God sommer i Oslo! - Oslo Museum

oslomuseum.no

God sommer i Oslo! - Oslo Museum

Nr. 3 - 2009

UTGITT AV OSLO MUSEUM

avd. Bymuseet

FROGNERVEIEN 67

POSTBOKS 3078

ELISENBERG

0207 OSLO

TLF: 23 28 41 70

FAX: 23 28 41 71

E-post: post.bymuseet@oslomuseum.no

Hjemmeside: www.oslomuseum.no

REDAKTØR:

Anne Birgit Gran Lindaas

I REDAKSJONEN:

Hans Philip Einarsen

Vegard Skuseth

Knut Sprauten

FOTOBEHANDLING: Rune Aakvik

UTFORMING: Terje Abrahamsen

INNHOLD:

Tore Faller og Siri Haavie

Skolehagen –

en truet 100-års jubilant

Side 2

Siri Haavie

Dyrker bylivet

Side 16

Hans Philip Einarsen

Lyden av Oslo

Side 30

Ragnhild Wang

Inga Jacobi (1891-1937)og hennes innflytelse

på fridansens utvikling i Norge

Side 44

Kristin Margrethe Gaukstad

Blitz – en viktig del av Oslos

historie etter 1980

Side 54

Rolf Strangers kulturfond

Side 60

Oslo kan nok fortsatt kalles en grønn by. Skolehagedriften i Oslo fyller 100 år i år.

Skolehagene som erfarings- og opplevelsesarena for bybarn er unik. I flere bydeler

har beboerne sin egen lille parsellhage hvor de kan dyrke grønnsaker og blomster.

Parsellhagene fungerer også som sosial møteplass for mennesker i ulike aldersgrupper

og med ulik bakgrunn. For alle som ikke selv har en hage representerer de en fin mulighet

for nærkontakt med naturen og produksjon av mat til eget bruk. I to artikler får vi

vite mer om skolehagenes og parsellhagenes historie og status i dag. Parsellhager og

skolehager er truet av utbygging til ulike formål – la oss håpe de får leve videre! Foran

Bymuseet kan man nå se en skolehage i miniatyr. Hvilke lyder kan man høre i Oslo

Er lydlandskapet forskjellig på Majorstuen og Grønland Og lyden på Aker brygge var

nok ikke den samme i 1950-årene som i dag. Artikkelen ”Lyden av Oslo” forteller mer

om byens lydbilde. I dette nummeret av Byminner kan du også stifte bekjentskap med

Inga Jacobi og hennes betydning for fridansens utvikling i Norge.

God sommer i Oslo!

1


Skolehagen –

en truet 100-års jubilant

Tore Faller og Siri Haavie

I hundre år har barn i hovedstaden sådd, plantet og høstet frukt, grønnsaker

og blomster i byens skolehager. 25. mai 2009 ble jubileet feiret på Geitmyra

– landets største skolehageanlegg og sentrum for skolehagedriften i resten

av Oslo. Da var det hundre år siden det første spadetaket ble satt i jorda på

denne 50 mål store tomten, som i 1909 for det meste bestod av myrsumper,

der det stod vann vår og høst.

Gjetemyrsveien skolehave var en av

mange skolehager som ble opprettet på

begynnelsen av 1900-tallet. Områdets

utvikling og utfordringer det siste

århundret er i stor grad symptomatisk

for skolehagenes historie i Oslo: nedgangstider

og oppgangstider, perioder

med satsing på skolehagen etterfulgt av

nedskjæringer, og i løpet av de siste tyve

årene gjentatte trusler om å bli tatt i bruk

til utbyggingsformål: som gravlund, som

tomt for boligblokker, og nå sist – og

fortsatt uavklart – planer om delvis å

benyttes til barnehageformål.

Levende læring

Skolehagen er en unik erfarings- og opplevelsesarena

der elevene lærer om sam-

spillet i naturen på en praktisk og jordnær

måte. Vi har i dag fått så stor avstand til

naturen at naturfagsundervisningen som

skal støtte opp om og forklare prosesser i

naturen, lett blir abstrakt teori og dermed

uinteressant. Takket være naturprogrammer

på TV kjenner elevene ofte bedre til

kokospalmer og kenguruer enn hodekål

og høner.

Den muligheten skolehagen gir for

læring gjennom praktisk arbeid kan

bidra til variasjon i undervisningen ved

å gå fra det kjente og nære til det mer

teoretiske. Med økt fokus på miljøvern,

samspillet i naturen, riktig kosthold og

fysisk aktivitet, vil skolehagene kunne

spille en nøkkelrolle i undervisningen i

årene fremover.

2


Foto: Thorkel Thorkelsen, ca 1912/Oslo Museum

Geitmyra skolehage, byens største. Rivertzke kompleks og Sagene kirke i bakgrunnen.

Skolehagene er ikke minst viktige for at

nye generasjoner av barn skal få et forhold

til hvordan maten blir til, og skolehagene

er viktige kulturbærere. Hver generasjon

må ha innsikt i hvordan mat produseres.

Dette er en basiskunnskap i alle sivilisasjoner

og en forutsetning for alt liv. Det er

viktig å formidle at vår kulturhistorie også

består av samspillet med naturen. Det er

dette samspillet skolehagevirksomheten

dreier seg om.

Skolehagetanken vokser frem

Skolehagetanken vokste frem i Europa

på 1700-tallet, inspirert av opplysningstiden.

Her i Norden var Sverige tidlig ute.

Høsten 1869 kom det et kongelig rundskriv

som bestemte at det skulle anlegges

skolehager ved folkeskolene, og i 1889

ble hagedyrking et obligatorisk fag ved

svenske folkeskoler. Utover 1880-årene

gjennomførte regjeringene i flere europeiske

land, ulike tiltak for å fremme skolehagesaken.

I Belgia ble det blant annet

avsatt statlige midler til premiering av

dyktige skolehagelærere.1

Skolehagetanken i Norge fikk næring

fra de europeiske strømningene, men

vokste også frem på nasjonal grunn.

Nasjonsbyggingstanken var med på å

legge grunnlaget for etableringen av

skolehagene; for å bli selvstendig måtte

landet bli selvberget, og også bybarn

skulle oppdras i hagestell og jordbruk.

Skolehagen hadde i tillegg et viktig

pedagogisk potensiale, noe skolehagens

3


første pionerer var mer opptatt av enn

selve avlingen. Arbeidet med jorda skulle

bidra til oppdragelse til arbeid og til å

forme barnet til gagns menneske.

Fastskoleloven

Fastskoleloven av 1860 påla kommunene

å etablere permanente skoler som skulle

erstatte omgangsskolene. Akerbygda ble

delt inn i en rekke skolekretser, og nye

faste skolebygninger ble oppført. I lovens

§ 24 som omhandler klokkergård og

skolejord heter det at:

«I enhver Skolecommune skal der, med

eller uden Bidrag af Amtsskolekassen,

idetmindste til een af Lærerne anskaffedes

Familiebolig med hosliggende Jordvei

af saadan størrelse, at derpaa mindst to

Kjør kunne fødes og en Have andlægges.

[…..] Skolecommunerne bør arbeide til

at skaffe saamange af sine Lærere som

muligt Jord…».2

F. C. Schübeler, professor i botanikk

og bestyrer ved Universitetets botaniske

hage på Tøyen, utga i 1856 Havebog for

Almuen som kom i en utvidet versjon i

1865, tilegnet Norges Almueskolelærere:

Kjøkkenhaven, dens Brug og Nytte i

Husholdningen. Et Skrift for Folket. Her

skriver Schübeler om betydningen av at

barna tar del i arbeidet med dyrkningen

av skolejorden:

«Loven nævner jo ogsaa udtrykkelig

havedyrkning som noget, hvortil en Del

af Jorden ved Skolehuset skal nyttes.

Læreren vil derfor visst tage noget af Jorden

i Brug paa denne Maade, det vil sige

til nogle Blomster, Kjøkkenvæxter, Bærbuske

og Frukttræer, dersom Veirlaget

er gunstig for deres trivsel. For at faa alt

dette i stand, maa der naturligvis gjøres

Johannes Smiths bok «Skolehaven»

flere større og mindre Arbeider. Uden

Skade eller Afbræk for Undervisningen

kunne Børnene, i passende Fritider,

meget godt deltage i flere af disse Arbeider

og tillige faa nogen Veiledning heri,

idetmindste saa meget, at deres Øine aabnes

og at Sandsen bliver vagt for denne

Gjerning. Veiledningen i skolen bør dog

helst indrettes paa den Maade, at Tanken

og Sindet faar en saadan Retning og det

almindelige Skjøn modnes saaledes, at

dette kan virke paa den senere Livsgjerning.»

3

4


Og videre:

«I Skolehaven lærer Barnet at iagttage

den sig altid endrende Natur og faar her

paa en nem Maade et Grundlag for den

i vor Tid uundværlige Naturkundskab.

Dette Grundlag er ikke en død eller

ufrugtbar Byrde, og da det lærte, som

ovenfor sagt, samtidigt tillige er oplevet,

vil det ogsaa let mindes, men ikke

let glemmes. Med faa Ord sagt er dette

Hovedøiemedet med en Skolehave.» 4

Gjennom stor litterær og praktisk

innsats bidro Schübeler sterkt til hagebrukets

fremme i Norge i andre halvdel av

1800-tallet. Det samme gjorde organisasjoner/

institusjoner som Det Kongelige

Selskap for Norges Vel som var opprettet

i 1809, Den Høiere Landbrugsskole i Aas

(UMB) som ble grunnlagt i 1859 og Selskapet

Havedyrkningens Venner (senere

omdøpt til Det norske hageselskap) som

ble etablert i 1884. I 1880-årene delte

de to organisasjonen ut frø, planter,

podekvister, frukttrær og bærbusker til

sine medlemmer, noe stadig flere lærere

benyttet seg av.

I perioden 1869-1902 ble det undervist

i hagebruk ved seminariene (lærerskolene).

Schübelers bok ble brukt i

undervisningen, noe som medvirket til

at mange lærere anla såkalte lærerhager,

der elevene deltok i arbeidet. Fra 1885

anla Akershus landhusholdnings-selskap

en hel del hager ved skolene rundt om i

Akershus.

De første pionerene

Det var imidlertid først og fremst interesserte

lærere som la grunnlaget for

skolehager med systematisk opplæring

og undervisning av barn. To av ildsjelene

var Kristiania-lærerne Johannes Smith

(senere overlærer ved Møllergata skole)

og Henrik Solheim (senere Geitmyra

skolehages første leder og den første

leder for Norsk skolehaveforbund som ble

etablert i 1911)5. I 1891 dro førstnevnte

på studiereise til Danmark og Sverige

for å studere sløyd- og skolehavesaken.

Han skrev i 1892 flere artikler om temaet

i Norsk Hagetidend og fikk tildelt et

stipend av Det Kongelige Selskap for

Norges Vel i 1897 for «i Sverige, Danmark,

Tyskland og Østerrike (skolehagens

moderland) å undersøke hva der var

gjort for ved folkeskolen å spre interesse

for og kjennskap til hagedyrkningens og

treplantningens fremme». 6

Erfaringene Smith høstet ble nedfelt

i en lengre beretning, som ble sendt

til landets skolestyrer. Smith holdt en

rekke foredrag, og skolestyrer som ble

interessert i skolehagetanken, fikk gratis

veiledning fra Selskapet Hagedyrkningens

Venner. Gjennom premiering av

skolehagebarn og utstilling av jordbruksprodukter

ble det også skapt blest om

skolehagesaken.7

I 1906 utga Johannes Smith boken

Skolehaven som undervisnings- og

arbeidsfelt, den første norske boken som

kun er viet skolehagen. Her var det ikke

avlingen, men skolehagens pedagogiske

potensiale, som var det sentrale. Samme

år begynte et privat skolehageinitiativ

på Bondejordet (dagens Gyldenløvesgate)

på Frogner under ledelse av Marie

Jørstad, en av skolehagens tidligste forkjempere,

som vederlagsfritt fikk lov å

bruke et jorde på gården Lille Frogner av

hoffsjef Løvenskiold. Marie Jørstad hadde

allerede begynt å skrive om skolehager

5


Foto : A.B. wilse, 1907/oslo museum

Marie Jørstads skolehage på Bondejordet. Bebyggelsen bak er i krysset Eilert Sundtsgt. /

Gyldenløves gt.

i 1885 i sitt blad Husmoderen, og i et

intervju med Dagbladet i 1909 fortalte

hun om motstanden hun ble møtt med:

«… Men ideen fikk jeg ved at læse

om tyske og danske skolehaver. Allerede

i 1885 begyndte jeg at skrive

om dem, men man bare lo av mig, da

jeg foreslog, at byens kostbare grund

skulde tas til skolehaver og lægges op til

de nye skolehuser, som ble bygget den

gang. Og da det ikke nyttet det minste,

at jeg stadig skrev og mindet om, hvilket

betydningsfuldt arbeide, som kunde tas

op paa dette felt, bestemte jeg mig til at

ta fat selv og vise i gjerning, hvad her

kunde gjøres.» 8

På det ca. 6 mål store Bondejordet fikk

24 gutter hvert år dyrke sitt eget felt på

60 m2. De hadde også et fellesfelt der

avlingen ble solgt for å dekke en del av

utgiftene.

I intervjuet med Dagbladet var det ikke

minst de pedagogiske mulighetene som lå

i skolehagen Marie Jørstad var opptatt av:

«For barna er intet saa opdragende

som at arbeide med jorden. De lærer at

kjende og bli glad i naturen, de lærer seg

orden, paalidelighet og arbeidsomhet,

foruten at de lærer at dyrke de planter,

som man har mest nytte av i det daglige

liv. Og ikke mindre betydning har det,

at hjemmene lærer at spise og benytte

6


Bjølsen skolehage.

Ukjent fotograf, ca 1912/Oslo Museum

grønsaker og derved faa en naturligere og

sundere levemaate. Fælleshaven haaper

jeg ogsaa vil virke til at gjøre gutterne

til gode borgere, lære dem at tænke paa

samfundet og det heles beste.»

Året etter at Bondejordet ble dyrket

opp anla lektor Hans Møller Gasmann

(som senere ble leder for speiderbevegelsen

i Norge) en skolehage i skrenten

østenfor Bondejordet for medlemmer av

gutteforeningen «Fremad» ved Frogner

høyere almenskole. I 1907 ble det også

anlagt skolehager ved Bryn og Lilleaker

skole, som den gang lå i Aker kommune.

Det var private innsamlinger som fikk

driften i gang ved de første skolehagene.

Med støtte fra Norsk landmannsforbund

hadde Norges lærerforening i 1903 fremmet

et forslag om en endring i skoleloven

som skulle sikre kommunene midler

til å anlegge skolehager. Forslaget vant

frem, og fra 1908 ble det gitt mulighet

for bidrag fra amtskassen. I 1911 overtok

Oslo kommune de ordinære utgiftene for

byens skolehager, samlet spredte tiltak

ved enkeltskolene under en felles ledelse

og ansatte overlærer Henrik Solheim som

skolehagebestyrer.

Marie Jørstad, som hadde startet hageprosjektet

på Bondejordet i en alder av

73 år og holdt på til hun var 80, fortsatte

arbeidet for å øke interessen for skole-

7


Foto: P.A. Røstad, 1955/Oslo Museum

Innhøsting av hodekål i Geitmyra skolehage.

hagesaken. Hun deltok blant annet på

Jubileumsutstillingen på Frogner i 1914,

der det ble anlagt en mønsterskolehage.

Enhetsskolen

I første del av 1900-tallet vokste det frem

et ønske om å skape en allmenn, høykvalitets

enhetsskole. Tidligere hadde det vært

et klart skille mellom privatskoler for barn

av pengesterke foreldre og en ofte ikke så

god offentlig skole. En enhetsskole med et

undervisningstilbud som var likt for alle,

håpet man på sikt skulle bidra til sosial

og kulturell utjevning. De pedagogiske

metodene ble utviklet i tråd med dette,

ikke bare ved å knytte lærestoffet nærmere

hverdagen, men også ved å bidra til

samhandling og fellesskap.

Skolen tok også på seg en oppdragerrolle

som strakte seg utover skoletiden.

Utviklingen av skoletilknyttede tiltak

som korsang, kroppsøving og skolehagevirksomhet,

må sees i lys av et ønske om

å motvirke at elevene drev gatelangs og

kom i dårlig selskap. Skolehagene var et

tilbud om å delta i organisert hagebruk

i fritiden, og passet godt inn i den nye

aktivitetspedagogikken.

