Mange tør ikke fortelle sjefen at de er organisert - Arbeidsmiljø på ...

uføretrygda hos oss, de kan jo bare jobbe
for grunnbeløpet i Folketrygden, drøyt
70.000 i året. De tenker at Eva står nok
på hvis det er noe. Men de synes de bare
må ta den lønna de får. De fleste andre er
utlendinger, mange er der for å subsidiere
skolegang. De er tatt inn rett fra gata, som
jeg sier. Og de får det samme som meg
som har vært der i en generasjon, men
de kan ikke forskjell på en Rhine og en
Rhone eller Kava og champagne, de aner
ikke hva slags glass de skal bruke til en on
the rocks – og de tar ut en og en tallerken
av gangen når de rydder.
– Og du tar vel tre, sier Pettersbakken,
og de vikler seg inn en fagsamtale om hvor
mange tallerkener man greier – hvis det
ikke er mye avfall, da, som nå, når det er
pinnekjøtt på menyen.
Den store gåten er hvorfor bedriften
ikke vil belønne og holde på fagfolk og
fagstolthet, mennesker som kan noe om
mat og drikke, som derfor kan selge og få
flere til å komme tilbake for å spise, sier
folkene fra servitørforeninga.
– Og på toppen av alt lurer de andre på
hvorfor de ikke får tips, sier Eva.
Nå har den eneste som var organisert
utenom Eva begynt et annet sted. Et sted
med tariffavtale.
– Hos oss har jeg ingen skriftlig arbeidsavtale
enda, og helt til for et halvt år siden
hadde vi ingen lønnsslipper. Fortsatt har
de håndskrevne regninger, sier Eva.
Det var derfor hun tok seg sammen
og gikk ned til Oslo Servitørforening og
snakket med «gutta» i sommer.
– Jeg føler at det er en trygghet. Er det
noe motgang, kan jeg ringe hit og spørre.
Men til sjefen sa hun ingen ting.
– For en vet jo ikke hvordan ledelsen vil
reagere. Jeg tror ikke at de vil smile og si
hvorfor har du ikke snakket om dette før.
«Hvis du er så misfornøyd, får du finne deg
noe annet», den har jeg jo fått i trynet før.
Men det er ikke så lett å finne en annen
jobb når en nærmer seg seksti.
AKT 3:
Det har blitt desember
når vi går ut med Svein Frode Pettersbakken
på en ny rekrutteringstur.
Vi går først innom et par større steder,
for å snakke med folk og dele ut brosjyrer.
De to stedene har ingen tariffavtale.
Noen av dem som er på jobb er ikke interessert
i å snakke. Noen tar en prat. Enkelte
er allerede organisert.
6 Magasinet for fagorganiserte 1/09