Åpnings- og avslutningsseremoniene

Åpnings- og avslutningssere m o n i e n e

D e t o l y m p i s k e c h a r t e r f a s t s l å r a t
d e t s k a l v æ r e e g n e m a r k e r i n g e r i
f o r m a v s e r e m o n i e r v e d å p n i n g e n
o g a v s l u t n i n g e n a v o l y m p i s k e
l e k e r . C h a r t e r e t f a s t s e t t e r r a m -
m e r , a k t ø r e r , k o n k r e t i n n h o l d o g
r e k k e f ø l g e f o r d e n f o r m e l l e o g
s e r e m o n i e l l e d e l a v m a r k e r i n g e n ,
m e n s a r r a n g ø r e n s t å r f r i e r e m e d
h e n s y n t i l d e n k u n s t n e r i s k e d e l e n .

B e g y n n e l s e n
I august 1991 ble Polyvisjon AS tildelt
kontrakten for åpnings- og avslutningsseremoniene.
Dette ble
gjort på bakgrunn av et forprosjekt.
Polyvisjon skulle i løpet av fase 1
utarbeide et fullverdig manus som
kunne brytes ned og danne grunnlag
for detaljbudsjetter og planlegging av produksjon. Fase 1
skulle være fullført innen 1. mai 1992. Rammen var NOK 85
millioner.
Forberedel sene og gj ennomføringen i
A l b e r t v i l l e
Polyvisjon laget også Norges innslag i avslutningsseremonien i
Albertville. Det arbeidet ble mer arbeidskrevende enn noen
hadde forutsett, og Polyvisjon fikk liten tid til å forberede fase 1.
Norges innslag i Albertvilles avslutningsseremoni ble meget
vellykket, men ledelsen i Polyvisjon måtte ved hjemkomsten
erkjenne at de ikke ville være i stand til å møte kravet om innlevering
av fase 1 til 1. mai 1992.
S t r i d e n o m a r e n a e n
Vinneren av arkitektkonkurransen om det olympiske hoppanlegget
hadde i sin planløsning med at hoppbakken også skulle
være arena for å p n i n g s s e r e m o n i e n .Senere ble også avslutningss
e r e m o n i e nlagt dit.
Det var ikke problemfritt å forene hensynene til idretten og
seremoniene. Man måtte underveis foreta flere justeringer og
legge inn nye elementer i arenaen, f.eks. underjordiske rom på
sletta. Kostnadene ble dermed høyere enn først budsjettert.
I de første planene var starttidspunktet for åpningsseremonien
satt til kl. 13.00. Etter at man hadde sett åpningen av
Albertville-lekene, ble starttidspunktet endret til kl. 16.00.
Våren 1992 var det diskusjon om siktlinjene i hoppbakken. Det
ble hevdet at amfiet i hoppbakken ikke var bratt nok. Dette
ville medføre at publikum bare ville se inn i “nakken” på personen
foran. Tester som ble gjort ga kritikerne delvis rett, og
man satte i gang tiltak for å rette på dette.

For å bedre hoppbakkene som seremoniarena, prosjekterte
man et “scenografisk landskap”.
F a s e 1 m å u t s e t t e s
Først 16. juni 1992 ble fase 1 levert, og LOOCs evaluering startet
u m i d d e l b a r t .
Gjennomgangen av det fremlagte materialet viste raskt at de
kunstneriske kravene som manuset stilte, ikke ville møte kravet
om en budsjettramme på NOK 85 millioner.
Ut over høsten ble det foretatt store strykninger i manus for å få
ned utgiftene.
Disse strykningene var så omfattende at kunstnerisk leder
Kjersti Alveberg ble betenkt. Hun ble mer og mer engstelig for
at de foreslåtte nedskjæringene ville medføre at de kunstneriske
forutsetninger som hun hadde basert sitt manus på, ikke
ville bli overholdt.
Samarbeidet mellom produsent Jo Vestly og kunstnerisk
leder Kjersti Alveberg kom inn i en vanskelig fase. LOOC ble
kjent med at Polyvisjon ennå ikke hadde tegnet kontrakt med
Kjersti Alveberg, og ga klart uttrykk for misnøy med dette.
August 1992 ble det avholdt et møte med Kjersti Alveberg for
gjenn o mgang av konseptet. Etter denne gjennomgangen uttalte
kultursjefen at hun nå trodde på Kjersti Alvebergs kunstneriske
konsept, men at den sannsynlige prislappen ville komme opp
mot NOK 135 millioner. Kjersti Alveberg på sin side hevdet at
hennes sist framlagte konsept ville kunne gjennomføres for
NOK 105 millioner.
I september sa ledelsen i LOOC stopp. Man valgte å si opp
avtalen med Polyvisjon.
E t t e r b r u d d e t m e d P o l y v i s j o n
I kjølvannet av bruddet kom en avisdebatt om det var riktig å
bruke så mange penger til å p n i n g s- og a v s l u t n i n g s s e r e m o n i ene.
Bølgene gikk høyt og engasjementet var sterkt på begge sider.
Parallelt med den økonomiske debatten gikk det også en
debatt om målsetting, innhold og form i seremoniene. Konklusjonen
ble likevel at det ikke ble gjort noen endringer i den økonomiske
rammen på NOK 85 millioner som lå til grunn for
arbeidet med seremoniene.
A r b e i d e t v i d e re
Etter bruddet arbeidet man med å undersøke følgende alternativer
for det videre arbeidet:
Organisatorisk
f Organisering innenfor LOOC-systemet, enten direkte innenfor
organisasjonen, eller i et heleid datterselskap.
f Samarbeide med eksisterende selskap, entrepriseordninger
eller co-produksjon.
f Samarbeide med statlige institusjoner. Aktuelle partnere var
her NRK eller Norsk Film.
f Utenlandsk produsent.
Kunstnerisk
Man diskuterte mulighetene for å satse på et kunstnerisk team,
i stedet for én kunstnerisk leder. Samtidig var man i dialog med
flere kunstnere om mulige engasjement.
K o n k l u s j o n
I oktober 1993 ble Bentein Baardson ansatt som kunstnerisk
leder, og Gunnar Svensrud som produsent. Åpnings- og avslutningsseremoniene
ble organisert som en enhet i LOOCs kulturseksjon.
Seremoniene ved produsent Gunnar Svensrud rapporterte
nå til kultursjefen. Det var enighet om at avdeling for
seremoniene skulle holde til i Oslo.

