Fred og frihet nr. 2/2008

fred og frihet 

Mars 2008 

NR: 1/68 Årgang 

Internasjonal Kvinneliga 

for fred og frihet (IKFF) 

Grunnlagt i Haag 1915 

www.ikff.no 

Norsk seksjon av 

Women’s International League 

for Peace and Fredom (WILPF) 

Innhold om: 

FNs 62. Generalforsamling 

FNs reviderte handlingsplan 

for SR 1325 

Konflikten i Afghanistan 

WILPFs nye handlingsplan 

WILPFs 

nettverksorganisasjon for 

SCR 1325 

Www. peacewomen.org 

Tidskrift for Internasjonal kvinneliga for fred og frihet

fred og frihet 

Redaktør: Lillian Angelo 

Redaksjonskomitè: Tippa Hareide, Sidsel Andersen, Grethe Nielsen, Ursula Gelis, Ingegerd L’Orange 

Trykk: Tøyen Trykk as 

Leder 

Vi i redaksjonskomiteen har nå over en tid jobbet med nytt design for tidsskriftet vårt. Det 

siste året har spesielt forsiden fått en prøveperiode med både eksperimentering i forhold til 

farge og utforming. Vi har nå blitt enige om en ny forside etter diskusjoner både i styret og i 

redaksjonskomiteen. Vi har prøvd å få til en enkel, mer informativ og forhåpentligvis mer 

spennende forside. Både litt nytt og litt gammelt. Vi håper at det faller i smak for våre 

medlemmer og faste lesere. Vi har også valgt å forme noen flere faste spalter i tidsskriftet, slik 

som ”Internasjonale begivenheter” og om WILPF Internasjonalt. 

Den første skal gi informasjon om ulike begivenheter som finner sted og som kan være av 

interesse for våre medlemmer å delta på eller også å hente informasjon fra. Her ser vi gjerne 

at medlemmer eller lesere gir oss informasjon om viktige møter, konferanser eller andre 

begivenheter som arrangeres internasjonalt. Husk at informasjonen må komme minst en 

måned før tiltaket finner sted, pga lang produksjonstid for bladet. 

Stoff om WILPFs arbeid har vi jo alltid hatt i fred og frihet. Det som blir nytt nå er at vi 

ønsker å vektlegge dette mer i fred og frihet med tanke på det omfattende programmet som er 

lagt opp til 100 års jubileet. I dette nummer gir Sidsel leserne innsikt i den japanske WILPF 

seksjonen, om dens historie og engasjement. Likedan får vi av vår IKFF-leder Dagmar Sørbøe 

litt mer innsikt i det påbegynt handlingsprogrammet for WILPF frem mot år 2010. Her legges 

det opp til debatt og utforming av vår videre politikk på viktige områder. Det er viktig at ikke 

bare styre og ledende personer i organisasjoner har innsikten og deltar. Vi håper at vi gjennom 

stoff i fred og frihet kan bidra til dette og kanskje klare å hente frem engasjement i hele 

organisasjonen, binde sammen nasjonalt og internasjonalt engasjement. FN er viktig for vårt 

fredsarbeid. Vi gir dere to artikler om FN i dette nummeret, dvs. om FNs 62. 

Generalforsamling, samt FN overordnede handlingsplan for Sikkerhetsrådsresolusjon 1325. 

Krigen i Afghanistan har vært et viktig og hett debattema både nasjonalt og internasjonalt det 

året som har gått. Men kanskje ikke så mye i vår organisasjon eller i fred og frihet. I dette 

nummeret ønsker vi å bøte på dette ved ikke bare å ta for oss viktige sider ved krigen som 

pågår der, men også løfte frem kvinnens virkelighet og stemmer. 

Redaksjonskomiteen 

Har du husket å betale kontingenten for 2008? Det er den vi lever av. 270 av dere fikk 

betalingsvarsel fra kontoret i Oslo. Bare 160 hadde betalt pr 25. Februar, - men kanskje 

resten av kontingenten strømmer inn innen påske? Vi gleder oss - tusen takk. 

Vennlig og fredelig hilsen fra M:ari og Sidsel. 

fred og frihet nr. 1 - 2008 Side 1

WILPF 

verden rundt 

Internasjonale begivenheter 

Women, Action and the Media: A conference for activists, journalists & 

everyone. MIT’s Stata Center, Cambridge, MA. 

March, 28-30, 2008 www.centerfornewwords.org 

CREA – The Sexuality, Gender and Rights Institute: Exploring Theory and 

Practise. New York, 7-14 April 2008www.creaworld.org 

Centre for Women’s Studies in Education. Ontario Institute for Studies in 

Education:Women’s Human Rights: Building a peaceful world in an era of 

globalization.30. May – 4 July 2008 www.oise.utoronto.ca 

Asia Pacific Transitional Justice and Peace-Building: Training 

11-24 May 2008, Bangkok www.eastwestcenter.org 

Nordisk IKFF-møte i København 

5.-6. april 2008. Kontakt IKFF-kontoret for mer informasjon. 

Innholdsfortegnelse 

DELTAKELSE VED DEN 62.GENERALFORSAMLING I FN NEW YORK 14. - 26.10.07 3 

Ny revidert handlingsplan for Sikkerhetsrådsresolusjon 1325 i FN 3 

WORKSHOP OM SR 1325 I AFGHANISTAN 3 

Norge i krig. 3 

Våpen eller fredelige løsninger i Afghanistan? 3 

HUSK HVA TALIBAN ER 3 

FREDSSKATTALLIANSEN 3 

WILPFs INTERNASJONALE PROGRAM FOR 2008 – 2010 3 

Nytt fra avdelingene 3 

STØTT DET BURMESISKE FOLK I DERES KAMP FOR RETTFERDIGHET 3 

NOEN TANKER OM AKADEMISK KUNNSKAP OG SPESIALISTER 3 

INVITASJON TIL ÅPENT NETTVERKSEMINAR OM URANVÅPEN 3 

Bokanmeldelser 3 

Europa 

Albania 

Belarus 

Danmark 

Frankrike 

Finland 

Irland 

Italia 

Nederland 

Norge 

Tyskland 

Russland 

Sveits 

Sverige 

Asia 

Australia 

Aoteraroa/ 

New Zealand 

Fransk- 

Polynesia 

Japan 

Pillippinene 

India 

Nepal 

Sri Lanka 

Midt-Østen 

Israel 

Palestina 

Libanon 

Amerika 

Argentina 

Chile 

Bolivia 

Colombia 

USA 

Canada 

Costa Rica 

El Salvador 

Afrika 

Burundi 

Sierra Leone 


DELTAKELSE VED DEN 62.GENERALFORSAMLING I FN NEW 

YORK 14. - 26.10.07 

Av Marie Tjelta 

Utenriksdepartementet inviterer hvert år en rekke organisasjoner til å delta med 

observatører i den norske delegasjonen til FN`s generalforsamling som holdes på høsten 

i New York. Jeg var en av syv observatører fra Norge og representerte Norges Fredsråd 

og Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihet (IKFF). Samtidig som det reiser 

observatører, er det gjennom hele perioden to grupper stortingsrepresentanter som 

deltar fra Norge. Hovedfokus for UD er at en skal få anledning til å bli bedre kjent med 

FN-organisasjonen. 

Det var en stor opplevelse å ankomme 

New York, gå ned 1. avenue mot FN 

bygningen, som er et så kjent landemerke 

og nå var jeg her. Det ble to uker med 

mange nye inntrykk og en bratt 

læringskurve for meg. Vi var invitert til å 

delta ved den norske delegasjonens 

morgenmøter hver dag med gjennomgang 

av dagens program. Observatørgruppen ble 

invitert til å delta på noe av det 

programmet som var planlagt for 

stortingsrepresentantene, som for eksempel 

besøk i ulike FN organisasjoner. 

Ellers stod den enkelte fritt til å planlegge 

eget program for hvilke tematiske 

diskusjoner og saker en ønsket å følge opp 

under oppholdet. Stort arbeidspress og 

travle dager preget delegasjonen, på tross 

av dette følte jeg det alltid var rom for 

spørsmål og tid til samtale. I lokallaget av 

IKFF her i Bergen har vi fokus på fredsarbeid 

og det var derfor mest aktuelt for 

meg å delta i arbeidet i 1. komite i FN, som 

har ansvar for spørsmål om internasjonal 

sikkerhet og nedrustning. For meg var det 

også et mål å lære mer om FNs 

organisasjon generelt. Som observatør var 

jeg bl.a tilhører til`statements` i debatter 

rundt Ikkespredningsavtalen (NPT), 

nedrustning og opprettelse av 

atomvåpenfrie soner. Jeg opplevde 

diskusjonen rundt opprettelse av 

atomvåpenfrie soner som positiv. Det er 40 

år siden verdens første sone, som omfatter 

latin-amerikanske land og Karibien, ble 

opprettet gjennom traktaten i Tlateleloco. I 

dag omfatter atomvåpenfrie soner 

Stillehavsøyene, Sørøst Asia, Afrika 

og Sentral Asia. Østerrike og Mongolia er 

atomvåpenfrie stater. Alle stater som 

slutter seg til denne avtalen forbyr oppbevaring, 

testing, bruk og utvikling av 

atomvåpen på sitt territorium. Det pågår 

debatter om å opprette atomvåpenfrie soner 

i Nordøst Asia, Sentral- og Øst-Europa, 

arktiske/nordiske regioner og i Middelhavsområdet. 

Dette er under diskusjon i de 

respektive regioner og i FN. Jeg vil gjerne 

referere ordene fra ambassadør Don 

Mackay fra New Zealand når han sier; 

”a powerful symbol for demonstrating the 

renunciation of weapons of mass 

destruction is the reach, and potential reach 

of nuclear weapon free zones over the 

landmasses of the globe (Monica 

Szymurska in The first committee Monitor, 

second edition: 15-19 October 2007). 

Ulike sider ved Treaty on the Non- 

Proliferation of Nuclear Weapons, NPT 

avtalen ble gjennomgått. Det fremkom 

ulike perspektiv og klare spenningsforhold 

mellom de som har atomvåpen og de som 

ikke har det når strategier og fokus ble 

diskutert. Rettferdighet vs ulikhet og 


hvordan dette lett fører til konflikt, det at 

noen har våpen og at andre ikke har ble tatt 

opp. Dialog er en forutsetning for samarbeid. 

Jeg sitter med et inntrykk av at mye 

av diskusjonene i 1. komite viser en uoverensstemmelse 

mellom oppfattelsen av hva 

ulike stater vektlegger i spørsmålet om hva 

som gir sikkerhet og hvordan en får dette 

til. Det er stor enighet om at vi skal ha en 

fredelig verden, spørsmålet blir hvordan en 

skal følge dette opp. IKFF i Bergen og har 

sluttet oss til International Coalition to Ban 

Uranian Weapons, ICBUW. 

Vi har fokus på en underskriftskampanje 

mot bruk av utarmet uran, samt er opptatt 

av konsekvenser for helse og miljø ved 

bruk av dette i ammunisjon og annet 

krigsmateriale. Det var da spesielt positivt 

å få høre at Indonesia på vegne av Non 

Allied Movement (NAM), ville fremme 

resolusjonen; Effects of the use of 

armaments and ammunitions containing 

depleted uranium. Resolusjonen oppfordrer 

FN`s medlemsland til å foreta nye 

undersøkelser av helsekonsekvensene som 

skapes ved bruken av utarmet uran i våpen 

og krigsmateriale. Ved voteringen 1. 

november i 1. komite over denne 

resolusjonen var det 122 stemmer for, 6 

mot. 35 land avstod fra å stemme, deriblant 

Norge. Dette har i ettertid vært oppe til ny 

avstemning i FNs generalforsamling. 

