bibelsk tro 5 - Lyd i Natten

lyd.i.natten.dk

bibelsk tro 5 - Lyd i Natten

BIBELSK

Hele

Skriften

er

inspirert

a

vGud

2Tim3,16

TRO

5/2011




I dette nummeret:


utgir tidsskriftet Bibelsk Tro

Formål og grunnlag:

Stiftelsens formål er å fremme bibeltro

kristendomsforståelse etter Guds Ord på den

evangelisk-lutherske bekjennelsesgrunn.

Stiftelsen skal på det grunnlag som er nevnt

nedenfor ved litterær virksomhet og på

andre tjenlige måter hjelpe til å utbre trong>bibelsktrong>

forkynnelse og lære, slik at evangeliet kan nå ut

til menneskene og nådegavene få sin naturlige

funksjon. Likedan vil en vurdere religiøse og

åndelige strømninger, bevegelser, tidsaktuelle

tanker, ideologier og tiltak i lys av Skriften.

Grunnlaget for stiftelsens virksomhet er

den Hellige Skrift, forstått og brukt i lys av

Bibelens eget Kristus-vitnesbyrd og Jesu og

apostlenes skriftsyn, dvs. Skriftens vitnesbyrd

om seg selv. Bibelen er Guds Hellige Ord, gitt

ved den Hellige Ånds inspirasjon, troverdig

og urokkelig, helt igjennom Guds Ord gitt i

menneskelig språk.

Bibelens ord - slik det opprinnelig ble

gitt - er uten feil og selvmotsigelser i alle sine

uttalelser når det forstås i samsvar med dens

egne forutsetninger. Skriftens ord må tolkes ved

Skriften selv. Bibelen er Guds åpenbaringsord,

gitt oss som veiledning til frelse og evig liv. Den

er den eneste, sanne og fullt ut tilstrekkelige ,

klare og absolutte autoritet og norm i alle

spørsmål som angår kristen tro, lære og liv.

Den evangelisk-lutherske lære som er

nedfelt i Den norske kirkes bekjennelsesskrifter

er i samsvar med Skriften og følgelig

bekjennelsesgrunnlag for stiftelsens

virksomhet. Sentralt i denne lære står

overbevisningen om ”Skriften alene”,

”rettferdiggjørelsen ved tro på Kristus alene”

og den evangeliske kirkeforståelse som legger

vekt på det alminnelige prestedømme og

nådegavehusholdningen .

Styret:

Lektor/cand. theol. Olav Hermod Kydland

(formann), ingeniør Gordon Landro (nestformann/sekretær),

avd.leder Olav Stokka,

baker Erik Nordbø og rektor Finn-Widar

Knutzen. Varamenn: Adjunkt Gunnar Holth,

eiendoms megler Edvard Jekteberg, tømrer

Magne Sunde og tømrer Jostein Vedøy.

Rådet:

Rådgiver/sosialøkonom Dagfinn J. Hansen,

misjonær Jan Ove Heggdal, bonde/cand. theol.

Arvid Joramo, bonde Samuel Norland, tidligere

maskin- og industrimaler Svein Brattgjerd,

næringsdrivende Eivind Nilsen.

Faste medarbeidere i Bibelsk Tro:

Forkynner Kjell Dahlene, adjunkt Gunnar

Holth, tidl. kretssekretær Erik Høiby, adm.leder

Finn-Widar Knutzen, rektor Reidulf Tværåli,

juridisk rådgiver Jan Endre Aasmundtveit,

ekspeditør Immanuel Fuglsang (Danmark),

pastor Henric Staxäng (Sverige).

BØNNEVAKT FOR NORGE

Ønsker dere bønnesedler

tilsendt, skriv til:

Bønnevakt for Norge,

Postboks 264,

4367 Nærbø

Forsidefoto: Martin Hågensen, Namsos


5/2011 Innhold

Fritt, uavhengig

tidsskrift på evangeliskluthersk

grunn

Redaksjon:

Eivind Gjerde

Olav Hermod Kydland

Redaksjons- og

ekspedisjonsadresse:

Postboks 264, 4367 Nærbø

olav.kydland@lyse.net

Internett:

www.trong>bibelsktrong>-tro.no

btpost@trong>bibelsktrong>-tro.no

Abonnement og gaver:

Persokkrossen 3

4046 Hafrsfjord

Postgiro: 0530.04.87884

Bankgiro: 3290.07.77786

Dansk postgiro:

1199 250-9350

Svensk postgiro:

106 4551-3

Kasserer: Edvard Jekteberg

Tlf: 51 55 02 48

Utkommer 6 ganger i året.

Årsabonnement:

Norge og Norden kr. 180,-

Til andre land kr. 210,-

Skoleungdom kr. 160,-

Bibelsk Tros kassettjeneste

Tlf: 51 68 90 31

Redaksjonen er ansvarlig for

alt som kommer fram i lederspalten.

Konkrete synspunkter forøvrig

står de respektive forfattere

ansvarlig for.

Red. deler nødvendigvis ikke

alle disse, men er ansvarlig

for at ikke noe bryter

med stiftelsens formål og

grunnlag. Unntak fra dette

kan være ytringer i klipp- og

leserbrev spalten.

Ettertrykk kan skje ved

kildeangivelse.

Layout: Rune Hegle

Trykk: Gunnarshaug Trykkeri

Tlf: 51 82 62 07

Et kall til omvendelse

Leder. Av Eivind Gjerde ............................................................. 4

Jesus løste oss fra våre synder

Andakt. Av Asger Jensen ........................................................... 6

Du kommer, Jesus, til meg inn

Sang. Av Petter Madsen ............................................................ 8

Rettferdiggjort ved tro

Bibelforum. Av Nils Dybdal-Holthe ............................................. 9

De har tvettet sine kjortler

Trossannhet. Av Kristoffer Fjelde .............................................. 11

Er du med oss eller våre fiender?

Troslivet. Av Mikkel Vigilius ...................................................... 12

Hvor er kraften?

Bladklipp. Av Hans Erik Nissen ............................................... 16

Mange er kalt!

Fra bibelhistorien. Av Gunnar Nilsson ..................................... 17

Minneord etter Tor Ydstebø

Minneord. Av Olav Hermod Kydland ....................................... 23

Kjennetegnet på vår tid

Bokklipp. Av Francis A. Schaeffer ........................................... 24

Var Gud på Utøya?

Kommentar. Av Olav Hermod Kydland .................................... 24

Jødenes fall har en mening

Brennpunkt Midt-Østen. Av Per Haakonsen ............................ 26

En evig arv hos Gud jeg har,

i himlen er den i forvar.

Og under prøvetiden her

jeg får av Gud hva nyttig er.

Men, Herre Jesus, lær du meg

å leve mer helt for deg

den korte tid jeg har igjen,

på veien hjem til himmelen!

(Nils Frykman. Nr 885 v. 2 og 5 i Sangboken)

Neste nummer av Bibelsk Tro kommer i desember.

3


Leder

5/2011

Et kall til omvendelse

Av Eivind Gjerde

22. juli 2011 vil stå som en merkedato i nyere

norsk historie. Den dagen rammet terroren

Norge på en brutal måte. 77 mennesker ble

drept i to ulike terroraksjoner. Først eksploderte

en stor bombe i regjeringskvartalet i Oslo og 8

personer ble drept. Noen få timer senere ble 69


AUFs sommerleir på Utøya i Tyrifjorden. En

nordmann stod bak begge terroraksjonene.

Disse to gruoppvekkende hendelsene står

som et tydelig angrep på Arbeiderpartiet og

den politikk og ideologi partiet står for. Men

angrepet var mer enn det. Arbeiderpartiet er det

største partiet som er representert i den norske

regjeringen, og det er derfor delvis dekkende å

kalle terroraksjonene som et angrep mot den

norske staten og det norske demokratiet.

Hvordan kunne dette skje i trygge Norge, er

det mange som har spurt seg. Mange kristne har

undret seg over at Gud kunne tillate dette.

Bibelen gir flere svar på hvorfor det onde

skjer i verden. Det viktigste svaret et at hele

verden ligger i det onde. Etter at synden kom inn

i verden ved Adams fall i opprør mot Guds Ord


menneskenes liv. Adam ble lurt til å gjøre opprør

mot Guds vilje gjennom Satan, som først forførte

Eva bort fra Guds Ord. Hun igjen maktet å føre

sin mann bort fra Ordet (1 Mos 3). Satan som


etter at syndefallet ble et faktum, fått en stor

mulighet til å lede menneskene ut i synd, vold

og kaos gjennom den gudfiendtlige naturen i

mennesket. Bibelen kaller denne naturen for

kjødet (Rom 8,7). Dersom et menneske lar seg

lede av denne naturen, tilskyndet til det av Satan,

er det ikke grenser for den ondskapen som et

menneske kan begå. Vi fryser alle innvendig når

vi tenker på at gjerningsmannen kunne likvidere

barn og unge med kaldt blod på Utøya. Disse

forferdelige ugjerningene kan vi bare forstå når

vi får Bibelens lys over de avgrunner av satanske

krefter som det menneskelige sinnet kan romme.

Hvordan skal vil tolke den grusomme terroren,

som rammet oss, i lys av Bibelen? Det


13,1-5. Vi kan godt se på dette avsnittet som en

guddommelig forklaring på det forferdelige. Vi

leser at det kom noen mennesker til Jesus og

fortalte ham om de galileere som Pilatus hadde

drept da de skulle bære fram sine slaktoffer

i tempelet. Blodet fra de drepte galileerne

blandet seg med blodet fra slaktofrene. Det er

tydelig at de menneskene som kom og fortalte

dette til Jesus var sjokkerte over at mennesker

som bar sine ofre fram for Gud i jødenes

sentralhelligdom, kunne bli drept på denne

måten. De hadde nok regnet med at Jesus ville

komme med en kraftig fordømmelse av Pontius

Pilatus, som de regnet for den ansvarlige for

disse grusomme handlingene. Til tilhørernes

overraskelse kommer ikke denne fordømmelsen.

Vi vet ikke grunnen til at disse galileerne hadde

blitt drept. De kan ha forbrutt seg mot romersk

lov, eller de kan ha vært oppviglere til tross for

sin tilsynelatende gudsfrykt.

Det at Jesus får personlig melding om disse

drapene, kan også ha å gjøre med at mange

jøder fra Judea, regnet galileerne for å være

annenklasses jøder. ”Hedningenes Galilea” er jo

et uttrykk som Bibelen selv bruker (Jes 9,1).

Jesus fordømmer heller ikke galileerne.

Datidens tankegang var at den som hadde syndet

ble straffet. Det ser vi tydelig i fortellingen om

den blindfødte i Johannes-evangeliet kapitel 9.

Jesu egne disipler spør i den forbindelse: ”Rabbi,

hvem har syndet, han eller hans foreldre, siden

han ble født blind?” (Joh 9,2). Jesu svar skal vi

merke oss: ”Verken han eller hans foreldre har

syndet. Men det er skjedd for at Guds gjerninger

skulle åpenbares på ham.” (Joh 9,3)

Innfor Guds åsyn er vi store syndere alle

4


5/2011 Leder

sammen. Dersom vi fikk etter det vi hadde

fortjent på grunn av vår synd, hadde det vært ute

med oss alle sammen.

Dersom vi vender tilbake til fortellingen i

Lukas 13, ser vi videre at Jesus bruker drapene på

galileerne som et utgangspunkt for å kalle folket

til omvendelse. De galileerne som ble drept var

på ingen måte større syndere enn andre, men vil

ikke folket omvende seg, skulle de dø på samme

måte.

Jesus understreker dette ytterligere ved å vise

til en katastrofe som antagelig var enda større

enn drapene på galileerne, siden Jesus tallfester

antall drepte. Et tårn ved Siloa i Jerusalem

hadde falt sammen og hele 18 mennesker ble

knust av steiner fra tårnet. Jesus spør igjen om

disse var større syndere enn de andre som bodde

i Jerusalem. Han svarer igjen avkreftene på

spørsmålet og sier at de alle vil dø på samme

måte om de ikke omvender seg.

To ganger avkrefter Jesus at mennesker

som rammes av terror eller ulykker er større

syndere enn andre, og to ganger formaner han til

omvendelse.

Jesus mener selvsagt ikke at alle som ikke

omvender seg vil dø i terror eller ulykker, men

Jesus vil ha fram sitt store og dypt alvorlige bud-


enn å dø på en grusom måte. Det går nemlig an å

gå fortapt. Skal den evige fortapelsen unngås, må

et menneske omvende seg.

Å omvende seg betyr å snu om fra et liv i

synd og vantro mot Jesus, og å vende seg til

Jesus i anger, syndsbekjennelse og tro. Den som

omvender seg og mottar troen på Jesus, blir født

på ny ved Den Hellige Ånd, og får et nytt sinn

som elsker Gud og sin neste. Det er dette Jesus

kalte sine tilhørere til som vi leser om i Luka 13,

og det er dette han kaller alle mennesker til i dag.