N y e p r o b l e m e r
Reorganiseringen av seremoniene hadde ikke løst alle problemer.
Organiseringen som en del av kulturseksjonen viste seg å
ikke fungere etter forutsetningene. I tillegg ble det klart at samarbeidet
mellom produsenten og den kunstneriske lederen ikke
var tilfredsstillende.
LOOCs ledelse noterte dette med stadig stigende uro. I
februar 1993 bestemte man seg derfor for å gripe inn. Seremoniene
ble tatt ut av kulturseksjonen, og skulle nå rapportere
direkte til viseadministrerende direktør Petter Rønningen.
Samtidig forlot kultursjefen og produsenten sine stillinger.
N y p r o d u s e n t o g n y t t k o n s e p t
Dag Alveberg ble ansatt som produsent den 18. februar 1993.
Bentein Baardson og dramaturg Bodil Kvamme hadde
begynt å utforme et konsept basert på norske folkeeventyr og
gammel folketro. Spesielt de gamle eventyrene om vetter, eller
de underjordiske, ble basis for utarbeidelsen av det nye manuskriptet
som tok form utover våren og sommeren 1993.
Det møysommelige arbeidet med å organisere og rekruttere
en helt ny planleggings- og gjennomføringsorganisasjon startet
øyeblikkelig.
Den nye ledelsens oppgave var å planlegge og gjennomføre
åpnings- og avslutningsseremoniene på 1/3 av den opprinnelig
planlagte tiden.Fagmiljøene i Norge er små, og seremoniene
var en så stor oppgave at det var nødvendig å få med seg “de
beste” for å klare dette.
Flere institusjoner var dessverre ikke så samarbeidsvillige som
ønskelig, og motsatte seg bl.a. i å gi permisjoner til personell
som seremoniene ønsket å engasjere.
S a m a r b e i d e t m e d N R K O R T O ’ 9 4
Seremoniene ønsket å prioritere TV-sendingene høyt. Derfor
inviterte man til tre seminarer med NRK ORTO ’94 i løpet av
1993, hvor tilretteleggelsen for fjernsyn var hovedtema.
E n g a s j e m e n t e r
Om noe område led under de turbulente forholdene rundt
seremoniene, så måtte det være engasjementer av deltakere,
teknisk/administrativt personell og kunstnere.
På dette området merket man spesielt godt at Norge er et
lite land. De mest etterspurte utøvere både på den kunstneriske
og tekniske siden er gjerne bundet opp lang tid i forveien,
og dette skapte problemer. Når ledelsen valgte
Lysgårdsbakkene som arena, stilte dette krav til innslag som
ville benytte mange deltakere.
Norge har få profesjonelle utøvere innenfor de aktuelle
genre. Derfor har samarbeidet mellom profesjonelle og amatører
blitt spesielt godt utviklet her i landet. Vi kan nesten si at
denne måten å arbeide på er blitt en “norsk spesialitet”. Dette
måtte seremoniene også bygge på.
Prosjektets økonomi gjorde det dessuten umulig å engasjere
store mengder profesjonelle utøvere. Skulle man ha store masseopptrinn
var man avhengig av et godt samarbeide med store
grupper amatører.

A k t ø r e n e i å p n i n g s - o g a v s l u t n i n g s s e r e m o n i e n e
Helt opp til en måned før åpningsseremonien
fant sted, ble det engasjert
nye artister.
Som i alle kunstneriske prosesser
genererte enhver problemløsning
nye uløste spørsmål.
Ting ble knadd og eltet fram og
tilbake, og utover høsten 1993 begynte forestillingen langsomt
å ta form. Her nevnes de enkelte artister som ble engasjert:
L u f t a k r o b a t e r
Pål Bergan og Ronny Helgesen, fra Norsk Aero Klubb ble engasjert
til å hoppe i fallskjerm med et 150 m 2 stort norsk flagg.
I tillegg fikk de oppgaven med å gjøre “fritt fall” med ski, kjelker,
spark osv. til videoen som skulle være innledningen til
åpningsseremonien.
B a r n i k o r
Koret besto av 400 barn fra 16 barnekor i hele Mjøsregionen.
Prosjektleder var Tove Lundborg.
S i s s e l K y r k j e b ø S k o l l e r
I utgangspunktet skulle Sissel Kyrkjebø Skoller bare delta i
avslutningsseremonien, men like før åpningsseremonien ble
det besluttet å inkludere henne i denne også.
A n n o n s ø r f a m i l i e n
Denne besto av Liv Ullmann og Thor Heyerdahl, barna Stig
Løkken (12), Jumang Kang (12), Kristin Floberghagen (11),
Jonas Rathke (10), Ida Elisabeth Bang (9) og Kitty Lossius (7).
Deres oppgave var å introdusere alle innslagene i seremonien
på norsk og engelsk. De skulle også hilse det enkelte land
på sitt eget språk under innmarsjen.
Prosjektleder for barna var Maria Bang.
N i l s - A s l a k V a l k e a p ä ä
Nils-Aslak Valkeapää fremførte en selvkomponert joik.
Joiken er samenes opprinnelige musikkform. Nils-Aslak
Valkeapääs musikalske virksomhet har betydd mye for joikens
renessanse.

