+ Last ned pdf - Institutt for samfunnsforskning

samfunnsforskning.no

+ Last ned pdf - Institutt for samfunnsforskning

Denne digitale versjonen av TfS er publisert på Institutt for

samfunnsforsknings nettsider, og kan kun leses på skjerm. Artiklene

kan kjøpes for nedlasting og print på www.idunn.no. Abonnement på

tidsskriftet kan bestilles på www.universitetsforlaget.no

Tidsskriftet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten

særskilt avtale med ISF eller forlaget, er enhver eksemplarfremstilling

og tilgjengeliggjøring utover dette bare tillatt i den utstrekning det er

hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre

erstatningsansvar, og kan straffes med bøter eller fengsel.


TfS

TIDSSKRIFT FOR

SAMFUNNSFORSKNING

NR 2, 2010

Innhold

Artikler

JON IVAR ELSTAD

Geografiske forskjeller i uføres dødelighet:

Levekår, seleksjon, sosial avstand? 191

JANNEKE VAN DER ROS, VEGARD JOHANSEN

OG INGRID GULDVIK

Fra folkevalgt til utvalgt. Kjønn, makt og kjønnsmaktbalanse 221

SIGTONA HALRYNJO OG SELMA THERESE LYNG

Fars forkjørsrett – mors vikeplikt?

Karriere, kjønn og omsorgsansvar i eliteprofesjoner 249

JORID ANDERSSEN

Forebygging, hverdagsliv og samfunnsendring 281

Hvordan forebyggende medisin blir en del av folks hverdagsliv

Foredrag / Aktuell debatt

HILDE BOJER

Om økonomisk likhet 311

Bokanmeldelser

ROLF LIDSKOG

Odd Gåsdal og Allan Sande:

Miljø og samfunn 318

JORID ANDERSSEN

Per Fugelli og Benedicte Ingstad:

Helse på norsk. God helse slik folk ser det 320

ASLE TOJE

Pernille Rieker og Walter Emanuel Carlsnæs (red.):

Nye utfordringer for europeisk sikkerhetspolitikk 324

Sammendrag 328

Forfattere 330


TIDSSKRIFT FOR

SAMFUNNSFORSKNING

Utgitt av Institutt for samfunnsforskning

med støtte fra Norges forskningsråd

Redaksjonens adresse:

Postboks 3233 Elisenberg, 0208 Oslo. E-post: tfs@samfunnsforskning.no

Redaktør:

Karl Henrik Sivesind (ansv.), Idunn Brekke,

Anniken Hagelund og Jo Saglie

Redaksjonssekretær:

Gerd Granhaug

Redaksjonsråd:

Jørgen Goul Andersen, Aalborg Universitet

Anne Lise Fimreite, Universitetet i Bergen

Knud Knudsen, Universitetet i Stavanger

Anne Krogstad, Universitetet i Oslo

Mia Lövheim, Uppsala Universitet

Karen Fog Olwig, Københavns Universitet

Bente Rasmussen, NTNU

Bo Rothstein, Göteborgs Universitet

Iselin Theien, SIFO

Nils Aarsæther, Universitetet i Tromsø

Tidsskrift for samfunnsforskning utkommer fire ganger årlig: vinter, vår, sommer og høst.

Priser for abonnement 2010 Institusjon: NOK 1030,– Student: NOK 270,–

Privat: NOK 500,– E-abonnement: NOK 1130,–

Løssalg: NOK 99,–

Abonnerer du på tidsskriftets papirutgave koster e-abonnement kr 200,–. Les mer om e-abonnement på www.idunn.no.

Artikler gjengitt i tidsskriftet reguleres av bestemmelser gjengitt i avtale om normalkontrakt for utgivelse av litterære verk i tidsskrift

av 13. mars 2006 mellom Den norske Forleggerforening, Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening og Forvaltningsorganisasjonen

LINO.

Avtalen kan leses på hjemmesiden til Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening:

http://www.nffo.no

Indeksert blant annet i: Sociolocical Abstracts / Social Sciences Citation Index /

Current Contents – Social and Behavioral Sciences / Studies on Woman and Gender Abstracts / Sociology of Education

Abstracts / Historical Abstracts

Henvendelser om abonnement, forsendelse og annonser rettes til: Universitetsforlaget AS,

Postboks 508 Sentrum, N-0105 Oslo, Norge. Telefon 24 14 75 00. Telefax 24 14 75 01.

e-post: abonnement@universitetsforlaget.no

Opplysninger om tidsskrifter og bokutgivelser fra Universitetsforlaget er tilgjengelig via tidsskriftets

egen hjemmeside:www.universitetsforlaget.no/tfs

© 2010 Universitetsforlaget etter avtale med Institutt for samfunnsforskning

Grafisk form: Terje Langeggen, Krasis design. Sats: Laboremus Oslo AS.

Printed in Norway by AIT Trykk Otta AS

ISSN 0040-716X


Geografiske forskjeller

i uføres dødelighet

Levekår, seleksjon, sosial avstand?

JON IVAR ELSTAD

Jon.I.Elstad@nova.no

GEOGRAPHICAL INEQUALI-

TIES IN MORTALITY AMONG

RECIPIENTS OF DISABILITY

BENEFITS: LIVING CONDI-

TIONS, SELECTION, SOCIAL

DISTANCE?

About a quarter of the Norwegian

population aged between 50 and 66

years are recipients of disability benefits.

A public health concern is their

high mortality rate, which cannot be

fully explained by the diseases which

led to their benefit recipient status.

Mortality rates vary geographically,

which is the topic addressed in this

study. The data consist of 190,000 disability

recipients aged between 40 and

66 years in 1993, with information

gathered from public registries and

mortality follow-up in 1993–1997.

Keywords:

A multilevel approach was used.

Results were practically identical for

two different geographical classifications.

The mortality risk among disability

recipients of pensions varied

considerably with gender, age, marital

status and, to some extent, with education

and household income. It was

also related to the difference between

their own income and the median

income level in the community, and

furthermore to the average mortality

level among the non-recipient population

in the same areas. These factors

accounted for a substantial part of the

area differences in mortality. Contrary

to expectations, the proportion of disability

recipients in the community

population was unrelated to the mortality

risk among disability recipients.

• disability pensioners

• geographical differences

• mortality

• multilevel methods

191

© UNIVERSITETSFORLAGET

TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSFORSKNING

VOL 51, NR 2, 191–220


[ ELSTAD ]

Forskningen om uføreordningen er omfattende. I bibliotekbasen

BIBSYS er det over 200 forskningsrapporter, offentlige

utredninger m.v. med uføretrygd* eller uførepensjon* i tittelen

(BIBSYS 2009). Dessuten finnes mange tidsskriftartikler, bokkapitler

og engelskspråklige forskningsbidrag. At det dominerende forskningstemaet

har vært omfanget av og veksten i uførepensjoneringen

er ikke overraskende siden myndighetenes bekymring først og fremst

dreier seg om antallet uføretrygdede. De uføres levekår er lite påaktet

(men se Blekesaune & Øverbye 2000, 2001; Otnes 2003), og heller

ikke de uføres dødelighet har vært særlig studert. Om det sistnevnte

temaet har jeg funnet bare fem forskningsarbeider publisert fram til

sommeren 2009: En rapport (Abrahamsen 1988), en hovedoppgave i

matematikk (Paulsboe 1997) og tre nyere artikler (Gjesdal, Mæland,

Hagberg & Alexanderson 2007, 2008; Gjesdal, Svedberg, Hagberg

& Alexanderson 2009).

Tross den beskjedne forskningsinteressen kan en hevde at de uføres

dødelighetsforhold har betydelig sosialpolitisk og helsepolitisk

interesse. De uføre er mange, omlag hver fjerde innbygger alder

50–66 er mottaker av uførepensjon eller tidsbegrenset uførestønad

(NAV 2009), og samtidig har de markant høyere (aldersjustert) dødsrisiko

enn ikke-uføretrygdede (Abrahamsen 1988; Paulsboe 1997;

Gjesdal et al. 2007; Gjesdal et al. 2008; Gjesdal et al. 2009). Utvilsomt

har overdødeligheten sammenheng både med de uføres helseproblemer

og med at de ofte er rekruttert fra lavstatusgrupper. Men

overdødeligheten er også markant etter kontroll for utdanning og

inntekt (Gjesdal et al. 2008; Gjesdal et al. 2009), og som jeg vil

drøfte nedenfor lar den seg heller ikke uten videre forklare med diagnosene

som grunnga trygdetildelingen. Den høye dødeligheten innebærer

at en stor andel av dødsfallene i yrkesaktiv alder skjer blant

uføre. I 1993, for eksempel, sto de uføretrygdede for praktisk talt

halvparten (49 prosent) av de vel 6000 dødsfallene i aldersgruppen

40–66 år i dette året (FD-Trygd 2009). I folkehelsestudier bruker en

Morten Blekesaune,Viggo Nordvik og Axel West Pedersen, alle kolleger ved NOVA, og to av Tidsskrift for

samfunnsforsknings anonyme konsulenter har gitt verdifulle kommentarer. Arbeidet er finansiert av Folkehelseprogrammet

i Norges forskningsråd, prosjektnr. 175289/V50 «Enigmatic geographical differences: A study of

contextual determinants of health inequalities in Norway».

192


[ GEOGRAFISKE FORSKJELLER I UFØRES DØDELIGHET ]

ofte dødelighetsforholdene blant middelaldrende som indikator på

dødelighetsutviklingen (se for eksempel Næss, Strand & Rognerud

2007), men da er det i realiteten dødsrisikoen blant uføretrygdede

som i stor grad blir analysert.

Dødeligheten blant de uføretrygdede er ikke bare et vesentlig levekårsproblem

for de uføretrygdede selv, men også et mer allment folkehelseproblem.

Forventet levealder er ofte brukt som en samleindikator

for helsetilstanden i en befolkning, for eksempel i internasjonal komparativ

forskning. Dette målet er sensitivt for dødsfall som skjer relativt

tidlig, og de mange dødsfallene blant uføretrygdede i 50- og 60-

årsalderen bidrar derfor til en avkorting av den forventede (gjennomsnittlige)

levealderen for den samlete befolkningen.

Temaet for denne artikkelen er de geografiske forskjellene i de uføres

dødelighet. Jeg beskriver hvordan de uføres dødsrisiko varierer

mellom geografiske områder og undersøker relevansen av fire hypoteser

om hvorfor disse forskjellene oppstår. Formålet er å bidra til

kunnskapsutvikling om de uføres vilkår, men dessuten blir virkemåten

til den norske uføreordningen berørt, og i tillegg kan analysene ha

generell helsepolitisk relevans. Helseulikhetene mellom landsdeler,

fylker, kommuner, bydeler og andre typer geografiske områder er et

viktig folkehelsetema (Kravdal 2008; Dahl, Elstad, Hofoss & Martin-

Mollard 2006; Aase 1996; Stensvold & Rognerud 1998). Siden

uføredødsfallene utgjør så stor del av dødsfallene blant voksne, kaster

artikkelen også lys over de geografiske ulikhetene i levealder i Norge.

Jeg starter med å drøfte noen generelle sider ved de uføres dødelighetsforhold,

før jeg legger fram de fire hypotesene om geografiske forskjeller

i uføres dødelighet og deretter presenterer data og analyser.

DE UFØRES OVERDØDELIGHET – EN SELVFØLGELIGHET?

Siden uføretrygd tildeles på grunn av helsesvikt, vil mange anta at det

er en selvfølge at uføre har høyere dødelighet enn andre. Vansken

med denne forklaringen er at det ikke er stor overensstemmelse mellom

hva de uføre blir uføretrygdet for og hva de dør av. Såvel blant

uføretrygdede som ikke-uføre står kreft og hjerte- og karlidelser bak

omlag to tredeler av dødsfallene i de aldersgruppene denne artikkelen

behandler (40–66 år) (FD-Trygd 2009). Til sammenligning skjer mindre

enn 15 prosent av uføretrygdingen på grunn av slike diagnoser

193


[ ELSTAD ]

(Mykletun & Knudsen 2009; RTV 1990). Blant uførhetsdiagnosene

dominerer ikke typiske dødsårsaker, men muskel- og skjelettlidelser

(omlag 35 prosent av alle nye uføretildelinger 1992–2003) og psykiske

lidelser og atferdsforstyrrelser (20–24 prosent) (Mykletun &

Knudsen 2009). Dette har sammenheng med at prosessen som leder

fram til uføretrygding som regel tar flere år, med lange sykmeldingsog

attføringsperioder før uførepensjon tildeles (Andreassen & Kronstad

2006). Vanlige dødsårsaker blant voksne – kreft, infarkt, slag, og

selvsagt voldsomme dødsfall – har ofte et mer kortvarig forløp. Kreft

er den hyppigste dødsårsaken i yrkesaktiv alder, men kreft vil ofte

enten overvinnes eller få et fatalt utfall før uførepensjon blir tildelt, og

derfor utgjør kreft bare en marginal andel (2–4 prosent) av uførhetsdiagnosene.

Selvsagt vil en del av de uføres dødsfall skyldes nettopp den lidelsen

som begrunnet trygdetildelingen. De få med svulster (kreft) som

uførhetsdiagnose har spesielt høy dødelighet, og overdødeligheten er

også markant for de som ble trygdet på grunn av hjerte- og karlidelser

og alkoholisme (Gjesdal et al. 2008; Gjesdal et al. 2009; Paulsboe

1997). Men mesteparten av uførepensjoneringen skyldes altså muskel-

og skjelettlidelser og psykiske lidelser, og disse diagnosene er

praktisk talt fraværende i dødsårsaksstatistikken. Likevel har de som

ble uføretrygdet på grunn av slike helseplager også en viss overdødelighet,

selv etter kontroll for utdanning og inntekt. Til nå har ikke

norske analyser koblet opplysningene om årsakene til uføretrygdingen

med årsakene til dødsfallene, men en svensk studie med slike data

fant «no significant association between reason for disability pension

and cause of death» (Wallman, Wedel, Johansson, Rosengren, Eriksson,

Welin & Svärdsudd 2006). De svenske funnene gir grunn til å

anta at koblingen mellom uførediagnosen og hva som direkte forårsaker

de uføres dødsfall er svak også i Norge.

Det kan likevel være indirekte sammenhenger. Uførhetsdiagnosen

kan i seg selv ha vært ikke-dødelig, men den kan ha medført en generell

svekkelse av organismen som etterhvert gjorde den uføretrygdede

mer utsatt for andre, dødelige, lidelser. En kan også ta i betraktning et

annet forhold som vil svekke sammenhengen mellom uførhetsgrunn

og dødsårsak. Loven krever en spesifikk medisinsk diagnose om

uføreytelser skal innvilges. Blant en del uføretrygdede kan funksjons-

194


[ GEOGRAFISKE FORSKJELLER I UFØRES DØDELIGHET ]

nedsettelsen skyldes en generell helsesvekkelse som ytrer seg i sammensatte

og vanskelig diagnostiserbare tilstander. I slike tilfeller kan

uførediagnosen være en stedfortreder som trygdelegen tar i bruk for å

tilfredsstille lovens krav, slik at uførhetsgrunnen ikke gir noe presist

uttrykk for den uføres helseproblemer.

Følgelig: Selv om de uføres dødsrisiko kan ha sammenheng med

helseproblemet som utløste uførepensjoneringen, vil deres overdødelighet

ofte skyldes omstendigheter som bare er svakt relatert til det de

ble trygdet for. Uavhengig av uførhetsdiagnosen kan den uføre ha fått

høyere dødsrisiko på grunn av latente helsesvekkelser ervervet i det

tidligere livsløpet, for eksempel på grunn av en vanskelig oppvekst

eller årevis med vanskelige leveforhold og usunn livsstil. Dessuten kan

de uføretrygdedes overdødelighet skyldes forhold fra tiden etter at

uførepensjoneringen startet. Levestandarden som uføretrygdet,

atferdsmønstre etablert etter at en forlot arbeidslivet, og den trygdedes

opplevelse av sosial eksklusjon og stigmatisering kan også medvirke

til de uføretrygdedes høyere dødsrisiko.

Materialet brukt i denne studien har ikke opplysninger som gjør

det mulig å skille skarpt mellom ulike kilder til de uføres dødsfall. Det

mangler blant annet informasjon om uførhetsdiagnosene, men for

min problemstilling er ikke det en avgjørende svakhet. Om diagnosene

ikke avgjør de uføres dødsrisiko, vil heller ikke de geografiske

forskjellene i uføres dødelighet kunne forklares med uførhetsdiagnosene.

Andre omstendigheter, for eksempel de uføretrygdedes levekår,

deres sosiale relasjoner og deres plass i samfunnet, kan ha vesentlig

innvirkning på deres dødelighetsforhold. I denne artikkelen er det

slike forhold jeg vil framheve i analysen av de geografiske forskjellene

i uføretrygdedes dødelighet.

FIRE HYPOTESER OM GEOGRAFISKE

VARIASJONER I UFØRETRYGDEDES DØDELIGHET

Systematiske helseforskjeller mellom sosiale klasser og lag, mellom

etniske kategorier og mellom geografiske områder er observert i alle

land der slike undersøkelser er foretatt. I det siste tiåret har studiet av

slike helseforskjeller i stor grad vært knyttet til «social determinants of

health». Dette begrepet brukes på ulike måter (CSDH 2008; Graham

2009; Navarro 2009), men et fellestrekk er antakelsen om at helsetil-

195


[ ELSTAD ]

standen i en befolkningskategori – og helseulikhetene mellom befolkningskategorier

– ikke kan reduseres til forskjeller i biologisk sårbarhet

eller helsetjenestens kvalitet. Helseforhold og helseforskjeller anses

som et resultat av sosiale helsedeterminanter i bred forstand – av «how

society and different forms of social organization influence health and

well-being» (Berkman 2000:xiii). Ofte vil en hente forklaringsfaktorer

fra flere analytiske nivåer. En antar at sosiale helsedeterminanter framtrer

på det individuelle nivået som nærliggende (proksimale) årsaker, i

form av blant annet materiell levestandard, livsstil og personlige relasjoner.

Dette mikronivået er på sin side påvirket av sosiale strukturer

på mesonivå (arbeidsplasser, lokalsamfunn m.v.), som i sin tur er relatert

til og formet av makronivået (distale årsaksfaktorer) som består

blant annet av samfunnets generelle økonomiske og teknologiske nivå,

særtrekk ved de sosiale klassene og forholdet mellom dem, og politiske

institusjoner og de historiske og kulturelle tradisjonene i samfunnet

(Mæland, Elstad, Næss & Westin 2009:22–25).

I denne artikkelen vil jeg undersøke fire hypoteser om hva som kan

bidra til geografiske forskjeller i uføretrygdedes dødelighet. I tråd

med sosiale helsedeterminanter-tilnærmingen forholder de fire hypotesene

seg til ulike analytiske nivåer. Den første fokuserer direkte på

individ- og familienivået, den andre framhever inntektsforskjellene

mellom de uføre og majoriteten i lokalsamfunnet, mens de to siste

legger vekt på kontekstuelle trekk og egenskaper ved det geografiske

området der de uføretrygdede bor.

Helseulikhetsforskningen har vist hvordan helseforhold varierer

systematisk med utdanning, inntekt, yrke, sivilstand og sosiale relasjoner

(Sund & Krokstad 2005; Helse- og omsorgsdepartementet

2007; Næss et al. 2007). Flere fortolkninger er mulige (Bartley 2004),

men en hovedforklaring er at ressurser som materiell levestandard,

kunnskap, sosial anseelse og sosiale nettverk fremmer helse og sunt

levevis og beskytter mot sykelighet og død. Også studier av uføretrygdede

har vist hvordan dødsrisikoen blant dem varierer med utdanning

og inntekt (Gjesdal et al. 2007). Den første hypotesen er derfor at

områdeforskjellene i uføres dødelighet skyldes såkalte komposisjonelle

faktorer, det vil si geografiske forskjeller i sammensetningen av

uførepopulasjonen innen hvert område når det gjelder helserelevante

individuelle levekårsressurser.

196


[ GEOGRAFISKE FORSKJELLER I UFØRES DØDELIGHET ]

Den andre hypotesen knytter seg til helseulikhetsforskningens

funn om at ikke bare lav inntekt i seg selv, men dessuten lav inntekt i

forhold til det som er vanlig i det omliggende samfunn, kan ha negative

helsekonsekvenser (Wilkinson 1998; Elstad & Dahl 2009). Lav

relativ inntekt kan innebære at en mangler de økonomiske ressursene

som trengs for å delta på lik linje med andre i lokalsamfunnets sosiale

liv, for eksempel i sosiale sammenkomster, organisasjoner og fritidsaktiviteter.

Lav inntekt i forhold til «folk flest »i lokalsamfunnet kan

derfor bidra til sosial eksklusjon og føre til psykologisk stress i form

av opplevd utenforskap, lav selvfølelse, frustrasjon, håpløshet og

andre typer reaksjoner som både direkte kan svekke organismen og

dessuten utløse mer helseskadelig atferd. Negative helseeffekter kan

utløses av den sosiale avstand som genereres av forskjeller i materielle

ressurser (Marmot 2004; Wilkinson & Pickett 2009). Hypotesen er at

jo mer de uføres egen inntekt avviker negativt fra det som er vanlig i

det omliggende samfunn, jo mer vil de risikere sosial marginalisering

med påfølgende uheldige helseeffekter. Innfallsvinkelen for å undersøke

dette er å analysere om de uføres dødsrisiko er relatert til inntektsforskjellen

mellom de uføre selv og inntektsnivået blant de ikkeuføretrygdede

i lokalsamfunnet, og videre om disse inntektsforskjellene

bidrar til forklaringen på de geografiske forskjellene i uføres

dødelighet.

Den tredje hypotesen refererer til selektive mekanismer i lokalsamfunn

og trygdeforvaltning. Graden av helsesvikt når uføretrygd tildeles

kan spille en rolle for den uføres dødsrisiko. Hvordan trygdetildelingen

foregår, kan variere mellom områder. Etter lovens bokstav kan uføretrygd

innvilges om helseproblemene medfører at arbeids- og inntektsevnen

er blitt varig redusert med minst 50 prosent. Formuleringen

forutsetter skjønn og fortolkning, og praksis kan variere i tid og rom.

Det er hevdet at tilstrømningen til uførepensjonen har sammenheng

med lokale arbeidsmarkedsforhold (Rege, Votruba & Telle 2005;

Fevang & Røed 2006) og med holdninger til arbeid («Der arbeidsmoralen

er høy, vil terskelen for å søke om uførepensjon også være høy»

(Bragstad & Hauge 2008:21)). Ifølge en studie er det også en tendens

til at der mange er blitt uføretrygdet i de foregående årene, vil dette ha

såkalte «social interaction effects» som innebærer at flere av de gjenværende

også vil søke uføretrygd (Rege, Votruba & Telle 2007).

197


[ ELSTAD ]

Slike prosesser kunne innebære at høy uføreandel i et område

reflekterer at helsesviktkriteriet har vært mindre strengt anvendt. Om

de innvilgende instanser er mer inkluderende i hva slags helseproblemer

som kvalifiserer for trygd, kunne dette resultere i en større uførepopulasjon

i området, men samtidig i lavere dødelighet blant de som

er blitt trygdet. I tråd med dette er det faktisk vist at siden 1970-årene

har de uføretrygdedes overdødelighet, relativt til dødeligheten ellers i

befolkningen, minsket (Abrahamsen 1988; Paulsboe 1997; Gjesdal et

al. 2007). Dette kunne tyde på at høyere uføreandel i befolkningen

henger sammen med redusert overdødelighet blant de uføre. Samvariasjonen

mellom uføretilstrømning og dødelighet er likevel kompleks.

Paulsboe (1997) viser at de uføretrygdedes overdødelighet sank systematisk

med tildelingsår i hele perioden 1970–1988 – jo seinere trygden

ble innvilget, jo lavere var de uføres dødelighet relativt til ikkeuføre

– men dette skjedde både i perioden da tallet på nye uføretrygdede

var relativt konstant fra år til år (1970–1982) og i den påfølgende

perioden da tallet på nye uførepensjonister økte for hvert år

(1983–1988). Dette tyder på at redusert overdødelighet blant uføretrygdede

ikke nødvendigvis reflekterer mer inkluderende helsesviktkriterier,

men kan også skyldes andre forhold som bedre helsetjeneste

og generell heving av uføres levestandard. Hva enn fortolkningen er –

den tredje hypotesen er at områder med særlig høy andel uføretrygdede

vil ha lavere dødelighet blant de uføre.

Den fjerde og siste hypotesen knytter de geografiske variasjonene

i de uføres dødelighet til den generelle geografiske ulikheten i dødeligheten.

I Norge er det påvist vedvarende mønstre av geografiske

forskjeller i levealder og dødelighet, både mellom fylker og mellom

andre typer geografiske inndelinger (Aase 1996; Berntsen 2009). En

mulighet er at de geografiske variasjonene i de uføretrygdedes dødelighet

reflekterer de generelle geografiske dødelighetsforskjellene.

Over livsløpet har selvsagt de uføretrygdede på mange vis delt livsvilkårene

til hele befolkningen i området, og derfor kan det tenkes

at områder med høy dødelighet blant de som ikke er uføretrygdet,

også vil ha høy dødelighet blant uføretrygdede. Følgelig undersøker

jeg om dødelighetsnivået blant ikke-uføre bidrar i statistisk forstand

til å gjøre rede for de geografiske variasjoner i uføretrygdedes

dødelighet.

198


[ GEOGRAFISKE FORSKJELLER I UFØRES DØDELIGHET ]

DATA, VARIABLER OG STATISTISKE METODER

DATA OG INNDELING I GEOGRAFISKE OMRÅDER. Data er hentet fra

Statistisk sentralbyrås database FD-Trygd som inneholder anonymisert

individinformasjon fra offentlige registre (Akselsen 2000). Materialet

brukt i denne artikkelen består av alle bosatte per 1. januar

1993 som var født 1927–1953 og som altså ville bli 40–66 år i 1993

(N = ca. 1 284 000). Opplysninger om dødsfall 1993–1997, som er

utfallsvariabelen i analysene, er koblet til materialet. Ettersom de uføres

dødelighet er temaet for artikkelen, er det først og fremst de ca.

190 000 uføretrygdede i materialet og de vel 16 000 dødsfallene blant

dem som blir analysert, men totalmaterialet er anvendt for å danne

aggregerte variable som indikerer egenskaper ved de geografiske

områdene de uføretrygdede er bosatt i.

Hva slags områder en skal anvende i studiet av geografisk variasjon,

er et komplisert spørsmål. Helst vil vi studere geografisk avgrensete

«samfunn», dvs. spatiale enheter der den interne sosiale

interaksjon er klart mer intensiv enn de eksterne relasjonene, men det

er vanskelig å trekke slike geografiske grenser som tydelig svarer til

organiseringen av det sosiale liv. Geografiske områder i Norge er sjelden

«isolerte øyer», og hvorvidt en geografisk grensedragning vil tilsvare

et fall i intensiteten av sosial interaksjon vil også variere med

typen interaksjon. Den geografiske struktureringen av naboskapsrelasjoner

er annerledes enn den geografiske struktureringen av arbeidsmarked

og kulturkonsum. Forskningen har løst dette problemet på

ulikt vis – ved å bruke grunnkretser (Rege et al. 2007), kommuner

(Kravdal 2008), økonomiske regioner (Dahl et al. 2006), fylker

(Paulsboe 1997; Bratberg, Gjesdal & Mæland 2009) og kombinasjoner

av fylker og urbanitet (Aase 1996).

De fire hypotesene skissert over refererer til sosiale prosesser som

kan være relatert til ulike typer geografiske avgrensninger. Her har jeg

derfor valgt å teste hypotesene på en robust måte ved å anvende to

typer geografiske områder – først en inndeling i forholdsvis mange

mindre enheter, og dernest en inndeling i et begrenset antall relativt

store regioner.

Kommune/bydels-inndelingen baserer seg på bydelene i Oslo, Stavanger,

Bergen og Trondheim i 1993, samt primærkommunene ellers i

landet (tilsammen omlag 480 områder). Mindre kommuner/bydeler

199


[ ELSTAD ]

er slått sammen slik at ingen enheter hadde færre enn omlag 1000

innbyggere alder 40–66 år, for å sikre at det i hvert fall var noen

dødsfall (minimum fem) blant områdets uføre i observasjonsperioden.

Inndelingen består av 361 kommuner/bydeler.

Regioninndelingen tar utgangspunkt i Statistisk sentralbyrås inndeling

i 90 økonomiske regioner, i tråd med kriterier inneholdt i EUs

standard NUTS4 (Hustoft, Hartvedt, Nymoen, Stålnacke & Utne

1999). Økonomiske regioner er områder, enten store bykommuner

eller grupper av nabokommuner, som har sammenbindende trekk ved

at de for eksempel deler arbeidsmarked, handelssentra, tettsteder/byer

m.v. Også mange av de økonomiske regionene er små, og i inndelingen

brukt her er naboregioner slått sammen slik at ingen hadde færre

enn 200 dødsfall blant uføre 1993–1997. Oslo er delt i Oslo øst og

vest, basert på de 27 bydelene per 1993. Dette ga en inndeling i 35

regioner (se vedleggstabell).

FORKLARINGSVARIABLE. De individuelle levekårsrelaterte forhold

som det refereres til i den første hypotesen, er her målt med kjønn,

alder, innvandrerstatus, ekteskapelig status per utgangen av 1992,

høyeste registrerte utdanning og inntekt for inntektsåret 1993. Inntekt

betraktes som indikator på økonomiske ressurser for materiell

levestandard og er derfor målt som summen av familiemedlemmenes

samlete personinntekt etter skatt, justert for antall forbruksenheter

ved hjelp av kvadratrotmetoden (familieinntekt etter skatt dividert

med kvadratroten av antall familiemedlemmer, jf. Epland 2001). Inntektsopplysninger

manglet for de som døde i 1993. Om disse inntektene

hadde vært gitt, ville de vært urealistisk lave siden de som døde i

1993 ville ofte blitt registrert med betydelig lavere årsinntekt enn

vanlig. For å inkludere også de som døde i 1993 i analysene (vel 3000

av de omlag 190 000 uføretrygdede), er de manglende inntektsverdiene

erstattet med estimater beregnet ved hjelp av SPSSs «Multiple

imputation program» (SPSS 2009:1233–1245). De «imputerte» verdiene

er beregnet med «predictive mean matching» basert på 1993-

inntekten blant de som døde i 1994 og predikert med kjønn, alder,

utdanning, ekteskapelig status, uførestatus per 1. januar 1993 og

bostedsregion. Denne metoden erstatter de manglende inntektsopplysningene

med en sannsynlig inntektsverdi, det vil si at de som man-

200


[ GEOGRAFISKE FORSKJELLER I UFØRES DØDELIGHET ]

gler inntektsopplysninger blir gitt en inntekt som faktisk var

observert blant andre individer som hadde identiske eller svært like

verdier på prediktorvariablene.

Avstanden mellom de uføres egen inntekt og inntektsnivået blant

ikke-uføre i bostedsområdet (jf. hypotese 2) er målt ved å subtrahere

den uføres egen inntekt fra medianinntekten blant de ikke-uføretrygdede,

alder 40–66, i det geografiske området. Som indikator for inntektsnivået

blant de ikke-uføre er medianinntekten foretrukket

framfor gjennomsnittsinntekten, ettersom den siste er mer påvirkelig

for ekstremverdier.

Utbredelsen av uførepensjonering i det geografiske området (jf.

hypotese 3) er estimert som områdets uføreandel, det vil si antallet

uføretrygdede 40–66 år i prosent av befolkningen 40–66 år i området.

For å gjøre estimatene sammenlignbare også om alderssammensetningen

i de geografiske områdene er ulik, er dette estimatet direkte

kjønns- og aldersstandardisert med totalutvalgets kjønns- og aldersfordeling

(seks alderskategorier) som standard. Dødelighetsnivået i

det geografiske området (jf. hypotese 4) blant de ikke-uføretrygdede

alder 40–66 er beregnet med kumulativ dødelighet 1993–1997 i prosent.

Dette estimatet er også direkte kjønns- og aldersstandardisert,

og som standard i dette tilfellet er aldersfordelingen blant de uføretrygdede

anvendt, slik at estimatene for dødelighetsnivå blant uføre

og ikke-uføre er sammenlignbare både innen og mellom de geografiske

områdene.

FLERNIVÅANALYSE. Datamaterialet er hierarkisk strukturert i to nivåer

der et større antall førstenivåenheter er organisert innen et mindre

antall enheter på høyere nivå. Det første nivået består av individene

som imidlertid ikke bare varierer med hensyn på individuelle egenskaper,

men også etter hvilket område de bor i, og bostedsområdet danner

således et nivå over individene. Hypotesene refererer på tilsvarende vis

til hvordan utfallet på individnivå, den uføres dødsfall, kan skyldes

påvirkninger fra begge nivåer – dødsfallet kan være relatert til individuelle

karakteristika (såkalte nivå 1-variable, dvs. individuelle levekår

og forskjellen mellom den uføres inntekt og inntektsnivået blant ikkeuføre)

og til egenskaper ved den sosiale kontekst (såkalte nivå 2-variable

som her dreier seg om andel uføretrygdede og dødelighetsnivået

201


[ ELSTAD ]

blant ikke-uføre i området). Flernivåanalyse er den mest adekvate teknikken

for å analysere denne typen data og hypoteser. Teknikken setter

en istand til å undersøke simultant effektene av forklaringsvariablene

på de to nivåene, den gir estimater for konfidensintervall som tar hensyn

til at antallet nivå 2-enheter er færre enn antallet nivå 1-enheter, og

en kan også bruke teknikken for å anslå hvilket bidrag de forskjellige

forklaringsvariablene gir til oppklaringen av områdevariasjonene

(Strabac 2007:174).

Jeg bruker en dikotom utfallsvariabel: død/ikke-død 1993–1997.

Ettersom fordelingen av dødsfallene over årene 1993–1997 knapt

varierer mellom de geografiske områdene, ville analyseteknikker som

tar hensyn til når i perioden dødsfallet skjedde, ikke gi noen fortolkningsmessig

gevinst. Data er analysert med Gllamm, et program som

inngår i Statas programtilbud (GLLAMM 2009; Rabe-Hesketh &

Skrondal 2008). «Random intercept»-modeller er estimert, og tabellene

rapporterer faste («fixed») effekter i form av oddsratioer (OR) og

dessuten den geografiske (nivå 2)-variansen og et «goodness-of-fit»-

mål, -2LL, for hver analysemodell. Modellene har som forutsetning at

effektene av individvariablene er noenlunde lik i alle områder, mens

«intercept» antas å variere mellom områdene, og nivå 2-variansen for

«intercept» indikerer størrelsen på den geografiske variasjonen i de

uføretrygdedes dødelighet for de forskjellige analysemodellene.

I analysene er aldersvariabelen seksdelt (40–44, 45–49 osv. til

60–63 og 64–66) og brukt som en kontinuerlig variabel. Alternative

alderskodinger er utprøvd, blant annet alder pluss alder kvadrert,

uten at dette har noen innvirkning på koeffisientene for de andre forklaringsvariablene.

Variabelen for ekteskapelig status er dikotomisert

i gift/ikke-gift uten å skille mellom aldri gift og før gift, ettersom testanalyser

viste minimale forskjeller mellom koeffisienten for de to

ikke-gift-kategoriene. Relativt få av de uføretrygdede hadde utdanning

utover de to laveste utdanningsnivåene. Utdanning er målt ved

en tredelt kategorisk variabel. Inntekt (familieinntekt etter skatt i

1993, justert for forbruksenheter) er brukt som kategorisk variabel

med fire verdier i analysene. Sammenhengen mellom de uføres inntekt

og dødsrisiko var ikke lineær, og testanalyser tydet på at denne firedelte

kategoriske variabelen representerte sammenhengen på en adekvat

måte. Variabelen for forskjellen mellom de uføres inntekt og

202


[ GEOGRAFISKE FORSKJELLER I UFØRES DØDELIGHET ]

medianinntekten for ikke-uføre i bostedsområdet er omregnet til standardavvik,

og det samme er de kontekstuelle variablene for områdets

uføreandel og dødelighetsnivået blant ikke-uføre. Oddsratioene (OR)

for disse tre forklaringsvariablene representerer derfor effekten på

uføres dødelighet av et standardavviks endring på variabelen.

For å forenkle presentasjonen er kjønn brukt som variabel i

modellene, ettersom resultatene i kjønnsspesifikke analyser ikke

avvek vesentlig fra resultatene fra analyser for begge kjønn samlet.

Fem analysemodeller ble estimert. Modell 1 representerer den første

hypotesen og har de individrelaterte levekårsforholdene som forklaringsvariable.

De neste modellene refererer til hypotesene 2–4 og

inneholder, i tillegg til forklaringsvariablene i Modell 1, variabelen for

forskjellen mellom den uføres inntekt og medianinntekten for ikkeuføre

i området (Modell 2), områdets uføreandel (Modell 3) og dødelighetsnivået

blant de ikke-uføre i området (Modell 4). Den siste

Modell 5 inkluderer alle forklaringsvariablene på individ- og områdenivå.

Disse fem modellene er først analysert med kommuner/bydeler

som geografisk inndeling (tabell 2) og dernest med regioninndelingen

(tabell 3).

RESULTATER

I datamaterialet var 193 013 personer født 1927–53 registrert som

mottakere av uføretrygd per 1. januar 1993. Omlag 3400 personer

(1,7 prosent) manglet opplysninger for en eller flere av variablene som

er brukt i analysene (etter at inntektsverdier var «imputert»). Utvalget

brukt i analysene består av 189 636 uføretrygdede og er beskrevet i

tabell 1. I løpet av femårsperioden 1993–1997 døde 8,5 prosent.

Kvinneandelen i uføreutvalget var 57 prosent, de fleste av de uføre

var eldre (47 prosent var 60–66 år i 1993), og innvandrerandelen var

tre prosent. Nær tre av fem hadde grunnskole som høyeste utdanningsnivå.

Gjennomsnittlig justert familieinntekt etter skatt i 1993

var omlag 135 000 kroner, og i gjennomsnitt hadde de uføretrygdede

omlag 35 000 kroner lavere inntekt enn medianinntekten blant de

ikke-uføretrygdede i bostedsområdet.

Nedre del av tabell 1 gir en oversikt over variablene på kommune/

bydels- og regionnivå. Etter alders- og kjønnsjustering viser estimatene

at 8,3 prosent av de uføretrygdede døde i løpet av femårsperio-

203


[ ELSTAD ]

TABELL 1. Deskriptiv statistikk

Uføreutvalget (uføretrygdede per 1. januar 1993, f. 1927–53, SSBs database FD-Trygd)

Antall uføretrygdede med informasjon på alle variable 189 636

Døde 1993–1997 (%) 8,5

I live ved utgangen av 1997 (%) 91,5

Andelen kvinner (%) 57,0

Gjennomsnittlig alder i 1993 (standardavvik) 57,0 (7,4)

Andel (%) av de uføretrygdede i alderen 60–66 år 46,9

Gift (per 1. januar 1993) (%) 58,7

Aldri gift (%) 15,0

Skilt, separert, enke/mann (%) 26,3

Innvandrer (%) 2,9

Videregående avsluttende opplæring, samt høyskole/universitet (%) 15,9

Videregående grunnopplæring (anslått 10–11 års utdanning) (%) 26,7

Grunnskole (folkeskole, ungdomsskole) (%) 57,3

Gjennomsnitt husholdningsjustert inntekt etter skatt 1993 i kr 10 000

(standardavvik)

13,52 (5,87)

Forskjell til medianinntekt ikke-uføre, kommune/bydel (kr 10 000 (Gj.snitt,

st.avvik)

3,46 (5,82)

Forskjell til medianinntekt ikke-uføre, regioner (kr 10 000) (Gj.snitt, st.avvik) 3,53 (5,85)

Variabler på kommune/bydelsnivå

Antall kommuner/bydeler 361

Gjennomsnittlig folketall 1993 i alderen 40–66 3487

(minimum – maksimum) (985 – 28 020)

Gjennomsnittlig median inntekt etter skatt 1993, justert, blant ikke-uføre

(kr 10 000)

16,86

(minimum – maksimum – standardavvik ) (14,33 – 23,47 – 1,20)

Gjennomsnittlig andel (%) uføretrygdede 15,52

(minimum – maksimum – standardavvik) (5,3 – 29,4 – 4,35)

Kumulativ dødelighet 1993–97 (%) blant uføretrygdede 8,25

(minimum – maksimum – standardavvik) (2,8 – 15,5 – 1,96)

Kumulativ dødelighet 1993–97 (%) blant ikke-uføretrygdede 3,17

(minimum – maksimum – standardavvik) (0,6 – 6,8 – 0,83)

Variable på regionnivå

Antall regioner 35

Gjennomsnittlig folketall 1993 i alderen 40–66 36 233

(minimum – maksimum) (15 508 – 94 133)

Gjennomsnittlig median inntekt etter skatt 1993, justert, blant ikke-uføre

(kr 10 000)

17,06

(minimum – maksimum – standardavvik) (15,82 – 20,24 – 1,03)

Gjennomsnittlig andel (%) uføretrygdede 15,51

(minimum – maksimum – standardavvik) (7,8 – 23,1 – 3,44)

Kumulativ dødelighet 1993–97 (%) blant uføretrygdede 8,32

204


[ GEOGRAFISKE FORSKJELLER I UFØRES DØDELIGHET ]

TABELL 1. Deskriptiv statistikk (forts.)

(minimum – maksimum – standardavvik) (6,8 – 10,7 – 0,89)

Kumulativ dødelighet 1993–97 (%) blant ikke-uføretrygdede 3,16

(minimum – maksimum – standardavvik) (2,6 – 4,1 – 0,31)

den, sammenlignet med 3,2 prosent blant de ikke-uføre. De

uføretrygdedes overdødelighet var markant – anslagsvis en av tolv

blant de uføre døde i femårsperioden, mot omlag en av tretti blant

ikke-uføre.

Det sentrale temaet for denne studien er de geografiske forskjellene

i de uføres dødelighet. Gjennomsnittet for de 361 kommunene/bydelene

var altså omlag 8,3 prosent døde 1993–97 (standardavvik 1,96),

men det var betydelig geografisk variasjon. Omlag en tredel av kommunene/bydelen

hadde en andel døde enten under 6 prosent eller over

10 prosent (tall ikke vist i tabell). Ytterpunktene var 2,8 og 15,5 prosent

døde (tabell 1), slik at kommunen/bydelen med høyest andel døde

hadde vel fem ganger høyere uføredødelighet enn kommunen/bydelen

med lavest dødelighet. I noen grad skyldes disse store forskjellene at

kommunene/bydelene er små enheter der et lite antall dødsfall kan gi

store utslag. Derfor var variasjonsbredden blant regionene mer

begrenset, fra 6,8 til 10,7 prosent, men også på dette aggregerte nivået

var det atskillig geografisk forskjell i uføres dødelighet.

Tabell 1 viser også at alders- og kjønnsjustert uføreandel i gjennomsnitt

var 15,5 prosent, med stor geografisk variasjon – blant kommunene/bydelene

fra 5,3 til 29,4 prosent og blant regionene fra 7,8

(Bærum/Asker) til 23,1 prosent (Nord-Troms/Finnmark).

Tabell 2 viser resultatet av flernivåanalysene med de 361 kommunene/bydelene

som nivå 2 i modellene. Modell 1 viser at kvinnelige

uføretrygdede hadde langt lavere dødelighet enn mannlige, dødeligheten

steg sterkt med alder og ved fravær av partner/ektefelle og var

ikke-signifikant lavere blant de med innvandrerbakgrunn. Variasjonene

i utdanning og inntekt blant de uføre var også relatert til oddsratioene

(OR) for dødsfall 1993–97, men i et spesielt ikke-lineært

mønster. De med grunnskole som høyeste utdanning hadde tydelig

størst dødsrisiko, mens dødeligheten knapt varierte med forskjellene i

utdanning utover grunnskolen. Videre hadde de med under 80 000

kroner i inntekt (omlag 11 prosent av utvalget) markert høyere OR

205


[ ELSTAD ]

TABELL 2. Flernivåanalyser av uføretrygdedes dødsfall 1993–97, 5 random

intercept-modeller, 189 636 uføre bosatt i 361 kommuner/bydeler, oddsratioer

(OR) og 95 % konfidensintervall, nivå 2-varians og -2LL

Modell 1 Modell 2 Modell 3 Modell 4 Modell 5

Menn (ref) 1 1 1 1 1

Kvinner

0,43

(0,41–0,44)

0,43

(0,41–0,44)

0,43

(0,41–0,44)

0,43

(0,41–0,44)

0,43

(0,41–0,44)

1,28 1,28 1,28 1,28 1,28

Alder (6 kategorier)

(1,27–1,30) (1,27–1,30) (1,27–1,30) (1,27–1,30) (1,27–1,30)

«Norsk» bakgrunn (ref) 1 1 1 1 1

Innvandrer

0,92

(0,83–1,02)

0,92

(0,83–1,01)

0,92

(0,83–1,02)

0,91

(0,83–1,01)

Gift (ref) 1 1 1 1 1

Ikke-gift

1,48

(1,42–1,53)

1,46

(1,41–1,52)

1,48

(1,42–1,53)

1,47

(1,42–1,53)

Utdanning grunnskole (ref) 1 1 1 1 1

Videregående lav (10–11 år)

Videregående høy+ (12 år+)

0,90

(0,87–0,94)

0,94

(0,90–0,98)

0,91

(0,87–0,94)

0,95

(0,90–0,99)

0,90

(0,87–0,94)

0,94

(0,89–0,98)

0,90

(0,87–0,94)

0,94

(0,90–0,99)

Inntekt < 80 000 (ref) 1 1 1 1 1

Inntekt 80–119 000

Inntekt 119 000–159 000

Inntekt 160 000 +

Variable målt i standardavvik

Forskjell medianinntekt ikkeuføre

Uføreandel

Dødelighetsnivå ikke-uføre

0,60

(0,57–0,63)

0,60

(0,57–0,64)

0,66

(0,62–0,70)

0,66

(0,62–0,69)

0,71

(0,66–0,77)

0,91

(0,82–1,00)

1,15

(1,11–1,19)

0,60

(0,57–0,63)

0,60

(0,57–0,64)

0,66

(0,62–0,70)

0,99

(0,97–1,02)

0,60

(0,57–0,63)

0,60

(0,57–0,64)

0,66

(0,62–0,70)

1,04

(1,02–1,07)

0,91

(0,82–1,01)

1,46

(1,40–1,51)

0,91

(0,87–0,94)

0,95

(0,90–0,99)

0,66

(0,62–0,69)

0,72

(0,67–0,77)

0,91

(0,82–1,01)

1,15

(1,11–1,20)

0,99

(0,96–1,01)

1,05

(1,03–1,08)

Kom./bydel- (nivå 2-) varians 0,01919 0,01836 0,01893 0,01643 0,01434

Variansens standardfeil 0,00371 0,00369 0,00375 0,00361 0,00340

-2LL 104 171,3 104 109,9 104 170,9 104 159,8 104 093,5

for dødsfall 1993–97 enn de med høyere inntekt, men blant de høyere

inntektskategoriene var det knapt noen variasjon i dødsrisikoen.

Som forventet viser derfor Modell 1 at individuelle levekårsrelaterte

forhold var relatert til dødsrisikoen blant de uføretrygdede.

Disse variablene ga også en viss oppklaring av de geografiske forskjellene

i de uføres dødelighet. Nivå 2-variansen estimert med en modell

206


[ GEOGRAFISKE FORSKJELLER I UFØRES DØDELIGHET ]

uten forklaringsvariable, en såkalt 0-modell, var 0,02494 (ikke vist i

tabell), og i Modell 1 var nivå 2-variansen minsket til 0,01919.

Omlag 77 prosent av 0-modellens nivå 2-varians gjenstår således i

Modell 1, og en kan derfor anslå at kommune/bydelsforskjellene i

sammensetningen av de uføres individuelle levekår forklarte 23 prosent

av den geografiske ulikheten i uføres dødelighet. Men tydelige

kommune/bydelsforskjeller i de uføretrygdedes dødelighet gjenstår

etter at sammensetningen av de uføres levekår er tatt i betraktning.

I Modell 2 er forklaringsvariablene fra Modell 1 supplert med forskjellen

mellom medianinntekten blant ikke-uføre i kommunen/bydelen

og de uføres egen inntekt, målt i standardavvik. Dette førte til noe

endring av effektene for inntektsvariabelen, noe som tyder på en viss,

men ikke betydningsfull, samvariasjon mellom inntektsforskjellen og

den uføres egen inntekt. Forøvrig var koeffisientene for de andre individvariablene

uendret. Denne inntektsforskjellen hadde klar effekt på

de uføres dødsrisiko: OR=1,15. Etter kontroll for individuelle levekår,

deriblant de uføres eget absolutte inntektsnivå, økte altså de uføres

dødsrisiko jo større gap det var mellom deres egen inntekt og inntektsnivået

blant ikke-uføretrygdede i området. I Modell 2 var nivå 2-

variansen redusert til 0,01836, omlag 5 prosent lavere enn nivå 2-

variansen i Modell 1. Dette indikerer at noe, men ikke mye, av kommune/bydelsvariasjonene

i uføres dødelighet henger sammen med inntektsforskjellene

mellom uføre og ikke-uføre.

I Modell 3 er individvariablene fra Modell 1 supplert med den

kontekstuelle variabelen for prosentandelen uføretrygdede i kommunen/bydelen,

målt i standardavvik. Modell 3 viser at andelen uføretrygdede

i befolkningen ikke hadde noen statistisk signifikant effekt

på dødsrisikoen blant de uføretrygdede (OR = 0,99, 95 % KI =

0,97–1,02), og uføreandelen ga ikke noe bidrag til redusert nivå 2-

varians. Dette tyder på at hvor utbredt uførepensjoneringen var i

området ikke hadde noen innvirkning på de uføres dødsrisiko og

heller ingen betydning for de geografiske variasjonene i uføres dødelighet.

Modell 4 viser derimot at dødelighetsnivået blant de ikke-uføretrygdede

hadde en signifikant effekt på de uføres dødsrisiko (OR =

1,04, 95 % KI 1,02–1,07). Jo høyere dødelighetsnivå blant ikke-uføretrygdede,

jo høyere var dødeligheten blant uføre. Her ser vi også en

207


[ ELSTAD ]

tydelig reduksjon av nivå 2-variansen, fra 0,01919 i Modell 1 til

0,01643 i Modell 4.

