Télécopie pleine page - Delamain Cognac

delamain.cognac.fr

Télécopie pleine page - Delamain Cognac

36

REPORTASJE

www.underdusken.no

37

FAKTA OM:

Cognac

Rett før druene er modne, høstes de

inn og sendes til pressing. Væsken

gjærer da til vin, før den er klar for

destillering i det karakteristiske

destillasjonsapparatet «alambic

charentais».

Vinen destilleres to ganger. Etter

dette gjenstår kun det beste. Dette

kalles eau-de-vie, og blandes for å

lage konjakk.

SEKS MÅNEDERS ARBEID: Eksportmarkedsfører Olivier Jadeau (f.v) viser Kaja, Christopher og

Magnus fra KSG rundt i konjakk-kjelleren. I Delamains bibliotek står destillater fra helt tilbake til

1847.

Delamain er et familiedrevet

konjakkhus stiftet i 1824. De har

ikke egne vinmarker, men kjøper

destillater fra andre. Druene

kommer utelukkende fra Grande

Champagne-området.

I forbindelse med Samfundets 100

årsjubileum har Delamain lagd en

konjakk etter forespørsel fra KSG.

Konjakken ble avduket i Lyche 1.

oktober, og er ventet å komme på

Vinmonopolets bestillingsutvalg 1.

november.

MYSTIKK: Inne i denne eiketønna ligger en spesialdesignet konjakk til Samfundets medlemmer.Om tre uker fra dette bildet tas skal blandingen helles

på flasker og forsegles. En natt sent i september ankommer den endelig Trondheim. Arbeidet med å dra prosjektet i land har til en viss grad blitt holdt

hemmelig.

Konjakten

FØRSTE GANG: – Det er første gang vi lager en slik konjakk, og vi er veldig stolte av den, sier Olivier

Jadeau. Etter omvisning i konjakk-kjelleren er det klart for å teste resten av Delamains blender, men

selvsagt kunne man også ta Husets egen etikett i nærmere øyesyn.

Man selger da ikke

hjernen sin?

Olivier Jadeau,

eksportmarkedsfører i Delamain

Om en seks måneder lang søken etter å forene to liderskaper i en flaske.

TEKST: KAROLINE AURSLAND FOTO: EIVIND SPONGA

1

3. mars: Våren har så vidt begynt å seire over

vinterens kulde og mørke i Trondheim, og det

er en sen kveld på Samfundet. Etter et lengre

styremøte i Kafé- og serveringsgjengen (KSG) på

Samfundet, setter kjøkkensjef Christopher Carivau

og lagersjef Magnus Guntvedt Brevik seg i Daglighallen.

Innerst i lokalet, i den røde sofaen, sitter en

gammel kjenning fra gjengen deres. Det er Wenche

Nilsen, som satte sin fot på Samfundet for første

gang for over 30 år siden, og som nå jobber med

eksterne arrangementer og kursing av gjengmedlemmer

i Det runde røde.

– Jeg synes vi burde feire Samfundet med

vår egen drikk. Nå har vi forsøkt med både øl

og akevitt uten å lykkes. Men hva med en egen

Husets konjakk til høstens 100-årsjubileum, spør

plutselig Christopher.

Wenche vil gjerne hjelpe. Etter 14 år i serveringsbransjen

har hun stiftet bekjentskaper. Kanskje kan

de være interesserte i å produsere den.

26. mai: Dager har blitt til uker. Lite ser ut til å

skje. Men så, plutselig denne ettermiddagen, piper

det i Magnus` telefon:

«Vi har fått en avtale med konjakkprodusenten

Delamain», lyder meldingen fra Wenche.

Om nøyaktig 120 dager skal den sendes nordover

på flasker med egen etikett. 2000 flasker er

antallet. Et lite opplag. Desto mer eksklusivt. Noen

vil kjøpe for å drikke. Enda flere vil kjøpe flasken

for å ha som et samleobjekt. En gjenstand som

leveres fra én generasjon til en annen.

