merkehåndboka - Hordaland fylkeskommune

hordaland.no

merkehåndboka - Hordaland fylkeskommune

merkehåndboka

Håndbok for tilrettelegging og merking av turruter

i fjellet, skogen og langs kysten.

Utgitt av Den Norske Turistforening › Forbundet KYSTEN › Friluftsrådenes Landsforbund


merkehåndboka

Håndbok for tilrettelegging og merking av turruter

i fjellet, skogen og langs kysten.

Utgitt av

Den Norske Turistforening,

Forbundet KYSTEN og

Friluftsrådenes Landsforbund

2009


FOTO: julie maske

Forord

Denne boka erstatter «Merkehåndboka – Håndbok for tilrettelegging og m erking

av turruter i fjellet, skogen og langs kysten», utgitt av Den Norske

Turistforening (DNT), Forbundet KYSTEN (FK) og Friluftsrådenes Landsforbund

(FL) i 2002. Bakgrunnen for samarbeidet mellom disse tre organisa sjonene er det

felles arbeidet med å utvikle kystleder.

Boka er først og fremst en oppdatering fra 2002-utgaven. I tillegg har den blant

annet omtalt følgende temaer; verneområder, universell utforming og bruk av GPS i

planleggingen av turruter.

Viktige bidrag er gitt fra en redaksjonsgruppe bestående av:

Lise Havik og Frode Sandvik, Den Norske Turistforening (DNT)

Ivar Otto Myhre, Forbundet KYSTEN (FK)

Lise-Berith Lian, Friluftsrådenes Landsforbund (FL)

Nils-Yngve Berg, Direktoratet for naturforvaltning (DN)

Frode Sandvik har også stått for illustrasjonene i boka.

Den Norske Turistforening, Forbundet KYSTEN og Friluftsrådenes Landsforbund

oppfordrer alle som tilrettelegger turstier og kystleder til å bruke retningslinjene

i sitt arbeid. På den måten oppnår vi enhetlig og miljøvennlig tilrettelegging og

merking som gjør det lett for publikum å bruke tilbudene uavhengig av kommune

og hvilken organisasjon som er ansvarlig.

Hele Norges tursjokolade

I over 70 år har Freia Kvikk Lunsj vært forbundet med turer i skog og mark. Hele

Norges tursjokolade har alltid vært opptatt av at også fremtidige generasjoner

skal ha gleden av turtradisjoner og positive naturopplevelser, og har derfor inngått

et langsiktig samarbeid med Den Norske Turistforening. Det står stor respekt av

det arbeidet som legges ned på frivillig basis for å legge tilrette for turgåerne.

Kvikk Lunsj har nå valgt å sette fokus på dugnadsarbeidet både internt, eksternt og

i samarbeid med DNT for å kunne fortelle om det arbeidet dere legger ned.

Oslo februar 2009

Anne Mari Aamelfot Hjelle, DNT

redaktør

Til alle som gjøre det mulig,

takk for turen!

Merkehåndbok 5


Innhold

FORORD s. 8

INNLEDNING

› Ulike faser s. 8

› Hvordan oppsto stiene s. 8

› Dagens tilrettelegging og merking s. 9

› Bedre tilgjengelighet s. 10

DEL 1.

LOVGRUNNLAG OG ANDRE FORUTSETNINGER

Kulturminner s. 11

Verneområder s. 11

Allemannsretten s. 13

› Innmark og utmark s. 13

› Ferdsel med båt s. 15

› Hevd s. 15

Rett til rasting, opphold og bading s. 16

Krav til ferdselskultur s. 16

Tilrettelegging og merking s. 16

Samarbeid med kommunen etter plan-og bygningsloven og friluftsloven s. 17

Gjerder og gjerdehold s. 18

Sikkerhet og erstatningsansvar s. 18

Avtaler - tinglysing s. 19

DEL 2.

PLANLEGGING AV TURRUTER

Grovplanlegging av traseen s. 20

Detaljplanlegging s. 22

› Sommerruter og kyststier s. 22

› Vinterruter s. 23

› Kystleder s. 24

Godkjenning og tillatelser s. 25

Oversikt over aktuelle instanser s. 26

Oppdatering av kart- og rutebase s. 27

DEL 3.

PRAKTISK ARBEID; TILRETTELEGGING OG MERKING

Sommerruter og kyststier s. 29

› Rydding s. 29

› Tilrettelegging s. 30

› Passering av myrer og andre våte områder s. 30

› Passering av bekker og elver s. 32

› Erosjonsvern s. 36

› Passering av gjerder s. 37

› Merking s. 38

› Merking i skog, lavland og langs kysten s. 38

› Merking i fjellet s. 41

› Varding s. 43

› Staker s. 45

› Skilting s. 46

› Informasjonstavler s. 51

Vinterruter i fjellet s. 52

› Kvisting s. 52

› Fastmerking s. 52

› Informasjon s. 52

Vinterruter i skog s. 53

› Merking s. 53

› Informasjon s. 54

Overnattingssteder s. 55

Rasteplasser s. 55

Nærmere om kystleder s. 56

› Båter s. 56

› Brygger og fortøyningsplasser s. 56

› Informasjon s. 57

DEL 4.

VEDLIKEHOLD OG NEDLEGGING AV RUTER

Vedlikehold s. 58

› Vedlikehold av turstier s. 58

› Vedlikehold av kvistede løyper s. 58

Nedlegging av ruter s. 59

VEDLEGG

1. Nødvendig utstyr og verktøy i tilretteleggingsarbeidet s. 60

2. Lovgivning som har betydning for turruter s. 61

3. Retningslinjer for opplegg og gjennomføring av dugnader s. 64

4. Rapport fra dugnader s. 66

5. Spillemidler til nymerking og remerking av sommerruter i fjellet s. 67

6. Eksempelavtaler for tilrettelegging og merking av turstier og skiløyper s. 69

LITTERATUR s. 77

INTERNETTSIDER s. 77

ADRESSER s. 80

67 Merkehåndbok Merkehåndbok 67


Innledning

I denne håndboka forutsetter vi at turrutene skal tilrettelegges med standard som

en sti, dvs. at vegetasjon fjernes, samt at det bygges nødvendige klopper, bruer, gjerdeklyvere

og lignende. Boka gir felles retningslinjer og praktiske råd for arbeidet.

Bruken av disse må imidlertid tilpasses forholdene i det enkelte tilfelle. For den som

ønsker mer informasjon og bakgrunnskunnskap, viser vi til litteraturlisten bak i boka.

I en del tilfeller ønsker en å tilrettelegge turrute med standard som turvei. Det

innebærer at grunnen opparbeides i minst 1,5 m bredde og som regel at traseen

gruses. Opparbeiding av turveier er langt mer omfattende tiltak enn tilrettelegging

av stier. Det setter dermed andre krav til planlegging, grunneieravtaler og gjennomføring

av arbeidet. Arbeidet med turveier omtales ikke nærmere i denne håndboka.

For informasjon, kontakt kommunen.

Ulike faser

Enten en skal tilrettelegge nye kystleder, vinterruter eller turstier langs kysten, i

skogen eller på fjellet, er fremgangsmåten i prinsippet den samme.

Fasene i arbeidet kan deles inn i:

› Grovplanlegging av traseen – se del 2

› Detaljplanlegging – se del 2

› Godkjenning og tillatelser – se del 2

› Praktisk arbeid; tilrettelegging og merking – se del 3

› Vedlikehold og nedlegging av ruter – se del 4

Tilrettelegging og merking av stier og andre ferdselsårer er en viktig del av friluftslivsarbeidet.

Enkelt og med små kostnader stimulerer en gjennom dette til tradisjonelt

friluftsliv med stor verdi for trivsel og helse. Turer i skog og mark gir natur- og

kulturopplevelser som gir grunnlag for forståelse av menneskets avhengighet av

naturen, og dermed utvikles et miljøpolitisk engasjement. Turer på ski, til fots eller

med båt gir overskudd, livsglede og kreativitet. Den Norske Turistforening (DNT),

Forbundet KYSTEN (FK) og Friluftsrådenes Landsforbund (FL) ønsker at enda flere

skal oppdage dette.

Hvordan oppsto stiene

Fra uminnelige tider, helt fra vi fikk bosettinger i Norge, har det vært ferdsel til vanns

og til lands. Veidefolk og fiskere, falkefangere, bønder med varebytte på vei til markedsplasser,

pilegrimer, handelsmenn som førte sine varer, fedrifter, hestehandlere,

konger, embedsmenn, biskoper, prester og futer fraktet av bønder med skyssplikt,

malm- og kullkjørere på vei til smelteverk, tømmerkjørere på vei til sagbruk og plankekjørere,

lensmenn, militære, postførere, folk og fe på buferd, skogsarbeidere, tømmerfløtere,

bureisere, omstreifere, og mange, mange flere. Fra 17-hundretallet ser

vi også diktere, billedkunstnere, naturforskere, industrigründere og kraftutbyggere.

Ferdselen gikk over fjellvidder og gjennom skogstrekninger, mellom bygder, grender,

byer og gårder. Slepene over fjellet ble brukt gjennom hundrer av år, og skapte

spor. I skogene ser en minner av de gamle ledene og transportveiene, slik som

ridesteiner, enkle murer eller hulveier slitt ned i terrenget. De viktigste rutene i fjellet

var merket med steiner, staker og varder, og det var bygd bruer og vadesteder.

Mange av de gamle ferdselsveiene er for lengst forsvunnet. Likevel er det mange

igjen, som i dag ligger som ferdselsminner. En stor del av dem er i bruk som ledd

i rutenettet, og bevares gjennom turgåernes ferdsel og skjøtsel som skjer i regi av

organisasjoner og kommuner over hele landet. Noen sleper og anlegg er fredet

som kulturminner, og her er merking og andre inngrep ikke tillatt.

Dagens tilrettelegging og merking

Den Norske Turistforening har lange tradisjoner med å varde og merke turruter

i fjellet. En rekke turistforeninger, idrettslag og andre organisasjoner, friluftsråd,

destinasjoner og kommuner har merket turstier og turveier i skogsområder og

nærområder. DNT, FK og FL samarbeider om utvikling av kystleder. Merkingen

har til nå hatt som hovedformål å vise vei gjennom et turområde. Enkelte reiselivsdestinasjoner

merker spesielt interessante turruter med ulike farger i forhold til

vanskelighetsgrad.

Tradisjonelt har det meste av arbeidet med tilrettelegging og merking for friluftsliv

foregått som dugnadsarbeid. Dugnaden har en egenverdi. Verdifullt arbeid blir

utført med små kostnader, og dugnad bidrar også til at folk får et ”eierforhold” til tiltaket.

Det kan minske faren for hærverk. Vi vil imidlertid presisere at en i dugnadsiveren

ikke må glemme nødvendige tillatelser, kravene til naturvennlig tilrettelegging

og plassering av ansvar for fremtidig vedlikehold.

Tilrettelegging og merking skal foregå slik at folk flest kan ferdes trygt. Enhetlig

merking på tvers av kommunegrenser og uavhengig av organisasjon er viktig for å

unngå misforståelser og usikkerhet hos brukerne.

Områdene som tilrettelegges og merkes, er naturområder der vår aktivitet skal

påvirke naturgrunnlaget minst mulig. Alle tiltak skal i størst mulig grad tilpasses

naturforholdene og inngrep må gjøres så små som mulig. Det er viktig at merking

og skilting ikke skjemmer kultur- og naturlandskapet. I denne merkehåndboka har

disse hensynene vært lagt til grunn.

Turområdene skal også kunne brukes av grunneier og andre rettighetshavere

i næringsmessig sammenheng. Gjensidig respekt for de rettigheter og plikter

89 Merkehåndbok Merkehåndbok 89


Lovgrunnlag og andre forutsetninger del 1.

begge parter har, er nødvendig grunnlag for et godt samarbeid. Tidlig kontakt med

grunneier gir som regel et godt og fruktbart samarbeid til beste for alle parter.

Ved kanalisering av ferdselen gjennom tilrettelegging og merking kan man unngå

sårbare områder og redusere interessekonflikter.

Valg av traseer er en avgjørende fase i arbeidet. Det er her de fleste hensyn og

interesseavveininger gjøres. Samarbeid, kunnskap, erfaring og sunn fornuft er

viktige stikkord for dette arbeidet. Det er viktig å utvikle en samlet plan for lengre

strekninger eller større områder. Gamle ferdselsårer byr ofte på fine kultur- og

naturopplevelser, og mye taler for at våre forfedre var vel så flinke som oss til å finne

frem til de mest hensiktsmessige traseene.

Alle disse momentene og interesseavveininger er nærmere omtalt og konkretisert

i håndboka. Vi gjentar oppfordringen til alle om å legge denne håndboka til grunn

for arbeid med tilrettelegging og merking av turstier, turveier og kystleder.

Bedre tilgjengelighet

På alle samfunnsområder kommer det nå retningslinjer om universell utforming.

Dette gjelder også i friluftsområder og langs ferdselsårer i skog og mark og på fjellet.

Naturens topografi gjør at universell utforming ofte er umulig uten å redusere

naturkvalitetene, men der det er naturlig og mulig bør stier og løyper, på en enkel

og naturvennlig måte tilrettelegges for så mange som mulig. I den sammenhengen

er det blant annet viktig å tenke på trasévalg, ryddebredde- og høyde, behovet for

enkle stubber eller steiner til å hvile seg på i bratt terreng og bruk av merkefarge.

Rød-grønn fargeblind er den mest vanlige formen for fargeblindhet, og gjør det

vanskelig å skille rødt og grønt fra brun-grått, spesielt i gråvær. Om lag 10% av

mennene og 1% av kvinnene er fargeblinde. Egenskapen er arvelig, slik at for familiemedlemmer

på tur, kan dette utgjøre et reelt problem å finne rødmerker.

Universell utforming defineres i temarapport fra Miljøverndepartementet november 2007 slik:

«Universell utforming – Begrepsavklaring» Universell utforming er utforming av produkter og

omgivelser på en slik måte at de kan brukes av alle mennesker, i så stor utstrekning som mulig, uten

behov for tilpasning og en spesiell utforming.

I Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven fastslås det en plikt til å sikre universell utforming så

langt det ikke medfører uforholdsmessig byrde. Dette gjelder blant annet kostnader, virksomhetens

økonomi, tilretteleggingens effekt, offentlig art, sikkerhetsmessige hensyn og vernehensyn – og

listen er ikke en uttømmende angivelse. Loven er gjeldende fra 1. januar 2009.

Kulturminner

Kulturminner og kulturmiljøer og det disse kan fortelle er viktig for forståelsen og

opplevelsen av landskapet, historien og stedene langs turrutene.

Arbeid med turruter kan berøre kulturminner. Alle arkeologiske kulturminner fra

før 1537, byggverk fra før 1650 og samiske kulturminner som er eldre enn 100

år, er automatisk fredet, dvs. at de er fredet ved lov (kulturminneloven). Også nyere

kulturminner kan være fredet eller verneverdige.

Bare en del av de arkeologiske kulturminnene er registrert hittil. Uten et øvet øye er

det samtidig svært lett å skade slike kulturminner.

Å skade eller å fjerne kulturminner vurderes som miljøkriminalitet og er straffbart.

Dette gjelder både kjente og ukjente kulturminner.

