Fred og Frihet nr. 1. -2012

fred og frihet 

Tidsskrift for Internasjonal kvinneliga for fred og frihet (IKFF) 72. årgang. Nr. 1/2012 

IKFF 

i Colombia 

Monica Bothner 

Menneskelig 

sikkerhet 

Josefine Karlsson 

Ingen fred 

uten kvinner 

Mari H. Ruge

fred og frihet 

fred og frihet utgis av 

Internasjonal kvinneliga 

for fred og frihet (IKFF). 

I N N H O L D 

Redaksjonsgruppe 

for 1/2012 

Gro Eriksen 

Eva Fidjestøl 

Camilla Hansen 

Ingegerd Lorange 

Grethe Nielsen 

Eli Raa Nilsen 

Layout 


Forsidebilde 

Italiensk terracottaskulptur. 

Shutterstock.com 

Baksidebilde 

Shutterstock.com 

Trykk 

Bedriftstrykkeriet A/S 

Kontakt 


Postboks 8810 

Youngstorget 

0028 Oslo 

Telefon: 

93089644 

Fax 

23010301 

E-post 

ikff@ikff.no 

Hjemmeside 

www.ikff.no 

02 Innhold 

03 Leder: 

Nobels fredspris 2011 

04 Det afghanske 

marerittet 

06 Norges militarisering 

av polarområdene og 

verdensrommet 

09 Ingen fred uten 

kvinner 

11 En utvidet agenda for 

resolusjon 1325 

12 WILPFs arbeid med 

resolusjon 1325 

13 IKFF i Colombia 

16 Fra militær usikkerhet til 

menneskelig sikkerhet 

18 Kvinner og 

militarisering 

19 «The Whistleblower» 

20 Ikkevoldsmotstand i et 

okkupert land 

20 En ikkevoldsaksjon for 

70 år siden 

23 Fredsundervisning i 

Pakistan 

25 Debatt 

26 IKFF Norge rundt

Leder. 

DAGMAR K. SØRBØE 

Leder, IKFF Norge 

Nobels fredspris 2011 

Alfred Nobel opprettet en pris «for fredsforkjempere» som 

skulle gå til «den eller de som har virket mest eller best for å 

fremme forbrødring mellom folkene, samt for avskaffelsen av 

stående armeer og utbredelse av fredskongresser». Allerede 

i 1946 skrev Kvinneligaen til Stortinget og krevde respekt 

for at det var den antimilitaristiske fredsbevegelsens arbeid 

for et sivilt internasjonalt rettssamfunn prisen skulle støtte. 

Fredsprisen for 2011 er et stort skritt i riktig retning. Kvinnene 

spiller en helt sentral rolle i fredsarbeidet i verden og en hel 

verden kunne glede seg over at prisen ble utdelt til de tre 

sterke kvinnene Leymah Gbowee, Ellen Johnson Sirleaf og 

Tawakkol Karman. 

Selv om prisen skal fremme en demilitarisering av 

internasjonal politikk, ble prisen for 2011 fremhevet vel så 

mye som en pris for demokrati og kvinnesak. Prisen er uansett 

historisk, ikke kontroversiell i vår del av verden og en enorm 

anerkjennelse kvinners fredsarbeid og kamp verden over mot 

overgrep og undertrykkelse. Prisen understreker samtidig 

viktigheten av å tydeliggjøre, styrke og gjennomføre FNs 

Sikkerhetsråds resolusjon 1325. 

I sitt Nobelforedrag beskriver Leymah Gbwoee hvordan 

kvinnene i Liberia opplevde undertrykkelsen under krigen 

og hvordan de selv tok kontroll. «Vi brukte vår smerte, 

våre ødelagte kropper og sårede følelser for å konfrontere 

urettferdigheten og terroren i vårt land. Vi var klar over at det 

bare var gjennom ikkevold at vi kunne få slutt på krigen, for 

vi hadde alle sett at voldsbruken skjøv vårt kjære land dypere 

og dypere ned i en avgrunn av smerte, død og ødeleggelse.» 

Med denne overbevisningen startet hun kvinnenes Mass 

Action Campaign, som raskt spredte seg over hele Liberia. 

I kampen for sine barns liv, framtid og land, og med fare for 

egen sikkerhet, kledde kvinnene seg i hvitt og demonstrerte 

mot krigsherrene. 

Gbwoee legger vekt på at hun deler prisen med 

millioner av kvinner, spesielt i Egypt, Jemen, Tunis, Palestina, 

Israel og Afghanistan. Fra Afrika nevner hun kvinnenes 

kamp i Zimbabwe, Uganda og ikke minst alle overgrepene 

mot kvinnene i Kongo som ennå finner sted. Liberias 

kvinneaktivister satte den brutale presidenten Charles Taylor 

under press, og borgerkrigen kunne avsluttes i 2003. Det er i 

konfliktfylte land som Liberia at resolusjon 1325s betydning 

virkelig kan testes. 

De liberiske kvinnenes kamp på grasrotplan løftet Ellen 

Johnson Sirleaf fram til å bli Afrikas første demokratisk valgte 

kvinnelige president. Samtlige av årets fredsprisvinnere har 

brukt intensjonene i resolusjon 1325 i sin kamp. For Sirleaf 

har resolusjonen en helt spesiell betydning. Som president i 

Liberia har hun tatt i bruk resolusjon 1325 ved å gjennomføre 

betydelige samfunnsendringer for kvinner og ikke minst 

jenter som har fått tilgang til skolegang og utdannelse. 

Men Liberia har fortsatt en lang vei å gå, freden er skjør 

og korrupsjonen vanskelig å bekjempe. Sirleaf anklages av 

enkelte for å være mer opptatt av hva utlandet, spesielt USA, 

ønsker, enn hva som til enhver tid gagner folket i Liberia. Hun 

var den første presidenten i Afrika som tillot amerikanerne å 

etablere sitt militære nettverk, AFRICOM, på afrikansk jord. 

Tawakkol Karman fra Jemen mobiliserte kvinner og 

ungdom i kampen mot diktaturet til president Ali Abdullah 

Sales. Hun startet organisasjonen Kvinnelige journalister uten 

lenker i 2005, og spiller en aktiv rolle i den revolusjonen som 

nå finner sted i Jemen. Hennes mål er, etter inspirasjon fra 

Egypt, å skape en ikkevoldelig protest og å få flere kvinner ut 

på gaten for å delta i protestene. De ønsker ytringsfrihet og 

demokrati og like rettigheter for kvinner og menn. 

Den arabiske våren kom fordi folk skjønte hvor lite 

frihet, demokrati og verdighet de hadde. Karman trakk en 

sammenligning med Øst-Europa og oppløsningen av Sovjet. 

Hun understreket også revolusjonens krav og oppfordret 

«den demokratiske verden» til ikke å være likegyldig til det 

som skjer, men aktivt å fryse eiendelene til regimets sentrale 

aktører og å anmelde enkelte av dem til Den internasjonale 

straffedomstolen. Hun oppfordret demokratiene til å støtte og 

å hjelpe, uten å vise frykt og forsiktighet. 

Men det var nedslående å oppdage at Tawakkol Karman 

i sitt følge hadde med seg en amerikansk rådgiver, Robert 

Sharp, som åpent skrøt av at det var han som hadde formet 

henne, bygd opp hennes nettverk og påvirket henne politisk. 

Sharp jobber som spesialist på sikkerhetsstrategi i Center for 

Strategic Studies med ansvar for landene Jemen, Libanon og 

Afghanistan. De plukker ut potensielle ledere for framtiden, 

bygger dem opp og påvirker dem politisk. Dette har jeg hørt 

om før, og det bekrefter min engstelse for manipulering av 

utviklingen i Midt-Østen. 

På bakgrunn av de grusomheter landene i Midt-Østen og 

Afrika har måttet tåle gjennom vestlige lands kolonialisering, 

er det fortsatt mitt håp at Europa og USA ikke utnytter landenes 

sårbarhet under denne historiske omveltningen. Økonomisk 

hjelp og moralsk støtte fra våre land er av det gode, men 

politisk manipulasjon og særlig militære intervensjoner løser 

sjelden indre konflikter, og skaper dessuten ofte nye. La oss 

ønske våre søstre til lykke med Nobels fredspris for 2011 på 

deres vei mot et bedre og tryggere liv. 

fred og frihet 1/2012 3

I ti år, fra desember 2001, har Norge deltatt i en krig i Afghanistan, et tidsrom som er lengre enn første 

Det afghanske marerittet 

Barbara Gentikow 

Prof. emerita i medievitenskap 

og medlem av IKFF 

Bergen. 

Krigen så langt har hatt en veldig 

høy pris, både i form av økonomiske 

ressurser, menneskeliv, skader på helse 

og miljø og hindret utvikling. 

Og krigføringen skal fortsette, helt 

til 2014, uten at vi har fått en eneste 

offentlig redegjørelse fra UD eller 

regjeringen. Også mediene har vært 

skremmende tilbakeholdende i lang tid. 

Hevn og drømmer 

Men nettopp i år (og i fjor) har det 

kommet ut en rekke bøker, tv-serier 

og film som tar et oppgjør med denne 

krigen. Også avisene, derunder Bergens 

Tidende, har publisert viktige analyser 

av Afghanistankrigen i det siste. Så godt 

som alle disse redegjørelser er kritiske. 

Krigen begynte med et hevntokt 

etter terrorangrepet mot USA 11. september 

2001. Målet var å ødelegge 

treningsleire for Taliban og å «ta ut» 

Osama bin Laden. Det gikk ikke så 

raskt som forventet. Målet ble utvidet 

flere ganger, med kvinnefrigjøring og 

innføring av demokrati. Dette var åpenbart 

drømmer. Det er ikke tilfeldig at 

Anders Sømme Hammer kaller sin 

reportasjebok «Drømmekrigen» (2010). 

Med denne tittelen hentyder han til 

at krigen var en illusjon om oss som 

de gode mot hensynsløse opprørere, 

og han konkluderer med at resultatet 

«er langt nærmere en fiasko enn en 

suksess». 

Alle taper 

Den nettopp utsendte dokumentarfilmserien 

«Krigens pris» (TV2) fremlegger 

et usminket og smertefullt regnskap 

av tap, for alleberørte. Også det nyeste 

av disse dokumentene, filmen «Det 

4 fred og frihet 1/2012 

afghanske marerittet»,kan fortolkes som 

et kritisk oppgjør med Afghanistankrigen. 

Jeg så den på engelsk på BIFF. 

Filmen er på vei til tv-skjermen i 

norsk versjon. Den er laget av NRK, med 

Klaus Erik Okstad som regissør og Olav 

Njåstad som produsent, på grunnlag av 

den tidligere viste NRK-fjernsynsserien 

i seks deler, «Norge i krig. Oppdrag 

Afghanistan». 

«Alle parter har tapt i denne 

krigen.» 

Serien følger soldatene 

Som tv-serien følger filmen en kontingent 

norske soldater i de seks 

måneder innsatsen varer. Vi får se en 

rekke dramatiske hendelser fra Rune 

Solberg, sjefen for de norske styrkene 

i Camp Maimana, ankommer til han 

reiser igjen. I tillegg til mer tradisjonelle 

krigsfilmelementer som kamphandlinger, 

patruljer og sørgeseremonier over 

falne norske soldater, dokumenterer 

filmen en rekke forsøk på å løse oppgaver 

i den nye strategien som skal 

dyktiggjøre afghanerne til selv å «ta 

ansvar for sikkerheten», dvs. å kjempe 

mot Taliban uten vår hjelp. 

Forsøkene resulterer mer eller mindre 

i fiasko alle sammen, til voksende 

fortvilelse fra Rune Solberg og soldatene. 

Til tross for en stor militær overlegenhet 

er de i en posisjon av avmakt. 

Frigjøring under kommando 

Skoleringen («monitoring») av afghanerne, 

i form av våpentrening med 

moderne utstyr og kampteknikk, vises 

som en prosess ovenfra og ned som har 

et skjær av både arroganse og absurditet 

over seg. 

Etter ti års okkupasjon, med en 

sterk umyndiggjøring som følge, 

skal afghanerne nå frigjøre seg fra 

okkupantene, men under okkupantenes 

kommando, og med oppgaver som de 

ofte ikke har valgt selv. CMI-forsker Astri 

Suhrke peker i en fersk rapport på at den 

massive internasjonale tilstedeværelsen 

har gjort Afghanistan til en klientstat 

som det er ytterst vanskelig å stille til 

ansvar. Hun stiller seg også meget kritisk 

til selve treningsprogrammet, siden 

en økt militarisering av det afghanske 

samfunnet neppe er bæredyktig og ikke 

fører til fred. 

Filmens dokumentasjon av skoleringsprosjektet 

viser dels komiske, dels 

tragiske episoder, som da en gruppe 

afghanere (som kjenner området bedre 

enn de utenlandske «lærere») skal 

kurses i kartlesning og da de skal sikre 

gjennomføringen av et demokratisk 

valg (som de ikke har ønsket selv). 

Galskap 

Flere scener med sjefen for de norske 

styrkene, Rune Solberg, kan gi inntrykk 

av at han ikke er ved sine fulle fem. 

Han svinger mellom ekstrem høflighet 

overfor afghanerne, utålmodighet og 

oppgitthet. Hans rolle virker særlig 

grotesk når han står overfor gamle 

innfødte og deres autoritet,grunnlagt 

på erfaring, mens han bare er der for 

et halvt år. Men det er ikke han som er 

gal. Han gjør bare det som han er satt 

til å gjøre, og han gjør det iherdig og i 

den beste hensikt. Det er situasjonen 

han og soldatene er satt i som er gal. 

Situasjonen er perspektivløs for 

ikke å si absurd. Befal og soldatene sliter 

med arbeidsoppgaver som blir mer og 

mer meningsløse. Ifølge TV2s «Krigens 

pris» deserterer opp til 25 prosent av de 

afghanske soldatene som utenlandske 

styrker utdanner, og dagens aviser 

melder om overgrep mot både fanger og 

sivilbefolkningen fra de nye soldatenes 

side. 

Afghansk overlevelse 

Noe av det beste ved filmen er at 

den gir oss bilder av den afghanske 

sivilbefolkningen. Et par steder kommer 

disse mennesker til og med til orde. 

Filmen viser, mer eller mindre direkte, 

afghanernes vanskelige situasjon 

mellom tre «herrer»: Taliban, sentralsty-

nn første og annen verdenskrig til sammen. 

Foto: Flickr/Truthout.org 

ret i Kabul (som ikke bryr seg om dem) 

og de utenlandske okkupantene. Vi får 

glimt av deres livsvilkår, i stor fattigdom. 

Og vi blir vitne til overlevelsesstrategier 

som balanserer hårfint mellom å 

akseptere situasjonen og kritisere den. 

Obstruksjon er en av deres viktigste 

metoder, det vil si, de følger ordrer men 

umuliggjør at handlingen blir en suksess. 

De driver gjøn med sine «herrer». 

Med dette bevarer de sin verdighet. 

Motstand finnes 

En annen strategi kommer frem i en 

scene som viser en gutt som samler 

tomme patronhylser etter en nattlig 

kamp. Han finner mange, og metall kan 

åpenbart selges til gode priser: En liten 

krigsprofitør. 

Under en forsamling blir vi også vitne 

til åpen motstand: En eldre afghaner sier 

med høy røst: «Dere er soldater fra 47 

land, veltrent, med moderne utstyr. Defå 

talibanerne har praktisk talt ingenting. 

Hvordan klarer de å fortsette å slåss 

mot styrkene fra 47 land?» Han håner 

rett og slett ISAF-representantene. 

Ut av marerittet 

Når man drømmer, våkner man vanligvis, 

og kommer man tilbake til virkeligheten. 

Drømmen om å forandre Afghanistan til 

et land etter vestlig demokratisk mønster 

har feilslått: «Demokratiet har uteblitt» 

(Helge Lurås i TV2s «Krigens pris»). Men 

i stedet for å våkne fra denne drømmen 

og komme tilbake til virkeligheten, 

er UD og regjeringen stadig vekk 

i drømmene, selv om drømmene i 

mellomtiden har slått om til mareritt. I 

stedet for å gå inn i tre års mareritt til må 

vi våkne, nå, til en smertefull virkelighet: 

Afghanistankrigen er tapt. 

Alle parter har tapt i denne krigen, 

og krigen selv har tapt som middel 

for konfliktløsninger. «Det afghanske 

marerittet» agiterer ikke for dette, 

men filmen dokumenterer en håpløs 

situasjon som må slutte. 

Kronikken stod første gang på trykk i 

Bergens tidende 18. desember 2011. 

Filmer om Afghanistan 

NRK sendte dokumentarserien «Norge 

i krig. Oppdrag Afghanistan» i seks 

deler i vår. Prosjektleder: Olav Njoostad 

. Hovedprodusent: Klaus Erik Okstad. 

«Krigens pris» er TV2s dokumentarserie, 

første program ble sendt 16. november. 

Øystein Bogen, Odd Is-ungset 

og Fredrik Græsvik laget hver sin episode 

i dokumentarserien. 

«Det afghanske marerittet», 2011, dokumentar. 

Regi/manus: Klaus Erik Okstad. 

Produsent: Olav Njoostad/NRK. 

Engelsk versjon vist på BIFF, Bergen 

internasjonale filmfestival i oktober. 

Skal vi ses på NRK. 

(Kilde: Bergens Tidende) 


Norge har de siste tjue årene bygget opp bakkestasjoner for satellitter både på Svalbard og i Antarktis som 

å være et ledd i USAs forberedelse på krig i og fra verdensrommet. 

Norges militarisering av polarområ 

Eva Fidjestøl 

Atomfysiker og styremedlem 

i IKFFs landsstyre 

I februar 2003 deltok 130.000 nordmenn 

i demonstrasjoner mot USAs plan om 

å invadere Irak, og Statsminister Kjell 

Magne Bondevik sa bestemt nei da den 

amerikanske presidenten ville ha Norge 

med. Trass i det, viste det seg i ettertid at 

Norge likevel hadde hatt stor betydning 

for utviklingen av hele denne invasjonen. 

