Jul 2008 - Camphill Norge

landbruksliv
Denne gangen har vi flere innlegg
om jordbruk og jordbruksprodukter.
Dette gjenspeiler hvor viktig
det biodynamiske jordbruk er for
oss, og hvor vesentlig det bidrar
til vår mat og vår livsstil. Red.
Forandring
i det daglige
arbeidet
I september 2007 forlot min partner
og jeg våre liv i England (vi var en
litt misfornøyd kontorarbeider og
en postgraduate student) og begynte
nye liv her på Vidaråsen. Vi
hadde ingen anelse hva vi kom til.
Tekst og foto DAN EBDON
Vi hadde ikke kommet langt med
våre forsøk på å lære norsk fra noen
cd’er, og vi oppdaget at det lille vi
hadde fått vite på forhånd om landsbyen
var nokså foreldet. Kort tid etter
ankomst fikk vi vite hva ville være
vårt daglige arbeid. Jeg skulle være
i skogsgruppen.
Jeg var begeistret over dette fordi
jeg hadde gledet meg til å jobbe ute
med energi som ville gi meg anledningen
til å bruke kroppen min etter
så mange måneder krøket over datamaskinen
med min hovedoppgave.
I skogsgruppen hadde vi Heiner
Bühler, verkstedslederen, Marius, Tor
Håkon og meg selv. De første ukene
var jeg på gården, siden Heiner var
bortreist. Jeg prøvde melking, og
etter ti dagers litt tilfeldig tilpasning
supplert av gårdens to tyske medarbeidere
kunne jeg så vidt sprute melken
i en bøtte, men ble gjort grundig
til skamme av farten og nøyaktigheten
av en av landsbyboerne. Han var
ingen mester i muntlig kommunikasjon
men en fabelaktig kunnskapsrik
gårdsarbeider som alle satt pris på
særlig for hans dyktighet til å finne
svake punkt i gjerder som ingen
andre kunne oppdage.
Med Heiners tilbakekomst ble det
forandring i arbeidet. Gruppen kjørte
ut med hest og vogn hver morgen for
å rydde opp etter en enslig motorsag
operatør, vi samlet kvist og gjorde litt
Skogsgruppen på Vidaråsen.
hogst og rydding. Mye av høsten var
vi ute på jordene og for første gang i
mitt liv kunne jeg betrakte årstidenes
forandring med mine egne øyne og
kropp, noe jeg gjorde med stor velbehag.
Etter en stund ble en liten gruppe
fra Vidaråsen sent på et to dagers
motorsagkurs på en nabogård ledsaget
av Peder Aarø, en profesjonell
trepleier. Kurset var stort sett praktisk
og involverte grunnleggende motorsag
vedlikehold og hvordan man feller
trær med sikkerhet. Etter kurset
fikk jeg prøve meg i to uker ved å
dytte skogen ut av engene tilbake på
Vidaråsen. Til å begynne med slo det
meg som ”dårlig sport” å hugge trær,
men det gikk fort opp for meg at hvis
ikke dette ble gjort ville det snart ikke
bli mye igjen av Vidaråsen! Skogen i
Norge er fortvoksende, uforskammet
og deilig, alt på en gang.
Anledningen til å prøve seg er en
av de ting jeg finner veldig tiltrekkende
i livet her. Hvis du gjør en
tabbe og får varevognen i grøfta
(som jeg gjorde i oktober), følger ikke
en refselse – det er bare ”prøv å
komme deg ut selv og hvis ikke få
hjelp med en traktor”. Jeg opplever at
dette skaper gode arbeidssituasjoner
hvor folk er villige til å ta initiativet og
lære gjennom å gjøre.
Da vinteren satt inn var det ikke så
tiltrekkende å være ute i skogen
dagen lang, og det var mye å gjøre
på vedplassen. En av husene på
Vidaråsen har en vedfyrt kullstoff
nøytral oppvarmingssystem for vann
og hus som tjener to hus. En av
hovedoppgavene for vedgruppen er å
skape brensel til ovnen. Dette innebærer
å plukke ut tømmer fra en
haug med en liten kran og sage opp
til 90 cm. lengder – som da blir kløvet
med en hydraulisk kløver. Vinteren så
også litt hugging – rydding av noen
teiger på kanten av landsbyen som
skulle gi mer plass og bedre utsikt for
noen av husene.
Forandring i det daglige arbeidet er
en stor fordel når man er i skogsgruppen.
Vi er med trevirke i hele
prosessen – fra hugging av treet til
levering av ferdig brensel til husene.
Jeg er veldig imponert over hvor
produktiv vår gruppe er uten å tape
noen av de spesielle egenskaper
som gjør livet her
så ualminnelig.
Dan Ebdon er
medarbeider
på Vidaråsen
Foto: Jan Bang
30 landsbyliv nr 17 • JULEN 2008