Det finnes to store nasjonale databaser over kulturminner:

› ASKELADDEN omfatter alle registrerte kulturminner fredet etter kulturminneloven,

og listeførte kirker oppført mellom 1650 og 1850.

› Nasjonalt Bygningsregister (GAB/SEFRAK). Her er det registrert mange

byggverk som er verneverdige uten å være fredet. Dette gjelder verneverdige

byggverk fra før 1900 (fra før 1945 i Finnmark og Nord-Troms).

Kulturminneetater er Fylkeskommunene og Sametinget med sine distriktskontorer.

Disse gir hjelp og nærmere opplysninger om kjente kulturminner i et område, og

også om det kan finnes kulturminner som ennå ikke er registrert. Også kommunene

har tilgang til databasene, og kan formidle kontakt til kulturminneetatene i

fylkeskommunene og Sametinget.

Verneområder

Ulike verneformer

Vern av natur er blant annet forankret i naturvernloven. Naturreservat er den

strengeste formen for områdevern og opprettes for å ta vare på urørt, egenartet

eller spesiell natur. De fleste naturreservater er mindre områder som er opprettet

gjennom tematiske verneplaner, f.eks. verneplaner for barskog, myr, sjøfugl og

våtmark. Nasjonalparker opprettes bl.a. for å ta vare på og sikre for almenhetens

bruk av større urørte eller vakre naturområder. Jotunheimen nasjonalpark og Rago

nasjonalpark er slike områder. Nasjonalparker ligger hovedsakelig på statsgrunn.

10 Merkehåndbok Merkehåndbok 11


Lovgrunnlag og andre forutsetninger

Lovgrunnlag og andre forutsetninger

Landskapsvernområder opprettes for å ta vare på egenartede eller vakre natur- eller

kulturlandskap. Landskapsvernområde brukes bl.a. for å ta vare på kulturlandskap

i aktiv bruk der det drives for eksempel stølsdrift og beitebruk. Ved utgangen av

2008 var det 29 nasjonalparker, 177 landskapsvernområder og 1864 naturreservater

i Norge (utenom Svalbard). Totalt dekker dette ca. 14,5 % av Norges

landareal.

Verneprosess

Et verneområde vedtas i regjeringen (ved kongelig resolusjon). Fylkesmennene er

som hovedregel ansvarlig forvaltningsmyndighet for verneområdene våre, men i

dag har 70 kommuner fått delegert forvaltningsmyndighet for sine landskapsvernområder,

naturreservater og naturminner. Forvaltningsmyndigheten skal sørge for

f.eks. informasjon, økologisk skjøtsel og fysisk tilrettelegging der dette er nødvendig

av hensyn til verneformålet. Statens naturoppsyn er den offentlige tilsynsmyndigheten

for verneområdene.

Friluftsliv i verneområder

Friluftslivets plass i verneområdene er forankret i forarbeidene til naturvernloven.

Konklusjonen var at vi gjennom etablering av nasjonalparker både skal ta vare på

natur og sikre arealer for friluftsliv. I mange store verneområder er et nett av stier og

turisthytter akseptert og ønskelig, men i en del andre verneområder er det behov for

og ønskelig med en mindre grad av fysisk tilrettelegging (eks. Rago, Børgefjell).

For å hindre interessekonflikter mellom friluftsliv og naturverdiene er «sporløs ferdsel»

et mål i våre nasjonalparker. Samtidig er tilrettelegging i form av blant annet

stier, klopper, merking og skilting viktig for friluftslivet og den tradisjonelle bruken

i mange verneområder. Verneforskriftene har egne regler om bl.a. tilretteleggingstiltak

for friluftsliv. Generelt er det tillatt å merke og vedlikeholde eksisterende stier,

løyper, bruer og skilt. For etablering av nye klopper, bruer, skilt eller stier må det

søkes om tillatelse. Videre må det også søkes om tillatelse for eventuelt nødvendig

motorferdsel i forbindelse med tilretteleggingsarbeidet.

Etablering av nye stier kan være med på å fremme verneformålet f.eks. dersom den

kanaliserer ferdselen bort fra et sårbart område til et område med større tåleevne. I

tillegg kan forvaltningsmyndigheten legge om eller kreve fjernet merking av løyper

og stier av hensyn til naturmiljøet eller kulturminner. Flere av de større verneområdene

har egne forvaltningsplaner som gir mer utfyllende informasjon om regler,

forvaltningspraksis og tiltak for friluftsliv i det aktuelle området.

Allemannsretten

Allemannsretten er den rett alle og enhver har til ferdsel, høsting, opphold og

aktivitet i naturen uavhengig av hvem som eier grunnen.

Stikkordmessig har en rett til:

› Ferdsel i utmark, på sjøen og i vassdrag

› Ferdsel på åker og eng når marka er frossen eller snødekt i tiden

14.10 - 30.04

› Ridning og sykling på stier og veier i utmark

› Å slå opp telt i utmark i to døgn, dog ikke nærmere enn 150 m fra

bebodd hytte eller hus

› Å plukke ville blomster i utmark

› Å plukke ville bær og sopp i utmark, unntatt på moltebærland i Nord-Norge

Bruk av utmark må skje hensynsfullt og varsomt. Motorferdsel i utmark er ingen

allemannsrett, og krever samtykke fra grunneier og dispensasjon fra loven.

De viktigste allemannsrettene er lovfestet i friluftsloven av 28. juni 1957, sist endret i

1996. Loven er en nedskriving av svært gamle sedvanerettsregler på dette området.

Disse er utviklet i et typisk jordbruks- og fangstsamfunn gjennom uminnelige tider

og tilpasset den bruk av rettighetene som moderne turisme og friluftsliv krever. Loven

av 1957 innførte ingen nye rettigheter i forhold til det som var gjeldende tidligere.

Allemannsrettene er grunnlaget for turistforeningens, andre organisasjoners og

myndighetenes arbeid med å fremme og utvikle friluftslivet i Norge. Her er retten til

fri ferdsel den viktigste.

HVALER-DOMMEN

I denne dommen fra 21.06.05 tar høyesterett standpunkt til blant annet spørsmålet om privat

sone rundt et anneks og kom til at denne ikke kunne være så stor som for hytte/hus og kom til at

ferdsel på en sti ca. 7 m fra et anneks ikke kunne anses som brudd på forbudet mot ferdsel i innmark.

Retten kom også med en prinsipiell uttalelse om at grunneiere som bygger i strandsonen,

må finne seg i å få allmennheten tettere inn på seg enn det som gjelder i områder hvor allmennhetens

behov for ferdsel er mindre.

Innmark og utmark

Retten til fri ferdsel avhenger av om det aktuelle arealet er utmark eller innmark.

På høyfjellet og i skogsområdene er det sjelden tvil om et område er utmark eller

innmark. Men i de tett utbygde kystområdene, særlig på Øst- og Sørlandet, kan det

12 13 Merkehåndbok Merkehåndbok 12 13


Lovgrunnlag og andre forutsetninger

Lovgrunnlag og andre forutsetninger

være tvil om et areal er utmark eller innmark og det kan være konflikter knyttet til

tolkningen. Her har det over mange år foregått en betydelig utbygging, ikke bare av

hytter, men også med brygger, plattinger, gjerder, tørkestativ, plener m.v. Dette har

medført en betydelig innskrenkning i de faktiske mulighetene til å utøve friluftsliv.

«FURUMOA-DOMMEN»

I en dom fra 1 juli 1998 har høyesterett tatt standpunkt til skillet mellom utmark og innmark på

en 13 da stor inngjerdet boligeiendom ved sjøen. Retten kom her til at ikke hele tomten kunne

være innmark, men bare omfatte den mer private sonen rundt huset. Det er antatt med henvisning

til andre kilder (sivilombudsmannen) at den private sonen rundt huset kan omfatte omtrent 1 da.

Retten kom også til at plen ikke var innmark og at gjerdene som var opptil 70 år gamle, kunne

fjernes. I dommen uttaler retten seg også til en rekke prinsipielle forhold rundt allemannsretten.

Hovedregelen i friluftsloven er at det er tillatt å ferdes til fots i utmark hele året. Retten

til ferdsel i innmark er mer begrenset både med hensyn til tid og sted. Sommerstid

må man her holde seg til veier eller stier i innmark. På dyrket mark er ferdsel kun

tillatt i tiden mellom 4. oktober og 30. april, og bare dersom marken er frosset eller

snølagt.

Innmark er, etter friluftsloven § 1a, gårdsplass, hustomt, dyrket mark, engslått,

kulturbeite og skogplantefelt, samt liknende område hvor allmennhetens ferdsel vil

være til utilbørlig fortrengsel for eier eller bruker. Hustomt omfatter ikke hele tomten/eiendommen,

men begrenses til den mer private sonen rundt bolighuset/hytta.

At eieren har en rekke installasjoner i strandsonen som moloer, båtslipp, utespiseplass,

flaggstang m.m., fører ikke uten videre til at arealene rundt og mellom disse

blir innmark. At allmennheten i 60 – 70 år hadde vært stengt ute av gjerder rundt

eiendommen fører ikke til at retten til lovlig ferdsel faller bort.

Begrepet dyrket mark er som regel uproblematisk i forhold til gårdsbruk, men

anvendt på boliger og hytter er det vanskeligere. Regelen er at begrepet dyrket mark

i friluftsloven tar sikte på markens produktive evne. Derfor vil ikke enhver opparbeidelse

av plen og andre kultiveringstiltak uten videre gjøre arealet til innmark.

Engslått er natureng som er gjenstand for regelmessig bruk i forbindelse med

gårdsdrift, mens kulturbeite er jord som er gjenstand for jevnlig kultivering for å

tjene som beitemark.

Skogplantefelt er bare å anse som innmark så lenge trærne er små, men når de når

knehøyde, vil arealet regnes som utmark. I stortingsmelding nr. 39 (2000 – 2001)

om friluftsliv tas det til orde for å oppheve forbudet mot ferdsel i skogplantefelt fordi

skadene er ubetydelige og fordi forbudet i liten grad praktiseres.

Ferdsel med båt

På sjøen er ferdsel med båt fri for enhver, også innenfor det området som vanligvis

regnes som underlagt privat eiendomsrett (2 m dyp.) Under slik ferdsel har en

også rett til å dra i land båt på strand i utmark for kortere tid. Det er ikke tillatt å

benytte kai eller brygge uten samtykke fra eieren eller den som har bruksretten.

Andre fortøyningsinnretninger som ringer, bolter o.l. i utmark kan benyttes dersom

de ikke benyttes av eieren, eller det ikke uttrykkelig er forbudt å benytte disse. For

oppankring av båter for overnatting gjelder de samme normer som i friluftslovens §

9, at det ikke må skje til «utilbørlig fortrengsel eller ulempe for andre». Ellers vil ikke

teltreglen i § 9 om 150 m og 2 døgn gjelde her ifølge høyesteretts avgjørelse av 1.

feb. 2007 (Yxney).

YXNEY-DOMMEN

I denne dommen fra 01.02.07 tar høyesterett standpunkt til vilkårene for å raste, trekke opp

båt, opphold og bading på en holme i forhold til en hytte beliggende under 150 m fra holmen

og på andre siden av sundet som dannes av land og holmen. Retten kom til at dette var lovlig og

at avstandskriteriet i § 8 ikke kunne anses som et selvstendig kriterium, men være en del av utilbørlighetsvurderingen.

Retten avviste også at teltregelen om 150 m avstand og 2 døgn kunne benyttes analogisk ved

overnatting i båt.

Retten kom i dommen med en rekke prinsipielle uttalelser om allemannsretten og at uttalelsen

i Hvaler-dommen (se nedenfor) om det spesielle med strandsonen ikke bare gjelder for ferdsel,

men også de andre allemannsrettighetene.

I vann og vassdrag er det fri ferdsel med båt, men det kan kreves betaling der det er

gjort tiltak for å lette ferdselen. Her kan det også være begrensninger med hensyn

til bruk av motor i henhold til lov om motorferdsel i utmark og vassdrag.

Hevd

Den frie ferdselen kan også være basert på hevd fra allmennhetens side i henhold

til hevdslovens § 8 annet ledd. Dette er mest aktuelt for stier og gamle ferdselsveier

over innmark. Forutsetningen for å hevde retten er blant annet at folk i en bygd,

grend eller by har benyttet retten som en bruksrettshaver i 50 år. Disse gamle ferdselsveiene

kan ikke stenges av grunneier, selv om stengningen ville være lovlig etter

andre regler. Dersom det skjer stengning eller oppstår tvist, har kommunen, etter

friluftslovens § 22, ansvaret for å ta opp slike saker på vegne av allmennheten.

14 15 Merkehåndbok Merkehåndbok 14 15


Lovgrunnlag og andre forutsetninger

Lovgrunnlag og andre forutsetninger

Rett til rasting, opphold og bading

Retten til rasting og bading er ikke like vid som adgangen til ferdsel selv om det er

utmark. Hovedregelen er at bading og rasting ikke kan skje når det skjer til «utilbørlig

fortrengsel eller ulempe for andre», jf. friluftslovens §§ 8 og 9.

Retten til bading i vassdrag er regulert i vannressurslovens § 16 som har samme

regel som friluftsloven. Enhver kan bade i elv, bekk eller innsjø i utmark når det ikke

er til utilbørlig fortrengsel for andre eller til annen skade (for eksempel for drikkevannsforsyning).

Krav til ferdselskultur

Selv om det er en rett til fri ferdsel og opphold i norsk natur, innebærer ikke dette en

frihet uten grenser. Friluftslovens § 11 gir en generell bestemmelse om ferdselskultur,

som gjelder for all type ferdsel og opphold i naturen. Det stilles krav om at man ved ferdsel

eller opphold på «annen manns grunn eller sjøen utenfor» skal opptre hensynsfullt

og varsomt, slik at det ikke voldes skade eller ulempe for grunneieren, bruker eller andre.

Hensynet til miljøet i vid forstand ble tatt inn i Friluftsloven ved revisjonen i 1996.

Tilrettelegging og merking

Alle typer tilrettelegging av turstier som fjerning av vegetasjon og steiner, bygging

av klopper og gjerdeklyvere, merking og skilting krever grunneiers og rettighetshavers

tillatelse. Det gjelder også der det offentlige er grunneier. I statsallmenninger

er det Statskog og fjellstyrene som gir tillatelser. Det er kun midlertidig merking

for orienteringsløp, skirenn o.l. som ikke krever slik tillatelse. Det er derfor viktig at

det tas kontakt med grunneiere og rettighetshavere eller utpekte representanter

for disse i området i god tid før arbeid med tilrettelegging og merking av turstier

settes i gang. Der det skal iverksettes andre tiltak, slik som bygging av bruer, foretas

naturinngrep etc., må også særskilt tillatelse innhentes til dette. Dette gjelder også

fremtidig vedlikehold av slike installasjoner.

Dersom en grunneier motsetter seg merking for lovlig ferdsel, er det fullt lovlig å

anvise ferdsel over eiendommen ved f.eks. skilt eller enkelt kart på naboeiendommen.

Dette kan gjøres der det er små eiendommer, og hvor det er lett å ha oversikt

over hvor traseen går videre.

Dersom en grunneier uten saklig grunn motsetter seg merking av sti i utmark,

gir friluftslovens § 35 såkalt inngrepsløyve, det vil si hjemmel for å gi tillatelse til

tilrettelegging og merking. Tillatelsen kan gis til både kommuner og organisasjoner.