Under mange av diskusjonene fremkom 

det frustrasjon fra delegatene over hvor lite 

en klarte å gjennomføre av konkrete 

forslag i nedrustningsspørsmål. Det ble 

stilt spørsmål om arbeidsmetoder, 

strategier osv. Hvordan jobbe mer 

effektivt? Jeg har lyst til å referere til Ray 

Acheson i Reaching Critical Will (et 

prosjekt i regi av WILPF), når hun 

oppsummerer arbeidet i 1. komite; ”First 

Committee is often met by delegates and 

civil society alike with weariness or even 

apathy, as time-hardened positions have 

given rise to a number of static annual 

resolutions that are tabled and voted on 

year after year. However, the First 

Committee is the best place for states to 

build consensus on the issues, to reach 

common understandings, and to agree on 

norms of behaviour and principles of 

cooperation- respect for which we could all 

benefit from” 

Det jeg sitter igjen med etter en dag med 

`statements` fra ulike delegasjoner er at 

mye gjenstår i dette arbeidet. Tema som 

ofte kom frem var vold mot kvinner i 

konfliktsituasjoner, voldtekt som våpen, 

vold mot kvinner og barn spesielt og 

hvordan dette kan sikres. De fleste delegater 

var opptatt av at dette må få fokus. 

Det ble også tatt opp at de som utøver 

denne typen vold må straffes. Det ble 

fremhevet at FN må samarbeide med 

lokale myndigheter i det enkelte land for å 

benytte kultur og eksisterende tradisjoner i 

implementering av sikkerhetsrådsresolusjonen 

1325. 

Det var to meget innholdsrike uker i New 

York. Jeg har fått utvidet mitt perspektiv, 

oppholdet har gitt meg ny kunnskap og 

større forståelse av internasjonalt politikk. 

Det er viktig for NGO organisasjoner å få 

mer kunnskap om prosesser i internasjonal 

politikk. For å kunne påvirke valg som tas 

må vi vite noe om hvordan dette skjer. For 

meg var møte med FN en øyeåpner i den 

grad at jeg ser hvor mange hensyn som 

skal følges opp før bestemmelser blir tatt. 

Det har gitt meg et større perspektiv også i 

mitt arbeid i fredsgruppen her hjemme. 

Arbeidet videre er å presse på styresmakter 

der avgjørelser tas, og dele informasjon om 

dette arbeidet med andre mennesker. 


Ny revidert handlingsplan for Sikkerhetsrådsresolusjon 1325 i FN 

Av Lillian Angelo 

Tema for det 7. åpne møte i Sikkerhetsrådet i oktober 2007 om oppfølging av 

Sikkerhetsrådsresolusjon 1325 om ”kvinner, fred og sikkerhet” (SR 1325), var rettet 

mot implementering av FN-systemets reviderte handlingsplan for resolusjonen. Den 

første handlingsplanen som ble vedtatt ved 5-års markeringen skulle gjelde for perioden 

2005-2007. Den reviderte handlingsplan for 2008 – 2009 har fokus på 5 temaområder for 

oppfølging og er rettet mot et resultatbasert rammeverk med målbare resultater og 

indikatorer. 

Evalueringer fra 2006. 

Det kan være viktig å se tilbake og oppsumme 

den første evalueringen av FNs overordnede 

handlingsplan for SR 1325. Tilbakemeldingene 

etter det første året slo fast at lederskap og 

ansvarliggjøring var de største svakheter i 

implementeringen i av handlingsplanen av FNsystemet. 

De tiltakene som ble gjennomført var 

i hovedsak båret frem av enkelte ledere i ulike 

FN-organer, ikke en systematisk eller helhetlig 

tilnærming. Ineffektivitet i forhold til 

kjønnsperspektivet var vurdert som et resultat 

av en organisasjonskultur som gjennomsyrer 

hele FN-systemet, hvor de fleste 

seniorkonsulentene ikke anså det som sin rolle 

eller forpliktelse å utvikle kapasitet på dette 

området. En stor utfordring var strategien 

”gender mainstreaming” og å ta i bruk 

kjønnsanalyser. Mangelen på en felles 

forståelse av hva kjønn og kjønnsperspektivet 

innebærer og hvordan dette skal tas i bruk har 

store konsekvenser for både utforming av 

policy, av programmer og mandater. 

Fokus var også rettet mot FNs Fredsbyggingskommisjon 

som en viktig nøkkel til 

suksess for implementering av SR 1325. 

Kvinneorganisasjonene fremhevet viktigheten 

av at bærekraftig fred i konfliktområder må 

bygges på en nasjonal eid fredsprosess, på den 

lokale kunnskapen og initiativene og ikke bare 

på god praksis og ”lessons learnt”. 

Debattinnlegg i Sikkerhetsrådet var også 

preget av at straffefrihet for overgripere i krig 

og konflikt må ta slutt. Rettferdighet eller 

demokratibygging kan ikke bygges av 

krigsherrer uten legitimitet i befolkningen. 

Evalueringsrapporten for 2007 

Evalueringsrapporten for 2007 fra Generalsekretæren 

gir innblikk i økt politisk 

engasjement for å styrke kvinner stilling og 

likestilling i fredsprosesser. De mange 

forbedringspunktene fra de ulike organene i 

FN ligger i kategorien informasjonsspredning, 

kapasitetsbygging, samt utforming av policy 

og håndbøker, i programmer og aktiviteter. 

Likedan er det utarbeidet en database for god 

praksis og ”lessons learnt”. Men fortsatt 

gjenstår det store institusjonelle utfordringer i 

FN-systemets ulike organer for effektiv 

implementering. Fortsatt gjelder en 

fragmentert tilnærming så vel som 

kapasitetsmangler for ”gender mainstreaming” 

i FN-systemet, på landnivå (konfliktområde), 

og på regionale og de nasjonale nivåene i 

fredsprosessene. Det sies at implementeringen 

skorter på manglende øremerkede midler i 

arbeidet for kvinner, fred og sikkerhet. 

En av de viktigste erfaringene man har tatt 

lærdom av fra den første 2-årige 

handlingsplanen er at uten støtte fra 

regjeringene og det sivile samfunn på landnivå 

i konfliktområder vil implementering av SR 

1325 bli svært vanskelig. Gode, effektive 

mekanismer mellom FNs overordnede 

handlingsplan og de lokale handlingsplaner 

utgjør derfor en alvorlig og viktig utfordring. 

En annen utfordring var at den første planen 

ikke var (godt nok) utformet med tanke på 

overvåking, evaluering og ansvarliggjøring. 

Det var som tidligere påpekt fra NGO-miljøet 

på det 6. åpne møte i Sikkerhetsrådet, en 

handlingsplan bestående av en samling av 

enkelttiltak og ikke en helhetlig strategi fra 

FN-systemet sin side. Handlingsplanen var 


heller ikke knyttet til kvinnenes virkelighet og 

de rapporterte hendelser i konfliktområdene. 

Den nye reviderte handlingsplanen for 2008- 

2009 er utviklet med utgangspunkt i å oppnå et 

resultat-basert rammeverk, formet gjennom 

konkrete resultatmål, indikatorer og 

tidsrammer. De resultatene som søkes oppnådd 

bygger på SR 1325 og ”Presidential statement” 

fra Sikkerhetsrådet. De tidligere 

handlingsplanenes 12 temaområder var for 

omfattende og er nå innskrenket til 5 områder 

for implementering; forebygging, deltakelse, 

beskyttelse, bistand og gjenoppbygging, samt 

policyutforming. 

De tre første områdene bygger på vedtatte 

sikkerhetsrådsresolusjoner som omhandler 

forebygging av konflikter og opprettholding av 

fred og sikkerhet, henholdsvis SR 1265 (1999) 

og SR 1296 (2000) om beskyttelse av sivile i 

væpnet konflikt, SR 1366 (2001) om 

Sikkerhetsrådets rolle i å forhindre konflikter, 

SR 1460 (2003) om barn i konflikt, samt SR 

1325 (2000) om kvinner, fred og sikkerhet. 

Disse resolusjonene har overlappende innhold 

og kan derfor gi synergieffekt for effektivt å 

implementere, overvåke aktiviteter under en 

handlingsplan for SR 1325. De øvrige 

temaområdene omhandler mandater nedfelt i 

SR 1325 for FN og de internasjonale aktørene. 

Målene innenfor disse 5 temaområdene i den 

reviderte handlingsplanen er som følger: 

Forebygging: integrere et kjønnsperspektiv i 

alle konfliktforebyggende aktiviteter og 

strategier, utvikle effektive kjønns-sensitive 

tidlige varslingsmekanismer og institusjoner, 

og styrke arbeidet med å forhindre vold mot 

kvinner, inkludert kjønnsbasert vold; 

Deltakelse : fremme og støtte kvinners aktive 

og meningsfylte deltakelse i alle fredsprosesser 

så vel som deres representasjon i 

formelle og uformelle beslutningsprosesser på 

alle nivåer; forbedre partnerskap og nettverk 

med lokale og internasjonale kvinne-rettighetsgrupper 

og organisasjoner; rekruttere og 

utnevne kvinner til seniorstillinger i FN, 

inkludert en spesial-representant for General- 

Sekretæren, samt i fredsbevarende styrker, 

inkludert militære, politi og sivilt personell; 

Beskyttelse: styrke og eksemplifisere tiltak for 

å sikre tryggheten, fysisk og mental helse, 

velvære, økonomisk sikkerhet og/eller 

verdighet for kvinner og jenter; fremme og 

verne menneskerettighetene for kvinner og 

integrere et kjønnsperspektiv inn i alle legale 

og institusjonelle reformer 

Bistand og gjenoppbygging: fremme kvinners 

like rett ved tilgang på tjenester og 

mekanismer i bistandsdistribusjonen, inkludert 

de som omhandler spesifikke behov for 

kvinner og jenter i alt bistandsarbeid og 

gjenoppbygging 

Normerende: Utvikle politiske rammeverk; 

sikre effektive, koordinerende og 

bevisstgjørende tiltak for å forbedre 

implementering av SR 1325. 

Det sies i rapporten fra Generalsekretæren at 

planlegging og rapportering under disse 5 

tematiske områdene skal skje i det enkelte 

program og ikke på det individuelle 

aktivitetsnivået slik det var i den forrige 

planen. Følgende strategier skal være førende 

for hvordan den nye handlingsplanen skal 

operasjonalisere; (a) politisk utforming (b) 

informasjonsbygging (c) kapasitetsbygging (d) 

partnerskap og nettverksarbeid (e) lik tilgang 

på midler og service. 

På vegne av Sikkerhetsrådet skulle Generalsekretæren 

tidligere på årlig basis overvåke, 

analyser og oppdatere denne overordnede 

planen for FN systemet, samt samle eksempler 

på god praksis og ”lessons learnt”. Den 

reviderte handlingsplanen bygger på toårlig 

rapportering. Det som også er viktig å 

fremheve fra Generalsekretærens rapport er 

anbefalingene om at nasjonale handlingsplaner 

på SR 1325 må utvikles i de land som er i 

konflikt og i gjenoppbyggingsfasen, initiert av 

lokale regjeringer og det sivile samfunn. 

Likedan FNs ansvar, støtte og rolle på 

landnivå, gjennom bistand og assistanse og 

som koordinerende instans ovenfor 

internasjonale aktører og donorer. Dette kan 

være meget viktig. 

