Vedlegg. Levende Skog standarden, kravpunkt ... - Skog og landskap

skogoglandskap.no

Vedlegg. Levende Skog standarden, kravpunkt ... - Skog og landskap

Oppdragsrapport fra Skog og landskap 03/2009

VIRKNINGER AV SKOGREISING

OG BRUK AV INTRODUSERTE

TRESLAG PÅ FRILUFTSLIVET

Vegard Gundersen og Kari Bentdal


Oppdragsrapport fra Skog og landskap 03/2009

VIRKNINGER AV SKOGREISING OG BRUK

AV INTRODUSERTE TRESLAG PÅ

FRILUFTSLIVET

Vegard Gundersen *) og Kari Bentdal **)

*)Vegard Gundersen, Norsk institutt for skog og landskap,

**)Kari Bentdal, Rambøll Norge AS, Løkkegata 9, 2615 Lillehammer, Norge,

ISBN 978-82-311-0077-5

Omslagsfoto: Kari Bentdal, Sotra, Hordaland

Norsk institutt for skog og landskap, Pb 115, NO-1431 Ås


FORORD

Som et ledd i arbeidet med å følge opp sektoransvaret for miljø i skogbruket, og i lys av

diskusjonen omkring konsekvenser av skogreising og bruk av fremmede treslag på friluftslivet, har

rådet for Levende Skog bedt om utredninger som omhandler det nevnte tema. Kostnadsrammen

for prosjektet har vært 145 000,- kr. Rådet for Levende Skog har bedt om at utredningsarbeidet

skal:

1. Gi en oversikt over relevant litteraturen innen temaet opplevelsesverdier for friluftslivet og

turisme ved treslagskifte og bruk av fremmede treslag, i første rekke kunnskap fra Norden,

supplert med kunnskap fra Europa og Nord – Amerika.

2. Legge vekt på positive og negative effekter for friluftslivet ved treslagskifte og bruk av

fremmede treslag, knyttet til endrete opplevelsesverdier og tilgjengelighet.

3. Beskrive så langt det er mulig konsekvenser for friluftsliv ved ulike forvaltningsregimer knyttet

til valg av treslag, beliggenhet i landskapet, størrelse og omfang, samt utforming av området,

og vurdere evt. tiltak for å bedre opplevelsesverdiene.

4. Identifisere så langt det er mulig spesielt sårbare vegetasjons- og landskapstyper for

opplevelsesverdiene.

Denne rapporten utgjør del I av to rapporter som er publisert i prosjektet, og omhandler målsetting

1. og 2. For behandling av målsetting 3. og 4. henvises til Gundersen, V. & K. Bentdal 2009.

Landskapsverdier og visuelle kvaliteter: Mulige effekter av skogreising i kyst- og fjordstrøk.

Oppdragsrapport Norsk institutt for skog og landskap 01/2009.

Temaet skog og friluftsliv omfatter et vidt fagfelt. Ressursene og tiden tatt i betraktning, har

arbeidet vært basert på eksisterende kunnskap gjennom litteraturstudier og diskusjoner med

utvalgte fagpersoner. Innenfor tidsrammen og av plasshensyn har det heller ikke vært praktisk

mulig å sammenfatte all tilgjengelig litteratur, men litteraturlisten omfatter likevel over 200

referanser.

Vegard Gundersen, Norsk institutt for skog og landskap, har vært prosjektleder og stått for det

meste av skrivearbeidet. Landskapsarkitekt Kari Bentdal, Arkitektgruppen Cubus, er innleid som

ekstern konsulent. Rapportutkast har vært sendt ut til referansepersoner og fagpersoner, slik at

det har vært mulig til å kommentere feil og mangler ved rapporten. Forfatterne retter en stor takk til

de som har bidratt med informasjon eller gitt bidrag under arbeidet og kvalitetssikring av

rapporten. Det understrekes at eventuelle feil og mangler i denne rapporten helt og holdent er

forfatterens ansvar. Forfatterne håper at rapporten kan brukes som grunnlag for fremtidige

diskusjoner knyttet til forholdet mellom friluftsliv og skogreising/treslagskifte.

Bergen, desember 2008

Vegard Gundersen Kari Bentdal


SAMMENDRAG

Rapporten gir en oversikt over relevant kunnskap om mulige virkninger av skogplantinger i kyst-

og fjordstrøk på friluftsliv og opplevelsesverdier. Det kanskje viktigste funnet er at det er mangelfull

kunnskap om dette temaet i kyst- og fjordstrøk. Likevel mener vi at forskning utført andre steder i

Norden, og til dels Europa og Nord-Amerika, til en viss grad er overførbart. Argumentene for å

overføre kunnskap fra andre land er at landskapsopplevelse og bruk av landskapet har klare

fellestrekk, også på tvers av kulturelle grenser. Viktigere blir diskusjonen om hvordan kunnskapen

fra andre land kan brukes i Norge. Rapporten bygger på at betraktere av skogplantingene i landskapet

har ulik bakgrunn og forutsetninger for opplevelse av landskapet, i første rekke grunnet ulik

kunnskap og erfaringsbakgrunn. De som bor og arbeider i landskapene vurderer landskapene

annerledes enn turisten som streifer forbi. Likeledes vil en som går tur i landskapet, ha en annen

opplevelse enn en som betrakter landskapet fra stue- eller bilvinduet. Vårt ståsted, fysisk, kognitivt

og følelsesmessig, i forhold til landskapet er helt avgjørende for hvordan vi vurderer det vi ser.

Kunnskap knyttet til en subjektiv beskrivelse av landskapet, det kommer an på øyet som ser, er

hovedtema for rapporten og er utdypet i preferanseforskning og tilhørende teorier. En mer objektiv

analyse og vurdering av landskapet er gitt i samme prosjektramme i Gundersen & Bentdal (2008)

”Landskapsverdier og visuelle kvaliteter: Mulige effekter av skogreising i kyst- og fjordstrøk”.

Resultatene fra preferanseforskningen viser at granplantinger slik de ofte opptrer i kyst- og

fjordstrøk får relativt lave preferanseverdier i befolkningen. Dette skyldes i første rekke at

granplantefeltene oppleves som fremmedelementer i landskapet som motsats til det åpne

kulturlandskapet og de naturlige forekommende furu- og lauvskoger. Granplantingene innehar ofte

interiørmessige forhold som har vist seg å få lav preferanseverdi i en rekke undersøkelser fra

Norden, fordi de er tette, monotone, kvistrike, og med manglende skogbunnvegetasjon. Tetthet og

sikt fraviker ofte stort fra det optimale, og som sammen med mye tørrkvist gir redusert tilgang og

tilgjengelighet. Sikten og tilgjengeligheten øker imidlertid med alderen på skogen. Eldre

hogstmodne skoger kan inneha særegne opplevelseskvaliteter knyttet til storvokst skog med stor

grad av oppkvisting, i tillegg til at de har god sikt og tilgjengelighet. Forskningen viser også at folk

liker best de skogene eller landskapene de er vant til. Dette gjør sitt til at granskoger generelt er

bedre likt i skogstrøkene i Trøndelag og Østlandet enn i kyst- og fjordstrøkene. Likeledes er den

eldre generasjonen i kyst- og fjordstrøk vant til et mer åpent landskap, der både gjengroing og

skogplanting truer dette bildet. Oppvoksende generasjon vil kunne ha et mer positivt syn på

granplantefeltene enn det de voksne godt utdannete har i dag. Granplantefeltene i kyst- og

fjordstrøk skal i første rekke fylle skogpolitiske mål om økt ressurstilgang av tømmer, og det har

tradisjonelt vært fokus på tiltak som fremmer produksjonen som for eksempel treslagsvalg,

plantevalg, bonitet og tetthet. Andre steder, i mer bynære strøk, er det vist at målrettet

skogskjøtsel mot å skape attraktive og stabile opplevelsesskoger har vært vellykket. Noen av de

mest intensivt brukte skogene i Norge ligger nettopp i skogreisingsstrøk; Fløien i Bergen og

Bymarka i Trondheim med et nettverk av veger og stier. Tilgjengeligheten eller en forståelse av

barrierer som reduserer bruken er en nøkkelfaktor for å forklare bruk av skog og landskap i ofte

bratte og utilgjengelige kyst- og fjordlandskap. Kombinerte veger, mellom skogbruk og friluftsliv,

har vist seg vellykkete enkelte steder, ved at flere bruker arealene og at nye brukergrupper får

tilgang. Resultatene viser også at vi ikke kan regne med at folk klarer å skille mellom introduserte

og hjemmehørende treslag, så det er først og fremst de visuelle sporene treslagene etterlater seg

i skog og landskap som er viktig. Derimot, hvis folk innehar kunnskap eller får kunnskap om at

treslaget er et fremmedelement vil preferanseverdien synke drastisk. Det er sterke negative

holdninger i befolkningen til elementer eller forhold som kan true kultur- og naturlandskapet i

Norge.

Levende Skog standardene knyttet til friluftsliv og skogreising / treslagskifte (kravpunkt 7 og 18,

vedlegg 1) gir noen generelle retningslinjer som stemmer godt overens med resultatene i vår

rapport. Vi har likevel identifisert tre viktige mangler:


1. I forhold til store opplevelsesverdier knyttet til åpne naturtyper og i forhold til den generelle

gjengroingstakten i kyst- og fjordstrøk, bør konsekvenser av granplantinger i åpne naturtyper

(strandsone, myr, hei, beitemark osv.) utredes i det enkelte landskap eller det bør vurderes

et generelt forbud i åpne naturtyper

2. Kravene bør i fremtiden i langt større grad inkludere vurderinger på landskapsnivå. Krav kan

defineres i forhold til spørsmål om det finnes landskap og landskapsregioner hvor man skal

unngå skogplantinger helt (se Gundersen & Bentdal 2008). Dette gjelder spesielt viktige

kultur- og naturlandskap som ikke omfattes av vern iht naturvernloven, eller i landskap der

granplantingene i dag opptrer som fragmenterte flekker i landskapet. I andre landskap der

skogplantingene dominerer kan det stilles krav om at ny skogreising og treslagskifte skal

anlegges inntil eksisterende skogreisingsfelt, for å forsterke stabiliteten i eksisterende skog,

for å skape bedre sammenheng i landskapet og for å forsterke landskapsopplevelsen i

området.

3. Det bør vurderes å innføre et generelt krav om at anleggelse og oppgradering av skoglig infrastruktur

i by- og tettstednære områder skal kombineres / likestilles med verdier knyttet til

friluftsliv.

Nøkkelord:

Key word:

Skogreising, granplantinger, introduserte treslag, friluftsliv, visuelle analyser,

skogpreferanser, skogskjøtsel, flerbruk

Afforestation, spruce plantation, exotic species, recreation, visual

management, forest preferences, silviculture, multiple-use forestry


INNHOLD

1. Bakgrunn og problemstilling................................................................................................. 1

2. Teoretisk prosjektramme..................................................................................................... 2

2.1. Definisjoner....................................................................................................................... 2

2.2. Subjektiv forskningstradisjon............................................................................................. 3

2.3. Nivå for opplevelsesverdi.................................................................................................. 5

2.4. Potensiell opplevelse i granplantinger.............................................................................. 6

3. Praktisk prosjektramme........................................................................................................ 10

3.1. Det åpne landskaps historikk............................................................................... 10

3.2. Skogreising og plantetall...................................................................................... 11

3.3. Introduserte planter............................................................................................... 13

3.4. Skogreising og andre formål................................................................................. 13

3.5. Levende Skog standarden ................................................................................... 14

4. Folks preferanser for skog og landskap................................................................................ 15

4.1. Kort om metoden for innsamling av data........................................................................... 15

4.2. Kort oversikt over forskning knyttet til etablering av skog i åpne naturtyper...................... 15

4.3. Folks preferanser for skog.................................................................................................. 17

4.3.1. Alder og størrelse på trærne.................................................................................. 17

4.3.2. Lys og lysåpninger................................................................................................. 17

4.3.3. Treslag og treslagvalg........................................................................................... 18

4.3.4. Bruk av introduserte treslag.................................................................................. 19

4.3.5. Sjiktning og kronestruktur...................................................................................... 20

4.3.6. Dødt trevirke........................................................................................................... 20

4.3.7. Kvist, kapp og stubber........................................................................................... 21

4.3.8. Skogbunn............................................................................................................... 21

4.3.9. Andre miljøforhold.................................................................................................. 21

4.3.10. Skog og landskapsskala........................................................................................21

4.3.11. Skog og andre naturtyper.................................................................................... 22

4.4. Folks preferanser for skogskjøtselen.................................................................................. 22

4.4.1. Foryngelseshogster............................................................................................... 22

4.4.2. Ungskogpleie og tynningshogst............................................................................ 24

4.4.3. Andre skogbrukstiltak............................................................................................ 24

4.4.4. Planting på tidligere jordbruksmark....................................................................... 24

4.5. Folks preferanser for skogsbilveger og stier....................................................................... 25

4.6. Gruppetilhørighet og preferanser........................................................................................ 25

4.7. Endringer i preferanser over tid........................................................................................... 26

4.8. Med eksempel fra Irland...................................................................................................... 26

4.9. Oppsummerende om skogpreferanser i skogreisingsstrøk................................................ 28

5. Folks bruk og tilgjengelighet av skog...................................................................................... 29

5.1. Skogens beliggenhet og besøksintensitet........................................................................... 29

5.2. Er friluftsbruken i endring?................................................................................................... 29

5.3. Aktuell teori knyttet til bruk av skog...................................................................................... 30

5.4. Barrierer ved skogreising og konsekvenser for friluftslivet.................................................. 31

5.5. Finnes det etterspørsel etter granplantinger?..................................................................... 31

5.6. Oppsummerende om bruk av skog i skogreisingsstrøk...................................................... 32

6. Konklusjon............................................................................................................................... 32

7. Referanser............................................................................................................................... 34

Vedlegg........................................................................................................................................ 45

i


1. BAKGRUNN OG PROBLEMSTILLING

Utgangspunktet for denne rapporten er landskapet og de endringer som skjer i landskapet som

følge av planlegging, etablering og forvaltning av skogplantinger i kyst- og fjordsstrøk. Landskapet

kan beskrives på mange forskjellige vis og med mange forskjellige tilnærminger for landskapets

verdi eller funksjon (Jones 1993, Gundersen & Aasetre 2009). Det er den naturvitenskapelig

forskningstradisjon som har dominert landskapsforskningen til nå og denne rapporten refererer

forskning som omhandler folks motivasjon, holdning og preferanse til å bruke eller se landskapet.

På en annen side er det få ting som engasjerer mer og skaper mer tilhørighet og hjemstedfølelse

enn det landskapet man kjenner fra barndom, der man bor eller der man ferierer. Dette er det

konkrete, nære og opplevde landskapet som står i kontrast til den generelle naturvitenskapelige

tilnærmingen.

Personers tilknytning til landskapet kan illustreres ved at de gjerne beskriver landskapets former,

farger og uttrykk når vi forteller hvor vi kommer fra. Landskapet er viktig for oss alle i det daglige

liv, men spørsmålet er hvordan vi egentlig forholder oss til landskapet og de endringer som skjer

der? Tar vi landskapet slik det er for gitt? Hvordan verdsetter vi landskapet?

Landskapet har på ulikt vis vært livsgrunnlaget der folk har bodd og denne bruken har preget

landskapet til alle tider. Landskapet har alltid vært i forandring og vil alltid endre seg. Noen

endringer er definert til å være uønsket fordi de medfører uakseptable tap av landskapsverdier

som biologisk mangfold, landskapstyper, friluftsliv, kulturminner og kulturlandskap. Omfanget og

tempoet i menneskelig påvirkning har vært særlig markant og akselererende etter industrialiseringen.

Det har vært vanlig å vurdere menneskeskapte landskapsendringer i forhold til friluftslivets

tålegrenser eller sårbarhet i konsekvensutredninger, og gjennom forvaltningsmodeller. ”Limits of

acceptable change” har vært mye brukt internasjonalt i forhold til skogbruksinngrep i friluftsområder.

Denne rapporten skal med forskjellige innfallsvinkler bidra til diskusjonen av hva som er

akseptabelt å gjøre av tiltak i skogreisingsstrøk, eventuelt hvordan negative effekter kan reduseres

og endog vise hvordan skogplantingene kan være med på å forsterke landskapskarakter og

opplevelsesverdier.

Ser vi litt nærmere på skogbruket i et historisk landskapsperspektiv har det utviklet seg fra høsting

av naturlig tilvekst og foryngelse til en optimalisering i produksjon av trevirke. Fra 1940-50-tallet

har bestandsskogbruket vært rådende skogbruksmetode, som den rasjonaliseringen som følger

gjennom utbygging av tett vegnett og skogsdrift i rasjonelle enheter. Skogarealet har økt stort i

kyst- og fjordstrøk siden 1950-tallet gjennom skogreising og gjengroing. Noen av de effektene

som tidligere er beskrevet som konsekvenser for friluftslivet av planting og et rasjonelt handlende

skogbruk er knyttet til en mer monoton og ensidig naturopplevelse, skogene blir tettere og mer

ugjennomtrengelige, stier gror igjen og folk ferdes mer på skogsbilvegene. Skogsvegnettet

medfører dessuten større motorferdsel, og mer villmarkspregede ”stille” områder blir redusert.

Treslagskifte og bruk av introduserte treslag foregår og har foregått i første rekke i kyst- og

fjordlandskap. Med rasjonalisering i landbruket og redusert lønnsomhet for mange av de mindre

brukene på 1950-tallet, var det mange som så seg etter alternativ utnyttelse av beitearealer og

lauvskogene. Etablering av skog var og er initiert gjennom økonomiske statlige tilskudd til planting,

skogskjøtsel og avvirkning, og skogreisingen planlegges og organiseres gjennom skogforvaltningen

på kommunalt og fylkesnivå. Tilsvarende statsinitierte prosjekter for skogplanting kan man

finne igjen i mange land, og det er et fenomen som også har skapt mange lokale konflikter (f. eks.

i Spania, Ravna & Sky 2003). Fra leserinnlegg, kronikker og reportasjer i media kjenner man

mange oppfatninger om at skogplantingene medfører ensartede monokulturer som både gjør

flora, flora og kulturlandskapet fattigere, og som gir reduserte opplevelsesverdier av landskapet,

mindre utsikt, og som skaper mentale og fysiske barrierer i landskapet for fritidsbruken.

1


Vi har identifisert følgende problemstillinger knyttet til skogreising i kyst- og fjordstrøk som har

størst relevans for friluftsliv og turisme, og som rapporten søker å finne svar på:

- Hvordan virker konsentrerte plantinger i mye brukte friluftsområder, i bynære strøk, turiststeder

og andre viktige utfartsområder, inn på tilgjengelighet og naturopplevelse for

friluftslivet?

- Hvilken betydning har plantinger i åpent landskap eller i områder dominert av naturlige furu-

og lauvskoger for opplevelse og visuelle kvaliteter på ulike skalanivåer?

- Hvilken betydning har skogplantingens interiørmessige forhold for opplevelse og tilgjengelighet?

- Hvilken betydning har planting av introduserte treslag på folks holdninger til skog og

landskap?

- Hvilken betydning har plantingene for allemannsrett, fri ferdsel og infrastruktur?

2. TEORETISK PROSJEKTRAMME

2.1. Definisjoner

Hensikten med denne litteraturstudien er å bruke kjent litteratur til å drøfte hvordan friluftslivet

påvirkes av treslagskifte og introduserte treslag. Rapporten avgrenses dermed med definisjoner

av hva som menes med treslagskifte og hvor dette foregår, i tillegg til definisjon av hva friluftsliv

innebærer og hvilke landskapsverdier friluftslivet representerer.

Med friluftsliv mener vi uorganisert utendørs aktivitet med sikte på miljøforandring og naturopplevelse

(jfr. St.meld. 39 2001). En slik definisjon er vist seg vanskelig å avgrense i praksis, på

grunn av at det er formålet og motivasjonen for å være ute som er bærende element. I stedet

kunne man tenke seg en oppramsing av aktiviteter og bruk som man anser å være innenfor

friluftslivsdefinisjonen, og på den andre siden, aktiviteter som faller i andre kategorier som idrett,

sport, turisme og annet fordi de er organisert, har kommersielle hensikter eller krever større

anlegg og tilrettelegging.. I Norge er definisjonen nært knyttet opp til allemannsretten og den

tradisjonelle enkle og naturvennlige bruken av utmarka. I og med skogreisingen setter spor i

landskapet, også fra et mer fjerntliggende ståsted, velger vi også å inkludere de som på en eller

annen måte har utsikt til eller blir påvirket av plantingene på annet vis. En slik utvidelse inkluderer

også til en viss grad både turisten og betraktere fra stue- og bilvindu.

Friluftsliv handler om fellesverdier eller kollektive verdier i skog, men denne verdien griper inn i

andre verdikategorier, i første rekke gjelder dette verdi av skogproduksjon og verdi for turisme.

Skogproduksjon og høsting av trevirke representerer en ren privat verdi, den er både

ekskluderende og udelelig. Turisme representerer en organisert bruk av naturen, dvs. den har høy

grad ekskludering og lav grad av udelelig (betaler du er du med). I figur 1 viser vi kategorisk

hvordan disse verdiene står i forhold til hverandre. En forståelse av hva som ligger i ressursbegrepet

kan være nyttig for hvordan man betrakter problemstillingen i denne rapporten. Vi velger

å bruke en gammel men like relevant definisjon gitt av Zimmermann (1951): Ressurser er ikke, de

blir; de er ikke statiske, men øker eller reduseres som en respons på menneskelig ønsker og

behov.

Friluftsliv (og turisme) har blitt en langt mer synlig og viktig ressurs for samfunnet siste tiårene. I

tillegg til dette ligger det implisitt i mandatet å diskutere hvordan en kan planlegge og forvalte

landskap i skogreisingsstrøk slik at de eventuelle negative konsekvensene for friluftslivet

reduseres.