Myndigheten til å gi tillatelse er delegert til Direktoratet for naturforvaltning.

Direktoratet vil også kunne gi veiledning i saksbehandlingen forut for søknaden.

Det ytes normalt ikke erstatning til grunneier for tilrettelegging og merking av

stier når bruken av disse følger friluftslovens regler. Det er bare der det kan påvises

økonomisk skade at det kan være aktuelt å vurdere erstatning. Normalt vil også

grunneier ha nytte av at stier og veier i utmark over hans eiendom merkes. Dette vil

redusere bruken og presset på de øvrige utmarksarealene på hans eiendom, idet de

fleste vil følge den merkede stien.

Samarbeid med kommunen etter planog

bygningsloven og friluftsloven

Turruter bør legges opp i samarbeid med kommunen og innarbeides i kommunedelplanene

for idrett og friluftsliv. Det er også viktig at kommunens planetat får

tilgang til kart over turrutene som merkes. Kommunen kan da legge traseene inn

i sitt øvrige kart- og planverk, og sørge for at stiene ikke blir ødelagt av bebyggelse

eller blir sperret på annen måte i sin arealplanlegging og byggesaksbehandling.

Dersom det er aktuelt å gjøre større tilretteleggingstiltak som bruer, klopper, større

skilt mv., vil disse kunne kreve tillatelse etter plan- og bygningslovens regler. Det er

her viktig å ta kontakt med den lokale bygningsetaten for å få veiledning om hvilke

tiltak som er meldings- eller søknadspliktige etter plan- og bygningsloven.

Kommunen kan, etter friluftslovens §§ 13 og 40, kreve at ulovlige stengsler blir

fjernet. Kommunen forplikter også å gi veiledning om hvorvidt et areal er utmark

eller innmark. Generelt skal kommunene etter friluftslovens § 22 arbeide for å

fremme allmennhetens friluftsinteresser. Direktoratet for naturforvaltning har

utarbeidet en håndbok for kommunene til bruk for behandling av ulovlige stengsler

for allmennheten. (DN-håndbok nr.14-2000)

Dersom det er svært viktig å få turstien frem, selv om det er innmark, kan kommunen

regulere stien og deretter med hjemmel i plan- og bygningslovens § 35

ekspropriere grunn eller rett til å anlegge tursti over privat eiendom.

16 17 Merkehåndbok Merkehåndbok 16 17


Lovgrunnlag og andre forutsetninger

Lovgrunnlag og andre forutsetninger

Gjerder og gjerdehold

I utmark i fjell- og skogområder er gjerder viktige ledd i husdyrholdet fra gammelt

av. Gjerdeholdet for slike formål er underlagt egen lovgivning for å hindre dyra

i å beite på innmark eller annen manns grunn. Det er derfor viktig at gjerder og

grinder som er i bruk for dette formålet, ikke blir ødelagt når det legges turstier i

slike områder.

Bygging av nye gjerdestiger/klyv og grinder er en del av tilretteleggingen, og bør tas

med i avtalen med grunneierne og rettighetshaverne der stien går i områder med

aktivt beite.

Sikkerhet og erstatningsansvar

Etter norsk rett har den enkelte turgåer selv ansvaret for sin sikkerhet ved ferdsel på

sjøen, i fjell, skog og mark. Verken grunneier, rettighetshaver eller tilrettelegger kan

normalt gjøres ansvarlig for skader som kan oppstå på mennesker og utstyr under

utøvelse av friluftsliv. Den som bruker naturen må selv ta i betraktning at det alltid vil

være en viss risiko ved dette.

Avtaler og tinglysing

Ved tilrettelegging og merking av enkle stier er det ofte tilstrekkelig å få muntlig

tillatelse av grunneier. Her må man være oppmerksom på at det kan være satt som

vilkår for offentlig tilskudd at det foreligger skriftlig avtale med grunneier eller

grunneierlag. Det kan også være krav om at avtalen er tinglyst som heftelse på

eiendommen. Skriftlig avtale anbefales der det skal gjøres større investeringer, for

eksempel bruer, og for å forhindre fremtidige konflikter. Vedlagt ligger forslag til

stiavtale og skiløypeavtale. Når avtalen tinglyses, har en sikret seg at retten også kan

gjøres gjeldende overfor nye grunneiere. Tinglysing vil ha en kostnad pr. bruksnummer.

I områder hvor stiene skal gå over mange eiendommer, vil dette bli en stor

kostnad.

Der man velger å basere seg på muntlige avtaler, skal disse dokumenteres ved at det

sendes brev til grunneier sammen med kart over traseen og en oppsummering av

de vilkårene man er blitt enige om.

Likevel bør de som bruker merkede og tilrettelagte turruter, kunne stole på at de der

kan ferdes trygt under normale forhold.

Den som har ansvaret for turrutene, må derfor sørge for:

› At en unngår farlige partier, og for forsvarlig sikring der det er nødvendig

› Tydelig merking, skilting og informasjon

› Forsvarlig teknisk utførelse og vedlikehold av bruer og andre innretninger

› At utstyr og gjenstander som inngår i tilretteleggingen, er i forsvarlig og forskriftsmessig

stand (for eksempel at båter som leies ut til bruk i kystleden, er sjødyktige

og har forskriftsmessig redningsutstyr)

18 19 Merkehåndbok Merkehåndbok 18 19


del 2.

Planlegging av turruter

Planlegging av turruter

Det er et overordnet mål i miljøvernpolitikken å tilrettelegge for friluftsliv slik at

alle har gode friluftsmuligheter både i nærmiljøet og for dags- og ferieturer. Aktivt

friluftsliv skaper nærhet til naturen, øker forståelse for menneskets avhengighet av

natur og bidrar dermed til aksept for bærekraftig livsstil i befolkningen. Gjennom

tilrettelegging av turruter kan ferdsel og annen friluftsaktivitet kanaliseres til de

områdene som tåler det best.

Samtidig vil alltid tilrettelegging av turruter medføre noen inngrep i naturen. Arbeidet

med nye turruter bør derfor alltid starte med en vurdering av om det er behov

for og riktig å tilrettelegge en ny turrute. For fjellområdene har DNT med støtte av

DN utarbeidet Norsk sti- og løypeplan. Gjennom denne er det tatt stilling til om

og i hvor stor grad ulike fjellområder skal tilrettelegges for friluftsliv. Tilsvarende

vurderinger er det aktuelt å gjøre også for større skogsområder og naturområder

langs kysten.

Omfanget av inngrepsfrie naturområder, dvs. naturområder uten inngrep i form

av veier, kraftlinjer, vannkraftutbygging og lignende, er dramatisk redusert i løpet

av det siste århundret. Ikke minst av hensyn til naturopplevelsene er det viktig at

en størst mulig del av de siste inngrepsfrie naturområdene skånes for nye tekniske

inngrep. I slike områder må omfanget av tilretteleggingstiltak for friluftsliv også

vurderes nøye.

Grovplanlegging av traseen

I de tilfellene hvor en skal tilrettelegge et nytt turtilbud i et gitt område uten bestemte

punkter en skal innom, har en særlig gode muligheter til å ta hensyn til naturmiljø

og ønsker fra grunneiere og andre om hvor turruten bør legges.

Ofte vil det imidlertid være en hovedramme å forholde seg til når en skal planlegge

nye turruter. Det kan for eksempel være å fremføre kyststi langs en bestemt

strekning, tilrettelegge sti fra et nytt turutgangspunkt til en turisthytte eller etablere

vinterrute mellom to hytter. Gjennom slike rammer vil ofte grovtraseen for en rute

være gitt med noen delalternativ eller en kan ha to – tre hovedalternativ å velge mellom.

I det videre arbeidet med å bestemme hovedtraseen er det viktig å trekke inn

de mest berørte parter og vurdere ulike hensyn opp mot hverandre.

Lengden på rutene avhenger først og fremst av hvilke overnattingsmuligheter som

finnes i området. I tillegg vil det ha betydning om turområdet egner seg for barnefamilier

og for andre som ønsker kortere dagsmarsjer mellom hyttene. DNTs medlemsforeninger

har til nå ikke hatt som tradisjon å merke ruter som går til fjelltopper

eller inn til breer. Etter sterk oppfordring fra enkelte kommuner og fra reiselivsnæringen

ser man nå behov for å merke enkelte slike ruter som er mye brukt.

Følgende momenter vil som regel være viktige for de vurderinger som skal føre frem

til endelig fastlegging av traseen:

› Følg gamle ferdselsårer der det er mulig

› God å gå, unngå urer, våte partier, unødig harde stigninger og lignende

› Gi variasjon og mulighet for landskaps- og naturopplevelser og interessante

kulturminner og – miljøer

› Hensyn til vilt, særlig hekke- og kalvingsområder og viktige viltbiotoper

› Hensyn til grunneiers næringsvirksomhet

› Hensyn til hus og hytter, annen næringsvirksomhet og andre brukere

› I hvilken grad trasévalget kan gi økt tilgjengelighet for flere brukere

(jf. universell utforming)

› Steder for passering av bekker/elver

Under planleggingen må det avklares hvem som skal ha ansvar for tilsynet og

vedlikeholdet av turrutene, og hvem en kan henvende seg til om mangler som må

utbedres.

For de ulike typene turruter, særlig kystleder og vinterruter, er det en del spesielle

forhold en må ta hensyn til. Disse omtales nærmere under detaljplanlegging av de

ulike typene turruter. Når hovedtraseen for en ny turrute er valgt, starter arbeidet

med detaljplanlegging.

Et nyttig verktøy ved planlegging av turruter er GPS (Global Positioning System)

hvor en med stor nøyaktighet kan fastlegge hvor en er. Ved befaring av mulige

traseer kan en underveis lese av egen posisjon i forhold til terrenget og tegne

denne inn på kartet. Dette gjelder også oversikt over og plassering av veiviserskilt

og informasjonstavler. GPS kan også med fordel brukes til å legge selve rutetraseen

(sporlogg). Det bør gjøres senest når ruta er ferdig merket.

20 21 Merkehåndbok Merkehåndbok 20 21


Planlegging av turruter

Planlegging av turruter

Detaljplanlegging

Sommerruter og kyststier

Når en har kommet frem til forslag om traseen, kan detaljplanleggingen ta til.

Hele turruten bør sees i sammenheng og planlegges grundig. En bør tidlig avklare

omfanget av tilrettelegging og merking. I enkelte områder er det noe behov for

tilrettelegging, i andre kan naturvernhensyn og forholdet til andre brukere gjøre det

ønskelig å redusere denne.

Tilrettelegging og merking av turruter er ledd i enkelt og miljøvennlig friluftsliv, i

form av små og naturvennlige tiltak. Arbeidet bør legges opp med tidligst mulig

orientering til, og medvirkning fra andre som kan ha interesser i arbeidet. En kan da

også redusere muligheten for konflikter.

Det vil variere fra sted til sted hvem en bør trekke inn i samarbeidet. Foruten kommune

og grunneier kan fjellstyrer, grunneiere og rettighetshavere, naturvern- og

friluftsorganisasjoner, idrettslag, historielag, kystlag, velforeninger og ressurspersoner

i lokalmiljøet være aktuelle. Disse vil også kunne bistå med nødvendige

tillatelser mv.

Planleggingen bør også støtte seg til kommunens arealplaner. Dette fordi planene

gir viktig informasjon og retningslinjer, og for at kommunen kan ta hensyn til traseene

i sine arealplaner, slik at de ikke senere blir gjenbygd eller blokkert av nydyrking,

anleggsvirksomhet eller byggetiltak. Kommunens planetat gir her informasjon

og retningslinjer. Hvis en etter å ha foretatt disse overordnede vurderingene,

konkluderer med at det er grunnlag for å etablere en ny turrute, starter det konkrete

planleggingsarbeidet.

Ved detaljplanlegging av traseer bør en søke å få frem mest mulig variasjon, med

spesielle naturkvaliteter, kulturlandskap og kulturmiljøer. Rutene bør ha høy opplevelsesmessig

kvalitet med blant annet utsiktspunkter og gjerne legges i tilknytning

til vann og vassdrag.

Så langt det er mulig bør en følge gamle ferdselsårer, veifar og naturlige drag.

Rundt byer og i hytteområder er det ofte fast merkede og oppkjørte skiløyper. For å

redusere naturinngrepene kan en med fordel kombinere traseene for skiløyper og

sommerstier, men i en del tilfeller følger skiløypene myrer og våte partier som er lite

egnet til stier.

Følgende momenter vil det være spesielt viktig å ta hensyn til:

› Farlige steder må unngås eller sikres

› Unngå rasfarlige områder

› Unngå bratte fjellsider, snøtyngden vil kunne rive vardene over ende

› En bør unngå bratte kneiker. Stigninger bør fordeles over lengre drag der

dette er mulig

› Spesielle hensyn må tas der traseen passerer eller går gjennom viltbiotoper

og vernede områder

› Unngå erosjonsutsatte områder

› Ta hensyn til at snøen kan skjule vegetasjon og steinet terreng. Snøforholdene

kan variere fra år til år. En trasé som er lett å gå når det er mye snø, kan være

vanskelig å gå når snøen er borte

For å unngå erosjon og slitasje på vegetasjon, bør traseen så langt det er mulig legges

der det er grunnforhold som tåler ferdsel uansett årstid og nedbør. Hovedregelen

er at en i størst mulig grad unngår myr, sump og andre våte partier.

Setervoller er attraktive og interessante områder langs en sti, og på en del setre er

enkel servering til fotturister en kjærkommen inntektskilde. Samtidig må en velge

traseen slik at ferdselen ikke er til unødig sjenanse eller ulempe for virksomheten

der. En bør finne frem til løsninger gjennom dialog i hvert enkelt tilfelle.

Det byr på særlige utfordringer når traseen må passere hytte- eller boligområder.

Det blir mange grunneiere å forholde seg til og et møysommelig arbeid å finne

frem til den beste traseen. Målet må være at turstien i størst mulig grad går i naturområder,

men av og til må en akseptere at rutene følger vei. I slike tilfeller må en

legge vekt på å finne trafikksikre alternativ.

En bør også vurdere hvilke oppgaver som egner seg for dugnadsarbeid, og hvilke

oppgaver som krever bygningskyndig og annet faglig personell. Om tilrettelegging

og gjennomføring av dugnader, se vedlegg.

Vinterruter

Vinterruter omfatter både kvistede skiruter i fjellet og faste traseer for skiløyper i

skogen og i lavlandet. Standarden på disse varierer fra enkle spor som tråkkes opp

av skiløpere, via scooterpreparerte løyper til brede traseer for maskinpreparering.

I fjellet fører ofte snøforholdene til at traseene for sommerrutene ikke kan brukes.

Snøforholdene kan også skifte fra år til år. Snø og vind endrer terrenget, og skjuler

både vegetasjonen og merkingen. Det må derfor ofte legges opp egne vinterruter.

22 23 Merkehåndbok Merkehåndbok 22 23


Planlegging av turruter

Planlegging av turruter

For disse stilles det strenge krav til sikkerhet.

Ruter over regulerte vann bør unngås. Isforholdene kan endre seg ved nedtapping.

Sprekker i isen langs land kan være farlige. Det enkelte energiverk kan gi opplysninger.

