lokalhistorisk-magasin-2014-01

01 

2014 

Tema: Idrett og lokalhistorie 

• Eksemplet Rosenborg ballklubb 

• Cricket i Oslo 

• Harald Grønningen — Skiløper og skogsarbeider

Lokalhistorisk magasin 1/14 

Forord 

Idrett — samspill og lagånd 

4 Idrett og lokalhistorie 

2 3 

I dette nummeret skal det handle om idrett. Om 

sterke enkeltprestasjoner som blant annet Harald 

Grønningens meritter i skisporet. Om lagidretter 

som cricket og fotball der det gjelder å spille hverandre 

gode – der man dyrker samspill og lagånd og ut 

fra en felles ideologi skaper gode resultater. Det skal 

handle om ledere som virker samlende og inkluderende 

og får idrettsutøveren til å prestere maksimalt, 

både som enkeltindivid og lagspiller. Er du god nok, 

får du kanskje plass på et landslag også. 

Suksessen til et landslag, en idrettsklubb eller 

-forening, har sterk sammenheng med grunnverdiene 

i organisasjonen. I en klubb som Rosenborg, som 

Ola Svein Stugu har skrevet om i dette bladet, ligger 

det en felles historie som er utgangspunkt for de prestasjonene 

man ønsker å oppnå også i dag. Nye spillere 

får en innføring i klubbens historikk og filosofi 

– i dette tilfellet «Godfotteorien» – slik at de skal 

føle et sterkere felleskap til og forståelse for den organisasjonen 

de jobber i. 

I sportsbilagene står det nesten like mye om trenerne 

som spillerne. Noen trenere er av et sånt format 

at de skaper sin helt egen retning, slik som Drillo, 

Nils Arne Eggen og Per Mathias Høgmo innen 

fotball. De har en naturlig autoritet, langsiktige planer 

og opparbeider seg tillit og respekt i spillergruppa 

og fra supporterne. Andre trenere kan komme 

inn fra sidelinja, skape støy og gi et inntrykk av at 

all innsatsen som er lagt ned til nå har vært feil, og 

at alt blir bedre om man bytter stadion, skifter navn 

på klubben og sparker markedssjefen. 

Idrett er fascinerende og mangfoldig og består 

selvsagt av langt mer enn ski og fotball. Thomas Mikael 

Walle bidrar denne gang med en spennende artikkel 

om verdenssporten cricket, og hvordan den 

har spredt seg via det gamle britiske imperium og 

helt til Ekebergsletta. Idrettshistorikeren Thor Gotaas 

gir oss et tilbakeblikk på Femmilas historie, en 

distanse som har stor prestisje i skimiljøet. Egne 

idrettsminner har også en rettmessig plass når historien 

skal skrives. Marianne Wiig forteller om en 

barndom og ungdom hvor det å prøve seg i ulike 

idretter var en naturlig del av oppveksten. 

Medlemslagene leverer gjerne stoff til bladet, 

noe vi setter stor pris på. Denne gangen er det Åmli, 

Marker og Målselv som har fått spalteplass. Åmli 

har hatt en fotoutstilling som viser utviklinga i kulturlandskapet 

de siste 100 år, mens Marker forteller 

om sitt vellykkede prosjekt Tirsdagsklubben. Målselv 

har gjort fortjent ære på sitt medlem Vidkunn 

Haugli, som har fått Kongens fortjenstmedalje blant 

annet for sitt viktige arbeid med lokalhistorie. Legg 

også merke til at vi har to etterlysninger av stoff 

denne gangen, begge med tilknytning til 2. verdenskrig. 

Mot slutten av året planlegger vi et nummer som 

skal vies lagenes arrangementer og prosjekter vedrørende 

Grunnlovsjubileet. Det meste av det som 

publiseres er veldig nasjonalt, og vi ønsker et nummer 

med et mest mulig lokalt tilsnitt på 200-årsjubileet 

vårt. Vi oppfordrer derfor lagene som skal markere 

1814 i løpet av året om å ta kontakt. 

Kontaktinformasjonen finner dere som vanlig i kolofonen. 

Vi ser fram til å høre fra nettopp ditt lag! 

Audhild Brødreskift 

— eksemplet Rosenborg ballklubb 

9 Forteljingar om freden — etterlysning 

10 Cricket i Oslo 

15 Dronning på rulleskøyter 

16 Åmli historielag 

Kulturlandskap i endring 

20 Idrett og krig — etterlysning 

22 Harald Grønningen 

— Skiløper og skogsarbeider 

27 Kulturvernkonferansen 2014 

Hva skal vi med gamle dager? 

28 5-mila — Skisportens manndomsprøve 

31 Målselv historielag 

Kongens fortjenstmedalje til Vidkunn Haugli 

32 Ringspill og ballspill i østre Bærum 

på 1960- og 70-tallet 

36 Inspirasjonsseminar for minneinnsamlingen 

“Mange stemmer frå levde liv” 

36 Historien om Båstadlund Guttemusikkorps 

39 Tirsdagsklubben i Marker historielag 

41 Krav om ekstraordinært landsmøte 

i Landslaget for lokalhistorie 

42 Uttalelse fra de tre styremedlemmene 

som stemte imot flytting 

Innhold 


Nr. 1, 2014, 25. årgang 

Lokalhistorisk 

magasin 

Meldingsblad for 

Landslaget for lokalhistorie (LLH) og 

Norsk lokalhistorisk institutt (NLI) 

ISSN 0802-8931 

Adresse 

Lokalhistorisk magasin 

Institutt for historie og klassiske 

fag, NTNU, 7491 Trondheim. 

Tlf: 73 59 63 95 

E-post: aubrodre@broadpark.no. 

Internett: 

www.lokalhistoriskmagasin.no/. 

Redaksjon 

Audhild Brødreskift (redaktør), 

mob. 917 71 504, e-post: 

aubrodre@broadpark.no. 

Marianne Wiig (red.sekr.), 

marianne.wiig@lokalhistorie.no. 

Hans Hosar, 

hans.hosar@lokalhistorie.no. 

Marit Sofie Egeberg Krog, 

maekrog@yahoo.no. 

Marthe Glad Munch-Møller, 

marthe.glad@lokalhistorie.no. 

Hans Nissen, 

hans.nissen@ntnu.no. 

Redaksjonen avsluttet 

2. april 2014. 

Abonnement 

LLHs medlemslag får Lokalhistorisk 

magasin fritt tilsendt, med fem eksem 

plarer til hvert lag. Andre kan 

tegne abonnement. Prisen for 2014 er 

kr 220,- for enkeltpersoner og kr 280,- 

for lag og institusjoner. Enkeltnummer 

koster kr 75,-. 

Adresseendringer sendes til 

Siv Randi Kolstad, på e-post: 

siv.r.kolstad@ntnu.no 

eller tlf.: 73 59 64 33. 

(Husk å ta med hvilken adresse det 

skal endres fra!) 

Annonser og manus 

Materialfrister i 2014 for hefte 1: 

15. jan., hefte 2: 15. april, hefte 3: 

15. juli, hefte 4: 15. okt. For priser, 

ta kontakt med Siv Randi Kolstad, 

på tlf.: 73 59 64 33 eller e-post: 

siv.r.kolstad@ntnu.no. 

Utgivelsestidspunkter 

Mars, juni, september og desember. 

Opplag: 3000 

Formgiving og bilderedaksjon: 

Marianne Wiig 

Designmal/Trykk: 07-gruppen 

Landslaget for lokalhistorie 

Sekretariatet, Institutt for historie og 

klassiske fag, NTNU, 7491 Trondheim, 

Tlf.: 73 59 64 33. Faks: 73 59 64 41. 

E-post: siv.r.kolstad@ntnu.no 

Internett: historielag.blogspot.com/ 

Bankgiro (DnB): 7874.06.15083 

Bankgiro (Sparebank1): 4200.86.73823 

Generalsekretær: Hans Nissen 

Medlemskap i LLH betales etter medlemstall. 

Kontingenten er på kr. 10 pr. enkeltmedlem. 

Minstesatsen er kr. 500 for lag til og med 50 

medlemmer. Fylkesledd/regionale enheter betaler 

kr. 2000. 

Landslaget for lokalhistorie er hovedorgani sasjonen 

for historielagsbevegelsen i Norge. 

Or ga ni sasjonens formål er å vekke interessen 

for og øke kunnskapen om lokalhistorie og 

kulturvern og slik arbeide for å gagne lokal og 

nasjonal kulturarv og kulturvekst i det hele. 

Norsk lokalhistorisk institutt 

Observatoriegata 1b, 0254 Oslo 

Postboks 8045 Dep., 0031 Oslo 

Tlf.: 22 92 51 30. Faks: 22 92 51 31 

E-post: nli@lokalhistorie.no 

Internett: www.lokalhistorie.no 

www.lokalhistoriewiki.no 

Norsk lokalhistorisk institutt er en institusjon 

under Kultur departementet. Instituttet skal gi 

råd og rettledning til aktører innenfor lokal og 

regional historie. Det skal drive egen forskning 

og stimulere til forskning, og skal fungere som 

nasjonalt dokumentasjonssentrum for lokalhistorie. 

Om magasinet og utgiverne 

Lokalhistorisk magasin er medlemsbladet til 

Landslaget for lokalhistorie. Det er også 

meldingsblad for Landslaget og for Norsk 

lokal historisk institutt. Redaksjonen består av 

representanter for både LLH og NLI. 

Forsiden 

Cyril Edward Powers (1874–1951) 

linoleumstrykk The Eight fra 1930. Private 

Collection / Photo © Osborne Samuel Ltd, 

London / The Bridgeman Art Library.

4 Cupfinalesiger. 2013 Ukjend fotograf. Frå RBKs nettsider/arkiv. 

5 





Idrett og lokalhistorie — eksemplet 

ROSENBORG 

BALL- 

KLUBB 

• Av Ola Svein Stugu 

Av alle uviktige ting i verda er fotball 

det viktigaste, skal pave Johannes Paul 

II ha sagt. Kva som gjer somme fenomen 

meir og mindre viktige enn andre, er 

ikkje eintydig, men lokal- og regionhistorikarar 

som interesserer seg for folks 

daglegliv og for kulturendringar i eit 

område, kan ikkje unngå å nemne idretten. 

Historia om einskilde idrettsgreiner 

eller om einskilde idrettsklubbar kan 

såleis ikkje berre brukast til å fortelje 

om fritidsaktivitetar og daglegliv. Ho 

kan også brukast som eit prisme for å 

forstå meir grunnleggjande endringsdrag 

i kultur så vel som i økonomi – 

både innan regionen og meir allment. 

Bydelslaget 

Eit eksempel som vil vere godt eigna til å 

illustrere dette, er Rosenborg ballklubb, 

som i tiåra etter 1960 utvikla seg frå ein 

bydelsklubb i Trondheim til eitt av dei 

viktigaste landsdelssymbola i Trøndelag. 

På 1950-talet var Steinkjer den store 

fotballklubben i Trøndelag, og den einaste 

stabile i landstoppen. Men i 1960 vart 

Rosenborg cupmeister for første gong. 

Same år rykka laget opp i Hovedserien. 

Det var da så godt som eit reint bydelslag. 

Unntaket var ein 19-årig orkdaling, Nils 

Arne Eggen, som hadde kome til byen for 

å studere, og vart venleg mobba som 

“bone” av bygutan’ på laget. 

Over til venstre: Eldar 

Hansen scorar sitt 

femte mål på to kampar 

i den legendariske 

cupfinalen 1960. Frå 

RBKs nettsider/arkiv. 

Over til høgre: Odd 

Iversen i aksjon under 

kampen mot Molde på 

Lerkendal 1974. Iversen 

scora eitt av Rosenborgs 

to mål i kampen 

som enda 2—1.Foto: 

Stein Fjesme/Adresseavisen. 

Høgre: Skitne og 

glade. RBK vann seriefinalen 

1958/59, 4—0 

over Trygg. F. v.: Harald 

Gulbrandsen, Kjell 

Hvidsand, Kåre Rønnes 

og Carsten Dreier. 

Vegen opp og fram 

Cupmeisterskapen var ikkje nok til å etablere Rosenborg 

stabilt på toppnivået i norsk fotball. Men 

mellom 1967 og -71 vart klubben seriemeister tre 

gonger. Åra som følgde, vart magrare, men etter eit 

nytt meisterskap i 1985 kom ein lang periode da 

Rosenborg dominerte norsk fotball på ein måte som 

ingen hadde gjort tidlegare. Frå 1988 til 2004 var det 

berre to år klubben ikkje vann serien, fleire år vart 

han også cupmeister. Frå 1995 var klubben også ei 

rekke år med i Champions League, og det var ikkje 

sjeldan å møte utlendingar som ikkje hadde nokon 

som helst referansar til Trøndelag og Trondheim før 

dei fekk høyre at det var der Rosenborg kom frå. 

Dei seinaste åra har ikkje klubben vore like suveren, 

men han er framleis mellom dei fremste i landet. 

I det følgjande er det likevel ikkje fotballresultata 

som er temaet, men dei samfunnsvilkåra som 

gjorde utviklinga frå bydelsklubb til internasjonalt 

nivå mogleg. 

Personfaktor og ”timing” 

Ikkje minst i første fasen var personfaktoren viktig. 

«Troillungan», kameratgjengen frå 1960, stod for ei 

form for fandenivoldsk speleglede som gjekk godt 

heim hos publikum, og klubben hadde leiarar som 

kunne ta vare på sjansane. Men det handla minst 

like mykje om heldig timing: Klubben var godt posisjonert 

da konkurransen om fotballhegemoniet i 

Trondheim hardna til. Til saman førte dette til at 

Rosenborg vart den leiande trondheimsklubben i ein 

periode da også fotballen i aukande grad vart underlagt 

marknadskreftene. Men kor leis kunne klubben 

også bli leiande i landet? 

“Første fasen var kjenneteikna av 

bereposar og bukselommer, den 

andre var prega av stresskoffertar 

og bankkonti.” (Ingar Skrede) 

Det viktige opplandet 

Svaret må søkast langs fleire linjer. Ei handlar om 

sentralisering og konsentrasjon. Di meir ressurskrevjande 

toppfotballen var, di viktigare var det for 

ein klubb å kunne trekke på eit stort oppland. Allmenne 

forestillingar om kva som var sentrum og 

periferi i ein landsdel, favoriserte storbyklubbene. I 

denne konkurransen tapte Steinkjer: “bon’laget 

inant” kunne aldri bli identifikasjonsobjekt for fotballfrelste 

trondheimarar. Forskuv inga av tyngdepunktet 

i kvinnehandballen i landsdelen frå Innherred 

til Trondheim er ein parallell prosess som kom 

om lag på same tid. Men den hang også nær saman 

med at Trondheim fekk dei første idrettshallane i 

landsdelen. 

Bil og fjernsyn 

Det tidlege 1960-talet var også ei gjennombrotstid 

for bilismen og fjernsynet. Sirkelen av menneske 

som potensielt kunne identifisere seg med fremste

6 7 





Lerkendal stadion i dag. Foto: Jan O. Jensen. 

Øvst: Fotball og kommers. Mobildeksel for 

RBK-fans. Høgre: Dette laget vann opningscupen 

på Trondheim Stadion i 1949. Ukjend 

fotograf. Alle bilete frå RBKs nettsider/ 

arkiv. 

Over: Rosenborg på løkka, tidleg på 1930-talet. Spelarane er frå venstre: 

Kolbjørn Haugan, supertalentet Ragnar Iversen, Thor Munkvold og 

Kåre Sandstad. Mannen i bakgrunnen ikkje namngjeven. Ukjend fotograf. 

Frå RBKs nettsider/arkiv. Venstre: Rosenborgs store trio, Harald 

Sunde, Odd Iversen og Nils Arne Eggen, på Værnes etter forballandslagets 

«drømmereise» i Mexico og Guatemala. Foto: Adresseavisen. 

laget i byen, var såleis i ferd med å utvide seg dramatisk. Den 

utflytta trondheimaren i Oppdal som i åra etter 1960 fylte bilen 

med fotballinteresserte naboar når Rosenborg spela storkamp, 

var ikkje noko særsyn. Slik vart fotballen også ein katalysator 

for sterkare kontaktar og kulturell utjamning mellom by og 

land. 

“Heilskapen blir best når spelarane får høve til 

å utvikle seg innan det dei er gode i og bruke 

det i samhandling med dei andre”. (N.A. Eggen). 

Frå vinteridrett til verdsidrett 

Allment var idrettsleg framgang eit godt symbol å samle seg 

rundt for trøndersk patriotisme. Skiidretten var viktig, fram til 

1980-åra kunne også skøyter konkurrere om masseinteressa, 

men i eit større bilete kunne dei internasjonalt sett smale vinteridrettane 

vanskeleg måle seg med verdsidretten fotball som det 

i tillegg var knytta eit knippe globalt einsarta ritual rundt. Ein 

klubb som kunne framstå som symbol for trøndersk styrke og 

samhald, var sikra eit stort, entusiastisk heimepublikum – og 

følgjeleg også inntekter som med den rette blandinga av hell og 

dyktigheit igjen kunne konverterast til 

nye sportslege suksessar. 

Forsterkingar utanfrå 

Ein slik god sirkel føresette at klubben 

alt var etablert på toppen. For å kome 

dit, måtte den lokale kameratgjengen få 

forsterkning utanfrå. Her kom veksten i 

utdanningssamfunnet Rosenborg til 

gode, med eit aukande tilsig av studentar 

i spelarstallen. I tillegg var klubben 

mellom dei aller første som tok i bruk 

økonomiske middel for å trekke til seg 

gode spelarar. Nesten ingen på meisterlaget 

i 1971 hadde bakgrunn i bydelen, ein 

tredel av spelarane kom jamvel frå andre 

landsdelar enn Trøndelag. 

Frå berepose til stresskoffert 

Mot slutten av 1980-talet var Rosenborg 

leiande i profesjonaliseringa av norsk 

fotball. Den store omveltinga kom frå 

1987–88, da selskapet Rosenborg Sport 

vart stifta og forretningsføringa i 

klubben kom inn i opne, ryddige og kontrollerbare 

former. Da klubben tok dei 

første stega i marknadsorienteringa før 

1970, var verksemda meir prega av 

improvisert gründerkapitalisme enn av 

konserntenking. Første fasen var kjenneteikna 

av bereposar og bukselommer, 

den andre var prega av stresskoffertar og 

bankkonti, skreiv forfattaren Ingar 

Skrede i ei bok om klubben i 1992. 

Underhaldning på grasmatta 

Rosenborg fikk såleis etter kvart meir til 

felles med underhaldningsbedrifter som 

sirkus og revyteater enn med tradisjonell 

amatøridrett. Omorganiseringa innebar 

ikkje berre meir bedriftsøkonomisk 

tenking rundt verksemda, men også ei 

forståing av sjølve fotballspelet som eit 

produkt på ein underhaldningsmarknad. 

Når laget bevisst valde ein offensiv 

spelestil, var det ikkje berre fordi det gav 

resultat, men også fordi det var 

publikumsvenleg. 

RBK som identitetsskapar 

Ut gjennom 1990-talet vart bedriftspreget 

enda sterkare. Inntekter frå publikum, 

spelarsal og bonusinnntekter frå 

Champions League gjorde det også 

lettare for klubben å kjøpe Lerkendal av 

Trondheim kommune og bygge den ut til 

ein rein fotballarena. Både byen og 

landsdelen samla seg rundt klubben som 

symbol på at også ein trøndersk organisasjon 

kunne hevde seg mellom dei store. 

Det var greitt å ha med seg i ein periode 

da ei rekkje store trønderske bedrifter


Bok og skrift 

anten la inn årene eller vart selde ut av 

landsdelen. I 1991 kunne til dømes den 

nye ordføraren i Trondheim, Marvin 

Wiseth, fortelje til Adresseavisen om 

korleis han stadig kunne sole seg i 

glansen frå RBK. «Rosenborg gir 

Trondheim en helt egen identitet,» 

meinte han. 

Wergelandsveien: Fra Grotten 

til Litteraturhuset / Bodil Stenseth. 

Oslo: Press, 2013. 291 s. 

8 9 

I brodden for hamskiftet 

Rosenborg blir såleis ikkje berre eit eksempel 

på hamskiftet i toppidretten i 

tiåra fram mot tusenårsskiftet, klubben 

var også mellom dei som gjekk i brodden 

for det. På den tida han slo igjennom, 

høyrde norsk fotball eintydig inn under 

fritidssfæren. Mot slutten av perioden 

var han i aukande grad innordna i et produksjonsliv 

der produksjon av meining, 

symbol og opplevingar hadde fått ein 

stadig viktigare plass. Hovudproduktet 

til bedrifta Rosenborg var oppleving, 

men han leverte også symbolverdiar og 

identitet til samfunnet omkring, og vart 

jamvel brukt som eksempel for lagbygging 

både i offentleg og privat 

samanheng. 

