Fred og frihet nr. 3/2010

Tidsskrift for Internasjonal kvinneliga for fred og frihet (IKFF) 70. årgang Nr. 3/2010 

Tema: Fredskultur 

Fredskultur - en nødvendig utopi? 

Pedagogikk for fred - hva skjer i skolen? 

Håndtering av mobbing og konflikter 

Sommerens fredskonferanser i Melbu, Lillehammer og Sandefjord

Innhold 

fred og frihet 

fred og frihet utgis av Internasjonal 

kvinneliga for fred og frihet (IKFF). 

2: Innhold 

3: Leder: Visjon og virkelighet 

4: Den alternative Melodi Grand 

Prix-uken 

5: Småbruker Merete Furuberg 

nominert til WWSFs hederspris 

Tema: Fredskultur 

7: Fredskultur - en nødvendig utopi? 

9: Den internasjonale 

fredsskattkonferansen i Sandefjord 

11: Om Fredsdepartement 

og “Norge i Fred” 

12: Pedagogikk for fred 

- hva skjer i skolen? 

14: Håndtering av mobbing og konflikter 

15: Verdenskonferansen 2010 mot 

atombombene i Hiroshima og 

Nagasaki 

16: Samarbeid for en konvensjon 

mot atomvåpen 

17: 10 år siden Sikkerhetsrådet 

oppdaget kvinnene 

Internasjonalt 

18: En visjon for framtidens WILPF 

Arrangementer: 

20: La himmelrommet være i fred 

21: Johan Galtung 80 år 

22: Sidsels plukk 

22: Tenk om dette stod i avisen... 

Leserinnlegg 

22: Hvorfor fredsdepartement? 

24: Stoltenberg til FBI 

Bokomtaler 

25: Fredsskattstudien 

26: Ungene våre 

Redaksjonsgruppe for 3/2010 

Sidsel Andersen 

Camilla Hansen 

Ingegerd Lorange 

Grethe Nielsen 

Mari Holmboe Ruge 

Layout: 


Temagruppe for 3/2010 


Margrethe Tingstad 

Eli Hammer Eide 

Shokooh Javadian 

Jorunn Skjeggestad 

Trykk: 

Bedriftstrykkeriet A/S 

Forsidefoto: 

Tegnet av barn ved 

Den internasjonale barnehagen 

i Bergen 

Rettelser til 2/2010 

Rettelse til s. 21, 

“Ikke-voldssamfunn” 

Ved en forglemmelse 

ble følgende referanse utelatt. 

Sandy Pegge Reeves, 

Matriarchal values and world peace 

i Societies of Peace: Matriarchies, 

past, present and future, 

Goettner-Abendroth (red.), 

Innana Publications and Education 

Inc, Toronto, Canada 2009. 

Rettelse til side 20, 

“Økonomiske konsekvenser...”; 

Alexander Harangs utredning 

er laget for Fredsskattalliansen, 

ikke for Norges Fredslag.

LEDER: 

Visjon og virkelighet 

Elise Boulding gikk bort i sommer, 90 år gammel. 

Med norsk familiebakgrunn ble hun en pioner innen 

fredsarbeid både i USA og internasjonalt. bl.a. 

som internasjonal president for WILPF. Hun var en 

kvinne som holdt fram idéen om fred som en kontinuerlig 

prosess i alles hverdag. Hun skrev om nødvendigheten 

av å skape et bilde av den framtiden vi 

ønsker. Vi må se langt fram og lage et mentalt bilde av 

en verden som håndterer konflikter. Før vi formulerer 

en strategi for fred, må vi forme en visjon som ikke 

baseres på ønsketenkning eller virkelighetsflukt, men 

på verdier og kunnskap. 

Krig er politikkens forlengede arm når vi ikke 

klarer, eller ikke prøver, å finne en løsning på motstridende 

meninger. Krig er fredens antitese og fungerer 

likevel i altfor stor grad som en strategi for fred for 

mange land, inkludert Norge. Analyser av krig har vi 

nok av. Nå må vi snakke om hvordan vi jobber mot å 

oppfylle betingelser for fred. 

Så smått begynner vi å forstå kompleksiteten 

bak konflikter. Det er lett å redusere konflikter til 

endimensjonale uenigheter Store økonomiske forskjeller 

blant mennesker, ulik tilgang på ressurser og 

reduserte muligheter for å skape et verdig liv, fører 

til konflikter og voldsutøvelse. Stadig flere innser at 

vi trenger en ny økonomisk verdensorden med andre 

verdier i sentrum. 

Elise Boulding var klar på at de framtidsbildene 

vi i den vestlige verden tegner, må inkludere levesett 

og verdier fra ikke-vestlige samfunn. Det vil nødvendiggjøre 

tverrkulturell forståelse og kunnskaper. 

De vestlige kulturene har altfor lenge definert hvilke 

verdier framtiden skal bygges ut fra og gjort sine prioriteringer 

for seg og andre ut fra det. 

I stortingsmelding nr. 15 (2008-2009) om hovedlinjer 

i norsk utenrikspolitikk, er det interessant å 

lese følgende utsagn: “…det er grunn til å understreke 

at verdier som ligger til grunn i det norske samfunnet 

kan være mindre universelt gyldige enn hva vi kanskje 

har en tendens til å mene…” Det er å håpe at vi i 

2010 forstår at vi hele tiden utøver definisjonsmakt i 

forhold til andres virkelighetssyn. 

På en flyplass i New York hang det for noen år 

siden en plakatserie som fokuserte på møter mellom 

kulturer. Én plakat inneholdt teksten: “A different 

opinion is simply the view from a place where I have 

not yet been”. Demonisering av alle dem med et annet 

syn enn Vestens er primitivt og helt uten visjon. 

Mennesker har tradisjoner langt bakover for å 

danne grupper ut fra etnisitet, kulturell bakgrunn, religion 

og andre trekk. Forskjellige interesser og verdier 

har skapt konflikter på grunnlag av fordommer 

som bunner i mangel på kunnskap. Globaliseringens 

positive side er at flere får kunnskap om “de andre”, 

noe som bør bidra til at vi mennesker etter hvert får 

en sterkere følelse av å tilhøre et verdenssamfunn. 

Det går an å håpe at vi som ”verdensborgere” vil ha 

mindre trang til å utkjempe voldelige kamper for å beholde 

smalere gruppeverdier og interesser, langt mindre 

å presse dem på andre. Verdibaserte konflikter må 

håndteres slik at vi unngår en reversering av denne 

trenden med at gruppers identitetshevdelse styrkes. 

Fredsbevegelsen har mange aktører som deler 

visjoner. Felles visjoner gir felles retning. Nå er det 

politikerne vi må få tak i. Ettersom politikerne analyserer 

den informasjonen som spres og bruker den 

som grunnlag for sine vedtak er det vår jobb å vise 

dem vår visjon. Vår mulighet for å øve innflytelse i 

et mangfold av aktører og med økt kompleksitet vil 

ikke minst avhenge av den kunnskap vi har på de områdene 

hvor vi vil spille en rolle. Kompetanse og synlighet 

er viktig for å lykkes i fortsettelsen, og vi skal 

fortsette å utfordre etablerte strukturer. 

Elise Boulding var idealist, men samtidig opptatt 

av realisme i de bildene hun tegnet av verdensfreden. 

Hennes mann, fredsforskeren og økonomen 

Kenneth Boulding, var også opptatt av visjoner idet 

han sa: “ … if we envision a future without major 

warfare we are more likely to achieve that future”. 

Fredrik S. Heffermehl har sagt det samme med andre 

ord: «The greatest obstacle to worldwide peace may 

be the widespread belief that it is impossible.» Vi må 

beholde visjonen. 

K. Margrethe Tingstad, 

nestleder, IKFF 

fred og frihet 3/2010 3

Den alternative 

Melodi Grand Prix-uken 

Kunne vi sitte og se på at Israel, sammen med Europa, sang og danset på Telenor 

Arena - mens Israel hjemme driver en hardhendt okkupasjon av palestinerne? Nei, vi 

ville lage en alternativ fest og invitere palestinere og israelere som kunne fortelle en 

annen sannhet. 

AV TORILL EIDE 

Da Alexander Rybak vant Melodi Grand Prix i Moskva 

i fjor var det klart at Norge skulle arrangere den store 

festen i 2010. Dette arrangementet vekker stor begeistring 

i hele Europa - millioner på millioner sitter klistret 

foran tv i hele denne musikalske kjendis-prosessen. 

Europa ja, men også i Israel. Det vekker undring 

at Israel deltar i forskjellige Europamesterskap 

i sport - og også i European Song Contest, ESC. Undringen 

ble til et ønske om 

aksjon - kunne vi sitte og se 

på at Israel, sammen med 

Europa, sang og danset på 

Telenor Arena - mens Israel 

hjemme driver en hardhendt 

okkupasjon av palestinerne, 

blokade av Gaza, fortsatte 

checkpoints og utbygginger 

av bosettinger og palestinere 

i tusentall kastes på 

gata i Øst-Jerusalem? Nei, 

vi ville lage en alternativ 

fest og invitere palestinere 

og israelere som kunne 

fortelle en annen sannhet 

enn den som ville framkomme på Telenor Arena. 

En arbeidsgruppe fra Palestinakomiteen, PIO, 

Bestemødrene, Seniorer for Palestina og andre 

interesserte jobbet fram en alternativ ESC, og inviterte 

en palestinsk sanger. Rim Banna kom - og med sin 

musikalitet, sterke integritet og vakre sanger gjorde 

hun et sterkt inntrykk. Vi inviterte også en alternativ 

israeler, kritisk til eget lands politikk, for å formidle 

og dokumentere Israels okkupasjon. Angela Goldstein 

kom - og ingen kunne gjøre det bedre enn henne. 

På et bredt anlagt seminar ble boikott av Israel 

diskutert. Spørsmålet er komplisert og politisk betent. 

Angela Goldstein og andre israelske stemmer sier: 

4 fred og frihet 3/2010 

Den palestinske sangerinnen Rim Banna 

“Boikott ikke bare varene våre, men også kultur og 

akademia. Dette er det eneste språket Israel forstår - 

og det vil gjøre inntrykk. Ikke la israelske kunstnere 

og vitenskapsfolk komme og late som om vi er en 

sivilisert stat mens fakta forteller oss at vi siden 1948 

har undertrykt et helt folk!” I forlengelsen av uken 

skjedde angrepet på Gaza-båtene. Angela Goldstein 

ble da den viktige stemmen til å kommentere den 

akutte situasjonen. Et realistisk 

alternativ til boikott 

av Israel er boikott av varer 

fra de okkuperte områdene. 

Palestinerne forsikrer oss 

om at det er fullt mulig å 

merke produktene fra disse 

områdene. Dette er det 

viktig å arbeide videre med! 

Den alternative uken 

ble svært vellykket. Rim 

Banna formidlet sitt sterkebudskap 

på tre konserter ble 

portrettert i flere aviser, og 

vist i flere tv-kanaler, bl.a. i 

Lørdagsrevyen i NRK. Angela 

Goldstein deltok på en rad av seminarer og møter 

med sin store kunnskap og engasjement, bl.a. med 

framtredende folk i UD og Stortinget og intervjuer 

i radio og tv. Et høydepunkt var konserten i Kulturkirken 

Jakob, der lege Mads Gilbert og musikeren 

Knut Reiersrud deltok sammen med Rim og Angela. 

Oppslutningen om den alternative uken var 

ikke så god som vi hadde håpet. Hvordan kan 

fred- og solidaritetsfolk bli flinkere til å støtte 

hverandre, møte opp på arrangementer, bidra 

med penger, være aktive og idérike, uredde 

og pågående i arbeidet for rettferdighet og fred?

Småbruker Merete Furuberg - 

nominert til WWSF hederspris 

I samarbeid med Hedmark Bonde- og Småbrukarlags kvinneutvalg, er det en ære 

for Internasjonal Kvinneliga for Fred og frihet å nominere Merete Furuberg til WWSF 

Women’s World Summit Foundation Prize. Dette er en pris som årlig deles ut til kvinner 

som har gjort en innsats ’for livet på landsbygda’. 

AV ELI HAMMER EIDE OG KARI KOBBERØD BRUSTAD 

Vi møter Merete Furuberg en lun sommerkveld 

hjemme på familiegården/småbruket i Grue Finnskog. 

Merete var en av de første kvinnelige studentene med 

hovedfag i skogbruk (førstekandidat), den gang utdannet 

ved Norges Landbrukshøgskole på Ås, (nå 

Universitetet for miljø- og biovitenskap – UMB). 

