2/2001 - Røde Kors

rodekors.no

2/2001 - Røde Kors

Nr. 2 - 2001

6. årgang

Hjelpekorps

Fagblad for Norges Røde Kors Hjelpekorps

Nytt sambandshefte er ferdig, over!

Foto: EliHag


2

Noen

Noen mente det var et viktig arbeid.

Alle var sikker på at noen skulle gjøre

det. Enhver kunne ha gjort det, men

ingen gjorde det. Noen ble sure på

grunn av at ingen gjorde noe. Alle

trodde at enhver kunne uføre det,

men ingen forstod at noen ikke ville

gjøre det. Det hele endte med at

noen gjorde jobben. Ingen skjønte

noe, men alle mente at det kunne

enhver ha gjort.

Hva er så moralen i dette?

Frivillighetsdebatten er snart over,

organisasjonen er på vei mot ett eller

annet. Noen tok ansvar og ble delaktige

i debatten om fremtiden til vår

organisasjon. Andre ga blaffen, men

da må de heller ikke klage til meg på

at de ikke liker det som skjer.

Mange korps og råd har i dette

året endret styringsform, noen til det

bedre og andre til noe som ble feil.

Enkelte vil sikkert si at noen kaller seg

for redning- og beredskapsgruppe og

ikke hjelpekorps. Uansett så heter vi

fremdeles Norges Røde Kors Hjelpekorps.

Men, til neste år er det landsmøte

og da vil noen muligens prøve

og endre navnet til, ja, hvem vet?

Høstens store sak ble ”beredskap

sett i lys av terrorangrepet i USA”.

Noen gjorde noe, andre gjorde ingen

ting. Spørsmålet er ikke hva vi burde

gjort, men hva vi skal gjøre.

Er beredskapen i Hjelpekorpset god

nok? Varslingsrutinene våre er meget

gode, det bekreftet høstens øvelse.

Hva med resten? Er vi beredt til å takle

en større ulykke? Er depotene i slik

stand at vi kan påta oss de oppgaver

som er forventet av oss?

1. november ble innstillingen fra

det regjeringsoppnevnte, ”Redningsberedskapsutvalget”

fremlagt. Mandatet

for utvalget var å foreta en

gjennomgang av rednings og beredskapstjenesten

i Norge. Jeg vil sitere

fra ett av flere punkter i utvalgets konklusjon:

Det henspeiler direkte på oss

frivillige: ”organisasjonen må kunne oppgi forpliktende

hva som kan stilles av personell og med

hvilken kompetanse, av utstyr og med hvilken

responstid.” Noen vil jo da påstå at dette

har vi allerede. Enkelte vil sikkert si at

vi må ta oss selv i nakken, gå gjennom

våre rutiner. Andre vil mene at nå må

det snart bli slutt på at noen er fritatt

fra å ta førstehjelpsprøven. Ja, sannheten

står vel der. Noen er fritatt

fra prøven fordi deres medlemskap

begynte før 1987! Med ovennevnte

linjer fra utvalgets innstilling så betyr

det at noen flere (alle) må ta prøven.

Det er jul rett om hjørnet, og i

2001 var det mange korps som hadde

jubileer. Gratulerer til dere alle! Noen

mente jeg burde vært tilstede på sine

jubileer, men framdeles så har vi bare

52 helger i året. Noen helger vil også

jeg være hjemme.

Til slutt vil jeg ønske dere en fredfull

jul og et riktig godt nytt år!

Hjelpekorps

Leder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 2

Høy beredskap = god beredskap? . . . . 3

Transportnytt. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9

Arendal Røde Kors Hjelpekorps . . . . . . . . 11

Norsk grunnkurs i førstehjelp . . . . . . . . 12

Redaktørskifte i ”Hjelpekorps” . . . . . . . . 12

FRIE-prosessen så langt og veien videre 14

Deltakelse i konkurrerende virksomhet 15

Øvelse ”Tora 3” . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 16

Bladet ”Hjelpekorps” . . . . . . . . . . . . . . . . 17

Ny fagkonsulent, hjelpekorps . . . . . . . . 17

Sminkørens side . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 18

Rekruttering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 20

Kåres Kårner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 21

Forsikring og Lov om folketrygd . . . . 22

Valg av nytt landsråd . . . . . . . . . . . . . . . . 22

Hvem svarer på hva? . . . . . . . . . . . . . . . . 23

Kan du vise hvem du er? . . . . . . . . . . . . 24

Utgiver:

Norges Røde Kors Hjelpekorps

Ansvarlig redaktør:

Landsrådsleder Arvid Ryen

Redaktør:

Eli Merethe Hageberg

Annonser:

Kontakt Norges Røde Kors Hjelpekorps

v/Eli Merethe Hageberg

Adresse:

Pb. 1 Grønland, 0133 Oslo.

Tlf. 22 05 40 00, faks. 22 05 40 40

E-post: hjelpekorps@redcross.no

Signerte innlegg står for forfatterens

oppfatning og er ikke nødvendigvis

Røde Kors Hjelpekorps’ offisielle syn.

Det samme gjelder annonser i bladet.

Opplag: 15 500

Stens Trykkeri A.S, Dilling


Høy beredskap

= god beredskap?

Et hjelpemiddel i beredskapsplanleggingen

Foto: Jens Morten Øvervoll

Alle som deltar i ulykkesberedskap

ønsker å gjøre en god jobb når ulykken

er ute. Dette er ikke alltid lett.

Særlig aksjoner utenom vanlig beferdet

område og under harde klimaforhold

kan by på store utfordringer.

Dette vet politiet, som er vår viktigste

oppdragsgiver. For å bli brukt – noe som

er avgjørende for mannskapenes motivasjon

– må vi overbevise politiet om

at vi kan mestre disse utfordringene.

Dette byr på helt spesielle utfordringer

når man snakker om beredskap,

siden man per definisjon snakker om

en situasjon som ikke har inntruffet

enda. Dermed vet man ikke nøyaktig

hva situasjonen vil innebære. Det går

likevel an å gjøre mye for å vise at vi

faktisk vil mestre den jobben som forventes

av oss – og dermed sikre at vi

faktisk har en god beredskap.

Hjelpekorpset – Norges største frivillige

redningsorganisasjon - er i beredskap

hele året. Sier vi. Men hva betyr

det egentlig å være “i beredskap”? Og

hva har samfunnet rett til å forvente

av oss når vi sier at vi er i beredskap?

Definisjonene på ordet ”beredskap”

er mange, og det er i seg selv forvirrende.

En enkel definisjon av det å

være i beredskap er å være klar til

aksjon. Med andre ord, klar til å aksjonere

når en ulykke har skjedd. Dette

betyr imidlertid at det er meningsløst

å bruke uttrykket “beredskap” uten

samtidig å si hva slags ulykker man

er i beredskap for. Dette gjenspeiler

noe som faktisk gjøres hos mange

korps, noen er “fjellkorps”, underforstått

at de har søk og redning til fjells

som spesialområde, andre er “strandredningskorps”

(taler for seg selv), og

det finnes hjelpekorps som satser mye

på skredredning. Det ene utelukker

ikke det andre, man kan godt være

god på flere ulykkestyper.

Alle vet at når alarmen går, kan

det gjelde liv, og da er det full fart

med alle tilgjengelige ressurser. Da er

man ikke lenger i beredskap, man er

i aksjon. Da kan de planene som er

lagt gjerne være lite brukbare, fordi

en ulykke ikke tar hensyn til risiko, statistikker

og planlegging. Ulykken er

seg selv, og ingen kjenner dens fulle

omfang før alt er over. Den beredskapen

man er i når alarmen går, vil

imidlertid være av betydning for hva

man er i stand til å gjøre, og derfor er

beredskapen viktig for resultatet. Den

engelske general Montgomery (kjent

3


fra 2.verdenskrig) sa en gang “the plan

is nothing, but planning is everything”.

Det er viktig å planlegge aksjonsfasen

for å være best mulig forberedt - men

det er også viktig å ikke la seg binde

opp av planen når man er i aksjon.

Ettersom ingen kan si nøyaktig hvilke

ulykker som vil inntreffe i framtiden så

vil ingen beredskapsplan kunne være

fullt ut dekkende for neste ulykke.

4

“Høy beredskap” har man

når det er kort reaksjonstid

fra alarmen går, og til man

kan rykke ut.

Utfordringen er å være godt nok

forberedt på de aksjonene som vi kan

bli brukt til, slik at det er naturlig å

bruke oss når ulykken rammer. Samtidig

må man ikke bruke mange ressurser

på å ha en høy beredskap for alt

mulig. Det er viktig å være bevisst på

hva man skal være i høy beredskap

for, og når det er nødvendig å være i

høy beredskap. Det er ikke nødvendigvis

aksjonene som sliter ut de frivillige

mannskapene i Røde Kors, det kan like

mye være det å være i beredskap uten

at noe skjer. Og det mest ødeleggende

for en frivillig er jo å ikke bli brukt.

Rundt påsketider sies det ofte at

Røde Kors og andre organisasjoner

er i “høy beredskap”. Bakgrunnen

for dette er som oftest at det er et stort

antall mannskaper på vakt oppe i

utfartsområdene, slik at reaksjonstiden

for innsats kan bli betydelig kortere

enn om man skjøttet arbeid

eller skolegang på hjemplassen. “Høy

beredskap” har man når det er kort

reaksjonstid fra alarmen går, og til

man kan rykke ut. Dette kalles også

for mobiliseringstid. De fleste profesjonelle

aktører i redningstjenesten har

definert hvor høy deres beredskap skal

være, for eksempel ved at et Sea King

redningshelikopter skal kunne være i

lufta en time etter alarm, luftambulansen

har 15 minutters beredskap mens

brannvesen, politi og ambulansetjeneste

kan ha enda høyere beredskap.

Mange hjelpekorps pålegger også hele

korpset eller mindre spesialgrupper å

kunne rykke ut kort tid etter alarm.

Alle som har prøvd å stå i høy beredskap

vet at det over tid kan være en

betydelig påkjenning

Er høy beredskap nødvendigvis god beredskap?

For å svare på dette spørsmålet

må man ta stilling til hva som menes

med “god beredskap”. Og her er det

meningsløst å snakke om reaksjonstid

alene. God beredskap har høy sannsynlighet

for å lykkes med sitt formål.

Dette betyr at det er oppfyllelse av pasientens

behov som avgjør om beredskapen

er god eller ikke, og for pasienten

er mobiliseringstiden kun en liten bit

i den store sammenhengen. Det er

i prinsippet likegyldig for en savnet

person om hjelpekorpset er klar til

utrykning på 10, 30 eller 60 minutter.

Det som teller er å bli funnet før

det er for sent. Beredskapen er god

når tiden det tar å varsle beredskapsorganisasjonen,

rykke ut, finne

pasienten og gjennomføre livreddende

førstehjelp er kortere enn den sannsynlige

overlevelsestiden til pasienten.

Med andre ord, for å kunne si at vi har

en god beredskap, må vi sannsynliggjøre

at vi faktisk klarer å redde pasientens

liv før det er for sent.

For å ha en god beredskap må vi

altså sannsynliggjøre at beredskapen

er i stand til å redde liv. Dette forutsetter

at vi først har vurdert hvilke ulykkestyper

vi skal ha en beredskap for.

Dette er avgjørende ved beredskapsplanlegging,

fordi det er her vi definerer

oppgavene til hjelpekorpset. I

prinsippet er dette like viktig ved planleggingen

av sanitetsvakter som ved

fastsettelse av årsplaner.

