Hele bladet - Fidelity

20xFidelity! 

For drøye tre år siden var vi som nå står 

bak Fidelity, i en utrolig vanskelig situasjon. 

På kort tid måtte vi skape vårt eget 

blad basert på det beste av salige Audio, 

vår felles plattform for å spre glede og kunnskap 

om musikk. Og den teknikken som skal 

viderformidle denne på best mulig måte. Alle 

skjønte at Fidelity nr. 1 egentlig var et mer 

moderne og påkostet Audio nr. 61. Ringen er 

på mange måter sluttet ved at vår nye nettadresse 

er www.audiofidelity.no 

At dette bladet er det tyvende i rekken, forbauser antagelig oss som 

står bak enda mer enn det forbauser mange av leserene. Vi er stolte 

over at vi har klart å komme ut like regelmessig som om vi var en stor, 

profesjonell organisasjon med tilstrekkelig fagpersonell til å ta seg av de 

ulike oppgaver innen økonomi, annonsesalg, drift, markedsføring, redaksjonsledelse 

og ikke minst etisk balanse mellom våre to ulike kundegrupper; 

selger og kjøper. 

I virkeligheten er vi en liten pølsebod som hver dag må jonglere de 

ulike krav som møter oss så godt vi kan. Og så redelig vi kan. 

Innimellom skal vi også teste flere produkter enn de fleste andre blader 

makter, og til og med ha litt overskudd til å begeistres så det smitter 

over på leseren. Ikke for å lure leseren til å kjøpe, men for å dele den 

ekte gleden vi i Fidelity fremdeles har for disse musikalske duppedittene. 

Selvsagt strekker ikke tiden til for alt det vi ønsker å gjøre, ikke minst i 

forhold til våre lesere. Jeg må medgi at gulvteppet her i redaksjonslokalet 

etterhvert har fått en betydelig kul sånn noenlunde midt på. Her har 

vi feid unna alt det vi ikke rekker av morsomme ideer og videreutvikling 

av bladkonseptet; for ikke å snakke om ytterligere markedsframstøt i 

Sverige og Danmark. Herfra får vi begeistrede tilbakemeldinger om bladkvaliteten. 

Det er forresten litt artig at mange svensker bemerker den 

selvironi og humor man finner i bladet. Dette gleder oss veldig da det 

verste vi vet er å bli tildelt en ufortjent gurustatus som i neste omgang 

brukes mot oss som eksempel på oppblåste viktigperer. 

At vi ved utgivelse av forrige nummer fikk mer kjeft enn noengang 

fordi enkelte abonnenter opplevde å se bladet i kiosken et par dager før 

det lå i egen postkasse, er et paradoks. For det er på distribusjonssiden 

vi faktisk er minst like profesjonelle som alle andre. Vår påvirkning av 

Postens rutiner er vel heller beskjeden; den samme Posten som skryter 

av milliardoverskudd samtidig som de setter opp prisene til Fidelity med 

50%(!) Og når du av ulike grunner ikke har fått bladet, må vi betale 55 

kroner til monopolisten for å sende deg et nytt! 

Vi er ikke så strukturert som vi skulle ønske, men improviserer så godt 

vi kan fra blad til blad. Og vi prøver tross altså å ta rimelig hensyn til 

ulike forslag til forbedringer i de mange leserbrev som vi registrerer. 

Men også vi lurer vel på om de som skriker høyest også er de som har 

mest rett? Vi oppfordrer derfor de av dere som vanligvis ikke hever 

stemmen så mye til å fortelle oss litt om din oppfatning av bladet, gjerne 

akkurat dette som du nå leser. Hva er bra – og hva bør vi prioritere 

annerledes? 

Men den største skrikehalsen av dem alle, herr sjefsredaktøren, får 

igjen gå spissrotsgang fordi han er større i kjeften enn hva godt er. Selv 

om jeg mener at vi har en bra stoffmiks i dette bladet, har vi igjen måttet 

redusere planlagte "bilde til stereo" artikler, samtidig som vi måtte 

flytte vår planlagte produktkavalkade til sommernummeret. Dette for å 

kunne samle hele staben over tilstrekkelig tid for å få en rettferdig vurdering. 

Uansett; ha en strålende vår. Og tør jeg håpe at vi klarte å komme ut 

som planlagt før påske? Jeg tar sjansen; "God Påske!" 

Hilsen 

Knut V 

www.audiofidelity.no 

Ansvarlig redaktør 

Knut Vadseth 

knuvadse@online.no 

Fax tlf. 22 44 38 12 

Redaksjon 

Gunnar Brekke 

Håkon Rognlien 

Jan Myrvold 

Skribenter i dette nummer: 

Robert Amundsen 

Gunnar Brekke 

Rolf Inge Danielsen 

Jan Myrvold 

Vidar Mørch 

Håkon Rognlien 

Anders Rosness 

Roy Ervin Solstad 

Knut Vadseth 

Foto 

Knut Vadseth 

Grafisk design 

Maria Andersen, AD 

Markedsnett AS, avd. Design 

tlf. 22 17 60 50, maria@marked.no 

Trykk 

PDC Tangen 

Annonseavdeling 

Tlf.: 32 76 88 39 (22 17 60 50) 

Kontakt redaksjon 

post@audiofidelity.no 

Diskusjonsforum 

www.audiofidelity.no 

Abonnement service: 

Milanex AS 

PB 9200 Grønland, 0134 Oslo 

tlf. 23 36 19 38 

fidelity@kundetjeneste.no 

Etterbestilling av tidligere utgivelser: 

www.audiofidelity.no, post@audiofidelity.no 

tlf. 22 17 60 50 

Utgiver 

Forlaget Fidelity AS 

Halvdan Svartes gt. 8, 0268 Oslo 

ISSN 1503 4291 

Det må ikke kopieres fra dette bladet 

uten tillatelse fra rettighetshaver. Denne 

bestemmelse gjelder også enhver form 

for elektronisk, mekanisk eller annen type 

gjengivelse. Brudd på bestemmelsene vil 

bli anmeldt og medfører erstatningskrav. 

NY WEB ADRESSE: 

www.audiofidelity.no

Innhold 

nr. 3 / 2006 

Brev til Fidelity . . . . . . . 6 

10 

ASR Emitter ll Exclusive 

16 

GamuT D3 dual mono 

forforsterker 

Arcam FMJ C31 

forforsterker 

20 

22 

Xavian XN 360 høyttalere 

4 3/2006 

20 

High-End messe 

i Stockholm 

B&W 801D 

24 

38 

Gruppetest CD-spillere 

og D/A konvertere 

Audio Note DAC 3.1 

Balanced 

30 

36 

DK Design VS. 1 

Reference mkIII 

44 

48 

Lector CDP-7 TL 

50 

Hegel CDP4A mk2 

52 

Arcam FMJ CD36 

kompaktplatespiller 

54 

Edge G8 effektforsterker 

56 

Korttest Electrocompaniet 

4,8 forforsterker

58 68 80 

Benchmark DAC1 

60 70 82 

62 72 84 

74 88 

76 94 

Veien mot drømmeanlegget • abonnér på • www.audiofidelity.no abonnér på • 

www.audiofidelity.no på abonnér • www.audiofidelity.no 

64 

66 

Godt norsk 

Blått & rått 

Skeive skiver 

Hauk: Fy på lanken! 

RoDa: 

Parasound New Classic 2250 

Rega Apollo cd-spiller 

Budsjettreferansen: 

Rør og horn 

Budsjettreferansen: KEF iQ3 

Rapport fra renseriet 

Patos Basic 310 

mot Lyric 302 

Hjemme hos Atle Seim 

Gjesteskribenter: 

B.Rønningsbakk 

og S. Flydal 

Myter... / Borbely Audio 

starter Kit med J-FET 

Linn Classik Movie 

3/2006 

5

Brev til 

Lycka till 

Hej. Jag vill bara säga att ni gör det bästa Hi-fi-bladet i norden, (världen?) 

med råge. 

Idag hämtade jag min nya RIAA-förstärkare, en Pro-ject Tube Box, 

som jag lyssnade på/köpte, efter er informativa artikel, skriven av 

Håkon Rognlien. Den låter verkligen superbra. 

Har även lyssnat på ASL Hurricane, efter ert test, mitt val blev dock 

ASL Leyla 845, vilken jag tycker låter "bättre". Jag har även rekomenderat 

ett par Klipsch-högtalare till en god vän, han är jättenöjd med 

dessa. 

Just detta ska en bra Hi-fi-tidning göra, locka till att prova (lyssna) 

på nya produkter, göra en nyfiken, -detta lyckas ni verkligen med. 

Jag köper min stereoutrustning av en mycket trevlig norrman här i 

Stockholm, Robert Grubstad, som driver en butik som heter 

Audioconcept. Som ni säkert vet tillverkar han även en av världens 

"bästa" skivspelare, Nordic Concept Signatur, och även den något 

"lättare" (både i vikt och för plånboken) modellen Artist, vore trevligt 

med en test. Nej, nu måste jag sluta och gå ut och köpa nummer 19... 

Lyck till, Jim Yang-Arnflo 

Abonnement på Fidelity 

Hei, viser til hyggelig samtale tidligere i dag. Som det ble sagt fikk jeg 

i går en purring på mitt abonnement på Fidelity, som jeg beviselig 

hadde betalt for godt over en måned siden. Ved nærmere granskning 

av faktura og kvittering (som er faxet over til kundeservice) så jeg at 

det var forskjellige kontonr. Jeg har ved to anledninger etterbestilt blader 

hos dere, disse er sansynligvis betalt til denne kontoen 

SÅ: Hvis du kunne være så vennlig å snakke med kundeservice slik 

at jeg unngår alt for mye sikling i min lokale Narvesen kiosk neste uke, 

hadde det vært fint. 

På forhånd takk! 

Mvh 

Knut Aksel 

PS: Skal sørge for at NESTE års innbetaling havner riktig.. 

Hallo! 

Jeg har sjekket kontoen, og registrerer betaling kr.475 på annen 

konto.som ikke gjelder abonnnement. Fidelity har altså ulike kontoer 

for abonnement og etterbestillinger av gamle blad. Men da 

dumper nok bladet ned i postkassen i løpet av neste uke! 

Knut V. 

Kjempetilbud 

Hei! Ønsker å bestille de 10 første for 50 kr stk. I og med at 

noen er utsolgt,blir det da nr 1, og 4-12 man får da? 

Hilsen, Bjarte Eliassen 

PS: Til Knut Vadseth; Tror jeg sitter med din gamle WellTempered-spiller. 

Den har fått et godt hjem. Vet du forresten årgang på spilleren? 

Hei! 

Du vet tydeligvis at både nummer 2 og 3 nå er utsolgt.Har gitt 

beskjed til Maria at vi tilbyr de første TILGJENGELIGE 10 til halv 

pris i dette tilbudet. Alderen på spilleren tør jeg nesten ikke tenke 

på! Men den var (er) veldig bra, kjøpt direkte av Reidar Persson. 

Knut V. 

6 3/2006 

DaaD Roomtunes 

Hei Knut. I påvente av NSB stakk jeg igår hodet innom Narvesen og 

konstaterte med glede at nytt nummer av Fidelity glinset i hyllene. Da 

gleder man seg bare til noen timer i sofaen med god lektyre og sterkt 

tilbehør. 

Et par småting bare. Kan se ut som dere har oppgitt feil pris på 

Daad-herligheten, Total kostnad for det jeg hadde på hjemlån var 

44000kr. 

Vi opplevde merkelig nok at det var stor nytte av fullt antall. Det vil 

si vi fikk ikke 90% effekt ved å halvere antallet. Men, og det tror jeg 

er et viktig poeng, rommet var veldig livlig, og usymetrisk (4 stk hadde 

til hensikt å utligne dette). Derfor var behovet for installasjoner ekstra 

stort. 

I et rom med noe kortere etterklang og uten tendens til flutter, vil 

man nok kunne redusere antallet noe mer uten nødvendigvis å måtte 

senke effekten tilsvarende. I etterkant av seansen har jeg eksperimentert 

ganske mye med akustikk. Rockwool akustikkplater på vegg, rimeligere 

studioprodukter i hjørner, alt i kombinasjon med ett mer begrenset 

antall DaaD. 

La det være sagt at ulempen med de fleste andre remedier er at 

overdreven bruk demper dynamikk og forrykker klangbalansen (demper 

toppen), dessuten funker de færreste i bassen. Det er her jeg 

mener DaaD har en fordel. Men, en noe mer begrenset bruk av absorbenter 

som lettere lett lar seg infiltrere i interiøret (Rockwool kledd 

med løsvevd tekstil) i kombinasjon med DaaD er det jeg har funnet ut 

fungerer best om økonomi og beboelighet skal hensyntas. 

Fullt oppsett av DaaD-er, slik det brukt i testen, koster i underkant 

av kr. 44 000. (DaaD2 kr. 2633/stk, DaaD3 kr. 3442/stk, DaaD4, kr. 

4252/stk). Som nevnt kommer jeg selv til å gå for et mer begrenset 

antall i kombinasjon med hjemmelagede absorbenter. 

Veldig morsomt at dere fant plass til artikkelen vår forresten. 

Lykke til videre Knut. 

André Fosse 

Kjære redaksjon 

Tusen tusen takk for et suverent magasin. Kvaliteten er så god 

at det er vel bare et tidsspørsmål om når Fidelity blir utgitt på engelsk, 

ja endog kanskje japansk eller gresk? Norge venter i spenning... 

Så til et par saker jeg vil spørre om: En venninde av meg skal kjøpe 

nytt musikkanlegg snart. Den nye Arcam Solo kunne kanskje være et 

alternativ. Da dere var litt tvilende til forsterkerens begrensende ressurser 

bør den muligens brukes sammen med en lettdrevet høytaler. Kan 

Klipch B3 som dere testet i samme nummer være et godt alternativ? 

Så en annen sak: I nr.18 hadde dere en glimrende artikkel om den 

nye høyttaleren The Nordic Tone. Men dere nevnte ingen ting om hva 

slags forsterking den passer best med. Har dere en mening om dette? 

Ellers har dere alltid hatt gode artikler om romtuning. Dette er viktig 

tema når det gjelder å oppnå god lyd. 

musikalske hilsner fra Ole Jørgensen 

Arcam Solo er helt utmerket for "vanlige" entusiaster, men altså 

med forsterkeren som største svakhet. Dog helt OK som sagt. TNT 

krever nok en skikkelig 250 watter (minst 100 rørwatt)e.l. men 

som du vet finnes mange unntagelser. Jeg syntes dog at 

Abrahamsen ble litt liten. Takk for hyggelige ord! 

Knut V.

Budsjett 

Hei Knut Gjennom fjoråret har jeg komplettert mitt anlegg, som nå 

består av: 

ECI 4 

EMC 1 up (oppgradert også med KIT 1 (strøm) like før jul 2005) 

Audio Physic Virgo III 

Det låter meget bra og tilfredsstiller mine krav til et åpent, velspillende 

anleg, som etter oppgradering leverer mye bedre enn tidligere i 

forhold til sammensatt, elektrisk musikk. Større, bedre, dypere lydbilde 

som fungerer svært godt uansett lydnivå. Imidlertid har jeg en kamerat 

som vurderer å kjøpe nytt (nytt brukt). Han liker selvsagt lydbildet fra 

mitt anlegg, men har samtidig behov for en kombinert spiller med 

harddisk - CD/DVD etc.. Med utgangspunkt i et prisbilde på + - 20' 

hva mener du kunne være et OK oppsett, eksempelvis basert på en 

brukt ECI 3. Videre lurer jeg på om det er andre bruktbørser hvor 

denne type produkter ligger ute på nettet nå som audioforum ikke 

funker lengre. Hvert nye nr av Fidelity er fremdeles "litt julekveld 

Owe T 

Hallo! Jeg er litt skeptisk til disse konkrete spørmålene da det 

simpelthen er umulig å gi konkrete svar! Det er altfor mange 

variabler.Jeg kjenner ikke til noen virkelig god multispiller med 

harddisk og vil nok inntil videre anbefale en så rimelig DVD spiller 

som mulig PLUSS den beste CD-spilleren man har råd til. 

Mvh 

Knut V 

Vi prøver igjen 

Hei for en tid siden (10/1) etterbestilte jeg 3 nummer av 

Fidelity som jeg manglet (Fidelity nummer 1, nummer 9 og nummer 

14) , men har enda ikke mottatt bladene. Kan jeg blidgjøre redaktøren 

med å bestille et abonnement i tilegg…. 

MVH, Andreas Lossius 

Redaktøren er veldig blid uansett,han, bare han får bladet i trykken 

i løpet av dagen! Vi er bare et par stykker som skal både lage 

blad og sende etterbestillinger, så vær litt tolmodig, særlig rundt 

trykklevering ca. 3 uker før du ser det i postkassen. 

Knut V. 

En god deal? 

Jeg skal kjøpe nytt stereooppsett og har fått tilbud på en 6 mnd gammel 

Atoll IN100 for 5500,- Vil dere si det er en god deal, eller hadde 

dere foretrukket noe annet i prisklassen? Og Cambridge 640C v.2 er 

en god cdspiller å pare den med? Begge deler skal spille sammen 

med et par Jmlab gulvstående... Flott hvis dere kunne gitt et svar på 

dette! 

Mvh, Jan 

En god deal! 

Heite saker med potens? 

Hei Knut! "Den gule fare" (kinamennene) er frempå med 

kombi- løsningen klasse-A forsterker/varmeapparat, og det til utrolige 

4.990 svenske kroner for XTC CLASS-A100, og 7.990 norske kronerfor 

det digre beistet XINDAK XA-6950. Anbefaler snarest en sammenligningstest 

i Fidelity!!! 

Mvh Jan Skoglund 

8 3/2006 

Knut V. 

Forforsterker? 

Takk for et flott blad som jeg har stor glede og nytte av å 

lese. Jeg kjøpte for en stund siden en Parasound A21 effektforsterker 

etter å ha lest din omtale av den. Et kjøp som jeg er veldig forbøyd 

med. Hadde fra før en Musical Fidelity forforsterker A308. Dette er 

også et veldig bra produkt, men syntes at det mangler en del på dynamikk. 

Savner litt trøkk og moro. Det blir for snilt. Skal derfor investere i 

en ny forforsterker. Håper du kan gi meg noen tips om hva som kan 

være en god match. Har tenkt på Parasound P3 som en mulighet, men 

kan bruke 20000-25000 hvis det er bedre alternativer der ute. Øvrig 

utstyr er JM lab 926, Tara Labs air 3 signalkabler og Tara Labs helix 8 

høytalerkabel. Primare cd 20 som snart er moden for utbytting. 

Mvh Per Oskar 

Aktiv DP til 25 K er den overlegent beste pre i prisklassen vi vet 

om, men med håpløs stor fjernbetjening-og kun fjernbetjening. 

Electrocompaniet kommer med nye pre i samme prisklasse som vi 

tester i dette Fidelity.. 

Knut V. 

Forsterkere - et hav å velge mellom 

Hei Knut, jeg leser blekka jevnlig med stor iver og er en 

"hobby-entusiast" det vil si at viljen er der men ikke lommeboka... 

(Bor i Belgia for tiden så det er ikke alltid like lett å få tak i det) 

Jeg kjøpte i fjor System Audio SA1750 og er strålende fornøyd med 

lyden i disse, men ønsker nå å skifte ut forsterker (og cd-spiller) 

Har vært ganske bestemt på Vincent, da jeg synes deres hybridforsterkere 

virker veldig spennende (SV236), men ser de har kommet med 

SP331MK + SA31MK. Nå er jeg imidlertid litt i tvil etter å ha hørt på 

Atoll (AM-100 - PR-200) som jeg syntes låt veldig bra. Ellers har jeg 

også vært stor fan av Thule og vurderer IA100 + PA100, som jeg ble 

anbefalt på HiFi-Klubben. (Det kan nevnes at Atoll er billigere her og 

AM-100 - PR-200 vil koste meg ca 10 000 kroner) 

Har du noen tips/anbefalninger jeg bør teste ut? Hører mest på 

rock/hard rock og er så heldig å ha eget "gutterom" 

Mvh 

Henning Pedersen 

Hei! Generelt vil jeg tro at den litt tøffe og dynamiske lyden på 

både Atoll og Thule vil passe bedre enn den litt saftigere og fyldigere 

Vinent-lyden.Jeg kan bare TENKE meg hva som blir best.Det 

er vanskelig nok selv når man kan HØRE ulike lydsignaturer. Og 

igjen; kablene kan utgjøre minst like stor forskjell som de ulike 

boksene. 

Knut V. 

Forsterker til Virgo II 

Hei! Leste i siste nr. av Fidelity at Hegels nye integrerte skal være 

bedre enn Krells. Jeg lurer på om hvilke av de to forsterkerne som vil 

passe best til Virgoene?Eventuelt om du kjenner til andre alternativ. 

Jeg var på nære ved å kjøpe Burmester Rondo, men manglende 

mulighet til å prøvelytte gjorde at jeg lot være. 

Mvh Jarle 

Jeg er enig om at prøvelytting er nærmest en nødvendighet for å 

velge riktig etter egne ører, musikk og smak Jeg vil også avdramatisere 

at Fidelity synes Hegel er «bedre» enn Krell KAV 400 og 

sistnevnte KAN være verd de ekstra kronene da den etter min 

mening matcher spesielt godt til den litt stramme mellombassen 

på Virgoene. Og ja, det finnes en mengde utmerkede alternativer, 

men disse to er opplagt blant de mest interessante i forhold til 

prisen.Men sjekk også testen av DK som Roy har skrevet i dette 

bladet. 

Knut V.

Gjesteskribent om ny kabel: 

Svart magi? 

Ikke helt, men Black Magic Revelation gjorde noe for anlegget. 

Da jeg hadde koblet de opp, og skrudde på sporet "Slow Burn" 

med Glenn Kaiser, var det tydelig fra første pling på gitaren at det var 

noe spesielt her. 

Men jeg satt og irriterte meg en stund over at jeg ikke klarte å høre 

HVA som var forskjellen. Jeg hørte at det var forskjell, men klarte ikke 

å identifisere den. Jeg spilte mange cd'er, og til slutt slo det meg : 

Bassen! Bassen er strammet opp. Det tordner ikke så mye som før, 

men den har mer fylde, mer renhet. Og toppene er ørlitegrann kuttet 

av. De låter ikke så spisst som før. Dette kan skyldes det som har 

skjedd i bassen. Gitarstrengene ble mer organiske. Mindre metalliske. 

De hørtes mer ut som de var av nylon i stedet for metall. Og den voldsomme 

bassen jeg fikk til tider, er temmet. 

Så den er ikke like vill og uhemmet som før. Jeg merket dette spesielt 

med et opptak av kirkeorgel der organisten spilte de lengste pipene 

innimellom. Tidligere fikk dette veggene til å riste, og jeg fryktet naboene 

skulle tilkalle politiet. Nå er den mer tilbakelent og deilig. Kontant 

og klar. 

Når Glenn "spyttet" i mikrofonen, kom dunket mer kontant, Mer 

attack, men samtidig mindre agressivt. Det høres nesten litt merkelig 

ut, men bassen er mer tydelig nå. På tross av at den er mindre pompøs. 

Jeg hørte ikke så mye endringer når det gjalt rom og posisjonering. 

Gjorde ingen A/B-testing, men de sporene jeg hørte på, er såpass 

kjente at jeg tror jeg hører om det er skjedd noe. 

Men jeg likte definitivt det jeg hørte. Tror det kan bli et hyggelig 

ekteskap dette her... Svart Magi? Nei. Bare godt norsk håndtverk! 

Ragnar Aas, gjestekribent i nr.17 som ønsket seg 

og fikk en Black Magic kabel i honorar. 

Kablar & anna 

Hei. Har eit tips til kabel. Tek sjansen på å sende deg direkte 

e-post ettersom du oppfordra til det. Eg har Harmonic Technology 

kablar i mitt anlegg, nærare bestemt pro-9 biwire til høgtalarane og 

Pro-SilwayII xlr signalkabel. Er godt nøgd med dei. Dei gjev bra bredde 

i lydbiletet og verkar ikkje å avgrense lyden verken nedover eller oppover 

i frekvensområdet. Har rettnok ikkje prøvd så mange andre 

kablar...verdt å teste hjå dykk? Ser ellers at kablane til PM-audio får 

mykje bra omtale på diverse nettsider. 

Anlegget består ellers av Krell KAV-280cd, Krell KAV-400xi, Dali 

Helicon 400 og nettkablar frå Jorma Design. 

Er abonnent på Fidelity og er stort sett fornøgd med bladet. De gjer 

ein bra jobb og er i særklasse det beste hifi-magasinet i Norge. Som 

du kan sjå av utstyret er det meste omtala i nettopp Fidelity. Stå på! 

Helsing 

Jon Magne Molnes 

Cambridge 

Hei Knut. Kjøpte en Cambridge 640C V.2 til pjokken – noe 

som må være tidenes tilbud. Fy flate for en kvalitet til prisen. Jeg satte 

den på en dvd-plattform og vips er det jo nesten som man har lyst på 

en selv. Er denne bedre enn forrige modell? Kanskje noe å sjekke ut til 

budsjettreferansen i bladet (siden prisen er holdt uforandret). 

Mange ser seg nødt til å tweake på utstyret – nær sagt uansett pris, 

og det er lett å gå seg vill i de mange – mer eller mindre seriøse tipsene 

som man finner på www. Hva med en utfyllende artikkel om nettopp 

tweaking av CD-spilleren ? 

Takker for et variert og godt blad – skrevet av entusiaster og for 

entusiaster. 

Hilsen Bjørn Eilertsen, 

Honningsvåg

ASR Emitter ll Exclusive: 

10 

Sommerfugleffekten 

Tekst og foto: Knut Vadseth

Da gutta fra Stereofil kom slepende 

med dette elegante monstrumet i 4 

blytunge deler, var det umiddelbart 

krystallklart at dette måtte være et 

av high-end bransjens virkelige røverkjøp. 

For her hadde vi med å gjøre med en integrert 

forsterker med eget batteri for drift av 

linjetrinnet og dessuten separate 32 kilos 

strømforsyninger for hver av forsterkerens 

doble 250 watts effekttrinn. Og de 2x250 

watt er selvfølgelig målt i 8 ohm. I 4 ohm 

Aldri har vi hørt maken til symbiose 

mellom sommerfuglens letthet og 

tornadoenes kjempekrefter som i denne 

tyske integrerte 250 watteren på 150 kilo! 

leveres det dobbelte, i 2 ohm knappe 1000 

watt og i 1 ohm(!) 1400 watt! Og alt med 

mindre en 0,1% forvregning i det hørbare 

frekvensområde. Prisen er 115.000 kroner, 

betydelig lavere enn svært mange andre 

high-end forsterkerkombinasjoner som tar 

mål av seg til å være blant "verdens beste". 

Og som Harry Pearson himself – ifølge faste 

lesere av det utmerkede amerikanske bladet 

The Absolute Sound – mener lydmessig er 

helt i verdenstoppen. 

11

Det er bare Vidar Mørch sin noe avslappede 

holdning til en annen "verdensmester" fra TAS i 

dette Fidelity – den amerikanske Edge G-8 -som 

foreløpig holder adrenalinet sånn noenlunde i 

sjakk. Men til forskjell fra den amerikanske forsterkeren 

som er konstruert for 110 Volt og 60 

perioder som dermed KAN tape seg litt på det 

norske strømnettet, er ASR Emitter ll tross alt 

konstruert for 230 volt og 50 Hz. Er den blant 

de aller beste, noe både en visuell inspeksjon og 

lesning av TAS kan indikere? Eller er den bare 

en turbodrevet versjon av en mindre og eldre 

modell ASR forsterker som Fidelity og undertegnede 

tidligere har gitt en smule lunken test av 

omtrent samme grunn som når det gjelder 

Edge: Det hele er fantastisk oppløst og med en 

utrolig luftighet, men mangler samtidig litt tøffhet 

og trøkk i store dynamiske kontraster, særlig 

litt nedover i bass og mellomtone. 

Sommerfugl 

Det store problemet med testing av virkelig 

glimrende high-end utstyr, er selvfølgelig at testeren 

må tolke lydkvaliteten gjennom annet 

utstyr. Og ikke minst via avspilling av et bredt 

spekter av ulik hermetisk musikk opptatt i forskjellige 

studioer med varierende monitorkvalitet 

og ymse lydfilosofi. Om "verdens beste" forsterker 

plutselig dukket opp, må mange av oss hi-fi 

12 3/2006 

journalister innrømme at det slett ikke er bomsikkert 

at vi fanger opp dette presist nok. Så får 

hver enkelt vurdere om skråsikre penneknekter 

treffer mer presist. En erfaren herre som Harry 

Pearson indikerer i det minste at vi vil finne en 

forsterker med en rekke glimrende parametre, 

men ikke nødvendigvis at den vil passe deg, 

resten av anlegget og din musikkpreferanse. 

Og med alle disse forbehold vil jeg komme 

med MIN første bombastiske påstand etter 

mange runder med denne forsterkeren: Dette er 

overlegent den mest oppløste forsterkerkomboen 

jeg har hørt. Stemmekvalitet er utrolig naturlig 

når opptaket tillater det, og diskanten er det 

lekreste jeg kan huske noensinne å ha opplevd! 

Alt dette stemmer forsåvidt også med den tidligere 

testede ASR-konstruksjonen, men nå raffinert 

til uante høyder. 

Trøkk og krefter 

Det var også raskt å konstatere at også de mer 

maskuline sider av forsterkeren er betydelig forbedret 

fra tidligere versjon, inkludert en kjellerdyp 

bass med et utrolig grep om de enorme 15tommerene 

i vår referansehøyttaler B&W 801D. 

Om det skulle være noe "problem" med 

denne fremragende tyske forsterkeren etter 

noen innledende runder, måtte det være i nedre 

del av mellomtonen eller i øvre bassområdet. 

Her skiftet vi mening om viktige karakteristika 

like ofte som vi skiftet signalkilde og kabler! 

Aldri tidligere har vi opplevd en forsterker som 

til de grader avslører alle særegenheter og 

eventuelle svakheter med utstyret rundt. Den 

påfølgende artikkelen "Skitt inn er skitt ut" er 

et direkte resultat av at ASR Emitter ll "avslørte" 

hittil ukjente særheter i signalkilden etter at 

vi med tungt hjerte-men fremdeles likvidehadde 

levert fra oss den glimrende Ed Meitner 

CD-riggen som vi ga topptest i nr.18! 

Allerede i innledene runder fortalte den utrolig 

oppløste ASR komboen oss at referanseutstyret 

ikke var optimalt når det gjelder signalkilde, 

Dette i motsetning til vår nye referansehøyttaler 

som viste seg akkurat så avslørende, men samtidig 

bare sånn "passe" vanskelig å drive, presis 

slik vi hadde håpet. (Se test lengere bak i bladet.) 

Grundigere evaluering 

Å teste et glimrende produkt som ASR Emitter 

ll, er som å evaluere et nytt whiskeymerke. Men 

vel å merke ved å vurdere den særpregede aromaen 

etter at den er blandet som Irish coffe 

med sterk kaffe, brunt sukker og en dæsj tykk 

fløte eller krem. 

Det ble øyeblikkelig klart at mange av de 

typisk gode egenskapene, men også den smule

innvendinger vi hadde med lyden i tidligere testet 

ASR forsterker, var gjenkjennbare i denne 

nyere og mye sterkere versjonen. Det er bare 

det at kvalitetsnivået var hevet såpass dramatisk 

at selv vår smule skepsis på enkelte parametre i 

stor grad ble identifisert som mindre problemer 

i andre ledd i lydkjeden. Og før vi i det hele tatt 

kom igang, fjernet vi rådyre strømkabler for en 

betydelig sum (Valhalla kabler og Thor strømfordeler/renser 

til samlet pris tett på totalprisen av 

testproduktet!) før vi satt Emitter ll inn i referanseanlegget. 

Dette gjorde vi fordi forsterkeren blir levert 

fullt ferdig med komplett sett meget solide 

strømkabler som er inkludert i prisen. Her KAN 

det altså være mer å hente, men selv hadde vi 

nok utfordringer bare å prøve ut ulike kjente 

signalkilder som kom gjennom resten av systemet 

med tydeligere signatur enn noengang. 

Dette er etter vår mening en glimrende indikasjon 

på en forsterker som er såpass lite farvet at 

egenlyden i mindre grad enn vanlig maskerer 

det påførte lydsignalet! 

Litt sidrumpet? 

Faste lesere har knapt unngått å registrere at 

Fidelity-gjengen har opplevd overraskende gode 

resultater med siste versjon av 

Electrocompaniets CD-spiller med siste genera- 

sjon Philips drivverk. Selv med tilgang til mye 

dyrere spillere, er denne enda ikke levert tilbake 

simpelthen fordi vi enda ikke har funnet de lydmessige 

begrensninger i denne spillere, spesielt 

når den benyttes som drivverk med ekstern 

DAC. Den litt mørke klangkarakteristikken til 

EMC Up er forøvrig forbløffende lik lyden fra 

Emitter ll; ekstremt oppløst men med lyden malt 

på et nærmest dypsort fløielslerret som gir glitrende 

dynamiske kontraster, men som også kan 

oppleves litt uvant mørkt. Jeg vil hevde at denne 

klangbalansen er mye nærmere "virkeligheten" 

enn hva mange synes å tro, men mitt førsteinntrykk 

av Emitter ll var uansett at her nok kunne 

mangle en smule sting og trøkk i øvre 

bass/nedre mellomtone, selv når jeg var særdeles 

bevisst at også referansehøyttaleren B&W 

801 er litt tilbakelent i dette området. 

Derimot var diskanten glitrende god; krystallklar 

og krisp og med akkurat passe "sting". Jeg 

har knapt nok hørt bedre "luft" og overbevisende 

fres i felenes overtonestruktur- helt uten 

flising- enn med denne kombinasjonen. En 

storslagen demoplate med orkestral filmmusikk 

som tidligere har vært ubehagelig "rå" i toppen, 

låt nå forførende deilig. Heldigvis også 

ganske som man opplever lyden i konsersalen. 

Mye av årsaken til dette, er at den ofte aggressive 

øvre mellomtone var meget mild og snill 

uten å virke urealistisk tilbakelent, bare usedvanlig 

fri for støy og hardhet. 

Kjellerdypt 

Bassen gikk usedvanlig dypt og var særdeles 

potent, kanskje i meste laget(?), men skapte i 

tråd med de betydelige strømforsyningene til 

transistorene, et forventet fjellstøtt grunnfjell til 

all slags musikk. En smule tilbakelent øvre 

bass/nedre mellomtone skapte ingen særlig 

negative opplevelser. Her er som nevnt også 

801D litt forsiktig. Derimot savnet jeg litt opplevelsen 

av trøkk og freske fraspark i samme 

område. Var dette psykologi (nesten alle opplever 

feilaktig at det er mer krutt i lystklingende 

utstyr) eller en smule problem med CD-spilleren. 

Eller var det simpelthen en svakhet med en 

ellers glimrende forsterker? 

Slik som jeg opplevde lyden akkurat nå, var 

dette uansett kanskje den beste forsterkeren jeg 

har hørt til ikke altfor dynamisk og aggressiv 

klassisk musikk, spesielt moderat store kammermusikkensembler 

som oppnådde en troverdig 

naturlig overtonestruktur på feler. Og dessuten 

glimrende stemmegjengivelse ved klassiske opptak. 

Pluss et piano som er noe av det glatteste 

og luftigste jeg har hørt, inkludert flott rom 

rundt en varm, men naturlig klang med god 

angivelse av størrelsen på instrumentet samt 

gode indikasjoner på pianomerke! 

Men ble det hele litt for sidrumpet for 

Stravinsky, rock og Heavy Metall? Og ble det 

LITT rotete – også holografisk- når det skjedde 

mye dynamisk krevende samtidig? 

Ikke særlig logisk med hensyn til den hinsides 

ekstremistiske strømforsyningen, men.... 

Bedre signalkilde 

Siden vi har skrevet en hel artikkel om det som 

nå skjedde med hensyn til signalkilden, får vi 

her ta kortversjonen: Ved å benytte ulike DAC’er 

på den mekaniske ekstremt solide og stabile 

konstruksjonen til Electrocompaniet, fikk vi på 

en overbevisende måte ryddet opp i en smule 

mangel på fokus og oppnådde samtidig noe 

mer trøkk i mellombassen. Selvfølgelig prøvde vi 

også andre drivverk vi hadde tilgang på; Krell 

KPS 25 (med nye kondiser), Unidisc 1,1, Sony ES 

707, og siste versjon av flaggskipet til Bent 

Holter og Hegel. 

Og selv om vi aldri kom helt i mål med hensyn 

til vårt ønske om "perfekt" dynamisk kontrast 

og livsbejaende trøkk i 200-400 Hz området, 

så var vi særdeles nær. Med bevisstheten 

om Ed Meitner-riggen som enda bedre i det 

området hvor vi nå manglet det lille ekstra, kan 

vi vi ved hjelp av eliminasjonsmetoden konstatere 

at vår opplevelse av en fantastisk oppløst, 

særdeles presis og forvregningsfattig forsterker 

knapt kan degraders vesentlig av en i VERSTE 

FALL forsiktig mangel på dynamisk kontrast i 

3/2006 

13

øvre bassområde. 

Likevel litt synd at vi ikke fikk den helt store 

opplevelsen i dette området, slik vi er bortskjemt 

med av DP A-1 og C-J 350 med god pre, 

men som vi med Emitter ll måtte resonnere oss 

fram til. 

Men i alle andre deler av frekvensområdet var 

det flere kombinasjoner av CD-spillere som nesten 

ble litt for aggressive i visse områder. 

Forsterkeren fungerte som en kamelon i forhold 

til inngangssignalet. Og holografien var like 

storslagen og presis som de ulike 

drivverk/DAC’er synes å tillate. 

Igjen savnet vi altså Meitner-riggen 

(Kr.185.000 en litt for stiv pris for en lite blad) 

for mer presist å kunne vurdere de opplagte 

kvaliteter- og eventuelle begrensninger- som 

utgjør den usedvanlige forsterkeren til tyske 

Friedrich Shaefer. Dette selv om man i etterfølgende 

artikkel vil oppdage at vi kom svært nær 

med rimeligere løsninger... 

DVD kontra VHS 

Dette er en superforsterker med enorme krefter 

og en ekstrem strømforsyning til effekttrinnet 

og et kraftig batteri for å dra potensialet i forforsterkeren 

så langt som overhodet mulig. Den 

ekstreme tekniske konstruksjonen, inkludert alt 

man trenger av strømkabler til de fire separate 

enehetene på tilsammen 150 kilo, ville alene 

kostet en liten formue. Dette virker som et nesten 

ufattelig godt tilbud ved en nærmere 

gjennomgang av konstruksjonen med sine overbevisende 

tekniske parametre. Det er knapt 

mulig å legge lista særlig høyere når det gjelder 

en integrert forsterker! 

Heldigvis er det resulterende lydpanorame i 

god overenstemmelse med de fleste intensjonene. 

På mange måter oppleves lydbildet å være 

så finkornet, oppløst og ekstremt presist at mer 

alminnelig gode forsterkere blir nærmest som 

14 3/2006 

avspilling av en film på VHS 

mens Emitter ll oppleves som 

en førsteklasses DVD spiller. 

Lydbildet er enormt stort og 

med ekstrem dybde samtidig 

som presisjonen er helt tredimensjonalt 

holografisk. Og 

musikken glitrer og gnistrer 

med betydelige dynamiske kontraster 

i størstedelen av frekvensområdet 

på en bakgrunn 

av dypsvart fløyel. 

Selv om det aldri låt hardt 

eller stresset med Emitter ll, var 

det også lekende lett å avsløre 

mindre feil og problemer med resten av utstyret 

i lydkjeden. Dette er simpelthen den beste og 

mest oppløste forsterkerkomboen vi har hørt i 

størstedelen av frekvensomårdet. Og der vi har 

innvendinger, må vi innrømme at problemet 

også kan skyldes omkringliggende utstyr. MEN; 

selv om den dynamiske kontrasten er aldeles 

fremragende i øvre mellomtone og diskant, og 

at også bassen generelt er kjapp, dyp og med 

glimrende kontroll av 15 tommeren på referansehøyttaleren, 

så savner vi en smule sting og 

trøkk i mellombassen. Dessuten er forsterkeren 

sin egen verste fiende ved å være så god at den 

avslører at den er enda bedre på litt enklere 

instrumentgrupper enn på komplekse musikkpassasjer. 

Hvis det da simpelthen ikke er lydstudioet 

som blir avslørt? 

Audionote DAC 3,1 

Men så fikk vi låne AudioNote DAC 3,1 fra 

Håkon Rognlien som hadde testet denne for 

bladet, og som vi selv hadde konstatert var 

glimrende på tidligere benyttet utstyr. Men på 

ASR Emitter ll Excklusive fungerte den ikke bare 

bra; hele testpanelet fikk bokstavelig talt hakeslepp 

da vi sammenliknet denne i forbindelse 

med gruppetesten i dette bladet. Her var en forrykende 

dynamisk kontrastomfang som vi knapt 

nok har hørt tidligere. Særlig gjaldt dette i øvre 

mellomtone som fikk et levende liv som var 

langt fra vanlig digital hermetikk, blant annet 

med en knakk på trommekanten i et Oscar 

Peterson opptak som fikk oss alle til å le lykkelig 

etter sjokket av smellet. 

Heldigvis var dynamikken også betydelig 

bedre med strammere grunntone og mer utagerende 

transienter også i mellombassen. Samtidig 

fikk vi også tips fra konstruktøren i Tyskland om 

at vi kunne oppnå høyere kontraster, det vil si 

enda bedre dynamikk, om vi justerte opp tomgangsstrømmen 

en smule; noe som er gjort på 

få minutter. Tusen takk Herr Shaefer, men endelig 

var vi norske også ganske så fornøyd! Og her 

ble det som man skjønner ikke gitt ved dørene... 

Konklusjon 

Dette er simpelthen en av verdens aller beste 

integrerte forsterkere med forforsterkerdelen 

som en gedigen bonus. Om den er den aller 

beste forsterkeren slik som Harry Pearson synes 

å mene, eller den 3dje beste eller syvende, er vel 

uansett uinteressant. I forhold til den relativt 

moderate prisen er dette uansett et bestekjøp 

helt der oppe i den absolutte toppen. 

Min eneste innvending er de mange store og 

tunge boksene som utgjør dette under av en 

superforsterker; her snakker vi ikke engang om 

slepbart. På den annen side vil selv en ganske 

overfladisk vurdering av all den teknikken som 

er lagt ned i dette produktet, indikere at produsent 

og designer Friedrich Shaefer må være en 

meget entusiastisk musikkelsker med moderate 

krav til mange og raske penger. 

Om ASR Emitter ll Exclusive neppe kan ha 

noen skyld for at en sommerfugls flukt i 

Botswana kan føre til orkan i Mexicogulfen, så 

er dette uansett en øm formidler av musikkens 

pianissimo kombinert med en jordskjelvliknende 

formidling i ditt lytterom når musikken og høyttalerne 

også er med på notene. 

Pris kr. 115.000,- 

Importør/forhandler: Stereofil.

GamuT D3 dual mono forforsterker: 

De som leser Fidelity jevnlig husker sikkert 

at danske GamuT uten synlig genanse 

eller verdighet berøvet undertegnede og 

kollega Rognlien for besværlig oppsparte 

surstoffreserver da vi begge relativt uforberedt 

ble konfrontert med den integrerte kraftpakken 

D150. Dette etterlot oss begge med 

katatone tilstander i respirasjonorganene med 

dertil påfølgende apokalyptiske oksygenabstinenser. 

La gå, jeg er med min klart selektive og 

lett komprimerte hukommelse muligens fordrevet 

ut til overdrivelsenes mer grisgrendte breddegrader 

– men det var uansett som å få en 

tung høyre rett i Solar Plexus. DI 150 innehar 

nemlig en sjelden og balansert miks av det brutalt 

maskuline og det feminint elegante. Min 

psykiater ville sikkert kalt det "dualitet". 

Forforsterkerdelen i DI 150 er jo i praksis en 

lett modifisert og kompakt utgave av det separate 

linjetrinnet vi her har fått på hjemlån, nemlig 

D3. Så før vi for alvor går i gang med å kartlegge 

nøyaktig hvor mange prosent av magien i 

DI 150 som kan tilskrives D3, har jeg kun én 

liten henstilling til leseren; - hold pusten! 

16 

Total kontroll! 

Det høres vitterlig ut som galskap å betale titusener av kroner 

for et apparat som har til oppgave å dempe lyd. Kan ikke 

et mye billigere et gjøre akkurat den oppgaven like så bra? 

Si det... av Jan Myrvold 

3/2006 

Robust eleganse 

Man trenger slettes ikke aktivisere husstandens 

nesehårtrimmer eller annet verktøy tiltenkt 

finere nasal hygiene for å vøre eimen av highend 

når GamuT D3 med stor andakt løftes ut og 

frem fra sin solide emballasje. Det robuste apparatet 

har en fysisk utforming som hva størrelse 

og vekt angår overgår mange integrerte forsterkere 

og effekttrinn, selv fra de relativt høye prisklasser. 

Så er det også et kabinett som huser 

meget trolldom! 

Formgiving – eller design som det heter på 

nynorsk – er i dansk tradisjon sjelden til det 

vonde for øyet. Ei heller på dette produktet, selv 

om det nok ligger mer enn en armlengdes 

avstand unna det mer typiske sortiment fra B&O 

og Densen. GamuT D3 har fortsatt et rent og 

sobert uttrykk, men gir samtidig veldig klare 

antydninger om hvilket formål den er ment å 

tjene. Aller mest på grunn av de to store kuppelformede 

anordningene på fronten, henholdsvis 

inngangsvelger og volumratt. Førstnevnte 

opererer med kvalitetsreleer av typen NEC EA2, 

og sistnevnte administrerer et pot-meter fra 

ALPS, motorisert sådan, som da i likhet med 

inngangsvelger også kan styres via fjernkontroll. 

Nå leveres imidlertid så vidt jeg vet ikke D3 med 

en sådan inkludert i prisen, men kan bestilles 

som en option. Jeg mener også å vite at man 

eventuelt også kan få D3 til å lystre Marantz' 

multiromstryllestav. Jeg føler meg langt fra sikker 

på om dette med fjernkontroll er noe jeg 

ville benyttet på denne forforsterkeren, spesielt 

hvis man skal bruke den sammen med et effekttrinn 

som er over gjennomsnittelig følsomt på 

inngangene. Du skal ikke dreie meget mot høyre 

på volumkontrollen før den gir voldsom respons, 

så her må man fremvise rutinert fingerspitzgefühl 

for ikke å molestere sine høytalere, egne 

trommehinner og smulene av det som en gang 

var et harmonisk uforvrengt naboforhold. 

Valgt inngang markeres med små, diskret 

lysende dioder, som er arrangert i en midtstilt 

nisje midt på fronten, omkranset av en solid 

frontplate i polert aluminium. Som med DI 150 

matches denne mot et helsvart kabinettdeksel. 

Byggekvalitet og finish er som ventet helt i 

toppklasse, og vi deler med stor glede ut ekstra

stilpoeng for innfelte, lakkerte skruer som ytterligere 

understreker konstruksjonens feinschmeckertildragelser. 

Slik kan (og bør) det altså gjøres! 

Brukervennlig 

GamuT D3 har spesifikasjoner som sikkert vil få 

mang en erfaren og teknisk bevandret lydentusiast 

til å nikke anerkjennende med hodet, men 

GamuT har i tillegg tenkt på brukervennlighet 

og utnyttelsespotensial. D3 kan på inngangsiden 

tilkobles opptil fem programkilder samtidig, 

hvorav den ene er en balansert krets som hvis 

ønskelig også kan gå utenom alle øvrige kretser 

direkte fra inngang til utgang. Dette kan selvsagt 

være hendig dersom man har en cd-spiller 

eller dac med volumkontroll, og man ikke 

ønsker å måtte omarrangere kabeltilkoblingene 

hver gang man ønsker å benytte en annen programkilde. 

På den annen side kan man jo spørre 

seg om hvor mange slike spillere finnes det 

egentlig i betalbare prisklasser som har har et 

pot-meter av høyere kvalitet enn det som sitter i 

D3? 

De øvrige fire innganger er av sedvanlig sing- 

le ended standard (RCA), og har sokler av tilsynelatende 

meget god og gullbelagt kvalitet. 

Også en av disse - den som er merket "HTH" - 

kan kommanderes til å transportere signalet 

utenom volumkontrollen. Muligens en god løsning 

- for de som har et noenlunde habilt hjemmekinooppsett 

og ikke vil inngå for mange lydmessige 

kompromisser ved ren musikklytting. Å 

tappe signalene tiltenkt fronthøyttalerne fra en 

eventuell surroundprosessor og kjøre de 

gjennom GamuT D3 kan nok for mange bety en 

betydelig nivåheving i lydkvalitet. 

For alle oss som stadig lar seg pirre ved synet 

av vinyl - da fortrinnsvis av de rillepregede, sirkelformede 

12" skivene med hull i midten - har 

D3 en inngang klargjort for en eventuell montering 

av et phonotrinn, men blir ikke levert med 

dette som standardutrustning. 