Godfotteorien 

Midt oppe i marknadsorienteringa dyrka 

klubben fram ei form for ideologi som 

fann si uttrykte og tilspissa form i den 

mangeårige trenaren Nils Arne Eggens 

”Godfotteori”. Heilskapen blir best når 

spelarane får høve til å utvikle seg innan 

det dei er gode i og bruke det i samhandling 

med dei andre, meinte Eggen. Systemet 

var kollektivt, men der skulle det 

vere rom for både individualisme og 

ulikskapar. Målet med verksemda var 

likevel å vinne over konkurrentar og 

motstandarar. Slike tankar var på linje 

både med anerkjent teori for bedriftsleiing 

og med eit liberalisert, marknadstilpassa 

sosialdemokrati, og Eggen vart 

jamvel tilbydd ein statsrådpost da Thorbjørn 

Jagland danna regjering i 1996. 

Det ideologiske særpreget har likevel 

vore mindre tydeleg dei seinare åra. Fortryllinga 

er borte, og Rosenborg har 

vorte meir normalisert og lik andre storklubbar, 

både i marknadsorientering, 

prestasjonar og prestisje. 

Ola Svein Stugu (fødd 1947) er professor 

ved Institutt for historiske studier på 

Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet 

i Trondheim. 

Wergelandsveien er en av de 

kortere veiene i Oslo, men det er 

ikke så rent få kjente personer 

som har fått plass der gjennom 

tida. Veien tilhører det eksklusive 

området langs Slottsparken, 

og er i dag mest kjent for bygninger 

som Grotten og Kunstnernes 

hus. Bodil Stenseth har i sin bok 

om veien tatt utgangspunkt i 

bygningene, men fokuset ligger 

på menneskene. Boka kan beskrives 

som en serie biografier 

om mennesker som har det til 

felles at de har bodd eller hatt sitt 

virke i Wergelandsveien. Hun 

har tatt for seg alle slags folk, fra 

slottsarkitekt Linstow og Grotten-beboer 

Henrik Wergeland til 

indremisjonær Slyngstad og 

vaktmester Johansen i Kunstnernes 

hus. I de enkelte kapitlene er 

det også funnet plass til å omtale 

resten av husholdet, også 

tjenerskapet. 

Boka er gjennomillustrert, og 

bildeutvalget kan være noe overraskende. 

Det finnes selvsagt bilder 

av veien og bygningene langs 

den, men det er også her menneskene 

som er i fokus. Det er de 

som får de store oppslagene, 

ikke husene. 

Selv om boka har det som forventes 

av et akademisk verk – 

noter, kilder og personregister – 

er den også en underholdende 

bok som gjør ei gate til noe mer 

enn en ferdselsåre eller en adresse, 

nemlig til summen av menneskene 

som har bodd der. 

Chris Nyborg 

Fra øverst til nederst ser vi Wergelandsveien 

nr 2, Grotten, fra 1841 

(foto: Stig Rune Pedersen, 2012), nr 

23b fra 1865, nr 21 fra 1866, som 

bl.a. har huset Norges Musikkhøgskole, 

nr 5 fra 1931, nr 7 fra 1958, 

nr 17, Kunstnernes hus, fra 1930 

(alle foto: Chris Nyborg, 2013) og 

nr 29 i 1905. Bygningen er revet, og 

i nybygget fra 1932 holder Litteraturhuset 

til (ukjent fotograf, Mittet 

forlag, Oslo museum). Alle bilder fra 

Lokalhistoriewiki.no, cc-by-sa. 

Forteljingar om freden 

8. mai 1945 er ein av milepelane i norsk 

historie. Knapt nokon dag har sett nordmenn 

sine kjensler i så djup rørsle som 

denne dagen. Men for å forstå det som 

hende nett den 8. mai, er det heilt avgjerande 

å fortelja om kva folk opplevde, 

tenkte og følte i tida før. Dei fleste skjøna 

at krigen snart var over, men korleis ville 

slutten bli? 

Dette emnet arbeider eg med nå, med 

eitt av dei større norske forlaga i ryggen. 

Tanken er å skrive ei bok som skal ut til 

Under: Biletet er ikkje tid- og stadfesta, men 

bodskapen er ikkje til å ta feil av. Frå NTB’s 

krigsarkiv, avlevert til Riksarkivet. 

jubileet neste år. Og heilt vesentleg for 

meg er å få fram lokale, konkrete forteljingar 

frå rundt om i landet, gjerne kvar 

einaste krik og krok. Det kan vera dagbøker, 

rapportar, artiklar – til dømes frå 

historielagsårsskrifter og bygdebøker – 

lydband, minne fortalt av tidsvitne som 

ennå lever og tips, alt som kan medverke 

til å gje eit sannferdig, ekte og konkret 

bilete av frigjeringsprosessen som får 

sitt klimaks denne dagen. Eg vil gjerne 

ha forteljingar som ser freden frå alle 

perspektiv og vinklar, sigerherre og 

tapar, fangar og krigsheltar, oldingar og 

born. 

Eg kjem til å reise mykje kring i lan- 

Venstre: Håkon VII sitt monogram og V-teiknet 

i stein — kjende symbol for motstanden under 

krigen. Biletet er ikkje stad- og tidfesta, og 

personane ukjende. Frå NTB’s krigsarkiv, 

avlevert til Riksarkivet. Over: Kongens monogram 

og valspråk samt datoen for det tyske 

overfallet. Biletet er ikkje tid- og stadfesta. 

Frå NTB’s krigsarkiv, avlevert til Riksarkivet. 

det, og vil gjerne ha personleg kontakt 

med folk som sit inne med slikt materiale 

eg har skissert. Men sjølvsagt tek eg og 

imot på e-post eller på den avlegse måten 

som vi framleis har postkasser til. Eg set 

pris på einkvar kontakt, og for all del, eg 

er ikkje berre ute etter store hende og 

sensasjonar og avsløringar (sjølv om eg 

ikkje seier nei til slikt). Alt vil ble handsama 

etter alle reglar for kjeldevern og 

kjeldebruk. 

Eg takkar på førehand alle som let høyre 

frå seg. 

Egil Ulateig 

Romsdalsvegen 1004 

2665 Lesja 

Telefon 917 58 877 

Epost: egil-u@online.no 

Religion som tema 

i neste nummer 

Hovudtema i neste nummer 

av Lokalhistorisk magasin vil 

vere religion i lokal samanheng. 

Vi vil teikne opp ein 

religiøs Noregs-geografi, og 

set fokus både på kristne og 

ikkje-kristne trusretningar, 

gammal og ny tid, rørsler, 

konflikter, gudshus, kyrkjetekstilar 

— og mykje meir. 

Småstoff 

Lokalhistorisk magasin 4/13

Cricket i Oslo 

• Av Thomas Michael Walle 

10 11 





Over: Landslaget spiller mot et gjestende lag fra Pakistan på Ekebergsletta 

i 2003. Foto: Thomas Michael Walle. Venstre: Den første 

organiserte cricketklubben for jenter i Norge, Falken Girls. Her 

fotografert på Ekebergsletta i Oslo 2013. Ukjent fotograf. Kilde: 

ambisjoner.no. 

Allerede mot slutten av 1800-tallet ble 

det spilt cricket i Oslo, og hadde Mr. 

Whittons plan for «Parkanlæg ved 

Frogner» blitt gjennomført, hadde en 

cricketbane blitt anlagt der Gustav Vigelands 

skulpturer i dag troner. Det var 

imidlertid grunnet den pakistanske innvandringen 

til Norge fra slutten av 

1960-tallet og framover at cricket skulle 

få fotfeste i byen. 

Sportsimperialisme på 1800-tallet 

Det vi i dag omtaler som idrett eller sport 

kan spores langt tilbake i tid og har nok 

vært et element i de fleste samfunn. Beslektede 

former har eksistert på ulike 

steder, men med lokale regler og særpreg. 

Under Dronning Victorias lange 

regjeringstid i Storbritannia (1837-1901) 

ble ulike idrettsformer fremmet ut fra 

idealet om den sunne, siviliserte og 

kristne mannen – begrepsfestet i 

ideologien om Muscular Christianity. 

Samtidig skjedde det en standardisering 

av reglene, og 

mange moderne 

idretter ble 

forma lisert i 

andre halvdel 

av 1800-tallet. 

Dette førte til etablering av sportsklubber 

og muligheter til å konkurrere på tvers av 

lokale, regionale og etter hvert nasjonale 

grenser. Storbritannia var en politisk og 

kulturell stormakt, og de nye sportene 

spredde seg til mange land. 

Sport kan tjene både som en motor for 

og som mål på transnasjonale endringer. 

Sport «reiser» og sprer seg, men noen 

sportsformer reiser bedre enn andre. En 

kombinasjon av egenskaper ved sporten 

og lokale forhold er med på å avgjøre 

hvorfor en sport slår rot et sted, mens 

andre ikke fester seg. I Norge ble 

Christiania Footballclub stiftet så tidlig 

som i 1885, bare få år etter at de første 

standardiserte reglene ble utarbeidet i 

Storbritannia. I 1902 ble Norges 

Fotballforbund etablert, og også i mange 

andre europeiske land fikk fotballen 

tidlig bred oppslutning. 

Motesport for byens herrer 

Cricket, som på denne tiden var å 

betrakte som britenes nasjonalidrett, 

hadde derimot mer begrenset gjennomslag 

i Norge og i Europa forøvrig. Vi har 

ingen sikre opplysninger om når cricket 

ble spilt for første gang i Norge, men et 

bilde av det som skal være «Christiania 

Cricketklubb» fra 1865 tyder på at 

sporten ganske raskt ble tatt opp i enkelte 

miljøer. Selv om identiteten til de 

avbildete mennene så langt er ukjent, 

skal fotografiet ha vært i Ida Wedel 

Jarlsbergs (1855-1929) eie. Som datter av 

Peter Anker Wedel Jarlsberg og oppvokst 

på Jarlsberg gods, tilhørte hun det 

absolutte øvre sjikt i samfunnet. Dette 

kan gi oss noen indikasjoner på hvem 

som kjente til cricketsporten på dette 

tidspunktet. Hvorvidt Christiania Cricket - 

klubb hadde andre klubber å spille mot, 

finnes det lite informasjon om. 

Mot slutten av 1880-tallet er det imidlertid 

flere eksempler på at sporten både 

er kjent i Norge og at det gjøres forsøk på 

å etablere cricket som en organisert idrett 

i hovedstaden. Utstyr kunne kjøpes i velutstyrte 

forretninger, og Spilleaftener på 

Bygdøy bane annon seres i avisen. 1 Da 

Kristiania kommune kjøpte parken under 

Frogner Hovedgård i 1896, var det et mål 

å gjøre den tilgjengelig for publikum. 

Christiania Cricketklubb,1865. Foto: Wilhelm Peder Daniel Cappelen, Oslo museum / oslobilder.no. 

Skotten James Whitton, ansvarlig for 

Glasgows kommunale parker, ble invitert 

til byen i 1900 for å utarbeide forslag til 

et parkanlegg der idrett og sportslige aktiviteter 

skulle vies stor plass. 2 Det opprinnelige 

forslaget fra 1902 satte av store 

arealer til «Kriket-pladse», men i et revidert 

utkast er en lekeplass tegnet over 

cricketbanene. Ingen av forslagene ble 

gjennomført etter planen, men Frognerparken 

slik vi kjenner den i dag har like 

fullt større arealer avsatt til sportslig rekreasjon. 

Så sent som i 1908, i en avisartikkel 

om sportens påvirkning på herremoten, 

omtales cricket som en av de mest 

moderne sporter – som for håpentligvis 

vil erstatte Lawntennis, i følge artikkelforfatteren. 

3 Cricketsporten fikk imidlertid 

ikke den arenaen som kunne ha ført 

til et gjennombrudd i hoved staden. 

Det er lett å tenke at tiden var i ferd 

med å løpe fra cricketspillet, med kobling 

til en britisk overklassekultur som gradvis 

svekket sin globale innflytelse. 4 

Kanskje er dette også forklaringen på at 

cricket ikke ble en masseidrett i Norge. 

Samtidig levde cricketen videre blant 

annet i England og Australia. Også i de 

britiske koloniene, der cricket først var 

en adspredelse blant koloniherrene, ble 

sporten gradvis introdusert for større 

deler av befolkningen. Gjennom avkoloni 

seringsprosessen fikk cricket en viktig 

symbolsk rolle i etableringen av en 

nasjonal identitet, blant annet for India, 

Pakistan og de Vest-Indiske øyer. Å slå 

de tidligere koloniherrene i deres egen 

idrett ble en milepæl for mange av de nye 

nasjonene, som etter hvert gjorde cricketspillet 

til sitt. Cricket er i dag en verdenssport, 

men få nye land har meldt seg på 

blant de beste nasjonene som hvert fjerde 

år møtes i verdenscupen. 

Mer enn «arbeidsinnvandrere» 

I årene rundt 1970 kom en ny gruppe arbeidsinnvandrere 

til Norge. Fenomenet 

var i seg selv ikke nytt, selv om innvandrerandelen 

hadde vært lav i årene etter 

andre verdenskrig. Det nye var at arbeidsinnvandrerne 

av utseende og opphavsland 

skilte seg fra tidligere innvandrergrupper. 

En stor andel var unge 

pakistanske menn, i hovedsak ugifte 

men også noen som hadde reist fra ektefeller 

og barn. For de fleste var nok 

planen å jobbe i Norge et begrenset antall 

år, før de reiste tilbake til Pakistan for å 

(re)etablere seg der. Med bakgrunn i 

dette har mye av den tidlige historien om 

den pakistanske innvandringen til Norge 

dreid rundt hardt arbeid og kummerlige 

boforhold. Dette forstås ut fra at mennene 

i ett og alt hadde fokus på å tjene opp 

penger til et bedre liv for seg og familien 

i Pakistan. Fortellingen om de tidlige 

inn vandrerne som ofret seg for sin 

familie er blitt en del av den felles hukommelsen 

i det norskpakistanske miljøet. 

Historien gjenfortelles og lever 

videre hos nye generasjoner, og bidrar til 

å skape lojalitetsbånd til foreldre- og 

besteforeldregenerasjonen. 

Det vil alltid skjule seg mange alternative 

fortellinger bak slike offisielle historier, 

og en av disse handler om cricket. 

Noen av de pakistanske mennene hadde 

fått jobb på Kværner i Lodalen. Med 

cricketutstyr medbrakt fra Pakistan begynte 

de å slå ball på fritiden, mellom 

brakkene på industriområdet der de også

odde. Fra å være en motesport for den 

bemidlete byborger rundt århundreskiftet 

med ambisjoner om et større cricketanlegg 

på Oslos vestside, gjenoppsto 

cricket på østsiden av byen blant en 

gruppe industriarbeidere. 

Nå bidrar imidlertid denne framstillingen 

til å tilsløre et vesentlig skille 

innenfor gruppen av arbeidsinnvandrere 

fra Pakistan. Det var i all hovedsak menn 

med bybakgrunn som spilte cricket i 

denne fasen, og de utgjorde et mindretall 

i en innvandrergruppe der majoriteten 

kom fra landsbygda. Dette skillet sier 

nok også noe om utbredelsen av cricket i 

Pakistan på 1970-tallet, med oppslutning 

spesielt i byene og blant landets overklasse. 

Et annet vesentlig element var at 

de med bybakgrunn i større grad kom 

som individuelle innvandrere, mens de 

som kom fra landsbygda gjerne hadde 

slektskapsrelasjoner til hverandre. 

Cricket kan derfor ha utgjort en aktivitet 

som knyttet mennene sammen, på tvers 

av slekt, opphavssted og også religion. 5 

Kamp mellom Bjørvika og Holmlia på Ekeberg, 

2013. Foto: Norges Cricketforbund. 

12 13 



Cricket-spillere på Plaine de Plainpalais, Geneve, 

1817. Ukjent kunstner. Kilde: Wikimedia 

Commons. 

Byen tas i bruk 

Mulighetene til å spille cricket på Kværners 

industriområde var selvsagt begrenset, 

men Ekebergsletta lå ikke langt 

unna. Dette friluftsområdet ble brukt av 

byens befolkning til både organiserte og 

uorganiserte fritidsaktiviteter, og var 

bedre egnet for å spille skikkelig cricket. 

Mennene begynte å gå opp til platået på 

søndagene da de hadde fri, og dette var 

starten på cricketens nye liv i Oslo. Etter 

hvert ble også Muselunden, grøntområdet 

på Sinsen, tatt i bruk, og det etablerte seg 

to grupperinger som skulle danne 

grunnlaget for framtidige cricketklubber. 

Det er ikke uvanlig at en gruppe 

venner benytter et åpent område til 

uorga ni serte sportsaktiviteter. Et fotballmål 

kan markeres med sko og klær, og 

hjørnene antyder banens rektangulær 

form. Cricketspillerne opplevde imidlertid 

problemer med andre brukere av 

området, særlig på Muselunden. I en 

cricketkamp foregår mye av aktiviteten 

på midtstykket av banen, den såkalte 

pitch, mens mange spillere følger med på 

det som skjer på avstand, klar til å fange 

ballen hvis den skulle komme i deres 

retning. Og mens pitch’en er rektangulær 

og avlang, er yttergrensen av banen oval. 

Det er derfor kanskje ikke så merkelig at 

en utenforstående ikke forstår hvor 

grensene er. De prøver å gå rundt, men i 

stedet befinner de seg plutselig i 

kampområdet. Også senere, etter at 

permanente baner ble etablert, har det 

imidlertid vært konflikter der enkelte 

bevisst har ignorert banens yttergrense 

med et tydelig ønske om å provosere, 

samtidig som lokalbefolkningen har gitt 

uttrykk for at cricketspillerne tar seg 

urettmessig til rette på definerte fellesarealer. 

6 En kombinasjon av spillernes 

bakgrunn og manglende kunnskap om 

spillet er nok medvirkende årsak til 

slike konflikter. 

Det var også andre begrensinger 

ved de områdene de til nå hadde 

benyttet. Gressmatten på Ekebergsletta 

var preget av at området ble brukt til 

fotball, noe som gjorde den mindre 

egnet til cricket, der matten helst skal 

være tørr, så jevn som mulig og med 

kortklippet gress. Oslo Park- og 

idrettsvesen ble kontaktet, og etter 

lengre forhandlinger fikk cricketspillerne 

tildelt et område på Grønmo 

som de kunne benytte, på en eldre og 

gresslagt del av byens gamle søppelfylling. 

En sammenleggbar pitch av 

jute, 22 meter lang, 3 meter bred og av 

forståelige grunner veldig tung, måtte 

transporteres opp til banen hver gang de 

skulle spille. 

Organisering og integrering 

Det er interessant at samtidig som myndighetene 

betraktet de pakistanske arbeidsinnvandrernes 

opphold i Norge som 

midlertidig, en oppfatning de i stor grad 

delte med innvandrerne selv, ble det tatt 

aktive grep for å etablere cricket som en 

organisert idrett i Norge. Det er tydelig at 

mennene ikke anså sin situasjon som 

innvandrer som meningsfull utelukkende 

gjennom en forestilt framtid i Pakistan, 

men la vekt på å finne glede og engasjement 

i livet i den situasjonen de var i 

der og da. Cricket var nok for mange 

også en vesentlig del av deres identitet. 

Utsagnet fra en av spillerne om at 

«Cricket er min andre religion» sier mye 

om at dette er et viktig element i en 

kultur de ønsket å opprettholde. 7 

Også på andre måter kan prosessen 

med å skaffe bedre fasiliteter for cricketspillet 

sies å peke framover mot en mer 

permanent tilværelse i Norge. Kontakten 

med myndighetene tjente som en skole 

for å forstå det norske byråkratiet. Det 

ble lagt vekt på å argumentere på vegne 

av en idrett som var likestilt med andre 

sportslige aktiviteter, heller enn å 

fremme krav som en minoritetsetnisk 

gruppe. På begynnelsen av 1980-tallet 

hadde da også de som spilte cricket en 

ganske variert bakgrunn, med deltakere 

både fra India og Storbritannia i tillegg 

til et økende antall med bakgrunn fra 

Paki stan. Samtidig åpnet lederskap i 

cricketen for innflytelse og posisjoner 

også på andre områder, og dette forsterket 

koblingen mellom det norskpakistanske 

miljøets interessekamper og makthierarkier 

på den ene siden og organiseringen 

av cricket på den andre. Særlig de indiskættede 

spillerne trakk seg ut, og da den 

norske cricketligaen ble etablert på 

begynnelsen av 1990-tallet med seks 

klubber, var den pakistanske dominansen 

tydelig. 