RISIKOPROSJEKT. KGS-erne har ingen

tid å miste. I tillegg til gamle gjengmedlemmer,

involveres Lim og Fotogjengen. KSG`s jubileumskontakt

Kaja Amundsen blir også med i

forberedelsene. Og Daglighallen, som på denne

tiden pusses opp, fungerer som kontor for de ukentlige

møtene til KSG-erne. For når det satses høyt

er planlegging viktig. Fallhøyden er stor.

– Anslagsvis vil Samfundet bruke 23 000 kroner

på dette prosjektet. Det er unødvendig å si at det vil

være innmari synd hvis det mislyktes, sier Wenche.

EN HISTORISK HENDELSE. På samme

tid: 15 minutter øst for Cognac, langs den 381 kilometer

lange og frodige elven la Charente ligger en

liten by som heter Jarnac. Der sitter Delamains

kjellermester Dominique Touteau bak en gammel

trepult. På veggen til venstre, står rader av små

glassflasker med ferdigdestillerte eau-de-vie.

Livets vann, altså. Kjellermesteren henter fram

ulike typer og blander dem. Å lage en blend til

norske studenter som drikker lite konjakk har han

aldri har gjort før. Men blenden blir omsider klar

og legges på eiketønne. Her skal den lagres for å

utvikle farge og sin egen karakteristikk.

ET SLAGS VENDEPUNKT. 12. juni:

Hjemme i Trondheim tar forberedelsene en ny

vending. Det som lenge bare har vært en fjern

drøm blir virkelighet. Studentene skal få besøke

Delamain. Med Wenche i spissen begynner de å

planlegge reisen til den franske konjakkregionen og

stedet der Samfundets konjakktønne ligger lagret.

– Og jeg som først tenkte at det var mulig å

ordne konjakken i Trondheim, sier Kaja og ler.

22 august: Sommerferien har kommet, og gått.

Det er mandag, og i morgendisen klokken 06.20 på

Rygge flyplass slipper hjulene grepet om asfalten

og vingene tar over. Konjakken venter.

BERUSENDE FØLELSER. Mellom en

rekke hvite murhus, vendt mot en liten og trang

gate har den svarte soppen «Baudoinia compniacensis»,

som lever av konjakk, fordampet og lagt

seg på bygningene der den lagres. De tre prosentene

som forsvinner gjennom fordamping er ifølge

historien «englenes andel», og gjør at det bor veldig

lykkelige engler over Cognac-området.

– De må da være drita fulle, spøker Christopher.

I motsetning til studentene i Det runde røde

bråker ikke englene. Det er nemlig stille Jarnac,

byen som har vært Delamains hjemsted siden 1824.

26 august: De siste dagene er flere konjakkprodusenter

besøkt i byen Cognac, hvor KSG-erne har

tilegnet seg god kunnskap hvordan man lager «det

brune gullet». Klokken er 09.00 og de er klare for

å møte sitt eget. Endelig stopper taxien i gaten la

rue de Delamain. De fire nordmennene fikler med

lommebøkene sine for å betale. Omsider takker

sjåføren. De takker tilbake. Magnus åpner bildøren.

– Men dette må da være feil sted.

Christopher er enig.

– Ja, sammenliknet med de kommersielle

konjakkprodusentene i Cognac er det i alle fall

veldig anonymt, sier han.

Det kommer et stille nikk fra resten av reisefølget.

Ifølge veibeskrivelsen Wenche har fått er det

hus nummer «7». Plutselig henger skiltet på veggen.

– Her er det jo!

Wenche åpner døren og leder an opp de

smale trappene som fører opp til annen etasje.

Sommerfuglene kiler i magen. Sannhetens øyeblikk

nærmer seg.

