You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
hvert kunne han relatere den til situasjoner der det<br />
hadde vært umulig <strong>med</strong> selvhevdelse, å skulle si i mot,<br />
være noe eget, og kanskje ville og ønske noe annet<br />
enn det han trodde andre ønsket av han. Når<br />
behandleren <strong>med</strong> jevne mellomrom undersøkte<br />
motivasjon for å arbeide mer systematisk <strong>med</strong><br />
angstmestringsteknikker, ble det viktig for ham å bli<br />
respektert for at han ikke ville. Det å bli respektert for<br />
det han ville – på tross av at dette var lite<br />
hensiktsmessig i forhold til hans <strong>psykiske</strong> funksjon –<br />
var viktig for ham for å føle seg forstått. Etter hvert<br />
kunne angsten bli et mer direkte tema i timene.<br />
Angsten kunne erkjennes og utforskes. Han klarte<br />
mer og mer å være i engstelsen som kom i timen, og<br />
dele tanker og følelser mer direkte.<br />
Den vinteren fikk Håkon informasjon fra rådgiver og<br />
behandler om en skole <strong>med</strong> et tilpasset<br />
undervisningstilbud for elever <strong>med</strong> <strong>psykiske</strong> vansker.<br />
Han var motvillig, men de avtalte å ta beslutningen<br />
om oppstart når høsten kom. Før sommerferien var<br />
det fortsatt helt åpent for Håkon om han ville begynne.<br />
Det var <strong>med</strong> en viss uro psykologen måtte skrive i<br />
journalen at planen for skole til høsten var uklar.<br />
Imidlertid kom Håkon etter ferien og ville begynne på<br />
skolen igjen. Behandleren undersøkte hvorfor, men<br />
han hadde ingen grunn annen enn at han ville noe<br />
annet enn å være hjemme. ”Dette er ikke noe liv. Jeg<br />
vil jo ikke bare sitte her. Jeg vil ut og leve!” sa han.<br />
Håkon tok selv initiativ til å øve på å ta bussen til den<br />
nye skolen. De snakket konkret om hva han skulle<br />
gjøre når angsten kom når han var på vei ut døren.<br />
Det som hjalp han var å fortsette å tenke konkret på å<br />
ta på sko, ta på jakke, hente veska og alle ”rutinene”<br />
og ikke fortape seg i grubletanker. Ble det for<br />
vanskelig støttet han seg <strong>med</strong> å si inni seg ”fordi jeg<br />
vil leve”.<br />
Dette ble det store vendepunktet for Håkon. Det var<br />
fortsatt vanskelig, men det ble holdt jevnlige møter<br />
<strong>med</strong> lærer, psykolog og han selv hvor krav og<br />
forventninger ble jevnlig gjennomgått. Han ble<br />
informert om individuell plan, men han ville ikke det.<br />
Han kunne gå <strong>med</strong> på ansvarsgruppemøter. Han gikk<br />
til jevnlige samtaler fortsatt på BUP, men stadig<br />
sjeldnere. Han fikk etter hvert en ny venn på skolen,<br />
og de passet på hverandre slik at de ringte etter<br />
hverandre om en av dem ikke kom seg på skolen.<br />
Det som fortsatt ble vanskelig for Håkon, var at tiden<br />
for videregående opplæring i offentlig skole var<br />
begrenset. Han fullførte to år på denne tilpassede<br />
skolen, og videre på vanlig videregående for å få alle<br />
fag på studiespesialiserende linje. Siden han allerede<br />
hadde mistet et par år før han kom i gang på<br />
videregående, så hadde han ikke nok tid. Rådgiver på<br />
den nye skolen engasjerte seg og søkte forlenget tid,<br />
men han strevde <strong>med</strong> usikkerheten og det å stadig<br />
forholde seg til nye personer i skolesystemet. Det var<br />
også vanskelig mht økonomi. Han ville ikke gå på<br />
NAV, og det ble uklart for ham hvilke rettigheter han<br />
hadde. Helt til han gikk siste året på videregående<br />
hadde han et par samtaler hvert halvår i BUP. Det var<br />
en støtte for ham, noe fast siden han etter hvert hadde<br />
gått på fire ulike videregående skoler, og møtt mange<br />
ulike lærere og rådgivere.<br />
Enda et viktig gjennomgående tema i kontakten <strong>med</strong><br />
Håkon, var å ”hente ham inn” og ta kontakt <strong>med</strong> ham<br />
når han ikke kom til avtaler. En ting var å øve på å si i<br />
fra at han ikke kom, men også sammen se på hva<br />
uteblivelsen kunne være knyttet til – som at han<br />
hadde følt krav, brent inne <strong>med</strong> meninger, kjent seg<br />
sint og ikke klart å si i fra, eller var redd for å være til<br />
bry. Han hadde fra tidlig av vært et barn som unngikk<br />
konflikt, unngikk det som ble vanskelig og det var en<br />
nødvendig strategi, men i det lange løp ble det et<br />
fengsel for ham selv hvor han ikke fikk brukt sine<br />
ressurser eller torde å være nær noen.<br />
”Kan jeg ta igjen det tapte?”<br />
Julie er 10 år. Hun har noen venninner hun leker <strong>med</strong><br />
mer enn andre, men har sjelden eller aldri <strong>med</strong><br />
venninner hjem. Mamma jobber deltid på et kontor.<br />
Pappa jobber også, men hun vet ikke hvor. Noen<br />
ganger kommer pappa tidlig hjem. Da vet hun at det<br />
blir en sånn dum kveld som hun vil at bare skal gå<br />
over så fort som mulig. Da sitter pappa i stuen, gjerne<br />
<strong>med</strong> høy musikk på. Han er blid og smiler, men hun<br />
merker at han er annerledes. Han drikker vin og lukter<br />
rart. Han skal gjerne prate og være hyggelig, men hun<br />
synes det bare er rart. Han blir mer og mer høylytt<br />
utover kvelden. Når mamma kommer hjem krangler<br />
mamma og pappa. Noen ganger klarer hun ikke å<br />
sovne. Hun hører at han blir først sint på mor, men<br />
etter hvert kan han gråte og beklage seg. Da sier han<br />
at ”at han bare er dum og i veien”, ”aldri gjør noe<br />
bra”, ”at han ikke er glad for noe i livet”, ”at ingen er<br />
glad i ham” og masse andre negative ting om seg selv.<br />
Julie blir redd og lei seg. Hun skjønner ikke. Dagene<br />
etter en slik kveld merker hun at han er stille. En gang<br />
sa hun til han at hun var glad i han, men da fnøs han<br />
av henne. Hun skjønner ikke hvorfor han ikke er glad<br />
for mamma og henne og leiligheten deres og hunden<br />
og hytta og alt det andre hun liker. Da må det være<br />
noe galt <strong>med</strong> henne da, siden han ikke er glad i henne.<br />
For det var jo det han sa – at han ikke var glad for<br />
noen ting.<br />
Fars alkoholmisbruk økte etter at han mistet arbeidet i<br />
en turbulent omorganiseringsprosess i bedriften han<br />
hadde arbeidet i de siste 15 år. Han hadde aldri vært<br />
9