Nye grep for å profesjonalisere 

organi seringen av cricketen ble tatt på 

2000-tallet. Et nytt område av Ekebergsletta 

ble tilrettelagt for cricketkamper, 

med skikkelig pitch og treningsområde 

for å kaste og slå ball. En bane 

nummer to ble etablert på Rommensletta 

på Stovner, noe som ga mulighet for flere 

lag både til å trene og spille kamper i 

løpet av den korte norske cricketsesongen 

(mai–september). Antall lag i ligaen 



Dronning på rulleskøyter 

14 15 



Øverst: Faksimile fra boken “Five years of Pakistan”, publisert i 

Karachi, trolig i 1953. Under: Skotten James Whitton utarbeidet i 

1900 på oppdrag av Kristiania kommune en plan for et parkanlegg ved 

Frogner hovedgård. I planen inngikk cricket-baner. Oslo byarkiv, bilag 

til bystyresak. 

vokste raskt, og i 2003 var det 19 lag fordelt på to divisjoner. I 

tillegg ble et norsk cricketlandslag etablert, og i 2007 ble 

sporten endelig tatt opp som særidrett under Norsk 

Idrettsforbund. I 2013 ble det spilt cricket i fem divisjoner, i 

tillegg til én jentedivisjon og tre aldersbestemte 

ungdomsdivisjoner. 

På 40 år har cricket vokst til å bli en stor sport, som speiler 

endringen i sam funnet i løpet av den samme perioden. Samtidig 

er behovet for egnete baner og treningsområder fortsatt en stor 

utfor dring. I 2005 ble luftige planer for et idrettsstadion på 

Sørenga lansert under navnet «Enga Amfi», inkludert fasiliteter 

for cricket. 8 Selv om denne cricketbanen ser ut til å lide samme 

skjebne som Mr. Whittons Kriketplads i Frognerparken, er det 

grunn til å tro at cricketen omsider, etter 150 år og en tur innom 

Pakistan, har klart å slå rot i Oslo. 

Thomas Michael Walle (f.1970) er Førstekonservator ved 

Norsk Folkemuseum. Han er utdannet sosialantropolog ved 

Universitetet i Oslo, og har i sin doktorgradsavhandling 

skrevet om maskulinitet og etnisitet med utgangspunkt i cricketmiljøet 

i Oslo. 

Litteratur 

Khan, Mahmona: Tilbakeblikk – Da pakistanerne kom til 

Norge. Pax Forlag, Oslo 2009. 

Mangan, J.A.: Athleticism in the Victorian and Edwardian 

public school. Frank Cass, London 2000 [1981]. 

Roede, Lars: Frogner hovedgård - Bondegård, herskapsgård, 

byens gård. Pax Forlag, Oslo 2012. 

Stoddart, Brian og Sandiford, Keith A.P. (red.): The Imperial 

game: Cricket, culture and society. Manchester University 

Press, Manchester 1998. 

Tjelmeland, Hallvard og Brochmann, Grete. Norsk innvandringshistorie: 

I globaliseringens tid, 1940-2000. Pax 

Forlag, Oslo 2003. 

Walle, Thomas Michael: A Passion for Cricket – Masculinity, 

ethnicity, and diasporic spaces in Oslo. PhD-avhandling, 

Universitetet i Oslo 2010. 

Kilder 

1 Aftenposten, 24.07.1890 

2 Roede, Lars 2012:186-88 

3 Ukjent forfatter, «I Dagens Løb», Aftenposten, 12.04.1908 

4 For eksempel argumenterte Oscar Nissen, som representerte 

Arbeiderpartiet, under debatten i bystyret for at idrettsanlegg 

ikke var noe for vanlige folk. 

5 I et intervju i forbindelse med doktorgradsarbeidet ble det 

påpekt at han som tok med det første cricketutstyret til 

Norge tilhørte Pakistans kristne minoritet. 

6 Hanken, Anita, «Går over streken», Lokalavisen, 11.06.2009 

7 Walle, Thomas Michael 2010:235 

8 Lundegaard, Hilde, «Vil ha badeland og stadion», Aftenposten 

Aften, 21.09.2005 

• Av Marthe Glad Munch-Møller 

Over: Et selskap på 

rulle skøyter i badebyen Weston-super-Mare, 

nær Bristol, England tidlig på 1900-tallet. 

BBCs nettsted, PD. Midten: Dronning Mauds 

velbrukte rulleskøyter. Foto Teigen, Oslo 

kunstindustrimuseum. Under: Postkort fra en 

av rulleskøytebølgene. 

Historia sier at den første til å gå på rulleskøyter 

var den belgiske oppfinneren 

Joseph Merlin, som i 1760 skulle introdusere 

de nye skøytene i selskapslivet 

mens han gled omkring på et fornemt 

engelsk maskeball og spilte fiolin. Oppfinnelsen 

ble ingen braksuksess, selv om 

Merlin selv endte kvelden med et brak, 

nærmere bestemt ved å rulle inn i et 

kostbart speil, slik at både det og fiolinen 

gikk i tusen knas. 

Senere ble stadig nye og forbedra 

skøyter introdusert, til de på 1870-tallet 

hadde blitt en ganske populær 

fritidssyssel, - riktignok 

blant de velstående. 

Begge kjønn syntes nok rulleskøyter 

var en morsom 

aktivitet, men de grasiøse, 

glidende bevegelsene en 

kunne oppnå på skøytebanen 

gjorde at 

sporten ble 

ansett som 

spesielt velegna 

for damer. 

Først rundt 1900 

kom skøytene ned 

i en pris som gjorde dem tilgjengelige 

for de bredere 

lag av befolkninga. 

Den norske kongefamilien 

gikk på både 

skøyter og rulleskøyter. 

Kong Olav fortalte at familien 

i hans barndom 

brukte dammen i Dronningparken 

bak slottet 

til skøytebane, - Maud 

hadde selv pleid å gå 

på skøyter som ung 

dame hjemme i England, 

og etterlot 

seg to par skruskøyter med tilhørende 

støvler 

Rulleskøytenes popularitet gikk i bølger. 

Den første boomen var på 1870-tallet, 

hvor det skal ha vært hele 30 

rulleskøytebaner i London. Omkring 

1910 ble det nok engang populært. 

Dronning Mauds rulleskøyter 

er produsert i USA, og innkjøpt 

en tid før første verdenskrig. I 

motsetning til skruskøytene 

skulle de ikke monteres fast på 

støvlene, men hadde 

ankelremmer som holdt dem 

fast til foten. De er ganske 

slitt, og har trolig vært i flittig 

bruk. 

Litteratur 

Tronier, Arne og Finn Syversen. 

Dagliglivets historie: 

forbløffende fakta om ting 

som omgir oss. Det beste, 

Oslo 1982. 

Kjellberg, Anne. Dronning 

Maud, et liv, en motehistorie. 

Kunstindustrimuseet i 

Oslo, Oslo 1995. 



16 17 


Historielagene 



Sommarutstilling på Elvarheim museum i Åmli 

Kulturlandskap i endring 

• Av Kari Hagelia Olstad og Jens Magne Føreland 

Elvarheim var opphavleg bygd som eit 

samfunnshus og teken i bruk i 1925. 

Heilt fram til 2012 heldt kommunestyret 

sine møte i denne bygningen. Her har 

også vore bibliotek, tannlege og i ei årrekkje 

hadde også framhaldskulen undervisninga 

si her. 

Arbeidet med å legge til rette for eit 

jakt- og fangstmuseum starta på 1980- 

talet med innkjøp og utstilling av ei samling 

dyr og fangstreiskap etter den kjende 

jeger- og fangstmannen i bygda, Aslak 

Harstveit. Han ønskte på sine eldre dagar 

at kommunen skulle overta samlingane 

hans og nytte dei i ein museumssamanheng 

slik at ungdommen kunne få kunnskap 

om ein viktig del av kulturarven i 

bygda. «Ein må ha kunnskap for å bli 

glad i naturen», var slagordet hans. På 

Elvarheim har det også blitt plass for historia 

til den store bjørneskyttaren, Olav 

Tverrstøyl, som i si tid var med og skaut 

nærare 100 bjørnar. Utstillingane om 

desse to fangstmennene er sjølve kjernen 

i presentasjonen av museet som til sommaren 

skal supplerast med ei permanent 

utstilling om beveren i Åmli. Beveren 

pryder kommunevåpenet, og ikkje utan 

grunn. Det var i Åmli-området beveren 

overlevde etter å ha blitt overbeskatta i 

Nord-Europa heilt frå mellomalderen. 

Sommarutstilling 

I tillegg til dei faste utstillingane har den 

lokale museumsnemnda kvar sommar 

laga ei temautstilling i den store festsalen 

i andre etasje. Sommarutstillinga er vanlegvis 

open for publikum frå kring 

midten av juni til ut august, og har vore 

årviss frå 1990. Ved val av tema for sommarutstillinga 

legg museumsnemnda 

alltid vekt på å finne tema som har lokal 

forankring og som ein reknar med vil 

engasjere lokalt, men også i noko mon 

utafor eigen kommune. På det jamne er 

mellom 1000 til 2000 besøkande innom 

sommarutstillinga i løpet av dei 2 1/2 

månadane utstillinga er open. 

Sommarutstillinga 2013 

Hovudtemaet for utstillinga i 2013 var 

«Åmli i dag og for 100 år sidan». I tillegg 

vart det sett fokus på at det i 2013 er 100 

år sidan kvinnene fekk allmenn røysterett. 

At dei to viktige organisasjonane 

Åmli helselag og Åmli skogeigarlag feira 

100-års jubileum vart også markert. Fotografi 

frå den store fotosamlinga til 

Åmli historielag var viktig for å synleggjere 

hovudtemaet. I tillegg fekk ein tak 

i mange gamle fotografi frå private 

samlingar. 

Størsteparten av bilda var om lag 100 

Førre sida: Gardsgrenda Austenå i Tovdal for omlag 100 år sidan. Dette 

bildet viser ei grend mest utan anna vegetasjon enn eng og åkrar. 

Steinura i bakre/høgre bildekant er heilt rein for buskar og kratt. 

Foto: Åmli Historielag. 

Over: Gardsgrenda Austenå i Tovdal i 2013. Mangt har endra seg på 

kring 100 år. Ein ser framleis beitedyr i bakkane opp for vegen, men 

store områder er tilgrodd med buskar og tre. Bygningsmassen er 

også endra, men ein kjenner igjen dei same gardstuna. Foto: Jens M. 

Føreland. 

Høgre: Olav Tverrstøyl levde i tidsrommet 1845 til 1938. I heile sitt liv 

budde han i Åmli, men han jakta over store område både i Aust- Agder, 

Vest-Agder og Telemark. Olav skaut den fyrste bjørnen som 14 åring. I 

alt var han med å felde nærare 100 bjørnar. Dei fleste skaut han sjølv. 

På bilde står han med den gamle bjørnebørsa etter bestefar sin, Olav 

Johnsen Eppeland. 

år gamle. Dei viste på ein god måte korleis grender, gardar, og 

andre lokalitetar såg ut på byrjinga av 1900-talet. I tillegg reiste 

nokre i museumsnemnda rundt i kommunen for å fotografere 

dei same motiva for å vise korleis stadane ser ut i dag. For dei 

som fekk dette oppdraget, vart det ei utfordrande oppgåve. 

Mangt har endra seg på 100 år. Det som i fyrste rekke var eit 

problem var all vegetasjonen som hadde kome opp. I ein del 

tilfelle var det ikkje råd å sjå dei motiva som for 100 år sidan låg 

som opne landskap. Nokre stader var bygningsmassen heilt 

endra, andre stader var forfallet stort. I alt vart det lagt fram 

dokumentasjon på om lag 40 stader i Åmli med fotografi frå 

2013 og for ca. 100 år sidan. 

Reaksjonane på utstillinga har vore positive. Den enorme 

attgroinga er ein ting publikum merker seg. I fleire gardsgrender 

der fotografiet for 100 år sidan viser snaubeita rabbar og 

lier, finn ein i dag lauvkratt og vegetasjon heilt inn mot husveggane. 

I historisk samanheng er 100 år ein kort periode, men for

Det har i mange år vore ei fast ordning at alle 

skuleklassane frå og med 4. klasse og oppover 

brukar ein skuletime på sommarutstillinga. 

Her ser me elevar som gjer seg kjent med 

ein del av utstillinga i 2013. (Foto: Arild 

Håkedal). Høgre: Frå utdelinga av Kongens 

fortenestmedalje. Frå venstre fylkesmann 

Øystein Djupedal, Bjørg Krog Kleivene og 

ordføraren i Åmli, Reidar Saga. (Foto: Jens M. 

Føreland). 

Åmli, og truleg for dei fleste kommunane 

i landet, er endringane store. 

Ein anna ting som slår ein er alle 

menneska som var med på dei gamle 

fotografia. På den tida var fotografering 

ei storhende og folk på staden stilte opp 

for å bli med på bilda. I dag er bruk av 

fotoapparat vanleg. Ofte får ein den 

motsette reaksjonen – at folk kvier seg 

for å bli fotografert. I samband med 

opninga av utstillinga heldt fylkesmannen 

i Aust-Agder, Øystein Djupedal, eit 

interessant foredrag omkring hendingane 

som førte til at kvinner fekk allmenn 

røysterett i 1913. Han kom med fleire 

overraskande sitat frå sentrale fora som 

drøfta denne saka og tok den endelege 

avgjerda, mellom anna frå Stortinget. I 

konservative kretsar var motstanden stor 

og argumenta underlege sett i dagens lys. 

Overrasking — Kongens 

fortenestmedalje 

Nokre personar hadde i det stille arbeidd 

ei tid med å skaffe dokumentasjon slik at 

mangeårig leiar av museumsnemnda i 

Åmli, Bjørg Krog Kleivene, kunne få 

Kongens fortenestmedalje. Hovudpersonen 

sjølv var uvitande om denne aktiviteten 

heilt fram til at fylkesmannen, 

Øystein Djupedal, avslutta sitt foredrag 

med å kalle opp Bjørg og tildele henne 

medalja. Mange i salen var ukjent med 

det som skulle skje, og Bjørg sjølv vart 

litt «sett ut» med det same, men kom 

raskt til hektene og takka hjarteleg for 

utmerkinga som ho tydeleg sette stor pris 

på. Alle i salen reiste seg og hylla Bjørg 

med trampeklapp. Det var først og fremst 

på bakgrunn av Bjørg sin store frivillige 

innsats i lokalmiljøet at søknaden om 

tildeling av H.M. Kongens fortenestmedalje 

blei fremja. Men også på bakgrunn 

av hennar innsats for å fremje nye idear 

innan landbruksnæringa. 

Bjørg Krog Kleivene 

Bjørg Krog Kleivene vart født 31.10.1934, 

som nest eldst av fire sysken. Ho vaks 

opp på garden Østre Krog i det som nå er 

Marker kommune i Østfold. Ho lærde 

tidleg å ta del i arbeidet på garden, men 

fekk også høve til skulegang. Fyrst realskulen 

i Askim og i 1954 tok ho eksamen 

artium. Etter eksamen artium var ho ei 

tid heime og hjelpte til der. Bjørg Krog 

Kleivene er eit overskotsmenneske av dei 

sjeldne og ei eldsjel. Ho er ein viktig 

person for mykje av det som skjer og har 

skjedd i Åmli kommune. Hennar yrkeskarriere 

viser også stor og fortenestfull 

innsats gjennom eit langt liv. Innsatsen 

hennar på frivillig basis er av heilt uvurderleg 

verdi for kulturlivet i Åmli med 

blant anna mange aktive år i Åmli bygdekvinnelag, 

Åmli historielag, Åmli boknemnd, 

Åmli bygdetun og ikkje minst 

museumsnemnda og arbeidet med sommarutstillingane 

sidan 1990. Ho har også 

vore aktivt med i søndagsskulearbeid i ca 

50 år. Og i samband med at den nåverande 

kyrkja i Åmli feira 100 år i 2009, 

sydde ho ein messehakel til bruk i kyrkja. 

For dei som etter å ha lese denne artikkelen 

skulle få hug til å bli nærare kjent 

med Elvarheim museum så ta gjerne ein 

tur til Åmli. Opplysningar om bygda og 

museet finn du på nettet under Åmli 

kommune. 

Helge Gudheim: Kinning, bresting 

og ysting i Valdres sett i norsk og 

internasjonal samanheng. Mat & Kultur 

AS, Vangsnes 2013. 541 sider 

Ysting i Valdres har undertittelen 

”Dokumentasjon av ein ystetradisjon”. 

Dokumentasjonen er eineståande grundig 

og omfattande, og er formidla på både 

presist og pedagogisk vis. Boka veg 3 

kilo og er såleis på fleire vis eit vektig 

verk. 

Forfattaren har har to overordna siktemål 

med utgjevinga. Det eine gjeld 

kulturvern. Valdres er i dag det mest aktive 

og eigentleg det siste store stølsområdet 

i Europa nord for Alpane. Det er 

rundt 220 stølar i drift der, og 70% av 

mjølkekyrne i bygdene der blir framleis 

sende til fjells kvar sumar. Boka går 

nøye inn på reiskap og produksjonsprosessar. 

Ho gjengir autentiske oppskrifter 

på rundt 20 tradisjonelle mjølkeprodukt, 

og nyttar og forklarer over 3300 dialektord 

frå Valdres knytt til stølslivet og ystinga. 

Meir enn 1000 gamle og nye bilete, 

tabellar og kart er med og forklarer samanhengane. 

Dokumentasjonen av kulturarven 

byggjer mellom anna på intervju 

med 35 eldre budeier og kunnskap 

bevart etter 200 informantar frå 1930- 

talet. Ikkje minst er det ein halvt løynd, 

men historisk særs viktig kvinnekultur 

som blir teken vare på i dette. 

Det andre siktemålet med boka er av 

næringspolitisk karakter. Forfattaren 

stiller seg kritisk til korleis nasjonen generelt 

og mjølkeindustrien spesielt har 

handsama kunnskap og tradisjonar i 

mjølkeforedlinga. Han fremjer sjølv i 

boka mange forslag til korleis tradisjonane 

kan takast med inn i framtida ved å 

leggje til rette for lønsam næringsverksemd 

basert på stølsdrift og ysting. Forfattaren 

er mellom anna særs medviten 

på produktmerking av maten. 

Forfattaren (fødd 1957) er journalist, 

og har i alle år sett det som ein viktig del 

av yrkesgjerninga å vere tradisjons- og 

kulturformidlar. 

Gaute Ljotebø: Stølar og stølsliv i Høyanger 

kommune. Strevsamt og fritt. 

Høyanger bygdeboknemnd 2012. 208 

sider 

Gaute Ljotebø har skrevet ei omfattende 

og innholdsrik bok om stølsdrift i Høyanger 

kommune. Som tittelen indikerer, 

viser han samspillet mellom det harde 

arbeidet på stølen og stølen som en friplass. 

Stølen var en kvinnearbeidsplass, 

og vi får presentert det omfattende stølsarbeidet 

på en god måte. Også transporten 

til og fra stølen var en del av arbeidet, 

og kunne være strevsomt dersom stølen 

lå høyt til fjells. Både dyr, mat, klær og 

utstyr skulle fraktes. Kyr og geiter og til 

dels sauer ble melka på stølene, og arbeidet 

med melking og handtering og bearbeiding 

av melka var omfattende. Det ble 

laget mange forskjellige melkeprodukter 

som smør og flere ulike ostetyper. Produktene 

fra stølen ble som regel frakta 

ned til bygda ukentlig på kløvhest, og da 

ble mat til folk og tilleggsfòr til dyra 

fraktet opp til setra samtidig. Arbeidet 

med kløvtransporten var ble oftest tatt 

hånd om av mennene. Rovdyr kunne 

være en påkjenning for kvinnene på 

stølen, og på andre halvdel av 1800-tallet 

var det flere historier hovedsakelig 

knyttet til bjørn, men også noen få om 

ulv. Vi får videre høre om stølen som 

sosial møteplass, og får lese om stølshelger 

med gjestebud hvor tradisjonell seterkost 

ble servert. Her var spekemat, 

smør, rømmegrøt, mylse, rjomask og 

surmelkslapper kalt «pikekyss» blant det 

som ble servert. Ljotebø forteller også 

om stølen som ungdommen sin friplass, 

hvor man kunne samles til sosialt samvær 

i helgene, ja noen kom også til støls som 

friere. Framstillinga av livet på stølen er 

rikt illustrert med både bilder og sitater 

fra kvinnenes egne fortellinger. 

En stor del av boka er viet presentasjonen 

av de enkelte seterbrukene i kommunen, 

også dette er rikt illustrert. Boka 

avslutter med å ta for seg avviklinga av 

den tradisjonelle stølsdrifta og omlegging 

til nye bruksområder i nyere tid, 

med friluftsliv og rekreasjon som viktige 

stikkord. 