Dette blir grundig dokumentert i den 

nylig utgitte boken Satellittkrigen av 

journalisten Bård Wormdal. Han har i en 

elleveårs periode bedrevet gravende 

journalistikk i mange land. Han har 

intervjuet politikere, forskere, dataeksperter, 

militære og ledere i multinasjonale 

selskap. Han har benyttet seg 

av åpne kilder, som reklame for nye våpen 

og teknologi, og forskningsrapporter og 

dokumenter fra det militære, der noen 

tidligere har vært graderte. 

Boka er ikke lett å lese, selv om den 

er spennende som en detektivroman. 

Den er spekket med konkret informasjon 

om kommersielle, halvkommersielle, 

militære, halvmilitære, internasjonale 

og norske selskaper og datterselskaper. I 

tillegg møter vi en jungel av satellittyper, 

antenner og datasystemer for nedlastning 

fra, og styring av satellitter. I 

Norge består romfartsmyndighetene 

av Norsk Romsenter og Norsk Polarinstitutt. 

Norsk Romsenter er et offentlig 

forvaltningsorgan med særskilte fullmakter 

direkte underlagt Nærings- og 

handelsdepartementet. Norsk Polarinstitutt 

er et direktorat under Miljøverndepartementet. 

Kongsberg Satellite 

Services, et datterselskap av Kongsberg 

Gruppen, Forsvarets Forskningsinstitutt 

(FFI), Post- og teletilsynet, Sysselmannen 

på Svalbard og Utenriksdepartementet, 

er alle viktige aktører. 


Dette er en viktig bok og jeg håper den 

får mange lesere. Men det er et sjokk å 

bli konfrontert med den akselererende 

utviklingen innen både sivil og militær 

teknologi de to siste tiår som fører oss 

inn i et risikosamfunn der det synes som 

ingen har full oversikt eller kontroll. Det 

er også sjokkerende, igjen å bli minnet 

om hvordan de militære systemene, 

unntatt offentlighet, herjer med kloden 

vår. Det synes som det er den tekniske 

utviklingen som legger premissene for 

all samfunnsutvikling både i krig og fred. 

Bård Wormdal konkluderer med at 

Norge de siste tjue årene har bygget opp 

bakkestasjoner for satellitter på Svalbard 

og i Antarktis som brukes i konflikter og 

kriger over hele kloden. Dette er brudd 

på Svalbardtraktaten som forbyr å bruke 

øygruppa i krig, og på Antarktistraktaten 

«Vardøradaren er et ledd i 

USAs forberedelse på krig i 

og fra verdensrommet.» 

der det står at kontinentet kun skal 

brukes til fredelige formål. Videre 

dokumenterer han at den ofte omtalte 

radaren i Vardø ikke bare er der for 

å overvåke søppel i rommet, slik 

politikerne våre hevder, men er en viktig 

del av amerikanerne sitt rakettskjold. 

Informasjon fra Vardø-radaren kan 

brukes til å forsvare egne satellitter 

og til å angripe fiendens. Radaren kan 

også oppdage og følge oppskytning av 

interkontinentale raketter. Vardøradaren 

er et ledd i USAs forberedelse på krig 

i og fra verdensrommet. Som om 

ikke dette var nok, så har Stortinget 

enstemmig vedtatt at Norge skal slutte 

seg til alle deler av EU sin store satsing 

på satellittprogrammet Galileo, også 

den militære delen. 

Svalsat 

Ikke alt dette er helt nytt. Mye har 

vært sagt før og har blitt presentert i 

avisartikler og i nyhetssendinger og 

dokumentarprogram på TV. Den 11. 

oktober i 2005 laget Bård Wormdal 

sammen med Pål Sommer et program 

for Brennpunkt i NRK om Vardø-radaren. 

Philip E. Coyle, direktør for testing av 

alle nye våpensystem i Pentagon, sier 

i dette programmet rett ut at Vardøradaren 

er en del av det amerikanske 

rakettforsvaret. Brennpunkt får bekreftet 

fra det amerikanske forsvaret at 

opplysningene fra Vardø-radaren blir 

sendt til 21 Space Wing, som er den eneste 

enheten i det amerikanske luftforsvaret 

med ansvar for varsling av rakettangrep. 

Likevel påstår representantene for 

norske myndigheter, som blir intervjuet, 

at Vardø-radaren er under norsk kontroll 

og opereres av nordmenn. Den 10. mars 

2010 var en reportasje av Bård Wormdal, 

der han dokumenterer at Svalbard 

brukes i krig, en av hovedsakene i 

dagsrevyen. Dette ble tilbakevist av 

Polarrådgiver Karstein Klepsvik som 

hevdet at Svalsat, bakkestasjonen på 

Svalbard, bare brukes til å laste ned data 

til værmeldinger. Det ble et etterspill, 

for det viste seg at SV ikke var fornøyd 

med svaret fra Utenriksdepartementet, 

og Utenriksminister Jonas Gahr Støre 

måtte på banen. Han gjentok 

at satellittdataene fra Svalbard ble 

brukt for å lage værvarsel. Han la til at 

sammenhengen mellom de aktuelle 

data og den militære bruken av dem var 

«fjern og avledet». 

Med dekning i pålitelige kilder 

opplyser Bård Wormdal at satellitter i 

dag brukes i absolutt alle typer militære 

operasjoner. De er blitt en selvfølgelig 

og nødvendig del av all militær 

virksomhet. Det er nå utplassert totalt 

994 aktive satellitter, eid av myndigheter 

og selskaper i over 100 land. Over 600 

satellitter er sivile, men stadig flere av 

de sivile satellittene har både sivile og 

militære formål. Over 270 satellitter er 

rene militære satellitter, og av disse er 

104 amerikanske. 

Svalsat er etablert som en bakkestasjon 

med verdens beste beliggenhet 

for satellitter i polar bane. Disse satellittene 

går fra pol til pol og gjør 14

tarktis som brukes i konflikter og kriger over hele kloden, og den omdiskuterte radaren i Vardø viser seg 

rådene og verdensrommet 

omdreininger i døgnet. De forflytter 

seg litt øst- eller vestover for hver runde 

og dekker dermed hele kloden. Det er 

bare Svalbard, i den vestlige verden, 

som ligger så nær polpunktet at en 

bakkestasjon kan ta ned data fra alle 

overflygningene, og som samtidig har 

et utbygd samfunn med fast bosetting 

og flyplass. Svalsat har i dag avtale om 

å laste ned data fra 100 slike satellitter, 

og hevder selv å være verdens største 

mottakerstasjon for jordobservasjoner, 

med kunder over hele verden. Det 

er bare Russland som ikke har behov 

for å bruke Svalbard, fordi Russland 

med bakkestasjoner fra Kolahalvøya 

i vest til Kamtsjalkahalvøya i øst kan 

kommunisere med polare satellitter 

under alle omløp. 

Spesielt MODIS-instrumentene på 

NASA-satellittene ble tidlig ansett for å 

være verdifulle for å varsle sandstormer. 

Dataene ble lastet ned på Svalbard 

og umiddelbart sendt videre via en 

kommunikasjonssatellitt til USA for 

bearbeiding og videresending til Irak 

og Afghanistan i nær sann tid. At dette 

har hatt avgjørende betydning for 

krigføringen, får Wormdal bekreftet 

fra mange kilder. Flere hevder også 

at de er sikre på at dette er et klart 

brudd på Svalbardtraktaten. I 2004 ble 

fiberkabler som er lagt på havbunnen 

mellom Longyearbyen og Harstad 

tatt i bruk og Svalsat kunne tilby nye 

kunder billigere transport av data og 

bli bakkestasjon for neste generasjon 

sivile og militære amerikanske miljøog 

værsatellitter, NPOESS. Disse skal 

blant annet bidra med informasjon 

for å ta bedre beslutninger i taktiske 

militære operasjoner. En tredjedel 

av kostnadene til disse kablene, 25 

millioner dollar, ble betalt av Pentagon. 

Det ble lagt ned to uavhengige kabler 

for å gjøre datatrafikken mindre sårbar 

mot tekniske feil eller militære angrep. 

I Norge er satsing på romvirksomhet 

på Svalbard sett på som en viktig del 

av regjeringens nordområdepolitikk. 

Når russerne kritiserer norsk Svalbardpolitikk 

blir de fra Regjeringen møtt med 

at Svalsat kun driver sivil vitenskapelig 

virksomhet, og at verken norske eller 

andre lands militære myndigheter 

er involvert i virksomheten. Den nye 

generasjonen vær- og miljøsatellitter 

har skiftet fokus fra å beskrive været, 

til å utnytte data om atmosfæren og 

romforhold direkte i krigføring. I 2005 

fikk Norsk Romsenter tillatelse fra Postog 

teletilsynet til å laste ned data for 

Formosat-2 ved Svalsat. Det er Post- og 

teletilsynet sammen med Sysselmannen 

på Svalbard som skal sørge for at 

satellittvirksomheten ikke er i strid med 

Svalbardtraktaten. Disse dataene blir 

sendt til kunder over hele verden via den 

nye fiberkabelen i løpet av millisekunder. 

Det kommersielle europeiske selskapet 

SPOT markedsfører datene fra Formosat-2 

til potensielle militære kunder 

over hele verden. COSMO-Sky Med 

kan tilby noe av det mest avanserte 

innen satellitt-etterretning i verden i 

dag. Disse satellittene brukes både mot 

Nord-Korea og Iran. Bård Wormdal har 

funnet bevis på at de også lager militære 

etterretningsdata i samarbeid med det 

norske Forsvaret om veier, flyplasser og 

annen infrastruktur i Nord-Afghanistan. 

Til Stortinget skrev utenriksminister 

Globus II-radaren i Vardø. Foto: nrk.no 

Jonas Gahr Støre vinteren 2010: «Svalbardtraktaten 

setter enkelte, særlige 

regler for øygruppen. Norske myndigheter 

har alltid vært opptatt av å sikre 

full etterlevelse av traktatens bestemmelser.» 

TrollSat 

Den nye norske basen, Troll, i Antarktis 

ble etablert av Norsk Polarinstitutt i 

1990. Basen ble oppgradert til helårig 

forskningsstasjon til 100-årsjubileet for 

Norge som selvstendig stat i 2005. Kort 

tid etter ble det inngått en avtale mellom 

Norsk Romsenter og Norsk Polarinstitutt, 

støttet av næringsminister Børge Brende, 

om at Kongsberg Satellite Services 

skulle få bruke Troll som satellittstasjon. 

Norsk Romsenter Eiendom AS er 

et heleid statlig selskap underlagt 

Nærings- og handelsdepartementet. 

I 2008 ble TrollSat etablert som en 

ny mottaksstasjon for satellittdata i 

Antarktis. Samarbeidet mellom Svalsat 

og TrollSat førte til at informasjon fra 

en satellitt kunne lastes ned to ganger 

i løpet av en runde rundt jorden. Det 

ble kort tid etter signert kontrakt med 

det amerikanske satellittselskapet Orbimage 

om nedlastning av data og 


kontroll av satellitten OrbView-5, 

som tar oppdrag fra den amerikanske 

militære etterretningstjenesten NGA. 

Det er bare Norge som har en 

satellittstasjon i Antarktis som opererer 

på vanlig kommersielle vilkår, og den 

internasjonale satellitt-industrien stod i 

kø for å komme til. De to EU satellittprosjektene 

GALILEO og GMES, som 

utfører militære og sivile oppgaver 

i ett og samme program, har nå 

satellittstasjon både ved Svalsat og 

TrollSat. I den offisielle åpningen av 

Troll sa Statsminister Jens Stoltenberg 

at stasjonen er en milepæl for effektiv 

miljøovervåkning fra satellitter og viser 

Norges enestående posisjon innen 

polarforskning, i og med at vi kan hente 

inn data både på Svalbard og i Dronning 

Mauds Land. Den militære bruken av 

stasjonene ble ikke nevnt. 

Vardøradaren Globus II 

I en forelesning i Deutsche Physikalische 

Gesellschaft i Berlin i februar 2008, 

fortalte professor Theodore Postol at 

Vardøradaren Globus II er den eneste 

radaren som vil være i stand til å finne 

ut hva som er virkelige våpen og hva 

som er lurevåpen i et rakettangrep fra 

Iran over Grønland mot vestkysten av 

USA. I intervju med Bård Wormdal sa 

han videre at Globus II gir dekning av et 

viktig strategisk område som tidligere 

var uten dekning. Han mener at det må 

være åpenbart for norske myndigheter 

at radaren har denne rollen, og 

befolkningen burde vært informert 

om det. Han er også overbevist om at 

Russland vet at bare Vardø-radaren, 

av alle radaranlegg i Europa, har den 

tekniske kapasiteten til å kunne brukes 

av amerikanerne for å følge raketter. 

I tillegg til å bidra til det amerikanske 

rakettforsvaret, er Vardøradaren også 

viktig for at USA skal kunne angripe 

fiendtlige satellitter i verdensrommet. 

Radaren samler data om de rundt 400 

geostasjonære satellittene som går i en 

bane som følger jordas rotasjon, 36 000 

kilometer over ekvator. Vardøradaren 

kan se dette satellittbelte over ekvator 

for om lag en tredel av omkretsen til 

kloden. 

Nedskytning av satellitter og droner 

11. januar 2007 skjøt Kina ned en av sine 

egne satellitter som var klar for utskifting. 

Satellitten gikk i samme banehøyde som 

amerikanske kommersielle og militære 

etterretningssatellitter. Satellitten ble 


sprengt i fillebiter 854 kilometer over 

bakken. Nedskytingen skaket opp politiske 

ledere i en rekke land med USA i 

spissen. Vel ett år senere, 20. februar 

2008, skjøt USA ned en av sine satellitter. 

I timene etterpå ramlet det brennende 

gjenstander i havet rundt skipet hvor 

raketten ble skutt utfra. 11. januar 

2011 skjøt Kina en rakett opp fra basen 

Korla og traff og ødela en kinesisk 

langdistanserakett under sin ferd utenfor 

atmosfæren. Obama-administrasjonen 

sendte en offisiell protest, men en måned 

senere gjennomførte et amerikansk 

militærfly en vellykket testskytning av 

en amerikansk langdistanserakett med 

laser. Mange land er i dag avhengige 

av dataprogram styrt fra sivile satellitter 

til matproduksjon, transport og elektrisitetsforsyning. 

Det er derfor stor risiko 

forbundet med nedskyting av satellitter 

også i fredstid. 

Ulykker 

Militariseringen av verdensrommet har 

allerede kostet mange liv. 21. april 1964 

kollapset den amerikanske satellitten 

SNAP-9A under oppskyting med et 

halvt kilogram plutonium-238 om 

bord. Nå avdøde professor i medisin 

John Gofman sa den gang at denne 

hendelsen ville føre til økning i 

lungekreft over hele verden. I 1990 ble 

romsonden Cassini skutt opp med 5 

kilogram plutonium-238. En tid etter 

utskytningen ble sonden fra bakken 

styrt tilbake mot jorden for at kraften 

fra jordens gravitasjonsfelt (Newtons 

3. lov sier at kraft er lik motkraft, min 

bemerkning) skulle gi sonden økt fart 

ut i verdensrommet. Vi som fulgte 

med på dette den gangen var redde 

for at sonden skulle komme for langt 

inn i gravitasjonsfeltet og brenne opp 

i jordens atmosfære. I følge Gofman 

kunne det ha ført til 950.000 dødsfall. 

Hans kollega dr. Ernst Sternglass anslo 

dette tallet til mellom 20 og 40 millioner. 

Dette sier noe om den risikoen de som 

styrer denne forskningen og utviklingen 

er villige til å ta. 

Det finnes teknologi i verden i dag 

for direkte å angripe og skade en satellitt 

på fire forskjellige måter: skyte opp en 

rakett fra jorda, bruke en satellitt som 

legges helt inntil en fiendtlig satellitt, 

bruke laser og bruke atomvåpen. 

Helt siden 1981 har en resolusjon, 

Prevention of an Arms Race in Outer 

Space (PAROS) jevnlig vært oppe på FNs 

dagsorden. USA har blokkert arbeidet 

med denne resolusjonen fordi slike 

vedtak må være enstemmige. Og uten 

en avtale føler andre land seg tvunget 

til å prøve å ta igjen USAs militære 

forsprang. 

Star Wars 

Siden Ronald Reagans berømte tale 

i 1985 har USA brukt 150 milliarder 

dollar på rakettforsvar. Mange trodde 

at Barack Obama ville forandre sikkerhetspolitikken 

i verdensrommet. I 

valgkampen gikk han nemlig imot utvikling 

av antisatellittvåpen og våpen i 

verdensrommet. Men da retningslinjene 

for Obamas nye nasjonale rompolitikk 

ble offentliggjort i juni 2010, viste de 

seg å være helt i trå med det som hadde 

vært amerikansk politikk i flere tiår. I dag 

utdanner Pentagon flere piloter til å sitte 

foran dataskjermen, enn piloter som skal 

sitte i fly. Bård Wormdal stiller spørsmålet 

om F-35, som Norge har bestilt i USA, blir 

siste generasjon bemannede kampfly. 

Reaksjon på boken Satellittkrigen 

Vi som visste at denne boka skulle 

komme ut tenkte at nå blir det bråk. Men 

det var naivt tenkt. 

Bård Wormdal presenterte boka 

si i Dagsnytt 18 i desember 2011. Fra 

det politiske Norge, fra media og hele 

det sivile samfunnet ble boka etterpå 

møtt med taushet. Det snakkes mye 

om demokrati og åpenhet, og om 

at vi må tørre å ta debatter. Men når 

det gjelder Norges militarisering av 

polarområdene og verdensrommet er 

det helt taust. Dette skal vi ikke snakke 

om. Dette er en stor utfordring både 

til media og til fredsbevegelsen. La oss 

starte med å snakke om det. Vi vet at 

det finnes teorier om hvordan diktatorer 

kan fjernes ved hjelp av ikke-voldelige 

metoder. Spørsmålet er: Finnes det 

metoder for å bekjempe diktaturet til 

den internasjonale militærindustrien? 

Stor takk til Wormdal for at han 

har gitt oss denne grundige dokumentasjonen. 

Det må ha kostet enormt mye å 

jobbe med dette stoffet over så lang 

tid. Vi må sørge for at det ikke var forgjeves. 

Satellittkrigen 

Bård Wormdal 

Pax forlag 

Oslo 2011 

192 s.

Ingen fred uten kvinner 

Den virkelige testen på hva resolusjon 1325 kan brukes til foregår i land der kvinner lever 

under forhold som er preget av krig og konflikt. 

