Heile notatet i pdf-format - Høgskulen i Sogn og Fjordane

hisf.no

Heile notatet i pdf-format - Høgskulen i Sogn og Fjordane

NOTAT

Postboks 133, 5801 SOGNDAL telefon 57676000 telefaks 57676100

TITTEL NOTATNR. DATO

”Ut av stolen…”

fysisk aktivitet for unge mennesker

med Autisme og Asperger syndrom

11/02 20.11.2002

PROSJEKTTITTEL TILGJENGE TAL SIDER

”Ut av stolen…”

fysisk aktivitet for unge mennesker

med Autisme og Asperger syndrom

Open 27

FORFATTAR

Wenche Fossen

OPPDRAGSGJEVAR

Norsk Autismeforening, avd.

Hordaland, Bergen

PROSJEKTLEIAR/-ANSVARLEG

Wenche Fossen og Åse

Stevnebø Hegrenæs

EMNEORD

Autisme og fysisk aktivitet

SAMANDRAG

Målsettingen var å finne ut om jevnlig bruk av tilrettelagt fysisk

aktivitet kunne være et virkemiddel som inspirerte og stimulerte

ungdom med Autisme og Asperger syndrom til ”ut av stolen” -

aktiviteter. 4 ungdommer deltok i prosjektet. Ungdommene bedret m.a.

sin sosiale kompetanse og opplevde større glede ved fysisk aktivitet.

Personalet fikk ny kunnskap om brukerne og om hverandre. Prosjektet

bidro til holdningsendring fra ”han og jeg” til ”vi” – økt samhandling.

SUMMARY

PRIS ISSN ANSVARLEG SIGNATUR

50,-

0806-1696

dekan


”UT AV STOLEN …"

Fysisk aktivitet for unge

mennesker

med Autisme og Asperger

syndrom

”det er så kjekt å se ansiktene deres,

se gleden i øgene på de…”

(Elisabeth-miljøarbeider)

Prosjekt

Norsk Autismeforening, avd. Hordaland i

samarbeid med Sandgotna na bofellesskap, Bergen

2000 - 2001

Wenche Fossen


Forord

Med ”Ut av stolen…” prosjektet håper vi å gi kunnskaper om hvordan fysisk aktivitet

kan legges til rette barn og unge mennesker med autisme- og Aspergerproblematikk.

Vi håper at rapporten kan gi innspill, motivasjon og lyst til å

differensiere pedagogiske opplegg i skolene, og til å styrke fritidstilbudene for denne

gruppen funksjonshemmede.

Vi ønsker å takke:

• Norsk Autismeforening, avd. Hordaland for et særlig inspirerende og

kunnskapsutvidende oppdrag

• utøvere og personalet ved Sandgotna bofellesskap for iherdig deltakelse og

godt samarbeid

• foreldrene ved Sandgotna bofellesskap for nyttige innspill og en aldri

sviktende interesse gjennom hele prosjektperioden

• Karen Inge Halkier og Thomas Thomsen, Universitetet i København som har

vært inspirasjonskilde og kunnskapsytere

• Loddefjord bydel for lån av gymsalen ved Sandgotna skole

og de som gjorde det økonomisk mulig for oss å gjennomføre prosjektet:

• Bergen kommune v/idrettsavdelingen

• Hordaland fylkeskommune v/idrettskontoret

• Johan Ludwig Mowinckels Stiftelse

• Fond til handikapidrettsformål etter Paralympics`94

Et underliggende håp har hele tiden vært at tiltaket ville vekke allmenn interesse og

at "ballen" skulle bli fanget og spilt videre?

I løpet av prosjektperioden ble håpet til virkelighet. Prosjektet ved Sandgotna

bofellesskap kom flere foreldre for øre. De viste interesse ved å kontakte både

bofellesskapet og kommunen med ønske om treningstilbud også for deres barn og

ungdommer.

Dette ga oss i prosjektledelsen anledning til å kontakte Laksevåg bydel for å drøfte

muligheten for å opprette tilbud for denne gruppen mennesker etter at prosjektet

var avsluttet. Avdeling for kultur var interessert, og den 20. september 2001 startet

Laksevåg bydel, avdeling for kultur, fysisk aktivitet for barn og unge med autisme- og

Aspergerproblematikk.

Det er i dag tilsatt fast trener, lønnet av kommunen og med veiledning fra

koordinatorene i prosjektet, vernepleierne Miriam Køppen og Christer Eide.

Tiltaket er oppløftende! For å trekke linjen videre er det grunn til å tro at utøverne i

prosjektet melder seg inn i det lokale idrettslaget, og at de får tilbud om å delta på

ulike idrettsarrangement - i tråd med samfunnets målsetting om normalisering.

Vi ønsker Laksevåg bydel lykke til med satsingen!

Wenche Fossen

Cand.polit.

Åse Stevnebø Hegrenæs

fysioterapeut

2


Innhold

1. Sammendrag s. 4

2. Bakgrunnen for prosjektet s. 6

2.1 Hva kjennetegner autismefamilien? s. 7

2.2 Kropp og psyke – samme sak? s. 7

3. Hvorfor ”Ut av stolen...”-prosjektet? s. 8

3.1 Begrepsavklaring s. 9

3.2 Presentasjon av Sandgotna bofellesskap s. 9

3.3 Deltakere i prosjektet s.10

4. Målsetting og metode s.10

4.1 Målsetting s.10

4.2 Metode s.10

5. Fra tanke til handling... s.11

5.1 Opplæring av personalet s.11

5.2 Foreldresamarbeid s.11

5.3 Pedagogisk tilnæring s.11

5.4 Forutsigbarhet s.12

5.5 Hvem bestemmer? s.12

5.6 Utstyr s.12

5.7 Planlegging av timene/etterarbeid s.13

5.8 Veiledning s.13

6. Innholdet i treningen s.14

7. Hva fant vi? s.18

7.1 Spørreskjema s.18

7.2 Intervju med styrer og koordinatorer s.18

8. Oppsummering s.22

9. Praktiske råd s.23

Litteraturliste

Vedlegg: Planlegging og finansiering

3


1. Sammendrag

Norsk Autismeforening, avd. Hordaland arrangerte 2 fagdager i mars 1999 for sine

medlemmer. Seminarets tema var: Viktigheten av fysisk aktivitet for mennesker med

Autisme og Asperger syndrom.

Seminaret ga inspirasjon og lyst til å starte et prosjekt med fysisk aktivitet for ungdom i

fylket med diagnosen autisme- og Asperger syndrom.

Hensikten med prosjektet var å få innsikt i om bruk av fysisk aktivitet ville bidra til økt

aktivitet på fritiden og gi utøverne mulighet til å aktivisere seg i et fellesskap.

Deltagerne i prosjektet var 4 ungdommer i alderen 13 – 29 år som alle bor i

Sandgotna bofellesskap, Loddefjord bydel i Bergen.

Cand.polit. Wenche Fossen, Høgskulen i Sogn og Fjordane og fysioterapeut Åse

Stevnebø Hegrenæs ved Eikelund kompetansesenter ønsket å påta seg det faglige

ansvaret for prosjektet.

