Fred og frihet nr. 2/2012

fred og frihet 

Tidsskrift for Internasjonal kvinneliga for fred og frihet (IKFF) 72. årgang. Nr. 2/2012 

Den giftige arven 

fra Sellafield 

Eva Fidjestøl 

Forbud mot 

uranvåpen 

Katsumi Furitsu 

IKFFs landsmøte 

2012 i Hamar 

Referat og uttalelser

fred og frihet 

fred og frihet utgis av 

Internasjonal kvinneliga 

for fred og frihet (IKFF). 

I N N H O L D 

Redaksjonsgruppe 

for 2/2012 

Gro Eriksen 

Eva Fidjestøl 

Barbara Gentikow 

Camilla Hansen 

Kari Hartveit 

Ingegerd Lorange 

Grethe Nielsen 

Layout 


Forsidebilde 

Shutterstock.com 

Baksidebilde 

Shutterstock.com 

Trykk 

Bedriftstrykkeriet A/S 

Kontakt 

IKFF 

Postboks 8810 

Youngstorget 

0028 Oslo 

Telefon: 

93089644 

Fax 

23010301 

E-post 

ikff@ikff.no 

Hjemmeside 

www.ikff.no 

02 Innhold 

03 Leder: Vår sikkerhet - et 

kjernespørsmål 

04 Forsvaret vil vinne våre 

«hjerter og sinn» 

06 Sellafield 

08 WHO og IAEA 

10 Modernisering av 

atomvåpen 

12 Vitenskapelig og 

medisinsk begrunnelse 

for et forbud mot uran 

våpen 

14 Aktuelle atomspørsmål 

16 Norsk atomavfall, norsk 

ansvar 

17 Natasja fra Tsjernobyl 

18 Kasakhstans modige 

kvinner 

19 IKFFs landsmøte 2012 

22 Landsmøtets uttalelser 

23 Sidsel Andersen 

24 Margrethe Tingstad 

26 IKFF Norden rundt 

27 Costarikaner valgt 

til president i 

verdens eldste 

kvinneorganisasasjon 

28 Debatt 

30 Bokomtale: 

Kvinnen bak fredsprisen 

Frist for innlevering av stoff 

til fred og frihet nr. 3/2012 er 

1. august. 

Tema for nr. 3/2012 er vann.

Leder. 

K. MARGRETHE TINGSTAD 

Leder, IKFF Norge 

Vår sikkerhet - et kjernespørsmål 

På vårt landsmøte i april ble boken «Kvinneblikk på 

atomenergi» presentert. Boken er nesten i sin helhet skrevet 

av våre medlemmer, og har artikler som spenner fra vår daglige 

atomhverdag med naturlig stråling, til de store truslene 

mot våre liv som atomenergi og atomvåpen representerer. 

Vår avtroppende leder, Dagmar Sørbø, har forordet i boken, 

og hun omtaler IKFFs 65 år som vaktbikkje. Det henspeiler på 

vår verdenskongress i 1946 og kravet fra kongressen om en 

atomvåpenfri verden og kontroll med kjernefysisk virksomhet. 

FNs sikkerhetsråd vedtok i 2009 en resolusjon om å fjerne 

verdens atomvåpen. I vår ble det avholdt et møte i Sør-Korea 

hvor 53 av verdens ledere diskuterte atomsikkerhet, men det 

var ikke først og fremst handlingsplan for en atomvåpenfri 

verden som sto på dagsorden. Kjernefysisk terrorisme er 

et skrekkscenarium, og Stoltenberg, Obama og kolleger er 

opptatt av at atomvåpen ikke havner i gale hender. Historien 

har sett rollebytter for «good guys» og «bad guys», og en av 

de selverklærte gode parter har sågar 

brukt atomvåpen i krig. 

India og Pakistan demonstrerte 

nylig hver for seg med en ukes 

mellomrom hvor høyt de kunne skyte 

raketter (som er bygget for å bære 

atomvåpen). Dette er mer enn en 

livsfarlig guttelek. Nye analyser av 

disse landenes økonomi viser at 

kostnader ved utvikling og fornyelse av atomvåpen går på 

bekostning av miljøet og innbyggernes basale behov. 

Opprustning og prioritering av militær styrke svekker 

lands evne til å hamle opp med viktige samfunnsutfordringer. 

En fortsatt militær opprustning betyr ikke bare at store deler av 

verdens ressurser avledes fra viktige tiltak mot miljø-, energi-, 

og finanskriser, men det styrker også de mange institusjonene 

som beriker seg på blant annet våpenhandel og kriger. Vår 

statsminister påpekte i vår det uvirkelige ved at Nord-Korea 

kan lage atomvåpen når barna i landet lider av sult. Det som 

er minst like uvirkelig, er at vi fortsatt tillater at noen land 

oppbevarer og utvikler nye atomvåpen. 

Hensikten med moderniseringsprogrammene for atomvåpen 

er å sikre at atomstatenes eventuelle trusler er reelle. 

Atomindustrien truer hvert enkelt menneske på jorden, og 

er fortsatt med i rustningskappløpet trass i alle lover som 

tilsier at det burde være forbudt. Folkeretten forbyr bruk av 

våpen som ikke kan skille mellom sivile og stridende, og har 

«kostnader ved utvikling og 

fornyelse av atomvåpen går 

på bekostning av miljøet og 

innbyggernes behov.» 

ukontrollerbare effekter. Forbudet gjelder også trusler om 

bruk. Et internasjonalt lovforbud mot atom- og uran-våpen 

må komme. 

Etter det vi vet, er ni stater per i dag i besittelse av 

atomvåpen: Kina, Korea, Frankrike, India, Israel, Pakistan, 

Russland, Storbritannia, og USA, som også her er høyest og 

sterkest. USA bruker store ressurser på modernisering av 

atomvåpen, samtidig som landet er i dyp økonomisk krise, 

og til tross for at Obama har en erklært målsetting om en 

atomvåpenfri verden. 

De tre statene som ikke har skrevet under «ikkespredningsavtalen» 

(NPT), India, Israel og Pakistan (Nord- Korea 

skrev først under, men trakk seg senere fra samarbeidet), sier 

rett ut at de ikke ser for seg en nedrustning. Tvert om satser de 

på modernisering av sine atomvåpen. Det kan ikke fortsette å 

være opp til atomvåpenførende land å bestemme når de skal 

destruere sine arsenaler. 

Atomvåpen og atomenergi representerer 

en irrasjonell utvikling, 

hvor vi risikerer å ødelegge vårt eget 

livsgrunnlag for å skaffe energi, og 

under påskudd av å skulle skape 

sikkerhet. I virkeligheten er det slik at 

kun noen få og store tjener penger på 

denne industrien, mens vi alle bærer 

en enorm risiko. Norge har også sine 

svin på skogen når det gjelder å tjene penger på ikke-etiske 

produksjoner. Det norske oljefondet er en sparegris med 

delvis tvilsomt mageinnhold, som også i 2011 skal ha næret 

seg på atomvåpenproduksjon. 

Landsmøtet oppsummerte de mange temaene vi arbeider 

med, og understreker hvor mye som fortsatt krever vår 

oppmerksomhet. Når vi ser skjevfordelingen av ressurser og 

den store underdekningen av menneskers sikkerhet og basale 

behov, er det vanskelig ikke å konkludere med at den enorme 

ressursbruken på militarisme er en av verdens største trusler. 

Nedrustning er et komplekst tema, som henger sammen 

med maktspill, økonomisk kamp, gamle uavklarte konflikter, 

mistillit, og ikke minst voksende forskjeller i menneskers 

livsvilkår. Makt og rikdom samles på toppen blant de få, som 

nettopp blir beskyttet av de militære systemer vi er avhengige 

av å bygge ned. Vi må sørge for at den politiske debatten om 

militær nedrustning og forbud mot atom- og uranvåpen ikke 

blir «en sovende hund», og fortsette på post som vaktbikkje. 

fred og frihet 2/2012 3

Forsvaret vil vinne våre 

«hjerter og sinn» 

I 1940-45 gjaldt det en klassisk forsvarskrig av eget land. Men i Afghanistan fungerer 

Norge selv som en okkupasjonsstyrke, og bombingen av Libya er veldig langt fra å 

være et forsvar av Norge. 

AV BARBARA GENTIKOW 

Norge har vært dypt involvert i tre lite 

hederlige og lite ærefulle kriger i de 

siste ti år: Afghanistan, Libya og Irak, og 

det ser ut som om vi skal være med til 

flere. Det er alarmerende at vi nettopp i 

en slik situasjon blir utsatt for en massiv 

propaganda for «Krig, heder og ære» (BT, 

8. 5. 2012, skrevet av Brigader Geir Anda, 

Forsvarets veteraninspektør). 

Afghanistan, Libya og Irak 

Afghanistankrigens mål og mening ble 

aldri overbevisende klarlagt, verken for 

soldatene eller for oss på hjemmefronten. 

De fleste er enige i at krigen er tapt, etter 

10 års kamp, men den fortsetter, med en 

vanvittig militarisering av det afghanske 

samfunnet som ikke kan føre til annet 

enn en uendelig lang borgerkrig etter 

vår tilbaketrekning. 

Bombingen av Libya, med Norge 

som en av de mest ivrige deltakere, 

hadde som mandat (FN) å beskytte 

sivilbefolkningen gjennom opprettelsen 

av en flyforbudssone. Mandatet 

ble brutt på det groveste ved at 

bombetoktene hjalp opprørerne til et 

regimeskifte, inklusive likvideringen av 

statslederen. Resultatet er at landet har 

blitt bombet tilbake til et stammesamfunn, 

med utallige bevæpnede grupper 

som har skapt anarki og forsterker 

sivilbefolkningens lidelser. 

I tillegg har Norge, i hvert fall 

med noen spesialstyrker og i noen år 

(saken er en av fredsnasjonens mange 

hemmeligheter – fritt etter Erling Borgen) 

deltatt i krigen mot Irak (2003 

-2011). Dette var en krig som fra 

starten var direkte folkerettsstridig og 

som, med sine fabrikerte «bevis» av 

masseødeleggelsesvåpen, var en av de 

mest løgnaktige kriger i verdenshistorien 

så langt. 

USA: et hederlig forbilde? 

I disse krigene har fredsnasjonen Norge 

fulgt USA, verdens største krigsnasjon 

og en av vår tids største krigsforbrytere. 

Noen av disse forbrytelser er testing 

av nye våpen på levende mål (fra 

atombombene mot Hiroshima og 

Nagasaki over Napalm og Agent Orange 

mot Vietnam til utarmet uran mot 

Irak og dagens likvidasjoner ved hjelp 

av droneangrep), våpenleveringer til 

udemokratiske regimer og opprørsstyrker, 

en brutal behandling av sivilbefolkningen 

i okkuperte områder og 

«Latterliggjøring av fredsbevegelsen 

er et kjent middel 

for å legitimere krig.» 

ulovlige interneringer og tortur av krigsfanger. 

I USA minker oppslutningen om 

landets kriger i befolkningen. Også den 

norske regjeringen har begynt å slite 

med sin militærpolitikk. Vi vil komme 

oss ut av det afghanske marerittet. 

Norsk våpenindustri debatteres. Det 

protesteres mot det monstrøse innkjøp 

av F-35-bombefly, en investering som 

tyder på at Norges militærpolitikk har 

låst seg fast til fortsatte angrepskriger 

ute i verden. 

For å sikre vår oppbakning av 

pågående og nye angrepskriger har 

regjeringen satt i gang en storstilt PRkampanje 

for å vinne våre «hjerter og 

sinn», etter læremesteren USAs poetiske 

slagord «hearts and minds». Eksempler: 

En propagandafilm, en annonsekampanje 

og en omdefinering av 8. 

mai. 

«Redd menig Osen» 

Året 2012 begynte med en film, «Redd 

menig Osen», som NRK1 sendte som 

serie i seks deler. Her skulle vi le over 

en tåpelig pasifist som gjennomgår alle 

militærets avdelinger i løpet av serien, 

flyvåpen, marine etc., som i en klassisk 

vervefilm. Han oppfører seg som en idiot 

i alle øvelser han deltar i og alle hans 

kritiske innvendinger blir etter hvert 

gjort til skamme. Militærets posisjon 

vinner, pasifismen taper. Latterliggjøring 

av fredsbevegelsen er et kjent 

middel for å legitimere krig. 

Jeg vet ikke hvor vidt forsvaret var 

involvert i ideen til og finansieringen 

av denne propagandafilmen; forsvaret 

stilte i hvert fall sine kampavdelinger og 

soldater til rådighet for opptakene. Men 

det er også et poeng at statskanalen NRK 

sendte denne filmen. Mediene har alltid 

spilt en sentral rolle for krigspropaganda: 

En krig uten medienes støtte er faktisk 

ikke mulig i dagens verden. 

Nesten samtidig begynte forsvarsdepartementet 

å kjøpe annonseplass i 

landets papiraviser, på nett og på kino, 

for å reklamere for Norges internasjonale 

operasjoner. Prisen for denne kampanjen 

er på 7,7 millioner kroner, en 

ganske drøy sum for å kjøpe seg sympati 

og å verve nye soldater – for kriger som 

angivelig er så gode at man skulle tro 

at verken befolkningen eller soldater 

trengte å bli overtalt? 

En tosidig annonse fra BT (27. 4.) 

opplyser om at «over 100 000 nordmenn 

4 fred og frihet 2/2012

Foto: Shutterstock 

har tjenestegjort i 100 internasjonale 

operasjoner i mer enn 40 land». Jeg 

skal ikke tvile på soldatenes gode 

hensikter og jeg påstår ikke at alle 

disse operasjonene var problematiske. 

Men særlig i det siste årtiet kan man 

tvile på at regjeringen alltid har sendt 

soldatene ut til hederlige oppdrag 

eller har brukt hederlige argumenter 

for å gjøre det. Det er forskjell mellom 

klassiske blåhjelmsoperasjoner med 

fredsbevarende styrker og de skarpe 

angrep mot Taliban i Afghanistan som 

forsvarsministeriet nettopp har rost, etter 

i alle år å ha påstått at norske soldater 

var humanitære hjelpearbeidere i uniform. 

«100 operasjoner» var altså ikke 

nødvendigvis 100 hederlige og ærefulle 

operasjoner. 

Samme annonse sier at «8. mai skal 

vi vise at vi hedrer deres innsats». Her 

blandes den norske frigjøringskampen 

fra 1940-årene med dagens «out-ofarea»-operasjoner 

under fellesnevneren 

«fred og frihet». 

Omdefinering av 8. mai 

Den 8. mai i fjor utvidet regjeringen 

den tradisjonelle frigjøringsdagen til en 

offentlig seremoni for alle veteraner. 

Norske motstandfolks «kamp for fred 

og frihet» mot den tyske fascistiske 

okkupasjonen er en sann beskrivelse 

av det som foregikk den gang. Det 

var en klassisk forsvarskrig av eget 

land. Men det som foregår i dagens 

internasjonale operasjoner kan neppe 

betegnes som forsvar av norsk jord. I 

Afghanistan fungerer Norge selv som 

en okkupasjonsstyrke og bombingen av 

Libya er veldig langt fra å være et forsvar 

av Norge. 

Stoltenbergs heder 

Seremonien ble gjentatt i år og 

Stoltenberg leverte blant annet denne 

formuleringen: «Våre eldste veteraner 

tjenestegjorde under andre verdenskrig. 

Våre yngste veteraner hindret i fjor 

et varslet folkemord». Det siste er et 

hedersbevis for bombingen av Libya og 

det kaos den har etterlatt frem til i dag. 

Ellers fremhevet Stoltenberg at det skal 

bli en større og tydeligere markering av 

veteranene framover. Det kan være at 

han endelig har innsett hvor skammelig 

skadde veteraner er blitt behandlet hittil 

og prøver å gjøre det godt igjen. Det 

kan også være en forberedelse på at den 

siste kontingent av norske soldater fra 

Afghanistan neppe kommer hjem som 

seierherrer. Og det kan være at han talte 

om kommende kriger. 

Fredelige konfliktløsninger 

I en slik situasjon bør vi nekte å åpne 

våre hjerter og sinn for pågående og 

nye angrepskriger og økt militarisering. 

Fremtiden ligger i alternative, fredelige 

konfliktløsninger. 

Barbara Gentikow er professor i medievitenskap 

og styremedlem i IKFF Bergen. 

Kronikken sto første gang på trykk i 

Bergens Tidende 15. mai 2012. 


Den giftige arven frå Sellafield 

Det må bli slutt på gjenvinning av brukt atombrensel, produksjon av MOX og bygging av 

nye atomreaktorar i Sellafield 

AV EVA FIDJESTØL 

«Stopp Sellafield» er eit dårleg slagord. 

Det held dei på med sjølve no, og har 

tenkt å bruke omkring hundre år på 

det. I denne perioden må det vere 

mange arbeidsplassar i Sellafield og det 

må løyvast mykje pengar til arbeidet 

som går føre seg der. Aktiviteten med 

nedbygging av anlegg, sortering og 

behandling av alle typar radioaktivt avfall 

må aukast. Det vi ønskjer skal stoppe så 

snart som mogeleg er: gjenvinning av 

brukt atombrensel, MOX produksjon, 

drift og bygging av nye atomkraftverk 

og vedlikehald og modernisering av 

atomvåpen. 

I 1947 overtok det britiske forsyningsdepartementet 

ein våpenfabrikk 

på ein stad med namnet Sellafield på 

kysten av Vest Cumbria. Her bygde 

dei eit gjenvinningsanlegg for brukt 

atombrensel (B204) og tre grafittmodererte 

atomreaktorar, og heile anlegget 

fekk namnet Windscale. Dette 

var starten på det engelske atomvåpenprogrammet. 

I 1957 skjedd det 

ei alvorleg ulukke i ein av reaktorane 

og anlegget endra namn tilbake til 

Sellafield. I 1959 hadde England åtte nye 

Magnox- reaktorar i gang og det brukte 

brenselet frå alle vart sendt til Sellafield 

til gjenvinning for å skaffe våpenplutonium. 

Magnox er ein reaktortype 

som gir lite straum, men er praktisk for 

å produsere plutonium til våpen. Til 

saman vart det bygd 26 reaktorar av 

denne typen og frå 1964 vart dei også 

brukte til straumproduksjon. I 1994 

annonserte den britiske regjeringa at 

all produksjon av plutonium til våpen 

var slutt. Dei siste fire reaktorane av 

denne typen skal stengast i 2012. 

Behandlinga av avfallet frå atomvåpenprogrammet 

var hemmeleg, og 

store mengder med radioaktivt avfall 

vart dumpa rett i sjøen. Berre av det eine 

stoffet plutonium har ein rekna ut at 182 

kilogram vart dumpa gjennom røyr ut 

i Irskesjøen i perioden 1952 – 1995. Ny 

forsking viser at plutonium ikkje ligg 

trygt grave ned i sedimenta på botnen 

av Irskesjøen slik ein har trudd. Det har 

blitt ført med havstraumar nordover og 

inn i Nordsjøen og det er funne spor av 

dei gamle utsleppa frå Sellafield heilt 

opp i Barentshavet. 

Eigarskapet til Sellafieldanlegga 

har endra seg mange gonger. I dag 

er eigaren Nuclear Decommissioning 

Authority (NDA), som er eit nyoppretta 

selskap. NDA fekk som oppgåve å lage 

langtidsplanar for nedbygging av 

atomanlegg, lagring og behandling 

av avfall. I sin første strategiplan i 2006 

gjer dei greie for korleis oppryddinga i 

Sellafield skal vere avslutta i 2120. Men i 

den planen er ikkje deponi for det mest 

radioaktive og langliva avfallet tatt med. 

Fissilt materiale som plutonium (Pu) og 

høganrika uran (HEU), nok til tusenvis 

atomvåpen, ligg i dag ikkje trygt nok 

lagra inne på område i Sellafield. Ein 

liten del av dette er militært, mens det 

meste er sivilt. Utarma uran (DU) i form 

«MOX kan omdannast til 

atomvåpen, er brennbart og 

kan ureine store områder» 

av oksid, metall og gassen UF 6 

er også 

lagra fleire stader og nokre av desse 

lagera er militære. 