Vi må være bevisste på hva vi skal

kunne mestre og under hvilke forhold

vi skal mestre det. Det er tre punkter

som må gjennomgås for å gjøre dette.

Vi kan kalle det en tre-punkts-vurdering.


Tre-punkts-vurdering

1. Anslå sannsynlig overlevelsestid for hver

enkelt ulykkestype. Ved hjerteinfarkt og

drukning kan det være snakk om få minutter,

ved snøskred 15 minutter og ved savnet

person vinterstid for eksempel åtte timer.

Sommerstid har erfaringer fra aksjoner vist

oss at en savnet person kan overleve utendørs

i flere døgn.

2. Anslå korpset sin redningstid for hver enkelt

ulykkestype. Dette er den tiden korpset trenger

fra alarmen går og til pasienten får livreddende

førstehjelp. For å gjøre dette må

man anslå tidsbehov for varsling, mobilisering,

transport til skadested, søk og eventuell

framgraving eller lignende. Dette betyr

også at man må ta stilling til aktuelle skadested

for den ulykkestypen som vurderes,

samt hvor man selv er når alarmen går. Dette

er en viktig jobb. Det er her man vurderer

hvordan liv skal kunne reddes i den ulykken

som vurderes. Det aller viktigste er hva og

hvordan, for eksempel varsling, transport av

innsatspersonell til skadested, søksmetode,

pasientbehandling og transport av pasient

ut fra skadested. Av dette følger krav til

kompetanse for de som skal delta i aksjonen,

og krav til utstyret som er nødvendig for å

løse oppgaven. Husk på at all verdens utstyr

er meningsløst dersom man ikke har personell

som kan bruke dette utstyret riktig (vel å

merke i tillegg til å ta vare på seg selv) under

de forholdene som aksjonen krever.

3. Ta stilling til om det er mulig å oppnå en

god beredskap for hver enkelt ulykkestype.

Dette betyr å se om man kan oppnå en redningstid

som er kortere enn overlevelsestiden.

Det er selvfølgelig fullt mulig å legge

opp til en beredskap mot ulykker der redningstiden

er lengre enn overlevelsestiden,

man kan bare ikke kalle det for en god

beredskap. En utmerket måte å fastslå om

det er mulig å oppnå en god beredskap på

er å arrangere en øvelse eller tre på ulykkestypen.

5

Basert på en tre-punkts-vurdering kan

man beslutte om man vil opprette en

beredskap for den aktuelle ulykken og

hvor god denne beredskapen vil være.

Dette er en svært sentral beslutning

for et hjelpekorps, fordi det er her man

sier hvilke tjenester man vil tilby politi

og redningstjeneste. Med andre ord,

for hvilke ulykkestyper man ønsker å

tilby en beredskap og hvor godt man

kan gjøre jobben.

Det kan hevdes at man uansett må

ha en høy beredskap for forskjellige

ulykkestyper fordi det har hendt at

personer har overlevd en time under

vann uten varig hjerneskade, og at

skredtatte har overlevd mer enn en

uke under snøen. Til det er å si at man

selvfølgelig rykker ut til en ulykke når

man er varslet, og at man gjør sitt

beste inntil pasienten(e) er funnet. Når

ulykken har skjedd, reagerer man som

regel uavhengig av overlevelsessjanser,

og gjør det man kan. Denne artikkelen

handler om å ta stilling til hvor god

beredskap man skal ha før man tar

stilling til hvor høy beredskapen skal

være. Og grunnen til det er enkel: Høy

beredskap medfører høy belastning på

mannskapene. Kompetente og motiverte

medlemmer er den viktigste verdien

hjelpekorpsene har, og dermed

svært viktig å ta vare på.

Interessen for å være med i grupper

med høy beredskap er gjerne stor,

men dette må ikke i seg selv være en

grunn for å etablere slike grupper. I

enhver frivillig organisasjon er det en

sentral lederoppgave å forvalte kompetanse

og motivasjon riktig. Det er

grunn til å tro at mye god innsatsvilje

har blitt “brukt opp” på en høy beredskap

som ikke samtidig er en god

beredskap. Det er etterhvert en del

beredskapsgrupper i NRKH som har

blitt lagt ned etter måneder og år med

høy beredskap og få oppdrag.

Noen enkle eksempler på tre-punkts-vurdering for forskjellige ulykkestyper:

SNØSKRED

Dette er en ulykkestype med høy medieprofil. Det blir mye oppmerksomhet

rundt slike ulykker, og dermed også et visst press på de som skal drive skredredning

for å ha så god beredskap som mulig. Man vil gjøre det man kan for å få

en best mulig beredskap, og løsningen blir lett en høy beredskap. En høy skredberedskap

har imidlertid liten verdi dersom redningstiden overskrider overlevelsestiden

for skredtatte.

1. Sannsynlig overlevelsestid.

Vi vet ikke den eksakte overlevelsestiden for en skredtatt i neste skred – han eller

hun kan være død før skredet har stoppet, men det kan også, i helt spesielle

tilfeller, være liv etter en uke. Vi har bare statistikk å forholde oss til for ting som

ikke har skjedd enda, og her er tallenes tale klar: Etter 15 minutter synker overlevelsessjansene

uhyggelig raskt. Etter 45 minutter vil tre av fire normalt være

døde, og etter 90 minutter er det meget små sjanser for å finne noen skredtatte i

live. Imidlertid vil mange av de som er i live 90 minutter etter at skredet har gått,

kunne fortsette å være i live i lang tid. Den mest sannsynlige overlevelsestiden er

imidlertid 15 minutter etter at skredet gikk.

2. Redningstid.

Dette er tiden for varsling, mobilisering, transport til skadested, søk og framgraving.

Det er åpenbart at denne tiden avhenger av varslingsrutinene, avstanden


fra skredet til der redningsmannskapene blir varslet, transportmuligheter

og ikke minst kompetanse i skredredning

hos mannskapene. Her er det viktig å være realistisk i vurderingene

– en god måte å finne redningstiden på er som sagt

å arrangere en øvelse. Legg sammen tiden for hver enkelt

fase, og se hvor det er mulig å korte inn på tiden uten å

ødelegge effektiviteten eller å sette innsatsmannskapene i

fare.

6

3. Er det mulig å oppnå en god skredberedskap?

Det skal ikke rare vurderingen til for å fastslå at en skredtatt

sine beste sjanser til å overleve kommer fra kompetent personell

i umiddelbar nærhet av skredet. 15 minutter er kort

tid. Primært er det kameratredning som redder liv, men

også hjelpekorpspersonell på vakt i umiddelbar nærhet av

skredområdet kan ha gode muligheter. Det siste vil i praksis

være folk på sanitetsvakt i et alpinanlegg eller i et skredutsatt

utfartsområde. Dette personellet må selvfølgelig ha

egnet utstyr for skredredning, men kompetanse er mye

viktigere. Er hjelpekorpset lokalisert langt fra sannsynlige

skredområder så vil det fort gå både 45 og 90 minutter - for

ikke å si flere timer - før det er sannsynlig at man har funnet

de skredtatte.

Foto: Jens Morten Øvervoll

Med andre ord, det er svært vanskelig å oppnå en god

skredberedskap uten å være i umiddelbar nærhet av skredet

når det går. Dette betyr ikke at en skredberedskap som

ikke er god nødvendigvis er verdiløs, men det betyr at den

ikke er god – altså at den har relativt liten sannsynlighet

for å redde liv. Det er likevel fullt mulig at man kan redde

liv, men man skal være meget bevisst på de ressursene et

hjelpekorps legger ned i denne beredskapen. Eksempelvis

så er det flott dersom et korps med en mobiliseringstid på

én time finner ut at de også vil satse på skredberedskap.

Men en beslutning om å korte ned den generelle mobiliseringstiden

til en halv time fordi man vil satse på skredberedskap

vil neppe være klok. Man øker belastningen på

mannskapene, uten at sannsynligheten for å redde skredtattes

liv øker nevneverdig. Og på sikt mister man gjerne

medlemmer som hverken ser poenget med eller vil ta

belastningen med en høy beredskap.


1. Sannsynlig overlevelsestid.

Skal man ha en sjanse til å redde liv så bør pasienten i praksis

være funnet og ute av vannet innen 10 minutter etter

at ulykken inntrådte, helst enda fortere. Som for skred, så

finnes det eksempler på at folk har overlevd en time under

vann uten varig mén, men dette hører med til sjeldenhetene.

Sannsynlig overlevelsestid er derfor 10 minutter. Det

vil kunne diskuteres opp og ned om akkurat 10 minutter er

riktig, poenget her er ikke antall minutter, men at det er

svært få av dem.

2. Redningstid

Som for skredulykker er dette tiden for varsling, mobilisering,

transport til skadested, søk og opptak av pasienten

fra vann. Dersom man ønsker å ha en dykkerberedskap for

drukning, så bør man arrangere en øvelse for å se hvor lang

tid man må ha for å kunne løse oppgaven uten å sette innsatsmannskapenes

liv på spill.

3. Er det mulig å oppnå en god drukningsberedskap?

Dersom man snakker om dykkerberedskap, så stiller denne

ekstreme krav til reaksjonstid og til mannskapenes kompetanse.

Kort sagt, denne oppgaven bør overlates til profesjonelle.

Imidlertid kan man godt ha en god beredskap mot

drukningsulykker ved badeanlegg.

Prinsippet blir det samme som for kameratredning i

skred. Men da har man en situasjonsbestemt beredskap,

som er noe helt annet enn en kontinuerlig beredskap. Er

vi først på en sanitetsvakt så er beredskapen per definisjon

7

Foto: Olaf Akselsen

DRUKNINGSULYKKER

Mange korps har opp gjennom årene prøvd seg med egne

dykkergrupper i høy beredskap. I utgangspunktet er dette

en fristende ordning. Det er en god del hjelpekorpsmedlemmer

som har dykkerutdannelse og utstyr, og det er tilsynelatende

både rasjonelt og kjekt å kombinere to hobbyer.

I praksis er det drukningsulykker dykkerberedskap er rettet

mot, og da snakker man om livredning eller sokning. Begge

disse oppdragene kan være tunge å gi seg i kast med, men i

denne sammenhengen er det livredning som er aktuelt.


8

høy – utfordringen er å sikre at den blir god.

LETEAKSJON

Dette er en vanskelig ulykkestype å beskrive presist, fordi

det er svært mange forskjellige typer leteaksjoner. Felles for

de fleste av dem er at man rykker ut fordi man ikke er sikker

på om den eller de savnede vil klare seg selv – det vil si overleve

- uten hjelp.

1. Sannsynlig overlevelsestid

Den sannsynlige overlevelsestiden for en savnet kan ofte

være lang, selv om dette er svært vanskelig å fastslå. De

fleste leteaksjoner ender imidlertid ved at den eller de savnede

blir funnet i live. Derfor blir konklusjonen den at sannsynlig

overlevelsestid må regnes i timer og ikke minutter.

For dette eksempelet kan vi sette 8 timer.

2. Redningstid

Den største ukjente faktoren her er søkstiden. Selv om man

har mange timer å ta av, blir dette fort lite dersom man ikke

søker effektivt. Igjen er øvelse et særdeles viktig hjelpemiddel

til å fastslå hvor effektive man kan være i aksjon.

3. Er det mulig å oppnå en god beredskap for

leteaksjoner?