Noe vi ikke ser altfor ofte selv på forforsterkere 

i denne prisklassen er doble sett balanserte 

utganger. Veldig praktisk, ikke minst for de som 

ønsker en løsning med bi-amping. Vi finner også 

en single ended RCA-utgang, samt tilsvarende 

for "rec out". Som alle sikkert forventer så 

finner vi selvsagt også her en IEC-brønn til nettkabelen. 

Og som verdig representant for dansk 

humor, sverger sjefskonstruktøren hos GamuT til 

"practical jokes". Dette gjøres i praksis ved å 

plassere nettbryteren på apparatets chassis. 

GamuT D3 er i første rekke konstruert for å 

matche firmaets tunge sluttrinn, nærmere 

bestemt D200 og verstingene M200/M250. Ikke 

dermed sagt at ikke D3 kan oppnå glimrende 

resultater med sluttrinn fra andre konstruktører. 

I denne testen har jeg utelukkende benyttet 

Dynamic Precision A1b. Ut fra personlige preferanser 

mener jeg GamuT D3 ikke har vondt av å 

matches med komponenter med litt varme og 

kroppslighet, da D3 har en relativt nøytral 

klangbalanse med veldig god oppløsning og 

transparens. 

Kontant 

Assosiasjonene til den integrerte DI 150 er 

umulig å komme utenom med D3 koblet 

mellom mine EC EMC1 og DP A1b.De kontante 

anslagene, ypperlig demonstrert når Nick Cave 

henter sine hengslete lemmer et eller annet sted 

3/2006 

17

meteren over sitt mørkluggede kranium og 

planter nevene i klaviaturet så både ibenholt og 

elfenben slår sprekker før han hamrer seg 

gjennom resten av "The Mercy Seat", og 

klangen i de mørkdystre tonene bare varer og 

varer. Bakenfor er det bare svart- og stille. Vel, 

du hører pianokrakken knirke. Det er også 

meningen, for GamuT D3 er i stand til å ta lytteren 

med på en svært realistisk reise inn i musikkens 

uendelig vakre landskap. 

Det jeg egentlig prøver å formidle i ovenstående 

linjer er at D3 er et linjetrinn som legger 

lite i mellom, slik at signalene transporteres hurtig 

og så uforvrengt som mulig mellom programkilde 

og sluttforsterker. Transientene hugger 

til som en hissig, utemmet kobraslange, og et 

sterkt avhengighetskapende serum sprøytes inn 

i lytterens vener i form 

av perfekt timing og rytmikk. 

Det kan bli vanskelig 

selv for en selverklært 

dansevegrer å bli 

sittende. Dog har jeg 

nok hørt forsterkerutstyr 

av ymse slag som slår 

hardere og tyngre helt 

nederst, men hurtigheten 

og den rene bassartikulasjonen 

som formidles 

fra GamuT D3 

gjør den til en partyvinner. 

Men D3 kan så meget 

mer enn å motivere rockefoten. 

Over absolutt 

hele det hørbare frekvensområdeeksponeres 

vi for optimal visibilitet 

innover en stor og 

oversiktlig lydscene med 

et fremragende dybdeperspektiv. Man danner 

seg lett et inntrykk av hvordan musikerne står 

plassert på scenen eller i opptaksrommet. Særlig 

med mindre jazzensembler, som for eksempel 

Tord Gustavsen Trio eller Per "Texas" Johansson 

får man en klar fornemmelse av solisten som 

står en meter foran de øvrige. 

Inhibisjon 

Jeg mener å huske fra mine mer juvenile dager - 

nærmere tidfestet til året på hjelpepleierskolen - 

lærdomen om at de fleste av oss mennesker fra 

naturens side er utstyrt med et slags psykologisk 

filter - inhibisjon - som skal hemme opptaket av 

(og samtidig hjelpe oss til å sortere og plassere) 

detaljer og inntrykk. Uten dette filteret ville 

mange av oss rett og slett bryte sammen og 

gli inn i en psykose når mengden av detaljer blir 

for voldsom. Hvor mange svært kunnskapsrike 

mennesker har ikke gjennom årene endt opp på 

lukket langtidsavdeling som et eksempel på 

"det gale geniet"? De ekte geniene er jo de 

som har nedsatt inhibisjon men likevel makter å 

sortere og nyttiggjøre seg av inntrykksmassen. 

GamuT D3 utfordrer hele tiden dette filteret, 

og makter heldigvis å plassere alle detaljene på 

riktig sted slik at vi lyttere klarer oss uten 

18 

3/2006 

reseptpliktige medikamenter ennå en stund. 

Men om dette er nok til å genierklære GamuT 

D3 får bli opp til mer sertifisert personell å 

avgjøre. Jeg vil bare understreke hvor oppløst og 

detaljert D3 serverer oss musikken. Få – om 

noen – transistorbaserte forforsterkere innenfor 

denne prisklasen tar deg så tett på utøveren 

som denne. Selv de letteste berøringer med 

penselhårene mot cymbalene eller skarptrommen 

avgir et tydelig og markant sonisk avtrykk. 

De mikroskopiske detaljene blir så presise og 

tydelige fordi det er så stille of støyfritt rundt og 

bak. Slike opplevelser minner meg i det hele tatt 

om første gangen jeg hørte en god klasse D-forsterker. 

Men GamuTs forsterkere har helt klart 

mer av frasparket og tyngden i mellombassen 

som de fleste digitalforsterkere fortsatt sliter 

med å få til. 

Ekstrem oppløsning og detaljering er jo 

ingen sjeldenhet i seg selv, men D3 skiller seg 

ut fra allmuen ved at disse egenskapene faktisk 

er like god over hele svingningsskalaen. Verken 

bunn eller topp virker det minste avrundet, og 

lar i stedet alle toner få klinge ut så langt de 

bare makter å bære. Man sitter flere ganger og 

venter på at noe skal sprekke opp eller gli over i 

en ubehagelig og skarp sibilanttilstand, men de 

få gangene et slikt fenomen oppstår er det 

neppe denne forforsterkerens skyld. Da er nok 

sannsynligheten større for at det er andre uheldige 

forhold som spiller inn. Dårlige innspillinger 

og arkitektoniske og akustikkmessige begrensninger 

er det heller lite å få gjort noe med. 

Nøytral 

GamuT har med mine skandinaviske ører en 

relativt nøytral klangbalanse. Ekstrem oppløsning 

kan noen ganger få et produkt til å låte litt 

for lyst og lett. Inntrykket mitt er at dette særlig 

kan være tilfelle med Sand-spillere og klasse Dforsterkere, 

men tilskriver ikke GamuT D3 tilsvarende 

fenomener. Rett nok er den ikke like maskulin 

og kroppslig som mine egne forforsterkere 

DP C1b og EAR/Yoshino 864. D3 balanserer 

derfor noen ganger på en meget tynn og stram 

linje når den skal formidle instrumenter i øvre 

mellomtoneområde, men faller som en katt alltid 

ned på bena. Når de salige herrer Stevie Ray 

Vaughan og Albert Kring utfordrer hverandre til 

en virtuos - men samtidig lett skrikende gitarduell 

på albumet "In Session", kunne nok litt av 

mellomtonekjøttet fra DP eller EAR være greit å 

ha i bakhånd. Men akkurat når du venter på at 

soliene skal sprekke opp i fliser, bare klinger de 

fine overtonene videre med akkurat passe tynt 

lag ferniss slik at det hele glir mykt og friksjonsfritt 

uten å tape snert eller bitt. 

Hvis DP og EAR har hårete baller, har GamuT 

heller fått velformede bryster og tar igjen manglende 

muskelmasse med feminin eleganse. Det 

er noe uskyldig, men samtidig frekt og forlokkende 

med måten D3 presenterer 

seg på. Hi-fiens 

ekvivalent til Audrey 

Hepburn, kanskje? Jeg opplever 

den i alle fall som en 

svært smidig musikkformidler, 

med en glatt og 

sammenhengende overgang 

mellom frekvensområdene 

helt fra bunn til topp. 

Diskantgjengivelsen kan 

måle sg med det aller meste 

av det beste jeg noensinne 

har hørt, uansett prisklasse. 

Porøs, men samtidig distinkt 

med en klokkeklar, blankpolert 

glans som kiler mykt og 

kjærlig i øregangen. Rett og 

slett briljant! 

Konklusjon 

GamuT D3 har mange tydelige 

likheter med sitt velskapte 

familiemedlem DI 150, og er på alle 

mulige måter et særdeles tiltalende produkt. 

Både lydgjengivelse og byggekvalitet hos 

GamuT D3 holder uforfalsket highend-klasse. 

Den er også velutstyrt, gjennomtenkt og brukervennlig. 

Jeg finner i grunnen bare én ting å 

anmerke i negativ betydning - den er ikke min!! 

Teknisk info 

Frekvensresp: 20Hz - 22kHz +/- 

0.1dB (3Hz - 27kHz +0.1/-1dB) 

THD:

Arcam FMJ C31 forforsterker: 

Et komparativt fortrinn? 

Den engelske økonomen David Ricardo (1772 - 1823) lanserte i 1817 

teoremet om "Det komparative fortrinn". Nærmere to hundrede år senere 

følger like britiske Arcam opp med et helt annen type fortrinn – nemlig 

forforsterkeren FMJ C31. Kan den ha noen absolutte fortrinn i forhold til 

kjente favoritter som EAR 864, DP C1b eller GamuT D3, mon tro? 

Iredaksjonen hersker det en viss enighet om 

at det ikke finnes altfor mange virkelig gode 

forforsterkere i de mer beherskede prisklasser. 

Det finnes selvsagt noen få hederlige unntak, 

men moroa begynner gjerne for alvor først når 

prislappen nærmer seg tyve tusen eller der 

omkring. Synd, men sant. 

Engelske Arcams bidrag i denne priskategorien 

har fått modellbetegnelsen C31, og er hentet fra 

firmaets prestisjeserie FMJ, som altså er en forkortelse 

for "Full Metal Jacket". Det er igjen 

synonymt med at apparatets kabinett er befriende 

fritt for plast eller annet syntetisk materiale. 

C31 er i utgangspunktet en fullfunksjons kontrollenhet 

for to-kanals stereogjengivelse, men 

er i tidens ånd klargjort for diverse tilleggsoptions. 

Arcam prøver åpenbart å favne vidt, og 

håper sannsynligvis å appellere både til de som 

først og fremst er mer enn middels opptatt av 

god lydgjengivelse og de som i tillegg legger 

en viss vekt på det estetiske og funksjonelle. Jeg 

tillater meg å mene at C31 ved første øyenkast 

minner litt mer om god gammeldags "hifi" fra 

sytti- og åttitallet – og mindre om senere års 

minimalistiske highenddesign – enn de innledningsvis 

nevnte konkurrenter. Retrobølgen ved- 

20 

3/2006 

varer. I alle fall skiller den seg klart fra alle ovennevnte 

der den åpenbarer seg med sine mange 

funksjonsknapper og lysende display som angir 

apparatets ulike innstillinger med store, tydelige 

skrifttegn i grønt. 

Foruten nettbryter, finner vi hele seksten kommandotaster 

og et veldimensjonert volumratt på 

C31s frontpanel. Uttak for hodetelefon med 6.5 

mm stereo jackplugg har det også blitt plass til, 

noe som absolutt ikke er en selvfølge i disse 

dager. 

Arcam har med C31 konstruert en både solid 

og funksjonell kontrollenhet med flere avanserte 

løsninger. Man kan for eksempel konfigurere 

volumjusteringen i hele tre ulike variasjoner som 

"standard", "fine" og "reference", hvorav sistnevnte 

viser den aktuelle forsterkningen (eller 

dempingen, som det oftest er snakk om) helt 

nøyaktig i trinn på 0.5 dB. Det bør altså ikke by 

på nevneverdige problemer å finne et passende 

lyttenivå. 

Man kan også justere nivået på inngangene 

– såkalt input trim – slik at alle tilsluttede programkilder 

spiller på samme volumnivå. 

Praktisk, ikke minst for en stresset skribent som 

kanskje skal sammenligne ulike cd-spillere! Man 

av Jan Myrvold 

kan også fiksere volumsettingen til et selvvalgt 

fast nivå, slik at den automatisk stiller seg på 

valgte nivå hver gang man slår den på. Ganske 

smart å benytte seg av, for ellers vil C31 ved 

oppstart automatisk sette volumet til samme 

nivå som ble benyttet sist før den ble slått av - 

uansett hvor høyt det måtte ha vært! Jeg vet 

selvsagt intet om Arcam-ingeniørens døgnrytme 

eller generelle livsførsel, men det aner meg at 

han ved noen anledninger har agert vertskap 

for både vor- og nachspiel. 

I det store og hele virker Arcam som en enkel 

innretning å betjene med logiske løsninger, og 

har da også fungert helt utmerket under hele 

testperioden uten tekniske problemer av noe 

slag. Byggmessig standard og eksteriørmessig 

finish virker i det hele tatt førsteklasses utført. 

Ryddig 

Apparatets bakside er nesten like tettpakket 

som fronten. Vi finner fem vanlige innganger for 

single ended RCA- tilslutninger, og i tillegg er 

det gjort klart for en platespillerinngang. C31 

leveres ikke med innbygget RIAA som standard, 

men dette kan bestilles som en option mot et 

pristillegg. Vi finner dessuten to sett loops for

Teknisk info 

Inng. imp: 22kOhm 

Utg. imp:

Xavian XN 360 høyttalere: 

Ferrari eller Skoda? 

22 3/2006 

Xavian-høyttalerne produseres i Tsjekkia, men er 

utviklet av italieneren Roberto Barletta. Designet 

er definitivt italiensk, men holder lyden følge til 

tross for Skoda-pris? 

Første gang jeg var borti de 

tsjekkiske høyttalerne var på 

hifi-messa i Horten. På forsterkeri 

fra DK Design stod Xavian 

XN360 for en av det årets aller 

beste lydmessige demorom. 

To serier 

Konstruktøren Roberto Barletta 

var faktisk selv til stede på messa 

for å presentere høyttalerne sine, 

i hvert fall noen av dem. Xavian 

lager nemlig langt flere enn den 

gulvstående toppmodellen 

XN360. Den aller minste – og 

billigste – heter Mia og er en 

stativhøyttaler i Classic-serien 

til 5000 kroner, det vil si 11 

ganger billigere enn XN360 

fra den enda bedre XN-serien. 

I mellom disse to finner 

du flere stativ- og gulvstående 

høyttalere, samt egne 

senterhøyttalere og subwoofere 

dersom man ønsker å 

bygge ut til et høykvalitets 

hjemmekinooppsett. 

Allerede den gang for 

snart halvannet år siden 

var jeg i kontakt med 

Karmøy-firmaet 

Audiofoni som importerer 

høyttalerne med 

tanke på å få dem tilsendt 

til test. Av ulike 

grunner – ikke minst 

det faktum at jeg på 

den tiden bodde nesten 

2500 kilometer 

unna – ble testingen 

utsatt. Nå har de 

derimot vært på 

plass i mitt nye 

hjem i 

Røyken snart 

et par måneder, 

og de 

har ikke gjort 

seg bort, selv 

i konkurranse 

med Dali 

av Roy Ervin Solstad 

Euphonia MS5 som koster nesten 40 prosent 

mer. 

"Gjemt" refleksport 

At Roberto Barletta har gjort hjemmeleksa er 

tydelig med en gang man pakker ut høyttalerne. 

Elementene er førsteklasses, med ringradiatordiskant 

og Revelator mellomtone og bass fra 

Scan-Speak. Høyttalereren er en bassreflekskonstruksjon 

der bassrefleksåpningen er tunet til 

25Hz, det vil si litt lavere enn høyttalerens liniare 

frekvensgang som oppgis til 28Hz-40kHz. 

Det betyr at den dekker nesten helt ned til de 

dypeste kirkeorgeltonene og til over bikkjefløytenivå. 

Skulle du derimot få lyst til å ta en titt på 

bassrefleksporten, så er det bare å begynne å 

lete. På baksiden finnes ikke andre hull enn 

høyttalerterminalene. Som for eksempel Audio 

Physics Spark, sitter refleksporten på undersiden. 

Det betyr at høyttalerne kan plasseres nærmere 

bakvegg uten at bassen blir altfor svulstig. 

Grunnet større dybde i lydbildet liker jeg å ha 

høyttalerne godt ut fra veggen, dog noe mindre 

avstand fra bakvegg enn med mine referansehøyttalere 

fra Dali. 

Håndlaget 

Særlig prangende er de ikke. Bredden går så 

vidt utenpå de to 182mm basselementene, 

mens høyden fra gulvet er drøyt 110 centimeter. 

Dybden er 49 centimeter inkludert sokkelen 

høyttalerne står på, men i og med at baffelen 

skråner bakover for å utligne tidsforskyvninger, 

gir den et elegant uttrykk. 

Det paret jeg har hatt hjemme er i kirsebærfinish, 

men de leveres også i valnøtt, lønn og 

fugleøyelønn. Uansett farge, så er det møbelmessige 

håndverket av høy klasse. Og det er 

nettopp håndverk det er snakk om. XN360 

lages for hånd, ikke på et tsjekkisk samlebånd. 

Lyden 

Men det hjelper lite med et italiensk utseende 

dersom det låter som et tsjekkisk kullkraftverk. 

Det er ingen ting å bekymre seg over. Roberto 

Barletta hadde neppe fått høyttalerne sine produsert 

i pilsens hjemland, hadde ikke resultatet 

blitt godt. I Xavian XN360 sitt tilfelle er resultatet 

mer enn godt. Det er fremragende. 

Det første som slår meg er en utrolig homo-

genitet i lydbildet. Her er det ingenting som stikker 

seg fram, eller prøver å gjemme seg. 

Diskanten har en oppløsning nesten på båndnivå, 

og oppleves bare som "å være der". Den 

blir aldri skarp, men er heller ikke avrundet. Tom 

McRae sin "For The Restless" har s’er som i 

mange oppsett kan skjære asfalt, men Xavian 

XN360 lar s’er være s’er og asfalt være asfalt. 

Faktisk er dette noe av det aller beste jeg har 

hørt på denne låta overhodet. Frykten man kanskje 

har for at Xavian-diskanten bare er tilbakeholden, 

blir som blåst bort ved å bytte plate til 

Karunesh – Zen Breakfast "Calling Wisdom". 

Her er det tydelig at diskanten ikke er noe dempet. 

De små bjellene i introen klinger utrolig 

flott ut, og bambusfløyten får akkurat det lille 

raspet den bør ha. Litt mørkere i klangen enn 

mine Dali er de definitivt, men uten at det tar 

vekk detaljeringen. Dog ville jeg nok hatt det i 

bakhodet dersom høyttalerne skal matches med 

veldig mørktklingende utstyr eller kabler. 

Uansett er det vel få som kjøper utstyr i denne 

klassen uten å prøve utstyret ordentlig. 

Bredden og dybden i lydbildet må kommenteres, 

for lyden strekker seg godt utenfor høyttalernes 

bredde, og dybden er god, om enn ikke 

like eksepsjonell som jeg opplevde med 

Magnepan MG 3,6R og senere med Dali 

Euphonia. Noen fordeler har bånddiskanter 

fremdeles. 

Stemmemagi 

Noe av det beste disse høyttalerne gjør er stemmer, 

og det gjelder både kvinne- og herrestemmer. 

Den akustiske EPen "Winter" som Tori 

Amos ga ut i 1992, inneholder foruten en avsindig 

flott versjon av Nirvanas "Smells Like Teen 

Spirit" også noe av det vakreste som noensinne 

er spilt inn på en sølvplate, nemlig Rolling 

Stones "Angie" med Tori Amos alene ved flygelet. 

Får du ikke ståpels der sola aldri skinner av 

den versjonen, så er du sannsynligvis som 

HitAwards-baben Gunilla Holm og mener at det 

eneste stedet på kroppen man skal ha hår, er på 

hodet. 

Uten å gå i for intime detaljer om hvor jeg 

har vært med barberhøvelen i det siste, så må 

jeg i hvert fall innrømme at Amos på Xavian 

XN360, Conrad Johnson og Audio Aero er noe 

nær magisk. 

"Somewhere Down The Crazy River" fra The 

Band-høvdingen Robbie Robertsons selvtitulerte 

album fra 1987 er mye av det samme. Manu 

Katche sine trommer fyller lydbildet fra høyre til 

venstre og tilbake igjen med sylskarp presisjon, 

og i midten står Robertsons stemme som en 

påle. Det er en av disse "du er der"-platene 

som kan få selv de ikke-troende til å bli hifi-freaker 

på fire minutter. 

Bassfetisjisme 

Selv har jeg flere plater i den kategorien, og de 

siste ukene har jeg kost meg glugg i hjel med 

bassist Brian Brombergs versjon av Beatles-låten 

"Come Together" og Johnny Cash sin versjon 

av U2s "One". Sistnevnte med en slik nerve at 

Bono burde gitt bort låten til Johnny Cash sitt 

Fakta: 

Xavian XN360 

Type: Tre-veis bassreflekshøyttaler 

Bass: 2x182 mm Scan-Speak Revelator 

Mellomtone: 120 mm Scan-Speak Revelator 

Diskant: 38 mm ringradiator diskant 

Delefilterfrekvenser: 350Hz og 3500 Hz 

Nominell impedanse: 4 ohm (min. 3 ohm) 

Følsomhet: 90 dB (2,83 V/1m ) 

Anbefalt forsterkereffekt: 80 - 250 W 

Størrelse: (HxBxD): 1103x198x490 mm 

Vekt: 38 kg per stk. 

Pris: kr. 55.000,- 

Importør: Audiofoni 

minne. Det Rick Rubin fikk ut av Johnny Cash 

på American Recordings-platene kan knapt nok 

overvurderes, og XN360 er en sikker følgesvenn 

på vei mot tårer i øyekroken. 

Siden jeg allerede har nevnt Brian Bromberg 

så kommer det neppe som noen overraskelse at 

jeg har utviklet en viss fetisj for kontrabasser, 

enten det dreier seg om jazz eller klassisk. Men 

disse italienske tsjekkerne (eller var det motsatt) 

tar bass i alle former. Med sine to basselementer 

på 182mm hver, flytter 360ene luft så det 

holder. Samtidig er de såpass små at de har den 

nødvendige hurtigheten. Hør for eksempel på 

Björk sin Hyperballad fra plata Post med sin 

kjellerdype bass som fort kan bli for bløt. Xavian 

får kanskje ikke med seg de aller dypeste tonene, 

men lar det samtidig aldri få anledning til å 

flyte ut. Det samme skjer med Mari Boines "I 

Come From The Other Side" fra CDen "Eight 

Seasons". En låt der Mari Boines etniske musikk 

blandes med heftige rytmer og fjelljazz-saksofonen 

til Jan Garbarek. 360ene pumper elektronisk 

bass med stor iver, men gir samtidig luft og 

rom nok til både Boines stemme og Garbarek 

sin treblåser. 

Spiller alt 

Heldigvis trives ikke Xavian XN360 med bare 

"enklere" musikk. For også i den mørkere 

enden av den musikalske skalaen leverer disse 

delikatessene varene. En av mine favoritter er 

Tønsberg-gruppa Seigmen, og lyden på platene 

deres var heller ikke ille. På 360ene kan du trygt 

spille både Döderlein, Metropolis og den ultimate 

versjonen av de Lillos-klassikeren "Hjernen er 

alene" på fullt øs og gjøre stua di om til et midlertidig 

poge-område for deg og dine venner. 

Jeg har til og med spilt plater med skikkelig 

fæl lyd, slik som Simple Minds samleplate 

"Glittering Prize" med stort hell. Høyttalerne 

skiller soleklart mellom gode og dårlige opptak, 

men er heldigvis ikke så kilne på det de tar i 

mot at du må kassere halvparten av platesamlinga. 

Det var nesten som det gikk troll i ord da 

"Promised You A Miracle" dundret ut av høyttalerne. 

For her satt jeg og digget denne strålende 

låta med den bedritne lyden, uten å bekymre 

meg nevneverdig om lyden i det hele tatt. 

Konklusjon 

Selv om produksjonen foregår i Skodaens hjemland, 

oser det italiensk rafinnement av lyd og 

design. Xavian XN360 har plassert seg i nogenlunde 

samme prissegment som Sonus Faber 

Cremona, men vurderer du den bør du definitivt 

høre XN360 før du bestemmer deg. 

Utstyr benyttet under testing: 

Forsterkere: Primare A-10, Densen DM-10, DK Design 

VS.1 Reference mk. III, Conrad-Johnson Premier 

350/Conrad-Johnson Premier 17 LS2 

Signalkilder: Audio Aero Capitole mk2, Cambrigde 

Audio Azur 640C, Rega Planar 3, Beogram 4000 

Kabler: Ecosse, Viablue, Xindak 

Øvrig: A.R.T. Q-dampers, Finite Elemente rack 

og føtter 

3/2006 

23

High-End messe i Stockholm: 

Jorma Koski strålte begeistret på grunn av 

nye signal og høyttalerkabler som skal være 

vanvittig gode – og dessverre vanvittig kostbare. 

Om pris og kvalitet henger i hop, antar jeg 

Fidelity snart vil finne ut av. 

Etter 7 timers kjøring i forrykende snevær 

oppdaget vi gjennom isete vinduer plutselig 

at veien het E-20. Vi var altså på vei ut 

av Stockholm igjen mens vi egentlig skulle 

kjøre av nær sentrum der E-4 sluttet. Etter 

180 graders tørn og på vei inn mot bysentrum 

igjen, fikk vi den glupe ideen å få en drosje til å 

kjøre foran i uværet og vise oss veien til den 

store high-end messen som dagen etter skulle 

åpnes i Lærerhøgskolens lokaler. 

Dette var en klok bruk av en svensk hundrelapp 

eller to, skulle det vise seg. For 

Lærehøgskolen var slett ikke så nær sentrum 

som vi var blitt fortalt. Men da vi omsider 

ankom skolen, så vi ingen tegn til verken plakater 

eller festlige flagg. Heller ikke masse folk 

ivrig opptatt med å rulle inn fantastiske musikkanlegg 

som skulle glede de mange musikkelskere 

som ellers jevnlig slutter opp om det 

imponerende gode svenske musikkmiljøet. Dette 

enten det dreier seg om opera, jazz, klassiske 

symfonikonserter eller kormusikk; en svensk 

spesialitet som favner de mange. 

24 

Store gleder for 

store gutter 

Aldri har utvalget av det aller beste innen lydteknologi vært større. 

Aldri har det beste kostet så mye. Aldri har det nestbeste kostet så lite. 

Og aldri har vi så tydelig sett den sammenhengen mellom tekniske 

duppeditter og musikken som knapt nok er der... 

3/2006 

3500 tusen besøkende 

Først neste dag oppdaget vi at vi hadde frekventert 

nabohuset. Og på korrekt adresse var 

ganske riktig en enslig plakat som forkynte at 

her var det high-end lydmesse. Det var til og 

med en riktig flott messe, skulle det vise seg, 

med noe av det siste og flotteste hi-fi utstyret 

fra hele verden. Og med 2000 spesielt interesserte 

besøkende bare første dagen! En solid 

fjær i hatten til de utrettelige arrangører Gignos 

Audio som selv presenterte en spennende ny 4veis 

storhøyttaler på messen. 

En uventet bonus for Fidelity var at her var 

mange nordmenn på messen. For det første var 

Norge representert med 2 av totalt 4 hi-fi blad. 

"Det største og det beste", for å sitere en entusiastisk 

svenske som tross skepsisen til det norske 

språk valgte å abonnere på Fidelity. Og 

Fidelity er altså ikke det største... 

Men her var også daCapo fra Moss med sine 

Usher høyttalere, Jørn Rune Kviserud med sine 

ICE-power Midgard forsterkere. Base Technology 

og Ketil Hansen med hele demperiggen fra 

Daad pluss spennende egenkonstruert høytta- 

tekst og foto: 

Knut Vadseth 

lere på egne plattformer. Pluss Ole Vidar 

Andersland (riktignok fra Bergen), som demonstrerte 

Diamantserien for B&W og Hi-Fi 

Klubben. 

Enda mer interessant er det at det er en trønder, 

Petter Hølaas, som står bak Intelligent 

Sound og messas rareste, men faktisk svært så 

intelligente høyttaler. At den norske lydingeniøren 

er nesten blind, betyr vel også at høreredskapen 

er ytterliigere skjerpet. 

Svensk nordmann 

Likevel er det vel nordmannen Robert Grubstad, 

med sitt high-end firma Audio Concept , som 

imponerer mest med glitrende agenturer i 

superklassen for Sverige. Selv om jeg knapt 

våger å evaluere lyden hos de forskjellige utstillere, 

var jeg spontant imponert over det jeg 

hørte med Grubstad ved fjernkontrollen. 

Men så spilte han også på en hybridhøyttaler 

med elektrostat i toppen og med forsterkning 

fra den gyldne sveitsiske forsterkeren DarTZeel, 

som av så mange hi-fi blad akkurat nå er ranket 

til nettopp gull. Signalkilden var ikke mindre enn

Eksportsjefen i det tjekkiske rørfimaet EAT økte kvinneandelen 

med flere prosent! 

vår egen storfavoritt fra Ed Meitner, men som alternativ spiller benyttet 

han en flunk ny 100 tusen kroners sak fra den berømte proffspesialisten 

Nagra, i Norge importert av Erling Neby. Platespilleren av egen konstruksjon 

fikk jeg ikke høre, men det går frasagn om denne i svenske 

high-end kretser. Jeg vil bli forundret om ikke Fidelity og Grubstad snart 

møtes igjen... 

FBI 

Men også Ingemar "Sladd" Carlsson kan, med sitt berømte firma Hi-Fi 

Consult i hifibyen Alingsås, skilte med særdeles tunge hi-fi produkter, 

inklusive greiene til Bladelius som i Norge blir tatt inn av Norsk Audio 

Teknikk. 

Likevel er det fremdeles Leif "Leffe" Häggmark som er high-end kongen 

i Sverige, for ikke å si hele Skandinavia med sine Krell, Audio 

Research og Wilson agenturer for hele Skandinavia pluss Nordost og en 

rekke rørprodukter i Sverige. Utrolig nok heter hans firma Audionord, 

det samme som Hi-Fi Klubben kaller sitt moderselskap i Danmark. 

Audinord (fra Sverige!) hadde da også messens suverent største og 

tyngste demoer, og her var det alltid tjokk fullt når de innflydde USA 

ekspertene Peter Mackay og Peter McGrath presenterte den siste FBI; 

"Fully Balanced Integratet amplifier" fra Krell. Mange var sikre på at 

navnet betydde "Fucking Big Integrated" etter å ha prøvd å løfte denne 

300 watts klasse A med strømforsyning på 3000 VA. 

Den andre skotskklingende Peter fra Wilson Audio benyttet all denne 

strømmen til å få virkelig mye trøkk inn i de store Wilson høyttalerne. 

Demoene ble gjerne kjørt med originale studiomastere fra McGrath sin 

berømte karriere som studioingeniør for mange av verdens mest kjente 

artister. Her var det gjerne utstyr for en mill eller to i sving. 

Selvsagt låt det fint; men jeg synes naturlig nok at det ble en smule 

kaldt og hardt når rommet var stengt for publikum, og litt for tilfeldig i 

forhold til plassering når her var helt fullt av folk. Selvfølgelig; det er 

Nordmannen Robert Grubstad i Stockholmsfirmaet Audio Concept hadde 

en miks av utsøkte produkter i sitt vellydende demorom: Høyttaleren 

WLM Gran Viola, effektforsterkeren DarTZeel, nye Nagra PL-P og 

EmmLabs DCC2 DAC/pre. Pluss vinylspiller av eget fabrikat. 

3/2006 

25

Stockholmsmessen 2006 var bra besøkt, som vist her hos Kef. 

Men hvordan få ungdommen mer interessert. Og hva med damene? 

Svenske Audionord og Leif Haggmark hadde storfint USA-besøk med 

Peter Mackay fra Krell og Peter McGrath fra Wilson Audio. 

Krell viste fram helt nye produkter som den fullbalansert integrerte FBI 

på 2x300 watt klasse A i 8 ohm og 2x1200 watt i 2 ohm! Mange fikk 

likevel summetonen da de fikk høre prisen... 

26 

3/2006 

rommet som til slutt bestemmer lyden! Men vi skal snart komme tilbake 

til noen av disse produktene under mer kjente og kjære forhold. 

Men... 

Derimot var det overraskende god lyd hos "danske" Audionord, altså 

Hi-Fi Klubben med Ole Vidar Andersland ved spakene. Jeg har tidligere 

kiritisert Hi-Fi klubben for merkelig tam lyd med de nye B &W-høyttalerene, 

men nå ser det ut som man har funnet ut av det uten at i hvert 

fall effektforsterkere er byttet ut. Jeg tillater meg likevel å anta at enten 

en ny og mer dynamisk CD/DVD-spiller eller linjetrinn fra Classe’ var det 

som skulle til? 

Fidelity var i Stockholm først og fremst for å presentere seg overfor 

det svenske high-end markedet, ikke bare for å lage reportasje fra 

messa. Det ble derfor snaut nok tid til å stikke nesa inn i samtlige 

demorom på lærerhøgskolen i løpet av de 2 dagene messa varte. Dette 

er realiteten for en liten pølsebod som Fidelity; skal vi rekke å lage neste 

blad og samtidig gjøre et minimum av markedsføring, blir tiden simpelthen 

for knapp. Noen tolker dette som at vi er arrogante og overlegne. 

Selv føler vi at vi til enhver tid har dårlig samvittighet for det meste- og 

for de fleste. 

Hvor er musikken? 

Likevel slutter vi dette reisebrevet med et lite og sikkert upopulært sukk. 

Dette tross et utmerket arrangement og brukbart med folk. Problemet er 

bare at "folk" er gamle gubber nesten på min egen alder, fra 40-70 år 

som i løpet av ikke altfor lang tid vil stille opp på high-end messer for 

det siste i digitale hørerør. Ja, jeg mener HØREAPPARATER på blå 

resept! 

Hvor er de musikkinteresserte damene og hvor er ungdommen, de 

som skal gjøre at 2 kanal kvalitetslyd skal ha en fremtid? Og hvor er 

den genuine musikkinteressen? High-end messer bør da handle om 

musikk slik at man ikke et øyeblikk kan forledes til å tro at det er en 

duppedittustilling for modelljernbane? Men Fidelity tar selvkritikk: Det 

var plassert et flott flygel like ved vår stand. Selvfølgelig skulle vi leid inn 

en pianist til å demonstrere dynamikk og ekte klangbalanse! 

Aldri tidligere har virkelig god lyd vært så rimelig! Og aldri før har 

man kunnet oppleve så fantastiske lydopplevelser som nå , både i stereo 

og multikanal- med eller uten bilde. 

Men aldri har det vært større sprang i pris for marginale forskjeller i 

kvalitet. Dette er forskjeller vi frikere er villig til å betale for da dette lille 

ekstra er selve drivkraften i denne særegne miksen av teknikk og 

musikk. Men hvordan skal vi nå fram til alminnelige musikkinteresserte 

slik at de kan få ørene opp for hva god lyd kan bety for "det gode liv", 

Kansje hi-fi bransjen må gjøre som Fidelity da vi skjønte det bar galt 

avsted på vei til high-end messen i Stockholm; leie en proff veiviser? 

Harmony Design med ny effektforsterker i original utførelse.

Den blinde trønderen Petter Hølaas spilte selvfølgelig på 

Electrocompaniets utstyr og hadde også konstruert utstillingens mest 

originale proffhøyttaler. 

Også Bergen var representert i Stockholm ved Ole Vidar Andersland 

som er ansatt av engelske Bowers & Wilkin, verdens største produsent 

av high-end høyttalere. 

Norske Jørn Rune Kviserud hadde betydelig suksess med sine ICE-power 

Midgard forsterkere som låter noe fyldigere enn mange andre tilsvarende 

forsterkere Fidelity har testet. Kviserud mener selv at forsterkerene 

nå er blitt så bra at han våger å låne et eksemplar til superkritiske 

Fidelity. 

Ingmar Carlsson hos Hi-Fi Consult demonstrerer den imponerende 

effekten av forbedret strømforsyning i Bladelius effektforsterkere. 

3/2006 

27

Golden Age Music ved Bo Medin og den nye norske importøren Lydmuren 

og rålekkert rørutstyr fra kinesiske Shanling. 

Percy Davidsson var svært interessert i å demonstrere de nye, store referansehøyttalerene 

fra tyske Canton. Og sannelig var Percy også uventet 

interessert i klassisk fiolinspill. 

28 3/2006 

Den nye svenske produsenten av de brømte Carlsson-høyttalerene 

fylt 60 år og feiret sprekt med mye heder og nye vegghøyttalere i 

ungdommelige farger. 

Initiativtagere og primus motor for high-end messen i Stockholm, er 

nå som tidligere Gignos Audio ved Anders Walther og Douglas Bratt, 

Det kan virke som om Lars-Olov Wehlin prøver 

å minne oss nordmenn på hvem som er best på 

ski (!), men i virkeligheten er dette en ny høyttaler 

fra Infinity som vi håper snart å få se også 

i Norge.

B&W 801D: 

Den største diamanten? 

Har du plass til den nye 801 fra diamantserien, er den største 

også det beste kjøpet , mener Fidelity som også sammenlikner 

med andre modeller i high-end serien til B&W. tekst og foto: Knut Vadseth 

Utstyr brukte i testen: 

DP A-1s, Abrahamsen SA-1, 

ASR Emitter Exclusive, 

KPS 25sc, DP C-1b, Sony ES 777, 

EMC-1Up, AN Dac3, 

Transparent ref. kabler, 

Valhalla strøm- signal 

og høytt. kabler, 

Respons Grand, Patos Symph. 3 

30 3/2006

Undertegnede har tidligere testet og 

sammenliknet de tidligere 801 og 802 

Nautilus fra engelske Bowers & Wilkins i 

salige Audio. I vår stue var den moderate 

ekstraprisen for den større 801 med sin 

gedigne 15 tommers bass vel verd pengene, 

selv om 802 med doble 8-tommere var et 

utmerket kompromiss. Problemet med den eldre 

801 var hverken pris eller størrelse, men kravet 

til ekstrem forsterkerkraft for å lappe sammen 

lyden fra det store basselementet til Kevlar 

mellomtonen på omlag 6 tommer. Pluss det 

akustiske kravet til stor takhøyde og romdimenjoner 

som gir dypbassen plass til 

å leke med seg selv. 

I det første nummeret av 

Fidelity for drøye 3 år siden valgte 

jeg derfor 801 i mitt "drømmeanlegg", 

selv om jeg i mange 

år personlig har valgt den noe 

mindre og noe rimeligere svenske 

Respons av ulike modeller. Mitt 

eneste alvorlige ankepunkt mot 

denne høyttaleren som referanseprodukt, 

er forøvrig at produksjonen 

er så liten at få har hørt om 

den, og enda færre har hørt den. 

Kjærlighet/hat 

Problemet med B&W-høyttalere 

fra verdens største high-end 

høyttalerfabrikk er imidlertid et 

nærmest religiøst kjærlighet/hat 

forhold hvor ikke minst norske 

entusiaster synes delt i to 

omtrent like store leire. Dette kan 

skape en smule turbulens: 

Ved lanseringen av den nye 

800-serien med diamantdome, 

oppdaget Fidelity at en av de 

sentrale konstruktørene bak de 

nye høyttalerene var en tidligere 

Audio-leser som faktisk hadde 

bygget sin aller første høyttaler 

med tegninger fra vår egen 

Gunnar Brekke. Dette syntes vi 

var godt stoff! I tillegg til en 

generell presentasjon av de nye 

høyttalerne i London og en test 

av 802, ble dette likevel for mye 

for noen av våre lesere som 

mente at Fidelity nærmest var 

kjøpt og betalt av Hi-Fi Klubben og 

Bowers&Wilkins???? Vi som som knapt har sett 

snurten av en annonsebestilling fra de kanter på 

et par år... 

Et helt annet problem er det at svært mange 

har opplevd skuffende lytteresultater av disse 

nyeste høyttalerne både hos Hi-Fi Klubben og 

på diverse messer. Vi møtte nylig en av verdens 

mest kjente lydeksperter som nå har en høy stilling 

hos en av de store konkurrentene til B&W. 

Han hevdet uten nøling at den kantløse 

mellomtonen til B&W simpelthen er feilkonstruert, 

noe enhver noenlunde musikalsk person 

øyeblikkelig burde kunne høre! Sterke ord fra en 

konkurrent men er det sant?; Selv kan vi ikke 

registrere påfallende "feil" selv med visse innvendinger. 

Verdig EISA-vinner? 

Uansett stiller dette store spørmålstegn ved våre 

gjenngående svært positive tester, også av den 

rimelige stativhøyttalern 805 som ikke leveres 

med diamantdome. Istedenfor å stikke halen 

mellom beina, har vi etter tur nå sjekket samtlige 

modeller i D-serien pluss storselgeren 805S, i 

refranseanlegget. Noe slikt har knapt noe annet 

hi-fi blad gjort. Men dette er de beste høyttalerne 

verdens største produsent av high-end høyt- 

talere makter å levere. De er også de eneste i 

prisklassen som er greit tilgjengelige for de fleste. 

Fidelity mente derfor at det burde være rimelig 

interessant å få en vurdering av de ulike 

modellene for å sjekke ut hvem som passer best 

for deg. Pluss selvsagt å finne ut om disse nye 

modellene er "feilkonstruert", som en halvpart 

på Hifisentralen synes å mene, eller om de er 

formidable "best buys", slik den andre halvparten 

hevder. 

Det aller viktigste for meg personlig var likevel 

å finne ut om siste versjon av den store 801 

er akkurat så mye "bedre"enn 802 i referanseanlegget 

som den gamle "Nautilus" var det. 

Om 802D og EISA-prisvinner 803D har fått mye 

oppmerksomhet i andre blader, så er Fidelity av 

de aller første til å evaluere den største B&W 

diamanthøyttaleren av dem alle, studiomonitoren 

801 D... 

B&W 801 D 

Den første reaksjonen på 801 i forhold til 802 

er hvor utrolig mye større den er i virkeligheten! 

Selv om sneglehusene med mellomtone og 

diamantdome er eksakt de samme, så er kabinettet 

til den 15 tommeren overraskende mye 

større og særlig bredere enn 802 med dobble 

8-tommere. Dette reflekteres også i vekten som 

er økt med 34 kilo til 104 kilo! At de 

tekniske data er nesten identiske med 

hensyn til både driftseffekt og dypbass, 

ler vi høyt av. (Minus 3 dB punktet er 

sunket 5 Hz til 29 dB) Vi VET hvor dramatisk 

disse forskjellene kan oppleves i 

praksis, om da erfaringene fra den gamle 

modellen er en sur sild verd. 

Den andre reaksjonen er hvilket enestående 

high-end kjøp spesielt den store 

modellen må være. Her har blårussen 

mistet fokus et øyeblikk og tenkt at 

denne største modellen knapt vil selges i 

butikkene. Hadde det vært en nykonstruert 

high-end høyttaler beregnet på det 

ekstreme high-end markedet, hadde vel 

prisen vært det dobbelte. 

Det er jo det lille ekstra, i dette tilfelle 

et sinnsykt basspotensiale, man normalt 

flåes for i super high-end produkter. Her 

har regnskapskontoret bare gjort en nøktern 

kalkyle på meromkostningene med 

egenprodusert 15 tommer og dobbelt så 

stort matrixkabinett, men ellers tatt 

utgangspunkt i storselgeren 802 som 

bærer brorparten av de store utviklingsomskostningene? 

Dyp, homogen og luftig 

Selv om de tekniske data indikerer bare 

beskjedne forskjeller helt nederst mellom 

802 og 801, så gir allerede førsteinntrykket 

klar beskjed om at øynene er mer 

pålitelige enn databladet for å antyde de 

lydmessige forandringer. Ikke slik at man 

øyeblikkelig overveldes av en betydelig 

dypere og mer imponerende bass, den 

nederste kvarte oktaven av frekvensgangen 

ble aldri så viktig for musikkopplevelsen 

som antatt. 

Men hele bassområdet ble en smule krispere, 

nyansert og fremfor alt storslagent fordi man 

opplevde at her i det hele ikke var noen bremser 

på dypbassen. Man opplevde altså bassområdet 

uventet nok som mer presist og mer dynamisk. 

De fleste av oss ville vel tro at to mindre elementer 

skal være både kjappere, generelt mer 

presise og være langt mindre krevende på forsterkeri. 

Førsteinntrykket fortalte en helt annen 

historie, noe som bare ble bestyrket ved grundigere 

evaluering... 

Enda mer uventet var det at bassen var forbausende 

jevn og kontrollert i hele frekvensgangen 

og med forbausende sømløs overgang 

3/2006 

31

til den kantløse mellomtonen ved relativt høye 

350 Hz. Her var riktignok et ganske solid nivå i 

hele bassområdet fra romresonnansen på ca 27 

Hz og oppover, men den sedvanlige festkulen 

ved ca 70 Hz som jeg alltid har trodd skyldtes 

rommet, var glattere og jevnere enn på praktisk 

talt alle andre høyttalere som har stått på 

samme sted, inklusive 802, JM Lab Utopia, ulike 

Responsmodeller etc. 

Det rocker! 

Enkelte erfarne gjestelyttere uttrykte 

enn viss skuffelse over at dette 

store elementet ikke gikk enda litt 

dypere og med mer "slam". Jeg 

savnet selv aldri noe imponatorbass 

helt der nede, og antar at bassen er 

tunet for å spille optimalt over et 

relativt bredt frekvensområde med 

en kritisk overgang til en egentlig 

noe snaut dimensjonert mellomtone. 

Jeg er både overrasket og imponert 

over hva konstruktørene har 

fått til med 801, også med tanke 

på det betydelig mindre kravet til 

enorme forsterkere som med den 

eldre Nautilusmodellen nærmest 

startet en helt ny kategori superkraftige 

forsterkere slik som "vår" 

egen Nemo fra Electrocompaniet. 

Likevel er jeg enda mer imponert 

over at også det langt større 

matrixkabinettet med de kjempekrefter 

som sparkes løs fra det store 

membranet og magnetene, forblir 

like tyst som de andre kostbare 

Diamond-modellene. Det er også 

litt uventet at man ikke får litt mer 

uro og sløring på grunn av fleksinger 

i det enormt store 15 tommers 

membranet. Jeg er ikke istand til å 

avsløre problemer her, snarer tvert 

imot opplever jeg kjappere transienter 

med krispere skuldre. Det er 

simpelthen en marginalt høyere 

gøyfaktor selv på moderat lydnivå. 

Men det er når du skrur opp at det 

virkelig rocker! 

Tungdrevet? 

Jeg forutsetter at de fleste vil satse på en skikkelig 

kraftkar til å drive denne høyttaleren, ikke 

minst på grunn av mytene rundt forgjengeren. 

Og når alt annet er likt, vil jeg nesten konsekvent 

anbefale store forsterkere med kraftig 

srømforsyning. 

Men jeg må medgi at den lille forsterkeren til 

Per Abrahamsen, The 2-channel Audio Amplifier 

med sine sølle 30 watt ,eller deromkring, klarte 

å holde dette store elementet i et stålgrep. Så er 

også strømforsyningen på denne forsterkeren 

som på en 250 watter. Derimot måtte sikringskretsen 

på forsterkeren justeres da denne forskrekket 

slo seg av hver gang stortromma i 

åpningsmusikken til Jurrasic Park sjekket kvaliteten 

på trommehinnene. 

Mer skremmende var den betydelig diskonti- 

32 

3/2006 

nuiteten man kunne forvente i overgangen 

mellom den enorme 15 tommers machobassen 

med den i forhold spinkle Kevlar mellomtonen 

på 6 tommer. For alle som har en smule peiling 

på høyttalerkonstruksjoner, vil skjønne at her er 

et potensialt problem av dimensjoner. Desto 

høyere man deler bassen, desto større problemer 

med opprbrytninger og treighet i systemet. 

Og desto lavere man deler, jo mer forvrengning 

og effektbegrensninger i den mindre mellomtonen. 

Her opplevde vi en absolutt svakhet med de 

gamle 801 Nautilus som bare lot seg løse med 

ekstreme forsterkere som makter å tvinge ujevne 

impedanser og andre elektriske og mekaniske 

problemer i knestående. Dessuten er det 

neppe noen fordel for maks potensialt membran 

utslag at den berømte Kevlar-mellomtonen er 

såkalt kantløs, noe som riktignok er store fordeler 

for integrasjon med diskanten, men altså 

med i hvert fall teoretiske problemer nedover. At 

konstruktørene har valgt langt slakkere delefiltre 

en tidligere, gjør om mulig problemet enda større. 

Det er som man undres litt på om det ikke 

hadde vært enklere å satse på et 4-veis system 

med en ekstra 8 eller 10 tommer til mellombassen? 

Teori og praksis 

Så viser det seg altså i praksis at dette med 801 

går riktig så fint, i hvert fall i bassområdet og i 

nærheten av delefrekvensen 350 Hz når det 

gjelder frekvensgangen. På mange måter opplever 

jeg overgangen bedre på 801 enn på 802 

med 2x helt optimale 8-tommere, noe jeg kritiserte 

på denne. Dette ble senere forklart med at 

skruene på 8-tommerne var blitt noe løse i 

transporten til Norge? 

