Natt til fjerde november Karin Fossum - Cappelen Damm

©J.W. Cappelen AS 2002
Materialet på dette nettstedet er omfattet av åndsverkslovens bestemmelser. Det
er lagt ut for at du skal kunne lese det på skjerm (+ ev. andre tilsiktede
utnyttelsesmåter). Uten særskilt avtale med Cappelen er enhver
eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring utover dette bare tillatt i den
utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor,
interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller
avtale kan medføre erstatningsansvar, og kan straffes med bøter eller fengsel.
Natt til fjerde november
Karin Fossum
Hun forsvant den fjerde november.
Plutselig var hun som sunket i jorda. Den siste observasjonen av henne ble gjort da
hun krysset brua i sentrum, dette vakre spennet mellom østsiden og vestsiden.
Læreren hennes, Lunde, kom gående motsatt vei, han møtte henne midt på brua og så
at det var henne. Jonna Moe fra Lundegård. En vakker, mørk jente. Han kjente henne
godt, for han underviste i matte og engelsk på videregående. Senere, når han tenkte
tilbake, og det gjorde han ofte, mente han at hun virket veldig fjern. Helt borte i
sitt eget. Han var vant til at elevene hilste på ham, og Jonna var en veloppdragen
jente. Alltid taus, men høflig og oppmerksom. Hun enset ham ikke. Været var riktig
høstlig den kvelden, to grader pluss og en tykk tåke som rullet inn fra havet. Den
dempet alle lyder og den dempet lyset. Byen, som ellers ikke ble betraktet som
særlig vakker, virket dunkel og full av hemmeligheter. At det virkelig var Jonna som
gikk over brua, det var Lunde skråsikker på, selv om hun ikke hilste. Han kjente både
henne og klærne hennes, skikkelsen og ganglaget. Det var summen, dette settet av
rytme og bevegelser som gjorde ham helt sikker. Måten hun holdt hodet på, hendene
dypt i lommene på frakken, korte, raske skritt. Hun var ikke ute og spaserte, hevdet
han, hun gikk som om hun var på vei til noe bestemt.
Klokka var litt før ti om kvelden. Tåken hadde ligget hele dagen, og ville ikke lette
før det ble kaldere, eller hvis en kraftig vind feide inn over byen. Den uteble. Alt var
tykt og grått og fuktig. Jonna var kledd i en knekort frakk i kunstig skinn med et
belte rundt livet. Fordi det var mye fuktighet i lufta, skinte den blankt i lyset fra
gatelyktene. Foreldrene hennes, Magnhild og Jon, sa at dette var riktig. Det var
frakken i kunstig skinn hun tok på seg den fjerde november. Jonnas mor hadde fulgt
henne ut i gangen. Der hadde hun stått, lent inn mot veggen og sett på datteren som
kledde seg. Hun likte å stå slik. Det var viktig for henne å se hvordan datteren tok
seg ut, før hun forlot huset. Magnhild hadde aldri likt den svarte frakken. Hun fant
det blanke, kunstige skinnet på grensen til vulgært. Dette hadde hun også sagt, idet
Jonna knyttet beltet om livet. Datteren vendte ryggen til henne og overhørte
kommentaren. Hun var vant til å bli kommentert, og hun forsøkte å stenge det ute.
Som å lukke øynene for et regn. På føttene hadde hun svarte sko med veldig tykke
såler. Skoene hadde stålbeslag og mange blanke spenner. Magnhild likte ikke skoene
heller, men denne replikken kom aldri ut. Hun hadde så mange meninger om alt, men
noen ganger forsøkte hun å besinne seg. Det var vanskelig. Det var jo hennes jente,
hennes kjøtt og blod. Jonna Moe var sytten år, middels høy og tettbygget. Hun
hadde kvinnelige former, men hun var krum i ryggen og mørk i blikket. Håret hennes

var tykt uten fall, og klippet rett av i skulderhøyde. Hun hadde pannelugg. Hun pleide
å la den vokse for å skjule øynene, de var store og brune med lyse spetter. Det var
noe stivt over ganglaget hennes, noe mutt og uvillig. Uferdig, kunne mora tenke. Det
virket som om hun likte seg dårlig ute blant menneskene, ikke likte å eksponere seg
for andre. Med den bøyde nakken og de knappe bevegelsene holdt hun folk på
avstand. Alt ved henne signaliserte at hun helst ville være i fred. Ikke snakk til meg,
ikke stans, sa skikkelsen, la meg bare få gå.
Hun var en oppvakt jente, og hun klarte seg godt på skolen. Sterk i alle fag, særlig i
matte. Hun noterte sjelden, det behøvde hun ikke. Alle ting festet seg lett, og
trengte hun det, hentet hun det fram på kommando. Det verste hun visste var gym.
Stort sett satt hun på tribunen og så på de andre elevene, med en eller annen tvilsom
unnskyldning til læreren. Nei, hun hadde hodepine, eller mensen, kanskje. Vondt i et
kne. Men fysisk sett var hun sterk og utholdende. Hun var ikke redd for å hoppe over
bukken eller henge fra tauene i taket. Eller å stå mellom målstengene i en
håndballkamp. Det hun ikke orket var å kle av seg mens andre så på. Å måtte løpe
eller hoppe på kommando. Læreren hadde en fløyte som han brukte flittig. Lyden av
den fikk Jonna til å krympe seg. Foreldrene kjente ikke til denne motviljen, for de
snakket aldri om slike ting. Og hadde de visst det, ville de ha tenkt at en slik
sjenanse var normal for en jente på sytten. De forsto heller ikke hvorfor Jonna var i
byen denne kvelden, den fjerde november. De trodde hun var hos en venninne som
het Louise.
Datteren hadde løyet.
Det forsto de heller ikke. Løgnen var et ubehag de ikke ville ta inn over seg. Et svik.
Etter hvert ble det tusener av spørsmål uten svar. Venninnen Louise, som sto henne
nærmest, ble kalt inn på politistasjonen, og siden hjem til Jonnas fortvilte foreldre.
Men hun satt bare der og ristet gråtende på hodet. Like lamslått som dem, like redd.
Jonna hadde ikke nevnt med et ord at hun ville til henne den fjerde november. Hun
visste ikke hva Jonna ville i byen heller. Alt hva de maste, grov og spurte, satt hun
der og ristet på hodet, redd og ulykkelig på samme tid. Denne angsten brukte de mot
henne. Kanskje den betydde noe annet
Skjuler du noe
Du må si det som det er.
For dette er svært alvorlig.
Så gråt hun igjen, hulkende, med ansiktet gjemt i hendene. Forsto ikke dette som
hendte, men følte seg skyldig likevel, som om hun burde ha visst. Jon forholdt seg
taus. Magnhild var mer pågående. Hun grep Louises hender og klemte dem hardt, hun
spurte henne om gutter. Nei, det finnes ikke noen kjæreste, påsto Louise, og så på
dem. Det ville jeg ha visst, vi er jo venninner. Slik sier mennesker ofte. Mange har
stor tro på sin egen dømmekraft. Det hadde foreldrene også, men det varte ikke så
lenge.
De tok kontakt med politiet klokken to om natten for å melde datteren savnet. Etter
stadige turer til vinduet, og flere desperate telefoner til alle de kjente. Det var
Magnhild som ringte, det var hun som førte an. Jon var som lammet over alt sammen.
Natten gikk, og hun dukket ikke opp. De satt våkne i stua i hver sin stol og stirret ut
i mørket. Alt som hørtes i stillheten var korte, redde pust. Raslingen i Magnhilds
skjørt. Nede ved porten sto en lykt. Det var denne de stirret på natten igjennom.
Snart ville noen dukke opp, en skikkelse, en mørk silhuett. Det måtte være slik. Ut av

den tykke tåka ville Jonna komme spaserende. Enda mer dukknakket enn vanlig fordi
hun hadde skremt dem.
Men hun kom ikke.
De bodde på Lundegård, langs en lite trafikkert vei, to mil fra byen. Jon hadde
bygget huset. Han hadde anlagt hage og satt opp et gjerde, det bølget som en
blondekant rundt den store eiendommen. Han hadde snekret sandkasse til Jonna og
hengt opp en huske. Senere bygget han garasje med plass til to biler, men de hadde
bare én. Magnhild ville helst ikke kjøre. Hun hadde valgt alle fargene i huset, alle
møblene. Kremgult, vinrødt, fiolblått. Brune møbler av skinn. Det var et prydelig
hjem, rent og ordentlig, Magnhild puslet alltid omkring, tørket, vasket og pusset. Hun
stelte omsorgsfullt med plantene, hun tente levende lys. Men ikke denne natten.
Denne natten var mørk. Fra stua kunne de se at naboen Larsson gikk til sengs. Lysene
ble slukket i rom etter rom, selv satt de oppe og ventet med hamrende hjerter. Det
var en stille natt. Ikke en bil, ikke et menneske viste seg på veien. Alle andre var
gått til ro. De følte seg alene i verden, en ensomhet de aldri hadde kjent. Huset lå på
en høyde i landskapet, og utsikten var svært vakker. Byen lyste ulmende rødt i det
fjerne, og de stirret mot dette lyset slik folk stirrer sløvt inn i et sluknende bål. De
stirret til øynene sved og rant, det måtte være en vond drøm, sånt som hendte
andre. Men de drømte ikke. Da morgenlyset krøp inn over dalen, grått og fiendtlig,
var det som om en vegg hadde falt ut av huset deres. Rommet var fylt av en iskald
trekk, de frøs, de klamret seg til stolene. Og de visste ikke at marerittet bare så
vidt var begynt.
Bildene kom i glimt gjennom bevisstheten.
Bilder av hva som kanskje kunne ha hendt. Og bildene hadde underlige lyder, alt fra
spede skrik til skremmende brøl. Lyder som ikke var til å holde ut. Jon var kvalm.
Han kunne ikke svelge, ikke sitte i ro. Det var umulig å lage tankerekker som ikke ble
avbrutt av smerteskrik, løpende skritt, hivende pust, fortvilte rop om hjelp. Han
forsøkte fortvilet å verge seg. Han styrtet til vinduet og så den vakre utsikten som
han likte så godt, han så fjellene og åsene, den synkende sola, og han så sin datters
ansikt med redsel i blikket. Hun dukket opp overalt, og han ville det. Han tviholdt.
Smerten tok nesten pusten fra ham, men slippe kunne han ikke. Magnhild falt av og
til ned i en stol med hendene presset for ørene. Hun visste ikke om skrikene hun
hørte inne i sitt eget hode var datterens skrik, eller hennes eget. Et skrik fra dypet
av sjelen som raskt førte til en hamrende hodepine. Alt ble blendende, skjærende
lyst. Hun hadde migrene. Hun flyktet inn i sengen og trakk gardinene for. Krøllet seg
sammen i et hjørne. Frykten for hva som kunne ha rammet datteren kjentes av og til
som klør, de rev og slet i henne, hun presset seg inn mot veggen og ville vekk, de
fulgte etter. Sekundene var øredøvende lange. Hun ønsket seg en flodbølge, hun ville
flyte vekk, smerten var for stor.
Politiet innså, etter flere dagers leting, og endeløse samtaler med absolutt alle som
kjente Jonna, at hun antagelig var utsatt for en forbrytelse. Slik falt ordene, helt
nøyaktig:
Vi etterforsker dette som en kriminalsak.
Magnhild og Jon benektet på det sterkeste at Jonna hadde rømt frivillig. De så på
hverandre og var enige om dette. Det samme gjorde venner og venninner, og siden
alle lærerne hennes. De kjente henne jo. Det var bilder av henne i avisene flere
dager på rad. En mørk, alvorlig jente, med rund hake og hvelvede kinn. Ansiktet

hadde dybde. Man kunne se at det var langt til bunnen i henne, man kunne se det i de
brune øynene.
Magnhild og Jon svarte på alle spørsmål. De sa hun var passelig flink på skolen, de
hadde aldri klaget på karakterene hennes. Ikke som de kunne huske. Lærerne sa hun
var en skarp elev, langt over gjennomsnittet, hun var bare ikke ivrig etter å vise det.
Venninnene sa det samme. Foreldrene sa at hun bare viste måtelig interesse for
gutter. Venninnene sa noe annet. Med raske, engstelige blikk på politiet som avhørte
dem. Foreldrene sa hun var stille, beskjeden og reservert. Men venninner sa, etter
press og lirking fra alvorlige menn i svarte uniformer, at Jonna kunne være svært så
livlig i enkelte situasjoner. Jo, sa de, og vek med blikket, det hendte hun fikk for
mye å drikke på fest. Da var det et svare strev å få henne edru igjen, før de våget å
sende henne hjem til foreldrene. Det var allment kjent at de var strenge.
Magnhild og Jon sa, vi er ikke veldig strenge. Vi bryr oss, konstaterte de, vi passer
på og følger med. Vi tar vare på henne, det har vi alltid gjort. De snakket med alt de
kunne oppvise av selvsikkerhet. Men den begynte å rakne. Etter hvert som dagene
gikk, og hun ikke kom til rette, måtte de innse at de kanskje ikke kjente henne så
godt likevel, denne datteren som de elsket. Plutselig var Jonna og alt hennes et
mystisk mørke. En eneste stor hemmelighet. Plutselig var alt mulig. Tankene spant og
kvernet, de rev og slet i dem. Det stakk og sved, det ulmet og brant. Om hun hadde
stukket av, var det et drepende nederlag, en fryktelig, sviende anklage. Hvorfor
skulle hun ønske seg vekk Så langt de kunne se, fant de ikke svar på det, ikke i noen
retning. Men ukene gikk, og de fant henne ikke død heller. Det var et fortvilet
dilemma. De håpet hun var i live. Men var hun det, da hadde hun kanskje forlatt dem
av fri vilje. Kunne det være mulig Var vi så ille Nei, de ville ikke tro det, de bet
tennene sammen og sto på sitt. Men uvissheten gnog dem langsomt i stykker. Jon
følte det som om han gikk igjennom en kvern og ble malt sønder og sammen, det
verket i ben og muskler. Huden kjentes følelsesløs når han strøk seg selv over
pannen, ikke hans fingre, ikke hans hud. En slags nummenhet. Han kjente ikke sin
egen kropp igjen, han var på siden av seg selv. Magnhild kjente seg tung. Å løfte bena
var et ork, hendene var blitt fremmede for henne, de arbeidet mekanisk, selv var
hun et annet sted. Hun var hele tiden hos Jonna. Det var gang på gang dette elskede
ansiktet, med en munn som skrek i forferdelse. Det var Jonna på bunnen av en fjord.
Jonna under råttent løv, Jonna kald og død, alene og forlatt. Jonna pint i hjel,
skjendet, revet opp eller kvalt. Nei! Hun ville trenge det vekk, men da falt hun ned i
et tomrom. Jonnas smerte var bedre enn dette tomrommet. Dagene gikk og ble til
uker. Magnhild arbeidet i huset som før, hun klarte ikke å sitte i ro, men rømte inn i
praktiske gjøremål. Alltid omkring i stuen med en klut i hånden, ofte i nærheten av
vinduet. Jon kunne ikke fatte at hun orket. Selv satt han i en stol og hang, også den
sto i nærheten av vinduet. Hele tiden skottet de ned mot veien. Langsomt måtte de
forsone seg med at Jonna var tatt av dage. Langsomt slapp de tanken til, litt og litt
av gangen. Politiet hadde forberedt dem, omsorgsfullt, med alvorlige blikk. Selvmord
kunne det ikke være snakk om, vennene hennes trodde heller ikke det. Om hun var
dypt ulykkelig Nei, det ville vi ha visst, sa Magnhild og Jon. De så på hverandre med
fortvilelse. Vi er oppegående mennesker, tenkte de. Observante, omsorgsfulle. Like
gode foreldre som alle andre. Ingen ting stort eller ubehagelig kan ha gått oss forbi.
Nei, vi har ikke merket noe uvanlig. Riktignok var hun taus, hun var i ferd med å
frigjøre seg, er det ikke sånn
Betydde det noe helt annet, hadde de misforstått alt