2


Høy

Grad av

ekskludering

Lav

Lav

Organisert fellesgode

- villmarksturisme

Kollektivt gode

- friluftsliv

Figur 1. Gjengir en kategorisering av verdier knyttet til skog og landskap, ordnet langs gradienten ”grad av udelelighet” og

grad av ekskludering”. Rapporten henvender seg først og fremst til rene kollektive verdier (rød), men inkludere til en viss

grad organiserte fellesgoder som turisme og det å betrakte landskapet fra bil- eller stuevinduet.

Treslagskifte som begrep inngår også som naturlig prosess i skogdynamikken. Lauvsuksesjoner

etter brann skiftes ut med tiden av mer skyggetålende planter som gran og bøk, eller at en

stormfelling i granskog etterfølges av furu- eller lauvskoger. Treslagskifte slik det er ment i

mandatet er antropogene endringer; i situasjoner der det er et ønske fra eier eller samfunn å skifte

treslag fordi det nye treslaget produserer mer virke eller bedre virke enn det de naturlige forekommende

treslagene kan gjøre. Selv om man kan tenke seg treslagskifte av andre grunner

(treslagskifte av estetiske grunner), hører dette til sjeldenhetene i landskapshistorien. Derfor

omfatter treslagskifte i denne sammenheng først og fremst granplantinger (mange ulike bartreslag)

i kyststrøk, for å erstatte de naturlige furu- og lauvskogene, eller etablere skog på tidligere

jordbruksmark.

Treslagskifte og bruk av introduserte treslag er med denne definisjonen i første rekke knyttet til

skogreisingsstrøk i vestlandsfylkene Rogaland, Hordaland, Sogn- og Fjordane, Møre og Romsdal,

og i Nord-Norge nord for Saltfjellet. I tillegg gjennomføres det skogreising langs kysten av Agderfylkene

vest for Vennesla og i ytre kyststrøk i Midt-Norge. Det finnes imidlertid eksempler på

skogreising i innlandet, for eksempel Røros, med en annen historie. Tilplanting av jordbruksland,

slik som seterbruk og rydningsplasser, i sentrale skogstrøk foregår i en annen kontekst (skogdistrikter)

og er heller ikke så aktuelt lenger. Denne rapporten henvender seg først og fremst til

kyst- og fjordstrøk fra Vestlandet og nordover så langt granplantingene er med på å sette preg på

landskapet.

2.2. Subjektiv forskningstradisjon

Grad av udelelighet Høy

Det er vanlig å dele de naturvitenskapelige hovedretningene innen forskning på landskapsestetikk

inn i to ulike betraktningsmåter; den subjektive tradisjonen tar utgangspunkt i folks preferanser og

holdninger til landskapet (denne rapport), og den andre er basert på ”objektive” vurderinger som

iboende egenskaper i landskapet (Gundersen & Bentdal 2008). Selv om begge forsknings-

3

Privat gode

- tømmer

Fellesgode

- bærplukking


tradisjonene er innenfor den naturvitenskapelige tradisjon har de vidt forskjellige utgangspunkt.

Der den første tilnærmingen tar utgangspunkt i menneskets preferanser i ”det kommer an på øyet

som ser”, mener representanter for den andre tradisjonen at landskapet kan analyseres helt

uavhengig av mennesket. Verdien er med andre ord ”iboende” i landskapet. I tillegg finnes det

forskning som gjøres fra et ”nedenfra” perspektiv (presenteres ikke i prosjektet), der man er mest

opptatt av individet og det kontekstuelle (f. eks. fenomenologi). Preferanseforskning har vært den

vanligste metoden for å få kunnskap om skoglandskapet i den vestlige verden, og i særdeleshet i

Nord-Amerika, Europa og Norden.

Innen den subjektive tradisjonen som er tema for denne rapporten finnes det store mengder

referanser, hentet fra forskjellige forskningsmiljøer som bruker ulik teori og metode for sine

studier. Felles for alle studier er at de tar utgangspunkt i respondenters preferanser for landskap

ved å benytte ulike stimuli (ofte fotografier) av de ønskete attributter.

- En gruppe forskere med Bernaldez i spissen har gjennomført forskning på hvordan personlighet

og bakgrunn spiller inn på folks landskapspreferanser i Spania. De har også gjennomført studier

av barns landskapspreferanser (Bernaldez & Parra 1979, Abello & Bernaldez 1986, Abello m.fl.

1986, Bernaldez m.fl. 1987)

- Buhyoff har ledet en omfattende forskning knyttet til folks preferanser for skog og skoglandskap

(Buhyoff & Leuschner 1978, Buhyoff m.fl. 1978, Buhyoff & Riesenman 1979, Buhyoff m.fl. 1979,

Buhyoff & Wellman 1980, Buhyoff m.fl. 1980, 1981, 1983, 1984, 1986).

- Daniel og hans kollegaer har utviklet og utprøvd den mest populære metoden for å registrere

visuelle opplevelseskvaliteter i landskapet i Nord-Amerika (Scenic Beauty Estimation - SBE).

Metoden og registreringene anvendes direkte i forvaltningsspørsmål, og angir effektene av

særlig hogst og skogskjøtsel på de visuelle opplevelsene i landskapet (Daniel m.fl. 1973, Daniel

& Boster 1976, Daniel m.fl. 1978, Daniel & Schroeder 1979, Daniel & Vining 1983, Brown &

Daniel 1990, Brown m.fl. 1990).

- Herzog er miljøpsykolog og har sammen med kollegaer ledet forskning knyttet til folks

landskapspersepsjon. De har særlig vært opptatt med å teste ut Kaplans (se under) sine teorier

knyttet til landskapsopplevelse (Herzog 1984, 1985, 1987, Herzog & Smith 1988, Herzog &

Bosley 1992).

- Forskergruppen med Hull i spissen har i alt vesentlig utprøvd og testet ut den mye brukte

nordamerikanske klassifiseringsmetoden for visuelle kvaliteter i skoglandskapet, den såkalte

Scenic Beauty Estimation – SBE (Hull & Buhyoff 1983, 1984a, b, Hull m.fl. 1984, Hull & Buhyoff

1986, Hull 1986, 1987, Hull m.fl. 1987, Hull & McCarthy 1988, Hull & Revell 1989, Hull &

Stewart 1992a, b, Hull & Stewart 1995)

- Rachel Kaplan og Stephen Kaplan er miljøpsykologer og har særlig arbeidet med betydningen

av respondentens bakgrunn for de preferansene som blir avgitt, og har også utviklet teorier for

landskapsestetikk (Kaplan m.fl. 1972, Kaplan 1977, Kaplan & Kaplan 1982, Kaplan 1987,

Kaplan & Herbert 1987, Kaplan & Talbot 1988, Kaplan m.fl. 1989, Kaplan & Kaplan 1989).

- Denne forskergruppen ledet av Purcell har i alt vesentlig arbeidet med å teste ut hvilken

betydning folks bakgrunn (etnisk tilhørighet, kulturbakgrunn) har på preferansene (Purcell &

Lamb 1984, Purcell 1987, 1992, Purcell m.fl. 1994, Purcell & Lamb 1998).

- Schroeder i samarbeid med Daniel og Brown har særlig arbeidet med statistiske metoder for å

utvikle klassifiseringsverktøy for forvaltningen (Schroeder & Daniel 1980, 1981, Schroeder &

Brown 1983, Schroeder 1984, 1991).

- Shafer har ledet arbeidet med å forutsi landskapspreferanser og også utvikle modeller for

hvordan dette kan gjøres, og hans artikkel med tittel ”The average camper that doesn’t exist”

4


har blitt en klassiker i friluftsforskningen (Shafer m.fl. 1969, Shafer & Mietz 1969, Shafer &

Tooby 1973, Shafer & Brush 1977).

- Forskning knyttet til landskapspreferanser er ikke særlig utbredt fra Asia, man det finnes noen

eksempler som ser på hvilken betydning respondentenes bakgrunn (sosiale, kulturelle,

økonomiske) har på de preferansene de avgir (Tips & Savasdisara 1986a, b, c, d).

- Miljøpsykologen Ulrich har testet ut folks preferanser og respons på ulike landskapsstimuli og

utviklet egne teorier på hvordan folk opplever landskapet. Han har særlig vært opptatt av den

positive helseeffekten utsikt eller utsyn til grønne omgivelser (Ulrich 1977, 1979, 1981, Ulrich

m.fl. 1991).

- Zube og hans forskergruppe har arbeidet mye med folks landskapspreferanser og betydningen

av folks bakgrunn på den preferansen de avgir (Zube 1973, 1974, Zube m.fl. 1974, 1975, Zube

& Mills 1976, Zube & Pitt 1981, Zube m.fl. 1982, 1983).

2.3. Nivå for opplevelsesverdi

Den første spørsmålet man kan stille (Figur 2) er om betraktere eller oppleveren har et personlig

forhold til vedkommende skog og landskap eller ei. Det å se en skog på et fotografi skiller seg

opplevelsesmessig fra en gåtur gjennom den samme skogen. Hvordan det enkelte individ

opplever skogen kan ordnes langs en gradient fra der man har et distansert eller nært forhold til

landskapet. Eksempler på to ytterligheter langs denne gradienten kan være det å betrakte

landskapet fra et cruiseskip i motsetning til landskapet mav omgir seg med til daglig.

Distansert

Inkludert

Synet dominerer

Statisk syn på skog

Det vakre og sublime

Gå tur i skogen – se vakre utsnitt og

følelsemessig sansing

Bruk av alle sanser

Følelsesmessig sansing

Figur 2. Ulik betydning av estetisk opplevelse i skog og skoglandskap (etter Bell 2004). Fra å være en ren visuell nytelse

som for eksempel det å betrakte landskapet fra bilvinduet langs norske fjorder, til å være en viktig brikke i ditt daglige liv i

nærmiljø og steder / landskapet du besøker eller arbeider i ofte.

Hvert individs forhold til landskapet handler både om den kunnskapen man har om landskapet og

de erfaringer man har fra landskapet. Den som bor og bruker landskap i sitt daglige liv har helt

andre forutsetninger og tilknytning til landskapet enn turisten og vise versa. Med dette ligger det

også implisitt en forståelse av at man som individer vurderer det man ser forskjellig. Den som bor

5

Tradisjonell

Miljø - helhet


på stedet vil bruke sin personlige erfaring og tilknytning, samt kunnskap om blant annet kulturhistorie,

næringsgrunnlag og økologi, og sine erfaringer som underliggende rasjonalitet i forholdt til

opplevelseskvaliteter i granplantinger. Turisten derimot vil i større grad vektlegge den følelsesmessige

umiddelbare responsen han får av å se granplantefeltene, og gi en respons om det er

stygt eller pent. Det kan tenkes at enkelte turister har kjennskap til at gran er plantet eller får det

opplyst av guiden at gran er plantet inn og økologisk sett et fremmedelement. Slik informasjon vil

virke inn på hvordan man opplever granplantingene. Vi kan på generelt basis si at desto mer

kunnskap man har om et fenomen man skal vurdere skjønnheten av, desto mer baserer man sin

respons på rasjonelle vurderinger (Figur 3).

Trenger ingen

kunnskap / kontekst

Økende

kunnskap og

forståelse

Kunnskap / kontekst er

helt avgjørende.

Rasjonelle

(kognitive)

vurderinger tar

gradvis over for

rene

følelsesmessige

responser.

Figur 3. Figuren illustrerer de ulike stadiene av sammenhengen mellom menneske og landskap, der økende grad av

kunnskap og der økende grad av rasjonelle vurderinger virker inn på landskapsopplevelsen når landskapet er en økende

del av livet ditt. Dette er også utgangspunkt for ulike forskningstradisjoner.

2.4. Potensiell opplevelse i granplantinger

Skogopplevelse er individuelt og vil varierer stort fra person til person avhengig av mange ulike

faktorer av demografiske parametre, miljøkontekst og bakgrunnskunnskap. Skogen er et

dominerende opplevelseselement i det norske landskapet i seg selv, men også i kraft av sin innflytelse

og samspillet med naturtypene ellers i landskapet. Skogplantingene inndeler landskapet

og skaper visuell dybde, og overgangene mellom skog og andre naturelementer er spesielt viktig

for opplevelsen. Det er mange elementer i skogen som virker inn på opplevelsen; form, oppbygning,

overflatestruktur og farge. Skogens form er i stor grad bestemt av terrengformasjon og

eiendomsstruktur, og det er mange eksempler på skogplantinger i kyst- og fjordstrøk der det er

geometriske former og skarpe, rette overganger mellom plantingen og lauvskog eller mot mer

åpne naturtyper. Overflatestruktur og farge varierer stort med de plantede treslag, der de største

forskjellene er mellom bartrær og lauvtrær. Granplantingene gir en mørkgrønn farge, som hvis

skogen er homogen og kompakt, står i sterk kontrast til både lauvskogen og de åpne landskapstypene.

Det individuelle grantreet har en mer stram form, ofte symmetrisk, enn de mer runde og

mindre konturskarpe formene til lauvtrærne. Det finnes mange eksempler der grantreets form er

6

Turisten

– betrakterens landskap

Friluftsliv

- behagelig opplevelsesmiljø

Tradisjonelt friluftsliv

- naturopplevelse og kritiske

vurderinger av arealbruk

Lokalbefolkning

- opplevelse knyttet til dagligliv

- hjemstedsfølelse


ukt for å underbygge religiøse eller symbolske verdier i landskapet (Figur 4), og også for å

bringe inn en ekstra ”vertikal” kraft i bildet (Figur 5).

Figur 4. Den tyske nasjonalromantiske maleren Caspar David Friedrich (1774-1840) bruker grana i mange av sine bilder for

å underbygge de religiøse verdiene.

Figur 5. Den tyske maleren Caspar David Friedrich bruker grana i mange av sine bilder for å underbygge de religiøse

verdiene.

7


Når man beveger seg inn i skogen ser man først og fremst trærnes størrelse og tetthet, stammens

karakter, trekronens oppbygning, lysspillet i kronetak og skogbunn, samt vegetasjonen på

skogbunnen. Skogbunnen i granplantingene er ofte, og særlig i yngre stadier, preget av lite lys og

lite grønn vegetasjon. Likevel, kan den vegetasjonen som finnes være skyggekrevende moser i

sterke grønnfarger. Lysets spill og lysstråler gjennom kronetaket kan gi et sakralsk inntrykk, og

forekomst av store, rettvokste og høyreiste trær kan forsterke dette inntrykket (Figur 6).

Figur 6. Caspar David Friedrich bruker grana og granskogen som symbol på ensomhet og isolasjon.

Årstiden har for eviggrønne treslag ikke så stor betydning for hvor mye lys som slipper igjennom til

skogbunnen. Lyd- og lukt er også en del av sansebildet til skogoppleveren, og lydens karakter vil

avhenge stort av treslagsammensetning. Hvert treslag har sin egen lyd, av rasling i vind og

knirking i stammene. Dyrelivet har selvfølgelig stor betydning for skogens lyd, med fuglesang,

rasling i skogbunnen og av fugler som leter etter mat i trekronene. Det er generelt mer lyd i en

lauvskog enn i en barskog. Mange forbinder skogen med luktene, fra jord, sump, bark, kvae eller

blomster. Særlig skogbunnens karakter virker inn på duftene, avhengig av blant annet jordbunnens

kjemiske forhold. I tillegg kjenner mange lukten av sopp og forskjellige urter. Lukter fra

nedbrytning, fuktig jord, sopp og kvae kan være spesielt fremtredende i granplantingene. Granplantinger

har ofte liten variasjon i sanseinntrykk fra urter og dyreliv. Også følelsessansen brukes

når man går tur i skogen. Man merker blant annet at skogen er mer kjølig en åpne naturtyper om

sommeren, og temperaturen ligger gjerne 2-5 ºC lavere. Trærne skaper le for vind, noe som gjør

skogplantingene mange steder attraktive i ytre kyststrøk. Det er også plantet leplantinger mange

8


steder. Skog i sterk vind gir både visuelt og lydmessig en sterk opplevelse. Skogen som barrierer

for bevegelse gir også spesielle opplevelser ved at man må smyge seg inn, dukke for greiner,

løfte føttene over steiner og røtter. Desto tettere skogen er desto mer må man jobbe for å komme

seg frem, og desto sterkere blir den kroppslige opplevelsen av skogen. Vi ser av dette at opplevelsen

av granplantinger kan skille seg stort fra andre skog- og naturtyper i kyst- og fjordstrøk.

Denne forskjellen er særlig fremtredende ved turvandring i kyststrøk, der vekslinger mellom

lynghei, kystfuruskog og granplantinger gir vidt forskjellige opplevelser.

Figur 7. I flere av J. C. Dahl sine landskapsmalerier fra siste halvdel av 1800-tallet er gran brukt som et element for å bringe

inn en ekstra ”kraft” i landskapet. J. C. Dahl arbeidet mye fra Tyskland med gran som et vanlig innslag i landskapet, og med

stor sannsynligvis ”plantet” inn gran i bildene fra Sognefjorden.

9


Figur 8. I 1938 malte J. C. Dahls fra Fortundalen der gran er innført som et ”kusntig” element for å forsterke det

nasjonalromantiske uttrykket.

3. PRAKTISK PROSJEKTRAMME

3.1. Det åpne landskaps historikk

Langs kysten fra Kristiansand til Lofoten har det lenge vært en lyngheisone i ytre strøk som var

skogløs. I innlandet medførte lang tids bruk av utmarka til avskoging eller uthogde glisne skoger,

og særlig fremtredende var dette i nærheten av gårdsbuk, seter og byer. I bymarkene og andre

allmenninger ble det delt ut rettigheter til å ta ut tømmer, ved, gjerde, beite, samt slått, tjære og

kullminedrift. Med de uthogde skogene skjønte man at behovet for trevirke ikke kunne baseres på

ren høsting. I stedet skulle man plante og skjøtte skog målrettet på naturens prinsipper. Skogene

som engang hadde dekket kyststrøkene skulle gjenreises utover på 1900-tallet. Det var sammensatte

mål, der produksjon av godt egnet trevirke var viktigste målsetting. Andre målsettinger var

knyttet til å forbedre jordforholdene og å skape le rundt bebyggelse og i åpent landskap.

I et historisk 500 års perspektiv medførte en økende befolkning og større press på naturressursene

stadig større omforming av arealer til jord- og skogbruksland. Områder som hadde en

”urørt” karakter etter at Svartedauden hadde lagt ned utallige gårdsbruk i perioden frem til 16-

1700-tallet, ble igjen tatt i bruk. Vi kan beskrive dette som en historie som forteller om kulturens

inngripen i skogens naturlige og suksessive karakter (Christensen 2002). Skog anses fortsatt av

de fleste som natur, enten det er plantet skog eller at den har mer naturlig karakter (Gundersen &

Christensen 2008), og står dermed i motsetning til jordbrukslandskapet. Folks preferanser og

ønsker om skog strekker seg altså mot et forhistorisk ideal som var preget av helt andre behov og

10


målsettinger enn de man finner i befolkningen i dag. Landskapet på 1800-tallet var et småskalalandskap

preget av menneskenes bruk, bestående av en mosaikk av åpne beite- og slåtte arealer,

hagemarker med spredte trær, kratt, enkeltstående trær og skogpartier med åpent preg.

Problemet med dette høstingslandskapet var at de naturlige prosessene ikke greide å skaffe nok

produkter til en stadig økende befolkning med stadig nye behov, og landskapet ble overutnyttet.

Dette landskapet har siden den gang gradvis endret karakter, men endringsprosessene har trolig

gått raskere enn noen gang tidligere i historien. Trær og skog har siden den gang ekspandert ut i

åpne områder. Forsterket av skogplantinger utover på 1900 tallet som satte sitt preg på landskapet

med sine mer presise og avgrensa former. Skogplantingene utgjorde også en stor endring

i synet på natur og bruken av skog. Fra å ta utgangspunkt i naturens dynamikk og premisser,

trådde man ett skritt vekk fra dette, og satset heller på målrettet omforming av landskapet.

Utviklingen i landskapet ble stadig mer dominert og kontrollert, for å fremme virkesproduksjonen i

skogbruket. Det skulle skaffes tilstrekkelig med virke for ettertiden, og skogplantingene ble et

landskapselement i kyst- og fjordstrøk. Skogplantingene innhold ble i stor grad målt og verdsatt

gjennom dens kvantitative innhold av virke, og ikke like mye i forhold til andre landskapsverdier.

Senere har andre naturvitenskaper fattet interesse for skogens innhold og kunnskap fremkommet

fra naturvitenskaplige metoder dominerer stort den argumentasjonen som i dag utformer skogene,

til tross for at estetiske hensyn i stadig større grad er viktig i samfunnet. Selv om idealet om 1800tallets

landskap fortsatt preger befolkningen gir dette lite utslag i det landskapet som utformes i

dag. Prosesser som gjengroing av jordbruksland og fortetting av skogene går i motsatt retning av

det åpne hevdpregete landskapet som er så populært i befolkningen. Og selv om skogplantinger

har vært mindre aktuelt etter at statstilskuddet bortfalt i 2002, vil skogplantinger som landskapselement

være kommet for å bli i kyst- og fjordstrøk.