Hun var den første kvinnen i verden som tok doktorgrad 

i skogbrukets driftsteknikk og var blant de første 

kvinnene som fikk den internasjonale forskerprisen 

Scientific Achievement Award. 

Merete Furuberg, din merittliste er svært omfattende 

og ikke minst imponerende. Du har fått til så 

mye lokalt, nasjonalt og internasjonalt både innen ditt 

fagfelt skogbruket, innen kultur og helse, tidkrevende 

politisk engasjement på fylkesplan i 

tillegg til det å ha familie og drive 

gårdsbruk! Hvordan er det mulig? 

Hva er drivkraften din? 

- Det ligger ikke i finnekulturen 

vår å bli stresset, vi øder ikke 

med krefter på stress. Dessuten er 

det viktig for meg at det jeg engasjerer meg i er lystbetont 

samtidig som jeg alltid ’holder møte med meg 

sjøl’ – d.v.s. inntar en strategisk rolle. 

WILPFS tidligere generalsekretær Susi Snyder, 

har uttrykt:”at vår organisasjon ofte har hatt store 

visjoner og mål, mens vi er mindre flinke til å operasjonalisere 

våre mål”. Hva skal til for å sette målene ut 

i livet, hva er dine erfaringer og ditt budskap? 

- Jeg ser det som vesentlig å ha et omfattende 

nettverk, samarbeid og dialog med mennesker nasjonalt 

som internasjonalt. Vise en åpen holdning, særlig 

overfor dem med større posisjoner enn en sjøl. Da har 

en lettere for ’å ramle borti’. Det var slik jeg ble kjent 

med afrikanske Wangari Maathai, hennes Green Belt 

Movement og budskapet om mangfold og samspill i 

naturen. Slik var det også med indiske Vandana Shiva. 

og hennes budskap om økologi og det kvinnelige, holistiske 

prinsipp. 

Merete fortsetter uttrykkelig: - Mitt budskap er 

nedfelt i Rolf Jacobsens dikt ”Den lille bonden” (diktet 

er gjengitt på bladets bakside). 

Mange organisasjoner, deriblant IKFF, er opptatt 

av kvinners situasjon og mangel på innflytelse 

i ulike beslutningsfora. Du er en av kvinnene som 

stiftet organisasjonen Jenter i Skogbruket (JIS) Hva 

var bakgrunnen for det engasjementet? 

- Da jeg begynte å arbeide som forsker innen 

skogbruk møtte jeg på en del hindringer bl.a. som ammende 

mor. Lite var innrettet for kvinnelig ansatte, 

det gjaldt på flere områder. I dette mannsdominerte 

miljøet var tonen: har du valgt 

å bli mor, må du slutte…” 

Etter hvert ble flere av rettighetene 

formalisert og vi 

kunne henge opp skiltene AM- 

MING PÅGÅR. I 1986 oppdaget 

jeg at blant mange kvinneorganisasjoner 

var det ikke noen som representerte 

skognæringen. Det ble nødvendig for meg å synliggjøre 

at trær og skog omfatter mangfold og samspill. 

22 kvinner gikk sammen for å skape en landsomfattende 

organisasjon med det mål å motivere og stimulere 

jenter til deltakelse og engasjement på alle plan 

innenfor skogbruket. For noen er det vanskelig å se 

hvordan ting henger sammen, og der tror jeg kvinner 

har lettere for å tenke mer helhetlig. 

Retten til nok mat er nedfelt i FNs Menneskerettighetsartikkel 

25, men også i flere konvensjoner. 

Likevel, det globale bildet viser at i overkant av 

1 milliard mennesker lider av sult verden over. Her 

hjemme ser vi bl.a. hvordan matjord blir nedbygd i 

stor skala. Hvilke tanker gjør du deg om verdens matvareproduksjon 

og fordeling? 

- Matvaresuverenitet 

er en livsnødvendighet 

og bør være grunnlovsfestet. 


Merete Furuberg på familiegården Grue Finnskog. Foto: Britt Ellen Nymoen 

- Her vil jeg trekke fram at norske myndigheter 

har vansker med å se viktigheten av lokal matvareproduksjon 

i et helhetlig perspektiv. Matvaresuverenitet 

er en livsnødvendighet og bør være grunnlovsfestet. 

Den verdensomspennende småbrukerbevegelsen La 

Via Campesina gjør et viktig arbeid for å bedre utnyttelsen 

av lokale ressurser og kunnskaper, og er en klar 

motvekt til industrilandbruket. 

Det er flest kvinner som er forsørgere i verden, 

samtidig som de også er de fattigste. I følge WWSF er 

det kvinner på landsbygdene i mange deler av verden 

som bidrar til å trygge matsikkerhet for sine familier 

i lokalsamfunnet. Sammen med mange frivillige organisasjoner 

lanserte derfor WWSF 15. oktober som 

World Rural Women’s Day for å gi dem anerkjennelse 

og styrke deres rettigheter og muligheter. Trenger vi 

slike merkedager? 

- Ja, i stor grad. Vi vet at disse kvinnene har 

liten eller ingen status, ingen rettigheter, ingen tilgang 

til produktive ressurser eller økonomiske og sosiale 

tjenester. Deres livsnødvendige bidrag til samfunnet 

blir sjelden anerkjent eller løftet fram. Slike merkedager 

er nødvendige for å skape større forståelse for 

på hvilken måte våre holdninger og vår levemåte 

har innflytelse på hvordan mange mennesker har det 

andre steder på jorda. 

-I 2011 arrangerer WILPF sin internajonale kongress 

i Costa Rica, der bl.a. vann og matsikkerhet er tema. 

Kan du si noe om hva begrepet matsikkerhet innebærer 

for deg? 

- Matsikkerhet innebærer flere dimensjoner, og 

jeg må få understreke hvor viktig det er at matsikkerhet 

blir lovfestet, slik at det er en reell rettighet med 

basismat, at det er mulig å produsere det i eget land 

og sikre egen befolkning mat - trygghet. Med hensyn 

til bistand må lokalsamfunnene og særlig kvinnene 

inneha en nøkkelrolle. Matproduksjon og lokal matsikkerhet 

må bygge på lokal kultur og kunnskap, 

og derigjennom ivareta naturressursgrunnlaget. 

Helseperspektivet står også sentralt. 

Helt til slutt, Merete, som skogbruker er du blitt 

spurt om hvilket treslag du liker best og da har du 

svart barlind. Hvorfor akkurat det? 

- Ekstrakt fra nålene i barlind - Taccus Baccat 

- brukes til å lage cellegift - taccol. Så barlind har reddet 

livet mitt. 

6 fred og frihet 3/2010

Fredskultur - en nødvendig utopi? 

Melbukonferansen 2010 tok opp et tema som interesserer mange, men som også 

mange kanskje føler avmakt i forhold til: Hvordan kan vi klare å holde fred – med 

hverandre og over grensene? 

AV INGEBORG BREINES 

Nordland Akademi for Kunst og Vitenskap er stolt 

over at så mange toppengasjerte fagfolk kom til Sommer-Melbu 

i år og derved både styrket vår kapasitet 

for dialog og utdypet vår innsikt og forståelse av fredskultur 

som begrep og som mulighet. Tema ble belyst 

også på litteraturseminaret som var forut for Melbukonferansen 

og i det påfølgende filosofiseminaret. 

Sommer-Melbu markerte avslutningen av FNs 

tiår for fredskultur og ikke-vold for verdens barn 

(2001 – 2010). Derved bidro konferansen til å styrke 

sammenhengen mellom det som skjer på det globale 

og på det lokale nivå. Konferansen tok opp konfliktløsning 

og fredsbygging på internasjonalt, nasjonalt, 

lokalt og sågar på par-nivå. Det var ca. 50 deltakere 

på konferansen, inkludert de ca. 20 som deltok på 

kurs i konfliktløsning, fredskultur og flerkulturell forståelse. 

Ingrid Eide var både ordstyrer sammen med undertegnede 

og hovedinnleder om fredskulturvisjonen. 

Ingrid var den som brakte fredskulturtanken hjem fra 

UNESCO mens hun var medlem av Eksekutivrådet. 

Professor Betty Reardon fra New York delte av sin 

lange erfaring som fredspedagog både på konfliktløsningskurset 

og på konferansen. Mange av de som var 

til stede hadde på ulik vis hatt glede av hennes mange 

bøker om fred, sikkerhet og toleranse. Hun så blant 

annet på årsakene til at så mange kvinner er involvert 

i fredsarbeid. Evelin Lindner bidro med innsikt i 

sitt brede internasjonale arbeid om ærekrenkelse som 

konfliktskaper. Colin Archer, generalsekretær i Det 

Internasjonale Fredskontoret (IPB) la frem skremmende 

tall på hva verden bruker av ressurser til militære 

formål, mens Tony Kempster, også fra IPB, så på 

hvordan de store miljømessige utfordringer innvirker 

på konfliktnivået i verden. IPB hadde også et eget 

møte under konferansen for å planlegge markeringen 

i Oslo 23.-26 september av at det er 100 år siden IPB 

fikk Nobels Fredspris. 

Hovedtemaet på konferansens andre dag var 

Norge som fredsnasjon. Direktør for Fredsforskningsinstituttet 

i Oslo, Kristian Harpviken la premiss- 

ene for diskusjonen med et innsiktsfullt foredrag. 

Ole Mjøs tidligere rektor ved universitet i Tromsø og 

tidligere leder for Nobelkomiteen analyserte erfaringer 

i Norge fra over 100-års arbeid med Nobels fredspris 

og ga innsikt i arbeidet bak kulissene. Det var et historisk 

sus over seansen, siden flere av de tilstedeværende 

også hadde vært involvert i UNESCO-konferansen i 

Tromsø i 1999 om Higher education for peace, som 

bl.a. førte til at Fredssentret ved Universitet i Tromsø 

ble opprettet - så også senterets nåværende leder, Tone 

Bleie. Sentrale aktører i norske fredsorganisasjoner 

som Norges Fredslag, Internasjonal Kvinneliga for 

Fred og frihet og Norges Fredsråd tok opp fredsbevegelsens 

største utfordringer i dag. Alexander Harang 

snakket om norsk økende våpenproduksjon og eksport. 

Temaredaksjon for nr. 3/2010: 

Avdeling Hedmark/Oppland 

Avdelingen vår er den yngste gruppen av IKFF i 

Norge. Den ble startet i september i 2004 med 8 

medlemmer og har nå 42. Mange er støttemedlemmer 

og avdelingen bærer preg av at den har 

en kjerne av medlemmer som er Tordenskjold-soldater 

og aktive i noen andre foreninger også. Slike 

som Amnesty, Røde Kors og Nei til atomvåpen. 

Sakte og sikkert har vi utvidet engasjementet. 

Hovedfokuset vårt har vært motstand mot 

krigen i Afghanistan, arbeidet med et internasjonalt 

forbud mot klasevåpen, fredsskattsaken og opprettelsen 

av et Fredsdepartement. Avdelingens medlemmer 

har skrevet 3-5 avisinnlegg årlig og vi har 

samarbeidet med andre foreninger om foredrag og 

utstillinger. I 2010 har noen av våre medlemmer 

vært med på opprettelsen av det nye fredssenteret 

på Nansenskolen på Lillehammer. 

For styret i Hedmark/Oppland 



Margrethe Tingstad viste hvordan arbeidet med å 

fremme et forslag om å etablere et eget freds(kultur) 

departement i Norge blir konkretisert og Hedda 

Langemyr tok opp blant mange utfordringer, etablering 

av sivile fredsstyrker. 

Nærmere 200 personer deltok på fredsvandring 

ledet av Mads Gilbert og Vesterålen Turlag. Mads Gilbert 

holdt en engasjert appell om solidaritet både ved 

start og oppe på Haugnyken. Mange av innvandrerne 

og asylsøkerne hadde brakt med stein påskrevet navn 

på deres hjemstedsted. Steinene ble brukt til å lage 

en internasjonal varde. Mange ble 

berørt av å se navnene på steder 

kjent fra krigen i Afghanistan. 

