Bulleteng nr 1 - Alternativ til vold

Bulleteng nummer 1 

Prosjektet ”Barn som lever med vold i familien” 

Barn som lever med vold i familien. Bulleteng nummer 1 1 

Høsten 2004

Nyhetsbrev til fagpersoner som 

møter barn som lever med vold i 

familien. 

Nr.1 Høsten 2004 

British Medical Journal, 1998: 

” Vold i familien ødelegger livet 

for flere mennesker 

enn alle genetiske sykdommer til 

sammen.” 

HVA ER DETTE 

Dette er et nyhetsbrev som blir skrevet og 

kommer til å bli sendt ut tre ganger i året. 

Bakgrunnen er en stor, treårig satsning fra 

Barne- og familiedepartementet for å bedre 

terapeutisk hjelp og støtte til barn som 

lever med vold i familien. Departementets 

bidrag består i finansieringen av et 

omfattende program for å systematisere og 

deretter anvende forskning og erfaring for 

å gi bedre hjelp til barna det her gjelder. 

For dette formålet har Barne- og 

familieministeren valgt å støtte et 

samarbeidsprosjekt mellom Alternativ til 

Vold i Oslo og Senter for Krisepsykologi i 

Bergen. 

Bulletinen går i første omgang til 

familievernkontorene i Norge, til 

krisesentrene, barnevernet og barne- og 

ungdomspsykiatrien. En spesiell gruppe 

som vi ønsker å nå med dette brevet, er de 

27 nasjonale, nydannede fagteamene til 

Statens Barne- og Familievern. Denne 

bulletinen er redigert av Magne Raundalen 

fra Senter for Krisepsykologi i Bergen 

og Per Øystein Steinsvåg fra Alternativ til 

vold. Når det gjelder innholdet i det 

treårige programmet, vil det bli presentert i 

en kortversjon. Den finnes mot slutten av 

det foredraget som MR holdt for Region 

Vest, og som er gjengitt senere, da de 

hadde et fellesmøte mellom Barnevernet 

og Barne- og ungdomspsykiatrien. 

HVEM ER VI 

Senter for Krisepsykologi: 

Senter for Krisepsykologi (SfK) ble 

etablert våren 1988 av psykologene Atle 

Dyregrov og Jakob Inge Kristoffersen. 

Bakgrunnen var et presserende behov for å 

følge opp traume- og kriserammede 

klienter i Bergensregionen. Fra starten av 

ble tre områder vektlagt: senteret skulle ha 

et klinisk tilbud til krise- og 

traumerammede i Bergensregionen; 

medarbeidere skulle utvide ulike grupper 

hjelperes kunnskap på området; og i tillegg 

skulle forskning på området initieres og 

gjennomføres. Vi anser at det er den 

spesielle blandingen av disse tre områdene 

Barn som lever med vold i familien. Bulleteng nummer 1 2

som har gjort at senterets stab gradvis har 

økt og nå teller over 10 personer. 

I det kliniske arbeidet har vi i særlig grad 

prioritert arbeidet med barn og deres 

familier. Vi arbeider både individuelt, med 

familier og grupper, og både med barn, 

ungdom og voksne. I tillegg til det daglige 

arbeidet med enkeltsituasjoner har vi 

bistått i organisering og hjelp ved de fleste 

større ulykker og katastrofer som har 

skjedd i Norge, i tillegg til arbeid for 

UNICEF og FNs høykommissær for 

flytninger i en rekke deler av verden. 

Arbeidet med flyktningebarn hjemme i 

Norge har også vært høyt prioritert. 

En rekke forskningsarbeider (bøker, 

bokkapitler og faglige artikler) er publisert 

nasjonalt og internasjonalt om ulike 

aspekter ved krise- og katastrofesituasjoner 

(www.krisepsyk.no). Blant de 

forskningsområder vi har vært spesielt 

involvert i er: Barn i krig (Uganda, Irak, 

tidligere Jugoslavia, Rwanda, m.m.), 

barn/ungdom i katastrofer (Gøteborg, 

Tyrkia), repatriering av flyktningefamilier, 

flyktningebarn og deres familier 

(Hellesøyprosjektet), barn i sorg, 

evaluering av sorg og omsorg for 

etterlattegrupper og hjelpere etter 

katastrofer. Vi samarbeider med 

forskningsinstitusjoner i inn- og utland. 

Senterets medarbeidere holder en rekke 

eksterne kurs i Vestlandsregionen, ellers i 

Norge og internasjonalt. 

Vi har bistått og holdt kurs for en rekke 

kommuner i Norge til hjelp i deres arbeid 

med å utvikle den kommunale beredskap, 

og for sykehus for å styrke 

sykehusberedskapen. Nå utvikler vi rutiner 

for ulike krisehendelser som legges ut på 

internett, slik at det blir et godt redskap for 

norske kommuner i deres kriseberedskap. 

Over mange år har vi gjennom 

undervisning bistått UNICEF med å høyne 

lokal kompetanse i land som har vært 

rammet av krig og katastrofer. 

Stiftelsen Alternativ til Vold: 

Alternativ til Vold (ATV) ble i 1987 

opprettet som Norges og Europas første 

behandlings- og kompetansesenter for 

menn som har volds- og 

aggresjonsproblemer i forhold til sine 

partnere. I 1994 ble ATV som organisasjon 

endret og etablert som privat stiftelse. 

Stiftelsens målsetning skulle være å drive 

og videreutvikle behandlings- og 

kompetansesentre i forhold til 

voldsutøvelse, med særlig vekt på menns 

vold mot kvinner. ATV har over tid 

beveget seg i retning av helhetlig 

familieperspektiv hvor hjelpearbeidet retter 

seg både mot utøver av, ofre for og vitne til 

vold i nære relasjoner. 

Stiftelsen Alternativ til Vold driver 

behandlingstiltak 3 steder i landet: Oslo, 

Drammen og Langesund. Våre 

behandlingsprogrammer er i dag rettet inn 

mot følgende klientgrupper: 

Menn som bruker vold mot kvinner, 

kvinner med volds- og 

aggresjonsproblemer (opprettet 1994), 

kvinner utsatt for vold av partner(fra 

1997), barn/ungdom med volds- og 

aggresjonsproblemer(fra 1997) og barn 

som er vitne til vold(fra 2001). I tillegg er 

det, gjennom samarbeid med Oslo 

Krisesenter, opprettet en 3 årig 

prosjektstilling for kvinner som oppsøker 

krisesenteret i Oslo(fra 2002). 

Og stiftelsen Tyrili har siden 2000 

finansiert en stilling ved ATV med 

målgruppe Tyrilistiftelsens elever. 

Fagmiljøet ved ATV har med andre ord 

vokst kraftig siden 1987. 

Prosjektet ” Barn som ble vitne til vold” 

ble startet opp høsten 2001 med 

prosjektmidler fra Norske kvinners 

Sanitetsforening. Her etablerte vi et 

terapeutisk tilbud til barn som har bevitnet 

vold i familien. Prosjektet ” Barn som 

lever med vold i familien” er for ATV en 

utvidelse og videreføring av dette 

prosjektet. 


Pr. 01.09.04 sysselsetter ATV 19 

terapeuter pluss 3 hovedfagstudenter i 

psykologi, og sitter med betydelig 

kompetanse i forhold til 

voldsproblematikk, særlig menns vold mot 

kvinner, ungdom med volds- og 

aggresjonsproblematikk, kvinner som 

bruker vold mot sine partnere og kvinner 

utsatt for vold av sine mannlige 

samlivspartnere. ATV driver, i tillegg til 

behandling, en omfattende faglig 

virksomhet på områdene 

forskning/kunnskapsutvikling og 

undervisning. 

LEDER 

Av psykolog Magne Raundalen 

Det er blitt mer alvor i alvoret. 

Vår empati med barn er et naturprodukt. 

Den er vi født med slik at vi skal være i 

stand til å verge den mest vergeløse av 

jordens skapninger: menneskebarnet. Mens 

antilopens baby kan løpe som en rakett få 

timer etter fødselen, må menneskets baby 

hegnes om fra morgen til kveld i årevis. 

Antilopen har fått tildelt et nærmest lukket 

system hvor genene har ordnet det meste. 

Avkommet må slikkes og dyttes i gang og 

etter noen måneder med antilopemelk og 

grunnkurs i overlevelse er det ”goodbye 

mother.” 

Mennesket har fått utdelt et åpent system 

hvor utviklingen styres av gener og miljø 

til en sammenhengende vev som gjør hvert 

enkelt barn til en unik personlighet som er 

forskjellig fra alle andre. Mens dagliglivet 

blant omsorgspersonene går sin gang 

legges det, for eksempel, i løpet av det 

første leveåret tynne ledninger fra tunge, 

munn og strupe til et lydregister i hjernen. 

Arbeidet er så langt kommet ved 7-8- 

måneders alder at eksperter kan høre om 

det er en svensk eller tsjekkisk baby som er 

i ferd med å bli koblet opp på språket. 

Dette er et lysende eksempel på at svært 

meget av hjernen er avhengig av 

stimuleringer og erfaringer for å bli 

funksjonell slik at personen etter hvert kan 

snakke sitt morsmål. 

Hjernen er bruksavhengig. Faktisk sier en 

av de fremste forskerne på dette området at 

det ikke finnes noe mer biologisk enn 

erfaringer. Med det mener han at 

opplevelsene og utfordringene bygger 

hjernen. Og det dreier seg om 

hurtigbygging. I de første leveårene skjer 

det 200 000 oppkoblinger i timen i barnets 

våkne hjerne og ingen hjerne er mer aktiv 

enn treåringens. 

Hjerneforskere som har spesialisert seg på 

barnets utvikling har endog sagt at 

sammenlignet med treåringens 

hjernetempo, er vi voksne å regne som 

barn som er blitt åndssvake. 

Heldigvis stemmer ikke dette med 

virkeligheten fordi hjernens vekst og 

utvikling blant annet består i at vi kvitter 

oss med alle sidespor og unødig krattskog 

fra hjernebyggingen i barnealderen. Det 

som blir prioritert mot voksenalder, er de 

store motorveiene i hjernen som gjør at vi 

raskere og raskere kan komme fram til 

målet med vår tankevirksomhet. 

Grunnlaget for disse store og hurtige 

fartsveiene legges imidlertid gjennom hele 

barndommen. Et av de viktigste 

utbyggingsprosjektene for vår 

sammenheng er forbindelsesnettet mellom 

språkhjernen og emosjonshjernen. Dette 

gjør oss klar for når vi skal sette ord på 

følelsene og gi følelse til ordene. Slik jeg 

ser det, er dette veinettet selve sentrum for 

å bedre livskvaliteten på den videre reise 

gjennom livet enten starten har vært preget 

av krig i hjemmet eller krig i hjemlandet. 

I likhet med hjernen, er vår empati også 

under bygging. Egentlig er den et forslag 

fra naturen, og så er det opp til kulturen 

hvor godt vi tar i mot den. 

Det vil si at det menneskelige samfunn i 

stor grad kan bestemme hvilke skripter og 


normer som skal gjelde for vår empati. Når 

det gjelder å sørge for at barnet overlever 

den første tiden, er gen - programmet en 

livsforsikring, men i fortsettelsen vil 

kulturens verdigrunnlag fremme eller 

hemme vår ømhet for barn, og vår vilje og 

plikt til å beskytte dem mot lidelser og 

vold. Vi trenger bare å ta et raskt blikk på 

hundre års barnevernshistorie for å forsikre 

oss om at genene ikke står i veien for 

bedret omsorg og vern av barn. 

I dette henseende er de hundre årene fra 

1900 til 2000 virkelig barnas. Det er en 

eneste lang og sammenhengende beretning 

om forbedring av barnas dagligliv og deres 

rett til vern, med viktige innspill fra 

kulturen. Tenk bare på bøkene ”De 

elendige” av Victor Hugo og ”De 

Vergeløse” av Gabriel Scott. I samspill 

med den økte kunnskapen om barn, 

etterfulgt av bedre lovgivning og styrking 

av statens ansvar og oppgaver, resulterte de 

litterære bidragene i at vi fikk en lavere 

terskel for aksepten av alvorlig vold mot 

barn i alle sammenhenger. Selv om det tok 

meget lang tid, 36 år faktisk, fra det var 

forbudt å slå barn i skolen til det ble 

straffbart for foreldre. Beveger vi oss i 

virkelighetens verden med åpne øyne, må 

vi erkjenne at dommene for foreldrevold, 

det vil si for fysisk straff og mishandling 

av egne barn, i løpet av ett tiår kan telles på 

en hånd. 

Dette faktum kan tjene som en viktig 

påminnelse om at kjennskapen om vold i 

familien har en lang vei å gå før den blir 

kjent av oss som arbeider for å beskytte 

barns vekst og utvikling mot de mest 

uheldige påvirkningene. Privatlivets ufred 

er på mange måter vernet mot innsyn. 

