Kritisk for Darfur

PÅ FLUKT
»Kritisk
for Darfur
Et magasin fra Flyktninghjelpen 2 ■ 2006

INNHOLD XXXX
TILBAKE I DARFUR
Flyktninghjelpen er igjen tilbake i
Kalma leir i Darfur etter å ha blitt
nektet å arbeide der i flere måneder
av sudanske myndigheter. Behovet for
hjelp er større enn noen gang.
REDAKSJONEN:
Ansvarlig redaktør:
Tomas C. Archer
Redaktør: Eirik Christophersen
I redaksjonen:
Roald Høvring, Heidi Petterson,
Astrid Sehl, Siri Elverland og
Bitte Emberland
ADRESSE:
Flyktninghjelpen
Postboks 6758, St. Olavs plass,
0130 Oslo
BESØKSADRESSE:
Grensen 17
Telefon: 23 10 98 00
Telefaks: 23 10 98 01
FRA BERGEN TIL KURDISTAN
Tobarnsmoren Nazanin Arif har
flyttet hjem til Nord-Irak etter å
ha bodd 12 år i Bergen. Selv om
den nye tilværelsen er langt mindre
bekvem enn i Norge, angrer hun
ikke på at hun flyttet tilbake.
DOKUMENTERER KRIG
Den anerkjente britiske fotografen Marcus Bleasdale åpner en
utstilling på Rådhusplassen i Oslo med bilder fra Darfur og andre
krigsherjede afrikanske land. Se et utvalg av bildene i På flukt.
5
14
12
DESIGN OG LAYOUT
Cox
FORSIDEFOTO:
UNHCR/H.Caux
TRYKK: Gamlebyen Grafiske
OPPLAG: 15. 000
ISSN: 1504-5463
TOMAS C. ARCHER
Generalsekretær
HÅP – OGSÅ FOR DARFUR
20. juni markeres Verdens flyktningdag over hele
verden. I år er temaet for dagen ’håp’. Flyktninghjelpen
ønsker å rette søkelyset spesielt mot situasjonen
i Darfur. Det kan virke selvmotsigende å
snakke om håp og Darfur i samme setning, for få
steder i verden synes situasjonen mer håpløs. Men
vi har ikke lov til å gi opp. Derfor starter Flyktninghjelpen
igjen opp hjelpearbeidet i regionen selv om
vi tre ganger har blitt nektet å arbeide der av myndighetene
i Sudan.
Sikkerhetssituasjonen for sivilbefolkningen i
Darfur ble dramatisk forverret i den perioden
Flyktninghjelpen ikke var til stede. Både drap, mishandling
og voldtekter økte. Vårt håp er at sikkerheten
vil bedres når vi igjen får komme tilbake, og
at vi kan bidra til gjøre tilværelsen som internflyktning
så verdig og utholdelig som mulig. Men målet
er at alle skal kunne vende hjem igjen så raskt som
mulig, og for at det skal kunne skje må en varig fred
komme på plass. Derfor er det viktig at verden bryr
seg og ikke aksepterer de overgrepene som finner
sted i Darfur.
I Norge blir Verdens flyktningdag markert på en
rekke ulike måter. I Oslo vil Flyktninghjelpen, i
samarbeide med Norges Røde Kors Ungdom,
arrangere rollespillet ’På flukt’ hvor profilerte personer
skal få oppleve på kroppen hva det vil si å
være flyktning. Samme dag åpnes en fotoutstilling
på Rådhusplassen med bilder fra Darfur av den
anerkjente fotografen Marcus Bleasdale. Også i
resten av landet vil dagen bli behørig markert ved
at asylmottak vil gjennomføre ulike arrangementer
i lokalsamfunnet.
Jeg vil benytte anledningen til å ønske alle våre
trofaste støttespillere en god sommer!
Med beste hilsen
Tomas C. Archer
Generalsekretær
nrc@nrc.no • www.flyktninghjelpen.no
UNIK AVTALE
MED UNHCR
En ny samarbeidsavtale mellom Flyktninghjelpen
og FNs høykommissær for flyktninger
(UNHCR) skal bedre beskyttelsen av mennesker
på flukt. Flyktninghjelpen er den første
frivillige organisasjonen som inngår strategisk
partnerskap med UNHCR.
– Dette er en unik avtale og en viktig dag
for Flyktninghjelpen. Både Flyktninghjelpen
og UNHCR arbeider for å beskytte flyktninger
og internflyktninger, og det nære samarbeidet
mellom oss har en lang historie.
Avtalen anerkjenner og styrker samarbeidet
ytterligere, sier Tomas C. Archer, generalsekretær
i Flyktninghjelpen.
Avtalen vil blant annet styrke samarbeidet
om beredskapsstyrker for å sikre kvalifiserte
hjelpearbeidere til feltoperasjoner, felles
trening og opplæring for hjelpearbeidere i
felt og styrke informasjonsarbeid om internflyktninger
og beskyttelse gjennom
Flyktninghjelpens database Internal
Displacement Monitoring Centre (IDMC).
Flyktninghjelpen har lenge vært en av
UNHCRs viktigste samarbeidspartnere i felt.
I de fleste av sine programland i Afrika,
Asia, Europa og Latin-Amerika har Flyktninghjelpen
et utstrakt samarbeid med FN-organisasjonen
innen flere aktivitetsområder.
Foto: UNHCR/S. Hopper
ROLLESPILL UNDER SPEIDERAKSJONEN
Norges Speiderforbund (NSF) og Flyktninghjelpen
gjennomførte i april den årlige Speideraksjonen
som både er en holdningskampanje og
innsamlingsaksjon. Navnet på årets aksjon var
«Skolestart» med fokus på Nord-Uganda. En av
aktivitetene i aksjonsuken var et rollespill hvor
speidere levde seg inn i hverdagen for barn og
unge i Nord-Uganda, hvor tusenvis av barn hver
kveld rømmer inn til de store byene av frykt for
STATOIL PÅ FELTBESØK I PAKISTAN
Flyktninghjelpen arrangerte nylig en reise
med fem representanter for Statoil til de jordskjelvrammede
områdene i Pakistan. Reisen
var et pilotprosjekt på et konsept kalt «ledererfaring
i felt», hvor deltakerne fikk innblikk i
utfordringene med å lede nødhjelpsoperasjoner
under ekstreme omstendigheter, og selv ble satt
til å løse konkrete problemer. «Ledererfaring i
felt» er et ledd i et langsiktig og bredt samarbeid
mellom Flyktninghjelpen og Statoil hvor
organisasjonene ønsker å utveksle erfaringer
og dra nytte av hverandres kompetanse. Statoil
bevilget 4 millioner kroner til arbeidet med
jordskjelvofrene i etterkant av katastrofen.
WALK THE WORLD
Nærmere 400 deltakere trosset regnværet
søndag 21. mai og støttet opp om marsjen
mot sult. Walk the World er et verdensomspennede
arrangement som i år samlet
760 000 mennesker til kamp mot sult i over
400 byer verden over. I Norge gikk marsjen
fra Rådhusplassen i Oslo til St. Hanshaugen,
hvor blant andre det populære pop-bandet
Briskeby opptrådte. Byrådsleder Erling Lae
holdt appell på Rådhusplassen.
Marsjen Walk the World er en del av
kampanjen Fight Hunger som bygger på det
første av FNs tusenårsmål; å halvere fattigdom
og sult i verden innen år 2015.
Inntektene fra årets arrangement i Oslo går
til Flyktninghjelpens arbeid i Nord-Uganda.
Walk the World i Oslo ble arrangert av
Flyktninghjelpen, Norges Speiderforbund,
transportbedriften TNT og FNs matvareprogram
(WFP).
å bli kidnappet av opprørssoldater. Inne byen
sover de på gulvet i lagerhaller eller rett på
gaten. På åpningsdagen av aksjonen fikk speiderne
drahjelp av Idol-artistene som stilte opp
på en gratiskonsert på Youngstorget som trekk
flere tusen tilskuere. Aksjonen innbrakte i fjor
1,7 millioner kroner. Årets resultat er ennå ikke
klart.
SMÅNYTT XXXX
2000 FASTE GIVERE
Flyktninghjelpen har fått flere tusen nye private
støttespillere til arbeidet for mennesker
på flukt. Over 2000 er nå faste givere som
gir på avtalegiro regelmessig. Ønsker du å
bli fast giver
Besøk våre hjemmesider:
www.flyktninghjelpen.no eller ta kontakt med
giverservice ved Britt Henningsen på telefon
23 10 98 31.