S a m i s k k u l t u r
Man etablerte et samarbeid
med det samiske samfunnet.
De ville vise reinkjøring
med slede og pulk. De
skulle være kledd i samiske
klesdrakter. Alt av klær, sleder
og seletøy var hjemmelaget og viste at samisk håndverk,
“duodji”, er en levende tradisjon. Reinopplevelser AS, som holder
til i Kautokeino, var samarbeidspartner i dette innslaget.
Prosjektleder var Nils I. Hætta.
B u n a d e r o g f o l k e d r a k t e r
Vår bunadstradisjon skulle vises fram for verden ved at skiltbærerne
skulle være kledd i bunader fra hele landet. Arbeidet
med å velge ut hvilke drakter som skulle være med, ble overlatt
til Bunad og Folkedraktrådet ved sin leder Magny Kalberg.
Bunadene har utgangspunkt i de gamle norske folkedraktene
fra det førindustrielle samfunn. På grunn av de store geografiske
avstander har det utviklet seg lokale særpreg.
Det er få land som har så mange forskjellige bunader, og
hvor de brukes så mye – fortrinnsvis som festantrekk – som i
Norge.
F o l k e l i v m e d f o l k e d a n s e r e , f e l e s p i l l e r e
o g T e l e m a r k k j ø r e r e
Odd Lund spilte på munnharpe, bukkehorn og seljefløyte. Over
80 ski-løpere fra Sondregruppen og Telemarkkjørere ble engasjert
til å stå telemark ned unnarennet på K90- og K120 -bakken.
250 folkedansere og 150 spelemenn fra 14 spill- og danselag
fra Gudbrandsdalen. Alle skulle være kledd i norske folkedrakter.
Prosjektleder var Rasmus Stauri.
B r u d e f ø l g e f r a H a r d a n g e r
Et tradisjonelt Vossebryllup ble også engasjert, sammen med
et “Jonsokbryllup”. Dette er en lek med de voksnes verden, og
er en levende tradisjon, som har vært en del av midtsommernattsfeiringen
i Hardanger i 150 år.
D e t o l y m p i s k e f l a g g
Flagget skulle bæres inn og heises av norske idrettsveteraner.
Disse ble valgt ut av idretten selv.
H e st o g O L
Dette var et samarbeidsprosjekt mellom åtte organisasjoner.
Utøverne var hesteinteresserte og hesteeiere som gikk sammen
for å fremme kunnskap og bruk av de tre norske hesterasene
Fjording, Dølahest og Nordlandshest.
Prosjektleder
var Geir Ottar
Enger.
D e n o l y m p i s k e i l d
Ole Gunnar Fidjestøl ble av idretten selv valgt ut til å gjøre skihoppet
som skulle bringe den olympiske ild ned i arenaen.
Som reserve oppnevnte man Stein Gruben.
Katrine Nøttingsnes ble tatt ut til å føre ilden rundt i arenaen,
og hun skulle over-rekke den til H.K.H. Kronprins Haakon
Magnus som skulle tenne den olympiske ild.
H a n s M a j e s t e t K o n g e n s G a r d e
Garden var en av de første enhetene som ble engasjert etter at
Baardson/Alveberg tok over.

De har alltid spilt en sentral rolle i de store norske vinteridrettsarrangementene
og denne tradisjonen skulle følges opp i olympisk
sammenheng også.
J a z z M i x g r u p p e n
I OL-regionen var det allerede en stor gruppe amatører i alderen
7 til 70 år som hadde dans som hobby. De var organisert i
noe som ble kalt Aktiviteket under ledelse av Ellen Berntsen.
Tilsammen rundt 340 mennesker fra Fagernes til Hokksund
ble via dette med i seremoniene.
I tillegg ble ca. 50 profesjonelle dansere engasjert.
Fra det militære ble ca. 200 av de dyktigste militære skiløperne
hentet inn for å være med på dristige “skistunts” nedover i
unnarennet i de to hoppbakkene.
K o r e o g r a f e n e
Som ansvarlige koreografer ble Dans Designs Leif Hernes og
Anne Grete Erichsen ansatt. I denne store og kompliserte produksjonen
var det nødvendig med utvidet assistanse.
Andre koreografer ble etterhvert ansatt: Lee Otterholt,
Håvard Engell, Karene Lyngholm, Hanne Riegel, Bibbi
Winberg, og som koreografkonsulent Ellen Berntsen.
S c e n o g ra f i o g k o s t y m e r
I et lite miljø som Norge, er det ikke mange som har den nødvendige
erfaring til å ta på seg en så stor oppgave. Likevel finnes
det noen som har den nødvendige erfaring, og samtidig det
kunstneriske nivå som en slik oppgave ville kreve.
Man valgte ut medarbeidere som hver på sitt felt hadde oppnådd
anerkjennelse langt ut over Norges grenser.
Til kostymedesigner engasjerte man Kari Gravklev, til daglig
knyttet til Det norske teater.
Til scenograf eller “Set designer” ble John-Kristian Alsaker
engasjert.
Som projeksjonsdesigner ble Guri Dahl engasjert.
Projeksjonen skulle bruke begge unnarennene som “lerret”, og
være med på å fargelegge seremoniarenaen på sin spesielle
måte.
L y s o g l y s d e s i g n
John-Kristian Alsaker og Michael Hallbert ble engasjert.
S p e s i a l e f f e k t e r
Man visste tidlig at dette kom til å bli et område som ville
komme til å kreve ekstra mye.
Firmaet Pyroproffs fikk ansvaret for pyroeffekter og
fyrverkeri.
M u s i k k e n
Seremoniene hadde gjennom all turbulens og skiftende regimer
alltid hatt den samme musikalske ansvarlige, nemlig Egil
Monn Iversen.
Musikken er meget sentral i seremonisammenheng. Det ble
tidlig klart at folkemusikken var et meget sentralt element spesielt
i den seremonielle delen av begge seremoniene.
Til den kunstneriske delen gjorde man et valg av komponist
som kanskje overrasket noen. Arne Nordheim er en av våre
mest kjente og anerkjente samtidskomponister, spesielt i utlandet.
Bentein Baardson har iscenesatt flere stykker hvor Arne
Nordheims musikk har stått sentralt. Dette var nok de tyngste
grunnene til at han valgte Nordheim som hovedkomponist. I
tillegg engasjerte man en ung samtidskomponist ved navn Rolf
Wallin, og til begge seremonienes startsekvenser Dag Kolsrud.
Monn Iversen hadde selv valgt å skrive den musikken som deltakernasjonene
skulle marsjere inn etter. Den var basert på
gamle norske folketoner.

Iver Kleive og Knut Reiersrud gjorde en nyinnspilling av en
variasjon over en gammel norsk folketone, som fikk tittelen
“Nåde”. Denne ble brukt som musikkledsagelse under finalen i
kunstnerisk del av åpningsseremonien.
P r ø v e t i d e n
Siden de aller fleste aktørene var amatører, måtte prøvene legges
til helgene.
Ellers ble det organisert et nettverk av koreografer som
arbeidet der hvor amatørene bodde. Dette arbeidet kom i tillegg
til de store weekend-samlingene.
I tillegg gjennomførte amatørene vanlig kondisjonstrening,
for å dyktiggjøre seg til den store oppgaven. Prøvene startet
vanligvis kl. 11.00 og varte til 18.00. Det var lagt inn hvile og spisepauser.
De store avstandene gjorde at det måtte bygges ut et transportsystem
som kunne takle denne oppgaven. Slik fikk seremonienes
logistikkavdeling en forsmak på de utfordringer de ville
møte i gjennomføringsperioden.
De første prøvene foregikk på arealet nede ved Strandtorget
på Lillehammer. Etterhvert kunne man flytte over i
Lysgårdsbakkene, hvor man fikk opp både prøvetelt og bespisningstelt.
Til de største prøvene senhøstes 1993 var det i perioder
mer enn 800 mennesker samlet på en gang. Transport og
bespisning av alle disse gikk over all forventning.