Det vises til Generalsekretærens rapport 

S/2007/567 på nettsiden : 

http://www.peacewomen.org/un/7thAnnive 

rsary/SG_Report_wps07.pdf 

I neste nummer av fred og frihet vil vi ta for 

oss NGO-miljøet synspunkter på denne planen. 


WORKSHOP OM SR 1325 I AFGHANISTAN 

Nettverksbygging mellom kvinneorganisasjoner i Afghanistan og Norge 

Av Lillian Angelo 

Kvinners virkelighet, deres historier og anbefalinger må bli hørt og tatt på alvor av de 

internasjonale aktørene i Afghanistan. Vi må bygge arenaer for dialog og solidaritet og 

skape internasjonale forpliktelser og handlingsplan(er) for oppfølging av Sikkerhetsrådets 

resolusjon 1325 om ”Kvinner fred og sikkerhet” (SR 1325) i Afghanistan, i 

forpliktende samarbeid med den afghanske regjering og kvinneorganisasjonene. 

Nettverksbygging mellom kvinneorganisasjoner i Afghanistan og Norge kan derfor være 

viktig for oppfølging av SR 1325, i å ansvarliggjøre de internasjonale aktørenes 

forpliktelser for kvinners rettigheter i krig og konflikt. Vi må jobbe for at FN som 

fredsaktør må tre i forgrunnen, gjennom mandater og ressurser, og som koordinator for 

de internasjonale aktørene på landnivå i Afghanistan. 

Nettverksbygging og dialog om SR 1325 

Våren 2007 gjennomførte undertegnede i 

samarbeid med kvinnneutvalget i 

Afghanistankomiteen og komiteens kontor 

i Kabul, 3 workshoper for nettverksbygging 

og dialog rundt SR 1325 i 

Afghanistan, i henholdsvis Kabul, Ghazni 

og Jalalabad, med økonomisk støtte fra 

FOKUS. Afghanistankomiteen hadde flere 

målsettinger for gjennomføring av disse tre 

workshopene. Første målsetting var å 

informere om resolusjonen og hvilken 

forpliktelse som påhviler de internasjonale 

aktørene i forhold til kvinners deltakelse 

og rettigheter i krig og konflikt. Det andre 

formålet var å styrke kvinners interesser og 

stemme. En annen målsetting vi satte oss 

var å skape dialog og etablere nettverk med 

afghanske kvinner for å arbeide med 

hvordan SR 1325 kan bli operasjonalisert. 

De som var invitert og deltok på disse 

workshopene var i hovedsak kvinner fra 

regjering og departementer, kvinneorganisasjoner, 

samt ansatte og studenter 

tilknyttet vårt kontor og prosjekter i 

Afghanistan (menn deltok kun ved 

workshopen i Ghazni). 

To hovedtemaer var i fokus på disse 

workshopene; 1) hvordan kan vi bruke SR 

1325 til å bygge fred og utvikling i 

Afghanistan og 2) hvordan kan vi bygge 

internasjonalt partnerskap for fred og 

frihet. Kvinnene definerte selv hvilke 

spesifikke temaer de ønsket å ta opp til 

diskusjon på workshopene, de kartla den 

virkelighet som omga dem, de hindringer 

og muligheter de så som viktig for endre 

egen og landets situasjon. 

De mest sentrale problemer de var opptatt 

av var den opplevde kjønnsdiskrimineringen, 

den utstrakte volden mot kvinner, 

fra tvangsekteskap, amnestiloven som gir 

straffefrihet for krigsforbrytelser de siste 

10 år, om konsekvensene for kvinnene i 

forhold til mangelfull utdanning og 

helsetilbud. Likedan om deres rettigheter 


nedfelt i den afghanske konstitusjonen som 

har hatt liten rettsgyldighet frem til nå. 

Sikkerhet for kvinner 

De snakket om sikkerhet for kvinner. De 

beskrev kvinners sikkerhet i forhold til tre 

nivåer, på det personlige plan, i forhold til 

familien, og i samfunnet som helhet. 

Deres sikkerhet handlet ikke bare om 

risiko for å bli drept i angrep fra 

internasjonale styrker eller trusler og 

overgrep fra Taliban, det handlet også om 

hvordan rettsløsheten har medført nye 

former for overgrep mot kvinner. I Kabul 

fremhevet deltakerne i workshopen at 

befolkningen ikke hadde noen tro på de 

politiske fraksjonene, og at regjeringen har 

liten legitimitet i befolkningen. Likevel 

påpekte de viktigheten av at lover måtte 

respekteres og overholdes, samt forstås. 

Befolkningen må få større innsikt i de 

politiske og administrative systemer og 

prosessene. Det de snakket om var 

folkeopplysning, gjennom 

utdanningssystemet, gjennom workshoper 

som denne, gjennom informasjonsskriv, 

dør til dør aksjoner og utvikling av 

økonomisk støtte for handling og 

gjennomføring. Endring av kvinners 

stilling i samfunnet mente de må skje i 

dialog med menn, de lærde/imamene og å 

øke kunnskapen om kvinners rettigheter i 

et islamsk perspektiv. 

Det internasjonale samfunnets ansvar 

Kvinnene i Kabul mente at FN og det 

internasjonale samfunn i større grad må 

legge press på nabolandene for ikkeintervenering 

dersom det skal bli fred i 

landet. De påpekte også at befolkningen 

ikke forstår hvilken strategi ISAF-styrkene 

har i Afghanistan og at deres DDRprogram 

(Disarmament, Demoblilization 

and Reintegration), heller ikke har klart å 

avvæpne befolkningen. De sier at det ikke 

er tilstrekkelig med midler til oppbygging 

av den nasjonale hær eller det afghanske 

politi og at det her er stor forskjell på de 

nasjonale og internasjonale 

sikkerhetsstyrkene. Kvinnene påpekte at 

økonomien er svært dårlig i Afghanistan 

og at mange ser seg nødt til å jobbe for 

mafiaen, likedan at befolkningen også i 

stor grad er brukere av narkotika. 

Samfunnet er også preget av konflikter 

mellom etniske grupperinger, hvor det er 

lagt opp til forskjellsbehandling i det 

offentlige apparatet. 

Amnestilovgivning og straffeforfølgelse 

Sikkerhetsrådsresolusjon 1325 

understreker alle staters ansvar for å 

avskaffe straffefrihet, og for å straffeforfølge 

de ansvarlige for folkemord, 

forbrytelser mot menneskeheten og 

krigsforbrytelser, inkludert kjønnsbasert 

vold. Både gjennom workshopene og i 

andre møter med kvinner og menn kom det 

frem frustrasjon og bitterhet mot 

krigsherrene som sitter i regjering og som 

gjennom amnesti loven har innvilget seg 

selv amnesti. Flere av krigsherrene er 

anklaget for forbrytelser mot 

menneskeheten som altså ikke er gjenstand 

for etterforskning og rettergang. Likedan 

det internasjonale samfunnets stilltiende 

aksept. 

Workshop i Kabul mai 2007 

Veien videre for SR 1325 i Afghanistan 

Kvinnenes stemme var klar i forhold til 

nytteverdien av SR 1325; ”Befolkningen, 

både vanlige mennesker og mennesker i 

regjering kan bruke SR 1325 i arbeidet for 

fred. Vi må lage rapporter om vår 

situasjon, om hvordan forholdene er. Og vi 

må følge opp rapportenes anbefalinger”. 

Og de understreket viktigheten av media, 


nasjonalt og internasjonalt for å nå frem 

med sitt budskap. En skyggerapport om 

kvinner situasjon er også utarbeidet av 

kvinnenettverket Afghan Women’s 

Network som en oppfølging av FNs 

kvinnekonvensjon (CEDAW) som ble 

ratifisert av regjeringen i Afghanistan i 

2003. En rapport fra workshopene er 

utarbeidet på engelsk som oppsummerer de 

afghanske kvinnenes synspunkter og 

anbefalinger. Den gir likedan en innføring i 

innholdet i SR 1325 og de norske 

føringene for oppfølging av sikkerhetsrådsresolusjonen, 

samt også anbefalinger 

fra AWNs skyggerapport. Den kan 

bestilles fra Afghanistankomiteen gjennom 

nettsiden; http://www.afghanistan.no/. 

Den norske regjering besluttet i 2007 å øke 

det internasjonale bidraget for å fremme 

kvinners rettigheter i utviklingssammenheng. 

Dette arbeidet var bl.a basert på den 

norske handlingsplanen for å implementere 

SR 1325. I 2008 har regjeringen valgt å 

fordoble sitt utviklingsbidrag til 

Afghanistan. Det er nå på høyde med det 

økonomiske bidraget som gis til de 

militære styrkene. Vi må nå jobbe for klare 

operasjonelle resultatmål og aktiviteter 

knyttet til oppfølging av SR 1325 i 

Afghanistan, basert på nasjonalt eid 

prosess og handlingsplan, og på 

ekspertisen og initiativene til lokale 

afghanske kvinnegrupper. Det vises for 

øvrig til artikkelen om FNs overordnede 

handlingsplan for SR 1325 og de mål og 

anbefalinger den gir i forhold til nasjonalt 

eid planer i dette nummeret av fred og 

frihet. 

Norge i krig. 

Virkninger av sivile og militære operasjoner i Afghanistan og 

Kosovo/Serbia 

Av Eli Hammer Eide og 

K. Margrethe Tingstad 

Seminar på Nansenskolen, Lillehammer, 

15.-18. august 2007. 

Mer enn 80 deltakere var samlet på 

seminaret i Lillehammer, som Nansenskolen 

sammen med Nansen Dialog og 

Norsk Fredssenter hadde tatt initiativet til. 

Deltakerne var fagpersoner fra mange 

fagområder: Militære, politi, forskere, 

byråkrater, diplomater, hjelpearbeidere og 

politikere, samt en del representanter for 

ulike organisasjoner som var invitert til å 

delta, som oss. I tillegg var det en del 

afghanske ungdommer som lever i eksil i 

Norge, og representanter fra berørte parter 

på Balkan, bl.a. fra Nansen dialogsentre. 

Formålet med seminaret var: 

- Å få fram mer eksakt informasjon om 

nåværende situasjon i Afghanistan, og 

spesielt om virkningene av NATO 

intervensjonen 

- Oppsummering av erfaringer fra 

intervensjon og tiden etter i 

Kosovo/Serbia. 

- Å reise grunnleggende spørsmål om 

legalitet og normative prinsipper som har 

gyldighet i disse intervensjonene. 

- Å involvere beslutningstakere og 

eksperter fra Norge med representanter fra 

de to områdene i en dialog om framtidige 

valg. 

Norge i krig 

Norges to store militære operasjoner i 

nyere tid bryter med tradisjoner i norsk 


utenrikspolitikk – angrepskriger. Ikke 

siden ”Tyttebærkrigen i 1788 hadde Norge 

angrepet noe land før vi deltok i NATO’s 

styrker i Serbia. Serbia hadde ikke 

angrepet Norge, og det forelå ikke noe FNmandat, 

en ny situasjon i NATO – og - for 

Norge. Krigen i Serbia danner bakteppe for 

diskusjonen om Norges deltakelse i styrker 

i Afghanistan en situasjon som reiser 

viktige etiske, juridiske og politiske 

spørsmål. 