Flyktninghjelpen er avhengig av økonomisk
støtte fra privat personer, næringsliv og
organisasjoner.
3

XXXX
INNSPILL
RAYMOND JOHANSEN
Raymond Johansen er statssekretær i Utenriksdepartementet.
Tidligere har han blant annet vært generalsekretær
i Flyktninghjelpen, Chargé d’affaires ved den norske
ambassaden i Eritrea og informasjonsdirektør i Norad.
SUDAN XXXX
EN HILSEN FRA DARFUR
Flyktninghjelpen har gjort en enormt viktig jobb som leirkoordinator
i Kalma leir og jeg ble veldig glad for at organisasjonen
igjen har fått tillatelse fra myndighetene i Sudan til å
hjelpe de internflyktning i Darfur.
I skrivende stund sitter jeg i El Fasher i Darfur i
Sudan. Dette er mitt tredje besøk til Darfur siden
jeg ble statssekretær sist høst. I Darfur er mer enn
300 000 drept siden urolighetene startet i 2003.
Over to millioner mennesker er drevet på flukt.
Mange bor nå i store leirer for internflyktninger
inne i Darfur, andre har flyktet over grensen og
bor i flyktningleirer i Tsjad. Jeg har tidligere også
besøkt Kalma leir der Flyktninghjelpen har hatt
en enormt viktig oppgave som leirkoordinator.
I denne leiren alene bor det over 100 000 mennesker.
Forholdene i disse teltleirene i Darfur har
gjort et sterkt inntrykk på meg, og arbeidet Flyktninghjelpen
og andre hjelpeorganisasjoner gjør
i Darfur er livsnødvendig, men samtidig svært
krevende.
Her i El Fasher er sikkerhetssituasjonen nå så
vanskelig at besøk til flyktningleirer like utenfor
byen ikke er tilrådelig. Jeg frykter nå at hele fredsavtalen
kan gå i vasken, og jeg har i mine møter
appellert sterkt til myndighetene om at det må
gjøres mye mer med sikkerhetssituasjonen i
Darfur.
Verste siden Rwanda Det som har skjedd i
Darfur de siste årene gir meg sterke assosiasjoner
til Rwanda på nitti-tallet. Situasjonen i Darfur er
den største humanitære katastrofen vi har sett
siden Rwanda. Uten tilstedeværelse fra det internasjonale
samfunnet vil situasjonen i Darfur fort
bli forverret til tross for at en fredsavtale nå er
signert. Ikke alle partene i Darfur har signert
avtalen, og ingen vet hvorvidt opprørsbevegelsene
eller Janjaweed-militsene faktisk vil legge ned
åpnene i tråd med avtalen.
Beskyttelse av sivilbefolkningen er en kjerneoppgave.
Khartoum-regimet har et klart ansvar
for sikkerheten i Darfur og må gjøre mer for å
ivareta denne. I tillegg er det viktig at det internasjonale
samfunn er tilstede gjennom FN-systemet
og frivillige organisasjoner. Vi må samtidig styrke
operasjonen til den Afrikanske Union i påvente av
at FN overtar ansvaret for fredsoperasjonen i
Darfur. Norge vil stille med mannskaper til en
FN-operasjon i Darfur, men disse vil ventelig ikke
kunne være på plass før tidligst neste år.
Fred den eneste løsningen Jeg ble meget
bekymret da Flyktninghjelpen ble «erklært uønsket»
i Darfur av myndighetene i Khartoum i april
i år. Dette til tross for at FN uttrykkelig hadde
bedt Flyktninghjelpen om å være leirkoordinator
i Kalma leir. Fra Utenriksdepartementets side har
vi tatt opp dette spørsmålet med myndighetene i
Khartoum flere ganger. Dette var tredje gang i
løpet av ett år at Flyktninghjelpen måtte forlate
Darfur. Jeg er veldig glad for at Flyktninghjelpen
nå har fått en ny avtale med sudanske myndigheter
om igjen å bli leirkoordinator i Kalma-. Dette
viser ikke minst at man trenger et sterkt FN som
kan øve påtrykk på myndighetene i et land. I
denne saken har Jan Egeland og OCHA gjort et
skikkelig stykke arbeid for å få dette til.
I dag er det om lag 23 millioner internflyktninger
på verdensbasis, hvorav 2 millioner er
en konsekvens av Darfur-konflikten. Minst like
mange ble internflyktninger som en følge av krigen
mellom Nord- og Sør-Sudan, og de fleste av disse
har ennå ikke kunnet vende tilbake til sine hjemsteder.
Både på kort og lang sikt er fred den eneste
permanente løsning på problemene for internflyktningene.
Uten fred og sikkerhet kan de ikke
vende hjem til sine gårder og hus. Uten fred er det
umulig å bevege seg trygt i de enorme områdene
i Darfur og andre steder i Sudan. Uten fred er det
umulig å drive jorda, og uten fred kan ikke befolkningen
gå trygt for å hente vann til familiene
sine.
Stolt av Flyktninghjelpen Konflikten i Darfur
er ikke løsrevet fra Nord-Sør konflikten i landet.
Den er også koplet til problemene i Øst-Sudan og
regionale konflikter som LRA-geriljaens herjinger
i Nord-Uganda og i grenseområdene rundt. En
varig løsning for Sudan krever en løsning av alle
disse konfliktene, og her vil vi bidra med det vi
kan for å få dette til. Her må FN, frivillige organisasjoner
og land som ønsker å bidra positivt dra
i samme retning.
Jeg var i Flyktninghjelpen i nesten fire år, og er
veldig stolt av det arbeidet organisasjonen gjør
over hele verden. Det er derfor utrolig hyggelig å
se den anerkjennelsen Flyktninghjelpen nå har
fått gjennom inngåelse av en unik avtale med FNs
Høykommissær for Flyktninger (UNHCR) om å
bedre beskyttelse av mennesker på flukt. Flyktninghjelpen
er den første organisasjonen som
inngår en slik avtale med UNHCR. Denne anerkjennelsen
er også viktig for Norge som land, og
jeg er glad for at vi har dette tette samarbeidet
mellom UD og de frivillige organisasjonene på
dette området. Dette er noe jeg personlig er opptatt
av og ønsker å bygge videre på i mitt arbeid
som statssekretær.
TILBAKE TIL KALMA
For knapt to år siden forandret livet seg for 11 år gamle Satilah. Janjaweed-militsen
angrep landsbyen hans, drepte broren og drev alle innbyggerne på flukt. Han søkte
siden tilflukt i Kalma-leiren. Flyktninghjelpen er etter to måneders fravær nå tilbake
i landet, og kan igjen yte hjelp.
tekst: ROALD HØVRING
»
4
PÅ FLUKT 2 ■ 2006
5

XXXX
FLYKTNINGHJELPEN
I SUDAN:
Bidrar til retur av internflyktninger og flyktninger
til deres hjemsteder i Sudan.
Yter nødhjelp og beskyttelse til internflyktninger
og befolkningen i Darfur-regionen
Darfur:
• Driver flyktningleiren Kalma med 100 000
mennesker
• Distribuerer mat til 50 000 mennesker
• Gir undervisning til 16 000 skolebarn i flyktningleiren
Kalma
• Gir beskyttelse og taler internflyktningenes sak
Matlaging i Abushouk
leiren nær El Fasher.
XXXX
Nord- og Sør-Sudan:
• Gir opplæring om rettigheter ved retur til
internflyktninger, befolkningen i returområder,
sudanske myndigheter og frivillige organisasjoner
• Gir informasjon, rådgivning og juridisk hjelp
til internflyktninger
• Gir utdanning til barn og unge
• Bygger skoler
• Driver to senter hvor folk som vender hjem
kan søke husly, hjelp og informasjon
Foto: Reuters/Luc Nago
Foto: Reuters/ Finbarr O’Reilly
»
Da vi første gang traff Satilah viste han oss sine
egne tegninger som illustrerte de grusomme
handlingene. Han fortalte også hvordan medlemmer
fra den fryktede Janjaweed-militsen hadde
drept storebroren foran øynene på ham. Han var
glad for at han og moren hadde kommet seg i sikkerhet,
men han savnet faren som hadde kommet
bort under flukten. Han fortalte også hvor glad
han var for å kunne gå på skolen igjen, etter at
Flyktninghjelpen startet undervisning av 16 000
barn i leiren.
