Fidelity 17

audiofidelity.no

Fidelity 17

Dynamikk

Iflere av våre hittil 17 Fidelity utgivelser, har

vi prøvd å lage et temanummer. Dette fordi

bladet ikke bare skal handle om mer eller

mindre tilfeldige bokser, men at vi går litt

dypere ned i materien. I dette bladet hadde

jeg planlagt enten å ha "romklang" som

tema; da med nøktern analyse av musikalske

fordeler og ulemper mellom stereo og multikanal.

Eller simpelthen lage et stort oppslag med

vår EyeFi serie med utsøkte lydprodukter som

også gjør godt for øyet. En vurdering av de

lydmessige forskjeller mellom B&W Diamond 803, 802 og 800 med fokus

på hva snegelhuset i mellomtonen betyr for lyden, var viktige deler av

denne fyldige artikkelen. Men motet sviktet! I begge tilfelle, faktisk...

Hi-Fi politiet fikk tydelig panikk over begrepet EyeFi. Og "hjemmekino"

er bannlyst av enkelte selv om det gjelder seriøs privatkino. Også SACD

multikanal i en kvalitetsklasse som de andre bladene knapt bryr seg med.

Og verdens største produsent av dedikerte hi-fi høyttalere får etter manges

mening nøye seg med å få testet to modeller (805 og 802) i den nye highend

serien!

Jeg er likevel kommet til at miksen i hvert blad bør være bredest mulig

siden vi bare kommer annenhver måned. Derfor har jeg valgt ut bare halvparten

av det planlagte multikanalstoffet og en eneste høyttaler i vår EyeFi

serie. Resten blir fordelt på neste og senere nummer av Fidelity.

Derimot er den ene høyttaleren jeg valgte ut i EyeFi-serien, et glimrende

eksempel på det som av rene tilfeldigheter(?) er blitt det gjennomgående

tema i dette Fidelity; Dynamikk!

For både når det gjelder høyttalere med Tannoy, multikanal med Theta og

Teac (er også de eksploderende t-ene tilfeldige(?) og vurderingen av rør,

transistorer og ICE-power, viser det seg at dynamisk kontrast igjen har inntatt

forsete i vår kollektive bevissthet om viktige lydegenskaper. Tilfeldig?

Neppe!

Mens rimelige produkter oppleves ganske så "dynamiske" mye på grunn

av en litt pågående frekvensgang og mye klirr i øvre mellomtone, blir

dynamikken stadig viktigere og sterkere savnet ettersom forvrengningen

reduseres og frekvensgangen blir bredere og mer homogen. Det kan lett bli

en smule "pudding". At vi skulle oppleve at dynamisk kontrast også var i

underskudd på selv kostbare surrounddekodere som ellers endelig begynte

å låte high-end, burde derfor ikke sjokkere noen.

De testede surroundproduktene i dette bladet, er derfor rådyre men også

ekstremt dynamiske. For de aller fleste vil et rimeligere stereoanlegg være

en bedre løsning; også til filmlyd. Men for dere som har råd til det beste;

dette er kompromissløs high-end lyd BÅDE for stereo og multikanal. Vi vet

ikke om så mange andre tokanals produkter som er like kompromissløse

som disse. Og begge kan gi den heldige en helt utrolig musikalsk opplevelse

når også multikanal opptaket er gjort like seriøst!

Er da ikke dette litt nyttig lesning, både for seriøse musikkelskere som vil

prøve ut grensen for den ultimate lydopplevelse i stua OG for dere som VET

at multikanal er noe skitt?

For dere som uansett sverger til 2-kanal-med eller uten bilde-viser jeg til

hovedoppslaget om to av de mest spennende integrerte forsterkere på markedet!

Kostbare, javel, men likevel mye for pengene ifølge både Jan og

Håkon!

Ha en fin høst!

Med hilsen

Knut V

Sverige / Danmark:

For å forenkle innbetalinger til Forlaget Fidelity, oppretter vi

i disse dager Nordea-konto i Sverige og Danmark. Vi har

enda ikke fått kontonummer, men dette kan opplyses på

telefon eller mail.

www.audioforum.no

Ansvarlig redaktør

Knut Vadseth

knuvadse@online.no

Fax tlf. 22 44 38 12

Redaksjon

Anders Rosness

Håkon Rognlien

Jan Myrvold

Skribenter i dette nummer:

Gunnar Brekke

Petter Dale jr.

Tore Dag Nilsen

Jan Myrvold

Vidar Mørch

Håkon Rognlien

Anders Rosness

Roy Ervin Solstad

Knut Vadseth

Foto

Knut Vadseth

Grafisk design

Maria Andersen, AD

Markedsnett AS, avd. Design

tlf. 22 17 60 50, maria@marked.no

Trykk

PDC Tangen

Annonseavdeling

Tlf.: 32 76 88 39 (22 17 60 50)

Kontakt redaksjon

fidelity@audioforum.no

Abonnement service:

Milanex AS

PB 9200 Grønland, 0134 Oslo

tlf. 23 36 19 38

fidelity@kundetjeneste.no

Etterbestilling av tidligere utgivelser:

www.audioforum.no, fidelity@audioforum.no

tlf. 22 17 60 50

Utgiver

Forlaget Fidelity AS

Halvdan Svartes gt. 8, 0268 Oslo

ISSN 1503 4291

Det må ikke kopieres fra dette bladet

uten tillatelse fra rettighetshaver. Denne

bestemmelse gjelder også enhver form

for elektronisk, mekanisk eller annen type

gjengivelse. Brudd på bestemmelsene vil

bli anmeldt og medfører erstatningskrav.


Innhold

nr. 6 / 2005

Brev til Fidelity . . . . . . . 6

10

GamuT DI 150

integrert forsterker

16

Copland CTA 405

integrert forsterker

Hi-Fi messe i Horten

22

30

Strøm til ICE- power,

transistor og vakuumrør

4 6/2005

17

Rowland 501

Embla Maenia

32

34

Electrocompaniet AW 400

36

2 x McIntosh 275 brokoblet

Vienna Acoustics

Haydn Grand

33

40

Parasound 275

Godt norsk

42

44

EyeFi? Del 2 -

Tannoy Dimension TD 12

Aslag Haugen 50

Hauk: Så høyttalerne

er viktigst, liksom?

56

58


60 Bodil Niska anbefaler, del1 Teac

62

Blått & rått: Rolf Wikström!

Blanda akustiske drops

66

Multikanal/hjemmekino

Theta Casablanca III

64

68

Esoteric UX-174

Budsjettreferansen80

Gjesteskribenten:

Ragnar Aas

Carlsson OA 58

RIAA på REA!

84

88

90

92

Graham Slee Gram Amp 2

Special Edisjon, MM RIAA

92

Perreaux SXV-1,

MM/MC RIAA

6/2005

93

Graham Slee Era Gold V,

MM RIAA

Accustic Arts Amp1

og Preamp1

Neste nummer

94

96

• abonnér på www.audioforum.no • abonnér på www.audioforum.no • abonnér på www.audioforum.no •

5


Brev til

Fidelity

Hei. Takk for at jeg fikk et par gamle Fidelity på messa i Horten, samlingen

er nå komplett :)

Kjenner du til Engelske ATC og modellen SCM35 ifra Lyric ?

Synes disse låter meget bra,men syns også at Audiovector låter bra

på en Krell til 30.000,- Liker litt trøkk i bassen :)

Lyric spiller på Bryston på ATC men hvordan er klangen i disse mot

Krell? (Jeg vil tru at Bryston er litt mer anonym sammenlignet med

Krell?) Det som virkelig jeg lurer på er Krell på ATC, dette burde dere

teste ut.

Bryston - ATC

Bryston - Audiovector

Krell - ATC

Krell - Audiovector

Som (en sjelden) industriarbeider har jeg også sansen for Norske produkter.

Electrocompaniet har ifølge tester en glimrende cd-spiller. Men

hva kan du anbefale av forsterkere fra dem ?

Mvh. Bent Bjerke

Vi får hanke inn Bryston og ATC fra TAA, så får vi se.

AW 180 er bankers.

Vincent

Ser i deres magasin nr 4-2005 en liten test av Vincent SV-226

MK. Som dere ser av bildet har jeg en slik forsterker. Vil gjerne komme

med et lite tips siden dere skulle teste denne ut videre, prøv den sammen

med Klipch!

Utrolig bra lyd, og den blir bare bedre etter en tids innspilling.

Mvh

Oddbjørn Schøttker

Men Dahlquist var ikke død...

Kjære Fidelity, er det noen i redaksjonen som vet om det finnes en

norsk importør/forhandler av disse høyttalerne?

vennligst se linken:

http://www.dahlquistcorporation.com/DQ_TEN_cover.htm

Modellen DQ-TEN ser unektelig spennende ut...

Rør han på seg?

KV

6 6/2005

KV

Forstår ikke helt spørsmålet

ditt. Har du klikket på linken?

Hadde trodd at jeg fikk et

mer seriøst svar fra en redaktør...

Til orientering:

Jeg har nå snakket med

Dahlquist Corporation i Nord-

Amerika

og det finnes for tiden ingen

forhandler av disse høyttalere

i Europa.

Dahlquist høyttalere finnes

dermed kun i USA.

Vedlagte PDF viser den

modellen jeg var interessert i.

Mvh

Ulf Selmark

Fra HiFisentralen.no:

Duell i Horten

Mange av Sentralens lesere husker sikkert duellen som ble arrangert

av Audiofreaks i Horten i fjor.

Duellen ble slett ingen oppvisning av godlyd i HighEnd klassen som

både omtale og prislapper for det benyttede utstyr skulle tilsi.

Derimot var lyden så dårlig at standen til Audiofreaks raskt fikk

stempelet MESSAS DÅRLIGSTE LYD.

De eneste som syntes noenlunde fornøyd med det hele var

Audiofreaks selv....Særlig kanskje fordi den benyttede DP A1 raskt gikk

i sikringsmodus da den ble koblet opp mot de benyttede Avalon

Eidolon.

HVORFOR??

I de etterfølgende debatter her på HiFi sentralen feide Audiofreaks

& Co. alle forsøk på finne en forklaring på HVORFOR DP A1 nektet

spille sammen med de nevnte høyttalere til side.

- Peter Djordjevic’s kjappe forklaring var at DP A1 var feilkonstruert

og i motsetning til Conrad Johnson, ikke i stand til drive en rel. enkel

last som Avalon Eidolon.

Men spørsmålet, om enn ikke for Audiofreaks så for svært mange

andre HiFi interesserte og bransjefolk, forble ubesvart:

- Hvorfor var lyden generelt så dårlig?

- Hvorfor gikk DP A1 i Sikringsmodus?

HER ER SVARET:

http://www.oslo-audio-society.com/

For de som ikke gidder lese hele rapporten, er det bare kikke på den

benyttede høyttaleres frekvensgang, helt nederst. "Ikke helt optimalt

nei,......" (Ekstrem dip på 35 dB mellom 400-4000 Hz - red.)

Morty

Veldig opplysende, og samsvarer dessverre mye med den arrogansen

jeg opplever fra mange hifi aktører.

Litt på siden men......

Fidelity DPA1s vs CJ350: Må nevne, at jeg har fått vite at den

DPA1s som ble testet av Fidelity, ikke var en ekte DPA1s, men en delvis

oppgradert eldre DPA1.

Det kommer forøvrig nå en ny DPA1SE, som skal skille klart mellom

gammel og ny DPA1. Føler duellen mellom DP vs CJ ikke er lagt død

på lenge enda

Janhella

Fidelity 15, TacT romkorreksjon

Hei! Viser til interessant omtale av TacT i Fidelity nr. 15.

Ble imidlertid ikke helt klok på hvilke signaler man kan fore 2.2'en

med. Jeg regner imidlertid med den aksepterer både 44 og 192 kHz

CD, men vet du om det finnes spillere med 192 kHz utgang på markedet,

slik at man får maksimal utnyttelse og færrest mulig konverteringer?

Hva med DVD Audio/SACD dig. signaler, mulig å gjøre seg nytte av

disse formatene, eller aksepteres kun "standard" CD?

Takknemlig for svar, vurderer for tiden å investere digitalt. Har tidligere

prøvd å få info via TacT hjemmeside, men tungt å få respons. Og

på Hifiklubben har man knapt hørt om produktene...

mvh

Håvard S.

Dette var en reportasje og omtale, ikke noen egentlig test.

Vi kommer derfor tilbake til saken.

KV


Ferie?

Hej Knut. Köpte några nummer av din eminenta tidskrift på HiFi mässan

i Sollentuna. Har sett framemot att få denna tidning direkt hem till

mig, med mycket god läsning.

Bestämde mig sedan för att prenumerera, men det har inte varit

helt lätt att få det att fungera. Först fick jag inte nummer 14, jag

påpekade detta och nummer 14 kom på posten.

Ringe sedan igen och undrade var nummer 15 var, fick då besked

att jag inte betalt. Betalningen var gjord redan 2005.04.27. Har även

fått purring på avin.

Sedan fick jag besked att den skulle skickas nummer 15 alltså, det

var minst 14 dagar sedan, ringde igen i förra veckan. Får då besked

att den inte hade skickats ännu, på grunn av att den inte fanns några

tidningar.

Ringer då idag igen, då är alla på ferie!!!!!!!!!!!

Tycker att det är en dålig måte att sköta sina kunder på. Vad tycker

du? Hoppas att du förstår min lilla svorsk.

Tommy Nordin

Dette er jeg ikke særlig stolt av. Men i juli går Norge på halv

maskin- og snaut nok det.Vi har betalt underleverandører for å

ordne opp på den siden, men skjønner på deg at her er det ugler i

ansjosen. (Norsk for problemer!) Beklager det hele og håper vi

har fått det hele på plass.når dette står på trykk.Fidelity skal nå

være sendt med rådyr expressvporto som vi selvfølgelig spanderer.

hilsen.

Knut V


Fra HiFiForum.nu:

Duell High-Fidelity/Fidelity

Innhållet i senaste High-Fidelity:

Test av 4 stk. HDTV, Octave v70, Aurum cantus Volla, Pass Lab,

Xono/X2,5/XA 100, Unidisc sc, Holografic Audio ear one. En artikkel

om høgtalartilverkning i Kina.

Pris kr.74,50 84 sidor. Varav 30 sidor annonser og 2 sidor innsendare.

Innhållet i Fidelity:

Jeff Rowland Digital ICE-power Model 501, Conrad Johnson Act 2,

Cabasse Artis-Baltic&Thor, JungSon moon harbour, Von Schweikert Vr-4

jr., ARS Basis Exclusive, Linn Lp-12, T+A Silver 1,0/Speaker 8, EC

AW400,Atoll IN100/Tannoy Fusion/Cambridge Azur 640C, Carlson OA

50,2 ombyggnadskit, JM Lab Alto Be (second opinion),Vincent SV-226

MK,LFD Mistral, Avance 630 och 680 XT, Duence Critura, Nordic Ding

Ma MC3R, Accustica Aplicata DaaD, Parasound multikanal, Embla

Jodis och Crystalio VPS 2300....

Artiklar, ett musikkportrett, lifestyleprylar, skivtips 6 sidor, DIY superdiskant.

Pris kr.89, Annonser 20 sider Insendare 3 sidor

Mitt val kommer att vara ankelt.

Figge

Ja håller på normannen!

Jag också

Norge-Danmark/Sverige 3-0

8 6/2005

Per100

Dahlberg

Figge

Forslag til innhold i kommende Fidelity

Hei ! Jeg savner stoff som omhandler bindeleddet mellom de menneskene

som utøver musikken, og CD plata og boksene som formidler

denne musikken hjemme hos oss. Og bindeleddet er den profesjonelle

lydbransjen, de som driver med innspilling, mix og mastering.

Jeg var her tidligere i sommer i kontakt med Lindberg lyd,

www.lindberg.no angående den kommende SACD utgaven av Radka

Toneff's "fairytales". I den forbindelse sa vedkommende fra Lindberg

at alle fremtidige utgivelser fra dem ( 2L) ville komme som hybrid

CD/SACD, såfremt som mulig. Lindberg satser også, så fremt som

mulig å innspille i Digital eXtreme Definition (DXD), som betyr ekstremt

høy lydoppløsning.

Siden dette er et selskap som satser på god norsk musikk, med høyest

mulig lydkvalitet, hva er da mer naturlig enn å foreslå et besøk hos

dem? Dette er jo midt i målgruppa for Fidelitys lesere!! Dessuten så

får jo Lindberg Lyd oppmerksomhet rundt deres SACD satsning!

Ja, jeg vet at et relativt fåtall av Fidelitys lesere er like entusiastisk til

SACD som Espen R ,men den audiofile profilen til Lindberg bør vekke

interesse hos leserne.

Her er en link som bekrefter at alle kommende utgivelser fra 2L er

hybrid SACD. http://www.fono.no/musikken/planlagte_utgivelser.php

Vil ikke dere dra til Linberg Lyd, så får jeg dra til dem som en gjesteskribent.

Jeg har mange gode spørsmål jeg ville stilt.

Mvh

Espen Rochmann

Kabler 1

Ser at det var interessant å få tilbakmeldinger rundt testen av høyttalerkabler.

Jeg har hatt gleden av å teste Audience AU 24 i noen dager.

Dette er en meget klar forbedring av tidligere billigere kabler (Blue

Heaven rev.2) som i forhold har en slag "signatur" i mellomtonen.

AU24 er fri fra dette og jeg opplever å sitte nærmere ekte musikere,

ikke et stereoanlegg. Bassen er bra, men her er muligvis litt å hente.

AU 24 virker ellers nøytral med flotte stemmer og naturlig og altså

riktigere instrumentklang. Audience gir simpelthen uforfalsket musikk

opplevd med mine ører. Rommet er også forbedret.

Ser at dere har testet mye kabler, ikke minst kostbare Transparent.

Jeg har også fått tilbud på et par WW Eclipse3+ til omtrent samme

pris som Audience. Etter hva jeg har erfart tidligere, er dette også

kabler som er rimelig nøytrale med mer fokus på musikken enn de

enkeltstående detaljer. Kan du gi meg noen videre tips?

Mvh Thomas Fichtner

Kabler 2

Hei Knut!

Har lest mange av dine tester og mener vi har noenlunde felles lydsmak.

Hvilke XLR kabel tror du passer inn i mitt oppsett med bl.a.

Electrocompaniet EMC 1 up, Classe CP35 og CAM 200, AU 24 og Dali

Euphonia MS5.

Mvh Eirik-S

Kabler 3

Jeg har vært med på å teste noen kabler som et firma i Sverige skaffer,

Subas Audio. De er en viderutvikling av og store forbedring av noen

kabler som ble mytesomspunnet for 10 år siden, Cogan –Hall. Jeg eier

nå både høyttaler og signalkabler (de heter Intermezzo) og har testet

de mot Valhalla, dyre Synergic Research og Kimber Select med konsistent

mer ekte og naturlig lyd med renere diskant og høyere oppløsning

enn noe annet. Er dette noe for Fidelity å teste ut?

Mvh "Viking"

Kabler 4

Hei! Kan noen av dere beskrive klangen i Harmonic pro 9 Bi-Wire

høyttalerkabel? Denne er annonsert til fordelaktig pris på nettet.

Skal brukes sammen med Naim cd5x/fc2-Ear 864-Doxa140-

Amphion Xenon. Har tidligere god erfaring med Kimber bifocal til

denne høyttaleren og mitt klangideal. (høy pris). Har nå god kropp og

fart i lydbildet.

Ønsker ingen slanking av lydbildet. Dagens 6mm2 kobbertråd fungerer

fint, men er så stive og upraktiske.

Mvh Steinar

Vi skulle gjerne hatt enda mer tilbakespill når det gjelder våre

tester for å bekrefte/avkrefte om vi skulle være på ville veier. Jeg

tror likevel ikke at det er noen vei utenom en skikkelig rotbløyte

av en gruppetest om vi skal ha muligheter for å komme med fornuftige

råd på brev som disse. Det finnes utrolig mye bra kabler

der ute, men det er dramatiske forskjeller i lydsignatur som kan

trekke ditt eksisterende oppsett i alle tonale himmelretninger. Og

vil du ha mest mulig detaljer som hos Nordost eller fortrekker du

litt mer avslappet lydbilde slik som Transparent er kjent for? Vi

skal komme sterkt tilbake og begynner i neste blad med høyttalerkabler

til drøye kr. 5000 og signalkabler til omtrent halvparten

av dette. Er det et godt prismessig utgangspunkt? Men skriv

gjerne tips om din favorittkabel og send direkte til undertegnede,

så er det større sjanser for at vi blir oppmerksom på den og får

den med i denne slangejungelen. Og vi hører på alt vi måtte få

inn av kommersielt tilgjengelig kabler om produsent/importør

våger....

Mvh, Knut V,

knuvadse@online.no


Copland og GamuT:

Duell?

Integrerte forsterkere i den litt

høyere prisklassen er uten

RIAA-trinnet noe av det lureste

du kan kjøpe. Med innebygget

RIAA skulle det vise seg å være

et enda bedre kjøp!

Integrerte forsterkere er nesten alltid satt sammen

av betydelig dyrere forforsterkere og

effekttrinn med bare ørsmå kompromisser i

lydkvalitet og betjeningsfleksibilitet. At de

også er mye enklere å plassere, er neppe noen

ulempe. Dessuten sparer du både en ekstra signalkabel

og en strømkabel som slett ikke er gratis

om du vil gi lydanlegget best mulig arbeidsbetingelser.

I denne prisklassen vil fornuftig signal

og strømkabler lett koste 5-15 tusen kroner!

I dette nummeret av Fidelity har vi valgt to av

de mest interessante high-end integrerte forsterkere

på markedet, begge med Danmark som

utklekningsområde selv om den ene skrues sammen

på denne siden av Storebæltbrua. Pussig

nok er det den rimeligste som har rør – og til og

med et særdeles påkostet RIAA rørtrinn – mens

den dobbelt så dyre transistorvarianten er en sjelden

fugl da den rapper litt av enkelheten til rørkonstruksjonene

og benytter kun 2 utgangstransistorer

pr. balansert utgang. Altså en enkel transistor

for pluss og minus- signalet.

Skribentene Jan Myrvold og Håkon Rognlien er

begge svært begeistret for rørlyd, men ingen er

fanatikere og har alternative transistorforsterkere

i eget eie. Begge var også særdeles fornøyd med

sine testobjekter. Men mens Håkon må velge

mellom et begrenset utvalg av høyttalere som

fungerer optimalt til den helt nye 50 watts rørforsterkeren

til Copland, så driver den enda mer elegante

GamuT omtrent hva det skal være.

Selv om det var Håkon som i første omgang

var mest ekstatisk for sitt testobjekt , han fikk

da også både rør, RIAA og en stilren forsterker til

halve prisen av transistorforsterkeren, så viste

GamuT en blanding av dynamisk kontrast, stramhet,

glatthet og krystallklar gjennomsiktighet på

referanseanlegget som aldri noen integrert forsterker

før har fått til her hos oss. Og så det utrolig

lekre utseendet da.

Å kåre en "vinner" blir uansett meningsløst...

Men vi kan gjøre det nestbeste; la begge testere

skrive en "second opinion" om den andre

forsterkeren uten å vite hva den opprinnelige testeren

har skrevet. Dermed burde det være såpass

mye subjektiv informasjon fra ulike ståsteder til

at DU bør kunne velge din favoritt ...

KV

10

6/2005


6/2005

11


GamuT DI 150 integrert forsterker:

Grand Danois!

Danske GamuT Elektronik er klar til kamp om et

kjøpesterkt publikum med ekte integrert integritet.

DI 150 er nemlig direkte nedavlet fra de høyt premierte

modellene D3 og D200. Best in Show? Av Jan Myrvold

Hvordan klarer de det egentlig, disse våre

gode naboer på andre siden Kattegat?

Altså å avle frem et beist med fødselsvekt

på velvoksne 31 kilogram av en

180Watts integrert tokanals stereoforsterker og

likevel ikke komme opp med noe som lett kan

forveksles med et middels sveiseaggregat eller

andre plasskrevende artefakter med logoer fra

Atlas Copo eller Caterpillar?

GamuT leverer altså denne gang et produkt

fra den tyngre avdelingen for hifi som samtidig

burde ha gode muligheter for å få utstedt visum

av de selvutnevnte autoriteter i husstandens

inventardepartement. Uansett finner jeg bestrebelsene

som er nedlagt i få dyttet såpass

mengder veldimensjonerte elektronikkomponenter

på plass i et kabinett som til syvende og sist

ikke krever dramatisk mer stueplass enn foreksempel

cd-spilleren fra Electrocompaniet, som

imponerende og vellykket. Så har da også danskene

i uminnelige tider behersket diskresjonens

kunst hva interiørdesign angår. Men la oss nå

komme til saken.

Direkte avkom

Gamutsjefen Poul Rossing hentet for en tid tilbake

Frederik Johansen – med fortid som produksjonssjef

både hos Holfi og senere Thule

Audio – for å lede utvikling og produksjon av

firmaets produkter. En av de første store oppgavene

ble da å konstruere en på alle områder

kompromissfattig integrert forsterker basert på

firmaets lydfilosofi og tradisjoner. Johansen gikk

løs på oppgaven etter prinsippet "man tager

hvad man haver". Ingen dum idé, all den tid

12

6/2005

GamuT har høstet knallgode kritikker verden

rundt både for forforsterkeren D3 og effekttrinnet

D200. Utfordringen ble da følgelig å få bygget

sammen inngangstrinnet fra D3 med

utgangstrinnet fra D200 i ett og samme kabinett

uten å inngå større lydforringende kompromisser.

Samtidig skulle apparatet rent eksteriørmessig

kles i en stuevennlig og moderne, tidløs

formdrakt med betydelig WAF.

Altså ingen liten utfordring GamuT stod

ovenfor, og det skulle da også ta Herr Johansen

og hans medsammensvorne kumpaner mer enn

et helt års iherdig felles innsats før de sa seg

fornøyd med hva de så på tegnebordet. Så har

de da også helt tydelig lykkes, ikke minst når

man har opphavets lett konservative og sidrumpete

design friskt i minne.

Tidsriktig og klassisk

Direkte diskret vil når sant skal sies en forsterker

i denne størrelsesorden aldri kunne bli. Det kreves

tross alt litt utromme for å få på plass alt

som kreves av komponenter for å kunne oppnå

de ytelser GamuT DI 150 kan skilte med. Vi

snakker jo her om en kraftkilde som konstruktøren

oppgir til 2 ganger 180W ved en belastning

på 8 Ohm, og som dobles til 360W når motstanden

viser 4 Ohm. Sannsynligvis forsiktig

anslått, og jeg vet at den norske importøren har

prøvemålt alle eksemplarene han hittil har

importert til bort i mot 220W per side ved 8

Ohms belastning. Like fullt fremstår den langt

fra skrikende eller dominerende der den har fått

plass på den solide basen av en bunnplate i

mitt Pagode-rack fra Finite. Men for all del –

den synes, uten at det bør plage noen i nevneverdig

grad. Jeg finner den absolutt fotogen, og

selv uten å tyvtitte på den vektige prislappen

mistenker man DI 150 for å være et rasedyr av

meget høy klasse.

Et stort volumratt sitter montert i sentrum

midt mellom to vertikale rader blå lysdioder som

markerer for inngangsvalg og apparatets

modus. De nevnte dioder er montert bak en

speilblank glassplate som igjen er innfelt bak

selve frontplaten. Jeg kan forøvrig berolige alle

som tar seg selv i å saumfare sin private Elvispose

etter egnede anxiolytikum hver gang blålys

av ulike årsaker opptrer i nærmiljøet. Displayet

kan selvsagt dimmes via trykknapp på fronten

eller den medfølgende fjernkontrollen.

Inngangsvalg betjenes enten via nevnte tryllestav

eller de lekkert innfelte og symmetrisk

arrangerte trykknappene på apparatets front.

Hele apparatet hviler trygt, mykt og stødig på

fire solide føtter utstyrt med små puter i vibrasjonsdempende

materiale. La det også bare for

ordens skyld være nevnt at byggekvaliteten

akkurat som den designmessige finish later til å

være av formidabel kvalitet, innvendig så vel

som utvendig. Fronten, som apparatet forøvrig,

gir absolutt inntrykk av å bære klassiske high

endtradisjoner, hvor det ikke er funnet plass til

noen overflødigheter av nevneverdig grad. For

ordens skyld er nettbryteren plassert på apparatets

chassis, nesten overdrevent diskret godt

skjult bak frontplaten, og det tok sin stund før

denne skribenten fant ut av det hele. La meg

her til mitt forsvar få nevne at forsterkeren ble

levert på sen kveldstid hjemme hos undertegnede,

uten emballasje (mon tro hva mine mer nysgjerrige

naboer tenker om denne og tallrike, lignende

suspekte tildragelser), bruksanvisning

eller annen relevant info. Åkke som, stilrent,

ryddig, elegant og funksjonelt er det.

Med den medfølgende fjernkontrollen kan

man styre alle forsterkerens funksjoner, og tilsynelatende

det som måtte finnes av firmaets produkter

på digitalsiden. I klar kontrast til selve

forsterkeren er fjernkontrollen liten, lett og nett.

Den ligger godt i hånden, og kommandotastene

er arrangert etter ergonomisk fornuftige prinsipper.

Fungerer veldig fint gjør den også - så nær

som på ett område. Volumjustering.

Testeksemplaret ville i alle fall aldri føre voluminnstillingen

forbi posisjon kl 10! Der stoppet

den opp - hver gang. Gunstig for mine hardt

prøvede naboer selvsagt, men det kan da ikke

være tilsiktet? Hvis dette er den nye kontinenta-


le standard, stemmer jeg helt klart mot norsk

medlemskap ved neste EU-valg.

Plenty options

Om det er god plass på fronten, er naturlig nok

det stikk motsatte tilfelle på apparatets bakside.

Ikke til å unngå når konstruktøren ønsker å tilby

brukerne plenty av tilslutningsmuligheter.

Hvitfrakkene hos GamuT har fått plass til

respektable seks innganger. To av disse er sågar

fullbalanserte kretser med tilslutning via XLRkontakter.

De øvrige fire er single ended via vanlig

RCA. De sistnevnte er merket med cd, tuner,

tape, og HTH. En heller blond representant fra

min mer perifere omgangskrets ble en smule

forvirret da det gikk opp for henne at HTH-inngangen

ikke hadde den fjerneste sammenheng

med en herværende kjøkkenleverandør, men

derimot er en allment kjent forkortelse for

"Home Theatre". Innehavere av multikanalsprossessorer

kan dermed i et anfall av temporært

klarsyn få mulighet til å høre favorittmusikken

sin gjennom et godt gammeldags tokanals

stereooppsett. Men jeg tillater meg å tvile på at

det finnes særlig mange innretninger av det slaget

som kan konkurrere med DI 150 rent lydmessig,

i alle fall uten at de koster betydelig

mer enn denne frekke lekkerbiskenen.

Det er selvsagt også mulig å benytte DI 150

som ren forforsterker. Da kan man for eksempel

føre et fullbalansert signal ut via utgangen med

XLR-tilslutning videre til et ekstern effekttrinn.

Av utganger ellers finnes også en single ended -

variant, foruten en sedvanlig tapeutgang. På

høyttalerutgangene er det benyttet skruterminaler

av meget god standard, nærmere bestemt av

den helisolerte typen fra WBT. Alt vel så langt?

Nesten, men det finnes et par små irritasjonsmomenter

på grunn av oven nevnte forhold

som tilsynelatende kunne vært unngått med

heller ubetydelige kompromisser. Helt konkret

dreier det seg om høyttalerutgangenes terminaler.

Kvaliteten på disse er det absolutt ingen verdens

ting å utsette på, men på grunn av den

massive plastisolasjonen vil det kunne oppstå

ubekvemmeligheter ved bruk av stive høyttalerkabler

terminert med vanlige spader. På GamuT

DI 150 betyr det at enden på høyre høyttalerkabel

på krøkkete vis må bendes rundt nettkabelen

og pre-out-terminalene, mens venstre

kabel vil i de fleste tilfeller sperre for den ene

balanserte inngangen. Med bruk av bananplugger

elimineres dog hele problemet, så disse

milde mishagsytringene er vel nærmest for flisespikkeri

å regne. Men det føles alltid så ubeskrivelig

godt for en skribent å kunne syte å

syte over noe på produkter i denne prisklassen -

uansett hvor ubetydelig "problemet" måtte

være!

Oppsettet

Undertegnedes rektangulært utformede lytte-

rom måler ca fire meter i bredden og seks meter

i lengderetningen, relativt moderat møblert,

med tunge velurgardiner foran vindusflatene

som utgjør bakveggen, Rommet er ellers relativt

godt dempet med ulike tepper på gulv og vegger.

Her ble GamuT DI 150 stilt opp hvilende på

den solide bunnplaten på mitt Finite Pagode

Signature rack, og ellers utstyrt med Cerapuck

dempeføtter. Som programkilde har jeg utelukkende

benyttet Electrocompaniet EMC1 med

24/192 upsampler DAC, med dempeplattform

fra Base Technology som underlag. Høyttalerne

som har vært benyttet er Amphion Xenon.

Nettkabler som er benyttet er i hovedsak

Kimber PowerKord 10 Gold, og som høyttalerkabler

T+A Speaker 8. På signalsiden har jeg

benyttet Wire World Equinox III+ og T+A Silver

F (single ended RCA). De balanserte utgavene

var Black Magic og Synergistic Research

Kaleidoscope Phase II Xseries med aktiv skjerming.

Jeg syns ut fra personlige preferanser at jeg

fikk det aller beste resultatet med sistnevnte

signalkabler, men forskjellen fra Black Magic og

T+A finner jeg på ingen måte voldsomt dramatisk.

Særlig når vi har i mente at de to sistnevnte

koster faktisk bare omtrent en fjerdedel av

hva Synergistic gjør. Alle gjorde en god jobb,

men jeg mener at Synergistic hadde noe mer

kontroll, og samtidig litt mer luft og oppløsning

oppover i lydbildet. Med Wire World får man litt

6/2005

13


Tekniske spesifikasjoner

Utgangseffekt: 180W 8 Ohm/360W 4 Ohm

Frekvensrespons: 20 - 20 000 Hz

THD: < 0.005% @ 1kHz/200W/8 Ohm

Inng.følsomhet: 1.55V

Noise: >100dB under 200W @ 8 Ohm

Inng. impedans: 40 kOhm balansert/ 20 kOhm ubalansert

Strømforbruk: 1000W (max) 100w (typisk)

Dimensjoner: 164x431x470mm (HxBxD)

Vekt: 31kg

mer varme, fylde og kropp i bytte mot ekstrem

oppløsning.

Under hele testperioden har GamuT DI 150

oppført seg helt eksemplarisk, og ikke skjemt

seg ut med problemer eller nevrosefremkallende

innfall av noe slag. I det hele tatt virker den på

alle måter svært pålitelig rent mekanisk og

byggteknisk.

Vellyd

Uansett terminering av høyttalerkabel - med alle

tilslutninger på plass og GamuT DI 150 i operativt

modus, behørig innspilt og oppvarmet,

glemmer man fort eventuelle irritasjonsmomenter

rundt den konstruksjonsmessige layout.

Dette er vellyd i ordets bokstavelige betydning!

Foran lytteren tegnes det opp et velvoksent

panorama i lytterrommets fulle bredde og

høyde - og ikke minst dybde! I alle fall undertegnede

kan i sitt subjektive enevelde og kognitive

armod overhode ikke erindre å tidligere ha

hørt en integrert forsterker av noe slag by på

lignende rom og holografi i musikken.

Forforsterkerdelen i GamuT DI 150 er konstruert

som en hybridvariant av FET og Opamp, og her

finner vi sannsynligvis forklaringen på den rent

ut himmelske oppløsningen og glassklare

gjennomsiktighet som preger lydbildet.

14

6/2005

Det hemmer sikkert heller ikke nevneverdig

de foran nevnte parametre at effektdelen er

bygget etter et vaskeekte dual/mono-prinsipp,

med separate trafoer for hver kanal, for lydmessig

er dette kvalitativt helt klart i klasse med

hva jeg tidligere bare har erfart med monoblokker

eller separate pre/powerløsninger fra de mer

adipide priskategorier.

Og det er mer enn lydbildets dimensjoner

som imponerer med GamuT DI 150. Musikken

presenteres med både rå makt og forfinet eleganse.

Grunntonene slår deg rett i mellomgulvet

med full tyngde og en ren artikulasjon, men

man sitter likevel igjen med fornemmelsen av

noe mykt og kjærlig. En forsterker som Krell

400i sparker nok noe hardere og kan muligens

skilte med en følelse av ørlite grann høyere hastighet

i grunntonetransientene, men mangler

definitivt til gjengjeld en del av raffinementet til

GamuT DI 150. (Håkon Rognlien har hatt mulighet

til en direkte sammenligning side ved side,

så les også hans second opinion)

Jeg oppfatter GamuT som en forsterker som

opptrer med høyere grad av høvisk dannelse. Så

vidt jeg vet er jo alle effekttrinn fra GamuT i

prinsippet konstruert med blott én eneste, kjempediger

MOSFET mellom strømforsyning og

høyttalerutgangen, så jeg vil tro noe av årsaken

til den silkemyke gjengivelsen ligger her. For

GamuT DI 150 oppleves uten skarpe kanter i

noen del av frekvensskalaen, og gjengir musikken

smidig og naturlig med sømløse overganger

og samtidig med god kontroll hele veien. Alt

holdes innenfor rammene og ingenting får lov til

å stikke av her, og mellom transientene er det

ganske så stille.

Videre er oppløsning og luftighet i hele

mellomtoneområdet rett og slett fremragende

med denne forsterkeren. Rom og dybdeinformasjon

er allerede påpekt, og musikken åpnes opp

forlytteren lag på lag. Ved lytting til det fantastisk

gode og ferske albumet fra Jackie Leven -

"Elegy For Johnny Cash" - føles det flere ganger

som musikken totalt slipper taket i høyttalerne

og omfavner lytteren rund baut. Et album som

også avslører at GamuT DI 150 kan formidle

både voluminøs kasseresonans og imponerende

smådetaljer som fjærlette berøringer ved

strengeanslag i næropptak av akustiske instrumenter.

Opptaksrommet skisseres opp foran oss

og kan fornemmes med nærmest billedlig realisme.

I det hele tatt får alle utøvere på de ulike

fonogrammer rikelig med armslag, samtidig som

det hele plasseres med millimeterpresisjon på

sine respektive plasser. Vi snakker altså om


superb mikrodetaljering og en polert, friksjonsfattig

overtonestruktur.

