Fulltekst - Norsk entomologisk forening

Insekt-Nytt 24 (2/3) 1999
biolo giske mangfoldet er enormt. Dette fikk
meg til å åpne øynene for det som skjer med
kultur land skapet vårt, og hvordan insek tene
ter seg i dette bildet.
Det er svidd av ganske mange kroner til
forsk ning på insekter i kulturlandskap,
også i Norge, men resultatene synes magre.
Riktignok har det kommet artikler i
fine in ter nasjo nale - og sikkert for Norges
Forsk ningsråd «riktige» - tids skrift. Men
dessver re er problemene med slike ar tik ler
at resul ta tene gjerne går både forvaltning og
menig mann hus forbi. Videre er det bemerkelses
ver dig få entomo loger som snapper
opp slikt. Mye av forskninga er for holdsvis
ge ne rell, og foku serer på kun en eller noen
få arter. De invol verte for skerne har vanligvis
særdeles slett arts kunn skap, samt liten
kunnskap om artenes utbre delse og biologi
her til lands. Noen studier på enkelt arter kan
likevel fremheves, som f.eks. stu diene av
våre Parnassius-arter, samt under sø kel sene
på Vortebiter (Dec ticus verru ci vo rus). Sistnevnte
har blitt et klassisk eksempel på en
art som nå taper å grunn av end ringene som
nå skjer i jord bru kets kultur landskap.
Ser vi på den revi der te rødlista som kom i
1999, går habitater som eng og kul turmark
hyppig igjen som leveområder for forholdsvis
mange av de rødlistede insekt artene.
Videre er en rekke arter nå opp ført med
trusselen «gjengroing», noe som må sees
på som et resultat av de forandringer som
nå skjer. Bak begrepet ligger selv føl ge lig
tap av kultur enger fordi slått og beite uteblir,
eller at de gjødsles. Alt dette igjen på grunn
av endrede drifts former i jord bru ket, fordi
bonden ønsker høyere avkastning. Vi er inne
i en ond sirkel, selv om vi ut mer ket godt vet
at ingenting vok ser inn i him melen. Hvor
mye skal drifts formene tynes for at vi skal ha
billig mat - det må si stopp en gang. I Frankrike
er opp røret blant gras rotbøndene i full
gang. Derfor er det på høy tid å gjeninnføre
flere av de gamle drifts formene. Slåtten som
nå nærmest har blitt fullstendig borte, bør
komme til sin rett igjen. Dette var mange
steder en kollektiv tradisjon, der bøndene
samlet seg og tok eng for eng. Kanskje er
dette vanskelig å få gjen innført i den kyniske
tida vi nå er inne i, der folk har begravet begreper
som soli daritet, og egoistisk søple-TV
er på mo ten (e.g. Robin son ekspedisjonen).
Dyre ne må i mye større grad slippes ut på
beite igjen. Høyst sann synlig har vi mange
for deler av dette, ikke bare for å ivareta
det biologiske mang foldet, men også for
vår egen helse, og ikke minst også for våre
hus dyrs helse. Istedenfor å fôre husdyr med
oppmalte dyrekadavre, kunne det kanskje
vært en ide å sende dyrene ut sommers tid, og
fôre dem med grass fra slått gjennom vinteren.
Da hadde vi kanskje stått bedre rustet til
å møte trusler som bl.a. kugalskap.
Til dette heftet har jeg invitert en del entomologer
som jeg vet jobber med arter knyttet
til kultur lanskap og problemer rundt
dette. Jeg håper likevel at andre entomo loger
som ikke har kom met med denne gang
kan bidra etterhvert. Vi er noe på etter skudd
med bladet, og skal vi ta igjen dette etterskuddet
er det viktig at vi får inn stoff.
Lars Ove Hansen
Redaktør
2