I april i år kastet myndighetene i landet ut
Flyktninghjelpen, som hadde drevet leiren siden
opprettelsen sommeren 2004. Samtidig ble Flyktninghjelpen
tvunget til å avslutte matdistribusjonen
til 50 000 mennesker i Sør-Darfur. Dermed
måtte Satilah og de nærmere 100 000 andre
internflyktningene i Kalma leir klare seg uten den
hjelpen og sikkerheten Flyktninghjelpen hadde
gitt dem. Nå to måneder etter er Flyktninghjelpen
tilbake i Darfur, og i mai undertegnet de stridende
partene en fredsavtale. Satilah og de andre internflyktningene
i Kalma klamrer seg nå til håpet om
at dette skal gjøre hverdagen bedre og at de en dag
skal få vende hjem.
Flyktninghjelpen hadde organisert og koordinert
det meste av hjelpearbeidet i leiren samt vært
en aktiv pådriver for å bedre sikkerheten og tale
internflyktningenes sak overfor myndighetene.
Undervisning og helsetilbud var etablert. I samarbeid
med fredsstyrkene til Den afrikanske union
(AU) organiserte Flyktninghjelpen også patruljer
som skulle beskytte kvinnene under vedsanking
utenfor leiren.
Fra vondt til verre – Kvinnene utsetter seg daglig
for fare når de må forlate leiren for å sanke
ved. De blir utsatt for vold og voldtekt fra både
regjeringssoldater og den fryktede Janjaweedmilitsen.
Etter at vi startet opp med vedpatruljene,
gikk antallet voldtekter ned betraktelig, sier landdirektør
Lotte Grauballe i Flyktninghjelpen.
Allerede fra november i fjor begynte forholdene
å bli svært vanskelige. Hjelpeorganisasjonene ble
stadig motarbeidet av myndighetene samtidig
som sikkerhetssituasjonen innskrenker mulighetene
for å yte hjelp. FN-organisasjonene har
slitt med å få inn penger til sitt hjelpearbeid. Sist
måned måtte Verdens matvareprogram halvere
sine rasjoner på grunn av pengemangel.
Da Flyktninghjelpen ble tvunget til å forlate
Darfur ble forholdene ytterligere forverret:
Volden økte, drapstallene gikk opp og stadig
flere ble drevet på flukt.
– Vi håper derfor at vi nå kan komme raskt
i gang med arbeidet igjen, sier Grauballe.
To millioner på flukt Siden konflikten i Sudans
vestre region blusset opp i 2003 har omlag 200 000
mennesker mistet livet. Mer enn to millioner er
drevet på flukt. Om lag 220 000 har søkt tilflukt i
nabolandet Tsjad. Mer enn tre millioner mennesker
er avhengig av hjelp utenfra. Det er mer enn
halvparten av hele befolkningen i Darfur.
FNs visegeneralsekretær Jan Egeland beskriver
forholdene som verdens verste humanitære krise
og han anklager det internasjonale samfunnet for
manglende vilje til handling. Mange vil hevde at
det som skjer er et folkemord og sammenligner
med det som skjedde i Rwanda i 1994.
Til nå har Den afrikanske unionen hatt en
fredsbevarende styrke på om lag 7 000 mann i den
krigsherjede regionen, men styrken har verken
vært stor nok, godt nok utstyrt eller hatt omfattende
nok mandat til å ivareta befolkningens sikkerhet.
FN har lenge ønsket å avløse AU med en
styrke som er om lag dobbelt så stor, men motstanden
fra sudanske myndigheter har så langt
hindret overføringen av oppdraget til FN.
Fortsatt håp Da sudanske myndigheter og den
største av tre opprørsgrupper i Darfur, SLA, endelig
signerte en fredsavtale 5. mai, ble det sett som
et første skritt mot en slutt på marerittet. Men i
tiden etter er ingenting blitt bedre for sivilbefolkningen
i Darfur. I hele 2006, og også i tiden etter
at avtalen ble signert, har volden tvert imot økt
kraftig, slår FNs høykommissær for flyktninger
fast. Angrepene kommer både fra den arabiske
Janjaweed-militsen, som støttes av regjeringen,
DARFUR-KONFLIKTEN
og fra splittede grupper innen SLA.
Satilah og de andre internflyktningene i Kalma
leir setter nå sin lit til FN og de humanitære
hjelpeorganisasjonene. Men FN kan ikke sende
fredstyrker før myndighetene i Khartoum sier ja,
og det kan ta fra seks til syv måneder før en operasjonell
FN-styrke er på plass. Om internflyktningenes
håp skal innfris avhenger også av at
regjeringen sikrer Flyktninghjelpen og andre
hjelpeorganisasjoner fri adgang til å drive sin
virksomhet.
Konflikten i den vestsudanske regionen Dafur blusset opp i 2003. Arabiske nomader har i mange
år vært i konflikt med afrikanske bønder i dette området.
Den arabiske militsen, Janjaweed, har drept, voldtatt, brent ned landsbyer og drevet sivilbefolkningen
på flukt. Regjeringen i Khartoum anklages for å støtte dem og drive etnisk rensing i Darfur.
Som et motsvar angrep Sudan Liberation Army (SLA) Janjaweed-militsen og regjeringssoldater.
Etter sterkt internasjonalt press har regjeringen lovet å avvæpne Janjaweed, men ingen ting har
skjedd.
Regjeringen og opprørerne undertegnet en våpenhvile i 2004 som aldri ble overholdt. FNs sikkerhetsråd
vedtok i 2006 sanksjoner mot et fåtall navngitte sudanere anklaget for krigsforbrytelser.
Den afrikanske union (AU) har sin første fredsbevarende styrke på 7000 soldater i Darfur. Så langt
uten å lykkes.
AU lyktes i mai å forhandle fram en fredsavtale. Avtalen omfatter imidlertid ikke alle de stridende
fraksjonene i regionen.
AU og FNs sikkerhetsråd har godkjent opprettelsen av en fredsstyrke i FN-regi. Regjeringen i
Khartoum har motsatt seg dette. Konflikten i Darfur er definert av regjeringen som en intern konflikt
i Sudan, i den hensikt å holde FN utenfor.
Om lag to millioner mennesker er på flukt i Darfur. Mer enn 200 000 har flyktet til nabolandet
Tsjad.
6
PÅ FLUKT 2 ■ 2006
7

VERDENS FLYKTNINGSITUAS JON
per 31.12.2005
Nesten 36 millioner mennesker er på flukt i dag, enten
i hjemlandet sitt eller i eksil. Flyktninghjelpen markerer
Verdens Flyktningdag 20. juni med å sette søkelys på situasjonen
for verdens flyktninger og internflyktninger.
tekst: SIRI ELVERLAND
Hele åtte ganger Norges befolkning er på flukt fra
hjemmene sine. Til tross for en nedgang i antallet
væpnede konflikter, rammes fortsatt altfor mange
mennesker av krig og konflikt. At verden er i ferd
med å bli fredeligere er ikke noen trøst for mennesker
i Darfur i Sudan, DR Kongo, Colombia
eller Nepal. Flere millioner mennesker tvinges på
flukt hvert eneste år, og de aller fleste væpnede
konflikter finner sted i verdens fattigste land.
I dag er færre mennesker på flukt enn før, og
nedgangen er særlig merkbar når det gjelder flyktninger
i eksil. Av totalt 35,7 millioner mennesker
på flukt, er 23,7 millioner på flukt i eget land. Det
betyr at to av tre som lever på flukt, er internflyktninger.
I tillegg strammer den vestlige verden,
altså Europa, Nord-Amerika og Australia, inn
sin asylpolitikk, og tallet på asylsøkere er nesten
halvert de siste fire årene.
Flyktningregnskapet 2006: Unikt oppslagsverk
Flyktninghjelpen gir hvert år ut Flyktningregnskapet;
et unikt norsk oppslagsverk for alle som
jobber med eller er interesserte i asyl- og flyktningspørsmål.
Det gir grunnleggende kunnskap
om mennesker på flukt over hele verden. Tallene
beskriver hvordan omfanget av mennesker på
flukt fordeler seg på land og verdensdeler, og
hvordan ulike land forholder seg til flyktninger
og asylsøkere.
De fleste flyktninger og internflyktninger lever
under svært vanskelige forhold. Flyktningregnskapet
analyserer hvordan situasjonen forverres
når deres behov for hjelp og beskyttelse blir
ignorert av media og det internasjonale samfunnet,
eller de blir ofre for overgrep fra sitt
eget lands myndigheter.
Oppslagsverket gir bakgrunnskunnskap om
situasjonen i 87 land verden over, og peker på
sentrale globale og regionale trender. Flyktningregnskapet
inneholder oppdatert statistikk, samt
en nyttig oversikt over konvensjoner, regelverk og
begreper.