Mari Holmboe Ruge 

Kontoransvarlig i IKFF 

For 12 år siden vedtok FNs sikkerhetsråd 

for første gang en resolusjon som løftet 

fram kvinners betydning for å skape 

fred og sikkerhet i verden. Budskapet 

i resolusjonen er blitt konkretisert av 

de modige og sterke prisvinnerne 

Ellen Johnson Sirleaf, Leymah Gbowee 

og Tawakkol Karman. Årets fredspris 

forplikter ikke minst norske myndigheter 

til å trappe opp gjennomføringen av 

resolusjonen. Det er langt fram før 

verdens kvinner har fått sin rettmessige 

plass som forhandlere og fredsbyggere. 

Men Leymah Gbowee fra Liberia og 

Tawakkol Karman fra Jemen har vist 

verden betydningen av kvinners aktive 

deltakelse uten andre våpen enn deres 

egen styrke. I Liberia sto kvinner 

sammen på tvers av trosskiller midt i 

borgerkrigen og fikk fredsavtalen fram. 

Ved hjelp av de liberiske kvinnenes 

kamp på grasrota ble Ellen Johnson 

Sirleaf løftet fram til å bli Afrikas første 

valgte kvinnelige president. 

Nobelkomiteens begrunnelse 

I 2011 fikk også FN-resolusjon 1325 

Nobels fredspris. Da Thorbjørn Jagland 

presenterte de tre prisvinnerne slo han 

fast: «Vi kan ikke oppnå demokrati og 

varig fred i verden med mindre kvinner 

får de samme muligheter som menn 

til å påvirke utviklingen på alle plan 

i samfunnet. Resolusjon 1325 gjorde 

for første gang overgrep mot kvinner 

i krig og konflikt til et internasjonalt 

sikkerhetsanliggende». Kvinners manglende 

deltakelse i fredsprosesser blir i 

henhold til resolusjonen også sett på 

som en trussel mot internasjonal fred og 

sikkerhet. 

FN-resolusjon 1325 

Alle FNs medlemsland er forpliktet av 

Sikkerhetsrådets resolusjoner. I resolusjon 

1325 blir regjeringene pålagt å øke 

kvinnerepresentasjonen i alle konfliktløsningstiltak 

og fredsforhandlinger. FN 

FN skal øke kvinneandelen i sine fredsbevarende 

styrker og kvinners perspekktiver 

skal innarbeides i gjenoppbyggingsprogrammer 

etter krig og konflikt. 

Videre anerkjenner resolusjonen betydningen 

av lokale kvinners fredsinitiativ 

herunder kvinner fra urbefolknings- 

-grupper. 

Betydningen av resolusjonen 

Den virkelige testen om hva resolusjon 

1325 kan brukes til foregår i land der 

kvinner lever under forhold som er 

preget av krig og konflikt. Fred- og 

sikkerhetspolitikken er fortsatt mannsdominert 

på samme måte som krigene 

hovedsakelig utkjempes mellom menn. 

Mens krigen utkjempes, må kvinner ta 

økt ansvar for å holde samfunnet i gang; 

skaffe vann og mat til barna mens skoler 

ødelegges, økonomien peker nedover 

og landsbyer utslettes. Kvinner blir systematisk 

voldtatt, som et ledd i en bevisst 

krigsstrategi. Det spiller liten rolle for 

disse kvinnene at det finnes resolusjoner 

og handlingsplaner som ivaretar deres 

sikkerhet på papiret. Det spiller også 

liten rolle når under tre prosent av de 

som har signert freds-avtaler siden 

1992 er kvinner, og når fredsavtalene 

er på menns premisser. For eksempel 

er fredsavtaler som ensidig fokuserer 

på våpenhvile og grense-trekning, uten 

hensyn til å løse underliggende konfliktspørsmål 

som sikre vannkilder, skoler, 

helsetilbud, rehabilitering av ofre for 

seksuelle overgrep og troverdige rettsoppgjør, 

ikke avtaler som tar kvinner på 

alvor. Kanskje fredsforhandlinger bør 

drives av de som skal stå for gjenreisingen, 

ikke av krigsherrene selv? 

Bakgrunn for resolusjonen 

Initiativet til resolusjonen kom nedenfra. 

For en sjelden gangs skyld lyktes et 

grasrotinitiativ helt ut. Hvorfor lyktes 

de? En av initiativtakerne, Felicity Hill 

(WILPF-medlem, på den tiden ansatt 

i UNIFEM), har pekt på tre forhold: For 

det første et godt samarbeid mellom 

frivillige organisasjoner, regjeringer og 

FN-organer til en «felles erkjennelse om 

at krig påvirker kvinner på andre måter 

enn menn.» For det andre var tidspunktet 

riktig. I 2000 var det en gunstig sammensetning 

av Sikkerhetsrådet: bl.a. 

Bangladesh, Canada, Nederland, Jamaica 

og Namibia som lydhøre for saken, 

en sjelden og interessant kombinasjon. 

For det tredje ville den internasjonale 

kvinnebevegelsen videre etter de fire 

store kvinnekonferansene fra 1975 til 

1995. Nå var neste skritt å presse fram 

forpliktende tiltak. FN og Sikkerhetsrådet 

hadde diskutert barn i krig, 

sivilbefolkning i krig, håndvåpen og 

landminer, konfliktforebygging og nedrustning, 

men ikke tatt opp kvinners 

situasjon spesielt, før «kvinner og fred» 

ble tema for FNs markering av 8. mars 

2000. 

Det ga støtet til et intenst arbeid fra 

noen internasjonale organisasjoner: 

Internasjonal kvinneliga for fred og frihet, 

Amnesty International, International 

Alert, Haag-apellen for fred og 

den internasjonale fredsforskningsorganisa- 

asjonen IPRA laget en 

arbeidsgruppe, «Women, Peace and 

Security». Gruppen sendte hundrevis 

av e-poster og brev til FN-delegater. De 

skaffet fram relevant statistikk og annen 

viktig informasjon. Med UNIFEMs hjelp 

hentet de eksperter fra konfliktområder 

til møter og seminarer med FN-delegater. 

De laget utkast til en resolusjonstekst 

som ble sendt alle delegasjoner. På 

FN-dagen 24. oktober 2000 hadde så 

Sikkerhetsrådet sin store debatt om 

Kvinner, fred og sikkerhet. Norge deltok, 

som et av meget få vestlige land. En 

uke senere ble resolusjonen enstemmig 

vedtatt. 


Oppfølging av resolusjonen 

FN (UNIFEM) engasjerte to eksperter – 

den tidligere finske forsvarsministeren 

Elisabeth Rehn og Ellen Johnson Sirleaf 

fra Liberia – som reiste til konfliktog 

krigsområder i 14 land. De fikk 

førstehånds beskrivelser av hvordan 

voldtekt, ydmykelse og tvangsprostitusjon 

ble brukt som en bevisst strategi 

i krigføring og også i forbindelse med 

fredsbevarende operasjoner. Rapporten 

Women, War, Peace har bidratt til å vise 

verden hvilke lidelser og krenkelser som 

følger av det noen kynikere lettvint har 

kalt «boys will be boys». 

I 2001 ble Norge medlem av Sikkerhetsrådet. 

Likestillingssentret kom 

raskt på banen og foreslo blant annet 

økt representasjon av kvinner i fredsprosesser 

med norsk støtte - om 

nød-vendig ved kvotering, at norske 

midler til fredsbygging gjenspeiler at 

kvinner og menn kan ha ulike 

perspektiver, samarbeid med frivillig 

sektor samt retningslinjer mot sexkjøp 

for FN-styrker. Kravene er like 

aktuelle i dag. Fremdeles er resolusjon 

1325 lite kjent her i Norge. I Sverige 

har myndighetene klart å involvere 

det sivile samfunn og opplæring i 

skolene i langt større grad enn i Norge. 

ingsmøte av UNIFEM-rapporten Women, 

War Peace med en av forfatterne, 

Elisabeth Rehn som gjest og hovedtaler. 

Møtet fikk stor oppslutning og pressedekning, 

og vi fikk for første gang en 

dialog med UDs politiske ledelse om 

denne saken. 

Forum Norge 1325 

Etter møtet i 2003 tok IKFF initiativ til å 

etablere et fastere samarbeid gjennom 

nettverket Forum Norge 1325. Forum 

Norge 1325 skal være en pådriver overfor 

norske myndigheter for en offensiv 

og forpliktende gjennomføring av 

resolusjonens bestemmelser. Vi ønsker 

også å kunne delta i det internasjonale 

«I 2011 fikk også FNs resolusjon 

1325 Nobels fredspris. 

» 

arbeidet som vokser fram om 1325. 

I dag har nettverket medlemmer 

fra mange store organisasjoner, men 

har fremdeles ikke klart å skaffe midler 

til et fast sekretariat eller vedlikehold av 

egen hjemmeside. Arbeidet i nettverket 

består av gjensidig informasjon og 

av forslag og lobbyvirksomhet overfor 

myndighetene i 1325-saker. Bl.a. 

har nettverket levert innspill til handlingsplanen 

for 1325 (2006) og til den 

strategiske oppfølgingen i 2010. 

Forum Norge 1325 har bl.a. foreslått 

at det opprettes en bred norsk1325- 

komite, og at Stortinget holder en 

årlig offentlig høring om rapporten fra 

virksomheten. Vi ønsker bedre kvinne- 

IKFFs arbeid med 1325 

IKFF fikk i 2002 50.000 kr fra UD til 

informasjon om 1325. Litt av pengene 

ble brukt til å oversette teksten til norsk, 

noe UD ikke syntes var en offentlig 

oppgave. Vi har senere hatt gleden av 

å forsyne NORAD og UD med kopier 

av den norske teksten til bruk i deres 

opplæringsvirksomhet. Sommeren 2003 

brukte vi resten av midlene til et lanserrepresentasjon 

i alle tiltak for å fremme 

fred og demokrati, eventuelt ved kvotering. 

Vi peker på at kjønnsbasert vold er 

et hinder for kvinners deltakelse i mange 

demokratiske prosesser – i tillegg til de 

overgrepene slik vold utgjør. Vi tilrår at 

norsk kompetanse innen kvinnerett 

tas i bruk til fredsbyggende tiltak for å 

sikre kvinners og jenters rettigheter, at 

norsk bistand blir «likestillingstestet» 

for å se hvordan målsettinger følges 

opp i praksis, at norsk personell som 

skal delta i internasjonale operasjoner 

blir skolert om 1325 og om likestilling 

generelt. Vi ber om at det settes av 

ressurser til arbeidet med FNs egen 

handlingsplan for 1325, og at Norge for 

øvrig bidrar tydelig til at 1325 styrkes 

på den internasjonale arena. Vi vil også 

gjerne arbeide mer praktisk, som vårt 

søsterorgan Operation 1325 i Sverige. De 

tilbyr egne kursopplegg om 1325 og har 

utlyst journaliststipend. Men slikt krever 

midler, og det har vi ikke – foreløpig. 

Kan vi få studieforbundene med på 

dette? Hvem satser for å få 1325 inn i 

skoleverket? 

Forum Norge 1325 håper at fjorårets 

fredspris fungerer som en forpliktende 

inspirasjon for norske myndigheter og 

det internasjonale samfunnet til å jobbe 

hardere og mer systematisk for å støtte 

opp om de fredsinitiativene kvinner selv 

mobiliserer til. Norske myndigheter har 

også et ansvar for å bidra til at FN feier 

for egen dør når det gjelder seksuelle 

overgrep begått av fredsbevarende 

styrker, samt rettssikkerheten til kvinner 

under og etter krig. 

En kortere versjon av artikkelen (pva FN 1325) 

er trykket i Dagsavisen i desember 2011. 

Flere FN-resolusjoner om kvinner, fred og sikkerhet 

I årene etter 2000 har Sikkerhetsrådet vedtatt flere resolusjoner som supplerer og utdyper 

bestemmelsene i nr. 1325. 

I juni 2008 vedtok FNs Sikkerhetsråd 

Resolusjon 1820 som fordømmer seksualisert 

vold som våpen i krig, og krever 

umiddelbar stopp på seksualisert vold 

mot kvinner i konfliktsituasjoner. I juli 

2009 ble Resolusjon 1888 vedtatt og i 

oktober samme året Resolusjon 1889. 

Begge tar for seg kvinner i væpnet 

konflikt. 

Resolusjon1888 bygger videre på 

nr 1820, der det etableres spesielle 

enheter som jobber direkte mot seksualisert 

vold som våpen i krig. Nr. 

1889 følger opp 1325 når det gjelder 

å ivareta kvinners interesser og deltagelse 

i fredsbyggende prosesser. 

Den legger også opp til utvikling av 

indikatorer som kan måle gjennomføringen 

av 1325 både innad FNsystemet 

og i medlemslandene. Resolusjon 

1960 fra desember 2010 omhandler 

også seksualisert vold i krig og 

konflikt. Den anerkjenner blant annet 

formelt betydningen av økt datainnsamling, 

analyse og forbedrede rapporteringsrutiner 

om voldtekt og andre 

former for seksuelle overgrep i krig og 

konflikt. 

De fem resolusjonene handler alle 

om kvinner, fred og sikkerhet. De både 

de utfyller og forsterker hverandre. Samtidig 

er det mange kritikere som mener 

at de påfølgende resolusjonene etter 

1325 i for stor grad fokuserer på kvinner 

som ofre for krig og konflikt, og 

spesielt som ofre for seksuelle 

overgrep. Dermed overskygger dette 

offeraspektet arbeidet som gjøres for 

å fremme kvinner som aktive deltakere 

for fred og sikkerhet, inkludert 

deltakelse i freds- og gjenoppbyggingsprosesser. 

Mange mener også 

at det verdenssamfunnet nå ikke 

nødvendigvis trenger flere resolusjoner, 

men derimot handling fra 

verdenssamfunnet i form av konkrete 

tiltak «på bakken». 

(Kilde: www.fokuskvinner.no) 

10 fred og frihet 1/2012

Foto: Shutterstock.com 

En utvidet agenda for resolusjon 1325 

Vi mener at resolusjonen ikke skal brukes som et hjelpemiddel for å bli innlemmet i militæret 

og militariseringsprosesser. 

WILPFs kongress i 2011 hadde som 

hovedtema «FN-resolusjon 1325 - en 

utvidet agenda». Nå har WILPFs internasjonale 

ledelse sendt ut til de nasjonale 

seksjonene et diskusjonsnotat som 

konkretiserer denne tilnærmingen. De 

spør: Har 1325 overtatt kvinnenes 

sikkerhetspolitiske agenda, og blir resolusjonen 

brukt på måter vi ikke tenkte på 

eller kan støtte? Hovedpunktet er at det 

ikke legges nok vekt på nødvendigheten 

av å hindre konflikter. Det er for sent når 

Sikkerhetsrådet støtter fredsskaping 

med vold, slik det har skjedd i mange 

tilfeller i den siste tiden. 

Mange av oss opplever at 1325 

brukes på måter som ikke tar hensyn til 

de prinsippene for menneskerettigheter 

og ikke-diskriminering som resolusjonen 

skal fremme. Vi mener at resolusjonen 

ikke skal brukes som et hjelpemiddel 

for å bli innlemmet i militæret og 

militariseringsprosesser. 

Det er viktig å være klar over 

forskjellen på å bli innlemmet og å være 

deltaker. F.eks. kan flere FN-politikvinner 

i Ghana med riktig trening og god 

målsetting bety bedre fredsbevaring og 

færre overgrep. Men er det dokumentert 

at det blir mere trygghet for folk og 

bedre oppførsel i de fredsbevarende 

styrkene med flere kvinner der? Hvordan 

stemmer dette med WILPFs motstand 

mot militarisering? «Fredsoppretting» 

medfører alltid bruk av makt med 

uunngåelige konsekvenser for sivilbefolkningen. 

Militariseringen fortsetter i 

for-søkene på å stabilisere freden, med 

langtidsfølger for gjen-reising av sosiale 

forhold, særlig for likestillingen, og med 

omfattende følger for oppfatningen av 

hva sikkerhet er. Vi må ikke tro at kvinner 

i det militære uten videre kan eller vil 

endre denne institusjonen. Vi må bruke 

våre egne tilnærminger for å få reell 

sikkerhet inn i 1325. 

Kvinner trengs i fredsbevaring, men 

vårt perspektiv er bredere. Det handler 

om å undersøke hvordan fredsbevaring 

foregår, hvordan det bør foregå og for 

hvilket formål. Vi mener ikke at kvinner 

er fredelige i seg selv og derfor må delta 

i alle stadier av fredsbygging. Det store 

spørsmålet er «inkludering for hva?» 

WILPFs argumenter om de underliggende 

årsakene til konflikt og krig er 

like relevante i dag som tidligere. 

Forskning har dokumentert stor avstand 

mellom ressurser til politiske og 

sikkerhetsmessige reformer i forhold til 

tiltak som tar opp de grunnleggende 

diskriminerende forhold som ofte 

startet konflikten. Dette må tas opp i vårt 

eget arbeid og i forhold til de nasjonale 

handlingsplanene. Oppsummert framhever 

notatet disse punktene: 

Kvinner som ofre, men ikke deltakere 

Kvinner må finne veier til fred 

Deltakelse og ikke-diskriminering som 

nødvendige faktorer i konflikthindring 

Grunnleggende konfliktårsaker, særlig 

sosiale og økonomiske rettigheter, og 

sammenhengen mellom diskriminering, 

makt og patriarkat 

Konsekvenser av militarisering i forhold 

til seksuell undertrykking og trafficking. 

Disse faktorene forutsetter en helt annen 

tilnærming til konflikthindring og 

konfliktløsning enn det som er vanlig i 

det internasjonale samfunnet, og medfører 

også at andre redskaper må tas 

i bruk for å oppnå resultater. Notatet 

nevner spesielt internasjonal rett og 

menneskerettighetene. 

WILPF ber seksjonene diskutere 

dette notatet og bruke det til å lage en 

arbeidsplan for seksjonen, eventuelt i 

samarbeid med andre organisasjoner. 

De vil ha tilbakemelding i løpet av 

høsten 2012, som en forberedelse til det 

internasjonale styremøtet i 2013. 

