11.05.2015 Views

CICERONE

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.

Aktuell kommentar<br />

Av med hatten for Kyoto<br />

Pål Prestrud,<br />

Direktør, CICERO<br />

“Mange har kritisert<br />

protokollen og det<br />

hevdes at den kan<br />

bli en klimapolitisk<br />

sovepute. En slik<br />

pessimisme er det ikke<br />

grunnlag for.“<br />

6 • Cicerone 1/2005<br />

Pål Prestrud<br />

Det var en viktig klimapolitisk seier og milepæl<br />

som kunne feires da Kyoto-protokollen (KP)<br />

trådte i kraft 16. februar og ble folkerettslig bindende<br />

for de landene som har sluttet seg til den.<br />

KP er et imponerende byggverk med kompliserte<br />

regler for internasjonale samarbeidsordninger<br />

og forpliktelser for de rike landene om<br />

utslippsreduksjoner av klimagasser. Uten denne<br />

avtalen ville vi kommet mye senere i gang med<br />

å tilegne oss praktiske erfaringer og lærdom om<br />

hva som kan fungere godt eller dårlig i det internasjonale<br />

klimasamarbeidet i framtiden.<br />

Viktig drivkraft<br />

I alt 37 land (de fleste vestlige rike land, unntatt<br />

Australia og USA) har påtatt seg forpliktelser til<br />

å redusere sine utslipp av klimagasser med totalt<br />

fem prosent innen 2012 sammenliknet med<br />

referanse året 1990. For å hjelpe disse landene<br />

med å overholde sine forpliktelser, er det<br />

utviklet tre internasjonale samarbeids ordninger<br />

i KP. Disse går i grove trekk ut på at man ved<br />

å betale utslippsreduserende tiltak i et annet<br />

land kan slippe ut tilsvar ende mer klimagasser<br />

selv. Men protokollen sier klart at disse internasjonale<br />

samarbeids ordningene kun skal være<br />

et supplement til nasjonale tiltak. Viss heten om<br />

at KP eksisterer er etter min oppfatning en viktig<br />

drivkraft i mange land både for å sette den klimapolitiske<br />

dagsorden og for å iverksette effektive<br />

nasjonale tiltak for å redusere utslippene. EU<br />

har for eksempel allerede før KP har trådt i kraft<br />

samlet redusert sine utslipp i forhold til 1990<br />

med et par prosent.<br />

Kvotekritikk<br />

Handel med kvoter av klimagasser er den av de<br />

tre internasjonale samarbeidsordningene i KP<br />

som har fått mest oppmerksomhet, men også<br />

mest kritikk. I all enkelthet er hensikten med<br />

denne ordningen å stimulere til kostnadseffektive<br />

tiltak for å redusere utslippene gjennom bruk av<br />

markedsmekanismen. Pengene skal brukes først<br />

der man får mest utslippsreduksjon igjen for<br />

dem. På denne måten oppnås kostnadseffektivitet,<br />

og det stimuleres til å ta i bruk eksisterende<br />

mer effektiv teknologi, og til teknologiutvikling.<br />

Kvotehandel er blitt kritisert blant annet fordi<br />

Russland og Ukraina allerede har oppnådd langt<br />

større utslippsreduksjoner i forhold til utslippene<br />

i 1990 enn de er forpliktet til. Årsaken er<br />

sammen bruddet i deres økonomi og industri<br />

etter Sovjet unionens fall. Dersom de store over-<br />

skuddskvotene fra disse landene legges ut på<br />

kvotemarkedet samtidig som etterspørselen er<br />

lav fordi USA ikke er med, vil prisen per tonn<br />

CO 2<br />

høyst sannsynlig bli svært lav. Det kan<br />

da bli fristende å kjøpe seg ut av problemene<br />

i stedet for å innføre nasjonale tiltak som kan<br />

redusere utslippene ytterligere.<br />

Langsiktig perspektiv<br />

Det kan godt være at kvoteprisen vil bli så lav<br />

til å begynne med at ordningen ikke vil føre til<br />

nye utslippsreduksjoner. Men det er hva man<br />

får til av politiske utslippsforpliktelser i et langsiktig<br />

perspektiv, og da snakker vi om både tjue<br />

og tretti år, som vil være avgjørende for KPs og<br />

kvotehandelens suksess. Klarer man gjennom<br />

nye inter nasjonale forpliktelser å stramme inn<br />

på utslippskvotene etter 2012, vil både etterspørselen<br />

i markedet kunne øke og tilbudet<br />

bli redusert. Dessuten vil overskuddskvotene<br />

til Russland og Ukraina reduseres etter hvert<br />

som det blir fart i deres økono mier igjen. På<br />

sikt kan en heller ikke se bort fra at USA i en<br />

eller annen form kan komme til å slutte seg til<br />

et kvotehandelssystem. Samlet sett vil dette øke<br />

etterspørselen og redusere tilbudet i markedet.<br />

Dette fører til at prisen per ett tonn klimagass<br />

vil øke, slik at det vil bli mer lønnsomt å<br />

investere i teknologi som reduserer egne utslipp,<br />

enn å kjøpe seg fri på et kvotemarked.<br />

Oppfølging etter 2012<br />

Kyoto-protokollen er ikke løsningen på klimaproblemet,<br />

men den er en god start. Den neste<br />

store utfordringen blir hvordan det internasjonale<br />

klimasamarbeidet skal videreføres etter<br />

2012. Skal USA og de store u-landene som<br />

Kina, India, Indonesia, og Brasil bli med i et<br />

forpliktende samarbeid, må det satses på et<br />

mangfold av forskjellige internasjonale samarbeidsordninger<br />

som kan fungere parallelt. En<br />

slags ”koalisjon av villige” med EU, Canada<br />

og Japan i spissen vil trolig være i stand til å<br />

videreføre en ”Kyoto-liknende avtale” etter<br />

2012, men det vil bli uhyre vanskelig å få USA<br />

og u-landene med på tilsvarende forpliktel ser.<br />

Andre regionale avtaler kan også tenkes. Et<br />

storstilt samarbeid om teknologiutvikling, og<br />

utvikling av internasjonale tekniske standarder<br />

for utslipp fra kraftverk, biler og liknende, kan<br />

være en annen vei å gå.<br />

På tross av KPs svakheter, er det dens styrker,<br />

overlevelsesevne og det gode utgangspunkt den<br />

gir for et framtidig styrket internasjonalt samarbeid<br />

jeg tar av meg hatten for og spretter en<br />

flaske sjampanje for.

Hooray! Your file is uploaded and ready to be published.

Saved successfully!

Ooh no, something went wrong!