De som ble drept gjennom terroraksjonene i

Oslo og Utøya var ikke større syndere enn andre

nordmenn, men deres grusomme død er et kall til

omvendelse for alle mennesker som lever i vantro

og opprør mot Gud. Livet kan brått ta slutt. Det

handler om å ha sin sak med Gud i orden i dag.

Guds Ord sier: ”Derfor, som Den Hellige Ånd

sier: I dag, om dere hører hans røst, da forherd

ikke deres hjerter…” (Heb 3,7-8a)

Skulle du være ufrelst og leser dette? Ta imot

Jesus i dag og utsett det ikke en dag lenger. Jesus

vil ta imot deg!

1. Kom som du er til din Frelser,

smittet av vantroens dynn!

Blodet som rant fra hans side,

renser din sjel fra all synd.

2. Hvorfor vil lenger du leve

borte fra livet i Gud?

Verden bedrager ditt hjerte,

kom og bli frelserens brud!

Kor: Kom som du er til din Frelser,

legg deg til ro ved hans bryst!

Hør hvor det stormer der ute.

Her er det fredfullt og tyst!

3. Timene flykter så hurtig,

aldri de kommer igjen.

Engang vil dødsflodens bølge

stanse din livsferd, min venn.

4. Tenk, når de skinnende porter

åpnes for bruden engang!

Tenk, når vår Frelser oss favner

hjemme blant englenes sang!

5


Andakt

3/2011

Jesus løste oss fra våre synder

Av Asger Jensen

”Han som elsker oss og løste oss fra våre

synder med sitt blod” (Åp 1,5b)

Det er ikke det enkleste å erkjenne sin

ugudelighet. Det er heller ikke lett å stå i den

situasjon hvor jeg må innrømme at jeg er fortapt,

heller ikke etter mange år som kristen. For jeg

er jo stadig fortapt i og med meg selv, om jeg

likevel kan vise fram et pent liv utad. Det vonde

hjerte er der bestandig, og det kan være en pinlig

opplevelse i det daglige liv som kristen.

Det er noen sangstrofer jeg husker fra min

ungdom som lød slik: ”Jeg viste meg glad i

vennenes rad, mens hjerte var nær ved å briste,

men det var det ingen som visste.”

Utad, det som andre kan se av min kristendom,

vil vi gjerne skal ta seg godt ut. For jeg vil helst

ikke avsløre alt for mye. Men så er det jo slik

at innerst inne der kjennes nøden, synden og

ugudeligheten. Å, hvor sant det er som Rosenius

synger: ”Mitt hjerte har ennå i seg det gamle

eples bitre galde.”


nær ved å briste? De går i ensomhet og kjemper.

Det er vanskelig å betro seg til andre. Det hele

kan forekomme dem håpløst og meningsløst, og

ikke andre enn dem selv vet det. Og likevel, det er

jo en til som vet det, og som kjenner situasjonen

fullt ut. Det er himlens og jordens skaper. Slik

erfarte David det, og som vi kan lese det i Salme

139,3: ”Enten jeg går eller ligger, ser du det, du

kjenner nøye alle mine veier.”

Er dette kjent for deg og føler du at din

kristendom er mislykket og håpløs? Vend deg til

Jesus ved å lese og høre Guds ord. Se hva Gud i

sin store nåde vil gi en synder som opplever seg

ugudelig og fortapt.

Uansett hvordan menneskers kristendom blir

formet, så er det avgjørende at sann kristendom

bare består av en ting, nemlig den kraftkilde som

heter Jesu Kristi blod.

Det er sagt av den tyske prest F. W. Krummacher:

”Hele skriften, alt Guds ord, er skrevet

med Kristi Guds Sønns blod.” Men verden, den

store masse av mennesker på jord, vil ikke vite

BOK

”Våg å stå som Daniel”, av Erik Høiby.

Innføring i Daniels bok.

Kan bestilles via våre nettsider:

www.trong>bibelsktrong>-tro.no

Eller ved å skrive til:

Bibelsk Tros kassettjeneste

Postboks 116

4311 Hommersåk

Kr 160,-

6


3/2011 Andakt

av Kristi blod. Og vi vet også at mange sier at

talen om Jesu blod, det har vi hørt nok om. Da

er det viktig å understreke at Jesu Kristi blod

inneholder en kraft og betydning inn for Guds

hellige ansikt som intet menneske kan forstå.

Jesu Kristi blod er så høyt verdsatt hos Gud og

i hans ord og tillagt en så høy ”kvalitet” at uten

dette Jesu Kristi blod vil et hvert menneske gå

evig fortapt, selv om han kaller seg aldri så mye

med kristennavnet og fører et nokså godt og

fromt liv.

Heb 9,22 sier: ”Uten at blod blir utgytt, blir

ikke synd tilgitt.” Det betyr at muligheten for

tilgivelse av synd er bare til stede ved troen

på Jesu Kristi offerdød på Golgata kors. Da

dødsengelen gikk gjennom Egypt (2 M 12) leser

vi hva Herren sier i vers 13: ”Når jeg ser blodet,

vil jeg gå dere forbi. Intet dødelig slag skal

ramme dere når jeg slår landet Egypt.”

Etter disse herlige ord vil en kristen aldri bli

trett av å høre talen om Jesu Kristi blod. Han vil

gjerne høre det igjen og igjen, for bare det er blitt

hans liv i ett og alt.

Så leser vi i 1 Joh 1,7: ”Men dersom vi vandrer

i lyset, likesom han er i lyset, da har vi

samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns

blod renser oss fra all synd.”

Dette er veien for oss alle. Å vandre i lyset er

daglig å legge sitt liv fram for den levende Gud.

Da er det slik at den kristne som har lært

seg selv litt å kjenne ut fra Guds ord, vet noe


synger han ofte med på sangen av Per Nordsletten

(Sangboken nr. 461): ”O min Frelser så kjær,

Hvor elendig jeg er Med et hjerte fordervet av

synd! Ifra hode til fot, Hjertets innerste rot Kun

en eneste masse av synd.”

Men da synger han også videre: ”Fremfor alt

la ditt blod, denne rensende flod, være daglig

mitt kjæreste sted hvor jeg senker meg ned, hvor


vet.”

Slik viser den Hellige og Allmektige Gud

synderen inn til Jesus og det er bare hans blod

som gjelder for Guds ansikt. Og den dag vi skal

stilles for Guds domstol er det bare en ting som

er avgjørende, og det er om du og jeg har fått

del i Jesu Kristi blod. Og har vi det, da kan vi

allerede nå juble med profeten Jesaja som sier i

kap. 61,10:

”Jeg vil glede meg i Herren, min sjel skal

fryde seg i min Gud. For han har kledd meg i

frelsens drakt, i rettferdighetens kappe har han

svøpt meg – lik brudgommen, som setter på seg

en lue prektig som prestens, og lik bruden, som

pryder seg med sine smykker.”

Virkeligheten er at dine og mine synder, dem

har Gud tatt og lagt på sin egen Sønn. Det er her,

på Sønnen, at Gud lar straffen for våre synder bli

fullført. Tenk, våre synder ligger på Jesus og ikke

lenger på oss. Det er det eneste sted dette virkelig

kunne skje. Det er en fullført handling fra Guds

side, gjort ved Jesu blod.

”O Lammets blod, det dyrebare blod, Som

gav meg liv da jeg ved korset stod, Det er min

trøst i all min sorg og nød, Min sikre ankergrunn

i liv og død.” (Sangboken nr. 279)

(Oversatt fra dansk)

O min Frelser

x så kjæry

O min Frelser så kjær,

hvor elendig jeg er

med et hjerte fordervet av synd!

Ifra hode til fot,

hjertets innerste rot,

kun en eneste masse av synd.

O min Frelser så kjær,

kan du slik som jeg er

ta imot meg og feste til brud?

Og kan du ha meg kjær

selv så heslig jeg er,

da er du en forunderlig Gud.

7


Sang

5/2011

Du kommer, Jesus,

til meg inn

(Sangboken nr 303)





















(Nils Petter Madsen 1905)

8


5/2011 Bibelforum

Rettferdiggjort ved tro

Av Nils Dybdal-Holthe

Den engelske presten Albert Barnes som har

skrevet fortolkninger til mye av Bibelen, sier

om dette verset: Det er essensen av evangeliet.

Og Luther kaller læren om rettferdiggjørelsen

for hovedartikkelen i den kristne tro. Det er

altså viktige ting som er skrevet her.

Tre-fire spørsmål kan vi stille ved dette

verset: Hva betyr rettferdiggjørelsen, hvorledes

skjer den, og hvorfor kan Gud gjøre syndere

rettferdige? Og dette: Hvordan blir det mitt?

Det er viktig for et menneske å få svar på disse

spørsmålene.

I. Hva er rettferdiggjørelse?

Det er viktig og vi behøver et rett og godt svar,

om det som Bibelen sier oss. For her tenker vi

ikke på en menneskelig og jordisk rettferdighet,

og heller ikke om det folk flest mener med

rettferdighet. Her er det bare Guds tanker som

gjelder, for her taler vi om Guds rike.

Paulus sier: de blir rettferdiggjort. Og det

sier oss at de var urettferdige. Bibelen er klar på

dette: Alle er syndere for Gud, Rom 3,23. Helt

fra syndefallets dag, 1 M 3, gjelder dette. Og vi

synder hver dag og hvert minutt, i ord, gjerninger

og tankeliv. Alt det vi har er urettferdig i Guds

øyne. Og da er framtida bare et evig helvete.


frikjent fra alle synder. Vi kan stå uten ansvar

for vår synd innfor Gud. Det er veldig. Det betyr

rettferdigheten her. Hva skal jeg gjøre da for å få

den? Det er et livsviktig spørsmål. For noe må jo

skje om vi skal få en slik forandring.

Her svarer Rom 8,33: ”Gud er den som

rettferdiggjør”. Det er altså et Guds verk. Alt

er Guds gjerning når det gjelder frelse. Han

frikjenner oss fra synden, frelser og tilregner oss

sin egen fullkomne rettferdighet. Her er det ikke

noe som vi har gjort selv, alt er av Gud. Det er

som Brorson synger:

”Gud for alle riker,

dømmer selv og sier:

Denne han er fri!

Han er tod i Jesu blod,

Satan, synd og død må rømme,

hvem vil meg fordømme?”

Det skjer ved Guds domsstol. Gud er selv

dommer, og da er det rett!

Rosenius sier noe om dette: ”Det er som om

han (synderen) i alle sine levedager aldri har

gjort det minste vondt.”

Da er du fullkommen, for Gud har gjort alt.

Et par vakre bilder fra GT kan vi minne om:

Først Sak 3,4: Engelen sa: ”Ta de skitne klærne

av ham” (det er synden og alt dens vesen). ”Og

til ham selv sa han: Se, jeg tar din misgjerning

bort fra deg og kler deg i høytidsklær.” Det

får du høre i evangeliet: Jesus tar din synd

fra deg. Det er dine gamle klær. Deretter gir

han deg nye klær, høytidsklær. Det er Guds

egen rettferdighet som Jesus kjøpte til deg på

Golgata. I ham er du festkledd og skikket for

himmelen.

Dernest står det i Jesaja 61,10: ”Jeg vil

glede meg i Herren… For han har kledd meg

i frelsens drakt, i rettferdighetens kappe har

han svøpt meg – lik brudgommen – og bruden.”

Han har gjort det, og vi står ikledd Guds egen

drakt. Rosenius sier videre: ”Vår rettferdighet

består i det som Kristus gjorde for oss.”

Vår rettferdighet er ved troen Jesus selv. Vi

er skjult i ham, helt og fullt. I den greske oversettelsen

av Det gamle testamente, Septuaginta,

står et ord som betyr en lang kleding. Den

dekker hele meg, foran og bak. Slik er Jesus for

Guds barn.

II. Hvordan skjer det?

Blir vi frelst og salig ved et godt og langt liv?

Eller ved mange gode gjerninger, for mennesker

9


Bibelforum

5/2011

i nød og som gaver til Guds rike? Må ikke det

telle, slik at vi fortjener noe av frelsen.

Ordet sier her: ”Det er ufortjent.” Den

tanken er helt motsatt av det menneske ønsker

og vil. For vi vil gjerne gjøre noe. I dag taler

man om at alle er verdifulle, særlig for barna.

Og fra en synsvinkel er det rett og sant. Men

vi har ingen ting av verdi som gjelder til frelse.

Guds rike er noe helt annet enn denne verden.

Jesus sier i Mat 9,13: ”Han er ikke kommet

for rettferdige.” Her betyr det slike som mener

de er gode nok for Gud. De behøver ikke å bli

bedre. For det er ikke de friske som trenger

lege, men de syke. Og åndelig talt er vi alle

mennesker dødssyke. Derfor behøver vi en helt

annen frelse enn våre egne gjerninger.