I Modell 5 er alle forklaringsvariablene inkludert. Koeffisientene

for inntektsavviket mellom uføre og ikke-uføre, for uføreandel i kommunen/bydelen

og for de ikke-uføres dødelighetsnivå holdt seg på

samme nivå som i Modell 2–4. Nivå 2-variansen ble redusert til

0,01434. Forklaringsvariablene relatert til kommune/bydelsnivået

gjorde altså rede for en tydelig del av områdevariasjonen i uføres

dødelighet. Siden uføreandelen var uten effekt, var det inntektsavstanden

til de ikke-uføre og dødelighetsnivået blant de ikke-uføre som

sto for dette forklaringsbidraget. Ettersom 0-modellen hadde en nivå

2-varians på 0,02494, kan vi anslå at forklaringsvariablene anvendt i

disse analysene samlet har gjort rede for omlag 43 prosent av kommune/bydelsforskjellene

i de uføres dødelighet. Vel halvparten av

dette var knyttet til områdeforskjeller i individuelle levekårsrelaterte

forhold, mens resten var relatert til inntektsforskjellen mellom uføre

og ikke-uføre, og til dødelighetsnivået blant ikke-uføre.

For å teste ut om resultatene i tabell 2 holder seg også ved en

annen type geografisk inndeling, ble de samme fem modellene estimert

med de 35 regionene som nivå 2 (tabell 3). Oddsratioene for både

individuelle og kontekstuelle forklaringsvariabler ble praktisk talt de

samme når regionene ble brukt (tabell 3) som når kommuner/bydeler

ble brukt (tabell 2). En liten forskjell viser seg imidlertid når det gjelder

effekten av uføreandelen i området: For begge geografiske inndelinger

var oddsratioen marginalt under 1, det vil si en tendens til

lavere dødelighet der uføreandelen var høyere, men mens oddsratioen

ikke var statistisk signifikant (ved 95 % konfidensintervall) i kommune/bydelsanalysene,

var den såvidt statistisk signifikant i Modell 5 i

regionanalysen. Tross dette gir regionanalysen grunnlag for de samme

konklusjoner som kommune/bydelsanalysen, nemlig at de uføres individuelle

levekårsforhold, samt inntektsforskjellen til de ikke-uføre og

dødelighetsnivået blant ikke-uføre, var av betydning for de uføres

dødsrisiko, men områdets uføreandel hadde minimal betydning.

Estimatene for nivå 2-variansen er imidlertid noe annerledes i

tabell 3 enn i tabell 2. Generelt er de lavere i regionanalysen enn i

kommune/bydelsanalysen, noe som sannsynligvis skyldes at flere

enheter har en tendens til å gi større nivå 2-varians enn færre enheter.

208


[ GEOGRAFISKE FORSKJELLER I UFØRES DØDELIGHET ]

TABELL 3. Flernivåanalyser av uføretrygdedes dødsfall 1993–97, 5 random

intercept-modeller, 189 636 uføretrygdede bosatt i 35 regioner, oddsratioer (OR)

og 95 % konfidensintervall, nivå 2-varians og -2LL

Modell 1 Modell 2 Modell 3 Modell 4 Modell 5

Menn (ref) 1 1 1 1 1

Kvinner

0,43

(0,41–0,44)

0,43

(0,41–0,44)

0,43

(0,41–0,44)

0,43

(0,41–0,44)

0,43

(0,41–0,44)

1,28 1,28 1,28 1,28 1,28

Alder (6 kategorier)

(1,27–1,30) (1,27–1,30) (1,27–1,30) (1,27–1,30) (1,27–1,30)

«Norsk» bakgrunn (ref) 1 1 1 1 1

Innvandrer

0,90

(0,81–1,00)

0,90

(0,81–1,00)

0,90

(0,81–1,00)

0,90

(0,81–1,00)

Gift (ref) 1 1 1 1 1

Ikke-gift

1,47

(1,42–1,53)

1,46

(1,40–1,52)

1,47

(1,42–1,53)

1,47

(1,42–1,53)

Utdanning grunnskole (ref) 1 1 1 1 1

Videregående lav (10–11 år)

Videregående høy+ (12 år+)

0,90

(0,87–0,94)

0,94

(0,89–0,98)

0,91

(0,87–0,95)

0,95

(0,90–0,99)

0,90

(0,87–0,94)

0,93

(0,89–0,98)

0,90

(0,87–0,94)

0,94

(0,90–0,98)

Inntekt < 80 000 (ref) 1 1 1 1 1

Inntekt 80–119 000

Inntekt 119 000–159 000

Inntekt 160 000 +

Variable målt i standardavvik

Forskjell medianinntekt ikkeuføre

Uføreandel

Dødelighetsnivå ikke-uføre

0,60

(0,57–0,63)

0,60

(0,56–0,63)

0,65

(0,61–0,69)

0,66

(0,62–0,69)

0,71

(0,66–0,77)

0,90

(0,81–1,01)

1,15

(1,11–1,20)

0,60

(0,57–0,63)

0,60

(0,56–0,63)

0,65

(0,61–0,69)

0,98

(0,95–1,01)

0,60

(0,57–0,63)

0,60

(0,56–0,63)

0,65

(0,61–0,69)

1,06

(1,03–1,08)

0,90

(0,81–0,99)

1,46

(1,40–1,51)

0,91

(0,87–0,95)

0,95

(0,90–0,99)

0,66

(0,62–0,69)

0,71

(0,67–0,77)

0,91

(0,81–1,01)

1,15

(1,11–1,20)

0,96

(0,93–0,99)

1,05

(1,03–1,07)

Region- (nivå 2-) varians 0,01437 0,01332 0,01564 0,00782 0,00516

Variansens standardfeil 0,00382 0,00380 0,00448 0,00234 0,00203

-2LL 104 141,2 104 081,4 104 139,7 104 139,5 104 068,9

I regionanalysene (tabell 3) er nivå 2-variansen marginalt høyere i

Modell 3 enn i Modell 1, noe som trolig skyldes en statistisk interaksjon

mellom individvariablene og den kontekstuelle variabelen for

prosentandel uføretrygdede. For regionanalysene var 0-modellens

nivå 2-varians 0,01556, mens den gjenstående nivå 2-variansen i

modellen med alle forklaringsvariablene (Modell 5) var 0,00516.

209


[ ELSTAD ]

Dette kan fortolkes som at to tredeler av områdevariasjonene i de

uføretrygdedes dødelighet kunne statistisk gjøres rede for i regionanalysen,

altså mer enn hva kommune/bydelsanalysene viste. Dette kan

ha sammenheng med at kontekstuelle effekter ikke sjelden framtrer

sterkere på høyere aggregeringsnivåer enn på lavere. Som i kommune/

bydelsanalysen bidro de individrelaterte levekårsvariablene og inntektsavstanden

til de ikke-uføre til å forklare de geografiske forskjellene

i uføres dødelighet, men i regionanalysen framtrer de ikke-uføres

dødelighetsnivå som en mer viktig faktor, statistisk sett, enn tilfellet

var for kommune/bydelsanalysen.

OPPSUMMERING OG DISKUSJON

BAKGRUNN OG HOVEDRESULTATER. Motivasjonen bak denne studien

er at de uføretrygdedes høye dødelighet er et viktig levekårsproblem

for de uføretrygdede som dessuten har helsepolitiske og

trygdepolitiske implikasjoner. En stor andel av dødsfallene blant

voksne før pensjonsalderen skjer blant de uføretrygdede, og dette

bidrar til en generell reduksjon av den forventete levealder i befolkningen

som helhet. Det svake sammenfallet mellom diagnosene som

ligger til grunn for trygdebeslutningen og de helseproblemene som

direkte forårsaker dødsfallene, tilsier at de uføres dødelighet har bakgrunn

i en rekke omstendigheter utover den diagnosen de ble trygdet

for, deriblant de vilkår de har stått overfor gjennom hele livsløpet og

spesielt hva slags levekår og sosiale omgivelser de har møtt etter at de

ble trygdet.

Innfallsvinkelen har vært å kartlegge omfanget av de geografiske

variasjonene i de uføretrygdedes dødelighet og å forsøke å oppklare

hva disse geografiske ulikhetene skyldes. Fire hypoteser ble skissert i

tråd med sosiale helsedeterminanter-tilnærmingen, som ser helsevariasjoner

som resultat av sosiale omstendigheter og samfunnsorganisering

i bred forstand. Sosiale helsedeterminanter framtrer dels i form

av individrelaterte levekår og dels i form av egenskaper ved de sosiale

omgivelser og bostedsområder. For å teste hypotesene i ulike geografiske

kontekster, ble to typer geografiske inndelinger brukt.

Blant de omlag 190 000 uføretrygdede, alder 40–66 i 1993, døde

8,5 prosent i løpet av 1993–1997. Prosentandelen døde blant de

uføre, justert for kjønn og alder, varierte tydelig både mellom de 361

210


[ GEOGRAFISKE FORSKJELLER I UFØRES DØDELIGHET ]

kommunene/bydelene og mellom de 35 regionene. De uføres levekårsressurser

hadde betydning for deres dødsrisiko som varierte ikke bare

med kjønn og alder, men også med ekteskapelig status, utdanning og

inntekt. De uføre med grunnskole som høyeste utdanningsnivå og de

med svært lavt inntekt i husholdningen hadde klart forhøyet dødsrisiko

i forhold til uføre med mer utdanning og bedre familieøkonomi.

I samsvar med den første hypotesen skyldtes en del av de geografiske

variasjonene i uføres dødelighet hvordan de uføretrygdedes individuelle

levekår varierte mellom områdene. Etter kontroll for de individuelle

levekårene, gjensto likevel betydelig geografisk variasjon i de

uføres dødelighet.

Ifølge den andre hypotesen ville dødsrisikoen for de uføre variere

med forskjellen mellom de uføres egen inntekt og inntektsnivået blant

de ikke-uføre i lokalsamfunnet, etter kontroll for de uføres egen inntekt.

Denne hypotesen reflekterer antakelsen om at lav relativ inntekt

øker sjansen for sosial marginalisering med negative helsekonsekvenser.

Både analysene på kommune/bydels- og regionnivå ga støtte til

denne hypotesen, og litt av de geografiske forskjellene i uføres dødelighet

kunne forklares på denne måten.

Analysene ga lite støtte til den tredje hypotesen om at høy prosentandel

uføretrygdede i et geografisk område ville gå sammen med

lavere dødelighet blant de uføre. Bakgrunnen for hypotesen var en

antakelse om at høy uføreandel kunne indikere at helsesviktkriteriet

for uførepensjon hadde vært anvendt mindre restriktivt, slik at de

uføre i slike områder i gjennomsnitt ville ha mindre helseproblemer

når de ble uføretrygdet og derfor ha lavere dødelighet. Variasjonen i

uføreandel, både mellom kommuner/bydeler og mellom regioner, var

stor, men tendensen til at de uføres dødelighet var lavere der uføreandelen

var høy, var svært svak: Ikke statistisk signifikant i analysen av

de 361 kommunene/bydelene, såvidt statistisk signifikant i analysen

av de 35 regionene. Andelen uføretrygdede i lokalsamfunnet bidro

praktisk talt ikke til å gjøre rede for de geografiske forskjellene i uføres

dødelighet.

Den fjerde hypotesen om at et høyere dødelighetsnivå blant de

ikke-uføre ville gå sammen med høyere dødelighet blant de uføre, og

at dette ville forklare noe av de geografiske forskjellene i uføres dødelighet,

fikk derimot klar støtte. En sannsynlig tolkning er at helserela-

211


[ ELSTAD ]

terte livsbetingelser varierer geografisk og setter over tid sitt preg på

dødsrisikoen til hele lokalbefolkningen, både de som på et visst tidspunkt

er blitt uføretrygdet og de som ikke er det, og slik genereres en

statistisk samvariasjon mellom dødeligheten i de to kategoriene.

Oppsummeringsvis gjorde analysene samlet sett rede for en betydelig

del av de geografiske forskjellene i de uføres dødelighet. I kommune/

bydelsanalysene ga forklaringsvariablene vel 40 prosents reduksjon av

nivå 2-variansen, og i regionanalysen syntes reduksjonen enda sterkere

– vel 60 prosent. I tillegg til de individuelle levekårsrelaterte forholdene

var det inntektsavstanden mellom de ikke-uføre og de uføretrygdede,

og særlig dødelighetsnivået blant de ikke-uføre, som bidro til å oppklare

de geografiske forskjellene i uføres dødelighet, mens variasjonen i

prosentandel uføretrygdede var uten betydning.

DISKUSJON. Funnene om at dødeligheten blant uføre varierer med

ekteskapelig status, utdanning og inntekt – det vil si at det også blant

uføretrygdede er sosial ulikhet i dødsrisiko – er i samsvar med tidligere

studier (Gjesdal et al. 2008; Gjesdal et al. 2009). Slike sosiale

forskjeller i dødelighet blant de uføre kunne ha sammenheng med hva

slags lidelser de var uføretrygdet for, men en mer sannsynlig forklaring

er trolig at uføre med mer materielle og sosiale ressurser lettere

kan unnvike dødelige helseplager. Men dødeligheten varierte ikke

lineært med de uføres inntekt og utdanning, og såfremt familieinntekten

ikke var særskilt lav, betydde inntektsvariasjonene lite for variasjonen

i de uføres dødelighet.

Funnet om at større inntektsavstand mellom de uføre og «folk

flest» i området var relatert til økt uføredødelighet, kan ses som en

støtte til teoriene om at relativ deprivasjon og relativ inntekt er av

betydning for sosial ulikhet i helse. Antakelsen er at personer med

økonomiske ressurser som ligger betydelig under det som er gjengs i

lokalsamfunnet, oftere vil oppleve sosial marginalisering med uheldige

psykologiske og atferdsmessige konsekvenser (Marmot 2004;

Wilkinson & Pickett 2009). At høyere dødelighet i bostedsområdet

generelt sett har en tendens til å gå sammen med høyere dødelighet

blant de uføre, kan ha en likefram fortolkning. Over tid vil hele

befolkningen i et geografisk område ha møtt mange av de samme

sosiale helsedeterminantene relatert til næringsliv og arbeidsplasser,

212


[ GEOGRAFISKE FORSKJELLER I UFØRES DØDELIGHET ]

materiell levestandard, levemåter og livsstil. Slike omstendigheter

bidrar til det generelle dødelighetsnivået og vil kunne gi parallelle

utslag for ikke-uføre såvel som for uføre.

Et mer overraskende funn er den ubetydelige sammenhengen mellom

uføreandelen i de geografiske områdene og de uføretrygdedes

dødelighet. Forskning nevnt innledningsvis impliserer at i lokalsamfunn

der mange er blitt uføretrygdet, vil mangel på lokale arbeidsplasser,

særskilte «trygdekulturer» og liknende ikke-medisinske forhold

føre til at helsesviktkriteriet for tildeling av uføretrygd blir nedtonet.

Konsekvensen kunne være at dødeligheten blant uføretrygdede blir

lavere der uføreandelen er høy. Analysene i denne studien tyder på at

slike mekanismer neppe kan forklare noe av variasjonen i uføres

dødelighet. Det er også hevdet at det sosiale stigma som hefter ved å

være uføretrygdet, reduseres der mange er stønadsmottakere (Bratberg,

Risa & Vaage 2001:178). I så fall kunne høy andel uføre i et

geografisk område gjøre uførestatusen lettere å bære, slik at de negative

helsekonsekvensene minsket – men funnene her er ikke i samsvar

med en slik antakelse.

Det må imidlertid legges til at denne artikkelen ikke analyserer

direkte om helsesviktkriteriet er anvendt på forskjellig vis i områder

med ulik andel uføretrygdede – dette er en annen problemstilling enn

hva som er undersøkt her. Siden koblingen mellom lidelsene som

grunnga trygdetildelingen og dødsårsakene de uføre rammes av ikke

er sterk, kan en ikke trekke sikre konklusjoner om tildelingspraksis

på basis av data om de uføres dødelighet.

Spørsmålet om sammenhengen mellom uføreandel og uføres dødelighet

kunne også analyseres på aggregert nivå. I dette datamaterialet

var det noe sammenheng mellom de 35 regionenes uføreandel og prosentandelen

uføretrygdede i regionen som døde 1993–1997 (Pearsons

r = -0,30, p-verdi = 0,076), jf. tallene i vedleggstabellen. Den økologiske

sammenhengen på regionnivå faller imidlertid bort når en mer

adekvat metode blir anvendt: Flernivåteknikk der egenskaper ved

individnivået og det kontekstuelle nivået analyseres simultant. Regionsammenhengen

mellom uføredødelighet og uføreandel genereres

forøvrig først og fremst av to regioner – Bærum/Asker og Oslo vest –

som begge har lav uføreandel, men høy dødelighet blant uføre. Uten

disse to regionene er korrelasjonen ubetydelig (r = -0,15, p = 0,405).

213


[ ELSTAD ]

Ingen sammenheng mellom uføreandel og uføres dødelighet ble funnet

for de 361 kommunene/bydelene (r = 0,05, p = 0,357).

Denne studien analyserer geografiske variasjoner ved bruk av to

forskjellige geografiske inndelinger. I flernivåanalyser har det ofte vist

seg at aggregeringsnivået, det vil si hvor store de geografiske områdene

er, har betydning for om kontekstuelle effekter framtrer eller

ikke (Elstad & Dahl 2009). Et interessant resultat i denne studien

som bestyrker konklusjonene er at de kontekstuelle effektene var

svært like for begge typer inndelinger.

BEGRENSNINGER OG USIKKERHET. Fordelene med datamaterialet er

at det dekker praktisk talt alle bosatte i Norge per 1993, frafallet er

minimalt og variablene har forholdsvis høy validitet. Men variabeltilfanget

er begrenset, slik det alltid er når analysene baseres på registerdata.

Konklusjonene kunne vært styrket om materialet hadde inneholdt

uførhetsdiagnosen. Denne opplysningen var ikke tilgjengelig, men selv

om den ville gitt utslag for de uføres individuelle dødsrisiko (Paulsboe

1997; Gjesdal et al. 2008), ville den neppe bidratt mye til å forklare de

geografiske forskjellene i uføres dødelighet. Analysene viste at etter

kontroll for de uføres egne inntekter, var deres dødelighet høyere om

avstanden til det gjengse inntektsnivået i området var stor. Dette kan

tyde på at lav relativ inntekt kan føre til sosial marginalisering med

påfølgende negative helsekonsekvenser, men andre fortolkninger er

også mulige, for eksempel at det er andre trekk ved lokalsamfunnene

som spiller inn. Direkte mål på sosial marginalisering, for eksempel

data om holdninger overfor uføre og om omfanget av sosial interaksjon

og sosialt samvær mellom trygdede og ikke-trygdede, kunne bidratt til

å drøfte ulike tolkninger. Videre ville livsstilopplysninger hatt interesse,

siden de har åpenbar relevans i dødelighetsstudier. Om resultatene ville

blitt annerledes om data om helserelatert atferd var inkludert, er likevel

usikkert. En svensk analyse fant for eksempel ingen effekter på de

uføretrygdedes dødsrisiko av variasjonen blant de uføre i røykevaner

og stoffmisbruk (Wallman et al. 2006).

Datamaterialet har bare opplysninger om bestanden av uføretrygdede

per 1. januar 1993, men mangler data om tildelingsår, og data

gir ikke informasjon om hvem som ble uførepensjonert på et seinere

tidspunkt blant dem som ikke var uføretrygdet ved starten av 1993.

214


[ GEOGRAFISKE FORSKJELLER I UFØRES DØDELIGHET ]

Noen av de som her er registrert som ikke-uføre vil ha blitt trygdet i

løpet av årene 1993–1997, og dødsfall som inngår i beregningene av

den kumulative dødeligheten for ikke-uføre kan ha skjedd blant de

som seinere ble uføretrygdet. Dette medfører at dødelighetsforskjellene

mellom uføre og ikke-uføre er noe underestimert i artikkelen.

Analysene refererer til dødeligheten blant de uføretrygdede i en

femårsperiode fra 1993 til 1997. En mulighet som ikke kan analyseres

med dette datamaterialet, er om funnene er påvirket av den reduserte

tilstrømningen til uføreordningen i årene umiddelbart før 1993.

IMPLIKASJONER. Den sosialpolitiske og helsepolitiske relevansen av

denne studien er blant annet å påpeke at de uføretrygdedes dødelighet

er sterkt medvirkende til dødelighetsnivået blant befolkningen i yrkesaktiv

alder. Overdødeligheten kan ikke uten videre forklares med helseproblemet

som forårsaket uførepensjoneringen, og tiltak for å

redusere de uføres dødelighet bør rette søkelyset mot de uføres leveomstendigheter

i bred forstand, der ikke bare det absolutte nivået,

men også avstanden til vanlig levekårsstandard i lokalsamfunnet tas i

betraktning. I debatter om uføretrygdordningen tas det ofte for gitt at

høy uførepensjonering reflekterer en tildelingspraksis der helsesviktkriteriet

er utvannet. Funnene om at dødeligheten blant uføre er upåvirket

av andelen uføre i området, kan tyde på at denne oppfatningen

er uriktig – men dette funnet og andre funn i denne studien bør selvsagt

undersøkes nærmere i nye datasett.

KONKLUSJON

Uføretrygdede har høy dødelighet, og dette er både et levekårsproblem

for de uføretrygdede og et folkehelseproblem. Helsesvikten som

var grunnen til uførepensjoneringen, gir ingen fullstendig forklaring

på de uføretrygdedes høye dødelighet. Siktemålet med studien var å

kaste lys over de sosiale determinantene for den geografiske variasjonen

i de uføretrygdedes dødelighet. Analysene viser at dødsrisikoen

blant de uføre var høyere blant de uten partner, blant de med lav

utdanning og blant de med særlig lav familieinntekt. De uføretrygdedes

dødelighet varierte praktisk talt ikke med andelen uføretrygdede i

lokalsamfunnet og bostedsregionen, og hypotesen om at relativt

mange uføre i et område ville gå sammen med lav dødelighet blant

215


[ ELSTAD ]

dem, fikk ikke støtte. Derimot var det en tydelig tendens, etter kontroll

for de uføres egen inntekt, at deres dødelighet økte med større

forskjell mellom deres egen inntekt og inntektsnivået blant ikke-uføretrygdede.

En mulig fortolkning er at stor inntektsforskjell mellom

trygdede og ikke-trygdede bidrar til sosial marginalisering av de uføre

som kan ha negative helsekonsekvenser. De uføretrygdedes dødelighet

varierte også tydelig med dødelighetsnivået blant ikke-uføretrygdede.

Dette kan skyldes at sosiale helsedeterminanter som næringsveier,

arbeidsbelastninger og livsstilprofiler har preget livsvilkårene for hele

befolkningen i et geografisk område, både uføretrygdede og ikkeuføre,

og dette medfører en tendens til samvariasjon mellom de to

kategorienes dødelighetsnivå. De individuelle levekårene blant de

uføre, inntektsavstanden til de ikke-uføre og dødelighetsnivået blant

de ikke-uføre i lokalsamfunnet forklarte en betydelig del av de geografiske

forskjellene i de uføres dødelighet.

Referanser

Abrahamsen, Bente (1988), 1980-årenes uførepensjonister. Rapport 88:10. Oslo:

Institutt for samfunnsforskning.

Akselsen, Anders (2000), FD-trygd: Variabelliste. Notater 2000/70. Oslo: Statistisk

sentralbyrå.

Andreassen, Leif & Tom Kronstad (2006), «Hvorfor går flere fra sykemelding til uførhet?».

Tidsskrift for velferdsforskning, 9:126–147.

Bartley, Mel (2004), Health inequality: An introduction to theories, concepts, and

methods. Cambridge: Polity Press.

Berkman, Lisa F. (2000), «Preface». I: Lisa F. Berkman & Ichiro Kawachi, red., Social

Epidemiology. Oxford: Oxford University Press.

Berntsen, Kjersti Norgård (2009), Trender i sosiodemografiske og regionale forskjeller

i dødelighet i Norge 1975–2002. Masteroppgave i samfunnsgeografi. Oslo: Institutt

for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo.

BIBSYS (2009), Bibliotekbasen BIBSYS, http://ask.bibsys.no/ask/action/smpsearch,

avlest 8. mai 2009.

Blekesaune, Morten & Einar Øverbye (2000), Uførepensjonisters materielle levekår

og sosiale tilknytning. En undersøkelse basert på fem levekårsundersøkelser fra

1983 til 1995. NOVA-Rapport 2000/7. Oslo: NOVA – Norsk institutt for forskning

om oppvekst, velferd og aldring.

Blekesaune, Morten & Einar Øverbye (2001), Levekår og livskvalitet hos uførepensjonister

og mottakere av avtalefestet pensjon. Om overgangen til førtidspensjon.

NOVA-Rapport 2001/10. Oslo: NOVA – Norsk institutt for forskning om oppvekst,

velferd og aldring.

Bragstad, Torunn & Linda Hauge (2008), Geografisk variasjon i uførepensjonering

1997–2004. Oslo: Arbeids- og velferdsdirektoratet.

216


[ GEOGRAFISKE FORSKJELLER I UFØRES DØDELIGHET ]

Bratberg, Espen, Alf Erling Risa & Kjell Vaage (2001), «Sosial utjevning og veksten i

uføretrygden». Tidsskrift for velferdsforskning, 4:169–182.

Bratberg, Espen, Sturla Gjesdal & John Gunnar Mæland (2009), «Sickness absence

with psychiatric diagnoses: Individual and contextual predictors of permanent

disability». Health & Place, 15:308–314.

CSDH (2008), Closing the gap in a generation: health equality through action on the

social determinants of health. Final Report of the Commission on Social Determinants

of Health. Geneva: World Health Organization.

Dahl, Espen, Jon Ivar Elstad, Dag Hofoss & Melissa Martin-Mollard (2006), «For

whom is income inequality most harmful? A multi-level analysis of income inequality

and mortality in Norway». Social Science & Medicine, 63:2562–2574.

Epland, Jon (2001), Barn i husholdninger med lav inntekt : Omfang, utvikling, årsaker.

Rapporter 2001/9. Oslo: Statistisk sentralbyrå.

Elstad, Jon Ivar & Espen Dahl (2009), «Er inntektsulikhet en selvstendig risikofaktor

for dødelighet?». I: John Gunnar Mæland, Jon Ivar Elstad, Øyvind Næss & Steinar

Westin, red., Sosial epidemiologi. Sosiale årsaker til sykdom og helsesvikt.

Oslo: Gyldendal Akademisk.

FD-Trygd (2009), Egne analyser av FD-Trygd-materialet med dødsfallopplysninger.

Fevang, Elisabeth & Knut Røed (2006), Veien til uføretrygd i Norge. Rapport 10/

2006. Oslo: Stiftelsen Frischsenteret for samfunnsøkonomisk forskning.

Gjesdal, Sturla, John Gunnar Mæland, Jan Hagberg & Kristina Alexanderson (2007),

«Socioeconomic inequalities and mortality among disability pensioners in Norway

– a population-based cohort study». Norsk epidemiologi, 17:29–35.

Gjesdal, Sturla, John Gunnar Mæland, Pia Svedberg, Jan Hagberg & Kristina Alexanderson

(2008), «Role of diagnoses and socioeconomic status in mortality among

disability pensioners in Norway – a population-based cohort study». Scandinavian

Journal of Work, Environment and Health, 34:479–482.

Gjesdal, Sturla, Pia Svedberg, Jan Hagberg & Kristina Alexanderson (2009), «Mortality

among disability pensioners in Norway and Sweden 1990–1996: Comparative

prospective cohort study». Scandinavian Journal of Public Health, 37:168–175.

GLLAMM (2009), Gllamm. Stata Programs for estimating, predicting, simulating Generalized

Linear Latent And Mixed Models. www.gllamm.org, avlest 5. juli 2009.

Graham, Hilary (2009), «Health inequalities, social determinants and public health

policy». Policy and Politics, 37, 4a:463–479.

Helse- og omsorgsdepartementet (2007), Nasjonal strategi for å utjevne sosiale helseforskjeller.

Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet.

Hustoft, Anne Gro, Henning Hartvedt, Erik Nymoen, Margareta Stålnacke & Harald

Utne (1999), Standard for økonomiske regioner. Etablering av publiseringsnivå

mellom fylke og kommune. Rapporter 99/6. Oslo: Statistisk sentralbyrå.

Kravdal, Øystein (2008), «Does income inequality really influence individual mortality?

Results from a ‘fixed-effects analysis’ where constant unobserved municipality

characteristics are controlled». Demographic Research, 18:205–232.

Marmot, Michael G. (2004), The status syndrome: how social standing affects our

health and longevity. New York: Owl Books, Henry Holt & Company.

Mykletun, Arnstein, & Ann Kristin Knudsen (2009), Tapte arbeidsår ved uførepensjonering

for psykiske lidelser. En analyse basert på FD-trygd. Oslo: Nasjonalt folkehelseinstitutt.

Mæland, John Gunnar, Jon Ivar Elstad, Øyvind Næss & Steinar Westin (2009),

«Sosial epidemiologi – et nytt fagfelt med tradisjoner». I: John Gunnar Mæland,

Jon Ivar Elstad, Øyvind Næss & Steinar Westin, red., Sosial epidemiologi. Sosiale

årsaker til sykdom og helsesvikt. Oslo: Gyldendal Akademisk.

217


[ ELSTAD ]

NAV (2009), NAV Arbeids- og velferdsetaten. Tall og analyse. Lesedato 11.05.2009:

www.nav.no.

Navarro, Vicente (2009), «What we mean by social determinants of health». International

Journal of Health Services, 39, 3:423–441.

Næss, Øyvind, Bjørn Heine Strand & Marit Rognerud (2007), Sosial ulikhet i helse:

en faktarapport. Oslo: Folkehelseinstituttet.

Otnes, Berit (2003), Tidsbruk blant uførepensjonister med barn. Notater 2003/3.

Oslo: Statistisk sentralbyrå.

Paulsboe, Anders E. (1997), En statistisk analyse av dødeligheten blant uføretrygdede

i Norge 1970–1990. Hovedoppgave i matematikk. Oslo: Universitetet i Oslo.

Rabe-Hesketh, Sophia & Anders Skrondal (2008), Multilevel and longitudinal modeling

using Stata. Second edition. College Station, Texas: Stata Press.

Rege, Mari, Mark Votruba & Kjetil Telle (2005), The effect of plant downsizing on disability

pension utilization. Discussion papers No. 435. Oslo: Statistisk sentralbyrå.

Rege, Mari, Mark Votruba & Kjetil Telle (2007), Social interaction effects in disability

pension participation. Evidence from plant downsizing. Discussion paper No.

496. Oslo: Statistisk sentralbyrå.

RTV (1990), Trygdestatistisk årbok 1990. Oslo: Rikstrygdeverket.

SPSS (2009), PASW Statistics 17.0 Command Syntax Reference. Chicago: SPSS Inc.

Stensvold, Inger & Marit Rognerud (1998), Oslohelsa: Utredningen om helse, miljø og

sosial ulikhet i bydelene. Oslo: Ullevål sykehus, Klinikk for forebyggende medisin.

Strabac, Z. (2007), «Flernivåanalyse». I: Terje A. Eikemo & Tommy H. Clausen, red.,

Kvantitativ analyse med SPSS. Trondheim: Tapir Akademisk Forlag.

Sund, Erik R. & Steinar Krokstad (2005), Sosiale ulikheter i helse i Norge: en kunnskapsoversikt.

Oslo: Sosial- og helsedirektoratet.

Wallman, Thorne, Hans Wedel, Saga Johansson, Annika Rosengren, Henry Eriksson,

Lennart Welin & Kurt Svärdsudd (2006), «The prognosis for individuals on disability

retirement – An 18-year mortality follow-up study of 6887 men and women

sampled from the general population». Bmc Public Health, 6:103, http://

www.biomedcentral.com/1471-2458/6/103.

Wilkinson, Richard G. (1998), «Mortality and distribution of income – Low relative

income affects mortality». British Medical Journal, 316:1611–1612.

Wilkinson, R. & K. Pickett (2009), The spirit level. Why more equal societies almost

always do better. London: Allan Lane/Penguin Books.

Aase, Asbjørn (1996), «Helsetilstand». I: Steinar Nilsen, red., Helse. Nasjonalatlas for

Norge. Hønefoss: Statens kartverk.

218


[ GEOGRAFISKE FORSKJELLER I UFØRES DØDELIGHET ]

VEDLEGGSTABELL. Aggregerte variable, 35 regioner, alders-/alders- og kjønnsstandardisert

Regioninndeling

– SSBs koder økonomiske regioner

Befolkning

’93

Kumulativ dødelighet 93–97

(%) – uføretrygdede

Kumulativ dødelighet 93–97

(%) – ikke-uføretrygdede Andel uføretrygdet (%)

40–66 år Menn Kvinne Total Menn Kvinne Total Menn Kvinne Total

1 Halden–Sarpsborg–Fredrikstad 191 193 46 635 10,6 5,5 7,8 3,9 2,0 2,9 18,6 21,7 20,1

2 Moss-Askim-Mysen 192 194 28 150 12,2 5,6 8,5 4,3 2,2 3,1 15,0 21,3 18,1

3 Follo 291 29 520 13,4 5,7 9,1 3,8 2,4 3,0 7,2 11,9 9,6

4 Bærum–Asker 292 42 016 14,7 6,1 9,9 3,7 2,2 2,8 6,1 9,5 7,8

5 Lillestrøm 293 48 656 12,9 6,7 9,4 4,1 2,5 3,2 9,3 14,1 11,7

6 Ullensaker-Eidsvoll–Kongsvinger 294 491 30 869 13,6 5,5 9,0 4,8 3,0 3,8 13,9 17,3 15,6

7.0 Oslo Vest 391 vest 55 633 12,6 6,6 9,2 4,3 2,4 3,3 7,5 10,3 8,9

7.5 Oslo Øst 391 øst 76 446 14,9 7,6 10,7 5,8 2,7 4,1 15,3 19,7 17,5

8 Hamar–Elverum–Tynset 492–494 42 769 10,7 5,5 7,8 4,1 2,8 3,4 15,2 18,6 16,9

9 Lillehammer–Gjøvik 591 592 32 115 11,6 6,3 8,6 4,7 2,2 3,3 13,7 17,0 15,2

10 Gudbrandsdalen–Hadeland–Valdres 593–596 24 627 10,5 5,2 7,6 4,1 2,6 3,3 13,8 15,7 14,7

11 Drammen 691 44 406 13,0 6,1 9,1 4,6 2,4 3,4 12,4 17,4 14,9

12 Kongsberg–Hønefoss–Hallingdal 692–694 25 220 10,9 5,6 7,8 3,9 2,7 3,2 11,6 15,9 13,8

13 Tønsberg–Horten–Holmestr.–Sande 791 792 794 37 938 12,0 6,1 8,7 3,5 2,5 2,9 14,7 19,4 17,0

14 Sandefjord–Larvik 793 23 870 12,4 3,8 7,6 4,1 2,5 3,2 15,1 19,6 17,3

15 Skien–Porsgrunn–Kragerø 891 893 35 742 12,0 5,3 8,2 4,5 2,1 3,2 16,5 20,7 18,6

16 Notodd.–V.Telem.–Setesd. 892 894 895 994 15 508 11,4 5,3 8,0 4,9 1,9 3,2 17,3 18,4 17,8

17 Risør–Arendal–Lillesand 991–993 26 653 11,7 6,2 8,5 4,1 2,2 3,0 16,1 19,3 17,7

18 Kristiansand 1091 26 459 13,5 5,3 8,9 4,0 2,1 3,0 14,0 19,1 16,5

19 Vest–Vest-Agder-m.v. 1092–1094 1191 1194 31 512 11,7 5,4 8,2 4,0 2,0 2,9 14,3 16,2 15,2

20 Stavanger–Sandnes 1192 52 786 13,8 5,5 9,1 4,2 2,4 3,2 11,2 14,3 12,8

21 Hauges.–Sunnhordl.–Odda–Voss 1193 1292–1295 48 661 12,7 5,6 8,7 4,2 2,2 3,1 11,9 13,0 12,4


[ GEOGRAFISKE FORSKJELLER I UFØRES DØDELIGHET ]

VEDLEGGSTABELL (forts.)

Regioninndeling

– SSBs koder økonomiske regioner

Befolkning

’93

Kumulativ dødelighet 93–97

(%) – uføretrygdede

Kumulativ dødelighet 93–97

(%) – ikke-uføretrygdede Andel uføretrygdet (%)

40–66 år Menn Kvinne Total Menn Kvinne Total Menn Kvinne Total

22 Bergen og omegn 1291 94 133 11,5 5,4 8,1 4,1 2,1 3,0 11,0 14,2 12,6

23 Sogn og Fjordane 1491–1495 29 805 10,9 5,8 8,0 4,1 1,7 2,8 9,9 11,3 10,6

24 Molde–Kristiansund 1591–1592 27 735 9,7 4,5 6,8 3,8 2,1 2,9 12,2 17,3 14,8

25 Ålesund 1593 22 884 9,6 5,2 7,2 4,0 1,9 2,9 10,3 15,6 13,0

26 Ulsteinvik–Surnadal 1594–1597 18 655 11,3 4,6 7,5 3,8 1,6 2,6 11,4 16,1 13,8

27 Trondheim og omegn 1691 55 791 13,1 6,2 9,2 3,9 2,3 3,0 12,1 17,8 15,0

28 Sør–Trøndelag ellers 1692–1696 18 656 11,5 6,4 8,6 4,3 2,7 3,4 14,0 17,9 15,8

29 Nord–Trøndelag 1791–1796 37 288 9,7 5,1 7,1 3,6 2,0 2,7 13,6 17,9 15,7

30 Bodø–Narvik 1891–1892 31 026 10,3 4,7 7,1 4,4 2,1 3,2 16,0 23,1 19,5

31 Sør-Nordland ellers 1893–1896 23 566 10,8 4,3 7,1 3,9 2,8 3,3 16,7 21,2 18,9

32 Lofoten–Vesterålen–Harstad 1897 1898 1991 26 335 10,5 4,8 7,3 4,2 2,3 3,2 17,2 23,0 20,1

33 Tromsø–Andselv–Finnsnes 1992–1994 30 300 11,8 4,5 7,7 5,7 2,0 3,7 16,7 23,2 19,9

34 Nord-Troms Finnmark 1995 2091–2094 25 773 13,1 5,9 9,0 5,3 2,5 3,7 20,1 26,2 23,1

Gjennomsnitt 36 233 11,90 5,54 8,32 4,25 2,29 3,16 13,32 17,84 15,51

Standardavvik 16 369 1,37 0,76 0,89 0,53 0,32 0,31 3,28 3,98 3,44


Fra folkevalgt til utvalgt

Kjønn, makt og kjønnsmaktbalanse

JANNEKE VAN DER ROS

janneke.vanderros@hil.no

VEGARD JOHANSEN

vj@ostforsk.no

INGRID GULDVIK

ingrid.guldvik@hil.no

FROM ELECTED TO SELECTED

– GENDER, POWER AND GEN-

DER POWER BALANCE IN

LOCAL POLITICS

The contribution of this article to the

field of gender and politics and representation

theory is showing that in

Norway local politics still reflect a considerable

lack of gender balance in the

distribution of positions of political

authority. Differences between

women’s representation and women’s

integration in local politics, i.e. the discrepancy

between the proportion of

women elected to democratic assemblies

and to leadership positions over

the past thirty years, have remained

constant at around 15 percent. We

introduce the concept of gender power

balance, building on the work of Stein

Keywords:

Rokkan and Nancy Fraser, to conceptualize

and empirically investigate the

phenomenon of continuing male dominance

in local political leadership,

despite a substantial pool of eligible

women in local councils. In addition to

the effects of political factors such as

party ideology and party gender sensitivity,

we measure the effects of contextual

features such as region and the

degree of a municipality’s centrality

and size on the balance of gender

power. It is concluded that the proportion

of women in local councils and the

degree of gender sensitivity among

mayors’ parties are the most important

dimensions explaining municipal variance

in gender power balance, with

region, indicating different cultural

frameworks, as another strong factor.

• Gender balance

• gender power balance

• local politics

• local political power

• recognition and redistribution

• representation and integration

221

© UNIVERSITETSFORLAGET

TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSFORSKNING

VOL 51, NR 2, 221–248


[ VAN DER ROS, JOHANSEN, GULDVIK ]

M

ed bakgrunn i de siste tretti års likestillingsdebatt, likestillingspolitiske

målsettinger og partipolitiske kvoteringstiltak,

har forholdet mellom kvinners og menns

representasjon og ledelse av lokalpolitikken bedret seg betydelig.

Figur 1 viser at forholdet mellom kvinners og menns representasjon i

kommunestyrene har endret seg fra en 15/85 prosentfordeling kvinner/menn

1 i 1975 til en 38/62 prosentfordeling i 2007, mens forholdet

mellom kvinners og menns andeler av politiske lederposisjoner,

målt ved ordførervervet, har endret seg fra 2/98 prosent kvinner/

menn på 1970-tallet til 23/77 prosent i 2007.

100

90

80

70

60

50

40

30

20

10

0

1975

1979 1983 1987 1991 1995 1999 2003 2007

% menn blant

ordførere

% menn i kommunestyrene

% kvinner i

kommunestyrene

% kvinner blant

ordførere

Figur 1. Kvinners og menns andeler av kommunestyrerepresentanter og ordførere,

prosent (Kilde: SSB 2008a)

Kvinners andel i begge typer verv har økt, og det forteller at fordelingen

av menn og kvinner i norske kommunestyrer og blant ordførere

har blitt jevnere de siste tretti år. Det er imidlertid fortsatt slik at det

er en mannsdominans både blant ordførere og kommunestyrerepresentanter.

Vi ser også at den relative økningen i andelen kvinnelige

ordførere er mye større enn økningen av kvinnelige representanter.

I 1975 var oddsen for å finne en kvinne blant kommunestyrerepresen-

Artikkelen bygger på data fra det KS-finansierte prosjektet «Selvsagt – kvinner i politiske maktposisjoner».

Takk til Hege Skjeie, Kjetil Børhaug og Amy Elman for fruktbar kritikk og konstruktive innvendinger underveis.

En stor takk til tidsskriftredaktøren for gode innspill og til de to konsulentene som bidro med verdifulle kommentarer.

222


[ FRA FOLKEVALGT TIL UTVALGT ]

tantene mer enn åtte ganger høyere enn blant ordførerne, mens odds

ratio i 2007 var rundt to. Men selv om andelen ordførere som er

kvinner har økt betydelig, er det fortsatt store kjønnsskjevheter i det

lokalpolitiske lederlandskapet.

Tidligere forskning på kjønn og lokalpolitikk har fokusert på

representasjon i kommunestyrene. Denne artikkelen handler derimot

om fordelingen av kommunalpolitiske lederposisjoner mellom kvinner

og menn. Gapet mellom fordeling av representasjonsverv og tildeling

av lederverv til kvinner og menn er uttrykk for kjønnsmessige

skjevheter. Det utgjør en demokratisk utfordring og tyder på betydelige

skjevheter i fordeling av makt og autoritet til fordel for det ene

kjønn, menn. Tidligere argumenterte partiene gjerne med at det ikke

fantes tilstrekkelig mange (interesserte) kvinner til å bekle lederposisjonene,

dvs. at tilbudssvikt var årsaken til mannsdominans i ledervervene.

Det er vanskeligere å argumentere slik i dagens situasjon der

«the pool of female eligibles» har blitt betraktelig større og den

mannlige «poolen» er tilsvarende redusert.

I denne artikkelen presenterer vi strukturer og mekanismer som vi

tror kan virke inn på fordelingen av kvinner og menn i lokalpolitiske

lederposisjoner. Rent konkret spør vi: Hvilke faktorer virker inn på at

kvinner, som folkevalgte representanter i lokalpolitikken, i relativt liten

grad blir utvalgt til lederposisjoner? For å svare på hvorfor skrittet fra

folkevalgt til utvalgt på lokalpolitisk nivå er vanskeligere for kvinner

enn for menn, studerer vi mulighetsstrukturer i og rundt det kommunalpolitiske

systemet. Mulighetsstrukturer handler om formelle institusjonelle

strukturer, uformelle prosedyrer og praksiser i tildeling av verv,

og det handler om konkrete politiske kontekster som skaper muligheter

eller begrensninger for borgernes politiske deltakelse (Hanssen,

Helgesen & Vabo 2007; Bråten 2008). I våre analyser av variasjoner i

kommune-Norge med hensyn til kjønnsfordelinger i lokalpolitiske

lederverv, konsentrerer vi oss om to typer strukturer: 1) kommunalkontekstuelle

forhold og 2) det lokalpolitiske handlingsrom.

I første del av artikkelen diskuteres teoretiske perspektiv som

utgjør grunnlaget for analysene av kjønnsfordelingen i representasjonen

og prosessene som fører til kvinners og menns integrasjon i politisk

lederskap. Vi introduserer begrepet kjønnsmaktbalanse, som er

sentralt i analysene av det empiriske materialet, og presenterer analy-

223


[ VAN DER ROS, JOHANSEN, GULDVIK ]

tiske tilnærminger som kan sette oss på sporet av forhold som bidrar

til å forklare muligheter og begrensninger for kvinners og menns politiske

medborgerskap på ulike nivå. I andre del presenterer vi oversikt

over kjønnsfordelingen i lederposisjoner i kommunene og analyserer

mulige forklaringer på mannsdominansen i slike posisjoner. I siste del

diskuterer vi hvordan en kan fortolke analysene av datamaterialet.

TEORETISK INSPIRASJON

Det er stor enighet, nasjonalt og internasjonalt, om at kvinners og

menns deltakelse i politikken bør bli jevnere (se f.eks. Eduards 1983;

Hellevik & Skard 1986; Dahlerup 1988; Phillips 1995; Raaum 1995;

Wängnerud 1998; Young 2000). Det er derimot uenighet om hvordan

kvinners og menns representasjon kan bli jevnere. Ikke minst er det

lite oppmerksomhet omkring og kunnskap om kvinners veier til

lederposisjonene i politikken (Gustavsson 2008).

MOBILISERINGSTEORI – ET FRUKTBART BIDRAG TIL Å FORSTÅ

KVINNERS VEI TIL LEDERPOSISJONENE? Rokkan (1970) lanserte

teorien om fire faser i mobiliseringsprosessen, og fire terskler som må

overvinnes på veien til full politisk integrasjon for nye grupper borgere,

spesifikt arbeiderne, i demokratiutviklingen i Vest-Europa og

USA. Flere forskere har benyttet denne terskelmodellen for å beskrive

kvinners deltakelse i parlamentarisk politikk (Nagel 1995; Raaum

1995). Vi vil også benytte Rokkans ideer om terskler eller hindringer

som må overskrides, men i denne sammenhengen handler det om

kvinners integrasjon i lokalpolitikken. Vi følger Nagels tidsangivelse

for den første terskelen. Men siden kvinner i Norge som regel har

vært bedre representert nasjonalt enn lokalt (Raaum 1999), og siden

vi bygger på andre kriterier enn Nagel for overskridelse av tersklene,

blir altså vår tidsangivelse for de tre andre fasene noe ulik.

Den første fasen, legitimering, dreier seg om å sikre borgerne rett

til å ytre seg, organisere seg og gjøre sine krav og behov tydelige – for

gruppen selv så vel som for makthaverne. Den politiske utfordringen

er å få etablert og styrket en kollektiv identitet. For kvinners vedkommende

ser vi at deres politiske mobilisering fra 1880-årene med organisering

rundt stemmerettskravene og frem til alminnelig stemmerett

lokalt og nasjonalt i 1913, utgjør legitimeringsfasen.

224


[ FRA FOLKEVALGT TIL UTVALGT ]

Den andre fasen i prosessen betegner Rokkan som inkorporering,

dvs. at de nyetablerte og selvidentifiserte grupper blir deltakere i det

politiske liv ved å ta sine rettigheter i bruk på linje med de som allerede

er inkorporert. Vi benytter den andre «bølgen» i kvinnebevegelsens

historie, rundt 1970-tallet, som kriterium for inkorporeringsfasen i

kvinners politiske mobilisering (Wiestad 1994). Kvinner er nå blitt en

betydelig politisk faktor ved valg, og det må partiene ta hensyn til

(Eduards 1983), samtidig som de tar sine nyervervede rettigheter i

bruk på linje med allerede inkorporerte grupper.

Den tredje terskelen i mobiliseringsprosesser er gruppenes politiske

representasjon. Når får aktørgrupper med nyervervede politiske

rettigheter rimelig innpass i de representative politiske forsamlinger

som storting, fylkesting og kommunestyrer? Utfordringene i denne

fasen er flere: å få de nye aktørene til å ønske å bruke sin valgbarhet

(tilbud av kandidater), samt å få de etablerte portvokterne til å slippe

de nye aktørene til (etterspørsel etter kandidater). Når det gjelder

tredje og fjerde terskel, benytter vi det omforente målet om «minst 40

prosent av hvert kjønn» som et mål på om terskelen er overskredet. I

2007 var 38 prosent av kommunestyrerepresentantene kvinner, og en

kan dermed si at kvinner hadde fått rimelig god innpass i lokalpolitikken.

De hadde, landet sett under ett, sprengt en magisk grense og

utgjorde en «kritisk masse» (Kanter 1977; Dahlerup 1988).

Den fjerde og avgjørende terskelen til Rokkan, integrasjonen,

består i å bli en integrert del av den utøvende makt. For Rokkans

arbeidere var det spranget fra å delta i folkevalgte organer til å

komme i regjeringsposisjon, slik Arbeiderpartiet gjorde fra midt på

1930-tallet. Dersom vi her ser på formannskapene som kommunenes

«regjering», kan vi si at terskelen for integrering var overskredet

i 1999 da kvinner utgjorde 38 prosent av formannskapsmedlemmene

på landsbasis. Slik sett kan en si at integrasjon i lokalpolitisk

sammenheng kom før representasjon, i Rokkans terminologi. Det

henger trolig sammen med at kommunelovens bestemmelser om

minst 40 prosent av begge kjønn gjelder, «så langt det er mulig», for

formannskapene (Lov om kommuner og fylkeskommuner 1992,

§§ 36–38). Vi vil her ikke benytte formannskapene som mål på integrering,

men fokusere på lederposisjoner som ordfører, varaordfører,

utvalgsledere og gruppeledere. Vi mener det er nødvendig med et

225


[ VAN DER ROS, JOHANSEN, GULDVIK ]

helhetlig bilde på lokalpolitisk lederskap der ulike lederposisjoner er

med, og vi ønsker å fokusere på lederverv det ikke er knyttet krav

om kjønnskvotering til.

I denne artikkelen er søkelyset på den fjerde hindringen kvinner

som gruppe skal overstige på lokalt nivå, overgangen fra kvinners

representasjon i folkevalgte forsamlinger til gruppens jevnbyrdige

integrasjon i den utøvende makt (jevnbyrdig med gruppen menn). Det

er av flere grunner noe problematisk å anvende Rokkans mobiliseringteori.

