PÅ VEI MOT NULLUTSLIPP AV KLIMAGASSER FRA VARER - Zero

zero.no

PÅ VEI MOT NULLUTSLIPP AV KLIMAGASSER FRA VARER - Zero

MARIUS GJERSET

THERESE VANGSTAD

INGRID OHNA

EINAR WILHELMSEN

VEI MOT NULLUTSLIPP AV

KLIMAGASSER FRA VARER

TILTAK OG SYSTEMER FOR REDUSERTE

KLIMAUTSLIPP FRA VAREKJEDEN

RAPPORT FRA ARBEIDETS FASE 1.


Om ZERO

Zero Emission Resource Organisation er en miljøstiftelse som skal bidra til å

begrense de menneskeskapte klimaendringene. Vårt utgangspunkt er at

det finnes utslippsfrie alternativer til de fleste utslippskilder. ZERO har som

mål å være en pådrivere for de utslippsfrie løsningene og jobbe for at de

realiseres framfor de forurensende.

Spørsmål om denne rapporten kan rettes til:

ZERO – Zero Emission Resoruce Organisation

Maridalsveien 10

0178 Oslo

www.zero.no

zero@zero.no

Bilde på forsiden: Roberto Tostes / sxc.hu

2 • På vei mot nullutslipp av klimagasser fra varer


Innhold

Sammendrag4

1 Innledning 5

2 Bakgrunn 6

2.1 Utslipp fra importerte varer 6

2.2 Hvem kan endre utslippstrenden, og hvordan 8

2.3 Formålet med prosjektet 9

2.4 Tilnærming og metode 9

Sentrale begreper som benyttes i rapporten 10

3 Arbeid med klimaspor i Norge 11

3.1 ”Matens klimaspor” 11

3.2 Standard Norges arbeid 12

3.3 Svanen og EU-blomsten 13

3.4 Stiftelsen Miljøfyrtårn 13

3.5 Klimaregnskap for bygningsmaterialer 14

3.6 MISA 14

4 Erfaringer fra andre krav til varer 15

4.1 Fairtrade 15

4.2 Initiativ for etisk handel 16

4.3 Økologisk bomull 17

5 Klimamerking internasjonalt 18

5.1 Myndighetsinitiativer i ulike land 18

5.2 Standarder for klimaspor 18

5.4 Lovpålagte klimakrav til biodrivstoff 22

5.5 Internasjonalt samarbeid om klimamerking 22

6 Klimamerking av klær 23

6.1 Continental Clothing 23

6.2 Stormberg 26

7 Casestudie: Tekstilimport fra Tyrkia 28

7.1 Tyrkia, energisektoren og klimagassutslipp 28

7.2 Bomullsproduksjon og klimagassutslipp 28

7.3 Produksjon og frakt 29

8 Tiltak for reduserte klimagassutslipp 31

Tiltak 1: Klimavennlig produksjon av bomull 31

Tiltak 2: Redusert energibruk i fabrikkproduksjonen 31

Tiltak 3: Bruk av fornybar energi 32

Tiltak 4: Klimavennlig transport 33

Øvrige tiltak 34

Hvilke erfaringer kan trekkes fra casestudien 35

9 Mekanismer for reduserte utslipp 36

9.1 Samfunnsansvar (CSR, Corporate social responsibility) 36

9.2 Bransjesamarbeid og bransjestandard 36

9.3 Innkjøpskrav fra store innkjøpere 36

9.4 Opprettelse av myndighetsorgan 37

9.5 Etablering av merkeordning 37

9.6 Myndighetskrav 39

10 Konklusjon 40

11 Videre arbeid 42

Referanser43

Vedlegg45

På vei mot nullutslipp av klimagasser fra varer • 3


Sammendrag

Utslippene fra produksjon og transport av varer til den rike delen av verden utgjør en stor og økende del av

globale klimagassutslippene. For Norges vedkommende utgjør slike indirekte utslipp anslagsvis 5,6 tonn

CO2 per innbygger per år. Til sammenligning er de direkte utslippene i Norge per innbygger på rundt 11,5

tonn CO2 per år. Reduksjonen i klimagassutslipp i Vesten siden 1990 har blitt mangedobbelt utliknet av økte

utslipp knyttet til import av varer fra vekstøkonomier.

Disse store indirekte klimagassutslippene kan likevel reduseres kraftig. For å realisere dette er det behov for

å få på plass verktøy for handling. Det viktigste verktøyet er en insentivstruktur for å utløse klimakutt, i form

av krav til produktet eller i form av ordninger som gir økonomiske insentiv til klimakutt. Flere varianter av

dette verktøyet finnes, som myndighetskrav, bransjestandarder og merkeordninger.

Videre må pådrivere på miljøsiden gå i dialog med bransjen og myndighetene for å finne de beste løsningene

i Norge for klimakutt knyttet til vareimport. Det trengs dessuten et verktøy som viser faktiske klimagassutslipp,

slik at det er mulig for forbrukerne å velge mellom produktene og “premiere” de beste.

Denne rapporten tar for seg en viktig del av arbeidet med å redusere utslipp fra import og eksport av varer,

nemlig såkalt klimaspor eller ”carbon footprinting”. Dette er et område hvor aktiviteten internasjonalt er stor.

Her kan trekkes fram Storbritannias arbeid med standarden PAS 2050 og Carbon Trust, samt arbeidet i standardiseringsorganisasjonen

ISO med en ISO-standard for klimaspor.

I Norge leder Standard Norge arbeidet med å utvikle en standard for klimaspor knyttet til ISOs internasjonale

standard, og det jobbes spesifikt med klimaspor for sjømat.

Rapporten oppsummerer disse og andre erfaringer. I tillegg har vi gjennomført en casestudie av selskapet

Varner-Gruppens tekstilproduksjon i Tyrkia. Studien viser at det er fullt mulig å skaffe oversikt over de viktigste

klimagassutslippene i en vares verdikjede og identifisere mulige tiltak for klimakutt. Den illustrerer også

enkelte vanskeligheter ved klimaspor. Det kan være vanskelig å skaffe eksakte klimaspor for klimagassutslippene

i kjeden, blant annet fordi produksjonen medfører vanskelig dokumenterbare utslipp av klimagasser

fra bomull som råvare. Også samproduksjon og -transport av varer gjør det vanskelig å gjøre fordelingen

av andelen av utslippene eksakt riktig. I rapporten konkluderer vi imidlertid at slike begrensninger ikke er et

argument mot å innføre et system for klimaspor. Derimot taler begrensningene for at ordninger på området

bør konsentreres rundt tiltak og virkemidler som kan redusere utslippene i produktkjeden.

Som land og forbrukere har vi både ansvar og påvirkningsmulighet for utslippene ved produksjonen av de

varene vi kjøper. Ved å stille krav til og velge gode klimaprodukter, slik det stilles krav til etikk, miljø og sosialt

ansvar, kan vi bidra til å få tatt i bruk klimaløsninger som gir varer med lavest mulig utslipp. Myndigheter,

næringslivsaktører og forbrukere må nå på banen for å bidra til løsninger som kan få ned klimagassutslippene

fra produktkjeder.

4 • På vei mot nullutslipp av klimagasser fra varer


1 Innledning

Denne rapporten er et sammendrag av erfaringer fra første fase i ZEROs prosjekt “Nullutslipp av klimagasser

fra varer”. Målet med prosjektet er å kartlegge mulighetene for å få til system med klimadokumentasjon og

-krav til varer, og bidra til igangsetting av prosesser for å få det til.

Prosjektet har to faser. I første fase, som nå er gjennomført, er det kartlagt muligheter for å få til et system

for klimaspor. I fase to skal en se på mulighetene for klimaspor for noen flere typer produkter, gjøre informasjons-

og kommunikasjonsarbeid, ha tett dialog med bransjen, samt se nærmere på virkemidler for å få til

store reduksjoner i klimagassutslipp fra produksjon av varer. En grundigere rapport skal lages for prosjektet

etter gjennomført fase to.

Den foreliggende rapporten er et sammendrag av erfaringene fra første fase. Rapporten starter med en

gjennomgang av status for klimamerking i Norge og internasjonalt og av relevant erfaring fra merke- og dokumentasjonsordninger

for andre miljømessige og etiske forhold, som økologiske varer og fairtrade. To eksempler

på eksisterende klimaspor for tekstiler, fra Storbritannia og Norge. er nærmere omtalt, siden begge

er relevante for det påfølgende casestudiet i rapporten.

Begge disse ordningene er relevante for casestudiet som er gjennomført i første fase, og som er omtalt

seinere i rapporten. Gjennom dialog med Varner – en av Norges største tekstilimportører, fikk vi mulighet til

å se nærmere på produksjon og transport av ett av deres tekstilprodukter. Hensikten har vært å studere en

konkret varekjede for å identifisere de viktigste utslippskildene, mulighetene til å få til klimaspor, og tiltak

for å redusere utslippene i produktkjeden.

Rapportens omtale av caset beskriver produktkjeden samt mulige tiltak og erfaringer som kan trekkes.

Videre har vi kort drøftet hvordan nødvendige insitamenter kan innføres for å få gjennomført tiltak for lavere

klimagassutslipp i kjeden. Denne drøftelsen kan tjene som utgangspunkt for videre dialog og drøfting

med varebransjen og myndighetene.

Avslutningsvis er det oppsummert konklusjoner fra den første fasen av prosjektet, og videre arbeid for prosjektet

er skissert.

Arbeidet er utført av Therese Vangstad, Ingrid Ohna, Marius Gjerset og Einar Wilhelmsen fra miljøstiftelsen

ZERO. På grunn av sykdom har arbeidet og rapporten dessverre blitt betydelig forsinket i forhold til den

opprinnelige tidsplanen.

I arbeidet har vi dratt nytte av meningsutveksling med og innhenting av informasjon fra blant andre

Mekonnen Germiso (Framtiden i våre hender), Alvhild Hedstein (direktør i stiftelsen Miljømerking), Knut

Jonassen (prosjektleder i Standard Norge) og Per Bondevik (daglig leder i Initiativ for etisk handel). Takk til

Annabelle Ingeborg Lefébure, CSR-ansvarlig i Varner og Atakan Altun, ansvarlig for samfunnsansvar og logistikk

ved Varners kontor i Istanbul.

Rapporten er utarbeidet med støtte fra Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. ZERO står ansvarlig

for innholdet i rapporten.

På vei mot nullutslipp av klimagasser fra varer • 5


2 Bakgrunn

På FNs klimatoppmøte i Mexico i 2011 sluttet så å si alle land seg til målet om at temperaturøkningen på

jorda skal holdes under 2 °C sammenlignet med førindustrielt nivå. Dette vil ifølge FNs klimapanel kreve

globale reduksjoner i utslipp av klimagasser på 50–85 prosent fra 1990-nivå fram til 2050. Industrialiserte

land må redusere sine utslipp med 25–40 prosent innen 2020, i tillegg til at utslippsveksten i utviklingsland

må begrenses kraftig.

For å nå disse viktige målene kreves det store og raske tiltak for utslippskutt i alle sektorer. Fossil energibruk

må erstattes med bruk av fornybar energi, store industriutslippskilder må fange og lagre CO2, og den fornybare

energien må brukes effektivt slik at man får erstattet så mye fossil energi som mulig. Med andre ord:

Alle klimagassutslipp som kan kuttes, må kuttes for å nå målet om begrenset temperaturøkning.

2.1 Utslipp fra importerte varer

Utslippene fra produksjon og transport av varer til den rike delen av verden utgjør en betydelig del av globale

klimagassutslipp. For Norge utgjør utslippene fra import av varer omtrent halvparten av alle innenlandske

utslipp målt per innbygger. Utslippene i Norge er på rundt 11,5 tonn CO2 per person/år, mens utslippene

i andre land fra de varene Norge importerer utgjør omtrent 5,6 tonn CO2 per person/år. 1

Utslippene fra produksjon av varer og tjenester til eksport på verdensbasis er beregnet å utgjøre rundt en

firedel av alle utslipp i 2008 og har økt fra 4,3 milliarder tonn (gigatonn) CO2 i 1990 til 7,8 gigatonn i 2008.

Utslippene fra produksjon av eksport av produkter har økt med 4,3 prosent i året, langt raskere enn økningen

i befolkning (1,4 prosent), globale CO2 utslipp (2 prosent) og gjennomsnittlig brutto nasjonalprodukt

(3,6 prosent). 2

Figur 1: Kilde: Carbon Trust

1 http://co2.sft.no/en/-HOVEDMENY-/Slik-beregnes-dine-utslipp/Forbruk/, http://klimakalkulatoren.no/klimakalkulatoren/personer.aspx

2 Glen Peters m.fl.

6 • På vei mot nullutslipp av klimagasser fra varer


Under er det vist et verdenskart med de ti største overføringene av utslipp som følge av vareeksport. Fire

av de ti største overføringene skyldes eksport av varer fra Kina til Nord-Amerika, Europa, resten av Asia og

Japan. 3

I Kinas tilfelle sto produksjon av eksportvarer for utslipp på rundt 1,7 gigatonn CO2 i 2005, noe som tilsvarte

rundt en tredel av de totale klimagassutslippene i landet.4 CO2-utslipp i Kina som skyldes eksport til Norge,

var anslått til 6,8 millioner tonn i 2006 og var nesten blitt tredoblet fra 2001.

Totalt har utslippene i de rike landene gått noe ned siden 1990, men reduksjonen er blitt spist opp mange

ganger som følge av økningen i import fra utviklingsland. Landene som har utslippsforpliktelser etter

Kyoto-avtalen (Annex B-land), har redusert innenlandske utslipp med 0,3 gigatonn CO2 fra 1990 til 2008.5

Økningen i netto ”importerte” CO2 utslipp til disse landene fra andre enn Annex B-land har derimot vært fire

ganger så høy, tilsvarende cirka 1,2 gigatonn CO2. I grafen under er endringene i utslipp for USA, Europa, og

resten av Annex B-landene vist, inkludert importerte utslipp fra Kina, India og Brasil og øvrige land utenfor

Annex B-gruppen.

Figur 2: Netto endring i utslipp i Annex B-land fra 1990 til 2008 er vist i grått, mens endringen importere utslipp er vist i

farger. De røde stjernene representerer utslippsforpliktelsene fra Kyoto-protokollen. Utslippsoverføringer mellom Annex

B-land er ikke regnet med, ettersom utslippene allerede er dekket i Kyoto-protokollen. Den store reduksjonen for gruppen

Rest of Annex B (øvrige Annex B-land) skyldes massiv nedlegging av industri i det tidligere Sovjetunionen. (Kilde:

Peters, Minx, Weber and Edenhofer 2011)

3 http://www.carbontrust.co.uk/policy-legislation/international-carbon-flows/global-flows/pages/global.aspx#2, i 2004

4 http://www.tu.no/natur/article175111.ece.

5 I-land med utslippsforpliktelser etter Kyotoprotokollen, kalt Annex B-land etter Annex B i protokollen.

På vei mot nullutslipp av klimagasser fra varer • 7


Økningen av utslippene som følge av eksport har økt i mange sektorer. Grafen under viser utviklingen i nettooverføring

av utslipp til Annex B-land fordelt på sektorer.