Av nåde, sier Paulus. Det er som en gave,

av Guds godhet. Ingen ting i oss kan brukes.

Hele frelsen er Guds verk. Olav Valen-Sendstad

skrev i boka Rettferdiggjort ved tro: ”Noen

synes det er selvfølgelig å være en kristne. Men

Guds ord sier at det er det minst selvfølgelige.”

Ja, slik er det. I v. 22 sier han det slik: ”Ved

tro.” Og det er å ta imot, ha en åpen hånd og

et fattig sinn. Rosenius sier om troen: ”Ikke

alene kunnskap om Gud --- men at du i din

syndenød ble så grepet av evangeliet og Guds

rettferdighet, at du ikke kan leve uten det.” Slik

har Guds folk alltid tenkt og trodd. Og vi ser

noe av det samme i Landstads salme fra 1833:

”Nei, for all den ting jeg visste, kan jeg ei min

Jesus miste.”

Vi ser det også i Rom 4,5: ”Den derimot

som ikke har gjerninger, men tror på ham som

rettferdiggjør den ugudelige, han får sin tro

tilregnet som rettferdighet.” Derfor er troen

ingen liten sak. Der får du del i hele himmelens

frelse.

III. Hvorfor kan det skje?

Det blir nå et viktig spørsmål. Hvis Gud

kan frelse en synder slik uten noen egen

anstrengelse, da må Gud selv ha gjort noe i

forkant. Det er altfor stort og viktig til at han

kan ordne det uten et forarbeid.

I v. 25 har vi et svar. ”Gud stilte Jesus til

skue i hans blod som en nådestol ved troen.”

Det ordet peker tilbake på 3 M 16 om den store

forsoningsdagen. Da ble offerblodet dynket på

lokket på paktens ord som en soning for folkets

synder. Og dette lokket kalles ”nådestol”. I den

nye pakt er det Jesu offer og hans blod som

gjelder. Der er nåden og forsoningen og frelsen.

Jesu død var grunnvollen og forutsetningen for

vår frelse. Ingen er frelst og berget for evig uten

å tro på det.


vi frelsens grunn. For der på korset ser vi at

Jesus bærer alle synder og betaler all skyld med

sitt liv og sin død. Han har fjernet

CD

”Nådens tid” med sang av:

Elisabeth og Helge Lindhjem

Kan bestilles via våre nettsider:

www.trong>bibelsktrong>-tro.no

Eller ved å skrive til:

Bibelsk Tros kassettjeneste

Postboks 116

4311 Hommersåk

Kr 170,-

10


5/2011 Bibelforum


for den troende.

Rom 8,3 sier noe her: ”Det som var umulig

for loven, det gjorde Gud.” Det vi ikke kunne

klare ved å være gode og gjøre gode gjerninger,

det gjorde Gud. Og det gjorde han ved å sende

Jesus til korset.

Om det står det i Kol 2,14: ”Han utslettet

skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud,

det som gikk oss imot.” Hele vårt liv taler imot

oss når Gud viser oss vår svikt, vårt fall og

våre synder. Så sier Paulus: ”Han utslettet alt

sammen.” Det er borte.

En salmedikter sier det slik:

”Hvem kan tenke på den smerte

uten med et såret hjerte

om endog en synder led.

Men her led den evig høye


se, her lider hellighet!

Å, la aldri noensinne

korsets tre meg gå av minne,

som du, frelsens fyrste, bar.

Men la kors og død og smerte

tale, rope til mitt hjerte

hva min frelse kostet har.”

Frelsen er fri og gratis for oss. Men det kostet


Har du tatt imot det? Eier du det evige livet

i Jesus? Hvis ikke er du evig fortapt. Det er den

ubehagelige sannhet vi må tenke gjennom.

IV. Hvorledes får jeg det?

Som sagt nytter ingen gjerning eller gode

forsetter. Det er alt bortkastet. Men en profet har

sagt det kort og klart: ”Kom, la oss gå i rette med

hverandre” Jes 1,18. Å gå i rette med betyr her

et oppgjør. Vi forteller ham alt om våre synder,

så mye vi kan komme i hu. Slik legger vi saken

fram for Herren. Da sier han: ”Om dine synder

er så røde som skarlagen, skal de bli hvite som

snø.” Selv den farge som ikke kan fjernes, kan

han ta bort. Det gjelder altså de verste synder og

de største syndere.

Og Salme 103,3 sier: ”Han som forlater all

din misgjerning…” Her er ingen unntagelse.

Alt i vårt liv er regnet med, også det vi ikke kan

huske nå. Han tilgir og forlater alt.

Til slutt et ord igjen av Paulus i Ef 1,7:

”I ham har vi forløsningen ved hans blod,

syndenes forlatelse, etter hans nådes rikdom.”

Vi løses fra synden og vår egen fortid ved å tro

på blodet. Og der er rikdom nok i nåden for

oss alle sammen. Underet er at nåden aldri blir

oppbrukt. Så stor og ufattelig er Guds rikdom.

Du får det ved tro på Jesus. Amen.

CD

”Jeg er fri” med sang av:

brødrene Olav, Torvald og Nårdin Kjetilstad

Kan bestilles via våre nettsider:

www.trong>bibelsktrong>-tro.no

Eller ved å skrive til:

Bibelsk Tros kassettjeneste

Postboks 116

4311 Hommersåk

Kr 185,-

11


Trossannhet

5/2011

De har tvettet sine kjortler

Av Kristoffer Fjelde

Åp 7,14. Det er ”Alle helgens dag”. Det leses

fra Bibelen om de salige, Mat 5 og Åp 7. Vi

tenker spesielt på dem som har nådd fram til

den evige salighet. Det er høytidsdag i Guds

menighet. Vi takker Gud for dem som gikk

foran, og vi som ennå er under vandringen mot

målet, priser lammet som har kjøpt oss til Gud

med sitt blod!

Hvor stort det er at alle er tiltenkt denne

salighet. Grunnen til saligheten for alle er bare en

eneste: ”De har tvettet sine kjortler og gjort dem

hvite i Lammets blod”. Her er ingen forskjell

eller annen grunn.

Hva vil det si å få sin kjortel tvettet og gjort

hvit i Lammets blod? Det er å få tilgivelse for

Jesu skyld for alle sine synder. Når skjer det? Når

et menneske i sin hjelpeløshet vender seg til Gud

og ber om nåde for Jesu skyld!

Men skal du bli med i den salige skare der

hjemme, da må kjortelen tvettes her i tiden!

Kjære leser! Hva bygger du ditt salighetshåp

på?

Og så til slutt: Hos Guds folk har alltid gjensynsgleden

vært stor. Det skal bli en veldig stund

når vi møter vår kjære Frelser! Hvilken jubel i

hans nærhet! For en jubel det skal bli når slekt og

venner møtes, ja, når sendemenigheten og frelste

hedninger møtes.

Og midt i alt brenner spørsmålet: ”Skal vi


liggende igjen! Det er ennå noen, noen av våre,

som ikke er frelste!

Herre Jesus! Fyll oss med hellig iver så vi

setter alt inn for å nå saligheten, og for å få andre

med!

Er du med oss eller våre fiender?

Av Mikkel Vigilius

”Mens Josva var ved Jeriko, hendte det en

gang at han så opp og fikk øye på en mann som

stod foran ham med et løftet sverd i hånden.

Josva gikk bort til ham og sa: Er du for oss,

eller er du med våre fiender? Han svarte: Nei,

jeg er høvdingen over Herrens hær. Nå er jeg

kommet. – Da falt Josva på sitt ansikt til jorden

og tilbad og sa til ham: Hva har min herre å si

til sin tjener?” (Jos 5,13-14).

Vi står i en alvorlig åndelig brytningstid.

Det gjelder både i de lutherske folkekirker

i Norden og i de gamle, lutherske organisasjoner.

At Guds folk opplever brytninger

i forhold til den vantro verden er ikke

spesielt for vår tid. Slik har vilkårene vært

til enhver tid. Men nå opplever vi i økende

grad at det oppstår brytninger innbyrdes

mellom de troende. Tidligere generasjoners

grunnleggende enhet i tro og åndelig

grunnsyn er avløst av voksende spenninger og

uenigheter. Det er ikke lenger så selvfølgelig

at vi gleder oss over, ber om og arbeider

for det samme. I mange forsamlinger og

foreninger dannes det fraksjoner som mer

eller mindre bevisst betrakter hverandre som

motstandere.

Menneskers spørsmål – og Guds

I denne situasjonen er det nærliggende og

naturlig å se seg om etter allierte: Hvem er

med oss? Hvem står på vår linje? Hvem kan vi

regne med? Og hvor mange er vi?

12


5/2011 Troslivet

Det er svært nærliggende og naturlig å

tenke slik, men det er kjødelig. Få ting er så

nedbrytende og ødeleggende for troens liv

som når vårt fokus samler seg om vår egen

kristelige gruppe. Det blir arbeidet for å få den

til å stå fram bedre, sterkere og sannere enn alle


til gruppa. Når den tankegang får makt i våre

hjerter, bedømmer vi alt og alle ut fra oss selv.

”Er du med oss eller imot oss?”

Det var dette som var utgangspunktet for

Josva den dagen ved Jeriko. Hans tanker

kretset seg om den forestående kampen om

Jeriko, og hans fokus samlet seg om det folket

han hadde med seg. Hans håp og ønske var at

de var tilstrekkelig mange og sterke til at de


Forut for det store slaget var Josva ute og

gikk en tur, og da møtte han... Ja, hvem møtte

han? Han møtte Herren selv, men han forsto

det ikke. Josva så bare en fremmed, og det

spørsmålet som da var mest naturlig for ham

å stille, var dette: ”Er du med oss eller våre

fiender?”

Utgangspunktet for Josva var i ham selv og

i det folket som var med ham. Det var det han

orienterte seg ut fra og bedømte alt ut fra.

Få ting er så nedbrytende og ødeleggende

for troens liv som at vårt fokus samler seg om

vår egen kristelige gruppering.

Hva svarer Herren på Josvas spørsmål?

Herren svarer: ”Nei!” Herren vil verken stille


Herren ville i det hele tatt slett ikke stille seg

bak noen mennesker. Han ville ganske enkelt

ikke godta utgangspunktet for Josvas spørsmål:

at alt skulle vurderes ut fra om de var med Josva

og hans folk eller ikke. Han ville lære Josva at

det avgjørende var et helt annet spørsmål: ”Er

du med meg, Josva? Står du i et rett forhold til

meg?”

Når et menneske møter den levende Gud,

er det dette ene spørsmålet som blir helt

avgjørende: Hvor står jeg selv i forhold til Gud?

Er jeg under hans dom eller under hans nåde?

Har jeg fred med Gud? Har jeg ikke fred med

Gud kan jeg ha nokså mange mennesker med

meg, men det hjelper meg ikke. Og omvendt:

Har jeg bare fred med Gud, da kan jeg stå nokså

alene og ha nokså mange mennesker imot meg.

Ingenting kan skade meg! Jeg er i Herrens gode

og sterke hender i liv, død og evighet! ”Er Gud

for oss, hvem er da imot oss? Han som ikke

sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle,

hvordan skulle han kunne annet enn å gi oss

alle ting med ham?” (Rom 8,31f.).

En åndelig kamp

Vi lever i en alvorlig brytningstid, og vi ønsker

midt i denne tiden å tjene Herren og hans

evangelium. Hvordan gjør vi det? Vi gjør

det ikke ved å danne kristelige fraksjoner og

partier som fokuserer på seg selv, prøver på

å stå fram bedre enn alle andre og bedømmer

alt og alle ut fra seg selv: ”Er du med oss eller

våre fiender?” Det er kjødelighetens vei. Den

ender uunngåelig i hovmod, dømmesyke,

selvrettferdighet og i hjerter hvor kjærligheten

blir stadig kaldere, og troens liv gradvis visner

og dør.

Kampen vår er verken for mennesker eller

i mot mennesker (Ef 6,12). Det er en åndelig

kamp for troen på Jesus og i mot djevelen

og hans åndehær. Våre kampvåpen er ikke

kjødelige, men åndelige: Bønnen til Gud og

Åndens sverd, Guds eget levende ord i lov og

evangelium.

I den åndelige kamp er det dypest sett Gud

selv som kjemper for oss. Han gjør det ved

sin Ånd og ved sitt ord, og hans mål er at alle

mennesker må få del i troens liv. Det gjelder

også dem som vi kan oppfatte som motstandere

utenfor menigheten eller innenfor den. De

er høyt elsket av Gud, dyrt kjøpt med Jesu

blod, og Gud kaller oss til å møte dem med

kjærlighet, forbønn og vitnesbyrd om Jesus.

Gjør vi det, vil vi erfare at disse mennesker

på ingen måte er en hindring for at vi med

frimodighet og glede kan ta del i den åndelige

kamp, snarere tvert i mot (1 Kor 16,9).