Oslo var blitt en storby i løpet av første

halvdel av 1900-tallet, men på grunn av

den store innflyttingen hadde de fleste

slektninger på landet. Historikeren Knut

Kjeldstadli har drøftet den sosiale og

politiske rollen folkeskolen hadde, og

har påpekt det paradoksale i at når blant

annet «hjemstedslære» var tema i undervisningen,

var det fortsatt bygda som var

regnet som «hjemstedet». Svært mange

lærere var bygdegutter, og disse bidro,

ifølge Kjeldstadli, til å «nasjonalisere»

Oslo. 9

Skolehagearbeidet var ettertraktet

blant yngre lærere i begynnelsen av 1930-

årene. Interesserte lærere måtte ofte hospitere

ett eller to år før de ble ansatt som

skolehagelærere, og de arbeidet i denne

perioden sammen med en eldre, erfaren

skolehagelærer. Skolehagene ble drevet

med liv og lyst.

Perioden 1940-1960

I forbindelse med krig og etterkrigstid ble

det meste som var av dyrkbar mark dyrket

opp, og skolehagene ble viktige for matforsyning

og kosthold. Skolehagearbeidet

stod sterkt og nådde mange. Interessen

holdt seg godt gjennom etterkrigstiden,

8


og på det meste var 90 skoler engasjert i

skolehagevirksomhet i Oslo. Skolehagene

disponerte da et areal på 250 mål jord

som ble håndspadd hvert år av tusenvis av

elever. Budsjettet lå på 3,5 millioner kroner,

med en rektor og fire gartnere ansatt

på heltid og over 100 deltidsansatte skolehagelærere,

samt sommervikarer.

Etter krigen ble det rift om de gode

tomtene, og flere skolehager måtte vike

plassen for byggearbeidene som tok til

som en del av gjenreisningen. Den stadige

flyttingen av skolehagene skapte uro og

usikkerhet. Selv om flere av hagene fikk

nye områder til disposisjon, krevde det

mye penger og ikke minst arbeid å få

skolehager som måtte flytte i gang igjen.

Oslo var frem til slutten av 1980-tallet

en foregangskommune i Norge når det

gjaldt skolehagedrift. I 1988 kuttet imidlertid

Høyre-byrådet alle bevilgningene

til skolehagene, og alle ansatte ble oppsagt

eller omplassert. Skolehagelærerne

ble oppfordret til å fortsette skolehageundervisningen,

uten lønn. Mange av

skolehagene ble liggende brakk, mens

en del ble holdt i gang av ildsjeler. I noen

skolehager med ledig kapasitet, ble det

åpnet for utleie til parsellhagedyrking for

familier og andre interesserte. Samtidig

besluttet byrådet å selge Geitmyra skolehage

til utbygging. Mange engasjerte seg

for å redde skolehagen, og Jan Erik Vold

skrev et kraftfullt dikt som satte ord på

det mange tenkte: «Vet Oslo byråd hva en

spade er».

Men Geitmyra ble ikke solgt, og i

1993 blåste det nye AP/SV-byrådet litt

liv i driften igjen med en årlig bevilgning

på kr 400 000 som dekket driftsutgifter

og lønn til en leder for Oslo kommunes

Eplehøst i Geitmyra skolehage.

Foto: P.A. Røstad, 1955/Oslo Museum

skolehager. Det førte til en viss stabilitet,

og rammebetingelsene var nå til stede for

at noen interesserte skoler kunne fortsette

sitt skolehagearbeid. Mye verdifullt

skolehageareal og viktig kompetanse var

imidlertid gått tapt.

Halvering av antallet skolehager

Til tross for at Oslo kommune i sitt Byøkologiske

program (2002-2014) har et

mål om å øke arealet til skolehager, blir

hagene – som mange grønne lunger – stadig

tatt i bruk til andre formål. I 2008 var

det 42 osloskoler som hadde skolehage

for sine elever på 27 forskjellige steder i

byen. For 20 år siden var antallet skolehager

det dobbelte.

9


Sensommerblomster i Geitmyra skolehage.

Foto: Henrik Ørsted, ca 1980/Oslo Museum

Samtidig registreres det en økende

interesse for å utnytte de gjenværende

skolehagearealene. Utdanningsetaten

har fra skoleåret 2008-2009 overtatt

ansvaret for skolefritidsordningen (SFO)

fra bydelene. Etaten ønsker å legge mer

innhold i SFO-tiden. Skolehage er nå et

av satsingsområdene, og etaten har satt i

gang en prosess for å tilrettelegge for bruk

av skolehagene. Dette fører til at skolene

vil få stadig mer bruk for de skolehagene

som fremdeles eksisterer. Det er derfor

svært bekymringsfullt at skolehageareal

fremdeles trues av nedbygging, uavhengig

av om de i dag er dyrket eller ikke. De

siste årene har det særlig vært strid om

etablering av barnehager i flere av Oslos

skolehager. Pr. i dag er Geitmyra skolehage

truet av en barnehageutbygging,

det samme er Ruseløkka (Hengsengen)

og Manglerud, mens Lilleaker (Hullbergmyra)

og Marienlyst nylig helt eller delvis

har gått tapt til barnehageformål.

Betydningen av faglige kvalifikasjoner

På grunn av nedskjæringene i skolehagebudsjettet

er skolehagevirksomheten i

dag i stor grad basert på engasjerte frivillige

lærere, men lærernes kunnskaper

og ferdigheter i hagestell og botanikk

varierer mye i forhold til tidligere. Gårdbrukersønnene

som flyttet til byene og ble

lærere, finnes knapt lenger. Mangelen på

faglig innsikt og erfaring har vanskelig-

10


gjort skolehagedriften mange steder, og

har synliggjort at skolehagene ikke kan

baseres på dugnad og frivillig hjelp uten

tilstrekkelig kompetanse.

«Det er ikke nødvendig med spesialkompetanse

for å plante litt grønt og luke

litt i skolehagen»10, uttalte Oslos byråd for

kultur- og utdanning, Torger Ødegaard,

til Dagsavisen 23. mai 2009 i forbindelse

med skolehagejubileet. Skolebyrådens

manglende respekt for fagkunnskap knyttet

til det å dyrke jord er urovekkende,

men står godt til byrådets manglende vilje

til å verne de gjenværende skolehagearealene

mot utbygging.

Flere av skolehagene som har gått tapt

de siste årene har ligget vegg i vegg med

en skole. Byråd Torger Ødegaard uttalte i

det samme intervjuet i Dagsavisen at det

ikke er nødvendig at skolehagearealet

ligger i nærheten av skolen. Men for elevene

er det utvilsomt en stor fordel å ha

skolehagen rett ved, eller like i nærheten

av, skolen. Det gjør det blant annet lettere

å bruke hagen aktivt i undervisningen.

Dette var en innsikt Oslo skolestyre målbar

da det i 1966 vedtok følgende:

«Oslo skolestyre fastslår at til et fullverdig

barneskoleanlegg hører et skolehagefelt.

Oslo skolestyre vil derfor be

Oslo byplanmyndigheter om å regulere

skolehagearealer til alle nåværende og

fremtidige barneskoler i Oslo. Dersom

det ikke er mulig å skaffe tilfredsstillende

plass på selve skoleområdet, må arealet

reguleres så nær skolen som overhodet

mulig.»11

Ny renessanse for skolehagen

Det er grunn til å tro at skolehagen snart

vil få en renessanse. Det virker som om

Foto: Henrik Ørsted, ca 1980/Oslo Museum

Geitmyra skolehage. Årets avling fordeles

mellom ivrige elever.

interessen for skolehager og hagedrift

generelt øker i økonomiske nedgangstider,

mens skolehagene er sterkest truet

i økonomiske oppgangstider. I tillegg

kommer internasjonale trender med økt

fokus på miljøvern, riktig kosthold og

fysisk aktivitet.

USAs førstedame, Michelle Obama,

fikk mye oppmerksomhet da hun innledet

presidentperioden med å grave opp

en del av plenen foran Det hvite hus for

å bruke den som grønnsakshage. Hagen

vil sikre presidentfamilien økologiske

grønnsaker, men Michelle Obama

presiserer at det viktigste med tiltaket,

der skoleelever deltar, er å gi barn

kunnskap om sunn, lokalprodusert mat,

11


Utstilling av skolehageavling på en skole i Aker.

Foto: Wilhelm Råger, udatert/Oslo Museum

spesielt i en tid der overvekt og diabetes

er nasjonale problemer. Hun har stor

tro på ringvirkningene av et slikt tiltak:

«My hope is that through children, they

will begin to educate their families and

that will, in return, begin to educate our

communities.» 12

Det er som å høre tankene til skolehagepionerer

som Marie Jørstad for 100

år siden. Og det gir håp for skolehagens

fremtid at det i dagens Norge stadig er

flere som definerer seg som byborgere og

som oppfatter hagebruk i byen som en del

av det urbane livet – og som vil stå opp

og forsvare skolehagen som en arena for

levende læring i et nytt årtusen.

Tore Faller er utdannet agronom og er

mangeårig leder av Oslo kommunale

skolehager. Han var aktiv i skolehagen

på Grefsen på 1960-tallet.

Siri Haavie har hovedfag i samfunnsgeografi

fra Universitetet i Oslo og en

mastergrad i Social and Political Thought

fra University of Sussex. Hun var aktiv i

skolehagen på Marienlyst på 1980-tallet,

og arbeider til daglig i Helsedirektoratet.

12


Foto: Tore Faller/p.e.

Hullbergmyra er skolehage for Lilleaker og Bestum skole. Her er Helge Irgens Høeg i sving med

elevene.

Noter

1 Ut i det grønne. Oslo kommunale skolehager

75 år. 1909-1984, Oslo kommunale skolehager

1985.

2 Lov om Almueskolevæsenet paa Landet (fastskoleloven)

av 1860 § 24.

3 Schübeler, F.C.: Kjøkkenhaven: dens Brug og

Nytte i Husholdningen: et Skrift for Folket,

Kristiania, Cappelen 1885, 3. opplag, s. 26.

4 Ibid. s. 22-23.

5 Foreningen skiftet senere navn til Norsk Skolehagelag

og ble i 1989 innlemmet i Hageselskapets

samfunnsavdeling, men har nå opphørt

å eksistere.

6 Sitert i Ut i det grønne. Oslo kommunale skolehager

75 år. 1909-1984, Oslo kommunale skolehager

1985.

7 Ut i det grønne. Oslo kommunale skolehager

75 år. 1909-1984, Oslo kommunale skolehager

1985.

8 Marie Jørstad intervjuet i Dagbladet 05.04.1909

(nr. 89) ”Kristiania folkeskolers første skolehager”,

sitert i Ut i det grønne. Oslo kommunale

skolehager 75 år. 1909-1984, Oslo kommunale

skolehager 1985.

9 Kjeldstadli, K.: Oslo bys historie, bind 4, Den

delte byen, fra 1900-1948, 2. opplag, Cappelen,

Oslo 2000.

10 ”Asfalt under neglene”, Dagsavisen 23. mai

2009.

11 Sitert i Ut i det grønne. Oslo kommunale skolehager

75 år. 1909-1984, Oslo kommunale skolehager

1985.

12 ”Obamas to plant vegetable garden at White

House”, The New York Times 19. mars 2009.

13


Vet Oslo Byråd hva en spade er

Av Jan Erik Vold

Vet Oslo Byråd

hva en spade er en spade med håndtak, skaft

og spablad Er det et ord

man vrir og vrenger på, til det blir

en dapse Er det et greip onkel Skrue i bingen sin

går rundt og vender

skillinger med Er det et redskap

man kan stikke i jorda

og lukte hvor man er Nei, det er fingern

det, Svelland! Lukter

det ingenting, sier du Så er det fordi

fingern har havna

i mynt. Hører du

ingenting, Tetzschner Så er det fordi klingende mynt

er omgjort til seddelbunter, tallkolonner. Høyre

vil spare Oslos skattebetalere

for én million kroner, står det

i avisen, ved å legge ned feriekoloniene på Hudøy. Det

er ikke å spare, Syse! Det er

å stjele fra slike som ikke har råd

til hytte ved sjøen. Høyre, AP og Kristelig Folkeparti

vedtar å overføre 48 skattemillioner

til Kreditkassen, til dekning av bankens tvilsomme

Dittenkvartal-transaksjoner

står det i avisen. Det er ikke sosialisme, Rune

Gerhardsen! Det er ikke kristendom

heller, Kjell Magne Bondevik! Jesus tegnet en fisk

i sanden – så gikk han og veltet

pengevekslernes bord, med en spade

kan noen forklare Byrådet hva dét er. Vi som vokste opp

i denna byen fikk vite det

ved å sette slagstøvvern på spabladet

14


og tråkke til – herlige rabarbraer

kom opp, før sommeren, syrlige i smaken.

Jorda var svart. Meitemark

krøp omkring. Hvem kan telle alle gråpærer

som har funnet veien ned gapet på byens elleveåringer

siden 1909, da Kristiania Formannskap

bevilget penger til Geitmyra skolehagefelt

for Møllergata, Grünerløkka, Foss, Bolteløkka, Lilleborg

og Sagene skoler År 1989

går Byutviklingsavdelingen inn for

å selge tomt og avhende spader – man utber seg

følgelig en verdiestimering. Da vil byen

- heter det – 1) spare 2,8 mill. kr. årlig

i driftsutgifter, 2) penger komme inn ved kontantsalg

til en bykasse i underskudd. Dette

er ikke å spare, Gro Harlem Brundtland! Det er å stæla

fra byonga en mulighet til å finne ut

hva en spade er. For egentlig, sier rektor Løvold

ved Oslo kommunale skolehager, pålagt å telle opp hakker,

skyfler og trillebører

er dette tiden til å så

stemorsblomster, purre og løk. Samt ta stiklinger av fuksia.

Og der oppe på haugen, sier Løvold og peker, der bygger vi

en scene og feirer de folkevalgtes fremsynthet

for 80 år siden. For ungene mine, de hverken

stjeler eller begår fanteri – de kan du skrive opp

i bladet ditt. Tvertimot, de er stolte

av det de gjør!

Fra diktsamlingen «Elg», 1989

15


Dyrker bylivet

Siri Haavie

Oslos parsellhager kan synes som en anakronisme i den moderne storbyen.

En rest av bondekulturen trukket inn i byen og en type byrom som bryter

med alt det vi forbinder med Oslo som en pulserende, moderne hovedstad.

Feiringen av urbane kvaliteter har tilsynelatende lite med spatak,

bønnestengler og reddiker å gjøre. Jeg tror likevel at vi ved å se nærmere på

dette «byjordbruket», ikke bare kan lære mer om én av mange subkulturer

i dagens samfunn, men også kan få utfordret en del etablerte forestillinger

om byliv, rekreasjon, arealbruk og sosiale møteplasser.

Oslos parsellhager er også interessante

fordi de i altfor lang tid har vært en

oversett form for arealbruk i hovedstaden.

Mens det på bussene i Birmingham i

England henger reklameplakater for

parsellhagedyrking, finansiert av de

lokale myndighetene, lever parsellhagene

i Norges hovedstad i stor grad et skjult og

truet liv. Som en mellomting mellom by og

land, urbant og ruralt, privat og offentlig

areal, overskrider parsellhagedyrkingen

gjengse kategorier. De er sjelden tegnet

inn på kommunens kart, og ingen

kommunal etat har i dag det reelle ansvaret

for deres fremtid. Leiekontraktene er

korte, og parsellhagene er ofte fristende

utbyggingstomter for «gode formål» i

grønne omgivelser.

Materialet som presenteres i denne

artikkelen, er basert på deltakende observasjon

og samtaler med parselldyrkere i

Oslos parsellhager gjennom mange år,

samt en spørreundersøkelse som ble

gjennomført blant byens parselldyrkere

høsten 1999. Sitatene som brukes i artikkelen

er svar på spørsmålet «Hvis du skulle

anbefale andre å få parsell, hva ville du

legge mest vekt på»

Et lappeteppe av individuelle særpreg

Å være parselldyrker innebærer at man

leier eller låner et lite stykke jord på et

større areal som man deler med andre

parselldyrkere. Her har den enkelte et

privat ansvar innenfor rammene av et

fellesskap, og i motsetning til den private

16


Vår i parsellhagen på Årvoll.

