Nr. 3 - 2007 INNHOLD: Lars Emil Hansen 800-tallets ... - Oslo Museum

oslomuseum.no

Nr. 3 - 2007 INNHOLD: Lars Emil Hansen 800-tallets ... - Oslo Museum

Nr. 3 - 2007

UTGITT AV OSLO MUSEUM, Bymuseet

FROGNERVEIEN 67

POSTBOKS 3078 ELISENBERG

0207 OSLO. TLF: 23 28 41 70

E-post: post.bymuseet@oslomuseum.no

Hjemmeside: www.oslobymuseum.no

REDAKTØR:

Anne Birgit Gran Lindaas

I REDAKSJONEN:

Hans Philip Einarsen

Vegard Skuseth

Knut Sprauten

FOTOBEHANDLING: Rune Aakvik

UTFORMING: Terje Abrahamsen

INNHOLD:

Lars Emil Hansen

1800-tallets offentlige bypark:

rekreasjon, underholdning og

dannelse

side 2

Jan Carlsen

Fjordbyminner og byfornyelse

side 18

Leif Gjerland

En Oslofjord i glede og fritid

Basert på boken ”Oslos øyrike,

før og nå”

side 28

Jorunn Sanstøl

Kunstutstilling ”Window dressing”

på Bymuseet

side 44

Utstillingen ”Den gode starten”

Aline Spedbarnsenter 100 år

side 46

Det er sommer og i dette nummeret møter

du Oslo som fjordby og en grønn by.

Nærheten til fjorden og de grønne parkene

i byen er ressurser for befolkningen.

Men er adkomsten og utsynet til fjorden

slik vi ønsker

Har byutviklingen vært slik at en sammenheng

mellom by og fjord er tatt vare på

Oslofjorden og øyene i fjorden har vært,

og er, en kilde til rekreasjon og glede for

mange.

De vakre parkene i byen vår har en lang

historie, la oss håpe vi får beholde dem

som de nødvendige og viktige grønne

lungene de er.

God sommer!


1800-tallets offentlige bypark:

rekreasjon, underholdning og

dannelse 1

Lars Emil Hansen

St. Hanshaugen fortjener […] i fuldeste Maal hva som er ofret på

den; thi der er ikke mange hovedsteder, som i Nærheten af Byens

Centrum kan opvise en ophøiet Plads med et saadant Panorama

over et storartet Landskab, som Christiania kan det fra denne

Høide. Tidligere havde man ikke Øiet aabent for, hva der her i

den frie Natur uden urimelige bekostninger kunde utrettes for at

glæde og forædle den store Mængde, og de Mænd af vor Samtid,

som har havt Syn for dette og bidraget til at forvandle det nøgne

Bjerg til et frodig Lystanlæg, har gjort en Gjerning, hvoraf baade

de og Byen kan være stolte. 2


Med stolthet beskriver samtidsvitnet og

byhistorikeren Alf Collett St. Hanshaugen

i 1893. Parken var en attraksjon med sin

gode utsikt over byen og det omliggende

landskapet, og hadde i tillegg kvaliteter

som lystanlegg og dannelsesarena. St.

Hanshaugen ble påbegynt beplantet i

1855, og var det første store parkprosjektet

i Christiania på 1800-tallet, men langt fra

det eneste. De fleste av Oslos parker ble

anlagt i dette hundreåret. Sammen med

de nye gatene, murgårdene, kirkene, jernbanestasjonene

og hospitalene, var de en

viktig del av det nye bybildet og en del av

storbyen Christiania. I denne artikkelen vil

jeg se nærmere på 1800-tallets byparker.

Hva slags parker var det snakk om Og

hvilke ideer og motiver lå bak de mange

parkanleggene

Den offentlige byparken

Byparken – slik vi tenker på den i dag

– er et større eller mindre beplantet grøntområde

i bysentrum som teoretisk sett er


Foto: Anders B. Wilse, 1903/Oslo Museum, Bymuseet

Stensparken ble opparbeidet mellom 1890 og 1900 med midler fra Brændevinssamlaget.

Videre opparbeidelse fulgte på 1930- og 1940-tallet, og parken stod ferdig i 1943. da

hadde den blitt utstyrt med fontene med belysning og lekeplasser med vannbasseng,

karuseller, lekeskur i funkisstil og barneurinaler. Fotografens ståsted er spiret på

Fagerborg kirke.

tilgjengelig for alle. Her kan man spasere,

se på planter og fugler, lufte hunden, la

barna leke, sole seg, spille ball og sette seg

ned med mat og drikke – bare for å nevne

noen aktiviteter. Denne typen bypark, som

er anlagt for allmennhetens bruk, er et

moderne fenomen, og et produkt av 1800-

tallets borgerlige samfunnsideologi.

Den første offentlige byparken var

Englischer Garten i München, som ble

anlagt 1789. Først på 1800-tallet spredte

ideene om parker som et tilbud til hele

bybefolkningen seg over store deler av

Europa, og offentlige parker ble opparbeidet

i større utstrekning. 3 Dette betyr

likevel ikke at det ikke fantes parker i

byene før 1800. Forskjellen var at de

tidligere parkene var anlagt av private til

eget bruk og ofte var knyttet til kongelige

og adelige residenser. Det er også i

disse private parkanleggene at vi finner

forløperne til 1800-tallets offentlige

parker. Flere av de kongelige parkene

var i løpet av 1600- og 1700-tallet blitt


åpnet for en større allmennhet. Karl I

åpnet Hyde Park for Londons beboere i

1635, og byborgerne i Berlin fikk tilgang

til Tiergarten i 1649.

Paralleller til denne utviklingen

fantes også i 1700-tallets Christiania.

Her fantes riktignok ennå ikke noe slott,

hvis park kunne åpnes for bredere grupper

av byborgere. Men flere velstående

byborgere hadde større hager formet

etter kontinentale forbilder, som nå ble

åpnet for promenader, som det het i

tidens språkbruk. Dette gjaldt blant annet

Anker-familiens berømte hageanlegg,

Palèhagen, som lå ned mot Bjørvika, i

området mellom ”Plata” og Oslo S. Ved

løkken Munkedammen fantes det også

en åpen hage med kryssende alléer, en

stor oppdemmet sjø og en holme med

en vakker to-etasjers paviljong. Deler av

Akershus festning ble også beplantet og

gjort tilgjengelig for bybefolkningen på

1770-tallet. Ingen av disse parkene eller

hagene kan likevel sies å være offentlige

parker. I motsetning til disse parkene

som i utgangspunktet er private, er den

offentlige byparken anlagt for å være

tilgjengelig for alle i bysamfunnet, ikke

bare bestemte personer eller grupper. 4

Samtidig ble de offentlige parkene innredet

på en annen måte enn de private

hagene og de adelige parkene, ettersom

de skulle dekke andre behov. 5

Først i 1805-1806 fikk Christiania

en egen park anlagt for bybefolkningen.

Det var den såkalte ”Grønningen” eller

Esplanaden, eller Børsparken som den

kalles i dag, og som lå der hvor Oslo Børs

ble bygget i 1826. Den store perioden

for parkanleggelser i Christiania var i

siste halvdel av 1800-tallet og begynnelsen

av 1900-tallet. Da ble en rekke av

dagens mest attraktive og brukte parker

opparbeidet 6 : Studenterlunden (1837), St.

Hanshaugen (1855), Birkelunden (1860-

årene), Schous plass (1880-årene), Olaf

Ryes plass (1890-årene), Kampen park

(1890-årene), Stensparken (1890-årene),

Vålerenga park (1903-1916), Grønlands

Park (1916-1917) og Torshovparken

(1920-årene). I tillegg kjøpte kommunen i

1896 Frogner hovedgård og utviklet over

flere tiår hovedgårdens parkanlegg og

eiendom til en stor og omfattende bypark.

Initiativet til og finansieringen av parkene

kom fra flere kilder, som privatpersoner,

offentlige myndigheter, foreninger og

selskaper som Selskabet for Christiania

Byes Vel.

Forskjønnelse av byrommet

På 1800-tallet ønsket mange å forskjønne

byene, og byparkene ble et vesentlig

element i byenes estetiske oppgradering.

I samtidens debatter ble det hevdet at

beplantning og hager kunne gjøre byene

mer attraktive, både for turister og andre.

Parkene ville ha positiv innvirkning på

de besøkende. Ved å anlegge en park i en

bydel eller i et bestemt område av byen,

kunne man også bidra til å øke stedets status.

Flere av 1800-tallets parkanleggelser

i Oslo har hatt en slik estetetisk og representativ

funksjon. Jeg tenker blant annet

på opparbeidingen av Studenterlunden

og området foran Stortinget. Dette store


Ukjent fotograf, ca 1880/Oslo Museum, Bymuseet

Eidsvolds plass ble opparbeidet til park i 1840-årene av huseierne i Karl Johans gate,

som ikke ønsket bebyggelse på motstående side av gaten. I 1858 ble området overdratt

til staten under forutsetning av at den ikke skulle bebygges uten samtlige gårdeieres

samtykke.

grøntområdet var egentlig tiltenkt å være

tomt for nye bygårder, men ble kjøpt opp

av gårdeierne i Karl Johans gate og opparbeidet

til park. Opparbeidingen bidro

både til å forskjønne byens sentrum og

til å heve attraktiviteten til borgerskapets

leiligheter i Karl Johans gate.