Oversatt og redigert av Mari Holmboe Ruge 


WILPFs arbeid med 1325 

Madeleine Rees 

Generalsekretær i WILPF 

Maria Butler 

Programdirektør for PeaceWomen 

I 2011 fikk WILPF midler fra det norske 

utenriksdepartement til å bygge opp 

et 1325-program. Dette programmet 

bygger på bidrag fra flere nasjonale 

seksjoner som samles i en helhetlig 

tilnærming til sikkerhetspolitikk. Strategien 

bygger på WILPFs erfaring med å 

se sammenhengene mellom likestilling, 

nedrustning, vold mot kvinner, trafficking, 

matsikkerhet og bærekraftig 

utvikling. Dette brede perspektivet 

setter kvinners faktiske erfaringer og 

virkelighet i sentrum. 

Internasjonal politikk, folkerett og 

menneskerettigheter er potensielle redskaper 

for endring, selv om de også har 

sin begrensning. Bl.a. vil vi styrke WILPFs 

engasje-ment under junihøringen i FNs 

Menneskerettighetsråd 2012 der situasjonen 

i tre land med WILPF-seksjoner 

skal undersøkes: Storbritannia, India og 

Pakistan. WILPF vil sørge for at kvinner 

fra disse landene får tilgang til høringen 

og får legge fram sine synspunkter. 

WILPF vil også legge fram en analyse 

av forholdet mellom underliggende 

konfliktårsaker og internasjonal rett. 

Dessuten har WILPF nylig arrangert en 

internasjonal ekspertkonferanse for å 

diskutere nye strategier og muligheter 

innen internasjonal rett for vern og 

styrking av menneskerettigheter, nedrustning 

og kvinners rettigheter. Konferansen 

identifiserte flere saksområder 

og forslag til strategier for videre samarbeid. 

Den største 1325-satsingen i 2012 

blir en konferanse i juni. Mange har spurt 

seg hvordan framtiden for kvinnene blir 

etter den «arabiske våren». I samarbeid 

med andre organisasjoner er WILPF i 

gang med en prosess for å diskutere 

kvinner, fred, sikkerhet og politisk deltakelse 

i MENA-regionen (Midtøsten og 

Nordafrika). I juni 2012 møtes deltakere 

fra Jordan, Marokko, Irak, Libanon, 

Egypt, Jemen, Libya og Tunisia i Geneve 

På grunnlag av nasjonale rådslag og 

diskusjoner organisert av kvinneorganisasjoner 

i løpet av våren skal en 

konferanse vurdere situasjonen og legge 

fram vurderingene for FNs menneskerettighetsråd, 

som møtes samtidig. 

Tiltaket har økonomisk støtte fra norske 

myndigheter, og WILPF er faglig 

hovedansvarlig. 

I løpet av våren 2012 skal WILPF også 

delta i en rekke andre internasjonale 

konferanser og seminarer, som bl.a. FNs 

kvinnekommisjon (CEDAW) i februar/ 

mars og FN-konferansen om en våpenhandelsavtale 

(ATT) i juli. 

På bakgrunn av erfaringer fra Balkan 

arbeider WILPF med et program som 

fokuserer på hvordan militarisering 

og «fredsbevaring» øker risikoen for 

trafficking og seksuelle overgrep. Filmen 

«The Whistleblower» viser hvor dyster 

og komplisert denne problematikken er. 

WILPFs program for 2011-2015 er bygd 

på tre «søyler»: Utfordring av militarismen, 

investering i fred, og sterkere 

internasjonalisme. Med utgangspunkt 

i den første faktoren deltok 17 WILPFseksjoner 

over hele verden i fjorårets 

16-dagers kampanje mot vold mot 

kvinner. I vår nye seksjon i Kongo deltok 

modige kvinner i arbeidet for å forberede 

kvinners deltakelse i parlamentsvalget. 

Trass i uroligheter og farlige situasjoner 

under valgkampen deltok WILPF-medlemmer, 

grasrotaktivister og kandidater 

til parlamentsvalget i offentlige diskusjoner. 

Dette arbeidet fortsetter i 2012. 

En oppfølging av undersøkelsen om 

nasjonale handlingsplaner for gjennomføring 

av 1325 er at peacewomen.org har 

startet en egen «spalte» for informasjon 

om slike handlingsplaner. Følg med på 

dette og andre 1325-nyheter via www. 

peacewomen.org 

Oversatt og redigert av Mari Holmboe Ruge 

Status etter 10 år med resolusjon 1325 

WILPF har analysert oppfølgningen 

av FNs sikkerhetsrådsresolusjon 1325 

i 16 land. Arbeidet er gjort av WILPFseksjonene 

i de aktuelle landene 

og koordinert av WILPF-prosjektet 

peacewomen.org i New York. 

Målsettingen var å få en oversikt 

over den konkrete oppfølgningen av de 

vedtatte forpliktelsene i de 16 landene 

mer enn 10 år etter at resolusjonen ble 

vedtatt av FNs sikkerhetsråd. Arbeidet 

ble startet under WILPFs kongress i 

Costa Rica i august 2011 og avsluttet 

rundt årsskiftet 2011-2012. 

Analysen ble utført av WILPFseksjonene 

i de 16 landene og viste at 

de fleste landenes forpliktelser verken 

var så konkrete eller så tidsbestemte 

som de frivillige organisasjonene 

hadde håpet på. I 11 av landene var 

forpliktelsene bare delvis oppfylt, og 

bare to land hadde betydelig framgang 

i implementeringen. De tre øvrige seksjonene 

meldte om ingen framgang i 

det hele tatt. 

Den manglende oppfølgningen 

skyldtes i de fleste tilfellene manglende 

politisk vilje, manglende ressurser, mangelfulle 

prioriteringer - eller at de 

opprinnelige forpliktelsene var urealistiske. 

Samtidig viste analysen en del gode 

eksempler på at landenes nasjonale 

forpliktelser hadde ført til tiltak fra de 

frivillige organisasjonene som hadde 

fått positive resultater. Analysen førte 

også til nye prioriteringer i WILPF for å 

styrke den framtidige gjennomføringen 

av resolusjonen. 

7 av de 16 landene har vedtatt 

nasjonale handlingsplaner. WILPF har 

understreket at slike handlingsplaner 

kan være et effektivt redskap for 

implementering av resolusjonen – 

forutsatt at de ses på som et verktøy 

for videre implementering og ikke 

som et mål i seg selv. 

Norge er et av de 7 landene som 

har en vedtatt handlingsplan, men er 

dessverre også blant de 11 landene 

som bare delvis har oppfylt sine forpliktelser. 

De to landene som hadde 

mest framgang i implementeringen av 

resolusjonen var Holland og Finland. 

Liss Schanke 


IKFF i Colombia 

IKFFs Colombia-prosjekt har fokusert på økt makt og innflytelse for kvinner som er internt 

fordrevne flyktninger, og i å bruke disse rettighetene i dagliglivet som en del av bygging av en 

fredskultur. 

Monica Bothner 

Sosialantropolog 

Colombiaprosjektet, IKFF 

Samarbeidet mellom IKFF og IKFFs 

søsterorganisasjon LIMPAL (La Liga 

Internasjonal de las Mujeres por la 

Paz y la Libertad) startet i 2006 og ble 

avsluttet i 2011. Prosjektet i Colombia, 

som er støttet av Norad gjennom 

FOKUS, fokuserer på økt makt og 

innflytelse for kvinner som er internt 

fordrevne flyktninger, og i å bruke disse 

rettighetene i dagliglivet som en del av 

bygging av en fredskultur. Opplæringen 

skjer gjennom selvhjelpsgrupper og 

nasjonalt og internasjonalt nettverksarbeid 

og lobbyvirksomhet. Prosjektet 

arrangerer aktiviteter i to ulike områder 

i Colombia, i hovedstaden Bogotá og 

rundt havnebyen Cartagena i regionen 

Bolívar. 

Prosjektet retter seg dels mot voksne 

kvinnelige internflyktninger, og dels 

mot unge jenter. Mot de unge er fokuset 

på opplæringen kjønn og reproduktiv 

helse. Videre er målsettingen å bidra 

til at voksne kvinner og unge jenter 

ser seg selv som ledere og talskvinner 

for fred. Dette gjøres blant annet gjennom 

å skape en felles plattform for 

sosiale bevegelser som kan fremme 

endringsbehov for kvinner som er utsatt 

for overgrep. Ved å etablere en 

rekke lokale kvinnegrupper, har LIMPAL 

satset på psykologisk rådgivning for 

kvinner som er utsatt for vold, samt 

bevisstgjøring og kompetansebygging 

i kvinners rettigheter. Utvalgte kvinner 

får også lederopplæring, som ledd i 

en langsiktig strategi for å få kvinner 

til å delta i politiske prosesser og beslutningsorganer. 

Prosjektets hovedmål har vært å: 

Øke tilgangen til juridiske rettigheter 

og deltagelse for kvinner som er ofre 

for vold 

Sørge for psykologisk og juridisk 

hjelp og orientering i land i konflikt. 

Opplæring og rådgivning i selvhjelpsgrupper 

for fordrevne kvinner. 

Menneskerettighetsopplæring. 

- Lederopplæring. 

Juridisk assistanse og juridisk representasjon 

ved vold mot kvinner 

(inkludert anmeldelse av vold mot 

kvinner i et land i konflikt). 

Nasjonalt nettverksarbeid blant organisasjoner 

innenfor samme felt. 

Internasjonal informasjon og nettverksarbeid. 

Resultatet av prosjektet er at flere hundre 

internt fordrevne kvinner har styrket sin 

livskvalitet og mulighet til å kjempe for 

sine rettigheter gjennom økt kunnskap 

om deres rettigheter som kvinner og 

fredsbyggere, og styrket kunnskapen 

om lokale og nasjonale rettigheter og 

lovverk samt menneskerettigheter. Prosjektet 

i Colombia er nært knyttet til 

FNs sikkerhetsråds resolusjon 1325 og 

1820 - der man ser kvinner som både 

ofre og ressurspersoner i forhold til vold 

og konflikt. Prosjektet illustrerer denne 

doble innfallsvinkelen ved å støtte tiltak 

som kan bedre rettighetene for internt 

fordrevne kvinner og støtte politisk 

opplæring og deltakelse. 

LIMPAL er en av flere organisasjoner i 

Colombia som fra og med 2011 ble omfattet 

av det UD-støttede 1325-programmet 

til Fokus, som bygger på følgende 

fire hovedelementer: 

Kvinners deltagelse for å fremme og 

bygge fred. 

Beskytte kvinners rettigheter under 

konflikten. 

Dokumentere hvordan SCR 1325 og 

påfølgende resolusjoner implementeres 

i Colombia. 

Spre kunnskap og engasjement rundt 

SCR 1325 gjennom kulturarbeid som 

kanal for beslutning, debatter, samtaler, 

batter og samarbeid. 

Den væpnede konflikten i Colombia 

Det har vært borgerkrig i Colombia i 

over 60 år og det foregår stadige brudd 

på menneskerettighetene. Colombias 

situasjon preges av en væpnet konflikt 

mellom regjering, paramilitære grupper, 

geriljaen, hæren og narkotikakarteller, 

som alle igjen er innblandet i hverandre 

på et komplekst vis. Denne konflikten 

handler i stor grad om tilgang til land 

for kokaproduksjon eller gunstige 

områder å kontrollere med hensyn til 

transport av illegale produkter som 

kokain og smugling av våpen. Videre er 

det en tilstedeværelse av multinasjonale 

selskaper som ønsker tilgang til land for 

produksjon og utvinning av naturressursene 

i landet. I Colombia besitter 

10 prosent av befolkningen mesteparten 

av resurssene. 

Colombia er et «demokrati» med 

en væpnet konflikt, dette skyldes blant 

annet Colombias forhistorie med en topartipolitikk 

gjennom mange år, mellom 

det liberale og det konservative partiet. 

Konflikten startet i 1957 da store deler av 

befolkningen, de venstreorienterte og 

de fattige på landsbygda, ble utestengt 

fra den politiske prosessen i landet. 

Dette førte til dannelsen av venstreradikale 

geriljagrupper som kjempet for 

en sosialistisk stat. Som en motreaksjon 

til dette etablerte regjeringen paramilitære 

grupper som ble utstyrt med 

våpen av staten for å bekjempe geriljagruppene. 

Utover 1970-tallet økte narkotikatrafikken, 

og en ny bølge av 

kriminalitet og korrupsjon bidro til å 

forverre konflikten. 

Norge spilte en viktig rolle i fredsforhandlingene 

i Colombia i 2000-2002. 

Jan Egeland var da visegeneralsekretær 

i FN, med ansvar for Colombia, og Norge 

satt i et utvalg sammen med Frankrike, 

Spania, Cuba og Sveits som arbeidet 

for å få i gang en skikkelig fredsprosess. 

Det er ingen fredsprosess i Colombia i 

dag, og hverken en militær eller politisk 

løsning synes innen rekkevidde. 

Tvungen intern migrasjon 

Av en befolkning på 45 millioner regner 

man med at det er så mange som 4,5 

millioner internt fordrevne flyktning- 


Limpals ungdomsgruppe i San Juan, i et møte om kjønnsroller og vold i familien. Foto: Monica Bothner. 

er, altså 10 prosent av befolkningen. 

Flyktninghjelpen mener følgende elementer 

er bakenforliggende årsaker 

til at situasjonen for internflyktninger i 

Colombia vanskeliggjøres: En mangeårig 

væpnet konflikt samt en negasjon 

av konflikten, en svak og gjerrig stat, 

korrupsjon, utbredt narkotikahandel 

og en motvilje mot menneskerettighetsarbeid. 

Det er mange årsaker til fordrivelse, 

fra rene trefninger mellom 

regjeringshær og gerilja til trusler fra 

enkeltpersoner, paramilitære grupper, 

geriljagrupper og multinasjonale selskaper 

som er ute etter blant annet 

jord til kokaproduksjon, produksjon av 

palmeolje til biodiesel, vannkraft eller 

gunstige områder å kontrollere med 

hensyn til transport av illegale produkter 

som kokain og smugling av våpen. 

Andre trusler som fører til at mange 

velger å flykte er tvangsrekruttering av 

barn som barnesoldater til væpnede 

styrker, seksualisert vold og tvungen 

prostitusjon, og områder med utlagte 

landminer. 

Seksualisert vold brukes som et 

våpen i væpnet konflikt og er en av de 

viktigste årsakene til tvungen migrasjon 

for kvinner i Colombia. Kvinner, barn 

og urfolk er de mest utsatte gruppene 

for fordrivelse, vold og overgrep i den 

væpnede konflikten i Colombia, hele 

80 prosent av de internt fordrevne i 

Colombia er kvinner og barn. Deres 

situasjon har blitt forverret på grunn 

av den væpnede konflikten. Overgrep 

mot kvinner har over lang tid vært en 

bevisst krigsstrategi blant de væpnede 

gruppene. Dette har også landets 

grunnlovsdomstol anerkjent, men lite 

er skjedd i praksis på lokalt nivå for å 

beskytte disse gruppene. 

Flyktningene mister tilgang til 

grunnleggende rettigheter som utdanning, 

statlige helsetilbud, stemmerett og 

mange mangler identifikasjonspapirer. 

Dette er noe LIMPAL hjelper kvinnene 

med, og gjennom kunnskap om sine 

rettigheter har de mulighet til å blant 

annet oppsøke de rette instanser for å 

få status som intern flyktning, få barna 

inn på den lokale skolen og få tilgang til 

juridisk og sosial hjelp. 

Kvinnene i prosjektet 

Cartagena er en populær turistby både 

for colombianske og utenlandske turister, 

men med et stort fattigdomsproblem. 

Regionen Bolívar, som denne kystbyen 

ligger i, er en region hvor den sørlige 

delen er en av gjennomfartsveiene for 

smugling (og militær mobilisering) fra 

fjellområdene i øst til kysten i nord(vest). 

Dette tvinger mange i sørlig del av 

regionen til å flykte. Mange flyktninger 

har bosatt seg i Cartagena, andre havner 

i mer landlige områder som San Jacinto 

som ligger midt i regionen. Mange 

flyktninger er bønder, og i landlige 

områder har de av og til mulighet til å 

videreføre noe jordbruk. Kvinner som 

som lever i væpnet konflikt har større 

sannsynlighet for å oppleve at partneren 

enten er drept eller har forsvunnet, er 

involvert i en væpnet gruppe (gerilja 

eller paramilitær gruppe), eller sitter i 

fengsel. Noen av kvinnene har forlatt 

sine menn på grunn av mishandling. 

Når kvinner havner i den situasjonen 

at de er eneforsørgere for familien er 

det desto viktigere at kvinnene har sin 

egen inntektskilde. LIMPAL arrangerer 

jevnlig workshops hvor de lærer bort 

ulike typer håndverk, for eksempel 

håndarbeidsteknikker som gjør at 

kvinnene kan lage vesker, armbånd og 

annet som kan selges på markedene. 

Deres hovedbeskjeftigelse har vært 

å stelle i huset, lage mat, passe barn, 

dyrke jorda og ha dyrehold (som høns 

og griser). Mange av dem kommer fra 

fattige familier og måtte arbeide for 

sine familier fra ung alder. De har fått 

minimalt med skolegang og noen er 

analfabeter. 

Disse kvinnene lever marginalt, og 

livsvilkårene er svært vanskelige. Dette 

synliggjøres ved at de i liten grad har 

inntekt, at de lever i skur eller meget 

enkle hus og at de lager mat over åpen ild. 

De har ikke har innlagt vann eller gratis 

tilgang på rent drikkevann. Drikkevann 

må kjøpes og kvinnene forteller at 

dette er et stort problem, da de ofte 

ikke har penger til å kjøpe vann. Konsekvensen 

kan være at barna blir syke. 


Foto: Monica Bothner 

Intern fordreven kvinne med sitt barnebarn i San Jacinto. Foto: 

Monica Bothner. 

Foto: Monica Bothner 

Over: To barn utenfor hjemmet sitt i Villavicencio. Under: Villa Alegría, 

San Jacinto, der noen av kvinnene i prosjektet bor. 