Serbere og kosovoalbanere satt side om 

side og snakket med hverandre på 

Nansenskolen. Selv det å beskrive 

”virkeligheten” er vanskelig å gjøre i 

fellesskap – ulike virkeligheter lever side 

om side – og sett fra dialogarbeidere er det 

slik det må være. Grunnlag for dialog 

skapes ifølge Steinar Bryn, leder av 

Nansen Dialog gjennom: 

- Å sammenligne, ikke konkurrere om 

fortellinger om opplevelser 

- Bli kvitt myter 

- Snakke uten å bli motsagt 

- Parallelle virkeligheter 

Det var spesielt å høre en representant for 

de norske militære styrkene hevde at 

militære løsninger altfor lett og fort gripes 

til, og hans sterke appell om at mer 

ressurser bør settes inn med mye bredere 

sammensatte råd enn i dag for å utrede alle 

andre muligheter. Problemet i Afghanistan 

er som i konflikter verden over at sivilbefolkningen 

rammes så hardt – det er 

ingen frontlinjer langt borte fra folks 

leveområder – folk bor midt i kamphandlingene. 

Afghanere som folk føler seg 

mer og mer utrygge på tross av flere og 

flere soldater i landet. Militære blir satt inn 

for å løse både militære og politiske 

konflikter. Taliban’s motstand i 

Afghanistan ser ikke ut til å svekkes – tvert 

imot. En av de afghanske deltakerne 

hevdet at det derfor er viktig å stille 

spørsmål om hvem ”terroristene” er, hvor 

de kommer fra, og hvem som finansierer 

og trener dem. Kilden til terrorisme må 

identifiseres, da det ”alltid vil være tilgang 

på arbeidsledig ungdom”. 

Det internasjonale samfunnets ansvar for 

beskyttelse av sivile ble understreket. 

Det ble også påpekt at i forhold til 

sivilbefolkningens trygghet ville politiet 

kunne gjøre en bedre jobb enn de militære, 

ettersom militær tilstedeværelse appellerer 

til voldelig motstand. Norge har også politi 

stasjonert ute som er satt til å vokte de 

siviles rettigheter men fordelingen er skjev 

med 80 politifolk mens vi har 2000 

soldater. 

Internasjonal tilstedeværelse 

Kvinnesaksforkjemperen Sima Samir, som 

også leder Afghanistans menneskerettighetskommisjon, 

mente at langt på veg 

ønsker de fleste afghanere et internasjonalt 

nærvær. Stor nød og fattigdom blant 

sivilbefolkningen som følge av 30 års 

okkupasjon og vanstyre roper på 

humanitær støtte. Her ble det stilt spørsmål 

om ikke militære, politi og 

fredsorganisasjoner kan arbeide tettere 

sammen. Det ble også påpekt et klart 

behov for større kunnskap om landet og 

folket blant de internasjonale styrkene, 

likeledes vektlegging av holdninger 

overfor befolkningens religion, kultur og 

tradisjoner. Det ble også hevdet at det 

norske engasjementet i Afghanistan ville 

være langsiktig. En deltager ville da vite 

om FN sikkerhetsrådsresolusjon1325 

”kvinner, fred og sikkerhet- var integrert i 

dette engasjementet. Det nedslående svaret 

var at den vanlige kvinne i Afghanistan 

ofte mistror intellektuelle og engasjerte 

kvinner, og av den grunn er dette et 

vanskelig felt. 

Det gjør inntrykk å snakke med 

ungdommer som forteller om flukt fra sitt 

hjemland Afghanistan, om serbere fra 

Kosovo som har mistet hjemmene sine, og 

som ikke ser noen mulighet for å ta opp 

igjen normale liv på grunn av stadig 

levende etniske konflikter. 

Det var også sterkt å høre en ung afghaner 

be om at Norge må påvirke NATO og at 


man må ta lærdom av en strategi som ikke 

virker. Så er spørsmålet: Hvor stor er 

Norge i NATO? Vi er trofaste allierte som 

kanskje ikke har fått med oss som nasjon 

hva det er vi er med på. Norge må stille seg 

selv spørsmål når vi nå opererer militært i 

land langt borte. Land som vi vet 

forholdsvis lite om. Har man lyktes med 

intervensjonenes mål? Hva kunne NATO 

gjort annerledes, og hva har man lært? 

Altfor store spørsmål for et kort seminar, 

men det var en start. 

Alle uttrykte takknemlighet for initiativet 

til denne første konferansen med så bred 

deltakelse. Om det ikke akkurat var 

optimisme å spore, så kanskje en forsiktig 

tro på at man kan finne en ledetråd for en 

bedre utvikling. 

IKFF 

INTERNASJONAL KVINNELIGA FOR FRED OG FRIHET 

Norsk seksjon av 

WILPF 

WOMEN's INTERNATIONAL LEAGUE FOR PEACE AND FREEDOM 

Forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen 

Forsvarsdepeartmentet 

Postboks 8126 

0032 Oslo 

Oslo, 2.mars 2008 

RAKETTSKJOLD –SAKEN I NATO. 

Herved ønsker vi på vegne av vår organisasjon, Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihet, å uttrykke vår glede 

over det mot du viste da du advarte mot rakettskjoldet på det siste NATO -møtet.Vi håper at du gjør alt du kan for 

å klare å stå imot det presset du er utsatt for i denne sammenhengen på kommende NATO-møter 

Din holdning er ikke bare i tråd med Soria Moria erklæringen , men også i tråd med FNs resolusjon fra 1967. 

Dette er en grunnholdning som også avspeiler vår nordiske tradisjon om å forbli et lavspenningsområde som ikke 

ønsker å provosere våre naboer, ikke minst Russland. 

Vi er sterkt bekymret over den militære opprustningen i verdensrommet som amerikanerne fortsetter med globalt, 

også den delen Norge er en del av. I særlig grad gjelder dette installasjoner plassert i Fauske, Vardø, Svalbard samt 

en norskprodusert oljerigg som idag fungerer som en sentral plattform for en stor militær radar, plassert utenfor 

Alaska, Disse har direkte forbindelser til kommando-sentraler i USA. 

President Bush har uttalt at militær opprustning av verdensrommet vil utgjøre den største industrielle satsing i 

menneskehetens historie med store økonomiske byrder for den amerikanske befolkningen, men også for 

befolkningene til USAs allierte. 

Dette enorme behovet for kontroll over andre lands ressurser er et uttrykk for at man fra ledende vestlig hold 

tilsynelatende ikke ønsker en rettferdig bærekraftig utvikling med ny økonomisk verdensorden der rettferdighet og 

fred ligger til grunn for mellom-menneskelig samkvem . 

Med vennlig hilsen 

Dagmar Karin Sørbøe 

lege 

landsleder IKFF 

d-soerb@online.no 

Edel Havin Beukes 

cand.real. 

saksbehandler 

edel@beukes.net 


Våpen eller fredelige løsninger i Afghanistan? 

Av Hermien S. Prestbakmo 

Avisinnlegg fra IKFF i Troms 

Det er bra at regjeringen holder fast på 

ikke å øke militært mannskap til 

Afghanistan. Men det er trist at regjeringen 

som NATO-medlem, lar seg presse av 

USA til å bidra med våpenleveranser. Det 

betyr at Norge holder fast på ”krigen mot 

terror”, som ikke har gjort noe annet enn å 

bidra til polarisering. Krigen i Afghanistan 

ble satt i gang fordi det var umulig for 

verdenssamfunnet at Al-Qaida skulle få et 

fristed i landet. Man hektet på en 

”humanitær intervensjon” for å bidra til 

bedre humanitære kår for befolkningen 

som led og fortsatt lider under Taliban, 

spesielt kvinnene. Hvor er den humanitære 

tankegangen i dette? En intervensjon er en 

ovenfra- ned handling. 

Krigen mot terror er USAs krig for olje. 

Det sørgelige er at den bedrives i regi av 

NATO. Norge holder fast på den 

humanitære tankegangen, gjennom ISAF 

(som er en del av NATO, men støttet av 

FN). Det er trist, for dermed legges det en 

beskyttende hand over USAs 

bakenforliggende hensikt, oljen. Til nå har 

det internasjonale samfunnet brukt 150 

milliarder kroner på både den sivile og 

militære innsatsen i Afghanistan. Mye 

penger, med elendig resultat. Penger som 

kan brukes på en helt annen måte gjennom 

en annen strategi. 

Her kan Norge virkelig bidra en hel del, 

Bistand til oppbygging av infrastruktur, i 

samarbeid med stammelederne kan bli til 

en samarbeidshandling. Antropolog 

Fredrik Barth som har lang erfaring med 

den afghanske måten å styre landet på, sa i 

et foredrag nylig: ”sett Karzai fri”. Med det 

ville han si at president Karzai nå blir sett 

på som en marionett for USA, men Karzai 

kan både stammekultur og vestlig 

tenkemåte og det kan støttes opp gjennom 

godt 

diplomati/samarbeid. Humanitær bistand 

og fredsskapende tiltak må avmilitariseres. 

”Menn æres, kvinner forties”. 

I et samfunn som Afghanistan, hvor 

kvinnene blir usynliggjort, er likevel 

kvinnene en bærende samfunnskraft bak 

kulissene. Det er de som sørger for mat, 

klær og reproduksjon med alle odds mot 

seg. Kvinnene har behov for en bedre 

infrastruktur, og ikke minst har de behov 

for fred og sikkerhet. De trenger å vite om 

de rettighetene de har gjennom 

internasjonale konvensjoner, FNs 

menneskerettigheter, kvinners spesielle 

rettigheter mot vold og overgrep, barns 

rettigheter, osv. 

Sikkerhetsrådsresolusjon 1325 

År 2000 lanserte og vedtok FN 

sikkerhetsråd resolusjon 1325 om 

”Kvinner, fred og sikkerhet”. Dette er et 

dokument som betyr en milepæl for 

kvinne- og fredssaken, drevet fram av fem 

internasjonale organisasjoner blant dem 

Amnesty International og Internasjonal 

Kvinneliga for fred og frihet (IKFF). 

Resolusjon 1325 er et utmerket redskap i 

kampen for sikkerhet og likeverd gjennom 

kvinnenettverk og gjennom diplomati. 

Pengene må kanaliseres bort fra våpen og 

ISAF og inn mot sivile tiltak og sivilt 

samarbeid. Norge kan i tillegg ta initiativ 

til å gjøre noe på nordisk plan. Sammen 

kan de nordiske land gå lenger enn FN. De 

nordiske land kan gå sammen for å lage 

bindende standarder for freds- og 

sikkerhetssaker. 

Sett i klimaperspektiv har verden ikke råd 

å ”løse” verdens konflikter med militære 

løsninger. Den ørken som Afghanistan har 

blitt, skulle være eksempel godt nok. 


Av Grethe Nielsen 

Avisinnlegg i Hamar Arbeiderblad 

HUSK HVA TALIBAN ER 

Under denne overskriften advarte Thorbjørn Jagland i Aftenposten fredag 1. februar 

mot fokuseringen om at NATO er problemet i Afghanistan – og en snikende glemsel om 

hva Taliban er. 

Verken Taliban eller NATO er problemet i 

verden. Problemet er menns sterke tro på at 

vold og våpen løser alle problemer. Ære er 

viktig, krig er spennende. Bare hør på 

president Bush når han taler. Vi skal vinne. 

Vi har seiret sier han strålende på hangarskipet 

sitt, men det var før 1 million sivile 

irakere var drept - i følge NTB melding fra 

det britiske meningsmålings-instituttet 

Opinion Research Business. Det utrolige er 

at han smiler ennå. Vi godtar militære 

løsninger uten å mukke. Å være pasifist 

blir sett på som noe bleikt, tafatt, feigt og 

kjedelig. Mennesker som ikke vil stille opp 

for sitt eget kjøtt og blod engang. Tro meg. 