Guatemala
■ 5900
■ 242 000
Forklaring
■ Flyktninger
■ Internt fordrevne
Colombia
■ 257 900
■ 1 706 459 – 3 662 842
Peru
■ 2900
■ 60 000
Kartet viser de største gruppene
flyktninger og internt fordrevne
i verden.
Libanon
■ 700
■ 50 000 – 600 000
Palestina
■ 2 971 600
■ 21 142 – 50 000
Marokko*
■ 117 400
Senegal
■ 9600
■ 64 000
Guinea
■ 2600
■ 82 000
Sierra Leone
■ 26 500
Liberia
■ 219 800
■ 15 000–30 000
Serbia og Montenegro
■ 24 700
■ 247 400
Bosnia-Hercegovina
■ 29 700
■ 183 400
Kroatia
■ 59 600
■ 4900
Mauritania
■ 29 300
Elfenkysten
■ 25 300
■ 800 000
Kongo - Brazzaville
■ 24 300
■ 100 000 – 147 000
Nigeria
■ 22 800
Togo
■ 44 100
■ 3000
Algerie
■ 900
■ 1 000 000
Tsjad
■ 49 900
DR Kongo
■ 450 800
■ 1 664 000
Angola
■ 213 500
■ 61 700
Kilde: Internal Displacement
Monitoring Centre (IDMC) og
U.S. Committee for Refugees
and Immigrants
Kypros
■ 210 000
Sudan
■ 670 900
■ 5 355 000
Den sentralafrikanske
republikk
■ 43 700
Syria
■ 4 400
■ 305 000
Etiopia
■ 63 900
■ 150 000 – 265 000
Burundi
■ 438 500
■ 117 000
Tyrkia
■ 25 700
■ 355 807
Georgia
■ 23 100
■ 240 000
Israel
■ 150 000 – 300 000
Kenya
■ 11 400
■ 381 924
Zimbabwe
■ 17 900
■ 569 685
* Tallet gjelder hovedsakelig
flyktninger fra Vest-Sahara, som
er okkupert av Marokko.
Aserbajdsjan
■ 13 000
■ 558 387
Iran
■ 31 900
Irak
■ 888 700
■ 1 300 000
Eritrea
■ 215 300
■ 50 509
Uganda
■ 35 100
■ 1 740 498
Rwanda
■ 102 500
Pakistan
■ 16 500
■ 20 000
Russland
■ 34 000
■ 265 000
Afghanistan
■ 2 192 100
■ 153 000 – 200 000
Tadsjikistan
■ 54 200
India
■ 11 700
■ 600 000
Somalia
■ 328 000
■ 370 000 – 400 000
Kina
■ 156 300
Nepal
■ 201 800
■ 100 000 – 200 000
Bangladesh
■ 45 300
■ 500 000
Sri Lanka
■ 79 100
■ 324 700
Bhutan
■ 122 300
Burma
■ 727 100
■ 540 000
Vietnam
■ 305 500
Nord-Korea
■ 51 400
Filippinene
■ 67 700
■ 60 000
Indonesia
■ 44 300
■ 342 000 – 600 000
Flyktningregnskapet 2006 lanseres på Verdens Flyktningdag 20.
juni. Publikasjonen kan bestilles i bokhandel eller via våre hjemmesider
www.flyktninghjelpen.no. Veil. pris er 180 kroner.
8 PÅ FLUKT 2 ■ 2006
9

NORD-IRAK
Nok en gang er livet snudd
på hodet for tobarnsmor
Nazanin Arif (32). Etter
12 år som flyktning i
Bergen har hun trådt inn
i en ny tilværelse med mann
og barn hjemme i Nord-Irak.
tekst: ASTRID SEHL, IRAK
VENDER HJEM ETTER
SADDAMS FALL
Full fart for familien
Arif i Nord-Irak! Etter
12 år som flyktning i
Norge er Nazanin
Arif (32) tilbake i
Nord-Irak sammen
med datteren Tanå
(snart 2), sønnen
Balå (7) og ektemannen
Aras (42).
Europaskolen i Sulaymanya, Nord-Irak
Skolen ble åpnet for to år siden og finansieres
av utdanningsdepartementet i Nord-Irak. I dag
rommer den nærmere 500 elever fra 17 land.
Flesteparten av elevene på skolen er fra Tyskland,
Storbritannia, Nederland og Sverige. Per
i dag er fem av barna norske.
Sana Shadman (14) har en annerledes
skolehverdag i Nord-Irak sammenliknet
med skolen i Tønsberg der hun vokste opp.
EUROPASKOLEN
Over til venstre: Overgangen er stor for elevene
ved «Europaskolen» i Nord-Irak, som er oppvokst
i vestlige land.
– Her er lærerne mye strengere enn i Norge, sier Sana Shadman (14). Overgangen fra
Tønsberg til skole i Nord-Irak byr på krevende utfordringer for Sana og hennes 500 medelever.
tekst: ASTRID SEHL, IRAK
Nazanin og familien er blant minst to hundre
familier som har vendt tilbake fra Norge til Nord-
Irak etter Saddam Husseins fall.
For mens krigen sør i Irak fortsetter for fullt
etter at den amerikansk-ledede koalisjonen okkuperte
landet i 2003, føles tilværelsen i de kurdiskkontrollerte
områdene i nord tryggere for de som
led under Saddams regime.
Nazanins ektemann Aras (42) ble fengslet og
torturert tre ganger for sitt politiske engasjement
mens han var ung kunststudent. I 1986 flyktet
han til Iran og videre til Afghanistan og Pakistan,
før han kom som kvoteflyktning til Norge i 1989.
Fire år senere kom Nazanin etter.
Usikre forhold – Å vokse opp under Saddams
regime føltes alltid utrygt og farlig. Etterretningspoliti
og soldater kom dundrende inn i hjemmet
vårt til alle døgnets tider, for å lete etter brødrene
mine som ikke ville bli sendt i krigen mot Iran.
Stort sett rakk de å gjemme seg i det hemmelige
rommet vi hadde laget bak et skap. Eller de hoppet
ut av vinduet og løp fra hus til hus i nabolaget,
forteller Nazanin på klingende bergensk.
– Å komme tilbake til Sulaymaniya etter
Saddams fall, er på mange måter som å komme
tilbake til en helt ny by, sier Nazanin.
Her kan man se en og annen kvinne på gaten
kledd i olabukser, uten slør. Noen kjører bil, og
har fått jobb i offentlig sektor. Nazanin har likevel
gitt avkall på mye hun kunne ta for gitt i Bergen.
Sjokkerende syn – Synet på vestlige kvinner
endret seg ettersom jeg kom til Bergen. I begynnelsen
var det sjokkerende å se kvinner drikke seg
fulle på fredager og lørdager. Etter hvert forstod
jeg at det var slik de koste seg på fridagene sine.
Det er mange ting ved kulturen i Norge som jeg
synes er riktig, som at kvinner er like mye med i
diskusjoner som menn og at par kan bo sammen
før de gifter seg. Men at så mange skiller seg selv
om de har barn, synes jeg er vanskelig å akseptere.
Selv har jeg hele tiden hatt lyst til å holde på egne
tradisjoner, sier Nazanin.
Selv om hun trivdes godt i Bergen, med familie,
hus og jobb, var det alltid noe som manglet.
– Både Aras og jeg gikk rundt og savnet familiene
våre forferdelig. Jeg ble lettet da han en dag spurte
om vi skulle ta steget og flytte tilbake, sier hun.
Aras dro i forkant for å ordne hus og sikre seg
jobb i familiens bedrift, før familien i august i fjor
kunne starte sitt nye liv i Sulaymaniya. Til tross
for at det er en stor by, er det mangel på det meste
av infrastruktur, som et godt helsetilbud, banker
og stabil strømforsyning.
– For kurdere i Norge som vurderer å vende
hjem, er det viktig at de er forberedt på at ting er
annerledes. Jeg anbefaler å sikre et sted å bo på
forhånd. Husleien har skutt i været og her i byen
er det norske priser på leiligheter og vel så det.
Arbeidsledighetstrygd og andre sosiale støtteordninger
finnes ikke, sier Nazanin, som planlegger
å studere engelsk på universitetet.
Lys fremtid Hun er glad for det hun synes er en
positiv utvikling på integreringsfronten i Norge.