Figur 3: Den svarte linjen viser netto utslippsoverføringer til Annex B-land fra land utenfor Annex B, mens de fargede

områdene viser balansen for hver sektor. Kategorien energiintensiv industri omfatter blant annet sement, stål, cellulose

og papir. Ikke-energiintensiv industri (herunder blant annet tekstil, elektronikk, møbler og biler.) står for en voksende

andel av de globale eksporterte utslippene, fra 24 prosent i 1990 til 30 prosent i 2008. (Kilde: Peters, Minx, Weber and

Edenhofer 2011)

De siste 20 årene har den globale varehandelen økt kraftig. Det har også klimagassutslippene fra transportsektoren.

CO2-utslippene har økt med 27 prosent fra 1990 til 2004 som er større økning enn i andre

sektorer. Totalt står transportsektoren for om lag 23 prosent av de globale klimagassutslippene, hvorav vegtransporten

er den klart største utslippskilden.6

2.2 Hvem kan endre utslippstrenden, og hvordan

Land og forbrukere som kjøper varer har både mulighet til og ansvar for og mulighet til å påvirke utslippene

fra produksjonskjeden for disse varene. Vi kan bidra til løsninger som gir lavere klimagassutslipp ved å stille

klimakrav til de varene vi kjøper. Vi kan velge de varene som gir lavest mulig utslipp og være villige til å betale

noe mer for slike løsninger.

Utfordringen er å få til et praktisk gjennomførbart system med dokumentasjon av klimagassutslipp og operasjonelle

virkemidler som bidrar til å få slike løsninger i gang i stor skala.

6 IPCC 2007

8 • På vei mot nullutslipp av klimagasser fra varer


Oppmerksomheten som i Norge har vært rettet mot forbrukernes ansvar for problemet, har i stor grad

gitt seg utslag i bruk av såkalte klimakalkulatorer. 7 Flere av disse kalkulatorene gjør veldig enkle beregninger

basert på gjennomsnittstall for utslipp ut fra hva man tjener eller hva man bruker på ulike produkter.

Kalkulatorene gir et bilde av at bare det totale forbruksnivået påvirker utslippene og at det eneste man kan

gjøre for å påvirke utslippene er å redusere forbruket.

Men utslipp knyttet til en vare vil variere stort alt ettersom det brukes fornybar eller fossil energi i produksjon

og frakt av varen. Samme produkt kan derfor ha ulik effekt på mengden utslipp, avhengig av hvor og

hvordan det er produsert. Med et system for dokumentasjon av de reelle utslippene ved produksjon og frakt

av varen vil innkjøpere og kunder kunne etterspørre og stille krav til lavutslippsløsninger når de gjør sine

innkjøp. Et slikt system vil motivere produsenter til å redusere sine utslipp, noe som kan påvirke utslippene

fra varekjeden i stor grad.

2.3 Formålet med prosjektet

På denne bakgrunn er formålet med dette prosjektet å bidra til lavere klimagassutslipp ved vareimport.

Dette gjør vi ved å vise hvordan et system kan etableres som synliggjør og dokumenterer klimagassutslipp

fra importerte varer.

Prosjektet skal kartlegge muligheter og barrierer for et slikt system for tekstilvarer og bidra til igangsetting

av prosesser for å utløse det. Systemet skal gjøre det mulig for bedrifter og offentlige myndigheter å stille

klimakrav ved innkjøp, og gjøre det mulig med merking av enkeltvarer.

2.4 Tilnærming og metode

Rapporten er basert på innsamling av informasjon fra eksisterende initiativ og erfaringer med

klimadokumentasjon.

Videre har vi foretatt en eksempelstudie av ett bestemt produkt ut fra en kvalitativ tilnærming. Vi har her

valgt bransje og produkt ut fra målsetningen om mest mulig relevant informasjon om et forbrukernært produkt

i første fase av arbeidet med prosjektet. Valget falt på tekstilbransjen, fordi det finnes internasjonal

erfaring med klimamerking innen bransjen, i tillegg til at det finnes erfaring med merkeordninger for økologisk

bomull også i Norge. Studien innebærer feltbesøk med egne undersøkelser.

ZERO har altså valgt å følge reelle utslipp i varekjeden for å kunne identifisere konkrete tiltak og virkemidler

for utslippsreduksjon. Vår tilnærming er et godt supplement til annet arbeid på området, som har hovedfokus

på metodikk og standarder for utføring av klimaregnskap.

7 Klimakalkulatoren, Klimaløftet, http://klimakalkulatoren.no/klimakalkulatoren/personer.aspx

På vei mot nullutslipp av klimagasser fra varer • 9


Sentrale begreper som benyttes i rapporten

Klimaspor

Klimaspor er en oversettelse av det engelske uttrykket ”carbon footprint.” Klimaspor uttrykker klimabelastningen fra

livsløpet til en bestemt enhet i CO2-ekvivalenter. Det finnes ulike definisjoner av begrepet avhengig eksempelvis av

hvilke klimagasser som inkluderes og av hvor omfattende analysen er. Spekteret av definisjoner spenner fra beregning

av direkte CO2-utslipp til livsløpsanalyser av typen fra-vugge-til-grav.

Livsløpsanalyse

En livsløpsanalyse (LCA) er en felles, internasjonal skala for å måle ressursbruk og miljøbelastning ved produksjon av

varer og tjenester. For å kunne sammenligne klimagassutslipp fra ulike produkter eller prosesser er det behov for et

metodeverktøy som kan kvantifisere utslipp, og LCA er det mest anvendte metodeverktøyet vi har til dette. En LCAanalyse

av et produkt foregår i fire trinn:

1. Definering av mål og omfang

2. Føring av livsløpsregnskap

3. Livsløpseffektvurdering

4. Livsløpstolkning

Metodikk for utarbeiding av LCA-analyser er internasjonalt standardisert, blant annet gjennom standardene ISO 14040

og ISO 14044.

Standarden ISO 14067-1:”Klimaspor for produkter”

Denne standarden er fortsatt under utvikling og skal ta for seg for beregning og kommunikasjon av klimaspor.

Standarden baserer seg på en LCA-analyse. Mens man ved full LCA-analyse tallfester mange ulike miljøparametre, er

det kun klimagasser som skal vurderes ved utarbeiding av denne standarden.

Klimamerking

Klimamerking er en merkeordning som viser klimautslippene forårsaket av en vare. De to mest omtalte alternativene

er tallmerking – som viser vekten av CO2-utslipp – og ”best i klassen”-merking eller garantimerking, som uten å tallfeste

utslipp garanterer at varen oppfyller visse krav. Flere alternativer finnes også, som det er mer informasjon om

senere i denne rapporten.

10 • På vei mot nullutslipp av klimagasser fra varer


3 Arbeid med klimaspor i Norge

Dette kapittelet oppsummerer tidligere arbeid med klimaspor. Det går tilbake til 2008, da rapporten ”Matens

klimaspor” fra Teknologirådet utløste en større debatt mellom ulike fagmiljøer om klimamerking i Norge.

3.1 ”Matens klimaspor”

Rapporten ”Matens klimaspor” var et resultat av arbeidet i en ekspertgruppe ledet av Teknologirådet som

vurderte om klimamerking av mat kan bidra til reduserte klimautslipp. Den belyste muligheter til og utfordringer

for en klimamerkeordning, med mat som case. I rapporten ble ulike typer merkeordninger drøftet,

men det ble ikke konkludert. Et veikart ble skissert over de fire viktigste oppgavene for å realisere klimaspor:

• Kunnskapsgrunnlaget rundt klimabelastningen fra mat må styrkes

• En metode for klimaspor må utvikles

• Kunnskapen fra klimasporet må formidles til forbrukere og andre interessenter

• Det er behov for et organ som kan bistå aktører i sektoren med kartlegging og reduksjon av

klimagassutslipp

Det ble også skissert en prosess i tre faser fram til implementering av klimamerke for mat.

Debatten i etterkant av rapporten

Rapporten tok ikke standpunkt for eller mot en tallbasert merkeordning, men i etterkant av publiseringen

ble det særlig debattert om en slik ordning er gjennomførbar og om klimamerkeordning kan skygge for andre

miljøaspekter ved produkter. Stortingsrepresentant Torgeir Micaelsen fra Arbeiderpartiet var positiv og

tok initiativ til klimamerking i den påfølgende debatten i mediene.

På vei mot nullutslipp av klimagasser fra varer • 11


”Vi går inn for klimamerking på forbruksvarer og vil stille strengere krav til offentlige innkjøp, sier stortingsrepresentant

Torgeir Micaelsen. Micaelsen sitter i Aps programkomité og skal torsdag legge fram forslag til nytt

stortingsvalgprogram. Komiteen går inn for bedre merkeordninger for å legge til rette for at folk får nok kunnskap

og informasjon til å ta riktige klimavalg. – Som forbrukere må vi få vite hvilke produkter som er klimamessig best,

sier han…

- Klær er billigere nå enn på 80-tallet, selv om de er fraktet jorda rundt. Da er klimakostnaden åpenbart ikke med

i prisen. Michaelsen mener klimamerking er en god begynnelse for å endre forbruk og produksjon. – Men på sikt

må varer fra klimaverstinger bli dyrere. .” 8

Forskere fra NTNU tok til orde for å sette i gang et pilotprosjekt for klimamerking som dekker flere bransjer:

- Det kan være mat, klær, elektronikk. Så kan det utvikles standarder for ulike produkttyper. Samtidig må detaljnivået

være så stort at de enkelte produsentene av samme type vare kan skilles fra hverandre, sa Bjørn Andersen,

professor ved Institutt for produksjons- og kvalitetsteknikk ved NTNU til Dagsavisen. 9

Det ble ikke satt i gang videre arbeid med en klimamerkeordning, men derimot for metodiske standarder

for klimaspor, i regi av Standard Norge (SN). 10

3.2 Standard Norges arbeid

På oppdrag fra Nærings – og handelsdepartementet (NHD) gjennomførte SN i 2008–2009 forprosjektet

”Bruk og utvikling av standarder for klimamerking av produkter. Redskap for en bærekraftig klimapolitikk”. 11

Anbefalingene fra forprosjektet var at Norge må:

• være en pådriver for å få utviklet felles, internasjonale standarder for kvantifisering og kommunikasjon

av produkters klimaspor, med høy pålitelighet og troverdighet i markedet

• utvikle produktkategoriregler for klimaspor innenfor utvalgte bransjer av stor nasjonal betydning.

Disse må danne basis for internasjonalt arbeid.

• sørge for at nasjonalt næringsliv og nasjonale myndigheter får grundig opplæring i kommende krav

til klimamerking slik at de kan tilpasse seg en ordning så snart den implementeres

• være en pådriver for å få etablert én felles, global klimamerkeordning.

Forprosjektet ble videreført og pågår nå under navnet ”Produkters klimaspor – Kvantifisering og kommunikasjon”

som er planlagt ferdigstilt i første halvdel av 2012. Det overordnende målet for prosjektet er å utvikle to

standarder, én for kvantifisering og én for kommunikasjon av klimaspor. Kvantifiseringen av klimaspor som

SN jobber med, skal bygge på livsløpsanalyser der påvirkning i alle stadier og prosesser ved produksjonen

av en vare vurderes. Formålet med SNs arbeid er å utarbeide standarder som kan fungere i et globalt marked

og passes inn i arbeidet som pågår på klimaspor i Den internasjonale standardiseringsorganisasjonen

(ISO). 12

Sjømat er én produktkategori innen en bransje med stor nasjonal betydning som SN nå jobber med å utarbeide

klimaspor for. Dette gjøres i samarbeid med Fiskeri- og kystdepartementet og ulike aktører i fiskeri- og

oppdrettsbransjen. Arbeidet knyttes til tilsvarende arbeid i ISO. Det tas blant annet sikte på å gjennomføre

8 ANB nyhetssak. http://www.aftenbladet.no/energi/klima/Vil-klimamerke-produkter-2014403.html og Dagsavisens nettside: http://www.

dagsavisen.no/innenriks/article329839.ece

9 Dagsavisens nettside: http://www.dagsavisen.no/innenriks/article329839.ece

10 Standard Norge er en privat og uavhengig medlemsorganisasjon som ble stiftet i 2003. Medlemskapet i Standard Norge er åpent for

bedrifter, organisasjoner, myndigheter og andre. Standard Norge er Norges medlem i den europeiske standardiseringsorganisasjonen CEN og

den internasjonale standardiseringsorganisasjonen ISO. www.standard.no/sn

11 Standard Norge, 2009

12 http://www.standard.no/Global/PDF/Miljø % C3%B8/Klimamerking%202009-03-30%20rapport%20endelig%20web.pdf

12 • På vei mot nullutslipp av klimagasser fra varer


ulike case-studier der metodikk og standarder for klimamerking testes ut, slik at man ser hvor hensiktsmessige

standardene fungerer.

Utarbeidelse av gode standarder for metodikk og beregninger av klimaspor er et viktig element i arbeidet

med å få til reduserte klimagassutslipp fra varekjeder. Dialogen ZERO har med Standard Norge har blant

annet gitt tilgang til nyttig informasjon og kunnskap om arbeidet og prosessene som foregår i ISO. 13 ZERO

følger arbeidet som blir gjort i den nasjonale speilkomiteen til SNs arbeid.

3.3 Svanen og EU-blomsten

Av andre standarder for miljømerking kan nevnes Svanemerket, en felles nordisk miljømerkeordning, og

Blomsten, EU-landenes felles miljømerke. Svanen omfatter rundt 70 produktgrupper, mens Blomsten har

definerte krav til 25 produktområder. Det nordiske miljømerket Svanen krever at produktene som omfattes

av merket, hører til blant de beste innenfor sin produktgruppe med hensyn til samtlige miljøfaktorer innbefattet

i ordningen. I Norge forvaltes begge disse offisielle merkeordningene av stiftelsen Miljømerking.

Hva angår klima, stiller miljømerket Svanen ikke spesifikke krav til klimagassutslipp til alle produkter som

Svanemerkes. Det stilles imidlertid krav til effektiv energibruk for varer i merkeordningen, og for noen produkter

kreves også bruk av bestemte typer energi. Kravene til miljømerkingen er resultat av en rullerende

prosess og gjelder for noen år av gangen. Svanen styres av en nemnd bestående av én representant for

hvert av de nordiske landene. Før nemnden fatter beslutninger, behandles spørsmålene nasjonalt. Svanens

styre i Norge har medlemmer oppnevnt av Barne- og likestillingsdepartementet, miljøvernmyndighetene,

Næringslivets Hovedorganisasjon, HSH (tidligere Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon),

Landsorganisasjonen i Norge, Forbrukerrådet, handelskjedene og miljøorganisasjoner. 14

For EU-Blomsten utvikles miljøkravene av tverrfaglige ekspertgrupper i regi av EU-kommisjonen.