Det fantes ingen dagbok, ingen brev eller noe som helst etter henne som tydet på at
hun slet med noe alvorlig. Hun sto opp om morgenen og kledde seg. Magnhild tok
henne i øyesyn og sa hva hun mente, Jonna vendte seg vekk og satte seg ved bordet.
Jon var alltid taus om morgenen. Han syntes Jonna var smellvakker, den peneste
jenta på skolen, og forsto ikke at Magnhild hadde innvendinger. Hun spiste to skiver
brød til frokost og gikk til skolen. Hun vendte hjem igjen og gjorde lekser. Ofte
hørte de musikk fra rommet hennes, Nick Cave med den dype stemmen. Hun var
sammen med Louise om kvelden, eller hun satt foran fjernsynet, eller hun krøllet seg
sammen med en god bok. Hun sa alltid god natt med et kort smil. Hun hadde ofte
sittet ved datamaskinen på rommet sitt. Jon gikk opp for å lete. Kanskje lå det et
svar der et sted, en melding eller et brev. Men han fant ingen ting. Av og til tenkte
de at om Jonna hadde vært liten, kanskje fem år, eller ti år, da ville tvilen vært
mindre. Da ville de vært helt sikre på at datteren deres var drept. Og siden gjemt,
og gravet ned, eller kastet på sjøen. Det ville ha vært lettere. Men hun kunne jo ikke
ha rømt! Hvor skulle hun ha gjort av seg
De hadde ingen andre barn.
Magnhild hadde ikke villet. Hun var hjemme på grunn av migrenen, og Jon jobbet på
et regnskapskontor i byen. Han trivdes bra, han likte tall, regnestykkene gikk alltid
opp, de lot seg ordne, han hadde kontroll over dem. Han likte stillheten inne på
kontoret, det blå lyset fra dataskjermen og suset fra trafikken utenfor. De travle
menneskene i gatene. Livet og pulsen i byen. Han likte kollegene, de var vennlige mot
ham, han var den eldste. Magnhild og Jon var godt voksne da Jonna ble født, begge
var fylt trettifire. De var svært anstendige og skikkelige folk, alle snakket godt om
dem. Jon Moe var en stillfaren mann, svært sky og taus. Han var aldri syk eller borte
fra jobben av andre grunner. Han var pliktoppfyllende og pålitelig. Hans kone
Magnhild var en dugelig husmor, flink med mat, med hagearbeid, med håndarbeid og
slike ting. Hun var utadvendt og pratsom, og ansett av absolutt alle. Solid, tenkte de
om henne. Nærværende. Fast.
Alle naboer på Lundegård visste godt hvem Jonna var, og forsvinningen var en gåte.
Folk snakket og mumlet overalt når de møtte hverandre ute. Så underlig, hun er søkk
vekk, den pene, stille jenta. Magnhild og Jon levde bare fra time til time. I
begynnelsen delte de alle tanker. Tusener av spørsmål fór gjennom rommet. Så lenge
de satt slik og snakket, hadde de fortsatt håp, det var som å mane Jonna fram fra
skyggene, der de trodde hun befant seg. I skyggene, utenfor rekkevidde. Ikke død,
nei for Guds skyld, ikke død, tenkte de. Etter hvert ble det tausere mellom dem. I
stillheten vokste fantasiene fram om hva som kunne ha hendt, de skjøt en veldig fart
og lot seg ikke stanse. Det var som å stå i en storm, tenkte Jon. At han kunne se
slike bilder, hvor kom de fra Å møte kjente på butikken eller ute på veiene var
vanskelig. Magnhild følte at folk glodde på henne etter en forklaring. Hun orket ikke
de nakne, spørrende blikkene, hun orket ikke medlidenheten. Denne blandingen av
unnfallenhet og nysgjerrighet. Hun hadde jo ingen forklaring. Jon var det få som
henvendte seg til, de var vant til at han snakket lite. Traff han noen ute, slo de
blikkene ned og lot ham passere i taushet. Men han kunne ikke skjule smerten. Det
var et drag over ansiktet hans som de aldri hadde sett. Ansiktsfargen forsvant, og
han virket falmet.
Magnhild søkte trøst hos sin yngre søster Helene. Der kunne hun sitte i timevis,
mens hun klamret seg til stolen. Hun gråt, hun skrek og jamret. Smerten var ikke til
å leve med. Helene lyttet tålmodig. Alt var en pine for henne også, men det var det

eneste hun kunne gjøre. Høre på søsterens smerte og ta den inn over seg. Alt føltes
svimlende for henne, alt virket uforståelig. Dette som hadde rammet søsteren fikk
henne til å tenke så mange tanker. De var fremmede for henne, ubehagelige. Hun
hadde selv en sønn. Han var tjue år og het Øyvind. Kjenner jeg ham virkelig tenkte
hun, er jeg en god mor Hva foregår i hodet hans som jeg ikke vet noe om Med én
gang han har spist, farer han ut av huset og blir borte til natten, han vil ikke være
sammen med oss. Hvorfor
Jon gikk alene med sine tanker. Han hadde brødre, Anders og Ivar, men han fant det
ikke naturlig å betro seg til dem. Som Jon var de tause, alvorlige menn med få ord.
Sorgen var nesten mer enn han kunne makte. Han begynte å falle inn i seg selv, og
kunne av og til fremstå som distré. En kveld, da Jonna hadde vært savnet i fem uker,
satt Magnhild og Jon tause foran fjernsynet. Krummet sammen i hver sin stol, med
stadige vaktsomme blikk ned mot veien. Ingen av dem fulgte med i programmet, men
stemmene holdt dem fast. Stua lå i halvmørke. Magnhild orket ikke lyset, og når stua
var mørk var det lettere å se hva som skjedde på veien utenfor. Det skjedde ingen
ting. På dette tidspunktet hadde de fortsatt håp. Ikke hele tiden, men i korte blaff.
Det kunne lue opp, plutselig, for deretter å slukne igjen, det var utmattende.
Magnhild visste at folk ble funnet etter ti år, eller tjue år, som beinrester, og hun
lurte på hvor lenge dette marerittet skulle vare. Ville de få noe å legge i jorda
Herre Gud, at jeg tenker slik, slo det henne. Hun er jo ikke død, hun er bare vekk for
en stund, og snart kommer hun tilbake. Hun holdt seg fast i denne tanken som i en
taustump, mens hun dinglet over et svimlende juv, livredd for å la seg falle. Hun
måtte for enhver pris ikke la seg falle.
Hun kikket bort på mannen Jon. Hun trengte så veldig å snakke litt, noen få ord som
kunne drive angsten vekk.
– Det er snart jul, sa hun stille.
Ikke engang stemmen hennes er som den pleier, tenkte Jon, den hadde mistet all
kraft. Han svarte ikke. Ordet jul forstyrret ham, det var som støy i ørene, alt som
hørte til av glitter og stas. Adventstjernen var ikke kommet opp, den som pleide å
lyse i vinduet gjennom hele desember. Den han pleide å få øye på hver gang han
svingte inn gjennom porten, en bronsefarget stjerne med bitte små hull, den lyste
som rødt gull. Jonnas kalender med nisser og engler som de pleide å fylle med
godteri, lå gjemt i en skuff. Hva var det nå hun likte så godt Seigmenn. Og
banansjokolader. Lakrissnorer og marsipanhjerter. Han så godteriene for seg mens
han tenkte, han kjente lukten av dem. Søtt. Samtidig så han datterens røde munn og
de runde kinnene.
– Jon hørte han, og kom til seg selv. – Skal vi gjøre noe med rommet hennes Hva
synes du
Magnhild ville ha tak i ham, men han hadde ikke krefter. Ikke vilje heller. Det var
lettere å tie. Bare la seg falle inn i bilder, lukter og drømmer. Virkeligheten, denne
halvmørke stua med det blå lyset fra fjernsynet var ikke til å holde ut. Etter hvert
ble han flink til å flykte fra alt. Han forble taus, mens han stirret stivt på
fjernsynet. En kjøkkensjef holdt på å filetere fisk, han jobbet raskt, kniven var
skarp, det så lett ut. Jon var en kort, bred mann med store, kraftige never. Øynene
hans var uventet mørke i det ellers så nordiske ansiktet. Blondt hår med enkelte
sølvfargede strå. Magnhild så bakhodet hans og den runde haken i profil. Hun visste
at han hørte henne, men han tok seg god tid med svaret. Etter mange lange sekunder
gjorde han en tvilende grimase, og en slags ubekvem bevegelse i stolen.
– Gjøre noe med rommet hennes

Stemmen hans er uvillig, tenkte Magnhild. Hun forsøkte å fange ham med blikket,
men han lot seg ikke fange. Hun ble litt arg, han kunne vel si noen ord, kveldene var
ikke til å holde ut. Så lenge han snakket, holdt hun seg fast i stemmen hans. Den
kunne trenge noen av de verste fantasiene unna. For en stund, til det ble natt, og hun
igjen var overlatt til den pinen hun fryktet datteren var blitt utsatt for.
Nei, hun var da ikke utsatt for noe, ikke hennes Jonna. Hun var ute på en reise, bare,
hun hadde glemt å gi beskjed, men snart ville hun huske at de satt der og ventet, og
stemmen hennes ville nå dem gjennom telefonrøret, en ivrig stemme, lykkelig for nye,
spennende opplevelser et annet sted. Hvor var dette stedet Det fantes jo Hvorfor
ringte hun ikke
– Kanskje vi kunne rydde eller noe, foreslo hun. – Jeg vet ikke helt. Det står bare
der. Klærne hennes, alle tingene hennes.
– Det er aldri rotete hos Jonna, sa Jon. Han var fryktelig stram i ansiktet. Magnhild
følte at svaret hans var anklagende.
– Jeg sier vel ikke det, sa hun, høyere nå. Hun hadde en skarp stemme, den hadde
lett for å stige. Mannens ro, mannens langsomhet irriterte henne. Alltid å måtte
vente så lenge på svaret, se hvordan han vred seg i stolen, alle ting satt så langt inne.
Hun måtte hale og dra, lirke det ut.
Jon trakk hjelpeløst på skuldrene. Han hadde brukt disse fem ukene på én eneste
ting. Han hadde vurdert seg selv som far, og var kommet fram til at han hadde vært
udugelig. Det var en rolle han aldri hadde klart å fylle, tenkte han nå. Han var altfor
sjenert til å nærme seg sin sytten år gamle datter. Han så henne for seg når hun
vandret omkring i huset. Med bar mave, med de runde brystene sprengende under
genseren. Ikke visste han hva han skulle si, og ikke hvordan han skulle si det. Han
ville ta på henne, men visste ikke hvor han kunne legge hånda. Hvor kunne han legge
den På skulderen hennes, på armen Magnhild hadde brukt tiden på det samme. Til
forskjell fra Jon hadde hun alltid sett på seg selv som en utmerket mor. Observant.
Fast. Og nærværende, alltid. Men nå tvilte også hun. Hun lette og grov i fortiden
etter alle tabber og feil. Ting hun kunne ha misforstått, situasjoner der hun sikkert
var kommet til kort. Øyeblikk da hun kanskje hadde vært for brå. For hun var brå.
Jon sa ofte det, selv likte hun bedre ordet impulsiv. Hun kjente at det kokte inne i
henne av fortvilelse. Hun kunne ikke gjøre det godt igjen heller, det var for sent.
Hun lot temaet Jonnas rom ligge og forsøkte seg med noe annet. Hvordan skulle hun
holde ut resten av livet, om ikke mannen snart ville si noe, eller dele noen av tankene
sine Slo hun radioen på, dempet han den. Om hun bråkte for mye med glass og
tallerkener ute på kjøkkenet, kikket han såret på henne. Han ville ikke forstyrres.
Var det ikke noe anklagende ved ham Mente han at det var hennes feil, alt dette
fryktelige som hadde rammet dem Hun fomlet over bordet etter kaffekanna.
Mannen satt som en støtte. Hun ga seg til å stirre på ham, og hun visste at han
kjente det, men han lot som ingen ting. Det var slik han var. Utilnærmelig, tenkte
hun, lukket inne i sitt eget. Akkurat som Jonna. Hun smelte kanna unødig hardt i
bordet.
– Er det min feil, Jon spurte hun fortvilet. Hun følte at munnen var full av verk, og
nå rant det over. Det sprengte overalt, hun holdt det ikke ut. Denne stillheten, full
av anklager. Jon hevet brynene i en oppgitt grimase. Det var fra ham Jonna hadde
fått de mørke øynene.
– Nå må du gi deg med dette tullet! sa han.
Det var sjelden Jon var skarp. Men smerten og savnet etter datteren var som kniver
i ham. Visst hadde han tenkt mange tanker. Var det noen han ikke hadde tenkt Hva
slags far hadde han egentlig vært, hva slags mor hadde Magnhild vært Hvem kunne

edømme dem i det hele tatt, bortsett fra dette ene barnet som de nå hadde
mistet Har vi mistet henne Nei, det kan ikke være slik! Han forble taus. Det
tjente ikke til noe å terge hverandre.
Magnhild visste at om hun fortsatte å mase, ville han reise seg i sinne og gå opp i
annen etasje. Der ville han legge seg på sengen og fortvile. Innerst inne var hun redd
for å vise ham medfølelse. Hun tenkte, da rakner det for oss begge to, vi er nødt til
å være sterke. Det er mye igjen av livet. Men hva skal det tjene til å fortsette nå
Stå opp uten Jonna, gå til sengs uten Jonna. Feire jul uten Jonna, dra på ferie. Uten
dette barnet å samle seg om. Uten dette barnet å veilede, uten et sted å legge all sin
livserfaring. Da jeg var ung, hadde Magnhild sagt, opp gjennom årene til datteren sin.
Bare vent til du blir eldre. Eller, det er bare fordi du er jente, i puberteten, i dårlig
humør, i utvikling. Det blir bedre. Du må tro på oss, for vi er voksne.
Hun forsøkte å legge stemmen i et bedende leie.
– Vi kan vel snakke om ting, ba hun. Lenger inne kjente hun trassen. Fordi mannen
hadde så få ord. Men hun så at han tenkte nå. Han skiftet stilling i stolen uten å
slippe TV-skjermen med øynene, det var hele tiden disse filetene og den sylskarpe
kniven. Der løsnet beina som ingen ting, der forsvant skinnet. Og fisken lå der
kritthvit med glinsende kjøtt. Jon rensket stemmen. Det var tungt å formulere et
svar.
– Ja, snakke, sa han, med grøtet stemme. – La oss bare snakke. Vi kan snakke til i
morgen. Da kommer hun sikkert tilbake igjen.
– Det er ikke det jeg mener! sa Magnhild. Så trakk hun seg, fordi hun så at han
tørket en tåre fra kinnet. Jon tenkte, dette greier vi ikke. Vi burde søke hjelp, vi
faller fra hverandre. Vi burde snakke med noen utenfor. Men Magnhild orket ikke
tanken. Hun likte å være selvhjulpen, all smerte til tross. Skal en fremmed sitte og
se på oss, spørre oss om hvem vi er og hva vi har gjort svarte hun, når han brakte
det på bane. Hvorfor vi har gjort sånn og sånn
– Vi har jo fortsatt hverandre, sa hun, – men det blir mange lange kvelder. Du har
aldri vært pratsom, og jeg venter ikke at du plutselig skal snakke som en foss. Men
litt hadde vært godt. Si noe, da.
Hun så tvingende på ham. – Jon!
Jon sukket. Alt var så tungt i ham. Som om blodet bare svært sakte strømmet
omkring i kroppen, som om hjertet bare så vidt orket å slå. Han tenkte på datteren
Jonna som alltid hadde vært så taus. Hun var kanskje også trett av moras evinnelige
snakk. Han sa det ikke høyt.
– Du er så taus at det grenser til gjerrighet, sa Magnhild. Hun hadde lyst til å skrike,
det var rett før.
– Jeg er ikke gjerrig, svarte Jon fortvilet. – Jeg er fattig. Jeg har ikke mer å si!
Magnhild hørte smerten hans. Hun klarte den plutselig ikke, og reiste seg med et
rykk. Forbauset så Jon at hun knyttet nevene. Han falt sammen igjen. Orket ikke
krige. Han tenkte, nå skulle Jonna ha sett oss. Herre Gud, så ynkelige vi er. Magnhild
fór ut på kjøkkenet. Hun ble stående ved benken og hive etter pusten. Nei, tenkte
hun, dette er helt umulig. Kan ikke huset brenne nå, kan ikke noe utenfra ta meg vekk
fra denne pinen. Hun kjente hvordan det snørte seg overalt. Hva hadde hun levet for
før Jonna kom Hun hadde jo levet et utmerket liv i mer enn tretti år, hun hadde
vært glad og tilfreds. Alltid. Men en unge, tenkte hun, den glir inn under huden på en.
Den flyter i årene, den er som berøring overalt, en tone i hodet, et sus i ørene. Den
er i sjelen som et evig luende lys, den er i hjertet som små pulserende støt. Ungen
sitter i nesen som en lukt, i munnen som en smak.

