Hele bladet - Fidelity

Fidelity! 

Det er bare drøye året siden jeg skrev 

en optimistisk, og tilsynelatende 

fremtidsrettet leder i vårt kjære 

avdøde blad. Navnet kan jeg ikke 

engang nevne uten å bli truet av landets 

dyreste (og dessverre beste) advokater! Det 

har vært et år fullt av stadig økende skuffelser. 

Forsøket på å lage et seriøst hi-fi og musikkblad i et vanskelig marked, 

måtte derfor føre til det helt selvfølgelig navnevalg: FIDELITY! Det bladet 

skal handle om er TROSKAP til musikken, livet – og oss selv. Det siste 

håper jeg noen vil oversette med ordet integritet. 

Dette er det første bladet med navnet FIDELITY. Vi opplever det likevel 

som nummer 61! Hele gjengen som står bak dette nye bladet, er nøyaktig 

de samme som laget det mange mener var det beste hi-fi bladet i 

Skandinavia. Nå er vi igjen fri til å lage det beste bladet vi makter. 

Dessverre betyr ikke det at dette første nummeret er perfekt. Jeg håper likevel 

mange vil synes det er et ærlig forsøk. Dette ikke minst på bakgrunn av 

de formidable praktiske problemene det er å bygge opp et godt blad fra 

grunnen av, spesielt når man ikke har et stort bladkonsern eller en rik onkel 

i ryggen. Er det for øvrig noen som husker det første Lyd & Bilde, eller det 

første eyefi? Jeg vil også påpeke at alle skribentene har vært med på denne 

kjærlighetserklæringen til musikken og den utsøkte lyden ved å skrive gratis 

- om nødvendig. Entusiaster, det er oss, det! 

Jeg takker våre mange annonsører for betydelig støtte, men er bekymret 

over at de store kjedene ikke er med. Skal dette bladet ha noen fremtid, må 

vi samle ALLE som er interessert i tilnærmet high-end lyd og bilde. Dette 

betyr at bladet må være like interessant for Ivar Løkken og andre ekte hi-fi 

entusiaster, som for megleren på Aker Brygge som også er opptatt av et 

lekkert utseende på greiene. Problemet er at Ivar vet å markere sin uenighet 

mot ALT han ikke synes er helt topp, mens megleren bare lar være å kjøpe 

bladet! 

Jeg håper at begge parter finner mye stoff som er akkurat slik de vil ha 

det, og noe stoff som ikke er like sterkt ønsket, men kanskje litt interessant 

det også? Denne gangen glimrer high-end bilde og multikanal med sitt fravær. 

Vi vil senere følge med også på disse feltene i en mer beskjeden 

utstrekning under mottoet "det beste av det beste". 

Jeg har ikke gjort noe forsøk på å plassere stoffet etter emne, men har 

laget bladet slik at du forhåpentligvis vil bla deg både frem og tilbake - for 

så å finne stadig nye overraskelser. Jeg håper simpelthen at du skal bruke 

mer enn de 10-15 minuttene mange bruker på de "store" bladene for så å 

kaste det i papirkurven. Derfor håper jeg også at du støtter oss i vår vurdering 

av prisen på bladet. Vi er fremdeles billigere enn mange av de utenlandske. 

Kjøper du en norsk roman, betaler du tre ganger så mye! 

Sammen med stivere permer, limfresing og kostbart papir, håper jeg at 

dette blir det første bladet i en større samling referanseartikler som er verdig 

kvalitetsbevisste musikkelskere. Vær uansett forsiktig med bladet. På 

samme måte som det norske Audio 60, kan dette første FIDELITY lett få 

samlestatus blant de audiofile. 

FIDELITY, det er oss, det. Og vi lover at hver eneste nye utgave skal bli 

bedre enn den forrige! 

En sliten, blakk og likevel en ikke så verst lykkelig 

Knut Vadseth 

www.audioforum.no 

Utgiver og ansvarlig redaktør 

Knut Vadseth 

knuvadse@online.no 

Redaksjon 

Gunnar Brekke 

Håkon Rognlien 

Tore Dag Nilsen 

Petter Dale jr. 

Vidar Mørch 

Skribenter 

Robert Amundsen 

Gunnar Brekke 

Stig Inge Bjørge 

Petter Dale jr. 


Stein Arne Nistad 

Vidar Mørch 


Stig Arne Skilbrei 

Knut Vadseth 

Foto 

Knut Vadseth 

Annonseavdeling 

Tlf.: 32 76 88 39 

Grafisk Design 

Maria Andersen, 

Euro Design AS, tlf. 22 17 60 50 

Trykk 

PDC Tangen 

Kontakt Fidelity 

fidelity@audioforum.no 

Schweigaardsgt. 34, 0191 Oslo 

Diskusjonsforum 

www.audioforum.no 

ISSN 1503 4291 

Det må ikke kopieres fra dette bladet uten tillatelse 

fra rettighetshaver. Denne bestemmelse 

gjelder også enhver form for elektronisk, mekanisk 

eller annen type gjengivelse. Brudd på 

bestemmelsene vil bli anmeldt og medfører 

erstatningskrav.

Innhold 

vinter 2003 

6 

10 

20 

22 

4 fidelity 2003 

Hjemme hos Leif Christensen 

Stativ høyttalere - del 1 

Brev fra Japan - S.I.Bjørge 

Drømmeanlegget - 

Petter Dale 

26 

Electrocompaniet 30 år 

Electrocompaniet AW 400 

Hauk 

32 

36 

30 



Gradient Revolution Mk II 

40 

42 

Gamut D200 og CD 1 

Spark A88T 

46 

52 

54 


Knut Vadseth 

50 


Vidar Mørch 

Fet lyd i slanke høyttalere

Pro-Ject RPM 9 

57 

60 

70 

Magnepan 3,6 R 



62 

66 

The day the music died... 


Robert Amundsen 

72 

Bob Dylan live 1975 Vinyl ABC 

76 

En musikalsk orientekspress 

78 

Stevie Ray 

Vaughan 

80 

82 

84 

Glimmer 

og grå stein 

Patos Lyric 302 


Gunnar Brekke 

86 

92 

94 

95 

96 


Stig Arne Skillbrei 

Bransjeblikk 

Alternativ hi-fi messe 

Stativ høyttalere - del 2 

2003 fidelity 5

hjemme hos Leif Christensen: 

Trøkk-Leif! 


For Leif Christensen er hi-fi 

og musikk livsnødvendig for å 

stresse ned etter en krevende 

jobb på megler kontoret. 

Wilson-Leif. Drøbak-Leif, Horn- 

Leif, bare Leif. Leif Christensen, 

mannen som blir sitert i 

annonser fra landets store hi-fi 

importører, og framstår som 

det største Sannhetsvitne den 

norske hi-fi bransjen har fostret. 

Han har eid det råeste av 

det råe, og tweaket mer enn 

det samlede skribentkorps i 

alle nåværende og tidligere 

norske hi-fi blader har gjort til 

sammen. Fidelity har møtt selveste 

Hi-fi-Leif, og, ikke minst, 

opplevd hans formel-1 anlegg 

for full musikk…. 

Av Håkon Rognlien 

haakon.rognlien@c2i.net 

Hvordan går man fram egentlig for å få 

denne statusen i hi-fi Norge? Normalt 

blir man jo fort uglesett når man har 

meninger, det vanligste er jo å rakke 

andres meninger ned i søla, trekke andres erfaringer 

i tvil, eie sannheten selv. Men Leif 

Christensen har på en eller annen måte vært 

hevet over Jante, som om han har visst noe vi 

andre ikke vet. Han smiler litt over spørsmålet: 

- Ikke noe jeg har gått inn for akkurat! Men 

når det er sagt så har det nok mye å gjøre med 

at jeg har alltid har gitt utstyret en sjanse, jeg 

har ikke gitt opp, brukt tiden godt og alltid hatt 

stor eksperimentvilje. Tendensen er jo at de aller 

fleste gir seg alt for lett, og det er bare flaks om 

de får utstyret til å fungere. Man må jo jobbe 

med ting for å få dem til! Og om man går feil, 

må man ta et skritt tilbake, for så å jobbe fram 

neste skritt i riktig retning. Men selv om dette er 

noe jeg har ment lenge, kan man vel si at jeg 

har tatt en viss kuvending nå, bort fra Wilson og 

alt det der, og over på rør og horn. 

Vi har jo alle hatt vår historie om hvordan vi 

oppdaget at det var noe mer der enn det reiseradioen 

på kjøkkenbenken hjemme kunne by 

på. Hvordan begynte det i ditt tilfelle? 

- Det begynte vel med at jeg lå på plenen ute 

i Asker og leste brosjyrer fra Radionette, senere

Leif har selv bygget de imponerende 

rørforsterkerne. 

med at jeg bygde en 10-Watts transistorforsterker 

på Teknisk museum. Siden har det gått slag 

i slag, men det tok ikke skikkelig av før ved økonomistudiene 

i Stockholm. Der havnet jeg midt 

oppe idet, jeg traff folk med masse klassisk hi-fi 

utstyr, og i Oslo hang jeg rundt Audio 375 og 

Electrocompaniet på Tøyen, og fikk oppleve 

massevis av den tidens høyklasseutstyr. 

Hele tiden har jeg vært meget opptatt av 

musikk, jeg har vel oppdaget at det er en slags 

avhengighet. I dag kan det vel kalles en form 

for terapi, jeg synes dessuten at det er en sosial 

hobby, jeg kunne jo i stedet stått i timevis i en 

garasje, vært ute og dykket, eller andre ting. Nå 

er jeg jo i lag med familien om dette. Kona 

synes forresten Avantgardene er råtøffe… selv 

om hun synes det burde greie seg med en! 

Den luftstyrte pick-up armen er fjernstyrt. 

Stille, stille senkes den ned mot den svarte 

overflaten. Glenn Gould trakterer flygelet, 

og gir til beste en tolkning av 

Hvorfor har 

du så store 

høyttalere, 

pappa? 

Haydn’s komposisjon. Hvilken presisjon! 

Men helt uten anstrengelse, det er glatt, 

dynamisk og elegant. Klangfargene stråler 

i det myke lydbildet, til tross for høyttalernes 

fysiske størrelse er lyden helt 

integrert, helt uten søm og overgangsproblematikk 

mellom elementene. Det er 

høytid i stua hos Christensen. 

Det er ikke helt lite spesielt å bruke såpass mye 

tid, arbeidskraft og penger på å spille av noen 

usle plater. De færreste i landet vil ha forståelse 

for denne type prioriteringer, og man må jo bare 

spørre seg: Hva er det han leter etter i musikken? 

Dette blir jo som å leite etter de siste smuler 

i matpakka med elektronmikroskop! 

- Jeg er i alle fall ikke opphengt i genrer, jeg 

er opptatt av at anlegget kan formidle noe 

genuint, at artistens teknikk, følelser og tekster 

kommer klart fram. Når alt dette stemmer treffer 

det noe hos meg. Underveis gjelder det å ikke 

glippe ut av den rette spiralen med sine oppgraderinger, 

man må finne den rette balansegangen 

og følge dette slavisk. Når det fungerer 

glemmer man tid og sted, og det er jo selve 

målet. For at dette skal fungere er det viktig 

med riktig klangbalanse og impulsvillighet, 

dynamikk. Alt for mange anlegg er avhengig av 

stor effekt for å yte sitt beste. Det er å sammenligne 

med å dytte ei hel ku gjennom ei kjøttkvern 

med enorme krefter; allikevel kommer 

bare et lite pip ut i den andre enden! Vinyl, rør 

og horn gjør dette helt riktig, mens alt for 

mange holder på å analysere seg i hjel! Det er 

alt for fort gjort å bli lurt av alle detaljene. 

Nå er det Georg Friederich Händel’s "La 

Resurrezione" som strømmer mot oss. For 

en akustikk! Dette er det mest avslappede, 

harmoniske og kontrollerte jeg kan 

erindre å ha hørt noensinne, det er umu- 

lig å unngå å bli revet med. Stemmene 

flyter silkemykt mot oss med en vakker 

organisk klang. Dette er nesten ikke til å 

tro! 

Hva skjer med musikksmaken når man kan se 

inn i alle platers dypeste hemmeligheter? Med 

et slikt anlegg er man vel programforpliktet til å 

like det meste. Eller? Finnes det noe som ikke 

låter bra? Er det noe spesielt som demonstrerer 

anleggets sterkeste sider? 

- Jeg liker å høre på det meste, men gode jazzinnspillinger 

fra 50-åra og store komplekse lydbilder 

gjør seg spesielt godt i dette anlegget. Vi 

flytter mye luft med de åtte 10-tommerne og 

200W pr subwoofer som underbygger hornenes 

voldsomme dynamikk. Men det er jo moro med 

det meste, ja, man får nok en ganske bredspektret 

musikksmak med et slikt anlegg. Sønnen 

min fikk forresten svidd seg en jævla stilig CD 

her forleden! 

Snoopy Dogg slippes ned i Denon drivverket. 

Ut av den øredøvende stillheten 

trer en dyp stemme fram og spytter 

obskøniteter mot lytterne. Så rister huset, 

koppene klirrer i kjøkkenskapet, kunsten 

på veggene titter sjokkert ut gjennom 

sine skjelvene rammer, og for de av dere 

som tror dere vet hva dynamikk og dypbass 

er, tro om igjen. Dette er Tor med 

hammeren på besøk i hjemmets lune 

rede, dette er boom, drønn og pang, så å 

si alle andre anlegg har noe å lære av 

dette….. 

Jeg kan allikevel ikke la være å tenke over galskapen 

i dette. Hva er egentlig vitsen, hvorfor 

holder det ikke med NAD, Rotel og Mission? 

- Det gir meg bare ikke det samme kicket. 

Selv om mye av dette selvsagt baserer seg på 

2003 fidelity 7

forutsetningene. Her i huset forutsetter jeg at 

det låter optimalt, og mange folk tør ikke spille 

musikk for meg på anleggene sine. Det er virkelig 

ikke noe problem, jeg kan godt kose meg 

med musikk fra rimelige anlegg også, men når 

vi først er inne på dette med pris må vi ikke 

glemme at dette anlegget har klart flere driftstimer 

enn en luksusbåt i Oslofjorden, eller ei 

hytte i fjellet. Dette er jo i bruk i flere timer stort 

sett hver dag. 

Det er Jimi Hendrix’ tur. Jeg vedder på at 

enhver gitarist kan plukke ut strengetype, 

og forsterkerrørene salig Hendrix 

benyttet til denne innspillingen. Det er 

feitere enn fjellsmør, varmere enn fyrkjelen. 

Det sniker seg inn en liten tvil…. Er 

det for varmt, for mykt? Skulle det være 

litt mer bitt i strengeanslagene? Var 

egentlig Hendrix så avslappet og rolig i 

spillestilen? 

På tide å se litt nøyere på anlegget. Hva gjør 

man for å få til denne kombinasjonen av silkemyk 

kontroll, oversikt, dynamikk og detaljering? 

Digitaldelen består av Denon S1 CD-spiller, 

her benyttet kun som drivverk, samt en DP DAC 

med modifisert strømforsyning. Leif Christensen 

står på at strømforsyninger er veldig undervurdert 

i de fleste komponenter, og dette bærer 

Et av norges beste hi-fi anlegg er bosatt i sørlandsidyllen Drøbak, 

en halvtimers kjøring fra Oslo. 


anlegget hans tydelig preg av. Ingen tvil om at 

han har plukket opp en smule kunnskaper 

underveis. 

Den viktige vinylavspilleren er en Basis 

Ovation plassert i et speisalkonstruert dempekammer. 

Den er påmontert en fjernstyrt og luftdrevet 

Air Tangent tangentialarm med Benz 

Ruby 2 pick-up. Selve spilleren er faktisk 11 år 

gammel, så man behøver da ikke bytte bare for 

byttingens skyld når man først har funnet noe 

som virker. RIAA-trinnet opererer også som forforsterker 

og består av Aestethix Io med sin tilhørende 

gedigne strømforsyning. Dessuten er 

selve RIAA trinnets intet mindre enn 22 rør byttet 

med såkalt new old stock rør. 

Effekttrinnene er en historie for seg. Han har 

nok plukket noen ideer fra sine gjennomtweakede, 

men nå avhendede Audio Note forsterkere, 

og har nå tatt steget helt ut. Helt fra grunnen 

har han bygget selv, to enorme bokser pr kanal, 

bare strømforsyningen burde jo kunne fore hele 

nabolaget med lys og varme! Og alt dette for å 

levere 8 watt pr kanal ved hjelp at ett lite usselt 

driverrør og ett 300B! Som om man trenger en 

hel fotballbane for å plante en potteplante, liksom! 

Over monoblokkene troner et helt hornorkester, 

Avantgarde Trio er ikke plagsomt usynlig i 

stuelandskapet, spesielt ikke når man tar med 

de 4 sub-wooferne med to 10-tommere i hver 

boks. 

Ikke nok med det ovenstående, men det 

meste av utstyret står på Base og andre vibrasjonsdempende 

gjenstander i en slik mengde at 

de alene overgår totalprisen på de fleste seriøse 

high-end anlegg i kongeriket. 

Når man ser og hører noe slikt må det jo være 

lov å spørre: Finnes det en slutt? Kan det på 

noen som helst måte være mer å hente nå? Og 

i så fall hvor går veien videre? 

- Jo da, det er fortsatt ting å forbedre, uansett 

om du tror at nå er det siste lille sløre fjernet, så 

er det alltid litt til å rette på. Det er et nytt 

RIAA-trinn på gang snart, og pre-amp’en blir en 

selvbygget passiv trafo-type. Det skal være 

mulig å få enda mer kropp uten at det blir for 

fett. Han viser stolt fram en diskret, passiv liten 

boks, en trafo-styrt volumkontroll basert på førkrigs 

kunnskap. Den låter fortreffelig, og når prisen 

kommer inn i bildet blir det hele enda mer 

interessant. Dette bør røske opp i en del oppfatninger 

rundt pris og lydgjengivelse! 

Reiersrud og Kleive seiler av sted i himmelskipet. 

De har god bør, Avantgardene 

overøser oss med et trøkk av en annen 

verden. Det er rom og attakk til 1000, 

englenes basuner presser oss mot sofaputene, 

Trøkk-Leif gliser fett mens Kleive

eviser at orgel er det største du kan 

lage musikk med. Og enda er alt helt 

uten stress, det er helt uvirkelig og virkelig 

på samme tid. 

Men herregud, all denne skjønnheten til side, 

det må finnes en bakside av denne medaljen. 

Det er penger involvert her. Økonomi. Hvem er 

det som kan koste på seg sånt, da? Hva kan de 

vanlig dødelige gjøre for å oppnå en flik av 

dette vannviddet? 

- KISS, Keep It Simple Stupid! Man må først 

og fremst gjøre noen valg, prioritere det som er 

viktig. Må man for eksempel ha forforsterker, 

eller kan man kjøre CD-spilleren rett inn i effekttrinnet? 

Må man ha det hele, eller kan man 

klare seg uten den dypeste bassen? Kan man 

benyttes seg av kunnskapen og tilbudene fra 

selvbyggentusiastene? Her er det masse å hente 

for de nevenyttige, mens for de som ikke vil eller 

kan bygge selv er bruktmarkedet stedet. 

Det finnes en masse gode tilbud på gode CDspillere 

og forsterkere der ute. Finn en CD-spiller 

med rett klangbalanse og jobb derfra. 

Eksempler på dette er Yamaha, Denon og 

Accuphase. På forsterkersiden finnes også 

meget gode tilbud på nettet, sjekk for eksempel 

ut Antique Sound sine glimrende 8W forsterkere 

til $99, et fantastisk sted å begynne leken. Ellers 

må man passe på å ikke dempe i hjel rommet, 

vær forsiktig med absorbenter og slikt, det er 

bedre med et litt for levende rom enn et som er 

for dødt. 

Harry Belafonte, "Live at the Carnegie 

Hall". Finnes det ei skive som er mer live, 

vær snill å ringe meg. Og om det finnes 

et anlegg som kan formidle denne liveopplevelsen 

bedre enn dette, ring kongen. 

Eller Leif. Dette er nemlig latterlig 

bra, nesten som å være der, stemmeprakten, 

livet og formidlingsgleden flommer 

ut av overflødighetshornene. Denne formidlingen 

smaker like godt som det 

nybakte brødet kona til Leif serverer som 

akkompagnement. Kan man ha det 

bedre enn dette? 

Etter denne maktdemonstrasjonen kan jeg ikke 

dy meg mer, og jeg må pirke borti vepsebolet. 

Om Leif har noen mening om CD kontra vinyl? 

Gjett to ganger. Som jeg trodde svarer han: 

-CD er i grunnen helt greit det, helt til jeg setter 

på en LP… Selv om CD har forbedret seg på 

mange felter er fortsatt LP-platene å foretrekke. 

Leif skiftet hi-fi 

kurs 180 0 ved å 

skifte ut 

tungdrevende 

høyttalerne 

med tyske 

hornhøyttalere 

som kan drives 

av en reiseradio. 

Sønnene til Leif 

lurer på når de kan 

få like fint leketøy 

som pappa. 

Vinylmediet er betraktelig bedre til å formidle 

stemmenes og instrumentenes harmonier på 

rett måte, harpikslyden, klangstrukturene, den 

totale musikkopplevelsen er til dels mye bedre 

fra vinyl. Men jeg øyner et håp i SACD, der er 

det et bra potensiale. 

Leif avslutter med ei rolig bluesskive, 

delta blues, en naken stemme og en 

gitar. Jeg tør nesten ikke si det høyt, men 

det er faktisk enda mer å hente. Mine 

lett rabulistiske sider ønsker mer futt og 

angrep i de øvre oktaver. Dette låter faktisk 

litt lukket på et vis, og det er da godt 

å se at det finnes et forbedringspotensiale. 

For den dagen enden er nådd, er jo 

hobbyen død! 

Jeg svever ut i den kalde ettermiddagen, fylt av 

varme etter å ha hørt et av Norges desidert 

mest gjennomarbeidede hi-fi anlegg. Et fåtall av 

oss kan drømme om å oppleve en flik av dette, 

men vi må ha noe slikt som inspirasjon, omtrent 

der Leif er, er stedet vi finner gullet under regnbuen... 

2003 fidelity 9

kjempebra 

høyttalere 

SMÅ

At de beste stativhøyttalerne 

gir 80 % av lyden for 

fjerdeparten av prisen og 

fjerdeparten av størrelsen 

på de store gulvstående, har 

vi visst lenge. At skikkelig 

store forsterkere kan gjøre 

forskjellen enda mindre, fikk 

vi demonstrert i denne store 

gruppetesten. 

Tekst og foto: Knut Vadseth 

Jeg elsker store og dyre høyttalere med kjellerdyp 

bass og masser av trøkk og dynamikk. 

Likevel har jeg i lang tid flørtet med 

søte, små stativhøyttalere som stadig er blitt 

bedre både med hensyn til bass og evne til å 

spille rimelig høyt. Selvsagt eide jeg i sin tid de 

berømte LS35A BBC-monitorer. Men det tok 

ikke lang tid før jeg anskaffet spesialbygde subbasser 

som var store som kjøleskap og kostet 

mange ganger prisen av småttingene. Og det 

tok heller ikke lang tid før hel greia forsvant til 

fordel for et par skikkelig beist fra for lengst 

konkursrammede Beveridge. 

Men flørten har fortsatt, blant annet har jeg 

hatt fantastiske musikalske opplevelser med den 

lille ProAc Response 1s. Jeg har stadig vært litt 

misunnelig på beilerne som kunne tilpasse seg 

disse små, nydelige greiene som heller ikke var 

så altfor dyre i anskaffelse. Men jeg skjønte fort 

at de var temmelig dyre i drift. De blir ikke skikkelig 

tent av noe annet enn markedets største 

og beste forsterkere. Og store, flotte forsterkere 

er dessverre sjelden kost for stativ høyttalerne 

som gjerne måtte jobbe med små og billige forsterkere 

i omtrent samme prisleie som dem selv. 

Det hjelper antagelig ikke særlig mye at vi advarer 

mot å levere for lite strøm til disse småtassene. 

"Små høyttalere = store forsterkere", skriver 

vi. Men blir neppe tatt helt på alvor. Man vil 

helst tro på julenissen! 

Men med billige integrerte forsterkere låt 

disse høyttalerne temmelig ynkelig i forhold til 

potensialet. Og temmelig ynkelig i forhold til litt 

større gulvstående i marginalt dyrere prisklasse, 

selv om disse hadde mer kasselyd og mindre 

presis rominformasjon! 

Jurymedlem Håkon Rognlien har da også 

vært ganske kritisk til at jeg har brukt uvanlig 

store og dyre forsterkere når jeg har gruppetestet 

små høyttalere. Han har et poeng, selv om vi 

både har opplyst om dette i tillegg til at vi har 

dobbeltsjekket resultatet med også mindre forsterkere. 

Del 1: 

Testpanel: Tore Dag Nilsen, Vidar 

Mørch, Håkon Rognlien 

Utstyr: 

Krell KPS 25 med CAST kabel og 

den nye MC 450 monoblokk, 

EC Cryogenic høyttalerkabler 

Vi tester: 

B&W 805 Reference 

Jamo D830 

Energy Veritas 2,2 

Usher Compass X-719 

Et eksempel er den lille Eyris fra Tannoy som 

til en pris av langt under 10 trusen kroner spilte 

sensasjonelt godt med en god Krell-forsterker. 

Magien og storheten forsvant dessverre med 

rimelige integrerte forsterkere de fleste normalt 

vil benytte til denne høyttaleren. Men det finnes 

vitterlig rimelige forsterkere fra Cayin og Vincent 

(og selvfølgelig fra NAD og Rotel) som kan 

levere skikkelig med strøm uten å koste skjorta? 

Skal vi teste potensialet i en høyttaler, eller skal 

vi bare sjekke hvor kjedelig og grått det uansett 

blir om man holder seg til den tradisjonelle tommelfinger 

regelen om å bruke omtrent like mye 

på CD-spiller, forsterker og høyttalere? 

Denne gangen tester vi markedets beste stativhøyttalere. 

Den langt høyere prisen gjør at de 

fleste nesten automatisk vil koble disse greiene 

opp mot større og bedre forsterkere. Heldigvis! 

Dessuten får du en bonus ved at høyttalerne 

som regel også er usedvanlig lekre å se på! 

Men vi vil gå enda lenger og påstå at de fleste 

av disse høyttalerne vil fungere best på enda 

bedre og dyrere greier. Bare de aller kraftigste 

integrerte forsterkere vil etter vår mening være 

tilstrekkelig om du vil oppnå de nesten sensasjonelle 

resultater vi hadde i en rimelig stor 

stue. Selv den berømte 180 watteren til 

Electrocompaniet som vi benyttet under testen, 

fikk raskere pustebesvær enn flere av de utrolige 

høyttalerne som på solide stativer fikk gulvet 

til å vibrere og rutene til å klirre. Disse stativhøyttalerene 

er derfor neppe en snarvei til billig 

hi-fi, selv om prisen alene kan være dramatisk 

mye lavere en prestisjemodellen som har en 

bass eller to i tillegg. 

Hva er så vitsen med små, lekre, dyre og 

krafthungrige stativ høyttalere? 

Hvis du ikke skjønner det selv, må du være 

aleneboende mann. Men spør kone eller samboer! 

Selv mødre kan komme med et tips eller 

tre om du bor billig… 

Del 2 (side 96): 

Testpanel: Gunnar Brekke, Håkon 

Rognlien og Knut Vadseth 

Utstyr: 

EC AW 180, Krell KPS 25, 

Transparent Audio kabler 

Vi tester: 

dynaBel Super Exact 

Sonus Faber Electa Amator Mk.II 

Revel M-20 

Dynaudio Contour 1,3 SE 

Elac 330 JET 

KEF Reference 201 

JM Lab Mini Utopia 

2003 fidelity 11

kjempebra små høyttalere, del1 

Jamo D830: 

Følsom 

tøffing 

Dansk minimonitor med 

norsk superbass er en betydelig 

forbedring av en tidligere 

modell. Både tøff, følsom 

og nyansert uten hørbare 

problemer med den presise, 

men vanskelige Excel 

bassen fra SEAS. 

Den eldre Jamo Concerto 8 var en meget 

seriøs minimonitor med masser av 

mikrodetaljer, men også med antydning 

av en smule elektronisk "hi-fi" eksponering. 

Selv om den nye D 830 ikke var tilstrekkelig 

innspilt ved gruppetesten, på grunn av leveringsproblemer 

fra Danmark, var dette en langt 

mer musikalsk utgave som både gikk dypt og 

med usedvanlig bra trøkk. Samtidig var diskanten 

helt homogen med resten av klangbalansen 

og dermed knapt "hørbar". Men oppløsningen 

og luftigheten var absolutt på plass. 

Også denne danske høyttaleren var overveiende 

"nøytral" i klangbalansen, men fikk beskjeden 

ros av juryen for det. Ærlighet lønner seg heller 

ikke innen hi-fi? Det må likevel innrømmes at 

juryen med Jamo D830 ikke hørte denne siste 

modellen slå helt ut med håret. Lyden ble noe 

mer frigjort og avslappet etter ytterligere innspilling 

de nærmeste par ukene etter gruppetesten. 

Det var likevel ikke snakk om noe "ny" høyttaler, 

bare om en smule mindre antydning av 

"elektronisk grums" i mellomtonen, og litt større 

frimodighet i bassen. 

Lyden av D 830 

Det er noe småtøft, stutt og kraftig over den 

bulldoglignende utseende på det solide kabinettet 

med den sedvanlige 6,5 tommer 

bass/mellomtone og 2,5 cm dome. Den overfylte 

frontplaten forviser bassreflekshullet til baksiden. 

Vekten er heftige 12 kilo for denne nærmest 

terningformede boksen med biwiring. 

Lyden er som utseendet, småtøff med punsj i 

bassdypet, et relativt stramt lydbilde med rimelig 

tørr mellomtone, og altså en nøktern diskant 

som ikke skiller seg ut, men som heller ikke 

sukrer overtonene med kunstige søtningsstoffer. 

Her er flott romopplevelse, utmerket dynamikk 

og uvanlig med mikrodetaljer i mellomtonen på 

grunn av det kostbare titanium elementet fra 


Moss. Oppløsningen oppover er ikke helt på tilsvarende 

nivå. Jamo er ikke like mikrodetaljert 

som dynaBel med samme bass/mellomtone element. 

Diskanten på D 830 er i motsetning til 

den eksklusive metalldomen på dynaBel, av en 

noe mer avslappet tekstil variant. Denne trekker 

mindre oppmerksomhet mot seg selv. Dette er 

likevel en tøff og kresen høyttaler med oppløsning 

og dynamikk langt over gjennomsnittet, og 

med tilsvarende store krav til forsterkere, kabler 

og lydkilde. 

Testpanelet 

"Utmerket tonal balanse selv om klangbalansen 

er mot det stramme og så vidt på den mer 

pågående og lyse siden av det absolutt nøytrale", 

mener Tore Dag Nilsen som også synes at 

diskanten integrerer godt, men som muligens 

mangler litt mer liv og lyst (oversettes med 

dynamisk kontrast) i presens området. (Litt over 

delefrekvensen på 2,5 Khz.) "Litt pinglete i bassen, 

men dyp, stram , kontant og ærlig uten 

kunstig stimuli", avslutter Tore Dag. 

" En utmerket høyttaler som er lett å like," 

mener Håkon. " Den er veldig homogen i klangen, 

men holder en smule tilbake slik at den blir 

litt kjedelig for rabulister som meg. Tross bra 

dynamikk, blir jeg ikke spesielt engasjert. Men 

lekker bassføring; ren, stram og glatt. Flott kontroll 

med god oversiktog orden på stort orkesterverk. 

Ingen alvorlige feil, heller ikke særlig 

forførerisk. Homogen, stødig, ærlig- og litt kjedelig…" 

Vidar Mørch:"Stort lydbilde, men ikke særlig 

luftig og spenstig. Likevel veldig homogen. 

Ingenting stikker seg ut. Som å seile i sol og 

medvind; deilig men ikke spesielt gøy. Men tøff 

og voksen lyd som likevel er så nøytral at det 

blir litt uspennende…" 

Konklusjon 

Jeg opplevde i tilfellet Jamo D830 et visst sprik 

mellom opplevelsen ved gruppetesten, og 

senere lyttinger på ulike kabler og forsterkere. 

Personlig synes jeg denne høyttaleren låter som 

en "temmet" Revel. Den er uansett såpass nøytral 

og med så mange positive egenskaper at 

den utvilsomt kan fintrimmes langt på vei mot 

en lyd som du kan like. Noen forventer at spenningen 

og magien skal ligge i plata, ikke i høyttaler 

eller forsterker… 

Pris kr. 17.400,- 

Importør: Jamo Norge


B&W 805 Signature 

Denne siste versjonen av den 

berømte B&W 805, har ikke 

dypbassen eller dynamikken 

til de aller beste. Men den har 

en særdeles homogen og 

nøytral klangbalanse med 

ekstrem nyansering og 

detaljering av klangfarger. 

Dette er den tredje inkarnasjonen av B&W 

805 jeg har hørt. Den første modellen 

var en av de beste stativhøyttalere på 

markedet og var favoritten til mange 

high-endere. Med den første modellen fikk de 

forbausende stor, fyldig og detaljert lyd med 

glimrende holografi (3D-effekt). Det var blant 

annet en svært populær høyttaler sammen med 

Øystein Lauvlands berømte Doxa forsterkere. Jeg 

var den første her hjemme som testet den nye 

Nautilus varianten av denne høyttaleren. Denne 

var en liten sensasjon da den kom, men etter et 

par år på markedet var det tydelig at nivået 

generelt var hevet også hos konkurrentene. Det 

ble stadig tydeligere at metalldomen, som 

bodde i egen hybel på kvisten, ikke var helt 

enkel å få integrert i resten av lydbildet. 

Dessuten var nedre mellomtone og øvre bassområde 

i fyldigste laget, noe som gjorde at 

høyttaleren ikke helt hang sammen lydmessig. 

Den var litt for stram i toppen og litt for myk i 

bunn. Her manglet presisjon og generell dynamisk 

kontrast, særlig i dypbassen. 

Reference 

Så kommer den nye Reference modellen. Påført 

et par lag lakk utenpå en eksklusiv tresort, har 

markedsavdelingen kuppet markedet med nesten 

dobbelt pris. Det samme gjorde de med 

den særdeles prisgunstige Nautilus 802 som 

med finere treverk og en smule større basselementer 

nå heter Signature 800 til mer enn dobbelt 

pris. Jeg har i lang tid prøvd å få låne den 

nye Signature 800 eller den litt rimeligere 

Nautilus 800, men uten hell. Jeg kan imidlertid 

forsikre at den nye Signature 805 ikke bare er 

en flottere høyttaler å se på. Det er også en 

betydelige bedre og langt mer sofistikert høyttaler 

å lytte til! Fremdeles er ikke bassen all verden 

av futt, fart og trøkk helt der nede. Nå man 

spiller høyt med signature 805, så mister dypbassen 

litt av sin dynamiske karakter. Det er 

selvfølgelig ikke alle verden man kan gjøre med 

en 6,5 tommer, selv med store forsterkere, men 

Signatur’en gir seg litt fortere enn et par/tre av 

de beste. 

Raffinert 

MEN, skal du ha raffinement, finesse og den 

beste, mest homogene og mest oppløste 

mellomtone og diskant du kan drømme om, da 

begynner 805 Signatur å bli interessant. 

Overgangen bass/diskant er helt sømløs, og tid- 


Sofistikert

ligere antydninger til litt solospill der 

oppe, er helt fraværende. Dette er en 

av de mest raffinerte høyttalere på 

markedet selv om klangbalansen er 

varm og ørevennlig, helt uten antydninger 

til piggtråd og kulde. Nedre 

mellomtone er likevel ikke i nærheten 

til å være pløsete, slik som den rimeligere 

modellen. En forbausende stor 

forbedring både i bass, mellomtone og 

diskant selv om elementene tilsynelatende 

er de samme. Brosjyren forteller 

imidlertid om store forbedringer i råelementer 

og filtere, noe som altså er lett 

hørbart. Det store testrommet ble likevel 

noe vanskelig å fylle for den sofistikerte 

engelskmannen. Dette er mer en 

høyttaler for biblioteket (!) eller andre 

litt mindre rom. Noen rockehøyttaler er 

det definitivt ikke. I et mindre rom og 

med viser, lett klassisk og alt annet enn 

heavy rock, er dette en av de virkelig 

strålende bra småhøyttalere med et like forrykende 

flott utseende som lyd. Er panelet enige i 

disse betraktningene? 

Vidar Mørch: 

"Fy flate for en fantastisk finish! Ahhh for en 

klang! Her er en fenomenal presisjon og detaljering 

i overtonestrukturen, og med en fantastisk 

sjel og glød. Homogent, men samtidig luftig, 

dynamisk og glatt som elfenben. En drømmehøyttaler 

til krevende akustisk musikk, troverdig 

og korrekt, men en smule blaut i bassen 

som heller ikke går rekorddypt. Fremragende 

rom!" 


"Tonalt varm, men samtidig med masser 

av detaljer. Denne høyttaleren er 

laaaaangt mer finkornet enn de forrige 

modellene. Diskanten er helt nøytralisert 

i lydbildet. Her er også hørbart 

mye renere lyd med betydelig reduksjon 

av ulike forvrengninger. Men fremdeles 

en anelse kasselyd og en smule 

tap av kontrast i nedre mellomtone. 

Skyldes det porten? Glimrende delefilter 

komponenter slipper igjennom masser 

av informasjon i mellomtone området. 


"Silkeglatt piano og ekstrem stillhet 

mellom transientene. Stemmene låter 

som fra kjøtt og blod. Nydelig klangbilde, 

men kanskje litt for sivilisert. 

Mangler her en smule attakk og dynamikk? 

Bluesén blir for tam for meg, 

hvor er den rustne whiskey-stemmen? 

Men fremragende saxofonklang, og 

herlig på nattjazzen. Bassen er ren, 

men myk som en dunpute! Orkesteret 

lager mye imponerende dramatikk, 

men mangler litt helt i bånn. Vakker 

instrumentklang med særlig autentisk 

lyd av treblåsere, triangler og messing. 

Flott! 

Konklusjon 

"En varm, generøs og avslappet engelsk luksushøyttaler 

for voksne lyttere som kan sette pris 

på eksklusiv lyd og et like eksklusivt utseende. 

Og som har råd til det!", avslutter Tore Dag 

Nilsen. Tiltredes av alle oss andre! 

Pris: ca. kr. 29.996 

Importør: Hi-Fi Klubben 

2003 fidelity 15


Energy Veritas 2,2: 

3-veis prisbombe 

Dette er et ekte 3-veis system 

med presis artikulasjon i det 

mest hørbare mellomtone 

området. Samtidig dekker den 

et stort frekvensområde med 

lite forvrengning og bra effekt 

på grunn av avanserte elementer 

i aluminium. Med sin 

elegante, sorte høyglans 

finish, er den en mulig prisbombe! 

Jeg har tidligere testet den gulvstående 

Veritas 2,4 i Audio, og har hørt den lille 2veis 

minimonitoren V- 2,1 på referanseanlegget 

i egen stue. Begge er blant de beste 

i sin prisklasse på henholdsvis ca. kr. 35.000 og 

kr. 10.000. 

Jeg har finlyttet på Veritas 2,4 også i direkte 

sammenligning på ekte high-endere. Jeg er likevel 

forbløffet over hvor liten forskjell det er 

mellom disse i store deler av frekvensområdet. 

Den største forskjellen er i mellombassen. Hva 

så med å kjøpe den 20 tusen kroner billigere 

Veritas 2,2 og bruke disse pengene til en eller 

to sub’er av god kvalitetet? Eller enda bedre, 

selv bygge en supersub med komponenter fra 

Eltek? 

Multikanal? 

Av forskjellige grunner var treveis systemet 2,2 

enda ikke tilgjengelig i Norge, men ble skaffet til 

veie av importøren spesielt for denne testen. 

Heldig for Elkjøp, og heldig for deg. For dette er 

det overlegent beste kjøpet i Veritas serien! Den 

er også glimrende egnet for videre utbygging til 

et fremtidig surround anlegg for SACD eller 

DVD Audio av høyeste kvalitet. 5 like høyttalere 

er uomtvistelig en fordel med disse musikalske 

surround systemene, selv om jeg ofte anbefaler 

et kompromiss for å bruke mest penger i de viktige 

stereokanalene. Denne treveis høyttaleren 

fra Canada, er uansett i grenselandet for ekte 

high-end i to kanaler. Med eller uten ekstra sub. 

Lyden av 2,1 

Dette relativt store 3-veis systemet er helt identisk 

med den mer enn dobbelt så dyre storebror 

2,4. Men denne har ekstra drahjelp av 2 ekstra 

basselementer som i praksis fungerer som en 

innebygd sub. Jeg forventet derfor noe av den 

samme lyden , men med en smule mindre dypbass 

og muligens litt mindre driftseffekt. At jeg 

ikke kunne detektere noen praktisk forskjell i 

driftseffekten, som var blant de bedre i denne 


gruppetesten, var likevel ikke særlig oppsiktsvekkende. 

Men det var heller ikke mulig å høre 

særlig forskjell i dypbassen! Faktum er at 

mellombassen med 1 element istedenfor 3 (med 

de to nederste filtrert til å gjengi bare de to 

nederste oktaver) låt strammere og renere enn 

hva jeg kan huske fra V 2,4. 

Bedre bass? 

Selv om jeg via testplater kunne avsløre at det 

manglet en smule trøkk i nederste oktav rundt 

30-40 Hz, var det nesten umulig å registrere 

denne forskjellen under normale lytteforhold. 

Jeg våger faktisk den påstanden at den lille 3- 

veis stativ høyttaleren totalt sett er enda litt 

"bedre" enn den dobbelt så dyre storebroren. 

Bassen er generelt renere, strammere og mer 

dynamisk på normalt lyttenivå. Rommet er enda 

større og mer presist. Stativ høyttaleren høres 

også like stor ut i lydbildet, men kan ikke spille 

fullt så høyt før dynamikken kollapser i bassområdet. 

Dette er uansett et marginalt problem 

selv uten ekstra sub. Jeg har dessverre ikke har 

hørt V-2.2 i egen stue sammen med en god sub. 

(En billig variant til 3,5 Kkr. fungerte best når 

den ble koblet fra!) 

Som man skjønner, så er jeg veldig begeistret 

for denne høyttaleren. Den er kanskje ikke like

sofistikert, og ikke med like høy hjerte/smerte faktor som et par/tre av 

de beste i denne testen. Den er uansett blant de ærligste, er relativt 

enkel å drive og oppnår med sitt spesialiserte mellomtone element (aluminium), 

overlegent bedre artikulasjon uten å trekke oppmerksomheten 

mot til det kritiske presensområdet. Veritas 2,2 fremstår heller en smule 

tilbakelenet, men likevel tydelig og detaljert. Som så mange andre høyttalere 

med elementer av aluminium eller andre metall legeringer, er 

høyttaleren kritisk for dårlig strøm og ussel elektronikk. Men er dette 

noenlunde på plass, er klangbalansen på Energy Veritas 2,2 ganske 

mørk og fyldig, men samtidig med god dynamisk kontrast og stramhet. 

Holografien er utmerket med god presisjon i både den store bredden og 

den betydelige dybden av det storslagne lydbildet. 

Testpanelet 

"Veritas 2,2 låter litt billig i mine ører!" Tore Dag Nilsen er vår særdeles 

kritiske høyttaler-ekspert som nyder stor tillit både hos oss koleger og 

ute blant de audiofile. Nå var vi tilsynelatende uenige med denne replikken 

etter avsluttet test. 

"Slentrende elegant og glitrende bra uten jåleri og fiksfakserier", 

hadde jeg selv notert meg. Også Vidar syntes at Veritas 2,2 hadde en 

åpen og ryddig lyd med stram bass og generelt lav forvregning: "Nå var 

det skikkelig moro med dynamisk snert til tusen og masser av detaljer. 

Helt forskjellig fra B&W, men like bra på klang og overtoner. Dessuten 

går den dypere enn denne. Men den kan låte litt hardt på visse elektroniske 

studio opptak". Vidars største bekymring var om hovedforhandleren 

Elkjøp hadde tilstrekkelig bra elektronikk til å demonstrere høyttaleren 

under fornuftige betingelser. Hva mener så Håkon? 

Håkon og Tore Dag 

Rognlien: "Her rocker det skikkelig ! Bluesen er igjen til å gråte over. 

Her har du fått med deg raspen på stemmebåndet til Hooker og den 

svake eimen av whiskey. Helt troverdig! Høyttaleren er generelt eksplosiv 

og gøyal med god dynamikk , særlig i mellomtonen. Attakket og 

punsjen låter overbevisende, men kvinnestemmer låter ikke like silkeglatt 

og sofistikert som de beste. Men her er bra kontroll av kasseresonans 

og annet grums. Dette er en av de rimeligste høyttalerne uten at 

dette kan avsløres med mine ører. Bra rom og høy hjerte/smerte faktor 

selv om overtone strukturen ikke er fullt så sofistikert som på B&W. Til 

gjengjeld er bassen strammere og går dypere!! 

Så tilbake til Tore Dag som nok ikke mente så altfor mye med den 

siterte spissformuleringen om man leser resten av rapporten: "Frisk, elegant 

og detaljert, men mangler litt pondus og den naturlige varmen du 

finner hos B&W Signatur. Ikke helt i klasse med de aller beste når det 

gjelder sofistikert klangfarge og overtone struktur. Likevel er dette en 

godt avstemt høyttaler med fin klangbalanse og et stort og bredt lydbilde 

som gir mye for pengene. 

Konklusjon 

Dette er en høyttaler som undertegnede og panelet vurderer fra en nøktern 

"meget god for prisen", til en begeistret "mest for pengene". 

Dette er uansett en meget anvendelig høyttaler med moderate krav til 

elektronikk. En nøktern og temmelig nøytral klangbalansen og bred frekvensgang 

med gode dynamiske egenskaper, gjør denne høyttaleren 

interessant for mange. I øvre mellomtone er den særlig god artikulasjon 

uten å virke påtrengende. At den kan leveres av den store Elkjøp-kjeden 

(også Lefdal), gjør at den er lett å få tak i. På den annen side er det vår 

erfaring at betjeningen synes denne høyttaleren er for dyr, og at de nærmest 

antyder at en Wharfedale til brøkdelen av prisen låter minst like 

bra. Helt feil! Dette er en av de beste hi-fi kjøpene du kan gjøre. Den er 

stor nok, liten nok, dyr nok og billig nok for et stort publikum. Den er 

også pen nok til at den finner nåde hos de fleste - selv også hos 

damene… 

Pris kr. 14.990,- 

Forhandler: Elkjøp/Lefdal


Usher Compass X-719: 

Katastrofe eller 

åpenbaring? 

Avstanden mellom suksess og 

fiasko er syltynn. I dette tilfelle 

mindre enn 1 dB avvik i sortering 

av dome diskanter. 

Denne vanvittig flott bygde høyttaleren fra 

Taiwan er den rimeligste i denne testen. 

Det med betydelige marginer da man på 

kjøpet får med seg et stativ som er en 

tro kopi av de dyreste stativene til Sonus faber. 

De italienske designstativene koster 5-6 tusen 

kroner alene. 

Kloning? 

Men nettopp dette med kopier av kjente merkevarer, 

kan gi et visst ubehag selv om for eksempel 

japansk kameraindustri gjorde nøyaktig det 

samme for et halvt århundre siden. Etter å ha 

testet den flotte high-end høyttaleren AC-20 

som jeg kalte "skipsrederens drøm" i april nummeret 

av eyefi, ble jeg oppringt fra Scan Speak i 

Danmark som mente at man burde boikotte 

Usher fordi de benyttet dårlige etterligninger av 

ScanSpeak elementer i sin produksjon. I den 

testede stativ høyttaleren, er da også membranet 

til forveksling likt det ScanSpeak bruker i sin 

berømte 7 tommer med sitt karakteristiske kullfiber 

membran. Så viser det seg at begge firmaer 

kjøper membranet fra den samme tyske 

underleverandøren. Det må da være lov? Også 

den 1 tommer silkedomen kan til forveksling 

likne på en ScanSpeak softdome. Men denne er 

igjen en kopi av SEAS elementer fra 80-årene… 

Flott bygget 

Det er likevel kabinettet og delefilteret med 

uvanlig store og kostbare spoler og kondiser, 

som imponerer mest på en høyttaler til denne 

prisen. Her er knakkeffekten i superklassen, ikke 

minst på sidevangene hvor man har limt et solid 

stykke edeletre på det allerede bunnsolide kabinettet. 

Inni er det dempet både med filtmatter 

og akustisk bomull. De solide høyttalerterminalene 

har muligheter for bi-wiring, følsomheten 

er oppgitt til normale 86 dB og frekvensomfanget 

oppgis fra 38 Hz til 20 kHz uten angivelse 

av avvik. Vekten er solide 17 kg. 

Delefrekvensen er ved uvanlig lave 2 kHz, noe 

som krever ekstremt mye av delefilter og dome. 

Lyden 

Det ble umiddelbart klart ved lytting, at dette 


var en veldig spesiell høyttaler med noen særdeles 

positive sider, men samtidig med en viss 

betoning i presens området som var mer "westcoast" 

enn mine ører kunne akseptere. Her hersket 

den ville vestens lovløshet med hensyn til 

tonal klangbalanse. Riktignok var jeg advart av 

importøren om at denne modellen var kjent for 

å være særlig tørr og kontant, men det får da 

være måte på! Dette problemet var særdeles 

frustrerende nettopp da lyden på alle andre 

måter vare ekstremt dynamisk, ren og med en 

jevn og stram bass. Denne gikk glatt ned til 32 

Hz med litt redusert nivå, og med full guff uten 

særlig forvrengning rundt 50 Hz. Klangmessig 

låt dette særdeles tett på en stor gulvmodell, og 

helt uten den litt feite mellombassen mange 

konstruktører bruker for å forføre oss. Men lyttepanelet 

ble hvert fall ikke forført av X-719 slik 

den var levert til testing… 

Panelet 

"Papplyd med nasal og dominerende øvre 

mellomtone. Må tilbake til konstruktøren for å 

rette ut frekvensgangen, " mente Tore Dag 

Nilsen som aldri legger fingrene imellom. "Frisk 

og dynamisk med god fokus på stemmer. Men

altfor hardt og uten 

kropp på stemmeklangen. 

Likevel mye 

bra i forhold til den 

lave prisen og det 

flotte utseendet", 

mente Håkon. 

"Nydelig høyttaler 

med stram og dyp 

bass , utmerket diskant 

uten flising 

sammen med glimrende 

dynamisk 

kontrast. Men vokaldama 

har gått ned 

minst 40 kilo! Her 

finnes nesten ikke 

kropp. Hva med å 

prøve med en rørforsterker 

med feite 

EL 34 rør?", foreslår 

Vidar Mørch. 

Omkamp 

Denne høyttaleren hadde etter min mening så store potensialer at jeg 

overveiet å modifisere hele greia til eget bruk ved hjelp av en av de 

mange dyktige norske høyttalerkonstruktørene. Dette var for dumt. Her 

var det bare å redusere nivået i mellomtonen en smule, tenkte jeg. Men 

først ville jeg sjekke med importøren. Han ble helt bleik da han fikk høre 

om innvendingene våre, og ville først sjekke testhøyttaleren med egne 

ører. Kort tid ringte han skjelvende tilbake, og innrømmet at han hadde 

skiftet diskant på denne utlånsmodellen etter at en kunde hadde 

sprengt disse med altfor liten forsterker som gikk i klipping. Siden han 

var en ganske fersk importør, hadde han ikke oppfattet at reservedels 

elementene var merket med en kode for å angi følsomhet. Han hadde 

derfor smekket inn et par diskanter med feil kode. Disse hadde omtrent 

1 db for lavt utsignal i forhold til bassene. Istedenfor å "høre" for lite 

diskant, "hørte" testepanelt og undertegnede for mye øvre mellomtone 

i overgangen til diskanten. At en snau dB skal bety så mye, kunne vi 

selv registrer med Revel M-20 som kunne justeres med en halv dB intervall. 

En nyttig lærepenge både for oss og importør. 

Konklusjon 

Selvfølgelig skulle Usher Compass X-719 vært disket etter dette. Men 

dette er ingen idrettskonkurranse, men et forsøk på å hjelpe leseren til å 

finne best mulig utstyr til lavest mulig pris. En ny versjon, direkte fra 

Taiwan, låt dramatisk mye bedre selv om også denne hadde en tøff og 

ujålete lyd med glimrende stramhet og en forbløffende evne til å gjengi 

knakkeffekter med stor realisme i mellomtonen. Her var flott dynamisk 

kontrast med absolutt stillhet imellom. Overgangen i øvre mellomtonen 

var fremdeles noe røff. Diskanten var av den stille typen som ikke sukrer 

lyden, men som heller ikke fliser opp overtonene. Her var alt ryddig, 

dynamisk og helt uten andre imponator faktorer enn at den låt som en 

mye større høyttaler til mange ganger så mye penger. Men etter dette 

kjøper du ikke en Usher Compass X-719 uten å ha noen dagers bytterett! 

Pris kr. 14.990 (inkl. luksus stativer av solid edeltre og marmor) 

Importør: DaCapo, Moss 

Gruppetesten fortsetter med 

7 nye høyttalere på side 96.

mail fra Japan - Stig Inge Bjørge: 

Gratulerer Fidelity! 

Stig Inge Bjørge er sammen med 

Per Abrahamsen i Electrocompaniet 

Norges mest kjente hi-fi 

personlighet med gode hi-fi 

venner over hele verden. Han bor 

i Japan hvor han produserer noen 

av verdens mest anerkjente 

pickuper. 

Gratulerer Fidelity! Det er grunn til å feire. 

Fra min tilbaketrukne tilværelse i Tokyo har 

jeg bestemt meg for å ta imot innbydelsen 

til å skrive for det "nye" bladet som jo egentlig 

er fortsettelsen av det opprinnelige Audio fra den 

gode Redakteur Jens Tryti i Bergen. (I alle fall ligner 

mannskapet mistenkelig!!!) Norge fortjener 

et ordentlig "fidelity" blad for de virkelige entusiaster 

innen elektronisk hjemmeunderholdning. 

2002 var på mange måter slutten på en tidsalder, 

fordi Yoshiaki Sugano den 20. januar gikk 

bort 95 år gammel. Noen av dere har kaskje 

sett minneordene jeg skrev i denne anleding og 

som ble trykt i Stereophile (USA) og hi-fi - 

(England) i år. Jeg traff Sugano tidlig på 80-tallet 

for å skrive en artikkel om han for High 

Fidelity, men dette utviklet seg til et varig vennskap, 

og han ga meg direkte hjelp og introduksjoner 

til å selv komme i gang som pickup-fabrikant. 

Det artige med Japan i forbindelse med hjemmeunderholdningselektronikk 

er jo selvsagt at 

mange av gigantene innen området nettopp er 

japanske firmaer. Technics (Matsushita), Sony, 

Pioneer, Luxman, Yamaha, Denon, Marantz 

(opprinnelig amerikansk), Accuphase etc. Men 

har du hørt om Diatone (Mitsubishi) og Lo-D 

(Hitachi)? Noen merker og produkter har japanerene 

holdt for seg selv. En annen ting er sub- 

kulturen av en myriad småfirmaer som produserer 

de merkeligste ekstreme produkter (fra de 

miste til de største), spesielt innen rørforsterkere, 

men egentlig alt fra fritt roterende headshell 

til pickuper, via enorme hornhøyttalersystemer, 

til avanserte digitale konstruksjoner. I fremtidige 

utgaver av FidelityMail fra Japan har jeg 

planer om besøk til Mr. Kondo. Et annet besøk 

jeg ser frem til er Mr. Kimura fra 47 Labs som 

lager sine mikroskopiske (veldig små apparater 

med utmerket og interessant styling) forsterkere 


og CD-spillere med "maksi-lyd". De har virkelig 

fått ekte "kult-status" verden rundt. 

Hi-fi pressen i Japan ledes av "flaggskipet" 

Stereo Sound som er et glansmagasin like tykk 

som Bibelen, og det utgis fire ganger i året. 

Dette er Japans high-end forum. Forlaget Stereo 

Sound utgir også andre mer spesialiserte blader 

for rørforsterkermarkedet og profesjonelt utsyr. 

Et annet kvartalblad heter Audio Accessory, og 

dette holder seg mer nede på jorden med utstyr 

vanlige folk kan betale for. Men litt "porno" 

(utstyr man kun har råd til å lese om) finnes 

også her. 

Som analogfrelst mener jeg en gledelig begi- 

venhet dette året var 30-årsjubileet til platespilleren 

Technics SL-1200. Dette er selvsagt verdens 

mest solgte platespiller, og dette salget 

hjelpes enormt av det såkalte DJ markedet. 

Et annet spesielt bemerkelsesverdig japansk 

produkt dette året mener jeg er harddisk-CD 

recorderen CDR-HD1300 fra Yamaha som har 

utskiftbar harddisk (inntil 137 GB mulig) og 

dessuten Yamahas unike AudioMaster CD-brenner 

som brenner større og tydeligere groper i 

CD-R overflaten slik at lyden og varigheten blir 

bedre. 

Dette bring- 

Et av Stig 

Bjørges 

stereoanlegg 

for testing 

av Lyra 

pickuper. 

Yoshiaki 

Sugano. 

er meg litt 

innpå et yndlingsemne, 

nemlig "hva er 

high-end 

audio"? Det er 

ikke prislappen 

på komponentene 

som betyr 

noe. Snarere er 

det en hold- 

ning, en livsstil, men først og fremst kunnskap, 

eller det som beskrives på engelsk som "knowhow". 

Først må man trene seg i å lytte og vite 

hva man skal lytte etter. Dernest må man lære 

seg å stille opp og justere inn hi-fi anlegget, noe 

som innebærer mye oppmåling og finjustering 

av plassering. Dessuten skal man gå grundig 

gjemmon rengjøring, pussing, og behandling av 

alle kontakter i anlegget, inkludert stikkontaktene. 

Et skikkelig gjennomgått og godt innjustert 

Stig Bjørge, 

anno 2002. 

"mid-fi" anlegg kan låte mye mer "high-end" 

enn et flott anlegg med dyre komponenter som 

er tilfeldig oppstilt og har ubehandlede kontakter. 

Det er min oppriktige mening at man kan ta 

sin trening og "know-how" innen ekte highend 

og bruke den til å plukke perlene av de billigere, 

masseproduserte komponentene. Noen 

ganger til og med alt-i-ett systemer, og få disse 

til å gi virkelig high-end lyd med litt ekstra 

omsorg i plassering, bruksområde, og rengjøring-kontaktbehandling. 

For eksempel bruker jeg 

selv akkurat nå en Marantz PM-17SA Ken 

Ishiwata versjon i et anlegg vi bruker for testing 

av pick-uper som koster inntil 40000 kroner. 

Poenget mitt er ikke å rakke ned på de dyre 

komponentene (jeg produserer faktisk noen 

sånne i mitt eget firma), men snarere at man 

kan ikke forvente at noen som ikke en gang kan 

håndtere en gressklipper ved et trylleslag blir en 

virtuos Ferrari-fører bare fordi han/hun hadde 

penger nok til å kjøpe det flotte kjøretøyet!!! 

På nyåret reiser jeg til CES messen i Las 

Vegas, USA hvor jeg har deltatt siden slutten av 

80-tallet. Det fine med denne messen, bortsett 

fra å kikke og høre på mange produkter, er å 

treffe folk fra hele verden. Slå av en prat med 

Van den Hul og selvsagt våre venner fra 

Stereophile (Atkinson, Fremer etc.) og Absolute 

Sound (Harry Pearson, Frank Doris og Scot 

Markwell. Så dumper jeg sikkert borti den 

godeste Ken Kessler som sikkert har en eller 

annen ny (antikvitet) klokke å vise frem. Ser ut 

som han personlig er mer interessert i dette enn 

hi-fi, noe som han alltid sier han er lut lei av. 

Det er ikke tvil om at det er menneskene og 

deres personlighet som gjør at high-end er verdt 

å holde på med. Gjennom årene er jeg blitt 

kjent med mange av hovedaktørene og det er 

ikke i tvil om at man gjenkjenner personlighetene 

deres i produktene de lager. High End 

Audio er veldig internasjonalt og egentlig en 

liten "nisje-village" hvor alle kjenner alle uansett 

hvor man kommer fra i verden. 

For å ikke gjøre denne introduksjonsartikkelen 

for lang, avrunder jeg samtidig som jeg ber 

både produsenter, distributører, forhandlere, og 

det generelle hi-fi publikum om å støtte det nye 

initiativet til Knut Vadseth. Jeg mener personlig 

han er den beste hi-fi skribenten Norge har hatt 

siden Svein Erik Børja, som dessverre døde altfor 

tidlig bare 50 år gammel. Jeg oppfordrer 

dem som føler kallet til å skrive en artikkel om 

Svein Eriks bidrag til Norges hi-fi miljø og hans 

liv som hi-fi entusiast, plateprodusent og NRK 

medarbeider.