3.2. Skogreising og plantetall

Vestlandets forstlige forsøksstasjon i Fana, Bergen, ble etablert i 1916, og mye av forskningen ble

fra starten av konsentrert rundt det å finne egnete utenlandske treslag som kunne etableres i

kystklima og som hadde stor tilvekst. Men historien med skogreising og bruk av introduserte

treslag begynte før dette. Lerk (Larix arter) ble allerede plantet på Bremsnes i Møre og Romsdal

allerede i 1780-årene (Øyen 2008). Det var mange utplantinger rundt om det ganske land frem til

de mer systematiske skogreisingsforsøkene startet på Rogaland og Hordaland på 1860-tallet. Det

var særlig nordamerikanske treslag, fra tilsvarende oseaniske klima på vestkysten og klimaforhold

i fjellene. Svært mange forskjellige treslag ble utprøvd, men det var bare et fåtall som fikk

gjennomslag for mer omfattende plantinger. Sitkagran (Picea sitchensis) står i en særstilling som

det mest utbredte introduserte treslaget i skogreisingen i kyststrøk (tabell 1). Langs kysten ble det

i tillegg plantet mye busk- og bergfuru (Pinus mugo underart mugo, Pinus mugo underart

unicinata) som le mot vær og vind og for å etablere jordsmonn i skrinne områder. Lutzgran (Picea

lutzii) har vært særlig benyttet i kyststrøk i Nord-Norge. Vrifuru (Pinus contorta) er benyttet i

høyereliggende fjellskogområder, fordi den kunne vise til stor volumproduksjon og resistens mot

snøskyttesoppen. Ulike larix- og abies arter har en viss utbredelse, mens kjente arter som

douglasgran (Psudotsuga menziesii) og hemlokk (Tsuga arter) har en heller liten utbredelse. Ulike

edelgranarter er i noe omfang benyttet i juletreproduksjon. Totalarealet for bruk av introduserte

treslag i Norge er om lag 800 000 daa, eller ca. 1 % av det produktive skogarealet (Øyen 2008).

Landskogtakseringen har med sine kriterier (mer enn 50 % dominans av volumet eller kronedekning)

estimert arealet med introduserte treslag til å utgjøre 570 000 daa.

Det produktive skogarealet for kyst- og fjordstrøk utgjør i dag 31,3 mill daa og har økt med om lag

9 mill daa siden 1950-tallet. Dette tallet tilsvarer en økning på gjennomsnittlig 179 000 daa per år,

og økningen har skjedd på Vestlandet (84 %), Nord-Norge (31 %) og i Trøndelag (22 %).. Om lag

15 % av landarealene langs kysten er i dag dekt med skog. Det meste av økningen kan tilskrives

naturlig gjengroing av tidligere åpent jordbruksland.

11


Tabell 1. Estimert arealdekning for hovedgrupper av introduserte treslag benyttet i det kommersielle skogbruket i Norge.

Tallmaterialet er basert på Skogdirektørens oversikter over skogplanter levert fra planteskoler og overført til areal ved

skjønnsmessig definert plantetetthet i den aktuelle perioden (tall fra Øyen 2008). Tall i tusen daa.

Treslag Estimert planting i perioden 1880-2005

Edelgran 30

Lerk 35

Busk- og bergfuru 60

Vrifuru 80

Andre furuarter 15

Sitkagran 500

Lutzgran 50

Andre granarter 15

Hemlokk 1,5

Douglasgran 1,5

Andre introduserte 12

Sum 800

Den alt vesentlige av skogreisingen har funnet sted på middels rike og rike vegetasjonstyper

(blåbær, småbregne, lågurt og høgstaude) (Landsskogtakseringen, Tabell 2). Gjerde (1993) fant i

sin undersøkelse fra fylkene Hordaland og Sogn- og Fjordane at granbestandene i gjennomsnitt

var på 8 daa, og lå i sammenhengende plantefelt som utgjorde i gjennomsnitt 64 daa. Forholdet

mellom lengde og bredden på plantefeltene var om lag 3:1.

Tabell 2. Andeler av skogreiste arealer fordelt på vegetasjonstype. Talloppgaver fra Landskapstakseringen (Levende Skog

1998 i Øyen 2008).

Andel skogreiste arealer

Vegetasjonstype Vestlandet Nord-Norge (Nordland + Troms)

Blokkbær 4 1

Bærlyng 6 8

Blåbær 29 27

Småbregne 33 13

Lågurt 11 25

Storbregne 3 3

Høgstaude 5 20

Edellauv 1 2

Sumpskog 1 1

Furumyr 3 0

Røsslynghei 3 0

Lavskog 0 0

Totalt 100 100

12


3.3. Introduserte planter

Interessen for å introdusere fremmede skogstre blir først aktuelt når det er mangel på virke eller

man tror det er noe å vinne på et treslagsbytte. Fra Sverige vet man at Alströmer (1782) var en av

pionerene på dette området når han innførte lerkeplanter fra England for å plante på sin gård i

begynnelsen av 1760-tallet. Motivet for dette var først og fremst at det begynte å bli sterk mangel

på virke i det sørvestlige Sverige. Hans beskrivelse av motivet kunne også vært brukt i dag, han

plantet de nye bartrærne for at de vokser fortere enn de andre treslagene han kjente til, og virket

kunne brukes til både byggematerialer og brensel. De første fremmede artene som ble innført til

Norge kan føres tilbake til munkene ved klostrene i middelalderen, men det var først på 1800-tallet

at en dokumentert systematisk import tok til. Med etablering av skogforskningen i 1916 ble fokus

rettet mot å finne arter som kunne produsere mer virke under krevende klima- og jordbunnsforhold

enn de naturlig hjemmehørende. Fra 1950-tallet ble bruken av fremmede arter sterkt forankret i

sentrale myndigheters ønske om å bygge opp skogressursene (Øyen 2008).

Overalt omgås vi av planter som er fraktet hit med menneskehender. Forflytting av planter mellom

land og kontinenter er på ingen måter nytt. Mange eksempler på dette kan finnes i skriftelige kilder

(etter Kardell 2001). Et velkjent eksempel er når den egyptiske dronningen Hatshesut 1500 år før

Kristus utruster en ekspedisjon til landet Punt, beliggende ved Rødehavet. Hensikten var å hente

hjem trær som det kunne fremstilles røkelse og myrra fra. I dronningens tempel nære Thebe kan

man se hvordan 31 hjemhentede planter ble plantet i tempelgården. Dette er verdenshistoriens

første nedtegnete eksempel på en introduksjon av et fremmed treslag (Winters 1974, Thirgood

1981, begge referert i Kardell 2001). Et annet klassisk eksempel er den greske ekspansjonen

rundt Middelhavet noen tusen år senere, da oliventreet ble plantet på alle nye bosettinger

(Hughes 1975 i Kardell 2001). Det er selvfølgelig slik at menneskene langt tidligere startet med å

ta med seg nyttevekster når man flyttet til nye plasser. Det er imidlertid metodisk vanskelig å

dokumentere at menneskene tok planten med seg.

Skogreisingen er i alt vesentlig basert på arter som ikke er naturlig forekommende, og betegnes

dermed som fremmede planter. Hva som er naturlig eller ei er gjenstand for store diskusjoner i

bevaringsbiologien (se diskusjon i naturskograpport, Rolstad m.fl. 2002), og det finnes få

eksempler i litteraturen på konkrete kriterier for hva som betraktes som naturlig og hva som er

menneskeskapt (Anderson 1991, referert i Kardell 2001). Man kan spørre seg om granforekomstene

i Voss er naturlig forekommende? Man kan ikke med 100 % sikkerhet si noe om

opprinnelsen, og kanskje er frø fraktet over fjellet med menneskehånd. Det kan også stilles

spørsmål om en formet hekk av gran i en hage er en naturlig del av granforekomsten på Voss.

Med optimale forhold for gran på Vestlandet var det bare snakk om tid før grana hadde spredd

seg naturlig til egnete arealer, men er det legitimt å fremskynde denne prosessen? Det er mange

prinsipielle spørsmål som kan reises i forhold til hva som er naturlig og hva som betraktes som

fremmedelement.

3.4. Skogreising og andre formål

Det er pr. dags dato opp til den enkelte kommune å definere tilskudd for skogreising, og praksis

varierer fra kommune til kommune. Dette har medført at del av granplantingene som hogges ikke

blir erstattet med ny skog, og at nye tilplantede arealer ligger på et minimum. Arealomfanget av

granplantinger vil med dette heller avta enn å øke i kyst- og fjordstrøk (Øyen pers.medd.). Granplantene

ble tidligere oftest plantet i 1,5-1,8 meters forband, mens i dag kan planteavstanden

være 3-4 meter for å unngå tynningsutgifter. Skogskjøtselen i et typisk omløp inkluderer stor

planteavstand, sen ungskogpleie og selvtynning før skogen er hogstmoden.

I de siste tiårene har skogreisingen blitt utfordret av mange nye dimensjoner, der hensyn til

biologisk mangfold, landskapsestetikk og andre forhold som CO2. I stedet for en mer ensidig

13


målsetting om produksjon av virke som preget skogreisingen storhetstid på 1950-80-tallet har vi

nå et bredere sett av argumenter for å plante skog eller for ikke å plante skog. Det kan være mer

aktuelt i dag å planlegge, etablere og skjøtte en skog for rene friluftsinteresser, eller for å

restaurere turistens fjordlandskap, etablere energiskoger og plantasjeområder for å binde mer

CO2.

Tiltaksplaner på kommunenivå i sentrale skogreisingsstrøk er et viktig verktøy for å identifisere,

planlegge og sette skogplantingen ut i livet. Disse planene har på generelt basis vært mest

fokusert på å identifisere de beste naturgitte og driftstekniske arealene for skogreising, i en

avveining i forhold biologiske verdier, vilt og estetikk de siste tiårene. Tiltaksplanene har også en

sosial profil som skal likestille eiere og eiendommer så langt det er mulig. Avveining mellom ulike

verdier og sterkere prioritering av områder som er egnet for skogreising for fremtiden vil måtte

svekke den sosiale profilen som tiltaksplanene har i dag.

3.5. Levende Skog standarden

Måten skogbruket drives på er i stadig endring. Tilpasninger i tradisjonelle driftsmetoder og nye

målsettinger i skogen knyttet til biologisk mangfold og friluftsliv medfører endringer i skogens

utseende. Endringer i samfunnet har også betydning for skogbruket, der befolkningen blir stadig

mer konsentrert i byer og tettsteder, og der befolkningens behov og ønsker for skog er i endring.

Dette setter store krav til hvordan skogbruket drives; det handler om livskvalitet og helse til store

deler av befolkningen.

Levende Skog standarden er en enighet / samarbeidsavtale mellom skogbruk, skogindustri,

fagbevegelse, friluftslivsorganisasjoner og miljøorganisasjoner for å fremme et bærekraftig

skogbruk med god balanse mellom de tre aspektene skogproduksjon, miljøvern og sosiale

interesser.

Levende Skog som begrep ble etablert i 1998. Gjennom programmet ”Levende skog” ble det

enighet om standarder for et bærekraftig norsk skogbruk. Dette var en historisk begivenhet.

Aktører innen skogbruk og skogindustri, miljø- og friluftslivsorganisasjoner, fagbevegelse og

forbrukerinteresser kom til enighet om et sett standarder for bærekraftig forvaltning av skog.

Denne enigheten er i dag det viktigste grunnlaget for miljøsertifisering av skog i Norge.

I 2006 ble standardene lansert i en revidert utgave. Revisjonen ble gjennomført med

representanter for følgende organisasjoner: Fellesforbundet, FRIFO, Friluftsrådenes

Landsforbund, Norges Skogeierforbund, NORSKOG, SABIMA, Statskog SF, Treforedlingsindustriens

Bransjeforening, Treindustrien, WWF Norge.

Standarden består i dag av 25 kravpunkt. Kravpunktene forteller hvilke krav som stilles til

skogproduksjon, miljøhensyn og frilufts- og samfunnshensyn. Det ble i forbindelse med revisjonen

av standarden opprettet et Levende Skog råd. Rådet for Levende Skog skal bidra til

kommunikasjon og tillit mellom partene i perioden mellom revisjoner. I tillegg skal Rådet bidra til at

en har et formelt forum for å avklare mulige uenigheter om tolking av kravpunktene i standarden.

Overvåking av målsettinger knyttet til kravpunktene er en viktig oppgave for Rådet. Dersom det er

behov for det, vil Rådet også kunne sette i verk tiltak for å nå målsettingene.

Denne rapporten tar opp tema som først og fremst er beskrevet i kravpunkt 7 - Friluftsliv og

kravpunkt 18 – Skogreising (Vedlegg 1).

14


4. FOLKS PREFERANSER FOR SKOG OG LANDSKAP

4.1. Kort om metoden for innsamling av data

Innsamlingen av litteratur bygger på to logiske framgangsmåter, enten gjennom litteratursøk i

nasjonale og internasjonale databaser, eller som ”nøsting” av referanser fra sentrale arbeider

innen temaet. Litteratursøket inkluderte også kontakt med forskere og fagpersoner nasjonalt og

internasjonalt som kunne tenkes å ha oversikt over relevant litteratur. Likevel, det er vanskelig å få

den fulle oversikten over et slikt tema, og det kan ikke utelukkes at enkelte sentrale arbeider ikke

er inkludert i studiet. Likevel, litteraturen er så omfattende at sannsynligheten for at ”ukjent”

litteratur påvirker hovedkonklusjonene i rapporten er små.

Folks preferanser for skog viser en rekke fellestrekk på tvers av kulturelle og sosiale grenser.

Dette gjelder spesielt forhold som er knyttet til skogens lysforhold og åpenhet, samt forhold som

virker inn på skogens tilgjengelighet. Derfor har vi valgt å gi en bred presentasjon av folks

preferanser for granskog med vektlegging på de egenskapene som er mest karakteristiske ved

granplantingene i kyst- og fjordstrøk: holdninger til utenlandske treslag, skogens tetthet, infrastruktur

og skog som et landskapselement. Så langt det har vært mulig har vi presentert relevant

litteratur fra Norge og Norden, supplert med sentral litteratur fra blant annet Nord-Amerika,

Storbritannia og New Zealand.

Men, man kan også tenke seg granplantingene med tilhørende skogbehandling og infrastruktur

som et mer spesielt fenomen knyttet til kyst- og fjordstrøk på grunn av historiske og landskapsmessige

forhold. De som skiller granplantinger i kyst- og fjordstrøk fra granskoger i skogstrøkene

er i første rekke de gode produksjonsforholdene og synligheten på grunn av topografi og et mer

åpent landskap, og at det historisk sett er et nytt element i landskapet. Likevel, er granplantingene

mange steder inni sitt 2. og 3. omløp. Vi mener kunnskap har en spesielt god overførbarhet

fra land med tilsvarende forhold og historikk som for eksempel Skottland og New Zealand.

Vi kan med en gang slå fast at det finnes begrenset med preferanseforskning av direkte relevans

for skogplantinger i åpne kyst- og fjordlandskap. Derimot finnes det mye generell forskning knyttet

til folks landskapspreferanser for skoginteriør og skogbrukstiltak (Schroeder & Daniel 1981,

Vodiak m.fl. 1985, Brown & Daniel 1986, Hull & Buhyoff 1986, Buhyoff m.fl. 1986, Magill 1992,

Hammitt m.fl. 1994, Sullivan 1994).

I landskap hvor skogene dominerer, slik som under tregrensen i Fennoskandia, er åpne jordbruksog

beiteland en begrenset ressurs på landsbasis, og tilplanting av slike arealer er vist å gi negative

respons fra brukerne (Gundersen & Frivold 2008). I landskap dominert av åpne monotone

jordsbruksland er det mange eksempler på at skogtilplanting kan være forbundet med et positivt

tiltak. For åpne landskap har forskerne vært mest opptatt av å utvikle visuelle landskapsanalyser

for å kunne forutsi de visuelle effektene av skogplantingen (jfr. Gundersen & Bentdal 2009), mens

tilplanting av beiteland i skogområder finnes det noe forskning på folks preferanser.

4.2. Kort oversikt over forskning knyttet til etablering av skog i åpne naturtyper

Fra Finland er det noen studier som har sett på akseptabel størrelse for skogetablering i jordbruksland

(Tahvanainen & Tyrväinen 1995, Tahvanainen m.fl. 1996). De fleste studier fra andre

land har fokusert på å definere den økonomiske verdien av landlige landskap, med og uten skogplanting,

i stedet for å studere de visuelle effektene (Drake 1987, Willis & Garrod 1991, Willis

1994). Et annet spørsmål er i hvilken grad studier fra et land med en gitt kontekst kan overføres til

et annet land med en annen kontekst (Brush & Shafer 1976, Byhyoff m.fl. 1983). Det er ganske

sikkert at undersøkelser gjennomført i land med svært ulike landskapskarakter ikke kan overføres

til norske forhold (se Cook & Cable 1995, Hunziker 1995 for diskusjon). Derfor er det studier fra

Norden som har den absolutt største relevans, men for enkelte problemstillinger av mer generell

karakter kan kunnskap fra andre steder overføres, slik som Europa og Nord-Amerika.

15


Karjalainen & Komulainen (1998) gjennomførte ved hjelp av simuleringsmetodikk en studie på

folks preferanser for etablering av skog på tidligere jordbruksmark i omgivelsene til to små tettsteder

i Finland. Studiet viste at skogplantingen forstyrret opplevelsesverdien av landskapet, selv

om de tilplantede arealene var små og vanskelig å skille fra annen skog. Dette gjaldt alle de

gruppene av respondenter som studiet inkluderte, skogbrukspersonell, turister og lokalbefolkning.

Det er verdt å merke seg at kulturlandskapene som ble brukt som eksempel i denne studien var

verneverdige landskap, og resultatene ville muligens vært annerledes i mer ordinære landskap.

Tahvanainen m.fl. (1996) viste at skogetablering kan øke opplevelsesverdiene i landskapet i mer

monotone og flate landskaper i Finland. Likeledes viste Cook & Cable (1995) at etablering av

lebelter økte de visuelle opplevelsene av landskapet i midtvesten, USA. Likeledes er det fra Sveits

vist at en forsiktig introduksjon av skog i jordbrukslandskapet økte den visuelle opplevelsen av

landskapet (Hunziker 1995). Men hvis skogområdene ble store og dominerende i jordbrukslandskapet

sank den visuelle opplevelsesverdien drastisk (Hunziker 1995).

Karjalainen & Komulainen (1998) har også studert betydningen av lokalisering for den visuelle

opplevelsen, og funnet ut at etableringen får minst konsekvenser hvis den lokaliseres inntil

eksisterende skog. Dess mer vanskelig det er å få øye på skogplantingen jo mer akseptabel er

innføringen av det nye elementet i landskapet. Karjalainen & Komulainen (1998) fant at lokalisering

av skogplanting som øyer midt ute i jordbrukslandskapet hadde stor negativ effekt, det var

lett å se og stengte også for sikten videre inn i landskapet. Det er verdt å merke seg at skogplantinger

som isolerte forekomster i jordbrukslandskapet er uvanlig i Finland, og da dette og

var monotone ensaldrete granplantinger med geometriske former, ble kontrastene til omkringliggende

landskap stort. Karjalainen & Komulainen (1998) studerte også visuelle effekter av

formen på skogplantingen, og fant ut at former som passet inn i landskapet ellers i omgivelsene

ga best visuelle opplevelse. I landskaper preget av gjerder og figurative former passer geometriske

skogplantinger bedre inn, enn i ”myke” landskaper preget av kontinuerlige overganger

mellom naturtypene. Dette stemmer også godt inn med prinsippene i landskapsarkitekturen

(Lucas 1991, Bell 2004). Karjalainen & Komulainen (1998) fant ingen forskjeller mellom treslag,

men det er verdt å merke seg at avstanden til skogplantingene var så stor at observatøren har

vanskelig med å skille treslagene, selv mellom bartrær og lauvtrær. Treslaget har større effekt på

opplevelsen når man står inne i eller nær skogen. Karjalainen & Komulainen (1998) studerte

landskaper rundt to landlig beliggende tettsteder, og fant ut at hvis respondentene kjente seg igjen

i landskapet ga de landskapet en mye høyere verdi enn om de ikke kjente seg igjen. Andre har

også vist at landskap man kjenner og er vant til er blant de best likte landskapene (Brush 1976,

Strumse & Hauge 1998, Strumse & Aarø 2000,.Strumse 2002). Tahvanainen m.fl. (1996)

observerte at jordeiere hadde mer positive holdninger til skogetablering enn friluftsfolk, fordi de så

de økonomiske nytteverdiene av tiltaket. Dette støttes i en studie fra Sverige (Drake 1987) som

studerte folks betalingsvillighet for å bevare jordbrukslandskapet. I en norsk studie ble det funnet

størst preferanseverdier for tradisjonelle jordbrukslandskap sammenlignet med mer moderne

innslag som for eksempel granplantinger (Strumse 1994a, b, 1996), og at mennesker som bor i

Sogn liker bedre landskapet der enn folk fra Vang på Hedmarken og vise versa (Strumse 2002).

Også britiske studier viser at folk ønsker at jordbrukslandskapet skal være som det er, når man

sammenligner med andre bruksmuligheter i landskapet (Willis 1994, Willis & Garrod 1991).

Det ble gjennomført et forsøk i Sverige på 1980-tallet i en kampanje som var satt i gang mot

reduksjon av produktivt jordbrukslandskap (Rydberg per.medd.). Det man gjorde var å legge

jordbruksland brakk godt synlig steder langs veger, og man regnet med at det ville vekke sterke

reaksjoner å se områdene gro igjen med ugress og trær. Det som skjedde var at folk syntes den

blomstrende ugressenga var vakkert, og representerte et mangfold i forhold til det mer monotone

åkerlandskapet rundt. Dette illustrerer på en god måte at det ikke alltid er like lett å forutsi folks

reaksjon på endringer i landskapet.

16


4.3. Folks preferanser for skog

Skogreising på Vestlandet og i Nord-Norge har forgått i over 100 år og enkelte arealer er inne i sitt

tredje omløp, og plantingene viser stor variasjon i skogstrukturer og varierte former for skogbrukstiltak

er representert i dag. Derfor gir vi her en bred presentasjon av litteratur knyttet til folks

preferanser for skog og skoglandskap, relevant også i skogreisingsstrøk.