– BONJOUR! En tilsynelatende ung mann

dukker opp i det som likner en resepsjon fra

forrige århundre. Med våkent blikk ønsker han

velkommen. Det mørke, strie håret er godt stelt

og den slanke kroppen er kledd i mørk dress.

Håndtrykket er fast.

– Jeg vet ikke helt hva dere ventet dere. Men i

dag er Delamain faktisk en av de få uavhengige og

familiedrevne virksomhetene i Cognac-regionen,

så det er jo ikke helt som hos de store produsentene

i Cognac, forteller Olivier Jadeau.

Han er én av åtte ansatte som jobber for Delamainhuset.

Og det er han, eksportmarkedsføreren, som

har mailkorrespondert med Wenche siden mars.

– Kom, nå skal dere få kjenne hvordan destillatene

forandrer smak og karakteristikk med årene.

I HALVT MØRKE. Rett over gaten for kontorbygget

ligger et rom i halvt mørke. På de tykke

bjelkene i taket har små dannelser med spindelvev

samlet seg gjennom årene. Det er svalt der inne, hvor

flere rader med gamle tønner ligger på rad, noen

stablet oppå hverandre.

En sterk lukt av eik fyller neseborene og legger

seg nesten som et lag på kroppen. Olivier deler ut

glass, tar av proppen øverst på en stor eiketønne og

slår den i siden.

– Dette er en ung eau-de-vie fra 2009.

Forsiktig senker han reagensrøret, som henger i

en tynn snor, ned i tønna. Det fargeløse innholdet

skjenkes i glassene. Studentene lukter én gang og

heller vesken tilbake.

– Den lukten som sitter igjen nå, den er lettere å

gjenkjenne hva er. Men som dere kanskje kjenner er

lukten av alkohol her ganske sterk.

Med en trehammer banker han proppen på plass,

mens studentene rynker en smule på nesa. Olivier

hadde rett.

– Dette er sterk sprit, for å si det sånn.

Jubileumsansvarlige Kaja og de andre beveger

seg stadig lengre inn i lokalet, og lukter på eldre


38

REPORTASJE

www.underdusken.no

39

LÆRINGSPROSESS: – Vi må ikke glemme det store fellesskapet Samfundet er. Ved å involvere flest mulig og jobbe på tvers av gjengene i konjakkprosjektet

håper jeg folk på Huset vil få øynene opp for det enorme potensiale som finnes, sier Wenche Nilsen (nr. to fra venstre). Hun har veiledet studentene

gjennom prosessen for å få konjakken på plass.

LIVETS VANN: – Jo lenger destillatet har ligget på tønne, desto mørkere farge og desto mer karakteristikk får det. Tønnene vi

bruker må være minst seks år gamle. Det gjør at eikesmaken ikke blir for dominerende, forklarer Olivier Jadeau.

destillater. Sansen er skjerpet. Neste tønne er fra

2002.

– Mmm, la meg se. Denne fargen er i alle fall

mye mørkere, utbryter Kaja.

Alles neser er helt nede i glasset nå, mens de

vipper på glasset. Hodene settes på skakke, for

begge neseborene må brukes. Det ene lukter alltid

litt mer enn det andre, nemlig.

– Ja, og sammenliknet med den første er spritlukten

her byttet ut med pære, sier Christopher.

Alle puster helt ut for så å trekke pusten godt

inn. De lukter og lukter. Men hvor er Samfundets

konjakk?

ET KJÆRT MØTE. Innerst i hjørnet står store

flasker i flettede kurver.

– Dette er biblioteket vårt. Disse destillatene er

lagret lenge nok, og nå brukes de som referanser

når vi lager nye konjakker, forklarer Olivier.

Han ser en smule stolt ut.

– En gang ble jeg spurt om hvorfor vi ikke selger

dem. Men man selger da ikke hjernen sin, spør

han retorisk.

Med stort smil om munnen peker han på en

flaske på øverste hylle. «1943» står det på den.