Jeg vil forsvare mine. Det er det jeg gjør 

nå, med dette innlegget. De må ikke 

villedes til å tro at de må ut i verden for å 

kjempe mot ”verdens ondskap” for min 

skyld. Jeg tror at min sikkerhet blir bedre 

ivaretatt hvis de lar det være. 

Hvorfor fortier mediene hvor rå og 

brutaleNATOs kamper i Syd- 

Afghanistan egentlig er? 

Vi glemmer at de største snuoperasjonene i 

verden ble utført av ikkevoldelige menn. 

En Gandhi, en Martin Luther King og en 

Nelson Mandela. De satte fri. Vi bør 

kanskje ta inn over oss at ingen av dem 

stammer fra Europa. 

En kvinne blir stenet i hjel for utroskap. Ja, 

rått og brutalt forferdelig. Det gjøres også i 

Pakistan, Saudi Arabia og Nigeria. Men 

det passer ikke å gå til krig mot disse. De 

har olje, eller de sikrer de viktige 

oljeleveransene fra Russland i nord til det 

Indiske Hav. Å bruke opp våpenlagrene på 

fattige afghanistan var en god ide. En ond 

ide. Hvem klarte å få det til? 

Tenk å straffe et land som i 30 år har vært 

belemret med krig og elendighet. Kanskje i 

enda 30 år. Så fattige er de at 18 millioner 

afghanere slipper ut like mye CO2 som vi 

innen Hedemarken. De har ikke bidratt 

mye til klodens ødeleggelse. 

President Eisenhower advarte for 60 år 

siden mot det militær industrielle konsept. 

Til ingen nytte. 8 millioner henter i dag sitt 

daglige brød fra krigsindustrien. Ufattelige 

1200 milliarder dollar koster verdens 

militære opprustning hvert år. 150 ganger 

mer enn den samlede bistand. Det er 9 

ganger mer enn hva FN mener trenges for 

å løse fattigdommen, nok mat, rent vann, 

opplæring og bedre miljøet. 

Men et paradis er for kjedelig ser det ut til. 

Vi vil ha aksjon, slik at vi kan se hvor 

snille vi er, vi som redder folkene fra 

tyranner. En million sivile er drept i Irak. 

Hvor mange sivile som er drept i vår krig, 

siden vi benket oss rundt TVen i 2001, får 

vi ikke opplysninger om. Vi setter ikke 

potetgullet fast i halsen engang. Jeg ser på 

det jeg og. 

Det er invasjonen av fremmede land som 

får de mørke kreftene frem. Skyld ikke på 

”venstrevridde” som våget å kritisere USA 

eller Sovjet for at de brakte krig over et 

annet land. Kritikerne var ikke årsaken til 

Pol Pot eller Taliban. Vietnamesere klarte, 

etter å ha frigjort sitt giftdusjede land, å 

bekjempe Pol Pot i Kambodsja. Sovjet 

trakk seg ut fra Afghanistan. Krigsherrene 

overtok landet. Kjempet, voldtok og 

plyndret, noe de ikke er straffet for ennå. 


Flere av dem sitter i Karzais regjering. 

Taliban ble godt hjulpet til makten av 

Pakistan og USA, og de ryddet opp. Fikk 

slutt på narkotikadyrkingen og ga frivillige 

organisasjoner lov til å bygge skoler. Også 

pikeskoler. 

Se til Israel og Palestina. Det er der roten 

til alt det onde som har skjedd etterpå 

ligger. Urettferdigheten vi påførte to 

troende søskenfolk. 

Vi har en stor visjon for det norske folk. Vi 

tror at det er behov for et helt annet og 

tydelig engasjement for konflikthåndtering 

uten bruk av våpen. Ikke private fredssentre 

i regi av Nobelkomiteen eller 

avgåtte statsministere, men et Fredsdirektorat. 

Det ville være noe å strekke seg 

etter. Med like stort budsjett og med 

mandat til å planlegge ikkevoldelig innsats 

på en forsvarlig måte gjennom forskning, 

opplæring og utrustning. Vi ønsker ikke at 

bistandsmidlene skal legges til et Fredsdirektorat. 

De bør økes og bli der de er. 

Vi ønsker bare ikke å bidra til mer krig 

med våre skattepenger. Vi ønsker en 

Fredsskatt, slik at det norske folk kan få 

lov til å krysse av på skatteseddelen hva de 

vil at skattepengene skal gå til. 

Vi må ikke glemme hva Taliban er. Vi må 

bare huske på hva Taliban kan bli, hvis de 

moderate kreftene hos dem kan få slippe til 

i dialog. 

Nytt hefte om kvinner, likestilling og militarisme 

Norsk Kvinnesaksforening og IKFF 

arrangerte 29. april 2007 et seminar om 

kvinner, likestilling og militarisme. Tema 

som ble drøftet på dette seminaret og 

gjengitt i dette heftet er bl.a feminisme og 

fredskultur, kvinners rolle og likestillingsperspektiv 

i dagens forsvarsdebatt, 

alternativer til militærtjeneste, kvinners 

erfaringsgrunnlag i fredsplanlegging og 

forsoningsarbeid etter væpnede konflikter. 

Innledningene gjengitt i heftet kom fra 

representanter fra inn og utland, som 

WILPFs internasjonale visepresident 

Annelise Ebbe fra Danmark, Maj Britt 

Theorin, tidligere EU-parlamentariker og 

leder for den svenske nedrustningskommisjonen 

fra 1982-1991, Grethe Moe 

Evensen og Ragnhild Mathisen fra 

Forsvaret, samt IKFF-medlem og leder for 

Nei til Atomvåpen Ingrid Eide. Heftet kan 

bestilles fra IKFF. 


Av Grethe Nielsen FREDSSKATTALLIANSEN 

Vi har en stor visjon for det norske folk. Vi tror at det er behov for et helt annet og 

tydelig engasjement for konflikthåndtering uten bruk av våpen. Ikke private fredssentre 

i regi av Nobelkomiteen eller avgåtte statsministere, men et Fredsdirektorat. Det ville 

være noe å strekke seg etter. Med like stort budsjett og med mandat til å planlegge 

ikkevoldelig innsats på en forsvarlig måte gjennom forskning, opplæring og utrustning. 

Vi ønsker ikke at bistandsmidlene skal legges til et Fredsdirektorat. De bør økes og bli 

der de er. 

Det er jobbet kontinuerlig gjennom hele 

2007 med å samle underskrifter til et 

innbyggerinitiativ for en fredskatt i Norge, 

i Tønsberg, Oslo, Bergen, Hamar, Stange 

og flere kommuner i Vestfold fylke. Denne 

Fredsskattalliansen består av Kvekerne i 

Tønsberg og Oslo, IFOR -Norge, Norges 

Fredslag, Seniorgruppa for Palestina, 

Bestemødre for fred, Folkereisning mot 

Krig og Internasjonal Kvinneliga for Fred 

og Frihet. 

Vi ønsker bare ikke å bidra til mer krig 

med våre skattepenger. Vi ønsker en 

Fredsskatt, slik at det norske folk kan få 

lov til å krysse av på selvangivelsen, hva 

de vil at skattepengene skal gå til. Enten 

Forsvarsdepartementet eller til et 

Fredsdepartement/Direktorat. 

Det skulle ikke være verre å få til enn 

hvilken språkform du velger. Bare med så 

mye mer etikk og visjon i seg. 

Slik blir det i hvert fall et verdigere forhold 

til den tanken som Gandhi, Martin Luther 

King, Nelson Mandela, Aung San Suu Kyi 

og Kvekerne i alle år har stått for og 

mange andre nå er villige å støtte dem i. 

Underskriftene er samlet, og i Tønsberg 

har de nå endelig fått Vestfold fylke til å 

sende forslaget inn til Stortinget til 

behandling. Vi har løfte om at i hvert fall 

SVs stortingsgruppe skal ta det opp til 

vurdering. I Oslo skal det arbeides videre 

med å få Krf, Venstre og Senterpartiet i 

tale. På Hamar og Stange er det samlet inn 

nok underskrifter til å kontakte 

fylkespolitikerne i Hedmark fylke og nok i 

Stange til partienes kommunerepresentanter 

og ordføreren der. 

I Fredsskattgruppa har vi nå kommet fram 

til at vi vil kombinere dette arbeidet med å 

påvirke politikerne til å gå inn for et 

Fredsdepartement eller Fredsdirektorat 

kombinert med ønsket om utvidelse av 

militærnekteloven av 1965 til 

samvittighetsnekt på selvangivelsen. 

Vi tror også at et Fredsdepartement eller 

direktoratet bare i kraft av intensjonene 

bak navnet, vil arbeide for større 

bevilgninger til fredsorganisasjonene enn 

det som har skjedd hittil. Tilsvarende 

kampanjer er i gang i de fleste vestlige 

land. Den internasjonale organisasjonen 

Conscience and Peace Tax International 

(CPTI), har arrangert internasjonale 

konferanser om temaet annethvert år siden 

1986. (Se http://www.cpti.ws/.) 

I Sverige har fredsorganisasjonene blitt 

mer verdsatt med bevilgning til kontorhold, 

lønninger og opplysningsarbeide. Her 

blir vi en pariakaste p.g.a. den fastlåste 

tankegangen rundt slagordet - aldri mer 9. 

april. Som om alternative løsninger for en 

fredeligere verden, skulle være en trussel 

mot staten Norge. 


Av Sidsel Andersen 

WILPF I JAPAN 

Tross alle forskjeller og at vi lever på hver vår side av jordkloden, arbeider 

japanske kvinner sammen med resten av WILPF-seksjonene stort sett med 

de samme problemstillingene og mot de samme mål. 

Den japanske boken ”Women’s Peace 

Movement in the 20th Century Women’s 

International League for Peace and 

Freedom, and Japanese Women-,er 

lysegrønn, fremmedartet i forhold til 

norske bøker, oppned og bakfram med 

japanske skrifttegn i vertikale linjer. 

301 sider omhandler 100 års historie 

gjennom krig og fred, men helt uleselig for 

vanlig norske kvinner og menn. Heldigvis 

fulgte det med et 14 siders sammendrag på 

engelsk som gir oss et lite innblikk i et land 

og en organisasjon med fremmed kultur og 

et folk med helt andre erfaringer fra de 

siste 100 årene enn vi har hatt. 

Women’s Peace Association of Japan, 

WPAJ, ble etablert i mai 1921 og arbeidet 

kom i gang. Annen verdenskrig skapte 

”vanskeligheter for kvinner både i USA og 

Japan – en trist erfaring for alle”, men da 

den var over kom arbeidet i WPAJ 

langsomt i gang igjen. USA-styrker 

okkuperte Japan og gjorde internasjonalt 

arbeid vanskelig. De japanske kvinnene 

hadde liten mulighet til å få vite om 

WILPF’s aktiviteter. WPAJ takker i 

ettertid for ”oppmuntring og varmhjertet 

assistanse fra medlemmer av US-seksjoner 

i WILPF”. 

Jeg plukker: ”Under okkupasjonen hadde 

atskillige medlemmer av WILPF’s USavdelinger 

mulighet for å bo i Tokyoområdet 

fordi de kom til Japan med sine 

ektemenn som arbeidet ved 

Okkupasjonshovedkontoret. Et medlem av 

Detroit-avdelingen i USA la ned et 

betydelig arbeid for å komme i kontakt 

med den internasjonale sekretæren i WPAJ 

før krigen, Tano Jodai. Bl a. ved hjelp av 

Emily Greene Balch lyktes det å få 

forbindelse med Tano Jodai som ble valgt 

til president i WPAJ og deltok i USseksjonens 

årsmøte i 1951”. 