Det som er den store utfordringa 

for NDA er at ved sida av den krevjande 

nedbygginga og sikring av radioaktivt 

avfall må dei også drive kommersiell 

drift, både for å oppfylle kontraktar 

med innanlandske og utanlandske 

kundar, og for å tene pengar. I tillegg 

går produksjonen føre seg i gamle og 

mangelfulle anlegg. Det er regjeringa 

som løyver pengar til nedbygginga i 

Sellafield, og det blir viktig for NDA å 

kunne redusere skattebetalarane sine 

bidrag ved hjelp av eigne inntekter. 

Gjenvinningsanlegget THORP (Thermal 

Oxide Reprocessing Plant) som vart 

opna i 1994 for å gjenvinne brukt 

brensel frå UK sine AGR-reaktorar og 

brukt brensel frå LWR-reaktorar frå 

utanlandske kundar, har aldri fungert 

etter planen, og er i dag mange år på 

etterskot. NDA ønskjer å stenge både 

B-205, som gjenvinn brukt brensel frå dei 

gamle Magnox-reaktorane, og THORP så 

snart alle kontraktane er oppfylte. 

MOX-anlegget, Sellafield MOX-Plant 

(SMP), som vart opna i Sellafield i 2001, 

har heller ikkje fungert slik som panlagt. 

Der blir det produsert eit brennstoff, 

MOX, som består av ei blanding med 

plutonium- og uranoksid og kan brukast 

i spesialbygde eller ombygde reaktorar. 

England har ingen slike, så produksjonen 

i SMP har gått til utanlandske kundar, 

det meste til Japan. Dette stoffet blir 

transportert over halve kloden på båtar 

med kanoner og væpna vaktmannskap 

og godt brannsløkkingsutstyr. 

Det gjeld ikkje å ta for stor risiko. 

MOX kan omdannast til atomvåpen, er 

brennbart og kan ureine store område 

ved kollisjonar og forlis. Reaktor 3 i 

Fukushima brukte MOX brensel. Irland 

protesterte mot bygginga av MOXfabrikken 

i Sellafield og dei gjekk til sak 

mot Storbritannia, og stemde dei inn 

for FN sin havrettsdomstol for å stanse 

fabrikken. Norge støtta Irland og såg på 

MOX-produksjonen som uønskt fordi 

det ville bety meir gjenvinning og meir 

radioaktiv forureining langs den norske 

kysten. 

Samtidig ga den norske Regjeringa 

støtte til den internasjonale MOXforskinga 

som har gått føre seg i 

Halden i mange år. I Halden hadde dei 

samarbeidd med Sellafield om utvikling 

av dette brenselet samtidig som Norge 

protesterte mot gjenvinning og MOX 

produksjon i Sellafield. Miljøvernminister 

på den tida, Børge Brende sa at han 

såg paradokset, men han hevda at 

fordi bruken av MOX truleg ville auke i 

omfang trass i norsk motstand, kunne 

forskinga i Halden bidra til at bruk av 

MOX i atomkraftverk i nærområda våre 

blei tryggast mogeleg. I august 2011 

vedtok NDA å stenge SMP for godt og 

det blir no diskutert om det skal byggast 

eit nytt MOX-anlegg. Storbritannia har 

også vedteke å bygge ein ny generasjon 



av moderne atomkraftverk og eit av 

desse skal ligge i Sellafield. 

I januar 2012 kom det melding om 

at Regjeringa i Storbritannia har bestemt 

at lageret av sivil plutonium på over 100 

tonn skal brukast til å produsere MOX. 

Dette kan ikkje starte opp før tidlegast 

i 2028, sidan eit nytt MOX-anlegg må 

vere operativt. Det er klart at fjerning 

av plutoniumlageret i Sellafield vil 

redusere faren for lokal forureining, 

terrorisme og spreiing av fissilt materiale 

som kan brukast til atomvåpen. Men 

å produsere store mengder MOX 

skaper nye problem, som risiko ved 

transport, produksjon og bruk. Til slutt 

får ein eit radioaktivt avfall som er meir 

problematisk enn avfallet etter bruk av 

uranoksidbrensel. Uavhengige forskarar 

og anti-atom-organisasjonar hevdar 

at plutonium bør deponerast etter 

metoden «immobilisering». Det betyr at 

plutonium blir glasifisert og lagra saman 

med høg-radioaktivt avfall slik at materiale 

blir sjølvvernande, og plutonium 

blir dermed utilgjengeleg på grunn av 

dei høge strålingsverdiane. Det hindrar 

tjuveri frå personar som kunne tenkje 

seg å lage enkle atomvåpen eller skitne 

bomber. Problemet er at Storbritannia 

ikkje har deponi for slikt avfall. Dei har 

heller ikkje konkrete planar om å bygge 

slike anlegg. Nett no løyver Storbritannia 

store pengar til moderniseringsprogram 

for atomvåpna sine og må sette sikring 

av farleg atomavfall på vent. Dette 

burde Norge protestere mot. Skjer det til 

dømes ei ulukke i tankane med flytande 

atomavfall i Sellafield kan det føre til 

meir radioaktivt nedfall over Norge enn 

det vi fekk etter Tsjernobylulukka. Dette 

skriv Statens Strålevern i ein rapport 

som kom i fjor. 

Våren 2003 trudde mange i Norge at 

Sellafield–problemet var løyst for godt. 

Då kom det i stand ein viktig avtale 

mellom miljøvernministrane Michael 

Meacher og Børge Brende og fagfolka 

deira. Dette førde til at ein ny metode 

for å felle ut isotopen Tc-99 (technetium) 

vart teken i bruk og dette stoffet som 

før gjekk rett i sjøen i store mengder 

vart frå då av lagra på land. I 1994 auka 

utsleppa av Tc-99 mykje på grunn av eit 

nytt reinsanlegg (EARP) som ikkje reinsa 

vekk technetium sidan det var oppløyst 

i vatnet. To år seinare målte Strålevernet 

i Norge høge verdiar av Tc-99 i sjøplanter 

og sjødyr langs kysten. Store aksjonar 

og innsats i ulike internasjonale fora 

førde til løysing av dette problemet, 

eller ei flytting av det. Tc-99 har ei 

halveringtid på 213.000 år. Vi slepp å 

få dette stoffet i fisken vår slik vi frykta, 

men lagra i fast form som no ligg på 

land må før eller sidan deponerast trygt, 

helst i ein periode på ti halveringtider. 

Eva Fidjestøl er atomfysiker 

og styremedlem i IKFF. 


Kan vi stole på det internasjonale 

Det er ei interessekonflikt mellom Verdens helseorganisasjon (WHO), som har som mandat å ta va 

som mandat å spreie sivil atomteknologi til heile verda. 

AV EVA FIDJESTØL 

Konflikten mellom dei som ønska 

å utvikle den sivile og militære 

atomindustrien på 1950-talet og dei 

ansvarlege for folkehelsa, vart løyst 

gjennom ein avtale: Res.WHA 12- 

40, 28 May 1959. Dette har ført til at 

Det internasjonale atomenergibyrået 

(IAEA) har teke på seg hovudansvaret 

for å evaluere ulukkene i Tsjernobyl 

og Fukushima og andre atomulukker, 

medan dei profesjonelle på stråling og 

helse i Verdens helseorganisasjon (WHO) 

har blitt hindra i å ha ei rolle i dette. 

Offera frå atomulukkene har ikkje fått 

den hjelp dei treng og atomindustrien 

har operert med eit ufortent godt rykte. 

Historia til internasjonalt strålevern 

Like etter at dei atmosfæriske atombombetestane 

starta i Nevada i USA 

i 1951 vart International Commission 

on Radiological Protection (ICRP) 

oppretta. Heile Nord-Amerika blei i 

1950-åra til ein stor atombombefabrikk 

med urangruvedrift, anrikingsanlegg, 

brenselsfabrikkar, atomkraftverk, gjenvinningsanlegg 

og mange anlegg 

for å produsere dei ulike delane av 

atombombene. 

Før andre verdskrigen var det medisinarane 

som leia arbeidet med strålevern, 

men etter Manhattanprosjektet for 

å bygge dei første atombombene 

(1942-45), var det fysikarane som 

overtok. På grunn av atomløyndomar 

og nasjonal tryggleik vart ICRP danna 

slik at medlemmene sjølve skulle 

både velje og supplere kvarandre og 

avgjere lengda av medlemsskapet. Dei 

foreslår dosegrenser for arbeidarane i 

atomindustrien og dei vanlege borgarane, 

som nasjonane er frie til å 

implementere eller ikkje. Strålevernet 

til ICRP bygger på ei avveging mellom 

risiko og nytte. Då reglane for strålevern 

først vart utvikla, var det atomkrigen 

ein planla og frykta. Grenseverdiane 

vart fastslegne for å verne soldatane 

og finne ut kor mykje dei 

tålte utan å bli stridsudyktige. 

Hovudstraumen av forsking var ikkje 

oppteken av rapportane om spontanabortar, 

barn med låg fødselsvekt, auke 

i barnedød og medfødde misdanningar 

som følgje av eksponering for radioaktivitet. 

Dei første grenseverdiane til ICRP var 

150mSv/år. Dette vart redusert til 50mSv 

for arbeidarane i atomindustrien og 

5mSv til vanlege folk. Denne grensa stod 

fast til 1990, då presset frå meir enn 700 

forskarar og legar førde til ny reduksjon. 

Ei av dei som var aktive i denne aksjonen 

var WILPF-medlem Dr. Rosalie Bertell 

«Atomindustrien vart frå 

starten av ein industri som 

kontrollerte seg sjølv.» 

som alt i 1984 hadde gitt ut ei handbok 

for å estimere helseeffekten frå eksponering 

av ioniserande stråling. 

I dag er grensene 20mSv/år til 

arbeidarane og 1mSv/år til vanlege 

folk. Uavhengige forskarar hevdar at 

dette stemmer bra for ytre stråling frå 

røntgen og gammastråling, men ikkje 

når det gjeld stråling frå radioaktive 

isotopar inne i kroppen. Dette er godt 

underbygt med forsking, spesielt i åra 

etter Tsjernobylulukka. ICRP blir kritisert 

for at dei ikkje tek omsyn til dette, men 

nyttar ein utdatert modell for å fastsette 

stråledosar. 

Starten på sivil atomindustri 

I 1954 testa USA si første hydrogenbombe 

og demonstrerte at eit atomvåpen 

som var tusen gonger sterkare enn 

Hiroshimabomba kunne lagast. Det var 

denne hendinga som førde til Dwight 

Eisenhower si tale om «The Peaceful 

Atom» i FN der han gjekk inn for sivile 

atomkraftverk. Dette førde til starten 

på utvikling av sivil atomindustri 

parallelt med vidare utvikling av den 

militære atomindustrien i USA. Sivil 

atomenergi vart lansert som løysinga 

på verdas energibehov. FN svara på 

dette med å opprette «The United 

Nations Scientific Committee on the 

Effects of Atomic Radiation» (UNSCEAR). 

Denne organisasjonen fekk som 

oppgåve «å vurdere og rapportere om 

effektar av eksponering frå ioniserande 

stråling». UNSCEAR vart danna som 

ein organisasjon av berre fysikarar og 

det var ofte dei same fysikarane som 

arbeidde i atomindustrien. Fleire av 

desse var også medlemmar både i 

ICRP og UNSCEAR på same tid. Dette 

betyr at dei same personane er med og 

bestemmer både reglane for strålevern 

og den vitskaplege vurderinga av dei. 

Atomindustrien vart frå starten av ein 

industri som kontrollerte seg sjølv. 

I 1957, også som reaksjon på 

Eisenhower si tale, oppretta FN organisasjonen 

International Atomic Energy 

Agency (IAEA). Denne organisasjonen 

fekk som mandat å arbeide for å utvikle 

og utbreie sivil atomkraftindustri som 

skulle føre til fred, god helse og velstand 

over heile verda. Dei skulle på same 

tid halde kontroll med materiale og 

teknologi slik at det ikkje vart brukt 

til å lage atomvåpen, men fekk ikkje 

noko mandat til å kontrollere dei fem 

etablerte atomstatane. I arbeidet sitt 

brukar dei ICRP sine grenseverdiar og 

modellar, som betyr at menneske og 

miljø skal eksponerast for så lite stråling 

som mogeleg, utan at det går utover 


e strålevernet? 

vare på helsa til menneska i heile verda, og Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA), som har 

arbeidet i dei anlegga og den aktiviteten 

som er årsaka til stålingseksponering. 

WHO 

The World Health Organization (WHO) 

vart oppretta av FN alt I 1948. Ein 

skulle trudd at alle dei nye atomorganisasjonane 

ville gått til medisinarane i 

WHO for å be om hjelp og samarbeid i 

prosessen med å vurdere strålingsrisiko. 

Det gjorde dei aldri. Det var ICRP som 

fekk den oppgåva. WHO fekk inga rolle 

i å vurdere helseskadane frå denne 

nye globale trusselen for menneske 

og økologiske system. Deira rolle blei 

å pleie offera utan å prøve å forstå 

årsakene til sjukdom og skadar som 

vart observerte. Heilt frå starten var 

det ei interessekonflikt mellom WHO 

som hadde som mandat å ta vare på 

helsa til menneska i heile verda, og IAEA 

som hadde som mandat å spreie sivil 

atomteknologi til heile verda. 

Skræmde av atomtestane i 

atmosfæren kalla WHO i 1957 kjende 

genetikarar saman til ein konferanse 

for å vurdere skaden desse radioaktive 

utsleppa kunne påføre genpolen til 

menneske, dyr og planter. Professor 

Hermann Müller, som fekk Nobelpris 

i 1944 for sitt arbeid om genetisk 

mutasjon av bestrålte bananfluer, deltok 

på konferansen. Han og dei andre 

genetikarane som var der åtvara sterkt 

mot utviding av atomteknologien for 

sivil bruk. Dei konkluderte med at det 

ikkje var nok informasjon tilgjengeleg 

i den vitskaplege verda til å garantere 

at dette ikkje ville skade framtidige 

generasjonar. 

Denne konflikten mellom dei som 

ønska å utvikle den nye teknologien 

for både sivil og militær bruk, og dei 

ansvarlege for folkehelsa, vart løyst 

gjennom ein avtale (Res. WHA 12-40, 

28. mai 1959) som slo fast at IAEA og 

WHO var einige om å dele ansvar og 

arbeidsområder når det galt atomenergi. 

Kritikk av WHO 

Dette har ført til at IAEA har teke på 

seg hovudansvaret for å evaluere 

Tsjernobyl- og Fukushimaulukka 

og andre atomulukker medan dei 

profesjonelle på stråling og helse i WHO 

har blitt hindra i å ha ei sjølvstendig 

rolle i dette. WHO er ansvarleg for å 

arbeide med globale helseproblem, 

sette normer, skaffe teknisk hjelp til land 

som treng det og evaluere helsetrendar. 

Dei skal bekjempe epidemiar og 

styrke helsesystem, spesielt i fattige 

land. Då Margaret Chan blei vald til 

generaldirektør for WHO, understreka 

ho at ein av organisasjonen sin store 

styrke var den verknad han hadde på 

folkehelsespørsmål. «Vi har ein absolutt 

autoritet gjennom våre direktiv», sa 

ho. Men når det gjeld radioaktivitet 

og helse ville det ha vore meir realt å 

innrømme at det faktisk er IAEA som har 

denne absolutte autoriteten, utan å ha 

medisinsk kompetanse innan offentleg 

folkehelse. 

Krav om endring av avtalen 

I fleire år har internasjonale organisasjonar 

som Kvinneliga for fred og 

frihet (WILPF) og Legar mot atomkrig 

(IPPNW) sendt brev til, og møtt opp 

ved dei årlege WHA-møta i Genève, 

for å krevje at avtalen mellom WHO og 

IAEA må endrast slik at WHO kan bli 

fri til å arbeide sjølvstendig med eit av 

dei største helseproblem i vår tid. Den 

norske avdelinga av WILPF har mange 

møte med norske helsepolitikarar, og 

ein lang korrespondanse med dei, bak 

seg. Det skulle vere mogeleg å få til 

endring i ordlyden til Res WHA 12-40. 

Artikkel 12 i avtalen opnar for å revidere 

avtalen når som helst. Dei som arbeider 

med dette har klare meiningar om kva 

slags endringar dei ønskjer. Det har 

i årevis vore store demonstrasjonar i 

Genève arrangert av nettverket «For 

et uavhengig WHO» og møte mellom 

nettverket og Generaldirektøren i 

WHO. 

Slike møter er viktige for å samle 

opposisjonen og for spreiing av 

informasjon, men for å oppnå eit WHO 

som er fritt til å uttale seg om radioaktiv 

stråling og helse, er det ein annan 

arbeidsmåte som er viktigare. Dette sa 

Dr. Baverstock på ein konferanse om 

Fukushima og Tsjernobyl i Berlin i mai 

2011. Ei endring av avtalen mellom IAEA 

og WHO må komme frå medlemslanda i 

WHO, hevda han. Han kjenner WHO frå 

innsida og har sett korleis samtaler med 

folka på toppen i organisasjonen, der 

krav om endringar har blitt presenterte, 

har blitt avviste med spissfindige 

juridiske formuleringar i år etter år. 

I perioden 2010-2013 er Norge 

mellom dei 34 medlemmene i WHOs 

Executive Board (EB). Denne komiteen 

møtest ei veke i januar for å førebu 

den årlege generalforsamlinga, WHA, 

i Genève i mai. Landsstyret i IKFF (den 

norske avdelinga av WILPF) vedtok i 

2011 å stare ein ny aksjon overfor WHO. 

Vi har formulert eit brev som er sendt 

ut frå kontoret til WILPF i Genève. Dette 

brevet er sendt til alle medlemslanda 

sine delegatar i EB. Vi ba dei om at 

endring av IAEA/WHO avtalen måtte 

komme på dagsorden i Genève i mai 

2012. Vi meiner at dette hastar og gjev 

som grunn alle offera frå ulukkene i 

Tsjernobyl og Fukushima som ikkje får 

den hjelp dei treng. 


Modernisering av atomvåpen 

Ny rapport fra Reaching Critical Will avslører hvordan atomvåpenlandene nå driver med 

moderniseringsprogram, oppussing og livstidsforlengelse for atomvåpnene sine. 

AV RAY ACHESON, RCW 

Den 10. april 2012 lanserte WILPFs 

nedrustningsprosjekt, Reaching Critical 

Will (RCW), sin siste publikasjon. Det 

er en rapport som handler om den 

moderniseringen av atomvåpen som 

foregår i alle atomland i dag. Rapporten 

heter «Assuring Destruction forever» og 

er redigert av prosjektleder i RCW, Ray 

Acheson. I mars 2012 antok en at de ni 

atomvåpenlandene i verden til sammen 

hadde 19,500 atomvåpen. Alle disse har 

planer om å modernisere, oppgradere 

eller forlenge livet til arsenalet av sine 

atomvåpen. Rapporten inneholder åtte 

landkappitler (Nord-Korea er ikke med), 

som er fulle av detaljert informasjon 

om det som foregår. Den inneholder 

også tre kapitler som analyserer atomvåpenpolitikken 

i en større sammenheng. 

Rapporten kan bestilles eller 

lastes ned på websiden til RCW: www. 

reachingcriticalwil.org. Rapporten er 

støttet økonomisk fra den norske regjering. 

Her følger et utdrag fra Ray 

Acheson sin introduksjon til rapporten. 

Midt under Tilsynskonferansen for NPT 

i 2010 leverte Obama-administrasjonen 

en «Seksjon 1251» rapport til Senatet i 

USA. Den ba om Senatets samtykke til 

å ratifisere den nye START-avtalen (New 

Strategic Arms Reduction Treaty) som 

USA hadde signert med den Russiske 

regjeringa. I denne rapporten var det 

inkludert et løfte om å bevilge 180 

milliarder USD til modernisering av 

det amerikanske atomvåpenkomplekset, 

atomvåpen, leveringssystemer og 

infrastrukturen til produksjonen. Rapporten 

laget en omfattende plan for 

(1) vedlikehold av leveringssystemene 

til atomvåpnene, (2) oppretthold av et 

«trygt, sikkert og pålitelig» atomvåpenlager 

i USA og (3) modernisering 

av hele atomvåpenkomplekset. 