Siste dag var det fokus på 

det nære – hvordan løser vi konflikter 

for eksempel i et lite samfunn 

med mange innvandrere – og 

hvordan løser vi konflikter i familien 

og i parforhold. Første del av 

debatten var viet innvandring til 

regionen. Lærer Gry Falch Olsen 

hadde innledningsvis mange gode 

råd om hvordan en kan få integrering 

til å fungere gjennom sin egen erfaring fra 

et NRK-prosjekt om hvordan det er å komme totalt 

fremmed inn i en ny kultur. Et panel med Samsam 

Kalif Aden fra Somalia, Augustine Aloyseous fra 

Ingeborg Breines og Ingrid Eide 

Sri Lanka og Dulo Dizdarevic fra IMDI nord (Integrerings- 

og mangfoldsdirektoratet) viste til fulle 

hvor viktig det er at folk blir tatt imot med forståelse 

og vennlighet både når de er i en asylsøkersituasjon 

og etterpå. Deretter hjalp terapeut Frode Thuen, som 

i en årrekke har arbeidet med tema knyttet til familie 

og samliv, oss til en dypere forståelse for ulike 

konfliktmekanismer og konflikthandtering. Til sist 

formidlet stand-up komiker og forfatter Jon Schau 

sin egen dyrekjøpte innsikt i hvor viktig det 

er å være i pakt med seg selv for å få til en egentlig 

dialog med andre. De som deltok 

på konfliktløsningskurset fikk 

hver dag anledning til å bearbeide 

foredragene videre og også gjøre 

ulike øvelser med fredspedagog 

Borgny Knudsen. 

Foredragene vil bli lagt ut 

på www.nordland-akademi.no og 

det planlegges både en fyldig rapport 

og en oppfølging av konfliktløsningskurset 

og ferdigstilling 

av kursets ressurshefte. 

Som arrangører fikk vi mange 

positive tilbakemeldinger både fra foredragsholdere 

og deltakere. Utfordringen til oss alle er hvordan vi i 

fortsettingen kan bidra til en styrking av fredskulturvisjonen 

på ulike nivå – både her hjemme og globalt. 

“Et klima for fred” 

Det internasjonale fredskontorets 

jubileumskonferanse 

Det internasjonale fredskontoret (IPB) inviterer til 

en stor jubileumskonferanse for å markere at det er 

hundre år siden vi mottok Nobels fredspris. Under tittelen 

“Et klima for fred” vil vi sammen med Norges 

fredsråd organisere et tett program av diskusjoner og 

sosiale og kulturelle arrangementer. 

Temaer: Nedrustning for utvikling, fredsutdanning, 

fredshistorie, atomnedrustning, Gaza. 

Debatter: Vestens involvering i Afghanistan, Norge 

som fredsnasjon. 

Hovedtaler: UNESCOs 

tidligere generaldirektør 

Federico Mayor 

For program og påmelding, 

se: http://ipb100.org 


Fredsbilde til salgs 

Et nydelig fredsbilde av kunstneren May-Britt Kjeserud 

kan du få kjøpt av IKFF for kr. 1500, inkludert 

ramme, solgt som seriegrafier, signert og nummerert 

i begrenset antall. 

Bildets størrelse med 

ramme i sølv er 40x50 

cm. Porto på kr. 230 

kommer i tillegg. Inntektene 

går i sin 

helhet til organisasjonen. 

Bli med på å 

bidra økonomisk og 

få et fredsbilde malt 

til ære for de mange 

fredskvinnene opp 

gjennom tidene. Bildet 

er gjengitt på IKFFs hjemmeside: www.ikff.no. 

Bestilling kan rettes på e-post ikff@ikff.no, 

eller gjennom tlf: 93089644. 

Deltak

Den internasjonale 

fredsskattkonferansen i Sandefjord 

Den internasjonale fredsskattkonferansen i Sandefjord hadde ca. 60 deltakere fra 

mange land. Det var tre lærerike dager hvor vi inspirerte hverandre til videre arbeid 

med økonomisk militærnekt. 

AV GRETHE NIELSEN 

Konferansen åpnet i Sandefjord 

kirke med tale av en representant 

for ordføreren i Sandefjord. 

Han støtter oss i vårt arbeid for å 

få gjennomført en fredsskattordning 

i Norge. Dette var fint å høre, 

og lovet godt for fremtiden. Etterpå 

var det vakker ballett av fire 

dansere til musikk av Bach og Brahms. Det var en 

vakker åpning på tre interessante dager på Skiringssal 

Folkehøyskole. 

Forfatter og økofilosof Per Ingvar Haukeland, 

som også kalte seg økokveker, holdt så et langt og 

glimrende foredrag om nødvendigheten av å snu 

tankegangen fra forbrukersamfunnets økende press 

gjennom reklame og annen påvirkning til naturfilosofiens 

tankegang om å forbruke minst mulig for derved 

å bevare ressurser til kommende slekter. Han sa 

selv at han var sterkt påvirket av Arne Næss sin livsfilosofi. 

Skiringssal folkehøyskole var arena for resten av 

konferansen. Konferansen hadde ca 60 deltakere fra 

mange land; Canada, USA, India, England, Tyskland, 

Spania, Belgia, Sveits, Italia, Sverige, Danmark- og 

vi 12 fra forskjellige organisasjoner i Norge. 

Det var tre lærerike dager hvor vi inspirerte 

hverandre til videre arbeid med økonomisk militærnekt. 

Det var forferdelig å høre om hvor kort arbeidet 

for menneskerettigheter var kommet i enkelte 

land. I Eritrea sitter det tre mennesker innelåst i en 

aluminiumskonteiner på det 17. året, midt i solsteiken 

i ørkenen. Deres ”forbrytelse” er at de nekter å 

avtjene militærtjeneste. På grensen til nabolandene 

blir enhver som nekter det samme og prøver å flykte, 

skutt. I Sveits, som vi betrakter som et høyt utviklet 

land, og som lovpriser sin egen nøytralitet, blir enhver 

som nekter militærtjeneste idømt en ekstraskatt. Det 

hjelper lite om du er ufør og ikke er i stand til å utføre 

krigsforberedende øvelser, ekstraskatt må du betale. 

Alexander Harangs utredning Fredsskatt 2010: 

Saken, historien og bevegelsen, har utmerkede analyser 

av hva som har hendt gjennom historien med 

Deltakerne på Den internasjonale fredsskattkonferansen samlet. Fra IKFF deltok Grethe Nielsen, Susanne Urban og Bjørg Berg.

mennesker som ønsker å slippe å betale skatt til krig. 

Utredningen var av hensyn til våre utenlandske konferansedeltakere 

oversatt til engelsk av Douglas Pauly, 

uten vederlag. Både den norske og den engelske 

utgaven var redigert av IKFF Bergens leder Susanne 

Urban, med flere, og ble trykket ferdig til konferansen 

startet og delt ut til alle deltakere. (Se omtale side 24). 

Susanne og jeg, som representerte IKFF under 

konferansen, laget et forslag til en resolusjon som 

ble enstemmig vedtatt. Fredsskattalliansen vil sende 

uttalelsen, sammen med Alexanders utredning om 

fredsskattsaken, til alle politiske partier og til den norske 

regjering. 

Neste konferanse blir formodentlig i Buenos 

Aires i Argentina eller i Canada om 2 år. Arrangørgruppa 

i Fredsskattalliansen skal ha ros for et kjempefint 

arrangement. Også Bjørg Berg skal ha honnør for 

sitt modige initiativ, da hun for 2 år siden på forrige 

konferanse som ble holdt i England, inviterte til neste 

konferanse med Norge som vertsland. 

Resolusjon fra Den internasjonale 

fredsskattkonferansen: 

Et levende demokrati fortjener 

utredning av fredsskattalternativet 

2010 er det siste året for FNs internasjonale 

tiår for fredskultur og ikkevold. Det vil være 

et viktig bidrag for fredsskattsaken og for respekten 

for det enkelte mennesket om Stortinget 

imøtekommer fredsskattbevegelsens 

oppfordring, og utreder muligheten for 

fredsskatt 

- basert på FNs menneskerettighetserklæring 

artikkel 18 

- garantert gjennom artikkel 18 i internasjonal 

konvensjon om sivile og poli 

tiske rettigheter 

- artikkel 9 i europeisk menneskerettighetskonvensjon 

om retten til tros- og 

samvittighetsfrihet 

- som en utvidelse av eksisterende militærnekterlov. 

Arbeidet for fritak av tvungen militærskatt har 

en lang historie som viser at spørsmålet er av 

fundamental betydning. 

Klasevåpenkonvensjonen 

trådt i kraft 

1. august 2010 var en merkedag for internasjonalt 

humanitært arbeid: Konvensjonen 

om klaseammunisjon trådte i kraft 

denne dagen. 

Konvensjonen om klaseammunisjon 

Klaseammunisjon tar liv og skader mennesker både 

under angrep og lenge etter. Store mengder klaseammunisjon 

blir liggende udetonert for så å eksplodere 

inntil mange år etterpå. I rammede områder hindrer 

denne trusselen flyktninger i å vende hjem, bønder i å 

dyrke jorden og barn i å leke fritt. 

Konvensjonen om klaseammunisjon er et kategorisk 

forbud mot all bruk, produksjon, lagring og 

overførsel av klaseammunisjon. 108 stater har til nå 

undertegnet konvensjonen og 38 stater har ratifisert 

den. Konvensjonen er juridisk bindende for alle statspartene, 

og den styrker beskyttelsen av sivile. 

Resten av det norske lageret av klaseammunisjon 

ble destruert i juli 2010. Alle stater som er part til 

konvensjonen må destruere all klaseammunisjon på 

lager innen åtte år. Rammede statsparter må innen ti 

år sikre og rydde alle områder hvor det ligger igjen 

klaseammunisjon. Alle statsparter må sørge for at 

overlevende får assistanse, psykologisk støtte og mulighet 

til å integreres sosialt og økonomisk i samfunnet. 

Stater som er i stand til det må bidra med støtte 

til stater som trenger det slik at alle statsparter kan 

oppfylle sine forpliktelser etter Konvensjonen om 

klaseammunisjon. Det blir holdt regelmessige møter 

som skal ha rapporter om hvordan konvensjonen etterleves. 

Internasjonale organisasjoner, bl.a WILPF, var 

meget aktive samarbeidspartnere gjennom nettverket 

Cluster Munitions Coalition i arbeidet med å få gjennomført 

denne konvensjonen. 

Konvensjonen har en egen nettside med oppdatert 

oversikt over hvilke stater som har sluttet seg til, kalender 

for det internasjonale arbeidet og selve konvensjonsteksten: 

www.clusterconvention.org. 

Kilde: Pressemelding fra Utenriksdepartementet 


Margrethe Tingstad om 

Fredsdepartement og “Norge i Fred” 

Undertegnede har i løpet av sommeren 

holdt innlegg på tre seminarer, hvor 

tema fredsdepartement har vært oppe 

med litt ulike vinklinger: “Norge i Fred” 

på Nansenskolen i juni, “Melbu-konferansen” 

i Melbu, Vesterålen i juli (se omtale annet 

sted i bladet), og Nordisk fredsakademis symposium i 

august, i Jondal, Hardanger. Manus som samler foredragene 

om fredsdepartement finner du på våre nettsider. 

Alle tre stedene ble det gode diskusjoner med 

argumenter for og mot et nytt departement for fred 

og fredskultur. I tillegg ble det reist en del spørsmål 

som ikke lar seg besvare uten videre. Blant disse 

spørsmålene er: Vil et freds(kultur)departement utgjøre 

enda et byråkratisk system uten at alternativer 

til dagens offentlige utenriks- og fredsarbeid tillegges 

mer vekt? Vil et “fredsbyråkrati” føre til at fredsaktivister 

overlater arbeidet til “sitt eget departement”? 

Vil fredsbevegelsen beholde sin frie stilling i forhold 

til å utfordre det bestående, eller vil finansiering fra 

et fredsdepartement gjøre fredsorganisasjonene mer 

“lydige”? Disse og en rekke andre spørsmål ble diskutert. 

Hvordan arbeider vi så videre med dette videre i 

IKFF? Dersom vi skal utarbeide et nytt formelt forslag 

på bordet fram mot neste valg, haster det å få temaet 

inn på den politiske dagsorden. En oppsummering av 

saken slik den står, og som stiller spørsmålene fra 

ulike debatter er nødvendig, og et initiativ vil sannsynligvis 

bli tatt sammen med Norges Fredslag i løpet 

av høsten. 

“Norge i Fred” 

Konferansen på Nansenskolen, Lillehammer, 11.-15. 

juni satte søkelyset på norsk fredspolitikk i dag, og 

hadde som ambisjon å få fram hvilken politikk Norge 

må føre for å kunne kalle seg en fredsnasjon. Det var 

tid for både kritiske og konstruktive blikk på Norges 

engasjement i verdens konflikter. 