Rokkans analyser dreier seg om det nasjonale nivå, og

fokuserer på arbeidernes politiske kamp og Arbeiderpartiets gjennomslagskraft.

Gruppen arbeidere fikk felles erfaringer, politisk

bevissthet og identitet og organiserte seg både i fagforeninger og i et

politisk parti, med et klart motsetningsforhold til så vel kapitalister

(organisert i Høyre) som bønder (organisert i Bondepartiet). Kvinner

opptrer i en politisk kultur som allerede har definerte og institusjonaliserte

motsetninger i partilandskapet (Rokkan 1970). For det andre

dreier vårt anliggende seg om barrierer og muligheter på det lokalpolitiske

nivå, og vi har å gjøre med mer heterogene politiske arenaer.

Kvinner som «kollektiv» er for øvrig langt mer pluralistisk enn arbeidere,

på bakgrunn av bl.a. klasse og nasjonalitet, og siden 1980-tallet

også etnisitet. Politiske interessemotsetninger mellom kvinner og

menn har aldri utkrystallisert seg i noen stabile og vellykkede partietableringer.

Mobiliseringsteorien er derfor ikke direkte egnet til å

belyse gapet mellom representasjon og integrasjon (tildeling av lederposisjoner)

for kvinner på lokalpolitisk nivå. Faseinndelingen i mobiliseringsteorien

er likevel et nyttig analytisk redskap, men barrierene

kvinner som gruppe må overkomme i de ulike fasene har andre

uttrykksformer enn det som gjaldt for arbeiderne, og andre institusjonelle

faktorer spiller inn (Hernes 1982).

En annen side av Rokkans arbeid vi anser som relevant for vårt

formål, er hans grep for å forklare nasjonale variasjoner i demokratiutvikling.

Demokratiprosesser er, ifølge Rokkan, kontekstuelt betinget.

Strukturelle, kulturelle og politiske rammebetingelser gir ulike

nasjonale mobiliseringsforløp. Vi finner store variasjoner i kvinners

kommunalpolitiske representasjon og integrasjon, og hevder, på linje

med Rokkans argumentasjon for det nasjonale nivå, at disse variasjoner

er uttrykk for forskjeller i kommuners mulighetsstrukturer og

226


[ FRA FOLKEVALGT TIL UTVALGT ]

lokalpolitiske rammebetingelser. Strukturene har ulike konsekvenser

for kvinner og menn, og i tillegg har vi grunn til å anta at strukturenes

implikasjoner for kvinner og menn er ulike med tanke på overskridelse

til representasjon sammenliknet med overskridelse til integrasjon.

For å begrepsfeste disse forskjellene introduserer vi begrepet

kjønnsmaktbalanse.

KJØNNSMAKTBALANSE – OVERGANGEN FRA REPRESENTASJON

TIL INTEGRASJON. I norsk samfunnsdebatt har begrepet kjønnsbalanse,

dvs. en noenlunde lik fordeling av kvinner og menn i folkevalgte

organer på alle nivå, glidd inn i språkbruken. Den angir en

overordnet utfordring i norsk likestillingspolitikk: «Det er […] et

demokratisk problem når kvinner er svakt representert i stat og styring»,

mener Likestillings- og diskrimineringsombudet (SaLDO

2007:1). Kjønnsbalanse på alle samfunnsområder er et normativt

grunnlag for kjønnslikestilling og for et kjønnsrettferdig samfunn.

Likestilling forutsetter, ifølge Skjeie og Teigen (2003:13), på den ene

siden frihet fra diskriminering, desavuering og krenkelser, og på den

andre siden lik rett til lik deltakelse, dvs. et demokratikrav. Det er

nettopp kravet om lik deltakelse som har hatt dårlige kår i det norske

lokaldemokratiet (jf. figur 1).

Så vel representasjon som integrasjon (fordeling av politisk lederskap)

kan knyttes til Frasers (1997) refleksjoner omkring anerkjennelse

og omfordeling. I et kjønnsrettferdig og pluralistisk demokrati

vil kravet om representasjon av mangfold mellom og innenfor grupper

måtte bli politisk anerkjent på to måter. Det første er anerkjennelse

av gruppemedlemmers status som deltakere på like vilkår i

sosialt liv og som likeverdige medborgere. Gruppemedlemmer (for

eksempel mennesker med nedsatt funksjonsevne) består av både kvinner

og menn, og disse kan ha internt motsetningsfulle og gjensidig

avvikende interesser. Denne anerkjennelsen kommer til uttrykk i

representasjon av gruppenes kvinner og menn. For det andre innebærer

anerkjennelsen at gruppenes kvinner og menn har lik verdi til å bli

integrert i det politiske lederskapet. Misanerkjennelse handler, ifølge

Fraser (Fraser 1997), om sosial underordning i betydningen av å bli

forhindret i å delta på like vilkår som jevnbyrdige medborgere. Misanerkjennelse

peker på hvordan institusjonaliserte kulturelle verdi-

227


[ VAN DER ROS, JOHANSEN, GULDVIK ]

mønstre tilskriver sosiale aktører ulik verdi, og de konsekvenser det

har for deres deltakelse i samfunnslivet.

Hensikten i artikkelen er å finne frem til faktorer som forklarer

hvorfor kvinners relativt sett jevne representasjon i lokale folkevalgte

organ som kommunestyrene, ikke har ført til en jevnere fordeling av

utvalgte lederposisjoner mellom kvinner og menn, med andre ord en

misanerkjennelse av kvinners like verdi, med Frasers begrep. Det

handler altså om balanse på to nivåer: Kjønnsbalanse i kommunestyrene

og kjønnsmaktbalanse, dvs. en kjønnsbalansert fordeling i de

lokalpolitiske lederposisjonene. De to begrepene handler om balanse i

henholdsvis representasjonsforhold og integrasjonsforhold. Hva er

det som skiller kjønnsmaktbalanse fra kjønnsbalanse? Vi ser det slik

at representasjon i stor grad kan betegnes som «de villiges marked»,

dvs. at kandidater som er villige til å sitte i kommunestyret får plass

på partilistene. Integrasjon derimot, handler i større grad om «de

utvalgtes marked», 2 dvs. at flere aktørgrupper er med og styrer utvalget

av det som oppfattes som «passende» (og interesserte) kandidater.

Det er spillet mellom tilbud av og etterspørsel etter kvinnelige kandidater

vi berører her. Vi har vondt for å tro at andelen kvinner som

ønsker seg lederposisjoner skulle falle så drastisk fra andelen av kvinnelige

kandidater som ønsker seg til folkevalgte organ. Riktignok forventer

vi et visst frafall i tilbudet av kvinner (og menn) til

lederposisjoner, og vi forventer også at kvinners frafall er noe større

enn menns. Å inneha flere verv oppleves nok mer belastende for kvinner

enn for menn, all den tid den kjønnsmessige arbeidsdelingen i privatsfæren

jevnt over er mer belastende for kvinner enn for menn.

Forskning viser likevel at det i stor grad er partiene, dvs. etterspørselselementet,

som er flaskehalsen i rekruttering av nye grupper i politikken

(Christensen, Aars, Midtbø, Svåsand & Ringkjøb 2004; Berglund

2005; Guldvik & van der Ros 2008).

Lederposisjoner er et knapt gode fordi flere enn det er plass til

ønsker slike posisjoner i lokalpolitikken. Det er posisjoner med autoritet

som gir potensial for makt, i betydningen «å sette gjennom sin

egen vilje i det sosiale samkvem, og det selv om andre deltakere i det

kollektive liv skulle gjøre motstand» (Weber 1994:53 ). Og lederposisjoner

gir potensial for status. For mange representanter kan det være

attraktivt å smykke seg med et ordførerkjede. Det er med andre ord

228


[ FRA FOLKEVALGT TIL UTVALGT ]

konkurranse om disse vervene, og vi har notert en skjev fordeling av

slike verv i menns favør. Omfordeling av maktposisjoner krever både

anerkjennelse av forskjell og av lik verdi (Fraser 1997). Forskjell er

nok anerkjent – kvinner og menn oppfattes som forskjellige. Vår fortolkning

av tallene er at det er kvinners «like verdi», og især lik verdi

som leder, som så langt ikke er anerkjent i en del sammenhenger.

MULIGHETSSTRUKTURER – HVILKE FAKTORER PÅVIRKER

KJØNNSMAKTBALANSEN? Vi søker etter strukturelle forklaringer på

variasjoner i kvinners tilgang til lokalpolitiske lederposisjoner. Her

bygger vi videre på tidligere studier av nasjonale variasjoner i demokratisering

ved å ta utgangspunkt i kontekstuelle faktorer. Allerede

tidlig på 1960-tallet kommenterte Rokkan og Valen kjønnsforskjeller

i tilgang til politiske posisjoner, og tilskrev disse for en stor del kulturelle

forhold og tradisjonelle oppfatninger omkring kvinners plass –

indikert empirisk ved region og urbaniseringsgrad (Rokkan & Valen

1962). I en mer (post-)moderne språkform, og i Frasers terminologi,

vil det disse forskerne fant kunne betegnes som regionale variasjoner i

institusjonaliserte kulturelle verdimønstre omkring kjønn og lederskap,

dvs. at menn er normen og anses som bedre egnet til politisk

lederskap enn kvinner. Andre faktorer som indikerer variasjoner i

kulturelle verdimønstre, som partiovervekt av mindre kjønnssensitive

og likestillingsorienterte partier i visse regioner, har tidligere blitt

påpekt som en barriere for en balansert kjønnsrepresentasjon i kommunestyrene

(Van der Ros 1979). En annen faktor Rokkan og Valen

trekker inn er strukturelle forhold ved politikken som antall seter å

fordele og posisjonens betydning (eksempelvis medlemskap i et lokalpolitisk

utvalg versus i formannskapet). Betegnende nok er det kun

tilbudssvikt forskerne viser til når de fortolker sine funn, ikke institusjonaliserte

kulturelle praksiser i etterspørselsessegmentet, dvs. blant

rekrutteringsagentene og portvokterne:

The actual chances of representation are in fact much larger in the smallest

communes than in the cities, but social, educational and cultural barriers

are so much stronger in the traditional environment of the rural

periphery and make for decisively lower supplies of potential recruits

(Rokkan & Valen 1962:137, vår utheving).

229


[ VAN DER ROS, JOHANSEN, GULDVIK ]

På 1970-tallet ble lokale variasjoner i kvinners og menns representasjon

i kommunestyrene studert med utgangspunkt i ulike typer strukturelle

og kulturelle forhold ved kommunene. Mulige effekter av både

politiske, sosioøkonomiske, velferdsstatlige og kulturelle forhold på

kvinnerepresentasjon (det vi omtaler som kjønnsbalanse) ble målt og

veid. Omfanget av kvinners yrkesaktivitet, utdanningsnivå blant

kvinner og menn i kommunene, grad av urban struktur, barnehagedekning

og oppfatninger om kvinners og menns plass i samfunn og

familie var noen av faktorene som, samlet sett, viste seg å ha betydning

for grad av kjønnsbalanse i kommunestyrene (Van der Ros

1979, 1981).

Nina Raaums (1995) analyser fra 1990-tallet underbygget disse

tidligere analyser ved å vise at strukturelle, kulturelle og politiske forhold

på kommunenivå fortsatt har betydning for variasjoner i kvinneandel

i kommunestyrene. Typiske trekk ved «mannsstyrte»

kommuner 3 var at de lå på Sør-Vestlandet, var kjennetegnet ved lavt

innbyggertall, spredt bosetting, høy sysselsetting i primærsektoren,

lav andel kvinner med høyere utdanning og lav oppslutning om partiene

som var først ute med å innføre og praktisere kvoteringsregler:

Arbeiderpartiet, SV og V.

Undersøkelsene tok for seg kvinners representasjonsvilkår, dvs.

mulighetsstrukturer for å forklare variasjoner i kvinners andel i kommunestyrene.

Fokus i denne artikkelen er på kjønnsulikheter i integrasjonsvilkår,

dvs. utvelgelse av kvinner og menn til lederposisjoner.

Er det tale om parallelle sammenhenger mellom strukturelle, kulturelle

og politiske forhold på kommunenivå og utvelgelsespraksiser til

lederverv for kvinner og menn? Våre antakelser går ut på at noen av

mekanismene som har innvirkning på kjønnsfordelingen i kommunestyrer

også virker inn på kjønnsfordelingen av lokalpolitiske lederposisjoner,

men vi forventer også å finne forskjeller i muligheter for

tilgang til kommunestyrer på den ene siden og til lokalpolitiske lederposisjoner

på den andre. Spørsmålet er om, og hvordan, vi empirisk

får målt effektene av slike faktorer.

Konkret vurderer vi effekter av to typer mulighetsstrukturer: 1)

det lokalpolitiske handlingsrom for kvinner slik de fremtrer gjennom

indikatorene «kvinneandel i kommunestyre» og «partier i posisjon»,

og 2) den kommunale kontekst, dvs. sosioøkonomiske og kulturelle

230


[ FRA FOLKEVALGT TIL UTVALGT ]

forhold, målt ved «kommunestørrelse», «sentralitet», «kvinneandel i

arbeidsstyrken» og «region». Vi søker etter forklaringsfaktorer på to

nivå: 1) kommunestyret og 2) kommunen. «Region» danner en slags

kulturell overbygning for begge disse nivåene.

DATAMATERIALE – INNSAMLINGSMETODER OG DATAKILDER.

Artikkelen bygger på data fra en spørreundersøkelse gjennomført av

Østlandsforskning i 2008 om kjønnsfordelingen i lederposisjoner i

perioden 2007–2011. Gjennom et web-basert spørreskjema til rådmenn

i samtlige norske kommuner spurte vi om kjønnsfordelingen i

ulike typer posisjoner, som partigruppeledere i kommunestyrene,

utvalgsledere for overordnede politiske utvalg og noen andre viktige

utvalg (som bl.a. administrasjonsutvalg). 4 Av 430 kommuner deltok

258, det vil si en svarprosent på 60, og det er godt samsvar mellom

populasjon og utvalg langs dimensjoner som kommunestørrelse,

landsdeler, andel menn og kvinner i kommunestyret, samt andel menn

og kvinner i posisjoner som ordfører/varaordfører. I Johansen (2008)

føres en mer inngående diskusjon om utvalgets representativitet.

Datamaterialet er supplert med data om kommunene hentet fra SSB.

Forskningsspørsmålet fokuserer på kommunale variasjoner i

kjønnsmaktbalansen og på strukturelle faktorer vi antar spiller inn på

variasjonene. Kvantitative metoder egner seg til å belyse slike spørsmål,

og styrken ligger i å kunne gi oversiktsbilder og trender i et

materiale. På den annen side er det er stor avstand fra faktorene vi

har informasjon om, dvs. sosioøkonomisk struktur, kulturelle forhold

i kommuner og lokalpolitiske forhold (de uavhengige variablene), og

det fenomen vi ønsker å forklare, dvs. variasjoner i fordelingen av

kvinner og menn i lokalpolitiske lederverv (den avhengige variabelen).

Analysemodellen presenteres i figur 2.

KJØNNSMAKTFORDELINGER I KOMMUNENE

Vi gir først en oversikt over status i kjønnsmaktfordeling i kommunene

og presenterer spredning i fordelinger. Videre vurderer vi faktorer

av betydning for disse variasjonene og analyserer datamaterialet.

ET OVERSIKTSBILDE. Vi måler kjønnsmaktfordelinger ved å fokusere

fordelingen av følgende lederposisjoner i lokalpolitikken blant

231


[ VAN DER ROS, JOHANSEN, GULDVIK ]

Kommunenivå

• Sentralitet

• Yrkesaktivitet

• Kommunestørrelse

• Region

Kommunestyrenivå

• Kjønnsfordeling i

kommunestyre

• Likestillingsorientering til

partier i posisjon

• Antall lederverv

Lederverv

fordelt

på kjønn

Figur 2. Kommunalkontekstuelle og lokalpolitiske faktorers betydning for

variasjoner i fordelingen av kvinner og menn i lederverv

kvinner og menn: ordfører, varaordfører, leder for partienes kommunestyregrupper

og leder for hovedutvalg. I tillegg ser vi på ledere for

kontroll- og administrasjonsutvalg. Figur 3 presenterer en samlet

oversikt av kjønnsfordelingen i det norske lokaldemokratiet anno

2008.

Figuren angir et nokså entydig bilde av ubalanse i kjønnsfordelingen

av lokalpolitiske toppverv, med samlet sett 31/69 prosent kvinner/menn

i lederposisjoner. Menn innehar mer enn dobbelt så mange

lederverv som kvinner, og det er altså en betydelig kjønnsmaktubalanse

i dagens norske lokaldemokratier.

100

90

80

70

60

Menn

50

40

30

20

10

Kvinner

0

Samlet

Ordfører

Varaordfører

Gruppeleder

Overordnet

utvalg

Kontrollutvalg

Adm.-

utvalg

Figur 3. Kjønnsfordelinger i lederposisjoner, 2008. Prosent

(Kilde: Johansen 2008 og SSB 2008a)

232


[ FRA FOLKEVALGT TIL UTVALGT ]

Ordførervervet er den posisjon som oftest tilkommer menn (23/77

prosent kvinner/menn), mens det jevnest fordelte vervet er varaordfører

(41/59 prosent kvinner/menn). Dette antyder at kvinners plass i

det lokalpolitiske hierarkiet er som nummer to. Gruppelederne velges

blant partienes kommunestyrerepresentanter; disse har en sentral posisjon

både i kommunestyret og i lokallaget. I vårt materiale er det 1578

gruppeledere som fordeler seg med 31 prosent kvinner og 69 prosent

menn. Det er betydelige forskjeller partiene imellom, og i «partirangeringen»

går en linje mot større skjevheter i kjønnsfordelingen fra venstresiden

til høyresiden: SV har en balansert kjønnsfordeling (50/50);

så følger Ap (40/60); rundt 30 prosent av gruppeledere i V, KrF, Sp og

H er kvinner; og størst ubalanse finner vi hos Fremskrittspartiet med

fordelingen 13/87 prosent kvinner/menn blant partiets gruppeledere.

De fleste kommuner har ett eller flere overordnede utvalg (OU).

I de 258 kommunene i vårt datamateriale har 27 prosent 4 eller flere

OU, 64 prosent har 1–3 OU og 9 prosent har ingen OU, og det er samlet

718 OU. Kjønnsfordelingen av lederverv til disse utvalg er 34/66

prosent kvinner/menn. De to siste lederposisjonene vi ser på er administrasjons-

og kontrollutvalg. Kjønnsfordelingen i administrasjonsutvalget

er 29/71 prosent kvinner/menn, mens kontrollutvalget har en

enda skjevere kjønnsfordeling: 17/83 prosent kvinner/menn.

Analyser viser mangel på konsistens mellom de ulike typene lederposisjoner.

Det er med andre ord ikke slik at en kommune som skårer

lavt på én type topposisjon nødvendigvis skårer lavt også på en annen. 5

STOR VARIASJON I KVINNERS INTEGRASJON I KOMMUNALPOLI-

TIKKEN. Budskapet i forrige avsnitt er entydig: kjønnsfordelingen av

kommunalpolitisk lederskap er sterkt mannsdominert. Det er imidlertid

store variasjoner mellom kommuner.

Antallet lederposisjoner en kommune har (ordfører, varaordfører,

gruppeledere, OU-ledere, ledere for kontrollutvalg og administrasjonsutvalg)

varierer i vårt materiale av 258 kommuner fra 6 til 19,

med et snitt på 12. 6 Antallet kvinner i lederposisjoner varierer fra 0 til

10. Figur 4 viser den relative andel av kvinner i lederposisjoner (i

beregningene sidestilles ledervervene – ordfører, varaordfører, ledere

av overordnede utvalg, partienes gruppeledere, leder av administrasjonsutvalg

og leder av kontrollutvalg).

233


[ VAN DER ROS, JOHANSEN, GULDVIK ]

25

20

Prosent kommuner

15

10

5

0

0–9

10–19 20–29 30–39 40–49 50–59 60+

Andel kvinner i lederposisjoner

Figur 4. Relativ andel kvinner i lederposisjoner. Prosent

(Kilde: Johansen 2008)

Fordelingen av andel kvinner i lederposisjoner er bortimot normalfordelt,

og den preges av en relativt stor variasjon. Kjønnsmaktfordelingen

varierer fra 0/100 til 71/29 prosent kvinner/menn. Halvparten av

kommunene har mellom 21 og 39 prosent kvinner. I tolv kommuner

(5 prosent) er det absolutt mannsdominans: ingen kvinner har noen

av de seks typer lokalpolitiske lederverv vi har sett på. Både gjennomsnitts-

og medianfordelingen er 31/69 kvinner/menn.

Det som i figuren er svart, intervallet mellom 40 og 60 prosent

kvinner (eller menn) i lederposisjoner, angir idealområdet for kjønnslikestilling

i de norske likestillingspolitiske målformuleringene. Bare

en firedel av kommunene har kjønnsmaktbalanse. Fire prosent av

kommunene i vårt materiale har en kjønnsmaktskjevhet i kvinners

favør, mot hele 72 prosent med kjønnsmaktskjevheter i menns favør.

TABELL 1. Sammenligning av relativ andel kvinner i lederposisjoner i 2003–07

og 2007–11. (Kilde: Johansen 2008)

Statistiske mål 2003–2007 2007–2011

Gjennomsnitt (prosent) 27 31

Median (prosent) 25 31

40–60 prosent kvinner i lederposisjoner (kjønnsmaktbalanse) 19 24

234


[ FRA FOLKEVALGT TIL UTVALGT ]

Hovedbildet for kjønnsmaktfordelingen i 2008 er altså mannsdominans,

men med betydelige variasjoner mellom kommuner. Tabell 1 forteller

at den gjennomsnittlige fordelingen av lederposisjoner likevel er

jevnere for perioden 2007–11 enn for perioden 2003–07, da fordelingen

var 27/73 prosent kvinner/menn. Andelen kommuner med kjønnsmaktbalanse

har i den samme perioden økt fra 19 til 24 prosent.

En middels sterk korrelasjon for fordelingene i 2006 og 2008

(Pearson r = 0,44) tyder på ganske stor stabilitet i andel lederposisjoner

for de 144 kommuner som besvarte spørreskjemaet vårt både i

2006 og 2008. I de aller fleste kommuner betyr lav andel kvinner i

lederposisjoner i én valgperiode lav andel i den påfølgende perioden,

men et standardavvik på 15 prosentpoeng viser at det i noen kommuner

har skjedd en stor endring i andelen kvinner i lederposisjoner.

FAKTORER SOM KAN SPILLE INN PÅ KJØNNSMAKTBALANSEN –

OPERASJONALISERING. Vi betrakter den enkelte kommune som arena

med et knippe av muligheter for og hindringer mot å inkludere kvinner

i lokalpolitiske lederskap på lik linje med menn. Basert på tidligere

forskning om kvinners inntog i folkevalgte organer, fokuserer vi

forhold ved regionen kommunen er plassert i, som en overordnet

kulturell ramme for andre faktorer. Vi trekker inn forhold på det

kommunale arbeidsmarkedet, aspekter ved den kommunale og den

lokalpolitiske kulturen og, til slutt, prøver å finne indikatorer på

interne partipolitiske forhold som vi antar virker inn på så vel kvinners

ønsker om og muligheter til å få være med å lede kommunen

som på portvokternes oppfatninger om kvinner og politisk lederskap

(Van der Ros 1979, 1981; Norris & Lovenduski 1995; Raaum 1995).

På kommunenivå har vi valgt fire indikatorer for å fange inn kommunal

kontekst; disse er region, kvinners yrkesaktivitet, kommunestørrelse

og sentralitet. Disse inngår i første trinn av analysen; de

betegner mulighetsstrukturer, med stor «avstand» fra vår indikator

for kjønnsmaktbalanse, den avhengige variabelen, dvs. andel kvinner

i lokalpolitiske lederverv.

Med utgangspunkt i diskusjoner om regionale forskjeller i politisk

og «kjønnspolitisk» kultur, vurderer vi om dimensjonen region har

forklaringskraft for kjønnsfordelingen i lederposisjoner. Raaum

(1995) fant at de mest likestilte kommunene, målt ved kvinnerepre-

235


[ VAN DER ROS, JOHANSEN, GULDVIK ]

sentasjon i kommunestyret, befant seg på Østlandet og de minst likestilte

var kommuner på Nord-Vestlandet. Dette er i tråd med funn av

Rokkan og Valen (1962). Ut fra kommunale variasjoner i likestillingsskårer

på en rekke indikatorer som SSB fastsetter for å konstruere

likestillingsindeksen for kommunene, har region betydning for likestillingspolitiske

variasjoner: Oslo og Akershus viser de høyeste skårer,

mens Vest- og Aust-Agder har de laveste (SSB 2008b). Samtidig

ligger kommuner i fylkene Finnmark og Sogn & Fjordane godt over

landsgjennomsnittet.

• Som indikator på region benyttes SSBs inndeling etter landsdeler:

Nord-Norge (3 fylker), Midt-Norge (2 fylker), Vestlandet (4 fylker),

Sørlandet (2 fylker) og Østlandet (8 fylker).

En måte å studere næringsstruktur på er å se på kjønnsfordelingen på

det lokale arbeidsmarkedet. Det er mulig å tenke seg at dess flere

kvinner det er i arbeidsstyrken, dess flere kvinner vil også være integrert

i politikken, dvs. inneha innflytelsesrike lokalpolitiske posisjoner.

Årsak–virkning-relasjonen er noe omstendelig, men benyttes om

kvinners politiske integrasjon på nasjonalt nivå i høyt industrialiserte

(vestlige) land. Togeby (1994) beskriver for eksempel sammenhengen

mellom kvinners yrkesaktivitet og politisk integrasjon ved at yrkesaktivitet

fører kvinner ut av isolasjonen, øker deres ressurser og gir

anledning til å styrke deres kollektive erfaringer og bevissthet. Slike

forhold kan altså ha innvirkning på tilbudssegmentet. Dessuten blir

disse kvinnene mer synlige i samfunnet og i det sosiale, fagpolitiske og

muligens også det kommunalpolitiske landskapet, og det kan igjen

påvirke etterspørselssegmentet, portvokterne og utvelgerne.

• Indikatoren vi bruker er andelen kvinner mellom 20–66 år i

arbeidsstyrken i 2007 (SSB 2008b).

De to siste variablene vi introduserer som indikatorer for kommunal

kontekst er kommunestørrelse og sentralitet. Med sentralitet menes en

kommunes geografiske beliggenhet i forhold til et senter hvor det er

servicefunksjoner som kommunal service, apotek, bank m.m. Dette

indikerer også grad av urbanitet som vi vil fortolke som grad av handlingsrom

for kvinner (og menn) og mindre fastlåste institusjonaliserte

kulturelle verdimønstre, som igjen kan løse opp kjønnsbestemte hierar-

236


[ FRA FOLKEVALGT TIL UTVALGT ]

kiseringer. Disse variablene kan altså ha betydning ved at de viser til

kulturelle forskjeller mellom (stor)byer og utkantstrøk.

• Indikatoren som brukes på kommunestørrelse er antall innbyggere

1.1.2008 (SSB 2008c).

• Som indikator på sentralitet benytter vi en dikotom versjon av

SSBs firedelte sentralitetsmål i deres «standard for kommuneklassifisering».

Vi skiller mellom verdiene «sentral kommune» (noe

sentrale og mest sentrale) og «lite sentral kommune» (mindre sentrale

og minst sentrale).

Vi forventer at faktorene har direkte innvirkning på kjønnsmaktbalansen,

men også indirekte ved at de virker inn på og via det lokalpolitiske

handlingsrom.

Vi ser på tre forhold ved det lokalpolitiske handlingsrommet, dvs.

på kommunestyrenivået: representasjon, partienes likestillingsideologi

og åpninger i form av antall lederverv.

Representasjon i kommunestyrene viser til «the pool of eligibles»:

omfanget av kvinner og menn som kan bli valgt til lederposisjoner.

Rokkans mobiliseringsmodell har som premiss at overskridelse av én

barriere før eller senere vil føre til press på, og overskridelse av, barrieren

til neste fase. Vi har vist at representasjon ikke er tilstrekkelig

for at kvinner skal overskride fjerde og siste barriere på den kommunalpolitiske

arenaen. Vi har imidlertid observert at andel kvinner i

lederverv og «poolen» å velge kvinner til ledere fra, dvs. kvinner i

kommunestyret, har økt i takt med hverandre (jf. figur 1). Sagt på en

annen måte, det er en sammenheng mellom kjønnsbalanse og

kjønnsmaktbalanse

• Indikatoren som benyttes for representasjon i kommunestyrene er

«kvinneandel i kommunestyret» (SSB 2008b).

Partienes likestillingsideologi viser til forskjeller mellom partier når

det gjelder holdninger til kvinne-, kjønns- og likestillingsspørsmål.

Halsaa og van der Ros (1989) fant i sine studier av arbeidsvilkår for

kommunale likestillingsutvalg at den likestillingspolitiske aktiviteten

i en kommune var påvirket av hvilket parti, eller partikonstellasjon,

som hadde styringsmakt. Der hvor Arbeiderpartiet, SV og/eller V var

237


[ VAN DER ROS, JOHANSEN, GULDVIK ]

i posisjon, hadde likestillingsutvalgene gjennomgående bedre arbeidsvilkår

og fikk tilført flere ressurser enn der hvor noen av de andre

partiene satt ved makten. Forskerne tolket dette som et uttrykk for

større forståelse for kvinne- og likestillingsspørsmål og sterkere vilje

til å føre en likestillingsvennlig politikk i partier på den ideologiske

venstresiden enn i partier i sentrum og på høyresiden. Vi anvender en

liknende argumentasjon her, dvs. at vi forventer at likestillingsideologi

blant partiene i posisjon har betydning for fordelingen av posisjoner

mellom kvinner og menn, og således at vi i kommuner med

likestillingsorienterte partier i posisjon finner en jevnere kjønnsmaktfordeling

enn i kommuner der mindre likestillingsorienterte partier

sitter ved makten.

• Indikatoren som brukes er ordførerens parti i kommunen. Vi skiller

mellom verdiene «svært likestillingsorientert parti» (AP, SV og

V) og «noe likestillingsorientert parti» (FrP, H, KrF, Sp, Andre).

Åpninger viser til omfanget av lederverv i kommunene, dvs. antall

lederposisjoner å fordele. Broch påpekte allerede i 1953 at dess flere

åpninger dess større andel kvinner blant utvalgs- eller kommunestyremedlemmer

(referert i Rokkan & Valen 1962:137). Vi anser det dermed

som relevant å vurdere sammenhengen mellom antall verv og en

mer balansert kjønnsfordeling.

• Indikatoren som brukes for åpninger er antall lederposisjoner.

Dette varierer, som vi har vist i et tidligere avsnitt, fra 6 til 19 i vårt

datamateriale.

PRESENTASJON AV DATAANALYSENE. Vi har valgt å teste våre antakelser

om faktorer som spiller inn på kjønnsmaktbalansen, dvs. fordelingen

av kvinner og menn i lederverv, ved multivariat

regresjonsanalyse (OLS). Denne teknikken muliggjør å vurdere styrken

av den enkelte faktor, mens vi samtidig kontrollerer for effekter

av andre forhold inkludert i vår modell. Valget av regresjonsanalyse

kan diskuteres ut fra et premiss ved analysen om at uavhengige variabler

er på samme nivå. I vår modell antar vi at variabler på kommunenivå

virker inn på variabler på kommunestyrenivå som i sin tur

virker inn på indikatoren for kjønnsmaktbalanse: «kvinneandel i

238


[ FRA FOLKEVALGT TIL UTVALGT ]

lederposisjoner». M.a.o. forventer vi at noen av indikatorene fungerer

både som resultatvariabler og som påvirkningsvariabler.

Det å identifisere direkte og indirekte effekter kan gjøres ved stianalyse

eller SEM analyse, men verdien av slike analyser står og faller

med at teoretiske modeller som testes og beregnes, gir rimelige beskrivelser

av de reelle kausale strukturer (Skog 1998). Da det i liten grad

har vært forsket på faktorer som virker inn på forskjeller mellom

kvinners og menns tilgang til kommunale lederposisjoner, og årsaker

til variasjoner mellom kommunene, er det en utfordring å presentere

en tilfredsstillende teoretisk modell. Derfor har vi her valgt å gjennomføre

OLS regresjon. Vi tar imidlertid høyde for at variabler på

kommunenivå kan virke inn på variabler på kommunestyrenivå ved å

sette inn variabler på kommunenivå i modell 1 og legge til variabler

på kommunestyrenivå i modell 2. I tabell 2 gjengis regresjonsanalysen.

Her har vi tatt ut indikatorene «kvinner i arbeidsstyrken» (kommunenivå)

og «antall lederposisjoner» (kommunestyrenivå) ettersom

de viste seg å ha svært liten betydning. 7

TABELL 2. Regresjonsanalyse av andel kvinner i lederposisjoner

Modell 1 Modell 2

B SE Beta B SE Beta

Konstant –22,53*** 3,85 –6,37 5,20

Antall innbyggere 0,00010** 0,00 0,14 0,00009** 0,00 0,12

Lite sentral kommune –5,36*** 2,03 –0,16 –4,4** 1,85 –0,13

Nord-Norge 9,39** 4,30 0,25 8,04** 3,88 0,21

Østlandet 10,68*** 4,09 0,33 6,82* 3,71 0,21

Vestlandet 7,88** 4,08 0,24 6,22* 3,68 0,19

Midt-Norge 7,65 4,80 0,15 5,92 4,32 0,11

Kvinneandel i kommunestyret 0,75*** 0,11 0,40

Svært likestillingsorientert parti 5,38*** 1,71 0,18

Justert R 2 0,05 0,23

*** Signifikant på 0.01-nivå; ** Signifikant på 0.05-nivå, * Signifikant på 0.1-nivå.

B = Ustandardiserte koeffisienter, SE = Standardfeil, Beta = Standardiserte regresjonskoeffisienter.

Referansekategorier: Sentral kommune, Sørlandet, Noe likestillingsorientert parti i posisjon.

Den multiple regresjonskoeffisienten (R 2 ) indikerer andelen av variansen

i avhengig variabel som forklares av modellen. Justert R 2 tar

hensyn til at hver ny variabel reduserer antall frihetsgrader, og er derfor

et bedre mål enn R 2 ved komplekse modeller. I modell 1 er justert

239


[ VAN DER ROS, JOHANSEN, GULDVIK ]

R 2 0,05, og i modell 2 har den økt til 0,23. Forklaringskraften til

modell 2 er tilfredsstillende.

Ut fra en vurdering av regresjonskoeffisienter kan eventuelle indirekte

effekter synliggjøres for variabler på kommunenivå, ved at

effekten av de kontekstuelle variablene svekkes fra modell 1 til modell

2. Vi finner da at variabelen Østlandet har en særlig sterk indirekte

effekt. Beta (standardisert regresjonskoeffisient) går ned fra 0,33

(modell 1) til 0,21 (modell 2). Beta kan også benyttes som et mål på

hvor viktige de ulike forklaringsfaktorene er for den avhengige variabelen.

I modell 2 ser vi at indikatoren «kvinneandel i kommunestyret»

utpeker seg som variabelen med størst betydning.

Beta-verdiene for modell 2 viser at alle uavhengige variabler er

relevante. Dette kan også ses ved signifikansverdiene (B/SE = t). Variablene

«kvinneandel i kommunestyret» og «svært likestillingsorientert

parti» er signifikante på 0,01-nivå, variablene «antall innbyggere»,

«lite sentral kommune» og «Nord-Norge» er signifikante på 0,05-

nivå og variablene Østlandet og Vestlandet er signifikante på 0,1-

nivå. Sørlandet er referansekategori.

FORHOLD SOM VIRKER INN PÅ KJØNNSMAKTBALANSEN. Med utgangspunkt

i resultatene fra regresjonsanalysene mener vi å ha belegg

for å hevde følgende med hensyn til faktorer på kommunestyrenivå

– det lokalpolitiske landskapet:

1. En rimelig god kjønnsbalanse er en forutsetning for kjønnsmaktbalanse.

Det er sterk samvariasjon mellom variablene, og dette

viser at representasjon er en forutsetning for integrasjon. På linje

med Rokkans teori finner vi at en høy andel kvinner i kommunestyrene

er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig betingelse for å

sikre en mer rettferdig kjønnsfordeling av ledervervene i lokalpolitikken.

2. Likestillingsideologi til partiet i posisjon virker inn på fordelingen

av lederposisjoner. Vår presentasjon innledningsvis viste at de

«svært likestillingsorienterte partiene» (AP, SV og V) hadde høyere

andel kvinner som gruppeledere enn de «noe likestillingsorienterte

partiene» (FrP, H, KrF, Sp, Andre). Regresjonsanalysen viser likeledes

at i kommuner der de «svært likestillingsorienterte partiene»

240


[ FRA FOLKEVALGT TIL UTVALGT ]

har ordføreren, er andelen lederverv til kvinner og menn jevnere

fordelt enn der partier vi har betegnet som de «noe likestillingsorienterte

partiene» har ordfører.

3. Som kommentert i forkant av regresjonstabellen valgte vi å utelate

variabelen «åpninger» (antallet lederposisjoner i en kommune)

pga. at variabelen hadde minimal betydning. Vårt funn om at

antallet lederposisjoner i en kommune har lite å si for kjønnsfordelingen

av lederposisjoner, er i kontrast til Brochs funn for mer

enn femti år siden om at det var en mer balansert kjønnssammensetning

der det var flest utvalgs- og kommunestyreplasser (Rokkan

& Valen 1962). Når funnene er forskjellige, kan det komme

av at det ses på ulike posisjoner (lederverv versus utvalgs-/kommunestyreplasser)

i ulike tidsrom (våre dager og 1950-årene) og at

vi kontrollerer for andre variabler med større betydning for

kjønnssammensetningen enn antallet posisjoner. Dessuten, antall

kommunestyre- og utvalgsplasser henger sammen med kommunestørrelse,

og undersøkelsen fra 1953 tar ikke opp om det er kommunestørrelse

eller antall åpninger som har størst påvirkning på

kvinneandelen.

Når det gjelder faktorer i den regionale og kommunale konteksten,

som utgjør en type ramme for forhold i og rundt kommunalpolitikken,

ser vi følgende:

4. Betydningen av region er sammensatt: Kommunene på Sørlandet

har, ikke uventet på bakgrunn av tidligere forskning, en skjevere

kjønnsfordeling av lederposisjoner enn det vi finner i kommuner i

de andre landsdelene. Samtlige regioner skårer høyere enn referansekategorien

Sørlandet. Dette er i tråd med SSB sin likestillingsindeks

der en i et tiår har slått fast at kommunene på Sørlandet er de

minst likestilte. Et funn som muligens taler imot våre antakelser og

også mot resultater fra annen forskning, er at kommunene på

Vestlandet er på nivå med kommuner i de andre regionene. Dette

må ses i sammenheng med at kategorien Vestlandet inkluderer et

fylke som Hordaland (med storbyen Bergen) som oppviser en fordeling

litt over gjennomsnitt, mens fylket Møre og Romsdal skårer

langt under landsgjennomsnittet.

241


[ VAN DER ROS, JOHANSEN, GULDVIK ]

5. Store og sentrale kommuner har jevnere kjønnsmaktfordeling enn

små kommuner i periferien. Det er i samsvar med at store og sentrale

kommuner også har en jevnere kjønnsbalanse i folkevalgte

organer (for eksempel Raaum 1995; SSB 2008b).

6. Variabelen kvinner i arbeidsstyrken var en indikator for kvinners

integrasjon i samfunnet. Denne variabelen ble tatt ut av analysen

fordi den hadde minimal betydning. Dette kan fortolkes slik at

økonomisk integrasjon ikke har mye å si for kvinners politiske

integrasjon. Alternativt kan den manglende sammenhengen skyldes

metodiske forhold som at indikatoren ikke er differensierende

nok ved at den ikke skiller mellom heltid/deltid eller svært korttids

yrkesaktivitet.

DISKUSJON

Å forklare den skjeve kjønnsfordelingen i lokalpolitiske lederposisjoner

ved hjelp av noen få enkeltfaktorer, er selvsagt for enkelt. De faktorene

vi har fokusert på, som kjønnsfordeling i kommunestyret,

likestillingsideologi til det styrende partiet, kommunestørrelse og

region bidrar samlet sett til å forklare en knapp firedel av variasjonen

i kommunenes kjønnsmaktbalanser. Funnene støtter i stor grad opp

under tidligere forskningsresultater om forhold som har effekt på

kvinnerepresentasjonen i kommunestyrene (Van der Ros 1981;

Raaum 1995).

Det er verdt å merke seg den sterke betydningen som kjønnsbalansen

(andel kvinner og menn i kommunestyret) har på kjønnsmaktbalansen

(andel kvinner og menn i lederposisjoner). Det kan fortolkes

på ulike måter. Én tolkning er at det må være en solid base av kvinner

å velge fra i kommunestyret for å sikre kvinner til lokalpolitiske lederposisjoner.

En annen fortolkning er at noen av mekanismene som er

virksomme i rekrutteringsprosesser til kommunestyrer også er av

betydning for tildeling av lederposisjoner. Der hvor partiene er gode

på å mobilisere kvinner og fordele kommunestyreverv jevnt mellom

kvinner og menn, og/eller der kvinner ønsker å delta aktivt på den

kommunalpolitiske arena og stiller seg positivt til valg, kan vi også

forvente en større andel kvinner i ledende posisjoner. Det betyr at

noen av faktorene som bidrar til å overskride representasjonsbarrieren

også er virksomme for å forsere integrasjonsterskelen.

242


[ FRA FOLKEVALGT TIL UTVALGT ]

Det er heller ikke overraskende at kommuner med «svært likestillingsorienterte»

partier i posisjon oppviser bedre kjønnsmaktbalanse.

Disse partiene har innført kjønnskvotering som en rekrutterings- og

fordelingspraksis i egne rekker. Sammenhengen viser at kjønnskvotering

er et effektivt virkemiddel både for å overvinne barrierer i forbindelse

med representasjonsverv og for å komme over terskelen til

integrasjon. Kjønnskvotering i kvinners favør medfører at menn viker

plass, og når så skjer, står det kvinner klar til å ta de ledige plassene.

Det som utgjør en alvorlig hindring for kvinners integrasjon er at

partiene, og faktisk også de «svært likestillingsorienterte», langt sjeldnere

setter kvinner enn menn på førsteplass på nominasjonslistene. 8

Det gjaldt i 1953, og det gjelder fortsatt i 2007, da 72 prosent av førstekandidater

var menn: «Women were increasingly nominated to

high positions on the party lists but had normally to take ‘second

place‘ behind the male leaders in each party» (Rokkan & Valen

1962:139). Kvinner har alltid vært en «god nummer to». Det gjør

dem til varaordførere, men langt sjeldnere til ordførere og gruppeledere

(jf. figur 3).

Når kvinner etter hvert har fått mer jevnbyrdig plass i lokalpolitikken

som representanter, mens det er mindre jevnbyrdighet i fordelingen

av lederverv i lokalpolitiske fora som hovedutvalg og

partigruppe, henger det i stor grad sammen med partienes prioriteringer.

Politisk integrasjon er avhengig av portvokternes åpenhet overfor

nye krav og nye aktører, og av de «gamle» aktørenes vilje til å avstå

sine seter (Hernes 1982, 1987; Guldvik & van der Ros 2008).

Studier av rekrutteringspraksiser til lokalpolitikken viser at kvinnelige

og mannlige kandidater vurderes ulikt (Berglund 2005). Institusjonaliserte

kulturelle verdimønstre setter likhetstegn mellom

maskuline egenskaper og egenskaper ved «gode» politiske ledere,

men forestillinger om hva som utgjør politisk kompetanse blir ikledd

kjønnsnøytral drakt (Guldvik 2005). Kvinner betraktes som avvikende

fra normen, annerledes og mindre politiske enn denne normen

– menn. Kvinner gjøres til kjønn, mens menn er den «kjønnsfrie» normen

for en god politisk leder (Eduards 2002). En leder som er kvinne

er en kvinnelig leder; «mannlig leder» er nærmest en tautologi. Det

utpreget maskuline ligger implisitt i lederidealene; samtidig gjøres

politiske kvalifikasjoner til et spørsmål om den enkeltes personlige

243


[ VAN DER ROS, JOHANSEN, GULDVIK ]

kompetanse. På den måten blir manglende likestilling et «kvinneproblem»,

dvs. et problem ved og for kvinner (Hovden 2000).

Sammenfallet av at menn besitter lederposisjonene og at menn tilskrives

høyere verdi enn kvinner gjennom kulturelle verdimønstre,

samtidig som det defineres som kvinners problem at de ikke har de

«nødvendige lederegenskaper», fører til at barrierene med tanke på

kvinners forsering av siste terskel, integrasjon i den utøvende makt,

reproduseres. Barrierene viser seg i form av ulike mulighetsstrukturer

for kvinner og menn, og variasjoner i begrensninger med tanke på

kvinners tilgang til lokalpolitiske lederposisjoner. Mulighetsstrukturene

er formelle institusjonelle strukturer, uformelle praksiser, kulturelle prosesser

og konkrete politiske kontekster i kommunen. Det er disse prosesser

og mekanismer som innrammer begrepet kjønnsmaktbalanse.

Rent empirisk kommer det til uttrykk i kjønnsskjeve fordelinger av

lederposisjoner i den kommunalpolitiske organisasjon i menns favør.

I «svært likestillingsorienterte» partier er kjønnsmaktfordelingen

mer jevnbyrdig, men også her mener vi å se en form for misanerkjennelse

(Fraser 1997). De regionale variasjoner vi ser i vårt materiale

angir videre at institusjonaliserte kulturelle verdimønstre om kvinners

og menns gjøremål og verdier endrer seg ulikt under ulike forhold.

Lokale partilags likestillingsvennlighet eller likegyldighet varierer i

ulike kulturelle kontekster, samtidig som vi også ser at likestillingsorienterte

lokallag kan bidra til endring der tradisjonelle forestillinger

om kjønn står sterkt; eksempelvis er det forskjell om politikerspirer

og portvoktere opptrer i urbane strøk på Vestlandet eller i en liten,

ruralt beliggende kommune i samme region.

Det er viktig i diskusjonen å minne om at forklaringsverdien av

kommunale mulighetsstrukturer og kommunalpolitiske faktorer er

begrenset. «Avstanden» fra regional kultur og strukturelle forhold på

kommunenivå til lokale partiers praksiser og verdier og videre til individuelle

kandidaters overveielser er stor. Også mikropolitiske prioriteringer,

dvs. familieinterne og individuelle beslutninger, har virkninger

på kjønnsmakt(u)balanse og på variasjoner i lokale kjønnsmaktfordelinger.

Men også slike mikropolitiske beslutninger blir til i og er influert

av den kommunale konteksten og det lokal- og partipolitiske

klima som politisk engasjerte individer møter. En kontekst der partier

med likestillingsorientert ideologi og kjønnspolitisk gjennomtenkt

244


[ FRA FOLKEVALGT TIL UTVALGT ]

praksis leder kommunen, gjør tersklene for kvinners politiske deltakelse,

representasjon og integrasjon lavere.

Det er ikke praksis, verken i kommunepolitikken eller i forskningen,

å vurdere kjønnsbalanse i lederposisjonene sett under ett.

Dermed unnslipper lederposisjonene en helhetlig vurdering av

kjønnsfordelinger, og en skjev kjønnsmaktbalanse får eksistere nærmest

upåaktet. Vårt begrep kjønnsmaktbalanse tvinger frem et helhetlig

blikk på maktforskjeller, og våre analyser av variasjoner i

kjønnsmaktbalanse viser betydningen av slike helhetlige vurderinger

og bidrar til innsikter i faktorer som opprettholder eller reduserer

kjønnsmaktskjevheter.

AVSLUTNING

Innledningsvis reiste vi spørsmålet om hvilke faktorer som virker inn på

at kvinner som folkevalgte representanter i lokalpolitikken i relativt

liten grad blir utvalgt til lederposisjoner. Våre kvantitative analyser har

avdekket generelle tendenser. God kjønnsbalanse i kommunestyret er en

forutsetning for kjønnsmaktbalanse. Nominasjons- og konstitueringsprosessene

blir altså viktige for å rekruttere kvinner til lederposisjoner.

Likestillingsvennlige partiorganisasjoner med klare kvoteringspraksiser

er viktige faktorer for å få så vel jevn kjønnsbalanse som jevnere

kjønnsmaktbalanse. Det er fortrinnsvis i urbane omgivelser, uansett

region, vi finner den jevneste kjønnsmaktbalansen. Vi tolker det dit hen

at kjønnslikestilling og en mer rettferdig kjønnsmaktfordeling er å

betrakte som «moderne» prosjekt. Tendensen til å favorisere menn til

lederverv står fortsatt særlig sterkt i lite sentrale kommuner, og der de

mindre likestillingsorienterte partiene styrer. Så må en ved hjelp av kvalitative

tilnærminger undersøke hvordan partienes praksiser i rekrutterings-,

nominasjons-, valg- og konstitusjonsprosesser hemmer eller

fremmer kvinners lokalpolitiske integrasjon. Det er mye vi ennå ikke vet

om kvinners vei fra folkevalgt til utvalgt, og hvordan en skal oppnå

kjønnsmaktbalanse i lokalpolitikken.

I denne artikkelen har vi hatt fokus på kjønn og kjønnsforskjeller,

og vurdert anerkjennelse av lik verdi for kvinner og menn, gjennom

fordeling av lokalpolitisk kjønnsmakt. Også andre forskjellsmarkører

må tas med i betraktning når vi diskuterer anerkjennelse av forskjell,

og lik verdi i det forskjellige, så som etnisitet, alder, seksualitet og

245


[ VAN DER ROS, JOHANSEN, GULDVIK ]

funksjonsevne. Senest i forbindelse med nominasjon i Oslo Høyre ble

bruk av «alderisme» påpekt da en 71 år gammel mann med tre stortingsperioder

bak seg måtte vike til fordel for en 55 år gammel mann.

Og flere etniske minoritetskvinner har påpekt partiers praksis av

«tokenism», der én minoritetskvinne får være med på lista, og ikke

nødvendigvis på sikker plass. Manglende anerkjennelse av forskjell

og mangfold innbyr ikke til omfordelingspraksiser på ledernivå. Det

henger sammen med at anerkjennelse av forskjell (her: kjønnsforskjell)

og av mangfold (og forskjell i mangfoldet: kvinner og menn i

de ulike grupper) ikke nødvendigvis betyr anerkjennelse av lik verdi

for kvinner og menn. Et godt utviklet lokaldemokrati i form av deltakelse

på like vilkår krever at ulike grupper i samfunnet har reelle

muligheter til å ta steget fra folkevalgt til utvalgt.

