INNHOLd: - Oslo Museum

oslomuseum.no

INNHOLd: - Oslo Museum

Nr. 1 - 2008

UTGITT AV OSLO MUSEUM,

avd. Bymuseet

FROGNERVEIEN 67

POSTBOKS 3078

ELISENBERG

0207 OSLO

TLF: 23 28 41 70

FAX: 23 28 41 71

E-post: post.bymuseet@oslomuseum.no

Hjemmeside: www.oslomuseum.no

REDAKTØR:

Anne Birgit Gran Lindaas

I REDAKSJONEN:

Hans Philip Einarsen

Vegard Skuseth

Knut Sprauten

FOTOBEHANDLING: Rune Aakvik

UTFORMING: Terje Abrahamsen

INNHOLD:

Lars Roede

Gatelangs i Oslo gjennom

400 år

side 2

Arne Danielsen

Prinsen av Motzfeldts gate

side 24

Jorunn Sanstøl

Fredrikke Tønder-Olsen – grunnlegger

av Kristiania Visergutkontor

side 32

Lars Emil Hansen

Fryd og frykt i den flerkulturelle

storbyen

side 36

Lars Emil Hansen

Det engelske kvarter

side 42

Byminner framstår i 2008 i ny drakt. Høsten 2007 ble Oslo Museums nye logo og

designprogram tatt i bruk, og Byminner har i den forbindelse endret utseende både

utvendig og innvendig.

Innholdet i årets første nummer spenner fra gategulvets 400-årige historie i Oslo

via oppvekst i Motzfeldts gate på Tøyen på 1950- og 1960-tallet, til saneringen av

Det engelske kvarter. Du kan også bli kjent med gründeren Fredrikke Tønder-Olsen

som startet virksomheten Kristiania Visergutkontor i 1894, og vi presenterer Oslo

Museums prosjekter i mangfoldsåret 2008.

Vi ønsker alle lesere av Byminner et riktig godt nytt år!

1


Gatelangs i Oslo gjennom

400 år

Lars Roede

«Hovedstadsaksjonen» med innspurt i jubileumsåret 2005 var bare ett

i den lange rekken av forsøk på å forbedre standarden på gatedekkene

i Oslo. Men det som skulle bli så fint, ble til dels ganske dårlig. Nå

er den nye brolegningen i Stortingsgaten fjernet igjen. Gaten har

fått tilbake asfaltdekket, til glede både for kjørende og gående, men

særlig for busspassasjerer og ikke minst bussførere, som under store

lidelser forserte det de opplevde som en berg- og dalbane. De nye

gatedekkene rundt «byens storstue» er eksempler på velmente grep

som er realisert uten tilstrekkelig historisk, teknisk og praktisk innsikt.

Mye som er gjort i senere år har karakter av fikse påhitt som viser seg

lite bærekraftige, og som kommunen i sin armod ikke klarer å holde

ved like.

I denne artikkelen skal vi se nærmere

på gategulvet både i Christiania og

Oslo, en historie om nesten permanent

ressursknapphet og mange skippertak.

Denne «vandringen» gatelangs

gjennom historien viser hvordan skiftende

brukerbehov alltid har vært begrenset

av tekniske, materielle og økonomiske

muligheter. Det har ligget mye rart på

gatene våre, og på bortgjemte steder kan

vi fremdeles se eksempler på for lengst

avlagte kommunaltekniske løsninger. Det

vil kanskje overraske noen at «moderne»

asfalt fantes på byens fortau allerede før

1880, mens smågatestein i buemønster,

som mange oppfatter som minner fra riktig

gamle dager, første gang ble lagt så sent

som i 1908. Og hva med paradegaten

Karl Johan Istedenfor dagens overdimensjonerte

og lite trafikantvennlige

brostein, hadde den mellom 1911 og 1929

støyfri brolegning av kreosotimpregnerte

trekubber.

2


Ett år etter «Hovedstadsaksjonen»

var fotgjengerfeltet i Stortingsgata

allerede lappet med asfalt. Heller og

brostein tålte ikke tungtrafikk og er

nå erstattet med asfalt.

Foto: Lars Roede/privat eie

Utenfor kommandantboligen på

Festningsplassen ligger kampesteinsbrolegning

av ukjent alder,

men med utførelse som på 1600-

og 1700-tallet.

Foto: Lars Roede/privat eie

200 år med «kampestein»

Klager over gatenes slette tilstand er minst

like gamle som Christiania by. Kongen

hadde gitt de motvillige Oslo-borgerne

en ny by med brede og snorrette gater,

men det tok sin tid å få brolagt dem.

Byfogd Boyesen skrev i 1648 at visse

gater var «fast som et morads uden fyld

og sten, som spottelig er af fremmede

at sees …»

Gatedekkene var og ble overveiende

dårlige. Vedlikeholdet var gårdeiernes

sak, hver utenfor sin gård til midt i gaten,

og vedlikeholdsplikten tok de akkurat

like alvorlig som vår tids gårdeiere har

tatt plikten til å holde fortauene fri for is

og snø om vinteren. Gjennom 1600- og

1700-årene ble det utelukkende brukt

«kampestein» eller kuppelstein til brolegning.

Dekkene ble lagt med fall fra begge

sider til rennesteinen midt i gaten. Den

engelske reiseberetter Clarke skildret i

1799 rennesteinene som stillestående

kloakker hvor man fra husene kastet

3


Foto: Rune Aakvik/Oslo Museum

Hjørnet av Dronningens gate og Tollbugata i 1830-årene. Gatebildet er rekonstruert i

akvarell av den aldrende Anna Diriks i 1882. Gatene har kampesteinsbrolegning med

rennestein i midten og vannposter på hvert hjørne. Midt i bildet ligger Krigsskolens bygning

i Tollbugata 10. Menneskemylderet er begrenset, men dyrelivet yrende.

allslags avfall, både fast og flytende.

Langs husveggene ble fortauene lagt på

litt høyere nivå, men trapper, kjellerhalser

og karnapper gjorde dem til hinderløyper.

Mot slutten av 1700-tallet ble det gjort

store anstrengelser for å få gatene i bedre

stand, og de fleste fikk nå noenlunde

ordentlig brolegning, mens fortauene fikk

skiferheller. Men i 1814 løp rennesteinene

fortsatt midt i alle gater unntatt Storgata.

Kampestein og midtrenner ble langsomt

fordrevet, men det siste dekket av typen,

i Smalgangen på Grønland, forsvant ikke

før hele gaten ble borte i mellomkrigstiden.

Nå kan kampesteinsbrolegning bare

oppleves noen steder på Akershus festning

og dårlig rekonstruert i «Gamlebyen»

på Norsk Folkemuseum.

Kommunalteknikken i byens første 200

år ble ivaretatt av magistraten, assistert

av kommisjoner bemannet med valgte

borgere og noen embetsmenn. Veianlegg

og gatebrolegning var underlagt hver sin

separate administrasjon. Veibestyrelsen

besto av magistraten og politimesteren,

men det praktiske arbeidet ble utført av

huseierne som pliktarbeid under ledelse

av en inspektør valgt for tre år. Det var

altså amatører som skulle opparbeide

gatene, og det sier seg selv at det ble

lite effektivt. Den siste veiinspektøren

etter denne ordningen, O.M. Hauge,

klaget mot slutten av sin funksjonstid

over den umulige oppgaven: «Den nye

Veiinspektør har [ ] intet at begynde med

og mangler desuden al Sagkundskab,

4


der kun kan samles ved Erfaring og

Praxis, og saaledes kan man antage,

at det første Aar som mindst gaar tabt

uden virkelig Nytte for de Sysler, der

ere ham overdragne.» (Beretning 1892).

Brolegningen var derimot fra gammel tid

et offentlig ansvar, og dekkene ble lagt

for byens regning av innleid arbeidskraft

under ledelse av en egen brolegningskommisjon.

Kommunalt selvstyre

Det kommunale selvstyret som ble

innført med formannskapslovene av

1837 la grunnlaget for en mer profesjonell

kommunalteknikk. Allerede samme år

foreslo veiinspektøren at hans stilling

burde gjøres fast og lønnet, men forslaget

ble ikke realisert før i 1845. Da ansatte

kommunen sin første tekniske sjef med

550 speciedaler i lønn, 50 spd. til hestehold

og 120 spd. til kontorhjelp. Dette

vendepunktet innledet en rivende utvikling

av kommunens tekniske etater. Særlig

fortjener ingeniørløytnant J.B. Klingenberg

å bli nevnt, inspektør fra 1850 til 1856.

Han innførte mange tekniske forbedringer

og sørget for at borgernes pliktarbeid falt

bort. Ved byutvidelsen i 1858 ble tittelen

endret til Stadsingeniør, og stillingen ble

bedre lønnet og bemannet. Allerede i

1843 avskaffet man den gamle ordningen

som påla huseierne å ha ansvaret for

fortauene, og fra da av var det kommunen

som anla og vedlikeholdt dem.

De tekniske etatene som ble bygget

opp i kommunens første år, overtok en by

i elendig forfatning. Mye var ennå som i

Christian IVs tid – gater med ujevn brolegning

av kampestein, rennesteiner uten

avløp, og fortau anlagt av gårdeierne etter

Foto: Oslo Museum

Graving i gata – på hjørnet av Prinsens

gate og Nedre Slottsgate. Xylografi etter

tegning av arkitekt Wilhelm von Hanno

i Illustreret Nyhedsblad nr. 10, 1860.

Redaktør Botten-Hansen kommenterte i

billedteksten byens «fredløse» brosteiner:

Naar de vel ere ordnede, trampede og

stampede fra Brolægningsvæsenets Side,

kommer Vandvæsenet og bryder dem op

igjen. Ere de saa smukt lagte paany, har

Gasvæsenet Brug for en Løbegrav. Er nu

ingen af disse Væsener saa heldig, strax

igjen at finde Paaskud til at forurolige disse

taalmodigt og taust lidende Stene, saa

kommer Kloakvæsenet og gjør saa at sige

reent Bord i Gadens hele Bredde.

innfallsmetoden. Faste brosteinsdekker

fantes bare i byens eldste del, Kvartalerne,

og på de viktigste innfartsveiene.

Men det skulle vise seg vanskelig å

holde følge med byveksten som for alvor

skjøt fart i 1840-årene. I tillegg til den

veksten som fulgte av at byen var blitt

hovedstad, kom nå også en økonomisk

5


Foto: Caroline Colditz, ca 1900/ Oslo Museum

Smalgangen på Grønland var den siste gaten med kampesteinsbrolegning av 1700-talls

type og rennestein i midten.

oppgangstid og en rask industrialisering.

Folketallet økte og førte både til fortetting

i de eldre bydelene og til at byen

sprengte sine gamle grenser. Trafikken

økte tilsvarende. Til tross for de beste

forsetter klarte man ikke å opparbeide og

brolegge det voksende gatenettet i takt

med byggevirksomheten. I kommunens

25-årsberetning fra 1892 klages det

over at «det siden 1837 nybrolagte Areal

forsvinder aldeles i sammenligning med,

hvorledes Byens Folkemængde, Areal

og Veilængde – og dermed selvfølgelig

ogsaa Færselen – har tiltaget i de samme

50 Aar». En medvirkende årsak var at

kvalitetskravene i samme tidsrom ble

skjerpet, og utgiftene tilsvarende høyere.

Derfor formådde veivesenet ikke stort mer

enn «at ombytte den ældre Brolegning

med ny og mere tidsmæssig».

Kommunen arbeidet målbevisst for

å fornye dårlig brolegning, men gammel

kampestein fantes ennå i 1885 i deler av

Nedre Slottsgate og i forstedene. Ved

omlegging av gatene ble rennesteinene

flyttet fra midtlinjen til fortauskantene, og

med avløp etter hvert som kloakknettet

ble utbygget.

I 1840-årene ble stein til brolegning

hugget av grønnstein eller diabas, som

6


Foto: Lars Roede/privat eie

Brolegningen rundt Slottet ble lagt i 1841

med stein fra «en Grønstensgang ved

Siden af den nye Vei» – Wergelandsveien.

Legg merke til den varierende størrelsen

med sidekanter fra 10 til 30 cm. Hver stein

er formet som en pyramide på høykant.

Foto: Lars Roede/privat eie

Utenfor Tollpakkhuset nederst i Tollbugata

ligger fremdeles en øy av grønnsteinsbrolegning

i et hav av asfalt. Brolegningen er

antagelig lagt i 1870-årene med gjenbruk

av eldre stein.

forekommer lokalt i Oslo-området som

ganger i fjellgrunnen av kalk- og leirskifer.

En av de første forekomstene som ble

utnyttet var gangen som vi nå kaller

Wergelandsgrotten. Stein herfra ble brukt

til kantbrolegningen rundt det nyoppførte

Slottet, den eldste brolegningen som

fremdeles eksisterer i Oslo. Grønnstein

ble også brutt i «Dragehullene» i

Akersberget ved Maridalsveien, hvor

det antas å ha vært gruvedrift etter sølv

i middelalderen. Et minne om enda

et grønnsteinsbrudd er skrenten på

østsiden av St. Hanshaugen nedenfor

Geitmyrsveien. Grønnsteinen ble til å

begynne med hugget med toppflater av

varierende størrelse, helt opp til 30 cm i

kvadrat. Sideflatene smalnet av nedover,

slik at steinene fikk form som pyramider

på høykant. Stein med ulike formater ga

brolegningen et mosaikkpreg, slik vi ennå

kan se rundt Slottet. I sentrumsgatene

ble grønnsteinen lagt diagonalt på gateretningen,

og til å begynne med bare i

midtfeltet, mens gammel kampestein inntil

videre ble beholdt på sidene, nærmest

som et «parkeringsfelt». På den tid var

ikke trafikken verre enn at man kjørte midt

i gatene. Høyrekjøring ble ikke innført før

i 1874. (Thingsrud 1997).

Omkring 1850 ble gatesteinen hugget

med prismatisk form og tilnærmet standard

bredde. Veiinspektør Klingenberg

satte i gang store utbedringsarbeider i

sentrum, hvor han mente at den gamle

kampesteinsbrolegningen «var under

al Kritik og i Grunden verre end ingen.»

Han fikk lagt ny, regelmessig brolegning

med bredde 7 alen (4,4 m) i midtfeltene.

Steinen ble satt diagonalt på kjøreretningen

i rette skifteganger som møttes i rett

vinkel langs midtlinjen.

7


Foto: L. Szacinski/Oslo Museum

Hjørnet av Nedre Vollgate og Tollbugata med Stortinget i bakgrunnen. På dette fotografiet

fra ca 1890 ser vi at midten av gaten er brolagt med grønnstein diagonalt i fiskebeinsmønster,

slik det ble gjort omkring 1850. På sidene ligger eldre kampesteinsbrolegning.

Fortauet har skiferheller fra Hardanger, og kantsteinen har det gamle smale formatet på

bare 5 tommer.

Brolegning fra tiden rundt 1850 finnes

nesten ikke lenger i gatene, men noen

rester ligger antagelig ennå under nyere

dekker. Grønnstein fra den tid ble imidlertid

brukt om igjen på fortauer og noen mer

bortgjemte steder, og vi finner den bl.a.

på Festningsplassen foran kommandantboligen.

Et lite felt med grønnstein ligger

fremdeles som en øy i asfalten nederst i

Tollbugata utenfor Tollpakkhuset. Omkring

1980 ble bakken fra Kontraskjæret til

Sortieporten inn til Akershus Festning

brolagt med gammel grønnstein.

Storstaden Kristiania

Ordentlig brolegning var lenge forbeholdt

sentrumsgatene i «Kvartalerne». Det

var ikke råd til faste dekker i det nye

gatenettet som raskt bredte seg utover

i de gamle forstedene, bortsett fra de

viktigste innfartsveiene. Ellers måtte

folk i nybyggerstrøkene nøye seg med

grusdekker.

Makadamisering ble utviklet omkring

1820 av den skotske veiingeniøren

John McAdam, som også har gitt navn

til engelsk tarmac. Dekket blir bygget

8


Ukjent fotograf, 1890-årene/Oslo Museum

Dampveivalse fra slutten av 1800-tallet

i ferd med å makadamisere en gate i

utkanten av byen. Dekket ble bygget opp

av flere lag pukk, grus og sand.

Foto: Anders B. Wilse/ Oslo Museum

Frognerveien sett fra Solli plass i 1903.

Kristiania Elektriske Sporvei har nylig

anlagt trikkelinjen til Frogner plass,

forel-øpig ensporet med møteplasser.

Bare trikketraseen er brolagt, resten

av kjørebanen har grusdekke –

makadamisering. Kommunen hadde ikke

råd til å brolegge gatene i samme tempo

som bebyggelsen bredte seg utover, heller

ikke på Vestkanten.

opp av flere lag pukk, grus og sand

som valses sammen i fuktig tilstand.

I Kristiania kom teknikken i bruk da

inspektør Klingenberg anskaffet den

første hestetrukne veivalsen i 1848.