Patos Lyric 402 

“Dette er den 

BESTE gulvståendehøyttaleren 

testpanelet 

noensinne har 

hørt i prisklassen - 

og det med solide 

marginer. For 

første gang gir vi 

topp score for 

lyden!” 

eyeFi 7/02 

11.900,- pr. par 

Produsent / distributør: 

Patos AS 

4626 Kristiansand 

Telefon 38 07 03 88 

For mer info eller nærmeste forhandler: www.patos.no

Audio-frikernes drømmeanlegg: Petter Dale 

Mitt drømmeanlegg 

Jeg har allerede et drømmeanlegg. I hvert fall hvis jeg tillater 

meg å tolke Knut på bokstavelig vis, da han nylig var 

på besøk. Etter at vi hadde hygget oss med forskjellig 

musikk, så avsluttet han nemlig med; Man kan bare drømme 

om hvordan dette vil låte i et større rom! 

Sitatet fra Knut er betegnende for mine 

drømmer akkurat nå. Jeg går faktisk rundt 

og dagdrømmer om nytt hus med stor 

stue. Mine ambisjoner og mitt anlegg er 

for stort for min kjellerstue. Den viktigste komponenten 

i et anlegg er nemlig Rommet. Det 

blir ikke voksen Hi-Fi før du flytter ut av gutterommet, 

eller opp fra den trange kjellerstua. For 

å få en gedigen lyd og naturlig (etter)klang, må 

det være tilstrekkelig avstand mellom høyttalere 

og lytteposisjon, og mellom høyttalere og reflekterende 

flater. Arealet bør være minimum 40m2 

og takhøyde på 230cm eller mer. Det er selvsagt 

unntak fra enhver regel, og rommets proporsjoner 

er også av betydning, men som sagt; Size 

does matter… 

En annen fordel er at i en normalt stor stue 

kan anlegget og høyttalere integreres i familiens 

normale interiør. Man slipper stygge akustiske 

absorbenter og diffusorer som ellers tvinger seg 

fram i små lytterom, jfr bilder fra mitt lytterom 

og bilder vi kjenner fra kontrollrom i lydstudioer. 

Svanå MiljöTeknik AB 

Denne produksjonen hadde ikke vært mulig 

uten unnværelig hjelp fra…. –er en replikk vi 

kjenner fra prisutdelinger. For min del hadde jeg 

aldri klart å få til high-end lyd i kjellerstua mi 

uten teknisk bistand fra Matts Odemalm og 

hans Helmholz resonatorer. Disse skreddersydde 

bassmodulene brukes i kombinasjon med hans 

standardutvalg av absorbenter og stavdiffusorer. 

Noen (tilfeldigvis) uheldige proporsjoner i kjellerstua 

gjør at jeg har et par stygge basspukler, 

som jeg ikke har klart å komme rundt ved å flytte 

på høyttalerne. I slike tilfeller fremstår det 

svenske foretaket Svanå som eneste redning. 

Produktene tar mye plass og det koster, men må 

man så må man. Svanå jobber hovedsakelig 

mot det profesjonelle markedet, og er stor leverandør 

til Brüel & Kjær, konsertsaler og lydstudioer. 

Men de gjør også mindre jobber, ved hjelp 

av en målemikrofon og kassettspiller som lånes 

ut til kunden. Så kan du gjennomføre målingene 

på egenhånd, som han analyserer etterpå. Sjekk 

ut firmaets hjemmeside www.diffusor.com hvor 

man kan bestille standard produkter som kan 

anvendes i lytterom uten forutgående målinger. 

Konsept 

Etter overskriften å dømme forventer leseren å 

få servert et fråtsende måltid bestående av all 

verdens eksotiske apparater. Slike drømmer 


Petter med den berømte 

Forsell CD-spiller. Bare kassa 

er tilbake av originalen.

hadde også jeg en gang. Gjerne med utgangspunkt 

i Harry Pearsons lytterom på The Seacliff, 

slik som man kan lese om i tidsskriftet The 

Absolute Sound. Det skulle være enorme høyttalersystemer 

à la Infinity Reference/Grand 

Slamm og med høye tårn av amerikanske forsterkere, 

etc etc. 

Men nå vet jeg bedre. En samling ultradyre 

komponenter er ingen garanti. Man slipper ikke 

unna det håndverksmessige arbeidet, med å 

sammensette og tweake alle enkeltdelene til en 

høyere enhet. Først må man forhåndsdefinere et 

konsept, som man så prøver å fylle. 

Signalkilden 

Nest etter lytterommet, er signalkilden den viktigste 

komponenten i anlegget. Og den foretrukne 

signalkilden i våre dager er CD. Ikke la 

deg forlede av Håkon Rognlien eller Michael 

Fremer til å tro at vinyl er det eneste saliggjørende. 

Det er (minst) like store systembegrensninger 

i 50-tallets RIAA kurve, som det er i 

16bit/44kHz teknologien til CD, men de utarter 

seg forskjellig. Mens vinyl har additive fargninger 

er CD mer subtraktiv av natur. 

Å perfeksjonere CD lyden er et møysomlig 

arbeide. Tenk deg en arkeolog utstyrt med liten 

håndkost der han står og titter på den lille pyramidespissen 

som stikker opp av sanden. Han 

må pusse fjærlett for ikke å ødelegge det som 

ligge under, og jo mer han pusser jo mer åpenbarer 

kulturskatten seg. Holder han på tilstrekkelig 

lenge, har han til slutt avdekket et enormt 

byggverk! 

Peter Forsell lagde i sin tid et veldig bra drivverk, 

som lett kan modifiseres. Til dette formålet 

har jeg konsultert Base Technology, som i flere 

trinn har oppgradert elektronikken og implementert 

sin egen motfaseteknologi. Faktisk er 

det i dag bare kassen igjen av det opprinnelige 

drivverket. Lydmessig er jeg ekstremt fornøyd. 

Det er så organisk og oppløst, at begrepet 

"digitalklang" er fullstendig malplassert. Du kan 

eventuelt ta utgangspunkt i en annen CD-spiller, 

bare den er fysisk stor nok. "Full pakke" fra 

Base koster ca 20-25,000.-. Legger du til 5- 

10,000.- for en brukt spiller(kasse), så har du et 

State Of The Art drivverk for ca 30 lapper. 

Dynamic Precision DAC 8.0 har blitt en klassiker. 

Utsolgt fra produsent men godt tilgjengelig i 

bruktmarkedet for ca 10-15,000.-. 

Konstruksjonen er så fundamentalt riktig, at ved 

å oppgradere noen få nøkkelkomponenter til 

dagens standard, så får du atter en lydkvalitet i 

absolutt toppklasse. Skifte av OP-amp, likerettere 

og oppgradering til Black Gate elektrolytter 

koster ca 10,000.- inklusiv arbeide. Dette er en 

av markedets få DA konvertere som er DC 

koblet og går flatt til 0 Hz. Og det høres! I original 

tilstand er den litt "grå" og udynamisk i 

klangen (målt mot det beste), men etter oppgraderingen 

blir det helt verdensklasse på nivå 

med DCS og Krell. Her er en autoritet og dynamikk 

som tar pusten fra deg. Samt detaljer og 

oppløsning oppover som sjeldent høres fra CD. 

Hvis du ikke "gidder" bryet med oppgraderingen 

selv, kan du sette bort jobben til LM AUDIO 

“Lykke er en samboer som ser skjønnheten i en lydabsorbent”, mener Petter Dale. 

eller Base Technology. Resultatet blir i likhet 

med drivverket, et State of The Art produkt for 

ca 25 lapper. 

Den beste digitalkabel jeg kjenner er den 

"gamle sorte" balanserte signalkabelen fra 

Dynamic Precision. Den finnes i hopetall i bruktmarkedet 

til ca 500.- etter at så mange har gått 

over til Silk (som er en bedre signalkabel, men 

som ikke fungerer som digitalkabel). 

Operasjonsforsterkerne ("OP-amper") i DP 

DAC 8.0 er så kraftige at de ikke trenger noen 

forforsterker. DP’s egen passive BPC 7.3 har derfor 

i mange år gjort tro tjeneste som volumkontroll. 

Med nypris på 12,000.- har den vært et 

suverent kjøp. 

Først nå i vinter har jeg kommet over en enda 

bedre løsning fra LM AUDIO (Leif Christensen i 

Drøbak). Det er en Passiv Transformatorbasert 

Step-attenuator, som i forhold til BPC 7.3 gir 

ytterligere slam i bassen og renere øvre mellomtone. 

Perspektivet ble også forbedret. Som 

bonus får du et galvanisk støyskille mellom CDrigg 

og forsterkeren. Jeg har aldri hørt noen 

bedre "forforsterker" og prisen på (fra kroner) 

15,000.- må derfor betegnes som billig. 

Jeg har lenge praktisert den engelske leveregel 

om "Drinking By The Label", ved at jeg har 

kjøpt mitt forsterkeri av Dynamic Precision. 

Effektforsterker 5.52HP representerer foreløpig 

det ypperste fra dette hold (selv om A1 har blitt 

farlig god). Med 400watt i hver kanal i 8ohm 

og 1600watt kontinuerlig i 2ohm, så er det 

plenty av kraft. Det kan synes som litt overkill å 

ha 2 slike, men den store fordelen er at jeg slipper 

høyttalerkabler. Og høyttalerkabler er virkelig 

en av de verste komponentene i anlegget 

ditt! Når du eliminerer disse, blir lyden både 

strammere og åpnere. For øvrig er jeg 100% 

fornøyd med SILK signalkabel i hele kjeden, og 

ser ingen grunn til å legge mer penger i dette 

leddet. 

Faktisk har jeg brukt mer penger på skjermede 

nettkabler og nettfilter fra LM AUDIO, i alt ca 

15,000.-. Alle kablene har egen skjerm som er 

stjernejordet til eget jordspyd. Selve nettfilterboksen 

er symmetrisk og passivt oppbygget, 

hvor begge nettfasene til hvert uttak har sin 

egen gigantferritt, med virkeområde fra DC til 1 

mHz, som sikrer innbyrdes isolasjon av alle 

uttak. Det hele trekker strøm fra en egen teknisk 

kurs på 25A, som er framført fra sikringsskapet 

med dedikert skjermet installasjonskabel. 

Viktig: Du kan glemme referanselyd fra din 

CD-rigg, hvis du ikke samtidig seriøst jobber 

med strømproblematikken. Dette gjelder både 

effektiv stjernejording av alle komponenter og 

det gjelder effektiv skjerming mot innstrålt 

radiostøy i kabler og apparater. 

Det samme kan sies om bekjempelse av 

vibrasjoner i alle apparatene. Mitt rack fra Ole 

Petter Sparre gir meg fortsatt stor glede. For 

øvrig har jeg nedlagt styggmye penger i Base 

Technology plattformer. Men har du først 

begynt, så klarer du ikke å stoppe! Og vi snakker 

jo om oppskriften på et drømmeanlegg, ikke 

sant? 

Tweakers Delight 

Magnepan er et hett merke i USA, og de tidlige 

modellene fra denne fabrikken var også populære 

i Norge i sin tid. Mange lesere ser nok derfor 

fram til testen av modell MG 3.6 i dette 

2003 fidelity 23

nummeret av Fidelity, og jeg henviser til denne 

spesialartikkelen for en nærmere presentasjon. 

Som det fremkommer av bildet har jeg gjort 

det som produsenter/importører hater å se: At 

Hi-Fi journalister "forgriper" seg på originalmodellen 

og begynner å modifisere. Ikke bare ryker 

garantien, men kunden risikerer kanskje å ødelegge 

mer en han forbedrer, og hele prosessen 

utløser ikke annet enn merarbeid og mas for 

importøren om reservedeler, skjema osv. Men er 

det et produkt som bør modifiseres, så er det 

jaggu Magnepan! Kombinasjonen av de 

superbe elementene og konstruksjonens åpne 

arkitektur, utgjør en lav kompetanseterskel og 

gir et høyt utbytte. 

Først demonterer du stofframma og treprofilen. 

Det er bare noen skruer og fort gjort. Så må 

du trekke ut en million stifter for å kle av høyttaleren 

det innerste stofftrekket så den blir 

naken. Så skifter du ut alle de kjipe ledningene 

til hver av de 3 elementene med Goertz MI1 

kobberskinne fra Audiocompaniet. Det interne 

delefilteret tas ut, sikringer og terminaler kastes, 

og alle 3 elementene får nye skikkelige terminaler 

på baksiden. Gjenbruk av eksisterende hull 

gjør dette ganske estetisk. Så tar du det innvendige 

og det utvendige filteret med deg opp til 

Eltek i Oslo, og spør etter Frode. For et mindre 

honorar beregner han alle verdiene og du kan 

reise hjem med en pappeske full av nye komponenter. 

Jeg kan eventuelt gi deg en kopi av mitt 

eget skjema. Delefilteret må så loddes sammen, 

og eventuelt settes i et chassis (så langt har 

ikke jeg kommet enda). Forutsatt faglig hjelp til 

å rekonstruere delefilteret, så kan enhver knøl 

gjennomføre denne ombyggingen. Prikken over 

i-en er dempingen av diskantelementet. Her må 

man smake seg fram til riktig tonalbalanse. I 

mitt lytterom endte jeg med 7 stk 10ohms 

AudioNote Tantalum motstandere i parallell. 

(AN Tantalum regnes blant de ypperste resistorene, 

men laveste verdi er 10ohm, derfor parallellkoblingen). 

Alt i alt koster alle kabler/komponenter 

drøyt 10,000.- i stereo. Med chassis og 

Tantalum motstandere (fra Audiocompaniet) blir 

sluttsummen ca 15,000.-. Etter ombygningen er 

ikke høyttaleren til å kjenne igjen. Åpen som en 

elektrostat, bass-slam som en dynamisk høyttaler 

og du kan spille 10dB høyere før den sprekker 

rundt 105dB. 

Magnepan MG 3.6 spiller overraskende dypt i 

bassen. Slett ikke nødvendig å gjøre som jeg, 

men skal det være fullrange så skal det være 

fullrange. Valget falt på 2 stk Audio Physic Luna 

aktive subwoofere. Det innebygde delefilteret er 

justert til 18dB/oktav avrulling på 32Hz og nivået 

er satt relativt lavt, så det akkurat bare drønner 

i subbassområdet når påkrevd. 

Veien framover 

Fremtiden kan oppsummeres i 2 ord: Aktiv drift! 

Det gir stor gevinst å erstatte høyttalerens passive 

filter med elektroniske filter, og la forsterkeren 

jobbe innenfor et begrenset frekvensområde. 

Dette prinsippet gir deg dynamikk og oppløsning 

av en annen verden! Ulempen er at du 

må ha flere forsterkere. Har du 2 stk 2-veis 


Petter Dale har gjort omfattende ombygninger for å få et mindre rom til å låte stort. 

Nå bygger han nytt hus! 

høyttaler, må du ha 2 stereoforsterkere. Et par 

3-veis høyttaler krever 3 stereoforsterkere. Altså 

en kanal (monoforsterker) pr høyttalerelement. 

Dernest må høyttaleren være forberedt for aktiv 

drift. Du kan ikke uten videre erstatte passive 

filtre, uten å ta høyde for eventuelle notchfiltre 

og lignende lokale korreksjonskretser. 

Avgjørende er også kvaliteten på selve delefilteret. 

Universale filtre til Hi-Fi er sjelden vare. 

Innenfor PA bransjen finnes det et større utvalg, 

men lydkvaliteten er slettes ikke garantert. 

Her hjemme på berget er det Dynamic 

Precision som rår grunnen. Toppmodellen 

EC501H til kr 16,000.-/kanal regnes som noe 

av det ypperste i markedet, og inngår blant 

annet i mange-million-anlegget til Geir 

Tømmervik. Jeg har hørt dette ved flere anledninger, 

og kan bekrefte at overgangen fra passiv 

til aktive filtre på hans Audio Physic Medea 

Signatur var en revolusjon. Hvordan ville dette 

fungere sammen med mine MG 3.6? Det skal 

jeg fortelle deg i neste Fidelity. Jeg har nemlig 2 

stk EC501H i bestilling. 

Dersom aktiv drift av MG 3.6 blir vellykket, vil 

jeg vurdere Magnepans toppmodell MG 20.1 

når jeg forhåpentligvis er vel installert i ny stue 

en gang i 2003. Stay tuned! 

Max Mekker 

Det er flere årsaker til den høye gjør-det-selv 

faktoren i drømmeanlegget mitt. Først og fremst 

kommer man i noen tilfeller lengre med å gjøre 

ting selv. Dernest er det mye penger å spare. 

Sist men ikke minst er selvsagt gleden ved å 

skape noe selv. 

Gjør-det-selv er dog ingen forutsetning for

drømmelyd. Alternativet er å legge lommeboka 

på disken til en oppegående forhandler, og så la 

han gjøre hele jobben. Slike forhandlere vokser 

ikke på trær. Her i Norge kan du for eksempel 

kontakte Oslo Hi-Fi Center, som rangerer blant 

de fremste Hi-Fi forhandlerne i Skandinavia. Her 

kan du få en komplett pakke med Burmester, 

Krell, Wilson, etc ferdig levert og oppsatt, med 

Valhalla kabler, nettledninger, isolasjonstrafoer 

og så videre. De beregner akustikken, finner riktige 

koordinater og måler kvaliteten på strømnettet. 

Du har bare å "dra kortet" før du kan 

synke ned i godstolen, gripe etter fjernkontrollen 

og få drømmelyd i stua di. Men slike VIP installasjoner 

koster 6-sifrede beløp! 

Konklusjon 

Jeg har etter hvert hørt mange forskjellige 

såkalte drømmeanlegg. Hver for seg låter de 

imponerende bra, men det er påfallende hvor forskjellig de låter innbyrdes. 

De største avvikene ligger i valg av høyttalersystem og hvordan dette 

spiller med/mot rommet. Det er med andre ord flere veier til Rom. Mine 

veivalg er nødvendigvis ikke riktige for deg, men forhåpentligvis har du 

her fått noen tips til inspirasjon. Men husk for all del å forhåndsdefinere 

ditt konsept, så du har en disposisjon å jobbe etter. Og drømmelyden 

oppstår ikke alene fra en CD-spiller, forsterker og 2 høyttalere. Du må i 

tillegg jobbe med anleggets 3 rammevilkår: Strømnettet, akustikken og 

vibrasjonsdemping. 

Kontakter: 

Base Technology birger@base-technology.no 

Dynamic Precision www.dynamicprecision.no 

Eltek Www.dynabel.no 

LM AUDIO Siriogleif@c2i.net 

Audiocompaniet www.audiocompaniet.no 

Magnepan www.ljudtema.no 

Svanå Miljö Teknik AB www.diffusor.com 

Oslo Hi-Fi Center www.oslohificenter.no 

Magnepan 3.6 

Magnepan 3.6 kom inn i mitt liv, da kona flyttet ut. 

Det var ingen sammenheng mellom disse to hendelsene, 

men min nyervervede fritid kom godt med i 

den lange prosessen med å "få til" disse beistene i 

min lille kjellerstue! 

Rett ut av eskene låt mine 3.6 ille, med dårlig 

sammenheng og en diskant som "stakk av". I 

mitt lytterom er det følgelig nødvendig å bruke 

den medfølgende motstanden på 1Ohm i serie med 

bånddiskanten. Knut spilte uten denne, men så har 

han også et helt annet lytterom. 

Det er flere årsaker til at en åpen dipol er vanskeligere 

å plassere i et rom, enn en tradisjonell lukket kassehøyttaler. 

Fordi 3.6 sender like mye lyd bakover som 

framover, så "kjører" den rommets stående bølger hardere. 

Så viss du har et "vanskelig rom" er sjansen større 

for å lykkes med en kassehøyttaler. Det samme gjelder 

takhøyden. På tross av 3.6 sin linjekilde karakteristikk, 

så fornemmer du bokstavelig talt at lyden "stanger 

i taket" i min kjellerstue med takhøyde på 208cm. 

Også her ville en mer normal kassehøyttaler være å 

foretrekke (hvis du da ikke bøter på problemet med å 

stifte opp 2 store ullpledd i taket!). Også avstanden til 

sideveggene bør være minst 1 meter, for å unngå 

refleksjoner som gir kanselleringer og utfasinger. Igjen 

kan du gjøre som meg og bruke diffusorer på sideveggene. 

Da slipper du unna med ca 70cm avstand. 

Avstanden til bakveggen er pussig nok ikke så kritisk, 

og blir mer en smakssak/spørsmål om hvor i frekvensområdet 

man ønsker "løftet" i bassen. 

Magnepan er kjent for å prosjektere et veldig stort 

lydperspektiv. Dette har bakgrunn i flere forhold, hvorav 

høyttalerens fysisk store størrelse naturligvis spiller 

inn. Det andre er dipolers iboende evne til å skape et 

(kunstig?) stort rom mellom seg og bakveggen. Dette 

enormt store lydbildet er uansett sterkt vanedannende. 

Etter en tid med Magnepan, låter det meste annet 

nokså "smått"! 

Når det kommer til presis lokalisering og holografi, 

så må 3.6 dessverre se seg slått av høyttalere type 

Audio Physic og lignende faselineære minimonitorer 

med smal baffel. Bikkjene til Roger Waters kommer 

ikke langt nok bak! Det skyldes at 3.6 ikke er en faseriktig 

konstruksjon. Mellomtonen er nemlig invertert. 

Som en funksjon av at elementene sitter ved siden av 

hverandre, blir også spissingen helt avgjørende for 

optimal fasegang. Men som en konsekvens av at 

mellomtonen uansett ikke er i fase med bass/diskant, 

så kan man også oppnå 

gode resultater med variable 

vinklinger. Her må 

man altså være innstilt på 

litt eksperimentering. I 

mitt rom spiller det best 

med diskantene ytterst, 

men jeg vet også om 

eksempler på det motsatte. 

MG 3.6 er en meget 

god høyttaler. Hvis du 

ønsker å ta den et "skritt 

videre" så kan den i tillegg 

modifiseres på en rekke 

områder. Skifte av det 

utvendige delefilteret 

(bass/mellomtone) er anbefalt 

av Magnepan (som 

inntil nylig markedsførte et 

aktivt delefilter). Å skru av 

yttertrekket er også en 

kurant sak. Utover dette er 

det en rekke forbedringer å 

hente ved interne modifikasjoner, 

men da må man 

bryte garantibestemmelsene. 

Mer om dette i 

artikkelen Mitt drømmeanlegg 

i dette nummeret av 

Fidelity. 

2003 fidelity 25

Electrocompaniet 30 år: 

the missing link? 

Det er 30 år siden 

Electrocompaniet skapte 

en liten verdenssensasjon 

på Tøyen i Oslo med sitt 

25 watts kråkereir. I dag er 

de en av få norske merkevarer 

som er kjent over 

store deler av verden. Her 

hjemme er de den avgjørende 

linken mellom billig 

rack og high end. 

tekst og foto: Knut Vadseth 

26 fidelity 2003

For Statistisk sentralbyrå og den norske 

stat, er Per Abrahamsen en middels vellykket 

sjef for en småbedrift på størrelse 

med en bensinstasjon eller pølsebod. For 

hi-fi entusiaster fra hele verden, er 

Electrocompaniet og Per Abrahamsen fra 

Skårer, Norway, en av verdens absolutt mest 

anerkjente hi-fi produsenter i den øvre prisklassen. 

Selv om Per aldri blir invitert sammen med 

de store næringslivssjefene når norsk eksport 

og industripolitikk skal diskuteres (før eller 

etter en bedre middag), så er Electrocompaniet 

et av de ytterst få high-tech bedrifter fra Norge 

med en viss merkevare prestisje i utlandet. 

Høy status 

Selv i England og USA hvor det er uhyre vanskelig 

å få innpass i direkte konkurranse med 

landets egne bedrifter, har Electrocompaniet en 

betydelig status i high-end markedet. 

Skårerfirmaets hi-fi produkter blir også med 

jevne mellomrom rost opp i skyene i sammenlikning 

med verdens aller beste, på tross av en 

betydelig høyere pris for den norske varene 

enn hva vi er vant med her hjemme. 

Det er likevel i Tyskland, Frankrike, Sør-Afrika og 

flere av de nyutsprungne østblokklandene, at 

Electrocompaniet har en status helt på høyde med Krell, 

Burmester og Mark Levinson. "Det er særlig hyggelig at vi 

gjør det så godt i land hvor man må snu litt ekstra på shillingen", 

smiler Per Abrahamsen fornøyd. "Når en entusiast 

i Ungarn kjøper en CD-spiller fra for en halv årslønn, 

kan du være sikker på at han først har gjort et grundig 

forarbeide." 

650 watt 

Electrocompaniet er fremdeles er mest kjent for sine forsterkere, 

nå med opptil 650 watts trøkk i forhold til den 

opprinnelig 25 watteren. Men det er firmaets første CDspiller, 

nå i forbedret utgave med 24 bits oppsampling, 

som kanskje er det mest oppsiktsvekkende produktet fra 

Skårer i Lørenskog hvor firmaet nå har sitt hovedkvarter. 

Stadig flere hi-fi testere fra hele verden mener at denne 

CD-spilleren ikke bare er noe av det beste som er laget 

uansett pris. Mange mener at den er så god at den river 

bort mye av grunnlaget for SACD og DVD Audio. "De nye 

såkalte høyoppløselige formatene har ikke gjort mye 

annet enn å gjøre folk flest usikre. Salget av vanlige CDspiller 

hadde nesten stoppet opp, " beklager Per 

Abrahamsen. "I det siste har likevel stadig flere skjønt at 

"gammeldags" CD, eventuelt med oppsampling for ytterligere 

å glatte ut intervallene, har langt større potensialer 

enn det man trodde var mulig". 

"Det har nå vist seg at det ligger mye mer informasjon i 

sølvplatene enn noen hadde tenkt seg," fortsetter han. 

"Det er bare å få de lyden uskadd ut. Vårt siste produkt, 

en tilsynelatende enkel platestrammer, forbedrer lyden i 

betydelig fordi vi har redusert toleransen for kast i plata 

slik at feilkorreksjonskretsen ikke behøver å jobbe så 

hardt. Det viser seg stadig tydeligere at CD-mediet sliter 

med forbausende mange av de samme mekaniske problemene 

vi kjenner fra platespilleren. Den vanlige 16 bits 

oppløsning kan vise seg å være mer enn tilstrekkelig om 

man får orden på en rekke mekaniske og elektriske faktorer 

som påvirker "oversettelsen" av den binære kode til 

musikk- og lydsignaler." 

Gamlerockeren Per Abrahamsen fra Tøyen og Skårer. 

EC DVD-spiller 

"Det går likevel rykter at dere snart kommer med en DVDspiller?". 

"En DVD-spiller som også er brukbar for CD-platene, er 

en naturlig konsekvens av de resultater vi har oppnådd 

med vår separate DAC som er beregnet på å oppgradere 

eksisterende CD- og DVD spillere. Begge er også en 

utmerket løsning for de som insisterer på å anskaffe en 

multikanals SACD-spiller. Vi tar det likevel som et kompliment 

at du og flere andre testere er i tvil om at den analoge 

5 kanals utgangen på selv dyre SACD-spillere er 

bryet verd i forhold til det balanserte PCM-signalet vi kan 

tilby i kun 2 kanaler- ofte med bedre dybde og romvirkning 

enn med flere kanaler! Etter vår mening har SACD 

og DVD Audio skutt seg selv i beinet ved å benytte analoge 

utganger med sine innlysende begrensninger. Dette 

etter at mange av oss allerede har betalt en liten formue 

for en god surround dekoder med langt bedre dekodere, 

men som vi ikke kan benytte! Selv om vi allerede har 

brukt mye penger og tid på SACD, tror vi mer på det 

eksisterende DTS formatet med enda høyere oppløsning i 

tillegg til PCM signalet fra CD-skiva." 

"Hva med utviklingen av nye, enklere strømforsyninger 

av switch-power typen som er billigere og mer effektive 

når det gjelder effektforsterkere?" 

Ingen revolusjon 

Per sukker litt oppgitt:" Jeg har jobbet med disse greiene i 

mer enn 30 år og opplevet en rekke revolusjoner som slett 

ikke har vært noen revolusjon, men ofte to skritt fram og 

tre tilbake! Når ting er for godt til å være sant, er det 

neppe helt sant! Switch-mode power er en ny teknologi 

som har mye for seg, men som vanlig er den "gamle" 

teknologien langt fra ferdig utviklet. Ser vi hi-fi utviklingen 

i historisk perspektiv, viser det seg alltid at de nye greien 

har problemer som blir klart for alle etter noen år. Selv har 

vi akkurat gjort fundamentale forbedringer med ALLE våre 

mer tradisjonelle forsterkere ved enkle justeringer i strømforsyningen. 

Dette kan vi også gjøre på tidligere solgte 

produkter." 

2003 fidelity 27

Siden vi har snakket sammen i noen minutter, 

begynner solosangeren og gitaristen fra Mojo 

Blues å bli rastløs. Han snakker om å ta en liten 

tur ut i den kalde natta, men trekker først et lettelsens 

sukk, deretter et solid magedrag etter å 

ha fått et askebeger: "Som gammel rockekis, 

har jeg selv opplevd hvordan gitarforsterkere 

med rør på inngangen, låt mye bedre enn de 

med vanlig diode likerettere," uttrykker han på 

utpust, mens innpusten får sigarettene til å lyse 

opp som en god rørforsterker: "Når vi begynte å 

jobbe med strømforsyningen på våre nye forsterkere 

(NADA og A-400), prøvde vi forgjeves å 

få tak i noe spekker på ulike diodemerker. Vi 

oppdaget da at alle fabrikantene snedig kamuflerte 

det faktum at ingen av de aktuelle diodene 

på markedet var hurtige nok til å fylle kondisene 

tilstrekkelig raskt ved store pulsutslag. 

De klarte ofte ikke mer enn pulser på 40 Hz i 

sekundet, mindre enn hurtigheten av nettspenningen. 

En del nye computer dioder, er tusen 

ganger raskere, men har hittil ikke levert tilstrekkelig 

strøm til store effekttrinn. Nå har vi også 

fått denne biten på plass. Sammen med vår spesielle 

flytene jord, mener vi at strømforsyningen 

er et av våre sterke kort, bokstavelig talt!" 

Voodoo? 

"Men dere har også begynt med voodoo i form 

av kraftig nedkjølte kabler som dere påstår lyder 


bra etter en tur i fryseren?" 

"På samme måte som at folk flest utenom 

hi-fi miljøet mener det er noe mystisk med å 

sette høyttalere og elektronikk på spiker eller 

ulike gummiforinger, er teknologien med nedfrysning 

alminnelig akseptert i deler av industrien 

som jobber langt med profesjonelt og målrettet 

med større utviklingsbudsjetter enn hva 

vår bransje kan drømme om. Blant annet har 

samtlige Formel 1 motorer vært en tur innom 

dypfryseren før de starter i løp!" 

"Hensikten er å gjøre metallet seigere og mer 

slitesterkt ved at hele molekylstrukturen forandres 

ved nedkjøling til det absolutte frysepunkt," 

fortsetter hi-fi guruen fra Skårer utenfor 

Oslo. "Også i kablene blir molekylstrukturen forandret. 

De blir simpelthen mindre kaos og mer 

orden i hele molekylstrukturen, noe som gir 

betydelig bedre lydgjennomgang med mindre 

uheldig påvirkninger av signalene. Dette er likevel 

bare en av mange parametre som må være i 

orden, men det hele oppleves som svært oppløftende 

selv om vi enda har noe å lære om hvordan 

opptiningen skal skje for optimale resultater. 

Også spoler med sine enorme lengder koppertråd, 

låter gjennomgående mye bedre etter 

en tur i vår nye fryser som dessverre ikke er priset 

for hjemmebruk." 

Liten menighet 

"Dere presenterer en rekke nye produkter og 

modeller i egen messe på Plaza i slutten av 

januar. Men den største forandringen er kanskje 

det helt nye aluminiums designet som delvis ble 

utviklet som en "custom order" til det kanskje 

beste – hvert fall det mest elegante- hi-fi anlegget 

i Norge. Den velbeslåtte kunden bestilte 

både CD-spiller og hele 6 NEMO-blokker i alumninium 

for å matche det originale sneglehuset 

til Bowers & Wilkins som er levert av Hi-Fi 

Klubben i sølv metallic." 

"Hi-Fi bransjen må snart skjønne at folk krever 

lekker design i tillegg til god lyd. Får de ikke 

begge deler, er det stadig flere som prioriterer 

designbiten. Det er derfor avgjørende at bransjen 

ikke bare konsentrerer seg om svarte bok- 

Jan Kihle har konstruert ny senterspindel 

for CD-spillere som 

skal forbedre lyden vesentlig. 

Tradisjonell EC-design i gull og 

sort akryl vil fortsatt produseres 

så lenge kundene vil ha det. 

ser og en stadig mindre menighet som etter 

hvert er moden for høreapparat av heller tvilsom 

kvalitet!" 

Ansiktet til 58-åringen sprekker opp i et bredt 

glis mens han vifter bort røyken med den ledige 

handa. 

"Mange liker våre svarte akryl bokser som 

uansett skiller seg ut fra de fleste. Likevel vil vi 

snart tilby en parallell serie med ny design i børstet 

aluminium. Det er for øvrig hyggelig at et 

blad som Fidelity, som ønsker å fremme BÅDE 

design og god lyd, blir de første til å offentliggjøre 

vårt helt nye program. Vi minner likevel 

om at produktene på bildet er prototyper slik at 

det kan bli mindre avvik i den endelige produksjonen." 

Fremtidsplaner? 

"Vi har i det siste året jobbet hardt for å sette

ort deler av produksjonen slik at vi kan konsentrere 

oss om utvikling og markedsføring til 

stadig flere land over hele verden," forteller sjefen 

i Electrocompaniet: "Jeg må innrømme at 

det siste har vært en skuffelse. Det virker som 

Flere av Electrocompaniets mest populære produkter 

vil på vårparten bli tilbudt i et mer påkostet design 

serie i børstet aluminium. 

om kongeriket Norge er best som eksportør av 

råvarer som aluminium, fisk og olje. Ja selv aluminiumsindustrien 

er i vanskeligheter. Vi har i 

alle år vært stolte av vårt norske opphav, og har 

også nytt godt av den positive arven fra 

Tandberg. Skjønner forresten norske politikere 

hva de gjorde da de raderte ut dette norske teknologiske 

flaggskipet fordi det ikke passet inn i 

den daværende regjerings ideologi? Uansett vil 

nå deler av produksjonen av Electrocompaniets 

produkter flyttes ut for å kunne hevde oss i konkurransen, 

ikke minst mot kinesiske produsenter. 

Vi vil likevel fremdeles produsere her i Europa. 

Brobygger 

"Det har alltid vært en del knuffing på det lille, 

norske hi-fi markedet. Istedenfor å hjelpe og 

rose hverandre, har det vært mye skittkasting 

og gjensidig mistenkeliggjøring. Ikke rart at en 

musikkinteressert kunde med tusenlapper i 

lomma løper og kjøper en påhengmotor istedet!" 

hevder vi noe provoserende. 

"Samtidig som elektronikkbransjen går så det 

griner, så har andelen av skikkelig hi-fi utstyr, 

enten det er i 2 eller flere kaneler- gått betydelig 

ned. Noe av årsaken er at bransjen ikke har 

maktet å markedsføre seg overfor det store livsstil 

publikummet som har mye penger, men 

enda større krav til god service, god lyd OG 

rålekker design. Disse menneskene opplever hifi 

bransjen som temmelig "harry", og velger 

enten et billig rack fra ElKjøp (hi-hi er hi-fi er hifi, 

hvorfor bruke mer penger enn nødvendig), 

eller de slår til med et minianlegg fra Bose (søte 

små høyttalere, enkel betjening) eller B&O (Dyrt 

i forhold til lydkvaliteten, men rålekkert!) I det 

siste har vi opplevd at nettopp 

Electrocompaniet er blitt en brobygger mellom 

The missing link? Electrocompaniets nye kabler 

er dypfryst - for lydens skyld. 

de helkommersielle livsstil produktene og mer 

seriøs hi-fi. 

Også våre konkurrenter er gjennomgående 

mer positive i forhold til våre lille bedrift , da de 

innser at nettopp Electrocomaniet kan være en 

betydelig drahjelp mot en helt ny type kunder 

som bransjen blir stadig mer avhengig av. Vi er 

simpelthen blitt hi-fi bransjens "step stone" for 

bedre lyd. Med våre siste produkter tror jeg vi 

kan bidra ytterligere til å gjøre god lyd tilgjengelig 

for større kundegrupper her hjemme, noe alle 

i bransjen kan ha glede av", avslutter Per 

Abrahamsen optimistisk. 

Gratulerer med dagen! 

2003 fidelity 29

Electrocompaniet AW 400 

Ny lyd i nye bokser 

Man kunne tro at den nye AW 

400 var en brokoblet 120 watter 

i nye bokser. Men her har 

Per Abrahamsen skapt et lydbilde 

som er betydelig mer 

virilt enn vi opplever på noen 

annen EC forsterker. Bortsett 

fra på den aller første 25 watteren? 

av Knut Vadseth 

De fleste av oss opplever musikaliteten 

fra Electrocompaniets forsterkere på 

grunn av den litt varme, fyldige klangen. 

Likevel er rommet nesten uendelig stort, 

og stemmer låter svært naturlig med flott brystklang. 

Diskanten er nydelig oppløst og glitrende 

sofistikert, men mangler kanskje litt av den luftigheten 

som enkelte andre briljerer med. Til 

gjengjeld slipper du alle antydninger av robot 

stemmer med s’er som lyden av kryssende 

sverd. I forhold til enkelte konkurrenter kan 


noen savne litt skarpere definerte transienter, 

men her er likevel bra med trøkk i full cresendo. 

Mye av sjarmen med Electrocompaniets forsterkere, 

er også at den fyldige nedre mellombass 

og øvre bassområdet gjemmer bort mye av de 

uhumskheter som nesten alltid ligger i hi-fi kjeden 

mellom opptaket til lyden fra høyttalere i 

egen stue. 

Selv om jeg til slutt endte opp med forsterkere 

fra amerikanske Krell og var en flittig klakkør 

for særlig de siste forsterkere fra vår egen 

Dynamic Precision, så har jeg alltid likt den 

nydelige klangbalansen fra Skårer. Denne gir 

meg den følelsesmessige opplevelsen av en solfylt 

og varm ettermiddag midt på sommeren. 

Jeg har aldri påstått at denne lyden er helt nøktern 

og nøytral. Likevel oppleves de fleste innspillinger, 

hvert fall av klassisk musikk, som 

svært tett på den virkeligheten man opplever fra 

en bra plass midt i konsertsalen 

Nøytral lyd 

Lyden på firmaets nå så anerkjente CD-spiller, 

indikerte at noe var på gang i hodet på en 58 år 

gammel rockegubbe. For med denne opplevde vi 

nå et mye strammere lydbilde, men en anelse 

aggressiv ståpå i presens området. En smule 

korpulent kropp med litt mave, er byttet ut med 

en strammere og mer atletisk kropp med større 

virilitet. Festkulen, der navlen sitter, er erstattet 

med en dypbass av stål og betong, noe som gir 

en opplevelse av uante krefter, snerrende klar til 

å slippes løs ved den minste provokasjon fra 

opptaket. Med masser av nivå på nedsiden av 

4-500 Hz, er lydbildet fremdeles fyldig nok til å 

kalles "nøytralt", selv om bassen er betydelig 

strammere og mer lineær enn tidligere der 

nede i grunntone området. 

AW 400 

Denne historikken skyldes behovet for å forklare 

at klangbalansen på den nye AW 400 slett ikke 

er som på AW 180, heller ikke som den mer 

nøytrale AW 120. Klangbalansen er på mange 

måter en videreføring av den strammere, men 

muskuløse og storslagne kraften fra CD-spilleren, 

men med en langt mer luftig og gjennomsiktig 

øvre mellomtone i presens området. I 

dette området er det nå en detaljering vi aldri 

tidligere har hørt fra en EC-forsterkere. Heller 

ikke fra den første 25 watteren, selv om denne 

var uhyre kjapp og viril.

Selvsagt vil en slik ekstremt oppløst og 

gjennomsiktig mellomtone med glitrende bra 

dynamikk, også avsløre uhumskheter i opptak 

og resten av utstyret. Det underlige er at denne 

"avsløringen" er lett å høre, men heldigvis like 

lett å glemme! Her er sannsynligvis en såpass 

stor grad av renhet og mangel på forvrengning i 

selve forsterkerkretsløpet, slik at hjernen barmhjertig 

siler ut eventuelle ulyder som uvesentlige 

for den musikalske opplevelsen. Denne nye AW 

400 har ingenting å gjemme seg bak, men står 

naken, rakrygget og ærlig fram med alt det 

naturen - og Per Abrahamsen - har skapt! 

Lyden 

På alle måter er dette en særdeles oppløst og 

flott forsterker med betydelige krefter som likevel 

ikke helt på nivå med de berømte NEMO på 

650 watt når det gjelder storhet og rå sryrke. 

Ikke mange av oss trenger likevel så mye, selv 

om masser av krefter lett blir en vane selv ved 

moderate lydstyrker. Det er lett å høre at mange 

forsterkere begynner å komprimere dynamikken 

lenge før den går i klipping! 

Med sin strammere, mer moderne og mer 

hardtslående klangbalanse, er dette fremdeles 

en forsterker som gir en utsøkt gjengivelse av 

stemmer og naturlige akustiske instrumenter. 

Overtone strukturen er om mulig enda tørrere 

og mindre "diskant" enn tidligere, selv om nivå- 

Pris ca. kr.58.000 (par) 

Produsent: Electrocompaniet, Skårer 

et er en smule friskere. Likevel låter denne forsterkeren 

minst like mye "rør" som tidligere 

modeller, men nå snakker vi om en mer moderne 

form for rørlyd som er betydelig friskere og 

uten å trekke seg på frekvensfløyene. Hvorfor vi 

likevel gjerne snakker om det beste av rør, er 

simpelthen på grunn av den overlegne lekenheten 

med store og små transienttopper som ofte 

låter nesten vektløst med rør, helt uten antydninger 

til litt overdrevne 

"kanter" 

når amplituden 

passerer nullpunktet 

i en transistor 

push-pull 

løsning. Denne 

AW 400 låter på 

samme måte 

vektløs i øvre 

mellomtonen, 

men med skikkelig 

substans i 

grunntone området. 

Dette på en 

"naturlig" måte 

som det ikke er 

lett å bli helt klok 

på. Den strammereklangbalansen 

og den mer 

tydelige mellomtonen gjenskaper langt flere 

detaljer som også fremhever begeistringen og 

livet i musikken. 

Også det holografiske rommet er minst like 

stort som på tidligere EC forsterkere, men nå 

med enda bedre definisjon av tak og vegger 

som om man har skrudd opp lyset en smule. 

Men her er langt igjen før man opplever det 

grelle neonlyset som enkelte mer typiske "hi-fi" 

forsterkere synes å gjenskape på grunn av hørbart 

mer forvrengning. 

Konklusjon 

Jeg tror dette er den "beste" forsterkeren fra 

Electrocompaniet og Per Abrahamsen så langt. 

Når jeg gjemmer meg bak ordet "tror" og også 

setter "beste" i anførselstegn, skyldes dette to 

ting: 

For det første har du kanskje helt andre prioriteringer 

om ønskelige klangegenskaper enn 

meg. Jeg vil likevel fremheve denne forsterkerens 

evne til å trekke frem det store smilet hver 

gang du finner tilbake til dine favorittskiver. Her 

dukker det opp detaljer du sannsynligvis ikke 

tidligere har oppfattet. Dette absolutt uten at 

forsterkeren på noe punkt låter kaldt, hardt eller 

typisk "hi-fi" slik rimeligere produkter med 

noenlunde samme klangbalanse lett kan låte. 

For det andre ønsket en viktig kunde av 

Electrocompaniet "låne" denne forsterkeren 

over week-enden før jeg var helt ferdig med 

den. Så reiste plutselig vedkommende til USA 

(A-ha!) - uten å levere den tilbake! AW 400 er 

uansett av såpass oppsiktsvekkende god kvalitet 

at det ville være dårlig gjort å ikke omtale den 

på bakgrunn av de par ukene jeg hadde den i 

hus selv om vi nå går i trykken uten sjansen til 

en siste finlytt. 

Det er mange bunner i mitt håp og ønske om 

å komme tilbake til en fyldigere omtale av 

denne glimrende forsterkeren i et senere 

Fidelity! AW 400 vil opplagt være den helt riktige 

forsterkeren for svært mange musikkentusiaster, 

også blant de som tidligere ikke har hatt 

spesielt sansen for den "gamle" rørlyden fra 

Electrocompaniet. 

Per Abrahamsen er kjendis i tyske og franske hi-fi miljøer. 

2003 fidelity 31

Audio-frikernes drømmeanlegg: Tore Dag Nilsen 

Målsøm 

Tilbakeblikk 

I mine yngre år var det naturlig nok smått med 

penger. Det var kanskje derfor jeg i hele ni år 

koste meg med de klassiske B&W DM2 mk2 

transmisjonslinje-høyttalerne, japanske transistorforsterkere 

(f.eks. den første integrerte 

MosFet-forsterkeren, fra Hitachi) og direktedrevne 

platespillere med Dynavector pick-upér. 

Dengang var det mest mulig ufarget og nøytral 

lyd det dreide seg om, og det er det fremdeles. 

I jappetiden ble det noe mer fart i finansene, 

og da var det elektrostathøyttalere og rørforsterkere 

som fenget meg og stereokompisene. Med 

de gjennomsiktige elektrostatene kunne man 

tydelig høre at datidens transistorforsterkere 

oftest var for skarpe og kjipe i lyden. Min resept 

ble rørbestykkede RIAAér og hybride sluttrinn. 

Tradisjonelle rørsluttrinn med utgangstrafoer, 

både push-pull og single-ended, har jeg aldri 

kunnet fordra, de gir alt for plump, farget, 

begrenset og kjedelig lyd. I hvert fall til de høyttalerne 

jeg liker. Det har nesten uten unntak 

vært ting som er litt tunge eller vonde å drive. 

Ved overgangen til nittitallet hadde kurante 

transistorforsterkere utviklet seg såpass at det i 

mine ører ikke var noe behov for rørforsterkere 


lenger. Derfor kjøpte jeg Elecrocompaniets 100wattér 

med dual mono strømforsyning, og var 

ganske tilfreds med det. På det tidspunktet gikk 

det i dynamiske høyttalere. Byttet dem stadig ut, 

forresten, mens jeg ventet på et sett hybride 

Martin.Logan elektrostater (med dynamisk bass) 

fra Boas. De kom, etter langt og lenge, og det 

resulterte i et behov for enda mer forsterkerkrefter. 

Via Audio fikk jeg kontakt med Leif Ernstsen 

og hans Dynamic Precision-forsterkere. Lynet slo 

ned med en slik kraft at jeg enda ikke har kommet 

meg. Det vil si at her fant jeg endelig betalbart, 

driftsikkert og velkonstruert utstyr som 

hadde all den kraften, kontrollen, nøytraliteten 

og renheten i lyden jeg til da hadde savnet. Nå, 

åtte år og 14-15 Dynamic Precision-produkter 

senere, har jeg stadig ikke funnet noe annet 

som kan måle seg. I dag er jeg så mye i mål en 

rastløs audiofil kan være. Jeg finner det av og til 

litt belastende å hele tiden måtte svare for mine 

«ensidige» utstyrspreferanser overfor DPs konkurrenter, 

men jeg forstår dem. Anleggene mine 

er helt private, jeg kjøper alle komponentene for 

surt oppsparte penger og setter dem sammen 

etter lyst, behag og behov. Politisk korrekthet og 

Etter åtte års virke for Audio 

har jeg jobbet så mye med 

anleggene mine og kjøpt så 

mye utstyr at det må sies at 

jeg i grunnen ikke har flere 

urealiserte hi-fi drømmer igjen. 

Det måtte i såfall være et tre 

ganger så stort lytterom (mine 

nåværende er på 21 og 12 kvadratmeter) 

og noen enorme, 

kompromissløse linesourcehøyttalere. 

smart taktikk er absolutt ikke bestemmende for 

mine utstyrsvalg. 

Hi-fi markedet er sterkt dominert av moter, og 

dette er noe som lett rammer oss skribenter 

som sitter midt oppe i utstyrsfatet. Jeg har så 

lang fartstid at det blir lettere for meg å sette 

slike ting i perspektiv. Det, samt det faktum at 

jeg både er sta og vet hva jeg er ute etter, medfører 

at jeg i anstendig grad klarer å seile klar 

av disse oftest overfokuserte og fordummende 

motebølgene. 

Dyrt utstyr og billige tweaks 

Anlegget består i dag av Micromega Duo 2.1 

drivverk, Dynamic Precision DAC 8.0, DPC 7.3 

passiv balansert kontrollboks, 

DPA 5.52HP effekttrinn, DPR 2.2 RIAA og 

diverse gammelt skrot for avspilling av vinyl. 

Høyttalerne er den nye utgaven av Gradient 

Revolution. Alle signalkabler er Silk og Silk mk 2 

i XLR-utgaver, Asker Hi-Fi Galleris utgave av «DP 

blå» mellom drivverk og DAC og delvis hjemmelagde, 

teflonkledde skinner i 14 kvadratmillimeter 

massivt sølv av reneste kvalitet som høyttalerkabler. 

Dette utstyret spiller aldeles glimrende i «rå»

tilstand, men siden dette også er hobby og 

mani for meg, ligger det ubehagelig mange 

timers tweaking i dette anlegget. Av de mer 

kostbare og ferdigtygde løsningene kan nevnes 

tre en og en halv meters høye trykkabsorbenter 

fra Asker Hi-Fi Galleri, egen, elektrikermontert 

15 amperes jordet og skjermet kurs med automatsikring 

og 10 uttak, tre nettstøyfiltre fra 

Dynamic Precision og ett fra RKA (Elfa). 

De mest interessante tweaksene er kanskje 

likevel de som ikke koster så mye. Her må det 

nevnes at det ligger stor innsats i å unngå innstråling 

i kablene. Jeg tror ikke man kan kjøpe 

seg vekk fra problematikken med å erstatte 

noen av ingrediensene i skjærereiret bak anlegget 

ved å bytte ut noen nettledninger med 

«audifile typer». Man må ta det fra bunn av, og 

det krever litt initiativ og innsats. Det mest opplagte 

er å redusere mulighetene for innstråling. 

Jeg har simpelthen kortet ned absolutt alle 

kabler så langt det går. Dette tweaket gir også 

mye kortere sløyfer mellom apparatene. I tillegg 

er alt utstyr plassert med omtanke slik at ingen 

kabler berører hverandre. Galskap? Antagelig, 

men så å si gratis og ikke så idiotisk som å 

bruke tusenvis av kroner på snobbete merkevare-nettkabler... 

Et forsøk med støydempingstrafoer fylte rommet 

med mekanisk støy. Denne ble derfor byttet 

inn i et effektivt nettstøyfilter med to uttak 

(RKA). Ved å plassere dette helt oppe ved drivverket 

og DACéns strømforsyning, kunne jeg 

korte ned sløyfen mellom disse to apparatene 

med over 80 %. Jeg må i ærlighetens navn tilstå 

at dette er en av ytterst få enkeltstående 

tweaks jeg klarer å høre effekten av ved repeterte 

og kritiske lytteforsøk. 

Av andre tweaks som må nevnes er at jeg på 

enkelte steder har klampet på en mengde ferritter. 

De demper signaler ved svært høye frekvenser, 

og riktig anvendt kan de gi betraktlige 

gevinster mht. klarhet, ro og dynamikk i lyden. 

Jeg har også forsynt alle apparatene i anlegget 

med hjemmelagede plattformer og/eller dempeføtter. 

Alle hyllene er ekstra forsterkede og dempede 

standardgreier fra Ikea. Eksotika som aluminiumsrack 

og Base dempeplattformer er sikkert 

ti prosent bedre, men de koster også nitti 

prosent mer. 

Lytterommets akustikk er trimmet med de 

nevnte trykkabsorbentene, seks persiske tepper 

og masse diffusjon forårsaket av store bokhyller 

og plenty grønne planter. I utgangspunktet var 

dette et noe lite (21 kvadratmeter) og dårlig 

fungerende lytterom, men nå er det absolutt til 

å leve med. Plasseringen av høyttalere/lytter er 

på tvers av rommet, i stedet for langs, som er 

mest vanlig. Dette gir kortere avstand til høyttalere 

og mindre problemer med refleksjoner fra 

sidevegger, men større fare for problemer bla. a. 

i bassområdet. 

«Råtweaka» høyttalere 

Jeg har «foret» alle apparatene unntatt det varmedrivende 

effekttrinnet i stereoanlegget med 

bitumen. Det er selvklebende dempeplater fremstilt 

av bek og pappfilt. All annen klåing på 

moderne høykvalitets hi-fi elektronikk er ettter 

min mening tøvete hvis man ikke har fagmessig 

kompetanse og spesiell kjennskap til de aktuelle 

produktene. 

Helt annerledes forholder det seg mht. høyttalere. 

Her er det lettere for kyndige menigmenn 

å «hjelpe til» der hvor produsenten av produksjonstekniske- 

eller kostnadsmessige grunner 

må holde igjen. Faktisk har jeg mekket på nes- 

ten alle høyttalere jeg har hatt i eie i lengre tid. 

Gradient Revolution er et avansert høyttalersystem 

basert på ekstraordinær konstruktørkompetanse 

og originalitet. Den praktiske utformingen 

av et slikt høyttalersystem er krevende å 

masseprodusere på en rasjonell og sikker måte. 

Nettopp derfor er de verdt strevet med å prøve 

å tweake dem ytterligere. Det til tross for at spesielt 

den nyeste utgaven av Revolution nettopp 

er basert på bla.a. tweake-erfaringene fra 

eksperter. Jeg har lagt ned over 2000 kroner i 

delefilterkomponenter og trematerialer/lim/skruer 

og all fritiden i en uke eller to i de nye 

Revolution-høyttalerne. 

Først og fremst har jeg stivet av kabinettet 

eller rettere sagt rammen til bassystemet. 

«Ryggraden» er nå minst tre ganger så solid 

som tidligere, og fra dette nye «fundamentet» 

står det nå horisontale avstivere i spenn mot 

høyttalermagnetene. 

Flensene på baffelens front har også blitt stivet 

en smule mere av. Alle kondensatorene i 

delefilterne er av kvalitetstyper. 

Likevel har de blitt «bypasset» av superkondensatorer 

med små verdier, og den eneste 

gjenværende kjipe komponenten i mk2-utgaven, 

en 220 mikrofarads elektrolytt i bassen, er 

byttet ut med to 100 mikrofarads glattefolier og 

en 22 mikrofarads mkp-type. Alle de trådviklede 

motstanderne har blitt byttet ut med mer effektsterke 

metalloksidtyper. Alle spolene i disse 

høyttalerne er av lufttype, de to minste har jeg 

byttet ut med Pollink foliespoler (med målehjelp 

av Eltek), de andre er lakkert for å hindre mikrofoni. 

Resultatet av disse modifiseringene, som riktig 

utført blir usynlige når trekket på høyttalerne 

monteres igjen, er en oppstramming og økning 

2003 fidelity 33

Krell! 

For å finansiere neste Fidelity 

overveier jeg å selge mitt high 

end referanseutstyr: 

KRELL KPS 25 sc 

"verdens beste CD-spiller" med 

komplett forforsterker, 

siste modell 

Nypris ca. kr.320.000,- 

selges kr. 150.00,- 

KRELL MC 450 

Monoblokker 

referanseforsterkeren til 

Jonathan Scull, 2 x 450 watt 

i klasse A, siste modell! 

Nypris ca. kr. 230.000,- 

selges kr.125.000,- 

Ved kjøp av begge, tilbys 8 

meter CAST kabel på kjøpet! 

Sony G-70 3-rørs (8") 

projektor m/linjedobler, 

lite brukt, 

nypris kr.185.000,- 

selges kr. 50.000,- 

Kun seriøse henvendelser 

tlf. 22 55 25 75 

e-mail: 

knuvadse@online.no 

Jeg tar også imot bud på 

fax 22 44 38 12 

Rydd opp i kablene! 

av kontraster, klarhet og informasjon som trekker frem det råeste og 

mest sleske smil jeg har å by på. 

Bassen har nå fått en distinkthet som bare må oppleves selv om de 

med nåværende plassering ruller enda hurtigere av under 40 Hz, 

sannsynligvis grunnet økt dipolkansellering fordi det nå er noe mindre 

plass bak basselementene. 

Et par advarsler til er på sin plass, og det er at høyttalernes klang 

forandres i retning av det mer slanke. Mellom 4 og 8 kHz er de nå en 

anelse mer nivåsterke, og det er vel ikke for enhver smak. En annen 

advarsel må også gis fordi arbeidet er fryktelig fiklete og nokså vanskelig. 

Det var en teknisk utfordring å få det modifiserte delefilteret 

inn i kabinettet igjen, og alle garantier går fløyten når man begynner 

å demontere høyttalere. Hvis du fremdeles sitter med ordene hva, 

hvorfor og hvordan på tungen, er det best å styre unna. 

Nesten i mål 

Jeg begynner å bli ganske tilfreds med dette anlegget. De fleste komponentene 

er i toppklasse eller ganske nær. Forbedringer er fremdeles 

mulig, men de ville kreve ganske stygge kontantutlegg og gi beskjedne 

gevinster. Jeg drømmer ikke lengre om eksotiske komponenter. 

Riktignok er et stort lytterom som er i stand til å la et par virkelig 

store linesource-høyttalere puste ut et lite savn, men på en annen 

side trives vi ganske godt også i vår nåværende leilighet. 

Jeg har også vært inne på tanken å kjøpe en integrert «system-CDspiller» 

av typen Meridian 800 eller Mark Levinson 390S. 

Effekttrinnet mitt fungerer meget godt med slike minimalistiske løsninger 

- CD-spilleren rett inn. Jeg vil anta at disse nyere spillerne gir 

TVén med eget stereoanlegg 

av høykvalitet.

edre diskantgjengivelse og mer klarhet i lydbildet enn min snart ti år 

gamle kombinasjon. På den annen side har alle integrerte spillere jeg 

hittil har hørt kommet håpløst til kort mot mitt utstyr når det gjelder 

bass, mye av mellomtoneområdet og dynamikk. Når jeg så registrerer 

via «nettverket» opplysninger om at denne dynamikkmangelen gjelder 

minst en av disse spillerne også, mister jeg straks noe av lysten til 

å punge ut med så mye penger (veiledende 90- 150 000). 

Rykter om dårlig driftsikkerhet for en av disse modellene og begges 

mangel på skikkelige analoginnganger avtenner meg ytterligere. 

Nei, da får det være for en stund. 

Så det eneste gjenstående nå er noen småting, så som å prøve 

noen italienske b.c.d. cones under høyttalerne, et passivt lowpassfilter 

på forsterkerens høyttalerutgang, oppgradering av signalkabel 

mellom DAC og kontrollboks til «mk2»-type og kanskje prøve å bytte 

ut et par av nettkablene i anlegget med Supras splitter nye og billige 

nettkabel. Dere vet, små pusleting for mentalhygienen. Noen driver 

med hagearbeid, andre mekker på hi-fiń. 

Eget anlegg for TVń 

Selv om vi lever i år 2002 finnes det stadig mennesker i vårt langstrakte 

land som bytter undertøy sjeldnere enn undertegnede selger 

og kjøper nye stereokomponenter. Dette er jeg ikke alene om, og i 

stedet for å hele tiden selge det gamle, kan vi med stort utbytte la 

noen av disse produktene inngå i oppbyggingen av anlegg nummer 

to. 

Ekte entusiaster sier ikke «lyd og bilde» eller «lyd eller bilde». Vi 

sier «ja takk, begge deler i høy kvalitet, men i hvert sitt rom». 

Nummer to-anlegget har hos oss vokst så mye i kvalitet i det siste at 

jeg med oppriktig glede spiller mye musikk med det også. Det består 

nå av dynaBel SuperExact høyttalere, Target R6 stativer, Dynamic 

Precision DPA 6.1 effekttrinn, DPC 7.0 passiv forforsterker, 

Micromega DuoPro.2 DAC, Rotel 965 CD-spiller som drivverk, en 

relativt rimelig Sony-tuner, en Sony hi-fi video og en gammel Philips 

25 tommer. Kablene er Silspeak, DPs gamle sorte signalkabel og 

Supra EFF. Dessuten har jeg også her innført streng kabelhygiene 

med «custom-lengder», nettstøyfiltre til alle apparater og rikelig med 

ferritter. 

Vi har verken plass eller ønske om å ha multikanals utstyr, og 

mangelen på DVD-spiller kan forklares med at vi ikke eier en eneste 

DVD-skive! 

I heisen! 

De fleste kjenner oss som ”butikken i syvende etasje..” Ikke 

så rart kanskje, du finner oss ikke i gateplan akkurat, men 

syv etasjer over. 