Også det kritiske presensområdet rundt 2kHz

oppleves uten aksentuering eller ubehagelig

hardhet. Den gode oppløsningen og luftigheten

kombinert med den lett varme klangbalansen

gjør GamuT DI 150 til en ypperlig formidler av

menneskestemmer. Fornemmelsen av knust

glass er aldri plagsomt påtrengende og den presenterer

det meste av libretto med tydelig og

ren artikulasjon, selvsagt avhengig av innspillingens

kvalitet. For den kan absolutt være

nådeløs og avslørende, og selv om den generelt

oppleves som utpreget myk, feier den ikke problemer

under teppet. Er innspillingen av undermåls

kvalitet sier den klart fra. Akkurat som vår

trikotkledde helt med adresse Hodeskallegrotten

- hard mot de harde!

Det er egentlig mye i mellomtoneformidlingen

her som kan minne om rørforsterkere av meget

god kvalitet, men må nok når sant skal sies

strekke våpen på enkelte parametre direkte

sammenlignet og under de rådende forhold

med mitt private oppsett bestående av forforsterkeren

EAR/Yoshino 864 og effekttrinnet

Conrad Johnson Premier 140, som begge i

motsetning til DI 150 er rørkonstruksjoner.

GamuT DI 150 skal likevel ikke skamme seg, da

dette oppsettet koster rundt førti tusen blanke

norske kroner mer.

Da vil det kanskje virke mer relevant å

sammenligne med andre transistorbaserte konstruksjoner

som Dynamic Precision C1b/A1b,

Musical Fidelity NU-Vista M3 eller kW 500,

Chord CPM 2600, bare for å nevne noen av de

som befinner seg i noenlunde samme prisleie.

Til slutt noen ord om diskantgjengivelsen.

Også med GamuT DI 150 blir vi eksponert for

en formidabel oppløsning med fremragende diksjon,

og til alt overmål på en vanvittig glansfull

og kattemyk måte. Når Ed Thigpen benytter sine

tilsynelatende digitalstyrte kulelager av noen

håndledd til å vispe på skarptrommen eller

tappe dovent på cymbalene kiler det lekent og

pirrende i øregangene på en fullstendig fjetret

skribent. Messingen låter så nypolert, ringende

og klingende rent at jeg det nesten utløser et

utbrudd av nikkelallergi bare ved de uunngåelige

assosiasjonsforstyrrelsene om Sølvpuss 830

som tvinger seg frem. Ørevennlig til tusen og til-

bake, men det lyder absolutt ikke dempet eller

typisk avrundet. Bare bløtt og behagelig, akkurat

som resten av lydbildet.

Sluttord

GamuT DI 150 er et slikt produkt som med sitt

elegante design, kompromissløse byggekvalitet

og spesifikasjoner, og ikke minst sin nydelige,

harmoniske musikkgjengivelse og deilige klangmessige

egenskaper kan fremkalle lettere deliriske

tilstander hos ekte hifi- og musikkentusiaster.

Helt klart en meget skarpskodd konkurrent

til alt som finnes på markedet av integrerte

transistorforsterkere i prisklassen femti til hundrede

tusen kroner.

Eneste form for uro man risikerer å oppleve er

helst bare fra husets sparegris når den i febril,

akutt panikk forsøker å ringe det lokale krisesenter!

Jo mer jeg hører på GamuT DI 150 får

jeg lyst til å eie en.

Pris: kr. 68.000,-

Importør: Audiotech

Gamut, en annen mening?

Tung og solid, elegant og velbygget,

kan Gamut imponere

meg lydmessig også, mon tro?

Av Håkon Rognlien

Jeg går rett på sak: Ja, det kan den! Den

kan imponere meg til kanten av eufori, den

kan vise meg med al mulig tydelighet at

det stadig blir flere som fatter hva god hi-fi

dreier seg om. Gamut har med sin steindyre

integrerte forsterker faktisk satt et par saker

på kartet som svært få andre komponenter

kan vise maken til, og dette er første gang jeg

hører en integrert forsterker gjøre det denne

kan.

Jeg hører en silkeglatt forsterker med enorm

kraft nedover, og da spesielt i de dypeste oktaver

der den rår over noe nær utømmelig og

brutalt, som gjør helhetsopplevelsen meget

besnærende. Jeg vil forsøke å beskrive det

med noen av mine faste musikkeksempler. På

live, Jazz fra Opus 3 (The talk of the town,

Erskine) får vi en meget åpen og luftig gjengivelse,

en smule mye energi i toppen tilgis glatt

(bokstavelig talt!) fordi den er så silkemyk.

Nedover får vi et nær unikt innblikk i

mellomtonen, tendenser til et lite kjølig drag

kan detekteres, men dette er godt innefor normalen.

Sax-klangen blir derved harmonisk og

meget detaljert, rom og tilstedeværelse i toppklasse

uansett pris. Og så bassen.

Mellombassen er en liten tanke tilbaketrukket,

mens dypbassen er fullstendig i en klasse for

seg hva integrerte forsterkere angår. Det kommer

ikke så tydelig fram på ovennevnte innspilling,

men på "I play bass" får vi en helt ny

dimensjon når forsterkeren tar totalt kontroll

over lemenene og presser de presist og brutalt

ned i den dypeste undergrunn. Vanvittig!

Likeledes blir Rainbows "Insatiable" fullstendig

reformert ved denne dypbassen; den oppleves

på et vis så truende at det blir frydefullt

og skrekkblandet det hele, og jeg er helt bergtatt.

Sånn skal rock være!

Så går vi løs på de vanskelige kvinnestemmene,

og igjen briljerer Gamut med sin fabelaktige

åpenhet og kontroll i mellomtonen. Jeg

skal medgi at den ikke har den intensitet og

"nerve" som de beste rørforsterkerne kan vise

til, men på den annen side har denne en slik

eleganse og åpenhet at den på et vis hever

seg over alle trivialiteter innen vår hobby.

Nevnte kontroll gjør seg absolutt best hva

angår store orkestre, en ting er jo at piano

klinger ut så du knapt tror dine egne ører, i

fortsettelsen av dette er jo den fullstendige

styring over plassering, dynamikk og klangfarger

fra et komplett symfoniorkester.

Uovertruffent blant integrerte forsterkere.

Et annet viktig aspekt er at denne forsterkeren

aldri blir hard eller anstrengende å lytte til.

Dette til tross for at den som nevnt har en

anelse mye energi oppover, og har (i motsetning

til Krell KAV 400 xi) noe behersket

mellombass. Derved gjør den enkelte ting

bedre enn noen annen forsterker jeg har lyttet

til, faktisk. Jeg tror jeg, med et snev av tvil,

rett nok, utroper denne integrerte forsterkeren

til den beste rockeren i bransjen. Og ikke nok

med det; jeg tar samtidig så hardt i at jeg

glatt hevder at dette er den beste integrerte

forsterkeren jeg så langt har hørt. Om jeg skal

bytte ut Krell KAV 400 xi i framtiden, så tenker

jeg nok sparepengene ender i Danmark. Dette

er hi-fi av ypperste merke, verken mer eller

mindre!

6/2005

15


Copland CTA 405:

Drømmeforsterkeren

Copland legger musikken i rør! Ikke at det er

en nyhet i seg selv, men CTA 405 er i hvert fall

ny, og har alt hjertet kan begjære. Bli med

Fidelity og lytt til en drømmeforsterker!

Om du nå er redd dette blir en lang og

rimelig ukritisk hyllest….vel, så har du

nokså rett i grunn. Og det har faktisk

sine grunner. For jeg har vært noe i tvil

om Coplands fokus i det senere, med en klar

dreining mot mer trans’er r omkorreksjon, flerkanal

og så bortetter. Ergo er det fantastisk med

denne renrasede, og "gammeldagse" rørkonstruksjonen,

som til og med har innebygget rør

RIAA av ypperste merke!

Hva er under lokket?

Slik jeg tolker kretsen ellers, finner jeg ingen rør

til likeretting, men visse grenser får det da lov å

være til den relativt moderate prisen, også. Vi

finner en ECC 83, 2 12BH7, samt 4 KT 88 pluss

et par brukbart dimensjonerte utgangstrafoer, til

sammen ser vi om lag 50 Watt til hver høyttaler.

Visse ting tyder på at det aller meste leveres i

uforfalsket klasse A. I tillegg til det ovennevnte

finnes en strålende RIAA med 4 rør, vi har fjernstyring

av alle funksjoner, tape loop (er det fortsatt

nødvendig, altså?) og 4 linjeinnganger. På

baksiden finnes rimelig gode høyttalerkoblinger,

IEC-brønn, normale forgylte kontakter og en

hovedbryter. Dessuten er det faktisk en triggerinngang,

som gjør at forsterkeren kan startes

automatisk ved signal fra CD-spiller. Tøvete, spør

du meg. Til tross for stand-by funksjon tar det

nå en gang litt tid å få liv i rørene når man slår

på. Totalvekten er gode 25 kilo. Jeg finner dette

bra i denne klassen, selv om jeg nok har sett

råere trafoer der ute. Og med det samme jeg

har nevnt trafoer; i strømforsyningen finner vi en

anslagsvis 300 VA ringkjerne, mens det er to

greit dimensjonerte E-kjerner (ser det ut til) på

utgangene.

Og ellers må jeg jo nevne at alle funksjoner

kan fjernstyres, vi skriver 2005 tross alt.

Litt praktiske innsigelser

En ting er altså ideen med nevnte triggerstart,

litt i samme leia finner vi at forsterkeren går

automatisk i stand-by når den ikke får signal på

en stund. Hva verre er, den går i stand-by også

selv om den får signal! Slik jeg har opplevd det,

dreier det seg da om ca 10 timer etter at den er

slått på, og om dette virkelig er tenkt slik, finner

jeg det i beste fall meningsløst. Den svært spartanske

bruksanvisningen sier intet om noen av

disse funksjoner. Men den sier noe annet som

får meg til å fundere litt: På spesifikasjonene

nevnes at den er "phase non inverting", samtidig

som det opplyses om at "signal phase are

inverted at the speaker terminals", og jeg blir

litt forvirret. Dette kan skyldes huller i min kunn-

16

6/2005

skapsbase, og at dette har noe med kretsens

arbeidsmetoden å gjøre, og i så fall er alt nesten

greit. Det som uansett gjenstår er poenget med

å snu fasen på utgangene, for deretter å be eieren

om da å snu om tilkoblingene, slik at du

kobler – på + og omvendt. Jøss, det er mye rart

i verden. På den annen side er det sånn at dette

er noe enhver burde eksperimentere litt med

hjemme uansett. Det å snu rundt fasen vil ofte

endre lyden, og slett ikke alltid til det verre. Bare

påse at du har det likt på begge høyttalerne,

ellers blir det selvfølgelig bare surr.

Ellers er det å bemerke at Copland CTA 405

blir særdeles varm under drift, naturlig nok, og

jeg lurer nesten på om de burde vært noe mer

generøse med lufting enn de faktisk er.

(Kjøleeffekten er nå øket - red.)

KT 88

Har jo hørt en del KT 88-baserte forsterkere

etter hvert, da, og de fleste har klare fellestrekk.

Det som først og fremst er slående (bokstavelig

talt!) er kraften nedover, den noe oppblåste,

men brutale opplevelsen i bassområdet. Det

som får rockefoten til å gå ut av sin gode skinnsko,

så å si uansett hva slags musikk du spiller.

Men for de som er interesserte går det meget

bra an å variere litt over temaet, og jeg må jo si

at på dette punktet har Copland begått noe i

nærheten av en genistrek. For rett nok er også

denne rimelig kraftfull nedover, men ikke som

KT 88 pleier, ikke så feit og brautende, for å

sette det litt på spissen. Derimot har Copland

med CTA 405 prestert å lage en klart mer innsmigrende

mellomtone enn jeg har hørt fra

denne rørtypen noen gang før. Og denne kombinasjonen

er svært nær å være den beste KT 88løsningen

jeg til dags dato har hørt! 300B blir

jo ofte benyttet som en målestav hva angår

mellomtonemagi. Rett nok kommer ikke denne

opp mot gode 300B-varianter, men den går

utenpå mesteparten av de andre! Dette er nettopp

egenskapen jeg i bunn og grunn har savnet

når det angår denne rørtypen. Ergo er jeg

overstrømmende i min begeistring!

Hva skjer ’a?

Copland CTA 405 gjør også noe annet jeg i

grunn har til gode å høre fra nye rørforsterkere.

Den spiller bra så å si rett ut av dvaletilstand.

Fullstendig ny og jomfruelig låter den innsmigrende

fra første strofe, bare du gir den 5

minutter til å trekke pusten. Men uansett har

jeg gitt den drøyt 100 timer før jeg gikk løs på

den med øksa, for å finne ut hva den tålte, og

hva den hadde å gi. Og det hadde den, for å si

av Håkon Rognlien

haakon.rognlien@c2i.net

det sånn! Men som virkeligheten

jo er for oss rør-tullinger,

må vi huske rett

høyttalervalg. Det må

være lettstyrte saker.

Rett nok er CTA 405

noe mer stabil enn en

del andre rørgreier

jeg har hatt fingrene

borti opp

gjennom årene,

men ikke innbill

deg

at denne gjør

jobben for en Krell-stridsvogn!

Men la meg gyve rett på det mest morsomme

først: Nazareth, "Hair of the dog" på velbrukt

70-talls vinyl. Hah! Jeg oppdaget i siste øyeblikk

at jeg satt med åpen munn i ferd med å sikle

utover den slitte Nazareth T-skjorta, da CTA 405

gikk til verket med dødsforakt og kaskader av

spilleglede. Jeg blir så løssluppen av slikt, dere,

at jeg faller for fristelsen til å slynge ut noen

grove fornærmelser mot transistorfolket. For

dette kunststykket makter ingen transistorisert

misforståelse jeg noensinne har lyttet til i hvert

fall. Klar det er fett. Klart det er vilt. Men allikevel

ikke unyansert. Som nevnt er mellomtonen

på denne forsterkeren helt utenom det normale

i klassen, og føyer derfor en åpenbar eleganse

inn i formidlingen. Meget flott gjort!

Ro i salen!

Selv om jeg er barnslig, lever i 70-tallets tidvis


patetiske musikalske

bommerter fortsatt, og ikke kan

få nok av villskap, så har jeg voksne sider innimellom.

Og jeg kan benytte disse noe tvilsomme

øyeblikk til å høre jazz for eksempel. Jan

Erik Kongshaug har sluppet en boks konfekt ut

over en CD med navn "All these years", og

dette smaker fortreffelig når Copland koser med

tonene. Mellomtonen er silkeglatt og varm, høyere

oppe glir dette over i en velkjent ro og luftighet,

muligens litt tilbakelent, men uansett

nydelig. Til tross for dette oppfattes 405 meget

hurtig, noe av dette kan også komme av at den

har en noe strammere bass enn normalen er fra

KT 88. Og selvsagt det faktum at den jobber

utstrakt i klasse A. Klangstrukturen er selvsagt

over mot det varme, det innrømmer jeg at jeg

liker, men innser

samtidig at dette av de fleste vil oppfattes

som et tonalt avvik. Glem allikevel ikke at

denne typen gjengivelse er mer tilgivende enn

mye annet, og at man nettopp derfor kan nyte

også relativt slitsomme innspillinger uten å

pådra seg øreverk.

Storhet

Og hva er vel mer naturlig enn å spille nettopp

Copland på Copland? Hans "Appalachian

Spring" med New York Philadelphia Orchestra

og Lenny Bernstein fremføres med brutal kraft

og stor eleganse, helt uforstyrret, med stort rom

og

stor dynamisk kontrast.

Slik storhet gir meg alltid grøsninger

av godartet type, med lettdrevne høyttalere

blir det så enormt headroom at det er litt

skummelt til tider. Og sånt liker små gutter!

Men tro ikke at vi bare er ute etter kraft her. La

et par gitarister leke med en variant over et

Mozart-stykke, og man blir bergtatt av klanger

fra kasse, streng og rom, igjen gir denne varmen

i klangen en viss form av sukkerkulør, men det

blir også så intenst godt å lytte til!

6/2005

17


Det skal ikke stikkes under en stol at bassgjengivelsen

er en smule kastrert i forhold til de

beste i klassen; det herlige effekttrinnet fra

McIntosh f. eks. kan særlig i brokobling vise til

mer brutalitet nedover. Men denne avstemningen

er uansett med på å gjøre denne forsterkeren

til nettopp det den er, så jeg tilgir denne lille

svakheten lett.

Kvinner

Vi kan ikke leve uten dem, verken undertegnede

eller Copland. Men Copland strir utvilsomt mindre

med dem enn undertegnede! For selv om

(eller kanskje nettopp derfor?) det tillegges en

smule varme og mykhet rundt deres stemmer, så

er det så nydelig å høre på at det er en sann

svir. Maria Kristina Kiehr har i utgangspunktet

en glatt og varm stemme, og den kommer

vidunderlig og sterk ut av møtet med Copland

CTA 405. En noe skarpere stemme som den

spesielle Barb Jungr rår over, har også åpenbare

fordeler av denne type gjengivelse. Paret med et

18

Copland CTA 405 integrert rørforsterker, 2x50W, kr. 28.000,-

Importør: Audiocompaniet

Benyttet utstyr:

CD: Modifisert Teac VRDS 10

DAC: Audio Note DAC 3.1x

Høyttalere: Klipsch RF5, Carlsson OA 50.3,

Respons Baby Grande

Kabler: DBL, Kimber, Synergistic

6/2005

enormt rom og en rask og eksplosiv dynamikk

som toppen av kransekaka, står dette til meget

høy karakter.

Knefall

Den vidunderlige stativhøyttaleren fra Respons

viser seg å bli en vel stor munnfull for Copland

CTA 405. Ikke at den kollapser, men her skjer

det som mange (feilaktig) hevder er et karaktertrekk

ved rørforsterkere; bassen blir pløsete. Rett

nok blir den nesten akseptabel når vi benytter 4

Oms utgangene fra forsterkeren, men det gjenstår

enda en del med hensyn til drivkraft og liv.

Nå er ikke bassen fra denne forsterkeren

superpresis i noe oppsett, der er for eksempel

Audio Note P4 klart sprekere. Men den lille oppmykning

bassen har, ligger innefor det de fleste

vil akseptere, og mange rett og slett vil like.

Men på Respons Baby Grande blir det altså vel

soft og unyansert. Selv om toppen er vidunderlig

på avslappet jazz og desslike, er dette ikke

en forsterkertype man skal parre med sultne

høyttalere som denne. Tenk som du ellers bør

med rørforsterkere; se etter 1.ordens delefiltere,

og la gjerne høyttalerne være høyeffektive i tillegg.

Hva med den nye B&W 805 S?

Livgiveren

Copland CTA 405 rangerer blant de mest vellykkede,

integrerte forsterkere på planeten! Men

bemerk at dette gjelder bare for oss som mener

å oppleve det vi kaller "rørmagi". For den evner

å gi musikken kaskader av liv, fossefall av kraft,

fyrverkeri av lekenhet og topper det hele med

en sitrende og intens formidling av nerve.

Dette er en forsterker som gir enorm musikk

og eierglede, gitt at den pares med rett høyttaler.

Og siden jeg har sagt alt for lite om RIAAtrinnet

underveis, så vil jeg huske det her i

avslutningen; det er nesten for bra til å sitte i en

integrert forsterker i denne klassen. Men det tar

bare standard mm, da, bare for å nevne det.

Uansett: En forsterker jeg kunne levd lykkelig

med. Meget lykkelig!


Second opinion

av Jan Myrvold

Det har i den senere tid vært veldig moro å lytte til integrerte forsterkere,

nærmest i alle prisklasser. Ikke minst når Copland nå har

lansert sin rørbaserte CTA405 som vel hører hjemme i en prismessig

solid mellomklasse, og sannsynligvis ervervbar for relativt mange av

de mer dedikerte lydfreaks. For ordens skyld nevner jeg at disse lytterinntrykkene

er utelukkende basert på hva jeg rakk i løpet av en hektisk

helg.

Uansett, ut av den lett militant utseende og firskårne boksen strømmer

det musikk på en særdeles overbevisende og delikat måte. I lett

abstinens etter noen euforiske uker med GamuT DI 150 i huset, er vel

CT405 det nærmeste jeg kommer av metadon! Også Copland tryller

frem et stort og åpent lydlandskap med mange flotte detaljer. Rom og

dybdefølelse på flere kubikkmeter har den også. Kanskje ikke like

glansfull og sofistikert absolutt hele veien som sin over dobbelt så dyre

landsmann, men like vel med en svært behagelig og raffinert lydsignatur.

jeg tror jeg har mine ord i behold hvis jeg beskriver klangen fra

Copland som varm og sødmefylt med flott kropp gjennom hele frekvensområdet.

I og for seg ikke direkte uvanlig med KT88 i utgangene.

Uvanlig er derfor heller ikke det

solide grunnkompet CTA405 forsørger

oss med. All musikk skyves

taktfast og stødig fremover, og

dynamikk later overhodet ikke til å

være noen mangelvare. Kontrollen

over grunntonene er rett og slett

og imponerende. Mytene om slapp

og grøtet bassgjengivelsene med

rørforsterkere dreper Copland

CTA405 effektivt med et nakkeskudd.

KT88 har store baller.

Selv om stadig flere av de transistorbaserte

forsterkerne har tilegnet

seg rørforsterkernes mellomtoneegenskaper,

er rør fortsatt rør.

Copland minner oss definitivt på

at det fortsatt ikke alltid er så passende

å lære sin egen far å nettopp

kopulere, og særlig mer er

det ikke å si om den saken.

Diskantgjengivelsen oppfatter

jeg som lett, luftig og tørr med

tydelig og detaljrik diksjon. Som

antydet litt mindre glans og generell

mykhet enn GamuT, men absolutt

lekkert og ørevennlig. Skarp

sibilantlyd nærmest totalt fraværende.

Til slutt vil jeg rose de frakkledde

hos Copland for at de viser

empati med vinyljunkiene og

utstyrt CTA405 med et RIAA-trinn

av meget god klasse. Dette er med

på å gjøre denne forsterkeren

nærmest komplett.

Det eneste jeg har å utsette på

denne forsterkeren rent lydmessig,

er vel egentlig bare at jeg ikke fikk

ha den særlig lenge på besøk.


NY og spennende spesialb

4 demorom -

demonstrasjon

etter avtale

Audiopax • Audio Pro • Audiostone • Copland • Eben/Emilie • Ecosse • Elac • Emm.


utikk for high-end

labs • GamuT • Klipch • Marantz • Martin Logan • McIntosh • Parasound • Rotel mm.

Fredensborgveien 24

(inng. F, 1. etg.),

0177 Oslo

Tlf. 22 20 22 04

22 20 22 05

Mobil 47 60 92 36

info@norsklydogbilde.no

www.norsklydogbilde.no

man-lør

10.00-17.00

tors

10.00-19.00


Hi-Fi messe i Horten:

Likevel var det kanskje de nye multikanal

produktene fra Electrocompaniet som var

blant de mest spennende nyheter i Horten.

For Mikal Dreggesvik kunne dra opp av hatten

et kombinert stereo/multikanal anlegg som er

det smarteste vi har sett. Og en ny høyttaler som

er like spennende, oppriktig talt, selv om det er

konstruert av vår "egen" Gunnar Brekke.

At det norske hi-fi miljøets flaggskip

Electrocompaniet endelig igjen var på banen, var

opplagt den største – og beste – nyheten på Hi-Fi

messa i Horten. I motsetning til hva mange kunne

mene, er dette lokomotivet i norske hi-fi bransje

enormt viktig for å spre det glade budskap om

god lyd utover den aldrende etablerte menigheten

som står i fare med å gå over til high-end

høreapparat. At de nye aktørene fra Tau ved

Stavanger nå har fått igang produksjonen av hele

den gamle serien, og samtidig begynner å utvikle

nye produkter, er altså gode nyheter både for konsumenter

og konkurrenter. Det låt heldigvis helt

utmerket med solide Nemo’er og AW 400 sam-

22

6/2005

Stereofrikernes

paradis!

Dag Thomas Sørensen fjetres av de

lydskapende glødetrådene i forsterkeren

fra Ancient Audio og Audioaktøren.

Bladet DVD/Hjemmekino annonserte sin tilstedeværelse og

arrangørene poengterte at her også skulle bli både multikanal

og hjemmekino. Men vi så aldri noe til bladet, og to-kanal

dominerte fullstendig også på årets Hortenmesse. Av Knut Vadseth

Marius Sundby og Jens Magnus Østmo

fra Stereofil er entusiastiske for den

nye minimonitoren fra Tannoy med

dualkonsentrisk horndiskant, retro look

og en prislapp på 15995.


men med MC-spilleren og enorme elektrostathøyttalere

med supersub’er.

Det var likevel den nye 3x120 watts effektforsterkeren

og den nye analoge multikanal

forforsterkeren som med sine fleksible brokoblingsmuligheter

bygger bro til multikanal. Og

jeg fikk hakeslepp av den nye d’Appolita byggeklosshøyttaleren

som kan utbygges i 3 trinn

med integrert subwoofer. Noen mente at lyden

var elendig, men det lille jeg selv hørte var helt

greit med tanke på de vanskelige omgivelsene..

Verste lyd?

Det var gledelig at svært mange utstillere hadde

meget akseptabel lyd i sine rom, selvfølgelig

med tanke på de mange akustiske problemene

og den begrensede riggetiden. Fjorårets katastrofelyd

hos Audiofreaks, var byttet ut med

meget tilfredstillende lyd på store stativhøyttalere

fra danske Peaks med elektronikk fra Edge

og Conrad-Johnson.

Nei, denne gangen var det en av mine favoritthøyttalere,

B&W 802 som i forhold til forventninger

og potensiale låt katastrofalt dårlig i

et stort rom som tydeligvis fungerte som et

slags sort hull som slukte all tilløp til dynamikk

og musikalsk livsutfoldelse. Jeg begynner å bli

litt slukøret etter å ha gått så hardt ut med å

forkynne den nye Diamond-seriens fortreffeligheter,

men må innrømme at jeg ALDRI har hørt

de spille bra på messer. Selv tror jeg at elektronikken

fra Classé fungerer spesielt dårlig da

begge produktgrupper tenderer til å prioritere

det samme lydidealet med ekstrem oppløsning

og finesse framfor trøkk og moro. Hva så med

Classé til Klipsch og B&W mot Krell eller DP?

Sistnevnte norske forsterker er da også foretrukket

av Abbey Roads studio som ellers benytter

B&W rund baut! (Til dere svensker og dansker:

rund baut=all over på nynorsk)

Beste lyd

Som vanlig hadde PM Audio flott lyd i sitt sed-

Hi-Fi Guiden i

Hamar viser

fram toppmodellen

Droplet fra

Consonance.

Mikal Dreggesvik lener seg tungt mot eldre konstruksjoner fra Electrocompaniet samtidig

som han går inn i nye markeder med multikanal og betjeningsvennelige produkter

for den alminnelige musikkelsker.

vanlige lokale som de også burde kjenne ganske

godt. Den finske konstruktøren Jormi Salmi

var også til stede ved demostrasjon av de

berømte Gradient høyttalere med sub’er i åpen

baffel. Hyggelig at også Paul stolt hadde med

sin kone som er sjefen for produksjonen av de

nye "Black Magic" kablene. Vi trenger flere jenter

i Hi-Fi miljøet!

Hr. Snickers, Rune Kviserud hadde jobbet iherdig

med sitt mellomstore rom og presenterte

sine nye gulvstående high-end høyttalere med

meditativ sakral belysning- og rungende lyd. Det

Morten Caspersen

hos Akustikk er stolt

over EISA-prisen til

sin nyeste Kef Uni-Q.

låt både flott og imponerende, ikke minst med

tanke på at dette Ragnarock ble fremstilt av en

egenprodusert ICE-powerforsterker, Midgaard

selvfølgelig, til snaue 15 laken.

Forøvrig var det ofte de mindre og relativt

uprentesiøse anleggene, gjerne med mindre

høyttalere, som låt klart best- særlig i forhold til

pris. Og et av de helt rimelige anleggene fant vi

hos Lyric Hi-Fi som i sitt lille rom klokelig hadde

satt opp et anlegg med blant annet den samme

Creek-forsterker som vi jublet over i nr. 14, pluss

den minste stativhøyttaleren fra Epos; en billig

6/2005

Danske Bertram

Audio stilte med

ekstremt god lyd

fra en uvanlig

tung ICE-power

forsterker.

23


sak til et par rusen. Dette anlegget planlegger vi

å hanke inn til neste blad for en nærmere

sammenlikning med vår budsjettreferanse!

Konstruktører

Det var forbausende mange kjente konstruktører

og andre hi-fi guruer på Horten-messa, og

fra USA kom konstruktøren av Montana-høyttalerne,

Peter Noerback. Jeg hadde akkurat fått

veldig kjeft av en JMLab eier som mente at

hans høyttaleren slett ikke var lydmessig noe

barmfager, slik jeg hevdet i Fidelity-testen. Da

jeg også hadde kommet med en forsiktig antydning

om at Montana låt litt "west-coast", passet

det å ta en diskusjon om hva "nøytral" lyd

egentlig er. I motsetning til hva folk flest tror,

finnes det slett ingen vedtatt måleprosedyre for

hjemmehøyttalere. Dessuten vil alle høyttalere

låte helt ulikt i forhold til plassering og de ulike

rom. Selvfølgelig!

Selvfølgelig ville ikke konstruktøren vedgå at

hans høyttalere var mer pågående i øvre

mellomtone enn "nøytral", Men da jeg påpekte

at hans siste modeller låt betydelig mer tilbakelent

i forhold til tidligere versjoner, kunne jo

umulig begge være like "nøytrale"? Vi ble derfor

enige om å dele en øl! Det var jo bare å

bevege seg fra rom til rom for å konstatere at

hi-fi og hi-fi kan låte høyst ulikt. Men hva er

BEST?

Også den italienske konstruktøren av Xavianhøyttalerne

var tilstede, forøvrig med noe av

messas bedre lydbilder. Og fra det nesten like

eksotiske Valdres var det hyggelig å kjenne igjen

Raymond Celius som mange mente hadde

usedvanlig god lyd med egne konstruksjoner og

ombygginger. At Norlandia Hotell begynner å bli

i minste laget for alle interesserte utstillere, gjorde

at flere aktører benyttet lokaler i nærheten.

Dette gjaldt ikke minst Norsk Lyd&Bilde , men

også medarrangør Audioaktøren som nylig har

åpnet butikk i Horten.

Det var et fantastisk sensommervær under

messedagene, og besøkstallet var noe redusert

fra ifjor selv om lydopplevelsene var gjennomgående

betydelig bedre. Med de mange rykter

som svirrer om dårlig utstilleroppslutning av den

store Plaza-messa i Oslo, er det fristende å

drømme om en stor årlig presentasjon med det

beste fra Horten-messa i større lokaler nærmere

Tigerstaden for å styrke rekrutteringen til vår

store glede og hobby. Men akkurat slik som det

var, er Hortenmessa så absolutt det perfekte

vannhull for oss lydfriker som her har et lite

paradis – nesten helt for oss selv!

24

Thomas Sætervadet hos Høium HiFI

med sin Hyperion "Wilsonkiller" som

skapte betydelig interesse fra

medlemmer av Oslo Audio Society.

6/2005

Geir Fredriksen har jobbet iherdig med sine dynamiske dipoler som i

form av MultiCell ble lansert av navnebror Geir Tømmervik i deres felles

hjemby Trondheim for 30 år siden. Siste versjon av dipolkonseptet låt

glimrende i Horten. Vi håper å teste dem i neste blad.

Det låt

gjennomgående

svært bra i de

små hotelrommene

i Horten.

Men Leif Magne

Thomassen

brukte da også

alle triks for å

dempe lydrefleksjonene

i sitt

lille PM-rom.


At vi hi-fi friker er en mystisk menighet og at hi-fi anlegget er vårt alter, ble tydelig

demonstrert av Midgaard Audio med verdenspremiere på nye høyttalere som ble drevet

av forbløffende rimelig ICE-power elektronikk.

DIY på Hortenmessa har her fått et ansikt utad med Bjørn Kolbrek foran

egne og venners hjemmelagde utstyr av høy klasse.

Atle Solberg skryter av de nyeste Usher høyttalerne

i 100tusen kroners klassen fra daCapo.

Paul Mortensen i PM Audio er stolt av kona (!) som han mener er landets

beste kabelmaker med sine "Black Magic" kabler.

Ebenhøyttalerne er store, større enn importør Per

Bendiksen hos Norsk Lyd&Bilde, men ikke like høye

som den danske medkonstruktør Lars Christensen.

Duet Audio med Erik Becklund og Runar Solberg er et nytt firma som har

spesielisert seg på Kineprodukter spesialbygd etter egne spesifikasjoner.

6/2005

25


Hi-Fi messe i Horten:

Bedre og bedre

Årets Horten-messe ble en

opptur fra fjoråret. Gjennomgående

var lyden på de mange

rommene bedre enn på fjorårets

messe. Samtidig var der

flere høydepunkter å glede seg

over.

Av Roy Ervin Solstad

Antall rom med dårlig lyd var på et minimum.

Mange utstillere så ut til å satse

på bånd på årets messe, om enn ikke i

like stort omfang som Martin Loganhøyttalerne,

så var det mange bånddiskanter å

se.

For min egen del var rommet til Ancient

Audio fra Polen en av de store positive opplevelsene

på Horten-messa i 2004. Polakkene

hadde skaffet seg tilgang til det samme rommet

i år også, og nok en gang leverte deres utstyr

varene.

Med Lector Grand cd-spilleren med innebygget

forforsterker som sendte signalene videre til

et par 300B-rørbestykkede monoblokker, ble

26

Pål Aaraas hos

Stereolab viser frem

sine meget effektive

og originale Beauhorn.

6/2005

godlyden formidlet til publikum

med de svært lekre

Holography-høyttalerne.

Prisen på 48.000 kroner kan

kanskje avskrekke, men lydmessig

virket de små boksene

med bånddiskantene

akkurat så gjennomsikte som

navnet skulle tilsi.

På andre siden av gata,

hadde Norsk Lyd og Bilde

(ikke bladet) tatt med seg de

danske høyttalerene Eben.

Oslo-firmaet disponerte to rom på messa, og

med elektronikk fra Audiopax og Emm

Laboratories var det mange som lot seg imponere

av lyden. Søndag ble også Roar Moens

største Symphonic-høyttalere montert opp, med

gode resultater.

Høyttalermakeren på Sørlandet var for øvrig

skuffet over rommet han hadde fått tildelt på

årets messe. Særlig mer enn ti kvadratmeter var

det ikke, og det ble litt i minste laget for hans

nyeste kreasjoner i Symphonic-serien.

Minstemann en 2,5-veis-konstruksjon, måtte

derfor loddes om, og på messa ble den spilt

uten det nederste bass-elementet. Lyden var

Utstillingen mest kuriøse ombygging står Raymond Celius for.

Her en godt forkledd Pioneer multispiller.

derimot mer enn OK, selv uten det ekstra fundamentet

i bånn. Et fundament som uansett

hadde blitt for mye av det gode i et så lite rom.

Lørdag ettermiddag koblet han sågar ut hele

settet, og koblet i stedet opp de minste gulvstående

høyttalerne han produserer, Basic 310. Til

prisen på 3800 kroner paret, tror jeg det skal

godt gjøres å få noe særlig bedre lyd.

Noen som var enda mer misfornøyd med

rommet sitt, var Norsk Hifi-Center i Mjøndalen.

Rommet de egentlig hadde fått tildelt var en

avart av speilsalen, så firmaet til Halvar Rostad

fikk ordnet seg et lokalet litt lenger oppe i sentrum

av Horten. Der var imidlertid både stør-


elsen og lyden ypperlig, og søndag formiddag

var det i hvert fall godlyd å høre fra et par

meget lekre Triangle-høyttalere. Elektronikken

var italienske Lector CDP-7TL, en cd-spiller jeg

tidligere har hatt den store fornøyelse av å

prøve i eget oppsett. Til under 25.000 kroner

spiller den forrykende godt.

Den samme spilleren stod i oppsettet til

McIntosh Nordic. Selskapet med base i

Danmark er skandinavisk importør og distributør

for en rekke kjente og vellydende merker.

Lørdag ble det spilt på BAT for- og effektforsterker,

den nevnte cd-spilleren fra Lector og høyttalere

fra finske Amphion. Finnene kan finish, og

nær sauna-temperatur på grunn av stekende sol

utenfor vinduene, verken så eller hørtes ut til å

bry Xenon-høyttalerne nevneverdig. Lyden var

absolutt av de bedre på messa.

Hos PM Audio var det (som vanlig) også mye

godlyd å høre. Nytt i år var Metaxas-forsterkere

som var så blanke at de kunne tatt sommerjobb

som speil, dersom noen hadde hengt dem opp

på høykant på veggen. Litt slam i bånn manglet

nok i forhold til fjorårets lyd, men strengt tatt er

det bare pirk. For lyden var storslagen og ikke

minst musikalsk.

Høyt oppe på den lydmessige skalaen kom

Det var få "mirakler" på

messa, og hvert fall ingen når

det gjalt hjemmekino. Men

denne ene høyttalere som

Nile Ole Nilsen fra Yamaha

demonstrerte, skapte uansett

et forbløffende stort lydbilde

i lissomsurround sammen med

en skjult sub.

Denne lille

rørforsterkeren

fra Jasmine kostet

lite penger, men

laget eksklusiv lyd

med riktige høyttalere.

det lille importfirmaet Audiofoni fra Karmøy. Ove

Sandhåland og kameratgjengen fra Rogaland

fikk nok en gang fram godlyd fra italiensk-konstruerte,

men tsjekkisk-produserte Xavian XN-

360-høyttalere. Resten av lydkjeden bestod av

DK Design sin nye toppmodell på forsterkersiden,

og en toppmatet cd-spiller fra Monrio.

Noe som definitivt spilte meget godt, var

Compass-høyttalerne fra Usher. De om lag 100

kilo tunge beistene til nesten 1000 kroner kiloen,

er mine kandidater til "best-in-show".

Uansett musikk vi foret de med, så slukte de alt

sammen uten å mukke, med en diskant som

fikk meg til å glemme å savne Magnepan-høyttalerne

mine, og en bass som fikk meg til alvorlig

å lure på et aldri så lite høyttalerbytte.

Flere andre må også nevnes i positive vendinger,

blant annet Raymond Celius sine dipole

høyttalere og cd-spiller med innebygget forforsterker.

Tross et rom med en nesten ekstrem

etterklang, var det lett å høre at Celius har

minst et par ess oppe i ermet. Forhåpentligvis

klarer han å få satt utstyret i produksjon.

SteReoFil sine Tannoy-høyttalere spilte lekkert,

men kanskje litt i snilleste laget for mine

ører. Lekre var uansett de bittesmå Autographhøyttalerne

som ble vist fram i Norge for første

gang.