De mange postkortene og prospektene

fra samtiden med nettopp Studenterlunden

– men også andre av byens

parkområder – som motiv, viser tydelig

hvordan parkene ble oppfattet som byens

mest representative områder 7 . I løpet av

1800-tallet ble byparken etablert som en

av de komponentene som utgjorde den

moderne storbyens landskap og et middel

for å gjøre byen attraktiv og representativ.

Den ble også en viktig arena for byens

sosiale og kulturelle liv.

Borgerlig offentlighet

1800-tallet var en periode preget av omfattende

samfunnsendringer på en rekke

områder. 8 Den tradisjonelle samfunnsstrukturen

med stender ble avløst av

klassesamfunnet. Borgerskapet tok fra


Postkort fra J.H. Küenholdt, ca 1920/Oslo Museum, Bymuseet

Kampen park, opparbeidet 1888-1895. Statuen Svømmeren av Anders Svor kom til i

1913. Parkene ble hevdet å være spesielt viktige i arbeiderstrøkene, der de skulle tilføre

luft og grønt i ellers tette bystrukturer. I tillegg mente man at de vakre beplantningene og

skulpturene ville bidra til arbeiderbefolkningens dannelse og moralske utvikling.

begynnelsen av 1800-tallet innflytelse

over utviklingen i byene og samfunnet

ellers, både politisk, økonomisk og kulturelt.

Opprinnelig hadde borgerskapet

vært den gruppen av byborgere som

hadde hatt rettigheter til å drive handel og

håndverk i byene. I løpet av 1800-tallet

fikk begrepet nytt og utvidet innhold, og

betegnet nå en bredere samfunnsgruppe

med forankring i handel, industri, høyere

tjensteyting, undervisning, forskning,

vitenskap og kulturliv. Borgerskapets

innflytelse i det offentlige rom kom til

syne på en rekke områder. Det var de som

dominerte kunstforeninger, jaktselskaper,

veldedige foreninger, opplysningsselskaper,

selskapsklubber etc., og det var

også denne samfunnsgruppen som preget

den offentlige debatten.

Den nye borgerlige offentligheten

som brøt gjennom på 1800-tallet, hadde

basis i opplysningstidens idealer om å

demokratisere og å spre kunnskap. Som

idéhistorikeren Britta Brenna skriver,

”kilte den borgerlige offentligheten seg

inn mellom adelens teatrale ekstravaganse

og massenes pøbelaktige markedsløyer”,

og skapte nye kulturelle rom, der den


orgerlige kulturen kunne utspilles og

praktiseres. 9 Dette var rom som teatre,

kafeer, museer, zoologiske og botaniske

hager, klasserom og utstillingsrom.

Den offentlige byparken var også en del

av denne kulturen, og et slikt ”rom”.

Byparkene var med sine grusganger for

promenader, benker, restauranter og andre

serveringssteder, musikkpaviljonger,

fugledammer og innhegnede dyr som

skapt for å fylle denne rollen. Her kunne

både kulturen iscenesettes og de borgerlige

familieverdiene dyrkes. Samtidig la

parkene til rette for læring og moralsk

oppdragelse.

Levende utstillinger

Hva kunne man så lære av parkbesøket

Tilbake til middelalderen var det blitt

anlagt botaniske hager tilknyttet lærestedene.

Disse skulle være steder hvor

vitenskapsmenn, studenter og andre som

interesserte seg for botanikk skulle få ny

plantekunnskap. På 1800-tallet ble også

de offentlige parkene tenkt som steder

for læring. De parkbesøkende skulle

både få kunnskap om blomstene, buskene

og trærne i parken og verdensdelene de

kom fra. Med den oversjøiske handelens

ekspansjon på 1800-tallet, ble nye vekster

innført i parkene. Det gjorde at parkbesøket

kunne arte seg nærmest som en

geografitime. Gjennom å studere de nye

plantene kunne barn og foreldre diskutere

og lære både om vekstene og de fremmede

landene der de hørte hjemme.

I et lærings- og dannelsesperspektiv

blir også andre elementer i parkene interessante.

I parkene fantes – og finnes

fortsatt – ofte monumenter over berømte

personer, statuer av helteskikkelser eller

mytologiske figurer. Disse er vakre å se

på, men har også hatt en funksjon som

”læremidler”: De skulle gi kunnskap

om historie og viktige vitenskapsmenn,

oppdagere, militære helter eller samfunnsbyggere.

De formidlet dermed både

historie- og samfunnskunnskap, men også

idealer og moralske forbilder. 10

Som læringsarena kan parkene på

mange måter sammenliknes med museene

som ble etablert som samfunnsinstitusjoner

i samme periode, derfor også

overskriften ”levende utstillinger”. Som

ved museumsbesøket, skulle parkbesøket

både ha en sosial rolle og en dannende

funksjon. Både parkene, museene og de

mange utstillingene som ble holdt i denne

perioden var tuftet på det pedagogiske

prinsippet som kalles anskuelsesundervisning.

Dette prinsippet, som også var

dominerende i skolen langt inn på 1900-

tallet, tok utgangspunkt i at man lærer

ved å se og gjennom direkte møter med

tingene. I museene møtte man gjenstander

og malerier, i parkene fikk man se trær,

busker, blomster og ulike monumenter

på nært hold. Møtene skulle anspore til

nysgjerrighet, fascinasjon og interesse

for tingene, og derigjennom kunnskapstilegnelse.

Estetisk og moralsk oppdragelse

I tillegg til den konkrete kunnskapstilegnelsen,

skulle parkbesøket bidra til estetisk

og moralsk oppdragelse. Regler som at det


Ukjent fotograf, ca 1895/Oslo Museum, Bymuseet

St. Hanshaugen representerer på mange måter idealtypen av 1800-tallets offentlige park:

Her var både natur som plener, trær og planter, restauranter og paviljong til fornøyelser,

grusganger til mosjon og dam med fugleliv til barnas glede. Legg merke til gjerdene

rundt plenen og skiltene som forbyr de besøkende å tråkke på plenene.

ikke var lov å tråkke på plenene (gresset

var tydelig atskilt fra grusgangene med

lave stakittgjerder) eller plukke blomstene,

og strenge vakter som så til at reglene

ble overholdt, skulle formidle dyder som

respekt, lydighet og disiplin – sentrale

verdier i den borgerlige kulturen. Det

ble også framholdt at det å ferdes i vakre

omgivelser i seg selv var karakterdannende

og moralsk oppbyggende. Troen på

det skjønnes betydning for å skape gode

samfunnsborgere var utbredt blant 1800-

tallets borgerskap. Det estetiske ble sett

på som nært forbundet med det moralske,

den som kunne skille mellom stygt og

pent på det estetiske feltet, var også godt

rustet til å skille mellom rett og galt på det

moralske området. 11 De ulike elementene

ved parken, både innholdsdimensjonene

og de estetiske dimensjonene, kan dermed

sies å ha inngått i et opplysnings- og dannelsesprosjekt

som stod sentralt i 1800-

tallets borgerlige kultur. Disse verdiene

skulle også overføres til arbeiderklassen,


Ukjent fotograf, 1933/Oslo Museum, Bymuseet

Kaktusbed på St. Hanshaugen, 1930-tallet. Eksotiske vekster var en viktig del av

plantetilfanget og attraksjonene i parkene.

som skulle oppdras i borgerskapets bilde.

Ved å se på noe vakkert ville arbeiderne,

slik botanikkprofessor og høyrepolitiker

Nordal Wille uttrykte det ” faa sin

skjønnhetssans paavirket; de vilde bli mer

civilicerede, mer dannede ….” 12

Eksemplet St. Hanshaugen 13

Som nevnt innledningsvis var St. Hanshaugen

byens store parksatsing på midten

av 1800-tallet. Den tidligere avfallsplassen

og ubebygde fjellknausen ble i løpet

av noen tiår forvandlet til en rekreativ

oase for bybefolkningen. Prosjektet ble

startet av eieren av Lovisenberg, banksjef

F. H Frölich, som påbegynte beplantningen.

Noen år senere, i 1865, engasjerte

Christiania Byes Vel seg i opparbeidelsen

og plantet 1275 trær. Kort etter overtok

kommunen ansvaret, og videre opparbeidelse

og beplantning fulgte på 1870- og

1880-tallet.

St. Hanshaugen ble utformet som

en romantisk landskapspark i tråd med


Foto: Mittet, ca 1915/Oslo Museum, Bymuseet

Fugledammene var viktige attraksjoner i 1800-tallsparkene, ikke minst til glede for

barna. Dammene skulle videre bidra til forskjønnelse og variasjon i parklandskapet.

tidens europeiske parkanleggelser. Forbildet

kan ha vært Buttes-Chaumont i

Paris, som hadde samme type landskap

før området ble opparbeidet til park, og

som ga inspirasjon til mange europeiske

parker på 1800-tallet. Den romantiske

landskapsparken skulle illudere et naturlig

landskap med høyder og siktepunkter,

sletter, bakker, bekker, dammer, trær og

busker som fikk utfolde seg fritt. Komposisjonen

av vekstene skulle sørge for

lys- og skyggeeffekter. Grusstier slynget

seg mellom de ulike elementene og bandt

de forskjellige delene av parken sammen.