Likevel er det den berømte Kevlar-mellomtonen 

som etter min mening har størst potensiale 

for forbedringer, om jeg kan stole på egne ører. 

For det første oppleves frekvensgangen en 

smule ujevn oppover, noe som bekreftes 

av diverse målinger jeg har sett. 

Mens alle high-end høyttaler fra B&W 

har uvant mye trøkk i nedre mellomtone/øvre 

bass, nesten på grensen av 

"honk", så synker frekvensgangen 

ganske lite, men hørbart oppover. 

Tilsammen gir dette en litt mørk og 

tilbakelent klangbalanse langt fra den 

"monitor" lyden som mange tror disse 

høyttalerne har. 

Dynamisk kontrast 

Samtidig er her glimrende oppøsning 

og glimrende dynamisk kontrast over 

storparten av området som gir et veldig 

naturtro lydbilde, inkludert fremragende 

holografi med presis informasjon om 

opptaksrommets beskaffenhet. MEN; 

frekvensgangen i mellomtonen har 

altså et lite avvik fra det helt nøytrale. 

Dette gir den litt uventede effekten at 

man kan oppleve midtpartiet i mellomtonen 

(en oktav under delefrekvensen) 

som litt fremfusende mens det altså i 

virkeligheten er en liten smule for lite 

nivå en oktav under. Dette kan oppleves 

som litt ekstra rasp og sting i lydbildet, 

men KAN også bli litt hardt på 

enkelte opptak. Ikke en slik skarp lydkant 

som vi er vant til en oktav høyere 

i presensområdet på mange høyttalere, 

men likevel en litt pregnant i-lyd. 

Et helt annet problem med denne 

mellomtonen, er at den dynamiske 

kontrasten er hørbart redusert når man 

nærmer seg delingen til basselementet, noe 

som i mine ører skaper en smule trengsel for 

tonene i dette området. Her tror jeg for eksempel 

den riflede Scan-Speak’en som sitter i for 

eksempel Sonus faber Stradivari og Respons 

Grande er enda litt bedre, Men den opplagte 

fordelen med den kantløse opphengningen er 

en bedre spredning oppover , noe som betyr en 

særdeles homogen overgang til diamantdomen 

i de fleste rom. 

Uansett er dette et glimrende resultat med en 

mellomtone som har ekstremt mye å gjøre. 

Sammen med det dråpeformede mellomtonekabinettet, 

skapes både en akustisk presisjon av 

romgjengivelse sammen med en ekstremt detaljert 

lyd som ved sammenligningen med nesten 

alle andre dynamiske systemer tilbyr en lett hørbar 

ro og stillhet mellom transientene. Generelt 

fremragende!

Klirrfri topp 

Det viktige presensområdet (rundt 3 KHz) er 

ganske nøytralt, men sammen med en uvanlig 

lineær og forvrengninsgfrie diamantdome som 

går langt over hva selv bikkjer kan høre, oppleves 

også toppen litt "snill". I hvert fall i forhold 

til tidligere modeller. I et vanlig rom er dette 

langt fra tilfelle; vi snakker om en superlineær 

og dynamisk korrekt diskant med kontrollert 

spredning og total mangel på alt det klirret som 

mange tror er diskant. Her låter det mye mer 

som i konsersalen. Ta bare en lyttetest i et 

musikklokale nær deg! 

Både bass og topp er uansett fantastisk bra 

og mellomtonen bare med små kompromisser 

som antagelig er uunngåelige med relevant teknologi 

pr. 2006. 

Om noen skulle lese dette som fanden leser 

bibelen (bare konsentrere seg om negative 

utsagn for så å forstørre disse), så vær klar over 

at hele den faste gjengen i Fidelity mener at 

800 D serien generelt og 801 spesielt må være 

de/den beste fullvoksne referansehøyttaleren pr, 

krone på markedet. Det store pre fremfor vår 

nåværende Respons er at den er enda litt mer 

avslørende på kabler og elektronikk (selvfølgelig 

et tveegget sverd for mange andre) i tillegg til 

at den er en internasjonal "kjendis" som en hel 

hi-fi verden forholder seg til. Det er dessuten 

betryggende at lydbildet er svært så gjenkjennbart 

mellom disse høyttalerne og andre topphøyttalere 

i prisklassen. Selv om alle problemer 

kommer fra høyttalerene, er det jo ikke sikkert 

at disse har hele skylda? 

Sneglehuset 

Men så kommer vi til det mest interessante, fellesnevneren 

for de tre toppmodellene i diamantseriene; 

Det berømte sneglehuset for mellomtonen. 

Det interessante er at den mer folkelige 

803, årets EISAprisvinner, IKKE har denne scooterhjelmliknende 

fremtoningen på toppen. Og 

siden det alltid er lettere å høre hva som er bra 

lyd etter sammenlikning med noe dårligere, ble 

vurderingen med 803 og 802 i samme rom og 

med samme elektronikk og kabler svært så 

interessant... 

Jeg hadde forventet at den viktigste funksjonen 

til dette sneglehuset skulle være å hindre 

tidligrefleksjoner for dermed å skape et mer presist 

holografisk lydbilde. I mitt rom, som riktignok 

ikke er helt symmetrisk og også med en 

smule tidligrefleksjon fra sidevegg, viste likevel 

at forskjellen mellom 803 og de andre var ganske 

moderat på dette punktet. 

Den STORE forskjellen var derimot i den 

dynamiske presisjonen i mellomtonen. Selv med 

eksakt samme råelement, låter 803 med 

mellomtonen som en integrert del av kabinettet 

betydelig mer slørete og slurvete. Kabinettet 

spiller hørbart med. Og jeg vedder på at dette 

kabinettet er minst på høyde med praktisk talt 

alle andre "vanlige" høyttalerkonstruksjoner. 

Det betyr altså at selve mellomtonehuset i diamantserien 

er en betydelig årsak til at transienter 

sløres mindre enn vanlig. Dette er beviselig i 

forhold til B&W’s egen 803, men gir vel visse 

indikasjoner på at de tre toppmodellen, ikke 

minst testobjektet 801D, har en bedre oppløsning 

med mindre støy og større dynamisk kontrast 

enn de fleste. I hvert fall i forhold til svært 

mange! (Det finnes jo andre som har jobbet 

med dette problemet, som for eksempel Wilson 

Audio med sitt kostbare kabinettmateriale og 

Reidar Persson med sin pyramideform og dobble 

akustiske plater med spesiallim imellom.) Om 

det er formen eller materialvalget , en komposittblanding 

som minner litt om keramikk, eller 

gjerne en kombinasjon av dette som gjør susen 

med B&W toppene? Funke gjør det! Og med 

lett hørbar forskjell om man setter 803 sammen 

med hvem som helst av de dyrere diamanthøyttalerne. 

Bli derfor ikke forbauset om vi har noen 

For romantikere som foretrekker 

hi-fi produkter fra 

små garasjeprodudsenter, må 

dette bildet fra “keramikkverkstedet” 

til Goliat’en B&W 

være en glede. 

svært konkrete tips om valg av B&W diamanthøyttalere 

på neste side... 

Valgets kval 

Denne vurderingen av den største av alle B&W 

høyttalere er skrevet spesielt for dere som tidligere 

har lest noen av de mange andre testene 

som florerer angående både 800, 802 og 803. 

Når det gjelder Fidelity er den ment som en 

oppfølger til 802 testen for nøyaktig et år siden. 

(Nr. 14) 

Mens 803D er et tilsynelatende fornuftig stueversjon 

av en studiomonitor, og også fungerer 

helt glimrende både i bass og diskantområdet 

uten kompromisser, så er faktisk ikke mellomtonen 

fullt så dynamisk oppløst som de dyrere. 

3/2006 

33

EISA-pris eller ikke, med 803D er du ikke helt i 

mål om du skal ha det beste på markedet. Med 

den 30% dyrere 802 er kompromissene marginale 

selv i forhold til de største og beste. 

Også statusmodellen 800 kan være verd 

pengene selv om det kan være vanskelig å forstå 

hvorfor denne er mer enn 65 kilokroner 

dyrere enn 802. Men alle vet at det koster skjorta 

å oppnå det lille ekstra. Og B&W 800 låter 

både større og enda mer homogent enn 802. 

Bedre delefilter, litt mer påkostet avstiving? Og 

den ser også betydelig flottere ut med sin elegante 

sokkel som bokstavelig og billedlig gir 

800D denne ekstra tyngde, hele 125 kilo. Det 

perfekte kompromiss? Tja, hvis kona ikke kan 

tolerere den billigere, men betydelig større 801D 

som også går hørbart dypere og med mer 

smekk og slam. 

Konklusjon 

Selv mener vi at det altså er B&W 801 som er 

det "beste kjøpet" i forhold til pris/kvalitet i diamantserien. 

Her får man slagkraften og arven 

fra de sagnombruste amerikanske storhøyttalere 

fra Klipsch og JBL sammen med raffinementet 

til, ja hvorfor ikke engelske Quad eller 

Bowers&Wilkins? Jeg kan nærmest garantere at 

denne høyttaleren hadde kostet mer enn 800D 

om den var blii konstruert fra grunnen av. Nå er 

800D 

34 3/2006 

den bare en videreutvikling av verdens mest 

berømte studiomonitor uten at blårussen helt 

har skjønt at også mange entusiaster kan tenke 

seg denne i stua. Men det forutsetter altså plass 

og en forståelsesfull samboer- om noen... 

Det positive i forhold til tidligere modell, er at 

801D ikke er fullt så krevende på forsterkere. 

Og da snakker vi om krefter. Uten å låte hverken 

hardt eller på andre måter spesielt ubehagelig 

når ting ikke fungerer optimalt, skiller likevel 

denne høyttaleren svært godt på kvaliteten 

både av signalkilde, kabler og elektronikk. Og 

selvfølgelig skiller den hårfint mellom gode og 

dårlige opptak. Det er det den opprinnelig ble 

laget for. Men igjen, det låter ikke forferdelig 

med mindre optimale innspillinger, det låter 

bare ikke så grenseløst flott som når alt er gjort 

riktig og også akustikken sprer seg fra de to 

høyttalerene i både bredde, dybde og høyde. En 

verdig illusjonsskaper for gloriøs 2 kanal, men 

også et fantastisk oppsett i den "perfekte" 

hjemmekino med kanskje markedets flotteste 

senterkanal, HTM1D. 

Pris: kr.132.800,- 

Forhandler: Hi-Fi Klubben. 

801D 

HTM1D 

Det beste diamantkjøpet? 

Den rimeligste “diamanten” er 803 (NOK 65.800) 

som er identisk med studiomonitoren 802 (NOK 

98.800) i det lekre diskantområdet. Og som med 

3X 6,5 tommere er meget tett på også i bassområdet. 

Men selv om den kantløse Kevlar mellomtonen 

er identisk med alle de dyrere modellene, så mangler 

803 det unikt formede kunsstoff sneglehuset. 

Her skjer riktignok ikke så mye som forventet med 

hensyn til holografi, men etter min mening går 

dette lett hørbart utover dynamisk kontrast og 

stillhet mellom transientene. Et flott og stuevennlig 

alternativ, men spis gjerne havregrøt noen uker til 

og kjøp den i forhold nærmest kompromissløse 

B&W 802D. 

I forhold til 802 D får man med flaggskipet 

800 D (NOK 164.800) tilsynelatende bare et par Hz 

mer i bunnoktaven med dobble 10-tommere istedenfor 

8-tommere, Selvsagt ser man at kabinettet 

er litt flottere, og den råtunge sokkelen kan vel ha 

større betydning enn bare et flottere utseende. For 

det er et faktum at 800D låter både “større” og 

mer homogent enn lillebroren 802.Men om dette er 

verd mer enn 60 store? 

Vårt “best buy” blir derfor dagens testobjekt 

801D som bare stiller to krav i tillegg til en velfylt 

lommebok; stort rom og en meget vennligsinnet 

samboer! Men her er forbausende homogen lyd 

uten det forventede problemet mellom den store 

15 tommeren og den fysisk noe puslete mellomtonen. 

Men tross et slakt 6 db filter (men naturlig 

mekanisk avrulling i tillegg) får man her det meste 

av det beste til en forbausende moderat pris. Løp 

og kjøp før blårussen oppdager feilkalkylen! 

802D 

803D

DK Design VS. 1 Reference mkIII: 

Livsstilsproduktet 

Denne integrerte hybridforsterkeren er et ekte livsstilsprodukt. For 

har du ikke hifi som livsstil, så ville du aldri vurdert å kjøpe den. Roy Ervin Solstad 

Det er nemlig ingen forsterker som kona 

stolt viser fram sammen med sofaen fra 

Hilmers Hus eller Bolia. Til det er den 

23,5 cm høye, 43 cm brede og hele 48 

cm dype klossen alt for lite diskré. Det gjør den 

rett og slett umulig å få inn i noe normalt reolsystem. 

Balansert inngang 

Det eneste som kan minne om tradisjonell lifestyle, 

er fjernkontrollen. Den børstede aluminiums-staven 

har bare fire knapper gjør seg ikke 

bort selv blant Prada-vesker og stæsj (jeg for 

øvrig aldri har satt mine føtter i eller ved). 

Problemet er ikke bare størrelsen, men også 

utseende er ikke helt lett å forholde seg likegyldig 

til. Til forskjell fra forgjengeren mkII som 

hadde et sentralt plassert VU-meter rett over det 

innfelte volumrattet, så er det nå i stedet fire 

små hvite og firkantede markeringer som viser 

hvilken inngang du har valgt. Det sitter i et gan- 

36 

3/2006 

ske så bredt svart felt som går på tvers over 

hele fronten omtrent fra midten og nesten til 

toppen. Over og under dette svartet feltet, er 

det "vanlig" børstet aluminium. Foruten volumkontrollen 

er det bare to knapper på fronten. En 

for standby og en for å velge lydkilde. Selve avog-på-knappen 

befinner seg på bakplata, og 

indikerere at denne forsterkeren skal stå påslått 

hele tiden. Det selv om forsterkeren er en hybrid 

med rør i forforsterkerdelen. Det er likevel ingen 

grunn til å frykte bytte av rør annenhver måned, 

siden forsterkeren i standby-modus ikke sliter på 

rørene, men kun holder transistorene varme. 

Rørene, en for hver kanal, er for øvrig av 

6922-typen, den samme som det sitter fire av i 

min egen Conrad-Johnson Premier 17LS2 forforsterker. 

Baksiden er omtrent like lekker som Jennifer 

Lopez sin, dog ikke like symmetrisk. 

Høyttalerterminalene er så solide som du kan 

ønske, og den balanserte inngangen er der for 

dem som tror det hjelper på lyden (eller har signalkilden 

plassert hos naboen og trenger lange 

kabelstrekk). Selv har jeg aldri klart å høre forskjellen, 

men det trenger ikke bety at den ikke 

finnes. Produsenten av mitt eget referanse-kraftverk 

mener dessuten at ubalansert låter bedre 

enn balansert, og derfor har jeg ingen mulighet 

for å få sjekket heller… 

Med riaa 

Litt mer uvanlig på dagens forsterkere er det at 

VS.1 Reference mkIII har innebygd riaa. Det 

betyr at menigheten som rygger baklengs inn i 

framtiden og fremdeles lar seg begeistre av 

svarte forhistoriske digre tallerkner med den 

umiskjennelige duften av vinyl, kan plugge i sin 

gamle Dual, Rega eller Thorens platespiller og 

nyte lyden av knitring og wow and flutter. Før 

jeg sender end drøss med vinylavhengige i skyttergravene, 

så må jeg bare innrømme at jeg 

også er en av de nyfrelste.

Tilkoblingen er dog noe snål. Faktisk går det 

med tre sett phonoplugger på baksiden av forsterkeren 

til formålet. Gudene må vite hvorfor. 

Noen forklaring finnes ikke i bruksanvisningen. 

Framgangsmåten er som følger. Først plugger du 

platespilleren til "phono in", slik som vanlig 

nær sagt. Men deretter må du bruke de medfølgende 

jumperne eller fortrinnsvis noen som er 

bedre fra "phono" ut til nærmeste linjeinngang, 

eventuelt til hvilken som helst av de tre ubalanserte 

linjeinngangene dersom du har lange nok 

jumpere. Du kan dessverre ikke bruke low-output 

MC-pickuper direkte, men både high-output 

typer, slik som min Dynavector 10x5 og "vanlige" 

Moving Magnet pickuper går greit. 

Med Original Nilsen av og med Lillebjørn 

Nilsen på spilleren, viser en sammenligning med 

Holfi Ellipse, at den innebygde riaaen er noe 

varmere og tilbakelent i klangen. Enda større 

blir forskjellen om man kobler i Rogue Audio sitt 

riaa-trinn Stealth. DK Design VS.1 Reference 

mkIII sin riaa er nok mer tenkt som et tilbud til 

de som har en platespiller i den rimeligere klassen, 

og da gjør den en meget god jobb. Det er 

først når man sammenligner med dedikerte riaatrinn 

at man hører at vinylfrelste nok bør investere 

i et slikt om man har tenkt å få tynt det 

siste ut av platerillene. 

Kraft og finesse 

Forgjengeren VS.1 Reference mkII fikk strålende 

Fakta: 

DK Design VS-1 Reference mkIII 

Integrert hybridforsterker 

2x150 watt 

Én balansert, tre ubalanserte 

og en platespillerinngang 

Pris: 25.000 kroner 

Importør: Audiofoni 

kritikker da den kom på markedet. 

Ed Moravski i Positive Feedback 

mente sågar at den var den beste 

integrerte forsterkeren han noensinne 

hadde hørt. Faktisk mente han 

at den var den beste for- og effektforsterkeren 

også. Han kjøpte testeksemplaret. 

Siden den gang er det gjort små 

endringer innvendig og utvendig på 

Reference-forsterkeren. Ifølge den 

norske importøren er det gjort noen 

endringer i forforsterkerkretsen, 

blant annet er det benyttet Cardas 

Golden Ratio bypass-kondensatorer. 

Forskjellen skal være et noe åpnere 

lydbilde, men da jeg ikke har testet 

mkII og mkIII mot hverandre, blir 

det vanskelig å dokumentere her. 

Selv har jeg ikke testet mkIII som 

for- og effektforsterker. Kun som en 

ren integrert forsterker, dog med 

fremgragende resultat. Riktignok 

når den ikke helt opp til mitt referanseforsterkersett 

til nesten 

150.000 kroner, men det skulle da 

også bare mangle til en sjettedel av 

prisen. Likevel er den så nær på på musikalsk 

formidlingsevne at jeg ikke i noen av de to 

månedene jeg har hatt forsterkeren i hus har 

sittet og lengtet tilbake til Conrad-Johnson-forsterkerne. 

En ting er kraften. Med sine 150 watt per 

kanal er den mer enn kraftig nok til å drive nær 

sagt hva det skal være av høytalere. Mine Dali 

Euphonia MS5 med doble åttetommere i bassen 

takler den uten problemer, og den koste seg 

med Xavian XN360-høyttalerne jeg hadde her 

også. 

Nirvanas "Lithium" fra millionselgeren 

"Nevermind" har en basstromme som virkelig 

kan slå, og med boksehanskene og slagkraften 

DK Design-forsterkeren besitter, så smeller det 

heftig helt ned i kjelleren. 

Den samme dynamikken er til stede også på 

storbandmusikk. Hør på Gordon Goodwins Big 

Phat Bands smått geniale plate "XXL" når blåserekka 

virkelig trekker pusten og lar det stå til. 

Det er så håret flagrer (selv det korte håret mitt 

begynner å røre på seg). 

Men VS-1 Reference-forsterkeren handler ikke 

bare om dynamikk, selv om det er imponerende 

nok. For denne amerikanske kineseren – eller 

var det motsatt – formilder nerven i musikken 

på en slik måte at det er vanskelig å ikke la seg 

bevege. Åpningen på John Surmans "Portrait of 

a Romantic" får tankene til å gå til 

Folkemusikkfestivalen i Falun i 1995 da jeg 

overvar Vallmusik ved Stångtjärn, en trolsk konsert 

med huldersang og spilling på lur midt på 

natta. Denne sølvgrå og svarte boksen serverer 

omtrent den samme magien en vinternatt i min 

egen stue. 

Kveld etter kveld har jeg foret anlegget med 

musikk i alle sjangre, fra 80-talls synthpop, til 

klassisk, jazz og grunge. Forsterkeren burde 

vært bestevennen til likestillingsminister Karita 

Bekkemellem. Den gjør ikke forskjell på noen. 

Rent kynisk er det ingen spesielle imponatorfaktorer 

å spore i lyden. Reference-forsterkeren 

behandler musikken som en helhet, uten å 

fremheve verken diskant, mellomtone eller bass. 

Lydbildet er bredt og dypt, og det er enkelt å 

plassere artister og instrumenter på scenen på 

gode live-opptak. 

Under hver eneste lytteseanse snek jeg meg 

til å skule bort på mine egne forsterkere og lure 

på hva var det den gjorde bedre. Det skal dog 

sies at når jeg koblet opp Conrad-Johnson-forsterkerne 

igjen, så var det liten tvil om at dyrest 

fremdeles er best, over hele spekteret. Likevel er 

det morsomt at en så "billig" forsterker gir så 

mye av det beste som DK Design gjør. En kan jo 

saktens undre seg på hvor god storebroren blir, 

for er den like mye bedre som prisforskjellen 

skulle tilsi, burde Signature-modellen til 40.000 

kunne skremme vettet av både den ene og den 

andre. 

Konklusjon 

"Resistance is useless" roper den vogonske vakten 

som kaster Ford Prefect og Arthur Dent av 

romskipet som ødela Jorden i "The Hitch-Hikers 

Guide To The Galaxy", og også med denne forsterkeren 

er det nytteløst å protestere mot noe 

som helst. Faktisk er den så god at jeg vil påstå 

at "Resistance is pointless". Dette er forsterkeren 

jeg ville kjøpt om jeg skulle hatt integrert i 

denne prisklassen. Skremmende nær det aller 

beste. 

Utstyr benyttet under testen: 

Audio Aero Capitole mk2 og Cambrigde Azur 640C 

Rega Planar 3, Rega P25, B&O Beogram 4000 

og Philips 777 

Riaaer: Holfi Ellipse og Rogue Audio Stealth 

Kabler: Viablue, Xindak, Ecosse og diy sølvkabler 

Div.: Finite Elemente Pagode Signature rack, 

LMC Fat nettkabel 

3/2006 

37

Gruppetest CD-spillere og D/A konvertere: 

Skitt inn er skitt ut! 

Electrocompaniet EMC-1 UP 

LFD D/A konverter 

Benchmark DAC-1 

Audio Note Dac 3 balanced 

Dynamic Precisison DP DAC 8.0 (brukt) 

Lector CDP-7 TL 

Hegel CDP4A mk2 

Arcam FMJ CD36 kompaktplatespillere 

Rega Apollo CD-spiller 

38 3/2006

Selv vår favoritt i prisklassen, 

Electrocompaniets berømte 

EMC-1 UP, viser seg å ha mer 

på lager om du benytter enda 

bedre D/A konverter. Selv om 

verken 16 bits mediet eller 

innspillingene er langt fra 

perfekte, så har de fleste av 

oss mye å hente ved ny 

dekoder eller de siste spillere 

med bedre drivverk og bedre 

DAC’er. Skitt inn i linjetrinnet 

kan aldri ble annet enn skitt 

ut av høyttalerne... 

Fidelity har i de to siste nummer av bladet prøvd å vise veien til 

noen av de beste CD-spillerne på markedet i den rimelige og midlere 

klassen under 10 tusen kroner. Denne gang tar vi for oss de 

litt dyrere spillerene samtidig som Håkon Rognlien tar en titt på 

den nyeste Rega Apollo som ikke rakk fram til forrige blad. Håkon kan 

også rapportere at den rimelige Apollo er glimrende som rent drivverk! 

Roy Ervin Solstad bedømmer også den siste versjon av Hegel sitt 

flaggskip CDP4MK 2 som har fått de samme forbedringer i elektronikken 

som vi med stor begeistring registerte i forrige blad når det gjelder 

Hegelkonstruktør Bent Holter sin 200 watts integrerte forsterker. 

Også Arcam blir regnet for å være blant de mer seriøse og innovative 

high-end aktører når det gjelder CD-spillere, og Jan Myrvold har tatt for 

seg en av de beste kjøpene... 

For mange blir den lenge etterlyste testen av den italienske Lector 

CD-spiller et høydepunkt! Vårt intellektuelle alibi, Robert Amundsen, 

måtte dessverre først til Cambridge for å oversette Ibsen(!), så her kommer 

omsider den mest gjennomprøvde testspilleren vi hittil har evaluert! 

Nesten 2 år tok det! 

Dac, takk! 

Likevel er det kanskje potensialet med oppgradering med ekstern D/A 

konverter som vi opplever mest spennende i denne gruppetesten. Vi har 

testet den rimelige Benchmark balanserte proffdac som ikke bare har 

gjort furore med glitrende tester i en rekke hi-fi blader over hele verden, 

men som attpåtil har innebygget forforsterker og hodetelefonutgang. 

"Et vanvittig godkjøp", mener Rolf Inge Danielsen om denne kombinasjonen 

av godiser til godt under 10 tusen kroner. Selv fikk han den kanskje 

største forbedringen han hittil har opplevd i sitt moderat kostbare 

stereoanlegg. Men selv om det fungerte glimrende på den eldre, meget 

solide Sony-spilleren, er det ingen selvfølge at det går like bra på alle 

spillere. 

Og uansett hvor glimrende denne Benchmarken spilte, uansett hvor 

epokegjørende teknikken i konverteren er, og uansett hvor utrolig reservasjonsløse 

andre tester synes å være, så kunne testpanelet raskt konstatere 

at selv selveste milepælen Benchmark ble slått av dyrere greier – 

som alltid. Ja; selv en 10 år gammel DP-DAC spilte bedre på flere punkter 

ifølge testpanelet! Men utrolig bra i forhold til prisen var 

Benchmark’en uansett! 

Det største sjokket kom likevel da vi prøvde å saumfare Håkon 

Rognliens ekstravagante bruk av husholdningspengene. Den filterløse 

rørkonverteren til dansken Peter Qvortrup som fra England produserer 

spennende, men gjerne rådyre greier under merkenavnet Audio Note. 

Igjen må vi presisere at spilleren, akkurat som når det gjelder vinyl, er 

en viktig del av totallyden. Sammen med Electrocompaniets EMC-1 UP 

låt imidlertid den dyre Audio Note Dac’en så aldeles utrolig bra at 

mange av oss mente at vi begynte å nærme oss det vi kollektivt husket 

fra Emm Labs utrolige rigg. Og selv om Audio Note Dac 3.1 Balanced 

koster 45 tusenlapper og EC-spilleren rundt 30 K, så KAN dette være en 

kombinasjon som kan være en meget "rimelig" lydmessig variant av 

Meitner-riggen til kr.185.000? Håkon har allerede sjekket leveringstiden 

på EMC-1 UP! 

Og ja; tross vår betydelige begeistring for den storslagne, fyldige og 

samtidig detaljerte og dynamiske lyden på Electrocompaniets CD-spiller 

akkurat slik som den er, så opplevde vi både mer orden og mer ro sammen 

med bedre fokus på alle de dyrere DAC’ene vi koblet til. Men også 

Benchmarken hadde egenskaper i nedre mellomtone som strammet 

opp lydbildet med bare ubetydelig reduksjon av den grandiose presentasjonen 

fra de mer besteborgerlige innbygde DAC ’ene. Og vi minner 

om at de innebygde konverterne på EC er blant de aller beste på markedet. 

Her kan altså være uventet mye å hente med bedre elektronikk til 

CD-spilleren... 

3/2006 

39

Gruppetest D/A konvertere: Testpanelet: 

En DAC, takk! 

Omfattende erfaringer fra en rekke CD-spillere 

med Sony ES 777, Linn Unidisc 1.1, 

Krell KPS 25, Vincent S-6 og den nye 

være at alle testede konvertere får 

prøve seg på en rekke ulike spillere. 

Og i det minste med både 

Rega Apollo, har fortalt oss at det er nesten like balansert og ubalansert digital- 

store forskjeller mellom ulike drivverk som det kabel av anerkjent kvalitet. 

er mellom ulike DAC’er. Også digitalkabelen er Dessverre er dette knapt mulig om 

forøvrig lett hørbar! 

gruppetesten skal bli tilstrekkelig 

For oss i Fidelity som sitter og lytter på disse kort og konsis slik at konsentrasjo- 

greiene, er det urovekkende samtidig å lese på nen hele tiden kan være på topp. Og før 

nettet at det knapt er forskjell på CD-spillere hukommelsen begynner å svikte oss. 

som rene drivverk, og hvert fall ingen forskjell Etter lang tids forsøk med ulike kombinasjo- 

på digitalkabler uansett pris og uansett coax ner, valgte vi til slutt Electrocompaniets EMC-1 

eller balansert? Et par teknisk kyndige strekker UP som drivverk for samtlige testede konvertere. 

seg til å anta at korrekt impedans dog kan ha Dette fordi den litt mørke og særdeles homo- 

en viss hørbar effekt. 

gene lydsignaturen kledde alle konvertere helt 

Dessverre er det mye større forskjeller enn utmerket, fordi EMC-1 UP allerede hadde glim- 

som så! Det hele er ganske så sammenlignbart rende innebygde konvertere som ville gi de løse 

med hva vi hele tiden har erfart med vinylspil- boksene en skikkelig fight, og endelig fordi vi 

lere; pickup’en er selvsagt viktig, men matcher kunne benytte balansert digitalkabel som etter 

ikke arm og drivverk, er mye av potensialet i vår erfaring ofte låter best. (Det siste er dog en 

denne bortkastet. Men selv hi-fi guru Per antagelse, ikke en påstand!) At siste versjon av 

Abrahamsen har ved lanseringen av separat EMC-1 UP også er bladets favoritt i prisklassen, 

DAC fra "gamle" Electrocompaniet gitt inntrykk gjør denne spilleren mer enn brukbar til jobben. 

av at denne gir 90% av godlyden fra en kom- Vi har likevel aldri hørt EMC direkte sammenplett 

EMC-1UP, uansett drivverk? 

lignet med bl.a Lector som Robert Amundsen 

Fidelity vil selvsagt ikke påstå at dette er tull. omtaler noen få sider lenger bak. Kanskje en 

Men vi vil hevde at våre praktiske erfaringer er blindtest i neste Fidelity? 

at spiller og DAC er temmelig likeverdige for 

totallyden som kommer ut av CD-platene. En Testprosedyre 

naturlig konsekvens av dette, burde selvsagt Alle testede d/a konvertere var brukt i en viss 

Selv om EMC-1 Up er en av våre favoritter i 

en ganske høy prisklasse og har innebygget 

en DAC som også er populær som selvstendig 

enhet både i Norge og på eksportmarkedet 

(og til rundt 10 tusen kroner her hjemme), 

så viste det seg at samtlige av de eksterne 

DAC’er vi prøvde via balansert digitalkabel 

hadde visse lydfordeler i form av bedre fokus og 

en litt strammere nedre mellomtone, øvre bassområde. 

Til gjengjeld kunne den innebygde EC- 

DAC’en skilte med en betydelig raushet i lydbilde 

med stort rom, men som nevnt ikke helt 

knivskarpt fokusert. 

Nå må det legges til at samtlige testede konvertere 

utenom Benchmark koster til dels betydelig 

mer en EC-Dac’en, og de fleste av oss er 

vel av den oppfatning at den noenlunde likt prisede 

Benchmark (men denne har også innebygd 

volum og hodetelefonforsterker!) og EC er 

noenlunde av samme kvalitetskategori, selv om 

de lydmessig er ganske ulike. Uansett er redaktøren 

og testpanelet ganske overbevist om at 

den mekanisk særdeles stabile mekanikken på 

EMC-1 UP har enda mer å si for den gode lyden 

enn elektronikken. Det er uansett interessant at 

det i USA ryktes om ombygging av EC-DAC’en 

40 

3/2006 

for enda bedre resultat. Noen som har nærmere 

kunnskaper om dette? 

Men nå lar vi testpanelet vurdere EMC-1 UP 

med innebygget DAC; siden dette var referansen 

både åpnet og avsluttet vi lytteseansen med 

denne: 

Jan Myrvold: Utmerker seg særdeles 

positivt med sin engasjerende, 

varme og lekne spilleglede. Rik og 

kropplig mellomtone gjør pianoklangen 

særdeles overbevisende. Her 

er skikkelig med baller og stemmer 

gjengis imponerende flott, men ikke 

helt med den tette, usminkede hudkontakt 

som med de beste . 

Roy Ervin Solstad: Noe varm i 

klangbalansen, men spiller musikk 

med raushet og overbevisning. 

Dypbassen ikke helt blandt de beste, 

og selv om musikken danderes fint 

litt bak høyttalerne, er fokus ikke 

absolutt presis og her mangler også 

litt kontroll. En litt "snill" spiller uten 

den eksplosive dynamikken vi senere 

skulle oppleve. 

Rolf-Inge Danielsen: Her males 

tid før de kom til Fidelity, og alle hadde fått 

strøm i mange timer før vi hørte på dem. Alle 

ble spilt gjennom vårt sedvanlige referanseanlegg, 

men denne gangen med ASR Emitter forsterker 

som i hvertfall ikke er mindre oppløst 

eller avslørende enn vår faste referanse DP A-1s. 

(Se test foran i bladet) Derimot var høyttalerkablene 

vår reservekabler fra DP/Silk da vi for 

tiden omterminerer kortere lengder av våre 

lånte Valhalla kabler for å ha råd til å kjøpe 

disse. 

Det skulle uansett vise seg at dette sammen 

med B&W 801D skulle skille klinten fra hveten; 

selv den rimelige og i forhold til pris nærmest 

sensasjonelt gode Benchmark DAC 1, ble kledd 

kliss naken i forhold til dyrere greier. Og for å 

være helt ærlig; den beste konverteren i denne 

gruppen var så uventet mye bedre enn 

gjennomsnittet, at resten av utstyret simpelthen 

MÅ ha vært glimrende med hensyn oppløsning 

og dynamikk, også med hensyn til homogenitet 

og rimelig nøytral klangbalanse. 

Electrocompaniet EMC-1 UP: 

Drivverk og DAC referanse 

musikken med bred pensel, men litt ekstra nivå i 

øvre mellomtone gir musikken litt ekstra "fres". 

Bassen er litt mer sidrumpet, muligens, og dette 

bremser litt på rytmisk fremdrift og plutseligheter 

i lyden. Jøss, dette var da uansett slett 

ikke så verst med morro! 

Pris komplett spiller: kr. 32.389,- 

Pris DAC: kr. 10.584,- 

Produsent: Electrocompaniet, Tau

LFD DAC: 

Ryddig og presis 

Selv om dette er en meget bra konverter, har 

den langt fra noen imponatorfaktorer noen 

steder i lydbildet. Den er hverken feit, 

superdetaljert eller har særlig overraskende 

dynamiske forløp. Den er bare jevnt over god på 

alle parametre i forhold til den relativt høye prisen, 

og er vel heller den type produkt som 

vinner seg over tid enn en som vinner lyttekonkurranser. 

Det må uansett presiseres at her uansett 

var betydelig mer ro og orden med denne 

konverteren enn med EC. 

Jan Myrvold: Ikke blant de råeste dynamikkbombene, 

men stødig og rytmisk ryddig. 

Også transientene gjengis utmerket og her er 

atskillig ro i den harmoniske mellomtonen som 

også kan åpne seg ved storlagne og krevende 

musikkverk. Litt lukket i bunnivået, men forøvrig 

gode kontraster mot en dypsort bakgrunn. 

Roy Ervin Solstad: Ikke så fyldig og dyp i 

bunnen som EC og skarpere i øvre mellomtone 

enn denne. Men et generelt veldig ryddig lydbilde 

med presis fokus på de enkelte aktører. Tross 

et generelt slankere lydbilde, er rommet svært 

dypt og aktørene godt bak høyttalerne. 

Rolf-Inge Danielsen: Her opplever jeg litt 

mer drama samtidig som lyden er klarere og 

renere i øvre mellomtone. Ikke så tung i sessen 

som EC og generelt noe strammere og mer presis 

klang. Solister og andre detaljer står klarere 

fram i forhold til resten av lydbildet, men lyden 

oppleves likevel som "snillere" uten å bli tam 

Benchmark DAC-1: 

Utrolig prisverdig 

Dette er ifølge en rekke hi-fi blader en veritabel 

sensasjon. I forhold til prisen er det 

da også en glimrende produkt. Men for 

de av oss som løper på polet hver gang avisene 

hyler opp om rødvinssensasjoner fra Chile, så er 

skuffelsen stor når vi oppdager at vinen slett 

ikke er udrikkelig, men langt fra så bra som de 

som står i hylla ved siden av til noe tiere mer. 

Likevel er dette et bemerkelsesverdig produkt 

på mange måter, ikke minst fordi her også finnes 

innebygd volumkontroll og en hodetelefonforsterker 

som kan bety store besparelser for 

mange med musikkanlegg i den prismessige 

mellomklassen. Vår egen RoDa gliser fra øre til 

øre etter å ha kjøpt testproduktet! Vi lar derfor 

Rolf-Inge åpne testpanelets lydmessige vurdering 

av Benchmark ; da kun som konverter, og 

uten særlig baktanke for pris: 

Rolf Inge Danielsen: Tilsynelatende noe 

lettere i bassen enn de andre, men bare inntil 

skikkelig dypbass masserer mavemusklene. Her 

er generelt strålende bra utklinging, men likevel 

generelt stram og uten imponatorfaktorer. Noe 

tøffere og mer rett på sak i øvre mellomtone, 

men ikke fullt så imponerende stor i lydbildet 

som de tidligere. 

Roy Ervin Solstad: Veldig livlig og morsom 

DAC, men den mister litt kontroll på kompleks 

musikk. Her er for eksempel mer "slam" nederst 

enn på LFD, men presisjonen er ikke den 

samme. Mangler også litt detaljering i mellomtonen, 

men utvilsomt en musikalsk direktinnsprøyting 

i svært mange anlegg, selv blant de 

dyrere. Et kjempekjøp! 

Jan Myrvold: Kan være noe tilbakelent, som 

om den rygger litt tilbake for sterke og komplekse 

musikalske utbrudd, men avslører samtidig 

finfine detaljer generelt. Likevel litt dempet øvre 

samtidig som lydbildet virker enda en smule 

større. 

Pris: ca. kr. 30.000,- 

Importør/forhandler: Stereofil A/S 

mellomtone som ellers kan oppleves noe slitsom 

på vokaler. Litt forsiktig også i grunntoneområdet 

og med litt begrenset dynamikk, men uansett 

et virkelig røverkjøp for svært mange. 

Se også full test senere i bladet 

Pris: ca. 8.500,- 

Importør/forhandler: ProLyd A/S 

3/2006 

41

Audio Note Dac 3 balanced: 

Kruttrøyk! 

Riktignok er dette den langt dyreste konverteren 

i denne gruppen, men den er også 

sensasjonelt mye bedre enn de andre. Og 

det meste av dette "bedre" dreier seg om 

dynamikk, dynamikk og dynamikk! Gjett da 

hvem som øyeblikkelig kjøpte testmodellen til 

eget anlegg! Og som etter å ha hørt det i 

Fidelity sitt referanseanlegg også vurderer en 

EMC-1UP som drivverk? 

Siden Håkon Rognlien har fått æren i å teste 

DAC 3 fullt ut i dette bladet, går vi rett på sak. 

Bortsett fra å nevne at redaktøren synes Håkon 

har lagt ukarakteristiske restriksjoner på sin 

begeistring av dette produktet. Av frykt for ikke 

å være tilstrekkelig balansert? For det er jo han 

som satser neste månedslønn nettopp på Audi 

Note DAC 3! Alle vi andre i Fidelity har knapt 

fått haka på plass etter dette sjokket av en konverter. 

En DAC 3, takk! 

Rolf Inge Danielsen: Er det MULIG? 

Dynamikk av en annen verden med musikalske 

konsekvenser som får det til å rykke på her og 

der! Stemmer låter skremmende livaktig og 

nærværende. Plutselig driter man i teknikken og 

blir bare opptatt av musikkens innhold. Og det 

er mitt aller største komplement til et hi-fi pro- 

Brukt er bra! 

Dette er en nesten 10 år gammel DAC som 

redaktøren kjøpte på Bruktbørsen for kr. 

10.000! Dette er en ufattelig høy pris for 

et så gemmelt digitalprodukt som i sin tid kostet 

omtrent det dobbelte, Samtidig er det sensasjonelt 

nok en veldig vettug pris for en av de 

beste konverterne på markedet. Mange av landets 

mest ihuga high-endere har riktignok 

modifisert denne konverteren med super kondiser 

og komplett batteridrift, men vårt testobjekt 

er, med unntagelse av litt innvendig avstivning 

med Bitumen, akkurat slik som den ble produsert; 

i to bokser med separat strømforsyning. 

Ikke særlig vakker, kanskje, men utrolig forseggjort 

og en alvorlig vekker om at alt nytt ikke 

blir produsert nødvendigvis for kundens skyld! I 

disse dager har CD-produsenter store problemer 

med å få tak i skikkelige CD-drivverk og optimale 

chip for 16 bits platene våre! Vi setter over til leie enn AN. Nest best? 

testpanelet: 

Roy Ervin Solstad: Ren og ryddig og veldig 

Jan Myrvold: Også her finner vi både safti- homogen samtidig som den er både detaljert og 

ge fraspark og generelt fremragende oppløsning meget bra dynamisk! Svinger bra med musik- 

sammen med en flott og fyldig kropp. Generelt ken, men mangler litt av magien til Audio Note. 

litt mørkere i målet enn AN. Ultradetaljert og Men nesten like stort musikalsk panorama. 

kontrollert bass, men vil nok av enkelte oppleves Imponerende! 

som litt forsiktig oppover. Holder glimrende Rolf Inge Danielsen: Umiddelbart virker 

orden på kompleks og kraftig musikk. Aldri hard den litt tammere sånn rett etter AN, men dette 

eller flisete, men litt mer trykk på øvre stemme- justerte seg raskt. Her er mye liv tross en meget 

42 

dukt... YES!!! 

Roy Ervin Solstad: Beste pianolyd til nå. 

Flott utklinging parret med et jerngrep på 

musikken. Fantastisk dynamikk, fenomenal bass, 

deilig mellomtone og krystallklar diskant. Må 

bare glise fra øre til øre når musikken går 

gjennom denne digitale rørboksen. Dette er lydmessig 

et FUNN ! Også holografisk eksepsjonell 

med en storslagen scene som breier seg både i 

bredde, dybde og høyde. 

Jan Myrvold: Dynamikk i SUPERKLASSE; 

Dynamic Precisison DP DAC 8.0: 

3/2006 

Tyson mot Tangstad! Ekstrem oppløsning og 

lynraske transienter. Også ufattelig luftig og 

romlig mellom naturtro artister og med overlegen 

realisme på stemmer. Ekstremt homogen og 

stram, men absolutt alle detaljer synes å komme 

på riktig plass i selv komplekse lydbilder. Her er 

total orden, ryddighet og ro, når det skal! 

Dagens X-files opplevelse! 

Pris: 45.000,- 

Importør: Audiocompaniet AS 

sivilisert spillestil. Bassen er særlig god og med 

betydelig pondus uten å være en rytmisk bremse, 

og det er bare en smule mer luft oppover og 

enda mer "plutselighet" som trekker i forhold til 

Audio Note. Hvor bra kan denne egentlig bli 

med en fornuftig modifisering? 

Kjøpt brukt for kr. 10.000,-

Audio Note DAC 3.1 Balanced: 

Det skal ikke stikkes under en stol at 

undertegnede mistet litt munn og mæle 

av den forrige varianten over temaet 

DAC 3.1x. Den var så til de grader analog, 

dynamisk, levende, viril og brutal, at det 

satte dype spor i min digitale minnebrikke. Når 

så Audio Note hevder at de har forbedret den 

enda et hakk, ville ikke ti ville DAC'er holde 

meg unna et nytt besøk. Men ting ble ikke helt 

som forventet… 

Ny under panseret 

Nyss utpakket var DAC 3.1x identisk med sin 

forgjenger. På innsiden er det derimot endret et 

par ting, for nye lyttere skal vi ta en liten forklaring 

om konseptet. DAC 3.1x er diger. Mye større 

enn en ussel liten digital krets fortjener. Årsaken 

er heller ikke de digitale kretser, her ligger 

en helt standard Crystal CS8414CS og AD1865 

konverteringsbrikke. Men alt rundt, derimot, er 

en helt annen skål. Strømforsyningen er likerettet 

med et 6X5WGT-rør, og er ellers fylt godt 

opp med komponenter av god kvalitet. Det er 

sølvkabler internt, chokereguleringer, samt et 

par ECC88 rør på den analoge utgangen. Det 

som er mest spesielt er at denne DAC’en styrer 

44 

Uten filter 

For et par år siden lånte vi øre til daværende AN DAC 

3.1x og ga stående ovasjoner. Audio Note fortsetter 

å kvitte seg med unødvendigheter, ergo er også det 

analoge filter plassert i fortiden. Fidelity sjekker om 

mindre fortsatt kan gi mer. 

Av Håkon Rognlien 

haakon.rognlien@c2i.net 

3/2006 

helt unna oversampling (derav 1x i navnet), og 

bedriver heller ingen filtrering verken i det digitale 

eller analoge domene. Skjønt sistnevnte er 

vel bare en halvsannhet, trafoer og choker har 

vel sin klare filterfunksjon de også. Sånn ellers 

skjønner DAC’en hva som kommuniseres om 

den får et upsamplet signal fra drivverket, bare 

for å ha det nevnt. 

Vi finner XLR og SE både inn og ut, og selv 

om den kaller seg for "balanced" er den ikke å 

anse som ekte balansert, så vidt jeg kan forstå. 

DAC 3.1x er å finne midtveis i Audio Note’s sortiment, 

deres filterløse DAC’er priset fra 

ca 10 000,- opp til en liten million eller så, når 

DAC 6 er klar for levering i løpet av året. 

Trøbbel med innkjøring? 

Innledningsvis var jeg grundig skuffet over den 

siste inkarnasjonen av 3.1x. Det låt sånn passe 

flatt og greit, rimelig sammenlignbart med en 

gjennomsnittlig kinesisk CD-spiller i titusenkroners-klassen. 

At Audio Note har hatt visse problemer 

med sitt enorme utgangssignal ble også 

åpenbart, nå hadde de ikke trappet ned en 

smule, de hadde kastrert utgangen effektivt. 

Dette kan sikkert diskuteres, men undertegnede 

opplevde at det fikk store konsekvenser for 

dynamikken. Etter hvert ble dette rent traumatisk. 

Vi ser en diger DAC, større enn de aller fleste 

komplette CD-spillere, vi aner prislappen på 

45.000,- i det fjerne, mens det vi hører er en 

gjengivelse av åpenbar moderat natur. Det tok 

sin tid å overbevise så vel importør som produsent 

om at her hadde noen gjort seg bort litt. 

Produsenten sto hardnakket på at dette kun var 

et innspillingsfenomen, undertegnede sto etter 

hvert enda mer hardnakket på det motsatte. For 

å gjøre en lang historie kort ble den omsider 

returnert importør, deretter sendt England. Da 

den dukket opp igjen i Norge, var det med ny 

utgangstrafo og godt, gammelt og høyt 

utgangssignal. Det viste seg nemlig etter litt om 

og men at en underleverandør hadde vært noe 

slurvete i sin forståelse av spesifikasjonene fra 

Audio Note, og enkelte trafoer var de rene 

dynamikkdreperne. Av og til må man altså bare 

stå på sitt! 

Tro og tvil 

Om alt heretter ble fryd og gammen? Tja. Det er 

en stund siden jeg hørte den forrige varianten. 

Men dog. Denne oppleves fortsatt å mangle det

Pris: ca. kr. 45.000,- 

Importør: Audiocompaniet 

ultimate drama og brutalitet nedover, som den 

forrige rådde over. Men med denne innsigelsen 

har jeg også sagt alt jeg har tenkt til å si av 

minussetninger. For fortsatt låter den vidunderlig 

avslappet og "analogt", hurtig og innsmigrende. 

Og misforstå meg rett; det er faktisk 

sannsynlig at den forrige overdrev bunnoktavene, 

denne låter nemlig særs balansert og frekvenslineært. 

Imponatoreffekten har måttet vike 

for presisjon, og sånt kan ofte virke litt mot sin 

hensikt. Men når dette først er sagt, tro bare 

ikke at DAC 3.1x sparer på konfekten, skal det 

være bass, så er den der. Til de grader. 

Litt på siden av det lydmessige utbyttet har 

jeg ellers det inntrykket at når den mates fra 

drivverk med XLR (såkalt balansert digitalt signal) 

låter den strammere og mer elegant enn 

når den mates via normal phono-kabel. Men 

legg ikke for mye i det, har mangler litt testing 

før jeg kan være 100 % sikker i min sak. Det 

som vel er noe mer underlig er at jeg ikke klarer 

å høre noen klanglig eller detaljmessig forskjell 

om den leverer signalet balansert eller ubalansert 

ut til pre-amp. Skjønt, med henholdsvis 3 

og 6 Volt er forskjellen nivåmessig formidabel, 

selvsagt. 