Skredfarlige områder skal unngås. Der det er tvil kan Norges Geotekniske Institutt

i Oslo kontaktes. De har skredkart over hele landet med angivelse av fargegrader.

Kommunenes tekniske etater har også informasjon om skredfarlige områder.

Det må tas hensyn til viltet, særlig villrein. Vinterbeiter og kalvingsområder bør

unngås.

Ved detaljplanlegging av traseer for skiløyper i lavlandet, må planleggingen ta

utgangspunkt i at traseen skal brukes på ski. Det gjelder blant annet ved vurdering

av vegetasjon, svinger, stigninger og utforkjøringer. Traseen bør gås opp på ski blant

annet for å vurdere disse forholdene og for å se hvordan snøen legger seg. Det

gjelder ikke minst i skrått terreng.

Det må gjøres særlige vurderinger av passering av vann, myrer og våte partier.

Myrer kan gi fine skitraseer, men kan være problematiske tidlig på vinteren hvis de

ikke har frosset. Ved passering av vann må en særlig vurdere kravet til sikkerhet.

I en del tilfeller går skiløypene over dyrket mark. I utgangspunktet er det tillatt å gå

på ski på dyrket mark, men etablering av permanente spor kan gi is- og frostskader

slik at dette bør avklares særskilt med grunneier. En må ha tillatelse fra kommune og

grunneier for å kunne bruke snøscooter og/eller annen type prepareringsmaskin.

Omfanget av planlegging og de tillatelser som trengs, avhenger i stor grad av bredden

på traseen. For de enkleste skiløypene blir arbeidet tilsvarende arbeidet med

stier. For brede traseer ment for maskinpreparering forutsettes det opparbeiding

av grunnen i flere meters bredde, og et omfattende arbeid med planlegging og

innhenting av tillatelser. Dette arbeidet omtales ikke nærmere her (Skiforeningen

og Norges Skiforbund er naturlige kontakter for nærmere informasjon).

Kystleder

Med kystleder mener vi her både kyststier og etapper for

robåt, kano/kajakk eller seilbåt mellom tilrettelagte overnattingsplasser.

I områder med mange øyer og skjær vil det være

flere alternative ruter mellom overnattingsstedene, og det kan

være aktuelt å gi anbefalinger om valg av rute. Det er viktig å

tenke nøye gjennom plassering av overnattingssteder. Kystledene på sjøen skal ikke

merkes med fysiske merker utover Kystverkets, men anbefalte ruter kan angis på

kart. I størst mulig grad bør rutene legges innaskjærs i smult farvann.

For kystleder må lengdene på etappene mellom hyttene ta hensyn til at værforholdene

kan skifte, og at ferdighetene kan være ulike. Etappene bør også, i likhet

med turetappene på land, tilpasses barnefamilier og ulike aldersgrupper. Dette

innebærer at det bør være tett mellom raste- og overnattingsplassene. De som vil ro

lenger kan ro forbi noen overnattingsplasser.

Godkjenning og tillatelser

Når hele traseen er avklart, godkjent og tegnet inn på kart etter samråd med berørte

grunneiere, rettighetshavere og offentlige myndigheter, må disse gi nødvendige

tillatelser. Dette er nærmere omtalt i del 1.

Grunneiers /rettighetshavers tillatelse til rydding, merking og annen tilrettelegging

må være innhentet før arbeidet starter.

Spørsmål om nye turruter i vernede områder (nasjonalparker, landskapsvernområder,

naturreservater og lignende) må drøftes med forvaltningsmyndighetene og

godkjennes av disse. For de fleste verneområder er fylkesmennene forvaltningsmyndighet.

Det er igangsatt forsøksordninger med lokal forvaltning av verneområder

der kommuner eller interkommunale organ er forvaltningsmyndighet. Fylkesmannens

miljøvernavdeling har oversikt over dette i sitt fylke.

Turruter gjennom verneverdige eller vernede (fredede) kulturmiljøer må drøftes

med og godkjennes av kommunens plan- og kulturmyndigheter i samråd med

fylkeskommunens kulturminneetat. Denne må også godkjenne ruten dersom den

berører arkeologiske kulturminner. Dersom den berører samiske kulturminner, må

den godkjennes av Sametingets distriktskontor.

Dersom det til det praktiske arbeidet trengs traktor, fly, helikopter eller lignende til

transport av materiell og utstyr, må tillatelse gis av grunneier. Det må også i god tid

søkes til kommunen om tillatelse, jf. lov om motorferdsel i utmark. I verneområder

må også vedkommende forvaltningsmyndighet gi slik tillatelse.

24 25 Merkehåndbok Merkehåndbok 24 25


Planlegging av turruter

Planlegging av turruter

Oversikt over aktuelle instanser

Type grunneier-, verne- og

bruksinteresser

Privat grunn

Kommunal grunn

Statsgrunn

Instans

Private grunneiere og bruksberettigede.

Kommunen og bruksberettigede.

Statskog, lokal skogforvaltning, fjellstyret,

bruksberettigede.

Kystverket; vedkommende distrikt

Forsvaret; vedkommende distrikt.

opplysningsvesenets fond.

Oppdatering av kart- og rutebase

Det er svært viktig at kartene og kartbasen Norge 1 : 50 000-kart til enhver tid er

oppdatert i forhold til rutenett og turisthytter. Alle turistforeninger og turlag må

derfor gi melding til DNT, Youngstorget 1, 0181 Oslo om godkjente nye merkede

ruter, omlegging eller nedlegging av ruter, nye hytter etc. Straks traseen er avklart

i detalj må DNT få tilsendt 1 : 50 000 der den er inntegnet med eventuelle bruer

markert og klassifisert som helårs- eller sommerbruer og med angivelse av hvem

som har ansvaret for brua. Inntegningsmåten er vist med illustrasjon på

www.turistforeningen.no/ruteinntegning. Angi også partier som kan være krevende

og plasseringen av eventuelle sikringsmidler som kjetting, rekkverk eller tau. DNT vil

også svært gjerne motta GPS-spor av rutene, både nye og gamle. Andre etater som

merker ruter må sende informasjonen til Statens kartverk, Kartverksveien 21, 3511

Hønefoss.

Fylkeskommunens kulturminne-

etat, Sametingets distriktskontorer,

grunneiere, bruksberettigede.

Reindrift

Områder vernet etter naturvernloven

Kulturminner fredet etter kulturminneloven,

eller områder der en

kan støte på slike kulturminner

Avklaring vedr. flora og fauna

Avklaring vedr. kommunale

arealplaner

Bruk av motorkjøretøy i utmark

Bruk av motorfartøy i vassdrag

Alminnelig tilsyn, renovasjon mv.

(friluftsområder langs kysten)

områdestyret.

Fylkesmannens miljøvernavdeling,

grunneiere, bruksberettigede.

Fylkesmannens miljøvernavdeling,

grunneiere, bruksberettigede.

Kommunen, plan- og bygningsetaten.

Kommune, grunneiere.

Kommunen.

Skjærgårdstjenesten,

friluftsråd, kommunen.

26 27 Merkehåndbok Merkehåndbok 26 27


del 3.

Praktisk arbeid; Tilrettelegging og merking

Praktisk arbeid; Tilrettelegging og merking

Rydding, merking, skilting og annen tilrettelegging er miljøinngrep og skal utføres

så hensynsfullt og diskré som mulig.

Sommerruter og kyststier

Hele ruten må være klarlagt før en begynner tilretteleggingen. Den må ikke fastlåses

med merking eller andre inngrep før en har oversikt over og har fastlagt hele

ruten, og alle nødvendige tillatelser er innhentet.

De som utfører arbeidet, må på forhånd ha satt seg inn i oppgavene og hvordan

arbeidet skal utføres, og nøye følge de retningslinjene som er gitt.

Der arbeidet utføres som dugnad, har dugnadslederen ansvaret for å gi dugnadsdeltakerne

opplæring slik at de utfører arbeidet riktig.

Når arbeidet er avsluttet, bør den som er ansvarlig for ruten, foreta inspeksjon og

dersom det er mangler, rette opp disse.

Rydding

Stier skal ryddes og holdes ryddet slik at det er greit å komme frem. De bør ryddes

slik at de ikke gror igjen på to – tre år. Dette avhenger imidlertid av vekstforhold.

Det ryddes i minst 1,5 meters bredde, slik at en lett kommer frem med bred ryggsekk

med liggeunderlag.

Rotvelter, toppbrekk og vindfall som hindrer passasje, kappes og ryddes til side slik

at det er lett å passere. En unngår da at ferdselen sprer seg på utsiden og gir økt

slitasje.

Det ryddes så høyt at en lett kan

passere under regnvåte og snøtunge

greiner, spesielt for å ta hensyn til

synshemmede.

Det ryddes slik at merkene kan ses

på god avstand (se nedenfor om

merking).

Kratt/greiner som har vokst ut eller

henger ned og skjuler tidligere

merking, skjæres vekk slik at merkene

blir synlige.

28 29 Merkehåndbok Merkehåndbok 28 29


Praktisk arbeid; Tilrettelegging og merking

Praktisk arbeid; Tilrettelegging og merking

Ved kvisting skal greina kappes helt inntil stammen på løvtrær og 10-12 cm fra

stammen på bartrær.

Kvisting skal skje med greinsaks eller fintannet sag.

Gangbane

I skog der det finnes passende trær, lages gangbane av halvkløyvinger skåret med

motorsag og festet sammen med labanker. Når det ikke finnes skog, brukes plank i

bestandig tremateriale, festet sammen med labanker.

Små trær som står i eller tett inntil stier og skadde trær, kan fjernes.

Bartrær:

Dersom bare deler av greina fjernes, skal halve barmengden være igjen.

Lauvtrær:

Dersom en skjærer ned lauvtrær, dannes lett mange stubbeskudd. Dersom det er

mulig, bør slike trær kvistes.

Busker klippes ved rota.

Tilrettelegging

For at det skal være fremkommelig på stiene, kan det være behov for mange typer

tilrettelegging.

Foruten å rydde stiene vil en i en del tilfeller utføre alle aktuelle tilretteleggingstiltak,

som bruer, gjerdeklyvere og lignende, før traseen merkes og markedsføres.

Slik fullføring kan være et vilkår for å få utbetalt tilskuddsmidler. I andre tilfeller vil

tilretteleggingsarbeidet nærmest være et «evighetsarbeid» der en stadig forbedrer

traseen med klopper m.m. for eksempel i forbindelse med årlig vedlikehold.

Endepunktene på en gangbane legges til terreng som

tåler ferdsel. Der det er mulig, lages en jevn overgang til

terrenget, eller en forsterkning av overgangen med

steinlegging.

Passering av myr og andre våte områder

Der det ikke er mulig å føre stien utenom myrer og våte partier bør en legge til rette

med forskjellige tiltak slik at ferdselen ikke sprer seg i bredden utover i terrenget.

Kavledekke

Legges av stokker og stranger,

kappet i 1,5 m lengder

og lagt på tvers. Barkes for å

vare lenger.

30 31 Merkehåndbok Merkehåndbok 30 31


Praktisk arbeid; Tilrettelegging og merking

Praktisk arbeid; Tilrettelegging og merking

Passering av bekker og elver

Klopper

Lages av stokker funnet på stedet, av planker eller bjelker.

Der kloppen kan tas av flom, må den tas inn om vinteren eller forankres i land med

solid kjetting eller wire, som festes i den ene enden av hver stokk.

Stokkene forankres slik at de kan legges ut igjen fra hver sin side av bekken.

Vadestaker

Kan brukes ved bekker og elver som må vades.

Til støtte under vading utplasseres 1,5 – 2 m lange

vadestaker på begge sider. Settes samlet i trygg avstand

fra flom. Samles i en tauslynge eller stålbøyle festet til

en stokk.

Må fornyes regelmessig.

Vadetau

Kan brukes ved bekker og elver som må vades.

Til støtte/hold under vading spennes et tau over elva/

bekken, som festes forsvarlig på begge sider.

Må fornyes regelmessig.

Trekkstol

Består av en sittestol/kasse som henger i to hjul/trinser på en vaier over elva.

En drar seg over ved å dra i en trekkwire.

Hoppesteiner/vadested

Alternativ til klopp der dybde

og strøm tillater det. Utføres av

steiner lagt i passe avstand. Pass

på at steinene ikke demmer og

at de ligger støtt!

Krever særlig regelmessig vedlikehold for å fungere.

32 33 Merkehåndbok Merkehåndbok 32 33


Praktisk arbeid; Tilrettelegging og merking

Praktisk arbeid; Tilrettelegging og merking

Trekkbåt

Er en båt med begge ender festet til en wire som løper over to hjul/trinser som er

montert på hver sin side av elva. En drar seg over elva i wiren.

Stokkbru

Krever regelmessig tilsyn.

Bru

Bruer kan ha mange utførelser avhengig av forholdene. Det må vurderes om rekkverk

er nødvendig. Der det er fare for flom, må brua legges høyt nok og forankres,

eller kunne tas inn om vinteren.

Wirebru

Eksempler:

Hengebru

Vadetau, trekkstoler, trekkbåter og bruer må være sikre og krever regelmessig

inspeksjon og vedlikehold.

Store bruer må byggesaksbehandles! Kfr. med kommunens bygningsmyndigheter.

DNT Oslo og Omegn har lang erfaring med ulike typer bruer, og råd og tegninger

kan innhentes derfra.

34 35 Merkehåndbok Merkehåndbok 34 35


Praktisk arbeid; Tilrettelegging og merking

Praktisk arbeid; Tilrettelegging og merking

Erosjonsvern

Stor trafikk med tråkk,

smeltevann og regn kan

grave med seg jord og grus

og lage stien om til bekkefar.

Dette unngås først og fremst

ved å legge stien på tørrlendt

mark.

Passering av gjerder

Gjerder for husdyrhold er viktige stengsler, og må ikke skades av ferdsel. Grinder

må ikke bli stående åpne.

Gjerdestige/ gjerdeklyver/ klivele

Kan ha mange utførelser. De må være sikre og krever regelmessig inspeksjon og

vedlikehold.

Der dette ikke er mulig, kan

erosjon unngås ved drenering

eller steinsetting.

Drenering

Stokker eller stein legges på skrå på

tvers av stien, slik at vannet

ledes ut så raskt som mulig.

Det kreves regelmessig ettersyn da

sand og grus etter hvert kan fylle

dreneringen slik at vannet renner

over og på nytt følger stien.

Steinsetting

Stien kan steinsettes med flate steiner,

gjerne med grov grus på oversiden.

For å unngå tråkk utenom stien lages

hindringer, for eksempel av store steiner

langs stien.

Grind

Kan ha mange

utførelser. De må

være solide og lette

å åpne og lukke.

Her er vist en vinkelgrind

som alltid

vil være lukket.

36 37 Merkehåndbok Merkehåndbok 36 37


Praktisk arbeid; Tilrettelegging og merking

Praktisk arbeid; Tilrettelegging og merking

Merking

Ved merking av turstier brukes standard merker og farger.

Av hensyn til fargeblinde skal det brukes blått langs kysten og i skogen. På

overgangen mellom skog og fjell (der fjellstier går permanent over i skogstier)

anbefales blått. På varder og staker i fjellet brukes rødt som vedlikeholdes tydelig,

og så vidt mulig på lys bakgrunn. Det må legges vekt på at det er vardene

som viser vei, og med rødfargen som en signatur.