Hvordan blir vi utrustet til å ta del i denne

åndelige kampen? Det blir vi bare på en

13


Troslivet

5/2011

eneste måte: Ved å la Åndens sverd ramme oss

selv! Ved selv å tilegne oss Guds ord i lov og

evangelium som ord til oss, ja til meg.

Guds ord er levende og virkningsfullt. Som

et tveegget sverd trenger det inn i mitt hjerte

og min samvittighet, feller dom over meg selv,

mine tanker og meninger, mitt hovmod og min

selvrettferdighet, ja alt mitt eget (Heb 4,12). Det

plasserer meg på den tomhendte og skyldige

synders plass overfor Gud, hvor jeg absolutt

ikke har noe å rose meg av framfor andre, og

har ikke noe å si til mitt forsvar. I meg selv er

jeg helt igjennom en fortapt og fordømt synder.

Det viser ordet meg. Det gjør ordet levende

for mitt hjerte og min samvittighet. Men ordet

lar det ikke bli med dette. Ordet forkynner

Guds grenseløse kjærlighet til fortapte og

fordømte syndere som meg. Det forkynner

Guds vidunderlige frelsergjerning i Kristus,

om den soning på korset som en gang for alle

har stiftet fred mellom Gud og meg, og om det

blod som her og nå renser meg fra all synd. Om

nåden i Guds hjerte som alltid er like stor og

fullkommen fordi den hviler på Jesu fullbrakte

frelse, og den rettferdighet, det barnekår, den

himmelske arv og det evige liv jeg eier her og

nå alene ved troen på Jesus.

Dette gjør ordet levende for mitt hjerte. Ordet

åpner mitt hjertes øyne så jeg ser hvor uendelig

og uforanderlig rik jeg er i Kristus, og derved

skaper ordet lovsang, takk, tro og glede i mitt

hjerte.

Kilden til kraft

Hva er vår styrke i den åndelige kampen?

”Glede i Herren er deres styrke!” (Neh 8,10).

”Gled dere i Herren alltid!” (Fil 4,4). ”Bli

sterke i Herren og i hans veldige kraft!”

(Ef 6,10). ”Bli da sterk ved nåden i Kristus

Jesus!” (2 Tim 2,1).

Kilden til tro, frimodighet og kraft i den


om hva vi er og eier i Kristus. I samme grad

som rikdommen i Kristus er levende for vårt

hjerte, kan vi stå fast i en frimodig, glad og

takknemmelig tro, uansett de ytre forhold.

Den svenske teolog og forfatter Agne Norlander

sier at det er en sang i vår sangbok som det er

”åndelig dynamitt” i. Det er sangen ”O Jesus,

åpne du mitt øye så jeg må se hvor rik jeg er!”

I denne sangen settes det vers for vers ord på alt

det vi er og har i Kristus:

”Jeg har en Fader i det høye

som faderomhu for meg bær”.

”Jeg har en bror som ved Guds side

vet om min sak og ber for meg”.

”Jeg har et evighetens rike,

et nåderike, det er sant”.

”Jeg har en talsmann tro i nøden,

en trøster og en hjelper god”.

”Jeg har et evig liv i døden,

en evig fred i Jesu blod.”

Når vår evige rikdom i Kristus blir levende for

vårt hjerte, fylles vår samvittighet med Guds

fred. Vi salves med ånd og kraft fra det høye, vi

ånder fritt i det fullbrakte verk. Vi fornyes i troen

på at Gud virkelig er for oss for Jesu skyld, at

Han selv vil føre den åndelige kampen for oss, og

at han vil vise hele sin makt i vår avmakt.

De troendes enhet

Rikdommen i Kristus er også nøkkelen til et rett

og godt forhold til alle våre brødre og søstre i

troen.

I samme grad som rikdommen i Kristus er

levende for vårt hjerte, gleder det oss når vi

møter andre kristne som har sin trøst og glede

i Kristus alene. Troen gleder seg over det evige

fellesskapet med alle andre troende, uansett

hvilken gruppering de måtte tilhøre. Apostelen

Paulus omtaler de troendes åndelige enhet som

”Åndens enhet i fredens sambånd” (Ef 4,3). Med

dette understreker han at vår enhet som kristne

består i vår felles glede over at vi har fred med

Gud ved Jesus Kristus. Vi bindes sammen av at vi

ved Ånden har sett at Jesus selv er vår fred med

Gud (Ef 2,14).

Apostelen Peter bruker et spesielt gresk ord

om de kristnes åndelige enhet: homofones. Det

betyr å være ”rettet mot det samme” (1 Pet 3,8).

14


5/2011 Troslivet

Det er vår enhet at vi ved Åndens gjerning i

hjertene er blitt rettet mot Jesus slik at vi har

funnet hele vår rikdom, rettferdighet, herlighet og

ære i Ham alene. Det er vårt åndelige fellesskap,

et fellesskap om Ham! (1 Kor 1,9; 1 Joh 1,3).

Når vi ser dette, da løses vi fra det kjødelige

fokus på vår egen kristelige gruppering, stoltheten

over den og arbeidet for den. Da skapes det

et ønske og en bønn i våre hjerter om at vi ved

Guds nåde må bli redskap for Åndens gjerning

til herliggjørelse av Jesus, slik at han blir trodd,

lovprist og takket (Joh 16,14). Bare det ønsker vi!

Guds arbeidsredskaper

Det ligger i vår natur å tenke at det er viktig i


og mange. Men Gud vil lære oss noe annet: ”For

deg gjør det ingen forskjell enten du hjelper den

mektige eller den maktesløse” (2 Krøn 14,11).

”Intet hindrer Herren fra å frelse, enten det er ved

mange eller ved få” (1 Sam 14,6). ”Det som er

lavt i verden, og det som er foraktet, det utvalgte

Gud seg, det som ingenting er, for å gjøre det til

intet som er noe” (1 Kor 1,28). Det går som en

rød tråd gjennom Bibelen at Gud velger å bruke

dem som ikke er noe i seg selv.

Som Hudson Taylor forklarte ved et av

sine siste møter, hvor forsamlingen først av

møtelederen var blitt minnet om Hudson Taylors

store virksomhet i misjonsarbeidet: ”Jeg er et

dårlig redskap i en mektig Herres hånd. Gud så

seg om etter en som absolutt ingen ting kunne

i seg selv. Og da han ikke kunne finne noen

dårligere enn meg, så valgte han meg.”

Slik handler Gud for at vi i tjenesten må bli

vendt fra oss selv mot ham, tro og be til ham.

Da kan vi på forunderlig vis få være vitner til

hans suverene og mektige gjerninger til frelse og

åndelig fornyelse. Da blir det klart for oss at vi

må gi ham all ære og takk.

I Kristi seierstog

Det var denne virkelighet Josva ble ført inn i da

han møtte Herren utenfor Jeriko.

Gud velger å bruke dem som er liten og ikke

kan noe av seg selv.

Det blir klart for ham at det avgjørende ikke er

hans egen og folkets ytre styrke og deres antall.

En ting er avgjørende: At de har det rett med

Gud og står i troens forhold til ham. Troen viser

seg i tillit til og lydhørhet over for Guds ord.

Nettopp dette finner vi hos Josva. Hans

spontane reaksjon da han erkjente hvem han sto

overfor, var at han kastet seg til jorden med disse

ord: ”Hva har min Herre å si til sin tjener?” Og

så tar Josva imot Guds ord som ord til ham selv.

Ved dette ord ble Josva fornyet i troen på og i

synet for at kampen var Herrens alene. Utfallet

beror ikke på Josva og hans folk, på deres makt

og antall, men på Herren og hans mektige styrke

alene. Josva og hans folk seiret på en eneste

måte: Ved å vende seg til Herren, tro på ham, be

til ham og se etter hans inngrep og hjelp. Da blir

de vitner til Hans gjerninger.

I sju dager gikk Josva og Israels folk rundt

om Jeriko, og på den sjuende dagen lød det så fra

Josva: ”Herren har gitt dere byen.” (Jos 6,16).

I samme øyeblikk falt Jerikos mektige murer, og

”folket steg rett inn i byen og inntok den” (v.20)

ved Hans mektige styrke alene. Slik var det den

gang, og slik er det i dag.

Det avgjørende spørsmål er ikke hvor

mange vi er, eller hvor gode og sterke vi er. Det

avgjørende spørsmål er dette ene: Om vi, du og

jeg, lever i et rett forhold til Gud. Er vi frelst? Er

vi under Guds nåde? Er vi det, da har vi grunn

til glede, takk og lovsang til enhver tid uansett

de ytre forhold. Da er Gud for oss, og da føres vi

alltid i seierstog i Kristus, uansett om vi er mange

eller få, sterke eller svake, har medgang eller

motgang. Da kan vi til enhver tid tjene i frimodig

visshet om at Gud selv vil bruke oss og føre

kampen for oss. ”Frykt ikke! Denne store hæren

skal dere ikke være redde for. For denne krigen

er ikke deres, men Guds. ” (2 Krøn 20,15).

Må Gud velsigne oss til å tro dette løfte og

leve i det! Det er veien til en velsignet, frimodig

og rik tjeneste til enhver tid, også i brytningstider.

(Denne artikkel er offentliggjort første gang i

”Nyt Liv” nr 1/2010. Oversatt fra dansk).

15


Bladklipp

5/2011

Hvor er kraften?

Av Hans Erik Nissen

Gjennom de senere årtier har spørsmålet om

kraft vært meget aktuelt. Tallrike kristne ut over

jord har vært opptatt av det. Tusener er reist

halve verden rundt for om mulig å møte det de

mangler. Og mange har vitnet: Jeg har funnet

det! Men var det sannheten? Hvorfor har mange

frimodige bekjennere stadig antennene ute

for å fange opp de nye signaler? Hvorfor skal

pilgrimsreisene til USA gjentas?

Men også blant dem som aldri brøt opp, sprer

det seg en forstemmende erkjennelse av at det de

tror har alt for lite gjennomslagskraft, ikke bare

i verden utenfor kirken, men også i deres eget

åndelige liv. Mange spør: Hvor mye kristendom

er det igjen i mitt eget liv om noen årtier?

Hvordan vil det se ut i Guds menighet? Vil tallet

på tomme stoler øke?

Det er alltid godt å lære av historien. Under

rasjonalismen i 1700 tallet forkynte Voltaire at

kristendommens dager var talte. Det var ikke

uten grunn. Den kristendom han så omkring

seg var uten saft og kraft. I dag kunne han ha

sagt det samme om han bare så på Europa. For

noen år siden hadde vi besøk av Linsey Brown

som arbeidet i det evangeliske studentarbeid

i Paris. Han har et inngående kjennskap til den

åndelige situasjon i Europa. Jo lenger en drar

mot syd, desto færre personlige kristne. Vi synes

at forholdet i vårt eget land er alt annet enn

oppmuntrende.


Guds kraft. Under de store vekkelser i 1800 tallet

ble den korsfestede tegnet for tilhørernes øyne,

og det vendte opp og ned på alle ting.

Vår framtid er avhengig av vårt forhold til

ordet om korset.

I mye lovsang er ikke korset nevnt. Den

kristenhet som har lagt korset bak seg tappes

for kraft. En kan opphøye og prise Gud aldri så

mye, en kan skape en oppløftet stemning, men

en etterlates med en underlig tomhetsfølelse. Det

gjør en ensom og motløs. En føler seg avmektig

over for syndens mange fristelser. Bak det hele

gnager den dårlige samvittighet.

Det eneste som kan gi oss kraften igjen er å

vende tilbake til kraftsenteret Korsets ord. Det er

det få kristne som tror. Forsoningen anses for noe

kjent. Men sannheten er at intet har vi mer bruk

for enn evangeliet.

På samme måte som en kan være legemlig

syk uten å vite det, kan en også lide av en åndelig

mangelsykdom uten å være seg det bevisst.

Tallrike av de kristne som synes at de mangler

kraft, vil benekte grunnen til sin tilstand: de

mangler fred. Denne velsignede, dyrebare

hjertefred, som en kan trekke seg tilbake til

under all menneskelig nød, i sykdom, etter fall og

nederlag og under Satans stormangrep.

Hjertefreden er forsoningsfreden. Det er

blodets fred. Det er paktsfreden. Det er freden

over all forstand. Det er den fred som gjør en

kristen uovervinnelig.

Kraften er i Lammets blod. Fyller forsoningsofferet

hjerte, tanke og sinn, er kraften ikke noe

som skal søkes. Da er din sjel ett med kraftfeltet,

og da bryter seierstonen fram.

Blodet og seieren hører sammen. Jo mer din

tro retter seg mot Lammets blod, og du løfter det

fram for Gud i bønn, lovsang og tilbedelse, desto

mer fylles du av seierskraft. Seieren ligger ikke

i noe hos deg. Beslutninger, anstrengelser, nye

metoder og målsettinger kan være aldri så riktige

og gode, men de mangler kraft. Men det er det i

Korsets ord.