ZERO har kontakt med Svanen om klimadokumentasjon, -merking og -krav. De er positive til en standard

for å kvantifisere produkters klimaspor, men er negative til en egen merkeordning for klima. Standardisert

metodikk for klimaberegning vil kunne tas inn som modul i miljømerkene. Svanen deltar i speilkomiteen i

regi av Standard Norge og avventer resultatene fra dette arbeidet for videre vurderinger av klimakrav og

merking. 15

3.4 Stiftelsen Miljøfyrtårn

Miljøfyrtårn er en norsk nasjonal miljøsertifiseringsordning rettet mot virksomheter både i privat og offentlig

sektor. Miljøfyrtårn driver ikke med klimamerking av varer eller produkter, men stiller en rekke krav ved innkjøp

av varer og tjenester, blant annet om miljømerking og dokumentasjon på miljøbelasting. Miljøfyrtårn

har etter hvert fått stort omfang i Norge, kanskje særlig innen norske kommuner. Per mai 2011 var over 3000

sertifiserte bedrifter med i ordningen. Ordningen utformer spesifikke krav til ulike bransjer, som butikker,

skoler, grossister og sykehjem. I tillegg stilles hovedkrav som gjelder for alle bransjer. Bedriftene har selv

ansvar for å sette i gang nødvendig arbeid og tiltak for å nå miljøkravene. Før endelig sertifisering må dokumentasjon,

tiltak og planer godkjennes av en uavhengig og sertifisert kontrollør. Bedriftene må re-sertifiseres

etter tre år. 16

Sammenliknet med Svanemerket er Miljøfyrtårn et tilbud med lavere terskel. Det er lagt noe mindre vekt

på kontroll og dokumentasjon. Der Svanen ønsker å sertifisere de beste virksomhetene og produktene, vil

de aller fleste virksomheter kunne oppnå Miljøfyrtårn-kravene. ZERO har ikke gjennomført noen analyse av

13 Kontakt med prosjektleder for miljø i Standard Norge, Knut Jonassen

14 http://www.ecolabel.no/ecolabel/om-miljomerking/styret/

15 Samtaler med direktør for Miljømerking, Alvhild Hedstein, og Standard Norge, 2009

16 www.miljofyrtarn.no

På vei mot nullutslipp av klimagasser fra varer • 13


effekten av miljøfyrtårnsertifisering. En rekke av kravene som stilles til virksomhetene, krever imidlertid reell

adferdsendring, som for eksempel kravene til reduserte avfallsmengder, mindre energibruk og mer effektive

transportløsninger. Ordningen krever årlig rapportering, og det stilles krav til kontinuerlig forbedring på en

del parametre.

Ordningen omfatter også innkjøp og bruk av underleverandører. I det felles hovedkravet for alle bransjer

blir det spesifikt angitt at bedriftene må arbeide for å påvirke miljøeffekten av innkjøpte varer og tjenester.

Bedriftene skal utforme en innkjøpsveileder der miljømerkede varer og tjenester prioriteres. Prosentandelen

miljømerkede varer og underleverandører skal rapporteres årlig. Det skal også kreves miljødokumentasjon

fra de mest sentrale underleverandørene på en rekke parametere, og underleverandører skal påvirkes til å

sertifisere seg. Til enkelte bransjer stilles det også krav om at visse typer varer skal unngås. 17

3.5 Klimaregnskap for bygningsmaterialer

Zero Emission Buildings (ZEB) er ett av åtte nasjonale sentre for miljøvennlig energi (FME) som ble tildelt

midler fra Norges forskningsråd i 2009. Hovedmålet med ZEB er å utvikle konkurransedyktige produkter

og løsninger for bygninger som har null utslipp av klimagasser knyttet til sin produksjon, drift og riving.

Utbyggere skal redusere klimabelastningen gjennom å velge produkter eller løsninger med lavest mulig

klimagassutslipp. 18

En av arbeidsoppgavene i ZEBs prosjekt er å utvikle metoder for beregning av klimagassutslipp fra bygg.

Arbeidet vil resultere i omfattende og detaljert kunnskap om klimagassutslipp fra en lang rekke produkter

og prosesser i og utenfor Norge. 19

3.6 MISA

Systemer for klimadokumentasjon og klimakrav til bygningsvarer, samt oppmerksomhet rundt nullutslippsløsninger,

vil kunne bidra til stor reduksjon i utslippene fra bygg – som står for over 40 prosent av alle klimagassutslipp

i Europa. ZEB er et viktig initiativ, og arbeidet som gjøres ved senteret for å utvikle metodikk for

klimaspor for byggevarer, vil være viktig for arbeid med klimaspor og -krav i byggebransjen.

Firmaet MISA har utviklet en modell for beregning av utslipp fra kommuner og bedrifter. Deres beregning

av indirekte utslipp fra innkjøp er gjort ut fra generelle faktorer fra økonomiske parametere. De har laget

ulike klimakalkulatorer og verktøy for å analysere klimagassutslipp av produksjon av varer og tjenester for

kommunene. To eksempler på slike beregninger, for Tromsø og Lier, er lagt ut som eksempler på firmaets

hjemmesider. 20

Etter ZEROs vurdering kan en slik metodikk gi et grovt bilde av størrelsesordenen for klimagassutslipp for

varer som kjøpes inn av kommunene, men det er ikke egnet som styringsverktøy for å påvirke faktisk utslipp

fra de enkelte produktene.

17 Se http://www.miljofyrtarn.no/index.php/hvaermiljofyrtarn/bransjekrav/9-miljt/miljt/55#5

18 http://www.sintef.no/Projectweb/ZEB/Vision-and-goals/

19 I WP 5 – konsepter og strategier for nullutslippsbygg, ledet av seniorforsker Tor Helge Dokka, Sintef Byggforsk. http://www.sintef.no/

project/ZEB/ZEB%20presentation%20NO.pps

20 http://www.klimakost.no/inhold/kalkulatorer/, http://www.klimakost.no/inhold/kommune/ og http://www.klimakost.no/inhold/

eksempel/

14 • På vei mot nullutslipp av klimagasser fra varer


4 Erfaringer fra andre krav til varer

Her omtaler vi noen eksempler på erfaringer fra andre områder enn klima med krav til og merkeordning for

produkter med tanke på overføring av kunnskap til arbeidet med klimaspor.

4.1 Fairtrade

Fairtrade er en internasjonal merkeordning for rettferdig råvarehandel mellom bønder og plantasjer i utviklingsland

og importører i nord. 21 Over en millioner bønder og plantasjearbeidere i 58 land i Afrika, Asia og

Latin-Amerika er tilknyttet Fairtrade-systemet.

Blant Fairtrade-merkede produkter i Norge finner man kaffe, sukker, juice, bananer, ris, te, kakao, sjokolade, honning,

blomster, vin og bomull. (Bilde: Max Havelaar)

Merkeordningen Fairtrade er bygget på et sett med konkrete standarder, utarbeidet av den internasjonale

paraplyorganisasjonen Fairtrade Labelling Organisations (FLO), som alle produsenter og importører må

overholde. De mest sentrale Fairtrade-standardene er. 22

21 http://www.maxhavelaar.no/Internett/Om_Fairtrade/

22 http://www.maxhavelaar.no/Internett/Om_Fairtrade/Standardene/

På vei mot nullutslipp av klimagasser fra varer • 15


For produsenter:

• Bønder må danne demokratiske og representative andelslag/kooperativer, hvor også kvinner skal

delta.

• På plantasjer og gårder skal alle ansatte ha arbeidskontrakter, faste lønnsutbetalinger og minst nasjonal

minstelønn.

• Tvangs- og barnearbeid får ikke finne sted.

• Diskriminering på grunnlag av politisk ståsted, etnisitet, religion, kjønn eller annet får ikke finne sted.

• En fastsatt andel av kjøpesummen, kalt premium, går til et fond som forvaltes av bøndene og arbeiderne

selv. Dette skal investeres i prosjekter som fremmer sosial og økonomisk utvikling i lokalsamfunnet.

Bøndene og arbeiderne bestemmer hvilke tiltak de skal investere i, og beslutningene må tas

demokratisk.

• Produksjonen skal foregå mest mulig miljøvennlig. Dette innebærer blant annet redusert sprøytemiddelbruk

og tiltak mot jorderosjon og vannforurensning.

For importører:

• Produsenter får en garantert minimumspris for råvaren som skal dekke produksjonskostnadene og

gi en lønn å leve av.

• Premiumen betales til produsent.

• Produsentene kan få inntil 60 prosent av kjøpesummen på forhånd.

• Det skal opprettes langvarige handelsforbindelser.

I tillegg til de generelle standardene som gjelder for alle produkter og produsentland, finnes også særskilte

standarder for hvert enkelt produkt i enkeltland.

Det finnes Fairtrade-organisasjoner i 21 land, de fleste i Europa, samt i USA, Canada, New Zealand, Australia,

Japan og Mexico. I Norge administreres merkeordningen av stiftelsen Fairtrade Max Havelaar Norge, stiftet

i 1997 som et samarbeidsprosjekt mellom tolv organisasjoner. Stiftelsen har valgt seg to hovedoppgaver:

Den første er å jobbe med leverandører og dagligvareindustrien for å få flere Fairtrade-merkede produkter

inn i norske butikker. Den andre er å drive aktivt informasjonsarbeid overfor norske forbrukere. 23

4.2 Initiativ for etisk handel

Et eksempel på direkte arbeid med næringslivets leverandørkjede er Initiativ for etisk handel (IEH). IEH er en

medlemsorganisasjon. Den fungerer som ressurssenter gjennom kurs, nettverk og erfaringsutveksling, seminarer

og rådgivning, og som en pådriver for samfunnsansvar i leverandørkjeden. Formålet er samarbeid

for handel som fremmer menneskerettigheter, arbeidstakerrettigheter, utvikling og miljø. Organisasjonen

ønsker å styrke medlemmenes arbeid med å fremme anstendige arbeids- og miljøforhold i deres leverandørkjeder

og å styrke oppslutningen om etisk handel.

Å være IEH-medlem innebærer forpliktelser til å ta ansvar for utfordringer i egen leverandørkjede, å jobbe

kontinuerlig og over tid med konkret og målrettet forbedringsarbeid, og å rapportere åpent om status og

framdrift i arbeidet. Medlemmer som grovt eller vedvarende opptrer i strid med sine forpliktelser som IEHmedlem,

kan bli ekskludert. 24

23 http://www.maxhavelaar.no/Internett/Om_Fairtrade/Fairtrade_Max_Havelaar_Norge/

24 http://www.etiskhandel.no/

16 • På vei mot nullutslipp av klimagasser fra varer


4.3 Økologisk bomull

Mange klesleverandører selger produkter av økologisk bomull. Det globale

salget av økologiske bomullsklær og -tekstilprodukter nådde en

omsetning på rundt 4,3 milliarder dollar i 2009 (rundt 23 milliarder NOK),

en økning på 35 prosent fra 2008. Økologisk bomull dyrkes i 22 land og

utgjør rundt 0,55 prosent av den globale bomullsproduksjonen. 25

De mest utbredte merkeordningene for bomull på det norske markedet

er Svanemerket, GOTS (Global organic textile standard) og EU-blomsten.

Vero Moda og Hennes og Mauritz er blant forhandlerne med GOTSsertifisering

gjennom Control Union (et av sertifiseringsorganene som

bruker GOTS-standarden). GOTS er en internasjonal standard som brukes

av flere store sertifiseringsorgan. Den dekker fiberproduksjon, prosessering,

tekstilproduksjon, pakking, merking, eksport, import og distribusjon av alle naturfibre. Importører og

produsenter pålegges å utarbeide en miljøplan som skal inneholde data for forbruk av vann og energi per

kilo tekstil. 26

Svanemerket for tekstiler stiller krav til at bomullsproduksjonen skal være økologisk. Ifølge oversikten på

hjemmesiden til Svanen tilbyr to produsenter svanemerkede klær per i dag: Frøya Trøya og RNB Retail and

Brands AB – sistnevnte har JC- og Crocker-modeller som er svanemerket. 27

Økologiske matvarer i Norge sertifiseres med Ø-merket til Debio, som har myndighet til å godkjenne bruk

av Ø-merket i Norge. I dag har ingen bomullsprodukter dette merket, da det har vært vanskelig å skaffe nok

kompetanse i Norge til at økologisk bomull kan sertifiseres med Ø-merket. 28

25 http://www.organicportal.info/index.phpoption=com_content&task=view&id=565&Itemid=597

26 http://www.global-standard.org/

27 http://www.ecolabel.no/produsent/sok-om-svanen/diverse/ og

http://www.svanen.nu/SISMABModules/Criteria/GetCriteriaFile.aspxpgr=39

28 Gjermund Stormoen, 2011

På vei mot nullutslipp av klimagasser fra varer • 17


5 Klimamerking internasjonalt

Det finnes en rekke initiativer til klimaspor og klimamerking i mange land. I dette kapittelet har vi gått gjennom

de viktigste vi har funnet informasjon om.

5.1 Myndighetsinitiativer i ulike land

Flere land har tatt initiativ på dette området. I Japan lanserte nærings-og handelsdepartementet i 2008 et

program for beregning og merking. Som en del av denne ordningen har Japan etablert regler for 53 produkter,

og mer enn 300 forhandlere og produsenter deltar. Sør-Koreas miljøverndepartement har innført en

“CooL label” som nå omfatter 220 produkter, inkludert møbler, ris og elektronikk. I Thailand har regjeringen

tatt initiativ til et pilotprosjekt for merking av 65 produkter, fra t-skjorter til keramiske fliser, og utviklet regelverk

for ris, tekstiler og kylling. I Storbritannia har myndighetene opprettet organet Carbon Trust som blant

annet forvalter klimamerkeordningen Carbon Trust Label (se under).

I Frankrike ble det som en del av landets strategi for bærekraftig utvikling i perioden 2010-2013 vedtatt en

lov i 2010 som forsøker å gjøre miljømerking obligatorisk. En pilotfase med klimamerke skal starte i juli og

vare i ett år, med 168 bedrifter i en rekke bransjer som blant annet lager klær, møbler og rengjøringsprodukter.

Tiltaket er det første i sitt slag i verden, og det nasjonale eksperimentet ledes av departementet for

bærekraftig utvikling (MEEDDM) i nært samarbeid med det franske kontoret for rettferdig handel, forbrukersaker

og svindelkontroll (DGCCRF). Prosjektet skal etter planen altså munne ut i innføring av et obligatorisk

regelverk for karbonmerking, muligens allerede fra 2012. Regelverket vil gjelde for importerte varer så vel

som for de som lages i Frankrike. Produkt-kategori reglene er utarbeidet av det franske standardiseringsbyrået

AFNOR og det franske miljøverndepartementet og omfatter så langt sko, tre, møbler, sjampo og stoffstoler.

De nye reglene krever merking også for andre miljøforhold enn klima.

På EU-nivå har EU-kommisjonen i fjor bestilt en rapport for å evaluere og sammenligne ulike klimasporordninger

i Europa. Og Kommisjonens institutt for miljø og bærekraft (IES) i ferd med å lansere en analyse av

klimaspor metoder. 29

5.2 Standarder for klimaspor

5.2.1 PAS 2050, UK

Den britiske standardiseringsorganisasjonen BSI har utviklet et dokument som fungerer som en rettesnor

for fastsetting av produkters klimaspor. Dokumentet kalles PAS 2050 (der PAS står for Publicly Available

Specification) og ble lansert i 2008 som verdens første standard for klimasporing av varer og tjenester.