Mange kjente ansikter bidro både som foredragsholdere 

og debattanter, deriblant Kristian Harpviken 

fra PRIO som snakket om norsk utenrikspolitikk, og 

Kai Eide som hadde rykende ferske inntrykk fra sitt 

opphold i Afghanistan. Andre tema var dialogarbeid 

på Balkan, konflikthåndtering i den norske skolen, 

fredsprosessen på Sri Lanka sett i ettertid, subsidiering 

av våpenindustrien. Fra IKFF var det til sammen 

fem av oss som fikk deltatt på hele eller deler av seminaret. 

Lørdag var det offisiell åpning av det nye 

“Nansen fredssenter”, som forener Nansen Dialog og 

Norsk fredssenter. Ungdommer, freds-“veteraner”, 

lokal- og rikspolitikere, forskere og mange andre interesserte 

kom for å delta på stiftelsen. Senteret har 

fått bevilgning over statsbudsjettet fra og med i år. 

Senteret skal videreutvikle arbeidet med dialog og 

fredsarbeid og skal holde til på Nansenskolen. 

150 år siden Jane Addams ble født 

Laura Jane Addams, stifter av WILPF, ble født 6. september 

1860. Hun var feminist, sosiolog og sosialarbeider. 

Hun var den andre kvinnen som fikk Nobels 

fredspris, 26 år etter Bertha von Suttner, i 

1931. 

Under første verdenskrig var hun i 

1915 en av lederne for den internasjonale 

konferansen i Haag, som førte til at WILPF 

ble opprettet, og hun ble WILPFs første 

president. Jane Addams arbeidet for at USA 

skulle påta seg en meglerrolle mellom de 

stridende landene, men USA gikk inn i krigen i 1917. 

Hun var en sterk kritiker av dette, og ble stemplet som 

en farlig radikaler og en fare for USAs sikkerhet. Først 

på slutten av sitt liv ble hun hedret av den amerikanske 

regjering for sin fredsinnsats. Hun døde i 1935, 

75 år gammel. 

I tillegg til sitt livslange fredsarbeid 

arbeidet hun som sosionom særlig 

for fattigfolk og mot bruk av barnearbeidere 

i industrien. Hun stiftet og drev Hull 

House i Chicago, et senter for innvandrere 

til USA. 

Vil du vite mer om Jane Addams? Les 

Gerd Grønvold Saues biografi: Jane Addams – elsket 

og foraktet, Kvekerforlaget 2001. 


Pedagogikk for fred 

- hva skjer i skolen? 

Fra fredspedagogikk til “citizenship education” 

Hvordan møter barn og unge i skole og barnehage de store spørsmålene om fred 

og rettferdighet i verden? Hvordan bør de møte slike spørsmål? 

Dette har vært diskutert i alle fall i 100 år; her blir det en liten smakebit av 

debatten. 

AV KARI NES 

Hva hører egentlig hjemme i en opplæring for fred: 

Bekjempelse av krig - nedrustning og ikkespredning 

– eller bygging av fred? Vennskap og konfliktløsning? 

Rasisme og flerkulturell forståelse? Menneskerettigheter? 

’Krig mot terror’? 

Historiefaget har vært sentralt når det gjelder 

fredspedagogikk, men også samfunnskunnskap og 

religions- og andre fag. Tidlig på 1900-tallet var man 

for eksempel opptatt av å finne årsaker til krig og tiltak 

mot krig, også i skolebøkene. En annen strategi er å 

ta for seg gode forbilder i undervisningen, noe som 

ofte har vært anbefalt i pedagogikken, for eksempel 

å studere Gandhi eller de fredelige Pueblo-indianerne 

i USA. 

1980-tallet var det store tiåret for fredspedagogikken 

i svensk skole og barnehage, sier forskeren 

Irene Andersson fra Högskolan i Malmö. Det samme 

kan sies om Norge. Bakteppet på åttitallet var den kalde 

krigen og frykten for atombombene, en frykt som 

var opplevd og uttalt hos mange norske barn og unge. 

Den folkelige fredsbevegelsen var bred, med fredsmarsjer 

og mange ulike initiativ, for eksempel lærere 

eller bibliotekarer for fred. I denne perioden ble barn 

i skolen i større grad enn nå oppfattet som politiske 

subjekter med meninger og håp for framtida – barna 

kunne være med å gjøre en forskjell. Dette hevder den 

svenske forskeren og hennes kolleger. Mens spørsmål 

om fred for et par tiår siden ble satt på dagsorden i de 

pedagogiske institusjonene både i Sverige og Norge 

og andre land, synes slike spørsmål nå mer implisitte i 

’opplæring til demokrati’ og lignende, sier forskerne. 

Andersson & co. har studert den svenske skolens 

lærebøker og annet materiale beregnet på barn og 

unge fra åttitallet. Et eksempel er ”Vänner på fredsvägen”, 

hefter utgitt av Alva og Gunnar Myrdal Foundation 

på 80-tallet som hjelp til pedagogene i barnehage 

og skole. I veiledningen for barnehagene er de opp- 

tatt av barnas følelser og å bekjempe frykt, for eksempel 

gjennom en fredsuke eller markering av FNdagen 

der vennskap, barn i andre land, samarbeid og 

konflikt etc kunne settes på dagsorden. Med eldre 

barn kan en gå konkret inn på historiske hendelser 

samt barns rettigheter rundt om i verden, elevene kan 

skrive setninger om frykt og håp, de kan studere TV 

og film, de kan lære å lede et møte, diskutere hva som 

er rettferdig og urettferdig osv. osv. Andre lærebøker 

vektlegger sterkt Sveriges nøytralitet samt FN og Dag 

Hammarskjölds rolle. 

Det samlede inntrykket de svenske forskerne har 

Irene Andersson 


fra lærebøkene på åttitallet er for det ene at Asia, Afrika 

og Latin- Amerika nå er med, ikke bare Europa, 

USA og FN, slik det tidligere var. Framstillingen av 

Sverige viser et land som i tillegg til å arbeide for 

fred gjennom FN også bekjemper kolonialisme og 

urettferdighet rundt om i ’den tredje verden’. Dette 

er en viktig del av det svenske selvbildet, på samme 

måte som det er det for det norske. Den andre konklusjonen 

er at fredsbegrepet i åttitallets lærebøker er 

endret; det er ikke bare fravær av vold som definerer 

fred, en rettferdig verdensorden ses nå som en forutsetning 

for freden. 

På nittitallet ble det en dreining i innholdet i fredspedagogikken 

i retning av økende vektlegging av mellommenneskelige 

relasjoner, for eksempel utvikling 

av empati og forebygging av mobbing og diskriminering, 

læring av konfliktløsningsteknikker osv. I dag 

er i mange land opplæring til ’(world) citizenship’ den 

sentrale fellesnevneren for undervisning på dette 

feltet. ’Å bli en samfunnsborger/verdensborger’ kan 

vi kanskje oversette det med. Det kan omfatte både 

juridiske rettigheter og det å lære å leve sammen i 

praksis – både rettigheter og plikter. Bærekraftig utvikling, 

likeverd og menneskerettigheter, flerkulturell 

forståelse og demokrati er gjerne blant temaene. Det 

dreier seg ikke bare om en undervisning OM men 

også om en undervisning FOR – elevene skal få en 

kompetanse til å utøve demokrati og fredelig konfliktløsning 

i praksis. For eksempel utviklet EU i 2000 

’strategies for learning democratic citizenship’. 

Hvordan kan en forstå denne utviklingen mht. oppdragelse 

for fred? Hva er vunnet, hva er evt. gått tapt? 

Hva mangler i undervisningen når vi tar dagens verdensbilde 

i betraktning? Burde vi kanskje for eksempel 

også utvikle en pedagogikk mot terrorfrykt? 

OPPLÆRINGSLOVA sier bl.a. om formålet 

med opplæringa i § 1: 

”Opplæringa i skole og lærebedrift skal, i samarbeid 

og forståing med heimen, opne dører mot 

verda og framtida og gi elevane og lærlingane historisk 

og kulturell innsikt og forankring. 

Opplæringa skal byggje på grunnleggjande 

verdiar i kristen og humanistisk arv og tradisjon, 

slik som respekt for menneskeverdet og naturen, 

på åndsfridom, nestekjærleik, tilgjeving, likeverd 

og solidaritet, verdiar som òg kjem til uttrykk i 

ulike religionar og livssyn og som er forankra i 

menneskerettane…” 

OLE KOPREITAN fra Nei til atomvåpen 

fortsetter ufortrødent å besøke skoleklasser både 

i grunnskolen og videregående skole for å fortelle 

om atomvåpentrusselen, for eksempel i Skien i 

mars i år, melder Telemarksavisen 5. mars. 

KUNNSKAPSLØFTET, gjeldende læreplan, 

sier bl.a.: 

Eksempel på kompetansemål i Samfunnsfag 10. 

klasse: 

Elevene skal kunne 

• gjere greie for imperialisme og gje døme 

på avkolonialisering 

• lage spørsmål om sentrale internasjonale 

konfliktar på 1900-talet og i vårt eige hundreår, 

formulere årsaksforklaringar og diskutere 

konsekvensar av konfliktane. 

Eksempel på kompetansemål i Religion, livssyn og 

etikk, 10. klasse: 

Elevene skal kunne 

• drøfte etiske spørsmål knyttet til menneskeverd 

og menneskerettigheter, likeverd og 

likestilling, blant annet ved å ta utgangspunkt 

i kjente forbilder 

• drøfte verdivalg og aktuelle temaer i samfunnet 

lokalt og globalt: sosialt og økologisk 

ansvar, teknologiske utfordringer, fredsarbeid 

og demokrati 

Ole Kopreitan 

Fredsstudium på universitetet: Universitetet 

i Tromsø har et masterstudium i fred og konfliktløsning, 

”Master’s in Peace and Conflict Transformation”. 

Studiet går på engelsk og har mange 

utenlandske studenter. Hovedtemaet er voldens 

problem og hvordan man kan redusere vold. 


Håndtering av mobbing og konflikter 

Mange hevder at effektiv konfliktløsning må læres i hverdagen, i familien og på jobben. 

Begynn med barna! Hvordan kan slikt arbeid drives i skolesituasjoner, og hvilke 

faktorer en må være særlig oppmerksom på? 

AV ANNE NIELSEN 

Håndtering av konflikt og mobbing krever forskjellige 

tiltak. Derfor starter denne artikkelen med et par 

definisjoner som tydeliggjør forskjellene. Mobbing er 

preget av maktubalanse og overgrep paret med vonde 

intensjoner. Kort og godt ondskap. Konflikt er en 

motsetning mellom likeverdige parter som er uenige 

om en sak. Man har forskjellige interesser, meninger, 

verdier eller begge vil bestemme skattenivået, 

ha det samme landområdet med tilhørende ressurser, 

eller - i mange barns tilfelle – den samme sykkelen. 

For å bidra til å skape mer fred her i verden er 

derfor første skritt å ha klart for seg hva ufreden bunner 

i. Psykologen Dan Olweus bruker voldtekt som 

et godt eksempel på forskjellen mellom konflikt og 

mobbing. Man setter ikke et voldtektsoffer sammen 

med en overgriper for at de skal komme til enighet. 

Det er ingenting å komme til enighet om! Voldtekt 

er, i likhet med mobbing, et overgrep som bare skal 

slutte – NÅ! I en konflikt derimot, vil det være mulig 

å komme frem til en løsning. Enten fordi en av partene 

gir seg, de inngår et kompromiss eller enda bedre - at 

man lager en ny kreativ løsning. 


Fred er ei det beste, men at man noe vil 

Noe av det vanskeligste i mitt eget liv har vært å lære 

hvordan jeg skal håndtere konflikter. Både egne og 

andres. Der er jeg i godt selskap med de fleste andre. 

Når jeg holder kurs spør jeg ofte om det er noen 

som liker konflikter. Det er sjelden at noen svarer ja 

til det. De som gjør det, har forstått at konflikter er en 

uunngåelig del av et demokratisk, menneskelig samspill 

hvor alle har et ord med i laget og ingen har rett 

til å undertrykke andre. Mange av oss har lært å unngå 

konflikter. Noen har blitt så gode at de knapt merker 

at vi er forskjellige! 

Når vi ikke tåler våre forskjellige meninger og 

synspunkter kan en strategi være å starte en krangel 

på egne vegne eller “marsjere ut i krigen” på andres 

vegne, for å redde de undertrykte. En annen strategi er 

å bli utydelige, unnvikende, ikke stå opp for oss selv, 

gi etter for husfredens skyld eller lignende avledningsmanøvrer. 