Foto: Thor Hovde/p.e.

hageeieren som trekker seg tilbake fra

offentligheten for å dyrke sin egen hage,

tar parselldyrkeren i bruk det offentlige

rom og er med på å gi det et personlig

uttrykk – «Et sted å dyrke jorda, som ikke

er privat, men som likevel er uavhengig»,

som en kvinnelig parselldyrker uttrykker

det. «Jeg tror de er grønne lunger ikke bare

for dem som har parsell, men også for dem

som ser dem utenfra». «I strøk hvor private

hager er gjemt inne i gårdsrom er det vakkert

å se blomsterhavet på parsellen om

sommeren.»

De mange små parsellene, side ved

side, danner et menneskeformet landskap,

et lappeteppe av individuelle særpreg.

Parsellandskapets fremtoning er

avhengig av hva som dyrkes, men også

av øynene som ser. For utenforstående

kan det brokete landskapet ofte fortone

seg uryddig. Det kan være store forskjeller

når det gjelder hva som dyrkes, og også

måten parsellarealet tas i bruk på kan

variere mye. Mens noen spesialiserer seg

på sarte blomster eller eksotiske urter

som kryper langs marken, sverger andre

til den «reale» poteten, eller dyrker i

høyden og slynger bønnestengler mot

himmelen. Og bare ved et kort blikk på et

parsellandskap vet man allerede mye om

hvem parselldyrkerne er: Kvinner dyrker

blomster, menn grønnsaker, mens tyrkere

dyrker mengder med bønner.

Parsellhagene skiller seg fra byens

velfriserte parker og andre mer nøytrale

fellesarealer ved at de ikke er designet

17


Foto : Rigmor Dahl Delphin, 1962 /oslomuseum

Parsellhagen på

Egebergløkka ved

Telthusbakken.

av landskapsarkitekter ut fra «riktige»

prinsipper om estetikk og velfungerende

romrelasjoner, men blir formet gjennom

hagedyrkernes aktive bruk. Ofte rommer

de praktiske selvhjelpsinnretninger som

gamle skistaver benyttet som tomatstøtter,

vindusruter tatt i bruk som drivhusvegger,

og ikke sjelden planker, murstein,

plastduker og annet nyttig «rusk».

Parsellhagene har tilsynelatende

mye til felles med byens kolonihager

– begge steder dyrkes det blomster og

grønnsaker – men de skiller seg likevel

fra kolonihagekulturen på flere sentrale

måter. Det at det ikke er noen hus på

parsellene, at hele aktiviteten er sentrert

rundt et åpent areal, innebærer at

landskapet settes i fokus, og ikke huset,

det private krypinn med blondegardiner

og hjemmekos. Det åpne landskapet,

uten hekker og murer å skjule seg bak,

og parsellenes størrelse (flere steder

ikke større enn 12-15 kvadratmeter)

bringer parselldyrkerne fysisk nærmere

hverandre. Parsellhagene representerer

jevnt over en langt mer anarkistisk bruk

av byrommet enn det kolonihagene gjør

– uten regler for hekkehøyde og annen

«småborgerlighet» som i noen grad preger

kolonihagebevegelsen. I dette ligger det

noe spontant og frigjørende, men også

potensielle kilder til konflikt.

Ikke for å overleve, men for å leve

Mens parsellhagene i England har en historie

som strekker seg tilbake til borgerkrigen

på 1600-tallet, og representerer

en form for arealbruk som i mange år har

vært nøye kartlagt og regulert ved lov, er

parsellhagenes utbredelse og historie i

18


Klar til innsats i hagen.

Foto: Thor Hovde/p.e.

Oslo dårlig dokumentert. Vi vet lite om

hvilke arealer som har vært tatt i bruk og

om svingningene i etterspørsel opp gjennom

tidene.

Byens eldste gjenværende parsellhagen

– Egebergløkka (Telthusbakken) – ble

etablert i 1917. Formålet med de første

parsellhagene var å gi de sosialt svakeste

familiene anledning til å dyrke jord, og på

den måten bedre familieøkonomien og

gi et tilskudd til familiens matforsyning.

Hagene ga også familiene anledning til

å komme ut av deres trangboddhet, og

arbeidet med jorda ble ansett som en

sunn og disiplinerende hobby. Mange

forbinder fortsatt denne formen for

byjordbruk med krigsår, nød og sult og

stiller seg undrende til at noen i dagens

samfunn «trenger» å dyrke poteter midt

i byen. Men dagens parsellhager har lite

med matauk å gjøre og handler om alt

annet enn å spare penger og skaffe seg

sårt tiltrengte vitaminer. Spadestikket

i jorda uttrykker et ønske om å arbeide

med noen grunnleggende naturprosesser,

få jord under neglene, knytte bånd til

et sted og treffe andre mennesker. Et

uttrykk for individualitet, kreativitet og

skaperglede. En oppgave å gå til, noe

jordnært og rotfast i en virkelighet som

kan oppleves både hektisk og kompleks.

Både det sosiale samværet og det å dyrke

og se det gro, kan ha stor helsefremmende

betydning.

Oslo har i dag 21 parsellhageområder

med til sammen ca. 900 parseller. Størrelsen

på parsellene varierer fra 12-200

m 2 , men de fleste er på 50m 2 eller mindre.

Forsommeren 2009 stod godt over

300 personer/familier på venteliste for å

19


Et hav av blomster. Egebergløkka (Telthusbakken)parsellhagelag midt i Oslo er byens eldste

parsellhage med over 100 personer/familier på venteliste.

Foto: Siri Haavie/p.e.

få parsell. Ventelisten er spesielt lang på

de store parsellhageområdene sentralt i

byen: Geitmyra og Egebergløkka har over

100 personer på venteliste og Ola Narr

mer enn 70. Interessen for å ha en flekk

jord å dyrke midt i byen er særlig økende

blant unge og småbarnsfamilier.

Dagens Næringslivs magasin D2 hadde

i oktober 2008 en lang reportasje om

parsellhagedyrkere som morgendagens

trendsettere, med forsidetittelen «Dyrker

bylivet. Folk vil bo i byer. Og de vil ha

lokal mat. Møt de som dyrker sine egne

matvarer midt i Oslo, London og New

York.» Her fortelles det at det for første

gang siden 1950-tallet selges mer grønnsaksfrø

enn blomsterfrø i England, og

over hele USA jobber grupper for at gressplener

skal graves opp og tas i bruk til matproduksjon.

Ordet «locavore»– en person

som velger å spise lokal mat – ble kåret til

årets nykommer av New Oxford American

Dictionary i 2007. Å dyrke maten sin selv

er blitt en trend. Folk vil vite hva de putter

i kroppen sin, og ikke minst hva barna får i

seg. Dessuten ser mange på hagedyrkingen

som en måte å hjelpe miljøet. Økonomiske

nedgangstider og økt miljøbevissthet tvinger

frem nye løsninger. 1

I The Guardian Weekly i mai 2009 handler

et av hovedoppslagene om det samme:

«A grassroots movement. Urban spaces

everywhere are being turned into vegetable

patches. William Sha investigates how

20


Et broket landskap. Eterjordet parsellhage ved Østensjøvannet.

Foto: Siri Haavie/p.e.

this helps communities to truly grow.» 2

Dagbladets søndagsmagasin har samme

måned en lang artikkel om «Grasrotbevegelsen

– nå vil også byfolk ha jord under

neglene», der noen småbarnsmødre med

parsellhage på Geitmyra ble intervjuet.

De beskriver parsellhagedyrking som

terapi fra arbeids- og hverdagsstress,

og vektlegger både det sosial aspektet,

avkoblingen og den fysiske aktiviteten

arbeidet med jorda gir. Som en av dem

uttrykker det: «Her kan vi gjøre noe aktivt

og sosialt, i stedet for å stille på en meningsløs

spinningtime.» 3

Men samtidig som parsellhagedyrking

blir stadig mer populært, trues flere av

parsellhagene av nedbygging. Til tross

for økt miljøfokus og en uttalt målsetting

i kommunenes Byøkologiske program

(2002-2014) om å øke arealet til bruk

for parsellhager, har flere av hagene blitt

tatt i bruk til andre formål de siste årene,

og flere parsellhager er i dag truet. Så

sent som våren 2009, i forbindelse med

konflikten rundt planene om å ta i bruk

skole- og parsellhagen på Marienlyst til

uteområde for en barnehage, ble det nok

en gang konstatert at ingen kommunal

etat har forvaltnings- eller fagansvaret

for områder regulert til eller brukt som

parsellhager. 4 Kommunenes ledelse har

ikke forstått at hagebruk i byen er en del

av det urbane livet og et viktig miljøtiltak

– som må forsvares.

21


Å være mer enn en tilskuer

Når parselldyrkere blir spurt om hvorfor

de har parsell, viser de fleste til «gleden

ved å se det spire og gro», noe som også

går igjen som argument når de oppgir hva

de ville legge mest vekt på hvis de skulle

anbefale parselldyrking til andre. Det å

se det spire og gro knyttes i stor grad til

tilfredsstillelsen det er at man selv har

satt prosessen i gang – sådd frøet og sett

planten vokse – samt gleden og stoltheten

over å høste egendyrket grøde: «Det er

utfordrende og tilfredsstillende å få det til å

gro», forteller en kvinnelig regnskapssjef.

«Det er spennende og morsomt å se det spire

og gro – en god følelse å skape noe», sier en

kvinnelig sjefsingeniør. En mannlig datalærer

skriver om «gleden av nærkontakt

med jord, graving (kroppsarbeid), glede

av såing og vekst. Og ikke minst nytelsen

(og stoltheten) av å servere ‘hjemmedyrket’

mat!»

Flere knytter også gleden ved å se det

spire og gro til selve naturopplevelsen og

det å følge livsprosessene på nært hold:

«OPPLEVELSEN: se et lite frø bli en stor

squash-plante med store frukter! – sette ned

én potet og ta opp ti! Smake på nyopptatt,

nyvasket blank gulrot/mainepe/reddik!

– Parsellen er en del av ‘helheten’ min»,

skriver en middelaldrende kvinne, mens

en mannlig student er opptatt av «den fine

opplevelsen det er å spise grønnsaker som

man har ‘gjort til sine egne’ – pleid og stelt

fra frø- og plantestadiet og så igjennom tre

årstider. Å følge vekstsyklusen på nært hold.

Lukten av jord på fingrene (istedenfor plast

og parfyme).»

Lukten av jord på fingrene handler om

en helt annen form for interaksjon med

omgivelsene, og en helt annen måte å forholde

seg til landskapet på enn den beskuende

holdningen vi inntar som turister og

forbrukere. Arbeidet med jorda involverer

også et spekter av sanseerfaringer; vi sitter

på knærne i det grønne og oppdager

verden på nytt: «Å se det gror... Plukke egne

blomster – se farger og former... Få se grønt

rundt seg og kjenne lukter – dufter.» Eller

som en annen kvinnelig parselldyrker

uttrykker det: «Parsellen er en frodig oase

hvor man kan hente energi. Avkobling.

En frodig oase med en spesiell atmosfære,

ro og dufter. Nærmøter med den fredelige

meitemarken.»

Balsam for sjelen

«Parsellhagen skaper fred, på den

måten at man kobler ut stress og kobler

på det positive. Takknemlighet og

ydmykhet. Har gitt meg mye», skriver en

kvinnelig sykepleier. Og hun er langt

fra alene når det gjelder å vektlegge

parsellhagedyrkningens betydning for

psykisk velvære. Parsellen kan by på

andre utfordringer enn arbeidsplassen

og oppgavene i hjemmet, og kan være en

god kontrast til en hektisk arbeidsdag:

«Parsellen har blitt en del av min identitet.

Vekselbruket å jobbe med hodet på jobben

og med kroppen på parsellen fungerer

utrolig godt for meg», forteller en mann

i slutten av 50-årene, mens en ung

kvinnelig IT-konsulent vektlegger «gleden

ved å jobbe med jorda. Fysisk og psykisk

avspenning – det er en stressende hverdag».

«Luking er egentlig balsam for sjela – for

da kan du la tankene vandre fritt!».

«Det gir en helt spesiell ’fred’ å pusle en

kveldstime med luking osv. Jeg hører

nesten ikke bussen selv om veien går rett

forbi. . .» Parsellen er også et sted hvor

22


Matauk. Manglerud parsellhage.

Foto: Siri Haavie/p.e.

man kan flykte fra sorger og problemer:

«Parsellhagen er viktig for psykisk helse –

en spesiell form for rekreasjon. Et godt sted

å gå til når livet ellers er problematisk».

En eldre, bevegelseshemmet kvinne

som besøker parsellen nesten hver

dag beskriver parsellhagen som «en

kilde til å glemme andre bekymringer

den tiden jeg tilbringer der». Dette at

parsellhagedyrking er en aktivitet som

folk med diverse helseproblemer kan ha

glede av fremheves også av flere, blant

annet av en småbarnsmor som er opptatt

av parsellhagens betydning i hverdagen:

«Det som særpreger vårt parsellag er at

det er mange eldre som uansett sykdom og

skavanker jobber og trives sammen. Skulle

parsellen bli borte ville deres livskvalitet

synke betraktelig. Dette er veldig viktig, at

eldre og kanskje folk med helseproblemer

har mulighet til trivsel, mosjon og

kreativitetsfremmende arbeid i hverdagen.

Selv har jeg psykiske problemer, noen

ganger er dette det eneste stedet jeg klarer

å komme meg ut av leiligheten og fram

til. Når jeg har vært der litt, føler jeg meg

friskere, gladere og tryggere i hverdagen. På

vår parsell er det et godt, rikt og mangfoldig

miljø. Den vil jeg beholde.»

En oppgave å gå til

Det å komme seg ut i frisk luft er et

aspekt som vektlegges av mange. Aktiviteten

foregår ute, i grønne omgivelser, og

enkelte av parsellhagene beskrives som

grønne oaser eller paradis. «På grunn av

23


eliggenheten av hagen – utsikt. Føler meg

fri som fuglen», skriver en trygdet, tidligere

ikke-vestlig statsborger som besøker parsellen

to ganger om dagen. Av kommentarene

kommer det også frem at mange

synes det er fint å ha en konkret oppgave

å gå til, og finner stor tilfredsstillelse i å

gjøre noe de opplever som meningsfullt:

«Det er godt å komme seg ut i frisk luft,

og samtidig gjøre noe nyttig». «Det er fint

å gjøre noe ute i naturen, ikke bare gå på

tur.» En husmor vektlegger det fine ved

«å ha noe å gå ut til», mens en kvinnelig

bibliotekar synes det er «deilig å bli fysisk

sliten på noe nyttig».

At det å dyrke jorda ikke bare oppleves

som meningsfylt for en selv, men også av

andre rundt en, kan også bety mye. En

ung, trygdet iransk statsborger opplever

parsellhagedyrkingen som noe positivt

fordi den gir mulighet for fysisk aktivitet,

men også fordi det handler om å «bruke

tiden på en bra måte. Å være et positivt

menneske for familien og omgivelsene».

Og som en kvinne i 80-årene påpeker, er

parsellhagedyrkingen en aktivitet der man

opptrer som noe annet enn konsument:

«Parsellen har gitt meg så mange gleder.

Sommeren blir så meget lengre i en by når

man kan komme ut i haven både sent og tidlig.

Gleder meg alltid til å starte om våren.

Føle at jeg er i stand til å foreta meg noe mer

enn bare å kjøpe alt jeg trenger.»

At noe følger etter noe annet

Arbeidet med jorda gir en annen opplevelse

av årstidenes veksling enn den man

opplever når man bare vandrer gjennom

byen: «Du ‘ser’ årstidene på en ny måte»,

som en ung finanskvinne uttrykker det.

«Skiftningene mellom årstidene blir ikke så

synlige når man bor i byen. Har du parsell,

begynner våren i mars, sommeren varer fra

mai til september, selv om det regner, og

høsten helt til vinteren kommer – og du får

mye mer øye på det når du står midt oppe

i blomsterbedet!» Parsellhagen oppleves

som et pusterom i hverdagen, underlagt en

annen tidsrytme enn storbyens tempo og

travle arbeidsdager. Årstidenes veksling –

å se frø bli til solmodne tomater – er en

påminnelse om at alt ikke kan skje på en

gang, at noe følger etter noe annet. Og i

motsetning til en del andre situasjoner i

hverdagen hvor det er lett å føle seg som

en liten brikke i et stort spill, og hvor

resultatene av egen innsats er usynlige

eller lar vente på seg – er det å dyrke en

liten hageflekk noe konkret og overskuelig.