Det nye alvoret i at barn blir eksponert for 

vold i familien, enten de er vitne til vold 

eller de selv blir direkte berørt av volden, 

kommer fra den kognitive 

nevrovitenskapen som vi startet med. Om 

hvordan erfaringene og genene sammen 

bygger hjernen. Blir barn eksponert for 

vold får de ikke bare vonde og triste ting å 

tenke på. Mange av dem får livsvarige 

traumereaksjoner lagret i hjernens flukt og 

kampsentre. Dette har vi vært bevisst 

ganske lenge, og krisehjelp til barn som 

opplever forferdelige hendelser i 

dagliglivet er snart etablert praksis. 

Det nye alvoret er at ubearbeidede traumer 

og gjentatte traumer kan føre til at selve 

mestringsverktøyene i hjernen blir 

feilformet og destabilisert. Er det noe som 

kjennetegner traumatiserte barn, dette 

gjelder for øvrig også voksne, så er det 

problemene de får med å styre, regulere og 

modulere følelsesreaksjoner tilpasset 

situasjonen. 

Det store alvoret ligger i at barn er 

formbare fordi de er i vekst og utvikling 

over så lang tid. Samtidig ligger de gode 

mulighetene i dette. Hjelper vi barn, har vi 

vekstkreftene på vår side. 

I disse dager skjer et oppgjør med vår nære 

fortid. Det dreier seg om vold og overgrep 

mot barn i offentlige institusjoner: 

barnehjem og spesialskoler. 

Hovedformålet med disse opprivende 

granskningene er todelt. For det første å 

finne et grunnlag for å gi gjenlevende ofre 

oppreisning. For det andre må vi skape 

farbare veier å gå for å hindre at dagens 

barn blir overbelastet med vonde og 

traumatiske hendelser i de formative årene. 

I så måte er arbeidet mot familievolden 

langt mer komplisert enn annen vold. 

Dette fordi det alltid er et 

skjebnefellesskap mellom ofre og utøver, 

enten utøveren er en mor eller en far. 

Glemmer vi det, kan vi bli mer til skade 

enn til hjelp for de vergeløse og de 

elendige der hjemme som venter på at vi 

skal komme til dem. 


BEDRE HJELP OG BEDRE 

HJELPERE 

TIL DE SOM HAR DET VERST. 

FOREDRAG: ”ALLE BARN ER VÅRE 

BARN” 

Holdt ved Statens Barnevern region Vests 

møte i Ulvik 15.4. 2004 

Av Magne Raundalen, Senter for 

Krisepsykologi, Bergen. 

Hvem har det verst 

Når jeg begrenser meg til å velge ut to 

grupper, blir det en norsk og en utenlandsk, 

og jeg gir dem et felles stikkord: krig. 

Krig i hjemmet 

Krig i hjemlandet 

I begge tilfeller dreier det seg om barn som 

er blitt direkte eksponert for voldsomme 

handlinger utført av voksne, og majoriteten 

er menn. I den første gruppen er det deres 

egne foreldre, oftest med far i utøverrollen. 

I den andre gruppen landets fedre, det vil si 

at presidenten, forsvarsministeren og 

generalene er i hovedrollene. Mitt 

hovedargument for å velge disse to 

gruppene for verst -betegnelsen er deres 

omfang. 

Når det gjelder forekomst av norske barn 

som har det verst i Norge, etter min 

inndeling, så mangler vi absolutt absolutte 

tall for voldsutsatte norske barn, med 

unntak av én måling som ble foretatt av 

Justisdepartementet i uken 21-27.august i 

2003. Den konkluderer med at 1500 barn 

ble utsatt for vold, overgrep eller sterke 

psykiske påkjenninger denne ene måle - 

uken. Det var 151 forskjellige, nasjonale 

instanser som meldte fra i form av 

returnerte registreringsskjemaer utarbeidet 

av departementene. Det var første gang en 

slik måling ble gjennomført i Norden. Den 

ble gjennomført etter en britisk modell som 

ble anvendt i England i år 2000. 

De viktigste instansene som rapporterte var 

politidistriktene, sosialtjenesten, 

barneverntjenesten, krisesentrene, 

familievernkontorene og legevakten. 

Tankevekkende er det at 

Barneverntjenesten rapporterte 114 kvinner 

og ingen barn, sosialtjenesten 21 barn, 

krisesentrene 620 barn og 

familievernkontorene hele 814 berørte 

barn. Med berørte barn menes barn i 

familien som er eksponert for vold og/eller 

lever med virkningene av volden i 

familien. Når det gjelder alder på barna er 

ikke dette spesifisert i den informasjonen 

jeg har hatt tilgang til, men det blir uttalt at 

svært mange av barna er små, fra tidlig 

skolealder og nedover. 

Det blir også opplyst at det totale antall 

utplasserte voldsalarmer pr.31.7.2003 var 

940. (Kilde: pressemelding fra 

Justisdepartementet 8.9.2003.) 

Når det gjelder barn med 

flyktningbakgrunn finnes det pr. 1.3. 2004 

i alt 4955 barn under 18 år, 2878 gutter og 

2077 jenter i norske mottak. Bosatte i 

kommunene med flyktningbakgrunn er 

13904, hvorav 2204 er under 5 år og 11700 

i alderen 6-15. Siden UDIs aldersinndeling 

ikke går etter Barnekonvensjonens 18 års 

grense (de har en egen inndeling for de 

mellom 16 og 19), kan vi rundt regnet si at 

vi har over 20 000 barn i Norge i 

øyeblikket med flyktningbakgrunn. 

I oktobernummeret av Tidsskrift for Norsk 

Psykologforening 2003 rapporterer 

psykolog Ingolf Fosse fra det psykososiale 

arbeidet som en tverrfaglig gruppe fra BUP 

hadde i perioden mellom 1998 og 2000 i et 

mottak med om lag 400 asylsøkere. 

Han konkluderer med at et stort antall av 

barna var traumatiserte og at halvparten av 

skolebarna på mottaket hadde psykiske 

lidelser, tilpasningsvansker og redusert 

livskvalitet på grunn av disse. 


Det vil si at vi i Norge, ifølge Fosse, har 

minst 2500 barn i mottak som han mener 

dekkes av Pasientrettighetsloven; det vil si 

at de har rett til nødvendig helsehjelp. 

Når jeg har hatt 3 dagers samlinger for 

traumatiserte krigsbarn, i en kontekst av 

foreldreveiledning, i nesten alle fylker i 

Norge, har jeg ført min egen statistikk ved 

å spørre barna og deres foreldre om 

kontakt med hjelpeinstanser. Mitt 

nedslående tall er at 1 av 20 barn med 

alvorlige påkjenninger etter krig og flukt 

har fått terapeutisk hjelp. 

Det har vært mer enn provoserende for 

meg når jeg har fått beretninger, tre i alt, 

om at flyktningbarn ble oppdaget og fikk 

terapeutisk hjelp fordi de var i en skolebuss 

med norske barn som kjørte av veien, fordi 

de bodde i en blokk som ble satt i brann 

eller fordi en klassevenninne ble utsatt for 

en voldtekt. De fikk behandling når de 

måtte betraktes som en av våre, men de får 

det ikke når de bare er en av dem. Det er et 

stykke igjen til at vi kan si at alle barn er 

våre barn. 

Det er i hovedsak to måter å bli bedre 

hjelper for de barna som har det verst: 

1) å nå fram til dem, finne, få tak i dem. I 

mange tilfeller dreier dette seg mer om 

mobilisering av ansvar og vilje enn en 

komplisert leteaksjon. Når det gjelder de 

voldsutsatte barna er det et paradoks for 

meg at sosialtjenesten og barnevernet, som 

i utgangspunktet har hovedansvaret for 

familiene hvor det kriges i hjemmet, ikke 

har vært en faglig spydspiss i forsvaret for 

det forslåtte barn. 

Meg bekjent har ikke barnevernet og 

sosialtjenesten etablert en spesifikk 

registrering for å fange opp at barn har 

vært vitne til vold eller selv er blitt utsatt 

for voldshandlinger. 

Når Justisdepartementet skal forklare de 

lave tallene fra sosialtjenesten og 

barnevernet, skriver de med referanse til en 

rapport fra Kompetansesenter for 

voldsofferarbeid ved Høgskolen i Oslo 

(notat 2003-13) at ”de i liten grad har 

rutiner for registrering av voldstilfeller.” 

Det har også forundret meg at det ikke har 

vært et mer systematisert samarbeid 

mellom barnevernet og krisesentrene og 

familievernet; de to sistnevnte har, i flere 

fylker, nettopp satt disse utsatte barna høyt 

på sin prioriteringsliste. 

La meg til slutt i dette avsnittet nevne at to 

nye, sentrale fagbøker om voldsutsatte 

barn nettopp understreker detaljert og nitid 

kartlegging av eksponering for vold hos 

offeret, enten dette er barnet, moren eller 

begge. De sier rett ut at man ved generelle 

og utydelige spørsmål ender opp med 

nærmest ingenting. Det blir også stilt 

spørsmål om det er det som er hensikten 

med de hensiktsløse spørsmålene. 

2) er å skaffe seg kunnskaper og stadig 

lære og utvikle bedre metoder for hjelp. 

I mange tilfeller kan det dreie seg om å 

finne enkle og virksomme hjelpemidler 

slik at du er i stand til å nå mange. 

For eksempel ved å arbeide med barn i 

grupper. Kunnskap har to innebygde 

drivkrefter. For det første forplikter den 

oss. Når vi vet om så vel virksomme 

metoder som sterke nødvendigheter, 

unnslipper vi ikke. Dernest er kunnskapens 

andre kraft selve grunnlaget for å forbedre 

oss. Det gjør vi gjennom oppdaterte 

kartlegginger og anvendelse av stadig nye 

og evaluerte metoder for terapeutisk hjelp. 

Når jeg ser barnevernets historie i et 

hundreårsperspektiv, er det for meg to 

parallelle oppadgående linjer som går fra 

dårlig til bedre på vei til bra. 

Og grunnlinjen som skyver hjelpen mot 

nye høyder er stadige fornyelser av 

kunnskapsbasen. Ikke minst gjelder dette 

barnekunnskapen om vekst og utvikling. 

Dette vil med andre ord si at jeg har noe 

redusert tro på lovgivningens saliggjørende 

virkning, selv om den var og er viktig. 


Jeg kan jo bare nevne at vi skrev under 

Barnekonvensjonen for snart 15 år siden, 

det vil si 10. november 1989. 

Der lovet vi for eksempel i paragraf 39 alle 

barn som var blitt utsatt for forsømmelse, 

utnytting, overgrep, umenneskelig, 

nedverdigende behandling, straff og 

væpnede konflikter, psykologisk 

oppfølging så vel som sosial rehabilitering. 

I tillegg lovet vi dem at dette skulle skje i 

et miljø som fremmet barnas helse og 

selvrespekt. 

Med hånden på hjertet måtte vi antagelig 

ha sagt, om vi hadde tatt 

Barnekonvensjonen alvorlig, at vi ikke 

hadde lov å drive behandling i en del av 

våre flyktningmottak, dersom vi anså dem 

som ødeleggende for barnas helse og 

selvrespekt. Jeg har heller ikke sett noen 

rakettfart for mine to utvalgte barnegrupper 

etter 10.oktober 2003 da Barnekonvensjon 

ble innarbeidet som overstyrende tekst i 

norsk lov. La meg i alle fall her og nå slå 

fast at nettopp artikkel 39 i 

Barnekonvensjonen forplikter oss sterkt for 

begge de to verst - gruppene, fordi de 

meget klart og utvetydig er nevnt i 

paragrafens tekst. 

Jeg vil tillate meg, i en parentes, å 

problematisere et hovedord i 

barnevernstenkningen, nemlig begrepet 

omsorgsevne. I flere tiår har dette begrepet 

vært helt sentralt i vurderinger som ble lagt 

til grunn for vedtak om hjelpetiltak og 

omsorgsovertagelse. I det første tilfellet 

skulle man styrke en bristende 

omsorgsevne, i det siste tilfellet var den 

dødsdømt og barnet måtte plasseres, som 

det heter, hos noen med garantibevis på 

omsorgsevne. Hvorfor er rapportene og 

overveiningene oversvømmet av dette 

ordet som beskriver noe usynlig. 

Hvorfor er de i så liten grad preget av 

systematiserte og nøyaktige beskrivelser av 

det synlige, nemlig foreldrepraksis. 

Det finnes meg bekjent ingen mors- eller 

farsmåler for omsorgsevne langs skalaen 

kald til varm som kan komme ut med 

normalen på 37, svak eller komatøs 

omsorgsevne på 33.5 grader eller 

overopphetet på 39.9. 

Det eneste vi egentlig har å holde oss til er 

nøyaktige registreringer og beskrivelser av 

hva foreldre konkret gjør i dagliglivet. Og 

ikke hva som helst, men nettopp den 

foreldrepraksis som begrunnes som 

livsviktig for barnets vekst og utvikling. 

Selv har jeg argumentert for at utviklingen 

og fremmingen av empati og styring, og 

kontroll av aggresjon er de to viktigste 

elementene i barneoppfostringen. Jeg har 

ikke møtt motstand på det. Men jeg må si 

at jeg til dags dato ikke har sett at 

vurderingen av foreldrenes praksis er blitt 

knyttet til destrueringen av disse mentale 

ressursene når det er blitt argumentert for 

tiltak i hjemmet eller flytting av barnet fra 

hjemmet. 