Å p n i n g s s e r e m o n i e n
Dagen var kommet. Det var dette
man hadde planlagt i så lang tid.
En vellykket åpningsseremoni
betyr enormt mye for arrangementets
anseelse, for moralen og dugnadsånden
i den olympiske organisasjonen.
Åpningsseremonien er
den som setter anslaget for resten av arrangementet.
Operasjonsleder Petter Rønningen sa det slik at: «Opinionens
inntrykk av åpningsseremonien vil være bestemmende for det
totale inntrykket av vinterlekene på Lillehammer».
I den siste uken før vinterlekene åpnet hadde snøen lavet
ned. For aktører og teknikere hadde dette medført store problemer
for avviklingen av sluttprøvene. Man hadde vært nødt til å
kjøre bort store mengder snø fra Lysgårdsbakkene hver dag.
Snø og vind ville være det verst tenkelige været under
åpningsseremonien. Det ville bl.a. kunne ødelegge fjernsynsbildene.
Kulden hadde også festet sitt jerngrep om Lillehammer.
Temperaturen vekslet mellom -15 til -20 o C. Aktørene og teknikerne
i seremoniene hadde gjort sine prøver utendørs fra sommeren
1993, så de var herdet og taklet kulden på en flott måte.
Utover dagen den 12. februar 1994 ble været stadig bedre. Da
portene åpnet kl. 12.00 var det en nesten eventyrlig vinterdag
med sol, sylskarp luft og et lite, lett, nesten usynlig, snefall nå
og da. Rammen kunne ikke vært bedre.
Hver tilskuer fikk tildelt en hvit kappe ved inngangen til arenaen.
Tanken var at hele arenaen skulle være hvit, også publikum.
Det ville gi større virkning av farger for aktørene mens
det ennå var lyst. Dette lyktes over all forventning.
Publikum ble i forkant varmet opp etter alle kunstens regler
med Tande P som programleder.
Kl. 15.45 kom 400 barn i kor og Garden ut av sine kulverter
og inntok sine plasser. Koret formet de fem olympiske ringene
i unnarennet, og vakte stor jubel i sine flotte kostymer.

A n s l a g e t
For første gang gikk NRK ORTOs vignett over
TV-skjermene. Den ble etterfulgt av en video som
viste luftakrobater i fritt fall mens de lekte med
ski, kjelker og snowboards. De foldet ut et svært
flagg, og da publikum så opp, ble de oppmerksomme
på at dette ikke lenger var video, men virkelighet.
Over Lysgårdsbakkene kom to fallskjermhoppere flyvende
med et 150 m 2 norsk flagg mellom seg. De hadde gjort et perfekt
“timet” utsprang. Dette hoppet var også ny Guiness rekord
for denne type fallskjermhopp med 150 m 2 flagg.
Thor Heyerdahl, Liv Ullmann og syv barn ønsket så verdens
TV-publikum og tilskuerne i bakken velkommen til åpningen av
De XVII olympiske vinterleker på Lillehammer 1994. De minnet
oss om at 1994 var utnevnt av FN til å være året for sport, og at
det var andre gang Norge var vertskap for de olympiske vinterleker.
D e t s a m i s k e i n n s l a g e t
Idet fallskjermhopperne suste over arenaen, sto den samiske
multikunstneren Nils-Aslak Valkeapää i sentrum av arenaen.
Han framførte sin spesialskrevne joik til åpningen.
Et stykke ut i joiken kom det inn 15 sleder trukket av reinsdyr
som sirklet rundt Valkeapää. Den siste sleden brøt ut av sirkelen.
Valkeapää grep et rep som hang etter og snørekjørte ut
sammen med resten av reinraiden, til publikums elleville
begeistring.
T e l e m a r k
I sin innledning til denne delen av seremonien minnet Liv
Ullmann og Thor Heyerdahl oss om at all kultur reflekterer
nåtid og fortid.
Som svar på dette kom en telemarkkjører med en hardingfele
i handa susende ned fra toppen av unnarennet i K90 - bakken.
Han hoppet, gjorde saltomortale i lufta, og landet
elegant i unnarennet i K120 - bakken, og sto nydelig
telemark nedover unnarennet. Nede på sletta
overleverte han fela til Øystein Romtveit som
satte i gang med å spille Fanitullen.
Ut fra hoppet mellom K90- og K120 - bakken
fulgte en rekke telemarkkjørere som viste fantastiske
skiferdigheter mens de suste over hoppkanten. De ble
etterfulgt av masse kjørere som sammen laget en telemarkoppvisning
i begge unnarenn. Vel nede på sletta startet de å
danse halling.
F e l e s p i l l e r e o g f o l k e d a n s e r e
Inn på arenaen kom 250 folkedansere og 150 spelemenn fra
regionen.
De ble fraktet inn av 50 sleder trukket av norske hester fra
Hest og OL. De kjørte til sine faste posisjoner og folkedansere
og spelemenn startet opp med Sinclairhalling.
I sine bunader og folkedrakter utgjorde disse et praktfullt
skue der de fortsatte med å danse springleik.
K o n g e f a m i l i e n s a n k o m s t
Til tonene av Arne Nordheims “Venit Rex” ankom kongefamilien
i to sleder. Sleden som kom med kongen og dronningen,
var den samme som i sin tid brakte kong Håkon VII til
Holmenkollen skifestival. Den hadde fått en nødvendig
oppussing.
Kongen ble hilst av spelemenn og folkedansere som viftet
med lommetørklær i rødt, hvitt og blått. De ble møtt på sletta
av presidenten i LOOC, Gerhard Heiberg, og presidenten i
IOC, S.E.M. Juan Antonio Samaranch. De ble så fulgt til sine
plasser, og kongesangen ble avsunget unisont.
Slik fikk verden se hvordan vi i vår tradisjon mottar vår
kongefamilie når de ankommer til et vintersportsstevne.