Inne i FN-bygget, der medlemsstatene 

til NPT var samlet for å utvikle 

en omfattende plan for implementering 

av NPT, inkludert nedrustningsforpliktelsene 

formulert i artikkel VI, ble 

det ikke sagt et ord om «Seksjon 1251» 

rapporten. Dagen før rapporten ble 

lansert hadde delegasjonene fra Sør 

Afrika og Irland påpekt at reduksjon av 

arsenalet, slik som det beskjedne tallet i 

10 fred og frihet 2/2012 

den nye START-avtalen, betyr ikke 

automatisk at løfte om nedrustning er 

oppfylt. Disse og mange andre, særlig 

NAM-landene, har i årevis påpekt at 

modernisering av atomvåpen er det 

motsatte av forpliktelsen til nedrustning. 

Likevel var det ingen som følte seg 

krenka i konferanserommene den 13. 

mai 2010, da den første USA presidentten 

med en «visjon» om en verden fri 

for atomvåpen påla administrasjonen 

sin å bevilge milliarder på milliarder av 

dollar for å forlenge livet til USA sine 

atomvåpen uendelig langt inn i framtida. 

Imens insisterte atomvåpenstatene 

på at oppfyllelse av artikkel VI i NPTavtalen 

var alle andre sitt ansvar. I 

den felles erklæringen fortsatte de å 

plassere nedrustning av atomvåpen inn 

i en fjern fremtid i det de argumenterte 

for at andre stater først må «skape 

betingelsene» som de mener er nødvendige 

for at atomvåpenstatene skal 

kunne oppfylle egne forpliktelser under 

«Disse programmene strir i 

mot forpliktelsen om å stanse 

atomvåpenkappløpet.» 

artikkel VI. De hevdet, «Alle andre 

stater må bidra med å oppfylle disse 

målene for nedrustning ved å skape 

det nødvendige sikkerhetsmiljøet, løse 

regionale spenninger, skape kollektiv 

sikkerhet og gjøre framgang på alle 

områder av nedrustning.» 

Men, som den brasilianske ambassadøren 

sa, den store majoriteten av 

ikke-atomvåpen stater « har aldri satt 

sine ikke-sprednings plikter på vent, 

ved å stille betingelser om bedre 

internasjonale forhold for å fullføre dem. 

Det internasjonale samfunn kan ikke 

overlate til atomvåpenstatene å bestemme 

når de er klare til å ruste ned. 

Å tillate disse statene å beholde sin 

atomvåpenkapasitet og akseptere deres 

avhengighet av atomvåpen som en 

form for sikkerhet og forsvar og forholde 

seg stille når de utvikler nye våpen og 

atomanlegg, representerer den største 

utfordring for internasjonal fred og 

stabilitet som verden står overfor. USA 

er ikke det eneste landet som har 

planer om å modernisere sitt atomvåpenkoppleks. 

Alle atomvåpenlandene 

er engasjerte i moderniserings aktiviteter. 

Reaching Critical Wills rapport 

utforsker disse atomvåpen-moderniseringsprogrammene 

i dybden. Uavhengige 

forskere og analytikere, ledende 

og kunnskapsrike eksperter på atomvåpenprogram 

og politikk, gir oss 

informasjon om planene til alle disse 

landene. De analyserer også kostnadene 

til atomvåpen i forhold til den økonomiske 

krisen og den økende 

utfordringen for å beskytte mennesker 

og natur. Til sammen har 

atomvåpeneierne brukt omtrent ett 

hundre milliarder USD på sine 

atomprogram. Med denne farten vil de 

sammenlagt bruke i det minste en trillion 

USD på atomvåpen det neste tiåret. 

På samme tid som de gir bort milliarder 

av dollar til atomvåpenarsenal, utfører 

de fleste av disse statene samtidig store 

kutt i de sosiale velferdssystemene 

sine, som helsepleie, undervisning 

og barnevern. Dette er brudd på 

menneskerettighetene. Tilstrekkelige 

ressurser er nødvendige for å realisere 

menneskerettighetene og mange dokument 

i internasjonal lov pålegger 

prioritering av menneskerettene over 

militarisme. For eksempel, artikkel 

2.1 av den Internasjonale avtale om 

økonomiske, sosiale og kulturelle 

rettigheter (ICESCR) gir instruks til alle 

medlemsstater om å «ta skritt, individuelt 

og gjennom internasjonal hjelp og 

samarbeid, spesielt på det økonomiske 

og tekniske området, til å bruke 

maksimum av sine tilgjengelige ressurser 

for å oppnå mer og mer full realisering 

av rettighetene erkjent i den omtalte 

avtalen…» Maastricht-retningslinjene 

om overtredelser av økonomiske, 

sosiale og kulturelle rettigheter gjør det 

klart at en stat bryter avtalen dersom 

den feiler i å fordele maksimum av sine 

tilgjengelige ressurser for å realisere 

menneskerettighetene. Artikkel 26 

i FN-pakten krever «etablering og 

opprettholdelse av internasjonal fred 

og sikkerhet ved hjelp av minst mulig 

våpenbruk, slik at det ikke skal gå på

ekostning av verdens humane og 

økonomiske ressurser.» 

Fortsatt investering i atomvåpenlager 

vil fortsette å tømme verdens 

ressurser og det vil ha ekstra stor 

innvirkning på verdens fattige. Over 

1,2 milliarder mennesker lever i det vi 

kaller «ekstrem fattigdom», det vil si at 

de lever for mindre enn 1,25 USD per 

dag. Tusenårsmålene (MDGs) slår fast 

at fattigdommen i verden skal halveres 

innen 2015, men det er ikke ventet at det 

finnes nok vilje og penger for å nå det 

målet. Verdensbanken har anslått at det 

ville ta mellom 35 til 76 milliarder USD 

per år opp til 2015 for verdenssamfunnet 

for å bli i stand til å oppfylle MDG. Dette 

er likevel bare en brøkdel av den trillion 

USD som er planlagt brukt på atomvåpen 

det neste tiåret. Pengene som blir brukt 

på atomvåpen tar ikke bare tilgjengelige 

ressurser fra det som skulle blitt brukt 

til å takle den økende økologiske-, 

økonomiske- og energikrisen, men 

styrker også de institusjonene som tjener 

på våpen og krig. Som et av kapitlene i 

rapporten påviser, «atomselskap og det 

militær-industrielle kompleks eksisterer 

i dag innenfor en aggressiv, kapitalistisk 

kontekst som omfatter hele kloden.» 

Ingen av de andre atomvåpenlandhar 

uttrykt vilje til å engasjere seg 

i reduksjon av atomvåpen, eller å 

forhandle om reduksjon før USA og 

Russland sine arsenal har kommet ned 

på et nivå som er «strategisk likt» deres 

eget. FN sin nedrustningskonferanse 

i Genève (CD) har på 15 år ikke 

vært i stand til å få på plass noen 

arbeidsprogram eller forhandlinger 

om nedrustning. Frankrike, Russland, 

Storbritannia og USA har gjort det klart 

at de protesterer mot forhandlinger om 

en atomvåpenkonvensjon som vil forby 

besittelse og bruk av atomvåpen. De har 

alle sammen, på en eller annen måte, 

gjentatt president Obamas bemerkning 

om at inntil atomvåpen er eliminert vil vi 

beholde dem. 

Gjennom punkt 1 i sluttdokumentet 

til NPT sin tilsynskonferanse i 2010 

er alle medlemsstater forpliktet «til å 

tilstrebe prinsipper som er fullt i samsvar 

med traktaten og målet om å oppnå en 

verden uten atomvåpen». Likevel er 

realiteten at hvert av atomvåpenlandene 

nå driver med moderniseringsprogram, 

oppussing og livstidsforlengelse for 

atomvåpnene sine. Disse programmene 

strir imot forpliktelsen i artikkel VI om 

å stanse atomvåpenkappløpet på er 

tidlig tidspunkt i påventa av full atomnedrustning. 

De tre ikke-NPT statene 

– India, Israel og Pakistan – har også 

tilkjennegitt sine intensjoner om å 

vedlikeholde og/eller modernisere arsenalene 

heller enn å ruste ned, trass i 

retorikk om det motsatte. Internasjonal 

lov gjelder også for disse statene og de 

har selvfølgelig forpliktelser til å ruste 

ned, selv om de nekter å melde seg inn 

i NPT. 

Rapporten henvender seg både til 

både til det sivile samfunnet og 

regjeringer. Vi håper at den vil bli til 

nytte under forberedelsene til den 

neste tilsynskonferansen for NPT og en 

utfordring til atomvåpeneiernes retorikk. 

Avsløring av realitetene om 

moderniseringsplanene viser at strengere 

og mer konkrete forpliktelser må 

formuleres straks for å sikre at de globale 

atomvåpenbedriftene ikke utvider 

virksomheten i det uendelige. Det viser 

også behovet for at det sivile samfunnet 

fokuserer på utfordrende nøkkelstrukturer 

og prosesser i våre politiske og 

økonomiske institusjoner for å få til 

forandringer som vil påvirke atomvåpenpolitikken 

til regjeringene våre. 

Ray Acheson er direktør for RCW. 

Teksten er oversatt av Eva Fidjestøl. 


Å fortsette å late som om det ikke er noen fare fra uranvåpen er moralsk, etisk og vitenskapelig feil 

Vitenskapelig og medisinsk begrunn 

AV KATSUMI FURITSU 

Jeg er en japansk lege som har erfaring 

med medisinsk behandling av overlevende 

etter atombombeangrepene på 

Hiroshima og Nagasaki, og jeg studerer 

for tiden den genetiske effekten av 

ioniserende stråling. Jeg er bekymret 

over helseog miljøeffekten av uranvåpen 

på grunn av min erfaring på det 

medisinske området. Jeg mener at vi ikke 

skulle gjenta tragedien fra Hiroshima og 

Nagasaki og skape flere strålingsoffer 

ved bruk av uranvåpen. 

Uranvåpen er våpen som bruker 

utarma uran (DU), og noen ganger er 

det blanda med gjenvunne reaktorbrennstoff, 

som inneholder plutonium 

og mange fisjonsprodukt. Uranammunisjon 

blir brukt til panserbrytende 

prosjektil. Det blir også brukt til 

armering av tanks og i landminer. De 

skadelige egenskapene til uranvåpen 

kan sammenfattes i fire punkt og hvert 

av disse er nok til å begrunne et forbud. 

1) Uranvåpen har stor gjennomtrengende 

og ødeleggende kraft på grunn av 

at uran har stor egenvekt og er selvantennelig. 

2) Dette er våpen som er laget av 

atomavfall og de fører til forurensning 

og radioaktiv eksponering. 

3) Uran er skadelig på grunn av at det 

er radioaktivt og kjemisk giftig. Fra 

gruve til slagmark er det forurensning 

fra alle trinn av produksjon og bruk av 

uranvåpen. 

4) Dette er en våpentype som ikke skiller 

mellom sivile og militære og er derfor 

illegal i følge Internasjonal humanitær 

lov (IHL). 

Uttrykket «utarma uran» er den terminologien 

som blir brukt av atomindustrien. 

Uttrykket «utarma» blir brukt 

fordi isotopen U-235, som blir brukt i 

atombrensel, er separert ut gjennom 

anrikningsprosessen. DU består for det 

meste av isotopen U-238 og er utarma 

på isotopen U-235 sammenligna med 

natururan. Det er viktig å understreke 

at DU, selv om det er mindre radioaktivt 


enn natururan, er både skadelig 

radioaktivt og sterkt kjemisk giftig. 

Land som USA og Storbritannia har 

streng nasjonal kontroll ved utslipp av 

DU til miljøet, men har få problem med 

å slippe det ut i andre land gjennom 

kamphandlinger. DU består av mer enn 

99 prosent U-238, som sender ut alfapartikler. 

Alfa-partikler overfører mer 

energi enn gamma og beta-stråling, 

selv om de ikke kan trenge dypt inn i 

kroppen når partiklene befinner seg på 

overflaten av huden. Likevel forårsaker 

de mye større biologisk skade enn betaog 

gammastråling når partiklene er 

kommet inn i kroppen, slik det er tilfelle 

ved kontaminering fra DU-våpen. 

Den store egenvekten til uran, 1,7 

ganger den til bly, gir DU-ammunisjon 

stor rekkevidde og gjennomtrengende 

kraft. Tyngden sammen med at uran 

er selvantennelig ved lav temperatur 

gir et høgenergi, kinetisk våpen som 

«Dette er en våpentype som 

ikke skiller mellom sivile og 

militære.» 

kan bevege seg og brenne gjennom 

pansrede bygninger og militært utstyr. 

Når DU ammunisjon treffer et hardt mål 

antennes den og temperaturen i flammen 

stiger raskt til mer enn 3000 grader 

C. Uranet brenner og fordamper til en 

aerosol som sprer seg over slagmarken 

og kan bli spredd videre over sivile 

områder, noen ganger kan denne gassen 

eller støvet også krysse landegrenser. 

Når mennesker inhalerer små partikler 

av uranoksid kan disse feste seg i 

lungene og bestråle vevet der med 

energirik alfastråling. Uranoksidpartiklene 

er uoppløselige eller tungt oppløselige. 

Men noen kan likevel trenge 

direkte inn i sirkulasjonen av kroppsvæsker 

på grunn av at partiklene er så 

små. Løselige DU-partikler kan sirkulere 

gjennom hele kroppen og bli fanget 

opp i bein, lever, nyrer og andre organ 

før de tilslutt blir utskilt gjennom 

urinen. Det er mange andre måter å bli 

kontaminert på, som fra DU-fragment i 

kroppen, fra støv i åpne sår og gjennom 

fordøyelsessystemet. 

Når små DU partikler, eller den 

oppløselige delen av uran, er tatt opp 

i kroppen og avsatt i vev der de minste 

partiklene kan komme inn i cellene, kan 

de direkte påvirke det indre av cellene 

på grunn av både den radioaktive og 

giftige egenskapen til uran. 

Alfastråling kan påvirke DNA direkte 

og forårsake skade på genene. Dette kan 

føre til sykdommer som kreft og leukemi. 

Dersom strålingen treffet stamceller kan 

det også føre til forandringer av gener 

som får effekt i neste og framtidige 

generasjoner. Mange forskere har advart 

oss mot den skadelige effekten fra slike 

indre alfapartikler. Advarslene deres 

har blitt forsterket av oppdagelsene av 

fenomen som «Bystander Effect» (1) og 

«Genomic instabillity» (2). Dette hjelper 

til med å forklare de mekanismene som 

gjør at også lave doser av stråling kan 

skade levende celler. 

Vitenskapelige bevis 

Det er sant at vi på det nåværende 

tidspunkt ikke forstår fullt ut hvordan 

de små partiklene av DU-oksid virker 

på menneskekroppen. Men det er 

økende vitenskapelige bevis både fra 

dyreforsøk og laboratoriestudier om 

den skadelige effekten på menneskenes 

helse fra inhalerte DU-partikler. Noen 

typer forsøk går ut på å transplantere 

menneskeceller som er eksponert for 

DU i kroppen på en type mus som ikke 

avviser menneskevev. Dette viser seg å 

føre til kreft hos mus. Data om dette er 

publisert av forskere fra det militære i 

USA. Vi har også data fra et pilotprosjekt 

som viser et høyt antall kromosombrudd 

som er typiske for strålingseksponering. 

Dette er påvist i hvite blodlegemer 

hos engelske veteraner fra Gulf- og 

Balkankrigene. Undersøkelsen antar at 

disse veteranene har blitt eksponert for 

indre stråling fra DU-partikler. Mange 

medisinske tidsskrifter har rapportert 

om økning av ulike sykdommer hos 

gulfveteraner sammenliknet med andre 

veteraner som ikke har deltatt i disse 

krigene. Økt antall av noen typer kreft

eil. Regjeringer må lytte til ofrene og slutte å bruke uranvåpen øyeblikkelig. 

nelse for et forbud mot uranvåpen 

effekten DU har på menneskers helse. 

Dette er nok til at vi skulle arbeide for et 

moratorium som leder til et forbud mot 

bruk av uranvåpen straks, ved å vise til 

føre-var-prinsippet. Men samtidig må 

vi anstrenge oss enda mer for å finne 

«direkte bevis» på effekten av DU på 

menneskers helse. For det formål er det 

nødvendig med pålitelige, uavhengige 

epidemiologiske- og miljøstudier i de 

DU-forurensede områdene. Slike studier 

er nødvendige, ikke bare for å påvise 

helseeffekten av uranvåpen, men også 

for å kunne skaffe riktig medisinsk 

pleie og beskyttelse for den sivile 

befolkningen i disse områdene. 

Demonstrasjon mot uranvåpen. Foto: ICBUW 

hos gulfkrigveteraner og medfødte 

skader blant veteranenes barn har også 

blitt rapportert. 

De fleste av disse rapportene 

fokuserte ikke på sammenhengen mellom 

helseskade og veteranenes eksponering 

for DU, likevel er denne 

eksponeringen antatt å være nøkkel 

faktoren i Gulfkrigsyndromet. Vi kan 

aldri forklare slike sykdommer hos veteraner 

fra stress alene, slik Forsvarsdepartementene 

i Storbritannia og USA 

har forsøkt å gjøre. Regjeringer fortsetter 

å benekte en årsakssammenheng 

mellom DU-eksponering og sykdom. 

Den skadelige helseeffekten fra 

mikropartikler, med samme størrelse 

som partiklene i DU- gassen som blir 

produsert av uranvåpen, har alt blitt 

gitt skylden for dårlig helse i store 

epidemiologiske undersøkelser om effekten 

av luftforurensning. Partikler som 

er enda mindre, nanopartikler har også 

nylig i dyreforsøk blitt påvist å være 

helseskadelige. 

Alle disse fagfellevurderte artiklene 

er et varsel til oss om at vi må gjøre 

konkrete tiltak, selv uten å forstå hver 

prosess og årsakssammenheng mellom 

bruken av uranvåpen og skaden på 

menneskers helse og økosystemet, før 

det er for sent. Å fortsette å late som 

om det ikke er noen fare fra uranvåpen 

er moralsk, etisk og vitenskapelig feil. 

Regjeringer må lytte til ofrene og slutte å 

bruke uranvåpen øyeblikkelig. Historien 

om miljøforurensning har igjen og igjen 

lært oss at når alarmklokkene begynner 

å ringe må vi handle. Derfor burde 

uranvåpen bli forbudt med en gang 

ved alene å bruke føre-var-prinsippet. 

Spredningen av disse våpnene og 

«krigen mot terror» gjør det sannsynlig at 

de vil bli brukt igjen, og i større mengder 

hvis bruken av dem blir normalisert. 

Kravet til bevis om at DU er uskadelig 

burde bli plassert på brukerne, militæret 

og regjeringene deres. Medisinsk hjelp 

til områder som er forurenset med 

uran og veteraner som er eksponerte, 

er av de tiltak som haster mest. Leger 

som arbeider i de mest forurensede 

områdene slik som i Basra i Sør-Irak 

har store problem med å ta vare på 

pasientene sine på grunn av mangel på 

medisin og medisinsk utstyr. 

De data vi har i dag om DU er på en 

måte «indirekte bevis» på den skadelige 

1. Bystander Effekt: Undersøkelser har 

vist at når en celle er direkte truffet og 

ødelagt av alfastråling, vil de omliggende 

cellene også vise tegn på strålingsskade, 

selv om de ikke er direkte truffet. 

Overføringssystemer mellom cellene 

som er ansvarlige for dette er ikke godt 

nok undersøkt. 

2 Genomic Instability: Noen typer 

av dette er forårsaket av direkte 

strålingsskade på DNA selv, men andre 

typer kan ha som årsak strålingsskade 

på andre strukturer inne i cellen. Disse 

skadene trigger skade på DNA indirekte 

gjennom prosesser som for øyeblikket 

er dårlig forstått. 

Denne artikkelen står i heftet The Human 

Cost of Uranium Weapons, utgitt i 2007 

av ICBUW. Heftet inneholder fotografi av 

den japanske fotografen Naomi Toyoda 

som viser ofre etter bruken av DU i Irak 

i 1991 og 2003. Bildene ble første gang 

utstilt i Europaparlamentet i mai 2007. 