Kvaliteten ble vesentlig forbedret da

tre 6 ½ tonns steinvalser ble innkjøpt i

1864. I 1874 bevilget kommunen 14.000

kroner til innkjøp av en 15 tonns dampveivalse,

og i 1878 kom enda en på 10

tonn. «Ved Hjælp af disse fortrinlige

Redskaber kan der gives Veibanerne

en Haardhed, Jevnhed og Stabilitet, der

langt overgaar, hva der kunde opnaaes

med de tidligere Hestevalser», forteller

femtiårsberetningen.

Et grusdekke kostet bare 1/3 av

brolegning, og dette sikret noenlunde

ordentlige gater i de nye bydelene. Men

selv de beste grusdekker er utilfredsstillende

og krever mye vedlikehold. De

sterkt trafikkerte innfartsveiene ble så

raskt nedslitt at dekket måtte fornyes

flere ganger årlig for å holde seg. Opfindelsernes

Bog omtaler grusdekkene slik i

1900: «De makadamiserede Gader give

en Kørsel, der ikke er videre larmende,

men de ere ikke vandtætte, og de have

den store Ulempe, at de i fugtigt Vejr ere

overordentlig smudsede, medens de i tørt

Vejr, og naar det blæser, kunne afgive et

ulideligt Støv».

9


Foto: S. Worm-Petersen/Oslo Museum

Hjørnet av Karl Johans gate og Dronningens gate i 1901. Gatene har høy teknisk standard

med stor gatestein av granitt lagt vinkelrett på kjøreretningen, delvis asfalterte fortau med

30 cm bred kantstein, og elektriske gatelykter på hjørnene. Basarene av arkitekt Christian

H. Grosch var da rivningstruet fordi det var planlagt et nybygg for Børsen på tomten rundt

Vår Frelsers kirke. Byen unngikk så vidt å gjøre «børs og katedral» til virkelighet.

Da de første hestesporlinjene ble lagt

i 1870-årene, ble skinnene til å begynne

med lagt oppå grusdekket i gatene, til stor

ulempe for all annen trafikk. Snart ble det

nødvendig å bruke nedgravde skinner, og

da måtte gaten samtidig brolegges. Slik

fikk noen av de viktigste ferdselsårene

i de ytre bydelene fast gatedekke for

første gang.

Inne i sentrum ble det samtidig nødvendig

å heve standarden på gatedekkene.

Nå ble kampesteinen i sidefeltene etter

hvert fjernet, og kjørebanen ble ordentlig

brolagt i hele bredden. Der midtfeltet

allerede hadde brolegning diagonalt i

fiskebeinsmønster, ble dette utvidet. I

gater hvor hele dekket ble fornyet, gikk

man etter hvert over til å sette skiftegangene

vinkelrett på gateretningen.

Omkring 1870 var byens egne forekomster

av grønnstein stort sett uttømt.

Kommunen måtte hente materialer fra

andre lokaliteter, og det ble eksperimentert

med nye steinsorter. Sandstein var

for lite slitesterk, men granitt viste seg å

være ideell. I en viss utstrekning ble det

10


Foto: K. Knudsen, ca 1890/Oslo Museum

Kommunen hadde lager av brostein i Pipervika nedenfor Kontraskjæret. Hit kom skuter

med granitt fra Iddefjorden og Fredrikstaddistriktet.

nok brukt lokal «grorudgranitt» (egentlig

nordmarkitt eller grorudsyenitt), men

stort sett finner vi denne karakteristiske

rødbrune brolegningen på privat grunn

i bakgårder og innkjørsler. Men mye

rød granitt ble brukt til kantsteiner og

fortausrenner.

Vanlig gatestein hentet man etter

hvert fra steinbrudd rundt Fredrikstad

og Iddefjorden. Behovet for gatestein i

Kristiania og andre byer i inn- og utland

var opphavet til den veldige steinindustrien

som gjennom to menneskealdre var en

hovednæring i Østfold. Fra omkring

1880 ble det også stilt strengere krav til

utførelsen. Gatestein ble nå hugget med

nesten loddrette sider og ens bredde.

Et regelmessig, rettvinklet format gjorde

brolegningen lettere å legge og mer stabil,

slik at den ble jevnere slitt.

Frem mot forrige århundreskifte var

brolegning eller makadamisering standardløsningene

på byens gater. I sentrum

og de viktigste innfartsårene var det

storgatestein på et 40 cm tykt bæredekke

av valset grus og sand. Fugene ble fylt

med jordbek eller sementmørtel. Storgatestein

ble dessuten lagt mellom og langs

trikkesporene dersom trikkelinjene gikk i

gater som for øvrig hadde grusdekke.

11


Finnes det rester av gatedekker fra

denne kommunalteknikkens storhets-tid

Bare én kort gatestrekning har fremdeles

brolegning av gammel storgatestein –

Myntgata mellom Nedre Slottsgate og

Kongens gate. Ellers finnes det spredte

forekomster i noen få andre gater, og

kanskje noe skjult under asfalt. Langs

trikkelinjene ligger det fremdeles stor

gatestein, men av et bredere format

fra 1900-tallet. I noen gater som ellers

har asfalt eller smågatestein, ligger det

imidlertid fortsatt rennesteiner av tre rader

stor gatestein langs fortauskanten. Mye

av steinen her er gammel storgatestein

som må ha ligget ute i kjørebanene

hundre år tidligere.

Hvordan kan du se forskjell på

gammel Kristiania-brostein og moderne

sporveisstein Moderne brostein er

som nevnt noe bredere. Og den er slitt

av bilhjul, som gir den en nesten plan

overflate, bare svakt hvelvet, men med

skarpe kanter mot sideflatene. Brostein

fra hestealderen er smalere, men det

tydeligste kjennetegnet er den sterkt

hvelvede oversiden med nokså rundslitte

kanter mot sideflatene. Slitasjemønsteret

skyldes de jernskodde hestehovene som

ofte slo små stykker av steinen, særlig

langs kantene.

Brolegningsproblemer:

støy og hestelort

Slutten av 1800-årene var en vekstperiode

uten like i mange av verdens storbyer, og

Kristiania var intet unntak. Den vokste

ikke bare i utstrekning, men ble også

tettere og høyere bebygget. Samtidig ble

kravet om modernisering og utbygging

av vann- og kloakkledninger en stor

kommunalteknisk utfordring. I tillegg kom

tekniske nyvinninger som gassbelysning,

elektrisitetsforsyning, telefonlinjer og

sporveier, og hele denne kompliserte

infrastrukturen skulle innpasses i

gatenettet. Og hele tiden økte trafikken

tilsvarende – og gode gamle hester

og vogner måtte fremdeles ta den

unna. Jernbeslåtte vognhjul slet hardt

på gatedekket, men enda verre var

rundslitasjen som hesteskoene forårsaket.

Norske hestesko med haker og grev var

i så måte verre enn utenlandske og slet

spesielt hardt på brosteinsdekkene.

Rundslitasjen skapte ett av bylivets verste

problemer, vognrammelen.

En samtidig autoritet skrev i Opfindelsernes

Bog «Lægevidenskaben har

været i Stand til at paavise, at den stærke

Vogntummel i Gaderne er en væsentlig

Aarsag, til at Nervesygdomme i vor Tid

ere blevne saa almindelige». Om dette

skrev veivesenets avdelingsingeniør P.

Bassøe i 1910: «I millionbyerne har man

derfor forlængst været nødt til at anvende

lyddæmpende veidækker, særlig træ

eller asfalt». Men disse alternativene

ble foreløpig betraktet som lite aktuelle

i Kristiania.

Det andre store problemet var hestene,

som det ble stadig flere av i datidens sterkt

økende bytrafikk. Det sies at amerikanske

pessimister advarte om at det bare var et

tidsspørsmål når storbyene bokstavelig

talt ville drukne i hestemøkk. Én ting var

å få den spadd unna – vanskelig nok

når den stadig ble tråkket ned under

den uopphørlige strømmen av stadig

flere hestehover og vognhjul. Det største

problemet var trusselen mot folkehelsen

dersom gatedekket ikke var tilstrekke-

12


Tverrsnitt av en typisk bygate med leiegårder fra omkring 1900. Den moderne

«Storstaden» med all sin infrastruktur var en kommunalteknisk utfordring. Ledninger for

vann, kloakk, gass, telefon og elektrisk strøm skulle føres fram til hver eiendom. Noen

gater fikk i tillegg skinner og luftledninger for trikken. Opfindelsernes Bog, 1900.

lig tett. Eksperten mente at «Gadens

Overflade bør være uigennemtrængelig

for Vand, thi da vil alt Regnvand, der

opløser en Del af Gadesmudset, ad den

korteste Vej løbe til Kloakerne, medens

det i modsat Fald søger ned i Grunden

og gennemtrænger denne med forskellige

Stoffer, der opløses i Grundvandet

og blive skadelige for Sundheden». Ut

fra dette hensynet var grusdekker helt

forkastelige. Men brosteinsdekker var

heller ikke tilfredsstillende uten at fugene

ble tettet med bek eller sementmørtel.

Et materiale som ville ha eliminert

begge problemer, var asfalt. Asfaltdekker

fantes i mange europeiske storbyer.

Paris fikk sine første allerede i 1854, og

London fulgte etter i 1869. Opfindelsernes

Bog forteller at «Asfalten synes at

have den bedste Udsigt til efterhaanden

at fortrænge al anden Brolægning …

Asfalten er absolut uigennemtrængelig

for Vand, den giver en Kørsel næsten

uden Støj og kan let renholdes, men

Asfaltbrolægning er paa den anden Side

meget kostbar, da den trænger jævnlig og

13


Ukjent fotograf/Oslo Museum

Hestene holdt lenge ut i bytrafikken. Dette fotografiet fra Pipervika i 1936 viser en av

pudrettvognene som fraktet last fra byens mange tørrklosetter til bedrifter som foredlet den

til fin gjødsel. Hestesko og jernbeslåtte hjul på rundslitt brostein skapte en infernalsk støy.

grundig Udbedring». I Kristiania var det

kommet asfalt på noen fortau allerede i

1870-årene, men kjørebanene fikk ikke

asfaltdekker før i 1922. Og da var det

ikke kostnadene som var den største

innvendingen. Det som gjorde asfalt

umulig her, var byens kuperte topografi

og kalde vinterklima. Asfaltdekker var for

glatte til å gi hestene fotfeste, mente man.

Det var en alvorlig ulykke når en hest gled

og falt, og den kunne trekke andre hester

og kjøretøyer med seg. Overingeniør

Roshauw skrev i 1917: «Asfalt kan som

bekjendt ikke anvendes naar stigningen er

sterkere end 1:60 à 1:50, og det er jo ikke

mange gater i byen som opfylder dette

krav». Det var da bilene for alvor inntok

gatene i mellomkrigstiden at asfalten

også fikk innpass.

Trebrolegning var et annet alternativ

som kunne eliminere ett av problemene,

støyen fra hestesko og vognrammel.

14


Kubber av kreosotimpregnert furu i 12 cm

lengde ble satt på høykant på et 20 cm

tykt fundament av pukkstein og betong.

Hver kubbe målte 3 tommer i kvadrat. Det

var ikke noe billig dekke; varigheten var

bare ti år, og også trebrolegning ga dårlig

fotfeste for hestene inntil de hadde slitt det

ujevnt. Men støyen ble betydelig dempet.

Derfor fikk vi fra 1896 trebrolegning i noen

paradegater, men bare på horisontale

strekninger. Karl Johans gate var en av

dem; der var det tredekke fra 1910 til

1929. (Veivesenets protokoll). «Kristiania

staar i denne henseende endnu langt

tilbake, da den kun har ca. 600 løpende

meter gater brolagt med træ. Men den

tid er ganske visst ikke fjern, da man

ogsaa i Kristiania blir nødt til at tage under

alvorlig overveielse efterhvert at utskifte

stenbrolægningen i den centrale del av

byen med et lydddæmpende veidække»,

mente ingeniør Bassøe i 1910.

Foto: Anders B. Wilse/Oslo Museum

Bjerregaards gate, midt mellom østkant

og vestkant, med leiegårdsbebyggelse fra

siste del av 1800-årene. Grusdekker var

det eneste kommunen kunne tilby folk i

de nye boligstrøkene – støvete i tørrvær,

sølete i høstregn og vårløsning, som på

dette bildet fra 1904. Gatebelysning var det

heller ikke noen overflod av.

Kommunalteknikk i krisetider:

kleinfpflaster

Kristiania-krisen i 1899 lammet byggevirksomheten

i byen og satte en foreløpig

stopper for byens vekst og behovet for

nye gater og veier. Men krisen rammet

også kommunens egen økonomi, og de

tekniske etatene måtte tåle nedskjæringer

i vedlikeholdsbudsjettene. Veivesenets

krafttak for å skaffe byen tidsmessige

gatedekker måtte oppgis. Fra 1900

til 1910 ble det nesten ikke lagt nye

brosteinsdekker, til tross for at 75 % av

gatenettet fortsatt var uten fast dekke

– «et forhold som saavidt vites ikke har

noget sidestykke i andre europæiske byer

av Kristianias størrelse, naar muligens

undtages Rusland», uttalte overingeniør

Roshauw i et foredrag i 1916. Han

fortsatte: «Under denne herskende

nødstilstand har veivæsenet paa alle

maater søkt at skaffe utvei til at forbedre

forholdene med de til raadighet staaende

midler». Veivesenet eksperimenterte med

nødløsninger som tjæremakadamisering,

men fant slike dekker uegnet i gater med

sterk trafikk.

En annen nødløsning viste seg så

vellykket at den snart ble oppgradert til

standard veidekke – «smaastensbro-

15


Skjematisk tegning av «småsteinsbrolegning»

eller «kleinpflaster», en tysk oppfinnelse

fra 1885. Buemønsteret gjør det

mulig å utnytte stein med betydelige avvik

fra normalformatet på 10 x 10 x 10 cm. De

største steinene legges i toppen av buen,

de minste der buene møtes. Mot fortauskanten

avsluttes brolegningen med en halv

bue, slik at brosteinene møter kantsteinen i

rett vinkel. Dermed blir det sjelden nødvendig

å hugge tilpasningsstein. Etter Curt von

Jessen, 1980.

lægning» eller «klein-pflaster», som

dette dekket ofte ble kalt med et tysk

lånord. I dag omtaler vi slike dekker

bare som alminnelig steinbrolegning

og kjenner knapt noen annen utførelse,

men for hundre år siden ble de bare

betraktet som erstatninger for «virkelige»

brosteinsdekker. Den avgjørende

forskjellen var prisen, som lå midt imellom

steinbrolegning og makadamisering.

«Varigheten vil jo bli det avgjørende,

og kan denne, hvad der er al grund til

at anta, sættes til henved 15 aar, saa vil

smaastensbrolægning med de nuværende

priser bli et økonomisk veidække»,

mente overingeniør Roshauw. (Som vi

vet i ettertid, skulle mange slik dekker

komme til å vare mange ganger lengre

uten nevneverdig vedlikehold).

Småsteinsbrolegning ble lagt med

kubisk stein som målte bare 10 cm på

hver kant, men leggemønsteret tillot

avvik på inntil 2 cm. Det lure med slik

småstein var at den kunne legges på et

tynt sandlag oppå gammel og nedslitt

makadamisering etter skraping og avretting.

Dermed hadde man løsningen for

de lange innfartsveiene som det hittil

aldri hadde blitt råd til å gi fast dekke. De

første forsøkene med «kleinpflaster» ble

gjort i 1908, men «dette veidække var

ikke synderlig tilfredsstillende», mente

Roshauw. Hans kollega Bassøe mente

derimot at «de lagte forsøksstrækninger

holdt sig udmerket og har blant andet vist

sig at være betydelig mer lyddæmpende

end almindelig brolægning». Fra 1910

ble smågatestein tatt i bruk for alvor og

lagt bl.a. på sterkt trafikkerte gater som

Drammensveien og Oslo gate. Dette

ble mellomkrigstidens standarddekke i

bygater og på innfartsveier, og ganske

mange strekninger er fortsatt i behold,

mer eller mindre vanskjøttet eller lappet

med asfaltklatter.

Vi kjenner småsteinsbrolegning

hovedsakelig i «wienermønster», men

til å begynne med ble steinen like gjerne

lagt i rette skifteganger diagonalt på

kjøreretningen. I Storgata fantes til for

få år siden et slikt dekke. «Chausséebrolegning»

i «wienermønster» ble snart

enerådende på grunn av sine mange

fordeler. Teknikken og buemønsteret skal

ha vært oppfunnet av den prøyssiske

Baurat F. Gravenhorst i 1885 for å skaffe

et holdbart dekke for de lange tyske

chausséer. (Salmonsen).

16


Ukjent fotograf/Oslo Museum

Broleggere i arbeid omkring 1950.