V o s s a b r y l l u p e t o g
H a r d a n g e r b r y l l u p e t
Over sletta kom det et praktfullt Vossabryllup,
som er en prosesjon med brud og brudgom, hester
og gjester – en levende tradisjon på Voss i dag.
Disse ble så fulgt av et såkalt “Jonsokbryllup”,
som er en tradisjon hvor barn “etterligner” de
voksnes bryllup.
Og mens snøfnuggene dalte ned, og mørket var i ferd med å
senke seg over Lysgårdsbakkene, ble scenen satt for innmarsjen
av de deltakende nasjoner.
I n n m a r s j e n
Så var det klart for den store innmarsjen. Tradisjonen tro kom
Hellas først inn i arenaen.
Det var 67 nasjoner og i overkant av 2000 idrettsutøvere, som
var ny rekord.
Foran hver nasjon gikk det en eller flere skiltbærere kledd i
bunad. De var valgt ut fra hele landet, og viste på en flott måte
den særegne norske folkedrakttradisjonen.
Innmarsjmusikken
var spesialskrevet av
Egil Monn Iversen, og
baserte seg på den
unike norske “trommeslåttradisjonen”,
og
norske folkemelodier.
Hvert land ble ønsket
velkommen på norsk, engelsk, fransk og landets eget språk.
Samtidig ble det lagt inn fjernsynsbilder av den olympiske ild
mens den nærmet seg Lysgårdsbakkene.
T a l e n e
Først talte LOOCs
president Gerhard
Heiberg. Han rettet
en takk til den norske
regjering for den støtte
som var gitt. Han
understreket LOOCs intensjon om å lage en idrettsfest hvor
kulturen også ville stå sentralt. LOOC hadde bestrebet seg på å
lage dette arrangementet på “den norske måten”. Det betydde
størst mulig nærhet mellom idrettsfolk og publikum. Dette var
et stolt øyeblikk for alle de som hadde arbeidet for å forberede
disse olympiske lekene, sa president Heiberg som for øvrig
holdt sin tale både på engelsk og fransk.
President S.E.M. Juan Antonio Samaranch tok i sin tale opp
miljøaspektet som arrangørene av Lillehammer-lekene la så
stor vekt på. Han minnet også om at disse lekene markerte
starten på 100 års jubileet til IOC.
Han ba publikum om å reise seg og holde et øyeblikks stillhet
for Sarajevo som for ti år siden hadde vært vertskap for de
olympiske vinterleker.
Så var det høytidelige øyeblikket kommet da president
Samaranch ba Hans Majestet Kongen, om å åpne De XVII
olympiske vinterleker.
Hans Majestet erklærte i henhold til Det olympiske charter
De XVII olympiske vinterleker på Lillehammer 1994, for åpnet.
D e t o l y m p i s k e f l a g g a n k o m m e r
L y s g å r d s b a k k e n e
Båret av åtte norske idrettsveteraner; Hjalmar Andersen,
Bjørg Eva Jensen, Stein Eriksen, Egil Danielsen, Hallgeir
Brenden, Linda Andersen, Heidi Sundal og Grete Waitz, kom
flagget inn i arenaen.
Samtidig gikk 400 Barn i kor mot sentrum av arenaen hvor

Sissel Kyrkjebø Skoller allerede var på plass. Til den olympiske
hymnen, ble flagget båret på plass og heist.
D e n o l y m p i s k e i l d t e n n e s
Ole Gunnar Fidjestøls fall under trening to dager før åpningsseremonien,
hadde med all tydelighet vist hvilken gigantisk utfordring
det var å hoppe med fakkelen i den store bakken.
Han ble heldigvis ikke alvorlig skadd, men reserven Stein
Gruben måtte på kort varsel ta Fidjestøls plass.
Ilden ble båret det siste stykket fram til hopptårnet av veteranen
Reidar Liaklev. Han gav den til Brit Pettersen Tofte som løp
fakkelen den siste delen opp til hopptårnet hvor Stein Gruben
satt klar. Han hadde fått minimal tid til å forberede seg, og
hadde bare fått gjort noen få treningshopp. Nå satt han klar og
mottok fakkelen fra Brit Pettersen Tofte, mens Arne
Nordheims mektige musikk “Varder” runget ut over Lysgårdsbakken.
Dette var øyeblikket da hele verden holdt pusten.
Stein Gruben satte utfor, for ut over hoppkanten og landet
sikkert og trygt.
Publikumsjubelen ville ingen ende ta da han svingte nede på
sletta og ga fakkelen videre til den svaksynte idrettsutøveren
Kathrine Nøttingsnes som sammen med sin ledsager tok ilden
rundt arenaen før hun overleverte den til HKH Kronprinsen.
Han løp opp midtgangen i deltakertribunen og opp trappen til
hovedflammeholderen. I perfekt samspill med Arne
Nordheims musikk tente han den olympiske ild.
E d s a v l e g g e l s e
Vegard Ulvang avla den olympiske eden på vegne av alle
idrettsfolkene, og Kari Kåring avla den på vegne av dommerne.
G a r d e n
Inn på arenaen marsjerte 174 frivillige gardister. Gardens
musikkorps og drillkorps gjennomførte en drill som virkelig
vakte begeistring. Til spesialskrevet musikk av Jon Brakstad
med tittelen “Prelude Olympic” viste de norske frivillige repetisjonssoldatene
sammen med kontingenten som var inne til førstegangstjeneste,
hva man kan oppnå med hardt arbeide og
disiplin.