Resultatene av egen innsats er der, rett

foran en, synlige for alle og enhver. Og de

kan tas med hjem, vises frem, syltes, fryses

til kalde vinterkvelder, serveres med stolthet

eller foræres som personlige gaver som

rommer en god porsjon tid og omtanke:

«Vi dyrker masse blomster til egen glede og

for å kunne gi bort til mange», forteller en

middelaldrende kvinne, mens en mann,

tidligere indisk statsborger, skriver om

gleden ved å «dyrke blomstrende planter for

gaver til kolleger/kjente. Glede og harmoniskapende

begge parter giver og tar i mot.»

Noe å gjøre sammen

Flere foreldre fremhever parsellhagedyrkingen

som en meningsfylt oppgave som

familien kan gjøre sammen: såing inne

om våren, fellesskap rundt arbeidet ute

og glede ved å høste og spise resultatene

av felles innsats. Men det er langt fra bare

den tradisjonelle kjernefamilien som

har glede av å jobbe sammen på en par-

24


Foto: Siri Haavie/p.e.

Marienlyst parsellhage ble etablert i den gamle skolehagen på Marienlyst på initiativ fra Foreldreutvalget

på skolen (FAU) og Marienlyst Vel. Hagen ble i 2009 ofret for å tas i bruk som uteareal

for en barnehage. De 38 parsellene i hagen var hver på 12 m2.

sell. Flere deler jordlappen med venner

eller andre slektninger, og det kan være

mange hender som er involvert i noen få

kvadratmeter. Den oppdragende effekten

som hagedyrking kan ha, og betydningen

av at barn lærer hvor maten kommer fra,

vektlegges også av flere foreldre: «Det er

godt å kunne vise sønnen at ting virkelig

gror – at det ikke bare dukker opp i butikken».

«Det er tilfredsstillende å dyrke noe.

Man blir en god rollemodell for sine barn.»

Grader av fellesskap

Parsellhagene er en arena der folk kan

møtes og der det er lett å innlede samtaler,

hvis man vil. Mennesker som arbeider

sammen, snakker sammen. De deler en

interesse og kan lære av hverandre – Har

du også snegler på salaten din Hvordan

pleier du å tilberede mangolden Har du

sett hvor store neper jeg har fått! – «Man

treffer folk som er lette å prate med. Vi

er på samme nivå», skriver en trygdet

sykepleier. «Parsellhagedyrking kan også

få enslige ut av isolasjon. De som møtes på

parsellen har alltid noe felles å snakke om.»

Muligheten for å velge grader av fellesskap

er noe som verdsettes høyt: «Sosialt

– kan velge selv i hvilken grad». «Kan treffe

mennesker hvis en ønsker.» Mens enkelte

25


fremhever det sosiale aspektet som det

viktigste ved det å ha parsell, styrer andre

unna all pratingen og holder seg mer for

seg selv. Som en mannlig høyere funksjonær

uttrykker det: «Jeg setter pris på noe

av det sosiale i en parsellhage, men synes

faktisk det er viktig at det ikke overorganiseres.

Jeg ønsker å slippe sosiale krav på

parsellen, de er det nok av på jobben.»

«Mange har også med mat og kaffe,

og tar en pause i arbeidet ved en av våre

sitte-grupper. Vi har nå en del tyrkere som

parsell-leiere. De er flinke til å ha med mat.

De griller og koker og spiser også middag.

Jeg kunne skrive mye mer om parsellen,

for der trives jeg. Der slapper jeg av med

å grave i jorda og tida går fra en, og så

snakker en bort masse tid. Men det er jo óg

hyggelig», skriver en kvinnelig kontormedarbeider.

Det er et gjennomgående trekk

at mange innvandrere med ikke-vestlig

kulturbakgrunn (hvorav mange i dag er

norske statsborgere) bruker parsellhagen

til middagslaging og sosiale sammenkomster.

Parsellhagedyrkingen er i langt

større grad et familieprosjekt for dem

enn for mange av de etnisk norske parselldyrkerne,

hvorav en betydelig andel

er enslige.

Sosiale og kulturelle forskjeller

«Hvor ellers snakker jeg med innvandrere

i denne byen», spør en ung kvinnelig

parselldyrker. Sammen med tre venner

deler hun en parsell på 50 m 2 midt i

hovedstaden. Av de rundt 100 parsellene

i parsellhagen dyrkes om lag en tredjedel

av innvandrere. Mer enn ti nasjonaliteter

setter sitt preg på området.

En tyrkisk kvinne kommer trekkende

med favnen full av stokker som skal ned i

jorden. Å dyrke i høyden er noe hun kan

fra hjemlandet ved Svartehavet. Sist år

høstet hun 50 kg bønner og hadde fryseren

full vinteren igjennom. Barna bytter

på å kjøre henne til parsellhagen på vei til

arbeid, og å hente henne på vei hjem. Ofte

samles tre generasjoner og lager middag

i parsellhagen – koker te på bål og griller

kjøtt og grønnsaker. En ikke ubetydelig

andel av parselldyrkerne med ikke-vestlig

kulturbakgrunn er trygdete eller uten

arbeid. Og det er lett å bli isolert i egen

leilighet: «Hadde ikke min gamle mor,

som er uten arbeid og som snakker dårlig

norsk, hatt parsellen å gå til, ville hun ha

sittet hjemme foran tv-apparatet og utviklet

diabetes.» Eller som en ung mann uttrykker

det: «De fleste av oss bor i blokker og

savner kontakten med jorda. Vi kommer fra

et varmt land og er vant til å være mye ute.

Nå på begynnelsen av sesongen er det hard

jobbing. Senere blir det plukking og vanning,

men mest spising. Når det er varmt,

pleier vi å spille volleyball. Det blir flere kilo

grillet kjøtt hver helg, så det er greit å bli

kvitt litt fett.»

Parsellhagene burde være en viktig

arena i arbeidet med å motvirke ensomhet

og isolasjon og for å forebygge ulike

livsstilsrelaterte sykdommer. Ikke bare

fordi aktiviteten innebærer mye frisk luft,

fysisk arbeid og lek, men også fordi den

representerer det utvidete kjøkken for en

del innvandrere.

Det er blitt hevdet at Norge er et ganske

segregert og gettoisert samfunn som ikke

er flerkulturelt på noen omfattende og

dyp måte. De fleste ressurssterke etniske

nordmenn har ingen venner av en annen

etnisk opprinnelse, knapt noen bekjente,

blir det sagt. Hvorvidt parsellbekjentskap

26


Det spirer og gror

i parsellhagen på

Årvoll.

Foto: Thor Hovde/p.e.

utvikler seg til vennskap kan jeg ikke si

noe om, men besøk i parsellhagene og

samtaler med parselldyrkere, viser at

mange verdsetter den muligheten parsellhagene

gir for å komme i prat med, eller

bli kjent med, mennesker med en annen

sosial, kulturell og religiøs bakgrunn enn

de man ellers omgås.

Noen parsellag prøver bevisst å styrke

det flerkulturelle miljøet og skape nye

kontaktflater gjennom sosiale arrangementer.

I en av parsellhagene med mange

parselldyrkere med ikke-vestlig kulturbakgrunn

inviteres det årlig til fest med

langbord og grilling av helstekt lam. Men

mye av den sosiale kontakten er av det

mer uformelle slaget, og finner sted med

spaden i hånd, i utvekslingen av planter

og avling man er stolt av, i frustrasjon over

bladlusen. Innvandrerne er ikke sjelden

de suverene, de som har mye å lære bort:

«Det å være med i en parsellhage skaper en

positiv holdning til mennesker med annen

kulturbakgrunn. De har mye å lære oss».

«Parsellen er en fin måte å bli kjent med

våre nye landsmenn.»

Men innbyrdes kulturelle forskjeller

kommer også tydeligere til syne når vi

har mer med hverandre å gjøre, og kan

være en kilde til konflikt. Ikke alle har

samme «standarder» eller oppfattelser

av hvordan ting skal gjøres, arealene kan

brukes på ulike måter og «den norske

væremåten»er bare én av mange: «Det

er viktig å slappe av når noen krangler så

busta fyker. Etter en tid er de venner igjen.

Det er jo mange innvandrere», bemerker

en kvinnelig pensjonist. Og som en eldre

parselldyrker sa litt beklemt, da han viste

meg rundt mellom krydder- og bønneradene:

«Det er jo ikke noe galt i det, men

det er jo litt rart da, når de kommer her på

fredagene med tepper og legger seg ned på

parsellen og ber til Allah.»

27


Foto: Siri Haavie/p.e.

Trosterud parsellhage ligger i den gamle skolehagen til Trosterud og Tveita skole. Internasjonal

Venneforening på Trosterud var en viktig pådriver for å få etablert parsellhagelaget, som i dag har

mange nasjonaliteter representert blant sine medlemmer.

Eva i Edens (økologiske) hage

De senere årene har det ikke bare vært

en økning i andelen parselldyrkere med

ikke-vestlig kulturbakgrunn, men også

en sterk økning i andelen kvinner som

ønsker å ha parsell. «Parsellhagene er de

mange enslige kvinners arena» påpekte

en kvinnelig parselldyrker, selv enslig,

under et av mine parsellbesøk. Og langt

på vei har hun rett. Kvinnene utgjør flertallet

av Oslos parselldyrkere. Mange har

liten eller ingen erfaring med hagebruk

fra tidligere. Og det som motiverer er

ikke kiloene med vellykket grøde, men

kreativiteten, utfoldelsen og arbeidet med

jorda underveis. Det at mange av Oslos

parsellhager er små i størrelse innebærer

også at det ikke er så fysisk slitsomt og

tidkrevende å dyrke en parsell. Det krever

ikke så mye innsats for å føle at man

lykkes. Likevel klager mange over at det

lukes for lite, gjødsles for lite, stelles for

lite. For noen er parselldyrkingen en dypt

alvorlig oppgave, for andre en lek. Edens

hage er også en helsebringende hage. Parselldyrkerne

ønsker å spise giftfrie, sunne

grønnsaker, og det hører til sjeldenhetene

at insektmidler eller soppdrepende og

ugressbekjempende midler tas i bruk.

Mange dyrker miljøbevisst uten å gjøre så

28


mye ut av det – ens egen plett på jorden

skal være i økologisk balanse.

«Nærhet til naturen, til det jorden

gir – det som er grunnlaget for alt liv» er

et moment som trekkes frem av flere.

Enkelte er også opptatt av hvordan arbeidet

med jorda «styrker egne holdninger

(og andres) hva gjelder å ta vare på miljø/

natur/mangfold – lokalt og globalt». «Jeg

tror større kunnskap om dyrking av mat

vil gi større forståelse for viktige sammenhenger

mellom mennesker og natur. Når vi

handler alt ‘ferdig’ på Rimi blir vi fremmedgjort

i forhold til hva dette egentlig handler

om! Særlig viktig å gi dette videre til barna

våre.»

Den urbane bonde eller

bonden i byen

Den urbane bonde kan lett tolkes som et

uttrykk for misnøye med byen eller en

lengsel til landet, og enkelte parselldyrkere

gir klart uttrykk for at de ikke trives i

Oslo: «Jeg vil rose Geitmyra parsellhage opp

i skyene fordi det er det beste som har hendt

oss. Uten den hadde vi ikke overlevd i Oslo»,

skriver en ung kvinne. En småbarnsmor

påpeker at takket være parsellhagen er

det levelig å bo sentralt i Oslo med barn:

«Parsellhagen og grøntområdet rundt er

en veldig viktig trivselsfaktor som høyner

vår livskvalitet betraktelig. Det er også en

kvalitet som vi opplever som nødvendig for

at vi skal kunne fortsette å bo sentralt i Oslo

med barn. Jeg vil si det så sterkt at hadde

vi blitt frarøvet dette grøntområdet, ville vi

nok sett oss om etter et annet sted å bo.»

Men for de fleste parselldyrkerne ser

det ikke ut til være et klart enten – eller.

For nesten alle byens parselldyrkere sier

de trives i Oslo, og halvparten oppgir

at de trives veldig godt. Som tre unge

kvinnelige parselldyrkere uttrykker det:

«Drømmen om ‘et liv i landlig idyll’ blir realisert

uten å måtte forlate det urbane (gode)

liv!!». «Ingen ting gjør så godt samtidig –

ute – bevege seg, se ting gro, være sosial om

man vil, sjelefred, uten stress og et must

for meg som er innfødt Oslo-jente – veldig

urban!» «Det er det som er så fint med Oslo,

at det er en by med alt det det betyr, men

at en også kan ha en liten flekk med jord

å grave i og se årstidene forandre seg. Ja, i

tillegg til øyene og marka. Det gjør det bare

rett og slett litt bedre å bo i Oslo – at Oslo

kan tilby enda en spesiell liten side til noen

rare bymennesker.»

Siri Haavie har hovedfag i samfunnsgeografi

fra Universitetet i Oslo og en

mastergrad i Social and Political Thought

fra University of Sussex. Hun driver nettstedet

www.parsellhager.no og arbeider

til daglig i Helsedirektoratet.

Artikkelen er en omarbeidet utgave av

artiklene ”Parsellhager i et overflodssamfunn

– fra matuak til livsstilsprosjekt”

(PLAN 5/2000) og ”Parsellhagen

– en møteplass for ulike kulturer” (PLAN

6/2005).

Noter

1 ”Bønder i storbyen”, D2 10.10. 2008.

2 ”A grassroots movement”, The Guardian Weekly

08.05. 2009.

3 ”Grasrot-bevegelsen. Nå vil også byfolk ha jord

under fingrene”, Dagbladets søndagsmagasin

03.05. 2009.

4 Brev fra Friluftsetaten til Byrådsavdeling for miljø

og samferdsel datert 10.11. 2008.

29


Lyden av Oslo1

Hans Philip Einarsen

I dagens samfunn er det stort fokus på det visuelle. Fotografiet, fjernsyn

og film har en sentral plass i menneskers liv, og brukes til å dokumentere

virkeligheten og historiens gang. Men på lik linje med det synlige, bærer

også lyd med seg sine historier som kan fortelle oss noe om fortiden og

samtiden.

Hverdagen vår er kontinuerlig ledsaget

av lyder, noen sterke, andre svake, noen

irriterende og andre behagelige. Noen

ganger er lydene ønsket, som når vi går

på konsert, lytter til en CD eller ser på

film. Andre ganger oppfattes lydene som

støy, noe som forstyrrer stillheten. Som

oftest reflekterer vi lite over lydinntrykkene

vi møter i hverdagen, enten det er

bakgrunnsmusikk i kjøpesenteret, lydsignal

ved en fotgjengerovergang eller en

traktor på jordet. Likevel er det liten tvil

om at de daglige lydangrepene er med på

å forme vår opplevelse av virkeligheten.

Trolig kan lyd også gi innblikk i ukjente

dimensjoner ved samtiden og belyse

andre historier enn de vi er blitt kjent

med gjennom mer tradisjonelle innfallsvinkler.

Hvem har vel ikke latt seg undre

over mobiltelefonens inntogsmarsj med

alle varslingstoner og personlige ringelyder

Eller den økende bruken av mp3-

spillere med nedlastningsmuligheter og

rettighetsproblematikk De fleste av oss

har nok også opplevd hvordan lyder kan

bringe frem minner og skape fellesskap,

men også avstand. Folkevandringer og ny

kommunikasjonsteknologi har ført til at

nye klangidealer skapes gjennom at mennesker

møtes. Lyd og musikk beretter om

kulturelle og sosiale samfunnsendringer,

moderniserings- og globaliseringsprosesser.

Oslo Museum har som en av sine oppgaver

å vekke interesse for og formidle

kunnskap om Oslo bys historie og utvikling.

Gjennom kunnskapsproduksjon

ønsker museet å bidra til refleksjon og

debatt, og bli en viktig aktør i samfunnsutviklingen.

Endringer i de akustiske

30


Smia på Akers Mekaniske Verksted.

Foto: Anders B. Wilse, 1920/Oslo Museum

omgivelsene er en viktig del av denne

utviklingen. Å ta vare på lyd er også

en måte å drive kulturvern på. Hvilke

lyder kunne vi høre på Aker Brygge for

50 år siden, da de store hallene fortsatt

fungerte som verkstedshaller til Akers

Mekaniske Verksted Eller tidlig på

1800-tallet, før verkstedet etablerte seg

på holmen vest for Pipervika Vi kan bare

tenke oss de enorme endringene i lydbildet

etableringen av industrien har ført

til. Skipsbyggingen på Akers Mekaniske

Verksted med alle dens maskiner og banking

av metall, skapte et nytt lydlandskap.