Noter

1. Fremfor å presentere tall for ett av kjønnene (som strengt tatt er tilstrekkelig for

leseren), angir vi her begge kjønns andeler av posisjoner for å understreke at det er

kjønnsforhold vi vurderer, ikke kvinners situasjon spesifikt.

2. Uttrykket kom fra kollega Jon Helge Lesjø i en samtale om utvalgsmekanismene.

3. Kommuner med under 15 prosent kvinner i kommunestyret.

4. I Johansen (2008) finnes en trykt versjon av spørreskjemaet.

5. Dette poenget er tydelig om vi sammenligner de ulike lederposisjonene. 1) Kommuner

med to kvinner i politisk toppledelse (ordfører & varaordfører) har en høyere

andel kvinnelige gruppeledere (42 prosent) enn kommuner med én kvinne (30)

og ingen kvinner i ledelsen (31). 2) Samtidig har kommuner uten kvinner i toppledelsen

høyere andel kvinnelige OU-ledere enn kommuner med én og to kvinnelige

toppledere (hhv. 35, 33 og 26 prosent). 3) Andelen kvinnelige OU-ledere øker med

antall kvinner som er ledere i andre utvalg (kontroll & administrasjon), mens

andelene kvinnelige gruppeledere synker med antall kvinner som er ledere i andre

utvalg. 4) Det er en svak og positiv samvariasjon mellom andelene kvinnelige

gruppeledere og OU-ledere.

6. Kommuner med færrest antall lederposisjoner (6–7) har ordfører og varaordfører,

kontroll- og administrasjonsutvalg, og få partier (2–3). Kommuner med flest

lederposisjoner (18–19) har ordfører og varaordfører, kontroll- og administrasjonsutvalg,

mange partier (8–9) og mange overordnede utvalg (5–6).

7. Ut fra prinsippet om å velge den enkleste av to modeller som er like gode, valgte vi

å utelate variablene. Det er også på sin plass å nevne at det er forsøkt med inkludering

av kvadrerte variabler av både «kvinner i arbeidsstyrken» og «antall lederposisjoner»,

ut fra det at begge variablene viste kurvelineær sammenheng med den

avhengige variabelen. Disse forsøkene virket til å forverre modellene.

8. En del lokallag i AP har vært unntak fra denne regelen ved lokalvalget i 2007.

246


[ FRA FOLKEVALGT TIL UTVALGT ]

Referanser

Berglund, Frode (2005), Likestilte politikere? Om rekruttering og frafall i lokalpolitikken.

Rapport 2005:18. Oslo: NIBR.

Bråten, Beret (2008), «Mulighetsstrukturer: Etniske minoriteters politiske deltakelse».

Paper presentert på konferansen «Power and Resistance», Oslo 10.–11. januar

2008.

Christensen, Dag Arne, Jacob Aars, Tor Midtbø, Lars Svåsand & Hans-Erik Ringkjøb

(2004), Ny personvalgordning og hva så? En analyse av kommune- og fylkestingsvalget

i 2003. Rapport 8:2004. Bergen: Rokkansenteret.

Dahlerup, Drude (1988), «From a Small to a Large Minority: Women in Scandinavian

Politics». Scandinavian Political Studies, 11:275–298.

Eduards, Maud (1983), «Likestilling, hvor likt? Om den nordiske offentlige likestillingspolitikken».

I: Haavio-Mannila m.fl., red., Det uferdige demokrati. Kvinner i

nordisk politikk. Oslo: Universitetsforlaget.

Eduards, Maud (2002), Förbjuden handling. Om kvinnors organisering och feministisk

teori. Malmö: Liber.

Fraser, Nancy (1997), Justice Interruptus. Critical Reflections on the «Postsocialist»

Condition. New York & London: Routledge.

Guldvik, Ingrid (2005), Takt og utakt, sagt og usagt. Kjønnsrettferdighet og kvotering

i lokalpolitikken. Dr.-avhandling for graden dr.polit., Fakultet for samfunnsvitenskap

og teknologiledelse, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Trondheim.

Guldvik, Ingrid & Janneke van der Ros (2008), Selvsagt – kvinner i politiske maktposisjoner.

Rapport 22/2008. Lillehammer: Østlandsforskning.

Gustavsson, Anette (2008), Könsmakt och könsbaserade intressen. Om könspolitisk

representation i svensk kommunalpolitik. Göteborg: Göteborgs Universitet.

Halsaa, Beatrice & Janneke van der Ros (1989), Muligheter og motstand. Rett person

på rett sted. ØF-rapport 9/89/ODH skriftserie 81/89. Lillehammer: Østlandsforskning/Oppland

distriktshøgskole.

Hanssen, Gro Sandkjær, Marit Kristine Helgesen & Signy Irene Vabo (2007), Politikk

og demokrati. En innføring i stats- og kommunalkunnskap. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Hellevik, Ottar & Torild Skard i samarbeid med Janneke van der Ros (1986), Norske

kommunestyrer – plass for kvinner?. Oslo: Universitetsforlaget.

Hernes, Helga M. (1982), Staten – kvinner ingen adgang? Kvinners levekår og livsløp.

Oslo: Universitetsforlaget.

Hernes, Helga M. (1987), Welfare State and Woman Power. Essays in State Feminism.

Oslo: Universitetsforlaget.

Hovden, Jorid (2000), Makt, motstand og ambivalens. Betydningar av kjønn i idretten.

Avhandling for graden doctor rerum politicarum. Institutt for sosiologi, Det

samfunnsvitenskapelige fakultet, Universitetet i Tromsø.

Johansen, Vegard (2008), Menn og kvinner i lokalpolitiske lederposisjoner. Notat 07/

2008. Lillehammer: Østlandsforskning.

Kanter, Rosabeth Moss (1977), Men and Women of the Corporation. London: Basic

Books.

Lov om kommuner og fylkeskommuner av 25. september 1992 nr. 107.

Nagel, Anne-Hilde (1995), «Politiseringen av kjønn: et historisk perspektiv». I: Nina

C. Raaum, red., Kjønn og politikk. Oslo: Tano.

Norris, Pippa & Joni Lovenduski (1995), Political Recruitment. Gender, Race and

Class in the British Parliament. Cambridge: Cambridge University Press.

Phillips, Anne (1995), The Politics of Presence. Oxford: Clarendon Press.

247


[ VAN DER ROS, JOHANSEN, GULDVIK ]

Rokkan, Stein (1970), Citizens, Elections, Parties. Oslo: Universitetsforlaget.

Rokkan, Stein & Henry Valen (1962), «The Mobilization of the Periphery: Data on

Turnout, Membership and Candidate Recruitment in Norway». I: Approaches to

the Study of Political Participation. Bergen: Chr. Michelsen’s Institute.

Raaum, Nina C. (1995), «Politisk representasjon». I: Nina C. Raaum, red., Kjønn og

politikk. Oslo: Tano.

Raaum, Nina C. (1999), «Kvinner i offisiell politikk: historiske utviklingslinjer». I:

Christina Bergquist m.fl., red., Likestilte demokratier? Kjønn og politikk i Norden.

Oslo: Universitetsforlaget.

SaLDO (2007), Et samfunnsregnskap for likestilling og diskriminering. Oslo: Likestillings-

og diskrimineringsombudet.

Skjeie, Hege & Mari Teigen (2003), Menn imellom. Mannsdominans og likestillingspolitikk.

Oslo: Gyldendal Akademisk.

Skog, Ole-Jørgen (1998), Å forklare sosiale fenomener. En regresjonsbasert tilnærming.

Oslo: Ad Notam Gyldendal.

SSB (2008a), Valg. Tilgjengelig på: http://www.ssb.no/emner/00/01/

SSB (2008b), Likestillingsindeks for kommunene, grunnlagsdata. 2008. Tilgjengelig

på: http://www.ssb.no/likekom/tab-2008-12-16-04.html

SSB (2008c), Befolkning. Tilgjengelig på: http://www.ssb.no/befolkning/

Togeby, Lise (1994), Fra tilskuere til deltagere. Den kollektive politiske mobilisering

af kvinder i Danmark i 1970’erne og 1980’erne. Århus: Politica.

Van der Ros, Janneke (1979), Kvinnerepresentasjon i kommunestyrer. En analyse av

barrierer og muligheter. Hovedoppgave, Institutt for statsvitenskap, Universitetet i

Oslo.

Van der Ros, Janneke (1981), «Kvinners representasjonsvilkår i norske kommunestyrer».

Tidsskrift for Samfunnsforskning, 22:87–101.

Weber, Max (1994 [1971]), Makt og byråkrati. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.

Wängnerud, Lena (1998), Politikens andra sida. Om kvinnorepresentation i Sveriges

riksdag. Göteborg: Göteborg Studies in Politics 53.

Wiestad, Else (1994), «Innledning. Kvinnestormer. Trekk fra kvinnenes problemhistorie».

I: Else Wiestad (red.), De store hundreårsbølgene: Kjønnsdebatten gjennom

300 år. Oslo: Emilia.

Young, Iris Marion (2000), Inclusion and Democracy. Oxford: Oxford University

Press.

248


Fars forkjørsrett

– mors vikeplikt?

Karriere, kjønn og omsorgsansvar i eliteprofesjoner

SIGTONA HALRYNJO

sigtona.halrynjo@afi-wri.no

SELMA THERESE LYNG

selma.therese.lyng@afi-wri.no

FATHERS’ PRIORITY – MOTH-

ERS’ DUTY TO GIVE WAY? GEN-

DER, CAREER AND CHILDCARE

IN ELITE PROFESSIONS

Based on survey and interview data, we

examine the impact of parenthood and

work-family adaptations on career

realisation among Norwegian male and

female elite professionals. We find no

gender difference in career realisation

among childless men and women, but

significant differences between mothers

and fathers. While preferences

alone cannot explain this, the explanatory

power of the actual division of

child care and work responsibilities is

significant. We find a marked discrepancy

between gender-equal preferences

for career and family adaptations and

gender-unequal practices. Qualitative

analysis shows how both male and

Keywords:

female informants with a traditional

work-family gender adaptation articulate

their practices in a typical, but

ambiguous, way: The traditional gender

adaptation is a result of giving priority

to the father’s career preferences

over those of the mother. Nevertheless,

this adaptation is presented as being in

line with her interests, because she

finds it important and meaningful to

spend time with the children. Both the

necessity and costs of a mother’s duty

to give way are explicitly formulated.

Simultaneously, however, long-term

career consequences are downplayed.

Through analysing actual work-family

practices in light of preferences, satisfaction

and justifications, we discuss

how traditional gender adaptations

result from unequal conditions and

have unequal consequences.

• career

• division of childcare

• elite professions

• gender equality

• work-family conflict

249

© UNIVERSITETSFORLAGET

TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSFORSKNING

VOL 51, NR 2, 249–280


[ HALRYNJO OG LYNG ]

Økt utdanning blant kvinner betraktes som et sentralt middel

for å oppnå kjønnslikestilling både i arbeidsliv og hjemmeliv.

Norske kvinner er nå i flertall blant dem som har fullført

en utdanning ved norske universiteter og høgskoler (Boateng 2005).

Det er påpekt at utdanning i seg selv ikke nødvendigvis gir makt og

innflytelse i arbeids- og samfunnsliv (Birkelund 2002). Imidlertid

utgjør kvinner en stadig økende andel også i utdanninger som typisk

rekrutterer til lederstillinger og prestisjefylte og høytlønte jobber både

i offentlig og privat sektor (Barth & Dale-Olsen 2004; Teigen 2006).

Likevel er mannsdominansen i arbeidslivets toppsjikt fortsatt sterk,

med 90 prosent eller mer i sektorer som justis og næringsliv (Gulbrandsen,

Engelstad, Klausen, Skjeie, Teigen & Østerud 2002; Skjeie

& Teigen 2003). Kjønnsforskjeller i lønn er større i høyutdannings- og

høytlønnsgrupper enn i lavutdannings- og lavtlønnsgrupper (Hardoy

& Schøne 2008; NOU 2007), og kvinner får mindre igjen for sin

investering i høyere utdanning i form av lønn og karriereutvikling

(Gonäs & Karlsson 2006). Er dette uttrykk for at kvinner er mindre

interessert i karriere enn menn – selv innenfor eliteprofesjoner? Eller

har eliteutdannede kvinner og menn fortsatt kjønnsskjeve muligheter

og betingelser for å realisere karriere?

I denne artikkelen undersøker vi betydningen av foreldreskap og tilpasning

til arbeid og familie for karriererealisering blant norske eliteutdannede

kvinner og menn. Før vi presenterer vårt empiriske materiale,

viser vi hvordan foreliggende forskning gir grunnlag for motstridende

antakelser og fortolkninger knyttet til kjønn, karriere og omsorgsansvar

blant norske eliteutdannede. I den kvantitative analysen undersøker

vi om det finnes kjønnsforskjeller i eliteutdannede kvinners og

menns preferanser når det gjelder karriere og arbeid-familietilpasning

samt faktisk karriererealisering og fordeling av omsorgsansvar blant

kvinnelige og mannlige jurister, sivilingeniører og siviløkonomer med

og uten barn. Videre analyserer vi betydningen av henholdsvis prefe-

Artikkelen er basert på kvantitative og kvalitative data samlet inn i forbindelse med forskningsprosjektet

«Kjønn, mestring og deltakelse i arbeidsliv og hjemmeliv». Prosjektet er hovedsakelig finansiert av Norges

forskningsråds Arbeidslivsforskningsprogram, i tillegg til delfinansiering fra Norges Juristforbund og Advokatforeningen.

Vi vil takke for nyttige kommentarer og innspill fra redaksjonen, konsulentene samt Dag Album,

Gunn Elisabeth Birkelund, Anne Lise Ellingsæter og Jorun Solheim. Vi vil også rette en stor takk til Silje Bringsrud

Fekjær for gode innspill til de kvantitative analysene.

250


[ FARS FORKJØRSRETT – MORS VIKEPLIKT? ]

ranser og praksis for forskjell i karriererealisering blant mødre og

fedre. I den kvalitative analysen utforsker vi hvordan kjønnstradisjonell

arbeid-familietilpasning erfares og italesettes blant eliteutdannede

mødre og fedre som lever i par der begge har investert i lang utdanning

og hadde tilnærmet like karrieremuligheter før de ble foreldre. Vi spør

særlig om kjønnstradisjonell arbeid-familietilpasning i denne gruppen

bør fortolkes som resultat av foretrukket samordning i tråd med begges

preferanser, eller som resultat av ulikestilte betingelser der den ene

partnerens preferanser får forrang.

NORSKE ELITEUTDANNEDE KVINNER OG MENN

– DE BESTE FORUTSETNINGER FOR LIKESTILTE

ARBEID–FAMILIETILPASNINGER?

En rekke studier fra ulike land har vist at kjønnsarbeidsdelingen i

familien og i arbeidslivet henger tett sammen og at foreldreskap har

ulike konsekvenser for menns og kvinners yrkestilpasning (f.eks.

Holt, Geerdsen, Christensen, Klitgaard & Lind 2006; Jacobs & Gerson

2004; Moen 2003; Perrons 2003). Norske eliteutdannede kvinner

og menn burde imidlertid ha gode forutsetninger for å realisere likestilte

arbeid-familietilpasninger. Det er påpekt at de nordiske velferdsstater

står i en særstilling når det gjelder ordninger som legger til rette

for å kombinere arbeid og familie (f.eks. Brandth & Kvande 2003;

Crompton, Brockmann & Lyonette 2005; Ellingsæter & Leira 2006).

Komparative studier viser dessuten at Norge er blant de landene som

ligger i tet når det gjelder likestilt arbeidsdeling i hjemmet. Dette forklares

blant annet med høyt generelt likestillingsnivå, høy kvinnelig

yrkesdeltakelse og likestillingsorientert kultur og kjønnsnormer

(f.eks. Fuwa 2004; Geist 2005; Wærness & Knudsen 2006). Høy

utdanning øker dessuten sannsynligheten både for positive holdninger

til og praktisering av likedeling hjemme, hos mødre så vel som fedre

(Bianchi, Milkie, Sayer & Robinson 2000; Knudsen & Wærness

2001; Wærness & Knudsen 2006). Norske par der mor har høy

utdanning deler mer likt, både fordi mødre bruker mindre tid til husarbeid,

og fordi de oftere har partnere som bidrar mer hjemme. Dette

forklares blant annet med at høyt utdannede kvinner stiller sterkere

enn andre kvinner i forhandlinger om arbeidsdeling hjemme (se f.eks.

Kitterød 2002). Videre har de velutdannede kvinnene vært forstått

251


[ HALRYNJO OG LYNG ]

som bærere av det «nye kvinnelivet» når det gjelder tilpasninger til

familie og yrke (Birkelund 1987; Ellingsæter, Noack & Rønsen 1997;

Kitterød 2002). En likestilt familiemodell hvor begge partnere har

fulltidsjobb, og hvor arbeidet i hjemmet deles likt, realiseres oftest av

dem med høy utdanning (Wærness 2000). En kan dermed tenke seg

at både mødre og fedre i eliteprofesjoner vil ha preferanser og praksiser

i retning av en likestilt arbeidsdeling hjemme som muliggjør karrieresatsing

for begge foreldre.

MANGLENDE FAMILIEVENNLIGHET I ARBEIDSLIVETS

ELITEDIVISJON – ELLER BARN INGEN HINDRING?

Det er imidlertid gjennomført få undersøkelser av betydningen av

omsorgsansvar for karriererealisering blant norske eliteutdannede

kvinner og menn, og foreliggende forskning på arbeidslivets elitedivisjon

generelt byr både på motstridende funn og motstridende fortolkninger.

Flere norske studier gir grunnlag for å anta at eliteyrker kan by

på særlig vanskelige betingelser for å kombinere omsorgsansvar og

karriere. Det er påpekt at tidskulturer i «det nye arbeidslivet» kan

trekke i motsatt retning av de nordiske velferdsstaters politiske intensjoner

om «familievennlighet» og likestilling mellom foreldre (Brandth

& Kvande 2005; Ellingsæter 2002; Rasmussen 2002). Også i den norske

velferdsstaten kan arbeidstakere innenfor tradisjonelt mannsdominerte

eliteprofesjoner oppleve at omsorgsansvar kommer i konflikt

med en karrierelogikk som krever kontinuerlig dedikasjon, «uerstattelighet»

og tilgjengelighet (Halrynjo 2007; Halrynjo & Lyng 2009;

Lyng 2010). Maktutredningens eliteundersøkelse viser at kvinner i

ledende stillinger ofte er gift med menn med tilsvarende karriere, mens

deres mannlige kolleger ofte har samlivspartner med mindre fremtredende

yrkeskarriere (Gulbrandsen et al. 2002). Kjønnsskjev arbeidsdeling

hjemme fremheves som en viktig årsak til mangelen på kvinnelige

ledere i næringslivet (Andreassen & Folkenborg 2002). Også blant

norske leger (Crompton & Birkelund 2000; Gjerberg 2002) og ledere

innenfor bankvirksomhet (Crompton & Birkelund 2000), begrenses

kvinners karriere av familieforpliktelser og omsorgsansvar, i sterkere

grad enn menns.

Andre studier peker imidlertid i retning av at foreldreskap ikke

utgjør en hindring for kvinner i det norske arbeidslivets toppsjikt. En

252


[ FARS FORKJØRSRETT – MORS VIKEPLIKT? ]

studie av et utvalg eliteyrker, som blant annet inkluderer sivilingeniører,

advokater, markedsanalytikere og andre forretningsyrker, stiller

spørsmålet om det er plass til småbarnsmødre i det nye arbeidslivet

(Pettersen, Kjeldstad & Nymoen 2007). Mens kvinners og menns

arbeidstid i befolkningen generelt preges av gradvis kjønnsutjevning,

reduserer mødre i disse yrkene arbeidstiden etter familieforpliktelse

og barneomsorg i langt større grad enn fedre. Studien konkluderer ut

fra dette med at lange arbeidsdager ikke utgjør en hindring for

mødre i disse yrkene. Man kan imidlertid stille spørsmål ved om

kvinners mulighet til å redusere arbeidstiden på grunn av omsorgsansvar

er et godt mål på reell inkludering av småbarnsmødre, dersom

man ikke samtidig kartlegger karrierekonsekvensene av mødres vs.

fedres arbeidstidspraksiser.

En studie av kjønn og karriereatferd finner at barn og omsorgsansvar

ikke kan forklare manglende likestilling i statens toppledersjikt

ettersom færre kvinnelige enn mannlige ledere oppgir vansker med å

kombinere arbeid og familie som begrunnelse for hvorfor man ikke

ønsker å bli toppleder (Storvik 2006; Storvik & Schøne 2008). Parallelt

finner Skjeie og Teigen (2003) at kvinners omsorgsansvar tillegges

mindre vekt av kvinner enn av menn som forklaring på fortsatt

mannsdominans blant norske eliter. De påpeker imidlertid at avvisning

av omsorgsansvar som spesifikk hindring for kvinner kan tolkes

både som uttrykk for reelle erfaringer og som motstand mot en

«automatisk» kategorisering av kvinner som arbeidstakere med mindre

kapasitet og muligheter til innsats i arbeidslivet (Skjeie & Teigen

2003). Foreliggende forskning gir altså ikke grunnlag for å utlede en

entydig antakelse om hvorvidt foreldreskap og omsorgsansvar utgjør

et kjønnet karrierehinder i arbeidslivets elitedivisjon.

REPRODUKSJON AV KJØNNSTRADISJONELLE ARBEID-

FAMILIETILPASNINGER – ET SPØRSMÅL OM

KJØNNSTRADISJONELLE PREFERANSER?

Studier av kjønn og arbeid-familietilpasninger representerer også motstridende

konklusjoner når det gjelder hvilken betydning en skal tillegge

menns og kvinners preferanser. Petersen (2002) fremhever

kvinners preferanser som hovedgrunn til manglende likestilling i det

norske arbeidslivet. Hovedutfordringen for kvinner er, ifølge Petersen,

253


[ HALRYNJO OG LYNG ]

at deres preferanser for en «sedat livsstil» basert på korte og avslappende

arbeidsdager – kombinert med hovedansvar hjemme – ikke er

forenlige med kravene i yrker og bransjer som tilbyr interessante, prestisjefylte

og godt betalte jobber (Petersen 2002). Petersens konklusjoner

baserer seg imidlertid på en antakelse i tråd med Hakims

preferanseteori: Når høyt utdannede kvinners karriererealisering er

lavere enn menns etter at de har fått barn, skyldes dette at flertallet av

kvinner – også i eliteyrker – er mindre interessert i å konkurrere om

karriere, lønn og lederposisjoner; kvinners preferanse for karriere er

svakere enn menns (Hakim 2006).

Det er imidlertid ingen konsensus når det gjelder i hvilken grad

preferanser er egnet til å forstå reproduksjon av kjønnede arbeidfamiliemønstre.

En sentral kontrovers innenfor kjønnsforskningen

gjelder hvorvidt fortolkninger av kjønnstradisjonelle arbeid-familietilpasninger

bør legge vekt på kvinners uttalte preferanser, motiver og

lyster (f.eks. Bjerrum Nielsen & Rudberg 1994; Björnberg & Kollind

2003; Thagaard 1996) eller tilslørte interessekonflikter og asymmetri

i form av mannlig dominans og kvinnelig underordning (f.eks. Haavind

1982, 1987; Magnusson 2006).

Med utgangspunkt i de siste tiårs endringer i norske kvinners

mulighetsrom, har debatten om over- og underordningsperspektivets

relevans og legitimitet nylig blitt reaktualisert (Haavind 2008; Jensen

2006, 2008; Aarseth 2008a, 2008b). Mens Haavind (2008) argumenterer

for å fastholde et analytisk blikk som kan gripe reformuleringer

av kjønnet asymmetri, kritiseres dette perspektivet blant annet for å

være en ekspertdiskurs på kollisjonskurs med kvinners og menns egne

oppfatninger, som både kan hindre forskeren i å se endringer i retning

av mer likestilte kjønnsrelasjoner (Jensen 2006, 2008; Aarseth 2008a)

og bidra til fastfrysing av en tradisjonell kjønnsantagonisme (Aarseth

2008b). Jensen (2006) hevder at kvinners utvidete mulighetsrom på

utdannings- og jobbarenaen innebærer at over- og underordningsperspektivet

ikke lenger er gyldig, og at det er tid for nye begreper og en

ny forståelse av kvinners arbeid-familietilpasninger. I en oppfølgingsstudie

av kvinneliv i Nord-Odal, tretti år etter at kvinners situasjon

ble beskrevet som mindreverdig og undertrykt (Leira & Bergh 1974),

finner hun at arbeid-familietilpasningen fortsatt i stor grad er kjønnstradisjonell;

mor tar hovedansvar for hjem og barn (Jensen 2006).

254


[ FARS FORKJØRSRETT – MORS VIKEPLIKT? ]

Mors tilpasning etter fars jobb tolkes likevel som et resultat av samordning

og valg de som familie er sammen om (2006:104).

Jensen er kritisk til et analytisk ståsted som vektlegger uerkjent

underordning i asymmetriske kjønnsrelasjoner, fordi hun mener at

forskeren da gir inntrykk av å ha tilgang til kvinners egentlige beveggrunner

som er skjult for kvinnene selv. Forskeren frakjenner dermed

kvinnene deres autonomi, og gjør seg dessuten skyldig i det Boudon

kaller en subjektiv fortolkning, som innebærer at forskeren ikke ser

den sosiale realiteten hun søker å forstå (Boudon 1981; Jensen 2006).

Ifølge Jensen blir det særlig problematisk å fortolke hennes kvinnelige

informanter som underordnede ettersom de er utdannede og reflekterte.

Vi vil hevde at forskerens «bevisbyrde» her like gjerne kan snus

på hodet: Når man forutsetter at høy utdanning og høyt refleksjonsnivå

er betingelser som gir immunitet mot å gå inn i en underordnet

posisjon og at sosiale aktører må sees som autonome i sine valg, er

det også en viss fare for at deler av aktørenes sosiale realitet unnslipper

forskerens fortolkning (som jo uansett må være subjektiv). Selv i

analyser som vektlegger informantenes uttalte preferanser, motiver og

lyster, bør forskeren ikke bare ta informantenes fortellinger som «face

value», uten å drøfte hva som fremstår som legitime måter å artikulere

og begrunne egne valg og praksiser på.

Når det gjelder norske eliteutdannede kvinner og menn, finnes det

lite empiri om hvordan arbeid-familietilpasninger praktiseres, erfares

og artikuleres. For å besvare spørsmålet om – og hvordan – foreldreskap

og fordeling av omsorgsansvar bidrar til å opprettholde manglende

kjønnslikestilling i det norske arbeidslivets elitedivisjon,

trenger vi data både om betingelsene for eliteutdannede mødres og

fedres arbeid-familietilpasninger og hvilke konsekvenser tilpasningene

får for karriererealisering. I denne artikkelen presenterer vi ny

empiri bestående av både spørreskjema- og intervjudata som gjør det

mulig å belyse ulike sider ved denne komplekse problemstillingen.

Spesifikt søker vi å besvare følgende tre forskningsspørsmål:

1) Om vi finner betydelige forskjeller i karriererealisering mellom

norske eliteutdannede kvinner og menn med og uten barn.

2) Om kjønnsforskjell i karriererealisering kan forklares med ulike

preferanser for karriere og arbeid-familietilpasning eller med ulik

255


[ HALRYNJO OG LYNG ]

arbeid-familietilpasning. Denne problemstillingen undersøkes

både ved hjelp av deskriptiv statistikk og logistisk regresjon som

viser betydningen av henholdsvis preferanser og faktisk arbeidfamilietilpasning

for kjønnsforskjell i karriererealisering.

3) Om kjønnstradisjonelle arbeid-familietilpasninger bør forstås som

resultat av foretrukket samordning i tråd med begges preferanser,

eller som et resultat av ulikestilte betingelser på hjemmebane der

den ene partnerens preferanser får forrang. Det siste forskningsspørsmålet

belyses både ved hjelp av kvantitative data om grad av

tilfredshet med egen situasjon og gjennom kvalitativ, fortolkende

analyse av hvordan eliteutdannede kvinner og menn som praktiserer

kjønnstradisjonell arbeid-familietilpasning artikulerer og

begrunner egne valg og praksiser.

DATA OG METODER

KVANTITATIVE DATA. Spørreskjemaundersøkelsen «Kjønn, karriere

og omsorgsansvar blant høyutdanningsgrupper» ble gjennomført i

regi av Arbeidsforskningsinstituttet våren 2007 i samarbeid med Norges

Juristforbund, Tekna og Siviløkonomene. Et nettbasert spørreskjema

(Questback) ble sendt til et tilfeldig trukket utvalg av

yrkesaktive medlemmer i alderen 30–50 år i de tre organisasjonene.

Utvalget er spesifisert på alder for å få med tilstrekkelig mange med

relativt fersk erfaring med omsorgsansvar. Både gjennomsnittsalder

og aldersspredning er lik for kvinner og menn. Omtrent ¾ av respondentene

i utvalget har barn, og det er ingen store forskjeller mellom

kvinner og menn når det gjelder om man har barn eller antall barn.

62 prosent av kvinnene har en partner med mer enn fire år høyere

utdanning mot 49 prosent av mennene. 1

REPRESENTATIVITET OG GENERALISERBARHET. Utvalget er trukket

blant medlemmer i de tre profesjonsorganisasjonene. Jurister,

sivilingeniører og siviløkonomer uten medlemskap er dermed ikke

inkludert i studien. Den relativt høye organiseringsgraden i disse profesjonene

(mellom 74 og 91 prosent) 2 gir imidlertid grunn til å anta at

dette utvalgskriteriet ikke vil ha avgjørende betydning for funnenes

representativitet. 3 Undersøkelsen har en samlet svarprosent på 44

(totalt 3924 respondenter). Svarprosenten er lavere enn man ideelt

256


[ FARS FORKJØRSRETT – MORS VIKEPLIKT? ]

sett skulle ønske, men høyere enn medlemsorganisasjonenes tidligere

erfaringer med frivillige nettbaserte undersøkelser, der svarprosenten

vanligvis ligger på rundt 30 prosent. For å sikre svar fra minimum

1000 respondenter fra hver profesjon, ble det trukket et tilfeldig

utvalg på ca. 3000 fra hver organisasjon. Ettersom kvinneandelen

blant sivilingeniører fortsatt er lav (23 %), ble det trukket et stratifisert

utvalg med 50/50 fordeling blant kvinner og menn i denne gruppen

for å få tilstrekkelig mange kvinnelige sivilingeniører med i

utvalget. I og med at utvalget er trukket fra organisasjonenes medlemslister,

kunne vi benytte medlemsstatistikken for å undersøke

utvalgets representativitet når det gjelder sentrale kategorier som

kjønn og sektortilhørighet. Kvinner er noe overrepresentert blant

respondentene i alle de tre profesjonene, også når stratifisering er tatt

høyde for. 4 Dette kan skyldes at undersøkelsen ble vurdert som mer

relevant av kvinner enn av menn. Flertallet av respondentene (64 prosent)

jobber i privat sektor. Menn i privat sektor er likevel noe underrepresentert

ettersom denne gruppen har svart på undersøkelsen i

mindre grad enn de andre. Det ser imidlertid ut til at utvalget ikke er

bekymringsverdig skjevt med hensyn til sentrale variabler.

I tillegg til deskriptive analyser av kjønnsforskjeller i preferanser

og praksis blant kvinner og menn med og uten barn, benyttes logistisk

regresjon for å undersøke betydningen av preferanser og fordeling

av omsorgsansvar for karriererealisering blant mødre og fedre i

eliteprofesjoner.

AVHENGIG VARIABEL. Avhengig variabel er karriererealisering målt

ved stillingsnivå. Nivå 1 tilsvarer toppledernivå, nivå 2 mellomleder/

spesialist, og nivå 3 rådgiver, konsulent, fullmektig etc. En fordel med

å benytte dette målet er at alle de tre medlemsorganisasjonene opererer

med en tredeling av stillingsnivåer i sine årlige lønnsundersøkelser,

medlemmene er derfor vant til å plassere seg på disse nivåene. En

kunne tenke seg andre mål på karriererealisering, f.eks. lønn. Stillingsnivå

fanger imidlertid opp flere dimensjoner ved karriererealisering

som grad av ansvar, status og karriereutvikling i tillegg til lønn. I

den logistiske regresjonsanalysen er variabelen dikotomisert slik at

laveste stillingsnivå kodes til 0, mens toppleder- og mellomleder-/spesialistnivå

slås sammen og kodes til 1. 5

257


[ HALRYNJO OG LYNG ]

UAVHENGIGE VARIABLER. Kjønn kodes 0 for fedre og 1 for mødre.

Alder er lagt inn som kontinuerlig kontrollvariabel i analysen. Partners

utdanningsnivå har verdiene 1 = mer enn fire år høyere utdanning,

og 0 = ikke lang høy utdanning. Preferanse for karriere måles

ved hjelp av en indeks basert på fire mål: a) gode muligheter for

karriereutvikling, b) høy lønn, c) status og karrieremessig anerkjennelse

og d) mulighet for å få/ha en lederstilling. Alle preferansespørsmålene

er besvart på en skala fra 0–5, der 0 er «ikke viktig i det hele

tatt» og 5 er «svært viktig». Holdning til arbeid-familetilpasning er

målt med spørsmålet «Hva synes du er best for en familie med barn

under skolealder?», med følgende svaralternativer: a) «bare mannen

arbeider, kvinnen har hovedansvaret for hjem og barn», b) «bare

kvinnen arbeider, mannen har hovedansvar for hjem og barn», c)

«begge i arbeid, men kvinnen på deltid med hovedansvar for hjem og

barn», d) «begge arbeider like mye og deler på ansvaret for hjem og

barn», e) «begge i arbeid, men mannen på deltid med hovedansvar

for hjem og barn» og f) «annet». 6 Alternativ a) og c) er kodet som

«kjønnstradisjonell tilpasning» (verdi 0), alternativ d) er kodet som

«likestilt tilpasning» (verdi 1) og alternativ b) og e) «kjønnsutypisk

tilpasning» (verdi 2). Fordeling av omsorgsansvar er her målt i form

av en indeks basert på åtte indikatorer på omsorgsansvar (henting og

bringing, stell av barn, lek/samvær, nattevåk, fritidsaktiviteter, syke

barn, planleggingsdager og oversikt over familiens logistikk). 7 I analysen

har vi benyttet en tredelt skala der 0 = «partner gjør mest», 1 =

«vi deler likt» og 2 = «jeg gjør mest». Fordeling av husarbeid måles

ved spørsmålet «Hvordan fordeler dere arbeid med hus og hjem mellom

dere?» med tre svaralternativer kodet «ektefelle/samboer gjør

mest» = 0, «vi deler likt» = 1 og «jeg gjør mest» = 2. Opplysninger

om partner er hentet inn via de utvalgte respondentene i de tre organisasjonene.

Ved selvrapportert oppgavefordeling vil det kunne være en

fare for overvurdering av eget bidrag og undervurdering av andres.

En studie som sammenholder mors og fars svar på «hvem som gjør

hva i hjemmet», fremhever imidlertid en interessant korrigerende faktor:

Hensynet til ønsket om å fremstille seg selv i tråd med rådende

norm, vil ikke nødvendigvis lede til at mor overvurderer eget bidrag,

en vil også kunne risikere at mor overdriver fars bidrag i tråd med

idealet om den moderne likestilte familie med en deltakende far. Stu-

258


[ FARS FORKJØRSRETT – MORS VIKEPLIKT? ]

dien finner også stor grad av overensstemmelse mellom partene i

aggregerte fordelinger (Kitterød 2004). Relativ fordeling av egen og

partners jobbstatus og -ansvar måles ved valg mellom tre påstander:

«Jeg har en jobb/stilling med mer ansvar og karrieremessig status enn

min partner» (verdi 2), «Våre jobber/stillinger er på omtrent samme

nivå når det gjelder ansvar og karrieremessig status» (verdi 1), og

«Jeg har en jobb med mindre ansvar og karrieremessig status enn min

partner» (verdi 0).

KVALITATIVE DATA. Det kvalitative materialet består av semi-strukturerte

intervjuer med elleve kvinner og ni menn som praktiserer en

kjønnstradisjonell arbeid-familietilpasning. Disse 20 intervjuene er et

underutvalg av et større kvalitativt materiale som omfatter 42 intervjuer

med kvinnelige (25) og mannlige (17) heterofilt samboende

advokater og konsulenter («management consultants»), 8 og som til

sammen representerer likestilte, kjønnstradisjonelle og kjønnsutypiske

arbeid-familietilpasninger. Det kvalitative materialets funksjon

i denne artikkelen er å kaste lys over kjønnsskjeve mønstre og

diskrepanser som identifiseres i den kvantitative analysen. Derfor har

vi konsentrert oss om et underutvalg der informantene oppfyller følgende

kriterier: De lever i parforhold der den kvinnelige partneren har

minst like lang utdanning som mannen. I de fleste tilfellene har både

informanten og partneren lang profesjonsutdanning. Et ytterligere

underutvalgskriterium er at informantene vurderer egne og partners

karrieremuligheter som tilnærmet likestilte før de fikk barn. Etter at

de ble foreldre praktiserer de en arbeid-familietilpasning der hun tar

hovedansvaret hjemme, mens han fortsetter eller trapper opp sin karrieresatsing.

Intervjuene ble gjennomført i perioden 2005–2007, og informantene

ble rekruttert både uformelt fra ulike separate sosiale nettverk og

formelt gjennom firmaer. 9 Intervjuene varte mellom halvannen til to

timer og ble transkribert i sin helhet. Hovedtemaer i intervjuene var

utdanning og karriere, arbeidsorganisasjon og -kultur, familiekontekst,

tidsbruk og detaljert beskrivelse av «en vanlig dag på jobben og

hjemme», arbeid-familietilpasning og fremtidige karriere- og familieplaner.

I analysen til denne artikkelen har vi systematisk valgt ut elementer

som omhandler hvordan informantene i underutvalget erfarer

259


[ HALRYNJO OG LYNG ]

og forklarer egen kjønnstradisjonell arbeid-familietilpasning og karriererealisering

til tross for likestilt utgangspunkt. Vi identifiserer en

typisk fortelling som går igjen i intervjuene på tvers av kjønn. Denne

typiske fortellingen utforskes både gjennom en 1. ordensfortolkning

med utgangspunkt i aktørenes egne eksplisitte oppfatninger og preferanser,

og dernest gjennom en 2. ordensfortolkning med vekt på fortellingens

funksjon som selvpresentasjon (se f.eks. Album 1996;

Geertz 1983; Goffman 1992 [1959]).

KARRIEREREALISERING OG ARBEID-FAMILIETILPASNING

BLANT ELITEUTDANNEDE

I det følgende presenteres analyser av det kvantitative materialet som

belyser spørsmålet om like utdanningsvalg også innebærer likestilte

arbeid-familietilpasninger, eller om foreldreskap og arbeidsdeling

hjemme medvirker til ulik karriererealisering for menn og kvinner i

eliteprofesjoner.

KJØNN OG KARRIEREREALISERING. I tabell 1 vises kjønnsforskjeller

i karriererealisering mellom kvinner og menn med og uten barn.

Kvinner og menn i dette utvalget har alle investert i eliteutdanninger

som rekrutterer til lederstillinger både i privat og offentlig sektor.

Likevel finner vi et tydelig kjønnsskjevt mønster når det gjelder karriererealisering

i form av plassering på stillingsnivå, og det er foreldreskap

som utløser kjønnsforskjellen: Vi finner ingen signifikante

forskjeller mellom kvinner og menn uten barn når det gjelder plassering

på stillingsnivå, men en tydelig forskjell mellom mødre og fedre.

Fedre er overrepresentert på topp- og mellomledernivå, og mødre er

overrepresentert på laveste stillingsnivå. Mens en fjerdedel av fedrene

(26 %) befinner seg på laveste stillingsnivå, gjelder dette for nesten

halvparten (46 %) av mødrene.

Vårt materiale viser altså at foreldreskap innebærer kjønnsskjev

karriererealisering blant eliteutdannede. Hvordan kan denne kjønnsforskjellen

i karriererealisering blant mødre og fedre forklares? For å

besvare dette spørsmålet, vil vi i det følgende se på om det eksisterer

kjønnsforskjeller når det gjelder preferanser for karriere og arbeidfamilietilpasning

samt faktisk tilpasning til karriere og familieansvar.

260


[ FARS FORKJØRSRETT – MORS VIKEPLIKT? ]

TABELL 1. Karriererealisering, målt ved plassering på stillingsnivå, blant eliteutdannede

kvinner og menn med og uten barn

Kvinner

uten barn

Menn

uten barn

Kvinner

med barn

Menn

med barn

Prosent Prosent Prosent Prosent

Andel på toppledernivå 5 6 9** 19**

Andel mellomleder- og spesialistnivå 39 43 44** 55**

Andel på fullmektig/rådgiver/konsulentnivå 51 57 46** 26**

N Totalt 3924 513 549 1553 1309

** = signifikante kjønnsforskjeller på 0,01-nivå.

TABELL 2. Preferanser for karriere og arbeid-familietilpasning blant eliteutdannede

kvinner og menn

Kvinner uten

barn

Gjennomsnitt

(std. avvik)

Menn uten

barn

Gjennomsnitt

(std. avvik)

Kvinner med

barn

Gjennomsnitt

(std. avvik)

Menn med

barn

Gjennomsnitt

(std. avvik)

Preferanse for karriere (indeks) 3,33* (0,84) 3,21* (0,87) 3,28 (0,89) 3,28 (0,87)

Prosent Prosent Prosent Prosent

Andel som foretrekker likestilt

arbeid–familietilpasning

96** 80** 94** 74**

N Totalt 3924 513 549 1553 1309

* = signifikante kjønnsforskjeller på 0,05-nivå, ** = signifikante kjønnsforskjeller på 0,01-nivå.

PREFERANSER FOR KARRIEREREALISERING OG ARBEID-FAMILIE-

TILPASNING. Når det gjelder preferanser for karriere, finner vi, i motsetning

til preferanseteoriens prediksjoner, ingen forskjell mellom

mødre og fedre. Blant barnløse er karrierepreferansene så vidt sterkere

hos kvinner enn hos menn. Eliteutdannede kvinner er altså ikke

mindre interessert i karriere enn eliteutdannede menn. De ønsker heller

ikke en kjønnstradisjonell arbeidsdeling. Andelen som foretrekker

likestilt arbeid-familietilpasning er svært høy blant eliteutdannede

kvinner: 96 prosent av kvinner uten barn og 94 prosent av mødrene

foretrekker en tilpasning der begge foreldre jobber like mye og deler

på ansvaret for hus og barn. 10 Eliteutdannede fedre fremstår imidlertid

som noe mer kjønnstradisjonelle: en fjerdedel av fedrene foretrekker

at mor jobber mindre og tar mest ansvar hjemme (se tabell 2).

Sammenlignet med en representativ utvalgsundersøkelse for befolkningen

som helhet (Wiecek 2003), fremstår likevel både kvinner og

menn i dette eliteutvalget som klart mer likedelingsorienterte. 11

261


[ HALRYNJO OG LYNG ]

FAKTISK ARBEID-FAMILIETILPASNING. Når det gjelder faktisk

arbeid-familietilpasning, finner vi kjønnsforskjeller blant eliteutdannede

både med og uten barn, men også her er forskjellene betydelig

større mellom mødre og fedre. Sammenlignet med svarene fra et

representativt utvalg av mødre i sammenlignbar alder, praktiserer eliteprofesjonsmødrene

noe større grad av likedeling enn andre

mødre. 12 På tross av dette er mønsteret likevel kjønnsskjevt. 43 prosent

av mødrene gjør mest husarbeid selv, mot bare 3 prosent av

fedrene. Også når det gjelder omsorgsansvaret, tar eliteutdanningsmødrene

en langt større del enn eliteutdannede fedre. En drøy halvpart

blant både mødre og fedre svarer at omsorgsansvar og husarbeid

deles likt. Alternativet til likedeling er imidlertid ulikt for kvinner og

menn: alternativet for mødre er å ta ansvaret selv, mens alternativet

for fedre er at partner tar ansvaret (tabell 3).

Vi finner også en markant kjønnsforskjell når det gjelder hvem

som har en jobb med mest ansvar og karrieremessig status. Under en

tredjedel av fedrene og under halvparten av mødrene oppgir at de

lever i parforhold der begge har en jobb med like mye ansvar og status.

Skjevdeling av karrieremessig status går klart i fedres favør. 63

prosent av fedrene mot 24 prosent av mødrene plasserer egen jobb

som viktigere og mer ansvarsfull enn partners (tabell 3).

TABELL 3. Faktisk arbeid-familietilpasning blant eliteutdannede kvinner og

menn

Fordeling av omsorgsansvar (indeks)

Kvinner uten

barn

Gjennomsnitt

(std. avvik)

Menn uten

barn

Gjennomsnitt

(std. avvik)

Kvinner med

barn

Gjennomsnitt

(std. avvik)

1,40**

(0,33)

Menn med

barn

Gjennomsnitt

(std. avvik)

0,74**

(0,33)

Prosent Prosent Prosent Prosent

Andel som deler husarbeid likt/partner gjør

mest

72 / 6** 70 / 23** 55 / 3** 49 / 49**

Andel med mer jobbmessig ansvar og status

enn partner

39** 49** 24** 63**

N Totalt 3924 513 549 1553 1309

** = signifikante kjønnsforskjeller på 0,01-nivå

262


[ FARS FORKJØRSRETT – MORS VIKEPLIKT? ]

BETYDNING AV PREFERANSER OG FAKTISK ARBEID–FAMILIETIL-

PASNING FOR KJØNNSFORSKJELL I KARRIEREREALISERING. I det

følgende benytter vi logistisk regresjon for å undersøke betydningen av

preferanser (for karriere og arbeid-familietilpasning) og faktisk arbeidfamilietilpasning

(målt ved fordeling av husarbeid, omsorgsansvar og

jobbstatus) for kjønnsforskjell i karriererealisering (målt ved plassering

på stillingsnivå) blant eliteutdannede mødre og fedre.

Modell 1–4 viser betydningen av kjønn for stillingsnivå før og

etter kontroll for henholdsvis preferanser og arbeid-familiepraksis.

Modell 1 viser at fedre har større sannsynlighet enn mødre for å

befinne seg på topp- eller mellomledernivå (B = –0,92). Når vi kontrollerer

for preferanser (se modell 2), finner vi at preferanser for

arbeid-familietilpasning ikke har noen betydning. Preferanser for karriere

øker derimot sannsynligheten for karriererealisering. Preferanser

har altså betydning for karriererealisering, men ikke for å forklare

kjønnsforskjellen, ettersom kjønnskoeffisienten nesten ikke er endret

(B = –0,90). Kjønnsforskjell i stillingsnivå kan altså ikke forklares

med ulike preferanser for karriere.

TABELL 4. Stillingsnivå etter kjønn, preferanser og arbeid-familietilpasning

blant eliteutdannede mødre og fedre. Logistisk regresjon

Modell 1 Modell 2 Modell 3 Modell 4

B (standardfeil) B (standardfeil) B (standardfeil) B (standardfeil)

Kjønn (mann = 0) –0,92** (0,09) –0,90** (0,10) –0,61** (0,13) –0,42** (0,14)

Preferanse for karriere 0,61** (0,06) 0,60** (0,06) 0,59** (0,06)

Preferanse for

arbeid–familietilpasning

–0,04 (0,14) 0,01 (0,14) –0,08 (0,15)

Fordeling av omsorgsansvar –0,46** (0,16) –0,37* (0,18)

Fordeling av arbeid med hus og hjem –0,03 (0,09) 0,10 (0,10)

Fordeling av jobbstatus/jobbansvar 0,74** (0,08)

Alder 0,10** (0,01) 0,11** (0,01) 0,11** (0,01) 0,11**(0, 01)

Partners utdanningsnivå –0,05 (0,09) –0,02 (0,09) –0,01 (0,09) 0,25 (0,11)

Konstant 0,13 –1,96 –1,62 –2,85

N 2615 2377 2362 2187

- 2 Log likelihood 3193,4 2818,1 2790,1 2476,2

* = signifikant på 0,05-nivå,** = signifikant på 0,01-nivå

263


[ HALRYNJO OG LYNG ]

I tabell 3 så vi at både omsorgsansvar og husarbeid fordeles kjønnsskjevt.

Når vi kontrollerer for fordeling av husarbeid og omsorgsansvar

(modell 3), ser vi at kjønnsforskjellen i karriererealisering

reduseres betraktelig (B = –0,61). Fordeling av husarbeid har ikke signifikant

betydning for karriererealisering i denne modellen, 13 det har

derimot den kjønnsskjeve fordelingen av omsorgsansvar: Eliteutdannede

som har en partner som tar det meste av omsorgsansvaret, har

større sannsynlighet for å ha en jobb på topp- eller mellomledernivå

enn eliteutdannede som tar det meste av omsorgsansvaret selv. Partners

jobbstatus ser også ut til å forklare deler av kjønnsforskjellen i

egen karriererealisering (B = -0,42). Tabell 3 viste at fedre, i langt

større grad enn mødre, oppga at de hadde en jobb med mer ansvar og

jobbmessig status enn partner. Også når utdanningsnivå er kontrollert

for, finner vi at eliteutdannede mødre og fedre som vurderer egen jobb

til å være mer ansvarsfull og med høyere jobbstatus enn partners, har

høyere sannsynlighet for egen karriererealisering enn eliteutdannede

som lever i parforhold med lik eller lavere jobbstatus enn partner

(modell 4). Dersom vi velger en annen dikotomisering, nemlig toppledere

versus de to lavere nivåene, finner vi det samme gjennomgående

mønsteret. Preferanser forklarer lite, mens arbeid-familietilpasning

forklarer mye av kjønnsforskjellen. 14

For å illustrere resultatene fra tabell 4, presenterer vi en figur som

viser predikert sannsynlighet for å rykke opp fra laveste stillingsnivå

til mellom- eller toppledernivå avhengig av betingelser på hjemmebane.

Figur 1 viser predikert sannsynlighet for å være topp- eller mellomleder/spesialist

for eliteutdannede mødre og fedre på 40 år med

gjennomsnittlig karrierepreferanser og høyt utdannet partner. Hvis vi

sammenligner mødre og fedre med like betingelser (her: en partner

med mindre viktig jobb som tar det meste av hovedansvaret for

barna), er forskjellen i predikert sannsynlighet for å være på toppeller

mellomnivå svært liten. Dette er imidlertid ikke en utbredt

arbeid-familietilpasning for mødre, heller ikke blant de eliteutdannede.