Flukten 

Mange av kvinnene har flyktet tomhendte 

og når de slår seg ned et nytt sted 

har noen av dem måttet bygge huset 

selv, av blikk og plastduker, andre leier 

allerede eksisterende hus. De har flyktet 

fra landsbygda på grunn av trusler, vold 

og drap; det kan være direkte trusler, 

mange av kvinnene har fått den samme 

type trussel - de får ett døgn eller to til 

å komme seg unna, ellers blir de drept. 

Nære familiemedlemmer har blitt 

drept og det har ikke vært trygt å bli 

værende. Noen av kvinnene har opplevd 

å bli fordrevet flere ganger eller over to 

generasjoner, de ble fordrevet som barn, 

og som voksne og med egen familie har 

de blitt fordrevet på nytt. 

Dagens politiske situasjon 

President Juan Manuel Santos ble 

innsatt som president i 2010 og er 

som sin forgjenger, avgåtte President 

Álvaro Uribe som satt i to perioder, 

konservativ. Den forrige regjeringen var 

preget av en rekke skandaler, 35 prosent 

av kongressmedlemmene ble enten 

arrestert eller siktet for forbindelser til 

paramilitære grupper. President Santos 

har en mer retorisk linje enn Uribe og 

har større fokus mot nabolandene 

og resten av Latin-Amerika og ikke 

bare mot USA slik Uribe hadde som 

strategi, og har hatt fredssamtaler med 

Venezuelas president Hugo Chávez, 

hvor det tidligere var en ordkrig. Santos 

gir inntrykk av å være opptatt av sosiale 

forhold i Colombia, men det gjenstår å se 

om dette bare er retorikk eller er planer 

som virkelig gjennomføres, som den nye 

loven om reparasjon for krigens ofre og 

tilbakelevering av jord (Ley de Victimas) 

hvor jordeiendommer skal fordeles og 

tilbakeføres til fordrevne bønder. FN 

var til stede i Colombia da avtalen ble 

undertegnet i 2011. 

Frivillige organisasjoner som jobber 

for å bedre rettighetene og livsvilkårene 

for undertrykte grupper i Colombia, 

deriblant internt fordrevne, mottar 

drapstrusler og det forekommer stadig 

«Overgrep mot kvinner har 

i lang tid vært en krigsstrategi 

blant de » 

politisk motiverte drap. Paramilitære 

grupper går aktivt ut og dreper 

menneskerettighetsaktivister, fagforeningsledere, 

lærere og journalister. 

I tillegg til paramilitære grupper som 

ble «demobilisert» i 2006, dannes stadig 

nye grupper under samlebetegnelsen 

BACRIM (bandas criminales), kriminelle 

bander som tjener store penger på 

blant annet våpen og narkotikahandel. 

Geriljagruppen FARC (Colombias revolusjonære 

væpnede styrker) har fått stor 

oppmerksomhet for sine systematiske 

kidnappinger i Colombia. 

Alle parter i konflikten har stått for 

systematiske menneskerettighetsbrudd 

og brudd på internasjonal humanitær 

rett. Høyreorienterte paramilitære har 

vært ansvarlig for flest drap og massakre 

på sivile, «forsvinninger» og tortur, mens 

venstregeriljaene har vært ansvarlig for 

flest politisk motiverte kidnappinger. 

Fordi narkotikahandel er så inntektsbringende 

og korrupsjon så utbredt, så 

er det i manges interesse at konflikten 

opprettholdes. Mange som jobber for 

fred i landet mener at fredsarbeidet må 

være ledsaget av en form for legalisering 

av narkotika, samt en bedre fordeling av 

resurssene for å kunne lykkes med en 

fredsprosess i Colombia. 

FOKUS’ 1325-prosjekter 

FOKUS har engasjert i flere prosjekter 

som jobber for å realisere prinsippene 

i 1325. To av de største foregår i Colombia 

og Sri Lanka, med finansiering 

fra Utenriksdepartementet. Erfaringer 

fra IKFF/LIMPALs Colombia-prosjekt 

inngår der. FOKUS vil styrke programarbeidet 

både i forhold til 1325 i 

Colombia og på Sri Lanka, og har fått 

midler fra UD til videre satsing i hvertfall 

ut 2013. 

(Kilde: Strategi for FOKUS 2012-2016 og 

informasjon fra FOKUS) 


Konvensjonell sikkerhetspolitikk basert på forsvar av stater, først og fremst med militære midler, har vist se 

Fra militær usikkerhet til me 

Josefine Karlsson 

Generalsekretær, IKFF Sverige 

I denne artikkelen argumenterer jeg 

for at konfliktløsning og fredsbygging 

må bygge på «menneskelig sikkerhet» 

både som prinsipp og som praksis. I 

følge FN handler menneskelig sikkerhet 

om at folk skal kunne leve uten nød og 

uten frykt og få sine grunnleggende 

behov dekket. Begrepet menneskelig 

sikkerhet er i seg selv et stort framskritt, 

og ideen om å skrifte fokus fra stater 

til mennesker gir løfter om en sikrere 

verden. Konvensjonell sikkerhetspolitikk 

basert på forsvar av stater, først og 

fremst med militære midler, har vist seg 

å være utilstrekkelig overfor dagens 

trusselbilde. Militærbaserte sikkerhetstiltak 

er uegnet som grunnlag for å 

bygge varige fredsløsninger i samfunn 

med konflikt. Det finnes mange områder 

der det internasjonale samfunn må 

endre både analyser og praksis. 

Definisjoner av krig og fred 

Måten vi oppfatter sikkerhet på bygger 

på vår forståelse av hva «fred» og «krig» 

innebærer. Enten vi ser på forskning, 

politikk eller praksis, er våre definisjoner 

av kjernebegreper helt avgjørende for å 

holde oss på riktig spor. FN-rapporten 

Human Security Report 2010 definerer 

krig og fred på en svært snever måte for 

å etablere akademisk troverdighet og 

pålitelige resultater. I følge rapporten 

har antall høy-intensive kriger gått ned 

med 77 prosent. Samtidig som det er 

behov for anerkjente definisjoner, må 

fredsbevegelsen utfordre etablerte oppfatninger 

og diskutere deres relevans for 

dagens sikkerhetsanalyser. Sikkerhetsbegrepet 

må utvides. 

Verden er fremdeles ekstremt 

militarisert og derfor usikker for svært 

mange mennesker. Hvert minutt blir en 

person drept av et skytevåpen. Og de 

siste 50 årene har flere kvinner og jenter 

blitt drept – bare fordi de er kvinnekjønn 

– enn det totale antall menn som døde 

som resultat av konflikter og kriger i hele 


det 20. århundret. Det sentrale spørsmålet 

er om folk føler seg mere sikre 

fordi antallet tradisjonelle kriger er 

gått tilbake. Svaret kan ikke bare være 

et enkelt »ja». Når vi diskuterer fred og 

sikkerhet må vi hele tiden stille spørsmål 

ved konvensjonelle begreper og den 

praksis de fører med seg. Dette må 

gjøres på basis av et kjønnsperspektiv. 

Human Security Report er et godt 

ek-sempel fordi den har et temmelig 

tradisjonelt konfliktsyn - med stater som 

enhet. Dødelighetsstatistikkene viser 

ikke de utbredte og systematiske drap 

på kvinner og jentebarn spesielt. Krig og 

konflikt fører med seg enorme lidelser 

for hele befolkningen, men virkningene 

av vold rammer menn og kvinner ulikt. 

Når ektemenn, brødre og andre 

menn blir borte fra familiene i krigstid, 

blir kvinner eneforsørgere og må bære 

tunge byrder. I tillegg risikerer de å bli 

angrepet av fiendens soldater. Angrep 

på kvinnene i fiendens samfunn blir 

ofte ansett som en strategi for å angripe 

samfunnets grunnleggende stabilitet og 

funksjoner. Statistikk viser at seksuelle 

overgrep øker når et samfunn blir kastet 

ut i et mer voldelig og usikkert klima. 

Vold mot kvinner, som voldtekt, seksuell 

tortur, tvangssterilisering, tvangsaborter 

og kjønnslemlestelse, foregår også i 

fredstid. Dette må erkjennes, og det 

sier mye om et underliggende problem: 

diskriminerende forhold mellom kjønnene 

over hele kloden. 

Menn og guttebarn blir også 

systematisk utsatt for vold som direkte 

resultat av kjønnsoppfatninger og relasjoner 

mellom kjønnene. Den farligste 

opp-fatningen av maskulinitet er den 

som definerer menn som «beskyttere», 

fordi den får ubevæpnede menn og 

gutter til å framstå som potensielle 

trusler mot en fiende. De har derfor 

en mye høyere risiko for å bli drept 

på slagmarken. Gutter risikerer å bli 

rekruttert som barnesoldater, en av de 

verste grusomhetene i vår tid. 

Det tradisjonelle synet på sikkerhet 

har ikke tatt hensyn til at konflikter 

påvirker menn, kvinner, gutter og 

jentebarn på ulike måter. I dag blir en 

uforholdsmessig andel av jenter og 

kvinner voldsofre, særlig når det handler 

om kjønnsbasert vold. Rapporter fra 

Kongo (DRC) dokumenterer utstrakt 

seksuell vold, og viser hvordan voldtekt 

og seksuell tortur brukes som strategiske 

våpen mot kvinner. Det er anslått at over 

200.000 kvinner og barn er voldtatt i 

løpet av et tiår med konflikt i DRC (Kilde: 

Outcome Document WPS). Derfor er det 

nødvendig å ta opp virkningene av krig 

på kvinner, fordi tradisjonelle analyser 

ofte unnlater å ta deres lidelser på alvor. 

Når vi utfordrer de snevre definisjonene 

av krig og fred oppdager vi også et 

bredere og mer omfattende omfang 

av lidelse og død. Bredere definisjoner 

vil være et første skritt i retning av en 

sikkerhetspolitikk som tar hensyn til alle 

menneskers behov. 

Militarisering er ikke svaret 

Mange reelle sikkerhetstrusler kan ikke 

løses med militære midler. 1.2 milliarder 

mennesker lever i ekstrem fattigdom, 

dvs på mindre enn 1 US dollar pr dag. 70 

prosent av de fattige er kvinner. Kvinner 

tjener mindre enn menn, og bærer de 

tyngste fattigdomsbyrdene. Milliarder 

av barn går ikke på skole, de fleste er 

jenter. Hovedkonklusjonene i Human 

Security Report 2010 er at økonomisk 

utvikling er en vesentlig langsiktig strategi 

for å unngå konflikter - og dette 

går begge veier. Hvis folk ikke har 

sikkerhet får vi ikke noen bærekraftig 

utvikling. Konflikter hindrer at samfunn 

kommer ut av fattigdommen, det er en 

av hovedårsakene til at konfliktområder 

ofte er blant de fattigste i verden. Andre 

land og utenlandske selskaper unngår å 

investere i ustabile områder. Inntekter 

fra turisme stanser, og mangel på midler 

gjør det vanskelig å gjenreise ødelagt 

infrastruktur. Dette har ulike virkninger 

for kvinner og menn. Økonomiske 

vanskeligheter i konfliktområder rammer 

kvinner spesielt hardt, fordi de 

som familieforsørgere får problemer 

med å finne ressurser. Dette fører ofte 

til ytterligere problemer som rammer 

kvinner spesielt: prostitusjon, sex-slaveri 

og trafficking. 

Militære utgifter tar opp enorme 

andeler av statsbudsjettene, og andre 

viktige samfunnsområder som 

investering i bærekraftig utvikling, konflikthindring 

og helsevesen blir liggende 

etter. Ifølge SIPRI (Stockholm

, har vist seg å være utilstrekkelig overfor dagens trusselbilde. 

menneskelig sikkerhet 

International Peace Research Institute) 

var verdens totale militære utgifter i 

2009 anslått til 1.531 milliarder US dollar. 

Dette var en økning på 6 prosent fra 

2008, og 49 prosent fra år 2000. Verdens 

årlige militære utgifter utgjør 800 ganger 

FNs årsbudsjett. Mens tusener av milliarder 

dollar brukes til militærutgifter, 

er det anslått at det vil koste (bare) 88 

milliarder i tillegg til nåværende budsjetter 

å bekjempe dødelighet blant 

kvinner ved barsel og svangerskap, en 

av de største sikkerhetsutfordringene 

i vår tid. Mødre-dødelighet er et kjempeproblem 

som årlig tar 6 millioner 

kvinners, nyfødtes og fostres liv. Likevel 

viser estimater fra Verdensbanken at 

det internasjonale samfunn bare vil ha 

20 millioner US dollar til rådighet for å 

bekjempe mødredødelighet de neste 

årene. I klartekst: Vi bruker ikke pengene 

våre på den beste måten. 

Behov for nedrustning 

Hver dag møter kvinner og menn 

omfattende vold på slagmarken og i 

hjemmene, i freds- og krigstid. Håndvåpen 

og andre lette våpen (SALW) 

utgjør en av de største sikkerhetstruslene 

i dagens verden. De er ansvarlige for at en 

person dør i gjennomsnitt hvert minutt. 

Det eksisterer 800 millioner slike våpen 

i verden i dag. 75 prosent finner veien 

til sivilpersoner. De fleste slike våpen 

selges, eies og avfyres av menn, men 

de rammer kvinner uforholdsmessig 

hardt fordi de brukes i skyteepisoder 

i hjemmene. Kvinnelige ofre for vold 

med håndvåpen blir som regel skutt av 

en de kjenner. Dette er ikke tilfellet for 

mannlige ofre. 

Håndvåpen og lette våpen er den 

vanligste kategorien våpen som brukes i 

konflikter. Barnesoldater blir ofte utstyrt 

med slike våpen som er billige, lette 

å bære og lette å få tak i, og som ofte 

brukes gjentatte ganger i ulike konflikter. 

Dessuten finnes som regel slike våpen 

allerede i området når en konflikt bryter 

ut. Samtidig øker vold i hjemmene i takt 

med en generell økning i voldsnivået, 

og vi får flere væpnede voldtekter og 

drap. Kvinners sårbarhet øker under 

konflikter, og dette fortsetter også etter 

at formelle fredsavtaler er inngått. 

Kjønnsbasert vold forsvinner ikke 

ved konvensjonell våpenhvile. Derfor 

er det det generelt vanskelig å slå fast 

når en konflikt starter og slutter, sett 

fra kvinners og jenters perspektiv. Med 

tanke på diskusjonen om definisjon 

av kjernebegreper om sikkerhet må 

vi spørre om et samfunn kan kalles 

fredelig når den utstrakte volden mot 

kvinner fortsetter. Fra et menneskelig 

sikkerhetsperspektiv er et slikt samfunn 

verken sikkert eller fredelig. 

Det er svært vanskelig å overvåke 

hvor håndvåpen og lette våpen ender 

til slutt, og hvem de blir rettet mot. 

Derfor er det helt nødvendig at det 

internasjonale samfunn vedtar en sterk 

våpenhandelsavtale (ATT) i FN i juli i år. 

En slik avtale må ta hensyn til at våpen 

særlig rammer kvinner, og sikre at 

kvinner deltar i alle videre forhandlinger 

om regulering av våpenhandel. 

«Økt makt til kvinner har 

vist seg å være en av de 

mest effektive måter å utvikle 

et samfunn på» 

Fredsarbeid forutsetter sikkerhet 

Fredsbevegelsens hovedprioritering må 

være å få erstattet militær usikkerhet 

med menneskelig sikkerhet. Folk flest 

må mobiliseres for å endre og påvirke 

den politiske viljen på lokalt, nasjonalt og 

internasjonalt nivå. Kjønnsperspektivet 

må alltid brukes i analyser, informasjon 

og lobbyvirksomhet. 

FNs resolusjon 1325 var et gjennombrudd 

og avgjørende skritt mot en 

erkjennelse av hvordan kvinner, fred og 

sikkerhet henger sammen. Resolusjon 

1325 er det første formelle og juridisk 

bindende dokument som krever at 

krigførende parter skal respektere 

kvinners menneskerettigheter. Resolusjonen 

krev-er også at kvinner skal delta 

på alle nivåer i samfunnet, og spesielt i 

fredsforhandlinger og gjenreising etter 

krig og konflikt. Kort sagt har denne 

resolusjonen og de fire som er kommet 

senere endelig anerkjent kvinners 

sikkerhet og politiske deltakelse som 

nødvendige faktorer i internasjonalt 

freds- og sikkerhetsarbeid. 

De som skal bruke resolusjonens 

bestemmelser må finne en balanse 

mellom det å erkjenne at jenter og 

kvinner er spesielt sårbare i konflikt og 

post-konfliktsituasjoner, og samtidig 

jobbe aktivt for å fremme kvinner som 

aktører for endring i konfliktløsning 

og fredsbygging. Disse oppgavene 

henger nøye sammen. Grunnleggende 

rettigheter må realiseres for at kvinner 

skal kunne delta i politiske prosesser 

og praktisk arbeid for å oppnå 

menneskelig sikkerhet. Hvis du selv 

ikke kan bestemme om du skal bære 

fram et barn, forlate ditt hjem, eller 

føle deg sikker i din egen familie er det 

vanskelig å kreve dine rettigheter eller 

å delta i politisk arbeid. Det er helt 

avgjørende at kvinners rett til å delta 

blir realisert. Bærekraftig fred får vi ikke 

hvis fredsforhandlinger bare foregår 

på grunnlag av halve befolkningens 

erfaringer, ressurser og kunnskap. I land 

som er i post-konfliktsituasjoner utgjør 

fredsavtaler en enestående mulighet 

til å endre samfunnets institusjoner, 

strukturer og relasjoner. De gir også 

mulighet til å sikre likestilling for kvinner 

gjennom reform av grunnlover, lovverk 

og valgordninger. Økt makt til kvinner 

har vist seg å være en av de mest 

effektive måter å utvikle et samfunn. 

Dette viser at kvinners deltakelse er 

nødvendig i alle prosesser og nivåer av 

utviklingen. 

Kort sagt: Vi må fokusere på 

konkrete strategier som stiller spørsmål 

ved etablerte oppfatninger av sikkerhet, 

som fremmer omlegging av ressurser 

fra militær usikkerhet til menneskelig 

sikkerhet, og som fremmer inkludering 

av alle samfunnets medlemmer. Den 

eneste måten menneskelig sikkerhet 

kan økes på er å gjennomføre bindende 

nedrustningsforpliktelser, bedre bruk 

av våre felles økonomiske midler med 

konstant oppmerksomhet på kjønn 

som en nødvendig faktor i alt arbeid for 

sikkerhet og fredsbygging. 