Industrien førte også til en enorm vekst

av arbeidsplasser. Mellom 1850 og 1900

vokste Oslos befolkning fra ca 29 000 innbyggere

til 228 000 innbyggere, noe som

utvilsomt medførte endringer i lydlandskapene

(Myhre 1990). I dag har Aker

Brygge kontorer, serveringssteder og er

et senter for underholdning. I tillegg er

det en småbåthavn. Lyden av industrien

er byttet ut med lyden av shopping og

møteplass.

For å utvikle en større forståelse for

lydlandskapet rundt oss har jeg nylig

gjennomført prosjektet … der hører vi

31


Lydopptak på Oslo Sentralstasjon.

Foto: Torgeir Vassvik/oslo museum

vel hjemme (Einarsen 2009). Gjennom

opptak og studier av utvalgte lydlandskap

i Oslo har jeg forsøkt å finne variasjoner

som kan knyttes til steder. I tillegg har jeg

hatt samtaler med et utvalg personer for å

finne ut hva lydene betyr for oss i hverdagen

2 . Problemstillinger som ble belyst er:

Hvilke lyder hører vi rundt oss i dagens

Oslo Er det mulig å høre variasjoner

mellom de ulike bydeler På hvilken måte

bidrar lyd til å huske fortiden Kan lyder

bidra til å knytte mennesker til steder

Vi beveger oss med dette inn i et

relativt ukjent terreng, da det er gjort få

undersøkelser på norske lydlandskap.

Ved Universitetet i Oslo er det nylig

igangsatt et tverrfaglig forskningsprosjekt

med tittelen ”vår tids lydrom” som har til

hensikt å kartlegge og beskrive samtidens

lydlandskap i et komplekst musikkfelt 3 . I

internasjonal sammenheng har imidlertid

musikkforskere som R. Murray Schafer

(1977), Steven Feld (1996), Helmi Järviluoma

(2002), og flere andre musikkvitere

og antropologer, belyst temaet gjennom

forskning og publisering siden tidlig

på 70-tallet. Begrepet lydlandskap, som

allerede er benyttet flere ganger i denne

32


Lydopptak på Rådhusplassen.

Foto: Torgeir Vassvik/oslo museum

teksten, ble lansert av R. Murray Schafer

i boken The soundscape – our Sonic

Enviroment and the Tuning of the World.

Et lydlandskap kan forstås som en del av

det visuelle landskapet, og innebærer at

et område også kan defineres gjennom

lyd. Schafer var tidlig ute med å henlede

oppmerksomheten på våre lydomgivelser,

og definerer også en rekke andre begreper

vi vil møte underveis.

Lyden av Oslo

Godt utrustet med mikrofoner, stativer,

opptaker og annet nødvendig utstyr, ble

fire ulike områder i Oslo valgt ut for de

første lydopptakene. Det var Holmlia senter,

Grønlands torg, Nationaltheatret (ved

T-banen) og Majorstuen. Disse ble valgt

ut fra en antagelse om at det var mulig

å høre forskjell på Oslo øst og Oslo vest,

og i tillegg ønsket jeg å lytte til lyder fra

en forstad og lyder i sentrum. Opptakene

varte i 30 minutter. For å få mest mulig

sammenlignbare opptakssituasjoner ble

mikrofonen plassert i sammenlignbare

omgivelser; i nærheten av møteplasser,

ved inngang/utgang til T-bane, i nærheten

av gatekryss osv. Opptakene ble utført

33


på samme ukedager og til samme klokkeslett.

I tillegg ble det ført feltnotater

over opptakssituasjonen der blant annet

meteorologiske faktorer ble nedtegnet.

Senere ble nye steder i Oslo valgt og

opptak gjennomført ut fra de samme

kriterier. I løpet av prosjektperioden

ble det utført ca 70 lydopptak fra ulike

områder i Oslo. 4

Etter å ha gjennomført første del av

feltarbeidet satte jeg på meg høretelefonene

og ivret etter å finne variasjoner

i opptakene jeg kunne arbeide videre

med. Etter noen få minutters lytting

mistet jeg konsentrasjonen. De store

oppdagelsene uteble. Dette var jo kun

støy, sus fra trafikken, travle skritt og

en og annen måke. Lyder jeg hører hver

dag. Lyttingen satte meg nærmest i en

søvnig tilstand. Jeg måtte gjøre noe med

min egen lytting. Musikkforsker Murray

Schafer foreslår flere øvelser i hvordan

man kan rense ørene (ear cleaning)).

Den mest hensiktsmessige er å oppsøke

stillheten, før man gradvis begynner

å lytte etter spesielle lyder (Schafer

1977;208). På samme tid hadde jeg en

samtale med Åge Auby, informasjonskonsulent

ved Norges Blindeforbund.

Han gjorde meg oppmerksom på at lydene

inneholder en mengde informasjon

som for meg var vanskelig å høre. Som

blind er Auby avhengig av alle nyanser i

lydbildet for å orientere seg og vite hvor

han er til enhver tid. Når han hører noen

gå i trappa, må han være forsiktig med

sitt neste skritt. Da vi lyttet til opptak

sammen, viste han hvordan lydene var

fulle av sjatteringer, fargetoner og overganger.

Å høre refleks og ekko i byens

lydlandskap er nok de færreste forunt.

Jeg måtte lære meg å lytte, men er nok

langt fra utlært.

Hva hørte jeg Det er fristende å si

at det er store forskjeller på Oslo øst og

Oslo vest, på sentrum og periferi. I mine

opptak er det flere biler som tuter på

Majorstuen enn andre steder, og det er

flere stemmer og lyder av mennesker på

opptakene fra Grønland. Aker Brygge har

et tydelig maritimt lydbilde med måker

og båtliv, kun avbrutt av trikken og rådhusklokkene,

mens man på Sognsvann

kan høre vinden i trærne. Gatemusikanter

setter preg på lydlandskapet ved Nationaltheatret

og ved Aker Brygge, men er

fraværende i Groruddalen og på Holmlia.

Det knytter seg imidlertid store problemer

til å sammenligne opptakene på

denne måten.

Det er neppe færre mennesker på

Majorstuen enn på Grønland, eller flere

biler som tuter.

Selv om jeg tok høyde for å få så like

opptakssituasjoner som mulig, er det for

mange usikre variabler og tilfeldigheter

som spiller inn for å kunne si noe generelt

om lydene i et gitt område. For eksempel

vil mikrofonens vinkel og plassering i forhold

til den omkringliggende arkitekturen

gi store utslag på lydbildet i opptaket. Man

skal ikke bevege seg langt før arkitekturen

endres og akustiske lover fører til et helt

annet lydbilde. Gatemusikanter, veiarbeid,

butikksalg og varelevering er andre

eksempler på faktorer som sterkt påvirker

lydbildet og som gjør en sammenligning

av opptakene lite hensiktsmessig. I tillegg

er det ikke utenkelig at tilstedeværelsen

av mikrofoner og lydmann i seg selv kan

påvirke lydbildet ved at forbipasserende

unngår mikrofonen.

34


Gatemusikanter på Egertorget.

Foto: Sverre Heiberg, 1982/Oslo Museum

Det vi imidlertid kan si noe om, er

lydbildet som var tilstede i opptakssituasjonen

der og da.

Fraværet av menneskestemmer på

Majorstuen forteller oss neppe noe om

antall mennesker i bydelen, men det kan

fortelle oss noe om lydforholdene der

opptakene ble tatt. Spørsmål om hvilke

lydkilder som dominerer lydbildet, hvilke

som fenger vår oppmerksomhet og hvilke

vi lar gå ”inn det ene øret og ut det andre”

kan bidra til en forståelse av lydlandskapet.

Lydlandskapet kan i følge Schafer deles

inn i tre sfærer, eller områder; Keynote

sounds, signals og soundmarks (Schafer

1977;9). Keynote betyr grunntone, og er

en musikalsk term som viser til tonaliteten

i musikkstykket. Om et musikkstykke

modulerer og har forskjellige krumspring,

vil lytteren allikevel sitte med en

fornemmelse av hva grunntonen er, selv

om denne ikke alltid høres. I et lydlandskap

vil denne grunntonen bli båret frem

av de naturlige omgivelsene som vann,

vind, skog, fugler osv (1977;10). Om vi

ser bort fra vinden, som alltid er en tilstedeværende

faktor i lydbildet, er grunntonen

i Oslo basert på andre lydkilder enn

de naturlige omgivelsene Schafer viser

til. I de fleste opptakene vil man kunne

identifisere et jevnt sus fra trafikken som

en grunntone i Oslos lydomgivelser. Et

sus vi sjeldent er bevisst, på samme måte

35


som et ventilasjonssystem i et kontorbygg

fungerer som en grunntone vi ikke legger

merke til før lyden er fraværende.

Signals, eller signallydene, er lyder

som vekker vår oppmerksomhet og som

er plassert i forkant av lydbildet. Også

disse vil ofte være nært knyttet til trafikken

i en storby. På opptakene er det mulig

å identifisere alt fra signaler fra fotgjengerovergang,

sirener og bremser som

hviner til måkeskrik og barnelatter som

signallyder. Disse lydene vil være mindre

avhengig av sted. Forekommer de ofte på

samme sted vil de etter hvert glippe unna

vår bevissthet og kunne defineres som en

grunntone.

Soundmarks kan oversettes med lydmerke

og er lokale lyder vi raskt kjenner

igjen. Dette kan være kirkeklokker, utrop

fra minareter, togfløyter og tåkelur. Et

nærliggende eksempel fra Oslos lydlandskap

er rådhusklokkene. På mange av de

sentrumsnære opptakene trer rådhusklokkene

frem hver hele eller halve time,

som et kjennemerke, eller lydmerke på

Oslo. Bytrikken er et annet lydmerke

mange drar kjensel på, og når vi hører

togene og beskjeder over høytalerne på

Oslo Sentralstasjon, vet de fleste hvor

vi er. Likeledes kan kanskje mangfoldet

av språk fungere som et lydmerke på

områdene rundt Grønland og Holmlia,

mens båtmotorer og tåkelur knytter oss til

havneområdene. Lydmerker befinner seg

i lokale landskap, og har egenskaper ved

seg som bidrar til å knytte oss til steder.

”Vi kan jo ikke høre noe med all den

trafikken som er her nu”, forteller en

eldre dame på Majorstua, og setter med

dette ord på hvordan lydlandskapet har

endret seg gjennom tidene. Da hun vokste

opp på 40-tallet var biler mindre vanlig

og definisjonen av trafikkstøy noe annet

enn hva det er i dag. Utsagnet er godt, for

det uttrykker hva som skjer når mengden

av lyd blir for stor; da mister vi detaljene

i lydbildet og informasjonen som følger

med dem. Hvem har vel ikke opplevd

hvordan vi blir mer oppmerksomme på

lydene om natten Når stillheten kommer,

trer lydene frem, paradoksalt nok.

Schafer benytter begrepsparet Hi-fi og

lo-fi for å beskrive denne variasjonen

mellom før og nå, mellom landlige og mer

urbane omgivelser og mellom natt og dag

(Schafer 1977;43). Lydlandskap preget

av hi-fi har et lavere støynivå som gjør

det mulig å skille mellom nære og fjerne

lyder og å høre perspektiver i lydbildet.

Lyder som vanligvis forsvinner i trafikksus

og maskinstøy trer fram i landlige

omgivelser eller om natten. I motsetning

til dette består lydomgivelser preget av

lo-fi av en så stor mengde lyd at nyansene

forsvinner, og mange av lydene drukner

eller overdøves av andre. Den eldre

damens frustrasjon over å ikke kunne

høre på grunn av alt bråket, og fraværet

av menneskestemmer på opptakene fra

Majorstuen skyldes trolig mengden av lyd

som var tilstede i lydbildet da opptaket

ble tatt.

Det er store variasjoner i Oslos ulike

lydterreng. Det som kan oppfattes som

signallyd i ett område, kan være grunntonen

i et annet område, og lydmerkene

kan være tydelige enkelte steder og fraværende

andre steder. Måkeskrik kan

fremstå som lydmerker på Aker Brygges

maritime miljø, men blir en nesten

umerkelig grunntone sammen med

annen fuglesang på Sognsvann. Lyden

36


fra en gatemusiker som spiller samme

melodi gjentatte ganger (som et ostinat),

vil raskt endre seg fra en signallyd til en

underliggende grunntone. På tilsvarende

måte kan et lydterreng variere fra lo-fi til

hi-fi i løpet av et døgn. Menneskestemmer

som kan oppfattes som signallyder på

dagtid, blir en summende grunntone på

kveldstid når trafikken stilner og kveldens

sosiale aktiviteter overtar. Definisjonen av

lydene er avhengig av det totale lydbildet

og konteksten lydene inngår i.

Til tross for denne variasjonen har

de aller fleste opptakene en bunnlyd,

et sus, som stammer fra trafikk og som

kan betegnes som grunntone i Schafers’

språkdrakt. Ikke oppsiktsvekkende

er unntaket lydene fra Sognsvann, et

område som er fjernt fra trafikk og der

grunnsuset kan spores tilbake til vind i

trærne og fugler som synger. Mer underlig

er det at andre steder i Oslo, som vi liker å

omtale som stille og rolige, har et relativt

sterkt innslag av trafikk. Både Botanisk

hage, St.Hanshaugen og Frognerparken

er ”grønne lunger” som vi gjerne forbinder

med rekreasjon og stillhet. Riktignok

har disse områdene et mer nyansert lydbilde

enn mange av de mer sentrumsnære

områdene. Fuglelydene er mange og blir

en del av grunntonen, mens enkelte skritt

og stemmer fanger vår oppmerksomhet.

Suset fra trafikken er imidlertid tydelig tilstede

også i disse områdene, men fanger

ikke vår oppmerksomhet på samme måte

som i sentrum. I kontrast til parklydene

bærer enkelte av opptakene fra Majorstuen

preg av et massivt lydbilde (lo-fi),

fri for fugler og naturlyder. Fotgjengersignalene

piper med faste mellomrom, og

den voldsomme trafikken med sirener,

tuting og trikken eskorterer oss gjennom

dagen. Trafikkstøyen skjuler informasjon

fra andre lyder, og det er vanskelig å

skille mellom grunntoner og signallyder.

Det er ubehagelig å lytte lenge til disse

opptakene, langt verre enn å lytte til Aker

Brygge eller Studenterlunden som kan by

på et mer varierende lydbilde. Lydopptakene

fra Oslo støtter min antagelse om at

det er mulig å høre forskjell på de ulike

bydelene i Oslo. Trikken og rådhusklokkene

er viktige lydmerke på vestkanten og

i sentrum, mens mangfoldet av språk lett

kan knyttes til befolkningssammensetningen

på Grønland og i drabantbyene.

Like viktig var det imidlertid å oppdage

kompleksiteten og de interne variasjonene

i lydlandskapene som gjorde at en

sammenligning mellom bydelene ble

ugjennomførbar. På tilsvarende måte er

det mulig å lytte seg gjennom Oslos gater

og analysere lydlandskapet ut fra hva vi

hører, hvordan vi oppfatter det vi hører

og hva vi ikke hører.

Lyd som tegn

Tegn er gjerne noe som viser til noe

annet. Lyden av tannlegebor gir dårlige

assosiasjoner fordi den viser til en ubehagelig

opplevelse hos tannlegen. Utrop

fra en minaret forbindes med islam og

moskeer, mens kirkeklokker forbindes

med kristendom og kirker. Gjennom

sosialiseringsprosesser er lydene blitt

internalisert i oss, og vi vet hvordan vi

skal forholde oss til dem. Noen lyder

signaliserer fare, mens andre kan være

søvndyssende. Noen skaper savn, mens

andre gir forventning. Felles for dem er

at de refererer til hendelser og erfaringer

som gir lydene mening og som bidrar til å

37


Lydopptak på Rådhusplassen.

Foto: Torgeir Vassvik/oslo museum

rekonstruere og bekrefte ”min” virkelighet.

Gjennom dette blir lydene et viktig

tegn på tilhørighet og identitet.