I det nye året skal vi minne hverandre om at

vår tro skal rette seg mot det eneste: Vi vil ikke

vite av noe annet blant dere, uten Jesus Kristus,

og ham korsfestet.



16


5/2011 Fra bibelhistorien

Mange er kalt!

Av Gunnar Nilsson

Ingen mennesker fortjener Guds nåde. Det vet vi,

men likevel er det lett å tenke at en del fortjener

Guds nåde mindre enn andre.

Vi skal stanse opp litt ved mennesker og

særskilt ved en slekt som utmerker seg ved sin

ugudelighet, sin grusomhet og sin umoral. Vi skal

se hvor mange ganger Gud kaller medlemmer

av denne slekten, den herodianske slekten, på

en særskilt måte. Det begynner med at Herodes

den store får besøk av de vise menn. De behøvde


at Messias var født og han hadde mulighet til å

følge med dem til Betlehem og hylle barnet. Men

han lar i stedet barna i Betlehem drepes. Vi har

Herodes Antipas, sønn av Herodes den store, han

som lyttet til døperen Johannes og som ble så

fenget av Ordet at ”Når han hørte på ham, kom i

tvil om mangt og meget, men hørte ham gjerne.”

Mark 6,20. Han var nær Guds rike, men når

Johannes påpeker at han lever i ekteskapsbrudd

så ble prisen for høy ”Han la da også dette til

alt det andre [onde], at han kastet Johannes i

fengsel.” Luk 3,20.

Når Paulus etter sin tredje misjonsreise

kommer til Jerusalem blir han jo fengslet, og

så blir han, for at jødene ikke skal drepe ham,

ført til Cessarea, der Antiokus Felix satt på den

romerske landshøvdingsstolen. Han var en av

Pontius Pilatus sine etterfølgere og åndelige

bror. Fra begynnelsen av var han slave hos keiser

Klaudius mor, Antonia, men han ble frigitt av

Klaudius. Og så steg han raskt i gradene, ikke

minst da hans bror, Pallas, ble en av keiser Neros

favoritter. Han ble utnevnt til landshøvding i

år 53. Han skjøttet sitt arbeid på en grusom måte,

helt til hans syndemål var fullt, og han i år 61 ble

avsatt for sine grusomheters skyld. Han utøvde

sitt embete med alle mulige grusomheter og

vellyst, sier en romersk historieskriver. Han var

en frigitt slave, en lidenskapelig lykkejeger som

søkte forlystelser, og som sagt en hensynsløs,

grusom mann. Han levde et liv i forlystelser

som undertrykte enhver tanke på rettferdighet og

menneskelige hensyn. Han var gift tre ganger. Til

tross for sin lave byrd giftet han seg hver gang

med prinsesser. Nå satt Drusilla ved hans side.

Hun var datter til Herodes Agrippa den første,

barnebarn til Herodes den store. Hun var Felix’

tredje hustru, lidenskapelig og uanstendig som


Egentlig tilhørte hun altså en annen mann,

men Felix hadde åpent begått ekteskapsbrudd

med henne. Han fikk en sønn med henne som

omkom sammen med sin mor ved et forferdelig

vulkanutbrudd av Vesuv i år 79. Felix ble avløst


den andre og hans søster Bernike, begge barn til

Herodes Agrippa den første. Det var blod klistret

ved Idumeernes kongeslekt. Apostelen Jakobs

blod ropte til himmelen mot deres far Agrippa den

første. Og disse to siste ættlingene satte kronen på

verket med det allment kjente blodskamforholdet

de levde i.

Vi har flere på samme slektstre; Herodes

Antipas som drepte Johannes døperen. Som vi

tidligere sa, var han farbror til Herodes Agrippa

den første. Og Herodes den store som drepte

barna i Betlehem var farfar til Herodes Agrippa

den første. Ja, det er merkelig hvor mange

vitnesbyrd den slekten fikk om Guds vei. Ett


dette.

Det er pinlig å lese om den herodianske

slekten. Vi vet at velsignelse kan følge en slekt,

men også at Gud sier at han hjemsøker fedres

misgjerninger på barn inntil tredje og fjerde ledd

på dem som hater ham. Paulus får møte flere

av denne slekt. Drusilla var datter til Herodes

Agrippa den første, han som med sverd fikk

henrettet Jakob, men hans planer om å gjøre det

samme med Peter lyktes ikke. Han døde like etter

på grunn av sin selvforguding i Cesarea i år 44.

17


Fra bibelhistorien

5/2011

Paulus har allerede møtt Felix ved et offisielt

møte dem imellom. Der sto landshøvdingen og

fangen overfor hverandre. Men i Apg 24,24-27

er et mer interessant møte omtalt, for her står to

mennesker overfor hverandre: Herrens apostel

og en purpurkledd synder. Felix hadde en del

kunnskap ”til Veien”, til Guds vei, kanskje

gjennom sin hustru, jødinnen Drusilla. Hun var

datter av kong Herodes Agrippa. Drusilla ble av

sin far bortgiftet til en hedensk småkonge som

villig underkastet seg jødedommen for å vinne

den vakre fjortenårige fyrstedatteren. Men hun


kastet seg i armene på landshøvdingen Felix, som

var et bedre parti og som kastet mer glans over

henne. Til stor forargelse for jødene, giftet hun

seg med denne hedningen og bodde med ham ved

hans side i Cesarea.

”Etter noen dager kom Felix sammen med

sin hustru Drusilla, som var jødinne. Han sendte

bud etter Paulus og hørte ham vitne om troen

på Jesus som Messias.” Apg 24,24. Så møtes de

ganske privat, hedningen, jødinnen og den kristne

apostelen. Det er et underlig møte. Det høye

herskapet gir sine ordrer til soldatens vaktposter,

det går bud gjennom dunkle ganger i Herodes’

borg. Fangevokteren skramler med sine nøkler.

Paulus blir hentet og så står de tre overfor

hverandre. En nådeanledning! Var Felix og

Drusilla søkende? Paulus kjente godt til

deres historie og så møtes de, sjelevinneren og


søkte de bare av nysgjerrighet? Ville de betale

prisen? Hadde de bare en teoretisk interesse

for kristendommen? Man kan jo forstå at det

finnes en interesse med tanke på alle møtene

herodesslekten har hatt med kristendommen.

Vel, Paulus har i alle fall ikke en teoretisk

interesse for Felix og Drusilla. Han grep

anledningen og forkynte de hovedsannheter som

de begge behøvde å høre. Paulus tok ikke hensyn

til person. Han er interessert i sjelers frelse.

Mange ville nok ha gitt opp Felix og Drusilla som

forherdede syndere og sett på dem som håpløse

tilfeller. Men Paulus viser med sin handling at

han regnet med at det fantes frelse også for dem.

Han står nå like framfor dem som skal bli hans

dommere. Han kunne jo ha tenkt på sin frigivelse;

å skaffe seg en som stod på hans side når han sak

skal avgjøres. Men det er ikke det Paulus tenker

på. Han tenker på frelse for Felix og Drusilla.

Felix kjente vel til ”Veien”. Derfor er det mulig

at Paulus hopper over det å gi en grunnleggende

undervisning om kristendommen. Han går ut med

en direkte appell og botspreken som oppskaker

Felix. Paulus taler først om rettferdighet. Ja,

det er noe som heter å søke Guds rike og hans

rettferdighet. Men det er en grunnlov at den som

søker og vil finne Guds rettferdighet,

den må forkaste sin egen,

BOK

”Det er fullbrakt”, av Hans Erik

Nissen.

Kan bestilles via våre nettsider:

www.trong>bibelsktrong>-tro.no

Eller ved å skrive til:

Bibelsk Tros kassettjeneste

Postboks 116

4311 Hommersåk

Kr 198,-

18


5/2011 Fra bibelhistorien

alt det man har og bygger på i seg selv. Man må

ned på den fattige synderens plass, der man blir

så fattig at man lar seg frelses utelukkende av

nåde. Jesus kom jo ikke for å frelse rettferdige,

men syndere til omvendelse! Men behøvde man

å ta bort noen rettferdighet fra Felix? Ja, det kan

nok hende. Det kan vel tenkes at han ikke var

dårligere enn andre herskere på den tiden. Han

var kjent for sin urettferdighet, men han måtte

også selv bli klar over den. Og ikke bare bli klar

over den, det er jo mange som kan erkjenne sin

synd. Men den gir ikke noe skyld, den er ikke noe

problem, men den må ses i Guds lys. Og da blir

det ikke lett. Paulus taler om rettferdighet med en

urettferdig. Han må bøye seg dypt om han skal

få del i frelsen i Jesus Kristus. Men det var nok

for mye å betale for den stolte romeren. Det er

merkelig hvor dypt selvrettferdigheten sitter også

hos den mest urettferdige.

Så vitner Paulus om avholdenhet. Om kyskhet

og urenhet, og her hadde jo Felix og Drusilla

mye på samvittigheten. Det var tredje gang

Felix var gift, og han hadde begjært sin nestes

hustru for å tilfredsstille sin syndige lyst. Paulus

har kjærlighetens og sannhetens mot til å sette

fingeren på det ømme punktet. Han var like

modig som døperen Johannes som gang på gang

gikk i rette med Drusillas farbror på dette punktet,

å tale om tilbakeholdenhet med så lidenskaplige

mennesker! Han pakket ikke sine ord inn i

bomull. Han vitnet om at det må skje et brudd

med synden om man skal få del i frelsen. Og her

er omkostningene store for mange, alt for store.

Man kan nok være villig til å bryte med synder

som er en til ubehag, men ikke dem som man

elsker og vil beholde, slik som sin unge, vakre

hustru.

Så taler Paulus om den kommende dommen.

Den våger man jo nesten ikke å nevne i dag.

Da kan man skremme bort mennesker, da blir

man beskyldt for å være helvetespredikant. Nei,

det skal være mildhet, det skal være trøst. Man

skal samle med Jesus og ikke spre. Det skal

være kjærlighet over hele linjen. Men Paulus var

barmhjertig nok til å vise deres situasjon slik som

den var. Det står at etter døden kommer dommen.

Og må Gud gi oss kjærlighet og mot, så vi ikke

skjuler fortapelsens virkelighet og Guds vredes

dom over synd som ikke angres og forlates og blir

utstrøket i Kristi blod.

Felix ble forskrekket! Det kom noe Gudsfrykt

over ham. Det var virkelig et nådebesøk! Han


Rettferdighet, tilbakeholdenhet og dom. Han


Vi ønsker å gi deg

åndelig veiledning

- Oppbyggelige stykker

- Bibelstudieserier

- Sjelesorg

- Kristen etikk

- Trosforsvar

- Aktuelle spørsmål

- Sang og musikk

- Med mer

Sendes til:

Bibelsk Tro

Postboks 264

4367 Nærbø

Betales med giroblankett som

følger med første tilsendte blad.

Navn:

Adr:

Seks nummer i året for kr. 180,- (studenter: 160,-)

Tegn 2012-abonnement nå, og du får GRATIS nr. 5 og 6 for 2011,

samt andaktsboka “I lys av Ordet”.

Kan også bestilles på Internett:

www.trong>bibelsktrong>-tro.no

19


Fra bibelhistorien

5/2011

ble veid på en vekt og var for lett. Men hvordan

gikk det? Ja, her møter vi det som vi ofte møter

hos mennesker, det som hindrer. Det er egentlig

ikke deres synd, hvor stor den enn er. Men det

finnes ikke oppriktighet i søkingen. Riktignok

søkte han, i alle fall i teorien, men ikke for å

finne og ikke til den prisen. Kanskje ville han

bli frelst, men han ville ikke betale prisen. Han

ville beholde noe av sitt gamle liv. Om Drusillas

slektning, Herodes Antipas står det at ”Når han

hørte på ham, kom han i tvil om mangt og meget,

men han hørte ham gjerne.” Mark 6,20. Det er så

utrolig det også, men en dag ble prisen for høy:

”Det er ikke tillatt for deg å ha din brors hustru”.

Mark 6,18. Han ville ikke forlate Herodias (datter

til Herodes Agrippa). Han kunne kanskje slutte

å banne, slutte med andre grusomheter, men der

ble prisen for høy. Prisen for saligheten blir for de


for mennesker, ja, det kan være hva som helst.

For Esau var det bare en tallerken suppe, for å

tilfredsstille sin sult, ja, sin sult på hva det måtte

være. Du må ha meg unnskyldt!

Felix var søkt av Gud, men han gjorde slik


seg, til ”en annen gang”. Så går Paulus ut, og

døren slår igjen. Og så hører vi liksom lyden av

en annen dør som for alltid slår igjen for Felix og

Drusilla, frelsens dør.

Felix håpte på å få bestikkelser, så de møttes

igjen. Men nå spør ikke Felix etter frelse men

etter penger. Paulus var ikke lengre sannhetens

apostel for ham, men et middel for å oppnå større

verdslig vinning. Men så lenge det ikke kom

inn noen penger, fortsatte han å holde Paulus i

fengsel.