Småsteinsbrolegning ble redningen for

en nødstedt kommune som ikke hadde

råd til «ordentlig» brolegning. Fra 1910 til

rundt 1950 var dette standard gatedekke i

bygatene utenfor sentrum. Legg merke til

de små enbente krakkene som broleggerne

sitter på. Krakkene gir dem maksimal

bevegelsesfrihet i hvert sitt arbeidsområde

mellom snorene.

Det geniale med «småsteinsbrolegning»

i buemønster er at buene gjør

det mulig å utnytte stein med betydelige

avvik fra ideelle mål og ren kubisk form.

Større stein kunne legges ved toppunktet

midt i buen, mens mindre og skjev stein

kunne innpasses der buene møttes. Her

lå brosteinene diagonalt, og diagonalen i

en stein med minstemål tilsvarte omtrent

sidekanten på en stein med overmål.

Dekket ble avsluttet mot rennesteinen

med et halvt buefelt på hver side, slik at de

ytterste steinene møtte rennesteinen i rett

vinkel. Dermed ble det sjelden behov for å

hugge tilpasningsstein. Mønsteret kunne

også problemfritt følge kurver i gaten. Det

lå også til rette for rasjonell fremdrift, siden

bredden av hvert buefelt på mellom1,2

og 1,5 m tilsvarte én manns rekkevidde.

Broleggerne kunne derfor arbeide parallelt

bakover i hvert sitt felt, sittende på

små enbente krakker. Utspente snorer

markerte linjen hvor buene møttes i

omtrent 45 º vinkel, og linjen begrenset

samtidig hver manns arbeidsområde.

Håndlangere sørget for å legge opp en

passende mengde stein å velge mellom.

Til slutt gjensto å fylle fugene, stampe

med «jomfruen» og komprimere dekket

med dampveivalse.

Bilens århundre

De første automobiler viste seg i byens

gater rett før 1900. De ble snart flere,

men i 1910 var det fremdeles bare ca.

300 biler i hele landet. Tre år senere

var antallet mer enn fordoblet, og så

tok det helt av. I 1919 var det 4000

motorkjøretøyer i landet, og mange av

dem fantes i Kristiania. Byen fikk for

alvor trafikkproblemer, og trafikkregler

ble nødvendige. I 1920 ble fartsgrensen

i byene satt til 15 km/t ved fullt dagslys.

Kollisjonsfaren i gatekryss gjorde at

Kristiania som eneste kommune i landet

innførte vikeplikt for trafikk fra høyre.

(Baalsrud 1920).

Den økende biltettheten bød på nye

problemer for veiingeniørene. Slitasjen

på veidekkene økte voldsomt, særlig på

grunn av tunge lastebiler med kompakte

gummihjul. Grusdekker var særlig utsatt,

men ble noe mer holdbare med tjæremakadamisering,

en forløper for senere

tiders oljegrus. Det ideelle veidekke for

biltrafikk viste seg å være asfalt. Og

innvendingene mot asfalt som skyldtes

at hestene ikke fikk godt nok fotfeste,

17


Foto: Henrik Ørsted/Oslo Museum

Så vakkert og

velstelt var

gatedekket i «byens

storstue» ved Karl

Johans gate så

sent som i 1963,

før biltrafikken helt

tok overhånd og

lapping med asfalt

avløste vedlikehold

av brolegningen.

Fotgjengerfeltet er

oppmerket med

striper av mørk og

lys stein.

forstummet mens hestene ble færre og

bilene flere. Nyttetrafikk med hest varte

helt til 1960-årene, også på asfalt, så

hestene må raskt ha lært seg å møte de

nye utfordringene.

Asfalten begynte fra 1922 å bre seg i

bygatene som et alternativ til småsteinsbrolegning.

Men brolegning ble lenge

foretrukket på grunn av bedre holdbarhet.

Enda mer slitesterke var betongdekkene

som Aker kommune begynte å legge på

de mest trafikkerte hovedveiene fra 1925.

Grusdekkene forsvant stort sett fra Oslos

gater i mellomkrigstiden. I 1947 var over

halvparten av byens kjørebaner brolagt,

mens 18 % var asfaltert. (Thingsrud

1997).

Resten av historien kjenner vi. Da

bilsalget ble frigitt eksploderte biltallet.

De gamle brosteinsgatene var for svakt

fundamentert til å tåle den økende trafikken,

særlig av tunge busser og lastebiler.

Legging og vedlikehold av brolegning ble

også for kostbart, og asfalten overtok til

slutt helt. Og det er ikke til å komme fra at

både biler, busser, sykler og fotgjengere

faktisk ferdes mer behagelig på asfalt

– til den blir slitt, hullete og nødtørftig

lappet.

18


«Estetisk plan» innførte «veggkanting»

i møtet mellom bygninger

og fortausheller. Et bredere

brosteinsfelt kunne ha fanget opp

alle ujevnheter langs husveggene,

men her i Christian Augusts gate

er den tilfeldige koblingsboksen

fremhevet på en måte den ikke

fortjener.

Foto: Lars Roede/privat eie

«Gatetun» var 1980-årenes

velmente forsøk på å prioritere

myke trafikanter. Men det gikk helt

galt her i Mauritz Hansens gate,

hvor hundre år gamle fortausheller

av granitt ble brutt opp og satt på

høykant for å lage blomsterkasser.

Slike hindere gjør renhold nesten

umulig.

Foto: Lars Roede/privat eie

Wessels plass er fikst pyntet med

ufunksjonelle striper av stein,

mens brolegningen mellom trikkeskinnene

i løpet av sitt første

leveår er lappet med asfaltklatter.

Foto: Lars Roede/privat eie

19


Reaksjon

Miljøvern og bybevaring fikk økende

oppslutning midt på 1970-tallet som en

reaksjon mot omdanningen av bybildet

som fulgte med biltrafikk, forurensning

og «sanering». Sansen for de estetiske

kvalitetene og det fine håndverket som

preger gamle brosteinsdekker våknet

parallelt med sansen for gamle hus.

Asfalten ble en fiende, særlig fordi den

ofte var i dårlig stand.

Omkring 1980 nådde interesse for

mer forseggjorte gatedekker av solid stein

også frem til politikere og fagfolk med

ansvar for kommunalteknikk. Et av de

tidligste utslagene av denne reaksjonen

var gatetunene, hvor bilene ikke lenger

var prioritert, men fotgjengere og syklister.

Et annet utslag fra 1980-årene var

«estetisk plan» for sentrumsområdene i

Oslo. Som de fleste planer ble den bare

delvis realisert, men de medtatte restene

som fortsatt er levnet i Kristian Augusts

gate og Kristian IVs gate demonstrerer

hvor tvilsomt det er å la ivrige amatører

få utfolde seg i det offentlige miljø.

Asfaltalderen hadde ført med seg at

mye kunnskap om tradisjonelle gatedekker

gikk tapt, og da den igjen ble

etterspurt, var det ikke lenger noen å

spørre. Mange velmente tiltak i gatene

ble planlagt av folk uten tilstrekkelig

kjennskap til de historiske forbildene og de

tekniske og funksjonelle forutsetningene

for dem. Mange feilgrep må også tilskrives

sviktende koordinering og dårlige kontaktlinjer

fra teoretikerne ved tegnebordet til

guttene på gategulvet.

Samtidig som kommunen gikk over

fra manuelt til mekanisk gaterenhold,

ble det anlagt gatetun med så mange

Foto: Lars Roede/privat eie

Fortauet i Eugenies gate utenfor Bolteløkka

skole ble opparbeidet rett før 1900, kort

tid før kommunen måtte oppgi det vakre

og funksjonelle fortausdekket som ble

standard omkring 1870 – 30 cm bred

kantstein og to eller tre 42 cm brede striper

av granittheller. Mellom hellene ble gammel

gatestein gjenbrukt. Her er gammel grønnstein

blandet med nyere granitt.

kroker, hjørner og utplasserte hindringer

at de bare kan holdes rene med feiekost.

Men folk med feiekost er mangelvare,

og derfor er mange gatetun helt vedlikeholdsfrie

– eller rettere, de kan ikke

vedlikeholdes rasjonelt, og blir derfor ikke

vedlikeholdt.

20


Oslo eller

Kaliningrad

Gimleveien på

Frogner er et

minnesmerke

over den høye

kommunaltekniske

kvaliteten som

preget gatebildet i en

nær fortid, men også

over forfallet som

satte inn da bilene

erobret gatene.

Lappverk med asfalt

er en uverdig måte

å behandle et edelt

stykke håndverk.

Foto: Lars Roede/privat eie

Et vedvarende problem er at det er

lettere å få politisk tilslutning til store

og iøynefallende nysatsninger enn til

kjedelige rutiner som å vedlikeholde det

vi allerede har. Det gjør det ekstra farlig

å skape vedlikeholdskrevende miljøer, og

særlig slike som er avhengige av spesielle

materialer og teknikker. Tett sammenvevet

med skippertakseffekten er problemene

som melder seg når planleggere uten god

bakkekontakt gir etter for ambisjonene om

å være banebrytende og nyskapende og

originale. Slik selvhevdelse har ofte ført til

gøyale påfunn som ikke står seg i lengden.

21


Typiske eksempler er fotgjengerarealer

som får brostein fordi det er så pent å se

på at man glemmer at det ikke er like godt

å gå på. Den nypyntede Wessels plass

byr på et annet skoleeksempel. Der er

et ellers rasjonelt og regelmessig dekke

av steinheller umotivert brutt med tynne

striper av stein som følger trikkesporet

parallelt gjennom kurvene. Det er unyttig

pynt som bare fordyrer arbeidet og gir

steinhellene mange spisse hjørner som

lett kan brekke.

Det er mye å lære av forgjengerne

som på 1800-tallet målbevisst arbeidet

seg frem til gode standardløsninger

som tilfredsstilte datidens praktiske og

funksjonelle krav. Kommunens beretning

fra 1892 illustrerer dette poenget godt:

«Fortogenes Indramning med Bordursten

(kantstein) daterer sig allerede fra 1853,

men Bordurstenen anvendtes da kun

raat tilhugget og ganske smal, 13 cm;

senere er man gaaet over til finhugget

Sten, og Bredden, der ligeoverfor

Omkostningsspørgsmaalet spiller en

underordnet Rolle, medens den i høi

Grad letter Færselen, er efterhaanden

forøget til 30 cm». Den fornuftige bredden

man kom frem til omkring 1870 er fortsatt

en standard, selv om kommunen i en

periode gjennom 1970- og 80-årene

forsøkte seg med smalere kantstein

og kantstein av betong. Fagfolkene i

Veivesenet og senere Samferdselsetaten

har gjenoppdaget det fornuftige i å holde

fast ved en standard på 30 cm, slik at

man alltid har reservedeler på lager når

noe må skiftes ut.

Vi avslutter der vandringen gatelangs

begynte, med et kritisk blikk på

«Hovedstadsaksjonen». Denne siste

store satsningen ga oss en Stortingsgate

som ikke tålte trafikk. Det er fare for at

vi etter hvert vil oppdage at heller ikke

paradegaten Karl Johan har vunnet ved

innsnevring til samme bredde som en

småbygate, til tross for dobbelt så brede

fortauskanter. Og finnes det reservedeler

på lager når en av de spesialtegnede 60

cm brede kantsteinene blir ødelagt av en

løpsk anleggsmaskin

Lars Roede er seniorrådgiver ved Oslo

Museum, avdeling Bymuseet

Takk til Jan Reime Kristiansen og Hans

Egede-Nissen for mange nyttige data om

Oslos historiske gatedekker.

22


Litteratur

Bassøe, P.: «En Sammenligning mellem de i

Kristiania anvendte Veidækker særlig hva den

økonomiske Side av Saken angaar». Teknisk

Ukeblad 1910, s. 254-256.

Beretning om Kristiania Kommune 1886-1911.

Kristiania 1911, s. 209-240.

Baalsrud, A.: «Automobilenes Forhold til Veiene».

Teknisk Ukeblad 1920, s. 193-198.

«Brolægning». Salmonsens Konversationsleksikon,

annen utgave 1915-30, bind IV, s. 69.

Femtiaars-Beretning om Christiania Kommune

1837-1886. Christiania 1892, s. 192-249.

Helland, Amund: «Topografisk-statistisk beskrivelse

over Kristiania». Kristiania 1918, s. 89-96.

Lütken, André (red.): «Anlæg af Stæder». Opfindelsernes

Bog, København 1900, bind II, s. 5-38.

Veivesenets protokoll «Gader og Veie i Christiania»,

Samferdselsetaten, Oslo kommune.

Roede, Lars: «Brolegning i Christiania». Fortidsvern

nr. 1, 1988, s. 6-14.

Roshauw, J. C.: «Gader og Sporveie. Spredte

Meddelelser fra en Stipendiereise». Teknisk

Ukeblad 1908, s. 55-56.

Roshauw, J. C.: «Gatebygning og Trafikfor-holdene i

Kristiania». Teknisk Ukeblad 1917, s. 100-102.

Thingsrud, Leif: «Kristianias gater – Gjørmehav og

kampestein». Tobias nr. 2, 1997, s. 14-15.

von Jessen, Curt m.fl.: «Byhuse – Byggeskik i

købstaden». København 1980, s. 8-11.

23


Prinsen av Motzfeldts gate

Arne Danielsen

”5. juni 1962, den dagen jeg fylte sju,

åpnet fattern den tunge porten og

vinket meg ut av den trange og mørke

bakgården der muttern alltid holdt øye

med meg fra vinduet i verkstedet. Sola

fulgte meg opp Motzfeldts gate til jeg

dukket inn i Heimdalsgatas skygge ved

Fredstiehjørnet.

Tre barn sto ved sokkelen til den store

statuen, så jeg snek meg langs utkanten

av plassen, lot som jeg så på bladene

i vinduet til den lille tobakksbutikken,

strente opp langs luseanstaltens grå mur

der jeg kjente eimen fra pissoaret som lå

som en utlagt tarm rundt hjørnet, fortsatte

til høyre ved nettinggjerdet mot Vahl

skole og videre ned langs Boligslottets

kjempefasade. Ti minutter senere var jeg

trygt hjemme igjen.

- Fort gjort, sa fattern, - traff du

ingen

- Joa, jeg dro på det, - men jeg kjente

dem ikke.

Han sukket.

- Da får vi gå opp sammen.

De var to jenter i sommerkjoler, den

ene lys og den andre mørk, og en rødlett

gutt med halmlugg.

- Kanke dere leke med han her spurte

fattern, og dyttet meg uvørent fram. Før

noen rakk å svare, var han på vei tilbake

til loddebolten.”

På denne måten starter oppvekstromanen

”Åttenderaden” (Cappelen

2002), der jeg benytter mange elementer

fra min egen barndom på nedre Tøyen,

blant annet livet i familiegården Motzfeldts

gate 14.

Koloss på leirføtter

Min barndoms leiegård er en relativt

typisk representant for den bebyggelsen

som vokste på Østkanten på slutten av

attenhundretallet. Foranledningen var at

Universitetet, som hadde fått skjenket

Tøyen hovedgård av kong Fredrik VI

i 1811, nå ønsket å selge området på

sørsiden av Botanisk hage.

24


Selveste Prinsen, før han

fikk regulering på tenna.

Foto: Privat

Christiania kommunes representantskap

vedtok reguleringen av gatenettet

i 1864, men en utfordring man måtte se

på før utbyggingen kunne starte, var

dreneringen av grunnen. Strøket – som

tidligere gikk under navnet Lerengen – var

tidligere havbunn, og besto for det meste

av blåleire. Løsningen for mange gårder

– også vår – var å la hele konstruksjonen

flyte i gjørma på flottører av tre.

Søren Andersen

I Truls Aslaksbys ”Grønland og Nedre

Tøyens bebyggelseshistorie” kan man

lese at Nylandarbeidernes byggeforening

var blant de første som investerte i

Motzfeldts gate. Initiativtakeren til byggeforeningen

var mekanisk arbeider Søren

Andersen, og det er grunn til å tro at den

samme Andersen fikk såpass dreis på

investeringene at han fortsatte privat

25


Foto: Privat

Fra bakgården, med

bryggerhus og utedasser.

Bildet er fra midten av

syttitallet, og dassene er

fortsatt i bruk.

som boligspekulant, i hvert fall var det

nettopp en Søren Andersen som senere

kjøpte tomter og lot oppføre gårder i

samme gate, blant dem nr. 14 som ble

byggemeldt i 1877. To år senere ble den

ferdige gården solgt til handelsborger A.

Johannessen for 28.000 kroner.

”Andersengårdene” var for det meste

variasjoner over en enkel idé; nemlig

en oppgang med torommere på ene

siden og tre værelsers leiligheter på

den andre. Ut mot gata i nr. 14 fantes et

butikklokale, med bakrom mot bakgården.

Gården hadde fire etasjer, og et portrom

førte inn til bakgården, der inngangen til

oppgangen befant seg. Midt i bakgården

tronet et enetasjes uthus av tre. Dette

rommet fire utedassavlukker – ett på

deling til hver etasje – og en binge for

torvstrø. Ved siden av sto et toetasjes

bryggerhus av mur. Folketellingen fra

1900 viser at det bodde 55 sjeler i gården,

de fleste arbeidsfolk og håndverkere

med familier.