4.3.1. ALDER OG STØRRELSE PÅ TRÆRNE

Unge, tette skoger fikk relativ lave preferanseverdier ved visning av lysbilder for artene bjørk, furu

og gran (Pukkala m.fl. 1988). Det å gå i en åpen ung skog ble preferert fremfor det å gå i en tett

ung skog (Haakenstad 1972, Hultman 1983), muligens fordi en åpen skog gir lettere atkomst og

tilgjengelighet. Barn og ungdom har andre og mer varierte preferanser (Rydberg 1998), fordi de

besøker denne type skog av andre årsaker enn rent opplevelsesmessige grunner. En rekke

nordiske undersøkelser som har brukt ulik metodikk har vist at folks preferanser øker med økende

trealder, eller i opplevelsestermer, med økende trestørrelse (Haakenstad 1972, 1975, Lind m.fl.

1974, Kellomäki 1975, Saastamoinen 1982, Hultman 1983, Korhonen 1983, Kellomäki &

Savolainen 1984, Pukkala m.fl. 1988, Kardell 1990, Hallikainen 1998, Karjalainen 2000,

Lindhagen & Hörnsten 2000, Silvennoinen m.fl. 2001, Tyrväinen m.fl. 2001).

En majoritet av befolkningen i Oslo og Trondheim ga uttrykk for at de prefererte å gå en tur i skog

som veksler mellom unge og gamle trær (Haakenstad 1972, Lind m.fl. 1974, Andreassen 1982).

Det er likevel her uklart hvilken arealskala respondentene forholder seg til: er det variasjon av

skogbestand i et større landskap eller variasjonen av trær innenfor et skogbestand? Lind m.fl.

(1974) fant at hele 73 % av friluftsbrukerne i Oslomarka oppga utsikt over gammelskog som noe

positivt, på samme måte som det å gå i en gammel skog også var positivt (63 %). Lind m.fl.

(1974) fant i tillegg at det var omtrent like mange som opplevde det som positivt (37 %), som

negativt (41 %), å gå i en tett planteskog. Haugan (1976) spurte besøkende i en friluftsskog

(Merkedam i Vestfold) hva slags skogtype folk foretrakk, og fant ut at ungskog og plantefelter var

blant de skogtyper som færrest foretrakk. I en nasjonal studie ønsket 48 % av respondentene å

besøke en gammel skog fremfor en ung skog (8 %), men så mye som 44 % svarte at de ikke

visste hvilken de skulle velge (Garnes & Winther 1991, Hoen & Winther 1993). Koch & Jensen

(1988) rapporterer at eldre lauvskog innehar større opplevelsesverdier enn yngre, mens de

påviste ingen tilsvarende preferanse for granskogen. Det er viktig å legge påpeke at granskogene

i Danmark bærer sterkt preg av monokultur, skoger som er tette og med samme alder.

En del utenlandske arbeider viser lignende trekk som i fra Fennoskandia, at alderen og størrelsen

på trærne er av de faktorene som har størst forklaringsverdi i kartleggingen av folks positive

preferanser for skog (Ribe 1989), særlig gjelder dette i furuskoger (Brown & Daniel 1986, Buhyoff

m.fl. 1986, Rudis m.fl. 1988).

4.3.2. LYS OG LYSÅPNINGER

Lysåpen skog gir bedre mulighet for sikt og en følelse av å se og beherske omgivelsene, og

lysåpninger i skogen gir romfølelse og lettere tilgang til nye områder. En del studier viser at

naturlige åpninger i skogen, som vann, myr og andre treløse områder, oppleves som mer positivt

enn åpninger forårsaket av flatehogst (Lind m.fl. 1974, Haakenstad 1972, 1975, Aasetre 1994,

Hallikainen 1998). Åpninger dannet gjennom tradisjonell jordbruk, herunder setervanger, eng og

slåttemark, oppleves som et positivt element i landskapet, spesielt hvis den historiske bruken er

synlig (Lind m.fl. 1974, Hallikainen 1998, Komulainen 1998, Kaltenborn & Bjerke 2002).

Holdninger til åpninger dannet av naturlig skogdynamikk som skogbrann, stormfellinger og

insektangrep er lite studert tema i Norden i forhold til Nord-Amerika (Ribe 1989), men studier

17


indikerer at brannflater og stormfellinger får lav preferanseverdi i Norden (Hultman 1983,

Gundersen & Christensen 2007). Likeledes viser en studie fra Finland at også områder med

kontrollert flatebrenning får lav preferanseverdi (Karjalainen 2000). En del studier har påpekt at

skog med muligheter for utsyn er godt likt blant de besøkende (Haakenstad 1972, 1975, Lind m.fl.

1974, Kellomäki & Savolainen 1984). Folk ønsker sikt i skogen (Haakenstad 1972, 1975, Hultman

1983), i hvert fall inntil et viss grense. Savolainen & Kellomäki (1984) fant en sammenheng

mellom vurdering av landskapskvalitet og synsvidden til betrakteren. I undersøkelsen økte

vurderingen av landskapskvalitet opp til en viss synsvidde (40-50 meter), for så å minske igjen.

Det er et vanlig resultat fra preferansestudiene at sikten inn i skogen har stor betydning for

opplevelsen (Rudis m.fl. 1988, Rudell m.fl. 1989), og dette stemmer også bra med de siterte

norske undersøkelsene med at folk ønsker lysninger i skogen. I likhet med Savoläinen &

Kellomäki (1984) mener Ribe (1989) å ha påvist i en litteraturstudie med hovedvekt fra Nord-

Amerika at det finnes en optimal tetthet i skogen, som kanskje sammenfaller med det finske

resultatet på optimale 40-50 meter sikt. Skog som har lengre sikt blir for åpen, og skog med lavere

sikt blir for tett. Rydberg (1998) derimot fant i en studie av barn og ungdom sine preferanser for

ungskog, at de tette ungskogene var preferert fremfor de mer åpne.

Haakenstad (1972) viste i sin undersøkelse i Oslomarka at friluftslivet foretrekker skog med

enkelte lysninger fremfor en tett skog eller helt glissen skog. Dette støttes av Lind m.fl. (1974) der

flertallet anså åpninger i skogen som noe positivt for opplevelsen. I Lind m.fl. (1974) kan vi legge

spesielt merke til at det var flere som opplevde det som positivt å gå i tett og ensartet granskog

(49 %), enn det var som opplevde dette som negativt. Det er et faktum at Oslomarka, og spesielt

Nordmarka, har stor dominans av sammenhengende granskogområder og slik har det vært lenge.

Også fra skogreisingsstrøk i Trondheim bymark fant man lignende resultater om at folk foretrekker

lysinger i skogen (Andreassen 1982). I en landsdekkende undersøkelse fant Garnes & Winther

(1991) ut at 33 % var relativt enige i påstanden om at plantet skog står for tett, mens 22 % var

uenig i dette. Imidlertid svarte hele 20 % vet ikke på spørsmålet, så det var ukjent problemstilling

for mange. Lind m.fl. (1974) fikk ikke frem i sin undersøkelse noen klar tendens om tett planteskog

var positivt eller negativt, og omtrent like mange syntes det var positivt (37 %) som negativt (41

%). Haugan (1976) fant derimot at et klart flertall av respondentene i Merkdamsområdet ikke

mente at plantefelt endret områdets attraktivitet. Et mindretall på 17 % mente at plantefeltene

reduserte opplevelsesverdiene. Lind m.fl. (1974) påviste videre at det var et flertall som syntes det

var positivt å gå i tette ensartede granskogområder i Nordmarka, der granskogen danner selve

hovedkarakteren i landskapet.

4.3.3. TRESLAG OG TRESLAGVALG

Innblanding av lauvtrær i barskogen oppleves på generell basis som noe positivt (Haakenstad

1972, Lind m.fl. 1974, Andreassen 1982, Hultman 1983). Det har vist seg vanskelig å kartlegge

folks preferanser for blandingsskoger, først og fremst fordi blandingsskogen viser så stor visuell

variasjon. Haakenstad (1972) og Andreassen (1982) fant at respondentene foretrakk blandingslauvskog

fremfor renbestand av lauvskog, mens Korhonen (1983) og Tyväinen m.fl. (2003) kom til

den motsatte konklusjon. Andre forskere har funnet at bjørkeskog ble fortrukket fremfor barskog

(Karhu & Kellomäki 1980, Hultman 1983, Kellomäki & Savolainen 1984), mens andre fant at

furuskog var omtrent like attraktive som bjørkeskog (Kellomäki 1975, Pukkala m.fl. 1988,

Tyrväinen m.fl. 2003) eller til og med mer attraktiv (Korhonen 1983). Koch & Jensen (1988) viste

at dansker foretrekker blandingsskog av både lauv- og bartrær, der lauvtrærne får dominere. Det

viste seg også at ren lauvskog ble fortrukket fremfor ren barskog. Bøkeskog var best likt blant alle

skogtyper. I to ulike barskogområder, i grandominerte områder i Oslo og granplantinger i

Trondheim, påpekte respondentene til Haakenstad (1972) og Andreassen (1982) at barskog ble

fortrukket fremfor lauvskog når de skulle gå tur i skogen. Dette kan skyldes at lauvskogene

hovedsakelig er lokalisert i skogens randsoner mot bebyggelse, mens gåturene assosieres med

18


arskogene lenger inn i marka. Haugan (1976) spurte i sin undersøkelse hva slags skogtype folk

foretrakk, og de fleste forestrakk blandingsskog (43 %) og furuskog (27 %), og unngikk plantefelt,

lauvskog og myrområder.

I alt kan vi fra studiene i Skandinavia konkludere med at folks preferanser for treslag og treslagsblanding

avhenger sterk av andre opplevelsesfaktorer knyttet til åpenhet og sikt, sjikting og lysforhold,

samt hva respondentene er vant til. På generelt basis kan vi likevel konkludere med at

lauvskog innehar noe høyere opplevelsesverdier enn granskog. Preferansene for treslag varierer

også med årstidene, særlig for lauvtrær.

4.3.4. BRUK AV INTRODUSERTE TRESLAG

Haakenstad (1972) fant at flertallet (nesten 60 %) i sin postsendte spørreundersøkelse ikke

ønsket områder med utenlandske treslag i skogene rundt Oslo. Det var bare noen få prosent

(13 %) som ønsket seg slike treslag, mens såpass mange som 29 % stilte seg likegyldig til

spørsmålet. I Oslomarka er praktisk talt all skog av naturlig hjemmehørende treslag.

Fra en undersøkelse i skogreisingsstrøk i Trondheim Bymark fant Andreassen (1982) ut at

omtrent like mange var positive (38 %) som negative (30 %) og for de som stilte seg likegyldige

(32 %). Dette tilsvarer jo så å si en tilfeldig fordeling. Det er forskjellig skoghistorikk og tradisjon

med bruk av introduserte treslag i Trondheim (Andreassen 1982) og Oslo (Haakenstad 1972), der

skogene i bymarka i Trondheim er tilplantet siste 100 år, også med en stor andel utenlandske

treslag (Aaeng 1923). Det ble i undersøkelsen til Andreassen (1982) gitt opplysninger om at det

allerede var mer eller mindre forekomster av 20-30 introduserte treslag i den kommunale

byskogen.

Gran er et introdusert treslag de fleste steder på Vestlandet, og skiller seg visuelt sterkt fra de

naturlige forekommende treslagene furu og lauvtrær. Gran har vært det vanligste treslaget for

plantingene siden begynnelsen av det 20. århundre (Irgens 1968). Strumse (1996, 2002) fant at

fotoer av tette granplantinger på Vestlandet fikk lav preferanseverdi sammenlignet med mer

historiske korrekte lauvskoger og jordbrukslandskap.

I Sverige er det utført omfattende plantinger av kontortafuru (Pinus contorta) og i alt ble 5 millioner

daa plantet i perioden 1960-1980, fordi man forventet en høyere produksjon enn vanlig furu (Pinus

sylvestris) og i tillegg var kontortafuru mer motstandsdyktig mot snøskytttesoppen (Kardell 2004).

Kardell & Wallsten (1989) har gjennomført en undersøkelse for å kartlegge hvordan turfolket

opplever møtet med kontortafuru. Studien ble gjennomført i en liten by hvor de tok med seg

frivillige personer ut på en tur i nabolaget for å vise de fem ulike skoger: to kontortaskoger og tre

med de hjemmhørende treslagene furu, gran og en blandingsskog mellom gran og bjørk. Alle

skogene var middelaldrende og hadde ganske så like skogstrukturer (alder, tetthet, sjiktning etc.).

Respondentene ble plassert på faste standpunkt for å vurdere skogene der de skulle svare på

spørreskjema med fem par motstående adjektiv (såkalt Osgood skala, for eksempel naturligunaturlig

og mørk-lys). Følgende resultater fra undersøkelsen kan utledes; kontortaskogen

opplevdes som lysere, men også som mer unaturlig enn de andre skogtypene. I forhold til

gradienten trivelig-utrivelig, og fremkommelig - ufremkommelig vurderes ikke kontortaskogen

annerledes enn de andre skogtypene i undersøkelsen. Kardell & Wallsten (1989) fant heller ingen

forskjell i hvordan de ulike skogene var egnet for friluftsliv. En tosjiktet blandingsskog av gran og

bjørk var den skogtypen som klarest skilte seg negativt ut i forhold til en vurdering av egnethet for

friluftsliv, både når det gjelder opplevelse og fremkommelighet. Det er verdt å merke seg at selv

om Kardell & Wallsten (1989) fant ut at kontortaskog ikke var mindre trivelig enn de andre

skogene, så sa flertallet at det var triveligere å være i en vanlig svensk skog enn en skog med

kontortafuru. Dette handler om andre forhold enn de visuelle strukturene som sees, forhold som

kan forklares med folks holdninger til miljø og skogbruk generelt i stedet for en visuell respons ute

19


i skogen. Folk er i utgangspunktet skeptiske til kontorta, fordi de har hørt om treslaget i media eller

i andre kanaler. Studien viser også at man ikke kan regne med at folk gjenkjenner eller tenker

over at treslaget er introdusert eller ei når de går på tur i skogen. Folks negative holdninger til

introduserte treslag gjenspeiler seg gjennom holdninger, enten dette er holdninger til at det

naturlige er best eller at de har hørt via media etc. at introduserte treslag kan utgjøre en trussel

mot natur og landskap.

4.3.5. SJIKTNING OG KRONESTRUKTUR

Skogens sjiktning, eller vertikale oppbygning, er sterkt knyttet til forhold som tetthet/åpenhet,

treslagsblanding og alder, der grad av sjiktning ofte øker med alder og treslagsinnblanding. Noen

studier som benytter seg av ulike målemetodikk viser at befolkningen har en tendens til å verdsette

flersjiktet skog med en blanding av trær i ulik størrelse, så lenge det ikke er fremtredende

spor etter hogst og utdrift (Lind m.fl. 1974; Hultman 1983; Kellomäki and Savolainen 1984; Kardell

1990, 2001; Lindhagen and Hörnsten 2000). Ved bruk av lysbilder har Kellomäki & Savolainen

(1984) funnet ut at i en vanlig drevet skog vil forekomster av undervegetasjon og sjiktning øke de

visuelle verdiene i skogen. Tyrväinen m.fl. (2003) derimot kom fram til den motsatte konklusjonen

fra sine analyser av respondenter i bynære skoger i Helsingfors. Den skogtypen som var dårligst

likt hadde ganske utbredte forekomster av undervegetasjon som begrenset sikt og åpenhet.

Kardell (1990) viste også en sterk preferanse for flersjiktet skog, men det interessante her er at

når alle små og midlere trær ble fjernet fysisk fra skogen fikk den en enda høyere preferanseverdi.

Resultatet ble da en åpen furuskog med sikt gjennom skogen til et vann.

Som konklusjon kan vi si at sjiktning i skogen skaper variasjon og god skogopplevelse, så lenge

skogen ikke blir for tett. Granplantingen på Vestlandet kan ha stor diameterspredning, men har

liten grad av sjiktning i kronesjiktet.

4.3.6. DØDT TREVIRKE

Det minst likte blant 28 fotografier i en nasjonal undersøkelse fra Sverige i 1977 (Hultman 1983)

og som ble repetert i 1997 (Lindhagen & Hörnsten 2000), viste et bilde av barblandingsskog med

store mengder vindfall. I samme undersøkelse fikk et bilde av en urørt skog med død ved også lav

rangering, og ble rangert som nummer 23 i 1977 og 21 i 1997. Kardell (1990) spurte en gruppe

frivillige personer og skogfagstudenter om de kunne angi hva de syntes om skog som inneholdt

død ved. Undersøkelsen ble utført i 1978, og gjentatt i 1980 og 1988. I 1978 og 1982 mente de

fleste at man burde fjerne de døde trærne, mens i 1988 mente de fleste at de skulle bli liggende.

Dette forklares med at det i mellomtiden hadde vært stor fokus på de positive miljøeffektene av å

ha døde trær i skogen. Alternativt kan man tenke seg at nedbrytningen av den døde veden hadde

gjort den mindre synlig og også mindre aktuell for utnyttelse. Fra Finland er det i noen undersøkelser

vist at døde liggende og stående trær ikke er særlig godt likt blant turister eller andre

besøkende i skogen (Karjalainen 2000, Tyrväinen m.fl. 2001, 2003), muligens med unntak i åpne

lett tilgjengelige furuskoger (Karjalainen 2000).

Sterk selvtynning i tette granplantinger kan gi mye død ved i mindre dimensjoner, og også vindfall

i sene suksesjonstrinn kan være vanlig.

20


4.3.7. KVIST, KAPP OG STUBBER

Etterladenskaper etter hogst som stubber, kvist og topp er i de fleste studier ansett som noe

negativt for opplevelsesverdien (for eksempel Haakenstad 1972, 1975, Lind m.fl. 1974, Hultman

1983, Koch & Jensen 1988, Savolainen & Kellomäki 1984). Mengde kvist er viktig og forekomst

av stubber er vist å virke negativt inn på opplevelse av middelaldrende skoger (Tyrväinen m.fl.

2003).

Forekomst av hogstavfall er et tema som har vært mye mer studert i Nord-Amerika, og vi gjengir

her kort noen resultater derfra. Kvist og hogstavfall indikerer menneskelige inngrep. Forholdet

mellom det som oppfattes som naturlig og unaturlig er sterkt relatert til synlige spor etter

menneskelige aktivitet, der et generelt trekk er at de mer naturlige skogsmiljøene foretrekkes

fremfor de med spor etter aktivitet (Arthur 1977, Kenner & McCool 1985). Flere nordamerikanske

studier viser at døde og nedfalne trær var dårlig likt blant respondentene (Schroeder & Daniel

1981, Brown & Daniel 1986, Vodiak m.fl. 1985, Schroeder m.fl. 1990), mens Rudis m.fl. (1988)

fant at mindre mengder med død ved virket positivt inn på opplevelsen. Grad av negativ respons

på kvist, stubber og død gjensatte trær avhenger også stort av andre forhold som hogstflatens

størrelse og utforming (Schroeder m.fl. 1990). I et litteraturstudium konkluderer Ribe (1989) med

at kvist må ansees som et entydig negativt element i skogene som reduserer

opplevelsesverdiene.

4.3.8. SKOGBUNN

Det er få nordiske studier som har sett på hva folk foretrekker når det gjelder feltsjiktet med urter,

lyng og mose. Folk ønsker at skogbunnen skal være grønn, og turfolket foretrekker å gå på en

skogbunn med moser (Lind m.fl. 1974, Aasetre 1993). Forskning knyttet til skogbunnvegetasjon

hadde vært et interessant tema for fremtiden, spesielt i eldre granskoger i kyst- og fjordstrøk der

mosedekke ofte etablerer seg i skogbunnen.

4.3.9. ANDRE MILJØFORHOLD

Opplevelsesverdiene i skog er sammensatt og en rekke faktorer virker inn. Skogbrukets innvirkning

landskapet har fått stor fokus innenfor preferanseforskningen siden det første studiet

gjennomført av Haakenstad (1972). Mye tyder på at opplevelse av dyre- og planteliv har stor

positiv betydning for brukerne (Koch & Jensen 1988), men dette vil avhenge stort av hvilke dyr det

er snakk om. Folk har sterke preferanser for ulike dyrearter, alt etter om de er for eksempel til

nytte, er vakre, er skadedyr, er farlige, er plagsomme eller oppfattes som ekle. Værforholdene

virker inn på om skogen besøkes eller ei, og preferansene varierer med skiftende

årstidsvariasjoner (Hakkenstad 1972).

4.3.10. SKOG OG LANDSKAPSSKALA

Skogens interiør har hatt mest fokus i preferansestudiene. Dette er en kunstig og litt statisk

situasjon, da de fleste beveger seg i landskapet der skoginteriøret skifter karakter langs

bevegelseslinjen. Den totale skogopplevelsen er mer enn summen av det enkelte skoginteriør

eller skogbestand som passeres på turen (Axelsson Lindgren 1987, 1990, Nousiainen & Pukkala

1992). Axelsson Lindgren & Sorte (1987) understreker viktigheten av å ha variasjon i skog langs

stien, og foreslår samtidig et forenklet klassifikasjonssystem for å forbedre den visuelle

variasjonen i skogpleien (Forest Visual Opportunity Spectrum).

I Nord-Finland viste Saastamoinen (1982) en positiv preferanse for naturlig urørt skog. Forskeren

gjennomførte studier i Urho Kekkonen nasjonalpark, og de som svarte på spørreskjemaet

21


forventet ikke å finne noen spor etter menneskelig aktivitet. Det som folk oppfatter som villmark,

eller områder med naturlig skogdynamikk, innehar en viktig rolle i mange menneskers liv, enten

de besøker slike områder eller ikke (Hallikainen 1998). Hallikainen (1998) identifiserte i en

nasjonal finsk studie at befolkningens mentale bilder av villmarksområder var vegløse, ubebodde

områder med hovedsakelig urørt skog og natur, uten synlige spor etter skogbruk. Jaatinen (1976)

spurte skogbesøkende i Helsingfors og et sted 25 kilometer utenfor bygrensen, og fant ut at

forekomster av urørte skoger var mer preferert et stykke utenfor byen enn i byens randsoner.