– Da jeg kom på begynnelsen av 90-tallet var
det ikke spesielle kvinnegrupper og liknende. Nå
virker det som om tilbudene til flyktninger er mye
bedre. Å lære norsk og begynne å jobbe var veldig
viktig for meg. Nå ser jeg lyst på fremtiden til
barna mine her i Nord-Irak, sier Nazanin.
Flyktninghjelpen kartlegger situasjonen i land
som Irak for å gi råd til flyktninger i Norge som
vurderer å flytte hjem, samt til asylsøkere som
ikke får oppholdstillatelse og må returnere.
– Vi ser at det er stor forskjell på hvordan folk
klarer seg tilbake i hjemlandet. Familien fra
Bergen er et stjerneeksempel. Undersøkelser viser
at jo bedre integrert du er i landet du kommer til,
med tanke på språk, utdanning og så videre, jo
bedre rustet står du til å vende hjem.
Hei! Tjena! How are you Sprechen Sie Deutsch
Praten går livlig på 17 forskjellige språk i skolegården
til Gasha skole, kalt «Europaskolen» på
folkemunne. I et lite skolebygg i byen Sulaymaniya
er 500 elever fra seks til 18 år stimlet
sammen. Felles for elevene er at foreldrene er fra
Nord-Irak, men har bodd i utlandet i mange år.
Sana kom til Norge, nærmere bestemt Tønsberg,
da hun var fire år gammel. Åtte år senere
flyttet familien tilbake til hjemlandet.
– De jeg gikk på skolen med i Tønsberg har jeg
ikke lenger kontakt med. Men her har jeg fått
noen venninner fra USA, sier Sana, og kikker seg
rundt i skolegården.
Mykere overgang Etter Saddams fall i 2003 har
tusener av irakiske flyktninger og deres barn kommet
tilbake, etter mange år i eksil i Europa. Ideen
bak den kommunalt finansierte skolen, er at elevene
skal få en mykere overgang til sine foreldres
hjemland, i forhold til å begynne rett i offentlig
skole med kurdisk tale og arabisk skrifttegn.
– Generelt ser vi at jo eldre barna er når de
kommer tilbake, jo verre er det for dem å tilpasse
seg, sier Wenche Tangene i Flyktninghjelpen.
Sammen med kollega Aso Karim er hun i Nord-
Irak for å kartlegge forholdene for flyktninger
som har vendt tilbake til hjemlandet. Den kunnskapen
er viktig å bringe med seg tilbake til
Norge, der Flyktninghjelpens informasjonstjeneste
INCOR gir råd om tilbakevending og retur til
flyktninger og asylsøkere.
– Det er mange ting å ta hensyn til og vurdere
når man flytter tilbake til hjemlandet, som sikkerhet,
bolig, arbeid og hensyn til barna, sier Aso
Karim.
Frihet for jenter Ved Europaskolen legger
verken rektor, lærere, foreldre eller elevene skjul
på at utfordringene er mange.
– I tillegg til problemer med at mange opplever
det kurdiske undervisningsopplegget som mye
strengere, er det masse sosiale problemer her. I
løpet av de to årene skolen har eksistert, har 100
familier dratt tilbake til sitt vertsland. Spesielt
jentene er vant til å ha frihet i forhold til oppførsel
og klesdrakt, men det tillater vi dem ikke
her, sier en oppgitt mamma.
Mens ungdomstrinnet har engelsk som hovedspråk,
foregår all undervisning på barnetrinnet på
kurdisk.- Mange av barna har lært å snakke kurdisk
mens de bodde utenlands, men skriftspråket
med arabiske tegn sliter de med, sier en mor.
En far som har flyttet tilbake fra Norge med
sønnen på 11 år, sier:
– Skolen fungerer veldig dårlig. Det er et sjokk
for barna og komme hit. De har vanskeligheter
med å utvikle seg faglig, og klarer ikke uttrykke
seg slik de ønsker på kurdisk. Det skaper frustrasjoner.
Min sønn var for eksempel flink i matte på
skolen i Norge, men her får han det ikke til, sier
faren, som vil være anonym.
– Disse barna valgte verken å flytte utenlands
eller å komme tilbake til foreldrenes hjemland.
Det er vi, foreldrene, som har tatt det valget for
dem, sier en annen far med et sukk.
Wenche Tangene i Flyktninghjelpen intervjuer
skoleelever oppvokst i Norge om overgangen til
foreldrenes hjemland.
10 PÅ FLUKT 2 ■ 2006
11

AFRIKA
Nattevandrerne i Gulu, Nord-Uganda samler seg for natten. Hver natt forlater tusenvis av barn
landsbyene sine og går kilometervis inn til byen for å unngå å bli kidnappet og brukt som barnesoldater
eller sexslaver for geriljagruppen Lord Resistance Army (LRA).
DOKUMENTERER KRIG
Internflyktninger i Disa, Nord-Darfur, søker ly under et tre.
Etter at landsbyen til denne jenta i Disa, Nord-
Darfur, ble brent ned, ble hun én av 1,6 internflyktninger
i Darfur. Nå må hun og moren livnære
seg av bær og annet de kan finne i det
krigsherjede ørkenområdet.
Darfur står sentralt når Flyktninghjelpen markerer Verdens Flyktningdag landet over 20. juni.
I Oslo blir hovedattraksjonen en fotoutstilling på Rådhusplassen av den internasjonalt prisbelønte
fotografen Marcus Bleasdale fra Storbritannia.
foto: MARCUS BLEASDALE tekst: ASTRID SEHL
I tre uker skal bilder fra Bleasdales årelange
arbeid i Afrikas krigsherjede land stilles ut til
offentlige skue for turister, næringslivsfolk, ferjepassasjerer
og alle andre som passerer det travle
området sommerstid. På Flukt presenterer her et
utvalg av bildene som blir å se når Bleasdale for
første gang stiller ut i Norge, i samarbeid med
Flyktninghjelpen. Hans nitidige arbeid og store
engasjement har ført ham til steder der ingen
andre fotografer har fått slippe inn. Fotoreportasjene
tar for seg årsakene til og konsekvensene av
konflikter i land som Sudan, DR Kongo, Uganda
og Nepal, og er jevnlig å se i publikasjoner som
The New Yorker og TIME. Marcus Bleasdale har
nylig flyttet til Oslo og er ofte å se til og fra
Gardermoen.
Etter 34 dager til
fots gjennom ørkenen
kollapset eselet.
Flyktningene fra
Darfur håper å finne
trygghet ved å krysse
grensen til Chad.
Mens 670 000 mennesker
har flyktet ut
av landet, lever 5,4
millioner mennesker
som internflyktninger
i Sudan.
Landsbybeboere løper for livet når militsgruppen
stormer inn i landsbyen Fataki. Fortsatt drives
folk på flukt i DR Kongo hver dag, selv om krigen
offisielt er over.
Mens rundt 1000 mennesker i DR Kongo hver dag omkommer som følge av sult, sykdom og krig,
graves det ut gull og andre dyrebare mineraler som utnyttes illegalt av afrikanske og vestlige land.
Bildet er fra Wasta i nordøst.
12 PÅ FLUKT 2 ■ 2006
13

PROFILEN: IMRE HANCZ
XXXX
– VI FLØT PÅ EN STERK
POPULARITETSBØLGE
Da Imre Hancz (66) flyktet fra Ungarn
i 1956, var det Det norske Flyktningråds gymnas
i Wiesenhof i Østerrike som ble redningen.
tekst og hovedfoto: BITTE EMBERLAND
Nå mange tiår senere lever Hancz og hans kone
et rolig liv i Østfold. I mange år drev han eget fotostudio
i Oslo. Han har ofte besøkt Ungarn, men
har ikke noe ønske om å vende tilbake.
– Etter at kommunismen mistet makten i
Ungarn, er det dessverre grådigheten som har tatt
over, sier Hancz.
Likevel er den tidligere flyktningen både beveget
og stolt over at 10 millioner ungarere klarte å
ryste hele det sovjetiske maktapparatet i fjorten
dager høsten 1956. Opprøret brøt løs 23. oktober,
da marsjerte sytten år gamle Hancz sammen med
tusenvis av andre demonstranter mot radiohuset i
Budapest. Men før de rakk fram, mørkla ungarsk
sikkerhetspoliti området og begynte å skyte vilkårlig
inn i folkemengden. Hancz løp for å finne
sin eldre bror.
Forhandlinger med Sovjetunionen Samme natt
ble Imre Nagy, en reformvennlig og erfaren politiker,
utnevnt av Kommunistpartiets sentralstyre til
statsminister. Samtidig rullet russiske panservogner
inn i Budapests gater, og demonstrantene
møtte dem med rasende og panisk motstand.