Faste koordinatorer i prosjektet var vernepleierne Miriam Köppen og Christer Eide,

Sandgotna bofellesskap.

Forprosjektet hadde en tidsramme fra mai 1999 og ut desember samme år.

Prosjektet ”Ut av stolen…” ble operativt fra 24.02. 2000 og formelt avsluttet 12.03.

2001.

Målsettingene var å finne ut om bruk av jevnlig og tilrettelagt fysisk aktivitet kunne

være et virkemiddel som inspirerte og stimulerte til:

• ”ut-av-stolen” aktiviteter

• bedre kroppsbevissthet, bli tryggere på å bevege seg - bedre motoriske

ferdigheter

• fellesskap og samhandling som kan virke inn på de sosiale strukturene i

hverdagen

• fysisk aktivitet i organiserte former

I hovedsak foregikk treningen i gymsalen på Sandgotna skole hver mandag og

torsdag fra kl. 15.30-17.00. På fine dager i sommermånedene ble treningen lagt til

idrettsbanen i nabolaget.

En av utøverne ble tatt ut av prosjektet på slutten av år 2000. Grunnen til dette var

at miljøbetingelsene endret seg såpass mye at det ble problematisk for han å delta

videre. En av de andre ungdommene hadde også en vanskelig periode underveis,

dette hadde trolig årsak i utprøving av ny medisin. Men med hensyn til dette i

treningen, fortsatte han ut hele prosjektperioden.

Personalet er klar på at det har skjedd kvalitative endringer med beboerne og det

samme innen personalgruppen. ”Ut av stolen…” prosjektet har ført til positive resultat:

4


Utøverne

• takler fysiske utfordringer langt bedre enn før

• er jevnt over i bedre humør

• søker mer kontakt med andre

• er mer oppmerksomme på hverandre

• besøker hverandre på rommene (to av utøverne)

• deltar mer i samfunnet – på trening, klubb og diskotek

• har fått bedre kondisjon og redusert kroppsvekt (en av utøverne)

• er blitt tøffere i vannet (en av utøverne)

• synes det er gøy å gå turer (én som alltid gikk sist, går nå først)

Personalet

• har blitt kjent med hverandre på en annen måte gjennom treningen, det

har ført til bedre samhold og felles tenkning: Nå ”vi”- holdning framfor

tidligere ”han og jeg”- holdning

• er med beboerne på fysiske aktiviteter med større entusiasme enn før

• har fått større bevissthet om at beboerne kan og skal delta på aktiviteter

utenfor huset

• har endret sosiale strukturer i hverdagen som følge av prosjektet

• har fått mer kunnskap om alle beboerne og således styrket samarbeidet

og de faglige diskusjonene

5


2. Bakgrunnen for prosjektet

Norsk Autismeforening, avd. Hordaland arrangerte 2 fagdager i mars 1999 for sine

medlemmer. Seminarets tema var: Viktigheten av fysisk aktivitet for mennesker med

Autisme og Asperger syndrom.

Foreningen inviterte foreleserne Karen Inge Halkier, Universitetet i København, Johan

Kaggestad, Modum Bad og Wenche Fossen, Eikelund kompetansesenter som bidro

med kunnskaper om idrettens positive virkning på mennesker generelt, og

mennesker med autisme- og Aspergerproblematikk spesielt. Foreleserne viste til

forskningsresultater fra Danmark, Norge og Japan.

Det er få kommuner og organisasjoner i dag som tilbyr idrettsaktiviteter tilrettelagt for

barn og unge med autismeproblematikk. Dette ønsket Norsk Autismeforening, avd.

Hordaland å gjøre noe med, og i etterkant av seminaret besluttet styret å søke

prosjektmidler for å starte et prosjekt i Bergen, med fysisk aktivitet som et sentralt

element.

Wenche Fossen og Åse Stevnebø Hegrenæs fikk forespørsel om å være faglig

ansvarlige for et eventuelt prosjekt.

Professor Karen Inge Halkier og hennes medarbeider ved Universitetet i København,

idrettslektor Thomas Thomsen var sterkt medvirkende til at det første prosjektet i

Norge på dette området kom i gang.

I mars 1999 ble det arrangert et møte mellom Halkier, Thomsen, prosjektledelsen og

styret for Autismeforeningen i Hordaland for å drøfte muligheten av et prosjekt i

Bergen.

Styret i foreningen henvendte seg til Sandgotna bofellesskap, Loddefjord bydel med

forespørsel om å delta i prosjektet.

Foreldre ble invitert til et informasjonsmøte der Karen Inge Halkier sammen med

prosjektledelsen redegjorde for tanker og framdrift. 4 foreldrepar ønsket sine gutter

med i prosjektet, den yngste var 13 år og den eldste var 29 år.

Barn og unge med autismeproblematikk skiller seg ofte ut som hyperaktive eller

hypoaktive, og de har et bevegelsesmønsteret som ofte er anspent og preget av

stereotype bevegelser.

Vår tanke er at denne gruppen vil ha utbytte av trening i form av styrke, kondisjon og

utholdenhet, noe som trolig vil gjøre det lettere å mestre dagliglivets oppgaver og

hindre belastningsskader.

Likeledes mener vi at sansemotorisk trening vil bedre kjennskap til egen kropp, få

bedre kontroll, gi stimulans, velvære og glede - totalt sett vil de kunne oppnå en

generell helsegevinst.

Gjennom prosjektet ønsket vi å se om tilrettelagt fysisk aktivitet vil føre til økt aktivitet

på fritiden, gi utøverne mulighet til å aktivisere seg i et fellesskap og ikke minst på sikt

å få fysisk aktivitet inn i organiserte former.

6


2.1 Hva kjennetegner autismefamilien?

Alle som har fått diagnosen autisme eller Asperger syndrom har felles kjennetegn

som kvalitative avvik på områdene sosialt samspill, kommunikasjon og

forestillingsevne. Kvalitative avvik betyr at det er mer enn bare forsinket utvikling, det

handler om gjennomgripende svikt på disse områdene, men omfanget varierer fra

person til person.

Felles for gruppen er at de har lett for å isolere seg og å lukke verden omkring seg

ute, noen mangler talespråk, andre har en tale som er spesiell. I faglitteraturen

snakker man om at mennesker innenfor denne diagnosegruppen har en egen

kognitiv stil. Det betyr at de opplever verden på en annen måte enn oss. De har

vanskeligheter med å ta andres perspektiv, noe som har stor betydning i forhold til

sosiale relasjoner. Omgivelsene virker for dem kaotiske og er vanskelig å forholde seg

til.

Therese Joliffe som har Asperger syndrom, beskriver det slik:

”den følelsen af forvirring, som skyldes manglende evne til at forstå

verden omkring mig, der forårsager denne voldsomme angst. Denne

angst medfører, at jeg får trang til at trække mig tilbage fra

omverdenen…” (Peeters,T.1999)

2.2 Kropp og psyke – samme sak?

Fra Descartes tid har kroppen vært sett på som objekt og adskilt fra

subjektet/psyken. I denne tradisjonen var tanken at kroppen ikke hadde så stor

betydning på personlig utvikling.