Magnhild ga seg over. Hun begynte å sige nedover mot gulvet, hun gråt uten en lyd.
Om hun gråt høyere, ville Jon komme gående ut på kjøkkenet, klønet og full av anger.
Han ville løfte henne opp med halvhjertede hender, og hun ville hate ham for det,
hate ham for all denne klønetheten. Derfor hikstet hun lydløst, samtidig som hun
visste at han hørte det likevel. Jon ble sittende taus foran fjernsynet. Han ville at
kvelden skulle gå og bli til natt, slik at han kunne sove. Glemme alle ting. Late som om
det ikke hadde hendt. På skjermen ble fiskefiletene lagt i en panne med brunet smør.
Han lyttet til den fresende lyden. Det var ikke ork i ham til å ta Magnhild innover
seg. Innerst inne skammet han seg for det.
Da hun hadde samlet seg, kom hun inn igjen. Øynene hennes var hovne, så Jon, men
han sa ingen ting.
– Kan jeg slå over på Norge spurte hun, og grep etter fjernkontrollen. Stemmen
hennes var svakere nå. Hun hadde tømt kroppen for smerte gjennom tårene og følte
en kortvarig lindring.
Jon trakk på skuldrene. Han var på vandring inne i seg selv. Han syntes dette indre
landskapet minnet om et hogstfelt, ikke et tre sto tilbake, bare nakne, tørre
stubber. Ja, tenkte han, jeg er gjerrig. Jeg vil ha sorgen min for meg selv, den er
min egen. Hun har sin, og jeg tror ikke at den er mindre, bare annerledes. Han hadde
funnet et bilde av Jonna i et album. Et bilde der hun smilte ganske vakkert. Han
hadde lirket det forsiktig ut og lagt det i lommeboka si. Stadig vekk kikket han på
det. Strøk over med en finger, over håret hennes og ansiktet. Stirret til øynene ble
såre og fulle av vann. Om jeg stirrer lenge nok, vil hun snakke til meg, tenkte han. Bli
levende. Det må skje! Ofte la han bildet inn mot hjertet. Jonnas hvelvede kinn inn
mot den store, verkende muskelen. Som fortsatt banket, selv om han ikke ville det.
Om det plutselig stanset og slo sitt siste slag, ville han tenke: Det er greit. Jeg kan
reise nå. Det er ikke mer å gjøre. Hver gang han så på bildet, gjorde kniven inne i
ham en smertefull omdreining.
Magnhild gikk omkring på dagtid mens Jon var på kontoret. Hun luktet på Jonnas tøy.
Hun plukket gensere og trøyer ut av skapet, holdt plaggene opp foran ansiktet og
druknet seg i minner. Hun rotet i skuffer og skap. Det måtte være et svar et sted,
en forklaring. Ofte ble hun sittende på datterens seng med hendene i fanget,
apatisk. Hun kommer snart, fordi jeg venter sånn, tenkte Magnhild. Hun kjenner det,
der hvor hun er, som en tråd, den trekker henne tilbake igjen, det tar tid, men jeg
skal vente for alltid. For hele resten av livet.
Jon var også på rommet hennes i enkelte stjålne øyeblikk. Som regel ble han stående
på gulvet der inne, ute av stand til å røre seg. Han følte seg som en inntrenger.
Rommet var blitt så hellig for ham, noe mystisk. Noen ganger satt han foran
datamaskinen hennes. Men han fant ingen ting. Telefonen var blitt deres verste
fiende. Når den ringte en sjelden gang, skvatt de begge to og stirret vilt på
hverandre med en blanding av skrekk og håp. Jeg ville heller vært på kirkegården,
tenkte Magnhild, på graven hennes. Dette er verre enn noe. Hvis hun lever, hvis hun
sitter et sted og med vilje utsetter oss for dette, da finnes det ikke tilgivelse for
det. Aldri i dette livet.
Hele tiden så hun datterens ansikt så levende for seg. Den melkehvite huden, med et
lite kanelfarget dryss av fregner over neseryggen. Så tungt og alvorlig, så sårbart.
De unnvikende øynene under den tette luggen. Hun tok for seg alle uttrykkene hun
hadde sett i dette ansiktet. Betydde de kanskje noe annet enn det hun hadde trodd
Nå så hun så mye smerte, så mye usikkerhet og tvil. Det er jo ikke slik at jeg har
gjort alt riktig, tenkte hun, men jeg har da ikke gjort så mye galt at jeg fortjener
dette. Har jeg det Gud i himmelen hvis det er slik, jeg får ikke flere sjanser.

Gi meg en ny sjanse!
Jon satt fortsatt med ryggen mot Magnhild. Jeg er ikke særlig snill, tenkte han, jeg
behandler henne som et møbel. En hjemmesnekret stol, tung og solid og varig. Ikke
veldig elegant. En stol man er lei, men ikke kan kaste fordi den er for god. Hans egne
tanker fikk det til å vrenge seg i ham. Men han hadde ikke ork til å trenge dem unna,
han var fritt vilt både for sin egen elendighet og sin egen fantasi.
En halv time før leggetid gikk han ut på badet og tok en sovetablett. Han presset
tabletten ut av folien med skjelvende fingre, og puttet den i munnen. Skylte ned med
vann. Likte denne følelsen av å dope seg ned, det var godt. Bli borte, bare, fort.
Magnhild så langt etter ham. Selv kunne hun ikke velge den løsningen. I likhet med å
oppsøke psykolog, så hun på det som et svakhetstegn. Hun likte å klare seg selv.
Måtte klare seg selv, ellers ville hun falle så dypt. Samtidig misunte hun ham. Når
han la seg, var han borte på seksti sekunder. Selv lå hun i timevis mens det rev og
slet i henne. Hun kastet seg fra side til side og trakk fortvilet i dyna. Sover du,
Jonna tenkte hun, fryser du Lever du Det gjør ikke jeg. Jeg dør sakte. Resten av
livet skal jeg bruke på å dø. Annet er det ikke igjen for meg. Faren din sover. Tungt,
skal jeg si deg. Kan du fatte at han klarer det
Det er klart hun kommer tilbake, tenkte de. Noe annet er ikke mulig. De så det ofte
for seg, de så det i alle mulige varianter. Hun kom løpende, eller gående. Hun kom
sakte ruslende med et smil om munnen. Hun sto i døra med ett, og ropte innover i
huset. Hun ringte. En fremmed bil stanset nede ved veien, og Jonna kom ut. Hun kom
syklende inn i gården, hun kom plutselig inn på verandaen og banket på glassdøra. Hun
skrev et brev. De rev det opp og leste, sitrende av fryd og forventning. Hun kom til
dem om natten. Plutselig sto hun ved sengen og strøk Magnhild på armen, det var som
en fjær over huden. Hun kysset Jon på kinnet. Han kunne våkne med denne følelsen
av berøring, fra de våte leppene. Hun løp i trappen, de hørte de lette skrittene. Hun
sto i dusjen, de hørte vannet som strømmet. Hun var i huset som en ånd, de hørte
døra som slo. De kjente lukten av henne, og den parfymen hun pleide å bruke.
Liljekonvall.
Hele tiden ventet de. De ventet med alle sanser, med hver celle i kroppen. Var de ute
i gatene, så de seg omkring med såre, oppspilte øyne. Kanskje de ville få øye på henne
i vrimmelen, om de bare anstrengte seg nok.
En dag sa Magnhild at hun ville prøve å finne seg arbeid. De trengte ikke pengene,
men hun måtte vekk. Måtte finne et annet sted å være, nye rom, nye mennesker. Jon
var forbauset, men han hadde ingen innvendinger. Faktisk følte han lettelse. Da ble
hun endelig opptatt av noe, og selv fikk han kanskje være mer i fred. Det var det
eneste han ville.
Hun begynte å lese stillingsannonser. Etter kort tid var hun heldig og fikk jobb på et
konditori, ikke så langt fra Jons arbeidsplass. De kunne ikke kjøre sammen om
morgenen, for Jon begynte klokken åtte. Magnhild tok bussen, det likte hun godt.
Hun satt der og stirret på menneskene, og tenkte på hvor lite de visste om livet. Selv
følte hun, etter alt som var skjedd, at hun visste alt som var verdt å vite. Hun var
knust, men hun følte seg enestående. Hun likte konditoriet. Det var hyggelig arbeid,
og litt variert, hun fikk både betjene ovnene, pynte enkelte kaker og selge ved
disken. Hun trodde hun ville klare det. Hun spilte med åpne kort og sa at hun hadde
migrene. Har jeg det, må jeg ligge, sa hun, da klarer jeg ingen ting.
Det var stille der, aldri kø eller trengsel, og det luktet godt av kanel og vanilje.
Jobben krevet henne bare delvis, hun kunne både arbeide og samtidig la tankene fly.
Hele tiden kjente hun smerten. Det store, dype såret etter datteren. Det måtte blø

med jevne mellomrom, og hun sørget for det. Så lenge det blør, er det rent, tenkte
hun. For det var det aller verste. Tvilen. Den infiserte henne. Mistanken om at hun
ikke hadde vært den gode mora likevel. Var jeg for skarp undret hun, for streng og
for hard For utålmodig Nei, det kan ikke være slik, jeg var fast, jeg var sikker og
trygg. Jeg har tatt alle ting etter hvert som de kom, jeg har tatt dem på strak arm.
Opprådd har jeg aldri vært. Jeg har brydd meg, og det skal man jo. Barn trenger
veiledning, de trenger korreksjon.
Hver dag tok hun med seg noe hjem, et brød og noen kaker. Kringler, napoleon og
wienerbrød. Så spiste de kakene til kaffen. Replikkene mellom dem ble stadig færre.
Magnhild var i ferd med å gi opp. Hun orket ikke lenger å dele sine minner om Jonna
med Jon, for han svarte ikke, og Jon hadde ikke mange ord på sine minner. Men han
hadde bilder. De kom i en jevn strøm. Og latteren hennes, som de riktignok ikke
hadde hørt så ofte, ettersom hun var en alvorlig jente, kunne noen ganger sildre
gjennom hukommelsen hans og gi ham et savn så sårt at det svimlet. Han kunne ikke
huske sist han hadde gjort noe så intimt som å stryke sin datter over håret. Kan man
gjøre det med en syttenåring undret han. Han hadde denne angsten at hun kanskje
ville vri seg vekk. Magnhild hadde vært bortpå ustanselig. Stadig en hånd, en
rettelse. Håret, eller kraven på blusen. Han hadde sett at Jonna trakk seg unna da,
han hadde sett dette glimtet av uvilje i øynene hennes. Og Magnhild ble fylt av en
brå hissighet, som om hun grep etter noe hun hadde en selvfølgelig rett til. Hadde
hun det Jon opparbeidet en veldig rastløshet. Ofte var han plaget av vonde
fantasier. Tankene løp løpsk og ble til stadig styggere bilder.
En dag hadde Magnhild et forslag. At de kanskje kunne pusse opp i stua. Da fikk de
noe å holde på med, og slik kunne de få tankene vekk fra alt dette andre. Hun var
midt i napoleonskaken da hun sa dette, hun hadde krem i munnviken.
– Eller, sa hun plutselig, – kanskje vi kunne flytte
Jon ble helt forferdet. Det syntes han var drastisk. For de likte huset og
beliggenheten og alt. Utsikten var en åpenbaring. Den store himmelen, de slake blå og
fiolette åsene i det fjerne, de gule åkrene om sommeren. Kyrne som beitet på
jordene, den sørgmodige rautingen om kvelden. Han hadde knyttet seg til alle disse
tingene. Det var kort vei til byen. Tomta var stor, over tre mål, huset lå usjenert til,
og var akkurat passe stort for tre mennesker. For tre. Inne i ham spøkte en umulig
tanke. Tenk om Jonna dukket opp og det bodde noen andre i huset. Han våget ikke si
det høyt. Han sa, nei, jeg vil ikke flytte. Det kommer ikke på tale.
– Men kan vi ikke gjøre noe med stua ba Magnhild. – Jeg trenger en slags
forandring. Jeg orker ikke at den ser likedan ut etter alt som er hendt. Skjønner du
det Jon!
Stua hadde kremfarget strie på veggene og eikeparkett på gulvet. Kjøkkenet var
blått, pyntet med kjeler av messing og kobber. Magnhild hadde drømt om blått
kjøkken siden hun var en ung kvinne, det var utenkelig for henne å røre ved det. Men
stua, gjentok hun. – Vi kan male den grønn eller rød. Hva tror du, Jon Kanskje
grønn
Jon så tvilende på henne.
– Grønn sa han usikkert. Han forsøkte å se det for seg. – Nei, det blir for voldsomt.
Den er fin som den er.
– Kanskje vi kan legge panel fortsatte Magnhild.
– Vet du hvor mye jobb det er sa Jon uvillig. – Det tar flere uker. Og alt må ned fra
veggene. Alle møbler må ut. Jeg orker ikke det.