Dr. Katsumi Furitsu er medlem av forskergruppen 

i International Coalition to 

Ban Uranium Weapons (ICBUW) og er 

bosatt i Osaka i Japan. Hun er spesialist 

i radiobiologi og medisinsk genetikk. 

Hun har erfaring med behandling av 

overlevende atombombeoffer og besøker 

regelmessig Hviterussland for å hjelpe 

menneskene i Tsjernobylsonene. 

Oversatt av Eva Fidjestøl 


Aktuelle atomspørsmål. 

Klimaforandringer er en trussel for 

atomreaktorer i Storbritannia 

I januar 2012 kom det en rapport fra det 

engelske Department for Environment, 

Food and Rural Affairs (Detra) om 

konsekvensene av klimaendringer i 

Storbritannia. I mars fikk the Gardian 

tak i deler av rapporten som ikke 

hadde blitt offentliggjort tidligere. Der 

står det at så mange som 12 av de 19 

britiske atomkraftanleggene risikerer 

å bli utsatt for flom og erosjon på 

grunn av klimaendringer. Ni av disse er 

allerede utsatt for dette i dag mens de 

andre er truet av stigende havnivå og 

stormer i framtida. Dette gjelder også 

åtte områder langs kysten hvor det er 

planlagt å bygge nye atomkraftverk, og 

områder med lager for radioaktivt avfall. 

Spesielt i sør-øst England vil stigning av 

havnivået bety at atomanlegg vil ligge 

under vann om 100 år. Dette vil gjøre 

demontering og nedbygging av anlegg, 

og flytting av atomavfall, dyrere og 

vanskeligere. (Les mer: www.guardian. 

co.uk/environment/2012/mar/07/uknuclear-risk) 

Alvorlig ulykke i det franske 

atomkraftverket Penly 

Atomkraftverket Penly ligger i Nord- 

Frankrike ved den engelske kanalen. Den 

5. april oppstod det en brann i reaktor 2. 

Dette er en relativ ny reaktor som har 

bestått stresstesten etter Fukushima. 

Brannen oppstod på grunn av en 

olje- lekkasje i en pumpe i primærkjølekretsen. 

Mange liter radioaktivt vann fra 

primærkretsen slapp ut. Electrisitè de 

France (EDF) kaller dette et teknisk uhell 

mens organisasjonen Sortir du Nuleaire 

hevder at det reelle omfanget av denne 

ulykken er ukjent. Den informasjonen 

som er publisert så langt er ufullstendig 

for å forstå både opphavet til og 

konsekvensene av det som skjedde. 

Dette er den tredje brannen i et fransk 

atomkraftverk på mindre enn ti måneder. 

(Les mer: www.sortirdunucleaire.org) 

Store demonstrasjoner mot 

atomkraft i India 

De to russiskbygde reaktorene i Koodankulam 

i det sørlige Tamil Nadu distriktet 

i India er ventet å starte opp i mai. 

Titusenvis av innbyggere i området har 

demonstrert de siste seks månedene. 

Demonstrasjonene har vært fredelige 


og ikke-voldelige. Dette er den siste 

fasen i en mer enn ti år lang kamp mot 

regjeringen sine atomreaktorer. Det har 

utviklet seg en massebevegelse blant 

urbefolkningen som bor i dette området. 

Folk ber om at deres bekymringer 

for sikkerhet, helse og miljø blir tatt 

hensyn til, men regjeringen svarer 

dem med å påstå at de er utsatt for 

«utenlandsk manipulasjon». Oppstarten 

i mai vil automatisk føre til økning i 

protestene og dermed vil det bli mere 

undertrykking fra staten sin side og 

behovet for internasjonal solidaritet 

vil øke. Kontakt: People’s Movement 

Against Nuclear Power, Idinthakarai 

627 104, Tirunelveli District, Tamil Nadu, 

India, eller koodankulam@yahoo.com 

(Les mer: Nuclear Monitor No 745) 

Atomvåpenmodernisering i alle 

atomvåpenland 

Internasjonal kvinneliga sitt prosjekt 

Reaching Critical Will (RCW) har nylig gitt 

ut en rapport om den modernisering av 

atomvåpen som forgår i alle atomstatene 

i dag. Boken er redigert og har en 

introduksjon av prosjektleder i RCW, Ray 

Acheson. Rapporten har ti kapitler som 

alle er skrevet av uavhengige forskere 

og analytikere og gir oss informasjon 

om moderniseringsplanene til åtte 

atomstater. Åtte av kapitlene gir 

sjokkerende detaljer om hva som 

foregår i hvert av landene, med 

atomvåpenprogrammene og politikken. 

Tre av kapitlene analyserer denne 

politikken i en større sammenheng. 

Og det blir understreket at det som 

foregår i de fem «lovlige» atomstatene 

er i strid med de forpliktelsene de har til 

atomnedrustning i henhold til artikkel 

VI i Ikke-sprednings avtalen (NPT). De 

tre ikke-NPT statene, India, Israel og 

Pakistan har også tilkjennegitt sine 

intensjoner om å vedlikeholde og/eller 

modernisere arsenalene heller enn å 

ruste ned. Internasjonale lover (IHL) 

gjelder også for disse statene og de 

har forpliktelser til nedrustning, selv 

om de nekter å melde seg inn i NPT. 

Utgivelsen av rapporten er støttet av 

den norske Regjering. (Les mer: www. 

reachingcriticalwill.org) 

Atomkraft i Storbritannia 

rtrsdfsdfsdfasdf 

UK har 17 atomreaktorer som normalt 

produserer omtrent 18 prosent av landets 

elektrisitetsforbruk. Alle unntatt en 


reaktor vil være stengte omkring 2023. 

Derfor planlegger de å bygge en ny 

generasjon med atomreaktorer og 

regner med at den første vil være på 

nettet i 2018. (Les mer: www.worldnuclear.org) 

Atomvåpen i Storbritannia 

The Atomic Weapons Establishment 

(AWE) i Aldermaston nær byen Reading 

er det viktigste anlegget for britisk 

atomvåpenproduksjon. Selskapet er 

ansvarlig for design, produksjon, vedlikehold 

og demontering av britiske 

atomvåpen. I AWE Burghfield som ligger 

syv engelske mil fra Aldermaston blir 

de britiske atomstridshodene montert. 

Atomkomponentene blir transportert i

Utarmet uran brukt til krigsutstyr 

og ammunisjon 

Uranvåpen er ikke atomvåpen. De er 

konvensjonelle våpen der hovedkomponenten 

er utarmet uran (DU), et 

radioaktivt og kjemisk giftig tungmetall 

som er et biprodukt fra anrikningen av 

uran til atombrennstoff og atomvåpen. 

USA, Storbritannia, Russland, Kina, 

Frankrike og Pakistan produserer alle 

uranvåpen og 14 land er kjent for å lagre 

dem. Så langt vi vet, er det bare to land 

som helt sikkert har brukt dem i krig: 

USA og Storbritannia. 

Bruken av DU skaper en langvarig 

helserisiko for både sivile og militære, 

forstyrrer gjenreisningen etter konflikter, 

sprer frykt og støvet som ligger igjen er 

vanskelig og dyrt å fjerne. Egenskapene 

til DU gjør det umulig å rense fullstendig 

de områdene der dette stoffet er brukt. 

Til høsten vil the Non Aligned 

Movement (NAM-landene) for fjerde 

gang fremme en resolusjon om uranvåpens 

skadevirkninger på mennesker 

og miljø i FN’s førstekomite. (Les mer: 

www.icbuw.org) 

konvoier på veiene mellom Aldermaston 

og Burghfield. Etter dette blir 

stridshodene transportert videre i store 

konvoier på veiene til Coulport nær 

ubåtbasen Falsane i Skottland. Der blir 

atomvåpnene lagret til de blir plassert 

om bord i Tridentubåtene. Når våpnene 

trenger tilsyn og vedlikehold blir de 

transportert tilbake til Aldermaston 

Denne stadige risikotransporten 

av atomvåpen på veiene gjennom 

store deler av England og Skottland 

var lenge hemmelig. Konvoiene har 

mange ulike ruter, langs vestkysten 

midt i landet og langs østkysten. 

Etter at CND og Nukewatch har satt 

søkelyset på disse transportene og 

oppfordret folk som oppdager konvoiene 

i sitt nærområde om å melde fra, 

er det ikke så hemmelig lenger. På 

websidene til disse organisasjonene 

kan en se filmer fra transportene. 

I 2007 vedtok Parlamentet å 

utvikle en generasjon av atomubåter 

for å erstatte de nåværende Tridentubåtene 

etter 2028. Campaign for 

Nuclear Disarmament (CND) mener 

at Aldermaston vil få ansvaret for 

atomstridshodene til dette nye systemet, 

og de nye rakettene kommer fra 

USA. AWE Management Ltd er i gang 

med store utbygninger i Aldermaston. 

Kostnadene er anslått til over fem 

milliarder britiske pund og 1500 

arbeidere er i gang. Nylig la ICAN 

fram dokumentasjon på at Oljefondet 

i 2011 har investert i fem atomvåpenprodusenter. 

Tre av disse er tungt inne 

i det nye britiske Tridentprogrammet. 

Et av disse, Jacobs Engineering, eier en 

tredjedel av AWE. (Les mer: www.cnduk. 

org) 

Öko-Institut Freiburg markerte årsdagen 

for Fukushimakatastrofen 

Christoph Pistner, en av ekspertene på 

reaktorsikkerhet ved instituttet, sa i sitt 

foredrag at myndighetene i Japan satt i 

gang evakueringen alt for sent og at de 

i dag gir folk for lite informasjon og lar 

dem leve i usikkerhet om framtida. Han 

sa videre at TEPCO sin plan om å starte 

fjerning av atombrenselet fra de skadde 

reaktorene om 10 år og fullføre det innen 

en periode på 25 år, er et urealistisk mål. 

Christian Küppers, strålevernekspert 

ved instituttet, sa at det er veldig viktig 

å måle cesiuminnholdet i alle matvarer 

og forby dyrking av ris i de radioaktive 

sonene. (les mer: www.oeko.de) 

Tunfisk forurenset med stråling 

fra Fukushima funnet i California 

I følge amerikanske forskere har tunfisk 

forurenset fra stråling som antas å 

komme fra Fukushima Daiichi nådd 

kysten utenfor California fem måneder 

etter katastrofen. Dette tyder på at 

fisken har bært med seg radioaktive 

stoffer over Stillehavet raskere enn vind 

og vann. (les mer: www.guardian.co.uk) 


Norsk atomavfall, 

norsk ansvar 

Norsk høyaktivt atomavfall må ikke sendes til det franske atomanlegget La Hague, det er 

budskapet i et felles opprop fra åtte miljø- og fredsorganisasjoner. 

I begynnelsen av juni 2011 gikk IKFF 

og syv andre norske miljø- og fredsorganisasjoner 

samlet ut mot forslaget 

fra et regjeringsoppnevnt utvalg om 

å sende norsk høyaktivt atomavfall til 

det franske atomanlegget i La Hague. 

Å sende avfallet dit vil gi betydelige 

radio-aktive utslipp og undergrave 

kampen mot Sellafield, hevdet organisasjonene. 

Organisasjonene sendte ut pressemelding, 

advarte miljøvernminister Erik 

Solheim og overleverte et ni siders 

opprop til Miljøverndepartementet. I 

oppropet går de i mot å sende norsk 

atomavfall til behandling i det franske 

atomanlegget La Hague eller et annet 

reprosesseringsanlegg, fordi: 

- Reprosessering er den mest forurensende 

delen av kjernekraftsyklusen og 

fører årlig til store utslipp av radioaktive 

avfall til luft og vann. Det er uakseptabelt 

om Norge velger å behandle sitt atomavfall 

på en slik måte. 

- Reprosessering av brukt atombrensel 

skaper store mengder høyaktivt, 

flytende atomavfall og plutonium, som 

er svært vanskelig å håndtere. Lagring 

av avfallet skaper sikkerhetsmessige og 

miljømessige utfordringer. 

- Transport av atomavfall til og fra La 

Hague anlegget øker risikoen for miljøødeleggelser 

og spredning av atomvåpen. 

- Å sende norsk atomavfall til La 

Hague vil undergrave det politiske 

målet, som et bredt Stortingsflertall står 

bak, om å få stengt det britiske reprosesseringsverket, 

THORP, i Sellafield. 

- Norsk atomavfall er et norsk ansvar. 

Løsning for det farlige avfallet må finnes 

nasjonalt. 

Bakgrunn 

I Norge er det lagret omtrent 17 tonn 

brukt atombrensel. 10 tonn er lagret i en 

bygning på Institutt for energiteknikk 

(IFE) sitt område i Halden, mens 7 tonn 

er lagret i to ulike bygninger på IFE 

sitt område på Kjeller. Det har lenge 

vært et politisk mål å få bygd et nytt 

sentralt lager for dette avfallet. Så tidlig 

som i 1999 ble det derfor nedsatt et 

regjeringsutvalg (Berganutvalget) som 

i 2001 fastslo at et nytt sentralt lager 

burde bygges innen 2010. Dette for 

å forbedre den fysiske sikringen av 

avfallet. Berganutvalget (NOU 30:2001) 

foreslo også at det burde opprettes 

en egen organisasjon med ansvar for 

å planlegge, bygge og drifte det nye 

lageret. Men en slik organisasjon kom 

aldri på plass. I stedet valgte regjeringen 

Bondevik-2 å nedsette et nytt utvalg 

(Fase 1 utvalget) som i 2004 kom med 

nye anbefalinger om hvordan det nye 

lageret burde se ut. 

Fem år til gikk før den rød-grønne 

regjeringen igjen løftet fram saken. I 

januar 2009 nedsatte de rødgrønne to 

nye utvalg som skulle vurdere saken 

på nytt. Det såkalte Fase 2-utvalget, 

ledet av Erling Stranden, fikk i oppdrag 

å vurdere eventuelle lokaliseringer for 

det nye lageret. I tillegg ble det nedsatt 

et såkalt teknisk utvalg, bestående 

av representanter fra Institutt for 

Energiteknikk (IFE), svenske Studsvik AB 

og en representant fra det internasjonale 

atomenergibyrådet (IAEA). Disse ble 

bedt om å vurdere hvordan man kunne 

behandle de delene av atombrenselet 

som ble ansett som ustabilt. I mandatet 

stod det: «Teknisk utvalg skal legge vekt 

på løsninger som kan gjennomføres i 

Norge. Ved utredning av alternativer 

som innebærer utenlandske løsninger 

skal utvalget legge til grunn regjeringens 

målsetning om å få lagt ned anlegget ved 

Sellafield». 

Til tross for disse klare politiske 

føringene, anbefaler teknisk utvalg i 

januar 2010 at det metalliske uranet 

burde sendes til reprosessering i Mayak 

i Russland, sekundært til reprosessering 

i La Hague. Utvalget gjorde ingen forsøk 

på å utrede alternative løsninger for 

brenselet, om det kunne lagres tørt videre 

i Norge inntil framtidig deponering. 

Strandenutvalget, tok anbefalingene fra 

teknisk utvalg for gitt da de la fram sin 

rapport i februar 2011 (NOU 2:2011) og 

anbefalte derfor at mesteparten av det 

norske atombrenselet burde sendes til 

opparbeiding i La Hague. 

Vårt alternativ for norsk atomavfall 

Norge har flere typer atomavfall som 

kan bli vanskelig å deponere. I tillegg 

til det brukte atombrenselet vil det i 

framtiden bli behov for å deponere 

enkelte reaktorkomponenter, flere 

cesiumkilder som er brukt i industrien, 

samt høy radioaktivt slipestøv fra Kjeller. 

Vi støt-ter derfor anbefalingene om at 

det må bygges et nytt, tryggere lager for 

høyaktivt atomavfall i Norge, slik både 

Berganutvalget og Strandenutvalget 

har anbefalt. 

Å bygge et endelig deponi for 

det høyaktive atomavfallet vil være 

neste steg i prosessen som omhandler 

norsk atomavfall. Et slikt deponi vil 

måtte kunne isolere de høyradioaktive 

stoffene fra mennesker og miljø i minst 

100.000 år. 

Det vil bli svært vanskelig for Norge 

å protestere mot britisk reprosessering 

i Sellafield, om vi selv velger samme 

løsning for vårt eget atomavfall. Vår 

nåværende regjering har tidligere 

protestert mot at Sverige sendte 4,7 

tonn metallisk uran til Sellafield for 

reprosessering der. I brevet framhevet 

daværende miljøvernminister Helen 

Bjørnøy at «Det norske synet er fortsatt 

at brenselet burde vært håndtert og lagret 

under betryggende forhold i Sverige i 

påvente av endelig deponering» (Bjørnøy, 

H. 2007). Vi regner med at regjeringens 

politikk ligger fast på dette punktet, og 

at den derfor vil gå inn for videre lagring 

av det metalliske uranet og ikke sende 

dette til La Hague. 

Organisasjonene bak oppropet inkluderer 

Norges Naturvernforbund (NNV), Greenpeace, 

Verdens Naturfond (WWF), 

Fremtiden i våre hender (FIVH), Lofoten 

mot Sellafield, Norges Miljøvernforbund, 

Nei til Atomvåpen og Internasjonal 

kvinneliga for fred og frihet. Hele oppropet 

finner du på denne linken: http:// 

naturvernforbundet.no/forurensing/ 

miljogifter/norsk-avfall-norsk-ansvararticle24892-156.html 


Natasja fra Tsjernobyl 

Annelise Drøyer forteller om da hun på 1990-tallet var støttekontakt i fjorten dager for en 

ung mor med strålingsskadet sønn fra Tsjernobyl. 

AV ANNELISE DRØYER 

Jeg fikk telefon fra Redd Barna i Berlin. 

En ung mor med strålingsskadet sønn 

fra Tsjernobyl skulle ankomme med tog 

til Oslo neste kveld, sammen med mann 

og sine to barn. Henvendelsen gjaldt om 

jeg ville være støttekontakt for henne i 

to uker? De skulle bo hos et ektepar i 

Oslo. Moren trengte mye støtte. Natasja 

het hun. 

Natasja snakket perfekt engelsk 

og var utdannet som oversetter i flere 

språk. Hun var leder i organisasjonen 

Tsjernobyls Barn (TB). Etter at hun ble 

enke, giftet hun seg med en kunstner. 

Han var med på denne lange togreisen 

og hadde med seg sine egne bilder, som 

han håpet han kunne selge til inntekt for 

TB. 

Flere ukjente mennesker ringte 

meg. Først Nanseninstituttet, avtale om 

gjesteforelesning tredje dagen: salen 

var fullsatt. Jeg kjente igjen mange leger, 

også utenbys fra. Døren til siderommet 

var åpen. Bord var dekket for servering 

og samtaler etter forelesningen. 

Natasja hadde med slides, som faren 

hennes hadde satt sammen. Første bilde 

var et kart over Tsjernobylområdet, med 

byen i det nære nedslagsfeltet etter 

katastrofen 26. april 1986. Natasjas far 

hadde laget kartet for å vise oss noen av 

konsekvensene i ulykkens nærområde. 

Jeg glemmer aldri bildene av 

misdannede barn. Også bildene av 

misdannede kalver og grisunger sitter 

på netthinnen. Jeg husker også bilder av 

lyse larver som formerer seg meget raskt. 

Her kunne vi se hvordan strålingsskader 

fortsetter og fortsetter gjennom generasjoner. 

Når vi vet for eksempel at 

plutonium har en halveringstid på om 

lag 25.000 år, setter det radioaktiviteten 

inn i uhyggelige perspektiver. 

Natasja ble invitert til flere engasjerte 

kvinneorganisasjoner med sitt budskap. 

Hun hadde selvsagt et enormt behov for 

å formidle de redselsfulle erfaringene 

og fremtidsutsikter. Etter lysbildeforelesningene 

ble det mange spørsmål og 

samtaler rundt kaffebordene. 

Sammen med Natasja og hennes 

familie hadde jeg mange hyggelige 

stunder. Jeg fikk mange telefoner sent 

kveldstid fra kjente og ukjente kvinner, 

bare kvinner. De hadde mye på hjertet 

og mange spørsmål. Dette ble nesten 

for mye for meg. 