To år gikk, så etterfølger Porsius Festus Felix.

Felix ble kalt til Roma og han ble avsatt. Klagene

på ham og grusomhetene hans ble for mange. Og

ettersom at han ville gjøre jødene til lags, lot han

Paulus være igjen i fengselet. Det er Bibelens

ettermæle over Felix. Bildet blir mørkere og

mørkere. Til slutt skal det at Paulus blir etterlatt

i fengsel tjene som et lite plaster over de jødiske

anklagene mot ham.

Han var nær frelsen, men utsatte frelsen og

ble mer og mer forherdet. Han kunne ha vunnet,

men han tapte, og ikke bare frelsen, men også sin

stilling.

Porsius Festus var en forholdsvis rettsindig

mann, men han var bare landshøvding i 1,5 år.

Å slippe Paulus løs vågde han ikke. Men han

forsøker å få Paulus til å reise til Jerusalem for å

stå til rette der. Men det vil ikke Paulus, for han

Støttefond for

evangelisk arbeid

og misjon

Stiftelsen På Bibelens Grunn

v/Svein Brattgjerd,

Kollerudv. 26

3031 Drammen

Konto: 6138.06.35339

20


5/2011 Fra bibelhistorien

vet at jødene vil drepe ham på veien dit. Så han

appellerer til keiseren. Det har han rett til som

romersk borger, men Festus vet ikke hva han skal

skrive til keiseren. Men før han behøvde å skrive,

får han celebert besøk. Det var kong Herodes

Agrippa den andre, stattholder i Galilea, og

hans søster Bernike. Begge var barn av Herodes

Agrippa den første. Det var han som halshogde

Jakob, men som ble hindret av Guds engel fra

å gjøre det samme med Peter. Han døde raskt,

utslått av makk, like etter at han i 44 år hadde

blitt dyrket på guddommelig vis. Den tidligere

nevnte Drusilla var deres yngste søster. De hadde

ikke noen god arv. Da de hadde vært der noen

dager, samtalte Festus med dem om Paulus, for

han visste ikke hva han skulle skrive om denne

merkelige fangen. Da sa kong Agrippa: ”Jeg vil

også gjerne høre denne mannen.” Apg 25,22.

Og som den galante vert Festus var, svarer han

øyeblikkelig ”I morgen skal du få høre ham”.

Apg 25,22. Og dette er merkelig; nå skal enda

to av denne Herodesslekten personlig får høre

evangeliet. Guds langmodighet og kjærlighet er

stor.

”For et utvalgt redskap er han for meg, til å

bære mitt navn fram både for hedningefolk og

konger og for Isreals barn” Apg 9,15. Slik var det

sagt om Paulus.

Nå står Paulus der med sine lenker. Men det

er ikke bare han som er i lenker i den store salen

denne minnerike dagen. De som var der var alle

bundet av lenker. Bundet var også det uhyggelige

kongeparet Agrippa og Bernike. Deres slekt var

helt fra deres farfar av besmittet med mange

synder. Blod hang ved Idumeernes kongeætt,

apostelen Jakobs blod ropte til himmelen mot

deres far Agrippa den første, og disse to siste

levde i blodskam. Men utad var det stor prakt,

står det.

Men Paulus var ikke den eneste som raslet

med lenker. Utukten og vellystens lenker raslet

omkring det fine fyrsteparet. Og Festus var

bundet i sin hedenske vantro. Det var han som

raslet i sine lenker da Paulus talte om de dødes

oppstandelse, ”Du er fra forstanden, Paulus! Din

store lærdom driver deg til vanvidd!”. Apg 26,24.

Disse vantroens og vellystens lenker er

så typiske. De binder også i dag mange

mennesker. Vi hører stadig rasslingen av dem,

vantroens og nytelsens lenker overalt. Lev idag,

for i morgen kan du være død. En tallerken

suppe for førstefødselsretten mens vi lever. Nye

seksuelle partnere. Drep de ufødte barna som

hindrer oss i våre karrierer. Som hindrer oss i å

leve i den nytelse vi ønsker. Og får vi bare bort


bra i vårt folk. Den er den store galskapen.

Paulus tar også denne anledningen alvorlig for

å forkynne for disse belastede menneskene. Han

tror nettopp at frelsen er for slike. Han forteller

om sitt liv og sin omvendelse. Vi kan si at han

avlegger et vitnesbyrd. Og det kan mange ganger

være mer talende enn en preken. Og Paulus har

ikke levd i ubemerkethet. Han vet at det ikke er

ukjente saker han taler om. Så slutter han med å

si ”Kong Agrippa, tror du på profetene? Jeg vet

at du tror!” Apg 26,27. Men da ble kongen redd.

”Det mangler lite på at du overtaler meg til å

bli en kristen!” Apg 26,28. Ja, men mangler det

lite, så mangler likevel alt. Det var en lenke til,

ubesluttsomhetens lenke, en elastisk lenke, ”en

annen gang”. Slik var kongen. Det gikk ikke an å

få tak i ham. Agrippa og Bernike var et ulykkelig

søskenpar. Like fra deres oldefars tid var slekten

besmittet med blod. Oldefar Herodes den store

drepte ikke bare barna i Betlehem. Han fikk

henrettet sin hustru, Mariamne, og begge hennes

sønner som het Alexander og Arostobulus. Noen

dager før sin død lot han også sin sønn Antipater

henrettes. Man kan ane skrekken i familien. Som

kronen på verket ble de to siste tilbudte frihet

gjennom Jesu Kristi sendebud. Men det var for

mye de måtte forlate.

Det sitter mange snille, ordentlige mennesker

på våre møter i bedehus og kirker. De kommer,

lytter og synger med i våre sanger. De blir kanskje

til og med grepet og kjenner seg dradd mot frelsen.

Likevel forblir de bestandig ubesluttsomme.

Stadig viker de bort fra evangeliets krav om

omvendelse. Det er for mange lenker som binder.

Jeg skal ha tid til meg selv og mine fornøyelser.

Jeg vil bestemme over mitt liv, kanskje mitt

21


Fra bibelhistorien

5/2011

religiøse liv! Og tenk hva andre vil si. Ja, disse

lenkene vil ta motet fra dem som vil hjelpe dem.

Det er mange lenker som binder. Jesus visste det

bedre enn noen annen, men han satte sitt liv inn

på å frelse oss. Han gikk i døden for oss og han

holdt ut til siste blodsdråpe. Og Paulus, om han

møtte lenke etter lenke, så forsøkte han likevel på

nytt så lenge de bare ville høre på ham. Da kong

Agrippa forsøker å komme unna med sitt ”det

mangler lite” så sier Paulus ”Jeg ville ønske til

Gud, enten det mangler lite eller mye, at ikke bare

du, men også alle som hører meg i dag, måtte bli

slik som jeg, med unntak av disse lenkene.” Apg

26,29.

Hva kunne man vente seg av denne mannen?

Det var som om han selv var fri og alle de andre


best å komme seg unna. Da stod kongen opp og

landshøvdingen og Bernike og de som satt der

med dem. Og de gikk bort fra Guds dragende kall,

bort fra frelsen. Så nær, og så gå bort! Så sluttet det

vidunderlige møtet i forsamlingssalen i Cessarea,

tilsynelatende uten frukt. Landshøvdingen

døde året deretter, i år 62. Bernike fortsatte sitt

skamløse liv, til slutt som keisersønnen Titus’

elskerinne. Og Agrippa avsluttet sitt meningsløse

liv som en elv som tørker bort i sanden.

Om ham sang en gang Sankey:



Nästen, ej frälser dig,

Nästen bara sviker dig,


En gång förtappad.”

Det er så lett å bli sløvet og bli så vant til alle

lenker, bli så tilvendt at man ikke merker dem.

Syndens lenker som binder en til denne verden.

Paulus sine lenker var lenker for Jesu navns

skyld. Det finnes lenker som ikke følger oss

lengre enn denne verden. Men de andre er lenker

som aldri slipper taket. Evige lenker, slike som

Festus og Agrippa hadde mulighet, men ikke ville

bli befridd fra.

(Oversatt fra svensk)

Hvor er lammet?

Av N. P. Madsen

”Da sa Isak: Her er ilden og veden. Men hvor

er lammet?” 1 M 22,7.

Alt er i orden til ofringen, ”men hvor er

lammet?” spør Isak. Dette spørsmål kan vi med

god grunn la gå videre til mange mennesker.

Hedningene har sine guder, muhammedanerne

har sin profet. Israel har sin lov og sin



har óg alt i orden. De har dåpen og nattverden,

de har sin gudstjeneste, de har én Gud, én


Lammet?

De har ikke noe med Lammet å gjøre i sin

gudsdyrkelse. De har aldri opplevd en stund da

Lammet, Guds eget slaktede lam, ble deres liv,


Derfor er de fortapt midt oppe i alt det andre

de har. For bare i Guds lam er det frelse. Bare i

Lammets blod er det soning og adgang til Gud.

Og oppe i himmelen dreier alt som skjer seg om


Bruden er ”Lammets brud”. Og bryllupet er

”Lammets bryllup”.



Ellers kommer du nemlig aldri dit inn.

(Fra andaktsboka ”Ordet” 12. februar)

22


5/2011 Minneord

Minneord etter Tor Ydstebø

Tor Ydstebø er ikke lenger i blant oss.

Den 12. juli 2011 sovnet han fredfullt inn

i troen på sin Frelser 79 år gammel, og ble

begravet den 15. juli fra Randaberg kirke.

Tor Ydstebø ble født 22.04.1932 på

Kvitsøy og tilbrakte barne- og ungdomsårene

der. Han ble en kristen da han gikk

på Tryggheim ungdomsskole 1949-50.

Etterpå gikk han et kurs på Bibelskolen på

Fjellhaug i Oslo.

Tor utdannet seg innen bygningsfaget og

begynte i arbeid hos Sørbø trelast hvor han

var i 25 år. Deretter ble han vaktmester på

Stavanger tekniske fagskole og var ansatt

der, med unntak av to års permisjon hvor

han var lærer på Tryggheim vgs., til han

gikk av med pensjon.

Tor giftet seg i 1957 med Tora Sørbø, og

de bygde hus på Sommero, Hillevåg. Der

innredet han et rom i kjelleren til guttelag,

for at guttene skulle få høre evangeliet.

Det var Norsk Luthersk Misjonssamband

som ble Tor sin organisasjon. Han var

formann i Salem i flere år. Dessuten var

han 12 år i kretsstyret i Stavanger krets av

NLM. Formann var han i 8 år. Dessuten var


I 1992 ble Stiftelsen På Bibelens Grunn

stiftet, og Tor sa seg villig å være med i

styret, men bare som varamann. Han var

med like til han ble sjuk og trakk seg fra

styret i 2005.

Tor Ydstebø var en kjernekar med

innsikt i både praktiske og åndelige saker.

Han var alltid i godt humør og kom ofte

med små fortellinger og anekdoter som

førte til en rolig og fredelig stemning i hans

nærhet.

Tor var en

stødig og

grunnfestet

kristen.

Guds ord

var svært

viktig for

ham, både

å lese og

høre. Derfor var han og Tora med

på de aller fleste bibelsamlingene og

medarbeidersamlingene som Stiftelsen På

Bibelens Grunn arrangerte.

Det var alltid godt å være sammen med

Tor. Hans vitnesbyrd var Kristus-sentrert.

På en medarbeidersamling fortalte han om

en dyp sjelenød og anfektelse han nettopp

hadde vært igjennom. Alt hadde vært mørkt.


den korsfestede, Jesus Kristus, igjen og

Guds fred senket seg ned over han. Herren

ga Tor både gode og vanskelige dager, men

nå er han forfremmet til herligheten hvor


alt er fullkomment godt.

Vi i Stiftelsen På Bibelens Grunn har

mye å takke Tor for, og sier med sangeren:

”Min fremtidsdag er lys og lang,

Den rekker bakom tidens tvang,

Der Gud og lammet selv jeg ser,

Og ingen nød skal være mer”.

Våre tanker går til Tora, barn, svigerbarn

og barnebarn. Må Herren se til dere og

velsigne dere!

Lyser fred over Tor Ydstebøs gode

minne!

Olav Hermod Kydland

23


Bladklipp

5/2011

Kjennetegnet på vår tid

Av Francis A. Schaeffer


men hva hjelper det dersom en stadig større

del av disse slutter å være bibeltro? Hvis dette

fortsetter, vil stadig færre se på Bibelen slik den

ser på seg selv og stadig færre vil tro på den



vil verken vi eller våre barn være i stand til å

møte de vanskelige dagene framtiden vil føre

med seg.

Og hvis vi lar dette skje, vil vi heller ikke

kunne være salt for verden. Vi vil ikke kunne

redde det samfunnet som tror at moralnormer


mener. Det er dette som kjennetegner vår tid:

moralsk relativisme. Og hvis også vi får dette

relativistiske synet, hvordan kan vi da være

bevarende salt for den ødelagte og fortapte

kulturen vi lever i?