– Nei vel. Men male da. Jeg kan gjøre det, jeg. Hvis du henger opp tingene etterpå.
Jeg klarer det. Kanskje grønn
– Den kremgule er fin, gjentok Jon, og vendte seg vekk.
Magnhild ga opp, han var ikke til å rikke. Så falt de av. Sitte her og diskutere grønn
eller rød, tenkte de, som om det spilte noen rolle. Samtalen døde ut. Så snakket de
aldri mer om å pusse opp stua.
Etter kaffen la Jon seg på sofaen. Magnhild gikk for å vaske opp. Jon hjalp aldri til,
og det tenkte hun ikke så mye over. Han hadde aldri hjulpet til med slike ting. Slik
hun heller aldri hadde hjulpet ham med å vaske bilen, eller klippe gress, eller måke.
Kanskje vi burde ha gjort disse tingene sammen, tenkte hun. Slik man ser det på
fjernsynet, i reklamen. Der er de alltid sammen om ting, leende og lykkelige, lystne
på hverandre. Vakre er de og, tenkte hun, men ingen av dem er over tretti år. De
unge tror de skal klare alt så mye bedre enn oss, men det gjør de ikke. Hun grublet
intenst mens hun vasket kopper og asjetter. Magnhild hadde effektive, brå
bevegelser, kosten ble holdt i et hardt grep. Vann og såpe skvatt omkring henne. Det
var dette at læreren Lunde hadde sett Jonna på brua som stadig forstyrret henne.
Brua, som var veien over til den andre siden. Den delen av byen de aldri besøkte, den
gamle delen. Og så dette andre, vanskelige. At hun hadde løyet og sagt hun skulle til
Louise. Tenk om Louise løy, og visste noe mer Kunne det være slik En hemmelig
pakt, man visste aldri med unge jenter. Eller, tenk om læreren Lunde tok feil Folk
tok jo feil hele tiden, og det var mørkt om kvelden den fjerde november, mørkt, og
tjukk tåke. Det begynte å rive og slite i henne igjen, hun ble varm av å stå over
oppvasken, og hun snufset litt. Hun hørte Jon snorke inne fra stuen, jevnt og
durende. Det var jo lett for ham å ligge slik og sove etter middag, han som hjalp seg
selv i søvn med tabletter om natten. Plutselig ble hun arg fordi han kunne legge seg
slik, overende på sofaen med ryggen til verden. På den annen side, hva ønsket hun
seg Hun lot kosten synke og stirret ned i vaskevannet. Fortvilet dyttet hun en
skumdott fram og tilbake. Ingen ting, slo det henne, hun ønsket seg ingen ting. Han
kunne ikke gjøre noe fra eller til.
Da oppvasken var unnagjort gikk hun tilbake til stua. Hun skjenket kaffe til dem
begge, og skjøv koppen over til Jon. Han hadde våknet. Han satte seg opp i sofaen på
sitt sedvanlige tunge vis, som om det kostet ham mye krefter. Magnhild falt ned i en
stol. Hendene hvilte i fanget. Nå så hun på ham, krevende.
– Hva husker du best spurte hun. – Fra den aller siste kvelden Fortell meg det,
Jon.
Jon forsøkte å ta seg sammen. Det var en uvilje i ham mot å svare, det var tungt å
komme ut i virkeligheten. Aldri kan han være impulsiv, tenkte Magnhild, alltid må han
tenke seg om. Hun hadde en gang falt for denne roen hans. Hun hadde oppfattet den
som et tegn på modenhet, at han alltid var så sindig. Så veloverveid. Nå tenkte hun
annerledes. Hun tenkte den var et tegn på en dyp usikkerhet. Redsel for å ta feil,
eller for å utlevere seg.
Jon strøk seg over issen med en kraftig neve.
– Det aller siste
Han tenkte både lenge og vel. Magnhild ble varmere og varmere i kinnene etter hvert
som sekundene gikk, for hun ventet sånn.
– Stemmen hennes, sa Jon omsider. – Da hun ropte fra gangen. Den husker jeg godt.
Magnhild husket også det. “Ha det. Nå stikker jeg.” Det var de aller siste ordene.
– Og stemmen, sa Magnhild, – den var som den pleide. Var den ikke Hva synes du,
Jon

– Jo, mente Jon, og lyttet i sin egen hukommelse. – Men hun var vel litt sur for det
med frakken, mente han. – Du likte ikke den svarte frakken, og du måtte absolutt si
det.
– Hun tok seg ikke nær av det, mente Magnhild. – Jeg må jo få si hva jeg mener.
– Jo, men ikke alltid, sa Jon. – Ikke hele tiden.
– Det gjør jeg ikke heller, sa hun kvikt.
Hun følte seg angrepet. For hvem hun var og hvordan hun gjorde ting.
– Du er alltid så taus, sa hun så. – Du unngår å si din mening så ingen kan ta deg for
noe. Er det bedre Skal folk få vite hvem du er, må du snakke. Folk er ikke
tankelesere.
Jon svelget kommentaren hennes men bet ikke tilbake.
Så tidde de en stund.
– Jeg husker døra som slo, sa Magnhild.
– Og skrittene nedover grusen, sa Jon.
– Og her satt vi, sa Magnhild, – og visste ingen ting. Tror du hun hadde en avtale
Hvorfor skulle hun ellers komme med en løgn
– Vet ikke, sa Jon. Han ble fortvilet igjen, for han likte ikke denne løgnen, den
forstyrret ham. Han holdt fast ved dette at Jonna var bortført, og senere tatt av
dage. Det var det aller verste, men det mest sannsynlige. Han ville gjerne være
realistisk. Han forsøkte å overleve selv om det føltes umulig.
– Det kan jo være noe vi ikke har visst, sa Magnhild og så på ham. Han gjengjeldte
ikke blikket hennes, satt bare og surret med nevene i fanget. Magnhild tenkte om de
hendene at de lignet nevene til en grovsmed. Svære, kantete hender.
– Som hva da sa han mutt. Han syntes hun var på ville veier, han likte det ikke når
hun snakket slik.
– Ja, visste jeg det så var det jo ingen spørsmål, sa hun. – Men det hender vel hele
tiden. At unge mennesker har hemmeligheter som de ikke orker å snakke om. Og så
stikker de bare når alt blir for vanskelig. Det var jo det hun sa.
Nå stikker jeg.
Jon satt helt i ro. Kaffekoppen så liten ut i hånda hans, en blek porselenskopp med
stett.
– Hvis du absolutt vil holde på med slike teorier, da får du også komme med noen
forslag, forlangte han.
– Men Herre Gud, sa hun oppgitt, – det kan jo ha vært tusen ting!
– Virkelig sa han overrasket. – I så fall er det vel mulig for deg å nevne en eller to
Magnhild ble het i kinnene igjen. – Det kan jo ha vært en depresjon eller noe. Mange
unge sliter med sånt. Det står i alle aviser, og de snakker om det på fjernsynet. Jeg
skjønner ikke hva det er engang. Depresjon. Lei seg for noe hele tiden, selv om en er
frisk og har det godt. Hun hadde det jo godt, jeg fatter det ikke.
Hun kastet hele tiden forte blikk på ham mens hun snakket. Jon hatet å bli iakttatt.
– Hun var da omtrent like blid som hun pleier, mente han, for de hadde granngivelig
spist middag sammen den fjerde november. De hadde spist kjøttkaker, husket han,
med erter til, og Jonna hadde vært som ellers. Taus, men vennlig. Ingen av dem
hadde merket noe.
– Det synes ikke alltid utenpå, sa Magnhild. – Det har hendt at folk dør helt plutselig,
og ingen har visst noen ting.
Jon klirret med koppen på skåla. Magnhilds tanker ble for mye for ham.
– Tenk om hun har tatt livet sitt, hvisket hun. Nettopp da slo hun blikket ned. – Selv
om jeg ikke kan skjønne at hun hadde noen grunn. Jeg mener, hvis det virkelig var så
elendig, da må jeg være blind!

Ja, kanskje du er det, tenkte Jon. Kanskje har vi vært blinde begge to. Kanskje har
Jonna vært flink til å skjule seg. Hva skal en elendig stakkar tro
– Hun betrodde seg ikke så mye, sa han lavt.
– Nei, hun ligner sin far, sa Magnhild.
– Det betyr ikke at hun ikke ville, sa han hastig, virkelig hastig til Jon å være. – Man
må ha noen å betro seg til.
– Hun hadde jo meg. Og Louise.
– Ja –. Han trakk på det. Visste ikke om han ville gå videre.
– Mora er ikke alltid den de velger først, mente han, – når noe er vanskelig. Hun kan
ha vært redd for hva du ville si.
Det begynte å bruse i Magnhild. Hun rettet seg i stolen og så oppspilt på ham.
– Skulle Jonna være redd for å prate med meg Hva er det for slags snakk
– Ikke redd for deg, sa han, – men for hva du ville si. Jeg vet ikke. Sånne
tenåringsting, det er ikke enkle greier.
– Det trenger du ikke fortelle meg, sa hun bittert, – det var alltid jeg som tok meg
av sånne ting. Du skygget unna, du, når ting ble for vanskelig. Så var du pappa når alt
var i orden.
Jon skammet seg. Han så datteren for seg, det dukknakkede vesenet. Blikket hennes
når mora formante henne, det gled vekk, var nesten ikke synlig under den lange
luggen. Hadde hun tigget ham om hjelp Hadde han ikke sett det Magnhild og
Jonna, de hadde ikke stått hverandre nær. Men det gikk opp for ham at Magnhild
trodde det. Og fordi Jonna alltid hadde vært frisk, fordi hun alltid sto opp om
morgenen og gjorde det hun skulle, tenkte de at alt var i orden. Men det var det jo,
tenkte han så. Det måtte være noen som hadde tatt henne og gjort henne ille.
Røsket henne inn i en bil og kjørt henne vekk. Det fantes ingen annen forklaring.
Magnhild slapp seg utfor. Hun hadde ikke stort å tape, bortsett fra mannen, og hun
kjente at han var tapt allerede. De gled fra hverandre, og hun hadde ikke krefter til
å hindre det. Jeg elsker ham ikke heller, tenkte hun, det er ikke mange som elsker
hverandre, bare i korte glimt. Så glir det over, og alt blir en vane.
– Vet du hva som er verst sa hun inntrengende.
Jon tenkte, alt er verst. Hver eneste time på døgnet er verst. Hver morgen når jeg
må ut av sengen. Kalenderen, alle bladene som må vendes. Gjøre avtaler inn i en
framtid jeg knapt kan se.
– Å møte nye folk, sa Magnhild. – I konditoriet. Og så spør de meg hvis vi kommer i
prat. Har du barn Ja, en jente på sytten år, men hun er borte nå. Borte De ser på
meg og venter på mer. Kreft Eller bilulykke Og jeg sier, nei. Hun bare forsvant. Vi
vet ikke hvor hun er.
Hun gjemte ansiktet i hendene. – Jeg blir trukket i tvil, jeg kjenner det tydelig.
Jon sukket tungt. Han klarte ikke fortvilelsen hennes, derfor rømte han inn i sin
egen.
– Vi får vel begynne å låse døren, sa Magnhild plutselig.
Jon skvatt i stolen. – Hvorfor det Hvorfor akkurat nå
Døren hadde stått ulåst om natten helt siden Jonna forsvant. I fall hun plutselig
skulle dukke opp. Det var bare blitt slik. En stilltiende avtale.
– Nei, vi må jo låse, mente Magnhild. – Vi må videre. Kan ikke holde på sånn.
– Ja vel, sa Jon forpint, – så låser vi da. Hvis du tror det gjør noen forskjell.
Magnhild visste at det gjorde det ikke, men det var én av mange bitte små ting, og
det var et sted å begynne. Likevel var det ingen av dem som reiste seg fra stolene.
Ingen ville være den som vred nøkkelen om med et hardt smell.
– Jeg er ganske trøtt av napoleonskake, sa Jon. – Kan du ikke ta med noe annet

Februar kom med lysere dager.
Men vinteren hadde fortsatt et godt grep. Fonnene lå tett opp mot huset. Med jevne
mellomrom raste snøen fra taket og fikk huset til å skjelve. Jon måkte veien opp til
garasjen med snøfreser. Han strødde salt på trappa så Magnhild ikke skulle falle.
Han skiftet pærer i tunlykten, to av dem var gått. Men småfuglene ble glemt. Det
hang ingen meiseboller på verandaen slik det pleide vinterstid. Magnhild og Jon
ventet. Med deler av bevisstheten, automatisk nesten, på Jonna. De ville alltid vente
på Jonna. De skottet ned mot veien, de stirret på telefonen, de så på hverandre i
smug. Noe var begynt å vokse mellom dem, ubønnhørlig. Jon tenkte på en mur, og
straks så han den for seg. Den ble raskt dekket av frodig, grønn eføy. Han likte
denne muren, den dempet noe av støyen, følte han, den ga ham fred. Han ville være
for seg selv, i sitt eget. Men Magnhild skulle på død og liv over på hans side.
– Hvor lenge skal du ta disse sovetablettene maste hun. – Du blir jo helt avhengig av
dem. Snart kan du ikke sove uten.
Og Jon tenkte, hva så Det eneste jeg vil er å sove, derfor skal jeg alltid ta dem. Da
drømmer jeg om Jonna, da husker jeg alle ting. Den første skoledagen, og kjolen hun
hadde på. En blå kjole med vippeskjørt. Matboksen hennes med navnet på. Iveren
hennes, og usikkerheten. Den nyklipte panneluggen. De første svømmetakene, haken
høyt over vannet, de fektende armene som små propeller. Den første turen på
sykkel, vinglende nedover veien. Tiårsdagen, med stort selskap, bestemødre og
venninner. Konfirmasjonen. Talen som Magnhild holdt. Jonna, øverst ved bordet,
fryktelig brydd og sjenert. Den vakre hvite kjolen hun hadde på. Og gaven fra mor
og far. Et Seiko-ur med brun rem. Den var dyr, men Jon sparte ikke på noen ting
denne dagen. Hun hadde ønsket seg den klokka. Å oppfylle sine barns ønsker, det er
jo den største gleden ved å ha dem, hadde han tenkt.
Sent en kveld ringte telefonen. Jon svarte. Det var alltid et magisk øyeblikk å løfte
røret av. Hva om det utenkelige skjedde nettopp nå, at noen hadde funnet henne, i
god behold. Det var alltid dette “I god behold” han ønsket seg. Det var presten. Han
som i sin tid hadde konfirmert Jonna, han ville høre hvordan det gikk. Jon likte ikke
å avvise folk, men han likte ikke presten heller. For første gang spurte han seg selv
hva Jonna hadde tenkt. Om hun virkelig hadde ønsket å konfirmere seg i det hele
tatt. De trodde det var en selvfølge. Hun har aldri hevdet seg noe særlig, tenkte
han, aldri stått på sitt. Jo, husket han, som barn var hun sterk. Utholdende. Så
stilnet hun liksom av. På et eller annet punkt. Og vi spurte ikke hva hun egentlig ville.
Hvorfor hun var så taus.
– Det går nå ganske greit, sa han inn i røret. Han ville ikke ha presten på døra. De
trodde ikke noen av dem, og dette slo ham også som noe skammelig. De hadde likevel
villet at Jonna skulle bekrefte sin egen dåp. Er noe av det vi har gjort riktig tenkte
han, mens presten gjorde et nytt fremstøt.
– Vi prøver nå å forsone oss med tingenes tilstand, stammet Jon. Magnhild satt i en
stol og lyttet.
– Kona er begynt å jobbe, hørte hun. – Og dagene går, på ett eller annet vis. Nei, vi
har ikke noe spesielt på hjertet, familien trår jo til, vi har søsken både Magnhild og
jeg. Vi er ikke helt alene. Nei, ellers takk. Som sagt, vi klarer oss bra. Ja takk, det er
klart vi ringer hvis det er noe, fortsatte han, og tenkte, enda en løgn. Presten var
den siste han ville ringe til. Endelig la han røret på. Han ble stående litt og fundere.
– Han kommer vel ikke ropte Magnhild fra stolen.
– Nei, jeg tror ikke det, sa Jon.

