Walter Benjamin og fotografiet En underliggjøringens lille ... - ntnu.no

Roland Barthes skiller mellom tekster som er scribtible (skrivbare) i motsetning til
tekster som er lisible (lesbare). 3 Benjamin er definitivt “scriptible”, en labyrint av
fragmenter, sitater og konvolutter, ornamenterte brus og radikale politiske utbrudd –
tekstbiter som krever skriftlig tolkning. Tekstene og tankefigurene er som gater og
monumenter i en imaginær by hvor kartet som skisseres underveis fremdeles er
fragmentert og krakkelert ved veis ende. Fotografiets underliggjøring har vært min
Ariadne-tråd gjennom denne labyrinten. I løpet av arbeidet med hovedfagsoppgaven
har jeg forsøkt å lese Benjamins tekster hermeneutisk og nært. Kapitlene som tar
utgangspunkt i Benjamin (kapittel 1-3) bærer som følge av Benjamins tekstlige stil
preg av å være utforskende og utprøvende.
De tre første kapitlene presenterer fotografiet i lys av Benjamins tekster. I kapittel 1
tar jeg utgangspunkt i de tekstene Benjamin skrev som direkte omhandler eller nevner
fotografi, fra “Lille fotografihistorie” (1931) og “Kunstverket i reproduksjonsalderen”
(1935) til “Om noen motiver hos Baudelaire” (1938). Fotografiet representerer hos
Benjamin både den tekniske gjentagelsen per se og en potensiell parering og “taktil”
avdekning av verden. Kapittelet gir innblikk i et syn på moderniteten som teknisk en
evig gjenkomst av det samme – og det fotografiske bruddet. Via Sjklovskijs
underliggjøringsbegrep åpner jeg Benjamins “aura” og ser på hvilke føringer
Benjamin gir til sin samtids fotografer. Fotografiet åpner nye politiske spenningsfelt
og bør brukes for å avdekke, avsløre og dokumentere. I Kapittel 2 tar jeg for meg
Benjamins adamittiske og allegoriske språkteori, hvordan melankolibegrepet
anvendes i det moderne og monadologien. Dette kapittelet er viktig for å forstå
hvordan Benjamins tanker om “aura” bygger på Leibniz’ monadologi. Dessuten gir
kapittelet en innføring i Benjamins ikke-metodologiske metode og melankolien som
en standhaftig kraft midt i det moderne. Kapittel tre presenterer Benjamins
tilbakeskuende og etisk radikale historiefilosofi fra “Om historiebegrepet” (1940).
Historien skal skrives med et blikk for at fortidens katastrofer ikke er over, men til
stadighet gjentar seg: Den tapende part belærer oss om at unntakstilstanden og
katastrofen er konstant, skriver Benjamin. I “tigerspranget” legges to tider oppå
hverandre i en siterende og aktualiserende konstellasjon. Dermed kan vi midt i
katastrofen se glimt av noe nytt, av “redning”. For å få en følelse for Benjamins
3 Terry Eagleton, Literary Theory, an Introduction, Basil Blackwell, GB 1985, s. 137.
6