Musikk er glede! 

Nå er det i hovedsak musikk man skal nyte, 

også via slike digre bokser som dette. Og på det 

punktet er DAC 3.1x fortsatt en klar utfordrer til 

de virkelig gode spillerne der ute. Gjennom sin 

unike evne til å videreformidle artistenes emosjonelle 

input, står Audio Note’s produkter i en 

særstilling for denne anmelder, i det minste. 

Dermed er det ikke sagt at alle opplever det 

slik; skal vi se rent kynisk på det, er det lite 

denne DAC’en kan vise til for sine 45.000,blanke 

kroner. Forskjellene på digitale omvandlere 

er sjeldent slående, og i større grad enn 

med andre komponenter unngår prisforskjellen 

klart å vise så store differanser at det gjør noe 

på denne type produkter. Men greit nok; lytter vi 

vekselvis på en 20 000,- kroners CD-spiller av 

god kvalitet, er overgangen til DAC 3.1x fortsatt 

klart hørbar. Da dukker det opp nerve, sting, og 

eleganse, det er rimelig klar margin opp til 

denne DAC’en. Heldigvis for Audio Note. 

Det umuliges kunst 

En av de mest interessante aspektene ved 

denne enheten oppdaget jeg ved en tilfeldighet 

på dens forgjenger. Og denne er likedan. Det 

dreier seg om fenomenet å gjøre enkelte tilsynelatende 

"stygge" innspillinger pene. Det finnes 

flere eksempler, spesielt fra nyere innspillinger 

av de gamle helter fra 70-tallet, i min samling er 

de groveste tilfellene Deep Purples "The battle 

rages on" og Coverdale/Page’s CD fra 1993. 

Disse har jeg benyttet for blant annet å avsløre 

hvor stygt ting kan bli gjennom såkalt high-end 

anlegg, og hadde tidligere en klar idé om at 

dette skyldtes en døv produsent. Dette har 

Audio Note DAC 3.1x tvunget meg til å revurdere. 

Det vil være en overdrivelse å si at disse 

innspilingene har fått klasse, men det fantastiske 

med dem er at de ikke lengre er ubehagelige, 

de er bare rått tilhugget, og med et vidunderlig 

driv. Alle, og dette mener jeg; alle cd-spillere jeg 

har spilt disse på viser en grusom tonestruktur 

fra mellomtonen og opp. Audio Note DAC 3.1x 

gjør det ikke. Men dersom leseren nå tenker at 

dette handler om avrulling i toppen, må jeg 

poengtere at dette er slett ikke tilfellet. Alt er 

der i rikt monn, det bare låter penere, mer organisk, 

mer dynamisk, med mer liv og nerve. Sånn 

kan det gjøres, altså! 

Farger og sjel 

I tillegg til at det tydeligvis er mulig å lage lyden 

ørevennlig uten å fjerne noe av innholdet (snarere 

tvert om!), er det også mulig å gjøre klangfargene 

dypere og tydeligere uten å ty til overdrivelser. 

Også på dette punktet har DAC 3.1x 

en sterk forse. Det er nær ubeskrivelig hvordan 

stemmer og instrumenter flyttes frem og opp i 

lydbildet, samtidig som de på mystisk vis virker 

til å være enda bedre forankret i helheten. På 

denne måten får musikken liv! Vi hører "Feets 

out in the hall" med Joe Beard på xrcd. Bruce 

Katz’ saftige hammondtoner underbygger 

denne intense låta på forbilledlig vis, trygt støttet 

opp av rytmeseksjonen. På toppen flyter 

Ronnie Earls elegante og smektende gitartoner. 

Beard selv fyller opp med sitt intense spill og 

dynamiske stemme. I det øyeblikket den filterløse 

DAC’en overtar, trekkes lytteren dypt og 

hardt inn i musikken. Sjel og kropp blir fullstendig 

på alerten, sånne små elementer gir den velkjente 

"ståpelsen" og grøsningene. Disse øyeblikkene 

er alene verdt prisen på denne avsindig 

dyre komponenten! 

Musikken sprengkraft 

Så til mitt hjertebarn; dynamikken. Audio Note 

har alltid vært blant de beste i klassen på dette 

punktet. Rett nok opplever jeg vel at flere har 

hengt seg på i konkurransen, heldigvis! Stadig 

fler ser ut til å oppdage at veldig mye av musikkens 

liv ligger begravet i det dynamiske uttrykket. 

Men enten er det undertegnede som er tilvent, 

eller det er slik at Audio Note har blitt litt 

innhentet her. Selvsagt er denne blant de mest 

dynamiske komponenter jeg har hatt i anlegget, 

men slett ikke med den margin jeg hadde forventet. 

Og basert på (min skrøpelige, men dog) 

hukommelse, oppfattet jeg faktisk den forrige 

versjonen med analogt filter hakket tøffere i trynet. 

Igjen er det bassområdet som er nøkkelen. 

Min oppfattelse går på at den forrige hadde 

lagt seg på et brutalt, nær overdrevet bassnivå, 

når dette pares med den heftigste dynamikken i 

bransjen, ender det i imponatoreffekt i verdensklasse. 

Og derved kommer denne nye til å låte 

en smule skuffende i forhold. Innledningsvis, vel 

å merke. For når den ubeskrivelig elegante og 

presise lyden vokser seg på deg, er det bare 

ingen vei tilbake. Og glem ikke at når du lar 

"Kong Kastchels infernal dance" (Ildfuglen, 

Stravinskij) slippe løs etter at du nettopp har 

skjenket deg en halvliter, er sjansens store for at 

du sitter der med øl over hele torsoen, og et 

rimelig fårete utrykk i trynet. For det er et tempo 

og en anslagskraft her som stiller de fleste 

andre DAC’er i skammekroken. 

Og endelig 

Totalt sett har denne digre og dyre DAC’en en 

aura av kvalitet og gjengivelse som innenfor 

vårt nokså underlige verdensbilde fullt ut oppfyller 

drømmen om den endelige klangstruktur og 

musikalske nytelse. Til potensielle kunder er det 

å si at du nok bør styre anlegget mot klangfarger, 

nerve og dynamikk for å få full uttelling av 

Audio Note DAC 3.1x. Og når du har disse 

sakene under kontroll, vil du neppe se deg tilbake 

etter å ha fått denne mastodonten inn i 

anlegget. Ofte vet du ikke hva savn er før du 

har fått smaken på det søte liv! 

Benyttet utstyr: 

CD: bl.a. Teac VRDS 10 (modifisert), 

Pioneer universalspiller (modifisert), 

Consonance 120 Linear 

Forsterkere: bl.a. Krell KAV 400xi, 

GamuT integrert, Audio Note M5/P4, 

Abrahamsen T2CAPA 

Høyttalere: bl.a: Klipsch RF5, 

Carlsson OA 50.3, B&W 805s 

Kabler: Synergistic, Duelund, DBL, 

Infinite Resolution 

3/2006 

45

Best lyd for pengene får du hos oss! 

Etter 11 år med testing, har vi blitt spesialister på det viktigste, nemlig matching. 

Vi har også oppdaget at mange av de produktene som er best markedsført i Norge, IKKE er de som låter best.Vi 

har funnet fram til noen av de produktene, som har fått de beste testene i England, USA og andre store markeder 

og satset på de som vi synes har den beste lyden. Da vi lot LYD&BILDE teste et av våre superanlegg, fikk forsterkeren, 

en AVI S21Mi, karakteren 10 og høyttalerne, Triangle Celius Es, ble kåret til Beste Høyttalere i Toppklassen 

2005/2006, selv om begge disse produktene kostet under kr 20.000,-. 

Vi kan hjelpe deg og sette sammen et anlegg, til vettig pris, som vil lyde bedre enn de svindyre anleggene 

de fleste TROR låter best. Det er synd, at det bare er noen få av de mest ihuga entusiastene, som for eks. blir kjent 

med Unisons integrerte forsterker Unico SE, som er i klasse A Stereophile, USA. For ikke å snakke om hvordan 

den passer til Triangle Celius Esw høyttalere, som er en forbedret versjon av Celius 202, 

også fra klasse A Stereophile. 

Vi er den distriktsvennligge importøren/forhandleren, som sender alt fraktfritt! 

Lector CDP-7TL, rør CD-spiller, kr 24.600 

Den første CD-spilleren noensinne som låter helt analogt. I 

følge Harry Pearson i The Absolute Sound, USA. Det har 

vært 1/2 års ventetid på denne spilleren. USA har tatt alt! 

Nå har vi endelig 2 på lager. Førstemann til mølla! Lector har 

også drivverk og DAC. Lector sin suverene rør-preamp Zoe 

koster kun kr 14.600! Anbefales på det sterkeste! 

Unison Research Unico SE, 2x140w, kr 23.990 

Klasse A, Stereophile, USA! 

Bedre lyd enn rørforsterkere til samme pris! Rør i forforsterkerdelen 

gir deg rørlyd, samtidig som transistorene i effekttrinnet gir 

deg skikkelig trøkk i bassen.Varm superoppløst lyd med dynamikk 

og et drag i basen du bare finner hos store, amerikanske highend 

forsterkere. 

AVI int. forsterker, 2x175w, kr 19.900 

Toppkarakteren 10 i LYD&BILDE ! 

LYD & BILDEs referanseforsterker! 

Kåret til: "Product of the year" i HIFI CHOICE! 

Kåret til: "Best Stereoamplifier of the year" i WHAT HI-FI? ! 

AVI preamp, kr 19.900. Nye AVI poweramp, kr 21.500 

Supertilbud:Audio Valve Eklipse rør-forforstrerker, 

Baldur 70 rør-monoblokker og Triangle Volante høyttalere. 

Samlet kr 132.900.Tilbud kr 90.000 fraktfritt! 

Skal du kjøpe rør, eller har du en rørforsterker, som må repareres? Ring vår samarbeidspartner Motron,Tlf 32 75 21 50. 

Reparajoner av Mark Levinson, Krell el. andre high-end produkter utføres av vår samarbeidspartner Roar Malmin,Tlf 922 11 000. 

Skal du til Oslo, bør du besøke vår samarbeidspartner Bare Jazz i Grensen 8, eller bestille CD-plater på:Tlf 22 33 20 80. www.barejazz.com 

Vi forhandler også Audio Valve, BAT, Dynaudio, Musical Fidelity, Pathos og Patos + mye mere. 

Ring oss, så kan vi fortelle deg mere om dette med matching. 

Vi tilbyr demo eller hjemlån til hele Norge! 

, Drammen 

www.norskhificenter.no • Tlf 32 87 35 96 / 92 89 57 73 • kl 12,00 - 17,00

Våre forhandlere er: 

AUDIO ART, Arendal 

AUDIOAKTØREN, Horten 

BEST HI-FI, Drammen 

HIFI-GUIDEN, Hamar 

MAXWELL HI•FI, Farsund 

MAXWELL HI•FI, Stavanger 

Nye forhandlere søkes! 

Importør: 

Årets Beste høyttaler 

i toppklassen! 

Triangle Celius Es 

FASTSPENT TIL SKINNENE 

Lyd & Bilde skriver: 

Du snakker om presisjon! Trommerytmene 

sitter som påler i støpt sement, mens musikken 

strømmer ut i all sin prakt. Det nærmeste vi 

har hørt en komplett høyttaler til tjue tusen 

kroner.Varmt anbefalt til nær sagt hvem som 

helst! 

Håkon Rognlien i Fidelity skriver: 

Diskantområdet på Triangle Celius Es er bare 

helt vidunderlig. Her er jeg redd du må ut med 

nokså mye større summer for å finne noe som 

er objektivt klart bedre. Og dette elegante diskantområdet 

er sterkt delaktig i å fremheve de 

utrolig store og tredimensjonale lydbildene 

disse høyttalerne er mester for. Jeg har mine 

tvil om du finner høyttalere i prisklassen som 

kan gi særlig bedre resultat. Kongehøyttaler! 

Celius Es er en forbedret utgave 

av Celius 202, 

som er de eneste gulvstående høyttalerne, 

under kr 20.000, som har vært rangert i 

kl.A Stereophile, USA. Stereophile mener 

at Celius Es er enda bedre. 

Pris: 

kr. 19.900,- 

, Drammen 

www.norskhificenter.no • Tlf 32 87 35 96 / 92 89 57 73 • kl 12,00 - 17,00

Lector CDP-7 TL: 

Italiensk overklasse 

Selveste Harry Pearson 

begynte det hele sommeren 

2004 med en hemningsløst 

begeistret omtale av en helt 

ukjent italiensk CD-spiller, 

Lector CDP-7 som hadde både 

rør på utgangen og separat 

strømforsyning. 

Jeg kan knapt minnes å ha opplevd en mer 

vilt begeistret Mr. Pearson i løpet av de 33 

årene jeg har pløyd meg gjennom guruens 

veltalende artikler i dette innflytelsesrike 

tidsskriftet. Han skrev i "The Absolute Sound" 

bl.a. at "nå har vi fått nok et genuint strålende 

audio-produkt som grenser opp mot toppsjiktet 

i sin kategori og som knuser konkurrentene – 

også de som koster tjue ganger så mye". 

Spilleren kostet i USA den gang $3.300, så 

det var ikke rart at leserne hevet på øyebrynene. 

Mange av dem bestilte seg omgående et 

eksemplar som inngangsbillett til det digitale 

nirvana. For her var det endelig dukket opp et 

epokegjørende produkt som kunne måle seg 

med de mest avanserte spillerne på markedet, 

uansett pris. 

Også jeg satte himmel og jord i bevegelse for 

fortest mulig å bli den lykkelige eier av et slik 

mirakel. Men det viste seg at svært mange 

andre hadde tatt Harry Pearson på alvor slik at 

produsenten i den lille byen Albuzzano litt syd 

48 

av Robert Amundsen 

3/2006 

for Milano ble tatt på senga og fikk store leveringsvansker 

på grunn av ordreflommen som 

uventet skyllet inn over bedriften. 

Dette skapte også problemer for McIntosh 

Nordic, den nordiske hovedimportøren i 

Danmark, som likevel klarte å trylle frem et 

eksemplar etter relativt kort tid med sikte på å 

få en test her i Fidelity snarest mulig. Så vidt jeg 

husker opptrådte Lector CDP-7 allerede på messen 

i Horten i midten av oktober 2004, og kort 

tid deretter ble den fraktet til et anlegg i 

Tvedestrand der en velvillig venn med svært 

lang fartstid innen hi-fi fikk koblet den opp. 

Pinlig forsinkelse 

Verken undertegnede eller redaktøren ante den 

gang at det skulle ta nesten atten lange måneder 

innen omtalen av dette italienske produktet 

omsider ankom Fidelity. Til tross for gjentatte 

forsikringer fra min side om at testen skulle 

foreligge om "kort tid" lot den likevel vente på 

seg. Bortsett fra dårlig planlegging fra min side 

skyldtes "forsinkelsen" både en helt uvanlig 

lang innspillingstid og et lengre utenlandsopphold 

for min del. (Vårt intellektuelle alibi har 

oversatt Ibsen . red) Innen jeg reiste til utlandet 

ble "italieneren" fraktet til et nytt hjem på 

Karmøy der den straks ble satt i daglig arbeid 

med lange økter i et avslørende anlegg for å 

fremskynde modningen. Denne prosessen tok 

lengre tid enn beregnet slik at jeg måtte reise 

utenlands uten å ha hørt hva en fullstendig innspilt 

Lector kan mestre. Ingen av Fidelitys lesere 

ville ha vært tjent med en detaljert beskrivelse 

av en fersk og ikke ferdig innspilt komponent. 

Ved juletider fikk jeg endelig beskjed at nå 

var det bare å ta seg en tur til Rogaland for å 

høre på vidunderet, men da var det bare kort tid 

igjen til utenlandsreisen. Både en litt oppgitt 

redaktør og importøren i København måtte fort- 

sette å smøre seg med tålmodighet til langt ut i 

det nye året – og enda mye lenger, skulle det 

vise seg. Jeg ble sittende i England og kom 

hjem med jevne mellomrom og lyttet innimellom 

på italieneren som daglig underholdt sine 

omgivelser med all slags musikk. Etter hvert 

som tiden gikk kartla vi i løpet av nesten halvannet 

år dens dyder og noen mindre betydelige 

skjønnhetsfeil som danner grunnlaget for denne 

korte omtalen. 

Gedigent håndverk 

Førsteinntrykket er tillitvekkende. Man ser straks 

at dette ikke er noe billig masseprodukt i et 

standard blikk-kabinett. Sort akryl og solide 

sidevanger dekket med solid tre både i hovedkabinettet 

og den separate strømforsyningen 

virker dempende og understreker den solide 

mekaniske oppbyggingen av hele spilleren. 

Lokket til toppmateren på venstre side glir mykt 

og nesten lydløst og det lille akryllokket med to 

luftehull for de to rørene (ECC-81/12AT7) i den 

analoge utgangen på høyre side er festet med 

fire solide skruer slik at bytte av rør er gjort i en 

håndvending. 

Både drivverket og printplaten med rørene er 

godt dempet mot vibrasjoner og den relativt 

lette magnetiske stabilisatoren sørger for ytterligere 

demping av CD-platen. Displayet på frontplaten 

er langt det største og tydeligste jeg 

noen gang har sett på en CD-spiller – hvorfor 

har ikke alle spillere et så lettlest display? Dette 

kan slås av med en liten bryter på baksiden, 

men da virker ikke fjernkontrollen. Ellers er baksiden 

på standardutgaven av CDP-7 kun utstyrt 

med to vanlige analoge utganger (høyre og venstre 

kanal), men spilleren kan også utstyres fra 

fabrikk med en digital utgang (Toslink eller AES- 

EBU) og XLR-utganger når den bestilles for 

balansert drift. For de teknisk interesserte kan

det nevnes at DAC’en er en 20 bit dual mono 

Burr Brown PCM 63 med et DSP oversamplingsfilter. 

Den analoge utgangsspenningen er oppgitt til 

hele 3,3V. En svært praktisk detalj er muligheten 

for å slå av strømforsyningen til hele spilleren i 

tillegg til separate av/på brytere for henholdsvis 

den digitale og den analoge delen av spilleren. 

Den totale vekten for hovedkabinettet og strømforsyningen 

er på 14kg, noe som bekrefter inntrykket 

av en tvers gjennom solid konstruksjon. 

Alt er pent skrudd sammen med et godt materialvalg 

og gedigen overflate-finish, m.a.o. italiensk 

håndverk på sitt beste slik det preger også 

andre italienske hi-fi produkter – tenk bare på 

Pathos, Unison Research og ikke minst Sonus 

Faber. De forgylte aluminiumsføttene ser også 

solide ut, men lydmessig oppfører spilleren seg 

bedre med en eller annen form for myke føtter. 

Spilleren vi lyttet til sto på halv-harde, gummiliknende 

koner av merket "Brightstar". 

Lector i praksis 

Lytteinntrykkene er som nevnt samlet gjennom 

et langt tidsrom og baserer seg på ulike musikksjangrer 

fra Vivaldis sakrale "Stabat Mater" 

(Harmonia Mundi 90151) til Mats Vindings tri 

"Six Hands, Three Minds, One Heart" (Stunt 

0052). Det kom ikke som noen overraskelse at 

spilleren var helt i sitt rette element ved gjengivelsen 

av menneskestemmer, for eksempel i 

Puccinis opera "Tosca" (EMI 7234 557130). Det 

er en helt autentisk varme og kraft i stemmene 

som jeg neppe har hørt særlig bedre på god 

vinyl. 

Men før vi var kommet så langt måtte 

Lector’en gjennom en innspillingsprosess som 

fortonte seg som en liten evighet. Det første 

inntrykket var helt greit, men i uinnspilt tilstand 

var hele lydbildet uoppløst med en litt tjukk 

bass og litt matt diskant. I tillegg tenderte 

klangbalansen mot det mørke. Vi etterlyste liv, 

gnist og ekte syd-europeisk temperament. Men 

selv i denne første tiden var det ikke vanskelig å 

merke at lyden var fullstendig fri for absolutt alt 

som kunne minne om hardhet og andre digitale 

unoter eller enhver antydning til at lydsignalet 

ble reprodusert via en "elektro-mekanisk" komponent. 

Bare de dyreste komponentene har 

denne evnen til å antyde den type organiske 

ekthet som vi selvsagt kun opplever fullt ut i virkelighetens 

verden. 

Et annet trekk ved spilleren som var ganske 

påfallende fra første stund var fraværet av den 

helt tomme, svarte bakgrunns-stillheten som 

verken finnes i virkeligheten eller i analoge opptak. 

I stillheten mellom lydene i vanlige opptak 

er det alltid "noe" mer enn bare tomhet, derfor 

var det spennende at også andre som har lyttet 

til spilleren har merket seg denne "levende" 

stillheten. Det kan tyde på at dette fenomenet 

ikke nødvendigvis har noe med det digitale 

mediet i seg selv å gjøre, men at det er mer 

knyttet til avspillingsfasen. Uansett bidrar denne 

effekten til illusjonen av naturlig klang slik jeg 

hittil stort sett har opplevd den via gammeldags 

sort vinyl. 

Den som venter på noe godt … 

Det varte som sagt en liten evighet innen italieneren 

hadde oppnådd toppform. Men da hadde 

det gått over 200 timer. Forbedringen var til å ta 

og føle på. Flere slør både foran og bakover i 

lydbildet hadde forsvunnet og begge ytterfløyene 

i frekvensområdet hadde strukket seg skikkelig 

ut med en langt bedre definert bass og en 

mer finkornet, luftig diskant. Spillerens eier trosset 

fabrikkens dystre advarsel mot å anvende 

andre rør enn dem fabrikken selv anbefaler. 

Disse er av merket "Ei" (tsjekkiske), men de ble 

erstattet av et par Telefunken ECC 801 som 

straks ga et hørbart løft, selv i uinnspilt tilstand. 

Lector gjør ikke krav på å 

være den ultimate CD-spiller. 

Likevel hører den hjemme i et 

høyere prisleie fordi det er 

vanskelig å tenke seg en mer 

naturlig og musikalsk 

engasjerende spillestil fra 

noen digital kilde. 

Varianten ECC 801 er mekanisk mer forseggjort 

og med litt tykkere glasskolbe. I alle fall førte de 

til en strammere og bedre definert bass, noe 

man lett merker på de bedre oppløste strengene 

på en kontrabass. 

Et mer gjennomsiktig lydbilde med mer klart 

avtegnede konturer og finere mikrodynamiske 

avskygninger i hele frekvensområdet fjernet i 

hvert fall noe av spillerens litt mørke, "tunge" 

karakter. Det ble ikke utført annen "tweaking" 

enn rørskifte og andre, mykere føtter etter innspillingstiden 

var fullført. Og da var det også lettere 

å høre hvor naturlig og analog CDP-7 

egentlig oppfører seg. Ved en anledning hørte vi 

den kjente "We get requests" med Oscar 

Peterson spilt på Lector og også via LP på en 

god platespiller. I dette tilfellet ble faktisk den 

digitale utgaven foretrukket. La meg straks skyte 

inn at det bør ikke være noe mål i seg selv å 

oppnå LP-lyd i et anlegg. Ingen av oss ønsker 

verken "analog" eller "digital" farging av gjengivelsen. 

Den levende referansen må alltid være 

idealet vi har i bakhodet når vi snakker om elektronisk 

gjengitt lyd. 

Det viktigste ved dette italienske produktet er 

den evnen det har til å få frem det beste i alle 

innspillingene slik at den på en måte ber lytteren 

leve seg inn i illusjonen av å lytte til noe 

ekte og samtidig glemme at gjengitt lyd egentlig 

er et slags bedrageri. Illusjonen av å høre 

huden av raske fingre som beveger seg over 

harpiksen på strengeinstrumenter, pustelyder 

gjennom en fløyte eller saksofon, trommekøllens 

anslag mot et stramt paukeskinn, slaget av 

hammeren mot en velstemt flygelstreng og 

gjenklangen av lydbølgene som stadig slår mot 

orkestersalens vegger – slike lydelementer bidrar 

til illusjonen av å være tilstede, og moderne 

digitalgjengivelse skaper denne slags overbevisende 

illusjoner like bra som noen analog kilde i 

et godt anlegg. Her kommer Lector CDP-7 ikke 

til kort og kan lett holde følge med spillere til to 

eller tre ganger prisen. 

Noen mindre begrensninger 

Det ville være for godt til å være sant om CDP-7 

gjorde absolutt alt like godt som flaggskipene til 

bl.a. AudioAéro, Burmester, Krell, Theta, Wadia 

o.s.v. Dyrere spillere vil gi enda større detaljoppløsning 

og finkornethet. De vil gjengi opptaksrommets 

klangkarakter med større nøyaktighet, 

og de vil kunne belyse den innerste, bakerste 

delen av lydbildet med flere detaljer og et større 

dybdeperspektiv, antakelig også kunne skape et 

enda større og enda åpnere lydbilde, selv om 

lydbildet denne spilleren presterer virker tilstrekkelig 

stort og åpent. Dessuten vil de være flinkere 

til å gjengi luften rundt instrumentene og 

andre lydkilder i et opptak. For min egen del 

kunne jeg nok godt tenkt meg litt mindre 

"mørkhet" ("yin") i selve grunnklangen på 

gjengivelsen, men dette kan i viss utstrekning 

bøtes på med valg av de rette kabler, for eksempel 

"Black Magic" fra PM Audio eller Cardas 

Neutral Reference. 

Det må også nevnes at det tilhørende rørbaserte 

utstyret Lector CDP-7 spiller sammen 

med (Audio Note forforsterker og Aronov effekttrinn) 

også tenderer noe mot det mørke. Men 

hele tiden blir man minnet om den kraften (bl.a. 

i mellombassen), energien og "autoriteten" som 

mange opptak klarer å formidle fra naturlige 

opptak; lytteopplevelsene blir derfor spennende 

og medrivende på alle typer musikk, selv om jeg 

ofte begrenser meg til klassisk og jazz som så 

mange i min generasjon. 

Summa summarum 

Lector gjør ikke krav på å være den ultimate 

CD-spiller. Likevel hører den hjemme i et høyere 

prisleie fordi det er vanskelig å tenke seg en mer 

naturlig og musikalsk engasjerende spillestil fra 

noen digital kilde i denne prisklassen. Slike 

uttrykk som "naturlig", "fyldig", "varm", 

"musikalsk engasjerende", "kraft og autoritet", 

forekommer ofte i de notatene som ble til i 

løpet av den utstrakte perioden som dette produktet 

har vært under lupen. Da er det også 

beroligende å kunne konstatere at Lector CDP-7 

har vært i daglig drift hele tiden, bortsett fra 

noen kortere ferier, uten den minste mekanisk 

eller elektronisk svikt. Dette gjelder også det 

elegante skyvedekslet over CD-mekanismen 

som går mer fløyelsmykt og glatt enn noensinne 

etter flittig bruk. 

En slik anskaffelse som dette burde kunne gi 

mye ekte lytteglede i årevis fordi den først og 

fremst lokker frem og konsentrerer seg om det 

musikalske budskapet i våre helt alminnelige 

CD-plater. 

P.S. Bedriften Docet-Lector produserer også en 

mindre spiller med innebygd strømforsyning og 

en dyrere modell med separat DAC og drivverk. 

Pris: kr. 24.600,- 

Importør: McIntosh Nordic 

3/2006 

49

Hegel CDP4A mk2: 

Foruten cd-spilleren CDP4A mk2 til 19.995 

kroner leverer Hegel en billigere modell, 

nemlig CDP2 som gir deg en femmer tilbake 

dersom du legger 13 høvdinger på 

bordet. På forsterkersiden er det derimot flere 

produkter å velge mellom. To integrerte, henholdsvis 

H1 og H200, samt forforsterkerne P2A 

og P4A. I tillegg har Hegel to effektforsterkere i 

sortimentet, nemlig H2A og H4A. Prisene varierer 

fra rett i underkant av 10.000 kroner for den 

billigste forforsterkeren til i underkant av 

40.000 kroner for H4A. 

Designmessig er det få – for ikke å si – ingen 

overraskelser å få øye på. CDP4A mk 2 er identisk 

med forgjengeren, og har den samme 

buede fronten og de to runde, store navigasjonsknappene. 

Det er ikke akkurat "feather 

touch", men de fungerer utmerket, og gir et 

solid inntrykk av kvalitet. Spilleren leveres kun i 

"Pearl Silver", og den matchende fjernkontrollen 

kan styre samtlige Hegel-produkter, ikke 

bare cd-spilleren. Et realt pluss dersom man 

ønsker å holde seg til en produsent, og ikke vil 

ha stuebordet fullt av fjernkontroller i alle farger 

og fasonger. 

Fullbalansert 

Er du en av de mange som sverger til balanserte 

kabler, er det ingen grunn til å stryke CDP4A av 

lista. Spilleren er fullbalansert, og det ubalanserte 

signalet er faktisk konvertert fra det balanserte 

signalet. 

Tallknuserne kan notere 24bit/352Khz, og 

nytt i mk2 er et digitalt filter som ifølge Hegel 

reduserer pulsforvrengning til et meget lavt 

nivå. Lydmessig skal det gi bedre plassering av 

instrumenter, samt en noe mykere mellomtone, 

men uten å miste detaljene av syne. 

50 

Et hakk opp 

Mer analytisk enn musikalsk ynder kritikerne av Hegel 

å omtale de norskutviklede hifi-produktene produsert i Kina. 

De kan ikke ha hørt Hegels nye integrerte forsterker – 

eller cd-spilleren CDP4A mk2. 


roy@solstad.net 

3/2006 

Spiller alt 

Nå skal ikke jeg skryte på meg inngående 

kjennskap til samtlige av produktene til Bent 

Holter og Hegel. For etter å ha hatt cd-spilleren 

CDP4 mk2 i anlegget en tid, så kan det virke 

som Hegel har sine ord i behold. For kald og 

analytisk er noen av de siste adjektivene jeg 

ville plukket opp av skuffen for å beskrive den. 

Ikke slik at spilleren mangler detaljer, langt 

derifra. Hegel sin toppmodell graver opp detaljer 

du i hvert fall ikke får på Fidelitys budsjettreferanse 

Vincent CD-S6, som riktignok tapper sparekonten 

bare halvparten. 

Jeg har foret spilleren med musikk i alle kategorier, 

og jeg klarer ikke å sette fast spilleren på 

noe punkt. Klassisk, jazz, pop og rock håndteres 

like godt, og det er heller ingen frekvensområder 

som får mer oppmerksomhet enn noen 

andre. 

Løsere i snippen 

I forhold til Vincent er det lett å høre prisforskjellen 

mellom de to spillerne. Det de har til 

felles er en deilig mellomtone som gjør seg godt 

på stemmer og saksofoner for å ta to eksempler. 

Hegel løsner riktignok litt mer på snippen 

og er litt friskere i toppen. Likevel uten å være 

spesielt lys i klangen. I mitt oppsett oppleves 

den som utpreget nøytral, kanskje ørlite grann 

på den varme siden, men det er mikroskopisk. 

Opptegningen av rommet er også bedre på 

Hegel, og et – etter hvert – snart utspilt testspor 

som "Keith Don’t Go" med Nils Lofgren fra 

hans akustiske live-plate "Acoustic Live", viser 

med all tydelighet at spilleren er i stand til å 

plassere instrumenter med nær sagt knivskarp 

presisjon. 

Fakta: 

Hegel CDP4A mk2 CD-spiller 

24bit 352kHz multilevel DAC med synkron 

oppsampling og HDCD-filter 

Mål: 8cm x 43cm x 29cm (HxBxD) 

Vekt: 10 kg 

Pris: 19.995 kroner 

Produsent: www.hegel.no 

Basskontroll 

Bredden og dybden i lydbildet er bra – om enn 

ikke eksepsjonell, men bedre enn både Vincent 

og Onkyo-spilleren jeg har hatt i hus samtidig. 

Der Hegel-spilleren etter min mening gjør det 

aller best, er i bassen. I forhold til de billigere 

spillerne fra Vincent og Onkyo er det en helt 

annen kontroll i de nederste oktaver. Men selv 

om bassen er både stram og detaljert, så blir 

den aldri tørr og kjedelig. Fylden fra mellomtonen 

gjør seg gjeldende også her. 

Toppklasse 

Det må likevel sies at selv om Hegel i sin egen 

promotering skryter spilleren opp i skyene og 

påstår den er bedre enn det meste uansett pris, 

så har den fremdeles litt igjen på holografi og 

åpenhet i hele lydbildet før den kan spise kirsebær 

med de virkelig store (og desssverre mye 

dyrere) spillerne. Sånn sett er den nok mer enn 

toppklasse-spiller enn en high-endspiller som 

Hegel selv markedsfører den som. 

Jeg skal likvel ta et ikke så rent lite forbehold 

her, og det gjelder kablingen. For min forforsterker 

takler bare ubalanserte kabler, og det kan jo 

tenkes at forskjellene er mindre når man benytter 

CDP4A mk2 med balanserte kabler. 

Konklusjon 

Lekkert design og lekker lyd karakteriserer Hegel 

sin oppgraderte CDP4A. Full kontroll på bassen, 

masse detaljer, men først og fremst en deilig 

mellomtone, hever Hegel sin beste cd-spiller til 

minst ett hakk opp fra Fidelity sin referanse i 

mellomprisklassen. Gro Harlem Brundtland sa i 

sin tid at det er typisk norsk å være god. Hegel 

CDP4A mk2 er på tross av at den er produsert i 

Kina, således en typisk nordmann.

Arcam FMJ CD36 kompaktplatespiller: 

Imperiet slår tilbake! 

Arcams historie går tilbake til 1972 og 

Cambridge, England. Blant de immatrikulerte 

ved byens velrenommerte universitet 

fantes det til alt hell en liten gruppe 

forsknings- og ingeniørstudenter som med jevnt 

stigende grad av indignasjon hadde hørt seg 

trøtt på billig, umusikalsk hjemmeelektronikk fra 

de aldri hvilende samlebånd i den delen av verden 

hvor arbeidstidsbestemmelsene den gang 

som nå var noe mer .... eeeeh.. liberale. Hvorvidt 

John Dawson var en av disse vet jeg ikke, men 

han leder uansett i dag firmaet som nå bærer 

navnet A & R Cambridge Limited, og selskapets 

postkasse står forstsatt trygt plassert i nevnte 

by. 

Helt i starten dreide det seg mest om å konstruere 

forsterkere for eget bruk og andre 

musikkelskere i en engere bekjentskapskrets. 

Det store alvoret startet først i 1976, da gjengen 

hadde tegninger klar for sin første serieproduserte 

modell. Den integrerte stereoforsterkeren 

A60. Gjengen var usikre på responsen, og 

trodde først de hadde vært vel vågale ved å 

produsere "hele" femti eksemplarer! I ettertid 

syntes denne frykten noe overdrevet, da markedet 

ikke viste tegn til metthet før flere enn lett 

ufattelige ti tusen A60 hadde forlatt de relativt 

beskjedne produksjonslokalene. Og for endelig 

52 

Den erkeengelske elektronikkveteranen Arcam satser 

tungt på å gjenvinne britisk hegemoni. Blant annet 

ved hjelp av avansert militærteknologi! av Jan Myrvold 

3/2006 

å kunne bruke dagens første klisjé; resten er historie! 

Stive saker 

Tretti år senere produseres altså Arcam fortsatt 

hjemme i Cambridge, og er dermed fortsatt like 

engelsk som fish `n` chips og Churchill. 

Xenofobia audiofilia er minst like utbredd i 

England som i noe annet industriland, så Arcam 

er tungt representert i de brunbeige, blomstermønstrede 

tapeter og tykke vegg til vegg teppers 

hjemland. Arcams produkter har for 

mange briter med tiden blitt et naturlig og 

populært oppgraderingsalternativ når anlegget 

man kjøpte for konfirmasjonspengene skal pensjoneres, 

og på den måten for de samme menneskene 

blitt den første nærkontakten med 

"seriøs" hifi. 

Arcam produserer i dag en lang rekke produkter 

på elektronikksiden. Firmaet har så absolutt 

også fått mye positiv omtale for både sine 

bidrag til hjemmekinomarkedet og sine tokanalssystemer, 

men kanskje aller mest for sine 

cd-spillere i de ulike prisklasser. CD36 Text er 

foreløpig siste – og det dyreste – tilskuddet i 

FMJ-serien. Dette er selve prestisjesjiktet i 

Arcams produksjonslinjer. Som de fleste vet står 

altså FMJ for "Full Metal Jacket", som igjen 

antyder at produktets eksteriør er metall rund 

baut. 

Hensikten med den utstrakte metallbruken er 

selvsagt å i størst mulig grad eliminere vibrasjoner, 

slik at spilleren kan avlese cd-platene med 

størst mulig grad av nøyaktighet. Dette er jo velkjent 

problematikk, men Arcam har gått et steg 

lenger enn de fleste av konkurrentene for å 

komme elendigheten til livs. På denne modellen 

brukes det etter eget sigende et spesialmateriale 

og en like spesiell lamineringsteknikk for å 

oppnå maksimal grad av rigiditet. Dette medfører 

da selvsagt det kjedelige faktum at produksjonskostnadene 

også blir proporsjonalt stivere. 

Arcam selv oppgir at det koster rundt fire ganger 

så mye å produsere kabinettet til CD36Text 

enn til selskapets øvrige modellserier. Men i våre 

dagers økonomiske høykonjunkturer er vel formodentlig 

en tilsvarende stiv drink alt som skal 

til for å fortrenge en bagatell som dette. 

Stealth-teknologi 

Arcam CD36 Text ikke noen påfallende stor 

eller på annen måte oppsiktsvekkende innretning 

rent visuelt. Jeg vil heller si ganske tidsriktig 

med sine rette og funksjonelle former, holdt i 

et relativt strengt - men samtidig lett konservativt 

- designspråk. Frontplaten har fått en lett

Teknisk CD36Text: 

S/N ratio: 114dB 

THD: 0.0008% 

Frekvensrespons: 0.15Hz- 20kHz 

Utgangsnivå: 2.2Vrms 

Utg.imp: 47 Ohm 

Mål: 430x290x85mm (BDH) 

Vekt: 5.6kg 

Importør: Akustikk AS, Bærum 

Pris: kr 18 998.- 

buet profil, noe som absolutt tilføyer en viss 

WAF. Apparatet fremstår ellers særdeles kompakt 

med sine relativt beskjedne yttermål på 

430 x 290 x 85 mm. 

Foruten plateskuff er fronten tilgodesett med 

et lettlest display med grønne skrifttegn mot 

svart bakgrunn. Vi kjenner igjen "kalenderen" 

som anviser antall spor på de til enhver tid valgte 

cd-er som måtte befinne seg i skuffen, og 

konkluderer dermed med at drivverket fortsatt 

kommer fra Sony. Betjeningspanelet består (foruten 

nettbryter) av i alt 8 runde trykknapper 

plassert under displayvinduet. Med hjelp av den 

medfølgende fjernkontrollen kan man utføre alle 

de samme funksjoner samt en lang rekke tilleggskommandoer 

som "text" (bare på cd-er 

som inneholder slik info, disse kommer gjerne 

fra Sony), eller å dimme displayet i tre ulike 

nivåer. 

Bakpanelet huser nettbrønn, digitale utganger 

(coax og optisk), IR-inngang for fjernkontroll, 

12V triggerinngang samt dobbelt sett analoge 

utganger, begge single ended RCA. 

Byggekvalitet og finishmessig standard virker 

ved første øyekast upåklagelig, og spilleren opererte 

da også helt knirkefritt gjennom hele testperioden. 

Men hvordan kan det ha seg at herligheten 

ikke veier mer enn høyst beskjedene 5600 

gram? Er det spart på noe innvendig mon tro? 

Neppe! Strømforsyningen ser i alle fall seriøs 

nok ut. Det er ikke hverdagskost å finne to solide 

ringkjernetrafoer med til sammen ti separate 

viklinger for de ulike domener i en cd-spiller - 

hverken i denne prisklassen eller den dobbelte. 

Her skal tydeligvis det digitale holdes godt 

skjermet fra det analoge. 

Det savnes ikke mye i delen som skal konvertere 

de digitale signaler over til analoge heller. 

Som tidligere er det Analog Devices som sørger 

for at 44.1kHz signalene på platene blir upsamplet 

til 192kHz via sin 24 bits AD1896. Herfra 

blir signalene overført til det analoge området 

gjennom Wolfson Micro WM8740 24 bit stereo 

d/a-konvertere. Det benyttes likegodt to stereo 

chips per kanal, som opererer i en dual/mono 

konfigurasjon. CD36 har også fått ny klokke for 

ytterligere å redusere jitter. Neida, her fattes 

intet! For ordens skyld har ingeniørene denne 

gangen også tjuvlånt noen høyteknologiske 

"hemmelige" løsninger fra det militære. For å 

skjerme de analoge konverterdelene for RF-støy 

er det nemlig tatt i bruk teknologi fra de amerikanske 

Stealth-flyene! Helt sikkert en avansert 

og fornuftig investering teknisk sett, men høyst 

unødvendig og som ren overkill å regne for å få 

undertegnedes stue til å fremstå som bombet. 

Behersket 

Jeg har ved enkelte tidligere anledninger stiftet 

lett overfladiske bekjentskap med Arcams cdspillere 

i Alpha-serien, og fått et inntrykk av veldig 

gode produkter, spesielt i forhold til pris. De 

lydmessige innvendingene jeg har hatt er en 

noe fremhevet mellomtone - spesielt oppover - 

og litt lite vekt helt nederst. Derfor er det en 

glede å umiddelbart konstatere at disse ankepunkter 

ikke kan brukes mot FMJ CD36! Her får 

vi for det første et helt annet atakk nedover enn 

hos forgjengerne. Kontant rytmikk og stødig 

timing sikrer alltid underholdningsverdien, men 

CD36T kan i tillegg fremvise høy hastighet og 

tydelig detaljering i grunntonetransientene, 

ypperlig demonstrert med audiofile bidrag fra 

både Norah Jones og Cassandra Wilsons på 

EMI-samleren "The Jazz Chillout v1.0" fra 

2002. Sistnevntes versjon av Neil Youngs 

"Harvest Moon" (opprinnelig fra "New Moon 

Daughter"), eller Tom Waits` "Temptation" i 

Diana Krall-tapping blir med CD36 nærmest 

som et rent propagandautspill for kontrabassens 

fremme! 

Arcam CD36Text beholder i det hele tatt full 

kontroll i alle lydbildets områder, og man fornemmer 

hele tiden en aura av ro selv på svært 

krevende og intense musikkstykker. Den lille 

antydningen til pågående uvørenhet oppover i 

mellomtoneregisteret jeg mener å huske fra tidligere 

er nå temmet. Men den kan fortsatt få 

strengene i Truls Mørks cello til å gløde varmt 

og virilt når han øker presset med buen over de 

feite strengene i Shostakovichs "Cello Concerto 

No. 1". CD36 henter frem tonene med en atletisk 

og muskuløs kroppslig substans, og jeg 

finner i det hele tatt gjengivelsen av akustiske 

strengeinstrumenter og treblåsere som svært 

troverdig med en realistisk klang hvor man med 

letthet gjenkjenner selve materialvirket. Det den 

på en annen side eventuelt måtte mangle av 

blankpolert glans og utklingingslengde på overtoner 

tilgis lett, og jeg gleder meg heller over 

fravær av sjenerende gniss og oppflising. Noen 

vil kanskje ta seg i å savne litt løssluppen lekenhet 

på enkelte områder, men jeg mener bestemt 

det er lov å prioritere ro og kontroll foran rå villskap. 

Like vel - personlig hadde jeg ikke foraktet 

en anelse mer dramatisk storslagenhet samt 

rom- og dybdefølelse i lydbildet , spesielt i 

mellomtoneområdet. Det er vel når alt kommer 

til alt kanskje nettopp på dette feltet jeg syns 

Arcam CD36 sliter aller mest for å tangere de 

aller beste spillerne på markedet. 

Derimot har jeg kun positivt å si om denne 

spillerens egenskaper og fremferd i det området 

vi ofte ser på som digitalmediets "Achilleshel", 

altså i overgangen mellom øvre mellomtone og 

diskant. Her er det tradisjonelt mange spillere 

som sliter, men Arcam CD36Text får til en svært 

smidig overgang uten særlig antydning til hardhet. 

Enkelte ganger kan man selvsagt oppleve 

litt plystring og uslepne sibilantgjengivelser, men 

dette skyldes nok oftere kvalitetsbrist i innspillingsprosessen 

til selve fonogrammet. CD36 

oppfører seg også i diskantområdet særdeles 

behersket, og lar ikke noe stikke av her heller. 

Skal jeg avslutningsvis sammenligne diskantgjengivelsen 

med to av mine favorittspillere i 

prisklasser solid på hver sin side av denne - 

Electrocompaniet EMC1 og Vincent S6 - virker 

nok CD36 litt mattere. 

Sivilisert 

Arcam CD36 er alt i alt en meget god spiller 

som foruten sin førsteklasses byggekvalitet 

imponerer stort med sin svært ryddige og 

homogene musikkpresentasjon. Om den ikke er 

verdens mest sofistikerte, så er den i hvertfall en 

av de mer siviliserte. Denne CD-spilleren bør 

appellere til et voksent kundesegment som først 

og fremst ønsker musikken gjengitt på en kontrollert, 

ærlig og realistisk måte. 

Benyttet utstyr: 

Electrocompaniet EMC1 24bit/192kHz cd-spiller 

EAR 864 forforsterker (rør) 

Dynamic Precision p1b forforsterker 

Arcam FMJ C31 forforsterker 

Conrad Johnson Premier 140 effektforsterker 

(rør) 

Dynamic Precision A1b effektforsterker 

Amphion Xenon høyttalere 

T+A Silver 1.0, Black Magic Furutech, 

Synergistic Research Kaleidoskop signalkabler 

T+A Speaker 8, DBL, Black Magic høyttalerkabler 

Kimber PowerKord, Vincent nettkabler 

Finite Elements, Atacama racks 

Base Technology dempeplattform, Cera Tech, 

Pulsar Point, Sound Care dempeføtter 

3/2006 

53

Edge G8 effektforsterker: 

No Edge 

Navnet skjemmer ingen, heter 

det. I dette tilfellet stemmer 

det dog ikke særlig bra. Edge 

forsterkeren er nemlig ikke 

snev av "Edgy" i lyden, og 

beveger seg dessuten på trygg 

avstand av noen som helst egg 

både lyd- og brukermessig. 

av Vidar Mørch 

PS! Litt selvransakelse 

Iettertid har det slått både Hr. Redakteur Vadseth og meg selv at 

dette ikke er første gang vi ender opp med noe mindre hallelujastemning 

enn særlig den amerikanske pressen, over et produkt som 

lovprises "over there". 

High-End guruen Harry Pearson i Absolute Sound har utropt blant 

annet Edge forsterkeren til et av verdens større mirakler. Jeg mener 

den er fantastisk korrekt, men også litt tam i uheldige øyeblikk. Det 

samme gjelder ett eller to andre produkter vi i tidligere utgaver av 

Fidelity har omtalt i positive, men dog noe mindre ekstatiske ordelag. 

Vi har forsøkt å gå i oss selv, og stusset litt på hva dette kan 

komme av, og jeg skal forsøke å komme med noen bud på hva jeg 

tror kan være en forklaring. 

Strengt tatt er det en ganske håpløs ransakelse å gjennomgå, i en 

54 3/2006 

Nå skal jeg ikke trekke navne- og ordspillet 

i det kjedsommelige, men heller 

konstatere at forsterkeren med det 

skarpe navnet faktisk er noe av det 

mest nøytrale jeg noen gang har testet. Og for 

først som sist å avverge et hvert tilløp til ordkløveri: 

Jeg sa nøytral – ikke kjedelig. 

Sånn rent teknisk 

- dreier det seg om en nett, om enn litt spesielt 

designet, forsterker i tilnærmet vanlig størrelse, 

med tilnærmet vanlig effekt på 2 x 175 watt i 8 

ohm, uvanlig feilfritt chassis i børstet stål og en 

solid matchvekt et sted i øvre halvdel av tyvekilos 

klassen. 

Kvaliteten på chassiset kan ikke diskuteres – 

den er så presis og solid som man kan ønske 

seg i denne klassen. Og klassen er altså en gan- 

ske elevert sådan, selv om vi snakker om en 

rimeligere modell i Edge terminologi. Designet 

derimot, kan helt sikkert diskuteres. Selv kan jeg 

styre meg, men la nå Knuts vanligvis så lekre 

bilder fortelle sitt om det. 

Baksiden skjuler ikke de helt store hemmelighetene. 

Her finner du et par RCA innganger 

(altså ingen balanserte kretser her), en nettbrønn, 

ett par høyttalertilslutninger og strømbryteren. 

Enkelt og greit og akkurat sånn jeg liker 

det. Ingenting gir meg så negative vibber, som 

en overlesset hjemmekinoreceivers tettpakkede 

bakplate. 

Teknisk overinteressert kan jeg vel neppe kalles, 

men faktum er at noe av det deilige med 

Edge G8, er at den brukermessig rett og slett er 

sinnsykt enkel å eie – og ditto lett å like. 