Etter at standarden ble publisert, er den blitt lastet ned av mer enn 30.000 organisasjoner verden rundt.

Informasjon om praktiske erfaringer med bruk av standarden er å finne på hjemmesiden til BSI. 30

Det lages nå en revisjon av standarden. Et revidert utkast var ute på høring fra februar til mars 2011 og var

opprinnelig forventet ferdig i løpet av april 2011. Revisjonsarbeidet skal blant annet samkjøres med arbeidet

som gjøres med å forbedre produktstandarden innen den såkalte GHG-protokollen (GHG-Protocol, se

nedenfor) og med utarbeidelsen av ISO 14067. Mye av arbeidet med klimasporing innenfor ISO-standarden

er påvirket av den britiske PAS 2050 og arbeidet og erfaringene med denne. 31

29 The Economist, 2011 og http://www.developpement-durable.gouv.fr/National-experimentation-for-the

30 http://www.bsi-global.com/en/Standards-and-Publications/How-we-can-help-you/Professional-Standards-Service/PAS-2050/ og http://

www.bsigroup.com/en/Standards-and-Publications/How-we-can-help-you/Professional-Standards-Service/PAS-2050/PAS-2050/sb=2

31 http://www.bsigroup.com/en/Standards-and-Publications/How-we-can-help-you/Professional-Standards-Service/PAS-2050/

PAS-2050/sb=1

18 • På vei mot nullutslipp av klimagasser fra varer


5.2.2 ISO 14067 – Carbon Footprint of Products

ISO arbeider med en ny standard for klimaspor for produkter, både for tallfesting og kommunikasjon av klimagassutslipp

knyttet til varer og tjenester. Standarden bygger i stor grad på eksisterende ISO-standarder

for livsløpsvurderinger (ISO 14040/44), miljømerker og deklarasjoner (ISO 14025). PAS 2050 er det viktigste

underlagsdokumentet for arbeidet i ISO på dette området. Standarden skal inneholde nærmere bestemmelser

for uniform tallfesting av klimagassutslipp. En komité i ISO har laget et utkast til standard som nå skal

kommenteres av det enkelte land. Standarden skal være ferdig i 2012. 32

5.2.3 GHG-protokollen

Et initiativ man ofte støter på når det er snakk om klimasporing på bransjenivå, er den såkalte GHGprotokollen

(The Greenhouse Gas [GHG] Protocol). Protokollen er et verktøy for å måle klimagassutslipp på

bedriftsnivå og er utviklet i partnerskap mellom tankesmia World Resources Institute (WRI) og næringslivsnettverket

World Business Council for Sustainable Development (WBCSD). Et hundretalls bedrifter deltar i

denne frivillige ordningen. GHG-protokollen har etablert partnerskap for å implementere ordningen i Brasil,

Kina, India, Mexico, Filippinene og Nord-Amerika. 33

5.3 Merke- og sertifiseringsordninger

Det finnes standardiserings- og merkeordninger for kartlegging av produkters klimagassregnskap i ulike

land. Alle merkeordningene vi har gått igjennom, har med krav om kartlegging av eksisterende klimagassutslipp

og/eller energiforbruk. Noen ordninger stiller krav til at disse skal reduseres innen en viss tidsperiode,

andre opererer med kjøp av klimakvoter eller såkalte grønne utviklingstiltak (CDM) for utslippene, og

noen gjør bruk av begge virkemidler. Nedenfor følger en oversikt over noen av de internasjonale merke- og

standardiseringsordningene. 34

5.3.1 Carbon Trust i Storbritannia

I vår gjennomgang av de ulike aktørene, initiativene og merkeordningene som eksisterer, er det særlig britiske

Carbon Trust som utmerker seg. Carbon Trust ble etablert av britiske myndigheter i 2001 og er et uavhengig

organ som skal bidra til å redusere bedrifters og produkters klimaspor. De har laget to ordninger på

bakgrunn av standarden PAS 2050: en sertifiseringsordning for klimaprofil i organisasjoner (Carbon Trust

Standard) og en merkeordning for klimaspor fra produkter (Carbon Trust Label). Carbon Trust har sertifisert

mer enn 5.000 produkter herunder klær og tekstiler, elektriske artikler, vaskemidler og vaskerier, bankvirksomhet,

drikkevarer og matvarer. I tillegg til dette har Carbon Trust også myndighetsmidler til å støtte klimatiltak

som teknologiske innovasjonsprosjekter, investering i fornybare energiprosjekter og opprettelse av

nye lavutslippsselskaper. 35

5.3.2 Carbon Trust Standard

Carbon Trust gir veiledning til private og offentlige aktører for å få til direkte

og indirekte utslippsreduksjoner i deres virksomhet. For at en bedrift eller

organisasjon skal kunne godkjennes i henhold til Carbon Trust Standard,

må den kunne vise at:

• Den kan måle og dokumentere egne klimagassutslipp og ha gode metoder

og prosedyrer for nøyaktig karbonregnskap og oppfølging.

• De kan gjennomføre en reduksjon av klimagassutslipp med 2,5 prosent

per år.

32 http://www.pcf-world-forum.org/about/iso-14067-carbon-footprint-of-products/

33 http://www.ghgprotocol.org/standards/product-and-supply-chain-standard, http://www.ghgprotocol.org/programs-and-registries

34 Oversikt over merkeordninger: http://www.ecolabelindex.com/ecolabels/st=category=carbon

35 http://www.carbontrust.co.uk/, The Economist, 2011 og Knut Jonassen, 2011

På vei mot nullutslipp av klimagasser fra varer • 19


Klimasporstandarden er en frivillig ordning, men for å bli godkjent av standarden

må en sertifiseres av en uavhengig tredjepart.

Standarden ble lansert i juni 2008 og er til jevnlig revisjon av et uavhengig

rådgivende styre. Versjonen som brukes nå, er fra juni 2010. Carbon Trust

vil at standarden skal danne grunnlag for en bredere merkelovgivning og

utslippsregulering både i Storbritannia og i Europa for øvrig. 36

5.3.3 Carbon Trust Label

Carbon Trust har også laget en klimasertifiseringsordning for produkter,

gjennom klimamerket Carbon Trust Label. Merket tallfester hvor store

klimautslipp det er fra en vare eller tjeneste gjennom dens livsløp og gir

garanti om en viss utslippsreduksjon. En prøveversjon av ordningen kom

i gang i 2007 og en vellykket pilotfase ble gjennomført der med Walkers

(potetgull), Boots (sjampo) og Innocent (smoothies) ble inkludert i løpet av

2008. Den nåværende versjonen av merkeordningen viser totale klimagassutslipp

i alle trinn av et produkts livssyklus, inkludert produksjon, transport,

klargjøring, bruk og avhending.

Utvidelsen til også å omfatte bruk av produktet ble gjort for ikke å villede

forbrukere av produkter som elektriske varer. For eksempel kan energieffektive

tv-apparater ha høyere klimaspor i produksjonen, men gi lavere klimaspor

når man tar med bruken.

Metoden som brukes for å måle klimasporet under denne ordningen, stammer

fra PAS 2050, og det gjøres livsløpsanalyser av produktene. Carbon

Trust har utarbeidet et regneark – Carbon Footprint Expert – som arbeidsverktøy

for utregning av utslippene fra hele produktkjeden. For bruksdelen

av produktet er utslippene beregnet ved å gjøre statistiske antakelser om

forbrukernes atferd.

Etter to år må produktet eller tjenesten som er med under Carbon Trust

Label sertifiseres på nytt for å sikre at utslippsreduksjoner er gjennomført.

I 2010 ble det til sammen solgt klimamerkede produkter for over 2 milliarder

britiske pund (rundt 17,5 milliarder NOK), hvorav en stor andel er varer

fra Tesco, Storbritannias største detaljist. Tesco har merket mer enn 100 av

sine egne merkevarer, herunder pasta, melk, appelsinjuice og toalettpapir. 37

5.3.4 CarboNZero

Dette er en sertifiseringsordning som ble etablert på New Zeland i 2001

for organisasjoner, produkter, tjenester og arrangementer. Ordningen krever

at måling av klimagassutslippene følger ISO 14064-1. Den setter krav til

interne reduksjoner og kjøp av sertifiserte klimakvoter for utslippene som

ikke er mulig å redusere. Ordningen krever tredjeparts-sertifisering og var

den første sertifiseringsordningen under ISO 14065.

36 http://www.carbontruststandard.com/pages/The-Standard

37 http://www.carbon-label.com/, http://www.pcf-world-forum.org/carbon-reduction-label-uk/

Online hjelpemidler for å beregne karbonfotavtrykk. Indikator, og kalkulator. http://www.carbontrust.co.uk/cut-carbon-reduce-costs/calculate/pages/default.aspx

og http://www.carbontrust.co.uk/Publications/pages/publicationdetail.aspxid=CTFC003

The Economist, 2011

20 • På vei mot nullutslipp av klimagasser fra varer


Samme aktør har utviklet et system for sertifisering basert på måling

og tiltak for store organisasjoner og industri, kalt CEMARS-sertifisering.

Ordningen er bygd på første steg i CarboNZero, og bruker GHG-protokollen

og ISO-standarden 14064-1. Den ligner noe på den britiske Carbon Trust

Standard-ordningen. 38

5.3.5 Per il clima

Per il clima er en italiensk merkeordning for produkter og tjenester. Kravene

til sertifiseringen er definert ut fra PAS 2050. Ordningen ligner merkeordningen

til Carbon Trust Label. 39

5.3.6 Planet Positive

Dette er en sertifiseringsordning for bedrifter, organisasjoner, produkter og

arrangementer. Sertifiseringen bygger på krav fra en egen Planet Positive

Protocol som krever kartlegging og rapportering av utslipp og mål for reduksjon

av utslipp. Planet Positive tilbyr også kjøp av klimakvoter til støtte

for fornybar energi. 40

5.3.7 CarbonNeutral

CarbonNeutral er en standard for bedrifter og organisasjoner som vil oppnå

nullutslipp via interne klimagassreduksjoner og kjøp av sertifiserte klimakvoter.

Målet med sertifiseringen er at bedriften eller organisasjonen

skal nå et klimaspor som totalt er lik null. Dette gjøres ved å stille en rekke

krav til eget karbonregnskap og målsetninger for å redusere utslippene.

Protokollen bygger på GHG-protokollen for måling av klimagassutslipp for

bedrifter og organisasjoner, og på prinsippene for produkter og tjenester i

PAS 2050. 41

5.3.8 Windmade

Dette er en ny ordning som nylig er lansert. Windmade skal bli en internasjonal

merkeordning som viser at produkter og selskaper er laget med og

har energiforbruk fra vindkraft. Målet med ordningen er å sertifisere bruk

av vindkraft og bidra til å øke næringslivets investeringer i vindkraft ut over

hva som ville bli utviklet uansett, ved å informere forbrukerne om selskapers

bruk av vindenergi.

Windmade vil bli administrert av en uavhengig ikke-kommersiell organisasjon

og støttet av et konsortium med selskapet Vestas som viktig initiativtaker.

Standarden for sertifisering er under utvikling av en teknisk

ekspertgruppe. 42

38 http://www.carbonzero.co.nz/action/CEMARScertification.asp

39 http://www.viviconstile.org/etichettap=prodotti

40 http://www.beplanetpositive.com/

41 http://www.carbonneutral.com/

42 http://www.windmade.org/

På vei mot nullutslipp av klimagasser fra varer • 21


5.4 Lovpålagte klimakrav til biodrivstoff

I EUs fornybardirektiv er det innført bærekraftskrav til biodrivstoff. Kravene gjelder alt biodrivstoff som skal

brukes til å oppfylle direktivets pålegg om minimum 10 prosent fornybar energi i transportsektoren innen

2020. Gjennom direktivet er EU landene pålagt å innføre disse kravene i eget lovverk. Bærekraftskriteriene

har i hovedsak følgende tre elementer:

• Minimum klimaeffekt på 35 prosent i forhold til bruk av vanlig fossilt drivstoff. Fra 2017 strammes

dette inn til 50 prosent for eksisterende anlegg og 60 prosent for nye.

• Det kan ikke brukes råstoff fra områder med høy verdi for biologisk mangfold.

• Det kan ikke brukes råstoff fra jordområder som er store karbonlagre.

• EU har skissert hvordan etterlevelsen av disse kravene skal kontrolleres. Det er hvert medlemsland

som administrerer arbeidet med følgende føringer fra EU-kommisjonen:

• De økonomiske operatørene setter selv opp sertifiseringsordninger som må godkjennes av

Kommisjonen. En godkjenning varer i fem år.

• Sertifiseringen må kontrolleres gjennom en uavhengig revisor.

I Norge er det fra 2009 innført et omsetningspåbud for biodrivstoff, hvor alle som selger drivstoff er pålagt

en minimumsandel biodrivstoff av sin omsetning. Omsetningskravet for biodrivstoff ble satt til 2,5 prosent

og økt til 3,5 prosent i 2010. 43 Klima- og forurensingsdirektoratet Klif foreslo høsten 2010 at bærekraftskravene

fra EU-direktivet skulle innføres for omsetningspåbudet, og at andelen biodrivstoff skulle økes til 5

prosent. 44 I tillegg foreslo de å kreve at omsatt drivstoff må redusere utslipp av klimagasser per energienhet

med 6 prosent fram til 2020, i henhold til drivstoffkvalitetsdirektivet fra EU. 45 Forslaget skulle gjelde fra 1.

januar 2011, men har blitt utsatt i påvente av prosessen i EU med metodikk for indirekte arealbruksendringer.

Rent juridisk er kravet til innhold av biodrivstoff i drivstoff og bærekraftskriteriene i Norge foreslått inn i

produktforskriften, hjemlet i produktkontrolloven. 46

5.5 Internasjonalt samarbeid om klimamerking

PCF World Forum er en plattform etablert for å fremme og tilrettelegge for dialog mellom internasjonale

initiativer til klimaordninger for varer og tjenester, med det for øye å dele praktiske erfaringer fra og kunnskap

om klima-bevisst forbruk. PCF arrangerer et årlig forum, hvor det siste ble holdt i Sveits under temaet

”Miljøsporing og troverdighet”. Forumet bidro til å danne et rundebord som skal drøfte internasjonal harmonisering

av produktregler, og som har med representanter fra store nasjonale og internasjonale programmer

og standarder. 47

43 http://www.klif.no/nyheter/brev/biodrivstoff_omsetningspabud_horing211209.pdf

44 http://www.klif.no/no/Aktuelt/Nyheter/2010/September-2010/Strenge-krav-til-import-av-biodrivstoff/

45 Produktforskriften, og http://www.klif.no/nyheter/dokumenter/produktforskriften_endringsforslag020910.pdf,.

46 Produktkontrolloven, og Produktforskriften (på høring) Vedlegg V, http://www.klif.no/nyheter/dokumenter/produktforskriften_endringsforslag221110.pdf

47 http://www.pcf-world-forum.org/about/, Credibility in Carbon Footprint Information . http://www.pcf-world-forum.org/summit/,

http://www.pcf-world-forum.org/events/

22 • På vei mot nullutslipp av klimagasser fra varer


6 Klimamerking av klær

6.1 Continental Clothing

Britiske Continental Clothing var en av de første bedriftene som fikk sertifisert et produkt med den ovennevnte

merkeordningen Carbon Trust Label. Deres merkevare EarthPositive ® ble lansert i 2007 under mottoet

”klær som bekjemper klimaendringer”. De vant i mars 2011 pris for beste tiltak i kategorien små og mellomstore

bedrifter under Climate Week Awards i London. 48

Earth Positive er i salg i land som Frankrike, Italia, Tyskland, Nederland, Finland, Sverige, Island og Japan.