Han stirret ut av vinduet på de hvite åsene. Trærne var tunge av snø, alt var hvitt og
rent og vakkert. Og isnende kaldt. Han ville gjerne snakke med noen om alt som
hadde hendt. Om alt dette grusomme han ofte var igjennom i tankene. Vanvittige,
flyvende bilder han ikke kunne stanse. Som når man velger de verste scenene fra en
skrekkfilm, og klipper dem sammen. Alt var skrik og angst og smerte. Igjen og igjen.
Jonnas ansikt med øyne svarte av skrekk, Jonna, blødende, krypende og bedende.
Han fikk ikke fred, han ville tvinge bildene vekk, men de vendte alltid tilbake. Især
når han ville slappe av, eller når han var uvirksom og lot tankene fly. Detaljene
skremte vettet av ham. Han kunne se sømmer i klærne, knapper og løse tråder. Skitt
under neglene, skjeggvekst, skitne sko. Ustelt hår. Sinnssvake krefter. Et vettløst
sinne han ikke var i stand til å fatte. Av og til så han ansikter. Tydelige, vanvittige.
Han hørte knurrende lyder, han så spytt som sto i stråler fra munnen. Oppe i alt
dette så han Jonna. Øynene med gylne spetter, fingrene hennes som fektet i luften.
Magnhild gikk stadig til søsteren Helene. Der satt hun med all sin fortvilelse, og Jon
visste at søsteren trøstet og hjalp det hun kunne. Han var glad hun hadde Helene.
Selv hadde han ikke ork til å være støttende. Men han trengte også noen. En som
ikke ville fortelle noe videre, ikke bruke det mot ham, ikke anklage eller trekke ham i
tvil. En som ikke ble forferdet over det han fortalte. En som hadde tid, en han ikke
ville støte på ellers i hverdagen. Et eget rom. Men det vil jo ikke hjelpe, tenkte han
så. Bare Jonnas kropp, død eller levende, kunne gjøre dette lettere, eller ta ham et
annet sted. Han visste det, og han fikk skyldfølelse hver gang han tenkte slik. Men
han ønsket seg en grav. En grav er jo virkelig. En grav må holdes i orden og stelles,
den er noe å vise til når folk spør. Se, her ligger hun. På akkurat denne plassen. Ved
foten av denne stenen. Jonna Moe fra Lundegård.
Magnhild hadde i sin tid gjort et stort nummer ut av fødselen. Nå husket Jon hva
hun hadde sagt den natten da alt var over. Da Jonna var trukket ut med tang, og
Magnhild lå og hev etter pusten, utmattet etter anstrengelsen.
Dette gjør jeg aldri mer!
Og akkurat da tenkte han ikke på flere unger. Han hadde stirret i undring på det
skrikende, illrøde barnet, han hadde steget rett til værs. Tilværelsen ble så mye
større. Plutselig var han høyt oppe med en helt ny oversikt. Så mye han ikke hadde
visst eller forstått, det var et mirakel. Proklamasjonen ble stående. De fikk bare
Jonna. Om de hadde hatt et barn til, nå, ville alt vært annerledes. Han trodde det.
Noen å samle seg om, noen å trøste. Det skapte en bitterhet i ham at hun hadde sagt
dette. Han lurte på om hun noen gang tenkte på det samme. Andre kvinner fikk flere
barn, både to og tre. Og så hard hadde ikke fødselen vært. Han sa ikke dette til
Magnhild, men han klarte ikke å trenge tankene unna. Etter hvert som Jonna vokste
opp, fikk hun selv høre historien om hvilken kamp det hadde vært å sette henne til
verden. Magnhild fortalte henne hele historien ned til minste detalj. Hun likte å
dramatisere slik. Jonna lyttet med store, beskjemmede øyne. Han syntes ikke hun
skulle høre dette. Han syntes Magnhild burde fortelle om denne natten med glede og
begeistring. Men det var som om hun ikke unnet datteren dette. Jonna skulle vite at
hun hadde forvoldt henne smerte. Anklager, tenkte han, stadig nye anklager som
aldri kommer ut. Om jeg sa det høyt, ville Magnhild straks komme med en anklage
tilbake. Det var jo heller ikke godt for noe. Eller, kanskje var det det. For den
smerten de forvoldte hverandre kunne nesten døyve all denne andre smerten, kunne
holde dem varme og giftige, holde dem i konstant beredskap, mens savnet etter
Jonna vokste til et fjell av sorg. Han kunne tydelig se dette fjellet, det var svart og
glatt, nesten oljeaktig. Det ble stadig mørkere rundt ham, for han levde i skyggen av
dette fjellet, og det kunne ikke bestiges. Dette her finnes det ingen løsning på,

tenkte Jon. Om tjue år sitter vi fortsatt her og stirrer ut i tomheten. Vi har ingen
ting å ta oss til. Ikke bare er Jonna borte. Det blir ingen barnebarn som skal passes.
Vi trenges ikke til noe, vi er til overs Magnhild og jeg. Han gikk ut på verandaen. Sto
og frøs i en tynn flanellsskjorte. Stirret opp på stjernene.
Der er Orions belte, tenkte Jon.
La meg bli gammel fort.
En dag hadde Magnhild en bønn.
Om de kanskje kunne lage en minnestund for Jonna, i kirken. For de nærmeste.
Helene, Robert og Øyvind. Anders og Ivar, fettere og kusiner. Lærerne hennes, og
vennene. Jon stivnet i stolen. Hva om hun ikke var død Hva ville folk tenke
– Jeg tror nok ikke det går, mente han.
– Det går vel an å spørre sa Magnhild. – Vi kan spørre presten. Jeg må videre, dette
er som å trå vannet. Jeg er så sliten, Jon.
Jon sa, nei, jeg orker ikke. Det var som å gi opp, følte han, og han hadde gitt opp,
men likevel. Sitte der og minnes Jonna uten å vite noe om hva som var skjedd. Det
var utenkelig for ham. Meningsløst. Hele livet hans var meningsløst. Han klarte knapt
å ta til seg føde som før. Han var blitt mager, de runde kinnene var borte, haken var
smalere. Magnhild er like rund som hun alltid har vært, tenkte han, om ikke rundere.
Han forsto ikke at det var mulig. Det måtte være jobben i konditoriet. Kanskje hun
gikk omkring og spiste wienerbrød hele dagen. Han unnet henne maten, men han
forsto ikke hvordan hun fikk det ned alt sammen. Hadde hun ikke den samme klumpen
i halsen som han hadde Dette tunge, tette som bare vokste seg større, som verken
ville opp eller ned Maten måtte lirkes forbi i bitte små biter. Han pleide å tygge
sakte. Av og til, ved middagsbordet, kjente han Magnhilds blikk. Hun irriterte seg
over måten han spiste på. Hvor lenge ligger hun våken om natten undret han, hun
kunne jo ta tabletter slik som jeg. Jon var glad for sovetablettene, han skulle alltid
ta dem. Kanskje han burde ta dem alle sammen på én gang. Og ligge kald og død ved
siden av henne om morgenen. Overlate alt til henne. Så fikk hun i det minste en grav
å gå til, et håndfast tap som kunne forklares. Han likte denne tanken. Han tok den
fram ved hver minste anledning og laget lange fantasier i hodet med tydelige bilder.
Magnhilds skrekkslagne ansikt når hun våknet om morgenen. Et fort gisp, hånden,
som hun ville rykke til seg, etter å ha tatt på ham, nølende, fordi hun ante uråd.
Kinnet hans, kaldt, ingen puls lenger i kroppen. Ambulansen som kom hylende inn i
gården. Tause menn med alvorlige blikk. Og endelig, begravelsen.
Det var dette bildet han likte aller best. Bildet var hans store trøst, med orgel,
salmer og blomster. Det vakre, hvite kirkerommet. Sørgekledde mennesker. Helene
og Robert, Anders og Ivar. Naboer og kolleger. Bare presten plaget ham. At en mann
han likte så dårlig skulle få det siste ordet var ikke til å holde ut. Så kom han på at
det var mulig å skrive ned noen siste ønsker, slik enkelte selvmordere gjør. Jon ville
ha en annen prest, den gamle som hadde vært der før, som het Oscar, men som nå
hadde flyttet til en annen menighet. Oscar var en kjernekar, en gammel
sjømannsprest uten fordommer, og Jon hadde alltid likt ham godt. Men det var
Magnhild som skulle lese brevet. Ville hun gjøre som han ba om Han tok ikke det
som en selvfølge. Da ble noe av gleden ødelagt, og fryden over hans egen begravelse
avtok. Forbitret at alt var så vanskelig. Og han ville ikke egentlig dø, han ville bare
videre. Mot hva tenkte han, hvor vil jeg hen Mot glemselen.
Han kom på at det nærmet seg Magnhilds fødselsdag. Tanken på dette plaget ham.
Han ble nødt til å kjøpe presang til henne, og det pleide han å gjøre sammen med
Jonna. Nå føltes det umulig. Å gi henne en gave forekom ham å være så intimt, og

derved malplassert, for de var ikke lenger intime. De hadde ikke vært det på lenge.
En gave ville bare understreke gapet mellom dem. Tenkte hun slik om hans
fødselsdag Var det disse tingene de burde ha snakket høyt om til hverandre
Plutselig fór det et raseri gjennom Jon, mot datteren, som utsatte dem for dette.
Hadde den dumme jentungen gått inn i en bil Det kunne være slik. Men det visste
hun godt at hun ikke måtte! Han forsøkte å roe seg ned. Sinnet hadde boblet opp i
ham som et bakholdsangrep. Han forsøkte å tenke seg en mann et sted som visste
hvor datteren var. Han fantes jo. Om kvelden satt han i stolen sin og ville mane ham
fram. Han tenkte seg et rom et sted, en skikkelse, en stemning. Han så ansikter,
onde og forvrengte. Er det han tenkte Jon Eller han Vet han hvem jeg er, bor han
i nærheten Kjenner jeg ham
De slepte seg rundt som sårede dyr.
Av og til reiste de seg som ormer i lyngen og hugg etter hverandre. Blinde, fortvilte
utfall, som alltid endte med en smertefull taushet. Magnhild forsøkte stadig å få Jon
til å snakke.
– Hva kan det ha vært, sa hun. – Noe må det ha vært, jeg har det på følelsen. Hun
var kanskje ikke som andre jenter, det tenker jeg mye på.
– Ingen er som andre, sa Jon. – La det ligge, Magnhild. Vi finner aldri ut av det.
Jon fant ikke ord. Men bildene fortsatte å plage ham. De kom i en jevn strøm og var
uutholdelige. Ofte ble han forskrekket over sin egen fantasi. Den holdt ham i et fast
grep, han ville ut av den, men kunne ikke. Om kvelden satt han og stirret på bildene
med forferdelse. Magnhild så at hodet hans sank ned på brystet. Han satt og gned
seg i pannen med en finger, som om han hadde en smerte der. Øynene hans var
lukket. Han kunne sitte slik i en evighet, og hun så trekninger fare over ansiktet
hans. Han var knapt til stede i rommet, ikke sammen med henne. På vei bort, tenkte
hun. Så merkelig han er, så fremmed. Ikke min Jon lenger.
De gruet begge til våren. Til varmen og lyset. Til snøen skulle smelte og sildre
overalt, til krokusen skulle spire. Dagene ville bli lengre. De tenkte seg at med lyset
ville savnet etter Jonna bli enda større, enda mer smertelig. Påminnelsen om selve
livet. Spirene. Knoppene.
– Ingen tør å smile til oss lenger, sa Magnhild sårt. – Har du merket det, Jon Alle
møter oss med alvor.
– Det er fordi de er redde, sa Jon. – Dessuten er det ikke noe å smile av heller. Om
de hadde smilt, påsto han, – og vært som før, da ville du ikke ha likt det heller.
Kanskje han slo henne først, tenkte Jon. Med en neve, eller en stein. Han håpet hun
aldri rakk å våkne igjen. At hun bare kjente dette ene, sviende slaget, og ingen ting
mer. Han kunne selv kjenne slaget i tinningen. Han ville kjenne dette slaget. Hjertet
hans banket fortere.
– Hva er det med deg sa Magnhild bekymret. – Hører du hva jeg sier
Jon bet tennene sammen. Han hadde svetteperler i pannen. Helst ville han ut av
huset, ut, og langt vekk. Så lenge han satt på kontoret med regnskap, klarte han seg
godt. Tallene holdt ham fast, og tiden gikk uten altfor mye smerte. Etter jobben
satt han i bilen og gruet for alle ting. Synet av huset idet han rundet svingen, det var
ikke hans hus lenger, bare et tomt skall. Ingen hjemlighet, ingen trivsel. Å måtte
åpne døra og gå inn i gangen, der flere av Jonnas sko sto oppmarsjert på en hylle.
Joggeskoene med røde lisser, støvler med spenner og nagler. Tøflene av grå filt med
vevede bånd. Og enda verre, helt inn på kjøkkenet. Få øye på Magnhilds brede rygg
ved komfyren. Å måtte si noe. Spørre hva de hadde til middag, kanskje. Trivielle,
meningsløse ting. Etterpå, ved kaffen, forsvant han inn i fantasiene igjen. Hvis

Magnhild spurte om noe, tok det lang tid før han svarte. Hun tenkte, han har aldri
vært så fjern som nå.
Det var slaget først, og siden fallet. En arm som trakk henne vekk, inn i en bil, inn i
et kratt. Og plutselig, et ansikt. En fremmed, mørk mann. Jon skvatt i stolen.
Magnhild glodde forbauset på ham.
– Holder du på å sovne spurte hun.
Jon forsøkte å samle seg. Hvem hadde han sett Bare sine egne fantasier. Men
ansiktet var så tydelig. Om jeg enda var synsk, tenkte han, da kunne jeg finne denne
mannen med det mørke ansiktet. Se meg omkring hver gang jeg er ute, se på alle
menneskene i gatene. For han tenkte seg at denne mannen gikk omkring, kanskje ikke
så langt unna, og at de en dag kunne støte på hverandre i vrimmelen. Da ville Jon
stanse og si: Jeg vet hvem du er, for jeg så deg.
Om dagen, i lyset, når han satt på kontoret med regnskap, forekom disse besettende
fantasiene ham å være et tegn på sviktende psykisk helse. De tappet ham for
krefter, de gjorde ham full av angst. Når han satt med tallene virket det fjernt
igjen. Ofte tenkte han, nå er det over. Nå kommer det ikke flere bilder. Vi vet ikke
hva som er hendt, og jeg vil jo ikke vite det heller. Detaljene. Eller vil jeg det Men
bildene fortsatte å komme i en jevn, ubønnhørlig strøm.
Magnhild satt og strikket. Han likte at hun strikket, den svake klirringen fra pinnene,
og dette fargerike som vokste mellom fingrene hennes. Magnhild har da aldri gått
omkring i sånne farger, tenkte han, og kikket bort på håndarbeidet hennes. Rosa og
lilla. Han så på det vakre mønsteret hun strikket. Stjerner, render og lus, stjerner,
render og lus. Han falt inn i sine egne fantasier igjen. Å gjennomgå alt det fryktelige
var blitt som en botsøvelse for ham. Jonna fikk et slag mot haken. Han hørte en
ekkel knusende lyd, og knøt seg sammen i stolen.
– Hva er det som går av deg sa Magnhild. Stemmen hadde en blanding av engstelse
og irritasjon. – Du er jo helt vekk. Jon. Hører du meg
Jon ristet forvirret på hodet. Han reiste seg og ble stående ved vinduet med ryggen
til for å skjule seg.
– Nei, jeg kom til å tenke på noe, sa han forfjamset.
Magnhild lot pinnene synke.
– Er du ikke helt i form spurte hun.
– Jo, jo, sa Jon brydd. Stemmen låt uvillig, og det ønsket han egentlig ikke. Og
bildene, de ville han spare henne for. Kanskje hun hadde sine egne. Kanskje de burde
ha delt dem.
Lenge ble Magnhild sittende med strikketøyet i fanget. Han likte ikke at hun stanset
opp slik, det betydde at hun ville ha tak i ham.
– Du burde finne noe å holde på med, sa hun, og kikket alvorlig på ham. – Så du holder
alle tankene unna.
Jon visste at hun hadde rett. Samtidig ville han ikke holde tankene unna. Han ville
være sammen med Jonna og ta imot alt som hadde rammet henne. Da hadde han en
slags misjon, da følte han seg ikke overflødig.
– Hva er det for slags tanker du sitter og surrer med, da spurte Magnhild igjen. –
Fortell meg det. Det hjelper å snakke.
Jon nølte. Det var jo ikke tanker, det var bilder. Han kunne ikke gi seg til å beskrive
det fryktelige slaget mot Jonnas hake, som han hadde sett så ofte. Et voldsomt,
knusende slag. Hva ville hun tenke da Hun ville skrike av gru og forferdelse, hun
ville be ham å tie.
Magnhild lot hendene hvile i flere minutter. Hun hadde sterke, velpleide hender med
lakkerte negler. Til tross for alt som hadde hendt, så slurvet hun ikke med dette.