Men det er verdt turen opp, det kan vi love deg. Vel oppe 

finner du en intim og usnobbete forretning med atmosfære, 

og en betjening som baserer alt de gjør på entusiasme, 

kunnskap og et lidenskapelig forhold til musikk, i tillegg til 

et meget utvidet servicebegrep…… 

Produktene våre er helt enestående på sine felt, og gir uforglemmelige 

musikkopplevelser. 

Her oppe er du riktignok et stykke fra bakken, men du er 

mye nærmere musikken…. 

Dynaudio – Danske høyttalere i absolutt verdensklasse….troverdighet 

musikalitet og nerve… 

Entusiastisk omtalt i alt fra ”HiFi&Musikk til 

”Stereophile” i 25 år…kanskje på tide at du hører 

dem…? 

LC Audio – Helt geniale produkter med high-endlyd 

til meget folkelige priser, samt CD-spiller-modifikasjoner 

som vil få spilleren du allerede 

har til å spille forrykende til en nesten ufattelig lav 

sum…De nevenyttige kan spare enda mer ved å 

bygge utstyret selv ,for alle andre kan det leveres 

ferdigbygget. 

Cayin/Spark – transistor eller rørforsterkere og 

CD-spillere med finish og lydkvalitet som oser av 

klasse, til priser som vil få deg til å gni deg iøynene 

helt til du er nede på gaten igjen… 

Vi tror ikke det eksisterer bedre 

produkter til prisen, rett og slett. 

Lytt selv! 

Dette er bare noe av det du finner hos 

oss. Velkommen opp til en hyggelig prat, 

en kopp kaffe og en uforglemmelig lytteopplevelse… 

For første gang kommer du 

til å være lykkelig for å 

havne i heisen! 

Norsk Audio Teknikk A/S 

Storgaten 51 

0182 OSLO 

Tlf: 22 20 00 95 

Web: www.norskaudioteknik.no

Gradient Revolution 

Revolution, som kombinerer en dipol 

med en punktlydkilde, er stadig 

temmelig alene på markedet. Det til 

tross for at de er er mer plasseringsvennlige, 

påvirkes langt mindre av lytterommet 

og gir bedre bassgjengivelse enn 

nesten alle andre høyttalere.Vanlige høyttalerproblemer 

For å oppnå tilstrekkelig dyp bass og høye 

lydtrykk fra moderat store høyttalere går den 

aksepterte, utbredte og relativt rimelige oppskriften 

ut på å montere vanlige dynamiske 

høyttalerelementer i en lukket eller ventilert 

kasse. Så langt er vel det meste kjent og 

ålreit, men det er vel en hardere pille å 

svelge for de fleste av oss at de færreste 

kassehøyttalere gir en egentlig naturtro 

bassgjengivelse hvis man plasserer disse 

akseptabelt små kabinettene på en 

akseptabel måte i rom av den typen de 

aller fleste av oss bor i. (55 ord i én 

setning, kanskje jeg kunne bli politiker?) 

I praksis er gjerne de høyttalerne 

som gir mest bassvirilitet i forhold 

til størrelsen også de som gir de verste 

problemene med lytterommet. 

Kassehøyttalernes rundtstrålende 

egenskaper ved lave frekvenser 

(under 150-300 Hz) trigger stående 

bølger både i høyde-, bredde- 

og dybde-plan. 

Når de fleste vanlige høyttalere 

i tillegg har for lite homogen 

spredning i mellomtoneog 

diskantomådet, får man 

problemer her også. 


Til tross for sin litt pyramideaktige fremtoning ser ikke 

de finske Gradient Revolution ut å være radikalt annerledes 

enn andre høyttalere. Men det er bare utenpå... 

Nå har Gradient, etter blant annet sterk input fra norsk 

hold, oppdatert Revolution. 

Høyttalerne blir svært lite fleksible med hensyn 

til plassering. Selv med akustisk sett gunstig 

plassering vil lydkarakteren til slike uhomogene 

høyttalere variere mye fra rom til rom. 

Nå har det jo alltid eksistert andre høyttalertyper 

enn de vanlige kassene, men disse har 

aldri blitt noe videre akseptert. Problemene 

med disse har gjerne gått i spesielle plasseringskrav, 

begrenset lydtrykk, sviktende bassgjengivelse, 

dårlig eller begrenset lydspredning, 

utrendy design, store krav til øvrig utstyr, 

høy pris og til og med dårlig driftsikkerhet. 

Det største hinderet for de fleste eksotiske 

høyttalerprinsipper er likevel at de gir uakseptabelt 

store høyttalere hvis ikke de overnevnte 

ulemper skal bli for tydelige, en typisk «Catch 

22»-situasjon. 

Et unntak 

Dipolhøyttalere blir, til tross for sin oftest rene 

og åpne gjengivelse og rasjonelle lydutstråling 

(stråler hovedsakelig forover/bakover - unngår 

å trigge stående lavfrekvente bølger i mer enn 

ett plan), avskrevet av markedet fordi de er 

noen store, fæle flak. Vi har alltid lest og hørt 

at de må være meget store for å gi nok bass 

og lydtrykk. 

Er det virkelig slik? Kanskje vi har hørt 

denne løgnen så ofte at vi ukritisk har adoptert 

den. Det fins nemlig dipolhøyttalere som 

ikke er store (omtrent som minimonitorer på 

stativer, 1 m høye) og som ikke ruller av for 

tidlig i bassområdet (godt under 30 Hz er 

mulig). De har heller ikke noen problemer med 

å spille relativt høyt med svært lite forvrengning 

(minst 95 dB. (..?) - undertegnede synes 

gjennomsnittsnivåer på henimot 90 dB er 

høyt..) De må ikke engang stå langt ut i 

rommet for å gi gode resultater og utrolig 

nok spiser de ikke forsterkere til frokost. De 

heter Gradient Revolution, og har i løpet av 

snaut ti år på markedet oppnådd stor anerkjennelse, 

en mengde gode tester i fagpressen 

og brukbart salg verden rundt. 

Mange proffers valg 

Det er nokså uvanlig at «hi-fi høyttalere» faller 

spesielt godt i smak blant profesjonelle 

musikkfolk, men Gradient skiller seg ved å ha 

påfallende mange proffer blant kundene sine. 

Mange av disse jobber med klassisk og annen 

akustisk musikk, men Revolutions allsidighet 

understrekes ved at de også er godt likt av 

folk fra rockebransjen. Eric Clapton, for 

eksempel, er en herre som har penger nok til 

å kjøpe de dyreste høyttalere på markedet, 

men til eget bruk har han kjøpt Revolution. 

Folk som jobber med klassisk musikk 

har uttrykt at de faller for disse høyttalernes 

homogene klang, romslige og stabile 

lydbilde og evne til å takle store 

orkesterverk på en overbevisende 

måte. Fra rockhold har responsen 

typisk kommet i form av begeistring 

for høyttalere som uanstrengt evner 

å gjengi transienter og dynamikk i 

mellomtone og bass uten at de 

samtidig er skrikete i toppen eller 

på noen annen måte usammenhengende.

Kombinerer fordeler fra 

små og store høyttalere 

Det hevdes stadig at lydgjengivelse er en rent 

subjektiv sak. Helt sikkert er det at forskjellige 

teknologier har sine svorne tilhengere og motstandere. 

Etter å ha vært tilstede på en rekke 

messer, butikkdemonstrasjoner o.l. overrasker 

det meg at Revolution påfallende ofte faller i 

smak, selv fra entusiaster med vidt forskjellige 

preferanser. 

Jeg har lagt hodet i bløt og prøvet å finne ut 

hvorfor. Rent teoretisk kan man sikkert oppsummere 

med at de er energiøkonomiske dipolstrålere 

og et spesialkonsept for å unngå problemer 

med romakustikken. Hvis man ikke ønsker å 

dypdykke alt for mye i teori, kan man antagelig 

finne mye av årsaken ved å betrakte dem som 

treveis systemer med plenty membranareale. To 

tolv tommers elementer for bassområdet og 

eget 6,5 tommers element for mesteparten av 

det øvrige grunntoneområdet sørger masse liv 

og frodighet. Et par godt plasserte Revolution 

gir en jevnt fordelt uanstrengthet over hele frekvensområdet 

man bare ikke får fra de plumpt 

gjengivende middelsstore bassrefleks-systemene 

markedet flyter over av. 

For å matche de dynamiske egenskapene til 

Gradient må tradisjonelle høyttalere være av 

den store sorten. Alle som har holdt på med hifi 

en stund har erfart hvor håpløse de fleste 

store kasser blir når man plasserer dem i for 

små rom. Dominerende og svømmende bass, 

tap av klarhet og et oppstykket og upresist lydbilde 

er det som går igjen ved slike forsøk. 

Med et par velplasserte Revolution «mk2» 

beholder man den stramme bassen og frittpustende 

dynamikken uten å samtidig unnvære den 

homogene og rene spillestilen i mellomtone og 

diskant og det superpresise lydbildet de beste 

minihøyttalerne er kjent for. 

Og ikke noen av ulempene 

Som man ser av bildene er Revolution et høyttalersystem 

bygget opp av to forskjellige høyttalere: 

Et åpent, retningsstrålende bassystem som 

ogå fungerer som et stativ for en svært spesialisert 

minimonitor for de øvrige toneområder. Det 

lille høyttalersystemet på toppen skal ikke levere 

under 200 Hz. Derfor har konstruktøren hatt friheten 

til å gi det nyttige akustiske egenskaper 

andre fullfunskjons småhøyttalere ikke kan ha. 

Gradient er forsynt med et koaksialt element, 

hvor diskantelement er bygget inn i bassmellomtone-elementets 

senter. Det koaksiale 

elementet er hovedårsaken til at Revolution nesten 

usvikelig disker opp med et ekstremt presist 

lydbilde. Slike koaksiale elemeter gir i praksis 

nesten perfekte punktlydkilder, og de er kjent 

for å gi svært fine frekvens- og fase-egenskaper 

over et relativt stort omåde i lytterommet (noe i 

retning av 30 grader, kanskje). 

En annen fin egenskap med de koaksiale elementene 

er at diskanten får en mer kontollert 

og begrenset spredning i sitt nederste virkeområde 

enn vanlig. Ved delefrekvensen (2 800 Hz i 

dette tilfellet) har mellomtone-elementet er 

svært «trang» lydutstråling. Vi kan lett forestille 

oss hvilke problemer vi kan få med romakustikken 

når den mates med et åpent plassert diskantelement 

som gir 180 graders spredning. 

Diskantelementets plassering i mellomtoneelementets 

kone senter gir en akustisk forsterkning. 

(hornhøyttaler). En forsterkning for de 

oftest små og effektsvake diskantelementene er 

alltid en fordel. Ulempen er svært ujevn frekvensgang 

over 10 kHz. Koaksiale diskanter gir 

faktisk den jevneste frekvensgangen når man 

har en lytteposisjon fem til ti grader offaksis. 

Det kan man oppnå ved å ikke vinkle høyttalerne 

helt innover mot lytteposisjon eller å plassere 

dem såpass høyt at de stråler litt over hodet på 

lytteren (skal ikke så mye til med Revolution, 

deres pyramideformede topp stråler lyden i 

utgangspunktet oppover). 

Spesielt ved å ty til sistnevnte triks må jeg si 

at ujevn frekvensgang i toppen eller noen 

annen form for hornlyd fra Revolution er minimert 

i en slik grad at det ikke utgjør noe som 

helst problem for meg. Ørene våre har sviktende 

følsomhet over 6 - 7 kHz, og det gjelder 

spesielt for de av oss som ble myndige før 

CDńe kom. 

Nå er selvfølgelig ikke dette med presist lydbilde 

og spredningskontroll i koaksialelementers 

diskant forbeholdt Gradient alene, men Gradient 

har tatt et langt skritt videre ved å optimere 

kabinettet til koaksialelementet for mest mulig 

ren og spredningskontrollert gjengivelse av den 

andre enden av frekvensområdet. Ved hjelp av 

hard akustisk dempning innvendig har de oppnådd 

å gi den nedre delen av mellomtoneområdet 

en stor grad av kardial (hjerteformet) spredning. 

Resultatet er at lyden fra både mellomtone- 

og diskant-element i uvanlig stor grad sendes 

kun dit den skal. Dette sammen med et 

dipolsystem som gir langt færre stående bølger 

enn normalt i bassområdet (lengre opp i frekvensområdet 

øker antallet stående bølger i en 

slik grad at ørene våre ikke klarer å separere 

dem fra hverandre) gir høyttalere som kombinerer 

fordelene fra både små og store høyttalere, 

unngår deres respektive ulemper og gir noen 

nye fordeler på kjøpet. 

God bass uansett rom 

En ulempe med dipoler, som også stråler lyd rett 

bakover, er at de trenger godt med luft bak seg. 

De må vanligvis plasseres et (ofte uakseptabelt 

langt) stykke ut fra bakveggen. Dette problemet 

kan man slippe med Revolution fordi man har 

muligheten til å la basskabinettet sende lyden i 

tre forskjellige retninger; forover/bakover, innover/utover 

eller utover/innover. Brukere med 

asymetriske lytterom (vinkelstuer, f.eks.) har til 

og med muligheten til å vinkle hver kanal forskjellig. 

Legger man til de ekstra tuningsmulighetene 

dipolsystemet gir ved små forandringer 

av vinkelen (som førnevnte 5-10 grader) til hele 

systemet, må man vel ha solide belegg for å 

hevde at Gradient tilbyr markedets mest romtilpasningsdyktige 

fullfrekvens høyttalere. I hvert 

fall hvis man ikke kompensere med elektronikk. 

Her er det også på sin plass å påpeke at elektronisk 

kompensasjon av frekvensgang ikke fjer- 

Gradient 

leveres i to 

seksjoner med 

XLR-plugg 

i mellom. 

ner romakustiske problemer. Den kan kun bøte 

på dem. 

I mitt rom har jeg oppnådd den mest stramme 

og sammenhengende bassen ved ordinær 

forover/bakover-lydstråling. Det til tross for at 

det kun er drøyt 70 cm avstand fra basskabinettets 

bakkant og inn til vegg. Større avstand ville 

sansynligvis gi meg enda dypere bassrespons 

enn de moderate 40 Hz jeg oppnår. Dipoler er 

annerledes slik, men her får jeg skyte inn at heller 

ingen andre høyttalerere har gitt noe særlig 

under 50 Hz i mitt rom. Faktisk har ingen klart å 

gå ned til 40 engang med fullt nivå, og det gjør 

Revolution med bravura. 

For optimalt ren og dyp bass kan man fort 

ende opp med å trenge én til to meter åpent 

lende bak basselementene til et dipolsystem. Da 

forstår man hvor kjekt det er ha et system som 

tillater brukeren å snu basseksjonene til høyttalerne. 

Man kan enkelt kompensere fasevridningen 

ved en «snuoperasjon» ved å vende den løse 

kontakten mellom mellomtone/diskantseksjon 

og bassdel. Det er en kjekk finesse. En annen 

finesse er den vridbare bunnplaten med biwiringsterminaler 

under høyttalerne. Ved hjelp av 

den får man alltid navnplaten frem på forsiden 

av høyttalerne. 

Oppgraderte 

I løpet av de snart ti årene Revolution har vært 

på markedet har vi vært vitne til en generell 

kvalitetshevning i seriøse høyttalerprodusenters 

elementer, delefilterkomponenter og til dels 

kabinetter. Stadig flere av oss har fått ørene opp 

for hvor mye de passive delefilterkomponentene 

har å si for høyttalernes lydkarakter og ytelse. 

Bevæpnet med loddebolt, initiativ og tålmodighet 

kan den kyndige entusiast ofte frembringe 

lydforbedringer som blir for dyre (en kostnadsøkning 

i førsteleddet kan vokse ganske mye 

innen den når forbrukeren) og besværlige å realisere 

for høyttalerprodusenten. Slike uautoriserte 

inngrep blir svært ofte ikke sett på med blide 

øyne av produsenter, importører og selgere. De 

kan direkte ødelegge produktet, intensjonene 

bak konstruksjonen blir svært ofte misforstått 

og de kan være negative for «imaget» til produ- 

2003 fidelity 37

senten. 

En av de mer populære høyttalermodellene å 

mekke på har nettopp vært Gradient 

Revolution. Jorma Salinen og hans medarbeidere 

er sindige folk, men selv de lytter når folk 

som Michael Madsen (redaktør i «High 

Fidelity») og Leif Ernstsen (Dynamic Precision) 

har tydd til kraftig modifisering av sine 

Revolution-høyttalere. 

Både koaksialelement, delefiltre og intern 

kabelføring har blitt oppgradert i de nye 

Revolution-høyttalerne. Typisk nok for Gradient 

er det umulig å se noen forandringer på høyttalerne. 

Hverken i produktbetegnelser eller markedsføringen 

nevner Gradient dette. 

I den nye generasjonen koaksialelementer har 

produsenten, SEAS, klart å «presse inn» et lite 

lukket kammer bak aluminiumsdomen. Det gir 

bedre kontroll over resonanser. Mellomtone-elementet 

har fremdeles den karakteristiske gule 

glassfibermembranen. Delefilteret til koaksialelementet 

har blitt gjort om. Det anvendes utelukkende 

store luftspoler med 1 mm tykk tråd og 

SCR (Solen etc.) polypropylen-kondensatorer, 

bla.a. en skikkelig deis på 82 uF. Faktisk er delefilteret 

så grovt dimensjonert at det såvidt er 

plass til det i toppseksjonen. Det eneste jeg har 

å sette fingeren på er at de store spolene ser ut 

til å være laget på «huset», de er litt løse i fisken, 

og at de gjenværende motstandene (færre 

enn tidligere) er av den middelmådige, vanlige 

hvite trådviklede typen. 

Forrige generasjon Revolution hadde overbelastnings-sikring 

for diskantelementet. Den er nå 

fjernet, antagelig fordi bruk av bakkammer i 

praksis gir øket effekttålighet. I basseksjonens 

delefilter har Gradient nå bypasset 220 uF-elektrolytten 

med en 82 uF polyprop av samme type 

som sitter i mellomtonehuset. 

Man kan merke påvirkningen fra den norske 

importøren ved at Revolution nå er forsynt med 

kablene han monterer og distribuerer; 

«Silspeak» høyttalerkabel internt og «Silk mk 

2» interconnect mellom seksjonene. 

Høyttalernes øvre seksjon kobles til bassdelen 

ved hjelp av en toppkvalitets kontakt fra 

Neutrik. Grunnen til at Revolution bruker noe så 

tilsynelatende tynt som en interconnect er krav 

til fleksibilitet og mykhet. Silk har et generøst 

tverrsnitt til å være en interconnect, og Gradient 

lar både «hot» og «cold» leder gå til pluss på 

høyttaler. Den kraftige skjermen er loddet til 

minus. 

Biwiringsterminalene i bunnen av høyttalerne 

er av en virkelig solid type som tåler å bli skrudd 

skikkelig fast med nøkkel. Det trengs i mitt tilfelle 

siden jeg anvender massive, teflonkledte sølvskinner 

av 14 mm tykkelse som høyttalerkabler! 

Høyttalerne leveres med både møbelknotter og 

spikes. 

Strammere i fisken 

Den oppgraderte versjonen av Revolution er 

mye strammere i fisken enn sine tilsynelatende 

identiske forgjengere. De «gamle» hadde en litt 

avslappet og fyldig spillestil som ga dem varme 

og pondus, uten at man av den grunn ville opp- 


fatte dem som mindre homogene eller til og 

med nøytrale. (- som tidligere nevnt; et godt 

triks av Gradient, det der) 

Delvis på grunn av dette var de ikke kresne 

på hva slags utstyr man anvendte dem sammen 

med eller den opptakstekniske standarden på 

musikken. Revolution hadde en nesten usvikelig 

tendens til å låte stort, saftig og frodig. Jeg skriver 

nesten, for med mange innspillinger blir ikke 

resultatet «ørevennlig» før man rett og slett 

øker oppløsningen kraftig, og i så måte finnes 

det absolutt mer skarpskodde konkurrenter på 

markedet i dag. Forbausende få audiofiler synes 

å være klar over at det slett ikke alltid er nok å 

pøse på med bass eller annenharmonisk forvrengning 

eller å rulle av diskanten for å oppnå 

«usvikelig avslappet og ørevennlig lyd». 

Og øket oppløsning har det nå blitt. 

Revolution er nå klart strammere i bassen, 

renere i mellomtonen og mer finkornet og dynamiske 

oppover i oktavene enn tidligere. 

Romantikkfaktoren er lavere enn med den opprinnelige 

modellen, men man kommer absolutt 

noen skritt nærmere lydstudioet eller konsertsalen 

hvor innspillingen fant sted. 

Jeg vil fremdeles plassere Revolution en tanke 

over på den «frodige» siden. Lesere som ønsker 

å komme seg vekk fra tynn, lys, slank eller 

«lett» lyd vil antagelig finne vidunderkuren sin i 

Revolution. De gjengir all musikk med den nødvendige 

pondus og tyngde. Ingen instrumenter 

fremstår som underernærte med Revolution, 

enten det nå er små fløyter eller digre slaginstrumenter. 

Dette med klanglig (frekvenskurven!) avstemning 

på glidende toner er selvfølgelig avgjørende 

for totallyden, men det er ikke bare det. 

Velkjent er forsåvidt også den frekvensmessige 

utstrekningens betydning for klangen. Vi tenker 

da spesielt på bassgjengivelsen. Hos en kunde i 

Drammen har man målt minus tre dB-punktet til 

24 Hz med de nye Revolution-høyttalerne. Slik 

utstrekning bidrar til en mer substansiell klang. 

Mindre kjent er den betydningen dynamikken 

har for klangen. Revolution har like god spenst 

ved lave som ved middels og høyere frekvenser. 

Inntil nylig har dette vært et svært neglisjert 

område for de fleste høyttalerprodusente. Selv 

ganske velvoksne høyttalere fra velrenommerte 

produsenter har ofte påfallende ulik ekspansjonsevne 

ved forskjellige frekvenser. 

Det er en smule vanskelig å forklare eller 

forestille seg dynamikken og dens betydning for 

klangen, men det er lett å konstatere det med 

ørene via de nye Revolution-høyttalerne. De tilføyer 

musikken en klanglig helhet, ro og substans 

man savner med mye annen hi-fi. 

Imponerende mellomtone, 

bass og impulser 

Ved å frikoble kabinettet fra vibrasjonene til 

basselementene (det er vanlig å legge dempeføtter 

mellom kabinettene istedet for de medfølgende 

spikeséne), legges forholdene til rette for 

en helt bemerkelsesverdig ren og nøytral 

mellomtonegjengivelse fra det spesialkonstruerte 

mellomtone-huset. Det får man med

Revolution. De er helt konge under 1000-1500 

Hz. Stemmer og mellomtonedominerte instrumenter 

gjengis på en svært naturtro og kraftig 

måte. Overgangen til basselementene er ganske 

så ubemerket hvis man jobber litt med høyttalerplassering 

og eksperimenterer litt med ulike 

typer dempeføtter, plattformer eller kanskje spikes. 

Gradient forbindes ofte med Quad og deres 

legendariske elektrostathøyttalere fordi de med 

Quads velsignelse leverer spesialtilpassede subwoofere 

for 63-elektrostaten. Siden Revolution i 

likhet med f.eks. Quad, Martin.Logan og 

Magnepan delvis fungerer som en dipol, blir 

man fristet til å sette den i samme båt lydmessig. 

En slik antagelse er bare i noen grad riktig. 

Revolution gir tildels samme lydbilde som de 

store flakene, med minst like god presisjon og 

dybdefornemmelse, men den mangler likevel 

mye av den storheten som bare en «dør» på to 

meters høyde ser ut til å være i stand til å fikse. 

Elektrostathøyttalere som Quad og 

Martin.Logan har en åpenhet, umiddelbarhet og 

letthet i mellomtone og nedre diskant som 

ingen dynamiske høyttalere klarer å etterligne, 

men de mangler samtidig noe av fokuset, drivet, 

tyngden og fastheten som gode dynamiske 

høyttalere ala Revolution byr på. 

Elektrostathøyttalerne er, til tross for sin frihet 

for markerte og uryddige «kanter» i musikken, 

oftest noe disige i lyden. 

Bassen til Revolution befinner seg fremdeles 

over på den løsslupne (livsbejaende, som Knut 

skriver?) siden av det strengt nøytrale, men nå 

har avstanden skrumpet inn til «såvidt». Ved 

hjelp av det førnevnte arsenal av triks som plasseringer, 

vinklinger og dempeføtter kan alle 

klare å jobbe seg til en virkelig tilfredstillende 

og imponerende bassgjengivelse med disse 

høyttalerne. Kroppslig og med et skikkelig sting 

i alle de tre oktavene bassdelen dekker. En slik 

bassgjengivelse gir mer enn driv i musikken og 

fundament til instrumentene - den forteller mye 

om størrelsen på rommet musikken er innspilt i. 

Den flytter en større del av konsertsalen eller 

katedralens skala hjem til våre små stuer enn 

det man ellers må la seg avspise med. 

Har du utført overnevnte tweaking og besitter 

høyttalerkabler med skikkelig tverrsnitt og en 

forsterker med watt, ampere og dempningsfaktor 

- kan du i tillegg kose deg over all den basslyden 

du ikke hører med Revolution. Hvis musikken 

dikterer det kan disse høyttalerne være like 

diskrete og lette på foten som den mest raffinerte 

minimonitor (men som nevnt, ikke en god 

elektrostathøyttaler!). Når «basshugget» endelig 

kommer, blir kontrasten desto større. Det tar 

gjerne litt lengre tid før denne kombinasjonen 

av elegant letthet og brutal slagkraft går opp 

for en, men når det først skjer er man gjerne 

helt solgt. 

All erfaring peker i retning av at det er nesten 

umulig å oppnå en bassgjengivelse man ønsker 

å leve med i det lange løp med høyttalere som 

har mangler eller unoter i dette området. 

Spesielt gjelder det de høyttalerne som mangler 

membranareale. Ved hjelp av «feige» forsterkere 

eller plassering tett mot bakvegg kan man 

oppnå et inntrykk av tilfredstillende tonal fylde i 

deler av frekvensområdet. Men når transientene 

kommer går det på snørra. De typiske hi-fi oppsettene 

av i dag (og ikke minst hjemmekinoanleggene) 

med gulvstående bassreflekshøyttalere 

med små elementer i halvstore kasser gjengir 

nesten all dyp bassinformasjon med en karakteristisk, 

uttværet «kaavoomp»-lyd. Det er ikke 

mye inspirerende. Da er etter min mening en 

minimonitor med tørr bassgjengivelse og avrullet 

respons langt å foretrekke. 

Eller, kanskje det er på tide med en revolusjon? 

Ingen trær gror til himmels 

Vi har allerede vært inne på at koaksialelementenes 

neste perfekte grad av punktlydkildemessig 

utstråling av lyden gir høy presisjon i lydbildet. 

Revolution kombinerer et stort og åpent 

lydbilde med en besnærende grad av stabilitet. I 

motsetning til mange høyttalere er de gode til å 

kaste lys også over det som foregår langt bak i 

lydbildet. Denne egenskapen er ikke oppnådd 

ved å redusere nivået i presensområdet (noen få 

tusen hertz), slik vi ofte ser det. 

Revolution har en absolutt detaljert diskantgjengivelse. 

Diskantelementene gjør liksom ikke 

så mye av seg, men likevel formidler de et stort 

rom og har en fin evne til å skille ut forskjeller 

på øvrige komponenter i anlegget. Det faktum 

at den oppfattes som avslappet og «korrekt» 

uten at det er tale om avrulling av toppen, indikerer 

tydelig at den nye bakladede metalldomen 

er en grunnleggende kompetent gjengiver. Det 

er liten tvil om at dagens metalldomer har evolvert 

til å bli mer detaljerte og glatte enn de 

gjennomsnittelige softdomene som har dominert 

markedet i en del år nå. 

Når man kommer opp i et så høyt prisleie 

som 35-40 kilokroner må man forlange såpass 

til diskantgjengivelse, og Revolution kan ikke 

sies å være mer enn gjennomsnittelig på dette 

området. Ingen trær gror til himmels, og det finnes 

absolutt høyttalere i samme prissjikt med 

mer luftig og ren diskant. Jeg kan, med mitt 

behov og mine preferanser, imidlertid ikke se en 

eneste konkurrent som kan stå seg mot 

Revolutions fleksibilitet, bass, mellomtone, lydbilde 

og totalopplevelse og samtidig overgå den 

i diskanten. 

Er man villig til å fire på andre parametre finnes 

det til og med billigere høyttalere som overgår 

Revolutions ytelser i de tre fire øverste oktavene. 

Tankene springer da umiddelbart til mine 

egne dynaBel SuperExact, de beste høyttalerne 

fra høyttalerspesialisten Eltek. Disse svært gunstig 

prissatte (ca. 20 000), små stativhøyttalerne 

representerer dagens state of the art blant 

dynamiske høyttalere når det kvalitet på elementer, 

delefilterkomponenter og kabinett, og 

det merkes ved at de har mer klarhet og luft 

helt øverst i grunntoneområdet, mer distinkthet 

i den øverste delen av mellomtone-elementets 

virkeområde og generelt mer dynamikk i begge 

disse frekvensavsnittene enn det Revolution byr 

på. Samtidig blir SuperExact mer sær fordi den 

2003 fidelity 39

gjengir disse toneområdene så åpent og overlegent 

at den får et fokus på dem. Slike kompakthøyttalere 

(joda, de har alle sammen denne 

mangelen i større eller mindre grad!) gir redusert 

størrelse på lydbildet, mindre bass, mindre 

stabilitet ved høyere lydtrykk og ujevnt fordelt 

dynamikk i alt annet enn små lytterom. Et skritt 

frem og to tilbake? 

Jeg nevnte tidligere i teksten at Revolution 

ikke har problemer med å spille relativt høyt. 

Med en reell følsomhet på 85 dB trenger man 

litt effekt for å gjøre det. Gradient anbefaler 50 

- 250 watt. For full utnyttelse og kontroll vil jeg 

tro at man absolutt bør ha noe i retning av sistnevnte 

tall. 

Man har vondt for å forestille seg at høyttalere 

med to tolv tommers basselementer med 

lang slaglengde skal slippe taket før enhver lytter 

gjør det, men her må man huske at et åpent 

system som Revolution trenger ekstra mye 

membranarelale og slaglengde på grunn av 

dipolkanselleringen. Her er det ikke noe beskyttende 

kabinett som forhindrer dipolkanselleringen 

og i tillegg «lader» basselementene. Lyttere 

som liker å spille svært høyt får sikkert bassele- 

Om denne innledningen virker mildt sagt 

noe bisarr vil jeg nå forsøke å rette litt på 

det inntrykket. For det er når verden er 

som svartest vi trenger oppmuntringer, ikke 

sant. Og denne gangen kommer oppmuntringen 

av noe så banalt som at disse lett stivnede 

skribentfingre igjen får leke uhemmet med 

tastaturet! Vi er i gang igjen! 

Allikevel er det enkelte ting i livet jeg aldri 

kommer til å skjønne. Blant disse tingene er 

det noe ulne begrepet "investeringer". På en 

eller annen måte må jo for eksempel Hjemmet 

Mortensen ha ment at investeringen i Audio 

hadde en verdi. For de mente altså med all sin 

økonomiske kunnen at det ville være lønnsomt 

å blåse noen hundre tusener på dette magasinet. 

Og når man så velger å kalle et såpass 

stort pengeutlegg for investering, da innebærer 

det at det må kaste noe av seg. Altså 

kunne en forvente at konseptet Audio på en 

eller annen måte ble benyttet videre, for at det 

skulle gi en form for avkastning. Men vi kjenner 

alle historien. Etter oppkjøpet ble lyset 

slukket i Audios lokaler, skribentene mottok et 

knapt halvhjertet brev fra Eyefis redaktør, og 

siden ble det stille. Fryktelig stille. 

Noen av oss gjorde et forsøk, vår nåværende 

redaktør mest av alt; herregud, mannen 

bar jo omtrent hele skuta på ryggen! Men slik 

stillhet gavner ingen, vi forlot skuta i mer eller 

mindre samlet flokk og her er vi! 

For David er tilbake, og nå får Goliat se til å 

få opp øra! Hvem tror de at de er? Og hvem 

mentene til å «bånne». Det de fleste av oss 

karakteriserer som et høyt lydtrykk er sikkert 

ikke nok for dem. For denne minoriteten av 

Revolutions potensielle kjøpere kan det opplyses 

at dette høyttalersystemet kan bygges ut med 

flere basseksjoner. Gradients hjemmeside på 

nettet (www.gradient.fi) gir ingen opplysninger 

om det, men ved å kontakte importøren kan 

man få tilsendt en spesialbrosjyre. 

En slags avslutning 

Å velge høyttalere er ikke lett. Revolution har i 

løpet av testperioden grodd sakte og sikkert 

innpå meg, og det endte med at jeg i en noe 

tvilende tilstand kjøpte dem. Jeg var i utgangspunktet 

på jakt etter både SuperExacts presisjon 

i de øvre oktaver og Revolutions ditto i de midtre 

og nedre. Jeg hadde begynt å snuse på flere 

av de beste kandidatene i hundretusen-kronersklassen, 

men kan nå meddele at jeg har fått i 

pose og sekk ved å kjøpe Revolution og beholde 

SuperExact. Med to stereoanlegg har jeg 

bruk for begge, og deres samlede pris utgjør 

ikke mer enn seksti prosent av de høyttalerne 

jeg vurderte for et av anleggene mine. 

tror de vi er? I skrivende stund vet vi kun en 

ting: Vi skriver i utgangspunktet gratis fordi vi 

ønsker oss et blad laget av entusiaster for 

entusiaster. Dette brenner vi for, og entusiaster 

kan ikke stoppes av pengemakt alene, og der 

er det at investorenes teorier kommer til kort. 

Dette fatter de intet av, og derfor må de tape. 

Vi lot oss ikke kjøpe, og vi var Audio. Eiere har 

kommet og gått, redaktører likeså, og hele 

tiden har den brogete skribentstaben de facto 

vært Audio! 

Så tilbake til Eyefi og deres investering. De 

kjøpte altså annonsører og abonnenter, og 

kanskje var det bare det de ville ha? Men hva 

slags tanker ligger bak dette da? Man må da i 

sannhetens navn finne ut hva disse ville! Man 

må jo holde på det man har betalt i dyre dommer 

for, sørge for at de føler at det er vits i å 

fortsette sine annonser og abonnementsavtaler. 

Slik er det bare ikke lengre, Eyefi har drept 

Audio. Punktum. Eller… ikke helt, de har ikke 

Revolution har etter mye tweaking, riktignok, 

feid nesten all tvil til side, og fremstår i mine 

øyne og øre som ganske komplette audiofilhøyttalere. 

«Verdens beste» er de ikke, men slike (ikke 

uvanlige) påstander blir jo bare det reneste tøv i 

et stentøft marked som bugner over av gode, 

dyre og svært forskjellige høyttalere. Når høyttalerkjøperne 

i den moderate ende av «high-end 

segmentet» i tillegg har forskjellige lyttemiljøer, 

prioriteringer og preferanser, blir det enda vanskeligere 

å komme med sikre uttalelser. 

Gradients nyreviderte Revolution står fremdeles 

meget støtt i den harde konkurransen nettopp 

fordi de jevnt over byr på gode ytelser og 

er ekstraordinært allsidige og fleksible. De kan 

passe like godt for den kresne musikkelskeren 

som ønsker å ha minst mulig å gjøre med høyttalerne 

som for den utrettelige audiofilen som 

alltid er på jakt etter forbedringer. 

Importør: PM Audio, tlf: 38 18 31 15 

Pris: kr. 40.000,- 

E-mail: pmaudio@online.no 

nettside: www.pmaudio.no 

Hva ville de, hva trodde de? 


Her jeg sitter på et middels 

lurvete hotellrom i utkanten 

av Stockholm og svelger unna 

kaskader av katastrofer fra 

Sky News og alle de andre 

som formidler menneskets 

kollektive ondskap, føler jeg 

en sitrende glede! 

skutt noen av oss, og kan hende trodde de at 

skribentene var med i kjøpesummen. Så feil 

kan man ta, gitt! 

For øvrig kan jeg ikke fatte prioritertingene. 

Audio’s siste nummer solgte nesten like mye 

som de senere utgaver av Eyefi, til tross for 

betydelig færre utsalgssteder og minimale 

ressurser. Allikevel ser man elegant bort fra 

dette og raderer ut alt det gode Audio tross alt 

hadde. Det er lett å se at den slags planløshet 

ikke går veldig godt, man skaper faktisk sitt 

eget dårlige rykte i et lite og gjennomsiktig 

miljø. Slik skaffer man ikke nye lesere! Nå er 

det Eyefi sin tur til å steke i sitt eget fett.. 

Men så var det oss da. Vi ivrer etter å hente 

inn slakken, skrive om musikk og lytteglede, 

rør, transistorer, digitalt og analogt i en salig 

røre! Det er en sånn driv i oss nå, at dere aner 

det ikke. Vi skal ødsle av vårt overskudd, og 

dere har vær så god å bli med på opprydningen! 

Vi bevrer av glede over å kunne fortsette 

der vi slapp. Og så gå videre! 

Vi vil fortsette å utvikle oss som den anakronismen 

vi er, og til syvende og sist er det 

annonsørene og det lesende publikum som vil 

avgjøre vår livssyklus. Men ut fra hva jeg hører 

der ute… 

Vi er hi-fi ånden som går, bladet som aldri 

kan dø! Og når vi kommer til en postkasse 

eller en bladbutikk nær deg, er du da klar til å 

ta i mot? 

-Hauk

IMPORTØR: 

Mercury 

mX-M serien 

Nord Teledistribusjon AS Tlf. 74 83 40 30 • E-mail: ntdas@online.no • www.nordtele.no 

NYHET 

...så god lyd... 

...så flott utseende... 

...for så lite penger... 

Mercury 

mX3-M 

Velg selv: 

Hi-Fi eller Hjemmekino 

mX1-M mX2-M 

mX3-M 

mX4-M 

mXR-M mXC-M mX-SUB10-M

GamuT CD-spiller og 200 watts effektforsterker: 

Perfekt par? 

Danske Ole Christensen har fått glitrende 

verdensomtale for sin 200 watts effekforsterker 

med stram og detaljert lyd. Også den helt nye 

CD-spilleren blir omtalt som en av de aller beste 

i Absolute Sound, mens andre er litt mer reserverte 

til den varme og frodige klangbalansen. 

Et perfekt par? 

Pris: D-200 effektforsterker: kr. 42.000,- 

CD-1 spiller: kr. 25.000,- 

Importør: Audiotech 


Tekst og foto: Knut Vadseth

GamuT D-200 Effektforsterker 

Denne danske forsterkeren er i ulike tester fra USA, 

Tyskland og Storbritannia blitt erklært for å være blant en 

håndfull av verdens beste forsterkere. Dette tross en pris 

og størrelse som er brøkdelen av andre "store" transistorog 

rørforsterkere. Det som skiller den ut fra nesten alle 

andre konstruksjoner, er en spesiell MOSFET transistor 

som er kraftig nok til å erstatte en rekke mer vanlige 

MOSFET og bipolare transistorer. Ole Christensen benytter 

èn eneste av disse spesielle MOSFET’ene i hver krets av 

det balanserte utgangstrinnet, altså 2 pr. kanal om jeg tolker 

det riktig. I brosjyren gir man inntrykk av at det bare 

er 1 pr. kanal. Det er uansett vel kjent at det er visse problemer 

ved å koble mange transistorer og rør sammen da 

de aldri er helt identiske, og dermed har tendenser til en 

forsiktig sløring der de elektriske 

signalene ikke er helt sammenfallende 

Norsk bjellesau? 

Det er likevel ikke før vi hører på 

lyden fra denne danske forsterkeren 

at det ringer en bjelle! 

Var det ikke en nordmann fra 

Kristiansand traktene som hadde 

samme design filosofi? Den norske 

Doxa forsterkeren var nettopp 

konstruert på prinsippet 

om single-ended utgangstransistor 

(som vi selvfølgelig også 

kjenner som en bevisst målsetting 

med rør). "Less is more", sa 

skolelærereren fra det blide 

Sørlandet, og konstruerte sine 

forsterkere med bare 2 transistorer 

på utgangen. Dermed ble effekten bare 70 watt, men 

Doxa Signatur var en glitrende bra forsterker innenfor sine 

begrensninger. Det var kanskje ikke helt tilfeldig at Knut 

Øystein Lauvland nærmest ble genierklært i nettopp 

Danmark? 

Men også Ole Christensen har holdt på en stund med 

profesjonell lyd. Den på alle måter store dansken (nesten 

2 meter på strømpelesten) har enorm erfaring som lydingeniør 

og konstruktør av store, komplekse miksebord for 

profesjonelle lydstudioer. D-200 har da også vært på markedet 

mer enn 10 år, men da under navnet Sirius. Jeg kan 

blant annet huske at kollega Øyvind Ruud var svært 

begeistret for denne konstruksjonen. På grunn av sin 

modulære oppbygning, hevder Christensen at 10 år gamle 

modeller lett kan oppgraderes til dagens standard. 

Doxa med turbo? 

Det var først da vi spilte på GamuT D-200, at vi kom til å 

tenke på Doxa. På grunn av lyden. Vi kjenner så inderlig 

vel igjen den stramme, slanke –men slett ikke magreklangbalansen 

med en usedvanlig klarhet og oppløsning. 

Dette ikke minst når det gjelder å løse opp kompleks 

musikk og hårfine nyanser i romakustikken. Selv om Doxamen 

også GamuT- mangler den overlegne kraftreserven 

som man finner hos en Dyamic Precision 5,52, en Nemo 

fra EC eller en av de store Krell’ene, så hører man hos 

Doxa og GamuT en krystallklar gjennomsiktighet og nøyaktigehet 

i mikrodetaljer og transienter som de store 

gutta tenderer å glatte litt over. Det må også innrømmes 

at GamuT D-200 med sine 200 watt fungerer som en 

Doxa med turbo! En glimrende avtager av det beste hos 

Lauvlands konstruksjoner. Dessverre til en noe høyere pris, 

selv om det lett kan forsvares på grunn av de ekstra kraftreservene. 

Positive egenskaper 

Selv om jeg ikke syntes denne slanke og stramme forsterkeren 

var en perfekt match til Magnapan 3,6 som vi tester 

et annet stad i bladet, så viste kombinasjonen den danske 

forsterkerens nesten eventyrlige evne til å oppløse et kompleks 

lydbilde slik at det aldri ble hardt eller ubehagelig 

selv om klangbalansen var noe stram. Her var et solid fundament 

med dyp bass som spilte som fra solid fjell, og her 

var den naturlige mellomtonen med just presis tilstrekkelig 

kropp til at stemmene virket varme og naturlige. Men ikke 

lett småfeite, som produsenter av både høyttalere og forsterkere 

har begynt å trimme inn lyden mot. 

Overtonestrukturen er av den mer 

sødmefylte typen, men klar som 

en "norsk fjellbekk" for å sitere 

danske Peter Raabeck som 

karakteriserte den ganske likt 

lydende Doxa Signatur på den 

måten. "Helt himmelsk" kaller 

Jonathan Valin denne lyden fra 

GamuT i the Absolute Sound. 

Her er uansett mer detaljering 

og overtoner enn på mange 

dyrere forsterkere. Dette helt 

uten at lydbildet blir hardt, kaldt 

eller noe annet enn deilig forførende. 

Man kunne tenke seg at 

denne detaljeringen oppover 

skyldes en forsiktig tilting av 

klangbalansen. Jeg tror likevel 

på Ole Christensen når han 

bedyrer at denne økte fokus på 

detaljene der oppe utelukkende skyldes mindre sløring 

som ellers er et resultat av mange seriekoblede transistor 

som dermed får en "haloeffekt" i det området hvor transistorene 

ikke spiller 100% likt. 

Konklusjon forsterker 

Den spesielle mangel på "sløring" av lyden med GamuT 

på grunn av tilnærmet "single ended" transistor teknologi 

som vi ellers kjenner mest fra rør, er sannsynligvis også 

årsaken til den fenomenalt store og presise romgjengivelsen 

hvor man helt uten å anstrenge seg kan "se" langt 

nedover i det for øvrig brede lydbildet. Dette sammen 

med den glitrende bra detaljering og den presise og hurtige 

gjengivelse av transientene, gjør det enkelt å gripe til 

klisjeer. Om "et panoramavindu hvor vinduspusseren nyss 

har fjernet det jevne grå laget av smuss som man ikke 

legger merke til før det er borte, men som demper livet 

og lyset der ute." Faktum er at dette uansett er en god 

beskrivelse på den ekstra renheten og intensiteten i 

klangfarger, den glimrende holografien og de krispe transientene 

i et ellers solid og fasttømret lydbilde fundamentert 

på en solid grunnmur av dyp bass. Dette er en flott 

forsterker som også hjelper oss å bære savnet av den 

mindre, men lydmessig ganske like Doxa Signatur som 

ikke produseres mer. Men med den danske GamuT D-200 

får man også betydelig mer krefter i tillegg til finesse og 

fremragende oppløsning. 

GamuT CD 1 

"Dette er muligens et merkelig tidspunkt å introdusere en 

nye CD-spiller på. På den annen side, kanskje ikke?" spør 

Ole Christensen provoserende i sin morsomme brosjyre for 

2003 fidelity 43

sin nye standard 16 bits CD-spiller. Selv om 

spilleren kan skilte med 24 bits Crystal CS 4390 

IC til DAC’en og hele 128 ganger oversampling, 

så er dette tilsynelatende en helt tradisjonell 

CD-spiller med frontmating. Vekten er heftige 

14 kilo, riktig nok, og de ulike BNC balansert og 

RCA kontakter for digital og analoge utganger, 

indikerer at dette er en seriøs lydmaskin. 

Det er likevel først når du setter inn en av 

dine favorittplater, at du spontant vil reagere. 

For her vil du oppleve en klangbalanse med en 

nesten gylden tone og med en tidligere nesten 

uhørt dynamisk kontrast i nedre mellomtone 

som om lyden kom fra noen av verdens beste 

rørforsterkere. Det mangler ikke detaljer i denne 

CD-spilleren, men det er likevel storheten og 

fokus på den fyldige varme nedre mellomtonen, 

som dominerer førsteinntrykket. 

Lyden 

Bassen er også stor og fyldig, men muligens 

ikke like stram som enkelte konkurrenter i prisklassen. 

Dette er muligens grunnen til at denne 

CD-spilleren har fått litt blandet mottagelse, selv 

om alle har vært overveiende positive. Absolute 

Sound mener sogar at dette er en av verdens 

mest "musikalske" CD-spillere som bare blir 

slått av Burmester og andre rådyre spillere. Bak 

uttrykket "musikalsk" kan det skjule seg mange 

ulike teorier og smaksretninger, noe som opplagt 

er tilfelle med denne maskinen. En CD-spiller 

som har en så tydelig lydmessig signatur 

som denne, må nødvendigvis bli gjenstand for 

diskusjon. Er denne "riktig", blir alle de andre 

"feil". Når det gjelder å gi musikken liv og troverdighet, 

sjel og kropp, er dette angrepet fra 

Christensen på den vedtatte "sannhet" 

sammenlignbar med den svenske kirurgen 

Forsell sin fenomenale spiller med CD-platen 

snurrende på en luftpute. 

Tidsaspektet 

Christensen sin greie går litt i samme retning 

ved å isolere laserstrålen og drivverket fra de 

akustiske påvirkninger av omgivelsene ved hjelp 

av gummioppheng. Dette er heller ikke ulikt de 

mange demonstrasjoner og eksperimenter vi har 

opplevd med produktene til firmaet Base i 

Moss. Er simpelthen den varme, fyldige lyden på 

GamuT CD et resultat av mindre klirr og andre 

forvregningstyper? Får jitter og andre vedtatte 

digitale forvrengningsformer skylda for noe så 

banalt som akustisk tilbakekobling? Ole 


Christensen tar 

også opp tidsaspektet 

i sin 

introduksjon av 

denne GamuT CD 

spilleren. Han 

mener at den 

digitale versjonen 

av lydsignalet 

hakkes opp og 

settes sammen 

igjen med innbyrdes 

små tidsmessige 

feil som øret 

øyeblikkelig detekterer som forvrengning, men 

som ikke så lett synes ved vanlige målinger. 

"Vanlige målinger viser bare halve sannheter", 

hevder der erfarne lydmannen. 

Kunst eller vitenskap 

Denne spillerene fra danske Ole Christensen er 

selvfølgelig en provokasjon mot den stadig mindre 

menigheten som tror at kompliserte problemer 

kan løses med enkle målinger. GamuT CDspiller 

er utviklet minst like mye med hjertet og 

ørene som med betydelige praktiske og teoretiske 

kunnskaper om elektronikk. Selv om jeg har 

få motforestillinger om DVD og utviklingen av 

mer høyoppløselige medier, synes det stadig 

tydeligere at det utskjelte 16 bits CD-mediet 

langt fra kan avskrives. Jeg har nylig ved flere 

anledninger hørt vanlige CD-plater gjengitt med 

en dynamikk og naturlig livsglede som beviser 

at det er mer informasjon i sølvrillene enn hva vi 

hittil har trodd. Når pengene styrer verden og 

middelmådigheten er i flertall, vil plateselskapene 

neppe bruke mye penger på nye medier 

hvis ikke disse er billigere å produsere. DVD, 

DVD Audio eller SACD er hvert fall ikke fremtiden 

for musikkdistribusjon! Kjøper du deg en 

nye avspiller i dag, er avspilling av vanlig CDplater 

første prioritet! 

Konklusjon 

GamuT CD-spiller låter mindre "digitalt" enn 

noen annen CD-spiller jeg har hørt, med mulig 

unntagelse av den rimelige Rega Planet. Lyden 

er typisk Yang med en varm, mørk og gylden 

klangbalanse med enorm dynamisk kontrast i 

det viktige grunntone området. Det holografiske 

dybdperspektivet er likevel fremragende, her er 

tydelig masser av mikrodetaljer selv om klangbildet 

først og fremst gir god orden og oversikt, 

ikke ultranær detaljering. Dette er typisk rørlyd 

på sitt beste, selv om den volumiøse bassen ikke 

er fullt så stram som på enkelte sammenlignbare 

spillere i prisklassen. Uansett; en sjelden 

fugl som skiller seg lydmessig ut fra røkla. Det 

er ikke det minste rart at noen av den grunn 

alene vil være litt skeptisk til denne særpregede 

klangbalansen. Bladet Absolute Sound har derimot 

nærmest gått av skaftet på grunn av 

denne, for dem, "rimelige" CD-spilleren. 

GamuT CD-1 låter uansett masse musikk, selv 

om mange vil kritisere spilleren for ikke å låte 

nok "hi-fi". For øvrig strammes lyden bra opp 

om du benytter effektforsterker fra samme konstruktør. 

For GamuT D-200 heller mer mot en 

strammere Ying- lyd som spiller glitrende bra 

gjennom den medfølgende forforsterker C2R 

som ikke er testet, men som virker å være ganske 

så nøytral når man lytter til hele settet 

under ett. GamuT CD-spiller og forsterker er 

uansett et godt par!

E LEKTROSTATISKE HØYTTALERE 

Det tok over hundre års 

kombinert erfaring fra Gayle 

Sanders og hans design team 

å bringe elektrostatisk og 

dynamisk høyttalerteknologi til 

et nivå som ikke er tilgjengelig 

fra noen andre, eller på noe 

annen måte. 

c l s e l e c t r o s t a t i c 

M ARTIN L OGAN 

AUDIOCOMPANIET 

Darresgate 2, 0175 Oslo • tlf. 22 11 68 70 

www.audiocompaniet.no 

Demonstrasjon etter avtale.

Audio-frikernes drømmeanlegg: Knut Vadseth 

Hjertelig villskap! 

Redaktørens drømmeanlegg fungere uten masse tweaking, er relativt kompakt 

og stuevennlig, og har en kilowatt med krefter i klasse A som sparker 

både liv og lyst inn i 15 tommerne fra B&W. Det aller ypperste av amerikansk 

og engelsk high-end til prisen av en veldig tysk Mercedes… 

Iforhold til mange av de 

enda mer garvede hi-fi 

entusiastene blant skribentene 

i Fidelity, har 

redaktøren et relativt pragmatisk 

forhold til egenproduksjon 

og ekstrem tweaking. 

Grunnen er simpelthen 

at jeg er en kløne med loddebolt 

og har et ganske 

avslappet forhold til Ohms 

lov. Dessuten synes jeg det 

er mer enn nok å forholde 

seg til lydforskjellene i det 

store utvalget av high-end 

utstyr som finner veien til 

finstua i Halvdan Svartes 

gate. Dette uten å la lyden 

gå veien om enda flere 

ukjente parametre, selv om 

noen mener at dette kan 

være snarveien for bedre lyd. 

Det er imidlertid vanskelig 

nok bare å finne frem til en 

"optimal" høyttaler- og signalkabel 

når jeg tester et 

nytt produkt. Men den råtne 

strømforsyningen her midt i 

byen, er jeg også oppgradert 

med nye 16 ampers kurser 

rett i sikringsboksen og med 

solid bakkekontakt via jord. 

Jeg er en typisk romantiker, 

også når det gjelder lyd, 

men har funnet det mest 

praktisk å satse på CD, transistorer 

og vanlig tungdrevne 

høyttalere i "stuevennlig" 

størrelse (hm!), fremfor vinyl, 

horn og rør. Men alt er lov, 

bare det blir musikk i stua 

og barnlig lyst i hjertet! 

Signalkilde 

Jeg var svært sent ute med 

anskaffelse av CD-spiller, 

men fikk hakeslepp av den 

elegante CD-12 fra Linn. Et 

utrolig fremskritt som gjorde 

CD til et seriøst alternativ til 

min ombygde Michell 

GyroDec med Mørch arm, 

Ortofon 7500 pickup og 

Dynamic Precision RIAA. Ikke 

46 fidelity 2003

lenge etter fikk jeg Krell KPS 25 CD-system med 

kontrollforsterker til test, og opplevde ytterligere 

forbedringer med enda litt mer kropp i lydbildet. 

Jeg ventet til denne kom i siste versjon med 

multi 20 bits DAC som reduserer trappetrinnene 

i 16 bits lyden. Dessuten egen HDCD-chip uten 

kompromisser. Jeg kjøpte Krellén etter å ha 

solgt min for øvrig glimrende Sonic Frontier Line 

3 forforsterker. Selv om Krell KPS 25 sc er i 

grenselandet for hva en kombinert CD spiller, 

DAC og komplett forforsterker med all rimelighet 

kan være verd, er det forbausende mange 

Stor takhøyde gir gode akustiske 

betingelser for hi-fi anlegget. 

hi-fi journalister både i England og 

USA som har anskaffet denne 

som sin referanse. Det har også 

vist seg at denne spilleren bare 

vokser med oppgaven. Desto 

bedre utstyr jeg benytter til å forsterke 

linjesignalene frem til akustisk 

lyd, desto mer viser den sin 

suverene klasse tross fullstendig 

mangel på imponerende "hi-fi" 

faktor. Dette er for øvrig den eneste 

spilleren jeg har hørt som kan 

avsløre en (i forhold) smule 

aggressiv øvre mellomtone hos 

den høyt vurderte CD-spilleren og 

DAC’en til Electrocompaniet. 

Forsterker 

Jeg er alvorlig handicap’et med 

stor sans for norske forsterkere 

som jeg mener gir veldig bra 

valuta for pengene for oss her 

hjemme. Jeg fryder meg over den 

mørke klangfarven med de yrende 

detaljene fra de store modellene 

fra Electrocompaniet, og opplever 

monoblokkene AW 180 som særdeles 

praktiske og gode forsterkere 

som det er lett å like i mange 

sammenhenger. (Jeg har også brokoblet 

dem med forrykende resultat, men dette 

er ment å være en artikkel i neste Fidelity.) 

Likevel er det kraftboksen 5.52 til Leif Ernstsen 

jeg valgte som min referanseforsterker sammen 

med Krell KPS 25. Da jeg fikk et gunstig tilbud 

om et par monoblokker MC 350 fra Krell, lot jeg 

meg likevel friste langt over betalingsevnen av 

to grunner: For det første var jeg dritt lei alle kritikere 

på nettet som mente at jeg roste norske 

forsterkere simpelthen fordi jeg aldri hadde hørt 

noe annet! Dessuten hadde Krell nyss kommet 

med CAST-systemet, en kabel mellom forforsterker 

og effekttrinn som man hevdet eliminerte 

de fleste av problemene med signalkabler. Siden 

jeg heller ikke hadde kabel mellom CD og forforsterker, 

hadde jeg dermed løst hvert fall to 

variabler i en kompleks likning. 

Javel, nei! 

For å være helt ærlig, var det ikke noen særlig 

opptur med 350 blokkene tross skriblerier i engelsk 

og amerikansk presse om at dette var 

REFERANSEN. Her var riktignok nesten ubegrenset 

med krefter i klasse A, men jeg syntes at diskanten 

var litt matt og uinnspirerende. (Det er 

lenge siden Krell låt tynt og lyst!) Dessuten opplevde 

jeg bassen som mindre homogen tross 

ekstrem kraft helt der nede. Til gjengjeld var 

mellombassen noe anemisk etter min smak. Da 

Leif Ernstsen kom med sin nye A-1, må jeg innrømme 

at haka datt litt ned. Ikke minst med 

tanke på prisforskjellen! Dynamic Precision låt 

for mine ører bedre på svært mange områder, 

særlig sammen med mine Respons Grande 

høyttalere. Bassen var ikke like "imponerende", 

men langt mer homogen og jevn samtidig som 

diskanten var klart mer oppløst og sprudlende 

uten å være verken lys eller påtrengende. Som 

så ofte før ved mange "revolusjoner", var heller 

ikke CAST systemet fullt så overlegen gode (og 

dyre) balanserte signalkabler som påstått i 

reklamen. I de fleste sammenhenger valgte jeg 

å bruke CAST-kabler, men forskjellen var ikke 

stor nok til at dette alene skulle diktere bruken 

av Krell forsterkere. 

Much improved! 

Jeg var faktisk på nippet til å selge det jeg opplevde 

som altfor kostbare Krell-forsterkere forhold 

til lyden, men kanskje ikke i forhold til prestisjen? 

Da ringte Vidar Mørch og fortalte at 

han hadde fått modifisert sin Krell 200 til siste 

modell 300 med oppsiktsvekkende godt resultat 

tross en noe heftig pris. Så var også betydelige 

deler av elektronikken, inkludert mottageren for 

CAST systemet, byttet ut samtidig som forsterkeren 

ble fullstendig oppjustert som om den 

skulle komme skinnende ny fra fabrikken. Vidar 

beskrev denne prosessen i eyefi i høst engang. 

Prisen tilsvarte en bra norsk forsterker riktignok, 

men i forhold til de omfattende utskiftingene 

både innvendig og utvendig (nye fronter med ny 

450 logo på mine monoblokker), er dette en av 

de bedre investeringer også jeg har gjort! I tillegg 

til 100 watt mer krefter, var CAST-kabelen 

nå plutselig alt annet helt overlegen med silkeglatt 

lydgjennomgang som fikk mine 

Transparent Reference til låte mørkt og møkkete. 

Bassen var nå helt homogen og med en 

slagkraft som jeg aldri har hørt maken til, men 

uten kjekkasserier i utrengsmål, bare følelse av 

krefter i overflod. 

Også diskanten er betydelig mer spretten, 

leken og dynamisk uten å trekke oppmerksom- 

2003 fidelity 47

het til seg selv. Igjen opplever vi at det beste 

utstyret ikke har "diskant", bare masse deilig 

luft og oppløsning. Og absolutt uten skarpe s-er 

på alt annet en særlig dårlige pop opptak. Alt 

dette skaper også et fenomenalt stort og presist 

rom. Jeg har aldri hørt det bedre- heller ikke på 

rørforsterkere selv om noen få av disse gir ende 

større rom, men med mindre tydelige grenser. 

Noen av disse har også denne magiske nedre 

mellomtone som er helt spesiell. For øvrig er det 

helt umulig å engasjere seg i debatten om rør 

eller transistor når man hører en forsterker som 

Krell 450. Den låter ikke teknikk, men simpelthen 

musikk i mine ører! 

B&W 801 

B&W Nautilus 801 er en av de beste monitor 

høyttalere på markedet, uansett pris. Dette 

mente jeg allerede i min første test av denne 

for 3-4 år siden. MEN, den var ekstremt kresen 

på kraftige forsterkere for å holde styr på de 

store basselementene. Den litt mindre 802 var 

enklere både for rom og forsterkere, men manglet 

det grandiose "slammet" helt der nede. Et 

gjenhør med 801 Nautilus i Audio nr. 57, 

bekreftet, med bl.a Krell forsterkere, at dette 

var en enestående flott høyttaler. Den var også 

blitt relativt mye rimeligere i forhold til konkurrentene 

ved at prisen ikke var justert nevneverdig 

siden introduksjonen, mens nye modeller fra 

andre nærmest doblet prisen med et par/tre års 

mellomrom. 801 er nå en "gammel" høyttaler - 

til "gammel" pris. Det er også kommet en ny 

modell i litt ulike innpakninger (800 Signatur og 

800 Nautilus), som er ment som erstatning for 

801, hvert fall for private hjem. Disse koster om 

lag 50% mer, og har ikke helt den samme bassen, 

selv om ulike tester indikerer en ytterligere 

forfinet diskant og kjappere bass. Men i forhold 

blir altså 801 virkelig billig, så lenge det varer? 