På Ullevål sykehus ble vi møtt av 

en blid og hyggelig barnelege, som 

må ha kjent Natasja fra før. Jeg hørte 

senere at hun hadde vært med i et 

tverrfaglig forskerteam i nedslagsfeltet 

etter Tsjernobylkatastrofen. Natasjas 

strålingsskadede sønn ble tatt vel i mot 

på sykehuset. Barnelegens datter hadde 

russisk som fag i en videregående skole. 

Det var ordnet slik at Natasja skulle møte 

elevene i en russisktime. Hun ville gjerne 

at jeg skulle bli med. 

En lektor i russisk overlot kateteret 

til Natasja. Alt foregikk på russisk. Selv 

forstod jeg litt russisk på den tiden. 

«Jeg glemmer aldri bildene 

av misdannede barn.» 

Natasja viste noen av sine lysbilder. Jeg 

følte at elevene var for unge til dette, 

men sa ingenting. Datterens legemor 

ble forskremt da hun hørte at Natasja 

hadde vist frem noen av bildene, som 

hun selv hadde sett i Nanseninstituttet. 

Barnepsykiater Anne Grieg hadde 

også deltatt på Nanseninstituttet. 

Hun var sterkt engasjert i Norske leger 

mot atomkrig. I 2002 ble hun hedret 

som æresmedlem. Hun hadde tatt 

fyldige notater på forelesningen på 

Nanseninstituttet, og ønsket å få kopi av 

Natasjas bilder. Dette fikk jeg ordnet til 

oss begge to. 

Natasja hadde fortalt at en filosof 

hadde vist henne og hennes barn 

leketøysavdelingen i Glassmagasinet 

i Oslo sentrum. Natasja hadde ingen 

penger å kjøpe leker for. Det gjorde 

vondt for en mor å se sine barn gjøre 

store øyne og bli målløse over hva som 

fantes av leketøy, og ikke ha mulighet til 

å gi dem en eneste liten leke. 

Mot slutten av de fjorten dagene stod 

en stor containerbil som ble fylt med 

medisinsk utstyr ferdig. Bilen skulle til 

Tsjernobylområdet fra Oslo. I hui og hast 

fikk jeg tillatelse av skolens kvinnelige 

rektor, til å invitere lærere og elever 

ved Tåsen barne- og ungdomsskole 

til en lynaksjon. Etter et møte med 

en lærer og to representanter for 

elevrådet, gikk elevrepresentantene fra 

klasserom til klasserom og engasjerte 

sine medelever i aksjonen. Givergleden 

var stor. De samlet inn leker, klær og 

sko til Tsjernobyls Barn. Natasja ble så 

rørt, tårene trillet: «Jeg trodde at Norge 

var et kaldt land, og så er menneskene 

så varme». Da hun var vel hjemme i 

Tsjernobylområdet fortalte hun meg i en 

telefonsamtale om sin store glede over å 

se barnas glede i klasserommene da hun 

delte ut gavene fra Tåsen skole. 

En kvinne ringte meg en kveld og 

fortalte at hun hadde satt i gang en 

kronerulling til TB. Det kom raskt inn 

flere tusen kroner. Natasja mottok med 

gråtende takknemlighet pengene. Etter 

en varm avskjed i sovekupeen den 

kvelden Natasja og familien dro fra Oslo, 

fulgte hun meg ut på perrongen. Ganske 

skremt så hun seg omkring og tok ut en 

bunke håndskrevne papirer fra klærne 

sine og ba meg gjemme dem godt. 

De håndskrevne papirene ble 

oversatt til norsk og viste seg å være 

brev fra barn i Natasjas hjemby. Barna 

skrev om hvordan dagliglivet var før 

katastrofen og hvordan alt var trist 

og umenneskelig etterpå. De fikk for 

eksempel ikke plukke frukt og bær, 

ikke bade i vannet og ikke leke hvor de 

ville. Siste brevet var et rop om hjelp 

undertegnet av lærere, sykepleiere og 

barneleger. Dette ble publisert i flere 

tidsskrifter og delt ut til interesserte. 

Elevrådslederen ved Tåsen skole fikk 

publisert en artikkel i skoleavisen. 

Mine fjorten dager som støttekontakt 

var over og engasjementet mitt 

var styrket. 

Annelise Drøyer er medlem i IKFF. 


Kasakhstans modige kvinner 

Underveis i småbyene omkring det tidligere testområdet kan jeg se hva det betyr å ha blitt 

eksponert for radioaktivt nedfall. 

AV URSULA GELIS 

Jeg er i Øst-Kasakhstan og har samtaler 

med sterke kvinner som bor i en ung 

stat, 20 år etter sovjetisk dominans. 

På grunn av nærhet til og utsetting 

for radioaktiv stråling fra det tidligere 

sovjetiske prøvesprengningsområdet 

for atomvåpen i Semey, lider mange 

borgere av kreft og andre sykdommer. 

Underveis i småbyene omkring det 

tidligere testområdet kan jeg se hva det 

betyr å ha blitt eksponert for radioaktivt 

nedfall. I løpet av tiden fra 1949 til 

1989 testet det tidligere sovjetiske 

militæret mer enn 450 atomvåpen i Øst- 

Kasakhstan og inntil året 1963 bare over 

jorden. Uskyldige menneskers liv ble 

satt i fare, mange er fremdeles syke og 

andre døde meget unge. 

Jeg er invitert til flere hjem 

med bilder på veggen av døde 

familiemedlemmer. Jeg lytter til det de 

har å fortelle etter å ha levd sammen 

med atombombene i årtier. 

Når en bombesprengning skulle 

gå av stabelen gikk skolebarna ut i 

skolegården og fikk være vitner til «lyset 

fra en annen sol». Når eksplosjonen var 

over gikk klassetimen videre. Jorden 

skalv som når en vulkan har utbrudd 

eller jorden sprekker. Folk kunne merke 

det hundrevis av kilometer borte. Ingen 

visste hva de skulle gjøre. De dødelige 

konsekvensene av radioaktiv stråling i 

form av sykdommer og helseplager ble 

ingen informert om på forhånd. 

Kommandosenteret Kurshatov lå 

i den nordøstlige delen av det enorme 

testområdet som kalles Polygonet. I 

dag dokumenterer Kurshatov-museet 

effektene av atombombeeksplosjonene. 

Apparatet med «Trykk-knappen» for å 

sende bombene av sted er for eksempel 

blitt et «ikon» for teknisk barbari og 

misbruk. Den anonyme trykk-knappen 

(du ser ikke offeret) nådde mange, fjernt 

og nært, og resultatet var «til gode» 

for vitenskapelig forskning. Jeg kunne 

selv gå igjennom originale sovjetiske 

dokumenter hvor datoen for testen og 

nedfallsretningen var påtegnet med 

enkel fargepenn. 

Menneskeheten har i sin tid på jorden 

investert mye energi i å rette våpen 

Atomapparat i Kurshatov-museet. Oktober 2011. Foto: Ursula Gelis 

mot «den andre». Vil denne vanen holde 

seg levende for alltid? Så lenge sikkerhet 

er fundert på aggressiv politikk og 

offensive våpen vil voldsspiralen ikke 

opphøre å eksistere. Men atomvåpen 

skiller ikke mellom venn og fiende, og 

radioaktive stoffer blåser fritt av sted 

med vinden. 

Hvis du reiser gjennom den vide 

kasakhiske steppe kan du føle naturen 

stønne etter all den ødeleggelse som 

ble påført. Kasakhstan ønsker en åndelig 

kultur som bryter den onde sirkelen: 

«Den menneskelige familie er én. Vi er 

alle holdt oppe av den samme livskraft 

– uavhengig av nasjonalitet, religion, 

kjønn eller etnisitet. Denne kraften 

gir oss kvaliteter som kjærlighet og 

medfølelse og evne til å kjenne oss selv.» 

Å se kvinner som takler en slik 

fortid gjør meg stum av beundring. En 

av disse kvinnene er Gulmire Z. som er 

lærer i Tanat, en landsby i nærheten av 

det tidligere testområdet. Hun er en 46 

år gammel pedagog som returnerte 

til sin landsby. Hun har vært rektor ved 

skolen i 16 år nå. 

Gulmire Z har levd i et radioaktivt 

forurenset område i lang tid, 

og kjenner effekten av det i knoklene. 

Hun har gjennomgått flere operasjoner 

og forbindelsen mellom hennes helsesituasjon 

og atombombeeksplosjonene 

er offisielt anerkjent. 

Hun er en stolt og ambisiøs kvinne 

som er blitt et symbol for Tanat. Hun 

kunne ha valgt en mer behagelig 

bylivsstil men hun har valgt å møte de 

daglige utfordringene i landsbyen. 

Andre kvinner arbeider for opprettelsen 

av møteplasser i Semey hvor 

alle vanskeligheter relatert til sykdommer 

som er forårsaket av radioaktivitet 

fra bombetestene kan bli adressert: En 

trygg havn for kvinner. 

Kvinner i alle aldre er forenet i arbeid 

for et fremtidig liv i verdighet. Takket 

være yngre kvinner som snakker minst 

tre språk er landet blitt en aktiv partner i 

kampen for en verden uten atomvåpen, 

og for menneskelig rettferdighet. Vi 

har mye å lære av Kasakhstans modige 

kvinner! 

Ursula Gelis er medlem i IKFF. 


IKFFs landsmøte 2012 

Helgen 21. og 22. april samlet engasjerte fredskvinner fra hele landet seg til IKFFs landsmøte 

på Hamar. Kirsten Margrethe Tingstad ble valgt til ny leder. 

AV MARI HOLMBOE RUGE 

IKFFs landsmøte 2012 ble holdt på 

Hamar 21. og 22. april 2012. Hedmark/ 

Oppland avdeling var vertskap. Ca. 30 

medlemmer fra hele Sør-Norge deltok. 

Lørdag 21. april var satt av til åpent 

møte om aktuelle saker (se s. 20- 

21), mens møtet søndag behandlet 

landsmøtesaker og valgte nytt styre. 

Lørdag kveld samlet deltakerne seg 

til felles måltid og samvær på kafeen 

«Tante Gerda» i Hamar sentrum. Kafeen 

drives av et IKFF-medlem og brukes 

også til kunstgalleri, konsertlokale og 

salg av gjenstander til støtte for solidaritetsarbeid. 

I løpet av kvelden ble 

det lest opp en novelle av Gunnar Steen, 

om konfliktløsning i barnehagen. En 

tankevekkende parallell til internasjonalt 

«brinkmanship». 

Søndag 22. april var satt av til 

behandling av landsmøtesakene. 

Årsmelding 2011-12 

Aktivitet på hovedområdene 

Arbeid mot uranvåpen: IKFF er medlem 

av kampanjen International Coalition 

to Ban Uranium Weapons (ICBUW). 

Arbeidet mot uranvåpen foregikk særlig 

aktivt i regi av Bergen IKFF. Eva Fidjestøl 

var invitert til styremøtet i ICBUW i mars. 

Mot opprustning av verdensrommet: 

I forrige periode arrangerte IKFF som 

tidligere et seminar med oppfordring til 

å «La himmelrommet være i fred» Temaet 

for årets møte: «Arktis, klimaendring, 

ressurser og militarisering». En av 

innlederne var journalist Bård Wormdal 

som har skrevet boka Satellittkrigen. En 

fyldig omtale av Wormdals bok er trykt i 

fred og frihet nr 1-2012. 

Resolusjon 1325, Kvinner, fred og sikkerhet: 

IKFF er medlem av nettverket 

Forum Norge 1325. En intern arbeidsgruppe 

for 1325 ble etablert, for 

å bruke de nye mulighetene og 

oppmerksomhet som Nobels fredspris 

i 2011 skapte. Sammen med FOKUS 

har IKFF i desember 2011 sendt brev til 

likestillingsminister 

Audun Lysbakken, og 

i mars 20-12 gratulasjonsbrev 

til ny likestillingsminister 

Inga 

Marthe Torkildsen om 

BLDs ansvar for 1325. 

Dagmar K. Sørbøe 

hilste fredsprisvinnerne 

2011 under en 

mottakelse i BLD i 

samband med utdelingen 

av Nobels fredspris. 

IKFF Stavanger har 

hatt studiering rundt 

temaene FN-resolusjoner 

1325 og 1820. 

Liss Schanke var 

hovedtaler på torget 

i Stavanger 8. mars 

med tema 1325. 

Atomvåpen, atomkraft: 

Anne M. Halvorsen 

deltok i Hiroshima-dagene 

i august 

2011 p.v.a IKFF. 

WHO og IAEA: Etter 

landsmøtet 2011 skrev IKFF i mai et brev 

til Helsedepartementet og Helsedirektoratet 

om at avtalen mellom WHO 

og IAEA fra 1959 må tas opp til ny 

vurdering. I slutten av mars 2012 

kom et kort og negativt svar fra 

Helsedepartementet. I desember 2011 

tok vi initiativ til et brev fra WILPF om 

samme sak til WHOs styre. 

Boka Kvinneblikk på atomkraft har 

vært under arbeid hele året med tanke 

på publisering tidlig i 2012. 

Vann og vannpolitikk: IKFF deltar i temagruppa 

for vann og sanitær i Forum 

for utvikling og miljø, og deltok i «Blå 

Oktober» høsten 2011, som satte fokus 

på vannfordelingen i verden. 

Hedmark/Oppland IKFF hadde studiesirkel 

om Kvinner, liv og vann våren 

2011. Sandnes IKFF hadde åpent møte 

9. mai med Karin Aanes som innleder: 

«Vannets plass i samfunnet – angår det 

Avtroppende leder Dagmar K. Sørbøe (t.v.) og nyvalgt leder K. Margrethe 

Tingstad (t.h.). Foto: Elisabeth Kristiansen 

oss?» Boka Kvinner, liv og vann var i salg 

hele perioden. 

Flykjøpsaksjonen: Bergen IKFF organiserte 

en postkortaksjon mot kjøpet 

av kampfly fra USA (Joint Star Fighter). 

Over 2000 signerte postkort er sendt 

Stortingspresidenten og Utenriks- og 

forsvarskomiteen. IKFF-medlemmer over 

hele landet deltok aktivt med stands 

og informasjon om postkortaksjonen. 

Nedrustning, protest mot krigføring: 

IKFF er medlem av «Fredsinitiativet». 

Medlemmer lokalt og sentralt har deltatt 

aktivt i protester mot Afghanistankrigen 

og bombingen av Libya. 

Matsikkerhet: IKFF Hedmark/Oppland 

har samarbeidet med Norsk Bondeog 

småbrukarlag om et seminar om 

matsikkerhet. Nestleder Kirsten Margrethe 

Tingstad innledet om «Kvinner, 


fred og matsikkerhet». Et innlegg om 

kasting av mat (Eli Hammer Eide) sto i 

fred og frihet nr 4-2011. 

Fredskultur/Ikkevold: Bergen IKFF markerte 

Verdens ikkevoldsdag 2. oktober. 

I samarbeid med Bergen offentlige 

bibliotek drifter de et fredsfilmbibliotek 

som fikk 6 nye filmer. 

Internasjonalt arbeid 

Costa Rica-kongressen: WILPFs 30. internasjonale 

kongress ble holdt i Costa 

Rica 1.-6. august 2011. Mottoet for 

kongressen var «Women, Peace and 

Security – Transforming the Agenda». 

Fra IKFF Norge deltok nestleder K. 

Margrethe Tingstad, Edel Havin Beukes 

(varamedlem til det internasjonale 

styret), Liss Schanke (Oslo) og Natarajan 

Bhanumati (IKFF Bergen). Kongressen 

vedtok arbeidsprogram fram til 2015. 

Edel Havin Beukes fortsetter som medkoordinator 

av WILPFs arbeidsgruppe 

for miljø. En lang rapport fra de norske 

delegerte finnes i fred og frihet nr 4-2011. 

Nordisk WILPF-møte i Gøteborg 18. mars 

2012 i samband med et nordisk IKFFseminar 

om militariseringen av Norden 

og om arbeid med resolusjon 1325. 5 fra 

IKFF deltok. 

Internasjonal generalsekretær Madeleine 

Rees besøkte Norge i november 

2011 og i mars 2012 for å kommentere 

visninger av filmen The «Whistleblower». 

IKFFs IB-medlem 2010-13: Mari 

Holmboe Ruge, vara Dagmar Sørbøe (til 

2012) og Edel Havin Beukes. 

Internasjonale prosjekter 

IKFF har siden 2006 hatt et samarbeidsprosjekt 

med vår søsterorganisasjon 

LIMPAL i Colombia, finansiert av 

FOKUS. Prosjektet ble avsluttet i 2011. 

En fyldig artikkel av prosjektansvarlig 

Monica Bothner om prosjektet og om 

situasjonen i Colombia står i fred og 

frihet nr 1-2012. 

Kontakt med andre organisasjoner 

IKFF samarbeider med eller er medlem 

av en rekke organisasjoner, nasjonalt og 

lokalt. Det gir oss en bred kontaktflate 

og mulighet til å aktivisere oss i flere 

saker enn vi kunne gjort på egen hånd. 

Hovedsamarbeidspartnere er Norges 

Fredsråd, Forum for utvikling og miljø 

og FOKUS (kvinner og utvikling). 

Publikasjoner, informasjon 

Fred og frihet: I 2011ble arbeidet med 

fred og frihet omorganisert fra å sirkulere 

mellom lokalavdelingene til en 

fast redaksjonskomité i Oslo med alle 

lokalavdelingene representert. Fra 2012 

har Anne Skauge og Toril Rygh hatt 

ansvar for adressering og utsending av 

bladet. Følgende temanumre ble gitt ut i 

perioden: nr. 2/2011: Tsjernobyl, 3/2011: 

Terrorangrepene i Oslo og på Utøya, 

4/2011: Matsikkerhet, 1/2012: Kvinner, 

fred og sikkerhet. Tidligere nummer av 

fred og frihet kan leses på www.ikff.no 

Redaktør: Landsstyret (vedtektsfestet). 

Landsleder har møterett i redaksjonen 

Redaksjonskomité 2011-12: Sidsel Andersen, 

Gro Eriksen (Sandnes), Eva Fidjestøl, 

Camilla Hansen, Ingegerd Lorange, 

Grethe Nielsen (Hedmark/Oppland), Eli 

Raa Nilsen (Bergen) Mari Holmboe Ruge. 

Layout: Camilla Hansen. 

Opplag: 750 eksemplarer. Nr. 1/2012 ble 

trykket i 1000 eksemplarer. 

Hjemmesiden: www.ikff.no Camilla Hansen 

har vært ansvarlig for hjemmesiden. 

Epostlisten: Aktuell informasjon om møter 

og arrangementer og stoff om IKFF 

sendes fra kontoret til ca. 100 personer 

som står på IKFFs informasjonsliste. 

Organisasjonen 

Medlemstall: ca. 370. Aktive avdelinger: 

Bergen, Stavanger, Sandnes og Hedmark/Oppland. 

Deres årsmeldinger kan 

fåes fra kontoret. Det er ikke gjennomført 

lokal gjenetablering av Osloavdelingen 

eller gruppen i Trondheim 

(jfr. landsmøtet 2010) 

Landsstyret: Landstyret har hatt 

styre-møter hver måned i perioden, med 

unntak av juli. 

Kontoret: Torggata 11, 0155 Oslo. 

Kontoransvarlige Mari Holmboe Ruge, 

Sidsel Andersen og Camilla Hansen. 

Kontoret er betjent de fleste hverdager 

kl. 10-15. 

Økonomi: I 2011 hadde IKFF et 

drifts-underskudd på ca 20.000 kr, men 

unngikk å overføre ekstra midler fra 

kapitalkonto pga gaver fra medlemmer. 

Kontingentinntektene gikk noe opp i 

Inntrykk fra åpen dag på landsm 

AV ELISABETH KRISTIANSEN 

Vi møttes i Alf Prøysens hus, en del 

av Høgskolen i Hamar. Landsleder 

Dagmar Karin Sørbøe åpnet møtet 

med å minnes vårt æresmedlem 

Sidsel Andersen. Så kom hun med 

en spennende fortelling fra sitt 

eget liv som politisk aktivist. Under 

studietiden i Tyskland på 1960-tallet 

var hun ofte tolk for norske politikere 

på besøk, og fikk dermed direkte 

innblikk i hvordan de tenkte. Arbeidet 

med tyske krigsveteraner og -ofre 

på 1960-tallet skulle prege hennes 

syn på krig og krigens menneskelige 

konsekvenser. 