Audio Solution hadde et rimelig bra rom, og

med Wavac-forsterkere, Moon cd-spiller og

Sonus Faber Guarneri høyttalere kunne man

ikke feile. Resultatet var også en av messa sine

aller beste rom, lyd- og utseendemessig.

Ingenting var galt hos Høium og Hifi-guiden

heller. Førstnevnte med den integrerte cd-spilleren/forforsterkeren

fra dCS, mens sistnevnte spilte

på relativt rimelig elektronikk fra Eastern

Electronics. Begge med lyd å sikle etter.

Spennende var det også å se Midgard Audio

sine blodferske høyttalere. Med delepriser på ca.

40.000 burde det spille bra, og det gjorde det

også, på tross av at de på langt nær var ferdig

innspilt. Jørn Rune Kviserud kan tydeligvis langt

mer enn å lage ICE-forsterkere.

Men den største blomsterbuketten skal uten

tvil arrangørene ha, som har skapt Norges desidert

beste messe for to-kanals musikkgjengivelse.

Så til Terje Nilsen i Audio Aktøren, Jørgen

Gustavsen i Dacapo Hifi og medhjelperne deres:

Fyll noe godt i glasset, sett på noe god musikk i

anlegget, og ta dere noen dager fri. Det har

dere jaggu fortjent.


Strøm til ICE- power, transistor og vakuumrør:

Fossekraft

Itransistorforsterkerens barndom, kunne velstriglede

bruktbilselgere med et lynkurs i hifi,

"bevise" ved hjelp av tekniske målinger at

transistorforsterkeren var rørforsterkerene

totalt overlegen på absolutt alle områder. Den

var billigere, enklere å leve med, var gjennomgående

kraftigere ifølge spesifikasjoner og

hadde målbar forvregning som var brøkdelen av

30

Tilstrekkelig fossekraft til å styre tungdrevne høyttalere til realistiske

lydnivåer er et viktig parameter for den optimale forsterker.

Men gir oppgitt effekt et fornuftig lydbilde av virkeligheten?

Eller er vekt og/eller pris fremdeles mer viktige kriterier?

Monoblokker på pinebenken:

Embla Maenia

pris kr. 20.000,-

Rowland 501

pris kr 75.000,-

Electrocompaniet AW 400,

pris kr. 55.000,-

McIntosh 275 (2 stk)

pris kr. 59.900,-

Tekst og foto: Knut Vadseth

Testpanel: Jan Myrvold,

Håkon Rognlien, Petter Dale

og Anders Rosness

6/2005

hva selv de beste rørforsterkere kunne oppvise.

De låt da også gjennomgående "klarere og mer

detaljert", og den litt kalde og analytiske klangen

ble berømmet av de fleste-ikke minst av hi-fi

bladene-som "ærligere", selv om mange måtte

innrømme at de syntes det kunne låte ubehagelig

hardt og grelt.

Idag er vi heldigvis blitt noe mer skeptiske til

målinger og vet så mye at vi vet at vi vet veldig

lite om lyd og psykoakustikk. De fleste av oss

har lært å stole på ørene-og kanskje ikke så helt

lite på magefølelsen også. Vi vet også at forvrengning

kommer i to ulike former-akkurat som

det farlige kolestrolet-og at den "snille" annen-

harmoniske fra typiske rørforsterkere og klasse A

transistorforsterkere er mer "musikalske" og

betydelig mindre generende for lytteopplevelsen

enn den illsinte tredjeharmoniske. Og vi har med

lang erfaring opplevd at "rørwatt" er langt kraftigere

enn "transistorwatt", uansett hva såkalte

objektive målinger prøve å innbille ørene våre.

På et ganske tidlige tidspunkt opplevde mange

av oss at et viktig kriterium for "tung" hi-fi var

nettopp det; vekten. Den fysiske vekten fortalte

oss mer om hva vi kunne forvente av musikalsk

tyngde og solide fraspark fra en forsterker, enn

samtlige medfølgende tekniske data. Bare prislappen

kunne (dessverre) gi en lik god indika-


sjon på høy lydkvalitet.

Nye switchmode strømforsyninger, hvor man

nærmest tar strømmen rett fra fossen uten å gå

veien om store trafoer og kondiser, har gjort

denne gamle tommelfingerregelen ganske tvilsom-

eller? Også nye "digital" forsterkere med

eller uten switchpower mode har skapt en ny

type forsterkere som gjennomgående er langt

kraftigere enn vekten- og prisen- skulle tilsi.

Ifølge databladene omgjøres en betydelig større

del av fossekraften-gjerne 4-5 ganger så myetil

musikalsk strøm til høyttalerne istedenfor å

avgi spillvarme til rommet. At disse nye "digital"

forsterkerne, inkludert det semidigitale "ICE-

power" modulet fra danske B&0 allerede fungerer

utmerket også i hi-fi sammenheng, har vi

mange eksempler på. At disse tekniske løsninger

fremdeles er befengt med mindre feil og problemer

som det erfaringesmessig vil ta enda litt

tid å rydde opp i, betyr ikke at de ikke allerede

er gode kjøp for mange. Det er likevel viktig å

identifisere særegenhetene i lydkvalitet i forhold

til det opplagt positive ved at kabinettene kan

gjøres mindre, at strømforbruket reduseres drastisk,

at spillvarme reduseres tilsvarende og at

forsterkeriet enkelt kan gjemmes bort. Og så

selvfølgelig det at oppgitt wattstyrke leveres

rimeligere enn noengang!

Men hvordan henger oppgitt effekt sammen

med den kontroll vi får over høyttalerene og den

størrelsen vi oppnår i lydbildet? Fra vakuumrør?

Fra bipolare transistorer? Og fra ICE-power

modul både i ekslusiv innpakning og i gråpapir!

Velkommen til vår første forsterker gruppetest

hvor vi setter opplagte rivaler opp mot hverandre

for å utnytte testpanelets samlede hørekapasitet

og unike erfaring til å skjelne mellom

detaljer og lydegenskaper som knapt nok lar

seg avsløre uten ved direkte sammenlikning

med førsteklasses referanseutstyr...

6/2005

31


Rowland 501:

4 ganger så bra?

Denne meget elegante

amerikanske effektforsterkeren

koster 4 ganger så mye som en

norske ICE-power forsterker med

noenlunde samme effekt. Selvsagt

er statusen også betydelig høyere,

men hva med lyden?

Jeg vil tro at leserene fikk seg en god glis i

forrige blad over Håkon og redaktøren som

overgikk hverandre i superlativer i den opprinnelig

testen av 501, men samtidig ga

tydelig uttrykk for en antagelse av å bli holdt litt

for narr. Begge opplevde

en generelt glimrende

forsterker med flott kontroll

og et lydbilde som

aldri stakk av med ubehagelig

hardhet eller

andre utvekster i et

ellers meget homogent

lydbilde. Samtidig undret

de på om det hele

kunne bli litt prektig,

trass bra kropp og en

evne til å spille både

høyt og rent.

Knut fokuserte på en

smule mangel på

utklinging i øvre

mellomtone, mens

Håkon var mer opptatt

av en noe slapp bass, et

område Knut opplevde

som et meget solid fundament

til det storslagne

lydbildet. Begge syntes

at lyden generelt var

bedre enn hva vi kunne

huske den fra rimeligere

ICE-power forsterkere,

men ingen våget å

garantere at forskjellen

var dramatisk- og slett ikke 4 ganger så bra som

disse. Det ville i tilfelle vært en sensasjon. Alle

vet vi at prisen stiger raskere enn lydkvaliteten

og alle skjønner også at det helt usedvanlig elegante

kabinettet har sin pris uavhengig av innmaten

og lydkvaliteten.

ICE er ICE er ICE?

Men nå hadde vi en gylden sjanse til å finne ut

hvor god den er i forhold til både rør, transistor

og en mye simplere implementering av mer eller

mindre det samme ICE-power modulet fra B&O.

Vi vet forøvrig ikke sikkert om det leveres ulike

typer ICE, bare at det finnes mange ulike måter

å skaffe nok strøm i tillegg til andre lydtriks som

for eksempel en form for trafo på utgangen, slik

som en dansk produsent benytter. Også det

32

6/2005

rålekre og særdeles massive aluminiumskabinettet

vil utvilsomt påvirke lyden overveiende positivt;

både i forhold til mikrofoni og når det gjelder

skjerming mot radiostøy.

I løpet av få minutter med intens lytting i plenum,

utkrystalliserte det seg likevel en langt mer

konkret minusvarient som alle potensielle kjøpere

må holde opp mot alle de andre meget

positive egenskapene. Samt fordelene med liten

størrelse og tilnærmet null varmeutvikling: Her

manglet litt kontrast i store deler av frekvensområdet.

Både Håkon og Knut hadde registrert

det, men ikke pinpointet det såpass nøyaktig

som nå. Dette kan tolkes som om disse erfarne

hi-fi gutta begynner å bli LITT for erfarne og har

brukt LITT for mye tid foran stereoen på full

guffe. Eller at dynamikkproblemet er detekterbart

på Rowland 501, men ikke særlig dramatisk.

Masse krefter

Men nettopp fordi Rowland 501 ellers hadde

meget god kontroll, hadde betydelig med krefter

og generelt hadde svært lite forvregning, var det

fristende å skru opp ganske mye. Og desto mer

frustrende å oppleve at cresendo buttet i en

eller annen form for støtdempere som tok litt av

glansen ut av triangelet og cymbalene, og fikk

den berømte stortromma til plateselskapet

Telarc til å låte som man smeller igjen døra på

Opelen. OK, det siste er noe overdrevet, men

antyder at her mangler den siste rest av dynamisk

kontrast som kunne gjort dette til en av

verdens beste- og mest praktiske forsterkere.

Det hele minner litt om DLP-projektorer og

enda mer LCD-varientene i forhold til en ekte 3rørs

projektor. Også her mangler en smule kontrast,

noe som slett ikke avsløres på alle typer

bilder, men som gjør at noen av oss gærninger

gidder det ekstra bryet med mer "gammeldagse"

greier. Forøvrig foretrekker jeg maten stekt

på grillkull, på gass, på strøm og i mikrobølgeovn

i denne sterkt fallende prioritering. Det er

langtfra noe nytt at kvalitet og hensiktsmessighet

ikke faller hverandre om halsen...

Lyttepanelet

Jan Myrvold:

Fremragende rom- og

dybdeinformasjon og

eksemplarisk detaljrikdom.

Men anslagene

er en smule

tamme og det hele

blir kanskje en smule

pent og pyntelig,

men kontrollert, elegant

og med fin ro

mellom transientene.

Luksus lyd fra en luksus

forsterker til luksus

pris.

Håkon Rognlien:

Fenomenalt fint og

stort rom med usedvanlig

glatt og pyntelig

lydbilde uten kviser.

Men attakk og

sprut er ikke fullt så

imponerende og jeg

savner i dette oppsettet

både brutalitet

nedover og litt mer

moro oppover.

Nydelig på strykere,

men mangler sting i messingen.

Petter Dale: Veldig oppløst og kontrollert

med bra trøkk i dypbassen. Rowland blir aldri

hard og aggressiv, men kan derimot bli en

smule for snill i mikrodynamikken. Dette er en

gentlemans hi-fi i toppklassen. Men litt for mye

tøfler og slåbrok etter min smak.

Anders Rosness: Her er stålkontroll med de

tungdrevne Responsene, og med nydelige

detaljer og masser av luft og rom. Men her

mangler litt trøkk i transientene selv om lyden

er "berre lækker". Særlig rocka er lydbildet altså

ikke; til det blir det hele litt for tamt og finslig.

Importør/forhandler: TAA/Lyric Hi-Fi


Embla Maenia:

Kraftkar i Olabukse

Mens Rowland 501 var som en engelsk lord i slåbrok og tøfler,

er denne fattige norske fetteren, med ustrøket skjorte og dongeri,

en grepa arbeidskar.

Fidelity har tidligere evaluert flere generasjoner

Embla ICE-power forsterkere, og vi

opplever at dette er interessante produkter

som alle er verd pengene - og vel så det.

Men med unntak fra den prisgunstige aktive

forforsterkeren til snaue 2 tusen kroner inkludert

fjernkontroll (forside av nr.3), har vi knapt nok

opplevd effektforsterkerne som grensesprengende

når det gjelder pris/lydkvalitet. Den

beskjedne størrelsen, det minimalistiske designet,

levering som monoblokker som kan utvides

i et odde antall for senterkanal etc, gjør at dette

uansett kan være en svært interessant forsterker

for mange.

Det vi likevel vil advare mot, er det litt hysteriske

fokuset på massevis av ICE krefter, som

neppe materialiserer seg helt i forhold til andre

superforsterkere. For det første må man halvere

de oppgitte watt i 4 ohm om man rent teknisk

skal kunne sammenlikne med de fleste konkurrentene.

Vår erfaring er at disse litt lydslanke

forsterkerene i praksis må halveres enda an

gang i praktisk uteffekt for å oppleves likeverdige

med gode transistorforsterkere til å kontrollere

høyttalerne og skape et like stort lydbilde

som de beste av disse. Dette er dog vår subjektive

oppfatning som ikke kan "bevises", noe

heller ikke forholdet rør/transistor kan det når

det gjelder akkurat det samme fenomenet. Skal

vi krangle om disse tingene, så vær klar over at

det hele blir en diskusjon om et par dB!

Maenia

For å yppe oss mot Rowland og hans oppgitte

400 watt, valgte vi den største Maenia fra

Embla som er oppgitt til 600 watt i 8 ohm. At

denne skulle være "kraftigere" og ha mer kontroll

enn Rowland (til 4 ganger prisen) var uansett

ikke klart for testpanelet. Vi opplevde tvert

imot Rowland 501 som marginalt større og

kraftigere også lydmessig. Rowland var også på

en rekke andre områder mer homogen, varm og

kontrollert enn den norske fetteren.

Til gjengjeld vil nok mange oppleve at Embla

har litt freskere transientkarakteristikk, men

dette sammen med litt mer ustrøkne skrukker i

lydbildet og en smule rot og kaos når det går

litt varmt for seg. Bortsett fra at forsterkeren

aldri blir særlig varm! Til gjengjeld vil vi i Fidelity

gjerne anbefale den varmt, men bare om du har

et realistisk forhold til hva Embla Mania kan

gjøre i forhold til pris og lydkvalitet og altså

oppgitt effekt. Vi legger også til at forhandleren

Eltek mener at modellen hakket ned i effekt og

pris har et marginalt renere lydbilde.

Men la oss nå se hva testpanelet sier om den

største Embla etter først å ha blitt forført av en

fire ganger så dyr lydmaskin...

Testpanelet

Petter Dale: Klare likhetspunkter med

Rowland, men ikke samme stålkontroll i bassen.

Heller ikke like bra homogenitet og oppløsning

oppover. Grei nok forsterker med mye krefter,

men ingenting å hisse seg opp for-hverken på

den ene aller andre måten.

Håkon

Rognlien: Mer

ullen i bassen enn

Rowland, men forøvrig

en kjapp forsterker

som låter

rimelig greit. Heller

ikke denne har noe

særlig punch i

anslagene, og det

blir samtidig nokså

grelt og rotete når

rockgitaristene lar

det stå til. Klart

mindre kontroll enn

Rowland hele

veien!

Jan Myrvold:

Ikke samme tyngden

nedover som

på Rowland og

totalt sett noe tammere

i hele lydbildet.

Også her opplever

vi et flott og

stort rom, men roen

i mellomtone og

diskant er ikke like

imponerende.

Kjappe nok transienter,

men uten det

helt store frasparket.

Klassisk akustisk

musikk synes

jeg låter litt tynt.

Kompleks musikksærlig

rock- blir ikke

helt løst opp i sine

enkelte instrumenter,

men forblir en

litt kaotisk lydgraut.

Anders

Rosness: Litt mer

lys og luft på grunn

av en slankere bass,

men også litt mindre

rom og detaljer

enn på Rowland.

Også mindre kontroll generelt, men særlig i bassen.

Mindre striglet og vannkjemmet enn den

amerikanske gentleman, noe som i forhold kan

gi et litt uflidd inntrykk lydmessig. Likevel imponerende

til prisen, størrelsen og vekten. I hvert

fall ved et kort møte som dette!

Forhandler: Eltek

6/2005

33


Electrocompaniet AW 400:

34

Kjempestor!

6/2005

Disse monoblokkene fra nye

Electrocompaniet er blant de

største og tyngste. Også lyden

er kjempesvær...

Vi fikk et gjenhør med nye Electrocompaniet i

forrige blad med AW 400. Denne har vi nå tatt

med i denne gruppetesten. Det var i testen helt

klart at disse store og tunge monoblokkene

hadde fremragende musikalsk tyngde og kontroll

nedover, samtidig som de var langt mer spretne og

lekende enn det vi hittil har forventet som typisk EClyd.

Redaktørens forsiktige spørsmål var faktisk om

toppen kunne være en smule aggressiv, spesielt

sammenliknet med vår referanse DP A-1s som har en

særlig "snill" og kontrollert topp.

Det var nærmest med litt vantro at testpanalet ved

direkte sammenlikning kunne konstatere at dynamisk

kontrast og utklinging uomtvistelig var bedre på både

referansen DP A-1 og AW 400 enn på begge ICEpower

forsterkerene. Det var selvsagt ikke snakk om

natt og dag, men lett hørbare forskjeller nå som vi

først var blitt oppmerksom på fenomenet. Hadde det

bare ikke vært for den betydelige størrelsen, varmeutvikling,

strømforbruk og den mye høyere prisen i forhold

til Embla...

For mye Møllers tran?

Om ICE-power foresterkerene kunne bli litt for "kontrollert"

i øvre mellomtone/diskant, så hadde AW 400

en litt ukontrollert fres i det samme område som

kunne låte fint med mange opptak som fikk en frodig

overtonekarakteristikk. Men vi var også alle enige om

at det også kunne bli en smule "rått" og ganske utypisk

for EC-lyden, også etter de siste oppgraderinger.

En telefon til Electrocompaniet avslørte at forsterkerene

kom uåpnet rett fra fabrikken og aldri før hadde

opplevd norsk fossekraft. Selv om de hadde stått på i

mange timer før testen, så var det langt igjen før de

var innspilt i de optimale 200 timer som enkelte

mener er nødvendig. Og som et norsk hi-fi blad knapt

nok har noen realistiske muligheter til å oppfylle. Selv

om diskanten ikke var noe stort problem, så er dette

det eneste som hindrer oss å utrope AW 400 som et

high-end kjempekjøp. Vi vil derfor beholde settet

lenge nok til å dobbeltsjekke dette forholdet som vi

kommer tilbake til.

Testpanelet:

Anders Rosness: Kjempesvært! Mye mer klang,

flottere og tøffere bass, mer kropp. Ja, her er mer av

ALT! Her sprudler og spretter det. Nydelig feleklang

samt røff og tøff messing, men en smule spiss og

hard i toppen med noe redusert oppløsning.

Jan Myrvold: Kropp og muskler i massevis med

imponerende kontroll i bunnoktaven som i det minste

minner om dyre Krell’er. Leken og med mye fint krydder

og glans i toppen og med flott utklinging. Banker

Embla og er også etter min smak generelt bedre enn

Rowland.

Petter Dale: Entydig mer dynamikk og musikalsk

"puls" enn ICE-forsterkerene, men ikke like glatt som

disse i diskanten.

Håkon Rognlien: Flott attakk og imponerende

bunndrag, men dette er likevel ikke helt på A-1 nivå.

Låter kult og lekent med fine klanger og et stort og

deilig rom. Ikke helt den fenomenale oppløsningen vi

hadde på Rowland, men med klart bedre dynamikk.

Et småelegant lydbilde, men en smule fres mot toppen

som kan bli litt slitsom i lengden?

Produsent: Electrocompaniet


2 x McIntosh 275 brokoblet:

Dobbelt så bra?

Vi har tidligere hevdet at rørforsterkeren

McIntosh 275 er et fremragende kjøp med sine

2x75 watt og sitt flotte retroutseende til under

30K. Men det er som monoblokker i brokobling

med mer enn dobbelt så mye guffe, at dette blir

en liten sensasjon!

36 6/2005


Importør: Neby Hi-Fi Concept

IFidelity nr. 9 skrev Håkon Rognlien en strålende

test av den legendariske McIntosh 275

rørforsterker med KT88 rør og oppgitte 2x75

watt i 8 ohm. Dette er solide rørwatt og kan

ikke sammenliknes med en transistorforsterker

som for eksempel Parasound med samme

modellbetegnelse og oppgitt effekt i dette bladet.

McIntosh 275 ser også ut som om den

skulle være konstruert i 60-åra, hvilket den i

prinsippet er, og de store trafoene får vekten til

å dirre på 30 tallet. Vi snakker kilogram og tung

hi-fi!

Forsterkeren er ikke bare tung , den er på

grunn av ekstrem ubalanse grunnet trafoene

nesten umulig å bære. Her er både RCA koax

og balanserte XLR koblinger, en forsiktig modernisering

av en gammel konstruksjon. De elendige

skruene på verdens billigste høyttalerterminaler,

er likevel dummere enn noengang på

grunn av nesten obligatoriske spader eller

bananplugger på moderne høyttalerkabler av

noenlunde kvalitet.

Snill virkelighet

Bortsett fra disse opplagte svakhetene, er

BigMc’en et formidabelt stykke tung amerikansk

hi-fi, og den oppgitte prisen på snaue kr. 40 K,

virket meget fornuftig. "McIntosh 275 er et av

de mer spennende rørbaserte effekttrinn i

dagens marked, og prisen innfrir forventningene

med god margin", mente Håkon i Fidelity nr. 9.

Om vi hadde gjort noen feil, ellere om prisen

simpelthen var nedsatt i mellomtiden, er uklart,

men i nr.10 måtte bladet meddele at den oppgitte

prisen var ukorrekt.

"Virkeligheten er enda snillere!" skrev

Håkon i sin "second opinion", samtidig som

alle superlativer fra tidligere vurdering ble ytterligere

oppgradert på grunn av den nye, lavere

prisen på kr. 29.990. Denne prisen gjelder også

idag. Det er da også solgt rundt 50 slike forsterkere

i Norge siden testen, et usedvanlig

høyt antall i et knøttlite marked for high-end

produkter.

Balansert brokoblet

Vi har ikke funnet entydige data for virkelig

effekt i balansert brokobling, men regner med

at utgangstrafoene kan begrense effekten i forhold

til den teoretiske muligheten av 4 ganger

utgangseffekt. Det blir uansett mer enn nok for

de fleste på det meste!

Det er forbausende enkelt å brokoble stereoforsterkeren

McIntosh 275 til monotrinn med

mellom dobbelt så mye og fire ganger så mye

effekt. I praksis kobler man sammen stereoutgangenes

minus mot minus og pluss mot pluss,

men gjerne med høyere impedanse enn tidligere,

for eksempel 16 ohm utgang istedenfor 8

ohm. I tillegg må man koble om et par brytere

på instrumentpanelet. Litt træl blir det selvsagt

med de tåpelige terminalene som kun fungerer

optimalt med tynne, avisolerte kabler. Vi lover

at det er bryet verd å finne en god løsning på

dette problemet! Selv benyttet vi en overgang

med ca. 5 cm delvis avisolert kabel loddet til en

hun bananplugg. Det var en betydelig praktisk

6/2005

37


fordel av den benyttede Valhalla kabel er av de

letteste på markedet.

Balansert rørlyd

Det er ingen selvfølge at såkalt brokoblede løsninger

skal låte entydig "bedre" enn den opprinnelige

konstruksjonen slik den var ment å

være. Mange "brokoblinger" jfr. multikanalsforsterkere

etc, låter da også betydelig hardere og

mindre musikalsk tross betydelig teoretiske fordeler

ved denne koblingen. Men teori og praksis

er veldig forskjellig, og overbelastning av enkelte

komponenter, mangel

på symmetri, problemer

med den halverte impedansen

og mange andre

ting kan redusere de teoretiske

fordeler med hele 4

ganger effekt og halvering

av støy og forvregning.

Når ting synes for godt til

å være sant, er det som

regel bare delvis sant. I

beste fall!

I tilfellet McIntosh var

brokoblingen en gedigen

suksess. Her ble det betydelig

mer krefter og kontroll

over

Responshøyttalerne, særlig

nedover ,men også i diskant

og mellomtone. Hele

lydbildet ble samtidig

strammere og fastere, og

med hørbart mindre "flising"

på grunn av støy,

små forvregningsfenomener

eller marginale avvik

av en lineær frekvensgang

som vi ikke hadde registrert

tidligere, men som vi

nå tydelig kunne høre som en klar forbedring av

en allerede glimrende forsterker.

Rørrøverkjøp?

Redaktøren mente at dette var den overlegent

"beste" rørforsterkeren han hadde hørt på sine

relativt tungdrevne referansehøyttalere (det utelukker

16 watts triodeforsterkere etc,) med en

mulig unntagelse av den kolossale Rogue Zevs

forsterkeren fra Fidelity nr.12. Og dette til en

samlet pris på under kr. 60.000, samt muligheten

for å anskaffe dette i to omganger. Man kan

til og med kutte ut forforsterker i første omgang

da her finnes innebygd volumkontroll i ubalansert

stereoinngang.

Det må uansett ikke underslåes at denne

eldre rørkonstruksjoner også hadde et par typiske

svakheter som man enten tolererer – eller

absolutt ikke. Dette selv om stemmer og den

brede, stramme og fyldige mellomtonen er uten

konkurranse, etter vår samlede oppfatning.

Men luftigheten i toppen er ikke helt i superklasse,

og bassen er fremdeles en smule pløsete,

men med bra dynamisk kontrast, i forhold til

både ICE-power og AW 400.

38

6/2005

Testpanelet

Petter Dale: Også i vanlig stereoversjon låt

MCIntosh 275 frydefullt livaktig med best

mellomtone av dem alle. I monokonfigurasjon

ble bassen betydelig strammet opp og mellomtonen

ble enda mer naturlig og oppløst. Her er

fint lite å trekke...

Håkon Rognlien: For en kropp, for et liv og

for et festfyrverkeri! Dette er helt sjef med

vidunderlig nerve og fenomenal dynamikk. Helt

konge! Felene låter rått bra med utrolig overtonestruktur

til tross for en litt tilbaketrukket topp

med bare passelig oppløsning. Stereoversjonen

låter i forhold hardere og har hørbart mindre

kontroll og mindre "kropp".

Jan Myrvold: Fyldig og likevel detaljrik

klangbalanse med fenomenalt trøkk nedover.

Her er også en utklinging som får det meste i Dklassen

til å låte blodfattig. Gjegivelse av stemmer

er helt magisk; overlegent best av alle. Stort

rom og naturlig holografi sammen med den

særdeles sjelfulle mellomtonen, kompenserer til

fulle relative bagateller som en litt for tam topp.

Også stereoversjonen er imponerende, men litt

slankere og tammere nedover.

Anders Rosness: Dette er det beste av alle

verdener! Ren musikk i mine ører med kropp,

luft, deilig naturlige stemmer, stor oppløsning,

bredde, dybde og høyde og lyden totalt løsrevet

fra høyttalerne. Stereovarianten med bare en

forsterker er fremdeles råbra, men mister litt

kontroll og trøkk på de tungdrevene

Responsene.

Samlet konklusjon

Vi har tidligere berømmet ICE-power forsterkere

for deres betydelige "klarhet" som i direkte

sammenlikning fikk oss til å synes tradisjonelle

konstruksjoner låt litt grumsete, for å uttrykke

det litt populært. At vi i Fidelity denne gangen

oppleves mer kritiske til "det nye", og faktisk

jubler mest over en 50 år gammel rørkonstruksjon,

betyr ikke at vi er blitt helt retro i øregangene,

håper vi.

Vi innser at lyd er svært vanskelig og svært

personlig og bunner ut i en viten om at ingen er

perfekt. Det gjelder uansett å plukke ut de praktiske

og hørlige parametre som er viktige for

akkurat deg.

Det samlede testpanel mente at vår DP A-1s

referanse fremdeles var den

mest "perfekte" etter denne

gruppetesten. Her var det

totalt lite å trekke, selv om

enkelte parametre på de

andre forsterkerene kunne

overgå den på viktige punkter.

Begeistringen blant oss i i

panelet var likevel nærmest

entydig på parti med de brokoblede

McIntosh, tross større

opplagte "feil".

Med unntagelse fra en litt

hissig topp som er veldig utypisk

for Electrocompaniet –

og som vi skal sjekke opp

grundigere med laaaang innspillingstid

– var AW 400 en

hyggelig påminnelse om at

Norge nærmest er en stormakt

når det gjelder gode

forsterkere. Her var et skikkelig

bunndrag og masser av

krutt som delvis ble savnet

ved ICE-power forsterkerne.

Men den betydelige størrelsen,

vekten og spillvarmen

gjør AW 400 vanskeligere å

leve med enn disse. Hvis det

ikke nettopp er størrelsen og det flotte utseendet

som gir litt status i gata?

Selvfølgelig var ikke Rowland 4 ganger så

god som vår hjemlige Embla til fjerdeparten av

prisen. Men den låt absolutt forskjellig, og temmelig

entydig mye mer oppløst, raffinert og med

imponerende krefter og et rålekkert utseende.

Dette er et smykke, og den lave driftstemperaturen

vil vi tro sikrer svært lang tid med uproblematisk

drift.

Testens rimeligste forsterker hadde mye krefter

for pengene, men denne gangen opplevde vi

et mangel på raffinement og musikalitet som

gjør at prisen blir en meget brukbar indikasjon

på lydkvaliteten. Heldigvis låter den betydelig

større og kraftigere enn vekten skulle tilsi!

Tung hi-fi er altså ikke lenger hva det var. Ikke

helt!

Benyttet utstyr:

Valhalla kabler, komplett

Respons Grande, Dali Euphonia MS5

Krell KPS 25 sc, Sony ES 777, EC MC1-up

DP A1.


Vienna Acoustics Haydn Grand:

Viennas svennestykke

40 6/2005

Vienna Acoustics er

virkelig på hugget.

Med Haydn Grand har

de klart å høyne sine

allerede flotte standarder

for byggekvalitet

og lydgjengivelse

– uten at prisen har

fulgt etter.

av Tore Dag Nilsen

Importør: Interconnect

Pris: kr. 9995,-


Høyttalerne til Vienna har alltid hatt en

formgiving og byggekvalitet som tilfredsstiller

interiørarkitekten og pirrer

lydentusiasten. Vi har riktignok ikke lagt

øre til alle modellene, men sitter nå likevel igjen

med et inntrykk at lydavstemmingen ofte har

manglet den siste lille prikken over i´en. Det er

flott spillende høyttalere, bevares, men med slike

kabinetter og elementer har vi vel skrudd forventningene

en tanke for høyt opp.

Lille, store Haydn

Med disse småtassene av noen stativhøyttalere

slår Venna tilbake. Her har standard for finish,

byggekvalitet og diskret, harmonisk og hensiktsmessig

design nådd slike høyder at Haydn

Grands skulpturelle verdi alene nesten er nok til

å forsvare de ti tusen kronene man må ut med

for et par.

I utgangspunktet ligner Haydn Grand mye på

haugevis av andre høyttalere vi tidligere har sett

og hørt. De er så kompakte det er mulig å få en

velfungerende konstruksjon basert på et 6-tommers

bass- og mellomtonelement og en diskantdome.

Det vil si ytre mål på 36x17,4x26,5 cm,

og her skal man huske på at det i kvalitetskonstruksjoner

som denne forsvinner mye volum i

tykke MDF-kabinettplater og indre avstivinger.

Haydns hovedmotor er en variant av Seas´

ekstremt forseggjorte 17-centimeters elementer,

bestykket med gjennomsiktig X3P-membran.

Dette membranmateriale er litt stivere enn vanlige

plastmembraner, og kombinerer en noe større

presisjon i gjengivelsen med mesteparten av

plastmembranenes gode dempning og pene

oppbrytning.

Diskantelementet er en stor silkedome med

dempemateriale påført for hånd. Jeg er ikke tilstrekkelig

inne i dette her lenger til å identifisere

underleverandøren på strak hånd, men det fiffigste

er chassiset. Diskantelementet er montert på

en vertikal metallsøyle, montert midt i bassrefleksportens

munning. Smart, utrolig elegant og tillitsvekkende

solid utført i urokkelige materialer.

Høyttalernes bakside er forsynt med en monteringsplate

påmontert ett sett terminaler av

meget fin kvalitet. På innsiden av denne er delefilteret

montert. Det er oppgitt å være av typen

6 og 12 dB Bessel. Jeg vil tippe det gir en

akseptabelt bratt akustisk avrulling, mer enn 18

desibel per oktav (tredje ordens). Brattere avrullinger

beskytter diskantelementet godt, gir mindre

forvrengning og mindre lydmessig interferens

mellom elementene. Komponentkvaliteten

er langt unna det beste som finnes, men mer

enn akseptabel for prisklassen, med lavinduksjons

metalloksidmotstander (de blå), MKP-kondensatorer,

utelukkende luftspoler og veldimensjonerte

internkabler.

Kabinettet er som antydet tungt, svært stivt

og velbygd, og det er finert i mørkbeiset kirsebærtre.

Importøren, Interconnect, kan sikkert

levere alternativer som sort pianolakk eller lys

lønnfiner. Finishen er som allerede nevnt uovertruffen.

Velavstemt og sivilisert lyd

Noe annet kan man ikke forvente av en høyttaler

som har lånt navnet til papa Haydn. Rett ut

fra emballasjen var disse høyttalerne prisverdig

glatte i mellomtoneområdet, men akk så daue. I

bruksanvisningen blir det opplyst om at de forandrer

seg svært tydelig de første 30 brukstimene,

og i noen grad de 70 neste. Det stemmer

nok. Først løsner diskanten, bassens utstrekning

er på plass etter om lag 30 timer og til slutt

kommer dynamikk og liv øverst i mellomtoneområdet.

Jeg har lyttet skikkelig til hundrevis av høyttalere

gjennom årene, men blir likevel imponert

over den homogene klangen og fine måten

Haydn takler et lite og vanskelig lytterom på.

Det anvendte rommet er kvadratisk, og har

tykke mursteinsvegger og betong i tak og gulv.

Det forsterker mellombassen og øvre bass noe

forferdelig. Haydn Grand leverer her en brukbart

utstrakt gjengivelse, spesielt med tanke på hvor

små de er. 50 Hz går helt greit, og det er en delvis

nyttig respons under det også (brattere fallende

her).

Bassgjengivelsen virker både rik, fast og

detaljert, og det er mye viktigere enn absolutt

utstrekning. Den gradvis fallende responsen

burde være ideell for anvendelse sammen med

subwoofer, men i så fall skal det være en (eller

helst flere) av god kvalitet, som er nøye plassert

og justert. Hvis ikke går mange av disse høyttalernes

beste egenskaper fløyten.

Overgangen til mellomtoneområdet er glatt

og umerkelig, og med det har vi gått over til

Haydns aller beste felt. Stemmer og mellomtonedominerte

instrumenter gjengis svært glatt,

fyldig og fritt for alle irritasjonsmomenter. Haydn

Grand er ikke markedets mest gjennomsiktige

og analytiske. De legger kanskje på litt egenlyd

også, men de er så varme, velavstemte og glatte

at man mer enn gjerne tar en helaftens opera

med dem.

Ikke flaks

Her er det kort og godt så mange velavveide

lydegenskaper at man forstår det ikke skyldes

flaks. Denne konstruksjonen har Vienna virkelig

jobbet med. Overgangen til diskantelementet er

nemlig like diskret som den til bassen. En deling

skal ikke bare være nivå- og spredningsmessig

avstemt, man skal ideelt sett finne igjen samme

klangkarakter i det andre elementet også.

Vienna har lykkes på det området.

Klangkarakteren til diskanten ligner på mellomtonen.

Den er stort sett like fyldig og ustresset

også. De har til og med klart å gi høyttalerne et

litt raust nivå i nedre diskant uten at de føles

diskantdominerte eller tynne.

Åpenheten i diskanten er god, men i likhet

med de fleste andre softdomer er de ikke fri for

en liten tendens til "boble over av spilleglede".

Diskanten er både myk og dynamisk, men ikke

fri for en svak tendens til en slags godartet fresing.

Før noen sier huff her må jeg understreke

at dette ikke skal avskrekke noen, og at disse

høyttalerne generelt holder et så høyt kvalitetsnivå

at jeg må skru "testmikroskopet" opp på

stor forstørring for å se (høre) noen uregelmessigheter.

Målt mot andre høyttalere i prisklassen

klarer Haydn Grand seg svært godt. De er

"varme og gode" og mer sammenhengende,

harmoniske, helhetlige og fri for betoninger i

grunntoneområdet enn praktisk talt alt annet

under ti tusen kroner. Alt annet som jeg har lagt

ørene til i alle fall.

Selv i denne prisklassen finnes det mer

"utadvendte" høyttalere som spiller mye høyere

og kanskje mer åpent og dynamisk enn Haydn

Grand. Jeg skriver kanskje fordi disse mer utagerende

kandidatenes inntrykk av kraftfullhet

nesten bestandig må betales med slitsomme

betoninger og tap av homogenitet. Jeg har lyttet

til mang en lettdreven høyttaler opp

gjennom årene, noen av dem til dels ekstremt

kostbare, men jeg har aldri vært borte i noen

jeg kunne tenke meg å leve med i lengre tid.

Haydn Grand, derimot, hadde jeg ikke hatt noe

i mot å leve med. De fremstår som sivilisasjonens

redning i verden av barbarer. Dette går selvsagt

på personlige prioriteringer, men likevel, da!

Konklusjon

Alle som verdsetter små høyttalere anbefales å

sjekke ut Haydn Grand. Velavstemt og irritasjonsfri

lyd sammen med utrolig smekre, harmoniske

og pent utførte kabinetter gjør dem til et

svært godt kjøp.


Parasound 275:

Parasound 275 er myntet på hjemmekinomarkedet,

såpass er sikkert. Her ligger

inne alle mulige proteksjonskretser og

klargjøring for drift av høyttalere på rekke

og rad, bryter for 2 Ohms impedans, lavpassfilter

( valgfritt 20 eller 40 Hz), bryter for brokobling,

groundlift, triggerinngang, ja i det hele

tatt… Vi ser altså et svært moderne produkt,

beregnet på lavtemperert, effektiv drift (dog

uten klasse D-kretser!), klar for stabling, eller

montering i rack(!)(ekstrautstyr) og som er

meget plasseringsvennlig. På fronten velger du

høyttalersett A og/eller B, samt ser status på

begge kanaler. At kalenderen viser 2005 burde

ingen tvile på!