Jeg utfordrer derfor Barnevernet til å foreta 

en vareopptelling av hva de har i 

bokhyllene av solid faglitteratur om det 

mest sentrale og det viktigste for barns 

utvikling, og hva de har på lager av 

anerkjente metoder for å verne og verge 

disse utviklingspotensialene. 

Når forskeren Lonnie Athens gikk inn i 

fengslene og tilbrakte dager og uker 

sammen med de aller verste 

voldsforbryterne i verden, for å samtale om 

hvordan de opplevde sin barndom og 

oppvekst, kom han vaklende ut igjen med 

beretninger om barn som gjennom hele 

oppveksten hadde vært vitne til vold og 

selv fått føle volden på egen kropp. Til det 

klikket i det mentale sorteringssystemet 

deres og de gikk ut i verden, ikke som 

avskrekkede fredsmeglere, men 

overbeviste om at de var onde, og at vold 

og makt var den eneste trygghet og den 

eneste glede. 

I et prosjekt som jeg tok initiativ til med 

det avtroppede Barneombudet så vi på 65 

dommer hvor en miserabel barndom var 


dokumentert med det til hensikt å oppnå 

straffereduksjon. I mange tilfeller virket 

det i den retningen. 

Da vi hadde samtaler med sentrale 

fagpersoner om dette, blant annet 

rettspsykiater Berthold Grünfeldt og 

formann i dommerforeningen Erik Elstad, 

sorenskriver i Bergen Tingrett, var de enig 

i at dette var en slags avlat for våre egne 

forsømmelser som slektninger, naboer, 

vennekrets og faginstanser. Grünfeldt kom 

meget godt forberedt til sin samtale på 

Barneombudets kontor. Han hadde gått 

igjennom sitt arkiv og sin meget gode 

hukommelse og hadde ikke, på de to 

stedene, funnet en eneste av de 800 av de 

verste forbryterne i det lille landet Norge 

som han hadde vurdert, som hadde det han 

ville kalle en rimelig, akseptabel barndom! 

I fortsettelsen vil jeg derfor kort nevne den 

satsningen på bedre hjelp til de 

voldsutsatte barna som er muliggjort 

gjennom et samarbeid mellom Alternativ 

til Vold og Senter for Krisepsykologi, 

finansiert av Barne- og 

Familiedepartementet. 

Som tidligere nevnt blir et stort antall barn 

årlig vitne til eller utsettes for vold i 

familien. Mye av denne volden er skjult, 

tabubelagt og dermed hemmeligholdt. Det 

skjebnefellesskap som eksisterer mellom 

utøver og offer i en familie, mangedobler 

vanskelighetene for så vel rettsapparatet 

som hjelpeinstansene når det gjelder det å 

gi barna den beste beskyttelse og hjelp. 

Dette til tross for at vi alle vet at angst, uro 

og usikkerhet preger barnas hverdag når de 

må leve med vold som vitne eller som 

personlig rammet. Virkningene av å vokse 

opp under slike forhold er omfattende og 

ofte varige. En voldspreget oppvekst kan 

føre til generell mistro og svekket tillit og 

tiltro til andre mennesker. Det kan medføre 

svikt i personens evne til å styre og 

regulere sine emosjoner, et handikap som 

kan få mange negative følger. I dag vet vi 

også mer om de strukturelle endringer som 

finner sted i hjernen, som i sin tur kan 

svekke læringsevnen og utvikle 

oversensitivitet for å oppfatte situasjoner 

som farlige. 

Det foreligger også muligheter for negativ 

læring av så vel handlinger som holdninger 

til voldsutøvelse og menneskeverd. Dette 

medfører ganske stor fare, særlig hos gutter 

og unge menn, for at de utvikler aggressive 

handlingsmønstre og repeterer sine 

”familietradisjoner” når de som voksne 

selv stifter familie. Vold produserer ny 

vold. Spesielt dramatisk er det at et slikt 

barndomsklima påvirker hukommelses- og 

konsentrasjonsferdigheter, som er 

nødvendige i innlæringssituasjoner, slik at 

barn tidlig får svekket sine 

fremtidsressurser. 

Det er ganske nylig at voldsutsatte barn har 

fått økt politisk og faglig oppmerksomhet. 

Det er derfor høyst nødvendig med økt 

kunnskapsgenerering, spesielt hva angår 

gode behandlings- og hjelpemodeller som 

kan omsette kunnskapen i praksis. 

Selv om det etter hvert finnes forskning på 

konsekvensene av barns voldseksponering 

er det behov for en økt, systematisk 

satsning for å spre kunnskap til ansatte 

innen familievern, barnevern og 

barnepsykiatri samt til andre som kommer 

i kontakt med barna og deres foreldre. 

Det faglige og verdimessige fundament for 

vårt forslag om en programmatisk, 

nasjonal satsning for å bedre forebygging 

og hjelp til barn som lever med vold i 

familien, kan oppsummeres i disse 

hovedpunktene: 

1) Barn har krav på et verdig og levelig liv 

uten at sentrale menneskerettigheter som 

trygghet i dagliglivet og optimale 

muligheter for en god mental helse blir 

krenket eller forsømt. 

2) Barn er individer i vekst og utvikling, og 

har dermed spesielle beskyttelsesbehov og 


utviklingskrav som for eksempel det å 

unngå langvarige påkjenninger og negative 

modeller som kan føre til en kriminell og 

voldelig løpebane eller gjøre dem til 

engstelige voksenpersoner med redusert 

livskvalitet. 

3) Barn er fremtidige foreldre. Gjennom 

systematiserte studier av begreper som 

sosial arv er det sannsynliggjort at et 

langvarig, negativt oppvekstklima preget 

av vold og frykt påvirker egen 

foreldrepraksis negativt. For en ikke 

ubetydelig prosent kan dette dreie seg om 

”arvet” barnemishandling. 

4) Mange av de langtidskostnadene som en 

voldelig oppvekst kan føre til er også av 

stor samfunnsmessig betydning, også 

økonomisk. I første rekke tenker vi her på 

den skade voldseksponerte barn gjennom 

livsløpet kan påføre andre, samt det store 

tap og den store kostnad som en avvikerkarriere 

innebærer for samfunnet. 

Målsetting med prosjektet: 

Hovedmålet ved prosjektet er: 

a) å fordype den faglige innsikten om de 

skadene som påføres voldsutsatte barn, 

b) for dermed å bedre hjelpen til 

voldseksponerte barn, og 

c) sikre at denne hjelpen når frem til så 

mange som mulig gjennom 

kunnskapsformidling til familievern, 

barnevern, barne- og ungdomspsykiatrien, 

krisesentrene, helsestasjonen og andre 

instanser og personer som møter 

voldsutsatte barn. 

Blant delmålene er: 

-utvikle kunnskap om hensiktmessige 

intervensjonsstrategier. 

- fremme kunnskap om hvordan barna best 

kan nås. 

- bedre forståelse for hvordan barn mestrer 

denne situasjonen. 

- trekke inn relevant internasjonal 

kunnskap om forekomst og hjelp. 

Fokus for prosjektene er å fremskaffe ny 

og solid dokumentasjon på hvilken 

innvirkning vold i hjemmet har på barn 

som er vitne til eller utsettes for denne 

basert på terapeutisk erfaring med hjelp til 

barna og familiene. Her vil Alternativ til 

Vold legge hovedvekt på første fokus, barn 

som er vitne til vold, mens Senter for 

Krisepsykologi vektlegger beskyttelse og 

hjelp til forslåtte barn. 

Dokumentasjonen vil samles gjennom 

klinisk arbeid i og med barn og familier, 

supplert med ulike måleinstrumenter 

tilpasset problemstillingene. 

Det er viktig å understreke det kliniske 

arbeidets fremtredende betydning som 

bakgrunn for å formidle kompetanse til 

hjelpeinstanser og behandlere over hele 

Norge. Den praksisnære formidlingen gir 

den beste grunnlag for at barn skal få god 

hjelp uansett hvor de bor i landet. 

REFERANSER: 

Athens, L. (1989). 

The Creation of Dangerous, Violent 

Criminals. London and New York: 

Routledge. 

Bengtson, M., Steinsvåg, P.Ø., & Terland, 

H. (2004). Ungdommen bak volden. Oslo: 

Universitetsforlaget. 

Kendall-Tackett, K. A. (Ed.). 

(2004).Health Consequences of Abuse in 

the Family. Washington DC: American 

Psychological Association. 

Råkil, M. (red.). (2002). 

Menns vold mot kvinner. 

Oslo: Universitetsforlaget. 

TO VIKTIGE BØKER: 


BARN OG MØDRE PÅ 

KRISESENTER 

Den første boken som skal omtales her er 

skrevet av fil. dr. Kjerstin Almqvist ved 

samfunnsvitenskapelig avdeling ved 

Karlstads Universitet og professor Anders 

Broberg ved Göteborgs Universitet. Boken 

har fått tittelen ”Barn som bevittnat vold 

mot mamma.” Boken er utgitt av 

Göteborgs Stadskanseli og kan bestilles 

der. Prisen er kr. 100. 

Forfatterne har intervjuet, kartlagt og 

deretter analysert datamaterialet fra møtet 

med 86 barn og 53 mødre på en av 

Göteborgs seks krisesentre for kvinner. De 

har flere sterke motiveringer for å rette 

søkelyset på vold i familien. 

Fremst blant disse er den dokumentasjonen 

som de refererer i boken som viser at barns 

vekst og utvikling blir truet og skadet når 

deres mor lever med voldelig partner, 

svært ofte dreier det seg om barnas 

biologiske far. Dernest det faktum at en 

stor prosent av de voldsutøvende fedre 

også slår barna – i noen studier gjaldt det 

så mange som halvparten. Anmeldt 

voldsbruk i familien var i år 2001 i Sverige 

ca. 10 000. 

Det svenske voldsforebyggende rådet 

anslår det reelle tallet til 40000. Dersom vi 

skulle overføre dette til vårt land med 

halvparten så mange kvinner, ville det altså 

bli hele 20 000 kvinner som hvert år blir 

utsatt for vold fra ektefelle/partner. 

Dette uhyggelige perspektivet får 

forfatterne til å hente fram et sitat fra to 

fremtredende britiske barneleger som i 

1998 framsatte følgende påstand i British 

Medical Journal: ” Vold i familien 

ødelegger livet for flere mennesker enn 

alle genetiske sykdommer til sammen.” 

Når forfatterne reflekterer over hvilke 

skader som påføres barna som blir vitne til 

vold i familien og barn som selv blir slått 

tar de utgangspunkt i to viktige og etter 

hvert godt belyste fagområder: studier av 

barns tilknytning til voksne 

omsorgspersoner og kunnskapen om 

langtidsvirkningene av traumatiske 

hendelser med utgangspunkt i diagnosen 

PTSD (Post Traumatic Stress Disorder). 

Når det gjelder tilknytningsadferd 

(attachment) vet vi fra før at samspillet 

mellom barn og omsorgspersoner i tiden 

forut for at den for alvor manifesterer seg i 

8-månedersalder, har stor betydning. 

Dette vet vi blant annet fra studier av 

samspillet mellom barn og deprimerte 

mødre. Når vi i tillegg vet at det store 

flertall av menn som slår starter med det 

meget tidlig etter at partene har flyttet 

sammen, er heller ikke denne tiden 

beskyttet. Det store alvoret som forfatterne 

påpeker er at hele tilknytningsprosessen 

blir forstyrret når den man skal knytte seg 

til svært ofte er redd, engstelig og ute av 

stand til å trøste det skremte barnet (mor 

som blir slått). Alternativet for trøst og 

trygghet er uberegnelig og skremmende 

(den voldsutøvende far). Når vi tenker at 

de tidlige tilknytningene til nære 

omsorgspersoner er grunnlaget for en 

fremtidig indre arbeidsmodell for samspill 

og trygghet med andre mennesker, er 

sitatet fra de britiske barnelegene i boken 

meget velplassert. 

Mødrene (53) som ble intervjuet, både om 

seg selv og sin situasjon og om hva de 

tenkte om voldens virkning på barnas vekst 

og utvikling var i alderen 20 til 42 år. 

Den detaljerte beskrivelsen av hva de var 

blitt utsatt for avdekker et liv med 

gjentatte, nedverdigende uttalelser, 

alvorlige trusler, dyttet overende, slått med 

flat hånd, spark og slag for øvrig, fysisk 

tvang med bending av armer og fingre, 

slag med gjenstander, strupetak og 

voldtekt. Kombinasjonen sjalusi og alkohol 

var den mest alminnelige forklaringen 

mødrene hadde på disse forferdelige 

hendelsene. De fleste barna (77 %) hadde 

vært i samme rom når mamma ble 

mishandlet. 