Artikkelen er oversatt fra engelsk av Mari 

Holmboe Ruge. 


Kvinner slutter seg til militæret ut fra ren økonomisk nødvendighet. Dette er verken et uttrykk 

for demokrati, ekte fremgang eller feminisme. 

Kvinner og militarisering 

Bhanumathi Natarajan 

Etnobotaniker og medlem 

av IKFF Bergen 

De siste ti årene har vi sett en økning 

i antall kriger, økt våpensalg og at 

samfunnet blir mer og mer militarisert. 

Med globaliseringen blir også militæret 

globalisert. Som en konsekvens av dette 

har mennesker, særlig kvinner, blitt 

dominert og utnyttet, og naturressurser 

utplyndret. Økofeministen Claudia von 

Wehrlof argumenterer for at dette viser at 

vi fortsatt lever i et patriarkalsk samfunn. 

Nøkkelen til å forstå patriarkatet er å se 

på hvordan patriarkalsk politikk i dag 

påvirker kvinner, natur og samfunn over 

hele verden. 

Krig har blitt en kulturell metafor. I 

dag snakker vi om å føre krig mot AIDS, 

mot fattigdom, mot kvinneundertrykkelse 

og mot terrorisme. Slik språkbruk 

er villedende, og det er også intensjonen. 

Krig rettferdiggjør og normaliserer hemmeligholdelse, 

overvåking og drap. 

Dette igjen påvirker borgernes daglige 

liv. 

USA har de mest avanserte våpen 

i hele verden, og samfunnet er dypt 

militarisert. Amerikanske ledere respekterer 

ikke internasjonale lover mot 

tortur eller avtaler om beskyttelse av 

miljøet. I 1997 stod USA for 43 prosent 

av verdens våpenhandel. Våpen 

ble solgt til 140 land i 1995. Hele 

90 prosent av disse landene hadde ikke 

demokratiske valg eller var land som 

brøt menneskerettighetene. 

Militariseringen har ført til en kultur 

der man oppfordres til å angripe først og 

til ensidig maktbruk. For de som jobber i 

militæret, både i og utenfor slagmarken, 

er hierarki, autoritet, overvåking og det 

å rette seg etter makthaverne en del av 

hverdagen. Men det siste tiårets krig mot 

terror påvirker også vanlige borgeres 

hverdagsliv og har ført til at sosiale 

relasjoner disiplineres og reguleres etter 

militaristiske prinsipper. Et eksempel på 

dette er USAs departement for nasjonal 

sikkerhets bruk av det fargekodede 

systemet for varsling om terrorangrep. 

Det generelle beredskapsnivået har 

siden 2004 stått på gult for «betydelig 

fare for terrorangrep», til tross for at 

USA ikke har blitt angrepet siden 2001. 

Militariseringen av det amerikanske 

samfunnet preget også presidentvalget 

i 2004, som kom til å handle om hvilken 

kandidat som hadde vært den største 

militære helten under Vietnamkrigen. 

I tråd med denne militariseringen 

framstilles kvinnerollen i militæret som 

frigjørende. Men det nye moderne 

militæret blir ikke mer demokratisk 

eller egalitært med kvinners deltakelse. 

Kvinner slutter seg til militæret ut fra 

ren økonomisk nødvendighet; militæret 

representerer en mulighet for kvinner til 

å skaffe seg jobb, bolig, helsetilbud og 

utdannelse. 

«Ofte er det ingen klar grense 

mellom det sivile og milire 

liv; også hverdagslivet 

antar militariserte former» 

I USA utgjør kvinner i dag 18 prosent 

av den nye militære arbeidskraften. 

50 prosent av disse kommer fra 

etniske minoriteter. I Sovjetunionen 

utgjorde kvinnene 1 prosent av de som 

tjenestegjorde i militæret, men etter 

kommunismens fall har andelen økt til 

12 prosent. Trenden i mange andre land, 

som i Kroatia, Mexico, Jordan og Sør 

Korea, er den samme. 

Militariseringen av kvinners liv er 

kompleks. Allerede under andre verdenskrig 

meldte japansk-amerikanske 

kvinner seg til tjeneste for å skaffe seg 

utdannelse og for å oppnå økt status. 

Det gjorde også afroamerikanske 

kvinner, men de var svært sårbare og 

ble utsatt for ekstrem diskriminering. 

Bl.a. ble de segregert i svarte tropper og 

holdt atskilt fra hvite amerikanere. Selv 

om de var profesjonelle og godt kvalifiserte, 

ble de gitt tjenestejentearbeid. I 

dag er 200.000 kvinner i militærtjeneste 

i USA. Også disse kvinnene er i 

militærtjeneste på grunn av økonomiske 

og sosiale behov. Dette er verken et 

uttrykk for demokrati, ekte fremgang 

eller feminisme. 

I krigsherjede land blir kvinner også 

tvangsforflyttet, og mange lever som 

flyktninger i eget land. Veldig ofte er det 

ingen klar grense mellom det sivile og 

militære liv; også det sivile hverdagslivet 

antar militariserte former. Kvinnene 

og jentene ved «hjemmefronten» som 

lager mat til soldatene og gir dem 

seksuelle tjenester, er i samme situasjon 

som kvinnene på slagmarken. 

Kan kvinners rettigheter virkelig 

oppnås gjennom krig eller ved militære 

midler? Gjennom feministisk analyse 

av hva maskulinitet og femininitet 

innebærer, kan vi ta i bruk ideer og 

handlinger som går på tvers av rase og 

klasse, og dermed identifisere årsaker til 

krig og finne ut hvem som er ansvarlige 

og hva som er deres motiver. 

Litteratur 

Rily, R.L. et al: Feminism and war: 

confronting U.S. imperialism, Zed Books, 

London and New York, 2008 

Mies, M og Shiva, V.: Ecofeminism, Zed 

Books, London, 1993 

von Werlhof, C.: Losing faith in progress: 

Capitalist patriarchy as an ‘Alchemical 

system‘, Zed Books, London, 2001 

Frist for innlevering av stoff til fred og 

frihet nr. 2/2012 er 20. april. Tema for 

2/2012 er atomkraft. 

Vi trenger epostadressen din! 

Kontingentvarsler med brevpost 

er dyrt og arbeidskrevende, og vil 

bruke epost til flest mulig. Send oss 

adressen som mail til ikff@ikff.no. 

Takk! 


«The Whistleblower» 

«The Whistleblower» er en sann historie, 

et drama basert på erfaringene til 

politikvinnen Kathryn Bolkovac fra 

Nebraska som tjenestegjorde i etterkrigstidens 

Bosnia. Kathryn arbeidet 

i et privat militært selskap med 

opplæring av det lokale politiet. I dette 

krigsherjete landet ser Kathryn etter 

hvert skremmende tegn på en grusom 

undergrunnsindustri som styres av 

makthaverene innenfor hennes eget 

selskap. 

I filmen er dette selskapet kaldt 

Democra Securities. I det virkelige liv 

heter selskapet Dynacorp International. 

Deres motto er «We serve today for 

a better tomorrow». Dynacorp tilbyr 

tjenester for regjeringer globalt, og er 

en støttespiller for det amerikanske 

utenriksdepartementet, for amerikansk 

sikkerhetspolitikk og for USA og deres 

allierte i kamp og i fredsbevarende og 

humanitære operasjoner verden over. 

Dynacorp har kontrakter verdt enorme 

summer og er i øyeblikket engasjert, som 

det amerikanske utenriksdepartementspartner, 

i å opprettholde regional sta 

bilitet ved å trene, utstyre og støtte 

fredsstyrkene i den Afrikanske union. 

Selskapet er engasjert i fredsbevarende 

arbeid i Somalia, dypt involvert i 

Midtøsten, og har taktiske fly over hele 

kloden, blant mye annet. 

«The Whistleblower» er blitt kalt 

«den sanne historien som avslørte en 

av de største skandaler i FNs historie». 

Filmen kom ut i 2010, men har ikke fått 

den oppmerksomhet den fortjener. 

I Bosnia blir Kathryn forfremmet og 

får en jobb på FNs likestillingskontor. Hun 

kommer i kontakt med en kvinne som 

har rømt fra en menneskesmugler som 

selger slaver til sexindustrien i området. 

Mens hun samler inn bevis for å bringe 

sannheten frem i lyset, oppdager hun 

det store omfanget av denne industrien 

i Bosnia etter krigen. Hun oppdager 

også det hun minst hadde forventet: At 

personell innen både diplomati, FN, så 

vel som i hennes eget firma er direkte og 

indirekte involvert. 

Det er skremmende å se hvor 

mange som visste eller ante at dette 

foregikk, men som valgte å tie. Det 

måtte en politikvinne med mot, 

integritet og empati til for å avsløre det 

skitne spillet. Kathryn mistet jobben 

etter avsløringene og har aldri fått den 

tilbake. 

WILPFs nåværende generalsekretær, 

Madeleine Rees, var den gang, som leder 

av FNs menneskerettighetskommisjon, 

Kathryns sjef. Filmen viser hvordan hun 

støttet og veiledet Kathryn i hennes 

arbeid for å avsløre traffickingen. 

«The Whistleblower» viser en brutal 

og fordekt virkelighet og avdekker 

alvorlige forbrytelser og reiser viktige 

spørsmål. Filmen gir oss et nakent og 

ærlig bilde av det som skjedde uten 

å ty til ytterligere dramatisering eller 

forskjønnelse. Den gjør et sterkt og dypt 

inntrykk i en voksende industri og viser 

at dette ikke bare dreier seg om lokal 

kriminalitet, men om et globalt problem 

og et globalt ansvar. 

Ingegerd Lorange 

IKFFs kontaktgruppe for resolusjon 1325 

FNs sikkerhetsråds resolusjon 1325 

«Kvinner, fred og sikkerhet» har vært 

en prioritert sak for IKFF i Norge i 

mange år, med et bredt og solid 

arbeid på mange arenaer og gjennom 

mange kanaler. Vår organisasjon har 

en særlig forpliktelse når det gjelder 

denne resolusjonen, siden WILPF var 

en av de organisasjonene som bidro 

til at resolusjonen ble utarbeidet og 

vedtatt i FNs sikkerhetsråd for mer enn 

ti år siden. Norge er også et av relativt 

få land som har vedtatt en egen 

handlingsplan for 1325. 

WILPFs internasjonale kongress i 

Costa Rica i august i fjor satte søkelyset 

på arbeidet for resolusjonen i WILPFseksjonene 

og understreket behovet 

for bedre koordinering av dette viktige 

arbeidet. Nobelprisen til de tre kvinnene 

i 2011 hadde stor betydning, og 

innebærer en mulighet for økt interesse 

for 1325. Prisen har gjort det enklere 

å synliggjøre resolusjonens dobbelte 

fokus; på kvinner både som ofre for krig 

og søm nødvendige ressurser i arbeidet 

for varig fred. 

IKFF har satt ned en kontaktgruppe 

for 1325. Den er åpen for alle som har 

lyst til å være med å gjøre en innsats 

på dette konkrete feltet. Målsettingen 

er å prøve å bli enige om konkrete 

arbeidsoppgaver, og fordele dem 

mellom oss. Disse arbeidsoppgavene 

inkluderer bl.a.: 

Å delta på nettverksmøtene i Forum 

Norge 1325. 

Å følge med på FOKUS’ 1325-arbeid, 

inkludert arbeidet i Colombia. 

Å følge med på peacewomen.org. 

Å følge med på 1325-arbeidet på 

WILPFs hovedkontor i Geneve. 

Å holde kontakt med andre nordiske 

seksjoner om samarbeid. 

Å skrive artikler i media, inkludert 

i fred og frihet. 

Å følge opp arbeidet med ofre for 

sexovergrep fra militære. 

Å følge opp undervisning i skolen 

og offentlig informasjon om 1325. 

Foreløpig består gruppen av følgende 

personer: Anne Margrete Halvorsen, 

Betsy Kawamura, Elin Christiansen, 

Ingegerd Lorange, Liss Schanke, Margrethe 

Tingstad, Mari Holmboe Ruge 

og Monica Bothner. 

Liss Schanke 


Lærerfronten i 1942: 

Ikkevoldsmotstand i et okku 


Styremedlem i WILPF og 

kontoransvarlig i IKFF 

For 70 år siden foregikk en avgjørende 

holdningskamp i det okkuperte Norge. 

Samfunnet skulle nazifiseres, og skolen 

sto som det sentrale redskapet 

for dette, sammen med Kirken og 

idrettsbevegelsen. Sammen med de 

andre store organisasjonene ble også 

lærerorganisasjonene forbudt av myndighetene 

høsten 1941. 6. februar 1942 

ble Norges Lærersamband opprettet 

ved lov, med tvungent medlemskap 

for alle lærere. Den hemmelige koordineringskomiteen 

for de forbudteyrkesorganisasjonene 

ved-tok å starte 

organisert motstand mot nazifiseringskampanjen, 

og at lærerne skulle være 

de første. 12. februar utformet ledelsen 

for de forbudte lærerorganisasjonene 

teksten til en erklæring som skulle spres 

til alle lærere. 

Min far Haakon Holmboe var lektor 

på Hamar katedralskole og kontaktmann 

for den hemmelige ledelsen i Oslo. Han 

har beskrevet dette slik: «En kamerat 

ringte meg opp en ettermiddag. Han ba 

meg møte seg ved jernbanestasjonen. 

Der ga han meg en fyrstikkeske. Fyrstikkesken 

inneholdt erklæringen. Min jobb 

var å la den sirkulere mellom lærerne 

i mitt distrikt.» Det ble satt i gang en 

storstilt virksomhet med avskrifter og 

mange gjennomslag på skrivemaskinene. 

Han skulle velge ut pålitelige kontaktpersoner 

i sitt distrikt, som så spredte 

erklæringen videre. Erklæringen lød: 

«Jeg erklærer at jeg ikke kan delta i 

undervisningen av Norges ungdom 

etter de linjene Nasjonal Samling har 

satt opp for sin «ungdomstjeneste». Det 

vil være mot min overbevisning å være 

med på det. I samsvar med uttalelser fra 

lederne i den nye lærer-organisasjonene, 

vil medlemskap i denne organisasjonen 

bety at jeg forplikter meg til å støtte opp 

om en slik utdanning. Det vil også tvinge 

meg til å utføre andre handlinger som er 

i strid med min yrkesmessige ære. Jeg 

finner det riktig å erklære at jeg ikke ser 

på meg selv som medlem av den nye 

lærerorganisasjonen.» 

Hele forberedelsen måtte selvsagt 

foregå i hemmelighet, det kunne ikke 

holdes diskusjonsmøter og en måtte 

være svært forsiktig med telefonkontakt. 

Hver enkelt måtte vurdere hva 

hun eller han skulle gjøre og være 

forberedt på konsekvensene av sitt 

standpunkt. Norske lærere forsto og 

aksepterte alvoret og betydningen 

av denne kampanjen. Av til sammen 

ca. 12.000 lærere i Norge underskrev 

mellom 8.000 og 10.000 på en og 

samme dag, 20. februar, erklæringen 

fra fyrstikkeskene, og sendte den til 

undervisningsdepartementet i Oslo. 

Aksjonen kom som en overraskelse 

på myndighetene. De slo tilbake 23. 

februar med en «tolkning» av loven 

om Lærersambandet: «Utmeldelse 

av Norges Lærersamband vil bli 

betraktet som en avskjedsansøkning. 

De lærere som måtte ha innsendt sin 

avskjedsansøkning (dvs. erklæringen 

av 20. februar) må meddele dette til 

Norges Lærersamband innen 1. mars 

1942. De som blir avskjediget vil få 

avskjed uten lønn og uten pensjon og 

må være forberedt på å bli innkalt til 

samfundsmessig arbeid i Nord-Norge 

eller andre steder.» To dager senere ble 

lønnen for februar stoppet. 

Ingen lærere trakk erklæringen tilbake. 

De viste dermed et stort personlig 

Foreldreaksjonen: En ikkevoldsaksjon f 

I februar 1942 var Quisling blitt 

«ministerpresident» i Norge og begynte 

for alvor å omforme samfunnet 

i nazistisk retning. Barn og 

ungdom var en sentral målgruppe, og 

skolene skulle være hovedredskapet. 

Lærerne skulle tvangsinnmeldes i en 

NS-fagorganisasjon, Norsk Lærersamband. 

Dette førte til store protester, 

og Læreraksjonen ble av de mest 

kjente holdningsaksjoner under okkupasjonen. 

Mindre kjent, men ikke mindre 

viktig var «Foreldreaksjonen», organisert 

og ledet av kvinner. Inspirert 

av prestenes motstand mot NSmyndighetene 

tok søstrene Helga og 

Åsta Stene initiativet til en aksjon for 

å få foreldre til å protestere mot planene 

om en obligatorisk NS-tjeneste for 

ungdom. De tok kontakt med Sigrid 

Helliesen Lund, kveker og IKFF-medlem, 

som bl.a. hadde hentet jødiske barn 

fra Tsjekkoslovakia til Norge i 1939. 

Sammen satte de opp et skriv som skulle 

spres til hjemmene. Gjennom kvinnenes 

kontaktnett gikk kampanjen som en 

bølge over landet. Alt måtte foregå i det 

skjulte. 

Planene om en obligatorisk ungdomstjeneste 

ble lekket av sekretæren 

hos statsråd Axel Stang, som hadde 

ansvaret for dette. Karen Lise Elstrand 

(senere Brænden) var plassert i sekretærstillingen 

på oppdrag av Hjemmefrontens 

ledelse, og hadde tilgang 

til informasjonen, men var også i en 

meget utsatt posisjon. Aksjonen ble 

koordinert av ledere i de forbudte 

kvinneorganisasjonene som fortsatte 

samarbeidet illegalt for å hindre at 

norsk ungdom skulle registreres i NSungdomstjenesten. 

Gjennom et utrolig 

effektivt hemmelig nettverk lyktes det 

å spre brevet til kontakter over hele 

landet. Over 200.000 foreldre sendte 

dette protestbrevet til departementet 6. 

og 7. mars: «Jeg ønsker ikke at mine barn 

skal delta i NSUFs ungdomstjeneste, da 

de retningslinjer som er trukket for dette 

arbeide strider mot min samvittighet.» 