4.3.11. SKOG OG ANDRE NATURTYPER

I to norske landskapsstudier fikk enger og beite i kulturlandskapet og lauvskog i Hordaland og

Sogn- og Fjordane høyest preferanseverdi av alle naturtyper og landskapselementer som ble vist

på fotografier (Strumse 1996, 2002a, b, Strumse & Hauge 1998). Studiene viser også at kulturelt

betingete historiske elementer i landskapet betraktes som en naturlig del av landskapet og gir

store positive bidrag til den visuelle opplevelsen (se også Lind m.fl. 1974). I et annet studie fra

Rørostraktene fikk to fotografier som omfattet urørt skog høy preferanseverdi av de 24 fotografiene

som ble vist, mens to bilder som viste henholdsvis en gammel hogstflate og gjengrodd

beitemark med bjørk fikk heller en gjennomsnittlig verdi i denne undersøkelsen (Kaltenborn &

Bjerke 2002). Kaltenborn & Bjerke (2002) fant at innslag av vann på fotografiene på generelt

grunnlag øker preferanseverdien (støttes også av Kardell 1978).

4.4. Folks preferanser for skogskjøtselen

4.4.1. FORYNGELSESHOGSTER

En rekke studier (Haakenstad 1972, Lind m.fl. 1974, Kardell 1978, Hultman 1983, Korhonen 1983,

Simensen & Wind 1990, Aasetre 1993, 1994, Gundersen & Christensen 2007, 2008) viser at

store, ferske hogstflater oppfattes som negativt av majoriteten av de besøkende. Andelen av

respondentene som har negative holdninger til flatehogst øker med størrelsen på hogstflaten

(Kardell 1978, Hultman 1983, Korhonen 1983, Kangas & Niemeläinen 1996), med dårlig

landskapstilpasning (Kardell 1978, Karjalainen & Komulainen 1999), med økende mengde

hogstavfall og stubber (Kardell m.fl. 1977, Aasetre 1993, 1994), med økende nærhet til byer og

tettsteder (Jaatinen 1976), og avtar med økende tid siden hogsttidspunktet (Kardell & Mård 1989).

Haakenstad (1972) viste frem hogstflater av ulike størrelser og form til forbipasserende turgåere i

Nordmarka og Østmarka i Oslo. De fleste mente at de største hogstflatene (60 daa) var altfor

store, mens størrelsen på de minste hogstflatene (20 daa) var mer akseptabelt. Det er også slik at

hogstflater er bedre likt på snødekt mark enn på barmark, fordi hogstavfall og stubber er skjult,

samtidig som hogstflaten gir sol og utsikt. (Haakenstad 1972, Lind m.fl. 1974). Hogstflatene vil pr.

definisjon aldri dekke store arealer i landskapet, og noen undersøkelser har spurt respondenter

om ”det er for mange hogstflater der dere ferdes”. På slike påstander viser det seg at de fleste er

nøytrale (Garnes & Winther 1991) eller at det er ”passe” med hogstflater (Andreassen 1982). Fra

Finland er det kjent at respondentene mente at alt hogstavfall og hjulspor etter hogst skulle fjernes

og repareres (Sievänen 1993).

Det å sette igjen frøtrær og andre trær på hogstflata vil på generelt grunnlag øke preferanseverdien,

på samme måte som utsikt til vann og markaplasser (Kardell m.fl. 1977, Hultman 1983,

Kardell & Mård 1989, Kardell 1990, Mattsson & Li 1994a). Et nylig gjennomført studie fra Finland

(Silvennoinen m.fl. 2002), bekrefter at hogstflater i landskapet reduserer opplevelsesverdiene

signifikant mer enn frøtrestilling og naturlig foryngelse. Etablering av skog etter hogstinngrepet vil

igjen øke opplevelsesverdiene, og etter at frøtrærne har gjort jobben sin og er fjernet, vil

ungskogen på frøtreflata i prinsippet ha samme karakter som på hogstflata.

22


Tönnes m.fl. (2004) studerte den visuelle effekten av å sette igjen evighetstre for biologisk

mangfold på hogstflatene. Anbefalingene går ut på å sette igjen trærne i grupper i stedet for

enkeltstående trær spredt utover hogstflate. Rent visuelt viser det seg imidlertid at effekten er best

hvis trærne settes igjen enkeltvis på flate, sammenlignet med å sette igjen samme antall trær i

grupper. Studiet viser også at de gjensatte trærne må representere et større volum enn 0.3 m 3 pr.

daa får å ha noen beviselig positiv effekt på opplevelsesverdiene.

Skjermstillingshogst er blitt foreslått å erstatte flatehogst i mye besøkte skogområder, fordi

overlapp mellom generasjonen ikke gir det drastiske inntrykket som flatehogst gir (Rydberg 1998,

Gundersen & Christensen 2008). Det er likevel ikke så mange nordiske preferansestudier som har

studert effekter av skjermstillingshogster. Gundersen & Christensen (2008) påviste høye

preferanseverdier for skjermstilling sammenlignet med åpne hogstsystemer. Man må også huske

på at når skjermtrærne er fjernet etter å ha forynget skogen har skogen samme ensaldret preg

som ved foryngelse etter flatehogst. Fra Nord-Finland har Saastamoinen (1982) påvist at

skjermstillinger ga høy preferanseverdi for de besøkende.

Et foto som viser en skog som kan karakteriseres enten som en tett frøtrestilling eller en

skjermstilling, med vanlig furu (Pinus sylvestris) og tett foryngelse av furu og bjørk (Betula spp.)

fikk stor preferanseverdi i to svenske studier (Hultman 1983, Lindhagen & Hörnsten 2000).

Også en del postsendte undersøkelser i Nord Sverige som rangerte fotografier etter fire ulike

hovedformer av skogskjøtselsregimer: flatehogst med planting, naturlig foryngelse med

frøtrestilling, skjermstilling og bledningshogst, påviste størst preferanseverdier for skjermstillingsalternativet,

også etter at skjermer var fjernet (Mattsson & Li 1994a, Mattsson m.fl. 1995,

Holgén m.fl. 2000).

En rekke undersøkelser med bruk av ulik metodikk viser at lukkete hogster som for eksempel

gruppehogster og bledningshogster ikke fremskaffer større negative reaksjoner for de besøkende

(Haakenstad 1972, Kardell & Lindhagen 1998, Holgén m.fl. 2000, Kardell 2001). Det er likevel slik

at helt ferske hogstinngrep med etterlatt hogstavfall og stubber er mindre attraktive enn eldre

hogster med foryngelse og få synlige spor etter hogsten (Hultman 1983, Lindhagen & Hörnsten

2000). Det er verdt å merke seg at fotografier som viste bledningshogst i granskog var dårligere

likt enn fotografier som viste frøtrestilling og skjermstilling i svenske studier (Mattsson & Li 1994a,

Mattsson m.fl. 1995, Holgén m.fl. 2000). Bledningsskoger med fordelinger av trær i alle

aldersklasser og størrelser er og har aldri vært særlig utbredt i Norden.

I hvilken grad skogskjøtselstiltakene er fremtredende eller diskree ser ut til å være en nøkkelfaktor

for opplevelsen av skog. Små og diskree inngrep gir inntrykk av at man tar vare på og bryr seg om

skogen, og oppfattes mer å være i tråd med det som oppfattes å være naturlig (Lind m.fl. 1974,

Kardell & Lindhagen 1998).

De fleste undersøkelser som har sett på visuelle effekter av foryngelseshogster har sett på

næreffekter, enten ved at man står ute i hogstområdet og evaluerer, eller ved fotografier som viser

bilde av hogstområdet. Karjalainen & Komulainen (1999) har ved hjelp av manipulerte bilder sett

på effektene av flatehogster på lang avstand. Det best likte alternativet var 0-alternativet med

ingen hogst. Frøtrestilling hadde en positiv effekt det visuelle uttrykket i forhold til rene flatehogst,

mens å sette igjen evighetstre på flata ikke hadde påviselig effekt. Skog i toppområder og

silhuetter av skog var spesielt sårbare for hogst, mens lisider og kantsoner ned mot vann var mer

tolerante for hogst, når man betrakter dette på avstand. Det å sette igjen en kantsone langs vann

hadde en positiv effekt på den visuelle effekten av hogsten. Irregulær flatekant og horisontal

orientering av hogstflate (lang med kotene) ble preferert sammenlignet med mer regulære kanter

og vertikal orientering (på tvers av kotene).

23


4.4.2. UNGSKOGPLEIE OG TYNNINGSHOGST

Ungskogpleie og tynning øker både sikt og tilgjengelighet i skog, så sant hogstavfall og stubber

ikke dominerer skogbunnen. Det er mange studier som viser at tynning er en akseptert aktivitet for

de besøkende (Saastamoinen 1982, Korhonen 1983, Kardell 1990, Tyrväinen m.fl. 2003), og at

synlig mengde hogstavfall etter inngrepet er nøkkelfaktor for hvordan folk opplever ungskogpleie

og tynning (Hultman 1983, Karjalainen 2000, Silvennoinen m.fl. 2002). I et nasjonal studie

gjennomført av Hultman (1983) i Sverige ble det vist at nylig avstandsregulert ungskog med synlig

hogstavfall ikke var særlig godt likt blant publikum, men en tilsvarende skog med sti og der

hogstavfallet er nedbrutt fikk en mye større preferanseverdi. Tynning i bjørkeskog ble ansett som

mer positivt enn tynning i bartreskog (Hultman 1983). I et landlig områder i Finland fant

Silvennoinen m.fl. (2002) ut at det å sette igjen de største og mest attraktive individuelle trærne

ved ungskogpleie i ung, tett skog har store effekt på opplevelsesverdiene enn tynning i eldre skog.

4.4.3. ANDRE SKOGBRUKSTILTAK

For å få det fulle bildet tar vi med noen undersøkelser som har undersøkt de visuelle effektene av

grøfting eller drening, samt bruk av sprøytemidler i skog. Grøfting var et stort tema i skogbruket i

etterkrigstiden, og det vokste frem til å bli et stort konfliktsnivå i Finland på 1970-tallet, delvis og

Norge og Sverige (Bondo-Andersen m.fl. 1974, Hellström 2001). I dag er grøfting av nye områder

av miljømessige grunner ikke aktuelt (Gundersen m.fl. 2005). Også sprøyting i skog var et

omstridt skogbrukstiltak på 1970-tallet og studier viste at størsteparten av befolkningen ikke

ønsket dette i sitt turområde (Haakenstad 1972, Lind m.fl. 1974, Hultman 1983, Korhonen 1983,

Koch & Jensen 1988, Garnes & Winther 1991). Bruken av sprøytemidler mot lauvtrær ble totalt

forbudt i Sverige i 1984 (Kardell 2004), og i Norge ble de offentlige subsidiene stoppet i 1989

(Hytönen & Blöndal 1995). Det at pløying og andre former for sterk jordbearbeiding for å forbedre

forholdene for naturlig foryngelse ikke ble akseptert av turfolket (Korhonen 1983, Kardell & Mård

1989, Sievänen 1993) er ingen overraskelse. Forsiktig markberedning i skjermstillinger har blitt

sett på som et viktig tiltak for å fremskynde naturlig foryngelse og for dermed å kunne øke andel

skjermstillingshogster i bynære områder (Gundersen m.fl. 2006). Denne metoden er lite studert i

Norden, men unntak fra en studie fra Totenåsen som viser at brukerne er negative til

markberedning (Petersen & Nordengen 1991).

4.4.4. PLANTING PÅ TIDLIGERE JORDBRUKSMARK

Skogetablering på gjengrodde slåtte- og beiteland ble betraktet som den mest ødeleggende

faktoren i kulturlandskapet blant jordeiere, arealplanleggere og andre involverte brukere i landlige

områder i Finland (Komulainen 1998). Karjalainen & Komulainen (1998) viste manipulerte fotografierer

av ulike alternativer for etablering av skog i kulturlandskapet i Nord-Finland. Alle former

for skogetablering på tidligere jordbruksmark ble ansett å virke forstyrrende inne på landskapsopplevelsen,

selv om det var snakk om små plantefelt. Karakter og utforming av plantefeltene var

viktigere enn det treslaget som ble brukt. Etablering av skog som en forlengelse av skogkanten

ble foretrukket fremfor etablering av skog midt ute i kulturlandskapet. Tahvanainen m.fl. (1996)

brukte tilsvarende metodikk i østlige deler av Finland og fant at en moderat skogplanting i kulturlandskapet

kunne ha positive effekter på landskapsopplevelsen (planting i 1/3 av opprinnelig

kulturlandskap). Likevel, skogplanting er lite velkomment i nærheten av attraktive kulturhistoriske

landskap, som mye av kulturlandskapet på Vestlandet representerer (Strumse 1996). Strumse

(1994, 1996) viser at tre bilder av granplantinger på tidligere jordbruksmark på Vestlandet får lav

preferanseverdi, og forklarer dette med at de oppleves som et moderne fremmedelement i

kulturlandskapet. En studie fra Sverige (Kardell 1990) viser varierte meninger blant sine

respondenter da de ble spurt om deres meninger knyttet til fotografier som viste granplantinger i

åpent landskap.

24


4.5. Folks preferanser for skogsbilveger og stier

Studier som har undersøkt folks preferanser for stier og veger viser at de skogbesøkende idealt

sett ønsker en moderat tilrettelagt skogsti for turgåing (Haakenstad 1972 Lind m.fl. 1974,

Andreassen 1982, Hultman 1983, Aasetre 1993, 1994, Hallikainen 1998), selv om brukerundersøkelser

viser at de aller fleste faktisk går på skogsbilvegene (Haakenstad 1975, Aasetre

1994). Tilgjengelighet, både fysisk og mentalt, ser ut til å være en nøkkelfaktor for folks

preferanser for skog generelt. Det å gå på en veg som er ”sprengt ut av terrenget” ble vurdert som

positivt av bare 7 % av reseondentene, mens det å gå på en veg som er ”tilpasset terrenget” ble

vurdert positivt av 50 % (Lind m.fl. 1974). Dette støttes også av Mestvedt (1984) fra skogreisingsstrøk

i Bymarka i Trondheim. På spørsmål av hva som gjør at veier ikke er tilpasset

landskapet svarte respondentene på standplasser i skogen: vegdekke (29 %), grøfter (29 %),

vegskjæringer (18 %), kurvatur (7 %) og annet (4 %). I andre undersøkelser kom det fram at

skogsbilvegene ikke var til sjenanse i Oslo (MMI 1987, 1990), at det var passe antall skogsbilveger

i skogreisingsstrøk i Bymarka i Trondheim (Andreassen 1982, Mestvedt 1984) og at flere

skogsbilveger ville gjøre området mer attraktivt i Merkedamområdet (Haugan 1976). Simensen &

Wind (1990) fant derimot at flertallet (54 %) oppfattet det som negativt at det bygges nye skogsbilveger

i fjellskogen. I en nasjonal studie var det svært få (11 %) som var uenig i påstanden om at

det er for mange skogsbilveger der de ferdes (Garnes & Winther 1991). I hvilken grad skogsbilvegene

blir kontrollert for motorisert ferdsel ser ut til å være en avgjørende faktor for folks

holdninger til skogsbilveger i bynære områder (Haakenstad 1972, Lind m.fl. 1974, Mestvedt

1984). Danskene ser ut til å verdsette skogsbilvegene stort (Koch & Jensen 1988), og dette kan

nok ha noe med ferdselsbegrensninger utenfor vegene å gjøre.

Godt synlige hjulspor etter hogst vekker sterke reaksjoner hos turfolket (Hultman 1983, Aasetre

1994, Lindhagen & Hörnsten 2000). På 1980-90-tallet mente de fleste at det er lite hjulspor å se i

skogen der de ferdes (Mestvedt 1984, Garnes & Winter 1991), og med dagens standarder for

bærekraftig skogbruk må man anta at dype, skjemmende hjulspor er enda sjeldnere.

Hallikainen (1998) fant fra det nordlige Finland at lett tilrettelagte stier, bruer og bålplasser og

noen andre enkle tilretteleggingstiltak som informasjonsplakater, kart og merking, ikke virket inn

på de besøkenes oppfatning av villmark. Derimot ble alle kategorier av veger, til og med

vinterveger for utdrift av tømmer ansett som ødeleggende for villmarksopplevelsen.

4.6. Gruppetilhørighet og preferanser

Mange av undersøkelsene inkluderer demografiske parametre for respondentene for å forklare

påviste preferanser. Noen undersøkelser har også statiske analyser som ser på forskjellene

mellom respondenter med en eller annen tilknytning til fagprofesjonen skogbruk og de andre

respondentene. Av alle studiene var det bare to studier som ikke identifiserte noen statistiske

forskjeller for disse to gruppene (Hultman 1983, Pukkala m.fl. 1988). Ikke overraskende,

skogbruksutdannete og andre personer med interesse for skogbruk viste en større begeistring for

fotografier og uttalelser som assosieres positivt med virkesproduksjon, slik som stubbebrytning og

heltreutnyttelse (Hultman 1981), flatehogst (Kardell 1978, Hultman 1981, Karjalainen 1996),

frøtrestilling (Lindhagen 1996) og flatehogst med evighetstre (Tönnes m.fl. 2004), og samtidig

mindre positive til fotografier som viser urskog (Hultman 1981) og ung granskog ødelagt av frost

(Lindhagen 1996). Ved bruk av manipulerte fotografier som viser skogplanting i jordbruksland

(Karjalainen & Komulainen 1998) viste det seg at skogbruksutdannete folk hadde helt andre

oppfatningen av hvordan dette burde gjøres i forhold til lokalbefolkning og turistene. Skogbrukerne

hadde lært om utformingsprinsipper, og fremmet syn som var i tråd med dette (som irregulær form

og kantsoner). Hultman (1983) derimot identifiserte en sterk signifikant sammenheng mellom

holdningene blant 79 skogbruksfolk og 540 tilfeldig rekrutterte respondenter fra befolkningen.

25


4.7. Endringer i preferanser over tid

Det er interessant å vite noe om og eventuelt hvordan folks preferanser for skog og landskap har

endret seg over tid., siden de første studiene ble gjennomført på 1970-tallet. Dette har blitt studert

på to forskjellige måter. En måte har vært å bruke samme målpopulasjon, samme spørreskjema

og samme fotografier, som gjort av Lindhagen og Hörnsten (2000). En annen måte er å ta med

samme type folk til samme skogbestand etter et visst antall år (Kardell & Mård 1989, Kardell 1990,

2001). Den siste metoden er selvfølgelig påvirket av at skogen har endret seg siden første gang

den ble brukt i undersøkelsen

Lindhagen og Hörnsten (2000) fant påfallende små forskjeller i rangering og middelverdier for de

28 fotografiene som ble brukt på et representativt utvalg av befolkningen i Sverige i 1977

(Hultman 1983) og som ble gjentatt i 1997. I alt fikk 6 fotografier noe høyere preferanseverdier i

1997, der den største endringen var for et fotografi av urskog. Dette mener forfatterne skyldes at

befolkningen er mer klar over at dødt trevirke er et viktig miljøtiltak i skog i 1997 enn i 1977.

Likevel, en stor andel av befolkningen synes fortsatt at urskog og skogstrukturer assosiert med

urskog ikke er særlig egnet for friluftsliv. De andre fem fotografiene som fikk noe høyere

preferanseverdier i 1997 enn 1977, var tre ulike tynnete skogbestand, en parklignende bøkeskog

og et plantefelt med døde lauvtrær etter sprøyting. Respondentene i 1997 har muligens ikke

registrert at lauvtrærne er drept av sprøyting, da sprøyting har vært forbudt siden 1984. Fem

fotografier fikk noen lavere preferanseverdier i 1997 enn 1977, der et fotografi viser tett

frøtrestilling eller skjermstilling med vanlig furu og en tett foryngelse av furu og bjørk, en som er

viser en hogstflate med frøtrestilling av vanlig furu, og en som viser en gruppehogst i granskog

med noe forhåndsgjenvekst. For de andre 17 fotografier ble det ikke påvist signifikante endringer i

folks preferanser i perioden mellom 1977 og 1997.

Kardell m.fl. (1977) ble gjentatt av Kardell og Mård (1989), og studiet handlet om skogbrukspraksis

som var utbredt en del steder i Sverige noen år rundt 1980, nemlig hogstflater med

heltreutnyttelse inkludert stubbebrytning for å bringe hele biomassen til skogindustrien.

Respondenter som ble tatt med ut til lokalitetene kort tid etter hogstinngrep i 1976, evaluerte det

samme området 12 år senere. Forfatterne konkludert med at vedkommende lokaliteter fikk en

høyere middelverdi og var bedre likt i 1988 enn i 1976, fordi spor etter hogsten og stubbebrytningen

ikke var synlig lenger. Likevel, påviste forfatterne at respondentene var mye mer

skeptiske til heltreutnyttelse med stubbebrytning i 1988 enn i 1976.

Kardell (1990) tok med de samme folkene ut til skoglokaliteter ved tre forskjellige anledninger: rett

etter hogst i 1978/79, ett år etter hogsten i 1980, og ti år senere i 1990. Forfatteren konkluderte

med at en urørt granskog hadde opprettholdt populariteten. Både en hogstflate som ga sikt til

vann og skoger som hadde blitt tynnet hadde fått økte opplevelsesverdier. Tilplanting i åpent

jordbruksland hadde blitt mindre populært i løpet av ti års perioden. Det er likevel uklart om

forskjellene i folks preferanser kan tilskrives endrete skogsbilder eller endrete holdninger blant

respondentene. Et tilsvarende problem kan også tilskrives et lignende studie der en ensaldret

skog ble forsøkt konvertert til fleraldret skog (Kardell 2001). Skogfagstudenter fikk i oppgave å

evaluere skogen i 1984, 1997 og i 2001. Alle skoglokaliteter fikk noe lavere middelverdi i 2001 enn

i 1984, noe som forfatteren mener a skyldes at alle skogene hadde blitt merkbart tettere i løpet av

perioden.

