11.05.2015 Views

CICERONE

Create successful ePaper yourself

Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.

Figur 3. Tidsvariasjon av globalt lavt skydekke (sorte linjer), kosmisk stråling (rød linje) og solens utstråling<br />

(grønn linje linje). Den sorte heltrukne linjen viser de ujusterte ISCCP-data, mens den stiplete sorte linjen<br />

viser de justerte skydata (Marsh og Svensmark 2003).<br />

Figur 4. Variasjon i solflekktallet (grønn) og solens åpne magnetfeltstyrke<br />

(lysegrå) utledet fra en geomagnetisk indeks (aa-indeksen). Den blå linjen fra<br />

1965 er faktiske målte data fra satellitt (Kilde: M. Lockwood).<br />

systemene og ozonkonsentrasjonen. Den<br />

delen av Solens utstråling som er involvert<br />

i dannelse og nedbryting av ozon har<br />

økt med omkring tre prosent de siste 150<br />

år. Dette er rundt ti ganger mer enn den<br />

estimerte økningen i totalutstrålingen og<br />

vil mest sannsynlig ha ført til forandringer<br />

i atmosfærens kjemiske sammensetning og<br />

struktur, inkludert ozon, og kan dermed<br />

ha en klimatisk effekt.<br />

Forandringer i solvinden<br />

Styrken til Solens magnetfelt regulerer<br />

mengden kosmiske partikler som trenger<br />

inn i vårt solsystem. I 1996 presenterte de<br />

danske forskerne Henrik Svensmark og<br />

Eigil Friis-Christensen resultater basert på<br />

satellittobservasjoner, hvor skymengden<br />

som dekker Jorden korrelerte med mengden<br />

kosmisk stråling. Kanskje var man<br />

på sporet av en mekanisme som kunne<br />

forklare hvordan Solen indirekte kan<br />

påvirke klimaet.<br />

Nyere og bedre observasjonsmateriale<br />

av skyer fra ISCCP (International Satellite<br />

Cloud Climatology Project) viser at det er<br />

de lave skyene som varierer med solaktivitet.<br />

Dette synes overraskende da kosmisk<br />

stråling har størst påvirkningsgrad av<br />

atmosfæren i høyere lag. Enkelte hevder<br />

derfor at korrelasjonen med lave skyer er<br />

tilfeldig, og at det ikke finnes noen fysiske<br />

mekanismer som kan forklare dette.<br />

Norske forskere hevdet nylig at sammenhengen<br />

mell om kos misk stråling og<br />

lave skyer opphører når man inkluderer<br />

skydata for de siste seks år (Kristjannsson<br />

m.fl, 2002). Videre fant de at skydekket<br />

er bedre korrelert med varia sjoner i solstrålingen<br />

og foreslår en mekanisme som<br />

vil kunne forklare dette. Her inngår økt<br />

havtemperatur som følge av økt solstråling,<br />

noe som vil gi mindre lave skyer. En interessant,<br />

om ikke helt ny, mekanisme. Om<br />

dette er tilfelle har de vist at Solen har en<br />

indirekte effekt på klimaet som igjen betyr<br />

at Solen kan være mer betydningsfull for<br />

klimaendringer enn tidligere antatt.<br />

De danske forskerne finner at det er en<br />

kraftig drift (kalibreringsfeil) i måleseriene<br />

etter 1994 (Marsh og Svensmark 2003).<br />

Ved å bruke skydata fra en uavhengig<br />

satellitt (DMSP – Defence Meteorologigal<br />

Satellite Program) kalibreres ISCCP-data<br />

og da finner de fremdeles at skymengden<br />

følger variasjonen i kosmisk stråling (se<br />

figur 3). De ujusterte skydata viser derimot<br />

en kraftig avtagende trend etter 1994.<br />

Slik er det uenighet om tolkningen av<br />

ISCCP observasjonene, samt om hvilken<br />

mekanisme som fører til forandringen i<br />

skymengden. Det som synes klart er at<br />

Solen, uansett hvilke av disse ideene som<br />

er riktig, har en signifikant innvirkning på<br />

skyer. Noe som igjen er av stor betydning<br />

for strålingsbalansen på Jorden.<br />

Modellberegninger, samt målinger<br />

fra fly, tyder i dag på at inntrengende<br />

kosmiske partikler (kosmisk stråling)<br />

er opphav til tallrike sekundærpartikler<br />

som stimulerer til dannelse av skyer. Med<br />

et ionespektrometer har man også for<br />

første gang observert store positive ladede<br />

ioner (Eichkorn, 2002). Det hevdes at<br />

disse observasjonene indikerer at ioner<br />

er viktige for dannelsen og veksten av<br />

aerosoler i den øvre troposfæren. Dette<br />

kan støtte teorien om at det er kosmiske<br />

partikler som påvirker skydannelsen og<br />

ikke utstrålingen fra Solen. Som en ser<br />

av figur 3 følger heller ikke utstrålingen<br />

variasjonene i kosmisk stråling særlig godt<br />

etter 1998.<br />

Det generelle aktivitetsnivået til<br />

Solen er i dag mye høyere enn for 100<br />

år siden. Solens åpne magnetfelt har økt<br />

med hele 230 prosent siden 1900 og 41<br />

prosent siden 1964 (se figur 4). Dette gir<br />

en reduksjon i mengden kosmisk stråling<br />

på hele 15 prosent, noe som kan ha ført til<br />

at andelen lave skyer er betydelig mindre<br />

nå enn tidligere. Det vil igjen bety mer<br />

innstråling fra Solen og dermed en økt<br />

varmeeffekt. Sammen med økningen i totalutstråling<br />

på 0,2-0,6 prosent de siste 150 år,<br />

kan dette forklare det meste av den globale<br />

oppvarmingen som er observert i samme<br />

periode. Solens aktivitet økte også fra 1970<br />

frem til midten av 1980-tallet. Slik kan en<br />

vesentlig del av oppvarmingen frem til da<br />

skyldes Solen.<br />

I Science (29. november 2002) er det<br />

en oversiktsartikkel fra tre fremtredende<br />

engelske forskere innen atmosfære- og partikkelfysikk,<br />

som mener det bør forskes mer<br />

på sammenhengen mellom kosmisk stråling<br />

og skydannelse (Carslaw 2002). De omtaler<br />

en rekke nyere resultater som tyder på en<br />

sammenheng mellom solaktivitet, kosmisk<br />

stråling og skydannelse. De etterlyser også<br />

laboratorieforsøk for bedre å forstå de mikrofysiske<br />

prosessene bak en slik tilsynelatende<br />

sammenheng.<br />

I redaktørens kommentar i Science<br />

(2002, Vol. 298, side 2298), “Areas to Watch<br />

in 2003”, nevnes sol og klima som et av seks<br />

områder som må betraktes som neste års<br />

hete forskningsfelt. Det står følgende: “etter<br />

som flere og flere kurver over fortidens<br />

klima samsvarer med Solens svingende<br />

aktivitet har forskere motstrebende begynt<br />

å ta Solen alvorlig som en faktor i klimaforandringene.<br />

Sol-klimaforskere arbeider nå<br />

med å identifisere den fysiske forbindelsen<br />

mellom Solens relativt svake fluktuasjoner<br />

og klimaet. En ledende kandidat: sol-modulert<br />

kosmisk stråling og dens effekt på<br />

klima.” Dette setter den norske kritikken<br />

mot slik forskning i et merkelig lys.<br />

14 • Cicerone 2/2003

Hooray! Your file is uploaded and ready to be published.

Saved successfully!

Ooh no, something went wrong!