CICERONE

Forkludring av vitenskapelig
usikkerhet
- erfaringer fra Hvalfangstkommisjonen
Forskere kan fuske på flere måter. En av dem er å forkludre
den vitenskapelige usikker heten ved å konstruere opp eller
provosere fram unødige uenigheter og kontroverser. Dette har
skjedd ved flere anledninger i Den internasjonale hvalfangstkommisjonen,
mener artikkelforfatteren.
Tore Schweder, Økonomisk
institutt, UiO
Vitenskapelig uenighet er en del av
forskningens vesen – en nødvendig og
fruktbar del. Men overdreven uenighet
er ofte god politisk ammunisjon for
reaksjonære krefter. I det enkelte tilfellet
kan det være problematisk å skille mellom
oppkonstruert og konstruktiv uenighet. Det
er derfor vanskeligere å idømme sanksjoner
mot forskere som driver med fusk i form av
overdreven uenighet enn andre former for
forskningsfusk. Temaet er imidlertid viktig
å belyse, og jeg vil trekke fram to debatter i
Vitenskapskomiteen til Den internasjonale
hvalfangstkommisjonen (IWC).
Bakgrunn
Finnhvalen er den nest største hvalarten.
Etter at blåhvalen tidligere var redusert i
antall besto de store fangstene i Sørishavet
mest av finnhval i 1950-årene. Mens
flertallet i Vitenskapskomiteen argumenterte
for at denne beskatningen var for stor,
Tore Schweder
er professor i statistikk ved Økonomisk
institutt, Universitetet i Oslo. Han
har representert Norge i IWCs
Vitenskaps komite siden 1989. Her
presenterer han noen av sine erfaringer.
(tore.schweder@econ.uio.no)
kom ett medlem stadig med kritiske
innvendinger. Ved blant annet å vise til
denne vitenskapelige uenigheten, klarte
de reaksjonære kreftene i Kommisjonen
(politikerne i IWC) å motstå en reell
reduksjon av fangstkvotene. I 1990-årene
var bildet snudd. Da hadde Kommisjonen
vedtatt et midlertidig moratorium for all
kommersiell hvalfangst. Spørsmålet var nå
om fangst kunne gjenopptas på enkelte
bestander. Igjen ble det uenighet i
Vitenskapskomiteen ved viktige korsveier,
uenigheter som etter mitt skjønn var
oppkonstruert, og som var til hjelp for
de “grønne” kreftene i Kommisjonen til
å fortsette fangstforbudet. Nå var det de
grønne som var reaksjonære i den forstand
at de kjempet mot endringer i det bestående
reguleringsregimet, nemlig fangstforbudet.
Dette regimet har liten vitenskapelig støtte.
Det har svak folkerettslig legitimitet. Og
regimet opprettholdes fordi de mektige vil
ha det slik.
IWC og finnhvalen i 1950-årene
IWC ble etablert gjennom Den
internasjonale konvensjonen for regulering
av hvalfangst i 1946. Konvensjonen søker
“the conservation, development, and
optimum utilization of the whale resources”
og “shall be based on scientific findings...”.
IWC hadde sitt første møte i 1949, og
har deretter møtt en gang hvert år. Nokså
snart ble det etablert en vitenskapskomite
bestående av 12 deltakere. Vitenskapskomiteen
er underlagt Kommisjonen.
Det var tidlig klart at bestandene av
blåhval og knølhval var nedfangstet i
Sørishavet. Hvalfangstkonvensjonen
regulerte hvalfangsten helt fra starten. I
Sørishavet ble det samlete fangstvolumet
satt til 16 000 blåhvalenheter. En
blåhvalenhet kunne bestå av 1 blåhval, 2
finnhval, 2,5 knølhval eller 6 seihval, og var
beregnet ut fra hvor mye olje som kunne
kokes av en hval av de forskjellige artene.
Alt i 1951 sa Vitenskapskomiteen at 16 000
blåhvalenheter trolig var for mye. Johan
Ruud, senere rektor ved Universitetet
i Oslo, pekte på data som tydet på
nedgang i finnhvalbestanden, og han tvilte
på om bestanden kunne bære det høye
fangsttrykket i lengden. Tilsvarende
uttalelser ble gitt og underbygget ut gjennom
50-årene, med viktige bidrag fra Ruud, Per
Ottestad, engelskmannen Richard Laws, og
ARTIKKELSERIE: Å handle ut fra usikker kunnskap
Det er betydelig vitenskapelig usikkerhet rundt klimaproblemet. Likevel må politikere
og andre beslutningstakere vurdere hvilke tiltak som skal settes i verk. Cicerone vil i en
serie artikler ta opp spørsmålet om hvordan man best handler ut fra usikker kunnskap.
Dette er det tredje bidraget i serien.
Cicerone 1/2002 • 13