Dersom vi legger de kjønnstypiske betingelsene for henholdsvis

mødre og fedre i dette eliteutvalget til grunn, øker forskjellene. Når

det gjelder relativ fordeling av omsorgsansvar og hvem som har vik-

264


[ FARS FORKJØRSRETT – MORS VIKEPLIKT? ]

1,0

0,9

0,8

0,7

0,6

0,5

0,4

0,3

0,2

0,1

0

0,84 0,84

0,78

Like

betingelser

0,57

Kjønnstypiske

betingelser

Fedre

Mødre

Figur 1. Predikert sannsynlighet for å være mellomleder/spesialist eller toppleder

tigst jobb, er predikert sannsynlighet for fedre beregnet ut fra gjennomsnittlig

grad av omsorgsansvar blant fedre (0,74) og fedres

typiske posisjon med en partner med mindre viktig jobb. Mødres

sannsynlighet er beregnet på samme måte, med gjennomsnittlig grad

av omsorgsansvar for mødre (1,40) og mødres typiske posisjon med

en partner med like viktig jobb. Når eliteutdannede mødres sannsynlighet

for å rykke opp fra laveste nivå beregnes ut fra kjønnstypiske

betingelser, reduseres sjansen for karriererealisering i forhold til eliteutdannede

fedre.

De kvantitative analysene viser et tydelig mønster av preferanser

for likestilt karrieresatsing og arbeid-familietilpasning, særlig blant

eliteutdannede kvinner. Praksis fremstår likevel som betydelig mer

kjønnstradisjonell. Kjønnsforskjellen i karriererealisering kan ikke

forklares med forskjell i preferanser. Derimot har den relative fordelingen

av egen og partners omsorgsansvar og jobbstatus betydning for

forskjellen i eliteutdannede mødres og fedres karriererealisering.

Både med hensyn til holdninger og praksis kan kvinnene i vår studie

defineres inn i «likestillingens elitedivisjon», sammenlignet med

befolkningen for øvrig. Til tross for likestilte holdninger og like sterke

karrierepreferanser, ser det likevel ut til at fedres karriere får forkjørsrett,

mens mødres karriere i større grad har vikeplikt. Diskrepansen

265


[ HALRYNJO OG LYNG ]

mellom de likestilte preferansene for karriere og arbeidsdeling og den

rapporterte kjønnsskjeve arbeid-familietilpasningen er altså slående,

og særlig markant er avstanden mellom mødres preferanser og praksis.

Denne avstanden reflekteres også i grad av fornøydhet med egen

tilpasning. Supplerende analyser viser at jo mer omsorgsansvar fedre

tar (i praksis vil det si at de deler likt med partner), jo mer fornøyde er

de: Når vi korrelerer fornøydhet med egen tilpasning med indeks for

fordeling av omsorgsansvar, finner vi en svak positiv sammenheng for

fedre (Pearsons r 0,24). Blant mødre finner vi derimot en sterk negativ

sammenheng (Pearsons r -0,59). 15 Jo mer omsorgsansvar mødre tar (i

praksis vil det si å ta ansvaret selv), jo mer misfornøyd er de med fordelingen.

Både diskrepansen mellom preferanser og praksis og sammenhengen

mellom grad av likedeling og grad av fornøydhet, tyder

på at kjønnstradisjonell tilpasning i denne gruppen ikke entydig kan

fortolkes som foretrukket samordning.

FARS FORKJØRSRETT – MORS VIKEPLIKT:

EN TVETYDIG FORTELLING

Hvorfor har preferansene – både for egen karriererealisering og likestilt

arbeid-familietilpasning – så liten betydning for mødres praksis?

For å belyse denne diskrepansen i de kvantitative funnene, utforsker vi

i det følgende intervjuer med mødre og fedre som spesifikt praktiserer

kjønnstradisjonell arbeid-familietilpasning, til tross for at de lever i

par der begge har investert i egen utdanning og karriere og vurderer at

de hadde tilnærmet like karrieremuligheter før de fikk barn. Hvordan

erfarer, begrunner og artikulerer de den kjønnstradisjonelle tilpasningen

– som et resultat av selvvalgt samordning eller som en asymmetrisk

relasjon der hennes preferanser har blitt underordnet hans?

Alle informantene som praktiserer kjønnstradisjonell arbeid-familietilpasning

beskriver hvordan denne tilpasningen innebærer at de gir

hans karriere prioritet. Det at hun trapper ned sin karrieresatsing og

tar hovedansvaret hjemme, muliggjør at han kan satse fullt på sin

karriere; han kan jobbe mer og være mer fleksibel i forhold til jobben.

Skjeie og Teigen (2003) viser hvordan likestilling får vikeplikt på

arbeidslivets elitearenaer, når den kommer i konflikt med ulike typer

prinsipper innenfor de ulike arenaene (trosfrihet, organisasjonsfrihet

osv.). Våre intervjuer med kvinner og menn som praktiserer kjønns-

266


[ FARS FORKJØRSRETT – MORS VIKEPLIKT? ]

tradisjonell arbeid-familietilpasning viser hvordan likestilling kan få

vikeplikt også på eliteutdannedes private arena: Spørsmålet «hvordan

kan vi som par legge til rette for likestilt karriererealisering og deling

av familiearbeidet?» er fraværende i fortellingen om hvordan arbeidfamilietilpasninger

etableres, og våre informanter gir entydige beskrivelser

av at de forstår den kjønnstradisjonelle tilpasningen som en

ordning som innebærer at de gir fars karriere forkjørsrett og mors

karriere vikeplikt – i det minste i småbarnsfasen.

I intervjuene presenteres imidlertid en fortelling som er tvetydig

både når det gjelder hvorvidt den kjønnstradisjonelle tilpasningen er i

tråd eller strid med mors preferanser og når det gjelder de langsiktige

karrierekonsekvensene av denne tilpasningen. Fortellingen er likevel

tvetydig på sammenfallende måte – på tvers av kjønn. De følgende to

intervjuutdragene eksemplifiserer den typiske fortellingen med sine

motstridende elementer. I det første intervjuutdraget forteller en

mannlig informant om hvordan han og kona har ordnet seg etter at

de fikk barn. Hans pendling og det at hun har tatt hoveddelen av permisjonene

og ansvaret hjemme, har representert hindringer for hennes

karrieresatsing. På den annen side vektlegger fortellingen at skjevheten

i karriererealisering på tross av likt utgangspunkt skyldes at kona

har «moderert» sin prioritering av likestilling og egen karriere. Selv

om han fremstiller deres arbeid-familietilpasning som en betingelse

for hans karriereprogresjon, holder han muligheten åpen for at hun

også kan få en lederjobb i fremtiden:

Altså, jeg sitter jo her og sier at vi må få medarbeiderne våre mer fleksible

til pendling og sånn, men jeg er jo ikke noe særlig keen på å pendle selv.

For eksempel. Det har jeg prøvd å unngå. Men jeg tar jo – jojo, nei vent

nå litegrann. Altså, jeg pendlet i syv år jeg, mellom [hjemsted og by på

annen kant av Norge]. (…) Men det var før vi fikk barn. Og da vi fikk

barn, så holdt jeg på med det til en viss grad, men da var jeg bare borte to

dager i uken. Så da kuttet jeg ut det. Eller jeg kuttet ned på det. Nei vent

(…) jeg har pendlet også etter at vi fikk barn. Men mer sånn to–tre dager

i uka. (…) Altså det var sånn at jeg var borte to–tre dager hver eneste uke

fra – hvor mye blir det da? Tre–fire år (…) holdt jeg på med det der. Og

det ble slitsomt for kona mi.

(…)

267


[ HALRYNJO OG LYNG ]

Har dette med valg av jobber og karriere vært noe dere har diskutert mye

rundt, eller har det lissom …

Ja, altså, vi gikk jo i samme klasse på [eliteutdanningsinstitusjon]. Så at vi

(…) skulle inn i denne bransjen begge to, det var det jo ikke noen tvil om.

Men vi har vel ikke sittet akkurat egentlig og diskutert det. Det har vel

blitt på en måte sånn at – det har blitt sånn at min karriere på en måte har

blitt prioritert.

(…)

Jeg føler på en måte at hennes innstilling til dette med karriere og tid og

jobb og familie og sånn har forandret seg ganske mye i forhold til da vi

gikk på skolen. I likhet med de venninnene hennes – eller våre – fra studietiden

også, jeg har inntrykk av at de fleste av dem har på en måte

moderert seg litt. Da var det liksom at «når jeg gifter meg, da må vi dele

likt og da er det fifty-fifty» og sånn. Men det har snudd seg litt etter hvert

som vi har fått barn og sånn da.

Har dere snakka om det?

Ja, vi har snakket en del om det. Det er vi jo enige i. [Ler]. Ikke sant, hun

kan jo ikke være uenig i det, for sånn er det. Og det ser hun selv også.

(…)

[Informanten har fortalt at kona har tatt mesteparten av tre foreldrepermisjoner

og jobber redusert for å kunne hente/bringe og ta hovedansvar

for omsorgs- og husarbeid. Nå kommenterer han forskjellen i karriererealisering

mellom de to] (…) min karriere gikk litt fortere oppover og sånn,

fikk lederjobber og sånn, enn det hennes gjorde. Delvis – ikke for det at

jeg er noe flinkere enn henne på noe vis – men fordi det ble sånn. Og kanskje

litegranne fordi hun tok permisjon. Hun har tross alt har vært borte

fra jobben i tre år – hvor lenge er det vi har jobba nå da – tolv år, det er jo

femogtjue prosent av arbeidstiden som hun har vært i permisjon. Det er

klart, det merkes jo det. Ikke for det at ikke hun også kan få lederjobb nå

i den neste jobben sin. Vi hadde håndtert det også. (…) Det hadde nok

ført til at jeg måtte ta mer av støyten i heimen med henting og bringing og

sånn enn det jeg gjør nå.

(Mannlig informant)

268


[ FARS FORKJØRSRETT – MORS VIKEPLIKT? ]

I det neste utdraget forteller en kvinnelig informant om hvordan hun

har trappet ned sin karrieresatsing og arbeidsinnsats i et prestisjefylt

konsulentfirma etter at hun fikk barn. Hun begrunner sin egen jobbtilpasning

med mannens ønske om å satse på sin advokatkarriere, og

hvordan det krever at hun reduserer sin stillingsprosent for å «holde

ting gående» på hjemmebane. Hun kommenterer at denne arbeidfamilietilpasningen

innebærer dårligere karrieresjanser for henne.

Samtidig italesettes tilpasningen som en «overenskomst» som hun

synes er «helt grei». Dette sitatet rommer også en særlig spisset dobbelthet

der hans karrieresatsing fremstår som et nå eller aldri, mens

det for hennes del alltid vil gå et karrieretog. Både nødvendigheten av

og omkostningene ved mors vikeplikt settes eksplisitt ord på – samtidig

som de langsiktige konsekvensene underspilles:

Jeg er mye nærmere en åtte til fire jobb [nå]. Ja, altså, i den jobben jeg er

nå, så er jeg definitivt åtte til fire, og kanskje kortere også på grunn av

barna og fordi mannen min jobber mye. (…) Sjansene mine for liksom å

gjøre en karriere i det firmaet – jeg tror det – de er ganske vanskelige i så

måte. Da måtte jeg liksom si til mannen min at «nå er det jeg som skal

jobbe – ikke du», og det er jeg ikke interessert i. Jeg har – vi har tenkt at

jeg går tilbake til jobb åtti prosent for sånn liksom å holde ting gående.

(…)

Han gikk noen runder da han jobbet i det offentlige sånn først og ikke

hadde muligheten til å sparke noe særlig ifra i noen år, men nå er han i en

posisjon hvor han kan jobbe litt ekstra, få til en del ting. Og da har han

lyst til å gjøre det. Og det ser jeg også at han – det er helt nødvendig at

han gjør det nå, hvis han skal gjøre det noen gang. (…) Altså, han jobber

som advokat. Så det er egentlig en sånn helt grei overenskomst det altså.

Jeg syns det er så meningsfullt å ha små barn, så for meg er det helt greit å

sette karrieren, altså tempo på karrieren litt ned, gire ned noen hakk i

noen år fremover nå. Og så heller jobbe mye om ti år.

Tror du at du vil være i en lederstilling da?

Det kan godt være. Virkelig. Jeg har alltid sett for meg det.

(Kvinnelig informant)

269


[ HALRYNJO OG LYNG ]

Sitatene over illustrerer den typiske fortellingen som går igjen og

utgjør et konsistent mønster i alle intervjuene med kvinnelige og

mannlige informanter som praktiserer en kjønnstradisjonell arbeidfamilietilpasning.

16 Denne tvetydige fortellingen består av et sett av

fire elementer som utgjør to motsetningspar: 1) Den kjønnstradisjonelle

tilpasningen er et resultat av at hans karrierepreferanser har fått

forrang foran hennes, ved at hans ønsker og praksis har satt betingelser

for hennes, 2) likevel er tilpasningen i tråd med hennes ønsker,

fordi hun syns det er viktig, verdifullt og meningsfylt å ha mer tid til

samvær med og oppfølging av barna i småbarnsfasen. 3) Den kjønnstradisjonelle

tilpasningen har bidratt positivt til hans karriereutvikling

og har hatt negative konsekvenser for hennes karriere, 4) men

likevel er mors karriereomkostninger først og fremst midlertidige;

hun vil kunne satse på sin karriere igjen når barna blir større.

I den reaktualiserte debatten om gamle og nye begreper i analyser

av kjønn og arbeidsdeling, påpeker Jensen (2006, 2008) og Aarseth

(2008a, 2008b) 17 at vitenskapelige diskurser om kjønnet over- og

underordning er på kollisjonskurs med deres informanters oppfatning.

I vårt materiale finner vi, i motsetning til Jensen og Aarseth, en

gjennomgående tvetydighet i informantenes fortellinger som gir

grunnlag for fortolkninger av den kjønnstradisjonelle tilpasningen

både i retning av selvvalgt samordning i tråd med begges preferanser

og som en underordning av mors karrierepreferanser og -realisering.

Denne tvetydigheten er tydelig selv ved en erfaringsnær 1. ordensfortolkning

med utgangspunkt i aktørenes egne eksplisitte oppfatninger,

preferanser og motiver. Likevel ville nok også våre informanter – med

unntak av noen få av kvinnene – oppleve at begreper som asymmetri

og over- og underordning er i strid med deres selvoppfatning og selvpresentasjon

i intervjusituasjonen. Vi mener imidlertid at nettopp

mønsteret i hvordan de er «på kollisjonskurs med seg selv» gir grunn

til å stille spørsmål ved selve premisset om at 2. ordensfortolkninger

må være i tråd med informantenes fremstilling for å betraktes som

legitime. Dette berører altså et mer overordnet metodologisk og vitenskapsteoretisk

spørsmål i debatten om begrepene samordning versus

over- og underordning.

I det følgende viser vi hvordan den tvetydige fortellingen synliggjør

at det å erfare og artikulere den kjønnstradisjonelle tilpasningen som

270


[ FARS FORKJØRSRETT – MORS VIKEPLIKT? ]

over- og underordning kan være problematisk – kanskje særlig for

disse informantene med både høyt utdannings- og refleksjonsnivå og

presumptivt stort mulighetsrom i valg av karriere og arbeid-familietilpasning.

I tråd med den tradisjonen av fortolkende sosiologi som er

mer opptatt av ytringers implisitte sosiale mening og funksjon enn

hva aktører «egentlig» mener, beveger vi oss over i en 2. ordensanalyse

og legger til grunn at informantenes utsagn også har funksjon

som selvpresentasjoner – både overfor seg selv og intervjueren (se

f.eks. Album 1996; Geertz 1983; Goffman 1992 [1959])). Med dette

analytiske blikket kan ytringene om modifiserte preferanser og utsatt

karriererealisering for mor tolkes som presiseringer som «reparerer»

og avverger selvoppfatninger og -presentasjoner av individuell inkonsistens

og relasjonell asymmetri, som regnes som illegitime og uverdige

innenfor en vestlig kultur preget av normer for å fremstå som et

konsistent og autonomt individ (f.eks. Berger 1963; Douglas 1992).

Det elementet i den tvetydige fortellingen som presiserer at den

kjønnstradisjonelle tilpasningen egentlig bare representerer en midlertidig

utsatt realisering av hennes karrierepreferanser, kan belyse diskrepansen

i det kvantitative materialet mellom mødres preferanser og

praksis når det gjelder karriere og arbeid-familietilpasning: Å praktisere

en tilpasning som innebærer at hun tar hovedansvaret hjemme

mens han opprettholder sin karrieresatsing gjennom småbarnsfasen,

betyr ikke at hun ikke har preferanser for karriere og likestilling på

lang sikt – de er bare satt på vent. Elementet om utsatt karriererealisering

for mor har imidlertid også som funksjon at den bygger bro over

tidligere og nåværende preferanser og praksiser: Mor har ikke gjennomgått

en fullstendig «makeover» eller «veksling» (Berger 1963) fra

en ytterkantpreferanse til en annen (fra usedvanlig dedikert til helt

uinteressert i karriere) – det er snarere snakk om et midlertidig skifte

av fokus.

Det kan være vanskelig å tematisere inkonsistens mellom egne preferanser

og praksiser – både for seg selv og andre. Det er påpekt at vi

tar i bruk forklaringer der preferanser justeres etter praksis, og at

praksis kan påvirke preferanser like mye som omvendt (f.eks. Elster

1983). Vi har i en tidligere artikkel vist hvordan karriereorienterte

kvinners modifiserte preferanser kan forstås som en reorientering i

kjølvannet av mislykkete forsøk på å kombinere karrierejobben med

271


[ HALRYNJO OG LYNG ]

omsorgsansvar: Når mødre konfronteres med en opplevelse av egen

utilstrekkelighet overfor kravene til investering både på jobb og

hjemme, kan diskursen om modifiserte preferanser fungere både som

kilde til og legitimering av å trappe ned på egen karriere (Halrynjo &

Lyng 2009). I eksemplene på den typiske fortellingen ovenfor, ser vi

hvordan utsagn om mors modifiserte preferanser demper diskrepansen

mellom likestilte preferanser og kjønnstradisjonell praksis – som i

utgangspunktet fremstår som påfallende inkonsistent.

Innenfor en likestillingsdiskurs vil de tydelige ytringene om at den

enes karriere får forrang over den andres kunne tolkes i retning av

relasjonell asymmetri: Dette elementet i den typiske fortellingen innebærer

at mor risikerer å fremstå som den underordnede som tilsidesetter

egne preferanser og interesser knyttet til karriererealisering og

likedeling – mens far risikerer å fremstå som den overordnede som

prioriterer investering i egen karriere og muligheter over mors. Presiseringene

om modifiserte preferanser og utsatt karriererealisering for

mor kan imidlertid ha som funksjon at de avverger en slik selvoppfatning

og -presentasjon. Tidligere studier av kjønnstradisjonell arbeidsdeling

blant par med ulike typer utdanningsbakgrunn og varierende

relative jobb- og karrieremuligheter, påpeker at det kan være problematisk

å erfare og fremstille mors og fars posisjoner som en ulikestilt

asymmetrisk tilpasningsrelasjon, særlig i en kultur preget av idealer

og diskurser om likestilling, autonome valg og selvrealisering i tråd

med individuelle preferanser (f.eks. Haavind 1982, 1987; Magnusson

2006). Det er ingen grunn til å tro at det er mindre problematisk for

de eliteutdannede mødrene og fedrene i vårt materiale å fremstille

mors posisjon som underordnet: Ikke bare befinner de seg i et privilegert

sjikt i samfunnet generelt, mødrene er også blant de kvinner som

i størst grad har benyttet seg av og lykkes innenfor et utvidet mulighetsrom

på utdannings- og jobbarenaen, gjennom investering og selvrealisering

i tradisjonelt mannsdominerte utdanninger, profesjoner og

bransjer – inntil de fikk barn. En kan naturligvis ikke forutsette at

kjønnstypisk tilpasning er «mindre selvvalgt» enn kjønnsutypisk

(Holst 2004; Jensen 2006). En kan imidlertid heller ikke ta for gitt at

det vil være legitimt for eliteutdannede kvinner og menn å erfare og

artikulere sin egen kjønnstradisjonelle tilpasning som en underordning

av hennes karriere- og likestillingspreferanser og -realisering.

272


[ FARS FORKJØRSRETT – MORS VIKEPLIKT? ]

Den tvetydige fortellingen kan dempe både opplevelsen og formidlingen

av kjønnet relativ asymmetri. Dermed kan den også bidra til

reproduksjon av tilpasninger som innebærer fars forkjørsrett og mors

vikeplikt – selv om de bryter med likestillingsorienterte idealer og preferanser.

Haavind (2008) argumenterer for at til tross for kvinners

utvidete mulighetsrom og endringer i relasjonen mellom kjønnene, må

forskere anvende et analytisk blikk som også kan fange opp reformuleringer

av kjønnet asymmetri. Fortellingene om hvordan mor – men

ikke far – modifiserer sine karrierepreferanser etter å ha fått barn og

hvordan utsatt karriererealisering er mulig, ønskelig og nødvendig for

mor – men ikke for far – kan være eksempler på slike reformuleringer

av kjønnet asymmetri blant høyt utdannede, reflekterte par i en velferdsstat

med høyt generelt likestillingsnivå. Vårt hovedanliggende er

imidlertid ikke å argumentere for kjønn som generell fortolkningsramme.

Det kvantitative materialet tyder på at når det gjelder karriererealisering

blant norske eliteutdannede, er det gjennom foreldreskap

og fordeling av omsorgs- og jobbansvar at kjønn aktiveres som hierarkiserende

mekanisme. Snarere enn en vektlegging av kjønnet asymmetri,

ønsker vi med vår analyse og drøfting å understreke betydningen

av et analytisk blikk som kan fange opp asymmetri i betingelser, konsekvenser

og relasjoner – også når asymmetrien fremstår som problematisk

å artikulere.

LIKE MULIGHETER – ELLER ULIKESTILTE

BETINGELSER OG KONSEKVENSER?

I denne artikkelen har vi utforsket om investering i eliteutdanning

innebærer likestilte arbeid-familietilpasninger, eller om omsorgsansvar

og familieforpliktelser medfører ulike karrierekonsekvenser for

mødre og fedre. Vårt utvalg av eliteutdannede kvinner og menn er

gjennomgående mer likestillingsorienterte og deler mer likt enn gjennomsnittet

av befolkningen. I tråd med tidligere forskning finner vi

altså at høy utdanning bidrar både til mer likestilte preferanser og

mer likestilt praksis. Likevel er mønsteret av karriererealisering og

arbeidsdeling hjemme klart kjønnsskjevt også i dette selekterte utvalget.

Den kvantitative analysen viser ingen signifikante forskjeller i

karriererealisering mellom eliteutdannede kvinner og menn uten

barn. Derimot er fedres karriererealisering klart høyere enn mødres.

273


[ HALRYNJO OG LYNG ]

Vi finner imidlertid ingen støtte for teorien om mødres svakere preferanser

for karriere og sterkere preferanse for en kjønnstradisjonell

arbeid-familietilpasning. Tvert om viser analysen en tydelig diskrepans

mellom likestilte preferanser og kjønnstradisjonell praksis. De

faktiske tilpasningene til karriere og familie er mer i tråd med menns

preferanser enn kvinners. Betingelsene for å realisere preferansene er

imidlertid kjønnsskjeve: Barn og skjev fordeling av omsorgsansvar ser

ut til å representere en hindring for eliteutdannede kvinners karriererealisering.

Den kvalitative analysen viser hvordan både de kvinnelige og

mannlige informantene som praktiserer kjønnstradisjonell arbeidfamilietilpasning

artikulerer og begrunner sine valg og praksiser i en

typisk, men tvetydig fortelling: Den kjønnstradisjonelle tilpasningen

er et resultat av at hans karrierepreferanser har fått forrang foran

hennes. Likevel er tilpasningen i tråd med hennes ønsker, fordi hun

syns det er viktig, verdifullt og meningsfylt å ha mer tid til samvær

med og oppfølging av barna i småbarnsfasen. Konsekvensene av den

kjønnsskjeve tilpasningen artikuleres: Det koster å være den som tilpasser

seg. Samtidig avvises de langsiktige karriereomkostningene

gjennom fortellingen om at utsatt karriererealisering er mulig – for

mor. En 1. ordensanalyse av den typiske fortellingen gir altså ikke

grunnlag for en entydig fortolkning av hvordan den kjønnstradisjonelle

tilpasningen forstås, forklares og erfares av våre informanter.

Gjennom å analysere den typiske fortellingen som selvpresentasjoner,

viser vi hvordan asymmetrien i mors og fars relative posisjoner kan

forstås som problematisk å artikulere, kanskje særlig for denne gruppen

av par der også kvinnene har nyttiggjort seg av økte muligheter

når det gjelder utdanning og karriere – før de fikk barn.

Kvinnene i vårt materiale er høyt utdannede og reflekterte. De verken

fremstår eller gir uttrykk for at de opplever seg som kuet, undertrykt

eller diskriminert. Gjennom å studere faktiske arbeidfamiliepraksiser

i lys av preferanser, fornøydhet og fortellinger, har vi

imidlertid vist hvordan kjønnstradisjonelle tilpasninger både er resultat

av ulikestilte betingelser og får ulikestilte konsekvenser. Mange av

de kvinnene som i størst grad har tatt i bruk kvinners utvidete mulighetsrom

når det gjelder investering i eliteutdanning, møter betingelser

på den private arena som begrenser fortsatt utnyttelse av mulighets-

274


[ FARS FORKJØRSRETT – MORS VIKEPLIKT? ]

rommet etter at de har fått barn. Når mors karriere ensidig tilpasses

fars, på tross av like karrierepreferanser og likestillingsorienterte

holdninger, blir det problematisk å fortolke det kjønnsskjeve mønsteret

som selvvalgt samordning. Ved å velge begrepet samordning,

underspilles de kjønnete posisjonene med sine ulikestilte muligheter,

begrensninger og konsekvenser.

Det «gamle» over- og underordningsperspektivet har blitt kritisert

for manglende evne til å fange endring. I denne artikkelen har vi tatt

utgangspunkt nettopp i de store endringene i kvinners mulighetsrom de

siste tiår. Vårt materiale indikerer imidlertid nødvendigheten av å

anvende et analytisk blikk som fanger opp både endring og reproduksjon

– også blant grupper av kvinner og menn som burde ha det største

endringspotensialet. Spørsmål om kjønn og arbeid-familietilpasninger

omgis og gjennomsyres av motstridende og konkurrerende diskurser

innenfor akademia, politikk og hverdagsliv. En utfordring for videre

forskning er å videreutvikle og kombinere metoder som er egnet til å

fange opp og fortolke preferanser og praksiser når både konteksten

rundt valgene og rammen for å fortelle om dem er motsetningsfylte.

Dette fordrer at en retter søkelyset både mot arbeid-familietilpasningenes

konsekvenser og mot betingelsene for å realisere, erfare og italesette

dem. Vitenskapelige diskurser som ikke problematiserer ulikestilte

betingelser og konsekvenser, kan – i likhet med kulturelt tilgjengelige

hverdagsdiskurser – bidra til å usynliggjøre og opprettholde både de

kjønnede mønstre når det gjelder karriererealisering og fordeling av

omsorgsansvar – og omkostningene ved de asymmetriske posisjonene.

Noter

1. Blant mødre og fedre er andelen med høyt utdannet partner henholdsvis 63 og

47 %.

2. Organisasjonsgraden antas å være høyest i offentlig sektor. Organiseringsgrad

blant yrkesaktive i profesjonene er vanskelig å estimere helt nøyaktig ettersom

organisasjonene ikke kartlegger dette systematisk og SSBs statistikk over sysselsatte

ikke følger utdanningsgruppene, men yrkesinndeling på tvers av utdanning.

Siste tilgjengelige statistikk fra SSB som kombinerer utdanningsgruppe og sysselsatte

er fra 2004. Ut fra disse tallene hadde Norges Juristforbund en organiseringsgrad

på 91 %. Sivilingeniørene hadde, ifølge Teknas siste beregninger (2005),

en organiseringsgrad på 74 %, og deres vurdering er at organisasjonsgraden har

økt siden 2005. Siviløkonomene har ingen tall på dette. Organiseringsgraden er

275


[ HALRYNJO OG LYNG ]

også særlig problematisk å regne ut for denne profesjonen ettersom siviløkonomer

kategoriseres sammen med sosialøkonomer eller andre økonomiske og administrative

fag i SSBs statistikk.

3. Det kan ikke utelukkes at ikke-medlemmer ville svart systemisk forskjellig fra

medlemmer, f.eks. i retning av mindre «politisk korrekte» svar. Imidlertid er disse

organisasjonene i større grad profesjonsfaglige foreninger og i mindre grad samfunns-

og forhandlingspolitiske aktører enn tradisjonelle fagforeninger. Dermed

kan man ikke nødvendigvis anta at ikke-medlemmer skulle skille seg systematisk

fra medlemmer når det gjelder spesifikke normative forventninger.

4. Se vedlegg.

5. Vi tar forbehold om at vi opererer med et grovt mål på karriererealisering: en

toppleder i et stort firma er ikke nødvendigvis på samme nivå som en seniorrådgiver

i kommunen. Det vi måler er sannsynlighet for å komme videre fra laveste

nivå.

6. For å kunne sammenligne holdningene i dette eliteutvalget med gjennomsnittsbefolkningen,

er både spørsmål og svaralternativer hentet fra en norsk representativ

undersøkelse (se Wiecek 2003).

7. Spørsmålet «Hvem tar vanligvis ansvar for barnet/barna (eventuelt tok vanligvis

ansvar for mens barnet/barna var i relevant alder)?» hadde opprinnelig fem svaralternativer:

«jeg mest», «mest partner», «vi deler likt», «betalt hjelp» og «andre»

i tillegg til «ikke aktuelt». Svaralternativene «betalt hjelp» og «andre» omfatter

imidlertid svært få (0–0,6 % og 0–1,9 %) og er derfor utelatt i denne analysen.

8. Informantene i underutvalget er hovedsakelig jurister, siviløkonomer og sivilingeniører.

Vi har også inkludert tre informanter med høyere samfunnsvitenskapelig

utdanning med erfaring fra jobb som «management consultant» i store, prestisjefylte

konsulentselskap.

9. Det kvalitative materialet er samlet inn før den kvantitative spørreundersøkelsen

ble gjennomført, og informantene er derfor ikke trukket blant spørreskjemaets

respondenter.

10. De resterende foretrekker en kjønnstradisjonell tilpasning, under 1 % har en

kjønnsutypisk preferanse.

11. 52 % av mennene og 58 % av kvinnene i samme aldersgruppe (30–50 år) i den

representative utvalgsundersøkelsen fra 2003 svarer at det beste for en familie

med barn under skolealder er at begge foreldre arbeider like mye og deler på

ansvaret for hjem og barn.

12. Gjelder svar fra mødre som oppgir å dele likt på indikatorene «stell av barn» 55

vs. 49 %, «bringing/henting av barn» 62 vs. 44 %, «lek og pass av barn» 68 vs.

62 % (Pettersen 2003).

13. Supplerende analyser viser at 62 % av fedrene på toppledernivå har en partner

som gjør mest hjemme, mens denne andelen er redusert til 41 % blant fedre på

laveste stillingsnivå. Svært få mødre har en partner som gjør mest, og fordeling av

arbeid med hus og hjem varierer ikke signifikant med stillingsnivå.

14. Kjønnskoeffisienten reduseres noe mer ved kontroll for karrierepreferanser (fra

–0,75 til –0,64), men reduseres til gjengjeld kraftig og blir ikke-signifikant ved

kontroll for fordeling av omsorgsansvar og partners jobbstatus.

15. Korrelasjonene er signifikante på 0,01-nivå.

276


[ FARS FORKJØRSRETT – MORS VIKEPLIKT? ]

16. I forbindelse med prosjektet «Kjønn, mestring og deltakelse i arbeidsliv og hjemmeliv»

har vi også intervjuet kvinner og menn med andre arbeid-familiepraksiser.

I denne artikkelen konsentrerer vi oss imidlertid om de 20 informantene som spesifikt

praktiserer kjønnstradisjonell arbeid-familietilpasning og karriererealisering,

i og med at formålet her er å belyse diskrepansen mellom likestillingsorienterte

preferanser og kjønnsskjev praksis som fremkommer i det kvantitative materialet,

samt å utforske hvordan den kjønnstradisjonelle praksisen erfares og begrunnes.

17. Aarseths empiri består også av høyt utdannede par, men hun konsentrerer seg om

par som praktiserer en kjønnslikestilt arbeid-familietilpasning. Vår drøfting handler

derfor ikke om hennes fortolkning av sitt materiale, men om grunnlaget for å

avvise over- og underordningsperspektivet i fortolkning av kjønn og arbeid-familietilpasninger

blant dagens norske par generelt – og i vårt materiale spesielt.

Referanser

Album, Dag (1996), Nære fremmede. Oslo: TANO.

Andreassen, Jorun & Kari Folkenborg (2002), «Vi vil! Slipp oss til!». Oslo: Forskningsstiftelsen

FAFO.

Barth, Erling & Harald Dale-Olsen (2004), «Lønnsforskjeller mellom kvinner og

menn i et 30-års perspektiv». Søkelys på arbeidsmarkedet, 21:65–74.

Berger, Peter L. (1963), Invitation to sociology. A humanistic perspective. Garden

City, N.Y: Doubleday.

Bianchi, Suzanne M., Melissa A. Milkie, Liana C. Sayer & John P. Robinson (2000),

«Is anyone doing the housework? Trends in gender division of household labor».

Social Forces, 79:191–222.

Birkelund, Gunn Elisabeth (1987), «Sosial klasse og arbeidsdelingen i hjemmet».

Tidsskrift for samfunnsforskning, 28:143–164.

Birkelund, Gunn Elisabeth (2002), «Kjønn og makt i arbeidslivet – klasseanalytiske

perspektiv». I: Anne Lise Ellingsæter & Jorun Solheim, red., Den usynlige hånd?

Kjønnsmakt og moderne arbeidsliv. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Bjerrum Nielsen, Harriet & Monica Rudberg (1994), «The Cacaphony of Gender

Identity – An Interlude». I: Harriet Bjerrum Nielsen & Monica Rudberg, red.,

Psychological Gender and Modernity». Oslo: Scandinavian University Press.

Björnberg, Ulla & Anna-Karin Kollind (2003), Att leva själv tillsammans. Malmö:

Liber.

Boateng, Sadiq Kwesi (2005), Flere tar utdanning – og stadig lengre. SSB. Lest 27.09.05,

http://www.ssb.no/vis/samfunnsspeilet/utg/200504/06/art-2005-09-27-01.html

Boudon, Raymond (1981), The logic of social action: an introduction to sociological

analysis. London: Routledge & Kegan Paul.

Brandth, Berit & Elin Kvande (2003), Fleksible fedre: maskulinitet, arbeid, velferdsstat.

Oslo: Universitetsforlaget.

Brandth, Berit & Elin Kvande (2005), «Fedres valgfrihet og arbeidslivets tidskulturer».

Tidsskrift for samfunnsforskning, 46:35–54.

Crompton, Rosemary & Gunn Elisabeth Birkelund (2000), «Employment and caring

in British and Norwegian banking: an exploration through individual careers».

Work, Employment & Society, 14:331–352.

Crompton, Rosemary, Michaela Brockmann & Clare Lyonette (2005), «Attitudes,

women’s employment and the domestic division of labour: a cross-national analysis

in two waves». Work, Employment & Society, 19:213–233.

277


[ HALRYNJO OG LYNG ]

Douglas, Mary (1992), Risk and Blame. Essays in Cultural Theory. London: Routledge.

Ellingsæter, Anne Lise (2002), «Postindustrielle tidskontrakter: fra tidsdisiplin til tidssuverenitet?»

I: Anne Lise Ellingsæter & Jorun Solheim, red., Den usynlige hånd.

Kjønnsmakt og moderne arbeidsliv. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Ellingsæter, Anne Lise, Turid Noack & Marit Rønsen (1997), «Sosial ulikhet blant

kvinner: Polarisering, utjevning eller status quo?». Tidsskrift for samfunnsforskning,

38:33–69.

Ellingsæter, Anne Lise & Arnlaug Leira, red. (2006), Politicising parenthood in Scandinavia:

Gender relations in welfare states. Bristol: Policy Press.

Elster, Jon (1983), Sour grapes. Studies in the subversion of rationality. Cambridge:

Cambridge University Press.

Fuwa, Makiko (2004), «Macro-level gender inequality and the division of household

labor in 22 countries». American Sociological Review, 69:751–767.

Geertz, Clifford (1983), Local Knowledge. New York: Basic Books.

Geist, Claudia (2005), «The welfare state and the home: Regime differences in the

domestic division of labour». European Sociological Review, 21:23–41.

Gjerberg, Elisabeth (2002), Kvinner i norsk medisin – mot full integrering? En studie

av kjønnsdifferensiering i legers spesialitetsvalg. Avhandling (dr. polit.). Institutt

for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo. Arbeidsforskningsinstituttets

skriftserie, nr. 10. Oslo: Arbeidsforskningsinstituttet.

Goffman, Erving (1992 [1959]), Vårt rollespill til daglig. Oslo: Pax Forlag.

Gonäs, Lena & Jan Ch. Karlsson (2006), «Divisions of Gender and Work». I: Lena

Gonäs & Jan Ch. Karlsson, red., Gender Segregation. Divisions of Work in Post-

Industrial Welfare States. Ashgate: Aldershot.

Gulbrandsen, Trygve, Fredrik Engelstad, Trond Beldo Klausen, Hege Skjeie, Mari Teigen

& Øyvind Østerud (2002), Norske makteliter. Makt- og demokratiutredningen

1998–2003. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Hakim, Catherine (2006), «Women, careers, and work-life preferences». British Journal

of Guidance & Counselling, 34:279–294.

Halrynjo, Sigtona (2007), «Alltid beredt? Arbeids- og familiedilemmaer i møte med

arbeidslivets formelle og uformelle spilleregler i et stort konsern». I: Elin Kvande

& Bente Rasmussen, red., Arbeidslivets klemmer. Paradokser i det nye arbeidslivet.

Bergen: Fagbokforlaget.

Halrynjo, Sigtona & Selma Therese Lyng (2009), «Preferences, Constraints or Schemas

of Devotion? Exploring Norwegian mothers’ withdrawals from high-commitment

careers». British Journal of Sociology, 60:321–343.

Hardoy, Ines & Pål Schøne (2008), «Hvor mye betyr barn for lønnsforskjeller mellom

kvinner og menn? «. Tidsskrift for samfunnsforskning, 49:3–34.

Holst, Cathrine (2004), «Det kjønnsbalanserte samfunn». Nytt Norsk Tidsskrift,

21:212–216.

Holt, Helle, Lars Pico Geerdsen, Gunvor Christensen, Caroline Klitgaard & Marie

Louise Lind (2006), «Det kønsopdelte arbejdsmarked. En kvantitativ og kvalitativ

belysning». København: Socialforskningsinstituttet.

Haavind, Hanne (1982), «Makt og kjærlighet i ekteskapet». I: Runa Haukaa, Marit

Hoel & Hanne Haavind, red., Kvinneforskning: bidrag til samfunnsteori. Festskrift

til Harriet Holter. Oslo: Universitetsforlaget.

Haavind, Hanne (1987), Liten og stor: mødres omsorg og barns utviklingsmuligheter.

Oslo: Universitetsforlaget.

Haavind, Hanne (2008), «Det tosidige likestillingsprosjektet: Hva er det som skjer, og

hvordan blir forståelsen formet?». Tidsskrift for kjønnsforskning, 32:59–79.

278


[ FARS FORKJØRSRETT – MORS VIKEPLIKT? ]

Jacobs, Jerry A. & Kathleen Gerson (2004), The time divide: work, family, and gender

inequality. Cambridge, Mass.: Harvard University Press.

Jensen, Ragnhild Steen (2006), «Det store spranget: Endringer i kvinneliv i Nord-

Odal». Tidsskrift for samfunnsforskning, 47:95–107.

Jensen, Ragnhild Steen (2008), «Et slag i luften? Svar til Hanne Haavind». Tidsskrift

for kjønnsforskning, 32:89–92.

Kitterød, Ragni Hege (2002), «Utdanning og ulikhet». Sosiologisk tidsskrift,

10:179–208.

Kitterød, Ragni Hege (2004), «Hvem gjør mest hjemme? Hva sier mor og hva sier

far?». Samfunnsspeilet, 18:39–48.

Knudsen, Knud & Kari Wærness (2001), «National context, individual characteristics

and attitudes on mothers’ employment: A comparative analysis of Great Britain,

Sweden and Norway». Acta Sociologica, 44:67–79.

Leira, Arnlaug & Steinar Bergh (1974), «Hå har et kvinnfolk å sia, da!»: samtaler

med kvinner i ei østlandsbygd. Oslo: Pax.

Lyng, Selma Therese (2010), «’Mothered’ and Othered: (In)Visibility of Care Responsibility

and Gender in Processes of Excluding Women from Norwegian Law

Firms». I: Patricia Lewis & Ruth Simpson, red., Revealing and Concealing Gender:

Issues of (In)Visibility in Organization Research. Basingstoke: Palgrave.

Magnusson, Eva (2006), Hon, han och hemmet. Genuspsykologiska perspektiv på

vardagslivet i nordiska barnfamiljer. Stockholm: Natur och Kultur.

Moen, Phyllis (2003), It’s about time: couples and careers. Ithaca, N.Y.: ILR Press.

NOU (2007), «Om grunnlaget for inntektsoppgjørene 2007». Norges Offentlige

Utredninger. 2007:3.

Perrons, Diane (2003), «The New Economy and the Work–Life Balance: Conceptual

Explorations and a Case Study of New Media». Gender, Work & Organization,

10:65–93.

Petersen, Trond (2002), «Likestilling i arbeidsmarkedet». Tidsskrift for samfunnsforskning,

43:443–478.

Pettersen, Silje Vatne (2003), «Barnefamiliers tilsynsordninger, yrkesdeltakelse og

bruk av kontantstøtte våren 2002». Oslo: SSB.

Pettersen, Silje Vatne, Randi Kjeldstad & Erik H. Nymoen (2007), «Mødre, fedre og

det nye arbeidslivet: Yrkesforskjeller i arbeidstid». I: Elin Kvande & Bente Rasmussen,

red., Arbeidslivets klemmer. Paradokser i det nye arbeidslivet. Bergen:

Fagbokforlaget.

Pettersen, Silje Vatne, Randi Kjeldstad & Erik H. Nymoen (2008), Mødre, fedre og

det nye arbeidslivet: yrkesforskjeller i arbeidstid. Oslo: Statistisk sentralbyrå.

Rasmussen, Bente (2002), «Når jobben tar livet …». I: Ulla Forseth & Bente Rasmussen,

red., Arbeid for livet. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Skjeie, Hege & Mari Teigen (2003), Menn imellom: mannsdominans og likestillingspolitikk.

Oslo: Gyldendal Akademisk.

Storvik, Aagot Elise (2006), «Glasstaket – metafor med utilsiktede virkninger?». Sosiologisk

tidsskrift, 14:219–253.

Storvik, Aagot Elise & Pål Schøne (2008), «In search of the glass ceiling: gender and

recruitment to management in Norway’s state bureaucracy». British Journal of

Sociology, 59:729–755.

Teigen, Mari (2006), «Det kjønnsdelte arbeidslivet. En kunnskapsoversikt». Oslo:

Institutt for samfunnsforskning.

Thagaard, Tove (1996), Arbeid, makt og kjærlighet. Bergen: Fagbokforlaget.

Wiecek, Carsten (2003), Undersøkelse om fremtidsplaner, familie og samliv. Dokumentasjonsrapport.

Oslo: SSB.

279


[ HALRYNJO OG LYNG ]

Wærness, Kari (2000), Hvem er hjemme? Essays om hverdagslivets sosiologi. Bergen:

Fagbokforlaget.

Wærness, Kari & Knud Knudsen (2006), «Likestilling og husarbeid: Norden i et komparativt

perspektiv». Tidsskrift for samfunnsforskning, 47:163–190.

Aarseth, Helene (2008a), Hjemskapingens moderne magi. Avhandling (dr.polit.).

Oslo: Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo.

Aarseth, Helene (2008b), «Fortellinger om kjønn, makt og kjærlighet. Svar til Hanne

Haavind». Tidsskrift for kjønnsforskning, 32:80–88.

Vedlegg 1

TABELL 1. Utvalg og svarprosent

Profesjon/

medlemsorganisasjon:

Antall medlemmer

i aldersgruppen

30–50 år

Sendt

til

Svar fra

(Svarprosent)

Kvinne-andel

i utvalg

Kvinneandel

i populasjon

Jurister /

Norges Juristforbund

8957 3064 1298

(42,3 %)

743

(57,2 %)

4353

(48,6 %)

Sivilingeniører/Tekna

15617 (kun Siv.ing) 3001 1596

(53,2 %)

898

(56,3 %)

3575

(22,9 %)

Siviløkonomer/

Siviløkonomene

7852 2771 1030

(37,2 %)

425

(41,3 %)

2883

(36,1 %)

Totalt

34426 8836 3924

(44,4 %)

2066

(52,7 %)

10811

(31,4 %)

280


Forebygging, hverdagsliv

og samfunnsendring

Hvordan forebyggende medisin blir en del av folks hverdagsliv

JORID ANDERSSEN

jorid.anderssen@uit.no

PREVENTIVE MEDICINE,

EVERYDAY LIFE AND SOCIAL

CHANGE. A STORY ABOUT

PREVENTIVE MEDICINE AND

PEOPLE’S EVERYDAY LIVES

This is a study of how people in a small

North Norwegian coastal community

have related to preventive medicine

over a period of almost 25 years. The

data were collected in 1981, 1993/94

and 2004/2005. The community has

changed from being fairly isolated at

the start of the 1980s to becoming a

modern community in 2004/05. Population

studies and different preventive

health tests were almost non-existent in

1981. People’s health concerns were

mainly related to body function. They

Keywords:

welcomed the population studies in the

late 1980s as confirmation of membership

in a modern society. In 1993/94

people were grateful to be offered such

health services and showed concern

about risk reduction and prevention of

disease, whereas by 2004/2005 they

seemed to be tired of surveillance and

prevention and even made jokes about

their former preoccupation with medical

risk. The present study shows that

changes in lifestyle and medical tests

which earlier were related to risk are

now being implemented in people’s

everyday lives. The changes in attitude

to preventive medicine are discussed in

relation to medicalization, disciplining

and modernization.

• medicalization

• preventive medicine

• surveillance

281

© UNIVERSITETSFORLAGET

TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSFORSKNING

VOL 51, NR 2, 281–310


[ ANDERSSEN ]

Idenne artikkelen vil jeg se på hvordan mennesker i et lokalsamfunn

forholder seg til forebygging av sykdom over tid. Over de

nesten 25 årene dette lokalsamfunnet er blitt studert, har forebyggende

undersøkelser i vårt land økt både i omfang, tilgjengelighet

og forbruk. Enkeltmennesker har fått mer informasjon om hvordan

de selv kan bidra til forebygging av egen sykdom. Dette kan sees på

som en del av den stadig økende fokusering på helse og sykdom i

samfunnet. Antall diagnoser i ICD-10 har nesten blitt doblet fra nest

siste til siste utgave (Lian 2006), 1 samtidig som flere og flere tilstander

som tidligere ble behandlet i andre sektorer nå blir presentert for og

behandlet av helsevesenet (Conrad 1992, 2005). Denne utvidelsen har

fått betegnelsen medikalisering, som kan defineres som: «a process by

which nonmedical problems become defined and treated as medical

problems, usually in terms of illness and disorders» (Conrad

1992:209). Et trekk ved medikalisering er at vi opphøyer helse til «…

a super value, a metaphor for all that is good in life» (Crawford

1980:365). Det blir satt krav til enkeltindividet om å gjøre det som er

riktig for helsa (Crawford 2004), godt hjulpet av en stadig ekspanderende

overvåkningsmedisin (Armstrong 1995). Selv om det er mer

enn enkeltindividets atferd som spiller inn for fremtidig sykdom, er

fokusering på enkeltindividets atferd med på å ansvarliggjøre den

enkelte for fremtidig helsetilstand. Enkeltindividet må skaffe seg

kunnskap om hva som er best, og så foreta de riktige valgene for å

unngå sykdom. Det betyr at det forutsettes at kunnskap oversettes til

praksis (Marantz 1990).

FOREBYGGING SOM DISIPLINERING

Å gjøre de riktige valgene i forhold til helse krever altså en justering

av egen hverdagspraksis, der den forebyggende medisinen blir innvevd

i folks hverdagsliv. Elias (1994) viser hvordan helsevaner ikke

bare er kommet i stand av helsehensyn. Endringer i hygieneregler som

for eksempel overgangen fra å spise med fingrene til å spise med kniv

og gaffel, må sees i forhold til dannelse, ikke medisinsk kunnskap.

Dannelse betydde kontroll av impulser i hverdagslivet. Strikte høflighetsregler

ble i middelalderens Europa en måte å regulere individuell

Jeg vil takke Willy Guneriussen samt to anonyme refereer for nyttige innspill til denne artikkelen.

282


[ FOREBYGGING, HVERDAGSLIV OG SAMFUNNSENDRING ]

atferd på. Dannelsens hygieneregler kom lenge før medisinen fikk

kunnskap om hvordan sykdom smitter mellom mennesker. Det var

først på 1800-tallet ved oppdagelsen av mikrobene at medisinen ble

opptatt av enkeltindividets atferd. Pinell (1996) sier at dannelse er en

av årsakene til at vi aksepterer de strenge krav som den moderne forebyggende

medisinen setter til enkeltmennesket. Forebygging kan ikke

bare forklares ved å se på utviklingen innenfor medisinen, men er

også en del av det moderne samfunnets krav til impulskontroll.

Pinell (1996) illustrerer dette ved å studere kreftforebyggende

arbeid slik det har utviklet seg siden mellomkrigstiden. Siden kreft

ikke er en infeksjonssykdom, ble det forebyggende arbeidet rettet mot

tidlig diagnostisering. Selv om leger tidlig ble trenet i å gjenkjenne

symptomer på kreft, var det ikke tilstrekkelig for å bekjempe denne

sykdommen. Også potensielle pasienter måtte konsultere legen tidsnok.