For Dagmar var det viktig å 

presisere at fredsarbeid er en livsstil 

og et kall. Hun fortalte om sin egen 

«mappe» fra den ulovlige politiske 

overvåkingen i Norge og viste frem 

Lundkommisjonens rapport der IKFF 

står oppført på side 121 som en 

organisasjon som ble overvåket. Det bør 

IKFF ta som en kompliment. Hun takket 

for tilliten IKFF har vist henne som leder. 

Hun gleder seg til å bli pensjonist da 

dette vil frigi mer tid til fredsarbeid. 

Deretter ble IKFFs bok, Kvinneblikk 

på atomvåpen presentert av tre av 

forfatterne, Åse Berg, Edel Havin Beukes 

og Eva Fidjestøl. Forfatterne fortalte om 

boken og hva de har skrevet om. En 

takk ble rettet til forfatterne som har 

arbeidet i lang tid ved siden av annet 

engasjement for å få den ferdigstilt. 

Boken vil komme ut sommeren/høsten 

2012. 

Sist på det åpne programmet 

i Hamar sto visning av filmen «The 

Whistleblower» fra 2010. Filmen er 

bygget på Kathryn Bolkovacs historie 

om hvordan hun som amerikansk 

politibetjent i internasjonal tjeneste blir 

vitne til menneskehandel på nært hold 

under oppdrag i Bosnia på 1990-tallet. 

Når hun prøver å anmelde og arrestere 

de involverte blir hun klar over at dette 

er organisert med godkjennelse fra 

høyeste hold. Med livet som innsats 

klarer hun å rømme landet med reelle 

bevis i bagasjen, men mister jobben sin. 

Filmen viser et samfunn i etterkant av 

konflikt med et mylder av jurisdiksjon og 

kulturelle barrierer som beskytter folk 

med grusomme hensikter i en region 

med et stort internasjonalt nærvær og 

et svakt sivilt samfunn. 

Maria Sommardahl fra Nansen 

Fredssenter ble intervjuet etter filmvisningen. 

Whistleblower er en meget 

sterk film, og mange hadde behov for 

å dele inntrykkene etterpå. Maria kom 

rett fra Bosnia og hadde ingen raske 

løsninger på hvordan de svakeste skal 

beskyttes når de blir utnyttet av dem 

som er satt der til å passe på dem. FNs 


forhold til 2010, antakelig fordi 500 kr/ 

er innført som ny valgfri sats. Informasjonsmidler 

fra Utenriksdepartementet 

100.000 kr, til fred og frihet og seminarer. 

Dessuten reisestøtte til internasjonale 

møter ca. 70.000 kr 

Uttalelser: Brev til forsvarsminister Espen 

Barth Eide med invitasjon til dialog 

med fredsbevegelsen og brev til 

Helsedepartementet om WHO og IAEA. 

IKFF sluttet seg til: Brev fra FoRUMs 

vanngruppe til Regjeringen om lov 

om offentlig eie av vannverk og brev 

fra Besteforeldrenes klima aksjon til 

Regjeringen 

Deltaking i offentlig debatt: «Uten 

kvinner – ingen fred!» Dagsavisen desember 

2011. Kommentar til Nobels 

fredspris 2011. Kronikk av Mari Holmboe 

Ruge i samarbeid med Forum Norge 

1325. Se også årsmelding fra avdelingene 

for oversikt over avisinnlegg. 

Årsmeldingen ble godkjent av 

landsmøtet. Fullstendig årsmelding fra 

landsstyret og avdelingene kan fåes fra 

kontoret. 

Regnskapet 2011 

For kommentarer, se årsmeldingen p. 6. 

Revisors erklæring tilrådde at regnskapet 

ble godkjent og at styret fikk ansvarsfritak. 

Vedtak: godkjent. Fra og med 2012 

er Liss Schanke regnskapsfører for IKFF. 

Arbeismåter og kommunikasjon 

Den nåværende arbeidsmåten med 

møtet 

sikkerhetsråds resolusjon 1820 gir 

mulighet til å behandle voldtekt som en 

krigsforbrytelse i konflikter, men når det 

skjer i etterkant av konflikter er det ikke 

lett å rettsforfølge FN-ansatte som har 

korte engasjementer og det eksisterer 

et rettsklima hvor voldtekt og vold mot 

kvinner generelt ikke blir prioritert. 

Maria snakket om et forsøk med å ha 

rullerende feltdomstoler for å kunne 

påtale lovbrudd begått av FN-personell 

i oppdrag. Salen spurte om hvordan 

Sikkerhetsrådets resolusjon 1325 om 

kvinner, fred og sikkerhet kunne hjelpe, 

men Maria virket litt nedstemt etter 

sitt nylige besøk i Bosnia og forklarte 

at det er en lang vei å gå. Det var 

derimot enighet om at opplæring av FNpersonell 

som skulle ut i tjeneste var noe 

som kunne komme på tale, men at det 

er de respektive bidragslandenes ansvar 

å sørge for dette og vi i IKFF 

landsstyremøter er relativt dyr (hvis 

medlemmer fra andre regioner enn 

Oslo/Akershus skal kunne delta) og 

lite fleksibel (lang tid mellom møtene). 

Det var enighet om å forsøke andre 

kommunikasjonsformer ved å utnytte 

mulighetene på interne nettsider og 

telefonkontakt via skype. Styret bør 

møtes til et grundig seminar et par 

ganger i året. Bedre kontaktflate mot 

andre grupper, særlig studenter og 

skolefolk må forsøkes. 

IKFFs internasjonale prosjekter 

Med Colombia-prosjektet (se årsmeldingen) 

er IKFFs engasjement i slike 

samarbeidsprosjekter avsluttet. Dette er 

det siste av våre 3 samarbeidsprosjekter 

med FOKUS-finansiering som ble 

startet i 2005-06. Før IKFF eventuelt 

går inn i nye internasjonale prosjekter 

må erfaringene fra de tidligere drøftes 

grundig. Dette arbeidet skiller seg fra 

IKFFs øvrige virksomhet bl.a. fordi det 

stilles høye krav fra NORAD til faglig 

planlegging, gjennomføring og ikke 

minst økonomiforvaltning. Det nye 

styret bør ta initiativ til en slik evaluering. 

Arbeidsprogrammet 2012-13 

Margrethe Tingstad presenterte på 

power point en skjematisk oversikt 

av hovedtema i neste periode, med 

angivelse av delmål, budsjettramme og 

ansvar. Landsmøtet godkjente forslaget 

til hovedsaker og ga styret fullmakt til å 

arbeide videre med konkretisering av 

kan bare oppfordre til slik oppfølging 

av personell. Som et eksempel fortalte 

Maria om en organisasjon som selv 

lagde materiell om behandling av 

demonstranter som Politihøgskolen 

senere har tatt inn i pensum. 

Det var en opprivende, men nyttig 

avslutning på en meget innholdsrik 

dag. Dette var min første dag på et 

IKFF landsmøte siden 1997, og jeg 

var overveldet av den imponerende 

forsamlingen av kunnskapsrike og 

tålmodige kvinner. Vi er kanskje 

en liten forsamling, men vi har til 

sammen mange «vekttall». 

Elisabeth Krsitansen ble valgt til varamedlem 

i landsstyret. 

arbeidsprogrammet. 

I tillegg ble disse sakene nevnt som 

mulige tema for IKFF: Papirløse flyktninger, 

innvandrerkvinners situasjon. 

Disse sakene ble ikke realitetsbehandlet. 

I 2012-13 skal IKFF særlig prioritere: 

Organisasjonen: 

* Effektivisering, bl.a. bruk av skype 

under møter og intern nettside for bedre 

kommunikasjon. Mer bevisst redigering 

av IKFFs hjemmeside. 

* Bedre samarbeid med andre organisasjoner 

om felles saker 

* Mer synlighet utad, følge opp vedtak 

fra 2011 om fokus på Trondheim og Oslo. 

* Aktiv innsats for å skaffe bl.a. 

prosjektmidler via studiearbeid etc. 

* Planlegging av WILPFs 100-årsjubileum 

i 2015. 

Politiske saker (konkretiseres av landsstyret): 

* Atomnedrustning 

* Forbud mot uranvåpen og atomkraft 

* Mat- og vannsikkerhet 

* Kvinner, fred og sikkerhet, bl.a. informasjon 

om 1325 i Norge 

* Nedrustning, mot militarisering bl.a. 

av Nordområdene 

* Militarisering av Verdensrommet, 

stjernekrig 

Lokale IKFF-avdelinger arbeider dessuten 

aktivt med bl.a. ikkevold, fredsundervisning 

og fredsskatt. 

Uttalelser fra landsmøtet 

På bakgrunn av presentasjon og 

diskusjon dagen før vedtok landsmøtet 

uttalelser om fredsprisen og Nobelkomiteen, 

og om et forbud mot 

uranvåpen (se s. 22). En nordisk uttalelse 

(fra møtet i Gøteborg) om 

militariseringen av i de nordiske 

områder ble vedtatt i prinsippet, men 

skal oversettes og redigeres for å passe 

til norske forhold. Det nye styret fikk 

fullmakt til å vedta endelig tekst. 

Valg 

Karin Aanes la fram valgkomiteens 

innstilling. Ingen benkeforslag fremmet. 

Kirsten Margrethe Tingstad ble valgt 

til landsleder og Edel Havin Beukes til 

nestleder, begge med akklamasjon. 

Hele landsstyret 2012-13, se s. 25. 

IKFF gratulerer 

IKFF gratulerer Edel Havin Beukes med 

75-årsdagen den 25. mai. Edel ble valgt 

til nestleder på IKFFs landsmøte i april. 

De siste tiårene har hun vært aktiv sammen 

med andre WILPF-medlemmer 

for å få endret IAEAs samarbeidsavtale 

med WHO, som gir IAEA rett til å overprøve 

WHOs faglige synspunkter mht 

helsevirkninger av radioaktiv stråling. 


Landsmøtets uttalelser. 

Norge og uranvåpen 

IKFFs landsmøte 21-22 april 2012 takker 

for Norges støtte til forskningsprosjekt, 

konferanser og forskerstillinger i regi av 

International Coalition to Ban Uranium 

Weapons (ICBUW). FN vedtok i 2010 en 

resolusjon om våpen som inneholder 

utarmet uran. Nå foreligger det ny 

forskning som slår fast ”gen-toksisiteten” 

til utarmet uran, dvs. giftighet og fare 

for folkehelse – nå og for framtidige 

generasjoner. Det trengs en avtale som 

kan utløse penger fra det internasjonale 

samfunn til dekontaminering, medisinsk 

bistand og miljøovervåkning i områder 

rammet av krigføring med utarmet uran, 

jfr. henvendelse til det internasjonale 

samfunn fra Iraks miljøvernminister i 

2007 og fra kvinneministeren i 2010. 

www.bandepleteduranium.org 

Vi har fått internasjonale avtaler 

om forbud mot landminer og 

klaseammunisjon. Vi trenger en tilsvarende 

avtale for uranvåpen med krav til 

de krigførende parter om å oppgi hvor 

de har brukt slike våpen. Slik kartlegging 

kan bli grunnlag for epidemiologisk 

forskning og tiltak som kan hindre at 

sivilbefolkningen blir eksponert for 

radioaktiv og kjemisk forurensing under 

og etter krigshandlinger. 

Til høsten vil the Non Aligned 

Movement (NAM-landene) fremme 

for fjerde gang i FNs førstekomite en 

resolusjon om uranvåpens potensielle 

skadevirkninger på mennesker og miljø. 

I 2007 stemte Norge avholdende, men 

stemte for resolusjonene både i 2008 

og 2010. Vi regner derfor med at Norge 

også vil støtte resolusjonen i 2012. 

Resolusjonene ba medlemslandene 

sende inn sine egne rapporter og 

synspunkter på virkningene av å bruke 

utarmet uran i forsvarsmateriell og 

ammunisjon. Vi vil gjerne motta en kopi 

av den norske rapporten. 

IKFFs landsmøte ber om 

• at den økonomiske støtten til 

ICBUWs forskning forlenges inn i 

neste budsjettperiode. 

• at Norge oppfordrer Sverige og 

Danmark til å støtte resolusjonen 

om bruk av DU i FNs førstekomite i 

oktober 2012. 

• at Norge samarbeider med andre 

land for å innføre et moratorium 

som første skritt til et totalt forbud. 

at Norge vedtar et nasjonalt 

forbud mot produksjon, lagring og 

bruk av DU til militært utstyr og 

ammunisjon, slik både NATO-landet 

Belgia og Costa Rica har gjort. 

• at Norge, som medlem av WHOs 

Executive Board (2010-2013), 

påvirker WHO til å gi ut en ny 

oppdatert rapport om «Helseog 

miljøkonsekvensene ved bruk 

av våpen og ammunisjon som 

inneholder DU.» 

Uttalelsen er sendt til utenriksminister 

Jonas Gahr Støre og helseog omsorgsminister 

Anne-Grethe Strøm-Erichsen. 

Nobelkomiteen og Nobels fredspris 

IKFFs landsmøte 21-22. april 2012 har 

drøftet tolkningen av Nobels testamente 

og Nobelkomiteens sammensetning. 

Det svenske stiftelsestilsynet, Länsstyrelsen, 

har nylig bekreftet at prisen 

skal gå til «fredsforkjempere» i den 

betydning Alfred Nobel selv la i dette 

ordet, dvs. «den eller de som har virket 

mest eller best for å fremme forbrødring 

mellom folkene, samt for avskaffelsen 

av stående armeer og utbredelse av 

fredskongresser.» 

Allerede i 1946 skrev IKFF til Stortinget 

og krevde respekt for at prisen 

skulle støtte den antimilitaristiske 

fredsbevegelsens arbeid for et sivilt 

internasjonalt rettssamfunn. Vi takker 

derfor Fredrik Heffermehl for hans 

årelange og grundige arbeid med å 

analysere og dokumentere hva Nobel 


ville med sitt testamente, og hans 

påvisning av at komiteen i stor grad 

systematisk har sett bort fra dette 

og fulgt sine egne preferanser ved 

tildelingen av flere fredspriser i Alfred 

Nobels navn. 

Nobelkomiteen skal velge prisvinnere 

som arbeider for internasjonalt 

samarbeid om en systemendring med 

nedrustning og avskaffelse av krig 

gjennom videreutvikling av folkeretten 

– det Nobel kalte en nasjonenes 

forbrødring. Krigen er også dypt 

innvevd i vår økonomi og kultur. Nobels 

mål med fredsprisen var å bryte denne 

tradisjonen. 

IKFFs landsmøte mener: 

• at det er viktig at disse forholdene 

blir grundig utredet og deretter 

diskutert i Stortinget 

• at det må etableres ordninger som 

sikrer en mer relevant og faglig 

kompetent sammensetning av Nobelkomiteen. 

• at valget av prisvinnere må respektere 

Nobels klart uttrykte ønske om 

hvem som skal få prisen. 

Den norske Nobelkomite må i framtiden 

velge vinnere av Nobels Fredspris i 

samsvar med kriteriene i Alfred Nobels 

testamente. 

Uttalelsen er sendt tilStortingets presidentskap 

og til Den norske Nobelkomité.

Sidsel Andersen 

IKFFs æresmedlem Sidsel Andersen 

døde 13. februar 2012, nesten 92 år 

gammel. Hun var aktiv i IKFF i nesten 20 

år. Da hun sluttet i Statistisk Sentralbyrå 

ville hun bruke sin pensjonisttid til 

noe nyttig og fant heldigvis fram til 

oss. Sidsel og jeg ble kolleger i den 

daglige driften av organisasjonen og 

arbeidet tett sammen. Først var vi i Oslo 

kommunes subsidierte lokaler for fattige 

kvinneorganisasjoner i en bakgate på 

Sagene. Der var det meget enkle forhold 

med ansvar for trappevask i tre etasjer. 

Ansvaret skulle gå på omgang, men 

oppfølgingen fra våre yngre samboere 

var ikke opp til Sidsels standard. Hun 

overtok med den stillferdige selvfølgen 

som var karakteristisk for henne. 

Senere ga vi opp trappevasken og 

flyttet til sentrum. I Storgaten 11 er IKFF 

samboere med mange organisasjoner 

og enda flere unge mennesker som 

arbeider med viktige saker. Alle ble 

Sidsels venner og stilte opp når hun 

trengte hjelp til et dataproblem eller en 

vrang kopieringsmaskin. 

Sidsel brukte sin erfaring fra et langt 

saksbehandlerliv på det kontorarbeidet 

som også en ideell fredsorganisasjon 

ikke slipper unna. Hun betalte 

regninger og holdt orden på bilag, 

vedlikeholdt medlemslister og ønsket 

nye medlemmer velkommen med et 

personlig brev. Hun holdt også oversikt 

over andre medlemmers fødselsdager 

og sørget for gratulasjon ved runde år. 

I et gammelt fellesskap som vårt er slike 

ting viktige. 

I redaksjonen for fred og frihet hadde 

hun en fast spalte, «Sidsels plukk», der 

hun tok fram minneverdige hendinger 

fra tidligere år eller kommenterte en 

aktuell sak. Dessuten – og ikke minst - tok 

hun ansvaret for adressering, pakking 

og transport til postverket av bladene 

når de skulle ut til medlemmene, en 

krevende dugnadsjobb fire ganger i året. 

Alle Sidsels venner i IKFF minnes 

hennes glade smil og gode råd, og 

måten hun tok ansvar på. «Henne kunne 

man regne med», sier én. Ved møter og 

samlinger sto hun som en selvfølge for 

nødvendige praktiske ting som innkjøp 

av mat og drikke, dekking av bord - og 

oppvasken etterpå - og jammen hadde 

hun også som regel en hjemmebakt 


kake med i sekken. Dårlig hørsel 

begrenset hennes utbytte av foredrag 

og diskusjoner, men hun fulgte godt 

med og kunne si fra når hun mente det 

trengtes. 

Raushet i mange betydninger av 

ordet var et kjennetegn for Sidsel. Hun 

ga av sin tid, sine kunnskaper - og av 

sin pensjon. I mange år ga hun midler 

til reisestøtte så flere kunne delta på 

landsmøter. Med IKFFs økonomi var 

det meget velkomment, vi har ikke 

reisebudsjett til slike ting. 

Da Sidsel fylte 3 x 30 år for snart 

to år siden utnevnte IKFFs henne til 

æresmedlem. Det er vår høyeste utmerkelse, 

og fullt fortjent. 

Som person var Sidsel et enestående 

forbilde på hvordan pågangsmot og vilje 

kan overvinne plager og problemer som 

alderen bringer med seg - og fremfor 

alt - den beste venn en kunne ha. IKFF 

og alle hennes venner i fredsbevegelsen 

takker for laget, og lyser fred over 

hennes minne. 

- Mari Holmboe Ruge 

Norge finansierer 1325-stilling 

i Nato 

Nato-toppmøtet i Chicago i mai 2012 

vedtok et norsk forslag om å opprette 

en stilling som spesialrepresentant 

for å følge opp Natos arbeid med FNs 

sikkerhetsrådsresolusjon 1325. Norge 

vil finansiere stillingen. 

«En spesialrepresentant vil være en 

viktig pådriver for dette arbeidet 

innad i Nato og en tydelig representant 

for saken utad», sier utenriksminister 

Jonas Gahr Støre. 

Nato vedtok i 2009 å implementere 

FNs sikkerhetsråds resolusjon om 

kvinner, fred og sikkerhet og vedtok 

en handlingsplan for oppfølgingen i 

2010. 