Edge har gjort seg bemerket i hi-fi pressen 

hobby preget av vanvittig mange variabler, både på komponentsiden, 

strømnett, boligstandard, preferanser og Gud-vet-hva. 

Noen forklaringer kan 

(i ikke-prioritert rekkefølge) være: 

• Fidelitys her pågjeldende skribent(er) er stokk døv(e), emosjonelt 

avstumpet - eller begge deler. 

• Harry P har blitt for gammel, og hører dermed enda dårligere enn 

en norsk ex-tungrockgitarist i Fidelityredaksjonen. 

• Det er fysiske variabler som avviker markant fra HP’s amerikanske 

verden (det er nok litt mindre fare for å gå seg bort i mitt noe mindre 

lytterom enn på HP’s Seacliff, for eksempel). 

• Tilgangen til annet referanseutstyr har gjort at man ikke fant optimal 

utstyrskombinasjon (det gjelder nok Fidelity i høyere grad enn HP, 

tenker jeg). 

• Preferanseforskjeller gjør at en aldrende amerikaner og en ex- roc-

som innbitt og vellykket bekjemper av forvrengning 

i sine forsterkerkretser. Presisjon er en rød 

tråd som går igjen i omtalene, så navnet Edge 

er vel likevel ikke helt på viddene. Så også med 

G serien, selv om det både teknisk og prismessig 

skiller en del til de mer fasjonable NL 

Reference pyramidene. Jeg overlater til de interesserte 

å lese mer om teknologien bak produktene 

på nettsidene (edgeamp.com). 

Det jeg, som vanlig, er mest opptatt av er 

nemlig: 

Lyden 

Jeg koblet først opp G8 mellom Bladelius 

Gondul 3 og mine Audio Physic Avanti III. 

Kablene var også de vanlige No.1 fra 

Jormadesign og strømmen går via Shunyata 

Research Hydra 8. Alt sammen supernøytralt 

utstyr og det skulle vise seg at Edge forsterkeren 

meldte seg glatt inn i det selskapet. Faktisk 

litt for glatt! Jeg har valgt meg utstyr i eget 

referanseoppsett, som ikke stikker seg ut i noen 

retning, hva angår farging av lyden. Likevel er 

komponentene valgt og matchet med omhu, for 

å opprettholde den dynamikken og nerven som 

tross alt er altavgjørende for å gjengi musikk 

med engasjement. Ved å skifte ut mine rørmonoblokker 

med en ekstremt nøytral transistorforsterker, 

forsvant litt av gløden og magien. 

Derimot satt presisjonen som et skudd! Det er 

faktisk lenge siden jeg har hørt en så tight og 

presis bass fra en enkel tokanals forsterkere, 

som samtidig opprettholder et realistisk klangbilde 

og en fin overtonestruktur. 

Bassen er rett og slett veldig lett å bli glad i! 

Litt leking med Silk kabler og noen innlånte 

Kimber Select hjalp langt på vei. Sistnevnte er 

forresten et gjensyn jeg kunne tenke meg å ta 

en nærmere kikk på. Det renner stadig inn nye 

kabler på markedet, men noen av de etablerte 

storhetene holder tilsynelatende fortsatt stand. 

Ordentlig morsomt ble det dog først, når jeg 

fikk Von Schweikert Vr-4 jr. i hus til test. Disse 

og Edge G8 er rett og slett en fantastisk vellykket 

kombinasjon. De forførende myke og smektende 

VS høyttalerne kler kontrollen og renheten 

fra G8. Samtidig klarer de å formidle både 

jerngrepet i bassen, og alle nyansene oppover i 

registeret. 

ker i sin beste alder ikke ser verden med samme lyttebrille. 

• Kombinasjoner av ovenstående. 

For å være litt seriøs et øyeblikk, er det naturligvis litt sannhet i flere 

av punktene ovenfor. Jeg tror helt enkelt man skal innse at både fysiske 

variabler og subjektive preferanser gjør vår type journalistikk til en 

farget form for rådgivning. Det tar oss litt tilbake til hva jeg har påstått 

i flere år: Det er en stor fordel å kjenne skribentens preferanser og 

anlegg, for å kunne bruke det han (eller hun, i en optimal verden) skriver 

som en slags inspirasjon eller veiledning. Jeg tror en journalist som 

med hånden på hjertet påstår at han (det er en han, la oss bare innse 

det) kan gi objektiv og ufarget forbrukerveiledning på noe så følelsesmotivert 

som musikkgjengivelse, bør ta en omfattende "realitycheck". 

Derfor må jeg bare gjenta noen av mine oppfordringer fra tidligere år: 

Nå skal jeg være den første til å innrømme at 

det å pusse opp hjemmekontoret og samtidig 

ikke sikre notatene fra noen kvelder med lytting, 

ikke er en god kombinasjon. Notatene dukker 

helt sikkert ikke opp før denne artikkelen står på 

trykk, og alle glemte stikkord for lengst er tapt. 

Derfor blir det ikke så mange av de musikkeksemplene 

jeg denne gang hadde tatt høyde for 

å bruke som illustrasjon av synergien mellom 

radarparet G8 og VR-4jr (sånne navn kan vel 

Troverdige samlivshistorier 

fra Bjørn 

Eidsvåg, rustne og såre 

Ole Paus melodier og 

smektende og sensuelle 

toner fra Kari Bremnes 

gled som kniv i varmt 

smør gjennom natten. 

forresten bare komme fra en dedikert tekniker!). 

Det jeg derimot med letthet husker fra noen 

sene kvelder og netter med Edge G8 ved roret, 

er at jeg gjenoppdaget en rekke norske visesangere 

og deres nakne livsbetraktninger. 

Troverdige samlivshistorier fra Bjørn Eidsvåg, 

rustne og såre Ole Paus melodier og smektende 

og sensuelle toner fra Kari Bremnes gled som 

kniv i varmt smør gjennom natten. Elegansen, 

presisjonen og luftigheten var et speilbilde av 

alt det Norges mest sexy visesangerinne står for. 

Jeg vurderer forresten fortsatt en personlig vendetta 

rettet mot Bård Tufte og Harald Eia, som 

fikk seg til å harselere med den dama! 

Sånn – nå er det sagt! 

For å pense litt tilbake på rett spor, skal jeg heller 

forsøke å beskrive hva G8 ikke er fullt så bra 

på i mine ører. Det er nå vi beveger oss ut i en 

hengemyr av lite objektive argumenter, og jeg 

poengterer derfor mer enn gjerne at det dreier 

seg om: 

a) min subjektive vurdering 

b) at punkt a) er basert på et begrenset antall 

variabler i mitt hjemlig oppsett, på mitt strømnett 

og i mitt lytterom 

Som jeg forsøker å antyde ovenfor, er lyden 

fra G8 like ren og lytefri som CV’en til selveste 

Paven. Det er også det som fort kan bli hele 

svakheten. Det er liksom ikke mye sexy over 

Paven, og matchet med andre jomfruelige komponenter, 

kan det fort bli litt for mye 

Sølvguttene over det med G8 også. Litt varme 

preg fra rør, en høyttaler som bare svulmer litegrann 

eller kabler som kanskje legger på en 

dæsj med romantikk, blir ikke helt fei herl. Bare 

ikke overdriv, for da tilsløres alle de ekstremegenskapene 

som tross alt gjør G8 til noe mer 

enn bare nok en kvalitetsforsterker. 

Litt "rosa" matching vil også kunne temme 

diskanten, som faktisk kan bli litt vel sølvskimrende. 

Litt som å puste ren oksygen, for de som 

måtte ha prøvd det. Det er en ekstremt luftig og 

ren opplevelse, men blir litt vel tørt for slimhinnene 

i lengden. 

Og da har jeg vel nok en gang egentlig ikke 

sagt annet enn jeg pleier å si: Hi-Fi er en ekstremsport, 

hvor bare de som tester ut mange 

nok variabler kommer helt til mål. Litt slurv i 

kombinasjonene, og det ender bare med en 

rekke perler for svin, koblet sammen med dyre 

snorer. Altså: Prøv før du kjøper! 

Konklusjonen kommer 

- ikke. 

Denne gangen klarer jeg faktisk ikke å bli enig 

med meg selv om testobjektet egentlig er perfekt 

eller litt for perfekt. Kanskje en lengre testperiode 

og enda flere kombinasjoner ville 

avslørt ytterligere sterke sider, og kanskje det 

motsatte. Det jeg hørte i heldige øyeblikk var en 

lyd så perfekt, så perfekt, men akk så sart for 

endringer i omgivelsene. Feil match, og det ble 

rett og slett bare for snilt. 

Så kanskje likevel: Konklusjonen får bli at 

dette er en anbefaling som helt og fullt betinger 

at du kan trikse med hele hi-fi oppsettet ditt, så 

Edgen kan få de rammer den fortjener – og krever. 

Pris: 66 000,- 

Importør: Audiofreaks 

1) Ikke tro et ord av det jeg skriver 

2) Test selv før du kjøper, eller sørg for en god retrettmulighet 

3) Skulle du likevel velge å ignorere punkt 1, så ta deg ihvertfall jobben 

med å lese det jeg skriver over tid. Kan hende et lite innblikk i 

skribentens mer eller mindre sunne sinnstilstand, bidrar til en bedre 

fornemmelse av om det omtalte produktet kan passe deg. Det jeg 

hater, det elsker garantert en tilnærmet halvpart av våre lesere. Er jeg 

heldig, stiller det seg forhåpentlig også motsatt innimellom. 

Summa summarum: 

Det finnes ingen fasit. 

3/2006 

Vidar M 

(Men det er også kjent at strømnettet i Norge og ulik spenning 

KAN forandre lydkvaliteten i uforutsigbar retning. - red) 

55

Korttest Electrocompaniet 4,8 forforsterker: 

Ny klassiker? 

I forbindelse med åpningen av eget showroom og butikk i Oslo, 

presenterte Mikal Dreggevik sitt glimrende multikanaloppsett 

med formidabel lyd. Han slapp samtidig det første nye 

high-end produktet fra "nye" Electrocompaniet. 

Blir forforsterkeren EC 4.8 en ny klassiker? 

Det er nå nærmere to år siden Mikal 

Dreggevik og West Control på Tau utenfor 

Stavanger overtok kontrollen av 

Norges mest kjente hi-fi merke. På 

denne tiden har det dukket opp lite nytt, bortsett 

fra at firmaets kanskje beste produkt, den 

meget gode CD-spilleren EMC-1 Up, er blitt 

ytterligere forbedret. Forøvrig har staben på Tau 

56 

3/2006 

vært mest opptatt av å gjøre en naturlig oppfrisking 

av samtlige modeller i den store porteføljen. 

Alle er nå leveringsklare for alle markeder 

både her hjemme og i resten av verden. 

Glimrende multikanal 

Det var likevel oppmuntrende å høre prototypen 

på Electrocompaniets nyeste multikanal/hjemmekinoanlegg 

med helt ny DVD-spiller, multikanal 

forforsterker med meget avansert fjernkontroll 

pluss nye varianter av den klassiske 120 

watteren. Denne kan nå leveres i både 2 kanal 

og 3 kanals versjon ferdig forberedt for balansert 

brokobling. Det betyr at man med et tastetrykk 

fra sofaen kan få 400 watt i 2 kanaler når 

man vil avspille 2-kanals platene sine, og utvide 

til 5 eller flere kanaler på 120 watt ved avspilling 

av SACD, DTS eller Dolby Digital. 

Anlegget ble avspilt over de prisgunstige 

dynaBel høyttalerne til Eltek og Frode Steen. Og 

det låt formidabelt bra! Her var både kraft, 

finesse og dynamisk kontrast i uventet god forening. 

De nye 120/400 wattere låt så bra i sine 

relativt uskyldige, små kabinetter, at man nesten 

kunne lure på hvorfor man skulle bry seg 

om den store AW 400? Hvis man da ikke skal 

drive et discotek og trenge ytterligere kjøling 

med større finner til absolutt full guffe hele 

natta... 

Ny high-end forforsterker 

Det ble hevdet at den nye multikanal forforsterkeren 

fra Electrocompaniet har akkurat den 

samme kretsløsningen og temmelig lik strømforsyning 

som i den flunk nye 2 kanals high-enderen 

EC 4.8 som er Electrocompaniets første 

egenutviklede modell etter overtagelsen. Dette 

er en fysisk slankere versjon av den gamle favoritten 

4,7 som forblir i produksjon da 4,8 vil 

koste det dobbelte av denne. 

Like før vi nå går i trykken, fikk Fidelity låne 

denne elegante forforsterkeren for noen dagers 

utprøving. Og vi kan love at dette er klassisk 

Electrocompanilyd, men nå med turbo: 

EC med turbo 

Førsteinntrykket av denne forforsterkeren fra 

Electrocompaniet er overveldene positiv. Her har 

vi endelig en skikkelig high-ender som er tilstrekkelig 

god til å benyttes sammen med firmaets 

egne "Nemoer". 

Den gamle 4,7 var -og er- veldig bra til pri- 

tekst og foto: Knut Vadseth 

sen, men kan tross en fyldig klangbalanse og 

nydelig overtonestruktur bli litt vel avslappet og 

rolig med 2006 ører. Mens den litt mørke og 

småfete klangen på 4,7 er en glimrende match 

til mange typisk litt stramme og skarptlydene 

høyttalere og kabler, så har klangbalansen på 

disse tydelig forandret seg i løpet av de siste par 

årene. Men særlig på klassisk musikk låter 4,7 

fremdeles overbevisende flott og er et godkjøp 

for mange på grunn av den lave prisen. 

Det spennende ved første lytting var om den 

typiske varme Electrocompanilyden er i behold, 

eller om de nye konstruktørene valgte å lage en 

mer tradisjonell "hi-fi" lyd. Det er en glede å si 

som vår favoritt bamse; begge deler takk! For 

dette er simpelthen en forsiktig modernisert 80- 

90-talls EC rørlignende klang, men med betydelig 

strammere og mer dynamsik mellombass og 

atskillig mer livsbejaende krydder. Vi har fremdeles 

å gjøre med et storslagent lydpanorama,

men nå med enda mer solid fundament og altså 

noe fastere kropp med en deilig overtonestruktur. 

Hele lydbildet er usedvanlig glatt og absolutt 

uten harde kanter noe steder i frekvensgangen. 

Og som nevnt; dynamikken er den 

store vinneren mellom 4,7 og den dobbelt så 

dyre 4,8. 

GamuT, DP eller EC? 

Likevel er ikke EC 4.8 helt uten konkurranse. 

Også andre har begynt å få dreis på forforsterkere 

med en pris på riktig side av femti store. 

Selv benytter vi DP C-1 Basic som tilbyr fremragende 

lyd for omtrent den samme pengesummen 

som Electrocompaniet vil ha for sin. Og jeg 

har også sammenlignet med den enda mer oppløste 

GamuT som Jan Myrvold tester i dette bladet. 

GamuT er den mest oppløste av alle disse, 

men kan virke en smule lys i toppen, mens den 

nøkterne og slagkraftige DP varianten etter 

nøye sammenligninger fremdeles gjør noe med 

store akustiske opptaksrom i forhold til aristenes 

naturlig fremtoning som er magisk. Men avstanden 

er ikke stor til den mørkere, men den minst 

like storslagne musikalske scenen som 

Electrocompaniet tilbyr med 4.8. Og mens 

GamuT koster nesten det dobbelte av 4.8, så er 

til gjengjeld DP – sett fra de fleste samboeres 

side – en visuell middelmodighet i finstua. Også 

betjeningsmessig er mangelen på alternativer til 

den store fjernkontrollen noe tullete, men til 

gjengjeld er mulighetene for bassheving med 

DP C-1 et vesentlig pluss. Det siste ikke minst 

for vinylelskere da svært mange LP’er har for lite 

Mikal Dreggevik og 

Electrocompaniet i nye Oslo-lokaler. 

nivå i bunnoktaven for bl.a. å spare rilleplass. 

Konklusjon 

Selv om det er mer konkurranse i hi-fi bransjen 

enn noengang, også når det gjelder stadig 

bedre forforsterkere, så er denne nye 

Electrocompaniet forforsterker 4,8 en av de 

vakreste, mest betjeningsvennlige og rimeligste 

high-end linjetrinn på markedet. Det viktigste 

for mange EC-fans, er at det beste av gamlelyden 

er beholdt. Og den låter virkelig godt. 

Mikal Dreggevik har sørget for en viktig oppgradering 

fra 4,7 med klart mer dynamikk, og et 

generelt strammere bassområde med enda fastere 

fundament på det nye linjetrinnet. 

Dette er simpelthen en mer voksen 4,7 med 

turbo! 

Pris: kr.25.056,- 

Produsent: Electrocompaniet, Tau. 

3/2006 

57

Musikkomtaler: 

Glimmer og gråstein 

– nesten bare godt norsk 

"Prayers & Observations" 

Torun Eriksen (Jazzland Recordings) 

"Prayers & Observations" er Torun Eriksens andre 

album etter debutalbumet "Glittercard" som kom i 

2003. Eriksen har gjort seg bemerket utenfor landets 

grenser og "Glittercard" har solgt rundt 

10.000 eksemplarer i Norge, Canada, Tyskland, 

Frankrike, Japan, Østerrike, Sveits og Spania. 

Torun Eriksen er estetiker og både hennes 

stemme og arrangementene oser av en slags 

feminin musikalsk kvalitet. Låtene er lett tilgjengelige 

og det musikalske uttrykket ligger i 

følge henne selv i grenselandet mellom jazz, 

soul og country. Bugge Wesseltoft har produsert 

platen og har sammen med Kjetil Dallan utviklet 

arrangementene og bidratt til å rendyrke Torun 

Eriksens form. Resultatet er flotte velpolerte lydbilder 

uten mer fiksfakseri enn det som er nødvendig 

for å underbygge og forsterke låtene. 

Utgivelsen har høy internasjonal klasse og 

Eriksens låter kler den rolige litt tilbakelente formen. 

Eriksen synger glimrende og hun fremstår 

med en integritet og kraft som gjør henne til 

mye mer enn "nok" en syngedame med pen og 

polert stemme. Hun har levert en flott og behagelig 

utgivelse som preges av musikalsk og produksjonsmessig 

kvalitet i alle ledd. En "må bare ha 

den – CD"! 

"Vidar Vang" 

Vidar Vang (Sonet) 

Vidar Vang er født og oppvokst i Bjerkvik, nord 

i Nordland og kom med sin første plate allerede 

i 1998, og en kunstner verdig, var den selvfinansiert 

og innspilt i hjembygda. I 2002 kom det 

første ordentlige albumet "Rodeo" som ble nominert 

til Spellemannsprisen. Oppfølgeren "Stand 

Up Straight" kom i 2004 og kritikerne var entusiastiske. 

På sitt tredje album har Vidar Vang nå 

funnet frem kassegitaren og laget et roligere, 

akustisk-preget album i beste singer/songwriter-tradisjon. 

Resultatet er bemerkelsesverdig. 

Singelen "Stand Up" har allerede herjet hitlistene 

en stund og det er tydelig at Vidar Vang har 

funnet en ny form som kler stemmen og uttrykket 

hans. Den rocka Vidar Vang har veket plassen for 

en langt mer stillferdig utgave. Nå må låtene stå 

godt på egenhånd for at dette ikke skal ende 

med mageplask. Men han lykkes og leverer et 

knippe sanger som hver og en har særpreg. 

Både musikalsk og tekstmessig står de solid i 

en helhet som er behagelig krydret med sofistikerte 

gitararrangementer, et og annet orgel, 

piano og noen strykerer. I sentrum er Vidar Vangs 

meget uttrykksfulle stemme. Den er i seg selv et flott instrument som 

kan formidle både vart og sterkt. Faktum er at Vidar Vang har laget en 

av årets aller beste plater innenfor visepop sjangeren. Arrangementene 

og låtene holder høy kvalitet – og selv om dette ikke er årets HiFi-plate 

58 3/2006 

av Stein Arne Nistad 

nistad@gazette.no 

så er lyden og produksjonen helt på høyden. 

Det viktigste er imidlertid at Vidar Vang med 

denne utgivelsen har etablert seg som en 

singer/songwriter av dimensjoner. Dette er en 

utgivelse som du rett og slett skal kjøpe. 

"We`re gonna groove" 

Bjørn Berge (Farmen) 

Det finnes knappest noe råere enn Bjørn Berge 

på scenen med tatoveringer på store deler av 

armen, en akustisk gitar og er blikk som sier 

sjef. Det blikket rommer i følge kvinnelige 

bekjentskaper testosteron i aggressiv form og 

er visstnok direkte uimotståelig. Bjørn Berge er 

Norges hottetste innen blues. Men scene og 

CD er to forskjellige ting. Det er ikke alltid at rå 

blues kommer gjennom og funker like godt i 

stua. Bjørn Berges siste utgivelse "We`re gonna 

groove" er atskillig råere i formen, og beveger 

seg faktisk ganske langt mot bluesorientert rock. 

Uansett, dette er bare gjennomført heftig og 

utrolig kult. Du skal være usedvanlig lite mottakelig 

for rytmiske impulser om du ikke får 

fot av dette. Allerede på åpningssporet "Had a 

suspicion" fester Berge grepet – et grep som 

stort sett varer cden igjennom. Det handler om 

direkte utagerende og til tider blendende gitarspill, 

det handler om en rå stemme og heftige 

låter og arrangementer. Berge har skrevet så å si 

alle låtene selv. De tre første er blendene, mens 

en og annen av de øvrige ni nok kunne vært 

noe strammet opp. Produksjonen er tøff og 

ganske upolert, men det river! Derfor lar jeg 

meg forføre og henrive av dette råskinnet av 

en artist. Til tross for at dette er "hvit" blues gir 

han jernet og leverer en til tider tøff og svært 

heftig bluesplate. 

"Small hall classic" 

Helen Eriksen (New Records) 

Det har vært stille rundt Helen Eriksen de siste 

årene. Mange husker henne sikkert fra hennes 

høyprofilerte utgivelse etter at hun ble antatt 

på det anerkjente selskapet Blue Note. Det er 

historie. Nå har hun vært borte en stund, har 

fått barn og er ute med en utgivelse på nytt selskap. 

Musikken er imidlertid fortsatt gjenkjennelig. 

En slags symbiose av jazz og et litt mer poppete 

uttrykk. Sentralt i lydbildet finner vi både 

Eriksens saksofon og ikke minst hennes relativt 

spinkle og særegne stemme. Litt av problemet med 

denne typen utgivelser er at musikken faller mellom 

to stoler. Det er litt for lett til å falle helt inn i jazzsjangeren 

og litt for komplisert til å nå ut til de brede 

masser. Når det er sagt registrerer jeg at Helen 

Eriksen definitivt har utviklet seg og at både arrangementer 

og låter engasjerer. Hun lager intelligent musikk pakket inn i 

ganske kule arrangementer. Produksjonen er akkurat det – produsert.

Mange studiopålegg av sang, klang og instrumenter 

gjør produksjonen ganske komplisert og en 

smule innelukket. Men lyden er totalt sett over 

gjennomsnittet og likte du Helen Eriksen før – så 

liker du Helen Eriksen bedre nå. For hun har laget 

en plate som viser at hun fortsatt har noe på 

gang og som har brakt henne et stykke videre, 

dog uten at hun forløser hele sitt potensial. 

Hun har mer å by på. 

"Hjertekaptein" 

Lars Bremnes (Kirkelig Kulturverksted) 

Lars Bremnes største problem må være at 

han er lillebroren til Kari og Ola. Til tross for 

forsøk på nøytral distanse blir det nesten umulig 

ikke å sammenligne. Generelt mener jeg Lars 

kommer bra fra det både tekstmessig og musikalsk. 

Han er verken så melankolsk eller så 

innelukket som storesøsteren og tekstene hans 

er derfor både mer tilgjengelig, enklere og mer 

lekne. De har derfor også større fallhøyde. En 

tekst som radioslageren "Hard verden" er 

etter min mening et flott eksempel på morsom 

lek med ord rundt et alvorlig tema. 

Morsomme og smarte ordspill driver teksten 

fremover. Lars Bremnes har skrevet alle tekster 

og melodier selv. Vi finner vare kjærlighetssanger 

som "Trond og Julie" som skildrerer et samlivsbrudd 

både på trist og realistisk måte – og 

mer up tempo-låter som "Sommer kommer 

inn på larveføtter". Min eneste virkelig innvending 

mot plata er at den til tross for noen 

utrolig fine høydepunkt oppleves som litt 

ujevn. Det savnes også en rød tråd som binder 

plata sammen. På tross av dette leverer 

Bremnes et solid og meget hørverdig album, som 

lyd og produksjonsmessig også holder meget 

høy kvalitet. Ikke en innertier, men likevel en 

plate det er vel verdt å låne øre til. 

"Exit Cairo" 

Malika Makouf Rasmussen 

(Rapid Productions) 

"Exit Cairo" er et relativt utfordrende møte 

mellom Malika Makouf Rasmussens bakgrunn 

fra Algeri og norsk kultur. "Exit Cairo" 

er hennes debutplate, selv om hun har vært en 

aktiv deltager i norsk musikkliv i mange år. I 

1999 startet hun Women´s Voice med kvinner fra 

hele verden – og har blant annet samarbeidet 

med Mari Boine, som også medvirker på "Exit 

Cairo". Platen har et etnisk særpreg samtidig 

som den også oppleves som utpreget moderne 

og urban. "Exit Cairo" representerer en 

slags World Music i ordets egentlige forstand. 

Makouf Rasmussen trakterer strengeog 

rytmeinstrumenter. Sampling og sang 

preger ellers platen som både er utfordrende, dynamisk 

og spennende. Lyden og produksjonen holdet høy kvalitet – og 

det er nesten en forutsetning for å få utbytte av såpass særegen og 

utfordrende musikk som dette er. 

"Segrov" 

Segrov (Rec90) 

Segrov skyller inn over landet som siste CD-tilskudd fra Bergensbølgen 

av nye band og musikere. Singelen "Get burned" er allerede trygt plas- 

sert på radiostasjonenes spillelister. Segrov fremstår som en 

nokså helstøpt affære hvor tydelig sekstitalls 

inspirasjon er reformulert til moderne pop med 

tydelig innslag av køntry. Det er morsomt å 

registrere at gutta har gjort hjemmeleksa. 

"Waiting Game" har musikalsk og arrangementsmessig 

mye til felles med Dylans "Lily, 

Rosmary and the Jack of Hearts", mens de første 

strofene til "Written in the sand" ligner en smule 

på "Subterranean Homesick Blues". Låtene er 

gjennomgående spennende, med en fascinerende 

og smule forvirrende hang til sjangerbrudd. 

"Blessings" starter for eksempel med en slags 

jazzintro som tas videre til en reinpikka, men 

ganske komplisert poplåt. I det hele besitter 

Segrov betydelig musikalsk potensial og en kompetanse 

som gjør Segrovs debut til noe utenom 

det vanlige. De har både en kreativ kraft og en 

evne til å skape gode avanserte låter i arrangementer 

som fungerer. CDen vokser for hver 

gjennomspilling og dette er musikk som står solid 

på egne ben. Produksjonen og lyden er relativt bra – 

men Segrov lytter du til på grunn av musikken 

– ikke på grunn av lyden. 

"An evening prayer" 

Magnolia Jazzband (Eget selskap) 

På denne utgivelsen møter vi Magnolia 

Jazzband Live i Sorgenfri kirke i Danmark. Her er 

det New Orleans-inspirert jazz med tydelige religiøse 

toner det dreier seg om. Magnolia utviser spilleglede, 

har timing og gode musikere. Resultatet er en 

utgivelse som svinger og som både har musikalsk 

og lydmessige kvaliteter. En musikkform som 

ikke akkurat er i sterk fremgang, fremføres på 

en måte som burde rekruttere nye publikummere 

til både konserter og foran CD-spilleren. 

"REIK " 

Karl Seglem (Ozelle Music) 

Karl Seglem fortsetter å utforske sine magiske og til 

tider nokså nordiske musikk. Seglem har en egen 

tone, være seg om han trakterer saksofon, bukkehorn 

eller lignede. Sammen med kollega Terje 

Isungset har han av og til kunne oppleves som 

både sær og veldig introvert. Denne platen er 

hentet fra et musikalsk landskap som de fleste 

kan like seg i – trygt forankret både i inspirasjonen 

fra jazz og folkemusikk. Melodiøst, utfordrende, 

krevende og vakkert. Og produksjonen er 

som vanlig fra den kanten av meget høy audiofil 

kvalitet. 

"n`te gang " 

Terje Nilsen (Grammofon) 

Bodøværingen Terje Nilsen er en av vise-Norges best 

bevarte hemmeligheter. Han har utgitt flere album 

som virkelig fortjente mye mer oppmerksomhet enn 

det de har fått. Et eksempel er hans flotte plate 

"Sånn" fra noen år tilbake. På "n`te gang" har han 

spilt inn noen av sine gamle sanger på nytt og lagt til noen nye. 

Resultatet er et meget hyggelig møte med Terje Nilsens musikk og 

sanger hvor både den gamle Nilsen-slageren "Mjelle" og han siste 

"hit" "Baren på logen" er med. Både lyd og produksjon er godt over 

gjennomsnittet og "n`te gang" snurrer for "n`te" gang rundt i CD-spilleren. 

En voksen vise-pop-plate en blir glad i! 

3/2006 

59

Plateanmeldelser: 

Blått & rått 

Etter siste nummers utskeielser med masse musikk som vanskelig 

kunne beskrives som blå eller rå, skal jeg rette det inn igjen denne 

gangen. Her kommer en flott perlerad med til dels audiofile og 

musikalsk spennende produkter. Følg med! 

Daniel Eriksen: Ya Ya 

Grenland Music GMPCD0106 

Bak dette ultra harry coveret skjuler det seg en 

ung kristen mann som spiller blues med begge 

hendene, og ikke nok med, han skriver også det 

meste selv. Dette er dyktig og levende blues 

med klare røtter i New Orleans, litt Zydeco 

skinner igjennom her og der, i det store og hele 

meget stilsikkert og elegant. Sine unge år til 

tross; Daniel Eriksen har opparbeidet seg solide 

evner som instrumentalist og vokalist, han har 

opptrådt med flere storheter og har turnert 

Europa på kryss og tvers. 

Denne CD’n er innspilt live i studio, og det er 

hørbart. Det innebærer en levende og intens stil 

med bra trøkk. Eriksen henter sine inspirasjoner 

fra sørstatene, gamle blueshelter og amerikansk 

historie. Som for eksempel Blind Man om Blind 

Willie Johnson, Devils Game som tar utgangspunkt 

i stilen til Bukka White og Mississippi Fred 

McDowell. Han henter også noen få coverlåter, 

hen gjør en sterkt modernisert variant over Pony 

Blues (først innspilt i 1910 med Charlie 

Patton!), og låner også inn gospelen "Nobody’s 

fault but mine" av nevnte Blind Willie Johnson. 

Verd å nevne at Kongshaug har hatt fingrene 

borti dette produktet. Sånt må jo bare blir bra. 

En for meg nytt bekjentskap som ser ut til å ha 

en spennende fremtid i bluesens tjeneste. 

Buddy Guy: Bring ’em in 

Silvertone (Sony BMG) 82876 72426 2 

Ny skive fra den største nålevende bluesartist er 

alltid spennende. Her har Buddy tatt med seg 

flere artister fra pop og bluesscenen, vi møter 

folk som Tracy Chapman, allestedsnærværende 

Carlos Santana, Keb Mo, Keith Richards m. fl. 

60 

3/2006 

Etter forrige skive (den overjordiske "Blues singer") 

kan jo dette bare gå en vei, dessverre. Vi er 

tross alt tilvent fantastiske skiver fra Guy, og 

bedømt i forhold til hans beste utgivelser, er vel 

denne mer midt på treet. Det virker litt uinspirert 

til tider, men selv en uinspirert Buddy Guy 

spiller jo ringer rundt så å si alle som kan krype 

og gå i nærheten av en gitar. Så selvsagt finner 

vi magiske øyeblikk også på denne skiva. Hans 

egen "What kind of woman is this" er med sin 

intensitet et slikt eksempel, til dels også den 

deilige bluesballaden "Somebody’s sleeping in 

my bed". Det er ingen som kan spille sorg som 

Buddy Guy! Mens låter som den vidunderlige "I 

put a spell on you" (med Santana) og "Aint no 

sunshine" som jeg forventet at Guy ville transformere 

med ren magi, ender opp som nokså 

intetsigende, utrolig nok. 

Lydmessig er dette ok, typisk moderne lyd, 

noe som dessverre innebærer litt komprimert og 

kjedelig totalbilde. Så vi får konkludere med at 

dette ikke er det beste Guy har gjort, men at det 

holder rett og slett fordi han er den han er. 

Jeremy Spencer: Precious Little 

Bluestown Records BTR 1017 

Denne skiva er nesten ikke til å tro på. Og 

Notodden har fått enda en fjær i hatten. Her er 

nemlig den andre artisten fra gode, gamle Peter 

Greens Fleetwood Mac som etter et mangeårig 

forsvinningsnummer nær mirakuløst dukker opp 

på Notodden. Først maktet disse driftige karer å 

narre Green sjøl på scenen i 1996, og nesten 10 

år senere sporet de like så godt Jeremy Spencer 

også. Utrolig nok fikk de ham til festivalen, men 

at han i kjølvannet av dette også skulle velge 

Notoddens musikere og bluesmiljø for å lage sin 

av Håkon Rognlien 

første plate på gud veit hvor mange år, ja det er 

nesten så det er vondt å tru på. Men her er 

altså plata. Innspilt i Juke Joint, det ultrakonservative 

analogstudioet i Notodden. Spencer sjøl 

sier at han spurte Gud, og ettersom Han ikke 

hadde noe spesielt i mot Notodden, så ble det 

altså slik. Takk skal du ha, Gud! 

Spencer har fortsatt sin gutteaktige stemme, 

men den er mer avslepet blitt, han har en myk 

laidback spille og syngestil nå. Hele skiva er en 

nytelse å lytte til, de norske musikerne henger 

seg på Spencers stil helt uanstrengt, og når 

dette underbygges av den myke og ørevennlige 

klangen fra Stax-mixeren hos Juke Joint, da har 

vi en gedigen treffer. Låtene er en blanding av 

gammelt og nytt, alle sammen behagelig blå og 

tilbakelente. Fint anstrøk av 60-talls nostalgi, 

men allikevel med en mild moderne stemning 

på toppen. Jo, dette er en skive og drømme til. 

Anbefales.

Jimi Hendrix: Blues at midnight 

180 g dobbel LP 

Her har noen altså gravet frem gamle opptak 

fra et par av Hendrix utallige jam-sessions, disse 

er datert til mars og april 1968. Og dette er 

saker for hard core fans, og knapt nok det, er 

jeg redd. Her er det mye rot og lurvete lyd, 

musikk uten plan og timing. Mange spennende 

musikere med her, men mixen er jo bare til å 

spy av, så det hjelper lite. Når dette er sagt, vil 

jeg allikevel si at det er meget opplysende å 

sammenligne Hendrix variasjon over "Stormy 

Monday Blues" og sammenligne den med 

Stevie Ray Vaughan’s utgave av samme låta. 

Hendrix kunne nok virke mer planløs til tider, 

men han var, er og vil alltid være kongen. Det 

overrasket meg faktisk mye å høre den vitalitet 

og energi han hadde, stilt opp mot Vaughan og 

hans yre flom, finner jeg altså at Hendrix’ 

uttrykk var ren magi. 

Men tilbake til denne dobbelt LP’n. Det hjelper 

lite at utgiver har lagt sjelen i å produsere et 

mesterverk lydmessig sett, så lenge utgangspunktet 

er langt utenfor det som kan reddes på 

noe vis. Vokalen er knapt hørbar, dette er gitaren 

i fokus, resten er stort sett kaos. Tidvis kjedelig 

kaos til og med. Styr unna denne skiva om 

du ikke er komplettist på Hendrix, da. Den er 

ikke billig, og jeg føler meg lurt. Møkkaplate. 

Harry Belafonte: 

Belafonte sings the blues 

180 g LP 

Disse opptakene er datert så langt tilbake som 

januar, mars og juni 1958. Men produsenten 

lover på tro og ære at dette er en virkelig stereoinnspilling, 

i det minste! Det er virkelig et tankekors 

å bivåne den tekniske brillians teknikerne 

rådde over for 50 år siden. Lyden på denne 

glimrende plata går utenpå så å si alt du kan få 

av innspillinger i dag. Det er stille, det er dynamisk, 

det er levende, det er klangfullt, og elegant. 

På en skala fra 1-10 gir jeg 11 for lyden, 

så har du en viss ide om hva vi snakker om her. 

Ikke nok med det, denne plata understreker 

også Belafontes enorme talent. Det er en nokså 

jazzete fremstilling av bluesen, men slett ikke 

plagsomt. Det er ekte innlevelse, det er tonesikkert, 

perfekt frasering og timing. Når jeg hører 

slik stor kunst, finner jeg det nesten plagsomt at 

Belafonte ikke gjorde mer av samme sort. Han 

har riktig nok gitt oss en av vår tids største lydmessige 

perler i form av "Live at the Carnegie 

Hall", men det er mye mer underholdningsmusikk 

enn det vi finner på denne skiva. 

Låtmaterialet er basert på folk som Ray Charles, 

Fred Brooks og C. C. Carter blant andre, og 

Belafonte håndterer det med stor kjærlighet til 

materialet. Han er ikke en utagerende leverandør, 

snarere besitter han teknikken med "less is 

more" på glimrende vis. Dette er en perle av en 

plate, altså. Så vel lydmessig som musikalsk i 

absolutt toppklasse. Har du en god platespiller 

er jeg ingen grunn til å vente stort lenger. 

Denne skatten er ikke tilgjengelig på hvert gatehjørne, 

heller! 

Stevie Ray Vaughan: Couldn’t 

stand the weather 

Dobbel 180 g LP 

Om jeg var nokså kritisk til moderne innspillinger 

her tidligere, så står vel denne skiva som et 

bevis på at noe fungerte også etter 1970. Rett 

nok begynner også denne å bli en gammel 

skive, den ble innspilt midtveis ute på 80-tallet, 

så den har minsanten passert 20 år. Stevie er 

long gone, men skivene hans består. Dette var 

hans andre soloplate, jeg hører vel med til dem 

som mener den er sånn midt på treet, men på 

den annen side har den så bra lyd at bare det 

faktum holder den flytende lenge enda. Særlig 

når vi får den presentert med den vinylkvaliteten 

vi finner her. Det er stille mellom transientene, 

det er enormt trøkk og driv, kort sagt forbilledlig. 

Her og der er stemmen en smule hard og 

pågående, men slett ikke veldig galt dette heller. 

Gitaren på sin side er lytefritt innspilt, dynamisk 

og klangfullt. Og husk at på denne skiva ligger 

den episke "Tin pan alley", og SRV’s versjon går 

langt utenpå alle jeg har hørt forsøke å gjøre 

noe med denne låta. Jeg ville anbefalt denne 

skiva selv om lyden var helt på trynet, så bra var 

nemlig Stevie Ray Vaughan, men denne vil jeg 

gi dobbel anbefaling, minst(!), for om du har 

lyst til å høre hvorfor noen av oss fortsatt mener 

at vinylen banker digitalmediene er denne skiva 

et bra sted å begynne. Dritbra!!

Plateanmeldelser: 

Skeive skiver 

Other People's Lives 

Ray Davies 

V2 VVR1035352 

Raymond Douglas Davies er ektefødt Londoner – nærmere bestemt 

Muswell Hill – nå visstnok bosatt i lett raserte New Orleans. Dårlig 

timing. De fleste vet nok at vi snakker om frontmannen fra det klart 

undervurderte bandet The Kinks, som under sin storhetstid på sekstitallet 

ufortjent havnet litt i skyggen av Beatles og Stones. Personlig mener jeg 

uansett at Ray Davies har bidratt med noen av tidenes flotteste popklassikere, 

og jeg får fortsatt gåsehud hver gang jeg hører hans tidløse 

perler som "Waterloo Sunset", "You Really Got Me" eller "Sunny 

Afternoon". 

Ray Davies har både før og etter dette engasjert seg med diverse 

side- og soloprosjekter, og har også gjestet Skandinavia med sitt akustiske 

enmannsprosjekt "Storyteller". Den gang spilte han stort sett 

gamle Kinks-klassikere på kassegitar, kombinert med kåsering og opplesing 

av egne noveller etc. "Other People's Lives" er faktisk hans aller 

første soloutgivelse med nyskrevne låter, så utrolig det enn kan høres ut. 

De tolv låtene som utgjør albumet har blitt til i ny og ne under en relativt 

lang periode som strekker seg helt tilbake til midten av nittitallet. 

Foruten vokalarbeidet, spiller Davies selv gitar, munnspill, Hammond/Vox 

orgel, piano, tamburin og mellotron. Davies har skrevet, arrangert og 

produsert alle låtene selv. Ellers har han med seg et stødig lag av musikere, 

hvorav den gode gamle bassisten Norman Watt-Roy (fra Ian Dury & 

The Blockheads) vel er den flest drar 

kjensel på. Lydmessig vegrer jeg meg 

litt for å kåre dette til et utpreget 

audiofilt stykke arbeid, til det synes 

jeg opptakene mangler litt luft og 

rom. Men produksjonen er langt fra 

dårlig, og hever seg godt over 

gjennomsnittet av hva vi er vant til 

innen sjangeren. Det viktigste er at 

komposisjonene i seg selv er gode, 

og at det kunstneriske håndverk er 

godt ivaretatt av dyktige musikere 

hele veien. 

På "Other People's Lives" har 

Davies slik tittelen antyder nok en 

gang tatt observatørens rolle, men 

det kan vel leses litt mellom linjene 

at noen av tekstene ikke passer så 

dårlig til hans egen tilværelse heller. 

Ikke minst på åpningskuttet 

"Things Are Gonna Change (The 

Morning After)", hvor noen og 

enhver av oss sannsynligvis kan 

gjenkjenne tanker og løfter unnfanget 

i en tilstand av fylleangst 

og bondeanger. Eller rett og slett en erkjennelse av at man har kjørt livet 

sitt inn i en blindgate, og ønsker å skifte kurs. Alle tekstene er små selvstendige 

stykker, men krysser hverandre tematisk slik at albumet i sin 

helhet blir nesten som Robert Altmans vidunderlig gode og velregiserte 

film "Short Cuts". 

Det musikalske uttrykket bærer umiskjennelig Davies-signatur, og 

allerede i spor nr tre er Kinks-assosiasjonene sterkt tilstede i både tekst 

og melodi. "Next Door Neighbour" er nesten en direkte oppfølger til 

tidligere glansnummer som "Well Respected Man" og "Dedicated 

Follower Of Fashion". I "The Tourist" møter vi igjen personen som 

utmerket godt kan være opphavet i tidligere nevnte "Things Are Gonna 

62 

3/2006 

av Jan Myrvold 

Change". Teksten beskriver en typisk turist i New Orleans under byens 

årlige Mardi Gras-evenement, og selve låten kan melodi- og arrangementmessig 

kanskje best beskrives som suggerende sump-psykedelia. 

Davies har med denne utgivelsen klart kunststykket å kreere et album 

som til tross for et variert musikalsk uttrykk har en tydelig helhet. 

Denne platen inneholder ingen direkte svake kutt, og ville sannsynligvis 

høstet kjempekritikker og astronomiske salgstall dersom det ikke 

hadde vært slik at Davies' for alltid vil bli målt opp mot det han gjorde 

for cirka førti år siden. Godt å se er det uansett at Ray Davies fortsatt 

behersker den edle kunst å skrive fengende popmusikk med underfundige 

og godt poengterte tekster. Og la oss ikke glemme at han stadig 

synger veldig bra. Nok et bevis for at de gamle fortsatt er eldst. 

Isobel Campbell & Mark Lanegan 

Ballad Of The Broken Seas 

V2 VVR1035822 

Det kan nok virke som et noe umake par dette her. Søte Isobel Campbell 

med den vevre stemmen og den på alle måter atskillig mer rufsete Mark 

Lanegan med sin mørke og ruglete whiskyrøst. Frøken Campell fra 

Skottland har fortid som vokalist og cellist i det Glasgow-baserte indiepop-bandet 

Belle And Sebastian før hun brøt ut og dannet Gentle 

Waves. Amerikanske Mark Lanegan på sin side, ble for alvor eksponert 

for det store publikum som sanger og frontmann i det atskillig mer 

hardtslående Screaming Trees tidlig på nittitallet. Han forsøkte seg 

senere på et samarbeid med Kurt Cobain og Chris 

Novoselic fra Nirvana uten særlig 

suksess før han også fungerte som 

vokalist i stonerrockbandet Queens 

Of The New Age på albumet 

"Songs For The Deaf". Mark 

Lanegan har riktignok også vist seg 

fra en litt mykere side, blant annet 

med soloalbumet "I'll Take Care Of 

You", hvor han gjør nedtonede 

coverversjoner fra den store amerikanske 

musikkarven. Sist vi hørte fra 

ham var med sitt Mark Lanegan 

Bands 2004-utgivelse "Bubblegum". 

Etter mitt syn et av det årets sterkere 

utgivelser på rockfronten, men uforståelig 

og utilgivelig oversett her til 

lands. Fy skamme oss! 

Når to personer med såpass forskjellige 

musikalske uttrykk og bakgrunn 

som Campbell og Lanegan 

tross alt har møtes til samarbeid, 

åpner jo dette helt klart for dynamikk. 

Kontrasten blir veldig tydelig, og utfordringen 

ligger i å finne en passende 

balanse. Det syns jeg absolutt denne 

konstellasjonen har lykkes godt med på dette prosjektet. Lanegan fremstår 

på noen av låtene litt lysere og lettere både i sinn og røst enn hva 

vi er vant til fra hans periode som grungepioner, samtidig som låtmaterialet 

på denne utgivelsen har et noe mørkere og tyngre preg enn hva vi 

husker fra Campbells tid med Belle And Sebastian. 

"Ballad Of The Broken Seas" er produsert av Isobel Campbell selv 

med assistanse av Dave Paterson som også har mikset lyden. Opptakene 

er forøvrig mastret i selveste Abbey Road Studios, og den lydmessige 

resultat har også i mine ører blitt svært så vellykket. 

Musikalsk bidrar Isobel Campbell foruten med vokal også både cello,

piano, harpischord og diverse klokkespill. 

Hun avslører dessuten et betydelig låtskrivertalent, 

og står selv bak hele ni av 

albumets tolv komposisjoner. Lanegan er 

ansvarlig for en, nærmere bestemt låten 

"Revolver", som definitivt er et av albumets 

høydepunkt. En låt med blå undertoner 

som slentrer av gårde i et rolig 

tempo med vakkert klagende strykerarrangement 

over en tung og sugende rytmebunn, 

mens Campbell og Lanegan 

synger i duett Vi får også en dose Hank 

Williams i form av klassikeren 

"Ramblin' Man", en låt som kler 

Lanegans kraftfulle stemme perfekt. 

Her høres han nesten ut som en vellykket 

krysning av salige Alex Harvey og 

John Hammond, mens orkesteret 

skramler av gårde slik vi med glede 

hørte Tom Waits på slutten av åttitallet 

med lett atonale gitardetaljer. Platens 

klart mest rølpete øyeblikk! 

Ellers har prosjektets eminente 

gitarist Jim McCulloch skrevet den 

instrumentale "It's Hard To Leave A Bad Thing", og i den 

grad platen har et dødpunkt, må det være denne låten. Platen hadde 

ikke tapt seg i nevneverdig grad dersom dette sporet var utelatt. Et 

annet spor som skiller seg litt ut fra resten er valsen "Come Walk With 

Me", men denne passer med sitt lett ubehjelpelig stakkato, såre gnissende 

fiolinakkompagnement til Lanegans hese vokal absolutt inn i 

albumets musikalske landskap. 

Til tross for enkelte avstikkere har 

dette albumet et klart og helhetlig 

uttrykk, hvor vi hører tydelige gjennombrudd 

av den keltisk/britiske folkemusikktradisjonen. 

Det er ingenting som tyder 

på at frøken Campbell ikke er godt 

bevandret i og bevisst sitt eget folks kulturelle 

historie. 

I det hele tatt en vakker og stemningsfull 

plate hvor Mark Lanegan nok 

en gang minner oss om at han har en 

av samtidens sterkeste og mest 

uttrykksfulle stemmer innenfor rock og 

beslektede musikalske uttrykk. Snart en 

kultklassiker! 

Janis Ian 

Folk Is The New Black 

Rude Girl Records/CookCD364 

Janis Eddy Fink kom til verden i New 

York City våren 1951. Navnet Ian har 

hun likegodt "stjålet" fra sin lillebror. 

Janis lærte seg piano som liten jente, 

og skrev sine første sanger allerede 

som tolvåring. Hun gav ut sitt første album som bråmoden femtenåring, 

og vakte allerede den gang forargelse nok til å bli boikottet av de største 

radiostasjonene på grunn av sangen "Society's Child (Baby I've Been 

Thinking). Teksten dreier seg om kjærlighet på tvers av raser, noe som 

kjent ikke var så veldig stuerent i USA (den gang heller). Men da ingen 

ringere enn Leonard Bernstein inviterte henne til å fremføre låten på sitt 

tv-program "Inside Pop: The Rock Revolution" var oppmerksomheten 

sikret, og Janis Ian ble et hett navn langt utenfor den folk-scenen hvor 

hun allerede var etablert. 