Merking i skog, lavland og langs kysten

I områder der ikke andre tradisjoner i skogen og på kysten er nedfelt,

brukes utendørs olje/alkydmaling, blå farge, kode 10.40 B.

Når turruta er ryddet i hele sin lengde og er farbar, kan traseen merkes. Ruta merkes

i hele sin lengde, fra der den starter til der den slutter. Det merkes med maling

på trær, staker eller varder.

› Det skal som hovedregel ikke merkes på fjell eller stor stein. Dette fordi merkingen

lett skal kunne fjernes dersom ruten blir lagt om eller ned.

› Det må ikke males på gamle murer, steinbruer, andres grensevarder og lignende.

det males. Der det merkes på steiner, må mose og lav fjernes. Bruk stålbørste med

skrape.

› Unngå å male i regnvær.

› Unngå merking på trær der det kan ventes hogst.

› Kyststier og andre gjennomgående ruter merkes i tillegg med egen logo på skilt.

› Merkene bør kunne ses på god avstand. På skogstier merkes fortrinnsvis i ytterkant

av sving.

› Merkene settes i øyehøyde, ca. 1,8 m over stien.

› Der det merkes på trær, og treet ikke passer for merking i begge retninger, tilpasses

dette ved å bruke et annet tre.

Merketyper:

På trær og varder males rektangler 5 x 15 cm, liggende, på begge sider og synlig i

begge gangretninger.

› Enkelte plasser kan det være aktuelt å merke på elstolper og lignende. Det er viktig

å få tillatelse på forhånd!

› Der sommerruta følger merket skiløype, bør det merkes på de samme trærne/

stakene som denne. Avtal dette på forhånd.

› Stien skal kunne følges i begge retninger. Det merkes i begge gangretninger.

› Ut fra stikryss, hytter og fra der hvor stier krysser veg, bør det merkes noe tettere.

› Det bør merkes så tett at en kan se fra ett merke til et annet. Dette er ikke nødvendig

der stien er tydelig og ingen andre stier krysser.

› Unngå overmerking!

› Der det merkes på trær, må en uten å skade barken, fjerne flassbark og mose før

38 39 Merkehåndbok Merkehåndbok 38 39


Praktisk arbeid; Tilrettelegging og merking

Praktisk arbeid; Tilrettelegging og merking

På trær med 10 – 15 cm tykkelse

males en 5 cm bred ring rundt

stammen.

På trær med mindre enn 10 cm

tykkelse og på staker lages ringene

10 cm brede for å bli synlige nok.

Merking i fjellet

I fjellområder brukes maling blandet på c-base,( f.eks. Demidekk Optimal eller

Drygolin vindusmaling, rød farge, kode re 30 rs 50.

Merketyper:

Turistforeninger/turlag merker vanligvis ruter i fjellet med rød T.

På trær og varder, på begge sider, males T-er med 3 cm strektykkelse, 11cm lang

overligger og 9 cm høy stolpe.

For å unngå forveksling med T-ruter, bør andre aktører som merker bruke de merketypene

som brukes i skog, se foran, men med rød farge.

På staker eller trær hvor det skal stå

skilt, males to 5 cm brede ringer

med 5 cm mellomrom.

Toppstein på varder

kan falle ned.

Merk derfor på en

annen stein.

Er trærne svært tykke, males to 5 cm brede

striper med 5 cm mellomrom rundt halvparten

av stammen, og slik at de er godt synlige i gangretningene

på stiene.

40 41 Merkehåndbok Merkehåndbok 40 41


Rød T i 100% størrelse

Praktisk arbeid; Tilrettelegging og merking

Varding

Varder brukes i berglendt terreng der det ikke er trær, men også i skog der det

ligger til rette for dette.

11 cm

3 cm

Av hensyn til uerfarne turgåere skal det vardes også der det ikke er tvil om hvor ruta

går, for eksempel i et markert dalføre.

Vardingen må være så tydelig at ruta kan følges, selv uten sti, og når det er dårlig

sikt. Vardingen og merkingen må kunne følges lett i begge retninger.

Ved siden av vanlige varder bør det brukes store siktvarder lagt oppe på rygger slik

at de sees på lang avstand.

Der ruta går over snøfonner eller snøen ligger lenge, (vegetasjonen vil fortelle dette)

bygges store varder på hver side av fonna. Ofte vil det være nyttig med siktesteiner

som viser retningen over snøfonna.

I områder med mye snø sommerstid bør rutene gås over på sensommeren.

En får da vardet de delene av ruta som vanligvis er dekket av snø.

9 cm

Klimaendring gjør at mange snøfonner og isbreer er i ferd med å forsvinne, og at

det utløses ras. Der dette skjer, må vardingen gås over, suppleres og merkes.

I områder med beitedyr må en være særlig nøye med at vardene står støtt, eller

velge en vardetype som sikrer dette. Beitedyrene kan ellers lett rive dem over ende.

Der det er mulig, settes vardene oppe på større steiner der beitedyr ikke kommer til.

På svaberg langs sjø brukes varder, men unngå at de kan forveksles med sjømerker.

Ta aldri stein fra fornminner (gravrøyser, bogesteller, ledegjerder, dyregraver og

liknende). Dette også dersom en er i tvil, da ikke alle fornminner er registrert.

Skader på fornminner er miljøkriminalitet, og straffbart.

3 cm

Ta heller ikke stein fra gamle murer, steingjerder, steinbruer, grensesteiner,

grensemerker, osv.

42 43 Merkehåndbok Merkehåndbok 42 43


Praktisk arbeid; Tilrettelegging og merking

Praktisk arbeid; Tilrettelegging og merking

Vardetyper:

Trepunktsvarde

Tre – fire heller eller flate steiner legges

oppå hverandre. Mellom disse legges det

tre mindre steiner som hellene hviler på.

Hellene må ligge støtt. På toppen legges en

solid toppstein, ev. støttet opp med mindre

stein som kiler.

Staker

I områder uten trær eller stein for bygging av varder, over hogstfelt og myrer,

settes det opp og merkes på staker.

Stakene utføres i rundstokk, diameter 8 –10 cm, i bestandig tremateriale, gjerne

einer eller seinvokst osp. Også grovhogde spiler i seinvokst furu kan brukes.

Unngå trykkimpregnert materiale.

I skogområder kan en også bruke hogstavfall, toppbrekk eller undertrykte trær.

Kilevarde/«bauta»

En stor helle eller blokk med bautaform stilles

opp mot en støttestein gravd ned i bakken,

eller mot en jordfast stein. På den frie siden

legges en støttestein som også felles ned i bakken.

Åpningen mellom bautaen fylles med en

helle, dernest en kileformet stein. Etter hvert vil

kilene sette seg bedre og låse bautaen fast.

Passer spesielt der det er beitedyr og i skråning der snøsig lett vil rive over ende en

trepunktsvarde.

Visningsvarde med siktestein

Brukes om nødvendig på begge sider av

snøfonner, for å angi retning på stien.

Rullesteinsvarde, «røys»

Mange steder finnes ikke annet enn rund

stein, morenestein. En kan da lage en varde

ved å legge tre store steiner i bunnen, og

legge en større stein i gropa mellom disse.

Bunnsteinene må ligge støtt og ikke gli

ut. Dersom steinene er store, er dette en

brukbar vardetype.

Høyde på staker

Stakene må være så høye at de er synlige over ev. busker, vierkratt og høyt gras og

lignende.

Det er samtidig viktig at stakene ikke blir dominerende og de må ikke være så høye

at de forveksles med vinterstaker (om traseen er felles).

Gjennom hogstfelt og ungskog hvor en må bruke staker, bør disse være så høye at

det kan merkes i øyehøyde, og kan ses også etter hvert som hogstfeltene gror til.

44 45 Merkehåndbok Merkehåndbok 44 45


Praktisk arbeid; Tilrettelegging og merking

Praktisk arbeid; Tilrettelegging og merking

Festing av staker

Stakene må settes godt fast.

I myr slås stakene ned. Der det er jord eller grus, graves eller slås stakene ned i bakken.

Når en slår dem ned, bør en bruke slaghylse så de ikke sprekker i toppen.

Veiviserskilt settes opp

alle steder der en

rute/sti starter.

På berglendt og steinet grunn røyses stakene fast.

For bedre feste spikres et kryss av korte bord nederst på enden av staken. På fjell

festes stakene til bolter som bores ned i fjellet.

For å øke varigheten på staker, er det en gammel

metode å brenne dem i enden.

Der flere ruter starter og går ut fra en hytte, må skiltingen vise tydelig til de enkelte

rutene så en lett kan ta riktig sti ut fra hytta. Det kan også merkes noe tettere nærmest

ut fra hytta.

Skilting

alle steder der

en rute/sti tar av

fra en vei.

Veiviserskilt

Veiviserskilt utføres i tre med tydelig innfrest tekst i kontrastfarge, med logoen

til vedkommende organisasjon eller kommune som er ansvarlig for rydding og

skilting.

Skiltene kan festes med franske skruer.

Unngå firkantete skiltstolper der vinkelen mellom de ulike rutene er liten.

46 47 Merkehåndbok Merkehåndbok 46 47


Praktisk arbeid; Tilrettelegging og merking

Praktisk arbeid; Tilrettelegging og merking

der en rute/sti krysser en annen rute/sti.

Pilskilt, skiltpekere

Der stier i skogslende dreier/vink-ler skarpt, er det ofte nyttig å markere dette med

et eget retningsskilt.

I visse tilfeller kan dette brukes også der en sti kommer inn på eller tar av fra en annen

sti. Settes på trær eller staker med høyde tilpasset forholdene på stedet.

mellom fortøyningssted og overnattingssted i kystleder.

Skiltstolper

Skiltene monteres på stolper av stedlig virke, på

rundstokk med 8 –10 cm diameter eller 3” x 3” stender

i bestandig tremateriale. Skiltstolper av toppbrekk,

hogstavfall eller undertrykte trær kan brukes der det

er hensiktsmessig, men bør da barkes og skråskjæres i

toppen.

I skogsområder kan en bruke hogstavfall, toppbrekk

eller tørre og undertrykte trær.

Unngå å sette opp skilt på trær dersom det kan ventes

hogst.

Sett ikke skilt på andres stolper (elverk, televerk osv.),

men hvis det er flere merkere i et område, bør man

samarbeide om skilt og stolper. Linjepersonell med

stolpesko kan måtte fjerne skiltene under linjearbeid!

48 49 Merkehåndbok Merkehåndbok 48 49


Praktisk arbeid; Tilrettelegging og merking

Praktisk arbeid; Tilrettelegging og merking

Festing av skiltstolper

Stolpene må stå støtt og loddrett, og settes godt fast. Der det er myr, jord eller grus,

graves stolpene minimum 0,5 m ned i bakken. På berglendt og steinet grunn

røyses de fast.

For bedre forankring og for at skiltene ikke skal kunne vris ut av stilling, skal det

spikres et kryss av korte bord nederst på stolpeenden.

Se side 46. Festing av staker.

På fjell festes stolpene til bolter som bores ned i fjellet.

For å øke varigheten på stolper som settes i jord, er det en gammel metode å brenne

dem i enden.

Der det er behov for det må det utplasseres egne skiltstolper til vinterrutene som

bare står ute når disse rutene er merket.

Informasjonstavler

Enkelte steder trengs det informasjonstavler, for eksempel ved parkeringsplasser,

der etappevise ruter starter. I DN-håndbok nr. 2 «Uteinformasjon i naturvern-,

friluftslivs- og kulturminneområder» er det angitt en standard for slike tavler. Denne

bør brukes der ikke særskilte prosjekter, etablerte tradisjoner eller andre forhold

tilsier noe annet. Eksempelvis er det i regi av Skjærgårdstjenesten i Oslofjorden (notat

1997) utviklet egne maler for informasjon i friluftsområder og langs kyststien.

Tilsvarende er det utviklet en egen standard for merking og skilting for prosjektet

«Opplev Dalane» i Rogaland.

Informasjonstavlene bør festes lavt slik at barn og rullestolbrukere også kan lese

dem (maks. anbefalt høyde er 1,6 m). De bør også inneholde informasjon om hvilke

organsiasjoner som har medvirket til arbeidet.

For kystledene er det utarbeidet en felles logo, gjengitt nedenfor, som skal brukes,

eventuelt i kombinasjon med logo for ansvarlig organisasjon.

Festing av skilt

Skiltene settes 2 – 2,5 m over bakken, dette på grunn av ferdsel, snø og klåfingrede

personer.

Skiltene festes med platespiker eller franske skruer med skive.

Det er en fordel om skiltene har hull som er litt større enn dimensjonen på skrue/

spiker. Skiltene sprekker da ikke så lett dersom de er festet til et tre som vokser. For å

ikke hindre bevegelser og unngå oppsprekking, skru ikke skiltene for hardt fast,

Dersom en forborer litt i skiltstolpen, går skrue eller spiker lettere inn.

50 51 Merkehåndbok Merkehåndbok 50 51


Praktisk arbeid; Tilrettelegging og merking

Praktisk arbeid; Tilrettelegging og merking

Vinterruter i fjellet

Kvisting

Som merking av vinterruter brukes kvisting. Den er særlig viktig før de store utfartene

i vinter- og påskeferien.

Det brukes kvist av lauvtrevirke i lengde 1,5 – 2,5 m. Det må brukes lang kvist i

kupert terreng for å unngå nedføyking. Kvisten bør hogges sommeren før den skal

brukes, slik at den er tørr og lett uten å være sprø. Den skal ikke være en enkelt stokk,

men må ha noen forgreninger i toppen. Den må ikke være så myk at den legger seg

ned når snøen driver.

Kvisting skjer som regel fra scooter. Når løypa legges, må den som kvister ta hensyn

til at det er skiløpere som skal bruke løypa.

Avstanden mellom kvistene må ikke være mer enn ca. 30 m. I svinger og nær skavler

må den være mindre. Der hytter ligger over tregrensen, må kvistingen gå fra dør til dør.

I tillegg til kvistingen må det skiltes der kvistingen starter og i alle stideler/ løypekryss.

Skiltene bør festes på staker.

Fastmerking

Permanent vinterstaking over tregrensen er et naturinngrep som ikke bør brukes.

Et unntak er ruter på norsk side av riksgrensen, som går direkte over i det statlige,

svenske ledsystemet. På disse rutene kan det av sikkerhetsgrunner være aktuelt å

stake frem til nærmeste norske turisthytte.

Traseen for fastmerking bør legges mest mulig naturvennlig. Lengden på stakene

må tilpasses snødybden. Avstanden mellom stakene bør være 30 – 40 m, og tilpasses

terrengforholdene.

Informasjon

Det må gis nøyaktig informasjon om kvistede ruter. Den som kvister må selv sette

opp oppslag med nøyaktig kart over den kvistede ruten, eller sørge for at andre gjør

dette. Det må informeres om i hvilket tidsrom rutene er kvistet. Informasjonen skal

også gis til den organisasjonen (sentralt og lokalt) som har ansvaret for merkingen.

Dersom merkingen ikke kan utføres til fastsatt tid, må vedkommende sekretariat og

hyttene langs ruten varsles omgående.

Vinterruter i skog

Turruter/løyper for vinterbruk på ski er enten store hovedløyper, scooterpreparerte

løyper eller upreparerte løyper.