Befolkningen dannet arbeiderråd ved ulike
arbeidsplasser inkludert i hæren. Nagy forsøkte å
bringe situasjonen under kontroll, han avskaffet
ettparti-systemet, tilbød demonstrantene amnesti
og forsøkte å balansere kravene fra arbeiderrådene
og det mektige Sovjetunionen.
Etter noen dagers kamp, trakk de sovjetiske
stridsvognene seg ut av Budapest. Arbeiderrådene
krevde at regjeringen skulle sørge for våpenhvile,
tilbaketrekning av de sovjetiske styrkene og frie
valg. Til slutt valgte regjeringen å støtte arbeiderrådenes
krav. Nagy forhandlet med Kreml for å
få dem til å trekke sine militære styrker ut av
Ungarn. Men 4. november angrep Sovjet igjen,
og denne gangen omringet de Budapest og andre
store byer i Ungarn.
Flukten fra Ungarn – Noen dager senere så
Budapest ut som den gjorde den første tiden etter
annen verdenskrig, forteller Hancz.
I denne perioden jobbet han og broren i byens
Røde Kors ambulanser, som daglig brakte sårede
og døende til sykehus.
Når Nagy forstod at Sovjet hadde forrådt den
ungarske regjeringen, trakk han Ungarn ut av
Warzawa pakten og erklærte landet nøytralt. Han
sendte også en oppfordring til FN om at Ungarns
nøytralitet måtte bli respektert.
Samtidig raste kampene i Budapests gater, og
brødrene bestemte seg for å forlate byen. Sammen
med broren og hans forlovede kom Hancz seg om
bord i en lastebil som russerne slapp gjennom
sperringene fordi den skulle til Østerrike for å
hente medisiner.
De tre ungdommene dro til Hancz’ foreldre og
etter å ha spurt dem til råds, bestemte de seg for
å flykte. De tre krysset den østerrikske grensen til
fots.
– Det var ikke lenger så farlig, for etter Stalins
død hadde Sovjetunionen hevet jernteppet. Det
IMRE HANCZ
Født i Ungarn. Høsten 1956 deltok han som
syttenåring i demonstrasjonen mot radiohuset
i Budapest. Flyktet til Østerrike og fikk plass
på Wiesenhof gymnas, drevet av Det norske
Flyktningråd. Etter internasjonalt press tok
Norge i mot ungarske flyktninger i Østerrike
og Imre Hancz var en av dem som fikk tilbud
om å komme til Norge.
vil si at de hadde fjernet den elektriske piggtrådsperringen
og ryddet de fleste minefeltene langs
denne grensen, sier Hancz.
Hell i uhell I Østerrike ble de tre anholdt av østerrikske
grensevakter og etter å ha tilbrakt en natt i
en gammel forlegning ble ungdommene plassert
på et tog.
– Det fortvilte var at vi ikke visste hvor toget
skulle, sier Hancz.
– Når jeg hører om flyktninger i Norge som blir
plassert på høyfjellshotell, får jeg samme fortvilte
følelse som jeg hadde om bord i det toget. Det
verste som kan skje en flyktning er å bli isolert
og miste sin bevegelsesfrihet, understreker Hancz.
Nærmest til alt hell ble brorens forlovede syk
ombord i toget, og det lyktes den eldste broren å
overtale folkene i ambulansen til å la alle tre følge
«Etter fire måneder med åtte timer
norsk hver dag kunne jeg mye om
språket, men jeg var fortvilet over
at jeg ikke klarte å uttrykke meg på norsk.»
14 PÅ FLUKT 2 ■ 2006
15

PROFILEN: IMRE HANCZ
med til sykehuset. Senere reiste broren og hans
forlovede til Hamburg hvor broren avsluttet sin
legeutdannelse.
Wiesenhof Hancz dro alene til Wiesenhof, et
gymnas i nærheten av Innsbruck, som ble drevet
av Det norske Flyktningråd) nåværende Flyktninghjelpen).
Syttenåringen savnet den eldre
broren, men stålsatte seg på å gjøre det beste ut av
oppholdet. Generalsekretæren i Det norske Flyktningråd,
Arne Fjellbu, besøkte ofte skolen og kom
i nær kontakt med guttene.
– Han pleide å ta oss med ut på tur i skog og
mark. Det gav oss stor glede, sier Hancz.
Fjellbu fortalte elevene om Norge og mulighetene
for å få lån i Statens Lånekasse slik at de kunne
skaffe seg en utdannelse.
– Det virket svært forlokkende, forteller Hancz.
«Det verste som kan skje en flyktning er
å bli isolert og miste sin bevegelsesfrihet.»
Positiv opinion I utgangspunktet ønsket både
Det norske Flyktningråd og norske myndigheter
å hjelpe de ungarske flyktningene i Østerrike, i
stedet for å la dem komme til Norge. Men høsten
1956 strømmet mer enn 200 000 ungarske flyktninger
inn i Østerrike, og i november ba Østerrike
andre land om å overta en del av flyktningene.
Først etter internasjonalt press og kritikk fra
opinionen gav norske myndigheter etter og vedtok
å ta imot 1500 ungarske flyktninger.
Imre Hancz var blant de heldige, på ett av sine
besøk spurte generalsekretær Arne Fjellbu de
unge guttene hvem som ville til Norge.
– Det var bare å rekke opp hånden, så var
billetten sikret, smiler Hancz.
Nytt liv i Norge Da toget med de ungarske ungguttene
kom til Østbanen, ble de møtt av formannen
i Studentsamfunnet, Asbjørn Eide, som sørget
for at de fikk begynne på intensivkurs i norsk.
– Etter fire måneder med åtte timer norsk hver
dag kunne jeg mye om språket, men jeg var fortvilet
over at jeg ikke klarte å uttrykke meg på
norsk, sier Hancz.
Språkvanskene var en stor belastning for ham
og gjorde at han utsatte å studere. I stedet begynte
han å jobbe som fotograf og tok senere fotoutdanning
i Tyskland.
– Det var egentlig ikke vanskelig å komme hit
som flyktning, for blant nordmenn flest var vi
meget velkomne, sier Hancz.
Imre Nagys skjebne Imre Nagy ble lovet asyl
i Jugoslavia og søkte tilflukt i den jugoslaviske
ambassaden i Budapest. Ungarerne mener at
jugoslavene utleverte Nagy til Sovjetunionen.
I 1958 ble han, etter en hemmelig rettssak, henrettet
av Sovjetrusserne, 62 år gammel.
– Denne hendelsen gjør at det fortsatt er vondt
blod mellom ungarerne og jugoslavene, sier
Hancz.
I DR Kongos jungel møtte generalsekretær Tomas C.
Archer internt fordrevne barn som går på skole drevet
av Flyktninghjelpen.
Alle elevene på Flyktninghjelpens skoler får et varmt skolemåltid hver dag.
UTDANNING GIR NYE
Kort tid etter ankomsten til Norge deltar Hancz i en innsamlingsaksjon i regi av Det norske
Flyktningråd for å hjelpe flyktninger som har sittet i ulike leirer i Østerrike helt siden slutten av
andre verdenskrig. Hancz står til høyre i bildet.
Dessverre er ikke alltid entusiasme alltid nok til
å klare brasene.
Klassebildet fra gymnaset i Wiesenhof. Imre
Hancz står i bakgrunnen som nummer tre fra
venstre. Midt i bildet står sykepleieren og stedets
husmor frk. Wiken fra Biri. Senere reiste
omtrent 80 prosent av disse elevene til Norge for
å forsette sine studier.
Generalsekretær Tomas C.
Archer fikk sterke møter med
barn på flukt i DR Kongos
krigsherjede jungel. Mulomba
Joseph (14) er et av tusenvis
av barn som går bedre
rustet inn i fremtiden
ved hjelp av utdanning på
Flyktninghjelpens skoler.
tekst og foto: ASTRID SEHL, DR KONGO
Nylig besøkte generalsekretæren blant andre
Mulomba og andre barn og unge som går på
Flyktninghjelpens skoler i DR Kongo. 14 år gamle
Mulomba ser så mye yngre ut enn han egentlig er,
der han sitter på skolebenken med Archer ved sin
side. Årevis med krig og fattigdom har hindret
barna i å få nok mat og skolegang. Da Mulomba
var to år gammel, ble faren hans drept. Krigen fra
1998 til 2003 krevde 3,7 millioner liv og tvang
millioner på flukt. Mulomba, hans seks søsken og
deres mor ble drevet på flukt i eget land. Tre år
etter våpenhvilen er dagliglivet fortsatt en kamp
for tilværelsen for 62 millioner uskyldige sivilpersoner,
som ifølge statistikken ikke kommer til
å bli eldre enn 51 år.