I disse årene vokste medlemstallet til ti 

ganger så mange som før krigen. 

På grunn av den trofaste støtten fra det 

internasjonale søsterskap innså japanske 

kvinner betydningen av å være en del av en 

internasjonal organisasjon for verdensfred 

og i 1963 endret de navnet fra WPAJ til 

Japan Section of WILPF. 

Jeg leser videre og blir minnet om at i 

august 1977 ble den 20. WILPF- kongress 

arrangert i Tokyo. 86 medlemmer fra 23 

land sammen med 266deltakere fra Japan 

hadde som hovedtema: ”Nedrustning og 

utvikling – kvinners prioritet”. Kongressen 

konkluderte med å vedta følgende 

resolusjon: ”En appell til kvinner om å 

arbeide for en verden uten våpen – en 

verden uten nød”. Videre kan vi lese at 

Japans seksjon av WILPF engasjerer seg 

helhjertet i FN’s Sikkerhetsråds resolusjon 

1325 av 31.oktober 2000. Deres 

arbeidsprogram er ellers ganske likt det vi 

finner i andre WILPF-seksjoner. 

fred og frihet nr. 1 - 2008 side 16

Arbeidet med denne boken er kommet i 

gang i nært samarbeid med Japan 

Women’s University. Den er nr 1 i en serie 

publikasjoner om forskjellige spørsmål. 

Under kongressen i Bolivia ifjor sommer 

ble en av de japanske kvinnene (Kozue 

Akibayashi) valgt inn i WILPF’s styre 

internasjonalt. 

WILPFs INTERNASJONALE PROGRAM FOR 2008 - 2010 

Av Dagmar Karin Sørbøe 

Ved WILPF internasjonale kongress i Bolivia juli 2007, ønsket WILPFs ledelse at vi 

fram mot hundreårsjubileet i 2015 skal jobbe sammen med et handlingsprogram for 

organisasjonen kalt: Manifesto. 

WILPFs policy 

Organisasjonens formål er å arbeide for et 

fritt og fredlig samfunn basert på en 

økonomisk rettferdig politikk, der kvinner 

og menn kan ta i bruk sine menneskerettigheter 

uavhengig av rase, kjønn eller 

herkomst. For å oppnå dette må vi studere 

og kritisere den økonomiske politikken 

som føres mot vanlige mennesker, særlig i 

den tredje verden, samt den rovdriften vi 

utsetter miljøet for. Vi må være på vakt når 

uttrykk som ”militær sikkerhet” og ”krigen 

mot terror” brukes i propagandaen for å 

frata folk politiske og sosiale rettigheter, 

samt som argument for å dreie økonomien 

inn i det militær-industrielle- komplekset. 

Vi må også reagere når man snakker om å 

”øke kvinners innflytelse i fred og 

sikkerhet” ved å sende flere kvinner inn i 

det militære. Dette mener WILPFs ledelse 

er en feiltolkning av SR 1325. 

Som delmål frem mot hundreårsjubileet 

tenker vi oss et handlingsprogram i tiden 

2008 – 2010 (for den første delen av denne 

periode) med følgende innhold; 

1. Revitalisere WILPF som en politisk 

leder innen fred, anti-militarisme 

og som aktør i kvinnebevegelsen. 

2. Synliggjøre WILPF politiske 

delaktighet i FN-systemet. 

3. Øke medlemstallet i de nasjonale 

gruppene til 1000000 til sammen 

mot 2015. 

4. Jobbe med vårt Manifesto program 

fram mot jubileet. 

Fredsarbeid og anti-militarisme 

Utfordringene mot militariseringen vil 

være å studere de militære konfliktene og 

deres årsak, foruten å offentliggjøre de 

menneskelige og økonomiske 

Fra WILPFs 29. Kongress i Bolivia 

kostnadene ved måten det løses på. Hva er 

kvinnenes skjebne og rolle i en gitt 

konflikt? Kan vi sende våre medlemmer til 

konfliktområder for å skaffe seg 

førstehånds kunnskaper, delta i debatter og 

å komme med våre anbefalinger. Slike 

grupper kan ikke bare sendes til Colombia, 

men også til Israel/Palestina, Siri Lanka, 

Nepal, India, Pakistan, Afghanistan og 

Cuba, så langt økonomien tillater. 

Vi må særlig protestere mot militære baser, 

sammenligne utgiftene for eksempel 

mellom Nordic Battle Group og OSSE her 

i Europa; protestere mot rakettskjoldet og 

endringene i European Reform Treaty og 

European Defence Agency som kan bidra 


til økt spenning i vårt område. Vi må 

styrke vårt engasjement for NPT og 

Nedrustningskonferansen. 

WILPF`s sekretariat vil støtte nasjonale 

seksjoners lobbyvirksomhet og gi de 

nasjonale seksjonene argumenter for å 

kunne presse på Sikkerhetsrådet for å 

implementere Artikkel 26 i 

FN-deklarasjonen. Denne artikkelen 

pålegger Sikkerhetsrådet et spesielt ansvar 

for å planlegge et system for nedrustning. 

Neoliberal globaliseringspolitikk 

Vi må utfordre den neoliberale 

globaliseringspolitikken. Vi må presse våre 

regjeringer til å omregulere utgifter fra 

opprustning til en større økonomisk og 

sosial rettferdighet og til en bærekraftig 

miljøpolitikk. Det siste temaet skal tas opp 

i New York i 2008 (CSD-16), der man vil 

behandle landbruk, distriktspolitikk, land, 

tørke, eierskap og forhold i Afrika. WILPF 

driver en lobbyvirksomhet her. 

Klimakrisen 

Vi må stå i mot klimakrisen og global 

oppvarming. Hvert medlem må se på sitt 

lands spesielle problemer og ta stilling til 

disse. Studere sammenhengen militære, 

miljø og utvikling. Studere 

våpensystemer., særlig de som inneholder 

radioaktivitet med tanke på miljøet. 

Studere kjernekraftverkenes miljømessige 

betydning. Studere den økonomisk 

utbyttingen gjennom multinasjonale 

selskaper globalt og hvordan dette i særlig 

grad påvirker kvinnenes liv. Lobbe for å 

styrke kvinnene gjennom en resolusjon i 

”The Economic and Sosial Forum”. 

Styrke FN-systemet 

Sammen må vi jobbe for å styrke de 

multilaterale FN-systemet på alle plan. 

Kvinnenes situasjon globalt må bli mer 

synlig. Styrke respekten for resolusjon 

1325 innen FN-systemet. 

Implementeringen av 1325 må 

gjennomføres, likeså artikkel 26 i FNcharteret. 

WILPF`s medlemmer bør delta 

mer aktivt for å bli bedre kjent i FNsystemet, 

slik at vår posisjon som NGO 

blir styrket og bedre kjent, både i New 

York og i Genève. 

Gjennomføring av programmet 

• Avgjørelser tas på våre årlige 

kongresser, vårt høyeste organ. 

• Fokus og prioriteringer gjøres av 

det internasjonale rådsmøte og 

eksekutivkomiteen. 

• Tematiske arbeidsgrupper skal 

koordinere gjennomføringen av 

strategiene som er blitt bestemt. 

• De nasjonale seksjonene skal til sist 

være de som gjennomfører 

programmet, med hjelp og støtte fra 

vårt internasjonale sekretariat. 

WILPF må gjennomføre vervingskampanjer 

i tiden framover. Vi bør også 

dele ut en årlig pris (Emma), til en kvinne 

som har gjort seg særlig bemerket som 

fredsaktivist. For å få til alt dette, må 

WILPF utvikle nye ideer og 

informasjonsmateriell, organisere 

kampanjer, drive lobbyvirksomhet, knytte 

kontakter i inn og utland, samarbeide med 

andre organisasjoner og feire spesielle 

merkedager som WILPF`s fødselsdag 28 

april, Kvinnedagen 8 mars, 24 mai 

(kvinners fred og nedrustningsdag), 31 juli 

(afrikanske kvinners dag), FN-dagen 24 

oktober, 25 november (mot kvinneundertrykking) 

og 10 desember (dagen for 

menneskerettighetene). Vi må jobbe for at 

unge WILPF deltar på alle plan i 

organisasjonen. Vi må styrke 

organisasjonen i nye land der vi i dag ikke 

har medlemmer. Til slutt er vårt mål å 

utarbeide vårt Manifesto mot år 2015 til 

vårt 100 års jubileum. 


Av Sidsel Andersen 

Nytt fra avdelingene 

Redigert årsmelding fra Stavanger 

Som vanlig er Stavanger avdeling tidlig ute med en fyldig og interessant årsmelding med 

regnskap. Vi klipper: Pr 31.12.07 hadde avdelingen 22 medlemmer, og i løpet av året avholdt 

de foruten årsmøtet 8 medlemsmøter. Enkeltmedlemmer har deltatt i andre møter og hatt åpne 

arrangementer delvis sammen med Sandnes. I juni var det et åpent møte i Sandnes rådhus med 

gjester fra ulike innvandrergrupper. I november jubilerte Rogalandsgruppene for 60 års aktivt 

fredsarbeid. Der holdt Johanne Skog Gripsrud og landsleder Dagmar Sørbøe interessante og 

lærerike foredrag om tiden som er gått og dagens oppgaver i fredsarbeidet. 

På ett møte hadde de besøk av menneskerettighetsstiftelsen ”Point of Peace” som redegjorde 

for flere fredsrelaterte arrangementer planlagt for kulturhovedstadsåret 2008:2-ukers 

ungdomskonferanse med deltakere fra mange land, Summit i Atlantic hall med flere Nobel 

fredsprisvinnere som gjester og stor barne- og ungdomssamling i Vågen i Stavanger. 

Videre har arbeidet med Rogalands Fredsfond fortsatt i 2007 som det også vil i 2008. 

Det årlige loppemarkedet ble arrangert i oktober, som vanlig med ”stor ståhei” og stor innsats 

som innbrakte 6384 blanke kroner. 

Redigert årsmelding fra Hedmark/Oppland 

Redigert årsmelding fra Hedmark/Oppland 

Allerede i januar 2008 fikk kontoret årsmelding fra Hedmark/Opplands avdeling av IKFF, og det 

var en imponerende og fyldig årsmelding. Ikke rart at årsmeldingen er fyldig. Her kan man 

snakke om å ha mange jern i ilden og mange ivrige medlemmer som sammen med sin leder, 

Grethe Nielsen, står på sent og tidlig. Lederen selv er engasjert i mange andre organisasjoner og 

i mange arbeidsgrupper innen IKFF, for et forbud mot klasevåpen, Fredsfondsaken, 

redaksjonsgruppa for fred og frihet og ikke minst i Landsstyret. Hun er også en flittig 

bidragsyter til lokalavisene hvor hun peker på det hun finner galt og riktig lokalt, nasjonalt og 

globalt angående fred og frihet, menneskerettigheter og urettferdighet og fred. 