Ultra sprek

For om lag 5000,- oljekroner blir du eier av en 2

x 75 Watts forsterker målt i 8 Ohm, og den nekter

seg ikke stort; den kan levere 125 W i 4 og

2 Ohm, og trykker du inn brokoblingsknappen

har du en 200 W monoblokk. Du kan hente ut

30 Ampere i hver kanal om du skulle ha slike

behov, en godt dimensjonert, flat ringkjernetrafo

tar ansvar for å fylle etter når det behøves. Og

jeg har ingen grunn til å betvile disse 75

Wattenes arbeidsvilje; rett nok kommer de ikke

opp mot en liten bjørn jeg hadde i hus for noen

år siden, den lille Malmin-konstruksjonen Mi2,

eller hva det var, som hadde et arsenal av kraft

42

Ultra billig?

Av og til blir man revet med av rent estetiske årsaker. Og et

effekttrinn i ultraslim design med mange fiffige detaljer bare

ropte om å få bli med hjem. Fidelity lar seg ikke be to ganger,

og Parasound 275 har vært på slaktebenken!

Av Håkon Rognlien

Haakon.rognlien@c2i.net

6/2005

med tilsvarende spec, men her er åpenbar stabilitet,

selv tunge høyttalere lar seg styre med

rimelig kontroll.

Ultra konkurransedyktig

Denne går rett i strupen på Nad, eller kineserne,

for den del. Den er da også satt sammen av

underbetalte, overarbeidede folk i Taiwan, slik

trenden er i dag. Nad og kineserne har da virkelig

noe å se opp for her, også! For Parasound

275 leker ikke butikk, den leverer så det holder.

Men la meg først ta litt generelle råd og vink.

Parasound 275 er ikke 100 % stille, verken

mekanisk eller elektrisk. Ergo er ikke ekstremt

lettdrevne høyttalere å anbefale, for da hører du

en litt hissig 50 Hz-støy, og selv om den ikke er

høy, kan den være til sjenanse i enkelttilfeller. På

normale høyttalere er det et ikke-problem.

Kreftene denne forsterkeren rår over er solide,

men langt fra utømmelige. Ikke lat som om det

står Krell på fronten, da må du opp i fysisk større

saker, og om du er merkeavhengig, har

Parasound noe for deg også. Eller du kjøper to

og kjører dem som monoblokker, selvsagt. Den

har en klang som medfører et visst fokus et

stykke oppe i mellomtonen, i sin tur gjør det at

du bør lete etter myke og litt mørke samarbeidspartnere.

Rimelige gulvstående høyttalere som

Patos, JPW, Tannoy og Wharfedale, for å nevne

noen, burde være midt i blinken for denne

arbeidshesten. Gjerne dvd-spiller fra Sony og

Yamaha, og som pre kan du bruke EC 4,5,

Musical Innovation Mi 1 eller 6, alternativt en

QED passiv pre, og pakka er klar!

Ultra omgjengelig

Jo, dette spiller! Rett nok ikke med Klipsch og

desslike, da blir det et samarbeid som ikke gir

god klang og livlighet, slik at man bør styre

unna typisk pågående høyttalere, som nevnt.

Men setter du den til å styre med f. eks.

Carlsson OA 50.3 (se Fidelity nr 16), har du en

meget kapabel kombinasjon, og Carlsson reagerer

med herlig driv og attakk, og nærmest blomstrer

i lag med denne forsterkeren. Benyttes den

i lag med QED linjetrinn (la meg skyte inn at

denne kombinasjonen er litt for god til å være

sann; denne "pre-ampen" koster bare alt for

lite!), kan sure, gamle gubber gjerne få beklage

seg over litt manglende kropp og varme, men

hva har vi betalt her, da? Gjennomsiktigheten er

til å ta og føle på, det er harmoni og eleganse

over hele fjøla, så slutt og klag! Om du på død

og liv må ha litt rundere klang og noe større

anslagskraft, å er en Mi 6 fra Malmin, eller en

EC 4.5 et gedigent valg; til ca 6 ganger så mye

penger, vel å merke. Med de nevnte fortforsterkere

(og da må jeg jo innrømme at jeg ikke har

testet EC 4.5 i lag med denne 275’n, men baserer

det på utallige opplevelser med denne


Parasound 275, 2 x 75 W effekttrinn

med mange muligheter. Pris ca 5590,-

Import: NCMS

gjennom mange år), får du da en tiltrengt fylde

og kroppslighet i øvre mellomtone, som gjør

hele klangbildet mer behagelig og levende.

Ultra tøff

Jeg gir jernet og lar Parasound 275 slite med de

særs sultne Respons Baby Grande. Ingen tvil om

at det koster, selv en potent Krell KAV 400Xi

sier fra om det. Allikevel oppleves ingen kollaps,

men mer en viss komprimering, det blir mindre

headroom og lekenhet å spore, men harmoni og

frekvenskurve fortsetter å være innefor absolutt

akseptable rammer. Stemmeklangen fra Patricia

Kaas kan fortsatt nytes, selv om den åpenbart

ble noe nasal ved benyttelse av tidligere nevnte

QED som pre amp. Ved overgang til Mi6 ble det

hele rett og slett trivelig, om enn noe tilbakelent.

Klinker jeg til med Ayreon, føler jeg vel ikke

helt at det slår i brøstkassa, men det er uansett

høreverdig, og levende nok til at lytteren kan

være med på festen. Men selvsagt er det ikke

slike høyttalere denne relativt moderate boksen

skal ut og slåss med. Setter jeg en noe sånt som

en Carlsson OA 50.3 i enden av kablene i stedet,

viser systemet med altså all mulig tydelighet

at nå trives alle bedre, og er bedre venner

innbyrdes. Derved kan jeg avlede at enkle, gulvstående

høyttalere er denne forsterkerens favorittkompiser.

For det hadde i sannhetens navn

kommet godt med om det fantes en viss grad

av ukontrollert fedme i de nederste oktaver, ja.

Ultra klassisk

Dette med klangen av akustiske instrumenter er

og blir viktig. Det skal rett nok innrømmes at

den "klassiske musikken" som utgjør lydsporene

på avslutninger og avskjedsscener i romantiske

Hollywood-filmer ikke nødvendigvis tilhører

de mest klangkorrekte, men dog. Jeg har latt

Parasound 275 formidle Elgar, Tchaikovskij,

Mozart og Bach i gode tapninger, matet inn av

ingen ringere enn Audio Note DAC 3.1x (herregud

for en DAC, forresten!!), og den klarer seg

sånn nogenlunne. Her er det dog klart at en viss

mange på kroppslighet og organisk klang blir

merkbar, men ser vi på prisen tilgir jeg avviket

uten bemerkninger. I det hele tatt er jeg bare

glad for alt denne forsterkeren rent faktisk er i

stand til!

Ultra bra kjøp!

Jo, for uansett hvordan du nå ser det, så er

Parasound 275 (og her benytter jeg sjansen til å

si at betegnelsen 275 har den nok felles med

McIntosh, men det er også alt!) et drivende

godt utgangspunkt for både god stereo og brutal

hjemmekino. Med enkel høyttalerlast har den

dynamikken i de nedre oktaver som jeg foreløpig

hardnakket hevder ICE-blokkene mangler,

sammen med en meget balansert frekvenskurve,

som til sammen kan gi god lyd både fra film og

fint innspilt musikk. Sett så mange du gidder

oppå hverandre, bruk dem brokoblet om du vil,

og du rår over et system som er enkelt, stilrent,

kraftig og elegant i sin spillestil. I øyeblikket vil

jeg påstå at Parasound 275 er akkurat det ICE

burde ha vært, og om ikke det er en varm anbefaling,

så vet ikke jeg!

6/2005

Parasound med en rimelig

passiv volumkontroll kan gi

drømmelyd med lite penger.

43


EyeFi?

44 6/2005

Øye for god lyd del 2 - Tannoy Dimension TD 12:

Musikalsk krutt!

Bassen er mindre pompøs enn størrelsen,

og mellomtonen mer presis enn hva

de fysiske lover skulle tilsi. Men det

viktigste er den glitrende dynamiske

kontrasten fra en av verdens vakreste

høyttalere. Dette gir en ny dimensjon

til nesten alle typer musikk!

Tekst og foto: Knut Vadseth


Ijakten på god design i gode lydprodukter, blir

England et viktig produksjonsland med

mange usedvanlig lekre kreasjoner. Og noe

av det lekreste – og også noe av det styggeste

– kommer fra en av verdens eldste høyttalerfabrikker

Tannoy. Firmanavnet betyr faktisk

“høyttaler”, men av den typen som knuser

stemmer på jernbanestajoner over hele verden.

Nå er vel Tannoy etterhvert blitt mest kjent

for gode studiominitorer som blåser ørevoksen

ut av verdens mest kjente lydteknikere, og som

har en litt annen musikalsk prioritering enn den

andre engelske høyttalergiganten B&W.

Dynamikk

Tannoy er likevel mest kjent for sine langt mer

lettdrevne høyttalere med med store hornkonstruksjoner

som den dag idag selges nærmest

som relikvier til Japan, gjerne drevet av triodeforsterkere

på noen få watt. Tannoy Westminster

Royal er en slik hornhøyttaler fra topp til tå som

selges for skyhøye priser til både private og lydstudioer

– for dynamikken skyld! Det hevdes at

det finnes et par av disse rådyre monstrene i

Norge. Vi er lovet å få de til test, men jeg har

enda ikke våget å spørre kona om lov...

Heldigvis lager Tannoy også litt mer stuevennlige

versjoner av sine store hornmodeller,

som den berømte Dimension serien som er

blant verdens vakreste høyttalerkonstruksjoner .

Disse er forsiktig retro til Hercules Poirots engelske

storhetstid. Men her er selve basselementet

i tradisjonell bassreflekskabinett, ikke horn.

Dette betyr visse kompromisser med effektiviteten,

men fremdeles er det snakk om hornkonstruksjon

i både mellomtone og diskantområdet.

Og enda bedre; dette hornsystemet er

såkalt konsentrisk montert ved at diskanten er

montert midt i basselementet slik at det blir en

teoretisk perfekt utstråling. Dette fungerer også

praktisk fenomenalt bra, og det skulle vise seg

at den kritiske mellomtonen som deles mellom

det (altfor)store basselementet og horndiskanten,

langt på vei opphever de fysiske lover.

Audio nr. 57

Jeg har tidligere testet Dimension 10 i Audio,

men fikk nå en fullvoksen 12 tommers versjon i

finstua. Bildene viser dog den litt mer praktisk

flyttbare TD 10. Høyttaleren finnes også i 8 tom-

mers versjon.

Jeg var nok i Audioperioden mer opptatt av

imponatorbass enn nå. Jeg husker derfor en viss

lunkenhet til TD 10 da jeg med skyhøye forventninger

syntes det ble litt for lite slam og trøkk

der nede i forhold til pris og størrelse. Men heller

ikke 12 tommeren har noen imponatorbass

eller "festkul" med feit gampelyd. Mange 8

tommere og dobble 6.5 tommers høyttalere har

like mye nivå der nede ved moderat stuevolum.

Men denne gang var jeg minst like opptatt av

basstransienter og dynamisk kontrast, og jeg

fikk nå en helt annet respekt for KVALITETEN av

dypbassen, Det hele var tørt og fint, og det var

lett å følge bassfenderen og kontrabassen som

holdt et glimrende rytmisk driv over nesten alle

musikalske uttrykk.

Selv om her ikke er noen egen mellomtone,

og jeg derfor var ekstra kritisk til det viktige frekvensområdet

fra 500-5000Hz, er det fint lite å

trekke også her. Som resten av frekvensgangen

er lydbildet både jevnt og homogent, og det er

ikke antydning til "kant" noen sted på grunn

av ujevn spredningskarakteristikk. Litt mer distinkt

enn på for eksempel B&W 802 er det

muligvis rundt presensområdet, men jeg kaller

det altså heller litt friskt enn akkurat hardt. Selv

om all tillært fysikk skulle tilsi at den store 12

tommers pappmembranen både skulle bli for

treigt og samtidig flekse, med betydelig forvregning

som resultat, var det slett ikke lett å høre

antydninger til noen av disse problemene.

Og diskanten er som jeg også har opplevd

tidligere på mange Tannoy høyttalere av den

"ekte" dualconsentrisk typene, usedvanlig

kjapp og dynamisk. En smule avslepen- det jeg

kaller nøktern topp, er nå sterkt forbedret ved

at Tannoy har montert enn superdiskant for å gi

på akkurat denne opplevelsen av distinkt krydder

og luft i nærheten av høregrensen.

Konklusjon

Denne Tannoy høyttaleren i Dimension serien

fikk EISA-prisen og masse oppmerksomhet for 3

år siden. Det er flott å ha en serie om design

(tross nervøse sammenbrudd hos sarte sjeler

på grunn av betegnelsen EyeFi) som gir ny

fokus på “gårsdagens” produkter.

Dette er da også en høyttaler som opplagt

fortjener vedvarende oppmerskomhet. For dette

er et glimrende high-end produkt som har litt

ulike sterke og svake sider i forhold til mange av

sine konkurrenter: Den koster akkurat det

samme som en B&W 802, er neppe like bra på

homogenitet og oppløsning helt i toppen. TD 12

har heller ikke helt det samme romperspektivet

som denne. Men ikke overdriv avstanden på

disse kriterier.

FOR, med Tannoy Dimension 12 er her er på

den andre siden mer gøy og en høyere dansefaktor.

Og det elegante retrodesignet er ekstremt

flott laget, og utrolig flott å hvile øynene

på når musikken får rockefoten til å trampe takten

eller øregangene til å sende sensuelle stimuli

til hjernen. Og så får du mye mer rock og

Wagner ut av den samme, gamle forsterkeren

da....

Pris: kr. 99.980,-

Importør: NTD


A N N O N S E f r a O s l o H i - F i C e n t e r :


A N N O N S E f r a O s l o H i - F i C e n t e r :


A N N O N S E f r a O s l o H i - F i C e n t e r :


A N N O N S E f r a O s l o H i - F i C e n t e r :


Aslag Haugen:

Helt

Ål

right!

Aslag Haugen, frontmann i

både Hellbillies og

Respatexans har solgt en halv

million plater på et drøyt tiår.

Han har mottatt flere av de

mest høythengende musikk og

kulturpriser her til lands. Men

Ålingen har fortsatt sine sylvspente

boots godt plantet på

asfalten.

Av Jan Myrvold

Tirsdagshimmelen over hovedstaden på selveste

hundreårsdagen for den mye omtalte

unionoppløsningen får ikke helt bestemt

seg om den skal være blå eller grå. For sikkerhets

skyld har vårt intervjuobjekt tatt på seg

mørke briller der han slapper av med en ferdigrullet

sigarett etter en lett lunch i den koselige

bakgården på ærverdige Stortorvets Gjestgiveri.

Solbriller som supplement til i rockekretser det

eneste korrekte aftensantrekk, nemlig skinnjakke

og jeans. Fotografens beskjedne ønske om å

få ta et bilde av en Haugen uten solbriller blir

etterkommet etter en viss nøling, Aslag Haugen

ymter, smårusten i målet, noe om at det kanskje

ikke er den aller beste dagen for ham å bli foreviget

uten standard ansiktspryd for rockere...

Ålingen

Aslag Haugen ble født i Ål i Hallingdal senhøstes

nitten seksti som tredjemann etter to eldre

brødre. Søskenflokken Haugen teller med andre

ord fire stykker, og alle er gutter, svært musikalske

alle sammen sådan. Yngstemann Lars

Håvard er fast sidemann for Aslag både i

Hellbillies og Respatexans i tillegg til enkelte

andre sideprosjekter disse guttene måtte ha

gående. Ellers er en av de eldre brødrene en av

kongerikets mest kjente trekkspilltraktører, og

har jevnlig representert Mor Norge ved ulike

konkurranser og festivaler internasjonalt.

Når Aslag Haugen prater så gjør han det på

en avslappet uformell, litt tilbakelent måte,

akkurat som han sitter. Men absolutt tilstedevæ-

50

6/2005

rende. Ingen store gestikulerende fakter for å

understreke poengene sine heller. Det oser en

laidback aura lang vei av denne karen. Det er

liksom like mye harmoni rundt selve personen

som i musikken han komponerer. Gliset er heller

aldri langt unna. Joda, det er nok mye som

stemmer for herr Haugen for tiden.

- Interessen for musikk ble vel vekket første

gang den gangen eldste broren min kom hjem

til Ål etter et lengre opphold i USA hvor han

gikk på college. Med seg hadde han mye ukjent

og spennende musikk man ikke kunne høre så

ofte på norsk radio den gangen. Jeg husker Bob

Dylan, Zappa, Dead og ikke minst Allman

Brothers!

Haugen får nesten et nostalgisk uttrykk i

ansiktet der han mimrer om svunne tider for

voldsomme inntrykk og nyvunnet kunnskap om

det musikalske verdensatlas. Begeistringen for

Allman Brothers vedvarer fortsatt, faktisk i den

grad at han og lillebror for noen år siden dannet

et band de kalte for Whipping Post. De med platesamlingen

sånn noen lunde i orden vet med

en gang at Whipping Post er tittelen på det

monumentale avslutningssporet på Allman

Brothers fantastiske debutalbum med den originale

tittelen The Allman Brothers Band fra 1969.

Skulle vel bare mangle at et musikkverk som

dette ikke gjorde inntrykk på en niåring!

Hellbillies

Men det er først og fremst Hellbillies som er

Aslags hovedsatsing., slik det har vært i en årrekke.

Det hele begynte i lokalmiljøet hjemme i Ål.


- Det var i det hele tatt et rikt musikkmiljø i

Ål allerede den gangen, nesten alle kameratene

mine og en stor del ellers av bekjente spilte et

eller annet instrument, og mange av dem i

band. Sjøl spilte jeg i et band vi kalte SHAG, før

jeg ble med i Kåd´nbandet hvor også

Hellbillieskollegaene Arne Henry Sandum og

Bjørn Gunnar Sando var medlemmer. Etter hvert

ble også lillebror Lars Håvard og Arne Moslåtten

med, og dermed var vel Hellbillies i gang.

Aslag kan fortelle at opprinnelig var det første

albumet egentlig bare tenkt utgitt i

sammenheng med et radioprogram for NRK

Buskerud og en lokal kultursatsing hjemme i Ål.

At det skulle gå ganske så annerledes var det

vel ikke mange som hadde drømt om. Uansett,

debutalbumet "Sylvspente Boots" ble spilt inn i

NRK Buskeruds den gang nye studio i

Solbergelva med støtte fra flere av kommunene

i Hallingdal. Innspillingens lydtekniker Tor

Magne Hallibakken turnerte samtidig med

Gitarkameratene, og i turnebussen til Sunde og

kompani ble råmiksen til albumet spilt over stereoen.

Øystein Sunde må ha likt hva han hørte,

og kjøpte like godt den ferdige mastertapen og

gav ut "Sylvspente Boots" på sitt eget selskap

Spinner. Resten er historie.

Amerikansk halling

Som de aller fleste kjenner til så er altså

Hellbillies et band som spiller typisk countrypreget

rock ala folk som Dwigth Yoakam, Vince Gill

og lignende artister. Alle låtene på debuten er

forøvrig coverversjoner av kjente og litt mindre

kjente amerikanske countryrock låter, bare med

den særegenheten at alle tekstene er på ufortynnet

Ål-dialekt! Det er bandets trekkspiller,

fløytist og medgitarist Arne Moslåtten som har

signert de norske tekstene. Så har da også den

mannen solid utdannelse innenfor både musikk

og psykologi.

Mottagelsen av "Sylvspente Boots" var mildt

sagt overveldende både hos kritikere og publikum.

Hvem hadde spådd at fem godt voksne

herrer fra en bygd med drøyt fire tusen innbyggere

skulle selge over femtifem tusen album?

Og det er bare begynnelsen på eventyret om

Hellbillies, som et dusin år senere kan bokføre

over 465 000 tusen solgte album fordelt på i alt

9 utgivelser. Absolutt alle utgivelsene har solgt

til gull, og flere av dem også til platina. Bandets

6/2005

51


tredje utgivelse "Lakafant" er det albumet som

til nå har solgt mest, og har per dags dato passert

et salg på 78 000 eksemplarer. Hvis vi medregner

salget fra Respatexans to utgivelser kan

vi fastslå at Haugen har solgt over en halv million

plater totalt. Det er i sannhet ikke mange

norske artister som kan vise til lignende salgstall.

Eksklusiv gruppe

- Ikke for å skryte, men jeg har etter hvert forstått

at vi tilhører en heller eksklusiv gruppe på

dette området, er Haugens egen, litt tørre kommentar.

- Det later til at flere enn Hallingdølene

har dekodet signalene våre.

Nei da, det er ingen som mistenker Haugen

for å ville skryte. Han virker helt enkelt ikke som

typen som skryter av egne bedrifter.

Aslag og Hellbillies kan heller ikke mistenkes

for å være særlig gjerrige på å dele sine åndsverk

med andre. På hjemmesiden www.hellbillies.com

kan man for eksempel helt vederlagsfritt

laste ned samtlige av bandets tekster.

- Nettet er for mange et utmerket sted å markedsføre

seg, i tillegg gjør det mulig å holde

god kontakt med sitt publikum, mener Aslag.

Man kan fortsatt tydelig høre Aslag Haugens

opprinnelige geografiske tilhørighet når han

snakker, men i samtale med redaktøren og

undertegnede moderes nok hans lokale språklige

kulør noe slik at to stakkars opprinnelig

Bærumsgutter henger med. Aslag har snart tyve

års botid i Oslo.

- Jeg flyttet til Oslo i åttiseks. På grunn av

jobb, min daværende kjæreste var akkurat ferdig

med sykepleierskolen, og sjøl begynte jeg å

jobbe hos Imerslund i Storgata, og jeg jobbet

for Imerslund musikkforretning i Oslo frem til

nittitre.

- Etter at det begynte å ta av for alvor med

Hellbillies utover i nittitre har jeg jobbet fulltid

som musiker, det blir i grunnen ikke noe tid til

overs til andre engasjement. Over en periode

mot slutten av forrige århundre spilte vi cirka

120 konserter i året bare med Hellbillies. I dag

ligger vi på fra 70 til 80 vil jeg tro.

Ingen primadonna

- Dere ser ut til å ha bevart bakkekontanten til

tross for suksessen?

- Ja, vi har vel det, jeg føler ikke noen grunn

52

6/2005

til å leke primadonna for

det om vi har solgt noen

skiver. Det har nok også

vært av en viss betydning

at vi var godt voksne

da det kommersielle

gjennombruddet kom.

Tross alt ligger det ganske

mye hardt arbeid i

bånn her som har gjort

oss alle ydmyke i forhold

til det vi nå opplever.

Selv om suksessen var

uventet så kom den ikke

over natten. Vi hadde

spilt sammen lenge og

blitt herdet på den

måten.

Ydmyke eller ikke, suksessen med førstealbumet

gav tydelig bandet selvtillit nok til å tenke

litt utover hjembygda før de gikk i studio for å

lage oppfølgeren "Pela Stein" allerede året

etter. Dette var omtrent samtidig som Grath

Brooks toppet verdens hitlister med sin melodiske

countrypop. På "Pela Stein" medvirker ingen

ringere enn Brooks` faste felegnisser Rob

Hajacos.

- Jeg likte veldig godt det Hajacos hadde

gjort på platene til Brooks, og sendte like godt

over noen taper. Hajacos hadde både tid, lyst og

anledning, så det endte med at han la på fele

på noen av kuttene i Crazy Mama Studio i

Nashville. Det funket faktisk jævlig bra. Låta

"Håvard Drøymer", som er et av kuttene han

bidrar på, er forøvrig vår versjon av "Against

the grain", førstesporet på Brooks storselger

"Ropin´the Wind".

- Overrasket over hvor greit det gikk å etablere

kontakt med en såpass ettertraktet og

respektert musiker, og var det ingen ovenifra og

ned holdninger å spore?

- Gledelig overrasket, ja. Men Hajacos hadde

absolutt ingen nykker i forhold til at vi er noen

ukjente karer fra et lite sted og at han har spilt

med noen av verdens mestselgende artister.

Kjemien har vært god hele veien. Slik var det

med Stephen Bruton som produserte "Urban

Twang" også.

Spellemannsprisen

For albumet "Pela Stein" mottok forøvrig

Hellbillies en fortjent Spelemannspris, nær

65.000 eksemplarer er solgt over disk rundt om

i landets musikkforretninger. I tillegg kåret

Dagbladets lesere Hellbillies til "Årets Artist".

Kapittelet om Rob Hajacos stopper imidlertid

ikke her.

- Rob Hajacos kom forøvrig over til Norge

våren etter og gjorde en del livespillinger med

oss, hvorav konserten på Folkemusikkdagane i

Ål blei tatt opp og sendt på radio av NRK

Buskerud, memorerer Aslag.

- Han kom tilbake i nittifem også og bidro

med felearbeid på vårt neste album "Lakafant",

supplerer Haugen. Albumet ble innspilt i Major

Studio, også dette ble nominert til

Spelemannspris og Dagbladets lesere fulgte opp

fjoråret med nok en gang å stemme frem

Hellbillies til "Årets Artist".

Prisdrysset til tross, Haugen virker relativt

uberørt av all hederen. Hellbillies har også mottatt

diverse andre kulturpriser, med selveste

Prøysenprisen i 2003 som kanskje den gjeveste.

- Det er jo selvsagt hyggelig å bli satt pris på,

for å si det sånn. Det er en slags anerkjennelse

for arbeidet man utfører. Det er på en måte et

signal om at det du har gjort har gjort inntrykk

og betydd noe for andre, er Haugens nøkterne

oppsummering av den biten.

Egentlig et solid stykke understatement etter

undertegnedes oppfatning. For eksempel er vel

en Spelemannspris et solid vitnesbyrd om bred

appell, samtidig som kvaliteten er ivaretatt. Selv

vurderer Haugen Prøysenprisen som den høyeste,

mens han forteller at Spelemannsprisen kanskje

var den mest uventede.

Et av kjennetegnene til Moslåttens tekster er

skarpe iakttakelser av personer, menneskelige

relasjoner og samfunnsmessige forhold. Ikke fritt

for at undertegnede lurer på om de omsungne

karakterene i Hellbillies´ tekster har opphav i

reelle personer.

- Både ja og nei, men egentlig ingen helt

konkrete sådan. Etter å ha reist mye rundt i landet

og bodd på flere adresser opp gjennom åra,

har jeg vel fått inntrykk av at et hvert borettslag

har sin "Gamle Bry´n"! Det virker som persong-


alleriet til Moslåtten forefinnes på de fleste plasser

i Norge, he, he. Det virker i alle fall som om

folk flest drar kjensel på personene som blir

beskrevet.

Nashville

Etter suksessen med "Lakafant" dro brødrene

Haugen over til alle countrymusikeres Mekka,

nemlig Nashville med noen opptak i kofferten.

Dette var nødvendig for at Rob Hajacos skulle

få bidratt med sine talenter nok en gang.

Arbeidet ble utført i Sound Emporium Recording

Studios, og også denne gangen slo det gnister

av fela til Hajacos. Som helhet hadde nå

Hellbillies lagt seg på en litt tyngre og rockete

kurs enn de foregående utgivelsene. Nå begynte

sågar musikkforretningene å plassere Hellbillies

i hylla for rock også. Albumet bærer tittelen

Drag. Men tro for all del ikke at Great Garlic

Girls har vært inspirasjonen.

Haugens og kompani dro over Atlanteren nok

en gang i 1997, denne gangen for å spille inn

sitt syvende album "Urban Twang". Ved miksebordet

i Hit Shack Studio, Austin, Texas, satt tekniker

Chet Himes. Produsenten var ingen ringere

enn Stephen Bruton, som guttene kjente fra før

etter å ha delt scene med han på en festivaljobb

i Seljord tidligere. Bruton har ellers jobbet som

produsent eller musiker for størrelser som Bob

Dylan, Bonnie Raitt, Hal Ketchum, Willie Nelson,

Cristine McVie og en lang rekke andre fra den

amerikanske elitedivisjonen, og mange av disse

har også spilt inn låter han har skrevet.

For å spille inn Hellbillies foreløpig siste verk

gikk turen til Tjekkia. Det var vel ikke bare

Urquell til seks kroner halvliteren som lokket?

- Hå, hå, hå, hoster Aslag før han fortsetter:

- Vi ble tipset om et studio like utenfor Praha

som skulle være bra. Studioet heter Sono

Records Studios, og det viste seg å kanskje

være det aller beste studioet vi har opplevd, i

alle fall rent akustikkmessig. Virkelig gjennomført.

Vi har overhodet ikke brukt noen form for

digital eller annen teknisk manipulering av opptakene

så ingen klanger er lagt på i etterkant.

Studioet brukes visstnok flittig til opptak av

klassisk musikk, og vi leide også inn noen tsjekkiske

musikere som la på alt av strykere. En

annen positiv side ved å reise langt vekk er at

man lettere blir tvunget til å holde fokus på

arbeidet når man ikke har så mange vante og

kanskje forstyrrende faktorer rundt seg hele

tiden.

- Men hva med det tekniske utstyret i det

som få år siden var et lukket kommunistregime?

- Vi hadde litt startproblemer med en mikser,

men det kom en fyr med sprayboks og ordnet

dette problemet ganske raskt! Det kunne virke

som om noe av det tekniske utstyret bar litt

preg av et litt honka østeuropeisk stil hva vedlikehold

angår! Ellers er det å tilføye at de hadde

et usedvanlig godt utvalg av eldre rørmikrofoner

fra kommunisttida, mange av merket Neumann.

Flotte greier med nydelig, varm klang.

- Selve lydproduksjonen på alle utgivelsene

deres virker svært godt gjennomført, er dette en

omstendelig prosess som dere legger ned mye

arbeid i.

- Ja, for så vidt, men i dag kan man i prinsippet

gjøre innspillinger i sin egen stue med det

som forefinnes av avansert opptaksutstyr. Men

det er klart at faktorer som riktig oppmikking er

svært viktig for å få et lydmessig resultat vi kan

stå inne for. Vi er slett ikke likegyldige til hvem vi

velger til å jobbe med det rent opptaks- og produksjonsmessige,

og når det gjelder den siste

plata vår med tittel "Niende", er vi veldig godt

fornøyd med den miksejobben som Dagge

Lundquist har gjort for oss. Riktig miksing er

alfa og omega.

Plate hvert år

Tretten albumutgivelser på tolv år tilsier intet

slaraffenliv som en eller annen diva, spesielt

etter at Aslag Haugen nå skriver nesten all

musikken selv. Tekstene er det som kjent herr

Moslåtten som tar seg av for Hellbillies del. Med

6/2005

53


Respatexans har Haugens og co dratt med seg

Jeffrey Wassermann for å få orden på lyrikken.

Wassermann kjenner de fleste fra sitt suksessfulle

samarbeid med Dance With A Stranger.

Men hvordan foregår den kreative prosessen?

- Jeg går som regel rundt et halvt års tid og

ruger på ideer som har utviklet seg over tid og

prøver så å raffinere disse videre mot et sluttprodukt.

Jeg tar meg av melodikomposisjon og

besifring før Lars Håvard arrangerer

det hele for Hellbillies før Moslåtten

kommer opp med en tekst.

Komponeringen foregår alltid i perioder

vi ikke er opptatt med turnering

eller studiojobbing, jeg må

kunne konsentrere meg fullt og helt

om en ting av gangen så det ikke

kommer i veien for hverandre.

I den grad Aslag har noe tid til

overs hører han gjerne på andres

musikk.

- Men det går litt i perioder, og

dagsformen er ofte av betydning for

hva jeg hører på. Jeg er fortsatt glad

i den amerikanske musikkarven, og

lytter en del til musikk fra

singer/songwriter tradisjonen. Jeg er

også veldig glad i musikk som blander

stilarter, så jeg har også hørt en

del på britisk folkrock ala Fairport

Convention og lignende, men det

ser ut til å være liten interesse for

denne stilarten nå for tiden, konkluderer

Aslag.

- Når du vil at damene skal forlate

nachspielet da, er det Zappa som

gjelder hjemme hos deg også?

- Hæ, hæ, hæ, noe i den dur ja!

Det pleier å gjøre susen det. Eller

kanskje noe gammel Greatful Dead!

Beefheart? Ja, sikkert! He, he, he!

Ingen Hi-Fi frik

På hjemmebane er det for tiden so som so -

som Moslåtten ville sagt det - med hifiutstyr.

Aslag nevner at han vurderer å gå til anskaffelse

av en ny forsterker med det første, og

avslører da visse forventninger til at undertegnede

kan gi han noen tips om apparater i relativt

overkommelige prisklasser. Da passer det

godt at en stolt redaktør kan klaske Fidelity nr.

15 i bordplaten foran ham.. Haugen blar seg

fort frem til gruppetesten av et rikt utvalg forsterkere

i gjeldende prisleie, nå selvsagt med

solbrillene av. Ingen tegn til snobberi å spore på

dette feltet heller hos herr Haugen altså.

- Jeg vet om en del folk som er ganske opptatt

av dette med hifi, og det må de jo for all

del få lov til å være. Men noen ganger virker det

som at utstyret blir viktigere enn selve musikken,

og det blir litt feil for meg. Det viktigste for

meg er å høre på selve låta, ikke bare lyden!

- Så en dårlig låt er uinteressant uansett hvor

bra og dyrt utstyret er og en god låt godt å høre

på uansett hvor billig utstyret er?

- Ja, i grunnen vil jeg si det.

Noen som kjenner seg igjen her?

Når det kommer til utstyr og instrumenter til

54

6/2005

profesjonelt bruk er nok Haugen en smule mer

selektiv. Og da er det naturlig for en hifiskribent

å spørre om han foretrekker rør eller transistor

gitarforsterkere.

Rør er best

- Jeg sverger helt klart til rør! Også når det gjelder

mikrofoner liker jeg rør. Av rørbaserte gitarforsterkere

har jeg blant annet en Fender og en

Matchless Bad Cat som jeg er veldig glad i. Av

gitarer bruker jeg gjerne Fender, har en Strato- og

en Telecaster som jeg bruker mye, i tillegg til en

Jerry Jones tolvstrenger, en Martin og en Larriveé,

akustiske. Favorittmikken er en Shure 58!

- Hva med spillesteder da?

- I grunnen mange steder jeg liker å spille,

men jeg syns at Rockefeller er en veldig bra

scene å spille på. Alltid god stemning der også.

- Det er i grunnen alltid ett eller annet i forhold

til musikk som kverner rundt i huet, ikke

minst låtideer. I den grad jeg har noen andre

pasjoner så må det være at jeg liker godt å reise

til fremmede steder.

- Er det vanskelig å holde kontakt med venner

og familie når man turnerer såpass mye som

deg og sikkert har en døgnrytme litt utenfor det

gjengse?

- Ja, det er ikke altid like lett det der. Det blir

jo gjerne til at en henger sammen med andre

folk fra bransjen som har det på samme måte.

- Har du noensinne vurdert et annet yrke, en

annen livsstil?

- I utgangspunktet skulle jeg jo bli snekker,

men dette er en særs dårlig kombinasjon med å

spille gitar. Dumt å mangle halvparten av fingrene

på venstrehånda når du stiller på øving,

ha, ha, ha!

- Du og broren din bor jo i Oslo, og de øvrige

billiene i Hallingdal, hvordan løser dere dette

med øving og lignende?

- Brutter og jeg reiser til Ål hvor vi treffer de

andre. Men nå spiller vi så mye sammen på

konserter, at behovet for den slags sammenhenger

er ikke alltid like stort. Det er gjerne i

forkant av turneer hvor nytt låtmateriale skal

presenteres for publikum vi øver særlig

intensivt sammen. Så det er i grunnen

ikke noe større problem.

Aslag Haugen er ikke den personen

som figurerer altfor ofte i den kulørte

delen av pressen. Det er ikke noen

skandaleombrust person vi her har

med å gjøre. Aslag har heller ikke noe

trykkende behov for å stikke seg frem i

sammenhenger som ikke har med

musikken hans å gjøre.

Jævlig tabloid

- Blir du behandlet fair av pressen?

- Jeg syns i grunnen det. Hva musikk

angår, så må jo uansett den enkelte

skribent få mene akkurat hva han vil

om all slags musikk, men jeg er ikke

veldig begeistret for dette med terningkast.

Det blir for overfladisk og

lettvint. Gi et terningkast, og du trenger

liksom ikke å si noe mer. Jævlig

tabloid! Derfor savner jeg rene

musikkaviser som Beat og Puls som

kunne tillate seg å skrive lengre artikler

og anmeldelser uten å summere

opp med et terningkast.

- Hvis du skal bedømme dine egne

kollegaer på den norske musikkscenen,

er det noen du mener ikke har fått den

oppmerksomhet eller suksess de fortjener?

- Det er mange svært, svært gode musikere i

Norge som ellers i verden. Av yngre norske band

så har jeg veldig sans for et band som Big Bang

med Øystein Greni i spissen. Ellers finner jeg det

ganske underlig at ikke flere har fått ørene opp

for Rita Eriksens enorme kvaliteter. En fantastisk

god sangerinne med en nydelig stemme!

Hellbillies er ikke akkurat noen utpregede

ungsauer lenger. Eldstemann er født så langt tilbake

som 1947. Hvordan ser så fremtiden ut for

dette bandet?

- Vi har vel en kontrakt med Warner som binder

oss til dem for to album til. Akkurat nå jobber

vi frem mot en DVD-utgivelse som etter planen

skal påbegynnes denne høsten. Det blir

både en slags dokumentar med en del arkivopptak

fra hele karrieren og et rent konsertopptak

som skal gjøres på Rockefeller i løpet av

høsten. Så går det vel slag i slag med utespilling

for å promotere verket, i tillegg til spilling med

Respatexans.

- Så du har ingen planer om førtidspensjonering?

- Så langt i fra! - kan Aslag Haugen berolige.

Og det er vel alt vi trenger å vite.


Musikkomtaler:

Glimmer og gråstein

– nesten bare godt norsk

"Over en by"

Kari Bremnes (Kirkelig Kulturverksted)

Kari Bremnes er ute med sin niende utgivelse som

skiller seg ganske mye fra hennes senere plater.

Etter min mening har de i økende grad beveget

seg bort fra visepregede melodier som særpreget

"Spor" og "Gåte ved Gåte". I stedet har de vært

preget av musikalske løsninger og arrangementer,

som mer har hatt karakter av musikalske illustrasjoner

til Bremnes poesi, enn melodier som står

støtt på egne ben. Heldigvis representerer "Over

en by" en bevegelse tilbake mot utgangspunktet.

Melodiene er gjennomgående svært gode, og

arrangementene er både sofistikerte og spennende

å lytte til. Selv om musikerne hver for seg har relativt

lang fartstid med Bremnes, opptrer de her i

helt nye konstellasjoner. Det tilfører platen musikalsk

energi, nye løsninger og dimensjoner.