Det blir man jo selvfølgelig sur av i 

lengden, kanskje så sur at man med god samvittighet 

kan avreagere ved å baksnakke de andre, etablere en 

liten hakkeorden, manipulere med skyldfølelse for å 

få viljen sin osv. Dette er uheldige bieffekter av den 

autoritære opplæringen i dannelse og høflighet som 

preget tidligere tiders barneoppdragelse. I en relasjon 

hvor én er sjef og de andre underkaster seg dennes 

vilje er det lite åpenlyse konflikter. I slike forhold 

skapes undertrykte følelser, aggresjonshemninger og 

nevroser i stedet. Eller opposisjon, hevngjerrighet og 

hat alt etter som hva slags temperament den undertrykte 

har! 

Enhver løsning skaper nye problemer 

Nå er dette i ferd med å endre seg. Folk står ikke med 

lua i handa overfor sjefen lenger, kvinner vil ikke 

være stille i forsamlingen, og dagens barnegenerasjon 

har helt andre vaner enn de tidligere. De har litt for 

ofte fått det som de vil, av velmenende men tafatte 

foreldre som engang lærte å gi seg for lett. Sånt blir 

det bråk av. 

Hvor går veien videre her? Oppskriften, slik jeg 

ser det, er å gi folk konkrete opplevelse av at det går 

an å gi seg uten å tape ansikt, anseelse eller tilgangen 

til den mest populære sykkelen! Lær dem å gi seg ved 

å hjelpe dem til å se fordelene ved en mer fleksibel 

væremåte. Når barn lærer systematikken– først deg 

- så meg – så deg - så meg, kan motsetninger løses 

ganske fort – etter hvert til og med frivillig! 

Å gi seg er ikke å tape 

Ingen fred uten forsoning, ingen forsoning uten at 

begge parter tar ansvar for sin egen bit av konflikten. 

Men hvem skal gi seg først, svelge kamelen, snu det 

annet kinn til eller utføre lignende krevende øvelser 

for å skape fred og fordragelighet? Hvordan hjelper 

du andre til å greie dette? Din jobb som megler er å 

få begge parter til å høre på hverandre og hjelpe dem 

til å finne sine egne løsninger på problemene, ofte 

uavhengig av hva du mener er den beste løsning.

Det vi ofte gjør er å overta ansvaret for andres konflikter 

og tre våre egne løsningsforslag ned over ørene 

på dem. Dette merkes ofte i voksnes forhold til barn. 

Av og til er dette riktig, men om du vil at barna på 

sikt klarer å løse konflikter uten din bistand, må det 

andre ting enn brannslukking til når det flammer opp 

krangel igjen. 

Hva skal til for å redusere mobbing? 

Når det gjelder mobbing er det helt andre tiltak som 

skal til. Her må den voksnes rolle være langt mer offensiv, 

fordi det gjelder å beskytte mennesker mot 

overgrep. Da må man av og til bruke makt i form av 

kraft og styrke for å stoppe folk med manglende empati 

og evne til innlevelse i andres smerte. Olweusprogrammet 

har mange tiltak. Man er opptatt av å 

forebygge ved å skape et godt miljø, preget av åpen 

kommunikasjon og klare forventninger til positiv atferd. 

Alle vet hvor grensene går og negativ oppførsel 

blir sanksjonert fort, uten at noen unnskylder eller 

forstå overgriperen i hjel. Men man vet samtidig at 

alle har et lite svart hjerte og kan kjenne på lysten til 

det onde. Vi alle har skitt på englevingene! Det finnes 

derfor ingen å heve seg over eller noen å fordømme. 

Og sist men ikke minst, at siden mobbing springer ut 

av ondskap er det urealistisk å tro at man kan utrydde 

den, men realistisk å arbeide for å holde det destruktive 

i sjakk. 

Artikkelforfatteren Anne Nielsen er utdannet førskolelærer, 

psykosynteseterapeut og er instruktør i 

Dan Olweus tiltaksprogram mot mobbing. Olweusprogrammet 

er forskningsbasert og et av de programmene 

som staten anbefaler i arbeidet mot mobbing. 

Under sine år som SFO- leder utarbeidet hun 

og de ansatte på Nøklevann SFO et konflikthåndteringssystem 

for voksne som jobber med barn 

Verdenskonferansen 2010 

mot atombombene i Hiroshima og Nagasaki 

AV ANNE MARGRETE HALVORSEN 

65 år etter at de første kjernevåpnene, bombene ”Little 

Boy” og ”Fatman”, ble sluppet over Hiroshima 

og Nagasaki, ble den årlige markeringen denne gang 

brukt til å vise veien fremover mot en kjernevåpenfri 

verdensorden. Tre elementer preget arrangementet: 

• Et bredt fredsaktivistisk engasjement fra 

organisasjoner og grasrotbevegelser. 

• Stor internasjonal deltakelse for å drøfte NPT 

grasrotstrategi fremover. 

• Offisiell internasjonal støtte til videre NPT ar 

beid og solidaritet med ofrene. 

Verdenskonferansen samlet ca 8000 deltakere i Arenalokalet 

i Hiroshima. Enda flere tusen kom til den 

offisielle seremonien 6. august ved minnesmerket 

over ofrene. Helsepersonell og mødregrupper hadde 

brukt året på informasjonsarbeid om konsekvensene 

av stråling. Mange brukte sommeren på å gå fra sitt 

hjemsted til Hiroshima, mens de samlet underskrifter. 

Alle aldersgrupper, kvinner og menn deltok. 

74 internasjonale delegater fra ulike NGOer deltok 

2.-4.august i utveksling av erfaringer og drøfting 

av strategier i NPT arbeidet videre. Konvensjon som 

sluttresultat senest innen 2020, helst innen 2015, samt 

reell nedrustning av våpen var krav som gikk igjen. 

Kobling av atomvåpen med brudd på Humanitær lov, 

samt en internasjonal struktur for å dømme lovbrudd 

var et konkret forslag. Utvidelse av atomfrie soner 

og et nytt sikkerhetsbegrep ble drøftet og fikk gehør. 

Presidenten i World Council for Peace, fra Brasil, etterlyste 

færre ord og større handlingsdyktighet hos 

fredsbevegelsen. Det var verdt å merke seg innlegget 

fra Kina. Kina som atommakt kan spille en ledende 

rolle i NPT. Evne til bredere samarbeid, trekke inn 

flere aktører fra det sivile samfunnet globalt, ikke 

minst miljøbevegelsen, var råd til NGOene. 

NPT-arbeidet fikk også et betydelig løft med 

generalsekretær Ban Ki-Moons deltakelse i seremonien. 

Hans krav om FN-konvensjon mot kjernevåpen 

var entydig. Alle lands ambassadører i Japan møtte 

sammen med den japanske regjeringen. De mottok 

med alvor de overlevendes, Hibakushaenes, budskap 

for fremtiden og Hiroshimas ordførers budskap om 

å gå videre og se framover. Ansiktsuttrykket til den 

amerikanske ambassadøren, som deltok for første 

gang på denne seremonien, var et interessant studie 

i diplomati. 

Artikkelen er et utdrag av Anne Margrete Halvorsens 

rapport til Nei til atomvåpen. Hun er bl.a. IKFFs 

medlem av styret for Norges Fredsråd 


Samarbeid for 

en konvensjon mot atomvåpen 

Etter nesten en måned med forhandlinger under tilsynskonferansen for Ikkespredningsavtalen for atomvåpen 

(NPT), ble det vedtatt et sluttdokument med 64 punkter om nedrustning, ikkespredning og sivil bruk av atomkraft. 

AV DAGMAR KARIN SØRBØE 

Etter nesten en måned med forhandlinger under tilsynskonferansen 

for Ikkespredningsavtalen for atomvåpen 

(NPT), ble det vedtatt et sluttdokument med 64 

punkter om nedrustning, ikke spredning og sivil bruk 

av atomkraft. Det vil gå 5 år til neste konferanse. 

Det at man i det hele tatt kom til en slags enighet 

og undertegnet et dokument, blir av noen betraktet som 

vellykket. Men dokumentet inneholder, ved nærmere 

analyse, få lyspunkter i det atomvåpenstatene satte 

ned foten for en rekke foreslåtte tiltak. 

Ingen forslag til endring er bundet opp mot et 

tidsperspektiv. Alle referanser til en konvensjon mot 

atomvåpen (NWC) ble utvannet. Det ble ikke foreslått 

begrensninger i forhold til modernisering av 

atomvåpen. ”Dealerting”, det vil si demping av atomvåpen 

i høy beredskap, ble ikke diskutert. Negative 

sikkerhetsgarantier, det vil si å garantere om ikkebruk 

av atomvåpen mot nasjoner som ikke har slike, 

ble ikke gjort legale og bindende, dog ble det etablert 

en egen underkomite som vil konsentrere seg om 

temaet. Reduksjon av testområder ble ikke akseptert, 

Kina, USA og Russland nekter å diskutere temaet. 

Forbud mot utplassering av atomvåpen i land som 

selv ikke har slike, såkalt ”Nuclear Sharing”, ble ikke 

akseptert, til tross for at en slik praksis kan oppfattes 

som spredning. Avtalen om forbud mot produksjon 

av spaltbart materiell ble ikke diskutert, da de kommersielle 

interessene er for sterke. 

Det var også en betydelig motstand mot å rapportere 

inn detaljer omkring egne atomstyrker. Russland, 

USA-NATO og Pakistan har alle førstebruk av 

atomvåpen i sine doktriner, noe de ikke ønsker å endre. 

I NATOs nye konsept ligger sågar muligheten til 

forkjøpsangrep. 

Noe av det som imidlertid var positivt var at 

generalsekretæren foreslo 5 nedrustingspunkter, der 

han også gir sin tilslutning til å starte forhandlinger 

for en konvensjon mot atomvåpen. Videre planleg- 

ges det en konferanse for 2012 som vil diskutere enatomfri 

sone i Midt-Østen. Israel har erklært at de 

ikke vil delta. 

Med dette utgangspunktet var også vi fra norske 

NGOer noe frustrerte og ble enige om å treffes den 

3 juni på Voksenåsen, for nettopp å analysere sluttdokumentet. 

Vi kunne fastslå at konferansen i New 

York var lite vellykket i forhold til de krav flere enn 

førti norske organisasjoner stilte til UD i et brev av 

26 april i år. Vi vil derfor starte et sterkere samarbeid 

for å kunne legge opp til en mer effektiv strategi med 

hensyn til å få utformet en konvensjon i tillegg til det 

videre NPT arbeidet. 

UD har bevilget midler til en stilling som kampanjekoordinator. 

En rekke organisasjoner vil danne et 

nettverk og koordinatoren skal holde dem oppdatert, 

sørge for framdrift i Norge og internasjonalt gjennom 

nettsteder, media og nyhetsbrev. Det vil etableres en 

styringsgruppe, der IKFF vil komme med. 

Årets jubileumskonferanse i Hiroshima som 

markerte at det er 65 år siden atomvåpen ble brukt, 

omhandlet mye av det jeg her har nevnt. Et internasjonalt 

arbeid for en konvensjon mot atomvåpen er 

startet. 

Erfaringer, strategier og drøftinger for det videre 

NTP arbeidet er under oppseiling. Bruk av atomvåpen 

er i strid med humanitær lov. Vårt krav er opprettelsen 

av atomfrie soner, også i Norden, da målet er en 

atomfri verden. 


10 år siden Sikkerhetsrådet 

oppdaget kvinnene 

Det var historisk da Sikkerhetsrådet 31. oktober 2000 vedtok resolusjon nr 1325: “Kvinner, fred og sikkerhet”. 

Det var første gang rådet vedtok en resolusjon som handlet om kvinner, 55 år etter at FN ble grunnlagt, og 25 

år etter det internasjonale Kvinneåret 1975. 

AV MARI HOLMBOE RUGE 

WILPF var en av resolusjonens fødselshjelpere. IKFF 

i Norge var pådriver for at resolusjonen skulle bli 

kjent i Norge, og for å få etablert nettverket Forum 

Norge 1325. Er “kvinner, fred og sikkerhet” kommet 

lengre opp på den internasjonale dagsorden i løpet av 

disse ti årene ? 

Teksten er nå oversatt til mer enn 100 språk, og 

flere står på listen. En stor del av oversettelsene er til 

urfolkspråk og språk til nasjonale minoriteter. Dette 

er viktig fordi teksten da kan bli et praktisk redskap 

for kvinnegrupper og aktivister på grasrota. I 2008 og 

2009 har 1325-resolusjonen fått følge av tre nye: nr. 