4.8. Med eksempel fra Irland

Som tidligere nevnt er det problematisk å overføre kunnskap om landskapsverdier og folks

preferanser fra et land til et annet, på grunn av forskjeller i naturgrunnlag, kulturhistorie og sosiale

forhold. Vi har valgt å utarbeide en kort oversikt over forskning på effekter av skogplanting på folks

26


preferanser og holdninger gjennomført i Irland, da dette landet har en rekke likhetstrekk med

situasjonen i skogreisingsstrøk i Norge.

Skog dekker bare 9 % av landarealet i Irland, den laveste andelen i den Europeiske Union (EU).

Historisk sett var de fleste skogene fjernet til fordel for jordbruk og beite allerede på slutten av

1700-tallet, og det var på den tiden lite bekymring for etablering av ny skog. I dag har Irland den

høyeste raten av skogetablering i EU, først og fremst på grunn av store tilskuddoverføringer fra

EU. I praksis har det vært gratis for eieren å etablere skog på sitt landareal i perioden 1990-2007.

Dette har gitt seg utslag i at hele 50 % av den produktive skogen er yngre enn 25 år. Bare 16 %

av den produktive skogen består av ulike lauvtreslag; et langt lavere tall en EU gjennomsnittet på

40 %. Myndighetene i Irland har satt seg et strategisk mål om at det irske skogarealet skal

fordobles de neste 35 år, for dermed å øke skogarealet fra 570 000 ha til 1.29 millioner ha. Dette

skal gjøres med å tilplante 20 000 - 25 000 hvert år, med 75 % tilskudd fra EU. Dette vil føre til

betydelige endringer i landskapet, og det er økende bekymring for de miljømessige

konsekvensene av skogetableringen. Det er satt i gang store diskusjoner mellom skogbrukere,

landskapseksperter, økologer og planleggere for hvordan tilplantingen kan gjøres uten for store

konsekvenser for landskapet. I denne sammenheng er befolkningens forventninger, persepsjoner,

preferanser og holdninger helt avgjørende for hva som er akseptabel tilplanting i det respektive

landskap. Lokal tilpasning er beskrevet som et nøkkelord i denne planleggingen.

Det er siden 1990 gjennomført en del spørreundersøkelser om befolkningens meninger og

holdninger for etablering av ny skog i tidligere åpent landskap. Kearney & O`Connor (1993) har for

eksempel undersøkt effektene av skogplantinger i landskapet på to ulike målpopulasjoner, basert

på intervjue og spørreundersøkelse. De respondentene i den lokale landlige befolkningen som var

kritiske til skogplanting var det primært på grunn av de følte det kom i konflikt med å bruke

arealene til jordbruk og videre medføre fraflytting og isolasjon av lokalsamfunnet. Ni Dhubhàin in

m.fl. (1994) og Frawley (1998) undersøkte gardbrukeres holdninger til skogbruk, og de mente at

det å inkludere jordeiere og lokalbefolkning i planprosessen var helt avgjørende for om de var

positive eller negative til skogplantingen. Dhubhàin in m.fl. (1994) fant også at gardbrukere

prioriterte skogproduksjon veldig lavt når de fikk i oppgave å vurdere muligheter for inntjening på

eiendommen. De hadde med andre ord ”ikke arealer som var dårlige nok til å kunne tas ut til

skogproduksjon”. Andre viktige faktorer til negative holdninger til skogplantninger var det at skog

ikke er en tradisjonell del av landskapet i Irland, at skog ikke har vært viktig næringskilde historisk

sett, og til slutt at skog ikke er en del av den irske kulturen innen kunst og litteratur. Frawley (1998)

fant i sin intervjuundersøkelse av irske bønder (n=206), at hele 77 % i utgangspunktet var sterkt

imot planting på godt egnete arealer for jordbruk og beite. Frawley (1998) gjennomførte studiet

også etter at plantingen var gjennomført (n=69) og da var hele 90 % fornøyd med at de hadde

plantet skog på eiendommen. I tillegg følte 70 % av dem at de hadde fått økte inntekter / verdier

som følge av plantingene. Dette tyder på i følge Frawley (1998) at de fleste er positive til

plantingene etter at tiltaket er gjennomført, men at de har forutinntatte sterke motforestillinger til

endringer i drift og landskap.

Det er gjennomført landsdekkende studiet knyttet til befolkningens preferanser for å øke

skogarealet (Clinch 1999, The Irish Forest Industries Chain 1998) som har undersøkt miljøeffekter

av plantinger, preferanser til skogbruk og skogbrukets rolle i forhold til natur, landskap og friluftsliv.

Resultatene fra disse undersøkelsene viser en del generelle interessante trekk, men konklusjonen

er også at de er for generelle til å kunne anvendes i et lokalt landskap. Van der Sleesen (1998)

studerte mer i detalj befolkningens holdninger til skog sett fra et friluftslivssynspunkt. Alle disse

studiene viser at granplantinger er de minst prefererte skogtypene, når det sammenlignet med

både barblanding, lauvblanding og rene lauvskoger. Det er særlig to grundige studier som vi skal

fordype oss litt mer i her, nemlig Lee (1994) og O'Leary m.fl. (2000).

27


O'Leary m.fl. (2000) studerte befolkningens landskapspreferanser i to ulike landsdeler i Irland,

Wicklow og Leitrim, Wicklow med lange tradisjoner og stor skogandel i landskapet og Leitrim

tilsvarende kort historie med skog og liten skogandel i landskapet. Fra begge områders

censusregister ble det trukket ut et tilfeldig utvalg, med en responsrate på 65 % og 70 % besto

utvalget av 392 og 403 respondenter, i henholdsvis Wicklow og Leitrim. En stor andel av

respondentene (32 % og 52 %) mente at det var altfor mange granplantinger i landskapet der de

bodde, og tar vi med kategorien ”mer enn nok” blir prosentandel stor (74 % for begge). Omtrent

halvparten av respondentene mente det derimot var for lite lauvskog i landskapet der de bodde.

Dette viser stor preferanse for lauv i forhold til gran i plantefelt i Irland.

4.9. Oppsummerende om skogpreferanser i skogreisingsstrøk

Det er gjennomført få preferansestudier om effekter av skogreising i kyst- og fjordstrøk. Strumse

(1994, 1996, 2002) har med sine bildeundersøkelser fra Hordaland og Sogn- og Fjordane

sammenlignet folks opplevelsesverdier og preferanser for historiske kulturlandskap mot scener

som viser et mer moderne jordbrukslandskap. Han fant ut at folk oppfatter kulturlandskapet som

”naturlig” og som en del av naturen. Derimot er elementer og strukturer som vitner om et mer

moderne og teknisk basert jordbruk dårligere likt. Han har også inkludert bilder av granplantinger i

landskapet, og et generelt trekk er at disse bildene kommer dårlig ut i hans undersøkelse. Tilsvarende

resultater støttes av undersøkelser gjennomført av Lars Kardell i Sverige knyttet til

etablering av granplantefelt på tidligere jordbruksmark, fra en del studier gjennomført i Finland

(Komulainen 1998, Karjalainen & Komulainen 1998, Tahvanainen m.fl. 1996) og Danmark (Koch

& Jensen 1988) og andre land. Bildet er imidlertid noe mer nyansert enn dette da det er vist at

skogreising kan øke opplevelsesverdiene i monoton åpne jordbrukslandskap (Tahvanainen m.fl.

1996), og granskogen i skogreisingsstrøk som for eksmepel i Bymarka i Trondheim er mye brukt

og godt likt skogområde (Andreassen 1982, Mestvedt 1984). Utformingen av granplantingene er

av avgjørende betydning for opplevelsesverdiene. Det er også verdt å merke seg at de fleste

studier viser at folk med skogfaglig bakgrunn vurderer plantingene mer positivt og folk innen naturvern

og miljø, som også vurderer plantingen mer negativt enn befolkningen generelt.

Flere undersøkelser som bruker verbale spørsmål har påpekt at introduserte arter ikke er ønskelig

i turområder. Det er likevel de færreste som ser forskjell på hjemmehørende og introduserte arter,

så dette bunner i en generell holdning. Noe som er fremmed er uønskelig fordi det truer det

positive som da er naturlig. Kardell & Wallsten (1989) fant at skog med introduserte treslag var like

trivelig, og i noen tilfeller triveligere enn vanlig skog. Folks opplevelse og preferanse er knyttet til

de visuelle strukturene treslagene etterlater seg. Folks holdninger til introduserte treslag formes av

andre medier enn skogen, fra i første rekke gjennom media.

Gjennomgangen av folks preferanser for skogsmiljø og skogstrukturer viser at en rekke egenskaper

som man finner i utynnete granplantefelt, er dårlig likt i befolkningen. Dette har i første

rekke med skogens tetthet og sikt, lys og skogbunnsforhold, kvist og tilgjengelighet. Preferanseverdiene

i granplantefelt vil imidlertid øke med alderen, og med økende intensitet av skogskjøtsel.

Skogskjøtsel er med andre et nøkkelord i forhold til folks preferanser, der alle de negative

faktorene kan bedres og utvikles over tid. I hvilken grad befolkningen er vant til gran og granplantinger

i landskapet, betyr mye for hvordan de verdsetter og bruker dem. Folks har positiv

preferanse for store majestetiske grantrær.

28


5. FOLKS BRUK OG TILGJENGELIGHET AV SKOG

5.1. Skogens beliggenhet og besøksintensitet

Folk bor konsentrert i Norge, og det er de absolutt nærområdene til byer og tettsteder i Norge som

brukes mest. Hele 80 % av befolkningen er bosatt i byer og tettsteder, og mange er bosatt langs

kysten. Det er de absolutt nærområdene som brukes mest intensivt (Thoren m.fl. 1997,

Gundersen 2004). Totalt sett vil 2-3 % av skogarealet (produktivt eller totalt) brukes i gjennomsnitt

200 ganger mer intensivt enn de øvrige arealene (Gundersen m.fl. 2005). Sagt med andre ord, vil

50 % av alle skogbesøk gjennom året foregå i de 2-3 % bynære skogene (Gundersen 2004). Når

vi da snakker om konsekvenser av skogreising for friluftsbruken kan vi begrense oss til bynære

områder.

Mange fremhever at skogbruket tilrettelegger for ferdsel gjennom å anlegge skogsbilveier, og ved

at hogster åpner opp for utsikt og skaper et variert og interessant landskapsbilde (Tahvanainen

m.fl. 2001, Silvennoinen m.fl. 2002).

Tatt i betraktning den relativt beskjedne andelen med skogplantinger i landskapet langs kysten, og

at mange av plantingene er beliggende langt fra byer og tettsteder, skal vi ikke forvente de helt

store effektene, verken positivt eller negativt, på friluftslivets atferd. Vi setter likevel her opp noen

problemstillinger som kan være aktuelle å se litt nærmere på, og gir en kortfattet oversikt over

teori og kunnskap om hvordan plantingene kan virke inn på bruk og intensitet i friluftslivet.

- Hva betyr det for tilgjengeligheten inne i skogen at plantefeltene ofte er karakterisert som

tette, kvistrike og med mørk skogbunn?

- Hva betyr det for tilgjengeligheten at plantefeltene ofte er lokalisert i et belte i overgangen

mellom innmark og utmark?

- Hvilken betydning har bygging av driftsveier, traktorveier og skogsbilveier i skogreisningsstrøk

for friluftslivets atferd?

- Innehar plantefeltene attraksjoner for opplevelse eller andre miljøgunstige effekter som

kommer friluftslivet til gode?

5.2. Er friluftsbruken i endring?

I etterkrigstiden har friluftsliv vært en av de viktigste brukerinteressene i utmark. Det meste av

denne utmarksbruken har foregått uten de store konflikter med andre brukerinteresser. Dette

skyldes nok i første rekke at den tradisjonelle og naturvennlige bruken av utmarka har tatt de

nødvendige hensyn til annen bruk, og at arealressursen for friluftslivet nærmest har vært

ubegrenset i Norge. Det er bare på begrensete bynære arealer vi kan snakke om konflikter av

betydning. Men likevel, det er flere tegn i tiden som tyder på at friluftslivet er i endring, der en del

aktiviteter knyttet til den tradisjonelle bruken har måttet vike for nye og moderne aktiviteter. Det er

jo slik at hvis man tenker seg utmarka som en ubegrenset lekeplass for barn og voksne, ville vi ha

sett mange flere aktiviteter enn det som er tilfelle i dag. Men det tradisjonelle friluftslivet står sterkt

i Norge, både blant friluftsbrukere og myndigheter, og har medført klare begrensninger til hvilke

aktiviteter som skal få utspille seg eller som ikke er akseptabelt.

I løpet av de siste 50 årene har friluftslivet utviklet seg til en bred folkelig aktivitet som omfatter

store befolkningsgrupper (Odden 2008). Fotturer i skog og fjell omfattes i dag av 80 % av

befolkningen og for skiturer tilsvarende om lag 50 % (Vaage 2004). Disse aktivitetene har hatt en

jevn økning i hele perioden slik at det er langt flere som går på tur i dag enn det var for både 30 og

50 år siden (Vorkinn 1999, Vorkinn m.fl. 1997, Vaage 2004). Likevel for skiturer i skogen og for

lengre skiturer er det nedgang, særlig blant de unge (Vaage 2004). Det vi kan kalle høstingsfriluftslivet

står sterkt med en oppslutning på over 40 % for bær og soppsanking, om lag 40 % for

29


innlandsfiske og 10 % for jakt (Vaage 2004). For bær og soppsanking har imidlertid utviklingen

vært negativ de siste 30 årene (Vaage 2004). Terrengsykling og bruk av alpinanlegg har økt

kraftig siste 20-30 år, særlig blant ungdom (Vorkinn m.fl. 1997, Vaage 2004). I tillegg har det

kommet til flere nye aktiviteter som foreløpig har en oppslutning på under 2-3 %. Dette dreier seg

om for eksempel fjell-/ isklatring, brevandring, juv-/ grottevandring, rafting, elvepadling, skiseiling

m.v. (Vorkinn 1999, Bischoff & Odden 1999, Vaage 2004).

Trenden med økende spesialisering og differensiering av aktiviteter innen friluftslivet, vil forsterke

seg i fremtiden. Dette kan begrunnes ut i fra utviklingen i andre land, der friluftslivs-tradisjonene

ikke er like sterke som i Norge. I fremtiden vil vi ikke velge vårt friluftsliv på bakgrunn av

tradisjoner, men heller oftere velge uavhengig det vi har mest lyst til å gjøre her og nå. Friluftslivet

har til nå vært en relativt homogen gruppe av mennesker, basert på en naturvennlig og enkel bruk

av naturen, samt aktiviteter som er lite energi- og utstyrskrevende. I fremtiden vil nok friluftslivet i

enda større grad enn i dag differensieres til spesialgrener, med sine særinteresser. Det stilles i

dag også langt større krav til spesialutstyr og spesielle kunnskaper innen de ulike grener av

friluftslivet.

Det finnes ingen undersøkelser som har testet om bruken i kyst- og fjordstrøk skiller seg vesentlig

fra den øvrige befolkningen i Norge. Det man eventuelt kunne forvente var at bruken var rettet mot

større grad av tilrettelegging på grunn av topografi og ofte vanskelig farbare vegetasjonstyper i

skog.

5.3. Aktuell teori knyttet til bruk av skog

Det er ikke bare aktivitetsmønstrene som endrer seg. Friluftslivet har endret seg fra å være en

uformell tradisjon til å bli et viktig politisk område for samfunnsnyttige formål. Friluftsliv er både

helse- og trivselskapende, og kan være med på å utvikle økt miljøbevissthet og naturvennlige

holdninger. Friluftsliv har blitt en viktig del av skoleverket, og kommersialiseringen av friluftslivet

har gitt utslag i nye aktiviteter med et økonomisk potensial. Motivet for å drive friluftsliv handler i

dag i større grad om ønsket om å komme seg bort fra stress og jag, ut i naturen og finne fred og

ro, få rom til å slappe av, tenke og kanskje få litt perspektiv på hverdagen (Vaagbø 1993, Aasetre

m.fl. 1993).

Folks deltagelse i friluftsliv i naturområder i Norge er overveldende og er bekreftet gjennom en

rekke nasjonale og lokal spørreundersøkelser (Aasetre 1992, Statistisk sentralbyrå 1997, 2004,

Gundersen 2004). Friluftsmeldingen (St.meld. nr. 39 2000-2001) viser hvor viktig friluftsliv er for

folks livskvalitet og helse. Derfor er det ønskelig å få enda flere ut på tur, og man spør seg hva det

er som gjør at folk ikke går på tur eller hvordan man kan få folk enda oftere ut. Forklaringene man

da leter etter er som oftest knyttet til manglende motivasjon på grunn av det vi kan kalle kulturell

fattigdom (lite fritid, dårlig økonomi, dårlig helse), livssituasjon (familie, kjønnsroller, personlige

problemer, lite overskudd) og prioritering av andre mer eller mindre dekadente fristelser (TV,

kafeer, treningsstudio). Dette er en holdning som gjenspeiles i norsk og vestlig forvaltning knyttet

til manglende motivasjon for fritidsaktiviteter og friluftsliv. Derfor har også forskningen i stor grad

vært rettet mot å identifisere barrierer (”barriers”) for manglende deltagelse i friluftslivet, som

faktisk med tiden har utviklet seg til en egen forskningsgren. En viktig del av forskningen rundt

barrierene er knyttet til den fysiske tilgjengeligheten til egnete arealer, i tillegg til psykiske barrierer

for deltagelse. Det er et vanlig resultat at det som ikke kan forklares med fysiske barrierer, forklares

med mentale barrierer.

En annen forskningstradisjon er mer opptatt av å se på deltagelsen i friluftsliv som bestemt av

etterspørsel og tilbud. Denne tradisjonen skiller seg fra barriereforskningen ved at den overlater til

individet selv å definere sine preferanser og behov. Altså i retning av at i stedet for at man ”trenger

hjelp” for å oppdage det flotte ved friluftslivet, er det faktisk slik at det er mange som helt enkelt

30


foretrekker å gjøre noe annet enn å gå på tur. Forskningstradisjonene drar det litt langt ut i hver

sin retning, og i praksis er det som oftest en kombinasjon av barrierer (fysiske – mentale forhold

som kan forbedres) og tilbud - etterspørsel (tilbudet kan utvikles – etterspørselen kan økes).

5.4. Barrierer ved skogreising og konsekvenser for friluftslivet

Mulighetene for utendørs aktivitet og friluftsliv vil kunne påvirkes av skogreising og etablering av

infrastruktur i forbindelse med skogreising. Det finnes mye litteratur på at tidligere skogplantinger

ble gjennomført med kort planteavstand, gjerne 1.5 meter mellom hver plante. Senere er denne

planteavstanden økt, og er i dag mange steder opptil 3 meter. En del av plantefeltene er gjenstand

for ungskogpleie, mens tynninger i eldre produksjonsskoger er sjeldent. Mange av de

plantingene man møter i skogreisingsstrøk i dag er tette, og framkommeligheten for turfolket er

ofte begrenset av tettheten. I tillegg kan overgangene fra åpent landskap til barskog utgjøre en tett

mørk vegg, som andre steder i verden er vist å kunne utgjøre en mental barriere for mange. Det

er også slik at granplantingene i lisidene er anlagt i et belte ovenfor innmarka, og kan dermed

utgjøre barrierer for å komme seg opp i de mer attraktive fjellområdene med utsikt.

Figur 9. Med mindre enn 30 % granplantinger i landskapet vil skogfeltene opptre som mer eller mindre isolerte enheter,

mens i tilfeller hvor andelen utgjør mer enn 30-40 % vil skogene utgjøre sammenhengende områder.

Granplantingene kan ha følgende barrierevirkninger i landskapet: (Figur 9):

• Vanskeligere atkomst til mer attraktive områder

• Mindre bruk som følge av barrierer

• Svake grupper mister tilgjengelighet på grunn av fremkommelighet

Det er imidlertid lite kunnskap om disse tema i Norge. Utbygging av infrastruktur kan tenkes å

være en kompensasjon for disse ulempene. Store deler av turfolket benytter seg av veger og

gruslagte gang- og sykkelveger (fra 70-90 % i ulike undersøkelser, Gundersen 2004). Det er og

mange eksempler der utbygging av veger i forbindelse med skogbruk har medført en stor økning i

bruken av området, spesielt hvis vegen er lagt opp til å kunne fungere som en kombinert veg

mellom skogsdrift og friluftsliv (Nyeggen m.fl. 2005).

5.5. Finnes det etterspørsel etter granplantinger?

Jordbrukslandskapet har klare ferdselsbegrensninger utenfor tider på året hvor det er telet mark, i

tillegg til de barrierer jordbruksarealene danner mot skog. Et plantefelt er også å betrakte som

innmark og dermed underlagt ferdselsforbud i barmarksperioden, men vil etter kort tid være

tilgjengelig for allmennheten. Slik sett vil arealene med tilgjengelighet øke med granplantingene.

Om det er etterspørsel etter slike områder avhenger stort av beliggenhet og omfang. Det finnes

mange eksempler på områder som har fått økt brukt ved utvikling av infrastruktur og annen

tilrettelegging (Emmelin m.fl. 2005). Det er flere eksempler fra Danmark der flere granplantinger er

ønskelig og blir mye brukt som friluftsskoger, fordi tilgangen på naturarealer for allmennheten er

31


en begrenset ressurs (Koch & Jensen 1988, Jensen 1998). Tilsvarende eksempler kan beskrives

fra Stavangerområder og i andre bynære områder på Vestlandet, der skogplantinger og

vegbygging i forbindelse med skogbruk har gitt økt tilgjengelighet til landskapet.