Kilde: Pressemelding fra Utenriksdepartementet 


- Mitt særlige engasjement ligger i den lil 

AV CAMILLA HANSEN 

IKFF landsmøte valgte i april en ny og, 

i IKFF-sammenheng, ung leder. 53- 

år gamle Kirsten Margrethe Tingstad 

bor i Lillehammer, er født i Trondheim, 

og snakker bergensdialekt. Både i 

arbeid og utdanning har hun en allsidig 

bakgrunn. Hun er utdannet innenfor 

landbruk, økonomi, språk, organisasjon 

og kommunikasjon, og de siste tolv 

årene har hun jobbet med forskningsadministrasjon 

i Norsk institutt for 

naturforskning og har vært rådgiver i 

større EU-prosjekter. Hun har også mye 

internasjonal erfaring, og har blant annet 

hatt lederansvar i en eksportbedrift. I 

tillegg har hun arbeidet som agronom 

innen landbruk både her hjemme og i 

fredskorpset i Tanzania. Hun er gift med 

en musikkpedagog og har to barn som 

begge er studenter. 

- Sommeren er min favoritt-årstid, 

jeg er et ivrig hagemenneske og dyrker 

grønnsaker og bær på kjøkkenhagenivå. 

Jeg setter stor pris på naturen og er glad 

i å gå i fjellet. Etter lang tid i innlandet 

savner jeg fortsatt sjøen, men finner 

faktisk at fjellet kompenserer for noe 

av den følelsen det å være på havet gir, 

forteller Margrethe i et e-postintervju til 

fred og frihet. 

Og nettopp naturen, som vi er så 

avhengige av for vår overlevelse, er noe 

hun brenner for. 

- Mitt særlige engasjement ligger i den 

lille grønne spiren vi alle er avhengige av. 

Miljøødeleggelser og ressursmangel er 

både et resultat av, og årsak til, konflikter. 

Brenner jeg for noe, er det å kunne bidra 

til at både politikere og vi alle er villige til 

å innse at overforbruket av ressurser og 

utbytting av mennesker som er mindre 

heldig stilt, må ta slutt for å oppnå 

utvikling og færre konflikter. I dette 

ligger at samlet kunnskap må gjøres 

kjent og anvendes i en mer visjonær 

politikk, slik at vi alle blir klar over at vi 

nå delvis velger vår egen framtid. Satser 

vi på militarisme som virkemiddel i 

konfliktløsning, vil det gå hardt ut over 

mennesker og miljø. Jeg er opptatt av 

forbruksspiralen vi er fanget i, matkvalitet 

og matsikkerhetsproblematikk, også i 

vårt eget land. Vi må innse verdien av 

et liv hvor materialismen ikke er eneste 

rettesnor for et vellykket liv. 

Margrethe forteller at hun har vært 

aktivt med i IKFF siden avdelingen i 

Hedmark/Oppland ble startet opp av 

Grethe Nielsen for noen år siden. Medlem 

ble hun allerede 

i tjueårsalderen gjennom 

sin mors venninne 

og IKFF-medlem Elise 

Hûbert. De siste to 

årene har hun vært 

nestleder i landsstyret 

og før det var hun 

styremedlem i avdeling 

Hedmark/Oppland. I tilegg 

var hun tidligere 

IKFF-representant til, og 

sen-ere leder for, rådet 

for Norsk fredssenter på 

Lillehammer. Og da det 

nye Nansen fredssenter 

ble dannet for et par 

år siden ble Margrethe 

valgt inn i styret og er 

nå nestleder der. 

Hvilke IKFF-saker har 

du tidligere engasjert 

deg i? 

- Jeg har brukt en 

del tid på fredsdepartement-saken 

og 

forsøkt å se om vi kan 

påvirke det offentlige 

arbeidet for en nedtoning av militær 

kultur og militære løsninger i favør av 

en fredskultur. Jeg har også jobbet med 

generelle kvinnerettsspørsmål. Etter 

å ha jobbet i Afrika, føler jeg et nært 

slektskap til kvinner i utviklingsland og 

dere kamp for verdighet og rettigheter. 

Det siste året har Margrethe jobbet 

spesielt med spørsmål rundt matsikkerhet, 

også i samarbeid med andre 

organisasjoner. 

«vi trenger også å få yngre 

kvinner engasjert.» 

- Matsikkerhet er en del av det 

utvidete sikkerhetsbegrep, slik jeg ser 

det. Når mennesker ikke har sikkerhet 

for mat, har andre friheter og rettigheter 

liten verdi. Sikring av mattilgang, fordrer 

at folk får beholde leveområder, får 

tilgang til naturressurser, vann og land. 

Hun legger til at hun ellers forsøker å 

holde seg orientert i de fleste av feltene 

IKFF er involvert i: 

- Som leder skal jeg representere 

hele vår organisasjon i mange sammenhenger, 

og det fordrer at jeg har en viss 

oversikt over alle temaområder. Jeg har 

Kirsten Margrethe Tingstad. Foto: Elisabeth Kristiansen 

stor ydmykhet i forhold til fagkunnskap, 

og vil ikke gå inn i diskusjoner hvor jeg 

ikke har tilstrekkelige kunnskaper. 

Hvilke muligheter og utfordringer mener 

du IKFF står overfor som organisasjon? 

- IKFF har en lang og stolt historie, det 

er etablert en tillit til organisasjonen 

vår gjennom det arbeidet som er lagt 

ned. Den tilliten sammen med stor 

kompetanse og gode nettverk på de 

feltene vi arbeider, gir oss gode muligheter 

til å spille en rolle framover. 

Vi befinner oss imidlertid i et mylder av 

stemmer og det vil stadig bli en større 

utfordring å bli hørt. Mitt inntrykk er at 

mange også i økt grad har nok med en 

travel hverdag. Det betyr, slik jeg ser det, 

at rekruttering av yngre medlemmer 

også vil være en utfordring. 

Hva er din visjon for organisasjonen? 

- Når jeg tenker på organisasjonen, 

tenker jeg på WILPF – som vi er en 

del av, og jeg kan nevne to visjoner 

som er i hodet i det du spør: At vårt 

arbeid skal være kjent for de fleste 

innen hundreårsjubileet i 2015. I den 

visjonen ligger at vi gjenkjennes som 

en organisasjon som arbeider for 

fredskultur og menneskers frihet, og at 

det vi jobber med ses på som relevant 

for folk flest og ikke så spesielt som 


ille grønne spiren vi alle er avhengige av 

det gjør i dag. Den andre går på det 

fotavtrykket vi klarer å sette, at vi i større 

grad enn nå skal klare å få gjennomslag 

for våre resonnementer rundt behovet 

for en ny kurs for verden. 

- Det er likevel viktig å si at for meg 

er resultatene viktigere enn hvem som 

får æren for endringene. 

Det første hun vil ta fatt på som 

leder er å invitere et nytt styre til samlet 

å se hva de kan gjøre for å styrke 

organisasjonen. 

- Det jeg synes er viktigst akkurat 

nå, er utvikling av det organisatoriske, 

og med det mener jeg først og fremst 

måten vi jobber og kommuniserer på. 

Det handler ikke om overbygninger og 

strukturer, men redskap og arbeidsmåter 

som gjør oss litt mer effektive og knytter 

medlemmene nærmere hverandre. 

- Mange gjør en flott og stor innsats, 

og vi er mange som har dette som 

fritidssyssel ved siden av jobb. Det betyr 

at vi må bruke tiden godt, og prioritere 

hardt. 

Prioritering betyr faktisk ofte å velge 

bort noe, understreker hun. 

- Vi skal først og fremst: 1. Drive påvirkning, 

og 2., bli flere som driver påvirkning. 

Hun legger til at det er viktig å 

få med flere unge medlemmer. 

- Gjennomsnittsalderen i IKFF er 

høy. Det er flott med modne, engasjerte 

kvinner, og vi vil ha dem alle med, 

men vi trenger også å få yngre kvinner 

engasjert. På kongressen i Costa Rica 

i fjor, traff vi mange unge «WILPF-ere» 

fra flere land. Til neste kongress om tre 

år må vi ha med en delegasjon unge 

norske IKFF-ere. 

Den nyvalgte lederen avslutter med 

å formidle at medlemmer på alle nivå i 

forhold til innsats, er velkomne. 

- Det er flott om noen vil stå som 

medlemmer, om så bare for å si at de 

deler IKFFs verdier. På den andre siden 

vet jeg at det er flere medlemmer 

som kan tenke seg å gjøre en jobb, og 

som ønsker seg konkrete oppgaver. 

Oppgaver finnes, og med dagens 

kommunikasjonsmuligheter, er det fullt 

mulig å involvere folk fra hele landet, 

som kan jobbe med de temaene de 

ønsker. Som leder er jeg helt avhengig 

av innspill og informasjon fra mange 

hold. 

- Jeg takker for tilliten jeg er blitt 

vist ved å bli valgt som leder, og gleder 

meg til de neste to årene! 

IKFFs landsstyre 2012-13 

Leder: 

Kirsten Margrethe Tingstad (Hedmark/Oppland) 

Nestleder: 

Edel Havin Beukes (Oslo/Akershus) 

Styredlemmer: 

Eva Fidjestøl (Oslo/Akershus) 

Anne M. Halvorsen (Oslo/Akershus) 

Hermien Prestbakmo (Troms) 

Ingeborg Sæterdahl Klepsvik (Sandnes) 

Johanne Margrethe Hartwig (Bergen) 

Varamedlemmer: 

Camilla Hansen (Oslo/Akershus) 

Karin Aanes (Oslo/Akershus) 

Åse Møller Hansen (Bergen) 

Marthe Helgesen (Oslo/Akershus) 

Jorun Berg (Stavanger) 

Liss Schanke (Oslo/Akershus) 

Elisabeth Kristiansen (Oslo/Akershus) 

Revisor: 

Gry Hovland (gjenvalg) 

WILPF styremedlem 

Mari Holmboe Ruge 

Varamedlem: 

Edel Havin Beukes 

Valgkomite 2012-13: 

Gro Eriksen (gjenvalg) 

Grethe Nielsen (ny) 

Mari Holmboe Ruge (ny) 

2012-14 ny 


2011-13 ikke p.v. 

2011-13 ikke p.v. 




2012-13 gjenvalg 







2010-13 ikke p.v. 

2010-13 ikke p.v. 

Avdelingsledere i IKFF Bergen, Hedmark/Oppland, Sandnes og Stavanger er 

automatisk medlem av landsstyret. 


IKFF Norden rundt. 

SANDNES: 

Denne våren har Sandnesavdelingen 

hatt som mål 

å gjøre IKFF kjent for flere 

i byen vår. Vi har fulgt opp 

forsøket med å ha fredskafé 

og vi planlegger å ha to åpne 

møter før ferien. Det ene 

hadde vi februar i forbindelse 

med årsmøtet vårt og det 

andre planlegges til 14. mai. 

Åpne møter og kafeer blir 

forhåndsomtalt i lokalavisene 

når vi selv sender inn små 

notiser. I tillegg har vi etablert 

en såkalt «vennegruppe» i vår 

adressebok som får en ekstra 

invitasjon pr e-post. 

Møte med Susanne Urban 

Tema for møtet var «Aksjoner 

for fred!», og leder av Bergensavdelingen, 

Susanne Urban, 

tok turen til Sandnes. Hun la 

hovedvekt på den aksjonen 

avdelingen i Bergen har gående 

mot uranvåpen. Med 

stort engasjement orienterte 

hun om hva slags våpen 

dette er, og hvorfor det er så 

viktig å få de forbudt. Mange 

vet ikke at utarmet uran 

brukes av flere Natoland, 

og at slike våpen har vært 

i bruk siden krigene på 

Balkan på 90-tallet. Trolig har 

også norske soldater vært 

i kontakt med uranvåpen, 

selv om Norge ikke selv har 

slike våpen. Flere europeiske 

soldater har pådratt seg 

stråleskader, men har problemer 

med å få anerkjent 

skadene som krigsskader. 

Det er påvist store skader på 

sivilbefolkningen i Irak, og 

likheten med stråleskadene 

fra Tsjernobyl er stor. Bare 

Belgia og Costa Rica har 

foreløpig sagt nei til all 

befatning med uranvåpen. 

Det ble et godt besøkt 

møte. Vi fikk underskrifter 

både mot uranvåpen og mot 

Norges kjøp av bombefly. 

Disse listene vil bli tilgjengelige 

på våre møter og på 

fredskafeene. 

Etter pausen var det 

trekning av et litografi av 

Herbert Thoma på inngangsbilletten. 

En av de tre nye 

medlemmene vi fikk denne 

kvelden var den heldige 

vinner. Inntektene gikk til 

Rogaland Fredsfond. 

Fredskafeer i mars og april 

Kafémøtet 22. mars ble holdt 

på Pastabakeriet. Møtet var 

godt besøkt og det ble delt 

ut blader og informasjon om 

organisasjonen. På oppfordring 

fortalte Gro om IKFFs 

historie, arbeidsmåter og 

satsingsområder, lokalt så vel 

som nasjonalt og internasjonalt. 

Også denne gangen 

fikk vi et nytt medlem, nå er 

vi blitt 40! 

Fredskaféen 19. april ble 

ble holdt på kafé Cinema. 

Færre folk fant veien denne 

gangen, men ivrig samtale og 

interessen for fredsrelaterte 

tema viser at kafeen har noe 

for seg. 

Åpent møte om FN 

Det siste åpne kafémøtet vil 

bli avholdt den 14. mai kl. 

19.00 på Skeienetunet. Tema 

blir IKFFs tilknytning til FN 

og FN i vår tid. Innledere blir 

Johanne Skog Gripsrud og 

lederen av FN-sambandet i 

Rogaland, Øyvind Gjerde. 

HEDMARK/OPPLAND: 

Årsmøte 2012 

Nordisk møte i Gøteborg 

IKFFs avdeling i Hedmark/ 

Oppland holdt årsmøte den 

27. februar på Høgskolen i 

Hedmark på Hamar med 11 

medlemmer til stede. 

Følgende styre ble valgt: 

Eli Hammer Eide (leder), Kari 

Nes (kasserer), Elin Tilrem 

(sekretær), Toril Hellevang 

og Jorun Skjeggestad (varamedlemmer), 


og Anne Berit Stårvik (valgkomité). 

Etter årsmøtesakene ble 

det invitert til enkel servering 

før åpent møte om 

kjernekraft. Fysiker og IKFFmedlem 

Eva Fidjestøl holdt 

et innlegg om atomkraft og 

uranvåpen. Det var oppløftende 

at flere nye interesserte 

og engasjerte tilhørere hadde 

funnet vegen til dette 

møtet, og flere benyttet 

anledningen til å tegne seg 

som e-postmottakere av Evas 

månedlige nyhetsbrev om 

atomsaker. 

17. og 18. mars møttes IKFFere 

fra Danmark, Finland, 

Norge og Sverige til det 

årlige nordiske møtet. 

Møtet var lagt opp som to 

seminarer, ett om aktuelle 

problemstillinger innenfor 

området for resolusjon 1325, 

og ett om militariseringen 

av Nordområdene. I tillegg 

drøftet møtet planer for 

100-årsfeiringen av WILPF 

i 2015 og en del aktuelle 

internasjonale spørsmål, 

bl.a. forslaget om å arrangere 

en ny verdenskonferanse 

for kvinner 20 år etter 

Beijingkonferansen. 

IKFF Finland: Seksjonen 

har ca. 80 medlemmer, 

15 er aktive. De følger sin 

regjerings arbeid med 1325, 

og driver et bistandsprosjekt 

i Somalia. IKFF Finland 

har en hjemmeside, men 

dessverre bare på finsk, 

se www.personal.inet.fi. 

IKFF Danmark: Har ca 110 

medlemmer. Jobber med 

1325, og forsøker å få 

innflytelse på regjeringens 

arbeid med dette. De er også 

engasjert i kriminalisering av 

sexkjøp og asylspørsmål. Les 

mer om IKFF Danmark på 

www.kvindefredsliga.dk 

IKFF Sverige: Arbeider særlig 

med nedrustning, utgifter til 

det militære med særlig blikk 

på kjønnsperspektivet på 

freds- og sikkerhetsspørsmål 

(bl.a. «Gender budgeting».). 

IKFF Sverige jobber også mye 

med Arms Trate Treaty, straffefrihet 

for seksuelle overgrep 

mot kvinner. Avdelingen i 

Gøteborg har aktivisert seg 

mot «krigsturisme», bl.a. 

skyteøvelser i skjærgården 

som begrenser befolkningens 

fritidsaktiviteter. De har laget 

en brosjyre om dette som 

brukes til «markedsføring» 

av IKFFs standpunkter. Les 

mer på www.ikff.se 

Det nordiske møtet vedtok 

en felles uttalelse til regjeringene 

om militariseringen 

av Norden. IKFF Norge 

tilpasser den til norske 

forhold før den oversendes. 

Møtet var skeptisk til 

forslag om en ny verdenskonferanse 

for kvinner fordi 

det er usikkert om den vil 

bety framgang i forhold til 

Beijing-plattformen i 1995. 

Neste nordiske møte 

blir i Danmark i 2013. 

Nordiske IKFF-møter er åpne 

for alle medlemmer. 



Costarikaner valgt til president for verdens 

eldste kvinneorganisasjon 

Den costarikanske advokaten, feministen og menneskerettighetsaktivisten Adilia Caravaca 

ble i 2011 valgt til president for WILPF, den eldste kvinneorganisasjonen for fred i verden. 

AV SEMIAC 

OVERSATT AV ANETTE NORDAL 

På WILPFs verdenskongress på Costa 

Rica 1. - 5. august i fjor fikk Caravaca 

nesten enstemmig støtte blant europeere, 

latinamerikanere, afrikanere og 

asiatere. Hun fikk også tydelig støtte 

fra Sonja Picado, en annen costarikansk 

advokat, som nylig ble valgt inn i FNs 

Advisory Board on Human Security. 

Picado var uten stemme, ettersom hun 

ikke er medlem i LIMPAL. 

Adilia har levd hele sitt liv i hjemlandet. 

Hun er uteksaminert fra Universidad 

para la Paz de Costa Rica 

(Fredsuniversitetet i Costa Rica) med 

mastergrad i kjønns- og fredsstudier og 

en advokattittel fra Universitetet i Costa 

Rica. 

Hun er oppriktig, med et gjennomborende 

blikk og en fast mine når hun 

snakker om kvinners rettigheter. 

Dette er første gang WILPF utnevner en 

latinamerikaner til sitt høyeste verv. 

- For meg, fra dette landet uten hær, 

er dette en mulighet til å kunne påta 

meg ansvar. For WILPF er hovedutfordringen 

å finne ikke-militære 

løsninger på konflikter i verden. Det 

er en enorm utfordring, fordi den 

økende opprustningen og de økende 

geriljabevegelsene vanskeliggjør politiske 

og ikke-militære løsninger. Som en 

costarikaner som elsker freden, kan jeg 

likevel si at man kan leve uten militærvesen 

og løse konflikter på en annen måte. 

Sonia Picado ga deg stor støtte forut for 

kongressen, ved å referere til alt hun har 

lært av deg. 

- Hun var min professor og veileder 

i doktoravhandlingen om vold mot 

kvinner i 1987, da nesten ingen 

snakket om slike ting. Jeg er en av 

de første feministene i regionen 

som har knyttet vold mot kvinner 

sammen med menneskerettigheter, 

og dette var et pionerarbeid som hun 

anerkjente. Dessuten grunnla jeg, 

sammen med andre feminister i Costa 

Rica, Det feministiske senteret for 

informasjonshandling (Centro Feminista 

de Información Acción) i 1981 til vern og 

fremme av kvinnerettigheter. 

Vi opprettet også organisasjonens 

program 

program «Kvinne. du 

er ikke alene» («Mujer 

no estás sola»), som 

også var et nasjonalt 

pionerarbeid for å rette 

oppmerksomheten 

mot ofre for vold i 

hjemmet. 

Kan man se på dette 

som et arbeid mot 

målet om fred for kvinner? 

For, som WILPF 

alltid har sagt, «fred» 

betyr ikke bare fravær 

av krig og væpnet 

konflikt. 

- På dette feltet er IKF- 

Fs arbeid omfattende, 

fordi det er mange 

trusler mot kvinners 

fred. Menneskehandel 

av kvinner har blitt en 

lukrativ industri, som 

er lite synlig. Kvinner er 

også fanget i nettverk 

av narkotikatrafikk og 

andre typer mafia. Der tvinges de til å 

utsette seg selv for risiko ved å jobbe 

som «mulas» (mulldyr). De smugler og 

når de blir tatt, er det ingen som betaler 

for dem, slik det betales for menn 

i samme situasjon. Det finnes også 

millioner av kvinner som er forflyttet fra 

sine lokalsamfunn p.g.a konflikter eller 

flukt fra vold rettet mot kvinner. I tillegg 

må man nevne samfunn av innfødte 

som er forflyttet p.g.a gruveindustriens 

eks-proprieringer. 