Det eksakte tallet på protester er aldri 

blitt fastslått, men en som arbeidet i 

departementet husket alle kleskurvene 

med protestbrev som ble båret inn i 

Dette var en modig handling fra hver 

enkelt som underskrev brevet. Norge 

var på den tiden en politistat med reell 

risiko for fengsling og hard behandling 

for den som ytret seg kritisk offentlig. 


kupert land 

Gene Sharp. Foto: www.wagingnonviolence.org. 

mot, og la samtidig grunnlaget for at 

Quisling tapte kampen om norsk ungdoms 

«sjel». Samtidig var dette den 

første åpne felles motstandsaksjonen, 

som sendte signaler til alle deler av samfunnet. 

«Lærerfronten» ble et begrep. 

Myndighetene la også press på foreldrene: 

«Vi appellerer til foreldrene at de 

viser ro og verdighet i disse vanskelige 

tider. Hvis lærerne virkelig skulde fortsette 

med å trosse lov og rett, og barna 

av den grunn få mangelfull undervisning 

en kort tid, så skal de vite at myndighetene 

gjør alt de kan for å rette på 

forholdene.» Foreldrene organiserte sin 

egen protestaksjon. 

Den amerikanske fredsforskeren og 

Gandhi-spesialisten Gene Sharp var på 

studieopphold i Norge i 1959, og ville vite 

mer om denne aksjonen som eksempel 

på en ikkevoldelig motstandsform under 

fremmed okkupasjon. Han intervjuet 

mine foreldre om aksjonen. Intervjuet 

er senere oversatt av Magne Kvalbein i 

Folkereisning mot krig, og publisert 

i heftet med den dramatiske tittelen 

«Tyranniet kunne ikkje knusa dei! - Om 

den norske ikkjevaldelege læreraksjonen 

under 2. verdskrigen». På spørsmål fra 

Sharp oppsummerte Holmboe aksjonen 

slik: «Quislings plan om et korporativt 

statssystem i Norge ble stanset. ... Etter 

krigens slutt ble vi fort klar over at 

motstanden vi viste, ikke kunne ha blitt 

det den ble hvis vi ikke hadde visst at 

det også var mange andre som kjempet 

den samme kampen mot Quisling. De 

tyske anti-nazistiske lærernes situasjon 

illustrerer dette klart. De hadde store 

vansker med å yte motstand mot 

nazifiseringen i Tyskland. Det var nemlig 

ingen utenfra som støttet dem. - Dersom 

vi hadde vært i samme situasjon, f.eks. 

i en nasjonal borgerkrig, og vi skulle 

protestere mot Quisling-regimet uten 

støtte utenfra, ville vi aldri ha vunnet 

fram.» 

Sharp var særlig interessert i aksjonen 

som eksempel på ikkevoldskamp, og ba 

Haakon gi sin vurdering av det aspektet 

spesielt, i tillegg til å fortelle om hva som 

foregikk. «Holmboe var ikkje pasifist, 

men han hadde lese litt om Gandhi 

og hadde høyrt foredrag om Gandhi. 

Kjennskapet til at Gandhi og det 

jon for 70 år siden 

Hjemmefrontens ledelse var skeptisk til 

denne aksjonen som - i motsetning 

til læreraksjonen - ikke var forhåndsgodkjent. 

I første omgang forsøkte de å 

stoppe den fordi de var redde for at den 

kunne komme ut av kontroll, men den 

var allerede i gang med tusenvis av brev. 

Etter hvert kom støtten fra ledelsen 

Helt til våre dager har okkupasjonshistorikere 

omtalt foreldreaksjonen som 

«utilstrekkelig forberedt» og «tilfeldig». 

Helga Stene kommenterte det slik: 

«Dette henger vel sammen med at 

forberedelsene og meget av distribusjonen, 

særlig i første etappe, gikk 

andre veier enn det stort sett maskuline 

hjemmefrontapparat, veier som de 

ikke tenkte på. En flokk Oslo-fruer tok 

en oversikt over sine frisørdamer og 

melkebutikker; der kjente innehaveren 

sine kunder og kunne velge et beleilig 

øyeblikk. Solide middelaldrende damer 

reiste ut fra Oslo med uskyldig bagasje 

- men noen hundre stensilerte ark under 

hofteholderen. ... Appellen gikk ikke bare 

til tusenvis av enkeltkvinner, men også 

i høy grad til sentralt plasserte aktive 

kvinner i mange bygder: prestefruer og 

misjonsforeningsmedlemmer, legefruer 

og sanitetsforeningsmedlemmer, sykepleiere, 

jordmødre og lærerinner, som 

ofte kjente håndskriften eller gjettet 

seg til hvem avsenderen var og dermed 

følte seg trygge. Mange kvinner samlet 

en gruppe, orienterte dem, og så gikk 

de fra hus til hus.» («Da mødrene gjorde 

opprør», Aftenposten 20.3. 1967). 

I 2011 kom en bok som beskriver både 

denne aksjonen og søstrene Åsta og 

Helga Stenes omfattende motstandskamp 

for øvrig. (Kristin Hatledal, 

Kvinnekamp. Historia om norske motstandskvinner. 

Samlaget 2011.) 

Helga Stene (1904-83) var pedagog, 

feminist og pasifist. Hun var i mange 

år et sentralt og aktivt medlem av 

IKFF. Mange av hennes medarbeidere 

under foreldreaksjonen var også IKFFmedlemmer. 

IKFF kan være stolt av at 

våre formødre hadde mot og kraft til 

å gjennomføre denne bragden av en 

ikkevoldsaksjon i en okkupert politistat. 

- Mari Holmboe Ruge 


indiske folket var i stand til å 

oppretthalda ei ikkjevaldelege motstandsform 

utan våpen, ga han stor 

inspirasjon.» Men dette fikk ikke 

direkte virkning for strategien for 

motstandskampen eller lærerfronten, 

ifølge Holmboe: «Ingen steder i løpet 

av alle disse diskusjonene ble ideen om 

ikkevoldelig motstand nevnt. I stedet 

utviklet arbeidsformen seg i ikkevoldelig 

retning. Jeg tror ikke vi noen gang 

snakket om ikkevold som teoretisk tema. 

Vi følte bare at det vi kunne gjøre, det 

måtte gjøres på den måten.» For ham og 

de aller fleste andre lærerne var ikkevold 

den eneste aktuelle aksjonsformen 

under de forholdene som hersket. «Men 

faktum var at både jeg og mange andre 

av lærerne var aktive i arbeidet med å 

organisere illegale militære grupper når 

vi hadde mulighet til det.» 

Sitt forhold til vold formulerte 

Holmboe slik: «I en aktiv organisert 

motstand er det svært viktig å engasjere 

folk personlig. For folk flest kjenner 

en trang til å få utført noe konkret. 

Dessverre finner denne trangen oftest 

uttrykk i vold. Og det er derfor historien 

har gitt voldelig kamp betegnelsen 

«helteaktiv kamp». Det er et faktum 

at voldelige handlinger appellerer 

mer til det personlige; hvis folk skal bli 

engasjert, må vi må derfor gjøre ikkevold 

like personlig.» 

Sharp spurte Holmboe «dersom 

han var statsminister i Noreg i dag, om 

han ville støtta landets forsvarspolitikk 

med utgangspunkt i ein moderne krigs 

realitetar og hans eigne erfaringer med 

ikkjevaldelege kampformer». Han svarte 

«Jeg tror det er nytteløst å organisere 

forsvaret av Norge slik de forsøker i dag. 

Det er langt fra nok bare å forberede seg 

til en situasjon som hører fortiden til. For 

eksempel bygger vi i dag tilfluktsrom 

i alle nye skolebygninger, men hvem 

tror at vi kan overleve en moderne krig 

i framtida bare ved å gjemme seg for 

bombene?» Han mente at det var viktig at 

folk forberedte seg på motstandsformer 

under okkupasjon også i en eventuell 

krig i framtiden. «En av de beste måtene 

å forberede seg på motstand under 

okkupasjon, er å engasjere folk til å 

føle ansvar i samfunnet. Slik blir de selv 

forberedt på å ta initiativ i krisetider.» 

20. mars 1942 ble ca. 1000 lærere og 

lektorer fra hele landet arrestert. Haakon 

var blant dem. Hans navn sto på en 

«jøssingliste» satt opp av NS-elever på 

Hamar katedralskole, etter oppfordring 

fra departementet. Alle på lista ble 

arrestert. Arrestasjonen ble foretatt av 

en vanlig norsk politimann, ikke medlem 

av NS. Politimannen som kom hjem til 

Holmboe var «svært høflig og venta ein 

heil time på Holmboe som gjorde seg 

klår til å bli med.» 

Etter ca. 10 dager ble de arresterte 

lærerne fra Østlandet samlet i 

Jørstadmoen leir ved Lillehammer, der 

de ble utsatt for hard straffeeksersis 

og trusler for å melde seg inn i 

Lærersambandet. Haakon ble som 

tysklærer plukket ut av tyskerne til å 

være tolk, og fangene valgte ham til sin 

talsmann. Han fikk dermed en meget 

sentral, men også vanskelig posisjon 

som bindeledd begge veier. Ytterst få 

bøyde seg for den harde behandlingen 

for å slippe fri. Som tolk var Holmboe til 

stede sammen med de tyske vokterne 

da hver enkelt måtte svare på om de 

ville underskrive lojalitetserklæringen til 

myndighetene. Han hadde «pålegg om 

å spørre hver enkelt: Har du tenkt godt 

over hva det vil si for deg og din familie 

om du nekter å skrive under?» Han 

beskrev dem som utmagrede, trette, 

våte, forfrosne og forskremte. «(Men) 

de aller fleste hadde svaret ferdig.» Han 

innrømmet også «(at det) hendte nok 

også at tolken husket formuleringen 

feil og sa: «Har du tenkt over hva som 

vil hende hvis du går med på å skrive 

under?» Det ga ... «den støtten noen 

trengte for å se klart hva som var det 

rette.» Det viste seg at flere av dem som 

ga seg, angret til dels bittert senere, 

ikke minst på grunn av den avvisende 

holdningen mange av dem møtte da de 

kom hjem. 

En del av den tyske terroren på 

Jørstadmoen for å få lærerne til å gi 

seg, var trusler om henrettelser, og 

å ta familiemedlemmer som gisler. 

Ryktene nådde også familiene. En av 

«lærerkonene» på Hamar kom seg til 

Jørstadmoen med pakker fra familiene. 

Hun beskrev senere episoden slik: 

«(Vaktene) ser på hverandre og på den 

hjelpeløse stakkaren som står der. Så 

senker de geværene og slipper meg inn. 

Hun får treffe tolken og skriver en hilsen 

til mannen sin. Hilsenen slutter med 

ordene «Hold ut!» Dermed får hun sagt 

at også de hjemme forstår hva kampen 

gjelder og vil kjempe med.» Holmboe: 

«Vi som var arrestert, hadde ikke vurdert 

handlingene våre så høyt som tydeligvis 

omgivelsene våre gjorde. - Men jeg er 

glad det ikke var mitt valg.» 

Over 600 lærere og lektorer ble 

sendt til Kirkenes på straffarbeid med 

innkvartering i papptelt og vanskelige 

forhold. I november 1942 ble de siste 

løslatt før den verste vinteren og 

mørketiden satte inn. Lærersambandet 

ble aldri noen realitet. 


Fredsundervisning i Pakistan 

Etter å ha tilbrakt det meste av november og desember 2010 ved universitetet i Gujrat 

for å undervise i fredsbygging, fredskultur og konflikthåndtering for studenter i 

statsvitenskap, sosiologi og media, ønsker jeg å dele noen av mine erfaringer. 

Ingeborg Breines 

Co-president, 

International Peace Bureau 

Universitet ligger på det fruktbare 

flatlandet i Punjab, mellom store elver 

og midt mellom byene Islamabad og 

Lahore. Gujrat er også det området 

de fleste norsk-pakistanere kommer 

fra. Universitetet ønsker derfor faglig 

kontakt med Norge, og med Norden 

og Europa forøvrig. Det er planer om 

et norsk/nordisk senter, ikke minst 

inspirert av arbeidet til Atle Hetland og 

hans norsk-pakistanske forening, PANA, 

med sete i Islamabad. 

En av grunnene til at jeg ble 

invitert til å undervise her er mitt 

tidligere arbeid i Pakistan som direktør 

for UNESCOs kontor i Islamabad fra 

2001 til 2004. Arbeidet med å styrke 

samfunnsvitenskap og humaniora sto i 

fokus, selv om UNESCOs topp-prioritet 

var styrking av grunnutdanning og 

alfabetisering. Dette er fortsatt uhyre 

viktig, nærmest en forutsetning, for 

utvikling i et land hvor godt over 

halvparten av befolkningen på ca. 180 

millioner er analfabeter. 

Da den vidsynte rektor på det 

nye statlige universitetet i Gujrat, Dr. 

Nizamuddin, med lang fartstid fra FN, 

ønsket å gjøre noe innenfor et så viktig 

tema som fred og fredskultur, takket jeg 

ja til engasjementet. Universitetet hadde 

akkurat startet opp et fredsstudium, så 

mitt intensivopplegg kunne gå inn i et 

eksamensrettet kurs. 

Allerede pr. telefon ble jeg sjarmert 

av det faktum at rektor har klart, i et 

ganske konservativt område, å få 70 

prosent kvinnelige studenter. 35 busser 

går hver dag ut fra universitetets campus 

for å hente og bringe studenter som 

ellers neppe ville fått verken anledning 

eller tillatelse til å studere. Så er det å 

håpe at de unge kvinnene etter endt 

studium vil få muligheter til å bruke 

sin kompetanse. Det er få pakistanske 

kvinner i det betalte arbeidsliv. Det 

er nok også å frykte at noen foreldre 

ser universitetet, som er det eneste 

undervisningsnivå med kjønnsblandede 

klasser i Pakistan, som et godt 

ekteskapsmarked for sine døtre. For å 

motvirke en slik mulig negative tendens, 

vil yrkesveiledning og profesjonell 

oppmuntring av ulik art være til stor 

hjelp for disse unge kvinnene som har få 

rollemodeller og som heller ikke er blitt 

oppdratt til å stå på egne ben. 

Noen ganger kan studinenes klesdrakt 

vise hvilken bakgrunn de har. På 

universitetet er det noen få som er helt 

sortkledde, mens det store flertall er i 

fargerike gevanter (shalwar kamise) – 

vide bukser og lang skjorte. De er vakre 

og elegante. Noen få har fullstendig 

tildekket ansikt, noen har skjult all 

hårprakt, mens de fleste har en dupatta 

(skjerf) mer eller mindre lett slengt over 

hodet og noen få går med bart hode. 

For meg, som godt voksen utenlandsk 

dame, er det først og fremst viktig å 

være tekkelig kledd. Jeg dekker ikke til 

hodet. Noen er fornøyd når jeg kommer 

i pakistanske klær, andre liker at jeg er 

annerledes og moderne som de sier. 

Som eneste utlending på et universitet 

med over 15.000 studenter, er jeg nok 

en kuriositet. Og de første spørsmålene 

som kommer er ikke av faglig art, men 

om jeg er gift, har barn, hvordan er det 

å være uten dem så lenge, om jeg liker 

Pakistan osv, osv. Familien er veldig 

viktig i Pakistan. 

At universitetet i Gujrat også har tatt 

mål av seg til å være et sted for dialog og 

menings- utveksling er heller ikke noe 

drawback i et samfunn som i økende 

grad ser ut til å være preget av strenge 

sekteriske strømninger. Media melder 

om skjending av graver og brenning 

av moskeer til ahmadinene (en religiøs 

gruppe som selv anser seg for å være 

muslimer, men som i 1974 ble erklært 

som ikke-muslimer fordi de ikke mener 

at Muhammed var den siste profet). 

Ministeren for minoriteter og den 

vidsynte forrige guvernøren av Punjab 

(som ønsket å endre den strenge 

blasfemiloven) ble begge myrdet 

relativt nylig og flere fundamentalistiske 

grupper ønsker at Pakistan skal bli et 

«rent» muslimsk land, dvs. uten det 

mange kaller «the infidels». Dette er 

i motsetning til hva Jinnah, Pakistans 

«far», ønsket. Han ville ha et land for 

muslimer, ikke et muslimsk land. Det 

grønne muslimske flagget fikk derfor 

et hvitt parti for å vise at det skulle 

være rom for minoriteter, det være seg 

hinduer, kristne eller andre. 

De fundamentalistiske gruppene 

har gjennom sine madrassaher 

(koranskoler), og sin økonomiske støtte 

fra rike arabiske land, et veldig sterkt 

grep på ungdom som ikke har noe annet 

opplæringstilbud. De utøver både «gate 

makt» og terror. La det imidlertid også 

være sagt at mange av koranskolene 

ikke er fundamentalistiske og gir tilbud 

til de aller fattigste barna. Skiftende 

regjerninger har imidlertid ikke klart å 

gjennomføre den bebudede reform av 

koranskolene. Gode, muslimske venner 

av meg i Pakistan er meget bekymret for 

den økende ekstremismen. 

Det sies at de fundamentalistiske 

gruppene sågar har fått tak på en del 

av universitetene. En høyt utdannet 

fundamentalist kan gjøre mye mer 

ugang enn en villedet analfabet. På 

universitetet i Gujrat har det derimot i 

løpet av denne perioden vært seminarer 

både om vold mot kvinner og om 

tvangsgiftemål. Temaer som ellers 

ikke er daglig kost i det offentlige rom. 

Tvangsekteskap ble helt nylig ytterligere 

kriminalisert idet senatet vedtok en 

detaljert lov mot tvangsekteskap. Loven 

inkluderer bl.a. forbud mot å gifte bort 

kvinner til Koranen. Det har vært «en 

sport» som spesielt de store landeierne 

eller føydalherrene har bedrevet og 

fortsatt bedriver for at kvinnelige 

familiemedlemmer ikke skal være 

arveberettigede. 

Universitetet i Gujrat planlegger 

også et seminar om menneskerettig- 


Foto: Shutterstock.com 

heter og fredskultur. Universitetet, 

som ligger ca 15 km fra Gujrat by i et 

stort parkanlegg, ønsker ikke bare å 

være et akademisk lærested, men et 

lærested som er relevant for samfunnet 

rundt. Prioriteringer som ligner på dem 

Tromsøuniversitet vel var de første i 

Norge til å vektlegge. 