Et vanlig eksempel på hvordan

lyder bidrar til å bekrefte vår virkelighet,

kommer til uttrykk gjennom vårt

musikkvalg. I dagens musikkflora har vi

mulighet til å velge ut en ”min” musikk,

som jeg føler meg fortrolig med og kan

identifisere meg med. Ved å knytte seg

til en musikkstil, knytter man seg samtidig

til en gruppe mennesker som deler

enkelte verdioppfatninger, og markerer

samtidig avstand til andre grupper. Mitt

musikkvalg knytter meg til en virkelighet

jeg har til felles med noen andre mennesker.

Tron, som kommer fra en sameslekt i

Alta, uttrykker det på denne måten:

Jeg synes det er hyggelig å høre samisk,

jeg. Jeg skjønner ikke et skvett av hva de

sier, men jeg føler meg hjemme da. Jeg

hører på radioen, nyheter og sånt for å få

med meg lydene. Jeg har samisk tilhørighet.

(Tron)

Her forteller Tron at han til tross for

manglende kunnskap om samisk språk,

stadig lytter på samisk radio for å få tilhørighetsfølelse.

I tillegg lærer han joik.

Hans valg av lyder og musikk bringer ham

38


Rådhusklokkene – sentralt element i Oslo sentrums lydbilde.

Foto: Henrik Ørsted, ca 1965 /Oslo Museum

inn i et fellesskap med andre mennesker

med mange av de samme verdiene og

virkelighetsopplevelse som han selv har.

Tron forteller at han er glad i naturen,

liker stillhet, og savner lyden av snø som

knirker under føttene. Lyden av samisk

tale blir for ham et møtepunkt mellom

individ og gruppe, et møte som bidrar til

å forme hans identitet og opplevelse av

seg selv. Tron er her et godt eksempel på

hvordan vi bruker lyd til å konstruere og

bekrefte våre virkeligheter og til å skape

et fellesskap med andre mennesker.

Med dette som bakgrunn kan vi forstå

at samme lyd oppfattes forskjellig av forskjellige

personer. Eksempelvis kan lyden

av bytrikken oppleves som skingrende,

støyende, farlig, fremmed, nostalgisk

og praktisk, ettersom hvem som lytter.

Hvordan Oslo høres ut, varierer altså fra

person til person. Mine informanter opplever

derfor lydene i hovedstaden svært

ulikt. Noen karakteriserer byen som stille,

andre som bråkete. Alle trekker imidlertid

tråder bakover i historien, til hendelser og

steder i sin fortid som et referansepunkt

for beskrivelser av oslolydene.

Tron betegner Oslo som en bråkete by.

I likhet med den eldre damen på Majorstuen

opplever han å miste nyansene i

39


40

Oslos lydlandskap, og uttrykker frustrasjon

over dette.

… du kan snakke om et sykdomstegn.

Man mister konsentrasjonen og klarer

ikke å samle seg om ting. Jegere er oppmerksomme

på nyanser av lyd som vi ikke

klarer å høre. Vi som bor i by er jo helt

sløva. Hvis du er ute i naturen vil du se og

høre ting vi andre ikke ser og hører. (…)

Det har jo ikke noe hensikt å ha nyansert

hørsel her. Man får jo kjøttet på super`n,

ikke sant. Tror at dette er noe som tilhører

naturfolket, og jeg tror at jeg er fininnstilt

på lyd. Hører masse smånyanser ganske

godt, og da blir jeg ganske overfølsom

og må stenge ute litt lyd. Jeg foretrekker

lyden på landet, da.

Som kontrast til det urbane lydbildet i

Oslo, forteller Tron historier om jegere på

Finnmarksvidda og deres avhengighet av

et nyansert lydbilde. Skal man se et dyr

som går i ett med naturen, må man ha et

nyansert blikk, forteller han, og fortsetter

med at det er like viktig å ha en nyansert

hørsel og lytte til lydene på vidda. Beskrivelsen

av lydterrenget på Finnmarksvidda

og i Oslo passer utmerket sammen med

Schafers omtalte begrepspar hi-fi og lo-fi,

der landsbygda er mer hi-fi enn byen.

Det er imidlertid ikke alle som opplever

Oslo som en bråkete by, slik Tron gjør.

Kemal kan fortelle hvordan mangelen på

lyder gjorde ham desorientert.

Etter at jeg var kommet til Norge var

det noen som skulle vise meg byen (Oslo).

Vi møttes på Karl Johan, og jeg skjønte

ikke at vi faktisk var i byen. Jeg trodde

vi møttes for å ta en drosje eller buss til

sentrum. Det var så stille der. Jeg kunne

ikke skjønne at vi faktisk var midt i byen.

(…) Jeg kommer fra Istanbul og

der er det lyder overalt. Vannselgere,

fruktselgere, kobberselgere, det er 5,5

millioner biler der og mennesker overalt.

Det er masse lyder som er fraværende i

Oslo. (…) I begynnelsen var byen nesten

lydløs, men etter hvert begynte jeg å bli

kjent med lydene i Oslo. Den geografiske

størrelsen ble fylt med ulike lyder.

Kemals historie er igjen et eksempel på

hvordan opplevelsen av lydene er avhengig

av våre erfaringer. Med lydene fra

Istanbul friskt i minne kunne han knapt

tro at Oslo var en hovedstad. Ahmed fra

Palestina kunne på tilsvarende vis fortelle

at Oslo er stille. Det er stille. Du hører

bilene på gata, men du hører ikke barna

som leker eller noen som krangler på gata.

Stillheten blir her presisert som fravær av

sosial lyd. Om vi benytter Schafers begreper

på Kemals og Ahmeds opplevelser,

kan vi definere Oslo som et lydlandskap

preget av lo-fi. Dette vil imidlertid stå i

sterk motsetning til Trons opplevelse av

de samme lydene. Kemal forteller videre

hvordan han gradvis ble kjent med

lydene i Oslo. Han ble oppmerksom på

nyansene i lydbildet, og stiftet bekjentskap

med lyder han ikke var så familiær

med som han var med lydene i Istanbul.

Bytrikken, rådhusklokkene, kirkeklokker

og trekkspillmusikk er eksempler på nye

lyder han måtte bli kjent med i Oslo. De

samme lydene blir av de fleste informantene

identifisert som viktige lydmerker i

hovedstaden, uavhengig om byen oppleves

som stille eller bråkete. Vi hører de

samme lydene, men opplever dem ulikt.

Lyden av annerledeshet

Hva er egentlig støy Peter Baily (2004)

benytter seg av Mary Douglas’ kjente

begrep ”dirt as matter out of place” til å

beskrive støy som ”sound out of place”.


Yrende liv i ”Spikersuppa” en vårdag på 1980-tallet.

Foto: Henrik Ørsted/Oslo Museum

På tilsvarende vis som vi definerer fenomener

som faller utenfor gitte kategorier

for urent, vil vi definere lyder som forstyrrer

og skaper uorden for støy. Dette

behøver ikke nødvendigvis bare gjelde

skingrende lyder eller høyt volum, men

også lyder som faller utenfor hva som er

forventet å høre blir ofte definert som

støy.

Adhan, eller innkallelse til bønn, er

en omstridt lyd. Fem ganger om dagen

blir det ropt ut fra store høyttalere for

å hjelpe folk til å huske bønnen og bønnetidene.

Selv knytter jeg denne lyden til

reise, opplevelser og nysgjerrigheten på

”de andre”. For Ahmed derimot, er dette

et viktig lydmerke i livet:

Da jeg var barn likte jeg også å høre

på høyttalerne fra minaretene. Det er

en lyd jeg savner. Jeg pleier å reise til

muslimske land for å høre den lyden om

morgenen kl. fire eller halv fem. (…) Når

jeg hører den lyden, så kommer bilder av

mitt hjemland, huset mitt, faren min og

moren min i mitt hode. (Ahmed)

Ahmed kan ikke høre moskeen i Norge.

Bare se den. Da World Islamic Missions

fikk tillatelse til å bygge moské i Åkerbergveien

i Oslo, ble det utløst en stor debatt

om utrop fra moskeer skulle tillates eller

ikke. Resultatet var at de fikk lov til å ha

bønnerop en gang i uken, til fredagsbønnen.

Moskeen ble imidlertid pålagt å

sørge for at sangen ikke overskred en viss

41


styrke (db), som i praksis er så lav at den

knapt høres. De fleste muslimske menigheter

har etter forbudet gjennomført bønneinnkallelsen

i bønnerommet, og lar det

være opp til den enkelte å huske bønnen

(Bettum 2007).

Hvorfor skaper lyden av bønnerop så

sterke reaksjoner Argumentene dreide

seg både om religionsfrihet, religionens

plass i et sekularisert samfunn og støyforurensing.

Men den viktigste årsaken

var nok at mange opplevde dette som en

lyd som ikke hører hjemme i det norske

lydlandskapet. Lyder som signaliserer

en annerledeshet blir et hørbart symbol

på samfunnsendringer som kommer i

kjølvannet av innvandring. For å opprettholde

en følelse av orden oppstår det et

behov for å stenge ute det som ikke hører

hjemme. Lyder vi ikke er fortrolig med og

som ikke hører hjemme i lydterrenget, er

”sound out of place”. Noe som forstyrrer

og skaper uorden.

og visuelle medier, er det derfor å ta vare

på de akustiske minnene.

Hans Philip Einarsen (1965) er leder for

avdeling Kultur og samfunn ved Oslo

Museum. Han har tidligere vært nestleder

og leder for Interkulturelt Museum

(IKM), som i dag er en konsolidert del av

Oslo Museum. Einarsen er utdannet cand.

polit i sosiologi fra Universitetet i Oslo

(1998) og har publisert flere artikler om

blant annet musikksosiologiske temaer.

Lyd – en immateriell kulturarv

Lyd er et komplekst og sammensatt tema.

På den ene siden er våre lydomgivelser en

felles referanseramme vi alle må forholde

oss til, som signallyder som varsler fare,

lydmerker som identifiserer et lokalt sted

eller grunntoner vi knapt hører. På den

andre siden har vi sett at lyd kan oppleves

meget ulikt. Lydene fungerer som et tegnsystem

som konstruerer og bekrefter vår

opplevelse av virkeligheten.

Museer og arkiver har med dette en

mulighet til å gripe tak i lydene og øke

kunnskap om dens betydning for mennesker

og samfunn. Lyd og klang er bærere

av historier, erfaringer og minner. Like

viktig som det er å ta vare på gjenstander

42


Noter

1 Denne teksten er en forkortet utgave av artikkelen

«… der hører vi vel hjemme», som ble

skrevet til prosjektet «På sporet av den tapte

samtid»(Berkaak,Gammersvik, Gynnild, Lyngø

(red) 2009)

2 Jeg har gjennomført samtaleintervjuer med totalt

9 informanter. 4 av informantene ble tilfeldig

plukket ut i opptaksområdene, mens 3 av informantene

var eldre og ble vilkårlig plukket ut av

personalet på Majorstua eldresenter. En av samtalepartnerne

arbeider som informasjonskonsulent

i Norges Blindeforbund, og den siste informanten

ble valgt ut fra hans interesse i feltet.

3 Prosjektet har sin forankring ved Institutt for

musikkvitenskap UiO, og har ambisjoner om å

være i forskningsfronten i europeisk og internasjonal

sammenheng. For mer informasjon, se

nettsider: http://www.hf.uio.no/imv/forskning/

forskningsprosjekter/lydrom/index.html

4 Disse områdene er Røa, Rådhusplassen (sjøsiden),

Studenterlunden, Grorud, Aker brygge,

Stortinget, Oslo Sentralstasjon, Botanisk hage,

Frognerparken, Slottsplassen, Akershus festning,

Middelalderparken, St.Hanshaugen, Sognsvann,

Linnerud og Ammerud. I tillegg har vi gjort

opptak på de fire kjøpesentrene CC- Vest, Glassmagasinet,

Oslo City og Stovnersenteret og laget

«lydstier» der vi beveget oss gjennom Oslo med

mikrofon. Det er gjort flere opptak på mange av

stedene.

Litteratur

Bailey, Peter (2004): Braking the Sound Barrier. I

Smith, Mark (red.) (2004) Hearing History,

University of Georgia Press. US

Berger, Peter and Luckmann, Thomas (2006): Den

samfunnsskapte virkelighet.

Bergen: Fagbokforlaget.

Berkaak, Odd Are (1993): Erfaringer fra risikosonen.

Opplevelse og stilutvikling i rock.

Oslo: Universitetsforlaget.

Bettum, Anders (2007): Våre hellige rom – seks

religioner på vandring.

Oslo: Yggdrasil forlag.

DeNora, Tia (2000): Music in everyday life. Cambridge

University Press, UK

Einarsen, Hans Philip (2002): Musikkens roller i

kulturmøtet. Nord Nytt nr. 83, april 2002.

Einarsen, Hans Philip (2009): …der hører vi vel

hjemme. I Berkaak, Gammersvik, Gynnild,

Lyngø (red) 2009: På sporet av den tapte samtid.

Fagbokforlaget. Bergen.

Feld, Steven & Basso, Keith H. (1996): Senses of

Place. New Mexico: School of America

Research Press,

Järviluoma, Helmi og Wagstaff, Gregg (2002):

Soundscape Studies and Methods.

Finnish Society for Ethnomusicology, Department

of Art, Literature and Music, University of Turku

Knudsen, Jan Sverre (2005): Sted, tilhørighet og

musikk i et innvandrermiljø. I Alsvik, Ola

(2005): Musikk – identitet – sted. Norsk lokalhistorisk

institutt.

Myhre, Jan Eivind (1990): Hovedstaden Christiania

fra 1814 til 1900. I Oslo Bys Historie

Oslo: Cappelen forlag.

Rudi, Jøran (2000) Kort innføring i lydens fysikk og

akustikk, psykoakustikk, digital

innspilling og lydbehandling. Institutt for musikk og

teater, UiO. Upublisert.

Ruud, Even (1990): Musikk som kommunikasjon og

samhandling. Oslo: Solum forlag.

Ruud, Even (1997): Musikk og identitet. Oslo:

Universitetsforlaget AS.

Ruud, Even (2005): Lydlandskap. Om bruk og misbruk

av musikk. Bergen: Fagbokforlaget.

Schafer, Murray. R. (1977): The Soundscape. Our

Sonic Enviroment and the Tuning of the

World. Destiny Books, US

Stokes, Martin (1994): Ethnicity, identity and

music. The musical Construction of Place.

Berg Publishers, UK

Urry, John (1996): How societies remember the

past. In Macdonald and Fyfe (red) (1996).

Theorizing Museums. Blackwell Publishers, UK

Østergaard, Edvin (2002): Naturens verk. Innlegg

på Norsk Komponistforenings fagseminar

“Fra verk til lyd”. Åsgårdstrand.

43


Inga Jacobi (1891-1937)

og hennes innflytelse på

fridansens utvikling i Norge

Ragnhild Wang

Inga Jacobi ble en av de mest betydningsfulle eksponenter for den frie dansen

i mellomkrigstiden i Norge. Hun banet veien for en ny bevegelsesfilosofi

i en tid da den klassiske balletten hadde mistet sin kraft som estetisk og

kunstnerisk uttrykk for sin tid.

I løpet av de korte 20 årene hun arbeidet

i Oslo ble hun en sentral skikkelse innen

fridansmiljøet både som pedagog og

koreograf. Hun hadde et varmt hjerte og

glødende entusiasme for musikken og

dansens vei til menneskelig utfoldelse.

Flere hundre elever fikk oppleve gleden i

hennes nærvær, og teaterkunstnere fant

respons i en moderne tenkende koreograf.

Hver eneste time rev du oss med

Og sorger ble underlig fjerne,

Når venstre slår fire og høire tre

Og fem skal markeres med tærne.

Vi takker Inga for all hennes dans

Det er ingen grense for alt hun kan lave,

Vår beundring for deg har vi lagt i en krans

Vår kjærlighet - her som en gave.

De siterte versene er fra den varme

hyllesten Inga Jacobi mottok fra elever

og dansere på skolens 20 års-jubileumsfeiring

6.mai 1936. Begivenheten ble

feiret med en imponerende dansematiné

på Nationaltheatret - landets hovedscene

- med teatrets musikere i graven, under

ledelse av dirigent Øivin Fjeldstad.

I salen var det ikke én ledig plass, på

scenen opptrådte i alt 70 dansere fra de

minste 5-6- åringer til de skolerte voksne,

den såkalte «gruppen».

De enkle versene uttrykker ikke bare en

alminnelig gratulasjon, de formidler dyp

takknemlighet overfor hva den begavete

pedagogen hadde betydd for dem som

mennesker underveis. Under ligger også

beundring for den innsatsen de opplevde

at hun hadde gjort som pionér for en ny

norsk dansekultur.