Siden har karrieren gått litt i bølger, men hun hadde braksuksess med 

albumet "Beetween The Lines" i 1975, og ble belønnet med en Grammy 

for singlen "At Seventeen". Etter dette kom det flere album som solgte 

relativt dårlig. Og du ber vel 

ikke akkurat om radiospilling 

der borte når du kommer opp 

med albumtitler som "Hunger; 

God & FBI"!Janis Ian har i 

grunnen aldri hatt noe blad 

foran munnen, og pirker hele 

tiden i det amerikanske (og 

andre vestlige) samfunns mest 

betente sosiale verkebyller. Å 

tenke utpreget kommersielt skal 

hun i hvert fall ikke beskyldes for. 

Ikke med "Folk Is The New 

Black" heller, selv om platens tidvis 

låter svært så stemningsfullt. 

Janis Ian har skrevet alle låtene 

– femten i alt – og er selv kreditert 

som albumets produsent. Om 

påstanden "selvgjort er velgjort" 

fortsatt har sin gyldighet, syns jeg 

godt vi kan benytte den her. 

Denne innspillingen, som er gjort i 

Masterlink Studios i Nashville, holder 

nemlig soleklar audiofil kvalitet. 

Det er masser av rom og luft i 

det store lydtablået, og med en besnærende realisme og tilstedeværelse 

i klokkeklare næropptak av stemmer og instrumenter. Instrumentering 

og arrangementer er holdt i et nedstrippet format, slik at lydbildet er 

temmelig nakent og lavmælt. Dette bidrar til at Ians stemme blir stående 

i fokus, og budskapet i de velformulerte tekstene kommer tydelig frem 

der hun gjennom hele albumet synger med markant 

og tydelig diksjon. Less is more 

- nok en gang! 

Ian holder seg fortsatt innenfor 

folk-sjangeren, men denne 

platen har også tydelige innslag 

av jazz, blues, country og rock. 

Det åpner veldig tøft med låten 

"Danger Danger", hvor den 

rocka rytmer danner et aggressivt 

bakteppe til teksten som ironiserer 

over den økende sensuriver, 

fremmedfrykt og dobbeltmoral 

i landet som liker å utrope seg 

selv til verdensledende på ytringsfrihet 

og retten til å være annerledes. 

Jazzfolket vil sikkert glede 

seg over spor åtte, den uskyldige 

"Crocodile Song", hvor låten 

bæres fremover på et komp av 

sløy, tilbakelent kontrabass og 

dynamisk trommespill med visper. 

Platens morsomste øyeblikk er den 

countryinfluerte "My 

Autobiography", med tekstlinjer 

som; "I'll say I slept with a 

Kennedy, Don't remember wich one, They all looked the same to me, Or 

they did when we got done"! 

I det hele tatt er denne platen stappfull av treffende sarkasmer og 

ironi, så det er ingen ting som tyder på at Janis Ians penn vil gå tom for 

gift på mange år enda. Av nettopp denne grunn er det vel heller ingen 

grunn til å vente noe formidabelt comeback for Ian på kommersielle 

radiostasjoner eller verdens hitlister. Akkurat det bør spille liten rolle for 

alle oss som vet å verdsette gode tekster, god musikk stilsikkert fremført 

av førsteklasses aktører pakket inn i en musikkekvilibristisk produksjon. 

3/2006 

63

Fy på lanken! 

Jeg har fått motbør. Hauk måtte på teppet hos redaktøren og testerne 

i det entusiastiske magasinet Fidelity. Gutta digga overhodet ikke 

at jeg harselerte over det at all hifi er lik, nemlig. Jeg måtte til pers i 

lag med dem. Jeg måtte høre sjøl. Og da oppstår problemene, vet du. 

For på den ene siden har vi teknobablerne. 

Poenget med dem er jo at de faktisk vet 

hva de prater om, de har gode etterprøvbare 

bevisrekker og målemetoder, kunnskaper 

og resultater. På den andre siden har vi 

visst drømmerne. De som påstår at det er forskjeller 

på kabler, CD-drivverk, innspilling av 

elektronikk, og masse annet piss. 

Men etter all denne lyttinga 

må jeg til psykolog, for jeg 

har hørt forskjeller som ikke 

er der. Først nekta jeg på at 

kabler kunne låte forskjellig. 

Jeg blånekta! 

Så jeg har hørt, folkens, hørt masse, blind og 

våkent i ei salig røre. Priser har jeg stort sett ant 

lite og ikkeno’ om, dessuten dreit jeg i det, for 

jeg skulle ikke handle noe uansett. Jeg har mine 

vintage-greier, jeg, og klarer meg med dem. 

Men etter all denne lyttinga må jeg til psykolog, 

for jeg har hørt forskjeller som ikke er der. 

Først nekta jeg på at kabler kunne låte forskjellig. 

Jeg blånekta! Jeg kobla på en kabel jeg 

hadde kjøpt hos Claes Ohlsson med sånn passe 

mange tynne ledninger inni. 

Det er høyttalerkabler står det på pakka, 1,0 

kvadratmillimeter. Jeg synes de ser ganske tjukke 

ut, egentlig. Sikkert er det at selv om du ville 

drite deg ut litt ved å bruke dem som startkabler 

på en Volvo med B20 motor, så leder de 

unna opptil flere Ampére med elektroner uten 

nevneverdig motstand. 

Jeg hørte masse skiver på en Arcam greie 

med Patos høyttalere, og synes dette var stor 

stas. En litt dum ting var at mange innspillinger 

hadde så jævla mange s’er som skar i øra så 

blodet rant ut av nesa. Eller det kjentes i hvert 

fall sånn ut. 

Så byttet vi kabel da, til en stiv sak med 4 

ganger kvadratet av høyttalerkabelen, og med 

kun en leder. Dette var ikke en høyttalerkabel i 

det hele tatt! Det var rett og slett en sånn som 

elektrikeren bruker på litt svære strømanlegg i 

hus. Ha! Jeg regnet med mye rot nå. Men da 

ble jeg overrasket! Det første vi gjorde var å la 

radioen stå på før og etter kabelbytte. Veit dere 

hva? Radioen begynte å suse mye mer! Ja, så 

64 3/2006 

tenker dere at kablene har noe innvirkning på 

antenna, eller noe. Men glem det, for grunnen 

til susinga var at jeg plutselig hørte studio! Det 

var ikke sånn FM-sus, det var lyden i studio! Og 

plutselig hørte jeg at programlederen hadde 

lepper! Jeg holdt på å vælve, og gikk vilt inn i 

platebunken. Og nå ble det bass! Noe så inni 

granskævven! Patosene gikk på trommekurs, og 

besto med laud. Og disse kjempestygge slydene 

var nesten fullstendig borte, hva i alle 

dager hadde skjedd? 

Problemet mitt var at dette var ca det motsatte 

av det jeg regnet med. Her fikk jeg et seriøst 

forklaringsproblem, nemlig. Ingen av de anvendte 

kablene kostet meg noe, og begge var billige. 

Jeg regnet med at den tjukke, stive tullekabelen 

ville være mye dårligere enn den som faktisk var 

en høyttalerkabel. Mens teoretisk sett kunne det 

ikke måles forskjell, verken signalet eller resultatet 

måler forskjellig på disse to. Au da. 

Om det var huet mitt som tryna basert på forutinntatthet, 

så skulle jeg hørt at den stive, 

strømkabelen var dårligere, men mot min vilje 

og mot min tro hørt jeg det motsatte. Dette er 

ikke bra. Håper min personlige psykolog kan 

hjelpe meg litt i dette uføret. 

Hauk: Stiv kabel fører til at det blir borte noen 

konsonanter doktor, hva kan det komme av? 

Doktor: Hm… hvilke konsonanter er dette, da, 

hr Hauk? 

Hauk: S, doktor. 

Doktor: Hmmm, s? 

Hauk: Ja, doktor, og jeg føler at rommet beveger 

seg mye mer, trommer slår hardere og mer. 

Doktor: Hmmmmm 

Hauk: Og jeg var helt sikker på at det skulle 

være motsatt. Hva kan det være doktor? 

Doktor: Du mener du trodde du skulle høre 

flere konsonanter, altså? 

Hauk: Ikke flere kanskje, men enda litt styggere, 

liksom. 

Doktor: Bevares. Hvordan låter så en stygg 

konsonant? 

Hauk: Som om noen plystrer falskt og roper 

stakkato lyder rett inn i ørene, doktor. 

Doktor: Stiv kabel forvirrer deg åpenbart, hr 

Hauk. Den gjør at du utsettes for massive erindringsforskyvninger. 

Å holde en stiv tykk kabel, 

gir deg åpenbart assosiasjoner til psykoerotiske 

sider i ditt sinn. 

Hauk: Er det farlig doktor? 

Doktor: Nei, hr Hauk, ikke farlig, bare forvir- 

rende. Alle vet at man blir påvirket i sine sanser 

av forskjellige inntrykk utenfra. Stiv kabel gir 

deg erotisk-psykologiske reaksjoner, som sagt, 

du endrer fokus, og lytter annerledes. Stygge 

ting forsvinner, verden fylles og blir varmere. 

Dette kommer av at du har positive assosiasjoner 

til stive tykke ting. Og således er det ikke 

farlig, snarere tvert om. Jeg synes du skal bruke 

de stive, tykke kablene mer, hr Hauk. 

Hauk: Aha, er det slik det henger sammen. Det 

var godt å høre. Hvor tykk kabel kan jeg bruke 

før det går galt, tror du doktor? 

Doktor: Blir de for tykke vil du bevege deg 

over til å bli veldig usikker, hr Hauk. De vil fremkalle 

en slags misunnelse i din underbevissthet. 

Ting kan komme til å bli utflytende og oppleves 

rotete og uklart. Men jeg tror ikke 6 kvadrat vil 

gjøre noen skade, selv om den er enda litt stivere. 

Du vil sikkert og så kunne øke din nytelse 

over opplevelsen ved å føre kablene inn og ut 

av terminalene nokså ofte, hr Hauk. Det blir 

som en slags renselsesprosess. 

Hauk: Tusen takk doktor! Jeg vil hjem og prøve 

med det samme! 

Doktor: God fornøyelse! 

Og plutselig hørte jeg at 

programlederen hadde 

lepper! Jeg holdt på å vælve, 

og gikk vilt inn i platebunken. 

Og nå ble det bass! 

Noe så inni granskævven! 

Patosene gikk på trommekurs, 

og besto med laud. Og 

disse kjempestygge s-lydene 

var nesten fullstendig borte... 

Så hadde det seg slik at jeg en dag fikk prøve 

noen kabler som var tynnere og mykere. 

Plutselig ble alt enda flottere! Alt ble roligere, 

alt ble mer intenst, alt ble tydeligere og vakrere. 

Men denne gangen turde jeg ikke dra til psykologen. 

Tenk om han mener at jeg er i ferd med 

å bli homo! 

-Hauk

Veien mot drømmeanlegget: 

Reality i Fidelity! 

Fidelity starter nå en testføljetong som ender opp i 

reelle kjøp av utstyr. Finner jeg et produkt som spiller 

merkbart bedre i forhold til mine preferanser, så kjøper 

jeg produktet til odel og eie. 

Ja, du leste riktig. I hvert nummer av Fidelity 

fremover, blir komponentene i mitt nåværende 

anlegg satt på prøve og må bevise sin 

rett til en videre karriere. 

Valgene blir begrunnet ut fra, og er basert på, 

mine preferanser og hvilke aspekter ved musikkgjengivelse 

jeg legger vekt på. Jeg satser på å 

utdype egenskapene til komponentene, slik at 

også de med andre preferanser og krav til spesifikasjoner 

enn meg skal kunne finne interessante 

produkter på veien. Selv om de ikke skulle 

finne veien inn i mitt anlegg. 

Komponentene kommer prismessig til å ligge 

rundt ti tusen kroner, pluss minus ca fem tusen. 

En prisklasse hvor mange kan være med, og 

hvor det forhåpentligvis gjemmer seg noen gullkorn. 

Veien så langt: 

Min hifi-interesse startet som for mange andre i 

tenårene. Med National Panasonic reciever og 

kassettspiller på gutterommet, som drev et par 

ITT høyttalere. ITT, ja….. Produserte ikke de 

også kjøleskap….? 

Dette spilte svært så overbevisende på den 

tiden, og kameratene var imponerte da jeg vred 

volumet opp mens AC/DC spillte "For those 

about to rock". 

Så kom det en heller flau periode med Philips 

midi-anlegg (ved vekkefunksjon såklart!!) og et 

par B&O anlegg.Hverken value for money eller 

66 

3/2006 

lydkvalitet hadde særlig høy prioritet. Men etter 

å ha emigrert sørover, funnet min livsledsager, 

laget et barn og giftet meg, så våknet hifi-interessen 

igjen. Med etableringsfase-økonomi, så 

ble jeg henvist til innstegsmodellene. 

En utglodd HiFi-klubben katalog med velutviklede 

eselører senere, satt jeg med følgende 

anlegg: 

Marantz CD-4000 cd-spiller, NAD C370 forsterker 

og B&W DM602s3 høyttalere. Kabling 

fra Tara Labs fullførte Hifiklubb-monopolet i 

anlegget. 

Gjennom årene har det vært mange komponenter 

innom lytterommet. 

Noen i høy prisklasse bare for å prøve, og for 

å lære litt om forskjellene, og noen i lavere prisklasse 

som har fått bli. Det har vært prøvd mer 

eller mindre utrolige tweaks. Per dags dato sitter 

jeg igjen med et anlegg som består av følgende: 

Kilde: 

Sony CDP-XA50ES cd-spiller. Dette var Sony’s 

toppspiller i starten av millenniet. En påkostet 

spiller med en respektabel vekt på 15 kilo og et 

meget solid drivverk. Spilleren ble faktisk handlet 

inn først å fremst med tanke på å bruke den 

som drivverk til ekstern DAC. 

Sony’en er oppgradert med LC Audio XO 

Clock 2, og det er montet nettbrønn for å kunne 

benytte bedre nettkabler. Originalføttene er 

erstattet med Tema Isolator dempeføtter. 

av Rolf Inge Danielsen 

Lyden av spilleren er realitivt nøytral, en aning 

mot det lyse i de øvre frekvensområder og med 

en feit og slagkraftig bassgjengivelse. 

Forforsterker: 

Ming Da MC-7R. Navnet skjemmer ingen, men i 

dette tilfellet er det ikke altfor vanskelig å gjette 

seg til at det er et kinesisk produkt. Ming Da 

produserer rørforsterkere, og de importeres til 

Norge av Audiofoni. Denne forforsterkeren har 

signalvei bestående av rørene 12AX7 og 12AU7 

, og et RZ3-likeretterrør. Fire innganger og to 

utganger. Forforsterkeren låter mer nøytralt enn 

rørforsterkernes noe ufortjente rykte. Men den 

har denne varme vidunderlige mellomtonen som 

bare rørforsterkere kan fremvise. Tror jeg 

da……… 

Effektforsterker: 

Doxa 70B. Velkjent norsk forsterker. Denne er fra 

ca 1995, og er forgjengeren til signature-versjonen. 

To 650VA trafoer og en vekt på drøye 18 kilo 

betyr mer krefter enn de oppgitte 70 watt tilsier. 

Den låter veldig "rett igjennom" og med 

naturlig fylde og klang. 

Høyttalere: 

HFLS-1 selvbygg. For å få mest mulig ut av kronene 

bestemte jeg meg for å prøve selvbygg 

høyttalere.

Disse høyttalerne er open-source prosjektet til 

svenske hififorum.nu. Standard stativhøyttaleroppskrift 

med 6,5 tommer bass/mellomtone og 

1 tommer diskant. Elementene kommer fra Vifa, 

og er delt med 12dB per oktav og plassert i en 

14 liters bassreflekskasse tunet til ca 36Hz. De 

spiller åpent og klart med en imponerende 

bassgjengivelse for størrelsen. For ca 5000,kroner 

gir de meget god lyd for pengene. 

Høyttalerne står på Holfiføtter, og er plassert 

på selvbyggstativer med eikeplater i topp og 

bunn og sandfyllte sponplatesøyler mellom. 

Lytterommet: 

Siden lytterommet er av liten størrelse, så er stativhøyttalere 

det letteste å få til lydmessig. 

Høyttalerne er plassert 1/3 av rommets lengde 

fra veggen, og 1/5 av rommets bredde fra 

Nytt bekjentskap - 

se neste side. 

sidevegg. Dette minimerer bassresonansene, 

men krever at rommet ikke brukes til andre aktiviteter 

enn hifi. 

Ikke mange kvadrat igjen til å drive plasskrevende 

aktiviteter på… Det er vegg-til-vegg 

teppe på gulvet og akustikkplater på førsterefleksjonspunkter 

på veggene. 

For å finne punktene for førsterefleksjoner 

kan man for eksempel sende kona, eller en 

kompis, rundt langs veggene med et speil. Der 

man ser en høyttaler i speilet, der har man en 

førsterefleksjon. Dette gjelder også i taket og på 

gulvet. 

Disse tiltakene har gjort at rommet fungerer 

godt som lytterom forutsatt at man velger høyttalere 

uten for mye bassnivå. Stativhøyttalere er 

altså det som har vist seg å fungere best hittil. 

Hvordan låter det? 

Totalt sett låter anlegget bra, spesielt om man 

vurderer det i forhold til pris. 

Lyden er homogen og det er ikke noen frekvensområder 

som stikker i vei. Bassen er ikke 

av det aller strammeste, og heller ikke eksplosivt 

rask. Men den er fyldig og trøkker til, og den 

går dypt i forhold til størrelsen på høyttalerne. 

Mellomtonen er fyldig og behagelig, men 

kanskje litt for mye hjerte og litt for lite smerte, 

bortsett fra øvre mellomtone som noen ganger 

blir vel hissig og utflytende. Jeg kunne ønske 

meg litt mer sting og ærlig lyd, men samtidig så 

oppløst at det ikke oppleves "stygt". Diskanten 

er godt gjengitt, og oppleves som en naturlig 

forlengelse av mellomtonen. Den spiller uten å 

trekke oppmerksomheten til seg, og er ganske 

luftig. Men jeg ønsker meg enda mer luftighet 

og finkornethet. 

Anlegget kan også spille mindre optimale 

innspillinger uten at det blir ulidelig, og det er 

en egenskap jeg ønsker å beholde og forbedre 

gjennom oppgraderingene. Dog ønsker jeg at 

anlegget skal skille tydelig mellom gode og virkelig 

gode opptak. 

Målet? 

Jeg har tidligere ved flere anledninger trodd at 

jeg har kommet i mål med anlegget. Men, det 

er en forbigående tilstand. Etterhvert som tiden 

går, så vil man videre på veien mot lyd-nirvana. 

Jeg er av den oppfatning at veien er målet! 

Veien min er ikke en fri fart motorvei, men istedet 

en smal og kronglete tursti med mange 

avstikkere. Det er viktig 

å nyte turen, og la seg 

begeistre av oppdagelsene 

man gjør. 

I løpet av tiden lærer 

man å kjenne sine egne 

preferanser, hvilken retning 

og type utstyr man 

vil benytte videre på 

veien. Jeg kan ikke med 

hånden på hjertet si at 

mitt mål er klart definert, 

men håper at det 

vil stå klart foran meg 

ved enden av denne føljetongen. 

Nå inviterer Fidelity deg med på veien mot 

målet. I tiden fremover skal vi sammen utforske 

nye komponenter, og finne ut hvem som får fast 

plass i anlegget. 

Vi skal finne de virkelig gode kjøpene i markedet, 

i en prisklasse som de fleste kan være 

med på. 

Kankje blir det noen utradisjonelle valg på 

veien, men alltid med best mulig lyd for pengene 

som mål. Siden det er planen å bytte ut 

komponenter i et bestående anlegg, så blir det 

ikke så lettvint å skryte av utstyr som man uansett 

kan levere tilbake noen uker senere. Her 

skal jeg faktisk leve videre med vinnerne, siden 

jeg har kjøpt dem! Put your money were your 

mouth is! 

Første runde med kandidater 

Hva er viktigst, kilden eller kraften? Noen mener 

at det viktigste er å få med seg alt fra start, og 

at derfor kilden er det viktigste i anlegget. Det 

man mister der, er det selvfølgelig umulig å 

gjenskape senere i kjeden. Andre mener at kilder 

av grei kvalitet stort sett er bra nok, og at 

det er viktigere med store krefter til å styre 

høyttalerne. 0 er 0 og 1 er 1, så det har ingen 

hensikt å bruke kostbare digitale kilder. Men 

kraftige forsterkere kan gjøre naturstridige ting 

med små stativhøyttalere, da spesielt i bassen. 

Vil denne økte kontrollen også gjøre lyden desto 

bedre? Vel, dette har jeg nå tenkt å prøve ut i 

eget anlegg.

Benchmark DAC1: 

Men størrelsen gjør at den ikke stjeler 

for mye plass til sitt studio-look. 

DAC1 er en 24-bit 192kHz digital til 

analog konverter med Benchmarks 

UltraLock teknologi. UltraLock gjør DAC-en, ifølge 

Benchmark, fullstendig immun for jitter introdusert 

i avlesningen. For de travle kan det nevnes 

at det er lyd på utgangene 60ms etter at et 

digitalt signal har kommet på inngangene, og at 

DAC1 gir lyd fra seg 500ms etter at den er satt 

strøm på. Kjekt å vite når tiden er knapp. På 

frontpanelet er det 3 lysdioder. Power som viser 

at det er strøm tilkoblet DAC1, Error som viser 

feil med, for lavt eller ingen signal på inngangen 

og Non PCM som viser om det er et digitalt signal 

som ikke kan dekodes. (F.eks DSD eller AC3). 

En vippebryter med tre posisjoner velger innganger. 

Coaxial som er BNC-kontakten på baksiden 

(overgang til RCA følger med produktet), 

XLR som er de balanserte Neutrik gold-pin kontaktene 

på baksiden og Optical som er den 

optiske inngangen også den på baksiden. Videre 

langs fronten er det to 60 ohms hodetelefonutganger 

drevet av Benchmarks HPA2 hodetelefonforsterker. 

Lengst til høyre sitter det en 

volumkontroll som alltid styrer volumet på 

hodetelefonutgangene, samt at den også kan 

styre volumet på utgangene bak. 

Snur vi boksen 180 grader så kommer vi til 

den tett befolkede baksiden. Lengst til venstre 

finner vi de ubalanserte utgangene, deretter en 

bryter for valg av utgangsnivå. Enten kalibrert 

68 

Røverkjøp 

Denne 2-kanals DAC-en er opprinnelig et rent 

studioprodukt. Men etter den formidable suksessen på 

hjemmehifimarkedet, så er det også laget en utgave 

med mer stuevennlig sølvfarget design. 

3/2006 

nivå ved hjelp av skruer for høyre og venstre 

kanal, mute i midtstilling eller variabelt utgangsnivå 

styrt av volumkontrollen på fronten. Videre 

mot høyre finner vi de balanserte utgangene, og 

videre de tre inngangene. Coax, optisk og 

balansert. Til sist nettbrønn med innebygget sikringsholder. 

DAC1 er ikke kresen på nettspenningen 

og i 220v-stilling er det greit med alt 

mellom 175 og 285 volt. 

Det er muligheter for å bypasse bryteren for 

inngangsvalg på fronten, og det er muligheter 

for å sette gain på de balanserte utgangene til 

enten 0dB, -10dB, -20dB eller –30dB. Dette for 

å tilpasse utgangsnivået til drift av aktive høyttalere. 

Var det noen som sa ATC? 

Enklest mulig 

Den innebygde DAC-en i Sony XA-50ES er hva 

Benchmark DAC1 har å konkurrere med i anlegget 

mitt. Jeg har opplevd Sonyen som vellydende, 

men med en tung og kraftig bassgjengivelse 

som nok ikke er korrekt. 

Jeg satte opp DAC1 mellom Sony og Ming Da 

som et utgangspunkt. Ved første forsøk ville jeg 

høre hvordan dette låt, selv om jeg hadde KISSvarianten, 

med DAC-1 rett i Doxa, i bakhodet. 

Det ble raskt klart at Sony vs Benchmark var rått 

parti, derfor ble en gammel kjenning hentet inn 

som sparringspartner. En Electrocompaniet ECD- 

1 som også er en 24-bit 194kHz DAC ble lånt 

fra en bekjent. 

Det ble kjørt noen lyttetester med Ming Da 

av Rolf Inge Danielsen 

for å sammenligne Benchmark med EC, men det 

var ikke før Keep-It-Simple-Stupid varianten ble 

tatt i bruk at det virkelig ble behov for hakestropp. 

Lyden fra DAC1 er en åpenbaring! Den låter 

så oppløst og naturlig at det bare må være riktig! 

Det er null og niks imponatoreffekter, så det 

er lett å la seg lure til å tro at den låter kjedelig. 

Men det er milevis fra sannheten, og DAC1 låter 

akkurat så spennende som innspillingene du 

mater den med. Noe av det mest uvante med 

gjengivelsen fra denne dac-en er fraværet av 

grums, og det kan raskt gjøre at man mistenker 

det for å være en mangel. Akkurat dette forteller 

også sjefen for Benchmark om i et av vedleggene 

som følger med DAC1. Nedre mellomtone 

(der Leonard Cohen bor), kan virke tynt før 

du får lyttet deg inn på dac-en. Men jo mer du 

lytter og sammeligner med andre dac-er, jo mer 

legger du merke til at stemmene faktisk er 

svært så organiske og, ja igjen, naturlige. 

Pustelyder, smatting, p-er, t-er, k-er, f-er og s-er 

låter som en del av stemmene og ikke som en 

imponatorgreie ved siden av. Dette fraværet av 

ull, fnidder og grums i lyden strammer opp lydbildet 

og gjør plassering av artistene meget 

presis og med mye luft rundt. 

Bass og dynamikk 

Bassen er stram og dynamisk, og smekker til 

med krefter når musikken gir beskjed om det.

2-kanals 24-bit 192kHz Digital-til-Analog Konverter 

DxBxH 23,7 x 24,9 x 44,5mm 

UltraLock-system for 100% jitter immunitet 

XLR balansert, BNC coax og TOSLINK-optisk digitale 

innganger 

Jumpere for 10, 20 eller 30dB demping på balanserte 

utganger 

To HPA2 hodetelefonutganger på fronten 

Strømforbruk 8w typisk, 16w maks 

Vekt: 1,6 kg 

Norsk importør www.prolyd.no 

Pris 8737,50 (6990,- eks. MVA) 

Allikevel er kanskje bassen det som trenger 

mest tilvenning og kan virke litt uvant beskjeden. 

Men jeg kan love deg at den vokser jo mer 

du lytter til Benchmark DAC1. I løpet av testperioden 

har bassen vært det som har endret seg 

mest, og til det bedre. 

Rosinen i pølsa er diskanten, og FOR en diskant!! 

Så til de grader oppløst og luftig at det 

er en fryd. Hør starten på "Drum Boogie" fra 

Arne Domnerus’ Live is Life, cymbalene klinger 

ut i evigheten og gjør denne innspillingen til en 

enda større opplevelse enn tidligere! Det 

samme gjelder første sporet på Cowboy Junkies’ 

Trinity Sessions, her bidrar oppløsningen til å 

lage et stort rom og gi mye plass til kirkeklangen 

i denne enkle men geniale innspillingen. Her 

er det bare å legge vekk fjernkontrollen og høre 

gjennom hele plata! Noe av det mest imponerende 

er at det låter som om oppløsningen til 

Benchmark bidrar til å få også middelmådige 

innspillinger til å låte bra. Den fokuserer ikke på 

enkeltfeil, men presenterer det musikalske budskapet 

i innspillingene på en flott måte. Det vil 

si: Den presenterer alt, slik at du selv kan lytte 

til hva du vil i lydbildet den skaper. 

DAC1 låter helstøpt og sammenhengende, og 

detaljeringsgraden er skyhøy uten at det blir 

kunstig eller analytisk. 

Jeg mistenker at Benchmark DAC1 er et 

usedvanlig bra produkt, som ikke bare gjør en 

god jobb i mitt anlegg, men som kan ha noe å 

tilføre selv et påkostet hi-end anlegg. 

Redaktøren er herved invitert til å lage en 

"second opinion" med DAC1 i referanseanlegget. 

Om du kan se forbi studioutseendet, eller 

betaler litt mer for sølvfinish, så er det uansett 

er must å få hørt på Benchmark DAC1 dersom 

du er på utkikk etter ny DAC eller cd-spiller. 

Drivverk og kabler 

Med produsentens ord i bakhodet dro jeg frem 

andre drivverk og kabler til Benchmark DAC1. 

Min gamle Marantz CD-4000 fikk æren av å 

levere nuller og enere en stakket stund. Her 

burde det være penger å spare. Vel, treet vokser 

ikke helt inn i himmelen. DAC1 låter utvilsomt 

bedre når signalene blir levert av Sony XA-50ES. 

Bassen er bedre definert, stemmer låter varmere 

og lyden er generelt mindre stresset. 

Hva med kabler? Ikke her heller er det dessverre 

mulig å kutte noen svinger for å komme 

raskere (eller billigere) i mål. Kimber 

Illuminations D-60 låter klart bedre enn f.eks 

Viablue. (Prisen er dessverre også en helt annen) 

Ikke forvent å få et nytt anlegg ved bytte av 

disse tingene, men det er så klare endringer at 

man ikke får nyte godt av all lyden som bor i 

DAC1 om man ikke eksperimenterer litt med 

dette. 

Benchmark VS Sony og EC 

Med Benchmark innkoblet ble det raskt klart at 

svakhetene til Sony ble tydeliggjort. Sonyen låter 

tykt/feit i bassen, og spiller med en entone type 

bass. Mye av bassen låter likt og presenteres på 

samme måte. Sony maler også med bred pensel 

og mye detaljer som er viktige for helheten forsvinner 

som en følge av det. Den låter også noe 

stresset når det spilles kompleks musikk. I direkte 

sammenligning med Benchmark DAC1 er det 

også lett å plukke ut at Sonyen har en lei resonans 

et sted i øvre mellomtone, enklest avslørt 

på kvinnelige vokalister. Men sett i lys av at 

Sonyen kan skaffes på bruktmarkedet for ca 

5000,- så låter den bra. 

Som nevnt ble det derfor hentet inn en 

Electrocompaniet ECD-1 for ytterligere sammenligning. 

Da ble det straks jevnere kamp, og vi 

kan begynne å snakke om smak istedet for 

bedre eller dårligere. 

I forhold til Benchmark har EC litt tykkere 

bass, som også er tregere og rundere. Med positivt 

fortegn kan dette beskrives som fyldigere og 

varmere bass/ nedre mellomtone. I anlegg som 

heller mot det lyse kan EC være en svært velkommen 

komponent. 

Stemmer låter ellers ganske likt, men EC er 

litt freskere grunnet noe stå-på i øvre mellomtone. 

Dette bidrar til å gjøre musikken litt livligere, 

men kan også bidra til hard lyd ved feil matching. 

Oppover har EC en bløtere diskant som ruller 

pent av helt øverst, men den oppleves som oppløst 

og detaljert. Om enn ikke i like høy grad 

som DAC1 som virker til å fortsette oppover i 

det uendelige. 

Benchmark sin fordel i dette selskapet er 

muligheten til å fjerne et lydmessig slør i gjengi- 

velsen ved å fjerne Ming Da fra signalveien og 

koble rett i Doxa-en. Det utgjør en stor lydmessig 

forbedring og er verdt å prøve! Med en 

bedre forforsterker kan nok dette slå ut annerledes. 

Jeg må ta med at med Ming Da ute av signalveien, 

så forsvinner ingen "magi". 

Det bør nevnes at DAC1 koblet rett i Doxa 

plasserer deg noen rader lengre bak i salen enn 

med Ming Da i signalveien. Selv om jeg liker å 

ha artistene tett på , så er lyden så mye bedre 

direkte at valget er enkelt. At det i tillegg blir 

billigere på denne måten og man kan skippe 

enda et sett kabler er en kjempebonus! 

Realityanlegget versjon 2 

Så, er det noen av disse komponentene som får 

bli i anlegget? 

Ja, Benchmark DAC1 får en plass, og skyver 

samtidig Ming Da ut på innbytterbenken. 

DAC1 gjør en entydig bedring av alle parametre 

i lyden fra anlegget og viser med klarhet 

at de som roper "source-first" ikke har vært 

helt på jordet. Ved å putte DAC1 inn i anlegget 

har jeg fått strammere bass fra høyttalerne og 

en bedre kontroll i hele lydbildet. Det virker som 

om både effektforsterker og høyttalere har rykket 

en klasse opp, og det ved å bytte til en 

bedre kilde! 

Min lydfilosofi, som leder til en gjengivelse 

som er kildetro og ærlig, gjør at DAC1 denne 

gang var det riktige valget for meg. Hadde jeg 

skulle stoppet opp og beholdt anlegget uten 

ytterlige utskiftinger, så kunne andre kombinasjoner 

vært å foretrekke. 

En småfrekk løsning med Sony XA-50ES som 

drivverk, Benchmark DAC1 som DA-konverter 

og preamp, Doxa 70B effektforsterker og høyttalere, 

er pr dags dato Fidelitys reality-anlegg. 

Slik står det frem til neste komponent som 

gjør seg fortjent til en plass, skyver ut en av 

delene. 

Videre…… 

Med et hopp i riktig retning ved bytte til 

Benchmark DAC1 og med en "gamling" til 

kraftleverandør som fortsatt holder koken, så er 

det naturlig å snu seg mot endeleddet. 

Benchmark DAC1 har gjort det mye enklere å 

skille mellom f.eks effektforsterkere, dens oppløsning 

bidrar til å avsløre mangler som oppstår 

i neste ledd. Hva kan bytte av høyttaler gjøre i 

anlegget? Finnes det høyttalere i prisklassen 

rundt 10 tusen som spiller bedre enn hjemmemekket? 

Det snurrer også tanker om hva en 

DAC med rør kunne gjort i anlegget, eller hva 

med en rørforsterker til å levere kreftene? 

Hvordan vil en annen forforsterker kunne prestere 

mellom DAC1 og effektforsterker? Mye å 

tenke på, og en spennende tid i vente. 

Følg med i neste nummer av Fideliy for å se 

hvem som skal inn i ringen som utforderere og 

hvem som må forsvare seg for å få beholde 

plassen sin. 

Jakten på de gode øyeblikk fortsetter! 

3/2006 

69

Parasound New Classic 2250: 

New Classic 

250 Watt i 8 Ohm med 

10 års garanti for 13.500 kroner! 

Er det mulig? 

Dette er den største effektforsterkeren i 

Parasounds New Classic-serie. Rognlien 

har testet minstemann, 275 på 75 watt. 

I midten finner vi 2125 på 125 watt og 

på toppen altså 2250. Ingen millioner i vente 

for de som gjetter at denne yter 250 watt i 8 

ohm. I New Classic-serien finnes det også flere 

flerkanalsforsterkere og en surroundcontroller. 

På hjemmesiden til Parasound opplyses det at 

en stereoforforsterker er "coming soon". 

Den her testede model 2250 kan også brokobles 

og yter da 600 watt i enten 4 eller 8 ohms 

last. Det er nok av strømreserver og 2250 kan 

spytte ut 45 ampere som maksimum hvis det 

skulle være behov for det. For de kinofrelste kan 

vi opplyse om at 2250 er THX Ultra2 sertifisert. 

Baksiden har så mye innstillinger og tilkoblinger 

å by på at en stakkars Doxa-eier blir rent 

svett. Her blir det både dobbel- og trippelsjekking 

før strømmen settes på! 

Av- og påslag kan gjøres på tre måter; 

Manuelt via strømbryter på fronten, med 12 volt 

trigger eller automatisk ved signal på inngangen 

(justerbart, såklart!). Man kan avkoble signaljord 

fra chassisjord med en bryter, og det er justerbar 

følsomhet på inngangene. Et 18dB/oktav 

highpassfilter med enten 20 eller 40 Hz delefrekvens 

kan velges, praktisk om man ønsker å 

avlaste hovedhøyttalerne for eksempel ved bruk 

av subwoofer. Det er bryter for brokobling av 

effektforstekeren, og en bryter for valg av høyttalerimpedans. 

Effektforsterkeren har tilkobling 

for 2 par høyttalere, relestyrt med valg fra fronten. 

Ryddig 

Designet må sies å være ja…..klassisk? Enkelt 

og ryddig i sølvfinish med kun strømbryteren og 

70 

3/2006 

av Rolf Inge 

Danielsen 

som sagt valg av høyttalerpar via trykknapper 

synlig på fronten. New Classic-serien leveres 

også i sort. Midt på fronten har Parasound plassert 

et display som viser status for høyre og venstre 

kanal, samt eventuelt "Protect" og "Hi 

Temp" hvis du skulle gjøre noe overilt. 

Parasound 2250 skal i mitt anlegg ta opp 

kampen med Doxa 70B, en forsterker jeg etterhvert 

kjenner godt og har blitt klar over at gjør 

en god jobb på tross av (eller på grunn av?) sin 

høye alder. 

Lyden fra 2250 kjennetegnes av kraften den 

besitter. Det er et lugn over gjengivelsen, og 

høyttalerelementene styres med letthet langt 

forbi mine normale lyttevolum. Lyden flyter så 

uanstrengt at det er lett å tro at 2250 ikke har 

250 watt å by på. Akkurat det mistenker du 

bare frem til musikken inneholder informasjon 

som krever krefter for å gjengis korrekt. Hør 

Josefine Cronholm & Ibis med "I hold my breath" 

fra platen Hotel Paradise. Her spiller 2250 

virkelig bra, og jeg kunne veddet penger på at 

høyttalerne mine går dypere og med mer kontroll 

en hva jeg har hørt tidligere. 

Flott bass 

Det samme gjentar seg med Kari Bremnes og 

"Skjulemester" fra platen Månestein. Bassen 

holdes i et jerngrep uten å flyte utover eller på 

noen måte virke overdrevet. Disse innspillingene 

fra kirkelig kulturverksted inneholder ofte mye 

bassinformasjon og det er godt gjort å presentere 

dette med stålkontroll. Stemmer låter fyldig 

og fint, med en viss "sprut" i øvre mellomtone. 

Denne ekstra piffen krydrer mellomtonen og 

gjør den mer morsom og spennende. Dette skjer 

også med blåsere, som får mer rasp og låter 

ordentlig gromt. Parasound 2250 var splitter ny 

da jeg fikk den til test. I starten var den lukket i 

250w i 8ohm, 385w i 4ohm 

og 250w i 2ohm 

Brokoblet 600w i 4ohm og 8ohm 

45 ampére peak 

Strømforbruk 3w standby, 1000w maks 

BxDxH i 441x406x150mm 

18,7 kg 

Pris 13500,- 

Norsk importør NCMS www.ncms.no 

toppen, og låt noe hardt i øvre mellomtone. 

Dette bedret seg utover i testperioden, men toppen 

er ikke denne forsterkerens sterkeste side. 

Jeg må legge til at dette nok kan bedre seg 

med ytterligere innspilling. At denne forsterkeren 

spiller morsomt og med trøkk tror jeg er riktig 

prioritert for målgruppen til 2250. Bevares, 

den spiller fint i toppen, men det siste i oppløsnig 

og luft er ikke helt i mesterklasse. Skal man 

har mer detaljer og luftighet til denne prisen, så 

må man bero seg på å kutte kravene til effektreserver 

betraktelig. 

Det man ikke må glemme og som er svært så 

revelvant her er følgende: Dette er 250 ekte 

watt og 10 års garanti gjennom flere salgsledd 

til deg i butikk for 13500,- norske kroner!!! 

Nå må til og med ICE-forsterkerne passe på 

angående watt per krone! Dersom du er på 

utkikk etter en effektforsterker i denne prisklassen 

med krefter og engasjerende spillemåte, så 

anbefaler jeg deg å ta en lytt til Parasound New 

Classic 2250.

Parasound VS Doxa 

Så hvordan går kampen mellom disse to? 

I bunnoktavene er det fordel Parasound, den 

rår over mer krefter og er aldri på vippen. Selv 

ikke når det går hett for seg. Doxa ligger ikke så 

langt bak, men låter noe rundere og må se seg 

slått hvis det spilles høyt. I mellomtonen er det 

stort sett dødt løp, Doxa er en anelse mer oppløst 

og nyansert men dette oppdages egentlig 

kun ved direkte sammenligning. Etter en stund 

sammen med Parasound 2250, så glemmer 

man fort Doxaens ekstra detaljnivå. For min 

egen del, som er ute etter ufarget lyd, så er det 

en fordel at Doxa ikke har morro-raspen til 

Parasound i øvre mellomtone. For andre kan 

dette være et stort pluss i margen og fordel 

Parasound. Det gjør lyden mer frodig og øker 

morrofaktoren. 

Diskanten til Doxa er luftigere og mer oppløst 

enn Parasound sin, noe som gjør fornemmelsen 

av luft og rom bedre. Her må jeg ta et forbehold 

om at Parasound nok kan åpnes mer med ytterligere 

innspilling siden det bedret seg i løpet av 

testperioden. Kampen mellom Parasound og 

Doxa koker ned til et spørsmål hva er viktigst av 

kraft og innstillingsmuligheter, eller detaljer og 

luft. Siden jeg ikke har behov for kjempekreftene, 

og liker å finlytte på smådetaljer i musikken, 

så blir det denne gang Doxa som får en 

etappe til i anlegget. Det hadde vært interessant 

med et bytte til Parasound i anlegget, men 

denne rundens andre deltaker gjorde så betydelige 

forbedringer at jeg ikke klarer å se forbi kildens 

betydning i anlegget. Men effektkampen 

er ikke over lengre enn til jeg får fatt i en ny 

utfordrer, her skal ingen føle seg for trygge. 

Parasound gjemmes i bakhodet, og tas om nødvendig 

frem igjen ved en senere anledning. 

3/2006 

71

Rega Apollo cd-spiller: 

Mot stjernehimmelen 

De holder på sitt, Regafolket. Lett og leketøyaktig skal det visst 

være. Men det er ikke noe med lyden som minner om et leketøy. 

Ta en tur i lag med Fidelity, Rega og den siste raketten i Apolloserien, 

Houston, we have a lift off! 

På utsiden er det intet som viser hva som 

er nytt med Apollo fremfor forgjengeren, 

Planet. Prisen er lik, utseendet er nær 

identisk. Bortsett fra den detaljen at det 

ikke finnes CD-Text i displayet slik forrige mann 

hadde. Dette displayet kan også slås av fra 

fjernkontrollen, fint for oss som liker lytting i 

mørket. De holder seg altså fortsatt til toppmating, 

årsakene er prosaisk nok at de hevder de 

to svakeste punktene på en cd-spiller er hhv 

skuffmekanismen og laseren, i den rekkefølgen. 

Ergo har de laget et system som unngår skuffen 

og gir øyeblikkelig tilgang til laseren. Smart, billig 

og effektivt. Men det er en vesentlig endring 

72 

3/2006 

i den tekniske løsningen på Rega Apollo og 

dens forgjenger, og det er utviklingen av et 

totalt nytt drivverk. 

Gigantenes tyranni 

Om du mener å ha sett denne overskriften på et 

avsnitt fra undertegnede tidligere, så har du nok 

helt rett. Problemet er nemlig det at Sony og 

Philips av rent selviske årsaker forhindrer små 

uavhengige bedrifter å handle sine drivverk på 

normalt vis. Resultatet har heldigvis blitt det at 

innovasjonstrangen har gitt oss et noe bredere 

spekter av løsninger som stort sett er hentet fra 

databransjen. Så også denne gangen. Her ser vi 


Haakon.rognlie@c2i.net 

altså et drivverk som er utviklet til et rent cdverk 

fra noe som opprinnelig var tiltenkt datamaskiner. 

Resultatet har blitt en enhet med 20 

MB minne og 32 bit prosesseringskapasitet. 

Rega har så benyttet denne kapasiteten i 

musikkens tjeneste. For øvrig finner jeg det så 

vel overraskende som moro at Rega igjen har 

laget et drivverk som har overbevisende stabilitet 

som digital giver. Koblet til en god DAC virker 

det bedre enn mange mye dyrere drivverk. 

Spør meg ikke hva dette dreier seg om, men jeg 

har også best resultater med toppmatede drivverk 

i så henseende. De tre jeg kjenner til som 

har gitt de mest positive opplevelser som driv-

verk er altså Rega, Electrocompaniet og Audio 

Research. Mulig det er tilfeldig, men de er altså 

alle tre toppmatede. Det nye konseptet har også 

ført til at vi er kvitt den roterende senterspindelen 

i lokket. Meget bra, for denne løsningen var 

av og til fysisk hørbar. Det som ikke er så bra er 

at det tar irriterende lang tid før spilleren er klar 

til å spille etter at du har lagt i en cd. Litt unødvendig, 

men eieren venner seg vel til det etter 

hvert. 

Smått og godt 

Denne plastboksen veier neppe mye mer enn en 

six-pack med øl, men som Linn har vist oss 

gjentatte ganger finnes det råd med lyden allikevel. 

Rega har alltid hatt det med på cd-siden 

å låte nokså varmt og litt småtrøtt, må jeg vel 

kunne si. Noen har fått for seg at dette er såkalt 

"analog klang", men da har de neppe hørt 

Regas platespillere! Nå har de tydeligvis selv lyttet 

litt på egne platespillerne, omsider. Så nå har 

det kommet klare endringer i cd-lyden fra Rega 

også. Så du som forventer enda en runde der 

jeg skal snakke om varm og behagelig mellomtone 

får henge med, for her er det andre boller! 

Vi finner en lyd som tar et karslig skritt i retning 

av mer Cambridge-aktig lyd, men allikevel med 

en meget elegant Rega mellomtone i behold. 

Slankere enn før, ja vel, men fortsatt meget 

behagelig. 

Litt vel heftig? 

Cambridge var ikke valgt helt tilfeldig som 

eksempel i avsnittet over. Rega Apollo er nemlig 

en cd-spiller som får deg til å trampe takten. 

Den er ikke like vilter og voldsom nedover som 

Azur-spilleren, men til gjengjeld har den en noe 

mer veloppløst mellomtone. Toppoktavene låter 

(dessverre) nokså likt, da det er her jeg finner 

det svake punkt hos både Cambridge og denne 

nye Regaen. Det blir i overkant ivrig, og litt frakoblet 

helheten på et vis. Så jeg vil i grunn 

hevde at Rega har gått litt langt her, mulig de 

burde roet toppen en anelse. På den annen side 

er det rimelig å anta at det er hånd i hanske 

med Regas forsterkere, og det ville overraske 

meg mye om ikke nettopp disse forsterkerne er 

benyttet under utviklingen. Implisitt i dette ligger 

at en viss mild avstemning i det tilhørende 

utstyret er en god ide. 

Musikk med smell 

Nå er det moro helt fra start! Det er altså ikke 

lenger bare Regas analoge platespillere som 

kan frembringe den lekne, lette og taktfaste 

klangen fra et komplett Rega-anlegg. Nå kom- 

Rega Apollo cd-spiller NOK 8.000,- 

Importør Mono AS 

mer denne moroa også fra CD-spillerne deres! 

Spiller jeg Iommi og hans "Fused" er det skikkelig 

driv over resultatet, denne skiva har overraskende 

nok brukbart feit og rocka lyd, og det 

sitter som en påla med Apollo først i kjeden. En 

innvending har jeg som nevnt, i det jeg altså 

føler at Rega har tatt et litt vel langt skritt mot 

frisk topp, og det kan bli litt i overkant her og 

der. Men stemmer og gitarriff er heftig og leveres 

med bra presisjon, så dette funker. Spesielt 

vil jeg fremheve spillerens rytmiske egenskaper, 

selv om vi ikke er på Naim-nivå, må dette sies å 

være helstøpt og heftig så det holder. I hvert fall 

i prisklassen under 10 lapper! 

Musikk med god gli 

Det er litt drøyt å påstå at Apollo er like elegant 

i sitt musikalske landskap som Jupiter, en eldre 

bror i familien, men mellomtonen er fortsatt en 

klar styrke i samtlige Rega-konstruksjoner. Jeg 

vil fremheve klanger fra strykere og blåsere fra 

Händels suite i F-dur (fra Water Music, innspillingen 

ligger på Telarc / TAS sampler, se forrige 

Fidelity), meget naturtro og levende er det. 

Likeledes kommer her også dynamikken til sin 

rett, ja, denne spilleren er på mange måter en 

Naim light. Jeg finner også igjen noe av romopplevelsen 

fra forrige nummers Consonance filterløse 

spiller, selv om Rega Apollo er noe mer 

moderat på dette spesialfeltet for nevnte spiller. 

Allikevel tror jeg nok klassisk musikk med sin 

kompliserte sammensetning av klangfarger og 

dynamisk kontrast er det denne spilleren gjør 

best. Og det er et kvalitetstegn, bare for å ha 

det klart. 

Musikk med stemning 

Blå toner, varme kvinnestemmer, enslige celloer, 

jo da, Rega Apollo henger med. Selv om jeg 

altså som nevnt synes det er de mer ekspressive 

musikkstilarter som gir mest valuta for pengene. 