Ikke med klærne heller. Hun var alltid velstelt. Jon orket ikke engang å putte
skjorta ned i buksa.
– Tenk om hun lever, sa han høyt.
Han hadde ikke tenkt å si det, men det sprengte seg fram.
Det var jo sånn de tenkte begge to, var det ikke
Hun svelget fort. – Hvorfor sier du sånn Du har aldri sagt det før.
Magnhild ble nervøs. Hun forsøkte å gi slipp på datteren, forsøkte å holde smerten i
sjakk, med nå knøt det seg i brystet hennes.
– Du sitter jo der og strikker genser til henne, sa Jon.
Hun stirret ned på håndarbeidet sitt.
– Jeg skal ha den selv, mumlet hun.
– Nei, sa han, – det skal du ikke. Men det er helt i orden. Jeg ser ikke på deg som
tullete, selv om du sitter og strikker til henne.
Magnhild begynte å skjelve. Det sved bak øyelokkene hennes. Jon forsvant ut av stua
og inn på badet. Hun ble sittende urørlig og lytte etter ham. Stjerner, render og lus,
i farger hun visste Jonna ville kle. At hun virkelig gjorde dette. Genseren var et håp.
Man strikker jo ikke til en som er død, slik hadde hun tenkt. Hun hørte vann som
sildret fra takrennene ute. Hold orden på tankene, sa hun til seg selv, ellers mister
du vettet. Tenk på hagen, Magnhild, snart må vi ta for oss hagen. Kalke, rake og luke.
Plukke opp de råtne eplene som vi ikke har orket å høste. Rådyra hadde forsynt seg
grådig, og det er dem vel forunt, tenkte hun. Så var Jonna der igjen. Hun vokste
fram i det indre synsfeltet hennes, og sto rett opp og ned og stirret på henne. Taus
og alvorlig. Alltid dette alvoret. Magnhild la en hånd foran øynene for å holde bildet
fast. Hvis hun ville, kunne hun høre datterens stemme ganske tydelig, den dype, stille
stemmen. Det ville hun ofte. I begynnelsen hørte hun ting Jonna pleide å si, noen
uttrykk som var spesielle for henne. Etter hvert bestemte hun selv hva hun ville
høre. Slik satt hun og trøstet seg selv. Slik satt hun og lyttet mens hun strikket på
genseren.
Jon kjøpte blomster til Magnhild på fødselsdagen hennes den syv og tyvende mars.
Anemoner, roser og fresia. En flaske rødvin, ganske dyr, som de kunne dele. Hvis det
passet sånn. Han satte det fra seg på benken, litt klosset.
– Nå, sa Magnhild. – Takk, takk. Hun pakket blomstene ut, men hun så ikke på ham.
Dagen var bare et bry for henne, noe hun helst ville fare forbi. Men hun hadde tatt
med en kake fra konditoriet, med marsipanlokk og en liten rose på. Hun hadde selv
laget den rosen, hun var blitt flink. Slektningene hennes ringte etter tur, slik de
alltid gjorde på fødselsdager, men Magnhild gjorde samtalene unna så hastig hun
kunne. Ingen ting var normalt lenger. Hvor lenge skulle det vare Hun ville spørre
andre som hadde mistet ungene sine, men hun kjente ingen. Dette første året,
tenkte hun, er det aller verste. Disse tolv månedene. Jula hadde de tilbrakt hos
søsteren hennes, Helene, mannen Robert og sønnen Øyvind. Øyvind hadde sittet der
taus og brydd, og nesten ikke sett på dem. Han forsøkte å gjøre seg usynlig.
Magnhild hadde vondt av ham. Da de var yngre, var han og Jonna så gode venner. Så
var det påsken og sommerferien. Hun gruet til Jonnas fødselsdag den sjette august,
hun gruet til fjerde november. Det var så mange ting, så mange terskler de måtte
over.
Telefonen stilnet utpå kvelden, og de satt som de pleide i hver sin stol. Jon lurte på
om han kanskje burde konversere, siden det var fødselsdagen hennes, men når han
kikket bort på henne der hun satt med strikketøyet, virket hun likegyldig med dagen
og alt. Derfor spiste de kaken i taushet og glemte vinflasken. Jon ble igjen et offer
for sin egen fantasi. Han så en mann komme gående over brua. Han var lang og lut,

kledd i en sid frakk. Der traff han Jonna, omtrent på det høyeste punktet. De
stanset, sto der og snakket en stund, og det ropte inne i Jon. Nei, Jonna, nei! Han
ville skyve mannen vekk, men han nådde ikke fram. Der la han en arm over skuldrene
hennes. Hun fulgte ham videre over til den andre siden. Kjente de hverandre Var
han eldre enn henne, en voksen mann Jon så dem gå innover i mørket, tett sammen.
Han så ryggen hennes forsvinne, og tenkte, der går hun inn i døden, og hun vet det
ikke. Men jeg vet, og jeg kan ikke stanse henne. Han kom til seg selv fordi Magnhild
ropte.
– Hva i all verden er det med deg sa hun forstyrret.
Han satte seg opp i stolen med et rykk.
– Er det noe spurte han forvirret.
Magnhild la håndarbeidet i fanget.
– Du sitter og fekter i løse lufta med hendene dine, sa hun.
– Det ser ut som om du har hallusinasjoner.
Jon kjente at han ble rød i kinnene, som om han var avslørt i noe utilbørlig.
– Det har jeg vel ikke. Jeg duppet av, forklarte han, – jeg drømte.
– Ja, det skal være sikkert og visst, sa hun, stemmen var full av bekymring. – Hva var
det du fektet etter
– Det husker jeg ikke, sa han fort. Han skjenket kaffe, og irriterte seg grønn fordi
hun hadde sett ham.
– Ja, for hvis du ikke er helt i form, så må du jo gå til legen, mente hun.
Jon ristet på hodet. Hva kunne legen gjøre Ikke en ting i verden. Se medlidende på
ham, og komme til kort. Dagene som lå foran ham så langt han kunne se, var fulle av
sorg og fortvilelse, og ikke et menneske i verden kunne forandre på det. Bare Jonna
kunne, i en eller annen forfatning, han visste ikke hva han ønsket seg mest. Om de
fant den døde kroppen til slutt, og hun så ille ut, hvordan ville det være Han visste
ikke. Bare han kunne komme ut av det som var nå, komme et annet sted. Om bildene
kunne blekne og gi ham fred. Men de fosset inn.
– Det er mange som oss, sa Magnhild med ett. – Det er mange som har opplevet dette
før oss. Har du tenkt på det Hvordan klarer de seg
– De klarer seg ikke, mente Jon. Han hvilte hodet i hendene.
– De har det sånn som oss, sa han trett, – hver eneste time på døgnet.
Jon følte så mange ting. Sorg og avmakt. Fortvilelse og skyld. Han fortsatte å synke
inn i fantasiene. Det var som en rus han ble avhengig av. Smertefull, men likevel en
flukt. Han forsøkte å lage noen andre, noen gode bilder som var til å leve med. At hun
var et sted i god behold, og ikke led overlast på noe vis. Det var vanskelig, de satt så
langt inne. Magnhild dro stadig til søsteren Helene. Der fikk hun ut av seg alle ting.
Jon var redd de kanskje satt og diskuterte ham som far, hvor unnfallen og fjern han
alltid hadde vært. Men selv om Jon var tilbakeholden, hadde han alltid følt seg så
nær Jonna, alltid sett henne så tydelig. Var hun ulykkelig, kjente han det med én
gang, han kjente det i hjertet som et fysisk ubehag. Hvor elendig har jeg vært
tenkte han. Betydde jeg noe overhodet for henne Har jeg sett henne ordentlig, har
vi tatt henne som en selvfølge Hvor mange ganger skal jeg se henne dø Hele resten
av livet Nei, sa det inne i ham, det orker jeg ikke, jeg vil slippe nå. Han følte seg
kvalm og elendig. Utkjørt i hele kroppen. En dag satt han på kontoret og bladde
distré i telefonkatalogen. Det var midt på dagen, og Jons kolleger var gått for å
spise. Selv satt han ved pulten og spiste alene, så slapp de andre å sitte der og ta
hensyn til ham. De satt og holdt på alle ting, på spøken og latteren. Våget ikke slippe
seg løs. Det var bedre for Jon at de slapp ham.

Som han tenkte, var det en liste over alle byens psykologer på de gule sidene. Det
var med andre ord mulig å ringe en av dem og be om en time. Slik at han kunne
fortelle. Alle bildene han så, han ville vise dem til noen, få dem ut og vekk. Kanskje
de ville forsvinne om han sa dem høyt. Blekne, og miste sin kraft. Han ville ikke gå til
fastlegen sin, han følte at de kjente hverandre for godt. Han studerte rekken med
navn. Det var tolv i alt, og en liten overvekt av menn. Jon ble forvirret, han hadde
ikke trodd det skulle være så mange. Om det bare var to, ville det vært lett å velge.
Men tolv, det føltes umulig. Og dette var jo så viktig. Tre av kvinnene hadde samme
etternavn som tre av mennene, hvilket kanskje betydde at de var ektepar som delte
en praksis. Fortærende at han ikke kunne se om vedkommende psykolog var ung eller
gammel, for det måtte være et voksent menneske, og det måtte være en mann. Jon
var altfor sjenert til å betro seg til en kvinne. Han hadde ikke annet å gå etter enn
selve navnet, og det forekom ham å være noe barnslig over dette, å utelukke noen
bare fordi de hadde et navn han ikke kunne like. Gunstein, leste han, og smakte
omhyggelig på navnet. Han var svært usikker på hva slags mann som skjulte seg bak
navnet Gunstein. Det var umulig å finne ut av, følte han. Men han så for seg noe langt
og lyst og hengslete. Hva med Kurt eller Willy Der fikk han heller ingen følelse.
Ingen ting dukket opp i ham, ingen lyst til å ville betro seg. Så var det en Joseph med
et svært fremmedartet etternavn. Det våget han heller ikke. Han likte navnet
Joseph. Men kanskje han ikke snakket ordentlig norsk. Endelig fant han en Eyolf.
Psykolog Eyolf Strand i Nedre Storgate elleve. Det var ikke mange som het Eyolf.
Navnet var norsk og solid, det var jordnært og praktisk. Det stakk seg ikke ut, og
det lå ganske godt i munnen. Var det ikke noe hyggelig og tilforlatelig ved dette
navnet, tenkte Jon. Eyolf Strand. Noe stilt og rolig, noe ordentlig. Han kunne ringe
dit og høre. Men det var venteliste, kanskje, slik det var overalt i helsevesenet. Han
lurte på om han kanskje ville treffe på en kontordame, men visste ikke om psykologer
hadde kontordamer. Hva skulle han i så fall si Jeg holder på å gå fra vettet. Gjør
jeg det undret Jon, er det slik det begynner Man mister kontrollen over seg selv
og sine egne tanker. Han så på klokken, den var tolv. Da hadde han kanskje lunsjpause
slik han selv hadde. Han skjøv katalogen vekk og ble sittende og fundere. Må snakke
med noen, sa det inne i ham, må ha hjelp med disse bildene. Vet ikke hva jeg skal
gjøre. Holder det ikke ut. Han trakk katalogen til seg igjen og slo nummeret. Jeg kan
jo bare legge på, tenkte han, hvis jeg får panikk. Hvis jeg ikke liker stemmen hans,
hvis han spør om noe jeg ikke kan svare på. Men jeg treffer vel bare en maskin. Man
får ikke tak i noen lenger, de setter svareren på. Da kan de sile ut og forberede seg.
Velge deg bort.
Som han hadde tenkt, slo en svarer inn etter tre signaler. En lett, lys og vennlig
stemme oppfordret Jon til å si litt om seg selv. Og legge igjen navn og nummer. Etter
pipetonen. Jon knuget røret med begge hender. Han likte ikke telefonsvarere. Hva
skulle han si Han fikk panikk fordi tiden gikk, og han visste ikke hvor mange
detaljer denne Strand ventet å få. Men han likte den vennlige stemmen. Så ramlet
det ut av ham likevel, noen impulsive setninger. Han sa, jeg vil ikke snakke om meg
selv. Men datteren min forsvant den fjerde november, og hun er aldri kommet hjem
igjen. Vi vet ikke hva som er hendt!
Dette siste ble nesten et rop.
Han la røret på i forferdelse og ble sittende og gremme seg. Så dum han hadde
vært, så utrolig klønete. Sitte sånn og rope. Så kom han på at han glemte å si hvem
han var. Full av forlegenhet, og med brennende kinn, grep han røret på nytt. Lyttet
igjennom den samme vennlige beskjeden.

– Ja, kremtet han, – det var jeg som ringte nettopp. Jeg glemte å si hvem jeg er. Han
leste navnet og nummeret til kontoret inn på båndet. Så la han på igjen. Pustet ut. En
stund ble han sittende og fortvile. Eyolf Strand ville sikkert ikke ringe tilbake. Han
hadde ikke klart å gjøre rede for seg på en ordentlig og ryddig måte. Motløs sank
han sammen i stolen. Denne impulsive handlingen tok pusten fra ham. Hva ville
Magnhild tenke Han klarte ikke å konsentrere seg om tallene lenger, han spiste
matpakken i stedet, sittende ved pulten. Det gikk sakte. Maten smakte ingen ting, og
han følte ikke lenger sult og metthet på samme måte som før. Hele tiden skulte han
bort på telefonen. Han forsøkte å gjette seg fram til når denne Strand ville ringe
tilbake. Det trodde han ikke, men hvis han nå gjorde det likevel. Da måtte han først
gjøre unna dagens pasienter. Kanskje han holdt på til klokken fire, eller enda lenger,
til fem. Så skulle han rydde litt på skrivebordet sitt, og gjøre noen notater, før han
kunne spille igjennom alle dagens beskjeder. Og de kunne være mange. Jons kolleger
kunne komme når som helst. Hva om Strand ringte mens de satt der alle sammen
Jon forsøkte å arbeide igjen. Det gikk ikke.
Telefonen ringte to ganger i løpet av kort tid. Hver gang skvatt han i stolen. Først
ringte Magnhild for å si at hun reiste til Helene etter jobben. Hun ville bli der litt
utover kvelden. Jon sa at det var helt i orden for ham. Faktisk ble han glad, han satt
gjerne alene om kvelden. Den andre som ringte var en mann som drev med
markedsundersøkelser. Han spurte om Jon hadde noen preferanser når det gjaldt
tyggegummi. Jon sa nei. Men likevel, hvis han tygget tyggegummi, hva slags smak
foretrakk han da
– Jeg tygger aldri tyggegummi, sa Jon. Han følte seg latterlig. Mannen som ringte
var ung og ivrig, han trodde at undersøkelsen var viktig.
– Men da du var yngre, prøvde han seg, – hvilken smak pleide du å velge da Jon ble
taus. Han trodde ikke det han hørte.
– Jeg tygger aldri tyggegummi, gjentok han. – Jeg synes det er en uting. Han låt
kanskje uvennlig i stemmen, i hvert fall ga den andre opp, og det ble stille igjen. Jon
hørte sin egen beskjed i ørene, den han hadde snakket inn på båndet, og for hver
gang syntes han den ble dummere. En voksen mann komme med et slikt utbrudd, og
det over telefon til et fremmed menneske, å nei, som han angret. Nå hadde han
dessuten ødelagt hele arbeidsdagen for seg selv, han kunne ikke konsentrere seg
lenger, han satt bare og ventet. Håpet som en unge at han skulle bli hørt. Dermed
fikk han ikke gjort noen ting, det var ikke til å holde ut. Han la seg fram over pulten.
En lang stund lå han slik med nesen ned i papirene. Plutselig falt han inn i en fantasi.
Der så han Jonnas ansikt på en pute. Hun sov. Tenk, nå dukket hun opp her også, inne
på kontoret, mellom arkivskap og kopieringsmaskiner. Han hadde ikke trodd det var
mulig. Hun så ut som et barn der hun lå med halvåpen munn. Hun pustet svært stille.
Han ble liggende slik fram over pulten og stirre på henne. Det var vakkert. Etter
hvert ble han roligere. Tenk om det var slik At hun bare lå og sov Men det er jo
bare en ønskedrøm, slo det ham. Likevel gjorde han alt han kunne for å holde bildet
på plass. Da hørte han kollegene utenfor, de var ferdige med å spise. Han rettet seg
i ryggen og kastet seg over papirene igjen, med en voldsom iver han slett ikke hadde.
Bildet av Jonna trakk seg sammen, gjorde liksom en sving, og forsvant ut av
synsfeltet hans. Så underlig det bildet var, så levende. Han forsøkte fortsatt å
arbeide. Hver gang telefonen ringte, hoppet hjertet i brystet. Klokken fire reiste
kollegene seg og skrapte med stolene.
– Jeg sitter litt over, mumlet Jon over skulderen. Alle så alvorlig på ham, nikket og
forsvant, én etter én. Endelig. Jon var alene. Han ventet. Maskinene sto døde i en
sirkel omkring ham. Han ble apatisk. Han hørte suset utenfor vinduet, en og annen bil