Farmor var avisbud

Rett etter århundreskiftet begynte min

farmor Camilla Marie Jansen (f. 1893) å gå

med avisa Social-Demokraten i Motzfeldts

gate, det var før elektrifiseringen og kun

parafinlamper i oppgangene. Hun vokste

opp på Grønland og gikk på Vaterland

skole i Tilla Walstads tid. Så vidt jeg vet

er dette den første kontakten familien

min hadde med M14.

Siden skulle det bli langt mer. Gården

havnet nemlig i slektas eie alt før krigen,

gårdeierne var søsteren til min farfar

26


foto: Erling n.christiansen, 1965/ oslo museum

Grønland mellom Steplagården og Asylet. Motzfeldts gate går nordover fra gavlveggen

midt på bildet.

(farmors senere ektemann), Anna (f.

Danielsen i 1897) og hennes mann Oscar

Hagen (f. 1890). De bodde også selv i

gården til sin død, i 4. etasje til høyre.

Skredder Aron

Antakelig som en følge av eierforholdet,

hadde min oldefar Aron Danielsen (f.

1864) skredderverksted i kammerset

over porten, der jeg senere skulle få

mitt gutteværelse med utsikt til Frelsesarmeens

mannsherberge. Min mor

fortalte at oldefar inntok lotusstillingen

på et bord foran vinduet og sydde, sånn

som skreddere gjorde i de dager.

Særlig under krigen var det praktisk

å ha en skredder i familien, han kunne

gjøre de flotteste gevanter ut av det

mest loslitte. Som så mange andre

Kristiania-beboere på den tiden var Aron

innvandrer, han kom over grensen fra

Värmland som 15-årig skreddersvenn

sammen med sin far, Daniel Gustafsson.

Mor og far

Slektsbåndene lokket også min nygifte

mor og far, Kjellaug f. Ruud (f. 1916)

og Alf Danielsen (f. 1914) til Motzfeldts

gate 14. Begge var ekte østkantfolk,

fra henholdsvis Vålerenga/ Torshov

og Sagene, de møtte hverandre på

dansefest på Solvang hagekoloni i 1933

og giftet seg i 1940.

27


mer), som muttern broderte de flotteste

skjermer til.

Fattern var imidlertid en kriger, han

hadde vært med på motstandskampen

i 1940, og ville ikke sitte stille og godta

naziregimet. Han fant ut at tyskernes

forsegling kunne forseres ved rett og

slett å skru ut hengslene på døra til

loftsboden. På den måten fortsatte

han å omsette radioer, blant annet til

motstandsbevegelsen.

Muttern og fattern giftet seg i september

1940.

Foto: Privat

Fattern hadde dilla på radioer, han

bygde sine første krystallapparat som

attenåring. Hans største drøm var å åpne

radioforretning, og åpnet også Timco i

butikklokalene i Motzfeldts gate. Den første

tiden bodde de på bakrommet.

Tyskernes radioforbud

Å drive radiobutikk under annen verdenskrig

var lite gunstig, i og med at okkupantene

raskt forbød radioer, hele varebeholdningen

hans ble beslaglagt og forseglet

i en loftsbod. Dermed måtte de forsøke

å livnære seg på salg av lamper (med

I fangenskap

Virksomheten gikk bra en stund, men

en dag han kom med en radio innpakket

i gråpapir under hver arm, stirret han

rett inn i munningen på en Schmeisser.

Dermed bar det først til Møllergata 19

og siden til Grini, der forbrytelsen ble

rubrisert som kontraspionasje.

Mens fattern satt inne, måtte muttern

passe butikken, noe som kunne være

en utfordring, men dama var tøff, hun

smalt blant annet en gang skuffen

igjen over hendene på en tysk soldat

som var på vei til å bemektige seg

vekslepengene.

Gode år

Etter krigen ble tidene bedre, og i en

periode disponerte familien begge

leilighetene i annen etasje, selv om

den ene for det meste ble brukt som

radioverksted av fattern, og fløt av

lagervarer og reservedeler. På grunn

av bolignøden fikk de ikke lov til dette

arrangementet, og måtte gi fra seg den

minste leiligheten. Jeg har ofte lurt på om

de samme kravene til arealnøkternhet

ble stilt til beboerne av patrisierhusene

på Vestkanten

28


foreldrene mine oppfattet i så fall neppe

sarkasmen, og i hvert fall ikke farmor,

som stadig kom tilbake til at jeg skulle

arve gården.

Noen kalte meg også ”Timco” etter

radiobutikken, mens grandonkel Oscar

– gårdeieren i 4. – konsekvent titulerte

meg ”Boblikoff”. Ikke vet jeg hvorfor.

Foto: Privat

Familiens radiobutikk Timco, antakelig på

førti- eller femtitallet, siden det ennå ikke

finnes noen reklame for fjernsyn.

Arveprinsen kommer

Sommeren 1955 ble omsider jeg født, etter

at foreldrene mine hadde vært barnløse i

nesten femten år, og vel nærmest hadde

gitt opp å få noen arving. Jeg ble derfor

degget for på alle måter, og bakgården

ble min første lekeplass i selskap med

skilpadden Napoleon. Gårdene var rene

festningen, og porten ble tidlig låst for å

holde strøkets mange uteliggere vekk fra

loftstrapper og kjellerhalser.

Gården hadde mange fargerike

beboere, jeg husker spesielt to tjukke

kjerringer, en bodde i tredje til venstre

– den andre i fjerde til høyre, de pleide

begge å henge ut av sine respektive

kjøkkenvinduer og hauke til hverandre.

Lange passiarer foregikk på denne måten,

og jeg undret meg alltid på om det ikke

hadde vært lettere å besøke hverandre

i stedet.

Tidlig fikk jeg oppnavnet ”Prinsen av

Motzfeldts gate.” Om dette ble uttalt med

en spydig undertone, vites ikke, men

Ingen papirer

Intensjonen var nemlig at fattern skulle

arve tante Anna og onkel Oscar, som var

barnløse. Så gikk også de gamle bort.

Jeg husker at jeg som ganske liten gutt

skulle være med og besøke onkel Oscar

på sykehuset, og jeg gledet meg, for han

pleide alltid å spøke og le og kalle meg

”Boblikoff”, men til min store skuffelse lå

han bare blek og innsunket i senga, og

muttern fortalte meg at han ikke hadde

lenge igjen.

Etter begravelsen viste det seg at det

verken forelå noe testamente eller annet

papir som bekreftet at fattern var påtenkt

som arving. Dermed ble M14 lagt ut til

salgs. Hva skulle foreldrene mine gjøre

Ikke en gang en leiekontrakt hadde de,

verken på leiligheten eller butikken, alt

var tidligere ordnet muntlig i familiær

forståelse. De risikerte å bli stående på

bar bakke.

Knall og fall

Det var da fattern tok sats, lånte til pipa

og kjøpte hele kostebinderiet. Det var en

dristig beslutning, de store kjedene – ikke

minst forbrukersamvirket – var på full fart

inn på markedet, og mange småkjøpmenn

på Østkanten gikk enten konkurs eller ble

kjøpt opp. En del kunder forlangte også

å få kjøpe på kreditt, og ikke alle var like

29


foto: Henrik ørsted, 1967 / oslo museum

Heimdalsgata med nr 26 i forgrunnen. Gården er kjent som Rudolf Nilsens ”Nr. 13”.

Motzfeldtsgate er første kryssende gate.

gode betalere. Men fattern følte nok likevel

at han ikke hadde noe alternativ.

Denne gangen sto dessverre ikke

lykken den kjekke bi. Sommeren 1963

fikk fattern et kraftig slag og ble midlertidig

lammet i halve kroppen. Mens han slet

med å gjenvinne førligheten, skjedde

en teknisk revolusjon i bransjen, ved at

rørene ble byttet ut med transistorer. Og

fattern, som var en trollmann med rør,

ble utdatert i takt med varebeholdningen.

Butikken sto derfor stengt, inntil den ble

utleid til stifterne av kjeden El Spectra.

Ingen konkurs

Foreldrene mine var av den gamle skolen,

og selv om forretningen var organisert

som aksjeselskap, var det utenkelig å slå

30


den konkurs – ikke minst skulle sønnen

deres slippe å lide en slik vanære. Muttern

skaffet seg jobb i forsikring, mens fattern

– som ikke lenger var i stand til å innordne

seg et vanlig arbeidsregime – forsøkte

seg både som brødkjører, lastebilsjåfør,

bilopphugger og skraphandler.

Deler av forretningsvirksomheten tok

han med hjem til gården, han fikk gravd

ut kjelleren og lagd ei lasteluke ned fra

portrommet. I bryggerhuset smeltet han

blant annet bly. Til sammen klarte de med

et skrik å betjene lån og avdrag, men

økonomien ellers var så som så.

Gården selges

Da jeg fylte fjorten – i 1969 – fikk muttern

anledning til å overta sitt barndomshjem

på Rosenhoff, og familien ble enig om å

flytte fra Motzfeldts gate. Dermed var det

heller ingen grunn til at vi lenger skulle

eie gården. Det var bare ett problem: De

hadde vitterlig lovet at jeg skulle arve den,

og løftet ønsket de å respektere.

Til slutt var det jeg som måtte forsikre

dem om at jeg slett ikke så for meg noen

tilværelse som eiendomsbesitter, og at de

bare måtte selge for min del. Dermed ble

hele stasen avhendet til et advokatfirma,

og familiens økonomiske byrder letnet

betraktelig.

Tilbake for en stund

En fordel utnyttet jeg imidlertid som gårdeiersønn.

På gymnaset hadde jeg truffet

ei jente, som jeg ønsket å flytte sammen

med etter artium. Vi fikk fattern til å skaffe

oss en toroms leilighet i 3. etasje i M14, til

en husleie av 100 kroner måneden.

Jeg husker særlig en ny gårdeier ringte

på og presenterte seg. Han lurte på om

det var noe vi trengte, og vi sa at vi kunne

trenge et nytt dasslokk. Dermed ble han

med i gården og målte hølet omhyggelig

med en tommestokk. Det var en snål

type, som fikk et sørgelig endelikt: Han

sprengte seg selv i lufta i vestibylen på

Politihuset på Grønland.

Vi bodde der fra sommeren 1974 og

ut 1977 – i en periode med stor fraflytting

fra og forslumming av distriktet. Vi

fulgte strømmen og havnet i OBOS på

Lambertseter. Dermed var familiens æra

i Motzfeldts gate 14 slutt.

Epilog

Eller - ikke helt: Midt på nittitallet ble hele

gården totalrenovert, og alle leilighetene

ble lagt ut til salgs. Min mor hadde da

akkurat blitt enke, og jeg inviterte henne

med ned for å se hvordan det nå hadde

blitt på det stedet vi hadde tilbrakt så

mange år av vårt liv. Hun gikk rundt med

store øyne og sukket i beundring over

bad med vannklossett og splitter nye

kjøkkeninnredninger i alle leilighetene.

Flytte ned igjen ville hun likevel ikke.

Først etter at også hun var borte,

fikk jeg skrevet ”Åttenderaden”, som

blant mye annet også er en hyllest til

de gamles strev for familiens beste. I

anledning utgivelsen ble jeg blant annet

intervjuet av Morgenbladet, og over en

hel gammeldags Aftenpostside tronet

overskriften: ”Prinsen av Motzfeldts

gate”.

Arne Danielsen er forfatter og journalist og

har utgitt seks bøker, deriblant romanen

”Åttenderaden”. I 2007 kom lokalhistorien

31


Fredrikke Tønder-Olsen –

grunnlegger av Kristiania

Visergutkontor

Jorunn Sanstøl

Da Fredrikke Tønder-Olsen døde, skrev

Sofie Heyerdahl i ”Minneord ved båren”

at med henne var en av våre merkeligste

kvinner gått bort. Begavet og målbevisst,

viljesterk og dristig var karakteristikker

som ble satt på henne. Som pioner startet

hun et firma som var det første i sitt slag

i landet. Til tross for handikap som hun

slet med gjennom hele livet, utførte hun

et langt livsverk. Hun hadde dårlig hørsel

og var nesten blind i de siste fem og tyve

årene av sitt liv.

Fredrikke Tønder-Olsen var født i

1856 i Kobberdal på øya Lekta i Nesna

i Nordland. Her vokste hun opp på en

stor gård med gjestgiveri, handelssted

og dampskipsekspedisjon. Hun ble sett

på som både oppvakt og humørfylt i

oppveksten. I motsetning til hva som ble

forventet av unge kvinner på denne tiden,

var hun lite interessert i huslige sysler.

Hun foretrakk mer maskuline sysler som å

være høvedsmann om bord på båten eller

drive ute i skog og mark. Moren hadde

nok sett at hun var mer huslig orientert.

Selv uttalte hun at de ville ”at jeg skulle

sitte i en krog og strikke på en hose”.

Hagearbeid var imidlertid noe hun

likte. Moren må ha gitt inspirasjon innen

dette feltet. Hun hadde vært en foregangskvinne

bl.a. når det gjaldt hagebruk og

hadde det største hageanlegg nord for

Trondheim. Her dyrket hun blomster, bær

og grønnsaker som aldri før hadde vært

dyrket på de breddegradene.

Det sier noe om en original og selvstendig

personlighet at Fredrikke tidlig

fikk ha sin egen fiskebåt med mannskap,

og hun hadde ord på seg for å være en

dyktig seiler. Etter opplæring av familiens

guvernante og ett års skolegang i

Bodø dro hun til Trondheim for å lære

32


Portrett av Fredrikke Tønder-Olsen,

utført av Jens Munthe Svendsen,

1935. Relieff i bronsemalt gips.

Foto: Rune Aakvik / oslo museum

søm. Men med anlegg for tegning var

det hennes ønske å bli maler. Hun fikk

derfor gå på tegneskole og kom så i

gravørlære. Fredrikke hadde hatt dårlig

hørsel fra barndommen, og nå ble synet

gradvis verre. Denne geskjeften ble for

anstrengende for hennes svake øyne.

Hun måtte derfor reise hjem og begynte

så i farens landhandleri. Å stå bak en

disk i en landhandel bød imidlertid ikke

på nok utfordringer. Med sin energi fikk

hun snart stilling som forsikringsagent,

som den første kvinne i Norden. Dette

ble regnet som et riktig mannfolkarbeid,

men som hun skjøttet med stor dyktighet

og arbeidslyst.

Etter syv år sviktet dessverre synet,

og hun måtte oppgi kunstnerdrømmen

og flyttet til Kristiania hvor foreldrene nå

var bosatt. Her drev hun med forskjellige

virksomheter, glassmaling og agenturer

for molter, sild, fisk og ryper. Disse leveransene

ga henne ideen om å starte et

viserguttkontor, og i april 1894 åpnet hun

Kristiania Visergutkontor i Grensen 19.

Ved kontorets 50-årsjubileum for

stiftelsen i 1944 kunne man lese i Aftenposten

(5.4.1944):

”For femti år siden hendte det seg en

dag det høyst usedvanlige at en dame

innfant seg i Aftenpostens redaksjon med

fem skolegutter, og fortalte at det var

hennes plan å begynne viserguttkontor.

Damen så dårlig og hørselen var også

skral, men virkelysten feilet ingen ting,

og de fem guttene hadde hun allerede

utstyrt med blå gensere med firmanavnet

over brystet og gilde luer med gullbokstaver.”

Fredrikke Tønder-Olsen hadde sett

behovet for å bringe pakker ut i byen.

Bybudene tok 80 øre for sine ærend,

33


Kristiania Visergutkontor i Pilestredet , 1938.

Ukjent fotograf/Oslo Museum

mens skolegutter var billigere. Denne

konkurransen med bybudene var nok ikke

bare populær. Hun og Helga Andersen

ble ropt etter på gaten.: ”Kristianias verste

kjerringer”.

De første årene holdt Visergutkontoret

til i Grensen 19. Kontoret var i stadig

vekst og fikk en økende anseelse. Etter

hvert utvidet det til å omfatte transport

og flytting. Det ble anskaffet hester og

vogner, og i 1913-14 flyttet virksomheten

til nye lokaler i Pilestredet 8. I 1921 ble de

første fem bilene innkjøpt, siden vokste

vognstallen. Under jubileumsutstillingen

i 1914 drev KVK med opptil 200 mann

og 50 hester, 32 kontordamer og 60

visergutter. Fra 1921 ble hestene etter

hvert avløst av biler.

Fredrikke Tønder-Olsen var en original,

men respektert bedriftsleder som

krevde mye både av seg selv og andre.

Hun hadde flere originale ideer som

bedriftsleder, bl.a. var hun den første

som innførte vinterferie for de ansatte.

Hun arrangerte videre sammenkomster

etter arbeidstiden. Gifte menn fikk høyere

lønn enn enslige, og tillegget gikk direkte

til konen. Og hestene ble stelt pent

med – bare én gang behøvde dyrevernforkjemperen

Lisa Kristoffersen å heve

paraplyen mot en av kjørerne.