Den historiske dualismen med et absolutt skille mellom kropp og sjel, forviste kroppen

til et lavere nivå av den menneskelige eksistens. Dette synet har hatt stor innflytelse

innen den medisinske tradisjonen helt opp til vår tid.

Denne tradisjonen har ikke lenger rotfeste. Vi ser i dag en åpenbar sammenheng

mellom kropp og psyke i menneskets utvikling, noe som er i tråd med Merleau-

Ponty’s teori om å se kroppen som subjekt og objekt på samme tid.

Sirkularitet er et sentralt begrep i Merleau-Ponty`s forståelse av kroppen, og han gir

følgende eksempel:

om jeg med min høyre arm griper om min venstre, er min høyre arm det

subjektive som griper, og den venstre det objektive som blir grepet.

Men idet jeg kjenner at min venstre arm blir grepet, blir denne det

subjektive som opplever den høyre arm som objekt.

Sirkulariteten ligger i forholdet mellom ”det som griper” og ”det som blir

grepet”. Jeg griper og blir grepet på samme tid. Det som griper, blir

grepet, og omvendt. Dette er enestående for den menneskelige

kroppen.

7


Kroppen er utgangspunktet for vår persepsjon og vår opplevelse av

verden. Våre erfaringer setter seg i kroppen som ”kroppsskjemaer”, og

det er kroppen som først forstår verden.

Kroppen er vår primære forståelseseinstans. Hvis det er slik at kroppen

fører til forandring av vår opplevelse av verden, blir det logisk at enhver

forandring av kroppen fører til forandring av vår opplevelse av verden.

Når vi beveger oss kan vi oppleve en integrasjon av det subjektive og

det objektive.

På denne måten kan en gjennom å trene bevegelsesapparatet og

jobbe med bevisstgjøring av kroppen og sansene påvirke subjektet.

(Duesund,1995)

I dag stilles det mindre krav til fysisk styrke og utholdenhet i det daglige livet, og

behovet for å drive med organisert idrett og mosjon på fritiden er større enn før.

Fysisk aktivitet er et viktig element for alle mennesker, ikke bare når det gjelder

motorisk utvikling og vedlikehold av kroppen, men også for utvikling av mennesket

som helhet.

I licentiatarbeidet til Karen Inge Halkier ”Idræt – også en mulighet” konkluderer hun

med følgende:

at selv svært kontakthæmmede elever, der har større eller mindre

intellektuel og sansemotorisk funksjonshæmning tillige med psykotiske

træk, ved at deltage i en pædagogisk, minutiøst planlagt

idrætsundervisning med vægten lagt på idræt i videste forstand og

ikke ensidig satsning på løpetrening, kan motiveres for fortsat fysisk

aktivitet, hvorved deres fysiske, psykiske og sociale udvikling frammes.

På denne måde kan idræt være medvirkende til, at de får et bedre liv.

3. Hvorfor ”Ut av stolen…”- prosjektet?

I dag finnes det ikke en behandlingsmetode eller en pedagogisk metode som passer

for alle med autisme- og Aspergerdiagnose. Vårt inntrykk er at foreldre, pedagoger

og miljøarbeidere prøver ulike innfallsvinkler og metoder for å optimalisere tilbudene

for den enkelte etter beste evne. Vårt inntrykk er at det i stor grad mangler

kompetanse for å tilrettelegge aktivitetstilbud for mennesker med autisme- og

Aspergerproblematikk i lokalmiljøet. Denne gruppen blir ofte ”sittende i stolen”, blir

passive, får lett vektøkning.

Et av målene med prosjektet var å stimulere lysten til å være mer fysisk aktiv og føle

glede ved å gjøre noe sammen og som en bieffekt komme i bedre form.

Vi tror at fysisk aktivitet/trening vil bedre livskvaliteten for funksjonshemmede. Formen

blir bedre, de lærer nye måter å bevege seg på og får trolig et bedre utgangspunkt

for sosial læring.

8


For å underbygge vår hypotese viser vi til nyere litteratur og studier som viser at fysisk

aktivitet brukes bevisst og systematisk i forebygging, behandling og rehabilitering ved

Idrettshøyskolen, Oslo (BT.16.07.2001), forskning fra Danmark (Halkier og Waarst

1988,1989) og Japan (Kitahara, 1983,1984). Studiene gir oss indikasjoner på at

systematisk fysisk trening over tid gir både fysiologiske, pedagogiske/psykologiske og

sosiale effekter.

3.1 Begrepsavklaring

Halkier og Thomsen bruker begrepet idræt i sitt arbeid. I våre ører peker det på en

form for trening som har konkurransemotiv i seg. Ut fra en slik tolkning vil ikke

begrepet samsvare med intensjonen i prosjektet.

Karen Inge Halkier gir i sitt liecentiatgradsarbeid ”Idræt - også en mulighed”

følgende definisjon av begrepet:

”Jeg definerer idræt som en eller anden form for fysisk aktivitet - mere eller mindre

organisert - der er lystbetonet” (pkt.5.15).

Denne tolkningen går vi også god for, men for å unngå forveksling med vår

forståelse av begrepet, kom vi til at fysisk aktivitet og fysisk trening ville egne seg

bedre i vårt språk, fordi det er mindre pretensiøst.

For å lette språkdrakten bruker vi utøver i forbindelse med idrettsaktiviteter og

beboer når konteksten er bofellesskapet.

Med uttrykket koordinator mener vi den som har hovedansvaret for

treningsoppleggene, trener er den miljøarbeideren som til enhver tid er med den

funksjonshemmede i gymsalen.

3.2 Presentasjon av Sandgotna bofellesskap

Beboerne bor i eneboliger i rekke som ligger i naturskjønne omgivelser i Loddefjord.

Området innbyr til ulike friluftsaktiviteter både sommer og vinter. Selv om huset er

skjermet fra tettbebyggelsen, ligger det likevel sentralt i forhold offentlige

servicetilbud, til skole, gymsal, idrettsbane og svømmehall.

Sandgotna bofellesskap har 6 beboere med Autisme- og Aspergerproblematikk,

personalet teller 21,39 stillinger som er fordelt på 38 personer.

Personalet har som mål å optimalisere livskvaliteten for den enkelte beboer.

Personalet jobber aktivt med å utvikle egen profesjonalitet for å sikre etisk

handlingsberedskap og høy faglig standard.

9


Motto for arbeidet er:

”Vi skal være best på tilrettelagt bistand slik at våre beboere får den

best tenkelige livskvaliteten innenfor de rammer som eksisterer”

3.3 Deltakere i prosjektet

Av de 6 beboerne på Sandgotna bofellesskap, var 4 med i prosjektet – alle gutter fra

13 – 29 år. Utvalget ble gjort etter ønske fra foreldrene.