Stiene skulle føre de besøkende mellom

vekstene til utsiktspunktene og de

andre attraksjonene. Attraksjonene var

en viktig del av parken. I følge tidens

ledende parkteoretikere skulle parkene by

de besøkende på ulike opplevelser som

utsikter over omgivelser og bygninger,

skiftende beplantning, skulpturer og dyr,

for å nevne noen eksempler. St. Hanshaugen

passer godt inn i dette bildet.

Terrenget er kupert og stiene fører de

besøkende opp til et klart definert utsiktspunkt

med utsyn over byen og fjorden.

På toppen finnes også vannreservoar

og oppsynsmannsbolig. Fra øvre del av

parken er det anlagt en kunstig bekk ned

10


til en svanedam – en av attraksjonene

i parken. Busker og trær har fått vokse

fritt, og gir spennende lys og skygge

virkninger, og ikke minst svalende skygge

på varme sommerdager. Trærne og

plantene avskjermer parken, og bidrar

med sitt mangfold og fargespekter til

å gi varierte opplevelser av parken. I

tillegg til norske, europeiske og nordamerikanske

vekster, ble det sommerstid

satt ut eksotiske planter som kaktuser og

palmer i parken.

Ved siden av utsiktspunktene og vekstene

fantes det en rekke andre attraksjoner

i parken. Det var to restauranter

i dragestil, grotter under restaurantene,

musikkpaviljong, svanedam og i årene

før første verdenskrig også flere dyr – et

bur med to bjørner, et menasjeri, påfugler

og andre dyr. Dyrene fascinerte kanskje

særlig barna, men var nok også til glede

for andre parkbrukere.

Luft, sol og grønt

Luft, sol og grønt var mellomkrigstidens

mantra for arkitekter, helsepersonell og

byplanleggere. Men allerede på 1800-tallet

ble byboerenes behov for disse kvalitetene

trukket fram i debattene om byens

utvikling. Industrialiseringen og den raske

byveksten på 1800-tallet hadde skapt

mange dårlige og usunne bydeler preget

av forurensing, sykdom, små leiligheter,

mørke gater og trange gårdsrom – spesielt

i byens arbeiderstrøk. I disse områdene ble

parkene fremhevet som særdeles viktige

ledd i arbeidet med å bedre arbeiderklassens

livsbetingelser. Parkene ble hevdet å

skape sunnere bymiljøer med friskere luft,

som kunne bedre hygienen og helseforholdene.

Det ble også argumentert for at

parkene kunne være sosiale møtesteder,

og at de kunne ha oppdragende effekter

på arbeiderbefolkningen. Flere i samtiden

mente at parkene kunne holde arbeiderne

borte fra drikk og kneipeliv, og bidra til

å fylle livene deres med mer ”oppbyggelig”

innhold.

I Christiania ble det lagt stor vekt på å

opparbeide grøntarealer i eller i nærheten

av arbeiderklassens bosteder. Arbeiderbydelen

Grünerløkka fikk hele tre plasser

og parkdannelser – Schous plass, Olaf

Ryes plass og Birkelunden. Lenger øst i

byen ble Kampen park og Vålerenga park

opparbeidet for arbeiderbefolkningen i

disse områdene.

Parkene på Grünerløkka ble utformet

som grønne kvartaler og innpasset i

bydelens kvartalsstruktur. Denne parkformen

var tydelig inspirert av de ”grønne

squares” i Paris. 14

I tillegg til parkområder i bydelene

kjøpte kommunen i 1880-årene Ekebergområdet,

nettopp med begrunnelse

i at byens befolkning hadde behov for

grøntområder der de ”kan søge hen for

at nyde frisk Luft og finde Adspredelse i

en smuk Natur”. 15

Fra privat til offentlig oppgave

På 1800-tallet var det stort sett private

aktører og selskaper som stod for

opparbeidelsen og beplantningen

av Christianias parkområder. Både

Grønningen og St. Hanshaugen ble

11


Foto: Mittet, ca 1930/Oslo Museum, Bymuseet

Birkelunden er den største av de tre parkene som er innlagt i byplanen på Grünerløkka.

Bildet viser yrende barneliv og stor aktivitet på parkens lekeplass. Barnas rolle ble

tillagt stor vekt i tiden etter første verdenskrig, og mellom 1916 og 1948 ble det anlagt

33 lekeplasser i byens parker.

beplantet av Selskabet for Christiania

Byes Vel, og grunneier Thorvald Meyer

stod for opparbeidelsen av Birkelunden.

Etter hvert tok kommunen over ansvaret

for parkene og opparbeidet også nye

parkanlegg. Bakgrunnen for kommunens

parkengasjement var erkjennelsen av

at byen var usunn og trangbodd, og at

parkene ville bidra til å bedre forholdene. 16

I 1916 fikk kommunen en egen instans

som skulle forvalte parkene, Parkvesenet,

med Marius Røhne som bygartner. Røhne

ønsket en aktiv parkpolitikk og parkene

måtte sees som en del av den generelle

byutviklingen.

I mellomkrigstiden vant nye idealer

innpass i parkplanleggingen, både i USA,

Europa og her hjemme. Hensynet til barna

og barnas lek veide nå tyngre enn før, og

lekeplasser ble tillagt stor vekt i tillegg til

de tradisjonelle parkelementene. Samtidig

kom det et nytt syn på parkenes utforming.

Gjerdene som før hadde omkranset

gressplenen i parkene skulle fjernes. ”Se,

men ikke røre” – holdningen skulle erstattes

av bruksplener. En viktig pådriver

12


Foto: Mittet, ca 1930/Oslo Museum, Bymuseet

Olaf Ryes plass. Parkene bestod av ulike elemnter som gressplener, trær, busker,

blomsterbed og beplantninger samt grusganger. De ulike elementene var tiltenkt

forskjellige funksjoner som skulle utfylle hverandre gjennom parkbesøket.

for parkens viktighet og hensynet til

barna, var sosialdemokraten og læreren

Fernanda Nissen som ble byens første

formann i parkutvalget. Røhne og Nissen

fikk gjennomført en aktiv parkpolitikk,

og ikke minst en storstilt anleggelse av

lekeplasser. Mellom 1916 og 1948 ble

det anlagt 33 lekeplasser i byens parker.

Lekeplassene var yndede aktivitetssteder

både sommer- og vinterstid. Om vinteren

ble mange av dem også islagt – til glede

for barn i alle aldre.

Byparkens rette og vrange

I kulturhistoriske beskrivelser av byparkene

er det som oftest de representative

og estetiske aspektene som fremheves.

Jeg har her forsøkt å tilføre en annen

kulturell dimensjon, ved å løfte fram

noen aspekter ved den idé- og verdimessige

sammenhengen parkene inngikk i.

En ytterligere dimensjon ved parkene

– som det hadde vært interessant å se

nærmere på, men som det foreløpig finnes

lite materiale om er parkens ”vrange” /

”nattside” eller utilsiktede bruk. Parkene

13


har opp gjennom historien ikke bare vært

forlystelsessteder i tradisjonell forstand,

men har også vært kjent – og fryktet – for

mer lysskye virksomheter. Mange har fått

14

det rådet at man ikke skal ferdes i parkene

på kveldstid, etter som de da preges av

andre aktiviteter enn barns lek og voksnes

promenader. Parkene er langt tilbake


Postkort fra J.H. Küenholdt, 1930-årene/Oslo Museum, Bymuseet

Under utbyggingen av

Torshovområdet, ble et

større areal reservert til

park, Torshovparken.

Parken ble offisielt åpnet

i 1931. Parkplanen ble

utarbeidet av Marius

Røhne, byens første

bygartner. I motsetning

til de mer romantiske

1800-tallsparkene, var

denne holdt i et stramt

formspråk med store åpne

plasser.

også kjent som samlingssteder for ulike

typer rusmisbrukere, som steder hvor

prostituerte har tatt med seg sine kunder

– eller omvendt – og som sjekkesteder

for homofile menn. Også disse mindre

representative aktivitetene er en del av

parkens kulturhistorie.

15


Foto: Ottar Gladtvet, 1958/Oslo Museum, Bymuseet

Byste av Eilert Sundt (1817-1875) reist 1872 på Olaf Ryes plass. Sundt var utdannet

teolog, men regnes som den norske sosiologien og etnologiens far. Byster av forskere,

vitenskapsmenn, kunstnere, nasjonalhelter og mytiske skikkelser var et vanlig innslag i

parkene. De var både kunstobjekter og kilder til kunnskap om viktige personer.

Grønne kulturminner

Byparkene var et av de nye elementene

som satte sitt preg på de større byene på

1800-tallet. Motivene for anleggelsene

av parkene var sammensatte og handlet

både om representativitet og forskjønnelse

av byrommet, om borgerskapets

behov for nye møtesteder, om utvikling

av helsebringende og rekreative arealer

i arbeiderstrøkene, og om dannelse og

moral. For å nå disse visjonene ble parkene

utstyrt med bestemte elementer som stier/

grusganger, dammer, blomster, planter

og trær, serveringssteder, statuer og

musikkpaviljonger som på hver sin måte

skulle bidra til å danne samfunnsborgerne.

Byparkene må dermed betraktes som

viktige bidragsytere i 1800-tallets sosiale

og kulturelle modernitetsprosjekt. På den

måten blir parkene ikke bare viktige som

urbane rekreasjonsområder, men som

grønne kulturminner. De er materielle

avtrykk av en tids byplanlegging og

samfunnssyn og monumenter over en

periodes måte å tenke om by og natur

på.

Lars Emil Hansen er etnolog og

konservator ved Oslo Museum.