Jeg nevnte at Rega har maktet å beholde store 

deler av sin nesten magiske mellomtone, og det 

er selvsagt ypperlig til den type musikk vi her 

snakker om. Girl Talk og Bodil Niskas varme 

saxofonklang flyter silkemykt ut av høyttalerne, 

og du kan med stor suksess toppe forestillingen 

med et godt glass rødt. Litt heftighet i toppen 

demper karakteren noe, mens den takt og ryddighet 

du finner i mellombassen er en fordel for 

alle musikere, også disse. Så jazz, blues og viser 

vil gi mange musikkelskere gode opplevelser om 

de benytter Rega Apollo først i kjeden. 

Så var det meste sagt… 

Rega Apollo har altså tatt et steg videre i forhold 

til tidligere Rega cd-spillere. Nå har det tilkommet 

atakk og rytmikk, rett nok litt på 

bekostning av mykheten i lydbildet. Disse spillerne 

er mer allroundere enn forrige generasjon, 

men også litt mer kritiske på samarbeidspartnere. 

Her er det viktig å tune forsterkere og 

høyttalere med en viss fokus på mild og elegant 

topp. Men når du har anlegget på plass, spiller 

Rega Apollo rimelig heftig og begeistret. 

Dynamikk, liv og klang. Jøss dette liker jeg! 

3/2006 

73

Budsjettreferansen: Jasmine Serenade / Klipsch B3 / Cambridge Azur 640C: 

Topp minibudsjett! 

At Rognlien skulle finne et sært alternativ til budsjettreferansen 

måtte man jo bare regne med. At det skulle bli en Mini med rør 

overrasker ikke. Spørsmålet er – hvor bra er det i forhold til vårt 

allround Cayin/Patos alternativ? 

På esken til den lille lekre Jasmine står det: 

"mini-tube amplifier". Med sine 10 Watt 

og to rør per kanal – et på inngangen og 

et på utgangen, går det vanskelig an å 

gjøre det enklere eller mer minimalistisk. 

Utseendet er dog atskillig mer gjennomtenkt og 

kreativt enn det meste vi har sett til prisen. Jeg 

skal prøve å ikke trette leserne med å gå i 

detaljer om disse produktene – les heller Fidelity 

nummer 18 – der finner du den utmerkede testen 

til Håkon. Men litt om smak og behag: 

Håkon hater det blå lyset i denne forsterkeren – 

det gjør ikke jeg! Tvert imot synes jeg designet 

er svært vellykket, og lokket med den blå logoen 

en demonstrasjon av en innovativ og kreativ 

løsning som ser dyr ut – uten å være det. Den 

matcher dessuten Klipsch B3 perfekt både størrelses 

og utseendemessig – liten og annerledes 

som den fremstår med sitt 5 toms tractix horn. 

Med disse høyttalerne på høye og solide sokler 

framstår anlegget som lite, lekkert, gåtefullt og 

eksklusivt – perfekt til å imponere nysgjerrige 

naboer og venner med, for den som måtte ha 

slike tilbøyeligheter. 

Sensasjonelle opplevelser 

til prisen… 

Budsjettreferansen er Fidelitys jakt på musikkopplevelser 

til en rimelig penge. I dette perspektivet 

kan jeg fastslå umiddelbart: "mission 

accomplished". Jeg brukte Cambridge Azur 

640C som programkilde – og da må lyden i forhold 

til prisen sies å nærme seg sensasjonell: kr. 

13 000 + kabler og sokler! 

Dette er en type anlegg som får de fleste til å 

sperre opp øyne og ører - i nevnte rekkefølge. 

Selv den mest ignorante skeptiker, eller det mest 

perifere kvinnebekjentskap vil komme til å overraske 

med bemerkninger om disse produktene, 

og garantert uttrykke forbauselse ved nærkontakt 

og enkle demonstrasjoner. 

Fremgangsmåten for å sjekke lyttereaksjoner 

er den enkleste i verden – gjør som følger: La 

forsterkeren få god tid til å varme seg opp, gjerne 

30 minutter. Plasser offeret i lytteposisjon, og 

sett på en god innspilling på moderat volum - 

gjerne med et akustisk soloinstrument – klaver 

eller gitar for eksempel. Len deg tilbake og 

betrakt offeret. Du vil kunne observere roen som 

senker seg – musklene som sakte slapper av, og 

den positive og hyggelige aura som sakte spres 

i lokalene. Se ikke bort fra at neste bemerkning 

fra lytteren vil komme til å dreie seg om kunstverkets 

fremførelse eller instrumentets spesielle 

74 

3/2006 

klang. Uansett: dette er den beste testprosedyre 

man kan utføre, og hvis den bedømmes som 

bestått – har man med et ekte hi-fi musikkanlegg 

å gjøre. Som i dette tilfellet. 

Jeg kan gjerne gjenta litt mer fra Håkons test 

om programmateriale anlegget briljere med: 

Vokal, i særdeleshet kvinnelig, blåseinstrumenter, 

Hammond B3, gjerne kombinert med roterende 

Leslie-høyttaler (for eksempel Jimmy 

Smith), jazztrioer og akustisk blues. 

Kvalitetsinnspillinger kommer, som ventet, virkelig 

til sin rett, selv om dette anlegget klarer å 

skape liv i det meste du måtte putte inn. Her er 

det bare å kose seg! 

Men med klare begrensninger… 

Men – hvor lenge var Adam i paradis? Det skal 

ikke mye fantasi til for å skjønne hvor begrensningene 

for dette anlegget ligger. – jo da, lyd- 

av Anders Rosness 

trykk og bassgjengivelse. Først lydtrykk: 

Riktignok gir det en leksjon i at 10 gode EL-34 

klasse A rørwatt slett ikke er så lite, men i møtet 

med budsjettreferansen fra Patos og Cayin er og 

blir kombinasjonen et "mini" anlegg. Som 

mange kanskje har opplevd vil lyden imponere 

første gang, selv med hard-rock eller større 

orkesterverk. Det er dels det optiske element: 

Man forventer rett og slett ikke såpass kvantitet 

og bastant gjengivelse fra så små komponenter 

– jamfør min test av Audio Pro One i Fidelity 

nummer 18. Dels er det et resultat av forvrengningens 

karakter i rørforsterkeren: Det låter ikke 

hardt eller aggressivt ved overstyring som transistorer 

gjør – lyden bare forgroves på en ørevennlig 

måte som lettere tolereres – en stund. 

Flere ganger under testens gang måtte jeg rett 

og slett bytte til det "store" budsjettanlegget 

for å virkelig kose meg – mangelen på et ekte 

cresendo ble for påtagelig. Dessuten – bass er 

vanskelig å klare seg uten. Det er noe med 

skala og størrelse som blir borte – og dermed 

følelsen av store rom og tunge objekter i bevegelse. 

Derfor er det ikke så vanskelig å forutse 

hva som skjer med eierne av Jasmine Serenade: 

Før eller siden vil man begjære mer, mye mer av 

den deilige opplevelsen man får en flik av! Det 

blir ut å lete etter kraftigere, og dessverre, atskillig 

dyrere rørforsterkere. Her må jeg dog si meg 

enig med Rognlien nok en gang: Høyttalerne vil 

temmelig sikkert kunne følge med et godt stykke 

lenger – og det er i hvert fall sensasjonelt, 

prisen tatt i betraktning! 

Oppsummert 

For å ta fram et lite bilde fra bilverdenen: Det er 

en kjent sak at Austin Mini ga eierne fabelaktige 

kjøreopplevelser, og at den var genial i sin 

tid. Men det er en kjensgjerning at den blir frakjørt 

av de fleste av dagens familiebiler, og at 

den har åpenbare begrensninger. Allikevel selges 

den fremdeles – og har sine svorne tilhengere 

blant bilentusiaster. Hurra for mangfoldet! 

Når det er sagt: Jasmine Serenade/Klipsch B3 

er en "killer" kombinasjon til prisen, og vil 

garantert gi sine eiere og andre tilhørere 

mengder av lykkelige stunder. Den naturlige og 

lettflytende musikkgjengivelsen vil la de færreste 

være uberørte – og gi enhver lytter en flik og 

en innsikt i selve hi-fi himmelens herligheter. Det 

er usedvanlig - til prisen av en dårlig flatskjerm - 

vil dette enkle lille lekre anlegget garantert gi 

eieren større opplevelser enn det som rommes 

på 42 tommer diagonalt. Bare prøv selv!

Budsjettreferansen: KEF iQ3: 

Rule Britania 

KEF har utviklet sitt smarte 

koaksialhøyttalersystem siden 

1988. Er det unike Uni-Q blitt 

iQ – det intelligente alternativ? 

Kanskje er dette den perfekte 

match for Fidelitys budsjettanlegg? 

av Anders Rosness 

76 3/2006

Jeg må innrømme at jeg ble skuffet over 

lyden fra Uni-Q systemet da jeg hørte det 

for første gang tilbake på slutten av 80 tallet. 

Det kan ha hatt noe med forventninger 

å gjøre, det var ikke rent lite brask og bram – 

nærmest Guds syvende underverk fra den grønne 

øya. KEFs spesielle koaksialløsninger virket 

bra på papiret, men hadde etter manges 

mening noen problemer som vi ikke skal gå 

nærmere inn på her. La oss heller komme til 

saken: den nye iQ-serien til KEF har blitt mottatt 

med "mykje åtgaum" og atskillige stjerner overalt 

hvor de har dratt frem. EISA vinneren iQ3 til 

en pris på under kr. 4000 er en spennende 

utfordrer. Kanskje er den et nytt røverkjøp når 

det gjelder å gi mest musikkopplevelse for færrest 

mulig penger? 

Beskrivelse 

Disse høyttalerne har en rekke kjennetegn som 

lover godt for lyden. Formen på høyttalerkabinettet 

er nesten identisk med mine (svært dyre 

og støpte) Celestion Kingston – en aerodynamisk 

form som kjennes fra bakenden på 

Buggatis klassiske biler, så vel som fra B&W 

Nautilus serien og en rekke andre highend høyttalere. 

Herved elimineres alle parallelle flater – 

og derved stående bølger i selve kabinett. Dette 

gjelder dessuten også for baffelen. Den eksterne 

lydutstrålingen blir også påvirket; utallige 

eksempler viser en sammenheng mellom en slik 

form og gode lydgivere. Det burde ikke være 

kontroversielt og hevde at denne kabinettformen 

er fullstendig overlegen den firkantede – 

her er KEF helt garantert på lag med fremtiden. 

Personlig vil jeg gå så langt som til å si: død 

over de firkantede høyttalerne! 

Snart 20 års utvikling av dens koaksiale toveis 

løsning har i tillegg medført noen synlige 

resultater i det drøyt 6 tommer store høyttalerelementet. 

Umiddelbart legger man merke til 

membranen med belegg av titanium, og en 

dome i (tilsynelatende) samme materiale. Nytt er 

den fastmonterte korte horn-trakten rundt 

dome-elementet – en permanent mekanisk forsterker 

av visse frekvenser fra senterdomen. 

Dermed har KEF tatt til seg noe av kritikken fra 

tidligere modeller – at diskanten ikke er konsistent 

– og at dette kan ha hatt sammenheng 

med variabel mekanisk forsterkning og tendenser 

til Doppler effekt. Hittil har man nemlig latt 

bass/mellomtone-membranen utgjøre dette hornet, 

og siden det er i konstant bevegelse – med 

noe blandet lydmessig resultat. Fordelen med 

høyttaleren som en punktkilde – dvs. at lyden 

oppstår så å si i samme punkt for hele frekvensområdet 

– er fremdeles ivaretatt på beste måte 

– men slik uten medaljens bakside. Smart – og 

det fungerer i praksis – som det skal vise seg. 

En liten digresjon renner i hu – den franske lydguruen 

Jean Hiraga demonstrerte ved flere 

anledninger fordelen med et element – "det 

fremmer lydgjengivelsens homogenitet og dens 

frekvensmessig sammenheng" var hans postulat. 

Terminaler 

Høyttalerterminalene er av høy klasse – og du 

får dessuten ekte bi-wiringsmulighet. Jeg er 

også begeistret for at KEF holder seg unna den 

populære blikk-løsningen for kortslutning 

mellom terminalene – her inngir en kraftig høyttalerkabel 

atskillig mer tillit. 

Elementet er på 6 tommer og har chassis av 

støpt aluminium med god finish og store 

åpninger – forbilledlig med andre ord. Det er 

dessuten montert så høyt som mulig ved hjelp 

av en plastforing til kabinettet – et grep som 

bekrefter at her er alle detaljer godt ivaretatt. Til 

og med en dempepropp for bassrefleksporten 

følger med – nokså lite aktuelt for alle andre 

enn de med katastrofalt dårlig forsterker 

og/eller ekstremt lite lytterom. Vekten er på nes- 

Denne høyttaleren 

profiterer mye på en 

skikkelig forsterker 

og godt med strøm – 

rundt 100 villige Watt - 

som for eksempel i 

budsjettanleggets Cayin 

153B. Jeg kan også se 

for meg at Thule og ikke 

minst Atoll vil fungere 

glimrende. 

ten 7 kg, noe som bekrefter at man får mye for 

pengene. Kabinettet virker usedvanlig solid og 

dødt, noe som blir bekreftet i lyttetesten. 

KEF iQ3 bør plasseres på en solid sokkel på 

minimum 20 tommer (under testen brukte jeg 

sandfylte Target T24). I tillegg benyttet jeg meg 

av bi-wiringsmuligheten med både Kimber og 

Tara Labs kabler. 

En solid lydgiver 

La meg slå fast at innspilling av disse høyttalerne 

kan være en tålmodighetsprøve – i hvert fall 

for en skribent med deadline! Rett fra esken 

fungerer de særdeles dårlig – og selv etter langvarig 

pinsler og autoritære øvelser kan det noteres 

en viss lydforbedring ved utvidet bruk. Men 

fatt mot – denne høyttaleren spiller altså bokstavelig 

talt bedre og bedre dag for dag – en 

hyggelig egenskap som jeg faktisk ikke er sikker 

på om jeg rakk å høre sluttproduktet av – etter 

mer enn 4 ukers intensiv plaging og avspilling! 

Med sine 89 dB 1W inn og 8 ohms last er 

den tilsynelatende moderat sulten på effekt. 

Men altså – mini-rørforsterkeren på 10W – 

Jasmine Serenade – som låt så fint med Klipsch 

B3, kan du bare glemme. Den hadde faktisk 

ikke en sjanse – lyden ble nærmest mumlete og 

grøtete med KEF. Som Håkon skrev i sin test – 

med 10W er utvalget av høyttalerkandidater til 

Jasmine Serenade mini svært begrenset – det 

kan jeg skrive under på. 

Denne høyttaleren profiterer derimot mye på 

en skikkelig forsterker og godt med strøm – 

rundt 100 villige Watt - som for eksempel i budsjettanleggets 

Cayin 153B. Jeg kan også se for 

meg at Thule og ikke minst Atoll vil fungere 

glimrende, for å nevne noen av mine favoritter. 

Lyden av Cambridge/Cayin/KEF framstår 

umiddelbart som robust og dynamisk – og med 

en særdeles ekspansiv mellomtone. iQ3 tilfører 

denne kombinasjonen ekstra god fokus og en 

frekvensmessig kontinuitet og sammenheng 

som omfatter hele området fra bass til nedre 

diskant. La meg avsløre det med en gang: Her 

overgår den vår referanse Patos B410. En slik 

dynamisk og homogen mellomtone gir den en 

naturlighet som fremmer opplevelsen av vokal 

fra forskjellig mennesker – og får dem til å 

framstå naturlig og av kjøtt og blod. Det gjelder 

både kvinne og mannsvokal – alt fra Elvis 

Costello og Eric Bibb til Kari Bremnes og Billie 

Holiday. Med Prince "Musicology" ble det virkelig 

liv i stua – her briljerer iQ3 med høy morofaktor. 

Den spiller dessuten bemerkelsesverdig 

høyt uten å bli verken skrikende eller rote ting 

til for mye. Det kan komme av at den har tendenser 

til en litt mørk klangkarakter, eller sagt 

på en annen måte; at den er litt tilbaketrukket i 

diskanten – særlig ved de høyere frekvenser. 

Det har den hyggelige bivirkningen at det motvirker 

tendensen til hardhet og aggressivitet ved 

kraftig påtrykk. 

Det er i det hele tatt noe solid over musikkgjengivelsen 

fra iQ3. Det har definitivt sammenheng 

med reduserte kabinettresonanser og 

refleksjoner – i hvert fall i forhold til Patos. I 

direkte sammenlikning ble nordmannen avslørt 

som den klart mest fargete lydgiveren av de to 

– og også i bassområdet var forløpet overlegent 

mer jevnt og disiplinert hos KEF. Men det var 

først og fremst i mellomtoneområdet at KEF 

briljerer. Jeg har aldri hørt en mer overbevisende 

vokalgjengivelse i et anlegg til en såpass overkommelig 

pris. Med alle stemmer jeg prøvde 

fikk jeg en nærmest perfekt dosering av brystkasse, 

hals og taleorgan. Vår hørsel og vårt sanseorgan 

er utrolig nøyaktig når det gjelder å 

skille mellom, og huske stemmer – vi kan kjenne 

dem igjen mange år etterpå. Med KEF iQ3 

lyder de mer naturlig og mer overbevisende enn 

alle konkurrenter jeg har testet i prisklassen. 

Min erfaring er at referansene i denne disiplinen 

koster 10-20 ganger mer enn dette budsjettproduktet 

– verden går virkelig fremover! 

Medaljens bakside 

Men, til en slik rimelig pris må jo medaljen ha 

en bakside? Ja, og nei! Jeg har allerede avslørt 

at dette er en høyttaler som heller mot det 

mørke. Diskanten er definitivt på plass, men det 

er helt klart at den ikke er fullt så utstrakt og 

luftig som hos en del konkurrenter. Dette kan 

også høres som en tendens til forgrovning i diskantområdet. 

Av konkurrenter jeg har testet i 

denne serien husker jeg at den atskillig dyrere 

DynaBel Excact og også den lekre PSB Image 

T45 var overlegne i dette henseende. Diskanten 

hos KEF er klar og tydelig, og virker svært kon- 

3/2006 

77

sistent i forhold til de lavere frekvenser fra høyttaleren, 

men de mangler noe oppløsning, finkornethet 

og utstrakthet. Det er i sammenhengen 

ingen grov feil, og at vi i det hele tatt griper oss 

i å savne det er nok et uttrykk for at vi er blitt 

bortskjemt av alt det virkelig gode utstyret vi 

normalt hører på. Vi snakker mye om mikrodetaljer 

og luft – begreper som naturlig følger 

med ettersom kontoen tømmes for de mer betydelige 

summer – og fremdeles overkommelig 

innen for rammene av budsjettreferansen. Og 

nei – det gode er jo at antagelig leverer ikke 

elektronikken heller slikt i denne prisklassen. 

Utfra en sånn "What you hear is what you get" 

tilnærming, er denne kombinasjonen suveren til 

prisen. For dermed kan du, som bonus, spille 

avsindig høyt (til å være en sokkelhøyttaler) 

uten at "budsjettprisen" avsløres i form av øre - 

uvennlig forvrengning eller spiss og skrikete lyd. 

Og når vi først er inne på det - å spille høyt er 

moro med KEF – som det også er med Patos. 

Men mellomtonen forblir så uberørt og så nyansert 

at det er en fryd. I bassområdet foregår det 

mer med Patos, ikke minst pga Cayins evne til å 

levere. Men dette kommer kanskje i enda større 

grad KEF til gode – den slurper i seg effekt uten 

å mukke – og fortsetter å levere uansett innhold! 

Når det gjelder lydbildet er det kanskje vel så 

stort med Patos, men der mangler det fokus og 

bastanthet som er så utpreget kjennetegn med 

KEF. Dens distinkte og klare natur plasserer 

grunntonene urokkelig på sin plass. Den 

sammenhengende og deilige mellomtonen tilfø- 

78 

rer all musikk en naturlighet som man rett og 

slett ikke kan unngå å imponeres over. Du vil 

nok finne større lydbilder, også hos konkurrenter 

i prisklassen, men sjelden i kombinasjon med en 

slik fasthet og naturlighet. Dimensjoner kunne 

altså vært mer ekspandert hos KEF, men den tar 

det igjen når det gjelder god dybde, fin eksponering 

venstre - høyre – og som sagt – urokklig 

og detaljert mellomtone. Jeg har en mistanke 

om at startstedet for både diskant og bass er, 

jeg holdt på si, i samme punkt, gir opphav til 

det bastante lydbildet. Det slår meg dessuten at 

dette må være særdeles velegnet for hjemmekino. 

Det skal jeg sjekke ut nøyere i neste 

omgang. 

Fidelitys nye referanse 

Programerklæringen for budsjettanlegget har fra 

starten vært: mer moro for pengene – musikkopplevelser 

for minimalt med penger. Hele veien 

har Patos fulgt oss – nettopp av den grunn! 

Flere, ja mange, av utfordrerne har overgått 

referansen på visse områder – men ingen har 

gitt mer moro og spilleglede til prisen. Vi har 

innrømmet at den har vært noe farget, at den 

ikke har vært helt detaljert nok, at den kunne 

vært mer luftig og at den kunne hatt et jevnere 

frekvensforløp. Men alt i alt har den vunnet testene 

på sin overbevisende spilleglede og høy 

moro faktor. 

Etter møtet med KEF iQ3 må den altså vike 

plassen. Den blir her slått av en definitivt mer 

"moderne" konkurrent, en stor og erfaren britisk 

høyttalerprodusent som kan trekke på store 

Vekt for vinylfundamentalister: 

Stiftdoktoren 

Stoler du ikke på den lille vippevekta fra 

Ortofon? Da kan Needledoctors digitale stiftvekt 

være midt i blinken for deg. 

H er 

snakker vi om den ultimative stifttrykkvekten for deg som må 

vite nøyaktig hvilke stifttrykk pickupen din har. En stor solid vekt 

som gir deg nøyaktig avlesning til det nærmeste milligrammet. 

Selv om vekta er fysisk stor er den praktisk i bruk da området der nåla 

plasseres bare rager noen millimeter opp fra platetallerkenens overflate 

(omtrent like mye som en grammofonplate). Vekta har oppladbare batterier 

og leveres komplett med strømforsyning for å lade batteriene. 

Hver enkelt vekt kalibreres før pakking for å gi deg nøyaktig avlesning 

opp til 4,00 gram. 

Vekta er svært enkel å bruke. Den plasseres på platetallerkenen. Så 

trykker man på den gummierte knappen og venter til displayet viser 

0,00 (gram). Så senker man pickupen ned på den lille hvite skiva og 

leser av nøyaktig hvilke stifttrykk man har på pickupen. Enkelt og greit. 

Dette er det perfekte redskap for den fundamentalistiske vinylbrukeren. 

Men smaker det så koster det. Needledoctors stiftvekt koster Kr. 

3.500,- Det er vel det eneste negative jeg kan finne på å si om dette 

produktet. 

GB 

3/2006 

ressurser fra sin utviklingsavdeling. Vi har sett 

mange eksempler på at det ikke alltid gir toppresultater, 

men denne gangen har KEF fått full 

klaff. Den ser ut som en million, og med sin 

grunntonegjengivelse og vokalgjengivelse vil 

den overbevise selv de mest skeptiske. Ved første 

møte oppleves den som annerledes – ved 

nærmere bekjentskap blir man avhengig. Jeg 

tok meg i å tenke på den som en bedre italiensk 

Barolo – umiddelbart med noe harde taniner 

– men etter lufting og modning – en vin 

man bare må ha mer av. For denne høyttaleren 

svinger avsindig! 

Dere som kan regne, har sikkert konstantert 

at vi med denne høyttaleren har litt å gå på når 

det gjelder vår budsjettramme kr. 20 000. Nå 

var det EISA-vinneren vi denne gang var mest 

nysgjerrig på, men etter dette må vi nok også 

sjekke ut storebror iQ5 som med sin pris på 

5500 kr ligger innenfor budsjettet. 

KEF iQ3 – kr.3 499.- 

Budsjettreferanse også: 

Cambridge Azur 640C CD-spiller 

– kr. 2998.- 

Cayin 153B – Integrert forsterker 

– kr. 6495.- 

VM Acoustiv Black foot 5 

– kr. 695.- per par 

Kimber høyttalerkabel 

Monster Interlink 

Importør: Stereolab

Rapport fra renseriet: 

Ømme tær? 

Strømrens, CD rens, filter her 

og filter der. Det er ikke måte 

hvor mange og, i følge 

produsentene revolusjonerende 

effektive, bokser, 

væsker og duppeditter vi 

kan putte inn i anlegget. 

Ingen grenser for antallet og 

ingen grenser for kostnadene. 

Jeg har denne gangen tatt for meg en budsjettvariant 

fra en gammel kjenning i denne 

spalten. Testobjektet er IsoClear dempeføtter 

fra svenske Solid-Tech. 

Konseptet 

Solid-Tech har etter hvert etablert seg som en 

av de ypperste leverandører av sofistikerte føtter 

og møbler med det formål å skille elektronikken 

fra uønsket mekanisk påvirkning utenfra. Jeg 

har tidligere omtalt både møbelet Rack of 

Silence, de dyre, lekre og meget effektive Feet of 

Silence og de mer betalbare Disc of Silence. 

Møblene fra Solid-Tech er basert på prinsippet 

lett og stivt, eller alternativt lett og fjærende. 

Du kan nemlig selv velge i hvilken grad 

du ønsker å montere inn opphengsfunksjoner i 

hver enkelt hylle. Dette kan gjøres som integrert 

del av hylledesignet, eller ved bruk av de ovennevnte 

føttene. IsoClear føttene føyer seg inn i 

alternativenes rekker, som en enda mer prisgunstig 

løsning. 

Felles for alle Solid-Tech produktene, er at de 

ivaretar hensynet til smakfullt design, samt at 

de har vist seg svært effektive. Spørsmålet her, 

blir om IsoClear kan gi en stor nok del av søsknenes 

effekt, til en mindre del av prisen. 

Jeg har for øvrig selv tatt Feet of Silence i 

bruk under all min elektronikk her på renseriet 

og har enda til gode å prøve alternativer som 

gir like flekkfrie resultat. 

Rensemiddelet 

IsoClear er en løsning basert på en sandwich av 

to skiver med spiralfjærer i mellom. Disse to skivene 

er igjen en sandwich av to akrylskiver limt 

sammen med et sort støtabsorberende skum- 

80 3/2006 

materiale. Akrylskivene har groper hvor man kan 

montere inn valgfritt antall fjærer for vekttilpasset 

bæreevne under et gitt komponent. Den skiven 

som skal opp mot elektronikken har et hull i 

midten (skiven med logo skal ulogisk nok vende 

ned). Dette hullet er muligens en form for ventilasjon 

for å unngå luftlommer mellom foten og 

apparatet, uten at jeg skal si meg helt klok på 

dette. 

IsoClear er både rimelig og utrolig lett å 

håndtere. Man slipper blant annet å balansere 

løse o-ringer som på Feet of Silence, og det er 

ikke noe fikling med høydejustering eller annet, 

som blant annet på Disc of Silence. 

Renseeffekten 

Noen ganger er livet litt kjedelig og forutsigbart, 

selv om en hendelse i seg er positivt. Her på 

renseriet er det for eksempel gjerne sånn at mye 

såpe vasker bedre enn lite såpe, og at kraftig 

(og dyr) rens virker bedre enn en forsiktig (og 

billig) rens. Sånn er det også med rensemiddelet 

fra Solid-Tech. Feet of Silence koster skjorta og 

virker heldigvis en god del bedre enn de rimelige 

IsoClear. Og midt imellom der, kommer Disc 

of Silence. Akkurat som prisen skulle tilsi. 

Sammenlignet med ingen føtter i det hele 

tatt, er effekten av IsoClear dog ikke til å ta feil 

av. Den er entydig positiv på alle parametre. Alt 

vi kjenner fra andre, vellykkede forsøk på å 

begrense vibrasjonsindusert forvrengning, inntreffer 

også ved bruk av disse føttene. Grumset 

formelig viskes vekk og avslører detaljer man 

ellers ikke får frem. Bassen blir tightere og lettere 

å følge, og toppen stikker mindre i sarte 

øreganger. 

I tillegg er de, som nevnt, uhyre ukompliserte 

av Vidar Mørch 

i bruk. 

Det skal nevnes at testen kun er gjennomført 

på to CD spillere; min egen Bladelius Gondul 3 

og en innlånt Cayin spiller i mellomklassen. 

Sistnevnte avslørte, ikke uventet, større behov 

for hjelp av et underlag som IsoClear. Det er jo 

dessverre sånn med mange tweaks, at behovet 

er størst på de billigste investeringene i anlegget. 

Interessen for tweaks er vanligvis større 

blant de som har utstyr av litt bedre kvalitet enn 

det helt rimeligste. Det er egentlig de dårligste 

boksene som skulle leveres med et sett gode 

føtter inkludert. Jeg vet fra før, at Gondul er 

særdeles lite kilen for ytre påvirkning, til CD 

spiller/preamp å være. Dermed ikke sagt at 

IsoClear var uten virkning også på denne. 

Effekten var lett hørbar i positiv forstand, om 

enn i mindre grad enn med de omtrent 4 ganger 

dyrere storebrødrene. 

Jeg rakk bare å få tilsendt ett sett á 4 føtter 

før deadline, og har derfor ikke fått testet 

IsoClear under mine rørmonoblokker eller annet 

forsterkeri. 

På den annen side, er dette tweaket så rimelig 

og sannsynligvis positivt (særlig hvis du ikke 

bruker andre og allerede effektive føtter), at du 

ikke løper den store risikoen ved å investere i et 

sett. 

Hjemmesiden til produsenten viser for øvrig til 

dokumentert effekt i form av målinger, som 

gjengitt i kortversjon her (effekten dokumenteres 

i fullversjon ved flere frekvenser på 

www.solid-tech.net): 

Pris: Sett á 4 stk: 690,- (kampanjepris i 

skrivende stund er 535,-). 

Forhandles av PM Audio.

Patos Basic 310 mot Lyric 302: 

Storesøster 

og lillebror 

82 3/2006

Hva skjer i grunn om man lager to tilsynelatende relativt like 

konstruksjoner, men putter inn litt mer kunnskap og penger 

i den ene? Mange ser ut til å mene at svaret er "så å si 

ingenting". Mon det? Heng med, Fidelity har hatt to blad Patos 

i samme rom. 

Basic 310 

Minstemann. Noe lavere enn storesøster, men 

ikke mye. Bestykningen er en 1" dome i kunstsilke 

på toppen, samt en 6,5" langslag 

bass/mellomtone nedenfor. Delefiltrene og kassekonstruksjonen 

er i henhold til produsenten 

hentet fra den dyrere Lyric-serien. Fronten har i 

tillegg til elementene en generøst dimensjonert 

bassport. I praksis kan det altså se ut som om 

dette er en Lyric med billigere elementer. 

Frekvensområdet strekker seg fra 44 til 

23000 Hz, impedansen oppgis til 8 Ohm nominelt, 

alt i alt et meget konvensjonelt utgangspunkt. 

Utseendemessig er det bra uten å være 

eksepsjonelt. Denne høyttaleren glir glatt inn i 

interiøret i de fleste norske hjem uten for mye 

konflikt. 

Lyric 302 

Her har vi altså storesøster. Hun rager 4 cm høyere 

over bakken enn lillebror, noe som altså vil 

si 96 cm. Ellers deler Lyric 302 mål med lillebror 

i hvert fall ca; 20 bred, 30 dyp. Elementene er 

også her 1" silkedome og 6,5" bass/mellomtone, 

men disse er mer påkostede varianter over 

temaet. Bassporten på denne er bak, den nominelle 

impedansen er 8 ohm som hos lillebror, 

mens frekvensområdet strekker seg noe lengre; 

fra 42 til 25 000 Hz snakker vi om her. Kassa er 

rimelig avstivet, ikke særskilt mer eksepsjonelt 

enn sin lillebror, men helt greit. Jeg synes for 

øvrig ikke kasseresonanser var plagsomme fra 

noen av de involverte modeller her. Nå gjenstår 

det å finne ut om disse tall og fakta forteller oss 

stort om hvordan dette låter, da. 

Musikken fra lillebror 

Typisk lyd fra små gutter! Utagerende og nokså 

hensynsløs til tider. Denne skiller seg svært klart 

fra det vi normalt sett anser som "Patos-lyden" 

som har gjort seg kjent med sin milde og glatte 

klangstruktur. Patos Basic 310 er en klar ungdomshøyttaler 

vil jeg si, heftig på frekvensflankene, 

rocka og medrivende i stilen. Det innebærer 

også en viss loudness-effekt, relativt mye 

bass og diskant, noe tilbaketrukket i presensområdet. 

Nå skal jeg ikke vektlegge dette for mye, 

for de beskjedne 3800,- det forlanges pr par 

hører vi en sensasjonelt god musikkformidler, 

bare så det er klart fortalt. Men bedømt i absolutte 

termer er det også på sin plass å fortelle at 

bassen er nokså entone og upresis, mens diskantområdet 

tenderer mot det litt råbarkede 

Derved skulle man tro at denne høyttaleren 

ville stortrives i lag med herrer som Ritchie 

Blackmore og desslike, men så enkelt viste det 

seg ikke å være. Selv om "Hunting humans" fra 

"The stranger in us all" er rett på sak, heftig og 

nettopp rocka, så finner jeg ikke det drama og 

nær truende fremføring jeg hører hos de komponenter 

som virkelig kan faget. Dette blir litt 

hardt og unyansert, bassen bare er der uten å si 

hvem den er, for å si det sånn. Derimot er diskantområdet 

overbevisende; Barb Jungr på 

Linns nydelige innspillinger er ulovlig bra når du 

tar med i beregningen at vi ser på høyttalere for 

latterlige 3800,- for et par. Atmosfære og innsyn 

er ypperlig, så fremt du forer dem med godt kildemateriale. 

Basic 310 er utagerende 

og nokså hensynsløs 

til tider. Lyric 302 er 

silkemyk, sømløs og 

elegant fra topp til tå. 

Den rocker bedre også! 

Storesøsters sang 

Nesten ufattelig at søsken kan oppførte seg så 

forskjellig. Patos Lyric 302 er silkemyk, sømløs 

og elegant fra topp til bunn. Den frembringer et 

betydelig mer harmoniske lydbilde enn Basic 

310, åpenbart bedre presisjon, flottere instrumentklang, 

varmere og mer naturlig avslappet, 

subjektivt fyldigere og mer detaljert bassområde, 

soleklart mer luftig diskant. Til tross for lillebrors 

markert mer "rocka" signatur, synes jeg 

faktisk storesøster rocker bedre også, blant 

Lyric fra Patos er en 

serie høyttalere du trygt 

kan vise til så vel bestemor 

som øldrikkende 

kompiser, den kan 

neppe fornærme noen. 

Men imponere, derimot! 

annet fordi det er et så mye større og mer elegant 

lydbilde å fordype seg i. Her er farger og 

behag, omtrent som å komme fra en støyende 

disco og rett over i avdelingen for små jazzgrupper. 

Men til tross for den tilsynelatende avslappede 

signaturen fra Lyric 302, viser det seg at 

Blackmore her får akkurat den truende fremferden 

som er så fascinerende. 

Og Lyric tar også de andre stilarter meget 

videre. Om ikke oppløsning og detaljering er så 

himmelvidt mye bedre, så er det uansett en klar 

økning i eleganse her. På klassiske musikk er 

det hevet over tvil at denne type eleganse har 

mye med klangnaturen i de enkelte instrumenter 

å gjøre, således blir det game, set og match 

til storesøster på alle klassiske stykker. Og det 

med svært stor margin! 

Hvem hva og hvor? 

Interessant sammenligning dette, i grunn. For 

3800,- må jeg si du får mye høyttaler for pengene 

ved å handle inn et par Basic 310. Et meget 

habilt utgangspunkt for en spennende løpebane 

i musikk og hi-fi hobbyen. Med gode forsterkere 

og signalkilder vil den garantert overraske så vel 

leg som lærd. Vi får rett nok en høyttaler med 

røffere natur enn vi er tilvent fra Patos, men allikevel 

med overraskende gode egenskaper, spesielt 

oppover i frekvensområdet. Jeg vil raske på å 

si at disse høyttalerne liker seg best med 

"tøfler"; legg noe dempende mellom dem og 

gulvet, på den måten får du mer presisjon også 

nedover. 

Det er fort gjort å tro at Basic 310 virkelig er 

et smykke helt til vi lar storesøster overtar sangen. 

Her kommer brått en voksen stemme fram, 

dette er rene læreprosessen! Det du ikke tenkte 

over som "feil" blir ved direkte sammenligning 

meget blottstilt, og du tar et gigantisk sprang 

oppover kvalitetsstigen. Og det betaler du også 

for, ettersom du her må på bordet med over det 

dobbelte av hva lillebror koster. Den nøyaktige 

summen for Lyric 302 er 8900,- Det første som 

renner en i hu ved denne overgangen er ordet 

"silke". Det er ikke den villskap og ekspresjonisme 

undertegnede sverger til i sine favorittoppsett 

akkurat, men hvilket behag Lyric raust 

sprer om seg med! Klangfarger, stemmer, instrumenter, 

innsyn… Ofte er god hifi en kilde til ren 

energi! Lyric fra Patos er en serie høyttalere du 

trygt kan vise til så vel bestemor som øldrikkende 

kompiser, den kan neppe fornærme noen. 

Men imponere, derimot! 

Hva vitsen er… 

Ved rent øyemål er det virkelig vanskelig å forstå 

hvor prisøkningen ligger ved å gå fra Basic 

til Lyric. I praksis er da heller ikke stort annet 

enn elementer av noe høyere kvalitet. Det kan 

alltid diskuteres hvor vidt det er verdt pengene 

å gå opp til Lyric fra Basic. Problemet er bare at 

dette blir av akademisk interesse så snart du 

har hørt og oppfattet forskjellene. Da spørs det 

om du kan leve uten den deilige storesøsteren 

særlig lenge. La menn være menn! 

Pris Basic 310: kr. 3800,- 

Pris Lyric 302: kr. 8900,- 

Produsent: Patos Audio 

3/2006 


83

Hjemme hos Atle Seim: 

Gammelt og godt 

Innehaveren i Øystein Sundes "Hifiasylet" 

ville trolig fått akutt illebefinnende dersom 

han hadde blitt med en tur til loftsstua til 

Atle Seim. Anlegget er bortimot kjemisk fritt 

for alt som kan smake av nytt. Faktisk er det 

meste fra tidlig 90-tall, og fordelene er åpenbare. 

75 prosent avslag 

– Høyttalerne mine kostet nye nesten 60.000 

84 

3/2006 

kroner. På grunn av at finéren er begynt å 

sprekke opp, fikk jeg dem for 1/4-del, smiler 

Atle Seim. 

Finishen på Dzurko-høyttalerne som senere 

byttet navn til Aci, er uansett såpass spesiell at 

litt sprukket finer fra eller til neppe ville bekymret 

interiørmafiaen nevneverdig. 

Lyden fra dem er derimot verken grønn eller 

sprukket. I loftsstua sparker bass og mellomtone 

elementet skikkelig fra, og gir premature tanker 

Hvor fort går egentlig 

utviklingen på hifi-fronten? 

Etter å ha hørt anlegget til 

Atle Seim utenfor Bergen, 

så kan man i det minste 

konkludere med at prisene 

går raskere ned enn 

utviklingen går opp. 


om bassmangel en skikkelig på tygga. 

Atle er helt enig. 

– Anlegget har nok dypbass og tyngde til at 

jeg ikke savner noe. Faktisk er det god bassrespons 

til like under 30Hz hvilket jeg ikke hadde 

trodd stativhøyttalerne skulle klare, innrømmer 

han. 

Som å sitte i et horn 

Det morsomme var at da anlegget stod i stua 

nede, var situasjonen en helt annen. 

– Jeg satt i åpningen mellom spisestua og 

stua og hørte nesten ikke bass. Det virket som 

om rommet slukte alt som var av bassfrekvenser 

akkurat i det området i stua. Det ble bedre da 

jeg satte anlegget på kortveggen i spisestua, 

men ikke så bra som når jeg fikk det opp hit, 

forklarer han. 

Grunnet oppussing i huset, ble anlegget flyttet 

midlertidig opp på loftet, og noe av årsaken 

til den gode lyden der, skyldes trolig nettopp 

utformingen rommet har. Selve loftsstua er nemlig 

ikke stor, og særlig tilpasset hifi virker den 

ikke. Høyttalerne står på langveggen, men under 

skråtaket, mens lytteposisjonen er trukket helt 

tilbake til bakveggen for å få nok avstand til 

høyttalerne. Ved siden av den ene høyttalereren 

står et skrivebord med en datamaskin på, og 

ved siden av den andre står en voggeseng. Som 

om ikke det var nok, har Atle plassert en TV 

midt mellom høyttalerne. Racket er heller ikke 

noe som hifiprodusentene pleier å ha med seg 

på showene sine, men en IKEA-benk til snaue 

700 kroner. 

– Jeg var litt skeptisk på hvordan det ville bli 

med tanke på utformingen av loftsstuen. 

Rommet er en "halv" loftstue med rett vegg i 

bakkant og skråtak bak anlegget. Det blir som å 

sitte i et horn, gliser han. 

Resultatet av flyttingen, ble at anlegget ble 

stående på loftet permanent. 

– Her henger mellombassen fint sammen 

med dypbassen, noe som gir bedre driv i musik-

ken. Samtidig som det fungerer fint på lavt 

volum, forklarer han. 

Siden Fidelity var på besøk på senhøsten har 

Atle foretatt en liten ommøblering i rommet. 

– Det har rettet opp en liten hardhet i øvre 

mellomtone, og det låter mer behagelig når det 

drar seg til litt, understreker han. 

Vekk med TV 

Neste oppgradering av lytterommet er også 

planlagt. Førsteprioritet er å heve komforten i 

lytteposisjonen. Noe som saktens kan trenges 

for særlig behagelig rent fysisk var ikke sitteplassen 

i "sweatspot". Ny sofa skal handles inn, 

og får Atle viljen sin, forsvinner fjernsynet 

mellom høyttalerne også. 

– Jeg deler jo loftsstuen med min samboers 

snille barn. Derfor står det en TV og playstationspill 

der. Tanken er å gi dem en liten TV på rommene 

sine. Det vil sikkert glede dem, samtidig 

som det betyr at jeg kan kvitte meg med TVen i 

lytterommet, og få plass til en ny platespiller i 

stedet, smiler han optimistisk. 

Lyden 

På tross av å bryte en haug med uskrevne hifiregler, 

så låter det helt kanon hos Atle. Lydbildet 

er bredere enn høyttalernes plassering, bassen 

går som nevnt overraskende dypt og med full 

kontroll, og mellomtonen er akkurat så deilig og 

nærværende som rørfanatikere vil ha det, til 

tross for den lille hardheten i øvre mellomtone 

som først dukket opp på høyt volum. Diskanten 

om enn ikke verdens meste detaljerte, bare er 

der og gir den nødvendige luft i lydbildet. 

Atle har også sin klare oppfatning av lyden 

Heller nytelse enn 

overveldelse 

Å være hififreak og komme hjem til en 

bekjent som skryter av sitt flunkende nye 

plastanlegg "Made in Taiwan" kan være litt 

av en prøvelse. Forhåpentligvis får man 

mulighet til å komme med råd i forkant av 

hifi-innkjøpet, og Atle har sin klare mening 

om hva som er viktig før man sender kompisen 

eller slektningen i retning hifi-butikken. 

– Ta med dine favoritt-CDer, ikke nødvendigvis 

de med best lyd, og kjøp det som 

engasjerer mest. Jeg ville oppfordret til å 

stole på underbevisstheten – når man lytter 

på en komponent eller et system blir man 

da sittende å nyte, eller trykker man febrilsk 

på fjernkontrollen overveldet av annerledes 

lyd enn det man har hørt før? I lengden vil 

jeg tro man er mer tjent med det første 

alternativet, sier Atle. 

anlegget hans er i stand til å gi. 

– Det jeg syntes anlegget mitt gjør best er å 

engasjere på normalt lyttevolum, og sammenhengen 

i lyden er bra. For meg er rytme og driv 

viktig for musikaliteten. Jeg liker også at det er 

fyldig klang/klangfarger. Både detaljering og 

lydbildet er OK i mitt system. Ekstremt holografiske 

lydbilder kan ta litt fokus fra musikken, slik 

er det ikke her. På en god dag syntes jeg lyden i 

mitt system "svever" – musikken bare er der og 

det er for meg et tegn på at systemet fungerer 

som en helhet, påpeker han. 

Atle Seim sitt anlegg 

Forforsterker Counterpoint SA-5000 

Effektforsteker MFA-M120 C 

Høyttalere Dzurko Jaguar 

CD-spiller Philips CD880 oppgradert 

Kabler Cardas Hexlink, Transparent Super & Goertz 

Nettfilter Transparent Powerlink 

Oppgraderbar pre 

Atle gir mye av æren til forforsterkeren fra 

Counterpoint som med sin strålende riaa er et 

naturlig sentrum i et anlegg som benyttes til 

både vinyl og cd’er (tross at han har vært flere 

måneder uten platespiller). Men tro for all del 

ikke at Atle lar Counterpoint’en stå i fred. Den 

blir stadig vekk tunet ved å bytte ut og inn forskjellige 

typer rør. Forsterkeren kostet 4000 

amerikanske dollar ny i 1990. Atle kjøpte en 

pent brukt versjon for 11.000 kroner. 

– Jeg har hatt den i fem-seks år og har ingen 

planer om å bytte den ut, sier han. 

Derimot drømmer han om en oppgradering. 

– For 25.000 kan man sende hele forforsterkeren 

til USA og få den totalt oppgradert til 

nyeste standard. Det vil være være mye billigere 

enn å skulle kjøpe seg en ny forforsterker, sier 

han. 

Også effektforsterkerne er noen "gamle" travere. 

Monoblokkene fra MFA er ikke helt ulike 

McIntosh MC275 i utforming, og har som sin 

mer kjente konkurrent fire utgangsrør av typen 

KT-88. 

– Jeg har prøvd de fleste av dagens produksjon 

KT-88, og de låter greit de fleste av dem, 

med litt forskjellige egenskaper. Bruker i dag KT- 

88 fra Kina og disse syntes jeg har en lekenhet 

og musikalitet som rørene fra Russland ikke har, 

hevder han. 

Monoblokkene kjøpte Atle for 10.000 kroner. 

Ikke ille med tanke på at nyprisen var 5000 dollar. 

Aldri mer transistor 

Det første skikkelige anlegget Atle kjøpte var for 

3/2006 

85

dimmepengene etter militæret, men allerede for 

ti år siden prøvde han rør for første gang i eget 

anlegg. 

– Siden har jeg ikke sett meg tilbake. Rørlyd 

er ikke nødvendigvis for alle, men for meg har 

det betydd mye, fastholder han. 

Atle har brukt både tid og penger på å skaffe 

seg et bredt utvalg rør til både for- og effektforsterkerne 

sine. Selv om han ikke skifter på dem 

ofte. Da Fidelity var på besøk var det meningen 

å demonstrere forskjeller på diverse rør, men vi 

ble sittende å spille musikk i stedenfor. 

– Jeg er etter hvert blitt godt kjent med forskjellene 

på dem, men det er jo litt artig er det 

å ta rørsamlingen frem og eksperimentere og 

oppfriske lytteinntrykk, sier han. 

Tårer i øynene 

Som de fleste er klar over koster de aller beste 

rørene masse penger, men Atle Seim har tro på 

at det kan endre seg. 

– De beste rørene er svært vanskelig å skaffe, 

men det er håp for fremtiden. Rørutstyr er mer 

populært enn på lenge, og kanskje vil mer reell 

konkurranse enn det har vært tidligere gjøre at 

vi får bedre rør med bedre kvalitet. Kanskje dukker 

det opp nye varianter? spekulerer han. 

Selv om han har skaffet seg god kunnskap 

om rørutstyr og rør, så er han ikke bastant på 

hvilke rør i et system som har størst betydning 

for lyden. 

– Det kan naturligvis variere fra system til system. 

Hos meg har rørene i forforsterkeren sterk 

innflytelse på resultatet. Om man benytter rørlikeretter 

skal man heller ikke undervurdere kva- 

86 

3/2006 

liteten på denne. I effektforsterkerene 

har ofte inngangsrøret, 

eller første forsterkersteg, 

stor påvirkning på 

resultatet, sier han. 

Hifi med rør trenger likevel 

ikke å være noen spesielt dyr 

hobby. 

– Så veldig dyrt behøver 

det ikke å bli. Om jeg skulle 

kjøpt nytt utstyr i dag hadde 

jeg kjøpt utstyr som låt fenomenalt 

med orginale rør. En 

gang hørte jeg på en 

Conrad-Johnson ART forforsterker 

med 10 Mullard-rør i 

og fikk nesten tårer i øynene. 

Ikke fordi det låt så bra, men 

fordi det ble svidd av 10 

gode rør på en gang. 10 slike 

Mullard-rør hadde gitt rett 

lyd i mitt system i mellom 

fem og åtte år, sukker han. 