5.6. Oppsummerende om bruk av skog i skogreisingsstrøk

Effekter av skogplantinger med dertil tilhørende infrastruktur er mest aktuelt i mye besøkte

områder, i første rekke i tilknytning til byer og tettsteder. I alt vil dette utgjøre mindre enn 5 % av

skogene i skogreisingsstrøk. Nasjonale og lokale brukerundersøkelser viser at turfolket har et

bruksmønster og utøver aktiviteter som krever stadig mer tilrettelegging. Utbygging av vegnett vil i

de fleste tilfeller medføre økt bruk, spesielt i landskap hvor topografiske og andre barrierer for bruk

er fremtredende. Dette bekreftes fra mange områder, og spesielt attraktive blir vegen hvis planleggeren

lyktes med å kombinere friluftsliv og skogbruk på en god måte. Dette er også betinget av

at man kontrollerer den motoriserte ferdselen langs vegen.

På samme tid må man være klar over at det er et segment i friluftslivet som ønsker liten grad av

tilrettelegging og ønsker seg ut i mer villmarkspregede stille områder. Granplantinger med tilhørende

vegbygging vil i mange tilfeller forandre landskapskarakteren stort og derigjennom og

type aktivitet og bruksintensitet. Slike vurderinger må gjøres med en mer kvalitativ

forskningstilnærming.

6. KONKLUSJON

Det er overraskende lite forskningsbasert kunnskap knyttet til effekter av friluftsliv og opplevelse

som følge av utstrakt skogreising og bruk av introduserte treslag i kyst- og fjordstrøk. Selv om vi

vurderer det dit hen at det meste av kunnskapen som er referert her er overførbar til skogreisingsstrøk,

vil det være spesielle forhold i skogreisingsstrøk som gir større usikkerhet i vurderingene

som gjøres. Dette har først og fremst med kunnskap knyttet til hvordan granplantefeltene oppleves

i forhold til det omkringliggende landskapet, og også hvordan ekstremsituasjoner av raskvoksende

granskoger oppleves for friluftsbrukerne. Kunnskapen er relativt entydig på at utynnete,

tette granplantinger gir lave preferanseverdier i befolkningen. Tette granskoger er for mørke, for

utilgjengelige og for lite varierte for naturopplevelse. Det er også kunnskap om at hvis observatøren

vet at treslagene ikke er naturlig hjemmehørende, vil preferanseverdien synke ytterligere.

Hvordan granplantefeltene oppleves som elementer eller distrikter i et større landskap er det lite

kunnskap om, men litteraturen peker på at granplantefelt oppleves som fremmedelementer av

majoriteten av befolkningen, i forhold til både kulturlandskapet og de naturlige lauv- og

furuskogene. Med disse resultatene skulle man forvente at innføring av granplantinger forringer

opplevelsesverdiene i landskapet som i sin tur gir redusert bruk av området. Men så enkelt er det

dessverre ikke. Skoglig infrastruktur i form av skogsbilveger, traktorveger og turveger gir større

tilgjengelighet til området. Det finnes heller ikke studier som har veid de positive effektene av økt

tilgjengelighet opp mot de negative effektene av reduserte opplevelsesverdier. Begge disse to

faktorene, tilgjengelighet og naturopplevelse, kan bedres i en forvaltningssituasjon. Veg- og stiene

kan på en bedre måte tilpasses fritidsbruken, og skogene kan skjøttes til å bli mer lysåpne og

varierte. Attraktive friluftsskoger kan man også finne i mange bynære områder i skogreisingsstrøk.

Levende Skog standardene knyttet til friluftsliv og skogreising / treslagskifte (kravpunkt 7 og 18,

vedlegg 1) gir noen generelle retningslinjer som stemmer godt overens med resultatene i vår

rapport. Vi har likevel identifisert tre viktige mangler:

32


1. I forhold til store opplevelsesverdier knyttet til åpne naturtyper og i forhold til den generelle

gjengroingstakten i kyst- og fjordstrøk, bør konsekvenser av granplantinger i åpne naturtyper

(strandsone, myr, hei, beitemark osv.) utredes i det enkelte landskap eller det bør vurderes

et generelt forbud i åpne naturtyper.

2. Kravene bør i fremtiden i langt større grad inkludere vurderinger på landskapsnivå. Krav kan

defineres i forhold til spørsmål om det finnes landskap og landskapsregioner hvor man skal

unngå skogplantinger helt (se Gundersen & Bentdal 2008). Dette gjelder spesielt viktige

kultur- og naturlandskap som ikke omfattes av vern iht naturvernloven, eller i landskap der

granplantingene i dag opptrer som fragmenterte flekker i landskapet. I andre landskap der

skogplantingene dominerer kan det stilles krav om at ny skogreising og treslagskifte skal

anlegges inntil eksisterende skogreisingsfelt, for å forsterke stabiliteten i eksisterende skog,

for å skape bedre sammenheng i landskapet og for å forsterke landskapsopplevelsen i

området.

3. Det bør vurderes å innføre et generelt krav om at anleggelse og oppgradering av skoglig

infrastruktur i by- og tettstednære områder skal kombineres / likestilles med verdier knyttet til

friluftsliv.

Figur 10. Eksempler på to landskap der treslagskifte og skogreising kan være aktuell. Men er det ønskelig? Bildet til høyre

er fra varig vernete Hesjedalsvassdraget i Vaksdal kommune, Hordaland. En isolert granplanting skimtes lenger ned i

dalen. Bildet til høyre er fra kulturlandskapet i Guddal-Rosendal, Kvinnherad kommune.

33


7. REFERANSER

Abello, R.P. & Bernaldez, F.G. 1986. Landscape preference and personality. Land. Urban Plan

13: 19 28.

Abello, R.P., Bernaldez, F.G. & Galiano, E.F. 1986. Consensus and contrast components in

landscape preference. Environ. Behav. 18: 155-178.

Andreassen, K. 1982. Flersidig bruk av skog. En intervjuundersøkelse blant turfolk i Trondheim

Bymark. Hovedfagsoppgave Norges landbrukshøgskole, Ås.

Arthur, L.M. 1977. Predicting scenic beauty of forest environments: Some empirical tests. Forest

Science 23: 151-160.

Axelsson Lindgren, C. & Sorte, G. 1987. Public response to differences between visually

distinguishable forest stands in a recreation area. Landscape and Urban Planning 14:

211-217.

Axelsson Lindgren, C. 1990. Perceived differences between forest stands – recreation and

planning. Ph.D. Thesis. Swedish University of Agricultural Sciences, Alnarp.

Bell, S. 2004. Elements of visual design in the landscape. E & FN Spon, London.

Bernaldez, F.G. & Parra, F. 1979. Dimensions of landscape preferences from pairwise

comparisons. In: Elsner, G.H., Smardon, R.C. (reds.). Our National Landscape:

Conference on Applied Techniques for Analysis and Management of the Visual Resource.

USDA Forest Service, Research Paper RM-167: 256-262.

Bernaldez, F.G., Gallardo, D. & Abello, R.P. 1987. Children's landscape preferences: from

rejection to attraction. J. Environ. Psychol 7: 169-176.

Bischoff, A. & A. Odden. 1999. Ungdom og friluftsliv – endringer i lys av modernitetsprosesser.

Referat fra konferanse 12-13.10.1999. DN-notat 1999-6.

Bondo-Andersen, A., Haakenstad, H., Heino, J. & Kardell, L. 1974. Skogsbruk och friluftsliv i de

nordiska länderna belysta med exempel från hovudstädernas omgivningar.

Skogshögskolan, Institutionen för Skogsskötsel, rapporter och uppsatser 6: 1-63.

Brown, T.C. & Daniel, T.C. 1986. Predicting scenic beauty of timer stands. Forest Science 32:

471-487.

Brown, T.C. & Daniel, T.C. 1990. Scaling of Ratings: Concepts and Methods. RM-293. Fort

Collins, CO: US Department of Agriculture, Forest Service, Rocky Mountain Forest and

Range Experiment Station.

Brown, T.C., Daniel, T.C., Schroeder, H.W. & Brink, G.E. 1990. Analysis of ratings: a guide to

RMRATE. USDA Forest Service, Gen. Tech. Rep. RM-195.

Brush, R. 1976. Perceived quality of scenic and recreational environments. Some methodological

issues. s. 47-58. In: Craik, K.H. & E.H. Zube (red.). Perceiving environmental quality.

Plenum Press, New York.

Brush, R.O. & Shafer, E.L. 1976. Application of a landscape-preference model to land

management. In: Zube, E.H., Brush, R.O. & Fabos, J.G. (Eds.). Landscape Assessment:

Values, Perceptions and Resources. Dowden, Hutchinson and Ross, Stroudsburg, PA.

Buhyoff, G.J. & Leuschner, W.A. 1978. Estimating psychological disutility from damaged forest

stands. Forest Science 24: 424–432.

Buhyoff, G.J. & Riesenman, M.F. 1979. Manipulation of dimensionality in landscape preference

judgements: a quantitative validation. Leisure Sci. 2: 221-238.

34


Buhyoff, G.J., Wellman, J.D., Harvey, H. & Fraser, R.A.. 1978. Landscape architects

interpretations of landscape preferences. J. Environ. Manage. 6: 255-262.

Buhyoff, G.J., Leuschner, W.A. & Wellman, J.D. 1979. Aesthetic impacts of Southern Pine Beetle

damage. J. Environ. Manage. 8: 261-267.

Buhyoff, G.J. & Wellman, J.D. 1980. The specification of a nonlinear psychophysical function for

visual landscape dimensions. J. Leisure Res. 12: 257-272.

Buhyoff, G.J., Leuschner, W.A. & Arndt, L.K. 1980. Replication of a scenic preference function.

Forest Science 26: 227–230.

Buhyoff, G.J., Arndt, L.K. & Propst, D.B. 1981. Interval scaling of landscape preference by direct

and indirect-measurement methods. Land. Plan. 8: 257-267.

Buhyoff, G.J., Wellman, J.D., Koch, N.E., Gauthier, L. & Hultman, S. 1983. Landscape preference

metrics: an international comparison. Journal of Environmental Management 16: 181–

190.

Buhyoff, G.J., Gauthier, L.J. & Wellman, J.D. 1984. Predicting scenic quality for urban forests

using vegetation measurements. For. Sci. 30: 71-82.

Buhyoff, G.J., Hull, R.B., Lien, J.N. & Cordell, H.K. 1986. Prediction of scenic quality for southern

pine stands. For. Sci. 32: 769-778.

Christensen, A..L. 2002. Det norske landskapet: om landskap og landskapsforståelse i

kulturhistorisk perspektiv. Pax, Oslo.

Clinch, J.P. 1999. Economics of Irish Forestry. Coford, Dublin.

Cook, P.S. & Cable, T.T. 1995. The scenic beauty of shelterbelts on the Great Plains. Landscape

& Urban Planning 32: 63-69.

Daniel, T.C., Wheeler, L., Boster, R.S. & Best, P.R. 1973. Quantitative evaluation of landscapes:

an application of signal detection analysis to forest management alternatives. Man.

Environ. Syst. 35: 330-344.

Daniel, T.C. & Boster, R.S. 1976. Measuring landscape aesthetics: the scenic beauty estimation

method. USDA Forest Service, Research Paper RM-167. 66 s.

Daniel, T.C., Anderson, L.M., Schroeder, H.W. & Wheeler III, L. 1978. Mapping the scenic beauty

of forest landscapes. Leisure Sci. 1: 35-52.

Daniel, T.C. & Schroeder, H. 1979. Scenic beauty estimation model: Predicting perceived beauty

of forest landscapes. In: Elsner, G.H., Smardon, R.C. (reds.). Our National Landscape:

Conference on Applied Techniques for Analysis and Management of the Visual Resource.

USDA Forest Service, Research Paper RM-167: 514-523.

Daniel, T.C. & Vining, J. 1983. Methodological issues in the assessment of landscape quality. In:

Altman, I. & Wohlwill, J.F. (eds.). Behavior and the Natural Environment. p. 39–84.

Dhubhàin, A., Gardiner, J.J. & O'Reilly, G. 1994. Farmers attitudes towards forestry: cross cultural

differences. LLASS Working Paper No. 8.

Drake, L. 1987. Värdet av bevarat jordbrukslandskap – resultat av intervjuundersökningar.

Rapport 289. Sveriges landbruksuniversitet, institutt for økonomi og statistikk, Uppsala.

Emmelin, L., Fredman, P. & Sandell, K. 2005. Planering och förvaltning för friluftsliv – En

forskningsöversikt. Rapport för Naturvårdsverket, No. 5468, Stockholm.

35


Frawley, J.P. 1998. Farmers attitudes towards forestry as a farm enterprise. Presented at the

Final Scientific Conference of COST Action E3 on Forestry in the Context of Rural

Development.

Garnes, A.S. & Winther, G. 1991. Holdninger til og betalingsvillighet for flersidig skogbruk og

barskogvern i Norge. Hovedfagsoppgave Norges landbrukshøgskole, Ås.

Gundersen, V. 2004a. Urbant skogbruk: Forvaltning av skog i by- og tettstedkommuner.

Norwegian Forest Research Institute. Aktuelt fra Skogforsk 3: 1-33.

Gundersen, V., Frivold, L.H., Löfström, I., Jørgensen, B.B., Falck, J. & Øyen B.-H. 2005. Urban

woodland management - the case of 13 major Nordic cities. Urban Forestry & Urban

Greening 3: 189-202.

Gundersen, V., Frivold, L.H. , Myking T. & Øyen. B.-H. 2006. Management of urban recreational

woodlands: The case of Norway. Urban Forestry & Urban Greening 5:73-82.

Gundersen, V. & Frivold, L.H.. 2008. Public preferences for forest structures: A review of

quantitative surveys from Finland, Norway and Sweden. Urban Forestry & Urban

Greening Volume 7: 241-258.

Gundersen & Bentdal (2009) ”Landskapsverdier og visuelle kvaliteter: Mulige effekter av

skogreising i kyst- og fjordstrøk”. Oppdragsrapport fra Norsk institutt for skog og landskap

01/2009.

Gundersen, V. & Christensen, H.M. 2007. Hvordan oppleves MiS elementer og Levende skog

standarder i praksis? Tidsskriftet Årringer 1: 1-3.

Gundersen, V. & Christensen, H. 2008. Skogbruk og friluftsliv i bynære skoger – hvilke ønsker har

dagens brukere av utmark. NORSKOG Rapport 2008:1-80. www.norskog.no.

Haakenstad, H. 1972. Skogbehandling i et utfartsområde, En opinionsundersokelse om

Oslomarka. Meldinger fra Norges landbrukshogskole (51)16. Monografi.

Haakenstad, H. 1975. Silviculture in recreational areas. The forest and outdoor life in two model

areas in Oslomarka Norges Landbrukshøgskole, Ås.

Hallikainen, V. 1998. The Finnish Wilderness Experience. Finnish Forest Research Institute.

Research Papers 711: 1-288.

Hammitt, W.E., M.E. Patterson & Noe, F.P. 1994. Identifying and predicting visual preference of

southern Appalachian forest recreation vistas. Landscape & Urban Planning 29: 171-183.

Haugan, J.C. 1976. Gårdsskogbruk – Friluftsliv. Merkedamsområdet i Vestfold. Hovedoppgave

Norges Landbrukshøgskole, Ås.

Hellström, E., 2001. Conflict cultures – Qualitative comparative analysis of environmental conflicts

in forestry. Silva Fennica, Monographs 2.

Herzog, T.R. 1984. A cognitive analysis of preference for field-and-forest environments.

Landscape Research 9(1): 10–16.

Herzog, T.R. 1985. A cognitive analysis of preference for waterscapes. Journal of Environmental

Psychology 5: 225–241.

Herzog, T.R. 1987. A cognitive analysis of preference for natural environments: mountains,

canyons, and deserts. Landscape Journal 6: 140–152.

Herzog, T.R. & Smith, G.A. 1988. Danger, mystery and environmental preference. Environ.

Behav. 20: 320-344.

36


Herzog, T.R. & Bosley, P.J. 1992. Tranquility and preference as affective qualities of natural

environments. Journal of Environmental Psychology 12: 115–127.

Hoen, H.F. & Winther, G. 1993. Multiple use forestry and preservation of coniferous forests in

Norway. Scandinavian Journal of Forest Research 8: 266-280.

Holgén, P., Mattsson L. & Li, C.-Z. 2000. Recreation values of boreal forest stand types and

landscapes resulting from different silvicultural systems: An economic analysis. Journal of

Environmental Management 60: 173–180.

Hytönen, M. & Blöndal, S. 1995. Timber production and forest industry. In: Hytönen, M. (Ed.),

Multiple-use Forestry in the Nordic Countries. METLA, Helsinki.

Hull, R.B. & Buhyoff, G.J. 1983. Distance and scenic beauty. A nonmonotonic relationship.

Environment and Behavior 1983(1): 77–91.

Hull, R.B. & Buhyoff, G.J. 1984. Individual and group reliability of landscape assessments.

Landscape Planning 11: 67-71.

Hull, R.B., Buhyoff, G.J. & Daniel, T.C. 1984. Measurement of scenic beauty: the law of

comparative judgement and scenic beauty estimation procedures. For. Sci. 30: 1084-

1096.

Hull, R.B. & Buhyoff, G.J. 1986. The scenic beauty temporal distribution method: an attempt to

make scenic beauty assessments compatible with forest planning efforts. Forest Science

32: 271–286.

Hull, R.B. 1986. Sensitivity of scenic beauty assessments. Land. Urban Plan. 13: 319-321.

Hull, R.B. 1987. Interpreting scenic beauty estimates. Land. J.: 4-27.

Hull, R.B., Buhyoff, G.J. & Cordell, H.K. 1987. Psychophysical models: An example with scenic

beauty perceptions of roadside pine forests. Land. J. 6: 113-121.

Hull, R.B. & McCarthy, M.M. 1988. Change in the landscape. Land. Urban Plan. 15: 265-278.

Hull, R.B. & Revell, G.R.B. 1989. Cross-cultural comparison of landscape scenic beauty

evaluations: a case study in Bali. Journal of Environmental Psychology 9: 177–191.

Hull, R.B. & Stewart, W.P. 1992. Validity of photo-based scenic beauty judgments. Journal of

Environmental Psychology 12: 101–114.

Hull, R.B., Stewart, W.P., & Yi, Y.K. 1992. Experience patterns: Capturing the dynamic nature of a

recreation experience. J. Leisure Res. 24: 240-252.

Hull, R.B. & Stewart, W.P. 1995. The landscape encountered and experienced while hiking.

Environ. Behav. 27: 404-426.

Hultman, S.G. 1981. The forester’s work role – for good and for bad. Sveriges Skogsförbunds

Tidskrift 6: 15–34.

Hultman, S.G. 1983. Allmänhets bedömning av skogsmiljöers lämplighet för friluftsliv. 2. En

rikstäckande enkät. Sveriges lantbruksuniversitet, Avdelningen för landskapsvård,

Rapport 28: 1-91.

Hunziker, M. 1995. The spontaneous reafforestation in abandorned agricultural lands: Perceptions

and aesthetic assessment by locals and tourists. Landscape & Urban Planning 31: 399-

410.

Irgens, R. 1968. Bergens Skog- og Træplantningsselskap gjennom 100 år. Bergens Naturpark,

Bergen.

37


Jaatinen, E. 1976. Visitors’ opinions concerning the forest recreation areas of Helsinki. Publication

No. YB 7/76, Helsingin kaupunkisuunnitteluvirasto, yleiskaavaosaston julikaisu, Helsinki.

Jensen, F. S. 1999. Forest recreation in Denmark from the 1970s to the 1990s. The Research

Series, Vol. 26. Danish Forest and Landscape Research Institute.

Jones, M. 1993. Landscape as resource and the problem of landscape values. Report no. 6.

University of Trondheim.

Kaltenborn, B.P. & Bjerke, T. 2002. Associations between environmental value orientations and

landscape preferences. Landscape and Urban Planning 59: 1-11.

Kangas, J. & Niemeläinen, P. 1996. Opinion of forest owners and the public on forests and their

use in Finland. Scandinavian Journal of Forest Research 11: 269-280.

Kaplan, R., Kaplan, S. & Wendt, J.S. 1972. Rated preference and complexity for natural and

urban material. Percept Psychophys. 12: 354-356.

Kaplan, R. 1977. Preference and everyday nature: method and application. In: Stokols, D. (Ed.),

Perspectives on Environmental Behaviour Theory, Research and Applications. Plenum

Press, New York.

Kaplan, R. & Kaplan, S. 1982. Cognition and Environment: Functioning in an Uncertain World.

Praeger, New York.

Kaplan, S. 1987. Aesthetics, affect and cognition: environment preference from an evolutionary

perspective. Environ. Behav. 19: 3-32.

Kaplan, R. & Herbert, E.J. 1987. Cultural and sub-cultural comparisons in preferences for natural

settings. Land. Urban Plan. 14: 281-293.

Kaplan, R. & Talbot, J.F. 1988. Ethnicity and preference for natural settings: a review and recent

findings. Land. Urban Plan. 15: 107-117.

Kaplan, R., Kaplan, S. & Brown, T. 1989. Environment preference: A comparison of four domains

of predictors. Environ. Behav. 21: 509-530.

Kaplan, R. & Kaplan, S. 1989. The experience of nature. a psychological perspective. Cambridge

University Press.

Kardell, L., Hultman, S.-G., Johansson, M.-L. & Svedin, P. 1977. Konsekvenser för det rörliga

friluftslivet av helträdsutnyttjande. Några attitydtester. Report No. 7, Section of

Environmental Forestry, Swedish University of Agricultural Sciences, Uppsala.

Kardell, L. 1978. Kan hyggen vara annat än fula? Sveriges Skogsförbunds Tidskrift 76: 385–433.

Kardell, L. 1990. Talltorpsmon i Åtvidaberg. 1. Förändingar i upplevelsen av skogen mellan 1978

och 1989. Sveriges lantbruksuniversitet. Rapport 46: 1-103.

Kardell, L. & Mård, H. 1989. Några gruppers attityder till stubbrytning 1976 och 1988. Report No.

41, Section of Environmental Forestry, Swedish University of Agricultural Sciences,

Uppsala.