16


Kilder og litteratur

Blichner, Bente, Bruun Magne og Jørgensen, Karsten

1993: Byparkene - en del av kulturlandskapet. I:

Norveg. Tidsskrift for etnologi og folkloristikk

1993:1.Oslo.

Brenna, Brita 2003: Verdensutstillinger: Å se er

og lære. I: Amundsen, Arne Bugge og Brenna,

Brita (red.); Museer i fortid og nåtid. Essays i

museumskunnskap. Oslo.

Brøten, Morten 2006: Kampen park. ”En sjelden

smuk Udsigt”. I: Tobias 2-3/2006. Tidsskrift for

arkiv og oslohistorie. Oslo Byarkiv.

Chadwick, Gorge F 1966: The Park and the Town.

The public landscape in the 19 th and the 20 th

centuries. New york. York.

Collett, Alf 1893: Gamle Christianiabilleder.

Kristiania.

Eike, Øistein 2006: Oslos byparker. I: Tobias 2-

3/2006. Tidsskrift for arkiv og oslohistorie. Oslo

Byarkiv.

Glambek, Ingeborg 2003: Kunstindutrimuseer. Opprettelse

og opprinnelig formål. I: Amundsen, Arne

Bugge og Brenna, Brita (red.); Museer i fortid og

nåtid. Essays i museumskunnskap. Oslo.

Hansen, Lars Emil 2004: 1800-tallets offentlige park:

ideologi, estetikk, bruk. Prøveforelsning i etnologi

for graden cand. philiol. Institutt for kulturstudier,

Universitetet i Oslo. Upublisert.

Hansen, Lars Emil 2006: St. Hanshaugen – et

eksempel på 1800-tallets offentlige park, I Fremtid

for fortiden 3/4-2005. Fortidsminneforeningen

Oslo og Akershus.

Hennbo, Dieter 1974: Der Stadpark. I: Die

Deutsche Stadt im 19. Jahrhundert. Stadtbauung

und Baugestaltung im industriellen Zeitalter.

München.

Kjeldstadli, Knut 1995: Fernanda Nissens parkteori

– et sosialestetisk evangelium. I: Kjeldstadli, Knut

og Myhre, Jan Eivind (red); Oslo – Spenningens

by. Oslohistorie. Oslo.

Nissen, Fernanda 1918: Byen og parkene. I: Fett,

Harry et. al (red.); Kristiania. Kristiania.

Nolin, Catharina 1999: Till stadsbornas nytta och

förlustande. Den offentliga parken i Sverige under

1800-talet. Stockholm.

Noter

Artikkelenerenomarbeidetversjonavforfatterens

er en av prøveforelesning i etnologi for graden cand. philol:

1800-tallets offentlige park: ideologi, estetikk,

bruk. Institutt for kulturstudier, Universitetet i

Oslo, 2004. Upublisert.

Deler av teksten har tidligere vært publisert i Fremtid

for fortiden under tittelen: St. Hanshaugen – et

eksempel på 1800-tallets offentlige park.

2 Collett 893: 1893: 302.

3 Den historiske fermstillingen bygger på Nolin

1999, Chadwick 1966, Blichner, Bruun og Jørgensen

1993.

4 Jf. Nolin 999. 1999.

5 Hennbo 974. 1974.

6 Årstallet rstallet for parkopparbeidelsene er hentet fra

Oslo Byleksikon 2000.

7 Bymuseet har en rekke postkort og fotografier fra

perioden 1890-1930 som viser byens parkområder.

Bildene er tatt av anerkjente fotografer og firmaer

som Wilse og Mittet.

8 Avsnittet bygger på Nolin 999, 1999, Brenna 2003.

9 Brenna 2003.

10 Nolin 999. 1999.

Jf. Glambek 2003.Glambek skriver om

kunstindustrimuseenes funksjon og 1800-tallets

estetiske ideologi i den forbindelse. Dette har

klar over-føringsverdi til borgerskapets syn på

parkene.

12 Uttalelse i bystyredebatt 92 1912 ang. plassering

av statue i Kampen park. Sitert etter Brøten

2006:56

13 Beskrivelsen baserer seg på Oslo Byleksikon

2000 og egen analyse av fotografier i museets

samling.

14 Blichner, Bruun og Jørgensen 993. 1993.

15 Sitert etter Eike 2006: 6.

17


Fjordbyminner og byfornyelse

Jan Carlsen

Det er kun femogtyve år siden Selskabet

for Oslo Byes Vel (OBV), i samarbeid med

kommunen og en rekke fagorganisasjoner,

utlyste den nordiske idékonkurransen

”Byen og fjorden – Oslo år 2000”. Men

vår kollektive hukommelse er kort; det er

få av hovedstadens innbyggere som i dag

er i stand til å minnes de forventningsfulle

arkitektoniske og urbane visjoner som den

gang ble forespeilet.

Konkurransen ble entusiastisk lansert

ombord på S/S Børøysund i september

1982, og juryens bedømmelse var signert

i april 1983. ”Oslo har sjansen til å

bli en gladere by”, het det optimistisk i

konkurranseprogrammet, trykket i OBVs

tidsskrift St. Hallvard 1-2/1983 sammen

med vurderingene av de 178 innsendte

utkastene. ”Oslo kan rehabilitere seg som

en by med en attraktiv sjøside. Nye muligheter

åpner seg. Konkurransen handler

om å ta vare på og utnytte mulighetene.”

Og den overordnede målsettingen var å

skape en frigjort fjordby, omsider tilgjengelig

for alle.

Holdningen til denne tevling var faglig

offensiv og demokratisk; man ville ”få

i gang en konstruktiv offentlig debatt,

skape interesse og engasjement blant

byens befolkning og sikre at den politiske

beslutningsprosess har et så bredt og perspektivrikt

utgangspunkt som mulig”.

Men én urovekkende setning, som vi

skal komme tilbake til, ser vi i ettertid

var et varsel om motstridende interesser

og syn: ”Grunneieren ønsker en rask

utbygging.” Her dreide det seg om Akergruppen,

eieren av verftet Nyland Vest

(tidligere Akers mek. Verksted), nedlagt

i l981, beliggende på et areal som kun var

en liten del av det enorme havneområdet

konkurransen omfattet: Nå i 2007 vet vi

at dette hastverk førte til utbyggingen av

Aker Brygge i perioden 1984-90 i regi

18


Foto: Mittet, ca 1955/oslo museum, bymuseet

Sjømannsskolen med Vippetangen på den andre siden av Bjørvika.

av Aker Eiendom AS og fullført i 1998.

Meningene om Aker Brygge er mildt

sagt delte, men et sjøsidestrøk ”for alle”

– med tanke på boligprisene og leiekostnadene

for forretninger og kontorer og

serveringssteder – kan man ikke påstå

at det ble.

Imponerende faglig spennvidde

Idékonkurransen var lagt opp på tre nivåer:

Del 1, kalt Generalplanen, strakk seg fra

Hjortnes i vest til Ormsund i øst og skulle

”gjøre Oslos sjøside mer tilgjengelig og

attraktiv for folk flest”. En kombinasjon

mellom maritim byfornyelse – inkludert

boliger og næring - og modernisering av

havnevirksomheten inngikk i oppgaven,

bl.a. anløpene for passasjer- og bilfergene.

En intim kontakt mellom sentrum og

fjorden var en innlysende forutsetning.

Problemstillingene for Filipstad og Bjørvika

var relativt åpne.

Del 2 ba om en plan for Vestbanen-

Nyland Vest i og med at Vestbanestasjonen

skulle nedlegges ca. 1990, når Oslo Sentralstasjon

var forventet realisert, samt

tanker om Tjuvholmens utnyttelse.

Og del 3 var en åpen konkurranse der

19


Aker mekaniske verksted.

foto: ferdinand elster, 1942/oslo museum, bymuseet

deltakerne kunne komme med konsepter

og innfall uten fastlagte kriterier. Implisitt

i programmets tre partier var det et premiss

at man ønsket en bilfri Rådhusplass, i og

med at den s.k. Grunnlinjen skulle lede

bilene underjordisk gjennom sentrum.

Prosjektene viser ”en imponerende

faglig spennvidde, fra den vidtfavnende

visjonære idé til den nøkterne realisme”,

kunne konkurransejuryen fornøyd konstatere.

I tillegg til boliger og næringslokaler

rommet utkastene virksomheter som

parker og promenader, fornøyelsesanlegg,

aktivitetssenter for barn, kulturinstitusjoner,

akvarium, hotell- og kongressenter

m.m. Og konklusjonen var: ”Juryen anbefaler

at konkurranseinnbyderen stiller

materialet til rådighet for byens myndigheter

og fremtidige utbyggere som

grunnlag for videre planlegging.”

Men før vi presenterer de tre vinnerutkastene,

som alle snart skulle vise seg å

havne i papirkurven, er det på sin plass å

gi et kortfattet riss av den ”innestengte”

fjordbyens tragiske historie gjennom omlag

150 år. OBV-konkurransen oppsto jo

ikke i et vakuum. I likhet med utallige andre

tradisjonsrike industri- og havnebyer i

20


Havnelageret.

foto: bjørn winsnes, ca 1950/oslo museum, bymuseet

Europa og USA var Oslo blitt akterutseilt

på en rekke felt i samfunnsutviklingen.

Den norske hovedstaden anno 80-tallet

var overmoden for byfornyelse.