Selv om mange turistforeninger og turlag har store skogstrekninger innenfor sitt

område, er det bare et lite fåtall som rydder og merker slike turruter/løyper i skog.

I byskogene og skogområder rundt tettsteder, turist- og skisentra er det som regel

andre (kommuner, idrettslag, turistbedrifter og lignende), som rydder og merker

skiløyper, med sin egen standard for merking og skilting, for hovedløyper ofte også

med omfattende terrengarbeid sommerstid. Preparering av hovedløypene foretas

med store løypemaskiner med sporsettere, i andre løyper brukes snøscooter med

eller uten sporsettere. (Norges Skiforbund og Skiforeningen kan her gi informasjon.)

Det som eventuelt er aktuelt for turistforeninger og turlag, er enklere turruter/løyper,

enten scooterpreparerte løyper eller upreparerte løyper.

Scooterpreparerte løyper/ruter prepareres med å kjøre dem opp med scooter, ev.

med sporsetter, eller en gang imellom ved å markere og tråkke sporet med å kjøre

det opp med snøscooter. Det enkleste er å ikke preparere løypene, slik at turgåerne

selv må gå opp løypa.

For å fastlegge traseen for en skiløype, må den gås opp på ski. Dette for å tilpasse

den både til terrenget, vegetasjonen og snøforholdene.

Merking

Uansett om en løype er preparert eller ikke, må den merkes.

Både ryddingen og merkingen må gås over så ofte som nødvendig, ofte blir dette

minst hvert 3. år. Dette også for å fange opp endringer etter hugst, veibygging, hyttebygging,

løypeutvidelser og lignende. Merkingen må gås over og eventuelt også

suppleres innen sesongstart.

Det merkes på trær, på samme måte og med de samme merketypene som for

sommerrutene. Dersom ikke andre tradisjoner er nedfelt, merkes også vinterrutene

gjennom skog med blå farge. Det brukes utendørs olje/alkydmaling, kode 10.40 B.

Merkene settes 1,8 – 2 m over bakken, eller høyere der snødybden tilsier det.

52 53 Merkehåndbok Merkehåndbok 52 53


Praktisk arbeid; Tilrettelegging og merking

Praktisk arbeid; Tilrettelegging og merking

Trær som det er satt merker på, må kvistes opp for å unngå at nedheng av greiner

skjuler merkene etter snøfall.

En bør kunne se fra merke til merke langs hele løypa uansett marsjretning. Det bør

da merkes i yttersving.

På strekninger der snødybden kan variere fra år til år, og det hender at en må justere

løypa noe, kan det merkes med blåmalte 20 – 30 cm lange biter av 9 x 145 mm

lekt med ståltrådhempe, som henges opp i trærne. Disse merkene er lette å flytte,

og er en fleksibel løsning.

I trefattig og åpent terreng brukes merkestaker, i bestandig tremateriale. Merkestakene

bør være 3 m lange, med en toppdiameter på ca. 5 cm og skråskåret i toppen

så de varer lenger. De øverste 30 cm males. På steder der snødybden kan endre

seg fra år til år slik at det er behov for å justere løypetraseen, må stakene lett kunne

flyttes. En fleksibel løsning er her å bruke bambus, med blå merking i toppen, som

samles inn når vintersesongen er slutt, og settes ut igjen ved neste vintersesong.

Både lektebitene og bambusstakene kan gjerne suppleres med reflekstape som

gjør dem lettere å se i skumring og snøtykke.

Spesielt viktig er det å merke der løypa starter, gjennom åpent terreng (myr, hogstfelt

og lignende) og når den krysser islagte og snødekte vann. I områder der løypa

følger markerte søkk kan det merkes mer spredt.

Skogsbilveier merkes som hovedregel ikke, men kan skiltes i kryss.

Informasjon

For ikke å forveksles med sommerutene, er informasjon og god skilting av vinterrutene

særlig viktig både der slike ruter starter og underveis.

Overnattingssteder

Fjellet har siden slutten av 1800-tallet vært tilrettelagt med ulike typer hytter og overnattingssteder.

I de senere år er det også kommet hytter i lavlandet og langs kysten.

DNTs turisthytter varierer stort i størrelse og har ulike former for drift. Det finnes

betjente, selvbetjente og ubetjente overnattingssteder. Lengre turruter bør ha tilrettelagt

enkle overnattingstilbud. Standarden bør samsvare med DNTs hytter i fjellet.

I tillegg kan enklere overnattingsmuligheter som gapahuker, gamle naust eller

lignende være aktuelle, avhengig av behov og hva som er praktisk mulig.

Kystledhytter er hytter som inngår i kystleden. Hyttene er av svært ulik karakter, og

kan variere fra fyrstasjoner, forsvarseiendommer, enkle hytter, teltplasser og private

overnattingsbedrifter. Overnattingssteder må merkes tydelig, for å kjennes igjen av

brukerne. I en kystled skal overnattingssteder merkes med kystledlogoen. Organisasjonene

står i tillegg fritt til å bruke egen logo.

Det er en ekstra kvalitet om overnattingsstedene har tilknytning til lokal historie og

tradisjon, kulturmiljøet og spesielle naturforekomster. Dette øker totalopplevelsen

for dem som ferdes.

Rasteplasser

Rasteplasser kan være tilrettelagte plasser med bord og benk for rastepauser. Vil en

legge mer arbeid i rasteplassene, kan en sette opp en gapahuk slik at en sitter

tørt. Det kan også være aktuelt å anlegge faste ildsteder, jf. nedenfor. På svært mye

brukte rasteplasser bør en ha egne toalett.

Vi anbefaler at en normalt ikke har renovasjonsordning på rasteplassene. Det

krever mye arbeid å hente søppel, og turvandrerne bør kunne ta med avfall hjem.

Rasteplassene kan også være tilrettelagt med gapahuker, og/eller slik at de er egnet

for overnatting med telt.

Midlertidig forskrift om brannvern setter forbud mot brenning av bål i nærheten av

skogsmark uten brannsjefens tillatelse i tiden 15. april til 15. september. Forbudet

gjelder ikke flyttsamer eller de som har sitt yrke i skogen og som av den grunn

trenger å gjøre opp ild. Likevel vil mange brenne bål. For å redusere risikoen ved

dette og samtidig motvirke at det brennes bål på svaberg, kan det være hensiktsmessig

å anlegge faste bålplasser. Bålplasser kan lages av stein på stedet. Husk god

fundamentering med sand, grus eller lignende.

Faste bålplasser krever tillatelse fra kommunens brannvesen.

54 55 Merkehåndbok Merkehåndbok 54 55


Praktisk arbeid; Tilrettelegging og merking

Praktisk arbeid; Tilrettelegging og merking

Nærmere om kystleder

Her følger informasjon om spesielle forhold i forbindelse med tilrettelegging for

bruk av båter.

Båter

Båter, kajakker eller lignende som leies ut må være robuste og i skikkelig stand. De

bør så langt det er praktisk mulig merkes med kystledlogoen.

Informasjon

Det bør informeres om åpne og andre værutsatte strekninger, og gis råd om hensyn

som må tas til vær- og vindforhold. Der det er muligheter for å dra båten over land

ved eid, bør det informeres om dette.

Informasjonen legges ut eller henges opp på overnattingsstedene og/eller på

informasjonstavler eller leveres ut ved båtutleie.

Det er påbudt med godkjent redningsvest til alle om bord. Den som leier båten har

ansvar for dette. Redningsvester bør kunne leies der en leier båten. Redningsvester

kan også leies på de fleste brannstasjoner.

Båtene bør leveres med årer og tollepinner/hamleband, dregg og dreggtau, fortøyningstau,

pøs eller øsekar og seil til seilbåtene. Annet aktuelt utstyr er kart, kompass,

lommelykt, nødbluss og vannkanne.

Former for båtutleie er:

› Turutleie

En leier samme båt for hele tiden man er på tur, og leverer båten der en

hentet den eller på annet avtalt sted. Det bør brukes forhåndsbestilling med

avbestillingsfrist, og depositum. Utstyr som leveres sammen med båten, bør

sjekkes av begge parter i henhold til liste, både før og etter utleie.

› Punktleie

Båt inkluderes ved leie av hytte.

FOTO: per roger lauritzen

Brygger og fortøyningsplasser

På overnattingssteder for gjester som kommer med båt, må båten kunne fortøyes på

en forsvarlig måte.

Fortøyningsplassen bør merkes med kystledlogoen. Det bør skiltes mellom fortøyningsplass

og overnattingssted.

Der det ikke er gode ankringsforhold og stedet er værutsatt, eller det er vanskelig

å komme i land, må det legges til rette for at båtene kan trekkes på land. En rydder

bort steiner og legger runde stokker som båten kan dras opp på.

Brygger bør tilpasses små, åpne robåter for ilandstigning og fortøyning. Det bør

også kunne legges til med kajakker. Der det ikke er mulig å dra båtene på land eller

fortøye i naturlige fortøyningsmuligheter bør det legges ut fortøyningsbøyer.

56 57 Merkehåndbok Merkehåndbok 56 57


del 4.

Vedlikehold og nedlegging av ruter

Vedlikehold og nedlegging av ruter

Vedlikehold

Vedlikehold av turstier

Etablerte ruter må vedlikeholdes. Arbeidene bør følge merkehåndboka, og legges

opp med bakgrunn i vedlikeholdsplaner som sikrer at alle ruter holdes i tilfredsstillende

stand.

Vedlikeholdsarbeidet består i rydding av oppgrodd vegetasjon, oppfriskning og

erstatning av gammel eller forsvunnet merking, utskifting og erstatning av slitte eller

bortkomne skilt, reparasjon og opprusting av klopper og gangbaner, vedlikehold

av bruer, ettersyn av informasjonstavler med utskifting av informasjonsplakater og

oppslag, og inn- og utlegging av bruer/klopper som må tas inn på vinteren. Slitasje

og skader ved ferdsel og virkninger av vind og vær kan variere sterkt. Det kan være

store variasjoner i hvor ofte rutene må gås over.

Rutene må derfor inspiseres regelmessig. Også vedlikehold av overnattingssteder,

utstyr og gjenstander bør skje etter regelmessige inspeksjoner.

Turfolk kan gi viktig informasjon, og inviteres til å varsle om mangler som bør utbedres.

Mangler som registreres, må følges opp gjennom arbeidslister og prioritert handlingsplan,

dette også som grunnlag for søknad om og tildeling av midler.

Nedlegging av ruter

Ingen må være i tvil om hva som er riktig rute, og at de følger en rute hvor skilting,

merking, tilrettelegging og eventuelt utstyr er vedlikeholdt.

Det hender at gamle ruter må legges ned, enten fordi de er gått ut av bruk, på grunn

av krav fra miljøforvaltningen eller som følge av utbyggings- eller andre tiltak.

Av sikkerhetsmessige hensyn skal alle skilt, merking, klopper og bruer mv.

fjernes når gamle ruter legges ned!

Når ruter skal legges ned, må det bare fjernes varder og merker som en er sikker

på er turistvarder. Det kan være grensemerking, gamle varder eller lignende som

tilhører andre.

Fjerning av skilting, varding, merking og installasjoner påhviler den som har ansvaret

for ruten. Denne bør også sørge for informasjon ved oppslag på hytter og på

annen måte om endring i ruter eller nedlegging.

Dersom noen ønsker å beholde klopper og bruer, må disse også overta ansvaret for

vedlikeholdet. Slike forhold bør avtales skriftlig

Det bør vurderes hvilke oppgaver som egner seg for dugnadsarbeid, og hvilke som

krever bygningskyndig og annet fagpersonell. For arbeid som skal gjennomføres

som dugnad, vil arbeidslistene være grunnlag for ”dugnadsmenyer”.

Ikke bare vind og vær gjør at skilt må skiftes. Ofte må de skiftes og tekstene endres

fordi det har skjedd endringer i rutenettet. Det er derfor viktig å ha god oversikt

over skilt, hvor de står, og hva som står på dem. Plassering av alle skilt bør markeres

på kart, og det bør følge oppdatert liste over teksten på skiltene.

Av hensyn til vilt, andre miljøhensyn, skogsdrift og lignende, må en av og til legge

om deler av en rute. Dette arbeidet legges opp på samme måte som for nye ruter.

Vedlikehold av kvistede løyper

Den som har påtatt seg vintermerkingen, har ansvaret for å holde den ved like i det

tidsrommet som er oppgitt, eller forsikre seg om at hytteverter eller andre overtar

ansvaret for vedlikeholdet.

58 59 Merkehåndbok Merkehåndbok 58 59


vedlegg

vedlegg

Vedlegg 1

Nødvendig utstyr og verktøy i tilretteleggingsarbeidet

› Greinsaks, sag og øks for rydding i skoglende.

› For grovere trær, vindfall og toppbrekk:

› Motorsag, drivstoff, kjedeolje, verktøy.

› Sikkerhetsutstyr: hjelm, visir, hørselsvern, vernebukse, vernehansker og vernestøvler.

› Brekkjern for å vippe opp stein, til bruk som hakke osv. Et lett spett kan ofte være

nyttig.

› Spade for å grave stake-/ stolpehull og anlegg for klopper og bruer.

› Spann til å sette boks med merkemaling oppi, med krok på hanken til å henge

pensel på. (Her er det mange spennende løsninger!)

› Stålbørste med skrape for fjerning av flassbark og mose før maling.

› Skrutrekker, fastnøkkel, hammer, spikerbor, knipetang og nebbtang, skruer, bolter

og spiker til festing av skilt og reparasjon av gjerder, grinder og klopper mv.

› Slaghylse til bruk når en slår ned staker.

› Arbeidshansker

› Arbeidsklær; må tåle væte, skitt og maling.

› Førstehjelpsutstyr

Vedlegg 2

Lovgiving som har betydning for turruter

Friluftsloven av 28. juni 1957.

Legger hovedgrunnlaget for alt friluftsliv i Norge.

Omhandler allemannsrettene og definerer disse og hva som er utmark og innmark.

Gir regler for adferd i skog og mark, saksbehandling og håndhevning av loven,

herunder fjerning av sjikanøse stengsler.

Har også regler om tiltak for å lette ferdselen, herunder at kommuner og friluftsorganisasjoner

kan gis tillatelse til merking og tilrettelegging der grunneier ikke

tillater dette.

Det er gitt et utfyllende rundskriv til loven av Miljøverndepartementet datert

28.06.08.

Lov om grannegjerde av 5. mai 1960

Berører turruter indirekte ved regler om gjerdehold som ledd i husdyrhold og

husdyrbeiting mv., og som pålegger grunneierne gjensidige plikter og ansvar.

Understreker betydningen av de hensyn som må tas ved ferdsel og tilrettelegging

av turruter.

Lov om skogbruk og skogvern av 21. mai 1965

Omhandler skogbruk, skogskjøtsel, regler om avvirkning og skogreising. Gir

adgang til å fastsette nærmere forskrifter om skogsdrift og avvirkning i områder av

særlig verdi for friluftsliv og naturvern. Loven er særlig viktig for turrutene i by- og

tettstedsnære skogsområder.

Lov om hevd av 9. desember 1966

Loven omhandler blant annet spørsmålet om hevd av rett til for folk i en bygd eller

grend til å ferdes på innmark. Se loven §8.

Naturvernloven av 19. juni 1970

Omhandler verneområder. Restriksjoner på inngrep og aktivitet og ferdselsregler

er gitt som forskrifter for hvert enkelt område.