Dette er også vannskillet for de kristne i

vår tid. Vi må si med kjærlighet, men også

tydelig og klart: Vi er nødt til å dra en skillelinje

mellom dem som har et klart syn på Bibelens

ufeilbarlighet og dem som ikke har det. Det betyr


som får en til å slutte å være lydige mot Guds ord.

Det avgjørende er om vi er lydige mot Bibelen;

at vi har en rett lære og at vi gjør det som er rett

på alle områder i livet.

(Fra ”Skjebnetime”)

Var Gud på Utøya?

Av Olav Hermod Kydland

Det gjør inntrykk på enhver å se bildene av

de 77 som mistet livet i regjeringskvartalet og


menneskelig sett, hadde livet foran seg, men

slik ble det ikke.

Var Gud på Utøya? Dette spørsmål ble

reist i forbindelse med det forferdelige som

skjedde. Nei, svarer noen. Gud er jo god og bare

kjærlighet. Derfor var han ikke der. Hvor blir det

da av Guds allmakt?

Noen hevder at det som skjedde, kunne være

en domshandling (straff) fra Gud på grunn av

ugudelighet og urettferdighet i samfunnet vårt (se

Rom 1,18). Noe som gjenspeiler seg i lovverket

hvor Gud og hans livslover krenkes (som for

eksempel fosterdrapsloven, den kjønnsnøytrale

ekteskapsloven og bioteknologiloven). Å antyde

noe slikt er uttrykk for et gammeltestamentlig

gudsbilde, ble det hevdet blant annet fra kirkelig

hold. Da kan en gjerne undre seg over hvordan

en leser for eksempel Rom 1,18-32; Judas brev

og Åpenbaringsboka.

Å påstå at den gammeltestamentlige Gud

er annerledes enn den nytestamentlige Gud,

er bibelkritisk teologi. De som hevder det,

bekjenner seg ikke til Bibelens treenige Gud,

men har dannet seg sin egen gud i samsvar med

tidsåndens forførende makt hvor Guds hellighet

og vrede er sjaltet ut.

Den treenige Gud som har skapt alt og alle, og

holder alt oppe, og som er allmektig og allvitende,

var og er på alle steder, også på Utøya den 22.

juli 2011. Guds ord sier: ”Det er han som har

i sin hånd hver levende sjel og hvert menneske

24


5/2011 Kommentar

og hvert menneskelegemets ånd” (Job 12,10).

Apostelen Paulus sier i Apg 17, 28 at det er i ham

vi lever og rører oss og er til. Derfor kan vi si

at alle levende mennesker er avhengige av Gud

til alle tider, hvor de enn er i verden. Herren vet

alt om oss mennesker, både våre gjerninger og


seg for han i hele universet (se Salme 139).

Siden Gud oppholder alle menneskene,

oppholder han også voldsmennene med sin

kraft. Guds ord sier: ”Men Gud oppholder

voldsmennene lenge med sin kraft. De reiser seg

igjen, men ingen er sikker på livet. Han lar dem

leve i trygghet og støtter dem, hans øye våker

over deres veier. De stiger høyt. En liten stund, så

er de ikke mer. De segner og dør som alle andre,

som aks-toppen blir de skåret av” (Job 24,22-24).

Derfor kan vi si at Gud hadde i sin hånd alle på

Utøya, både AUF medlemmene og voldsmannen.

Men det var ikke bare Gud som var på


omkring på jorda (se Job 1,7; 2,2). Djevelen går

rundt som en brølende løve og søker noen han

kan oppsluke, sier Skriften (1 Pet 5,8). Tormod

Engelsviken sier: ”Akkurat som Gud, er djevelen

nær hos alle til enhver tid” (Fra boka ”Besettelse

og åndsutdrivelse” s.74).

Hvorfor skjedde dette tragiske på Utøya? Det

kan vi ikke svare på ut fra Guds ord. For Skriften

sier: ”Det skjulte hører Herren vår Gud til, men

det åpenbarte er for oss og for våre barn til evig

tid, for at vi skal holde alle ordene i denne lov”

(5 M 29,29).

Det sies at drapsmannen hadde planlagt

denne ugjerningen i 9 år. Vi må forstå dette dit

hen at han hadde gitt Satan rom i sitt hjerte,

og at den onde hadde tilskyndet han til å gjøre

denne forferdelige gjerningen (sml. Luk 22,3:

Joh 13,2,27). Han sier selv at han er kristen,

men har ikke noe personlig forhold til Jesus og

Gud. Men da er han ikke noen kristen i trong>bibelsktrong>

betydning selv om deler av media vil klistre

merkelappen ”kristen fundamentalist” på han. På

den måten mistenkeliggjøres de bibeltro kristne

som indirekte medansvarlig for udåden. Dette er

vel ikke noe annet enn en slags verbal forfølging

av kristne som er personlig forpliktet på Guds

ord.

Så kan vi gjerne spørre: Hvorfor hindret ikke

Gud denne tragedien? Vi kan ikke svare på det

spørsmålet. Gud er allmektig, og Satan får bare

operere innenfor grensen av Guds allmakt. Luther

kaller han for ”Guds lenkehund”. Engelsviken

skriver at Satan får i Luthers teologi en dobbelt


Guds redskap” (side 75).

I virkeligheten har Jesus beseiret Satan på

Golgata, men dommen over han er ikke eksekvert

ennå. Han skal i sin tid bli kastet i ”sjøen med ild

og svovel, hvor også dyret og den falske profet

var. Og de skal pines dag og natt i all evighet”

(Åp 20,10).

Så kan vi spørre hvorfor ble noen drept, mens

andre berget livet? Vi har ikke noe svar på det

spørsmålet heller. Men vi vil i den forbindelse

nevne Luk 13, hvor vi leser at noen fortalte Jesus

om de galileere som Pilatus hadde drept, så blodet

deres hadde blandet seg med blodet av slaktofrene

som de hadde båret fram. Jesus sier: ”Mener

dere at disse galileere var syndere framfor andre

galileere, siden de har lidt dette?” Jesus avkrefter

dette. Så nevner han de 18 som tårnet ved Siloa

falt over og drepte og sier: ”mener dere at de

var skyldige framfor alle mennesker som bor i

Jerusalem?” På dette svarer Jesus: ”Nei, sier jeg

dere! Men hvis dere ikke omvender dere, skal dere

alle omkomme på samme vis” (vers 5).

Derfor kan vi si at de som ble drept var ikke

større syndere enn de andre, eller at de var mer

skyldige enn de som overlevde. Men nådetida for

dem som ble drept ble brått slutt, mens de som

kom levende fra tragedien ennå har nådetid, men

ingen vet hvor lenge.

Det viktigste vi skal lære av det som skjedde,


den ene eller andre måten. Denne tragedien

skal minne oss om kallet til omvendelse. Det

avgjørende er å vende seg til Jesus Kristus og

bort fra synden. Budskapet skal lyde til det norske

folk: Omvend dere! Ta imot Jesus Kristus som

din personlige Frelser og lev i samsvar med Guds

ord og bud.

25


Brennpunkt Midt-Østen

5/2011

Gud vil at alle mennesker skal bli frelst. Apostelen

Peter sier: ”Herren er ikke sen med løftet,

slik noen holder det for senhet. Men han har

tålmodighet med dere, for at han vil ikke at

noen skal gå fortapt, men at alle skal komme til

omvendelse” (2 Pet 3,9).

Det alvorlige er at den som ikke benytter seg

av nådetida og omvender seg, skal omkomme

og stilles til regnskap for Gud på dommens dag.

Derfor ber vi i Kristi sted, mens det ennå er

nådetid: La dere forlike med Gud ved å ta imot

Jesus Kristus, verdens eneste håp!

Jødenes fall har en mening

Av Per Haakonsen

Dette er et krevende emne. Det består av to

hovedkomponenter: Jødenes fall og at jødenes

fall har en mening.

Jødenes fall er jo rimelig klart. De avviste

Jesus som Messias og brakte ham på korset. For

det er de gjennom 2000 år blitt hånet, foraktet og

forfulgt av en hel verden.

Jødenes avvisning av Jesus Messias bør ikke

overraske noen. I utgangspunktet var jødene et

vanskelig folkeslag. ”Hele dagen bredte jeg ut

mine hender til et gjenstridig folk”, lar Herren

Jesaja si (Jes 65,2). Og de andre profetene følger

opp. ”De hørte ikke og vendte ikke øret til meg.

De fulgte sine egne tanker, sitt onde, hårde

hjerte. De vendte ryggen, ikke ansiktet til meg”

(Jer 7,24). Og slik kan vi fortsette. Det gamle

testamentet er et sammenhengende vitnesbyrd

om et folk som lever med ryggen til sin Gud. I

så måte er jødefolket et forbilde på vår egen tid.

Når Jesus kommer, forandrer ikke dette bildet

seg. Jesus sier selv med referanse til Salme 118 at

han er den sten som bygningsmennene forkastet

(v. 22), bygningsmennene er selvsagt jødene.

(Fra Johannes prologen). Jesus refser jødene for

deres vantro. ”Mitt ord finner ikke rom hos dere”

klager han (Joh 8,37). Det samme kunne han ha

sagt om det norske folk i dag. Hans forkynnelse

blir ikke mottatt, og når han gjør seg selv lik

med Faderen, renner det til slutt over for jødene.

Sanhedrinen, jødenes øverste råd feller dødsdom

for Gudsbespottelse.

For å kunne iverksette en dødsdom måtte jødene

ha tillatelse fra de romerske myndighetene.

Pilatus som var stattholder avviser hele tre

ganger at Jesus er skyldig til døden. Han får

støtte av Herodes som også er i byen. Men til

slutt tar det jødiske press overhånd og mot sin

vilje lar Pilatus Jesus korsfeste. Det er altså

ikke tvil om at det er jødene som får brakt Jesus

på korset.


jødene blitt stemplet som Kristusmordere. Ytre

sett er det jo riktig, men i teologisk forstand er

det meningsløst. Jødenes drap på Jesus Messias

ble opptakten til en altomfattende forfølgelse.

Det skjedde i kirkelig eller kristen regi og er en

sak for seg som vi bare i liten grad kan berøre.

Når vi allikevel vil si noen ord om det, så er det

fordi det nettopp har å gjøre med jødenes fall.

Så snart som de hedningekristne kom i


gjenstand for forfølgelse. Det skjedde både på det

sosiale og teologiske plan. ”La dem få leve i blant

oss, men la dem lide og uavbrutt bli ydmyket,” sa

kirkefader Augustin som levde på 300-400 tallet.

Dette ble en levende realitet da kristendommen


religion. Kirken utnyttet sin nye maktposisjon

til å iverksette en rekke tiltak både mot jødene

som folk og jødedommen som religion. Dette ble

opptakten til en kirkelig antisemittisme som har

fulgt oss opp gjennom århundrene like fram til

våre dager.

26


5/2011 Brennpunkt Midt-Østen

På den teologiske siden gjorde kirken også fatale

grep. Hovedtanken var den at når jødene hadde

forkastet Kristus, så hadde Gud til gjengjeld

forkastet jødene. Det var et resonnement som

ikke akkurat glimret med noen teologisk innsikt,

men som til gjengjeld var lett å forstå.

Allerede i det annet århundre fikk vi det

såkalte Barnabas-brevet som stod meget sentralt

i oldkirken. Brevet var en nøye gjennomgang av

Det gamle testamentet og det konkluderte med

at Israel aldri hadde vært Guds paktsfolk. Denne

oppgaven har fra første stund vært tildelt den

kristne kirke.


derav navnet - levde omtrent samtidig med

tilblivelsen av Barnabas-brevet. Han var den

første mer betydningsfulle enkeltperson som

satte fram tanken om at kristenfolket hadde

erstattet jødefolket som Guds folk. Ifølge Justin

hadde jødene for all framtid tapt sine trong>bibelsktrong>e

rettigheter. De gammeltestamentlige løfter var

overført til kirken. Dette gjaldt også landløftet.

Kirken var det nye landet og de kristne det

nye paktsfolket. Det er dette som kalles for

erstatningsteologi, og det har vært en ledetråd

opp gjennom hele kirkens historie.

Justin sine tanker vant oppslutning blant andre

ledere i Oldkirken. Johannes Chrysostomos

(344-407) som levde omtrent samtidig med

Augustin utviklet læren om Kristusmordet.

På grunn av denne forbrytelsen slo han fast

at for jødene fantes det ”ingen soning, ingen

ettergivenhet, ingen tilgivelse.” ”Gud hater

dere”, var budskapet.

Chrysostomos også kalt ”gullmunnen” for

sine store talegaver, tilregnes også forfatterskapet

til den populære tanke at hvem som helst,

hedning eller kristen, som på noe tidspunkt har

forfulgt, torturert eller massakrert jøder, har

handlet som et redskap for den guddommelige

vrede.