Produktspektere er utvidet i 2011 til flere t-skjorter, genserer og hettegensere og bærenett. 49

48 http://www.dynamics.se/pdf/PressRelease%2029.4.2011.pdf

49 http://www.continentalclothing.com/page/earthpositive_PRODUCTS

http://files.continentalclothing.com/2011/EarthPositive%20Apparel%202011.pdf

På vei mot nullutslipp av klimagasser fra varer • 23


For å falle inn under Carbon Trust Label-sertifiseringen gjennomførte Continental Clothing en utslippsanalyse

for klesmerket der utslippene fra de ulike stegene i verdikjeden er beregnet.

Figur 4. Kilde: Carbon Trust

De viktigste miljøtiltakene som er gjort for produktet kan oppsummeres slik:

• Continental Clothing eier hele prosesseringsanlegg i India og får levert 100 prosent økologisk bomull

fra lokale produsenter.

• Produksjonen skjer med naturlig irrigasjon. Bomullsgårder i India ligger i områder med stor nok naturlig

forekomst av vann, hvorav 95 prosent fra monsunregn.

• Produksjonen er basert på fornybar energi. Produksjonsanlegget i India (Tamil Nadu-regionen) er

drevet av en nærliggende vindpark.

• Bomullsavfall returneres til feltet i form av organisk gjødsel eller brukes til andre tekstiler og produkter

laget i nærområdet (produksjon av en t-skjorte krever fem ganger produktets sluttvekt i rå

bomull).

• Fargestoffer er laget i et kontrollert miljø der avløpsvann er grundig behandlet.

• Det er brukt biologisk nedbrytbare eller 100 prosent resirkulerte materialer til emballasje.

• Alle Continentals varer blir fraktet med båt.

Da Continental Clothing gikk gjennom ”klimakuren” forut for Carbon Trust-sertifiseringen og byttet ut fossil

energibruk med fornybar energi i fabrikken, ga det stor reduksjon av CO2-utslippene. Selskapet har beregnet

at bruk av fornybare energi kuttet karbonutslippene med nesten 90 prosent – fra 6,5 kg til 0,65 kg CO2

per t-skjorte – sammenlignet med bruk av vanlig indisk elektrisitetsmiks. Fordelingen av utslipp i kjeden for

en vanlig hvit t-skjorte er vist i grafen under 50 .

50 Working with Continental Clothing. Product carbon footprinting in practice. The Carbon Trust, Case Study CTS056, 2008.

24 • På vei mot nullutslipp av klimagasser fra varer


Figur 5 og 6. Kilde: Carbon Trust

30 vindmøller er satt av til produksjonen og utgjør den viktigste energikilden til hele produksjonsprosessen,

fra spinning av garn fram til etterbehandling av plaggene.

Continental Clothing har foreslått følgende tiltak som ytterligere kan bedre klimaregnskapet for deres

produkter:

• Forslå energiløsninger med lave klimagassutslipp for underleverandører og/eller bytte leverandører

for å sikre lavkarbon-løsninger, for eksempel bruk av alternativ energi og energigjenvinning ved selskapets

lager i Storbritannia.

• Det er potensial til å redusere energibruken ved spinning med ytterligere 10 prosent.

• Bygging av større anlegg for å øke effektiviteten vil gi cirka 20 prosent lavere utslipp under vannbehandlingen

i produksjonsprosessen.

• I fargingsfasen kan blant annet nye teknologier med lavere energiforbruk og nye generasjonen av

organiske fargestoffer redusere utslippene med rundt 20 prosent.

• Under etterbehandlingen av produktene

kan dieselgeneratorer fases ut og gamle maskiner

erstattes, noe som kan gi 15 prosent reduksjon

av klimautslipp fra dette trinnet.

For å bidra til å opplyse forbrukerne om hvordan

klimagassutslipp kan reduseres, har Continental

Clothing lagt ut følgende informasjon på sin

hjemmeside og på klærnes vaskeetiketter:

REDD KLIMAET – VASK I KALDT VANN – TØRK PÅ

KLESSNOR.

Gjennomføring av utslippsregnskap

Continental Clothing gjennomførte datainnsamlingen

til sitt klimagassregnskap gjennom en totrinns

intervjuprosess hos sine leverandører. Den

første dagen innebar besøk og læring av prosesser

og aktiviteter, mens den andre dagen var

konsentrert rundt mer spesifikk datainnsamling.

På vei mot nullutslipp av klimagasser fra varer • 25


Ved hjelp av en egen mal for datainnsamling og med fokus utelukkende på klimaspor var entreprenørene i

stand til å samle inn data og beregne klimaspor for produktene i løpet av bare åtte uker, og til en svært lav

samlet kostnad.

6.2 Stormberg

Den norske klesprodusenten Stormberg utarbeider et årlig klimaregnskap for selskapets CO2-avtrykk.

Klimaregnskapet er utført av rådgivningsbyrået CO2Focus, som beregner utslippene basert på energiforbruket

i hele verdikjeden. Grafen under viser utslippene per kilo klær for de ulike leddene i Stormbergs

varekjede.

Oversikten viser at det er produksjonen av bomull og polyester som gir de største utslippene. Ifølge analysen

har klær av bomull fra Stormberg et CO2-utslipp på 6,5 kilo CO2 per kilo klær, mens tilsvarende for

polyester er 5,0 kilo CO2 per kilo klær. Med en årlig produksjon på 495 tonn tekstiler (1,1 millioner plagg) var

det totale karbonutslippet i 2008 på 2612 tonn CO2. I 2010 viste klimaregnskapet for Stormberg samlede

utslipp på 3 680 tonn CO2 for produktene, inkludert transport fram til kundene, salg og administrasjon, og

emballasje. 51

Livssyklus-analyser av denne typen dekker alle klimagassutslippene fra dyrking av bomull og produksjon av

hydrokarboner til polyester, fram til levering av det ferdige produktet i butikken. For produksjonen av klær

er det brukt tall rapportert fra alle de åtte fabrikkene Stormberg kjøper fra. Kvaliteten på dataene fra fabrikkene

var varierende, og utregningen tok derfor utgangspunkt i en gjennomsnittsfaktor. Strømforbruket på

fabrikkene i Kina har CO2Focus lagt til grunn at kommer fra kullkraft. Også for øvrige innsatsfaktorer i klærne

(som membran og glidelåser) har man valgt å slå sammen til en blandingsfaktor i stedet for å beregne egne

faktorer, da disse elementene utgjør en marginal del av den totale produksjonen.

51 Stormberg, 2008. Og http://www.stormberg.no/Om-Stormberg/Miljo/Klimanoytral-bedrift/

26 • På vei mot nullutslipp av klimagasser fra varer


For transporten er det beregnet utslipp fra data

samlet inn av Maersk lines og speditørene som

Stormberg benytter. For distribusjonen i Norge

er det brukt data fra transportøren Schenker. For

å beregne utslippene fra emballasje er analyseverktøyet

SimaProTM tatt i bruk, i tillegg til informasjon

fra USAs forurensingstilsyn EPA og utslippsfaktorer

fra Klif og forskningsinstitusjonen

Sintef. For administrasjon og drift i Kristiansand

og butikken i Oslo er egne karbonutslipp beregnet,

blant annet fra bilkjøring, flyreiser og forbruk

av olje og elektrisitet.

Handlingsplan for å redusere utslippene

Stormberg har også utviklet en handlingsplan

med tiltak selskapet skal gjennomføre for å bedre sitt miljøregnskap. Selskapet vil blant annet sørge for at

transport av varer fra Kina skal foregå med båt helt fram til kai i Norge, samt gjennomføre energisparingstiltak

i egne lokaler. Stormberg har vært opptatt av å redusere bruken av ny bomull og har som mål at alt deres

turtøy skal være produsert av resirkulerte eller resirkulerbare materialer. 52

52 http://www.stormberg.no/Global/Samfunn/En%C3%B8k%20handlingsplan%20for%20Stormberg%202009.pdf og http://www.stormberg.no/Infosenter/Produktinformasjon/Resirkulert-turtoy/

På vei mot nullutslipp av klimagasser fra varer • 27


7 Casestudie: Tekstilimport fra Tyrkia

Som en del av den første fasen av prosjektet er det gjennomført en casestudie. Gjennom dialog med Varner,

en av Norges største tekstilimportør, fikk ZERO mulighet til å se nærmere på varekjeden for et av deres tekstilprodukter.

Av praktiske årsaker ble studien rettet mot produksjon av sokker for Varner fra en fabrikk i

Tyrkia.

Hensikten har vært å undersøke de viktigste utslippskildene i produksjonskjeden, mulige tiltak som kan redusere

utslipp, og muligheter og barrierer for å få til det. Det var ikke vært et mål å foreta en full klimasporanalyse

med tallfesting av utslippene i varekjeden Det er ikke gjort noen sammenligning av denne varekjeden

med andre i bransjen, og vi har ikke grunnlag for å vurdere om utslippene er lavere eller høyere enn hos

andre tilsvarende produsenter.

Bomullsproduksjon og energiforbruk ved fabrikken er sentrale årsaker til utslipp i produktkjeden.

Informasjon om energisituasjonen i landet og om bomullsproduksjon er derfor viktig for å kunne vurdere

klimagassutslippene i kjeden.

7.1 Tyrkia, energisektoren og klimagassutslipp

Ifølge landets rapportering til FNs klimakonvensjon var de totale utslippene av klimagasser i Tyrkia 373 millioner

tonn CO2 i 2007, en økning på 119 prosent fra 1990-nivå. Det er ventet en ytterligere fordobling innen

2020 dersom ikke nye tiltak iverksettes. Utslippsintensiteten har vært uendret siden 1980-tallet. Kraft- og

oppvarmingssektoren står for den største andelen av CO2-utslippene, om lag 37 prosent. Tekstilproduksjon

sto for om lag 25 prosent av utslippene fra sektoren.

Landet importerer neste 2/3 av energien det bruker. Myndighetenes mål er at en betydelig andel av det økte

energiforbruket skal dekkes av fornybar kraft. Potensialet for utbygging av vann, sol, geotermisk og vindkraft

er betydelig. Men landet har også store kullreserver, og har planer om utbygging av atomkraft.

Tyrkia har vedtatt lovgivning som gir økonomisk insentiv til utbygging av vindkraft for å nå landets målsetting

om 20 GW produsert vindkraft innen 2020. Høyere andel vindkraft er et sentralt tiltak for å redusere

økningen i utslippene fra energisektoren i Tyrkia.

Det er også innført økte miljøstandarder, som blant annet skal begrense økningen i klimagassutslipp, og

lover og reguleringer for å øke energieffektiviteten.

Norske selskaper er representert i det tyrkiske energimarkedet gjennom Statkrafts oppkjøp av Yesil Enerji i

2009. Selskapet har planer om å bygge to store og to mindre vannkraftprosjekter de nærmeste årene som

vil gi en total produksjon på 1,8 TWh i året. 53

Tyrkia er en del av FNs klimakonvensjon (UNFCCC) og Kyoto-protokollen fra 2009, og har sluttet seg til

Mexico-avtalen fra 2010. Tyrkia er imidlertid i en særstilling når det gjelder det internasjonale klimasamarbeidet:

Det er det eneste industrialiserte landet uten tallfestede forpliktelser og utslippsmål. Landet har

dermed få klimaplikter, men kan heller ikke dra nytte av internasjonale finansieringsordninger under det

globale klimasamarbeidet, slik andre vekstøkonomier kan. 54

7.2 Bomullsproduksjon og klimagassutslipp

Bomull utgjør 40 prosent av den totale mengden fiber som blir brukt i tekstilindustrien globalt.

Bomullsprodusentene er også viktige leverandører av vegetabilsk olje fra bomullsfrøene, og restproduktet

53 http://www.hegnar.no/bors/energi/article364621.ece, http://www.statkraft.no/pressesenter/nyheter/statkraft-i-tyrkia.aspx

54 The International Energy Agency:

The International Energy Agency: Energy Policies of IEA Countries - Turkey- 2009 Review

28 • På vei mot nullutslipp av klimagasser fra varer


etter oljepressingen blir brukt som dyrefor. De fire største bomullsprodusentene i verden – Kina, India, USA

og Pakistan – står for om lag 80 prosent av den globale produksjonen.

Bomull er en energikrevende vekst som trenger varmt og fuktig klima og mye vann og gjødsel. De to hovedkildene

til klimagassutslipp i bomullsproduksjonen er bruk av nitrogenholdig gjødsel og bruk av fossil

energi til maskiner.

Overforbruk av gjødsel i produksjonen fører til overskudd av nitrogen, som igjen fører til dannelse av lystgass.

Dette gjelder både for bruk av kunstgjødsel og plante-/husdyrgjødsel. Utslipp av lystgass er vanskelig

å tallfeste, fordi mengden lystgass som dannes avhenger av lokale variasjoner i jordforhold, fuktighet og

klima, i motsetning til CO2-utslipp fra bruk av fossil energi hvor utslippene er proporsjonale med forbruket

av drivstoff. Lystgass er en kraftig klimagass, hele 310 ganger sterkere enn CO2.

7.3 Produksjon og frakt

En av Tyrkias leverandører av bomullsprodukter er sokkefabrikken Atlas Corap Sanayi ve Ticaret LTD, grunnlagt

i 1976. Fabrikken har om lag 130 ansatte og produserer og leverer sokker til 17 kunder i 28 land. De største

konkurrentene på det globale markedet er leverandører fra Kina, India og Bangladesh. Sokkene fra Atlas’

produksjon inneholder rundt 80 prosent bomull, mens resten av materialet består av polyamid og elastine.

I vår undersøkelse har vi konsentrert oss om hovedinnsatsfaktoren bomull. Bomullen som benyttes i Atlas’

sokkeproduksjon er produsert i Tyrkia.

Atlas benytter seg av andre underleverandører og har ikke direkte kontroll over hele produksjonslinjen.

Fabrikken kjøper opp råmateriale (bomull) hos egne forhandlere, garnet spinnes hos andre og farges hos

atter andre forhandlere. Disse adskilte operasjonene har vi fått opplyst at foregår i Tyrkia. Garnet går videre

gjennom ulike produksjonslinjer på fabrikken før det ferdige produktet pakkes. Et uavhengig transportselskap

tar seg av frakten til de ulike forhandlerne i Europa, deriblant Varner. 55

Atlas sokkefabrikk Prosess/fabrikk for spinning Prosess/fabrikk for farging Bomullsproduksjon

Figur 9: Kartet viser de ulike prosessene og aktørene i produksjonen av en bomullssokk i Tyrkia.Bbomullen som benyttes

på Atlas-fabrikken går fra bomullsmarken til spinneriet (f1, f2, f3), til fargeriet (d1,d2), og ender opp på fabrikken der

den ferdigstilles.