4.Målsetting og metode

4.1 Målsetting

Målsettingen kan oppsummeres slik:

Vi ønsket å finne ut om bruk av jevnlig og tilrettelagt fysisk aktivitet som virkemiddel

kan inspirere og stimulere til:

• "ut-av-stolen" aktiviteter

• bedre kroppsbevissthet, bli tryggere på å bevege seg - bedre

motoriske ferdigheter

• fellesskap og samhandling som kan virke inn på de sosiale

strukturene i hverdagen

• fysisk aktivitet i organiserte former

4.2 Metode

For å kunne utvikle indikatorer som kunne bidra til valide data, brukte vi blant annet

standardiserte spørreskjema til foreldre og primærkontakter. Skjemaene skulle utfylles

i forkant og etterkant av prosjektet.

Ved utarbeidelse av spørreskjema tok vi utgangspunkt i relevant litteratur, refleksjoner

og erfaringer som vi har med mennesker med autismeproblematikk.

Innledende kontakt med foreldre og primærkontakter var i form av brev der vi

inviterte til møte og presenterte spørreskjemaet. Det var samtidig viktig for oss å få

tilbakemelding og være åpne for spørsmål.

I tillegg til spørreskjema, fulgte vi tett opp ungdommene ved deltakende

observasjon, video-opptak og logg.

Etter at prosjektet var avsluttet intervjuet vi styrer ved Sandgotna bofellesskap og

koordinatorene.

10


5.Fra tanke til handling...

5.1 Opplæring av personalet

Prosjektet hadde to faste treningskoordinatorer hele perioden. To av

personalgruppen meldte seg som koordinatorer, vernepleierne Miriam Køppen og

Christer Eide. Disse hadde det faglige ansvaret for opplegg av hver treningstime og

for evalueringen av undervisningen etter hver treningstime.

I et prosjekt som skulle vare over tid og der hele personalet var medspillere, mente vi

det var viktig at hele personalgruppen hadde det samme kunnskapsgrunnlaget og

felles forståelse både for målsettinger, innhold, prinsipper og metoder.

Hele personalgruppen deltok derfor på 2 dagers kurs før prosjektet startet, under

ledelse av Karen Inge Halkier og Thomas Thomsen. Koordinatorene fikk noe mer

omfattende opplæring.

5.2 Foreldresamarbeid

Gjennom hele prosjektet la vi vekt på å gi foreldrene jevnlig informasjon og

tilbakemeldinger gjennom brev og møter. Foreldrene ga oss adgang til å ta video

på treningene, noe som bidro til visuell tilbakemelding og på den måten fulgte de

prosjektet med større nærhet.

5.3 Pedagogisk tilnærming

I dag finns det ikke noen medisinsk behandling eller spesielle pedagogiske metoder

for barn og unge med Autisme- eller Aspergersyndrom.

Den pedagogiske utfordringen er å forstå deres tankemønster, prøve gjennom ulike

metoder og visse prinsipper å redusere angsten med å skape orden og struktur i

tilværelsen og på den måten fremme læring.

Prosjektet styrte vi etter følgende prinsipp:

• forutsigbarhet/synliggjøring

• forebyggende - være i forkant

• varighet - begynnelse og slutt

• konkretisering

• kontinuitet

• rutine (uten å innføre nye stereotypier)

• variasjon i treningen innenfor rammene

• trenerstabilitet i størst mulig grad

• struktur

11


I strukturen la vi inn element som:

• hvem bestemmer?

• grundig planlegging av timene (skriftlig dokumentasjon)

• etterarbeid: hva fungerte? Hva bør gjøres på en annen

måte? (skriftlig dokumentasjon)

5.4 Forutsigbarhet

Det var viktig å forberede utøverne best mulig på gymtimene. Personalet visualiserte

dette blant annet ved detaljerte bilder (foto) samlet i album:

veien til gymsalen, dørene inn til garderoben, dusjen og veien til gymsalen og

lignende.

I begynnelsen var albumet en nødvendig motivasjonsfaktor og den ble tatt fram før

hver trening. Den var et tegn på at nå var det tid for trening i gymsalen, et annet

tegn var at de skulle pakke gymtøy og hvite T-skjorter. Personalet stilte også med

hvite T-skjorter. Like T-skjorter var en viktig detalj som fortalte at nå skulle de ha gym

og at alle med hvite T-skjorter skulle delta. Denne detaljen styrket gruppe -

tilhørigheten.

5.5 Hvem bestemmer?

For å redusere mest mulig av problematikken om hvem som bestemte i gymsalen,

ble vi enige om at det alltid var koordinatoren som bestemte. Treneren var den som

hjalp til i garderoben, med øvelsene i gymsalen og i dusjen.

Før hver treningstime var utøverne klar over hvem som bestemte i gymsalen, og

hvem som var treneren hans den dagen – trygghetsaspektet var i varetatt.

5.6 Utstyr

Gymsalen var tradisjonelt utstyrt med ribbevegger på ene langsiden og ellers

disponibelt utstyr som tau med ringer fra taket, balansebenker, bom, kasse, hest,

ulike treningsmatter og tjukkas.

Det første halvåret brukte vi stort sett dette utstyret i tillegg til teppefliser (markering

av faste plasser).

12


Etter hvert ble det behov for mer variasjon i oppleggene, og prosjektet gikk til innkjøp

av blant annet stor fallskjerm (diameter på 9 meter), myke baller, rullebrett og

balanse- og motorikksett.

I motorikksettet var det rokkeringer, kjegler med staver som kunne festes på, klosser

og planker til å lage balansegang, tau og erterposer. Rokkeringene var greie som

markeringer på gulvet, men var litt for knappe til å krype gjennom for våre utøvere.

5.7 Planlegging av timene/ etterarbeid

I hovedsak foregikk treningen i gymsalen på Sandgotna skole hver mandag og

torsdag fra kl. 15.30 -17.00. På fine dager i sommermånedene ble treningen lagt til

idrettsbanen i nabolaget. Aktivitetene ble endret i noen grad da utgangspunkt for

treningen var friluft.

En av koordinatorene var alltid tilstede på treningene, mens personalet ellers deltok i

tråd med sine turnusplaner. På den måten oppnådde vi en bemanningsfaktor på

1:1 eller mer.

Koordinatorene hadde ansvaret for planlegging av treningsoppleggene og

etterarbeidet. De hadde god kjennskap til de forskjellige utøverne og tilpasset

øvelsene til den enkelte, men det var opp til treneren å bestemme hvor mye de

skulle assistere og lede gjennom aktivitetene.

Spesifisering av øvelser og hvordan disse skulle gjennomføres ble skrevet nøyaktig på

undervisningsskjemaet, treningsforløpet for den enkelte utøver ble notert på

utøverens treningsskjemaet.

Etter hver trening var det oppsummering og evt. justeringer til neste gang.

5.8 Veiledning

Treningstimene ble tatt opp på video hver uke i starten, senere mer sporadisk i

forbindelse med veiledning.

Det første halvåret fikk koordinatorene tett oppfølging med veiledning ca. hver

3.uke. Senere ble veiledning avtalt fra gang til gang ut fra behov.