Sammen med de "gamle" Krell MC 350, 

hadde jeg likevel problemer med tilstrekkelig 

tyngde og stramhet i mellombassen med 801. 

Hvordan ville denne aristokraten klare seg sammen 

med den nye MC 450 som er jevnere og 

strammere her nede? 


Drømmeanlegget! 

Sammen med full Krell pakke , inkludert CAST 

kabler, er dette det overlegent beste anlegget 

som har spilt i min stue. Til en samlet pris av 

over en halv million kroner, vil mange hevde at 

det skulle bare mangle. Det mest oppmuntrende 

for tekniske tullinger som meg, er likevel at det 

er mulig å få så fantastisk lyd uten ekstreme 

ombygninger og uten en formue i diverse ekstra 

duppeditter. Noe skyldes også Johan Halvorsen 

sin gamle feststue med sin store takhøyde og 

med lyden fra Griegs gamle konsertflygel fremdeles 

i veggene…. 

CD-spilleren står på en rimelig veggmontert 

Target hylle (en tusenlapp eller to) og strømkabel 

fra norske Celius. Effektforsterkerne står 

sammen med høyttalerne rett på gulvet uten 

verken spikre eller dempere. Jeg hadde en smule 

problem med å finne en tilstrekkelig god 1 

meters kabel uten å betale grusomme 40.000 

for en Nordost Valhalla, og opplevde at den 

nyeste "Missing Link" fra Electrocompaniet fun- 

gerte best av mine 5-6 topp kabler som jeg alltid 

har for hånden. Jeg prøver ikke med dette å 

ta livet et litt morsom tweaking, bare minne om 

at bra utstyr trenger lite krisehjelp. Jeg kan utvilsom 

få enda litt bedre lyd ut av dette kompakte, 

betjeningsvennlige og særdeles ukompliserte 

anlegget. Det er bare det at det låter så forbasket 

fint at det vil ta mange uker før jeg er i 

stand til å glemme musikken, for så å finne noe 

å kritisere på lydsiden! 

Lyden av en halv million 

99% av landets befolkning vil hevde, selvfølgelig 

uten noen gang å ha hørt noe sånt, at en 

halv million for et lydanlegg er rene galskapen. 

Jeg er den ene av hundre som ikke går i takt! I 

forhold til en dyr båt eller hytte som bare sjelden 

benyttes, er et godt musikkanlegg en nesten 

daglig berikelse for de fleste som er virkelig 

glad i musikk. Og det er mange av oss! 

Hvordan media har klart å drite ut alle "gærningene" 

som bruker mer enn 30-40 tusen kroner 

på et anlegg "som bare noen få gullører 

kan høre forskjell på", er et tankekors. Det sier 

også noe om en bransje som ikke på noen som 

helst måte har klart å gi et godt musikkanlegg 

den seriøse kulturstatusen den fortjener. 

Lyden av de store Nautilus 801 med elektronikk 

fra Krell, er drømmende avslappet når 

Debussy og Diana Krall ønsker det, men også 

himmelstormende og hjerteskjærende opprivende 

med multistimulering av adrenalin når en 

psykotisk Gustav Mahler er i dårlig lune. Det er 

ikke alltid man sover like godt etter en kveld 

med dette anlegget, enkelte ganger er man så 

opphisset at man må ta seg en tur med bikkja! 

Men la oss ta det hele fra kjeller til tak: 

Bassen går dypere enn på noen annen høyttaler- 

eller subwoofer- jeg har hørt i et vanlig 

rom- mitt eller andres. Dette betyr ikke nødvendigvis 

at her er så forbasket mye bass- den starter 

og stropper uforklarlig kjapt med hensyn til 

den enorme størrelsen. Men i løpet av et lite

app på stortromma, får du også full oversikt via akustiske minisignaler 

om størrelsen og beskaffenheten i rommet. Dette gir en storslagen opplevelse. 

Selv om dypbassen er aldeles tyst når det ikke skjer noe i opptaket, 

er her likevel en svak basssignatur fra romakustikken som hele 

tiden gir realisme og tyngde i lydbildet. Dette må ikke forveksles med 

den litt feite mellombassen som prøver å gi små, søte høyttalere en 

dose Viagra. 

Mellomtone er stram og fantastisk oppløst, men med svært naturlig 

gjengivelse av stemmer og messing instrumenter. Igjen mangler 

den sløringen som mindre høyttalere- ikke minst rimeligere B&W 

modeller inklusive 805 N- lager i øvre bassområdet for å illudere dypbass. 

Den spesielle diskanten i eget sneglehus, er ofte omtalt som 

problematisk på 801 og 802. Med Krell elektronikk anno 2003, hører 

jeg ingen problemer, bare en diskant som i motsetning til nesten alle 

andre høyttalere er helt lineære i overgangen. De fleste domediskanter 

låter altfor komprimeret og kraftig i nederste del av virkeområdet. 

Dermed kamufleres også de sarte overtonene fra musikken. På 

Nautilus 801, er det masser av futt og fart oppover som ikke kommer 

i skyggen av det kritiske presensområdet ved 3-4 Khz. Og det hele 

låter, vel- livsbejaende! Og forbausende homogent! 

Likevel må det først nevnes at den ekstra og lett hørbare oktaven i 

topp og bunn, også gir plass til mye mer musikalsk informasjon ved 

at de enkelte toner skiller bedre enn vanlig. Det er liksom som man 

har en bredere scene hvor man kan studere flere detaljer i ro og mak. 

Dynamikk! 

Men dette handler ikke bare om en bred, lineær frekvensgang. Det 

er de dynamiske egenskaper ved dette oppsettet med 801 som forbløffer 

mest. For denne relativt enkle 3-veis konstruksjonen med 

uvanlig stor bass og tilsvarende stor avhengighet av en mellomtone 

med en ekstremt krevende oppgave, spiller både høyt og ekstremt 

dynamisk. Her er en kontrast og et lydtak som ingen horn gjør særlig 

bedre- forutsatt at man har en tilstrekkelig gode forsterkere, selvfølgelig. 

Men selv de største forsterkere tar liten plass i forhold til store 

hornhøyttalerne! 

Selv om det hele også låter fint ved typisk bakgrunnsmusikk, så er 

det når man skrur opp lyden til tilnærmet realistisk lydnivå at dette 

systemet viser sine grandiose dimensjoner og velsmurte muskler. Over 

et visst nivå, er det som musikken og lydbildet slutter å stige i volum . 

Isteden begynner lydbildet å vokse langt utover høyttalernes 

begrensninger og liksom ånden i lampen bre seg utover i rommet. 

Lydbildet tyter ut både foran, men mest bak høyttaleren, og brer 

seg langt utover på begge sider av disse. Men også oppover mot 

taket slik at hele rommet spiller med! Og artistene oppleves nesten 

magisk i godt plasserte og vel definerte plasser i dette tredimensjonale 

rommet. De fleste vil forsverge at dette er det beste surround 

anlegget de har hørt. Men her er fremdeles bare 2 kanaler- men et 

godt rom med stor høyde under taket! 

Konklusjon 

Mens noen av de beste anleggene vi omtaler i bladet er tweaket og 

ombygget til det nesten ugjenkjennelige av erfarne hi-fi entusiaster 

med mer tid enn penger (O.K., et par har tilsynelatende både tid og 

penger), er mitt drømmeanlegg basert på standard komponenter i 

riktignok høy prisklasse, men uten bruk av en masse audiofile krykkeløsninger. 

Det har likevel tatt meg 40 år å finne frem til denne 

kombinasjonen som jeg uansett ikke får beholde. Kona kan ikke fordra 

utseendet på høyttalerne! Dessuten tvinges jeg muligens til å 

selge elektronikken for å ha råd til å gi ut neste Fidelity… 

Også for meg ble dette anlegget derfor en drøm. Dessverre! Men 

jeg har shørt hvor grensene går for dagens audio teknologi, selv 

med 16 bits digital materiale. Jeg kan forsverge at de fleste har 

langt igjen før man stanger hodet i taket. Etter å ha takket for lånet 

av B&W 801, (Selges demobrukt hos Hi-Fi Klubben!) og eventuelt 

har solgt Krell-elektronikken mens jeg venter at vi skal få Fidelity til 

å gå rundt økonomisk, må jeg begynne forfra igjen. Men jeg har 

vært helt der oppe, og tror jeg nå skal finne en snarvei som ikke er 

fullt så kostbar. Det er kanskje nettopp det som er drømmen? 

Importør: 

NCMS 

Veritas Senteret - HØVIK 

Tel. 67 57 85 55 • Fax 67 57 85 70 

email info@ncms.no • http://www.ncms.no 

KS-3038

Spark A-88T integrert rørforsterker: 

Peiskos? 

50 fidelity 2003

Den kinesiske hi-fi 

produsenten Spark har 

nå i flere år gledet oss med 

rimelige rørforsterkere til 

moderate priser. Dette er 

likevel den første integrerte 

forsterkeren som både 

har fjernkontroll og et 

linjetrinn som ikke skygger 

for effekttrinnet. 


Dette er et usedvanlig hyggelig produkt å 

skrive om. I forhold til prisen låter det hele 

veldig bra uten å være noen sensasjon. Det 

låter likevel ikke typisk "rør" med ekstrem 

betoning av nedre mellomtone slik som mange 

rørfundamentalister liker det. Her er en ganske 

nøytral frekvensgang med glitrende bra utklingingsærlig 

i mellomtonen- som rør erfaringsmessig er 

veldig bra på. At det hele ser veldig lekkert ut, at 

den er enkel å betjene og neppe særlig mer problematisk 

å vedlikeholde enn en 

vanlig transistor forsterker, gjør det 

hele attraktivt for mange. Når her 

også finnes en lekker fjernkontroll 

og en pris som er bare marginalt 

høyere enn for de bedre integrerte 

transistor forsterkerne, er dette et 

spennende alternativ. Om man da 

ikke nettopp har lest artikkelen om 

små høyttalere hvor vi hevder at 

minst et par hundre watt er nødvendige 

for å drive disse små høyttalerne 

optimalt. Spark oppgir selv 

50 watt med sine mest optimistiske 

målinger, mens forsterkeren 

bare leverer usle 25 watt i den 

anbefalte triode konfigurasjonen. 

Rørwatt 

Riktig nok har vi også mange ganger skrevet at 

"rørwatt" av ulike årsaker gir mer enn dobbelt så 

mye opplevd effekt som databladet tilsier. Jeg var 

likevel noe skeptisk til at de oppgitte 50 watt fra 

Spark, og fryktet at denne lydmesig skulle låte noe 

tynt og smått på en tilfeldig knippe av stativhøyttalerne 

fra stortesten. Stor var derfor overraskelsen 

over at de aller fleste av disse høyttalerne spilte 

både stort og dypt, uten å miste grepet i det kritiske 

bassområdet, sammen med denne rørforsterkeren. 

Her var ingen opplagte problemer med lydstyrke 

og kvalitet, selv om Krell og Electrocompaniets 

monoblokker kunne tilby en marginalt strammere 

bass og mer latent styrke hvis jeg ønsket å skru 

opp enda litt til. 

Jeg gjorde likevel ingen forsøk på å lytte på 

disse småhøyttalerne med 25 watts triode innstilling. 

Trodde jeg! Inntil jeg oppdaget at forsterkeren 

gikk tilbake til triode hver gang jeg skrudde den av 

og på, uansett om jeg i utgangspunktet hadde 

bedt om mest mulig trøkk. Sannsynligvis hadde jeg 

derfor spilt denne forsterkeren på 25 watts triodeutgang 

i 90% av lyttetesten! 

For svært mange med ikke altfor store stuer, vil 

denne eksotiske rørforsterkeren være en glimrende 

match til nettopp en lekker stativhøyttaler fra den 

store gruppetesten. Dette rokker likevel ikke ved 

vår generelle anbefaling om å prioritere mye krefter 

for å få best mulig bass og krutt ut av småhøyttalerne. 

Rørforsterkere har alltid oppført seg 

litt spesielt, noe denne moderne Spark konstruksjonen 

bekrefter til fulle. 

Konklusjon 

Denne lekre rørkonstruksjonen har en klangbalanse 

og lydkvalitet som tilbyr noe av det beste fra 

både transistor og rørforsterkere. Noen fundamentalister 

vil likevel hevde at denne moderne kon- 

struksjonen tar noe av det verste fra begge leire. 

Klangbalansen vil av de fleste oppleves som ganske 

nøytral. Hvert fall ikke mørk og malmfull slik 

som mange liker rørlyden. Her er en frisk spillestil 

med masser av dynamikk og attakk i diskant og 

mellomtone, og med særlig god dynamisk kontrast 

i grunntone området slik vi ofte opplever det med 

bedre rørkonstruksjoner. Likevel er det bra med 

kropp og tyngde nedover. Dette er ingen pingle. 

Diskanten er frisk og fyrrig, men uten denne 

følelsen av knust "glass" i presens området, slik 

enkelte transistorløsninger kan låte. 

Bassen er grei og med en viss varme og tyngde, 

men uten stramheten fra de beste større transistorforsterkere. 

Det er likevel mangel på oppgitt 

effekt som kunne skremme noen fra å kjøpe denne 

integrerte rørforsterkeren hvor også linjetrinnet er 

helt på høyde med den utmerkede effektforsterkeren. 

I enda større grad enn vanlig, låter denne forsterkeren 

større og kraftigere enn hva dataene tilsier. 

Det holografiske dybdeperspektivet er også storslagent, 

om enn ikke like presist som med de store 

Krell’ene. 

I praksis er dette en utmerket forsterker til en 

god stativhøyttaler om stua ikke er for stor og kravet 

til lydstyrke ikke er særlig over "det vanlige". 

At man i tillegg får lekker design inkludert fjernkontroll, 

gjør dette til en like relevant, og like hyggelig 

opplevelse av tradisjonell teknologi som å 

storkose seg foran peisen. Så får de som fortrekker 

vannbåren gulvvarme skrike så mye de vil… 

Pris kr. 23.900,-. 

Importør: Norsk Audio Teknikk 

Spark A-88T: 

Bygget med plint i rustfritt stål og 

aluminium. Hard-wired kretsløp. High-Grade 

trafor. Fjernkontroll av alle funksjoner. 

2 x 50W Ultra-Linær. 

2 x 25 W Triode. 

Inngangs impedance 100 K-Ohm. 

4 x 6550 Electro-Harmonix utgangs rør. 

2 x 6N9P og 2 x 6N8P i forforsterker del. 

4-8 og 16 Ohm utganger. 

Vekt 26 kg netto. 

Mål 420x200x380 (bxhxd). 

2003 fidelity 51

Audio-frikernes drømmeanlegg: Vidar Mørch 

Fristelser 

- En åpen dør kan friste en helgen 

Italiensk ordtak 

Mon tro om ikke personen bak det italienske 

ordtaket ovenfor, befant seg i 

nærheten av et lytterom i et av støvellandets 

mange hifibutikker... 

Ganske sikkert var det ihvertfall en mann som 

sa dette, og ganske sikkert er det at de fleste av 

dette bladets lesere har følt omtrent det samme. 

Bli med på en liten reiseskildring blant de fristelser 

jeg selv har møtt i hifi hobbyens lunefulle 

og forlokkende terreng. Det kan kanskje hjelpe 

å høre at du ikke er den eneste som har stått 

foran barnas sparegris med en hammer i 

hånda... Dessverre kan jeg på den annen side 

ikke love at det ikke dukker opp ytterligere fristelser 

etterhvert som jeg trekker frem mine egne 

svakeste øyeblikk. 

En kjøpekåt audiofil må være den deiligste kunden 

en forhandler kan tenke seg! Og tre (eller 

mer) måneders "rentefri" kreditt-konseptet, må 

garantert være oppfunnet med tanke på samme 

målgruppe! 

Selv var jeg omtrent som et vandrende 

Forbrukerombuds-case, da jeg ruslet rundt i 

Oslos hi-fi butikker den dagen jeg hadde 

bestemt meg for at NÅ – nå skulle jeg endelig 

kjøpe det jeg hadde lyst på, og ikke bare overta 

skramlete bokser fra kamerater som hadde kassert 

sitt gamle anlegg. 

Er det forresten ikke utrolig hvor mye en ung 

mann får seg til å betale ekstra for en boks som 

ser litt coolere ut, og som kan tilby noen gode 

bakgrunnshistorier om apparatets unike tekniske 

design? 

Noen år, og mange halvhjertede eierskap 


senere, kom jeg over den første forsterkeren 

som skulle medføre et mer bevisst forhold til hifi. 

Jeg vet ikke hvorfor nettopp dette kjøpet ble 

så spesielt, for jeg har hatt både gamle rørapparater 

og selvantennelige Electrocompaniet forsterkere 

så lenge jeg kan huske. I motsetning til 

mange av mine skribentkolleger og lidelsesfeller, 

har jeg derimot ikke noe lidenskapelig minne 

om hverken disse eller nevrosefremkallende platespillere 

(selv om vinyl på sitt beste nok fremdeles 

tar kaka lydmessig). 

Neida, min første hi-fi forelskelse var faktisk i 

noe så moderne og uromantisk som en Densen 

Beat 100. Denne har et design som jeg enda 

mener er noe av det flotteste jeg har vært borti, 

med den minimalistiske boksen og de to ekstremt 

fete knottene i gull. Lyden var dessuten 

veldig bra, med stor vekt på høy 

"fun factor". 

- Evner og fristelser 

hører jo som regel 

sammen. 

C. Skovgaard-Petersen 

Densen forsterkeren igangsatte et 

aldri så lite skred, når det gjaldt 

min hi-fi interesse. Frem til da var 

det utelukkende musikken som sto 

i høysetet, og alle investeringer 

gikk til gitarer og ditto tilhørende. 

Ettersom verden ble forskånet for 

min musikerkarriere, tok hi-fi investeringene 

seg istedet kraftig opp! 

Og med økt kunnskap fulgte økt 

kjøpetrang, osv. osv. 

Jeg må innrømme at jeg tilhører de 

som gjerne handler hos en liten 

kjøpmann fremfor store supermarkeder, og derfor 

også gjerne har lagt turen innom de litt mer 

eksentriske hi-fi butikkene underveis. 

Et deilig sted, som kunne tilby akkurat passe 

blanding godt kjøpmannskap, hyggelig prat og 

flotte apparater, lå midt i et bolig- og kontorstrøk 

i Vika (vi er fortsatt i Oslo). (Innehaveren 

kan for øvrig i dag treffes i en like hyggelig og 

kunnskapsrik fiskeforretning utenfor byen. Noen 

har åpenbart kundebehandlingen i blodet). 

Nåvel, butikken i Vika tok meg tilbake til 

rørenes verden – en herlig og musikalsk verden 

dessuten. Her endte jeg opp med det anlegget, 

som jeg fremdeles nok må innrømme er det 

mest sjelfulle anlegget jeg har eiet. Oppsettet 

besto av en Audio Aero Prima CD spiller, Conrad 

Johnson PV10 forforsterker og Sonic Frontiers 

Power 1 effektforsterker. Etterhvert ble dette 

koblet opp mot Audio Physic Virgo II høyttalerne, 

som jeg fortsatt eier – om enn i kraftig 

ombygget utgave. Mye bra utstyr har blitt laget 

siden da, men det spørs om ikke jeg fortsatt 

ville kikket på denne kombinasjonen hvis jeg 

skulle ha et anlegg nummer to et sted. 

Hadde det ikke vært for at lyden i dette oppsettet 

både var litt preget av å spille for hjertet 

mer enn hjernen, samtidig som at kreftene i 

effekttrinnet var rimelig begrensede, ville det 

nok også overlevd langt lengre i min varetekt. 

Derimot hadde jeg på den tiden begynt å skrive 

for AUDIO (lenge leve!), og behovet for litt mer 

generalistisk utstyr dukket opp. Dermed bar det 

rett inn i Krell-landskapet, med en integrert KAV 

300i, som er et kapittel vi fort kan forbigå. I likhet 

med andre modeller fra Krell, hadde denne 

en del egenskaper, som jeg tidligere har beskrevet 

i artikler hvor min nåværende FPB300cx er 

omtalt. Derimot har jeg notert meg at både den 

integrerte Krellen og samtlige andre modeller jeg

har hørt de siste par årene, til fulle har kvittet 

seg med de mangler som måtte ha vært. Per i 

dag, er Krells forsterkere blant det desidert beste 

og mest allment anvendelige jeg har kjennskap 

til, selv om prisen jo er avskrekkende høy. 

Og dermed er vi ganske naturlig over i det foreløpige 

sluttpunktet, på min reise blant fristelser i 

hi-fi-land. 

Jeg er så heldig at jeg har fått prøve mye 

spennende, og dermed har kunnet prøve meg 

frem til et oppsett som er det desidert beste jeg 

har fått til ut fra eget budsjett og rammebetingelser. 

Alt sammen for øvrig beskrevet i både 

AUDIO og Eyefi i en eller annen sammenheng. 

CD spilleren med innebygget forforsterker og 

nå også analog inngang - Advantage S1, står 

for oppgaven med å mate Krellen. Dette er en 

spiller som totalt sett er et fantastisk kompromiss 

for de av oss som ikke har råd til det beste 

av separate CD 

spillere/DAC’er/forforsterkere/kabler. Alternative 

kombinasjoner vil fort koste mange ganger prisen 

for en S1, men for all del – det er mange 

kombinasjoner jeg enda ikke har fått testet ut. 

Den nylig oppgraderte Krell FPB300cx, er "lillebror" 

i Krells klasse A serie, men likevel en 

enormt kraftig, sjelfull og musikalsk kjempe. Jeg 

har prøvd mange forsterkere som gjør et eller 

annet like bra eller bedre, men ingen som på 

samme måte får alle parametre til å gå opp i en 

høyere enhet. Med unntak av monoblokkene fra 

samme produsent vel og merke. 

Selv om resten av anlegget er rimelig bra, er 

det kanskje fortsatt høyttalerne jeg har mest 

følelser for. Ikke så rart kanskje, med tanke på at 

det også ligger mange arbeidstimer (både mine 

og andres) bak, i det de er fullstendig modifisert 

i forhold til det som en gang var et par Virgo II. 

Bedre filterkomponenter, sølv internkabling og 

litt forbedret kabinettdemping/avstivning, er 

hovedsaklig det som er gjort. Med mindre lottorekka 

snart slår til, blir det nok en stund til jeg 

får råd til noe som er vesentlig bedre. 

På tilbehørssiden, er det for tiden Celius logo- 

en som preger, med filter og 

kabler som fungerer utmerket, 

og som igjen lever trygt inntil 

Norsk Tipping bidrar til at jeg 

kan pryde stua med Nordost 

Valhalla eller "godis" fra aller 

øverste Transparent Audios 

hylle. 

- Fristeren, den fristende, 

hvem synder 

mest? 

William Shakespeare 

"Psalme (hjertesukk) 

ved reisens slutt" 

Med kjennskap til egne svakheter, og den økte 

takten når det gjelder investeringer i nytt hi-fi 

utstyr er det lite, svært lite - sannsynlig, at 

dagens oppsett er det siste og endelige jeg 

ender opp med. På den annen side er det etterhvert 

kostbare greier som skal til for å forløse 

de helt store drømmene. Ved siden av total 

mangel på viljestyrke, er det jo en annen svakhet 

ved enkelte av oss, at man blir en smule 

blasert. Dessuten beveger man seg allerede her 

i en prisgruppe hvor forbedringene per ekstra 

titusen kroner investert er marginal. Den grensen 

passeres etter mitt syn allerede ved en samlet 

verdi på anlegget på omkring hundre tusen 

kroner. Alt over dette er i sannhet galskap – 

men jeg iler samtidig til og konstaterer at "vi 

gæ’rne har det godt!". 

- Ett er å fristes, Escalus, 

et annet å falle. 

William Shakespeare 

Skulle man nå komme til å falle for fristelsen, og 

i tillegg bli begunstiget av en onkel i Amerika 

(jeg har lite tro på at skatteetaten skal redde 

dagen...), er det ikke lett å si hva som står 

øverst på handlelisten. Derimot er det to alternative 

reiseruter jeg kunne tenke meg å utforske 

nærmere, ettersom jeg allerede har fått smakebiter 

i mer flyktige situasjoner. 

Reiserute 1, Hjerteruten: Vi snakker 

ikke om helseferie med sunt og blodproppvennlig 

kosthold, men om 

musikkopplevelser som går rett i hjerterota. 

Til tross for mine begåtte synder 

i forhold til valg av eget, transistorbasert 

oppsett, er det primært rør som 

treffer rett i hjertet – uten å måtte gå 

den lange veien via hjernen først. Rør 

og vinyl kan jeg vel tillegge, selv om 

akkurat vinyl like gjerne går på nervene 

løs også! Ved en av mine jobbreiser, 

fikk jeg anledning til å lytte til et 

anlegg bestående av Avantgarde Trio 

hornhøyttalere, en svindyr Clearaudio 

platespiller og elektronikk fra Cary. Vi 

snakker da selvfølgelig om gloheite, 

ineffektive og (bokstavelig talt) rørende 

vakre triodeforsterkere på et par watt. 

Fyttigrisen som det spilte! Ikke var det 

korrekt, ikke var det spesielt billig (vi snakker 

om enebolig på landet som alternativ pengeplassering), 

men du verden så vakkert. Vakkert 

for øret, og sannelig vakkert for øynene også. 

Dessverre må jeg eventuelt til England igjen for 

å oppleve anlegget, og dessverre er det langt 

utenfor rekkevidde hva min egen husholdning 

angår. Men drømmen om å reise inn i den eksotiske 

delen av rørland, den lever fortsatt. Jeg 

trøster meg med at Clearaudioen må justeres og 

plater må snus og horn er store og ... Sukk! 

Reiserute 2, "Neste lønnsoppgjør-ruten". Denne 

drømmereisen betinger ingen onkel i Amerika, 

men en svært velvillig sjef ved neste lønnsoppgjør. 

Men for all del, en onkel i Amerika fungerer 

også her. Det viktigste er jo å drømme videre, er 

det ikke? "Neste lønnsoppgjør-ruten" er egentlig 

bare veien videre fra der jeg er nå. Det er 

derimot en vei jeg ikke har råd til bompenger 

for, og som dessverre koster mer enn til og med 

billetten ut på Nordkapp-platået. (den er dyr, 

hvis du ikke har vært der). Men kartet og reisedrømmen 

– de har jeg. Veien starter med 

Advantage S1 som utgangspunkt (for å være litt 

realisitisk), tar deretter en sving innom 450 

watts monoblokkene til Krell, videre går turen 

langs Valhalla kabler fra Nordost og ender opp 

ved et par Audio Physic Avanti III. Og blir det 

billettpenger til overs, kan man jo saktens legge 

inn en tur innom en Krell KCT forforsterker og 

litt filtrering fra PS Audio. Mer tradisjonelle reiselivseksperter 

vil nok påpeke at det blir billigere 

å reise tur retur Amazonas noen ganger, 

men hva vet vel de? Amazonas kan du da ikke 

ta med inn i stua og bruke når du vil etter at 

reisen er ferdig! Jeg har enda til gode å høre 

nøyaktig dette oppsettet, men har fått gleden 

av å høre flere kombinasjoner med deler av 

komponentene kombinert, og føler meg sikker 

på at dette er et landskap jeg gjerne vil besøke 

på min videre reise i hi-fi nevrosenes ulendte 

terreng. 

Til de som har råd og har latt 

seg friste: Lykke på reisen! 

Til oss andre: Drøm videre – det 

er faktisk halve reisen i seg selv. 

Vidar M., reiseleder 

2003 fidelity 53

Dipolhøyttalere uten kabinett: 

Feit lyd 

i slanke 

høyttalere 

Mens de dynamiske høyttalerene 

i lukket kabinett er den 

enkleste og rimeligste måten å 

konvertere elektriske impulser 

til noenlunde naturtro lyd i din 

egen stue, finnes det alternative 

metoder som gjerne koster 

litt mer og tar større plass. 

Men som kan oppleves enda 

mer storslagent virkelighetsnært 

om du får plassert dem 

korrekt. Om du får lov av kone 

eller samboer! 

tekst og foto: Knut Vadseth 

Den beste lyden til lavest mulig pris og i 

minst mulig innpakning, leveres i dag av 

5-10 liters bokshøyttalere med et ca. 6,5 

tommer dynamisk element. Med et 

såkalt bassrefleks hull som hjelper til med litt 

dypere bass, og med en ca. 1 tomme diskant 

dome som sørger for å spre overtoner og de 

lyseste tonene relativt jevnt, får du et balansert 

lydbilde i de fleste normale stuer. De beste av 

denne typen såkalte dynamiske høyttalere (selv 

om mangel på dynamikk er et av problemene), 

har vi presentert et annet sted i bladet. For de 

aller fleste er dette den enkleste og greieste 

måten til å nå målet om den "perfekte" lyd. 

Denne typen høyttalere er også blitt dramatisk 

forbedret de senere par årene, selv om konstruksjonsprinsippet 

er nesten hundre år gammelt. 

Noen vil også mene at de kan slippe greit 

unna med litt enklere kabinetter med plastomslag 

og billigere komponenter i delefilteret. 

Dypbass 

Selv om den dynamiske høyttaleren er svært 

enkel i prinsippet, er det vanskelig å unngå de 

mest vanlige problemene som står i veien for en 

naturtro lyd. Dårlig effektivitet på rundt 1 % 

virkningsgrad krever kraftige forsterkere. Dette 

er et av de minste problemene da moderne forsterkere 

etter hvert kan levere mye strøm til en 


Under trekket på en Quad elektrostat, ser vi tydelig signalveien 

som først aktiviserer midtpanelet og deretter brer seg 

som ringer i vannet.

fornuftig pris. De nye "switch mode" strømforsyningene, 

vil gjøre dette enda enklere og rimeligere 

i fremtiden. Mer effektive hornhøyttalere 

med akustisk forsterkning, er også en potensiell 

forbedring, - og et potensielt nytt problem 

med mindre presis klangbalanse. (Se artikler fra 

Håkon Rognlien i dette bladet så skjønner du 

hvorfor jeg benytter kursiv.) 

Nye elementer i relativt små kasser med computer 

avstemt bassrefleks, har gjort at bass ned 

til ca. 40 Hz relativt enkelt å oppnå i en vanlig 

norsk stue. Dette kunne vi også konstatere i den 

store gruppetesten i dette nummer av Fidelity. 

Vil du ha dypere bass og mer volum der nede, 

vil en bra subwoofer kunne hjelpe deg med den 

laveste oktaven- om du da trenger det for 

musikkens skyld. Subwoofere har hatt en kvalitetsmessig 

eventyrlig utvikling i de siste årene 

med hensyn til pris/kvalitet på grunn av behovet 

av dypbass til atomeksplosjoner og annet 

gøy i hjemmekinoen. Ikke alle er like bra til 

musikk. 

Andre problemer 

Ulempene med relativt små elementer, er at 

disse må bevege seg ganske mye for å sette tilstrekkelig 

luft i bevegelse. Desto større bevegelse, 

desto større risiko for fleksninger i membranet 

som ikke lenger gjengir de elektriske 

impulsene helt korrekt. Resonanser og egenlyd 

er også avhengig av valgt membran materiale. 

Tyngden av dette materialet er også viktig for å 

unngå treghet og tidsforsinkelse i transientene. 

Dette er et problem, spesielt i diskanten med 

lynkjappe transienter. Derfor velger praktisk talt 

alle høyttalerprodusenter å dele frekvensområdet 

mellom bass/mellomtone og diskant, vanligvis 

ved ca. 3 kHz. Membranet for diskanten blir 

da betydelig mindre og lettere. Men dermed 

introduseres også nye problemer i et delefilter 

med spole, motstand og kondensatorer som 

også vil kunne farve lyden. 

Kabinettet vil også være utsatt for store trykk 

som vil gi mer eller mindre hørbare bilyder, kjent 

simpelthen som kasselyd. Frontplaten vil også gi 

reflekser som reduserer mikrodetaljer som har 

sluppet helskinnet gjennom elementene. Disse 

mikrodetaljene gir oss viktig informasjon om 

akustikken i opptaksrommet. Ødelegges disse, 

vil man ikke lenger oppleve den tredimensjonale 

dybdevirkningen som to par høyttalere kan 

klare uten hjelp av noe surround-system. Desto 

mindre frontplate, desto mindre refleksjoner. 

Men også desto større forvrengning i bassområdet 

når den lille høyttaleren må bevege seg helt 

i ytterkanten av det teknisk mulige. 

Akustisk spredning 

Mens lydbølgene fra bassen spres jevnt over et 

stort område, blir lydspredningen stadig mindre 

oppover i diskanten. Igjen blir spredningen betydelig 

bedret ved bruk av minst mulig høyttalere, 

og helst av dome typen. Det er uansett vanskelig 

å oppnå jevn spredning mellom bass og diskant. 

Selv om frekvensgangen er helt lineær 

målt rett forfra i et akustisk ekkofritt laboratorium, 

vil ulik spredning av lyden gi et ujevnt 

samlet lydtrykk i lytteposisjon. Dette totale lydtrykket 

vil være både avhengig av spredningen 

fra de aktuelle elementer, og refleksjon fra tak 

og vegger. Som regel vil totallyden bli svekket 

like før delefrekvensen hvor bass/mellomtone 

høyttaleren gir svært liten spredning, samtidig 

som også diskanten mister litt piff i toppen på 

grunn av dårlig spredning i de øverste frekvenser 

på grensen av det hørbare området. Det er 

ikke helt klarlagt hvor kritisk direktlyden er i forhold 

til den reflekterte lyden fra gulv, vegger og 

tak (og som når øret noe millisekunder senere) , 

men det er utvilsomt en fordel at frekvensgangen 

er så jevn som mulig i begge tilfelle. 

En dyktig konstruktør måler derfor ikke bare 

frekvensgangen direkte på aksen, men manipulerer 

direktlyden i forhold til den reflekterte 

lyden slik at det høres "riktig" ut i et "vanlig" 

lytterom. Dette er like mye smak, behag, kunst 

og kultur, som ingeniørkunnskap og vitenskap. 

Og husk at de som mikser lyden i opptaksstudioet, 

også bruker en høyttaler som høyst sannsynlig 

er et gjettverk av direkte og reflektert lyd. 

Tro derfor ikke at en perfekt kurve- uansett 

hvordan den er målt, kan gi deg noen særlig 

trygg anvisning av hvordan en høyttaler låter. 

Punkt eller linjeformet 

Men lyden sprer seg også på ulike måter etter 

ulike konstruksjonsprinsipper. Vi vet at små 

høyttalere har visse akustiske fordeler ved å ha 

liten refleksjon i frontplaten.. Vi snakker da om 

en tilnærmet punktkilde hvor lyden spres i 

høyde, bredde og dybde, altså i 3dje potens 

hvor lyden faller av logaritmisk i nivå. Men vi 

har vi kan også lage høyttalere etter det såkalte 

linjeprinsippet, hvor en lydsøyle på i praksis 

rundt 2 meter, sprer lyden i alt vesentlige i bredde 

og dybde, altså i annen potens da veldig lite 

lyd spres i høydeperspektivet. En slik søyle kan 

lages av mange dynamiske høyttalere satt over 

hverandre, slik som Geir Fredriksen har gjort 

med sin Etera. Eller den kan lages som en 

panelhøyttaler hvor man får et stort membran til 

å bevege seg i takt med de elektriske lydimpulsene 

på ulike måter slik som vi kjenner det fra 

elektrostater (for eksempel Quad). eller et 

beslektet system kjent under navnet Magnepan. 

I tillegg til at alle disse tre systeme også har 

fordelen av at de generelt forvrenger mindre 

fordi membranet (eller mebranenene) beveger 

seg mye mindre i forhold til lydstyrken, at membranet 

i tilfelle elektrostat (og Magnepan)også 

er mye lettere (syltynn plast eller aluminiumsfolie) 

slik at det følger de elektriske impulsene mer 

presist (bedre transienter), viser det seg at alle 

disse systemene har en akustisk oppførsel i vanlig 

rom som både er en pest og en plage, men 

også en stor fordel. De fungerer som dipoler! 

Det betyr at lyden går like mye fremover som 

bakover , men altså ikke oppover eller nedover. 

Quad 

Lyden på baksiden ble forsøkt dempet med 

tekstilmatter av oppfinneren Peter Walker med 

sin Quad elektrostat av 1957 årgang. Dette 

fordi lyden bakover akustisk "kortsluttet" dyp- 

2003 fidelity 55

Fremragende design og et 

glimrende holografisk lydbilde 

fra norske Etera og Geir 

Fredriksen. 

bassen ved at lydbølgene delvis nullet hverandre 

ut. Derfor regnes dipoler som vanskelig å plassere, 

men mest da i små rom hvor man ikke 

kan få tilstrekkelig avstand til bakvegg. 

Problemet med de første elektrostatene, var 

også at de var så langt forut for sin tid at man 

ikke hadde verken forsterkere, hvert fall ikke platespillere, 

pickuper og plater som var tilnærmet 

like presise. Og som alltid i hi-fi, får høyttaleren 

gjerne skylde selv om problemet svært ofte ligger 

et annet sted! 

Elektrostater ble likevel snart "state of the 


art", også på grunn av dipol prinsippet som 

gjorde at mye av lyden ble reflektert fra bakveggen 

og nådde øret noen millisekunder senere . 

Dette gav en åpen, og naturlig klang på tross 

av at lydspredningen forfra var svært dårlig. Det 

var først 25-30 år senere , ved intensive vitenskapelige 

lytteforsøk i Canada under Ian Paisley 

(nå sjefsingeniør hos Mirage som utnytter prinsippet 

med dynamiske elementer), at man 

kunne konstatere den særdeles positive effekten 

av den reflekterte lyden med dipoler som tidligere 

altså var vurdert som et problem. 

Jim Winey 

Amerikaneren Jim Winey var nok ikke så opptatt 

av dipol prinsippet, men heller det å lage en 

"rimelig" elektrostat for Hvermansen uten å 

bryte patentet til Peter Walker. Mens elektrostater 

fungerer ved å spenne et tynt plastmemebran 

mellom to gittere med ekstremt høy spenning, 

så benyttet Jim lange magnetstaver som 

tiltrakk og frastøtte metallstrenger innvevd i 

membranplasten. Metallet økte vekten av den 

bevegelige masse, noe som gjorde at diskanten 

ikke var fullt så kjapp som i en ekte elektrostat. 

Til gjengjeld slapp Jim Winey og benytte kompliserende 

spoler og trafoer i signalveien. 

Hurtighet og transienter i diskanten ble plutselig 

det sterkeste kortet på de mer påkostede høyttalersystemene 

da Winey konstruerte en bånd 

diskant i full lengde. Han benyttet i denne en 

supertynn aluminiumsfolie (1/10 tykkelse av et 

hår) mellom to magnetstaver, i en variant av 

den avanserte bånddiskanten som Kelly (senere 

produsert av Decca) hadde funnet opp i 

England. 

Mange mener at Jim Wineys lange bånddiskant 

er verdens beste diskant system- også den 

sagnomsuste hi-fi skribenten Harry Pearson i Fi 

og Absolute Sound. 

Men det var som basshøyttalere de store 

Magnepan foldedører sammen med EMIT og 

EMIM ribbehøyttalere fra Infinity, ble kåret til 

"verdens beste" høyttalersystem for en generasjon 

siden. Den stramme og solide bassgjengivelsen 

fra panelet med et "membran" på langt 

over kvadradratmeteren, setter mye luft i bevegelse 

med betydelig presisjon- og helt uten kasselyd 

eller lyd fra bassrefleks hullet. 

Maggie magi 

Det var likevel den lille "Maggie"en som i 80årene 

ble regnet som verdens rimeligste "highend" 

høyttaler. Den ble for øvrig nylig testet i 

eyefi av Simen Bjerkestrand med en oppgitt pris 

av snaue 12 tusen kroner. Men var ikke det 

omtrent samme prisen for 20 år siden? Simen 

skrev for øvrig at de små Magnepan MGSE gir 

deg en rendyrket smak av high-end til budsjettpris. 

Han avslutter med å hevde at med 

"Maggie" i stua har det hele dreid seg om 

musikk, musikk og atter musikk! 

Men også storebroren 3,6, har i ulike versjoner 

vært regnet som et usedvanlig bra high-end 

kjøp. I tillegg til separate bass- og mellomtone 

paneler, har denne modellen også ribbe- eller 

bånddiskanten som strekker seg fra topp til tå. 

Dette er altså et ekte 3-veis system med delefilteret 

montert i egen metallboks på baksiden. 

Utenom de forbausende enkle beina, er dette 

det eneste ved høyttaleren som stikker dypere 

enn 3-4 centimeter, panelets fulle dybde. Dette 

er verdens tynneste høyttalere, mens lyden er 

blant de "feteste" om man bruker ordet i overført 

betydning. Direkte oversatt vil ellers ordet 

"fet" være en ekstremt dårlig betegnelse på 

den stramme og uhyre presise klangbalansen på 

disse panelhøyttalerne…

Magnepan MG 3,6 R: 

Musikk, ganske enkelt... 

Bortsett fra pris og størrelse, er det meste mindre 

med disse amerikanske panelhøyttalerene. Her er 

mindre kasselyd, mindre resonanser, mindre forvrengning 

og mindre akustisk påvirkning av vegger 

og tak. Men her er mer musikk- og mye mer moro… 

Magnepan 

Magnepan 3,6 R har et oppgitt frekvensområde 

pluss/minus 3 dB fra 34Hz til 40 kHz og med 

oppgitt følsomhet på helt alminnelige 86 dB. 

Ifølge de tekniske spesifikasjonene for lydkvaliteten, 

er det tilsynelatende lite som skiller disse 

store high-end høyttaleren fra de prisgunstige 

og plasseringsvennlige stativ høyttalerne vi presenterer 

andre steder i bladet. For mange vil 

den betydelige økte prisen og den dominerende 

fremtoningen være tilstrekkelig grunn til å holde 

seg unna. Skulle man finne på noen sprell, er 

det vel en person i nærheten som vet å sette 

tingene på plass? 

For andre vil lyden fra Magnepan 3,6 være et 

av de store positive overraskelsene på veien mot 

"den perfekte lyd". Selv til nærmere 100 tusen 

kroner, er disse på alle måter storslagne fremtoningene 

nesten et røverkjøp i en del av highend 

segmentet hvor prisene ellers har eksplodert 

om du skal ha det aller beste. 

Begge synspunkter har for øvrig mye for 

seg… 

Fysisk størrelse 

Den første overraskelsen får du når høyttalerne 

ankommer til adressen din. Budbilen står på 

trappa med en smal eske som om det var leveranse 

av ny kjellerdør fra Maxbo. Totalvekten 

inkludert emballasje er 70 kilo og håndteres lett 

av 2 personer. Overraskelsen kommer når du er 

klar til å hente den andre panelhøyttaleren fra 

budbilen, men får beskjed om at det bare var 1 

kolli. Og ganske riktig. Oppi den smale esken 

ligger det to panelhøyttalere med løse bein og 

delefiltre. Det hele monteres på 5 minutter, 

inkludert fjerning av beskyttelse for det ømfintlige 

aluminiumsbåndet for diskanten. Dette membranet 

sies å være så lett, (du kan legge 10 

stykker oppå hverandre for å få tykkelsen av et 

hårstrå), at det bruker 4-5 sekunder på å falle 

ned på gulvet fra toppen av høyttaleren. 

På baksiden finner du sikringer til den kostbare 

bånddiskanten pluss en terminal hvor du 

kan sette inn en medfølgende 10 ohms motstand. 

Ifølge bruksanvisningen vil dette dempe 

diskanten 1-2 dB, noe som kan være nyttig i 

innspillingsperioden. Kollega Petter Dale benytter 

denne motstanden fast i sitt mindre lytterom 

(se egen rammeartikkel), men jeg droppet den 

etter noen dagers innspillingstid for å oppnå 

enda mer frigjorthet og utklinging i mitt relativt 

dempede rom. 

Selv om høyttaleren er 

stor og dominerende, er 

den et flott stykke håndverk 

i mørk edeltre. Den 

leveres også i lys eik og 

med et alternativt lysere 

stoff. Den store fysiske størrelsen 

hadde vært lettere å 

tilpasse rommet om du 

kunne plassere dem tett på 

bakvegg. Enda mer enn 

vanlige dynamiske konstruksjoner, 

er dessverre 

disse dipolare høyttalerene 

avhengig av en viss 

avstand til bakveggen på 

rundt meteren. De kan derfor 

lett få en svært dominerende 

plass i stua eller lydrommet. 

Lyden 

Jeg plasserte høyttalerne 

akkurat der jeg pleier med 

90% av elle de høyttalere 

jeg tester: 1/3 romlengde 

fra kortvegg, og ganske 

tett inntil langvegg med 

høyttalerne vinklet mot lytteposisjon 

litt ut fra andre kortvegg. Med vanlige 

høyttalere er denne plasseringen teoretisk litt 

tvilsom på grunn av tidligrefleksjon fra sideveggene. 

I praksis fungerer det likevel meget bra og 

med et både stort og presist akustisk rom. Med 

dipoler som Quad (elektrostat), Etera (dynamiske 

med basselementer montert i linje) og altså 

Magnepan 3,6, er det svært lite lyd som reflekteres 

fra sideveggene da lyden her har sitt nullpunkt 

i en 8-talls utstråling foran og bak. 

Akkurat som på Geir Fredriksen sine dynamiske 

Etera dipoler, opplevde jeg opptaksrommet 

kjempestort med en lyd som kom fra hele 

rommet- også foran høyttalere. Det kunne virke 

som lyden kom fra alle andre steder enn der 

høyttalerne fysisk befant seg. Igjen opplevde jeg 

også denne fysiske nærheten som om jeg skulle 

ha rykket nærmere på artistene- eller artistene 

nærmere meg. Hyggelig å få frøken Krall nesten 

oppe i sofaen? 

Dette skyldes nok prinsippet med linjesignal 

som gjør at direktlyden påvirkes mye mindre av 

Bjørn Wiman fra Audionord med de store Magnepan 3,6. 

rommet frem til lytteposisjon. Igjen kunne jeg, 

som på Etera, "se" nedover en stor scene hvor 

artistene dukket som opp fra luften, men klart 

definert i bredde, dybde og delvis høyde i tilnærmet 

naturlig størrelse, ikke som miniatyrfigurer. 

Det som skilte lyden fra Etera, var en enda større 

homogenitet i hele frekvensgangen, særlig i 

øvre mellomtone hvor overgangen til den smale 

diskantfolien var umulig å avsløre. 

Klangbalanse 

Klangbalansen var stram og lineær, men som 

jeg er vant med den aktuelle plasseringen uten 

bakvegg, en smule slank uten å være tynn. 

Dette er uansett helt uproblematisk for de fleste 

som kan regulere tyngden av klangbalansen 

nedover med få centimeters justering i forhold 

til bakvegg. Jeg har ofte hatt motforestillinger til 

elektrostathøyttalere på grunn av mangel på 

opplevd dynamikk utenom mikro området hvor 

den er glimrende. Denne Magnepan konstruksjonen, 

oppleves like detaljert i mikrodynamik- 

2003 fidelity 57

ken, men har også mer slam og trøkk i de fysisk 

mer krevende transientene. Jeg har aldri tidligere 

hørt en høyttaler som er såpass homogen 

og samtidig så detaljert og dynamisk som MG 

3,6. Dette gjelder selvsagt i mellomtone og ikke 

minst i diskanten med sitt spesielle bånd element. 

Det gjelder likevel ikke mindre i dypbassen, 

som riktignok mangler imponatoreffekten 

til en stor Wilson høyttaler, men som gjengir 

bassen både dypt og med skikkelig trøkk uten å 

bli vulgær. Bassen er ekstremt godt definert 

også i tonehøyde, og det er lekende lett å følge 

kontrabassen, også rent musikalsk. 

Kontentum mobile 

Når det gjelder evnen til å servere "knakk" 

lyder så realistisk at man fryser på ryggen, har 

jeg knapt hørt noen bedre gjengiver. Denne 

høyttaleren er simpelthen helt fabelaktig på 

"kontentum" som vi kaller effektlyder i film. 

Lyden er tørr, dynamisk og superrask. Ikke bare 

starter transientene bråfort med skarpe transient 

skuldre. Men her stopper det like fort gjennom 

hele frekvensområdet. Det er da heller slett ikke 

noe i veien for å koble opp disse høyttalerene til 

en hjemmekino. Den går dypt nok og spiller 

høyt nok også for actionfilmene. Og den har en 

langt bedre oppløsning og detaljering enn nesten 

alle andre høyttalere på markedet. Dette 

uten å låte "prektig". Om du finner det bryet 

verd, kan du også få senterkanal og bakkanaler 

fra Magnepan. Men hva skal du med alt dette, 

når du får en tredimensjonal lydopplevelse med 

bare to kanaler! Derimot kunne en god subwoofer 

vært nyttig, også i hi-fi sammenheng. 

Musikalsk går bassen dypt nok for det aller 

meste, men vi har erfaring for at en virkelig god 

sub kan gi et nesten uhørlig dypbass som gir 

ytterligere fasthet i lydbildet. 

Superdiskant 

Noen ekstra superdiskant er det likevel ikke 

behov for, da ribbediskanten går lekende lett og 

gnistrende godt opp til 40 kHz. For mine ører en 

fin miks av deilige, søt summing av overtoner 

sammen med en ærlig nøkternhet som låter tørt 

og overbevisende. (Det er likevel ikke særlig mye 

sinus testsignaler fra 10 kHz og oppover som 

slipper forbi hammer og ambolt i mine ører, er 

jeg redd!) Som tidligere nevnt, klippet jeg et par 

uker ut i prøveperioden bort den 10 Ohms motstanden 

som skulle dempe diskanten en smule 

under innspillingsfasen. Dette gav meg litt mer 

liv og moro uten at lyden ble hard eller kald i 

klangkarakteren. Dette gjelder ikke minst i presensområdet 

i øvre mellomtone som reagerer 

spontant på den minste justering av diskantnivået. 

I mitt rom vil jeg tro at en motstand på 4- 

6 Ohm hadde vært akkurat passe. Som nevnt i 

gruppetesten av småhøyttalere, er en forandring 

på bare 1/2 dB lett hørbart om den skjer over et 

bredt frekvensområde. 

Holografi 

Mens store panelhøyttalere bare har sånn passe 

spredning av de høyere tonene på grunn av 

store paneler (Quad har løst dette på en spesiell 


måte, se bildet), så er faktisk ikke testhøyttaleren 

MG 3,6 så aller verst på grunn av den 

smale bånddiskanten i full høyde. Men også 

mellomtonen har en egen høyttaler på få centimeters 

bredde som gjør frontalspredningen 

ganske jevn. Høyttaleren blir også levert speilvendt 

i forhold til hverandre, slik at sideveis 

plasseringen av artistene blir ganske brukbar. I 

tillegg kommer så refleksjon fra bakvegg som i 

de fleste stuer ikke gjør noe særlig med klangbalansen, 

men gjør at lydbildet oppleves både 

større, luftigere og ofte langt mer naturlig, spesielt 

med opptak i større akustiske omgivelser. 

At klangbalansen, hvert fall i mitt rom, gjerne 

kan trenge litt mer tyngde og varme nedover, 

fikk meg til å prøve en alternativ plassering som 

låt helt fenomenalt bra! Hadde jeg hatt anledning 

til å disponere finstua som lydstudio på 

heltid, hadde disse høyttalerne ALDRI kommet 

tilbake til importøren! 

À là Beveridge 

Ved å flytte høyttalerne til langveggen i stua, 

kan jeg spre dem betydelig mer enn hva som er 

normalt- men uten antydning til "hull" i midten 

på grunn av den nøyaktige og helt symmetriske 

spredningskarakteristikken. Dette forutsetter 

selvfølgelig at høyttalerne er rettet midt mot

lytteposisjon. Ved at høyttalerne 

samtidig vinkles i forhold til 

bakveggen, gjør at du stort 

sett unngår stående bølger fra 

denne. I praksis kan du dermed 

flytte høyttalerne nærmere 

bakvegg enn "normalt" for å 

få litt fyldigere dypbass, men 

uten at holografien kollapser. 

Dette må forsøkes med prøving 

og feiling. Vær da glad for at 

høyttalerene ikke er særlig 

tunge! 

Samtidig sørger du for at sitteposisjon 

er litt ut fra den 

andre langveggen . Selv utnytter 

jeg også en bred døråpning 

midt på langveggen slik at jeg 

ikke får forstyrrende reflekser 

fra bakvegg. Vi har med denne 

plasseringen fått et bredt 

panorama som likevel henger 

godt sammen. Vi har også gitt 

høyttaleren optimale betingelser 

i dypbassen, og vi har en 

direktlyd som på grunn av linjeprinsippet 

treffer øregangene 

dine praktisk talt uten farving 

av rommet. 

Etterklang 

Hva skjer så med den forsinkede 

romklangen fra baksiden av 

høyttalerne? Denne lyden vil 

nå unngå særlige problemer 

med stående bølger på grunn 

av den variable avstanden fra 

det brede basspanelet til bakvegg. 

Har spres lyden jevnt på 

utsiden av begge høyttalerne 

for deretter å treffe sidevegg. 

Den vil så nå øret i passe tid 

etter direktlyden. Etterklangen 

er ikke fullt så lang som i virkelighetens 

konsertsal, men 

dette avhjelpes av de mange 

utfasede romklangene fra opptaket 

som blandes med denne 

reflekterte lyden. Sluttresultat: 

et fenomenalt lydpanorama 

med en utrolig følelse av 

"surround" i to gode stereokanaler. 

Det er ingen tilfeldighet 

at plater innspilt i Dolby ProLogic eller Q-sound 

med sin bevisste bruk av fasedreide signaler, 

låter spesielt imponerende - på en overbevisende 

naturlig måte! 

Konklusjon 

Selv om man ikke skal overdrive lydforskjellene 

mellom en praktisk luksushøyttaler at stativtypen 

med de store og betydelig mer dominerende 

dipolhøyttalerne av ulike typer, så vil den 

ekstra presisjonen fra dipolene, både når det 

gjelder transient gjengivelse og holografi, 

kunne gi enda større innlevelse i musikken for 

de som har råd til det. Og for de som har en 

kjempegrei samboer! 

Jeg har tidligere lyttet til både de nye større 

Quad’ene som er ekte elektrostater, den avbildede 

Etera med dynamiske elementer i linje 

med sine elegante glasspaneler, og det norske 

VSS systemet til Tor Forsmann som er et interessant 

alternativ til dipol prinspippet. Men 

dette gjenhøret med den spesielle konstruksjonen 

til Jim Winey, forteller meg om en høyttaler 

som ikke har noen større svakheter i forhold til 

de andre systemene, og som har en avbalansert 

kombinasjon av alle de gode sidene ved en god 

dipolhøyttaler. Det er neppe noen tilfeldighet at 

flere amerikanske hi-fi entuasiaster velger en 

Magnepanhøyttaler enn noen andre high-end 

høyttalere. Og high-end er dette så absolutt 

selv om jeg personlig kunne være fristet til å 

prøve med en ekstra sub fra Revel eller Audio 

Physic for den ultimate hi-fi opplevelse. 

Med en litt frekk plassering, gjerne basert på 

de akustiske triksene fra de gamle Beveridge 

elektrostat systemene som er skissert ovenforer 

dette muligens ikke engang verd bryet. I forhold 

til de virkelig store systemene fra bl.a. JM 

Lab og Wilson, er dette uansett en forbausende 

rimelig høyttaler med tanke på hvor lydmessig 

tett den er på de aller beste med hensyn til 

naturlig storhet og presise transienter over et 

bredt og homogent frekvensområde, og helt 

uten kasselyd. Her er bare små begrensninger i 

maks lydvolum og dypbass. Det er virkelig å 

håpe at vi også her hjemme får øynene opp for 

den "fete" lyden med fenomenalt rom og 

dybde som vi kan få fra disse særdeles tynne 

høyttalerne. 

Pris kr. 68.000,- 

Importør: Audiotech 

2

Audio-frikernes drømmeanlegg: Håkon Rognlien 

En anarkist 

bekjenner sin tro 

Sjelden er det lettere å finne på noe å snakke om enn når Norsk 

Tipping på Hamar blir diskusjonstema. Hvis jeg vant 4,5 millioner 

i Lotto, da skulle jeg… Og drømmene får fritt utløp. Så også 

her. Og få ting er lettere å skrive om enn det man skulle ønske 

man hadde råd til. Her følger min drøm… 

Håkon Rognlien. 


Rør. 

I begynnelsen var musikken… 

Og musikken var hos Mennesket. Denne lette 

omskrivingen av en bok noen av oss har lest i alle 

fall brokker av, peker på utgangspunktet for en 

hver leser av denne publikasjon, går jeg ut i fra. Og 

for å trekke parallellen videre er det vel ikke helt ut 

av sporet å hevde at når et godt musikkanlegg forløser 

sine beste sider, da har musikken guddommelig 

kraft i seg. Og de av dere som har fulgt undertegnedes 

skriblerier i tidligere Audio, vet at den 

egenskap jeg setter høyere enn alle andre for å gi 

musikken sjel og liv er dynamikk. Dynamikk! 

Dynamikk!!! Som en god nummer to ønsker jeg 

gode, organiske klangfarger. Fortsatt er det nok 

divergerende meninger om hvordan man oppnår 

dette best mulig, men for denne skribenten er det 

vinylplater, single ended rørforsterkere og horhybrider 

som best ivaretar mine interesser. 

Det er bare et problem her. Jeg føler faktisk at 

prisen er et viktig tema selv for et drømmeanlegg, 

så jeg unngår med vilje de mest ekstreme utslag 

av menn(esk)enes kreative dårskap. Og det finnes 

gledelig nok komponenter som greier nesten utrolige 

ting for nesten betalbare summer….. 

Starten… 

er viktig. Det vi ikke får med oss herfra vil ikke 

dukke opp noe annet sted. Jeg har i denne artikkelen 

bevisst valgt å glemme at det eksisterer digitale 

medier, så vi snakker nå om platespillere, armer og 

pick-up’er, selvsagt. Jeg har hørt en del dyre og 

vanvittig gode eksempler av arten, og vil vel holde 

en knapp på Avid om jeg får velge fritt på øverste 

hylle. I lag med arm fra SME og en av toppmodellene 

fra Benz har den en ubegripelig innsmigrende 

lydsignatur med en ro du knapt finner maken til 

annet enn på bibliotekarenes verdenskongress i 

Alexandria. Denne kombinasjonen strider rett nok 

med mitt prisideal, så jeg er nødt til å moderere 

meg noe i det virkelig liv. Og da finnes en makeløs 

platespiller i form av Pro-Ject RPM9. Komplettert 

med Base plattform og Ringmat illuderer den highend 

på en forbilledlig måte. Den medfølgende 

armen, delvis produsert i kullfiber, gjør også en 

fremragende jobb. Pick-up er selvsagt et vanskelig 

tema. Nevnt er Benz, det finnes deilige japanske

varianter (Tsurugi, Lyra….), glitrende Ortofon og 

flere andre, men felles for disse er at de er 

moving coil varianter som setter spesielle krav til 

RIAA trinnet. Jeg har etter meget prøving og feiling 

tvilt meg fram til en moving magnet fra 

Audio Note som uten å koste all verden ( ca 

3500,-) spiller med mye nerve og god luftighet. 

Men her finnes som nevnt til dels betydelig 

dyrere og bedre muligheter. Og nå som jeg først 

har kommet inn i Audio Note-sporet….. 

Kraften…. 

må komme fra renrasede rørforsterkere, så mye 

er klart. Jeg er dog av den oppfatning at man 

kan få utrolig mye vakker rørlyd ut fra rimelige 

og enkle konstruksjoner. Det finnes eksempler 

på brukte Audio Innovations integrerte EL34baserte 

rørforsterkere med innebygget RIAA fra 

5-6000 som gir en god smak av rørlyd. Blant 

mange fine forsterkere vil jeg også nevne 

Papworth TVA8 som for under 20000 leverer en 

lyd få kan kopiere i denne prisklassen. 

Men det er 300B single ended triode (SET) 

som er selve dronningen i rørverdenen. Koblet i 

parallell og komplettert med gode trafoer kan 

de gi en fantastisk kombinasjon av silkemyk 

kraft og sitrende nerve. Det er relativt mange 

produsenter som har slike varianter, men til tross 

for at man skulle tro dette var et utgangspunkt 

som gjør det nær umulig å feile, viser det seg at 

man fortsatt må holde tunga rett i munnen. 

Plutselig roter man seg bort i hi-fi teknikk i stedet 

for å følge den smale sti, og så låter ikke 

300B heller himmelsk. Men noen får det absolutt 

til. Nederlandske Heart Double Beat er et 

bra alternativ, Gate likeså, men i mine drømmer 

(og i virkeligheten min også, forresten) overgås 

også disse av den eksentriske, Brighton-baserte 

dansken Peter Qvortrup og hans Audio Note 

produkter. De kan skilte med et utrolig utvalg av 

så vel selvbygg som mer og mindre sofistikerte 

rørforsterkere. Noen av kombinasjonene er så 

rabiat priset at kun et fåtall av verdens rikeste 

menn får oppleve å dele hus med dem. 

