4 2004 Storebroren i Moss - Foreningen Norske LÃ¥sesmeder

Tor Sørnes, oppfinner og låsentusiast, forteller:
Banklås og Safe
- Litt historikk
Banklås er et gammelt uttrykk fra den engelsktalende verden. Banklås var synonymt med
en innbruddsikker lås, den gang – før plastkortenes tid – da pengesedlene var et kurant
betalingsmiddel. Det var for over hundre og femti år siden – til og med før min tid.
figur 2 figur 3
figur 1
1) Det er en tydelig likhet mellom Bramahs banklås og den eldre Yales dørlås fra 1844. Denne tegningen av
Bramahs Banklås er fra Edinburgh Encyclopedia 1832.
2) Linius Yales banklås ble kalt ”The Magic Infallible Bank Lock” Nøkkelen og nøkkelhullet er her redusert i størrelse
til et minimum.
3) Også den legendariske dirkemester Hobb var engasjert i safe produksjon. Hobb er for øvrig kjent i låshistorien
for den ”Hobbske dirkemetode” som utnytter ujevnheter i produksjonen av de enkelte låsdeler. En metode som er
blitt vanskeligere med låser produsert med moderne nøyaktig maskineri. Illustrasjoner er hentet fra boken
”Mechanization Takes Command av S. Giedion.
Samtidig som den industrielle revolusjon
skapte masseproduksjon og moderne velstand,
skapte den selvsagt også et moderne
bank og finansvesen. Seddelmengde og
omsetning av verdipapirer som aksjer og
obligasjoner var i sterk vekst – og en økende
kriminalitet var et naturlig resultat.
Konstruksjon av pengeskap (safes) og innbruddsikre
låser er følgelig en samtidig historie.
På verdensutstillingen i Krystallpalasset
i London 1851, ble det stilt ut et
pengeskap hvor produsenten låste inn
tusen pund sterling i gull, som enhver som
klarte å dirke opp låsen kunne få. Ingen
klarte det.
Støpejern ble utbredt som et industriprodukt
i England i slutten av 1780 årene.
Støpejern ble brukt til søyler, porter, gjerder
og utsmykninger. I begynnelsen av
1800 laget man også kister av støpejern
for oppbevaring av verdipapirer. De mest
avanserte besto av to lag jernplater med et
isolerende stoff i mellom. Det isolerende
stoffet var brent leire, som for eksempel
pulverisert teglstein. Etter en større brann
i London i 1830 kunne avisene skrive at da
man åpnet en slik kiste, det eneste som var
igjen av inventaret i huset, viste det seg at
innholdet i kisten, verdipapirer og sedler
var uskadd. Kistekonstruksjonen gikk
under navnet ”Salamander” men ble senere
oftest kalt ”fireproof” (Philadelphia
Directory 1830). Den ble senere også kalt
”iron-safe”.
”Fireproof safes” fikk sin standard form
omkring 1850, som et stående skap med en
”burglarproof” lås. Låsen gikk under det
generelle navnet ”banklås”. Når finanshusene
og de mest velstående hjem ble bygget
i Regent Street i London på midten av
1800-tallet, var produksjonen av ”fireproof
safes med banklås” i full gang. Vi kan
fremdeles finne eksemplarer av de gamle
fireproof skapene i dette strøket.
Den banklåsen som var mest kjent på den
tiden, var konstruert av Joseph Bramah,
som for øvrig også oppfant den hydrauliske
pressen. Bramahs banklås minner en
del om Linius Yales stiftlås. Låsproduksjon
utviklet seg på denne tiden på vei fra å
være et håndverk til å bli industri.
Konstruksjon og detaljer blir nå utformet
for maskinell fremstilling i dreiebenker og
presser. Kanskje er det derfor vi finner så
mange likhetstrekk i produktene fra forskjellige
produsenter. Både engelske, tyske
og amerikanske konstruktører kom på
denne tiden med nyskapninger som egnet
seg for maskinmessig produksjon, og maskinene
preget utformingen av produktene.
LÅSESMEDEN 4-2004 25