”Berlinmurer” langs sjøsidene

”Byen som mistet sin fjord – og sine

elver”, het en serie kritiske, vemodige

radiokåserier jeg holdt i NRK for noen år

siden. Med denne tittel siktet jeg først og

fremst til den føljetong av transportårer

som har skapt sperrer mellom land og

vann, fra jernbanen fra Oslo til Eidsvoll

i 1854 og dens avlegger Østfoldbanen i

1879-82, etter Vestbanestasjonens (Sørlandsbanens)

innvielse i 1872. I tillegg

til disse sjønære NSB-spor på begge

sider av fjorden fulgte den ødeleggende

forvandlingen – langs samme strender

– fra idylliske landeveier til autostradaene

Mosseveien og Drammensveien, med økende

biltrafikk som også tvang seg gjennom

byens sentrum og skapte miljøkaos

og stengsler for fotgjengerne fra Bjørvika

via Rådhusgata til Frognerkilen.

Situasjonen ble ikke bedre da Havnebanen

startet i 1907, for transittfrakt av

gods mellom Øst- og Vestbanestasjonen

21


Havnebanen over Rådhusplassen.

ukjent fotograf, 1938/oslo museum / bymuseet

rundt det vakre Akershusneset med festningen

og Vippetangen.

Riktignok er det naturlig at en sjøfartsby

trenger skipsverft, og plass for

lagerskur o.a., men lokaliseringen av

bastionene Akers mek. Verksted i Pipervika

og Nylands Verksted i Bjørvika

anlagt på midten av 1800-tallet, i to

sårbare fjordbukter, var meget uheldig

miljømessig sett. Slike virksomheter hører

hjemme i havnebyer, men plasseringen og

omfanget av disse arealkrevende anlegg,

fram til dagens container-områder, må

sies å tilhøre de største byplantabber i

hovedstaden.

Og som for å ydmyke fjordbyen ytterligere,

ble utløpene til Akerselva, Alna og

Lysakerelva lagt i rør under jernbane- og

motorveibruer og annen infrastruktur.

Det hører også med i denne hensynsløse

saga at man før og etter 2. verdenskrig

oppførte bydeler som Vestre Vika og

Grønland-Vaterland, som vendte ryggen

mot sjøen, og rev en rekke boliggårder

med ansikt ut mot det som i dag er Rådhuset

og dens fjordnære plass.

Summa summarum: I dag står det

flotte Oslo Havnelager (1916) og den like

staselige Sjømannsskolen (1917) der og

troner, på hver sin side av Bjørvika, som

22


”Deilig er fjorden”.

Planen binder byens

sentrum sammen med

sjøen.

Illustrasjon ved

arkitektene.

Fra St.Hallvard nr. 1+2/1983

”Fint snitt” Forslaget

skaper et maritimt

strøk fra Tjuvholmen til

Rådhusplassen.

Illustrasjon ved

arkitektene.

fra St.Hallvard nr. 1+2/1983

23


minnesmerker over en svunnen tid, begge

bruksendret til kontorer o.a., like isolert

fra sjøen som Skippergata. Samtidig skal

Plan- og bygningsetaten – ved Fjordbykontoret

- og politikerne i Rådhuset, hånd

i hånd med utallige offentlige og private

grunneiere og utbyggere, videreføre det

kommersielle pionerprosjektet Aker

Brygge med sin plan for fjordbyen Oslo

fram mot 2030.

Vi ser allerede at Tjuvholmen er i

ferd med å bli et nytt eksklusivt ”Aker

Brygge”, og HAV Eiendom og ROM Eiendomsutvikling

(datterselskaper av Havnevesenet

og NSB), forventer åpenbart stor

økonomisk fortjeneste på Filipstad og i

Bjørvika, med boligpriser som kun de

pengesterke kan mestre. Debatten om

den omstridte høyhusbebyggelsen ”Barcode”

ved Sentralstasjonens sjøside, og

omgivelsene rundt operahuset til Snøhetta

i Bjørvika, er det ikke spalteplass til å gå

inn på i denne artikkel. Det samme gjelder

den kontroversielle Filipstad-planen.

Men det er tydelig at grunneierne også

her – som på Akers mek. Verksted-tomten

- ”ønsker en rask utbygging”, til tross

for at Norske Arkitekters Landsforbund

og Oslo Arkitektforening i en felles

henvendelse til byplanmyndighetene

mente ”at Filipstad ikke skal bygges ut før

Bjørvika er ferdig utviklet, altså kanskje

ikke før 2020”, dette for å redusere det

klondyke-tempo som preger utbyggingen

av Fjordby-Oslo og for å sikre en faglig

forsvarlig byplanlegging.

I denne sammenheng vil vi sitere en

av de vedtatte kommunale målsettingene

med Fjordbyplanen: ”Fjordbyen for alle.

Fjordbyen skal være til glede for hele

Oslos befolkning. Sjøfronten skal være

offentlig tilgjengelig i hele sin lengde.

24


fra St.Hallvard nr. 1+2/1983

Skissen viser hvordan en kanal kan levendegjøre den forvokste Rådhusplassen.

Illustrasjon ved arkitektene.

Sosial infrastruktur og allment oppnåelige

boliger skal ivaretas og skal supplere

boligtilbudet i den eksisterende byen.”

Blir det slik Eller vil de ettertraktede

nye sjøsideområdene ende som hovedstadens

nye ”vestkant”

”Deilig er fjorden”

Vinnerne av Generalplan-delen av

konkurransen, arkitektene Per-Johan

Eriksen og Bjørn Wærenskjold, sammen

med et ingeniørteam, hadde bl.a. utvidet

boligområdet Ruseløkka ned mot sjøen i

et prosjekt med motto ”Deilig er fjorden”,

for å understreke behovet for å forene by

og fjord. Om dette byplangrep uttalte

juryen at arkitektene ”presenterer et Oslokart

så naturlig at det ser ut som det var

slik byen var planlagt fra begynnelsen av”,

med et velkjent kvartalsmønster, gateløp

og romdannelser. Løsningen ”viderefører

kvalitetene i den eksisterende bystruktur

ut mot fjorden på en naturlig måte”. Videre

omfattet deres utkast en rekke sympatiske

ideer for hele den fjordstrekning, fra vest

til øst, transformasjonsområdet som i dag

utgjør Fjordbyplanen.

Kan man si det samme om Aker

Brygge og det tettbygde Tjuvholmen

– og Bjørvika - som i dag er i ferd med

å realiseres

Førstepremien i konkurransens del

2 gikk til arkitektene Petter Bogen og

Didrik Hvoslef-Eide som kombinerte ny

og gammel bebyggelse langs strekningen

Nyland Vest og Vestbanestasjonen, der de

skapte et strøk med ”sitt eget nærmiljø

med boliger og gårdsrom”. Et besnærende

forslag gikk ut på å anlegge en kanal

som delte Rådhusplassen i to, opp forbi

Vestbanen, ment som ”et sted for alle”.

Flere kultur- og underholdningsaktiviteter

25


inngikk i prosjektet med ”tiltrekkende

tilbud for mange brukergrupper: barn,

ungdom, tilreisende”. Av andre tiltak

kan nevnes et festivalsenter, mediasenter,

kongresssenter og hotell og et sjøbad.

Arkitektene foreslo at ”hovedstaden kan

26

ha Tjuvholmen som et rede kort i ermet”,

f.eks. hvis menneskerettighetsorganer

eller ”nordiske samarbeidsorganer en dag

skulle finne seg et sted å være”.

Seieren i konkurransens del 3 ble tildelt

arkitektene Svein H. Bergersen, Øyvind


En rekke andre løfterike konsepter

ble som sagt innlevert, men det hele

ble skrinlagt i ”hastverket” og snart var

Akergruppen i ferd med å bygge ut Aker

Brygge som – på godt og vondt – for alltid

vil bli stående som et tvisynt monument

over 80-tallets jappetid. Bryggetorget er

et forsonende element, med en viss mangfoldighet,

men er ”promenaden” langs

bebyggelsens østside – langs fjorden – noe

annet og mer enn en handlegate under åpen

himmel med restauranter og butikker og

øllektere på rekke og rad prydet med et

show av fortøyde luksusbåter

Og virker det ikke – i byggende stund

– som om Tjuvholmen blir en blåkopi av

den velstående naboen Aker Brygge

I 2030 vil det være ca. femti år siden

den idealistiske ”Byen og fjorden”-

konkurransen ble utlyst. Et halvt århundre.

Hvor mye sitter da – ved fjordbyfornyelsens

endestasjon - igjen av våre minner

av visjonene om en attraktiv sjøside for

alle Og hva husker vi av forsikringene

om at ”den politiske beslutningsprosess

har et så bredt og perspektivrikt utgangspunkt

som mulig”

Jan Carlsen er arkitekt og skribent.

foto: Rune aakvik, 1999 /0slo museum / bymuseet

Aker Brygge mot Rådhusplassen.

Gromholt og Arvid Ottar som tilpasset

Nyland Vest for ny bruk med ”en kanal

rundt området”, et bygningskompleks ved

Vestbanen forsynt med en mindre plass

foran og en foredling av hele Pipervika

med gjestehavn m.m.

27


En Oslofjord i glede og fritid

Basert på boken ”Oslos øyrike, før og nå”

Leif Gjerland

Bruken av Oslofjorden har gått i bølger.