Kardell, L. & Wallsten, P. 1989. Några gruppers attityder till Pinus contorta. The Swedish

University of Agricultural Sciences. Department of Environmental Forestry. Report 40.

Kardell, L. & Lindhagen A. 1998. Ett försök med stamvis blädning på Ekenäs. Skogstillstånd,

markvegetation samt attityder. The Swedish University of Agricultural Sciences.

Department of Environmental Forestry. Report 77.

38


Kardell, L. 2001. Ett kvartssekel med några luckblädningsförsök i Uppsalatrakten (1976-2001).

The Swedish University of Agricultural Sciences. Department of Environmental Forestry.

Report 90.

Kardell, L. 2004. Svenskarna och skogen. Del 2. Skogsstyrelsens förlag, Jönköping.

Karhu, I. & Kellomäki, S. 1980. Effects of silvicultural practices on the forest landscape: A study of

the opinions of the people of Puolanka, NE Finland. Silva Fennica 14, 409-428.

Karjalainen, E. 1996. Scenic preferences concerning clear-fell areas in Finland. Landscape

Research 21: 159–173.

Karjalainen, E. & Komulainen, M. 1998. Field afforestation preferences: a case study in

northeastern Finland. Landscape and Urban Planning 43: 79–90.

Karjalainen, E. & Komulainen, M. 1999. The visual effect of felling on small- and medium-scale

landscapes in north-eastern Finland. Journal of Environmental Management 55: 167-181.

Karjalainen, E. 2000. Metsänhoitovaihtoehtojen arvostus ulkoilualueilla. (Preferences of forest

management alternatives in recreational areas) [In Finnish]. In: Saarinen, J., Raivo, P.J.

(Eds), Metsä, harju ja järvi: Näkökulmia suomalaiseen maisematutkimukseen ja –

suunnitteluun, The Finnish Forest Research Institute, Rovaniemi.

Kellomäki, S. 1975. Forest stand preferences of recreationists. Acta Forestalia Fennica 146: 1-36.

Kellomäki, S. & Savolainen, R. 1984. The scenic value of the forest landscape assessed in field

and laboratory. Landscape Planning 11: 97-107.

Kenner, B. & McCool, S.F. 1985. Thinning and scenic attractiveness in second-growth forests: A

preliminary assessment. Research Note. University of Montana, Montana.

Kearney, B. & O'Connor, B. 1993. The impact of forestry on rural communities. Economic and

Social Research Institute, Dublin, Ireland.

Koch, N.E. & Jensen, F.S. 1988. Skovens friluftsfunktion i Danmark. IV del. Befolkningens ønsker

til skovens og det åbne lands udformning. Særtryk af Det forstlige Forsøgsvæsen i

Danmark.

Komulainen, M. 1998. Kylämaisema eläväksi - asukaskeskeinen suunnittelu maaseudun

kahittäjänä (Living Landscape! – Participatory Planning as a tool for Rural Development.

Research Papers 682, The Finnish Forest Research Institute, Helsinki.

Korhonen, M. 1983. Suhtautuminen metsäympäristöön ja metsänhoitoon (People’s relationship to

forest areas and silviculture) [In Finnish]. Publication No. 12, University of Joensuu.

Lee, T. 1994. Attitudes towards and preferences for forestry landscapes. Report to the Forestry

Commission Available from Forestry Practice Division, Edinburgh.

Lind, T., Oraug, J., Rosenfeld, I.S. & Østensen, E. 1974. Friluftsliv i Oslomarka. Analyse av en

intervjuundersøkelse om publikums bruk og krav til Oslomarka. NIBR Arbeidsrapport No.

8/74.

Lindhagen, A. 1996. Forest recreation in Sweden. PhD. Swedish University of Agricultural

Sciences, Department of Environmental Forestry.

Lindhagen. A. & L. Hörnsten. 2000. Forest Recreation in 1977 and 1997 in Sweden: changes in

public preferences and behaviour. Forestry 73: 143–153.

Lucas, O. 1991. The design of forest landscape. Oxford University Press, Oxford.

Magill, A.W. 1992. Managed or natural landscapes: What do people like? U.S. Dept. Agric. For.

Serv. Res. Rep. Paper PSW-RP-213.

39


Mattsson, L. & Li, C.-H. 1994a. How do different forest management practices affect the

nontimber value of forests? – An economic analysis. Journal of Environmental

Management 41: 79–88.

Mattsson, L., Li, C.-Z. & Lundqvist, L. 1995. Hur producerar man både virke och miljö? Skog &

Forskning 1: 45-51.

Mestvedt, M. 1984. En intervjuundersøkelse om veg- og stinettet I Trondheim Bymark.

Hovedoppgave, Norges landbrukshøgskole, Ås.

MMI. 1987. Undersøkelse av publikums skibruk og medlemskap i skiforeningen. Skiforeningen,

Oslo.

MMI. 1990. Leseundersøkelse: Snø & Ski 4. Skiforeningen, Oslo.

Nouisainen, I. & Pukkala, T. 1992. Use of computer graphics for predicting the amenity of forest

trails. Silva Fennica 26: 241-250.

Nyeggen, H., Gundersen, V.S., Øyen, B.H., 2005. Kombinerte skogs- og turveger i bynære

områder. Aktuelt fra Skogforsk Nr. 7: 1-16.

O'Leary, T.N., McCormack, A.G. & Clinch, J.P. 2000. Afforestation in Ireland - regional differences

in attitude. Land Use Policy 17: 39-48.

Petersen, K. & Nordengen, J. 1991. Flerbruksplan for Totenåsen. Rapport. Gjøvik Ingeniørskole,

Skogavdelingen, Brandbu.

Pukkala, T., Kellomäki, S. & Mustonen, E. 1988. Prediction of the amenity of a tree stand.

Scandinavian Journal of Forest Research 3: 533–544.

Purcell, A.T. & Lamb, R.J. 1984. Landscape perception: An examination and empirical

investigation of two central issues in the area. J. Environ. Manage. 19: 31-63.

Purcell, A.T. 1987. Landscape perception, preference, and schema discrepancy. Environ. Plan. B

14: 67-92.

Purcell, A.T. 1992. Abstract and specific physical attributes and the experience of landscape. J.

Environ. Manage. 34: 159-177.

Purcell, A.T., Lamb, R.J., Peron, E.M. & Falchero, S. 1994. Preference or preferences for

landscape?. J. Environment. Psychol. 14: 195-209.

Purcell, A.T. & Lamb, R.J. 1998. Preference and naturalness: an ecological approach. Landscape

and Urban Planning 42: 57–66.

Ravna, Ø. & Sky, P.K. 2003. Eiendomsutforming og landskapsendring i det nordlige Spania kan

Galicias totusenårige landskap overleve det tredje årtusen? Kart og plan 63: 47–56.

Ribe, R.G. 1989. The aesthetics of forestry: what has empirical preference research taught us

Environmental Management 13: 55–74.

Rolstad, J., Framstad, E., Gundersen, V. & Storaunet, K.O. 2002. Naturskog i Norge. Definisjoner,

økologi og bruk i norsk skog- og miljøforvaltning. Aktuelt fra Skogforsk 1, 1-53. Norsk

institutt for skogforskning, Ås.

Rydberg, D. 1998. Urban forestry in Sweden: silvicultural aspects focusing on young forests. PhD.

Swedish University of Agricultural Sciences, Umeå. Acta Universitatis Agriculturae

Sueciae. Silvestria 73.

Rudell, V., Gramann, J.H., Rudis, V.A. & Westphal, J.M. 1989. The psychological utility of visual

penetration in near-view forest scenic-beauty models. Environment and behaviour 21:

393-413.

40


Rudis, V., Gramann, J.H. Ruddell, E.J. & Westphal, J.M. 1988. Forest inventory and management

based visual preference models of southern pine stands. Forest Science 34: 846-863.

Saastamoinen, O. 1982. Economics of multiple-use forestry in the Saariselkä forest and fell area.

Communicationes Insituti Forestalis Fenniae 104: 1- 102.

Savolainen, R. & Kellomäki, S. 1981. Metsän maisemallinen arvostus. Acta Forestalia Fennica

170.

Schroeder, H.W. & Daniel, T.C. 1980. Predicting the scenic quality of forest road corridors.

Environ. Behav. 12: 349-366.

Schroeder, H.W. & Daniel, T.C. 1981. Progress in predicting the perceived scenic beauty of forest

landscapes. For. Sci. 27: 71-80.

Schroeder, H.W. & Brown, T.C. 1983. Alternative functional forms for an inventory-based

landscape perception model. J. Leisure Res. 15: 156-163.

Schroeder, H. 1984. Environmental perception rating scales. A case for simple methods of

analysis. Environment and Behavior 16: 573–598.

Schroeder, H.W., Gobster, P.H. & Frid, R. 1990. Visual quality of conifer stands in central

Michigan: The effect of alternative harvest methods. Unpublished note.

Schroeder, H.W. 1991. Preference and meaning of arboretum landscapes: combining quantitative

and qualitative data. J. Environ. Psychol. 11: 231-248.

Shafer, E.L., Hamilton, J.F. & Schmidt, E.A. 1969. Natural landscape preference: a predictive

model. J. Leisure Res. 1: 1-19.

Shafer, E.L. & Mietz, J. 1969. Aesthetic and emotional experiences rate high with northeast

wilderness hikers. Environ. Behav.: 1: 187-197.

Shafer, E.L. & Tooby, M. 1973. Landscape preferences: an international replication. J. Leisure

Res. 5: 60-65.

Shafer, E.L. & Brush, R.O. 1977. How to measure preferences for photographs of natural

landscapes. Land. Plan. 4: 237-256.

Sievänen, T. 1993. Outdoor recreation household survey in the city of Hämeenlinna. Folia

Forestalia 824: 1-62.

Silvennoinen, H., Alho, J., Kolehmainen, O. & T. Pukkala. 2001. Prediction models of landscape

preferences at the forest stand level. Landscape and Urban Planning 56: 11–20.

Silvennoinen, H. , Pukkala, T. & Tahvanainen, L. 2002. Effects of cutting on the scenic beauty of a

tree stand. Scandinavian Journal of Forest Research 17: 263–273.

Simensen, K. & Wind, M.H.A. 1990. Holdninger til og betalingsvillighet for ulike skogbehandlinger i

fjellskog. En empirisk undersøkelse av Hirkjølen statsallmenning. Hovedfagsoppgave

Norges Landbrukshøgskole, Ås.

Statistisk sentralbyrå. 1997. Levekårsundersøkelsen..

Statistisk sentralbyrå. 2004. Levekårsundersøkelsen.

St. meld. Nr. 39. 2000-2001. Friluftsliv – en veg til høyere livskvalitet.

Strumse, E. 1994a. Environmental attributes and the prediction of visual preferences for agrarian

landscapes in Western Norway. Journal of Environmental Psychology 14: 293– 303.

Strumse, E. 1994b. Perceptual dimensions in the visual preferences for agrarian landscapes in

western Norway. Journal of environmental psychology 14: 281-292.

41


Strumse, E. 1996. Demographic differences in the visual preferences for agrarian landscapes in

Western Norway. Journal of Environmental Psychology 16: 17–31.

Strumse, E. & Hauge, L. 1998. Landscape protection evaluations and visual preferences for

western Norwegian agrarian landscapes. Norsk geografisk tidsskrift 52: 1-15.

Strumse, E. & Aarø, L.E. 2000. Menneske, miljø og livskvalitet. Faglig sluttrapport for

forskningsprogrammet om Miljøbetinget livskvalitet. Oslo. Norges Forskningsråd. Område

for Miljø og utvikling.

Strumse, E. 2002a. Allmennhetens oppfatninger av opplevelsesverdier i kulturlandskapet.

Tidsskriftet Utmark 1.

Strumse, E. 2002b. Oppfatninger av jordbruk og jordbrukslandskap hos lokalbefolkningene i

Hedmark og Indre Sogn. In: Austad, I., Ådland, E. (Eds.), Kultur-turisme. Muligheter.

Problemer. Utfordringer. Bergen Museums skrifter, Universitetet i Bergen.

Sullivan, W.C. 1994. Perceptions of the rural-urban fringe: Citizen preferences for natural and

developed settings. Landscape & Urban Planning 29: 85-101.

Tahvanainen, L. & Tyrväinen, L. 1998. Model for predicting the scenic value of rural landscape – a

preliminary study of landscape preferences in North Carelia. Scandinavian Journal of

Forest Research 13: 379– 385.

Tahvanainen, L., Tyrväinen, L. & Nousiainen, I. 1996. Effect of afforestation on the scenic value of

rural landscape. Scandinavian Journal of Forest Research 11: 397–405.

Tahvanainen, L., Tyrväinen, L., Ihalainen, M., Vuorela, N. & Kolehmainen, O. 2001. Forest

management and public perceptions – visual versus verbal information. Landscape and

Urban Planning 53: 53–70.

The Irish Forest Industries Chain 1998. Public Attitudes to Forestry, Unpublished.

Thorén, A. K., Guttu, J. & Pløger, J. 1997. Utearealer i boligområder: Bruk og betydning. En

kunnskapsoversikt. NIBR Notat 113. Norsk institutt for by- og regionalplanlegging. Oslo.

Tips, W.E.J. & Savasdisara, T. 1986a. Landscape preference evaluation and sociocultural

background: a comparison among Asian countries. J. Environ. Manage. 22: 113-124.

Tips, W.E.J. & Savasdisara, T. 1986b. Landscape preference evaluation and the level of

abstraction of landscape presentation media. J. Environ. Manage. 22: 203-213.

Tips, W.E.J. & Savasdisara, T. 1986c. The influence of the environmental background of subjects

on their landscape preference evaluation. Land. Urban Plann. 13: 125-133.

Tips, W.E.J. & Savasdisara, T. 1986d. The influence of the socioeconomic background of subjects

on their landscape preference evaluation. Land. Urban Plann. 13: 225-230.

Tönnes, S., Karjalainen, E., Löfström, I. & Neuvonen, M. 2004. Scenic impacts of retention trees

in clear-cutting areas. Scandinavian Journal of Forest Research 19: 348-357.

Tyrväinen, L., Nouisiainen, I., Silvennoinen, H. & Tahvanainen, L. 2001. Rural tourism in Finland:

Tourist expectation of landscape and environment. Scandinavian Journal of Hospitality

and Tourism 1: 133-149.

Tyrväinen, L., Silvennoinen, H. & Kolehmainen O. 2003. Ecological and aesthetic values in urban

forest management. Urban Forestry & Urban Greening 1: 135–149.

Urlich, R.S. 1977. Visual landscape preference: a model and application. Man-Environment

Systems 7: 279-293.

Urlich, R.S. 1979. Visual landscapes and psychological wellbeing. Land. Res. 4: 17-23.

42


Urlich, R.S. 1981. Natural versus urban scenes ± some psychological effects. Environment.

Behav. 135: 523-556.

Urlich, R.S., Simons, R.F., Losito, B.D., Fiorito, E., Miles, M.A. & Zelson, M. 1991. Stress recovery

during exposure to natural and urban environments. J. Environment. Psychol. 11: 201-

230.

Van der Sleesen., 1998. A The public's view of woodlands in the landscape around Galway city.

Presented at the National Landscape Forum. Available from the author at the Botany

Department, National University of Ireland, Galway.

Vaagbø, O. 1993. Den norske turkulturen. Rapport FRIFO.

Vaage, O.F. 2004. Trening, mosjon og friluftsliv. Rapport Statistisk Sentralbyrå 13.

Vorkinn, M., Ø. Aas & Kleiven, J. 1997. Friluftslivsutøvelse blant den voksne befolkning -

utviklingstrekk og statur i 1996. Rapport 07. Østlandsforskning.

Vorkinn, M. 1999. Er friluftsliv i ferd med å endres. DN-notat 1999-6

Willis, K. 1994. Contingent valuation in a policy context. Landscape Research 19: 17-20.

Willis, K. & Garrod, G. 1991. Landscape values: a contingent valuation approach and case study

of the Yorkshire Dales National Park. ESRC Countryside change initiative. Country

Change Working Paper Series. Working Paper 21.

Vodiak, M. C., Roberts, P.L., Wellmann, J.D. & Buhyoff, G.J. 1985. Scenic impacts of eastern

hardwood management. Forest Science 31: 289-301.

Zube, E.H. 1973. Rating everyday rural landscapes of the northeastern US. Land. Archit. 63: 370-

375.

Zube, E.H. 1974. Cross-disciplinary and intermode agreement of the description and evaluation of

landscape resources. Environmental Behaviour 61: 69-89.

Zube, E.H., Anderson, T. & Pitt, D. 1974. Measuring the landscape: perceptual responses and

physical dimensions. Land. Res. News 1: 6.

Zube, E.H., Pitt, D.G. & Anderson, T.W. 1975. Perception and prediction of scenic resource

values of the northeast. In: Zube, E.H., Brush, R.O. & Fabos, J.G. (Eds.). Landscape

Assessment: Values, Perceptions and Resources. Dowden, Hutchinson and Ross,

Stroudsburg, PA: 151-167.

Zube, E.H. & Mills, L.V. 1976. Cross-cultural explorations in landscape perception. In: Zube, E.H.

(Ed.), Studies in Landscape Perception. Publication R-76-1, Institute for Man and

Environment, University of Massachusetts, MA: 162-169.

Zube, E.H. & Pitt, D.G. 1981. Cross-cultural perceptions of scenic and heritage landscapes. Land.

Plan. 8: 69-87.

Zube, E.H., Sell, G.L. & Taylor, J.G. 1982. Landscape perception: Research, application and

theory. Land. Plan. 9: 1-33.

Zube, E.H., Pitt, D.G. & Evans, G.W. 1983. A lifespan developmental study of landscape

assessment. J. Environment. Psychol. 3: 115-128.

Øyen, B.-H. 2008. Kystskogbruket. Potensial og utfordringer de kommende tiårene. Norsk institutt

for skog og landskap. Oppdragsrapport 1/08.

Aaeng, R. 1923. Trondhjems bymark, 50 aar. Tidsskrift for Skogbruk 31: 260-261.

43


Aasetre, J. 1992. Friluftsliv og skogbruk. NINA-Utredninger nr. 34, Norsk Institutt for

Naturforvaltning, Lillehammer.

Aasetre, J. 1993. Miljöpreferanser i Nordmarka. Resultater fra en åpen intervjuundersökelse.

NINA-Oppdragsmelding 205. Norsk Institutt for Naturforskning, Lillehammer.

Aasetre, J. 1994. Friluftsliv i bynære skogområder – en undersøkelse blant turgåere i Skien og

Oslo. NINA-Oppdragsmelding 325, Norsk institutt for naturforskning, Lillehammer.

Aasetre, J., J. Kleiven & B. P. Kaltenborn. 1993. Friluftsliv i Norge - Motivasjon og adferd. NINA

Oppdragsmelding 309.

44


Vedlegg.

Levende Skog standarden, kravpunkt 7 og kravpunkt 18

Kravpunkt 7. Friluftsliv

Naturopplevelse er en vesentlig del av friluftslivet. Kravpunktet skal bidra til å sikre mulighetene til

ferdsel og naturopplevelse i skog.

Krav og regler

Ved skogbrukstiltak skal det legges vekt på å ivareta opplevelseskvalitetene, særlig langs stier og

skiløyper.

Allmennheten har rett til fri ferdsel, samt rett til å plukke bær og sopp innenfor de rammer som

settes av Friluftsloven og annet lovverk.

Næringsutøvelse på skogarealene skal gjennomføres slik at det faktiske innhold i den frie

ferdselsretten opprettholdes.

Skogeier skal innen rammene av rimelig næringsutnytting og privatlivets fred bidra til hensiktsmessige

løsninger for anlegging av stier, skiløyper, rasteplasser o.l. og for uteområder for barnehager,

skoler og skolefritidsordninger, og gi tillatelse til slike når det ikke er i strid med viktige

næringsmessige eller økologiske hensyn. Dette endrer ikke rettighetsforholdene etter

Friluftsloven.

Kravpunket kantsoner er ikke til hinder for at det tilrettelegges fiskeplasser, rasteplasser og

utsiktsplasser der dette ikke er i strid med viktige næringsmessige eller økologiske hensyn.

Forklaringer

Med stier og skiløyper menes alle stier og skiløyper som er merket, som framgår av kartserien

N50 eller har tilsvarende bruk eller framstår tydelige i terrenget.

Kravpunkt 18. Skogreising og treslagsskifte

Kravpunktet skal sikre at skogreising skjer på en miljømessig god måte og at spredning av

utenlandske treslag holdes under kontroll.

Krav og regler

Ved skogreising og foryngelse etter hogst skal norske treslag benyttes. Der det er problemer med

å etablere foryngelse med tilfredsstillende produksjon kan utenlandske treslag benyttes.

Utenlandske treslag kan også benyttes i mindre omfang for produksjon av spesialkvaliteter.

Spredning av utenlandske treslag skal holdes under kontroll gjennom skogbehandlingen.

Utforming av skogreisingsfeltene skal tilpasses landskapet. Det skal legges vekt på å skape myke

overganger mellom granskogen og områdene rundt. På eiendommer med skogreising skal en der

det er mulig sikre minimum 10 % lauvinnslag på skogreisingsarealet.

Ved skogreising skal det tas hensyn til mye brukte stier og løyper slik at opplevelsesverdien

knyttet til bruken av stien/løypa opprettholdes. Det skal ikke plantes nærmere enn 2,5 meter fra

slike stier og skiløyper.

45


Videre skal det ikke skje:

• Treslagsskifte på furumyrskog på Vestlandet.

• Treslagsskifte i sumpskog.

• Treslagsskifte i edellauvskog, med unntak på vegetasjonstypen blåbæreikeskog på lav og

middels bonitet.

Skogreising på åpen røsslynghei.

• Treslagsskifte i kalkfuruskog og kalkbjørkeskog.

Skogreising eller treslagsskifte i kantsonen mot vassdrag.

46

More magazines by this user
Similar magazines