Dette medførte at individet måtte spille en aktiv rolle i overvåkning

av egen kropp. Smerte er et symptom som får folk til å ta

kontakt med helsevesenet (Cockerham 2007). Siden smerte ikke er av

de tidlige symptomer på kreft, krevde kreftforebyggingen en ny type

folkeopplysning, rettet mot andre symptomer. Folk måtte lære seg å

tolke kroppslige uttrykk på en ny måte (Pinell 1996). Siden det manglet

gode massetester, måtte befolkningen disiplineres til å delta. Tidlig

diagnostisering av kreft er først og fremst avhengig av at folk

oppfatter seg som relativt autonome individer, med ansvar for eget liv

og helse. Det forutsetter også at befolkningen samarbeider med helsevesenet,

og at folk flest utviser ansvarlig atferd. De må holde øye med

egne kroppssignaler og ha kunnskap om hvordan de skal lese kroppssignalene

med et klinisk blikk (Pinell 1996). Dette setter også krav til

emosjonell selvkontroll hos enkeltmennesket, som må kunne betrakte

kroppen sin både innenfra og utenfra, samtidig, og uavhengig av

hverandre. Dette siste stadiet i å utøve egenkontroll gir Pinell (1996)

betegnelsen homo medicus. Dette er det ideelle mennesket sett fra et

medisinsk synspunkt. Et slikt menneske kan sees på som delt opp i to

personligheter, hvor den ene objektiverer den andre. Det krever en

streng disiplinering av enkeltmennesket om å utøve selvkontroll og

gjøre det rette til enhver tid. Pinell (1996) mener at denne type selvkontroll

kan forstås som en del av det moderne dannelsesprosjektet.

Som et nytt ledd i sivilisasjonsprosessen er lekfolk gjennom kreftfore-

283


[ ANDERSSEN ]

bygging integrert i det medisinske arbeidet med å behandle kroniske

sykdommer. Pasienten får en dobbelt posisjon, som aktiv samarbeider

og samtidig objekt for medisinsk praksis. Dette er ifølge Pinell (1996)

en motsetning som dagens mennesker må leve med.

OVERVÅKNINGSMEDISINEN OG RISIKO FOR SYKDOM

Pinell (1996) illustrerer medisinens rolle i forhold til å oppdage

kroppslige avvik på et tidlig stadium. Armstrong (1995) viser at den

moderne overvåkningsmedisinen går et skritt videre og griper inn i

folks liv før de blir syke og før de opplever symptomer. Risiko i en slik

forståelse er et mulig, men ikke nødvendig forstadium til sykdom.

Risiko kan forekomme i flere former, som for eksempel en arvelig disposisjon

for å få brystkreft (Davies & White 1996), en unormal Pap

smear test (Forss, Tishelman, Widmark & Sachs 2004), eller et kolesterolnivå

som er høyere enn det som er vanlig for alderen (Anderssen

1998). Omtrent alle er i risiko for å få en eller annen sykdom. De er

dermed potensielle pasienter. På denne måten kommer normalbefolkningen

under konstant medisinsk overvåkning (Armstrong 1995).

For å endre folks risikonivå, blir det ofte lagt vekt på å endre levemåte

hos den som er i risiko. Tanken bak er at risiko har sammenheng

med hva folk gjør eller ikke gjør. Individet kan selv påvirke

sjansen for at risiko ender i sykdom (Metcalfe 1993). Slike endringer

krever ytterligere samarbeid mellom helsevesen og befolkning.

Enkeltindividets overvåkning av egen kropp medfører både å være

observant på symptomer en har og symptomer en kan få. Derfor

medisinen gjøre de kontrollene som kreves. De som ikke har symptomer,

skal opptre slik at de reduserer sin egen risiko for sykdom. Forebygging

er altså basert på at når en person får tilstrekkelig

opplysning, velger han/hun det rette. I hvor stor grad denne delen av

medisinen lykkes er avhengig av at enkeltindividene følger helsevesenets

råd. Oppslutning til medisinen sikres gjennom å appellere til

individets rasjonelle tenkning (Lupton 1995). Slik jeg ser det, kan

Pinells (1996) begrep om homo medicus også ses i forhold til den

moderne overvåkningsmedisinen. Det er en person som ikke bare

betrakter seg innenfra og utenfra, men som også er observant på

mulige fremtidige symptomer. Han/hun må altså kunne objektivere

egen kropp og benytte tilgjengelig kunnskap for å danne seg et bilde

284


[ FOREBYGGING, HVERDAGSLIV OG SAMFUNNSENDRING ]

av egen risiko for sykdom. Dernest velges den atferden som til enhver

tid er optimal for å unngå sykdom.

Sett i forhold til forebyggende medisin som dannelsesprosjekt, krever

en slik dannelse en ytterligere disiplinering. Den moderne homo

medicus har ansvar for egen mulig framtidig sykdom, siden risiko for

sykdom blir sett i forhold til de valg enkeltindividet gjør. Å være

homo medicus innebærer både å overvåke kroppens ulike signaler,

kontrollere sine risikonivåer samt å ha en helsefremmende atferd.

Forskning viser at ansvarliggjøringen for egen framtidig helse ikke

er helt uproblematisk for de menneskene det gjelder: Selv om en har

kunnskap om forholdet mellom risiko og egen atferd, er det ikke slik

at kunnskap nødvendigvis oversettes til praksis (Backett 1992). Jo

mer folk frykter en situasjon, jo vanskeligere er det å være rasjonell

og disiplinert (Elias 1987). I dagliglivet er hensynet til helse én av flere

prioriteringer. Forebygging av hjerte-karsykdom setter for eksempel

krav om individuell atferdsendring på deler av dagliglivets aktiviteter

som tidligere ikke er blitt sett som medisinske, som matvaner, røykeog

mosjonsvaner (Anderssen 1998). Når det gjelder matvaner, må

hensynet til helse konkurrere med andre aspekter som smak, tradisjon

og pris (Lupton 2000; Backett 1992).

Mange som gjør så godt de kan for å unngå sykdom, blir syke.

Blant de som får opplysning om at de har forhøyet risiko for sykdom

og følger medisinens anbefalinger, er det mange som ikke får redusert

sin risiko (Sachs 1996). Det kan da være vanskelig å finne ut hva personen

selv har gjort galt. Enkeltindividet kan bli påført en sterk skyldfølelse

for egen helsetilstand (Katz 1997; Howson 1999). Denne

skyldfølelsen kan også bli overført til ektefellen (Anderssen 2006).

Når menns risiko for sykdom angår kvinners ansvarsområder, som for

eksempel mat (Allan & Sachs 2007) og helse (Norcross, Ramirez &

Palinkas 1996), blir kvinner involvert i dette arbeidet (Anderssen

2006). I tillegg er det slik at medisinens indikasjoner på risiko endrer

seg over tid etter som kunnskap endrer seg. Et eksempel er betydningen

av kroppsstørrelse for risiko for sykdom (jfr. Vandereycken 2001).

Til tross for slike innvendinger, øker helsevesenets innsats på å fange

opp risikofaktorer på individnivå. Det blir flere og flere muligheter til

å teste egen risiko for sykdom. Dette skjer samtidig som enkeltmenneskene

blir pålagt større ansvar for å justere egen hverdagspraksis.

285


[ ANDERSSEN ]

MIN STUDIE

Selv om den forebyggende medisinen går inn på flere og flere deler av

livet, har vi liten kunnskap om hvordan folk over tid forholder seg

til forebygging i sitt dagligliv. Hvordan møter folk det stadig økende

kravet om å være homo medicus? Helse og sykdom er noe som hver

enkelt opplever i sitt hverdagsliv; det er en del av menneskers levde

erfaringer. Helse og sykdom må derfor studeres i forhold til historisk

og sosialt situerte menn og kvinner (Saltonstall 1993:7). I denne

artikkelen vil jeg vise hvordan forebygging av sykdom blir forvaltet i

hverdagslivet til vanlige kvinner og menn i en tidsperiode på nærmere

25 år. Min studie består av feltarbeid i ei lita nordnorsk kystbygd

i tre perioder: 1981, 1993/94 og 2004/05. 2 Bygda har jeg valgt

å kalle Nordfjord. Gjennom å studere befolkningen i bygda over

mange år har jeg fått et innblikk i hvordan folk forholder seg til den

forebyggende medisinen og de atferdskrav denne setter til enkeltmennesket.

Jeg har sett på om det er endringer i hvilke typer helseproblemer

folk er opptatt av i denne tidsperioden. Er forebygging av

sykdom noe som opptar folk i dagliglivet? Hvordan oppfatter folk

helsevesenets tilbud om forebyggende undersøkelser, og er det endringer

over tid i hvordan folk ser på eget ansvar for forebygging av

sykdom?

METODE. Mine feltarbeid består først og fremst av flere samtaler med

alle voksne innbyggere i bygda. Som i andre små nordnorske kystbygder

står husene tett, og en tur utenfor husdøra eller en liten spasertur

på bygdeveien kan være nok til å komme i prat med andre mennesker.

Når jeg møtte folk, spurte omtrent alle meg hvordan det gikk med

arbeidet mitt og om jeg fikk vite det jeg trengte. Slike anledninger ble

brukt til å snakke om prosjektet. Like ofte tok folk kontakt og fortalte

meg om noe de hadde tenkt på siden sist vi snakket sammen. En

biltur til butikken i nabobygda kunne gi mye interessant informasjon.

Likeså var møtet ved postkassestativet mens folk ventet på postbudet,

noe som kunne ende i en kaffekopp og småprat, og i båthavna eller

på høymarka var mennene ofte klar for en prat. Det ble også gjort

observasjoner, for eksempel kunne tilfeldige besøk gi innsikt i folks

matvaner. Uformelle samtaler og viktige observasjoner ble skrevet ned

umiddelbart etterpå.

286


[ FOREBYGGING, HVERDAGSLIV OG SAMFUNNSENDRING ]

I tillegg består hvert feltarbeid av avtalte intervjuer hjemme hos de

enkelte bygdefolkene. De som bodde sammen, ble intervjuet sammen.

De avtalte intervjuene var åpne, men tok utgangspunkt i en intervjuguide

som var rettet mot å finne ut folks forhold til helse, sykdom og

helsevesen. 3 Intervjuguiden var tematisk sett den samme under alle

intervjuene og under alle tre feltarbeidene. Disse samtalene ble i sin

helhet tatt opp på lydbånd under de to siste feltarbeidene. Det ble tatt

notater under intervjuene, og intervjuene ble utskrevet etterpå av

meg. Selv om intervjuguiden tematisk sett dekket det samme, forløp

intervjuene forskjellig, både mellom personer, men også mellom de

ulike feltarbeidene. Dette fordi måten folk snakker om helse og sykdom

på har endret seg, og det er endringer i hvilke typer lidelser folk

bruker som eksempel når de snakker om sykdom. I tillegg er folk blitt

nesten 25 år eldre i denne perioden, og både sykdomserfaring og sivilstatus

er endret. Ved hvert feltarbeid kom det til nye personer, som

hadde en annen erfaringsbakgrunn enn deres foreldregenerasjon.

Andre igjen døde i tiden mellom to feltarbeid. For eksempel er enkelte

hushold som i 1981 besto av mor, far og barn, i 2004/05 redusert til

en enslig person. Barna er enten flyttet ut av bygda eller er etablert i

egne hushold.

Uformelle møtesteder er også endret i denne perioden. For eksempel

var postkassestativene et samlingssted for de eldre i 1993/94 og i

2004/05. I 1981 møtte jeg mange i arbeid utenfor huset. Under alle

feltarbeidene traff jeg på folk i båthavna, mens jeg oftest traff bygdefolk

på butikken i nabobygda under de siste to feltarbeidene. I 2004/

05 forteller ei kvinne at hvis mannen ikke kan hente henne etter jobb

en dag, går hun til butikken. Da er hun sikker på å få skyss hjem.

Dette ville nok ikke vært mulig i 1981, ganske enkelt fordi færre bygdefolk

var på butikken på denne tiden, og det var færre biler. En del

av min tid i bygda ble brukt til å finne møtestedene og hvordan de ble

brukt.

I denne artikkelen har analysen vært temafokusert. En slik analyse

har fokus på å få kunnskap om ulike temaer, hendelser eller prosesser

(Weiss 1994). Datamaterialet jeg satt med etter disse tre feltarbeidene,

er blitt sortert i forhold til tema. Jeg har gått i dybden på de enkelte

temaene som tas opp i intervjuene og sammenlignet informasjon fra

informantene. På denne måten har jeg fått innsikt i de enkelte tema-

287


[ ANDERSSEN ]

ene. Tilfeldige samtaler er sortert på samme måte. Jeg har også vært

opptatt av å se på likheter og forskjeller mellom de ulike feltarbeidene.

4

BYGDA NORDFJORD. Bygda ligger på kysten av Nord-Norge. Da jeg

først kom til bygda, bodde det mindre enn 100 mennesker der. Ingen

uten tilknytning til bygda har bosatt seg der i min undersøkelsesperiode.

Bygda har tradisjonelt vært isolert. Bruk av egen båt, besøk av

lokalbåten et par ganger i uka eller en lengre fottur over fjellet, var i

tidligere tider kontaktmåten med utenverdenen. Like før mitt første

feltarbeid fikk bygda veiforbindelse med kommunesenteret, hvor lege

og helsesøster bodde. Her lå også nærmeste butikk. Avstanden til

kommunesenteret er på omkring to mil.

Før veien kom, var mennene fiskere eller ukependlere med arbeid i

kommunesenteret. Kvinnene passet hus og unger og hadde i tillegg

det daglige ansvaret for en liten gård. Da veien kom, flyttet mennene

heim. Da jeg først kom til bygda, brukte mennene helger og ferier til

vedlikehold og arbeid med gården. Husholdene var selvforsynt med

kjøtt, fisk, grønnsaker og bær. Den første kvinna hadde tatt seg lønnsarbeid

i kommunesenteret et halvt år tidligere, i deltidsjobb på aldersog

pleiehjemmet. Bygdas postkontor og barneskole ble nedlagt like

etter at veien kom. Legens månedlige kontordag i bygda ble også

avviklet. Området var på denne tiden preget av ustabil legedekning.

1981: MAN LEVER TIL MAN DØR. FOREBYGGENDE

KONTROLLER ER KJØTTUNDERSØKELSER

Folk syntes det var merkelig at jeg var i bygda for å studere helse og

sykdom, siden det var et emne som opptok dem lite. De søkte kun

lege når de var syke, ellers hadde de ikke kontakt med helsevesenet.

De hadde heller ikke vært innkalt til forebyggende kontroller, og

uttrykte stor tvil om nytteverdien av slike undersøkelser. «Kjøttundersøkelser»

kalte de det, og lurte på hva legen kunne finne ved å undersøke

friske mennesker. Og hva hadde uansett friske mennesker å gjøre

hos legen? Likevel hadde flere i bygda opplevd at legen målte blodtrykket,

samtidig som han gjorde oppmerksom på at det ikke var en

del av undersøkelsen for den lidelsen de søkte lege for. Argumentet

var at det var lenge siden siste måling. Ingen var imot at legen foretok

288


[ FOREBYGGING, HVERDAGSLIV OG SAMFUNNSENDRING ]

en ekstra undersøkelse, men sier at de selv ikke ville bedt om noe

slikt. Imidlertid ville mine informanter møtt opp hvis de fikk innkalling

til forebyggende helsekontroller, fordi det ville vært «noe annet».

Noen hadde kroniske sykdommer som diabetes og ulike hjertelidelser.

De møtte opp til de avtalte kontrollene som legen initierte for disse

lidelsene.

LEGEN TAR SEG AV SYKDOM. Når jeg spurte mine informanter om

hva de tenkte om helse og forebygging i dagliglivet, var det flere som

sa at «man lever til man dør». Folk var likevel klar over at det kunne

være en sammenheng mellom egen atferd og de sykdommene en fikk.

Selv om de hadde hørt om sammenheng mellom matvaner og sykdommer,

uttrykte de at dette ikke var noe som opptok dem i dagliglivet.

Kvinnene laget mat. Siden de fikk tak i de fleste råvarene på

gården eller fra havet, handlet de sjelden inn annet enn tørrvarer.

«Man spis den maten man har», sa de. Helse var ikke noe som opptok

folk i dagliglivet. De ville heller snakke om sykdom, som automatisk

ble sett i sammenheng med legesøking: «Nei, sjuk, æ har ikke

vært hos doktern på det æ kan minnes.» For å søke lege måtte en

være «ordentlig syk», og da var en så dårlig at en «visste» det. Da var

en redd for at det var noe galt. Mennene ville kalle seg syke når de var

så dårlige at de ikke klarte å jobbe.

Folk søkte ikke lege for helseproblemer som de ikke regnet som

sykdom. Eldre nevnte ofte smerter i rygg og ledd. Dette ble kalt

«gikt» og var noe en ikke ville «bry seg om», dvs. søke lege for. Kvinnene

hadde et nyansert språk når de skulle skille mellom hvilke symptomer

de regnet som sykdom, og mente at de ikke ville søke lege for

synlige, gjenkjennelige symptomer. De ville lettere bry seg om mer

ukjente symptomer. Høy feber hos en voksen person ville for eksempel

ikke føre til legesøking i første omgang, særlig hvis andre i bygda

også hadde samme symptomer. Ved gynekologiske symptomer ville de

vente ekstra lenge med å søke lege. Til tross for at de hadde liten kontakt

med lege, og understreket at de ikke var interessert i «ka som

prates om på bygda», hadde folk i bygda kjennskap om hva andre

mente om legen som arbeidet i distriktet. Mennene mente også at

dagens leger ikke var «doktor nok». De legene de hadde stiftet

bekjentskap med hadde vært for unge, usikre og pratet for mye. Men

289


[ ANDERSSEN ]

både menn og kvinner var enige i at til tross for at man kunne ha sine

meninger om legen, var det sjelden slike ting spilte inn når det gjaldt

legesøking: En var syk når en kontaktet lege. Da trengte en hjelp og

var ikke interessert i legens personlighet.

KREFTPRØVER. Menn sa at de ikke brydde seg om helsevesenet, så lenge

de fikk den hjelpen de trengte når de var syke. Mange av kvinnene sa

at de savnet innkalling til «kreftprøve» (cytologi) en gang iblant. Til

tross for at ingen av dem gikk til forebyggende kontroller hos distriktslegen,

var de opptatt av slike undersøkelser. Noen av kvinnene

hadde også tatt cytologi, de fleste året før. Disse hadde fulgt Husmorlaget

til «Kreftstasjonen» i nærmeste by. 5 Tre av kvinnene i bygda

hadde betalt reisen selv, siden de ikke fikk plass på turen Husmorlaget

arrangerte. Alle var så fornøyde at de kunne tenke seg et nytt besøk

om noen år. De sa at de hadde fått en skikkelig sjekk, og var nå trygge

på at de ikke hadde kreft i underlivet. Kvinner som ennå ikke hadde

vært på Kreftstasjonen, ønsket å dra dit. Jeg spurte da hvorfor de ikke

fikk tatt samme prøve hos distriktslegen. Det var ikke direkte skepsis

til legens faglige kompetanse som var svaret, men heller at det var vanskelig

å la en lokal lege ta en slik undersøkelse. Ei sier: «Æ ville synes

at det va flaut hvis æ skulle møte han et par tima etterpå og sei hei og

late som ingenting.» Andre mente at de ikke ville at akkurat den legen

som var i distriktet nå skulle ta en slik prøve. Ei sier at «dokteren e for

lite korrekt og litt for lite alvorlig tell at æ vil la han ta en sånn undersøkelse

av mæ.» Også tidligere leger hadde det vært noe i veien med.

Det hadde gjort at kvinnene ikke frivillig ville la seg undersøke.

Eldre kvinner syntes egentlig ikke «kreftprøvene» angikk dem,

fordi: «Vi e no egentlig ferdig med våres.» Ei eldre kvinne fortalte at

da hun noen år tidligere hadde oppsøkt lege for et helseproblem,

hadde legen foreslått å ta kreftprøve samtidig. Hun hadde nekta og

sagt at hun var for gammel til slikt. Selv om de aller fleste mente at de

burde ta en ny kreftprøve, hadde ingen faste planer om å få tatt en

slik prøve. Ei sa det slik: «Det e no så rart med det, når du e sjuk så

bryr du dæ ikke så mykje om korsen dokteren e, men ellers blir du

meir kritisk og begynne å tenke på mange ting.» Hvis kvinnene fikk

gynekologiske symptomer som var alvorlige nok til at de ville betegne

seg som syke, ville de søkt lege.

290


[ FOREBYGGING, HVERDAGSLIV OG SAMFUNNSENDRING ]

HELSE ER KVINNENES FELLES ANSVAR. Helse ble oppfattet som

kvinnenes ansvar. Uansett hvem i familien som hadde helseproblemer,

var dette et tema kona tok opp med andre kvinner i bygda. Kona tok

opp slike problemer på linje med andre problemer, gjerne under en tilfeldig

prat med kvinner hun var fortrolig med. Dette var ofte nære

slektninger som søster eller mor. Disse kunne drøfte hennes problemer

med andre kvinner i bygda. Her ble først og fremst egne erfaringer,

men også ukebladartikler og TV-programmer gjort relevante. Det

var også mulig å rådføre seg med en av de andre kvinnene som hadde

hatt erfaring med et lignende problem, eller som visste mye om spesielle

problemer. Når det gjaldt barna, ble ofte eldre kvinner kontaktet.

Var legesøking nødvendig, ble det bestemt etter lang drøfting mellom

kvinnene. De andre kvinnene i bygda visste da hvorfor lege ble kontaktet.

Når det gjaldt kreftprøven, hadde de fleste kvinnene lest om

den eller hørt om den i radio/TV. Kvinnene snakket om dette på linje

med andre temaer. Men de føyde oftest til at så lenge en var frisk var

ikke helse et viktig diskusjonstema.

Menn sa at prat om sykdom var «kvinnfolkprat». Helse og sykdom

ble kun diskutert med kona: «for ho e den i familien som har

greie på sjukdom.» Det så ut til at konas råd ble hørt, siden flere

menn fortalte at «det e kjærringa som tving mæ tell dokteren.» Slike

utsagn kom uavhengig av om kona var til stede. Enslige menn fortalte

at når de hadde symptomer, pratet de ikke med andre om det, bortsett

fra med søster eller mor.

FOLK I NORDFJORD ER LITE OPPTATT AV FOREBYGGING. Folk i

bygda forholder seg til sykdom når den er der. Sykdom er for dem knyttet

til klare, synlige symptomer. De er skeptiske til forebyggende kontroller

generelt, og setter spørsmålstegn ved nytteverdien av slike

undersøkelser. Dette er i overensstemmelse med deres holdning til bruk

av lege generelt: Folk søker ikke lege «unødig». Unntaket er kvinnenes

ønske om cytologi. Folk har et distansert forhold til legen, samtidig som

tilliten til legen er stor. Kvinnene bruker hverandre til å skaffe kunnskap

om helse og sykdom. Folk søker lege som aller siste utvei, og etter at

«heile bygda» har vært med på å ta denne beslutningen. Kvinnene i

bygda har et sterkt nettverk som er forbindelsesleddet mellom helsevesen

og familie, og mennene får tilgang til dette nettverket gjennom kona.

291


[ ANDERSSEN ]

NORDFJORD 1993/94: DU ER ANSVARLIG FOR DIN EGEN HELSE

Ved neste feltarbeid er noen av de eldre døde, mens andre som var

ungdommer under første feltarbeid er etablert med ektefelle og barn.

Kun én fisker er igjen i bygda. De andre mennene arbeider i kommunesenteret.

Kvinnene har tatt sertifikat, og omtrent alle er i lønnsarbeid

i kommunesenteret. Mange arbeider i helsesektoren. I likhet med

mennene arbeider mange skift. En gård har ennå husdyr, mens de

andre gårdene er lagt ned. De fleste dyrker likevel grønnsaker og

poteter til eget bruk, og er selvforsynte med fisk. På dagtid virker

bygda tom, bare eldre er til stede. I helger og ferier reiser mange ut av

bygda, og mange har investert i hytte i et hyttefelt en times kjøring fra

bygda. Folk sier at det å bo i Nordfjord ikke skiller seg så mye fra det

å bo andre steder i landet. Selv om helsevesenet er utbygd med mer

personell og flere personellgrupper, er kontinuitet i legedekningen

fortsatt et stort problem i dette området.

LEGEN ER TIL FOR Å BRUKES. Da jeg kom til bygda, var det flere eldre

som sa: «Du kan tru vi har det godt.» De var veldig godt fornøyde

med helsevesenet. En av årsakene til det, var at legen kom når de ba

om det. Ei kvinne sa: «Det e no bare å ringe, så kjem dem. Æ trur ikke

dem har det noe bedre i byen.» Ofte fikk jeg høre historier om hvor ille

det hadde vært før veien kom: det var historier om alvorlig sykdom,

dårlig vær, en lege som kanskje lå værfast et annet sted, og vanskelige

beslutninger som kvinnene ble nødt til å ta. Men nå var lege tilgjengelig,

derfor var det ikke nødvendig å vente for lenge før en søkte lege.

«Det er bedre å søke lege en gang for mye enn en gang for lite,» sa de.

Mennene var korte og kontante: «Nei, vi snakke med dokteran når det

e nokka, det er derfor vi har dem.» I tillegg søkte de lege når det var

lenge siden de hadde tatt prøver de mente var nødvendige, som for

eksempel gynekologisk undersøkelse eller sjekke kolesterol.

De mente likevel de ikke søkte lege unødig. De fleste sa som denne

kvinnen: «Æ går ikke så mykje til doktorn,» eller: «Vi går aldri til

doktorn.» Når jeg spurte når de sist var hos lege, måtte de fleste tenke

seg godt om. Etter hvert kom det fram at de fleste i bygda hadde hatt

jevnlig kontakt med lege det siste året, de fleste opptil flere ganger.

En mann sa: «Æ går til doktorn når kjerringa begynne å mase om

at æ skal gå.» Oftest var det kona som avgjorde hvordan mannens

292


[ FOREBYGGING, HVERDAGSLIV OG SAMFUNNSENDRING ]

helseproblemer skulle behandles, når hun oppdaget at det var noe

galt, eller han «tilsto» det for kona. I samtaler der begge ektefellene

var til stede, ertet kvinnene sine ektemenn med dette: En mann fortalte

at han kun gikk til lege når han var syk. Kona flirte og sa: «Du

går ikke når du e sjuk heller. Ka tid e du sjuk nok?» Kona ble ikke

motsagt av mannen når hun kritiserte ham for å være lite flink til å ta

kontakt med helsevesenet. Han, derimot, understreket at det var kona

som «veit sånt», og han hørte derfor på henne.

GYNEKOLOGISKE UNDERSØKELSER ER BLITT EN VANE. Forebyggende

gynekologiske kontroller var ikke et emne som opptok kvinnene.

Da jeg spurte, viste det seg at flertallet av kvinnene tok

gynekologisk kontroll en gang iblant. De fleste med et par års mellomrom.

Kvinnene hadde ikke tatt mer enn den ene turen til «Kreftsenteret»,

de forklarte det selv med at det var for tungvint å dra dit.

Siden hadde de tatt kontroll hos distriktslegen. Kvinnene kunne heller

ikke angi når de begynte å ta jevnlige kontroller, men mente det var ei

tid etter at veien kom til bygda.

Kvinnene brukte ofte gynekologi som et eksempel på hvor vanskelig

det var å søke lege når en ikke hadde noen spesielle symptomer. Ei

fortalte at ektemannen maste om at hun måtte gå og ta «kreftprøve»,

hvis det var gått for lang tid siden siste undersøkelse. Ei anna sa med

et smil at hvis ikke mannen hadde mast på henne, ville det nok gått

mange år mellom hver gang hun tok en slik prøve. Ei av de yngre

kvinnene fikk ved siste kontroll tilbud av distriktslegen om å bli satt

på liste over innkalling til undersøkelse hvert 3. år. Hun syntes det var

en utmerket idé og hadde fortalt andre i bygda om dette. Andre kvinner

sa at de ville be om det samme neste gang de søkte lege. Legens

personlighet ble ikke nevnt i slike sammenhenger.

SYKDOMMER KOMMER SNIKENDE. Folk sa at det var viktig å søke

lege for å få en sjekk, uansett om en følte seg syk eller ikke, fordi

«dem kan no så mykje i dag». Legevitenskapen hadde endret seg, det

samme hadde sykdomsbildet: «Sykdommen kjem ofte snikende,» var

en metafor som ofte ble benyttet. Kvinnene kom ofte med eksempler

på at folk som tilsynelatende var friske, viste seg å være syke. To typer

sykdommer ble trukket frem: kreft og hjerteinfarkt. I historiene ble

293


[ ANDERSSEN ]

kreft avslørt ved en tilfeldig kontroll hos lege, eller symptomene var

av en slik art at personen kom «for seint» til lege. Hjerteinfarkt var

noe som plutselig rammet: «Du ser no han …, plutselig datt han om.

Det va no hjertet.»

Eldre sa at «det e no så mykje no, æ synes ikke det va sånn før,» og

henviste til de nevnte sykdommene. I neste setning kom: «kanskje vi

ikke visst bedre?». Samtidig sa både menn og kvinner at det hadde

vært en positiv utvikling i forhold til åpenhet om sykdom. De sa at

tidligere var det slik at når folk fikk kreft, ble ordet kreft omtrent ikke

nevnt. De mente at årsaken til det var at sykdommen var altfor alvorlig

og skremmende til at de kunne snakke om den. «Folk døde bare,»

sa de. Nå, derimot, sier folk det som det er, og «pakker det ikke inn».

Derfor ble disse sykdommene ikke så skremmende som de var. To av

kvinnene i bygda hadde like før mitt feltarbeid gjennomgått større

kreftoperasjoner. Begge fortalte i detalj om det de hadde vært igjennom.

Andre i bygda sa at disse kvinnene hadde mye å fortelle om helsevesenet,

siden de hadde så mye erfaring med «dem».

Siden sykdom kunne være til stede selv om en ikke følte seg syk,

var det viktig å holde et øye med kroppen sin og søke lege jevnlig.

Tidlig diagnostisering var viktig. Ei sier: «Æ e no såpass opplyst at æ

vet at æ kan bli frisk hvis æ kjem mæ tidlig til dokteren.» Forebyggende

kontroller ble derfor fremhevet som viktig. Både menn og kvinner

etterlyste innkalling til forebyggende kontroller. Spesielt nevnte de

jevnlige kolesterol- og blodtrykksmålinger. Ved første feltarbeid ble

jeg ikke presentert for slike historier om en mulig skjult sykdom, eller

symptomer som ikke gjenkjennes som symptomer på sykdom.

FOREBYGGING I HVERDAGSLIVET. Kvinnene sa at foruten jevnlig

legesjekk, kunne en selv gjøre noe i hverdagen for å forebygge sykdommer.

Hjerte-karsykdommer rammet først og fremst menn. Kvinnene

mente at slike sykdommer kunne forebygges gjennom kostholdet.

I flere av familiene var det nå vanlig med lettmargarin, lettrømme, lettmajones

og andre «lette» produkter. Dette gjaldt også for eldre i

bygda. Folk sa at de spiste mer grønnsaker og frukt enn tidligere.

Som ved første feltarbeid hadde kvinnene ansvar for familiemedlemmenes

helse. Dette inkluderte også mannen. Ei sier: «Vi kan no

late som vi dele, men til syvende og sist e det mitt ansvar.» Først og

294


[ FOREBYGGING, HVERDAGSLIV OG SAMFUNNSENDRING ]

fremst av hensyn til mannens helse, hadde hun i likhet med andre

kvinner valgt å endre kostholdet i retning av mindre fett. Kvinnene

snakket med hverandre om kosthold og helse. For eksempel kunne et

nytt lettprodukt diskuteres både med kolleger og andre kvinner i

bygda. Enkelte menn nektet å spise lettere produkter. Deres koner

syntes det var urettferdig at mannen reagerte slik, fordi endringene

først og fremst var til mannens fordel. «Æ sjøl treng no heller ikke alt

det fettet,» la ei til.

Flere av mennene syntes at det ble pratet for mye om helse og livsstil,

kolesterol og fett. Ikke minst syntes de at konene overdrev. Under

en samtale konfronterte kona mannen med at hun prøvde å lage sunn

mat for hans del. Han sa: «Ho får no bare holde på, æ bryr mæ

ikke.» Jeg kunne se at kona reagerte med å bli rød i ansiktet. Enkelte

menn ville ikke ha noe med «helsehysteriet» å gjøre. En mann i 50-

årene sa: «Man leve berre en gang, så koffør ikke leve godt når man

leve.» Han drakk H-melk. «Når æ vil ha melk, vil æ drikke melk. Og

drikke vann når æ vil ha vann.» Han sa at han ikke tenkte på helsa

når det gjaldt matvaner. Kona ristet på hodet og fortalte at han tidligere

skar smøret med ostehøvel, men det har hun fått ham til å slutte

med nå. Hun kjøpte lettmargarin i stedet, men det ville han ikke ha.

Han pratet foraktelig om lettproduktene. Kona sa derimot at selv om

han er slank, så er hun redd for at han skal få hjerteproblemer, siden

faren hans døde av det. Hun prøvde å tilberede maten på en sunnere

måte. For eksempel brukte hun nå lettprodukter i sauser: «Men du

veit, det e sånn som han ikke veit om. Og det han ikke veit, har han

ikke ondt av.» Mannen kommenterte ikke dette.

Selv om mennene syntes at konene overdrev kostomleggingen, var

det flere av dem som ønsket å slutte å røyke. Ingen tvilte på at det var

en sammenheng mellom røykevaner og sykdom. Noen av bygdas innbyggere

hadde gått på røykeavvenningskurs hos distriktslegen et par

år før mitt feltarbeid. Alle hadde sluttet å røyke og hadde holdt opp

siden.

HELSE ER KVINNERS ANSVAR. Selv om både mann og kone var enige

om at det var kona som tok ansvar for helse i familien, var det sjelden

kona søkte råd hos mannen når hun selv fikk helseproblemer. I stedet

for å få råd, ble hun ofte avfeid med at hun skulle søke lege i stedet

295


[ ANDERSSEN ]

for å prate om det. Ei kvinne ordla seg slik: «Det e liten vits i å nevne

det for han, for han sei no at æ skal gå tell doktorn uansett ka det

gjeld.» Kvinnene så helseprogrammer på TV og leste i magasiner for å

holde seg oppdatert om helsespørsmål. Mennene sa at de ikke brydde

seg så mye om helsa. De følte ikke noe ansvar for hva kona gjorde

med sine helseproblemer. Både mann og kone var imidlertid enige om

én ting. De gikk lite utenom «husets vegger» for å få råd om videre

behandling av sine helseproblemer. Det var menn som først tok opp

og understreket dette for meg, selv om kona sa seg enig. Kvinnene

mente at legesøking var noe en selv valgte og som en selv må ta

ansvar for. De hørte på mannen, men de lot ikke ham få det avgjørende

ord i forhold til legesøking. Noen av de litt eldre konene rådførte

seg heller med en søster enn egen ektemann.

FOREBYGGING ER BLITT EN DEL AV HVERDAGSLIVET. I dette feltarbeidet

ser vi at forebygging av sykdom er en del av hverdagslivet til

folk. Selv om det er kommet nye sykdommer som de mener først og

fremst rammer menn, tar kvinnene ansvaret for å forebygge dem. Mennene

er motstridende til kvinnenes forebyggingsregime. Kvinnene har

ansvaret for helse og sykdom. Helse og sykdom blir diskutert i heimen,

mellom kone og mann, og ofte blir aktuelle helseproblemer og mulige

fremtidige helseproblemer for sikkerhets skyld brakt videre til lege.

I tiden mellom feltarbeidene er folk på mange områder gått fra selvberging

til kjøp av varer og tjenester. Dette gjelder også helse. I stedet for å

søke råd hos andre kvinner, søker kvinnene heller lege. Folk etterspør

forebyggende kontroller som kan oppdage mulige sykdommer. Spesielt

kvinnene er glade og takknemlige for større tilgang til lege og en overvåkningsmedisin

som hjelper dem i å justere egen atferd.

2004/2005: VI BRYR OSS IKKE SÅ MYE OM HELSE OG SYKDOM

Ved siste feltarbeid har folketallet gått ned både i kommunen og

bygda. Det er blitt flere eldre i bygda, og mange av dem bor alene i

store hus. Et par barnefamilier er kommet til, mens andre har flyttet.

Leger kommer og går, og folk har stiftet bekjentskap med leger fra

mange nasjoner. Det er blitt flere ansatt i helsevesenet, og legevaktordningen

med nabokommunene er mer utbygd. Om dagen er voksne

på jobb i kommunesenteret, barna i barnehage og skole. Om etter-

296


[ FOREBYGGING, HVERDAGSLIV OG SAMFUNNSENDRING ]

middagen er barna på fritidsaktiviteter i kommunesenteret. Flere sier

at en må til kommunesenteret for å møte nordfjordinger. Yngre pleier

vennskap med folk i andre bygder. Folk sier at det nesten er helt slutt

med tilfeldig besøkskontakt. De eldre som ikke har bil, sier at de sitter

hjemme og sjelden får besøk av andre fra bygda. Men innen bygda

ringer folk hverandre. Samtaler med folk viser at de har oversikt over

hva som rører seg i livet til andre i bygda.

FOREBYGGENDE KONTROLLER. Mange går nå til ulike typer kontroller

hos helsevesenet, og noen bruker medisin for høgt blodtrykk. Folk

mener det er spesielt viktig å kontrollere blodtrykk og kolesterolnivå.

De fleste prøver å ta jevnlige kontroller, men ikke så ofte som legen

anbefaler: «Det bli no ikke sånn.» Høye verdier ble ofte oppdaget

ganske tilfeldig, under legebesøk for en annen lidelse. Et ektepar bruker

begge blodtrykksmedisiner. Kona sier at mannen kontrollerer

blodtrykk to ganger i året. Det burde hun også, men det blir ikke

gjort: «Æ e no meir opptatt av at andre går til doktor.» Ei kvinne som

arbeider i helsevesenet, forteller at henne høye blodtrykk ble oppdaget

da hun fikk et illebefinnende på jobb. En sykepleier hun arbeidet

sammen med, målte da blodtrykket hennes. Andre kvinner forteller

også om tilfeldige kontroller av helsefagutdannede kolleger.

På direkte spørsmål fra meg forteller kvinnene at de går til jevnlig

underlivsundersøkelse. De aller fleste har satt seg på en liste hos distriktslegen

og blir innkalt til kreftprøve hvert 3. år. Når de får innkalling

så går de, og tenker ikke mer på det. De sier at det er bare sånn

en gjør, og det fungerer greit. Dette gjelder også for eldre kvinner. Ei

yngre kvinne svarer på direkte spørsmål fra meg om forebygging: «Æ

går ikke på anna forebygging enn sånne kvinneting.» Hun legger til:

«Om det kan kalles forebygging, da.» Da jeg ber henne utdype det,

kommer det fram at kvinneting betyr «kreftprøver». Hun møter opp

til avtalt time og regner ikke det som forebygging.

En ting kvinnene i bygda var opptatt av var mammografi. Omtrent

alle tok på eget initiativ opp hvor viktig det var å ha adgang til mammografi.

Ei av kvinnene i bygda ble etter deres mening «reddet» da

hun tok denne undersøkelsen på mammografibussen noen år før

feltarbeidet. Hun sier selv: «Det va ei Guds løkke at æ bestemte mæ

for å ta den timen på bussen. Det va aller første gangen æ gikk på

297


[ ANDERSSEN ]

mammografi.» Der ble det oppdaget at hun hadde «en anelse kreft»,

som hun sier. Hun fikk fjernet hele brystet samt vev under armen.

Hun går nå til jevnlig kontroll. De andre kvinnene i bygda bruker

hennes historie som et eksempel på hvor viktig det er å ta mammografi.

Nå får kvinner uansett alder innkalling til jevnlig mammografiprøve.

I denne kommunen blir alle over 70 år innkalt til en årlig legeundersøkelse.

De forteller at de da får sjekket hele kroppen. En mann

sier at han er fornøyd med legene. «Men det kommer kanskje av at æ

aldri bruker dem,» legger han til. Ved en senere anledning forteller

han at han tilbringer store deler av vinteren i Sør-Europa. Han forteller

da at han går til legesjekk før og etter dette oppholdet, i tillegg til

sin årlige undersøkelse: «Æ fant sjøl ut at det va best.»

EN SØKER IKKE LEGE FØR EN MÅ. Både menn og kvinner sier at de

utsetter å søke lege. «Man ser han no av før man går,» sier en mann.

De søker sjelden lege for kjente symptomer. Ei kvinne sier at de gangene

hun søker lege «då e det både ondt og spesielt», og det «må det

være nokka ekstra». Når en mann blir spurt om hva som skal til for

at han søker lege, sier han: «Æ veit ikke, det skal mye til.» Det viser

seg at han har betennelse i skuldra, ankelskade, røket korsbånd, men

han konkluderer: «Men æ har god helse.» Forholdsvis unge mennesker

sier at en måtte regne med plager når en har levd en stund. Mange

kom med eksempler på helseplager legen ikke kan hjelpe med. Mannen

ovenfor hadde vært hos lege for plagene sine, uten å bli bedre.

Han regner da med at det er slike ting han må leve med. En yngre

mann sier at han går til lege kun for å utelukke alvorlige ting. Han

føyer til: «Når man er så frisk at man klarer å gjøre jobben sin, treng

en ikke lege.» De fleste sier også at de ikke bruker lege. Ved senere

anledninger kan jeg få vite om kroniske, alvorlige sykdommer de har

hatt. Konklusjonen er likevel at de har vært så friske.

Det er fortsatt kona som må overtale mannen til å søke lege. Ei

kone forteller at mannen ikke søker lege før hun har «purra på».

Mannen svarer med at han ikke liker å søke lege: «Æ vil jo ikke være

en bæspeis heller.» Det er mye spøking mellom ektefellene om kvinner

som må tolke «tegn» hos mannen, som så må «slepes» til lege etter at

kona har bestilt time. Legene kommer sjelden på heimebesøk nå. Det

298


[ FOREBYGGING, HVERDAGSLIV OG SAMFUNNSENDRING ]

blir ikke nevnt som et problem. Både menn og kvinner understreker

at det viktigste er å vite at du får hjelp når du trenger det. Selv om det

stadig er nye leger å forholde seg til, er ikke dette noe de kan gjøre

noe med. Det går som oftest greit slik det er i dag.

HELSEHYSTERIET SOM ER OVER. Flere sier at jeg gjorde mitt andre

feltarbeid (1993/94) på den tiden da «helsehysteriet» rådet i bygda.

Mennene blir oppglødde når de forteller om hvor ille det var før, da

folk var redd for alt de spiste. «Man lever til man dør, uansett,» sier

en mann. Det mennene forteller blir ikke motsagt av konene. Tvert

om blir det understøttet av kvinnene, som gjerne supplerer med egne

historier som illustrerer det samme. Både menn og kvinner kommer

med eksempler på matvarer som var farlige å spise en periode og som

siden er blitt «friskmeldt». Ei lister opp noen slike matvarer, og sier

med en latter: «Leve man lenge nok, vise det seg vel at det meste e

greit.» En mann sier: «Æ følge jo med i ka som e farlig, men æ bryr

mæ ikke. Skal man bry sæ om dettan dem sei? Den eine sei det og den

andre sei det, det e så mange teoria.» En annen mann sier etter å ha

listet opp alt som kan være farlig: «Det e det at skal man høre på alt

det der, kan man berre legge sæ under dyna og ligge der til man slokner.»

Spesielt er menn opptatt av at de ikke bare vil tenke helse når de

spiser.

Som ved tidligere feltarbeid, ble jeg ofte invitert til å spise sammen

med folk. Jeg fikk da se at «lettproduktene» som mennene ved det

andre feltarbeidet ikke ville akseptere, nå var en del av det daglige

kostholdet. For eksempel drikker de nå skummet melk, de spiser kylling,

lettrømme, lettmargarin og så videre. Matvarer som H-melk,

smør og fløte finnes omtrent ikke i kjøleskapene lenger.

Flere av mennene deltar i matlaging og i matinnkjøp, selv om de

mener at kona bestemmer hva de spiser. En yngre mann sier: «Hvis æ

kjem heim med nokka ho ikke syns vi skal spise, kan du tru æ får

høre det.» Kvinner sier at når de gjør innkjøp og lager mat, tenker de

ikke først og fremst på helsa. De er mer opptatt av å ikke legge på seg.

Derfor er de forsiktig med hva de selv spiser. Ei forklarer det slik: «Æ

e ikke ei sånn som tenke kaloria, men kan ikke si at æ spise usunn

mat. Æ like det ikke. Æ tenke mer på at æ ikke vil bli tjukk enn på

helsa.» Også menn tar opp forholdet mellom kost og vekt. Noen for-

299


[ ANDERSSEN ]

teller om vektøkning etter at de sluttet å røyke: «Det e det her med

den vekta. Sist æ slutta gikk æ også opp i vekt.» En overvektig mann

sier: «Æ vil ikke se ut sånn lenger,» og peker på magen sin. Løsningen

har vært ulike kostholdskurs. En av mennene har de senere årene gått

på fem Grete Roede-kurs. Han mistet vekt, men har lagt på seg alt

etterpå, «og litt til», sier han, mens han viser fram sin store kropp.

Sammen med andre fra bygda skal han nå begynne på et nytt kurs på

et tettsted et par timers kjøretur fra Nordfjord. Det er en koselig tur,

som ofte blir etterfulgt av et kafé- eller kinobesøk. Andre forteller

stolt om store vekttap og forklarer i detalj om dietter de har fulgt for

å få det til. For andre igjen ble dietten vanskelig å følge over tid, og de

forsøker i stedet nye dietter. En mann som er blitt diagnostisert med

diabetes, forteller at han syntes det var ubehagelig å få en slik diagnose,

men det gode er at kostendringene har ført til vekttap. Han har

under denne samtalen på seg en jakke. Han peker på den, og sier

stolt: «Denne har æ ikke kunnet bruke på ti år. Så noe godt kom det

ut av det.» De som har hatt vekttap, snakker om hvor deilig det er å

se «normal» ut. Ei kvinne forteller at hun har hatt et stort vekttap

siden sist hun så meg, og uttrykker sin skuffelse over at jeg ikke kommenterer

dette når jeg møter henne.

HELSE ER KVINNERS ANSVAR. Menn og kvinner var enige om at

ingen utenfor husholdet trenger å bli involvert i deres helseproblemer.

En mann forklarer det slik: «Du skjønner, alt e liksom mer innomhus

enn før. Folk brydde sæ før. No e det mitt og mine.» Derfor er det nok

at ektefeller snakker med hverandre, før de eventuelt søker lege. Mennene

sier at konene ordner opp i deres helseproblemer. Kvinnene, derimot,

sier at mennene i all fall hører etter når de tar opp et

helseproblem. Men de er som ved tidligere feltarbeid skeptiske til

mennenes kompetanse.

Som i 1993/94 får folk i bygda informasjon om sykdom og helse

ved å lese magasiner og se på TV. Selv om mange i bygda har adgang

til internett, er det ingen som bruker det til å skaffe seg helseinformasjon.

Kvinner leser generelt helsestoff i magasiner, og menn leser helsestoff

som er relevant for dem. Kvinner som arbeider i helsevesenet

sier at de kan rådføre seg med kolleger som er utdannet helsepersonell.

I slike tilfeller kan de også snakke om deres ektemenns proble-

300


[ FOREBYGGING, HVERDAGSLIV OG SAMFUNNSENDRING ]

mer. Forebyggende kontroller kan også bli diskutert. Ei forteller: «Det

va ho … på jobb som fikk mæ til å ta kreftprøven. Ho spurte mæ ka

tid æ sist hadde tatt den. Ho ble helt forstyrra då ho skjønte at æ ikke

hadde tatt den på så lenge.»

I tillegg til kvinnenes sporadiske samtaler med kolleger, ble alternativ

behandling drøftet utenfor husholdet. Både menn og kvinner

tok på eget initiativ opp dette temaet. De forteller historier om folk i

nabobygdene som hadde fått hjelp fra alternativ medisin. På mitt

spørsmål om hvordan de får vite slikt, sier de: «Det er no sånt som

snakkes.» Slike ting fikk de vite fra arbeidskolleger, venner og kjente.

FOREBYGGING ER INTERNALISERT I HVERDAGSLIVET. Under dette

feltarbeidet ser folk legesøking som siste utvei og er mer tilbakeholdne

med å søke lege. De er skeptiske til forebyggende undersøkelser

og livsstilsrådene som den forebyggende medisinen målbærer.

Samtidig er disse rådene blitt en del av deres hverdagsliv. Argumentasjon

i forhold til vekt og utseende er viktigere enn helse for valg av

livsstil. En større del av befolkningen går også til jevnlige forebyggende

kontroller. Folk er blitt mer skeptiske til hva legen kan gi hjelp

for, samtidig som de har stor tillit til legen for de lidelsene de bringer

dit. Sykdom bringes direkte fra husholdet til lege. Kona er ansvarlig

for helse og sykdom i familien og sørger for at mannen søker lege.

I likhet med mennene er kvinnene tilsynelatende ikke så opptatt av

helse lenger. Hensynet til vekt ser ut til å være minst like viktig som

hensynet til helse.

FOREBYGGING OG ENDRING I NORDFJORD

DISIPLINERING AV HVERDAGSLIVET. Nordfjord i 1981 er et samfunn

der forebygging bryter med innbyggernes forståelse av hva helsevesenet

skal brukes til. De søker sjelden lege uten at de har klare

symptomer. Unntaket er kvinnenes ønsker om cytologi. Hvordan kan

vi forklare dette? Ser vi nærmere på hvordan de oppfatter denne prøven,

blir det litt mer forståelig. Cytologi angår kvinner, som forvalter

kunnskap om helse og sykdom. Til tross for at den medfører en gynekologisk

undersøkelse, kan den etter deres mening gi et klart svar på

om en kvinne har kreft eller ikke. Dette passer godt med deres forhold

til bruk av helsevesenet for øvrig. Lege blir brukt for å avkrefte eller

301


[ ANDERSSEN ]

bekrefte sykdom. I tillegg blir denne prøven organisert i fellesskap

med andre kvinner. Dette eksemplet viser at befolkningen i 1981 er

mottakelig for forebyggende undersøkelser som de kan se en direkte

nytte av, og som passer inn i deres forståelse av sykdom for øvrig.

I 1993/94 er forebygging noe som opptar folks hverdagsliv. Dette

forklares med at det er kommet «nye» sykdommer og utvidet kunnskap.

Kvinnene overvåker familiens aktuelle og mulige fremtidige helseproblemer.