K u n s t n e r i s k d e l
N a t u r o g k u l t u r
Til de ensomme tonene fra Odd Lunds bukkehorn som spilte
Gjendines bånlåt, leste Liv Ullmann innledningen til et lite eventyr
om vettene. Det begynte slik som alle våre eventyr begynner:
Det var en gang…
H v a e r v e t t e r
Vettene er skapninger som er kjent i norsk folketradisjon helt tilbake
fra den norrøne mytologi. De lever under jorda og i berg,
eller i uthus og løer. Det finnes både gode vetter og onde vetter.
I spenningsfeltet mellom natur og kultur oppsto det en forestillingsverden
som har vært med på å prege oss som folk og
nasjon. Kunstnere finner med jevne mellomrom fram til denne
kilden. Dette gjorde også kunstnerisk ansvarlig Bentein
Baardson og dramaturg Bodil Kvamme som skrev manuset til
åpningsseremonien.
I følge vår tradisjon er vettene fredselskende og lever i samspill
med naturen. Det gjaldt å behandle vettene godt slik at de
spilte på lag med menneskene.
E n g s t e l s e o g m o t
Plutselig brøt et hode gjennom snøen i den tomme arenaen.
Det var en underlig skapning i et nydelig kostyme. Verden fikk
se sin første vette.
Vetten så seg undrende rundt. Hva var dette for et underlig
sted På en annen del av arenaen brøt to bein igjennom sneen.
Etter hvert kommer flere og flere vetter opp til overflaten. De
prøvde forsiktig ut underlaget, og langsomt begynte de å
beherske det.
Opp fra jorden strømmet det stadig flere vetter. De første og
modigste hjalp de andre, og viste dem hvordan dette skulle gjøres.
Nedover begge unnarennene kom det vetter i sakte tempo.
Det så nærmest ut som om de opphevet tyngdekraften.
Hemmeligheten var at de var festet til en sinnrik vaierløsning
som mest av alt ligner på den teknikken som fjellklatrere bruker.
Publikum så ikke vaierne. Derfor virket det som om vettene
kunne stå rett ut i unnarennet.
Langsomt ble de modigere og begynte å leke og more seg.

F o r v e n t n i n g o g f o r b e r e d e l s e
Vettene var kledd i fem forskjellige typer drakter i farvene til de
olympiske ringene. Kostymedesigner Kari Gravklev brukte
gamle norske drakter og mønstre som modell for kostymene til
vettene. De fem vetteklanene symboliserte de fem kontinentene,
og vi forsto med ett at de var kommet i en spesiell hensikt.
Det samlet seg etterhvert mange hundre vetter ute i arenaen.
A l e n e o g s a m m e n
De formet en gigantisk sol, som strålte ut over hele arenaen.
De begynte å dra i masse tau, som om de ville hale noe opp av
jorden. Et sterkt lys kom opp fra jordas indre. Sakte kom et
gigantisk egg til syne.
H ø y t i d o g s e i e r
Vettene strømmet inn til egget som for å verne og beskytte det.
Kimen til liv måtte varmes og beskyttes. Egget reiste seg sakte
på høykant, og langsomt kom jordas fem kontinenter til syne
på eggets overflate. Det var Tellusegget, som skulle symbolisere
vår jord. Vettene ville minne oss om at vi må ta vare på vår
jord.
L i v o g f r a m t i d
Sakte begynte egget å rotere mens det åpnet seg, og ut kom en
gigantisk fredsdue som langsomt foldet ut sitt vingespenn.
Samtidig ble det sluppet ut tusenvis av kunstige duer som langsomt
steg opp mot den mørke nattehimmelen.
Et gigantisk fyrverkeri markerte avslutningen på åpningsseremonien.

A v s l u t n i n g s s e r e m o n i e n
Det samme gnistrende flotte vinterværet
som hadde preget hver eneste
av de 16 olympiske konkurransedagene,
dannet også rammen rundt
de 35 000 tilskuerne som strømmet
til Lysgårdsbakkene for å oppleve
avslutningsseremonien til De XVII
olympiske vinterleker på Lillehammer.
Bare 48 timer i forveien hadde den siste øvelsen blitt avsluttet
i hoppbakken. På disse 48 timene hadde mannskapene fra seremoniene
jobbet i ett strekk for å klargjøre bakken til avslutningsseremonien.
Det var en velpreparert og vakkert lyssatt
bakke som møtte publikum da de ankom arenaen.
Inne i arenaen var det lagt opp et oppvarmingsprogram hvor
publikum under ledelse av Knut Bjørnsen bl.a. fikk trene på
hvordan lommelykter, som var utdelt, skulle brukes.
På bakgrunn av suksessen med åpningsseremonien og lettelsen
og gleden over at lekene hadde gått så bra, var forventningene
og stemningen blant publikum meget høy.
400 Barn i kor som vi hadde møtt i åpningsseremonien, formet
igjen de olympiske ringene i unnarennet.
Forsvarets representasjonsorkester fant sine plasser, og like
før kl. 20.00 lød Gardens parademarsj som varslet at kongefamilien
ankom arenaen.
Avslutningsseremonien kunne begynne.
S t a r t e n
NRK ORTO ’94s vignett ble avspilt for siste gang. Deretter gikk
man rett over i en kavalkade med høydepunkter fra de 16 dagene
med idrettsfest og folkefest. Her ble det ikke bare fokusert
på seiersøyeblikkene, men gitt et tverrsnitt av utøvere og det
norske idrettspublikummets bidrag til disse uforglemmelige
dagene. Dag Kolsruds musikk dannet rammen rundt dette tilbakeblikket.
V e l k o m m e n t i l v e r d e n
Liv Ullmann og Thor Heyerdahl sammen med de syv barna
ønsket publikum og verden velkommen, og så kunne innmarsjen
starte.