44


Blant de fremste koreografiene i

jubileumsforestillingen, trakk kritikerne

frem Stormmarsj etter musikk av den

norske komponisten Hjalmar Borgstrøm,

en energiutladning gjennomført i stort

tempo med scenen fylt av virvlende dansere.

To andre marsjer gjorde inntrykk,

Marche Machinelle og Marche Funèbre

inspirert av Tsjaikovskijs verk. Den siste

hadde klare paralleller til Mary Wigmans

uttrykk, Inga Jacobis samtidige. Vise til

musikk av David Monrad Johansen, en

stillferdig poetisk vals til nye norske toner,

vakte beundring. Videre fikk publikum

gjensyn med Frise, en suksess fra tidligere

år, bygget opp som en egyptisk veggfrise,

med 3 dansere i synkrone bevegelser,

stram og presis i formen. Forestillingen

var ellers nennsomt sammensatt av hennes

beste moderne komposisjoner, både

av nyere og tidligere årgang, kombinert

med enkle folkelige danser. For på Jacobis

skole var det ikke bare stjerneelevene som

fikk tre frem for et publikum, de som etter

15-20 års trening tilhørte elitegruppen.

Det var i Jacobis ånd at alle elever skulle

få danse. Så for ikke å knekke dansegleden

for nykommerne, ble opptrinnene

nøye tilrettelagt ut fra den enkeltes ferdighetsnivå

og individualitet, noe de mange

kritikerne bemerket som svært positivt. 1

Både publikum og presse var overveldende

begeistret!

Ingen kunne imidlertid tenke seg at

denne jubileumsforestillingen ble et av

hennes siste store arbeider.

Bakgrunn og tidligere år

Det var på ingen måte gitt at Kristiania/

Oslo i Norge skulle bli arena for Inga

Jacobis kunstneriske utfoldelse. Hun

Portrett av Inga Jacobi ( 1891-1937).

Foto: ant. Wardenær/p.e.

må sies å ha vært rett person til rett tid

og på rett sted. Men ikke minst hadde

hun de nødvendige forutsetningene og

personlige kvalitetene for å kunne gå løs

på oppgavene.

Inga Jacobi var født i 1891 av norsk

mor og tysk far. Sammen med bror og søster

vokste hun opp i Magdeburg. Moren

var musikkutdannet, faren var ingeniør,

men hadde også en poetisk åre. I hjemmet

var det jevnlig sosialt samvær med

dramalesning, musikk og opptredener.

Rike impulser fra begge kulturer ble på

denne måten en del av oppveksten. Mye

kan tyde på at døtrene tok timer i klassisk

ballett som småpiker. Det fortelles at de

hadde en lærerinne som ikke kunne smile

når hun sto på tå! Den frie uttrykksrike

45


Frisen, Plastisk studie, i profil. Fra oppvisning og forestilling, 1926.

Fra venstre Eva Krøvel, Kirsti Heiberg og Agnes Berentzen.

Ukjent fotograf/p.e.

«barfotdansen» som var i utvikling ved

amerikanerinnen Isadora Duncan og

tyskeren Rudolf Laban, appellerte mer

til hennes personlighet og kunstneriske

engasjement. Hennes vei gikk derfor

til den kjente sveitsiske musikk- og dansepedagogen

Jaques Dalcrozes’ skole i

Hellerau, en skole som tiltrakk seg fremtidige

betydningsfulle koreografer og

pedagoger fra hele verden. Etter avsluttet

eksamen i 1912 opptrådte hun på ulike

scener i Tyskland. Det er grunn til å tro at

det var med egne koreografier og i samarbeid

med samtidige studenter fra skolen.

Klassisk ballett, både treningsmetodene

så vel som genrens kunstnerisk uttrykk,

tok hun sterkt avstand fra i ettertid.

Etter at 1.verdenskrig brøt ut, ble forholdene

i Tyskland imidlertid vanskelige.

Samme året mistet Inga Jacobi dertil både

sin far og sin eneste bror. Moren vendte

tilbake til barndomshjemmet på Gjøvik,

Inga bosatte seg i Kristiania (Oslo).

På denne tiden var det fortsatt kontroversielt

for en kvinne å velge karriere som

danserinne, spesielt i bedrestilte familier.

46


Etter få år i Norge giftet Inga Jacobi seg

med den begavete kunsthistorikeren

Henrik Grevenor, og opptrådte aldri mer

på en scene.

Hva slags dansemiljø møtte Inga

Jacobi i Norges hovedstad, en by med

et par hundre tusen innbyggere

Som følge av unionsoppløsningen i 1905,

opplevde Kristiania i begynnelsen av

århundret en økonomisk oppgangstid, og

byen var i sterk ekspansjon. Nationaltheatret

var nylig innviet, og Det Norske Teatret,

landsmålsscene, og flere revyscener

ble etablert i de første decennier. Publikum

strømmet til. På Nationaltheatret

ble et lite, fast danseensemble engasjert

under Gyda Christensens ledelse hvor

Dalcroze-eleven Ingse Kaarsberg markerte

seg. Her ble også Gyda Christensens

datter, Lillebil (senere Ibsen) stjerne og

publikumsyndling, godt hjulpet av den

kjente russiske danseren, Ivan Tarasoff,

som arbeidet med ensemblet til 1917.

Oppgangstidene varte imidlertid ikke

lenge, og ballettgruppen ble oppløst etter

kort tid. Et par mindre teatre, Mayol og

Opera Comique, ga engasjement til

dansere, blant andre Lillebil Ibsen og

Peer Aabel. Men begge scenene gikk inn

etter bare få års drift. Noen få dansere,

som Rita Tori og Otto Thoresen, klarte å

brødfø seg i utlandet, mens andre overlevde

ved å starte privat elevskole.

Omstendighetene ville det slik at

Inga Jacobi ble fanget opp av en våken

rektor ved en av byens pikeskoler kort

etter at hun flyttet til landet. Fortsatt var

det vanlig at private pikeskoler tilbød

undervisning i holdningsgymnastikk og

«deportement», plastikk, en forberedelse

for den vordende rollen som vertinne og

forhåpentligvis hustru. Denne undervisningen

må hun ha skjøttet til alles tilfredshet.

Rektor Sigurd Halling sammenlignet

henne med rottefangeren fra Hammeln:

hun fikk elevene til å danse etter hennes

pipe! Av ren begeistring fikk hun derfor

låne lokalene gratis til eget bruk på

kveldstid året etter, og skolen var i gang.

Ryktene om den dyktige pedagogen

spredte seg, og etter få år var Inga Jacobis

skole etablert med partier på flere nivåer.

Årlige elevoppvisninger var viktige for

å skape blest om skolen og den nye danseformen.

En av de første fant sted i begynnelsen

av 20-årene. Da ble «Rythmic etter

Dalcroze-metoden» behørig presentert i

en egen avdeling. Blant annet ble øvelser

som metrisk memorering demonstrert,

realisasjonskjede i kanon-form og uavhengighetsøvelser

( = synkrone slag for

eksempel, 2/4 mot ¾, , noe som beskrives

i innledningsversene ovenfor!). De

små kunne improvisere og få demonstrert

sine ferdigheter som dirigent av en sang.

Med en større matiné på Chat Noirs

scene i 1926 gjorde Jacobinerne, som de

ble kalt, seg for alvor bemerket. Inspirert

av Dalcroze-eleven Sent M’Ahesa, ble

Frisen, en plastisk studie, vist for første

gang. Andre komposisjoner var solodansen

Marche av Eva Krøvel etter musikk

av Dalcroze. Til matineen i 1934 var flere

nye danseverk på programmet, den følsomme

Andante Religioso, bygget over

Glucks musikk, og en parodi på kongressen

danser, kalt Skolen danser. Hele femti

små og store var på scenen. I løpet av

30-årene endret koreografiene karakter

idet solo-opptrednene ble færre til fordel

for komposisjoner der gruppen spilte

47


Medlemmer av den såkalte “Gruppen” – ca 1930.

Ukjent fotograf/p.e.

større rolle. Samtidig ga hun danserne

rom for deres individualitet. Hun mente

selv at tidens uttrykk var mer kollektivt,

og enkeltindividet som del av gruppen

uttrykte tidsånden på en riktigere måte.

Den dalende interessen for klassisk

ballett kan også sees i lys av kvinnens

endrede plass i samfunnet. Samtidens

kvinner hadde behov for nye rollemodeller.

De kunne ikke lenger identifisere seg

med den marionetteaktige drømmekvinnen

i tyll og tutuer, uansett hvor mange

piruetter hun maktet å gjøre og hvor høyt

hun kunne løftes i luftige svev. For tidens

nye ambassadører skulle dansen være et

uttrykk for menneskelige følelser – aldri

være en ytre form.

Arbeidet i teatret

Parallelt med arbeidet som pedagog ble

Inga Jacobi engasjert som koreograf

ved Oslos teatre og revyscener. Flere av

datidens nyskapende teaterfolk, som

Agnes Mowinckel, Hans Jacob Nilsen

og Alexey Zaitzow, fattet interesse for

hennes moderne dansestil, og et mangeårig

samarbeid utviklet seg. Den forståelse

hun hadde for samhørighet mellom

musikkens uttrykk og bevegelsenes

form, tok hun i bruk i arbeidet på scenen.

Også der skulle det kroppslige bære det

følelsesmessige uttrykket i stykkets tekst

og handling: «Hovedregelen må være at

dansen kommer som en naturlig følge av

situasjonen. Den må være komponert inn

48


Dirigering var en av mange øvelser også for de minste. Kari Krøvel (Wang) til høyre. 1922.

Foto: Rude/p.e.

i scenebildet i intim kontakt med handlingen

– ikke være et isolert innlegg som

etter behag kan puttes inn og tas ut, slik

som i den gamle operastil, hvor ti dansere

tonet frem fra bakgrunnen og avleverte

sitt lille nummer.» 2

I løpet av sin karriere skapte Inga

Jacobi koreografi til ca 12 forestillinger.

De mest kjente er operaoppsetningen

Faust av Gounod i 1926, hvor Kirsten

Flagstad fikk sitt gjennombrudd som

Margrete, Lysistrata av Aristofanes på

Det Nye Teater i 1933 og Henrik Ibsens

Peer Gynt i 1936 på Nationaltheatret.

Trolddans fra Dovregubbens hall hadde

hun arbeidet med i det små med elevene

tidligere og vist på matinéen i 1926. På

scenen fikk hun utfolde seg i fullt format.

Einar Skavlan i Dagbladet skrev: « Inga

Jacobis mesterstykke er dansen i Dovregubbens

hall. Den kommer listende på

Griegs dumpe tonetrinn, og følger musikken

til dens ville klimaks». 3 Begjær under

almene av Eugene O’Neill var likevel

den oppsetningen hun selv satte høyest.

I arbeidet ble det oppnådd en samklang

mellom skuespillere, komponist (Pauline.Hall),

teatermaler (A.Zaitzow) og

instruktør (A. Mowinckel), noe som

helt svarte til hennes oppfatning av det

moderne teaters oppgave.

Peer Gynt ble likevel et høydepunkt.

Forestillingen ble året etter sendt til verdensutstillingen

i Paris. Så lenge Norge

49


Ukjent fotograf/p.e.

“Gruppen” i “Andante Religioso” til musikk av Gluck. Fra venstre Agnes Berentsen, Solveig Dohrn,

Kari Krøvel, Mosse Haga, Bjørnhild Peersen og Evelyn Harboe Lund. 1934.

manglet egen scene hvor dans som

selvstendig kunstart kunne presenteres

og utvikles, ble teatret en viktig arena

underveis i prosessen.

Draktparaden – november 1933

Inga Jacobis elever hadde i 30-årene en

variert virksomhet utover de årlige oppvisninger

og engasjementer på byens teatre.

Et arrangement som står i særklasse

både hva volum og originalitet angår, var

den såkalte «Draktparaden» på Kunstindustrimuseet

i 1933.

Foranledningen for samarbeidet var at

daværende direktør, Thor B. Kielland, tok

initiativ til innsamling av bydrakter for å

styrke museets samling. Invitasjonen gikk

bredt ut til institusjoner og privatpersoner

som kunne tenkes å ville bistå med

representative kostymer fra 1700-tallet

og frem til dagens mote (1930).

Responsen på utspillet var overveldende.

Museet fikk 800 kostymer til vurdering.

Hele museets nyeste sal ble tatt i

bruk som verksted for å sette kostymene

i stand med korrekte korsetter og køer,

mamelukker og annet tidsriktig tilbehør.

Også hatter og parykker ble skaffet for å

komplettere draktene. Innsamlingsprosjektet

til den idérike direktøren begynte

å vokse, og en foredragsserie om accesoirer,

hatter og parykker, ble planlagt på

kveldene. Hva med levende mannekenger

for å vise kostymene i bruk Snart var en

større utstilling i støpeskjeen: «Bydrakten

i Norge gjennom 200 år». På den tiden

var Henrik Grevenor, Inga Jacobis mann,

ansatt på Kunstindustrimuseet. Hva lå

50


edre til rette enn å engasjere fruens

dansende elever til en opptreden i historiske

kostymer Museumsgjenstander

eller ikke. Byens kvinner og menn av

bedrestilte familier ble også invitert til å

delta. En egen formiddag var forbeholdt

demonstrasjon av fortidens damebekledning

fra ytterst til innerst. Seansen var

kun forbeholdt damer. Direktøren trakk

seg derfor diskret tilbake etter å ha avlevert

sin verbale, historiske innledning.

Programmet hadde fem avdelinger, og

hele 17 danser ble presentert. Hver kveld

gjennom hele uken kunne publikum

oppleve paraden, foredrag og danseoppvisning.

Museet kunne rose seg av fulle hus hele

uken med påfølgende fyldige reportasjer

og omtale i pressen. Det ble blest om både

museet og den dansende kapasiteten Inga

Jacobi.

Videre vekst og påvirkning

Så skjer det tragiske. På reise til Berlin i

1937 dør Inga Jacobi plutselig av lungebetennelse,

bare 46 år gammel. Med ett

forble mange uløste oppgaver ugjort. En

så fremstående pedagog kunne vanskelig

erstattes. Solveig Dohrn, gift Furseth,

påtok seg likevel oppgaven. På tragisk vis

skulle det vise seg at ekteparet Furseth

sympatiserte med Nasjonal Samling, og

skolens elever forsvant, én etter én.

Det ble altså ingen direkte linje videre

fra Jacobis pionérvirksomhet over i en

profesjonell danseverden i Norge. Hun

hadde plantet en forståelse og begeistring

blant flerfoldige kunstelskende. Men

tråden var meget skjør og tynn.

Den av elevene som tok det dristigste

spranget videre, var Gerd Kjølaas. I 1940

Ukjent fotograf/p.e.

Signe Hofgaard som «Dimmy - dommy».

startet hun en to-årig deltidsutdannelse i

det skjulte, ettersom krigen satte begrensninger

for danseaktivitet av denne typen.

Et av målene i gruppen var å utvikle nye

koreografier over norske temaer. Hun

kom i kontakt med den klassisk skolerte

danseren, Louise Browne, og da freden

kom sto hun mer eller mindre klar med

det første frie dansekompagniet i Norge,

Ny Norsk Ballett. Flere i ensemblet var

rekruttert fra Jacobiskolen som besto av

Fernanda Smith, Edith Roger, Hans Kjølaas,

Guri Ludt og Signe Hofgaard. Kjølaas

var opptatt av den dramatiske handling

i ballettene, slik særlig Kurt Joos skapte,

51


mens hun selv bygget sine koreografier

over lesten til norske eventyr og sagn. Slik

benyttet hun elementer fra norsk folkelig

dans i kombinasjon med klassisk ballett.

Mot ballade, Dans, ropte fela, Veslefrikk

med fela var noen av titlene. Publikum

strømmet til forestillingene både i Oslo og

på turnéer. Likevel ble det økonomisk for

vanskelig å holde arbeidet i gang. Gruppen

ble oppløst i 1953. Det betød likevel

ikke at fridansen døde. Men energien

fra den norsk/tyske gründeren måtte ta

andre veier før det ble fart i utvikling igjen

på slutten av 60-tallet.