Mennene godtar kvinnes bestrebelser så lenge det ikke

medfører justering av egen hverdagspraksis. Idealet er for kvinnene å

være homo medicus.

I 2004/2005 er folk tilsynelatende blitt mer skeptiske til medisinen.

Nå er også en sunnere livsstil begrunnet med vekt i stedet for

helse. Det kan derfor se ut til at utseende betyr mye for både menn og

kvinner. Et interessant trekk er at overvåkningsmedisinen er blitt en

del av deres dagligliv. Folk har faste innkallinger til forebyggende

kontroller. «Kreftprøvene» som kvinnene ikke ville la primærlegen ta,

er blitt «noe en gjør». De «riktige» matvarene som mennene ikke

likte i 1993/94, er nå blitt en del av deres daglige kosthold. Når folk i

2004/2005 ser tilbake på 90-tallets «helsehysteri», ser det ut til at de

synes at overvåkningsmedisinen satte for store krav til justeringen av

egen hverdagspraksis. Dette er et paradoks. Det kan se ut til at når

atferdsjusteringene er blitt implementert som en vane, som i 2004/05,

er justering av atferden ikke lenger en justering, men er blitt en selvsagt

ting de ikke reflekterer over. Dette kan illustreres med at både

menn og kvinner til og med gjør narr av egen tidligere opptatthet av

kosthold og helse. Det tyder på at disse vanene har blitt så innvevd i

dagliglivet at de ikke ser forbindelsen med dagens hverdagsliv og

«helsehysteriet» på 90-tallet.

Er da forebygging som vane mindre disiplinerende enn forebygging

som overveid handling? Ønsket om å holde seg slank ser ut til å

være med på å påvirke hverdagslivets valg, slik «fetthysteriet» gjorde

på 90-tallet. Det er likevel en forskjell. Kroppsvekt kobles ikke så

sterkt til forebyggende medisin som fetthysteriet. Mens forebygging

av overvekt fra det offentliges side er behandlet som et helseanliggende,

oppfatter folk i denne bygda kroppsform først og fremst i forhold

til utseende. Sunt kosthold er en måte å holde vekta på. Det kan

derfor se ut til at selv om begrunnelsen er en annen, er folks levemåte

302


[ FOREBYGGING, HVERDAGSLIV OG SAMFUNNSENDRING ]

ikke blitt mindre disiplinert i forhold til helsevesenets anbefalinger

om hverdagspraksis, snarere tvert imot. Folk er forventet å leve helsemessig

riktig og samtidig passe på vekta. Og nå vises det til og med

utenpå hvor disiplinert en person er.

Samtidig som folk i 2004/05 sier at de er lei av overvåkningsmedisinens

krav, og til og med ser at kunnskapen endrer seg, prøver de å

gjøre de «riktige» tingene sett fra helsevesenets synspunkt. Men de

reflekterer lite over kostnadene. Dette gjelder både atferdsjusteringer

i hverdagslivet og de forebyggende kontrollene som helsevesenet

anbefaler. Dette må vel være den ytterste form for disiplinering, der

menn og kvinner prøver å være homo medicus uten å være klar over

det selv.

NETTVERKSENDRING OG ENDRING I MEDISINEN. Hvordan kan vi

forstå en slik endring? Denne disiplineringen skjer i ei bygd der det

har skjedd store endringer i løpet av de knapt 25 årene den er blitt

studert. Fra å være ei bygd der det sosiale livet og dagliglivets aktiviteter

for mange av innbyggerne foregikk innen bygda, er det gradvis

blitt mer kontakt med omverdenen. Selv om det er endringer i hva

befolkningen er opptatt av når det gjelder helse og sykdom, er et funn

fra alle feltarbeidene at både menn og kvinner mente at det var kvinnene

som først og fremst tok ansvar for helse og sykdom i familien.

Dette samsvarer med funn fra andre undersøkelser (Clarke 1996;

Norcross et al. 1996; Carmichael & Charles 1998; Pavalko & Woodbury

2000). I undersøkelsesperioden har det skjedd endringer i hvordan

kunnskap søkes og beslutninger tas på dette området.

Kvinnenettverket var mellomleddet mellom familien og helsevesenet

da jeg først kom til bygda. Kvinnefellesskapet sørget for at det som

hørte inn under medisinens område ble holdt der, og i en del tilfeller

overflødiggjorde dette bruk av helsevesen. De neste feltarbeidene viser

at kunnskapsformidlingen mellom kvinnene gradvis har fått mindre

betydning. Hvordan kan et slikt tilsynelatende solid kunnskapssystem

få mindre betydning over tid? Den kunnskapen som ble formidlet i

kvinnenettverket i 1981, var basert på erfaring og tradisjon. Kvinnene

formidlet erfart kunnskap og forholdt seg til synlige symptomer, et

kunnskapssystem likt det som er beskrevet av Dalmiya og Alcoff

(1993) i deres studie av tradisjonelle jordmødre. I Nordfjord ble

303


[ ANDERSSEN ]

kunnskapen ble formidlet ved tilfeldige møter, eller gjennom direkte

rådføring med kvinner som hadde spesiell kompetanse på et område.

Siden da har kvinnene endret levemåte. De har tatt sertifikat og fått

lønnsarbeid, ofte skiftarbeid, utenfor bygda. Dette har medført at

kvinnene i bygda ikke er tilgjengelig for hverandre på samme måte

som før. Møtestedene mellom folk i bygda er endret. Samtidig er samfunnet

utenfor bygda blitt mer tilgjengelig. Dette betyr at også medisinske

tjenester er blitt mer tilgjengelig. Medisinen generelt og den

forebyggende medisinen har vokst i omfang i den perioden jeg har

studert. Folk har stiftet bekjentskap med nye, «snikende» sykdommer

og mulige fremtidige sykdommer med diffuse eller ingen symptomer.

Med et mer tilgjengelig helsevesen, mindre mulighet til å diskutere

helse og sykdom med andre kvinner samt en stadig voksende forebyggende

medisin, kan det se ut til at det gamle nettverket er blitt overflødiggjort

i forhold til en del av de helseproblemene folk er blitt opptatt

av. Siden forebygging av sykdom ofte ikke er basert på konkrete

symptomer, kan det se ut til at den kunnskapen som ble formidlet i

kvinnenettverket i 1981 er lite egnet til å diagnostisere uklare symptomer

og risiko for sykdom. I 1993/94 og 20004/05 søker folk heller

legen for de helseproblemene de møter, og de helseproblemene de vil

forebygge har det tradisjonelle kvinnenettverket ikke kompetanse for

å hjelpe med. Siden helse og sykdom fortsatt er kvinners ansvar, ser vi

i 2004/05 en annen type fellesskap vokse opp rundt forebygging av

sykdom. Kvinnene gir hverandre informasjon om nye forebyggende

undersøkelser, samt rådfører seg med hverandre om hva som er helsemessig

riktig mat. De som har kunnskap om dette, er andre enn de

kvinnene som var eksperter på diagnostisering og behandling av sykdom

i det gamle kvinnenettverket. Eldre kvinners kompetanse blir

derfor mindre etterspurt. Endringen i nettverk kan derfor ses som en

konsekvens av større deltakelse i storsamfunnet samtidig med vekst i

den forebyggende medisinen.

SAMFUNNSENDRING OG MEDISINSK KUNNSKAP. Til tross for at

den forebyggende medisinen setter en del atferdskrav som det er vanskelig

å etterleve, betviler ikke folk i 1993/94 og i 2004/05 verdien av

den kunnskapen som legges til grunn for disse kravene. Et kjennetegn

ved ekspertkunnskapen er at den er blitt mer presis, samtidig som den

304


[ FOREBYGGING, HVERDAGSLIV OG SAMFUNNSENDRING ]

er blitt mer midlertidig (Møen 2002). Kunnskapen er i kontinuerlig

utvikling og gir til enhver tid grunnlag for en «inntil videre»-strategi.

Innen forebyggende medisin har det for eksempel vært endringer i når

medisinske funn skal sees på som behandlingstrengende sykdom (jfr.

Måseide 2002). Det har også vært endringer i hva som regnes som

risikofaktorer til enhver tid (Anderssen 2006). Dette er et kjennetegn

ved kunnskap i det som Beck (2005) og Giddens (1991) kaller det

senmoderne risikosamfunnet, der det stadig oppstår nye risikoer. Individet

settes overfor mange valg som ikke lenger er styrt av tradisjoner.

I et samfunn med midlertidig og usikker kunnskap, blir folk tvunget

til selv å finne måter å håndtere risikoene på. Dermed blir risikohåndtering

en del av dagliglivet (Giddens 1998). Det oppstår, ifølge forfattere

som for eksempel Beck & Beck-Gernsheim (2002) og Bauman

(2003), en skepsis til eksperter generelt, og en skepsis til leger spesielt

(Gilson 2003).

Nordfjord i 1981 kan ikke sees på som et senmoderne risikosamfunn,

slik Beck (2005) beskriver det, blant annet siden helse og sykdom

ble forvaltet i forhold til tradisjoner, og fordi adgangen til

moderne ekspertsystemer var begrenset. I løpet av 1980-årene fikk

folk i bygda adgang til medisinske tjenester som folk andre steder

lenge hadde sett som en selvfølge. I neste feltarbeid (1993/94) var folk

takknemlige, muligens også litt overveldet over de store forandringer

de hadde erfart. De uttrykte at de var glade over å kunne overlate viktige

beslutninger til legen. De hadde akkurat stiftet bekjentskap med

den moderne forebyggende medisinen, som var i stor vekst på denne

tiden. Under dette feltarbeidet er det kanskje mer korrekt å si at de

var blitt moderne i den forstand at de hadde en sterk tillit til ekspertkunnskapen

som den moderne forbyggende medisinen forvalter.

I 2004/05 er folk blitt mer vant til en moderne levemåte, og både

velferdsgoder og tjenester blir sett på som en selvfølge. De er blitt mer

selektive i hva de mener legen kan hjelpe med. Deres skepsis mot å

søke lege for problemer de i 1993/1994 formidlet til legen, trenger

ikke være et uttrykk for mindre tillit til legen. Det kan også tolkes

som at folk er blitt mer klar over hva legen kan hjelpe med, og søker

lege for disse problemene. Ut ifra folks fortelling om at de ikke ville

«vente og se» før de søkte lege i 1993/94, kan vi anta at de over tid

har fått erfaring med hvilke helseproblemer legen faktisk kan hjelpe

305


[ ANDERSSEN ]

med. Folk er i 2004/2005 også opptatt av andre typer helseproblemer

enn det de var opptatt av i 1981. De har også blitt mer opptatt av

forebygging av sykdom. De er klar over at medisinens kunnskap om

risikofaktorer forandrer seg. Til tross for dette velger de å tro på

medisinens kunnskap. Er det et uttrykk for skepsis til medisinen?

Mine data kan heller tyde på det motsatte. Bruk av forebyggende

undersøkelser og medisinens råd for «riktig» kosthold er implementert

i deres dagliglov. Den moderne forebyggende medisinen er basert

på tanken om at sykdom kan styres. Den forutsetter at folk har tillit

til de rådene de får fra medisinen (Lupton 1995, 1999). Dette fordi en

person oftest ikke selv kan vite hvor vellykket behandling eller atferdsjusteringer

er. Holder en seg frisk, kan en ikke vite om det var forebygging

som er årsaken til dette (Anderssen 1998). Det er derfor lite

grunnlag for å si at tilliten til legen som representant for det medisinske

kunnskapssystemet er blitt svekket. Bruksområdet er imidlertid

endret. Fra å se legen som siste utvei (1981) til legen som første utvei

(1993/94), til siden å få et mer målrettet bruk av lege (2004/05), ser

ikke ut til å ha endret folks tillit til legens kunnskap. Det ser heller ut

til at det er definisjonen av hva som er legens anliggende som er blitt

endret i denne perioden, ikke tilliten til legens kunnskaper. Under det

tredje feltarbeidet lever folk i Nordfjord et moderne liv, uten at de

deler skepsisen som det har blitt hevdet at senmoderne mennesker (se

for eksempel Beck 2005 og Giddens 1998) har til medisinen.

HOMO MEDICUS OG MEDIKALISERING. Slik medikalisering er definert

i begynnelsen av denne artikkelen (Conrad 1992), kan vi si at

det klart har skjedd en medikalisering i den perioden denne bygda er

studert. Medikalisering er ofte studert som en prosess drevet først og

fremst av medisinen, teknologiske/farmasøytiske nyvinninger og

pressgrupper (Conrad 2005, 2007). Studiet av endringene i Nordfjord

viser imidlertid medikalisering som et samspill mellom samfunnsendring

og medisinsk utvikling: Folk i Nordfjord har i løpet av

en 25-årsperiode opplevd overgangen fra et på mange måter tradisjonelt

samfunn til et moderne samfunn. I medisinske spørsmål betyr det

at kvinnene har endret arenaer for å drøfte helsespørsmål. For

enkelte kvinner medfører dette direkte kontakt og rådføringsmuligheter

med helsepersonell i dagliglivet. Omtrent samtidig øker det

306


[ FOREBYGGING, HVERDAGSLIV OG SAMFUNNSENDRING ]

medisinske fokus på risiko (Armstrong 1995), noe som innebærer at

tidligere erfaringer med sykdom og symptomer blir mindre relevante.

Folks endrede levemåte passer til den forebyggende medisinens fokusering

på eget ansvar for helse og legger til rette for en sterkere

avhengighet av medisinen. Hva som kom først, samfunnsendringer

eller endringer i medisinen, er vanskelig å si. Disse endringene inntraff

omtrent samtidig, og har derfor virket selvforsterkende i folks

streben etter å bli homo medicus.

De endringene som er beskrevet i Nordfjord er et eksempel på

Elias’ (1994) poeng om at atferdsendringer ikke bare kommer som et

resultat av helsehensyn: I 2005 er den slanke kroppen blitt et ideal for

folk. Dette idealet er i dette samfunnet med på å forsterke medikaliseringen,

siden mitt materiale ikke viser at folk opplever en motsetning

mellom den slanke kroppen og den sunne kroppen. Selv om begrunnelsen

for å leve sunt endres, blir resultatet det samme, slanking og

estetikk er en del av folks streben etter å bli homo medicus. Hvis det i

fremtiden blir en motsetning mellom estetikk og helse, vil det i så fall

bli en utfordring for de atferdsjusteringene som nå er så innvevd i

dagliglivet.

Den medikaliseringen som skjedde i bygda fra 1981 til midten av

90-tallet, kan forstås som en utvidelse av medisinens domene gjennom

at forebygging kom inn i folks dagligliv. Dette medførte at områder

som for eksempel matvaner ble definert som helserelevante.

I perioden fra midten av 90-tallet til 2004/05 har det skjedd nye endringer

som utfordrer medikaliseringsbegrepet. Helse og hverdagsliv er

blitt enda sterkere knyttet sammen. Flere deler av livet er kommet inn

under medisinens område, og tilliten til medisinen er stor. Helseopptattheten

er så dyptgående at folk ikke gjenkjenner den som helseopptatthet.

Folk etterstreber å være homo medicus uten å erkjenne at det

er det de gjør. I dette samfunnet er medikaliseringen så gjennomgripende

at den kan sammenlignes med det Guneriussen (2008:1–2) gir

betegnelsen eksistensiell medikalisering, forstått som at «mennesket

forventer at medisinske tilbud skal kunne kurere ’alt’ fra fysiske til

psykiske og sosiale problemer, og at alt ubehag/smerte og kroppslig

svekkelse oppfattes som ’unaturlige’ problemer.» En medikalisering

så innvevd i hverdagslivet stiller helsevesen og samfunn overfor store

utfordringer.

307


[ ANDERSSEN ]

Noter

1. ICD er den internasjonale statistiske klassifikasjonen av sykdom og beslektede helseproblemer.

ICD-10 ble vedtatt i 1990 og inneholder over 12000 koder. Det er

over 5000 flere enn den forrige versjonen fra 1975 (Lian 2006).

2. Dette er en del av et større prosjekt som ser på hvordan folk forvalter helse, sykdom

og legesøking over tid i denne bygda. Deler av data til denne artikkelen er

presentert i Anderssen (1998, 2008).

3. De ble bedt om å fortelle hva de var opptatt av når det gjelder helse, sykdom og

helsevesen. De ble bedt om å definere helse og sykdom, hvordan de håndterer

egen/barns sykdom, hvordan de tenker helse i dagliglivet, samt hvor de får informasjon

om helse og sykdom.

4. For mer informasjon om metode og analyse, se Anderssen (1998).

5. Dette var et senter bygget opp og drevet av private midler, og var rettet mot å

avdekke kreft i bryst og underliv. Ifølge lederen i Husmorlaget i distriktet arrangerte

foreningen årlige turer dit. Laget leide buss og betalte reisen av egen kasse,

mens undersøkelsen var gratis. Disse turene var så populære at deltakelse gikk

etter tur, slik at alle kvinner som ønsket det fikk anledning til å komme dit i alle

fall én gang på Husmorlagets regning. Kvinnene i Nordfjord fikk del i dette tilbudet

etter at veien kom.

Referanser

Allan, Patricia & Carolyn Sachs (2007), «Women and food chains: The gendered politics».

International Journal of Sociology of Agriculture and Food, 15, 1: 1–23.

Anderssen, Jorid (1998), No går det på helsa laus. Helse, sykdom og risiko i to nordnorske

kystsamfunn. Avhandling dr.philos., ISM skriftserie nr. 46. Universitetet i

Tromsø.

Anderssen, Jorid (2006), «Risiko for sykdom hos menn – kvinners ansvar». Sosiologisk

tidsskrift, 14, 1: 88–107.

Anderssen, Jorid (2008), «Mannen som motstridende pasient». I: Aksel Tjora, red.,

Den moderne pasienten. Oslo: Gyldendal.

Armstrong, David (1995), «The rise of surveillance medicine». Sociology of Health &

Illness, 17, 3: 393–404.

Backett, Kathryn (1992), «The construction of health knowledge in middle class families».

Health Education Research, 7, 4: 497–507.

Bauman, Zygmunt (2003), Liquid Love. Cambridge: Polity Press.

Beck, Ulrich (2005), Risk Society. Towards a New Modernity. London: Sage.

Beck, Ulrich & Elisabeth Beck-Gernsheim (2002), Individualization. London: Sage.

Carmichael, Fiona & Sue Charles (1998), «The labour market costs of community

care». Journal of Health Economics, 7, 6: 747–65.

Clarke, J. (1996), Health, Illness and Medicine in Canadian Society (2. ed.). Toronto:

Oxford University Press.

Cockerham, William (2007), Medical Sociology (10. ed.). Upper Saddle River: Pearson.

Conrad, Peter (1992), «Medicalization and Social Control». Annual Review of Sociology,

18: 209–232.

Conrad, Peter (2005), «The Shifting Engines of Medicalization». Journal of Health

and Social Behaviour, 46:3–14.

308


[ FOREBYGGING, HVERDAGSLIV OG SAMFUNNSENDRING ]

Conrad, Peter (2007), The Medicalization of Society. Baltimore: Johns Hopkins.

Crawford, Robert (1980), «Healthism and the medicalization of everyday life». International

Journal of Health Service, 10:365–88.

Crawford, Robert (2004), «Risk ritual and the management of control and anxiety in

medical culture». Health, 8, 4: 505–528.

Dalmiya, Vrinda & Linda Alcoff (1993), «Are ‘Old Wives’ Tales’ Justified?». I: Linda

Alcoff & Elisabeth Potter, red., Feminist epistemologies. New York: Routledge.

Davies, Kevin & Michael White (1996), Breakthrough: The race to find the breast

cancer gene. New York: Wiley.

Elias, Norbert (1987), Involvement and Detachment. Oxford: Blackwell.

Elias, Norbert (1994), The Civilizing Process. Oxford: Blackwell.

Forss, Anette, Carol Tishelman, Catarina Widmark & Lisbeth Sachs (2004),

«Women’s experiences of cervical cellular changes: an unintended transition from

health to liminality». Sociology of Health & Illness, 26, 3:306–25.

Giddens, Anthony (1991), Modernity and Self-Identity: Self and Society in the Late

Modern Age. Cambridge: Polity Press.

Giddens, Anthony (1998), «Risk Society: The Context of British Politics». I: Jane

Franklin, red., The Politics of Risk Society. Cambridge: Polity Press.

Gilson, Lucy (2003), «Trust and the development of health care as a social institution».

Social Science & Medicine, 56, 7: 453–68.

Guneriussen, Willy (2008), Risiko, trygghet og tillit. Hvordan individer, institusjoner

og samfunn handterer risiko. Kursbeskrivelse SOS 8004, Universitetet i Tromsø/

Høgskolen i Harstad.

Howson, Alexandra (1999), «Cervical screening, compliance and moral obligation».

Sociology of Health & Illness, 21, 4: 401–25.

Katz, S. (1997), «Secular morality». I: Allan M. Brandt & Paul Rozin red., Morality

and Health. New York og London: Routledge.

Lian, Olaug (2006), «Den moderne Eos-myten. Om medikalisering som modernitetsfenomen».

Sosiologisk Tidsskrift, 1: 63–87.

Lupton, Deborah (1995), The Imperative of Health. London: Sage.

Lupton, Deborah (1999), Risk. London: Routledge.

Lupton, Deborah (2000), «The heart of the meal: food preferences and habits among

rural Australian couples». Sociology of Health & Illness, 22, 1: 94–109.

Marantz, Paul R. (1990), «Blaming the Victim: The Negative Consequence of Preventive

Medicine». American Journal of Public Health, 80, 10: 1186–87.

Metcalfe, Andrew (1993), «Living in a clinic: the power of public health promotions».

Australian Journal of Anthropology, 4, 1:31–44.

Møen, Atle (2002), Den globale produksjonen av symbol og kunnskap. Verdsflukt og

verdsherredømme. Stein Rokkan senter for flerfaglige samfunnsstudier.

Universitetsforskning i Bergen. Globaliseringsprogrammet, notat 14.

Måseide, Per (2002), «Røntgenbiletet og den medisinske tenkinga – ein sosiologisk

analyse». I: Tove Elvebakken & Per Solvang, red., Helsebilder. Bergen: Fagbokforlaget.

Norcross, William A., Carlos Ramirez & Lawrence A. Palinkas (1996), «The Influence

of Women on the Health Care-Seeking Behavior of Men». The Journal of

Family Practice, 43, 5: 475–480.

Pavalko, Eliza K. & Shari Woodbury (2000), «Social roles as process: Caregiving

careers and women’s health». Journal of Health and Social Behavior, 41, 1:

91–105.

Pinell, Patrice (1996), «Modern medicine and the civilising process». Sociology of

Health & Illness, 18, 1: 1–16.

309


[ ANDERSSEN ]

Sachs, Lisbeth (1996), «Causality, responsibility and blame – core issues in the cultural

construction and subtext of prevention». Sociology of Health & Illness, 18,

5:632–652.

Saltonstall, Robin (1993), «Healthy bodies, social bodies: men’s and women’s concepts

and practices of health in everyday life». Social Science & Medicine, 36, 1:

7–14.

Vandereycken, Walter (2001), «Overeating and Overweight: A Neglected or Disguised

Disorder». European Eating Disorders Review, 9, 3: 141–143.

Weiss, Robert S. (1994), Learning from strangers: the art and method of qualitative

interview studies. New York: The Free Press.

310


FOREDRAG / AKTUELL DEBATT

Om økonomisk likhet

ENGLISH TITLE: ABOUT ECONOMIC EQUALITY

HILDE BOJER

hilde.bojer@econ.uio.no

I begynnelsen av mai 2009 avga regjeringens

fordelingsutvalg sin innstilling (NOU

2009:10). Fordelingsutvalget hadde som

mandat å gi en bred analyse av økonomiske

forskjeller i Norge, hva årsakene

var, hvordan de har utviklet seg over tid,

og eventuelt komme med forslag til tiltak

for en jevnere fordeling. Et oppdrag utvalget

imidlertid ikke fikk, var å gjøre rede

for hva som ligger i uttrykket «økonomiske

forskjeller», og hvilken fordeling

det er ønskelig å gjøre jevnere. 1

Men det er langt fra entydig hva vi

skal mene med økonomisk likhet og ulikhet.

Når folk gjør forskjellige valg i livet,

vil likhet langs én økonomisk dimensjon

føre til ulikhet langs en annen. For lønnstakere

vil likhet i timelønn innebærer

ulikhet i årsinntekt hvis folk har forskjellig

arbeidstid. Som kjent er deltidsarbeid

en viktig årsak til at kvinner i gjennomsnitt

har lavere årsinntekt enn menn har.

Likhet i årlig lønnsinntekt innebærer

ulikhet i livsinntekt hvis folk har utdanning

av forskjellig lengde, ulik pensjonsalder,

eller av andre grunner forskjellige

perioder med ulønnet fravær fra arbeidslivet.

Her også er det forskjeller mellom

kvinner og menn på grunn av kvinners

ulønnede omsorgsarbeid. Likhet i inntekt,

enten det er årsinntekt eller livsinntekt,

innebærer likevel økonomiske ulikheter

hvis det er forskjeller i formue og

gjeld. Barnefamilier har typisk høy familieinntekt,

men også mye gjeld, sammenlignet

med alderspensjonister som har

lavere inntekt, men som normalt er gjeldfrie

og med penger i banken.

Vi må også skjelne mellom individuell

inntekt og husholdningsinntekt. Likhet i

individuell inntekt gir ulikheter i husholdningsinntekt

mellom enslige og familier.

Inntekt og formue må ses i forhold til

hvor mange de er i husholdningen: like

husholdningsinntekter vil gi ulikhet i tilgang

til økonomiske goder hvis husholdningene

har forskjellig størrelse. Endelig

kan det være en motsetning mellom likhet

i husholdningsinntekt og økonomisk

likestilling mellom kvinner og menn.

Her er det mange økonomiske variabler

å velge mellom, og valget av variabler

er viktig både for hva vi ønsker å

observere, og for fordelingspolitikken.

Vi kan også spørre hvorfor, og i hvilken

grad, økonomisk ulikhet er uønsket.

Nå er samtlige tenkere i den vestlige tradisjon

etter opplysningstiden enige om at

alle mennesker, i hvert fall alle voksne

menn, på en grunnleggende måte er

moralsk like og likestilte. Som et minimum

er det enighet om likhet i slike borgerlige

rettigheter som likhet for loven

og lik stemmerett.

Men når det gjelder økonomisk likhet,

rår det uenighet. Vi kan skjelne mellom

to ekstreme tankeretninger. På den ene

side finner vi liberalistiske retninger, som

311

© UNIVERSITETSFORLAGET

TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSFORSKNING

VOL 51, NR 2, 311–317


ikke er tilhengere av noen form for statlig

fordelingspolitikk. På den annen side

har vi forskjellige typer av økonomisk

egalitarianisme, tilhengere av økonomisk

likhet. Det er blant disse tenkerne at

spørsmålet reiser seg om hva slags økonomisk

likhet man ønsker. De fleste mennesker

er vel i praksis et sted mellom de

to ekstremene. Diskusjonen om hva slags

økonomisk likhet er likevel av interesse,

fordi den samtidig er en diskusjon av hva

kriteriene er for det gode samfunn, og

hva målene bør være for statlig politikk i

allmennhet, og for statlig fordelingspolitikk

spesielt.

Jeg skal ikke i det følgende drøfte

videre begrunnelsene for hvorfor økonomisk

likhet er ønskelig, 2 men nøye meg

med å drøfte de viktigste oppfatningene

av hva økonomisk likhet kan eller bør

være.

La meg først peke på det opplagte,

nemlig at økonomisk likhet ikke er det

samme som at alle skal være like på

andre måter enn økonomisk: økonomisk

likhet innebærer ikke kulturell, religiøs

eller annen konformisme. To av vår tids

mest fremstående egalitære filosofer,

John Rawls og Amartya Sen, er helt

klare på dette. John Rawls var uttrykkelig

liberal; han var den første som klart

formulerte en teori for økonomisk egalitær

liberalisme. Et liberalt samfunn,

skrev Rawls, er et samfunn som gir plass

for mange ulike, ja, usammenliknbare,

oppfatninger av «det gode» (Rawls

1982). Det skal være full frihet for

enhver til å velge sin egen livsførsel, sitt

prosjekt for livet, så lenge denne friheten

ikke går ut over andres tilsvarende frihet.

Innenfor denne rammen av politisk, kulturell

og religiøs frihet, forsvarer Rawls

det han kaller forskjellsprinsippet: at

økonomisk ulikhet bare kan tillates hvis

den er til fordel for den gruppen som

[ BOJER ]

312

kommer dårligst ut. Med økonomisk

ulikhet mener Rawls ulikhet i «inntekt

og formue» regnet over hele livsløpet.

Amartya Sen (Sen 2008) på sin side

peker på at folk er forskjellige, og har

ulike behov. Derfor mener han at likhet i

inntekt og formue, eller i økonomiske

ressurser, ikke sikrer likhet i levekår.

Dette mener han verken Rawls eller økonomisk

velferdsteori tar tilstrekkelig

hensyn til. Rawls og Sen er enige om de

grunnleggende borgerlige friheter og rettigheter.

De er også enige om at frihet er

frihet til, ikke bare frihet fra, og at frihet

til å velge sitt liv krever tilgang til økonomiske

goder. Derfor er de også enige om

at et samfunn bør bygge på grunnleggende

økonomisk likhet, men de er

uenige om hva slags økonomisk likhet.

VELFERD, NYTTE, LYKKE

Intuitivt virker det rimelig at målet for

både økonomisk politikk og fordelingspolitikk

skal være velferden til befolkningen.

Hvis vi tolker begrepet velferd

tilstrekkelig vidt, er det nesten umulig å

mene noe annet. Debatten om «likhet i

hva?» kan på en måte forstås som en

debatt om hva en skal mene med velferd.

Men i de teorier for rettferdighet som

kalles velferdistiske, er begrepet velferd

mer presist.

I de fleste empiriske analyser av økonomisk

ulikhet, i økonomisk velferdsteori

og i filosofiske debatter om likhet

tolkes den enkeltes velferd som nytten

hennes, slik nytte er definert i utilitarisme

og økonomisk nytteteori. 3 Den

enkeltes nytte, eller velferd, er den subjektivt

opplevde tilstand av velvære eller

lykke. Hva som gir velferd, bestemmer

den enkelte selv, ut fra sine egne preferanser

(konsumentsuverenitet). Velferdisme

(welfarism) er et samlenavn for

teorier som legger til grunn at størst


[ OM ØKONOMISK LIKHET ]

313

mulig velferd i denne forstand er det

høyeste mål både for den enkelte og for

samfunnet.

I disse teoriene må samfunnets velferd

avledes av, og bygge på, velferden til

hvert enkelt individ, og derfor til syvende

og sist på individenes egne preferanser.

Det er derfor ikke statens, eller noen

annens, oppgave å avgjøre hva som

fremmer velferden vår: det bestemmer vi

selv. Det motsatte syn kalles paternalisme

(faderlighet, av latin pater = far).

En egalitær velferdistisk fordelingspolitikk

fordeler økonomiske ressurser slik

at det oppnås likhet i velferd: at alle føler

de har det like godt uansett hva slags

preferanser de har. Dermed kan ikke ressursene

selv være likt fordelt, siden folk

har forskjellige preferanser.

Velferdismen er blitt kritisert av en

rekke tenkere, i fremste rekke John

Rawls, Ronald Dworkin og Amartya

Sen. For John Rawls var den viktigste

innvendingen at velferdismen ikke er forenlig

med et liberalt samfunn: den legger

til grunn at det bare finnes én oppfatning

av hva som er menneskets høyeste gode,

nemlig den enkeltes velferd (lykke). Men

oppgaven til en liberal stat er å legge til

rette for at mennesker med ulike oppfatninger

om det gode kan leve sine liv slik

de selv ønsker det. En kan for eksempel

sette religiøse plikter høyere enn det å ha

det godt her og nå.

Ronald Dworkin (1981) pekte på det

problemet som kalles dyre preferanser.

Noen mennesker er fornøyd med ganske

lite, andre synes ikke de kan greie seg

uten designerklær og årgangsvin. Men

det kan ikke være rettferdig, hevder

Dworkin, å fordele mer til de kravstore

enn til de beskjedne. Sen har pekt på et

liknende problem, nemlig adaptive preferanser

som det kalles: en kan venne seg til

å greie seg med lite, og dermed bli beskjeden

fordi en i utgangspunktet er fattig.

Men det kan ikke være riktig å la folk

forbli i fattigdom fordi de har resignert.

Et tredje type problem er misunnelse

og det motsatte, altruisme. En misunnelig

person er ulykkelig når andre har det

godt. En altruist gleder seg over andres

lykke. Hvis vi tar velferdismen bokstavelig,

skulle følgelig den misunnelige få

mer enn altruisten.

Med andre ord: to personer med

samme inntekt og formue kan ha ulik

velferd. Mens den ene synes hun har mer

enn nok, opplever den andre knapphet.

Problemet er om fordelingspolitikken

skal respektere de tos subjektive oppfatninger

som gyldige.

I praksis blir kritikken ovenfor møtt

ved at fordelingsanalyser innskrenker seg

til å gjelde noe man kaller «materiell velferd»,

ved at man antar at alle berørte

mennesker har de samme preferanser for

så vidt gjelder materielle goder, at nytten

av materielle goder er uavhengig av tilgangen

på andre goder, og spesielt uavhengig

av hva andre mennesker har. Da

blir likhet i materiell velferd det samme

som likhet i økonomiske ressurser.

Men også denne tankegangen kan kritiseres.

For at det skal ha god mening å

skille ut «materiell velferd» fra andre

komponenter i velferden, må nivået på

den materielle velferden være uavhengig

av de andre komponentene. Du har for

eksempel samme glede av å få en ekstra

krone enten du er blind eller seende og

uansett hvordan du har fått disse pengene.

Men det er forskjell på å motta

sosialhjelp, som mange betrakter som

ydmykende, og lønn eller alderspensjon,

som er rettigheter.

Eksemplet med blinde og seende viser

dessuten at det er urimelig å anta at alle

mennesker har de samme preferanser. Det

kan være rimelig å se bort fra Dworkins


dyre preferanser og Sens innlærte nøysomhet.

Men det blir klart feil å se bort fra at

for eksempel uføre og kronisk syke har

andre behov enn friske mennesker. Dette

er en del av bakgrunnen for Sens capability

approach, som blir omtalt nedenfor.

Vi ser altså at når velferden er bestemt

av preferansene til hver enkelt, kan det å

fordele økonomiske ressurser for å sikre

lik velferd eller lykke eller nytte, gi en

fordeling som strir mot viktige og

utbredte etiske intuisjoner. Dessuten er

en slik detaljert fordeling selvsagt praktisk

umulig å gjennomføre. Da kommer

vi ikke utenom at en eller annen utenforstående

instans må avgjøre hva som er til

den enkeltes beste. Det kan være forskeren,

som forutsetter at lik inntekt gir lik

«materiell velferd». Eller det kan være

statlige institusjoner som avgjør fordelingspolitikken.

Men slike løsninger

rimer heller ikke alltid med respekt for

individet. De to tenkerne Rawls og Sen

har samme type forslag til løsning, nemlig

at de fordelingspolitiske prinsippene,

herunder hva som skal fordeles, bestemmes

gjennom åpen demokratisk diskusjon

og beslutning.

[ BOJER ]

314

RESSURSER. RAWLS’

SAMFUNNSMESSIGE

PRIMÆRGODER

Internasjonalt forekommer termen

resourcism om likhet i ressurser i en eller

annen forstand. Med ressurser forstås

vanligvis det samme som Rawls’ «inntekt

og formue», men vanligvis også uten

nærmere drøfting av hvordan disse

begrepene skal defineres og måles. Rawls

er vel den mest fremtredende ressursist.

Han argumenterer uttrykkelig for en

økonomisk likhet som ikke tar hensyn til

særskilte behov som skyldes sykdom eller

uførhet. Hans syn på økonomisk likhet

er forankret i likhet i det han kaller samfunnsmessige

primærgoder: goder som

hvert (voksent) menneske vil ønske mer

av uansett hvilke planer vedkommende

ellers har for livet sitt, og uansett oppfatning

om hva som er det høyeste gode.

Inntekt og formue mener han er et slikt

samfunnsmessig primærgode.

Rawls legger særlig vekt på to argumenter

for en økonomisk likhet som

ikke tar hensyn til særskilte behov. For

det første skjelner han mellom det han

kaller naturlige ulikheter og ulikheter

skapt av samfunnet. Ulikheter i helse og

fysiske funksjonsevner er naturlige, økonomiske

ulikheter er skapt av samfunnet.

For det andre legger han vekt på å ha

fordelingspolitiske mål som er lette å forstå

for alle, og som derfor egner seg for

åpen, demokratisk diskusjon.

Ingen av disse to argumentene er overbevisende.

Helse er påvirket av den

enkeltes økonomi, og ulikheter i helse er,

som vi nå vet, i stor grad nettopp skapt

av samfunnet. Når det gjelder inntekt og

formue: disse er ikke enkle, lett forståelige

størrelser. Som så mange andre filosofer

undervurderer Rawls problemene

både med definisjon og måling av inntekt.

Han drøfter for eksempel ikke om

det er individuell inntekt eller husholdningsinntekt

som er målet. I en artikkel

antyder han at fritid hører med som samfunnsmessig

primærgode sammen med

inntekt, noe som kunne tyde på at han

ville være positiv til «full inntekt», ikke

bare pengeinntekt, som fordelingspolitisk

mål. Full inntekt er den inntekt en

person kunne tjent ved å bruke all sin tid

til lønnet arbeid. Den er et mål på pengeinntekt

pluss verdien av fritid. 4

Og antakelig er det noe i nærheten av

livsinntekt Rawls er ute etter, siden han

bruker betegnelsen life prospects.

Nå skriver også Rawls uttrykkelig at

hans teori ikke gjelder kortsiktig forde-


lingspolitikk. Han har utarbeidet en

teori for de grunnleggende institusjoner i

samfunnet. Men dermed kan vi heller

ikke gå til Rawls’ teori for å klargjøre

dag til dag fordelingspolitiske mål.

Rawls har også et samfunnsmessig

primærgode han kaller det samfunnsmessige

grunnlaget for selvrespekt.

Dette siste godet er, så langt jeg kjenner

til, lite omtalt og diskutert, kanskje fordi

det anses som opplagt. Med sin bakgrunn

i de amerikanske Sørstatene har

nok Rawls hatt rasisme i tankene. Men

hensynet til selvrespekt må ha konsekvenser

for hvordan fordeling foregår.

Inntekt fra eget arbeid bidrar til selvrespekt,

sosialhjelp oppfattes av mange

som ydmykende; det samme gjør inntektsprøving

av ytelser. Hensynet til

selvrespekt tilsier at vi vektlegger full

sysselsetting og rettigheter i fordelingspolitikken.

Dette hensynet tilsier også

vekt på kvinners rett til egen inntekt fra

eget arbeid.

FUNKSJONSEVNE

– CAPABILITY APPROACH

Amartya Sen er opphavsmannen til teorien

om kapabiliteter 5 som de grunnleggende

mål for fordelingspolitikk – og for

økonomisk utvikling og økonomisk politikk

i det hele. Teorien har vakt bred

internasjonal oppmerksomhet. Den ligger

bak FNs indeks for menneskelig

utvikling (HDI, Human Development

Index), og det eksisterer en internasjonal

organisasjon for studiet av kapabiliteter i

teori og praksis (HDCA).

Fra Sens side er teorien det filosofiske

grunnlaget for en metode til å finne konkrete

mål for økonomisk og sosial utvikling.

Han kaller teorien en approach, en

tilnærmingsmåte, og har bestemt nektet

å angi hvilke kapabiliteter han selv anser

som grunnleggende. Disse må fastsettes i

[ OM ØKONOMISK LIKHET ]

315

hvert enkelt samfunn etter åpen demokratisk

diskusjon, mener han. Merk at

Rawls gir samme begrunnelse for å velge

inntekt og formue som samfunnsmessig

primærgode.

Utgangspunkter er viktige menneskelige

funksjoner; eksempler på slike er å

spise seg mett og å kunne bevege seg. En

kapabilitet er evnen til å kunne utføre en

slik funksjon, hvis man så ønsker. Sen,

som har arbeidet mye med sultkatastrofer,

bruker ofte tilgang til mat som

eksempel. Han illustrerer forskjellen

mellom funksjon og kapabilitet ved verbene

å sulte og å faste. En som sulter,

mangler kapabiliteten til å utøve funksjonen

å spise seg mett. En som faster

derimot, har kapabiliteten, men velger å

avstå fra å utøve den. Det samfunnsmessige

målet må være at alle har tilstrekkelig

tilgang til mat, men ikke nødvendigvis

at alle spiser.

I motsetning til Rawls legger Sen vekt

på at forskjellige mennesker kan ha forskjellige

behov. En gravid kvinne kan for

eksempel trenge mer mat enn andre.

Hvis formålet er å sikre like kapabiliteter,

blir det derfor uriktig å fordele nødrasjoner

slik at alle får like mye ris.

Et annet eksempel som illustrerer teorien

om kapabiliteter, finner vi i en artikkel

av Sen om relativ fattigdom (Sen

1984). Der peker han på at en rent relativ

definisjon av fattigdom kan gi det

absurde resultatet at ingen er fattige i et

samfunn hvor alle sulter. På den annen

side kan det, i et land hvor fjernsyn er

utbredt, være vanskelig for en elev fra et

hjem uten TV å følge undervisningen når

læreren viser til TV-programmet dagen

før. Men i et fattig land uten fjernsyn

ville ikke mangelen på fjernsyn bety noe.

I begge tilfeller er det en viktig kapabilitet

som mangler. I det første, kapabiliteten

å spise seg mett. I det andre, kapabi-


liteten å kunne følge med på skolen.

Kapabilitetene i seg selv er ikke relative.

Men kapabiliteten å følge med på skolen

avhenger av relativ økonomisk stilling,

kapabiliteten til å spise seg mett avhenger

av den absolutte økonomiske stilling.

Sen er klar over at det finnes overveldende

mange ønskede funksjoner, og ikke

alle kan være mål for offentlig politikk.

Det er kapabiliteten til viktige funksjoner

som skal ivaretas, skriver han. Som nevnt

ovenfor, nekter han selv å si hvilke disse

viktige funksjonene er. Den amerikanske

filosofen Martha Nussbaum (Nussbaum

2000) har foreslått en liste på ti typer

kapabiliteter. Men listen er omstridt, og

er dessuten mer rettet mot fattige land

enn et land som Norge. HDI, Human

Development Index, bygger på tanken

om kapabiliteter, og bruker indikatorer

for helse og utdanning: barnedødelighet,

levealder og lese- og skriveferdigheter.

Det er mange likhetspunkt mellom

tanken bak kapabiliteter og de nordiske

levekårsundersøkelsene. Begge tilnærmingene

legger større vekt på hva folk

kan gjøre og være med ressursene sine

enn hva de har. Begge benytter en samling

med indikatorer som ikke blir veid

sammen til en indeks som velferd eller

inntekt. Videre gjelder begge tilnærmingene

en form for likhet i muligheter, men

muligheter på hvert tidspunkt i livet, ikke

mulighetene på startstreken. Noen få

forskere har gjort empiriske undersøkelser

av kapabiliteter. Disse viser ganske

overensstemmende lister, og er påfallende

like de nordiske levekårsundersøkelsene.

Verken kapabiliteter eller levekår

måler utelukkende fordeling. De måler

trekk ved forholdene i samfunnet i videre

forstand, blant annet politisk frihet og

borgerlige rettigheter. Videre er både

levekår og kapabiliteter avhengige av

miljø og fellesgoder, som ren luft.

[ BOJER ]

316

OPPSUMMERING

Det mest anvendte og mest anvendelige

mål for fordelingspolitikk er individuell

velferd/nytte, operasjonalisert som husholdningenes

disponible inntekt per forbruksenhet.

Anvendeligheten skyldes at

individuell velferd/nytte står sentralt i

økonomisk mikroteori og velferdsteori.

Statistisk sentralbyrå og tilsvarende

institusjoner verden over har modeller

og prosedyrer for å beregne virkningen

på velferd i denne forstand av både fordelingspolitikk

og økonomisk politikk

ellers.

Problemet med velferdismen er at både

teorien og operasjonaliseringen av den,

rakner når en går den nærmere etter i

sømmene, slik jeg har prøvd å vise ovenfor.

Spesielt er det å legge hovedvekten

på husholdningen som enhet ikke forenlig

med etisk individualisme. Rawls’

begrep inntekt og formue er aldri blitt

skikkelig operasjonalisert, selv om det

ivrig diskuteres i politisk filosofi. Velferdismen

er uholdbar filosofisk, mens

Rawls’ ressursisme er for upresis til å

kunne anvendes i praksis.

Ifølge tilhengerne av capability approach

skal økonomiske ressurser fordeles

slik at de sikrer kapabiliteten til hver

enkelt. Tankegangen er dermed klart forankret

i etisk individualisme. Derimot er

den ikke knyttet til en overordnet teori

som begrunner likhet. Den er også i en

viss forstand underbestemt, siden det

ikke finnes noen omforent liste over

kapabiliteter, eller noen enighet om hvordan

de skal operasjonaliseres. Videre er

det uklart hvordan de enkelte kapabiliteter

skal veies mot hverandre, både for

individet og for samfunnet. Til gjengjeld

arbeider mange forskere verden over

med å utvikle teorien videre. Den står for

meg som den mest lovende av de tre

typene teorier jeg har beskrevet.


[ OM ØKONOMISK LIKHET ]

Og noen konsekvenser av en politikk

for å sikre kapabiliteter er lette å forestille

seg uten inngående filosofiske analyser.

Helse og førlighet er sentrale kapabiliteter,

slik de er sentrale for levekår.

Og grunnlaget for den voksnes kapabiliteter

legges i barndommen. Dermed blir

offentlig helsevesen og undervisning viktige

mål for fordelingspolitikken, slik de

er det i den moderne velferdsstaten.

Noter

1. Det finnes en stor litteratur om de emnene jeg har drøftet, og det er umulig å henvise

til mer enn et lite utvalg. For eksempler på standard analyser av personlig inntektsfordeling,

se for eksempel kapittel 4 i Fordelingsutvalget, eller nettstedet til Luxembourg

Income Studies. Standardhenvisningen for Rawls er Rawls (1999), men jeg synes

Rawls (1982) er greiere, spesielt om samfunnsmessige primærgoder. Litteratur om

capability approach finnes i rikelige mengder på nettstedet capabilityapproach.com.

Om levekår, se NOU 1993:17.

2. Slike begrunnelser er det også et mangfold av. Noen er omtalt i Fordelingsutvalgets

kapittel 3, og i Bojer (2003).

3. I økonomisk teori er den vanligste termen nytte (utility) for individet og velferd (welfare)

for tilstanden i samfunnet, avledet av de individuelle nytter. Men i den mer filosofiske

litteraturen er det vanligere å bruke termen velferd også for tilstanden til den

enkelte. I det følgende vil derfor hovedsakelig velferd, ikke nytte, anvendes om det

enkelte menneske. Merk ellers at det nye uttrykket lykke bare er et nytt ord for et tradisjonelt

begrep.

4. For en drøfting av de forskjellige inntektsbegrep se Bojer (2003), kapittel 9, 10 og 11.

5. Det er ennå ikke etablert noen standardisert norsk oversettelse av termen capability

approach. Funksjonsevne er en mulighet, men har vist seg å kunne gi feil assosiasjoner.

Jeg er derfor blitt stående ved kapabilitet, uskjønt som det er.

Referanser

Bojer, Hilde (2003), Distributional Justice.

Theory and Measurement. London:

Routledge.

Dworkin, Ronald (1981), «What is equality?

Part 1: Equality of Welfare». Philosophy

and Public Affairs, 10:195–246.

NOU 1993:17. Levekår i Norge.

NOU 2009:10. Fordelingsutvalget.

Nussbaum, Martha C. (2000), Women and

Human Development. The Capabilities

Approach. Cambridge: Cambridge University

Press.

Rawls, John (1974), «Reply to Alexander

Musgrave». Quarterly Journal of Economics,

88:633–655.

317

Rawls, John (1982), «Social Unity and Primary

Goods». I: Amartya Sen & Bernard

Williams, red., Utilitarianism and

Beyond. Cambridge: Cambridge University

Press.

Rawls, John (1999), A Theory of Justice, 2.

ed. Cambridge, Mass.: Harvard University

Press.

Sen, Amartya K. (1984), «Poor, Relatively

Speaking». I: A.K. Sen, red., Resources,

Values and Development. Oxford: Basil

Blackwell.

Sen, Amartya K. (2008), Development as

Freedom. Oxford: Oxford University

Press.


BOKANMELDELSER

Odd Gåsdal og Allan Sande

Miljø og samfunn

Oslo: Cappelen Akademisk Forlag 2009. 194 sider

Miljöfrågan har de senaste decennierna

utvecklats från att ha varit en perifer

fråga till att få en allt centralare plats i

den offentliga debatten och i internationell

politik. Idag anger nästan alla organisationer

– myndigheter, företag och

intresseorganisationer – att hållbar

utveckling är ett viktigt mål för deras

verksamheter. Forskare – först naturvetare,

men sedan även samhällsvetare –

har ägnat allt större uppmärksamhet att

utforska dagens miljöproblematik. Så är

även fallet för sociologer, som gjort miljöfrågan

såväl till föremål för empiriska

analyser som till utgångspunkt för generell

teoribildning.

Sedan 1978 har subdisciplinen miljösociologi

funnits. Från början utvecklades

den i en amerikansk kontext, inte

minst färgad av den amerikanska

ruralsociologin. I fokus står här hur

människans verksamhet, den sociala

organiseringen och den tekniska utvecklingen

samspelar med de förutsättningar

och gränser som naturen sätter. Kort

sagt, miljösociologins objekt är samspelet

mellan sociala och ekologiska system.

I Europa var det först tio år senare

som miljöfrågan började få en alltmer

framträdande plats inom sociologin.

Utgångspunkten var här inte ruralsociologi

utan generell samhällsteori, och

sociologer som Ulrich Beck, Anthony

Giddens och Niklas Luhmann skrev

böcker på området. Sociologins bidrag

till miljöforskningen blev här främst att

förstå hur samhället begreppsliggör och

kommunicerar miljöproblem.

För första gången – enligt förlagsinformationen

– har en norsk bok i miljösociologi

publicerats. Boken är skriven av

Odd Gåsdal (Bergen) och Allan Sande

(Bodø) och har undertiteln «Sosiologiske

perspektiver på forholdet mellom mennesker,

naturen og de menneskeskapte

miljøproblemene». Denna bok är ett försök

att navigera mellan den mer empiriskt

orienterade amerikanska traditionen,

där människans samspel med

naturen står i fokus, och den mer samhällsteoretiskt

influerade europeiska

forskningen om dagens riskproblematik.