Adilia Caravaca. Foto: NovIB 

Som du ser det, hva er forholdet mellom 

akademia og aktivisme? 

- Jeg følte mye motstand mot akademisk 

arbeid i mange år. Jeg følte at samfunnet 

og media hørte på akademikerne før 

de hørte på aktivister med erfaring fra 

gaten. Etter hvert, ved å høre på dem, 

merket jeg meg at det også var mye 

å lære og at man må kombinere de to 

sfærene. Jeg begynte å studere og det 

har beriket meg som aktivist. 

Du er fra en generasjon som jeg kaller 

«veteraner» innen feminismen og nå 

snakkes det, innenfor WILPF, om en 

generasjonsfornyelse. Hvordan skal man 

tolke denne samhandlingen mellom unge 

og gamle? 

- Jeg ble med i WILPF da jeg var ung. I 

denne organisasjonen har det alltid 

vært et perspektiv om å fremme unges 

muligheter og det er derfor den kommer 

til å fylle 100 år i 2015. De unge bringer 

med seg energi og entusiasme, og vi 

erfaring. Vi trenger begge deler. 

Hva er hovedutfordringene for WILPF i 

denne perioden? 

- Å kunne utvikle en større betydning 

som kvinner og finne det som binder oss 

sammen som internasjonal bevegelse i 

en globalisert verden. Agendaer som 

andre sektorer ikke påtar seg, er for oss 

ufravikelige. Først og fremst gjelder dette 

vold mot kvinner på fredsagendaen. 


Debatt. 

Krig og demokrati 

Før jul skrev BT at Natos generalsekretær 

Fogh Rasmussen vil oppgradere europeiske 

natoland før nye oppdrag: «Vi 

vet ikke hvor den neste situasjonen vil 

oppstå, bare at den vil oppstå. Og når 

den kommer er det for sent å begynne 

å shoppe.» «Europa trenger mer droner, 

tankfly og etterretning. Flere allierte bør 

være villige til å skaffe det.» Samtidig 

sa han at Nato ville blinke ut land som 

er villige til å gå i spissen for denne 

utviklingen. 

Nylig kom meldingen om at Nato 

har bedt Norge bruke mer penger på 

forsvar og kjøpe droner og tankfly hvor 

jagerfly kan tanke bensin i luften og 

øke antall soldater som kan sendes på 

oppdrag i utlandet. 

Norge i spissen for nye Nato-aksjoner? 

Hvis regjeringen lar seg overtale, vil 

presset også være stort for at Norge 

skal gå i spissen for nye Nato-aksjoner, 

uansett hvor de vil oppstå. 

Natos uhemmede krigføring det 

siste tiåret har ført til lidelse og død, 

ødeleggelse og kaos, mer terror og 

uløste problemer. Vi er nødt til å 

utvide debatten og diskutere mer 

fremtidsvennlige måter å løse konflikter 

og ikke fortsette i samme sporet. 

Et utvidet sikkerhetsbegrep 

Natos varslede opprustning av Europa 

vil styrke krigsindustrien og deler av 

økonomien i USA og EU, men det er 

ukloke prioriteringer. I stedet for nye 

opprustningsspiraler, må ressursene 

brukes der det trengs, til å løse globale 

sikkerhetstrusler som klimakrise, miljøødeleggelser, 

fattigdom, finanskrise og 

langvarige uløste konflikter. 

I FNs mest demokratiske institusjon 

generalforsamlingen, har det gjennom 

flere tiår vært en rekke forslag og 

resolusjoner som går inn for prosentvise 

kutt i alle lands militærbudsjett og bruke 

kuttene til å innfri FNs millenniumsmål. 

Norge bør heller gi reell støtte denne 

typen resolusjoner og jobbe for et 

utvidet sikkerhetsbegrep som ikke er 

nasjonalt men globalt. Fortsatt dør det 

flere tusen mennesker daglig av mangel 

på mat, rent vann og helsetilbud. 

Demokratiske prosesser 

Skal norsk utenrikspolitikk formes 

gjennom demokratiske prosesser, eller 

skal den styres av mektige natoland? I 

regjeringens første Soria Moria erklæring 

står det at Norge skal være en tydelig 

fredsnasjon (2005), og i den andre 

står det at regjeringen vil jobbe for en 

rettferdig verdensorden der konflikter 

løses med fredelige midler (2009). 

I sommer snakket politikerne 

varmt om at den beste måten å møte 

politisk vold er med mer åpenhet, mer 

demokrati og mer humanitet. Disse 

verdiene bør være en veiviser også i 

utenrikspolitikken. 

Usiviliserte handlinger 

Drone- og bombeangrep rammer sivile 

og er like grov politisk vold som terrorisme, 

statsterrorisme og politisk 

motiverte drap. Det finnes veier 

til fredeligere former for global 

sameksistens. Nye grasrotbevegelser 

verden over lærer av hverandre og 

bruker ikkevoldelige metoder mot 

undertrykkelse og urettferdighet, inspirert 

av ikkevoldsforkjempere som 

Stephane Hessel, Gene Sharp, Mahatma 

Gandhi og Martin Luther King. Når nye 

generasjoner kommuniserer på tvers av 

religion og landegrenser og sverger til 

demokrati og ikkevold, så er det tragisk 

at de blir underkastet makthavere som 

holder fast ved sine gamle negative 

verdensanskuelser og motiver. Dette 

gjelder også i vesten. 

Et lite utnyttet potensial 

Vil vi tillate at Norge blir blinket ut til 

å gå i spissen for en ny opprustning? 

Som forvalter av Nobels fredspris 

kunne vi heller gått i spissen for å snu 

den militære dynamikken. Konfliktene 

i verden handler i siste instans om 

mellommenneskelige forhold og kan 

løses med dialog og ikkevoldelige 

midler framfor avansert krigsteknologi. 

Vi må lytte til fredsprisvinnere, 

fredsforskere og de nye folkebevegelsene 

og litt mindre til Natos militære 

rådgivere. Som Dalai Lama sier: Krig er 

en anakronisme. 

Åse Møller-Hansen, 

IKFF Bergen 

Burma - en del av Norge 

Søndag den 22. april 2012 besøkte jeg 

Stavanger Domkirke og der snakket jeg 

med et par damer som sa at Burma var 

en del av Norge. 

Grunnen til det er Aung San Suu Kyi sin 

innsats for fred, frihet og demokrati i 

Burma de siste 24 årene. 

Den 23. april 2012 inntar hun den 

plassen i parlamentet hun vant i suppleringsvalget 

1. april. 


Aung San Suu Kyi har Mahatma Gandhi, 

Martin Luther King og bishop Tutu som 

sine store forbilder - dette fortalte hun 

til meg i en samtale i Yangon i mars 2011. 

Hun tror på ikke-vold i sitt arbeid 

for demokrati. Aung San Suu Kyi er den 

største kvinnelige fredsforkjemperen 

jeg har truffet. 

De forskjellige minoritetsgruppene 

fra Burma som har bodd i Norge i de 

siste ti årene som flyktninger, har vist seg 

å være svært positive og deltar aktivt i 

arbeidslivet i Norge. Mange av dem er 

også knyttet til kirkelivet som gir dem 

gode relasjoner i samfunnet. 

Aung San Suu Kyi planlegger å 

komme til Norge i juni 2012. 

Tore Nærland, 

leder av Bike for Peace

Kampfly F35 skreddersydd for atomvåpen 

Når BTs lederartikkel fra 19. mai («En 

atomvåpenfri verden») roser USA for å 

ville «skrote 80 prosent av supermaktens 

atomarsenal» er det mildt sagt bare 

halve sannheten. 

«Skrotingen» består stort sett 

av en omfattende modernisering av 

gamle våpentyper. Det handler først 

og fremst om moderniseringen av 

atombomben B61, som del av et storstilt 

«Life Extension Program». Det betyr 

at størstedelen av USAs atomarsenal 

ikke «forsvinner» men, tvert imot, skal 

gjøres mer effektivt. Aktuell kostnad er 

seks milliarder dollar. Kritikere fester seg 

ikke bare ved denne enorme kostnaden 

for et land i dyp finanskrise, de frykter 

også at resultatet blir mye mer enn en 

forlengelse av livet til et gammelt våpen, 

nemlig et nytt våpen. 

Konvensjonelle atomvåpen er strategiske, 

rettet mot infrastruktur, byer 

etc. (som i Hiroshima og Nagasaki i 1945, 

med en sprengkraft på 15 kilotonn). Den 

nye B61 blir både mye sterkere som 

strategisk våpen (opp til 45 kilotonn) og 

kan i tillegg brukes som et taktisk våpen, 

mot soldater på bakken, med mye 

mindre sprengkraft (fra 0,3 kilotonn) 

og derfor mindre «skitten». Med dette 

får USA, under fredsprisvinneren 

Barack Obama, de «mini-nukes» som 

regjeringen under George W. Bush 

avviste i 2005. 

Denne informasjonen stammer 

fra nettutgaven av Der Spiegel, under 

overskriften «Kostenexplosion bei US- 

Atombomben», lastet ned 17. mai. 

Som rosinen i pølsen nevner artikkelen 

Lockhead Martins nye bombefly, F-35. 

Dette flyet er designet for å bære 

den moderniserte atombomben B61. 

Det er plass til to B61 i dens skrog. Med 

Norges kjøp av over 50 av disse fly er det 

altså en stor risiko for at vi selv skal delta 

i en ny type atomkrig. 

Lederartikkelen ender med å si 

at det er bekymringsfullt at nye land 

(utover USA og Russland) har skaffet 

seg atomvåpen. Det er sannelig et land 

vi burde være mye mer bekymret for, 

nemlig det eneste land i verden som 

hittil faktisk har brukt denne bomben. 

Barbara Gentikow, 

IKFF Bergen 


Bokomtale: 

Kvinnen bak fredsprisen 

Kvinnen bak fredsprisen. Historien om Bertha von 

Suttner og Alfred Nobel 

Av: ANNE SYNNØVE SIMENSEN 

Utgitt av Cappelen Damm 2012 

256 sider 

I følge forfatteren er Kvinnen bak fredsprisen fortellingen om 

”møtene, brevvekslingen og dialogen mellom pasifisten 

Bertha von Suttner og oppfinneren Alfred Nobel”. Boken 

handler altså ikke bare om «kvinnen bak fredsprisen», men 

også om Alfred Nobel og om forholdet mellom de to fra de 

møttes første gang i 1875 og til hans død i 1896. Det har blitt 

en lettlest bok, en bok som gir en rask innføring i kontakten 

mellom Nobel og von Suttner og fredsbevegelsens framvekst 

ved overgangen fra det 19. til det 20. århundre. 

Det var slett ikke gitt at den fornøyelsessyke unge 

adelsdamen Bertha Sophia Felicita Kinsky von Chinic und 

Tettau skulle bli en av Europas mest leste forfattere og en viktig 

drivkraft i fredsarbeidet i den vestlige verden for godt og vel 

et sekel siden. Tilfeldigheter førte den pengelense, om enn 

adelige frøken Kinsky, til Wien som guvernante for tre unge 

damer enda mer adelige enn henne selv. Her 

forelsket hun seg hodestups i husets sønn, og 

fikk prompte oppsigelse da fru von Suttner 

oppdaget romansen. En liten avisannonse 

ble redningen: En rik forretningsmann i Paris 

hadde bruk for en husbestyrerinne/sekretær. 

Bertha von Kinsky søkte på stillingen, ble 

ansatt som Alfred Nobels sekretær og dro til 

Paris. Hun ble der bare en uke – et telegram 

fra en fortvilet Arthur von Suttner brakte 

henne tilbake til Wien, giftermål og ni års eksil 

i Kaukasus sammen med ektemannen, langt 

unna svigerforeldrenes vrede. 

Pengemangel fikk Bertha von Suttner 

til å begynne sin forfatterkarriere, først 

som føljetongforfatter av romantiske 

kjærlighetsfortellinger, og etter hvert av 

mer ambisiøse avhandlinger. Simensen viser 

hvordan datidens optimistiske utviklingstro 

kom til å prege von Suttner. I bøker som 

En sjels inventarium (1883), Den fornemme verden (1887) og 

Maskintidsalderen (1889), ironiserer von Suttner over det 

overfladiske adels- og klassesamfunnet, dets kvinnesyn og 

dobbeltmoral, og viser seg som en begeistret tilhenger av 

filosofen Herbert Spencers sosialdarwinistiske samfunnssyn. 

Da ekteparet forlot Russland i 1885, var begge etablerte 

forfattere og medlemmer av den tyske forfatterforeningen. 

Arthur von Suttner hadde vært krigskorrespondent under 

den russisk-tyrkiske krig (1877-1878), og både han og Bertha 

ble mer og mer fylt med avsky for krig og de ufattelige 

grusomhetene krig alltid fører med seg. Bertha von Suttners 

neste bok, romanen Ned med våpnene (1889), var en 

øyeblikkelig suksess, og skulle bli innledningen til neste 

fase i livet hennes, livet som fredsaktivist. Hun hadde sendt 

bøkene sine til Nobel, som uttrykte både beundring og 

reservert skepsis. Etter dette møttes de bare et par ganger, 

men korresponderte mer eller mindre regelmessig. Ved flere 

anledninger mottok von Suttner finansielle bidrag fra Nobel 

til støtte for sitt fredsarbeid, et arbeid som etter hvert tok all 

hennes tid. 

Bortsett fra denne økonomiske støtten, hadde Alfred 

Nobel liten innflytelse på Bertha von Suttners liv og utvikling. 

Mannen hennes, baron Arthur von Suttner, var derimot en 

viktig samarbeidspartner helt til han døde bare 52 år gammel. 

Det er en merkelig mangel på balanse når Arthur von Suttner 

vies så lite oppmerksomhet av Simensen, mens derimot 

Nobels forhold til den langt yngre Sofie Hess, 

en kvinne helt irrelevant for utviklingen av 

fredsbevegelsen, får uforholdsmessig bred 

omtale. 

Simensens viktigste kilder er Bertha 

von Suttners selvbiografi, korrespondansen 

mellom henne og Nobel, og biografier om de 

to. Det ser ut til at forfatteren har benyttet seg 

flittig av Gerd Grønvold Saues bok Fredsfurien 

(Aschehoug, 1991), selv om dette ikke går 

fram av de mange fotnotene. 

Boken skjemmes dessverre av 

unøyaktighet og slurv som både forfatter 

og forlag må ta ansvar for. Et lite knippe 

eksempler: Alexander den store (356 -323 

før Kristus) får skylden for massakrer som 

kong Mithredates den 6. av Pontus (132 – 63 

før Kristus) begikk et par hundre år senere. 

Odessa, hvor von Suttner gikk om bord i 

skipet som fraktet henne over Svartehavet, 

plasseres i Romania. Bjørnstjerne Bjørnson klaget ikke 

over Nobelkomiteens forbigåelse av von Suttner i 1903, 

slik Simensen skriver, men i 1904. Forfatteren, som selv har 

oversatt sitatene fra de om lag 90 brevene mellom Nobel og 

von Suttner, forteller at de to alltid var «dis», til tross for mange 

års korrespondanse. Likevel forekommer det i flere brev en 

irriterende blanding av «dis» og «dus». 

Summa summarum: En noe blandet leserfornøyelse. 

Ingunn Norderval 



Postboks 8810 

Youngstorget 

0028 Oslo 

Besøksadresse: 

Storgata 11, 5. etg. 

0155 Oslo 

Telefon: 93089644 

Fax: 23010301 

Epost: 

ikff@ikff.no 

Hjemmeside: 

www.ikff.no 

Kontortid: man-tor 

kl. 10 - 15. 

Kontoransvarlige: 




Kontonr: 0531.50.27057 

Landsleder: 

K. Margrethe Tingstad 

E-post: 

margrethe.tingstad@nina.no 

Lokalavdelinger, grupper og kontaktpersoner 

Hedmark/Oppland 


Nordahlveien 86 

2312 Ottestad 

Tlf: 62576227 

E-post: 

grethe.nielsen@tele2.no 

Bergen/Hordaland 

Susanne Urban 

Strandkaien 6 

5013 Bergen 

Tlf: 55560096 

Fax: 55560093 

e-post: 

susanne@urbanrabbe.no 

Sandnes 

Gro Eriksen 

Drengeveien 1 

4300 Sandnes 

Tlf: 51662370 

E-post: 

eingro@lyse.net 

Stavanger 

Hanne Kjersti Knutsen 

Blåfjellveien 1 

4019 Stavanger 

Tlf: 51543202 

E-post: 

hannekk@invivo.no 

Sør-Trøndelag 

Åse Berg 

7372 Glåmos 

Tlf: 72414631 

E-post: 

aase.berg@miljolab.no 

Troms 

Hermien Stoop Prestbakmo 

Trollbakken 2 

9321 Moen 

Tlf: 77831324 

Vestfold 

Bjørg Berg 

Mårvn 7 

3124 Tønsberg 

33326435 

E-post: 

biefred@c2i.net 

WILPF 

I rue de Varembe Cp 28 

CH 1211 Geneve 20 

Sveits 

Tlf: 004122.919.7080 

E-post: 

inforequest@wilpf.ch 

Hjemmeside: 

www.wilpfinternational.org 

Jeg vil bli medlem av Internasjonal kvinneliga for fred og frihet 

Kontingent A (inkl. fred og frihet) kr. 500 

Kontingent B (inkl. fred og frihet) kr. 300 

Kontingent C (inkl. fred og frihet) kr. 200 

Abonnement på fred og frihet kr. 250 


Postboks 8810 

Youngstorget 

0028 Oslo 

Navn: 

Adresse:

B 

Postabonnement 

Returadresse: 


Pb. 8810 

Youngstorget 

0028 Oslo 

Atomkraft i verden: 

• Av verdens over 200 land har bare 31 tatt i bruk atomkraft. 

• Store mengder atomenergi produseres bare i fem land; USA, 

Frankrike, Russland, Japan og Tyskland. 

• Atomkraft utgjør bare ca.17 prosent av all energi brukt i 

verden. 

• Det finnes nå ca 445 atomkraftverk i verden. 

• De siste ti år har flere reaktorer blitt koblet fra nettet enn nye 

har blitt tatt i bruk (i USA og Vest-Europa). 

• Av Japans 54 atomreaktorer er per dags dato bare to i drift – 

uten at Japan er mørkelagt av den grunn. 

Atombomber og atomkraft er siamesiske tvillinger 

• Teknisk sett er atomkraften et biprodukt av atomvåpenindustrien; 

atomkraftverk er et resultat av bestrebelsene 

med å utvikle atombomber. 

• Til kjernespalting i en atomeksplosjon trenges Uran 235 eller 

plutonium. For å anrike uran eller lage plutonium tas 

utgangspunkt i uranmalm. Ca 900.000t uranmalm males opp 

og behandles slik at en til slutt sitter igjen med 33t anrikuran 

i form av brenselsstaver. 

• En atomreaktor er et varmekraftverk med usedvanlig dårlig 

virkningsgrad; kun ca. 30 prosent av energien kan omdannes 

til elektrisitet, resten slippes ut i luften og i elv- eller sjøvann. 

• I tillegg produseres enorme mengder atomavfall – som 

ingen vet hvordan vi skal oppbevare på en forsvarlig måte: 

det kan sammenlignes med en bemannet rakett som er 

skutt opp i rommet uten at landingen er planlagt. 

• En tredjedel av brenselsstavene skiftes hvert år. De inneholder 

bl.a. plutonium, det mest kreftfremkallende stoffet 

vi kjenner. Plutonium finnes ikke i naturen, men oppstår i 

brukte brenselsstaver.

Fred og frihet nr. 2/2012 - IKFF

Transform your PDFs into Flipbooks and boost your revenue!

Fred og frihet nr. 2/2012 - IKFF

Transform your PDFs into Flipbooks and boost your revenue!

Delete template?

Save as template ?