Pakistan er inne i en meget 

vanskelig situasjon både økonomisk og 

politisk. Det går dårlig med økonomien, 

den pakistanske rupien er svak og det 

er rasjonering av bensin, strøm og 

gass. Dette skaper store vansker for 

industri, landbruk, samferdsel og for 

enkelthusholdninger. Også i Islamabad, 

som ellers for det meste er spart for slike 

ubehageligheter, er dette følbart nå og 

mange nord i landet har det kaldt på 

kveldstid. 

NATO/ISAFs angrep på en pakistansk 

grensestasjon mot Afghanistan i slutten 

av november hvor 24 soldater ble drept, 

har ført til et meget sterkt sinne mot USA 

og Vesten forøvrig. Grenseoverganger 

er sperret for NATOs forsyningskonvoier, 

lastebiler hoper seg opp og havnene i 

sør har store vansker. USA har måttet 

evakuere en flybase som ble brukt bl.a. 

til ufyselige droneangrep. Den politiske 

retorikk mellom Pakistan og USA er på et 

lavmål. Avisene er fulle av spekulasjoner 

og konspirasjonsteorier av alle slag. 

Hvor er makten for tiden? Hos en ustabil 

regjering eller hos det sterke militæret – 

og hvem samarbeider med de religiøse 


«Det var også en stor oppen 

stor oppmuntring 

at noen av elevene 

besluttet å lage en fredsorganisasjon 

på universitetet.» 

grupperingene. De frie mediene som 

Musharraf så stolt innførte er også under 

press. Alle utenlandske nyhetskanaler 

ble sperret etter at BBC sendte en 

dokumentar som myndighetene fant 

sjikanerende. Heller ikke den eneste 

engelsktalende pakistanske TV kanalen 

Ekspress 24/7 har sendinger i skrivende 

stund. 

Det var mot denne bakgrunn at min 

undervisning skulle foregå. Allerede 

før jeg dro til Pakistan hadde jeg fått 

godkjent en foreløpig undervisningsplan 

både av universitetet og Higher 

Education Commission: Vektlegging av 

FN og FNs arbeid med menneskerettigheter, 

nedrustning, fredskultur 

og likestilling; mer fokus på hva slags 

samfunn som er ønskelig enn på 

verdens elendighet; mer vektlegging 

av konflikt- forebyggende arbeid 

og tenkning enn på reparasjon og 

heling etterpå; mer fokus på fremtids 

visjoner enn på fortid og mer 

fokus på kreativ, konstruktiv 

konfliktløsning på ulike nivå enn på 

feiltrinn, vold og krig, uten derved å 

forbigå relevant nåtidsinformasjon om 

voldsspiraler og det militærindustrielle 

kompleks. 

Undervisningsplanen omfattet også 

sammenligninger mellom de enorme 

summene verden bruker på militære 

formål med de små summene som 

går til velferd, menneskelig sikkerhet 

og fredsarbeid. Jeg hadde med masse 

medbrakt stoff, spesielt fra UNESCO og 

fra IPB (International Peace Bureau), og 

med Johan Galtungs memoarer som 

inspirasjon på nattbordet. Studentene 

skulle få, i alle fall noe, innsikt i både 

internasjonal fredsforskning og internasjonalt 

fredsarbeid, og de skulle gå i 

dybden med fredskulturvisjonen, gjøre 

intervjuer og klargjøre egen tenkning, 

og dessuten skrive en oppgave om en 

selvvalgt Nobels fredsprisvinner. 

En ting sto klart for meg; dersom en 

slik undervisning skulle bli noe mer enn 

kunnskapsformidling, måtte jeg tillate 

meg også å være personlig, være ærlig i 

min søken etter å forstå og formidle, og 

ikke ha bastante meninger eller teorier; 

å ikke gi løsninger, men gi «verktøy» for 

konflikthåndtering og forhåpentligvis 

oppklarende eksempler fra egen 

kunnskaps- og erfaringsbakgrunn. Så 

skulle studentene oppfordres til å 

komme med eksempler fra sin bakgrunn 

og forståelse. Slik håpet jeg det ville bli 

en skikkelig dialog, forhåpentligvis til 

felles inspirasjon, kunnskapsinnhenting 

og glede.

Debatt. 

Krigen om Afghanistans mineralressurser 

Sarah Simpson gir i artikkelen «Afghanistan’s 

buried riches» i Scientific 

American (oktober 2011) en oversikt 

over produksjonen og reservene av de 

strategiske jordmetallene på verdensbasis. 

Metallene under betegnelsen 

platinagruppen (6 stk.), sjeldne jordarter 

(REE) - også kalt lantanider (17 stk.) 

samt niob, mangan og indium. Dette er 

metaller som alle er uunnværlige ved 

fremstilling av moderne produkter som 

bl.a. mobiltelefoner og datautstyr, til 

både sivilt og militært bruk. 

U.S.Geological Survey anser tilgangen 

på disse metallene som avgjørende 

for USAs økonomi og sikkerhet. Det 

dramatiske ved forsyningssituasjonenen, 

er at Kina råder over bortimot et monopol 

(97 prosent) av verdens produksjon, 

mens USA er totalt avhengig av import. 

Det vil ta 15 år fra gjenåpningen av en 

gruve i California som ble nedlagt i 2002, 

til man kommer i gang med egen produksjon. 

Dette burde være noe å tenke 

over for alle de «eksperter» som de siste 

ti årene har servert oss ulike grunner 

for at Norge er med i USAs krigføring i 

Afghanistan - en krig som ingen ende 

tar. 

Straks etter at bombingen tok til 

i 2001, ble det sendt en gruppe 

amerikanske geologer til landet sammen 

med den forhenværende sjef for 

Afghanistans geologiske oppmåling. 

Deres oppgave var under militær 

beskyttelse å kartlegge forekomstene 

av disse såkalte strategiske mineralene i 

landet. Det som er interessant er at store 

forekomster av sjeldne jordmetaller ble 

funnet akkurat i de områdene der Taliban 

stod sterkest, i grenseområdet 

mellom Afghanistan og Pakistan. 

Rapporten «Visjon for 2020», som 

ble publisert av US Space Command for 

flere år siden, sier tydelig hva som er de 

amerikanske militære styrkers oppgave, 

nemlig å beskytte USAs interesser og 

investeringer over hele kloden. 

Det kan derfor være grunn til å stille 

spørsmålet om dette kan være en av 

årsakene til krigen i Afghanistan. 

Edel Havin Beukes, 

...Fredsundervisning i Pakistan 

Det ble fort klart at min under-visning 

var annerledes. Studentene har siden 

tidlig barndom vært drillet i 

utenatlæring og svært mange var 

uvant med å tenke «out of the box». 

Samfunnsfagsundervisningen i pakistanske 

skoler er nok veldig svak generelt 

sett og selv på høyere utdanningsnivå 

ser det ut til at studentene vet veldig 

lite om «verden der ute», både i 

relasjon til geografi og historie. Det 

må dog presiseres at rekrutteringen 

til universitetet i Gujrat er fra landlige 

skoler og høgskoler, så situasjonen kan 

være annerledes i de store byene, som 

i hovedstaden Islamabad, i kulturbyen 

Lahore og i forretningsmetropolen 

Karachi. Mange studenter hadde også 

større engelskproblemer enn forventet. 

Undervisningsspråket skal være engelsk 

på universitetene, men lærere som ser at 

studentene ikke forstår, slår gjerne over 

på urdu. Studentene snakker dessuten 

vanligvis punjabi hjemme. De kvinnelige 

studentene var en spesiell utfordring. 

De er stort sett veldig tilbakeholdne 

og sjenerte for å snakke, spesielt med 

mannlige studenter til stede. 

Det viste seg at jeg måtte bruke 

ganske lang tid på å forklare ord og 

konsepter og noen av studentene klarte 

jeg nok aldri å nå skikkelig frem til. 60 av 

dem besto imidlertid sin deleksamen. 

Og for en glede det var når kontoret mitt 

stadig var fullt av unge studenter og 

også yngre fakultetsmedlemmer, ivrige 

og engasjerte, full av spørsmål og iver 

etter å tenke i alternativer. Det var også 

en stor oppmuntring at noen av elevene 

besluttet å lage en fredsorganisasjon på 

universitetet. Selv ble jeg tatt med hit og 

dit for å møte far og mor og bestemor; 

snakke på en skole her og en der. Jeg ble 

sågar invitert til å holde «fredsforedrag» 

på to høyskoler i det pakistansk-kontrollerte 

Kashmir. 

Hvis jeg skal trekke en slutning etter 

oppholdet, må det bli at pakistansk 

ungdom lengter etter fred og en positiv 

utvikling av landet sitt. De trenger bare 

å få nye muligheter. For meg har det 

vært en veldig intens og ganske slitsom 

periode, men gleden over å ha fått en 

slik erfaring og å ha vært litt til nytte, er 

stor. 

Islamabad, januar 2011 

Sidsel Andersen er død 

IKFFs æresmedlem Sidsel Andersen 

døde fredelig 13. februar 2012. 

Hun var nesten 92 år gammel. IKFF 

takker henne for mange års innsats 

i landsstyret, redaksjonskomiteen 

og på kontoret, og lyser fred over 

hennes minne. 


IKFF Norge rundt. 

SANDNES: 

8. mars 8 

STAVANGER: 

Åpent møte 

Den 14. november 2011 

hadde Sandnesavdelingen 

av IKFF åpent møte med 

nestleder Margrethe Tingstad 

som foredragsholder. Temaet 

var WILPFs kongress på Costa 

Rica. 24 personer var til stede. 

Møtet ble som vanlig åpnet 

og avsluttet med kulturelle 

innslag. Våre medlemmer, 

Berit Oldeide, Kari Haugland 

og Tone Kielland Schmidt, 

bidro med henholdsvis lyrikk, 

piano og hardingfele. 

Margrethe Tingstad orienterte 

om kongressens temaer 

og understreket at kongressen 

var opptatt av å få 

verdens land og FN til å 

omprioritere sine økonomiske 

resurser fra militarisme 

til innsats for å forhindre 

vold. Hun oppsummertehovedinnholdet 

i organisasjonens 

handlingsplan framimot 

100-årsjubileet og neste 

kongress i 2015 og oppfordret 

oss til å bruke internett og 

skaffe oss kunnskap og ideer 

til aksjoner på nettsteder 

som reachingcriticalwill.org 

og peacewomen.org. 

Fredskafé 

Sandnes IKFF arrangerte to 

torsdager i høst fredskafé 

i et av Sandnes sine eldste 

hus, Nygårdshuset. Her har 

to kunstnere galleri og kafé 

på fredager og lørdager, og 

vi fikk leie to torsdager. Vi fikk 

besøk både av medlemmer 

og av nye, som fikk stifte 

bekjentskap med IKFF. Medlemsbladet 

og annen informasjon 

ble delt ut og det ble 

solgt vafler og kaffe. 

Studiering 

Høsten 2011 hadde Sandnesavdelingen 

studiering om 

Gerd Grønvold Saues bok 

Fredsfurien. 11 medlemmer, 

både fra Stavanger og Sandnes, 

skaffet seg boka, og tre 

medlemsmøter ble brukt til å 

samtale om den. Boken er en 

roman og er lettlest, men for 

nye medlemmer er det en fin 

måte å skaffe seg kunnskap 

om henne som vi regner som 

fredsbevegelsens «mor». Vi 

konkluderte med å ønske 

oss noe av hennes enorme 

pågangsmot i ei tid preget 

av militarisme og undertryk- 

king av kvinner, og bestemte 

oss for å komme oss ut på 

gata. 

Kunst for fred 

I en tid med svært lav rente, 

har Rogaland Fredsfond hatt 

lite penger å dele ut som 

stipend til fredsprosjekter i 

Rogaland. For å bøte på 

dette har vi hatt utlodning 

av et litografisk trykk. Fire 

lokale kunstnere gav flere 

eksemplarer til Fredsfondet 

da dette ble opprettet på 

80-tallet. Salget av litografiene 

var med på å bygge opp 

kapitalen som skulle gi renter 

til utdeling. Litografiene er 

«død kapital», og de kan 

selges eller loddes ut. På 

det åpne medlemsmøtet i 

november ble det loddet 

ut en litografi av Turi Olliver 

Gramstad, og på medlemsmøtet 

i desember et maleri 

av vårt medlem Marta D. 

Sagland. Kapitalen til Rogaland 

Fredsfond er økt med 

mer enn 1000 kr. 

Gro Eriksen. 

8. marsfeiring 

For to år siden ble IKFFmedlemmer 

invitert med i 8. 

marskomiteen i Stavanger. 

Vår parole første og andre 

året var FNs sikkerhetsråds 

resolusjon 1820 «Voldtekt i 

krig = krigsforbrytelse». 

Nå er det tid for 8. marsarrangement 

igjen. Komiteen 

består av medlemmer 

fra LO, Fagforbundet, Ottar og 

IKFF, men også representanter 

fra politiske partier og andre 

organisasjoner kan delta på 

møtene. Det er enighet om 

at fredsprisutdelingen skal 

markeres i årets 8. marstog 

og hovedparolen blir FNs 

sikkerhetsråds resolusjon 13- 

25. Ønsket er å løfte kvinnen 

fra offerrollen til en likeverdig 

deltager. Liss Schanke vil 

bli hovedtaler i Byparken. 

Marsjen starter kl. 18 og går 

til Folkets hus. Der vil det 

bli fest med taler, musikk, 

hjemmebakte kaker og kaffe. 

IKFFs lokalavdelinger i Sandnes 

og i Stavanger bevilger 

hvert år kr. 1000 hver 

til arrangementet. 

Foto: Flickr.com 



Postboks 8810 

Youngstorget 

0028 Oslo 

Besøksadresse: 

Storgata 11, 5. etg. 

0155 Oslo 

Telefon: 93089644 

Fax: 23010301 

Epost: 

ikff@ikff.no 

Hjemmeside: 

www.ikff.no 

Kontortid: man-tor 

kl. 10 - 15. 

Kontoransvarlige: 


Sidsel Andersen 


Kontonr: 0531.50.27057 

Landsleder: 

Dagmar K. Sørbøe 

E-post: 

d-soerb@online.no 

Lokalavdelinger, grupper og kontaktpersoner 

Hedmark/Oppland 

Grethe Nielsen 

Nordahlveien 86 

2312 Ottestad 

Tlf: 62576227 

E-post: 

grethe.nielsen@tele2.no 

Bergen/Hordaland 

Susanne Urban 

Strandkaien 6 

5013 Bergen 

Tlf: 55560096 

Fax: 55560093 

e-post: 

susanne@urbanrabbe.no 

Sandnes 

Gro Eriksen 

Drengeveien 1 

4300 Sandnes 

Tlf: 51662370 

E-post: 

eingro@lyse.net 

Stavanger 

Hanne Kjersti Knutsen 

Blåfjellveien 1 

4019 Stavanger 

Tlf: 51543202 

E-post: 

hannekk@invivo.no 

Sør-Trøndelag 

Åse Berg 

7372 Glåmos 

Tlf: 72414631 

E-post: 

aase.berg@miljolab.no 

Troms 

Hermien Stoop Prestbakmo 

Trollbakken 2 

9321 Moen 

Tlf: 77831324 

Vestfold 

Bjørg Berg 

Mårvn 7 

3124 Tønsberg 

33326435 

E-post: 

biefred@c2i.net 

WILPF 

I rue de Varembe Cp 28 

CH 1211 Geneve 20 

Sveits 

Tlf: 004122.919.7080 

E-post: 

inforequest@wilpf.ch 

Hjemmeside: 

www.wilpfinternational.org 

Jeg vil bli medlem av Internasjonal kvinneliga for fred og frihet 

Kontingent A (inkl. fred og frihet) kr. 500 

Kontingent B (inkl. fred og frihet) kr. 300 

Kontingent C (inkl. fred og frihet) kr. 200 

Abonnement på fred og frihet kr. 250 


Postboks 8810 

Youngstorget 

0028 Oslo 

Navn: 

Adresse:

B 

Postabonnement 

Returadresse: 


Pb. 8810 

Youngstorget 

0028 Oslo 

IKFFs LANDSMØTE 21. - 22. april 2012 

Lørdag 21. april 

Møtested: Høgskolen i Hedmark, Campus Hamar 

Kl. 9.30 – 13.00 

Registrering, morgenkaffe 

Valg av møteledere, referenter og eventuelle 

komiteer 

Landsleder: Politisk åpningsinnlegg 

Lunsjpause 

Åpent møte 

Kl.13.00- 14.00 

Lansering av boka Kvinneblikk på atomkraft v/ 

forfatterne Eva Fidjestøl og Edel Havin Beukes 

Kl.14.30 - 18.00 

Film: «The Whistleblower». Kommentar fra bl.a. 

generalmajor Robert Mood, etterfulgt av spørsmål og 

diskusjon. 

Lørdag kveld: Landsmøtedeltagerne samles til 

hyggelig måltid på by’n. 

Søndag 22. april: 

Møtested: Åkershagan i Ottestad 

Kl. 9.30 – 12.30 

Organisatoriske saker 

Landsstyrets årsmelding 2011 – 2012 

Regnskap 2011 

Organisasjon – arbeidsmåter og kommunikasjon 

Fred og frihet 

IKFFs internasjonale prosjekter – oppsummering av 

erfaringer 

Lunsjpause 

Kl. 13.30 – 16.30 

IKFFs arbeidsprogram 2012 - 13 

Uttalelser fra landsmøtet 

Valg 

Avslutning 

Programmet er foreløpig og forandringer kan oppstå. 

Frist for innsending av saker til landsmøtet, inkludert forslag til uttalelser er 15. mars. 

Frist for påmelding er 9. april. Påmelding sendes til IKFF avd. Hedmark/Oppland v/Eli Hammer Eide, tlf. 62 57 74 42 / 

936 45 176, e-post; eliheide@online.no. Landsmøteavgift (for lunsj og dokumenter): 100 kr.

Fred og Frihet nr. 1. -2012 - IKFF

Transform your PDFs into Flipbooks and boost your revenue!

Fred og Frihet nr. 1. -2012 - IKFF

Transform your PDFs into Flipbooks and boost your revenue!

Delete template?

Save as template ?