som tutet. En sykkelbjelle. Så merkelig. En frisk, klingende lyd. Da ringte telefonen
igjen, men han rikket seg ikke. Det var uansett bare en kunde, eller noe annet
uvesentlig. Det ringte to og tre ganger. På fjerde ring klarte han å rive seg løs. På
femte løftet han røret av.
Det var Eyolf Strand. Jon ble helt forfjamset.
– Jo, sa han, – det var jeg som ringte. Det var nå litt impulsivt, fortet han seg å si, –
jeg vet ikke mye om hvordan dette foregår. Jeg har aldri gjort det før, det var et
innfall. Og jeg har ikke henvisning, datt det ut av ham. – Må jeg ha det
Eyolf Strand lyttet i den andre enden. – Fortell meg om din datter, sa han. – Hun
forsvant den fjerde november Og du har aldri fått noen forklaring
– Nei, sa Jon. – Politiet tror hun er død. Men jeg vet ikke helt hva jeg skal tro, for de
finner henne ikke. Det er vanskelig, stammet han.
– Hvor gammel er hun spurte Strand.
– Sytten år, sa Jon. Han holdt seg fast i denne stemmen nå, røret ble fuktig av
svette.
– Og hva heter hun
– Jonna.
Så var det taust en liten stund. Jon kunne høre pusten hans.
– Saken er den, sa han fortvilet, – at jeg sliter så veldig med tankene mine.
Fantasien. Om kvelden. Da ser jeg alle slags ting, jeg ser dem i detalj. Det som
kanskje har hendt.
Han lyttet til sine egne ord og trodde nesten ikke at han sa det høyt.
– Jeg foreslår at du kommer hit på kontoret en dag, sa Strand vennlig. – Så snakker
vi sammen en stund. Kanskje jeg kan hjelpe deg med noe.
Jon takket ja. Da han la på røret etter to minutter, hadde han ordnet seg time hos
psykolog. Det skulle Magnhild ha visst.
Etterpå angret han.
Men han pleide å holde avtaler. Derfor forlot han kontoret påfølgende tirsdag
klokken fire. Han gikk til fots til han var i Nedre Storgate, og fant gården, nummer
elleve. En stor, gul gård på fire etasjer. En stund ble han stående ved døren nede og
grue seg. Hva har jeg nå begitt meg ut på, tenkte han, – jeg er ikke særlig pratsom.
Ikke flink med ord i det hele tatt. Men det er de kanskje vant til. Det er vel best om
jeg får noen piller, kanskje. Det enkleste. Får jeg noe, så tar jeg det. Han tok i døra,
den var låst. Han måtte først trykke på ringeknappen. Han kom inn i en stor gang
med trapper og heis. Han valgte trappen, han ville ikke komme for fort opp. I tredje
etasje fant han Strands dør. Den sto halvåpen. Jon gikk sakte inn på gulvet og fikk
øye på ham ved skrivebordet. En spinkel, lys mann, litt yngre enn ham selv. Tynnhåret
og blåøyd, kledd i sorte klær.
Jon følte seg så stor. Så mye tyngre enn den andre, grovere. Han rakte ham hånda,
og han følte et plutselig behov for å synke gjennom gulvet.
– Gikk det greit å finne fram spurte Eyolf Strand. Blikket hans var fast og svært
direkte. Et klart, blått blikk. Som fjordene på Vestlandet, tenkte Jon.
– Ja. Jeg har kontor ut mot torget, forklarte han nervøst, – det tar bare tre
minutter å gå. Lauritzen regnskap, la han til, – jeg jobber der. Har jobbet der i tolv
år. Det er et lite firma, vi er bare fem stykker.
Han stanset der og så på den andre. Strand nikket mot et av de store vinduene. To
dype skinnstoler sto vendt mot hverandre. Så, tenkte Jon, der skal vi sitte, og jeg
må vrenge ut av meg alle ting. Kanskje jeg burde snu i døra og holde meg for meg
selv. All denne elendigheten, hvem ønsker å høre på den

– La oss sette oss, sa Strand rolig.
De satte seg. Jon tenkte, han får føre ordet, jeg vet ikke hvor jeg skal begynne, jeg
vet ikke hva man sier på et sted som dette. Han så seg omkring i rommet. Kontoret
var stort og lyst og gult med bilder på veggene. Bøker og musikkanlegg. På
skrivebordet sto et hode i porselen. Skallen var kartlagt, og Jon tenkte, inne i et av
de feltene sitter smerten min. Og sorgen.
– Det er dramatisk det du forteller, sa Strand alvorlig. Han så på Jon. – Hva er det
som er verst, synes du Hvis det er mulig å svare på det
– Min egen fantasi, sa Jon.
– Jeg visste ikke om den engang, den har aldri gjort seg gjeldende på denne måten.
Han hadde lagt det ene benet over det andre, men nå ombestemte han seg og satte
føttene i gulvet i stedet. Han holdt seg fast i armlenene på stolen. Han forsøkte å
sitte rett. Han forsøkte å være sindig og nøktern.
– Det er ikke grenser for hva jeg ser, sa han. – Bildene er fryktelige, jeg får ikke
fred for dem, jeg prøver, men de sniker seg innpå meg. Og jeg har ikke sagt noe til
kona. Det er for stygt til at jeg kan fortelle om det. Jonna blir utsatt for alle slags
skrekkelige ting, og jeg ser det i detalj. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med det.
Skjønner ikke hvorfor jeg ser det så tydelig.
– Fortell meg alt fra begynnelsen, sa Strand. – Fortell meg hva som hendte den
fjerde november.
Jon ga seg til å fortelle. Det var første gang han satt slik alene med et menneske, og
møysommelig satte ord på alt som var hendt.
Strand lyttet oppmerksomt. Han var en vennlig og alvorlig mann. Stillfaren, som Jon
selv. Jon studerte hendene hans i smug, for å se om de hadde gjort noe annet enn å
bla i papirer. Han var ikke sikker, for Strand hadde små, smale hender. På veggen
over hodet hans hang et vakkert gammelt ur som ikke gikk. Jon likte det uret. Det
var nettopp slik han følte det. Tiden hadde stanset. Den stanset her inne når han ga
seg hen og fortalte sin historie. Litt klønete først, siden begynte det å flyte mer.
Det var godt at noen lyttet uten å komme med innvendinger, uten å himle med
øynene, og andre ting han var vant til.
– Vi hørte at hun ropte fra gangen, sa han. – Hun skulle til en venninne. Hun pleide å
dra dit ofte. Vi ventet henne hjem klokka elleve med den siste bussen. Da klokka var
tolv ringte vi Louise, og Jonna hadde aldri vært der. De hadde ingen avtale, og det
skjønner jeg ikke!
Her gjorde han en pause. Der var denne løgnen igjen, som forstyrret ham. Skremte
ham, nesten mer enn noe annet.
– Vi ventet utover natta i hver vår stol. Til slutt ringte vi politiet og meldte henne
savnet. De lette i mange dager. Vi satt bare og ventet på telefon, Magnhild og jeg,
men den kom ikke. Hun er borte. Det er ikke til å fatte. Han rugget trist på det
store hodet.
Han tidde. For mer har jeg ikke å si, tenkte han, dette er historien min. Resten er et
våkent mareritt jeg ikke greier å leve med.
– Står dere hverandre nær, du og Jonna spurte Strand forsiktig. Og Jon tenkte,
han snakker som om hun fortsatt lever. Det er fint, tenk at han husker på det. For vi
vet jo ikke.
– Ja, sa han høyt, – vi gjør det. Men kona sier det er hun som kjenner henne best.
Det er hun som hadde mest med Jonna å gjøre. Hun tok seg av alle praktiske ting.
Hun sier jeg var veldig i bakgrunnen, og det var jeg vel. Men vi var jo sammen likevel,
på en annen måte. Noen ganger har jeg tenkt, at alle bildene som jeg ikke får fred
for, det er Jonna som prøver å fortelle meg noe.

Han trakk hjelpeløst på skuldrene over innrømmelsen. Han var på dypet allerede,
følte han, det gikk for fort.
– Hva tror du hun vil fortelle deg spurte Strand, og så på ham.
Så rolig han er, tenkte Jon. Så uendelig fast og sikker. Det var ingen tvil å se, ingen
usikkerhet. Det var godt.
– Hun vil at jeg skal vite hva som er skjedd, hvisket han.
– Så hvis jeg ber deg nå om å finne et slikt bilde, vil du beskrive det for meg Orker
du det
– Jeg trenger ikke lete, sa Jon, – de kommer bare. Som regel når jeg prøver å slappe
av og lar tankene fly.
Han lukket øynene. Dette at en annen mann betraktet ham mens han satt slik, gjorde
ham dypt forlegen. Han ble grepet av en angst for at Strand ville tenke det aller
verste, at han var blitt skrullete i hodet av alt som hadde hendt. At savnet og
fortvilelsen hadde tæret bort all fornuft. Men bildet kom, og Jon ga seg til å
fortelle. Det var nytt for ham å beskrive dem høyt.
– Jeg ser en stor svart bil, sa han, – av eldre modell. Jeg ser den helt tydelig, sa han,
og åpnet øynene igjen. Strand så oppmerksomt på ham.
– Den er skitten, og ikke så veldig velholdt. Det kan være en gammel Ford, for
eksempel en Granada. Husker du den gamle Granadaen Jo, det er en Granada. Den
bremser ned og stanser. Det er inne på en skogsvei, forklarte han, – langt fra folk.
Jeg vet ikke hvorfor det er på en skogsvei, hun ble jo sett på brua i sentrum før
klokka ti om kvelden. Men dette bildet ser jeg ofte. Hun er i skogen, og denne bilen
kommer sakte glidende bak henne, og den stanser et lite stykke foran.
Han ristet trett på hodet. – Alltid når jeg kommer dit, sa han, – så får jeg lyst til å
rope. Du vet, advare henne. Men jeg får ikke fram et ord. Hun kommer opp på siden
av bilen. Hun ser ikke engang engstelig ut, hun går bort til ham, og han sveiver
vinduet ned. Jeg ser armen hans i det åpne bilvinduet. En kraftig arm med lange
mørke hår. Skjorteermet er brettet opp, og jeg ser at han er eldre enn Jonna. Mye
eldre, og ganske stor og tung. Nå snakker han til henne. Han spør om noe, og hun
svarer. Jeg kan se at hun nikker. Jeg ser det lange håret hennes, det blåser litt i
vinden. Så ser hun ned på skotuppene sine og er taus en stund, som om hun tenker
seg om. Ikke tenk, sier jeg til meg selv, alltid når jeg kommer dit, bare løp, Jonna,
løp! Men hun blir stående, og det fatter jeg ikke. Nå snakker denne mannen igjen.
Jeg tenker meg at han kanskje kommer med et forslag. Og hun nikker. Jeg kan ikke
fatte at hun gjør det, men hun nikker, og så går hun rundt bilen og setter seg inn.
Han sveiver ruta opp igjen. Han setter bilen i gir, og den glir videre innover denne
skogsveien. Jeg kan se baklyktene, men ikke nummeret, for bilen er så skitten. Etter
en stund er den helt vekk. Han tar henne vekk fra meg, sa Jon, med tykk stemme, –
og jeg kommer til meg selv og tenker, slik kan det ha foregått. Hun gikk inn i en svart
bil.
Strand ble sittende og se på ham, grunnende. De blå øynene var dypt konsentrerte.
– Dette var et av de første bildene jeg så, sa Jon, og strøk seg trett over det lille
han hadde av hår. – Siden er de bare blitt verre. Bildene er så tydelige, det er
nesten som å være der sammen med henne. Jeg hører alle lyder og ting som blir sagt,
det er som å se på en film. Den er ofte uklar først, så blir den skarpere. Klarere. Jeg
sitter mye og ser på disse filmene, innrømmet han, – selv om det er fryktelig. Hvis
jeg åpner opp for alle ting, kan jeg følge denne bilen videre og se i detalj hva han
gjør med henne. Noen ganger stritter jeg imot, for jeg har ikke krefter. Andre
ganger vil jeg utsette meg for alle ting. For da er jeg hos henne. Når bildene