13


6. Innhold i treningen

Trygghet er et nøkkelord og utgangspunktet for læring. Gymsalen var et ukjent sted

for utøverne, og det tok flere måneder før alle var helt trygge der. Albumet mener vi

var et godt redskap for å reduserte angsten for det nye.

Treningen ble lagt opp på et nivå med tanke på snarlig mestring. Mestring - nesten

mestring samt mye ros styrket selvtilliten og inspirerte til nye utfordringer. Etter hvert

honorerte utøverne hverandre med kollektiv klapping, klapp på skulderen og

begeistrede utrop som flott! bra!

Treningen gikk lettere etter hvert og utfordringene i gymsalen økte.

Mestring - motivasjon – læring

Strukturen i timene var den samme hver gang, på den måten fikk utøverne oversikt.

Noen aktiviteter gikk alltid igjen i alle timene, andre ble skiftet ut for å gi variasjon og

større utfordringer.

Variasjoner i treningen er en forutsetning for at treningseffekten skal være overførbar

til andre situasjoner – automatisering og generalisering.

Timene ble delt inn i tre deler:

oppvarming, hoveddel og avslutning med avspenning og uttøyning.

I valg av øvelser la vi vekten på å trene:

• Gymøvelser: trening av balanse - både statisk balanse

(stabilisere kroppen i forskjellige utgangsstillinger) og dynamisk

balanse (holde eller gjenvinne balanse under bevegelse),

kroppsbevissthet, rom/retning, lateralitet og koordinasjon

• Apparat: koordinasjon, fysisk kreativitet, balanse, styrke,

fleksibilitet, utholdenhet og spenst

• Ballspill og fallskjerm: koordinasjon, samarbeid

• Avspenning og fleksibilitet

• Språkoppmerksomhet

Det ble lagt vekt på at utøverne selv skulle finne frem utstyret og rydde det på plass

etter bruk.

14


Før oppvarmingen startet ble 1- 2 utøvere plukket ut for å finne frem utstyret som

skulle brukes i oppvarmingen. Trenerne avpasset hjelpen etter behov, det kunne

være nok bare ved å ”styre” lett med en hånd på skulderen, eller vise vei.

Gymtimene begynte med at én av utøverene la ut teppeflisene på gulvet under

scenekanten.

Flisene markerte begynnelse og slutt for alle øvelsene og når alle deltakerne sto på

flisene, ble instruksene gitt.

Teppeflisene var det faste holdepunktet å gå tilbake til etter hver øvelse og for å få

ny instruks.

Oppvarmingen startet med utgangspunkt på teppeflisen, begge føttene på flisen,

kjegler i ulike farger og strekmarkeringane på gulvet viste vei.

Oppvarming var å springe eller gå etter markeringene. Alle trengte noe assistanse i

begynnelsen. Denne hjelpen kunne være å gå eller å springe ved siden av og

evt.holde i hånden eller lett på skulderen.

Et viktig poeng er å bevege seg ved siden av utøveren, ikke bak eller foran, da er

det verre for utøveren å følge.

Oppvarmingen tok ca. 10 minutter av timen. Etter hvert ble og

oppvarmingstreningen brukt ved trening av utholdenhet og spenst.

I tillegg til fysiologisk oppvarming, øvet utøverne kroppskontroll under bevegelse,

d.v.s. å holde balansen og å gjenvinne balanse under aktiviteten.

Ved instruksjon la vi vekt på å styrke språkforståelsen, få kjennskap til og kunnskap

om egen kropp. Instruksjonene kunne være:

”legg hendene på hodet, gå bak den grønne kjeglen, hold venstre handa di på

skulderen til Kari, strekk deg slik at du blir lang, stå med ryggen/ansiktet mot

ribbeveggen, gå opp på benken, kryp under bommen” og lignende. o.s.v.

Vårt utgangspunkt var at tydelig konkretisering av kroppsdeler og koblinger til

retninger, preposisjoner, adjektiver og adverb, ville etter hvert styrke språkforståelsen.

I hoveddelen av programmet var vi opptatt av å trene balanse, koordinasjon,

kroppsbevissthet, styrke og fleksibilitet og gi nye bevegelseserfaringer.

Utgangspunktet for innøving av øvelsene var at til større understøttelsesflaten er og til

lavere tyngdepunktet er, jo lettere er det å holde balansen.

Den mest stabile utgangsstillingen blir ut i fra dette, liggende stilling, dernest sittende,

knesittende, huksittende, knestående, bredstående, stå med samlede ben, stå på

tærne for så å stå på en fot.

Treningen tok sikte på gi erfaring i ulike utgangsstillinger.

15


Vi organiserte aktivitetene i stasjonstrening hvor utøverne jobbet på hver sin stasjon

med bytte etter noen minutter.

Stasjonene var ribbevegg - klatre, krype frem og tilbake på skrånende benk, ”sit ups”

ligge på ryggen med bena festet i ribbeveggen, holde fast i ribbeveggen og hoppe

med samlede føtter, stå på en fot, sitte på matten mot ribbeveggen, føttene i gulvet

med bøyde knær og støtte hendene i gulvet – strekke bena frem og bøye, klatre på

høy kasse og hoppe ned, stå i krabbestilling og løfte opp det ene benet og arm på

motsatt side, stå på alle fire og vinke med vekselsvis høyre og venstre arm, løfte

vekselsvis det ene og så det andre benet, ”runde ryggen og se magen din”, ”svaie

ryggen og se mot taket”.

Andre stasjoner ga øvelser i å rulle sideveis på matte, kaste erterpose i bøtte, pakke

ballen i gulvet, gripe og kaste ball til hverandre, balansere på bommen o.s.v.

Sirkeltrening sto også på programmet og det ble gjennomført i flere runder på hver

trening. Hensikten var å bevege seg på varierende underlag, gå over hinder for

eksempel kassen, gå i trapper, hoppe fra scenen ned på tjukkasen, hoppe fra ring til

ring på gulvet – hoppe med samlede ben, hinke.

Øvelser for å få inn strekk i kroppen var å strekke armene over hodet, henge i ringene

eller å stå på rekke og gi ballen bakover til hverandre over hodet og rulle den frem

igjen mellom bena.

Vi avsluttet hovuddelen av timen med treningens høydepunkt, nemlig øvelser med

fallskjerm (vi hadde en fallskjerm med diameter på 9 meter – den hadde tyngde og

ga god trening i å gripe og å holde fast).

Øvelsene var å bevege fallskjermen opp og ned i fellesskap – bøy og strekk.

Siste øvelsen var å løfte fallskjermen så høyt opp at vi kunne sette oss under.

Treningens høydepunkt var samlingsstunden under fallskjermen – der vi etter lyst og

behag fortalte vitser til mye munterhet og latter.

Alle deltok i å pakke sammen fallskjermen, dette krevde både krefter, tid og

presisjon.

Uttøyning og avspenning. Etter hvert som treningen ble mer intens, ble det viktig å få

inn gode rutiner på å tøye ut muskulaturen. Utøverne gikk da tilbake til utgangs -

punktet – til teppeflisene.