Barna i skolealder forsøkte ofte å gå i 

mellom for å hindre pappa fra å slå. Drøyt 

en fjerdedel av barna var blitt slått av far 


med åpen hånd – mest ørefiker i følge 

mødrenes rapportering. Forfatterne 

oppsummerer barnas direkte eksponering 

slik: ”Sammenlagt var 62 % av barna blitt 

utsatt for en eller flere former for 

mishandling av sin far/mors partner. 

Omkring en fjerdedel av barna som ble 

mishandlet var blitt utsatt for grov og 

gjentatt vold.” 

Når det gjelder barns behov for terapeutisk 

hjelp, viser forfatterne til en anvendt skala 

for ”Styrkor og svårigheter hos barn”, den 

såkalte SDQ-skalaen. Her scorer 71 % av 

barna over grensen som indikerer at de 

trenger hjelp med sine psykiske problemer. 

Når det gjelder traumereaksjoner, 

oppfylte en fjerdedel av barna samtlige 

kriterier for PTSD. Grunnlaget for disse 

scorene var intervju med mødrene. 

Det er all grunn til å tro at prosenten ville 

ha blitt høyere dersom barna var blitt 

intervjuet. Forfatterne slår videre fast at det 

fantes et stort antall barn som ikke fylte 

kriteriene for PTSD, men som hadde en 

alvorlig symptombelastning for øvrig. 

Dette dreiet seg om overdreven redsel og 

engstelighet, høyt spenningsnivå og 

rastløshet, aggressivitet og ulydighet, 

fiksering til volds - og skrekk 

forestillinger, somatisk 

problematikk/smerter og 

unngåelse- tilbaketrekning. I sin 

sammenfatning beskriver de barna som 

redde og aggressive med høyt 

spenningsnivå og smerter i kroppen. 

Videre var mødrene av den oppfatning at 

mer enn halvparten (58 %) av barna trengte 

psykologisk hjelp, først og fremst for å 

forstå og bearbeide det som hadde hendt. 

Forfatterne har en summarisk 

gjennomgang av samtalene med barna med 

flere hjerteskjærende eksempler på hvor 

forferdelig de opplever krigen i hjemmet. 

Videre har de kommentarer til det store 

antall kvinner med utenlandsk bakgrunn 

som nå kommer til krisesentrene med barn 

som i tillegg har opplevd krig i hjemlandet. 

Boken er liten, den har bare 88 sider, 

referanser inkludert. Den vil likevel være 

til STOR hjelp for alle dem som planlegger 

å gjennomføre en redningsaksjon for barn 

som lever med vold i familien. 

VOLD I FAMILIEN FRA ET 

BARNEPERSPEKTIV 

Tittelen på boken som vi vil skrive om her 

er ”Children’s Perspectives on Domestic 

Violence.” Den er utgitt av Sage 

Publications, år 2000, og den er skrevet av 

et team under ledelse av Audrey 

Mullender, professor ved Warwick 

University. 

Av referanselisten går det fram at 

forfatterne til sammen har meget bred 

erfaring i arbeidet med vold i familien, 

inkludert møtet med utøverne. 

Det som gjør denne boken spesiell, er at 

den konsentrerer seg om å belyse hvordan 

barn forstår og opplever det å leve med 

vold i familien, inkludert flukten til og 

oppholdet på krisesentrene for kvinner. La 

det være sagt med en gang at barna og 

unge som gruppe verdsetter meget høyt 

den tryggheten og omsorgen de møter der. 

De forstår at de er kommet til en 

redningssentral. 

Likevel kan den ikke erstatte et hjem, ei 

heller lette tapet av nettverk, aktiviteter og 

kameratskapet i hjemmets nærmiljø. Må 

det også være skrevet at dette er en bok om 

fars vold mot mor og barn. Det innebærer 

ikke at det de og vi skriver utelukker 

mødre som utøver vold i familien. 

Denne boken har et skikkelig barnefokus 

og den starter med å problematisere den 

dårlige beskyttelse som 

Barnekonvensjonen gir barn som lever 

med vold i familien. Dette dreier seg om de 

artiklene i Barnekonvensjonen som styrker 

en felles omsorgsrolle for begge 

foreldrene, enten de lever sammen eller 

ikke. 


De påpeker at disse gode og riktige 

retningsgiverne i Barnekonvensjon ikke tar 

reservasjon for at en av partene er direkte 

farlig og skadelig for barnet, eller indirekte 

fordi barnets daglige omsorgsgiver blir 

mishandlet og nedbrutt. Faktum er, hevder 

de, at barnets mor kan bli anklaget for 

kidnapping av barna når hun for eksempel 

rømmer med dem til krisesentre fordi hun 

søker beskyttelse for sitt eget liv – kanskje 

også for barnas. 

Årsaken til denne bristen i 

Barnekonvensjonen er at den søker 

nøytralitet mellom foreldrene – det vil 

egentlig si mellom kjønn. 

Dette kan bare justeres dersom ubalansen i 

maktforholdet mellom kvinner og 

voldelige menn blir erkjent også i 

Barnekonvensjons tekst. 

Vi kjenner ikke til praktiske, norske 

eksempler på kidnappingsproblematikk 

omkring opphold på krisesentrene, men det 

kan skyldes vår manglende erfaring fra 

feltet. 

I fortsettelsen gjennomfører forfatterne en 

meget bred og interessant gjennomgang av 

så vel etiske som praktiske dilemmaer når 

forskeren henvender seg direkte til barn og 

bruker dem som informanter om sitt eget 

liv. Det vil si at selv barna blir hørt ved 

hjelp av ulike systematiske metoder 

utarbeidet for deres alder og 

utviklingsnivå. For interesserte har de 

omfattende referanser til ulike områder 

hvor barna blir spurt. Og for riktig å 

understreke sitt barneperspektiv starter de 

med å gjengi resultatene fra en spørre - 

undersøkelse de gjennomførte i skolen. 

Nær 1400 barn i alderen 8 til 16 år svarte 

på et omfattende spørreskjema som skulle 

kartlegge deres kjennskap til, forståelse av 

og refleksjoner over problemet vold i 

familien. 

De hevder selv, og det er ingen grunn til å 

tro at de ikke har rett, at dette er den første 

kjente undersøkelsen hvor man forsøker å 

få innsikt i barn og unges generelle 

oppfattelse av og holdning til vold i 

familien. De slår fast at så vel unge som 

barn vet lite og forstår lite av vold i 

familien. Unntaket er de som har opplevd 

det selv (ca. 4 %) og de som kjenner noen 

som har levd med vold i familien 

(underkant av 30 %). Andre dårlige 

nyheter, det vil si de aller dårligste, i denne 

rapporten er at en stor prosent (34 % hos 

guttene og 20 % hos jentene) erklærer seg 

enig i påstandene om at kvinner må regne 

med å bli slått dersom de gjør menn sinte 

og at det kan hende de fortjener det. 

Forfatterne uttrykker sin bestyrtelse over at 

den oppvoksende generasjon har 

synspunkter og holdninger som er forlatt 

av det brede lag i det sivile samfunn 

forøvrig. De mener dette ”etterslepet” er 

meget alvorlig med tanke på fremtidig 

forebygging. Lyspunktet i denne 

sammenheng er at barna og de unge tross 

alt mener at den som slår er en gærning 

(crazy). 

Resten av boken, fra kapittel fire og ut, er 

viet deres egen dybdeundersøkelse av 45 

barn fra 25 familier. For to tredjedelers 

vedkommende var den voldelige personen 

i familien deres egen far, for den siste 

tredjedelen var det mor partner. De satset 

på å intervjue søsken sammen og hadde i 

alt 24 jenter og 21 gutter. Halvparten av 

barna var under 11 år og den andre 

halvparten mellom 12 og 16. 

En tredjedel av barna hadde levd med vold 

i familien fra ett til sju år, mens majoriteten 

hadde fått hele oppveksten preget av 

denne. Familiene ble rekruttert gjennom 

krisesentre og kommunale støttegrupper 

for kvinner. 

I dette første kapittelet får vi en 

gjennomgang med barnas egne ord om 

”what they heard and saw.” Selv om det er 

ubehagelig å lese, er det nyttig lesning med 

tanke på at en del av terapien med barn må 

bestå i å gi dem en ramme til å forstå 

volden. Forfatterne har selvsagt gitt dette 

sentrale spørsmålet bred plass. 


Konklusjonen er kort og godt stor 

forvirring så å si på alle alderstrinn, men 

forståelsen er selvsagt økende med alder. 

Det som tydeligvis har manglet er en 

gjennomtenkt voksenstøtte på det 

kognitive plan med en dialog om hva som 

skjer og hvordan vi forstår det som skjer. 

Det blir viktig å samle erfaringer fra alle 

parter for å forbedre denne støtten til de 

utsatte barna enten de er ute av 

familievolden eller de er på vei hjem igjen 

til et nytt fredsforsøk. 

Når det gjelder barnas innblanding i 

voldssituasjoner har det generelle rådet fra 

de fleste kjente instanser vært at det skal de 

avholde seg fra. Når disse forskerne 

intervjuer barna om dette, hevder de at vi 

må få et mer nyansert syn på dette 

brennbare spørsmålet. Halvparten av de 

undersøkte barna hadde ved en eller flere 

anledninger forsøkt å gripe inn for å stoppe 

volden. 

I de fleste tilfellene har det dreiet seg om å 

rope og skrike for å avlede utøveren eller 

få ham til å besinne seg ved tanken på at et 

barn var midt i situasjonen. Flere av barna 

som berettet om dette hadde en planlagt 

rømningsvei dersom de selv ble truet. 

Mange av barna hadde ved flere 

anledninger, da intet annet hjalp, selv tatt 

telefonen og uoppfordret ringt til politiet. 

Når forfatterne mener at vi må avstå fra 

ensidige råd om at barn skal holde seg 

borte og fjerne seg, tar de selvsagt 

forbehold for alder. De har tre 

hovedargumenter for at barn selv skal få 

bedømme situasjonen: for det første er de i 

stand til å gjøre det, for det andre blir barna 

psykisk styrket/lettet av å foreta 

handlinger, ikke minst letter det på 

skyldfølelsen at de gjorde noe. Det tredje 

argumentet de fører i margen er at vi ikke 

skal undervurdere barnas skjerpede 

bedømmelse av at mor er i livsfare. Det er 

en dyster virkelighet vi blir presentert for i 

dette kapittelet og det at temaene hele tiden 

er ledsaget av omfattende sitater fra barnas 

egne svar, gjør at det virkelig sitter som en 

motivasjonsforsterker til å komme disse 

barna i møte terapeutisk. De viser at de kan 

uttrykke seg og de sier gjennom hele 

undersøkelsen at de trenger å bli hørt av 

noen. 

Et meget interessant kapittel i boken 

bygger på intervjuer med barna om 

hvordan de mestrer tilværelsen og 

dagliglivet med vold i familien. Ordet 

mestring (det engelske cope) blir ofte noe 

misvisende i og med at barna ikke har noe 

valg. De må leve med volden og dens 

konsekvenser som et resultat av 

voksenadferd og voksenbeslutninger som 

de har liten eller ingen innflytelse på. 

Derfor hadde for eksempel betegnelsene 

”leve med’ og ”forsøkene på å beskytte 

seg” vært mer i samsvar med barnas 

beskrivelser som ikke inneholder så mange 

beretninger om seierrik mestring. Jeg 

holder dog åpent for at det engelske "cope" 

er noe svakere en vårt mer triumferende 

mestringsbegrep som jo kommer fra ordet 

mester – en som virkelig får det til. 

Dette er ikke et eksempel på ordkløveri, 

men en påminnelse om at begrepene og 

ordet kan sette oss på sporet eller føre oss 

på avveie. Hvis vi tror vi kan hjelpe barn 

til å mestre, for ikke å si at barnet skal lære 

å mestre voksenverden når den har sporet 

av, da er vi bestemt på feil sted. 

Men hva sier barna Først og fremst lærer 

de oss at hver situasjon krever og hvert 

barn utøver individuell og unik 

overlevelse. Det er ikke slik at noen agerer 

ut, mens andre bare samler opp inni seg. 

Det er heller ikke slik at dette 

karakteriserer kjønnene, at jenten trekker 

seg inn og guttene slår ut. Det er store 

variasjoner hos individet og mellom 

individer. 

En del viktige trekk beskrives som felles. 

For det første når det gjelder situasjonen: 

de som lever ”best” med vold i familien 

har et godt og trygt tilknytningsforhold til 


mor, hvilket inkluderer god 

kommunikasjon. Hvis de i tillegg har nære 

ressurspersoner de kan gå til, kall det 

gjerne flykte til, øker det opplevelsen av at 

situasjonen er ”til å leve med.” 

Et fellesstrekk er også at barna i sine 

tanker, og noen ganger i handlinger, søker 

aktivt å være med på løsninger til bedring 

av situasjonen. De vil delta. Barnets alder, 

utviklingsnivå og mentale ressurser, både 

til å forstå og til å søke utfoldelse og glede 

i hverdagen når volden ikke er aktiv, teller 

alltid med i dette regnskapet. 