«Selv om dansen for de færreste kan

bli noen levevei, har den imidlertid verdi

i seg selv - som all kunst. Og ved å øke sin

egenverdi blir vel individet best i stand til

å tjene samfundet», uttalte Jacobi. 4

Ikke overraskende fant flere av Jacobinerne

alternative måter å bruke sin

danseutdannelse på. Noen ble pedagoger,

andre kritikere eller engasjerte seg i

fagforbundsarbeid. Signe Bergve, senere

Kjellberg, grep tak i forskning av og

undervisning innen norsk folkedanstradisjon.

I 30 år ledet hun folkedansgrupper

og holdt jevnlige oppvisninger på Norsk

Folkemuseum. De norske kongebarna

har vært blant elevene. For fremføringene

mottok hun priser og berømmelse i store

deler av verden.

Signe Hofgaard engasjerte seg i opprettelsen

av Norsk Fridans- og Ballett

Forbund, og var en drivende formann

i mange år. Eva Krøvel tok arbeid på Statens

Gymnastikkskole i rytmikk, og var

landets ledende kritiker i Aftenposten i

mer enn 40 år.

Den av elevene som praktiserte utdannelsen

mest direkte var Kari Krøvel Wang.

To småpiker danser. “Why not” 1936.

Ukjent fotograf/p.e.

Hun drev danseskole sammen med sin

søster Eva fra 1948 : rytmikk, plastikk og

dans – etter Jacobi-metoden. Fra 1953

ble hun ansatt som bevegelseslærer på

Statens Teaterskole. Godt støttet av den

svenske Scenskolans fridanspedagog,

Ronny Johansson, utviklet Kari Wang et

system for skuespillerens fysiske trening.

Den bygget på samme prinsipper som

dem hun hadde ervervet seg hos Inga

Jacobi: kroppens fysiske uttrykk skulle

samstemmes med replikkenes uttrykk og

scenens budskap. Som flere fridansere

før henne, hentet hun impulser til arbeidet

fra ledende pedagoger som Rudolf

Laban, Kurt Joos, Sigurd Leeder og Rosalia

Cladeck. Frem til sin avgang vel 70

52


år gammel, var Kari Wang Teaterskolens

hovedlærer i bevegelse og dans.

Sist, men ikke minst, skal Kirsten

Strand trekkes frem. Som eneste norske

pedagog, i nestorens siste elevkull, gjennomførte

hun alle 3 år ved Jaques-Dalcroze

instituttet i Genève. Hun ble i liten grad

en del av norsk fridansmiljø. Men hun var

en hengiven og høyt elsket pedagog for

sine mange musikalske elever. Kirsten

Strand var en multikunstnerinne, og drev

privat rytmikkskole i mer enn 20 år.

Først på slutten av 1960-tallet, nesten

15 år etter at Ny Norsk Ballett gikk inn,

fikk fridansen på ny et løft, men da via

en utdannelsesinstitusjon: Norsk Ballettinstitutt.

Den ga undervisning i mange

ulike, moderne danseteknikker. Som en

følge av denne satsningen,

ble flere frie dansegrupper etablert i

Oslo på 1970- og 80-tallet. Blant dem var

Høvik Ballett, Collage Dansekompagnie

og Dans Design, som fortsatt er aktiv.

Det er interessant å kunne konstatere

at i årene etter krigen og i mange år

fremover, fikk kritikerne en sentral rolle

i formidlingsarbeidet. Kritikerne knyttet

forbindelse mellom den nye generasjon

dansere og de historiske røttene fra

pionértiden. Spesielt interessant er dette

fordi så godt som samtlige anmeldere i

denne perioden var rekruttert fra Jacobis

dansegruppe. Det var Lisbeth Follevaag

(Birthe Foss), Arbeiderbladet, Borghild

Krøvel, Nationen, Fernanda Smith, Morgenbladet

og Eva Krøvel i Aftenposten.

De nedla et helhjertet arbeid ved å holde

Inga Jacobis innsats varm for ettertiden.

De hadde også perspektiver på den utviklingen

som fri dans hadde gjennomgått

siden Jacobi startet i 1915.

Ragnhild Wang er teaterfaglig rådgiver

ved Oslo Museum.

Kilder:

Isadora Duncan: Mitt liv, Nytt Nordisk Forlag, Kbh.

1949

Valdemar Hansteen: Historien om norsk ballett.

Oslo, 1989

Gerd Kjølaas: Fri dans, Oslo 1946.

Trine Næss: Mellomkrigstidens teater i den norske

hovedstaden. Solum 1994

Paul Gjestdahl: Centraltheatrets Historie, Oslo 1964

Roy Lie Jonassen: Dansens Historie Bind II, Solum

2001

Anton Rønneberg: Nationaltheatret gjennom 50 år.

Oslo, 1949.

Viveka Hagnell: Teater i Norge 1900-1990, Universitetsforlaget,

1991

Anmeldelser og artikler fra dagsavisene

Norsk biografisk leksikon, Kunnskapsforlaget, 1992.

Artikler og intervjuer

Egne kilder

Noter

1 Kristian Elster Dagbladet 25/4 1936

2 Intervju Tidens Tegn 1936

3 Signatur H.L. 1936 …

4 Intervju Tidens Tegn 1936

53


Blitz – en viktig del av Oslos

historie etter 1980

Kristin Margrethe Gaukstad

Museene dokumenterer i dag fortiden og samtiden med ønske om å fortelle

varierte, sammensatte og nyanserte historier om samfunnet i fortid og nåtid.

I den forbindelse er alle aspekter ved samfunnet interessante, både de som

samler og de som splitter. Ungdomsmiljøet Blitz er et eksempel på det siste.

For mange har Blitzmiljøet vært et attraktivt møtested, for andre gir Blitz

assosiasjoner til demonstrasjoner og opptøyer. Uansett hva man mener, kommer

man ikke utenom at Blitz er en viktig del av Oslos moderne historie. Dette

har Oslo Museum ønsket å ta på alvor.

Oslo Museum har som formål å dokumentere

hendelser og minner som belyser

Oslos mangfoldige historie. Hittil har

dette i stor grad skjedd gjennom såkalt

«passiv» dokumentasjon: Museet har

innlemmet de gaver det har fått tilbud

om, som har vært i tråd med dets innsamlingsstrategi.

Siden konsolideringen har det i økende

grad blitt satt fokus på at museet bør være

en aktiv aktør i dokumentasjonen av

Oslos ulike historier.

Dette var bakgrunnen for at Oslo Museums

styre i 2007 vedtok hovedstrategien

«Kunnskapsproduksjon om samtiden». I

dette la styret særlig vekt på tre hovedområder

de ønsket at museet skulle arbeide

aktivt med innenfor områdene forskning,

dokumentasjon og innsamling:

• Samtid og nær fortid i Oslos utvikling, fra

1950 til dags dato

• Urbane endringsprosesser i boligområdene

i indre by og drabantbyene

• Minoritetskulturer og marginaliserte grupper

Som en del av denne hovedstrategien

ble det utarbeidet et forsknings- og

dokumentasjonsprogram med tittelen

«Fryd og frykt i den flerkulturelle storbyen».

Her er det overordnede målet å

innlemme nye sider ved Oslos historie i

museets samlinger.

54


Foto : Rune Aakvik / oslo Museum

Museets fotodokumentasjon resulterte i flere hundre fotografier, som bare Blitz og museet har

adgang til å bruke per i dag. Fotoet viser veggmalerier i husets trapperom i 1. etasje.

55


Foto : fredrik birkelund / oslo Museum

Under rehabiliteringen av Blitz-huset fikk Oslo Museum hjelp til å at vare på karakteristiske

elementer fra husets eksteriør, slik som knytteneven som knuser hakekorset.

Hvilke historier kan museene

fortelle

Innenfor kulturhistoriske fagdisipliner,

som f.eks. museologi, har det i det siste

tiåret vært rettet spesiell oppmerksomhet

på hva museene tar vare på, og hvilke

historier som kan fortelles om fortiden og

samtiden med de kildene museene har

valgt å innlemme.

«Å gi stemme til de stemmeløse» er

en av strategiene i denne sammenheng.

Selv om man ikke kan karakterisere Blitz

som «de stemmeløse», har bildet av Blitz

som media har skapt, nesten uten unntak,

vært stigmatiserende og negativt: demonstrerende,

aggressive og svartkledde

ungdommer med finlandshetter og knyttenever.

De gode tiltakene de har bidratt

til fra 1980-årene til i dag har i liten grad

fått medias oppmerksomhet.

Etableringen av Blitz

På Blitz’ egne hjemmesider kan man lese

at «Bakgrunnen for Blitz og lignende

steder rundt omkring i landet og ellers

i Europa, var ungdommens evige krav

om noe så enkelt som et sted å være.» Se

www.blitz.no

Fra slutten av 1970-tallet vokste ulike

politiske og subkulturelle miljøer frem i

Oslo. Ungdom fra hele landet ble tiltrukket

av dette og flyttet til Oslo, men hadde

56


ingen steder å gjøre av seg, eller et arbeid

å gå til. Dette resulterte i at Skippergata

6a og 6b i 1980 ble okkupert av et hundretalls

ungdommer. Mange var organisert

under UNG MOB (Ungdom mot bøteterror),

og de krevde etter hvert et selvdrevet

ungdomshus, jobb for arbeidsløse og

boliger for bostedsløse.

Etter lange og harde forhandlinger

med kommunen fikk UNG MOB i 1982 tilbud

om en leiekontrakt i Pilestredet 30c.

Kommunen ansatte en av okkupantene,

Stein Lillevolden, som miljøarbeider med

håp om god kontroll med huset.

Kafé Blitz åpnet offisielt natt til 1. mai

samme år, og huset og brukerne ble etter

hvert kjent som Blitz.

Fremveksten, og senere etableringen,

av Blitz var resultat av et ungdomsopprør,

men i like stor grad ble det et sted ungdom

oppsøkte for å ta del i utviklingen

av undergrunnsmusikk og mote, først

og fremst knyttet til punken. Etter hvert

ble stedet også møtested for anarkistiske

politiske ytringer.

Blitz, og blitzerne, har derfor i ettertid

blitt synonymt med svarte trange klær,

skinnjakker, militærstøvler, hanekam og

ring i nesa.

Etableringen av Blitz var en viktig

begivenhet i det subkulturelle landskapet

i Oslo på 1980-tallet. Mange av dagens

kjente kulturpersoner har bakgrunn i

Blitz-miljøet, og brukte det til utvikling

av ulik kulturell aktivitet. Spesielt kan

nevnes nærradioen radiOrakel som har

fostret titalls NRK-medarbeidere gjennom

årenes løp.

I Stortingsmelding 22, 1999-2000;

Kjelder til kunnskap og oppleving, slås

det fast at «ABM-institusjonene skal

være informasjons-, dokumentasjonsog

kunnskapsbankar som skal tena eit

kontinuerleg demokratiprosjekt.» I dette

leser vi at museene og andre kulturverninstitusjoner

er pliktige til å ta vare på alle

sider ved den norske historien, ikke minst

for å ivareta demokratiets prinsipper med

likhet for alle. Dersom man bevisst (eller

ubevisst) utelater de ubehagelige begivenhetene

eller historiene, vil kildene

til for eksempel en bok eller utstilling bli

mangelfulle og skjeve.

Oslo Museum har derfor et særlig

ansvar i å ta vare på de marginaliserte

historiene i Oslo, slik at publikum kan

oppleve helhetlige og nyanserte versjoner

av de kollektive fortellingene om «oss i

Oslo» – og Norge.

Oslo Museums dokumentsjon

av Blitz-huset

Tidlig i 2007 tok derfor Oslo Museum

kontakt med ungdomskulturhuset Blitz,

da det ble klart at bygården i Pilestredet

30c skulle totalrenoveres, og at flere av

husets karakteristiske elementer i den forbindelse

kunne forsvinne. Museet ønsket

i første omgang å få tillatelse til å fotodokumentere

huset utvendig og innvendig.

Etter at «saken» ble tatt opp på brukernes

allmøte, ble oppdraget godkjent og noen

av brukerne guidet museets dokumentarister

rundt i de fleste av husets rom.

Underveis ble museets personale også

klar over at ungdommen selv ikke hadde

noen mulighet for å ta vare på symbolobjekter

som hadde fulgt med huset i lang

tid. Både elementer som var blitt skrudd

opp utenpå bygningen for å barrikadere

seg mot nynazister og løse gjenstander

som bannere, trykkplater, plakater o.l

57


Foto : Rune Aakvik / oslo Museum

Blitz-symbolet «knus nazismen» fikk en synlig plass på Frogner Hovedgårds fasade da Oslo

Museum presenterte sin første «Hot spot» i Kulturminneåret 2009.

ville bli borte dersom ikke museet tok

vare på dem. For eksempel var brukerne

usikre på hvordan de skulle håndtere

husets arkivskap, som inneholder flere

års avisutklipp, enkelte pamfletter, og en

god del fotografier.

Ettersom museet hadde fått en god

dialog med blitzerne, kom det raskt til en

avtale der museet fikk overta det vi måtte

ønske. I dag har derfor Oslo Museum fire

hovedelementer fra bygningens eksteriør;

«knus nazismen»-platene, to plater med

en mann med palestina-skjerf, syv plater

forestillende steinkastende ungdom

og 10 røde og sorte flagg med stenger

av armeringsjern. I tillegg fikk museet

overta husets arkivskap, 14 bannere fra

ulike demonstrasjoner, en sjablong, fire

originaler til fanzinen Smørsyra (doble),

fire originaler til plakat-trykk, ett hefte til

trykk t-shirt og plakat til Blitz bokkafé.

Senere ønsker vi å følge opp denne

dokumentasjonen med intervjuer av

nåværende og tidligere brukere, samt

foreta aktiv privat fotoinnsamling.

HOT-SPOT – Blitz

Statens senter for arkiv, bibliotek og

museum (ABMu) skal bidra til en god

utvikling i alle tre sektorer ved å gi faglige

impulser og råd. ABMu har opprette flere

nettverk, og Oslo Museum er deltaker

58


i flere av disse, bl.a. er museet en aktiv

deltaker i ABMus nettverk om Hot Spot.

Dette innebærer at vi forplikter oss til å

lage en Hot Spot hvert år.

En Hot Spot er en forbigående eller

midlertidig utstilling der budskapet og

vinklingen er spisset i forhold til aktuelle

debatter eller samfunnsproblem. Formålet

er at de aktuelle hendingene blir satt

på dagsordenen og at nye stemmer slipper

til.

I 2007 gjennomførte Oslo Museum en

bred foto-dokumentasjon av Blitz-huset.

Dette ble videreført med innsamling av

karakteristiske symbolobjekter fra Blitzhusets

interiør og eksteriør året etter.

Resultatet av dokumentasjonen av

Blitz-huset var derfor et naturlig valg da

Oslo Museum ønsket å markere Kulturminneåret

2009 gjennom en Hot Spot (se

forrige nummer av Byminner om Kulturminneåret

2009).

Oslo Museum løftet frem det kjente

Blitz-symbolet «knus nazismen», og hang

dette opp på Frogner Hovedgårds fasadevegg,

fordi vi ønsket at publikum skulle

få anledning til å reflektere over hva et

kulturminne er, hva museene tar vare på

og hvorfor. Hvilke historier forteller de to

kulturminnene, Frogner Hovedgård og

Blitz’ symbol «knus nazismen» Og er de

like verdifulle – kulturhistorisk sett

Kristin Margrethe Gaukstad er museolog

og avdelingsleder for avdeling for dokumentasjon

og bevaring ved Oslo Museum.

59


Rolf Strangers kulturfond

Rolf Strangers kulturfond skal dele ut midler for året 2009 til ett eller

flere forskningsprosjekter etter fondets formål:

Rolf Strangers kulturfond har til formål å forestå vitenskapelig forskning

innen Oslos historie og kulturhistorie. Denne forskning kan skje gjennom

rene historiske arbeider og ved utvidelse og tilretteleggelse av Oslo

Museums samlinger med sikte på vitenskapelig fundert belysning av

byens historie og kulturhistorie.

Beløpet er begrenset til kr 35.000. Arbeidet bør ha en selvstendig

karakter. Det forutsettes et resultat i form av for eksempel en artikkel,

gjerne egnet for trykking i Oslo Museums tidsskrift Byminner.

Søknad sendes innen 1. september 2009 til:

Rolf Strangers kulturfond,

Oslo Museum, Postboks 3078 Elisenberg, 02.07 Oslo

Nærmere opplysninger kan fås ved henvendelse til Oslo Museum,

telefon 23 28 41 70.

60

More magazines by this user
Similar magazines