Svaret er som regel ja, fordi den sannsynlige overlevelsestiden

er lang. Men i dette tilfellet er mannskapenes kompetanse

i søkemetoder og i ferdsel i skog og fjell i dårlig vær

mye viktigere enn kort reaksjonstid. Det kan fort bli slik at

vinninga går opp i spinninga når man har det for travelt i

startfasen.

3. Er det mulig å oppnå en god beredskap for

hjerteinfarkt på sanitetsvakter?

I utgangspunktet burde det være enkelt å svare ja. Men i

praksis er det flere ting som må vurderes. Kan vaktmannskapene

varsles raskt dersom en slik akutt sykdom skulle

inntreffe? Er vaktmannskapene hensiktsmessig plassert i

forhold til å kunne nå fram på kort tid? Er de tilstrekkelig

kjent i området? Finnes det nøkler til låste porter osv. osv.

Svaret kan også for denne situasjonen fort bli at beredskapen

ikke nødvendigvis er god selv om den er høy. Dette bør

være et tankekors siden publikum og oppdragsgivere forventer

at vi faktisk har en god beredskap når vi er til stede

på sanitetsvakter.

KONKLUSJON

Meningen med denne artikkelen er ikke å “avlive” all høy

beredskap i hjelpekorpsene. Det som er viktig, er å være

bevisst på den beredskapen man har; hva den omfatter og

hvor god den skal være. Det gjør oss mer troverdige i redningstjenesten,

og det kan også gjøre oss bedre i stand til

å utvikle medlemmenes innsatsvilje i steden for å forbruke

den. En punktvis oppsummering blir derfor:

3 Hjelpekorpset må ha et bevisst forhold til hvor god og

hvor høy beredskap man skal ha.

3 Realistiske øvelser er det viktigste beviset på hvor god

beredskap man faktisk har.

3 Den gode beredskapen redder liv.

3 Den høye beredskapen kan redde liv, men sliter på

mannskapene. Høy beredskap bør derfor være situasjonsbetinget,

holdes innenfor korte tidsrom og suppleres

med planlegging for å være sikker på å oppnå en

god beredskap.

3 Det å ha en langvarig høy beredskap som ikke er god, er

å gamble med mannskapenes motivasjon, og dermed

også med korpsets viktigste ressurs.

3 Tre-punkts-vurderingen kan brukes til å klarlegge hvor

god og hvor høy beredskap korpset vil ha.

HJERTEINFARKT PÅ SANITETSVAKT

Dette er en situasjon som har forekommet relativt mange

ganger opp gjennom årene. Vi er til stede på arenaen og

har dermed en høy beredskap – men har vi dermed en god

beredskap?

1. Sannsynlig overlevelsestid

Det eneste man med sikkerhet kan si, er at den kan være

svært kort. For dette eksempelet kan vi si at pasienten må

være lokalisert og HLR igangsatt innen 2 minutter etter at

infarktet inntrådte. Også her kan det være rom for lange

diskusjoner om antall minutter vi kan ha til rådighet; igjen

er poenget at vi har svært kort tid på oss.

2. Redningstid

Her er dette tiden for varsling av vaktmannskapene, lokalisering

av pasient og igangsetting av HLR.

Foto: Morten Gustavsen


9

Transportnytt

Kompetansebevis for utrykningsførere

Forskrift om obligatorisk opplæring og kompetansebevis

for førere av utrykningskjøretøy trer i kraft 1. mars 2002.

Dette medfører at sjåfører som ikke har kjørt utrykning tidligere,

må gjennomføre opplæring for å få kompetansebevis.

De som allerede kjører utrykning kan fortsette uten kompetansebevis

frem til 1. mars 2004. For å få beviset, må disse

dokumentere tidligere opplæring og/eller kjøreerfaring som

fører av utrykningskjøretøy. Røde Kors kan attestere for medlemmer

som har kjørt utrykning minst siden 1. mars 2000.

Kompetansen som utrykningsfører gjelder i 10 år, men ikke

etter fylte 70 år.

På internettsidene www.vegvesen.nowww.vegvesen.no

vil du finne oppdatert informasjon rundt denne saken; klikk

på ”Utrykningsforskriften endelig på plass etter 25 år”.

Rapporteringsskjema for 2001

Alle hjelpekorps som har ambulanser skal hvert år sende

inn rapporteringsskjema til ambulansesekretariatet. Dette

danner grunnlaget for markedsføring av tjenesten internt

og eksternt, og gir oss dokumentasjon, som vi bruker i

arbeidet for å få økt støtte til transporttjenesten i hjelpekorpsene.

Dessverre er oppslutningen om å sende inn disse skjemaene

for dårlig. Det er litt over halvparten, av de rundt 100

hjelpekorpsene som har ambulanser, som sender inn rapporteringsskjemaet.

Resultatet er en mangelfull statistikk.

Vi ber at om at du som er medlem i et korps som har

ambulanse, minner ansvarlig på å sende inn dette skjemaet

til ambulanseutvalgslederen i ditt distrikt, innen 15. mars

2002. Deretter blir de samlet sendt inn til ambulansesekretariatet.

Blant alle innsendte skjema vil tre avsendere få gratis

plass på sentralt ambulanseseminar (etter eget ønske)! De

tre vinnerne vil bli trukket ut blant henholdsvis førstelinjetjenesten,

suppleringstjenesten og distriktenes ambulanseutvalg.

Rapporteringsskjemaet ble sendt ut i desember,

sammen med ”Ambulanseinfo”. ”Ambulanseinfo” er et

skriv som sendes til alle hjelpekorps som har ambulanser.

Hvis deres hjelpekorps har ambulanse, men ikke mottar

”Ambulanseinfo”, så ta kontakt med oss i ambulansesekretariatet

på telefon 22 05 40 00.

Merking av transportutstyr

Revideringen av profilen til transportutstyr er i trykken, og

skal etter planen bli sendt ut til alle hjelpekorpsene i løpet

av desember. Heftet viser mange eksempler på hvordan

transportutstyr kan merkes. Det som stod i Hjelpekorpsbladet

i sommer, var rammen til den reviderte profilen. Mer

informasjon følger når heftet blir sendt ut.


10

Repetisjonskurs av ambulansepersonell

For å sikre den faglige standarden på ambulansepersonellet

i Røde Kors (suppleringstjenesten), er det utarbeidet en

repetisjonspakke. Repetisjonen skal skje over 3 år, og ambulansepersonellet

er selv ansvarlig for å dokumentere at opplæringen

er gjennomgått.

Basal-hjerte-lunge-redning må repeteres hvert år, mens

andre viktige momenter, som f.eks. infusjon og bruddskader,

må repeteres i løpet av 3 år. Mer detaljert informasjon

om dette kan du få ved henvendelse til ambulansesekretariatet,

og når intranettet er oppe og går fra januar, vil informasjon

også bli lagt ut der.

Engangsavgift på snøscooter

Det er gjort endringer i reglene fra i fjor. Beltemotorsykkel

(snøscooter) som ved første gangs registrering, her i landet,

blir registrert i en humanitær institusjon som skal nytte

motorvognen i ambulansetjeneste, er fritatt for avgift etter

Stortingets vedtak om engangsavgift på motorvogner m.m.

§6 nr. 7. Det må dokumenteres at motorvognen skal benyttes

i ambulansetjeneste. Ved første gangs registrering blir

engangsavgiften beregnet ut i fra:

a) Kjøretøyets egenvekt

b) Motorens slagvolum i cm3

c) Motorens effekt i kW

Det er derfor umulig for ambulansesekretariatet å gi en

eksakt sum på hva fritaket vil innebære for dem som kjøper

snøscooter. Beregningen må gjøres i samarbeid med forhandler

og importør. Mer informasjon om dette finnes på

nettsiden: www.toll.no/kunde_info/brosjyrer/bil/bil.html.

Suppleringsseminar på Starum

Den 30. november til 2. desember ble det arrangert seminar

for supplerings- personellet i Norges Røde Kors. Dette var et

vellykket seminar, med hele 34 deltakere! For første gang

på mange år måtte vi utarbeide reserveliste.

På seminaret fikk deltagerne anledning til å være med

på grunnkurs i bruk av halvautomatisk hjertestarter. Dette

var populært. Alle påmeldte deltagere besto kurset og er

nå autorisert for bruk av hjertestarter i to år.

I tillegg til DHLR kurs, ble det informert om muligheter

for suppleringstjenesten under de fem nye helseforetakene.

Vi fikk informasjon om den nye ambulansepersonell- utdannelsen

som er under utarbeidelse og en del praktisk informasjon

fra ambulansesekretariatet. Det var også en sekvens

om konsekvenser av helsepersonelloven. Der vil vi komme

tilbake med mer informasjon til alle på punktet taushetsplikt

og journalforskrift.

Ny ambulansepersonell utdanning

Myndighetene har gjennom Stortingsmelding 43, om akuttmedisinsk

beredskap, økt kompetansekravene til ambulansepersonellet.

Det skal utarbeides egne krav til frivillig

ambulansepersonell. Norges Røde Kors og Norsk Folkehjelp,

som er de største aktørene på dette området, har gått

sammen om å se på den fremtidige kompetansen til det

frivillige ambulansepersonellet. Vi tror det er lettere å få

gjennomslag for den nye utdanningen hvis vi som frivillige

organisasjoner samarbeider om å legge føringer for denne

kompetansen.

Gjennom å presentere ett produkt, håper vi at myndighetene

vil godkjenne vårt forslag, evt. bygge videre på det.

Samarbeidet med Norsk Folkehjelp angår kompetansen til

personellet. Hvordan organisasjonene hver for seg organiserer

tjenesten, er opp til organisasjonene.

To personer er engasjert til å utvikle den nye utdanningen,

og den vil trolig komme på høring i organisasjonene

ut på nyåret 2002. Utdanningen er bygget på følgende

hovedtemaer: Akuttmedisin, grunnleggende redningsteknikk,

tjenesteberedskap, kommunikasjon/samband, skadestedslære

og sikkerhet.

Kurset blir fortsatt på rundt 80 timer. Vi samordner

undervisningen i forhold til Norsk Førstehjelpsråd sin nivåinndeling,

slik at emner som det er undervist i på videregående

nivå, ikke gjentas i ambulanseutdanningen. De

timene som blir fjernet, vil bli erstattet med andre aktuelle

emner. I den nye utdanningen vil det bli lagt mer vekt på

praktisk undervisning enn det er i dag.

Hva skal den nye utdanningen hete?

Som arbeidstittel har arbeidsgruppen valgt navnet F.A.R.T.,

som står for Frivillig Akuttmedisinsk Rednings- og Transporttjeneste.

Hva som blir det endelige navnet, ønsker vi innspill

og forslag fra dere på! Navnet skal gjenspeile den kompetansen

disse personene har, og man bør på bakgrunn

av Helsepersonelloven som kom i år, unngå å bruke ordet

”ambulanse” i tittelen.

Arbeidsgruppen forbeholder seg retten til å benytte hele

eller deler av forslaget som kommer inn. For at forslagene

skal bli vurdert, må forslagene undertegnes med fullt navn

og hvilken lokalforening/hjelpekorps du tilhører. Det forslaget

som evt. blir brukt, vil bli premiert med boksettet

”På oppdrag med ambulanse”, skrevet av Richardsen. De

fire bøkene har en verdi på ca. kr 800,-. Premien vil tilfalle

den lokalforeningen eller hjelpekorpset som vedkommende

innsender representerer.