Således oppfylles min drøm av Audio Note 

M5 forforsterker (for øyeblikket M2, men før 

Vinyl. 

Horn. 

julen ringes inn…) i spann med monoblokkene 

P4. Denne kombinasjonen vil da også være den 

drivende kraften i dette huset de kommende år 

når musikken skal nytes hemningsløst… 

Basunen… 

Ja her er det jo selve moroa kommer ut. Og når 

jeg har vært så dum å velge 15 rørwatt som drivende 

kraft, må selv jeg innse at det oppstår 

enkelte begrensende faktorer. Jeg er som nevnt 

avhengig av vill og vakker dynamikk med 

eksplosjonsartet hurtighet. Da er hornprinsippet 

ikke bare ønskelig, men tvingende nødvendig. 

Og Klipsch er en høyttalerfabrikk som opptrer 

som den reneste barmhjertige samaritan når 

dette prinsippet er forespurt. Forvent ikke ultimat 

high-end gjengivelse, men regn heller med 

musikkopplevelser 

med skrekkblandet 

fryd i godstolen. 

RF5 er høyttalerverdenens 

svar på 

berg-og-dalbanen 

på Tusenfryd, den 

gir deg 100dB midt 

i trynet ved bare 1 

Watt effekt, dette 

paret med at den er 

en forsterkervennlig 

last og innehar en 

hurtighet jeg har til 

gode å høre noe 

annet sted, gir til 

sammen en så 

levende og leken 

musikkgjengivelse 

at jeg aldri har sett 

meg tilbake. 

Lederen…. 

Da gjenstår det kun å tråkke i salaten og mene 

noe om kabler…. 

Skal være kort her. Nordmenn er gode til å 

lage kabler uten at det må koste de mest vanvittige 

summer. Vel.. vi har noen som får det til å 

koste også, men DBL (signal og høyttaler), 

Infinite Resolution (signal) og Acoustic Art 

(Nettkabler) gir god valuta for pengene. På høyttalersiden 

har jeg faktisk så god erfaring med 

DBL at jeg vil holde på disse en stund. 

Uavhengig av pris kommer faktisk disse rimelig 

godt ut av det. Men vanligvis er det dessverre 

slik at sinnssykt dyre kabler låter best av det jeg 

har kunnet låne øre til så langt. Men om forskjellene 

rettferdiggjør prisdifferansen…? Opp 

til deg og lommeboka di. 

Drømmen og virkeligheten 

Som dere kan se er deler av mitt drømmeanlegg 

allerede en realitet. Og det skulle vel bare 

mangle etter såpass lang tid med denne hobbyen. 

For det som tar lengst tid er jo nettopp det å 

bli enig med seg selv om hva slags musikkgjengivelse 

man faktisk ønsker seg. Underveis har 

man gått i fella et par ganger og rykket tilbake 

til start uten å få 2000 kroner, men er nå omsider 

noenlunde der man burde etter disse år. 

Når du heretter leser denne skribentens anbefalinger 

er det altså viktig å vite hvilke idealer 

jeg drømmer om, og hva jeg benytter til referanse. 

Gjem det til senere bruk, FOR DET FINNES 

INGEN ENDELIG FASIT 

2003 fidelity 61

Test av Pro-Ject RPM 9 platespiller 

Enda et Pro-Ject! 

Å disse entusiastske Østerrikere! Det er en sann fryd at de 

aldri blir helt fornøyde. Dette innebærer nemlig stadig 

nye, kreative og – ikke minst! - billige platespillere. Nå kan 

det vel diskuteres om 10 høvdinger er billig for en enkelkomponent 

i hi-fi anlegget ditt. Men etter å ha hørt 

den…Tro meg; dette er billig! 

Ja, jeg innrømmer glatt at jeg elsker platepillertester, 

til tross for alle fallgruver og mulige 

feilkilder, arbeidskrevende som de er. 

Grunnen? Musikken, selvfølgelig! Min hellige 

overbevisning er nemlig den at selv dyre og 

flotte digitalkilder ikke kan hamle opp med det 

rent musikalske utbyttet en relativt rimelig og 

god platesnurrer, som denne, kan skilte med 

Produktet 

Undertegnede har levd med den forrige toppmodellen 

fra Pro-Ject (Perspective) et par år, og 

har stor sans for deres innovative og prisfornuftige 

teknologi. Klart det finnes platespillere som 

har mer sofistikerte løsninger, med dertil 

hørende lyd og finish, men tro meg når jeg sier 

at mange produsenter også leverer produkter 

der satsning og pris kommer helt ut av proporsjoner 

med lydgjengivelsen ( sa jeg mange…? 

Nå som det knapt finnes slike produsenter 

igjen! ). 

Pro-Ject fortsetter sin tradisjon på forbilledlig 

måte med denne spilleren. Men allikevel staker 

de ut en ny kurs, det er ikke så mye igjen fra 

deres forrige toppmodell. Uten ønske om å fornærme 

noen, har jeg vel en klar fornemmelse 

av at de har hatt en Wilson Benesch "The 


Circle" i umiddelbar nærhet da de laget tegningene 

til RPM 9, og hvis så var tilfellet, var 

det et utmerket utgangspunkt. I motsetning til 

Perspective’n er denne ikke fjæropphengt, den 

har motor og tallerken separat, tallerkenen er 

laget av tjukk acryl, og det et betydelig enklere 

å bytte fra 33 til 45 omdreininger. Armen er i 

utgangspunktet lik som den foregående, men 

denne gangen er den produsert av det samme 

materialet som på Wilsonen; nemlig kullfiber. I 

likhet med nevnte "The Circle" er også denne 

spilleren sirkelformet, men altså med løs motor. 

Det leveres med en tung "puck" for å legge på 

senter av plata, denne gir noe mer fasthet og 

rom i lydbildet. Som ekstrautstyr kan det leveres 

lokk for å dekke spilleren når den ikke er i bruk. 

Ellers tilbyr importøren også utstyr for elektronisk 

justering av hastighet samt spesialverktøy 

for rigging av arm og pick-up. 

I vanlig Pro-Ject tradisjon er det ikke kabler ut 

fra selve platespillerchassiet, forgylte plugger og 

jordingspunkt avslutter armkabelen. I det hele 

tatt ser det ut til å være brukt penger på fornuftige 

steder, og spart penger der det betyr mindre 

for det musikalske utbyttet. Skjønt jeg fortsatt 

har en viss tvil hva angår strømforsyningen; 

denne lille batterieliminatoren er vel det mini- 

Av Håkon Rognlien 

Haakon.Rognlien@c2i.net 

male man kan ha for å få motoren til å snurre. 

Når du slår den på med vippebryteren på motoren 

tennes også en alt for sterk "Krell-blå" lysdiode 

som irriterer rørfanatikere med hang til å 

spille med lyset av nesten ut av sin gode lyttestol. 

Unødvendig, spesielt fordi blå lysdioder er 

signifikant dyrere enn røde. 

Oppsett 

Veldig greit å sette sammen denne platespilleren. 

Ikke noen gjenstridige fjærer og balanseringer, 

legg tallerkenen på, sett i armen, juster 

inn arm og pick-up, spill. Det er lett å finne god 

plassering av motoren ved siden av, spilleren er 

i seg selv liten, så du trenger ikke store flater for 

å plassere RPM 9. Skifte mellom 33 og 45 foregår 

ved å vippe over den tynne drivreima fra 

nedre til øvre spor på motorens drivhjul. Enkelt, 

effektivt og billig. 

Føttene innholder vibrasjonsdempende materiale 

(sorbothane eller lignende), og er justerbare 

for vatring av chassis. Armloddet henger 

som på Perspective i dempet oppheng, anti-skating 

er et lite lodd i et snøre. Sistnevnte er 

enkelt og billig, men noe unøyaktig. 

Det viser seg ellers at lette pick-up’er passer 

litt dårlig, armloddet blir da litt for tungt og må

skrues helt i bånn og litt til, slik at det blir stående litt skjevt. Ikke heldig. 

På forgjengeren var dette enkelt løst ved å levere to lodd med forskjellig 

vekt. En liten detalj er det også at ved justering med Cart-a-lign 

er det vanskelig å finne siktepunktet til senterpunktet for armen. 

Bagateller, bagateller…. 

Lyd og ulyd 

Pro-Ject RPM 9 har blitt benyttet i lag med tre pick-up’er, hvorav to billige 

og en middels dyr, tre Phono-forsterkere, en billig og to middels dyre, 

og litt ymse forsterkeri og høyttalere (se boks). Men før jeg sier noe om 

lyden er jeg tvunget til å fortelle om ulyden, for dette er en klar svakhet 

med RPM 9. Den er nemlig alt for påvirkelig for vibrasjoner utenfra,iberegnet 

musikken den selv skaper. Dette er for dumt. Spill høyt og du 

får en stående bølge til svar som truer med å blåse vettet ut av både 

lytter og høyttalere. Billige platespillerbord med dårlig kvalitet gjør det 

hele håpløst. Plassert på et rack med kraftige, tjukke heltreplater ble det 

bortimot brukbart, men det er ikke nok. Holfi’s dempeføtter blir benyttet, 

disse gjør jobben nesten bra nok. Dessverre må jeg si, vil jeg her 

anbefale å forsøke de dyre iso-plattformene fra Base, men dette er en 

litt for stor økning i budsjettet i denne prisklassen. På den annen side 

kan dette fullende et allerede godt produkt. 

Men til bake til det som virkelig er bra; musikken. Det kan ikke stikkes 

under en stol at til tross for alle de gode sider forgjengeren 

"Perspective" kan vise til, har den også visse mangler, spesielt i de 

nedre oktaver. Her blir det lett og luftig, men dessverre skaper det også 

åpenbare mangler i det samme området. Ikke så med RPM 9. Her er 

det fyldigere enn hos forgjengeren, allikevel med fin presisjon. Rett nok 

kan den ikke kopiere den rå makten som presenteres fra inspiratoren 

"The Circle", men vi må heller ikke glemme at denne koster vel det 

dobbelte. RPM 9 presenterer faste, fine anslag med fin dybde på Robert 

Cray’s Midnight Stroll, som sagt uten å bli brutal, så det er fortsatt litt å 

hente i bunn. Videre oppover beholdes og videreforedles åpenhet og 

anslagskraft, det gjenskapes store rom med fin innlevelse og meget god 

stemmegjengivelse. I diskant området virker den meget stabil og fin, og 

bereder grunnen for at virkelig høyoppløste MC-pickuper kan få eksellere. 

Det er ikke mange platespillere i denne prisklassen som makter å 

presentere såpass store og stabile rom, og tillate hvert enkelt instrument 

såpass med plass som Pro-Ject RPM 9 gjør. Også på dette feltet 

slår den sin forgjenger klart. Dette er klart hørbart til og med på en 

gammel monoinnspilling fra 50-tallet (Roger Wagners Chorale: Songs of 

the frontiers) der vi får en helt forbilledlig dybdevirkning, der koret og 

instrumentene ligger i klare lag bak hverandre i lydbildet. Samtidig er 

enkeltstemmer og instrumenter tydelig definert, med en bemerkelsesverdig 

ro og intensitet i fremføringen. 

Et fenomen bekymrer meg dog noe. Ved avspilling av kraftige klassis- 

ETERA 

FULLRANGE DIPOL 

Ilsvikveien 22F 

7018 Trondheim 

Tel. 73510915 

Epost: post@tonart.no

ke verker ( Mahler’s 5. symfoni) eller voldsomme 

rockeinnspillinger ( Roger Waters "The pros and 

cons of hitchhiking), oppstår et slags metningstilstand 

der enkeltinstrumentene drukner i 

musikk så å si; det ser ut til å være problematisk 

å beholde kontroll og oppløsning når kraftige 

passasjer skal leveres. Men dette fenomenet 

kan ha flere opphav. RIAA-trinn, pick-up, justering, 

det kan sågar være et medieproblem, 

skjønt jeg heller til at mer forseggjorte pick-uper 

enn de benyttede vil løse opp i denne problematikken. 

Ellers har Petter Dale vært innom og gitt sitt 

besyv til denne testen. Han påpekte ivrig at diskantoppløsningen 

mangler en god del før den 

kan matche en god CD-spiller. Han har et poeng 

der. Spesielt cymbaler låter drastisk annerledes 

med vinyl enn CD. Spørsmålet jeg må stille meg 

er allikevel dette: Hva er korrekt? Klart er det 

besnærende med den glitrende gjengivelsen en 

god CD kan vise til (kan kanskje beskrives som 

fallende glitter fra fyrverkeri….?), mens vinylmediet 

gjengir cymbaler mer som et kaotisk 

"splæsh". Så er det bare det at jeg ved alt for 

mange anledninger har vært i umiddelbar nærhet 

av cymbaler av mange slag, men har egentlig 

aldri hørt en cymbal låte som "fallende glitter"! 

Men jeg skal ikke være bombastisk her, 

mulig mikrofoner får med seg detaljer og aspekter 

som øret ikke plukker opp i en bandsituasjon. 

En annen grunn til å stille spørsmål om korrektheten 

på det tilsynelatende mest oppløste, 

er jo klangen i stemmer. Pro-Ject RPM 9 gjør 

dette med bravur. Pavarotti, Jagger, Dylan, 

Gillan, Te Kanawa,…. ja i det hele tatt, klangdybde 

og -farger tangerer det beste jeg har 

hørt, og her ligger min kjepphest. Stemmene og 

dynamikken, fungerer det, fungerer det meste. 

Det moret meg ellers ofte å spille et relativt 

dyrt CD-oppsett en stund ( ca 26000 ) for deretter 

å gå over på RPM 9 påmontert en ca 450,kr. 

Goldring Elektra matet inn i NAD PP1 for å 

se reaksjonene hos mer og mindre blaserte lyttere. 

Jeg sa intet om hvilket utstyr jeg spilte på, 

men flere av "testkaninene" uttalte at dette var 

noe av det beste de kunne erindre å ha hørt 

overhodet! Stikk den, du! Med knapt1000,kroner 

til disposisjon for pick-up og RIAA skal 


Pro-Ject RPM 9 

platespiller med arm, 

kr 9995,- (!) 

Importør: Ljudtema, Willy 

Tangen, tlf. 6398 6370 

det litt til å lage musikk, vel? Men som sagt; 

med RPM 9 gir dette overraskende gode og friske 

musikkopplevelser, og har jeg faktisk til gode 

å høre tilsvarende hva angår å få billige elementer 

til å yte såpass over evne. 

Sluttsats 

Drivende god fortsettelse av Pro-Ject tradisjonen. 

I en etter hvert lang rekke gode, rimelige 

platespillere fra denne produsenten er dette den 

foreløpig beste. Jeg har ellers latt meg forstå at 

det er en enda bedre (og dyrere) underveis. Det 

en eventuelt dyrere spiller kan gjøre bedre enn 

det RPM 9 kan vise til, bør være noe mer vekt 

og kraft i de nedre oktaver, samt muligens gi et 

bedre utgangspunkt for kontroll i mellomtonen 

når det stormer som verst. Heri kan blant annet 

ligge bedre strømforsyning, en mer sofistikert 

arm, bedre vibrasjonsdemping, samt mer automatikk, 

for å nevne noe. 

Ellers er det å si at Pro-Ject RPM 9 er soleklart 

verdt sin pris. Den spiller med fantastiske 

rom, nydelig stemme- og instrumentgjengivelse, 

raske og fine anslag, og låter alt i alt som et 

produkt med klare high-end aspirasjoner. Om du 

hører med til de som ønsker et godt alternativ 

til CD-mediet, er dette en platespiller som fokuserer 

tydelig på forskjellene mellom disse medier. 

Helhjertet anbefaling! 

Utstyr generelt, og NAD RIAA spesielt 

Til test av Pro-Ject RPM 9 har det blitt 

benyttet forsterkersett fra norske Musical 

Innovations (bl. a. den nyutviklede preampen, 

som låter som ei kule!), Audio Note rør 

pre (M2) og monotrinn (P4), høyttalere fra 

Klipsch (RF3 og RF5) samt Monitor Audio 

Studio 6. Litt forskjellige kabler, men hovedsakelig 

fra norske DBL. 

RIAA-trinnene er Audio Note R-Zero (benyttet 

kun kort tid helt innledningsvis), Holfi Ellipse og 

altså NAD PP1. Til sistnevnte vil jeg koble noen 

betraktninger. I utgangspunktet et enkelt produkt, 

billig og med ditto lydgjengivelse. Pro- 

Ject RPM 9 har fått meg til å endre dette synet 

en smule. Til tross for klare begrensninger har 

samarbeidet mellom disse to komponenter vist 

Epilog / Pro-Ject Phono Box SE 

Etter at testen var skrevet ferdig har jeg hatt tid 

til litt forskning rundt problematikken som oppstår 

ved de kraftigste musikkpassasjene. Hintet 

om Base-plattformen ser ut til å stemme. Den 

demper klart den akustiske tilbakekoblingen, og 

gjør derfor mellomtonekaoset betydelig mer 

oversiktelig. I sin tur slipper dette den dynamiske 

kontrasten betydelig klarere fram. Så om jeg 

ikke fikk det klart nok fram; underlaget er av 

stor viktighet for denne platespilleren. 

Så dukket det opp et nytt RIAA-trinn fra Pro- 

Ject. Og igjen må jeg bare få si at jeg ikke 

begriper hvordan det går an! Her snakker vi 

knappe to høvdinger for det kombinerte 

MM/MC trinnet (styres med dip-switcher på 

undersiden), mens det lydmessige utbyttet tilsvarer 

noe i området det dobbelte…. Derfor 

må jeg få være så uhøflig at jeg sier det rett ut: 

Holfi RIAA’n som ble benyttet i denne testen er 

egentlig ikke bra nok sammenlignet med Pro- 

Ject Phono Box SE. Den er dyrere, låter trøttere 

og mer innadvendt. Kanskje vil noen kunne innvende 

at den rimelige Pro-Ject boksen er litt vel 

utadvendt og pågående, men siden diskanten 

er såpass luftig og lite stresset tviler jeg ærlig 

talt på at noen vil finne det fornærmende på 

noen måte. Pro-Ject Phono Box SE vet også å 

utnytte RPM 9’s luftighet til fulle, det blir faktisk 

veldig stort, dypt og luftig, og uten å ville utrope 

en ny verdensordning må jeg uansett hevde 

at jeg ikke har hørt tilsvarende lydgjengivelse 

fra RIAA-trinn under 5-6000,-. 

Men bare for å gi dere det med teskjeer; Det 

finnes selvsagt bedre ting enn dette der ute. 

Det finnes rørbaserte ting med bedre innlevelse, 

det finnes mer analyserende transistoriserte 

saker, og det finnes penere og mer korrekte 

klangfarger (et av de ytterst få punkter Holfi 

Ellipse kan konkurrere med Pro-Ject) i de mest 

påkostede RIAA-trinn. Skulle da forresten bare 

mangle til denne prisen. Men for deg med et 

realistisk budsjett….. Ikke vær så dum at du 

overser dette røverkjøpet! 

Pro-Ject Phono Box 1995,- 

at PP1 har iboende egenskaper av overraskende 

karakter. I sin tur inspirerte dette meg til 

å bytte ut den medfølgende, fastmonterte 

kabelen med en ca 15 år gammel Audio Note 

kabel jeg hadde liggende. PP1 tar dermed et 

seriøst sprang fremover, blir betydelig mer oppløst 

og sofistikert, kun med en litt vel frisk diskant 

som minus. Riktig systemmatching kan 

kompensere en del av dette. Jeg anbefaler alle 

som har både en PP1 og et sett greie signalkabler 

liggende (evt kjøpe Biltemas røde signalkabler 

for 129,-), å bytte ut den ferdigmonterte 

kjipe kabelen. Plutselig har du en RIAA som 

kan gi mye mer moro for pengene, og garantert 

overraske både nye og mer drevne hi-fi 

entusiaster!

Hvis du elsker 

livet, så kast ikke 

bort tiden, for 

tiden er det stoff 

som livet er 

laget av. 

Benjamin Franklin. 

Denne boken, utgitt av FOTOGRAFI, gjør 

deg glad når du blar i den. Du blir enda mer 

fornøyd når du får se dine egne bilder etter 

å ha blitt inspirert av de enkle, men levende 

bildene til den norske fotografen Knut 

Vadseth. Da har også du lært å stoppe tiden! 

Denne boken gleder med glimrende bilder av vakker 

natur og flotte mennesker sammen med dikt, sitater 

og interessante historier. I tillegg finner du et kort 

fotokurs laget i samarbeid med Fotografi. 

128 sider, hardcover, pris kr. 298,- 

Hvis boken ikke er tilgjengelig der du bor, kan den bestilles på 

e-mail: fotografi@marked.no mot et porto tillegg på kun kr. 29,-

The day 

the music died... 

Å, som jeg husker Buddy Guy 

denne kalde vinterkvelden i 

et mørkt kjellerlokale et sted 

i Tigerstaden! Så intenst, så 

rabiat, så ufattelig sterkt. Og 

jeg husker Deep Purple i 

Sveits, høyt, rått og vakkert 

på samme tid. Jeg husker 

Arve Tellefsen trollbinde 

publikum med sine tolkninger 

av Vivaldi, så innsmigrende, så 

nært, så nydelig. Jeg husker 

musikkopplevelser og kvinner, 

øl og glede. Jeg husker stemningen 

i lokalene, lydene, luktene 

og jeg husker at jeg la 

hodet på puta i lett silkerus 

sent om natten, og jeg smiler 

i mitt indre over disse minner. 

Men jeg husker ikke mye hifi…. 

av Håkon Rognlien 

Haakon.rognlien@c2i.net 

Etter å ha puslet med hi-fi en del år, 

først som en glad amatør, deretter på 

semi-profesjonell basis, er det ikke til 

å komme fra at man gjør seg visse 

betraktninger rundt utviklingen denne bransjen 

har hatt i disse årene. Og som overskriften 

vel indikerer ønsker jeg å ta bladet 

fra munnen, og kanskje utfordre noen av 

lesernes indre overbevisninger. For dette går 

ikke rette veien, altså, det går den veien 

høna sparker! 

Skribent og musikkelsker 

Som hi-fi skribent er det uunngåelig at man 

stadig lytter på alle mulige avskygninger av 

utstyr, alt fra de billigste bærbare, via rimelige 

surroundoppsett videre om CD, platespillere, 

DVD, harddisker, MP3, elektrostater, 

horn, transistor, rør, nytt og gammelt. Man 

treffer bransjens selgere, fortåsegpåere, konstruktører 

og ymse karakterer. Man deltar i 

lyttesanser, demoer, lytter på bransjens agitasjon 

og overbevisende salgsargumenter 


på hvorfor det nyeste er bedre enn det som 

var nyest i går. Eller dagen før. Men jeg har 

et aldri så lite problem i denne sammenhengen, 

altså. Jeg blir ikke overbevist. Visst 

hører jeg også oppløsning, kontroll, rom og 

luft, men hører jeg musikk? Ikke så veldig 

mye, er jeg redd. Men av og til virker det. Av 

og til løfter hi-fi’en opplevelsen opp fra det 

daglidagse til en opplevelse man kan leve 

på. Når ungene har lagt seg, man har tatt 

fram den beste Cognac’en, og man funnet 

fram noen av sine favorittinnspillinger kan 

anlegget gi en flik av det som huskes fra 

alle konsertene. Men da må man glemme 

alle "verdens beste" nyskapninger, digitalia 

og transistorer. Da må lyset av og vinylplatene 

fram. Da skal det spilles musikk… 

Den digitale ulykke 

Vi musikkentusiaster har kan hende en del å 

takke Philips for. Blant disse tingene er dog 

ikke skapelsen av "perfect sound for ever", 

i form av Compact Disc’en. På dette tiss- 

punktet, midtveis ute på åtti-tallet, hadde 

allerede digitale innspillinger versert en tid, 

dessuten hadde majoriteten av produsenter 

og miksere verden over vært på konstant 

bærtur siden rundt 1970. De som har hørt 

innspillingen av "Harry Belafonte Live at 

Carnegie Hall" skjønner hva jeg mener. Den 

går utenpå samtlige live-innspillinger foretatt 

etterpå, og må jo få en hver musikkinteressert 

person til å tenke over hvor kunnskapene 

og utstyret som ble benyttet til 

dette og tilsvarende fantastiske opptak har 

tatt veien. I musikk og hi-fi bransjen er de i 

alle fall ikke! Slike innspillinger peker kun 

på et av aspektene der det digitale mediet 

feilet grovt. Begrepet "lyttetretthet" oppsto 

da også etter at den perfekte lyden hadde 

gjort sitt inntog, men selv ikke dette fikk 

opp ørene på oss musikkelskere. Vi fortsatte 

å klemme den skjeve digitale utvikling til 

vårt bryst, i sikker forvissning om at enhver 

utvikling betydde fremgang. 

En ting som var slående da den lille sølv-

skiva effektivt presset LP’n inn i skyggenes 

dal, var at antallet "hakk i plata" stikk i 

strid med alle påstander økte betydelig. Selv 

små feil på de nær "upåvirkelige" musikkskivene 

medførte enda hardere og mer 

presset lyd, samt den nå så velkjente digitale 

maskingeværlyden som ofte kulminerte i 

den totale stillhet. Og nå i disse dager ser vi 

hvor mye begrepet "for ever" betyr; de første 

CD-platene er nå godt 

i gang med sin selvutslet- 

telse. Store områder på 

skivene blir mer og mer 

uspillelige, vår musikkskatt 

korroderer bort inne i plasten, 

og vi kan intet gjøre. 

Ganske interessant er det 

også å bivåne at dette 

skjer akkurat mens man er 

i ferd med å innføre CDmediets 

etterfølger, beregning 

av kjemiske prosesser 

har etter hvert blitt en 

temmelig eksakt vitenskap… 

Og nå fester musikkbransjen grepet. Det 

innføres digitale kopibeskyttere over en lav 

sko, PC’n kan ikke lenger spille normale 

musikkskiver, dessuten legger disse fantastiske 

nyskapningene igjen en pen mengde 

"digitalt støv" som ingen av oss har bedt 

om. Selvsagt er denne type paranoide sikkerhetsforanstaltninger 

en integrert del av 

de kommende digitale medier også, og de 

som straffes er de ærlige musikkelskere. 

Hackere og andre som er ute etter profitt 

ved piratkopiering løser disse problemene 

enkelt uansett. 

Og nå i 2002 sitter majoriteten med sine 

mer eller mindre avanserte digitale avspillingsmaskiner, 

og vi har tilvent oss den lett 

forkvaklede digitale musikkfremstillingen. Vi 

hører stemmebånd med emaljebelegg, vi 

hører treblåsere laget av kunststoff, vi blir 

avspist med en gjengivelse av musikken 

som mangler nerve, kroppslighet og nærhet 

av organisk liv. Vi konsentrerer oss om de 

små detaljer i stedet for de store linjer, og vi 

tror det skal være sånn. Ja hjernens tilpasningsdyktighet 

er i sannhet fantastisk. 

Da de første transistorforsterkerene 

så 

dagens lys, beredte 

man samtidig grunnen 

for en langsom 

seigpining av den 

ultimate musikkopplevelse. 

The day the music 

died… 

Godt før de forskjellige 

digitale sykdommer hadde 

infisert hi-fi bransjen, 

hadde et annet stort utviklingstrekk 

lagt sin klamme 

hånd over musikkgjengivelsen. 

Det var det store 

spranget innen utvikling av 

halvlederteknologien, med 

transistoren i spissen. Da 

de første transistorforsterkerene 

så dagens lys, 

beredte man samtidig 

grunnen for en langsom 

seigpining av den ultimate 

musikkopplevelse. At man på dette tidspunktet 

aksepterte den brutale lydforringelsen 

som oppsto, er nesten like utrolig som 

at vi godtok lyden fra CD da denne gjorde 

sitt inntog. Dog skal det ikke stikkes under 

en stol at vitenskapelige målinger betydde 

den eneste sannheten for folk flest for 40- 

50 år siden ( på denne tiden trodde f. eks. 

normalbefolkningen at morsmelktillegg var 

bedre enn å gi de nyfødte 

melk fra mors bryst, for 

det hadde de vitenskapelige 

"bevis" for…!) Så galt 

gikk det at man i fullt 

alvor påsto at alle forsterkere 

låt så å si likt, fordi 

de målte så å si likt. 

Rørbaserte forsterkere ble 

naturlig nok skjøvet ut i 

kulden, her kunne man 

beviselig måle opptil flere 

prosent forvrengning! 

I stedet godtok man en 

skamløst skarp og umusikalsk 

diskant, kanskje 

fordi man fikk en så kjempefin bass ( mye 

kraft…) på de moderne, tungdrevne høyttalerne 

som stadig økte i popularitet. 

Det må selvsagt anføres at i likhet med 

den digitale utviklingen, har også den transistoriserte 

forsterkeren blitt betydelig 

bedret opp gjennom årene. I dag finnes 

solid state forsterkere med tilnærmelsesvis 

musikalsk gjengivelse. Og når det gjelder 

detaljer, kontroll og analysering av musikk 

er de muligens strået hvassere enn hoveddelen 

av rørutstyr. Men hvorfor analysere, 

det er kunst vi snakker om her! Det er vel 

på plass å nevne også at i takt med bedre 

kretsløsninger for solid state forsterkere, har 

dessverre komponentkvaliteten jevnt over 

blitt forringet som et resultat av prispress. 

Altså har vi ikke kunnet høste full uttelling 

for de bedrede kretser som tross alt tilbys 

kjøpere av solid state-forsterkere i våre 

dager. 

Den som sover synder ikke 

Også på høyttalerfronten gikk det raskt 

utforbakke i samme periode som beskrevet i 

2003 fidelity 67

avsnittet over. Konstruktørene arbeidet seg 

stadig lengre inn i blindgaten med lav effektivitet 

og dertil hørende søvnige dynamiske 

egenskaper. Og denne konstruksjonsmodellen 

kalles ironisk nok for dynamiske høyttalere, 

selv om alle og en hver kunne høre at 

dynamikken var fryktelig mye dårligere enn 

på hornprinsippet man var i ferd med å forlate. 

Denne blindgata strever fortsatt de aller, 

aller fleste konstruktører med, ikke rart, for 

de benekter at den finnes! Det ble etter 

hvert en nær total overbevisning om at 

detaljering og nøyaktig klangbalanse langt 

var å foretrekke fremfor å gjengi musikken 

med realistisk hurtighet og dynamikk. 

Således ofret man liv og nerve på teknologiens 

alter nok en gang, og verden sa ja takk 

til dette "fremskrittet" også… 

Derfor er vinyl best 

Selv en mellomklasse platespiller med en 

rimelig pick-up vil lettvint parkere en hvilken 

som helst CD-spiller hva angår musikalsk 

utbytte ved direkte sammenligning. Glem 

tekno-tøvet rundt manglende dynamikk og 

knitring, det musikalske budskapet er så 


sterkt og så overbevisende at man raskt må 

konkludere med at det fortsatt finnes fenomener 

vi ikke fullt ut kan måle oss til. 

Stemmene og instrumentklangen er såpass 

mye mer korrekt at alle påstander om "snill 

og ørevennlig" forvrengning faller på sin 

egen urimelighet. Hør på Louis Armstrong på 

CD og vinyl, og alle måleresultater vil fortone 

seg som det reneste svada. Eller enda 

bedre; hør på opptak av noen du virkelig 

kjenner stemmen til, og diskusjonen blir 

kortvarig… 

Dynamikkomfanget var nevnt her, mange 

svever i den villfarelse at CD-mediet har så 

mye større dynamisk omfang enn vinylen. 

Igjen er tekniske påstander og de reelle opplevelser 

på kollisjonskurs. Så vel hurtighet og 

dynamikk oppleves minst i klasse med CD 

ved avspilling av gode analoge innspillinger. 

Ikke minst henger dette mye sammen med 

vår innebygde, geniale filterteknikk; Vi er i 

stand til å høre lyder som ligger langt under 

nivået på overflatestøyen i plata, vi filtrerer 

bare bort det vi ikke er interessert i! Ta en 

samtale rundt bordet som eksempel, vi fokuserer 

på den personen vi snakker med, og 

selv om vedkommendes stemme er bare en 

liten lyd i en kakofoni kan vi enkelt høre hva 

vedkommende sier. Men måle dette fenomenet? 

Så intelligente apparater finnes ikke! 

Dessuten kan vi ikke glemme holdbarhet. 

Jeg har i samlingen innspillinger og pressinger 

fra 50-tallet som er en ren nytelse å låne 

øre til den dag i dag, 50 år etter at de kom 

ut av pressa et sted i midt-vesten. Når CDsamlinga 

di fyller 50, er det lille, kjedelige 

coveret med sine falmede, små billeder alt 

som er igjen å mimre over, for spillbar er 

neppe den korroderte skiva på innsiden av 

det sprukne plastcoveret! 

Derfor er rør og klasse A best 

Realisme, er kodeordet. Opplevelse, nerve og 

intensitet følger deretter. Det er en slik 

sitrende nærhet med et vellykket rørbasert 

system som all verdens transistorer bare kan 

se langt etter. Virkeligheten kommer på 

besøk i lytterommet på en helt annen måte 

en det klasse AB og transitorer er i stand til. 

Rett nok finnes også transistorer som jobber 

i klasse A, også disse innehar denne fabelaktige 

plutseligheten som kjennetegner 

Da de første transistorforsterkerene 

så 

dagens lys, beredte 

man samtidig grunnen 

for en langsom 

seigpining av den 

ultimate musikkopplevelse.

denne arbeidsformen, 

men den livsbejaende 

nerven glimrer fortsatt 

med sitt fravær. Nå 

skal det ikke glemmes 

at en del "moderne" 

konstruktører ønsker å 

bevise at rør og transistorer 

egentlig kan 

låte nokså likt, men 

denne gedigne feilkoblingen 

er virkelig bortkastet strev. Ved å benytte fiffige 

teknologiske løsninger for å fjerne rørenes iboende 

karakteristika, gjør man virkelig lytteren en bjørnetjeneste. 

Og jeg har fortsatt til gode å høre en transistorbasert 

forsterker produsere samme gåsehudgjengivelse som 

gode 300B-konstrusjoner serverer hver dag hele uka, til 

tross for at noen tror de kan lage rørlyd bare ved å 

avstemme helheten noe mykere. "Rørlyd" er ikke et 

resultat av en spesifikk frekvansgang eller klangbalanse, 

om du vil; det er gjengivelsen av sitrende liv, emosjoner 

og nærhet til den utøvende kunstner! 

Alt fra Jeff Becks råbarkede Gibson, via Tom Waits’ 

tynede stemmebånd over til de skjøreste og mest melankolske 

obo-toner kan gode rørforsterkere gjengi med 

klangfarger og kroppslighet i en divisjon som langt overgår 

det dagens moderne teknologi er i stand til. 

Derfor er horn best 

Dynamikk! Dette ene ordet burde være nok, egentlig. 

Nær sagt hver eneste innspilling i verden har et dynamikkomfang 

de færreste høyttalere kan gjengi med noenlunde 

troverdighet. Allikevel har dette desidert viktigste 

aspektet ved musikkgjengivelse blitt forlatt til fordel for 

rendyrket hi-fi teknologi, mye grunnet tidligere tiders fargede 

hornlyd. Men den tiden er forbi, nå låter horn like 

elegant og mykt som hvilken som helst annen høyttaler, 

dessuten er det slik at 100 dB/1W/1m gjør noe med 

humøret! 

Detaljering, eksplosivitet, følelsen av liv; kort sagt; Fun 

Factor, er det du får i fullt monn med høyeffektive høyttalere, 

du opplever mye mer av det artisten har lagt inn av 

følelser og innsats enn med noe annet prinsipp. Og så 

lenge alt det andre er like bra som det andre høyttalere 

kan varte opp med, hvorfor skal man da gi blaffen i det 

aller viktigste? 

Og sammen er de dynamitt! 

Jo da, jeg vet det er mange analytikere blant oss. Og det 

er ålreit, det. For om du streber etter de minste detaljer, 

den ultimate oppløsning og den mest despotiske kontroll, 

er ikke rør, vinyl og horn nødvendigvis den første 

veien du bør lete, disse tingene gjør nok digitalia, transistorer 

og panelhøyttalere best. 

Men for de som leter etter musikkens innerste hemmeligheter, 

hvorfor ikke prøve noe gammelt? Vinyl, rør og 

horn er fortsatt i stand til å flytte lytteren fra stua og ut i 

den store verden. Til pubene, jazzklubbene, kirkene, de 

store konserthallene, ja helt til Woodstock, om nødvendig! 

Og alt med like stor grad av selvfølgelig letthet og 

leken musikkgjengivelse. Du kan endelig få høre den virkelige 

klangdybden i en god Cello, du kan få være med 

inn i bluessangerens ensomme sjel, eller ta del i tungrockerenes 

raseri på en måte du ikke har funnet fullt ut i 

dine svarte bokser. Bli med, kjære leser, det er på høy tid 

å vende seg mot lyset. Og dette lyset bør komme fra en 

rekke med gode, gamle radiorør… 

KRIX EQUINOX 

-Monitor i særklasse. 

-En "high–end" høyttaler til spottpris? 

-KRIX EQUINOX hever seg godt over 

gjennomsnittet i denne klassen. 

-...en kvalitet man vanligvis må opp i 

vesentlig høyere prisklasser for å finne 

maken til. 

Robert Amundsen….Audio 

-En mer velspillende og transientkåt høyttaler 

enn KRIX EQUINOX skal du lete 

lenge etter i denne prisklassen.- 

-Equinox er intet mindre enn en særdeles 

vellykket høyttaler som virkelig er med på 

å sette en ny standard 

-Equinox høyttalerne er et blinkskudd av 

MOTRON er eneimportør av Golden 

Dragon, Ei, Svetlana og PM Power. 

MOTRON er enedistributør av 

Billington Gold og Chelmer 

Premium(CVC) 

MOTRON distribuerer Sovtek,Electro 

Harmonix, Western Electric,og JJ 

MOTRON har et meget godt utvalg av 

NOS rør på lager. 

MOTRON distribuerer HAMMOND 

transformatorer og tilhørende utstyr 

MOTRON kan utføre både dynamisk 

og statisk test og matching av rør. 

MOTRON åpner spesialverksted for 

rørbasert utstyr den 1.1.2003. 

MOTRON har flyttet! Merk 

ny adresse og telefon/fax/e-mail 

de sjeldne og må for all del sjekkes ut om 

du er på jakt etter høyttalere i denne 

prisklassen! 

Geir Amundsen…Lyd&Bilde 

KRIX EQUINOX…"sounds better than 

just about any other loudspeaker I`ve 

heard in their class". 

Audio & Video Interiours, USA 

-I certainly don`t think you are going to 

get a better sound from any other speaker 

in this category.A very special speaker, 

that I highly recommend to your 

attention 

Australian HIFI 

KRIX EQUINOX 

2. generasjon 

er nå på lager 

Forbedret og har lagt 

konkurrentene enda 

lenger bak seg! 

Resultat: Bl.a. bedre oppløsning og 

definisjon over hele frekvensspekteret……nyyyydelig! 

Australsk Jarrah: kr. 6200,00 - Bøk: kr. 6400,00 - Sort høyglans: kr. 9400,00 

Andre merker vi fører er: 

Gradient - Audio Analogue - Audio Synthesis - Dynamic Precision - B.C.D. Engineering 

Tlf.: 38 18 31 15 Mob.: 917 13 655 E-mail: pmaudio@online.no Nett: pmaudio.no 

Besøksadresse: Kirkegata 10, 4611 Kristiansand 

MOTRON 

Fabrikkgata 39 

3320 Vestfossen 

tel: 32 75 21 50 

fax: 32 70 03 04 

e-mail: bryn@motron.no

Audio-frikernes drømmeanlegg: Robert Amundsen 

Drømmer er gratis 

Hva slags anlegg? 

Drømmer koster ingen ting - og du kommer 

først ned på jorda når du skal betale for drømmene. 

Altså gjelder det å holde hodet kaldt og 

definere målsettingen nøye når "drømmeanlegget" 

skal bygges opp fra bunnen. Forhastede 

beslutninger koster dyrt - å kvitte seg med en 

komponent betyr penger rett ut av vinduet. 

Da jeg for ikke så lenge siden var så heldig å 

kunne bygge ut det meste av mitt eget anlegg 

på nytt, hadde jeg "forsket" såpass grundig på 

hvilke komponenter jeg ville sette sammen at 

jeg hadde forholdsvis klare svar på en rekke 

grunnleggende spørsmål. 

Forforsterker og platespiller med arm og pickup 

hadde jeg allerede. For å holde kostnadene 

innenfor realistiske grenser, ble det bestemt at 

ingen enkelt komponent måtte overstige kr. 

30.000,-. Helst burde prisen ligge under denne 

grensen. Dette lot seg ikke gjøre når det gjaldt 

effektforsterkerne, ellers klarte jeg å holde meg 

innenfor rammen. 

Jeg hadde gleden av å kjenne Svein-Erik 

Børja i NRK som på sytti- og åtti-tallet var den 

store inspirator innen det som kan kalles "highend 

bevegelsen" i Norge. Han skrev bl.a. en 

nyttig bok om hifi-hobbyen, med et utall gode 

råd om hvordan man setter sammen og får 

mest ut av et skikkelig musikk-anlegg. Rådene 

er like aktuelle i dag. 

Høyttalere 

Bortsett fra prisen, vil valg av høyttaler bestemmes 

av rommet høyttalerne skal spille i, og av 

hva slags musikk de for det meste skal gjengi. 

Mitt lytterom er L-formet, litt overdempet, tett 

møblert og med et areal på kun ca. 25m 2 . 


Noe flerkanalsystem ville det ikke være plass 

til - her er det kun tale om god, gammaldags 

stereo. Planarhøyttalere trenger god plass å 

utfolde seg på, og er kresne med hensyn til 

plassering. Noe slingringsmonn for nøyaktig 

plassering av f.eks. et par Magnepan eller 

Quad'er fantes ikke. Jeg har aldri svermet for 

hornsystemer, selv om de har uovertruffen dynamikk 

og er lettdrevne. På en eller annen måte 

farger de lyden, selv om moderne konstruksjoner 

som de italienske Zingali, eller de tyske 

Avantgarde-modellene (Uno, Duo og de enorme 

Trio), har redusert hornlyden til et minimum. 

Likevel, kan en liten tendens til "trakt-lyd" også 

her gjøre seg gjeldende ved enkelte frekvenser. 

Horn er, ut fra min erfaring, heller ikke alltid like 

flinke som gode dynamiske systemer til å skape 

et overbevisende tredimensjonalt lydbilde. 

2 eller 3-veis? 

Konklusjonen ble altså at det var nødvendig å 

gå inn på dynamiske høyttalere i konvensjonelle 

kabinetter. Det neste spørsmålet ble: skal man 

velge to-veis, eller tre-veis? Hva er "best" - 

gulvstående eller kompakte kabinetter av monitor-typen? 

I dag vrimler det av gode subwoofere 

som lett kan tilpasses små høyttalere slik at 

resultatet blir en praktisk talt sømløs gjengivelse 

av området 20 - 20 000 Hz. Med litt fornuftig 

planlegging og grundig undersøkelse av markedet 

for slike systemer, er det mulig å komme til 

et resultat som kan være å foretrekke fremfor 

store, dyre gulvstående modeller. I mitt rom som 

jeg har brukt de siste tredve årene, har store 

kabinetter hatt en tendens til å frembringe resonanser 

i rommet, selv om jeg har vært forskånet 

fra plagsomme stående bølger. I jakten på en 

drømme-monitor må man innom merkenavn 

som bl.a. ProAc, B&W, Sonus Faber, Dali, 

Mission, Monitor Audio, Elac, Canton og Patos - 

for å nevne bare noen få. Utvalget er uoversiktlig 

og det er selvsagt helt umulig å få lyttet til 

annet enn noen få av markedets overflod. 

Dynaudio 

Dynaudio var et navn som dukket opp i flere 

sammenheng underveis mot målet. Dynaudio i 

Skanderborg i Danmark er en av verdens 

ledende produsenter av både elementer og ferdige 

høyttalere. Den sofistikerte Esotar domen 

har jeg ofte lyttet på i den spennende amerikanske 

Merlin VSM. Dersom det er riktig implementert, 

har dette elementet en høytonegjengivelse 

som er til forveksling lik en god bånddiskant. I 

den nyeste jubileums-monitor, Dynaudio 

"Special Twenty-Five" har fabrikken anvendt 

den nyeste utgaven av dette elementet sammen 

med et mellomtone-element som anvendes i de 

langt dyrere modellene i Consequence og 

Temptation-serien. "Special Twenty-Five er, 

såvidt jeg forstår, en slags videreutvikling av 

monitoren, Contour 1,8 MkII som har fått svært 

god omtale, bl.i. i HI-FI CHOICE. Det som preger 

Dynaudios monitorer er ikke minst den ekstremt 

livaktige og 100% troverdige gjengivelsen av 

menneske-stemmen, og slike instrumenter som 

klavér, saksofon og også cello. "Special Twenty- 

Five" lages i begrenset antall og er garantert i 

tjuefem år, dersom man skulle planlegge å 

beholde den så lenge. 

Dessverre trenger Dynaudio-elementene uendelig 

lang innspillingstid, og i de første 150 

timene virker høyttaleren treg, for lite ekspansjonsvillig 

og noe tungdrevet. I innkjøringsfasen 

lurer man mange ganger på om produktet vil 

leve opp til de mange fagre løftene og forsikringene 

man får fra fabrikk og forhandler. Etter 

ytterligere hundre timer blir det klart at dette 

ikke er noe katta-isekken-kjøp, 

og at 

den oppfører seg 

mer nyansert (bedre 

oppløst), subtilt 

(bedre mikrodynamikk 

over hele frekvensområdet) 

og 

dynamisk (bedre 

makrodynamikk). 

Inspillingstiden er 

enda ikke over når 

200 timer er passert, 

men da har 

den "løsnet" så 

mye at den både 

virker lettere å drive 

og langt mer detaljert 

og oppløst 

samtidig med at 

Esotar'en er blitt 

lettere, luftigere og 

bedre integrert i 

lydbildet. Det følger 

også med innkjøringen 

av Special 

Twenty-Five at det 

totale lydbildet 

gradvis åpner seg 

og bretter seg ut i alle retninger og slipper helt 

tak i kabinettene. 

Kraftig forsterker 

Forutsetningen er at de drives av en kraftig forsterker 

- desto større jo bedre. Da kommer det 

nemlig liv i de lavere frekvensene som gjengis 

med fast og fin detaljering og substans ned til 

ca. 35Hz. Både Chapter (transistor) og Melos 

(triode-rør) gir ca. 200W i 8 ohm, noe som later 

til å være passe. Dynaudio suger altså såpass 

mye kraft at man kan bare glemme å spenne 

for noe mindre enn 100W dersom høyttaleren 

skal puste lett og uanstrengt. Det er i det hele 

tatt festlig å oppleve den totale forvandlingen 

som skjer med små stativ-høyttalere når det 

sparkes skikkelig liv i dem med strømsterke

effekttrinn. Special Twenty-Five bekrefter regelen 

på nytt. 

Lydkildene 

Det er absolutt ingen grense for hvor mye man 

kan legge ut på en digital eller analog lydkilde. I 

dette konkrete anlegget har jeg måttet nøye 

meg med det som for tiden står i hyllen, nemlig 

en Arcam 23T CD spiller og min trofaste (oppgraderte) 

Linn platespiller med Ekos arm og 

Lingo strømforsyning, samt den uunnværlige 

Ringmat platematten: 

CD-spilleren ARCAM FMJ CD23T passer fint 

inn i dette anlegget. Forholdet pris/ytelse må 

være blant det beste på markedet. Innen jeg 

mottok et eksemplar hadde jeg merket meg at 

spilleren har fått veldig mye ros i bl.a. The 

Absolute Sound, Stereophile, HiFi Choice og det 

tyske Stereoplay. Prisen på ca. Kr.17.500,- gjør 

den til noe av et røverkjøp. Til det dobbelte av 

prisen hadde den også kunne hamle opp med 

Chapter Two, det beste 

fra rør og transistor? 

dyrere konkurrenter. Det er rett og slett svært 

lite å utsette på et tvers igjennom hederlig produkt 

som scorer høyt innen de viktigste egenskapene 

som oppløsning, naturlig klangbalanse, 

fravær av alt som heter digital hardhet og der 

ingen del av frekvensområdet stikker seg ut på 

negativ måte. Hvis siste nytt fra Wadia og 

Electrocompaniet er utenfor rekkevidde, vil 

Arcam gi tilnærmet samme musikalske utbytte. 

Selv om eksemplaret jeg nå har i stua ikke har 

spilt lenge nok, hører man at dette er en 

musikkformidler med spilleglede. I likhet med 

Dynaudios monitor har den så liten egenklang 

at den ikke stiller seg forstyrrende i veien for 

innholdet på CD'en. Om det er den patenterte 

Ring DAC'en med oppsampler, den kraftige 

strømforsyningen med ringkjernetrafo, de gode 

komponentene, resonansdempningen eller en 

"riktig" lydfilosofi fra konstruktørenes side som 

gjør utslaget, så har vi i alle fall å gjøre med en 

tvers gjennom musikalsk spiller. 

Forsterkerne 

Hvis jeg skulle ha begynt helt fra begynnelsen, 

ville jeg antakelig ha valgt en integrert forsterker 

fra f.eks. Krell, Mark Levinson eller BAT - for 

bare å nevne noen få. Krells KAV-300iL med en 

vekt på 14kg og 200W i 8ohm, gir mer ren 

musikkglede enn separate komponenter fra 

samme produsent for bare ti år siden. Her har 

det skjedd en liten revolusjon. Imidlertid har jeg 

allerede en Curcio Audio Engineering "Daniel 

Reference Preamplifier" [les mer på www.curcioaudio.com] 

med rørlikeretter, tredobbelt separat 

strømforsyning i forhold til fabrikkens spesifikasjoner 

og best mulig komponenter. Dette prosjektet 

har jeg jobbet med i flere år og når jeg 

nå endelig har fått frem de egenskapene jeg 

ønsker meg, er 

det effekttrinnet 

som er avgjørende. 

De fleste 

forsterkerne i den 

uoverskuelige 

hifi-jungelen har 

jeg selvsagt ikke 

hørt. Nevner kort 

derfor bare tre 

helt forskjellige 

effekttrinn som 

jeg har blitt kjent 

med i året som 

gikk: Chapter 

Audios "Chapter 

Two", Bel Canto 

"eVo4" og Melos 

"HAT-180". 

Det lille engelske 

firmaet 

Chapter Audio 

har vært på markedet 

her i ca. ett 

år med en såkalt 

"switch mode" 

strømforsyning i 

en avansert MOS- 

FET-forsterker. 

Den kompakte strømforsyningen gir en effekt på 

200W i 8ohm og har vært omtalt i både 

Lyd&Bilde og Eyefi. Chapter Audio lyder hverken 

som rør eller transistor og har samme nøytrale 

klangkarakter som både Dynaudio og Arcam. 

Derfor utgjør dette et spesielt nøytralt system 

sammen med den dynamiske rør-forforsterkeren 

til Curcio som ikke har mer rør-lyd enn den bør 

ha! Det er lite å innvende mot Chapter Two, 

selv om veiledende utsalgspris (kr.70.000,-) 

plasserer den i en priskategori der den har flere 

verdige konkurrenter. 

Bel Canto 

En slik konkurrent er altså "Bel Canto eVo4", 

en amerikansk digitalforsterker med enten 4 

eller 2 kanaler som yter henholdsvis 120W og 

360W i 8ohm. Jeg har brukt den som vanlig 

stereotrinn der den overrasket med en magisk 

musikalitet, dvs. en kroppslighet og naturlig 

varme som jeg kun forbinder med den edleste 

rørklangen. Riktignok var Chapter Two en raskere 

og mer gjennomsiktig forsterker, men Bel 

Canto fengslet med sin fyldige og mer innsmigrende 

presentasjon av all slags musikk. Jeg 

kan knapt minnes å ha hørt menneskestemmer 

mer overbevisende gjengitt av noe effekttrinn 

hittil. Enhver som tviler på at digitalforsterkere 

har fremtiden for seg, bør høre nøye på denne 

amerikanske konstruksjonen til en konkurransedyktig 

pris av ca. Kr.40.000,-. 

Melos 

Den tredje forsterkeren som også egner seg i 

drømmesystemet er en helt spesiell rør-konstruksjon, 

Melos HAT-180, med 4 kraftige EL 

519 trioderør. Dessverre gikk bedriften konkurs 

for få år siden, men produktene vil leve lenge 

hos stolte eiere som meg. Mitt eksemplar fra 

1999 ble kjøpt tilbake i lytefri stand i sommer 

og gjennomgikk straks en total gjennomgang 

og oppgradering med bedre komponentkvalitet 

og vesentlig større strømforsyning. Resultatet er 

en uvanlig dynamisk, slagkraftig og raffinert 

klang slik man kunne tenke seg en gigantisk 

single-ended 300B forsterker. Også denne forsterkeren 

har den substansen og naturlige varmen 

i lydbildet jeg beundrer hos Bel Canto, men 

med bedre og mer nyansert mikrodynamikk. I 

likhet med Chapter Two og Bel Canto er den 

velsignet fri fra svulmende og diffus bass (dypbass 

eller midbass), eller avrulling og hørbar forvrengning 

i den øverste oktaven som ofte 

skjemmer middelmådige og eldre rørkonstruksjoner. 

Dersom jeg ikke hadde hatt tilgang til 

både Melos og Chapter, ville mitt valg ha falt på 

den maktfulle Bel Canto som driver tungdrevne 

høyttalersystemer med lekende letthet. 

[Les mer om denne på 

www.belcantodesign.com]. 

Oppsummering 

Målsettingen med valget av alle leddene som 

utgjør kjeden i "drømmeanlegget" var selvsagt 

å oppnå en total synergieffekt der alle komponentene 

er klangmessig og elektrisk så godt tilpasset 

at de jobber sammen som enhet. Hele 

frekvensområdet fra rundt 25 Hz til 20.000 Hz 

skal behandles mest mulig likt slik at oppmerksomheten 

ikke distraheres vekk fra selve musikken. 

Det var en målsetting å bruke komponenter 

på omkring samme kvalitetsnivå ut fra de forutsetningene 

jeg hadde i utgangspunktet. Vi har 

alle våre egne kjepphester og lyttevaner, men 

jeg har prøvd å lytte meg frem til en klang som 

minner om det jeg opplever når jeg hører 

levende musikere utøve sin kunst for et levende 

publikum. Det sier seg selv at drømmen aldri 

kan virkeliggjøres slik man egentlig ville, men 

med dette systemet har jeg kommet noen skritt 

videre i å gjøre drømmen til virkelighet. 

2003 fidelity 71


I 1975 samlet Bob Dylan venner, musikere og 

familie til den grensesprengende og underlige 

konsertturnen "The Rolling Thunder Revue". 

Musikken var magisk og kaoset stort. Omsider 

foreligger Cd samlingen "The bootleg series 

vol. 5" som dokumenter turneen og Bob Dylan 

på en av toppene i sin karriere. 

av Stein Arne Nistad

I1975 var Dylan tilbake for fullt. Etter 

mesterverket "Blond on Blond" og den 

meget omtalte motorsykkelulykken i 

1966 - trakk Dylan seg tilbake til sitt 

familie-exil i Woodstock med kona Sara. 

Her skrev han country inpirerte sanger og 

koste seg med familien. Utover syttitallet 

hanglet imidlertid Dylans ekteskap med 

Sara stadig mer. Det ga Dylan en slags desperat 

inspirasjon. I 1972 kom "Planet 

Waves" - første plate i det som etter hvert 

skulle bli en skillsmissetrilogi. Han fulgte 

opp i desember 1974 med "Blood on the 

tracks", som av mange regnes som Dylans 

beste noen sinne. Tidligere samme år 

hadde han turnert med the Band. Mannen 

var utvilsomt tilbake. 

Nye sanger 

I løpet av 1975 begynte Dylan å skrive nye 

sanger. Denne gangen skrev han tekster 

sammen med Jacques Levey. Sangene skulle 

bli til platen "Desire". Dylan var på jakt 

etter en ny musikalsk rettning. Han søkte 

inspirasjon i sigøynerkulturen og på sigøynerfestivaler. 

Han kom tilbake til New York 

for å spille inn "Desire" i juli. Der samlet 

han nesten 25 musikere i studio, med Eric 

Clapton i spissen. Kaoset var etter sigende 

fullstendig. Dylan skrellet vekk de fleste og 

sto til slutt igjen med et lite band. Emmylou 

Harris og Scarlet Riviere var kvinnelige støttespillere. 

Scarlet Riviera skal Dylan etter 

sigende ha plukket opp på et gatehjørne i 

New York. Hun var gatemusikant, spilte fiolin 

og hadde et nokså sigøyneraktig utseende. 

Dylan ble åpenbart fascinert og inviterte 

henne med i studio. I følge myten visste 

ikke Scarlet at det var Dylan som pluk- 

ket henne opp. Det forsto hun 

først da hun befant seg i studio. 

Så ble hun del av galskapen 

som fulgte .... 

En ny turne 

Under arbeidet med "Desire" 

oppsto ideen om en ny turne. 

Dylan var ikke fornøyd med 

1974 turneen. Han beskrev den 

senere som en lang rekke 

ankomst og avgangshaller uten 

kreativ inspirasjon og handlefrihet. 

Nå ville han noe annet. 

Resultatet ble "The Rolling 

Thunder Revue". Den ble avviklet 

i to ettapper i 1975 og 76. 

Turneen var en mystisk blanding 

av alléverdens folk, innfall og impulser. 

Dylan ringte poeten Alan Ginsberg midt 

på natten og spurt han om han ville være 

med. Bob Dylans mor, Bruce Springsteen, 

Eric Anderson, Mick Ronson, T-Bone Burnet 

og en lang rekke andre var innom turneen 

for kortere eller lengre perioder. Dylan rasket 

sammen poeter, musikere, slektninger 

og venner. Et vilt og uhemmet konsept som 

foldet seg ut i musikalsk- og mellommenneskelig 

lykke og galskap. 

Filmen Renaldo & Clara 

Under turneen begynte Dylan å sminke 

seg. Med hvitsminket ansikt og iført sin 

legendariske hatt med fjær og blomster 

inntok han scenen. Han ble selv det visuelle 

symbolet på "The Rolling Thunder Revue". 

Bildene er gjengitt på et utall platecover, 

plakater og filmklipp. Rolling Thunder utviklet 

seg uten langsiktig planlegging. Den ble 

ikke enklere av at Dylan samtidig ville lage 

film. Han engasjerte filmskaper Sam 

Shepard og startet innspillingen av 

"Renaldo & Clara". I utgangspunktet var 

filmen tiltenkt både struktur og manus. 

Begge deler forsvant på veien sammen 

med masse penger. Filmen ble til etter innfallsmetoden. 

Etter mye frem og tilbake ble 

omsider en fire timer lang film ferdig. 

Filmen fremstår som bisarr, mystisk og til 

tider absurd. Den har en slags intrige som 

er ispedd en mengde konsertopptak. 

Renalodo & Clara ble en fiasko og ble tatt 

av plakaten etter SVÆRT kort tid. I ettertid 

er den kun vist sporadisk. Kanskje er filmen 

et mesterverk – eller kanskje bare rot. I historisk 

lys er den uansett en viktig dokumentasjon 

av "The Rolling Thunder Revue" 

Tre kvinner er to for mye 

Renaldo & Clara viser til fulle Dylans uavklarte 

forhold til sine kvinner. På turneen 

var minst tre av dem med: Sara Dylan – 

som han var i ferd med å skilles fra. Joan 

Baez – som han hadde et forhold til på 

sekstitallet - og som han flørtet åpenlyst 

med på scenen under turneen. Scarlet 

Riviera – den mystiske felespillende damen 

i bandet. 

I "Renaldo & Clara" finnes en scene 

hvor Joan Baez og Sara Dylan kjører sammen 

i en vogn. Dylan sitter i vognen 

mellom dem. Han ser på Joan Baez og sier: 

"Do I love you as I love her – no!". Så snur 

han seg mot Sara og sier: "Do I love you as 

i love her – no!". Under hele turneen er 

Dylan preget av sitt kaotiske forhold til 

kvinner og sitt samlivsbrudd. Joan Baez har 

åpenbart aldri kunnet forsone seg helt med 

Dylan. I sangen "Diamonds and Rust" som 

hun skrev etter turneen tar hun et grundig 

oppgjør med sin tidligere elsker. I underteksten 

kan en ane både bitterhet og hat. 

Kampen for rettferdighet 

Et kjennetegn ved Dylan er hans utrettelige 

kamp for rettferdighet. Den kan anta 

underlige former. Under hele turneen drev 

Dylan sin private kamp for å få frigitt bok- 

2003 fidelity 73

seren Hurricane Carter. Dylan mente mannen 

var uskyldig dømt for drap. En kveld 

dukket bokselegenden Muhammed Ali opp. 