34


Visergutt utenfor Nedre Vollgate 20, 1912.

Ukjent fotograf/Oslo Museum

Videre støttet hun legater og ga startkapital

til utgivelsen av bladet Norges

Kvinner. Bladet arbeidet bl.a. for ”større

makt og innflytelse hos kvinner” og mot

”den overhåndtagende materialisme og

senkede moral”. 1918 opprettet hun legat

for unge nord-norske jenter.

På 70-årsdagen ble hun tildelt Kongens

fortjenstemedalje. Etter hennes død i

1931 fortsatte virksomheten med samme

personale.

Til graven på Vår Frelsers gravlund fikk

Oslo Handelsstand laget en bronseplate

med hennes profil i relieff.

Jorunn Sanstøl er mag.art. i kunsthistorie

og konservator ved Oslo Museum, avd.

Bymuseet.

35


Fryd og frykt i den flerkulturelle

storbyen

Lars Emil Hansen

I Mangfoldsåret 2008 (St. melding 17) starter Oslo Museum opp

forskningsprosjektet Fryd og frykt i den flerkulturelle storbyen.

Prosjektet vil gjennom forskjellige delprosjekter belyse noen sider

ved den moderne storbyens mangfold. Delprosjektene vil bestå av

dokumentasjon og forskning og skal munne ut i utstillinger og en felles

publikasjon. Prosjektet vil løpe frem til 2013.

Fryd og frykt

Begrepene fryd og frykt beskriver manges

møte og erfaring med storbyen, og er

tematisert i kunst og litteratur fra midten

av 1800-tallet til i dag. Byen lokker og

frister med et mangfold av muligheter

som interessante arbeidsplasser, mange

utdanningsinstitusjoner, en rekke underholdningstilbud

og spennende sosiale

møter. Her er det mulig å gjemme seg

bort i mengden av mennesker, den sosiale

kontrollen er svakere, og toleransen

for ”annerledes” livsstiler regnes som

større enn på landsbygda. Samtidig

oppfattes byen – eller deler av den – som

truende, skummel eller heslig. Frykten

for å drukne i mengden, forestillinger

om kriminalitet og skepsis mot ukjente

livsstiler og befolkningsgrupper gjør at

enkelte opplever byen som helhet, eller

bestemte bystrøk, som truende.

Dette ambivalente forholdet til storbyen

ønsker museet å tematisere i den

kommende femårsperioden.

Gjennom delprosjekter med forskjellige

temaer vil vi rette søkelyset mot

steder, fenomener eller grupper som

ofte blir stigmatisert eller marginalisert

i den offentlige debatten. Vi vil utforske

hva forestillingene om disse gruppene

eller stedene består i, og om det finnes

alternative oppfatninger av dem. Samtidig

36


å sammenlikne med, både i og utenfor

Norge. Delprosjektene vil ha ulikt fokus,

noen tar utgangspunkt i bestemte steder

eller byrom, andre retter søkelyset mot

bestemte grupper i bysamfunnet som

ofte stigmatiseres. Tidsperspektivet i

prosjektene vil også variere, noen av

delprosjektene vil ha en klar samtidsorientering,

andre tar utgangspunkt i

forhold i samtiden og diskuterer dem i

et historisk perspektiv.

Grønland 2007.

Foto: Fredrik Birkelund/Oslo Museum

ønsker vi å se nærmere på den urbane

fryden: Hva er det som gjør byen så

attraktiv som bosted og reisemål Hvorfor

flytter stadig flere personer til Oslo, og

hvorfor er ”storbyferie” mer populært enn

noen gang Et viktig tema i prosjektet

vil også være å studere spenningsfeltet

mellom de to ytterpunktene fryd og frykt.

Hvorfor oppfattes noe av noen som

spennende og interessant, mens andre

ser på det samme stedet eller fenomenet

med frykt eller avsky

I tråd med museets formålsparagraf

vil Oslo være vårt empiriske nedslagsfelt.

Likevel vil vi i flere av delprosjektene

trekke linjer til andre byer det er naturlig

Etnisk mangfold og sosiokulturelt

mangfold

Kulturelt mangfold er stikkordet for den

politiske satsingen i Mangfoldsåret. Slik

begrepet brukes i Stortingsmelding 17, er

kulturelt mangfold synonymt med etnisk

mangfold. Det er forholdet mellom etniske

minoriteter og etniske nordmenn som politikerne

ønsker at museer og andre aktører

i kulturfeltet skal belyse og diskutere på

forskjellige måter. Oslo Museum deler

myndighetenes oppfatning av at det er

viktig å dokumentere og formidle historier

om Norge som et flerkulturelt samfunn,

men legger en videre forståelse til grunn

for mangfoldsbegrepet. Slik vi ser det, må

mangfold handle om forholdet mellom

majoriteten og alle typer minoriteter,

etniske, nasjonale, seksuelle osv. Denne

brede forståelsen av ”mangfold” ligger til

grunn for Fryd og frykt - prosjektet.

Delprosjekter i 2008 og 2009

Følgende delprosjekter vil startes opp

i 2008:

Alderdom i storby: fryd eller frykt

Alderdom i samtid og fortid er ett av

museets hovedsatsningsområder i 2008

37


Drabantbyen kommer til Rødtvet, 1962.

fotograf Ukjent/Oslo Museum

38

og 2009. Med bakgrunn i de mange

negative beskrivelsene av eldres livsforhold

i media, ønsker museet å lage et

prosjekt som belyser forskjellige aspekter

ved å eldes i dagens Oslo. Gjennom

fotodokumentasjon og intervjuer med 20

eldre over 65 år vil vi samle inn materiale

som sier noe om hvordan alderdommen

oppleves som livsfase. Informantene vil

rekrutteres fra forskjellige steder i byen

og ha ulik sosial og etnisk bakgrunn. Det

innsamlede materialet skal formidles i en

større kulturhistorisk utstilling.

Drabantbyen kommer!

I april 2008 åpner museet utstillingen

Drabantbyen kommer! som belyser

urbaniseringen av Akerbygda fra 1948

til i dag. Hovedfokuset i utstillingen vil

være utbyggingen av drabantbyene og

drabantbyen som bolig- og livsform.

Utstillingen vil også problematisere

holdningene som knytter seg til disse

omdiskuterte byområdene. For å få ny

kunnskap om hvordan drabantbyene

oppleves og erfares, har museet startet

opp et dokumentasjonsprosjekt der vi


Bakgården på Blitz, 2007

Foto: Rune Aakvik/Oslo Museum

fotograferer ulike drabantbymiljøer og

intervjuer drabantbybeboere om deres

forhold til eget bosted. Deler av materialet

vil presenteres i utstillingen.

Fra frykt til fryd Bilder av Grønland

1970-2008.

Prosjektet tar sikte på å belyse hvordan

synet på Grønland som bolig- og byområde

har endret seg fra 1970-tallet til i

dag. Materialet vil hovedsakelig bestå

av avisartikler, annonser, kommunale

dokumenter, boligprospekter, skjønnlitteratur,

samtaler med ulike generasjoner

beboere og bybrukere. Prosjektet er i

første omgang tenkt å munne ut i en eller

flere artikler.

Frykt og fryd i storbyen Oslo.

For å få mer kunnskap om hvilke forestillinger

som knytter seg til ulike steder og

miljøer i Oslo, planlegger vi å gjennomføre

en større spørreundersøkelse i løpet av

2008. Vi ønsker å oppsøke 5-6 forskjellige

steder i byen og gjennomføre korte

enquête-intervjuer.

39


Veggdekorasjoner i Blitzhuset, 2007

Foto: Rune Aakvik/oslo museum

40


Oslo utenfor Oslo

Som en utvidelse av prosjektet ovenfor,

ønsker vi å få til et samarbeid med

Norsk etnologisk granskning (NEG) om

å dokumentere hvordan folk utenfor Oslo

oppfatter byen. NEG har lang erfaring

med å sende ut spørrelister til medarbeidere

ulike steder i landet, og vi tror

denne metoden vil være fruktbar for å

få kunnskap om hvordan Oslo oppfattes

utenfor dens grenser. Materialet vil danne

utgangspunkt for en eller flere artikler.

utgi en antologi ved prosjektperiodens

slutt, der vi presenterer resultater fra

delprosjektene.

Kontaktperson for prosjektet er Lars

Emil Hansen, e-post: lars.emil.hansen@

oslomuseum.no

Lars Emil Hansen er etnolog/kulturhistoriker

og konservator ved Oslo Museum

Blitz

I 2007 begynte museet å dokumentere

ungdomsmiljøet Blitz. Vi gjennomfotograferte

Blitzhuset i Pilestredet, slik

at vi fikk dokumentert bygningen før

Statsbyggs restaurering av huset. I 2008

vil vi videreføre dokumentasjonsprosjektet

ved å intervjue personer som er aktive,

eller som har vært aktive, i miljøet.

Fordomsfri sone

Mange homofile opplever Oslo som et

frirom der de har større muligheter til

å leve det livet de ønsker enn i mindre

byer og tettsteder. Museet ønsker å løfte

fram denne dimensjonen ved byen i en

utstilling der vi belyser Oslos historie som

”homoby” og hvordan denne friheten

oppleves av homofile. Prosjektet er tenkt

startet opp i 2009. I forbindelse med

utstillingen planlegger vi også et dokumentasjonsprosjekt

relatert til temaet.

Antologi i 2013

De ulike delprosjektene vil organiseres

som selvstendige prosjekter og

formidles på forskjellig måte underveis

i prosjektperioden. I tillegg ønsker vi å

41


Hvorfor ble ”Det engelske

kvarter” revet

En historie om estetikk, politikk og kulturminnevern

Lars Emil Hansen

I den faste utstillingen i Bymuseet på Frogner står det en modell av

et fasjonabelt bygningsmiljø fra 1880-årene, ”Det engelske kvarter”.

Anlegget hadde adresse Drammensveien 26-42 1 og lå på Solli plass.

På begynnelsen av 1960-tallet ble husene revet og erstattet av et

moderne høyhus. I denne artikkelen vil jeg se nærmere på dette

spesielle bygningskomplekset og ta for meg diskusjonene som gikk

forut for og parallelt med rivingen av anlegget.

Byens beste adresse

Det engelske kvarter var ett av de mange

nybyggene som reiste seg langs Drammensveien

i 1880- og 1890-årene. Drammensveien

var da som nå en av byens

beste adresser og et av Kristianias mest

representative strøk. Langs gaten var

det vakker trebeplantning etter forbilde

fra boulevardene i større europeiske

storbyer 2 . I boligkompleksets umiddelbare

nærhet lå Det kongelige slott og Slottsparken,

Karl Johans gate og Universitetet

og rikmannsvillaer med vakre parkanlegg,

i tillegg til den fornemme leiegården

Victoria terrasse, som ble oppført i samme

periode (1884-1890).

Området rundt Drammensveien hadde

fram til siste halvdel av 1800-tallet hatt et

landlig preg med løkkeeiendommer tilhørende

byens embetsstand og borgerskap. 3

Så sent som i begynnelsen av 1870-årene

hadde strøket i følge samtidsvitnet og

byhistorikeren Alf Collett fortsatt ”Præg af

en vakker Udsigtsvei, indramet af frodige

Haver”. 4 Med urbaniseringen som satte

fart fra midten av århundret, ble løkkeeiendommene

i løpet av en 30-årsperiode

forvandlet til et mer tettbebygget bystrøk

med store bygårder og villaer.

Det engelske kvarter var et produkt

av urbaniseringen. Folketallet hadde blitt

mangedoblet i løpet av en hundreårsperiode

og hadde økt fra ca 12 000

rundt 1800 til 220 000 i 1900. Samtidig

hadde byen vokst i utstrekning. Byens

grenser var blitt utvidet både i 1859

42


Foto: Rune Aakvik, 1990/Oslo Museum

Parallelt med at Det engelske kvarter ble revet, ble det laget en modell av anlegget i

målesokk 1:50. Billedskjærer A.E.Friedstrøm & sønn sto for utførelsen. Modellen viser

bygningskomplekset rundt 1900 med leiegårder på hvert hjørne, villaer i rekke i midten og

forhager. Arkitekt Dues tegninger, samt oppmålinger og fotografier av bygningene like før

de ble revet, ble brukt som kildemateriale.

og i 1878. Kristiania var i løpet av en

femtiårsperiode gått fra å være en

småby til å bli en europeisk storby. Den

kraftige veksten var forankret i større

samfunnsmessige endringsprosesser

og ble fulgt av høykonjunktur i industri

og handel. 5

Parallelt med byveksten hadde det

skjedd en indre byomdannelse. Fram

til midten av 1800-tallet hadde byens

borgerskap holdt til i byens sentrum, i

Kvadraturen. Nå ble dette byområdet

mer og mer preget av kontorer og forretninger,

og borgerskapet flyttet vestover

til Skillebekk, Homansbyen, Majorstuen

og Frogner. Kristiania fikk dermed en

ny sosial topografi, der disse områdene

ble borgerskapets by og etter hvert ble

identifisert som ”vestkanten”. I denne

prosessen ble Drammensveien den mest

fasjonable av innfartsveiene til Oslo. 6

Arbeiderklassen etablerte seg i motsatt

ende av byen, i de østre bystrøkene

– Grønland, Tøyen, Grünerløkka og

Sagene. 7 Kristiania ble dermed en delt

by, der øst- vestskillet materialiserte

klassesamfunnet og ulikheter i økonomisk

og kulturell kapital.

Engelsk på norsk 8

Det engelske kvarter ble bygget på den

tidligere løkkeeiendommen Solli. Som

så mange av de andre gamle løkkene i

området, var den på 1800-tallet blitt delt

opp i en rekke parseller. Hovedanlegget

lå på Solli plass. I 1840-årene hadde

Solliløkken vært et kjent utfarts- og

fornøyelsessted, der det blant annet var

blitt holdt maskeradeball for ”honnette

Personer” og arrangert andre selskapeligheter.

I 1880-årene ble løkkebygningen

revet for å gi plass til Det engelske

kvarter.

Det engelske kvarter ble oppført

mellom 1882 og1886 9 og bestod av tre

bygningsvolumer. I midten lå en lengre

43


Foto: Anders B. Wilse/Oslo Museum

Det engelske kvarter

Solli plass med Det

engelske kvarter i

bakgrunnen, fotografert

i 1906.

44

toetasjers bygning, som på hver side

var flankert av en treetasjers bygård.

Bygårdene hadde en stor leilighet i hver

etasje i tillegg til en toroms leilighet uten

kjøkken på kvisten. I den ene leiegården

var det også innredet en kjellerleilighet.

Midtpartiet bestod av til sammen syv

eneboliger – eller villaer, som arkitekten

selv omtalte dem som 10 – med hver sin

inngang, plassert vegg i vegg. Disse lå

tilbaketrukket fra gaten med forhager.

I våre dagers språk ville vi si at boligene

var bygget som rekkehus. Denne måten

å bygge på var inspirert av engelske

forbilder, og det var rekkehuspreget som

ga eiendommen navnet ”Det engelske

villakvarter” 11 , senere forenklet til ”Det

engelske kvarter”. I Storbritannia, Belgia

og Nederland var rekkehus i to til fem

etasjer en utbredt borgerlig boform på

1800-tallet, i motsetning til resten av

Europa, der leiligheter i bygårder var

vanligst. 12

Bygningene var oppført av teglstein

på en grunnmur av gråstein. Fasadene

mot Drammensveien og Solli plass var

dels pusset og dels upusset. Fasadelivet

var i synlig tegl, mens de arkitektoniske

leddene som skulle illudere huggen

stein var pusset. I følge Teknisk Ugeblad

1886 utmerket bygningskomplekset seg

”ved en for vore fattige arkitektoniske

forhold rig udsmykning af facaderne”. 13

Som kunsthistorikeren Stephan Tschudi-

Madsen har pekt på, var man nå lei de

homogene italiensk inspirerte renessansefasadene

som hadde dominert

historismearkitekturen. I stedet søkte

arkitektene mot den nordlige renessansen,

særlig den dansk-nederlandske

varianten med upussede teglfasader,

sandsteinsbånd og fantasirike gavler. Det

engelske kvarter er et uttrykk for denne

stilen, og Tschudi- Madsen karakteriserer

anlegget som ”et av retningens fremste

eksemplarer”. 14


I tillegg var anlegget med sine høye

tak og store kupler inspirert av fransk

renessansearkitektur. Vekslingen mellom

pussede og upussede elementer og den

rike utsmykningen med gavler, kraftige

pilastrer, kvaderimitasjoner, portaler,

fremskutte midtpartier, tårn og balkonger

ga liv til fasaden. Den rike utsmykningen

og forhagene understreket også

anleggets representative og fornemme

preg. Bygningenes bakside var pusset,

men ikke dekorert. Den store forskjellen

mellom fasaden og baksiden gjenspeilte

seg også i bygningens planløsning og de

ulike rommens status og beliggenhet.