Både når det gjelder å klare de verste 

situasjonene og når det gjelder å mestre 

livet i fortsettelsen når alt er over og de 

skal finne fotfeste i sin egen tilværelse. En 

viktig faktor som blir understreket 

gjennom hele boken er betydningen av 

barnets selvbilde. Andre ganger bruker 

man betegnelsen selvfølelse, andre ganger 

egenverdi. 

Mest brukt er det engelske ”self-esteem”. 

Dog påpekes det samtidig at 

forskningslitteraturen understreker, 

inkludert foreliggende rapport, at det 

nettopp er barnas selvfølelse og egenverdi 

som synes å bli sterkest rammet av vold i 

familien. I dobbel forstand fordi de 

opplever å være så lite verd at de ikke 

behøver å bli tatt hensyn til, og fordi de 

hver dag må leve med den intense, 

stigmatiserende skammen over sitt 

uverdige liv som de må gjøre alt for å 

skjule for omgivelsene. 

I barnas mestringsforsøk, om vi tillater oss 

å bruke en noe redusert utgave av begrepet 

mestring, inngår forsøk på å forstå, forsøk 

på å finne trygghet, forsøk på å få annen 

voksenhjelp, forsøk på å beskytte mor og 

søsken. Bestrebelsene på å hjelpe mindre 

brødre og søstre, inkludert det å forlate 

slagmarken sammen med dem, blir av flere 

av barna sett på som en betydelig bedrift 

de kan se tilbake på. Noen barn sier at de 

tenker mest på løsninger, andre sier at de 

har best av å gråte, atter andre at de må 

være for seg selv for å tenke. Noen 

beskriver reaksjonsformer som ligger 

dissosiasjonen meget nær, nemlig at de 

flykter inn i drømmer og fantasier om at alt 

er annerledes og rosenrødt. 

Viktige observasjoner i denne 

sammenheng er at få ”holder med 

utøveren” – gutter inkludert. I det store og 

hele holder de seg til mor, ønsker å 

beskytte henne og føler med henne. 

Den sentrale posisjon som mor har som 

ankerfeste i deres liv får forfatterne til å 

løfte en advarende pekefinger mot å skille 

barn fra sine mødre selv om hun tidvis 

foretar valg som er meget problematiske 

for profesjonelle hjelpere å leve med, som 

det å vende tilbake til en meget voldelig 

mann sammen med barna. 

I fortsettelsen har boken gode kapitler som 

går dypere inn på relasjonene mellom 

barna og foreldrene. Den har også et eget 

kapittel om etnisitet og kultur i og med at 

mange av familiene som kommer til 

krisesentrene enten har såkalte blandede 

ekteskap eller når begge foreldrene har 

samme opprinnelse fordi de er kommet 

som flyktninger fra et annet land med 

andre vaner og skikker. 

Vi finner ikke plass til en mer detaljert 

gjengivelse av disse kapitlene her. 

Dog er boken så sentral og viktig for vårt 

program at vi i fortsettelsen vil overveie å 

gi et mer utfyllende sammendrag av de 

viktigste erfaringene og 

problemstillingene. 

REFERANSELISTE OM BARN OG 

VOLD 

Atle Dyregrov har utarbeidet en 

meget omfattende referanseliste 

som dekker temaet barn og vold ganske 

bredt. 

For Bulletinen har vi 

gjort et utvalg. 

Den fullstendige listen kan du få ved å 

sende en e-post 


til Senter for Krisepsykologi. Bruk e-post 

adressen: vold@krisepsyk.no 

Almqvist, K., & Broberg, A. (2004). Barn 

som bevittnat våld mot mamma. 

Gøteborg: Lundby 

Stadsdelsförvaltning. 

Augustyn, M., Frank, D. A., Posner, M., & 

Zuckerman, B. (2004). Children 

who witness violence, and parent 

report of children’s behavior. 

Journal of the American Medical 

Association, 155, 800–803. 

Barnett, O. W., Miller-Perrin, C. L., & 

Perrin, R. D. (1997). Family 

violence across the lifespan. An 

introduction. London: Sage 

publications. 

Berkowitz, L., & Harmon- Jones, E. 

(2004). Toward an understanding 

of the determinants of anger. 

Emotion, 4, 107–130. 

Blunt Bugental, D. (2004). Finding ways to 

reduce the prevalence of child 

maltreatment among fathers: A 

comment on the alternative 

approaches. Clinical Psychology: 

Science and Practice, 11,112–115. 

Brownlee, K., & Chlebovec, L. (2004). A 

group for men who abuse their 

partners: Participant perceptions of 

what was helpful. American 

Journal of Orthopsychiatry, 74, 

209–213. 

Bugental, D. B., Ellrson, P. C., Lin, E. K., 

Rainey, B., Kokotovic, A., & 

O’Hara, N. (2002). A cognitive 

approach to child abuse prevention. 

Journal of Family Psychology, 16, 

243–258. 

Cahill, S. P., Zoellner, L. A., Feeny, N. C. 

& Riggs, D. S. (2004). Sequential 

treatment for child abuse-related 

posttraumatic stress disorder: 

methodological comment on 

Cloitre, Koenen, Cohen, and Han 

(2002). Journal of Consulting and 

Clinical Psychology, 72, 543–548. 

Chaffin, M., Silovsky, J. F., Funderburk, 

B., Valle, L. A., Brestan, E. V., 

Balachova, T. et. al. (2004). Parentchild 

interaction therapy with 

physically abusive parents: efficacy 

for reducing future abuse reports. 

Journal of Consulting and Clinical 

Psychology, 72, 500–510. 

Cloitre, M., Stovall-McClough, C. 

Miranda, R. & Chemtob, C. M. 

(2004). Therapeutic alliance, 

negative mood regulation, and 

treatment outcome in child abuserelated 

posttraumatic stress 

disorder. Journal of Consulting and 

Clinical Psychology, 72, 411–416. 

Drotar, D., Flannery, d., Day, E., 

Friedman, S., Creeden, R., 

Gartland, H. et. al. (2003). 

Identifying and responding to the 

mental health service needs of 

children who have experienced 

violence: A community-based 

approach. Clinical Child 

Psychology and Psychiatry, 8, 187– 

203. 

Duncan, D. F. (1996). Growing up under 

the gun: children and adolescents 

coping with violent neighborhoods. 

The Journal of Primary Prevention, 

16, 343–356. 

Emery, R. E. & Laumann–Billings, L, 

(1998). An overview of the nature, 

and consequences of abusive 

family relationship. American 

Psychologist, 53, 121–135 

Geffner, R., Igelman, R. S., & Zellner, J. 

(2003). The effects of intimate 

partner violence on children. New 

York: The Haworth Maltreatment 

& Trauma Press. 

Goldman, G. (2001). Breaking the silence. 

A guide to helping children with 

complicated grief– suicide, 

homicide, AIDS, violence and 

abuse. New York: Brunner– 

Routledge. 

Gordon, K. C., Burton, S., & Porter, L. 

(2004). Predicting the intentions of 

women in domestic violence 

shelters to return to partners: Does 


forgiveness play a role Journal of 

Family Psychology, 18, 331–338. 

Guille, L. (2004). Men who batter and their 

children. Aggression and Violent 

Behavior, 9, 129–163. 

Hester, M., Pearson, C., & Harwin, N. 

(2004). Making an impact. 

Children and domestic violence. 

London: Jessica Kingsley 

Publishers. 

Huth-Bocks, A., Schettini, A., & Shebroe, 

V. (2004). Group play therapy for 

preschoolers exposed to domestic 

violence. Journal of Child 

Adolescent Group Therapy, 11, 19– 

33. 

Jaffe, P. G., Baker, L. L., & Cunningham, 

A. J. (Eds.). (2004). Protecting 

Children from Domestic Violence. 

New York: The Guilford Press. 

Kapoor, N., & Kreyberg Normann,E. 

(2002). Voldsutsatte barn og unge 

er en usynlig gruppe. Tidsskrift for 

den Norske Lægeforening, 23, 

2320–21. 

Katz, L. F., & Low, S. M. (2004). Marital 

violence, co-parenting, and familylevel 

processes in relation to 

children’s adjustment. Journal of 

Family Psychology, 18, 372–382. 

Kelly, T., & Wolfe, D. A. (2004). 

Advancing change with maltreating 

fathers. Clinical Psychology: 

Science and Practice, 11, 116–119. 

Kilpatrick, K. L., &Williams, L. M. ( 

1998). Potential mediators of posttraumatic 

stress disorder in child 

witnesses to domestic violence. 

Child Abuse & Neglect, 22, 319– 

330. 

Kolko, D. J. (1996). Individual cognitive 

behavioral treatment and family 

treatment for physically abused 

children and their offending 

parents: A comparison of clinical 

outcomes. Child Maltreatment, 1, 

322-342. 

Lehmann, P. (1997). The development of 

posttraumatic stress disorder 

(PTSD) in a sample of child 

witnesses to mother assault. 

Journal of Family Violence. 13, 

241–257. 

Lieberman, A. F. (2004). Traumatic stress 

and quality of attachment: reality 

and internationalization in disorders 

of infant mental health. Infant 

Mental Health Journal, 25, 336– 

351. 

Lipian, M. S., Mills, M. J., & Brantman, A. 

(2004). Assessing the verity of 

children’s allegations of abuse. A 

psychiatric overview. International 

Journal of Law and Psychiatry, 27, 

249–263. 

Litrownik, A. J., Newton, R., Hunter, W. 

H., English, D., & Everson, M. D. 

(2004). Exposure to family 

violence in young at-risk children: 

A longitudinal look after the effects 

of victimization and witnessed 

physical and psychological 

aggression. Journal of Family 

Violence, 18, 59–73. 

Mathias, J.L., Mertin, P. & Murray, A. 

(1995). The psychological 

functioning of children from 

backgrounds of domestic violence. 

Australian Psychologist, 30, 47–56. 

McAlister Grives, B. (Ed.). (2002). 

Children who see too much. 

Boston: Beacon Press. 

Mullender, A., & Morley, R. (Eds.) (2001). 

Children living with domestic 

violence. Putting men’s abuse of 

women on the child care agenda. 

London: Whiting & Birch Ltd. 

Mullender, A., Burton, S., Hague, G., 

Imam, U., Kelly, L., Malos, E., & 

Regan, L. (2003). Stop hitting 

mum! Children talk about domestic 

violence. Great Britain: Young 

Voice. 

Mullender, A., Hague, G., Imam, U., 

Kelly, L., Malos, E., & Regan, L. 

(2002). Children’s perspectives on 

domestic violence. London: Sage 

Publications Ltd. 

Peled, E., & Davis, D. (Eds.). (1995). 

Groupwork with children of 


attered women. London: Sage 

Publications. 

Rivett, M., & Rees, A. (2004). Dancing on 

razor’s edge: systemic group work 

with batterers. Journal of Family 

Therapy, 26, 142–162. 

Scott, K. L., & Crooks, C. V. (2004). 

Effecting change in maltreating 

fathers: Critical principles for 

intervention planning. Clinical 

Psychology: Science and Practice, 

11, 95–111. 

Straus, M. A., Kinard, E. M., & Williams, 

L. M. (2001). The 

multidimensional neglect scale, 

form A: adolescent and adult-recall 

version. NS1C, 26; 1–23. 

Taft, C. T, Murphy, C. M., Musser, & 

Remington, N. A. (2004) 

Personality, interpersonal, and 

motivational predictors of the 

working alliance in group cognitive 

- behavioral therapy for partner 

violent men. Journal of Consulting 

and Clinical Psychology, 2, 349- 

354. 

Taft. A., Broom, D. H., & Legge, D. 

(2004). General practitioner 

management of intimate partner 

abuse and the whole family; 

qualitative study. British Medical 

Journal, 328, 1–4. 

Vetere, A., & Cooper, J. (2004). Wishful 

thinking or Occam’s razor A 

response to ‘Dancing on a razor’s 

edge: systemic group work with 

batterers’. Journal of Family 

Therapy, 26, 163–166. 

Wolak, J., & Finkelhor, D. (1998). 

Children exposed to partner 

violence. In J. L. Jasinski & L. M. 

Williams (Eds.), Partner violence: 

A comprehensive review of 20 

years of research (pp. 73-112). 

Thousand Oaks, CA: Sage 

publications. 

Wolfe, D. A. (Ed.). (1999). Child Abuse. 

London: Sage Publications. 

Wolfe, D. A., Crooks, C. V., Lee, V., 

McIntyre-Smith, A., & Jaffe, P. G. 

(2003). The effect of children’s 

exposure to domestic violence: A 

meta-analysis and critique. Clinical 

Child and Family Psychology 

Review, 6, 171–187. 

FOREDRAG: VOLD MOT MOR ER 

VOLD MOT BARNA. 

Av psykolog Per Isdal som er leder for 

Stiftelsen Alternativ til Vold. 

Om barn som vokser opp som vitne til 

vold i familien. 

Barns eksponering for vold utgjør et stort 

samfunnsproblem og er dermed også 

samfunnets ansvar å gjøre noe med. Mange 

barn blir direkte utsatt for vold eller 

mishandling. En stor gruppe barn blir også 

utsatt for vold gjennom å være vitner til 

vold mellom foreldrene, spesielt fars vold 

mot mor. 