Instruksjonene varierte:

”bøy fremover og hendene i gulvet, strekk armene over hodet, stå på tærne og

strekk mot taket”.

Vi avsluttet alltid med en stille stund på tjukkasen i ca. 5 minutter, til rolig musikk (valgt

av utøverne) og dempet belysningen. En stille stund som alle så ut til å nyte.

Treningen ble avsluttet med dusj.

16


Om sommeren. Et viktig poeng var at vi opprettholdt kontinuiteten i treningen fordi

en lang pause kunne gjort starten til høsten vanskelig.

Vi beholdt de samme treningsdagene - mandag og torsdag til samme tidspunkt.

Sommertreningen endret vi noe. De fleste treningsøktene foregikk på og rundt

idrettsbanen, og siden utøverne var invitert til idrettsstevne i Danmark senere på året

la vi opp øvelsene med sikte det.

Oppvarming:

• hver mandag i skogsløype – 10 minutter gange eller løping

• hver torsdag ble oppvarmingen lagt til idrettsbanen – løpe over

idrettsbanen, eventuelt holde hverandre i hendene og løpe i lag

Av øvelser ellers, ble det lagt vekt på stevneaktiviteter som:

• lengdeløp med og uten tilløp

• hinderløype med kjegler eller stokker – løpe eller gå

• kaste liten ball eventuelt rokkering mot kjegle (diskoskast)

• jogge rundt banen eller i stien utenfor banen.

• fotball - spenningen til slutt var hvem får mål?

17


7. Hva fant vi?

7.1 Spørreskjema

Spørreskjemaene ga oss få indikatorer på om prosjektet hadde gitt noen effekt på

den enkelte utøver.

Det kan skyldes at skjemaene var for vidt formulert i forhold til prosjektets varighet, en

annen mulighet er at spørsmålsformuleringene ikke var presise nok.

Det viste seg også at en del av spørsmålene var vanskelige å svare på for foreldrene

fordi det var lenge siden ungdommene hadde bodd hjemme. Spørsmålene lå

derfor utenfor foreldrene sine erfaringer på gjeldende tidspunkt.

I etterkant ser vi at prosjektet hadde tjent på en forundersøkelse av spørreskjemaene

og en vurdering av spørsmålenes innhold og relevans.

Truende for validiteten er også at noen av primærkontaktene sluttet under veis det

førte til at det var ulike personer som behandlet skjemaene.

Tatt i betraktning nevnte validitetsproblem, svarte alle respondentene at det var

bedring hos alle utøverne når det galt konsentrasjon ved oppgaveløsninger, og at

de taklet fysiske utfordringer bedre enn tidligere. Det siste verifiseres gjennom ytre

observasjoner og video-opptak.

7.2 Intervju med styrer og koordinatorene

Treningstidspunkt?

De svarer at det er en felles oppfatning i personalgruppen at treningstidspunktet kom

for tidlig på dagen, kl. 15:30. Beboerne kom rett fra arbeid og fikk ikke tid til middag

og hvile før treningen, noe som klart var en ulempe.

Middag etterfulgt av en pause, ville trolig bidratt til større motivasjon.

Ansvarlige for trening og opplæring

Begge koordinatorene hadde tidligere vært aktive idrettsutøvere. De mente at

deres innsikt i fysisk aktivitet og deres faglige innsikt var av betydning, noe som var

stimulerende og motiverende både for utøverne og personalet ellers.

Koordinatorene var fornøyd med opplæringen de fikk på forhånd, likeledes med

veiledningen underveis. De understreker også klart at opplæringen av hele

personalet i forkant var en stor fordel. Hele personalet fikk på den måten et

eierforhold til prosjektet. Alle visste hva treningen gikk ut på, og hva som var

forventet av innsats både før og etter treningene. Personalet følte et klart ansvar for

18


å trå til for å motivere utøverne før treningsøktene, dèt var ikke alltid like lett - spesielt

i den tidlige fasen av prosjektet.

Å være 2 koordinatorer gjorde at det alltid var en med på hver trening. Det var

viktig for kontinuiteten i programmet, en styrke i samordning av treningsoppleggene

og de faglige diskusjonene.

Koordinatorene understreket at det har vært ”down”- perioder der de stilte seg

spørsmål om dette hadde noen hensikt, for eksempel når den ene utøveren satt i en

krok på scenen, den andre var i full fart ut nærmeste dør og en tredje sto klint opptil

veggen og bet seg iherdig i armen.

Christer sier videre at de vet inderlig vel at de fleste som arbeider med denne

gruppen mennesker ofte stiller seg lignende spørsmål, til tider virker alt håpløst og alt

er svart.

Men –

”…så et lite tegn fra beboeren som viser at man har fått fram glede – så vips - i neste

øyeblikk gir dette oss følelse av lykke, vi har fått fram noe bra – og så… - kan vi ikke

tenke oss noen annen jobb…!”

Hva legger dere i livskvalitet for beboerne?

”Vi mener at livskvalitet har med mestring for den enkelte å gjøre, som for eksempel

når de er aktive”.

Christer framhever at prosjektet har sprengt grenser:

Utøverne har gjennom prosjektet utført øvelser som de

aldri har gjort før:

• ingen har hoppet fra ribbeveggen før

• ingen har balansert på en benk før

• ingen har rullet på matte før

• eller fortalt vitser under en fallskjerm…

Det gir herlige opplevelser - dette kan jeg og!

Prosjektet har ”slått sprekker” i deres bevissthet og gitt

erfaringer og ny kunnskap om seg selv!

19


Forandringer ellers?

Miriam og Christer som har førstehånds kjennskap til utøverne, understreker at

formkurven har bedret seg og gir seg uttrykk i bedre humør og større fellesskap.

A og B er blitt mer oppmerksomme på hverandre, er blitt flinke til å ta kontakt, søker

hverandre og besøker hverandre på rommene.

A er også blitt flinkere til å pakke treningstøyet sitt, men er ikke alltid villig, det

avhenger av humøret.

A er mer med på fysiske aktiviteter og går nå i tillegg på treningen i bydelen og

fritidsklubb. Han er lettere å få med på turer nå og er jevnt over i bedre humør. Han

er lettere å aktivisere, før var han bare tilfeldig i svømmehallen, nå går han jevnlig.

Han er tøffere i vannet, dukker under og koser seg på matte i bassenget – han er

langt tryggere enn før.

B er blitt mer selvstendig i det daglige.

Han er begynt på ”vanlig” svømming og er alltid med på det nye kommunale

trimtiltaket (i forlengelsen av prosjektet).

C liker å gå på turer nå, tidligere gikk han alltid bakerst på turene, nå går han først.

Han har fått bedre kondisjon og har tatt av flere kilo. Han deltar mer på

fellesaktivitetene.

D må fortsatt ha hjelp i det daglige. Han er nå blitt svært interessert i å gå på

diskoteket ”Blonden” og får med seg de andre på huset.

Klubbkveldene som kommunen arrangerer er alle utøverne med på nå, tidligere var

det bare A og B.