Tekstene holder velkjent kvalitet – hvor både sorgen,

gleden, kjærligheten og melankolien er til

stede. Lyden er klokkeklar og produksjonen er,

etter min mening, noe av det bedre Kirkelig

Kulturverksted har prestert på lenge. Noen spor

har en sanslighet heftet ved seg som ikke er hverdagskost.

Hør for eksempel på Bengt Hansens

vidunderlige piano på "Sommerkjoledyr". Det gjør

i alle fall noe med meg.

På mange måter har Kari Bremnes endt i et lite

vakuum. Hun har levert lydmessige blinkskudd som

har gjort henne til Norges ukronede HiFi dronning.

Derfor er hennes musikk dissekert og spilt sønder

og sammen gjennom et utall demoer i butikker og

HighEnd hjem. Gi imidlertid denne platen den oppmerksomheten

den fortjener og nyt musikken og

tekstene, ikke lyden og produksjonsmessige detaljer.

Kari Bremnes har nemlig gitt oss en av sine

aller beste plater.

"Sanger fra et hvitmalt

gjerde i sjelen"

Ole Paus (Kirkelig Kulturverksted)

Ole Paus siste plate er en nokså sammensatt affære.

Både musikalsk og tekstmessig spriker den i

mange retninger, og jeg har problemer med å oppfatte

ideen og grunntanken. Ole Paus er riktignok

en poet og tekstforfatter som aldri vil levere direkte

dårlige tekster. På denne platen opplever jeg

imidlertid at Paus går en smule på tomgang og jeg

finner ingen virkelig høydepunkter, – med unntak

av "Det eneste mennesket på jorden" og Paus

oversettelse og coverversjon av Cohens

"Halleluja". Den sitter som et skudd! Ellers observerer

jeg at Ole Paus sparker på satirisk vis i

mange retninger og at han forsøker å skape

brodd. Musikalsk har han denne gangen fått med

seg roots bandet "Real ones" fra Bergen. De tilfører

åpenbart musikalske impulser, men jeg oppfat-

56 6/2005

ter at uttrykket blir forvirrende mangfoldig. Alt i

alt betyr dette at "Sanger fra et hvitmalt gjerde

i sjelen" slett ikke er en dårlig plate, men at

den både musikalsk og tekstmessig spriker

mer enn det er vanlig for Ole Paus.

"Itaka"

Bendik Hofseth (Grappa)

Met utgangspunkt i Odysseen og egne

opplevelser av hvordan det var å komme

tilbake fra USA til Norge etter lang tids

fravær, har Bendik Hofseth laget en musikalsk

reise som teller i alt elleve etapper.

Til tross for en glitrende produksjon, og

til tider flott musikk, fortoner denne reisen seg

nokså underlig. På mystisk vis kombineres det

naive og det svulstige til en slags overfladiskhet

som ender i kjedsomhet og frustrasjon.

Hovedproblemet er, etter min mening, tekstene

hvor nødrim følger nødrim på en måte

som gjør at det må være en planlagt

uttrykksform som dessverre provoserer

meg. Strofer som "vi reiser av sted, jeg

håper du blir med" om igjen og om igjen

blir bare ekkelt enkelt. Det hjelper riktignok

at både lyden, arrangementene og

ikke minst Hofseths glitrende saksofon

gir noe å låne øret til. Musikken holder

gjennomgående svært høy kvalitet og Hofseths

stemmeprakt er det også lite å utsette på.

Derfor skulle jeg ønske at Hofseth neste gang

enten allierer seg med en god tekstforfatter,

eller at han utgir en ren musikalsk plate. Det

er det han virkelig kan!

"Store sanger om havet"

Julius Winger (Rapid Productions)

"Store sanger om havet" er akkurat det. Ti

sanger om havet og sjø fremført på fortreffelig

måte av Julius Winger, som ut fra

bildet på coveret må jobbe litt med sjøhulk

faktoren sin. Uten sammenligning

for øvrig, ledes tankene til Erik Bye og hans

sjømannssanger. Winger følger åpenbart i hans

fotspor, og kommer rimelig bra fra det. Han

synger bra, tekstene holder godt mål og den

musikalske innpakningen er godt i varetatt av

musikere som oser av spilleglede. I bandet

finner vi overraskende nok Trygve Seim på

saksofon og superprodusenten Jan Erik

Kongshaug på gitar. I det hele tatt er

"Store sanger om havet" blitt en veldig

flott utgivelse med reaktivt god lyd og høy

"feel-good" faktor. Derfor har platen funnet

veien inn i cd spilleren både titt og

ofte.

av Stein Arne Nistad

nistad@gazette.no


"O, Jesus du som fyller alt i alle"

Elias Akselsen (Via Music)

Elias Akselsen har gitt taterne et ansikt. Hans plater

har høstet ovasjoner fra et samlet kritikerkorps. På

Akselsens siste plate er det ikke taternes og sigøynernes

sangtradisjon som er utgangspunktet, men

bokstavelig talt salige Aage Samuelsens mangslungne

musikalske og religiøse arv. Aage Samuelsen var

en fargeklatt av de sjeldne og aldri verken før eller

senere har vel Herrens hurragutt vært mer betegnende.

Musikalsk var Aage Samuelsen folkeligheten

sjøl. På mange måter var han en slags religiøs norsk

utgave av køntri og roots sangerne. Derfor lånte

Samuelsen toner fra blant annet Hank Williams og

tradisjonelle religiøse og folkelige sanger. På sitt

beste var han genial. Hans "O, Jesus du som fyller

alt i alle" er regnet som en av Norges vakreste salmer.

Den har gitt tittel til Akselsens plate, og sangen

er både en tekstmessig og musikalsk perle av de

sjeldne. Blant annet Trond Kverno har laget et flott

arrangement for kor, som yter sangen musikalsk rettferdighet.

Samuelsens egen versjon var selvsagt

både mer folkelig og rufsete i kanten. I det hele tatt,

Aage Samuelsen var en personlighet som det var

umulig å ikke bli berørt av på en aller annen måte.

Når Elias Akselsen tar tak i Samuelsens sanger, så

velger han mye av det samme utgangspunktet som

Samulelsen selv hadde. Det handler om folkelige

fremførelser som legges ganske tett opp til originalen.

Selvsagt er denne produksjonen både mer

påkostet og langt mer velprodusert enn Samuelsens

eget materiale. Elias Akselsen er nok hakket hvassere

som sanger enn Aage Samuelsen. Det musikalske

heves ytterligere av at Paal Flaata og Stian

Carstensen deltar. De tilfører hver på sin måte utgivelsen

musikalske impulser. I mine ører er hovedproblemet

med utgivelsen at den ikke representerer spesielt

mye nyskapning i forhold til utgangspunktet, og

at den derfor blir en slags manifestasjon av at Aage

Samuelsen var en betydelig tekstforfatter og låtskriver.

Personlig skulle jeg ønske at utgivelsen hadde

beveget seg lenger fra utgangspunktet, men da

måtte nok en annen artist enn Elias Akselsen fylt

solistrollen. På den annen side, så har Elias Akselsen

særpreg. For de som liker hans uttrykksform holder

dette i massevis. Som en oppsummering slår jeg fast

at Elias Akselsen mer kopierer enn tolker Aage

Samuelsen. Til tross for det er dette en plate som

både yter Aage Samuelsen og Elias Akselsen selv full

rettferdighet.

"Birdie Blues"

Hilde Louise Asbjørnsen (Upnorth discs)

Hilde Louise Asbjørnsen er for mange kjent som

brorparten av humorduoen Asbjørnsen&Jo. Hun teller

fortsatt sine år på tjuetallet og kan knappest sies å

være tørr bak ørene som jazz sangerinne. Like fullt

leverer hun en glitrende oppfølger til sitt debutalbum.

Asbjørnsen synger flott, og det er ikke mindre

enn imponerende at hun leverer tolv originale låter

hvor hun står for både musikk og tekst. Musikken

hennes leder tankene til New Orleans og i og for seg

også til en ung utgave av Karin Krogh. På "Birdie

Blues" eksponerer Asbjørnsen et ubestridt musikalsk

talent, og hun tar plass i kurven av unge kvinnelige

jazztalenter som ikke bare en lovende, men som

budbærer og spås en stor framtid i det

norske jazz miljøet. "Birdie Blues" oser

av musikalsk kvalitet og spilleglede og er

virkelig en plate det er verd å låne øret

til, – også for de som ikke umiddelbart

omfavner jazz sjangeren!

"White lies"

Haddy n`jie (Via Music)

Haddy n`jie debuterer på Via Music,

som har en forunderlig evne til å

fange opp nye talenter og gi dem en

god start. Riktignok er Haddy n`jie kjent fra

før som programleder på nittitallet i NRKs

"Smørøye"-studio. Nå er hun 26 år og

hun fremstår som en særdeles spennende

artist. Hun har norsk mor og far fra

Gambia og er utstyrt med en stemmeprakt

av de sjeldne. Hun har en slags

røff og mørk klang som leder tankene

mot Janis Joplin. Haddy n`jie synger

praktfullt og har et modent uttrykk og

en innlevelse som berører.

Produksjonen er som vanlig fra Via

Music av svært høy kvalitet.

Musikken kan best karakteriseres som en

slags bluesorientert visepop, uten at det

yter full rettferdighet. Jeg har egentlig få

innvendinger mot dette prosjektet, bortsett

fra at låt-materialet oppleves litt

ujevnt. Det kan faktisk også ha med at

platen vokser frem over tid. Med andre

ord; dette er en debutantplate som virkelig

fortjener å lyttes til, og som også

har audiofile kvaliteter.

To raske:

"Songs from a blue

country"

Jan Vardøen (Grappa)

Vardøens tredje plate (de to forrige var

under pseudonymet Ian Senor) er med et

unntak en samling coverlåter som åpenbart

er plukket fra Vardøens favoritartister.

Sanger av The Boss, Cohen osv.

fremføres i croonerstil og har en høy

countryfaktor. Hver for seg er ikke

låtene bedre enn originalen, men som

helhet fremstår platen som nokså helhetlig

– uten å nå de helt store høyder.

"Northbound"

Iro Haarla m.fl (ECM)

Iro Haarla er finsk harpespiller og pianist

som har deltatt på en mengde jazzprosjekter.

Dette er debuten som leder for

en gruppe, hvor blant annet saksofonisten

Trygve Seim og John Christensen

medvirker. Resultatet er en vakker

plate med nokså lavmælt vakker jazz,

med piano og harpe som viktige

ingredienser. Ikke minst harpen setter

sin egen agenda og gjør dette til et

litt annerledes jazz prosjekt. Anbefales!

6/2005

57


Så høyttalerne er

viktigst, liksom?

Jeg har til stadighet sett folk som hardnakket

hevder at høyttaleren er det viktigste for

lydgjengivelsen i et godt stereoanlegg.

Makan til sludder!

For å imøtegå de påstandene vil jeg begynne

med å snakke litt om de verdslige, de

som ikke er medlem av noen av våre mer

eller mindre bisarre menigheter. Det er de

folka som snakker om hi-fi som om det er noe

håndgripelig og forståelig, noe man benytter til

å høre på musikk med, ferdig med det. For noen

av dem tror nemlig også at disse høyttalerne er

så forbasket viktige. Mange av dem lever fortsatt

med skygger fra 70-tallet hengende over

hodene, og angir høyttalerkvaliteten i liter.

Veldig bra mål. 50-liters høyttalere er ganske

bra visstnok. Noen har tatt et langt steg mot vår

tid, og har skjønt at liter er avlegs; det er Watt

som betyr noe. Og 200-Watts høyttalere er veldig

bra, visstnok. I hvert fall litt bedre enn 50

liter. Nå vel, dem om det.

Men det som skjer, vet dere, (gjør deg klar

redaktør, denne setningen blir lang!), er at når

han som ønsker seg en 50-liters høyttaler for å

imponere kone, unger og kompiser på

Titanofestivalen, pluss noen svensker han har

nettopp har truffet på campingplassen der han

bor halve året, treffer en fyr på en brun pub,

som klarer å overbevise ham om at 200 Watt er

bedre enn 50 liter, er at han blir med denne

kloke fyren (han er ingeniør!) hjem for å høre

på disse fantastiske 200-watterne, samt drikke

litt hjemmebrent med whiskylikør oppi, og det

blir ganske spennende...

For da finner ingeniøren fram sine 200 Watts

høyttalere fra kjellerboden, der de har stått fordi

han fant noen fantastiske 300-wattere hos

Elkjøp i fjor. Han overbeviser 50-liters mannen

om fortreffeligheten av disse høyttalerne, til

tross for at de er alt for små. Han gidder ikke

koble dem opp, for det er så mye styr og krype

bak den brune bokseksjonen i alt det støvet for

å finne ringeklokkeledningen, og koble dem

rekti’! Sånn har det seg at vår mann kommer

hjem med et par utrolige høyttalere i form av

Epos ES 14 i ganske fin finer. 50-liters mannen

har også en del Watt. Han fant nemlig et jævla

bra Fisher rack på 80-tallet med dobbel kassettspiller

og ekko-laiser, eller hva det het, og det

står det faktisk 200 + 200 Watt på med fete

typer. Ergo er dette perfekt tilpasset de nye

høyttalerne! Dessuten har han senere supplert

58 6/2005

denne herligheten med en Haitai CD-spiller til

790,- fra en basar ved Svinesund. Et kjempekjøp,

ble han fortalt, innmaten var visst den

samme som i den beste Alpine-spilleren , og at

50-liters høyttalere er

ganske bra visstnok. Noen

har tatt et langt steg mot

vår tid, og har skjønt at

liter er avlegs; det er Watt

som betyr noe. Og 200-

Watts høyttalere er veldig

bra, visstnok. I hvert fall

litt bedre enn 50 liter.

dom kunne sina grejer, måste ju alla vite! Sa

svensken.

Eposene blir hektet opp i gedigen 0,75 kvadrats

ringeklokkeledning, og dessuten har han

flaks og kobler + og – likt på begge sider. En

høyttaler havner på toppen av bokseksjonen,

den må ligge selvsagt, for ellers blir den så

prangende, den andre inni hjørnet bak potteplanta

mellom sofaen og veggen. Og Fishern

spiller opp med sine 200 + 200 Watt, som sikkert

er laget av bomull, for forsterkeren veier

altså ca 3 kilo, for dem som orker å løfte den.

Og vår mann blir rimelig lang i trynet. Han har

blitt lurt. 200 Watt er mye dårligere enn 50 liter,

såpass er sikkert. Dette låter skarpt, tynt og fryktelig

trøtt. Men hvor faen var’e han innsjeniørn

bodde, nå 'gjen?

Vi forlater 50-liters mannen med ro i sjela, for

han har en svoger som redder ham ut av uføret

ved å kjøpe Epos’ene for samme pris mannen

ga for dem; 2000,- blanke kroner. Svogeren vet

hva han gjør, han setter dem på 50 cm solide

stativer, kobler dem opp mot en liten Naim, og

gliser hele natta i lag med 50-liter mannens

søster, som elsker musikk. Det går i jazz i natt.

Så høyttaleren var viktigst, liksom?

Nei, for sånn er det alltid; høyttalerne blir

bedre og bedre, dess bedre forsterker de får

jobbe i lag med. Og da mener jeg ikke nødvendigvis

mest mulig effekt. Det jeg mener er at du

skal lete etter utstyr som matcher den høyttaleren

du liker! Sett at du liker Respons, slik

Fidelitys redaktør gjør. Da er du veldig dum om

du tror at en deilig 8 watts 300-B forsterker fra

England er en god partner. Men gi dem store,

sterke kontrollfriker med superoppløst topp, og

du vil elske hvert sekund. Men ikke innbill deg

at den nokså råbarkede effekten fra de største

Nad-forsterkerne hjelper deg særlig langt.

Eller se på sånne gorillaer som han derre

Rognlien og den evinnelige dynamikk-skrikinga

hans. Han har funnet ut, faktisk, at et par høyttalere

til under 20 lapper, kan bli med på leken

med både det ene og det andre, fordi han er så

fokusert på denne ene tingen hele tiden. Han

påstår at andre ikke opplever er hvor dynamiske

plater de har, fordi de har satset på helt andre

høyttalere i megabuck-klassen. Men kobler du

opp pistrete og analytiske forsterkere til en sånn

høyttalersom han har går det ikke veldig bra.

Og se på hva Fidelitygjengen nå driver med;

de tester ut et par 2000-kroners høyttalere med

dyre og gode forsterkere, og hva skjer, tror du?

Nesten ingen som hører anlegget klarer å tro

hvor bra et par bittesmå Tannoyer er, til tross for

at de hører det helt selv! 50 liter? Neigu! Det er

12!

Så spar oss mine herrer. Kjøp gode signalkilder

først. Gå aldri på kant med deg selv hva

angår pre-amp. Og la ingen lure deg til å tro at

forsterkeren kan være hva som helst. Samme

hvor store bokstaver man benytter for å skrive

WATT, så er det lyden og intet annet som teller.

Finn et par solide og anerkjente kabler, og når

alt dette er i boks, da kan du tenke på hvor mye

penger som blir igjen til høyttalerne. For matcher

du de riktig er det ufattelig hvor bra de

spiller. I hvert fall så lenge du ikke bruker litermålet

for å bestemme kvaliteten!

-Hauk


Musikkomtale:

Kuriøst og

nostalgisk

av Tore Dag Nilsen

Mot slutten av syttitallet var konseptalbumet War of the

Worlds en skikkelig landeplager. Man hørte det overalt

den gangen, og trengte derfor ikke å kjøpe det. Å kjøpe

noe slikt i dag, 25 år senere, ville normalt være fullstendig utenkelig,

men så dukker den svært påkostede, remastrerte, remiksede

utgivelsen opp på Platekompaniet. For en svært beskjeden sum får

man altså en hybrid dobbelskive, med 45-siders teksthefte, stereo

CD, stereo SACD og multikanals SACD.

Nå som før byr War of the Worlds på fengende, nesten suggestive

melodier. Det er en fin blanding av radioteater (med en melankolsk

Ricard Burton som forteller) voksenpop, symfonisk rock og

morsomme og litt naive lydeffekter fra synthesizer. Melodiene og

temaene er såpass fengende at en, irriterende nok, ofte griper seg

i å nynne dem.

War of the Worlds var med andre ord et skikkelig syttitalls "flinkisalbum"

og, ikke minst, et banebrytende arbeid med multitracking.

Til tross for det er nesten all musikken spilt inn av et samlet

band. Det opplyser opphavsmannen Jeff Wayne i et intervju i oktoberutgaven

av Hi-Fi News. Spalteplassen her tillater meg ikke å gå

i detalj. For de interesserte kan det opplyses at Sony har laget en

egen nettside: www.thewaroftheworlds.com.

Produksjonen på dette albumet er imponerende selv i dag. Man

forstår umiddelbart at det ligger enorm innsats fra dyktige hender

og kresne ører bak arrangementene. Lyden på CD-versjonen er

langt bedre enn man kunne frykte fra en såpass gammel, omstendelig

og innviklet innspilling. Faktisk fullt på høyde med hva man

kunne forvente av noe tilsvarende i dag, men man må bli litt skuffet

hvis man forventer lydkvalitet som står i forhold til det forseggjorte

albumets coverart, omfang etc. Jeg vil anta at lyden på

multikanal SACD er enda mer åpen og imponerende.

Sony-BMG DPCD960005000


Bodil Niska anbefaler: del1

Moderne jazz

- for deg som tror du bare liker pop

I forrige Fidelity publiserte vi et intervju med butikkeier, kafévert

og utøvende jazzmusiker Bodil Niska. Intervjuet endte med at

Niska skulle plukke ut tolv skiver for omtale i neste nummer.

av Tore Dag Nilsen

Vel, det er det magasinet du nå holder i

dine hender. Undertegnede, som tror han

bare liker jazz, har fått i oppdrag å omtale

seks av Niskas tolv foreslåtte kandidater.

Heldigvis fikk jeg tilsendt ni skiver, slik at jeg

hadde noen å sile vekk. Uheldigvis, kanskje, sitter

vi da igjen med skiver som skiller seg lite

eller ingenting fra mange av de jeg omtaler i

min egen faste spalte.

Nummer én,

og denne bør du absolutt ha

Friends Forever er signert den på alle måter

store danske bassisten Nils Henning Ørsted

Pedersen, for lettvinthetens skyld kalt NHØP.

Det blir en tributt, dessverre, for den allestedsnærværende

NHØP gikk uventet bort tidligere i

år, kun femtiåtte år gammel. På denne innspillingen

fra 1995 leverer han ekstraordinært følelsesmettet

og samkjørt spill sammen med pianisten

Renee Rosnes og trommeslageren Jonas

Johansen.

Stilen er tradisjonell og mainstreamaktig. Ikke

noe barrikadestorming eller sær frijazz her i gården,

bare tidløs, stemningsfull, melodiøs og

varm musikk levert av dyktige musikere med lav

60

6/2005

trang til selvhevdelse. Det meste går i tilbakelent

tempo, men trioen viser ved flere anledninger at

de virkelig kan trå til.

Dette er en deilig skive. Lyden er klar og

behagelig også. Jeg kan ikke se, eller rettere

sagt høre, noen popforbindelser, men tonespråket

burde være lett å forholde seg til selv for

ører som kun er vant til popmusikk.

Milestone MCD-9269

Når tre stadig er nok

Dag Arnesen er en god elfenbensplukker. På

denne innspillingen fra 2004, som jeg gav en

svært positiv omtale i Fidelity 15, har han med

seg to utmerkede norske jazzmusikere, Terje

Gewelt på bass og Pål Thowsen på trommer.

Stilen er litt mer moderne enn NHØPs utspill,

med avansert bruk av instrumentenes klangmuligheter.

Det til tross for at disse gutta ikke forlater

melodiene eller stresser opp tempoet unødvendig.

Man kan tydelig fornemme elementer

av "nordic sound", altså den utstrakte bruken

av klang som Garbarek & co har blitt verdensberømte

for. Dette er svært engasjerende

musikk spilt av gutter med både ferdigheter og

forståelse. Lyden er fin også, men noen lett

skive å forholde seg til for popører, tror jeg ikke

det er.

Gemini/Taurus TRCD 845

Eksotisk innslag

Lágrimas Negras med Bebo & Cigala faller

nok lettere i ørene på de fleste. Det er en ganske

popaktig jazzinnspilling med flamencovokalisten

Diego El Cigala og den cubanske pianisten

og arrangøren Bebo Valdés.

Både Cuba og flamenco er i skuddet for

tiden, og kombinasjonen er overraskende vellykket.

Det er jo tross alt litt avstand mellom sjangerne

og artistene her. Den eldre cubanske pia-

nisten har en musikalsk integritet og en personlig

stil mange yngre musikere må misunne ham.

Han er det musikalske limet som holder denne

innspillingen sammen, og er et godt fundament

for vokalisten. Faktisk spiller han så mye og

godt at man ikke legger videre merke til de

andre musikerne.

Cigala har nok ikke noen stor stemme. Den

virker forvrengt og dekker ikke noe stort frekvensområde,

for å bruke hi-fi språket. Derfor

må han kompensere med å legge sjelen inn i

det han synger, og da blir resultatet både godt


og originalt.

Sa vi anbefalt? Skulle ikke være nødvendig,

men her har man virkelig en gylden sjanse til å

få nye musikalske impulser. Latinjazzikalske og

flamencoaktige sådan.

Calle 54 Records (BMG Spain) 82876559102

Gitar-Ulf

Det må være noe med svenske Ulf Wakenius

siden selveste Oscar Peterson anvender ham.

Skal man dømme etter å ha hørt Forever you,

så må det være at han spiller sobert.

Sammen med et skandinavisk topplag bestående

av Carsten Dahl på piano, Lars Danielsson

på bass, cello og piano og Morten Lund. Den

gjengen leverer en time tidløs, snill gitarbasert

jazz uten store fakter eller krumspring. Dette er

svært avdempet og stemningsfull musikk, vel

egnet for refleksjon og ettertanke. Denne skiven

kan ingen ha noen problemer å forholde seg til.

Dessuten er lyden ren, ryddig og fyldig.

Stunt Records 03192

Mer gitar, kun gitar

Her er en deilig skive hvor kun to musikere medvirker,

på hver sin gitar. Sylvain Luc og Biréli

Lagréne heter herrene som med så få hjelpemidler

evner å holde meg riktig fornøyd i nesten

en hel time. De er riktig så flinke, og tyr til både

strenger og gitarkasse i sin musikalske formidling.

Showet åpner med en nydelig versjon av

Time after time. Her er det melodier av både

Lennon/McCartney og Stevie Wonder. Og hør

bare hvordan fingrene deres løper over strengene

i "Made in France". Spektakulært. Lyden er

flott også, med stor delikatesse og renhet.

Det er mye mentalhygiene i god gitarmusikk,

og her kan det da umulig være noen som ikke

henger med?

Dreyfus FDM 36604

Syttitallets tøffeste gutter

Nei, det var nok ikke Deep Purple eller Bob

Dylan, slik enkelte av kollegene mine hevder. Tar

man vekk alt det som egentlig ikke er musikk fra

rockemusikken, er det ikke veldig mye igjen. Den

progressive delen av jazzfolket har alltid vært

tidligere ute, enda mer kraftfulle, kulere og uendelig

mye dyktigere musikere enn den lett patetiske

hopen som kaller seg rockere.

Tviler du på hva jeg sier, skal du høre på Billy

Cobhams Spectrum. Denne innspillingen fra

1973 er vanvittig. En stor besetning jazzrockere

gir jernet, og tar nesten pusten fra lytteren.

Dette er skikkelig anmassende rock, med røtter

i jazzen (eller var det omvendt?), og et tøft,

ultrakompetent musikalsk driv rockemusikerne

bare kunne drømme om å prestere. Faktisk var

det slik musikk mang en rocker ville ha spilt,

hvis de hadde vært litt dyktigere. Få har villet

innrømme det direkte, men i intervjuer kommer

det gjerne bruddstykker av innrømmelser frem.

Musikken på Spectrum er ikke fri for litt kitch

og morsomme 70-talls klisjeer, men det er ikke

nødvendigvis noe minus. Gjenhøret med noen

av mine store helter i postpuberteten har vært

usedvanlig flott. Det er pussig at jazzrocken er

så lite påaktet i dag. Kanskje den snart får sin

renessanse.

Lydkvaliteten på denne skiven er et skikkelig

minus. Lyden er til tider svært puslete, forvrengt

og komprimert. Av og til høres det ut som

Cobham slår på melkekartonger.

Jeg fikk et skikkelig dårlig førsteinntrykk av

Spectrum, men det var fordi jeg ikke spilte høyt

nok. Ved å jekke opp lyden 10-15 dB begynner

det å ta av. Uansett er det på tide med en ny

utgivelse med remiks og remastrering. En tidlig

CD-utgave med kun et brettet ark som coverhefte

holder ikke mål i dag.

Atlantic 7268


Plateanmeldelser:

Fortsatt, godt over 20 utgivelser inn i Rolf

Wikströms artistkarriere hører vi en musiker

med intens stil, så vel vokalt som

instrumentelt, også i måten han skriver

låter og tekster på. Dette er svenskenes svar på

Ole Paus og Nick Cave om dere vil. I tillegg

koker alt han gjør av blå stemninger.

I 1975 kom hans debut, "Sjung svenska

folk", der han nok forsøkte å kopiere sine helter

i større grad enn på de senere skiver der han

hadde utviklet sin eminente stil. Men vi hopper

over de inneledende runder og går rett på toppunktet

av alle utgivelser fra Wikströms hånd. I

1988 med utgivelsen "Det här är mitt liv"

viste han virkelig sin storhet fullt ut. Denne skiva

står fortsatt som en av de desidert største utgivelser

i min bluessamling, et live opptak i studio,

utført med en nerve og en intensitet som er

helt unik uansett genre og tidsepoke. Wikström

har her en brutal spille og sangstil, han har et

voldsomt anslag i så vel stemme som gitar, og

hans tekster er også tidvis nesten ubehagelige i

sin sosialrealistiske tilnærming. Selv om de brått

svinger fra en mann i sin ytterste nød til komplett

fandenivoldske utleveringer. Dynamikk, vet

dere! Vinylutgaven har kun ett spor som kan

tendere mot det svakere, resten er en eksplosjon

av følelser og musikalsk genialitet, fremført uten

sikkerhetsnett. På CD’n har de (dessverre?) lagt

62

6/2005

Blått & rått

Rolf Wikström! Siden

til noen spor som gjør totalen noe mer ujevn,

men ærlig talt; For mye av noe som bare er

godt kan neppe bli for mye, vel? Inkludert på

denne skiva (både vinyl og cd) ligger den enorme

og episke "Som vattnet flyter i floden", et

sterkt dokument fra det svenske folkhemmet,

om hvordan livet arter seg når en far har gått

bort... Jeg har tidligere nevnt denne skiva i

Fidelitys spalter, men enkelte ting kan ikke sies

for ofte. Kjøp den!

Etter denne vidunderlige skiva, tok Wikström

fatt i den lett absurde og galgenhumoristiske

Geir Hovig i et heldig

øyeblikk i "Hovigs Hangar" tipset

undertegnede om den

unike, svenske bluesmusikeren

Rolf Wikström tilbake på 80tallet,

har han vært en av mine

desiderte favoritter. Hans særegne

spillestil, dynamisk og

bredspektret, er en utfordring

for sjel og hjerte. Følg med

Fidelity en tur i Wikströms utgivelser!

Av Håkon Rognlien

haakon.rognlien@c2i.net

poeten Nils Ferlins herlig tekster, og lagde en

stålende plate i 1989 med tittelen "Mitt hjärta

är ditt". Så vel lydmessig som musikalsk er

dette på sett og vis et logisk skritt videre på

Wikströms musikalske løpebane, den ekstreme

bluesskiva var laget, nå måtte man dypere inn i

historien, så å si. Denne skiva er ikke en ren bluesplate,

men den er så blå at den uten videre

kan passere bluespolitiets finmaskede nett, uansett.

Wikström toner noe ned, han spiller mykere

og varmere, synger med stor kjærlighet til stoffet,

og evner å sette Ferlin på kartet på en helt

ny og spennende måte. Dette her kunne for

eksempel Norsk Utflukt ha noe å lære av!

Rett nok er ikke denne blant de sterkeste skivene

Wikström har gitt ut, men det er enkeltlåter

innimellom som er helt vidunderlige, sterke

og intense. Lyd, klang og musikk går godt hånd

i hånd, og skaper en innspiling som er vel verdt

pengene.

Men året etter møter vi en artist uten mer å

gi. Skilsmisse og harde tider gir ikke det man

kunne forvente av en bluesartist. Derimot gir

plata "Som et fladdrande ljus" et spennende

innblikk i musikerens sjel, med sin oppgitte,

slitne og udynamiske stil. Dette er heller

ikke blues, snarere en slags blå pop uten kanter

og dynamiske innfall. Jeg synes ikke denne skiva

er stedet å begynne for potensielle Wikström-


fans, selv om også denne skiva har sine øyeblikk.

Men i 1992 er Roffe tilbake med begge beina

plantet i bluesen. Skiva ble typisk nok titulert

"Blues är allt jag har", og denne står solid

og godt plantet i samlinga. Her har vi en tidvis

noe mer akustisk utgivelse, og vi er tilbake i

Wikströms kjente univers, der det igjen går i viltre

sprell og kåte kast fra fortvilelse til galskap i

løpet av sekunder. Han drar i gang med den

stemningsfulle "Gamle Lightnin’", før han kaster

seg ut i "Reser rundt" om det å være på

veien og på party året rundt. Så blir vi med

direkte inn i hans mørkeste kamre med den dystre

"Jag tror jag kommer bli galen", og slik går

det slag i slag til vi mot enden innser at

Wikström igjen har levert varene slik vi vil ha

dem. Tøft, sterkt og dynamisk. Men dette er heller

ikke et totalt strålende album slik nevnte

"det här ä..." var det, men uansett et sterkt

album jeg trygt kan anbefale blueselskerne der

ute.

Og om Wikström var på hugget i 92, går han

på som en rambukk i 94-utgivelsen

"Mississippi" og hamrer løs på lytteren fra

første strofe i låta "Allt är gjort av plåt". En

tung og steintøff Wikström leverer så det holder

for alle som har ventet på at hans beherskede

periode skulle være forbi. Dette er nok hans

mest heavy utgivelse for å si det sånn, men den

når uansett ikke opp til den utrolige tilstedeværelsen

han hadde i 88. Det er ikke lett å sette

fingeren på hvorfor ikke, i grunn, men det er

kanskje et noe mer stereotypt låtutvalg her, med

harde riff og mye ståpå mesteparten av tiden.

Det mangler rett og slett litt av de selvutleverende

og intense langsomme blueslåtene, selv

om "Slutstation" har noe av denne magien i

seg.

Så i 1998 vender han tilbake til lyrikken fra

tidligere nevnte Nils Ferlin. Åpningssporet "Över

tusen hav" på skiva "…din längtans blå

anemone…" viser en Wikström så intens og

inderlig i sin fremføring at det sender gysninger

i hele kroppen. Dette er blues inn til beinet selv

om det ikke følger bluesens skjema. Ikke alle

låtene står til seks på terningen her heller, men

uansett er denne skiva sterk på sine egne premisser.

Her er rå blues, lett pop og svenske folkeviser

i skjønn forening, og alt sammen med

Wikströms sterke vokal og gitar som grunnmur

for det hele. På "B-rr (en inneboande)" hører vi

den rå upolerte Wikström som skjelvende kaster

sitt raseri på verden, mens han i den neste låta

"Olust", er trubadur, tilbakelent, akustisk og

avslappet. Og deretter svever vi av sted i en

spennende mix av pop, blues og viser, som kvalitativt

holder mål, men ikke er der oppe med de

sterkeste utgivelsene, totalt sett.

Det er derimot "Allting forändras" fra

1998. Denne er klart mer akustisk enn noen

annen skive fra Wikström, den står kanskje ikke

like trygt og godt plantet i bluestradisjonen som

noen av de andre skivene hans, dette har kan-

skje mer opphav i svensk visetradisjon, dog med

par interessante avstikkere. Wikström er laidback

og hes i røsten, og synger nå med større

ro og mindre galskap enn han hadde i de tidligere

år. Men det er nært og vart fremført på alle

låtene. Den gamle og velkjente "Haderian hadera"

gis en herlig Wikströmsk behandling, og står

plutselig der som en stomp-blues med herlig

driv. Mens "Vad fel det blev" er noe av det

mest inderlige og personlige jeg har hørt på

plate, sånt gjør bare en sann kunstner! Han gjør

også en ufattelig nydelig versjon av Dan

Anderssons "Till min syster", og han er heller

ikke feigere enn at han gjør Taubes "Min älskling

du är som en ros" til sin egen på glitrende

vis. Så til tross for at jeg kunne drømme om den

mer fandenivoldske bluesmannen her og der, er

denne skiva bare nydelig.

Wikströms hittil siste skive, kort og greit tiltulert

"Blues" ble utgitt i 2004, og her er han

igjen den velkjente, heftige og råbarkede bluesartisten.

Men voksen har han blitt, og det er

ingen tvil om at dette kommer fram i gjennom

så vel tekst som fremførsel. Åpningssporet "Har

kommit för långt" er nært og vart, her ser

Wikström sitt liv i perspektiv og gjør sine tanker

om det hele på sin særegne måte. Meget bra.

Og flere låter har denne noe tunge stemningen i

seg. "Kallnat kaffe" er en sånn. Stemninger så

såre og triste at selve livet kommer ut til lytteren

gjennom dem.


Musikkomtaler:

Blanda akustiske drops

Utrolig sopran

Dropsene er neppe så godt blandet som undertegnede

innbiller seg, for vi starter som alt for

vanlig med barokkmusikk. Denne gangen dreier

det seg om den fabelaktige svenske sangerinnen

Anne Sofie von Otter. Nakkehårene

reiser seg når man hører hva hun presterer på

"Music for a while". Det er noe så tilsynelatende

enkelt og liketil som en samling barokkmelodier

med Otter akkompagnert av tre musikere,

på teorbe, lutt, barokkgitar, cembalo og

kammerorgel.

Melodiene er hentet fra mange av de helt

store komponistene i den tidlige delen av barok-

64

6/2005

ken, som for eksempel Monteverdi, Purcell og

Dowland. Settingen er liten og intim, og lyden

er fyldig, oppløst, delikat og krystallklar. Otter

synger ekstremt godt. Stemmen hennes har

svært flott klang og utrolig spennvidde og dynamiske

evner. De øvrige musikerne bidrar med

godt teknisk og følelsesladet spill, så her har vi

en plate man kan bli glad i.

Det eneste ankepunktet fra min side er at jeg

til tider sitter igjen med en illusjon om at Otters

formidable instrument mer naturlig hører hjemme

i større sammenhenger. Altså foran et større

orkester som spiller noe tyngre og yngre klassisk

musikk. Jeg har det for meg at tidligmusikk av

av Tore Dag Nilsen

såpass beskjedent fysisk format trenger en ditto

stemme. På den annen side må man anta at det

også den gangen fantes enkelte eksepsjonelle

sangere.

Kanskje det er opptaksteknikken som spiller

meg et puss her. I platebransjen har det dessverre

alltid vært etablert praksis å løfte solistene

frem og opp i lydbildet, noe man heller ikke

denne gangen skånes for.

Etter hvert som vi går tilbake i tid blir det

gradvis mindre sikker dokumentasjon på fremførelsespraksis.

Med denne nesten fire hundre år

gamle musikken blir det i stor grad kvalifisert

gjetning fra utøvernes side. Lytteren kan med

andre ord i enda større grad enn ellers fritt uttale

seg om innspillingenes dugelighet.

Archiv Produktion (Universal) 00289

4775114.

Mesterlig fra Kiehr og kompani

Fransk Harmonia Mundi er et annet selskap jeg

hele tiden vender tilbake til i omtalene. Og det

med god grunn, får jeg tillegge. For maken til

denne ustoppelige strømmen av gode innspillinger

med tidligmusikk tror jeg man må lete

forgjeves etter andre steder. Det mangler ikke

konkurranse heller. Jeg tror det er trygt å hevde

av vi nå befinner oss i tidligmusikkens gullalder.

Den vil nok ikke vare. Dårlig salg og manglende

interesse fra forbrukerne vil til slutt føre til nivåfall

og innspillingstørke.

Denne gangen har jeg latt meg forføre av

sopranen Maria Kiehr, barytonen Stephan

MacLeod og ensemblet Concerto Soave.

Komponisten er Claudio Monteverdi. De fleste

innspillingene av musikken hans er stort

anlagte, sakrale greier. Det vanker også innspil-


linger av de supre operaene, men i dette tilfellet

er det virkelig herlig å høre toppklasses

utøvere i en mindre setting. Med Scherzi

Musicali er vokal og instrumental staffasje

redusert tilstrekkelig til at komponistens melodiske

begavelse og utøvernes evner står tydelig

frem.