1820, nr. 1888, og nr. 1889. Disse bygger videre på 

nr 1325 og fokuserer spesielt på seksuelle overgrep i 

krig og konflikt som trussel mot fred og sikkerhet. 

Medlemslandene skal utarbeide handlingsplaner 

om hvordan de vil gjennomføre resolusjonen. Den 

norske regjering kom med sin handlingsplan 8. mars 

2006, som et av de første landene. I samband med 10- 

årsmarkeringen blir deler av den planen oppdatert. I 

2009 var det laget handlingsplaner i 16 land, de fleste 

i Europa. Vi får håpe at flere land følger etter for å 

markere tiårsjubileet i år. 

Konferanser og seminarer har det vært mange 

av, også en del forskningsinnsats, men det skorter 

fremdeles en god del på at resolusjonens krav blir en 

reell del av “verktøykassa” for de som jobber med internasjonale 

spørsmål. Kvinneorganisasjonene krevde 

tidlig at det skulle knyttes en rapportplikt fra 

medlemslandene til Sikkerhetsrådet, om hvordan 

resolusjonen ble etterlevd. Dette er ikke opprettet. 

Sikkerhetsrådet har hvert år en generell debatt 

om temaet, men uten å fatte bindende vedtak. Kanskje 

tiårsmarkeringen blir en positiv overraskelse ? 

Få 1325-markeringer er annonsert i Norge denne 

høsten. Et positivt unntak er et seminar 4. september 

som Bestemødre for fred og IKFF samarbeidet om i 

Oslo. FOKUS har søkt UD om støtte for en markering 

i november, men venter på svar. FOKUS-magasinet 

Kvinner Sammen oppsummerer slik i nr. 2/2010: “15 

år med kvinnekonferanser og handlingsplaner: Mange 

skritt fram og noen tilbake”. Nummeret har mye leseverdig 

1325-relevant stoff. Gratisabonnement kan 

tegnes hos FOKUS. 

23-26 september feirer Det internasjonale fredsbyrå 

IPB at organisasjonen fikk Fredsprisen for 100 år 

siden, med en stor konferanse i Oslo. 1325 blir ett av 

flere tema under konferansen. Nettverket FN1325 har 

drøftet å markere jubileet med en liten filmfestival, 

men det er usikkert om det blir gjennomført. I Stockholm 

planlegges en stor konferanse 21. og 22. oktober: 

“The Stockholm Conference on 1325 - 10 years 

with 1325 - what now?” Konferansen er åpen for alle, 

se www.operation1325.se 

Én ting er seminarer og konferanser. Noe annet 

er realitetene. Har kvinner faktisk fått en sterkere stilling 

i konfliktløsning og fredsbygging lokalt og internasjonalt? 

Et blikk på www.peacewomen.org (driftet 

av WILPF) , gir en liste over initiativer og hendinger 

som belyser kvinners situasjon på alle kontinenter, det 

er oppmuntrende å se. Men fremdeles er nesten alle 

foredragsholdere og innledere kvinner, som vel stort 

sett snakker til kvinner. Hvor blir det av de tiltakene og 

prosjektene for fred og konfliktløsning der kvinner og 

menn deltar (minst) på like fot? Klasevåpenkonvensjonen 

har et punkt om kvinners deltakelse i rydding 

og gjenreising. Det kom inn på initiativ fra WILPF og 

andre kvinneorganisasjoner, diplomatene som skrev 

utkastet hadde tydeligvis ingen instruks om å huske 

på 1325. Fremdeles må vi rekke opp hånden på møter 

og spørre “hva er kvinnenes rolle i dette prosjektet?” 

Når har du opplevd at det spørsmålet ble stilt fra en 

ung mann? 

Vi får nok holde på en stund til, søstre... Gratulerer 

med jubileet! 


En visjon for framtidens WILPF 

Hva skal WILPF være i vår tid? Hva er WILPFs unike bidrag? Og hvordan kan vi 

finne de underliggende årsakene til krig og militarisering? 

AV CAMILLA HANSEN 

Dette ble diskutert på WILPFs internasjonale styremøte 

i Ahmedabad i India i januar i år. For å oppmuntre 

til videre diskusjon ble internasjonalt styremedlem 

og president for den franske seksjonen av 

WILPF, Marlène Tuininga, bedt om å utarbeide et forslag 

til en ny visjon for WILPF. Forslaget er nå kommet, 

og dokumentet The French Vision of WILPF kan 

lastes ned fra IKFFs nettsider. 

Teksten tar utgangspunkt i WILPFs fundament, 

som ble lagt av våre formødre på de to første internasjonale 

kongressene i Haag i 1915 og i Zürich i 1919. 

Hvordan kan deres visjoner og mål tolkes i vår tid, og 

hvordan vi kan arbeide for å nå dem? Disse kvinnene 

protesterte mot krigens galskap og grusomhet og advarte 

mot at vold bare avler mer vold. De erkjente 

også at hungersnøden, pesten og arbeidsledigheten 

som i kjølvannet av første verdenskrig spredte seg 

over store deler av Sentral- og Øst Europa og til Asia 

var en skam for sivilisasjonen. Derfor protesterte de 

mot en økonomisk orden som setter profitt og privilegier 

foran menneskers behov. I WILPFs vedtekter, 

artikkel 3 er det uttrykt slik: ”WILPF ser som sitt 

overordnede mål etableringen av en internasjonal 

økonomisk orden bygget på prinsippet om å møte alle 

folks behov, og ikke på profitt og privilegier.” 

”Økonomiske kriger” 

Våre formødre så at fred, nedrustning, kvinners rettigheter, 

demokrati, selvbestemmelse og rettferdighet 

er alle tett forbundet. Men i dag, nesten et århundre 

senere, finnes det hverken fred eller frihet i verden. 

Stormaktene har enorme mengder atomvåpen som 

kan utslette verden i løpet av fem minutter. Offisielle 

kriger mellom stater i Nord-Amerika og Vest-Europa 

har forsvunnet, men resten av verden er herjet av 

væpnede konflikter, naturkatastrofer og humanitære 

katastrofer. Internasjonale finansinstitusjoner pålegger 

utviklingsland å gå over til monokultur i jordbruket, 

bygge store demninger, gruver og fabrikker som fører 

til miljøødeleggelser og fordriver mennesker fra sine 

hjem. Konkurransen mellom rike land om naturressurser 

og markeder er den underliggende årsaken til 


de fleste av dagens konflikter, dagens kriger er ”økonomiske 

kriger”. I disse krigene er ofrene sivile, først 

og fremst kvinner og barn. 

Det er økende forskjeller mellom ”de som har” 

og ”de som ikke har”, også i landene i Nord. Antall 

fattige uten arbeid, bolig, papirer og rettigheter øker, 

mens grådighet, forbrukskultur, apati, fremmedfrykt 

og rasisme sprer seg. Mennesker som ikke får dekket 

sine grunnleggende behov er ikke frie. De over én milliard 

menneskene i verden som sulter har ingen frihet. 

Mange må ofre sin fysiske frihet for å overleve. Dette 

gjelder særlig kvinner som er fanget i prostitusjon og 

trafficking eller som er undertrykket av sine fedre, 

brødre og ektemenn. Samtidig er hele folkegrupper 

okkupert; som det afghanske folk, palestinerne og tibetanerne. 

Og under påskudd av ”krigen mot terror” 

bygges det stadig flere murer og fengsler, og stadig 

flere lover som innskrenker våre sivile rettigheter 

vedtas. 

De nye bevegelsene 

Dokumentet peker på to strømninger eller trender i 

dagens sivilsamfunn. Den ene kalles ”alterglobaliseringsbevegelsen” 

eller ”den alternative bevegelsen”. 

Denne oppstod på det første Verdens sosiale forum i 

Porto Allegre i Brasil i 2001 og har siden spredt seg 

over hele verden gjennom lokale, nasjonale og kontinentale 

sosiale fora, samt motkonferanser som nå 

akkompagnerer hvert eneste møte i Verdens handelsorganisasjon, 

NATO, G8 m.fl. Bevegelsens mål er 

å avskaffe det nåværende økonomiske systemet som 

tjener profitten og privilegiene til de få, og å etablere 

et system som kan møte alles behov. Her er Attac en 

av de mest sentrale organisasjonene. 

Den andre trenden er urfolkenes bevegelser. 

Dette så vi bl.a. i 2005 da Evo Morales, den første 

urfolkspresidenten, ble valgt i Bolivia, og i 2008 da 

25.000 landløse indere, først og fremst urfolk, deltok 

i en to uker lang protestmarsj for å kreve jordbruksreform 

av regjeringen. I 2012 planlegges det en protestmarsj 

til New Delhi med 100.000 deltakere. Et internasjonalt 

nettverk kalt Gandhi International er dannet 

Demo 

ingsda

for å forberede denne marsjen. Målet er retten til 

naturressurser og matsikkerhet. 

Kvinnestemmer fra Sør 

Disse to bevegelsene har to fellestrekk: Begge erkjenner 

det globale Nords ansvar for det globale Sør, på 

bakgrunn av kolonialismen og nykolonialismen. Det 

andre fellestrekket er at det er et stort antall kvinner i 

begge bevegelsene – kvinnene utgjør oftest flertallet. 

Imidlertid blir kvinnene heller ikke her hørt i 

samme grad som menn. Og dette er et viktig punkt 

som The French Vision of WILPF vektlegger: Framtidens 

WILPF kan spille en unik og viktig rolle i de 

sosiale bevegelsene ved å arbeide for at kvinner i 

Sørs stemmer blir hørt. Kvinner fra det globale Sør 

er ”outsidere” slik våre formødre var det. Flertallet 

av dem lever fortsatt som koner og mødre innenfor 

patriarkalske samfunn hvor menn tar alle beslutninger. 

Det som er nytt, er at kvinner iblant danner ”samfunn 

av outsidere” i konfliktsituasjoner og andre dype kriser. 

Disse kvinnene stiller spørsmål ved årsakene til deres 

Demonstrasjon i London 18. mars 2006, Den internasjonale mobiliseringsdagen 

mot krigen i Irak, arrangert av Verdens sosiale forum 

lidelser. Samtidig brytes deres tradisjonelle livsmønstre 

på grunn av at deres menn er fraværende; i krig, 

i fengsel, emigrert eller drept. Dette tvinger dem til å 

gå sammen i grupper, og å ta over organiseringen av 

samfunnet. 

Disse kvinnegruppene kjemper for å overleve, 

for velferden til sine medmennesker og for seg selv. 

Å skape seg et levebrød ut av sine naturressurser og 

sin jord og forsvare felles goder blir i stadig større 

grad kvinners sak. De kjemper også for å bruke sunn 

fornuft: De fordømmer økt militært forbruk, antiterrortiltak 

og økt undertrykkelse, og de fordømmer 

desinformasjonen og løgnene som underbygger den 

økende militariseringen av samfunnet. Disse kvinnegruppene 

føler og handler ut fra empati for andre, 

også i ”fiendtlige områder”, som kvinnene i WILPFs 

seksjon i Israel som er i opposisjon til myndighetenes 

okkupasjonspolitikk overfor palestinerne. Uten å 

kjenne hverandre krysser kvinner over hele verden 

grenser. Strategien er aktiv ikke-vold. Dette representerer 

essensen av menneskeverd. 

Arena for kvinner fra Sør 

The French Vision of WILPF foreslår at WILPF skal 

arbeide å bli en av de viktigste arenaene og referansepunktene 

for kvinner i alterglobaliseringsbevegelsen. 

WILPF kan være et sted hvor kvinner fra Sør 

kan føle seg hjemme og hvor kvinner fra Nord er villige 

til å lytte til sine søstre i Sør. Dette innebærer at 

vi umiddelbart må: 

- Utvikle våre seksjoner i det globale Sør og øke innvandrerkvinners 

bidrag i seksjonene i det globale 

Nord 

- Delta aktivt på sosiale fora ved å samarbeide med 

andre NGO-er som deler våre ideer og framheve 

kvinners rolle. 

- Gjøre motstand mot de internasjonale finansinstitusjonenes 

og våre regjeringers økonomiske politikk, 

da det er denne politikken som er den underliggende 

drivkraften bak militariseringen. 

The French Vision of WILPF foreslår at styret 

oppretter en internasjonal arbeidsgruppe, hvor medlemmer 

fra det globale Sør utgjør majoriteten. Denne 

gruppen skal få mandat til å følge diskusjonene om 

det franske visjonsforslaget i alle WILPF-seksjoner 

fram til neste internasjonale kongress, som vil finne 

sted i Costa Rica neste år. 