I n n m a r s j e n
Det olympiske charter angir at idrettsutøverne under avslutningsseremonien
skal marsjere inn uten å stille opp i nasjonsrekkefølge.
Den strenge orden som preget innmarsjen under
åpningen, var nå løst opp. Først kom skiltbærerne i rekke på
fire og fire etterfulgt av nasjonsflaggene. Alle kom inn i samlet
tropp. Så kom idrettsutøverne og lederne fra de 67 deltakende
nasjonene i rekker på seks og seks. All kappestrid var nå over
og stemningen var høy blant idrettsutøverne. Innmarsjen gikk
på rekordtid. Nesten hele deltakertribunen var full også under
avslutningsseremonien. Inntrykket fra den vellykkede å p n i n g s-
seremonien hadde gjort at mange av deltakerne også ville være
med på avslutningen.
Innmarsjmusikken startet med Nudua av Frode Thingnæs,
etterfulgt av den norskeste av alle norske marsjer, Valdresmarsjen.
Så fulgte Brazz Bros. og Tre bukkene bruse. Brazz
Bros. har med utgangspunkt i tradisjonell norsk folkemusikk
skapt en sammensmelting mellom folkemusikk og jazz. Tre
bukkene bruse bygger også sitt reportoar på norsk folkemusikk,
men gjør det innenfor en mer tradisjonell form. Gruppen
består av noen av våre fremste utøvere på sine instrumenter. De
var utnevnt til “OL-musikere”, og var et sentralt element i
LOOCs kulturelle utenlandssatsing i tiden før lekene. Under
siste del av innmarsjen fikk vi et gjenhør med Dag Kolsruds
“Olympia”, som også var med under åpningsseremonien.
F l a g g o v e r r e k k e l s e
Etter at deltakerne var på plass, ble det greske, norske og japanske
flagget heist mens de respektive nasjonalsanger ble avspilt.
Samtidig tok IOCs president S.E.M. Juan Antonio Samaranch,
LOOCs president Gerhard Heiberg, Lillehammers ordfører
Audun Tron og Naganos ordfører Tasuka Tsukada plass på tribunen
i sentrum av arenaen.
Det olympiske flagg ble så overrakt fra ordfører Audun Tron
til president S.E.M. Juan Antonio Samaranch som så overrakte
det til ordfører Tsukada fra Nagano. Samtidig kom maskotene
til Nagano, de fire Snowlets inn på arenaen. Den neste arrangørbyen
hadde mottatt symbolet på at det var deres tur.
M i l j ø b u d s t i k k a
Lillehammers satsing på miljødimensjonen fikk sitt uttrykk da
ordfører Audun Tron overrakte en miljøbudstikke til miljøekspedisjonen
som kom susende inn i arenaen med tre hundespann.
Dette markerte starten på en reise hvor man ved hjelp av
ski og hundesleder skal dra fra Lillehammer gjennom Sibir til
Nagano hvor de skal overlevere miljøbudskapet til de neste
a r r a n g ø r e n e. Denne reisen er beregnet å ta ca. ett og et halvt år.
I en kort tale ønsket ordfører Audun Tron ekspedisjonen
lykke til på ferden.
L O O C s p r e s i d e n t G e r h a r d H e i b e r g s t a l e
I sin tale sa LOOCs president Gerhard Heiberg at han rettet en
spesiell takk til IOC og president Samaranch for den tillit de
hadde vist da de tildelte Lillehammer lekene i 1994.
På engelsk og fransk takket han idrettsutøverne, lederne,
media og de tusenvis av frivillige for deres bidrag til å gjøre De
XVII olympiske vinterleker til en uforglemmelig opplevelse for
alle. Han rettet et spesiell takk til det norske idrettspublikum
som på en så fantastisk måte hadde vist idrettsutøverne og verden
for øvrig at vinteridrett er folkefest i Norge.
I O C s p r e s i d e n t S . E . M .
J u a n A n t o n i o S a m a r a n c h s t a l e
S a m a r a n c h takket spesielt kongehuset og vår statsminister i sin
tale. Han minnet om Sarajevos situasjon, og håpet at Den olympiske
bevegelse hadde kunnet bidra til at det nå kunne se ut
som om at situasjonen ville bli litt lettere. Han takket også

idrettsutøverne, de frivillige og media for deres bidrag til de vellykkede
lekene. Han understreket også den “grønne dimensjon
e n ”.
President Heiberg i LOOC fikk overrakt IOCs gullmedalje.
Da Samaranch utnevnte De XVII olympiske vinterleker på
Lillehammer til de beste olympiske vinterleker noensinne, ville
jubelen ingen ende ta. Til og med “Seier’n er vår” runget et par
runder før Samaranch høstet enda mer applaus da han takket
hele det norske folk med disse ord: “To you, the people of
Norway, it is my great honour to say that you are the real winners
of these magic games”.
Han inviterte verdens idrettsungdom til å møtes igjen om fire
år i Nagano.
Deretter erklærte han, slik som det står i Det olympiske charter,
De XVII olympiske vinterleker i Lillehammer 1994 for
avsluttet.
D e t o l y m p i s k e f l a g g e t f i r e s o g b æ r e s u t
Åtte norske idrettsveteraner; Knut “Kuppern” Johannesen,
Magnar Solberg, Peder Lunde Jr., Jon Rønningen, Berit Aunli,
Brit Pettersen Tofte, Ingrid Hadler og Birte Hegstad, var flaggbærere.
Til tonen fra den olympiske hymnen ble flagget firt, og
marsjen ned midtgangen mot sentrum av arenaen startet.
Samtidig startet 400 Barn i kor som sto oppstilt i de olympiske
ringene, å bevege seg fra sin faste posisjon i unnarennet fram
mot sentrum hvor Sissel Kyrkjebø Skoller var på plass. 400 Barn
i kor gikk ut i en koreografert bevegelse, mens Sissel var forsanger
på hymnen. Sissel og barna møtte flagget i sentrum av
arenaen. Mens flagget ble båret mot utgangen sprang barna
under flagget og videre ut av arenaen. Barn er en viktig del av
vår norske måte å feire seremonier på. Avskjeden med det
olympiske flagg ble et rørende, vemodig og beveget øyeblikk.
Barna sørget for at optimismen og den spontane gleden også
var med i dette øyeblikket.
Dette avsluttet den seremonielle delen av avslutningsseremonien.
V e t t e n e i n n t a r a r e n a e n
Vettene, som vi møtte i åpningsseremonien, strømmet nå inn i
arenaen. De ville også være med på å feire at de 16 dagene med
idrettsfest og folkefest hadde gått så bra.
De hadde med seg fakler og danset vettenes glade folkedans.
Alle de fem klanene som representerte de fem verdensdelene,
og som ble verdenskjent i åpningsseremonien, ville også
være med i feiringen. Slik ville de være med på å befeste det
inntrykket som verden hadde fått gjennom lekene på
Lillehammer, at nordmenn har et helt spesielt forhold til vinteraktiviteter,
at vinter kan være
ramme om folkefest og moro som
har svært “høy” temperatur. Vår fritid
er ofte knyttet til naturen. Ord
som lek, glede, sunnhet og fellesskap
er i vår kultur ofte forbundet
med fysisk utfoldelse. Verden fikk
se at vinteridrett kan være “publikumsmagneter”
for folk i alle aldre.
Vettene ville med sin glade folkedans
være med å hylle idrettsfolk og
publikum for den innsatsen de hadde
gjort i løpet av De XVII olympiske
vinterleker på Lillehammer 1994.
M a k t o g a v m a k t
I norsk folketro er det både gode og onde vetter. Den tro og
forestilling som nordmenn gjennom århundrer har gjort seg
om overnaturlige skapninger, har røtter helt tilbake i norrøn
mytologi. Sagn og folkeviser er hentet opp fra folkedypet og
har øvet en veldig innflytelse på oss som folk.