For å korte av en lengre utredning er det

bare lutter glede her. Kiehr synger vidunderlig.

MacLeod er flott han også, og musikerne støtter

dem diskret og kompetent.

Arrangementene fremstår som troverdige,

balanserte og smakefulle. Musikken er prisverdig

variert. Produksjon og lyd holder mål selv

om vi her tydelig merker at et større orkester

og større og mer levende og vanskelig rom

stikker visse kjepper i hjulene for teknikeren.

Man har ingen problemer med å forstå at

plateguru Kjell Hillveg valgte denne skiven,

HMC 901855, til sine ukentlige omtaler i

Aftenposten.

Ingen jazzsamling uten

Monica Zetterlunds og Bill Evans Waltz

for Debby. Vi har omtalt denne skiven ved

ymse anledninger opp gjennom årene, og

grunnet Zetterlunds tragiske bortgang tidligere

i år er det på sin plass med en purring. For de

som ikke kjenner til denne utgivelsen, kan det

sies at den er en av sekstitallets musikalske

høydepunkter. Denne vare og stemningsladede

kvartettinnspillingen er et mesterverk i understatement

og lyrisk spill og sang.

Pianisten Bill Evans var allerede på dette

tidspunktet, i 1964, et verdensnavn.

Spillestilen hans var som nevnt lyrisk, og han

befinner seg i mine ører nærmere den klassiske

vestlige musikkens verden enn hans fargede

jazzkollegers mer rytmisk betonte stil.

Monica Zetterlunds vokal går i samme gate.

Mye av denne innspillingens magi ligger i

samspillet mellom de to. Evans er helt uten

sidestykke når han akkompagnerer Zetterlund.

Lydkvaliteten på Waltz for Debby er respektabel,

ikke minst med tanke på opptakets

alder. Jeg har så langt levd lykkelig med Rune

Persson Recordings digitaloverføring fra 1992.

I dette skriveriets anledning har jeg gått til

anskaffelse av en ny utgivelse fra

2001, med 24 bit digital omforming

av analogbåndet. Denne versjonen

har komplett teksthefte, og skiller

seg fra forgående versjon ved vertikal

titteltekst og brun fargetone på

coverbildet.

Ved første "ørekast" virker den

gamle versjonen å være mer fast,

ryddig og åpen, men det viser seg

fort at den rett og slett har langt

mindre informasjon.

Den nye mastreringen har nok

noe mer lydnivå, men er uansett mer

dynamisk og fyldig i klangen, på

bekostning av en øvre diskant som

synes å være enda litt mer avrullet

enn før. Det siste skyldes kanskje

tidens tann.

Det er muligens så mange variabler ute og

går at slike sammenlikninger faller på sin urimelighet,

men lyttingen avdekker noen andre

interessante ting også. Den ene er at en gammel

innspilling som Waltz for Debby ikke tåler

slik finlytting. Den skal kjøpes for musikkens

skyld. Det andre forholdet er at den hørbare

forskjellen mellom de to utgavene er like stor

enten man sammenlikner på et rendyrket hi-fi

anlegg til 60-80 tusinger eller på et større

oppsett til 3-4 fire ganger så høy pris. Det sistnevnte

henter selvsagt inn en del mer informasjon,

men slike gamle innspillinger er såpass

mangelfulle at merverdien av svært kostbart

avspillingsutstyr naturlig nok blir liten.

Universal/Philips 510 268

Fint konseptalbum

Den allsidige gitaristen og altmuligmannen Ry

Cooder er ute og rir igjen. Denne gangen har

han vært i det nostalgiske hjørnet og laget et

konseptalbum om en bydel, Chávez Ravine,

som ble fullstendig sanert i hans barndoms

Los Angeles. Cooder har snekret sammen et

album med (nesten) autentiske musikalske

bidrag fra forskjellige innbyggere og tidsepoker

i denne bydelen.

Cooders minst sterke side eksponeres når

han prøver å rocke, og spesielt når han i slike

sammenhenger viser sine vokale ferdigheter,

eller mangel på sådanne. Kuttene hvor han

senker de vokale ambisjonene og konsentrerer

seg om strengeinstrumenter, går mye bedre.

Albumets beste kutt er etter min oppfatning

de med eldre og mer dansbar folkemusikk

sunget av mexicanske vokalister.

Det anvendes nesten utelukkende akustiske

instrumenter, og albumet burde således appellere

til de mer voksne av leserne. Ekstra

bonuspoeng gis for forseggjort og omfattende

coverhefte. Lyden er som med omtrent all

annen pop- og rockmusikk, et godt stykke

unna toppklasse.

Nonesuch/Perro Verde 7559-79877


Musikkanlegg/hjemmekino:

Stereo eller multikanal?

Multikanal blir enten for dyrt eller for

dårlig for de fleste av Fidelity sine

lesere. Likevel vil et lavbudsjett surroundanlegg

kunne tilby deg veldig

mye moro for pengene, spesielt sammen med et

stort bilde til film og konsertvideoer. Og de særlig

velbeslåtte kan få noen himmelstormende

musikalske opplevelser med high-end multikanal.

Om du bare har nok penger til alle kana-

66

6/2005

lene. De fleste av våre lesere vil innenfor et mer

begerenset budsjett uansett få suverent best

lyd- også filmlyd- for pengene i bare 2 kanaler...

Surround og multikanal lyd har aldri slått an

blant musikkelskere, og selv den forbedrede

kvaliteten og mulighetene for multikanal på

SACD og DVD Audio, er blitt mottatt med et

gjesp fra de samme lydfrikere som egentlig

burde være en takknemlig pioneergruppe for

økt lydkvalitet. I virkelighetens verden er vel

allerede DVD Audio en konstatert fiasko, mens

SACD overlever fordi Sony/Philips nå presser

optimal 16 bits CD kvalitet pluss SACD (med

eller uten multikanal) på samme plate. Folk

flest kjøper altså SACD uten engang å vite om

det, slik som man forøvrig også gjorde det for

knapt 50 år siden da stereo ble lansert. Og

"quadrofoni" da firekanals surround helt mis-

Multikanal blir som regel enten for dyrt eller for dårlig, mener

Fidelity. De fleste av våre lesere vil få suverent best lyd- også

filmlyd- for sparepengene i bare 2 kanaler. Men... Tekst og foto: Knut Vadseth


lykket ble lansert av platebransjen i 80-åra.

DVD og multikanal

Derimot øker stadig salget av konsertvideoer

og andre forbausende rimelige DVD plater med

masser av musikk i ørten kanaler via Dolby

Digital og DTS. Og selv om både DD og DTS er

lydmessig kompromisser, har DVD-mediet et

innebygget supertweak som ikke finner sin

make utenom minimum to glass rødvin. Men

verdens nest beste lydforbedrer er utvilsomt et

ledsagende filmbilde av brukbar kvalitet! Dette

er faktisk bevist i seriøse forsøk...

Prøv selv; selv på et billig multikanalanlegg

låter musikken og lydeffektene imponerende bra

så lenge du også ser de ledsagende bildene.

Skru av TV’en eller projektoren og hjernen blir

øyeblikkelig betydelig mer kritisk. Slå så av bakkanalene,

og det opprinnelig så storslagne lydbildet

kollapser fullstendig. Omvendt er det

også klare indikasjoner på at nesten alle som

bytter ut et brukbart stereoanlegg med et relativt

rimelige surroundoppsett, raskt oppdager at

den gamle platesamlingen samler støv. Musikk

oppleves ikke lenger som gøy. Men det er altså

ikke musikken det er noe galt med...

Bilde til stereoen

Eksemplet med at et dårlig surroundanlegg blir

enda dårligere i to- kanal, kan også forlede

noen til å overvurdere betydningen av de ekstra

kanalene. Eller å undervurdere magien i et godt

stereoanlegg. Men tross en betydelig begeistring

for potensialet i multikanal- både med og

uten bilde- så har bransjen gjort så mange tåpeligheter

at det allerede komplekse utstyrskravet

til multikanal er ytterligere forvansket. Dette

fordi produsentene har valgt å tilby dobbelt opp

med dårlige konvertere fremfor ett sett som da

kunne være dobbelt så bra til samme pris.

(Omtrent de samme d/a greiene sitter både i

spillere og konvertere.) Og ikke minst fordi

Dolby Digital og DTS må bearbeides i det digitale

domene, mens grådige rettighetshavere har

fremtvunget en ulogisk og betydelig forringende

analog bearbeiding av det digitale DSD /SACD

multikanalsignalet fra spilleren.

Flere nye digital-linker er riktignok på trap-

Et bilde av baksiden på en avansert surround dekoder,

forteller mer enn med tusen ord hvorfor multikanal

enten blir veldig dårlig – eller vedlig kostbart.

6/2005

67


pene, men igjen er det de masseproduserte billiggreiene

ELLER de aller dyreste high-end utstyret

som først kan ha "gleden" av dette. Og igjen kan

du med et godt stereoanlegg puste lettet ut;

Gudskjelov at du ikke rota deg borti surround og

hjemmekino! Men bi litt, som de sier i eventyret;

du med et bra stereoanlegg er bare en high-end

strømkabel unna en fenomenal hjemmekino.

For drøye 10 tusen (mange strømkabler koster

langt mer enn det) kan du få et 2-3 meter stort

bilde fra en meget brukbar projektor inklusive lerret

og en grei DVD/multispiller. For mange kan

dette simpelthen bety et enda bedre liv både for

deg og eventuell familie. Glem dårlig multikanal

og få forbløffende tredimensjonal lyd ut via dine

gode analogforsterker og den analoge stereoutgangen

som finnes på alle DVD spillere. At et stort

bilde fortjener stor lyd, er vi enige. At stor lyd nødvendigvis

kommer fra flest mulig kanaler, er bare

tull! Og husk at alt låter enda bedre med et stort

bilde til. Kors på halsen!

Til min store glede har konstruktørene av påfølgende

testobjekt også kommet til samme konklusjon

som Fidelity på et sentralt punkt; senterkanal i

hjemmekino er noe skumle greier. Ikke minst fordi

de fleste senterhøyttalere er betydelig dårligere

enn hovedhøyttalerne i front. Selvsagt kan du stille

inn Casablanca helt uten senterkanal, men her finnes

en unik mulighet til å hjelpe senterkanalen ved

et kompromiss som snedig fordeler senterlyden

mellom senterkanal og hovedkanaler.

High-end lydkrav

I tillegg til alle problemene med multikanal avspillerutstyr,

er det etter vår mening neimen ikke så

altfor mange multikanal popinnspillinger som får

noe særlig opptur med ekstra bakkanaler. Hvorfor

gidder vi i det hele tatt å spandere blekk og papir

på multikanal og surround når det er så problematisk?

Svaret er selvsagt at multikanal kan være så

fenomenalt bra på visse typer innspillinger og

musikk når alt klaffer! Hvem teller vel de tapte

slag i seierens time. Er det ikke disse fantastiske

øyeblikkene vi strever mot? Og eventyret om dette

begynner i spaltene til høyre!

Her evaluerer vi to multikanal produkter som er

fremragende – også med strenge tokanal kriterier

til grunn. Dessverre er de også rådyre, akkurat som

forventet.

Det mest interessante er likevel hvordan disse

ekte high-end produktene så grundig avslører

betydelige kompromisser i selv ganske kostbare

multikanal anlegg hvor den samme pengesummen

kunne skaffe deg et fremragende stereo anlegg. Et

stereoanlegg hvor også den holografiske romopplevelsen

er betydelig bedre enn hva mange tror er

mulig.

Med Theta og Teac får du uansett det beste av

alt!

68 6/2005

Parasound Halo C-2,

dyr og generelt bra, men

slett ikke kompromissløs.

Theta Casablanca III:

Spill den, Sam!

Denne musikalske surround dekoderen er like imponerende

bra med 16 bits CD-plater som med multikanal kinolyd fra

DVD-spilleren. Den er utrolig kostbar, men tilbyr deg med

sine ekstremt gode digitalkretser viriliteten og magien fra

MC-pickupen i både stereo og surround. Og selvfølgelig også

den komplekse lyden fra et ustemt piano. Ikke sant, Sam?

Tekst og foto: Knut Vadseth

Dette er den største, tyngste (25 kg),

mest fleksible og absolutt dyreste

surround dekoder jeg vet om. Den er

med betydelige marginer også det

"beste" jeg har hørt i denne kategorien

digitale multikanal produkter. Og til min

overraskelse med viktige parametre langt

over "referanse" surroundprodukter i 100tusen

kroners klassen.

Riktignok koster en tilsvarende topp

utstyrt Casablanca nesten det dobbelte av

dette, men med en ekstrem fleksibel arkitektur

med utskiftbare kort, er det mulig å få

ned prisen til omtrent det samme som konkurrentene.

Hvor mye av "magien" som

reduseres med de enkleste kretsløsningene,

vet jeg simpelthen ikke, men oppgradering

vil eventuelt kunne rette opp alvorlige kompromisser

på neste fredagslønning?

Men kjøper man først en Casablanca III,

så velger vel de fleste de aller beste Dac’ene

til frontkanalene. Og det var nettopp

4xExtreme Dac’en som satt i vår lånemaskin,

mens den litt rimeligere Superior

Dac’en (også denne balansert) betjente 3

litt mindre kritiske surroundkanaler.

Med alskens stæsj, inkludert Dolby Digital

og DTS inklusive de nye ekstrakanalene,

pluss matrixsystemer som Dolby Prologic IIx

og min personlige favoritt Circle Surround,

kostet denne maskinen kr.138.400 uten kortet

for SACD inngang. Og uten det sofistikerte

videokortet som sikrer "broadcast"

kvalitet via denne kontrolleren. Men det

beste videosignalet kjører du vel direkte fra

spilleren?

Kort og godt!

Kortet for en 6 kanals analoginngang for

SACD koster rundt tjue tusen kroner, men

Theta holder på med en avansert digitalkopling

for dette formatet som foreløpig ikke er

godkjent av Sony og som også betinger en

spiller med samme system.

Selvfølgelig burde vi sjekket analogkretsene

på 5,1 inngangen, men disse fulgte

ikke med i utlånsmaskinen. Men for å være

helt ærlig; den lyden vi hørte via den analoge

volumkontrollen og de balanserte analogutgangene,

var så overbevisende at vi

ikke er det minste bekymret for denne biten.

Theta har vist seg å være dyre, men uhyre

proffe. Også stereo analoginngangen er

trygt innenfor det vi kaller high-end, selv om

vi opplevde enda bedre resultater via digitalinngangen,

også fra meget kostbare CDspillere!

Det er sjelden kost at de innebygde

DAC’ene i en dekoder er bedre enn de på

en god CD-spiller.


High-end multikanal

Utgangspunktet for denne testen var behovet

for en grundig evaluering av forholdet mellom

stereo og multikanal med hensyn til pris, og

ulike lydemessige kvalitetsparametre for forskjellige

typer musikk. Selv med lang fartstid fra

"quad"perioden i 80-åra og med naturlig romopplevelse

som et personlig viktig lydkriterium,

hadde jeg store problemer med å oppnå vedvarende

brukbar surroundlyd på kinoloftet. Dette

skyldtes selvfølgelig den naive oppfatningen at

jeg kunne utnytte brukt utstyr fra eldre stereo

referanseanlegg med en viss suksess, og at jeg

sikkert kunne "beat the system" ved å finne

smarte løsninger fremfor å bruke altfor mye

penger. Dette fungerte bare delvis. Jeg lurte

bare meg selv- ikke mine ører.

Men etter å ha bruktkjøpt 5 EC AW 180

monoblokker med siste oppgradering og nykjøpt

den utsøkte Linn Unidisc 1,1 multispiller, fikk jeg

til slutt meget bra lyd. Dette hvert fall i 2 kanaler

hver gang jeg fikk hjelp til å slepe mine

Respons Grande fra finstua opp 2 bratte trapper.

Responsene låt vidunderlig i det vanskelige rommet

med skråtak, og en noe pompøs mellombass

forsvant her oppe. Men 5 stykker av disse

hadde jeg uansett ikke råd til. Og heller ingen

særlig lyst til å bære alle eventuelt både opp

og ned!

Takk, Petter!

Det var først da Petter Lyngdorf demonstrerte

Tact-systemet (Se Fidelity nr.13), at jeg konkluderte

med at 5 Baby Grande pluss en Eltek sub

kunne gjøre en meget tilfredstillende jobb i 5

like kanaler, akkurat slik SACD-systemet foreskriver

det. Så vellykket ble dette, at jeg i dette

rommet knapt nok hører forskjell mellom stativ

med sub og store gulvstående i bare 2 kanaler.

Prisforskjellen er likevel betydelig i stereo og formidabel

i full surround!

Begrensingen med stativhøyttalerne er ikke

som forventet dårligere oppløsning eller dynamikk

i øvre bassområde/nedre mellomtone eller

generelt bassnivå nedover, men heller maks

lydnivå på filmverstingene. Trist nok har halvdøve

filmfolk klart å innføre ekstremt høy lydstyrke

som et vesentlig kriterium for "ekte" kinolyd,

akkurat som bilstereofolket lot det være et

vesentlig poeng å blåse ut vinduene i cabriole-

’en. Men det er vel akkurat som med popmusikere;

har du ikke noe særlig på hjertet, må du i

allefall skrike det ut veldig høyt! Uansett er god

lyd også viktigere på film en ekstrem høy lydstyrke.

I det moderat store loftsrommet, er kompromisset

etter min mening uansett veldig beskjedent

og kan eventuelt løses med elektronisk

deling. Nå arbeider baby’ene uten noen

begrensninger, og med subbassen (4 stk aktive

10-tommere) av praktiske grunner montert symmetrisk

midt mellom bakhøyttalerne. Delingen

er på det aller laveste, ca. 40 Hz. Med 5 stykker

6,5 tommer fra ScanSpeak, er det forbløffende

mye trøkk nedover på Baby’ene, selv uten drahjelp

av sub’en.

Dyr, dyrere og Casablanca

Endelig hadde jeg et referanse multikanal

SACD-anlegg med meget små og meget kjente

kompromisser. Avstanden til samtlige høyttalere

var identisk fra optimal sitteposisjon slik at jeg

ikke behøvde å benytte "krykkelønsinger" ved

elektronisk kompensasjon for ulik avstand. Min

generelle erfaring er å unngå inngrep i signalveien

– selv i det digitale domene.

Som forforsterker benyttet jeg først DP 7 og

deretter den nye aktive versjonen fra Dynamic

Precision. Den passive DP 7 låter en smule slankere

enn den aktive, men lydforskjellene er ikke

dramatiske og slett ikke entydige. Den passive

har enda litt bedre definisjon oppover, mens den

nye aktive generelt har litt mer trøkk nedover.

Jeg prøvde også Klimaks pre fra Linn som låt

enda litt lettere og luftigere i presensområdet,

uten antydning til hardhet. Men samtidig hadde

denne et litt romantisk annenharmonisk slør

som varierte litt med skifte av ulike strømkabler!

Uansett låt dette så bra – både med og uten

sub – at jeg nå trygt kunne starte jobben med

å finne fram til "The missing link"– en førsteklasses

surrounddekoder som gjør det hele. Som

tidligere meddelt har ikke Unidisc 1,1 multikanal

analogutgang på DD og DTS. Jeg gledet

meg nå vilt til å oppleve den samme gode highend

lyden i multikanal i samtlige formater! Jeg

la liste høyt og økte etterhvert:

6/2005

69


Parasound Halo C-2

Parasound er flinke til å lage hi-fi produkter

som absolutt nærmer seg high-end, men som

koster noe mindre enn statusproduktene.

Dekoderen Halo C-2 er lydmessig tilnærmet lik

flaggskipet C-1 som også har innebygget TVmonitor.

Her er alt man trenger- pluss litt tilinkludert

balansert stereo inn og balansert 9

kanaler ut! Den analoge SACD/DVD Audio

inngangen er likevel bare med RCA ubalansert.

Dette er en ypperlig sak for luksus hjemmekino,

men er ikke helt i mål sammenliknet

med for eksempel DP aktive forforsterker til

halve prisen. Dette er logisk nok da Parasound

skal gjøre så uhyggelig mye mer i et uttal av

kanaler og dekodingssystemer. Den har også

et automatisk kalibreringssystem for alle kanalene,

både med hensyn til nivå og eventuell

forsinkelse på grunn av ulik avstand fra lytteposisjon.

Selv om her er en smule "glasur" ( som om

lydbildet var trykket på høyglanset papir) i øvre

mellomtone ved digitalkonvertering, så har jeg

70 6/2005

hittil ment at Dolby Digital og DTS får meget

god behandling. 5.1/7.1 inngangen kan gå

direkte med minimal påvirkning av komplekse

kretser. Også CD-låter helt greit på den direkte

balanserte analoginngangen, men er litt mer

imponatorlyd med mer svulmenede bass og

mer hi-fi lyd i toppen enn den noe mer nøkterne

2 kanals analoge forforsterkeren fra samme

firma. Denne koster likevel bare femteparten

av Halo C-2 som nærmer seg femti laken.

Selv om jeg opplever C-2 så bra- og så fleksibel-

at jeg kjøpte den til eget bruk, er den

altså ikke helt i mål for de mest kritiske av oss

på CD og multikanal SACD. Samtidig er den

sannsynligvis noe dyr for dem som idag har 2

kanals utstyr i samme kvalitetsklasse. Catch

22? Selv har jeg hittil løst problemet ved å

benytte en brukt DP passiv pre for kritisk lytting

i stereo og som hovedkanaler i SACD.

Linn Kino dekoder

Denne dobbelt så kostbare helbalanserte

dekoderen til skotske Linn, er betydelig mer

oppløst og raffinert enn Parasound. Det skulle

bare mangle til prisen. Utstyrsmessig er den

ganske lik, men den har ikke autokalibrering.

Den største forskjellen i lydkvaliteten er likevel

med analoginngangene som er godt innenfor

high-end land både i stereo og multikanal. Jeg

regnet med at dac’ene var av omtrent samme

kvalitet om ikke indentiske med de som var i

analogutgangen på multispilleren Unidisc 1,1.

Men opplevde gjennomgående betydelig

bedre lyd både fra film (i stereo) og fra CD når

jeg benyttet analog-inngangen på dekoderen.

Som analog forforsterker er Linn Kino fremragende

og ganske tett på den elegante

Klimax-versjonen. Det mangler dog litt drama

med litt slappere dynamisk kontrast i forhold

til den kostbare tokanaleren. Som kinodekoder

er Kino bedre enn Parasound, men ikke så

dramatisk mye som prisen tilsier. Jeg har i bladet

EyeFi tidligere testet den enda noe dyrere

Lexicon 12 , men er ikke istand til å si mer om

likhet og forskjeller enn at erindringen tyder

på omtrent dødt løp, men med muligvis litt


mer trøkk og tæl på Lexicon. Alle er de blant

de aller beste på markedet i prisklassen, og vil

utvilsomt imponere de aller fleste med sin

svært gode lyd. Men ingen har den samme

musikalske begeistringen som Theta kan tilby

deg!

Dynamikk!

For med Theta Casablanca III skjedde det noe

med lyden som var totalt uventet, selv om det

ikke burde være det; den fikk tilbake grunnlaget

for en helt sentral del av den musikalske

opplevelsen- dynamisk kontrast! Og her har

dyr hi-fi et paradoks å slite med. Oppløsning

og kontrast henger tilsynelatende tett sammen,

selv om de tekniske parametrene er helt forskjellig.

Men et rått lydbilde fra et billig anlegg,

oppleves ofte som brukbart dynamisk selv om

kontrasten egentlig er flat som en pannekake.

Desto mindre forvregning, desto bedre

"kropp" og dypbass, desto mindre "klirr" i

øvre mellomtone og mindre "skrik" helt der

øverst; desto større krav vil du stille til "ekte"

dynamikk for å beholde boogiefaktoren i

mellombassen og utklingingen i øvre mellomtone;

det som skaper liv til musikkhermetikken.

Dersom musikken din alltid låter snilt og pent;

uansett om du foretrekker kammermusikk, jazz

eller pop-rock, så mangler du noe vesentlig i

anlegget. For enkelte ganger skal det så absolutt

måtte låte både hardt og godvondt av

musikken- akkurat som det gjør i virkeligheten.

Det er neppe tilfeldig at mange hi-fi konstruktører

benytter visse frekvensmessige triks

for å gjenskape illusjonen av den livsbejaende

dynamikken i musikken simpelthen ved å gi på

litt ekstra piff i mellomtonen og/eller å ha en

litt slank bass med en festkul i 70-100 Hz

området. De kjære Klipch’ene til Håkon

Rognlien er opplagt dynamiske, men får også

noe drahjelp av frekvensgangen for å skape

sitt festfyrverkeri av levd musikk.

Livsgnist?

Mine 5 Baby Respons på kinoloftet er med

sine fremragende elementer og kostbare dele-

filtre -samt ekstremt solide kabinetter- minst

like dynamiske. Jeg får av respekt for Håkon

legge til: etter min mening! Men med sin usedvanlige

lineære frekvensgang får de ingen drahjelp

– og avslører nådeløst mindre dynamiske

defekter i elektronikk, signalkilde-og selvfølgelig

også komprimering ved opptak. Multikanal

fra SACD hjelper ikke på situasjonen; SACD

låter enda mer "pudding" enn vanlig CD om

elektronikken ikke er den aller beste. Dette

sannsynligvis fordi her er enda bedre oppløsning

med mindre forvregning i den kritiske

mellomtonen. Som nevnt er det et velkjent

psykoakustisk fenomen at forvregning kan gi

en illusjon av dynamikk. Med SACD blir det

hele lett altfor snilt. Fordi det er mindre grums i

lydbildet!

Pussig nok var all tendens til "pudding"

enda mer hørbart – eller skal vi si opplevd – i

multikanal, spesielt i øvre del av bassområdet.

En forsiktig bassheving som kan fungere flott

på 2-kanal, kan drepe dynamikk i multikanal.

Kombinasjonen av Respons, Electrocompaniet

6/2005

71


AW 180 (med siste oppgradering), Transparent

kabler og Dynamic Precision aktiv (og passiv)

pre med en Eltek sub helt nederst låt fenomenalt

bra i stereo, men mistet litt attakk med

Parasound og Linn i multikanal. Og med en

generelt varm, homogen og fyldig lyd var ikke

psykoakustikken på dynamikkens side tross en

utmerket oppløsning.

DD frikjent?

Det var imidlertid konsertlyden fra mine mange

DVD innspillinger i Dolby Digital og DTS som ble

forbløffende mye "pudding"; en litt grumset og

udistinkt lyd med dårlig utklinging, redusert rytmisk

fremdrift og en stor, men litt svett og sløret

romopplevelse- tross de mange kanaler. Dette

var altså før jeg koblet opp Theta Casablanca!

Med de andre dekoderne ble lyden mye bedre

ved omkobling til PCM og 2 kanal analogutgang

på den gode Unidisc’en. Jeg trodde jeg

hadde avslørt at Dolby Digital og DTS ikke holdt

mål. Men dette er i tilfelle bare litt av sannheten.

For med gode nok DAC’er og førsteklasses

anloge kretsløsninger, ble det hele DRAMATISK

forbedret med Casablanca- bokstavelig talt!

Julenisser og gratis lunsj finnes knapt; dette vet

de fleste av oss som har lang fartstid med tokanal.

Hvorfor trodde vi det skulle det være annerledes

i multikanal?

Med Casablanca kom livsgnisten tilbake i de

imponerende, men altså litt slappe, tilgivende

og disige lydbildene fra DVD-innspillinger,

både når det gjelder musikk og filmlyd.

Rommet ble betydelig større og veldig mye

mer nøyaktig beskrevet lydmessig.

Klangkvalitet og dynamikk hoppet elegant

over 20 år med digtallyd for å minne om min

fenomenale EMT pickup med Garrot modifiaksjon

og stift. Dolby Digital hadde slått ut

håret! Og om jeg verbalt overdriver forandringen

ganske betydelig, så overdriver jeg

ikke den langt større innlevelse og engasjement

som resultatet av denne forandringen....

Play it, Sam

Selv om hundrevis av råbillige musikkvideoer

med flott bilde og med all type musikk i stereo

og multikanal nå viser seg å være med

enda bedre lydkvalitet enn forventet, er syretesten

for de fleste av oss hvordan det spiller i

god, gammeldags, magisk stereo. Casablanca

ble tidligere faktisk levert også i stereoversjon

til en ganske hyggelig pris, men 3 doble

72

6/2005

DAC’er er nå minimum til

en pris av snaue 100 tusen.

Og altså med muligheter for

å gå videre med både multikanal

og video.

I forhold til andre highend

forforsterkere som Linn

Klimax og Conrad-Johnsen

Act 2, er inngangsbiletten

for Casablanca, tross en

langt mer omfattende elektronikk,

slett ikke så aldeles

håpløst i forhold til lydkvaliteten.

Spesielt om man sikrer

seg optimal lyd ved å legge på 10-20 tusen

for å få de utsøkte Extreme-DAC’ene som fulgte

med vår lånemaskin. For her er et ekstremt stort

lydbilde med glimrende bass som er både stram

og dynamisk og altså flott holografi med betydelig

dybde og bredde. Og med utvetydige

anvisninger om størrelse og plassering av artister

til din underbevissthet.

Den rytmiske drivet er i beste amerikanske

high-end tradisjoner, og den oppløste mellomtonen

er akkurat så deilig og akkurat så rampete

som musikken vi elsker. Og her glitrer det i øvre

mellomtone og topp uten å låte verken hardt

eller for snilt, men med glitrende bra utklinging

og en opplevelse av at solen skinner fra en skyfri

himmel! Her er det himmelhøyt , friskt og luftig

og masser av moro. Og her er akkurat sånn

passe tøffhet i messing og pauker parret med

forsiktig sordin i strengeleken. Og dette er i 2

kanal...

Konklusjon

Multikanal kan være en skuffelse både i SACD

og på DVD. Det hjelper ikke med mange kanaler

om ikke lyden også ellers er minst på høyde

med det vi er vant til fra stereo. Særlig gjelder

dette musikk, selvfølgelig, men også opplevelsen

av film blir betydelig mer engasjerende

når lydffektene blir mer realistisk- fra det mykeste

vindpust i sivet til oppskytingen av Apollo 15slik

som vi oppnår med testobjektet Theta

Casablanca. Jeg tror vår egen Håkon Rognlien

nikker fornøyd når han leser at også redaktøren

har fått blåst ut nok ørevoks i til å begripe at

musikkoplevelse er dynamikk, dynamikk og

dynamikk! Og så litt presis klang, da!

Theta Casablanca har mer dynamitt, kuler og

krutt i seg enn noen av de andre surroundbokser

vi har hørt. Og siden klangbalansen også er

i orden , kler dette Mozart like godt som Pink

Floyd, Ole Paus og Metallica. Selv om det altså

koster minst en neve dollar mer! At dette skulle

bli rådyrt, burde vi ha skjønt for lenge siden. I

snart 3 år har Fidelity hevdet at multikanal

enten blir for dårlig eller for dyrt. De fleste vil

mene at Casablanca er en temmelig stiv pris for

muligheter for multikanal. Jeg innrømmer da

også at mange popinnspillinger i surround er

en dårlig vits. Men "live" konsertopptak kan

være utrolig medrivende. Og klassisk musikk

tatt opp i store lokaler kan gi deg gåsehud –og

en flik av meningen med både livet og musikken?

Det var en DTS-innspilling med Mahlers grandiose,

men langt fra pompøse andre symfoni

med kor og orkester, som gjorde at jeg vurderte

min egen Theta Casablanca – både til film,

multikanal og ikke minst stereo! Snørr og tårer

rant, og min lille familie – som forøvrig var sikre

på at de mislikte Mahler – ble sittende fjetret i

denne sakrale lydopplevelsen innspilt i en fransk

katedral som ved et mirakel var transportert til

et loft i Halvdan Svartesgate. Dette var en så

storslagen opplevelse at alle tidligere anstrengelser

og skuffelser på kinoloftet blir ubetydelige.

Og hva skal jeg så med for eksempel en større

cabin-cruiser? Med to måneders kald sommer

og 10 måneder med peis, rødvin og innevær!

"Play it again, Sam. Play As Times Goes

Bye!"

Theta Casablanca:

Pris: fra kr. 95.000 til190.000,-

(ca. kr140.000,- som testet).

Importør: TAA/Lyric Hi-Fi


Teac Esoteric UX-1:

Grensesprengende

Denne kostbare multikanals multispilleren er også

fremragende til din store samling av standard CD-plater.

Endelig kan disse gjengis med det bassfundamentet og

det trøkket som vi mener å huske fra de aller beste

vinylriggene. Og disse var med søkke og snøre enda dyrere!

Tekst og foto: Knut Vadseth

74 6/2005


Vi kan gjerne sammenlikne denne tunge multispilleren

fra Teac til prisen av en nybil med de lettvektere

vi får på ICA og Rimi for 498 kroner. Vi kan så bli

enige om at dette er galskap. Men selv om både

lydkvalitet og forventet levetid neppe er like dramatisk

som den 300 ganger så høye prislappen, så må da den

30-40 ganger så høye vekten på denne gedigne konstruksjonen

gi seriøse vinylentusiaster en sjelsettende aha-opplevelse.

For også vi erfarte at den avgjørende viktige

dynamiske kontrasten – særlig i bassen – hadde klar

sammenheng med vekten av platespilleren. Et mulig unntak

var den glimrende Linn Sondek LP 12, på samme måte

som Linn sin relativt lette og spinkle Unidisc multispiller er

det på digitalfronten. Men hovedregelen er altså at økt

tyngde gir økt dynamisk kontrast.

Og ganske riktig; Esoteric UX-1 er helt i toppen når det

gjelder både vekt og dynamikk, også sammeliknet med

rene CD-spillere. Vi har faktisk aldri hørt det bedre, og vi

har heller ikke tidligere i samme grad forstått hvor viktig

det er å ha et bassfundament som er solid som Dovre og

samtidig med en unik stramhet og dynamisk kontrast.

Fabelaktig!

VRDS

Allerede i 1987 kom Teac med sine berømte VRDS-drivverk

som både i egne konstruksjoner og i mange kostbare

modeller fra andre high-end produsenter, var kjent for sin

betydelige dynamiske kontrast. VRDS står da også for

Vibration-free Rigid Disc-clamping System. Disse drivverkene

var da også langt mer solid bygget og betydelig

tyngre enn praktisk talt alle andre drivverk på markedet.

Det er neppe helt tilfeldig at vår egen dynamikk-freak,

Håkon Rognlien, endelig har slått seg til ro(?) med et

tungt drivverk fra Teac.

Selv har vi opplevd mange tidligere Teac-modeller som

en smule for røffe og tøffe. Uten å gå på akkord med

både tøffhet og betydelige dynamisk fraspark, så har den

nye Esoteric UX-1 så absolutt OGSÅ den finesse, finkornethet

og oppløsning som vi forventer av en av markedets

dyreste CD-spillere, selv fra det relativt primitive 16 bits

CD-mediet. Og selv vår referanse Linn Unidisc 1.1, må

finne seg i å bli overkjørt på en rekke viktige punkter. I

særdeleshet i dypbassen selvfølgelig. men også ellers leverer

Teac varene med atskillig mer dynamikk og fandenivoldsk

morofaktor som i forhold gjør vår egen kjære Linn

litt fargeløs. Men denne har også en litt mer utstrakt

mellomtone med litt mer fylde i grunntoneområdet.

Det særdeles positive med den freskere Teac’en, er at

den omtalte gøyfaktoren også bryter igjennom på mellomdyre

surrounddekodere som vi tidligere har kritisert som

litt "pudding", blant annet Parasound C-2. Med Esoteric

UX-1 låter det forbausende kontant og dynamisk både via

analog- og digitalinngangene.

Litt teknikk

Lasersystemet på selv den billigste CD og DVD-spiller er et

mirakel av moderne teknologi. Og i tillegg til et utrolig

raskt servosystem som plasserer seg korrekt i forhold til de

mikroskopiske prikker og streker på sølvplata, finnes her

også et datasystem som retter opp mindre feil ved å interpolere

manglende informasjon. Det har selvfølgelig vist

seg at mekanisk dårligere lasersystemer som trenger mer

hjelp av datasystemet, konsekvent låter betydelig dårligere.

Det er bedre å vite enn å tro!

Den mekaniske konstruksjonen på VDRS systemet er

bygget så solid at minutiøse mekaniske fleksinger unngåes.

På det nyeste systemet har man også konstruert et

sinnrikt og unikt system som sikrer at laseren leser den

6/2005

75


inngraverte koden i korrekt vinkel, ikke mer eller

mindre skjevt hvilket utvilsomt gjør det vanskeligere

å skjelne mellom prikk og strek.

Tolerant

Vi vil uansett forsverge at UX-1 godtar langt

mer støv og fettmerker på mine mishandlede

CD-plater enn noen annen spiller. Jeg registerer

også at mekanismen er uhyre rask og presis ved

skifte av spor. Derimot tar det fremdeles lengere

tid enn med rene CD-spillere å sette igang en

plate.

De doble Burr-Brown 24 bit D/A konvertere i

hovedutgangene er konfigurert slik at de glatter

ut de noe røffe trappetrinnene i 16 bits plater.

Mer uvanlig, finnes her også en

egen klokkeinngang for en eksternklokke

for enda mer presis

avspilling. Med denne fidusen

kan man også senke hastigheten

på de fleste filmer opptatt i

24 bilder pr. sekund men gjengitt

i 25 bilders PAL standard.

Du med absolutt gehør har selvfølgelig

hørt at nesten ALLE filmer

avspilles med feil tonehøyd?

Og at selv Sean Connery kan bli

litt for lys i målet?

Forøvrig er det en typisk opplevelse

av lyden fra UX-1 at den

virker mer detaljert, mer fokusert,

mer transient, og generelt

med mindre avstand mellom

høyttalerne dine og studiomikrofonene.

Dette uten at lydbildet

er lyst eller på noen måte

skarpt, noe som vanligvis gir en falsk illusjon av

bedre oppløsning og dynamikk.

For dyr?

Men Teac har i motsetning til Linn også vært

lure nok til å ha førsteklasses dekodere og 6

analoge utganger innebygd både for SACD og

DVD multikanal på sin marginalt dyrere spiller.

Uten særlige kompromisser- ikke engang når

det gjelder dynamikk- kan man altså spare en

kostbar dekoder og heller kjøpe en 6 kanals

analogpre, for eksempel den rimelige Embla

Jodis som vi omtalte i forrige Fidelity.