Villaer i ”west end”

Både leilighetene i hjørnegårdene og

rekkehusleilighetene var store og beregnet

for byens øvre sosiale lag. Og det var

også overklassefolk som flyttet inn i det

nye boligkomplekset. I presentasjonen av

bygningskomplekset i Teknisk Ugeblad

i 1886 skrev arkitekt Paul Due at målet

med prosjektet var å bidra til å øke antallet

villaer i ””The west end”, hvor den mer

velhavende del af befolkningen søger sine

boliger” 15 , og hvor det i hans samtid bare

fantes 40 villaer av totalt 4900 bygninger

i byen. Dette tallet sto i sterk kontrast til

England, der villa og rekkehusbebyggelse

var mer utbredt. Det lave antallet villaer i

forhold til leiligheter i Kristiania forklarte

han både med ”gamle nedarvede sociale

skikke og forholde”, med økonomiske

forhold og det kalde klimaet. Men nå,

skriver han, hadde den nye teknologien

– ”centralopvarmingsmetoden” – gjort

det mulig og lønnsomt å bygge villaer i

mer enn én etasje. Å bygge eneboliger i

rekke ville i det lange løp ikke falle dyrere

enn ”størrelsen af den leie, der betales

for beboelsesleiligheder i leiegårder, hvis

beliggenhed og indre udstyr indtager

en tilsvarende rang”. Dette var også

bakgrunnen for byggingen av Det engelske

kvarter:

”centralapparatet tillader os at indrede

vore villaer i to eller flere etager med

samme komfort som tilforn i én etage;

det tilader os at redusere bygningsomkostningene

og det tillader os – hva der

er af væsentligst betydning – at reducere

byggetomtens areal og derved dennes

kostende. Renterne af den til en sådan

villa anvendte kapital vil med skatter og

vedligeholdelsesudgifter da neppe overstige

størrelsen af den leie, der betales

for beboelsesleiligheder i leiegårder, hvis

beliggenhed og indre udstyr indtager en

tilsvarende rang. Det er på disse motiver,

at anlægget af det engelske villakvarter

på Drammensveien er bygget. 16

Herskapelig!

Leilighetsstørrelsen i anlegget varierte,

men flertallet av leilighetene var store,

ja blant de største i byen. 17 I bygårdene

Drammensveien 26, 26 b og 28 fantes

det til sammen fem leiligheter på fire rom,

pikeværelse og kjøkken, en leilighet på

seks rom, pikeværelse og kjøkken, to

leiligheter på åtte rom, pikeværelse og

kjøkken, en leilighet på to rom og kjøkken

samt to kvistleiligheter på to rom uten

kjøkken. I rekkehusene, Drammensveien

30, 32, 34, 36, 38 og 40, varierte

romantallet mellom åtte og ni, og så kom

kjøkkenet i tillegg. Bygården på hjørnet

Drammensveien – Observatoriegata

(Drammmensveien 42) hadde tre leiligheter

på seks rom, pikeværelse og kjøkken,

en leilighet på fire rom, pikeværelse og

kjøkken, og en kjellerleilighet med ett rom

45


og kjøkken. Som kontrast kan nevnes

at samtidige gjennomsnittsleiligheter i

arbeiderstrøk som Tøyen, Sagene og

Grønland var på ett rom og kjøkken og på

Grünerløkka på to rom og kjøkken! 18

Rekkehusleilighetene strakte seg

over toetasjer. Første etasje rommet tre

stuer, ”Salon”, ”Cabinet” og ”Spisestue”,

samt kjøkken og anretning. I andre etasje

fantes tre soverom, bad og tjenerværelse.

I midtleiligheten var loftet innredet

med soverom, og badet var også lagt til

denne etasjen. I hver av etasjene fantes

det privet. Leilighetenes fasiliteter var

blant byens mest moderne: De hadde

innlagt vann og var blant de få med

eget baderom. Den siste teknologien på

oppvarmingsfronten, sentralvarme, ble

benyttet til å varme opp leilighetene. I

tillegg til radiatorene var leilighetene også

utrustet med vedovner og kaminer.

Stuerommene var innredet med

brystpanel og tapetsert, flere av soverommene

var også tapetsert eller malt, mens

kjøkken og bad var panelt og malt. På

gulvene var det parkett, linoleum – som på

1800-tallet var moderne og eksklusivt – og

glaserte fliser. Badene hatt fått blygulv.

Fra gangen og inn til stuene ledet doble

fløydører. Slike var det også mellom

de representative rommene. Noen av

dørene hadde blitt påkostet speilglass. I

kjelleren var det innredet bryggerhus med

bryggepanne, tøyrulle og strykeovn.

På og bak scenen

Måten boligene var planlagt og organisert

på var ikke tilfeldig. Interiøret og

planløsningen var nøye iscenesatt. Bak

innredningen lå det en klar boligideologi,

der både mennesker og ting hadde sin

faste plass. Som blant annet historikeren

Knut Kjeldstadli har pekt på, var

den borgerlige leiligheten rundt forrige

århundreskiftet nærmest organisert

som et teater: Noe skulle foregå på

scenen, andre ting skulle være usynlig

og foregå bak scenen. 19 Formulert med

andre ord fantes det deler av leiligheten

som var representative, hvor man tok i

mot gjester, og andre deler som var mer

privat. Ofte hadde disse leilighetene

en L-formet planløsning: store rom for

selskapelighet ut mot gaten, og lange

korridorer med kjøkken, soverom, bad,

privet og ”kjøkken- eller baktrapp” innover

i leiligheten. Leilighetene i det engelske

kvarter føyer seg inn i dette kulturelle

skjemaet.

Mange av leilighetene i hjørnegårdene

fulgte L-planen med selskapsrom mot

gaten og andre rom innover i leiligheten.

Siden rekkehusene gikk over to etasjer,

fikk det borgerlige bomønsteret her en

litt annen variant enn i leilighetene. De

var likevel en del av det samme kulturelle

skjemaet. I rekkehusene var første

etasje mot gaten det mest representative

området. Her lå stuerommene på rekke

og rad, med spisestuen som det mest

representative. I spisestuen ble familieog

festmiddager avholdt i en formell

ramme av lysekroner, sølv, krystall og

porselen og en mengde pyntegjenstander.

20 I spisestuen ble både familiens

økonomiske kapital i form av de kostbare

tingene, og den kulturelle kapitalen, i

form av kunnskap om måltidenes ritualer,

demonstrert og stilt til skue. Kjøkken,

spiskammer og anretning var henvist til

husets bakside og skulle være ”usynlig”,

akkurat som de som arbeidet der.

46


foto: rune aakvik / oslo museum

Illustrasjon fra Teknisk Ugeblad 1886, som presenterte Det engelske kvarter over tre

fulle sider. I midten rekkehusene – eller villaene – som arkitekten omtalte dem som, og

på hver side hjørnegårder med flere leiligheter. Legg merke til leilighetsplanen som viser

eneboliger over to etasjer, med en klar funksjonsdeling mellom etasjene. Selskapsrom og

kjøkken nede, soveværelser og bad oppe – helt i tråd med 1800-tallets nye boligideologi.

Denne planløsningen preget villabyggingen langt inn på 1900-tallet.

Det private soverommet

De private rommene – soverom og

bad – var vanligvis lagt lengst inn i de

borgerlige leilighetene. I rekkehusene i

”Det engelske kvarter” har arkitekten valgt

en annen løsning som uttrykk for den

samme tankegangen. Her er soverom

og bad lagt til andre etasje. De største

soverommene lå på fremsiden ut mot

gaten, mens bad og tjenerrom vendte

mot bakgården.

Tidlig på 1800-tallet hadde egne

soverom og barneværelser fortsatt vært

lite utbredt, men mot slutten av 1800-tallet

vant de innpass i det borgerlige hjemmet.

Soverommet og baderommet – hvis det

fantes – var husets mest private rom.

En annen grunn til at soverommene ble

skilt ut som egne rom og lagt bort fra

selskapsrommene enn de symbolske,

var de nye kravene til hygiene og sunnhet

som vant innpass i boligplanleggingen

på 1800-tallet. I følge medisinere og

boligideologer skulle soverommene

være separate rom, kjølige og godt

utluftede. 21

Soverommets historie i den borgerlige

leiligheten speiler også 1800-tallets syn

på familie, ekteskap og seksualitet. Som

de svenske etnologene Jonas Frykman

47


48

og Orvar Löfgren har påpekt, ble foreldresoverommet

”en manifestasjon av familiens

grunncelle: ekteparet. Hit trekker de

seg tilbake, her kan de diskutere dagens

begivenheter, og her forankres den eneste

formen for legitim seksualitet, den som

foregår i ektesenga”. 22 Dette var i tråd

med tidens familieideologi og dyrkingen

av paret, hjemmet, barna og ikke minst

viktoriatidens seksualmoral.

Mot slutten av 1800-tallet ble det også

vanligere med egne barnerom, og siden

flere soverom er tydelig inntegnet i hver

villa og leilighet i Det engelske kvarter,

tyder det på at disse leilighetene nettopp

er planlagt med egne barnerom. Dette

var noe nytt – og noe av det moderne

ved disse boligene. Så sent som på

1870-tallet var det fortsatt uvanlig med

egne barnerom i Skandinavia. Barna sov

enten med foreldrene eller i samme rom

som tjenestefolkene. Da barnerommene

vant innpass i hjemmene var det først

som fellesrom, deretter ble barna delt

etter kjønn. Først et godt stykke inn på

1900-tallet ble det vanlig at hvert barn

fikk sitt eget rom.

Minst og innerst

Blant de minste rommene i Det engelske

kvarter var pikeværelsene. Disse var

plassert inn mot gården og var enkelt

møblert. I tillegg til en eller flere senger

rommet pikeværelsene sjelden annet enn

et bord og et bakgårdsvindu. 23 Ofte bodde

også flere tjenestepiker på samme rom.

Pikeværelsets størrelse og plassering

gjenspeiler pikenes lave status i den

borgerlige husstanden.

Den sterke differensieringen av boligene

som vi ser i Det engelske kvarter, og

i andre leiligheter beregnet for tilsvarende

samfunnsklasser i samme periode, ga

ulike deler av boligen forskjellig status.

Leilighetene ble utstyrt med ”sosiale

sluser” som både trakk skiller mellom

beboerne og verden utenfor, og mellom

de forskjellige husstandsmedlemmene. 24

Det var klare regler for hvem som fikk

ferdes hvor i leiligheten. I leiligheter med

mer enn én adkomst var det også strengt

regulert hvem som brukte hvilken inngang.

Bud og tjenestefolk måtte benytte seg

av bakgangen og baktrappen. Slik ble

det skapt et slusesystem i leiligheten

som bidro til å opprettholde de sosiale

forskjellene.

De tydelige grensedragningene vi

finner i Det engelske kvarter og liknende

borgerlige boligmiljøer, hadde sammenheng

med den økende sosiale mobiliteten

i 1800-tallssamfunnet. 25 Tidligere hadde

samfunnet vært mer statisk, og det var

klart hvor i samfunnshierarkiet den enkelte

hørte hjemme. Nå ble alt mer flytende, og

det ble lagt større vekt på å distansere

seg fra de andre for å markere sin egen

plass på den sosiale rangstigen.

Borgerskap, men også

arbeiderklasse 26

Beboerne i Det engelske kvarter i siste

del av 1800-tallet og på begynnelsen av

1900-tallet kom fra samfunnets absolutt

øverste sosiale lag. Blant beboerne i

1901 var den fraskilte Dr. Gude, lege og

professor i medisin, arkitekten selv, Paul

Due og hans kone Franzisca, fabrikkeier

Axel Holm med kone og fire døtre,

forhenværende statsråd, bankdirektør

Georg August Thielsen med kone og

fem barn, skipsreder Anders Jacobsen

med kone og tre barn, handelsborger

og fabrikkeier Georg Richard Fuglesang


Ukjent fotograf, ca 1915/Oslo Museum

Spisestuen var ett av hjemmets mest representative rom. Her er spisestuen i en av ”villaene”

i Det engelske kvarter fotografert rundt første verdenskrig. I tillegg til familien som er

samlet rundt bordet, legger vi merke til de doble fløydørene som førte ut i hallen eller inn til

en av de andre stuene, brystpanelet, det blomstrede tapetet og bufféten med alle tingene.

med kone og syv barn, hvorav to av barna

var i henholdsvis London og Paris, samt

admiral Jacob Børresen med kone og

en sønn.

De gifte kvinnene er uten unntak

oppført som ”hustru” i folketellingen,

noe som indikerer at de ikke var utearbeidende.

De var typiske for tidens

borgerlige kvinneideal. ”Hustruen” skulle

ikke delta i produksjonslivet, og bare i

begrenset grad i hjemmets produksjon.

Fruen var ansvarlig for hjemmets drift

og de ansatte tjenestefolkene, planla

selskaper og kontrollerte kvaliteten på

husarbeidet. Selve husarbeidet ble utført

av tjenestepikene. Kvinnens hovedrolle

var å sørge for ”hjemmehygge”, kjærlighet

og omsorg for mann og barn. Hun

skulle bruke tiden sin på å spille piano,

lese romaner, male, brodere, pynte og

plante. 27

I tillegg bodde det en del velhavende

pensjonister, ”rentierer”, og enker som

levde av ”formue” i bygningskomplekset.

De fleste hjemmene hadde én tjenestepike,

mange hadde to, og noen sågar

tre, inkludert en egen ”kokkepige”. I hjem

med syke eller eldre pleietrengende ble

49


sykepleiersken også regnet som en del

av husholdningen.

På hjørnegårdenes loft og i den ene

kjelleren (hjørnegården Drammensveien

42) var det også innredet mindre leiligheter.

Disse hadde lavere status enn

resten av boligene i bygningskomplekset.

Her var det mulig for arbeiderklassefamilier

og mindre formuende middelklassefolk

å bo. I kjellerleiligheten i hjørnegården,

som var på ett rom og kjøkken, bodde

det svenske regningsbudet Fredrik Olsen

med kone og syv barn. I de to loftsleilighetene,

hver på to rom uten kjøkken, bodde

henholdsvis den ugifte legatieren Helene

Münster og den unge arkitekten Einar

Raum og kontorfullmektig Alf Alfsen.

Det engelske kvarter speilte dermed

1800-tallets klassesamfunn på mikronivå,

selv om forholdet mellom borgerskap og

arbeiderklasse her var tallmessig motsatt

av forholdene i byen sett under ett. Den

blandede beboersammensetningen peker

også på et annet interessant forhold:

Vestkanten var mer sammensatt enn vi

ofte tror, og rommet ikke bare borgerskap,

selv om borgerskapet var i flertall.

En staut, vakker og retlinjet mand…

Due var en staut, vakker og retlinjet mand,

en representativ forgrundsfigur gjennem

mange aar, en typisk ingeniørarkitekt, som

de tyske høiskoler i sekstiaarne syntes

at utdanne som type. 28

Slik beskrev Carl Berner arkitekt Paul

Due (1835-1919), syv år etter hans død.

Due, som var en av periodens mest

kjente norske arkitekter, tegnet ikke bare

Det engelske kvarter, men eide også

eiendommen som anlegget ble oppført

på og bodde selv i boligkomplekset.

Som så mange av sine samtidige

kolleger, var Due utdannet i Hannover

hos den kjente professor Conrad Wilhelm

Hase. 29 Hase var læremester for mer enn

53 norske arkitekter, og tysk 1800-tallsarkitektur

har hatt stor innvirkning på norsk

arkitektur og byggeskikk. Due oppholdt

seg også i lengre perioder i USA, men

kom tilbake for godt i 1879. Fra da og fram

til 1888 arbeidet han tett sammen med

arkitektkollega Bernard Steckmest, som

også hadde studert i Hannover. I tillegg

til Det engelske kvarter hører Sehesteds

plass og Det norske selskap i Akersgata

til blant Dues mest kjente arbeider.

Due er også kjent som jernbanearkitekt.

Fra 1891 til 1910 arbeidet han

for statsbanene og laget ikke mindre

enn 2000 bygningstegninger. 30 Stil- og

materialmessig arbeidet Due både i mur

og tre, og han holdt seg hovedsakelig til

ulike varianter av historismen. Historismen

var den dominerende arkitekturretningen

i siste halvdel av 1800-tallet og sprang

blant annet ut av romantikken og det nye

arkitekturhistoriefaget. 31 Det var nå man

begynte å dele inn arkitekturhistorien

i perioder som gotikk, renessanse og

barokk – og arkitektene hentet inspirasjon

i disse epokene, som de nytolket eller

kombinerte i sine verk. Denne interessen

for arkitekturhistorien er som allerede

nevnt tydelig i ”Det engelske kvarter”, der

det hentes inspirasjon fra både nordisk

og fransk renessansearkitektur.

