Å FINNE VANN I EN ØRKEN - Ildsjelen

ildsjelen.no

Å FINNE VANN I EN ØRKEN - Ildsjelen

Å

FINNE

VANN

I EN

ØRKEN

58 Ildsjelen


Alle foto © Kailash Kokopelli

Av Kailash Kokopelli

kailash.kokopelli@googlemail.com

Det hellige fjellet sang sin majestetiske

sang mens det sølvgrønne gresset danset

som bølger i et hav i ørkenvinden.

Duften av gylden nektar steg gjennom

natten opp mot melkeveien og fjerne

galakser. Nok en gang hadde jeg blitt

kalt på for å besøke Den Hvite Damen,

i det vulkanske landskapet i de magiske

fjellene i Brandenburg i Namibia.

Den Hvite Damen er en medisinskikkelse

med en hvit blomst i høyre

hånd og pil og bue i venstre. Budskapet

jeg fikk fra henne var at man må legge

ned våpnene for å gå medisinveien. Eller

er kanskje budskapet at vi må finne

balansen mellom den som helbreder og

krigeren? Det er vendepunkter i livet

hvor vi alle må velge. Hvis vi ønsker

å gå den vakre veien av helbredelsens

kunst må vi praktisere våre bønner og

sette vårt liv til tjeneste. Den Hvite

Damen er en som helbreder og bringer

fred. Selv om denne skikkelsen ble malt

på fjellveggen for tusen år siden lever

ånden til Den Hvite Damen i Ildfjellet

som heter Daurub.

Dette magiske fjellet vokter

mange skatter og den som finner nøkkelen

i dypet av sitt hjerte vil kunne låse

opp dørene til fjellets mysterier.

Den Hvite Damen berørte mitt

hjerte med sin hvite blomstermedisin,

og jeg fant helbredelse i min bønn i et

stille øyeblikk med henne.

Jeg kom hit for å takke skaperen,

forfedrene og alle støttespillere

for å ha svart på mine bønner og hjulpet

meg til å fullbyrde anleggingen av en

brønn for Himbastammen i Kaokaland.

27 måneder tidligere hadde jeg besøkt

denne klanen og sett et barn som døde

av feildiagnostisering og mangel på

vann. Det var en tid med ekstrem tørke

forårsaket av den globale klimaendringen.

Når vi snakket med stammehøvdingen,

Mateo Tjindunda, påpekte

han med stor intensitet at vann var det

aller viktigste Himbaene trengte for at

de og deres buskap skulle overleve. Jeg

og vennene jeg reiste med samlet oss

og ba om at vann skulle komme. Snart

begynte det å regne, som det ikke hadde

gjort i Namibia på mange år. Men bønner

må leves og manifesteres hvis de

skal bringe virkelig forandring.

En av dem jeg reiste med hadde

gaven å kunne finne vann. Han fant

tegn på at det var en sterk vannåre som

gikk gjennom landskapet. De gode nyhetene

inspirerte oss til å tilby å hjelpe

gjennom å prøve å samle nok penger til

å bore for en brønn for stammen. I to år

arbeidet jeg intenst for å samle sponsorer

og ressurser.

I februar 2008 vendte jeg tilbake

til Namibia for å se hvordan situasjonen

var for Tjindundas stamme.

Etter å ha overvunnet mange hindringer

forårsaket av plutselig tordenvær med

påfølgende flom kom jeg endelig frem

til stammen sammen med min sjåfør

og oversetter. Fuglene sang frydefullt,

og det samme gjorde Himbaene når de

så oss igjen. Det var stor glede og feiring

og stormen hadde gjort den tørre

halvørkenen om til grønne marker med

Fuglene sang frydefullt, og det samme gjorde Himbaene når de så oss igjen. Det var stor

glede og feiring og stormen hadde gjort den tørre halvørkenen om til grønne marker

med blomstrende liljer og ville blomster.

blomstrende liljer og ville blomster. Vi

gikk gjennom velkomstseremonier og

utvekslet gaver og spiste før vi snakket

mer om hvordan brønnen skulle bli virkeliggjort.

Jeg hadde endelig fått samlet

inn nok penger og inngått en kontrakt

med brønnborere som skulle komme i

april.

Neste morgen fikk jeg meg en

ubehagelig opplevelse. Markeringen

av vannåren var forsvunnet. Det var

bare en ting å gjøre. Jeg måtte skjære

en ønskekvist og prøve å finne igjen de

største vannårene. Jeg mente at jeg fant

igjen punktene, men det var uhyre nervepirrende.

I to år hadde jeg fått samlet

Kailash Kokopelli healer høvdingen.


nok midler til å foreta en boring og hvis

vi ikke traff drikkbart vann, så ville alt

arbeidet ha vært forgjeves.

Dermed var det mer uventet

arbeid foran meg. Jeg måtte prøve å

finne en profesjonell vannfinner, eller

en geolog som kunne vurdere om stedet

jeg hadde funnet var riktig. Etter en del

undersøkelser var jeg så heldig å ”snuble”

over en 70 år gammel tysker som

het Rolf Hoppe. I følge historiene han

fortalte hadde han ganske høy treffprosent

når det gjaldt å finne vann. Siden

hans ydmyke fremtreden var absolutt

tillitsvekkende trodde jeg på det han sa.