Han hevdet på sitt vanlige arrogante vis at 

han ikke visste hvem Dylan var. Sannheten 

var at Ali var hyret inn for å støtte kampanjen 

for å få frigitt Carter. Den misslyktes 

men Hurrican Carter ble frikjent og løslatt 

på åttitallet. Hans historie ble filmet for 

noen år siden. Filmen skapte fornyet interesse 

for Dylans sang "Hurricane". 

Omsider tilgjengelig 

Etter 27 år utgir nå omsider nå Sony Music 

et høykvalitetsopptak fra denne magiske og 

mystiske turneen – som Alan Ginsberg hevdet 

skapte et helt nytt kulturuttrykk. "The 

Bootleg series vol. 5 – Bob Dylan live 

1975" er en dobbel cd-utgivelse. Med 

CDen kommer en 64 siders bok som dokumenterer 

turneen i tekst og bilder. Det er 

også utgitt en spesialutgave med en bonus 

DVD med klipp fra Renaldo & Clara. Den 

inneholder live versjoner av "Tangled up in 

Blue" og "Isis". 

Gammelt nytt? 

Musikalsk er utgivelsen en skatt. For første 

gang er disse opptakene tilgjengelig i krystallklar 

tapning – renset og forbedret etter 

alle kunstens regler. Deler av musikken fra 

"The Rolling Thunder Revue" er riktignok 

allerede utgitt på platen "Hard Rain". Den 

er hentet fra siste del av turneen (1976). 

Den første delen regnes imidlertid som den 

klart mest spennende og nyskapende. I 

motsetting til "Hard Rain" er det musikalske 

utrykket tidlig i turennen mer uferdig. 

Bandet er mindre samspilt og uttrykket virker 

mer ekte og nært. Både sangene fra 

"Blood on the tracks" og "Desire" var – og 

virker friske og nye. 


De fleste av de i alt 23 sangene på 

Cden er i dag Dylan-travere som han fremfører 

på stadig nye etapper av sin "The 

Never ending Tour". En kan derfor spørre 

seg om disse opptakene gir ny innsikt i 

Dylans karriere og utvikling. Svaret er ja. 

Både tidspunktet og omstendighetene 

rundt turneen ekstraordinære. Dylan står 

midt i en personlige krise. Samtidig evner 

han å skape nye sanger og omdefinere sitt 

eget uttrykk. I tilleg utvikler han et av rockehistoriens 

mest spesielle og omtalte konsertturneer. 

Dylan demonstrerer på de fleste 

av disse opptakene en utstråling og kraft 

som tar fullstendig pusten fra lytteren. Live 

versjoner av "Sara" og duetten med Joan 

Baez i "The water is wide" har for øvrig 

aldri tidligere vært utgitt. Alt i alt fremstår 

"Bob Dylan live 1975" som en verdig 

dokumentasjon av en fantastisk turne. 

"Live 75" er en av Dylans beste live plate – 

og dermed en av rockehistoriens beste live 

plater. Dette er en plate du bør ha i samlingen 

din – både av historiske – men mest 

av alt av musikalske grunner.

Musikkanmeldelser av Tore Dag Nilsen 

En musikalsk 

orientekspress 

Såkalt «worldmusikk» er i ferd 

med å vokse seg til en betydelig 

del av musikkmarkedet. At verden 

er ferd med å bli et stadig 

mindre sted, merker vi svært 

tydelig i musikken. Felles for de 

skivene vi tar for oss i denne 

runden er at vi beveger oss fra 

Europa og østover helt til de 

japanske øyer. Vi hører tydelig 

hvordan vestlige elementer blandes 

inn i musikken fra andre verdensdeler, 

og omvendt. Følg uansett 

med på reisen, her er det 

mye flott musikk og masse godlyd 

å hente. 

Rekk opp handa de av dere som ikke forlengst 

har gått i metning av dagens forflatede, 

prefabrikerte og overkommersialiserte 

popmusikk! Jeg vil anta at svært 

mange av de som leser dette magasinet foretrekker 

ting som mer klassisk rock, blues og 

voksenpop/rock med betydelig innsig av funk, 

jazz og lignende. Mye av denne musikken er 

sterkt påvirket av rytmer og elementer som har 

utvandret fra Europa og Afrika til Sør-, Nord-, 

eller Mellom-Amerika, og kommet tilbake til oss 

som helt nye musikkformer. Det må vel trygt 

kunne kalles «worldmusikk»? 

Det var imidlertid ikke den veien denne artikkelens 

musikalske reise gå. I de senere år har 

undertegnede vært sterkt fascinert av flere av 

kulturene i østen. Det som fenger meg er 

hovedsakelig kunst og historie. Dette fokuset 

har åpnet ørene mine for musikken derfra også. 

Den er ekstraordinært spennende, fascinerende 

og annerledes, men slett ikke vanskelig for oss å 

forstå eller nyte. 

Er du klar for nye opplevelser? Vel, da er det 

bare å ta plass, en reise østover begynner mest 

standsmessig med Orient-ekspressen. Winter & 

Winter er navnet på et tysk musikkselskap hvis 

skiver er å finne i mange norske butikker for 

tiden. Dette er typisk tysk i positiv forstand, forseggjort 

og grundig til fingerspissene. Flotte 

pappcovere med fine teksthefter, god (men ofte 

smal) musikk og meget høy lydmessig standard. 

«Train de luxe, Orient Express» (W&W 


910 066) er en konseptutgivelse som skal sette 

lytteren tilbake til en togreise fra Paris til 

Konstantinople (Istanbul) i 1905. Her er lyden 

fra togturen mikset inn sammen med folkemusikk, 

klassisk kammermusikk, sigøynermusikk 

osv. Musikken er svært variert og velspilt, og vi 

kan tydelig høre på musikken at vi beveger oss 

østover. Velvalgte opptakslokaliteter, godt lydutstyr 

og dyktig miksing bidrar til høy grad av realisme 

og følelse av å være med for lytteren. 

Dette er en skive jeg svært gjerne hører, men 

ikke for ofte. Det nesten konstante akkompagnementet 

av feststemte reisende, avganger og 

rullende tog kan fort bli slitsomt. Faktisk gir 

denne skiven visse assosiasjoner i retning av 

demonstrasjonsplatene som var så utbredt på 

for omlag tyve år siden, men det musikalske 

nivået her er av en helt annen karat. 

Mot slutten av togreisen passerer vi gjennom 

Sørøst-Europa. Et kjerneområde for sigøynere. 

Dette fargerike folket som vi forbinder med en 

omflakkende tilværelse, håndverk og ikke minst 

musikk. «Taraf de Haïdouks Band of 

Gypsies» (Crammed Discs 24) er en skive som 

til fulle viser hvor musikalske sigøynerne kan 

være. Det er et liveopptak fra Bucharest hvor 

intet mindre enn 26 musikere pisker opp en 

stemning som er så ladet og tett at den er til å 

ta og føle på. 160 kilometer i timen er normaltempo 

for disse vanvittig dyktige og spilleglade 

sigøynerne. Ekte vare? - vær trygg! Der skulle vi 

gjerne vøri, men når så ikke er tilfelle har vi en 

god erstatning i denne forrykende skiven. 

Lyden på opptaket er stort sett meget god, 

men via et godt anlegg kan vi tydelig høre hvordan 

det komprimeres når det går som hetest for 

seg. På mindre gode anlegg merker vi ikke dét 

så tydelig, men da kryper det til gjengjeld lett 

inn en litt metallisk karakter på blåserne, forårsaket 

av høyere ordens forsterker-forvrengning. 

Istanbul er jo stedet vi sier at vest går over i øst 

når vi krysser Bosporus-stredet. Det merkes på 

musikken. Alla Turca, Oriental Obsession 

(Jaro 4237) er navnet på en utgivelse med hva 

vi får kalle «klassisk europeisk/tyrkisk musikk» 

fra 16- og 1700-tallet. Det var ikke bare silke og 

kryddere som tok veien vestover på denne 

tiden. Kulturutvekslingen gikk begge veier, og 

det er vel ikke vanskelig å forestille seg at ottomanerne 

ble misunnelige når de fikk nyss om 

den overveldende musikken de vestlige konger 

kunne imponere og behage med. Parallelt var 

man i Vest-Europa svært fascinert av østlig skikker, 

kunst og mystikk. Mozart, f.eks. skrev flere 

«tyrkiske operaer». 

Nettopp Mozarts «Tyrkiske marsj» går igjen 

fire ganger på «Alla Turca», ensemblet 

Sarabands nyeste innspilling. Saraband består 

av ni musikere som her trakterer mange eksotiske 

slag- og strenge-instrumenter, fløyter og 

vokal. Tre av dem spiller på mer kjente, europeiske 

instrumenter som fiolin, lutt, obo og 

barokkgitar. 

Er du åpen for noe nytt skal du legge øre til

denne innspillingen, den er rett og slett kanonbra. 

Musikken er virkelig melodiøs og eksotisk 

samtidig som den har mye «trygt» og europeisk 

i seg. Jeg blir like opprømt hver gang jeg setter 

på skiven - og det har blitt ofte. Skal liksom 

bare høre ett kutt for å sjekke hvordan det lyder 

gjennom anlegget, og så blir jeg sittende å høre 

hele greia. Vel, sittende er ikke hundre prosent 

dekkende, Saraband gjør det vanskelig å holde 

beina i ro også. Det mangler bare magedanser- 

inner og vannpipe for en komplett orientalsk 

stemning her. 

Lydkvaliteten er også glimrende, med fin 

dynamikk og svært romslig og presist lydbilde. 

De eksotiske strengeinstrumentene har en stor, 

sprø og kompleks klang, og det lyttemessige 

resultatet øker i takt med kvaliteten på avspillingsutstyret. 

Sterkt anbefalt skive! 

Fra Instanbul går reisen videre på kamelryggen, 

i alle fall måtte den gjøre det før portugiserne 

brøt handelsmonopolet ved å finne sjøveien til 

India. Selv om dette skjedde for fem hundre år 

siden, er det fremdeles knapt noe annet som gir 

oss så sterke assosiasjoner om østen og det orientalske 

som ordet Silkeveien. 

Cellisten Yo-Yo Ma har gjennomført denne 

reisen, men neppe på kamelryggen. Han har 

alliert seg med en rekke musikere fra landene 

langs og i nærheten av Silkeveien. Her er det 

f.eks. en tablatrommer fra India, en sanger fra 

Mongolia og blåser- og strengeinstrument-musikere 

fra China og Iran. Samt en rekke musikere 

fra USA, både «worldmusikere» og klassiske 

utøvere. 

Resultatet av dette prosjektet, «Silk Road 

Journeys», foreligger på CDń «When 

Strangers Meet», utgitt av Sony Classical (SK 

89782). Musikken er nokså fremmedartet og 

avansert, en blanding av det fjerne østens musikalske 

uttrykk og instrumenter og vestlig moderne 

klassisk musikk. Svært fascinerende, men 

ikke akkurat «kommærs» eller dansbart. 

Lydmessig er dette i demoklasse. Sony 

Classical har helt sikkert øremerket dette DSD 

studio-opptaket for fremtidig utgivelse på SACD. 

Dynamikkomfanget, for eksempel, er helt vanvittig. 

Jeg vil like å se den som ikke får ståpels når 

paukende og trombonene formelig eksploderer 

midt i den skjøre og vakre klangen fra de asiatiske 

instrumentene. Anbefales, men kun for de 

vidrekomne. For menigmann blir vel dette for 

sært, vil jeg tro. 

Nå som Silkeveien er passert og vi har stiftet 

bekjentskap med musikere og sangere fra India, 

China og Mongolia, begynner reisens ende å 

nærme seg. De japanske øyer må vel betraktes 

som endestasjonen. Med unntak av kapitulasjonen 

etter Den annen verdenskrig, fremstår vel 

Japan for oss som den usvikelig suverene og 

selvstendige nasjonen med et rikt og særegent 

kultur- og musikkliv. De kjører stort sett sitt eget 

løp, men i løpet av det tyvende århundret har 

de likevel «importert» vestlig kultur og smak på 

endel områder. Klassisk vestlig musikk må nevnes, 

på det området er japanerne store og seriøse. 

«Japanese Orchestral Favourites» 

(8.555071) er første av 60 (!) planlagte utgivelser 

i en nye serie fra Naxos. Denne skiven byr 

på en kruttsterk blanding av japanske folkemelodier 

og perkusjon og stort symfoniorkester. 

Ikke noe du vil spille hver dag, vil jeg tro, men 

det er en skive du nok finner underholdnende 

og absolutt verdt de få kronene den koster. 

Tildels storslagen musikk, stoore slaginstrumenter 

og et opptak foretatt på skikkelig kvalitetsutstyr 

av den dyktige lydteknikeren Tony Faulkner 

vil sørge for at du finner den lydmessige delen 

ganske uovertruffen. Lytteren får oppleve en 

sjelden kombinasjon av stort og åpent rom og 

presisjon i lydbildet. Instrumentgruppene er rent 

og homogent fanget inn, og når perkusjonistene 

drar til på de største trommene, kjenner du det i 

mellomgulvet. 

Reisen er over. Etter en så lang og opplevelses- 

rik reise må vi ha lov til å betrakte oss som kosmopolitter. 

For en stakket stund i alle fall. 

Renaud Garcia-Fons er en fullblods kosmopolitt, 

musikalsk sådan. Med «Navigatore» (Enja 

9418) tar han oss med på en musikalsk reise 

som ikke bare går østover, men også vestover 

og sørover mot Afrika. Med på CDń er intet 

mindre enn 21 musikere. De trakterer alskens 

blåse- strenge- og slaginstrumenter fra fjern og 

nær. I tillegg til sjefen selv med sin spesielle fem 

strengers kontrabass. Med den lirer han av de 

mest heftige soli samtidig som han framstår 

som en hel rytmeseksjon alene. Kanskje sistnevnte 

bragd skyldes pålegg i studioet? Det er 

jo nettopp den typiske studiolyden som bidrar til 

at denne musikken virker så kjent og uproblematisk 

å gå til for lytterne, de mange eksotiske 

instrumentene til tross. Samt rytmene, da. 

«Navigatore» er fengende, melodiøs og rytmisk 

musikk jeg tror nesten alle som har lest så langt 

vil like. En slags flink «etnisk samtidspop» er 

hva jeg vil kalle det. Lyden er typisk ålreit studiokvalitet 

- god men ikke av den eksepsjonalitet 

som får hårene til å reise seg i nakken. 

Avslutningsvis får jeg nevne at jeg har kjøpt 

alle skivene, unntatt Naxos-utgivelsen, på 

Platekompaniet. De burde derfor være lette å få 

tak i. 

2003 fidelity 77


Stevie Ray 

Vaughan 

and 

Double 

Trouble 

"The boxed set" 

av Vidar Mørch 

Akkurat nå spinner legendariske SRV for n’te gang i CD 

spilleren og fyller stua med feite akkorder og sugende 

riff. Der har han nå holdt konsert sammenhengende i 

opptil flere dager, og vekket tanker om at det neimen 

ikke er mange nye musikere av samme kaliber for tiden (sagt 

med stemmen til en 95-åring). Det var intet mindre enn tragisk 

at denne lille kjempen av en gitarguru skulle overleve (og 

overvinne) både alkohol- og stoffproblemer, for deretter å gå 

rett i fjellveggen med et helikopter. Det er for så vidt en helt 

annen historie, men forsterker ytterligere nostalgien og 

følelsen av at "alt var meget bedre før". Ikke det at det ikke 

finnes mange nok dyktige musikere fortsatt, men hvor mange 

klarer å stå frem med et genuint talent og heve seg over overprodusert 

og velregissert listefyll? 

Objektet i denne omtalen er altså en samling mesterstykker 

fra en av bluesens siste moderne helter, som hever seg langt 

over normale normer for såkalt high-end produksjon. Lyden er 

for så vidt ganske bra på disse innspillingene, som i dokumentasjonen 

betegnes som 24 bits remastering av originalmaterialet. 

Det er bare det at SRV kunne spilt på hva som helst av 

gammelt treverk tatt opp på gammelt rukkel, og likevel fått 

det til å låte som trolldom. Normale hi-fi termer blir totalt uvesentlig. 

Stevie Ray Vaughan var et råskinn! Han spilte på strenger så 

feite at en annen stakkar som nylig har gjenopptatt gitaren 

med silkemyke fingertupper, føler smerten langt opp i underarmen. 

Han fikk frem en tone som ingen annen gjør etter han, 

og han kombinerte fart og følelse, som imponerte så vel gamle 

blues konger som moderne heavyrockere. 

Akkurat den kombinasjonen av råskap, millimeterpresisjon 

og "feeling" kommer så godt frem på dette materialet, som 

det er mulig å presse in på noen mindre enn et ekte konsertlokale. 

Her finner man alt fra gammelt og kjært stoff, til tidligere 

uinnspilte låter, en flott liten bok og altså et konsertopptak på 

DVD. Dette konsertopptaket er selvfølgelig bamsemums for en 

gitarist, men alle som verdsetter et geni i arbeid vil ha glede 

av opptaket. Å se Stevie traktere gripebrettet på den, for andre 

gitarister uhåndterlige "first wife (favorittgitaren), gir frysninger 

uansett romtemeratur. Ved å nyte både lyden og synet av 

SRV i arbeid, får man en forståelse av hvorfor etterligninger 

som Kenny Wayne Sheperd og andre, knapt når forbildet til 

sokkeholderne. 

Det er vanskelig å trekke frem enkelte høydepunkter fra de tre 

CD’ene i boksen, men personlig er jeg mest svak for opptakene 

og innspillingene gjort hans tre siste leveår, frem til ulykken 

27. august 1990. Delvis kanskje fordi han da hadde lagt 

seg på en gitarlyd som er noe ev det feteste noen gitarist 

noen gang har klart å presse ut av et trestykke med strenger 

på. Man er jo hifi-freak, tross alt! 

The boxed set, 3 CD + 1DVD. 

Spilletid: over 4 timer. 

Pris: ca. 500,-

adresse: 

PB 4615 Sofienberg 

0506 Oslo 

mail: 

info@audiosolution.no 

tlf: 

905 35 882 

99 70 13 12 

Eclipse 

- CD-spiller - 

P-5 

- Forforsterker - 

Verity Audio Parsifal høyttaler - “this modularly designed 

jewel comes closer to the ultimate than any other loudspeaker.” 

Av Cai Brockmann - Image Hifi, april 2000 (fra kr. 120.000,-) 

I-5 

- Integrert forsterker - 

Sim Audio - “Such effortless focus and control translated into a 

gloriously layered, open, transparent midrange, superb soundstage, 

and pinpoint depiction of complex images.” Av Chip Stern, 

Stereophile, July 2002 

Magnepan MG3.6 - “is one of the finest loudspeakers i’ve had the 

pleasure of hearing.” Av Andrew Chasin, Soundstage, July 2002 

Sound Improver fra Audio Desk Systeme er en maskin som kutter 

dine cd/dvd-plater slik at de blir 100% runde - lyd/billedkvalitet blir 

kraftig forbedret. 

Dette er det ultimate tweak, og du kan lese mer om hvordan Sound 

Improver kan endre din cd/dvd-samling på vår hjemmeside. 

Kun kr. 3.995,- 

W-5 

- Effektforsterker - 

Magnepan MG3.6 

se mer på nett - www.audiosolution.no 

Sim Audio - Solilquy - Audio Desk Systeme - Synergistic Research - PS Audio - Audio Magic m. m. 

Høium Hifi AS 

Åskleiva 19 

1350 Lommedalen 

Tlf: 67801400 

www.hoium.no 

Audio Magic hifi-møbler 

Xenta-serie fra kr. 3.995,- til kr. 5.595,-

Glimmer og gråstein 

- nesten bare godt norsk av Stein Arne Nistad 

11 ubesvarte anrop 

Kari Bremnes 

Kirkelig Kulturverksted 

Selve HiFi dronningen er ute med en ny CD. Hele 

fire år etter den forrige. Forventingene var høye – 

men ble bare delvis innfridd. Plata er som vanlig 

nesten perfekt – velprodusert, velklingende og full 

av musikalske perfeksjonerte detaljer. Imidlertid er 

det noen men. For det første føles melodiene langt 

svakere enn de Kari Bremnes vanligvis leverer. 

Tendensen var der allerede på forrige soloprosjekt 

"Månestein" som hadde et ganske tungt og dystert 

lydbilde med mye moll-stemninger. På "Gåte 

ved Gåte" og "Spor" kom de gode melodiene som 

perler på en snor. Nå fremstår melodiene som mer 

skissepregede. Musikeren på plata er fremragende. 

Ikke minst Nils Petter Molværs trompet skaper nye 

retninger i Bremnes musikk. Han er et friskt pust og 

et viktig tilskudd. Bremnes tekster er som vanlig av 

svært høy kvalitet – men er kanskje enklere og 

åpnere enn tidligere. Det gir også åpning til en 

dybde som viser sårhet og smerte. Lydmessig holder 

plata bra mål. Produksjonen er etter min 

mening på langt nær så strøken som på "Gåte ved 

gåte" som var et lydmessig mesterverk. Mye bra og 

noen ankepunkter. Med noen virkelig gode melodier 

ville utgivelsen vært perfekt. Den vokser for hver 

gjennomspilling – og det pleier å borge for langsiktig 

kvalitet. 

President 

Jan Eggum 

Grappa 

Jan Eggum er en av mine favoritter – og jeg blir 

sjelden skuffet. Det er mulig at jeg ikke har hørt 

nok på denne plata – men jeg får ikke riktig tak på 

den. Til tider opplever jeg produksjonen som slitsomt, 

overarrangert og kompleks. God design kjennetegnes 

av den er forenklet og ren. Til tider går til 

Eggum stikk motsatt vei. Riktignok finnes det viser i 

god Eggum-tradisjon – men for meg er utgivelsen 

uforløst og uengasjerende. Kanskje er det også her 

de gode melodiene som mangler. Ofte sitter 

Eggums melodier som et skudd og blir til gode 

sanger som tåler gjenhør på gjenhør. Jeg for min 

del gleder meg til neste Eggumskive. Denne var 

ikke for mine ører. 

Visitor 

Dadafon 

Via music 

Denne skal du høre på. Jeg blir nesten aldri satt ut 

av nye norske plater, men her kommer et tordenskall 

av en plate. Tenk deg en blanding av Bjørk og 

Shinidad O`conor – og du har Kristin Asbjørnsens 

stemme. Pakk denne stemmen inn i musikalske 

arrangementer som er strøkne, nyskapende og 

utfordrende. Legg til et særdeles dyktig band bestående 

av Jostein Ansnes på gitar, Øyvind Engen på 

cello, Carl Håkon Waadeland på perkusjon og 


Martin Smidt på bass. Pakk det hele inn i et gjennodesignet 

cover som oser av den samme kvaliteten 

som musikken gjør det. Da har du Dadafons 

Visitor. Dette er uhyre oppegående musikk. Jeg 

trodde knapt det ble produsert så bra musikk i 

dagens Norge – og i mine ører er det ingen grunn 

til at dette ikke også burde ha internasjonal 

gjennomslagskraft. Et modent og fantastisk album i 

pop/rock sjangeren. Må ha det! 

Tålt 

Bjørn Eidsvåg 

Sony Music 

Tåler vi en til? Bjørn Eidsvåg – vår alles sjelesørger 

og lettvektsprest er ute med en ny plate. Og som 

vanlig leverer Eidsvåg varen. Gjennomgående fine 

og meningsfyllte tekster. Tålbare tekster som spiller 

på følelser vi alle har – og som gir tekstene mening 

for de fleste av oss. Noen vil sikker hevde at de bikker 

mot det enkle – men for meg så holder han seg 

innenfor grensen. Som resten av landet er jeg fortsatte 

bergtatt av slageren fra plata: "Mysteriet 

deg". Det er etter min mening en av de beste poplåtene 

som er utgitt i Norge siden DDEs"Vinsjan på 

kaia". En skikkelig schlager. Nydelig melodi, flott 

arrangement og en vakker tekst. Albumet er velprodusert 

og velklingende. Det er mastret i Cutting 

room – og lyden er bra. Som vanlig er musikeren 

på Bjørn Eidsvågs plater de aller beste. Dette er 

platen for peiskos og lettvektsbearbeiding av egen 

samvittighet. Det trengs innimellom det! 

Runoja 

Sinikka Langeland 

Heilo 

Høstens virkelige audiofile godbit står Sinnika 

Langeland for. Nesten uten unntak er hennes tidligere 

utgivelser preget av ekstremt god lyd. Nå har 

hun tatt materialet sitt til Rainbow Studio og Jan 

Erik Kongshaug. Han har også har mastret platen. 

De fleste av sangene er rett og slett fantastisk godt 

innspilt med tonal balanse over hele frekvensområdet. 

Kongshaug er enkelt og greit best! 

Et knippe utrolig dyktige musikere preger utgivelsen. 

Bjørn Kjellemyr på bass, Pål Thowsen på 

trommer og Arve Henriksen på trompet. Som vanlig 

trakterer Sinikka Langeland kantelen. Det er et 

uhyre komplekst strenginstrument med utrolig 

etterklang og overtonestruktur. Når alt virker som 

det skal klinger lydbildene ut på en magisk og nesten 

overjordisk måte. 

Det var mye om lyd det. Så til rosinen i pølsa. 

Sinikka Langeland har tatt for seg folketoner i den 

Finsk/Norske tradisjonen fra Finnskogene. På 1600 

tallet kom skogfinnene vandrende til Finnskogene. 

Med seg brakte de såkalte runesangene. I disse 

sangene er det mye utfordrende språk, utfordrende 

toneganger. Dette er skatter fra en folketradisjon 

som flytter urbane mennesker meg til nye steder og 

kulturer. At alle vil like dette tror jeg neppe. Det er

til tider smalt og sært – men uanstendig vakkert. 

Skjønner du ikke tegninga bør du komme deg på 

kurs. Tradisjonsmusikk som dette er det viktig å etablere 

et forhold til. Når utbyttet og vellyden er som 

her bør du gi utgivelsen en sjanse. Helt klart en av 

mine favoritter i høstens platebunke. 

Mot himmelen i Paris 

Britt-Synøve Johansen 

WAM 

Eg og Edith 

Herbjørg Kråkvik 

Universal 

Her er to utgivelser som begge tar utgangspunkt i 

Edith Piafs sangskatt. De er også begge hentet fra 

scenen og teateret. Første gang jeg hørte Herbjørg 

Kråkviks CD tenkte jeg at - endelig får hun det ut. 

Men så bleknet inntrykket. Ved flere gjennomspillinger 

snek følelsen av produsert musikk seg frem. 

Enkelte av sangene ble kjedelige – mens andre ble 

stående igjen med nerve og troverdighet. Årsaken 

er kanskje at Kråkviks utgivelse bare delvis er 

basert Piafs sanger. Resten føles sammenrasket - 

litt herfra og litt derfra. Kråkvik synger til tider glimrende 

og hennes skarre r-er praktfull. I mine ører 

fremstår utgivelsen som ganske ujevn - og til tider 

overprodusert og innpakket i cellofan. 

Britt-Synnøve Johanes CD er skapt helt og holdent 

innenfor Piafs univers. Hun synger praktfullt 

og r-ene sitter også her som et skudd. Utgivelsen 

fremstår som helstøpt, gjennomført og troverdig. 

Riktignok når hun ikke helt opp til Kråkvik – når 

hun er på sitt aller beste. Det hun taper tar hun 

derimot igjen på helhetsinntrykket. En flott utgivelse 

som yter Edit Piafs sanger full rettferdighet. 

Midt i begynnelsen 

deLillos 

Sonet/Universal 

Høsten er ikke komplett uten også å nevne noen 

ord om deLillos siste. Fra den kanten kommer det 

alltid kvalitet – men også her uteblir den dyptfølte 

entusiasmen hos meg. Det er noe med en nerve 

som mangler – eller at jeg er på vei ut av målgruppe. 

En av de sangene som virkelig sitter er 

"Stum" som både har melodien, teksten og arrangementet. 

Den gikk rett inn i sjela mi. "Vakre 

dager" – en slags forsinket sommerhit har også 

noe ved seg. Problemet er at den føles som repetisjon 

av tidligere bragder. Så alt i alt ender jeg opp 

som litt ambivalent til utgivelsen. Høy kvalitet på 

utførelsen– men gnisten mangler. I poeng betyr det 

fire av seks for å si det med VG. 

Månemannen 

Vamp 

Major 

Årets Vamp viderefører gruppas tradisjon innenfor 

folke-pop-vise sjangeren. Som vanlig serveres et 

knippe viser av gjennomgående svært høy kvalitet. 

Gode melodier, gode tekster i helstøp musikalsk 

innpakning. For undertegnede er "Ein Gång" platas 

desiderte høydepunkt. Det er en sang om døden - 

som på en enkel og vakker måte nærmer seg 

dødens mystikk. Enkelt, vakker og ærbødig. Den 

mye radiospilte "Månemannen" er en annen sang 

som stikker seg ut. Vamp har som vanlig laget en 

svært vakker og hørbar plate. Den eneste innvendingen 

jeg har er produksjonen. I mine ører henger 

dette lydmessige ikke på greip. Det skjemmer en 

ellers flott utgivelse. 

Fordi du forjener det 

Krohn&Co 

BMG 

Raga rockers og denslags er egentlig ikke min 

greie. Men så forjener jeg altså denne utgivelsen 

fra Krohn&Co. Tett, tøft og rykende gitarbasert rock 

i det tunge hjørnet. Til tider underfundige og velutviklede 

tekster. Jo da – dette holder. Tøff og grom 

lyd. Sjekk den ut – det er verd det. Det er nesten så 

jeg låner røykmaskinen til sønnen min! 

Kelner 

Odd Børretzen og Lars Martin 

Myhre 

Tylden 

Dersom jeg skulle ende opp med å bli 76 – håper 

jeg at jeg i alle fall har litt av den livsgnisten og 

klokskapen Odd Børretzen fortsatt øser av. Det er 

utrolig at hans karriere for alvor har tatt av etter att 

han ble pensjonist. Med "Kelner" overgår han ikke 

seg selv - men han fullfører sin trilogi med stil. 

Fjorten nye sanger som hver i sær fortjener sin 

plass. De står alle som en fjellstøtt på sine egen 

premisser. Tekstene er gode og kloke gaver som 

kan pakkes opp igjen og igjen. Det andre har mistet 

av melodilinjer har åpenbart Lars Martin Myhre 

plukket opp. Her kryr det av vakre små melodier. De 

er pakket inn i utsøkte arrangementer og samspill 

med den stadig like oppegående ikke-sangeren 

Odd Børretzen. "Kelner" er en plate til å bli glad, 

klok og ettertenksom av. God lyd. Praktfull utgivelse. 

The man comes around 

Johnny Cash 

American 

Ikke helt norsk, men utrolig bra plate. Kan ikke dy 

meg. Må skrive noen ord om denne utrolig flotte 

utgivelsen fra en aldrende og meget syk Johnny 

Cash. I sin sykdom har han til stadighet hentet ut 

energi. De siste årene har han utgitt et knippe plater 

av bemerkelsesverdig høy kvalitet. Denne er 

intet unntak. Gjennom femten sanger fra den amerikanske 

musikktradisjonen møter vi en mann som 

fortsatt vil og kan. Cash fremstår både med integritet 

og skaperkraft. De religiøse aspektet er tydelig. 

Flere av sangene er svært tydelige dommedagsprofetier. 

Cash har aldri lagt skjul på sin holdning til 

kristendommen og Jesus. Det er befriende å møte 

noen som formidler sitt ståsted så kompromissløst 

og klart som Cash her gjør. Han legger ingenting i 

mellom. Det musikalske spekteret er stort. Vi finner 

sanger som "Give my love to Rose", "Bridge over 

trouble water" og "I`m so lonesom I could cry". 

Det hele kulminerer med "We`ll meet again". Dette 

er etter min mening en av høstens virkelig store 

plater!

Patos Lyric 302: 

Bestselger 

Mk II 



Samtlige hi-fi journalister her hjemme 

har gitt Roar Moen sine Patos 

høyttalere - og særlig den opprinnelige 

Lyric 301- strålende omtale for 

fremragende lyd. Den nye Lyric 

302 er enda bedre… 

Da sørlendingen Roar Moen for 5-6 år 

siden kom med sine første Patos 

høyttalere, gikk ryktet som ild i tørt 

gress om at dette var særdeles trivelige 

greier når det gjaldt lyd i forhold til 

pris. Til gjengjeld måtte kunden godta en 

bare akseptabel innpakning av ellers solide 

kabinetter i utseendemessig noe tvilsom 

vinylplast. Det finnes 2 serier stativ- 

og gulvstående høyttalere pluss en 

"high-end" serie med større og bedre 

lyd og flottere kabinetter. Det er likevel 

Lyric-serien i mellomprisklassen 

som gir usedvanlig god lyd for 

high-end aspiranter med normal 

lommebok.

Lyric 301 

Roar Moen slo gjennom med den mellomstore 

gulvhøyttaleren 301 med bassrefleks kabinett 

og den sedvanlige 6,5 tommeren sammen med 

en påkostet dome fra Morel. Basselementet fra 

Seas var spesielt utviklet av Moen, og var av 

usedvanlig høy kvalitet, minst på høyde med 

elementene som sitter i langt dyrere høyttalere. 

Her var både dypbass , nivå og dynamikk som 

fikk hi-fi journalistene til å få bakoversveis. Roar 

Moen hadde simpelthen laget den optimale 

høyttaler i prisklassen med 

særdeles fornuftige kompromisser. 

At han trimmet klangbalansen 

til å låte veldig åpent og 

detaljert ved en forsiktig heving 

av nivået i nedre mellomtone, 

men før lyden blir hard i presens 

nivået, gav en vellykket psykoakustisk 

gevinst. Dette var favoritten i prisklassen 

til alle hi-fi journalister som hadde hørt 

den under noenlunde seriøse forhold. Den ble 

også raskt en bestselger her hjemme. Over 

1000 par er solgt av denne første modellen. Nå 

er det første paret av en tilsvarende høyttaler, 

men med en nyutviklet bass/mellomtone, 

ankommet finstua. Og selv om den faktisk ikke 

ser så verst ut, er det lyden som nå er i fokus… 

Lyden av Lyric 302 

Da kabinett og bestykning er noenlunde det 

samme som hos den eldre modellen, kan man 

ikke forvente de helt store lydmessige forskjeller. 

Frekvensgangen er da også ganske lik med 

brukbart trøkk og ren lyd ved lave 32 Hz, og 

full rulle fra snaue 50 Hz og oppover. Bassen er 

ganske stram selv om den er brukbart fyldig, og 

som vanlig opplever vi en forsiktig heving ved 

500-1000 Hz, noe som gir god diksjon for 

stemmer, og fint rasp for messingen. Her er uansett 

tilstrekkelig nivå i det viktige grunntone 

området. 

Det som skiller lyden fra den tidligere modellen, 

er evnen til å gå om mulig ende litt dypere, 

og hvert fall med enda litt mer basstrøkk uten 

at den sedvanlige begrensningen i dynamikk 

slører det hele. Også i bassen er det mer stillhet 

og ro mellom transientene. Det er likevel i 

mellomtone området, nærmere overgangen til 

diskant domen, at det nyutviklede element viser 

sitt sanne jeg. For fra ca. 500 Hz og til delefrekvensen 

ved ca. 3 kHz oppleves en oppløsning, 

dynamisk kontrast og jevnhet i frekvensgangen 

som jeg knapt nok har hørt maken til i et kombinert 

bass/mellomtone element. Jeg har andre 

steder i bladet berømmet et par høyttalere nettopp 

på grunn av den ekstra mellomtonen i et 

tre eller fireveis system. Patos 302 med sin 

enkle to-veis konstruksjon, viser at antall høyttalere 

er uvesentlig. Hvert fall om konstruktøren 

heter Roar Moen! 

Morel i toppen 

Overgangen er, som vanlig, fra Kristiansand, 

ganske sømløst og problemfri. Dette på tross av 

- eller på grunn av - et ganske enkelt delefilter 

uten rådyre komponenter. Roar er en pragmatiker, 

og lytter seg frem til glimrende kompromisser 

innenfor de økonomiske begrensninger han 

har satt seg. Jeg er slett ikke sikker på om resultatet 

blir bedre, om man skifter ut til dyrere 

greier om man ikke samtidig "tuner" hele greia 

på nytt. 

Morel’en i toppen er en gammel kjenning, og 

utmerker seg ved en ganske lett og luftig diskant. 

Det er moderat kompresjon i den kritiske 

nederste del av frekvensområdet 

hvor musikken fremdeles har mye 

nivå. Også her opplever vi en ganske 

tørr og nøktern gjengivelse 

med lite feil, men heller ikke med 

den utsøkte glattheten og luften 

som vi kan oppleve med enda 

dyrere domer eller fra gode bånddiskanter. 

Men igjen, tett på og et glimrende 

kompromiss med tanke på pris. 

Tredimensjonalitetet er nesten verd et eget 

avsnitt. Jeg har bare sjelden opplevd den nesten 

uvirkelige virkeligheten av at opptakslokalet 

nærmest omfavner deg i det brøkdelen av et 

sekund det tar før musikken starter. Man vet 

øyeblikkelig at de holografiske egenskaper er 

eksepsjonelle, antagelig på grunn av elementenes 

hurtighet og transientbehandling. Jeg 

antar at mikrodetaljene fra studio eller konsertsal 

her kommer ekstra tydelig fram, uten å blandes 

i en graut 

sammen med 

direktlyden fra 

solister og instrumenter. 

Dermed 

får hjernen de 

nødvendige 

informasjoner for 

å akseptere romklangen 

som 

"naturlig". Fint 

og overbevisende 

naturlig 

med tredimensjonal 

lyd fra en 

dyp scene langt 

utover høyttalerne, 

gir tilnærmet 

"surround" om 

plasseringen er 

optimal i et bra 

rom. 

Konklusjon 

En usedvanlig 

lineær frekvensgang 

fra dyp 

bass til diskant, 

og med en usedvanlig 

oppløst 

mellomtone med 

eksepsjonell 

dynamikk og 

artikulasjon, gjør 

dette til en strå- 

lende bra høyttaler uansett pris. Som vanlig vil 

elektronikk og programkilde ofte definere 

begrensningen av det som slipper ut av den 

nyutviklede 6,5 tommeren fra Seas og den velprøvde 

Morel-domen. Selv om man kunne 

ønske seg et enda flottere kabinett med ekte 

edeltre, så har dette lite med lyden å gjøre. I 

forhold til prisen er lydkvaliteten på denne 

moderat store gulvstående høyttaleren helt 

eksepsjonell. Høyttaleren er også en av de 

enkleste å drive av samtlige testede høyttalere i 

dette bladet. 

For mange vil derfor ikke spørsmålet være om 

man skal velge kompromissene fra de lekre stativhøyttalerene 

eller slå til med en mer fancy 

dipolhøyttaler med enda høyere presisjon. For 

svært mange vil nettopp denne enkle gulvstående 

høyttaleren fra Roar Moen være det helt 

perfekte kompromiss med glimrende lyd for 

relativt lite penger , spesielt om man også tar 

hensyn til forsterkeri. Du får en anelse mer bass 

og en smule mer trøkk om du velger den tre-fire 

tusen kroner dyrere modell 402 med et ekstra 

basselement. Men også en sub kan på sikt gi 

deg enda litt mer nedover om du finner det 

nødvendig for eventuell hjemmekino i to eller 

flere kanaler. 

Pris. kr. 8.490,- 

Produsent: Patos A/S, Kristiansand 

THE ART OF CONNECTION 

Importør: 

NCMS • Veritas Senteret - HØVIK 

Tel. 67 57 85 55 • Fax 67 57 85 70 • email info@ncms.no • http://www.ncms.no

Audio-frikernes drømmeanlegg: Gunnar Brekke 

Quo vadis stereo? 

Dagens rett 

For å si litt om veien videre, er det viktig å vite 

hvor man står. 

Ståstedet, eller det anlegget jeg har i dag er 

et resultat av års arbeid. Med "normal" inntekt, 

og et "normalt" utgiftsnivå, er det ikke så veldig 

mye penger til overs i slutten av måneden. 

Derfor er mesteparten av komponentene i 

anlegget kjøpt brukt, tweeket/bygd selv eller 

handlet på tilbud - alt for å få mest mulig lyd pr. 

krone. 

Resultatet er et anlegg jeg er svært godt fornøyd 

med. Det håndterer all slags musikk og 

filmlyd. Klangmessig heller anlegget mer mot 

det mørke enn mot det lyse. Det fokuserer mer 

på helheten i inspillingen enn detaljene. Dette 

betyr ikke at jeg mangler detaljer, men snarere 

at anlegget nærmer seg mitt ideal som er akustisk 

(klassisk) musikk hørt på fra litt avstand, la 

oss si 10-15 rad på konserthuset. 

Anlegget er først og fremst bygget opp som 

et to-kanals anlegg, med tilleggskomponenter 

for å håndtere filmlyd. Mesteparten av pengene 

er benyttet med dette for øre, og særlig platespilleren 

er prioritert. Hadde vi regnet nypris i 

dag, med forbehold for prisstigning, ferdigbygget 

osv. ville basisanlegget kommet på rundt Kr. 

350.000,- mens de reelle utgiftene for meg har 

ligget på ca. en fjerdedel av dette. 

Dette er det jeg spiller/ser på til daglig: 

• Forsell platespiller/arm på IKEA LACK underlag, 

• Tchurugi Ceraloy MC Pick-Up, 

• NLE-17 (MC-)RIAA, 

• Kenwood DVF-3550 DVD-spiller, 


• Tandberg 3001A tuner, 

• Thule PR-250B, 

• Electrocompaniet "The two channel audio 

poweramplifier", 

• "Tall Pine" DIY høyttalere, 

• Proton 6 kanals effektforsterker, 

• 2 stk. AV-bass fra Eltek, 

• 3 stk. Mordaunt Short CS-1 som senter/bakhøyttalere, 

• Hitachi 43" widescreen bakprojeksjons-TV, 

• Apollo Rack, 

• kabler fra Silk, Kimber og Supra. 

Må ha det, bare må ha det! 

Hvor veien går videre har jeg visst en stund. 

Med arbeide som skribent får en hørt utrolig 

mye spennende utstyr, så det er ikke så vanskelig 

å drømme. Tenk om lottokupongen gikk inn - 

da kunne jeg kjøpt meg den, den, den osv. 

Statistisk sett er jo ikke sjansen for dette særlig 

stor, så jeg prøver å planlegge store forbedringer 

til anlegget til en fornuftig penge. Derfor sikter 

jeg meg inn på en effektforsterker/høyttalerkombinasjon 

jeg hørte hos en kompis for mange 

år siden og som ikke er overgått av noe anlegg 

jeg har hørt siden. 

Her er noen av de tingene jeg bare må ha: 

Thule PR-350B er den oppgraderte versjonen 

av min egen PR-250B (testet Audio 50). For Kr. 

24.995,- får man en (surround) forforsterker 

(med D/A-konverter) som gjør alt min egen forforsterker 

gjør, men en god del attåt. Nytt er 

bla. analog 5+1 inngang, ideell for DVD-A og 

SACD. Videre har den nye Burr Brown DACer 

som bør løfte lydkvaliteteten på den innebygde 

DA-konvertereren. 350en har også en del nyere 

surroundmatriser, uten at det er så viktig for 

meg. Det beste av alt er at jeg kan oppgradere 

250en min til 350 for kun Kr. 11.000,- Jeg har 

allerede sendt avgårde 250en min, så denne 

drømmen er ikke så langt unna. Importør: 

Interconnect. 

Golden Tube SE-40 er en 2 x 40 Watt Single 

Ended rørforsterker som jeg testet allerede i 

Audio 30. Forsterkeren imponerte meg den 

gangen, men det var først når jeg hørte en 

modifisert utgave over elektrostater at jeg forsto 

hva SE-40 er i stand til. Jeg har sikret meg et 

eksemplar og oppgradert denne med NOS RCA

6SN7 GTB og Philips ECG 7581A rør. Jeg drømmer 

om å få tak i en SE-40 til, for å koble dem 

begge som 80 Watts monotrinn, men dette kan 

bli vanskelig da fabrikken har gått konk. Er det 

noen som har en pent brukt SE-40 til salgs? 

Martin Logan CLS har etter min mening den 

beste mellomtonen du finner i noen høyttaler på 

markedet (sammen med de gamle Quad 57). 

Desverre kutter ML ut produksjonen av disse 

ved årsskifte, så ønsker du deg et par nye så må 

du punge ut med rundt Kr. 70.000,- fort som f, 

eller nøye deg med et par brukte. Jeg har sikret 

meg et par brukte CLS (I) som liksom flesteparten 

av sine brødre må oppgraderes med nye 

paneler. Et par nye paneler koster Kr. 15.000,men 

da får en paneler som er fremstilt etter 

samme metode som IIz-panelene, og disse vil 

ikke tape seg i samme grad som eldre paneler. 

Jeg venter i spenning på nye paneler. Importør: 

Audiocompaniet. 

Dipol subber har jeg tenkt å bygge selv. For å 

matche elektrostatenes utstrålingsmønster og 

dynamiske egenskaper prøver jeg å unngå bassrefleks 

eller trykkammer. Etter å ha lyttet på 

Gradients utmerkede subwoofere til Quad; SW- 

63, har jeg bestemt meg for to tårn med 4 stk. 

12" i hver sin åpne baffel. Jeg har tenkt å lage 

en ramme i lys eik som utseendemessig matcher 

CLSene. Systemet vil ligne Martin Logans 

(gamle) Statement-system, men blir heldigvis litt 

mindre. Det vil fortsatt være stort nok til å 

skremme vettet av de fleste husmødre. Kona 

setter virkelig pris på at det er et stykke fram til 

dette er ferdig, etter å ha sett tegningene. 

Forsterker til subbene. Siden dipolsubbene 

er aktivt delt, vil jeg trenge forsterker/e til å 

drive bassen. Som dedikert bassforsterker tyr jeg 

selvfølgelig til transistor, men det er her viktig å 

finne en forsterker som har samme karakter ved 

delefrekvensen som SE-40 rørforsterkeren. Noen 

av de alternativene jeg vil vurdere er Zapsolute 

Mk.4 - 120 Watt, Electrocompaniet AW-220 

eller DP-6.4P. Jeg kjenner alle disse som gode 

forsterkere, men hvilken av dem passer best til 

denne oppgaven? Før jeg kommer så langt, kan 

det godt tenkes at det har kommet noen nye 

alternativer på markedet. 

Oppgraderinger på 

"rundtomkring"-anlegget 

Som jeg nevner tidligere har storparten av 

pengene gått til forbedring av den dedikerte 

tokanals gjengivelsen. 

Når jeg har fått på plass 

alt jeg drømmer om der, 

kommer jeg nok til å 

legge litt mere penger 

også i surrounddelen. 

Her er noen av de tingene 

jeg sikler etter: 

Thule DV-250B DVDspiller. 

Denne har jeg 

hørt på ved flere anledninger, 

senest i forbindelse med test i Audio 60. 

Dette er en DVD-spiller som spiller musikk på 

høyde med de beste CD-spillerne i samme (og 

høyere) prisklasse. Nå trenger jeg strengt talt 

ikke en spiller med såpass god analogutgang, 

da PR-350B sitter med samme DA-konverter og 

oppsampling i tillegg. Alikevel ønsker jeg meg 

denne spilleren av to grunner; den er et bedre 

drivverk enn billigspilleren jeg bruker i dag og 

den en langt bedre spiller når det gjelder billedgjengivelsen 

enn Kenwooden. At DVD-spilleren 

matcher utseende på forforsterkeren gjør heller 

ikke noe. Pris Kr. 12.900,- Importør: 

Interconnect. 

Cayin 1210 femkanals effektforsterker. Nå må 

jeg begynne med å fortelle at jeg er godt fornøyd 

med Proton effektforsterkeren jeg bruker i 

dag, men ved eventuell oppgradering av senterhøyttaler 

og bakhøyttalere trenger jeg en forsterker 

med mere futt. Cayinen yter fem ganger 

120 seriøse Watt med ekte hifi-kvalitet og bør 

passe utmerket til jobben jeg har tiltenkt den. 

Subwooferne drives også av denne forsterkeren, 

og i bassen skader det aldri med litt flere Watt. 

Volumpotmetrene på inngangen kommer jeg til 

å koble meg forbi, da all reguleringen som 

trenges foretas i forforsterkeren. Importør: Norsk 

Audio Teknikk. 

Gallo Duo som senter/bakhøyttalere. Med 

elektrostater i frontkanalene, blir det tøft for 

bakkanalene og ikke minst senterkanalen å 

matche den superoppløste lydkvaliteten. Hadde 

jeg vunnet masse millioner i Lotto kunne jeg 

selvfølgelig gått for Martin Logans senter- og 

bak-høyttalere, men med min lønn er dette 

utenfor rekkevidde. Som et alternativ har jeg 

funnet fram til Gallo Duo som bør klare jobben 

brukbart til en langt hyggeligere pris. Jeg skriver 

bør, da jeg ikke har hørt denne modellen, men 

ut fra ytelsen på de tidligere modellene har jeg 

klokketro på disse høyttalerne. Med to knøttsmå 

bassmellomtoner i hver sitt kuleformede kabinett 

og en bånddiskant i mellom bør disse egne 

seg til jobben. Jeg må selvfølgelig prøve dem før 

jeg sier noe mer. Pris: Kr. 7.995,- pr. stk. 

Importør: Audiotron. 

dynaBel subwoofer(e). I dag kjører jeg med 

2 AV-subber (med Audax-elementer) fra Eltek. 

Disse brukes kun til 0.1-kanalen i surround, og 

gjør for så vidt en god jobb her. Eneste ulempe 

er at disse subbene ikke går helt ned i de dypeste 

avgrunnene i kjelleren, noe som er en forutsetning 

for den ultimate filmopplevelsen. Film 

skal sees, høres og føles. For å få til den delen 

vurderer jeg å bygge en (eller to) av de større 

aktive subwooferne fra dynaBel. Med gode elementer, 

mengder av effekt i forsterkerne, trykkammerlasting 

og equalisering for å få nivå helt 

ned mot 20, er dette noe av det råeste på markedet 

i dag - til en latterlig lav pris. En Brontes 

(12"/500 Watt) eller to Arges (10"/200 Watt) er 

alternativene. Produsent: Eltek. 

Kommer man noensinne i mål? 

Her har jeg fortalt litt om hvor jeg ønsker å gå 

videre i søken etter hifi-nirvana, men slutter 

veien der? Forhåpentligvis ikke. Den dagen man 

slutter å være interessert i veien videre er den 

dagen en dør som hifientusiast. Da er det på 

tide å finner seg en annen hobby. Høre på 

musikk kanskje? 

2003 fidelity 85

Vinyl 

ABC... 

eller alt du har 

lurt på om 

platespilleren, 

men aldri har 

turt å spørre om 

Dette med platespiller 

virker komplisert for 

nybegynneren. Det er 

komplisert sammenlignet 

med en CD-spiller som en bare 

plugger i veggen og forsterkeren, 

for så å kunne sette i gang med å 

spille musikk. Men det er ikke så 

kompliser som du kanskje tror. 

Denne artiklen er ment som en grei innføring i begrepene som har 

med platespillere å gjøre. Jeg forklarer også litt om hvordan det 

hele settes opp, og om justeringene som skal til. Man lærer selvfølgelig 

ikke absolutt alt som har med platespillere å gjøre - til 

SOFTWARE 

Uten mat og drikke, duger helten ikke - og uten plater har alt snakk om 

platespillere liten funksjon. Heldigvis ser faktisk situasjonen ut til å lysne 

når det gjelder tilgjengeligheten av ny vinyl. Det finnes masse av den der 

ute, den er bare ikke tilgjengelig i butikkene i Norge. Skal man få tak i ny 

vinyl i dag, må de fleste av oss ut på nettet. Det er utrolig hva som er tilgjengelig; 

en kompis kjøpte nylig Kari Bremnes: Svarta Bjørn og 

Norwegian Mood (dobbelalbum) på 180 g vinyl, fra Tyskland. 

I tillegg er det svært mye billig brukt vinyl å få tak i. Er det noe mere 

spennende i denne verden enn å bla seg gjennom bunker med LPer på 

jakt etter de skattene vi mangler i samlingen? 

Vinyl: Kunstmaterialet benyttet til produksjon av "mikrorille"-plater, dvs. 

alle RIAA-equaliserte plater (LP, single, EP og MaxiSingle). Vinylen har 

langt mindre overflatestøy enn materialene benyttet i de tidligere 

"Steinkakene". Vinyl er i tillegg billigere og enklere å forme. Det er stor 

variasjon i kvaliteten på vinyl. 

Produksjon: Etter at studioet har gjort sitt skal vinylplatene produseres. 

Fra (den analoge eller digitale) mastertapen skjæres rillen i en matrise 

(for hver plateside) i kobber eller kunststoff (som forsølves). Prosessen 

her er i praksis den motsatte som ved avspilling, men med vesentlig større 

krefter involvert. 

Fra matrisen støpes flere negative plateformer -"Father", som igjen 


av Gunnar Brekke 

det hadde jeg trengt hele bladet - men litt av det grunnleggende har jeg 

fått med. Det er også mye å lære fra bruksanvisningene på respektive 

Pick-Uper, tonearmer, platespillere, StepUper og RIAAer. Velkommen til 

vinylens vidundelige verden. 

brukes til å støpe enda flere positive former - "Mother". Disse brukes 

igjen for å støpe ytterlige negative plateformer, og det er disse som bru-

kes til å støpe det endlige produktet. Alle prosessene innebærer støping i 

kunstsoff med påfølgende forsølving. 

I en presse med støpeformens B-side under og støpeformens A-side 

over, legges de to etikettene og en ferdigveid klump med vinyl. 

Vinylklumpen er oppvarmet og halvt flytende. Også støpeformene er oppvarmet, 

så når de to plateformene presses sammen, "tyter" vinylen ut så 

den dekker hele platesiden. For at vinylen skal slippe formene, er disse på 

forhånd insatt med et oljebasert slippmiddel. Overflødig vinyl skjæres bort. 

Prosessen minner svært mye om å lage vafler. 

LP: Long Playing eller langspillplaten er en 12 (10) tommers vinylplate 

som avspilles ved 33 1/3 omdreining pr. minutt. Equalisert etter RIAA-normen. 

Spilletid: 1 eller 2 x 30 (20) minutter. Mono eller stereo. 

PICK-UP 

Pick-Upen har som oppgave å overføre de mekaniske bevegelsene som 

oppstår ved stiftens gange i platerillene, til et elektrisk signal. Foruten MM 

og MC prinsippet, kan denne overføringen også skje i krystall Pick-Uper, 

elektrostatiske Pick-Uper eller ved avlesning av rillene med laserlys (siste 

nytt). 

Stift: Alle moderne Pick-Uper er utstyrt med en stift i diamant. Dette 

materialet er valgt, da det er det hardeste materialet vi kjenner til. Dette 

gir lengst holdbarhet på stiften. Formen på stiften er avgjørende for lydkvaliteten. 

Koniske stifter gir stor kontaktflate til rillevegge, mens de mer 

moderne elliptiske stiftene gir mindre kontaktflate og derfor bedre lyd. De 

skarpeste nåleslipingene som van den Hul, Garrott, osv. ligner på graveringsnålen 

(som ble brukt ved skjæring av platen) og gis meget liten kontaktflate. 

Disse slipingene gir meget god oppløsning, men er avhengig av 

en pinlig nøyaktig justering. 

Cantilever: (eller nålearmrøret) overfører bevegelsene fra stiften til den 

beveglige delen i Pick-Upens generator (spole eller magnet). Cantileveret 

bør være stivest mulig for å overføre mest mulig av stiftens bevegelse. 

Samtidig bør cantileveret være mest mulig resonansdødt for å unngå ringinger. 

Det vanligste materialet i Cantilever er aluminium, men mere eksotiske 

materialer som boron, karbonfiber, safir, rubin og diamant benyttes 

også. Cantileveret kan være hult eller massivt. Er det huls kan det være 

fyllt med et dempemateriale. 

MC: Moving Coil (beveglig spole) er betegnelsen på Pick-Uper der en 

spole er montert i enden av Cantileveret. Rilleuslagene på platen beveger 

stiften, cantileveret og spolen. Strøm induseres da bevegelsene skjer i et 

magnetfelt produsert av permamagneter i Pick-Uphuset. MC Pick-Uper gir 

et lavt utgangsignal (0.1-0.5 mV) og må kobles via en MC-forsterker/trafo 

før RIAA-forsterkeren (det finnes også såkalte "High Output" MC Pick- 

Uper som nærmest tangerer nivået på MM Pick-Upene). På MC Pick-Uper 

kan en (som regel) ikke bytte stift, men ofte finnes det en inbytteordning 

for å gjøre fornyelse/oppgradering billigere. 

MM: Moving Magnet (beveglig magnet) er betegnelsen på Pick-Uper der 

en permamagnet er montert i enden av Cantileveret. Rilleuslagene på platen 

beveger stiften, cantileveret og magneten. Strøm induseres da bevegelsene 

flytter et magnetfelt i forhold til de faste spolene montert i Pick- 

Uphuset. MM Pick-Uper gir et høyt utgangsignal (1.0-2.0 mV) og kan 

kobles direkte til RIAA-forsterkeren. På MM Pick-Uper kan en (som regel) 

bytte stift. 

Nåleoppheng: Den beveglige delen av Pick-Upen (Stift, Cantilever, generatordel) 

er løslig festet til Pick-Uphuset. Denne koblingen gjøres med en 

fjær (som regel en pianotråd) tredd gjennom en gummiforing. Fjæren og 

gummien bestemmer Pick-Upens compliance - dens ettergivenhet eller 

stivhet. Stive Pick-Uper passer best i tunge til medium armer, mens bløte 

Pick-Uper passer best i lette til medium armer. MC Pick-Uper er som regel 

stivere enn MM Pick-Uper. 

Single/EP: 7 tommers vinylplate som avspilles ved 45 omdreining pr. 

minutt. Equalisert etter RIAA-normen. Spilletid: 1 eller 2 x 7 (14) minutter. 

1 (2) spor pr. side. Mono eller stereo. 

MaxiSingle: 12 tommers vinylplate som avspilles ved 45 omdreining pr. 

minutt. Equalisert etter RIAA-normen. Spilletid: 1 eller 2 x 20 minutter. 

Mono eller stereo. Dette er platene som har potensiale for best lyd. 

Steinkaker: Fellesbetegnelse for flate plater fra før RIAA-normen ble innført. 

Disse platene er med andre ord ikke equalisert. Vanligste avspillingshastighet 

var 78 omdreininger pr. minutt. Mono. 

Nåletrykk: Om Pick-Upen er stiv eller myk avgjør stifttrykket som skal 

brukes. Stive Pick-Uper opererer med høyere stifttrykk enn myke Pick-Uper. 

Typisk ligger anbefalt stifttrykk et sted mellom 1.0 - 2.5 gram. 

Fabrikantene anbefaler et spesielt nåletrykk til sine modeller. Anbefales f. 

eks: 1.5-1.8 gram vil som regel Pick-Upen spore (og spille) best opp mot 

det høyeste angitte nåletrykket. Det er en myte at lavere nåletrykk gir 

mindre slitasje av plate 

og Pick-Up. I virkelikheten 

vil Pick-Upen og 

platen slites minst om 

fabrikantens anbefalinger 

følges. 

Monteringsskruer: 

For at Pick-Uper skal 

kunne brukes om hverandre 

på forskjellige 

spillere har man i sin 

visdom standardisert 

hullavstand og skruer. 

De to monteringshullene 

er plassert 1/2 

tomme (12.7 mm) fra 

hverandre og monteringsskruene 

har en 

diameter diameter på 

1/10 tomme (2.54 mm). (Noen fabrikanter har et tredje monteringshull 

(Rega, Linn) for montering i egne armer.) På noen Pick-Uper har en 

gjennomgående huller, så muttere må festes på skruene på nedsiden av 

monteringsplaten. Mange nyere Pick-Uper har ferdig gjengede huller, noe 

som forenkler monteringen betraktlig. Man bør benytte umagnetiske (kobber-, 

bronse-, plast- eller aluminium-) skruer for best lydmessig resultat. 

Fargekoding: En annen standard som ofte følges er fargekodingen av 

Pick-upens terminaler. Rød terminal angir høyre kanals plus (R+), mens 

Grønn terminal angir høyre kanals minus (R-).Hvit angir venstre kanals 

plus (L+) mens Blå angir venstre kanals minus (L-). Om terminalene ikke 

er fargekodet, vil de som regel være tekstet. 

Stripping: Visse Pick-Uper kan strippes, dvs. at deler av huset fjernes. 

Dette fører til mindre resonanser med bedre lyd som resultat. Ulempen 

med å strippe en Pick-Up er at innmaten i Pick-Upen eksponeres med økt 

sjanse for skade. OBS. Sjekk med importør om din PU kan strippes, før du 

setter i gang! 