IKFFs styre vil diskutere forslagene i The French 

Vision of WILPF på styremøtet i september og vurderer 

å lage et eget medlemsmøte om saken i løpet av 

høsten. Styret oppfordrer alle til å lese dokumentet og 

til å komme med innspill og kommentarer. 



Sidsels plukk 

AV SIDSEL ANDERSEN 

Jeg plukker fra fred og frihet nr 3. september 1990 

(akkurat 20 år siden) en uttalelse fra vårt (nå avdøde) 

medlem Elise Hübert: ”Kvinneligaen er mye mer enn 

en forening. Den gir deg en del av din identitet. Medlemmene 

viser omsorg og omtanke for hverandre.” 

Fra nordisk IKFF-møte i mai 1992 klipper jeg 

videre: Det ble under møtet bl.a. rettet kritikk mot 

massemedia for at de i liten grad forteller om hva 

fredskreftene utrettet. 

Så trekker vi tråden videre fram til fred og 

frihet nr. 2/2010 og klipper fra en appell fra vårt æresmedlem 

Johanne Skog Gripsrud: ”Vi som kjenner 

internasjonal og nasjonal freds- og kvinnehistorie er 

stolte av våre formødre, men hva kan vi gjøre for å 

spre våre kunnskaper om freds- og kvinnearbeid i 

tidligere tider, akkurat nå og fremover i tiden? Vi må 

nok stole på egne krefter og tro på egne krefter.” 

Johanne Skog Gripsrud, æresmedlem i IKFF. 

Johanne Skog Gripsrud: 

Tenk om 

dette stod i avisen... 

”Utdanning for fred? 

MANGE VALG: Det er mulig å ta fredsutdanning på 

18 forskjellige skoler med til sammen over 100 linjevalg. 

I tillegg er det 25 fag som tilbyr til sammen ca 

400 lærlingeplasser årlig. 

LØNN OG PLIKT: Den som tar utdanning for fred får 

lønn under utdanningen og forplikter seg til gjengjeld 

til å gjøre tjeneste i en bestemt tid etter ferdig utdanning. 

Plikttjenesten er vanligvis like lang som utdanningen. 

MER INFO: www.fredsforsvaret.no har mye 

informasjon om de ulike utdanningene.” 


Hva i all verden har skjedd? Sjølsagt er ikke dette et 

sitat fra Stavanger Aftenblad i juli 2010. Rett sitert 

er overskriften: ”UTDANNING I FORSVARET”. I 

resten av notisen kan leseren bytte ut alle fredsordene 

med ”forsvaret” eller ”militæret”, så blir sitatet riktig 

pr. i dag. 

Men tenk om det fantes slike tilbud om fredsutdanning 

for unge mennesker som søker en karriere 

som skal bygge fremtidens verden - fremtidens Norge 

- fremtidens mennesker. 

Hvis vi får opprettet et FREDSDEPARTE- 

MENT, kunne vi da få våre massemedier til å drive 

aktiv propaganda/informasjon, like entusiastisk som 

de i dag reklamerer for militær karriere og utdanning 

for militarisme og krig? Da ville vi få en ny tidsalder 

tror jeg. 

Fra før vet vi at utdanning for forsvaret/militarisme 

starter med krigsleker til babyer og barn, fra 

barnehager til barneskole og videregående skolers 

historiebøker. Fredsorganisasjonenes fredsopplæring 

må ta disse perspektivene på ramme alvor i sin kamp 

for fred i verden. 

IKFF har helt fra organisasjonen ble stiftet, i 

1915, vært en pionerorganisasjon. Også arbeidet for 

å etablere et fredsdepartement i Norge må betegnes 

som et pionerarbeid.

Debattinnlegg 

Hvorfor fredsdepartement? 

IKFFs æresmedlem Johanne Skog Gripsrud har sendt 

oss noen tankevekkende ord om hvordan verden er – 

og kanskje kunne organiseres. 

Hun minnes den kjente britiske atomforskeren 

professor Kathleen Lonsdales ord i 1958. Lonsdale 

var den gang president i den engelske gruppen av 

WILPF, og gjestet dette året IKFFs landsmøte i Oslo. 

I denne anledning holdt hun foredraget ”Science, Poli 

tics and Peace” på Nobelinstituttet. Lonsdale sier i sitt 

foredrag at: 

”Vi må lære våre barn at de aldri må gjøre noe 

vondt mot andre, likegyldig hvem som gir ordren. 

Dette er nye tanker, men vi har sett av historien at det 

går an å påvirke og forandre tenkningen. Ting som 

var akseptert for ikke lenge siden, er i dag utenkelige 

og uakseptable. Et eksempel på dette er barnearbeid i 

industrien. Det eneste sikre middel mot krig er å ikke 

ha fiender.” 

Og: “Vi må påvirke regjeringene til å bevilge 

penger til et aktivt fredsarbeid. Liksom vi i dag har et 

krigsdepartement, må vi få regjeringene til å opprette 

fredsdepartement med en fredsminister som medlem 

av regjeringen. Vi må komme frem til en verden hvor 

vitenskapen ikke lenger er menneskenes avgud, men 

menneskehetens tjener.” 

Johanne spør: Hvor står vi i dag? I 2009 og 2010 

har IKFF igjen tatt opp spørsmålet om fredsdepartement. 

Vi arbeider i motvind, men noen fortsetter studier 

og arbeid for å oppnå større forståelse for at fredsarbeid 

angår hele staten og må få sitt eget budsjett og 

departement. Vi må endre vårt syn på vitenskapen fra 

avgud til menneskehetens tjener. Fredsforskning er 

et eksempel på hvordan vitenskapen på denne måten 

kan stå til tjeneste for menneskeheten. 

fred og frihet legger til: Det er interessant at den organiserte 

fredsforskningen (”menneskehetens tjener”), 

bl.a. PRIO, begynte nettopp på denne tiden (1958), 

og har nylig markert sin 50-årsdag. 

Økonomisk støtte til studiearbeid 

AV JORUNN SKJEGGESTAD 

Det er mulig for alle avdelinger av IKFF å få hjelp og 

økonomisk støtte til studiearbeid gjennom Studieforbundet 

Solidaritet, der vår organisasjon er medlem. 

Betingelsene er enkle: Man utarbeider en studieplan 

i samråd med studieforbundet og søker om støtte. 

Støtten kan for eksempel være tilskudd til bøker eller 

bidrag til kursleder. Studiearbeidet skal være av 8 

klokketimers varighet, og ha minst 3 deltakere over 

14 år. Når arbeidet er avsluttet, leverer man fremmøtelister, 

og får så utbetalt statstilskudd etter avtale. 

Det kan også være aktuelt med lesesirkler. 

IKFF fungerer som ”surdeig” i samfunnet. 

Det er viktig at vi som medlemmer er våkne og oppdaterte. 

Derfor bør vi benytte anledningen til å skaffe 

oss kunnskap, og gjøre det flere sammen slik at vi 

kan dele synspunkter med hverandre. Så her er oppfordringen: 

Sett i gang studiearbeid i høst! Slå opp 

på Studieforbundet Solidaritet på internett for informasjon, 

eller ta kontakt med dem på telefon 23 16 33 

01 (kontor) eller 91 13 72 27 (daglig leder), eller pr. 

e-post: so@sv.no. 


Debattinnlegg 

Stoltenberg til FBI 

Norges statsminister fikk den æren å bli invitert til FBI, leste vi. For bl.a. å lære om avhørsmetoder i 

pen mot terrorisme. Hvorfor kom han ut med et umiskjennelig Bush-blikk? 

AV ZOIA GRANNES 

Hvilke metoder skulle Stoltenberg 

lære om? Waterboarding (liksomdrukning)? 

Elektrosjokk? Den 

vitenskapelig utarbeidete sensorisk 

deprivasjonsmetoden der 

folk holdes i flere uker uten lyd, 

synsinntrykk eller begrep om tid 

og rom? Slik vi ser de oransjekledde 

Guantanamo fangene med 

hendene og føttene bundet, på kne i mange timer, med 

ører og øynene isolert med svarte ”googles”. Stoltenberg 

behøvde ikke å reise til Washington, for han ville 

blitt bedre opplyst av å lese Naomi Kleins ”Shock 

Doctrine” eller ”Torture Team” av Philippe Sands. Er 

det hyggelig å lære om forhørsmetoder som er så ettertrykkelig 

diskreditert? 

Vår daværende forsvarsminister Krohn Devold besøkte 

herrene som utgjør selveste ”Torture team”. 

Hun virket henrykt over å møte Donald Rumsfeld 

og Co., og poserte stolt, iført en cowboyhatt 

og cowboystøvler. Å møte slike storheter var 

nesten litt for mye for en jente fra lille Norge! Nå 

er Stoltenberg tatt i skole i Washington, Norge skal 

taues tettere inn i kampen mot terror. Selv om vi 

ser så tydelig at det aldri har vært så mye terrorisme 

i verden før Bushs invasjoner av andre suverene 

stater, så sitter vi her og tar imot løgner i drøssevis. 

Og er det helt tilfeldig at Stoltenberg inviteres til FBI 

akkurat nå, når USA har presset Norge til å arrestere 

tre terrormistenkte? Er det tilfeldig at arrestasjonene 

kom etter at fire norske soldater ble drept i 

Afghanistan? For all del, folkets støtte for krigen 

må ikke påvirkes, vi må innbilles at våre soldater 

sloss langt, langt borte for å ”gi oss trygghet”. Det 

motsatte av hva fredsforskeren Harpviken sier - 

at terroren øker på grunn av vår deltakelse i krigen. 

USA, med Fredsprisvinner Obama i spissen, vil ha 

kustus på Norge, som viser seg for slapp i fisken, for 

lite preget av terrorhysteri, og loven spiller en alfor 


irriterende stor rolle i dette landet. 

Det er sivet ut informasjon om at amerikanere hadde 

planer om å arrestere de tre mistenkte selv og ta dem 

med. Til Guantanamo? Til andre torturleire? Kan det 

hende at PST gikk selv til pågripelse av den grunn? 

Imperiet er sultent på terrorister, både innbilte og 

ekte. De er drivstoff for krigspropaganda. USA kjøper 

antatte terrorister fra privatpersoner for 5000 dollar 

stykket. Dette skildres bl.a. av Guantanamo-fanger 

som er satt fri. 

Nå har Pentagon og FBI hendene fulle med å lete etter 

den som har lekket sannheten om Afghanistan krigen. 

For sannheten skal IKKE fram, bare såkalte ”embeddet” 

journalister skal slippes litt inn i krigens helvete. 

Egentlig kan alle forstå at det finnes kun EN måte å 

unngå terrortrussel på - å slutte å drepe andre, slutte å 

okkupere og plyndre land som aldri har angrepet oss. 

Det er viktig at Norge fortsetter å holde stand med 

respekt for FN-konvensjoner og for norsk lov. 

Terrorfaren for Norge vil øke hvis Siv Jensen kommer 

til makten. Hun uttrykte sin varme støtte til invasjonen 

av Irak og Afghanistan, hun hyller Israels grusomme 

politikk mot palestinerne og raste mot Gilbert og 

Fosse som vitnet om forbrytelsene i Gaza. Hun vil 

gladelig trekke Norge inn i fremtidige erobringskriger 

som USAs haleheng. 

Debattinnlegget stod første gang på trykk i Klassekampen 

4. august 2010.

Bokomtale: 

Fredsskattstudien 

Av ALEXANDER HARANG 

Fredsskatt: Saken, historien og bevegelsen 

Utgitt av Fredsskattalliansen 

Fredsskattstudien kan lastes ned fra www.ikff.no 

Fredsskattalliansen ble inngått i mai 2007 mellom 

syv fredsorganisasjoner. Fredsskattalliansen 

er del av Conscience and Peace Tax International 

(CPTI), en internasjonal fredsbevegelse som arbeider 

for ”skatt for fred, ikke krig”; for å bruke skattepenger 

til fredsbygging, fremfor krigsforberedelser. 

Fredsskatt dreier seg om en ordning som gir militærnektere 

og andre rett til å overføre den delen av 

skatten som ellers ville ha gått til militære formål til 

et fredsfond. En regjering som respekterer borgerens 

rett til å nekte å delta direkte i krig, bør også kunne 

innvilge borgeren retten til ikke å betale for den 

samme krigen. Prinsipielt sett er det ingen forskjell på 

å støtte opp om krig gjennom arbeid i det militære og 

det å finansiere krigen. I tråd med denne tankegangen, 

er det fremmet et forslag for Stortinget om å utvide 

prinsippet i ”Lov om fritaking for militærtjeneste 

av overbevisningsgrunner” fra 19. mars 1965, slik at 

dette også kan inkludere økonomisk militærnekting. 