MULIGHETER
Mulomba er glad for å få sjansen til å lære å lese
og skrive. Bare 34 prosent av barna i Øst-Kongo
har mulighet til dette.
– Det er viktig å kunne slike ting. Når jeg blir
stor, vil jeg bli lærer, sier Mulomba.
På Flyktninghjelpens skole i Rutshuru, nordøst
i DR Kongo, deler Mulomba nytt skolebygg med
437 elever. 190 av dem er internflyktninger. Her i
de frodige fjellområdene mot grensen til Rwanda
skjuler det seg et utall militsgrupper og regjeringssoldater
som gjør tilværelsen utrygg for de sivile
og hindre samfunnet i å utvikle seg. Hver måned
drives 40 000 små og store på flukt i Øst-Kongo.
Til sammen er det nå 1,5 millioner internflyktninger
i dette området.
Generalsekretæren insisterer på at utdanning
er viktig for alle barn, uansett hvilken situasjon
landet er i.
– DR Kongo er enormt rikt på naturressurser,
samtidig som en undertrykt befolkning sulter
og stadig jages på flukt. Å bygge skoler, utdanne
lokale lærere, undervise barna og gi dem gratis
måltid i skoletiden er med på å normalisere deres
tilværelse og øke muligheten for en bedre fremtid
for den oppvoksende generasjonen, sier Archer.
Flyktninghjelpen er den eneste norske humanitære
organisasjonen som jobber i DR Kongo. Målgruppen
er internflyktninger, tilbakevendte flyktninger
og flyktninger fra naboland. I tillegg favner
utdanningsprosjektene ungdom som har vært
tvunget til å være barnesoldater og lokale barn
i områdene.
Flyktninghjelpen har egne utdannings- og
yrkesprosjekter for ungdom mellom 14 og 22 år,
som ikke tidligere har gått på skole. I tillegg til å
lære vanlige fag som språk og matematikk, har
elevene fag som inkluderer etikk og hiv/aidsproblematikk.
40 prosent av skoletiden består av
praksis i jordbruk og dyrehold som er obligatorisk,
samt yrkesrettede valgfag.
Så langt har Flyktninghjelpen bygd 900 klasserom.
Og flere skal det bli!
Mulomba Joseph
(14) går på en av
Flyktninghjelpens
skoler i DR
Kongo. Nylig fikk
han besøk av
generalsekretær
Tomas C. Archer.
16 PÅ FLUKT 2 ■ 2006
17

BURUNDI
FAKTA OM FLYKTNING-
HJELPENS ARBEID
• Drift av flyktningleire er en av Flyktninghjelpens
fem kjerneaktiviteter.
• I Burundi driver Flyktninghjelpen flere leire
samt bistår andre med husbygging.
• I løpet av 2005 og 2006 er mer enn 19 000
rwandesere flyktet til Burundi.
• Flyktninghjelpen kjemper for at alle rwandere
som søker beskyttelse i Burundi må garanteres
status som asylsøkere.
”YOUTH PACK”
• Ettårig utdanningsprogram for ungdom
• Pakke med alfabetisering, ”life skills” (helse,
rettigheter m.m.) og opplæring i et håndverk
• Ungdommene etablerer kooperativer som får
utstyr som startkapital
• Kooperativene har hittil vist gode resultater.
Et kooperativ med fem sveisere hadde inntekt
på 1800 kroner på to uker (vanlig månedslønn
i Burundi er ca 350 kroner)
• Ungdommene i programmet kan velge mellom
å bli skomakere, snekkere, bakere, sveisere,
frisører, sykkelmekanikere og syere. Alt dette er
yrker som det er stort behov for i lokalmiljøene.
Ungdommene skal også etablere virksomhetene
i sitt nærmiljø. Slik unngår man at unge mennesker
som ikke klarer å finne arbeid eller har
grunnlag for å være bønder flytter til byene.
Kvinnene fletter kurver mens
de venter på sin skjebne.
Disse fem sveiserne har tjent 1800 kroner
på to uker .
Jozefine Ndayiragije (14) på jobb.
LIV I LEIREN
Utenfor et av de lange plastikkhusene sitter noen kvinner og fletter kurver. De er blant
de heldige som har fått plass i et av husene i Musasa leir i Nord-Burundi
drevet av Flyktninghjelpen.
tekst og foto: MARTA CAMILLA WRIGHT
BARNESOLDATER
BLIR BEDRIFTSLEDERE
Det er kommet mange mennesker på kort tid og
Flyktninghjelpen bygger på spreng. Uwihoreye
Marguerite (45) bor med fem andre familiemedlemmer
på ca 6 m 2 . Hun løfter opp genseren og
huden på magen hennes forteller om vold.
– Jeg ble mishandlet. Så ble huset mitt ødelagt.
Jeg vil ikke dra tilbake til Rwanda. Da er jeg redd
jeg vil bli drept av de lokale myndighetene.
Men i Burundi får de kanskje ikke bli. Hvis de
ikke får asyl, og nåløyet er trangt, blir de nødt til
å reise tilbake til Rwanda.
De rwandesiske hutuene i leirene i Nord-
Burundi forteller historier om frykt.
– De forteller at det går rykter om at hutuene
skal bli drept, sier Ephraim Kabura FNs Høykommissær
for Flyktningers representant i Songore leir.
– Disse menneskene har reist fra husdyrene og
jordene sine. Slikt gjør man ikke med lett hjerte.
De forteller at folk blir arrestert om natten og forsvinner.
Hekseri En annen flyktningleir, Songore, ligger
like ved. Leiren er beregnet for 250 personer, men
nå er det over 5000 mennesker her. De nyeste har
måttet ta til takke med å sove på de medbrakte
byltene sine. Noen har bygget provisoriske hus av
blader og kvister for å verne seg mot kulde og
regn. Det er ikke nok latriner eller vann.
– Mange er blitt syke på grunn av forholdene
i leiren, forteller Kabura.
– Og med så mange mennesker så tett under
dårlige forhold oppstår det også lettere konflikter.
I går ble eldre kvinne nesten drept. Hun var
anklaget for å være heks og fikk skylden for at tre
mennesker hadde mistet livet. En stor menneskemengde
truet med å drepe. Kvinnen spredte et
pulver over kroppen sin, og alle vek tilbake. De
var redde for å blir drept hvis de kom nær henne.
Jeg ser spørrende på ham.
– Dere utlendinger forstår ikke, men vi tror på
dette, sier han litt oppgitt.
Søker tilflukt Det er omtrent 19 000 rwandesiske
hutuer i burundiske leire for asylsøkere.
– Vi vet rett og slett ikke nok til å si noe helhetlig
om hva bakgrunnen er for denne strømmen av
asylsøkere, sier Thomas Qviller hos Flyktninghjelpen
i Burundi.
– Vi antar at det er et mangfold av årsaker, alt
fra matmangel til overgrep, konkluderer Qviller.
En kvinne kommer målbevisst mot meg.
– Vi er redde, sier Nyirahahizamana Donatile
(25) fra Mugombwa distrikt i den sørlige provinsen
i Rwanda.
Hun setter seg på bakken med en tvilling til
hvert bryst og ser alvorlig på meg. Rundt oss står
mange mennesker, flest barn. Hun forteller stille,
men uten blygsel på tross av menneskemengden.
Det er så viktig å få fortalt.
– Mannen min var i fengsel. Han hadde blitt
utkommandert til å jobbe som nattpatrulje av de
lokale myndighetene, men han stilte ikke opp,
fordi han mente det var veldig farlig. Min mann
var heldig og greide å rømme og så måtte vi dra
hit. Vi vet ikke hva som vil skje, sier hun og ser
inntrengende på meg.
Nyirahakizamana Donatile er rwandesisk asylsøker
i Songore leir
Et år med alfabetisering, livskunnskap
og yrkesutdanning:
voila! 179 studenter har
en jobb å gå til. Tyve prosent
er tidligere barnesoldater.
tekst og foto: MARTA CAMILLA WRIGHT
Nzeyimana Daphrose (20) har utdannet seg til
frisør gjennom Flyktninghjelpens program.
I Makamba, en provins sør i Burundi er det grønt
og rolig nå. Men fortiden kaster skygger. Akkurat i
dette området er det mange som har vært barnesoldater.
Nzeyimana Daphrose, en jente på tyve år,
er blitt frisør gjennom Flyktninghjelpens program.