Og i to parallelle strømmer, en offentlig

og en privat. Den offentlige strømmen

ender i dagens dumping av giftslam utenfor

Langøyene, mens den private skyller

deg i land på en av de tre ”hytteøyene”

med vanvittige hyttepriser og mangel på

doer for alle.

For å forstå det som skjer innerst

i Oslofjorden i dag, bør vi se bakover

langs de to strømmene i Oslofjordens

historie.

Det private friluftsliv

Sommerferie er en relativt moderne oppfinnelse,

og var på 1800-tallet et ukjent

begrep. Så da det fra midten på 1800-tallet

ble på moten blant Kristianias bedrestilte

å ha egen sommerbolig, måtte den ligge

så nær byen at far hver dag kunne reise

til og fra arbeidet i byen. De ble særlig

reist på Bygdøy, langs Bunnefjorden og

på de nærmeste øyene. Mindre kjent er

kanskje historien om sommerkolonien

ute på Langøyene.

Sommerlivet på Langøyene

I to tiår fram til 1860 lå Norges første

sementfabrikk på Nordre Langøy. Men da

fabrikkdriften tok slutt og arbeiderboligene

på øyene ble forlatt, kom tiden da

herr Bedremandsen med familie trengte

sommervilla nær Kristiania. I tillegg til

nybygging av egnede boliger, ble også

enkelte av arbeiderboligene bygget om,

for eksempel med glassveranda.

Og derved hadde familien Bedremandsen

sikret seg sommerlige fritidsgleder

som varte fram til søppeloppfyllingen

tok til på begynnelsen av1900-tallet.

Ja, selv om søppelfyllingen grodde fram

etter århundreskiftet, fortsatte sommeridyllen.

Riktignok het øyenes eier nå

Kristiania Renholdsverk, men idyllen var

28


ukjent fotograf, 1892 / oslo museum, bymuseet

På Langøyene

kunne enkelte

Christianiabeboere

tilbringe sin fritid

i arbeiderhus

påbygget

glassveranda.

foto: Leif Gjerland

Et elegant lite bryggeanlegg nord på Nordre

Langøy forteller om en tid før søppel

og dagens badeliv.

foto: Leif Gjerland

I dag er det kun murrester tilbake av det

samme huset på Søndre Langøy

den samme og kan fortsatt oppleves. Når

du kommer med fergen kan du tydelig

se en elegant liten molo med brygge på

nordspissen av Nordre Langøy. Følger du

stien derfra og ytterst på nordsiden, går

du snart på verdens flotteste oppmurte lett

svungne sti. Videre forteller hustufter innover

øyene om den småfornemme sommerhuskolonien

som begynte å holde til

på de to Langøyene en gang på slutten av

1800-tallet. Og populært må det ha vært,

for mens det lå syv arbeiderhus her i 1870,

var det minst 15 sommerhus i 1890.

29


foto: herman neupert, 1908 / oslo museum, bymuseet

Hele tre skytterlag holdt til på øyene i Christianiafjorden, her fra standplassen på

Gressholmen.

Norges første idrettsarrangement

Christianiafjorden ble tidlig en sportsarena.

F.eks. ble det fra 1856 arrangert

turnstevner på Lindøya. Det som må

regnes som Norges første idrettsarrangement,

fant sted på den store fotballsletta.

I tillegg til selve turningen utviklet det

seg raskt til den rene folkefesten med

mat, musikk og dans og ikke minst med

drikke, langt unna edelt sportsliv. Opptil

5000 mennesker reiste ut og festet på

Lindøya og var der til klokken halv tolv

om natten. Til slutt innstilte arrangørene

dette årlige turnstevnet på Lindøya.

30

Noen år før turnstevnenes tid hadde

Norges eldste nåværende skytterlag

”Skarpskytten” fått bygge opp sin

bane på Lindøya. Fra stiftelsen i 1849

var ”Skydeselskabet Skarpskytten” en

mannsbastion med kameratslig samvær

kretsende rundt et vell av høytidelige

ritualer og glade fester, høytidelige taler,

kortspill, skyteritualer og skåler for

Kongen, Fedrelandet og Kvinnen. Fester

og kappskyting skjedde helst i sommerlig

fryd på Lindøya, der foreningens kanoner

skjøt salutter ledsaget av det tradisjonelle

”skarpskytter-hurra”. Sjelden så Lindøya


slikt et liv, dog forbeholdt medlemmer!

Men intet varer evig, i 1948 utløp

Skarpskyttens festeavtale på Lindøya, og

foreningen flyttet til Løvenskioldbanen i

Bærum. Tilbake på Lindøya står det nå

bortenfor butikken bare en enorm skyttermur

av betong og minner oss om de

sommerlige idrettsaktiviteter.

Fiffens Lindøy

I 1878 så en ny skyteforening dagens lys

på Lindøya. Men mens Skarpskyttens

medlemmer var kjøpmenn og gode borgere,

var den nye Christiania Jægerklub

forbeholdt menn av de øverste dannede

klasser og profesjoner som grosserere,

professorer, advokater og godseiere.

Deres motto var rett og slett ”Gjensidig

hygge og underholdning”, og de forutsatte

at det slettes ikke skulle ”…sættes

noget i Avisene om Foreningens Tilstedeværelse”.

Foreningen talte også kong

Oscar II blant sine medlemmer, han holdt

mye til på en ”sportshytte” på vestsiden

av Lindøya.

Det var neppe tilfeldig at disse noble

herrer valgte Lindøya som arnested for

sin eksklusive forening, for Lindøya

hadde lenge vært regnet som ”fiffens”

øy. Sentralt i dette Kristianias finere

fritidsliv sto ”Stamhuset”, et vakkert lite

1700-talls byggverk med valmet tak,

beliggende rett ved Skytterbrygga. Her

drev Mogens Broch vertshus på slutten

av 1700-tallet, her var Henrik Wergeland

og Roald Amundsen gjester i hvert sitt

hundreår og her samlet Lindøyas mange

finere sommergjester seg. Og det var

foto: ole tobias olsen, ca 1870 / oslo museum, bymuseet

Skarpskyttens flotte klubbhus på Lindøya

ble flyttet til Løvenskioldbanen i Bærum

der det fortsatt står.

ukjent fotograf, ca 1900 / oslo museum, bymuseet

Christiania Jægerklub holdt til på Lindøya

og var forbeholdt menn av de øverste dannede

klasser og profesjoner.

31


foto: Leif Gjerland

Det vakre lille Stamhuset har røtter tilbake til 1700-tallet og sto i sin glansperiode som

det absolutte sentrum i Lindøyas fritidsliv.

32

ukjent fotograf, ca 1905 / oslo museum, bymuseet

Kretsen

rundt

Kolonien og

Stamhuset

hørte til

Lindøyas

fremste

blant de

fremste.


mange av dem, i tillegg til losjerende

i Stamhuset ble det bygget tre

utleieboliger rett ved siden av, kalt

”Kolonien”. Når det så ble reist fem

finere jakthytter på vestsiden mot

Bærum, er det lett å forstå behovet

for Stamhuset som et dannet samlingssted

for tilbaketrukket punsj,

kortspill og knebelsbarter.

Landliggerne kommer

Rett etter århundreskiftet fikk

arbeiderne mer fritid og bedre lønn,

og prøvde å strekke seg etter de

samme sommeridealer ved å ro ut til

en nærliggende øy og bo der i telt.

Derved var en sommerutvandring

til Kristianias nærmeste øyer i gang,

og den store Lindøya var best egnet.

Den første prammen kom allerede

i 1905, og hvert år kom det stadig

flere. Østkantkulturen okkuperte

de beste badestrendene og bodde

under presenninger, i enkle telt eller

i selvlagde lemhytter. Borgerskapet

på Lindøya ga inntrengerne det

foraktelige tilnavnet ”landliggerne”

og kalte plankehyttene deres en

”negerlandsby”. Mellom 1915

og 1922 holdt likevel stadig flere

landliggere til på Lindøya. Koloniens

folk var oppbrakt over at landliggerne

stjal vann i brønnen med skitne

kaffekjeler som kom rett fra bålet.

Landliggerne på sin side så skjevt til

folk på Kolonien: ”I Stamhuset er det

liksom sånne eksklusive mennesker,

og det går jo frasagn om alle de

festene som er der ute!”

foto: Lindøya historielag

Da de såkalte ”landliggerne” slo seg til på

Lindøya, representerte de en helt annen kultur.

Lånt fra Lindøya historielag

Slik så man for seg at det glade landliggerliv

var rundt 1920

foto: Lindøya historielag

Med stor stolthet bygget far opp familiens lille

sommerparadis på rundt de 25 m².

33


foto: Torill Sundbye Garud

Samholdet er sterkt og tradisjonene mange på ”hytteøyene”. Her er det ”Øyas dag” på

Lindøya som feires.

Øyas borgerskap klaget forgjeves til

det statlige skogkontoret som forvaltet

Lindøya, og i 1922 kom så det store

vendepunktet. Etter mange søknader

og henvendelser fikk landliggerne på

Lindøya endelig lov til å sette opp små,

enkle hytter på anviste steder. De skulle

betale 10 årlige kroner i leiesum og hadde

ettårige leieavtaler der det tydelig sto at

hyttene måtte rives i løpet av en måned

hvis det dukket opp annet behov. I tillegg

var hyttestørrelsen sterkt begrenset,

og hele ordningen ment å skulle være

midlertidig. Året etter åpnet man så for

slike midlertidige sommerhytter også på

Bleikøya og Nakholmen, slik at det i alt

ble bygget i underkant av 600 hytter på

øyene. På grunn av landliggernes rufsete

rykte ble Kristianiafjordens Friluftsråd

dannet for å forhindre lignende utbygging

på flere øyer i fjorden.