Boka er en svært god kilde til kunnskap 

for alle som er interessert i livet på 

stølen, også ut over Høyanger kommune. 

Leseren får nærhet til temaet gjennom de 

mange bildene og kvinnenes egne fortellinger. 

Boka er samtidig godt dokumentert 

gjennom bruk av kildemateriale og 

litteratur. 

18 19 



Aslak Harstveit levde i tidsrommet 1913 til 

2000. Han var heile sitt liv ein dyktig jeger 

og hadde store kunnskaper omkring natur og 

fauna. I Åmli vart han også kalla “beverkongen” 

fordi han dreiv stor fangst av levande 

beverar som han selde både i inn- og utland. 

Han samla også ei mengd med utstoppa dyr 

og fuglar. Også ei stor knivsamling hadde han. 

Alt dette overtok Åmli kommune etter han 

sitt ynskje, og utgjer i dag ein stor del av dei 

faste samlingane på Elvarheim museum. 

Ann Kristin Klausen: I ærfuglens rike. 

Orkana Akademisk forlag 2013. 212 sider. 

Forfatter av boka er Ann Kristin 

Klausen, ansatt ved Helgeland museum. 

Boka tar for seg ærfuglens spesielle kulturhistoriske 

posisjon. Langs norskekysten 

ble det høstet ederdun fra Mørekysten 

i sør til 

Porsangerfjorden 

i nord. I 

dette store 

området var 

det Helgeland 

og Salten 

som var kjerneområdet 

for denne 

virksomheten. Her 

ble det drevet kultivering med vokting, 

tilførsel av reirmateriale og bygging av 

ærfuglhus. 

Boka gir et fint blikk på ærfuglen. 

Den er rikt illustrert og inneholder faktastoff 

om ærfuglen og dens betydning i 

kulturhistorisk sammenheng. 

Bok og skrift 


20 21 





Idrett og krig 

I idrettsbevegelsens historie i Norge inntar okkupasjonstiden en 

særstilling. Etter en tids famling med delvis samarbeid med den 

tyske okkupasjonsmakten tok idrettsbevegelsen fra november 1940 

et klart standpunkt og satte i verk idrettsstreiken. Dermed gikk 

idretten foran i den organiserte motstanden mot okkupasjonsregimet 

og nazifiseringen av det norske samfunnet. 

Likevel er idrettens rolle under krigen forbausende lite utforsket. 

Vi, som er historikerne Matti Goksøyr og Finn Olstad ved 

Norges idrettshøgskole, har tenkt å gjøre noe med det. Vi har startet 

et prosjekt om idretten og krigen, der meningen er å finne fram 

ny kunnskap og kanskje komme fram til litt nye fortolkninger om 

idrettens rolle under krig, okkupasjon og forsøk på å innføre en ny 

samfunnsorden. Vi er selvsagt interessert i idrettsstreiken, den illegale 

idretten og hvordan idrettsfolks rolle var i oppbyggingen av 

Milorg. Men vi er også opptatt av hvordan man forsøkte å bygge 

opp idretten under NS-regimet. Hvordan tenkte man seg idrettens 

rolle? Hvor mange og hvem drev idrett under det nye offisielle og 

NS-dominerte Norges Idrettsforbund? Hvordan var deres opplevelse 

av idretten? 

Over til venstre: Plakat fra Herolden Annonsebyrå A/S. Ukjent tegner. Fra: 

Jorunn Veitebergs Den norske plakaten, 1998. Over til høyre: Skirenn i 

Brumunddal under krigen i regi av Rikshirden F 2. Foto Normann — Hedmarksmuseets 

fotoarkiv. Venstre: Bokseren Henry Tiller, Trondheim, 1941. 

Foto Schrøder. Digitalt museum/Sverresborg Trøndelag folkemuseum. 

Over: "Illegal" fotballkamp på Svanvikhaugen, Fenstad i Nes i Akershus, 

1943. Ukjent fotograf. Digitalt museum/Akershusbasen. Høyre: "Jøssinghopprenn", 

Gjørsliberget i Vang, Hedmark, 1944. Foto Johs Johannessen 

— Hedmarksmuseets fotoarkiv. Under: I svevet. Petter Hugsted i Hannibalbakken, 

Kongsberg, 1941. Foto Nerlien. Norsk bergverksmuseum/Digitalt 

museum. 

Enda et perspektiv er oppgjøret etter krigen. Som kjent var det 

et omfattende offisielt landssvikoppgjør. Men det var også mer 

uformelle oppgjør på flere områder, også innenfor idretten. For 

idrettsbevegelsen savnes systematisk kunnskap på dette området, 

og det finnes heller ikke lett tilgjengelige kilder. 

Vi ønsker at dette prosjektet skal få et sterkt lokalhistorisk tilsnitt. 

Vi vil gjerne vite mer om forholdene i ulike byer og bygder, 

der folk levde og traff sine valg. Vi har gjennomgått og vil gjennomgå 

de større lokalhistoriske verkene. Men vi er avhengig av 

hjelp utenfra for å komme videre. Konkret er vi interessert i tips om 

artikler og beretninger som måtte finnes i lokalhistoriske årbøker 

og annen lokalhistorisk litteratur, også for eksempel fra idrettsforeninger. 

Ekstra spennende vil det være om noen har liggende brev 

eller lignende som omhandler idrett under krigen. 

Helst burde et prosjekt som dette bygge på intervjuer med folk 

som har opplevd krigen og har minner om idretten – enten det er i 

illegal sammenheng eller i den offisielle idrettsbevegelsen. Det har 

foreløpig vist seg vanskelig, da det begynner å bli lenge siden 

denne tiden. Men vi er svært interessert i å komme i kontakt med 

folk som har en historie å fortelle. 

Vi håper altså på hjelp til å gjøre denne historien enda mer levende 

og spennende og ber de som mener å ha noe å bidra med, 

kontakte en av oss, Matti Goksøyr, m.e.goksoyr@nih.no, tlf 

97759271 eller Finn Olstad: finn.olstad@nih.no, tlf 91147827.

22 23 





Harald Grønningen 

— skiløper og skogsarbeider 

• Av Hans Nissen 

Forrige side, venstre: Harald Grønningen på trening før VM i 

1966. Han måtte smøre sjøl. Foto: Aktuell / Scanpix. Forrige 

side, høyre: Harald Grønningen i dag, med de samme skiene som 

i 1966. Merk hurtigruta i bakgrunnen, som han trente i takt 

med. Foto: Hans N. Nissen. Over: I farta! OL i Grenoble 1968. 

Kildenett.no/Sverresborg Trøndelag folkemuseum. Høyre: Kjell 

Aukrusts reportasjetegning av Grønningen fra Falun i 1962. Fra 

Aukrusts Slipp ham inn!, 1993. 

– Jeg var nest yngst av søsknene. Når vi skulle på skolen måtte 

vi gå 5 km hver vei. Vi gikk på skolen annenhver dag. Det ble i 

hvert fall tre turer i uka til skolen. Jeg som var en av de minste 

skulle henge på de større brødrene mine og flere unger som 

bodde her ute. De gikk jo fra meg alle sammen, men jeg forbannet 

meg på at de skulle få igjen og det fikk de smått om senn. 

Jeg sitter i stua til Harald Grønningen, en av de store skiløperne 

som herjet i skisporet på 1960-tallet. Han deltok i samtlige VM 

og OL i perioden fra 1960 til 1970, og vant fem OL-medaljer og 

to VM-medaljer. Grønningen gikk inn til ni individuelle NMtitler 

og mottok kongepokalen i 1963 og 1967. 

Harald var glad i å gå på ski og kommer fra en skifamilie. To 

av hans eldre brødre deltok blant annet i Holmenkollrennet. Inn 

i organisert trening kom han ikke før i 1953, 18 år gammel. 

– Jeg var så heldig å vinne Uglarennet på Byåsen i Trondheim. 

Fra da av kom jeg inn i et godt miljø. Anders Estenstad 

(som var leder for Sør-Trøndelag skikrets red.anm.) tok vare på 

oss og laget en treningsleir i Hølonda. Der hogg vi tømmer og 

gikk på ski sammen med seniorene. Det var Martin Stokken og 

Magnar Østenstad, de var noen hardinger til å arbeide. Vi juniorene 

hang med så godt vi kunne. Å arbeide like hardt som de 

eldre klarte vi jo ikke, for vi var jo litt spedbygd ennå. Men vi 

tok ingen skade av å drive i skogen. Martin var veldig god til å 

springe, det var han som var treneren. Problemet var ofte at han 

sprang fra oss, og vi fikk vanskeligheter med å finne tilbake til 

skogstua oppi Hølonda. Det var tøft for oss juniorene mange 

ganger. 

Ski og tømmerhogst 

Skiløperne på den tiden var laget av et annet materiale enn 

dagens skistjerner. Det var harde karer som la grunnlaget for 

sine prestasjoner gjennom arbeidet i skogen. De fleste løperne 

hadde sin bakgrunn fra skogsarbeid, enten de nå var fra 

Finland, Sverige eller Norge. Det var også disse nasjonene som 

helt dominerte skisporten fram til 1970-tallet. 

– Skogsarbeidet var en del av treningen – det var grunntreningen. 

De fleste på den tiden kom fra landsbygda og tømmerskogen. 

Det samme gjaldt for svenskene og finnene, de hadde 

heller ikke noen faste jobber. Unntaket var finnen Mäntyranta 

som var toller. Han hadde fri fra tollerjobben på vinteren, da 

han bare trente. Teainen var politi, men han sluttet som politimann 

og begynte i skogen for å få styrke i overkroppen. 

Måtte tidlig klare seg selv 

– Vi hadde ikke noen utdannelse. Både jeg og Sverre Stensheim 

mistet foreldrene våre i ung alder. Det var ingen som puffet på 

oss for at vi skulle ta skolegang. Vi vokste begge opp sammen 

med eldre søsken. Jeg bodde på gården og trente på sommerstid 

i Lensvika. Det var en tøff tid, og vi lærte tidlig å ta vare på oss 

selv. Lite med penger var det, men mat hadde vi. Vi hadde sau 

og gris, så det var ikke noe problem med mat. Men det var 

skralt med penger på de små gårdene. Sverre Stensheim, som 

bodde på Nerskogen, hadde det likedan. Han var på slåtte arbeid 

om sommeren og drev i skogen på høsten. Om vinteren var det 

ski som gjaldt. Vi hadde ikke de store kravene, det var ikke 

noen sponsorer på den tida. 

I 1955–56 avtjente Harald verneplikten i Målselv i Indre 

Troms. Det ble ett år uten trening og skigåing. – Jeg trodde det 

skulle være litt trim når man var i militæret, men det ble ikke 

noe annet enn å gå litt på vakt og vente på nærmere ordre. 

Landslaget 

Vel hjemme igjen var ikke skiferdighetene gått i glemmeboken. 

Harald gjorde det bra i rennene han deltok i, og i 1957 kom han 

med på landslaget. Kristen Kvello var rikstrener på den tiden. 

Det første store mesterskapet var VM i Lahti i 1958. 

– Da kom jeg sammen med landslagsguttene, og jeg ble tatt 

godt hånd om. Det var noe helt annet enn landslaget er i dag, 

men vi hadde samlinger da også. På sommerstid var det tre-fire 

samlinger. Da lå vi på Dombås og sprang innover mot Hjerkinn. 

Vi fikk mye god trening der, og det ble mange konkur-

24 25 





ranser på disse samlingene. Hallgeir 

Brenden og Martin Stokken var ikke 

lette å følge. Vi var vel 12–15 mann som 

lå og trente i en uke om måneden sommeren 

igjennom. Om vinteren var det 

mest organisert trening i de årene det var 

VM og OL. Den jevne skitreningen fikk 

vi ved å delta på flest mulig skirenn. 

Under mesterskapsårene hadde vi noen 

samlinger i forkant av konkurransene. 

I Monolittrennet var det 

bensin i premie en gang. 

500 liter i førstepremie, det 

kom godt med, når vi kjørte 

bil rundt omkring. 

– Vi hadde også samlinger på Savalen, 

der det var sikre snøforhold før jul. 

Samlingen ble kombinert med arbeid i 

skogen. Det var jeg, Sverre Stensheim, 

Gjermund og Jo Eggen, Erling Steineidet 

og Alf Storelvmo. Vi var vel en 6–7 stykker 

som drev og kjempet der oppe. Fine 

snøforhold og klimatisk bra. Vi jobbet og 

trente annenhver dag. Det måtte til skulle 

vi klare å hevde oss blant finner og 

svensker. Svenskene hadde Jernberg og 

Rönnlund. Finnene hadde som nevnt 

Mäntyranta og Teainen, de var noen hardinger 

til å gå på ski. 

Det kunne være tøft på Savalen. Vi 

skulle få mest mulig ut av arbeidet og rett 

på trening etterpå. Skogsdrifta var også 

en slags konkurranse. Hver enkelt hadde 

sin akkord. Og vi konkurrerte mot hverandre 

også i skogen. Konkurranse gjennom 

arbeidet. 

Mesterskap 

– Jeg var med til OL i Squaw Valley i 

1960. Det var en fantastisk opplevelse for 

en som var oppvokst her ute. Så ble det 

VM i Zakopane i 1962. Jeg klarte å kvalifisere 

meg til alle VM og OL på den 

tiden jeg var aktiv. Ved siden av de store 

mesterskapene var det Lahti, Falun og 

Holmenkollen som var de faste konkurransene 

gjennom vinteren. VM i Oslo i 

1966 ble en gedigen opptur for oss. Gjermund 

Eggen tok tre gullmedaljer. Vi 

gikk sammen på stafettlaget som tok 

gull. Det ga mersmak. OL i Grenoble var 

to år senere. Da så jeg en sjanse til å få en 

"Tømmerhoggere og skiløpere”. Her opptrer 

langrennseliten i kjente omgivelser: Gjermund 

Eggen, Harald Grønningen, Reidar 

Hjermstad, Jo Eggen og Johs. Harviken. 

Ukjent fotograf. Fra Lasse Trædals Skaufolk, 

2008. 

OL-medalje og det klarte jeg. Der ble det 

gull på 15 kilometer og gull i stafetten. 

Det var høydepunktet i min skikarriere. 

De opplevelsene har jeg tenkt mye på i 

ettertid. Det ble ikke mye penger i lommeboka 

etter seirene, men det var fine 

minner. 

– Som sagt tidligere måtte idrettskarrieren 

finansieres gjennom arbeid. Ble vi 

uttatt til de store konkurransene i f.eks. 

Zakopane og Lahti, fikk vi allikevel litt 

dagpenger. Det dekket utgiftene til oppholdet 

en ukes tid. Jeg som bodde helt her 

ute i Lensvika reiste mye rundt for å konkurrere, 

og da fikk jeg ofte reisen dekket 

av arrangøren. Jeg var heldig sånn. 

– På vinterstid jobbet jeg mye i skogen. 

Vi hadde dessuten lakserett. Jeg eide 

en laksenot som jeg satte nedi fjorden. 

Det var broren min som satt på gården og 

som også eide lakseretten. Heldigvis var 

han så sportsinteressert selv at han ville 

jeg skulle bli best mulig. Derfor fikk jeg 

overta laksenota, og det kom godt med. 

500 liter bensin 

– Når vintersesongen begynte var det å 

komme i gang med skigåingen. Det ble 

Over: Harald Grønningen flykter fra fansen 

etter stafetten under VM på ski i Holmenkollen 

1966, som Norge vant. Foto: Aktuell / 

Scanpix. Høyre: Med lakserett i Lensvik 1962. 

Her sammen med nevøene Jon og Evar. Foto: 

Ivar Aaserud, Aktuell / Scanpix. 

mye reising, og vi gjorde så godt vi 

kunne. Ski var det eneste som gjaldt 

gjennom sesongen. En sesong gikk jeg 

65 renn. Da gjør man ikke så mye annet, 

og det var kanskje litt for mye. Istedenfor 

å reise hjem la jeg opp en rute slik at jeg 

fikk gått flest mulig løp. Skulle jeg reist 

hjem etter hvert renn hadde jeg kanskje 

blitt syk. Sjøluft og innlandsklima går 

ikke så godt sammen. 

Det å gjøre det godt i konkurranser 

førte dessuten til premier. I Monolittrennet 

var det bensin i premie en gang. 500 

liter i førstepremie som kom godt med 

når vi kjørte bil rundt omkring. Vi bodde 

mye privat, og da fikk vi mat og hjelp. 

Det var også mange løp i Sverige. Der 

var det fine premier, blant annet radioer. 

Det kunne komme godt med om vi solgte 

dem. I Sverige deltok vi i omtrent alt som 

var av skirenn langs ruta vi hadde lagt 

opp. Et år avsluttet jeg den 1. april i Kiruna. 

– Om sommeren kom jeg meg hjem 

og fortsatte med laksefiske. Jeg startet 

også med treningen i terrenget her oppe. 

Treningen var etter arbeidstid. Det hendte 

jeg sprang ut i sjutida om kvelden og 

kom tilbake i titiden. Vi har en vei her 

oppe som er 750 meter. Tur retur blir det 

1500 meter. På den veistubben hadde jeg 

mye intervalltrening. En annen trening 

jeg gjorde var nedi bakken her. Der skulle 

jeg løpe opp bakken så lenge jeg så 

Hurtigruta i fjorden. Det ble 12 ganger 

og var hardt. Jeg kunne brukt klokke, 

men det var artigere å gjøre det på den 

måten. Jeg passet på at jeg hadde nok trening 

i løpet av uka. En del trening ble 

aldri notert i treningsdagboka. Jeg rodde 

for eksempel mye i forbindelse med laksefisket. 

To til tre timer om dagen. Det ga 

god styrke i overkroppen, og bare det å 

line opp nota var også tungt. 

– Støtteapparatet var ikke det samme 

som det er i dag. Vi måtte jo smøre våre 

egne ski. Før konkurranser var det å stå 

opp tidlig og bruke noen timer på smøring. 

Vi hadde ei varmelampe og gamle 

korker til å gni ut smurningen med. Treskiene 

kunne vi pusset med sandpapir og 

behandlet bedre, men vi tenkte ikke 

sånn. Fra 1966 og utover var Oddmund 

Jensen med som altmuligmann. Han så 

på føreforhold og bestemte hvilken smøring 

vi burde gå på. Hadde han tid så 

kunne han hjelpe til, men det var sjelden. 

Jeg gav fra meg skiene én gang, det var 

under OL i Grenoble, før stafetten. Da 

var det klisterføre. Oddmund smurte skiene 

mine, og jeg fikk perfekte ski. Jeg 

hadde ikke tid til å smøre selv, jeg måtte 

ut og varme opp. 

Fiberski 

– Jeg tror det hadde vært vanskelig for 

dagens løpere å gå på utstyret vi hadde. 

Ikke for det, treskiene var gode å gå på. 

De var stødige. Fiberskiene er litt villere 

i sporene. Magne Myrmo var den siste 

som vant en mesterskapsmedalje med 

treski, det var i Falun i 1974. Da fikk man 

et skifte. Fiberskiene var på vei inn. Men 

de norske skifabrikantene startet sent 

med fiberski. De hadde ikke den samme 

økonomien til å omstille produksjonen 

som f.eks. Fischer og Rossignol. 

Stensheim og jeg skulle gå 

Vasaloppet i 1966. De første 

to milene var det minusføre, 

så begynte det å regne. Vi 

hadde klistervoks på baklomma. 

Men det hjalp ikke. I 

et så langt løp er man avhengig 

av hjelp. 

Gode ski og smurning var også et problem 

på den tiden, som det er i dag. Rode 

smurning var best, syntes jeg. Jeg var avhengig 

av å ha godt feste, jeg var lang og 

frasparket var derfor langt bak. Klisterføre 

var det beste for meg. Stensheim og 

jeg skulle gå Vasaloppet i 1966. Vi reiste 

over alene uten noe støtteapparat. De første 

to milene var det minusføre, så begynte 

det å regne. Svenskene ble bare

plukket ut av sporet og fikk smurt skiene sine. Hadde Sverre 

Stensheim fått litt hjelp til å smøre så hadde han vunnet. Han 

gikk inn til tredjeplass. Vi hadde klistervoks på baklomma. 

Men det hjalp ikke. I et så langt løp er man avhengig av hjelp. 

Korte staver 

– De raskeste på en 15 kilometer i dag går 10 minutter fortere 

enn det vi gjorde. Det er ikke bare ski, sko, staver og klær som 

har blitt lettere og bedre. Underlaget og skisporet er også noe 

helt annet enn det vi gikk på. Skisporene tråkket vi selv. Vi 

gikk ofte tre i bredden når vi var på samlinger. Nå er det bare å 

kjøre ut en maskin som er fem meter bred og så er det steinhardt 

med en gang. 