60 61 Merkehåndbok Merkehåndbok 60 61


vedlegg

vedlegg

Konsesjonsloven av 31. mai 1974

Har bl.a. som formål å ivareta allmenne naturvern- og friluftsinteresser. Det kan som

vilkår for konsesjon blant annet gis rett til å opparbeide og merke turstier.

Vassressursloven (tidligere vassdragsloven) av 24. november 2000

Gir regler om bading og ferdsel uten bruk av motor og i vassdrag.

Har også regler om avgift for ferdsel med motorfartøy i kanaler og vassdrag som er

tilrettelagt for dette. Omfatter også bortleding av vann.

Fjellova, lov av 6. juni 1975 (om utnytting av rettar og lunnende m.m. i

statsallmenningane)

Gir regler om forvaltning og utnytting av statsallmenninger, og rettigheter knyttet til

disse.

Lov om motorferdsel i utmark og vassdrag av 10. juni 1977

Gir regler om bruk av motorkjøretøyer og fly/helikopter i utmarksområder og

vassdrag.

Kulturminneloven av 9. juni 1978

Omhandler fredede og fredning av kulturminner, og gir adgang til å regulere eller

forby ferdsel i eller rundt fredede kulturminner eller kulturmiljø.

Opplysninger om kulturminner kan fås i hver kommune, og finnes på egne databaser

SEFRAK og ASKELADDEN.

Reindriftsloven av 9. juni 1978

(Aktuell i Hedmark,Trøndelagsfylkene, Nordland, Troms og Finnmark)

Har adferdsregler for ferdsel i reindriftsområder, herunder om hvilke hensyn som

skal tas i perioder med brunsttid, kalving, merking, skilling og slakting.

Viltloven av 29. mai 1981

Har regler om bruk av hund.

Havne- og farvannsloven av 8. juni 1984

Har bl.a. regler om at kommunen skal påse at farleder er åpne og at fyrlys og sjømerker

er i orden innen havnedistriktet.

Plan- og bygningsloven av 14. juni 1985

Gjelder for hele landet, også kystsonen ut til grunnlinjen. Foreskriver kommunal

arealplanlegging med disponering og regulering av områder for friluftsliv, og gir

kommunen hjemmel til å foreta ekspropriasjon for gjennomføring av reguleringsplaner

for friluftsformål. Har regler om bygge- og anleggstiltak, herunder bruer,

gjerder og innhegninger, og for fjerning av ulovlige bygg og anlegg.

Loven er for tiden under revisjon.

Naturskadeloven av 15. mars 1994

Har regler om sikring av rasfarlige områder og områder som trues av naturskade.

Brann- og eksplosjonsvernloven av 14. juni 2002

Forskrift til loven har forbud mot å gjøre opp ild i eller i nærheten av skogsmark uten

brannsjefens tillatelse i tiden 15. april – 15. september.

Allmenningslovene (bygdeallmenning og statsallmenning) av 19. juni 1992

Har regler om at det skal tas hensyn til friluftslivet ved bruk av allmenningene.

Lov om statlig naturoppsyn av 21. juni 1996

Lovfester et eget oppsyn for tilsyn og kontroll med at lovgivning vedrørende friluftsliv,

naturforvaltning, kulturminneforvaltning, motorferdsel i utmark og vassdrag,

vilt- og fiskeforvaltning og delvis forurensing, blir overholdt. Oppsynet har også

informasjons-, skjøtsels-og registreringsoppgaver, og delvis politimyndighet.

Lov om fritids- og småbåter av 26. juni 1998

Har regler om registrering av småbåter, krav til utrustning og krav til eiere og førere.

Finnmarksloven av 17. juni 2005

Har regler om bruk og forvaltning av utmarka i Finnmark.

Lov om forbud mot diskriminering på grunnlag av nedsatt funksjonsevne

(diskriminerings- og tilgjengelighetsloven) av 20. juni 2008.

Loven, iverksatt 01.01.2009, inneholder krav til offentlig og privat virksomhet som

retter seg mot allmennheten om å sikre tilrettelegging så langt det ikke medfører en

uforholdsmessig byrde for personer med nedsatt funksjonsevne. Loven har også en

bestemmelse om aktivitetsplikt for å arbeide for å fremme universell utforming av

anlegg.

62 63 Merkehåndbok Merkehåndbok 62 63


vedlegg

vedlegg

Vedlegg 3

Retningslinjer for opplegg og gjennomføring

av dugnader

(Eksempel fra DNT Oslo og Omegn)

PLANLEGGING AV VARDE-/MERKEDUGNADER

Frist 1. desember

Dugnadene for neste år må være ferdig planlagt fra medlemsforeningenes side.

Søknad om spillemidler sendes til DNT innen 1. desember. Søknadsskjemaet er

elektronisk og ligger på www.idrettsanlegg.no

Søknaden skal ha følgende vedlegg:

› Oversikt over hvilke ruter det skal være dugnad på, kilometer i terrenget og

hvilken klasse terrenget har i forhold til inndelingen i DNT. Det fremgår av

DNTs spillemiddelhåndbok hvordan ruter klassifiseres.

› Kart i målestokk 50 : 000 eller 100 : 000 hvor alle dugnadene er merket av

og nummerert i henhold til listen over innmeldte dugnader.

› Kostnadsoverslag over hver dugnad. Regnenøkkel for dugnader på rutenettet

finnes i DNTs spillemiddelhåndbok.

› Finansieringsplan – med redegjørelse og dokumentasjon for de enkelte

poster.

› Skriftlig tillatelse fra grunneiere. Dette gjelder ruter som er etablert i løpet

av de siste 50 år. Ved remerking av eldre ruter skal varsel til grunneier

vedlegges.

Vinter/vår

Dugnadsoversikten sendes ut til foreningens dugnadsfolk for påmelding.

Dugnadslagene settes sammen.

Sommer

Dugnadene pågår.

Rapporter fra hver dugnad sendes inn til DNT Oslo og Omegn etter hvert som

dugnadene avsluttes.

Rapporter fra foreningens områdekontakter (10 personer som har særlig ansvar

for rutenettet i hvert sitt område) sendes inn.

Høst

Evaluering av sommerens dugnadsarbeid på rutenettet og planlegging av neste

års arbeid.

Spillemiddelregnskapet som er godkjent av revisor, sendes til idrettsavdelingen i

kultur- og kirkedepartementet.

DNT sentralt behandler spillemiddelsøknadene som gjelder anlegg for friluftsliv

i fjellet. Dette omfatter ruter, bruer og hytter. Samtidig som spillemiddelsøknad

sendes til DNT skal en orientering om planlagte arbeider sendes til de aktuelle

fylkesmennene.

Denne orienteringen skal inneholde:

› En oversikt over dugnadene og hva som skal gjøres av arbeid.

› Kart som viser hvilke ruter det er planlagt arbeid på.

Fylkesmennene blir bedt om å gi rask tilbakemelding dersom noen av prosjektene

er i strid med verneforskrifter etc.

64 65 Merkehåndbok Merkehåndbok 64 65


vedlegg

vedlegg

Vedlegg 4

Rapport fra dugnader

(Eksempel fra DNT Oslo og Omegn)

Rapporten fylles ut så fullstendig som mulig og returneres til DNT Oslo og Omegn,

v/driftsavd., Pb 7 Sentrum, 0101 Oslo senest 1 md. etter utført oppdrag.

Trenger du mer plass, legg ved eget ark.

Rute (se Til Fots i Fjellet): Fra Til

Dugnad nr.: Utført i tiden fra: Til

Dugnadsleder: Adresse: Postnr./sted: Tlf.:

Navn på deltagere:

Utført arbeid:

Vedlegg 5

Spillemidler til nymerking og remerking av sommerruter

i fjellet

(Eksempel fra DNT Oslo og Omegn)

For å kunne få tildelt midler til nymerking eller remerking av ruter i fjellet skal

følgende krav være oppfylt:

1) Ved etablering av en ny rute skal det søkes om tillatelse fra grunneier. Kart med

inntegnet trasé skal følge søknaden. Kopi av søknad skal også sendes til kommunen

og fylkesmannen. Tillatelsen fra grunneier skal legges ved spillemiddelsøknaden.

2) Ved remerking av en rute som har eksistert i 50 år eller mer, skal grunneier varsles

skriftlig. Kopi av brev til grunneier skal legges ved spillemiddelsøknaden.

3) Ved remerking av en rute som er nyere enn 50 år, skal det søkes på nytt til grunneier.

Tillatelsen skal legges ved spillemiddelsøknaden.

Eksempel på søknad ved nyetablering av rute, pkt. 1:

Gjenstående arbeid:

Til grunneier

Mangler skilt og/eller stolper: Hvis ja, noter kartreferanse, eller legg ved kartkopi med sted avmerket.

Spesifiser om det er behov for ny stolpe.

Skiltene skal ha følgende tekst (spesifiser hvor de enkelte skiltene skal settes opp hvis det dreier seg om flere steder):

Søknad om tillatelse til å merke fotturrute fra … til….

I forbindelse med bygging av ny selvbetjeningshytte ved …, er det behov for å knytte

hytta til rutenettet i området. DNT Oslo og Omegn søker derfor om tillatelse til å

varde og merke sti fra hytta til …. Kart med inntegnet trasé følger vedlagt.

Dersom grunneier gir sin tillatelse til merking, ber vi om at det bekreftes på vedlagte

brevkopi som returneres innen …(dato).

Forslag til dugnadsleder:

Andre opplysninger:

Ruta vil bli merket på dugnad sommeren 2xxx. Arbeidet vil omfatte bygging av

varder, signering med rød T, oppsetting av stolper og skilt og eveventuelt klipping av

kratt. Merkingen vil følge retningslinjer gitt i DNTs merkehåndbok.

Vennlig hilsen

Sted, dato

Signatur

66 67 Merkehåndbok Merkehåndbok 66 67


vedlegg

vedlegg

Eksempel på melding om remerking, pkt. 2:

Til grunneier

Melding om revarding av fotturrute.

DNT Oslo og Omegn har ansvaret for ca. 4000 km merkede ruter i fjellet. Disse

vedlikeholdes på dugnad av vår dugnadsgruppe som teller ca. 350 personer. Dugnadsgruppa

merker ca 25 ruter hver sommer, i tillegg til at de deltar i vedlikeholdet

av turisthyttene.

DNT Oslo og Omegn planlegger å remerke ruta fra … til … sommeren…. Arbeidet vil

omfatte revarding, merking, klipping av kratt og eventuelt utskifting av stolper og skilt.

Dersom det er kommentarer eller innvendinger til det planlagte arbeidet ber vi om

tilbakemelding innen …(dato). Hvis det er spørsmål knyttet til remerkingen, kan

undertegnede treffes på tlf.….

Med vennlig hilsen

Eksempel på søknad, pkt. 3:

Til grunneier

Søknad om tillatelse til å remerke rute.

DNT Oslo og Omegn har ansvaret for ca. 4000 km merkede ruter i fjellet. Disse

vedlikeholdes på dugnad av vår dugnadsgruppe som teller ca. 350 personer. Dugnadsgruppa

merker ca. 25 ruter hver sommer, i tillegg til at de deltar i vedlikeholdet

av turisthyttene.

DNT Oslo og Omegn ønsker å remerke ruta fra …til … sommeren… og ber om tillatelse

fra grunneier til å utføre arbeidet. Arbeidet vil omfatte restaurering av varder,

merking med rød T og utskifting av gamle skilt.

Dersom tillatelse blir gitt, ber vi om at det bekreftes på vedlagte brevkopi som returneres

innen …(dato).

Vedlegg 6

Eksempelavtaler for tilrettelegging og merking av

turstier og skiløyper

Retten til fri ferdsel i utmark har lang tradisjon i Norge og er også nedfelt i Friluftsloven.

Denne retten har avgjørende betydning for friluftslivet.

Tilretteleggingen av et godt tursti- og skiløypetilbud er et viktig virkemiddel for et

aktivt friluftsliv.

For merking og opparbeidelse av turstier og skiløyper, er man avhengig av vedkommende

grunneiers samtykke. Grunneier- og friluftsorganisasjoner har felles

interesse i at tilretteleggingen av slike tilbud skjer på en måte som imøtekommer

allmennhetens behov samtidig som grunneiers rettigheter og naturvernhensyn

ivaretas.

For å bidra til dette, er det utarbeidet en egen eksempelavtale for tilrettelegging

og merking av turstier og en egen eksempelavtale for tilrettelegging og merking av

skiløyper. Disse avtalene regulerer forholdet mellom tilrettelegger og grunneier/

rettighetshaver.

Partene anbefaler disse avtalene og at avtalene praktiseres med smidighet, i samarbeidets

ånd og med gjensidig respekt for og forståelse for hverandres interesser.

Dersom foreninger ønsker tilskudd fra spillemidlene for å få finansiert nye tiltak,

er det et krav at en avtale om bruk av trasé foreligger. Formuleringene i disse

eksemplene er godkjent av Kulturdepartementet for bruk i en slik forbindelse, og

Direktoratet for naturforvaltning har godkjent avtalen for bruk i forbindelse med

statlige friluftslivsmidler.

Avtalene er anbefalt av Den Norske Turistforening, Foreningen til Ski-Idrettens

Fremme (Skiforeningen), Friluftsrådenes Landsforbund, Friluftslivets fellesorganisasjon,

Norges Fjellstyresamband, Norges Bondelag, Norges Skogeierforbund, NOR-

SKOG, Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Statskog og Norsk Allmenningsforbund.

Eventuelle spørsmål kan rettes til undertegnede på tlf.… .

Med vennlig hilsen

68 69 Merkehåndbok Merkehåndbok 68 69


vedlegg

vedlegg

Avtale om tilrettelegging og merking av turstier

Mellom

(grunneieren) som grunneier av eiendommen

gnr. bnr. i kommune

8. Omlegging av stien

I avtaleperioden kan både grunneieren og tilretteleggeren kreve omlegging

av stien når det er nødvendig av hensyn til grunneier eller friluftsbrukerne. Slik

omlegging krever enighet mellom partene, men samtykke skal ikke kunne nektes

uten saklig grunn.

og

(tilretteleggeren)

Avtalens omfang

1. Avtalen er beregnet for bruk ved tilrettelegging og merking av turstier i utmark.

Dersom stien berører innmark, avtales dette i punkt 13.

9. Erstatning

Det ytes ikke erstatning til grunneieren for de tiltak avtalen omfatter. (Der merking

og tilrettelegging medfører dokumentert økonomisk tap for grunneieren,

kan det imidlertid ytes erstatning etter særskilt overenskomst, som skal fremgå

av punkt 13.)

2. Med turstier menes her traseer for ferdsel til fots som er ryddet for vegetasjon,

men uten, eller med liten, grad av opparbeidelse av grunnen. De er vanligvis

merket, og bredden er minimum 0,5 m.

3. Tilretteleggeren gis rett til å tilrettelegge og merke turstier som fremgår av

vedlagte kart.

4. Tilretteleggeren har rett til å legge gangbaner, klopper og bruer der dette er

nødvendig, og til å rydde stien ved å hogge greiner og fjerne kratt. Stien kan

ryddes i inntil 2 m bredde mellom trestammene alt etter forholdene på stedet.

Felling av trær krever særskilt samtykke fra grunneieren.