55 Varners kontor i Tyrkia

På vei mot nullutslipp av klimagasser fra varer • 29


7.3.1 Bomullsforbruk

Atlas-fabrikken bruker om lag 800 000 kilo bomull i året og produserer rundt 20 millioner sokker av den.

Forbruket av bomull til hver sokk er om lag 40 gram.

Vi har ikke funnet noen utførte livsløpsanalyser av klimagassutslipp fra bomullsproduksjon i området fabrikken

kjøper fra, eller fra andre steder i Tyrkia. Som omtalt tidligere vil utslippene fra bomullsproduksjon

kunne variere mye, avhengig av dyrkningsmetoder og lokale forhold, slik at det per i dag ikke er mulig å

måle utslippene eksakt. Dette forhindrer derimot ikke at tiltak kan gjøres for å sørge for at utslippene blir så

lave som mulig.

7.3.2 Annet energikrevende forbruk

Forbruket av fossil energi i jordbruksmaskiner ved dyrking av bomull fører altså til utslipp av klimagasser. I

tillegg kommer utslipp ved transport fra jordet til fabrikken der bomullen spinnes, til lokalene der bomullen

farges og deretter til selve sokkefabrikken.

7.3.3 Energibruk i fabrikken

På fabrikken ferdigstilles og produseres sokken. Disse prosessene er drevet med moderne maskiner, noen

manuelle og noen automatiske. Maskinene ble oppgradert i tidsperioden 2005–2007, og ZERO har fått opplyst

at energieffektiviteten økte betraktelig etter dette. Atlas benytter elektrisitet og naturgass som energikilde

i sokkeproduksjonen.

ZERO har fått oppgitt energiforbruket ved fabrikken fra våre kontakter i Varner, men vi har ikke gjort videre

forsøk på å få verifisert disse tallene. Aksa Elektrik er leverandør av elektrisitet til Atlas. Vi har ikke undersøkt

elektrisitetsmiksen fra denne leverandøren til fabrikken.

7.3.4 Transport til Norge

De ferdigproduserte sokkene blir transportert i lastebiler fra Istanbul til Oslo. Dette er en reise på 3.320

km. Fra transportleverandøren har vi fått oppgitt mengden fossil diesel som brukes på transporten.

Leverandøren benytter seg av en reiserute via Polen, og på strekningen fra Polen til Sverige er det oppgitt at

lastebilen står åtte timer på ferje i overfart.

Leveransen fra fabrikken går svært sjelden kun til én kunde og er koordinert med andre leveranser til Europa.

På hver lastebil transporteres 200.000 par sokker, som tilsvarer om lag det Varner kjøper inn hvert år.

Etter transporten fra Tyrkia medfører distribusjonen av sokker ut til Varners butikker i Norge ytterligere

utslipp.

30 • På vei mot nullutslipp av klimagasser fra varer


8 Tiltak for reduserte klimagassutslipp

Ved hjelp av ulike tiltak i varekjeden kan klimagassutslippene fra Varners produksjon av sokker i Tyrkia reduseres.

I vår casestudie har vi sortert tiltakene i følgende fire hovedsatsningsområder:

Tiltak 1: Klimavennlig produksjon av bomull

Å optimalisere bruken av gjødsel er et sentralt tiltak for å redusere lystgassutslippene. Forbedrede vekstforhold

og effektivisering av bruken av gjødsel vil gi positivt effekt på avlingene og dermed på klimagassutslippene

per produserte enhet. Et konkret tiltak kan være å ta i bruk belgvekster i avlingsrotasjonen. Belgvekster

har den egenskapen at de kan fiksere nitrogen og tilføre nitrogen til jorda. Dette kan redusere behovet for

bruk av tilført gjødsel.

Økologisk bomullsproduksjon kommer i flere studier bedre ut i klimaregnskap, fordi bruken av plantemidler

og kunstgjødsel i konvensjonell produksjon er så høy. Disse studiene tilsier at det å bruke sertifisert økologisk

produsert bomull er et tiltak som vil gi lavere klimagassutslipp i Varners varekjede.

Det er viktig å etterspørre dokumentasjon fra samtlige produsenter og kreve energieffektiv bruk av gjødsel,

slik at lystgassutslipp som følge av for stor nitrogentilførsel reduseres..

Reduserte utslipp fra fossil energi ved bomullsdyrking

Bomull trenger mye vann mens den vokser. Ved å ta i bruk mer effektiv teknologi til irrigasjonsanlegget kan

en spare fossil energi gjennom mindre maskinbruk og spare vannressurser. Redusert jordarbeiding og pløying

kan redusere bruken av drivstoff til dyrkingen av bomull.

Maskiner brukt til jordarbeiding kan bruke biodrivstoff i stedet for fossile drivstoff. Biodrivstoff er i bruk i

landbruksmaskiner i flere land, deriblant Tyskland. Biodrivstoffet til maskinene kan produseres fra ulike vegetabilske

oljer. Det kan muligens også produseres fra bomullen eller fra andre råvarer i Tyrkia, men dette er

ikke undersøkt nærmere.

Det er ikke mulig å fjerne alle utslipp av lystgass fra landbruksjord ved dyrking av bomull. Et tiltak for å redusere

utslippene fra varekjeden vil derfor være å redusere bruken av ny bomull. Tiltak for å minimere svinn av

bomull i prosessen og bruk av resirkulert bomullsmateriale vil derfor også være klimatiltak. Det bør undersøkes

hvorvidt det er mulig å øke bruke av andre råstoffer til innblanding eller som erstatning for bomull,

dersom en grundig sammenligning av utslipp fra beste produksjonsprosesser viser lavere utslipp for slike

råstoffer enn for bomull.

Tiltak 2: Redusert energibruk i fabrikkproduksjonen

Produksjonsbedrifter har flere muligheter til å påvirke utslippene knyttet til energibruk. Tiltak for å redusere

energibruken per produsert enhet vil i hovedsak dreie seg om utskifting av gammel teknologi, bedre vedlikehold

av eksisterende utstyr (særlig trykkluftsystemer og pumper) og bedre generell energiledelse med

oversikt over og fokus på energibruk i driften.

En rekke norske bedrifter har utløst store innsparinger ved å satse på energisparing i alle ledd av bedriften.

For eksempel har det ansatt egne “energijegere” og gjennomført ulike miljøsertifiseringsprogrammer som

stiller krav til dokumentasjon av energibruk i bedriften.

Avhengig av energisystemet på fabrikken vil slike tiltak gi direkte klimagassreduksjoner, enten i form av

redusert forbruk av fossil energi på fabrikken, eller indirekte ved at redusert forbruk av strøm kan minske

På vei mot nullutslipp av klimagasser fra varer • 31


klimagassutslippene fra den fossile kraftproduksjonen som forsyner fabrikken med strøm. Hvor stor klimagevinsten

fra redusert strømbruk er, vil variere med kildene til strømforsyningen lokalt. Dette må kartlegges

nærmere kartlegging.

Tiltak 3: Bruk av fornybar energi

Bedriften kan iverksette tiltak for å bytte fra fossile til fornybare energiløsninger. Dette kan skje direkte på

anleggene, ved å bruke for eksempel bioenergi eller solvarmeanlegg til varmebehov. I Tyrkia og andre middelhavsland

er det vanlig å bruke solfangere til oppvarming av tappevann gjennom enkeltstående private

anlegg.

Strøm fra fornybar energi er en utslippsfri energibærer som i mange tilfeller er velegnet til å fase ut fossil

energibruk. Imidlertid er strømproduksjon i mange land og regioner basert på fossil energi med store

utslipp av klimagasser. For å redusere utslippene fra varekjeden er det derfor viktig for en bedrift å påvirke

fornybarandelen i sitt strømforbruk. Dette kan gjøres på flere ulike måter:

• Selskapet kan selv investere i fornybar energiproduksjon. Dette kan skje i direkte tilknytning til bedriften,

eller som investering i andre prosjekter. Tyrkia har stort fornybart potensial i form av vannkraft-

og vindkraftressurser.

• For eksempel kan selskapet investere i småskala vindkraftanlegg til sine bygninger. Her finnes eksempler

fra mange land. I Storbritannia er det de siste årene blitt installert over 10.000 små vindturbiner.

Små horisontalakslede vindturbiner egner seg godt til montering på bygninger. De er vanligvis

montert 3-4 meter over gavlen på taket eller på frittstående påler på opptil 16 meter. 56 Turbinen vil bli

mer effektiv jo høyere den er plassert over bakken og jo lenger fra kanter og vegger som kan skape

forstyrrelser og turbulens i vinden. Turbintyper til bruk i tilknytning til bygninger finnes i de fleste effektstørrelser

opp til 15 kW. Effekten er avhengig av vindstyrken på stedet der turbinen plasseres.

• En annen mulighet i land med gode solressurser er å investere i solstrøm. Kostnadene har blitt redusert

kraftig de siste årene som følge av teknologiutvikling og industrialiseringen i solbransjen. I dag

er Tyskland det fremste solstrøm-landet, med nesten 17 000 megawatt installert solstrøm som gir

om lag 17 TWh produsert energi. Årlig solinnstråling per kvadratmeter er imidlertid dobbelt så stor i

Tyrkia som i Tyskland og gir dermed gunstigere forhold for solstrømproduksjon.

• Bedriften kan også påvirke sin energiforsyning uten selv å bygge anlegg for strømproduksjon. En

mulighet er ordninger der man selv sikrer at betalingen for kraft går til et selskap som produserer

fornybar energi. En rekke ulike tilnærminger er her mulig, men dette vil avhenge av nasjonale lover

og muligheter. I Sverige har det for eksempel vært slik at en del vindkraft er bygget ut i regi av mindre

“kooperativer”, der de fleste deleierne eier en del av anlegget og hvert år tildeles en gitt mengde

strøm. 57 En annen mulighet er at selskapet investerer en gitt årlig sum i utbygging eller utvikling av ny

fornybar energi.

• Selskapet kan også inngå i ulike finansielle løsninger for å sikre utbygging av fornybar energi i landet.

EU og Norge benytter et system med såkalte “opprinnelsesgarantier”. I dette systemet lages en

varedeklarasjon for strømmen som produseres, slik at forbrukerne kan velge hva slags type strømproduksjon

de ønsker å kjøpe fra. I praksis fungerer ordningen slik at strømmen omsettes på vanlig måte,

men produsenter av fornybar energi kan selge opprinnelsesgarantier tilsvarende sin egen produksjon

og få noe bedre betalt. Ikke alle land har utviklet egne nasjonale systemer med opprinnelsesgarantier,

men det finnes andre initiativer som kan sertifisere bruk av fornybar energi. Et eksempel på

det er WindMade for vindkraft, som er omtalt tidligere i rapporten.

56 Appleyard, D. (2009). Small-scale Wind Power in the UK . Renewable Energy World. Retrieved July 16, 2009.

http://www.renewableenergyworld.com/rea/news/print/article/2009/07/small-scale-wind-power-in-the-uk, og http://www.quietrevolution.

com/gallery.htm

57 http://www.o2.se/

32 • På vei mot nullutslipp av klimagasser fra varer


• Blant dem som har investert i fornybare energiløsninger for å redusere klimagassutslipp, er Volvos

fabrikk i Gent i Belgia, ifølge selskapet verdens første klimanøytrale fabrikk. All energi ved anlegget

kommer fra installerte fornybare kilder: vindkraft, biomasse og solcellepanel. I tillegg er et kontor og

en lagerbygning ved anlegget bygget som såkalt passivhus, som har langt lavere energiforbruk enn

vanlige hus. Tiltakene reduserte utslippene fra fabrikken med 14.000 tonn CO2 årlig. 58

Et annet eksempel er Audi, som gjennom et nytt program skal bidra til utbygging av fornybar strøm fra

vindmøller offshore i Tyskland for å dekke strømforbruk til egen produksjon og drivstoff til sine elektriske e-

tron-biler i framtiden. I prosjektets første fase blir fire store vindturbiner på en offshore vindpark i Nordsjøen

finansiert av Audi og et regionalt strømforsyningsselskap. Parken vil levere 53 GWh elektrisitet årlig. 59

Tiltak 4: Klimavennlig transport

Utslippene fra transport kan reduseres ved å bruke klimavennlige drivstoffløsninger og ved å velge de mest

energieffektive transportmåtene, altså båt- og jernbanetransport. Her kan selskapet påvirke selskapene de

i dag samarbeider med på logistikk eller stille krav til klimavennlig drivstoff og transportmetoder i neste anbudskonkurranse

om transportoppdrag.

Mulighetene for klimavennlig transportløsninger

De mest klimavennlige drivstoffløsningene innen transport er biodrivstoff, hydrogen eller batteridrift og

kombinasjoner av disse med hybridløsninger. I transportnæringen har biodrivstoff det potensial til størst

utslippskutt de nærmeste årene, fordi dette er den mest tilgjengelige løsningen. Hydrogen og batteridrift til

varetransport over lange distanser er i dag ikke tilgjengelig. For lokal varetransport, for eksempel ut til butikker

i byområder, kan små varebiler med batteriløsninger være et alternativ. 60

Med små justeringer kan lastebiler og busser fylle biodiesel, og slike kjøretøy kan også bruke bioetanol som

drivstoff. Internasjonalt er bruk av biodrivstoff i ulike typer kjøretøy vanlig, blant annet i Brasil, verdens største

produsent av bioetanol. Skipsmotorer og drivstoffsystemer på mange eksisterende skip kan relativt enkelt

bygges om til å drives med biodrivstoff. 61

Biodiesel

Ren biodiesel selges i dag hovedsakelig til tungtransportoperatører. Tyskland har størst utbredelse av biodiesel,

med 12 prosent andel av det samlede dieselforbruket i 2007, og står for om lag halvparten av det

solgte kvantumet ren biodiesel (B100) til tungtransport. 62 I Norge har det vært noe bruk av biodiesel i tungtransport.

Aktører som Schenker har hatt planer om å ta i bruk mer, men dette ble lagt på is da regjeringen

i 2009 fjernet avgiftsfritaket for biodiesel, noe som gjorde det økonomisk vanskeligere å bruke biodrivstoff

for transportnæringen.

Bioetanol

Bioetanol kan brukes i lavinnblanding i alle dagens bensinbiler. Høyinnblanding krever justeringer av motor,

eller en motor som er bygget for etanol som drivstoff. Sverige har satset spesielt på etanol, og flere bilprodusenter

har laget såkalte flexifuel-modeller som kan bruke både fossil bensin og etanol. Til tungtransport

har produsenten Scania laget lastebiler som kan gå på bioetanol. Disse er også brukt av ASKO i Norge. Både

i Oslo og Stockholm går bybusser på bioetanolblandingen ED95.

58 Volvo, 2007

59 Audi balanced mobility, 2011

60 FORDTRANSIT CONNECT ELECTRIC er et eksempel på elektrisk varebil som kommer for salg i Norge i august 2011. http://www.klimabiler.no/biler/ford-transit-connect-electric/fuel_type=18

61 Biofuels in Ships, ZERO rapport.

62 Bærekraftig biodrivstoff, ZERO 2010.

På vei mot nullutslipp av klimagasser fra varer • 33


Øvrige tiltak

Figur 10: Figuren viser hvilke typer fornybart drivstoff som egner seg i forskjellige kjøretøy.