– Jeg var egentlig for tung til å gå i dårlige spor. Var det dårlige 

spor kunne jeg sparke rett gjennom. Skuter til å kjøre løyper 

fikk vi ikke før i 1971. Stavene vi brukte var kortere enn i 

dag. Det hadde sammenheng med underlaget. Når vi satte ned 

stavene gikk de helt i bunn. Med lange staver hadde det blitt 

mye å dra opp igjen av snøen. I dag går de på harde og faste 

løyper med spor som er så glatte at løperne nesten ikke er 

nedpå med skiene. Harald ler. 

Sotsji 

– Jeg var så heldig at jeg fikk jobb i Jobu da jeg sluttet. For Jobu 

skulle jeg selge motorsager og skogsutstyr. Det var flott med 

fast lønn. Der var jeg i 25 år til jeg ble pensjonist. Den jobben 

var også innenfor skogen. Jeg ble dessuten brukt som instruktør 

på Sjetlein landbruksskole for skogbrukselever. Jeg kjente 

jo arbeidet i skogen. 

26 27 



Over: NM på 

ski, Røros 1961. 

Vinneren av 50 

kilometeren 

Harald Grønningen 

i prat 

med med Kong 

Olav. Foto: 

NTB Scanpix. 

Høyre: Grønningen 

deltar i 

sankthansmoro 

på Trøndelag 

Folkemuseum, 

Sverresborg 

1960. Foto: 

Schrøder. Sverresborg/Digitalt 

museum. 

Skisporene tråkket vi selv. Vi gikk ofte tre i 

bredden når vi var på samlinger. Nå er det 

bare å kjøre ut en maskin som er fem meter 

bred og så er det steinhardt med en gang. 

Det nærmer seg OL i Sotsji. Harald snakker glødende om 

deltagere fra alle nasjoner. Han har fortsatt full oversikt over 

hvem som er i form og hvem som kan ta en pallplass. I ettertid 

vet vi at det gikk veldig bra for Norge også under disse lekene, 

om vi ser bort fra langrenn på herresiden. 

Vi går ut for å ta noen bilder. Harald 

henter skiene han brukte under OL i Innsbruck 

i 1964. Med de skiene tok han sølv 

på både 15 og 30 kilometer. Hurtigruta seiler 

forbi nede på fjorden under oss. Det var 

i disse bakkene Harald hadde sine harde 

intervalløkter før de store mesterskapene 

ute i verden. 

Under: Grønningen deltar i Vikarennet i Oslo, 

november 1965. Foto: Leif Høel, Dgbladet. Norsk 

folkemuseum / Digitalt museum. 

Kulturvernkonferansen 2014 

Hva skal vi med gamle dager? 

Det var stappfullt hus, høyt engasjement og god stemning da 

Kulturvernforbundet arrangerte Kulturvernkonferansen 2014. 

I programmet spurte de: “Hva skal vi med gamle dager?” 

Svaret lød unisont fra flere av foredragsholderne: Vi trenger 

fortiden for å skape fremtiden. Kulturvern handler nemlig ikke 

om å fryse fortiden, men om å forvalte samfunnsutviklingen. 

Eller som Andreas Hompland sa i sitt kåseri: “Å ikke vite hvor 

man kommer fra er som å vandre i fjellet i tjukk skodde.” 

Over 160 deltakere fra kulturvernorganisasjoner, forvaltning 

og museer var møtt opp for å debattere kulturarv, omtrent 

to tredjedeler av dem fra Kulturvernforbundets medlemsorganisasjoner. 

Både Riksantikvaren, Norsk kulturråd, Norsk Kulturminnefond 

og Stortingets energi- og miljøkomité var representert. 

Knut Olav Åmås 

Statssekretær Knut Olav Åmås, fra Kulturdepartementet, 

åpnet konferansen med 

innlegget «Kulturvern, kulturpolitikk og 

samfunnsutvikling». Han understreket at 

kulturvernorganisasjonene har en viktig 

rolle i det norske samfunnets kulturelle 

infrastruktur og er en forutsetning for 

demokratiet. Åmås sa også at Kulturdepartementet 

har merket seg at alle Kulturvernorganisasjonene 

ønsker en tydelig 

departementstilknytning og fast drifts - 

støtte. 

Over venstre: Kåre 

Willoch. Over høyre: 

Kulturvernforbundets 

leder, og her også 

debattleder, Jan Solberg. 

Høyre: Andreas 

Hompland. Alle foto: 

Kulturvernforbundet. 

Debatt 

Riksantikvar Jørn Holme, Museumsforbundets Liv Ramskjær 

og Kulturvernforbundets Dag Hundstad holdt hvert sitt innlegg 

om sine respektive «søyler» innenfor kulturvernet, og den påfølgende 

diskusjonen om arbeidsdeling og gjensidig samarbeid 

mellom disse tre søylene var engasjert og konstruktiv. I paneldebatten 

etter pausen fikk publikum høre mer fra kulturvernets 

«fotfolk» om hva organisasjonene gjør for kulturarven og hva 

som motiverer de frivillige. Ola Fjeldheim fra For tids minne- 

Stappfullt hus i Oslo militære samfund. Foto venstre: 

Kulturvernforbundet. Høyre: Marthe Glad Munch-Møller. 

foreningen, Kyrre Kverndokk fra Norsk Folkeminne lag og 

Terje Planke fra Viken Kystlag satt i panelet og ga publikum et 

godt innblikk i hva som driver kulturver nerne. 

Kåre Willoch 

Kåre Willoch avsluttet konferansen med et personlig kåseri om 

viktige samfunnsendringer i hans levetid. Willoch selv åpnet 

foredraget med å si at han heller ville ha protester enn spørsmål, 

men svarte villig vekk på spørsmål om kringkastingsmonopol, 

politisk påvirkning og vilkår for kulturvernarbeid. I 

forkant hevdet enkelte i forsamlingen at Willoch var et kulturminne 

i seg selv, 

sågar verneverdig, 

men Willoch beviste 

at “vern 

gjennom bruk” er 

den beste strategi, 

også når det gjelder 

kloke hoder og 

skarpe tunger. 

Dato for Kulturvernkonferansen 

2015 er allerede bestemt: 

hold av lørdag 14. mars! Formålet med disse konferansene 

er å samle kulturvernarbeidere fra de frivillige organisasjonene, 

museene og forvaltningen til diskusjon, nettverks - 

bygging og erfaringsutveksling. 

Tekst: Kulturvernforbundet. 

Småstoff 


28 29 





5 

Venstre: 

mila — skisportens 

manndomsprøve 

• Av Thor Gotaas 

Den første 50-kilometeren i verden ble 

arrangert 7. februar 1888, fra Majorstua 

i Kristiania. Torjus Hemmestveit fra 

Morgedal vant på 4.26.30 og slo de 

elleve andre som fullførte. Først i dette 

tiåret ble ordet langrenn vanlig – langt 

skirenn. Inntil da hadde man gått 

kortere renn, mest på jorder og løkker. 

Fra 1880-åra trakk skisporten til skogs, 

og den gjeveste distansen var 50-kilometeren 

i Holmenkollen. 

Den begynte i 1902 og startet fra Frognerseteren 

eller Besserud i tiåra framover. 

Det året var det tvungen pause 

midtveis på fem minutter og måling av 

pulsen etterpå. Vant gjorde Karl Hovelsen, 

en murer fra Kristiania som representerte 

Bærums Skiklub. Som murer 

hadde han mye fri om vinteren og god tid 

til å trene. Faktisk var Hovelsen den 

eneste som vant 50-kilometeren i Holmenkollen 

før annen verdenskrig som 

ikke hadde vært skogsarbeider. 

Gårds- og skogsarbeidere 

Råsterke typer fra de dype 

skoger dominerte. Som oppmuntring 

ble det satt opp en 

pokal til “Beste løper fra 

byene.” En ungdom fra hovedstaden 

hadde ingen sjanse til å 

slå de beste konkurrentene fra 

landsbygda på en så lang distanse. 

De beste var skogs- og 

gårdsarbeidere som startet arbeidslivet 

i seks-sjuårsalderen, i 

blant enda tidligere. En strevsom 

oppvekst i snørike strøk ga enorme fortrinn 

i ski løypa. Kroppsarbeid og riktig 

trening var oppskriften på å bli skikonge. 

I skisport kunne en ungdom fra folke - 

Sveriges Per Erik Hedlund i Nordmarka. 

Han var kjent for sin spesielle utforteknikk. 

I full fart satte han stavene mellom 

beina og bremset og svingte med stavene. 

Hvis sporet svingte til venstre, styrte han ved 

å sette stavene til høyre. Ukjent fotograf. 

Skimuseet, Holmenkollen. Høyre: Konrad 

Nordfjellmark i Nordmarka. Ukjent fotograf. 

Skimuseet, Holmenkollen. Annonsen under 

sto i Norsk Idrætsblad, desember 1886. Alle 

bilder fra Thor Gotaas: Femmila. Skisportens 

manndomsprøve. 

dypet pine seg fram til ære og berømmelse. 

Skiløperen trengte verken lang 

utdannelse eller fint anegalleri, men vilje 

og pågangsmot. 

Femmila 

Femmila er en norsk 

oppfinnelse. I Sverige 

og Finland gikk man 

seks eller ni mil som 

lengste distanse fram 

til 1920-åra, da også 

de adopterte femmila 

i pakt med innføringen 

av vinter-OL 

(1924) og FIS-renn 

(VM) fra 1925. 

Femmila i Holmenkollen er verdens 

eldste langrenn som fortsatt arrangeres, 

de andre distansene ble forandret. Bare 

femmila står igjen. 

Venstre over: Sveriges Sven 

Utterström tar seg en hvil 

på matstasjon i Nordmarka 

i 1929. Ukjent fotograf. 

Skimuseet, Holmenkollen. 

Høyre over: Dårlige stavtak 

i løyper som ikke var 

preparerte på moderne 

vis, gjorde motbakkene 

ekstra slitsomme. Fra 

femmila i Nordmarka, trolig før 1920. Ukjent fotograf. 

Skimuseet, Holmenkollen. Midten: Martin Lundemo fra Meråker passerer 

en skigard i Kopperå i1935. Han var far til Magnar og bestefar 

til Hallgeir Martin Lundemo, begge skiløpere og skitrenere. Utlånt av 

Hallgeir M. Lundemo. Høyre: Finlands Martti Lappalainen i dyp snø 

i Holmenkollen i 1928. Merk tilskuere med slips! Ukjent fotograf. 

Skimuseet, Holmenkollen. Alle bilder fra Thor Gotaas: Femmila. Skisportens 

manndomsprøve. 

Fra 1914 gikk rennet i én runde som var hemmelig på 

forhånd. Et mannskap på fem-seks mann brøytet løype i skogen 

uka før. To-tre timer før start studerte løperne et kart. 

Ingen skulle juksetrene før 50-kilometeren i Nordmarka. Før 

1920-åra var rennet omtrent det eneste i sitt slag i Norge, og 

også internasjonalt. Den var selve femmila og fikk derfor tidlig 

kolossal status. Han som vant ble kåret til skisportens seigeste 

kar. 

Nordisk rivalisering 

Derfor ønsket også svensker og finner å vinne. Utviklinga i 

langrenn og skisport ble drevet fram av nordisk rivalisering. 

Norges løsrivelse fra Sverige i 1905 forsterket selvsagt det. For 

å forstå framveksten av langrenn på 1900-tallet, må en ha 

50-kilometeren i Holmenkollen i minne. 

Svenskene prøvde seg allerede i 1903 med 17 deltakere. 

Fordi svensk langrenn gikk mer i åpent terreng og fordi Sverige 

er flatere enn Norge, var også svenske ski og staver lengre enn 

i Norge. Nils Adolf Hedjerson stilte med tre meter lange ski i 

Nordmarka i 1903. Han fortalte: “Det gikk bra i den første stigningen, 

men i den første utforbakken falt jeg gang etter gang, 

fordi jeg ikke kunne styre skiene.” Slik fortsatte det i det ulendte 

terrenget med krappe løyper. Å beherske slike forhold var en 

viktig del av femmils testen. 

Så frustrert ble Hedjerson at han stoppet og la den ene skien 

på en stein og trampet på den. Han gikk tilbake til start og fortalte 

lederne sine om et uhell. Det året kom beste svenske, A.

30 31 





Venstre: Johan Evjen deltar i godt voksen alder i Skårarennet mellom Støren og Løkken i Sør- 

Trøndelag. Evjen vant aldri femmila, men var langrennskarenes store muntrasjonsråd og sosiale 

brobygger. Ukjent fotograf. Skimuseet, Holmenkollen. Over: Fra Finlands første femmil, 1893. 

Juho Ritola til venstre. Han tok lengst matpause, men vant likevel suverent. Ukjent fotograf. 

Begge bilder fra Thor Gotaas: Femmila. Skisportens manndomsprøve. 

Over: Gjermund Eggen og Harald Grønningen konkurrerer med en rulleski 

hver. Rulleskiene ble oppfunnet i 1930-åra, men ble først vanlig i 

langrennsmiljøene i Norge et par tiår senere. Ukjent fotograf. Utlånt 

av Gjermund Eggen. 

Grubström, på 18. plass og ble slått med 

en halvtime av vinner Karl Hovelsen. 

Svenske ski og løpernes manglende 

ferdigheter i kronglete, kupert skogsterreng, 

gjorde det lenge umulig for dem å 

vinne 50-kilometeren i Holmenkollen. 

Målselv historielag 

Finnene prøver seg 

I Finland var såkalt flatlangrenn en egen 

gren, og også eneste gren, fram mot 

1920-åra. Rene stakerenn med lange ski 

og lange staver var normen. 

Både løyper og skiproduksjon måtte 

legges om i forsøket på å vinne 50-kilometeren 

i Holmenkollen. 

Den som prøvde hardest het Tapani 

Fredag 3. januar ble Vidkunn 

Haugli tildelt Kongens fortjenstmedalje 

under en seremoni 

i peisestua på Høgtun 

videregående skole. Det var 

fylkesmann Svein Ludvigsen 

og ordfører i Målselv Helene 

Rognli som foretok overrek - 

kelsen. 

Målselv Historielag stod 

for kveldens festmiddag, der 

et femtitalls innbudte gjester 

Niku. Han debuterte på femmila i Holmenkollen 

i 1920, med ski som angivelig 

var tilpasset Nordmarka. 

Det stemte ikke, for lange ski og staver, 

pluss feil smurning, gjorde at de to 

fullførende finnene ble nummer 23 og 

52. Niku og tre andre brøt. Ja, selv de to 

som fullførte ville gi seg, men fullførte i 

frykt for å få kjeft. 

hadde det hyggelig sammen 

med æresgjesten. 

Vidkunn var i sin tid med på 

å starte Målselv Historielag, og 

ble i flere festtaler beskrevet 

som et overskuddsmenneske 

som aldri sier nei når noen trenger 

å øse av hans kunnskaper. 

Vidkunn har vært skolemann, 

ordfører, lokalhistoriker og primus 

motor i bygda i en mannsalder. 

Han har forfattet flere 

Under overrekkelsen av fortjenstmedaljen. Vidkunn Haugli flankert 

av fylkesmann Svein Ludvigsen og ordfører Helene Rognli. 

Neste side: Fra festmiddagen med et femtitalls gjester. Begge 

foto: Historielaget. 

Første utlending vinner i Holmenkollen 

To år senere hadde finnene tilpasset skiene Nordmarka og også 

trent på brå svinger og vanskelige utforkjøringer. En av finnene 

på 50-kilometeren i Holmenkollen det året het Anton Colllin og 

hadde drevet som tømmerhogger. 

På femmila i Holmenkollen i 1922 følte han seg ukomfortabel 

på ski og med korte staver. Men god smurning veide opp for 

mye på en dag med vanskelige smurningsforhold. 

I en motbakke tok han igjen selveste Thorleif Haug, som da 

bind av Målselv Bygdehistorie, og innehar store historiekunnskaper 

til glede for alle som er interessert i bygdas 

historie. 

For tiden leder han arbeidet med neste Landsskytterstevne 

i Øverbygd, og er som vanlig glødende opptatt 

av politikken i sitt parti Venstre. Vidkunn hadde 

ønsket seg felespill fra Ragnild Furebotten som underholdning, 

og hun stilte opp med flere nummer underveis 

i festen. (Kilde: www.malselv.historielag.org). 

Over: Veikko Hakulineni seirende i mål etter femmila i OL i Oslo i 

1952. Han hadde aldri vært så sliten etter noe renn, men som han 

selv uttrykte det: «Bananer og publikum hjalp meg». Ukjent fotograf. 

Skimuseet, Homenkollen. Begge bilder fra Thor Gotaas: Femmila. 

Skisportens manndomsprøve. 

hadde fire seiere på rad og selvsagt var favoritt. Forskjellen i 

feste syntes tydeligst i motbakkene. “Den eneste som gikk rett 

opp, var Collin. Han løp som opp i en trapp, mens de andre 

gikk på tvers i løse snøen for å komme opp. En hel del hadde 

faktisk slått seg aldeles fordervet av anstrengelsene, og Collin 

vant faktisk et par minutter i hver bakke,” skrev avisa Sportsmanden. 

Anton Collin vant 50-kilometeren i Holmenkollen som første 

utlending, foran Tapani Niku. Thorleif Haug kom på en for 

ham skuffende sjuendeplass. 

Det gjeveste er fortsatt femmila 

Først da Sven Utterström kuttet skiene sine til norsk mal, 2,21 

meter, sju og en kvart fot, var det mulig å vinne. Det viste 

rennet i 1929. Dessuten hadde Utterström spesialtrent på vrient 

terreng. 

Senere fortsatte femmila å fascinere utøvere og publikum. 

Den ble, og er fortsatt, selve klassikeren i langrennssporten, 

den alle ønsker å vinne og det gjeveste, utenom OL og VM. 

Thor Gotaas er folklorist og forfatter, og har skrevet flere 

bøker om norsk skisport og –kultur, blant annet ”Femmila. 

Skisportens manndomsprøve” (2013)

Ringspill og ballspill 

32 33 



i østre Bærum på 1960- og 70-tallet 

• Av Marianne Wiig 

Er ringspill idrett? I så fall er mitt aller første minne et idrettsminne. 

Jeg er riktignok ikke i sving med å kaste ringene, men 

sitter i singelen og leker med det lysegule trestativet med røde 

pinner. Singelen hører til et rekkehus på Blommenholm i 

Bærum, og året kan ha vært 1965. Lite visste jeg om at jeg satt 

på terskelen til en idrettsrevolusjon, og at leken snart skulle 

møte konkurranse. 

Grunnleggende ferdigheter 

Det var særlig to idretter vi ikke kunne klare oss uten kurs i på 

mine kanter, og det var ski og svømming. Jeg må ha gått på 

skiskole før jeg begynte på vanlig skole. Det eneste jeg husker 

derfra er at jeg ligger på ryggen og sakser med skiene. Enten vi 

kunne det fra før eller ikke, måtte vi lære å samle skiene, så vi 

kunne komme oss opp ved egen hjelp. En bok fylt med smilende 

barn som lagde fiskebein og andre fine spor i nysnø, kom 

på plass i hyllen, og moren min lot meg prøve ut nylærte kunster 

på vei til barnehagen på Hauger. Med årene ble jeg nesten like 

opptatt av mil som av stil, og for hver helg vokste distansesøylen 

bakerst i klasserommet. Det var om å gjøre å fargelegge 

flest ruter, med stemplene fra distansekortet som bevis. For 

mange av oss ble langrenn en viktig del av vår vinteridentitet, 

selv om få gikk aktivt. 

Det var ingen svømmehaller i Bærum da broren min skulle 

lære å svømme, men selv slapp jeg heldigvis unna blå lepper og 

klaprende tenner i gardeleirens svømmeskole på Huseby. Nadderudhallen 

sto nemlig ferdig det året jeg fylte sju, og jeg minnes 

vagt et barnebasseng fylt til, og over, randen med ukjente 

barn i mange størrelser og med lyseblå og knallgule flyteredskaper 

som det gjaldt å sikre seg. Vi hadde nå flyttet til Haslum 

og hadde kort vei til hallen både hjemmefra og fra skolen. Før 

vi ble store nok til å komme inn på egen hånd, tok faren min oss 

av og til med dit i helgene, og ganske tidlig begynte vi også med 

svømmeundervisning på skolen. Jeg var ikke av dem som lekte 

meg til svømmeknappen, så klubbsvømming fristet ikke, men 

jeg kjente både en gutt og en jente som konkurrerte for Bærumssvømmerne, 

som kom i drift samme år som hallen, i 1969. 