Frist for innsending av forslag er 15. januar 2002, og

kan sendes til følgende e-post: ragnhild.vatne@redcross.no

eller til Norges Røde Kors ved Ragnhild Vatne.

Anskaffelse av transportutstyr

Husk at dere kan søke om støtte til transportutstyr som

er anskaffet, eller planlagt anskaffet, i tidsrommet mellom

1.april 2001 og 1.desember 2002. De siste årene har støtten

vært kr 250 000,-, men er til neste år økt til kr 1,5 millioner.

Fristen for innsending av søknaden til distriktet er 1.april

2002. Søknadsskjema er sendt i posten. Husk å legge ved de

vedleggene som kreves!


Arendal Røde Kors

Hjelpekorps

Arendal Røde Kors Hjelpekorps er et

typisk sommerkorps som blir profilert

spesielt sterkt i forbindelse med Offshore-VM

i Arendal i juli. Der stiller

vi med fire ambulanser og fire redningsbåter,

i samarbeid med andre

hjelpekorps. I år fikk vi for eksempel

assistanse fra Grimstad Røde Kors Hjelpekorps

og Porsgrunn Røde Kors Hjelpekorps.

Totalt 33 Hjelpekorpsere var i

aktivitet fra morgen til kveld fredag til

søndag, og alle hadde det trivelig på

sjøen.

Ellers er korpset kjent for å ha

en aktiv vannredningsgruppe, som da

særlig retter jobben mot andre båtregattaer

i tillegg til VM-løpet. Arrange-

menter av denne typen foregår ganske

hyppig over hele Aust-Agder i løpet av

sommeren.

Vi deltar også på idrettsvakter i

nærområdet, og samarbeider like greit

med nabokorpsene som med Folkehjelpen.

Med våre drøyt 25 aktive

medlemmer har vi 24 timers beredskap

på redningsbåten i sommerhalvåret,

og assisterer AMK-sentralen med

ambulanseoppdrag til sjøs, samt søk

og berging av båter for politiet. I tillegg

kommer eventuelle leteaksjoner.

Og når vi ikke er ute på vakter eller

i oppdrag, holder vi til i Røde Korshuset

i Blødekjær, der også depotet og

ambulansen holder til.

Tekst: Torbjørn Aarli, korpsleder

Foto: Baard Larsen, Aust-Agder Røde Kors

Arendal Røde Kors Hjelpekorps ble

stiftet under andre verdenskrig, og må

kunne påståes å være et korps på vei

oppover igjen. Vi har nettopp avholdt

et førstehjelpskurs, og planlegger et

nytt på vårparten. Vi vil gjerne sende

stafettpinnen videre til våre venner

i Nedre Setesdal Røde Kors Hjelpekorps!

11

Nye og gamle medlemmer på førstehjelpskurs. Øverst f. v. sees Magne Boye, Erik Monsen og korpsleder Torbjørn Aarli. Nederst f. v. Siv

Paulsen, Ragnhild Ustumo, Ingvild Møgstad og Torill Andersen.


Norsk grunnkurs i førstehjelp

12

”Gå derfor ut i hele verden og gjør

alle medlemmene til førstehjelpere!”

Vedtaket fra landsmøtet i 1999 kan tolkes som en misjonsbefaling

til organisasjonens førstehjelpere. Da ble det vedtatt

at alle medlemmene i Norges Røde Kors skal tilbys

gratis førstehjelpsopplæring innen utgangen av 2002, ikke

bare de aktive men også støttemedlemmene.

Her har vi en enorm jobb foran oss. Bare i Rogaland, hvor

undertegnede er ansvarlig for førstehjelpssatsningen, snakker

vi om mer enn 26 000 medlemmer og 22 forskjellige

Røde Kors-foreninger. Så hva er da ”Norsk grunnkurs i førstehjelp”

(NGF)?

Norsk grunnkurs i førstehjelp

Norsk grunnkurs i førstehjelp er et 5-6 timers kurs som det

er lett å bli begeistret for! Kurset inneholder minimalt med

teori, men desto flere praktiske øvelser. Filosofien bak er

at du lærer mer av det du gjør, enn av det du hører. Fokus

er livreddende førstehjelp ved de statistisk mest forekommende

tilstandene. Kurset er utarbeidet av Norsk Førstehjelpsråd

i samarbeid med Norsk Resuscitasjonsråd.

Hovedinstruktører

For å nå ut til publikum er det utdannet hovedinstruktører

som igjen skal utdanne instruktører, som til slutt skal lære

medlemmene og andre livreddende førstehjelp. Totalt er

det nå utdannet over 200 hovedinstruktører i Norge. Ved

å benytte seg av denne opplæringsmodellen vil en få en

slags pyramideeffekt. 200 hovedinstruktører utdanner 30

instruktører hver som igjen utdanner 30 medlemmer. Da

sitter vi igjen med 180 000 nye førstehjelpere rundt om i

Norges land. Om det er så enkelt tviler jeg på, men tanken

høres flott ut!

I Rogaland har vi 5 hovedinstruktører. To av dem, Leif

Moen fra Nærbø Røde Kors og Hilde Narheim fra Haugesund

Røde Kors har ansvaret for hver sin del av distriktet,

som vi har delt i nord og i sør. De to har til nå utdannet

totalt 60 instruktører i NGF. Det første kurset ble kjørt i mai

i år, det siste i september. Flere lokalag har allerede hatt

medlemsopplæring, og tilbakemeldingene er gode. Utsagn

som ”dette er det beste førstehjelpskurset jeg har vært på”

har vi hørt flere ganger. Likevel er jeg overbevist om at en

del erfarne førstehjelpere og førstehjelpsinstruktører føler

at dette kurset er for banalt.

Instruktørkurset

Jeg kaller kurset for et instruktørkurs, men det er ikke spesifikt

nok. Det er en gjennomgang av metoden som blir brukt

i NGF. Vi kan heller kalle det et metodekurs, for vi klarer ikke

å skape instruktører på en dag.

I Rogaland Røde Kors prøvde vi å sette krav om at NGF

instruktørene skulle være trinn 2-instruktører. Det ble gjort

fordi vi så at det kunne bli et problem at instruktørene

manglet instruktørerfaring. Dette kravet måtte sløyfe fordi

det førte til at interessen for kurset ble lik null. Det er en

kjensgjerning at vi har for få utdannede trinn 2-instruktører

i forhold til behovet for kvalifiserte instruktører. I dag

er kravet at instruktørene skal ha en viss instruktørerfaring

eller instruktørkurs.

Vi diskuterte lenge hvordan vi skulle sikre oss at instruktørene

vi fikk på kursene virkelig hadde

den erfaringen. Vi kom frem til at

ansvaret for at instruktørene

er gode nok ligger hos

det lokale leddet.

Så når vi kjører

metodekurs

vet vi ikke

h v i l k e n

erfaring

d e l t a -

k e r n e

har. Det

e n e s t e

kravet vi

er absolutte

på, er

at de skal

være på

kvalifisert

nivå som

førstehjelpere. Vi må alltid kunne mer enn de vi underviser.

Selve gjennomføringen av metodekurset er blant det vi

har fått litt blandede tilbakemeldinger på, selv om nesten

alle evalueringene er veldig bra. I kursevalueringen vår har

vi et punkt hvor vi spør om deltakerne føler seg kompetente

til å kjøre kurset på egenhånd. Der er gjennomsnittskarakteren

grovt regnet 1 poeng lavere enn på de andre punktene.

I tillegg er dette det evalueringsområdet hvor det

blir skrevet kommentarer og manglende instruktørerfaring

er den hyppigste kommentaren. Noen mener at det burde

være et større fokus på metoden og på instruktøren. Vi

bruker den første timen av kurset til å gjennomgå litt om

metoden og kursorganisering. Resten av dagen kjører vi

igjennom NGF slik det skal utføres av instruktørene. Det

mener vi er den mest hensiktsmessige måten å gjøre det på,

selv om vi forstår tilbakemeldingene. Men de speiler antagelig

tilbake på at enkelte av deltakerne ikke har den nødvendige

instruktørkompetansen, og det kan vi som nevnt

ikke få gjort så mye med på noen få timer. Da må i tilfelle


metodekurset endres og Førstehjelpsrådet må lage en felles

kursplan for metodekursene.

Vi er stolte!

Vi er stolte av å ha utdannet så mange som 60 instruktører!

Vi satte oss et mål på hundre instruktører innen 2001.

Det var nok et noe optimistisk mål, men vi er mer enn halvveis

på å nå det målet. Når vi ser på hvem som har tatt

kurset, har vi en veldig fin fordeling mellom de enkelte

hjelpekorpsene/lokalforeningene. Nesten alle har en eller

flere NGF-instruktører.

Det som har vært vanskelig, har vært å få påmeldinger

på kurset. Selv er jeg ny på distriktsplan så det kan være

meg som ikke forstår alle informasjonssveiene. For å få ut

informasjon om kurset har vi informert om NGF på en ledersamling

i distriktet. Vi har sendt ut utallige brev. Vi har ringt

og ringt, og ikke minst ringt. Erfaringene fra ringerundene

er at skrivene vi sendte rundt, ikke nådde frem til dem som

skulle ha dem. Det gjelder ikke alle lokallagene, men likevel

flere av dem. Da tenker jeg, hvorfor gjør de ikke det? Er

postgjennomgangen bare blitt en rutine som blir utført av

en person som da bestemmer seg for hva som skal leses

på styremøtet? Så telefon er nok fortsatt viktigere enn

både postgang og e-post.

En annen ting som har vært et problem, er at

enkelte korps har et veldig stort aktivitetsnivå, og

ære være dem for det. Men, det blir vanskelig

å planlegge kurs for dem når de aldri har tid.

Vi må være forberedt, slik at instruktøren har tro på det han

skal formidle når han er ferdig med metodekurset. Med

hjertesykdom er det fundamentalt å vite at man skal ringe

1-1-3 og la pasienten hvile i en behagelig stilling til sykebilen

kommer. Er eleven mottagelig for så mye mer?

Neste fase

Nå er vi på vei inn i den viktigste fasen. Instruktørene er

utdannet og medlemmene skal få tilbud om gratis førstehjelpskurs

og ikke minst så skal vi arrangere førstehjelpskurs.

Nå må lokalforeningene inn i bildet. Det er de som står

som ansvarlige for at medlemmene skal få dette tilbudet,

og da må de aktivt inn. Etter min mening så må de gjøre

følgende;

. Utnevne en kampanjeansvarlig/kontaktperson som skal

ha ansvaret for at satsningen følges opp lokalt.

. De må bevilge penger. Det koster penger å markedsføre

kursene, og det koster å holde kurs.

. De må samarbeide med hjelpekorpsene, det er der førstehjelpsressursene

ligger.

. De må begynne med de aktive medlemmene, som URK,

Besøkstjenesten, styret og ledere. Da får også instruktørene

trening.

Bare som en liten avslutning, så hadde Rogaland Røde Kors

Besøkstjeneste nesten 60 personer på kurs i september. De

hadde satt av en dag på distriktssamlingen til Norsk grunnkurs

i førstehjelp. Sånn skal det være!

Dette skal bli bra. Håper jeg ikke høres negativ ut, for vi

er kjempefornøyde!

John Holvik

Rogaland/Skudenes Røde Kors

13

Foto: Marianne O. Jensen, fra boka ”Førstehjelp”. Gjengitt

med tillatelse fra Gyldendal Undervisning.