Biogass

Biogass har gode miljøegenskaper og fører til mindre lokal forurensing enn diesel. Mangel på infrastruktur

for fylling gjør at biogass er mest aktuelt for lokal transport. I Norge er biogass i ferd med å bli tatt i bruk

blant annet i busser. I Fredrikstad har biogassbusser vært i bruk i flere år. Potensialet for bruk av biogass i

tjenestetrafikk i byer er stort.

Det har i mange sammenhenger blitt hevdet at produksjon av biodrivstoff skaper store miljø- og sosiale

problemer knyttet til nedhogging av regnskog og bruk av arealer som kunne vært brukt til å produsere mat

til fattige mennesker. Mye av denne kritikken er basert på feilaktige opplysninger. Det foregår mye bærekraftig

produksjon av biodrivstoff, men det finnes også produksjon som ikke er bærekraftig. Som tidligere

omtalt setter EUs fornybardirektiv bestemte bærekraftskriterier for bruk av biodrivstoff som nå også blir innført

i Norge. 63

I tillegg til de fire hovedtiltakene vi her har trukket fram, er det mulig å gjøre tiltak i øvrige ledd i varekjeden

som kan avdekkes gjennom ytterligere klimaspor-analyse kan avdekke. Dette inkluderer blant annet:

• Reduksjon av energiforbruk i utsalgsbutikkene. Her kan fossil energi byttes ut med fornybare løsninger,

og det kan gjennomføres energisparetiltak.

• Reduksjon av klimagassutslipp fra administrasjonsdelen av virksomheten, knyttet til energiforbruk i

kontorer og reiseaktivitet.

63 Bærekraftig biodrivstoff. ZERO 2010.

34 • På vei mot nullutslipp av klimagasser fra varer


Hvilke erfaringer kan trekkes fra casestudien

Vår casestudie viser at det er fullt mulig å kartlegge utslipp og mulige tiltak i varekjeden. Dette krever imidlertid

god kompetanse. Det er stor forskjell på hvor enkelt eller krevende det vil være å dokumentere klimaspor

for ulike deler av kjeden. Dette avhenger blant annet av hvor mange ledd med underleverandører som

er involvert.

Vår erfaring viser også at det med dagens kunnskap og måleutstyr ikke er mulig å slå fast eksakt mengde

utslipp fra produksjon av bomull og andre landbruksprodukter.

I caset vi har undersøkt i vår studie, ligger flere ledd av produksjonskjeden utenfor Varners ”kontroll”, og

dette gjør det vanskeligere å kartlegge enn dersom Varner selv eide anleggene i hele kjeden. Med mange

underleverandører vil en innkjøper kunne stille krav til dokumentasjon og lave utslipp, men samtidig være

avhengig av at leverandørene vil imøtekomme krav fra innkjøper til klimadokumentasjon og tiltak. Det kan

kreve langvarig arbeid å øke kunnskapen om og interessen for slik rapportering hos underleverandører.

Graden av suksess kan videre avhenge av om også andre innkjøpere etterspør klimaspor. Fordi vi ikke har

gjort noen nærmere kartlegging av kunnskap og holdninger blant underleverandører, har vi ikke grunnlag

for å trekke noen konklusjoner på dette området ut fra studien.

På vei mot nullutslipp av klimagasser fra varer • 35


9 Mekanismer for reduserte utslipp

I den globaliserte konkurransesituasjonen mange bransjer befinner seg i, har klimagassutslipp til nå ikke

blitt viet stor oppmerksomhet. Noen tiltak for reduserte klimagassutslipp vil være lønnsomme å gjennomføre

for produsentene selv uten mer klimaregulering og avgifter på klimaskadelig virksomhet. Men i land uten

slike nasjonale avgifter og i bransjer uten klimakrav må de fleste større tiltak forventes å innebære ekstra

kostnader for den enkelte produsent og produkt, mens samfunnet som helhet vil få besparelsene, i form av

unngåtte klimaskader på lang sikt. En hovedutfordring er derfor å finne mekanismer som kan bidra til at det

blir gjennomført store tiltak for reduserte utslipp fra hele produktkjeden.

I denne første fasen av prosjektet ”Nullutslipp av klimagasser fra varer” har vi gått kort gjennom noen muligheter

for utslippskutt. Disse danner utgangspunkt for videre dialog og drøfting med bransjen og myndighetene.

Deler av informasjonen i det følgende er basert på Teknologirådets tidligere omtalte analyse av

klimamerking av mat.

9.1 Samfunnsansvar (CSR, Corporate social responsibility)

Mange selskaper har blitt mer opptatt av miljø og klima som del av sine strategier og arbeid for samfunnsansvar.

Hvor store ekstrakostnader et selskap vil være villig til å ta på seg for å bidra til bedre miljøstandard

enn det myndighetene pålegger, avhenger av selskapets forventninger til krav på dette området fra samfunnet

og kunder i framtiden. I en hard internasjonal konkurransesituasjon er det begrenset hva ett selskap

vil ta på seg av ekstrakostnader dersom ikke forbedringen i standard blir premiert på en eller annen måte,

for eksempel i form av økt betaling for selskapets produkter eller økte markedsandeler.

9.2 Bransjesamarbeid og bransjestandard

Bransjesamarbeid à la Initiativ for Etisk Handel (IEH) er én løsning for selskaper som vil skaffe seg nødvendig

kunnskap om og oppmerksomhet rundt tiltak for reduserte utslipp i produktkjeden. Et annet eksempel i

samme retning finner vi i Storbritannia, der aktører som har arbeidet med klimaspor – som Tesco Unilever,

Procter & Gamble, PepsiCo og Coca-Cola – samarbeider for å gjøre karbonmåling enklere for leverandører.

Dette arbeidet skjer i regi av industriorganisasjonen Consumer Goods Forum. 64

Noen tiltak for utslippsreduksjoner kan være vanskeligere å gjennomføre for et selskap alene, for eksempel

hvis dets fabrikker har mange kunder eller dersom transporten av produktene foregår samordnet med mange

andre selskaper og produkter. Et bransjesamarbeid kan kanskje gjøre det enklere at et tilstrekkelig antall

kunder sammen etablerer for eksempel transport med bruk av klimavennlige drivstoff.

Det kan lages en bransjestandard for hva bedriftene må gjennomføres for å være med i samarbeidet. For

eksempel kan det stilles krav om utarbeidelse av klimahandlingsplan for bedriften som går gjennom utslippene

i hele varekjeden og tiltak for å redusere dem. En slik bransjestandard er en frivillig ordning, og effekten

av den vil være avhengig av hvor mange og stor andel av bedriftene i ulike bransjer som deltar.

9.3 Innkjøpskrav fra store innkjøpere

Store innkjøpere kan og bør sette krav til dokumentasjon av klimaspor fra sine innkjøp. Å etterspørre klimadokumentasjon

og mer klimavennlige produkter vil påvirke klimagassutslippene hos leverandørene.

Ett eksempel på at innkjøpskrav har bidratt til større endringer i selskapers praksis i Norge, er tyske forleggeres

krav til sine norske papirleverandører om overholdelse av sertifiseringsstandarden FSC for biologisk

mangfold. Her ble norsk papirindustri og skogbransje nødt til å forholde seg standarden gjennom forbru-

64 The Economist, 2011.

36 • På vei mot nullutslipp av klimagasser fra varer


kerpress fra store innkjøpere i Tyskland.

9.4 Opprettelse av myndighetsorgan

Én av anbefalingene i teknologirådets rapport ”Matens klimaspor” var opprettelsen av et organ som kan

bistå næringsaktører og forbrukere i å redusere egne utslipp. I tillegg til kartlegging og veiledning skulle et

slikt organ ha en pådriverrolle i å sikre kunnskapsutvikling og fremme lavutslippsinitiativ i sektoren. En av de

eksisterende aktørene i bransjen kunne få utvidet mandat og ressurs til å ivareta rollen, eller det kunne opprettes

et eget organ med spisskompetanse på området. I rapporten ble Carbon Trust omtalt som et eksempel

på et slikt organ. Det britiske organets offensive mandat kunne være til inspirasjon for noe tilsvarende i

norsk kontekst, ble det foreslått.

9.5 Etablering av merkeordning

Opprettelsen av en merkeordning for klimavennlige produkter kan bidra til klimakutt på to måter. Det

kan skape bevissthet rundt utslipp fra produkter og veilede forbrukeren til å ta gode klimavalg. Det kan

også fungere som pådriver for utslippskutt i verdikjeden ved å gi næringsaktører muligheten til å vise fram

forbedringer. Ifølge en rapport utgitt i 2009 av klimaforskningssenteret Tyndall Centre ved Universitetet i

Manchester i England er den viktigste fordelen med klimamerking sannsynligvis ikke bedret kommunikasjon

av utslippsverdier til forbrukerne, men til produsenter i varekjeden, som blir klar over og ser muligheter

for flere måter å redusere sine utslipp på. Med andre ord er det ikke så mye selve miljømerket som gir størst

effekt, men prosessen bedriftene må gå gjennom for å oppfylle kravene til den. 64

For at et miljømerke skal fungere effektivt som klimaveileder bør det stilles spesifikke krav til utslippskutt og

klimavennlig produksjon hos bedriftene som skal omfattes av ordningen. Informasjon om disse kravene må

være lett tilgjengelige både for aktører i næringskjeden og for forbrukere. Merkeordningen bør også gjøre

det mulig å sammenligne ulike produkter og gjøre riktige klimavalg. En forutsetning for en slik sammenligning

er at beregningene og metoden merket er basert på, er representative og pålitelige.

Merkeordninger kan deles inn i fire kategorier:

• Kvantitativ (der mengden utslipp forårsaket av produktet blir oppgitt)

• Differensiert (der produktene rangeres ved hjelp av trafikklys eller en skala fra A til E)

•”Best i klassen” (der ordningen ”premierer” produkter som når en viss standard, som Ø-merket og

nøkkelhull-merket).

• Samlemerke for miljø (der merkingen ikke spesifikt angir klimautslipp)

Skjemaet under viser eksempler på ulike merkealternativer og er hentet fra en presentasjon laget av

Teknologirådet:

Dieter Helm, som er ekspert på energipolitikk ved Universitetet i Oxford, har foreslått en merkeordning der

farger differensierer produkter som bedre eller dårligere enn gjennomsnittet for forbrukermerket. En slik

ordning er lettere forståelig enn tallmerking, mener Helm, og vil kunne utløse mer konkurranse mellom

aktørene. 64

Det kan være forskjellig hvor mye arbeid og tid det vil ta å legge til rette for ulike typer merkeordninger. Et

”best i klassen”-merke, basert på et utvalg kriterier for klimavennlig produksjon, kan kanskje være enklere å

gjennomføre enn tallmerking.

På vei mot nullutslipp av klimagasser fra varer • 37


Eget klimamerke eller felles miljømerke

Et samlemerke for ulike miljøhensyn kan forenkle forbrukerens valg og redusere behovet for å sette seg inn

i og ta stilling til ulike miljøproblemer. Samtidig vil et samlemerke ha begrenset mulighet til å synliggjøre

klimabelastningen til den enkelte vare. Et eget klimamerke vil lettere kunne fremme klimahensyn optimalt.

En mellomting kan være en merkeordning som fungerer i tillegg til eksisterende ordninger, som den svenske

ordningen for klimamerking av mat. Et tredje alternativ er en deklarasjonsordning som gir informasjon

om produktenes klimaprofil, men ikke i form av et eget merke. Dette alternativet kan være bedre egnet for

større innkjøpere enn for sluttforbrukere i butikken. Hvem som er målgruppe, innkjøpere eller sluttforbruker

i butikken er viktig for vurderingen av hensiktsmessigheten og effektiviteten ved ulike merke- og/eller

dokumentasjonsløsninger.

Forbruker eller leverandør som har ansvar for å velge riktig

En ulempe ved å legge opp til innføring av merkeordninger kan være at ansvaret for klimavennlige produkter

plasseres utelukkende hos forbrukerne. Leverandørene kan fraskrive seg ansvar for klimagassutslippene

fra de varene de selger ved å si at det er helt opp til forbrukerne å sørge for lave utslipp ved å velge de klimavennlige

produktene. Et eksempel på en bedrift som har valgt ikke å ha inkludere sine produkter i merkeordninger,

er det britiske varehuset Marks & Spencer. Gjennom sin ”Plan A”-kampanje har de kommuniserte

at de gjør jobben for forbrukeren og selv sørger for at produktene de selger, er grønne. 65

Figur 11. Kilde: Teknologirådet.

65 Teknologirådet, 2008.

38 • På vei mot nullutslipp av klimagasser fra varer


9.6 Myndighetskrav

Myndighetene bruker lovverket for å sette krav til produkters miljøstandarder og ilegge avgifter for ulike

miljøforhold. Tilsvarende kan også gjøres for klimagassutslipp. For eksempel kan myndighetene stille krav

til dokumentasjon av utslipp når de foretar innkjøp, slik det i dag stilles krav til maksimalt innhold av ulike

typer miljøgifter i produkter. Det kan også stilles krav à la omsetningspåbudet for drivstoff, hvor en andel

av omsetningen blir pålagt å tilfredsstille visse standarder. Andre muligheter er å innføre en avgift knyttet

til produktenes klimabelastning i kombinasjon med fondsordninger som NOx- og SO2-fondet. Her slipper

aktørene avgift mot å betale inn penger til et felles fond som går til gjennomføring av tiltak.

Vi har ikke gjort noe nærmere vurdering av hvilke muligheter og begrensninger som finnes i nasjonalt og

internasjonalt lov- og avtaleverk for ulike typer myndighetskrav.

På vei mot nullutslipp av klimagasser fra varer • 39


10 Konklusjon

Utslipp fra produksjon og frakt av importerte varer utgjør en vesentlig og økende andel av Norges totale

klimabelastning, og tilsvarer nå omtrent halvparten av utslippene i Norge per person. Det er avgjørende å

få redusert utslippene også fra produktkjeder for å komme ned på et bærekraftig nivå for klimautslipp og

unngå store klimaendringer.

Det er stor internasjonal aktivitet knyttet til klimamerking og klimaspor. Utviklingen av standarden PAS 2050

og ordningene Carbon Trust Standard og Label i Storbritannia framstår som det mest omfattende arbeidet

som er gjort på området. Ut fra erfaringen fra Storbritannia er det fullt mulig for andre land å utvikle samme

eller tilsvarende nasjonale standard.

Den internasjonale standardiseringsorganisasjonen ISO arbeider med å lage en ny ISO-standard for klimaspor

til 2012. En internasjonal standard for beregning og dokumentasjon av klimaspor kan bli viktig for å

skape tillit til andre beregninger som bruker samme metodikk.

I Norge leder Standard Norge arbeidet med å utvikle en standard for klimaspor i samsvar med arbeidet med

ny ISO-standard, og det jobbes spesifikt med klimaspor for sjømat.

En frivillig standardordning vil ikke i seg selv utløse tiltak for klimareduksjoner. Den vil likevel kunne danne

grunnlag for videre krav til dokumentasjon og utslippsreduksjoner ved innkjøp og være utgangspunkt for

myndighetskrav eller merkeordninger.

