Fra rent til nyvasket - SIFO

Hverdagslig teknologihistorie 101
Kvaliteten og mengden av dette tøyet var viktig i verdsettelsen av henne både
økonomisk og kunnskapsmessig. Når vi samtidig vet at klesvasken, og ikke
minst bleking og tørking, foregikk utendørs og ofte også i en sosial sammenheng,
er det all grunn til å vektlegge de prestisjemessige sidene av klesvasken.
Noe som også blir fremhevet av Sundt, Olsson og Verdier:
Stortvätten talade också den sociale hierarkins språk, och tvätterskornas möda att
gnugga på de halvårsgamla fläckarna var ointersant jämført med den väldiga
prestisje det innebar för kvinnorna att kunna nöja sig med två stortvätter om året:
det var standardmåttet på en stor utstyrsel i deras släkt. Och den stora vår – och
höstförevisningen av hele förrådet, som opptog hela av mark och häckar, var ett
tecken på välstånd och rikedom och på kvinnans skicklighet att samla skatter.
(Verdier 1981:129)
Når Winsnes (1875), Schønberg Erken (1926) og senere så å si alle
vaskeekspertene argumenter for å vaske ofte, er det da et argument for at det
rasjonelle bør tillegges mer vekt enn prestisje. I Winsnes anbefalinger for
«tarvelige familier i by og bygd» bruker hun både utgifter til innkjøp,
vedlikehold av vaskekar, plass til oppbevaring og tørking som argumenter.
Hun mener at med små fjorten dagers vasker vil piken, eller eventuelt piken
og barnepiken, kunne klare alt alene. Dermed spares utgifter til innleid
spesialist. Selv ikke i de «tarvelige familier» var vasken noe husmoren gjorde
selv, med unntak av bøking av «fint hvitt tøy» – da slitasjen vil bli for stor
hvis piken skulle gjøre det. Schønberg Erken mener at de hyppige vaskene er
å anbefale, særlig der husmoren eller hushjelpen skal greie vasken alene.
For fattige, og for det brede lag, var egen storvask en uoppnåelig
drøm. «Den, som kanskje må tage skjorten af kroppen og gå skjorteløs,
medens vaskingen foregår,» (Sundt 1975:268) har ikke tekstiler til noen
storvask. Ikke bare vaskehyppigheten men også selve vasketeknikken var
avhenging av tilgangen på tekstiler.
Å gi en enkel og oversiktlig fremstilling av vasketeknikken og
hjelpemidlene er ikke lett. For det første kan de se ut som det er store lokale
og sosiale variasjoner. I tillegg kommer at arbeidet var preget av en rekke
ulike behandlingsmåter for mer eller mindre skitne tekstiler eller partier på det
samme plagget, og ikke minst for tekstiler i ulike fibre, farger og kvaliteter.
Det er den store storvasken, vask av en større mengde hvite tekstiler,
som vi vet mest om. En vanlig fremgangsmåte ved lintøyvask var i følge
Sundt bløtgjøring med eller uten tilsetninger av ulikt slag. Deretter selve vasken
med såpe eller kokende lut eller begge deler i tillegg til mekanisk bearbeidning.
Etterpå ble vasken kokt i lut (eller bøket i kar) som innebar at kokende
lut ble helt over vasken gjentatte ganger. Dette kunne gjøres ved at luten
først ble kokt av aske, eller ved at aske ble lagt sammen med vasketøyet
og vannet ble helt over. Så ble vasken banket og skyllet. Dette arbeidet ble