Er da aktivitetsnivået

for høyt,

eller

er dette et kurs

som ikke blir prioritert? En

årsak kan også

være at vi ikke er flinke nok til å finne den rette datoene

slik at det passer for alle. For hjelpekorpsene sin del er

det synd, for nå er NGF en del av grunnopplæringen for

medlemmene. Da må det prioriteres. Medlemsutdanning

må være lik, noe annet er ikke god kvalitetssikring.

Utfordringer

Noe av utfordringen med Norsk grunnkurs i førstehjelp er

å få instruktørene våre til å akseptere det kunnskapsmessig

”lave nivået”. Alle har en hjertesak som de føler blir for

dårlig belyst. Her er to eksempler. En ambulansesjåfør stiller

spørsmål om hvorfor vi ikke prioriterer mer skadestedsledelse

ved ulykker. En sykepleier ved en hjerteovervåking

stiller seg spørsmål ved undervisningen om akutt hjertesykdom.

Ingen sier at det er feil, men at det behandles i for

liten grad. Her ligger utfordringen på hovedinstruktørene.

Redaktørskifte i ”Hjelpekorps”

Etter tre år som redaktør og grafisk formgiver, gir Landssekretær

Eli Merethe Hageberg stafettpinnen videre til landsrådsmedlem

(og journalist) Yngve Tørrestad. Yngve overtar

som redaktør fra og med neste utgave. Grafisk formgiving

vil bli utført av et firma. Landsrådsleder Arvid Ryen er fortsatt

ansvarlig redaktør.


FRIE-prosessen så langt

- og veien videre

14

Det har gått mer enn to år siden landsmøtet på Gardermoen hvor det ble bestemt at vi skulle sette

”Frivillighet i endring”, FRIE, på dagsorden.

‣ Hva har skjedd i ditt hjelpekorps siden dette?

‣ Har dere som medlemmer i hjelpekorpsene deltatt i denne prosessen?

‣ Hvordan har dere medvirket?

‣ Er hjelpekorpset ditt blitt spurt til råds av lokalforeningen?

‣ Er det en bred enighet hos dere for det svaret lokalforeningen har sendt?

Dette er noen relevante spørsmål jeg som sitter i

FRIE gruppen og skal ivareta hjelpekorpsenes

interesser i omstillingsprosessen,

stiller dere. Her

finnes det sikkert mange

flere spørsmål eller problemstillinger

som burde

vært belyst også, men da trenger

vi deres hjelp til å få de rette

innspillene.

FRIE-gruppen ble opprettet av landstyret

rett etter landsmøtet i 1999. Gruppen

var bredt sammensatt av tillitsvalgte

og skulle ledes av visepresident Nina Hagerup

Johannesen. Petter Sørby, landsrådsleder

URK, var landsrådene sin representant i

gruppen fra starten. Landsmøtet sitt klare mål med

denne prosessen var å få flere frivillige medlemmer.

Vi i landsrådet for hjelpekorps følte ganske

tidlig at denne prosessen kom uheldig ut, og

registrerte at debattene rundt om i lokale

ledd og på distriktsplan dreide seg mer om

strukturendring enn det å få flere medlemmer.

Med bakgrunn i den kjennskap vi har

og de innspill vi fikk fra dere, gjorde landsrådet klare veivalg

tidlig i prosessen. Blant annet bestemte vi oss for å

fremstå med klare standpunkt på en del ting som; skal vi

hete ”redning og beredskap” eller ”hjelpekorps”? Skal det

hete ”fagråd” eller ”distriktsråd” / ”landsråd”, for å nevne

noe. Valget ble enkelt - vi skal hete ”hjelpekorps” også i

fremtiden, distriktsrådene og landsrådene skal også bestå,

da vi ikke ser noe fornuft i å forandre navnet bare for forandringens

skyld.

Landsrådet ønsket også at alle hjelpekorps skulle delta

aktivt i FRIE debatten Dette resulterte i at landsrådet

sammen med landssekretæren lagde ekstrautgaven av

bladet ”Hjelpekorps”. Denne utgaven ble laget etter samme

oppbygging som debattheftet til FRIE, men her var spørsmålene

formet slik at vi i hjelpekorpsere kjente

oss igjen. Håper at dette bladet har vært

brukt aktivt blant dere, da det var ment som

en hjelp for å få debatten i gang.

På den årlige d-rådsledersamlingen som

i år ble holdt i Bodø i midten av august, ble

FRIE grundig debattert. Her var

alle d-råd representert og innspillene

mange. Landrådet

fikk klare tilbakemeldinger

og mandat fra representantene

på denne samlingen.

Dette har dannet grunnlag

for landsrådet sitt svar

på FRIE-heftet og spørsmålene

som FRIE-gruppen har stilt oss

alle sammen. Vi håper dere har

deltatt i denne prosessen, som

kanskje er den viktigste debatt organisasjonen

noen gang har hatt.

Dersom ikke alle som er aktive, og virkelig

kjenner til hva som er utfordringene akkurat

i sitt hjelpekorps, har bidratt med deres

svar og innspill, risikerer vi at andre som tror de

vet bedre, bestemmer hvilken endringer og hvordan veien

videre skal være i Røde Kors. Det ville være synd, fordi jeg

tror at mange av dere kunne bidratt med mye her.

Denne muligheten er på mange måter lagt bak oss, siden

tidsfristen for å sende inn svar på debattheftet gikk ut 30.

november. Det som jeg og vi i landsrådet ønsker eventuelle

innspill på, er spørsmålene som er nevnt innledningsvis. Og,

for å være litt mer konkret, ønsker vi at dere ringer eller

sender oss en e-post (se side 23) med eksempler på hvordan

denne prosessen har forløpt. Har prosessen fungert bra,

eller har dere ikke fått muligheten til å delta?

Hvorfor dette maset nå som alt er over, og det er for sent

å svare - lurer kanskje noen på?

Det er nettopp nå det er viktig å få slike innspill, fordi det


er nå FRIE-gruppen skal begynne sitt arbeid med innstilling

og anbefalinger til landsstyret og landsmøtet 2002.

Skulle vi nå få mange innspill på at svarene som er samlet

inn distriktsvis og oversendt FRIE, ikke er i samsvar med

de erfaringer dere beskriver, har vi gode muligheter til å

påvirke sluttresultatet. Derfor ber jeg om hjelp fra dere til å

få bekreftet eller avkreftet om hjelpekorpsene har hatt reell

mulighet til å delta i denne prosessen, og ikke minst om

hjelpekorpsene har benyttet seg av muligheten til å påvirke

prosessen gjennom å delta.

Lykke til med årsmøtene og fortsatt engasjement i FRIEdebatten

frem mot landsmøtet neste år!

Audun A. Ingvartsen

nestleder i landsrådet og

medlem av FRIE-gruppen

Deltakelse i konkurrerende virksomhet!

Kjell Løvik

Daglig leder i Nordisk Beredskap @s

og d-rådsleder Nord-Trøndelag RKH

Sitter med siste protokoll fra Landsrådet

der man har diskutert oss som

arbeider med beredskap på heltid.

Begrunnelsen for å ta opp dette er

henvendelsene fra medlemmer som

mener det er illojalt å drive med

blant annet førstehjelpsopplæring

dersom man er medlem av Røde

Kors.

Man skal passe seg vel for å lage

et arbeidsforbud, og der er noe av

dette Norges Røde Kors nærmer

seg når det blir satt fokus på slike

saker. Jeg kjenner til tilfeller der

ansatte i bedrifter har blitt kalt svikere

og spioner av sine respektive

ledere. Har Norges Røde Kors blitt

en butikk?

Jeg har lært at Røde Kors skal trå

til der samfunnet ellers ikke klarer

oppgavene. Røde Kors har ikke enerett

på å drive førstehjelpsopplæring.

Vi har heller ikke noen rett til

å trakassere andre medlemmer om

de tilfeldigvis jobber i beslektede

yrker.

I mitt firma så har vi avtaler med

lokalt Røde Kors som tar seg av førstehjelpskursene.

Vi gjør de fordi vi

ønsker å jobbe sammen med Røde

Kors, ikke fordi vi er redd for å

gå inn i et marked og konkurrere

om jobbene. Den dagen Røde Kors

lager vedtak som det som det var

i nærheten av nå, eller som man

kan se en antydning til mellom linjene

er vi ikke interessert i å gjøre

dette lenger. Det tror jeg heller ikke

andre i næringslivet er.

Jeg tror faktisk Røde Kors har

mye å hente på å være litt ydmyk

her. På den ene siden forventer vi at

næringslivet skal sponse oss. Gi penger

og støtte opp. Hvem vil det om det er

bare den ene veien. Ikke vårt firma.

På den andre siden er det temmelig

arrogant å tro at Røde Kors er den

eneste som tilfører fagmiljøet noe. Hva

med det som er tilført Røde Kors fra

yrkeslivet da? Mange av oss har brukt

våre arbeidsgiveres tid, fagopplæring

og ikke minst tellerskritt til å utføre

jobber for Røde Kors. Det er lett å

glemme den delen.

Det er lett å sette opp en liste over

yrker som kommer i konflikt med Røde

Kors. I en tid der man sliter med å motivere

medlemmer og ledere, er dette et

særdeles dårlig timet utspill og signal

å gi.

Jeg forstår at man frykter inntektstap.

Da er det som ellers i verden bare

å blir så flinke og ha så gode tilbud at

man konkurrerer ut de andre da. Eller

gjøre som de i Røde Kors vi har nær

kontakt mede, samarbeide. Det gir jo

begge parter masse igjen.

Jeg tror at dersom næringslivet får

vite om slike holdninger som man kan

se tendensen til her så blir det fort

slutt på velvillighet til å gi fri, gå på

kurs osv. For min del så var det et argument

fra min tidligere arbeidsgiver at

vi fikk fri med lønn til å delta på kurs

og samlinger fordi det gav noe tilbake

til bedriften.

Prøv med samarbeid i stedet for å

sutre over at noen faktisk er så heldig å

kunne jobbe med en hobby på heltid.

Og er ikke det viktigste at folk blir skolert

i førstehjelp eller hva det måtte

være, ja sett med ideologiske Røde

Kors øyne? Eller er det bare fordi det

skal gi penger i kassa? Jeg bare spør.

Jeg tror ikke det er næringslivet som

vil tape på en debatt rundt dette.

Svar fra Landsrådsleder Arvid Ryen:

Jeg vil gjerne innlede med det som

står i landsrådets møteprotokoll:

”Landsrådet har fått flere henvendelser

angående medlemmer som

starter eller deltar i konkurrerende

virksomhet, spesielt innen førstehjelpsundervisning.

Det er positivt

at hjelpekorpsets utdanningstilbud

kan gi medlemmer kompetanse til

å livnære seg av dette. Samtidig

er det illojalt overfor organisasjonen

dersom medlemmer i slike tilfeller

overtar kunder fra Røde Kors,

eller presenterer seg som Røde Korsinstruktør

når de utfører oppdraget

som privatperson.”

Selve vedtaket er som følger:

”Landsrådet henstiller medlemmer som

driver eller deltar i privat, konkurrerende

virksomhet, til å informere sine Røde

Kors-ledd om virksomheten, samt vise

stor aktsomhet i forhold til lojalitetsprinsippet.

Landsrådet viser for øvrig til

VOVV 8.4.2 ”Retningslinjer for inhabilitetsregler”.”