De fleste vil likevel gi blaffen og benytte sin

kostbare stereopre. Stereo fungerer som sagt

fenomenalt flott på musikk, og også på DVD-filmer.

Og de som vil ha begge deler, takk, vil

kunne koble om Teac’en til 4 kanal, benytte en

integrert forsterker med egen volumknapp til

bakkanalene – og uten særlige ekstra utgifter

glede seg over surround på film og klassisk

musikk hvor romopplevelsen faktisk kan gi deg

noe ekstra. Men så var det denne prisen som

var på nivå med en nybil, da...

Tilbudspris

I brosjyren til Hi-Fi Center kjeden står denne

spilleren annonsert til kr.140.000. På den andre

siden kan du også få kjøpt storebroren P-01

med 2 mono D/A konvertere til kr. 400.000!

Hvis alt er relativt, jfr. Einstein,virker da plutselig

prisen på denne 25 kilos sluggeren (som

76

6/2005

også gir deg et fremragende bilde), ganske

moderat. For så å gi ICA og Rimi litt konkurranse,

(forsøk på å være morsom, savner smileys)

har så kjeden satt ned prisen med omlag 30%

til "tilbudspris" på kr.99.995, visstnok den rimeligste

utsalgsprisen utenom Japan om man også

inkluderer 25% moms.

Fremdeles ikke noe "løp og kjøp" pris, kansje,

men heller ikke så ille sett fra vinylfantastenes

side. For det er da slett ikke uvanlig at en

"tung" vinylrigg koster langt mer enn dette? Og

er du så fremdeles så sikker på vinylens fortreffelighet

at du tør å sammenligne for eksempel

den berømte "Harry Belafonte i Carniege Hall"

avspilt på en 100tusen kroners vinylrigg (husk å

inkludere både pickup, arm og RIAA-trinn) med

både 16 bits versjonen og den nye SACD versjonen

avspilt på Esoteric UX-1? Det er neimen

ikke jeg! Uansett blir ikke resultatet noe entydig

for eller mot digital/vinyl, men heller et oppgjør

mellom mer eller mindre vellykkede produkter i

ulike prisklasser!

Dynamisk dypbass

Det er ikke tilfeldig at jeg sammenligner denne

spilleren med en tilsvarende kostbar vinylrigg.

Lyden er på mange måter ganske lik slik som

jeg erindrer analoglyden generelt, bortsett fra i

dypbassen som er kolossalt mye bedre og hvor

grunnstøyen er dramatisk mye lavere! Ja, dette

selv i forhold til Forsell-riggen din, Gunnar!

Dypbassen på UX-1 er simpelthen betydelig

mer dynamisk enn man tidligere har hørt den,

nesten uansett pris og medie! Sjokket er likevel

hvor tydelig man kan høre at her er et hav av

avstand til grunnstøyen og hvordan dette skaper

nytt liv i hermetikken. Samtidig er også

resten av frekvensområdet uvant stramt, men

uten å miste dynamikk eller nivå. Denne spilleren

gir seg ikke på blanke messingen, som forøvrig

låter glitrende livsbejaeende og dynamisk.

Heller ikke diskanten er beskjeden, men kanskje

ikke fullt så kontrollert som på Linn Unidisc.

Men heller morsom enn litt feig?

For også øvre mellomtone har beholdt denne

litt friske og dynamiske ståpå lyden som de fleste

CD-produsenter har gjemt under et litt snil-

lere teppe for å kamuflere hørbare digitalfeil.

Klangbalansen kan altså minne mye om vår

dynamiske "budsjettfavoritt" Cambridge Azur til

et par tusen kroner.

Likt og ulikt

Dette høres muligens ikke ut som noe betydelig

komplement, men på samtlige andre parametre

er Teac selvfølgelig klasser bedre, inkludert en

dynamisk kontrast hele veien pluss en bass

som på samme utstyr gir deg gratis (hm...)

supersub’er og en generell detaljering som

avslører Cambridge som en vellykket avart av

reiseradioen. Man kan gapskratte ved tanken

på de mange tullete "eksperter" som i sin tid

spådde – og hadde såkalte vitenskapelige

beviser for- at alle CD-spillere

ville låte helt likt! (Disse "ekspertene"

burde bli tvunget til å lytte på både

Rimispillere og UX-1 flere timer hver

dag!) Cambridge er Rolls Royce i forhold

til de greiene som selges på Rimi

og Rema! Lar VI oss lure like lett av

ting vi har mindre greie på?

CD/DVD

Det er liten tvil om at det er lettere å

konstruere en optimal CD-spiller enn

en DVD spiller som også skal avspille

CD med "nesten" like bra lydkvalitet.

Her skal man ha en motor som skal

klare 4-5 ganger så stor hastighet, 4

ekstra DAC’er, og et avansert billedkrets

med eller uten linjedobbler samt

komplekse programmer som rydder

opp i bildet. Og nå snakker jeg om et

gedigent bilde på flere meters stort lerret med

en kvalitet som konkurrerer med de store kinoene

men oppleves ved siden av barskapet i din

favoritt lenestol. Når man så også skal avspille

DVD Audio med 6 analoge utganger pluss DSD

(SACD) som krever et helt eget dekodingsystem,

er det ikke merkelig om den generelle prisen

fyker i været uten at CD-avspillingen nødvendigvis

blir særlig bra.

Det forbausende er at disse ekstremt komplekse

multispillerene fungerer såpass bra på CD

som de faktisk gjør. Hemmeligheten er selvsagt

er at prisene holdes nede på grunn av beinhard

konkurranse og det betydelige antallet DVD

spillere som etterhvert produseres i forhold til

rene CD-spillere. Men selvsagt er det grenser for

hvor langt dette kan tøyes. Og desto dyrere spillere,

desto mindre fordeler av masseproduksjon.

DVD eller SACD?

Estoric UX-1 leveres da også en tvillingspiller

uten bildedel og DVD-avspilling. Denne har da

ytterligere forbedrede DAC’er og andre mer eller

mindre hørbare lydforbedringer. Denne har vi

aldri hørt, men lydkvaliteten på DVD-versjonen

er uansett så imponerende bra at vi ingenting

savner. Og gleden av glimrende lyd med tilstrekkelig

dynamikk(!) – også på konsertvideoer og

andre filmer – er et uventet pluss! Også for de

fleste stereofriker som er villig til å svelge en

kamel eller to, vil jeg tro...

Selv om denne maskinen gjerne anbefales


også til 2 kanals anlegg med et storslagent rom som vil lure mange til å

tro at du spiller multikanal, så er det i ekte surround med minst 4 kanaler

at du opplever den presise lokalisering, dimensjonering og andre viktige

informasjoner om opptakslokalet som jeg hittil har savnet i multikanal.

Sanheten er at god stereo hittil har gitt meg betydelig bedre fokus

og informasjon om konsertsalen enn alle multikanalsopptak, selv om

disse har hatt andre imponatorfaktorer. Men om rommet i ekte surround

ofte har vært imponerende stort, så har det sjelden eller aldri vært helt

presist fokusert, selv i besteplassen med lik avstand til alle høyttalere

som alle helst bør være identiske jfr. SACD.

Gigantisk lydbilde

Med Teac Esoteric UX-1 (Og med kombinasjonen Theta og Linn, faktisk!)

er multikanalbiten endelig på plass i super high-end klassen.

Surround er simpelthen fenomenalt flott på sitt beste. Men altså svært

kostbart! Hvem andre enn undertegnede trodde at high-end "hjemmekino"

kunne settes sammen av avdanka hi-fi greier og fremdeles ha tilnærmet

optimal kvalitet i alle parametre? Problemene forstørres selvsagt

med stadig større lydbilder. Og i ekte surround kan lydbildet bli

gigantisk! Det er bare det at vi hi-fi entuasiaster har lært noen triks eller

tre som gjør at våre kompromisser – også i stereo – kan skape et hjemmekinoanlegg

som spiller fletta av pinglegreiene til kinofolket!

Produkter som Theta Casablanca og Teac Esoteric UX-1 viser uansett

at det fremdeles er et betydelig stykke vei til toppen av kransekaka.

Selvsagt er det galskap å betale like mye for denne tungvekteren som

innkjøpssjefen på Rimi betaler for en hel container med billige DVD-spillere.

Dette selv til den nye, lavere utsalgsprisen gjennom Hi-Fi Center

kjeden.

Konklusjon

Det finnes helt sikkert CD-spillere fra kjente high-endere som Burmester,

Krell, McIntosh, Wadia og andre som i det minst er i nærheten av lydkvaliteten

til Teac UX-1 -og det til nesten halve prisen. Selv "vår egen"

MC-1 fra Electrocompaniet er i omtrent samme kvalitetsklasse som

Teac, men med litt ulike parametre. Men INGEN av disse har helt den

samme hardtslående og livsbejaende dynamikken og den helt unike

dypbassen. Og ingen kan også spille DVD-plater i multikanal med det

flotteste bildet – uten hjelp av ekstra linjedobbler – som jeg har sett på

min Sony G-70 8 tommer 3-rørs. Etter å ha funnet den "perfekte" surrounddekoder,

finner vi altså i samme blad at vi kanskje kan klare oss

uten, men da med denne multispilleren?

For i tillegg til å spille CD-plater med både bravur og finesse, så fikser

UX-1 både DSD (SACD) og alls slags DVD formater minst like godt til 6

analoge utganger. Dette gir deg en betydelig frihet til å utvide til full

surround i takt med inntektene og i takt med at relativt rimelige analoge

6 kanals forsterkere endelig er på vei også her hjemme. Men dropper

du senterkanalen – hvilket lett justeres i menyen til UX-1-kan du ta

utgansgpunkt i din eksisterende high-end pre for så å benytte en integrert

forsterker til bakkanalene. Nå du dropper den kritiske senterkanalen,

kan du balansere surroundlyden manuelt på 5 sekunder!

På denne bakgrunnen er UX-1 rett og slett BÅDE en fantastisk CDspiller

OG en snarvei til super high-end hjemmekino og surround med

livsbejaende dynamikk, et fenomenalt rom og det beste bildet jeg har

sett uten ekstra hjelpemidler!

Pris kr. 99.990,- (kampanjepris)

Forhandler: Hi-Fi Center Kjeden

www.norskhificenter.no

Ring tlf. 32 87 35 96 / 92 89 57 73, kl. 12.00-17.00

Vi er spesialister på matching, som er det viktigste for

å få god lyd.Vi tilbyr deg superkombinasjoner

du neppe har hørt maken til.

Pathos Inpol 2 2x50w ren klasse A!

AVI 2x175w

Triangle

CELIUS Es

Vi selger:

Antique Sound Lab,Audio Valve, BAT, Consonance,

Dynaudio, Eastern Electric, Lector, Musical Fidelity,

Pathos, Patos, Quadraspire, Royd, Synergistic Research,

Triangle + mye mere.


Second opinion, Teac Esoteric UX-1:

Trøkk og troverdighet

Herlig, herlig – men farlig farlig. Det er vel omtrent sånn

man kan betegne det å skrive en second opinion basert på

et relativt kort bekjentskap. av Vidar Mørch

Jeg må også si at det er befriende herlig ikke

å skulle beskrive Esoterics multispiller rent

teknisk! Stort mer omfattende og komplekst

enn UX-1 multispiller er det vanskelig å få

det. Jeg har derfor nøyd meg med å ta en vurdering

av spilleren som ren tokanals musikkformidler:

Ballespark med silkepote

Esoteric er jo high-end divisjonen av mer etablerte

TEAC. Dermed ingen overraskelse at de

leverer en helt vanvittig kompakt og solid kasse

med vekt et sted i 25 kilos klassen. Jeg har sjelden

sett noe så dønn solid og samtidig smakfullt

designet. Det er nesten som om hele boksen

skulle være dreid ut av en eneste solid aluminiumsblokk!

Legg til at den er meget funksjonelt bestykket

og fjernkontrollen fungerer ditto. Det er nesten

flott at skuffen tar litt tid å åpne og lukke, for

det er en ren nytelse å se og høre den presisjonen

i arbeid. Til og med de integrerte tre føttene

er av en meget høy klasse. Så vidt jeg kan forstå,

dreier det seg om en lukket spike løsning á

la Soundcares,

Lydmessig har TEAC aldri vært redde for å

legge litt trøkk og pondus i sakene, men samtidig

har det ofte manglet litt finesse og glatthet.

78 6/2005

Merkelig nok, har mye av samme signatur også

gjort seg gjeldende for blant annet Wadia, som

har brukt TEACs mest avanserte VRDS drivverk i

sine dyreste spillere. Dog med unntak av at de

dyreste Wadiaene vel neppe har manglet oppløsning

heller.

Umiddelbart var det da også lett å gjenkjenne

trøkket fra UX-1. Den oser testosteron lang vei,

men har samtidig den etterlengtede finessen

som gjør den til en spiller helt i verdensklasse.

Ved ettertanke kan jeg faktisk ikke si jeg har

hørt det bedre i mitt hjemlige oppsett.

Nå er jeg jo så heldig å besitte en spiller som

på alle måter må kunne sies å befinne seg i

samme klasse, nemlig Bladelius Gondul 3. Både

pris, formathåndtering og generell kvalitet ligger

i samme leie. Til og med Burr and Brown 1704

dac’ene har de felles. Det er likvel et par ting

som skiller: Byggekvaliteten på Gondul er meget

god, men likevel i en helt annen og mindre

imponerende divisjon. Videre har Gondul en

kanon forforsterker innebygget, noe Esotericen

ikke har.

Altså: Det var duket for en liten duell i casa

de Mørch.

Duellen

Testen ble gjennomført delvis med en innlånt

passiv DP, og delvis ved å koble rett i EAR 509

monoblokkene, da disse har innebygget potmeter

på utgangene.

Det ble en delvis frustrerende duell, for min

del. Trøkket i Esoteric UX-1 er simpelthen så

enormt livsbejaende, at jeg ble litt satt ut. Det er

en del mer pondus og dynamikk i bassen på

denne, enn det som kommer ut av Gondulen.

Den samme ekstra fylden kan spores et stykke

oppover i mellomtonen, selv om forskjellene

mellom de to spillerne flates ut videre oppover.

Som skrevet, kan jeg aldri huske å ha hørt et

TEAC produkt med den flotte oppløsningen og

balansen mellom åpenhet og varme, som med

UX-1. Likevel kommer den nok her til kort mot

Bladelius Gondul. Med andre ord, kan dette slaget

fort handle om en prioritering mellom eleganse

eller tøffhet. Tenker man livelyd og forsterket

lyd (som motsetning til akustisk), må vel

Esoteric sies å ligge et lite hakk nærmere det

realistiske. I tillegg, er det jo et spørsmål om

man ønsker en spiller med innebygget forforsterker.

Uten den, er jeg redd jeg selv ville gått

for trøkk & troverdighet fra Esoteric.

Uansett snakker vi om enorme musikkformidlere,

og det er bare å gratulere TEAC med det

som må være deres beste produkt på mange,

mange år!


Budsjettreferansen:

Det svakeste ledd

Forsterker eller høyttalere? Hva skal du

prioritere? Fidelity er på evig jakt etter

svarene på de viktige spørsmålene!

Iforrige nummer brukte vi halvparten av budsjettet på en stor forsterker

kombinert med et par billige høyttalere til sensasjonelle 2000 kr

per par (ikke kr 3390 som det feilaktig ble oppgitt i testen) – Atoll

IN100 og Tannoy Fusion 1 – med overbevisende bra resultat. Vi fikk

et anlegg med høy WAF-faktor, stort lydbilde og imponatoregenskaper.

Denne gangen går vi motsatt vei – en relativt billig forsterker kombinert

med kvalitetshøyttalere til mer enn halve totalbudsjettet.

Min interesse for hi-fi tok først skikkelig av da jeg begynte å bygge

høyttalere tilbake på 70-tallet. Det var i den forbindelse jeg fikk min første

leksjon i forsterkerens betydning for lyden.

Jeg hadde strevd i ukevis med sponplater, sag og drill før jeg endelig

kunne kople opp mine IMF Studio transmission line høyttalere bygget

etter originale tegninger hentet fra fabrikken i England. Denne høyttaleren

var 3 veis, basert på KEF B200/B110/T27, og var relativt tungdreven.

Skuffelsen var formidabel da lyden endelig ramlet ut av høyttaleren.

Konklusjonen ble at vi måtte ha gjort noen feil med byggingen – det

kom jo nesten ikke et pip ut av den digre kassa! Forslag om å destruere

dem ble nær tatt til følge, men heldigvis besinnet jeg meg og tok dem

med hjem for tweaks og utbedring. Problemet lå selvfølgelig på forsterkersiden.

Den lille Philips forsterkeren vi brukte første gang leverte anslagsvis

rundt 7-8 W FTC i 8 ohm – (30W - DIN45500). Det var nemlig på den

tiden transistorwatt var dyre, og lå langt utenfor budsjettet til en 15

åring med ekstrajobb på den lokale kolonialen. Forespørsler hos forhandlere

førte til råd om å kjøpe HK Citation eller Crown forsterker for å

dra høyttalerne med – det kunne jeg bare drømme om. Jeg prøvde

Tandberg TR-1000 receiver (50W DIN) som jeg kjøpte på bruktsiden i

Aftenposten, og det gikk sånn nogenlunde bra. Men, for å gjøre en lang

historie kort – det var først da jeg koplet på The 2 Channel Amplifier fra

Electrocompaniet at jeg oppdaget hvor bra de faktisk kunne spille! Og,

jeg lærte mye om samspillet mellom forsterker og høyttalere underveis.

Pengene jeg hadde "spart" på å bygge høyttalere selv, måtte jeg investere

flere ganger på elektronikk, men den utilsiktede bieffekten var et

solid angrep av hi-fi basillen.

NAD 352 integrert forsterker

En av mine første erfaringer var nettopp at forsterkeren er helt avgjørende,

uansett om høyttalerne er aldri så bra. Mange ganger har jeg fått

bekreftet dette, ikke minst i testen i forrige nummer – hvor en liten billig

Tannoy kombinert med en klasseforsterker (Atoll) spilte sjokkerende bra.

Hi-Fi Klubben opplyser at NAD 352 er en svært kraftig forsterker, og at

den "i praksis" yter langt mer enn de 80 statiske watt den er oppgitt til.

Til oppgaven i denne testen, som innebærer å dra en relativt tungdreven

og kresen høyttaler, kunne den kanskje være et røverkjøp?

Rent utstyrsmessig leverer NAD 352 varene – dette er en rett fram

integrert forsterker med fjernkontroll – riktig bra med inn og utganger

inkludert pre out/main in, greie høyttalerterminaler og kjent design.

Fargen og finishen kjenner man umiddelbart igjen. Her er det altså -

80

Av Anders Rosness

6/2005

Testanlegget

CambridgeAudio Azur 640C

CD-spiller – kr. 2998.-

NAD 532 integrert forsterker

– kr. 3998,-

DynaBel Exact høyttalere

– kr. 10.000,- (byggesett)

Target TT24 sokler

– kr. 1000,-

Kimber høyttalerkabler/Monster

Interlink – kr. 3000,-


6/2005

81


som vanlig for NAD - no nonsense tvers

gjennom, selv om plast ser ut til stadig å vinne

nye seire på bekostning av metall hos denne

produsenten. Det bør dog ikke være noe problem

for de lydmessige prestasjoner – kanskje

tvert i mot?

Prisen på fire laken for 352 innebærer at

NAD nå ikke lenger kan sies å være utpreget

billig i forhold til konkurrentene. Det fins plenty

forsterkere fra fjerne Østen, og fra produsenter

litt nærmere vår kulturkrets er en rekke konkurrenter.

Ikke minst er Thule IA60 – vår referanse -

relativt nær med sin pris på 4998.-, også

Marantz og Atoll (se forrige nummer) har alternativer

hvis man legger på litt mer. Men det skal

vi komme tilbake til.

DynaBel Exact

DynaBel Exact er en høyttaler

med ekte high end

ambisjoner. Her er det

meste gjort maksimalt til

prisen: usedvanlig påkostet

innmat, solide kabinetter,

asymmetriske avrundede

fronter og toppkvalitet

tvers gjennom - fra terminaler

og innvendig kabling

til et delefilter med komponenter

for hver eneste

krone. Kabinettet framstår

som bunnsolid –

bass/mellomtoneelementet

er for eksempel. skrudd

fast med hele 8 skruer. Og

denne høyttaleren er solid.

Frontbaffelen har en tykkelse

på hele 30 mm,

mens resten av kabinettet

er 22 mm – alt i MDF.

Eltek, som står bak

produktet, har gjennom

flere tiår vært ledende på

byggesetthøyttalere og komponenter til slike.

Ikke så rent få, inkludert meg selv, har gjennom

årene gjort tweaks og oppgraderinger ved hjelp

av komponenter fra deres rikholdige utvalg – og

på basis av spisskompetanse som denne virksomheten

besitter. La meg si det slik: det preger

også denne høyttaleren, ikke minst med dens

gode bestykning til prisen. Her får man virkelig

innmat for kronene – bare sjekk ut biwiringsterminalene

– de kan man godt anvende på høyttalere

til den mangedoble pris!

Elementene kommer fra Scan Speak, og er av

førsteklasses kvalitet til prisen. Diskantdomen er

håndcoated, og har det samme bakkammeret

som den mer berømte Revelator. Alt i alt en passelig

eksotisk og spennende utfordrer til PSB og

Tannoy – og en god del dyrere enn det vi hittil

har hatt med som høyttalere.

Lyden av "greit nok"

Vitalitet pleier jo å være blant NAD forsterkernes

bedre sider, og i og med at Exact ikke akkurat

er den mest følsomme partneren regnet jeg

med at det ville komme godt med. Jeg hadde

82

6/2005

relativt høye forventninger da jeg koplet den til

DynaBel Exact.

La oss si det med det samme: Dette anlegget

lyder greit. Det er pent, godt oppløst og rimelig

detaljert, med en relativt bred frekvensgang. Her

er nok noe bedre nyansering i topp og bunn

enn en del konkurrenter til prisen, men dynamisk

har det et stykke å gå. Umiddelbart virket

lyden OK, men den viste seg å være langt fra

opphissende. For å være på den sikre siden lot

jeg anlegget stå å gå et par døgn før jeg igjen

satte meg ned for å lytte. Det ga nok en liten

forbedring, alt kommer greit igjennom, men

musikken mangler overskudd og vitalitet. Det

ligger liksom en grå hinne over hele lydbildet –

det er noe som ikke riktig slipper løs. I gang

med tweaking, men heller ikke kabelbytte

kunne endre noe særlig i positiv retning. Jeg

prøvde å skru opp litt for å få foten til å gå,

men måtte bare innse at anlegget stanget i

taket ved kraftig nivå. Alt i alt litt skuffende –

NAD er jo kjent for å levere vitalitet i lassevis!

Rett og slett litt kjedelig – en sjekk mot kombinasjonen

Atoll/Tannoy (se forrige Fidelity), var

heller ikke oppmuntrende. Riktignok er bassgjengivelsen

bedre og dypere, men selv mine

barn foretrakk kombinasjonen med de små billige

høyttalerne og den (kjerne) fysiske franske

Atoll forsterkeren. Dette på grunn av ren spilleglede

og overskudd i gjengivelsen. Her var de

dynamiske bremsene vekk, og morofaktorene

vendte tilbake.

Neste sjekk ble kombinasjonen Atoll/Exact.

Det ble rått parti, og det tok lang tid før jeg

igjen koplet dette ned. Her var det liv, her var

det vitalitet og spilleglede. Og – med

Electrocompaniet ECI-4 – musikkgjengivelse på

et nivå som får CD-stablene ved anlegget vokse

til uante høyder hver eneste kveld. Spillegleden

er tilbake i huset!

Konklusjon

En liten survey blant skribentene i Fidelity i forkant

av denne testen bekreftet mine anelser om

utfallet. Mange har nok erfart at forsterkeren er

anleggets svakeste ledd. Kombinasjonen

Exact/NAD 352 gir en lyd som kan kalles typisk.

Kontrollen over høyttaleren svikter, og dermed

blir lyden uengasjerende og mindre naturtro enn

ønskelig. Dynamikk er og blir helt vesentlig for

høy naturtrohet, og ettersom kvaliteten på det

rimelige utstyret blir bedre, vil kravene til det

beste utstyret på dette området bare øke.

Det er ingen tvil om at DynaBel fortjener en

bedre forsterker. Dessverre er det nemlig først

med Electrocompaniet ECI4/5 disse høyttalerne

virkelig lever opp til sitt potensiale. EC/Dynabel

er en kombinasjon

med hauger av dynamikk,

nøytralitet,

detaljer og oppløsning.

Den spiller

(dessverre) buksene

av alle budsjett

anlegg kandidater så

langt, her er en

naturtrohet og troverdighet

som vekker

tilhørernes interesse

umiddelbart. Men -

det skal den jo også

når man tar prisen

med i betraktning –

ca. 36.000 kr – det

sprenger jo dessverre

referanseanleggets,

og mange dødeliges

budsjett.

Vi i Fidelity har

ofte opplevd at gode

høyttalere ikke får ut

sitt potensiale pga

feil forsterkervalg.

Hvis du kjenner igjen

beskrivelsen av lyden over, og har hatt mistanker

i en slik retning, kan det være på tide å

teste noe nytt i heimen. Man kan fint leve med

en dårlig forsterker i en periode, men en oppgradering

vil tvinge seg frem såfremt man ikke

slutter helt å lytte til musikk. Uansett får man jo

dårlig valuta for investerte kroner.

Dette i motsetning til konklusjonen i forrige

nummer – Atoll/Tannoy var til å leve med som

det var – og virker dessuten som en fabelaktig

naboimponator. Vi er etter dette fristet til å si at

man vanskelig kan få for stor forsterker, uansett

høyttaler. Selv om det er de mer iøyenfallende

høyttalerne som vies størst oppmerksomhet.

I neste nummer vil vi sammenligne de

to “skeive” anleggene med referanse

anlegget.


Jeg trenger noe som kan spille Knut Buen i

ene øyeblikket, for så å rocke med P.O.D. i

det neste. Stille kosing i sofakroken med

Norah Jones, eller et herlig luftgitar-riff med

Jimi Hendrix. Boccherini eller Nick Cave. For så å

avslutte i lett ettertenksomhet med Leonard

Cohen eller Odd Børretsen.

84

G

S

Gjesteskribenten: Ragnar Aas

globetrotter, musikkelsker og stjernekikker

Veien er målet

Jeg hørte på radioen en som mente at de som sa de likte all

slags musikk ikke lyttet på den. Sukk! Livsløgner, livsløgner. Jeg

har alltid likt all slags musikk. Og dette er noe jeg har prøvd å få

anlegget mitt til å formidle.

6/2005

Fishy Fisher

Etter konfirmasjonen kjøpte jeg min første plate.

"ELO 2" av ELO. En kjempespennende plate

som ble spilt daglig på så høyt volum som jeg

turte i fare for at opphavet skulle erklære hjemmets

Hitachi som off limit for meg.

Slik levde jeg lykkelig frem til jeg ble student.

Jeg fikk med Hitachi’en som student-gave da

jeg flyttet. Det var ingen hjemme som hadde

bruk for den.

Som student leste jeg ofte i blader om de

fantastiske komponentene som ville bringe

audio nirvana til "en stue nær deg" om du bare

hadde grunker nok.

Men siden jeg også hadde andre hobbyer

som tok sin del av den slunkne student-kassen

min, så ble det ikke så mye hifi de første årene.

Den eneste investeringen min disse årene, var

en Fisher CD-spiller fra Elkjøp. Den kosten meg

under 1000 kroner og varte akkurat lenge nok

til at garantien gikk ut. Tror det var måneden

etter. Da sviktet den totalt. Skuffet og desillusjonert

satt jeg der med en liten samling cd’er og

ingen spiller.

Hi-Fi Klubben

Som fattig student med lån som kom til å forfølge

meg til jeg fant de første grå hår i det som

var igjen etter tidlig hårtap, var det ikke så mye

mer jeg kunne gjøre enn å ta til takke med budsjettkomponenter

fra Hifi-klubben. Disse var

imidlertid av langt høyere kvalitet enn Elkjøpkomponenter.

Hvert semester, rik på nyhentet

studielån, kjøpte jeg en ny komponent, og levde

på nudler og hjemmebakt kneipp resten av

semesteret. De siste ukene i hvert semester ble

det mye spaghetti og ketchup. Og hjemreisen til

ferien måtte sponses av opphavet.

Etter hvert satt jeg der med et nesten komplett

anlegg. En Denon receiver, ditto cd-spiller

og kassettspiller. Høyttalerne var fremdeles de

gamle fra Hitachi’en. De som hadde vært brukt

siden jeg brukte bleier. Så noe manglet. Men

studiene, og dermed statens "støtte" fra

Lånekassen, opphørte før jeg fikk kjøpt høyttalere...

Romfart og B&W

Så, en vakker vinterdag, etter å ha tatt en tre

måneders loffetur i Sør-Amerika, levert hovedoppgave

i romfysikk og svettet foran sensor på

muntlig, fikk jeg jobb i Oslo. Og dermed hadde

jeg økonomi i overflod. I hvert fall føltes det slik.

Et par B&W høyttalere ble innhøstet fra den

lokale pusheren sammen med bedre kabler til

hele anlegget.

Men som alle audiofile vet, så vil en etter

hvert sitte der som en sjalu kvinne og være

overbevist om at noe er galt. Så jeg skjønte

etter hvert at skilsmisse fra det gamle var eneste

alternativ. Etter en tur på de lokale hifi-asylene i

tigerstaden, fant jeg ut at rør var det som rørte


mest- i sjelen. Men

slike forsterkere var

dyre. Svært dyre.

Med mindre en

hadde satt sin fot i

en loddebolt før. Da

kunne en få dem

ganske rimelig. Etter

mye søking på nettet,

lesing av anmeldelser,

og skryt fra

leverandører, ble

byggesett fra Audio

Note til slutt tingen.

Bygg selv

Forforsterkeren ble

bygget først. Jeg satt

en hel helg og loddet.

Fulgte nøye

anvisningene.

Sjekket, dobbeltsjekket,

og trippelsjekket

alt. Klokken 3 natt til

mandag, med svak

tendens til dobbeltsyn

og røde øyne, var jeg klar for å sette på strøm og skru den på. Det

var en lett nervøs stemning da jeg vippet bryteren. Det sa ikke pang.

Men det sa "zzzzzzz", og røyk kom fra likeretteren. Jeg fikk skrudd av

fortere enn svint. Noe var galt. Men jeg fant ikke ut hva. Jeg fikk kjøpt

en ny likeretter fra Elfa. Loddet den inn. Sjekket på nytt. Ny test. Denne

gangen skjedde intet. Jeg satte i rørene, og skrudde den på. Kun to av

rørene glødet. Jeg ble kjempeskuffet. Hadde brukt mye tid på å skru

sammen alt, og det at jeg nå måtte ta ut alt fra forsterkeren og sjekke

loddinger for andre gang var ikke noe jeg hadde spesielt lyst til.

Men en rask telefon til Audio Note i England løste saken. Det var en

sannsynligvis en feil-lodding, fastslo de. Og de fortalte meg hvor jeg

skulle se. Jeg fant raskt feilen. Jeg hadde loddet glødestrømmen på feil

pinne. Slik går det når en sitter til langt på natt, og prøver å studere

tegninger bak-frem. Nytt forsøk. Det sa ikke "zzzzapp!" Det glødet i

rørene. Det hylte ikke i høyttalerne av feilkoblet elektronikk. Men jeg

fikk nesten hjerteinfarkt da rørene begynte å kneppe og klinge. Det var

glasset som ble varmet opp. Etter at jeg hadde konstatert dette og fått

ned igjen pulsen, koblet jeg den til Denon’en. Den funket. Den funket

bra. Den låt bra. Den var fantastisk i forhold til det jeg hadde fra før.

Selv om jeg kjørte den via den gamle Denon’en, låt den bra.

Effektforsterkeren stod så for tur. Den ble loddet sammen på en ny

helg.

I motsetning til forforsterkeren, fungerte denne på første forsøk. Jeg

koblet dem sammen, og sammen skapte de englesang. De 10 wattene

den leverte holdt i massevis for meg. Jeg har aldri hatt behov for å riste

murpussen av veggene.

Vekkelse

Det året ble enda bedre enn det forrige. Jeg inviterte venner og bekjente

til vekkelsesmøter i stua. Skeptikere som mente at audiofile var enten

gale, idioter, døve eller helst en kombinasjon, ble sittende med gapende

munner og knuste livsløgner...

Så var det resten av kjeden. Nye kabler ble innkjøpt. Noe lagde jeg

selv. En av disse var en flettet høyttalerkabel laget av 54 individuelle

ledere. Jeg brukte en hel helg på å flette dem. Jeg tror ikke en gang rastafarier

har så mye fletter som det er i denne kabelen. Kabelen var snill.

Rullet pent av på toppen. Den var bedre enn de jeg hadde kjøpt.

Etter en brann i sentrum, var en del utstyr ute for "brannskadesalg",

selv om det strengt tatt ikke hadde vært i den forretningen brannen

hadde vært. Jeg var på plass raskere enn en laoter kan si "Sabaidee

falang!". Ny cd-spiller kom i hus. En Pioneer PDS-06. Enda et løft opp i


den n-te himmel i forhold til den gamle, slitne

Denon’en. Spilleren ble etter en stund utstyrt

med ny dansk presisjonsklokke. Den gav ikke så

mye forbedring som jeg hadde håpet, men noe

var det.

Loppemarked

I de neste årene ble det en del turer på loppemarked

for å se om jeg kunne finne meg en

platespiller. Jeg fant en del, og de fleste ble

solgt for under 100-lappen. Ingen vil ha dem

lenger. Og foreldre og skolebarn på slike marked

har ikke peiling på hva slikt er verdt.

Det beste kjøpet var en Sanyo-spiller. Tung

som rakker’n, og stabil. Jeg fikk den for 50 kroner

siden phono-pluggene var fjernet. Jeg kjøpte

nye, i tillegg til en ny pickup. Dette var noen

annet! Detaljene fra rillene fosset ut. Den var

nesten 3D. Jeg elsket vinyl!

Så, en vakker vårdag, kom en Linn Sondek

LP-12 på plass på toppen av racket. Den var

innkjøpt brukt av en fyr med for liten platesamling

og for mye familie. Denne inspirerte meg til

å begynne seriøs innhøsting av vinyl fra pusherne

i byen, og på nett-auksjoner. Det var overraskende

mange som skulle selge store samlinger

for en slikk og ingenting. Jeg høstet inn masse

klenodier og førsteutgivelser fra både Fleetwood

Mac, Eagles og mye annen, ukjent og spennende

musikk i alle sjangere.

Samlinga passerte 1000 før en dame kom inn

og rynket på nesen. Et gulv fullt av lp’er var ikke

det hun så som en god investering for fremtiden.

Tung hi-fi

Det hele hadde til nå stått på en kul plattform

fra HifiKlubben. Denne var ikke helt etter min

smak lenger, og jeg bestemte meg for å bygge

en etter eget hode. Jeg fant noen kraftige

gjenga stenger med tilhørende muttere og skiver

hos Biltema. Disse skulle fungere som bein.

Så fikk jeg skåret MDF-plater til hyller hos en

lokal trelast-handel. Jeg boret hull til å tre

stengene igjennom, og monterte det hele sammen.

Jeg begynte monteringen inne på hobbyrommet.

Etterpå skulle jeg løfte den til en litt

bedre plass. Jeg klarte knapt å løfte den! Lyden

86

6/2005

fikk heldigvis et lite løft også. Hvor mye er jo alltid

usikkert. Ting en gjør selv, har en tendens til

å være fantastisk. Med et par strøk lakk, så de

pene ut også. I tillegg tok jeg en ide fra noen på

nettet : Ta noen "slow’e" squash-baller. Del

dem i to, og bruk dem som dempeføtter under

elektronikken.

Så ble det huskjøp, bilkjøp og slikt. Og lommeboka

ble like slunken og dvask som en farsekebab

fra matvogn etter en kveld på byen. Og

platesamlinga og anlegget stod på stedet hvil i

et par år før jeg tok til vettet.

Den enes død...

Den siste investeringen

kom i fjor sommer. Da

gikk en lokal forhandler

konk, og som en gribb

over et råtnende lik,

svermet jeg rundt det

som ble solgt. Jeg fikk

god bruk for erfaringen

jeg har med å prute i

Utlandet. Jeg nektet å gi

meg før jeg fikk det jeg

ville til en pris jeg var

fornøyd med. Klagde på

alt mulig for å få presset

ned prisen ("Det er støv

på den! Folk har trykket

feite fingre på den!").

Så nå står en Vincent

cd-spiller og gløder i

mørket sammen med et

par Audio Pro høyttalere.

Det er en fryd å

sette på en cd eller lp.

Men fremdeles hyler

lyd-ulvene i gatene. De

er ute etter nytt bytte.

De værer ferskt blod.

Forsterkerne mine er

gamle. De ser det. Selv

med nye rør er de slitne.

De lukter det. Venter på

det riktige tidspunktet til

å slå til.

Jakten på nytt utstyr

er i gang. Pulsen øker. Tennene løper i vann.

Riaa-trinnet er blitt noget skjevt i lydbildet.

Dårlig lodding, sannsynligvis. Jeg har ikke lyst å

begynne å lodde om igjen alt. Så jeg har tatt

avgjørelsen om å begynne på nytt. Fra grunnen

av. Helt ny forforsterker. Med riaa selvsagt. Men

denne gangen egen konstruksjon.

Veien er målet

Loddebolten min er varmet opp. Delene er kjøpt

inn. Snart er jeg i gang. Audio Note’ene er klar

for et nytt hjem når jeg har fått sniffet loddetinn

lenge nok. Hvis jeg ikke får solgt dem, så havner

de vel i ett eller annet godt hjem i kretsen rundt

meg. Effekten skal byttes ut med en delvis selvkonstruert

hybrid. Denne skal yte en del mer

enn Audio Note’n, men det jeg er mest ute

etter, er en ny lydopplevelse. Rør i inngangen og

audio-MOSFET på utgangen. Med overdimensjonert

strømforsyning og enkelt design som ligner

mer på en triodeforsterker enn en transistorforsterker.

Jeg gleder meg.

Så skal jeg ende det hele med en ny, selvbygget

d/a-konverter. Med rør, selvsagt. Jeg kjøpte

inn alle delene for mange år siden, men kom

aldri til å begynne på den. Dertter skal jeg

bygge meg en platespiller. Og kanskje cd-spiller.

"Så når er du fornøyd?" hører jeg den vise

spørre.

"Aldri!" er svaret mitt.

Veien er målet. Og den er herlig å vandre

på...


Carlsson OA 58:

Larsens Carlsson

Carlssons "allemannseie", den legendariske, lille OA

50 finnes ikke mer. Men fortvil ikke kjære leser (og lytter!),

for OA 58 er redningen. Og alt er bedre enn på

forgjengeren, sier produsenten. Har vi hørt den før?