Opp gjennom historien har jødene måtte

gjennomleve de største lidelser. Utstøtelse,

gettoer, korstog, pogromer og holocaust.

Alt sammen fordi de er blitt oppfattet som

Kristusmordere og motstandere av evangeliet.

I mer enn to tusen år har de vandret hvileløse

omkring i diasporaen. Verden har frakjent dem

selve menneskeverdet.

Da staten Israel ble til i 1948 og jødene

begynte å vende tilbake til fedrenes land,

fortsatte den samme forfølgelsen. Nå var det

ikke bare jøden det var noe galt med, men selve

staten Israel. Tanken om en egen stat for jøder,

ble i begynnelsen bare motsagt av araberne, men

etter hvert har den arabiske tankegang fått stadig

større tilslutning også i den vestlige verden.

Norge og den norske kirke er dessverre ikke

noe unntak. Også hos oss ser vi at sympatien

retter seg mot araberne, ikke jødene. I israelsk

presse blir Norge utropt som en av verstingene

i Europa. Vel, dette er også et tema for seg som

vi ikke kan gå videre inn på. I vår sammenheng

må vi bare slå fast at den jødeforfølgelse som

startet under Oldkirken fremdeles lever i beste

velgående.

Jødenes fall har kostet jødene dyrt. Det må bli

konklusjonen på vår første hoveddel. Det mest



Tvert om, det er vi som har båret ved til bålet og

som fortsetter med å gjøre det.

Fallet har en mening

At jødene har gjort seg skyldig i et fall og

kommet under Guds vrede er enkelt å se. Men at

fallet skulle ha en mening er verre å forstå.

For å komme til rette med dette, må vi

begynne med å bla i Det gamle testamentet.


utførlig forutsagt. For å kaste lys over dette skal

vi stoppe ved tre utsagn som tør være velkjente

for alle bibellesere.


om serafslangene som stakk israelittene til døde.


en kobberslange som skulle settes på en stang

så alle kunne se det. Et blikk på kobberslangen

var nok, og giften mistet sin virkning. I samtalen

med Nikodemus anvender Jesus dette bildet på

seg selv. Et blikk på Jesus og syndens virkning

opphører.

27


Brennpunkt Midt-Østen

5/2011

Men denne historien sier samtidig noe om

på hvilken måte frelsen tilveiebringes. Jesus

må henges på et kors for at dette skal kunne

skje. På den måten blir fortellingen om Moses

og kobberslangen også en profeti om Jesu

lidelse og død. Mosebøkene hører til det eldste

tekstmaterialet vi har.

Et annet kjent skriftsted er Salme 22, den

salmen som Jesus ba på korset og som begynner

med ordene: ”Min Gud, min Gud hvorfor har

du forlatt meg?” Salmen er en Messias profeti

og inneholder en detaljert beskrivelse av Jesu

lidelse på korset.

”I dødens støv legger du meg.” ”….de ondes

hop kringsetter meg” ”De har gjennomboret

mine hender og mine føtter.” ”Jeg kan telle alle

mine ben…. ” ”De deler mine klær mellom seg

og kaster lodd om min kjortel.”

Jesu lidelse på korset er beskrevet i

oppsiktsvekkende detalj, og salmen hører til de

eldste av Davids salmer.

Men det er også et annet trekk ved denne

salmen som vi bør notere oss. Den sier nemlig

noe om dem som står omkring:

”Alle som ser meg, spotter meg, vrenger

munnen og rister på hodet: Sett din vei i

Herrens hånd! La ham redde ham! Han skal

utfri ham siden han har behag i ham” (Salme

22,9).

Nå vet vi ut fra evangeliene, at det var

nettopp dette som skjedde. Yppersteprestene, de

skriftlærde og de eldste, med andre ord hele det


Og de gjør det med ordene fra Salme 37.5 ”Sett

din vei i Herrens hånd og stol på ham. Han skal

gjøre det.”

Det interessante med dette er at jødene som

folk for første gang trekkes aktivt inn i Jesu

lidelseshistorie. De opptrer som eksekutør. Og

dette hendelsesforløpet beskrives allerede på

Davids tid. At profetien kommer så tidlig, er

tankevekkende.

Jesu lidelseshistorie er best beskrevet i


dem hos Jesaja fra kapittel 42 til 53. Mest

kjent er kapittel 53 som begynner med ordene:

”Hvem trodde det budskap vi hørte? Og for

hvem ble Herrens arm åpenbart? …” (v. 1).

Dette er ord som en dag skal sies, den dag

det går opp for jødene at Jesus faktisk er deres

Messias.

Så fortsetter teksten slik: ”Vi så ham, men han

hadde ikke et utseende så vi kunne ha vår lyst i

ham. Foraktet var han og forlatt av mennesker.”

”… og vi aktet ham for intet.” ”Men han ble såret

(egentlig gjennomboret) for våre overtredelser,

knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham,

for at vi skulle ha fred.”

Denne teksten forteller oss tre ting. For

det første, Messias er ikke bare konge og

yppersteprest, slik vi leser om andre steder i

Bibelen, han er også Herrens lidende tjener.

Frelsesverket fullføres gjennom lidelse. Det er

dette som jødene til dags dato ikke har fått med

seg. Den lidende Messias ligger utenfor deres

horisont. For det annet forteller det oss at han blir

forkastet. Jødene ser på ham med forakt og akter

ham for intet. Og for det tredje ser vi meningen

med Jesu lidelse. Jesus blir såret for våre

misgjerninger. Straffen lå på ham for at vi skulle

ha fred. Jesus er det stedfortredende soningsoffer.

Dette blir altså profetert 700 år før det skjer.

Vi kunne ha nevnt flere andre skriftsteder.

Sentralt står offerpraksisen i Det gamle

testamentet. Kanskje vi må ta oss tid til å nevne

Yom Kippur - jødenes store forsoningsdag som

jo nettopp betinger et stedfortredende offer. I

gammeltestamentlig tid bar ypperstepresten frem

to offerlam. På den ene bekjennes folkets synd før

det blir ledet ut i ørkenen for der å gå til grunne.

Folkets synd blir altså fjernet fra Guds åsyn. Den

andre bukken blir ofret ved at blodet stenkes på

nådestolen, et symbolsk uttrykk for at lovens



disse to bukkene et vitnesbyrd på innholdet i Jesu

forestående soningsgjerning. Han er den som

bærer folkets synd og som oppfyller lovens krav.

Det interessante i vår sammenheng er at

soningsverket fullføres gjennom lidelse og


er hovedtanken. Forsoningen mellom Gud og

28


5/2011 Brennpunkt Midt-Østen


tanken i Det gamle testamentet. Eller som det

står i Hebreerbrevet: ”Uten at blod blir utgytt,

blir ikke synd tilgitt.” (9,22).

Disse skriftstedene som altså bare er et utvalg,

viser at Jesu lidelse og død er forutsagt mange

hundre år før det skjer. Faktisk legger hele Det

gamle testamentet opp til at forsoningen mellom

Gud og mennesket skal skje på akkurat denne


jødenes rolle. Skal bukken - her Guds lam - miste

livet, må noen nødvendigvis være eksekutør. Og

hvem andre skulle være det enn nettopp Guds

eget folk? Bare dette folket hadde i kraft av

Gudsåpenbaringen forutsetning for å ta anstøt av

Jesus og forkaste ham.

Hva forteller dette oss? Det forteller oss at

noe er bestemt i Guds råd lenge før det skjer!

På et meget tidlig tidspunkt i frelseshistorien



Da ofrer Gud sin egen Sønn slik dyreofringene

lenge hadde vært en anskuelsesundervisning på.

Det viser oss at Langfredag og jødenes rop på

korsfest ikke var noen arbeidsulykke, men en

frelseshistorisk nødvendighet.

Fortsetter i neste nummer!

Jeg ser deg, o Guds Lam, å stå

på Sions bergetopp;

Men akk, den vei du måtte gå,

så tung og trang der opp!

Å byrde som på deg var kast,

all verdens skam og last!

Så sank du i vår jammer ned

så dypt som ingen vet.


i

mer enn 12 år. Stiftelsen gir omfattende støtte til 2

sykehus og 2 sykeheimer. Regelmessig støtte blir gitt


Mange ensomme gamle, uføre, blinde og døve

blir hjulpet. Fem sigøyner-landsbyer hvor

det bor til sammen over 3000 mennesker,

besøkes og støttes regelmessig.

Stiftelsen driver også gatebarnsenter

og familiehus og støtter statlige

barneheimer, kjøper medisin, betaler

for operasjoner og mye mer.

Ønsker du å fjernadoptere en liten

gutt eller jente, kan du gjerne skrive til KPK-Ukraina og be om opplysninger!

Legg merke til Guds ord som sier: ”Den som forbarmer seg over den fattige, låner til

Herren, og Herren skal gjengjelde ham hans velgjerning” (Ord 19,17).

Glem heller ikke om å be om frelse og et nytt liv for den enkelte i Ukraina!

Støtt arbeidet i Ukraina!

Stiftelsen KPK-Ukraina, postboks 211, 4358 Kleppe. Kontonr: 3212.20.34037

29


Medarbeidere og skribenter i dette nummeret:

Asger Jensen

Født 1934 i Danmark. Har vært ansatt i

administrasjonen i en privat fabrikkvirksomhet.

Nå pensjonist. Frivillig forkynner.

Nils Dybdal-Holthe

Født 1934 i Vikedal. Eksamen i pedagogikk

og mellomfag i kristendom ved Lund

universitet i Sverige. Volda lærerskole (1968).

Spesialpedagogikk grunnfag (1971). Har vært


Muhammedanermisjonen 1986-1993. Nå frivillig

forkynner.

Mikkel Vigilius

Født 1963 i Danmark. Cand. theol. i 1994.

1994-1997 ungdomssekretær i LM. 1995-2000

formann i KFS. 1997-2001 Ph.d. stipendiat -

Avhandling om misjonsforeninger og folkekirke

i Skandinavia. Fra 2001 trong>bibelsktrong>olelærer på

LMH, Hillerød.

Hans Erik Nissen

Født 1938 i København. Cand. theol. ved

København Universitet 1965. Sogneprest i

København fra 1966. Forstander ved Luthersk

Missionsforenings Højskole, Hillerød, fra 1970


frivillig forkynner.

Gunnar Nilsson

Født 1949 i Nybro, Sverige. Bonde. Forkynner

i forskjellige sammenhenger siden 1986. Forstander

i Sydöstra Smålands Lutherska Församling.

Per Haakonsen

Født 1942 i Bergen. Magister i statsvitenskap,

og har mellomfag i kristendom. Har skrevet tre

bøker, bl.a. “En ny tid for Israel”. Har arbeidet i

Forsvarsdepartementet, som helse- og sosialsjef,

og som kontorsjef ved gamle NLH. Nå er han

skribent og foredragsholder på heltid.

Tidligere nummer av Bibelsk Tro

Vi har liggende en del tidligere nummer av Bibelsk Tro fra 1992 til og med nr 4-2011.

Dersom noen vil kjøpe enkle nummer eller hele årganger, så kan dere få lov til det

for kr 30 per årgang + porto. Vi tar forbehold om at enkelte nummer muligens

ikke er på lageret.

Sett opp de nummer og/eller årganger du ønsker av Bibelsk Tro og skriv til:

Bibelsk Tro, Postboks 264, 4367 Nærbø!

M

ØTER

Bibelsk Tro – Skjæveland

Dag Dato Kl. Taler/møte

Søndag 02. okt. 11.00 Tollak Jakobsen

Søndag 16. okt. 11.00 Axel Saxe

Søndag 23. okt. 11.00 John Olav Østhus

Søndag 06. nov. 11.00 Norvald Frafjord


Søndag 13. nov. 11.00

Søndag 27. nov. 11.00 Einar Sunde. Sang: Einar Sunde og Rolf Breivik

Søndag 04. des. 11.00 Ole Andreas Meling

Søndag 11. des. 11.00 Erik Nordbø. Nattverd


Et lite utvalg fra vårt utsalg:

Mot kveld

Undertittel: ”Guds plan skal bli fullført”

Bok av Kristian Fagerli.

Kr 150,-

Min frelses klippe

CD med sang av Kjetil Fredriksen fra Lyngdal.

Utgitt på Basunen forlag.

Kr 180,-

Himmelen er vårt hjem

CD med sang av Namdal Mannskor. Utgitt på

Basunen forlag.

Kr 180,-

Bibelsk Tros kassettjeneste

Postboks 116, 4311 Hommersåk

E-post: olstokka@frisurf.no

Det er enkelt å bestille via våre nettsider:

www.trong>bibelsktrong>-tro.no

Artikler, taler, litteratur og musikk


ISSN 0804-0532

Returadresse:

Postboks 264

4367 Nærbø

Vår Gud han er

så fast en borg

Av Martin Luther





















(Salmen er skrevet i 1529, etter Salme 46. Magnus Brostrup Landstad 1855)

More magazines by this user
Similar magazines