Jeg vet ikke om, eller hvorfor, du

føler deg truffet av dette vedtaket,

Kjell. Landsrådets intensjon med et

slikt vedtak har aldri vært, og ville

aldri være å ramme de aktører som

driver seriøst i markedet. Jeg velger

å tro at du har misforstått protokollens

budskap. Det må være helt

klart for alle og enhver at tilegnet

kunnskap i Røde Kors Hjelpekorps

også kan brukes utenfor organisasjonen.

Jeg velger å ikke fortsette denne

debatten. Samtidig oppfordrer jeg

deg til å sjekke innholdet av vedtak

før du skriver leserinnlegg. Direkte

kommunikasjon kan ofte være både

raskere og mer oppklarende. Bruk

gjerne noen tellerskritt til meg eller

sekretariatet for å avklare eventuelle

misforståelser!

15


Øvelse ”TORA 3”

16

Foto: Odd Kristian Stokka, Haugesunds Avis

Mange hjelpekorps stiller med markører på store

redningsøvelser. Det kan være veldig lærerikt.

Foruten å oppleve hvordan det er å være pasient,

får man også et innblikk i organisering på et skadested.

Sauda RKH var markører da westamaranen

”Hidle” kolliderte med fjellveggen i Suldal.

Annenhvert år arrangeres en stor

øvelse, iverksatt av fylkesmannen i

Rogaland, hvor nabokommunene spiller

mot hverandre. I år var folk fra

Suldal øvelsespersonell, og folk fra

Sauda observatører. Hjelpekorpset i

Sauda stilte med 30 markører. I tillegg

kom en skoleklasse fra Marvik skole.

Scenarioet i øvelse ”Tora 3” var at

hurtigbåten ”Hidle” hadde gått på

land (ved Marvik) med ca. 50 passasjerer

og et mannskap på fire om bord.

Øvelsens hensikt var å teste beredskapen

på båten og på land, samt senter

og krisehjelp for tilskadekomne og

pårørende.

Utenom kapteinen visste ikke mannskapet

på hurtigbåten Hidle noe om

øvelsen. Dette gjorde det mer realistisk.

Kapteinen hadde fått brev fra

ledelsen i Rogaland Trafikkselskap om

at skipet hans var med i øvelsen og

skulle gå med full fart mot land. Han

skulle så bakke kraftig opp, noe som

skulle markere ”kollisjonen”.

Det er vanskelig å beskrive scenene

om bord i båten da aksjonen startet.

Markørene lå på gulvet, noen var halvtsittende

i stoler og enkelte gikk rundt

og stresset mannskapet. Tett tåke førte

til at mannskapet ikke fikk helikopter.

Noe måtte gjøres, og de fikk en redningsflåte

på sjøen. De besluttet å dra

redningsflåten inn til kai med de lettest

skadde, for så å ta med seg redningspersonell

ut igjen.

Inne på land var folk i tvil om dette

var en reell ulykke, en reell øvelse eller

en papirøvelse. Flere trodde det papirøvelse

da ambulansebåten svarte på

anrop og likevel ble liggende ved kai.

”Hidle” var synlig fra kaien. Det kom

redningspersonell, brannvesen, politi,

ambulanser, FIG gruppa fra Sauda og

pårørende på kaia. Ambulansebåten

”Rygeraa” kom også. Med hjelp fra

eksternt redningspersonell ble ”Hidle”

tømt i løpet av kort tid. Alle pasientene

ble fraktet til Marvik Skole, den

fungerte som sykestue.

Etter endt aksjon ble det debriefing

på skolen. Markørene fikk mye

ros fordi de var med på å lage en realistisk

øvelse. Sauda Røde Kors Hjelpekorps

vil takke alle som var med. En

spesiell takk til skolene i Sauda som

var velvillige med å gi elevene sine fri.

Takk også til arbeidsgivere i Sauda som

gav arbeidstagere fri.

Pål Rydningen


Bladet Hjelpekorps

Kjell Løvik

D-rådsleder Nord-Trøndelag

Røde Kors Hjelpekorps

Som bladet ”Hjelpekorps” far klarer

jeg ikke lenger å sitte å se på at bladet

blir tilsidesatt og mer eller mindre tatt

med venstrehånden. Vi kjempet en

hard kamp for å få inn bladet i hjelpekorpset.

Mange var i mot. De fleste

ansatte i Oslo. Det var en frykt for at et

fagblad ville kunne bli et uromoment

i Norges Røde Kors. I så fall er det bra.

En enhet som driver med beredskap

og redning som fag må ha et fagforum

å forholde seg til. Alle vet at Røde

Kors bladet ikke kan ta på seg den

rollen. Det verken kan eller skal være

det. Det får være skrytebladet utad og

ikke et blad som skal ta for seg fag,

debatt og ting man er uenige i.

Det er trist å se at Hjelpekorpsbladet

blir glemt med en gang man går

ut av ledende stilling sentral. Det var

et arvegods som det hadde vært hyggelig

om ble tatt mer vare på. Ikke

for min del, men for de antall tusener

som er medlem i hjelpekorpset. Bladet

Hjelpekorps har vært og var ment å

skulle være medlemmenes talerør og

kommunikasjonskanal. Det skulle gies

ut i 4 nummer i året. Det har ikke

skjedd de siste årene, noe Nord-Trøndelag

Røde Kors Hjelpekorps sterkt

beklager. Bladet er eneste reelle mulighet

til å påvirke saker som andre også

kan mene noe om.

Slik det er lagt opp nå er det Norges

Røde Kors Hjelpekorps som formidler

”sannhet” og styrer det frie ord. Å ikke

utgi bladet som planlagt, kanskje dog

legge det ned er med å demotivere

medlemmer, hindre medlemmene i å

delta i debatten, sentralstyre organisasjonen

og ødelegge et verdifullt blad.

Vi har ikke muligheten gjennom andre

kanaler der vi er trygge på at det ikke

blir forkastet eller redigert bort.

Det kan virke som om økonomi er

et vikarierende argument. Det ble en

gang satt av en stilling til dette. Hva

skal man med denne stillingen dersom

det ikke følges opp? Vi frykter at det

planlegges å legge ned bladet. Det er

uheldig for demokratiet i Norges Røde

Kors Hjelpekorps. Det er ødeleggende

for motivasjonen. Det er med på å

fremmedgjøre de sentrale tillitsvalgte.

Det å legge ned eller å ikke utgi bladet

i en hyppigere frekvens er et maktmiddel

og en båndlegging av motivasjon

og aktivitet. Det finnes mange

unnskyldninger. Vi har hørt de fleste.

Penger, tid, annonsesvikt er noen. Motargumentene

er for dårlig innsats, for

liten lyst, feilprioritering og liten lyst til

å offentliggjøre motforestillinger.

På siste ledersamling ble bladet spesielt

nevnt som et område som det er

viktig å satse på. Blir dette fulgt opp?

Vi i Nord-Trøndelag Røde Kors Hjelpekorps

oppfordrer alle distrikt til å gjøre

noe med dette. Legge press på sekretariatet

og ledelsen. Dette er en for

viktig sak til at det skusles bort. Vi vil

ha minst 4 nummer i året. Aller helst

6. Når det er sagt er det også viktig å

si at dersom ikke medlemmer og tillitsvalgte

støtter opp, blant annet med

å tilføre bladet stoff, så blir det opp

til utgiveren hva som skal stå i bladet.

Bladet skal være og var ment å være et

forum for alle hjelpekorpsere og medlemmer

som ledere ute i landet.

Gi oss bladet tilbake! Landsrådet

har denne myndigheten, og jeg håper

dere har vilje til å gjøre noe aktivt med

det. Vi vet at noe er på gang.

Svar fra landsrådsleder Arvid Ryen:

Her er mange påstander tatt ut fra løse

luften! Flere av dem er til og med bortimot

injurierende. Spesielt konstruktive

er de vel heller ikke. Er man misfornøyd

med noe, er det helt klart mest

effektivt å komme med gode forslag

til løsninger! Men, tilbake til fagbladet

vårt. Landsrådet har aldri vedtatt

at bladet skal legges ned. Landsrådet

finner det imidlertid viktig jevnlig å

evaluere det vi holder på med. Derfor

ble også fagbladet tatt opp til diskusjon.

I vår dataalder kan kanskje

andre kanaler være vel så gode? På

d-rådsledersamlingen ble viktigheten

til de mange kommunikasjonskanalene

til hjelpekorpsene diskutert. ”Hjelpekorps”

havnet da på en andreplass,

bare slått av ”Månedsposten” (for

medlemmer som ikke måtte kjenne

til denne: be styret henge den opp

på oppslagstavla!). Ledersamlingen

underbygget dermed Landsrådets oppfatning

om at bladet fortsatt har sin

berettigelse. Landsrådet har da også

budsjettert med to nummer av ”Hjelpekorps”

i 2002.

I ”Hjelpekorps” kan alle som ønsker

det få slippe til! Landsrådet ønsker

faktisk at flere medlemmer skal bidra

med stoff. Vi trenger innspill til artikler

og bilder. Da fristen for innspill til dette

bladet var ute, var det ikke kommet

et eneste bidrag! Det resulterte i nye

oppfordringer og mange purrerunder,

samt at leserne ikke mottok bladet før

jul, slik planen var. Men, stor takk til alle

dere som gjorde en innsats, slik at det likevel

ble et nytt fagblad uten blanke sider!

Ny fagkonsulent, hjelpekorps!

Kari Torgersen er ansatt som ny fagkonsulent

i hjelpekorpssekretariatet!

Hun har overtatt jobben etter Jørgen

Eriksen, og jobber mest med opplæringsplanen

og friluftsliv. Hun har

tidligere jobbet innenfor frivillige organisasjoner.

Kari kommer fra Ål i Hallingdal.

På fritiden driver hun blant

annet med ski og klatring.

17


SMINKØRENS SIDE

18

Skjelettet består av ca. 220 forskjellige knokler og

ben. Disse er bundet sammen med muskler, ledd

og leddbånd. Normalt fungerer disse sammen

i harmoni. Ved en skade kan unaturlige bevegelser

oppstå. Noen ganger stikker beinet gjen-

nom huden. Huden regnes forresten som et eget

organ, og kan fortelle mye om pasientens tilstand.

Er huden varm eller kald? Er den varm eller

klam? Hvilken farge har huden? Alt dette gjør det

ekstra spennende å sminke brudd!

Tekst: Wibekke Mulstad

Foto: EliHag

Hevelse bygges opp med voks (fig. 1)

Hevelsen farges (fig. 2)

Lukket underarmsbrudd (fig. 3)

Markøren er klar, øvelsen kan starte!


”Beinpipen” er plassert i såret (fig. 4)

Ferdig sminket underarmsbrudd (fig. 5)

19

Wibekke Mulstad er sminkør i Oslo RKH

Lukket brudd

Først av alt må en vite hvilket ben som

skal være brukket. Hvordan bruddet

oppsto og eventuelt i hvilken retning

bruddet skal være. Deretter kan man

klargjøre hudområdet ved eventuelt å

fjerne kraftig hårvekst, hvis markøren

har det. Ellers smører man hudområdet

inn med en fet krem, som man

tørker bort med tørkepapir. Dette for

å lukke porene.

Myk opp en klump med Derma

Wax eller en annen formingsmasse.