Disse barna har i lang tid og i stor grad 

blitt oversett. Effekten av å være vitne til at 

mor utsettes for vold av far er like alvorlig 

som om det var barnet selv som ble utsatt 

for vold. 

Tiltak for å forhindre og forebygge vold 

mot kvinner har så langt hatt fokus på de 

voksne, kvinnen og mannen. 

Barna er den svakeste part i en familie og 

særlig i familier med vold. Mest av alt 

trenger barn at volden stopper, men mange 

barn vil også trenge hjelp til bearbeiding av 

sine traumatiske erfaringer. Vold mot 

kvinner bør benevnes familievold da denne 

volden i så stor grad rammer barna. 

Innledning 

Children in martially violent homes have 

been called the «forgotten», 

«unacknowledged», «hidden», 

«unintended» and «silent» victims. 

(George W. Holden i: Holden, G W, 

Geffner R & Jouriles E. N. 1998, s. 1) 

Vi skaper kunstige skiller mellom 

voksenrolle og foreldrerolle. Alt det som 


skjer mellom foreldre vil influere og angå 

barn. I New Zealand har de bakt dette inn i 

sin familielovgiving. På begynnelsen av 

90-tallet hadde de en samværsak der en 

mann ble tilkjent samvær med sine tre små 

døtre. Mannen hadde tidligere nesten 

lykkes i å drepe barnets mor. 

Rettens dommer uttalte at det forholdet en 

mann hadde til sin kone overhodet ikke 

hadde noen sammenheng med hva slags far 

han var. Ved første samværshelg etter 

rettssaken drepte mannen sine tre døtre og 

seg selv, sannsynligvis for å ramme sin 

tidligere kone. Etter dette ble lovgivingen 

endret på New Zealand og det ble stilt 

langt strengere krav til voldelige menn. 

Vold mot mor er vold mot barn. Når noen 

angriper og skader den barnet er knyttet til, 

avhengig av og glad i, så angriper og 

skader vedkommende barnet selv. I neste 

omgang vil det være slik at dersom mor 

faktisk blir preget og skadet over tid av den 

volden hun utsettes for, så vil dette også 

ramme barnet. At den som utøver volden 

samtidig er barnets far, gjør opplevelsen av 

volden enda vanskeligere for barnet. Barn 

som vokser opp som vitner til vold i 

familien har hittil i liten grad blitt sett og 

anerkjent som barn som lider og trenger 

hjelp. 

Privatiseringen av familievolden og de 

tabuer som er knyttet til den, gjør at dette 

blir en gruppe barn som i stor grad bærer 

sine bekymringer alene. 

De blir de usynlige barna. Mens volden er 

skjult og tilslørt for omverdenen, blir den 

for mange barn sentrum i deres liv. 

Volden som sentrum i barns liv 

Gjennom 15 års arbeid med familievold er 

det min erfaring at fedres vold mot mødre i 

sterk grad preger barna. Volden har en 

inntrengende kraft som gjør at den for dem 

som lever med den, blir sentrum i deres liv. 

Det er volden som preger følelsene og 

tankene og som blir det punkt de orienterer 

seg etter i sin omgang med familien og 

med seg selv. 

MARTIN er 14 år og går i 8. klasse. Skolen 

har problemer med Martin. Han er urolig og 

ukonsentrert i mange av timene og ligger 

bak de andre elevene på «læringskurven». 

Skolen har startet spesialundervisning for å 

hjelpe ham med lærevanskene. 

Han er ofte trett og uopplagt og sovner noen 

ganger i timen. Han blir lett oppfarende og 

aggressiv og kommer ofte både i verbale og 

fysiske konflikter med medelever. Sist uke slo 

han ned en medelev slik at denne måtte 

sendes til lege. Læreren begynner å oppfatte 

ham som et større og større problem. 

Skolen kjenner ikke til Martins ukjente liv. 

Martins liv inneholder tabuer som ikke tåler 

dagslys. Vold og faren for ny vold er en 

sentral livsbetingelse. Martin har ikke hatt 

noen kontakt med sin biologiske far. Siden 

han var 9 har han levd sammen med mor og 

hennes nye mann. Stefaren til Martin er en 

mann med voldsproblemer. 

Som modell bidrar han daglig med oppfarende 

og dominerende atferd. Martins store 

prosjekt blir å forsøke og opptre på en måte 

som ikke vekker aggresjon. 

Således blir stefarens voldelighet sentrum i 

Martins liv når han er hjemme. 

Stefaren har ved flere anledninger 

mishandlet moren til Martin grovt og Martin 

har i disse situasjonene vært lamslått. Han 

klarer ikke a slippe disse minnene. De 

dukker opp som plutselige bilder i hodet 

hans og følger ham gjennom livet. Den 

fysiske volden kommer som regel sent på 

kvelden eller natten i forbindelse med at 

moren og stefaren har vart ute og drukket. 

Martin vet dette og tør aldri falle i søvn før 

moren og stefaren har kommet hjem og falt 

til ro. 

Martin er redd for at stefaren kan komme til 

å drepe moren; og han har derfor gjemt en 

kniv under hodeputen sin. 


Som 12-åring bestemte han seg for at han 

måtte drepe stefaren dersom denne var i ferd 

med å ta livet av moren hans. Han lurer på 

hva som vil skje når han har drept og er 

også redd for at han ikke skal klare det. 

Martin er en dypt bekymret gutt og han er 

alene med sine bekymringer. Han har 

skjønt at det som skjer i familien skal være 

hemmelig. Verken moren eller stefaren sier 

noensinne noe om volden og det som skjer 

i familien. De oppfører seg som om volden 

ikke finnes. 

PETTER er tre år og kan enda ikke gå. Det 

har akkurat startet en omfattende 

utredning for å finne ut hva som er galt 

med ham. I forhold til sin alder er Petter 

lite utviklet på alle områder. 

Faren til Petter er en meget brutal mann. 

Han bruker Petter når han mishandler 

moren. Når han skal slå sin kone tar han 

gjerne Petter på den ene armen mens han 

slår med den andre. Petter er et eksempel 

pd hvordan noen fedre aktivt involverer 

barna i sin vold for ytterligere å ramme 

barnets mor og for å markere sin totale 

maktposisjon i familien. Faren til Petter 

er, som mange andre voldelige menn, 

totalt blind for hva volden mot partneren 

gjør med barnet. 

Barn og vold i familien 

Tradisjonelt har vold vært en rettighet 

knyttet til mannsrollen. Fram til 1868 var 

det tillatt for en ektemann å fysisk avstraffe 

sin kone, og fram til 1972 hadde foreldre i 

Norge den samme rett i forhold til egne 

barn. Som det andre landet i verden, 

vedtok Norge i 1972 en lov som forbyr all 

bruk av fysisk vold mot barn. 

Det er i dag 17 land som har nedfelt dette i 

sitt lovverk. FNs barnekonvensjon fastslår 

at frihet fra vold skal være en 

barnerettighet. To land har enda ikke 

underskrevet konvensjonen, USA og 

Somalia. 

Violence in the lives of children has been 

considered the number one public health 

problem in the United States for some 

time (Graham-Bermann & Edleson, 

2001:3) 

Barns utsatthet for vold må anses som et 

alvorlig samfunnsproblem. 

Omfanget av voldsbruk direkte rettet mot 

barn er sannsynligvis meget høyt. En rekke 

barn blir i tillegg utsatt for familievold ved 

å være vitne til vold mellom foreldrene, 

først og fremst til fars bruk av vold mot 

mor. Barn eksponeres også for en mengde 

vold på skolen, blant lekekamerater og 

ikke minst gjennom media og spill. 

Hva finnes av tall på forekomst av vold i 

hjemmet Strauss & Gelles (1990) 

estimerer for USA at 12 prosent av 

amerikanske kvinner opplever vold fra sin 

samlivspartner i løpet av et år, og at 25 

prosent av denne volden kan klassifiseres 

som særlig brutal. 

I en undersøkelse fra 1992 anslås det at 10 

millioner amerikanske barn årlig bevitner 

vold mellom sine foreldre (Strauss, 1992). 

Strauss understreker, på bakgrunn av sine 

studier, at effekten av å se vold mellom 

foreldre kan være mer negativ og 

omfattende på barnets utvikling enn om det 

selv hadde blitt mishandlet. 

Graham-Bermann & Edleson (2001) 

mener at det er grunnlag for å tro at barns 

utsatthet for vold er økende. 

Forskning på barn som blir vitne til vold i 

hjemmet er av nyere dato. Først de siste 10 

årene kan man vise til forskningsaktivitet 

av betydning. Den første større 

konferansen på temaet ble holdt i 

Minneapolis i 1992 (Geffner, Jaffe & 

Sudermann, 2000: 2). Tidligere har 

forskningens hovedfokus ligget på studier 

av barn som direkte ofre for vold enten 

dette var barnemishandling eller seksuelt 

misbruk. 

I Norge var Halldis Leira (1990 a, 1990 b) 

tidlig ute med å presentere 


problemstillinger knyttet til barn som har 

vært vitne til vold. 

Hun startet sine artikler med å beskrive et 

forskningsfelt nesten totalt uten aktivitet. I 

Norden har det de siste årene vært en 

stigende interesse for temaet og det er blitt 

utgitt bøker både i Danmark (Christensen 

& Persson, 1998) og i Sverige (Metell, 

Eriksson, Isdal, Lyckner & Råkil, 2001). I 

Norge har Mogens Møller (2000) utgitt 

boken «I fars vold» der han tar et sterkt 

oppgjør både med sin voldelige far og med 

det vitenskapsfeltet som har prøvd å forstå 

denne volden. 

Ved krisesenteret for kvinner i Moss er det 

blitt utført et pionerarbeid for å hjelpe barn 

som har bevitnet vold. 

I 2001 startet Alternativ til Vold et eget 

behandlingstilbud for barn som har vært 

vitne til vold i familien, med midler fra 

Norske Kvinners Sanitetsforening. 

Menns vold mot kvinner 

For bedre å forstå hva barn blir utsatt for 

og på hvilke måter dette kan prege dem, 

trenger vi i vite hva vold er og hvordan et 

voldsproblem kan se ut. Isdal (2000) 

beskriver vold som en hver handling rettet 

mot et annet menneske som gjennom at 

den skremmer, smerter, skader eller 

krenker søker å påvirke dette mennesket. 

Han viser at volden svært sjelden er en 

isolert enkelthendelse, men et mønster av 

ulike undertrykkende og dominerende 

former for atferd der den fysiske volden 

ofte bare er en liten del av helhetsbildet. 

Vold i familien er snarere en tilstand enn 

en handling. Det er viktig å forstå at barn 

observerer og påvirkes av hele voldsmønsteret. 

Isdal (2000) deler inn volden i 

undergrupper; fysisk, seksuell, materiell, 

psykisk og latent vold. 

Fysisk vold: enhver bruk av fysisk makt 

som gjennom at den smerter, skader 

skremmer eller krenker søker å påvirke et 

annet menneske til å gjøre noe som 

utøveren vil. Dette inkluderer handlinger 

som å holde, dytte, riste, slå, sparke, lugge, 

bite, bruk av slagvåpen og stikkvåpen osv. 

Forskningen angir ikke i hvilket omfang 

barn faktisk er til stede i situasjoner med 

familievold. 

Men i Holden, Geffner & Jouriles (1998) 

gjennomgang av resultater, er det grunnlag 

for å anta at bortimot halvparten av de barn 

som lever i familier der far bruker vold 

mot mor, har vært fysisk til stede i 

voldssituasjonene og også sett volden. 

O'Brien, John, Margolin & Erel (1994) 

finner at det er lite samsvar mellom det 

barn forteller at de har opplevd, og det 

foreldre sier at barna har fått med seg. Det 

er en klar tendens til at foreldre 

undervurderer og underrapporterer i 

hvilken grad barna deres er blitt eksponert 

for bruk av vold. 

Seksuell vold: er all vold knyttet til tvang av 

seksualitet. Dette omfatter bruk av 

aggresjon eller trusler for å oppnå sex, 

seksuell trakassering, voldtekt, seksuell 

tortur, tvang til uønsket type sex osv. 

Vi vet lite om barns opplevelse av seksuell 

vold mellom foreldre. Mine erfaringer med 

arbeid med voksne som var vitne til vold 

fra far mot mor under oppveksten, tyder på 

at barn også eksponeres for denne type 

vold, gjennom for eksempel å høre at mor 

blir voldtatt eller å oppleve at far drar med 

seg mor til soverommet under en 

voldssituasjon. 

Materiell: vold omfatter alle handlinger 

rettet mot ting eller gjenstander der disse 

handlingene søker å skremme eller krenke, 

for i neste omgang å påvirke. Dette er 

handlinger som å ødelegge møbler, kaste 

gjenstander, slå i stykker ting osv. 

Menn som har voldsproblemer i forhold til 

sine partnere vil ofte ha generelle 

problemer med aggressiv og utagerende 

atferd. Materiell vold er derfor en relativt 

vanlig hendelse i mange barns liv. Det er to 

viktige sider ved den materielle volden. 