Ny CD-spiller 

Som tidligere nevnt har Atle 

vært uten platespiller i en 

periode. Dermed har cd-spilleren 

hans vært den eneste 

signalkilden. En CD-spiller 

som også var ny for mange 

år siden. 

– Min egen CD-spiller er en gammel overhalt 

Phillips CD880. Den er tung og solid med et 

godt drivverk. Alt det orginale er der, men i tillegg 

er det et ekstra print med en DIY-NOS 

dac/klokke/digitalutgang. Dac’en er laget av en 

kar i Danmark, og har ikke noe egentlig utgangstrinn. 

Den gir derfor litt lavere utgangsnivå enn 

normalt. Lyden er meget klar og luftig, svært 

hurtig og bassen er svært klar samtidig som den 

går helt i kjelleren. Eneste minus er at det er litt 

Gratis gir mest 

Selv om Atle Seim har vært svært nøysom 

med kronasjene i forhold til de lydmessige 

prestasjonene, er det de kostnadsfrie justeringene 

som har gitt den største hevingen i 

lydkvaliteten. 

– Det som har gitt størst lydmessig størst 

oppgradering er kunnskap om plassering og 

generell akustikk. Jeg har opp gjennom tiden 

brukt mye tid på dette. Å få omsatt teori til 

bedre lyd er nesten gratis. Det koster bare 

den tiden man bruker på å skaffe seg kunnskap 

og på utprøving naturligvis. Der jeg 

bodde tidligere – i mitt ungkarsrede – var 

stuen dempet og behandlet etter alle kunstens 

regler. Etterhvert som erfaringen øker 

kan man klare å oppnå mye av det samme 

med mindre ekstreme tiltak, hevder han. 

slank og kan ha litt lite pondus, forteller han, og 

innrømmer at det kunne vært artig og supplert 

med et DIY rørutgangstrinn. 

– Det får bli når tiden og pengene strekker til, 

ler han. 

Da Fidelity var på besøk stod det også en 

Sony DVP-9000ES DVD/SACD-spiller i oppsettet. 

Atle hadde en slik tidligere, men den ble solgt. I 

anledning Fidelitys besøk lånte derimot Atle en 

slik for – som han sier – "å ha en normal spiller 

i oppsettet. 

– Spilleren har nesten klassikerstatus i enkelte 

kretser, selv syntes jeg den er litt kjedelig korrekt, 

sier han. 

Men tross lånt dvd-spiller og en gammel oppgradert 

Philips, så innser Atle at CD-spilleren er 

den første som må byttes ut. 

– Jeg kunne godt tenkt meg en Meridian 

508.24 eller en Arcam i FMJ-serien. Enten en 

FMJ-23 eller FMJ-33, sier han håpefullt.

LP-12 eller SL-1210 

En ny platespiller hadde heller ikke vært å forrakte. 

– Jeg har en drøm om en Linn Sondek LP12, 

eller kanskje en Technics SL-1210. Den må jo 

tåle litt, gliser han. 

– Inntil nylig eide jeg en Clearaudio 

Champion med Benz M2p’u. En flott spiller, men 

har lyst på en robust klassiker. Da platespilleren 

var i hus ble den brukt ganske mye. Savnet er 

der i dag fordi jeg savner musikken jeg bare har 

på vinyl og fordi det er moro å pusle med spilleren, 

sukker han. 

Likevel er det ny CD-spiller som er førsteprioritet. 

Årsaken er å finne i platesamlingen hans 

og lyttervanene hans. 

– Jeg hører 99 prosent 

på CDer, sier han. 

Drømmer om 

gull 

På kabelsiden er det 

både hummer og kanari 

i anlegget. Atle har 

prøvd alt fra danske DIY 

sølvkabler til 

Audioquest, 

Straightwire, Taralabs 

Master og Decade, 

Transparent, Black 

Magic, Flatline, Goertz 

og Cardas. 

– Alle låter forskjellig, men jeg synes Cardas 

låter flott og kommer på sikt til å prøve å få 

hele kjeden koblet med Cardas for å få maksimalt 

ut av synergieffekten. Så jeg drømmer om 

Cardas Golden Reference eller Cardas Golden 

Cross, sier Atle. 

Ingen DIYer, men… 

Med relativt gammelt anlegg, skulle man tro at 

Atle Seim likte å tweake seg til bedre lyd, men 

strilen fra yttersida av Bergen er ingen supertweaker. 

– Jeg har prøvd mye rart men synes man 

kommer langt med sunn fornuft. Litt demping 

her og der, litt kabelhygiene og litt strømrens 

hører med. Jeg har riktignok en loddebolt, men 

har klart å holde meg i skinnet. Mottoet er: "If 

it works, don’t fix it". På sikt kommer jeg til å 

prøve meg på litt DIY, gjerne en hodetlf-forsterker 

og evt en SET-forsterker. Med litt hjelp fra 

ekspertene på hifisentralen tror jeg det kan bli 

artig, innrømmer han. 

Bytte? Nei takk! 

At Atle Seim har fått mye "bang for the buck" 

er åpenbart, selv mener han at skulle han hatt 

tilsvarende lyd fra nytt utstyr, hadde det fort blitt 

dyrt. Veldig dyrt. 

– Hvis man ser på for- og effektforsterker 

pluss høyttalere, måtte det blitt for eksempel 

Audio Research SP16 forforsterker og VS-110 

effektforsterker med B&W 805s høyttalere, sier 

han. 

En rask titt på nettet avslørere at et slikt sett 

ville tømt sparekontoen for rundt 100.000 kroner 

inkludert høyttalerstativer. Men han ser 

ingen grunn til å bytte. 

– Jeg har mange gode venner med samme 

interresse, og har vært borti masse flott utstyr, 

uten at det har gitt meg noen umiddelbar lyst å 

bytte ut noe av det eksisterende systemet mitt. 

Synes på en måte at litt av poenget mitt med 

anlegget er at det er "nesten vintage", avslutter 

Atle Seim.

Når man får disse polariserte diskusjonene 

mellom folk som støtter seg til ingeinørkunnskap 

og folk som mener å høre 

lydforskjeller på selv små forandringer i 

lydkjeden, så går det ofte en kule varmt. 

Man diskuterer altså lydforskjeller som enkelte 

mener eksisterer og andre mener ikke eksisterer. 

Er de reelle? Hvorfor eksisterer de? 

Hvorfor tror noen at de hører forskjeller som 

ikke er tilstede? Teknologiske og psykologiske 

forklaringer florerer. 

Det som er litt spesielt er at rollene delvis blir 

reversert i slike diskusjoner. Enkelte som kan lite 

om teknologi forsøker seg på teknologiske forklaringer 

på hvorfor de hører det de hører- og 

tryner skikkelig. Folk som støtter seg til teknologisiden 

kommer med psykologiske forklaringer. 

Her er det litt enklere å holde seg flytende. Hvis 

man behersker begrepene Hawthorne effekt og 

bias så har man de beste forutsetningene for å 

vinne kabeldebatt. Placebo ser også ut til å 

være et bra supplement til vokabularet. 

Til tross for manglende tekniske forklaringer 

og til tross for manglende bevis, så er det enkelte 

påståtte lydforskjeller som viser en forbausende 

livskraft. Da er det for den andre siden 

godt å ty til et velprøvd retorisk grep: 

"Seiglivede myter" 

Opprinnelig er myter beretninger om greske 

guder og andre overnaturlige vesener - med en 

anelse av livsvisdom tilknyttet. Men i dagliglivet 

- som i hi-fi miljøet- brukes det om generelle - 

og feilaktige - antakelser vedrørende bestemte 

forhold. Hvis man går myten etter i sømmene 

finner man enten ut at det ikke finnes konkrete 

observasjoner som støtter myten, eller at myten 

er oppstått fordi man har trukket feilaktige konklusjoner. 

Et annet typisk trekk ved dagligliglivets 

myter er forøvrig et totalt fravær av nyanser. 

Subjektiv eller objektiv? 

Skillet mellom subjektivister og objektivister brukes 

ofte i slike debatter. Ofte er det objektivistene 

som bruker og opprettholder de mest sub- 

88 

G 

S 

Gjesteskribent: Bernt Rønningsbakk 

Myter om subjektivt 

eller objektivt? 

Noen mener at all all hifi elektronikk som ikke er er feilkonstruert og 

ødelagt låter tilnærmet likt. For andre så ligger det nyanser i kvaliteten 

på lysnettet, i hva slags resistorer som er brukt i CD-spilleren, hvilken 

type likeretter og kondensator som er brukt i apparatenes strømforsyning, 

alle slags tweaks og duppeditter og sist men ikke minst – de 

notoriske kablene. 

3/2006 

jektivistiske mytene i sin retorikk. Gjennom dette 

retoriske grepet indikeres det at opplevde lydmessige 

forskjeller i hovedsak skapes av subjektet 

og ikke av objektene i hifi kjeden. Så sterkt 

står denne myten, at enkelte avfeier enhver 

opplevd lydforskjell såfremt den ikke støttes av 

kvantitativ forskning. 

Hawthorne effekt: 

Begrepet kommer fra et forskningsprosjekt 

på arbeidsmiljø og produktivitet 

ved Western Electric’s fabrikk i 

Hawthorne på 20-tallet. Forskerne 

hadde i utgangspunktet tenkt å kartlegge 

hvordan ulike arbeidsmiljøfaktorer 

påvirket produktivitet. Det de 

oppdaget i løpet av arbeidet, var at 

produktiviteten økte uansett hvilken 

fysisk miljøforandring de innførte. 

Høyere arbeidsbenker – økt produktivitet. 

Lavere arbeidsbenker – økt produktivitet. 

Hawthorne-effekten er en sosialpsykologisk 

effekt, der økt oppmerksomhet 

eller påtrykk fører til en positiv 

respons. Det er en høyst reell mulighet 

når man møter en entusiastisk selger i 

hifi-butikken på hjørnet: "Hør hvor 

bra dette låter" – eller når man blir 

stilt ovenfor et visst forventningspress i 

en gruppe med hifi-entusiaster. 

Bias er en psykologisk tilstand. Man 

har bestemte forventninger. Dersom 

man ikke kritisk sjekker forventningene 

mot de fakta som strømmer på, 

kan bias være seiglivet. Men – i likhet 

med en dommer – eller en forsker – 

som går inn i et saksforhold med 

bestemte hypoteser om utfallet – så er 

det mulig å drive hypotesetesting på 

egen bias –enten det dreier seg om en 

forsterkers lydsignatur eller hva datteren 

gjør ute om kvelden. 

Jeg har vondt for å tro at det er seriøse fagfolk 

som strør om seg med slike krav. Det virker 

som det heller er enkelte som kan litt (dvs. alt 

for lite) og som vifter om seg med "lånte fjær". 

Hvis man bare kan kan ohms lov, kjenner begrepene 

Hawthorne, bias og placebo og har hørt 

om ABX så har man mer enn nok ammunisjon 

til å fyre løs på vegne av "vitenskapen". 

Den stigmatiseringen som ligger i å kategorisere 

folk som subjektivister (som innbiller seg 

ting) synes jeg forøvrig er et uetisk retorisk grep 

i debatter. Det innebærer et forsøk på fremmedgjøring 

der man desimerer folks erfaringer. 

Ofte er det selvsagt korrekt at opplevde forskjeller 

er rent subjektive. Særlig gjelder det 

opplevelser som er av kortvarig karakter, eller 

som kommer og går. Men når de påståtte lydforskjellene 

vedvarer over tid, så kan det være 

grunn til å ta en nærmere kikk. 

Hvis man velger å avstå fra sistnevnte, så er 

"Seigliva myter" god å ty til. Denne har et mer 

langsiktig preg over seg. Men myteknusingen 

har hatt blandet suksess. "Myten om lydforskjeller 

i kabler" er sannsynligvis eldre enn gjennomsnittsalderen 

lesere av Fidelity. Og "myten" står 

sterkere blant de som har vært lenge i gamet 

enn blant ferskingene. 

Det oppstår visse debatt-tekniske problemer i 

slike diskusjoner. Disse har for en stor del sitt 

utspring i hørsel og kommunikasjon – våre kanskje 

varierende evner til å høre nyanser og vår 

begrensede evne til å utveksle hørselserfaringer. 

Om man bare kunne stoppe lyden et øyeblikk 

og fryse lydbildet så alle kunne se om det var en 

forskjell eller ei ... Men neida, lyden er en flyktig 

sak. 

Myter om innspilling 

av komponenter 

Mange mener det er en myte at elektronikk for-

andrer seg under innspilling. Hvis man kan litt 

om kvalitative metoder og kildekritikk så er det 

slett ingen umulig oppgave å skille mellom mer 

og mindre pålitelige erfaringer. 

Jamfør denne linken 

http://forum.ecoustics.com/bbs/messages/1/173455.htm 

Vedkommende beskriver 

hvordan en Marantz receiver får bedre lyd over 

en innspillingsperiode. Vedkommende har en 

innspilt referanse å sammenligne lytteinntrykkene 

med mens receiveren går seg til. 

"Tilvenning av ørene" holder ikke som alternativ 

forklaring til det han rapporterer. 

Han uttrykker videre stor skuffelse over det 

lydmessige førsteinntrykket. Bias kan ikke forklare 

dette avviket. Bias kan bare forklare at 

ting låter som forventet. Etter at apparatet en 

del timer senere er begynt å fungere tilfredsstillende, 

tar han en telefon til utstyrsprodusenten. 

Der får han bekreftet sin observasjon og får 

også servert en forklaring på hva som skjer 

mens komponenten spilles inn. Dette er i praksis 

triangulering - et metodisk grep som er utbredt 

innenfor samfunnsvitenskap. Man sjekker et forhold 

fra flere vinkler. Når de ulike innfallsvinklene 

peker i samme retning, styrker det en entydig 

konklusjon. I sum gir dette artikkelen relativt 

høy troverdighet. 

At Marantz receiveren endret lydkarakter 

under innspilling er ikke en myte. Det er enten 

fakta eller velregissert juks. Men man skal være 

bra paranoid for å tro at det er en stor konspirasjon 

som står bak. Dette er ikke et enestående 

eksempel. Det finnes mange tilsvarende. 

Kabelmyter 1: 

Kabler er hifi-entusiastenes "twilight zone". 

Noen hører viktige forskjeller. Noen hører ingen 

forskjeller. Noen finner teoretisk støtte for lydforskjeller. 

Noen mener det er en teoretisk og 

praktisk umulighet. Slikt blir det debatt av! 

To påstander som mange kabelskeptikere 

regner som myter er: At det er hørbare forskjeller, 

og at kabler endrer lydsignatur i en innspillingsperiode. 

Men det er faktisk en myte i seg selv at 

kabeltilhengerne påstår at alle dyre kabler 

trenger lang innspillingstid. De samme folkene 

som lovpriser en kabel og sier at den trengte 

lang inspillingstid, kan også lovprise en annen 

kabel og gjøre et poeng ut av at akkurat denne 

kabelen trengte praktisk talt ikke innspilling i 

det hele tatt. Helt konkret, så var det anmeldelse 

av en Goerz kabel i Stereophile for mange 

år siden hvor jeg oppdaget dette. Hvis dette 

med innspilling hadde vært en myte, så hadde 

Goerz-kabelen trengt akkurat like lang inspillingstid 

som alle andre kabler. Husker jeg ikke 

feil så blir omtrent det samme nå sagt om Niels 

Larsen sine gullforgylte sølvkabler. Det første 

eksempelet er godt over 10 år gammelt, det 

siste er helt ferskt. 

Følger man litt med i argumentasjoner og 

observasjoner, så dukker det opp en mengde 

nyanserte erfaringer som ikke kan bortforklares 

som myter. Myter er lagd av andre ingridienser 

enn dette. Jeg vil ikke kalle dette fakta, men 

snarere observasjoner med relativt høy grad av 

troverdighet. 

Hva har skeptikerne 

å slå i bordet med? 

Det er gjort en del kontrollerte blindtester på 

kabler. De aller fleste med negativt resultat. Alle 

kabler låter likt i ABX-laboratoriet. De få tester 

som hevdes å ha gitt et positivt resultat har hatt 

heftelser ved seg som gjør at de står svakt. Det 

hefter dog visse begrensninger ved negative testene. 

I seriøs forskning er det vanlig å grundig 

drøfte det man skal undersøke – og innrette 

forsøket deretter. Noe som savnes i de kontrollerte 

testene er en gjennomgang av hva som 

kan medvirke til at kabler låter forskjellig. Både 

forskjeller knyttet til selve kabelen, til utstyret 

forøvrig og til omgivelsene der man utfører testen. 

Jeg finner det litt oppsiktsvekkende at disse 

testene ikke engang har klart å dokumentere at 

enkelte kabler lett plukker opp hørbar støy 

under spesielle betingelser. 

Kanskje viktigere enn bevisenes stilling og 

hva man selv mener å vite: God etikk i meningsbrytninger 

er viktig. Det er i alle fall min oppfatning 

at egne erfaringer må være legitim kunnskap 

i nesten enhver diskusjon. Fremmedgjøring 

har aldri ført noe godt med seg. 

Besøk på flere hifi-forum på internett har forøvrig 

overbevist meg om at innholdsverdien på 

de ulike diskusjonene er omvendt proporsjonal 

med mengden av krav til abx-tester og 

mengden av innlegg der erfarte lydforskjeller 

desimeres til Hawthorne, bias og placebo effekter. 

Det er de diskusjonene der man hører forskjell, 

som gjør en forskjell. 

Kabelmyter 2: 

Hifibransjen gjør sitt for å skape historier som 

selger. Det at effekter av kabler for mange 

befinner seg i grenselandet mellom "feel" og 

"real" er noe som utnyttes relativt kynisk av 

enkelte kabelprodusenter. I et nylig eksempel 

ble det avslørt at rimelig bulk-kabel er brandet 

og solgt for en høy pris. Det blir ikke bedre av at 

kabel-markedsføring inneholder påstander om 

årsaker og virkninger som på vesentlige punkter 

strider mot grunnleggende fysikk og elektronikk. 

Fra faglig hold beskrives noe av dette som rene 

eventyrlektyren. 

Prisene på en del kabler virker også uforståelig 

høye når man ser hva de er lagt av, og 

sammenligner med prisnivået på øvrig hifiutstyr. 

Men dette betyr ikke at alle kabler låter likt. 

Det betyr heller ikke at alle kabelbrands er useriøse. 

Men det betyr at man kan bli lurt hvis 

man kjøper alle salgsargumentene som man 

møter. Det kan derfor være grunn til å lytte til 

kabelskeptikere. For her er de på hugget. 

Myten om at erfaringer – og 

ørene - ikke er pålitelig: 

Det at man ikke kan stole på sine egne ører er 

et hyppig brukt argument. Faktum er at øret er 

et pålitelig instrument. Det har ikke super-følsomhet 

sammenlignet med sofistikert laboratorieutstyr. 

Men det har akkurat den følsomheten 

som trengs for å avgjøre om en forskjell er hørbar 

eller ikke. Men det betyr ikke at alle mestrer 

bruken av instrumentet like godt. 

På sidene til Harman ligger det en del interessant 

materiale angående lyttetester. De har gjort 

spennende forskning for å avklare hvilke høyttalerparametere 

som i størst grad påvirker den 

opplevde lydkvaliteten. (Her er det godbiter for 

høyttalerbyggere) Noen lærdommer de har trukket 

er at lytterne må trenes opp til å lytte etter 

de rette tingene. Videre at folk uten hørselsdefekter 

har svært samsvarende oppfatninger av 

hvordan en god høyttaler skal låte. "God lyd" er 

ikke så subjektivt som man skulle tro . Det har 

også vist seg at disse oppfatningene er konsistente 

over tid. 

Siden dette dreier seg om vitenskapsbaserte 

tester der man skal kunne måle pålitelighet og 

drøfte overførbarhet – så er det også sentralt 

med mekanismer for å kontrollere Hawthorneeffekter, 

bias og andre feilkilder. For folk flest er 

det mulig å ha en viss kontroll på de samme 

feilkildene ved å være litt oppmerksom på dem. 

Resultatet blir ikke like vitenskapelig og etterprøvbart 

naturligvis, men man kan øke sikkerheten 

for at man faktisk hører det man tror man 

hører. 

Enkelte musikere er helt rå på å høre skille 

mellom klangforskjeller på instrumenter – og til 

å gjenkjenne hvordan ulike utøvere trakterer sitt 

instrument. Dette kan for andre kan være svært 

vanskelig å oppfatte. Fra vibrasjonene i trommehinnen 

til det konstateres at det spilles på en 

Stradivarius og ikke en Guarnerius så skjer det 

en del bearbeiding som kanskje de færreste 

mestrer. Tidligere erfaringer og referanser er viktige 

hjelpemidler. De som hører hvem som spiller 

en klaverkonsert hører – eller skal vi si oppfatter 

- forskjeller som ikke jeg gjør. 

Men vi har alle trening på stemmegjenkjenning. 

Det er ikke den telefon eller den akustikk 

som er så dårlig at vi ikke gjenkjenner stemmene 

til våre kjente og kjære – og endog hører 

om det sitter en forkjølelse i halsen. Så det er 

håp for oss også. 

De som synes dette temaet er interessant 

oppfordres til å ta en kikk på www.hifisentralen.no. 

Debatten som dette innlegget tar 

utgangspunknt i heter "Retorikk og myter om 

hifi-myter. Her er det en rekke glimrende innlegg 

der dette med hørselen problematiseres. 

Sammen med de øvrige momentene som har 

vært nevnt her. 

Helt til slutt: Hvis man ikke tror at ørene i det 

lange løp er i stand til å skille klinten fra hveten, 

så er det et paradoks å drive med hifi. Da kan 

man like gjerne kose seg med en ghettoblaster 

og et bilde av en dyr Krell på veggen. 

Eller kanskje et bilde av Diana Krall liggende i 

blomsterenga :-) 

Men folkens: VI KAN STOLE PÅ ØRENE! 

3/2006 

89

Ein kan gjere slikt som ikkje går an med eit 

kommersielt produkt. F.eks kan ein lage 

stort, tungt, varmt. Ein lærer ein heil del 

etter kvart. Der er utfordringar på alle 

nivå. Kit er greitt når ein ikkje har kunnskap og 

utstyr nok til å utvikle eigne konstruksonar. Så 

kan eg heller tweake. Med kit får ein også greitt 

tak i komponentane som trengst. Det går fort 

tid og pengar (porto og ekspedisjonsgebyr ved 

innførsel) dersom ein må skaffe spesielle komponentar 

frå fleire leverandørar utanlands. 

Erno Borberly 

Eg blei nysgjerrig då Erno Borbely lanserte sine 

Starter-Kit til linje-, RIAA- og analogdel til 

CD/DA-converter. Erno Borbely har ei imponerande 

merittliste i utvikling av moderne audioutstyr. 

Det er flott at han deler av sin kunnskap 

gjennom publikasjonar og kit til amatørar. 

Hadde lest artiklane hans i AudioXpress(aX) om 

J-FET sine spennende eigenskapar til audiobruk. 

Starter-Kit er nok lansert for at fleire skal kunne 

90 

G 

S 

Gjesteskribenten: Borbely Audio starter Kit med J-FET: 

Sjølvbygd RIAA 

For meg er det å bygge ting sjølv ein viktig del av hi-fi-hobbyen. 

Det er moro å bygge i seg sjølv. Det er ein siger når det eg har 

bygd virkar. Ein kan prøve ut eigne og andre sine idéar. 

3/2006 

prøve J-FET . Det gjorde heller ikkje noko at han 

har integrert sofistikerte diskré regulatorar i 

desse konstruksjonane. Har tidlegare prøvd ut 

slike regulatorar publisert i aX med godt resultat. 

Det passa også godt at Borbely kan levere 

skreddersydde straumforsyningar til byggesetta. 

Trass i namnet, er Starter-Kit seriøse konstruksjonar. 

Det er snakk om dual mono nettdel med 

soft/fast recovery likerettardiodar. Det er ikkjemagnetiske 

Dale CMF-55-143 motstandar. 

Elektrolyttar er Nichicon FG- "Fine Gold." Det 

er skikkelege printkort med godt dimensjonerte 

baner. Det er diskret oppbygging heile vegen. 

Einaste IC er ein opamp til DC-sevo i RIAA-forsterkaren 

og altså J-FET på avgjerande stader 

MOS-FET elles, ALL-FET, som Borbely seier. 

Det var særleg eit RIAA-trinn som hadde fått 

eit løft med avanserte regulatorar. Det blei 

mykje meir spennende å høyre på vinyl. Så det 

blei RIAA-trinnet eg gjekk for først. Kunne J-FET 

bidra til meir vinyl/musikk-glede? Prisen synest 

eg var overkommeleg. Her var det også gjort 

av Sigurd Flydal 

plass til å eksperimentere med passiv RIAA eller 

hybrid med aktiv bass-boost. Det litt uventa svaret 

eg fekk på første mailen til Borbely i 

Tyskland var: "Hvorfor ikke skrive norsk? Jeg 

kan jo norsk. Mvh Erno" 

Spennande 

Det er spennende når pakken kan hentast og 

ein leitar seg fram mellom isoporfyll for å sjå. 

Alt er sirleg pakka og sortert i plastposar med 

merking av nr. og verdi på komponentane. Det 

er tydeleg at Borbely har tenkt på den ikkje alt 

for erfarne. Men kor vanskeleg er dette? Ein bør 

ha litt trening med å lodde. Ein må vite kva som 

er motstand og transistor. Ein bør vite korleis 

diodar er merka. Men dette kan enkelt lærast. 

Dette kittet går an å bygge uten særleg kunnskap. 

Men rimeleg nøye må ein vere og det skadar 

ikkje å vere litt fingernem. Kva trengst av 

utstyr? Loddebolt, det er greitt med loddestasjon 

med regulerbar temperatur i spissen. Min. 

40W trengs når tjukke leidningar skal bli varme

nok. Longlife spiss, loddetinn. Borbely kan levere loddetråd med sølv frå 

WBT. Avloddingslisse/tinnsuger for å fjerne loddetinn er greitt å ha når 

ein må gjere noko om igjen. Det må ein rekne med. Armband til å avleie 

statisk elektrisitet. Elektronikktang. Multimeter. Borbely tilrår tilgang til 

audiomåleutstyr, men det går utan. 

Som vanleg når det gjeld forsterkar, kan dette med kabinett vere det 

som er mest arbeid med. Det finnest ferdige å få kjøpt. Eg valde å lage 

noko provisorisk av ting eg hadde liggande, eitt kabinett til nettdel og 

eitt til sjølve forsterkaren. Elokserte lysarmatur i aluminium frå tidleg 70tal 

kunne no sagast opp og få nytt liv! Men det er lurt å planlegge kva 

som trengst av skruar, kontakter, kablar, apparatføter osb, slik at alt kan 

vere på plass når ein skal begynne. Det er irriterande å gå og vente på 

delar ein hadde gløymt å bestille. Borbely kan levere det meste. Det er 

også eit tips å planlegge nok plass i kabinettet. Det kan bli unødig fomlete 

dersom det er trangt. 

Grei rettleing 

Byggerettleiinga som fylgjer med er grei. Eg starta med nettdelen. Start 

med dei lave komponentane, lus/jumper, loddepinnar, motstandar og 

likerettardiodar (soft/fast recovery!). Stikk komponentane på rett plass 

og bøy beina ut i ca 45∞ på baksida slik at dei ikkje ramlar ut når du 

skal lodde. Eg plar klippe av i passeleg avstand frå loddepunktet før eg 

loddar. Andre klipper etter dei har lodda. Plasser eit passeleg antal komponentar 

i printet, bøy og klipp. Bøy beina på motstandar og dioder i 

ein fin bend, ikkje for skarpt (Det kan skade leieevnen). Plasser jumper 

for 230V på primærsida av trafoane. Plasser så kondensatorar (rett 

veg!) og trafoar. Vent med å koble dei to kanalane saman. No er det 

klart til å teste. Det fylgjer med motstandar til å lodde mellom V+ og GR 

og V- og GR. Lodd provisorisk nettledning til nettterminalane/loddepinnane 

på nettsida. Kontroller nøye at alt er korrekt med 230V konfigurering 

osb. Kontroller at det ikkje er loddebruer eller anna som kan kortslutte. 

Det er praktisk med lupe. Kva skjer når støpselet blir sett i kontakta? 

Vil det ryke eller eksplodere? Det gjekk bra. Med multimeteret 

stilt passeleg på likespenning, blei det konstatert at spenningsfallet over 

testmotstandane var slik det skulle. Puh! 

No begynner det å bli spennende. Neste trinn er regulatorane. Igjen 

start med det lave. Kvar skaffar eg lus? Begynn med nokre motstandar. 

Tråden som blir klipt av er grei. Dale-motstandane har bein av god kvalitet. 

Greit med nr. på plastposane. Når du tar ut transistorane av dei 

spesielle posane, så pass på å jorde deg sjølv. Transistorar er vare på 

statisk elektrisitet til dei er på plass og lodda. Når alt er på plass og 

nøye kontrollert er det igjen tid til å teste. Også her fylgjer det med passelege 

motstandar til å lodde provisorisk mellom terminalane. Plasser 

testleidningar mellom nettdel og regulator eller lodd provisoriske leidningar. 

Kontroller rett polaritet! Bingo igjen! Spenningsfallet over testmotstandane 

er som det skal vere. 

Rask post! 

Ikkje bli for utolmodig no! Det er fort gjort å bli for ivrig og gjere ein 

bommert. Kjedeleg å vente på nye delar dersom noko går galt. Men 

Erno Borbely er veldig grei og rask til å sende om det trengst. Meir om 

det seinare. 

Instrukssjonen er grei heile vegen, trinn for trinn og for testprosedyre. 

Før eg var komen i mål fekk eg mail frå Erno som han signerar med. 

Han spurde om eg hadde fått pakken og om eg hadde målt spenningsfallet 

over R15. Eg rapporterte tilbake om verdien som var høgare enn 

det skulle vere. "Det er for mykje," svara Erno. "Eg legg nye motstandar 

i posten i dag." Tre dagar seinare, trur eg det var, låg brevet i postkassa. 

No blei spenningsfallet som det skulle. 

Så var det å plassere rett verdi for motstandar til MM PU for gain og 

load. Laga loddepinnar her slik at det kunne bli lett å bytte verdi når 

printet er montert i kabinettet. Her kunne det kanskje vore greitt med 

eit opplegg som gjorde at ein slapp å lodde når ein skulle bytte motstandar, 

men har ein lodda alt det andre, klarer ein vel å skifte motstandar 

her også. 

No er det ein del fin-arbeid med montering av div. kablar til og frå. 

Eg brukte Neutric kontakt til straumforsyninga. Hugs å plukke ut sikring-

ane i nettdelen før du begynner å lodde tilslutningsledningen. 

Elektrolyttkondensatorane kan ha lading sjølv om nettkontakta er dratt 

ut. Då kan det vere fort gjort å kortslutte eller øydelegge regulatorane. 

Jording 

Korleis skal opplegget med signalkabel og jording av kabinett vere? Her 

kunne byggeinstruksen godt gitt konkret forslag til den uerfarne. 

Opplegg for jording kan vere kritisk i eit RIAA-trinn med så stor forsterking, 

så her gjeld det å komme rett ut. Eg prøvde i første omgang med 

å koble signaljord i printet på den eine kanalen med ein jordskrue i bakveggen 

lengst borte frå input. Seinare er jordinga i dei to kanalane 

kobla sammen både på printet og på bakpanelet og så ført til jordingsskruen. 

Men her vil eg eksperimentere litt meir. 

Endeleg er alt på plass og pulsen stig. Kontrollerer siste gong at DC 

på utgangen er rundt 0 mV. Vil det bli musikk? Stikk blir stukke i i ei fart 

og støpselet sett i. Litt meir sus og brum høyrest nær høgtalaren når 

RIAA-trinnet blir kobla inn. Men eigentleg lite for å vere RIAA. Lovande! 

Så blir stiften senka mot rilla. 

Musikk! 

Det blir musikk! Det låter forrykande. Dette var langt meir enn forventa. 

Har aldri høyrt slik ut platene mine. Eg har fått ny platesamling! 

Sjølvsagt er dette verdens beste RIAA-forsterkar. Ein er jo heilt objektiv 

når ein har bygd det sjølv. Men spøk til side. Dette settet har gitt ny 

glede med musikk og det er like spennende å legge på kvar ny plate. 

Med Clearaudio Virtuoso Wood MM har dette blitt noko eg kan leve 

godt med lenge, heilt til….eg må prøve ut passiv RIAA, ny tallerken på 

spelar… 

Måtte prøve linjetrinnet i same serien. No hadde eg jo treninga og 

linjetrinnet er rimelegare og enklare. Hadde godt attenuator med 

Caddock-motstand i serie med signalet frå før, levert av Borbely. No 

trengde eg berre ein inngangsveljar. Ny opptur med linjetrinnet på plass. 

J-FET á la Borbely er etter mi meining mykje godlyd for pengane. Gode 

linjetrinn og RIAAtrinn har lett for å bli dyre. Då er det moro at det går 

an å bygge til ein så overkommeleg pris. Det er berre å sette i gang. Om 

ein får problem, er Erno Borbely svært hyggeleg og imøtekommande. 

Ein treng ikkje føle seg dum om ein tar kontakt. 

Spennende kva "gulløyrene" i "Fidelity" meiner om lyden. 

Den som er interessert i denne og andre konstruksjonar og artiklar 

publisert i aX, kan lese på heimesida til Borbely Audio: http://www.borbelyaudio.com 

Om Erno Borbely 

Erno Borbely er utdanna som sivilingeniør i elektronikk på NTH i 

Trondheim. I 60-åra arbeidde han i NRK med utvikling av studioutstyr, 

både med rør og transistor. I – 69 flytta han til USA og begynte å arbeide 

for David Hafler hos Dynaco. Frå – 72 var han Director of 

Engineering der. Han utvikla kaskodeutgangstrinnet på Stereo 400 

effektforsterkaren og Dynatune kretsløpet på FM5 FM-tunaren. Denne 

kretsen fekk han US patent på. 

På 70-talet arbeidde han på Motorola med utvikling av effektforsterkarar, 

low-noise forforsterkarar og FM-tunarar. Dette arbeidet kom til 

god nytte når han begynte som Director of Engineering i David Hafler 

Company i –78. Borbely utvikla forforsterkaren DH101 og effektforsterkaren 

DH200 som var den første med MOSFET i USA. 

Frå -80 til -97 arbeidde han hos National Semiconductor i Tyskland 

som Tecnical Training Manager. 

I –84 start han og kona Irene, Borbely Audio, som sel høgkvalitets 

byggesett til sluttbrukar. Sidan –82 har han publisert konstruksjonane 

sine i Audio Amateur/AudioXpress. Siste åra har han utvikla ei produktline 

med all-FET forsterkarar til audio. Han tar og oppdrag frå OEM-kundar. 

Pris: Borbely RIAA kit: ca. kr. 2.500,- + avg. 

92 

3/2006 

Selvgjort er velgjort! 

For de som kan er det få ting som er mer tilfredsstillende enn å 

lage hi-fi selv! Fidelity har med stor innlevelse lyttet på resultatet 

av mange timers innsats med loddebolten. 

Solid 

Borbely starter kit gir umiddelbart et solid inntrykk med sin godt 

dimensjonerte strømforsyning og solide kabinett. Det er for øvrig 

mulig at dette kabinettet er delaktig i et av disse RIAA’enes største 

fortrinn, nemlig det at de er utrolig lite påvirkelige av innstrålt støy. 

Alle som har puslet litt med gammel vinylteknologi kjenner brumspøkelset, 

men med dette trinnet er det mye lettere å holde det ute av 

systemet. Ergo starter vi med 1-0 til selvbyggeren før vi i det hele tatt 

har hørt en tone! 

Hard kamp 

Litt tyngre blir det nok når vi lar den gode gamle vinylen slippe til. Jeg 

har koblet opp Borbely’n mot et anlegg bestående av Pro-Ject RPM 9 

med Ultracraft AC300 Mk II arm, Audio Note IQ3 mm pick-up, Audio 

Note M5 pre (rør), Krell KAV 400xi som effekttrinn og B&W 805s 

høyttalere. Det har blitt benyttet kabler fra Duelund og DBL. Trinnet 

har blitt matchet mot min sub-5000,- RIAA-favoritt Pro-Ject Tube-Box 

og det innebygde RIAA-trinnet i Audio Note M5. Ingen tvil om at 

dette anlegget er kapabelt til å avlure Borbely en del av de innerste 

hemmeligheter! 

Klanger og struktur 

Den største styrken dette RIAA-trinnet har er utvilsomt mellomtonen. 

Dette synes jeg er et godt utgangspunkt, ettersom det stort sett er på 

dette aspektet vinylmediet lettest viser sine styrker. Stemmer og 

instrumentenes egenklang og grunntone kommer til sin fulle rett på 

denne måten, og nettopp derfor klarer Borbely starter kit å gjengi det 

aller viktigste; musikkens sjel. Mellomtonen er alltid mild og elegant, 

presensområdet blir aldri hardt eller kantete, og derfor vil du aldri føle 

at musikken slynges mot deg. Den blir servert, og det med svært gode 

manerer. På Miles Davis’ "All Blues" fra "Kind of blue" (180 g vinyl) 

finner jeg igjen mange av klangfargene fra M5 og det blir svært så 

flott det hele. Dynamikken og innlevelsen fra begge de rørbaserte trinnene 

finner jeg ikke helt igjen, men det kan vi leve med i denne klassen. 

På mer rocka materiale som Jimmy D Lane’s "What makes people" 

finner vi lettest begrensningene i dette trinnet. Frekvensflankene 

gjengis litt mer kaotisk enn jeg i grunn setter helt pris på. Sånn er det 

også med Tube-Box, mens M5 består testen enkelt. Bassen på Starter 

kit er vel der det er mest å hente med hensyn til videre arbeid. Den er 

nokså myk og lite organisert, for å få rockefoten til å gå, ser jeg for 

meg mer anslagskraft og stramhet her. Mens det er på klassiske verker 

styrkene er klarest. Spiller jeg en gammel innspilling (ca 1965) av 

Concerto No 1 i D-dur av Benedetto Marcello, (I solisti di Milano / 

Angelo Ephrikian), fremstår klangfarger og lydbilde med fremragende 

presisjon. På de stille partier er den nær og var i fremføringen, og selv 

om de heftigste partiene tenderer mot litt pågåenhet helt i toppen, 

oppleves dette virkelig strålende. 

Veien videre 

Totalt sett er Borbely starter kit et meget godt utgangspunkt for god 

vinylklang. For selvbyggeren er jo veien selve målet, og det er det 

bare godt å se at ikke alt har truffet mål allerede på første forsøk. 

Kvalitativt ligger dette trinnet i klasse med Tube-Box, det vil være 

smak og behag som avgjør her. Tube-Box’ens innlevelse og dynamikk 

mot Borbely’s elegante mellomtone. På den annen side har sikkert 

selvbyggeren den fordelen at det vi her hører kun er første skritt. 

Veien videre med større klarhet og eleganse i toppen, samt bedre 

fasthet og anslagskraft nedover vil legge Tube-Box’en og alle de 

andre bak seg. Langt bak! 

Håkon Rognlien

Linn Classik Movie: 

94 

Helt i boks! 

Dette er ikke noen alminnelig boks, men 

en av de vakreste og mest innholdsrike 

alt-i-ett multikanal anlegg for musikk og 

hjemmekino; inkludert DVD-spiller og 

5x40 watts forsterkere av meget god 

kvalitet. 

tekst og Foto: Knut Vadseth 

Fidelity har tidligere testet Linns første 

"Alt i ett" hjemmekino med nesten forskrekkende 

bra resultat sammen med 

minimonitorer og sub fra Patos. Dette 

var forøvrig et anlegg jeg senere anbefalt en 

venn som hver eneste gang vi møtes MÅ fortelle 

hvor utrolig fornøyd han er med dette 

oppsettet. 

Den dårlige nyheten er at en tilsynelatende 

høy pris for en liten boks er blitt enda høyere. 

Den gode nyhetene er at den siste modellen, i 

tillegg til å være enda mer elegant, også er 

vesentlig bedre på alle punkter. Dessuten er 

det i tilfelle snakk om et alt-i-ett produkt som 

nok kan virke kostbart i forhold til størrelsen, 

men faktisk er greit akseptabel i forhold til 

den uventet høye lyd kvaliteten.Særlig i forhold 

til det elegante utseende, den enkle 

betjeningen og besparelser av kostbare signalkabler 

som lager kaos både i stua og i forholdet 

til samboer. 

3/2006 

Switch mode 

Det er lydsiden som både interesser 

oss i Fidelity aller mest, selv om det 

må slåes fast at billedkvaliteten er helt som 

forventet med RGB og komponentutgang. De 

innebygde forsterkerene er ikke "digitale", 

men benytter den plass- og vektbesparende 

switch mode elektronikken som også skal 

være sikrere mot dårlig strøm, et betydelig 

problem for mange. Forsterkeren er oppgitt til 

75 watt i 4 ohm, noe vi "oversetter" til snaue 

40 watt i 8 ohm. Ikke mye på papiret, men 

oppløsningen er uventet høy sammen med 

meget brukbar dynamikk selv ved moderat 

høye nivåer. Dette er langt over vanlig oppførsel 

for alt-i-ett elekronikkbokser! 

Spiller og forforsterkerdel gir også usedvanlig 

ryddig lyd med svært lite støy. Her var i 

prøveperioden ingen antydning av den "fre- 

sing" som 

lett kan oppstå i øvre 

mellomtone på grunn av jitter, 

radiostøy og strømproblemer. Tilsammen gir 

dette musikkvaliteter som vil tilfredsstille svært 

mange av våre lesere, selv som 2 kanal stereoanlegg 

for dine CD-plater. I full 5 kanal låter 

det i Dolby Digital og DTS virkelig forrykende 

bra, "life style" eller ikke. 

Her er det ikke noen muligheter for SACD 

eller DVD Audio (krokodilletårer), men de aller 

fleste utgitte plater kan uansett avspilles på 

denne maskinen med godt resultat som 16 

bits CD eller som vanlig DVD med både PCM, 

DD og DTS.

Det mangler bare en ørliten mer kropp og 

en halv millimeter glattere og mer homogen 

øvre mellomtone for å nærme seg virkelig 

topp hi-fi lyd i 2 kanal. Det er faktisk enda 

mindre å trekke i full surround som med fornuftige 

høyttalere låter både fyldig, krispt og 

imponerende storslagent, langt utover hva 

noen ville forvente av en så liten boks med så 

vakkert utseende. 

Lyden av 801D! 

Her er ingen kunstig ProLogic surround, men 

multikanal opptak kan avspilles både i stereo, 

3 kanal og 5 kanal, med eller uten ekstra subbass. 

Utgangen for subbass kan også utnyttes 

til stereoplatene dine. Her er også komplett 

med linjeutganger for alle kanaler, men er vel 

særlig aktuelt om du ønsker en større forsterker 

på hovedkanalene. 

Jeg testet lyden på mine Baby Respons i 2 

kanal og 5 kanal med eller uten sub. Det låt 

uansett forunderlig bra med flott kropp og fyldig 

lyd på ganske høyt volum selv om disse 

høyttaleren er temmelig tungdrevne. Det var 

imidlertid da jeg ville friske opp lydinntrykket 

nå like før trykkstart, at jeg fant på å koble 

Linn Classik Movie opp mot B&W 801D med 

sine 15 tommere! 

OK. Jeg har hatt bedre lyd i stua, men det 

var uansett en klyp-deg-i-armen opplevelse å 

høre dypbassen, dybdeperspektivet og det 

oppløste lydbildet ved avspillingen av noen av 

våre vante testplater med denne verdensberømte 

forterkerkilleren som drives av et tilsynelatende 

lektøy for japper. Så får hver av oss 

reflektere om det betyr at B&W 801D er blitt 

snillere med forsterkere, eller om Linn tross sin 

litenhet og letthet har funnet på noe epokegjørende 

med sin nyeste greie. Eller noe midt i 

mellom.... 

Konklusjon 

Dette er neppe den optimale investringen for 

de fleste av våre lesere som utelukkende vil ha 

"mest lyd for penga" på gutterommet eller 

ungkarshybelen. Men som et ekstra anlegg til 

storskjermen i finstua eller på hytta, er dette 

en drøm av et produkt. Jeg vil også påpeke at 

den enkle og elegante betjeningen vil redde 

de aller fleste fra å gjøre de grove innstillingsfeil 

som gjør at 90% av egeninstallerte hjemmekinoanlegg 

i Norge spiller dårligere enn 

potensialet. 

Dette er et livsstilanlegg i beste mening; det 

vil berike livet for de fleste og vil også gi eierglede 

ved sin helt usedvanlig vellykte design. 

Pris kr. 34.600 

Forhandler: Kontrapunkt 

3/2006 

95

Neste nummer! kommer ca. 15.juni 

KAVALKADE? 

Vi hadde ikke før sendt forrige blad i trykken før 

redaktøren måtte svelge all stolthet å innse at tiden 

ble for kort til å komme med en seriøs kavalkade 

over testede produkter i dette bladet. For å toppe 

påskeferien din med sol, kald pils, lammestek og 

dette Fidelity (håper vi klarte det), fikk vi særdeles 

kort tid på oss. Hele gjengen ble derfor enige om at 

vi heller skulle lage en skikkelig gjennomgang av 

markedets beste hi-fi til sommerferien din. Det har 

da forekommet et par sure dager til hjemmekos 

også i juni/juli? 

Classé 

Likevel er det et 

besøk hos Hi-Fi 

Klubben i Oslo 

som har gjort 

betydelig inntrykk 

nå like før 

vi går i trykken. 

Produktsjef Dave 

Nauber fra kanadiske 

Classé var 

på besøk for å 

demonstrere nye 

produkter, blant 

annet ny DVD 

multispiller pluss 

stereo og multikanalforforsterker. 

Det hele låt 

veldig bra 

gjennom et komplett 

multikanal 

5,1 system fra Diamantserien til samarbeidspartner B&W. 

Artisten var vår egen glitrende dyktige Silje Nergaard. Her 

var dynamikk og romopplevelse i bøtter og spann! Det 

har opplagt skjedd noe med Classé som vi bør sjekke nærmere 

til neste blad. 

Men det mest imponerende må likevel være det 3 meter 

stor bildet som fylte plassen mellom fronthøyttalerene. 

Hvilken utrolig utvikling det har vært på projektorsiden i 

løpet av de siste par, tre årene. Selv var jeg av de aller 

første som hadde en skikkelig videoprojektor her hjemme. 

Min nåværende 3-rørs koster en liten nybil med norske 

avgifter. Jeg hadde riktignok sett fantastiske bilder på 

siste Plazamesse med priser på "bare" 50 tusen, men fikk 

beskjed om at projektoren Klubben hadde i taket bare 

kostet i underkant av tyve tusen og var av DLP-typen. 

96 3/2006 

Forsterkere 

Vi planlegger også en test av store forsterkere av ulikt 

slag til å drive B&W 801 og liknende kravstore high-end 

høyttalere, mens vi sjekker kvaliteten på de mange smarte 

forsterkerkonstruksjoner. digitale eller ikke, som kjennetegnes 

med liten vekt og størrelse i forhold til effekt. 

Hittil har disse ikke vært helt på høyden med de aller 

beste rør- og transistorvariantene. Men fordelen er 

mange, inkludert moderat pris. Og hva om man utnytter 

mulighetene for bi-amping. Kan ikke det ta igjen et mulig 

lydmessig forsprang – innbilt eller ikke? Forsøkene med 

Linn i nr. 19 gav mersmak! 

LCD eller DLP? 

Men jeg har nylig også sett fantastiske resultater fra LCDgruppen 

hvor man hadde lagt til en "blender" i lysveien 

for å øke kontrastnivået og skape skikkelig sort i bildet 

når det skal være det. Jeg fikk låne et par av de mest 

populære LCD modellene for en foreløpig evaluering, og 

er mektig imponert! Det slo meg at sammenlikningen 

mellom LCD og DLP kan minne litt om de generelle ulikheter 

mellom likt prisede moving magnet og moving coil 

pickuper! Dette skal jeg komme nærmere inn på i neste 

blad hvor jeg trosser all motstand og ENDELIG setter av 

litt plass til high-end hjemmekino. Og du med et bra stereoanlegg 

er jo nesten i mål med et slik anlegg allerede. En 

meget brukbare projektor starter på bare 7-8 tusen kroner 

og en DVD-spiller koster det samme som 1 1/2 kilo 

indrefilet på ICA! For et par tusen får du uansett en som 

gir bra lyd og bilde og som varer over sommerferien...

Krell, AR, DartZeel etc. 

Forøvrig gjorde vi på Stockholmsnessen avale med flere 

svenske importører om fremtidige tester i Fidelity, og regner 

med både nye Krell produkter, den nye Wilson Sophia 

Mk 2, de siste monoblokker fra Audio Research og annet 

snadder som vi i det minste har råd til å lese om. 

Og selvfølgelig passer vi nøye på å ha med gode kjøp i 

den lavere prisklasse, noe Rolf Inge Danielsen og Anders 

Rosness holder særlig fokus på. 

Ha en flott påske! 

Knut V

Hele bladet - Fidelity

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template ?