Fest dette på huden over benet. Kjenn

etter at det er et ben under, og

ikke mykt hud/kjøtt-område, slik som

magen. Glatt massen ut, slik at den blir

til en stor, fin hevelse (fig. 1). Smink

hevelsen i blåmerketoner. Bruk en lett

fuktet svamp i kremfargeskrinet. Skal

skaden være fersk, dyppes svampen i

ekte rød farge. Svampen stampes forsiktig

på hevelsen, slik at det blir avgitt

farge på voksen (fig. 2). Skal skaden

være litt eldre enn 12 timer, må man

bruke litt blått i kantene. Deretter

kan man pudre lett med transparent

pudder. Børst bort det overflødige. Da

er det lukkede bruddet klart til øvelsen

(fig. 3).

Skal bruddet være med på en ringøvelse,

hvor det blir behandlet mer enn

to ganger, bør voksen herdes. Det gjør

man før pudring. Hell over et lag med

Gummimelk. La dette tørke før man

heller over et lag til. Dette gjøres tre -

fire ganger. Pudre til sist.

Åpent brudd

Skal markøren ha et åpent brudd, bør

en ha en liten bit ben til å illustrere

benpipen som da stikker ut. Her kan

man bruke voksen, som farges, eller et

kyllingben. Man kan også spikke til en

sukkerbit slik at den ligner, denne må

farges i gulhvit tone.

Følg sminkerutinene som når du

sminker til lukket brudd før pudring.

Deretter lager du kutt i voksen med

”hudfliker” som står opp av hullet. Så

fester du beinet nedi (fig. 4). Husk retningen

på benet under (markørens) og

hvordan bruddet har oppstått. Har du

ikke noe som kan illudere beinbiten,

så kan du bygge opp en liten klump av

voksen som ser ut som et ben. Smink

denne biten i en gulhvit farge. Så er

det klart for å lage dybde i kuttet. Bruk

en smal pensel (no. 2). Fyll penselen

med en mørkebrun farge, og smink i

bunnen av kuttet, samt litt oppover

veggene. Farge med en lysere rødfarge

(ekte rød) på sårveggene opp

mot huden. Deretter kan du pudre og

legge i blod (fig. 5). Skal bruddet brukes

mer enn to ganger med behandling,

legg da på tre - fire lag med gummimelk.

Pudre til slutt.


Rekruttering

20

Hvordan skal hjelpekorpsene rekruttere flere aktive medlemmer? Kan vi dessuten bli flinkere til å ta

vare på dem vi allerede har? Hva med medlemmer som har trukket seg tilbake, kan de ikke brukes til

noe? Det er synd om deres kompetanse og erfaringer skal forsvinne bare fordi de ikke har anledning

til å delta 100%!

m Korpsene bør vurdere samarbeid med andre hjelpekorps

i større grad. Der hvor det lar seg gjøre, kan samordning

av øvelser og opplæring være gode tiltak.

Hvordan er rekrutteringen i ditt korps? Har dere hatt en

gjennomgang av dette på dagsordenen? Jeg oppfordrer

alle om å ta rekrutteringsutfordringen opp på et korpsmøte,

eventuelt en samling.

Norges Røde Kors

Hjelpekorps skal

satse på rekruttering

i 2002, og jeg er i

den forbindelse ansatt

som prosjektmedarbeider

med ”rekruttering til

hjelpekorps” som arbeidsfelt.

For at hjelpekorpsene skal få

størst nytte av meg, ser jeg nødvendigheten av å ha en god

kontakt med distriktene og lokalkorpsene. I første omgang

ønsket jeg å kartlegge hvilke behov og tiltak hjelpekorpsene

mener det er viktig å ta tak i, i rekrutteringsøyemed.

I den forbindelse laget jeg et spørreskjema som ble sendt

ut til alle hjelpekorps. Det har vært gledelig å se den gode

responsen! Når innsamlet materiale er ferdig bearbeidet, vil

det framlegges en rapport over resultatet, samt hvilke tiltak

det skal satses på videre. Denne vil bli sendt til hjelpekorpsene.

Idéene som ble sendt inn, vil etter hvert gjøres tilgjengelige

i ”idébanken”. Denne finner du per i dag på internett

på hovedsiden. Under rullefeltet ”snarveier” ligger ”hjelpekorps”

og på denne siden ”idebanken”. De som ikke har

tilgang på nettet, kan be om å få tilsendt denne per post.

Mange av de som har svart på spørreskjemaet, gir uttrykk

for at rekruttering er en sammensatt utfordring. Dersom

man skal lykkes, mener dere at følgende punkt er viktig å

belyse:

m For at hjelpekorpsengasjement skal være attraktivt, er

det viktig at korpset satser kvalitet og kompetanse, og at

det ser det som viktig å stille krav til de aktive medlemmenes

kompetanse.

m Aktivitetstilbudet korpset har må være engasjerende og

fengende. Det er viktig å ikke favne over for mye, men

heller konsentrere seg om det korpset mener de er eller

kan bli gode på.

m For at nye medlemmer skal føle seg velkommen, må

korpset ha et godt mottaksapparat.

m For å holde på de nye, må korpset ha et tilbud som gjør

at de umiddelbart kommer i aktivitet.

Tidligere hjelpekorpsere

En helt annen sak det hadde vært spennende å se litt

nærmere på, er muligheten til å reengasjere tidligere hjelpekorpsere.

Mange slutter som hjelpekorpsere når de stifter

familie og de familiære aktivitetene fyller fritiden. Når

barna ikke lenger er like tidkrevende, tror jeg et nytt

engasjement i hjelpekorpset vil være en interessant og

meningsfylt aktivitet å ha for mange. Hvis flere i samme

aldersgruppe engasjerer seg, kan dette bli en stabil ressursgruppe

for korpset. Personene sitter inne med mye kunnskap,

og vil kunne berike hjelpekorpset på flere måter.

Noen hjelpekorps har erfaring med å trekke inn tidligere

medlemmer. Tilbakemeldingene jeg har fått fra noen, var

at mange av de ”gamle” fikk følelsen av at alt var et ork i

korpset, og at de var reengasjert bare for å brukes til forfallent

arbeid som hopet seg opp. Det er nok viktig at disse

personene selv kan få velge å bidra der hvor de har lyst og

interesse.

Jeg har undersøkt muligheten til å hente fram ”gamle”

Heidi Vigerust skal tilrettelegge for økt rekruttering.


Kåres

HJELPEKORPS

Sanitetstjeneste for 30 nasjoner under utfor på Norefjell.

For de av dere som har vinter-OL på Lillehammer relativt

friskt i minne vil jeg få lov til å mimre litt fra forrige gang

det ble arrangert OL i Norge. Det var i 1952 i Oslo og

Norefjell.

På Norefjell var det Hjelpekorpset som utførte sanitetstjenesten

under dr. Per Giertsens ledelse. Sekretær

Frank Schrøder fra hjelpekorpssekretariatet i Norges

Røde Kors koordinerte samarbeidet mellom Oslo RKH,

ledet av Leif Larsson og de fem Buskerud-korpsene, med

Ragnar Christensen i spissen, som deltok. Til sammen var

de ca. 50 mann.

Det ble en svært lang sanitetstjeneste fordi man også

måtte være tilstede under treningen mange dager før

selve rennene.

Hjelpekorpset var utstyrt for alle eventualiteter. En

helt ny type transportpulk ble tatt i bruk her. De var

ypperlige fordi pasientene holdt seg varmere enn på en

vanlig skikjelke, og de var også lettere å styre i bratt og

vanskelig terreng - slik som i slalom- og utforløypene på

Norefjell der det under OL var lite snø. Dessuten hadde

hjelpekorpset innredet en sykestue med røntgenutstyr

og utstyr for lettere operasjoner, sjokkbehandling og

blodtransfusjoner.

Tjenesten for hver dag ble nøyaktig planlagt kvelden

før, slik at sanitetspostene i løypa ble plassert hensiktsmessig

etter det som skulle foregå. Med et så stort

område som skulle dekkes måtte det opprettes mange

stasjoner, i alt ni, var sambandet helt uunnværlig. Vi

brukte Simrad WT2 apparater, og alle postene hadde

hvert sitt.

Av og til måtte brukes omveger for å gjøre seg

forstått, og forstå, deltakeren fra ikke mindre enn 30

Kårner

nasjoner som representerte mange for oss

uforståelige språk. Blant annet husker jeg

en spennende passiar med en skadet japaner

som bare snakket japansk. Men det er utrolig

hva fingerspråk kan utrette.

Særlig under treningen hadde vi mange

skader, og vi tok ganske mange røntgenbilder

av forstuvede ankler og håndledd. Et

par benbrudd behandlet vi også, men ingen

alvorlige skader.

De som måtte transporteres videre til sykehus ble

transportert med hjelpekorpsets helikopter. - Nåja, ikke

hjelpekorpsets eget, men et som hjelpekorpset fikk låne

gratis fra det amerikanske luftforsvars redningstjeneste.

Helikopteret kom fra den amerikanske sonen i Tyskland

og var stasjonert ved sanitetsstasjonen i Norefjell under

såvel trening som konkurranser.

Til alt hell viste det seg at våre pulker passet som

skreddersydd inn i helikopteret, uten at dette var beregnet

på forhånd. Tre pulker var det plass til samtidig.

Dette var en stor utfordring for hjelpekorset som

under sanitetssjefen på Norefjell, dr. Per Giertsens ledelse

gikk helt etter planene og ganske knirkefritt. Tjenesten

ble god reklame for Røde Kors Hjelpekorps, og vi ble

hyppig omtalt i presse og på Filmavisen.

Dette var litt om sanitetstjenesten under utforrennene

i 1952. Jeg kommer til å skrive litt til dere om

resten av OL i Oslo senere, for å fortelle om opplegget

av sanitetstjenesten på Bislett, Holmenkollen, Akebakken,

Tryvannsklieva og Rødkleiva. Og den gang var det

eldste hjelpekorpset bare 20 år ungt, et halvt hundre år

før i dag.

21

medlemmer født rundt 1960 og tidligere (de fleste er vel nå

over småbarnsstadiet?!) i det sentrale medlemsarkivet. Det

viser seg at det har vært byttet datasystemer og leverandører

flere ganger. Derfor finnes det ikke gamle medlemslister

der. Rundt i de ulike korps finnes nok derimot kartotekskort

på ”gamle” medlemmer. De korps som synes dette kan

være et aktuelt forsøk, oppfordres til å lete i sine egne arkiv.

Kanskje det viser seg at de kan finne noen aktuelle kandidater?

Landsrådet for hjelpekorps har bestemt at det skal satses

på rekruttering mot hjelpekorpsene i år 2oo2. Jeg håper

derfor på å kunne legge mest mulig til rette i forhold til

de ønsker og behov som kommer fram i spørreundersøkelsen.

Håper derfor alle tar fram kreativiteten og bidrar positivt

til en vitalisering av rekrutteringsarbeidet, både med å

engasjere nye, og ikke minst å legge til rette for de nye som

kommer!

Har du tanker og innspill på aktiviteter og rekrutteringssatsing,

så hører jeg gjerne ifra deg! NB! Har du erfaring

med reengasjering av tidligere medlemmer, ber jeg om at

du tar kontakt! Du treffer meg på tlf. 22 05 41 02 eller

e-post heidi.vigerust@redcross.no.

Med hilsen Heidi Vigerust


22

Forsikring og Lov om folketrygd

I løpet av et år blir det noen henvendelser

til oss på sentralt hold angående

forsikringer etter skader og tapt utstyr.

Når det gjelder hovedavtalen om forsikringer

som er forhandlet fram, er

den kun en overordnet avtale. Forsikringsavtalen

vår heter ”Forsikringsavtalen

nr. 703”, og er inngått med If.