Styrer understreker at bofellesskapet var flinke til å dra på turer også før prosjektet,

men det er en merkbar økning i aktivitetsnivået nå. I tillegg til økt aktivitetsnivå er det

nytt at personalet nå planlegger turer og aktiviteter for alle. Beboerne og

personalet gjør ting i fellesskap mot tidligere for det meste individuelt - ”han og jeg”.

Laksevåg bydel startet opp gymopplegg i forlengelsen av prosjektet i en annen

gymsal enn der prosjektet holdt til. Koordinatorene forteller at det ikke var noe

problem for utøverne å begynne i ny gymsal. I prosjektet tok det flere måneder før

de var trygge i gymsalen.

20


Har begrepet livskvalitet fått et dypere innhold i dag?

Styrer svarer ja og utdyper det på denne måten:

Personalet synes at det har vært interessant og moro å være med i

prosjektet. De har uttalt at det var veldig kjekt å trimme og å gjøre noe

annet enn det vanlige. En stor fordel ved å trekke hele

personalgruppen inn i prosjektet, er at felleskunnskap om prosjektet har

kommet godt med for å motivere utøverne til tider da treningen ikke sto

høyt i kurs.

”Ut av stolen…” prosjektet har lagt et mildt press på personalet: Nå skal

vi…gjøre ting sammen – en bevisst endring fra individuelle opplegg til

en kollektiv tenkning – en” vi-holdning”. Nå er motivasjonen for

fellsaktiviteter tent, et eksempel som bør nevnes er at før prosjektet var

det tilfeldig hvem av personalet som stilte med badetøy til

onsdagsbadingen, nå er alle med og synes det er gøy å baske i

bassenget sammen med beboerne.

Tidligere var det vanntette skott mellom beboerne, den enkelte

beboer holdt til i sin leilighet med ”sitt personale”.

Et annet positivt trekk, er at alle beboerne nå er samlet til kveldsmat og

frokosten nytes i fellesskap i helgene.

Prosjektet har styrket samholdet i personalgruppen. Prosjektet ble en

miljøfaktor hvor personalet ble kjent med hverandre på en annen

måte. De har sett hverandre i nye situasjoner som å rulle på matten,

hoppe på tjukkas, ha det gøy under fallskjermen o.s.v. noe som har ført

til at de har lært mer om utøverne, til og med også mer om hverandre

og - på en morsom måte.

Personalet er blitt klart tryggere på hverandre gjennom prosjektet, de

kjenner hverandre på en annen måte, personalgruppen fungerer

bedre og her er mye latter.

Styrer sier videre:

Treningsfellesskap på 2 timer per uke har også en annen side. Det har

økt kunnskapen om den enkelte utøver, noe som faglig sett er positivt.

Prosjektet har økt interessen for ikke bare ”min” beboer, men også for

de andre beboerne. Det har ført til økt kunnskap om alle beboerne,

noe som faller positivt ut i de faglige diskusjonene. Prosjekt har bidratt til

arenaovergripende møter der kommunen, foreldre og flere av

personalet har drøftet problemstillinger og funnet fram til løsninger i

fellesskap.

Fellesskapsånden og troen på at dette klarer vi, gjør at vi mer enn

tidligere orienterer oss mot aktiviteter ellers i samfunnet. Personalet er

mer oppmerksomme på arrangementer utenfor huset som beboerne

kan delta på, fordi de har oppdaget kvaliteter hos beboerne som før

var ukjente.

21


8.Oppsummering

Ut fra datainnsamlingen tør vi si at prosjektet ”Ut av stolen…” har ført til positive

resultat i løpet av den korte tiden prosjektet varte. Det råder enighet blant alle

involverte at prosjektet har fått fram kvalitative endringer hos utøverne og i

personalgruppen.

Utøverne

• takler fysiske utfordringer langt bedre enn før

• er jevnt over i bedre humør

• søker mer kontakt med andre

• er mer oppmerksomme på hverandre

• besøker hverandre på rommene (to av utøverne)

• deltar mer i samfunnet – på trening, klubb og diskotek

• har fått bedre kondisjon og redusert kroppsvekt (en av utøverne)

• er blitt tøffere i vannet (en av utøverne)

• synes det er gøy å gå turer (én som alltid gikk sist, går nå først)

Personalet

• har blitt kjent med hverandre på en annen måte gjennom

treningen, det har ført til bedre samhold og felles tenkning: Nå

”vi”- holdning framfor tidligere ”han og jeg”- holdning

• er med beboerne på fysiske aktiviteter med større entusiasme

enn før

• har fått større bevissthet om at beboerne kan og skal delta på

aktiviteter utenfor huset

• har endret sosiale strukturer i hverdagen som følge av prosjektet

• har fått mer kunnskap om alle beboerne og således styrket

samarbeidet og de faglige diskusjonene

En av målsettingene var å skape interesse for prosjektet utover Sandgotna

bofellesskap. Målet er oppnådd ved at Laksevåg bydel viste interesse for prosjektet.

Bydelen har startet opp med trening 1 gang i uken for interesserte med autisme- og

Asperger syndrom. Treneren som en periode deltok i prosjektet, legger til grunn de

samme prinsippene i treningen som i prosjektet.

Utøverne er ført inn på en ny arena, noe som selvfølgelig gleder oss som deltok i

prosjektet.

22


9. Praktiske råd

Praktiske råd for dere som har lyst til å trene:

• hele personalgruppen må delta i opplæringen og

gjennomføringen, det skaper felles fokus, innsikt og motivasjon

• de ansvarlige bør ha idrettsbakgrunn

• det bør være to til å dele på treningsansvaret for å sikre at det

alltid er med en som kjenner opplegget og rutinene godt

• vår erfaring tilsier at det ville vært vanskelig å inkludere andre

ungdommer i samme gruppe – forskning i Danmark viser til at

barn og unge med autismeproblematikk bør ha egne opplegg

fordi de kommer som oftest til kort i fellesskap med andre.

(Halkier,1986) –

• samarbeid med foreldre skaper nærhet, de kjenner sine barn og

ungdommer best og kan bidra med råd og motivasjon

underveis.

Vi ønsker alle som vil starte opp med fysisk trening for funksjonshemmede lykke til –

det kan være strevsomt inni mellom, men for det meste er det verdifullt, givende og

morsomt!