88 6/2005

Av Håkon Rognlien

haakon.rognlien@c2i.net


En av mine innvendinger mot OA 50-konseptet

er åpenbart ivaretatt med OA 58,

ettersom denne er en god del høyere enn

sin forgjenger. Ergo slipper vi dette "skjeve"

pianoet når vi sitter i vår normale lytteposisjon.

I kortform, kan vi si at denne høyttaleren i

det minste tar et lite skritt i en mer konvensjonell

retning. (For historikken, se artikkel om

modifikasjon av OA 50.) Men tro uansett ikke at

ordet "konvensjonell" dekker denne høyttalerens

egenskaper videre godt! For som tilfellet

var med OA 50, stiller også denne en del vedtatte

hifi-sannheter et stykke ut på sidelinja.

Bygd for de nordiske hjem

Ettersom plasseringen skal være nær veggen,

og kassa er smal og slank, er nok dette en klar

favoritt på hjemmebane, ute av både syne og

sinn, forhåpentligvis. Finishen er grei nok, tilgjengelig

i cherry og svart. Kassa tar selvsagt

opp noe større rom en de innvendige 22 liter,

husk at her sitter elementene på toppen, slik at

de utvendige mål blir substansielt større enn det

indre volum skulle tilsi. Som OA 50 er også

denne refleksladet, men ulikt "normale" høyttalere

kommer her bassporten opp på baksiden av

elementene. Det jeg ikke er videre imponert

over rent byggeteknisk, er jo det at høyttalertilkoblingene

henger sånn litt tilfeldig på baksiden,

og ser rimelig amatørmessige ut. La oss

håpe dette ivaretas utover i produksjonen.

Bestykningen er ellers identisk med OA 50.3 og

består da altså av et 165 mm pappelement i

bunn og en konvensjonell tekstildome på toppen.

Delefilteret er enkelt (det også identisk

med OA 50.3), 2 spoler og et par kondiser er

det hele. Det er montert åpent på baksiden av

der elementene sitter.

Plassering

Som forgjengeren skal disse plasseres nær vegg,

men ikke i hjørnet. Tja… Ikke ha dem for langt

unna hjørnet, er undertegnedes oppfatning her,

selv om disse muligens er noe friere enn OA 50

på dette punkt. De virker til å la seg påvirke litt

mindre av sine omgivelser enn jeg opplevde

med mine 50.3. Her også anbefales dempeføtter

under hjørnene, og det fungerer i grunn

nokså greit, selv om jeg føler vi kan finne noe

mer bånntrøkk med hardere løsninger. Men

husk at disse er ikke klargjort for montering av

spikes; det må man i så fall ordne selv.

Lyd for hver og en?

Til tross for at produsenten oppgir at disse spiller

med mer bass enn OA 50.3, oppleves de

faktisk motsatt. Dette har muligens med kassa å

gjøre; presisjonen nedover er nok bedre på

58’n. Dette medfører at den (subjektivt) er noe

kjøligere stemt enn sin forgjenger (i modifisert

versjon, må jeg tilføye), og jeg er faktisk av den

oppfatning at dette ikke uten videre kan vedtas

som en "bedre" løsning. Disse tar et lite skritt i

retning av mer teknikk enn musikk. På den

annen side, er disse minst like lette å kontrollere

som de tidligere varianter over temaet, så du

kan med stor suksess benytte små, varmtklingende

forsterkere, og få et briljant resultat. Men

jeg må tilstå at jeg ved gjentatte anledninger

lurte veldig på hvorfor OA 50 ble byttet med

58, i min verden låter faktisk 50.3 mer levende

og behagelig enn sin nye bror, selv om sistnevnte

kanskje har enda et hakk rettere frekvensgang.

Ja kanskje nettopp derfor, faktisk, for det

blir en liten mangel i behageligheten, som jeg

savner. Men mange vil nok ønske denne presisjonen

i stedet, så jeg skal ikke kjøre dette

temaet lengre enn det fortjener.

Musikken

Selv om disse høyttalerne oppleves litt "skjelvende

i buksene" i form av en viss mangel på

ro og eleganse når det stormer fra større klassiske

verker, for eksempel, finner jeg dem relativt

lette å ha med å gjøre. Husk bare på at du ikke

overbelaster dem; de er ikke beregnet for mer

enn 100W kontinuerlig effekt. Totalen er at jeg

finner deres høflige oppførsel best egnet til de

mer beherskede musikkstilarter enn rabiat rock,

for eksempel.

De setter opp et noe høyere og mer presist

lydbilde enn forgjengeren, spesielt i normal lytteposisjon,

men dette er også merkbart i alle

rommets alternative sitteplasser. I sweetspot

(toppunktet i en likebeint, evt. likesidet trekant

mellom høyttalere og lytteposisjon) blir lydbildet

flatt, spesielt om du har dem nær bakvegg, så

jeg anbefaler å sitte lengre unna enn normalt,

og gjerne noe utenom senter, faktisk. Da blir

dette temmelig flotte saker. De leverer en solid

dose lavfrekvens når det kreves, men rister ikke

rommet. På dette punktet opplever jeg OA 50.3

bedre, faktisk. Det kan være så enkelt at disse

har bassporten nærmere gulvet, og dermed får

noe gratis.

Generelt produserer de en alltid høflig lyd

med spesielt god mellomtone, slik at stemmer

fra folk som Barb Jungr og Andreas Scholl kommer

gjennom med overbevisende klangstruktur.

Mens Nazareth’s "Razamanaz" blir alt for snill.

(Ja, jeg vet det er en barnslig og politisk ukorrekt

låt å benytte i våre kretser, men jeg er uhelbredelig;

jeg elsker de barnslige greiene!) Men

snill eller ikke, den kommer i det minste

gjennom nåløyet uten at det direkte rakner noe

sted. Og det er faktisk ingen selvfølge, selv på

dyre høyttalere.

For hva og hvem?

Carlsson OA 58 er, som sine forfedre, noe helt

annet enn det vi normalt sett befatter oss med

hva høyttalere angår. Dette er en slik sak du

enten vil ha et likegyldig forhold til, eller melde

deg inn i menigheten og bli misjonær på fulltid,

nærmest. Det jeg liker aller best med Carlsson

høyttalere, er det at du kan få en så formidabel

mengde musikkglede med relativt små forsterkere

og små økonomiske midler. Jeg kan se dem

for meg med integrerte Naim, gamle Tandberg,

eller gjerne med sofistikerte 300B rørforsterkere

for den del, om du skulle ønske det optimale. I

det hele tatt er Carlsson OA 58 en høyttalertype

så vel du som familien vil kunne finne stor glede

over i mange år. Selv om ungdomsfestene kanskje

ikke det stedet de bør introduseres først…?

Carlsson OA 50 ortoakustiske høyttalere,

kr 7000,- pr par

Leverandør Norge: Hifi Guiden

Leverandør Sverige: Larsen Hifi

6/2005

89


Vinylavdelingen:

RIAA på REA! Av

I dag leveres det store flertallet av

forforsterkere som rene linjetrinn.

Her finner man kun innganger

for CD-spillere, tunere og

andre moderne komponenter

med et lineært

2 Volts utgangssignal.

Skal man lytte

på platespiller er

man avhengig av en

separat platespillerforsterker.

Disse kan man

finne til priser fra 200

til 200.000 kroner. Det

sier seg selv at platespillerforsterkere


variere like mye i

kvalitet som andre -

stereokomponenter. I

forrige blad testet vi

den kostbare ASR

Exclusive, her kommer

3 rimelige RIAA’er.

RIAA – sin tids MP-3.

Et historisk tilbakeblikk

De fleste som leser Fidelity fast har vel fått med

seg at en RIAA er en forsterker bygget spesielt

for å forsterke det knøttlille signalet fra platespillerens

pickup opp til samme nivå som andre

linjekilder ala CD-spillere, DVD-spillere og

tunere. Men det er mer til historien enn som så.

I tillegg til å forsterke signalet, inneholder

RIAAforsterkerne et filter for å equalisere signalet

fra pickupen. Hvorfor dette må gjøres, bør vi

først se litt på historien bak platespillere og

hvordan den har blitt slik vi kjenner den i dag.

Går vi helt tilbake til begynnelsen da Thomas

Edison på slutten av 1800-tallet spilte inn

90

6/2005

"Mary had a little lamb…" skjedde dette

mekanisk ved at lydbølgene fra stemmen hans

beveget en liten membran - som beveget en rissenål

– som skar "rillen" i voksrullen.

Avspillingen skjedde på samme måte men i

motsatt rekkefølge. Edisons "Fonograf" var med

andre ord både en innspillings- og avspillingsapparat.

Går vi fram til de første årene av 1900-tallet

og neste generasjon avspiller; Berliners

"Grammofon" skjedde avspillingen også her

Gunnar Brekke.

mekanisk ved at modulasjonen i rillene beveget

nålen – som igjen beveget et membran – som

ga oss lyd ut i rommet. Grammofonen var et

rent avspillingsapparat men hadde en klar fordel

framfor Fonografen ved at den spilte av flate

plater som var langt enklere å oppbevare og

lagre. Og det lot seg enkelt gjøre å serieprodusere

(trykke) plater.

De rent mekaniske avspillerne benyttet seg av

hornlading for å kunne spille høyt nok for allment

bruk.

Ved innspilling (Grønn kurve) senker man

bassen med 20 dB og hever diskanten med

20 dB.

Ved avspilling (Rød kurve) hever man bassen

med 20 dB og senker diskanten med 20 dB. I

tillegg har man som regel et subsonisk filter

(som krummer kurven ned under 20 Hz) for å

forhindre "rumble" (lavfrekvent støy) i å bli

forsterket. Ut fra platespillerforsterkeren (Blå

kurve) får man et lineært signal da de to

equaliseringene nuller hverandre ut.


Da man på sent 1920 / tidlig 1930 tall begynte å montere elektriske

(moving magnet-, piezoelektriske- og elektrostatiske) pickuper på platespillerne

fortsatt man å bruke de samme gamle platene (78 RPM –

"steinkaker"), uforandret siden Berliner oppfant grammofonen. Men

med elektrisk pickup, fulgt av forsterkning og "moderne" elektriske

høyttalere ble det fort åpenbart at de gamle platene var for dårlige.

Diskanten druknet i overflatestøyen på platene, mens fullmodulert bass

ikke fikk plass nok på platesidene. Noe måtte gjøres med mykvaren for

at platespillerne skulle komme opp på samme kvalitetsnivå som resten

av avspillingskjeden.

Dette skjedde ikke før begynnelsen av 50-tallet. Først da hadde man

gjort unna 2. verdenskrig og kommet i en situasjon at man kunne bruke

resurser på så trivielle ting som hifi. Men nå skjedde det plutselig

mange ting på en gang:

På grunn av utviklingen av mindre stifter i edelsten (hovedsakelig

diamant, safir og rubin – i motsetning til tidligere stål og kaktus) kunne

man legge rillene nærmere hverandre på plateoverflaten.

Takket være nyvinninger i den kjemiske industrien, kan mikrorilleplaten

bli introdusert, laget av det nye kunststoffet vinyl. Dette førte til

langt mindre overflatestøy på platene.

Rotasjonshastigheten på platene ble redusert fra 78 RPM, noe som

innebar lengre avspillingstid.

Signalet som spilles inn på platen blir equalisert, for bedre diskantgjengivelse

og bedre plassutnyttelse.

Alt dette var vel og bra, men dessverre førte dette til at de forskjellige

plateselskapene kom med egne standarder når det gjaldt platediameter,

rotasjonshastighet og equalisering. Man måtte ha forskjellige platespillere

og platespillerforsterkere avhengig av hvilket plateselskap som

hadde utgitt platen. Kan dere finne en moderne parallell med dette tro?

Her kommer Recording Industry Association of America på banen.

Standardiseringsorganisasjonen for den amerikanske plateindustrien

(RIAA) kuttet igjennom alt tullballet og satte standarden for alt avspillingsutstyr

for grammofonplater. Her ble det satt standard for en rekke

forskjellige parametere som for eksempel hullavstand mellom skruer i

pickuper, diameter på skruehull osv. Men standardene gjaldt først og

fremst innspillingen av plater. Her er noen av kravene:

Platene skulle være produsert i vinyl og være utstyrt med mikroriller.

Diameteren skulle ikke overstige 12" og platene skulle avspilles med

16 (for lydbøker), 33 1/3 eller 45 RPM foruten den gamle standarden

78 RPM.

Platene skulle spilles inn etter en fast equaliseringskurve der bassen

(ved 20 Hz) dempes 20 dB og diskanten (ved 20 kHz) forsterkes med

20 dB. Dette innebar att bassen ikke tok alt for stor plass på platen,

noe som igjen innebar muligheter til å spille inn mer musikk på platen.

På denne måten ligner RIAAequaliseringen av bassen en del om våre

tiders digitale kompresjonsmetoder á la MP-3, men innebærer i motsetning

til disse ingen som helst lydforringelse. Hevingen av nivå i diskanten

innebar at de høyere frekvensene ikke druknet i overflatestøy og

støv.

For sluttbrukeren innebar innføringen av RIAAstandarden at man kun

måtte forholde seg til en type plater som fort ble verdensstandarden.

Og som fortsatt er standarden i dag. Man trengte en platespiller og en

platespillerforsterker for alle platene.

I platespillerforsterkeren forsterket man ganske enkelt opp signalet

(en masse) for så å dempe mellomtonen (ved 1 kHz) med 20 dB og

bassen (ved 20 Hz) med 40 dB. I den andre enden får man ut et lineært

signal som tilsvarer det som lå på mastertapen. Da har man en

RIAAforsterker.

Etter en kort titt på historien kan man jo ønske at dagens standardiseringsorganisasjoner

(for eksempel ISO) hadde hatt makt nok til å

skjære igjennom og sagt at den nye standarden for høyoppløst digital

lyd er (for eksemplets skyld); SACD, standarden for høyoppløst avspilling

av bilde er BlueRay og standarden for HDTV er N x N piksler. Dermed

basta.

Tenk så mye enklere det hadde vært for oss alle da. Men hadde det

vært like morsomt?


Graham Slee Gram Amp 2 Special Edisjon, MM RIAA:

Pingle med punch!

Engelske Graham Slee er et nytt bekjentskap

for oss i Norge. Det relativt nyetablerte firmaet

har spesialisert seg på nettopp

RIAAforsterkere. Modellene som testes her er

bare to av i hvert fall fem forskjellige RIAAer i

sortimentet (+ platespillerforsterkere som tar

noen av de ukurante standardene fra tidlig 50tall).

Firmaet leverer også en aktiv MC-forsterker

som kan benyttes sammen med RIAAene.

Graham Slee importeres til Norge av Stereolab.

Pytteliten!

Gram Amp 2 er ikke store saken. Selve forsterkeren

er ikke større enn to 20-pakker sigaretter

stablet oppå hverandre. Strømforsyningen er

ekstern av typen batterieliminator som stikkes

rett i kontakten (veggvorte).

Men selv om forsterkeren er både liten og billig,

gir den et solid inntrykk. Hele chassiset er

laget i aluminium med flate plater i front og

bak, mens sider og topp er laget av faste profiler.

Frontplaten er utstyrt med tekst og en lysdiode

(som den eneste av RIAAene i denne testen),

mens bakplaten er utstyrt med phono inn,

phono ut, jordskrue og plugghull for den løse

strømforsyningen. Lavspentledningen er festet

rett til strømforsyningen men kobles altså til forsterkeren

via en avtakbar plugg.

Hele forsterkeren hviler mot underlaget på 4

små gummiknotter.

Gram Amp 2 SE er kun beregnet brukt sammen

med pickuper med høyt utgangsignal (MM

eller MC high output) og har derfor fast inngangsimpedans

på 47 kOhm. Skal forsterkeren

benyttes sammen med MC low output pickuper

må man koble signalet på primærsiden gjennom

en MC forsterker eller trafo. Jeg benyttet trafoer

fra Verion (Cotter) og Lundahl i testperioden.

Perreaux er på ingen måte nybegynnere i

bransjen, selv om det nettopp har dukket

opp på det norske markedet. Perreaux

importeres av Infinite Resolution. Det New

Zealanske firmaer lever et omfattende utvalg av

forsterkere og signalkilder i tre forskjellige prisleier.

Noen av disse er langt mer spektrale å se

på enn testobjektet denne gangen. Her bør det

være mange andre interessante testobjekter

som Fidelity bør se nærmere på.

Usynlig New Zealender

Perreaux SXV-1 er ikke den RIAAen som gjør

mest ut av seg utseendemessig. Alle flater på

boksen er dekket med gråsvart strukturmaling.

Størrelsen

bedrar.

Gram Amp 2 SE er

ved siden av

ASRen den tonalt

mest nøytrale av

RIAAene i denne

testen. Storebror

Graham Slee Era

Gold V klinger

lysere, mens

Perreaux SVX-1 klinger mørkere enn denne billigste

av testobjektene.

Det er videre klart at her lytter vi på en RIAA

som er klart bedre enn de enkleste "add-on"

platespillerforsterkerne fra NAD, Projekt osv.

Dette er som det skal være med tanke på at vi

her snakker 2700 kroner mot nevnte alternativers

pris mellom 500 og 1000 kroner.

Den store forbedringen i forhold til de aller

billigste alternativene er en økt åpenhet og klarhet.

Alt ved gjengivelsen er hevet en klasse eller

to.

Bassen er overraskende stram med greit nivå

hele veien ned. De mangler litt tyngde men

dette kan fort kompenseres med riktig valg av

pickup. MM-pickup virker som et fornuftig valg i

forhold til bassgjengivelsen her.

Mellomtonen er åpen og velartikulert og

stemmer høres ut som de kommer fra virkelige

mennesker. Vi får ikke den samme klarheten

som i storebror Era Gold V men det er vel som

forventet med tanke på pris.

Diskanten er relativt åpen men virker litt matt

og avrundet mot de aller øverste frekvensene.

Tendensen til matthet preger også lydbilde

RIAAen tegner så det oppleves som trangere og

mer diffust en det man finner i de dyrere testob-

Perreaux SXV-1, MM/MC RIAA:

StelthRIAA

92 6/2005

At denne

malingen er

radarabsorberende

tviler jeg vel egentlig litt på, men synsinntrykket

er noe av det samme man får når man

ser de amerikanske F-117 Stelthjagerne. Stygg

ja, men også litt tøff og uten tvil farlig. Og lett å

gjemme bort. Ikke nødvendigvis en negativ

egenskap hos en RIAA.

Kabinettet er i sin helhet laget i metall og gir

et solid inntrykk. Fronten er buet i vertikalplanet

(for å spre radarsignaler?) og bærer kun den

diskrete PERREAUX-logoen.

Bakplaten er utstyrt med brønn for løs jordet

nettledning. SXV-1 er med andre ord den eneste

jektene. Det mangler litt luft mellom utøverne.

Alt i alt framstår Gram Amp 2 SE som et

meget fornuftig valg til prisen. Her er vi på et

kvalitetsnivå som gjør RIAAen interessant for

dem som er mer enn litt interessert i gjengivelse

fra platespiller. Sammen med en grei platespiller,

arm og en god MM- eller MC (High Output)-pickup

i prisklassen fra to til fire tusen kroner kan

Gram Amp 2 SE gi deg en lydkvalitet som absolutt

er et alternativ til riktig dyre CD-spillere.

RIAAen er også god nok til at man kan vurdere

å investere i et sett Lundahltrafoer og benytte

den sammen med Low Output MC-pickuper.

Noen fornuftige pickuper å matche denne

RIAAen med kan være; Goldring 1021 (MM),

Goldring 1041 (MM), Cleareaudio Virutuoso

Wood (MM), Benz ACE (MC-HO), Dynavector

10X5 (MC-HO) eller Ortofon MC-15 Super II +

Lundahl (MC-LO + trafo).

Graham Slee Gram Amp 2 SE

RIAAforsterker for MM-pickuper.

Gain: 42 dB

Dimensjoner: Ikke oppgitt.

Vekt: Ikke oppgitt.

Pris: Kr. 2.700,-

Importør: Stereolab.

RIAAen i testen her som har innebygget strømforsyning.

Ellers er bakplaten utstyrt med et sett

innganger (RCA), et sett utganger (RCA) og

jordskrue. Dessuten har bakplaten to 12-delte

DIP-swicher for justering av inngangsimpedanse,

inngangskapasistans og gain. Det er utrolig

behaglig å ha disse justeringene plassert slik at

man ikke behøver å åpne boksen for å foreta

endringer. En litt snodig løsning er valget av

motstandsverdier i impedanstilpasningskretsløpet.

I stedet for å ha en jevn fordeling av mulige

impedanser, kan man her kun velge en 16 verdi-


er mellom 9 og 10 Ohm, nye 8 verdier mellom

90 og 100 Ohm, 4 verdier mellom 900 og 1000

Ohm, 7 kOhm, 8 kOhm, 23 kOhm foruten de

selvfølgelige 47 kOhm.

Usynlig på radar?

Perreaux SXV-1 låter stort sett som den ser ut.

Den gjør ikke mye av seg i signalkjeden og

lyden er like diskret som utseende. Dette er ikke

på noe måte negativt ment, for en hver hifikomponents

oppgave er jo i utgangspunktet å gjøre

jobben sin uten å tilføre noe særlig av egenlyd. I

så måte lykkes SVX-1 godt. Men litt egenlyd tilfører

den selvfølgelig.

Dette er den mørkest klingende av RIAAene i

testen. Den har en lyd som fokuserer mer på

bass og nedre mellomtone enn på øvre mellomtone

og diskant. Særlig diskanten virker noe

tilbaketrukket. Dette preger lydbilde RIAAen

tegner, så det oppleves som mindre oppløst i

sammenligning med det en finner i de dyrere

testobjektene. Det mangler også her litt luft

mellom utøverne. Det er også klart at SVX-1

ikke har samme åpenhet i mellomtonen som

den dyrere (langt dyrere om man tar med prisen

av en MC-forsterker) Graham Slee Era Gold V.

Dette er vel sånn det bør være når man tar prisforskjellen

i betraktning. Bassen er heller ikke

like klart definert som på en del av de andre

RIAAene i testen.

Nå ble det mye negativt i denne oppramsingen,

men ingen av disse problemene er uoverkommelig

med matching til den rette pickupen. Selv

om den er den mørkeste av disse 4 RIAAene,

skulle klangkarakteren likevel ikke by på noen

problemer som ikke lett kan kompenseres på

denne måten.

Jeg foretrakk den lysere klingende kombinasjonen

Lyra Helikon / Forsell framfor den mørkere

klingende kombinasjonen Tchurugi / Syrinx /

Thorens sammen med Perreauxen. Det er også

verdt å merke seg at eksemplet som brukes for

innstillingen av inngangsverdier i bruksanvisningen

er Ortofons eminente Kontrapunkt A

Graham Slee Era Gold V, MM RIAA:

Gjennomsiktig brite

Om lillebror Gram Amp 2 SE er på størrelse

med 2 pakker røyk, er Era Gold V litt større.

Her snakker vi dobbelt så stor boks

eller 4 stk. 20-pakninger med røyk. Også her

finner vi en ekstern strømforsyning.

Litt større

Igjen er hele chassiset flott utført i aluminium

med flate plater i front og bak og profiler til

sider, topp og bunn. Frontplaten er utstyrt med

tekst, mens bakplaten er utstyrt med phono inn,

phono ut, jordskrue og plugghull for den løse

strømforsyningen. Denne er større enn den vi

finner på Gram Amp 2 og i stedet for veggvortetypen,

er PSUen her en plastboks plassert på

selve ledningen.

Også Era Gold V er kun beregnet brukt sammen

med pickuper med høyt utgangsignal (MM

eller MC high output). Den har derfor fast inngangsimpedans

på 47 kOhm. Skal forsterkeren

benyttes sammen med MC low output pickuper

må man koble signalet gjennom en MC forsterker

eller trafo. Jeg benyttet trafoer fra Verion

(Cotter) og Lundahl i testperioden.

Så klart

Dette er en skikkelig godbit.

Era Gold V er så åpen, klar og gjennomsiktig i

mellomtonen at det er en fryd. Her fokuseres

det riktignok noe mer på den øvre delen av

mellomtonen enn på nedre, men dette oppleves

aldri som et problem. Kvinnestemmer er bortimot

perfekt gjengitt mens noen mannstemmer

(baryton og basser) kan virke litt tynne i forhold

til referansen.

Diskanten fortsetter som en naturlig fortsettelse

av mellomtonen med et vell av detaljer.

Gjengivelsen av rommet og luften i rommet er

bortimot perfekt så lydbildet som tegnes framstår

som helt naturlig. Det er i denne forbindelse

verdt å merke seg at Era Gold V vil med

stor tydelighet avsløre feil i toppen så pass på

justeringen av PU og velg gjerne en PU med

skarp nåleslipning.

Bassen er superstram og velartikulert men

kan virke litt slank.

Den totale klangkarakteren på denne RIAAen

blir, som de fleste allerede har forstått, hellende

litt mot det lyse. Her er det viktig med korrekt

matching.

I forhold til konkurrentene fremstår denne

RIAAen som et svært fornuftig kjøp, særlig om

du vurderer den brukt sammen med en MM

eller MC High Output pickup. Som en forsterker

for pickuper med høyt utgangsignal kommer Era

Gold V svært nær min gamle referanse NLE-17 i

absolutt kvalitet, til tross for at disse RIAAene er

forskjellige i klang. RIAAen har også kvaliteter

som gjør at man bør vurdere å bruke den sammen

med MC Low Output og en god step-up.

Totalt sett har Era Gold V en lys og frisk klan-

(som sannsynligvis er en av Perreauxs referanser).

Dette er en pickup som heller litt mot det

lyse og bør matche RIAAen bortimot perfekt.

Rega platespillere burde også være et fornuftig

valg til denne RIAAen.

Andre pickuper som bør fungere godt sammen

med Perreaux SVX-1 kan være: Garrott P-77

(MM), Dynavector 10X5(MC-HO), Dynavector

17D II (MC-LO), pickuper fra Ortofon Jubeleeserien

(MC-LO) og pickuper fra Ortofon 1000serien

(MC-LO).

Perreaux SXV-1

RIAAforsterker for MM- og MC-pickuper.

Gain: 40 - 73 dB

Dimensjoner: 215 x 57 x 168 mm (B x

H x D)

Vekt: 2,00 kg

Pris: Kr. 4.999,-

Importør: Infinite

Resolution.

karakter som bør matche de beste MM-pickupene

perfekt. Men også gode MC-pickuper

(High Output eller Low Output + step-up) bør

kunne fungere godt sammen med denne

RIAAen. Unngå pickuper med for lys klangkarakter.

Fornuftige pickuper sammen med Era

Gold V kan være; de beste Gradoene (MM),

Shure V15 (MM), Dynavector 20X H (MC-HO),

Benz 2.0H (MC-HO) eller om man benytter seg

av en god stepup (for eksempel Lundahl eller

GS egen): Denon 103D (MC-LO), Goldring Elite

eller Exel (MC-LO), Benz 0.4L (MC-LO) eller

Ortofon Rohmann (MC-LO).

Graham Slee Era Gold V

RIAAforsterker for MM-pickuper.

Gain: 42 dB

Dimensjoner: 170x117x50 mm

(BxHxD)

Vekt: Ikke oppgitt.

Pris: Kr. 6.150,-

Importør: Stereolab.

6/2005

93


Accustic Arts Amp1 og Preamp1:

En jodlende tysker

Tyskere har jo ikke akkurat ord

på seg som livsbejaende,

frodige og fargerike. Derfor

dobbelt gledelig, når denne

kombinasjonen viste seg å være

særdeles trivelig å ha i hus.

Først og fremst må jeg starte med å prise

meg lykkelig for at jeg ikke tilhører den

voksende skaren av dyktige produsenter,

som står klar med en forsterker som skal

frelse verden.

For ikke så mange år siden, hadde vi full kontroll

på tilbudet i markedet, og det var ikke så

alt for mange ukjente merker som kunne skilte

med konkurransedyktige egenskaper, helt i eliteklassen.

I dag er situasjonen i ferd med å fremstå

som det totale kaos av merker og opprinnelser.

Egentlig bra for forbrukerne, men jaggu

meg også en prøvelse for de av oss som liker å

ha en viss oversikt over hi-fi markedet. Kinesiske

produkter kommer stadig nærmere pallplassering

for lyd og design, gamle storheter blomstrer

fortsatt og stadig dukker det også opp vestlig

produserte merker som kan fremvise både lyd,

design og priser som frister. Hvor skal det ende?

Bygg og bruk

Jeg er temmelig sikker på at de fleste tyskere er

sånn cirka drittlei alle paralleller som trekkes

av Vidar Mørch

94 6/2005

mellom stormaktens nåtidige prestasjoner, og

landets krigshistorie. Jeg kan likevel ikke helt

unngå å trekke inn terminologien "bygget som

en tanks" her. Vel og bra at kinesiske produkter

tidvis imponerer med flotte kabinetter til lav

pris, men dette her er nå en gang tysk presisjon

i en ganske annen klasse. Materiale og passform

er helt i toppklasse, og det hele kjennes

også meget solid ved praktisk bruk. Potmeteret

på forforsterkeren for eksempel, gir et solid lite

klunk ved valg av inngang, og volumknotten

kjennes tung, solid men likevel smidig og superpresis.

Minner om Densen sine faktisk, både i

bruk og litt også av utseende (om enn ikke fullt

så utstikkende).

Feelingen er ved første berøring high-end av

ypperste klasse. Ikke så viktig for musikken kanskje,

men likevel ikke helt uten betydning for

eiergleden.

Forforsterkeren Preamp 1 er en fullbalansert

sak i børstet aluminiumsfinish. Ikke overraskende

at det er en balansert konstruksjon kanskje,

all en tid produsenten gjør et nummer ut

av lang erfaring med profesjonelt lydutstyr, i

lang tid før oppstart av hi-fi produksjonen i

1996. Så langt jeg kan se, er det benyttet komponenter

av meget høy kvalitet, og produsenten

skryter mer enn gjerne av at dette er "handmade

i Germany". Preamp1 jobber i klasse A og,

igjen i følge produsenten, med svært lav forvrengning.

Det tekniske som oppgis på produsentens

nettsider, får jeg ellers ta for god fisk.

Så også påstanden om at fjernkontrollen i solid

aluminium skal være både god og veldesignet.

Den glemte nemlig importøren å gi meg.

Baksiden huser den vanlige nettbrønnen,

samt 3 XLR og 2 RCA innganger. Videre er det 2

XLR og 1 RCA utganger. Matchvekta ligger på

greie 10 kilo.

Effekttrinnet med det like logiske navnet

Amp1 er også en fullbalansert konstruksjon

med samme, høye komponentstandard som forforsterkeren.

Den baserer seg på 8 MOS-FET

transistorer og kan skilte med en effekt på

2x130 watt ved 8 Ohm belastning.

Strømbanken er på solide 80 000µF. Baksiden

skjuler nettbrønn og ditto bryter, samt RCA og

XLR innganger. Høyttalerterminalene fra WBT er

like solide som de er kronglete plassert. Det er

sånn sett eneste brukermessige ankepunkt ved

disse produktene. For brukere som ofte skal

bytte kabling, er det litt i trangeste laget bak

der. Nå er vel ikke det normalt for folk flest, å

drive med kabelbytter flere ganger per lytteseanse.

Vekta på 20 kilo tilsier at at dette ikke er

et produkt du setter på tynne IKEA hyller.

Alt i alt sitter jeg med et meget solid inntrykk

av disse komponentene, og forventningene ved

første gangs oppkobling ble jo dermed deretter.

Pomp & prakt

Vel og bra at produktene rent fysisk lever opp til

forventningene til tysk håndtverk, men der stopper

også analogien til mine litt stereotype bilder

Pris: 32 000,- pr. komponent

Importør: Base-Technology


av tysk hi-fi. Dette er nemlig ikke mer "ordenung must sein" enn høyst

nødvendig. Det er akkurat så stramt og presist som det bør være, men

her har man heller valgt litt frodig og sjelfull gjengivelse, fremfor militærkorps

presisjon.

Nedenstående signatur fant jeg for øvrig å gjelde både preampen og

effekttrinnet. Det er helt tydelig en signatur som er bevisst fremmet og

ikke et tilfeldig resultat av komponenter i vilkårlig sammensetning. Om

noen trodde at en tysk produsent ville finne på å la tilfeldighetene råde.

Det er dessverre ikke så alt for ofte man treffer på transistorutstyr til

fornuftig pris (for det er dette virkelig), som klarer balansen mellom kontroll

og kraft og nettopp sjelfull gjengivelse. Enten ender det ofte litt sterilt

og skoleflinkt, eller så har man lagt på et litt varmt slør som dessverre

også stjeler både dynamikk og kontrast generelt. Accustic Arts er

langt på vei et svar på Ole Brums krav om begge deler. Bassen er frodig

og klangfull, og har for eksempel mer tyngde og pondus enn mine EAR

509 monoblokker. Likevel er det god kontroll og relativt tight. Det gir en

realistisk gjengivelse av bassen, der det både er mulig å følge bassgangene

og samtidig fornemme noe av nerven i selve instrumentet. Det vil

aldri være tvil om det er Arild Andersen eller Marcus Miller som spiller,

for å si det sånn. Jeg brukte blant annet en kveld med forskjellig materiale

av- og med avdøde Niels Henning Ørsted Pedersen, og kunne kose

meg med å følge hans sterkt særpregede basspill og fantastiske harmonier.

Mellomtonen, er ikke ofte noe å ligge søvnløs og glede seg til, når

det skal testes transistorkomponenter til rundt tretti tusen. I beste fall,

pleier det å være helt OK, og dett var dett. Både Preamp1 og Amp1 tilbyr

en mellomtonegjengivelse som absolutt er tilfredsstillende. Ikke helt

i rørmagiens tegn riktig nok, men likevel. Det er både renhet og overtonestrukturer

nok, til å gjengi stemmer realistisk. Igjen er det en liten

smule varme å spore, men ikke på en måte som tilslører bildet. Tvert i

mot, er det rent som en fjellbekk. Sangfugler fremstår som sangfugler

skal, og Tom Waits høres fortsatt både for- og bakfull ut – som han jo

skal.

Diskantgjengivelsen har jeg heller ikke noe kritisk å innvende mot,

selv om den nok på en eller annen måte er medskyldig til et lydbilde

som ikke helt klarer å gjenskape det kjempestore perspektivet som mitt

referanseanlegg byr frem. Nå er jeg ikke helt rettferdig, all den tid EAR

monoblokkene koster mer enn dobbelt så mye, og har en av sine desiderte

styrker nettopp her.

Når det gjelder Accustic Arts forhold til omverden, må det sies å være

særdeles ukomplisert. Ikke er de spesielt følsomme for underlaget –

synd for importøren og plattformprodusenten Base- Technology kanskje

– og ikke er de særlig kilne på kabler. Misforstå meg rett, alle komponenter

vil nyte godt av et godt underlag – bare i litt forskjellig grad.

Likevel var det meget god synergi med sølv (signal-) kablene til Base-

Technology, som var lagt med testobjektet. Kablene er en smule slanke i

bassen og ellers i stand til å slippe frem alle de gode egenskapene til

forsterkersettet. Her skulle det være god nok grunn til å vurdere å handle

alt på et sted, for den som søker et komplett oppsett. Med kablene

fra Jormadesign, ble det litt mindre frempå og en smule fyldigere i bassen.

Siste verset

Siste verset er helt sikkert ikke sunget for denne tyske produsenten. Til

en relativt snill pris, får du her et forsterkersett som de aller fleste av oss

kunne leve lykkelig med. Personlig, ville jeg ikke sett meg så alt for ofte

tilbake, om økonomien tvang meg til å redusere verdien på anlegget en

smule. Jeg kan ikke komme på annet enn manglende statusfaktor (det

svinger jo litt mer av å pryde hyllene med kjente, amerikanske storheter)

og kanskje en ørliten mangel på det helt grandiose lydbildet, på minussiden.

Høyst anbefalt å kikke på denne komboen med andre ord!


Neste nummer! kommer i slutten av desember

Nesten bare Godt norsk!

"Julenummeret" blir en eventyrlig godtepose med både Per Abrahamsen og "nye"

Electrocompaniet på banen med nye, spennende forsterkere. Hegel og Patos har helt nye

modeller og Geir Fredriksen står bak dynamiske dipolhøyttalere i verdensklasse. Dessuten

tester vi en norsk og meget avansert high-end høyttaler med Seas magnesium elementer og

aluminiumskabinett.

Vi håper også å få med oss den nye "norske" multispilleren

til Parasound, men vår julegave til leserne tror vi blir

vårt referanse budsjettanlegg hvor Thule forsterker og

Cambridge CD-spiller ser ut til å være selvskrevne, men

hvor hele lyttepanelet vil jobbe med å finne den "perfekte"

høyttaler og kabler i prisklassen.

96 6/2005

Roy Ervin Solstad har

tatt opp hansken om

"hjemme hos" reportasjer,

og har med

penn og kamera

besøkt supertweakeren

Olof Lilja som til

og med har oppgradert

sin kjære Pye til å

elske god lyd!

Jan Myrvold har hatt en eksklusiv helaften på byen med

den skotske artisten Jackie Leven (Doll By Doll etc.) som

han forøvrig også anmeldte i nr.16. Det som ikke er strøket

av sensuren angående diverse felles barbesøk i Oslo,

kan du

lese om i

Fidelity!

Vidar Mørch tester ut den

høyt oppskrytte amerikanske

forsterkeren Edge G-8,

mens redaktøren beskriver

en høyttaler fra danske

Peak som er irriterende

kostbar – og irriterende

bra! Her er en nesten

tradisjonell løsning med

en svært solid minimonitor

som kan spille alene, eller

kobles til skreddersydde

subsystemer som da også

fungerer som solide stativer.

Det hele tradisjonelt gjort med anerkjente råelementer

av toppklasse. Men hvilken fantastisk homogen og

oppløst lyd og klangbalanse!

Petter Dale lovet for et par år

siden en "sensasjonell" artikkel

om fordelene med aktiv deling

av høyttalere generelt, og hans

egne Magnepan’er spesielt. Han

startet med meget vellykkede

delefiltre fra norske Embla, men

har nå endt opp med konstruksjoner

fra Leif Ernstsen hos DP.

Nå er artikkelen endelig ferdig

og levert!

Forøvrig tester vi også et komplett budsjettanlegg fra

svenske AudioPro hvor bassen fra de knøtte høyttalerne

får deg til å lete etter sub’en, forøvrig den produktgruppe

som AudioPro ble kjent for i 70 åra.

More magazines by this user
Similar magazines