Det betyr at det enkelte korps selv må

sørge for at de har nødvendige forsikringer

som dekker deres eget behov.

Mer om dette finner dere i Hjelpekorpsets

regelverk. Regelverket finnes

på www.hjelpekorps.no.

Lov om folketrygd er også blitt

en del av vår hverdag. Under henvisning

til denne lovens Paragraf 13 – 9

heter det: ”Medlemmer som utfører

branntjeneste, redningstjeneste eller

lignende, dekkes under denne lov.”

Følgende medlemmer er yrkesskadedekket:

a. De som er utskrevet i brannvesenet

etter lov av 5. juni 1987 om brannvern

b. De som på forlangende eller tilsigelser

yter hjelp etter lov av 5. juni

1987 om brannvern

c. De som er knyttet til en organisasjon,

en forening eller lignende som

driver redningstjeneste.

d. De som søker å redde andre menneskers

liv eller avverger store kulturelle

eller materielle tap.

Medlemmer som nevnt i første ledd

bokstav c, er yrkesskadedekket mens

de deltar i redningsaksjoner, organiserte

øvelser, vakttjeneste eller lignende.

Nå er det slik at lover må tolkes for

å kunne forståes, og de er ikke alltid

til å forstå uansett. Denne loven er en

av de som kan bli misforstått, fordi det

allerede i innledningen står ”medlemmer”.

Medlemmer av hva? Jo trygdekassa!

Valg av nytt landsråd

På landsmøtet i oktober 2002 skal d-rådslederne bestemme hvem

som skal velges inn i Landsrådet. Valgkomiteen har allerede startet

forarbeidet. Hvem skal styre Norges Røde Kors Hjelpekorps de

neste tre årene? Du kan være med på å bestemme det. Send inn

forslag på kandidater!

Det betyr kort å godt at noen ikke er

dekket. Er du skoleelev, er du dekket.

Er du ansatt i privat eller offentlig

bedrift, er du dekket.

Du er derimot ikke dekket om du

ikke har en fast jobb, er freelancer eller

om du driver for deg selv. Da faller du

i første omgang utenfor loven.

Sistnevnte dekkes imidlertid dersom

de betaler sin egen trygd. Jeg skal ikke

gå inn på hva dette betyr. De det gjelder,

kan kontakte trygdekontoret sitt.

Til sist vil jeg nevne at hjelpekorpset

har sitt eget lille støttefond. Her heter

det: Fondets oppgave er – ved hjelp av

de pengemidler det har til disposisjon

– å yte snarlig hjelp til hjelpekorpsmedlemmer

eller deres pårørende ved

skade eller ulykke som inntreffer som

følge av hjelpekorpstjeneste. Fondet

erstatter ikke vanlige forsikringsordninger.

Støtte fra fondet kommer i tillegg

til eventuelle trygder.

Mer om fondet finner du i hjelpekorpsenes

regelverk. Se også internettsidene

www.hjelpekorps.no under

”Regelverk”.

Landsrådsleder Arvid Ryen

Landsrådet består av åtte personer:

Leder, nestleder og seks medlemmer.

De seks medlemmene representerer

hver sin geografiske region, de betegnes

derfor som regionledere. Regionlederne

har personlige varamedlemmer.

Landsrådet er rådgivende organ for

Landsstyret og sekretariatet i saker

som vedrører dets fagområde. Landsrådsleder

skal representere hjelpekorpset

utad og er automatisk medlem av

Landsstyret, med nestleder som personlig

varamedlem.

Regionlederen er, som medlem av

landsrådet, bindeleddet mellom landsrådet

og regionens distriktsråd. De

skal påse at landsrådets vedtak blir

etterkommet og at frister fastsatt av

landsråd/sekretariat blir overholdt av

regionens distriktsråd og hjelpekorps.

Instruks for Landrådet og regionlederne

finner du i VOVVen.

Frist for å sende inn forslag til

d-rådet er 8. april. D-rådene må sende

forslag til valgkomiteen innen 5. juni.

Mer info kommer i Månedsposten.

Følg med!


Hvem svarer på hva?

Landsrådet

Landsrådsleder Arvid Ryen 90 98 78 12 arvid.ryen@c2i.net

Nestleder Audun Ingvartsen 90 98 70 36 aingvart@online.no

Region Øst Yngve Tørrestad 93 21 59 61 yngve.torrestad@nrk.no

Region Mjøs Håkon Gilberg 90 86 75 15 h-gilbe@online.no

Region Syd Nils Henrik Jenssen 90 88 46 11 nhjenss@online.no

Region Vest Jahn Petter Berentsen 93 44 06 44 berentsen@c2i.net

Region Midt Ole Gladsø 92 40 72 10 ole.gladso@dsb.dep.no

Region Nord Thommy Dahl Olsen 93 21 79 49 fossumas.thommy@c2i.net

Ressursgruppenes ledere

Daglig drift Liv Fadum 91 10 28 61 liv.fadum@intentia.no

Ettersøkning Tormod Heier 22 09 99 85 tormodhei@gitnauk.com

Friluftsliv Jakob Hildebrandt 90 73 75 61 jakobhil@online.no

Førstehjelp Frode Mæland 91 60 61 99 frode.maeland@seatrans.no

Krevende lende Nils Faarlund 61 16 33 78 61 16 37 96 (fax)

Samband Tor Helland 48 16 99 33 tor.helland@kokom.no

Skred Albert Lunde 91 54 98 51 albert.lunde@lom.online.no

Vannredning Håkon Melkevik 90 17 86 10 legevakt@online.no

Distriktskontorene

Østfold 69 12 88 20

Akershus 64 84 58 80

Oslo 22 99 23 30

Hedmark 62 53 82 30

Oppland 61 14 01 20

Buskerud 32 21 80 50

Vestfold 33 38 10 90

Telemark 35 90 55 00

Aust-Agder 37 00 23 40

Vest-Agder 38 10 74 30

Rogaland 51 66 83 30

Hordaland 55 10 53 00

Bergen 55 31 88 50

Sogn og Fjordane 57 82 94 90

Møre og Romsdal 70 16 08 00

Sør-Trøndelag 73 52 20 21

Nord-Trøndelag 74 16 29 27

Nordland 75 52 72 46

Troms 77 83 03 70

Finnmark 78 95 36 87

23

Spørsmål angående.. rettes til... ved... telefon... e-post...

Ambulanse Ambulansesekretariatet Øistein Gravdal 22 05 41 58 oistein.gravdal@redcross.no

Ambulanse Ambulansesekretariatet Ragnhild M. Vatne 22 05 40 94 ragnhild.vatne@redcross.no

Beredskapsarbeid Beredskapskonsulent Morten Grøtvedt 22 05 41 68 morten.grotvedt@redcross.no

Beredskapsarbeid Beredskapskomiteen Yngve Tørrestad 33 31 15 02 yngve.torrestad@nrk.no

Fagbladet Hjelpekorps Sekretariatet Eli M. Hageberg 22 05 41 63 eli.hageberg@redcross.no

FORF Landsrådet Arvid Ryen 90 98 78 12 arvid.ryen@c2i.net

Forsikringer Røde Kors Inntekt Øivind Granlund 22 05 42 15 oivind.granlund@redcross.no

Forskrifter kjøretøyer Ambulansekomiteen Morten Hofft 22 16 40 34 91 83 16 06

FRIFO Sekretariatet Kari Torgersen 22 05 41 04 kari.torgersen@redcross.no

Førstehjelp Sekretariatet Olav Aasland 22 05 41 03 olav.aasland@redcross.no

Førstehjelpsrådet Sekretariatet Olav Aasland 22 05 41 03 olav.aasland@redcross.no

Hjelpekorpsprøven (bestilling) Distriktskontorene Se ovenfor

Hjelpekorpsprøven (innh./regler) Landsrådet Landsrådsmedlem Se ovenfor

ID-kort Landsrådet Landsrådsmedlem Se ovenfor

Internett Norges Røde Kors Dataavdelingen 22 05 40 00

Klatring, alpin fjellredning Ress.gr. krevende lende Nils Faarlund 61 16 33 78 61 16 37 96 (fax)

Konkurranser (DM, NM, EM) Landsrådet Arvid Ryen 90 98 78 12 arvid.ryen@c2i.net

Kursplaner (bestilling) Distriktskontorene Se ovenfor

Landsrådsvedtak Landsrådet Landsrådsmedlem Se ovenfor

Månedsposten Sekretariatet Eli M. Hageberg 22 05 41 63 eli.hageberg@redcross.no

Opplæring Opplæringskomiteen Ole Gladsø 92 40 72 10 ole.gladso@dsb.dep.no

Presseutspill Landsrådet Arvid Ryen 90 98 78 12 arvid.ryen@c2i.net

Profilprogrammet Kommunikasjonsavd. Liv Ronglan 22 05 40 48 liv.ronglan@redcross.no

Refusjoner (GP-1440) Landsrådet Arvid Ryen 90 98 78 12 arvid.ryen@c2i.net

Regelverk Landsrådet Landsrådsmedlem Se ovenfor

Regelverk (bestilling) Norges Røde Kors Internettsider www.redcross.no/hjelpekorps

Samband Ress.gruppe samband Tor Helland 48 16 99 33 tor.helland@kokom.no

Sertifikater (bil/scooter etc:) Ambulansekomiteen Morten Hofft 22 07 43 98 91 83 16 06

Snøskred Ress.gruppe skred Albert Lunde 61 21 25 36 albert.lunde@lom.online.no

Uniformering Landsrådet Landsrådsmedlem Se ovenfor

Vannredning/dykking Ress.gruppe vannredning Håkon Melkevik 90 17 86 10 legevakt@online.no

Varebestillinger Røde Kors Service 22 05 42 30 rode.kors.service@redcross.no

VOVV Sekretariatet Anne Schrøder 22 05 40 43 anne.schroder@redcross.no


C-BLAD

RETURADRESSE:

Norges Røde Kors

Postboks 1 Grønland

0133 OSLO

24

Kan du vise hvem du er?

Operativ leder ringer: ”To store turistbusser har kollidert, og

hjelpekorpset er bedt om å møte umiddelbart.” Du løper

av gårde, og er på skadestedet 10 minutter senere. Imponerende!

På skadestedet er det bare innsatspersonell som slipper

innenfor sperringene. Det nye ID-kortet fra Norges Røde

Kors Hjelpekorps ordner den biffen! Du kan konsentrere

deg om å trøste og bære, lindre smerte og redde liv!

Norges Røde Kors Hjelpekorps ID-kort bekrefter at du er

kvalifisert førstehjelper samt at du er hjelpekorpsmedlem.

Det stadfester dessuten at du, i samsvar med Genevekonvensjonene,

er beskyttet som midlertidig sanitetspersonell

når du er under utøvelse av Røde Kors-tjeneste.

Har du sjekket ID-kortet ditt i det siste? Er det fortsatt

gyldig? Vet du hvor det er? Det nye ID-kortet er i plastikk

og i bankkortformat. ID-kortet passer derfor perfekt i lommeboken.

Det kan også festes med klips på hjelpekorpsuniformens

venstre brystlomme.

Kanskje er det på tide med en fornyelse? Det er hjelpekorpsets

styre som skal sørge for at alle medlemmene, som

tilfredsstiller minstekravene, har gyldig ID-kort. Men, det

skader jo ikke med litt egeninnsats heller! Styret kan bestille

ID-kortene fra rode.kors.service@redcross.no eller på telefon

22 05 42 30. Pris kr 26,-.

More magazines by this user
Similar magazines