– Tenk at disse har sett krigens dager, og hørt

lyden av pistolskudd, sier Christopher.

En annen flaske fra 1917 har fått navnet

«Cognac de dame», en konjakk til ære for kvinnene

som kjempet under krigen. Kaja peker på

en ny flaske: 1847.

– Da var jeg i hvert fall ikke påtenkt!

Studentene finner stadig eldre flasker. Den ene

overgår den andre, og det pekes i stor begeistring.

– Skal vi gå videre, spør Olivier og smiler lurt.

Studentene aner hva som venter.

For bare noen meter unna. Helt innerst i rommet,

forbi en stor maskin i metall, mellom hundrevis av

tønner markert med hvert sitt nummer, er denne

en ferdig blandet konjakk, merket med ni magiske

bokstaver: SAMFUNDET.

DEN STORE PRØVEN. – Ååååh, tenk at

den er vår, utbryter Kaja og stryker over tønna

med handflaten.

Med ett kjenner Wenche at pulsen øker. Ikke

bare er hun redd for at studentene skal våge seg til

å smake på konjakken, fordi det er uhøflig. Men

tenk om Olivier sier de faktisk kan smake også

liker de den ikke. Det er stille. Helt til Christopher

drar opp telefonen.

Og jeg som først tenkte

at det var mulig å ordne

konjakken i Trondheim!

Kaja Amundsen,

jubileumskontakt KSG

– Dette må dokumenteres, sier han og knipser

i vei.

Magnus ser med store øyne på tønna.

– Denne tønna er helt surrealistisk!

Nå skiller bare noen centimeter med murstein

tønnene fra de sterke solstrålene som varmer

bakken utenfor. 38 grader viser målestokken denne

dagen, mens høsten snart lurer i Trondheim. 1.

oktober skal konjakken avdukes på Samfundet.

Med en nedlagt jubileumskomité og den plutselige

oppussingen av Lyche har veien vært humpete.

Akkurat nå virker likevel alle forsinkelser og stress

som en fjern virkelighet.

Med store øyne trekker de pusten dypt inn og

lukter ned i glasset.

– Dere kan selvsagt få smake, sier Olivier.

Kaja, Magnus og Christopher setter glasset til

leppene, og fyller munnhulen. De titter på hverandre,

men sier ingenting. Og stillest av de alle

er Wenche.

– Jeg var shitnervøs, forteller hun i etterkant.

Etter en liten stund bryter et tilfreds sukk ut.

– Mmmm, jeg tuller ikke. Denne er den beste

konjakken jeg har smakt på hele turen.

Reisefølget er enstemmig. Og Wenche puster

igjen. Magnus løfter glasset på ny.

– Når man lukter fra avstand kjenner jeg en

svak duft av vanilje og kakao, mens når jeg lukter

mer nedi glasset synes jeg den har mye fruktighet

i seg, sier Magnus.

Kan det stemme?

– Det er slett ikke feil, og denne konjakkens

karakteristikk er veldig typisk for Delamain-huset,

forteller Olivier.

KONJAKTEN. 1. oktober: Det er fredag,

klokken er 17.50 og et nyoppusset Lyche fullsatt:

Gamle panger og aktive medlemmer i kjole og

hvitt. Olivier ønsker velkommen fra scenen. Under

en svart duk på et høyt bord skjuler den seg. Han

river duken av. Så: Flasken! En seks måneders lang

jakt på Samfundets egne drikk er over. Gjestene

klapper.

En liten gruppe medlemmer har godkjent

konjakken. Om resten av Husfolket mener

prosjektet er vellykket, det gjenstår å se.UD

ET SAMLEOBJEKT: Mange timer er lagt ned i både det frivillige arbeidet på Samfundet og i prosessen for å lage dets egen

konjakk. Noen vil kjøpe flasken for å drikke, andre vil kjøpe den som et minne for livet.

More magazines by this user
Similar magazines