Banning – makt eller avmakt? - Språkrådet

åde til fornuften og til følelsene. Den
skulle overbevise og overtale. I vår tid
er nok appellen til følelsene kommet i
miskreditt, ikke minst som følge av
det 20. århundres politiske demagoger.
I norsk sammenheng har det vært
en tendens til å stemple politikere med
sterk følelsesmessig appell som romlende
tomtønner. Men den intimiserende
retorikken som fjernsynet krever,
er ikke mindre henvendt til følelsene
enn mange av de voldsomme retoriske
effektene som ble brukt av potentatene
som representerte de ekstreme
ideologiene fra forrige århundre.
Retoriske grep
I det politiske språket og i politiske
sammenhenger fins det noen ord som
står i en særstilling, og som blir brukt
av alle. Noen er så sterke at de nærmer
seg utskjellingen. Når Kåre Willoch
kalte Arbeiderpartiets forslag «sosialistisk
overbudspolitikk», nærmet vi
oss dette. Willoch snakket også om
«utgiftspartiene». Når Erna Solberg
kaller sin egen regjering «samarbeidsregjeringen»
og det mulige regjeringsalternativet
av Ap, Sp og SV «kaoskameratene»,
skjønner vi at det er ulike
saklighetsnivåer på de to begrepene.
Begrepet «ondskapens akse», som ble
utmyntet av en av taleskriverne til president
George W. Bushs taleskrivere,
fikk et internasjonalt gjennombrudd.
Da er nok hyppig brukte politikerord
som «demokrati», «frihet», «human»,
«menneskerettigheter», «fornuftig»,
«verdiskaping», «modernisering»
osv. mindre hardtslående, men like
fullt effektive i sin appell til følelsene.
Det samme er negativt ladede ord som
«krig», «overgrep», «terror», «fundamentalisme»,
«vilkårlighet». Noen ord
faller ut av alminnelig bruk på politikkens
arenaer, som «borgerlig» og
«sosialistisk», fordi de har tapt mye av
sin mening. Et hederskront ord som
«distriktspolitikk» er også sjelden i
bruk i dag. Nå «opplever» politikerne
mye, de «føler» og «har magefølelse
for», de «står fram» og «gir et ansikt
til», alt hentet fra intimsfæren. En av
de virkelig bevisste brukere av politikerspråket
er Carl I. Hagen, som i alle
fall en tid greide å gi «politikerne»
betydningen «de andre – ikke vi». Jeg
tror han nå har sluttet med dette, etter
å ha sittet 30 år på Stortinget.
Ord fra oljebransjen er også blitt
mindre brukt i de seinere år, etter at de
var dominerende i politikersammenheng
i 1970- og 80-åra. Det samme må
sies om ord fra forsvars- og krigssfæren.
Men fortsatt står det politisk strid
om bruken av ordet «krig», som er et
stygt ord når vi er engasjert i det.
Statsministeren foretrekker «humanitær
aksjon» om vår deltakelse i Irakkrigen.
Slik kan man se at politikerspråket
er et dynamisk redskap, under rask
endring når samfunnet også endres.
Men den politiske retorikken har like
fullt lange historiske røtter, og det er
de samme språklige elementene som
tas i bruk, selv om ordene er annerledes
over tid. Det er en spennende tanke
at det ikke er så stor forskjell på de
virkemidler som ble brukt i den greske
agora, i det romerske forum og
senat og i det norske Storting og i våre
medier.
SPRÅKNYTT 3–4/2004
7