I åtta kapitel ger de en bred översikt

över såväl vad miljösociologi är som dess

bidrag till att förklara och lösa dagens

miljöproblem. I det första kapitlet presenterar

författarna en definition av miljöproblem,

det är «problemer vi selv

bidrar til å skape i forholdet til det

fysiske miljøet som omgir oss» (s. 12).

Miljöproblem handlar alltså om att människan

genom sin verksamhet och praktiker

skapar förändringar i miljön som i

sin tur får negativa konsekvenser. Utifrån

denna definition blir miljösociologins

uppgift att undersöka sambandet mellan

sociala processer i samhället och ändringar

i naturen, dessa förändringars betydelse

för samhället samt hur människor

uppfattar dessa förändringar.

I det andra kapitlet presenteras olika

miljösociologiska forskningstraditioner,

såväl miljösociologins framväxt och

utveckling internationellt som i Norge. I

kapitlet tar författarna även upp frågan

mellan realism och konstruktivism.

318

© UNIVERSITETSFORLAGET

TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSFORSKNING

VOL 51, NR 2, 318–327


[ BOKANMELDELSER ]

319

Denna debatt handlar främst om vilken

plats naturen ska ha i den sociologiska

analysen. Realisterna utgår från att den

fysiska naturen har vissa egenskaper som

är oavhängigt människans kunskap och

förståelse, och därför ska miljösociologin

främst intressera sig för relationen

mellan samhälle och fysisk miljö. Konstruktivisterna

hävdar att det är omöjligt

att urskilja en objektiv naturlig värld

från vår subjektiva tolkning av den. Miljösociologin

ska därför inte studera relationen

mellan natur och samhälle, utan

istället vilka sociala processer som leder

fram till att naturen framstår som problematisk.

I det tredje kapitlet ger de teorier om

långsiktiga samhällsförändringar, från

jägar- och samlarsamhället via jordbrukssamhället

och industrisamhället till

dagens risksamhälle. I detta kapitlet presenteras

kortfattat Ulrich Becks och

Anthony Giddens teorier om miljöproblemen

i det postmoderna samhället.

Det fjärde kapitlet diskuterar sociala

orsaker till miljöproblem och här anlägger

Gåsdal och Sande ett realistiskt perspektiv,

där orsaker till miljöproblem

finns i samspelet mellan natur och samhälle.

Här diskuteras befolkningstillväxt

och teknikens utveckling, men också allmänningens

tragedi och spårberoende. I

det femte kapitlet sätts individen i fokus,

och här anlägger författarna ett konstruktivistiskt

perspektiv. I centrum för

diskussionen är här kultur, verklighetsuppfattning,

värden och preferenser.

För att förstå hur individen handlar

måste man förstå hur hon tolkar världen

och vilka handlingsimperativ hon har.

I det sjätte kapitlet visar författarna på

hur intressegrupper, kunskapssystem och

kultur omformar natur till olika slags

landskap. Människan skapar och

omformar landskap. Olika grupper skapar

sin egen sociala optik och egna kunskapssystem

om landskap, vilket kan

leda till brukskonflikter inom olika landskapstyper.

I det sjunde kapitlet diskuteras naturoch

miljöorganisationer, framför allt i

Norge. Gåsdal och Sande diskuterar tre

vågor av miljörörelser som påverkat

institutionaliseringen av miljöfrågan i

politik och förvaltning. Definitionsmakt

och politisk mobilisering är centrala

delar i denna kamp.

I det avslutande och åttonde kapitlet

ges en överblick över institutioner som

reglerar samhällets nyttjande av miljön

och olika styrinstrument och förvaltningsordningar

för samhällets bruk av

miljön. Inte minst allmänningar, ägarrättigheter

och common pool resources ges

stort utrymme. Författarna finner att det

finns ett stort behov av koordination och

samverkan mellan olika aktörer på olika

nivåer i samhället och för fram samförvaltning

som ett sätt att samverka.

Boken är en utmärkt lärobok som studenter

och intresserade kan tillgodogöra

sig utan några förkunskaper i sociologi.

Den är pedagogiskt upplagd med tydlig

struktur och inledande presentationer

vid varje kapitel. Författarna visar på en

mycket bred belästhet, där de i sin text

anknyter till en ansenlig mängd diskussioner

och tänkare.

Bokens styrka är även dess svaghet.

Genom dess introducerande karaktär så

saknas ibland mer kvalificerade diskussioner.

Till exempel tar författarna inte

ställning till frågan om en realistisk eller

konstruktivistisk miljösociologi. Istället

för att diskutera olika sätt att förhålla sig

till dessa två teoritraditioner och i vad

mån det är möjligt att skapa en syntes, så

väljer de ett pragmatiskt förhållningssätt,

där vissa kapitel utgår från en konstruktivistisk

ansats och andra en realistisk.


[ TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSFORSKNING ]

Ett annat exempel är bokens ambition

att visa på varför globala miljöproblem

kan lösas, och där de för fram egendomsrätter,

förvaltningsregimer och

samförvaltning som lovande lösningar.

Författarna presenterar visserligen en del

kritik som riktats mot dessa lösningsförslag,

men boken hade tjänat på att

mer utförligt diskutera frågan, och även

på att anknyta till den nuvarande diskussionen

om global governance och kosmopolitisk

demokrati.

Ett tredje exempel är att författarna i

sina redogörelser av olika perspektiv

oftast inte argumenterar för en egen

ståndpunkt. På ett pedagogiskt skickligt

sätt lotsas läsaren igenom pågående

teman och diskussioner inom miljösociologin.

Men det är sällan som författarna

själva tar ställning. Skälet kan vara en

pedagogisk idé att överlåta åt läsaren att

själv bedöma vilket perspektiv man finner

mest rimligt, men samtidigt innebär

det att boken alltför mycket presenterar

pågående diskussioner än att själv bli en

del av dessa diskussioner.

Men som sagt, dessa svagheter är förklarliga

med hänvisning till att det rör

sig om en introducerande bok utan krav

på några förkunskaper vare sig i sociologi

eller om dagens miljöproblem. De

som läser boken kommer att se att sociologin

har mycket att tillföra dagens miljödiskussion

och genom att läsa den blir

det förståeligt varför miljöfrågan å ena

sidan har fått så stort utrymme i dagens

debatt och politik, samtidigt som många

miljöproblem är svåra att lösa.

Rolf Lidskog

rolf.lidskog@oru.se

Per Fugelli og Benedicte Ingstad

Helse på norsk. God helse slik folk ser det

Oslo: Gyldendal Norsk Forlag 2009. 495 sider

Boka Helse på norsk er ifølge forfatterne

Fugelli og Ingstad en motvekt til de

mange offentlige helsemeldingene. Den

er folkets egen helsemelding. Forfatterne

sier at de har gått på oppdagelsesferd i

folks livsverden for å vise hva den norske

menigmann mener om helse. Boka skal

«bidra med en folkelig nyansering av de

helsedefinisjoner som allerede finnes»

(s. 61). Forfatternes utgangspunkt er at

helse er så mye mer enn fravær av sykdom.

Helse er en positiv kraft i folks liv.

De vil derfor studere hva som skaper god

helse. Forfatterne har villet avdekke helsemangfoldet,

og studerer hvordan folks

helseoppfatning skapes og gjenskapes

gjennom samhandling med naturen,

familien, lokalsamfunnet, arbeidsplassen,

Gud og helsetjenesten (s. 18). Datamaterialet

som Helse på norsk baserer

seg på, er kvalitative intervju med 80

menn og kvinner i ulik alder og fra ulike

deler av landet. Ifølge forfatterne er hensikten

med boka å la folks stemme bli

hørt hos tre ulike målgrupper: fagmiljøer

som arbeider med forebygging og helsefremming,

det medisinske miljøet samt

helsemyndigheter og fagmiljøer som

planlegger helsefremmende prosjekter

(s. 16–17). I boka er de på jakt (deres

eget uttrykk) etter om det er noen typisk

norsk helseforståelse. De er også på jakt

etter om den moderne tankegangen med

individualisme og selvdyrking samt om

den moderne medisinen former folks helseforståelse.

Hva er så hovedfunnene i denne boka?

De er mange. Forfatterne sier selv at de

har fått erfart gyldigheten i Aristoteles’

ord om at «[m]an kan ikke forvente å

oppnå høyere presisjonsnivå enn det

320


sakens natur tillater» (s. 417). Et hovedfunn

er at helse er en helhet, og kan ikke

sees løsrevet fra resten av livet. Alle livets

områder er en kilde til god, men også

dårlig helse. Fysiske forhold, biologi, og

natur virker sammen med personlige

egenskaper og skaper helse. Helse er en

erfaring i det enkelte menneskes liv, som

er ulikt andres liv. Derfor må helse relateres

til den virkeligheten den enkelte er

i. Helse er derfor et individuelt og dypt

personlig fenomen. Alle mennesker er

forskjellige. Det som er bra for én, er

ikke nødvendigvis bra for en annen, derfor

har vi ulike helseoppfatninger. Nøkternhet

og måtehold på alle måter blir

fremhevet som viktige helsetrekk. Likeså

er fred og ro og natur viktige kilder til

god helse. Helse er også innvevd i det

sosiale livet. Helse er relasjonell, og derfor

er omgivelsene viktige for å skape

god helse. Folk har også et sterkt likhetsideal,

men da i forståelsen likeverd heller

enn helsekonformitet.

Samtidig som helse er individuelt, er

informantenes helseopplevelser lite preget

av selvdyrking og en moderne livsstil.

Forfatterne mener at en individuell helseforståelse

kanskje alltid har vært der,

men at «det moderne» bare har gjenoppdaget

den. De ser at individualisme er del

av en typisk norsk helseoppfatning.

Medisinen har heller ikke sterk innflytelse

på folks helseoppfatninger. Når

deres informanter opplever at «helsen er

vevd inn i kroppen, sjelen, samlivet,

familielivet, arbeidsplassen, Gud, naturen

og samfunnet – er ikke det en invitasjon

til medisinsk kolonisering av livsverdenen,

politikken og religionen. Det er en

markering av at helsen er mye større enn

de medisinske bitene» (s. 438–39). Helse

i denne studien er å finne likevekten i tilværelsen

og bevege seg mot egne mål, å

tilpasse seg og fungere i hverdagsliv og

[ BOKANMELDELSER ]

321

arbeid. Disse helsekriteriene er unike og

er ifølge forfatterne langt utenfor medisinens

innflytelsessfære (s. 421). Menigmanns

helseforståelse er forskjellig både

fra den medisinske og politiske verden.

Derfor er det et demokratispørsmål

hvem sin helseforståelse som skal ha forrang

og prege de andre forståelsene.

Boka konkluderer med at enkeltmennesket

er best i stand til å bestemme over

egen helse. Andre helseforståelser bør

derfor være bidragsytere og ikke makthavere

over menneskers helse.

Helse på norsk er en ambisiøs bok, og

den er lang. Når to nestorer innenfor

hvert sitt fagfelt (samfunnsmedisin og

antropologi) går inn i et slikt prosjekt, er

det kanskje ikke overraskende. I boka

deler de sjenerøst av egne erfaringer og

personlige refleksjoner. Ikke rart at de 80

kvalitative intervjuene som skaper data

for denne boka har ligget og modnet i et

tiår. Totalt er boka på nærmere 500

sider. Den er delt inn i 14 kapitler. Boka

åpner med de obligatoriske delene der

det redegjøres for bakgrunn og metode.

Datapresentasjonen starter med en diskusjon

av helsebegrepet. Deretter følger

ni kapitler som diskuterer helse i forhold

til områdene kropp, natur og miljø, livsstil,

personlige egenskaper, familie og

nærmiljø, arbeid, økonomi, politikk, helsetjenester,

og til sist religion. Siste kapittel

er et refleksjonskapittel kalt «Lærdommer».

Boka må leses i forhold til at det er en

vid målgruppe for boka. Den er derfor

ikke skrevet som en typisk fagbok om

legfolks helseforståelser. Selv om boka er

lang, er den ikke vanskelig å lese. Språket

er enkelt. Gode oppsummeringer og

overganger gjør det lett å følge forfatternes

diskusjoner og resonnementer fra

kapittel til kapittel. I tillegg er det gjort

et betydelig arbeid med å finne norske


[ TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSFORSKNING ]

folkeviser, salmer og ordtak som illustrasjoner

for de ulike temaene som behandles

i hvert kapittel. Denne diktningen

fungerer ofte som en presisering og problematisering.

Samtidig blir stoffet

levende og morsomt å lese.

Data er ofte presentert i form av sitater

som er lange nok til at personene

vokste fram for meg som leser, spesielt

siden disse sitatene ofte er koblet opp

mot annen informasjon om informantene.

Forfatterne viser vei gjennom forskningstradisjoner

på helsefeltet, både

norsk og internasjonalt. Funn blir diskutert

og sammenlignet med andre studier,

ofte blir de klassiske studiene trukket

fram. Bare for å få en innføring i denne

litteraturen er boka verdt å lese. Forfatterne

utvikler også mange treffende

begreper. Totalt fremstår den som en tankevekkende

bok, basert på et grundig

arbeid ispedd kloke og ærlige betraktninger

fra fagfolk som har arbeidet med

helse i flere tiår.

Siden det meste av helselitteraturen

omhandler helse som fravær av sykdom,

er det etter min mening et godt grep å

flytte fokus fra helsens farer til helsens

kilder. Når forfatterne finner at folk

snakker overraskende lite om risiko, forbruk

og moderne selvdyrking, er de selv

inne på at det kan ha sammenheng med

at de ønsket å studere helse som et positivt

begrep. Hva er så helse for disse

menneskene? Boka prøver egentlig ikke å

gi svar på det. Helse er noe som er vevet

inn i livet til folk. Den er vanskelig å

begrepsfeste. Mens begreper er faste og

klare, viser dataene at helse er flytende,

utydelig, og består av mange komponenter.

Forfatterne fremhever nettopp dette

for å vise at det ikke er hensiktsmessig å

søke etter én definisjon av hva helse er.

Boka viser klart at levekår i sin videste

betydning får følger for menneskers helse

322

(s. 430). Slik Askeladden leter etter

mulige skatter i alt, leter forfatterne etter

helse i alle livsområder. Som Askeladden

finner de helse overalt. Men da som en

kilde til god, men noen ganger også dårlig

helse. På denne måten blir alt som har

med våre levekår og trivsel en del av

helsa. Dette er noe av problemet med

boka. Hva handler den egentlig om? Slik

jeg ser det handler den om hvilke ting

folk vektlegger ved det gode liv. Forfatterne

kaller det helse, selv om de er åpne

for at andre kaller det trivsel eller gode

levekår.

Av intervjuguiden går det fram at forfatterne

ikke bare lar folk selv definere

egen forståelse av helse. De spør også

spesifikt om hvordan informantene vurderer

forholdet mellom ulike livsområder

og helse. De leder altså informantene

inn på de områdene de vil studere.

Kapitlet om religion er et fint kapittel.

Til tross for dette sitter jeg igjen med

følelsen av at hvis ikke forfatterne hadde

holdt folk i handa og ledet dem godt inn

i denne delen, ville ikke informantene

trukket fram sammenhengen mellom

religion og helse på egen hånd. Samtidig

er forfatterne ærlige på at de faktisk

leder informantene inn på dette området.

Jeg må likevel innrømme at det er

interessant å lese deres betraktninger om

dette temaet. Så enkelt er det når en har

Askeladden som ideal for sitt arbeid. De

bruker som tidligere nevnt selv Aristoteles

for å vise denne tvetydigheten med

boka. For meg dukker et mer nærliggende

norsk ordtak opp: «som du roper

i skogen får du svar».

Selve tittelen gir forventninger om et

innblikk i norske helseoppfatninger:

«Helse på norsk». Undertittel: «God

helse slik folk ser det». Boka har en tynn

redegjørelse for hvordan disse menneskene

er plukket ut. Dette gjelder selv om


[ BOKANMELDELSER ]

323

forfatterne er klare på at de ikke var ute

etter et representativt utvalg (s. 54) når

det gjelder norske helseoppfatninger.

Etter min mening er metodekapitlet en

av de store svakhetene i boka. Boka bygger

på intervju med totalt 80 personer;

jevnt fordelt fra et fiskevær nordpå, en

kystby i Sør-Norge, en bydel i Oslo, en

jordbruksbygd på Østlandet samt en

industri/jordbruksbygd på Vestlandet. I

tillegg er 14 nåværende og tidligere

toppidrettsutøvere intervjuet. Informantene

er funnet via nøkkelpersoner i

lokalsamfunnet, her forstått som kommunelege,

formann i bygdelaget, tillitsvalgte

og lignende (s. 53). Det blir lite

redegjort for kriterier for utvalg. Heller

ikke fremgår det hva som skal til for å

definere noen som nøkkelinformanter.

Likeså vet vi ikke om hvor mange som

takket nei til å la seg intervjue i dette

prosjektet. Det er også sparsomt med

opplysninger om selve intervjuet, deriblant

forskernes rolle. Begge forfatterne

har deltatt på hver sin måte under intervjuene.

Spesielt er den ene av forfatterne

såpass profilert at hans forhold til helse

sannsynligvis ikke er ukjent for informantene.

Jeg savner en refleksjon over

hvordan forskerne bidro til produksjon

av materialet. På samme måte savner jeg

også en grundigere redegjørelse for analysen

av materialet.

Helse på norsk er en bok om noen tilfeldige

mennesker i Norge og deres tanker

om helse. Det er helt greit det. Men

det blir ikke greit når forfatterne i sin

jakt etter det typiske norske slår på stortromma

og glemmer at det er tilfeldig

utvalgte personer fra ulike deler av landet

som uttaler seg. Dette blir ikke problematisert

i boken. Diskusjonene er ofte

generelle og konkluderende. For å

komme med et eksempel: I kapitlet om

familie, nærmiljø og helse blir det kommentert

at informantene hadde lite erfaring

med omveltning i samlivsmønster,

siden det er bare to av informantene som

er skilte og fire som lever i samboerforhold.

I metodekapitlet fremgår det at

resten er enten gifte (54 personer), ugifte

(11 personer) eller enker/enkemenn (9

personer). Deretter følger: «Det er imidlertid

ikke grunn til å tro at våre informanter

av den grunn er mer konservative

enn andre i synet på familiens betydning.

De lever alle i en tid som for en stor del

aksepterer et mangfold i familiekonstellasjoner,

…» (s. 244). Ja, de lever i denne

tiden, men det er fantastisk å finne et så

ensidig utvalg i et land der skilsmissestatistikken

er så høy som den er. Utover i

boka finnes det flere slike forsøk på å

gjennomsnittliggjøre dette utvalget. Det

blir derfor litt betenkelig når forfatterne

verken i metodedelen eller i resultatdelen

har et kritisk blikk på sitt utvalg. Til og

med i sluttkapitlet diskuteres data i forhold

til norske trekk uten å ta høyde for

tilfeldigheten i eget utvalg.

Selv om boka er tankevekkende, er

den også langtekkelig. Helse på norsk er

ordrik. Etter min mening er det litt for

mange områder som tas opp, uten at jeg

er helt overbevist om at alle disse områdene

var nødvendige. Enkelte kapitler

kunne med fordel blitt slått sammen og

komprimert. Som forsker synes jeg også

boka noen ganger blir litt vel enkel og

har liten fremdrift. Dette er vel en del av

problemet med å lese ei bok der «alle» er

målgruppa.

Selv om jeg ikke ennå helt vet hva

boka handler om, vet jeg mye om hvordan

mange i dette utvalget tenker om

ulike aspekter av eget liv. For målgruppene

som er spesielt fremhevet av forfatterne,

skulle jeg tro at denne boka er et

etterlengtet bidrag. Disse forskerne har

gjort et stort arbeid med å la enkeltmen-


[ TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSFORSKNING ]

neskers stemme kommer fram. Og det er

en mangelvare i dagens helsedebatt.

Jorid Anderssen

jorid.anderssen@uit.no

Pernille Rieker og Walter Emanuel Carlsnæs

(red.)

Nye utfordringer for europeisk sikkerhetspolitikk

Oslo: Universitetsforlaget 2009. 246 sider

I to tiår har vi referert til vår egen tid

som et etterspill – «etter den kalde krigen».

Mange forventet at unipolaritet

var forspill til en overnasjonal tidsalder

slik David Mitrany hadde forespeilet i

1933, og som Francis Fukuyama ønsket

velkommen i 1992. Denne troen avfødte

tankeretninger som tonet ned betydningen

av historisk erfaring og materielle

styrkeforhold og i stedet fokuserte på

institusjoner og intensjoner.

Siden årtusenskiftet har den «politiske

tid» tikket stadig raskere. I løpet av

overraskende kort tid har store deler av

det postmoderne tankegodset – som i

Norge var blitt langt på vei dominerende

– mistet mye av sin magnetisme. Liberal

internasjonalisme sliter i motbakke. Det

samme gjør de internasjonale institusjonene,

som mange for kun et tiår siden

spådde ville overskygge nasjonalstaten.

Amerikas overhøyhet i det internasjonale

systemet er en overgangsfase. USA

tar et steg ned og utfordrerne tar steget

opp. Mye tyder på at supermaktenes

tidsalder er over og at en ny stormaktsepoke

er i emning. Krigen mellom Georgia

og Russland i august 2008 har brakt

territoriell sikkerhet tilbake på agendaen.

For et land som Norge, som har

investert mye i det postmoderne verdensbildet

(og tilsvarende lite i landets forsvar),

er dette urovekkende.

Det vil derfor interessere mange når

forskerne ved Norsk utenrikspolitisk

institutt (Nupi) nå gir ut en bok om nye

utfordringer i europeisk sikkerhet. Det er

et prisverdig initiativ. Redaktørene av

boken, Walter Carlsnæs og Pernille Rieker,

legger listen høyt ved å erklære at

bokens mål er å gi «et helhetlig bilde av

europeisk sikkerhetspolitikk». Kanskje

for høyt. Å beskrive militært og sivilt

europeisk sikkerhetssamarbeid i teori og

i praksis, er en oppgave for et mer vidtfavnende

og dyptpløyende verk enn

dette.

I innledningen tar redaktørene et høyst

uvanlig grep når de nevner hvem som

ikke har støttet prosjektet. Dette kan

kanskje tolkes som at forskerne er revansjesugne

– at de vil vise Norges forskningsråd

at det var en feil å ikke støtte

prosjektet. De 16 forfatterne kommer

alle fra Nupi, og boken er således å regne

som en oppvisning av instituttets bredde

og ekspertise. Tilfanget kunne vært enda

bredere. Henrik Thune, som nylig skrev

UD-studien Norske interesser, kunne gitt

kapitlet om Norges sikkerhetspolitiske

utfordringer større intellektuell spenst,

og Iver B. Neumann kunne bidratt med

kritisk refleksjon omkring småmakters

og stormakters oppførselsmønstre under

endrede omstendigheter.

Nye utfordringer er delt inn i tre sammenvevde

deler. Den første omhandler

europeiske sikkerhetspolitiske institusjoner,

den andre delen fokuserer på ulike

sikkerhetspolitiske instrumenter, og den

tredje delen analyserer konfliktforebygging

og internasjonal krisehåndtering i

utvalgte regioner. Boken sporer europeisk

sikkerhet gjennom EU, NATO og

OSSE. Det blir ikke helt klart hvorfor

OSSE fremheves. Å ta med denne i tri-

324


plett med EU og NATO minner om vitsen

fra komedien «Blackadder» om de

tre store britiske universitetene Oxford,

Cambridge – og Hull. OSSE er ganske

enkelt ikke i samme liga som EU og

NATO. Når man engang velger å ta med

OSSE, ville det vært naturlig å ha med et

kapittel om Europarådet. Med en nordmann

i lederstolen ville nok mange hatt

interesse av å høre hvilken rolle denne

institusjonen egentlig spiller.

De 16 kapitlene forholder seg relativt

lojalt til den overordnede planen. Fokus

på aktører avløses av instrumenter og, til

slutt, utenrikspolitiske handlinger. Utvalget

av emner i boka gir et greit bilde av

hva forfatterne mener er de sentrale

aspektene ved europeisk sikkerhet. I et

begrenset format som en bokanmeldelse

er det umulig å yte rettferdighet til hvert

enkelt kapittel, de fleste er på om lag 10

ark, alt innenfor totalt 246 rikt «fotnotede»

sider. Kanskje for fotnotede? Flere

av forfatterne har lagt seg til unoten å

kildeanvise etablerte fakta.

Det er ikke til å unngå at i en bok med

16 kapitler vil enkelte kapitler være sterkere

enn andre. Ståle Ulriksens kapittel

om europeisk militærmakt, Henning

Høgseths kapittel om Afghanistan samt

Friis, Lurås og Oslands kapittel om Balkan

utmerker seg i positiv retning. Boken

byr også på enkelte gjentakelser. For

eksempel kunne redaktørene godt unnlatt

å gjenta wikipediakunnskap om hva

OSSE gjør (51–55, 101–105). Kapitlet

om EU som sikkerhetspolitisk aktør er

gammelt nytt og virker malplassert all

den tid metodologien ikke anvendes som

analytisk boksåpner i andre kapitler.

Bokens fokus på institusjoner og bruken

av akademisk stammespråk gjør at

den nok vil slite med å finne lesere utenfor

akademiske kretser. Hvis dette ikke

er folkeopplysning, åpner det for et

[ BOKANMELDELSER ]

325

åpenbart spørsmål: hvorfor ble den ikke

skrevet på engelsk? All den tid bokens

norske målgruppe mestrer engelsk,

kunne det ha økt leserskaren betraktelig

og gjort det mulig å inngå i en felleseuropeisk

fagdebatt. Spørsmålet blir ikke

mindre presserende av at flere av kapitlene

er skrevet på dårlig norsk. Operasjonen

i Afghanistan er mange ting, men

«prestisjefylt» er den ikke. Kapittel 9

utmerker seg i så måte negativt.

Redaktørene har vært uheldige med

utgivelsestidspunktet. Ratifiseringen av

Lisboa-traktaten forandrer EUs sikkerhetspolitiske

rammeverk og begrepsapparat

og avdanker således deler av

boken. Bokens referanser til tre-pilarstrukturen

og ESDP er alt utdatert. Dette

inntrykket styrkes av at forfatterne refererer

uttømmende til den europeiske sikkerhetsstrategien

(ESS) fra 2003, men

ikke nevner strategiens nyeste inkarnasjon

fra 2008. Den som skriver om samtiden

kan naturligvis ikke forsikre seg

mot forandring. Men det har lenge vært

klart at de utenriks- og sikkerhetspolitiske

aspektene ved Lisboa-traktaten

med stor sannsynlighet ville implementeres.

I etterpåklokskapens lys ville et

kapittel om grunnlovsprosessen nok ha

vært en fornuftig investering.

På tross av sin uttalte uavhengighet

har Nupi tette bånd til statsmakten. Det

innebærer økte krav til varsomhet fra

forskernes side. I denne boken tas kanskje

denne varsomheten vel langt. Boken

lider under en tendens til å nevne institusjoner

uten å kommentere deres faktiske

rolle. Mislykkede initiativer underrapporteres.

En av grunnene til at det sjelden

tegnes organisasjonskart over EUs

sikkerhetspolitikk, er tradisjonen for

’gartnervirksomhet’ hvor institusjonelle

’frø’ plantes som deler av flernasjonale

kompromisser i håp om at de skal vokse


[ TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSFORSKNING ]

opp til å gro dype røtter og sterke stammer,

noe de ofte ikke gjør. Også NATO

har over de siste to tiårene opparbeidet

seg en hel vrakgård av forkortelser på

initiativer som aldri tok av.

Ta NATOs forsøk på å styrke militærmakten.

Boken refererer til DCI, og Prague

Capability Commitment og NATO

Response Force. Den nevner ikke at DCI

feilet, eller at også Praha-prosessen sliter

med måloppnåelse. Det samme kan sies

om NATO Response Force, som var en

mindre versjon av NATOs Rapid Reaction

Force. Ingen av dem er operative.

Uten kritisk analyse vil leseren ikke vite

om dette er reelle initiativer eller keiserens

nye klær. Dette er en viktig tendens

fordi det gir innsikt i NATOs nye «forsvarsplanleggingsprosess»

hvor Norge

har engasjert seg sterkt for å rette fokus

tilbake mot territorialforsvar. Er dette

materielt mulig; er det politisk trolig; er

det institusjonelt sannsynlig? Det verken

spørres eller svares.

Så til fagdebatten. Hvis boken har en

overordnet tanke, så er det at EUs hemsko

er «Manglende organisatoriske

evner» (overskrift s. 32). Det hevdes at

«den kanskje viktigste kapabiliteten som

er nødvendig for en aktørs evne til kollektive

handlinger er organisatorisk evne».

Til forfatternes heder er dette poenget

mer nyansert enn overskriften gir inntrykk

av. Manglende evne til å koordinere

tas til å inkludere et mer grunnleggende

problem: mangel på vilje til koordinering.

Dette nevnes kort i en bisetning på side 33

og kunne med hell vært gitt større plass.

Underskuddet på politisk vilje er en mer

overbevisende forklaring på EUs mangler

som internasjonal aktør. Antagelsen om

at EU representerer framtiden i europeisk

sikkerhet, er normativt partisk. Det ville

ha styrket analysen å problematisere det

antatte interessefellesskapet i EU.

326

For det er derfor en høflig fiksjon at alt

som står mellom EU og en effektiv utenrikspolitikk

– mellom NATO og seier i

Afghanistan og OSSE og spredning av

vestlige verdier i Sovjetsfæren – er bedre

organisering. Det kan være liten tvil om

at det finnes genuine interessemotsetninger

mellom medlemslandene. Det finnes

makt og motmakt. Saken er den, som

William Wallace har påpekt, at EU har

støtt opp imot medlemmenes suverenitet.

EU er ikke sterkere fordi medlemsstatene

ikke vil at EU skal være sterkere. Boken

ville hatt større tyngde dersom den institusjonalisme

og konstruktivisme som tas

for gitt hadde blitt balansert med et sterkere

innslag av realisme.

Boken hevder å analysere en «sikkerhetspolitisk

kontekst i endring». Det er

påfallende hvor lite plass den bruker på å

beskrive hva de endrede omstendighetene

består i. Hva er nytt? Den mest alvorlige

innvendingen mot boken er at den ikke

fanger opp disse endringene. Jeg sikter

her til at EUs sikkerhetspolitikk har

bremset opp. Mens boken snakker om

«en felles sikkerhetspolitisk orientering»,

snakker toneangivende stemmer i Brussel

nå om re-nasjonaliseringen av europeisk

sikkerhet. Et eksempel: De nye toppjobbene

som utenrikspolitisk høyrepresentant

og rådspresident ble gitt til to ubeskrevne

blad, Catherine Ashton og

Herman van Rompuy. Den tyske avisen

Die Welt beskrev dette som et tilfelle av

«Selbstverzwergung» – selvbedvergelse.

Under klimatoppmøtet i København

ble EU satt på gangen mens USA forhandlet

bilateralt med Kina, Brasil,

India, Sør-Afrika og Russland. Mange

frykter hva som vil skje med NATO dersom

Afghanistan-operasjonen mislykkes,

samtidig som krigen mellom Russland og

Georgia i Sør-Ossetia har satt territorialforsvar

tilbake på agendaen over hele


[ BOKANMELDELSER ]

Europa. Er det virkelig slik, som to av

forfatterne hevder, at «faren for militær

intervensjon er drastisk redusert»?

Kapitlet om Norges sikkerhetspolitiske

utfordringer kunne vært sakset fra en

stortingsmelding fra noen år tilbake – fra

en tid da invasjonsforsvar ble ansett som

et tilbakelagt stadium. Slik den står, forfekter

boken kontinuitet i en verden preget

av endring. Ikke så å forstå at boken

ikke snakker om endring – ordet er en av

bokens Leitmotif – men man snakker om

gårsdagens endring hvor integrasjon og

globalisering hadde hovedrollene, ikke

den stormaktspolitikk og bilateralisering

som vi ser i dag.

Det er både strategiske og geopolitiske

endringer som kan gi grunnlag for å se

perioden som vi nå er inne i, som et vendepunkt

for europeisk sikkerhetspolitikk.

Samtidig finnes det selvsagt kontinuitet,

som har sitt grunnlag i

økonomiske og sikkerhetspolitiske interesser

så vel som i ideologiske preferanser

og grunnleggende forestillinger om dynamikken

i det internasjonale systemet.

Den mest tungtveiende innvendingen

mot boken er at den neglisjerer denne

utviklingen. I så måte er den en tydelig

oppfølger til Nupi-boken En annerledes

supermakt fra 2003. Den boken traff

imidlertid tidsånden bedre.

Dette er verdt å nevne siden En annerledes

supermakt, med en analyse basert

på konstruktivistiske antagelser om

«utvidet» sikkerhetsbegrep og sikkerhetsfellesskap,

hadde store forhåpninger

til hva EU ville avstedkomme: «En felles

sikkerhetspolitisk kultur basert på felles

normgrunnlag og felles oppfatninger om

hvordan konflikter bør løses, kan være

med på å forme EU som en annerledes

[…] supermakt på dette området». Det

ville ha økt bokens troverdighet om den

hadde vedkjent seg at EU ikke har utviklet

seg som forespeilet, og brukt spørsmålene

som springer fra denne erkjennelsen

som utgangspunkt for den nye

boken. Det ville kanskje redusert det

enøyde fokuset på institusjoner og troen

på institusjonell reform som essensen av

sikkerhetspolitikk.

Det sies om generaler at de alltid planlegger

for forrige krig. Det samme kan

kanskje sies om akademikere, som på

grunn av materiens iboende treghet (det

tar tid før hendelser på enhetsnivå forplanter

seg opp til systemtrender og vice

versa) ofte ender opp som forvaltere av

gårsdagens sannheter. Boken skisserer

ganske enkelt ikke tilfredsstillende de

«nye utfordringene» for europeisk sikkerhetspolitikk.

Dette forhindrer ikke at

Rieker og Carlsnæs’ bok bør og vil bli

studert med stor interesse, og med godt

utbytte for den som går til verket med en

solid ballast av motforestillinger. Forfatternes

vilje til å se europeisk sikkerhet

under ett er i høyeste grad fortjenestefull.

Når boken her har fått en utførlig

behandling er dette i seg selv et uttrykk

for et viktig tema, og den kan således

sees som et steg i riktig retning.

Asle Toje

asle.toje@vr-crisis.com

327


SAMMENDRAG

GEOGRAFISKE FORSKJELLER I UFØRES DØDELIGHET:

LEVEKÅR, SELEKSJON, SOSIAL AVSTAND?

Jon Ivar Elstad

De uføretrygdedes overdødelighet er et sosialpolitisk problem, og helsesvikten som

grunnga trygdingen forklarer ikke fullt ut den høye dødeligheten. Artikkelen analyserer

den geografiske variasjonen i uføres dødelighet 1993–97 blant 190 000 uføretrygdede,

alder 40–66, ved hjelp av flernivåanalyser anvendt på to typer geografiske inndelinger.

Dødeligheten blant uføre var særskilt høy for de med lav utdanning og lav

inntekt og for de som var uten partner. Dødsrisikoen økte med økende avstand mellom

de uføres egen inntekt og inntektsnivået blant ikke-uføre, og dødsrisikoen var

høyere i områder med høyere dødelighet i den ikke-uføre befolkningen. En betydelig

del av de geografiske forskjellene i uføres dødelighet kunne forklares med geografiske

variasjoner i personlige levekårsressurser, samt inntektsulikheten mellom uføre og

ikke-uføre og det generelle dødelighetsnivået i området. Analysene viser hvordan

sosiale helsedeterminanter på individuelt og kontekstuelt nivå spiller inn på dødelighetsforholdene.

Et uventet resultat var at andelen uføretrygdede i området hadde

praktisk talt ingen sammenheng med dødeligheten blant de uføretrygdede.

FRA FOLKEVALGT TIL UTVALGT:

KJØNN, MAKT OG KJØNNSMAKTBALANSE

Janneke van der Ros, Vegard Johansen og Ingrid Guldvik

Mens det finnes mye forskning om kjønnsbalanse og kvinnerepresentasjon i norske

kommunestyrer, er det lite forskning om fordelingen av kommunale toppverv blant

kvinner og menn. Denne artikkelen omhandler de vedvarende skjevheter i fordeling av

kommunalpolitiske lederverv mellom kvinner og menn. På tross av en stadig voksende

«pool of eligibles» av kvinnelige kommunestyrerepresentanter, forblir mannsdominansen

i de lokalpolitiske maktelitene stabil. Dette er første gang lokalt politisk lederskap

analyseres helhetlig. Forfatterne analyserer de kommunale variasjoner i grader av

kjønnsrettferdige lokaldemokratier ved hjelp av to hovedtyper av mulighetsstrukturer;

kontekstuelle faktorer på kommunenivå og kommunalpolitiske karakteristika på kommunestyrenivå.

Forfatterne introduserer begrepet kjønnsmaktbalanse, som empirisk

henviser til en jevn fordeling av politiske maktposisjoner mellom kvinner og menn.

Begrepet bygger på Nancy Frasers begreper anerkjennelse og omfordeling. Den viktigste

faktoren til å forklare kommunale variasjoner i kjønnsmakt(u)balanse, her indikert

ved kvinners andel av lokalpolitiske lederposisjoner, er kjønnsbalanse, dvs. kvinnean-

328


[ SAMMENDRAG ]

del i kommunestyret. Videre er likestillings- og kjønnspolitisk ideologi og praksis til

partiene i posisjon viktig for kjønnsfordelingen av kommunalpolitiske maktposisjoner

– kjønnsmaktbalansen. Det er verdt å nevne betydningen av region for kjønnspolitiske

maktfordelinger, og på kommunenivå virker kommunestørrelse og sentralitet inn på

den lokalpolitiske kjønnsmaktbalanse.

FARS FORKJØRSRETT – MORS VIKEPLIKT?

KARRIERE, KJØNN OG OMSORGSANSVAR I ELITEPROFESJONER

Sigtona Halrynjo og Selma Therese Lyng

Basert på spørreskjema- og intervjudata utforsker denne artikkelen betydningen av

foreldreskap og arbeid-familietilpasning for karriererealisering blant eliteutdannede

kvinner og menn. Vi finner ingen kjønnsforskjell i karriererealisering mellom kvinner

og menn uten barn, men derimot en betydelig forskjell mellom mødre og fedre. Analysene

viser at preferanser i liten grad kan forklare kjønnsforskjell i karriererealisering,

mens faktisk fordeling av omsorgs- og jobbansvar har vesentlig større forklaringskraft.

Vi finner en markant diskrepans mellom likestilte preferanser for tilpasning til karriere

og familie – og kjønnstradisjonelle praksiser. Den kvalitative analysen viser hvordan

både kvinnelige og mannlige informanter med kjønnstradisjonell arbeid-familietilpasning

begrunner sine praksiser i en typisk, men tvetydig fortelling: Den kjønnstradisjonelle

tilpasningen er et resultat av at hans karrierepreferanser har fått forrang foran

hennes. Likevel er tilpasningen i tråd med hennes ønsker, fordi hun syns det er viktig

og meningsfylt å ha mer tid til barna. Både nødvendigheten av og omkostningene ved

mors vikeplikt artikuleres – samtidig som de langsiktige karrierekonsekvensene tones

ned. Gjennom å studere faktiske arbeid-familiepraksiser i lys av preferanser, fornøydhet

og begrunnelser, drøfter artikkelen hvordan kjønnstradisjonelle tilpasninger både

er resultat av ulikestilte betingelser og får ulikestilte konsekvenser.

FOREBYGGING, HVERDAGSLIV OG SAMFUNNSENDRING.

HVORDAN FOREBYGGENDE MEDISIN BLIR EN DEL AV FOLKS

HVERDAGSLIV

Jorid Anderssen

Denne artikkelen ser på hvordan folk forholder seg til forebygging av sykdom over

tid. Studiet er basert på data fra tre feltarbeid i et nordnorsk kystsamfunn over en 25-

årsperiode (1981, 1993/94 og 2004/2005). I denne perioden har bygda gått fra å

være et isolert samfunn til å bli en del av det moderne samfunnet. I mitt første feltarbeid

i 1981 var folk mest opptatt av de sykdommer de sto overfor. De var lite opptatt

av forebygging av sykdom. På 90-tallet var forebygging et viktig aspekt ved livet.

Folk var takknemlige for at de får tilbud om forebyggende kontroller og var opptatt

av hva de selv kan gjøre for å redusere risiko for sykdom. I 2004/05 er folk mindre

opptatt av å snakke om forebygging av sykdom, samtidig som forebygging er blitt

integrert inn i dagliglivet. Endringene i forhold til forebygging av sykdom diskuteres i

forhold til medikalisering, disiplinering og modernisering.

329


FORFATTERE

ANDERSSEN JORID f. 1955. Dr.philos. i sosiologi, Universitetet i Tromsø 1998. Førsteamanuensis

ved Institutt for sosiologi, statsvitenskap og samfunnsplanlegging, Universitetet

i Tromsø siden 1998.

BOJER, HILDE f. 1939. Cand.oecon., Universitetet i Oslo 1965. Professor emeritus ved

Økonomisk institutt, Universitetet i Oslo.

ELSTAD, JON IVAR f. 1948. Dr.philos. i sosiologi, Universitetet i Oslo 2000. Forsker I

ved Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA) siden 1996,

og professor II ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo

siden 2006.

GULDVIK, INGRID f. 1955. Dr.polit. i statsvitenskap, NTNU 2005. Førsteamanuensis

ved Høgskolen i Lillehammer siden 2006.

HALRYNJO, SIGTONA f. 1970. Cand.paed., Universitetet i Oslo 1998; har levert

avhandling for ph.d.- graden i sosiologi og skal etter planen disputere ved ISS, Universitetet

i Oslo juni 2010. Forsker ved Arbeidsforskningsinstituttet siden 2002.

JOHANSEN, VEGARD f. 1978. Ph.d. i statsvitenskap, NTNU 2009. Seniorforsker ved

Østlandsforskning siden 2007.

LIDSKOG, ROLF f. 1961. Fil dr i sosiologi, Örebro universitet 1994; teol dr i etikk, Örebro

universitet 2007. Professor ved Örebro universitet siden 2000.

LYNG, SELMA THERESE f. 1972. Cand.polit. i sosiologi, Universitetet i Oslo 2002.

Forsker ved Arbeidsforskningsinstituttet siden 2003.

TOJE, ASLE f. 1974. Dr.Phil. i international relations, Universitetet i Cambridge 2007.

Gjesteforsker ved Det Norske Nobelinstitutt.

VAN DER ROS, JANNEKE f. 1947. Cand.polit., Universitetet i Oslo 1979. Førsteamanuensis

ved Høgskolen i Lillehammer siden 2005.

330


FORFATTERINSTRUKS

TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSFORSKNING (TfS) publiserer originalartikler innen sosiologi,

statsvitenskap, sosialantropologi, samtidshistorie m.v. med empirisk og/eller teoretisk perspektiv.

TfS trykker også mindre artikler om aktuelle emner, oversiktsartikler, debattartikler,

bok-kronikker og bokanmeldelser. Artikkelmanuskripter blir vurdert av to anonyme konsulenter

som skal sikre at publiserte artikler holder et godt faglig nivå.

INNSENDING: Manuskripter sendes elektronisk til tfs@samfunnsforskning.no. Hvis ikke tilgang

til e-post, sendes manus på papir og diskett til: Tidsskrift for samfunnsforskning, Postboks

3233 Elisenberg, 0208 Oslo. Forfatter, adresse og manuskriptets tittel oppgis.

MANUSKRIPTSTANDARD FOR ARTIKLER I TFS: Et gjennomsnittsmanuskript for en artikkel

vil være rundt 25–30 sider i ferdig hefte. Manuskriptet må skrives med dobbel linjeavstand,

skrifttypen bør være Times New Roman, 12 punkter. Manuskriptet for artikler må

ikke overskride 70 000 tegn inkludert mellomrom.

MANUSKRIPT FOR EN ARTIKKEL SKAL INNEHOLDE: Tittel på norsk og engelsk, engelsk

abstract, 3–5 engelske nøkkelord, norsk sammendrag, noter, referanser, tabeller, figurer/illustrasjoner

og forfatteropplysninger (fullt navn, institusjonsadresse og e-post).

TITTELARKET skal omfatte artikkelens fulle tittel (inkludert eventuell undertittel), forfatternavn,

samt tekst til eventuell fotnote (takksigelser, finansieringskilder o.l.).

ENGELSK ABSTRACT skal være maks 1400 tegn inkludert mellomrom og inneholde tittel og

eventuelt undertittel på engelsk og forfatterens navn.

NORSK SAMMENDRAG skal være maks 1400 tegn inkludert mellomrom, inneholde tittel og

eventuelt undertittel og forfatterens navn.

HOVEDTEKSTEN begynner på ny side.

OVERSKRIFTER OG UNDEROVERSKRIFTER i løpende tekst skal være uten tallangivelse og

klart angitt ved konsekvent bruk av typer (ikke store bokstaver i mellomoverskrifter). Det

skal være maksimum tre overskriftsnivåer, inklusive hovedtittel.

SITATER: Sitater over en lengde på tre linjer skilles ut i eget avsnitt. Kortere sitater integreres i

løpende tekst med anførselstegn. Alle sitater må ha en referanse som plasseres i parantes

umiddelbart etter sitatet, men før punktum eller komma.

NOTER skal være i form av «sluttnoter» og følger i fortsettelsen av artikkelteksten.

LITTERATURREFERANSER skrives etter følgende retningslinjer: I teksten settes forfatters

etternavn og publikasjonens utgivelsesår: Duncan (1959). Hvis forfatter ikke er nevnt i teksten,

oppgis etternavn og utgivelsesår i parentes: (Gouldner 1963). Oppgi sidetall hvis du tror

det vil hjelpe leseren. Sideangivelse oppgis etter utgivelsesår: (Kuhn 1970:71). Hvis det er to

forfattere, oppgis begges etternavn: (Martin & Bauiley 1988). Hvis verket det refereres til har

mer enn to forfattere, oppgis alle navnene ved første referanse. Bruk dernest «et al.»: (Carr,

Smith & Jones 1962) og senere (Carr et al. 1962). Skill mellom flere referanser innenfor

samme parentes ved å bruke semikolon.

331


[ TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSFORSKNING ]

Liste over litteraturreferanser plasseres sist i manuskriptet: Referanser følger etter teksten med

overskriften «Referanser». Alle referanser som benyttes i teksten må oppgis i alfabetisk orden

på denne listen. Opplysninger om de enkelte publikasjonene må være komplette og korrekte.

Skriv referansene alfabetisk etter forfatternavn, bruk fulle for- og etternavn. Hvis det oppgis to

eller flere arbeider av en forfatter, settes det eldste arbeidet først. Hvis det henvises til upublisert

materiale som er blitt akseptert for publisering, skrives «under utgivelse» i stedet for årstall.

Ellers benyttes betegnelsen «upublisert» uten tidsangivelse. Hvis to eller flere arbeider er utgitt i

ett og samme år, føyes bokstavene a, b, c osv. til årstallet. EKSEMPLER

Bøker:

Tidsskrifter:

Antologier og artikkelsamlinger:

Online database:

Elektronisk publikasjon:

Valen, Henry & Daniel Katz (1964), Political Parties in

Norway. Oslo: Universitetsforlaget.

Merton, Robert K. (1985), «The Historicist/Presentist

Dilemma: A Composite Imputation and a Foreknowing

Response». History of Sociology, 6:137–151.

Ricoeur, Paul (1992), «Vad är en text?». I: Peter Kemp &

Bengt Kristensson, red., Från text till handling. Stockholm:

Symposion.

OECD (2004), Social Expenditure Database (SOCX).

Lesedato 10.10.2006: www.oecd.org/els/social/expenditure

Strøm-Olsen, Nicolai (2007), Kultur på offentlig kommando.

Lesedato 21.10.2007, fra Dagbladet: http://

www.dagbladet.no/kultur/2007/10/18/515371.html

TABELLER nummereres fortløpende og plasseres i manuskriptet. Hver tabell skal ha et tabellhode

som beskriver presist hva tabellen inneholder. Vertikale linjer bør unngås. Horisontale

linjer brukes bare der det er helt nødvendig, f.eks. for å skille kolonneoverskrifter fra tabellinnhold.

Betegnelser på rekker og kolonner skal være uten bruk av forkortelser. Eventuelle

fotnoter til tabeller samles nederst og nummereres a, b, c osv. Asterisk*** benyttes kun til å

angi signifikansnivåer.

FIGURER OG ILLUSTRASJONER skal følge manuskriptet i en egen fil, og nummereres fortløpende.

Angi i manuskriptet hvor man ønsker figuren plassert. Unngå mange og tykke streker.

Tabeller og figurer bør begrenses for å opprettholde lesbarheten.

FOTOGRAFIER. Bilder trykkes normalt ikke i TFS. Bruk av bilder må avklares med redaksjonen

forhånd. Bilder medfører ekstrakostnader og skal kun benyttes i særskilte tilfeller når de er

viktige som dokumentasjon i en artikkel. Godkjente bilder leveres i egen jpg-fil i 300 dpi.

MANUSKRIPTER TIL SEKSJONEN FOREDRAG/AKTUELL DEBATT ELLER BOKKRONIKK:

Manuskriptene skal maks inneholde 45 000 tegn inkludert mellomrom. Dette tilsvarer ca. 20

sider i ferdig hefte. Manuskripter til Foredrag/Aktuell debatt eller Bokkronikk skal ikke inneholde

abstract eller norsk sammendrag. Ellers gjelder de samme standarder som for artikkel.

MANUSKRIPTER TIL SEKSJONEN BOKANMELDELSER: Bokanmeldelser skal inneholde

maksimum 12 000 tegn inkludert mellomrom. Dette tilsvarer ca. 5 sider i ferdig hefte. Et

bidrag her skal inneholde: bokforfatter, boktittel, utgave/årstall, forlag, sted, antall sider i

boken og hvem anmelder er. Det skal ikke være noter eller referanser i en bokanmeldelse.

Å sende inn et manuskript til et vitenskapelig tidsskrift er uttrykk for at man har til hensikt å

publisere manuskriptet i dette tidsskriftet. Det går med mye tid og oppmerksomhet i redaksjonen

og hos eksterne konsulenter. Ved å sende inn et manuskript til TfS aksepterer derfor forfatteren at

manuskriptet ikke kan vurderes av andre tidsskrifter mens det er til vurdering i TfS’ redaksjon.

332

More magazines by this user
Similar magazines