5. Tilretteleggeren gis rett til å merke langs stien. Merkene kan bestå av maling på

trær, på staker/ påler som er satt ned i bakken, eller steinvarder som merkes.

Skilt og informasjonstavler kan settes opp der det er behov for slike.

10. Varighet

Denne avtalen gjelder i 10 år og fornyes automatisk for 10 år om gangen

dersom ingen av partene har sagt den opp ett år før avtaletidens utløp.

11. Opphør

Ved opphør av avtalen plikter tilretteleggeren å fjerne anlegg, skilt og andre

innretninger, med mindre annet avtales.

Samtidig forplikter tilretteleggeren seg til å avlyse eventuell tinglysing.

12. Tvister

Eventuelle tvister om forståelsen av denne avtalen skal avgjøres ved voldgift iht

Lov om voldgift, som trådte i kraft 1.01.2005 (ajourført mars 2005).

13. Spesielle forhold

Der stien krysser gjerder som er nødvendige for dyrehold, skal tilretteleggeren

sørge for at det etableres grind eller gjerdeklyver.

6. Tilretteleggeren gis rett til og har ansvar for å vedlikeholde merkingen, stien og

de innretninger som er anlagt som ledd i denne. Tilretteleggeren skal da følge

samme regler som i pkt. 4 og 5. Tilrettelegger har ansvar for rydding av søppel.

, / 20

7. Grunneierens næringsutøvelse begrenses ikke av avtalen. Før igangsetting av

arbeid som vil vanskeliggjøre bruk av stien, skal grunneier varsle tilrettelegger,

som om nødvendig sørger for informasjon til brukerne. Om nødvendig blir

partene enige om midlertidig omlegging av stien.

Grunneier

For tilretteleggeren

70 71 Merkehåndbok Merkehåndbok 70 71


vedlegg

vedlegg

Tinglysing

Avtale om tilrettelegging og merking av skiløyper

Dersom partene finner det formålstjenlig, kan denne avtalen tinglyses som heftelse på eiendommen

gnr. , bnr. på tilretteleggerens bekostning.

Mellom

(grunneieren) som grunneier av eiendommen

gnr. bnr. i kommune

, / 20

og

(tilretteleggeren)

(Alternativt mellom grunneierlag/utmarkslag eller tilsvarende og tilrettelegger.)

Grunneier

For tilretteleggeren

Tilrettelegging og merking skal utføres i henhold til anbefalingene i Merkehåndboka,

utgitt av Den Norske Turistforening, Forbundet KYSTEN og Friluftsrådenes

Landsforbund.

Avtalen er anbefalt av Den Norske Turistforening, Friluftsrådenes Landsforbund,

Friluftslivets fellesorganisasjon, Norges Fjellstyresamband, Norges Bondelag,

Norges Skogeierforbund, Norskog, Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Statskog og

Norsk Allmenningsforbund, mai 2003.

Direktoratet for naturforvaltning og Kulturdepartementet har godkjent avtalen til

bruk i forbindelse med søknad om statlige friluftslivsmidler og spillemidler.

1. Avtalens omfang

Avtalen er primært beregnet brukt mellom grunneiere og frivillige organisasjoner,

friluftsråd og kommuner ved tilrettelegging og merking av skiløyper til

friluftsbruk i utmark. Dersom løypa går over innmark, kan det settes begrensninger

for tyngre løypepreparering pga. fare for isbrann. Dette avtales eventuelt i

pkt. 13.

2. Definering av skiløyper.

Med skiløyper etter denne avtalen menes:

Løyper klasse A:

Disse løypene er ikke beregnet for maskinell preparering, men kan kjøres igjennom

med snøskuter. De kan ha en største ryddebredde mellom trestammene på 2 meter.

Slik løype bør i minst mulig grad ha preg av å være bearbeidet trasé.

Disse løypene er merket med tynn, stiplet rød strek på kartet.

Løyper klasse B:

Disse løypene er beregnet for snøskuterpreparering, men kan leilighetsvis kjøres

gjennom med prepareringsmaskin. De kan ha en største bredde mellom trestammene

på 3 meter. Disse løypene er merket med tynn, rød strek på kartet.

Løyper klasse C:

Dette er hovedløyper, beregnet for prepareringsmaskin. De kan ha en største ryddebredde

mellom trestammene på 4 meter. Etter avtale med grunneier kan det

utføres maskinell planering på mindre strekninger. Disse løypene er merket med

tykk, rød strek på kartet.

For alle løypeklasser gjelder at man etter avtale med grunneier kan sikre løypene

tilstrekkelig snødekke gjennom oppkvisting eller fjerning av nærstående trær. Tilsvarende

gjelder for nødvendig utvidelse i skarpe svinger eller svinger i bratt terreng.

72 73 Merkehåndbok Merkehåndbok 72 73


vedlegg

vedlegg

Andre løyper:

For lysløyper, turrennløyper og andre bredere hovedløyper forutsettes inngått

særskilt avtale.

Avtalen er ikke beregnet for sesongmessig kvisting av skiløyper i fjellet.

3. Rydding, merking og skilting.

Tilretteleggeren gis rett til og har ansvar for rydding, merking og skilting av

løyper, samt vedlikehold av disse (jfr. pkt. 5). Dette skal skje på en slik måte at det

ikke medfører skade på skog og omfatter normalt:

› Merkene kan bestå av maling på trær, eller på stolpe som er satt ned i bakken.

› Nødvendig skilting utføres i overensstemmelse med Norsk Standard (NS

4020 av desember 1973), eventuelt også i henhold til tilretteleggers egen

instruks som er godkjent av grunneier.

› Rydding av vegetasjon i traseen og mindre tiltak i grunnen (fjerning av stein

og stubber, enkle tiltak for å lede vannsig), samt utlegging av bru/klopp eller

kavlelegging.

› Preparering som definert i løypeklasseinndelingen (pkt. 2).

Skilt og informasjonstavler kan settes opp der det er behov for slike. Plassering

av tavler skal godkjennes av grunneier og mulig fellesbruk vurderes.

4. Preparering

Maskinell preparering kan skje på grunnlag av avtalt/foreliggende løypekart.

Eventuelle avvik må klareres med grunneier før iverksettelse. Det skal utvises

særlig hensyn til plantefelt og ungskog.

5. Vedlikehold, nyanlegg og omlegginger.

Alt slikt arbeid utføres og bekostes normalt av tilrettelegger. Der det ligger til

rette for det skal en tilstrebe løsninger som begge parter kan ha nytte av. I slike

tilfeller avtales nærmere om deling av arbeid og kostnader.

Arbeidet skal utføres på en måte som gir minst mulig skade på trær eller

redusert skogproduksjon. Nyttbart virke felles, kvistes, kappes og behandles

etter grunneiers anvisning. Nødvendig virke til klopper søkes utvist vederlagsfritt

av grunneier. Drenering og planering i løypetraseen kan foretas etter særskilt

avtale. Grinder, klopper og gjerder som må fjernes skal settes opp igjen etter

endt skisesong.

Forslag til nyanlegg og omlegginger av eldre løypetraseer skal forelegges og

godkjennes av den enkelte grunneier. I slike tilfeller skal en tilstrebe løsninger

som både kan gagne friluftslivet og skogbruket. Det anbefales at andre friluftsog

naturvernorganisasjoner gis anledning til å uttale seg til nyanlegg og omlegginger.

Disse bør inviteres til befaring dersom prosjektene kan være kontroversielle.

Kommunen skal kontaktes hvis terrengarbeidene er av et omfang som kan

utløse søknadskrav etter Plan- og bygningsloven.

6. Skogsdrift og annen næringsutøvelse.

Grunneiers næringsutøvelse og andre rettigheter begrenses ikke av avtalen. Før

igangsetting av arbeid som vil vanskeliggjøre bruk av skiløypa, skal gru22nneier

varsle tilrettelegger, og i samarbeid med denne sørge for informasjon til brukerne.

Om nødvendig blir partene enige om midlertidig omlegging av løypa.

Det vises for øvrig til Levende Skog-standardene.

7. Oppsyn, rasteplasser mv.

Tilrettelegger påtar seg ansvaret for et visst oppsyn med mer besøkte rasteplasser,

særlig med hensyn til trefellinger, kvistbryting, bålbrenning, forsøpling o.l.

som kan skade grunneiers interesser eller naturgrunnlaget. Eventuelt grovt

skadeverk skal meddeles grunneier umiddelbart for videre oppfølging.

8. Omlegging av skiløype i avtaleperioden.

I avtaleperioden kan både grunneieren og tilretteleggeren kreve omlegging

av løypa når det er nødvendig av hensyn til grunneier eller friluftsbrukerne. Slik

omlegging krever enighet mellom partene, men samtykke skal ikke kunne nektes

uten saklig grunn.

9. Erstatning

Bruk av skiløype i henhold til Friluftslovens bestemmelser og/eller merking av

løyper gir ikke grunnlag for vederlag.

Der anlegging av skiløype ikke medfører nevneverdig tap i skogproduksjon, skal

det normalt ikke betales vederlag. Dersom det for løyper i klasse B og C er påviselig

et vesentlig tap i skogproduksjon, kan dette erstattes. Dersom erstatning

avtales, må partene bli enige om dette skal være som et engangsbeløp eller som

årlige beløp fra tilrettelegger.

10. Varighet

Denne avtalen gjelder i 10 år og fornyes automatisk for 10 år om gangen

dersom ingen av partene har sagt den opp ett år før avtaletidens utløp.

74 75 Merkehåndbok Merkehåndbok 74 75


vedlegg

litteratur / Internettsider

11. Opphør

Ved opphør av avtalen plikter tilretteleggeren å fjerne anlegg, skilt og andre

innretninger innen ett år, med mindre annet avtales. Samtidig forplikter tilretteleggeren

seg til å avlyse eventuell tinglysing.

12. Tvister

Eventuelle tvister om forståelsen av denne avtalen skal avgjøres ved voldgift iht.

Lov om voldgift, som trådte i kraft 1.01.2005.

13. Spesielle forhold

Grunneier

Tinglysing

, / 20

For tilretteleggeren

Dersom partene finner det formålstjenlig, kan denne avtalen tinglyses som heftelse på eiendommen

gnr._____, bnr._____ på tilretteleggerens bekostning.

Grunneier

, / 20

For tilretteleggeren

Litteratur

› Fjerning av ulovlige stengsler i strandsonen. DN-håndbok nr. 14–2000

› Forskrifter og bestemmelser om stønad av spillemidlene til anlegg for idrett og

friluftsliv. Årlig rundskriv fra Kulturdepartementet

› Friluftsliv for funksjonshemmede. DN-utredning 2003 – 4

› Gamle veger og vegfar. Bruk – vern – vedlikehold. DN-håndbok nr. 5–1994

› Håndbok for dugnadsledere. Den Norske Turistforening, 1995

› Håndbok i friluftsliv, DN 2000

› Juss i strandsonen. DN-håndbok nr. 20 – 2002

› Kartlegging av ferdselshindre i strandsonen. DN-håndbok nr. 26 – 2005

› Kartlegging og verdsetting av friluftslivsområder. DN-håndbok nr. 25 - 2004

› Kystleder. En rapport om samarbeidsprosjekter i kystsonen. 1997.

Forbundet KYSTEN, Den Norske Turistforening og Friluftsrådenes Landsforbund

› Mål og retningslinjer for stier og løyper i fjellet. DN-notat, 1994-10

› Naturforvaltning i kommunene – en oppslagsbok. DN-håndbok nr.

12–1997/2008

› Naturvennlig tilrettelegging for friluftsliv. DN-håndbok nr. 27 - 2006

› Om lov om friluftslivet av 28. juni 1957, nr. 16. Rundskriv T-6/97 fra

Miljøverndepartementet

› Planlegging av grønnstruktur. DN-håndbok nr. 6 – 1994

› Prosjekt pilegrimsleden 1994 – 97. Resultater og erfaringer. DN-notat 1998-2

› Skiforeningens instruks. Rydding, merking, skilting og planering. 2008

www.skiforeningen.no

› Stortingsmelding nr. 39 (2000–2001) Friluftsliv. En veg til høgare livskvalitet

› Tilrettelegging av turveier, løyper og stier. Veileder V-0939B. Kultur- og

kirke departementet. 2008

› Tilskotsordningar. Årlig rundskriv fra Miljøverndepartementet

› Turistforeningenes rute- og hyttenett. DN-notat, 1996–3

› Uteinformasjon i naturvern-, friluftslivs- og kulturminneområder. DN-håndbok

2 - 1991

› Uteinformasjon og skilting i friluftsområder på kysten. Skjærgårdstjenesten i

Oslofjorden. Notat 1997

Avtalen er anbefalt av Den Norske Turistforening, Foreningen til Ski-Idrettens

Fremme (Skiforeningen), Friluftsrådenes Landsforbund, Friluftslivets fellesorganisasjon,

Norges Fjellstyresamband, Norges Bondelag, Norges Skogeierforbund,

NORSKOG, Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Statskog og Norsk Allmenningsforbund,

april 2005.

Internettsider

› Tilretteleggingsideer, Friluftsrådenes Landsforbund: www.friluftsrad.no og klikk på

«Tilrettelegging – ideer»

› Brosjyre: Fra hav til himmel. Allemannsretten. DN 2005

› Brosjyre: Motorferdsel i utmark. DN 2005

› Naturvennlig tilrettelegging for friluftsliv, DN: www.dirnat.no og klikk på

«Friluftsliv» – «Naturvennlig tilrettelegging»

› Veileder: Merka turstier, Polarsirkelen Friluftsråd 2007

76 77 Merkehåndbok Merkehåndbok 76 77


notater

notater

78 79 Merkehåndbok Merkehåndbok 78 79


notater

notater

80 81 Merkehåndbok Merkehåndbok 80 81


Den Norske Turistforening

Youngstorget 1

0181 OSLO

Tlf.: 40 00 18 68

Faks: 22 42 64 27

E-post: info@turistforeningen.no

Forbundet KYSTEN

Skur 28,

Nordre Akershus kai

0150 OSLO

Tlf.: 22 42 42 82

Faks: 22 41 53 15

E-post: forbundet@kysten.no

Friluftsrådenes Landsforbund

Gamle Drammensv 203

1337 SANDVIKA

Tlf. : 67 81 51 80

Faks: 67 80 47 92

E-post: friluft@online.no

Kartene er gjengitt med tillatelse fra Statens Kartverk.

Tillatelsesnummer: MAS11001-194

ISBN 978 - 82 - 90339 - 73 -4

Redaksjonen har bestått av:

Anne Mari Aamelfot Hjelle, DNT

Lise Havik, DNT

Frode Sandvik, DNT (illustratør)

Lise-Berith Lian, Friluftsrådenes Landsforbund

Ivar-Otto Myhre, Forbundet Kysten

Nils-Yngve Berg, Direktoratet for naturforvaltning

Forsidebilder: Kvisting, Per Roger Lauritzen. T merke, Sverre A. Larssen.

Støvelbilde, Mari Kolbjørnsrud.

Baksidebilde: Kyststi, Per Roger Lauritzen

Opplag: 1500

Design: Charlotte Platteng/Designerkontoret

Trykk : Panzerprint AS

82 Merkehåndbok


Håndbok for

tilrettelegging og merking

av turruter i fjellet,

skogen og langs kysten.

More magazines by this user
Similar magazines