De andre medlemmene i avdelingen engasjerer seg også trutt hele året . De står på stands og 

agiterer for våre saker året rundt, de samarbeider med andre organisasjoner med sammenfallende 

syn på freds- og kvinnearbeid, de arrangerer møter med fokus på aktuelle ting innen vårt 

interessefelt og deltar på andre møter og seminarer. Bl.a et særs viktig seminar på Nansenskolen 

om ”Norge i krig – virkninger av sivile og militære operasjoner i Afghanistan og 

Kosovo/Serbia”. På side 11 i dette bladet står et fyldig referat fra dette seminaret skrevet av våre 

to deltakere. Til kongressen i Bolivia hadde ikke noen fra avdelingen anledning til å reise, men 

de bevilget sjenerøst kr 4000 til dekning av noe av reiseutgiftene for de som reiste. 

Styret i Hed/Opp avd. anmoder alle sine medlemmer om å ta kontakt og gi uttrykke for ønsker 

om arbeidet framover.Til slutt i årsmeldingen presiseres IKFFs hovedmål til nytte og glede for 

leserne. 


STØTT DET BURMESISKE FOLK I DERES KAMP FOR 

RETTFERDIGHET 

Av Åse Møller 

I dag (13.oktober 2007) vil jeg komme 

med et budskap om hvordan dere kan 

hjelpe det burmesiske folket. I løpet av de 

tre siste ukene, har munker og vanlige folk 

demonstrert fredelig for å vise hvordan de 

lever og hva de ønsker, men de er blitt 

brutalt behandlet. 

Jeg er sikker på at dere alle har sterk 

sympati for folket i Burma når dere vet hva 

som har skjedd I Burma de siste ukene. 

Folk er blitt arrestert, torturert og drept. 

Hver dag hører vi på nyhetene at folk dør, 

arresteres og tortureres. For tiden er alle 

nyheter som kommer ut fra Burma dårlige 

nyheter. Vårt fattige Burma har millioner 

av borgere som ikke engang har råd til to 

måltider hver dag. Men det burmesiske 

regimet har penger til å kjøpe våpen til å 

drepe ubevæpnede mennesker, sine egne 

borgere, fordi de har sterk støtte fra land 

som Kina. Våre verdifulle ressurser blir 

brukt til å kjøpe våpen som dreper 

uskyldige mennesker. 

Landene som støtter diktaturet i Burma har 

vetorett i FNs sikkerhetsråd. Diktaturet blir 

beskyttet av Kina og Russland i 

Sikkerhetsrådet, og ingen sterk resolusjon 

mot Burmas diktatur går gjennom på 

grunn av disse to landene. Spesielt Kina 

har tatt på seg en storebror-rolle for det 

burmesiske regimet. 

Tiden er inne for å advare disse landene 

mot å støtte dette beryktede diktaturet. Vi 

har fortsatt mange demokratiske land som 

Norge på vår side, land som virkelig 

sympatiserer med fattige burmesiske 

mennesker. Jeg tror at dere med enkle 

grep kan gjøre noe for folket i Burma. Kina 

bryr seg bare om penger, så dere kan 

unnlate å putte penger i lommen deres. 

Mitt budskap til dere er: Vær så snill å 

tenke på folket i Burma hver gang dere 

vurderer å kjøpe et produkt fra Kina. I det 

øyeblikket kan du avgjøre om ’du vil velge 

en lav pris som henger sammen med lav 

moral’ eller ’om du vil ta et moralsk ansvar 

for et fremtidig demokratisk Burma’ 

Gi din tid og hjelp for et demokratisk 

Burma. 

Bilde: En burmeser brenner flagget til militærjuntaen under en protest i New Delhi. ( Foto: MANPREET 

ROMANA /AFP PHOTO ) 


NOEN TANKER OM AKADEMISK KUNNSKAP OG SPESIALISTER 

Av Ursula Gelis 

I Aftenposten (11.02.08) skriver (den svenskfødte) PRIO forsker Ola Tunander om 

forakten for akademisk kunnskap i det norske samfunnet. Han sier at ”i Norge 

premieres ofte gamle vennskapsbånd fremfor kunnskap.” Og dermed ”er andre 

kvaliteter enn utdanning vesentlige for å lykkes i det norske samfunnet.” 

Kompetanse blir lett oppfattet som ”jåleri”. 

Som tysk akademiker satser jeg sterkt på 

kunnskap og ferdigheter. Hvis dette ikke 

er av stor verdi for å komme inn i det 

norske arbeidsliv, er det tøft for oss 

innvandrere. Det er trist å se hvordan 

entusiastiske mennesker sliter med å få 

sjansen til å bruke sine internasjonale 

kunnskaper. Jeg vet at for eksempel unge 

tyrkere i Berlin sier: du må ha en god 

utdannelse for å bli akseptert i det tyske 

samfunnet (die Zeit, 07.02.2008). I Norge 

gjelder et annet regelverk fordi kompetanse 

uten forankring i det lokale nettverket 

betyr lite. For å øke bevisstheten om slike 

mekanismer må deres ekskluderende og 

umoralske konsekvenser påpekes. Et 

samfunn bør utvikle seg stadig og være 

åpent for innovasjoner som for eksempel 

utenlandske krefter kunne tilby. Uvitenhet 

er prinsipielt vanskelig å takle. 

En annen ting som bekymrer meg er 

opprustningsspiralen som igjen er i full 

fart. Jeg er enig med Douglas Roche, den 

kanadiske ambassadøren for nedrusting, at 

vi vil komme til en skillevei hvor vi enten 

lykkes med å gi opp alle kjernefysiske 

våpen eller at hele verden vil bli ødelagt t i 

en kjernefysisk krig. Her står vi nå og 

diskuterer om kjernefysiske våpen og deres 

trusler, og dessverre har dette blitt lagt i 

altfor stor grad i ’spesialistenes’ hender. En 

krig med kjernefysisk våpen er nesten for 

abstrakt for at den ’tause majoriteten’ skal 

tenke for mye om dette. Her ligger 

utfordringer for oss alle. Klokken er igjen 

fem på tolv. Atombomben er den viktigste 

’sak’ som bør forene oss alle. Her har vi et 

felles mål for bekjempelse og eliminering. 

Eksisterende våpen brukes. Det faktum at 

vi ikke for lengst har hatt et nytt og enda 

verre Hiroshima er bare et heldig tilfelle. 

Sidsels plukk 1-08 

Arbeidet med 70-årsjubileumsnummeret av fred & frihet (nr 4/2007) medførte en god del 

lesing i gamle blader. Det gir grunnlag for Sidsels plukk i dette bladet. Her kommer et kort 

”plukk” som sto i nesten alle numrene for 40 år siden. 

Med fet trykk ble leserne minnet om følgende: Skaff et nytt medlem! 

Akkurat det kan vi vel godt minnes om i dag også. Alle nye medlemmer aktive eller 

”støttemedlemmer” er hjertelig velkomne. 


INVITASJON TIL ÅPENT NETTVERKSEMINAR OM URANVÅPEN 

Lørdag 5.april 2008, kl.11 - 15 i Fritt Ord, Uranienborgveien 2, 0258 Oslo 

Utgangspunkt: I desember 2007 vedtok FN 

å sette lavradioaktive våpen på sin 

dagsorden pga. alvorlig bekymring 

vedrørende helsekonsekvenser knyttet til 

bruk av uranvåpen (full tekst: 

http://tinyurl.com/2cksd2) - med 

anmodning til alle medlemsland om å 

levere en innstilling om temaet. 

Belgias eksempel og forby uranvåpen? Bør 

alle norske soldater testes før og etter 

tjeneste i områder der utarmet uran har 

blitt/ kan ha blitt brukt – som Kosovo, Irak, 

Libanon, Afghanistan? 

Etter at IKFF-Bergen har hatt hovedfokus 

på uranvåpen i snart 4 år, vil vi nå invitere 

politikere, forsvarsfolk, soldater, 

ansvarlige fra Leger uten grenser, Røde 

Kors og Norsk Folkehjelp, forskere, 

journalister og andre interesserte til et 

konstruktivt seminar for utveksling av 

informasjon, erfaringer og standpunkter. 

Seminaret vil kunne danne grunnlag for et 

eventuelt samarbeid framover. 

Innleder fra IKFF blir Eva Fidjestøl, 

forfatter av rapporten "Uranvåpen, 

konsekvenser for helse og miljø". Vi håper 

på deltagelse og korte innlegg fra alle 

organisasjoner som kan tenkes å måtte 

forholde seg til spørsmål knyttet til 

lavdosestråling inne i menneskekropper. Vi 

venter rundt 30 deltagere. 

Har vi samlet nok forskning og 

erfaringsrapporter til å kreve at føre-var 

prinsippet må følges når det gjelder norsk 

deltagelse i områder der slike våpen har 

blitt brukt? Hva med kriger og annet 

engasjement sammen med allierte som 

bruker uranammunisjon? Bør Norge følge 

Kilde : http://www.forumfor.no/?id=842 

IKFF er en av 93 ulike organisasjoner i 25 

land knyttet til i International Campaign to 

Ban Uranium Weapons (ICBUW). 

Som forberedelse til seminaret kan 

rapporten vår "Uranium weapons, 

Consequences for Health and 

Environment" bestilles av undertegnede for 

50,- + porto. 

Seminaret er åpent for alle interesserte. Påmelding/ tilbakemelding til: 

IKFF – Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihet 

avd. Bergen v/ leder Susanne Urban, Torgallmenning 7, N-5014 Bergen, tel +47- 55 69 02 

52, fax +47- 55 36 66 01 e-post: susanne@urbanrabbe.no 



Bokanmeldelser 

”Betlehem under beleiring” av Mitri 

Raheb, Luther forlag. Utgitt i 2005 

Anmeldt av Trine Eklund 

Boken starter med beleiringen av Betlehem 

i april 2002 – da israelske tanks invaderte 

byen, kjørte gjennom de trange gatene hvor 

det ikke er plass for svære tanks. Israelerne 

respekterte verken kirkebygg, klostre eller 

kunstverk. Ødeleggelsene var enorme, 

folks fortvilelse og rådvillhet likeså. 

Motstanden fra palestinerne med gevær, 

gjorde at de israelske soldatene skjøt skarpt 

selv midt inne i sentrum. Vi husker alle 

hvordan muslimer og kristne forskanset 

seg i Fødselskirken, hvor de ble i 40 dager 

mens forhandlinger pågikk internasjonalt. 

Israelerne tillot ikke engang vann eller mat 

å bli brakt inn, og slett ikke medisiner eller 

helsepersonell. Noen av kirkens ansatte 

kom inn og gjorde en fantastisk jobb, bl.a. 

med å skaffe medisiner og å redde liv. 

Siden har vondt gått til verre for folket i 

Betlehem så vel som i hele Palestina. 

Det er denne situasjonen Mitri Raheb så 

fint beskriver og diskuterer med oss. 

Hvor lenge kan et menneske og et folk 

bære så store byrder som det palestinske 

folk har gjort med over 40 år under 

okkupasjon, før de bukker under? Siden 

han selv er prest sammenligner han 

palestinernes lidelser med Jesu lidelser, 

hvor Jesus tilslutt bukket under og måtte ha 

hjelp av andre for å bære korset fram. Hans 

teori om palestinere som offer for så 

mangt, er interessant. Han er meget kritisk 

til egne ledere opp gjennom tidene og 

mener at palestinerne er ofre for en gal 

politikk – både fra palestinsk, internasjonal 

og israelsk side. Dessuten lider de sterkt 

under Europas dårlige samvittighet overfor 

jødene. Europa som selv ikke greide å 

integrere jødene og valgte å la dem få av 

Palestinas jord for å danne sin egen stat. 