Det var stortingsrepresentant Hallgeir Langeland 

(SV) som fremmet forslaget i juni 2010. Dette 

skapte den eneste parlamentariske prosessen vi har 

hatt i Norge i fredsskattsakens anledning - hittil. Det 

ble ikke bifalt denne gangen. Fredsskatt-studien viser 

at fredsskattbevegelsen er en betydelig bevegelse, 

med aktivister i en lang rekke land. Mange modeller 

for fredsskatt diskuteres i disse miljøene, og freds 

skattkonseptet er fortsatt levende, og fortsatt under 

utvikling. Fredsskatt-bevegelsen har hittil sørget 

for at lovforslag om innføring av fredsskatt har 

blitt fremlagt i ti vestlige parlamenter. Siden 1980- 

tallet har dette skjedd jevnlig. 

Ingen av de over femti lovforslagene om 

inn-føring av fredsskattordning har blitt vedtatt, 

men det er mye å lære av dem og deres tilhørende 

parla-mentariske prosesser. Harang gjennomgår 

den norske militærnekterloven, og ordningen med 

tilskudd til tros- og livssynssamfunn analyseres som 

mulig mal for et fremtidig fredsfond. På det inter 

nasjonale nivå ser vi at moderne menneskeretts 

tenkning bør i større grad benyttes i arbeidet for fredsskatt. 

Fredsskattsaken har en lang og stolt historie. 

Helt siden Biskop Hugh of Lincoln som i 1197 nektet 

å betale, har mange ofret mye for sin alvorlige overbevisning 

om at det ikke er etisk holdbart å støtte krig 

over skatteseddelen. Krigsskattnekt har også forekommet 

i de fleste vestlige land. Noen ganger har 

folkelig mobilisering forhindret statsmakten fra å 

kreve inn krigsskatt. Andre ganger har motstanden 

mot krigsskatt synliggjort staters fordekte aggresjonspolitikk. 

Fredsskatt er et spørsmål om tanke-, tros- og 

samvittighetsfrihet, som er verdier forankret i både 

menneskerettighetene og de fleste demokratiske staters 

grunnlover. Kampen for fredsskatt foregår ikke 

bare på Stortinget, men også regionalt og lokalt. Det 

er fremmet en rekke innbyggerinitiativ om fredsskattsaken. 

Kommuneloven gir innbyggere mulighet til å 

ta opp saker i både kommunen og fylket. Slike forslag 

må støttes av minst to prosent av innbyggerne, minimum 

300 personer i kommunen eller 500 personer i 

fylket. Det siste fredsskattforslaget som ble fremmet 

gjennom innbyggerinitiativ ble faktisk vedtatt. Dette 

skjedde i Andebu kommune i Vestfold i 2009. I dette 

vedtaket ber Andebu kommune Stortingets presidentskap 

om å ”besørge en utredning av Fredsfondsaken”. 

Et godt eksempel på lokalt initiativ som kan bevege 

fredsskattsaken nasjonalt på sikt – en fremgangsmåte 

vi kunne prøvd i mange flere kommunestyrer! 

Fredsskattstudien konkluderer med at den juridiske 

logikken og den filosofiske konsistens som ligger 

til grunn for fredsskattsaken gjør den til en potensiell 

vinnersak for fredsbevegelsen. Studien gjennomgår 

en lang rekke filosofiske argumenter og lovhjemler 

som vil kunne gi fredsskattbevegelsen nye allierte i 

saken. Om Norge skulle bli det første landet i verden 

til å legalisere økonomisk militærnekting, ville det 

vært en sivilisasjonsmessig seier vi ville blitt husket 

for i lang tid fremover. 

En stor takk til de som startet kampen for 

fredsskatt i Norge på 1980-tallet, og som aldri har gitt 

opp, særlig Bjørg Berg og Elizabeth Chapman. 

Susanne Urban 


Bokomtale: 

Ungene våre 

Av: ÅSE GRUDA SKARD 

Forord av Hanne Haavind 

Ungene våre 

Utgitt av Gyldendal Norsk Forlag 

”Bare kom inn, vi har låst ned alt som kan knuses!” 

sa foreldrene til klassekameraten min da jeg kom på 

besøk. Folk hadde de merkeligste forestillinger om 

barneoppdragelsen til Åse Gruda Skard. Mor var 

radikal, kvinnesakskvinne, Norges første barnepsykolog 

og dosent på Universitetet. Bare det at hun 

hadde jobb samtidig som hun hadde barn, var nok til 

å bevise at hun var en dårlig mor. Og så gikk hun inn 

for en ”fri oppdragelse”. Huttetu! 

Dette var i Bærum på 1940-50-tallet, og mor 

skrev ukentlig i Arbeiderbladet om hvordan foreldre 

skulle oppdra sine barn. Artiklene ble samlet i boka 

”Ungene våre”, som kom ut i 1948. 

Da Norsk Kvinnesaksforening skulle feire 125 

år i fjor, besluttet foreningen å få gitt ut ”Ungene 

våre” på nytt. Jeg var ikke med på den beslutningen 

(av gode grunner) og stusset. Riktignok ble boka kåret 

av Dagbladet til en av de ti viktigste sakprosabøkene 

etter 2. verdenskrig i en konkurranse i 2008, men 

hadde boka fortsatt noe å si foreldre i dag? Seksti år 

etter at den kom ut? 

Jeg har lest mors bok på nytt, og selv om jeg er 

part i sak, må jeg innrømme at jeg har kost meg. Hun 

er så konkret, og situasjonene er beskrevet så levende 

at en sitter og klukkler gang på gang. Og så er hun 

velsignet fri for moralske pekefingre og enkle standardløsninger. 

Men hun har budskap – opptil flere. Og 

jeg tror boka kan være til nytte for folk som har med 

barn å gjøre også i dag. 

Mor var ikke barnepsykolog for ingenting. Hun 

mente det var viktig at alle hadde kunnskap om barn 

slik at de kunne forstå dem og gi dem en god oppvekst. 

Hun talte og skrev om vanlige vansker med 

vanlige barn, og hva vi kan vente av barn på ulike 

alderstrinn. 

Hun ble beskyldt for å drive propaganda for 

”fri oppdragelse” – at barn skulle få gjøre akkurat det 

de ville. Men det var helt feil. Mor (og far, Sigmund 

Skard,) gikk inn for frihet under ansvar. Vi skulle utfolde 

oss, men også ta ansvar. Ansvar for oss selv og 

ansvar for andre. Det å bli aktivt medlem av et sosialt 


fellesskap var helt sentralt. Her var det ingen egosentrisk 

individualisme – her var et fellesskap som alle 

bidro til, små og store, og hadde glede av. Vi var fem 

barn og hadde familieråd der regler ble fastsatt, oppgaver 

fordelt og belønninger bestemt. 

Folk sa at Skard-barna var ”frekke” og ”oppsternasige”. 

Og vi var nok mer frimodige enn barn 

flest på den tida. Men vi ble møtt med respekt hjemme 

og fikk si vår mening. Det betydde jo ikke at det var vi 

som bestemte. Disiplin i heimen var viktig etter mors 

oppfatning. De voksne måtte sette grenser, skape 

rammer. Det var nødvendig. Men innenfor rammene 

skulle det være leik og moro – og demokrati. Alle 

skulle være med og forme samlivet, bli tatt hensyn 

til og være med å bestemme. Det var ikke alltid lett. 

Det hendte at vi barn liksom skulle bestemme hvor 

vi skulle være om sommeren når vi ikke hadde noe 

valg. Men vi kunne protestere, og mor og far kunne ta 

selvkritikk, selv om de ikke alltid gjorde det. 

Mor sa en gang på TV, i Mattis-serien på 1970- 

tallet, at barn ikke trengte å spise mat de ikke likte. Da 

hadde hun flere forargete barn på telefonen: ”Men mor, 

vi måtte spise mat vi ikke likte, i hvertfall smake!” Da 

lo mor hjertelig: ”Jeg har da lært!” 

Torild Skard

IKFF 

Postboks 8810 

Youngstorget 

0028 Oslo 

Besøksadresse: 

Storgata 11, 5. etg. 

0155 Oslo 

Telefon: 93089644 

Fax: 23010301 

Epost: 

ikff@ikff.no 

Hjemmeside: 

www.ikff.no 

Kontortid: man-fre 

kl. 10 - 15. 

Kontoransvarlige: 

Mari Holmboe Ruge 

Sidsel Andersen 


Kontonr: 

0531.50.27057 

Landsleder: 

Dagmar K. Sørbøe 

E-post: 

d-soerb@online.no 

Lokalavdelinger, grupper og kontaktpersoner 

Hedmark/Oppland 


Nordahlveien 86 

2312 Ottestad 

Tlf: 62576227 

E-post: 

grethe.nielsen@tele2.no 

Stavanger 

Hanne Kjersti Knutsen 

Blåfjellveien 1 

4019 Stavanger 

Tlf: 51543202 

E-post: 

hannekk@invivo.no 

Vestfold 

Bjørg Berg 

Mårvn 7 

3124 Tønsberg 

33326435 

E-post: 

biefred@c2i.net 

Bergen/Hordaland 

Susanne Urban 

Torgallmenningen 7 

5014 Bergen 

55690252 

E-post: 

susanne@urbanrabbe.no 

Sandnes 

Gro Eriksen 

Drengeveien 1 

4300 Sandnes 

Tlf: 51662370 

E-post: 

eingro@lyse.net 

Sør-Trøndelag 

Åse Berg 

7372 Glåmos 

Tlf: 72414631 

E-post: 

aase.berg@miljolab.no 

Troms 

Hermien Stoop Prestbakmo 

Trollbakken 2 

9321 Moen 

Tlf: 77831324 

E-post: 

han-pr@online.no 

WILPF 

I rue de Varembe Cp 28 

CH 1211 Geneve 20 

Sveits 

Tlf: 004122.919.7080 

E-post: 

inforequest@wilpf.ch 

Jeg vil bli medlem av Internasjonal kvinneliga for fred og frihet 

Ordinær kontingent, inkl. fred og frihet, kr. 300 

Redusert kontingent, inkl. fred og frihet, kr. 200 

Abonnement på fred og frihet, kr. 220 


Postboks 8810 

Youngstorget 

0028 Oslo 

Navn: 

Adresse:

B 

Postabonnement 

Returadresse: 


Pb. 8810 

Youngstorget 

0028 Oslo 

Den lille bonden 

Det er den lille bonden 

som er taperen i verden. 

Det er den lille bonden 

som har falt i alle krigene, 

den lille bonden, hvor han bor i verden 

som de tok jorden fra og brente gården til 

på vei til krigene sine. Han de tok sønnene fra 

og kledte dem i karnevalsklær og lot dem dø 

for tanker han ikke kjente, eller brød seg om 

eller ikke ville vite. 

Det er den lille bonden som skal flytte ut fra dalen sin 

til samlebåndene og fabrikkhallene. 

Det var den lille bonden de tok kuene fra 

og åkeren til den nye motorveien. 

Det er han som ligger våken om nettene 

for å betale lånene sine til bankene 

så de kan bygge de svære husene som ligner slott. 

Det er han de har jaget inn til byene 

og fylt de digre blokkene med 

(Han tilpasser seg nok). 

Det er den lille bonden som har mjølket kuene 

plukket stein fra alle åkrene 

hvor vi makelig nå kan så og høste. 

Det er den lille bonden som visste 

hvordan bygget såddes 

og hvordan kalvene ble til. 

Han vet om skyene og vinden, og vinteren 

- om den blir streng. Humringen av hester 

kjente han godt. Nå kjenner han traktoren 

og rentene på lånet, når det skal betales. 

Men døren har han ennå litt på klem, 

den lille bonden. 

Han hører når graset gror 

og når jorden på nytt skal føde. 

Han som har tapt. Til nå. 

Men som vi kanskje må spørre snart 

om veien. Dit vi kom fra. 

Der det gror. 

Rolf Jacobsen 

Tenk på noe annet, 1979

Fred og frihet nr. 3/2010 - IKFF

Transform your PDFs into Flipbooks and boost your revenue!

Fred og frihet nr. 3/2010 - IKFF

Transform your PDFs into Flipbooks and boost your revenue!

Delete template?

Save as template ?