Høyre: Rumenske Nadia Comaneci fikk sitt internasjonale gjennombrudd 

under EM i Skien i 1975. Under OL i Montreal året etter (bildet) 

leverte hun fjellstøe saltoer på bom og prikkfrie hopp i skranke. Som 

den første i turnhistorien oppnådde hun poengsummen 10 blank, noe 

den digitale tavlen ikke klarte å gjengi på annen måte enn som 1.00. 

Foto: AFP / NTB Scanpix. Mange turnjenter har nok blitt inspirert 

av Nadia. Under: Fra en tilstelning i turnhallen i regi av Polaris AS. 

Ukjent fotograf, Jærmuseet. Kilde: Digitalt museum. 

Kystkommunen 

Bærum 

Av enkelte ble visst 

også seiling regnet som en del 

av allmenndannelsen. I hvert fall gikk 

alle guttene i klassen en sommer på 

a-jolle kurs ved Høvik. Bærum Seilforening, 

stiftet i 1921, arrangerer fremdeles 

kurs av denne typen. Jeg tror ingen av 

guttene fortsatte med seiling i organiserte 

former. Derimot var det et par av 

jentene i klassen som begynte med roing, 

og som etter hvert gjorde det bra i konkurranser 

på høyt nivå. De representerte 

Oslo kvinnelige roklubb (i dag Bestumkilen 

Roklubb). Dette var fra 1929 den 

første roklubben for kvinner i Norge. 

Bærum roklubb ble etablert i 1917, men 

åpnet ikke for kvinner før det nye klubbhuset 

på Kadettangen kom på plass i 

1972. To år etter fikk kvinner ro i VM for 

første gang og fra 1976 også i OL. 

Ut på turning 

Det første organiserte jeg selv drev med 

var turning, antagelig i regi av Bekkestua 

Gymnastikk- og Turnlag, som ble 

stiftet i 1961. Det kan ha vært i første 

Første NM i basket i 1968 ble spilt uten damer, men 

året etter var begge kjønn representert. Bærum 

basketballklubb vant de første ni NM’ene, før 

Sandvikas damer brøt barrieren og vant tre NM på 

rad i årene 1978 (bildet) til 1980. De neste tretten 

årene var Høybråten uslåelige. Foto: Karl Branaas/ 

Budstikka. Høyre: Plakat fra slutten av 1930-tallet brukt i 

kampen mot tuberkulose. Kilde: Library of Congress Prints and 

Photographs Division Washington, D.C. Venstre: Basketball. 

Foto MrX, Wikimedia Commons, cc-by-sa. 

eller andre klasse, og jeg stilte i marineblå, 

kortermet gymdrakt og turnsokker 

med svarte, blanke plastsåler. I det fjerne 

kan jeg skimte et minne der jeg enten får 

skjenn eller ros av instruktøren foran en 

kasse. Jeg var dristig – av og til dumdristig 

– i apparatgym, og det kunne slå 

begge veier. For de som hadde lov, eller 

penger, var det obligatorisk med brus 

etter trening, fra den eksotiske automaten 

i skolegården til Nadderud gymnas, 

der vi trente. 

Da de andre jentene i klassen ville 

slutte på turningen etter ett år, ville jeg 

det også, selv om jeg egentlig ikke ville. 

Siden turnet jeg hver gang jeg hadde muligheten, 

både på skolen og ellers. Jeg 

lærte noen triks av et par jenter som begynte 

i Njård, og på tv fulgte jeg Bærumsjenta 

Hanne Kraft Johanssen som 

turnet for Ramstad og var jevngammel 

med meg. Men aller mest beundret jeg 

rumenske Nadia Comaneci, som gjorde 

rent bord under EM i Skien i 1975. Hun 

var da 13 år, og jeg var 12. 

Basket i øst og vest 

På slutten av barneskolen begynte 

jentene i klassen å spille kurvball 

etter skoletid. En av mødrene var primus 

motor og trente oss kanskje et par ganger 

i uken. Jeg kan ikke huske at laget hadde 

noe navn, og vi spilte ikke kamper, men 

på ungdomsskolen begynte flere av oss i 

Eikeli. Skolen vår, Hosletoppen, var ny 

og flott og hadde gymsal på ett mål. Den 

ble Eikelis hjemmebane, og vi fikk utdelt 

blå, kortermede bomullsdrakter med 

klubbnavn og nummer på ryggen. Nå het 

det plutselig basket, og vi ble nødt til å 

plukke av oss noen unoter fra 

kurvballen. 

Den første basketklubben i Norge, 

Ullern Basketballklubb, ble stiftet i 1956, 

og i Oslo og Akershus var idretten et par 

tiår senere populær både i øst og vest. I 

serien spilte vi mot Ullern, Persbråten, 

Sandvika og Asker fra vest og Ammerud, 

Høybråten og Oppsal fra øst. Vi 

hadde nok godt av å utvide horisonten i 

fremmede haller og treffe spillere med 

annen kultur og dialekt. Så vidt jeg husker 

var Ammerud kjent som det råeste 

laget. De spilte mann mot mann, og vi 

mente de spekulerte i å få fire feil, så de 

slapp utvisning. Jeg hatet å få feil, og tok 

meg fryktelig nær av det hver gang jeg 

følte at jeg ødela for laget. Vi tapte nesten 

alle kampene, men det var ikke derfor jeg 

sluttet. Det var fordi jeg ikke var dedikert 



34 1970-tallet. Foto: Ingebjørg Vindegg. Under: Tremeiere til å ha under 

35 

støvlene. Foto: Hadeland Folkemuseum, cc-by-sa. Kilde: Digitalt museum. 

Barn og kvinner sist — 

“idrettsrevolusjonen” 1965—85 



Ventre: Fotoalbumene hadde flust av bilder fra skiturer på fjellet, men 

ikke et eneste ett fra organiserte idretter. Her fra Ustaoset tidlig på 

nok til å bruke tre dager i uken på trening og hver helg på kamper. 

Vi er nå kommet fram til slutten av 70-tallet. Jeg er 16, og 

alvoret har begynt. 

Fotball og bandy for begge kjønn? 

Basket var tidlig en idrett med jevn 

fordeling av jenter og gutter, 

men guttene kunne jo velge 

mellom mange grener. I vår 

klasse var det i hvert fall 

bare én gutt som spilte 

aktivt, mot omtrent halvparten 

av jentene. De fleste 

sluttet før de ble seniorer, men en av 

jentene fortsatte som dommer, og den ene gutten, 

sønnen til treneren vår, kom etter hvert på landslaget. 

Guttene spilte ellers gjerne fotball om sommeren og bandy 

om vinteren. De spilte ikke nødvendigvis på lag, men de hadde 

i hvert fall muligheten. Ingen av disse idrettene var i min barndom 

aktuelle for jenter, men dette endret seg gradvis i løpet av 

70-tallet. Fram til da hadde vi av og til vært med på fotball på 

gøy. Kanskje hadde vi fått lov til å stå i mål når guttene skulle 

øve seg på å skyte. I ny og ne hadde vi også spilt ”bandy” med 

tup- 

pen av danseskøytene. Jeg kan ikke huske 

at noen av jentene hadde hockeyskøyter. 

Og at vi kunne hevdet oss bedre 

mot guttene med køller, falt oss 

visst heller ikke inn. 

Pionerene innenfor kvinnefotball 

startet på guttelag, men etter 

13–14-årsalderen fikk de ikke 

lenger delta i kamper. Da avsparket 

gikk for det første uoffisielle 

NM i 1971, stilte femten av seksten 

deltakere derfor med håndballag. Hauger 

var det eneste laget som stilte fra Bærum. 

Jeg kan ikke huske at jeg hørte om noen 

som spilte fotball aktivt før på slutten av 

70-tallet, men da jente- og damelag fra 

Oslo fotballkrets fikk spille seriekamper 

fra 1978–79, kunne både Øvrevoll, 

Jardar, Stabæk og 

Hauger stille lag. 

Venstre: Skiinstruktør 

Julie Alfstad 

ved “Julies skiskole” 

med to ukjente 

jenter. Bildet er tatt 

i Brumunddal/Furnes 

mellom 1959 og 1971. 

Foto Egil M. Kristiansen 

— Hedmarksmuseets 

fotoarkiv. Under bildet 

ligger et distansekort fra 

1970-tallet. 

Over: Godt brukte skøyter, som 

kanskje har gått i arv? Foto Hamar 

Stiftstidende — Hedmarksmuseets 

fotoarkiv. Bildet må være tatt i eller 

før 1972. Det året ble nemlig Hamar 

Stiftstidende nedlagt. Høyre: Bandy 

er populært i Bærum, Oslo vest og 

Buskerud, men har ellers en svært 

begrenset utbredelse sammenlignet 

med ishockey. Utkast til sigaretteske 

fra Tiedemann. Eier: Norsk folkemuseum. 

Kilde: Digitalt museum. 

På videregående (mellom 

1978 og 1981) hadde vi en jente i klassen 

som spilte bandy mens det enda var gnistrende ferskt. Den 

første norske bandykampen for damer ble nemlig spilt på Valle 

Hovin i 1980, og samme år fikk mitt nærmeste idrettslag, Haslum, 

Bærums første jentelag i bandy. De deltok i prøveserien 

som Norges bandyforbund arrangerte følgende sesong. I 1981 

var det duket for det første uoffisielle NM i damebandy, som fra 

1984 fikk offisiell status. 

Typisk Bærum 

Om vinteren kjørte nesten alle guttene i klassen, og også noen 

av jentene, slalåm. De ivrigste tok bussen, med ski bak, til 

Kolsås flere kvelder i uken. Jeg tror et par av guttene deltok i 

Blåveisrennet og sikkert også i andre konkurranser. Blåveisrennet 

i Kolsås hadde deltakere på alle nivåer og gikk av stabelen 

rett etter påske hvert år fram til 1978. Jeg var der som tilskuer 

et par ganger, og dette var bæringenes svar på 

Holmenkolldagen, med toddy og pølseboder, ut kled ning og 

korpsmusikk. 

Sjelden til stede 

Fotoalbumene mine er fulle av bilder fra familieturer i skog, 

mark og fjell, men verken jeg eller mine jevnaldrende venninner 

har noen bilder fra store eller små idrettsøyeblikk. Det falt 

oss ikke inn å fange dem selv, og foreldre flest var sjelden til 

stede. Innenfor Bærum kunne vi gå og sykle lange veier for å 

komme oss til ulike idrettshaller- og baner. Vi fikk mye gratis 

Historikeren Stein Tønnesson har kalt perioden 

mellom 1965 og 1985 for idrettsrevolusjonen. I 

løpet av disse årene endret det materielle grunnlaget 

for å drive idrett seg, først og fremst gjennom 

en sterk økning i andelen av tippemidler som kunne 

sluses inn i anlegg og støtteapparat. I hele landet 

vokste det fram svømmehaller, lysløyper og flere 

og nye typer idrettshaller. Antall medlemskap i 

Norges idrettsforbund ble nesten firedoblet i løpet 

av perioden, og en stor andel av de nye medlemmene 

var kvinner og barn. 

Fram til midten av 60-tallet var det å drive med 

idrett først og fremst en sak for unge menn. Lenge 

var konkurranse innenfor idrett blant barn og unge 

forbeholdt skolene, med idrettsmerkene som viktigste 

måleenhet. Etter hvert økte skepsisen mot konkurranse 

innenfor skolen, og parallelt med dette 

åpnet idrettslagene seg mer for barn og ungdom. 

Aldersgrensen for deltagelse i konkurranser ble 

også senket innenfor stadig flere idretter. 

I løpet av den samme perioden ble idrettskvinner 

behandlet med økende respekt av medier og publikum. 

Helt til utpå 60-tallet hadde menn nesten 

dobbelt så mange grener å velge i, og for hver ny 

gren kvinnene ville erobre, lot det til at de måtte 

gjennom en periode med latterliggjøring og diskusjoner 

om kvinnelighet. Estetiske idretter var lettere 

å svelge enn de som krevde fysisk utholdenhet, 

men også idretter vi i dag forbinder med tid og 

styrke, var lenge preget av at kvinner ikke skulle 

vise svette, snørr og muskler offentlig. Kriteriene 

for bedømmelse og typen øvelser var andre for 

kvinner enn for menn. At kvinner ville ta seg dårlig 

ut på slutten av en 3000 meter i friidrett, ble brukt 

som argument mot å åpne øvelsen for kvinner av 

seriøse aktører så sent som på 70-tallet. Kampen 

for likestilling innenfor idretten har vært lang og 

pågår fremdeles. Allerede i 1863 deltok Ingrid Olsdatter 

Vestby i et offisielt hopprenn i Trysil, riktignok 

som ekstranummer. Men først i 2014 ble hopp 

for kvinner godkjent som OL-gren. 

Kilder 

Historien om norsk idrett / Matti Goksøyr. Oslo : 

Abstrakt, 2008. 

Norges idrettshistorie / Finn Olstad og Stein Tønnesson. 

Oslo : Aschehoug, 1986–87. 



oppvarming på den måten. Om vi måtte 

til Asker eller Oslo, fikk vi nok gjerne 

skyss av foreldrene våre, men ofte 

droppet de oss bare av, gjorde unna noen 

ærender og plukket oss opp igjen et par 

timer senere. 

Heller ikke på mer uorganiserte ”treninger”, 

som skøyter, var de voksne med. 

Så snart vi hadde passert tremeier-stadiet, 

måtte vi klare oss selv. Foreldrene 

våre hjalp oss med å snøre på oss skøytene 

hjemme, og så trippet vi på kalosjene 

nedover veien, over brua og ned trappene 

til Myra (Haslumbanen). Den ene 

gangen en voksen – ja, til og med en far 

– dukket opp på skøytebanen med sine to 

døtre, har brent seg fast. Antagelig var 

det første og eneste gang vi lekte sisten 

med en voksen. Da mine egne barn begynte 

med idrett på slutten av 90-tallet, 

ble det nærmest oppfattet som omsorgssvikt 

om vi ikke stilte opp på treninger, 

kamper og cuper. Og ivrige foreldre fotograferte, 

filmet og skrek både til egne og 

andres barn fra sidelinja. 

36 37 



Ildsjeler og topputøvere 

På veggen på rommet mitt hang en rekke 

med diplomer fra barneskirenn arrangert 

i nabolaget. I Gjønnesskogen sto skjelettet 

av en gammel hoppbakke, så en gang 

i tiden inngikk kanskje hopp i disse 

rennene, men i min barndom var det bare 

langrenn, og det viktigste var helt klart å 

delta. Noen må likevel ha arrangert disse 

rennene, så ildsjelene fantes, og de må ha 

blitt flere utover på 70-tallet, da idrettslagenes 

medlemstall steg. 

Mulighetene for ambisiøse utøvere 

ble også flere. Det første toppidrettsgymnaset 

i landet åpnet i Bærum i 1981, det 

året jeg selv var russ. I starten som et rent 

alpingymnas, men etter hvert kom flere 

grener med, og mange moderne idrettsstjerner 

har bakgrunn fra denne typen 

skoler. For allrounderne som først og 

fremst ville ha det gøy, var baksiden av 

medaljen at spesialisering og seriøs satsing 

mer og mer kom til å prege også 

breddeidretten og i stadig yngre årsklasser. 

I dag er det vel knapt mulig å starte 

med en ny idrett i slutten av tenårene, 

som det ennå var på 70-tallet. Mange 

ungdommer vil nok være enig med datteren 

til en venninne av meg som gjerne 

skulle ha begynt med fotball, men som i 

en alder av 16 år fastslo: ”Men nå er det 

jo for sent…” 

Inspirasjonsseminar for minneinnsamlingen 

”Mange stemmer frå levde liv” 

• Av Marit Egeberg Krog 

Seminaret ble avholdt 7. november 2013 i 

lokalene til Norsk lokalhistorisk institutt 

(NLI), og var både nyttig interessant. 

Innledere var prosjektleder Aud Mikkelsen 

Tretvik og prosjektleder Siv Randi 

Kolstad. Det er Siv Randi som tar imot 

minnene som kommer inn. De tok oss 

igjennom lover, regler og etiske retningslinjer, 

hvorledes man selv kan skrive, og 

hvordan man skal planlegge og gjennomføre 

et intervju. 

Båstadlund Guttemusikkorps ble startet 

2. november 1938. Korpsets første instruktør 

var Leif Nes, men etter hvert 

overtok Ragnvald Oliver Vik. Han var 

ansatt som fløytist i Divisjonsmusikken i 

Halden, var en svært dyktig musiker og 

avanserte etter hvert til musikkaptein og 

sjef for Divisjonsmusikken i Halden. 

Sverre Vik var også med som instruktør 

fra begynnelsen. Både Leif Nes og 

Sverre Vik var ansatt i 

Divisjonsmusikken. 

Den første formannen var Nicolai 

Lind, som sammen med sitt styre og en 

svært aktiv damegruppe med fru Olga 

Elisenberg i spissen la ned et stort arbeide 

for musikken gjennom mange år. De 

fikk tak i instrumenter, for det meste 

brukte, og skaffet uniformer med den karakteristiske 

båtlua, hvit skjorte med 

sløyfe og svarte langbukser. Etter hvert 

kom også et bandolær/belte til. 

Som navnet tilsier var det bare gutter 

med i korpset. Øvelsene ble holdt i et av 

Begge var sprudlende og dyktige 

forelesere som på en lettfattelig og fin 

måte formidlet at man ikke må være 

«professor i norsk» for å skrive, noe 

mange dessverre tror. Og nettopp derfor 

er engstelige for å sende inn sin 

livsminner – «jeg skriver ikke bra nok» 

«jeg skriver mye feil» osv. osv. Men 

ALLE kan skrive!! Skriv gjerne bare 

stikkord på et ark eller fortell om bare en 

liten hendelse. ALT er like viktig! 

Historien om Båstadlund 

Guttemusikkorps 

• Av Tor Sørbrøden 

klasserommene på Båstadlund skole. 

Denne skolen var folkeskole i Berg kommune. 

Korpset ble ikke ferdig til å spille 

17. mai i 1939, og 9. april 1940 okkuperte 

tyskerne landet. Da ble det naturlig nok 

ingen feiring og spilling på 17. mai. Men 

korpset fikk, merkelig nok, holde sin første 

konsert i Alladin kino i mai 1940. Der 

spilte Helge Vik og Ragnar Ahlsen solo 

på pikkolofløyter. Senere samme år reiste 

korpset på tur både til Idd og Berg. 

Krigsårene 

Under krigen var det forbudt og samles 

til øvelser og konserter, men korpsmedlemmene 

fikk beholde sine instrumenter. 

Mange av dem øvde i hemmelighet i kjellere 

og på steder hvor ingen kunne høre 

dem. Thorkil og Halvor Aschehoug, 

Asbjørn Brattli og Arne Hellberg satt i et 

uthus med lukket dør på Bellevye og 

øvde. 

Derfor kunne musikerne samles 

umiddelbart etter at krigen var slutt 8. 

Arrangørene. Fra venstre: Aud Mikkelsen 

Tretvik, Siv Randi Kolstad og 

Marit Egeberg Krog. Foto: Solveig 

Falkenberg Krog 

Til alle som leser dette: SETT dere ned og 

skriv – tenk på barn og barnebarn – det er 

fint å kjenne til hva mor, far, bestemor og 

bestefar har opplevd gjennom livet av både 

stort og smått. 

Nedenfor kan dere lese et eksempel på et 

interessant bidrag som er kommet inn. Husk 

at også bilder er viktig – de kan fortelle mye, 

særlig med litt forklarende tekst til. 

Ny frist: Det er nå vedtatt å forlenge 

minneinnsamlingen ut 2014. 

mai 1945, og korpset maktet å marsjere og 

spille foran Båstadlund skoles barnetog 17. 

mai, og 29. juni på Berg kirkegård ved begravelsen 

til motstandsmannen Rolf Jacobsen 

som ble skutt av tyskerne. 

Der åpnet korpset høytidligheten ved graven 

ved å spille Gud signe vårt dyre fedreland 

og avsluttet med Ja, vi elsker. 

Stor aktivitet etter krigen 

De fleste av korpsmedlemmene som begynte 

i 1938 var nå blitt så ”gamle” at det var naturlig 

å slutte. Det ble derfor tatt opp nye aspiranter 

høsten i 1945 og øvelsene begynte 

med en gang. Noen få av de ”gamle” guttene 

ble med en tid for å støtte korpset. Det var 

fortsatt Vik- brødrene som var instruktører. 

Enkeltøvelsene fortsatte i ett av klasserommene, 

mens fellesøvelsene ble holdt i sløydsalen 

i kjelleren. Lydnivået var formidabelt, 

men ingen tenkte på det den gangen. Ragnvald 

Oliver Vik dirigerte, han var en kapasitet 

og det gikk ikke lang tid før korpset 

hadde sine første konserter. 