forsvinner må jeg ut i virkeligheten igjen, og den er så tom. Så innholdsløs. Kona
maser og sier jeg er veldig fjern, sa han med et blekt smil.
– Hva heter din kone ville Strand vite.
– Magnhild, sa Jon.
– Tror du Magnhild også sitter med slike bilder
Jon trakk på skuldrene. – Hun gjør vel det. Men vi snakker ikke om det. Hun snakker
mye, men ikke om sånne ting. Hun er veldig praktisk av seg, forklarte Jon, – veldig
opptatt av konkrete ting, sånne som kan håndteres. Men disse bildene, sa han, – de
kan jeg ikke håndtere. De blir verre og verre. Jeg vil ha dem vekk, men samtidig vil
jeg være der som Jonna er. Eller har vært. Jeg vet ikke helt hva jeg vil, innrømmet
han. Han begynte å føle seg matt fordi han snakket så mye.
– Hva tror du selv at bildene betyr spurte Strand forsiktig.
– Nei, det er vel det at jeg driver og skal bearbeide alt som er hendt, sa Jon. – Men
noen ganger tenker jeg at det er Jonna som prøver å si meg noe. Det er ikke så lett å
tenke klart lenger, forsvarte han seg.
– Vi mennesker er så absolutt noe mer enn fysikk og kjemi, sa Strand. – Jeg mener, vi
er mer enn summen av våre bestanddeler. Det er mye magi mellom mennesker, det
har det alltid vært.
Jon likte svaret. Han følte seg tatt på alvor.
– Får jeg be deg om noe sa Strand.
Jon så forbauset på ham. Han ventet ikke å vekke noen form for interesse hos den
andre, utover det at han fikk sin tilmålte tid, som var tre kvarter.
– Alt som var av stoff i avisene i forbindelse med forsvinningen. Har du tatt vare på
det
– Ja, sa Jon.
– Vil du la meg lese det
Jon nikket. Han var overrasket og takknemlig.
– Jeg kan ta det med neste gang, sa han ivrig.
– Vil du vise meg et bilde til ba Strand. – Orker du det
Jon lukket øynene og åpnet dem igjen. Nikket.
– Hun går langs elva oppover, sa han, – på gangveien. Det ligger noen båter fortøyd
langs bredden, og en mann gir seg til å rope på henne. Du vet, slik menn roper etter
kvinner, frekt og hoiende. Han holder på å legge fra, jeg kan se at han baler med
tauverk og slike ting. Han flørter med henne, og hun stanser. Faktisk ser han
hyggelig ut. Han er pen, slank og flott å se på, men mye eldre enn Jonna. La meg si
førti, eller der omkring, sa Jon, og stirret på bildene som fór igjennom ham. – Med
frisk ansiktsfarge. En sånn friluftsmann. Hun står med hendene i lommen og smiler
til ham, litt usikker. Men han er vennlig mot henne, sa Jon, – jeg ser ham helt tydelig.
Han er kledd i en mørkeblå vindjakke. På kragen sitter et hvitt, brodert anker. Kan
du fatte hvorfor jeg ser dette ankeret, sa Jon, og kikket på Strand, – som om det
var viktig, jeg synes det er merkelig. Men jeg ser ankeret, jeg ser stingene tydelig.
Han har seilerstøvler på, blå med hvite kanter. Jonna går helt ned til vannet, og da
hopper han ut av båten, mens han forklarer at han har tenkt seg ut på en tur oppover
elva. Hun kan være med hvis hun har lyst. Hun sier nei først, men han gir seg ikke.
Han er flink til å snakke. Og hun nikker til slutt. Så hjelper han henne om bord, det
er ikke en stor båt, men ikke veldig liten heller. Jeg ser at han strekker armen ut,
jeg ser Jonnas hånd som forsvinner i hans. Det er kvelden og mørkt, derfor viser han
henne veien ned i kahytten, sa Jon, og nå begynte stemmen hans å skjelve. – Og så, ja
du vet, så blir hun utsatt for det aller verste. Han tar seg til rette, og jeg kan høre
hodet hennes, det dunker mot veggen inne i den lille kahytten. Hun forsøker å skrike,

men han legger en hånd over munnen hennes, og den dekker nesen så hun ikke får
puste, og Jonna blir helt desperat. Hun prøver å lugge ham for å få ham vekk, og da
blir han enda mer gal, enda mer rasende, så han tenker at han først må få henne til å
ligge stille. Før han kan få gjort noe mer. Jon stanset. Han følte seg ør som en
søvngjenger nesten. Han klarte ikke si noe mer. Han bøyde seg framover i stolen og
gjemte ansiktet i hendene. Og så, stillhet. Den varte en god stund.
Strand lot ham sitte i fred.
– Har du forsøkt å reise deg og gjøre noe annet spurte han.
– Kan du trenge bildene vekk på den måten, tror du
– Det er det som er så vrient, sa Jon, – jeg vil ikke ha dem vekk. Når jeg ser dem, da
er jeg så nær henne. Det er umulig, sa han, og begynte å hikste tørt ned i nevene
sine.
– Det beste ville være om du kunne erstatte dem med andre bilder, sa Strand. – Med
hyggelige bilder. Minner. De har du sikkert mange av.
– Jeg har prøvd, sa Jon, – men det er vanskelig. Alt det gode er vekk, og det
skjønner jeg ikke.
Eyolf Strand tenkte en stund. – Jeg ser gjerne på bildene sammen med deg, sa han
omsider. – Og du trenger ikke spare meg. Jeg tåler det. La oss gjøre det, og se hva
som skjer hvis du deler dem med meg. Kanskje de forsvinner. Er du sliten spurte
han lavt.
– Utkjørt, sa Jon. – Jeg orker ikke mer. Vil ikke mer. Kommer nesten ikke opp av
senga om morgenen. Synes ikke det er noen vits. Jeg karrer meg av gårde til jobben,
mens jeg klamrer meg til håpet om at hun plutselig skal dukke opp i døra. Hel og fin
og uskadd.
– Du har lov til å ha et håp, sa Strand.
– Etter så lang tid sa Jon bittert.
– Så lenge du trenger det, sa Strand.
Jon pustet ut. Han følte en slags lettelse.
– Kan du komme en gang i uken spurte Strand.
Jon nikket. Etterpå måtte de gjøre unna noen formaliteter. Jon måtte betale for
timene, men Strand ville forsøke å ordne med trygderefusjon. Jon sa, jeg kan godt
betale. Det offentlige trenger ikke underholde meg.
– Jeg forsøker likevel, sa Strand. – Historien din opptar meg. Kan jeg være til hjelp
for deg, er det fint. Jeg vil gjerne forsøke. Se på disse bildene hvis du orker det.
Orker du ikke, så forsøk å komme et annet sted. Gå deg en tur, eller finn på noe
praktisk å gjøre. Jeg mener, hvis de blir så onde at du rett og slett ikke orker dem.
Men de tjener selvfølgelig en hensikt. Du forsøker å hjelpe deg selv.
Jon ristet forvirret på hodet. Plutselig føltes det merkelig at han satt her inne med
en fremmed. Han hadde utlevert seg fullstendig, til denne ene utvalgte mannen. Han
hadde snakket i tre kvarter, han som ellers var taus. Men Strand hadde ikke trukket
ham i tvil, han følte seg tatt på alvor. Han hadde lyttet oppmerksomt i tre kvarter,
uten å slippe ham med blikket et sekund. Magnhild ville ikke ha forstått ham på
samme måte, det var han sikker på. Magnhild ville blitt dypt fortvilet om han viste
fram sine innerste tanker. Hun ville ikke tåle det. Det var riktig av meg å komme hit,
tenkte Jon, og slapp skuldrene ned.
Etter timen takket han for seg.
– Ta med deg dette hjem, sa Strand, og ga ham et lite kort.
– Det er telefonnummeret mitt. Du kan ringe når du vil, hvis du har lyst til å snakke.
Hvis det er noe som ikke kan vente.
Han sto så stille og alvorlig foran Jon med det vennlige tilbudet.

Jon tok imot kortet. Holdt det opp foran øynene og så på nummeret. Han puttet det
på innerlomma og rakte fram hånda.
– Hjertelig tusen takk, sa han.
– Bare kall meg Eyolf, svarte han.
Magnhild satt på Helenes kjøkken.
Hun hadde trukket jakkeermene over hendene, nå tørket hun kinnene med dem.
Vrangbordene var fuktige av tårer. På et fat lå en oppskåret rullekake. Magnhild
hadde forsynt seg med et stykke, men det ble liggende urørt på asjetten.
– Dette marerittet tar aldri slutt, sa hun. – Og Jon, han sier ingen ting. Han går
omkring og surrer for seg selv, og noen ganger, om kvelden, oppfører han seg
merkelig.
– Hvordan merkelig ville Helene vite.
Magnhild så på søsteren. Hun ristet svakt på hodet.
– Det ser ut som om han sitter og stirrer på noe langt borte. Og da er han helt tapt
for verden. Noen ganger er jeg redd for helsa hans. For vettet hans.
– Men Jon er en mann med begge beina på jorda, sa Helene. – Det har han alltid
vært.
– Vet du hva han sa her en kveld sa Magnhild og så på søsteren. – Han sa det helt
plutselig. Tenk om hun er i live.
– Ja Tenker ikke du også sånn
– Ikke med fornuften, sa Magnhild. – Men så er det en del av meg som sier noe annet.
Når jeg ikke har sett henne død, er det vanskelig å forestille seg at hun virkelig er
død. Ansiktet hennes var levende sist jeg så det. Hvis du skjønner hva jeg mener.
Men du tror vel hun er drept, eller at hun har tatt sitt eget liv, det er det de fleste
tror, og det er jo ikke et utall av muligheter. Det må jeg se i øynene. Jeg forsøker,
hvisket hun, – men det er hardt.
Helene veide sine ord.
– Jeg har i hvert fall vanskelig for å tro at du aldri skal få svar på spørsmålene dine,
sa hun forsiktig. – Jeg tenker meg at én gang får du en forklaring. Du har vel lett
etter brev og slike ting Dagbøker
– Det finnes ikke så mye som en lapp etter henne, sa Magnhild. – Jeg har vært
overalt, og Jon har lett på PCen hennes, men han finner ingen ting. Ingen melding,
ingen hemmelige brev. Plutselig så hun søsteren rett i øynene.
– Svar meg ærlig på én ting, ba hun innstendig. – Synes du hun virket ulykkelig
Helene måtte tenke seg om. Det gjaldt å være forsiktig, det gjaldt å ikke støte
henne.
– Ulykkelig Nei, jeg vet ikke. Hun var stille og reservert. Litt usikker, kanskje De
er ofte det i den alderen.
I den alderen, tenkte Magnhild. Sånn sier vi. Som om alt som skjer i tenåra ikke
gjelder. Som om de er i en bakevje da, et ulendt terreng der de ikke kan tas på alvor.
Noe som helst skal gå over så fort som mulig.
– Men venninnene hennes, sa hun fortvilet, – de sier så mange ting. At Jonna var
livlig, og noen ganger støyende. Og veldig opptatt av gutter. Det har jeg aldri sett.
Hvorfor viste hun aldri den siden av seg selv hjemme i huset Vi har da ikke knuget
henne heller
Hun tørket og tørket tårer med jakkeermet. – Politiet spurte mye om de tingene da
de var hos oss. Men jeg skjønner ikke at hun kan ha vært to forskjellige. For det
høres slik ut. Hun var vill og gal og åpen ute, og lukket og taus hjemme hos oss.

– Det er nok ikke så uvanlig, sa Helene. Hun var fortsatt redd for å snakke, redd for
å bli tolket feil. Søsteren var som et minefelt, hun våget nesten ikke å legge trykk på
ordene.
– Unge mennesker lever ut flere sider, og andre sider når de er med sine egne, sa
hun. – Det gjør vi voksne også. Gjør vi ikke det
– Nå synes jeg ingen ting rundt Jonna er normalt lenger, sa Magnhild. – Nå synes jeg
alle ting betyr noe annet.
Helene tenkte på sin niese, og det slo henne at hun hadde vært spesiell. At hun ikke
lignet fettere og kusiner, men var nettopp knuget. At dette ordet som søsteren
brukte, passet godt. Om hun var knuget av Magnhild og Jon, eller av helt andre ting,
det visste hun ikke. Men at det var noe dobbelt ved henne, noe hemmelig, det
stemte. Slik var faren også. Litt bortvendt, delvis opptatt av noe bakenfor hele
tiden, og på sett og vis vurderende. Slik han ofte så på mennesker med lange, skrå
blikk, samtidig som han selv satt gjemt på et trygt sted. At han alltid drøyde så
lenge med svaret om man spurte ham om noe. At han alltid var så lavmælt. Var det
bare sjenanse, eller var han kanskje arrogant Jonna var som faren. Mørk i blikket,
lukket i kroppen. Som om hun holdt på den hele tiden, i frykt for at noen skulle ta
den. Men betydde det at hun skjulte en stor ulykke
– Hva tenker du på sa Magnhild med ett.
Helene kom til seg selv. – Nei, stammet hun, – jeg tenker at Jonna er helt spesiell. At
hun er annerledes enn alle andre jenter. For det er hun jo. Slik tenker alle mødre om
døtrene sine.
– Hvis hun bare kommer tilbake, så skal jeg slutte å mase på henne, sa Magnhild
gråtkvalt. – Kanskje jeg har mast for mye, men jeg mente det godt.
– Jeg er sikker på at Jonna vet det, sa Helene. – Unger skjønner mange ting. Hun vet
at du er glad i henne.
– Hvis hun tviler på det, da skjønner jeg ikke hvordan man skal være mor, sa
Magnhild. – Da forstår jeg ærlig talt ikke hvordan man skal gjøre det. Og jeg får
ikke flere sjanser.
– Men hvis du fikk en sjanse til, hva ville du da gjøre annerledes spurte Helene.
– Jeg skal spørre, hikstet Magnhild. – Hva synes du Hva tror du Hvordan vil du ha
det Men jeg våget ikke. Det er lettere for meg å bestemme, sa hun, – da føler jeg
meg trygg. Jeg undervurderte henne. I årevis gjorde jeg det. Du har vært flinkere
enn jeg, Helene, gråt hun. – Du har vært en mye bedre mor.
– Hvorfor sier du det sa Helene.
– Du har jo Øyvind i behold.
Har jeg det tenkte Helene. Øyvind bor i dette huset, og han spiser sammen med
oss. Men han sier ikke stort. Om kvelden forsvinner han ut. Jeg vet ikke hvordan han
har det innerst inne, om han virkelig er i god behold. Og jeg tør ikke spørre.
Han vil uansett ikke betro seg til meg, jeg kan føle det. Han holder på alt han også,
og jeg vet ikke hva han holder på. Men alle bærer på noe. Herre Gud. Jeg tør ikke
tenke på disse tingene, jeg blir gal av det.
Det ble taust mellom dem. Magnhild stirret på kakestykket sitt, hun fulgte den røde
spiralen av syltetøy rundt og rundt inne i kaken.
– De var så gode venner før, sa Magnhild, etter å ha tenkt en stund. – Øyvind og
Jonna. Ikke sant
– Jo. De var som erteris.
– De hang sammen bestandig. Plutselig tok det slutt.
Helene trakk på skuldrene og stirret i bordet.

– Ja. De vokser jo til, sa hun. – Så ser de vel plutselig forskjellen, at de er gutt og
jente. Det er sånn det er.
– Men de var virkelig gode venner, sa Magnhild. – Noen ganger tenkte jeg meg at det
kanskje hadde skjedd noe. For én dag ville hun ikke være med hit. Det skjedde så
brått. Hun bare blånektet og forsvant opp på rommet sitt.
Helene krammet hendene sine og så forstyrret på søsteren.
– Hva mener du nå Hvor vil du hen
– Jeg vet ikke, sa Magnhild forvirret, – men jeg tenker på alle ting. På hva som
kanskje kan ha hendt.
– Sier du at Øyvind har gjort henne noe
Helene var helt forferdet. Det kokte inne i henne ved tanken på dette som ordene
kunne romme. Jeg er nødt til å forstå, tenkte hun, jeg kan ikke bruse opp, selv om
jeg vil det. Alt vi ikke vet, tenkte hun, alt som barna bærer på, som de ikke vil
fortelle oss. Det er ikke til å holde ut. Hun gjemte ansiktet i hendene sine. Tankene
raste igjennom henne. Hun lot dem rase. Hun hadde lyst til å gråte.
– Han har vel ikke det, sa Magnhild, og trakk seg igjen. – Men jeg greier ikke å tenke
klart.
Hun sendte søsteren et unnskyldende blikk. – Jeg trodde jeg var så flink, sa hun. –
Jeg trodde jeg gjorde det rette. Nå er ingen ting sikkert mer.
– Det er jo så vanskelig, sa Helene lavt, og tok seg kraftig sammen. – Ideelt sett
burde alle barn vokse opp med en varm og kjærlig mor. Ikke sant
Hun stirret inntrengende på søsteren. – En mor med gode pedagogiske kunnskaper og
mye psykologisk innsikt. Sikker og trygg og ovenpå i alle situasjoner. Men sånn er vi
ikke!
Hun reiste seg brått og gikk til benken. Der tappet hun et glass med vann som hun
knuget mellom hendene.
– Og sånn var ikke moren vår heller.
Magnhild kikket opp.
– Nei, det skal gudene vite.