Når jeg spurte ham om hva han skulle

ha betalt for å bli med til Tjindundas

land fortalte han følgende historie:

”En gang trodde jeg at nå kom

jeg til å tjene masse penger, fordi jeg

fant mange vannkilder på farmen til forskjellige

gårder nord i Namibia. Jeg fortalte

dem at hvis jeg hadde rett så skulle

jeg ha betalt en spesifikk sum for hver

eneste vannkilde. De begynte å bore

og alle mine forutsigelser var korrekte.

Men det som skjedde var at jeg mistet

og fortalte at pengene han skulle motta

ikke hadde kommet. Jeg ble overrasket

fordi det var uker siden jeg hadde gitt

beskjed om at pengene skulle overføres.

Det var et mirakel at han allikevel hadde

tillit nok til å komme. Det viste seg

at han hadde hørt musikken jeg spilte i

et intervju jeg hadde gitt om prosjektet

på den nasjonale radioen og det hadde

styrket hans tillit til å gå i gang med

boringen selv om pengene ikke hadde

kommet.

Som drillingen tok til støttet

jeg og Himba stammen prosessen med

bønner, klapping og sanger. Det var en

lang dag og lyden av boret gikk oss alle

på nervene. Flimmer av hvitt steinstøv

dekket raskt hele området. Etter som

tiden gikk trakk mesteparten av stammen

seg tilbake for å hvile i sine kjølige

leirhytter. Bare prestinnen, høvdingens

kone og noen av barna var sammen med

meg helt til den første våte jorden ble

gravd opp. Det tok fortsatt mange timer

før vannet begynte å komme. Kontrakten

med borerne og pengene vi hadde

samlet tillot bare at vi boret ned til 35

det løftet jeg hadde gitt 27 måneder tidlig.

Noen dager senere ankom pengene

som borefirmaet skulle ha for jobben,

og jeg donerte selvfølgelig en sum til

Rolf Hoppe så han fikk dekket reiseutgiftene

og tjente noe på sin innsats.

Hele stammen ventet på å få

smake på vannet. Det var for meg den

mest utrolige smaken av vann jeg noensinne

har kjent, det var søtt som nektar.

Senere undersøkelser viste at det var

meget godt drikkevann som strømmet i

en størrelse på 700 liter i timen.

Denne medmenneskelige handling er

selvfølgelig bare litt mer vann i en stor

het ovn. Jeg håper selvfølgelig på å få

mer finansiell støtte både fra private

og offisielle kilder for å hjelpe noen av

verdens siste urbefolkninger med flere

brønner og andre prosjekter for fremtiden.


Hvis du har lyst til å vite mer eller

støtte på en eller annen måte så kan du

besøke www.kailash-kokopelli.com og

www.sanctuary-retreat.org

En fontene av vann fosset opp og spredde sine

dyrebare dråper over den tørre jorden.

Hvilken fest det ble!

gaven dagen etter. Jeg kunne ikke finne

vann lengre, ønskekvisten virket rett og

slett ikke.

Jeg forsto ikke hvorfor, men

når jeg undersøkte leste jeg om andre

vannfinnere som advarte mot å ta betalt

for det de gjorde, siden det var en gave

fra Gud som skulle være til tjeneste for

folket. Jeg knelte i bønn og ba Gud om

tilgivelse, og den neste dagen virket

ønskekvisten igjen. Siden det har jeg

forstått at jeg ikke tillates å ta betalt for

denne tjenesten – så jeg er glad for å

kunne hjelpe deg og Tjindunda stammen

gratis.”

Det var en ære å ta i mot denne

erfarne vannsøkeren i begynnelsen av

april. Til min gledelige overraskelse

bekreftet han det punktet jeg hadde avmerket

og sa: ”Det her er eksakt riktig

sted. Det er tre vannårer som ligger over

hverandre. Den første er 20-30 meter

under overflaten. Den neste ligger mellom

35 og 50 meter. Den dypeste ligger

mellom 55 og 80 meter. Du skal bore

ned til i hvert fall den midterste, da vil

stammen ha nok tilgang på vann.

En time før solnedgang ankom

borefirmaet med to digre lastebiler og

diverse firehjulstrekkere som fraktet resten

av utstyret. Lederen hilste på meg

meter, selv om det fortsatt

ikke var nok vann til at det

ville fungere. Med et bistert

uttrykk ga borelederen mennene

sine beskjed om å fortsette

å bore dypere, på hans

bekostning. Klanen hadde

samlet seg ved solnedgang

så vi fikk alle oppleve miraklet

når borerne på 44 meters

dyp traff en stor vannåre. En

fontene av vann fosset opp

og spredde sine dyrebare

dråper over den tørre jorden.

Hvilken fest det ble! Himbastammen

kunne ikke tro sine

egne øyne og tårer av takknemlighet

og forbløffelse

flommet over de støvete ansiktene.

Hele stammen begynte

å danse og synge ut sin

takknemlighet.

Jeg takket skaperne

og sang til vannengelen som

holdt til i dypet av jorden

med stor glede og takknemlighet.

Sangen vibrerte i

harmoni med rørene og ledningene

som gikk gjennom

borehullene. Den ettermiddagen

hadde jeg fullbyrdet

60 Ildsjelen

More magazines by this user
Similar magazines