Allerede tidlig på våren 1946 ble det holdt 

øvelser i oppstilling i skolegården. Det ble 

gitt god instruksjon, for Vik var offiser og 

kunne sluttet orden. 

De siste par ukene før 17. mai ble det øvd 

på marsjering og spilling i gata. Korpset 

gikk mot Brødløs og det var ganske mange 

Minneinnsamlingen er et 

samarbeid mellom Landslaget 

for lokalhistorie, 

DIS-Norge, Slekt og data, 

Institutt for historie og 

klassiske fag NTNU, Institutt 

for kulturstudium og 

orientalske språk UiO, 

Norsk etnologisk gransking, 

Norsk Folkemuseum, 

Norsk folkeminnelag 

og Norsk lokalhistorisk 

institutt. 

Korpset foran KFUM/Aladdin våren 1950. Ukjent fotograf. Eier: Tor Sørbrøden. 

som fulgte med til Jacobsens bilforretning. 

Der snudde korpset og marsjerte 

tilbake til Båstadlund. 

I 1947 reiste korpset til Ed og holdt 

en av sine første konserter i Ed kirke. 

Kong Haakon gjestet Rød herregård 

i forbindelse med at Svinesundsbrua 

ble åpnet i 1946, og senere på året ved 

Borghild Ankers 70 årsdag. Da deltok 

korpset sammen med Divisjonsmusikken 

og byens øvrige korps, og marsjerte 

gjennom tunet på Rød hvor det var 

satt opp en plattform for kongen, fru 

Anker og andre gjester. Thorkil Aschehoug 

var tamburmajor og forteller at 

han hadde fått instruksjon fra Divisjonsmusikken 

om at Ja, vi elsker og 

Kongesangen ikke måtte spilles når 

korpset passerte plattformen for da 

måtte kongen gjøre honnør. 

Ellers spilte korpset nesten årlig i 

paviljongen i Busterudparken, og holdt 



Båstadlund 

skolekorps 

under en kosert 

i Fredrikshalds 

teater, trolig 

i 1947. Ukjent 

fotograf. Eier: 

Tor Sørbrøden. 

Tirsdagsklubben 

38 39 



i Marker Historielag 

• Av Solveig Falkenberg Krog 

På 1950-tallet var det historielag i Rødenes kommune, og i 

1960 var det et både i Øymark og Rødenes. Kommunene ble 

slått sammen i 1964 og ble hetende Marker kommune, og det 

daværende historielaget fikk nytt navn – Marker Historielag. 

Kommunen vår er grensekommune til Sverige, og E18 krysser 

tvers over hele bygda ved Ørje. Laget er et aktivt lag med 

mange og varierte tilbud til befolkningen, og ett av dem er 

Tirsdagsklubben. 



flere ganger konserter i Halden Arbeider samfund og i Fredrikshalds 

Teater. Da var det alltid fullt i salen. 

Ofte hadde korpset øvd inn populære stykker. En gang 

hadde Vik arrangert temaet fra filmen Den tredje mann, 

Anton Karas Harry Lime Theme. Det gjorde stor lykke. 

På den tiden ble det holdt store sangerstevner. Både i 

Halden og på fylkesplan. Da marsjerte tusenvis av sangere 

med sine hvite luer i gatene og Båstadlund Guttemusikk var 

med og spilte. 

De deltok også på mange fylkes- og landsstevner for 

guttemusikkorpsene. Tusenvis av musikanter møttes rundt 

i fylkene og over hele landet. Marsjerte i gatene og hadde 

konserter – både egne og felleskonserter. Felleskonsertene 

var helt spesielle. Da hadde massevis av korps øvd inn fellesnummer. 

Det var mektig når alle instrumentene satte 

inn, og ganske spennende for dirigenten som ledet det hele. 

Korpsenes egne dirigenter tro nok til når samspillet ikke 

fungerte helt bra i kjempekorpset. Landsstevnene gikk over 

flere dager, og da ble musikantene innkvartert på skoler 

med mye moro blant deltakerne. 

Korpset skifter navn 

Tidlig på 1960-tallet ble Båstadlund skole nedlagt og ny 

skole tatt i bruk på Hjortsberg. I oktober 1963 ble jenter 

inntatt i korpset og navnet ble skiftet til Hjortsberg 

Skolemusikkorps. 

Øvelsene i korpset ble også flyttet til Hjortsberg. Den 24. 

januar 1994 ble Hjortsberg Skolemusikkorps og Halden 

Guttemusikkorps slått sammen og fikk navnet Halden Skolemusikkorps. 

Fra 1. januar 1995 ble også Os Skolemusikkorps 

og Berg Skoles Ungdomskorps en del av Halden Skolemusikkorps, 

som fortsetter korpstradisjonen som 

Båstadlund Guttemusikkorps var med å starte. 

Tiden i guttemusikken var en fin tid. Vi ble tatt hånd om 

av dyktige musikere med god pedagogisk forstand. Først på 

enkeltøvelsene hvor Sverre Vik instruerte og nesten trampet 

takten og melodiene inn i hodet vårt. Vi brukte William 

Farres lærebok, og det er forunderlig at den lille boka kunne 

formidle så mye musikkunnskap. Mange av de store musikerne 

vi har hatt i vårt land har bygd på grunnkunnskapene 

de fikk i skolekorpsene. Dette var før musikkskolene ble 

etablert i kommunene. 

På fellesøvelsene var det Ragnvald Oliver Vik som dirigerte. 

Han skulle sy sammen musikken fra 20–30 instrumenter. 

Jeg husker enda hvordan han gikk ned til de forskjellige 

instrumentgruppene og fortalte hver og en hvordan 

vi skulle spille våre stemmer. Med sin lune måte og undervise 

på, ble vi ikke nervøse og forstod som regel hvordan 

det skulle være. 

Musikalske talenter ble også oppdaget, og en av guttemusikantene, 

Per Brevig, endte opp som solotrombonist 

ved Metropolitan Orchestra i New York og professor ved 

Julliard School of Music. Han er i dag også en ettertraktet 

dirigent. 

Tor Sørbrøden (f. 1937) er pensjonert bonde og restauratør. 

Var med å starte Berg, Rokke og Asak Historielag i 

1990, og vært leder i laget i ni år. Har også vært styremedlem 

i Østfold Historielag. 

Kilder: Wikipedia og samtaler med personer som var med 

i guttemusikkorpset før krigen. 

Tirsdagsklubben er et tilbud til de eldre i bygda. Vi kommer 

sammen annenhver tirsdag formiddag og forteller fra gamle 

dager. Mange har mye å fortelle, og noen av medlemmene 

skriver selv. Atter andre har avisutklipp, og mange har gamle 

gjenstander å vise frem som vi får lov å avfotografere og bruke 

i bladet vårt. Vi prater og ler, forteller historier, selvopplevde og 

annet. Alle bidrag er like velkomne. Fremmøtet kan av og til 

være opp mot 25 stykker. 

Ideen fikk vi av Onsdagsklubben i Spydeberg Historielag. 

Målet er å ta vare på bygdas historie – både 

gammel og ny – husk at det som skjedde i går er 

historie i dag. 

Oppstarten 

Vi startet den 24. januar i 2006, og møtes nå som 

da annenhver tirsdag i vestibylen på Bo- og service 

senteret i Ørje. Hit er det lett å ta seg frem for de 

fleste, det er ingen husleie, og en kafeteria som vi kan benytte. 

Ganske raskt skjønte vi at det var viktig lokal historie som 

ble fortalt, en historie som ikke bare skulle lagres i minnet, 

eller legges i en skuff. Allerede tidlig på våren hadde vi så mye 

Marker Historielags deltagelse på grensemesse med salg av bl.a. bygdebøker 

og Markerminner. Foto: Historielaget. 

stoff at det var nok til et hefte som vi ville ha ferdig til 

årets Slusefestival i Ørje. På dette arrangementet 

midt på sommeren har historielaget egen stand hvor 

vi selger våre bygdebøker, og andre skrifter som laget 

har utgitt gjennom årene. Vi diskuterte navnet og 

samlet oss om «Markerminner». 

Tirsdagsklubben på sin årlige utflukt. Et år blåste det slik at veien 

var stengt av ei bjørk som beveren hadde fått god hjelp med først. 

Motorsag og eget mannskap ryddet raskt og effektivt veien for oss. 

Foto: Historielaget.

40 



Ulike temaer 

De første årene tok vi for oss det som 

kom fram av ideer på møtene. Etter hvert 

ble temaene på mange måter «oppbrukt», 

og da kom tipset 

om at det ligger 

spørrelister ute på 

nettet. I listene til 

Norsk etnologisk 

granskning, som 

ligger på Norsk 

folkemuseums 

nettsider, er det 

drøssevis av 

ideer til temaer. 

I «Markerminner» 

kan 

alt brukes og 

publiseres. 

Her er ord og 

uttrykk, en kan lese om skolegang, 

hva vi brukte på hodet og beina før 

i tida, min første jobb, om røyking og det 

å være passasjer på Turisten, båten som 

trafikkerte vassdraget i bygda i forna 

dager. Tysklandsbrigaden, min første 

sykkel, håndarbeid, fotografier, rodesteiner, 

veier, stier, vannforsyning og skolegang 

er andre temaer vi har hatt. I det 

første heftet i 2006 tok vi for oss alle 

hoppbakkene som har blitt borte, og en 

oversikt over lokale bilnummer tidlig på 

1920-tallet. Hest og hesteredskap og isskjæring 

på sjøer og vann for bruk til avkjøling 

av melka på gårdene er blant temaene 

som berører landbruket i området. 

Minner — ikke leksikon 

Det er viktig å formidle det vi husker. 

Kanskje husker vi feil, men det er med på 

å krydre historiene. Dette skal ikke være 

et organ som bærer preg av et leksikon 

eller oppslagsverk, men kun morsomme 

fortellinger og historier. 

Ørje sluser ved Haldenvassdragets kanalmuseum, 

Ørje. Foto: Siri Iversen, 2012, 

cc-by-sa. Kilde: Lokalhistoriewiki.no. 

Fra kommunalt hold har tiltaket høstet 

anerkjennelse. I fjor fikk vi en pen 

slant til drift av klubben. 

Gjenytelse for tirsdagsklubbmedlemmene 

er en tur i nærmiljøet når vårsola 

varmer. Da besøker vi grensefort, nedlagte 

boplasser, private museer eller tar 

en tur ut i skogen for å se på gravhauger 

og/eller andre kulturminner. 

Redaktørene, de tre historielagmedlemmene 

som startet klubben, syntes det 

er viktig med mange bilder i heftet. Vi 

skanner og fotograferer – alt er av interesse. 

”Markerminner” er til salgs hos Ørje 

Bok og Papirhandel, Mosbæk, Marker 

Sparebank, Marker bibliotek og Marker 

Bo- og servicesenter, eller hos redaktørene 

og noen av tirsdagsklubbmedlemmene. 

Vi vil også i år bli å se på årets 

Slusefestival i Ørje i slutten av juni, der 

Marker Historielag har egen stand. 

Marker Historielag har egen hjemmeside 

og her ligger bl.a. innholdsfortegnelse 

over alle utgitte Markeminner. 

Solveig Falkenberg Krog er styrmedlem 

i Marker historielag. 

Lenker 

www.norskfolke.museum.no/no/Forskning/Norsk-etnologisk-gransking/Alleundersokelser/NEGs-Sporrelister/ 

www.markerhistorielag.no 

Krav om ekstraordinært landsmøte i 


Alta historielag 

Balsfjord historielag 

Bardu historielag 

Beiarn historielag 

Beitstaden historielag 

Bjarkøy slekts- og historielag 

Byåsen historielag 

Båtsfjord historie- og museumslag 

Dyrøy historielag 

Egge historielag 

Fosen historielag 

Freiøya historielag 

Frøya historielag 

Gjerstad historielag 

Grong historielag 

Haltdalen historielag 

Harstad historielag 

Helgeland historielag 

Inderøy museums- og historielag 

Klæbu historielag 

Lenvik historielag 

Malvik historielag 

Meråker historielag 

Mosvik historielag 

Målselv historielag 

Nardo og Bratsberg historielag 

Nordreisa historielag 

Nord-Troms historielag 

Nord-Trøndelag historielag 

Ofoten slekts- og historielag 

Ogndal historielag 

Orkdal historielag 

Os historielag 

Ranheim Bydels Museum og Historielag 

Rauma historielag 

Romsdal sogelag 

Røros Museums- og historielag 

Salangen historielag 

Saltstraumen historielag 

Selbu og Tydal historielag 

Sortland historielag 

Steigen historielag 

En uttalelse fra styrets mindretall, som stiller seg bak kravet om 

ekstraordinært landsmøte, følger på neste side. Redaksjonen gjør 

oppmerksom på at den har gitt flertallet muligheten til å komme 

med en uttalelse i bladet, noe de har valgt ikke å benytte seg av. 

Det vil imidlertid være naturlig å åpne neste nummer for orienteringer 

og debattinnlegg i saken. 

I forbindelse med at Hans Nissen 

slutter i stillingen som generalsekretær, 

har styret i Landslaget i siste 

styremøte, 20.3.2014, tatt opp spørsmålet 

om lokalisering av sekretariatet 

og gjort vedtak om at sekretariatet 

skal flyttes fra Trondheim til Kulturvernets 

hus i Oslo. Dette var tatt opp 

som en hastesak, og vedtaket ble gjort 

med 4 mot 3 stemmer. 

Styret har her gått ut over sine fullmakter. 

Styrets oppgaver er å etterleve 

landsmøtevedtak, i tillegg til vanlig 

drift og forvaltning av organisasjonen. 

Denne saken har ikke grunnlag i 

strategi- og handlingsplanen som ble 

vedtatt på landsmøtet i juni 2013. En 

sak av så stor betydning for organisasjonen, 

både faglig og økonomisk, 

må utredes for svarlig og behandles på 

et landsmøte før endelig vedtak kan 

fattes. I høringssvarene i forbindelse 

med organisasjonssaken som var til 

behandling før landsmøtet 2013, var 

flytting av sekretariatet fra Trondheim 

til Oslo ett av temaene det ble spurt 

om, og svarene var her klart negative. 

Landslagets sekretariat har ligget fast i 

Trondheim i 25 år og har etter det vi 

kjenner til, gunstige forhold både 

faglig, praktisk og økonomisk. 

Det er også kjent at ett av styremedlemmene 

var inhabil ved behandlingen 

av denne saken. Vedkommende 

er styreleder i Kulturvernforbundet og 

har her interesser som krysser Landslagets 

interesser. Habilitetsspørsmålet 

ble ikke tatt opp til behandling, og 

vararepresentant var ikke innkalt. 

Etter behandlingen av denne saken 

har mindretallet i styret, Stein Arne 

Fauske, Elin Myhre og Knut Sprauten, 

med tillegg av nestleder Aud Mikkelsen 

Tretvik, fått reaksjoner fra en lang 

rekke av medlemslagene med krav om 

ekstraordinært landsmøte i medhold 

av vedtektenes § 5. Det blir påpekt 

saksbehandlingsfeil og uttrykt mistillit 

til styrets flertall. Et ekstraordinært 

landsmøte bør diskutere strategi- og 

handlingsplan, herunder lokalisering 

av sekretariatet, og velge nytt styre. 

Så langt har følgende medlemslag 

krevd ekstraordinært landsmøte: 

Stjørdal historielag 

Stjørna heimbygdslag 

Stranda sogelag 

Strinda historielag 

Sørreisa historielag 

Sykkylven sogenemnd 

Sunnmøre historielag 

Sørfold historielag 

Sør-Trøndelag historielag 

Tjeldsund lokalhistorielag 

Troms historielag 

Trondhjems Historiske Foreining 

Tynset historielag 

Vanylven sogelag 

Vefsn museums- og lokalhistorielag 

Verran Historie- og museumslag 

Yrjar heimbygdslag 

Øksnes historielag 

Ørskog historielag 

Ålen historielag 

41 



Venstre: Dagens tema for Tirsdagsklubben er 

ski og skiutstyr. Foto: Historielaget.

- 

Uttalelse fra de tre styremedlemmene som stemte imot flytting 

42 43 



Styret gjorde 20. mars 2014 vedtak om 

umiddelbart å starte forberedelse av 

flytting av Landslagets sekretariat fra 

Trond heim til Kulturvernets hus i Oslo. 

Vedtaket ble gjort med 4 mot 3 stemmer. 

Mindretallet mener at styret her har 

trådt ut over sine fullmakter. På forhånd, 

både i skriftlig og muntlig form, 

har mindretallet påpekt at flytting av 

sekretariatet er en landsmøtesak og derfor 

må forankres i organisasjonen. 

Saken har ikke grunnlag i organisasjonens 

strategi- og handlingsplan som 

ble vedtatt på landsmøtet i juni 2013. 

Spørsmålet om lokalisering av sekretariatet 

var med i organisasjonssaken som 

var på høring i laga før landsmøtet i 

fjor. Høringssvarene var klart negative 

på dette punktet, og det ble derfor tatt ut 

av strategi- og handlingsplanen. Selv 

om disse argumentene ble framført 

både skriftlig og muntlig før møtet, tok 

ikke leder argumentene opp til vurdering, 

og de ble derfor heller ikke tatt til 

følge. 

Videre ble det ikke lagt fram tall for 

hva en flytting og ny leieavtale vil koste. 

Det ble påpekt fra mindretallet at uten 

et begrunnet tallmateriale kan ikke en 

slik avgjørelse tas. Det må foreligge 

kostnadsoverslag for saker som innebærer 

store endringer. Innsigelsene ble 

ikke tatt opp til vurdering og ble ikke 

tatt til følge. 

Under behandling av denne saken i 

styremøtet var Jørg Eirik Waula inhabil. 

Som styreleder i Kulturvernforbundet 

har han klare interesser i saken. 

Vara skulle derfor ha møtt i hans sted. 

Vedtaket er derfor ugyldig også av habilitetsgrunner. 

I god tid før styremøtet 

var det flere i styret som påpekte at vara 

måtte innkalles, uten at det ble tatt til 

følge. 

Heimen — nytt nummer, nytt forlag 

Styret har utvist slett organisasjonshåndverk 

i denne saken, og vedtaket må 

betraktes som ugyldig. 

Mindretallet beklager sterkt overfor 

de tilsatte hva de blir utsatt for i denne 

situasjonen. 

Leder har ikke tatt denne saken opp 

til grundig drøfting med de ansatte. 

Vedtaket gjør at de tilsatte føler seg 

overkjørt og er svært provosert over den 

mangel på respekt dette vedtaket viser 

overfor det arbeidet sekretariatet gjør 

med under to stillinger til disposisjon. 

Utspillet om flytting av Landslagets 

sekretariat har ført til sløsing av tid og 

ressurser, både for medlemslagene, styret 

og sekretariatet. Mindretallet i styret 

beklager sterkt at dette har skjedd til 

ulempe for alle parter. 

Landslagets sekretariat har ligget 

fast i Trondheim i 25 år og har gode og 

prismessig veldig gunstige leievilkår. 

Like viktig er tilknytningen til et fagmiljø, 

ved et institutt som har lokalhistorie 

som et nasjonalt ansvarsområde 

og med et særskilt professorat på feltet. 

Denne koblingen mellom det frivillige 

og det faglige er kjennetegnet ved norsk 

lokalhistorie, og er mye av forklaringa 

på at norsk lokalhistorie står så sterkt 

og har så høg status. Uansett hvor sekretariatet 

til Lands laget for lokalhistorie 

skulle bli plassert i framtida, er tilknytning 

til et fagmiljø viktig. 

Elin Myhre, styremedlem for Nordland, 

Troms og Finnmark. 

Stein Arne Fauske, vararepresentant 

for Møre og Romsdal, Sør- og Nord 

Trøndelag. 

Knut Sprauten, Norsk lokalhistorisk 

institutt. 

Styret i Landslaget for lokalhistorie 

Styret i Landslaget 

for lokalhistorie 

består av representanter 

fra ulike 

deler av landet. 

Bakgrunnen for 

dette er at man 

lettere skal ha mulighet 

til å fremme 

lokale og regionale 

saker via "sin" 

styrerepresentant. 

Har du spørsmål 

eller saker du 

gjerne vil diskutere 

med styremedlemmet 

fra din region, 

er det bare å ta 

kontakt på telefon 

eller via e-post! 

Sekretariatet er 

selvfølgelig også 

tilgjengelig på 

tlf. 73 59 63 95 

eller e-post: 

hans.nissen@ 

ntnu.no. 