Kidnappet og utstøtt – Nå har jeg mulighet til
å klare meg selv. Det er nemlig ikke sannsynlig at
jeg kan finne en mann som vil gifte seg med meg
etter det jeg har vært gjennom, sier hun stille.
Hun ble kidnappet en natt og tvunget til å være
med en av opprørsgruppene i flere år.
– De var seks stykker som kom inn i huset vårt
om natten mens vi sov. Faren min og en bror ble
drept, moren min ble voldtatt, søstrene og brødrene
mine rømte. Jeg og en kusine klarte ikke å
komme oss vekk og ble tatt.
Hun var én av relativt få jenter i leiren og ble
satt til å lage mat, men selv fikk hun nesten ingenting
å spise.
– Jeg måtte snike til meg litt mat når de ikke så
det og måtte nesten alltid spise maten rå. Det var
ikke hver dag jeg fikk mat.
I tillegg ble hun ledernes sex-slave. Hun prøvde
å rømme tre ganger, men ble stoppet. Avstrafningen
var ett hundre slag. Fjerde gang hun prøvde
klarte hun å rømme til Tanzania og etter at det ble
fred i Burundi reiste hun hjem.
For folk flest er det ikke åpenbart hvem som var
ansvarlig for grusomhetene under borgerkrigen.
For dem er det overgrepene som ble gjort mot
dem som er det vesentlige. Og siden Nzeymana
var med i en av de krigende gruppene er hun ikke
lenger velkommen der hun kommer fra.
– Derfor har jeg måttet flytte til byen. Men etter
utdanningen jeg har fått er det i hvert fall mulig å
skaffe meg et levebrød.
På landet Nzeymana er en del av et kooperativ
som driver en frisørsalong i Makamba by. Men
mange av kooperativene ligger langt ute på landet.
Ute i det fri, under et provisorisk tak med maiskolber
hengende til tørk, sitter Jozephine Ndayiragije
på fjorten år bak en symaskin. Foreldrene
hennes døde under borgerkrigen og nå førsøker
hun og brødrene å holde det gående. Tårene veller
opp i øynene hennes når hun nevner foreldrene.
Hun vil heller snakke om den lille bedriften sin.
– Vi er fire jenter som driver her. På to uker har
vi tjent 21 000 burundesiske franc (ca 140 kroner)
og det er vi fornøyde med, forklarer hun smilende.
– Nå har vi noe vi kan leve av, legger hun til.
Jentene syr klær. Skoleuniformer er det et bra
marked for.
18 PÅ FLUKT 2 ■ 2006
19

logofarge: pms 207
cmyk 0/100/43/18,5
infoserv@online.no
ANNONSØRENE TAKKER FLYKTNINGHJELPEN FOR INNSATSEN GJENNOM 60 ÅR
I FELT
Navn: Aso Karim Alder: 44
Stilling: Rådgiver, INCOR, hovedkontoret
AB Asfalt AS
Advokat
ROLF PEDERSEN
PÅ GAMLE TOMTER
På muldyr og til fots gjennom minelagte fjellområder, klarte Aso Karim å flykte ut av Irak.
Nå rådgir han flyktninger og asylsøkere i Norge gjennom Flyktninghjelpens
INCOR-prosjekt.
tekst og foto: ASTRID SEHL
Han forlot mor, far, tre brødre og en søster for å
unnslippe Saddams regime på 80-tallet. Etter to
år på flukt gjennom Iran, Syria og Hellas kom Aso
Karim til Norge som asylsøker i 1987. Året etter
fikk han opphold som politisk flyktning.
– Å være flyktning er en helt spesiell tilstand.
Du forlater alle du kjenner og alt du har. Som
flyktning opplever du at den hjelpen du får betyr
utrolig mye, selv om det bare er snakk om et glass
vann, sier Aso.
Han er utdannet sivilingeniør fra universitetet
i Bagdad. I Norge begynte han omgående å engasjere
seg i kurder-saken, gjennom arbeid i Amnesty
International og Antirasistisk senter. De siste
seks årene har han jobbet i INCOR-prosjektet i
Flyktninghjelpen, der han gir informasjon og
individuell rådgivning om retur og frivillig tilbakevending
til asylsøkere, flyktninger og personer
med opphold på humanitært grunnlag.
Arbeidsdagen varierer mellom å gi rådgivning
til personer som oppsøker kontoret, til å reise
rundt på flyktningmottak samt gjøre kartlegging
i bestemte land. Nylig var Aso i Nord-Irak, deriblant
i sin egen hjemby Sulaymaniya. Der intervjuet
han kurdere som har vendt tilbake fra
Norge, for å få vite mer om hvilke utfordringer
kurdere i Norge må forberede seg på dersom de
vender hjem.
– Skyhøye boligkostnader var et tydelig problem,
mens Saddams fall har gitt folk mer frihet,
bedre sikkerhet og mindre engstelse, sier Aso.
Selv har han ikke planer om å vende tilbake til
Irak. I Norge har han et godt liv, og en sønn som
snart er konfirmant, venner fra hele verden og en
meningsfull jobb. Da tsunamien rammet, søkte
Aso nye utfordringer ved å bli sekondert gjennom
Flyktninghjelpens beredskapstropp Norstaff. I tre
måneder jobber han i Aceh i Indonesia.
– Der delte jeg ut nødhjelp til folk som hadde
mistet alt de eide. Selv kan jeg aldri glemme
ølelsen av å være på flukt fra alt du har kjært,
sier Aso.
N orsk senter for menneskerettigheter
gratulerer
F lyktninghjelpen med 60 års arbeid
for flyktninger og internt fordrevne,
og takker samtidig for 12 års godt samarbeid
om vårt felles prosjekt:
N orsk ressursbank for demokrati
og menneskerettigheter -
N O R D E M
Aso Karim i Flyktninghjelpen var nylig i Nord-
Irak for å kartlegge forholdene for kurdere som
har vendt hjem fra Norge. Her snakker han med
en far og sønn som bodde i Bergen i mange år.
Norsk senter for menneskerettigheter
20 PÅ FLUKT 2 ■ 2006
21

UTENRIKSDEPARTEMENTET ØNSKER FLYKTNINGHJELPEN
TIL LYKKE MED 60-ÅRSDAGEN!
Unio gratulerer vår samarbeidspartner
Flyktninghjelpen med 60-årsjubileet
Medlemsforbund i Unio: Utdanningsforbundet, Norsk Sykepleierforbund, Forskerforbundet, Politiets Fellesfobund,
Norsk Fysioterapeutforbund, Norsk Ergoterapeutforbund, Universitets- og høyskoleutdannedes Forbund,
Presteforeningen og Norsk Diakonforbund.
KOMMUNENORGE TAKKER FLYKTNINGHJELPEN FOR INNSATSEN GJENNOM 60 ÅR
Flyktninghjelpen gjør et svært viktig arbeid med å ivareta og utvikle norske
humanitære tradisjoner. Flyktninghjelpen har siden starten i 1946 hjulpet
millioner av mennesker rammet av katastrofer og forfølgelse.
Organisasjonen har gjennom sitt arbeid også lykkes i å etablere seg som et
internasjonalt kompetansesenter innen hjelp til og beskyttelse av flyktninger
og internt fordrevne.
Alstahaug
Kommune
Aurland
Kommune
Brønnøy
Kommune
Harstad
Kommune
Kvinnherad
Kommune
Flyktninghjelpen fremstår i dag som en sentral partner for Utenriksdepartementet
i gjennomføringen av norske humanitære målsettinger.
Vi ønsker dere lykke til i fortsettelsen!
Rana
Kommune
Rogaland
Fylkeskommune
Saltdal
Kommune
Sortland
Kommune
Vestvågøy
Kommune
22
PÅ FLUKT 2 ■ 2006

B-Economique
Returadresse:
Flyktninghjelpen
Pb. 6758 St. Olavs plass
0130 Oslo
Ettersendes ikke ved varig adresseendring, men sendes tilbake til
senderen med opplysninger om den nye adressen.
Ny bolig Ta oss med i planleggingen
Snakk med oss før du går på visning. Da får du vite hvor
mye du kan låne, og finansieringen er klar den dagen du
har funnet drømmeboligen. I Nordea skreddersyr vi
lånet etter dine behov. Våre kunderådgivere hjelper
deg å finne lånetyper og nedbetalingsordninger som
passer for deg og din økonomi. Ta kontakt med
nærmeste Nordea-kontor så forteller vi deg mer.
Gjør det mulig
nordea.no
A