Det er utarbeidet avanserte systemer for beregning av klimagassutslipp, og både i Norge og internasjonalt

stilles det krav til den faktiske klimabelastningen ved enkelte produkter. Det strengeste regimet ZERO kjenner

til, er godkjenningen av biodrivstoff gjennom kravene i EUs fornybardirektiv. I Norge er disse kravene

i ferd med å innføres via det innførte omsetningspåbudet for drivstoff, som stiller krav til en minsteandel

biodrivstoff av den totale drivstoffomsetningen, og som krever dokumentasjon av minimum klimagevinst

ved biodrivstoffet. Et annet eksempel er arbeidet som nå gjøres av Zero Emission Buildings (ZEB) i Norge,

hvor sentrale aktører i byggebransjen lager en metodikk for klimaspor for byggematerialer med henblikk på

å utvikle nullutslippsbygninger.

Casestudien vi har utført i første fase av prosjektet, har vist at det er mulig å skaffe oversikt over de viktigste

klimagassutslippene i varens verdikjede og identifisere mulige tiltak for klimakutt. Det kan være vanskelig å

få eksakte tall for klimagassutslipp i varekjeden. Grunnet samproduksjon på fabrikker og felles transport av

varer må noen utslipp beregnes andelsmessig. For produkter med innsatsfaktorer fra landbruksprodukter,

som bomull, vil utslippene av lystgass fra landbruksjorda ikke være mulig å måle eksakt. Dette er imidlertid

ikke et argument mot å innføre et system for beregning og dokumentasjon av klimaspor. Derimot taler det

for en konsentrasjon rundt tiltakene som kan settes inn for å redusere utslippene i kjeden og virkemidler

som kan utløse det. Det illustrerer også behovet for å bistå bedrifter med ekstern kompetanse à la organisasjonen

Carbon Trust i Storbritannia.

Tiltak for reduserte klimagassutslipp i produktkjeden utover myndighetskrav må som regel forventes å innebære

en ekstrakostnad for den enkelte produsent og produkt, mens samfunnet som helhet som får besparelsene,

i form av unngåtte klimaskader på lang sikt. Med mindre klimainvesteringene gir muligheter til ekstra

inntekter vil klimatiltak derfor kunne svekke bedriftens konkurranseevne, ved at produksjonen fordyres

eller ved at arbeidstidsressurser brukes på klimatiltak framfor på bedriftens kjernevirksomhet. En hovedutfordring

er derfor å finne mekanismer som kan utløse reduserte utslipp i hele produktkjeden. Tre ulike typer

tiltak kan identifiseres:

Myndighetskrav

Et eksempel på myndighetskrav er klimakravene i bærekraftskriteriene for biodrivstoff i EUs fornybardirektiv,

som i Norge skal knyttes til omsetningspåbudet for drivstoff som alt er innført. Tilsvarende myndighets-

40 • På vei mot nullutslipp av klimagasser fra varer


krav kan være mulig for andre produkter og knyttes til dokumentasjonssystemer og/eller avgiftsbelegging.

Dette vil være et effektivt virkemiddel som kan sørge for forbedringer hos alle produsenter, men kan være

mer tidkrevende å få til enn andre mer frivillige ordninger.

Merkeordninger

Det finnes mye erfaring med merkeordninger på andre områder enn klima, som fair-trade, økologisk mat

og økologisk bomull. Flere land, som Storbritannia, har miljømerker for klima, mens i Norge er det generelle

miljømerket Svanen den mest omfattende merkeordningen for produkter. Merkeordninger gir mulighet for

ekstra etterspørsel og kan gi større betalingsvillighet som i sin tur vil utløse klimakutt i produksjonskjeden.

Mange ulike merkeordninger kan være forvirrende for forbrukere, og frivillige merkeordninger har erfaringsvis

begrenset gjennomslagskraft og kan dermed ha for liten effekt til å utløse tilstrekkelige klimagassreduksjoner.

I vurderingen av merkeordninger for klimaspor er det viktig å skille mellom effekten for ulike

målgrupper, som større innkjøpere og alminnelige forbrukere. En frivillig merkeordning, som for eksempel

viser de beste produktene etter gitte kriterier, kan spille en rolle i en tidlig fase, før det senere blir innført

obligatoriske virkemidler.

Endring av innkjøperadferd

Stiftelsen Miljøfyrtårn, ulike bransjeinitiativer og konsernspesifikke programmer (CSR) er ulike måter å skape

insentiver til endring hos vareprodusenten. Miljøfyrtårnbedrifter må etterspørre varer med lav miljøbelastning

som en del av miljøfyrtårnprogrammet, og skaper dermed etterspørsel. Krav om miljødokumentasjon

fra underleverandører er med å synliggjøre miljøbelastning i varekjeden, og miljøvennlige produkter premieres

og letter adferdsendring hos produsenten. Bransjenormer eller bedriftsinterne CSR-programmer

kan fungere på samme måte. På andre områder har bransjeinitiativer som Initiativ for etisk handel påvirket

kunnskap og handlingsmønstre i bedrifter.

På vei mot nullutslipp av klimagasser fra varer • 41


11 Videre arbeid

Det gjenstår fortsatt mye arbeid fram til et godt system for klimaspor og klimagassreduksjoner fra varekjeder

er på plass. I fase to av prosjektet vil vi konsentrere oss om følgende arbeidsoppgaver:

Involvering av bransjen

• Involvere flere bransjeaktører, blant annet gjennom å arrangere workshop på bakgrunn av erfaringene

fra fase én.

• Ta initiativ med en eller flere aktører for å få i gang mer omfattende bruk av klimaspor i Norge.

Informasjons- og kommunikasjonsarbeid

• Arrangere et åpent seminar om klimaspor.

• Gjennomføre en møterunde for å spre informasjon om mulighetene for og nødvendigheten av klimaspor

og klimakrav til produkter.

• Utarbeide en kommunikasjonsstrategi for å nå fram med informasjon om klimaspor overfor sentrale

målgrupper.

• Lage en endelig rapport for prosjektet, i form av en utvidelse og forbedring av rapporten fra fase én.

Vi vil også vurdere å lage en engelsk versjon, dersom det viser seg nyttig å spre resultatene fra arbeidet

internasjonalt.

Kartlegging og standard for klimaspor

• Her vil vi gjennomføre casestudier for et noe beredere spekter av varer. Mulige bransjer/produktgrupper

kan være leker, elektronikk, bil, mat, byggematerialer. Selv om vi ønsker å se på noen flere

produktgrupper, vil vi fokusere på å realisere klimaspor innenfor én bransje framfor å kartlegge flest

mulig produktgrupper.

• Arbeidet skal komplementere arbeidet som gjøres av Standard Norge og ISO for å utvikle standarder

for beregning og dokumentasjon av klimaspor. Her vil ZERO konsentrere seg mer om tiltak for utslippskutt

og nullutslippsløsninger og om å få tatt i bruk standarden for klimaspor.

Oppfølging av andres arbeid

• Vi vil følge SNs og ISOs arbeid for nasjonal og internasjonal standard for klimaspor, og på arbeid i andre

land for videreutvikling av standarder, merkeordninger og prosesser, med henblikk på å etablere

samarbeid mellom ulike ordninger.

Vurdering av egnede virkemidler

• Utrede og analysere virkemidler som kan muliggjøre gjennomføring av utslippsreduksjoner i

varekjeden.

Gransking av store innkjøpere

• Undersøke nærmere hvordan klimakrav kan inkluderes bedre i krav til innkjøp både hos offentlige

og store private innkjøpere.

42 • På vei mot nullutslipp av klimagasser fra varer


Referanser

Audi balanced mobility, 2011.

http://www.volkswagenag.com/vwag/vwcorp/info_center/en/themes/2011/05/Audi_balanced_mobility___The_route_to_CO2-neutral_mobility.html

http://www.volkswagenag.com/vwag/vwcorp/info_center/en/themes/2011/05/Audi_balanced_mobility___The_route_to_CO2-neutral_mobility.-bin.acq/qual-MarginalParSys.Single.Component.0001.

ContextBoxImageTeaser.0001.DownloadFile/Audi%20balanced%20mobility%20-%20en.pdf

Biofuels in Ships. ZERO rapport. http://www.zero.no/publikasjoner/biofuels-in-ships.pdf/at_download/file

Bærekraftig biodrivstoff. Rapport, ZERO 2010.

http://www.zero.no/publikasjoner/berekraftig-biodrivstoff-et-avgjoerende-klimatiltak

Carbon Trust Standard Carbon footprint spreadsheet, CTSC_spreadsheet_v3.0 © The Carbon Trust January

2011.

Edgar G. Hertwich og Glen P. Peters: Carbon Footprints of Nations: A Global, Trade-Linked Analysis;

Environmental Science & Technology; 2009; 43 (16), ss. 6414-6420; juni 2009; DOI: 10.1021/es803496a

ForUM, 2008. Skitne Klær. Rapport utgitt av temagruppe for bærekraftig produksjon og forbruk for utvikling

og miljø og Norges Naturvernforbund.

Gjermund Stormoen. Daglig leder Debio. Personlig kommunikasjon mai.2011

Glen P. Peters, Jan C. Minx, Christopher L. Weber, and Ottmar Edenhofer. Growth in emission transfers via

international trade from 1990 to 2008.

Technical University Berlin, Science and Technology Policy Institute i Washington DC, Carnegie Mellom

University i Pittsburgh, Potsdam Institute for Climate Impact Research og CICERO Senter for klimaforskning.

http://www.pnas.org/content/108/21/8903.full.pdf+html,

http://www.cicero.uio.no/webnews/index.aspxid=11541

Intergovernmental Panel on Climate Change (2007): Climate Change 2007, the Fourth Assessment Report

(AR4).

INSA – KanEnergi AS. 2009. Vurdering av biotransportsektoren.

Knut Jonassen, prosjektleder for miljø i Standard Norge.

Produktforskriften. Forskrift om begrensning i bruk av helse- og miljøfarlige kjemikalier og andre produkter.

http://www.lovdata.no/cgi-wift/ldlesdoc=/sf/sf/sf-20040601-0922.html

Produktkontrolloven. Lov om kontroll med produkter og forbrukertjenester http://www.lovdata.no/all/hl-

19760611-079.html,

Standard Norge, 2009. Bruk og utvikling av standarder for klimamerking av produkter, Redskap for en bærekraftig

klimapolitikk.

På vei mot nullutslipp av klimagasser fra varer • 43


Standard Norge, 2010. Produkters klimaspor – Kvantifisering og kommunikasjon, nyhetsbrev.

Steven J. Davis og Ken Caldeira. Consumption-based accounting of CO2 emissions; PNAS mars 2010, doi:

10.1073/pnas.0906974107.

St.meld. nr. 10 (2008–2009) Næringslivets samfunnsansvar i en global økonomi.

Stormberg, 2008. Carbon Footprint Analysis with Action Plan, Stormberg, Summary report. Produced by

CO2focus AS, April 2008. http://www.stormberg.no/Global/Samfunn/Klimarapport%2008%20engelsk.pdf

Teknologirådet, 2008. Maten klimaspor. Rapport 1-2008. http://www.teknologiradet.no/Matens_klimaspor_

Rapport_web_fPhbl.pdf.file

The International Energy Agency: Energy Policies of IEA Countries - Turkey- 2009 Review: http://www.iea.

org/textbase/nppdf/free/2009/turkey2009.pdf

The Economist, 2011. Following the footprints. Artikkel. http://www.economist.com/node/18750670

Working with Continental Clothing. Product carbon footprinting in practice. The Carbon Trust, Case Study

CTS056, 2008.

http://www.earthpositive.se/pdf/Carbon%20Trust%20case%20study%20of%20Continental%20Clothing.

pdf

Nettsider:

CottonToday.

Debio, www.debio.no

http://cottontoday.cottoninc.com/natural-resources/energy/

GOTS, http://www.global-standard.org/the-standard/gots-version-3.html

McKinsey Quarterly, http://www.mckinsey.com/clientservice/sustainability/pdf/Climate_change_and_supply_chain_management.pdf

Mester Grønn sine hjemmesider: https://www.mestergronn.no/kvalitet

Miljømerking, http://www.ecolabel.no/produkter/

Oikos, http://www.oikos.no/newsread/news.aspn=5553&wce=

Statistisk Sentralbyrå, utslipp av klimagasser, nasjonal tall: http://www.ssb.no/klimagassn/

Volvo, 2007. http://www.volvotrucks.com/trucks/norway-market/no-no/newsmedia/pressreleases/pages/

press_article.aspxpubid=7939

The Department for Environment, Food and Rural Affairs (2011): http://www.defra.gov.uk/environment/business/products/roadmaps/clothing/documents/clothing-action-plan-feb10.pdf

http://www.volvogroup.com/group/global/en-gb/responsibility/envdev/env_work/production/co2_neutral/Pages/co2_neutral_factories.aspx

44 • På vei mot nullutslipp av klimagasser fra varer


Vedlegg

Om Varner-Gruppen

Varner-Gruppen As er en betydelig aktør innen tekstilhandel i Norge, med om lag 17 prosent av markedet

og med rundt 500 butikker over hele landet. Konsernet har elleve forskjellige kjedekonsepter og rundt 1.100

butikker i Nord-Europa. Konsernet er etablert i Sverige, Finland, Danmark, England, Tyskland, Island, Latvia

og Polen i tillegg til Norge. Varner-Gruppen eier ingen tekstilfabrikker selv, men kjøper varer fra om lag 400

fabrikker, hovedsakelig i Asia og Tyrkia.

Varner-Gruppen har en uttalt samfunnsstrategi der de er opptatt av at klærne deres blir produsert på en

etisk forsvarlig måte. I 2005 etablerte konsernet et operativsystem for kontroll av arbeidsforholdene ved

fabrikkene. Det uføres inspeksjonene ved fabrikkene av et internasjonalt kontroll- og sertifiseringsselskap,

og dette er med på å danne grunnlag for viktige forbedringstiltak på produksjonsstedene. Varner-

Gruppen er medlem av Initiativ for Etisk Handel (IEH) og Business for Social Responsibility (BSR). 66

Varner vedtok i 2008 en miljøhandlingsplan der formålet er å redusere egen negativ miljøpåvirkning.

Arbeidet i forlengelse av planen har hovedsakelig gått ut på å innføre bruk av mer miljøvennlige kjemikalier.

Varner ønsker å arbeide videre med tiltak som gjøre konsernet mer miljø- og klimavennlig innen områder

som energi, avfall og varetransport.

66 Fra Varner sin hjemmeside.

På vei mot nullutslipp av klimagasser fra varer • 45


Carbon Trust Standard Carbon footprint spreadsheet

46 • På vei mot nullutslipp av klimagasser fra varer


På vei mot nullutslipp av klimagasser fra varer • 47


48 • På vei mot nullutslipp av klimagasser fra varer


På vei mot nullutslipp av klimagasser fra varer • 49


50 • På vei mot nullutslipp av klimagasser fra varer


På vei mot nullutslipp av klimagasser fra varer • 51

More magazines by this user
Similar magazines