Fotoatelier, automobilbutikk

og renseri

Fra å ha vært et nærmest rent boligmiljø

rundt forrige århundreskifte, ble flere

og flere av leilighetene ombygget til

50


Foto: Anders B. Wilse, 1926/Oslo Museum

Fra forrige århundreskifte og framover ble Det engelske kvarter mer og mer omdannet til et

kontor- og forretningskompleks. Blant forretningene som holdt til her i mellomkrigstiden var

Bertel O. Steens automobilforretning, Solli Conditori og Harald Bruns kunsthandel.

kontorer og forretninger i løpet av mellomkrigsårene.

Inn flyttet blant annet flere

tannleger, et bakeri, en automobilbutikk,

en fotograf, en antikvitetshandel og et

renseri. På 1950-tallet hadde Norsk Hydro

kontorer i anlegget, og flere informanter

jeg har vært i kontakt med har også fortalt

at de gikk på danseskole i Det engelske

kvarter. Med kontoriseringen av bygget

forsvant forhagene. Omdanningen av

bygningene fra boliggårder til forretningsgårder

var i tråd med utviklingen i resten

av denne delen av Drammensveien, som

nå mer fikk karakter av forretningsstrøk

enn boligstrøk.

Planer om riving og nybygg

På 1950-tallet begynte det å komme

rapporter om at deler av Det engelske

kvarter var mangelfullt vedlikeholdt.

Malingen flasset og fasaden så ut som en

”fillerye” i følge en av kommentatorene. 32

Flere mente at forfallet var tilsiktet, og

at noen av eierne lot være å pusse opp

51


fordi de ønsket å rive. 18. februar 1958

kunne Aftenposten bekrefte mistankene.

Arkitekt John Engh hadde nå utarbeidet

planer for ny bebyggelse i hele kvartalet.

En forutsetning for å realisere den

nye bebyggelsplanen var at den gamle

bygningsmassen ble revet. Artikkelen var

illustrert med en modell av nybygget: Fire

modernistiske lameller i syv etasjer mot

Drammensveien, bundet sammen to og to

av et lavere mellombygg. Bygningene på

modellen var klart i kontrast til de eksisterende,

og talte et moderne språk. De

høye, smale skiveblokkene symboliserte

utvikling og vekst – noe som var i tråd

med oppdragsgiverens intensjoner.

Bak planene stod kapitalsterke og

ekspansive organisasjoner som Norges

Industriforbund, Norges Eksportråd,

Den norske bankforening og Norske

Forsikringsselskapers forbund. Organisasjonene

hadde gått sammen om å

reise et felles bygg. Forslaget utløste en

lengre debatt som pågikk i avisene, i de

antikvariske miljøene og i de kommunale

organene, og sikkert også i samfunnsengasjerte

og kulturinteresserte oslohjem.

En analyse av debatten avdekker at den

dreide seg om to forhold: Det ene var om

Det engelske kvarter kunne rives, det

andre var høyden på det nye bygget.

Debatten handlet med andre ord om

vern og utvikling, og om høyhusenes

plass i Oslos bylandskap – temaer som

heller ikke er ukjente i dagens byutviklingsdebatt.

Et bystrøk til skrekk og advarsel

Ønsket om å rive Det engelske kvarter

kom fra flere grupper. Både eiere, utbyggere,

arkitekter og politikere ønsket

å erstatte det gamle bykvarteret med

noe nytt og mer ”fremtidsrettet”. Som

det het i en av de første omtalene av

de nye byggeplanene, ”ønsket man å

åpne kvartalene mot Drammensveien”

og ”å gi kontorene gode lysforhold”. 33

Lokalene i de gamle bygningene var

uhensiktsmessige, mørke og lite egnet

som moderne kontorer.

Arkitekt John Engh som hadde fått

i oppdrag å utforme nybygget, så ikke

noen kvaliteter i de gamle husene, selv

om han la til grunn ”sin godeste vilje”. 34

De var ”verdiløse” og kunne godt rives og

erstattes av noe nytt og bedre. Videre ble

det hevdet at området var uten arkitektoniske

kvaliteter og manglet visuell

helhet. Til og med en skribent som så

mange positive kvaliteter i anlegget,

konkluderte med at dette var ”et av de

mange hederlige, men mislykkede forsøk

på å koordinere flere eiendommer til en

samlet arkitektonisk helhet. Arkitekter, ta

skrekk av dette eksempel. Forsøk aldri

noe lignende!” 35

Nok et argument for riving var at

gårdene var blitt ombygget de siste tretti

årene og forvandlet fra boliggårder til

forretninger. Når de i tillegg var mangelfullt

vedlikeholdt, var dette ikke noe å bevare.

Som Arbeiderpartiets bystyrerepresentant

Oddvar Solberg uttrykte det, ”er [det] vondt

for meg i dag å kunne si at Det Engelske

Kvarter i den stand det befinner seg i og

for seg ikke er noe å bevare. Det var noe

å bevare for 30 år siden, men siden er det

delvis blitt ødelagt”. 36 Dette synet ble delt

av kommunikasjonsrådmannen:

La meg først si at jeg har vært meget

sjarmert av Det engelske Kvarter og at

jeg skjønner godt dem som ønsker å

52


evare det. Men da må det bevares i sin

opprinnelige skikkelse. Det arkitektoniske

bybildet som Det Engelske Kvarter

representerer var bolighus med forhage.

Det øyeblikk man raderer bort forhavene

og innreder butikker i første etasje er det

ikke noe igjen av stilpreget, det er bare et

konglomerat. Enten må bystyret erkjenne

at Det Engelske Kvarter må bort eller

må det ta de økonomiske konsekvenser

det fører med seg å føre Det Engelske

Kvarter tilbake til sitt stilpreg. Det tror jeg

ikke bystyret vil gjøre. 37

Liknende standpunkter ble inntatt

av det store flertallet av politikerne. 38

Bare høyrepolitikeren Bjørn Bjørnseth

engasjerte seg for å bevare ”Det engelske

kvarter”, eventuelt som en ”skjerm”, med

et nytt bygg lenger bak. Også i andre

rivingssaker tok han verneinteressenes

parti. I denne, som i en rekke andre

saneringsspørsmål, fikk han få andre i det

politiske miljøet til å gå inn for bevaring.

Selv om fornyelsen av kvarteret var

oppe til politisk behandlingen en rekke

ganger, var det ikke rivingsspørsmålet

som fikk hovedoppmerksomheten. Slik

jeg leser sakspapirene og referatene som

er gjengitt i avisene, var politikerne mest

opptatt av nybyggets form og høyde. I det

politiske miljøet sto med andre ord den

gamle bebyggelsen lavt i kurs.

Dette gjaldt ikke bare Det engelske

kvarter, men store deler av 1800-tallsbebyggelsen.

Løfter vi blikket og ser på Oslo

som helhet, ser vi at 1950- og 1960-årene

var den store ”saneringsperioden” i byens

historie. En rekke strøk som vi i dag ville

karakterisert som verneverdige, ble i

denne tjueårsperioden offer for gravemaskinene.

Blant disse områdene var Vika,

Vaterland, Hammersborg og Enerhaugen.

I tillegg ble en rekke områder foreslått

revet og erstattet med nybygg, blant

annet Kampen, Vålerenga, Grünerløkka,

Grønland, Rodeløkka og Homansbyen.

Selv deler av Karl Johans gate, det

såkalte Karl Johan-kvartalet som i dag går

under navnet ”Paleet”, og Nationaltheatret

ble ønsket revet og erstattet av moderne

bebyggelse. 39 Rivningsforkjemperne var

stort sett de samme, unge modernistisk

og funksjonalistisk orienterte arkitekter

og arbeiderpartpolitikere. 40 Motstanden

kom fra den verdikonservative høyresiden,

enkelte kulturvernere og utover på

1960-tallet nye generasjoner arkitekter og

kulturhistorikere. Også i andre nordiske og

europeiske byer raste denne ”saneringsog

moderniseringsfeberen”.

Historismehatet

Sett med mellomkrigstidens og 1950-

tallets øyne er det kanskje ikke så vanskelig

å forstå at mange ønsket å erstatte

trange bakgårdsleiligheter på Kampen og

Grünerløkka med noe nytt og moderne.

Der vi i dag får assosiasjoner til nyopppussede

pittoreske trehus med vakre

bakhager, designleiligheter og kaffebarer

i urbane leiegårder, gikk tankene hos

politikere, mange arkitekter og byborgere

i mellom- og etterkrigstiden heller til

trangboddhet, små mørke bakgårder,

utedoer, sykdom og fattigdom. Ved å rive

denne bebyggelsen skulle både boligene

og uterommene utbedres, og symbolene

på klassesamfunnet fjernes. Men kan

ønsket om å rive Det engelske kvarter

forstås ut fra samme tankegang

Boligforholdene i Det engelske kvarter

kan ikke sies å ha vært kritikkverdige;

53


åde i størrelse og med henblikk på

fasiliteter var de motsetningen til arbeiderleilighetene

på Kampen og Grønland.

Mer lå kritikken her – som jeg allerede

har vært innom – på det estetiske plan.

Helt tilbake til begynnelsen av 1900-tallet,

men særlig fra 1920-årene, hadde det

blant arkitekter og andre fagfolk vokst

fram en negativ holdning til 1800-tallets

arkitektur. Kritikken gikk både på byplanleggingen

og planløsningene med mørke,

trange kvartaler og dype leiligheter, og

på selve fasadeutformingen. Det var

en utbredt oppfatning at historismens

bygningsmiljøer var ”falske, overlessede

og stilforvirrede”. 41

”Stilforvirring” var også den gjengse

betegnelsen på historismens arkitektur

i mellom- og etterkrigstiden. Først på

1970-tallet vant det mer deskriptive

begrepet historisme allment innpass 42 .

Den negative vurderingen av arkitekturen

fra siste del av 1800-tallet hang til dels

sammen med modernismens krav til

materialekthet og autentisitet. 43 Arkitekturen

skulle speile arkitektens samtid – ikke

bare ”kopiere” de foregående periodene.

Som arkitekten Lars Backer formulerte det

i en programmatisk artikkel i Byggekunst

i 1925, var målet å ”skape en arkitektur

i pakt med tiden vi lever i”. 44 De nye

generasjonene arkitekter fra 1920-årene

og framover ønsket å finne fram til et

universelt og allmenngyldig formspråk,

tuftet på vitenskapelige prinsipper. 45 De

”svermet” lite for fortiden, men var, som

sosiologen Dag Østerberg har pekt på,

opptatt av samtiden og framtiden. 46

Med fasader inspirert av arkitekturhistorien,

ble dermed historismearkitekturen

sett på som verdiløs og lite interessant.

Etnologen Arne Lie Christensen har

også trukket fram at historismen kom

i vanry på grunn av de holdninger og

samfunnsforhold stilen representerte. 47

Historismen ble sett på som borgerskapets

og klassesamfunnets stil, og et

uttrykk for de nyrikes markeringsbehov. I

tillegg mente mange at den var et uttrykk

for industrialisme og masseproduksjon.

I mellom- og etterkrigstiden spredte

disse holdningene seg til flere miljøer,

og den sene 1800-tallsarkitekturen ble

rett og slett oppfattet som stygg og

lite bevaringsverdig. Med sine mange

negative assosiasjoner passet den ikke

inn i det moderne velferdssamfunnet som

var under oppbygging.

Det generelle synet på det sene

1800-tallets arkitektur som lite verdifull,

og det faktum at bygningene var blitt

ombygget til forretningsgårder og hadde

forfalt de siste årene, var nok de viktigste

argumentene for riving. I tillegg var det nok

også et stort ønske hos mange politikere

å bygge et nytt moderne symbolbygg på

en av byens beste tomter, for derigjennom

å synliggjøre Norge og hovedstaden som

et senter for vekst og utvikling.

De antikvariske motstemmene

Rundt 1960 kom antivarene og kulturvernene

aktivt inn i diskusjonen om

bevaring av Det engelske kvarter. Deres

vurderinger fikk nå stor oppmerksomhet

i media, og avisenes overskrifter presenterte

Det engelske kvarter som ”Oslos

morsomste 80-års strøk” og som et ”strøk i

fare”. 48 Daværende førstekonservator hos

Riksantikvaren og senere Riksantikvar,

Stephan Tschudi-Madsen, ble intervjuet

i flere aviser om anlegget. Han tillegges

54


stor faglig autoritet og presenteres som

en kjenner av perioden, en som kan skille

”det gode fra det mindre gode”. Tschudi-

Madsen ga i intervjuene tydelig uttrykk for

at det var viktig å bevare anlegget med

begrunnelse i dets gode arkitektoniske

kvaliteter og dets sjarm:

Oslo er så fattig på god arkitektur, så

arkitektonisk gold, så sjarmløs – at de

få personlige trekk som finnes i byens

fysiognomi, de må man ta vare på.

Dues kompleks, enten man kaller det

”Den franske halvtime” eller ”Det engelske

kvarter” er nettopp et slikt pittoresk

innslag. Og det er god arkitektur. Det

eier vesentlige kvaliteter som rytme og

harmoni, det har dette som hus i Oslo som

regel savner – sjarm. Dues kompleks er

ikke noe som kan fredes. Så gammelt er

det ikke, men fikk huset stå noen år til,

ville nok dagen komme. Man skal ikke ta

vare på alt som er gammelt, men blant det

gamle skal man finne det som er godt, og

det skal man verge mot overgrep”. 49

Samtidig pekte han på at Riksantikvaren

manglet midler for å redde denne

bebyggelsen. Den var for ung til å kunne

gis formelt vern gjennom fredning. Dette

innebar at politikerne måtte omvendes

dersom bygningene skulle reddes fra

riving. Tschudi-Madsen kom i intervjuene

også med et alternativt forslag til utvikling

av eiendommen: Man kunne både bevare

og bygge nytt. Ved å vise til et nybygg i

form av en smal høyblokk som var reist

inne i et kvartal bak Dronningens gate

11, argumenterte han for en liknende

løsning for Det engelske kvarter. 50 Også

Morgenbladet var positiv til dette forslaget,

og kommenterte at man nesten ikke

merket det nye huset, dersom man ikke

så etter det. 51 Heller ikke denne løsningen

fikk tilslutning hos politikerne.

Tschudi-Madsen var ikke alene om

å gå inn for bevaring av Det engelske

kvarter. Positive uttalelser kom også fra

Fortidsminneforeningen, Oslo Byes Vel,

Byantikvar Arno Berg og unge arkitekter

som begynte å bryte med den modernistiske

tradisjonen. 52 Likevel er det tydelig

at Det engelske kvarter ikke var noe

hjertebarn for flere av disse instansene.

F.eks kom det ingen eksplisitte og sterke

uttalelser fra Byantikvaren om at riving

av det engelske kvarter ville være et

stort tap for byen. Ytringene hans er mer

ambivalente og resignerende: ”Det er trist

at det måtte gå slik… Men av og til må

man resignere. På en måte var vel også

tiden løpt fra dette kvarteret, men alle i

fortidsvernet ville foretrukket om dette

morsomme, karakteristiske partiet kunne

blitt bevart. Nå går vi imidlertid i gang med

å lage en stor fin modell av kvartalet – så

kan vi glede oss over minnet.” 53

Denne resignerte holdningen kan ha

sammenheng med at kulturminnevernerne

hadde få maktmidler å ta i bruk

i denne saken, siden komplekset var

for ungt til at fredningsinstituttet kunne

brukes. Heller ikke Plan-og bygningsloven

kunne tas i bruk, da denne først i

1965 fikk bestemmelser om ”regulering til

spesialområde bevaring”. 54 En medvirkende

faktor kan også ha vært at flere

innen fortidsvernet fortsatt var lite opptatt

av det sene 1800-tallets arkitektur, og

at historisk helhet og ”stilenes enhet”

fremdeles veide tungt i bevaringsspørsmål.

Som det het i uttalelsen fra Den

antikvariske bygningsnemnd knyttet

det seg:

55


56

”slike kulturelle verdier [til det Engelske

Kvarter] at det er ønskelig at kvarteret

bevares. Det representerer også estetiske

verdier for den lokale byplan. Dette

utelukker dog ikke at de nevnte verdier

kan måtte vike for en bebyggelse som

både estetisk og på annen måte ansees

å være helt overlegen”. 55

Den fremlagte fornyelsesplan (planen

for Index-huset) tilfredsstilte ikke nemndas

krav til estetiske kvaliteter, men uttalelsen

deres viser at de var villige til å ofre

kulturminnet Det engelske kvarter for noe

de mente var bedre estetisk sett.

Ny ”skyskraper” på Solli plass 56

Natt til 3. januar 1962 begynte riveprosessen.

Natten ble antagelig valgt som

startpunkt for å unngå ytterligere protester

mot rivingen. Arbeidet pågikk etappevis og

var først fullført etter fire år. Avisene fulgte

rivingen og rapporterte gjennom tekst og

store bilder om fremdriften. Tydeligvis var

dette et prosjekt som angikk og berørte

mange. Også reisningen av nybygget,

den nye ”skyskraperen” som det ble

omtalt som, ble aktivt fulgt av pressen. I

1964 stod bygget ferdig og strakte seg

17 etasjer til værs. Fra det opprinnelige

utkastet med fire syvetasjers lameller,

var bygget blitt omarbeidet til et høyt og

smalt bygg godt tilbaketrukket fra Drammensveien

med to lavere bygg foran.

