Regional plan for kirurgi i Helse Vest 2013 – 2017 vedlegg

Regional plan for kirurgi i Helse Vest 2013-2017
• Vurderingsevne, både når det gjeld sjukdomen og kva fase i sjukdommen pasienten er, evne til å
vurdere funn (til dømes skille mellom kreft og betennelsesforandringar), og evne til å vurdere vev
(vevsfølelse).
Kirurgi er altså og ein ferdigheitsdisiplin. Ein kirurg er avhengig av systematisk opplæring i dei manuelle
ferdigheitene som trengs. Utvikling av kirurgiske ferdigheiter og vedlikehald av desse er og avhengig av
kontinuerleg supervisjon.
4.3. Spesialisering, hovud- og greinspesialisering
Dei første reglane om spesialistgodkjenning av legar kom i 1918 i regi av Den norske Lægeforening. I
1982 overtok Staten ved Sosialdepartementet ansvaret. For å regulere og styre fordeling av legar i Noreg
blei Nasjonalt råd for spesialistutdanning av legar og legefordeling oppretta i 1998 som eit rådgivande
organ. Legeforeningen hadde likevel framleis delegert mynde til å godkjenne den enkelte spesialist. I 2009
overtok Helsedirektoratet godkjenninga, og Legeforeningen skal inntil vidare gje sakkyndig bistand til
Helsedirektoratet ved behandlinga av søknader om godkjenning av legespesialistane.
Det kirurgiske fagfeltet var tidlegare dekka av generalistar i kirurgi. I ein periode var det fleire spesialitetar i
kirurgi, men ein gjekk så i 1977 over til ein hovudspesialitet (generell kirurgi) med ei rekke subspesialitetar
som byggjer på denne hovudspesialiteten. Hovudgrunnen til dette var dei behov den spreidde
sjukehusstrukturen i Noreg hadde. Det kirurgiske fagområdet har deretter gjennomgått ei omfattande
oppsplitting (subspesialisering) spesielt etter 1990. Årsaka er både auka kunnskap og stadig meir avanserte
operative løysingar. I 1997 blei etter lengre strid ortopedisk kirurgi skilt ut som eigen hovudspesialitet.
Denne oppsplittinga har medført at ein aukande del av dei ortopediske kirurgane ikkje lenger er
kompetente til å gå i vakter innan generell kirurgi, noko som i sin tur har leia til eit dobbelt kirurgisk
vaktsjikt på alle store sjukehus og dei fleste mindre.
I tråd med den medisinske utviklinga og for å få redusert utdanningstida, har fleire av dei andre
greinspesialitetane freista å få til ei liknande ordning som ortopedane. Fleire komitear har kome med
utgreiingar og ulike løysingar, utan at endeleg vedtak er fatta. Truleg vil urologisk kirurgi bli den neste
hovudspesialiteten, og ein ser for seg at spesialiststrukturen i Noreg blir meir i tråd med det som er
gjeldande innan EU / EØS området. På dei aller største sjukehusa er vaktansvaret innan kirurgiske fag
allereie delt mellom fire-fem forskjellige spesialitetar. Dette er gjort for å kunne takle dei sjeldne tilfella og
for å kunne gi rettleiing til sjukehus utan slik beredskap. Dette er ein trend som også gjer seg sterkt
gjeldande i fleire andre land.
Det synes å vere ein klar fordel å bli behandla av kirurgar som har si utdanning og sitt virke innan det
feltet pasienten lir av. Det er likevel to store problem med denne løysinga. Det første er som nemnt ei
oppsplitting av vaktkompetanse som gjer beredskapen meir ressurskrevjande. Det kan medføre ei
ytterlegare sentralisering av pasientane. Det andre problemet er at storvolumkirurgien (mindre inngrep av
generell kirurgisk karakter) kan bli lidande. Løysinga på dette kan vere at dei ulike subspesialitetane tek
hand om «sine» lidingar / tilstandar. Ei anna løysing kan vere at gastroenterologisk kirurgi går saman med
generell kirurgi i ein felles stor kirurgisk spesialitet. Det må då i sin tur ikkje medføre ytterlegare
subspesialitetar, men fagområder som ein utviklar og trenar seg i etter sluttført spesialistutdanning.
4.4. Utviklingstrendar i dei kirurgiske faga
Trendane viser at kompleksiteten i den kirurgiske behandlinga aukar, og behovet for kirurgi aukar i takt
med dei demografiske endringane i samfunnet. Der kjem og fleire politiske føringar i høve til pasientrettar
og dermed auka forventningar frå pasientane. Meir kan gjerast for fleire: nye metodar, miniinvasiv kirurgi,
laparoskopiske og artroskopiske teknikkar, meir robotkirurgi, laserteknikk, skoping/ stenting, sutur- og
ligaturmaskiner bidrar til dette. Kirurgane får mindre erfaring med tung og open kirurgi og bruk av team
17