Palestina lider fortsatt under denne 

urettferdigheten som er tung å forstå og å 

bære. De ultrakristne i USA som venter på 

Armageddon og det ”the big bang” 

sammen med de ekstremhøyre kristnes 

oppfattelse av jødenes krav på ”det hellige 

land”, hjelper til med å underholde dem og 

støtte dem. Vanskeligst å håndtere er dog 

Israels ekstreme frykt og hang til trygghet 

som gjennomsyrer all Israelsk politikk. 

Israels sårbarhet skaper sikkerhetstiltak 

som bryter med internasjonal folkerett og 

vanlig folkeskikk, og gjør palestinerne til 

syndebukk og offer. 

Mitri Raheb ønsker ikke offerrollen. Den 

ødelegger menneskene, gjør dem apatiske 

og passive. Ja, så fortvilet at de endog blir 

selvmordsbombere i håp om et bedre liv 

etter døden – i mangel på håp og noe å leve 

for på denne jord. Uten håp og visjon, dør 

mennesket. Hele siste del av boken er viet 

dette temaet – hva kan vi gjøre for å 

motvirke apatien og fortvilelsen? Skape 

håp, mot og levelige vilkår – selv midt i en 

helt håpløs situasjon? ”The International 

Center” gjør nettopp dette. Senteret har 

”ansatte” fra hele verden som kommer med 

sine ideer og sin kunnskap, og gjennom 

dette fellesskapet greier å skape lys i 

tilværelsen hos befolkningen i Betlehem. 

Boken gir et godt innsyn i en palestinsk 

hverdag. Enkeltskjebner så vel som for den 

nasjon Palestina er. Mitri Raheb har også 

sin løsningsteori som vi alle sikkert kan 

være enige med ham i, men løsningen er at 

vi alle deltar og gjør vårt! 

Dvs. at vi i Vesten holder opp å gjøre 

palestinere til syndebukk og tro at Israel 

forsvarer seg mot en likeverdig fiende. Det 

er VI i Europa som må fri oss fra vårt 

holocaust-syndrom og tørre å se 

virkeligheten som den er – at Israel er en rå 

og brutal okkupant som ikke følger 

internasjonale regler og lover., og nu er i 

ferd med å ødelegge seg selv p.g.a. sin 

ekstreme brutalitet mot det palestinske folk 

gjennom 60 år. 


Edward W. Said: ”Kultur og motstand” 

Oktober forlag 2007 

Av Trine Eklund 

Samtalene med direktøren for ”Alternativ 

Radio” i Colorado, David Barsamin, ble 

gjort i perioden 1999 – 2003, og samtalene 

ble første gang utgitt på norsk i 2004. 

Saids kamp for Palestina og mot Israels 

krig mot araberlandene ble for alvor vekket 

under blitzkrigen i 1967 og Golda Meiers 

uttalelser i1969:” - det er ikke slik at det 

finnes et palestinsk folk -” Han hadde som 

liten opplevd okkupasjonen 1948, og var 

selv palestiner. Edward Said bestemte seg 

for å bevise at den israelske 

statsministerens påstand ikke var sann, 

men løgn og han begynte å skrive og 

fortelle om det palestinske folks historie og 

Israels fordrivelse av den palestinske 

befolkningen. Som sagt så gjort. Han har 

skrevet utallige bøker om Orientalismen, 

Palestina, Oslo prosessen, Islam og 

araberstatene, refleksjoner om palestinere i 

eksil. I samtalene i ”Kultur og Motstand” 

går Said hardt ut mot Israels brutale 

okkupasjonspolitikk og krigføring overfor 

araberlandene generelt og Palestina 

spesielt. Han har flere ypperlige analyser 

av Israels feilslåtte politikk helt fra starten 

av i 1948, da de fordrev 80 % av den 

palestinske befolkningen til eksil i 

Palestina og araberlandene omkring, hvor 

etterkommerne fortsatt lever som statsløse 

og uten rettigheter. Han beskriver også 

arabernes hat til Israel og hvordan arabere 

flest nekter å besøke Palestina, fordi de må 

søke Israel om visum og tillatelse. Han 

mener at Israel må gå i seg selv og forstå at 

de lever blant muslimer på alle kanter, 

omgitt av araberstater - som de er nødt til å 

gjøre seg til venns med – hvis de selv skal 

overleve som nasjon. Hvis ikke er de 

selvdestruktive og forfallet er allerede 

startet. Israel er ikke en del av Vesten som 

de ønsker å være, landet deres ligger ikke i 

Europa, men i Midtøsten. Dette faktum må 

både vi og de ta inn over oss, og ikke minst 

USA – det er fysisk langt mellom Israel og 

USA. Edward Said er også beinhard mot 

de palestinske selvstyremyndighetene. Han 

klandrer den palestinske administrasjonen 

for ekstremt dårlig ledelse og korrupsjon, 

som igjen er mye skyld i palestinernes 

elendige vilkår. Penger som aldri er blitt 

brukt til infrastruktur eller helse, tross store 

donasjoner fra utlandet. 

Han mener dessuten at mange i USA vet 

om palestinernes skjebne og er vel 

informert – især er han imponert over 

mange studenter og universiteter. 

Problemet er at disse gruppene ikke greier 

å forene seg i en felles moststand. Dette 

gjelder over alt – mangelen på koordinert 

motstand mot Israels propagandaapparat 

og løgner som er godt understøttet av en 

jødisk USA-lobby som er uten sidestykke. 

Ingen amerikansk administrasjon vil noen 

gang kunne overse de supersterke jødiske 

fraksjonene i amerikansk politikk. Han er 

også meget kritisk til medias ensidige 

fokus på Israel som offer for palestinsk 

voldelig motstand. Media fremstiller 

konflikten som en konflikt mellom to 

likeverdige parter, hvor palestinerne er de 

skyldige i volden, og ikke ville godta 

forhandlingsforslagene fra USA/Israel. Her 

analyserer Said disse forhandlingsforslagene 

og viser hvor fullstendig 

uakseptable disse alltid er, inkl. Osloavtalen, 

og at det er fåfengt å forhandle så 

lenge vilkårene er diktert av Israel/USA. 

Hans forslag til løsning er igjen – at vi i 

Europa legger tilside vår dårlige 

samvittighet overfor jødene og ser 

realitetene som der er. Slutter å tro på 

myter og bruke ”hellig land” teorien som 

unnskyldning, men allierer oss og gå 

sammen om å frata Israel illusjonen om at 

de skal overta Palestina og benekte 

palestinernes eksistens. Han tror at ”to folk 

en stat” er eneste løsning, men da er den 

israelske befolkning nødt til å bli venner 

med sine naboer – noe VI skal støtte og 

hjelpe dem med. Boken er full av 

referanser til avhandlinger, bøker, artikler, 

kart og avtaler. Noe som gjør at Edward 

W. Saids analyser og uttalelser ikke kan 

bestrides. 



Postboks 8810 Youngstorget Tlf. sentralbord: 22010300 Landsleder: Dagmar K. Sørbøe 

N-0028 Oslo Tlf.direkte: 23010340 (e-post: d-soerb@online.no) 

Besøksadresse: Fax: 23010301 (IKFF) Representant i WILPFs 

Storgt.11-5etg 0155 Oslo Telefontid: Kl.10-13(man-tors) hovedstyre: 

Kontonr: 0531 50 27057 Kontorans.: Sidsel Andersen (kontakt: IKFF-kontoret) 

E-post: ikff@ikff.no Mari Holmboe Ruge 

IKFF- avdelinger - grupper - kontakter 

Hedmark/Oppland: 

Grethe Nielsen, 

Nordahlsveien 36 A 

2312 Otterstad 

Tlf: 62576227, e-post: 

grethe.nielsen@tele2.no 

Hordaland: 

Susanne Urban 

Torgalmenningen 7 

5014 Bergen 

Tlf: 55690252, e-post: 

susanne@urbanrabbe.no 

Oslo og Akershus: 

IKFF Pb: 8810 Youngstorget 

0028 Oslo 

Tlf: 23010340 

e-post: ikff@ikff.no 

Rogaland: 

Gro Eriksen 

Drengeveien 1 4300 Sandes 

Tlf: 51662370 

e-post: eingro@lyse.net 

Kari Foldøy 

Rektor Berntsensgt.12 B 

4022 Stavanger 

Tlf: 51553383 

e-post: hankj@start.no 

Sør-Trøndelag: 

Åse Berg, 7372 Glåmos 

Tlf. 72414631 

e-post: 

aase.berg@miljolab.no 

-Bestillingskupong- 

Troms: 

Hermien Stoop Prestbakmo 

Trollbakken 2 

9321 Moen 

Tlf: 77831324 

E-post: han-pre@online.no 

Vestfold: 

Bjørg Berg 

Mårvn.7 3124 Tønsberg 

Tlf: 33326435 

e-post biefred@c2i.net 

WILPF 

I rue de Varembe Cp 28 

CH 1211 Geneve 

20 Sveits 

e-post: inforeqiest@wilpf.ch 

Internasjonal Kvinneliga for fred og frihet 

Postboks 8810 Youngstorget, 0028 Oslo 

Jeg vil bli medlem___ Abonnent på fred og frihet____ Abonnement kr.220,- 

Normalkontingent kr300,-inkl. bladet / Redusert kontingent kr. 200,- inkl. bladet. 

Navn:…………………………………………………………………………………………………. 

Adresse/postnr……………………………………………………………………………………….. 


B - post 

Returadresse: 


Pb. 8810 Youngstorget 

0028 Oslo 

Foreløpig program 

IKFFs landsmøte 19. og 20. april 2008 holdes i Stavanger. 

Sted: Best Western Havly Hotell, Valberggaten 1, 4006 Stavanger, 

tlf 51939000, http://www.havly-hotell.no 

Lørdag 19. april 

9.30: Registrering etc 

10.00-13.00 Landsmøtesaker 

Kl 13.00-14.00 Lunsjpause 

Kl 14.00-16.00 (ca): Åpen del av møtet. Foreløpig tittel: 

”Organisering av Norge som fredsnasjon med et bredt sikkerhetsbegrep. Vil vi ha fredsdepartement, 

fredsdirektorat eller andre ordninger? 

Hva slags forsvar skal vi ha i framtiden?” 

Innledninger og diskusjon i arbeidsgrupper. 

Kl. 16.30-17.30: Eventuell fortsettelse av landsmøtesaker. 

Ca kl. 18.00 Felles på restaurant Charlottenlund 

Søndag 20. april 

kl. 10-13: Landsmøtesaker. 

13. Eventuelle saker fra lørdag, vedtak. 

14. Valg 

15. Avslutning. 

Felles lunsj. 

Møtepapirer sendes ut etter påske. Forslag som ønskes behandlet bes sendt landsstyret før styremøtet 

7.april. Konferanseavgift kr. 500,- dekker 2 dager lunsj frukt, kaffe etc. Et enkeltrom koster 740,- dobbeltrom 

920,- Middagen lørdag kveld koster 200 kr i egenandel for hver enkelt. Avdelingene i Stavanger og 

Sandnes står for resten. . Møterom og overnatting samme sted. Hver bestiller rom selv, ta direkte kontakt 

med hotellet. Hotellet ligger midt i sentrum av byen. 

Husk at Stavanger er europeisk kulturhovedstad i 2008. Sjekk www.stavanger2008.no for program. Kanskje 

du vil bruke en vårdag til i Stavanger når du først er der?

Fred og frihet nr. 2/2008 - IKFF

Transform your PDFs into Flipbooks and boost your revenue!

Fred og frihet nr. 2/2008 - IKFF

Transform your PDFs into Flipbooks and boost your revenue!

Delete template?

Save as template ?