Christiania Jægerklub fant de nye

fritidsnaboene lite egnet og flyttet fra

Lindøya, og de gamle gjestene holdt

avstand. For nå var Lindøya overtatt av

en annen klasse, arbeiderklassen. Det kan

virke underlig, men må nok forstås i lys av

en sosialt våknende bevissthet og omsorg.

I 1933 skildret Johan Borgen øyenes

hyttesamfunn i en lang og idylliserende

artikkel: ”Dette er et landskap hvor gjerdet

er et ukjent fenomen. Det er den første

socialistiske stat!”

34


Det kan kanskje bli litt såret

og usaklig når høye priser

og følelsen av ”private

øyer” blander seg med

misunnelse fra oss som ikke

har hytte på øyene.

Historisk rollebytte

Samtidig som prisene på de gamle

plankehyttene har steget vanvittig og gjort

landliggernes oldebarn til millionærer på

papiret, er paradiset truet. 100 år etter at

de okkuperende landliggerne ble uglesett

som inntrengere, betrakter deres oldebarn

de ”fremmede” som kommer til øya med

en viss avventende skepsis. I sin magisteravhandling

om livet i hyttesamfunnene

skildret Ingunn Grimstad i 1990 dette slik:

”Generelt liker ikke hytteeierne besøk av

fremmede – den vanligste betegnelsen

på folk som ikke hører til hyttebebyggelsen…

På de to minste øyene blir hvert

skritt de fremmede tar observert. Det er

som å være på en lokal irsk pub: Offentlig

ja, men ikke for hvem som helst.”

De tre ”hytteøyene” er statlig felleseie

som nå skal gjøres tilgjengelig for

oss alle med offentlige toaletter og regulerte

friområder. Men på de opprinnelige

plankehyttenes små verandaer står

landliggernes olderbarn og føler seg litt…

fremmedgjort Føler etterkommerne etter

de okkuperende landliggerne rett og slett

slik Lindøya-fiffen følte for 100 år siden,

at nå blir deres fritidsparadis okkupert

Historien om hyttesamfunnet forteller

klart at slik eksklusiv bruksrett til de tre

”hytteøyene” er fullstendig uten formelt

grunnlag. Men hva hjelper vel det når

følelsen av å eie har fått gro i ca. 80 år

Det offentlige friluftsliv

Vi må til begynnelsen på 1800-tallet

for å være i nærheten av starten på det

offentlige bade- og friluftslivet, i alle fall

35


foto: vilhelm haffner, 1902 / oslo museum, bymuseet

Både i Pipervika og Bjørvika ble det bygget opp badeanlegg, som her innunder Akershus.

den mannlige delen av den. Men særlig

langt ut i fjorden behøvde ikke datidens

badeløver å dra for å finne egnede steder

å bade. Det første badeområdet var rett

og slett innerst i Piperviken innunder

Akershus. Der kastet mannfolkene seg uti

det til stor egenglede, men til forargelse for

mange forbipasserende; noe slikt passet

seg slett ikke!

1. stopp: Rett ved bryggene

Christiania Byes Vel fant oppgaven å få

laget et anstendig badehus interessant. I

1816 tok styret opp saken om å få til en

badeanstalt ”for de simplere klasser”, og

fire år senere sto Christianias første badehus

klart over på Bjørvika-siden. Det var

et ”Badeskip”, bygget av Jørgen Young og

utstyrt med seks omkledningsrom. Selv

om adkomsten måtte skje pr. båt, ble det

utrolig populært.

Derfor varte det ikke lenge før utallige

badehus dukket opp langs strendene både

i Bjørvika og Pipervika, og friluftslivet

erobret etter hvert det aller innerste av

Christianiafjorden. Herrer og damer badet

selvsagt atskilt, herrene vanligvis nakne

og damene godt påkledd. Herrene tok

seg dessuten godt ut i solbrunet tilstand,

men damenes skjønnhetsideal var den

bleke hud. Solbading var derfor utenkelig

for dem.

36


ukjent fotograf, 1920 / oslo museum, bymuseet

foto: anders B. wilse, 1919 / oslo museum, bymuseet

Det store badeanlegget var et imponerende syn der det lå helt sør på Hovedøya.

En utrolig mengde mennesker fant veien ut til Hovedøya på somrene.

I dag er det

bare noen

murrester og et

par bygninger

tilbake av det

store Hovedøen

Friluftsbad.

foto: Leif Gjerland

37


foto: Leif Gjerland

Den store bukta i sør har sand bl.a. fra ballastdumpeplass utenfor Oscarsborg.

Men samtidig som christianiafolks

interesse for å bade i sjøen økte med

rekordfart rundt 1850, økte også forurensningen

i vannet de badet i. For dette

var tiden da industrien etablerte seg for

fullt langs Akerselva, og brukte den som

kloakk: Ut i elva med sagflis, kjemikalier,

blekestoffer, avfall og det som verre var.

På samme måte gikk etterlatenskapene

etter byens første kloakkanlegg, anlagt i

1846, ut i Akerselva ved Vaterland bru og

ut mellom badeanleggene i fjorden.

Når så også trafikken økte kraftig i

Kristiania Havn var det tydelig at 1900-

tallets Kristiania ikke kunne leve med de

38

forholdene byen hadde arvet etter 1800-

tallets Christiania. Badene ble derfor

nedlagt og de badende henvist 400 meter

lenger ute, til Hovedøya! Her kunne det

bygges opp et badestopp nr. 2, et nytt

badeanlegg i forurensningsfritt vann i

Kristianiafjorden.

2. stopp: Hovedøen Friluftsbad

Helt siden reformasjonen hadde Hovedøya

vært i Statens eie, forvaltet av Akershus

festning. I 1914 leide Kristiania kommune

hele stranden på sørsiden, der en av leiebetingelsene

var at det skulle gjerdes inn

for å hindre badeglade sivilister å tråkke


foto: Leif Gjerland

Det var en heldig

løsning fra

Oslos friluftsliv

at Langøyene

ble gjort om til

badestrand.

Den store

stranda er

herlig for alle,

og særlig for

standvolleyballspillere.

foto: Leif Gjerland

inn på det militære området. Av samme

grunn skulle de badende fraktes direkte

ut til badestranden med egne båter. Så ble

det reist to lange badeanlegg der, et pr.

kjønn. Den vestre bukten ble herrebukten

mens damene ble henvist til den østre.

Anlegget besto av lange badebrygger,

rekker med omkledningsrom, flytebrygger

og stupetårn (som selvsagt bare var for

herrer). Fortsatt var det vanlig at herrene

badet nakne mens fruentimmerne var

behørlig påkledd hvis det ikke skjedde i

39


Telting er fortsatt tillatt, men egentlig skulle det ha vært mye, mye mer her.

foto: Leif Gjerland

det skjulte. Fra starten var både adgang

til badet og båtturene til og fra gratis, og

det ble vanvittig populært. To år etter

åpningen var det årlige besøkstallet på

over 120 000, og sommeren 1925 satte

årsrekord med utrolige 336 000 badende!

Da Hovedøen Friluftsbad måtte stenge

i 1951, hadde ufattelige åtte millioner

mennesker vært der på de 37 årene det

hadde eksistert!

Grunnen til at de badende måtte vekk

i 1951 var nok en gang forurensing, det

som hadde vært langt nok ute i fjorden

i 1914 ble for nært til den forurensende

storbyen da 1900-tallet var halvgått. En

av de mange badegjestene som konstaterte

dette, var Erik Oluf Melvold som i

sin ”Oslo-patriot”-bok erindrer han sin

barndoms badeopplevelser på Hovedøya

i 1951: ”Badet på Hovedøya ble nedlagt

på grunn av den elendige vannkvaliteten.

Jeg kan fortsatt huske min barndomsvenn

Arne Petter som stupte og kom opp med

en fet lort på hodet.”

Da myndighetene i 1951 fant det

uforsvarlig å fortsette det kommunale

badeanlegget på grunn av den dårlige

vannkvaliteten, ble ganske snart anlegget

revet. Tilbake ved Sørstranden ligger det

derfor i dag bare noen pilarer og andre

murrester samt noen få badebygg som

ikke ble revet.

40


3. stopp: Langøyene badestrand

Det nye forgjettede kommunale badeland

lå så langt ute i fjorden at ingen forurensing

skulle kunne nå det. Derfor: Neste

stopp Langøyene, de opprinnelige to

lange øyene som Kristiania kjøpte tidlig

på 1900-tallet for å fylle opp sundet mellom

dem med søppel. I dag er det bare

fellesnavnet tilbake av Nordre Langøy og

Søndre Langøy, men for den som vet og

liker å se, er det ikke vanskelig å få øye

på konturene av de opprinnelige to.

Da krigen vel var over, skulle Langøyenes

søppelfylling overta for Hovedøya

som Oslos nye storstrand. I 1949 vedtok

Oslo formannskap derfor en plan for

istandsetting og bruk av Langøyene. Kommunen

startet med å dekke til fyllingen,

og med hard hånd omdannet man det lille

øysamfunnet til et ubebodd sommerparadis.