N a t u rk r a f t o g t r o l l d o m s k r a f t
Enhver harmoni kan brytes. Når vi minst venter det kommer
de onde kreftene og prøver å overta festen og gleden.
Opp av grunnen i Lysgårdsbakkene steg tjerntrollet nøkken.
Fra underjordiske ganger strømmet onde vetter som jaget de
gode vettene ut av arenaen og oppover i unnarennet.
Til de mektige tonene fra Arne Nordheims Magma overtok
de onde vettene arenaen.
Som i det virkelig liv kan det gå fra vondt til verre. Så også i
den kunstneriske delen av avslutningsseremonien. Plutselig
ble begge unnarenn ved hjelp av pyroeffekter forvandlet til
svære fossefall av ild og lys. Nedover kom vel 200 onde vetter
ut av fossen som fossegrimer.
De sto på noe som kalles “snowrunners”, som er en liten ski
festet under en slalomstøvel. For publikum så det ut som om
de sto nedover unnarennet rett på støvlene. Det var festet pyroeffekter
på kroppene til disse onde vettene. Dette ga en sterk
visuell effekt. Fossegrimen og nøkken forente seg nede i arenaen,
og de begynte å danne et bevegelsesmønster basert på sirkler.
O v e r m a k t o g a v m a k t
De onde vettene mante fram tre enorme skogstroll som langsomt
kom opp fra bakken. Samtidig ble de store lystårnene
som omkranset arenaen, forvandlet til enorme troll. Det onde
truet fra alle kanter, det kunne se ut som om de onde maktene
ville seire totalt.
F o r v a n d l i n g o g b e f r i e l se
Men de gode vettene kom tilbake. I følge norsk folketro tåler
ikke trollene lys. Da sprekker de og blir til stein. Over hele vårt
langstrakte land finnes det steinformasjoner og sagn som viser
at her møtte engang et troll lyset.

Vettene samlet seg igjen i unnarennet. Utstyrt med speil som
reflekterte lys på trollene “sprakk” trollene, og de gode vettene
kunne jublende strømme inn i arenaen igjen.
De onde kreftene var beseiret, og festen kunne fortsette.
B a l a n s e o g h a r m o n i
De hvite vettene kom nå inn i arenaen og danset.
Samtidig leste Liv Ullmann og Thor Heyerdahl utdrag av
menneskerettighetserklæringen. Dette ble en sterk manifestasjon
av De olympiske lekers fredsbudskap som sto sentralt i
både å p n i n g s- og avslutningsseremonien. På slutten av denne
delen ble den olympiske ild slukket. I samme øyeblikk tente
idrettsutøverne på deltakertribunen sine lykter. Deretter fulgte
r e sten avde 35 000 tilskuerne etter som en lysbølge rundt hele
arenaen. Dette lyshavet var et betagende vakkert syn og ga
hver enkelt av de tilstedeværende en mulighet til å gi verden
budskapet om at selv om den olympiske ild var slukket på
Lillehammer, så ville det den symboliserer, leve videre.
S n ø b l o m s t e n f r a N a g a n o
Nedover deltakertribunen kom Snøblomsten fra Nagano. Hun
vandret inn i arenaen fram mot de hvite vettene som ønsket
B e g y n n e l s e o g a v s l u t n i n g e r e t t
Av de mer enn 2200 deltakerne var det bare 50 profesjonelle
B u d s j e t t
henne velkommen. Fra alle innganger ble det båret inn store
Åpnings- og avslutningsseremoniene ble en manifestasjon av
dansere. Resten var amatører fra Hedmark og Oppland. Det var
Ved budsjettrevisjon fire, høsten 1993, ble seremonibudsjettet
heliumsballonger som ble satt sammen til Naganos symbol for
norsk kultur og tradisjon. Seremonienes miljø og fredsbudskap
folk med forskjellig bakgrunn og i alle aldre fra syv til 70 år.
revurdert ut fra det nye detaljbudsjetterte konseptet. Endelig
De XVIII olympiske vinterleker i 1998. Musikk og tekst var
hadde nådd fram slik vi hadde håpet på.
Bak scenen arbeidet vel 180 faste ansatte og vel 100 f r i v i l l i g e. I
budsjett for seremoniene ble fastsatt til NOK 98,7 millioner,
basert på japansk folkemusikk. Hun ønsket verden velkommen
Fra alle kanter av verden strømmet meldingene inn om at pres-
tillegg jobbet 100 militære med å avvikle disse to forestillingene.
som bl.a. inkluderte byggingen av fem ekstra underjordiske
til Japan om fire år og var et symbol på alle de blomster som
se og publikum hadde latt seg begeistre av det de hadde sett.
Uten alle disse menneskenes helhjertede innsats hadde dette
rom for NOK 1,3 millioner og buffer mot uforutsette utgifter på
skulle blomstre i Nagano når verdens idrettsungdom skulle
I Norge så 1,9 millioner TV-seere på avslutningsseremonien.
ikke vært mulig. De aller fleste var frivillige, og det viser at dug-
NOK 8,5 millioner.
samles der i 1998. Velkommen til Nagano ble skrevet mot
Dette var ny rekord. Aldri har så mange vært samlet rundt TV-
nadsånden er levende i det norske folk. Dette var et realt skip-
Det endelige regnskap for seremoniene ble NOK 92,4 mill-
snøen i unnarennet på K120 - bakken ved hjelp av laser.
apparatene i Norge noen gang for å se et program.
pertak, hvor vi viste verden at også små nasjoner og små byer
ioner.
Til tonene fra Dovregubbens hall strømmet alle vettene inn i
Den suksessen som seremoniene bidro med til De XVII olym-
kan klare å arrangere vinterleker som vil bli et minne for livet,
arenaen igjen, og de norske og japanske utøverne var samlet til
piske vinterleker, fyller en med stolthet og ydmykhet. Den tål-
ikke minst for oss som fikk gleden av å være med på dem.
en felles gledesdans over at De XVII olympiske vinterleker nå
modighet, disiplin og lagånd som de involverte deltakerne i
var gått over i historien og at alt hadde gått bra.
seremoniene viste, fyller oss alle med stolthet og respekt.