23


Litteraturliste

Alsvåg,H,Anderssen.N,Gjengedal,E.Råheim,M.(red.)1997 Kunnskap Kropp og kultur.Ad Notam

Gyldendal

Ayres,A.J.1984 Sanseintegration hos børn. Munksgaard.København

Beckman,V.,Måbrink,M.K.,Schaumann,H.1998 Gång på Gång. Pedagogikk vid autism och

autismliknande tilstånd.Natur og Kultur.Stockholm

Duesund,L.1995 Kropp,kunnskap og selvoppfatning.Universitetsforlaget.Oslo

Espnes,G.A.,Smedslund,G.2001 Helsepsykologi.Gyldendal Norsk Forlag11

Fossen,W. 1997 Barn med autisme-korleis legge til rette for undervisning? :ein studie av det

pedagogiske innhaldet ved Boston Higashi School, med spesiell vekt på bruken av fysisk

fostring i opplæringa. Hovedoppgåve.Norsk Lærerakademi.Bergen

Gillberg,Ch.,Coleman,M.1992 The Biology of the Autistic Syndromes.Mac Keith Press.London

Gillberg,Ch.1999 Autism och autismliknande tilstånd hos barn,ungdomar och vuxna.Natur og

Kultur Stockholm

Halkier og Waarst 1988,1989 Prosjekt Skovdigets idrætsaktiviteter. Udviklingssenter for

folkeopplysning og voksenundervisning. København K.Danmark

Halkier,K.I. 1989 Idræt – også en mulighet.Universitetet i København

Jordan,R.,Powell,S.1996 Understanding and Teaching Children with Autism.J.Wiley&Sons

Ltd.West Sussex.England

Wiley&Sons Ltd,West Sussex PO 19 1UD,England

Kitahara,K.1983 Daily Life Therapy: A Methode of Educating Autistic Children. Boston:The

Nimrod Press

Kitahara,K.1984 Daily Life Therapy: A Methode of Educating Autistic Children. Boston:The

Nimrod Press

Mesibov,G.B.,Adams,L.W.,Klinger,L.G.1997 Autism, understanding the Disorder.CCP

Library.Plenum Press.New York

Nord,B.A.,Utsi,F.I. Vil gjøre aktivitetsmedisin kjent. Bergens Tidende. 16.07.2001

Peeters,Th.1999 Autisme, fra teoretisk forståelse til pædagogisk

praksis.Vidensenteret.København

Raaheim,A. 2002 Sosialpsykologi.Fagbokforlaget AS,Bergen

Sherborne,V.1990 Utvikling gjennom bevegelse.Cappelen

Akademisk forlag as.

Snoek,J.E.,Engedal,K.2000 Psykiatri.Akribe forlag

24


Vedlegg: Planlegging og finansiering

”Ut av stolen” - prosjektet

Tidsramme for den operative delen av prosjektet: fra 24.02.2000 til16.03.2001

Prosjekteier: Norsk Autismeforening, avd. Hordaland

Prosjektleder: Høgskolelektor Wenche Fossen, Høgskulen i Sogn og Fjordane, Sogndal

Prosjektmedarbeider: Fysioterapeut Åse Stevnebø Hegrenæs, Eikelund

kompetansesenter, Bergen

Styringsgruppe: Norsk Autismeforening, avd. Hordaland – styreleder Ingrid Eikås Smitt.

Styrer ved Sandgotna bofellesskap Anne Tone Sætenes

Koordinatorene: Miriam Køppen og Christer Eide

Wenche Fossen og Åse Stevnebø Hegrenæs

Strategien i styringsgruppen var å holde møter 2 ganger per semester, men vi kom

sammen oftere fordi behovet for møter viste seg å være større.

Planleggingsfase

Mars 1999 startet vi planleggingen med forprosjektet som innbefattet:

• informasjon til Loddefjord bydel, beboere ved Sandgotna

bofellesskap, foreldre og personalgruppen

• innhenting av samtykke fra foreldre/verge

• opplæringskurs for personalet

• utarbeide prosjektskisse

• styrebehandling /godkjenning - Norsk Autismeforening avd.

Hordaland

• søke Datatilsynet om konsesjon

• søke om økonomisk midler

• utarbeiding av spørreskjema og innhenting av data (foreldre og

primærkontaktene)

• planlegge studiereise til Danmark

• leie av gymnastikksal eventuelt svømmehall

• lage turnusplaner for koordinatorene

• planlegge trening og oppstarten med beboerne

• forberedene tiltak, bl.a. utarbeide album

Planen var å få prosjektet operativt fra oktober s.å. Dette viste seg umulig fordi bl.a.

godkjenningsprosedyrene og økonomien ikke var på plass. I februar startet vi opp

med trening i gymsalen på Loddefjord skole 2 ganger i uken. Prosjektet var på det

tidspunktet ikke fullfinansiert.

25


Finansiering

Vi startet prosjektet uten eksterne midler, men var informert om at ulike institusjoner

ville støtte tiltaket. Prosjektet var kostnadsregnet til kr.150.000 og det ble etter hvert

tilført kr. 80.000 eksterne midler. I tillegg gikk Høgskulen i Sogn og Fjordane og

Eikelund kompetansesenter inn med sine andeler.

I hovedsak gikk de økonomiske ressursene med til å lønne koordinatorene som i noen

grad gikk utenpå turnus. I tillegg hadde de en del ekstra arbeid med å planlegge

treningene og med for- og etterarbeid som de tok utenom arbeidstid.

Midtveis i prosjektperioden bestemte styringsgruppen at det ville være formålstjenlig

å kjøpe inn en del nytt utstyr for å få mer variasjon i treningen. Utstyret ble i første

omgang finansiert av utøverne selv, men midlene ble senere tilbakeført da prosjektet

økte ressurser. Utstyret som i dag er utøverne sitt, blir brukt i nytt tiltak.

Prosjektet ble noe rimeligere enn først stipulert. Vi møtte velvilje og fikk låne

gymnastikksalen på Sandgotna skole og studieturen gikk ut - på den måten gikk

prosjektet i balanse.

Utvelging av respondenter

Karen Inge Halkier anbefalte 4 utøvere i prosjektet. Utvelgelsen av utøvere ble gjort i

samarbeid med beboerne, foreldre, personalgruppen, prosjektledelsen og Karen

Inge Halkier.

Opplæring av personalgruppen.

Hele gruppen fikk samme opplæring over 2 dager i forprosjektperioden, med noe

utvidet opplæring for koordinatorene.

I selve treningen i gymsalen var fysioterapeut Åse S. Hegrenæs ofte til stede og ga

veiledning - hver uke i begynnelsen og senere etter behov.

Prosjektet styrte vi etter følgende prinsipp:

• forutsigbarhet/synliggjøring

• forebyggende - være i forkant

• varighet - begynnelse og slutt

• konkretisering

• kontinuitet

• rutine (uten å innføre nye stereotypier)

• variasjon i treningen innenfor rammene

• trenerstabilitet i størst mulig grad

• struktur

26


Datainnsamling

Undersøkelsen var grunnlagt på kvalitativ metode. For å utvikle kvalitative

indikatorer var det nødvendig å ha kjennskap til informantene/utøverne ved

Sandgotna bofellesskap. Det fikk vi gjennom spørreskjema til foreldrene og

primærkontaktene både før og etter prosjektperioden. Kvaliteten av treningen og

utvikling i forhold til den enkelte i utvalget ble fulgt opp ved intervju, deltagende

observasjon , video og loggbok.

Vi ble anbefalt å ta opptak hver 3. måned, men valgte et noe tettere program.

Konsesjonen fra Datatilsynet fikk vi i des. 1999, med prolongasjon til febr. 2002.

27

More magazines by this user
Similar magazines