2003 fidelity 87

vinyl ABC 

TONEARM 

Tonearmen har som oppgave å føre Pick-Upen gjennom platens riller 

med minst mulig vinkelfeil. Dette skal skje med minst mulig friksjon, og 

uten at vibrasjoner tilføres Pick-Upen. Vi har to hovedtyper armer; tangrensial-armen 

som leser platen i en rett linje og radial-armen som leser 

platen i en bue. Radialarmen er klart mest utbredt, men har den iboende 

feil at Pick-Upens cantilever kun vil være paralell med platerilla ved to 

punkter i løpet av avspillingen av en plateside. 

Sjell: Noen armer er utstyrt med et løst sjell (headshell) som forenkler 

monteringen av Pick-Upen. PUen monteres til sjellet med det vanlige 

skruestyret, mens sjellet monteres enkelt til armrøret med en bajonettfatning. 

SME-fatning og T4P-fatning er de to vanligste typene, men det 

finnes flere typer. På noen armtyper (SME 3009 Series III, Mørch) kan 

hele armrøret tas av for lettere montering av Pick-Up. 

Armkabler: Den interne kablingen i sjellet, i armrøret og fra armbasen 

til forsterkeren er som alle andre kabler medvirkende til å påvirke lyden. 

Armkabler er av spesiellt stor betydning, da disse leder svært små signaler. 

Liksom i kabelverden ellers er kobber og sølv de vanligste ledermaterialene. 

Skjerm på "utvendig" kablen er et "must". 

Jording: Siden tonearmen og drivverket består av metalldeler er det 

ofte nødvendig å jorde disse i StepUpen/RIAAen, for å unngå støy og 

brum. De fleste armer er utstyrt med en separat jordledning som følger 

signalkablene. Denne kan kobles sammen med platespillerens jordledning 

til Step-upen/RIAAens jordskrue. Armkablens jordledning virker ofte 

også som jording for Pick-Uphuset. 

Det er ikke alltid det lønner seg å jorde alle komponenter, så det er 

ofte nødvendig å prøve seg fram med forskjellige kombinasjoner av jording 

for best (mest støyfritt) resultat. Med tre forskjellige jordledninger 

(arm-StepUp / platespiller-StepUp / StepUp-RIAA) blir det mange mulige 

kombinasjoner. 

Armrør: Snittprofilen på armrøret er som navnet tilsier som regel rund, 

men det finnes unntak. Armrøret kan ha en snittprofil som en H-, U-, Ibjelke 

eller være tre-, fir-kantede osv.- det vesentlige her er stivheten. 

Armrøret kan også være tykkere ved basen enn ute ved Pick-Upen, også 

dette for å forbedre stivheten. Sett ovenfra er armrøret rett eller S-formet. 

Materialet i armrøret bør være lett og stivt. Aluminium, magnesium, 

karbonfiber og andre kunststoff brukes. Det leveres sogar armer med 

armrør i treverk. 

Lager: For at armen skal kunne bevege seg enklest mulig i horisontalog 

vertikal-retningene brukes lager med lav friksjon. Kulelager, rullelager, 

nålelager og knivlager er det vanlig å finne i tonarmer, men aller mest 

friksjonsfritt er luftlager. 

Motvektslodd: For å utbalansere vekten av Pick-Up og armrør må 

armen ha et motvektslodd. På grunn av fysikkes lover må loddet som 

påvirker en kort arm, være vesentlig tyngre enn PUen som påvirker en 

lang arm. Av praktiske grunner bruker en derfor så tunge materialer som 

mulig i motvektsloddet. Bly, zink og wolfram er bare noen av de materialene 

som brukes. Motvektsloddet kan forskyves (som regel skrues) 

langs armens lengdeakse for å utbalansere og kunne gi rette stifttrykk til 

Pick-Upen. 

Armbase: Armbasen utgjør armens kontakt med drivverket. Vanligvis 

monteres armer ved at armbasen består av en gjenget bolt som trees 

gjennom godset i drivverket, og strammes med en mutter på undersiden. 

Det finnes også armer som bare skrues fast på toppen av drivverkets 

armboard. SME benytter denne metoden, så hele armen kan skyves 

frem og tilbake for å justere overheng. Smart. 

AntiSkating: For å motvirke sentripentralkraften som trekker Pick-Upen 

inn mot platens midt, er de fleste armer utstyrt med "AntiSkating". 


Mekanismen, som regel basert på et lodd- eller fjær-system, vil trekke 

armen i motsatt retning for på denne måten å motvirke sentripentalkraften. 

Er antiskating-mekanismen scalert skal denne settes til samme 

"vekt" som stifttrykket. 

Montering av arm: Ofte handler man drivverk og tonearm hver for 

seg, eller ettermonterer en bedre arm på eksisterende platespiller. Det 

følger da med en mal med armen som viser hvor monteringshull for 

armbasen skal plasseres i forhold til platespillerens spindel. Det er svært 

viktig å følge denne malens anbefaling, hvis ikke blir det umulig å få riktig 

overheng ved justering av Pick-Up. Les bruksanvisningen! 

Armlengde[L]: Tonearmens horisontale lengde fra lagringspunkt til 

nålespiss. De vanligste armlengdene ligger rundt 9, 10 eller 12 tommer. 

For hjelp til justering av Pick-Up, måles armlengden i mm. 

Se Justering av Pick-Up. 

Overheng [d]: Dette er avstanden fra stiftspissen til senter av spindlen 

på platetallerkenen, i retning av armbasen. Verdien måles i mm, og 

benyttes til Justering av Pick-Up.

DRIVVERK (GRAMMOFON) 

Selve platerspiller-drivverket har som oppgave å snurre platen ved den 

korrekte hastigheten uten at vibrasjoner fra motoren eller omgivelsene 

forplanter seg til plate, arm eller Pick-Up. Dette kan kanskje virke som 

en enkel oppgave, men variasjonen i kvalitet er stor. Dette gjenspeiler 

seg også i prisen, da platespillere kan kjøpes fra et par tusenlapper opp 

til nærmere millionen. 

Motor: Til platespillere brukes vekselstrøm- (AC) eller likestrøm- (DC) 

motorer. 

AC-motorer er enklest (og vanligst) å bruke, da disse får konstant hastighet 

takket være strømnettets jevne frekvens på 50 Hz, og derfor ikke 

trenger noen form for regulering. Noen spillerere har til tross for dette 

regulering av AC-motoren. 

DC-motorer trenger likeretting og regulering for å fungere i en platespiller. 

Dette gjør spilleren mer elektronisk kompleks, men kan gi jevnere 

gange. Ved bruk av DC-motorer er det dessuten mye enklere å justere 

hastigheten på tallerkenen. 

Motordrift: Å overføre drivkraften fra motoren til platetallerkenen kan 

gjøres på tre forskjellige måter: 

Det enkleste, og vanligste måten på moderne kvalitetsspillere er å 

overføre kraften via en gummi-strikk (rem) ved såkallt remdrift. 

Fleksibiliteten i remmen hindrer effektivt at vibrasjonene fra motoren 

overføres til platetallerkenen. Linn, Rega, Thorens, Micro Seiki og mange 

andre bruker denne teknikken. 

En annen måte å overføre motorkraften på, er å plassere tallerkenens 

direkte på motoren, så den beveglige delen i motoren og platetallerkenen 

utgjør en roterende del. Dette kalles naturlig nok direktedrift. 

Goldmund, Technics og mange andre japanske spillerne bruker denne 

metoden. 

Den tredje måten å overføre kraften på er via et gummiert mellomhjul. 

Gerrard, Mørch og Thorens (TD-124) er representanter for denne skolen. 

Wow & Flutter: Disse utmerkede onomatopoetikonene betegner avvik 

i hastigheten på platetallerkenen. Wow er sakte avvik i hastighet (lavfre- 

Ivor Tiefenbrun 

gjennoppfant et 

bedre hjul med Linn 

Sondek LP 12. 

kvente), mens flutter betegner raske avvik i ganghastighet (høyfrekvente). 

W&F var en "big deal" dengang mesteparten av spillerne på markedet 

var direktedrevne, men i dag snakker man nesten ikke om problemet. 

Dagens platespillere har "jevn nok" ganghastighet. 

Pitch: Hastighetsjustering eller pitch er ikke så vanlig på moderne spillere, 

når vi ser bort fra profesjonelle spillere som Technics 1210. 

DiscJockeyen bruker funksjon for å kunne synkronisere hastighet/takt 

mellom to sanger på hver sin spiller ved "crossfading". 

Stroboskop: For å kunne bekrefte riktig hastighet på platetallerkenen 

er noen spillere utstyrt med et til fire strekmønster på tallerkenens ytterkant. 

Når dette mønsteret belyses med vanlig innendørsbelysning 

(50(60) Hz) under gange, vil lyset "fryse" strekene. Ved riktig hastighet 

(33 1/3 eller 45 rpm) vil strekene "stå stille". 

Oppheng: Platespillere kan her deles inn i to kategorier: 

Spillere med flytende oppheng lar platetallerken og armbase henge i 

elastikk (blad-, spiral-fjær eller strikk) fra den faste delen av spilleren 

som består av chassis, lokk og motor. Dette hindrer motorvibrasjoner og 

eksterne vibrasjoner i å påvirke tallerken, arm og Pick-Up. Spillere fra 

Linn, Thorens, Sota osv. benytter seg av flytende oppheng. 

Spillere med fast oppheng benytter seg ikke av noen form for elastikk 

får å hindre vibrasjonene i sin vei. Ofte brukes allikevel sorbotan- eller 

gummi-puter for å hindre overføring av vibrasjoner. Hovedmåten å 

temme vibrasjonsproblematikken i en spiller med fast oppheng ligger i å 

øke massen, og ved å bruke mekanisk "jording" så vibrasjonen føres 

bort fra kritiske deler. Spillere fra Rega, VPI, Micro Seiki osv. har fast oppheng. 

Platetallerken: Den roterende delen av platespilleren virker som 

underlag for platematte og plate. Platetallerknen bør være så tung som 

mulig - for å sikre jevn gange, og så vibrasjonsdød som mulig - for å forhindre 

uønskede vibrasjoner å nå plate og Pick-Up. Platetallerknen kan 

lages i så forskjellige materialer som zink, kobber, bronse, plast, glass og 

treverk. Magnetiske materialer med jern egner seg dårlig i platetallerkenen. 

Platematte: Som underlag for platen, bør platematten, foruten å stoppe 

vibrasjoner, være mest mulig skånsom mot platen - med akkurat den 

rette friksjonen. Hva som er den rette friksjonen, er det tydligvis stor 

uenighet om da vi finner platematter i såpass forskjellige materialer som 

glass, akryl, kork/papir, gummi og filt. Noen platespillere er beregnet på 

å bruke uten platematte. 

Platestrammer: For å koble platen best mulig sammen med platetallerken/platematte 

finnes det platestrammere. Disse kan være i form av et 

tungt lodd (puck), eller lettere versjoner som skrues fast på spindelen. 

De ultimate platestrammerne benytter en (elektrisk eller manuell) 

vakumpumpe som suger platen fast mot platematten. 

2003 fidelity 89

vinyl ABC 

PLASSERING OG JUSTERING 

For at du skal få fullt utbytte av analogriggen din er det vesentlig at du 

gir den optimale arbeidsvilkår. Dette innebærer å plassere den på det 

rette underlaget, og justere alle parametere optimalt. Dette er svært viktig. 

En dyr spiller som er dårlig justert spiller dårligere enn en billig spiller 

som riktig justert. Det er din innsats som bestemmer hvor godt sluttresultatet 

blir. Brett opp ermene og sett i gang. 

Plassering av platespiller: For at platespilleren skal yte sitt optimale 

er det viktig at den plasseres på et egnet underlag. Underlaget skal hindre 

vibrasjoner fra gulv, vegger eller luften i å nå platespilleren og på 

denne måten påvirke avspillingskvaliteten. Det er to skoler på hvordan 


dette best gjøres. 

Den ene skolen forefekter et tungt stativ/bord, helst med spikes. 

Denne løsningen fungerer utmerket på murgulv eller på murvegg, men 

er ikke særlig brukbar på svaiende tregulv eller vegger. 

Den andre skolen anbefaler lette rammekonstruksjoner, gjerne i treverk 

som balsa. Et billig men fullgodt alternativ her er IKEAs LACK bord 

som kanskje er bransjens aller beste kjøp; ca. Kr. 100,- 

Base Tecnologys baser bør 

også være et utmerket underlag 

for platespillere, selv om denne 

konstruksjonen strengt 

talt faller mellom de to 

skolenes prinsipper. 

Justering: Dette er 

ment som en rask oppramsing 

av justeringene som må foretas i forbindelse med montering av 

ny Pick-Up på eksisterende platespiller/arm. Jo mere flid man gjør seg i 

forbindelse med justeringen, jo bedre resultat får man fra platespilleren. 

1. Legg en 12" plate med monteringsmalen på platetallerkenen. Lim 

gjerne malen fast til en plate du ikke spiller. 

2. Monter armkabler til Pick-Upen og skru fast PUen løslig med skruehodene 

midt i de avlange skruesporene på armen. 

3. Mål armlengden L i mm fra et punkt vertikalt over stiften til et punkt 

vertikalt over armens horisontale lagringspunkt. 

4. Regn ut hvilket overheng armen skal ha ut fra følgende formel: d = 

L-÷(L≤-7601) der L er armlengden i mm, mens d er overhenget i 

mm. 

5. Juster overheng ved hjelp av malen. Pilspissen på malen må peke 

rett mot armens horisontale lagringspunkt. Løs skruene litt og skyv 

PUen fram eller tilbake, for så å skru den løslig fast med den indre 

(venstre skruen). (Det vil i noen tilfeller være nødvendig å utføre pkt 

3 og 4 igjen hvis armlengden endres mye). 

6. Sett antiskating til null, og juster stifttrykket ut fra produsentens 

anbefaling. 

7. Senk PUen ned på malens ytterste justeringspunkt (HTA-1) for å justere 

horisontal sporingsvinkel (Horizontal Tracking Angle). Sjekk om 

cantileveret er paralellt med streken. Om ikke - hev armen, vri PUen 

og prøv igjen. Fortsett til cantileveret er paralellt med streken, og 

skru fast begge skruene. 

8. Dobbeltsjekk den horisontale sporingsvinklen ved at cantilever er 

paralell med streken også ved det innerste justeringspunktet (HTA- 

2). Stemmer ikke HTA i begge punktene er overhenget feil - gå tilbake 

til pkt 3. 

9. Juster den vertikale sporingsvinkelen VTA (Vertical Tracking Angle) 

ved å justere armbasen opp eller ned - til armrøret er paralellt med 

overflaten av plata. På armer som ikke har denne justeringsmuligheten 

må en benytte mellomlegg mellom PU og arm (dersom PUen er 

for lav) eller mellom armbase og armboard (dersom PUen er for 

høy). 

10. Juster stiftrykket på nytt og bruk gjerne en løs nålvekt for å få nøyaktig 

stifttrykk. 

11. Juster antiskating. Dette kan gjøres ved å bruke skalert justering på 

armen eller ved å prøve seg fram. 

12. Spill plater.

FORSTERKERI 

Siden Pick-Upen leverer pinglete 0.1-2.0 mV fra spolene, må masse 

ytterlig forsterkning til for å matche andre signalkilder som CD og tuner. 

Disse lydkildene gir såkallt linjenivå; dvs. 0.5-2.0 V på utgangene, så 

PUens signal må forsterkes opp betraktlig for å tangere en CD-spiller. At 

platene er equalisert i utgangspunktet gjør forsterkningen av signalet fra 

PUen enda mere komplekst. 

Step Up: Med et typisk utgangsnivå på bare en tiendedel av en MM 

Pick-Up, må signalet fra en MC Pick-Up forsterkes 10 ganger (20 dB) for 

å matche utgangssignalet på en MM. Dette gjøres i en såkalt "Step- 

Up". Ved hjelp av en MC-trafo eller forsterker blir signalet fra Pick-Upen 

forsterket (rundt) 20 dB. I tillegg gir Step-Upen en fornuftig impedanselast 

for MC Pick-Upen. 

VEDLIKEHOLD OG RENHOLD 

En platespiller/arm/Pick-Up-kombinasjon som står ferdig oppmontert, 

trenger lite vedlikehold. Vanlig støvtørking kan greit utføres med en 

microfiberklut, men vær oppmerksom på at en slik klut kan lade spilleren 

(særlig støvlokket) med statisk elektrisitet. En vanlig bomullsklut kan 

også benyttes. OBS. Vær for all del forsiktig i nærheten av stiften - det er 

ikke få små diamanter som sitter i kluter i de tusen hjem. 

Ellers er det viktig å sjekke oljen en gang i mellom. Bruksanvisningen 

på arm og platespiller bør gi mere informasjon om dette. 

Renhold av plater: Får at stiften skal få med seg alle de minste ujevnhetene 

i platerilla er det viktig at plata er ren. Ligger det støv eller andre 

former for smuss i rilla klarer ikke stiften å lese de fineste detaljene. For 

å rengjøre platene finnes det flere fremgangsmåter. 

For å få bort løst støv er en karbonfiber-børste det eneste saligjørende. 

Med myriader av tynne karbonfiber som utgjør "busten" på børsten 

fjerner disse støv helt ned i bunnen av rillene. Det finnes også korthårede 

børster med "fløyelsaktig" kontaktflate, men denne typen fraråder 

jeg, da større trykk trenges for å rengjøre platene. 

For å fjerne andre typer smuss enn "flyvestøv", trenges rensing med 

en eller annen type kjemikalie som har evnen til å løse opp forurensningen. 

Slik forurensing kan være olje fra platens støping (derfor bør nye 

plater renses), løst vinylstøv fra slitasje, fingerfett, øl, jordbærsyltetøy osv. 

Det er de som anbefaler Zalo i lunkent vann og klut eller børste, men en 

slik fremgangsmåte fraråder jeg. Både sjansen for at etiketten løser seg 

opp, og at rillene ikke renses i lengderetningen er for stor. For virkelig å 

rense platene er en dedikert plate-vaskemaskin det eneste som nytter. 

Der påføres kjemikaliene kun på rilleområdet av plata, og fjernes ved 

sug. En slik plate-vaskemaskin innebærer en viss investering, men kan 

forsvares for vedlikehold av en platesamling av en viss størrelse. Rene 

plater spiller best og slites minst. 

Renhold av stift: Med tanke på at platerilla på (begge sider av) en LP 

RIAA: 

1: Recording Industri Assosiation of America satte på 50-tallet standarden 

for alle de moderne "microrille"-platene vi bruker i dag: Materiale 

skulle være kunststoff (vinyl), og platene skulle equaliseres etter RIAAnormen. 

Dette innebærer at bassen ble senket med 20 dB, for å hindre 

at store utsving skulle ta for stor plass på platen. Videre ble diskanten 

hevet med 20 dB, for å forhindre at denne ble druknet i overflatestøy. 

Takket være RIAA-normen fikk vi plater med lang spilletid og lite overflatestøy. 

2: Platespillerforsterker som re-equaliserer signalet på platen ved å heve 

bassen 20 dB og dempe diskanten med 20 dB for å gi flat response. I 

tillegg forsterker RIAAen platespillersignalet opp til linjenivå ved 50-70 

dB forsterkning (300-3.000 ggr). RIAA-forsterkere finnes som 

Phonoinnganger i for- og integrerte-forsterkere, eller som separate enheter. 

RIAAer er ofte utstyrt med innebygd MC-forsterkning. 

er over en km lang skjønner vi hvorfor man har valgt et såpass hardt og 

slitesterkt materiale som diamant som materiale til stiften. Men kontakten 

mellom den harde diamanten og den myke vinylen, gjør at litt vinyl 

slites av og fester seg på stiften. Vi får avleiringer av vinyl og eventuell 

annen smuss som endrer stiftens kontur. Dette må fjernes. 

Det enkleste er å bruke en liten stiv børste og feie bort smusset. 

Børste-bevegelsen må foregå i platens bevegelsesretning - bakfra og 

forover på stiften. 

Det finnes også motoriserte vibrerende børster som plasseres på platetallerkenen, 

hvor stiften senkes ned med kun sitt eget stifttrykk. Begge 

typer børste bør benyttes sammen med en rensevæske for å rense enda 

bedre. 

OBS. Pass på å bare bruke anbefalte rensevæsker til denne jobben. 

Bruker man for sterk lut, risikerer man at limet som fester stiften til cantileveret 

løser seg opp. Det kan bli en dyr affære. 

Statisk elektrisitet: I et tørt innemiljø får vi oppbygging av statisk 

elektrisitet, særlig i ting som beveger seg. Dette kan være problematisk, 

da platas rotasjon fører til oppbygging av flere tusen volt. Dette fører 

igjen til to problemer; plata tiltrekker seg flyvestøv og vi risikerer støyende 

utladninger - knepp - gjennom Pick-Upen. 

Unngå antistat-pistoler og matter da disse ikke virker noe særlig godt. 

Løsningen på problemet er nemlig såre enkel: få opp luftfuktigheten i 

rommet. Ved- eller olje-fyring er å foretrekke framfor fyring med elektrisitet. 

For ytterligere øking av luftfuktigheten kan en bruke en luftfukter, 

men en enda bedre løsning er å plassere grønne planter i rommet. Da 

slår vi opptil flere fluer i en smell. Lytterommet blir penere, plantene virker 

som lyd-absorbenter og vi kvitter oss med problemet med statisk 

elektrisitet. 

Takk for oppmerksomheten. 

2003 fidelity 91

Audio-frikernes drømmeanlegg: Stig Arne Skilbrei 

Drømmeanlegget – 

det du allerede har! 

Gode musikkopplevelser kan fremskaffes 

med selv de enkleste midler, men 

et godt anlegg er ingen hindring, smiler 

Stig Arne. Men det må bygges opp 

over tid og tilpasses eieren, sier han. 

Det perfekte hjemmeunderholdningsanlegget 

har en skjerm som kan trekkes 

ned fra taket akkurat som verdenskartet 

på skolen. Det har en prosjektor i taket 

som gir så skarpe bilder av Siri Værdame at du 

ikke er deg selv hele kvelden, og været vet du 

ingenting om. Sentralenheten har to prioriterte 

kanaler for stereo, og ytterligere kanaler for surround, 

inklusive to subkanaler. DVD-spilleren 

leser alle formater, og kan naturligvis også ta 

opp. Forbindelsen er trådløs eller optisk. 

Høyttalere kan henges opp overalt, forbindelsen 

er trådløs. Subwooferne danner stativer for hver 

sin sidehøyttaler/satellitt. Ingen sub står alene i 

et hjørne og brummer, det bare irriterer naboene. 

Høyttalerne går på skinner; fra bakveggen 

ved mindre kritisk bruk til fremtrukket posisjon 

for kritisk lytting. Sidehøyttalerne kan brukes 

både passivt og aktivt, ekstra forsterkere med 

innebygde aktive delefiltre kan kobles til sentralenheten. 

Forbindelse til dataanlegget er via et 

trådløst, håndholdt tastatur med mikrofon og 

talesyntese. 

Fiksjon 

Fiksjon eller fantasi? Ingen vet om det er et slikt 

anlegget som blir fremtiden – eller noe helt 

annet. I alle fall, mitt eget anlegg ser ganske 

annerledes ut. Det er for det første delt opp i tre 

separate deler – TV for seg, hi-fi for seg og data 

for seg. En ytterligere integrasjon er for mitt 

vedkommende – i dag - ikke ønskelig fordi det 

enten ville bli for dyrt, for dårlig eller for komplisert. 

Er man i det hele tatt sikker på at integrasjon 

er fremtiden? Hvor lurt er det egentlig å 

bruke lastebilen til og fra barnehagen, og gummistøvler 

året rundt? MÅ man mose alt sammen, 

eller smaker det kanskje best med biff og 

poteter hver for seg, etterfulgt av dessert, kaffe 

og kanskje en liten avec? Det er meget mulig at 

morgendagens audiofil fremdeles vil bygge opp 

et anlegg helt for seg selv med rør og annen 

utrangert teknologi, uavhengig av familiens plastikkbokser, 

akkurat som at den autofile vil ha 

en gammel Volvo Helgenen-bil i garasjen til å 

skru på, mens Toyota Corollaen bringer familien 

frem og tilbake til daglig. 


Kiss 

På engelsk heter det "keep it simple, stupid". 

Jeg er ganske sikker på at mange lanseringer 

har floppet fordi man ikke har fulgt denne enkle 

regelen. Noen som husker 8-sporsspilleren, først 

og fremst for bil, men også til hjemmeanlegget? 

Jeg prøvde et sånt relikvie en dag, og holdt på å 

slite ut håret. 8 kanaler! Jeg skiftet spor og skiftet 

spor, og ante ikke hvor på båndet jeg var. 

Det gikk an å spole fremover, men ikke tilbake! 

Eller var det omvendt? Og når ikke jeg finner ut 

av det, hvordan i all verden kan du forlange at 

min 70-årige gamle mor kan det? 

Spolebåndopptakeren var et fantastisk medium 

som vi kunne hatt den den dag i dag om vi 

hadde beholdt den enkel, med spoler som ikke 

behøvde snus. (Grunnen til at vi IKKE lenger har 

den, er at det tok for lang tid å kopiere bånd. 

Det var langt raskere å presse en plate). Husk at 

familiens spilledåse må kunne brukes av alle, 

ikke bare husets audiofil, og legg merke til hvordan 

dagens mest brukte medier ser ut: 

Videokassetten kan kun settes inn en vei, og 

CD-platen har kun en side. Det kan alle forstå, 

og slik må også fremtidens elektronikk fungere. 

Bygge seg opp 

Du kan godt erklære deg som audiofil selv om 

du bare har et billig anlegg. Det er interessen 

som teller, ikke pengene. Vi må alle starte et 

sted. For et drømmeanlegg er ikke noe man 

bare går ut og kjøper. Da var det bare å rane 

banken og kjøpe full pakke Krell eller tilsvarende. 

Nei, det er noe man bygger opp over 

lang tid, etter mye prøving og lytting; det er en 

læreprosess, og det er dette som gjør en hobby 

til en interessant og utviklende aktivitet. Det er 

dessuten noe med at ting skal passe sammen, 

og passe til ditt lynne, din musikksmak og din 

stue. Og kanskje din bedre halvdels estetiske 

sans, noe som kan være vanskelig nok. Jeg har 

hørt integrerte forsterkere fra Holfi og andre 

som har pustet separate for-og effektforsterkere 

i nakken, men personlig har jeg har alltid 

anvendt sistnevnte løsning, for det er ikke uvanlig 

at de som lager lager de beste effektforsterkerne 

også lager de dårligste forforsterkerne. 

Det har nok noe med fokus å gjøre. Det har 

også en praktisk årsak. 

Man plasserer ikke en forsterker på 40 kg på 

en hvilken som helst hylle fra Ikea, bare synet av 

et slikt blikkfang på stuens beste plass har forårsaket 

skilsmisser. Nei, jeg bruker en liten plastikk-boks 

fra engelske QED (Vector) på benken 

som forforsterker, mens en Electrocompaniet AW 

250R står trygt på gulvet. Langt framme på gulvet 

står et par billige engelske høyttalere 

(Heybrook Optima), og det er ikke helt tilfeldig. 

For det første har jeg ikke råd til noe bedre nå, 

for det andre er det min erfaring at det er engelskmennene 

som konsekvent stiller opp med 

den mest nøytrale og naturtro høyttalerlyden. 

Ja, det er vel faktisk engelskmennene som er 

opphavet til selve begrepet "nøytral" lyd, helt

tilbake til Quad ESL 57. Og på loftet står et par 

B&W 801 til renovering... CD-spilleren er en 

modda Teac VRDS 25, som med sine 15 kg 

alene er tung nok for benken. Jada, jeg prøver 

hele tiden å finne noe bedre, men det meste er 

dårligere – eller så mye dyrere at jeg står over. 

Der ligger også et viktig poeng: Man må av og 

til slå seg til ro med det man har, og nyte 

musikken. Drømmeanlegget er det anlegget du 

til enhver tid eier. 

Annet utstyr 

Og det har blitt en del utstyr opp igjennom 

tidene. Blant de forsterkerne som huskes med 

glede er diverse OTL-varianter fra Futtermann, 

og Adyton sin første "Symphonic Series". 

Prøvde også en annen særing med mindre godt 

resultat, en Moscode, som var "Futtermann 

fremme og Hafler bak", dvs rør i inngangen og 

Mosfets i utgangen. Men flott var den! Har hatt 

Audio Research og Conrad Johnson, og mye fra 

Nad, Rotel og Electrocompaniet; fra den andre 

enden av prisskalaen. Har nok prøvd en eller 

annen modell fra samtlige norske produsenter. 

Høyttalere har kommet og gått, Dahlquist DQ 

10, Quad både ESL 57 og 63, men ingen av 

disse var enkle å drive. Det var derimot MS og 

Infinity. Platespillere fra Kenwood, Technics, 

Rega, Thorens og Linn Sondek har hatt armer 

fra SME og Rega med pickuper fra Shure, 

Grado, Ortofon (inkl. SPU), Grace, AKG, Denon, 

Supex, Koetsu og Lyra. Sistnevnte er modellen 

"Helikon" fra Stig Inge Bjørge i Japan, som viser 

hvor langt pickupene har utviklet seg. De som 

ikke har lyttet til vinyl på noen år, garanterer jeg 

skal bli "skræmt ja!". Men jeg er ikke blant de 

som klamrer seg til platespilleren. Gode digitalopptak 

er skremmende gode. Det ser ut som om 

det er teknikerne som setter grensene, ikke teknikken. 

Modifikasjoner 

En hifi-freak lar sjelden noe være i fred. 

Samtlige av mine apparater er tuklet med. Hva 

skal du med utgangskondensatorer på CD-spilleren, 

når forforsterkeren har tilsvarende sperrekondensatorer? 

Jeg vrir hodet av dem. Jeg vrir 

kondensatorene rundt til beina har kontakt, og 

fortsetter å vri til jeg står med kondisen i hånda. 

Har du hørt hvor mye bedre det låter etterpå? 

Du må bare få en kyndig person til å lokalisere 

dem og eventuelt utføre jobben for deg. Det er 

så enkelt at han gjør det for kaffe og vafler. Du 

kan også fjerne eller parallell kople forforsterkerens 

utgangskondensatorer dersom effektforsterkeren 

har inngangs-ditto. Videre kan dioder 

skiftes ut til raskere typer, og strømforsyningen 

forbedres med større eller flere ladelytter. Du 

kan holde på i det uendelige, men i praksis finnes 

det en grense for hva som er regningssvarende, 

og erfarne audiofile vet hvor det er mest 

å hente. 

HVA er best? 

Hvordan kan jeg være sikker på at det utstyret 

jeg har er bedre enn det jeg har forkastet? Se 

det er et spørsmål om lang erfaring – og tre- 

ning i å lytte til levende musikk. Jeg innrømmer 

gjerne at jeg før jeg ble utagerende konsertgjenger 

like mye gjettet som visste. Men når du 

tilstrekkelig ofte lytter til levende musikk kryper 

minnet av den inn i hodet, og ligger der som en 

uvurderlig referanse. Det er denne komponentene 

må sammenlignes med, ikke hverandre. 

Men det er ikke bare å råde over et godt 

anlegg, det må også kobles sammen med egnede 

kabler, og stilles riktig opp. 

HVOR er best? 

Og for å ta det siste først: Nøye utprøving har 

lært meg at høyttalerne bør peke rett frem, slik 

Harry Pearson (The Absolute Sound) alltid har 

Man må av og til slå seg til 

ro med det man har, og nyte 

musikken. Drømmeanlegget 

er det anlegget du til enhver 

tid eier. 

hevdet. Altså ikke vinkles inn. Dette gir et større 

og mer naturlig perspektiv med mindre forvrengning. 

Jeg har til og med prøvd dette på en 

utendørs konsert med PA-høyttalere! Unntak 

må naturligvis av og til gjøres enten av praktiske 

årsaker eller for høyttalere med ekstremt snever 

utstråling. Videre må høyttalerne stå langt ut 

fra bakvegg, dette kan når alt klaffer gi et utrolig 

perspektiv mellom og bak høyttalerne, slik at 

du nesten får en optisk illusjon av konserten. Du 

SER faktisk utøverne. Presses høyttalerne bak 

mot bakveggen, ødelegges denne illusjonen 

totalt, hele konsertlokalet/innspillingslokalet forsvinner. 

HVOR langt fra bakvegg er ikke likegyldig. 

Til å begynne med prøvde jeg meg frem, 

senere leste jeg tekniske utredninger om emnet, 

og i dag sverger jeg til "oddetallsregelen", som 

sier at en tredjedel av rommets lengde fra bakvegg 

er optimalt. Dvs. at dersom rommet er 6 m 

langt skal høyttalerne stå 2m fra bakvegg. Dette 

viste seg å avvike 2cm fra min egen foretrukne 

plassering – ikke dårlig. Dersom 1/3 ikke passer, 

bruk 1/5, 1/7 eller 1/9. Bakgrunnen er at det er 

denne plasseringen som i minst mulig grad 

antenner rommets egenresonnanser. Partalls 

plasseringer gir buldrebass og et ugjennomsiktig 

lydbilde. Så frem med meterstokken, NÅ! 

Kabler 

Så var det kablene, da. Jeg lager dem selv, og 

det er rørende enkelt. Jeg har i dag ikke en 

eneste kjøpekabel i anlegget mitt. De er dyre, 

og mange er etter mine ører uheldig konstruert, 

ikke fra et strengt elektrisk synspunkt, men lydmessig. 

Elektrisk er det ett fett om lederen 

består av mange tynne ledere eller en tykk, men 

lydmessig er det ingen tvil: Lederen skal være 

massiv, noe også forskerne hos B&W m. fl. hevder. 

Det gir alltid den reneste lyden, men det 

krever noe erfaring å godta: Mange tynne 

ledere gir en fetere øvre bass, og det kan kle 

mange anlegg, men det ER forvrengning. En 

massiv leder gir alltid en dypere, renere og 

strammere bass. Utifra dette kan du forstå at 

jeg betrakter den vanlige, koaksiale signalkabelen 

som den rene katastrofe for lyden. Gjennom 

senterlederen, som ofte er massiv, passerer 

lyden relativt greit, men tilbake skal lyden kjempe 

seg gjennom en skjerm bestående av et finmasket 

nett av talløse tynne ledere som ligger 

på tvers av signalets retning. Lyden må hoppe 

fra leder til leder utallige ganger, og dette skaper 

forvrengning. Det pussige er at det ikke 

måler stort. Den elektriske motstanden i enhver 

kabel er neglisjerbar. Dersom du trenger en signalkabel 

med skjerm må den i allefall være av 

den halvbalanserte typen, dvs med separat pluss 

og minusleder, og med en kringliggende skjerm 

bare forbundet i ene enden. 

Avstand imellom 

Motstand er bare en parameter: De to andre er 

induktans og kapasitans, og her detter de fleste 

ut. Men rent praktisk kan det forklares slik: 

Legger du kabelens to ledere tett sammen, minker 

induktansen, mens kapasitansen øker. Lager 

du en viss avstand mellom lederne, skjer det 

motsatte. Du må altså prioritere enten kapasitans 

eller induktans. Mine ører er ikke i tvil: 

Kapasitans låter fryktelig, altså: Lederne må ha 

en viss avstand, og dette gjelder både signalkabler 

og høyttalerkabler. De fleste produsenter av 

signalkabler reklamerer gjerne med lav kapasitans, 

så hva er det som er så kontroversielt med 

"mine" kabler? De er som tatt rett ut av læreboken! 

De som føler seg truet er produsenter; 

og audiofile som har lagt ut en formue på sine 

kabler og må forsvare investeringen. 

En kabel er ingen komponent. Det er en forbindelse 

mellom komponentene, og den lager 

du enkelt selv. Til høyttalerkabler bruker du 

parallelle lengder av f. eks. installasjonskabel 

eller annen kabel med en eller få tykke ledere. 

Unngå bananplugger, de låter råttent, trolig på 

grunn av dårlig spenn = dårlig kontakt. Skru 

ledningene direkte fast i terminalene. Når det 

gjelder signalkabler må du lodde. Parallelle 

lengder av tynn data- eller telefonledning gjør 

susen så lenge du ikke trenger skjerm, og det 

trenger jeg i praksis kun til platespilleren. Jeg 

presenterer gjerne skisser og bilder av hjemmelagde 

ledninger for de lærevillige, men det må 

bli en artikkel for seg. 

Leve 

Du blir ingen audiofil av å bare sitte hjemme i 

stua. De største musikkoplevelsene har jeg fra 

konsertlokalene rundt om i landet – og kanskje 

fra en reiseradio. De mest begavede av oss leser 

bare partituret – og gjenskaper musikken i sitt 

eget hode. Vi andre dødelige har stor glede av å 

bygge opp et best mulig hjemmeunderholdningsanlegg 

– gjennom å prøve og feile over 

tid. 

2003 fidelity 93

Bransjeblikk: Kirkelig Kulturverksted 

Satan på kirkebenken 

Jeg har gjennom årene systematisk 

kjøpt meg en ganske 

pen samling av KKV titler. Men 

rekken av utgivelser er nå dessverre 

brutt. Det er et 4 års stort 

hull i min CD-samlingen… 

Et av mine første møter med KKV var under 

en demo på Oslo Hi-Fi Center i 1993, i 

det daværende high-end rommet. 

Tømmervik skulle demonstrere sitt ypperste 

utstyr og lot Kari Bremnes løsrive seg på 

Forsell sin vinylspiller. Å Gode Gud for en kulturopplevelse! 

Kombinasjonen av Karis stemme og 

den hårreisende lydkvaliteten gav en eksistensiell 

lydopplevelse, helt i tråd med Livsfrisen til 

Edvard Munch. Etter dette var veien til platebutikken 

kort, og KKV ble etter hvert en innfallsport 

til mye nydelig musikk fra Knut Reiersrud, Iver 

Kleive, Bjørn Eidsvåg og alle de andre favorittene 

på dette fine norske plateselskapet. 

Min entusiasme for KKV døde på samme 

måte som den ble født: På en Hi-Fi demonstrasjon. 

Igjen fikk Kari Bremnes den (tvilsomme) 

ære av å være artisten i (stereo)fokus. Det 

begynte med Månestein fra 1997, som fikk terningkast 

6 av kollega Stein Arne Nistad i Audio, 

og som på alle måter er en meget sterk plate. 

Så, etter kort tid til Kari Bremnes å være, kom 

nyheten om at Svarta Bjørn skulle lanseres allerede 

året etter. Jeg fikk høre dette spennende 

konseptalbumet under Hi-Fi messen på Plaza i 

oktober 1998. Jeg husker det som om det var i 

går: Den låt helt knall på Hegels demonstrasjon. 

Bent Holter er forresten gammel Kari-fan og 

brukte Løsrivelse som referanseplate under 

utviklingen av sin første DA-konverter. Dess 

større ble skuffelsen da jeg oppdaget at HDCD 

logoen lyste opp på CD-spilleren bak Bent. F... 

og! Nå hadde denne styggedommen sneket seg 

innenfor hos mitt eget musikalske hjertebarn. 

Cutting Room 

Først trodde jeg at HDCD utgivelsen av Svarta 

Bjørn var et eksperiment fra KKV. Det er jo 

mange artister som har vært innom HDCD for et 

album eller to, før de har droppet konseptet. 

Dessverre har dette utviklet seg til å bli en langvarig 

unntakstilstand, hvilket altså har provosert 

meg til å ta fatt på denne artikkelen. 

Jeg kontaktet først KKV og fikk hyggelig svar 

tilbake fra Erik Hillestad som "ikke var sikker, 

men trodde at HDCD var innført på alle utgivelser 

fra og med primo 1998. Hvis jeg ville vite 

mer var det best å kontakte Cutting Room i 

Stockholm, som er ansvarlig for masteringen". 

Som sagt som gjort, men intet svar derfra. Mine 

e-post forespørsler forble ubesvart. Jeg er derfor 

avskåret fra å kunne videreformidle til leserne 

hvilken begrunnelse Cutting Room har for å 


pushe HDCD på KKV. I denne julehøytiden er 

det ille nok å måtte konstatere at Kong Haakon 

konfekten er beskjemmet av Kraft Foods produksjon 

i Sverige. Jeg finner meg ikke i at ytterligere 

en nasjonalhelligdom blir besudlet! 

HDCD 

Jeg aksepterer at HDCD systemet hadde en viss 

berettigelse på begynnelsen på 90-tallet. Husk 

at på den tiden hadde mange innspillingsstudioer 

fremdeles 1. generasjonsutstyr fra Sony som 

låt pyton. Med overgang til nytt HDCD innspillingsutstyr, 

som var nyutviklet med bedre forståelse 

for jitter og andre nyoppdagelser, så fikk 

man en reell kvalitetsforbedring på studiosiden. 

Det samme gjaldt på avspillingssiden hos forbruker. 

Den integrerte HDCD D/A-konverteren 

var bedre enn mye annet (gammelt) CD utstyr. 

Og hvordan låter HDCD da? Jo det kan låte 

riktig så bra! Nøyaktig hva som skjer i prosesseringen 

er en like velbevart hemmelighet som 

resepten på Coca Cola; -du vet ikke helt hva du 

får i deg. Vi vet altså ikke helt om forskjellene 

skyldes forbedringer eller forandringer. Men 

med HDCD får man bl.a. en utpreget stor romfornemmelse 

og storhet i lydbildet, som så 

absolutt kan være besnærende. På den annen 

side har framstående kritikere (og her er Martin 

Colloms i godt selskap med vår egen Håkon 

Rognlien) kritisert HDCD for å hemme dynamikken. 

Litt av trøkket mangler. Pilsen er litt doven. 

Jeg har ingen problemer med HDCD fram til 

dette punktet i min analyse: Formatet kan låte 

bedre under visse omstendigheter, og når det 

ikke gjør det så har man uansett "romsligheten" 

å trøste seg med. Mange entusiaster favoriserer 

faktisk stort lydbilde framfor dynamikk. 

Lite trøkk 

Årsakene til at jeg ikke kan fordra HDCD ligger 

imidlertid på følgende 3 punkter: 

• Lydnivået i HDCD ligger -6dB under vanlig CD 

standard. Det betyr at ved sammenligning vil en 

HDCD låte mye svakere enn en vanlig CD. 

Derfor har alle HDCD chip en innebygd digital 

demping på -6dB som automatisk kobles inn 

når man spiller vanlige CD-plater. En slik digital 

dempekrets medfører vesentlig dårligere bitoppløsning 

for vanlige CD-plater. Det er ingen 

annen begrunnelse for å gi vanlige CD-er dette 

handikap, enn ren markedsføringstaktikk. Denne 

forringelsen er så stygg at produsenter som 

bl.a. Krell, ML og Theta leverer CD-spillere med 

2 separate konvertere for de to formatene. Men 

det gjelder altså spillere i den dyre enden. 

Mange billigere CD-spillere til typisk < 30,000.bruker 

standard HDCD chip som gir ovennevnte 

forringelse. 

• HDCD plater som spilles av uten dekoding (på 

vanlige CD-spillere) låter vesentlig 

dårligere. Dynamikken blir forringet, og det låter 

flatt og tamt à la MP3. 

• Hvis man kombinerer ovennevnte 2 faktorer, 

så får man et grisestygt regnestykke: 

Flertallet (90%?) av dagens CD-spillere har ikke 

HDCD, og gir følgelig dårligere lyd på HDCDplater. 

Når det gjelder de få CD-spillerne som 

har HDCD, så får man likeledes dårligere digital 

kvalitet på alle vanlige CD-plater (99%?) som 

ikke er HDCD. HDCD er således vellykket i 0,1% 

av tilfellene, og kun for de med superdyre CDspillere 

med doble konvertere. 

Monopol 

Sympatien for HDCD blir ikke større av at selskapet 

er kjøpt opp av tidenes største kapitalist/monopolist: 

Bill Gates/Microsoft. 

Forhåpentligvis er oppkjøpet begrunnet i videreutvikling 

av teknologi for "pakking av lyd" 

innenfor data-/spillmarkedet. Jeg håper inderlig 

at pengene ikke skal brukes til videre oppbakking 

av HDCD. En slik satsing kan uansett bare 

gi marginale økninger i markedsandelen, og vil 

bare føre flere lydentusiaster i "HDCD-fella". 

Jeg ser heller ingen framtid for HDCD på lengre 

sikt, hvor de ekte superformatene SACD/DVD-A 

kommer til å regjere. HDCD er med andre ord 

en døende hest som ikke bør fores. 

Sumasumarium 

HDCD er en overlevning fra CD-ens istid, og 

innebærer ingen kvalitetsforbedring i 2002. 

Andre firmaer leverer i dag vel så godt utstyr til 

innspilling/mastering, og jeg har flere CD-er 

uten HDCD fra Cutting Room med super lyd. 

Entusiaster som har satset på CD framfor vinyl, 

vil aldri komme i mål lydmessig, så lenge alle 

vanlige CD-plater passerer gjennom HDCDchip’ens 

bit-begrensning. Jeg synes det er tragisk 

at Kirkelig Kulturverksted har gått i denne 

fella. 

Per Hillestad har i intervju sagt at hans gode 

lydproduksjon springer ut i fra det artistiske, og 

ikke av hensyn til oss "lydfreaker". Når man vet 

hvor mange audiofile som kjøper KKV plater, så 

synes jeg dette er å spytte på den tallerkenen 

man spiser av. Satsningen på HDCD forsterker 

dette inntrykket. 

På tross av ovennevnte mishagsytringer holder 

jeg meget av mine gamle utgivelser på 

Kirkelig Kulturverksted. Forhåpentligvis tar 

Hillestad seg en alvorsprat med Stockholm og 

setter ei kule i HDCD-prosjektet. I mellomtiden 

oppfordrer jeg alle til å kjøpe nye utgivelser fra 

det tyske plateselskapet ECM. Her kan man 

nyte norske jazzutøvere, produsert av Jan Erik 

Kongshaug og utgitt i topp lydkvalitet. 

Selvfølgelig uten HDCD. 

Petter Dale jr 

dalepetter@hotmail.com

hi-fi messe i Horten 

Alternativ hi-fi messe 

God lyd i Horten. 

Vi var heldige vi om lag 500 hi-fi entusiaster 

som tok turen til den alternative 

messaen i Horten nå i høst. Ingenting 

galt med de store arrangementene i 

tigerstaden, men det er et tankekors at Terje 

Nilsen hos Audioaktøren sammen med likesinnede 

i bransjen leide et helt hotell for om lag 

samme pris som et eneste rom kostet på 

Plaza. I løpet av helgen hadde en rekke "alternative" 

utstillere vist frem sin beste tilbud i alt 

vesentlig tradisjonell 2 kanals stereo, men med 

gjennomgående bedre lyd enn vi opplevde i 

Oslo. Ikke bare hadde publikum en hyggelig 

tid, ofte sammen med både kone og barn, men 

også utstillerne kunne melde om betydelig 

pågang i lang tid etter Horten- messa. 

Et lokal initiativ som dette, vil aldri erstatte de 

Horn i siden? 

store messene, men er et spennende alternativ 

som nok krever mer innsats, men altså ikke så 

mye penger av de lokale aktørene. Det var for 

øvrig svært mange Oslo-entusiaster vi nikket 

gjenkjennende til der i marinebyen en times 

tur fra Lysaker. Her var uventet mye vinyl, rør 

og horn, men også multikanals demonstrasjon 

fra danske Holfi. Det må likevel sies at undertegnede 

opplever deres demonstrasjon med 

ekstra dypbass i to 

kaneler, som mer forbløffende 

overbevisende 

enn også å få mye av 

musikken i nakken. 

Men både spennende 

og hyggelig var det. Så 

spennende at primus 

Primus motor for hi-fi messen i Horten, Terje Nilsen (til høyre) 

sammen med Jørgen Nilsen (DaCapo) og 

medhjelper Per Thomas Sørensen. 

motor Terje Nilsen lover mer blod, svette og 

tårer fra de samme importørene også til neste 

år. Et glimrende tiltak som kan spre det glade 

musikalske budskap til nye entusiaster som 

skjønner at lønnstillegget kan brukes til annet 

enn en større påhengsmotor… 

KV 

Brynjar Kvanlid hadde en usedvanlig travel helg sammen med rørentusiaster 

fra hele Oslofjord-området. Han har nyss valgt å videreutvikle 

sitt lille firma Motron ved å jobbe med rør på heltid. 

2003 fidelity 95

kjempebra små høyttalere, del 2 

dynaBel Super Exact: 

Akkurat presis! 

Denne norske høyttaleren har 

de beste elementene, det 

dyreste delefilteret, det mest 

solide kabinettet og den kanskje 

glatteste frekvenskurven 

fra dype 40 Hz til briljante 30 

KHz. Den er uansett blant de 

rimeligste i denne testen, men 

er også den eldste konstruksjonen… 

Både undertegnede og flere 

Audioskribenter kjenner denne høyttaleren 

godt fra flere tidligere tester, både 

alene og i gruppe med andre bra høyttalere. 

Dette er et glimrende stykke stativhøyttaler 

utført av dyktige Frode Steen hos Eltek i Oslo. 

Frode Steen hadde allerede konstruert den fremragende 

gulvstående Euforia med dobble 6,5 

tommere Excel metall elementer fra Seas, da 

han gav seg selv oppgaven å oppnå tett på 

samme frekvensområde og lydkvalitet med en 

"fanden spare" stativhøyttaler med slavebass i 

tillegg til den ene 6,5 tommeren fra Euforia. 

Diskanten er en Scan Speak metalldome som 

likner den berømte Revelator som sitter i gulvmodellen, 

men som Steen synes om mulig er 

enda bedre på mange områder. Blant annet har 

den oppbrytningen først langt over 30 KHz, og 

fungerer som et stempel betydelig over det hørbare 

området. 

Slavebass 

Slavebassen hjelper til med å senke resonansen 

for 6,5 tommeren i et relativt lite, men uhyre 

solid kabinett. Vekten er da også typisk nok hele 

17 kilo. Delefilteret utnytter både mekaniske og 

elektriske egenskaper i konstruksjonen til å 

oppnå 24 dB bratthet med noen av de beste 

komponentene som finnes på markedet uansett 

pris. Dette er uten tvil det "beste" kjøpet når 

det gjelder delepris i forhold til utsalgsprisen på 

hele systemet. Heldige er derfor de som liker 

nøytral og ufarvet lyd av ekstremt høy kvalitet. 

Men her er også en sårbar nakenhet som krever 

det ypperste av elektronikk- for ikke å snakke 

om innspillingskvalitet. Spill gjerne vinyl! 

Kollega Tore Dag Nilsen har hatt denne høyttaleren 

som referanse i mange år (se egen rammeartikkel), 

mens undertegnede har et litt mer 

ambivalent forhold til en høyttaler som opplagt 

er fremragende på en rekke punkter, men som 

også kan bli noe krevende å leve med i lang tid. 

Sammen med den berømte 180 watteren fra 

Electrocompaniet som jeg benyttet da min referanse 

forsterker Krell MC 350 var til oppgradering, 

låt det nå likevel uventet bra på praktisk 


talt alle punkter. Dette er en referansehøyttaler i 

nesten utelukkende positiv betydning! 

Lyden av Super Exact 

Jeg har tidligere opplevd lyden fra denne høyttaleren 

som ekstremt klar og oppløst, men med 

en smule mangel på kropp og varme i overgangen 

øvre bass/nedre mellomtone området. 

Dette gjør lyden krystallklar og nådeløst detaljert, 

men også en smule kjølig. Selv om bassen 

går veldig dypt til å være stativ høyttaler, er her 

ikke lagt inn noe av det vanlige lureriet med en 

småfeit mellombass som skal kompensere eller 

kamuflere mangel på skikkelig dypbass. Selv om 

bassen faktisk er ekstremt bra, har den ikke den 

litt vulgære imponator faktoren som dårligere 

høyttalere slipper unna med. 

Det gledelige ved dette gjenhøret med Super 

Exact’en, var at den benyttede 180 watteren fra 

Electrocompaniet var en uventet flott match til 

denne litt kjølige høyttaleren. EC 180 har masser 

av kropp og trøkk med en utrolig raffinert 

og oppløst nedre mellomtone/øvre bass som 

fungerte raust og frodig sammen med denne 

høyttaleren. Likevel var her en klokkeklar lyd 

helt uten fedme , og med en klangfarge som var 

utrolig rik og variert. Her skjedde uventet mye 

spennende i et område av frekvensgangen som 

ofte er litt lukket og grått på mange 

forsterker/høyttaler kombinasjoner. 

Luftig 

Men selvsagt var også diskanten både oppløst 

og opplyst med en helt imponerende vilje til

utklinging og dynamisk kontrast. I det hele 

var den dynamiske kontrasten i alt utenom 

dypbassen ekstremt bra med denne kombinasjonen. 

Også EC-skeptikere ville antagelig 

satt kaffen i halsen om de hadde 

hørt den dynamikken- særlig i mikro 

området- som denne norske komboen 

kunne oppvise. Samtidig er det også 

denne ekspansjonsvilligheten sammen 

med en fremdeles slank, nøktern og følsom 

klangbalanse, som vil fremprovosere 

også mindre lekre detaljer fra dårlig elektronikk 

og innspillinger. Uansett må den 

fremragende diskant gjengivelsen fremheves- 

det gjelder både fra forsterkeri og 

høyttaler. Selv om vi skulle oppleve mye 

imponerende detalj arbeide helt der oppe 

mot stjernene, så var denne diskanten helt 

opplagt blant de aller beste. Men dette er 

mine vurderinger uten engang å ha lest 

gjennom notatene fra gruppetesten. Nå 

åpner jeg referat protokollen fra Gunnar 

Brekke og Håkon Rognlien: 

Testpanelet 

"Meget bra og dyp bass. Men den faller 

ekstremt bratt under ca. 40 Hz" mener 

Gunnar Brekke. (Stereophile testplate viste at 

den ikke koblet spesielt godt med rommet 

under 40 Hz selv om bassen pumpet kraftig 

med luft. Likevel låt det etter min mening ganske 

imponerende dypt.) Håkon Rognlien er også 

imponert over bassen som han mener både går 

Kompromissløs stativhøyttaler 

For noen år siden satte høyttalerspesialisten 

Eltek seg i fore å konstruere de 

mest nøytrale og nøyaktige kompakthøyttalere 

som var mulig med tidens 

teknologi. Denne skribenten mener 

etter et par års eierskap at dette fremdeles 

er high-end markedets kanskje 

beste høyttalerkjøp. 

av Tore Dag Nilsen 

De som har kjøpt SuperExact har gitt helt ekstatiske 

tilbakemeldinger. Undertegnede er en av dem. 

Jeg ble helt solgt etter å ha testet begge disse 

modellene for Audio. Dette er nå et par år siden, og 

tiden som har gått har ikke svekket inntrykket. Hvis 

man spenner dem opp foran det beste av forsterkeri og 

programkilder, kvitterer de med en gjengivelse ren, ufarget 

og presis at det ikke finnes noen konkurrenter i 

samme prisleie. I tillegg byr de på en luftighet, frihet for 

forvrengning og et signal/støyforhold over omlag 200 - 

300 Hz som ikke står tilbake for noen andre høyttalere, 

nesten uansett hva de koster. 

Glattheten, renheten og friheten for uvedkommede 

lyder fra dette høyttalersystemet må bare oppleves. Det 

er ingen tvil om at det passive basselementet og det 

stive og tunge kabinettet virker. Transientevnen og 

evnen til å slippe gjennom musikken er også helt 

eksepsjonell for dynamiske høyttalere - over omlag 500 

Hz, og her er det de ekstreme høyttalerelementene og 

delefilterkomponentene som får mesteparten av æren. 

dypt og er rimelig presis. "Besnærende lydbilde 

med masser av detaljer og flott oppløsning av 

klangfarger og rom. Men tydelig vanskelig last 

for forsterkeren som tross solide 180 Watt (EC 

180 måler 250 Watt i8 Ohm!) sliter, ved kraftige 

passasjer!" 

Fra midten av mellomtoneområdet og nedover har de 

dog for begrenset membranareale til å konkurrere med 

de bedre av de store gutta. 

Prisgunstige, men krever mye 

Det er ikke til å komme unna at SuperExact er ganske 

små høyttalere, men hvor mye man vil merke denne 

begrensningen er et spørsmål om romstørrelse, forventninger 

og forsterkereffekt. Fullt dynamikkomfang og 

tonal fylde vil kunne oppnås i rom opp til maks 20 - 25 

kvadratmeter. Rom på over 20 kvadratmeter er ikke noe 

problem, men da må brukeren senke forventningene om 

toppklasses dynamikk og store lydtrykk med bassrik 

musikk. Det vil si, dynamikken oppover i frekvensområdet 

holder seg mye bedre enn i nedre mellomtone og 

bass, og totalresultatet vil da bli tynt og lyst. Dette er 

typisk for små høyttalere når de blir anvendt i uegnede 

rom. Bassgjengivelsen er, hvis man har en forsterker 

med skikkelig grep, stort sett meget ren og detaljert og 

nesten helt uten denne slitsomme pukkelen rundt 50 - 

100 Hz som de fleste små høyttalere blir «trimmet» 

opp med. 

Eltek har bevisst ofret følsomheten til fordel for dyp 

bass. En ærlig oppgitt følsomhet på 84 dB høres veldig 

lite ut, men igjen begrenser fysikkens lover hva man 

kan få ut av ett 17 centimeters element hvis frekvensgangen 

skal være flat og utstrekningen nedover skal gå 

helt til 40 Hz med godt nivå. 

Lav følsomhet er ikke noe problem i dag hvor markedet 

mysser av gode og store forsterkere. Det er bare å 

skru litt mer opp for å kompensere den manglende 

effektiviteten, noe som er spesielt viktig i sammenligningstester. 

Men man kommer ikke noen vei med disse høyttaler- 

Konklusjon 

Jeg har alltid hatt stor beundring for Frode 

Steen og hans høyttalere, men har likevel 

ikke vært med tilstrekkelig med også hjertet 

til å velge noen av hans høyttalere som 

referanse. Denne gangen opplevde jeg likevel 

mye mer hjerte og smerte enn tidligere, 

og var gledelig overrasket over lydkvaliteten. 

Her var stor lyd uten særlig hørbare 

kompromisser- heller ikke i dypbassen- og 

mikrodetaljeringen og ekspansjonsvillighet 

over bassområdet var eksepsjonelt bra uansett 

pris og størrelse. Det er likevel et tankekors 

at høyttaleren sluker såpass mye 

kraft tross fornuftige data. Skal du spille 

høyt- og det er en betingelse om man skal 

oppleve noenlunde realistisk lydgjengivelseanbefaler 

vi gjerne en god 250 watts forsterker. 

Minimum! Denne bør ikke være for 

slank i klangbalansen. En stor 

Electrocompani variant bør fungere glimrende. 

Også den i diskanten nøkterne, men 

glimrende DP 6,4 P, bør fungere flott med 

sine superkrefter i bassen. For øvrig har 

Frode Steen laget en versjon som er tett på 

både med hensyn til dypbass og oppløsning, 

men til nesten halve prisen… 

Pris: kr. 19.500,- 

(tillegg kr. 1000,- for fugleøye lønn) 

Byggesett fra kr. 11.800,- 

ne hvis man ikke spanderer et par 50 - 70 cm høye fullsize 

stativer av ekstremt stiv og tung (minst 20 - 30 kg) 

type på dem. Det tunge slaveelementet medfører at du 

trenger et urokkelig fundament for at høyttalerne skal 

holde seg i ro og du skal få all renheten, dynamikken 

og roen i musikken som du forventer med disse høyttalerne. 

Oppgjør med en myte 

Det er en utbredt myte at analytisk og nøytralt kvalitetsutstyr 

som f.eks. SuperExact må ha meget kostbar elektronikk 

og teknisk lytefrie innspillinger for å fungere 

godt. 

I det virkelige liv fungerer SuperExact utmerket sammen 

med middels elektronikk og software av temmelig 

råtten kvalitet. I «hjemmekino-/multibruksanlegget» 

vårt har vi anvendt SuperExact sammen med bla.a. en 

Sony-forsterker til 11 000 kroner. Selv i et slikt oppsett 

gir de en svært fin tonal fylde og beholder nesten all 

glattheten og mesteparten av renheten og det fine signal- 

støyforholdet. 

Det fineste med SuperExact er likevel at de åpner 

mer og mer for det som egentlig finnes på platene i 

takt med økende kvalitet på utstyret forøvrig i anlegget. 

Med store og gode transistorforsterkere kan man i tillegg 

spille både høyere og renere med dem. Slike forsterkere 

kan virkelig levere uten at lyden blir skarp og 

anstrengt eller mister taket i bassområdet. 

Har du et mindre lytterom, men en stor samling med 

mye variert og akustisk musikk og store ambisjoner å 

høre eksakt det produsenten og musikerne har formidlet, 

finnes det ikke noe konkurransedyktig alternativ til 

SuperExact. 

2003 fidelity 97


Sonus Faber Electa Amator Mk.II: 

Classico? 

Denne musikk skulpturen er laget av italienske håndverkere 

som har hundrevis av års erfaring som instrument makere. 

Serbelin-konstruksjonen med håndlaget kabinett i hel valnøtt 

og skinn, er noe av det lekreste på markedet. Lyden er 

raus og frodig. Det samme er prisen… 

Dette er den nest dyreste høyttaleren i 

denne testen, og betydelig dyrere enn 

den norske Dynabel Super Exact som den 

i bestykningen kan minne mye om med 

blant annet tilsvarende slavebass. Men istedenfor 

magnesium elementer, finner vi her den 

berømte ScanSpeak 7 tommer kullfiber element 

sammen med en mini soft dome på 3/4 tomme. 