For det første er all eksplosiv aggresjon 


hos en voksen, skremmende og stressende 

for barn. 

For det andre blir den materielle volden 

påminner om den enda mer skremmende 

fysiske volden, og utløser av den grunn 

ofte like sterke stress reaksjoner i barnet. 

Psykisk vold: er handlinger som ikke 

innebærer bruk av fysisk makt men som 

går ut på å påvirke gjennom på andre 

måter å skremme, smerte, skade eller 

krenke. Som psykisk vold finner vi direkte 

og indirekte truende atferd (-holder du ikke 

kjeft så banker jeg deg», «jeg skal drepe 

deg»), degraderende og ydmykende atferd 

(«hore», «fitte», «drittkjerring» osv.), 

kontroll, isolering og emosjonell vold 

(neglisjering, nedlatenhet osv.). 

Heller ikke her er det gjort omfattende 

studier av hvordan bevitnelsen av psykisk 

vold virker på barn. I Holden, Geffner & 

Jouriles (1998) redaktørverk om barn som 

er vitne til vold, refereres flere studier som 

tyder på at barn blir svært preget av denne 

type vold. Mellom annet kan psykisk 

voldelig atferd som trusler, kontroll, 

degradering og andre dominansstrategier, 

tydelig observeres i voldseksponerte barns 

lek med andre barn. De relaterer seg til 

disse på samme måte som de opplever at 

deres far relaterer seg til deres mor. 

Dermed får volden i annen omgang 

negative konsekvenser for flere barn enn 

dem som lever i familier der det forekommer 

voldsbruk. 

Latent vold: 

Latent vold refererer til den makt som 

ligger i at volden faktisk kan skje, 

muligheten for ny vold. På dette punktet 

skiller utøverens opplevelse seg klart fra 

dem som utsettes eller eksponeres for 

volden. 

Den som utøver volden vil gjerne oppleve 

disse episodene og aggresjonsutbruddene 

som enkeltstående hendelser, volden 

avsluttes når voldsepisoden er over. For 

den som utsettes for volden som offer eller 

vitne, blir volden stående som et sterkt 

minne og som en kontinuerlig mulighet. 

Å leve i et hjem der far bruker vold mot 

mor vil for mange barn innebære og gå i en 

kronisk beredskaps- og spenningstilstand 

der energi og oppmerksomhet brukes til å 

se etter tegn på mulig vold og observere 

andres følelser og reaksjoner. 

Ola (37) uttalte at han måtte være verdens 

lykkeligste mann, selv om han var fortvilet 

over at han ved noen anledninger hadde gått 

fysisk løs på sin kone. Han hadde en 

fantastisk kone og datter. De var alltid blide 

og hyggelige. Jeg har det sånn, sa Ola, at 

når jeg kommer hjem fra jobben så møter 

kona mi meg i døra med et varmt kyss. Så 

kan hun gi meg en pils og avisen, og be meg 

legge meg på sofaen og slappe litt av mens 

hun gjør ferdig maten. Hun gjør jo alt 

hjemme og sier at hun vil ha det sånn. Jeg er 

en meget privilegert mann. Og datteren min 

er verdens mest hyggelige og positive jente. 

Det er aldri noen problemer med henne. 

Camilla er sånn som kommer med tøflene til 

meg og spør om det ikke er noe mer hun kan 

gjøre. Ola var lykkelig mens hans nærmeste 

var ulykkelige. Hans kone og datter var 

opptatt av en ting mer en noe annet i sin 

kontakt med Ola, nemlig det å unngå hans 

vrede og vold. Alt de gjør er styrt av frykt. 

For å forstå barn og hvordan de blir 

påvirket av å vokse opp i en familie med 

vold, er kunnskap om voldsvirkeligheter 

helt sentralt. Som tidligere nevnt er vold 

oftest en tilstand snarere enn en 

enkelthendelse. Barn vil derfor både bli 

preget og påvirket av hver enkelt av de 

episoder der far går fysisk løs på mor. 

Slike hendelser overvelder barn og 

traumatiserer dem. Samtidig vil de oppleve 

det som å vokse opp i en generell tilstand 

av fare, der muligheten for vold er den 

sentrale underliggende faktor i alt samspill 

i familien. I hjem hvor det foregår 

familievold, vil ofte også fiendtlighet, 

degradering, undertrykking og dominans 

være del av voldsutøverens repertoar. 


Deretter følger taushet, benekting og 

tilsløring av det som skjer. 

Barnet påvirkes også av det sykliske i 

familievolden, og av hvordan mor og far 

forholder seg til voldsbruken. Leonora 

Walker (1984) er særlig kjent for å ha 

beskrevet ekteskapsvoldens syklus. Denne 

syklusen går kontinuerlig gjennom tre 

faser: Voldsfasen blir fulgt av en såkalt 

«honeymoon-fase» der samlivet framtrer 

som om det var lykkelig og velfungerende. 

Honeymoon-fasen går så over i en 

frustrasjonsfase der spenning og aggresjon 

bygges opp, for så å ende ut i en ny 

voldsfase. Hydèn (1994) viser hvordan 

volden har dyptvirkende innflytelse på 

begge foreldre. Siden vold er uforenlig 

med kjærlighet, utgjør den en alvorlig 

trussel for ekteskapet. 

Denne trusselen vil igangsette en prosess 

hos de voksne for å nøytralisere volden. 

Dette kan skje gjennom at volden benektes 

eller at paret kompenserer med romantisering 

av de øvrige deler av forholdet og 

opptrer tettere og «kjærligere» sammen. 

Alternativt kan volden nøytraliseres 

gjennom at ansvaret for volden flyttes vekk 

fra den som utøver den. Dette kan skje ved 

at mor påtar seg ansvaret for det som skjer 

ved å hevde at det er hennes skyld og feil, 

eller at hun aktivt søker å få seg selv og 

barna til å forstå at det er andre og 

formildende grunner til at far slår. Mor kan 

dermed fungere som modell for det å 

skulle forstå og unnskylde voldsutøvere. 

En av virkningene av vold er at den splitter 

familien opp i enkeltindivider. Voldens 

eneste motkraft kunne vært solidariteten og 

samholdet i resten av familien. Det som 

oftest skjer, er at hvert familiemedlem blir 

gående alene med sin angst og bekymring. 

Det blir en avstand og ensomhet, ikke bare 

mellom mor og barn, men også mellom 

søsken. 

Voldens «natur» gjør at det blir lite dialog 

rundt det som skjer, og dermed heller ikke 

en kommunikasjon om familiens liv og hva 

som kan gjøres med det. Barn i 

voldsfamilier blir således ensomme i sine 

familier. 

Leira (1990a) beskriver hva tabuiseringen 

og dermed fortielsen av volden, gjør med 

barn. Alene med en overveldende og 

uforståelig virkelighet starter en prosess 

der barnets virkelighet blir uvirkelig. 

I neste omgang vil usikkerheten på hva 

som er virkelig gir seg utslag i barnets 

selvforståelse og atferd. Hennes poeng er 

at behandlere og voksne må bekrefte barns 

tabuiserte og vanskelige virkelighet. Hun 

uttrykker det slik: «Fra anerkjennelse av 

det umulige, til erkjennelse av det mulige» 

(Leira, 1990b). 

Hvordan blir barn vitne til vold 

Barn blir vitne til vold på flere måter. For 

det første kan de være tilstede i 

situasjonene og faktisk se det som skjer. 

Som tidligere nevnt, antar forskningen at 

så mange som 50 prosent av barn som 

lever i familier der de er blitt eksponert for 

vold, har vært fysisk tilstede i voldssituasjonene. 

Dette viser at menn som utøver 

vold i liten grad makter å skjerme barna 

sine for voldsutbrudd. Når raseriet tar dem 

ser de ikke barna. 

For det andre kan barn bevitne vold 

gjennom å høre hva som skjer. 

Utallige er de historier om barn som ligger 

på sine rom om kvelden og hører den 

skremmende verbale og fysiske volden. I 

noen tilfeller kan det tenkes at det å høre 

vold kan være mer skremmende og 

overveldende enn det å se. («Det hørtes ut 

som han tok livet av mamma».) 

For det tredje kan barn bevitne vold 

gjennom å sanse eller føle at volden har 

skjedd eller skal skje. Muligheten for nye 

voldsepisoder ligger i familien som en 

udetonert bombe, og barnet merker 

endringen og spenningen når noe nærmer 

seg. 


For det fjerde kan barn bli vitne til vold 

gjennom å se resultatene av volden, både 

de fysiske og psykiske konsekvensene. 

Volden får betydning da den i større eller 

mindre grad påvirker foreldrene og deres 

fungerings- og omsorgsevne (Holden 

Stein, Ritchie, Harris & Jouriles 1998). 

Barn som er vitne til vold i familien er i 

sterkere grad også i faresonen for andre 

typer traumatiske oppvekstbetingelser. 

Holden, Geffner & Jouriles 

( 1998 Kap. 2-4) beskriver i sin 

gjennomgang av forskningen, hvordan 

dette er barn som dobbelt så ofte som 

andre barn blir utsatt for aggresjon, 

barnemishandling og fysisk avstraffelse. 

Barn som er vitne til vold har økt risiko for 

å oppleve seksuelt misbruk av sine fedre 

enn andre barn. Videre er disse barna 

oftere eksponert for stress som 

alkoholproblemer, sykdom og depresjon 

hos sine foreldre. Volden fanger 

oppmerksomheten til de voksne på en måte 

som gjør at mange barn opplever å «miste» 

sine foreldre. 

Far blir fanget av sitt raseri og sin avmakt, 

mor blir fanget av sin angst. Konflikten, 

volden og den andre voksnes 

tilstedeværelse tar begge foreldrenes 

oppmerksomhet. I disse følelsene er det 

vanskelig å se barnet. 

Når volden i tillegg er så skam- og 

skyldbelagt, vil ofte foreldrene vegre seg 

mot å ta inn symptomene på at barna lider 

under volden. Både mødre og fedre i 

familier med vold trenger for sin egen del å 

tenke at barna verken har oppfattet volden 

eller blitt preget av den. 

Hva gjør volden med barn 

Barn preges og formes av den virkelighet 

de vokser opp i. Erfaringer med 

familievold har en klar negativ effekt på 

barn og deres utvikling. 

MacDonald & Jouriles (1991) viser i sin 

gjennomgang av forskningen at 25 - 70 

prosent av de barn som vokser opp som 

vitne til vold vil utvikle alvorlige 

atferdsproblemer. Som en 

gjennomsnittstall er det grunnlag for å anta 

at 40 prosent av alle de barna som eksponeres 

for vold vil utvikle atferdsproblemer 

på et klinisk nivå. 

I sitt introduksjonskapitel i redaktørverket 

til Holden, Geffner & Jouriles (1998) 

oppsummerer Holden mye av den 

forskning som er blitt utført. Han sier at 

barn som blir vitne til vold i hjemmet, som 

gruppe, utviser en rekke symptomer. 

De fleste av disse 

symptomene deler han inn i to 

hovedgrupper: eksternaliserende og 

internaliserende symptomer, og han viser 

at barna utvikler begge formene. Det har 

vært tenkt at det vil være en stor 

kjønnsforskjell i symptomvalg: at gutter vil 

eksternalisere og jenter vil internalisere, 

men forskningen gir ikke grunnlag for å 

bekrefte slike kjønnsforskjeller. 

I tillegg kan bevitnelse av vold knyttes til 

utviklingen av en rekke psykiske 

helseproblemer hos barn. 

Barnett, Miller-Perrin & Perrin (1997) har 

lager en liste over typiske symptomer og 

problemer som man finner i gruppen av 

barn eksponert for vold. 

Oppmerksomhetsforstyrrelser: 

Eksternaliserende problemer: 

aggresjon, alkohol og rusproblemer, sinne, 

atferdsproblemer, grusomhet mot dyr, 

ødeleggende og ramponerende atferd, 

ulydighet (noncompliance) og 

opposisjonell atferd 

Internaliserende problemer: 

Angst, depresjon, klynging og 

avhengighet, frykter og fobier, lav 

selvfølelse, passivitet og tilbaketrekning, 

tristhet, skyldfølelse og selvforakt, skyhet, 

suicidalitet. 


PTSD (post traumatisk stress lidelse) 

symptomer: 

Angst, flashbacks, hyperfølsomhet, skyld, 

mareritt, følelsesnummenhet, søvnplager. 

Separasjonsangst: 

Tro på vold i relasjoner og konflikter. 

Manglende sosiale ferdigheter. 

Lav empati. 

Dårlig problemløsningsevne. 

Skoleproblemer: 

Akademiske prestasjonsproblemer, dårlig 

oppførsel, skulking og fravær. 

Latente voldsproblemer: 

(vold som voksne i relasjoner) 

Tvangslidelser 

Somatiske problemer: 

(hodepine, enurese, insomnia, magesår) 

Humørsvingninger 

Forskningen viser en klar sammenheng 

mellom opplevelsen av vold i hjemmet og 

en rekke symptomer hos barn. Spørsmålet 

her blir i hvilken grad hjelpeapparatet 

klarer å avdekke sammenhenger mellom 

barns symptomer og de voldelige forhold 

som barna lever under. Et barn som lever 

som vitne til vold i familien vil ikke 

hjelpes med symptomlette alene. Det er 

avgjørende for disse barna at volden 

oppdages og stoppes, og at de vonde 

erfaringene bearbeides. 