Leder: 

Beint Foss 

Mob. 90850274 

beint@gpartner.no 

Valgområde: 

Vestfold, Telemark, Aust-Agder, Vest-Agder 

Nestleder: 

Aud Mikkelsen Tretvik 

Tlf. 73937472 

aud.tretvik@ntnu.no 

Valgområde: 

Møre og Romsdal, Sør-Trøndelag, Nord- 

Trøndelag 

Styremedlem: 

Harald Hvattum 

Tlf. 61334261 

harald.hvattum@hadelandshistorie.no 

Valgområde: 

Hedmark, Oppland, Buskerud 

Styremedlem: 

Marit Sofie Egeberg Krog 

Mob. 93238990 

maekrog@yahoo.no 

Valgområde: 

Østfold, Oslo, Akershus 



Første artikkel handlar om bakgrunnen for dei konfliktane vi 

ser i dag knytt til rovdyrforvaltning. Karl Martin Richardsen 

har skrive ein artikkel med basis i sitt mastergradsarbeid om 

”Lov om utrydding av rovdyr(…)” frå 1845. Lova vart starten 

på ei systematisk utrydding av rovdyr i landet. Richardsen 

blir så følgt opp av Astor Furseth, som sjølv har leita i kyrkje- 

Innhold 

bøker for å sjå om rovdyra utgjorde eit reelt trugsmål for folk. 

Det kan det synest som om dei gjorde. 

I jubileumsåret for Grunnlova av 1814 er det også viktig å 

reflektere kring tema som demokratisk kompetanse. I skoleverket 

har det vore flagga som noko av det viktigaste bidraget 

norsk skole har vore gode på. Ketil Knutsen har sett nærmare 

på korleis ein brukar lokalhistorie i fagplanane. Bidrar dei til 

å styrke den demokratiske kompetansen gjennom bruk av lokalhistorie, 

slik dei proklamerer? 

I år kan det vere nyttig å sjå på korleis vi blir opplevd som 

folk og nasjon av andre. Det har Gunnar Thorvaldsen og 

Elena Glavatskaya gjort gjennom artikkelen om etnografen 

Sergej Sergel (1883–1955). Frå våren 1907 til februar 1908 

reiste han på ei studiereise i Norden for å observere og komplettere 

den samiske samlinga ved det Russiske etnografiske 

museet i St Petersburg. Under ekspedisjonen gikk det hardnakka 

rykte om at Sergel 

var spion, men var 

han det? 

Det har også vore 

divergensar mellom 

den mobile reindrifta 

og det stadbundne 

jordbruket dei siste . 

Georges Midré har 

sett på denne konflikten 

mellom samar og 

bumenn i øyane i 

Nord-Troms i 1860- 

åra. Vi får mellom 

anna svar på korleis 

norske styresmakter 

stilte seg til desse 

konfliktane. 

Returadresse: 

Universitetsforlaget 

Postboks 508 Sentrum 

NO-0105 Oslo 

Heimen eies av Landslaget for lokalhistorie og utgis i samarbeid med Universitetsforlaget. 

Frå redaksjonen ........................................................................................................................ s. 1 

Artikler 

Karl Martin Richardsen: «Rovdyrenes Ødelæggelse» .......................................................... s. 3 

Astor Furseth: Bjørn og ulv som dødsårsak i norske kyrkjebøker ...................................... s. 22 

Ketil Knutsen: Lokalhistorie og demokratisk kompetanse. 

En analyse av læreplaner i samfunnsfag og historie ............................................................. s. 38 

Elena Glavatskaya og Gunnar Thorvaldsen: Sergej Sergel i Finnmark – 

en reisebeskrivelse fra 1907 ...................................................................................................... s. 49 

Georges Midré: Samer og bumenn. Striden om reindrift og jordbruk på 

øyene i Nord-Troms i 1860-årene .......................................................................................... s. 66 

Baard Herman Borge: Krigsbarna i Sør-Varanger: Et vitnesbyrd om utstrakt 

norsk-tysk kontakt .................................................................................................................... s. 82 

Bokmelding 

Gunnar Bjørklund (forfatter) og Alvin Jensvold (illustrasjoner): 

Salangsverket. Et nordnorsk industrieventyr. Anmeldt av Espen Andresen .................... s. 92 

Abstracts in English ................................................................................................................. s. 94 

heimen 1/2014 Bind 51 

INTERPRESS NORGE 

Kr 110,– 

Returuke: 28 

Heimen 

Lokal og regional historie 

1/2014 

Heilt til slutt tar Baard H. Borge oss 

med til Sør-Varanger under den tyske okkupasjonen. 

Han har sett nærmare på den norsk-tyske 

kontakten der, med utgangspunkt i påstandar om at den var 

betre enn ”gode nordmenn” sette pris 

på. Borge har ambisjonar om å forklare 

korfor. Ut over det har vi også fått plass 

til ei bokmelding om eit stykke industrihistorie. 

Heimen blir frå nr. 1/14 også publisert 

digitalt. Dei som har tilgang på den 

elektroniske publiseringskanalen Idunn 

finn bladet der. Heimen er no del av 

Nordisk tidsskriftsdatabase, og med 

Universitetsforlaget på forlagssida, går 

profesjonaliseringa inn i ein ny fase, 

som vi vonar lesarane også vil merke. 

Nye abonnentar kan ta kontakt med 

Edith Dombek hos Universitetsforlaget: 

edith.dombek@universitetsforlaget.no. 

Abonnementsprisen blir kr 425,- for privatabonnement 

og kr 320,- for studentar. 

Laussal: kr 110,-. Heimen vil også bli å 

finne i nokre Narvesenkioskar. 

Styremedlem: 

Elin Myhre 

Mob. 92857294 

elin.myhre@c2i.net 

Valgområde: 

Nordland, Troms, Finnmark 

Styremedlem: 

Jørg Eirik Waula 

Mob. 934 99 272 

jorg.eirik.waula@lyse.net 

Valgområde: 

Rogaland, Hordaland, Sogn og Fjordane 

Styremedlem: 

Knut Sprauten 

Tlf. 22925139 

knut.sprauten@lokalhistorie.no 

NLI sin representant

. De g 

ISBN 978-82-93206-09-5 

9 788293 206095 

Returadresse: 


Institutt for historie og 

klassiske fag, NTNU, 

7491 Trondheim 

B 

• • 

Gards- og slektshistorie • Bygdehistorie • Byhistorie • Regionhistorie • Arbok • Arsskrift 

• • 

Nytt bokprosjekt under utarbeidelse? 

Ring 41 31 77 22: gratis veiledning om teknisk prod. Vi tilbyr: 

• Typografi, design, bildearbeid 

• Trykk og innbinding 

Vi har lang erfaring med bokproduksjoner 

Trykk i skandinaviske og baltiske kvalitetstrykkerier 

Lokal prosjektledelse i Baltikum 

bokstavogbilde.no 

BRA PA BOK 

< 

5172 Omslag 21 x 28_Layout 1 20.06.13 10:45 Side 1 

Det er kring 60 stølar i Granvin, og framleis kan ein finna sel og stølshu som står slik dei sto 

då stølane var i drift for 70-80 år sidan. Men det minkar på dei. Har ein ikkje hatt tilsyn med 

taket går det snøgt nedover med det andre og. Ofte sto dei på grunnmurar som ikkje var serleg 

forseggjorde he ler. Dei fleste av dei som framleis står, har vorte omvølte og tilpa sa ei nyare 

tid, der fritidsbruk og rekreasjon har få t ein mykje breiare pla s. Nye skogs- og stølsvegar har 

kome til og gjort det le tare å ta seg fram – både sommar og vinter. Og framleis gled me oss til 

å koma til støls og finna husly og varme anten det er godver e le ruskever. 

Då den vanlege stølsdrifta tok slu t i 1950–60 åra var det framleis a t både kyr og sauer på 

gardane. Kyrne vart avgjeldna og fekk gå fri t i fjellet. Det var også sauer på mest a le gardar, 

mange hadde også hest. Når hesten ikkje var i bruk i onna, vart han sleppt på fje lbeite. Men 

flokkar av hestar som kom på stølen og krov salt, var lite omtykt av budeiene. Dei skapte le t 

uro i buskapane. Men a le dyra gjekk i fje let om sommaren og ny ta ut beita. 

No er det langt mellom gardane i bygda som har storfe, og dei som har sauer har store flokkar. 

I dag lyt du kanskje leita lenge før du møter eit beitande dyr i fje let, i alle høve gjeld det storfe. 

Store beitevidder ligg unytta og gror til. 

Forfatteren kunne he ler ikke glemme de norske 

borgerne som selv risikerte å komme i fengsel, men 

likevel uselvisk hjalp både ham selv og hans kamerater. 

Han skrev om dem, og opprettholdt vennskap 

med mange av dem. Han arbeidet også med å 

utvikle vennskapet og kulture le forbindelser 

me lom sitt eget land og Norge. Både han og 

mange av de overlevende fangene kalte Norge 

for “sitt andre fedreland”. 

Han var en av initiativtakerne til å danne Jugoslavisk-norsk 

Samband og var i åtte år nestleder 

i dette sambandet. Han var ansvarlig redaktør for 

en fe les utgivelse av monografien Jugoslavia-Norge, 

og var personlig med på å ove rekke kong Olav V 

et eksemplar av denne boken. 

For sitt fortjenestfu le arbeid med å utvikle vennskapet 

og de kulture le båndene me lom Jugoslavia 

og Norge ble han utnevnt til ridder av 1. klasse i 

Sankt Olavs orden. 

Beisfjordtragedien er et bidrag til Norges og Narviks 

historie. Det er samtidig et bidrag til vår fe les forståelse 

av det som skjedde i Norge og i Jugoslavia 

under den 2. verdenskrig. 

Ljubo Mlađenović utga også i 1991 et samleverk om 

a le leirene i Norge der det var fanger fra Jugoslavia 

under tittelen Kodenavn Viking med støtte fra Det 

jugoslaviske krigsveteranforbundet. Verket er på 

754 sider og har en rekke dokumenter fra tyske og 

norske arkiver om livet i de tyske leirene i Norge der 

det var jugoslaviske fanger. 

Ljubo Mlađenovć bosatte seg i Drøbak 1992, der 

han døde i 1993. Han er også gravlagt i Drøbak. 

HJEMMEFRONTEN handler om den sivile motstand i 

Norge under okkupasjonen. Den forteller om organisering, 

ledelse og vurdering av kampmetoder. Selv 

om Tore Gjelsvik sier han ikke har hatt noe ønske om 

å skrive som historiker, følger han som den vitenskapsmann 

han var, vitenskapelige metoder, noe som 

gir fremstillingen et solid og troverdig preg. Han baserer 

seg på egen erfaring gjennom de fem årene, men 

har selvsagt gjennomgått arkiver, bøker og ikke minst 

snakket med medlemmer av Hjemmefrontens ledende 

organer, som på dette tidspunkt for de fleste vedkommende 

levde i beste velgående. 

Gjelsvik egen bakgrunn som sentral deltaker, kombinert 

med vitenskapsmannens presisjon, gjør Hjemmefronten 

til en klassiker i norsk motstandshistorie. 

TORE GJELSVIK (1916-2006), var geolog, polarforsker og motstandsmann. 

Han var en pioner innenfor både e te retning og illegale 

aviser kom med i Koordinasjonskomiteen (KK) i juni 1943, 

det sentrale organ på sivil side i motstandskampen. Som leder 

for KKs sekretariat var han sentral i kampen mot Quislingregjeringen 

og dens forsøk på å mobilisere norsk ungdom til tysk krigstjeneste 

på Østfronten. Høsten 1944 var han en av fire gjenværende 

medlemmer av KK. Våren 1945 møtte han jevnlig i den egenskap 

i arbeidsutvalget i det som da var bli t formalisert som Hjemmefrontens 

Ledelse, og han var da en av to som i praksis var denne ledelses sekretariat. 

E ter krigen var han i over 20 år direktør ved Norsk Polarinstitu t. Han var også 

sentral i planlegging, ferdigsti ling og drift av Norges Hjemmefrontmuseum. 

www.bokstavogbilde.no 

,!7II2J9-ihfcii! 

ISBN 978-82-998752-8-8 

TORALV 

ISBN 978-82-93206-05-7 

9 788293 206057 

Torbjørn Seim: STØLANE I GRANVIN 

Toralv Svarteberg (65) fortel om si t eige liv, nedskrive av Kåre Olav Solhje l. 

Toralv fekk tidleg ein psykiatrisk diagnose, ein diagnose han har protestert mot. 

Så har han også 12 gonge rømt frå pi ler, sprøyter og sjokk på ei rekke institusjonar. 

Vel har han ein ”eiendommeleg natur”, men den kan ikkje behandlast 

med pi ler. Re t hjelp og omsorg til re t tid er den kuren som kunne ha hjelpt 

Toralv til eit lettare liv. 

Nå bur Toralv åleine i foreldras hus på Gol i Hallingdal. Dagane og li t av 

ne tene brukar han på sykkel og til fots i Gol sentrum. Der har han ein flokk 

av venner på bensinstasjonar, i forretningar og hjå private. Boka er meint som 

ein takk til alle dei som hjelper han med å gi dagane innhald. 

Toralv les dagleg aviser, tid skrift og bøker. Ofte finn han trøyst i dikt og 

ordtak der andre har tolka den daglege kampen han fører for å halde motet 

oppe. Ivar Aasen hadde kanskje gjort liknand erfaringar: 

Tolugt Mod er godt aa hava. 

Tidt mot Straumen fær du kava, 

um din Rett er nog saa god. 

Ymist fær du sjaa og høyra, 

som er ilt i Syn og Øyra; 

tak det alt med tolugt Mod. 

Beste pris? 

• 

Sjekk selv pa: post@bokstavogbilde.no 

Eller ring: Arne Kjeldstadli, tlf: 41 31 77 22 

ISBN 978-82-93206-01-9 

9 788293 206019 

Tore 

Gjelsvik 

1,8 cmHjemmefronten 

TORALV Slik vart livet mitt 

Bokstav og Bilde B&B 

Historien om Viul Hovedgård og industrien i Randselva er lang og interessant. 

Boken forte ler om menneskene som levde og arbeidet på Viul Hovedgård og 

plassene under gården. Et samfunn som ble bygget opp og var levende i flere 

hundre år. Om mennene som så mulighetene elven og fossene ga til å bygge 

fabrikkene. De ga arbeid og inntek til kvinner og menn som arbeidet med 

å produsere tremasse. Boken omhandler starten på AS Viul Træsliberi og 

AS Randsfjord Træmasse & Papirfabrik, samt nedleggelsen av begge. 

Salget av åtte kraftstasjoner i Randselva i 1991 og spi let rundt salget 

blir også beskrevet. 

Folkete lingene fra 1865 og fremover forte ler hvem som bodde i de 

forskje lige husene og plassen og hvilket yrke de hadde. Bildene i boken 

er hentet fra arkiver, museer og private fotoalbum. 

Grete Borgersrud, Hønefoss, forfatter: “Samarbeidet med Bokstav og Bilde om boken ‘’Viul. Industri og samfunn. 

1646 - 2013’’ var meget tilfredsstillende. Resultatet en tiltalende bok som har høstet mye ros for god layout.“ 


Viul • Industri og samfunn 


Beisfjordtragedien 

en dokumentarisk skildring av «serberleiren» utenfor 

Narvik i 1942. 

24. juni 1942 la de tyske lasteskipet «Kerkplein» til kai 

i Narvik. Ni hundre jugoslaviske fanger ble drevet i land 

med slag og spark. 

De var i a le aldere: gu ter på 14-15 år, menn i sin beste 

aldre, og eldre på over 60 år. Bestemmelsesstedet var 

«Konsentrasjonsleir I, Narvik-Beisfjord». 

Fire måneder senere var 749 av dem døde. På en eneste 

na t ble 287 mann massakrert – sku t e ler brent inne i 

brakkene. De overlevende ble sa til veiarbeid på Bjørnfje 

l, der sykdom, sult, mishandling og kulde førte til 

daglige dødsfa l. 

Ljubo Mlađenović var journalist og gjennomlevde selv 

redslene i en tysk fangeleir i Norge. Beisfjordtragedien er 

en beretning om en av de verste tyske leirene med fanger 

fra Jugoslavia. Et grufu lt dokument fra krigstidens Norge. 

TORBJØRN SEIM 

Tore Gjelsvik 

Hjemmefronten 

ISBN 978-82-93206-10-1 

9 788293 206101 

Stølane i Granvin 

Rjukan - et moderne eventyr 

Denne boka handler om hvordan Rjukan vokste fram. 

Den består av to deler. 

Første del er skrevet av Sverre Kjeldstadli og beskriver 

framveksten fram til 1940-tallet. Den er tidligere utgitt 

som egen bok. 

Andre del er skrevet av Knut Kjeldstadli og trekker linjer 

fram til idag. 

Boka gir en god innføring i Rjukans historie og har 

interesse for alle som er opptatt av historien om 

industrialiseringen og industrisamfunnene i Norge. 

www.bokstavogbilde 

ISBN 978-82-93206-06-4 

9 788293 206064 

TORALV 

B6B 

BEISFJORDTRAGEDIEN 

Bokstav&Bilde 

Slik vart livet mitt 

DET GLADE VANVIDD 

Toralv Svarteberg • Kåre Olav Solhjell 

Viul 

Grete Borgersrud og Jon-Otto Aarnæs 

Industri og samfunn 

Fra 1646 til 2013 

Viul Hovedgård 

Rjukan - et moderne eventyr 

Ljubo Mlađenović 

B&B 

Ljubo Mlađenović 

BEISFJORD 

TRAGEDIEN 

Et rystende dokument fra en 

tysk fangeleir i Norge 1942 

Bokstav og Bilde 

Bokstav og Bilde 

Jan Kåre Moan f. 1947. 

Tidligere utgivelser: 

“Måneskinn på 

skrotloftet”. 

(Diktsamling 2004) 

“Stasjonsry s og 

“lignende kornsorter”. 

(2011) 

Denne gangen har Jan K 

påkaller både smilet og ette 

holdet me lom det som tilsy 

ytterligheter – løssluppen 

skjemt og alvor er på inge 

anskuelser. Det trivie le står 

veielsen, tvert i mot. Ved å 

replikken med snert i, tar en p 

sjonen til sine medmennesker. 

mennesker, og refleksjoner run 

bygdedyr, undervisning og alde 

Boka følger forfatteren på sin fer 

til studier i Oslo og et opphold 

tilbake til heimdistriktet. 

Ljubo Mlađenović ble født i Užice 

Han var selv fange i Norge under i leiren i Beisfjord. Han overlevde k 

Botn, Pothus og Polarsirkelen. 

Da krigen brøt ut, var han elev i 4. k 

skolen. Han sku le bare gå ett år til fø 

lærer, men krigen avbrøt skolegangen 

til fange som partisan og sendt til Nor 

han kom tilbake til sitt hjemland, Jugo 

videre skolegang, hadde han forskje lig 

annet arbeidet han som journalist i me 

va redaktør i Radio Beograd. Senere arb 

ulike forlag. 

Han kunne i di se årene ikke glemme Nor 

det som skjedde i leirene både med ham s 

med hans venner. Straks etter krigen begyn 

å samle dokumentasjon og skrive om sine k 

kamerater, deres kamp og hvordan de bukk 

Han skrev om det og om sine norske venner 

og tid skrifter og holdt innlegg på vitenskape 

symposier. 

Som pensjonis tok han fatt på den omfattend 

oppgaven som Institutt for moderne historie i 

Beograd hadde satt i gang: å utrede vitenskapel 

de jugoslaviske fangenes liv og kamp i leirene i N 

Som en del av dette arbeidet samlet han inn dok 

ment etter dokument, blant annet de som ligger 

grunn for denne boken. 

Fortsetter på neste klaff. 

Bokstav og Bilde as, Skabos gt 15, 3040 Drammen. Osloavdeling: Bygdoy alle 21, 0262 Oslo 

Kåre Olav Solhjell, lokalhistorisk forfatter, Hallingdal: “Bokstav og Bilde er ei ung bedrift med lang erfaring som 

leverer raskt og rimeleg kvalitetsarbeid i alle ledd av ein lang prosess frå trykkeklart manus til ferdig bok.” 

B&B 

AS Viul Træsliberi AS Randsfjord Træmasse & Papirfabrik 

www.bygdeboken.no 

Vi takker historielagene for 

samarbeid i 2012/2013 

Bardu historielag 

Beiarn historielag 

Hardanger historielag 

Hol historielag 

Høyanger historielag 

Meløy historielag 

Mosvik historielag 

Oppdal historielag 

Røyken historielag 

Rygge historielag 

Samnanger historielag 

Sogn Kultur og historielag 

Sømna historielag 

Tjøme historielag 

Velfjord historielag 

Bøker og hefter - trykk og innbinding 

mykbind og stivbind 

Interface Media as 

Ensjøvn 8 

0655 Oslo 

Telefon 22 09 75 70 

post@interfacemedia.no 

www.interfacemedia.no 

Prøv oss du også!

lokalhistorisk-magasin-2014-01

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?