Delefiltrene pleier å være slakke 6 dB førsteorden 

hos Serbelin. Det er ingen grunn til å tro at 

dette er fraveket på denne høyttaleren. 

Frodig lyd 

Klangbalansen er da også svært forskjellig fra 

konstruksjonen til Frode Steen, med en mye rausere, 

og varmere og frodigere klangbalanse. Her 

er med mer krydder i toppen og en mye fyldigere 

mellombass med en prominent kul i 70-80 

Hz området. Selv om høyttaleren etter min 

mening også fungerer flott på klassisk musikk, 

er den ikke fullt så oppløst og prektig monitoraktig 

som den norske. Her er mer futt- men 

absolutt ikke mer fart- og klangbalansen kan 

være en smule salrygget, også fordi overlappingen 

mellom bass/diskant elementene er heller 

litt forsiktig slik at det blir et noe tilbakelenet 

presens område. Alt dette kan av puristene tolkes 

som om klangbalansen er grovt manipulert, 

men Serbelin har utvilsom lyttet på mye musikk 

av alle typer før han doktorerte lyden med 

bevisste avvik som likevel er av beskjedent 

omfang. 

Stemmer låter stort sett fremragende med bra 

tyngde og kropp, selv om en 

liten anelse fres i diskanten 

kunne distrahere på kvinnelige 

vokalister med tett mikrofonplassering. 

På den annen side 

opplevde man et sus og rasp 

fra felene, som gir et overbevisende 

liv i overtonestrukturen 

uten å virke kunstig. Uansett er 

det vanskelig å tenke seg at de 

som liker Super Exacten skal 

være særlig begeistret for 

Elekta Amator, eller omvendt. 

Jeg synes høyttalernes utseende 

nærmest perfekt illustrerer 

forskjellen i klangbalanse og 

lydkvalitet. Den ene minmalistisk, 

streng og korrekt. Den 

andre med mer pasjon, patos 

og svermeri. 

Nøyaktig nok 

Selv om nøyaktighet og oppløsning 

er enda noe bedre på 

Exacten, er det heller ingen 

mangel på oppløsning, romgjengivelse 

(dypt, stort og ganske 

presist) og transientegenskaper 

hos italieneren. Her 

oppleves mer gøy og mer glitter 

og stas enn på den mer formelt 

korrekte nordmannen. Og altså 

en illusjon av betydelig mer og 

dypere bass . Alt dette er betydelig 

bedre enn hva man opplever 

hos den utseendemessig 

ganske like, men langt rimeligere 

Sonus Faber Concerto 

Home, selv om denne på den 

andre siden gir enda mer valuta 

for pengene. Electa er en 

påkostet høyttaler laget i mindre 

serier og med bedre ele

menter i tillegg til den relativt kostbare slavebassen. 

Denne skaffer deg imidlertid en snau 

halvoktav dypere og jevnere bass enn den sedvanlige 

bassrefleksen. Elekta Amator låter som 

en fullvoksen gulvhøyttaler om den får en tilstrekkelig 

god og kraftig forsterker. Den låt forbausende 

bra med EC 180 watter av siste type 

(forbedret strømforsyning), men kan utvilsomt 

tåle enda litt slankere og mer pågående forsterkere 

uten å miste den varme musikaliteten. Men 

hva sier testpanelet? 

Testpanelet 

"Lyden er enda mer tilbakelenet og avslappet 

enn på Exact, men er likevel sprudlende oppløst. 

Den nedre mellomtonen er betydelig mer fremhevet 

og gir en varme klang med illusjon av mer 

bass. På den annen side er diskanten en smule 

fremtredende. Dette kan fungere fint på overtonestrukturen, 

men gir også en noe unyansert 

klangbalanse." Dette mener Håkon Rognlien 

som også legger til at høyttaleren er ganske 

morsom og underholdende, men kan også 

mangle litt nerve. " Det virker uansett som om 

denne høyttaleren er en lettere last for forsterkeren 

selv om illusjonen av en stor fulltone gulvhøyttaler 

også på denne er ganske bemerkelsesverdig 

når forsterkeriet holder mål, "mener han. 

Ingeniør Gunnar Brekke går mer rett på sak; 

konstaterer en pukkel ved 80 Hz og litt mye 

"fres" ved ca. 8000 Hz og med en viss tendens 

til pæreformet lyd med mest tyngde i nederste 

Importør: 

NCMS 

Veritas Senteret - HØVIK 

Tel. 67 57 85 55 • Fax 67 57 85 70 

email info@ncms.no • http://www.ncms.no 

del av frekvensområdet og en litt tilbakelenet 

øvre mellomtone. "Om man skulle mene at 

dette er noe feil, er de uansett små" avslutter 

han samtidig som han antyder at høyttaleren 

nok er best på pop og rock da han tross alt ikke 

synes den er nøytral nok til klassisk orkestermusikk! 

Konklusjon 

Selv om denne høyttaleren koster betydelig mer 

enn Super Exact, er det ingen lydmessige grunner 

til å forsvare denne prisforskjellen. De er forskjellige 

som epler og pærer, men likevel i noenlunde 

samme lydmessige kvalitetsklasse. Synes 

du som mange andre at kabinettet er “berre 

lekkert” - og verd noen kroner ekstra - gir 

denne italienske høyttaleren fremdeles grei valuta 

for pengene selv om den har vært på markedet 

et par/tre år. Og føler du deg tiltrukket av 

den rause, storslagne og imponerende klangbalanse 

og lydkarakteristikk, fremfor den mer korrekte, 

men neppe mindre storslagne lyden til 

Exact, har du jo ikke noe valg. (Også Sonus 

faber har en rimeligere modell, Concerto, som er 

nesten like flott å se på, og som gir deg enda 

mer valuta for pengene med ikke altfor store 

lydmessige konsekvenser.) 

Dette er uansett en storslagen og flott høyttaler 

som med riktig elektronikk kan gi en overbevisende 

illusjon av en stor gulvstånde høyttaler, 

også på pop og rock med betydelig lydstyrke. At 

den ikke er fullt så kritisk til elektronikken som 

DynaBel Super Exact, kan redusere noe av prisforskjellen 

mellom disse to høyttalerne. En klassiker 

også på klassisk musikk etter min mening. 

Gunnar Brekke mener den er best på pop og 

rock. Hva med "klassisk rock"? 

Pris. kr. 34.800,- 

Importør: MonoA/S


Revel M-20: 

"West-coast" 2003? 

For minst en generasjon siden 

hadde JBL og andre høyttalerprodusenter 

i California, en 

særpreget klang som ble kalt 

"west-coast". Lyden fra store 

høyttalere var som skapt til 

pop og rock med sin eksponering 

av eggende, rytmiske fremdrift 

i musikken. Er den lille 

Revel M-20 vårt årtusens mer 

sofistikerte svar på gårsdagens 

"west coast"? 

Denne lille amerikanske høyttaleren fra 

harman/kardon konsernet, de samme 

som fremdeles lager JBL, veier massive 

20 kilo pluss enda litt, og har regulering 

på baksiden både for diskant og bass! Det siste 

har vi ikke sett på mange år, men husker hvordan 

de gamle, store JBL høyttalerne kunne fintrimmes 

til rommet og egen smak. Men også 

klangbalansen skulle vise seg å gi nostalgiske 

minner om gamle klassikere som JBL Century 

100 som var mye større enn denne Revel’en. 

Likevel skulle det vise seg at denne fikse puslingen 

fra vårt årtusen skulle spille fletta av de 

gamle kjempene på nesten alle punkter- inkludert 

dypbass og en livsbejaende rytmisk fremdrift. 

Men vi skulle igjen få en diskusjon om hva 

som er "riktig" og hva som er "galt", en diskusjon 

jeg ofte finner akademisk viktig for ikke å 

bevege meg for langt bort fra "virkeligheten", 

men samtidig helt uinteressant i forhold til 

spørsmålet om hva jeg "liker" til min musikk i 

mitt rom. 

Performa M20 versus Ultima 

Studio 

Jeg har tidligere testet storebroren Revel Ultima 

Studio (Eyefi nr. 2-02) som benytter liknendemen 

ikke helt identiske- elementer i et dønn 

solid toppkabinett med en liknende mykt avrundet 

baffelkonstruksjon som vi også finner på 

vårt langt rimeligere testobjekt. Selvfølgelig har 

den store Ultima Studio også doble 8-tommere 

som dekker bassområdet under 250 Hz. Likevel 

er det langt flere klangmessige og frekvensmessige 

likhetspunkter enn ulikheter mellom disse 

to høyttalerne! Det betyr selvfølgelig også at 

M20 med sin i forhold latterlig lave pris på 

langt under momsverdien av Ultima , plutselig 

må omdefineres fra en "luksus" minimonitor til 

en "best buy" high-end høyttaler til snaue tyve 

tusen kroner. Forutsetningen for enhver 

sammenlikning med Ultima Studio, er likevel at 

man ikke reduserer kvaliteten på signalkilde og 


elektronikk! 

Likevel vil nå mange av dere tro- slik som jeg 

gjorde da jeg leste testen til redaktør Atkinson i 

"Stereophile" januar 2001 - at jeg tar for gitt 

at alle skjønner at her ikke finnes noe dypbass å 

snakke om. Feil! Også med hensyn til fullt trøkk 

og skikkelig dypbass der paukene ikke lenger 

når ned og stortromma må overta sammen med 

den elektriske bassgitaren på dypeste streng, 

der henger også den lille Revel Performa M20 

med ved hjelp av en meget hardt arbeidende 

omvendt titanium dome på 6,5 tommer. I mitt 

relativt store rom kunne jeg lytte og måle skikkelig 

bass på 32 Hz (!) ifølge testplate fra 

samme Stereophile. Det er selvfølgelig ikke til å 

tro. Men… 

Lyden av M-20 

Etter å ha indikert at lyden av stativhøyttaleren 

M-20 kan oppleves som en mellomting mellom 

JBL Century 100 og Revel Ultima Studio, er det 

kanskje på tide å finne egne ord for på beskrive 

lyden. Jeg kan jo først sitere Gunnar Brekke som 

noterte seg at her var "dårlig diskant (med 

utropstegn etter), en litt for lys klangkarakter og 

litt for mye Hi-Fi." Det siste negativt ment da 

han syntes det manglet litt kropp og homogenitet 

i nedre mellomtone/øvre bassområde. 

Også Håkon hadde til å begynne med enkelte 

negative kommentarer som "kald klangbalanse, 

litt tynne strenger på felene, noe spiss på toppen 

av kvinnestemmer", men så snudde han 

helt rundt og begynte å berømme dynamikken 

som var fantastisk bra over hele frekvensområdet 

og den fenomenale bassen med skikkelig 

trøkk og en medrivende rytmisk fremdrift. Særlig 

syntes han det låt knallbra med et "live" opptak 

fra Sør-Afrika med stemme, sax, trompet og 

alskens trommer pluss et stort publikum. Her var 

et liv og engasjement som de andre høyttalerne 

i denne testen ikke klarte å formidle like tøft, 

røft og med samme besnærende innlevelse. Og 

det med et kjempestort lydbilde! "Helt magisk. 

En skikkelig tøff jævel, dette her" mente han 

samtidig som han var enig om at høyttaleren 

som en god vin, nok trengte enda litt mer spille-

tid før den var helt moden. Også Gunnar trodde 

at de krevende aluminium og titanium domene 

kunne mangle innspillingstid selv om både 

importør og vi hadde spilt hvert fall et par hundretalls 

timer på den. 

Produkter med ekstremt lang innspillingstiddet 

blir stadig flere av dem- gjør hi-fi livet vanskelig 

både for kunder som har nye produkter 

på hjemlån, og oss journalister som trygler om 

ferdiginnspilte greier, men som vet at mange 

importører i liten grad tar seg nok tid nok til 

dette. 

Nye runder 

Jeg kjente både denne og de andre høyttalerne 

rimelig godt fra forberedelser til gruppetesten 

med panel. Jeg var derfor mer fortrolig med den 

litt stutte og tøffe Scan Speak aluminiumsdiskanten 

som var av en annen type enn på 

Ultima. M-20 diskanten var nok litt røffere og 

med en smule mindre luft helt i toppen. Jeg vil 

likevel benekte at det var noen "dårlig" diskant 

selv om den ikke var i klasse med den langt 

dyrere varianten Frode Steen kunne koste på 

seg. Jeg tror imidlertid at den litt tynne og 

tilbakelente mellomtonen kledde lyden litt 

naken , uten skjerming av en litt varm og deilig 

mellomtone. Dette var altså ikke den mest 

homogene høyttaleren jeg har hørt. Til gjengjeld 

opplevde jeg en storhet og villskap med fenomenal 

dynamisk kontrast og en rytmisk fremdrivende 

bass som låt som fra en stooor høyttaler. 

Det råeste var likevel dypbassen som vi alle 

trodde var en illusjon. En 6,5 tommer i et lite 

bassrefleks kabinett spiller selvsagt ikke ekte 

dypbass ned til 30 Hz. Trodde vi! Og fikk delvis 

medhold at spesifikasjonene fra Revel som riktignok 

oppgav 33 Hz som nedre grensefrekvens, 

men da 10 db lavere enn den for øvrig eksepsjonelle 

frekvensgangen innenfor 1 db mellom 

46 Hz og 16 Khz! 

De store dybder 

I mitt 70 kv.m. rom med stor takhøyde, opplever 

jeg uansett en viss type JBL-bass med ekstra 

mye trøkk ved usedvanlig lave 40-50 

Hz som gir en enorm tyngde til lydbildet. 

Og en morsom og livsbejaende 

fremdrift ved rytmisk musikk. 

Selvfølgelig kan man ikke spille like 

høyt som mye større høyttalere med 

masse guffe her nede uten at bassen 

blir litt bløt og komprimert, men selv 

med skikkelig høyt avspillingsnivå går 

det uten problemer på det aller 

meste av normale låter. Men ikke nok 

med det: på 32 Hz sporet av testplata, 

er det fremdeles et særdeles brukbart 

nivå på grunn av heldig kobling 

med rommet. Husk at den store 

Wilson Sophia høyttaleren (kr. 

150.000) får litt pepper av bladene 

fordi den faller raskt under 38 Hz! 

Selvsagt kan Sophia (som jeg enda 

ikke har hørt) spille både høyere og 

med hørbart mindre forvrengning. 

Likevel har Revel fått til noe med 

denne lille- og faktisk rimelige- stativhøyttaleren 

som nærmest opphever de vedtatte tyngdelovene. 

Men så var det den generelle lydkvaliteten 

da… 

Røff og tøff 

Inntrykket av denne høyttaleren i forhold til varmere 

og mer forfinede høyttalere fra for eksempel 

Sonus Faber, er at dette er mer "hi-fi" på en 

feil måte. Her er litt utvendig glitter og stas på 

bekostning av en naturlig og behagelig klangbalanse 

med stor homogenitet i hele frekvensområdet. 

Likevel var førsteinntrykket, før jeg 

direkte sammenliknet 

med de andre, at 

dette var en forbasket 

bra høyttaler som ga 

veldig mye av seg 

selv. For musikkens 

skyld! 

Jeg opplevde den i 

gruppetesten med noe 

mer blandede følelser, 

spesielt de første 

minuttene etter at vi 

hadde hørt på den 

mye varmere og mørkere 

Sonus Faber, men 

ble deretter stadig 

mer begeistret for 

storheten i lydbildet 

og drivet i musikken. 

"Den mangler kanskje 

litt homogenitet og 

raffinement" mente 

Håkon Rognlien, 

"Men her ligger hele 

tiden noe STORT på 

lur." 

Denne rå og frekke 

storheten, denne 

mangel på respekt for 

grunnlover og andre 

ordensregler, den tøffe 

diskanten og den 

utrolige dypbassen pluss en usedvanlig oppløst 

nedre mellomtone - alt dette får meg til å fryde 

meg over denne høyttaleren. Den er selvfølgelig 

ikke perfekt, men den er banne meg feil på en 

festlig, frodig og frekk måte med et sting og en 

dynamikk som lar blodet bruse. Så får man heller 

godta at diskanten ikke er like luftig oppløst 

mot toppen som den Revelator - kloningen som 

sitter i Exacten. 

Konklusjon 

Dette er en kontroversiell høyttaler som du er 

nødt til å låne øre til om du liker west coast JBL 

lyd på sitt beste, eller drømmer om det store 

kuppet for å kjøpe Revel Ultima Studio, 

Stereophile sin årsbeste i high-end klassen for 

et par år siden. "Class A performance with an 

affordable price", mener redaktør Atkinson om 

lillebroren Revel M 20. "Dårlig diskant" mener 

derimot vår egen Gunnar Brekke, mens Håkon 

Rognlien hevder at her finnes dynamikk i bøtter 

og spann: "En tøff jævel med mer enn et hint 

av storhet som bare venter på å slippe ut", sier 

han. 

Selv vil jeg bare minne om at høyttaleren er 

homogen, oppløst og glatt nok til å gi tydelige 

forandringer ved justeringer av diskanten. I 4 

step kan du regulere diskanten med bare 0,5 

dB intervaller. Alle justeringer er likevel særdeles 

hørbare og absolutt følbar. Her er også en utrolig 

bass på lave 32 Hz. Hvem henvender man 

seg til for å oppheve naturlovene? 

Pris: kr.20.000,- 

Importør:Euphonia


Dynaudio Contour 1,3 SE: 

Ærlig danske? 

Danske Dyanaudio bruker 

mange reklamekroner over 

hele verden for å fortelle at 

de lager gode og nøyaktige 

høyttalere uten noe juks. 

"Ærlige dansker", sier de om 

seg selv… 

Dette er den minste og letteste 

høyttaleren i gruppetesten. Med 

små marginer. Det er også den 

nest rimeligste høyttaleren i testen. 

Med enda mindre marginer. Den er 

også den ærligste og mest naturlige 

høyttaleren i store deler av mellomtonen 

og diskanten. Dette med minst 

tenkelige marginer. Er den så det beste 

kjøpet? 

Contour 1,3 SE 

Bare 10 kg, halvparten av den amerikanske 

Revel ME 20, veier denne lille 

dansken som er et vanlig to-veis bassrefleks 

system på 12 liter med en 

påkostet 28 millimeter dome og den 

sedvanlige omtrent 6,5 tommer (17 cm) 

bass/mellomtone elementet. Begge elementene 

er selvsagt laget av Dynaudio 

selv, og disse spesialkonstruerte råelementene 

er utilgjengelig for andre. 

Frekvensgangen er oppgitt innenfor 

pluss/minus 3 dB fra 37 Hz til 27KHz 

med resonansfrekvens på 41 Hz og 

delefrekvens med 6 DB filter ved 2,6 

KHz. Høyttaleren var ifølge Norsk 

Audio Teknikk godt spilt inn. Mangel på 

metaller i membranene, gjør heller ikke 

denne prosessen like kritisk som elementer 

med metall-legeringer av ymse 

slag. 

Lyden 

Førsteinntrykket av denne høyttaleren var da 

også et særdeles homogent lydbilde med en 

nøytral klangbalanse og en usedvanlig lekker 

diskant. Likevel var vi alle en smule skuffet da vi 

i første omgang følte lite begeistring og entusiasme 

for denne høyttaleren som også hadde litt 

mindre trøkk nedover enn de fleste andre. 

Samtidig som vi måtte innrømme at her var lite 

å trekke - bortsett fra muligens en smule mangel 

på "stor" lyd- var det heller ikke så mye å gå 

bananas for. Innerst inne visste vi at vi var litt på 

bærtur; foretrakk vi i praksis en høyttaler med 

større feil for å oppleve et eller annet kick på 

andre områder? Riktignok har denne lille høyttaleren 

fått referanse status over hele verden, 

men noen "ulv i fåreklær" slik reklamen prøver 


å innbille oss, syntes vi slett ikke at det var. 

Denne mer enn 10 år gamle konstruksjonen er 

blitt stadig "tweaket" og perfeksjonert fram til 

dagens SE modell så langt som dansk ærlighet 

tillater det. Men vil vi egentlig ha en ærlig høyttaler? 

Testpanelet 

Jo da, vi vil gjerne ha en ærlig høyttaler når den 

ifølge egne notater også har den beste utklingen 

av det vanskelige pianoet sammen med en 

fenomenalt bra diskant. "Bra på alt, men ikke 

like suveren på stemmer som de aller beste", 

noterer jeg videre mens jeg lurer på om den 

smule grums på stemmen kan skyldes det slakke 

filteret? Til gjengjeld var her generelt en stor 

ro og deilig ryddighet og med mye nivå i 

mellombassen nettopp der Revel virket noe 

stram og slank. Men gjorde denne lille forskjellen 

i nivå der nede at Revel’en litt ufortjent ble 

opplevd som veldig dynamisk, mens jeg syntes 

DynAudio virket litt kompakt og innpakket ? 

Uansett var dette en snill høyttaler for effektforsterkeren. 

Jeg antar at en god integrert forsterker 

på 70-100 watt vil gi tilnærmet optimal lyd 

i disse høyttalerne. Til gjengjeld oppnådde vi 

ikke fullt så stor lyd i vårt store lytterom som 

med et par av de andre. "Homogen og helt 

nydelig diskant, men litt unyansert øvre mellomtone 

" noterer Gunnar mens Håkon noterer seg 

at mellomtonen gir litt ekstra ro og varme! 


Håkon har fylt en hel side med notater om 

denne høyttaleren, og vi klipper noe av det 

mest typiske: "Ikke spesielt god på stemmer, 

men ellers med behagelig og fin 

klangbalanse og en bass som går 

forbløffende dypt og rent i forhold 

til størrelsen. Lyden kan virke en 

smule flat dynamisk sett, og jeg 

savner en smule råskap og galskap 

når musikken først tillater det. Men 

her er ingen egentlige feil av betydning, 

bare en smule mangel på 

imponator faktor. Her mangler litt 

av den forbløffende storheten som 

noen av de andre småhøyttalerne 

tryllet fram. Med dette er en god 

høyttaler å lytte på. Og dette er 

opplagt en ærlig høyttaler som man 

vil bli stadig mer fortrolig med og 

glad i." 

Konklusjon 

Dette er en minimonitor i ordets 

rette betydning. Dyanaudio Contour 

1,3 antar vi vil fungere best i et litt 

mindre rom enn det vi benyttet. Til 

gjengjeld er den ikke like krevende 

på forsterkeri av absolutt toppklasse. 

Dette er en ufravikelig betingelse 

for den store lyden fra nesten 

alle de andre. Dette er også en av 

de høyttalerne som fungerte best 

sammen med en liten ekstra sub 

da bassen ikke har denne juksekulen 

som mange av de andre , og 

som kan gjøre overgangen til en 

subwoofer litt kilen. Testpanelet 

følte seg alle litt skyldbetynget over de litt lunkne 

kommentarene til denne ærlige dansken, og 

jeg fikk i oppdrag å jobbe videre med denne 

modellen. Håkon hadde rett: Dette er en høyttaler 

som man blir stadig mer glad i nesten uansett 

musikksmak. Jeg ble stadig mer fortrolig 

med den litt beskjedne, men absolutt ærlige stativ 

høyttaleren. Likevel tror jeg dette mest er 

høyttaleren for musikk som er like sofistikert og 

tilbakelenet som denne minimonitoren; Jazz, 

viser, klassisk… Dette er uansett en høyttaler 

som neppe vil gi deg mange uventede overraskelser. 

Men de overraskelsen du får fra denne 

ærlige dansken, kan du stole på er veldig positive! 

Pris: ca. kr. 16.000,- 

Forhandler: Norsk Audio Teknikk

Årets 

hjemmekino pakke 

Cobalt 816 

LYD & BILDE 2002 

Best buy HOME CINEMA 

JM Lab Cobalt 

HI-FI HUSET I BÆRUM AS 

Vollsveien 38 

1358 JAR 

TLF: 67 52 99 50 

WWW.HIFIHUSET.NO 

Cobalt 806 

Cobalt CC 800 

Cobalt SW 800

Jeg kan motstå alt, unntatt fristelser. 

Oscar Wilde

NEBY HI-FI CONCEPT AS 

Tlf. 23 23 43 60 

Fax. 23 23 43 69 

www.nebyhifi.no


KEF Reference 201: 

Superdiskant 

Dette er den kanskje mest spennende 

høyttaleren i denne testen på grunn av 

en rekke uvanlige tekniske løsninger i en 

lekker innpakning av relativt beskjeden 

størrelse. Mens nesten alle de andre høyttalerne 

i testen varierer over en standard 2-veis løsning, 

er denne ikke bare utvidet til en ekte trevis 

høyttaler. Inkluderer vi den løpetids korrigerte 

superdiskanten i eget mini toppkabinett, er 

dette et ekte fireveis system. Likevel er det formpressede 

kabinettet med rund bakvegg og topp 

bare på rundt 25 liter og med en vekt på snaue 

20 kilo. 

Litt teknisk 

Selv om dette er en relativt liten høyttaler til å 

være et ekte treveis system pluss superdiskant, 

så er den oppgitte nedre grensefrekvensen ved 

46 Hz ved minus 6 dB og 58 dB ved minus 3 

db. Dette er påfallende nøkternt og ærlig, for å 


si det slik. Denne lite imponerende bassen, skyldes 

heller ikke spesielt stor virkningsgrad som er 

på normale 88 db. I den andre ende av skalen, 

er resultater langt mer imponerende med noenlunde 

lineær frekvensgang til 55 KHz. Alle "vet" 

at man ikke hører noe over 20 KHz, mange av 

oss eldre eller storforbrukere av rock på full 

guffe, hører snaut nok til halvparten av dette. 

Dessuten finnes det absolutt null informasjon 

fra en vanlig CD-plate over ca. 16 KHz. 

Likevel er det lett å konstatere at disse superdiskantene 

gjør en subtil, men entydig positiv 

ting ikke bare med SACD plater , men også med 

normale CD-plater. Vi tror uansett ikke at konstruktørene 

bak en prestisjehøyttaler som dette 

er dumme når de velger en relativt moderat 

nedre grensefrekvens. Vi forutsetter inntil videre 

at konstruktøren med den spesialiserte 6,5 tommer 

basshøyttaleren og et rimelig stort kabinett, 

er bevisst trimmet for å spille rent og med lite 

"En diskant som kan gå langt over det 

hørbare frekvensområdet kan 

sammenliknes med en bil som kan gå 

200 kilometer i timen. Du merker fordelene 

også ved normal landeveiskjøring". 

forvrengning fremfor spesielt høyt der nede i 

dypbassen. Det vil også gjøre det lettere å spleise 

høyttaleren med en god sub med sømløs 

overgang. 

Uni-Q 

Mer spennende er imidlertid den 6,5 tommer 

mellomtonen med sin konsentrisk monterte eliptiske 

domediskant. Dette er et system som 

Tannoy introduserte i hi-fi’en barndom, men 

som for lengst er gått ut på dato i patentstyrene 

verden over. Som system er det fremdeles fornuftig 

nok med sine mange positive akustiske 

egenskaper, og KEF har da også benyttet ideen i 

mange år under navnet uni-Q. Også den norske 

høyttalerfabrikken SEAS lager et slikt system 

som blant annet sitter i den glimrende finske 

Gradient toppmodellen. På Reference–serien til 

KEF, dekker denne mellomtone/diskant modulen 

et begrenset men viktig område mellom 400 Hz 

og 15 Khz med 2,7 KHz som 

delefrekvens. Ved å begrense 

bassgangen, oppnår man mindre 

forvrengning i mellomtonen. 

Med andre ord; tross en 

litt skuffende nedre grensefrekvens 

i forhold til spesifikasjonene, 

er det lett å få øye på 

potensialet for fremragende lyd 

med generelt lav forvrenging 

og eksemplarisk akustisk oppførsel 

i en normal stue. Vi får 

høre… 

Lyden 

Og ganske riktig! Dette er en 

av de "klareste" og reneste 

dynamiske høyttalere vi har 

hørt. Som forventet noe slank i 

bassen og med lite egentlig 

dypbass, men med en nøytral 

og eksemplarisk nydelig og 

tydelig klangbalanse med glitrende 

bra utklinging og 

mikrodynamikk. En justeringsmulighet 

i 3 trinn for basshøyttaleren, 

nyanserer klangbalansen 

en smule, men gir uansett 

ikke noen særlig imponerende 

stor og fyldig klang. Derimot er 

størrelsen av den akustiske 

romgjengivelsen som forventet 

eksemplarisk, samtidig som 

den betydelige oppløsningen 

og mangel på fedme i den 

nøytrale og stramme mellombassen, 

gir uvanlig presisjon til 

opptakslokalet. Ved å benytte 

egen mellomtone - med

samme akustiske senter som diskanten - har det 

også lykkes å skape et usedvanlig bredt og 

homogent lydpanorama som ikke er fullt så kritisk 

til lytteposisjon som mer alminnelige konstruksjoner. 

Testpanelet 

"Fenomenalt oppløste klangfarger med masser 

av detaljert, luft og tredimensjonalitet i lydbildet 

sammen med eksemplartisk orden og glatthet" 

synes Håkon Rognlien som for øvrig mener at 

klangen og detaljeringen kan minne mye om 

Super Exact. "Men enda mer rolig og avslappet 

som enn denne," legger han til. "Til gjengjeld er 

ikke KEF like tøff i trynet som Revel. Tross større 

kabinett og egen basshølyttaler, er det ikke på 

langt nær samme trøkk i dypbassen,"fortsetter 

han: "Tipper den likevel kan få litt mer varme 

nedover med enda lengere tids innspilling." 

"Er den største høyttaleren så langt, men 

låter ikke særlig stort" synes Gunnar Brekke 

som likevel er begeistret for den superluftige 

diskanten, men samtidig synes at bratsjen låter 

litt for mye fele på grunn av en smule lys klang- 

KEF 

Innledningsvis er det viktig å peke på et par fakta. 

Det er i denne klassen ikke snakk om hvorvidt komponentene 

spiller "bra" eller "dårlig", her er produktene 

så gjennomarbeidet at vi heller må søke å forklare 

grunnfilosofien og hvilke sider konstruktørene har 

fokusert på, og hvor lang de har strukket seg. 

På høyttalerens bakside finner vi gedigne WBT-terminaler 

for tri-wiring(!), samt en spesiell plugg for å 

endre høyttalerens lydkarakter litt lysere eller mørkere. 

Det er bare benyttet single-wiring under testen, mens 

"justeringspluggen" er benyttet med vekslende hell 

avhengig av rom og forsterkere. 

I tillegg til hovedtestens Krell / Electrocompaniet 

kombinasjon har undertegnede spilt høyttaleren et par 

uker i velkjente oppsett og rom. Dette dreier seg om to 

meget forskjellige oppsett; et CD/transistor-basert og 

et vinyl / rørbasert. Førstnevnte består av ZAP CD, 

Musical Innovations 6 (den nyeste forforsterkern) og 

Musical Innovations 5, (2x150W effekttrinn), kabler fra 

IRS, DBL og MIT. Anlegg nr 2 er Pro-Ject RPM9, Audio 

Note IQ3 pick-up, Audio Note M2 pre, samt to stk P4 

15W monoblokker. Kabler fra Audio Art, og DBL. 

Som forventet er dette paret med høyttalere meget 

sultne på effekt fra transistoroppsettet (manifisteres i 

form av behov for temmelig mye effektuttak, begrensinger 

i dynamikk og headroom), og i sannhetens navn 

pleier dette oppsettet å greie det meste uten å kny for 

mye. Men med disse KEF’ene opplevdes de i grenseland, 

faktisk. Desto underligere, da, at 15 trøtte rørwatt 

eksellerte lett og lekent med de samme boksene i 

et større rom... Ikke til å bli klok på disse hi-fi greiene. 

Med såpass gjennomarbeidede løsninger og så vidt 

stor high-end faktor, må man lytte, teste og tenke nøye 

før man faller ned på en endelig løsning. Som vi ser 

kan det fungere fint med 15 Watt, men ikke fullt så 

fint med 10 ganger mer effekt. 

Musikalsk sett kan høyttalerne briljere med enorme 

rom, mye luft og plass og knivskarp plassering av 

enkeltutøvere. Tredimensjonaliteten tangerer de mest 

sofistikerte høyttalere som eksisterer, samtidig oppleves 

de aldri kynisk analyserende. I bunn ruller de høflig, 

men bestemt av, setter klare grenser for sin kapasitet 

og holder alle aspekter av gjengivelsen under silkemyk 

kontroll. Utvilsomt er den fantastiske utstraktheten i 

toppen den største forsen KEF kan imponere med. 

balanse. Han synes likevel det er en utmerket 

høyttaler som ikke på noe punkt irriterer øret. 

Selv har jeg notert en advarsel om å la folk 

tro at her er for lite bass. Bassen er nemlig 

stram og veldefinert og helt uten den sedvanlige 

festkulen på 70 Hz eller der omkring. Men den 

faller heller ikke brått av, og bunner ikke like lett 

som noen av de andre ved discomusikk. 

"Bassen kommer når det virkelig er noe bass 

helt der nede, men også i dette området oppfører 

den seg mer som en typisk full frekvens 

elektrostat med ekstrem nøyaktighet og linearitet, 

men helt uten imponator effekter." Jeg 

påpeker også at denne høyttaleren kan spille 

høyt uten å forvrenge det minste, at den er 

usedvanlig "krisp" i transientene uten antydning 

av hardhet , og at den burde være enkel å 

koble opp med en subwoofer. Denne bør være 

av samme høye kvalitet som topphøyttalerne, 

om det skal være noe vits. Dette var for øvrig en 

av de høyttalere som vi bestemte oss for å gå 

videre på. Se derfor egen rammeartikkel fra 

Håkon Rognlien som nå har levd med Kef 201 i 

flere uker. Konklusjon 

Dette er ingen lettvint imponator greie som frir 

Imponerende er det også at de er så totalt uten overgangsproblemer 

mellom elementene. Frekvenskurven 

låter meget jevn og klar, blottet for pukler og resonnanser. 

Glimrende! 

Jeg var inne på grunnfilosofi. På undertegnede virker 

det klart at her søker de den voksne lytter, helst 

med fokus på akustiske instrumenter, en som har hørt 

en masse fine høyttalere uten helt å finne den rette 

kombinasjonen av oppløsning og behag. For maken til 

kombinasjon av vakre klangfarger og fantastisk luftighet 

har jeg da sjelden eller aldri tidligere hørt. De tangerer 

lett panelhøyttalerne på luftighet (la meg gjette 

at dette har litt med super-tweeterne å gjøre), og fyller 

uanstrengt opp lydbildet med fyldig, organisk og 

meget troverdig klang i stemmer og instrumenter. På 

dette punktet ligger deres soleklare styrke, og for dem 

som vil kunne lytte etter intrumentenes spesielle særtrekk, 

stemmenes innerste hemmeligheter, sangteknikk 

og atmosfæren på innspillingen, er dette et sett høyttalere 

du ikke må styre utenom. 

Beskrevet med musikk finner vi at den eksplosive 

innspillingen til The Real Thing ( Pleasure is an attitude) 

temmes noe, det går litt "langsomt", blir snilt og mykt, 

men med en nesten ubegripelig åpenhet fra mellomtonen 

og helt opp i det ikke hørbare. Videre med Mari 

Boine oppleves en klar manko i bunn, hvilket vil si at 

den ruller av effektivt noe i tidligste laget for denne 

type innspillinger. Men for en klang! Boines stemme er 

overjordisk nydelig, alle instrumentene formidles med 

et spekter av farger som er meget besnærende. 

Mahler’s 5. fremføres med fin pondus og drama, igjen 

fabelaktig åpenhet og plasseringsevne, men også for 

høflig og for tidlig avrulling for fulltoneentusiastene. 

Selvsagt. Dette er en stativhøyttaler, og slik skal den få 

lov å oppføre seg. 

Disse KEF-høyttalerne er så nær lytefri som det går 

an å få dem. Som seg hør og bør har de begrensninger, 

men disse har konstruktørene tatt totalt hensyn til, 

unngått fristelsene med å gi dem mer punch og kraft 

på bekostning av noe annet. De er vakre å se på, vakre 

å lytte til, og er blant de mest veloppløste og klangriktige 

høyttalerne undertegnede har hatt gleden å låne 

øre til. Dette gir i sin tur særdeles god plasseringsevne 

i alle plan. Aldri tidligere har det vært lettere å "se" 

den enkelte musiker i et helt symfoniorkester. Gjør deg 

selv den tjenesten å lytte til disse dersom stativhøyttalere 

med høy WAF er på ønskelista… 


til et stort og ukritisk publikum. Kef 201 er en 

av markedets mest oppløste og raffinerte høyttalere 

med enestående oppløsning, mikrodynamikk, 

romgjengivelse og homogenitet. Ikke 

minst superdiskanten er med på å skape en 

subtil, men lett hørbar forbedring av "luft" i tillegg 

til bedre fokuserte transienter og mer presist 

rom. Om vi tror på påstanden fra reklamebyrået 

om at denne superdiskanten er å 

sammenlikne med en ekstra kraftig motor i 

bilen, noe som gir bedre kjøreegenskaper også 

ved mer normale hastigheter? Det kan vi jo alle 

tygge litt på… 

Reference 201 kan lydmessig minne mye om 

en elektrostat. Dette betyr også at den har en 

stram og nøyaktig, men også en litt slank dypbass. 

Til gjengjeld kan du spille mye høyere enn 

de fleste fullfrekvens elektrostater. Den er også 

mindre dominerende og mindre kritisk for plassering 

og lytteposisjon. De fleste vil utvilsomt 

være enig om at den heller ikke ser så hakkende 

gal ut med sitt buede kabinett og toppdiskant 

i egen loftsbolig. Kef 201 koster riktignok 

mye penger, men må vurderes som et bra 

alternativ om du synes utseendet er brukbart og 

ikke forlanger mest bang for minst mulig penger. 

Skulle du på sikt ønske deg litt mer fysisk 

mavemassasje i dypbassen, vil en god sub fra 

ca. 10.000 kroner og oppover gi deg varene. 

Fremdeles er vi langt under prisen på en fullvoksen 

high-end høyttaler. 

Kef var ved siden av B&W den største engelske 

produsenten av kvalitetshøyttalere for få år 

siden. Etter at grunnleggeren døde , har det 

gått litt nedover. Det er derfor hyggelig å se at 

navnet igjen har fått tilbake sin verdighet som 

en seriøs high-end høyttalerprodusent. 

Reference? Så absolutt! 

Pris: kr. 30.000,- 

Importør: Akustikk A/S 

2003 fidelity 107


JM Lab Mini Utopia: 

Grandios! 

For de som drømmer om fribillett til første klasse, 

er denne franske JM Lab høyttaleren en 

stor skuffelse! Dette er den tyngste (27 kg), 

den største (60x27x42cm), den flotteste 

(solid kabinett i Tauari edeltre) , den mest solide 

(såre knoker!) og den eneste med dobble hardtslående 

6,5 tommers bass-høyttalere. For å komme 

med den sørgelige sannheten først som sist: Dette 

er langt den dyreste høyttaleren i denne testen. 

Dessverre for dere som tror på julenissen, hører du 

dette umiddelbart. Og det på nesten alle viktige 

punkter fra gedigen og solid dypbass til himmelske 

transienter der vi ikke lenger hører toner, men så 

absolutt oppfatter forskjell på luftighet og detaljer. 

Små høyttalere med 

store forsterkere 

Ideen bak denne gruppetesten var å finne ut om 

de nye påkostede småhøyttalerne langt på vei 

kunne konkurrere med mer tradisjonelle gulvstående 

høyttalere om vi bare tilførte nok effekt fra 

store forsterkere. Så langt i denne testen var vi alle 

forbløffet over hvor bra dette fungerte både med 

hensyn til maks lydstyrke og dypbass. Alt dette 

uten drahjelp av en ekstra subwoofer. Denne kombinasjonen 

av små høyttalere og store forsterkere 

blir ikke nødvendigvis noe særlig rimeligere enn litt 

mer tradisjonelle og balanserte løsninger. Men rekk 

opp en hånd dere som uten videre kan dra inn 

noen svære, svarte vinylkabinetter i stua uten hjerteskjærende 

represalier? 

Nesten alle de hittil testede småhøyttalere fungerte 

så bra sammen med monoblokkene til 

Electrocompaniet, at vi alle mente at den smule 

forskjellen helt der nede var ganske uvesentlig. 

Hvert fall uten direkte sammenlikninger. Men da vi 

koblet opp den store mini’en fra Jaques Mahul, fikk 

vi mer enn en flik av potensialet av store og dyre 

høyttalere med tilsvarende bra elektronikk. Den 

betydelig strammere og fastere dypbassen (men 

det var ikke nødvendigvis mer eller særlig dypere 

bass) gav en ekstra dimensjon til et enda mer fasttømret 

lydbilde. Dette påvirket den naturlige tilstedeværelse 

og ikke minst dybdevirkning og tredimensjonalitet. 

Samt dynamisk kontrast også helt 

der nede. Lyden fra denne høyttaleren nærmet seg 

det vi husker fra referansehøyttalere som Wilson 

Watt Puppy og de store fra Audio Physic. 

Selvfølgelig vil de enda større Utopia-modellene gi 

enda mer av det samme, men disse har jeg aldri 

hørt i egen stue.. 

Lyden av Mini Utopia 

Selv om denne gedigne høyttaleren viser oss at 

begrepet "nesten like bra" er like tøyelig som 

moral på tom mave, så skal vi heller ikke overdrive 

forskjellen mellom de beste av de rimeligere 

modellene og denne kostbare franske kreasjonen. 

Heller ikke denne er for øvrig feilfri, selvfølgelig. 

Med en imponerende fasthet og kontrast i lydbil- 


Dette er langt den dyreste stativhøyttaleren i denne 

gruppetesten. Den er også den tyngste og den mest 

solide av dem alle. Alt dette høres på lyden…

det fra dyp bass, til en stram, men glitrende 

dynamisk og kjapp diskant, er det en smule 

skuffende at overgangen mellom de dobble 

bassene og den omvendte titaniumdomen ikke 

er enda litt glattere. Dette problemet kjenner vi 

for øvrig godt igjen fra tidligere Wilson-modeller 

med liknende Focal-dome. Sannsynligvis på 

grunn av de forskjellige elementer sine ulike 

spredning i rommet, er det vanskelig å glatte 

ut denne overgangen da det er vanskelig å 

oppnå sammenfallende frekvensgang mellom 

direktlyd og reflektert lyd i typiske lytterom. 

Jaques Mahul har valgt en smule aggressiv 

linje som prioriterer liv og moro fremfor absolutt 

homogen overgang. Dette er uansett mer et veivalg 

en noen egentlig feil på en høyttaler som 

på alle måter må oppleves som det nærmest 

optimale kompromisset mellom frekvensgang, 

dynamikk og forvrengning i forhold til sin 

moderate størrelse. Også prisen er ganske 

moderat om man sammenlikner med de gulvstående 

referansemodellene på markedet. 

Testpanelet 

"Litt mye imponator effekter etter min smak, 

men overlegent den beste under 1000 Hz", 

mener Gunnar Brekke som også berømmer bra 

homogenitet og en usedvanlig kjapp og oppløst 

bass som går særdeles dypt med imponerende 

stramhet."Stor-større-størst", noterer han samtidig 

som han påpeker at Mini Utopia også spiller 

høyere og renere enn de andre med 180-watteren 

fra EC. "Eneste svakhet er en smule hard 

diskant", avslutter Gunnar. 

"Fenomenalt bra messing med flott rasp og 

JM LAB MINI UTOPIA 

To ting kan ikke diskuteres: Disse høyttalerne 

er testens største, og de er de 

dyreste. Ordet "mini" i navnet føles litt 

vel kreativt når man sliter dem opp på 

et 40 cm høyt stativ. Det kjennes vitterlig 

ut som om kabinettet er laget av en 

massiv steinblokk… Om de låter størst 

og dyrest? Følg med…. 

Åta knoketesten på dette byggverket oppleves om 

lag som å ta knoketesten på 

Universitetsbiblioteket. Massivt stoff; her blir det 

lite kasseresonanser å ta hensyn til! To kunststoff elementer 

i hvert sitt kammer tar seg av bass / mellomtone, 

mens Focals velkjente keramiske inverterte dome tar 

toppfrekvensene. Fabelaktige terminaler på baksiden 

svelger det du måtte ha av kabler, men her er ikke mer 

enn ett sett, så glem bi-wiring. Ellers har jeg lenge lurt 

på poenget med "frontstoffet" på Utopia-serien, ei 

massiv treplate, meget kunstferdig utført, riktignok, 

men jeg har vel en følelse av at dette påvirker prisen 

ikke helt ubetydelig. Du må jo bare finne et sted å gjøre 

av dem mens du spiller, og jeg har vel en følelse at der 

blir de i mange tilfeller stående når du ikke spiller 

også… 

Men når du spiller! En nobel og intens nerve, paret 

med dynamiske egenskaper som slipper musikken fra 

seg med en nesten uutholdelig letthet er Mini 

Utopiaens egenskaper kokt sammen i en setning. Men 

snerr. Skikkelig sug i dypbassen med større fasthet 

og bedre dynamikk enn hva vi har hørt hittil. 

Mer stillhet mellom de glitrende bra transientene 

på grunn av overlegent kabinett . Også de 

enkelte instrumenter i et stort orkester kan skilles 

lettere ut", har jeg notert på blokka, men tilføyer 

også at nedre del av diskantområdet oppleves 

noe hard og aggressiv. 

Håkon Rognlien: 

"Fenomenalt attakk uten hørbar komprimering 

av dynamikken. Bassen er betydelig bedre enn 

det de nøkterne databladene forteller oss. Her 

er skikkelig tyngde og storhet uten antydninger 

Audiophile Quality Recordings • VPI 

SOTA • SME • Graham • Grado 

Sumiko • Van den Hul • C.A.T. • E.A.R. 

Jadis • EarMax • Quicksilver • PS Audio 

Duntech • A.S.C. Tube Traps 

Fagerbk. 8, 5101 Eidsvågneset 

Tlf / Fax 55 25 62 14 

E-mail: audiomed@online.no 

heller ikke dette er den perfekte høyttaler, heldigvis. 

Bassen og kraften i gjengivelsen demonstrerer tydelig 

at denne "minien" er ikke er så mini som de andre i 

testen. Mens klangfarger og sammenheng i frekvenskurven 

tangeres og overgås av enkelte andre i testen, 

gir denne mer drama og slagkraft. Jeg er heller ikke helt 

overbevist over diskantgjengivelsen i Focals elementer, 

det har lett for å danne seg en slags glasering på stemmebånd 

og strenger, som gir en noe hard klang i gjengivelsen 

til tider. I denne sammenhengen vil jeg bare 

nevne at importøren hevder at full kapasitet oppnås 

kun med meget kraftige forsterkere. Mulig dette kan 

rette opp litt av de "svake" sidene som påpekes her. 

Når det er sagt, vil jeg også påpeke at undertegnede 

opplevde denne høyttaleren som godt over gjennomsnittlig 

lettdrevet. 

Når vi hører "Dead can dance" får vi det servert 

med patos og overbevisning, med veldig intensitet og 

nerve, mens størrelsen på lydbildet er mer gjennomsnittlig. 

Kirkerommet på "Blå koral" er heller ikke så 

digert som enkelte andre høyttalere kan skilte med, 

men til gjengjeld oppleves en slags lurende kraft under 

musikken som er meget besnærende. Mahler’s 5 leveres 

med en fryktelig dynamikk og dramatikk som ingen av 

konkurrentene i denne gruppa kunne kopiere. Alt i alt 

kan men vel si at denne høyttaleren leverer musikken 

med mer liv og glød enn de andre i testen, og slik bør 

det vel være når vi tar i betrakting størrelse og pris. 

Men det er fortsatt et forbedringspotensiale. Og det er 

vel greit å vite ettersom denne høyttaleren står foran en 

snarlig fornyelse. Men det betyr slett ikke at den er 

passé, her er det sikkert at mang en musikkelsker kan 

finne sitt Niravana! 


til kompromisser i det store testrommet. Her er 

også en fasthet og mangel på forvrengning som 

overgår de andre, særlig i de nedre oktaver. 

Diskanten er en smule heftig, men også veldig 

begeistret. Likevel trekk for en smule hardhet 

her. Liv, dynamikk, attakk , storhet og en imponerende 

stramhet og tyngde i dypbassen gir oss 

den mest komplette høyttaleren i denne 

omgangen," avslutter Håkon Rognlien. 

Vel talt! 

Pris kr. 45.000,- 

Importør: Hi-Fi Huset i Bærum


Elac 330 JET: 

Gjennom lydmuren? 

Dette er et typisk designkonsept 

i børstet aluminium for et 

stort livsstil publikum med 

plenty kronasjer. Samtidig er 

det heldigvis også en glitrende 

god hi-fi høyttaler med bare 

et lite minus for dypbassen! 

Klangbalansen på denne særpregede høyttaleren 

men sitt lydoptimale aluminiums 

kabinett, er uventet varm og homogen. 

Bassen er meget brukbar i forhold til den 

moderate størrelsen. Basselementet er en skinnende 

blank omvendt metall dome på 7 tommer. 

Rosinen i pølsa, for å bruke et slikt folkelig 

uttrykk i forbindelse med denne eksklusive lydskulpturen, 

er likevel den superraske bånddiskanten 

av Heil-typen som den tradisjonsrike 

tyske hi-fi produsenten Elac har kalt JET. 

JET? 

Denne bånddiskanten er eksepsjonelt tørr og 

luftig uten antydning til klemthet og kompresejon 

i den nederste del av området, slik mange 

domer har tendens til. Dermed overdøver heller 

ikke dette området den kjappe og luftige toppen 

, som uten å stikke av krydrer musikken 

med den deiligste overtone struktur! Problemet 

er å forene kjappheten i denne ekstremt raske 

bånddiskanten med en mer sedat dynamisk 

mellomtone/bass. Men også denne er av en ny 

type med omvendt domefasong og med en eller 

annen form for metallegering som både er stiv 

og kjapp. Kabinettet er laget av aluminium slik 

som vi ellers kjenner fra danske B&O høyttalere, 

her kanskje mest for designet sin skyld. Også 

den amerikanske forsterkerspesialisten Krell sine 

nye høyttalere med aluminium kabinetter har 

fått strålende kritikker - for lydens skyld. Jet om 

vi er spente på om denne Elac modell 330 er 

mest design eller mest lydkvaliteter? 

Lyden av aluminium? 

Ta det helt med ro! Aluminium er et resonans 

fritt materiale tross lav egenvekt (høyttaleren 

veier snaue 10 kg). Den eneste smule mer alvorlige 

kritikk mot denne lekre metall høyttaleren, 

er at bassen faller noe tidligere enn på de andre 

høyttalerne i testen. Frekvensgangen er oppgitt 

mellom 40 Hz og 33 KHz(!) uten anvisning av 

avvik. Det var uansett lite trøkk ved 40 Hz. 

Dette er den eneste høyttaleren hvor vi kunne 

savne en ekstra sub på annet en disco musikk. 

Men på grunn av det støpte aluminiums kabinettet, 

er dette også den nær optimale kabinett- 


fasong for å hindre tidlig refleksjoner og annet 

som kan ødelegge den tredimensjonale oppløsningen. 

Og det fungerer! "Suveren på gjengivelse 

av rommet, " applauderer Gunnar Brekke 

som synes lydgjengivelsen er behagelig varm og 

homogen tross lite dypbass og en litt forsiktig 

start på diskantområdet." Fantastisk overtone 

struktur, også på kompleks orkestermusikk hvor 

detaljer og oversikt er en fryd!" står det i mine 

papirer og hvor jeg helt glemmer at jeg også 

synes bassen både er en smule slapp og litt 

svak: "Her går triangelen som en rakett mot 

stjernehimmelen. Harpiks og grisetarmer freser 

som en bikube på jakt etter kristen manns blod. 

Også vokal låter fremragende, men helt uten 

den ekstra varmen og romantikken som mange 

tyr til for å gi stemmebåndet litt ekstra mye 

kropp for å skjule mangel på oppløsning og 

glatthet. Her er også en fenomenal snert over 

transientene", har jeg notert. 

Mer fra testpanelet 

Også Håkon er begeistret for stemmegjengivelse, 

og mener at dette er den beste høyttaleren 

for kvinnelig vokal: "Glatt og homogen med 

masser av luft i toppen, nydelig oppløsning av 

tonal strukturen i hele mellomtone og diskant 

området med utmerket nyansering av instrumentene. 

Musikken oppleves yr og levende med 

både stemmer og klangfarger i toppklasse. 

Holografien er råbra, men det mangler litt på 

den storheten og kraften som noen av de andre 

har. Dette er en uhyre presis høyttaler, men også 

litt prektig", avslutter blues elskeren fra Asker. 

Konklusjon 

En veldig bra høyttaler med et lekkert, men 

særpreget utseende som er blant de beste når 

det gjelder futt, fart og finesse, men som 

mangler litt raushet og storhet i et ellers nesten 

perfekt holografisk lydbilde. Sammen med en 

god subwoofer kan dette bli en lydopplevelse av 

de sjeldne, selv om den ikke tåler fullt så mye 

trøkk som noen av de andre. Dette er en type 

design produkter som kan gjøre hi-fi litt kult 

også for livsstil folket. Men heller ikke for oss hifi 

friker gjør det vel noe særlig at greiene også 

ser litt spennende ut? 

Pris: kr. 20.000,- (Spesielle stativer kr. 10.000,-) 

Importør: Neby Hi-Fi Concept A/S

Komplett Thule! 

Fra high-end stereo til high-end surround 

Dette er antagelig det beste 

kjøpet på markedet om du 

skal oppnå ekte high-end lyd 

BÅDE i stereo og surround 

uten alvorlige kompromisser. 

eyefi 6/2002 

Importør: Interconnect as Pb. 118, 1332 Østerås Tlf: 6716 6400 WEB: www.interconnect.no

konklusjon kjempebra små høyttalere, del 2 

SMÅ høyttalere og 

STORE forsterkere! 

Selv om de erfarne skribentene i Fidelity har 

lengere fartstid og mer erfaring enn de fleste 

her på berget, var det nesten med vantro de 

opplevde lyden fra disse stativhøyttalerne sammen 

med Krell MC 450 eller Electrocompaniet 

AW 180. 

Det er forbløffende mye bass i de små stativhøyttalerne. Er du ikke helt 

fornøyd, kan Frode Steen fra Eltek tilby jordskjelv i selvbygg. 


Det er klart at vi ble særlig begeistret for de små høyttalerne som 

hensyn til lydnivå og basstrøkk kunne lure oss til å tro at lyden 

kom fra mye dyrere og større høyttalere. Likevel var to av de 

"beste" høyttalerne av det mindre markskrikerske slaget, men 

likevel med en evne til å spille både rimelig høyt og med tilstrekkelig 

bass til moderat store rom. Vi tenker da på de to engelske B &W 805 

Signature og det usedvanlige 4-veis systemet fra KEF. Begge har tradisjonelt 

vært i fremste rekke blant engelske kvalitetshøyttalere, men KEF er 

endelig tilbake i teten etter noen års forvirring etter at grunnleggeren 

døde. 

Disse høyttalerne har begge mer raffinement enn akkurat trøkk og 

rocka lyd. Det siste er det likevel overraskende mye av i den lille MA 20 

fra Revel. Her var lyden ganske enkelt storslagen, inkludert en dypbass 

med skikkelig trøkk ved 32 Hz i testrommet. Også danske Jamo var en 

liten bulldog med mye trøkk og meget brukbar oppløsning og frekvensgang. 

Det canadiske 3-vejs systemet fra Energy, hadde BÅDE glimrende 

oppløsning, råbra rom og en fenomenalt lineær frekvensgang både 

direkte på aksen og ikke minst i totalbalansen i rommet. At dette var en 

av de rimeligste høyttalerne i testen var nesten ikke til å tro. Eneste 

trekk var en smule mangel på dynamisk kontrast i nedre mellomtone 

som ble en liten smule "pudding" ved høy lydstyrke. Likevel var det vanskelig 

å avsløre at ikke dette var en betydelig dyrere gulvstående høyttaler, 

også når vi spilte så rutene klirret. Frekvensgangen i bassen var også 

tilstrekkelig flat og nøytral til at den lett kan kobles med en god subwoofer 

for den siste dype oktaven. 

Den aller rimeligste høyttaleren var en fenomenalt lekker sak fra 

Usher i Taiwan. Kabinettet var av de største og beste i hele testen, og de 

medfølgende stativene tilsvarte de mest elegante luksus modellene på 

markedet. Likevel var den samlede prisen bare 15 tusen kroner. I første 

testomgang var frekvensgangen helt på bærtur, men ble dramatisk forbedret 

ved leveranse av et nytt par sammen med en god forklaring. 

Selv med fremragende bass og bra diskant sammen med glitrende dynamisk 

kontrast, manglet det fremdeles en smule utglatting i overgangen 

for at dette skulle være mitt valg, tross lav pris. Men her ligger et helt 

fantastisk godkjøp gjemt i minutiøse justeringer av frekvensgangen 

rundt 2-3 tusen Hz! 

Det var ingen "tapere" i dette feltet. Med riktig elektronikk kan de 

norske dynaBel til og med være en trygg vinner. Men den rir helt på 

kanten av stupet, og krever en rytter med betydelig hår på brøstet for at 

det hele ikke skal låte for prektig. Også forsidehøyttalerne fra Elac, er for 

spesielt interesserte som vet å sette pris på den særpregede utformingen 

i solid aluminium. Med det er en skikkelig hi-fi høyttaler med bare små 

kompromisser helt der nede. Til gjengjeld er Heil-diskanten blant de aller 

beste. 

Den "beste" høyttaleren , om du ønsker både stor lyd på høyt volum 

sammen med masser av detaljering og raffinement, var den kostbare JM 

Lab fra Jack Mahul i Frankrike. Og det tross alt med deprimerende stor 

margin. Det finnes faktisk en slag rettferdighet her i verden, da denne er 

den overlegent dyreste i denne testen. Det er bedre å være rik og lykkelig 

enn fattig og deprimert! 

Resten av høyttalerne var mer som forventet i forhold til pris. Men vi 

lurer på om nettopp disse høyttalerne kan gjemme en vinner over tid 

nettopp på grunn av sin nøytrale spillestil som ikke så lett huskes når 

man har lyttet til nesten et helt dusin…

Modell UNO 

“PRODUCT OF THE YEAR AWARD ” 

“ Stereophile ” 

“ GOLDEN EAR AWARD ” 

“ the absolute sound ” 

Modell SOLO 

GOLD AWARD 2002 WINNER 

HiFi News 2002 Award Issue 

AVANTGARDE ACOUSTIC BASSHORN / TRIO OMEGA system. 

Hornbass-systemet dekker området fra 18 til 250 hz. Systempris kr 800 000 

LYRIC HIFI AS 

kontakt oss for demo av ulike Avantgarde Acoustic high end høyttaler systemer 

Adr: Torggt. 28-0183 Oslo Email: info@lyrichifi.no tlf: (0047) 22411984 web: www.lyrichifi.no

Neste nummer? 

Det er selvfølgelig uvanlig å sette et spørsmålstegn 

etter innholdsfortegnelse for neste nummer. Dette 

skyldes ikke at vi mangler noe å skrive om. Når dette 

skrives vet vi bare ikke hvordan dere har tatt imot 

dette prøvenummeret av FIDELITY. 

Uansett planlegger vi en grundig gjennomgang av noen av 

de beste forsterkerene på markedet etter nominering av 

våre skribenter i ulike prisklasser. Vi legger særlig vekt på 

prisklassen rundt ca. kr.20.000,-. Her finnes det både en 

rekke spennende integrerte konstruksjoner både med rør og 

transistorer. Men vi sjekker også ut de nye switch-mode og 

digital forsterkerne som påstås å slå begge disse konstruksjonsprinsippene 

ned i støvlene. 

Vi vil også finne ut om nyeste generasjon CD-spillere- med 

eller uten oppsampling- for alvor har tatt opp hansken fra 

DVD og SACD. Og vil selvsagt teste påstanden fra 

Med vennlig hilsen alle oss i 

Electrocompaniet om at deres CD-spiller med vanlige 16 

bits CD plater låter BEDRE enn dyre Sony SACD spillere med 

SACD-plater! 

Vi prøver også å fordele en rekke high-end godbiter blant 

våre erfarne skribenter, og vil i stor utstrekning benytte oss 

av muligheten for "second opinion" fra alternative medarbeidere. 

Dette fordi hi-fi er subjektivt og det slett ikke finnes 

noen absolutt fasit. 

Vi vil i samarbeid med flere av de eksisterende audio diskusjonsforumer 

invitere til en mulig abonnementsordning. Vi 

vil prøve å sparke nytt liv i vår "egen" www.audioforum.no 

for å ta imot leserbrev og bestillinger. Dette bladet har så 

langt tatt all vår tid og oppmerksomhet, så mye er enda 

uavklart. Men følg med på nettet! 

fidelity@audioforum.no

Hele bladet - Fidelity

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template ?