For det bodde folk på Langøyene, her

ute hadde det lenge vært et lite samfunn

med 13 familier, en god skokk unger og

egen skole. Oslo kommune ville imidlertid

ikke ha folk boende her ute når det nå

skulle omdannes til et badeeldorado og

fikk familiene tvangsflyttet til de nye gryende

drabantbyene rundt Oslo. Deretter

ble nesten alle hus revet, et nytt kapittel i

byens badehistorie kunne begynne.

Først ble fyllingen dekket med et solid

lag sand for å lage en stabil bunn å legge

jord på. Sanden ble fraktet inn fra Storsand

på Hurumlandet og fra en ballast-dumpeplass

ved Oscarsborg festning. Langøyenes

dårlige søppelrykte skulle snus og

løftenes liste var lang: Langøyene skulle

få svømmebaner, stupetårn, garderober,

idrettsbane, bueskytebane, friluftsscene,

uterestaurant med terrasser og en egen

passetjeneste for småbarn. Realitetenes

liste ble atskillig kortere, men det kom

i alle fall en kafé i det gamle skolehuset

som fortsatt ikke var revet. Dessuten

ble det tillatt å telte, hvilket det fortsatt

er. De mest iherdige av Langøyenes

campingturister flytter hver sesong ut

med første mulige sommerbåt og deltar

i kappløpet om de beste teltplassene før

de tar sommersesongens siste båt tilbake

til Oslo i august.

Slik kom skiftet mellom byens gamle

og nye badested som et dobbelt resultat

av forurensing og søppel. Så snart

badeanlegget på toppen av Langøyene

gamle fyllplass hadde åpnet, stengte man

Hovedøya bad på grunn av forurensing.

Tusener på tusener osloborgere tok nå

oppstilling på flytebryggen i Bjørvika for å

komme med en av de fem badebåtene ut til

det nye badeeldoradoet på Langøyene. To

av båtene som fraktet folk til Langøyene,

var de samme aluminiumsbaljene som

hadde fraktet folk til Hovedøya. Man holdt

tradisjonen i hevd på transportsiden.

Og i dag er Langøyene de unges øy,

fra bleiebarn som fryder seg på den store

sandstranden til ungdommelig strandvolleyball.

Av og til dukker det opp en liten

festival der den store grassletta får nytt liv.

Ellers ligger den relativt livløs og venter

på noe ingen riktig vet hva kan være. Få

tenker særlig over at man hygger seg på

toppen av en gedigen søppelfylling. Men

minnene finnes, for søppelet mangler

gjendekkingen på nordre side. Så går

41


foto: Leif Gjerland

Igjen går lekterne i skytteltrafikk for å dumpe slam ved Langøyene. Men denne gangen

vet vi hva vi gjør…

du tur langs stranden nærmest Oslo, ser

snart gamle sprukne kopper, glasskår og

velskylt avfall ligge i rikelige mengder,

både lagvis og utover stranden. Det er

nesten som å gå i et arkeologisk utgravingsområde

i egen barndoms mønster og

fasong. Anbefales derfor på det varmeste

som en spennende avveksling fra soling

og badeliv, et annerledes stykke friluftsliv

på Langøyene.

Hvor blir 4. stopp

Søppelet den gang var atskillig renere enn

i dag og derfor på langt nær så ”farlig” for

100 år siden. Dessuten visste man neppe

den gang særlig mye om konsekvensene

av. Likevel virker tanken på å bruke indre

Oslofjord som søppelfylling absurd. For

nå vet vi bedre.

Men vil du oppleve litt av den samme

ute-av-syn-ute-av-sinn-holdningen, kan

du finne deg et godt utsiktspunkt ytterst

på Søndre Langøy, nærmest Malmøya.

Der får du en glimrende tilskuerplass til

42

dagens moderne miljøtenking: Deponering

av giftig slam. Akkurat som for 100

år siden kommer lekter etter lekter fullastet

fra Bjørvika for å dumpe avfall.

Den eneste forskjellen er at denne gangen

dumpes avfallet rett inntil et stort felles

badeanlegg. Og i tillegg har det ikke

manglet på advarsler.

Etter 100 år tvang byens forurensing

de badende ut til Hovedøya. Etter 37 år

hadde forurensingen tatt dem igjen og de

badende måtte flyttes til Langøyene. Her

har vi vært i 55 år, men når må vi videre

Og hvor Eller er det noen som snart kan

lære av historien…

Leif Gjerland er skribent, foredragsholder

og velkjent formidler av Oslos

lokalhistorie.


Litteratur:

Alsvik, Bård: Bad til lyst, Oslo byarkiv 2006

Borgen, Johan: Tre øyer i Oslofjorden, et samfund

for sig, St. Hallvard nr. 2/1989

Gjerland, Leif: Oslo Øyrike, Aschehoug 2006

Godinz, Irene Berg: Friluftsbad i Christiania, Byminner

nr. 2/1997

Grimstad, Ingun: Der det er folk blir det jord, Dugnad

2/3 1991

Grimstad, Ingun: En stat i solen, utforming av et

fritidsmiljø, magistergrad i etnologi, UiO 1990

Grimstad, I. og Lyngø I. J.: Sommerliv på Lindøya,

Byminner nr. 2/1992

Kristiania Skytterlag: Beretning over Kristiania Skytterlags

Virksomhed i Tiden 1859–1909

Mannsåker, Lars: Den første socialistiske stat St.

Hallvard nr. 2/1989

Melvold, Erik: Emner fra Oslos historie 2, Skoleetaten

2000

Muri, Beate: Oslo – før bilene fylte våre gater,

Schibsted 2002

Nielson, Haakon B: Det var en gang, Cappelen

1982

Oslofjord guide, Oslofjordens friluftsråd 1998

Oslo skytterlag 1859–1959, Oslo Skytterlag, 1959

Plan- og bygningsetatens innstilling: Reguleringsplan

for tre øyer, 2005

Svensson, Rune: Friluftsopplevelser og kulturminner

i Oslofjorden, Byminner nr. 2/1997

Waage, Gry: Fra Konglungen til Padda, Schibsted

1998

43


Kunstutstilling ”Window dressing”

på Bymuseet

Jorunn Sanstøl

De to kunstnerne maleren Gerasimos Valentis

(f. 1953) og fotografen Sam Barzilay

(f. 1979), begge født i Thessaloniki i Hellas,

har i samarbeid produsert seks store

verk som vises på Bymuseet i sommer.

Ett av verkene, som også har gitt tittel til

utstillingen, er hele 7 meter langt.

I samme bilde benytter kunstnerne

både fotografi og maleri, noe som gir en

spennende og effektfull virkning for å

belyse aktuelle tema. Ved å benytte både

maleri og fotografi i samme bilde, blir

også motsetningsforholdet mellom disse

teknikkene belyst.

Gjennom sin kunst formidler de to

kunstnerne et budskap om at kunsten

bør få tilbake sin sosiale og politiske

rolle. Verkene på utstillingen er kritiske

kommentarer til vårt moderne samfunn,

hvor vi, som passive konsumenter av informasjon,

skal transformeres til sensitive

mottakere. De ønsker å vekke oss så vi blir

minnet på at ”krigssonen” er mye nærmere

enn det vi tenker i vårt hverdagsliv.

Både Valentis og Barzilay er vel

anerkjente kunstnere i hjemlandet, og

utstillingen vil siden bli vist i New York

og Bucaresti. Utstillingen vil vare til 2.

september 2007.

Jorunn Sanstøl er konservator ved Bymuseet.

Øverst til høyre:”Window dressing”, 2006.

Olje og foto, 1,90 x 7 m. Kunstverket har

gitt navn til utstillingen og formidler vår

tids overfladiske holdning til grusomhet

som foregår andre steder i verden.

Nederst til høyre: ”Surge”, 2006. Olje og

foto, 1,90 x 1,40 m. Menneskemengden på

bildet synes uvitende om bølgen som truer

i bakgrunnen, men bildet formidler også

et håp. Ordene som er skrevet på veggen i

forgrunnen gir oss mulighet til å velge en

annen vei.

44


”Den gode starten”

Aline Spedbarnsenter 100 år

Jubileumsutstillingen på Bymuseet vises

fra 20. juni til 30. september 2007

21. juni 1907 tok kvinnesakspioneren Katti Anker Møller initiativ til etableringen av

“Foreningen for Hjemløse mødre og spædbarn”. I de første årene bidro kvinnene til

hjemmets økonomi ved å arbeide på systua og ved å selge morsmelk. I løpet av de

hundre årene som har gått siden etableringen har flere tusen Oslo-barn fått hjelp.

Aline Spedbarnsenter fungerer i dag som en akutt- og utredningsinstitusjon for

barnevernet i Oslo for barn mellom 0 - 2 år og deres familier. Dagens navn er Aline og

Frydenberg barnevernsenter og Oslo kommune er ansvarlig for driften. Institusjonen

arbeider for å ivareta barn som utsettes for fysisk og psykisk omsorgssvikt, og for

foreldrene. Fokuset er i hovedsak på rusutsatte barn.

Temaet er ømtålig og komplisert, og utstillingens ambisjon er å skape refleksjon

rundt ivaretakelsen av de aller svakeste i vårt samfunn.

46


foto: rune aakvik /oslo museum, bymuseet

47


Oslopiken” ønsker

god sommer !

ukjent fotograf, ca 1950 / oslo museum, bymuseet

48

More magazines by this user
Similar magazines