Pynoos, Steinberg & Goenjian (1996) viser 

hvordan traumatiske forhold preger barn, 

hvordan deres hjerner utvikles og fungerer, 

og i neste omgang hvordan de fungerer 

atferdsmessig. De postulerer en sterk 

sammenheng mellom traumatiske 

familieforhold og en rekke 

barnepsykiatriske diagnosegrupper. 

De forklarer for eksempel hvordan 

traumatiske forhold som eksponeringen for 

vold i hjemmet kan gi seg utslag i 

symptombilder som blir oppfattet som 

sikre indikasjoner for ADHD. Den vanligste 

behandlingsformen for barn 

diagnostisert med ADHD er ritalin, og 

medisinering med ritalin er åpenbart en 

mangelfull behandling mot familievold. 

Hughes (1997) påpeker hvordan 35 - 45 

prosent av barn eksponert for familievold 

utvikler problemer som kommer inn under 

definisjonen for psykopatologi. 

Dette tilsier at 55 - 65 prosent ikke utvikler 

alvorlige problemer. Hughes, Graham- 

Bermann & Gruber (2001) beskriver den 

motstandskraft, resiliens, som man også 

finner hos barn. 

Det at noen utvikler problemer og andre 

ikke, kan tenkes forklart gjennom en rekke 

ulike forhold slik som; frekvensen og 

alvorligheten av familievolden, barnets 

alder, hvor mange av voldsepisodene barnet 

har bevitnet, om barnet i tillegg blir 

utsatt for mishandling, vold eller 

omsorgssvikt, hvordan mor og hennes evne 

som omsorgsperson blir preget av volden, 

barnets relasjoner til mennesker utenfor 

familien, barnets mestringsstil, med mer. 

Sandra Graham-Bermann hevder i 

oversiktsboken til Graham-Bermann & 

Edleson (2001, Kap. 2) at vi trenger flere 

teorier og perspektiver for å forstå hvordan 

bevitnelsen av vold virker inn på barn. 

For det første må vi ha et sosialt 

læringsperspektiv. Det går ut på at barn 

lærer gjennom å observere sine modeller, 

og vil tendere til å gjenta den type atferd 

som deres modeller viser. 

Når en far utøver vold mot en mor og 

relaterer seg til henne med dominans og 

undertrykkelse vil barnet se og lære som 

om fars atferd var normal. Gjennom 

observasjon av vold lærer barn en rekke 

ting. Det lærer en konkret være- og 

handlingsmåte, det lærer om takling av 

konflikter og uenighet, det lærer om 

hvordan sinne skal se ut, om empatiløshet 

og om forskjellen mellom rett og galt. 


I familier rammet av voldsbruk, er det på 

den andre side ofte slik at barnet ikke får 

ervervet viktige egenskaper som evnen til 

tålmodighet og toleranse, til å forhandle og 

inngå kompromisser og til å kunne 

samarbeide. En slik svikt i læring og 

sosialisering vil i neste omgang kunne få 

store konsekvenser for barnets møte med 

andre barn og voksne i barnehage og skole. 

For det andre trenger vi et 

traumeperspektiv som hjelper oss til å 

forstå de sterke og spesifikke virkningene 

av traumatiske voldsopplevelser. Traumer 

preger barn gjennom karakteristiske 

umiddelbare reaksjoner og gjennom 

alvorlige senvirkninger. Opplevelsen av 

vold er en overveldende erfaring som gir 

seg utslag blant annet i kroniske indre 

spenningstilstander hos barn. Traumene vil 

prege barnets hjerneutvikling og i neste 

omgang hvordan de fungerer atferdsmessig, 

tanke- og følelsesmessig. 

For det tredje trenger vi et 

relasjonsperspektiv som forklarer hvordan 

barns relasjoner til andre og til seg selv blir 

preget av vold. Mor og far er det viktigste 

grunnlaget i barnets relasjonelle utvikling. 

Når deres relasjon og atferd er preget av 

uforutsigbarhet, fare og psykisk smerte, vil 

dette kunne få dyptgripende effekter på 

hvordan barnet forstar relasjoner og i neste 

omgang på hvordan barnet relaterer seg til 

andre. Opplevelsen av vold vil kunne gi 

barn en forventning om at relasjoner er 

smertefulle og farlige. Barnets forsvar mot 

en slik forventning kan enten bli at det i 

hele sin væren søker å unngå å relatere 

eller binde seg til andre, eller at barnet går 

inn i alle sine relasjoner med et forsøk på å 

bekrefte sine forventninger til relasjoner. 

Konklusjoner og vurderinger: 

Vold mot mor er også vold mot barn. 

Kunnskapen om forekomsten av barn som 

lever som vitne til vold i familien og 

hvordan dette preger og skader dem, er av 

ny dato. Det er grunn til å tro at denne 

innsikten er mangelfull hos de instanser 

som skal forstå og ta seg av barn. Det er 

således svært viktig at disse barna og deres 

livsbetingelser blir synliggjort. Her trenger 

vi både forskning, informasjon og 

undervisning. Min påstand er også at en 

rekke problemer hos barn ikke blir satt i 

sammenheng med de årsaksforhold som er 

roten til problemene, at fagfolk ikke tenker 

og ser sammenhengen til vold mellom 

foreldrene og ikke spør etter den type 

forhold. At fagfolk ikke ser familievold i 

sin kontakt med barn, er et svik mot barna 

det gjelder. 

I de miljøer som har vært opptatt av menns 

mishandling av kvinner, har det vært viktig 

å bruke begrepet kvinnemishandling. 

Tidligere ble begreper som husbråk og 

familievold brukt. 

Kritikken mot disse begrepene var at de 

tilslørte at det faktisk var menn som brukte 

vold mot kvinner og at volden var mannens 

problem og kvinnen var voldens offer. Det 

er verdt å diskutere om ordet 

kvinnemishandling har bidratt til å 

usynliggjøre at også barn i høy grad er ofre 

for og influerte av den vold som fedre 

utever mot mødre. 

Holden, Geffner & Jouriles (1998) tar noe 

av den samme diskusjonen og anbefaler 

bruken av begrepet marital violenceo 

(«ekteskapsvold»). Det er etter min mening 

riktig å bruke begrepet familievold eller 

ekteskapsvold når en mann mishandler sin 

kone og det samtidig er barn i familien. 

Kunnskapen om hvordan barn rammes av 

fedres vold mot barnas mødre bør tillegges 

stor vekt i spørsmål om barnefordeling og 

samvær. 

Isdal (2000) beskriver hvordan volden 

fortsetter selv etter samlivsbrudd, både i 

handling og i hvordan fedre omtaler og 

relaterer seg til sine tidligere partnere. Det 

bør bli en selvfølgelighet at vollsforhold 

bringes aktivt inn i samværsdrøftinger etter 

samlivsbrudd. Etter min vurdering må 

samfunnet stille større krav til en far som 

har vært voldelig mot en mor. Som en 

forutsetning for samvær bør det kreves at 

denne faren vedkjenner seg volden sin, 


påtar seg det hele og fulle ansvaret for den 

samt garanterer for at volden ikke skal skje 

igjen. Her kan det være riktig å kreve at 

voldsutøveren gjennomgår et 

behandlingsopplegg a la «Alternativ til 

Vold». Det er min oppfatning at barnevern 

og rettsapparat i langt større grad bør kreve 

slikt av fedre som har brukt vold. 

REFERANSER: 

Barnett, O.W., Miller-Perrin, C.L., & 

Perrin, R.D. (1997). Family Violence 

across the Lifespan. SAGE publ. Thousand 

Oaks. 

Christensen, E., & Persson, L. (1998). 

Når mor får bank. København: Socialt 

Udviklingscenter SUS. 

Geffner, R.A., Laffe, P. G., & 

Sudermann, M. (2000). Children 

Exposed to Domestic Violence: Current 

issues in Research, Intervention, 

Prevention and Policy Development. 

New York: The Naworth Maltreatment 

and Trauma Press. 

Graham-Bermann, S.A., & Edleson, J.L. 

(2001). Domestic violence in the lives of 

children. Washington: American 


Holden, G.A., Geffner, R., & Jouriles, 

E.N. (1998). Children Exposed to Marital 

Violence. Theory, Research and Applied 

Issues. Washington: American 


Holden, S., Ritchie, H., & Jouriles, E.N. 

(1998). Parenting Behaviors and Beliefs 

of Battered Women. I: Holden, G.A 

Geffner R & Jouriles, E.N.(red). (1998): 

Children Exposed to Marital Violence. 

Theory, Research and Applied Issue. 

Washington: American Psychological 

Association. 

Hughes, H.M. (1997). Research 

Concerning Children of Battered Women: 

Clinical Implications. I: Geffner, R., 

Sorenson, S.B., & Lundberg-Love, P.K. 

(red.) Violence and Sexual Abuse at Home: 

Current Issues, Interventions, and 

Research in Spousal Battering and Child 

Maltreatment. 

New York: Haworth. 

Hughes, H.M., Graham-Bermann, S.A., & 

Gruber, G. (2001) Resilience in Children 

Exposed to Domestic Violence. I: Graham- 

Bermann, S.A., & Edleson, J.L.: Domestic 

violence in the lives of children. 

Washington: American Psychological 

Association. 

Hyden, M. (1994). Woman battering as a 

marital act. The construction of a violent 

marriage. Stockholm: Scandinavian 

university press. 

Isdal, P. (2000). Meningen med Volden. 

Oslo: Kommuneforlaget. 

Leira, H. (1990). a Fra tabuisert traume til 

anerkjennelse og erkjennelse. Del 1. Om 

arbeid med barn som har erfart vold i 

familien. Tidsskrift for Norsk 

psykologforening, Årg. 27, nr.1, 16-22. 

Leira H. (1990). b Fra tabuisert traume til 

anerkjennelse og erkjennelse. Del 2. En 

modell for intervensjon med barn og unge 

som har erfart vold i familien. Tidsskrift 

for Norsk psykologforening. årg. 27, nr.2, 

s. 99-105. 

MacDonald, V.C., & Jouriles, E.N. (1991). 

Marital aggression and child behavioral 

problems; Research findings, mechanisms 

and intervention strategies. Behavior 

Therapist, 14, s. 189 -192. 

Metell, B., Eriksson M., Isdal P., Lyckner, 

B. & Rskil, M. (2001). Barn som ser 

pappa slå. Stockholm: Gothia Forlag. 


Møller, M. (2000). I Fars vold. Oslo: 

Kommuneforlaget. 

O'Brien, M., John, R.S., Margolin, G., & 

Erel, O. (1994). Reliability and diagnostic 

efficacy of parents reports regårding 

children's exposure to marital aggression. 

Violence and Victims. 9, s.45 - 62. 

Pynoos, R.S., Steinberg, A.M., & 

Goenjian, A. (1996). Traumatic Stress in 

Childhood and Adolescence: Recent 

Developments and Current Controversies. 

I: van der Kolk, B.A., McFarlane, A.C., & 

Weissaeth, L. (red): Traumatic Stress. New 

York: The Guilford Press. 

Strauss, M.A. (1992). Children as witness 

to marital violence. A risk factor for 

lifelong problems among a nationally 

representative sample of American men 

and women. I: Schwarz, D.F (red): Current 

controversies on family violence. Newbury 

park CA: Sage. 

Strauss, M.A., & Gelles, R.J. (1990): 

Physical violence in American families; 

Risk factors and adaptions to violence in 

8145 American families. 

New Brunswick NJ: Transaction. 

Walker L. (1984). The Battered Woman 

Syndrome. New York: Springer publishing 

press. 


Bulletengen er utgitt av prosjektet ”Barn som lever med vold i familien”. 

Det er et samarbeidsprosjekt mellom Senter for Krisepsykologi i Bergen(SfK) og Alternativ 

til Vold(ATV) i Oslo. 

Finansiert av Barne- og Likestillingsdepartementet. 

Bulletengen kan lastes ned fra hjemmesiden til SfK og BUF ETAT: 

Hjemmeside ATV: http://www.atv-stiftelsen.no/ 

Hjemmeside SfK: http://www.krisepsyk.no 

Hjemmeside BLD: http://www.regjeringen.no/bld 

Hjemmeside BUF ETAT: http://www.bufetat.no 

Alternativ til Vold 

Senter for Krisepsykologi AS 

Lilletorget 1 Fortunen 7 

0184 Oslo 5013 Bergen 

Tlf.: 22401110 

Tlf.: 55596191(dir.) 

per.oystein@atv-stiftelsen.no 

vold@krisepsyk.no 

www.atv-stiftelsen.no 

www.krisepsyk.no

Bulleteng nr 1 - Alternativ til vold

Transform your PDFs into Flipbooks and boost your revenue!

Delete template?

Save as template ?