Samtidige arkitekter og aviser hyllet det

nye bygget, og året etter at det var ferdig

ble det premiert med arkitekturprisen

”Betongtavlen”. I dag er det dette bygget vi

ser når vi beveger oss langs Drammensveien.

Og bygningen engasjerer fortsatt.

Meningene er mange. Flere fremhever

bygningens arkitektoniske kvaliteter og

modernitet. Andre lengter nostalgisk

tilbake til Det engelske kvarter. I en

uformell meningsmåling i Aftenposten

i 2006 ble det kåret til byens styggeste

bygning.

Nytt syn på historismearkitekturen

Selv om vernekreftene ikke vant fram i

kampen om Det engelske kvarter, ble en

annen seier vunnet: Man fikk offentlig

oppmerksomhet rundt 1800-tallets arkitekturarv

og fikk satt vern av kulturminner

fra denne perioden under debatt. På

lengre sikt førte dette til en revurdering

av 1800-tallsarkitekturens status og en

oppvurdering av historismens kulturhistoriske

verdi. Som Tschudi-Madsen

selv kommenterte, da det var klart at Det

engelske kvarter ville bli revet, hadde

denne saken også positive sider:

Det er reist en opposisjon som har

ført så langt som jeg tror man ikke har

nådd i en slik sak tidligere her i landet,

nemlig at først Fortidsminneforeningens

Oslo-avdeling og så Den antikvariske

bygningsnemnd har kommet med hver

sin meget sterke uttalelse for bevaring av

kvarteret. Dette er meget mer bemerkelsesverdig

og gledelig som 1880-årene

egentlig ligger utenfor i alle fall Den

antikvariske bygningsnemnds område.

Jeg ser hele denne opposisjonen som

et meget gledelig tidens tegn, og selv

om vi taper Det engelske kvarter så tror

jeg vi har fått en god posisjon for neste

runde. Og jeg tror vi kan få slått fast at

de verdier vi har fra denne perioden

må ses som et hele, slik at vi nå kan

regne med at Homansbyen og Victoria

terrasse kan få stå. Opposisjonen i

denne saken har vært et skudd for

baugen for Byplanrådet. Nå må man

ta seg i akt. 57


Indekshuset

og Solli plass

fotografert i

1973.

Foto: Knut Eng/Oslo Museum

Kampen om Det engelske kvarter

ga støtet til en holdningsendring både i

det antikvariske og det politiske miljøet.

Også i det kunst- og arkitekturhistoriske

fagmiljøet våknet nå interessen for denne

perioden. Ikke bare Tschudi-Madsen,

som var en av de viktigste aktørene i

”gjenoppdagelsen” av historismen, men

også andre forskere og en rekke studenter

skrev nå avhandlinger, bøker og artikler

om det sene 1800-tallest arkitekturhistorie.

I løpet av det kommende tiåret ble

det etablert nye holdninger til bevaring av

1800-tallets kulturarv. Det nye synet på

1800-tallsarkitekturen fikk viktige følger

for Oslo, hvor store deler av bylandskapet

var utformet i siste halvdel av 1800-tallet.

Sentrale bystrøk som hadde vært truet,

som Victoria terrasse og Homansbyen,

ble nå sikret for framtiden. Men ikke

bare monumentalbygg og særpreget

arkitektur fra denne perioden ble tillagt

kulturhistoriske verdier. Også den mer

anonyme leiegårdsbebyggelsen ble

fra slutten av 1970-årene sett på som

bevaringsverdig.

Det nye synet på historismens arkitektur

var en del av en større kulturell og

politisk vending. Fra 1960-årene hadde

nye generasjoner kommet inn i politikk

og samfunnsliv. Samtidig gikk mange

studenter i arkitektur, sosiologi og etnologi

inn i byutviklingsdebatten. Som en reaksjon

på etterkrigstidens saneringspolitikk

og drabantbyutbygging ble de gamle

bystrøkenes kvaliteter gjenoppdaget

og satt på den offentlige dagsorden.

Modernismens arkitektur og sosialdemokratiets

samfunnsplanlegging ble satt

under debatt. Hatobjektet var ikke lenger

1800-tallsarkitekturen, men ”modernismens

betongstil”. 58 Unge mennesker kom

nå inn og forsvarte kulturminneverdier, i

motsetning til tidligere, da først og fremst

57


eldre hadde engasjert seg i bevaringsspørsmål.

Parallelt med denne debatten skjedde

det et skifte i kulturminnevernet. Med

debatten om Det engelske kvarter som en

viktig katalysator, og den politiske vendingen

som bakteppe, ble vernekriteriene og

verneinteressene endret. Fra tidligere å

ha vært nærmest utelukkende opptatt

av alder, sjeldenhet, estetikk, stilhistorie

og bevaring av monumentalarkitektur,

ble oppmerksomheten fra 1960-årene,

og særlig på 1970-tallet, rettet mot vern

av bygninger fra alle historiske perioder,

fra ulike sosiale lag, og mot helhetlige

bygningsmiljøer. 59

I dette sammensatte politiske og

kulturelle klimaet ble historismen

omdefinert. Fra å ha vært uttrykk for

noe pompøst, usmakelig og overlesset,

ble den et uttrykk for skaperglede og for

en urban arkitektur. Det nye synet på

denne periodens arkitektur kom konkret

til uttrykk både ved at hus fra denne tiden

ble vernet og ved at perioden skiftet

navn. ”Stilforvirring” gikk nå ut av bruk

som periodebetegnelse og ble avløst av

det mer nøytrale begrepet ”historisme”. 60

Historismen var ikke lenger ”stygg”, men

”interessant”, ”fascinerende”, ”særpreget”,

”fantasifull” og ”tiltalende”.

Tids- og kulturbestemt historieforståelse

Historien om Det engelske kvarter sier

noe viktig om historieproduksjonen i et

samfunn. Denne er aldri tilfeldig eller

uskyldig, men farget av politiske, ideologiske

og kulturelle føringer. På ethvert

punkt i historien finnes det bestemte

rådende tanker og holdninger som er

avgjørende for hva vi ønsker å innlemme

i kulturarven, og hva vi ekskluderer fra

den. Disse holdningene er både bevisste

og ubevisste.

Diskusjonen rundt rivingen av Det

engelske kvarter viser hvor nær sammenheng

det er mellom kulturminnevern,

estetikk og politikk. Da spørsmålet om

riving av Det engelske kvarter dukket

opp, var ikke tiden moden for å verne hus

fra denne perioden. De var rett og slett

for nye, hadde ”feil” estetisk uttrykk og

gale sosiale og kulturelle konnotasjoner

i forhold til de dominerende ideologiene

blant myndigheter og arkitekter. Hadde

saken kommet opp 10-20 år senere,

hadde saksutfallet antagelig vært et helt

annet!

Spørsmålet om hva som skal vernes

og inkluderes i kulturarven er stadig

aktuelt. Samfunnets historieproduksjon

er en kontinuerlig prosess. Selv om

verneperspektivet er blitt utvidet siden

kampen om Det engelske kvarter, er det

fortsatt relevant å stille spørsmål ved hva

som skal innlemmes i den samfunnsmessige

minneproduksjonen og hva som skal

utelukkes. Dette er ikke bare et spørsmål

om hva, men om hvorfor. Det er også et

spørsmål om hvilke og hvem sine historier

som skal dokumenteres og fortelles. Her

har museene og kulturminneforvaltningen

et stort ansvar.

Lars Emil Hansen, etnolog/kulturhistoriker

og konservator ved Oslo Museum,

avdeling Bymuseet.

Takk til Lars Roede for gjennomlesning

og nyttige kommentarer til artikkelen.

58


Noter

I

Oslo Byleksikon oppgis ”Det engelske kvarters

adresse å være Drammensveien 28-42. Jeg

har her også inkludert Drammensveien 26 og

26b i ”kvarteret”, da disse bygningene var en

del av det samme kvartalet (Drammensveien

– Observatoriegt – Solligt – Cort Adelers gt.)

og ble bygget i samme periode og stil, samt

var tegnet av samme arkitekt. Hele kvartalet

er også med på Bymuseets modell.

2 Nordhagen 2005[2003]: 231.

3 Collett 1893:331.

4 Collett 1893:331.

5 Myhre 1990, Kjeldstadli 1990, Indahl 1980.

6 Indahl 1980:176.

7 Myhre 1990, Indahl 1980.

8 Der ikke annet er angitt bygger bygningsbeskrivelsen

på branntakster, folketellinger,

beskrivelse av anlegget i Teknisk Ugeblad

1886, fotografier av anlegget i museets arkiv,

samt modellen av anlegget.

9 Røsoch 1953.

10 Due 1886.

11 Presentasjonen i Teknisk Ugeblad 1886.

12 Indahl 1980:132.

13 Teknisk Ugeblad 1886: 239.

14 Tschudi-Madsen 1981:43.

15 Due i Teknisk Ugeblad 16.12.1886: 239.

16 Due i Teknisk Ugeblad 16.12.1886:240.

17 Beskrivelsen av leilighetsstørrelsene bygger

på branntakster 1887-1923 og folketellingen

for 1901.

18 Bull 1961.

19 Kjeldstadli 1990.

20 Jf. Christensen 1995:222.

21 Frykman og Löfgren 1994[1979]: 108.

22 Frykman og Löfgren 1994[1979]:108.

23 Frykman og Löfgren 1994[1979].

24 Frykman og Löfgren 1994[1979]:104.

25 Frykman og Löfgren 1994[1979], Christensen

1995:223.

26 Folketellingen 1901.

27 Frykman og Löfgren 1994[1979]: 111.

28 Berner 1926.

29 Tschudi-Madsen 1981: 35f, Berner 1926.

30 Tschudi-Madsen 1981:35, Berner 1926.

31 Tschudi-Madsen 1981, Nordhagen 2003.

32 Aftenposten 16.03.1957, Aftenposten

18.02.1958, Aftenposten 12.06.1958.

33 Aftenposten 18.02.1958.

34 Dagbladet 17.10.1960.

35 Aftenposten 12.06.1958.

36 Referat fra møte i bystyret 22.juni 1961.

37 Referat fra møte i bystyret 22.juni 1961.

38 Dagbladet 12.06.1961, Arbeiderbladet

12.06.1961 Morgenbladet 07.03.1961.

39 Christensen 2007a, Christensen 2007b.

40 Benum 1990, Guttu 1999, Hansen 2004,

Christensen 2007a.

41 Aslaksby 1998:13.

42 Thue 1987.

43 Glambek 1995.

44 Backer 1925.

45 Christensen 1989, Christensen 2007b.

46 Østerberg 2001 [1999].

47 Christensen 2007:135.

48 Morgenbladet 30.07.1960, Dagbladet

17.10.1960, Dagbladet 12.01.1961.

49 Morgenbladet 30.07.1960.

50 Morgenbladet 30.07.1960, Dagbladet

17.10.1960.

51 Morgenbladet 30.07.1960.

52 Dagbladet17.10.1960.

53 Aftenposten 1961.

54 Opplysning fra dr. ing Lars Roede.

55 Uttalelse fra Den antikvariske bygningsnemnd

referert i saksdokumenter til bystyret, sak nr.

190/1961.

56 Aftenposten 08.11.1965.

57 Dagbladet 12.01.1961.

58 Christensen 2007b:102.

59 Se for eksempel. Roede 1979, Lidén 1991,

Hansen 2004, Christensen 2007b.

60 Thue 1987.

Kilder og litteratur:

Aslaksby, Truls 1998: Byestetikk i Oslo 1950-2000.

I. St. Hallvard 3/1998. Oslo.

Backer, Lars 1939 [1925]: Vor holdningsløse

arkitektur. I: Lars Backer. Arkitektens arbeider

omtalt i dagspressen og fagskrifter. Skisser,

utkast, byggverk. Oslo.

Benum, Edgeir 1994: Byråkratienes by. Oslo bys

historie, bd. 5. Oslo. Cappelen.

Berner, Carl 1926: Paul Due. I: Bull, Edv. og Jansen,

Einar (Red.) 1926: Norsk biografisk leksikon, bd.

3 Christiansen – Eyvind Urarhorn. Aschehoug

& co. Oslo.

Bull, Edvard 1961: Grünerløkka – beste østkant. I:

St. Hallvard. Oslo.

Christensen, Arne Lie 1995: Den norske byggeskikken.

Hus og bolig på landsbygda fra middelalder

til vår egen tid. Pax. Oslo.

59


Christensen, Arne Lie 1999: Murbyen. I: Christensen,

Arne Lie et. al (Red): Murbyen Kristiania

1850-1900. Spesialutgave av Fremtid for fortiden

3/4-1999. Fortidsminneforeningen Oslo og

Akershus. Oslo.

Christensen, Arne Lie 2007a: Karl Johans fasader.

Et kulturhistorisk nærbilde. Pax. Oslo.

Christensen, Arne Lie 2007b: Kampen om Karl

Johan. Om synet på kulturminner under modernismen.

I: Christensen, Arne Lie et. al (Red.):

Funkis! Funksjonalisme i Oslo og Akershus.

Spesialutgave av Fremtid for fortiden 3-4/2007.

Fortidsminneforeningen Oslo og Akershus.

Oslo.

Christensen, Lone Rabek 1989: Funksjonalismens

sociale program – et etnosentrisk selvbedrag I:

Holbæk, Bengt et. al (Red.)1989: Folk og kultur.

Foreningen Danmarks Folkeminder.

Collett, Alf 1893: Gamle Christiana-billeder. Cappelen.

Christiania.

Frykman og Löfgren 1994[1979]: Det kultiverte

mennesket. Pax. Oslo.

Glambek, Ingeborg 1995: Arkitektur og ideologi. I:

Nytt Norsk Tidsskrift 3/1995. Oslo.

Guttu, Jon 1999: Hvordan byfornyelsestanken

vokste fram. I: Christensen, Arne Lie et. Al (red.):

Murbyen Kristiania 1850-1900. Spesialutgave

av Fremtid for fortiden 3/4 -1999. Fortidsminneforeningen

Oslo og Akershus. Oslo.

Hansen, Lars Emil 2004: Bydelen som ”skiftet ham”.

Kulturhistoriske bilder av 1900-tallets Grünerløkka.

En studie av Grünerløkkas diskursive og

symbolske forvandling på 1900-tallet.

Hovedoppgave i etnologi, Institutt for kulturstudier,

UiO.

Indahl, Trond 1980: Christiania vokser: Victoria

Terrasse – en drøm om kosmopolitisk storby. I:

St. Hallvard, årg. 58, 1980.

Kjeldstadli, Knut 1990: Den delte byen. Oslo Bys

historie, bd. 4. Cappelen. Oslo.

Lidén, Hans-Emil 1991: Fra antikvitet til kulturminne.

Trekk av kulturminnevernets historie i Norge.

Universitetsforlaget. Oslo.

Myhre, Jan Eivind 1990: Hovedstaden Kristiania

1814-1900. Oslo bys historie, bd. 3. Cappelen.

Oslo.

Nordhagen. Per Jonas 2003: Borgarskapet sitt

hundreår. I: Brekke, Nils Georg et.al 2003: Norsk

arkitekturhistorie. Frå steinalder og bronselader

til det 21. hundreåret. Det Norske Samlaget.

Oslo.

Roede, Lars 1979: Restaurering og rehabilitering.

I: Fortidsminneforeningens årbok 1979. Fortidsminneforeningen.

Oslo.

Røsoch, Henry 1953: På vandring i Christiania.

Cappelen. Oslo.

Thue, Anniken 1987: ”Da antikken og rokokkoen

ble likeverdige”. En introduksjon til historismens

epoke. I: Thue, Anniken (Red.)1987: Plysj, palmer

og pomponger. En hyllest til historismens epoke.

Kunstindustrimuseet i Oslo. Oslo.

Tschudi-Madsen, Stephan 1981: Veien hjem. Norsk

arkitektur 1870-1914. I: Tschudi-Madsen, Stephan

et. al 1981: Nasjonal vekst. Norges kunsthistorie,

bd. 5. Gyldendal. Oslo.

Østerberg, Dag 2001[1999]: Det moderne. Et

essay om Vestens kultur 1740-2000. Gyldendal.

Oslo.

Arkivalia

Byarkivet i Oslo: Folketellingen 1901, Branntakster

Drammensveien 26-42, Aktstykker for Oslo

kommune 1961: Forhandlinger, referater og

dokumenter.

Oslo Museum, avdeling Bymuseet: Klipparkivet

og fotosamlingen. Oppslagsord ”Det engelske

kvarter”.

Riksantikvaren: Saksdokumenter og klipparkivet,

oppslagsord ”Drammensveien”.

60

More magazines by this user
Similar magazines