Brosjyren for kunst i byen finner du her. - Kongsvinger Kommune

Kunst i detoffentlige romSentrum videregående skole & Kongsvinger bibliotekKongsvinger Kommunewww.kongsvinger.kommune.no

Kari SteihaugFødt i Oslo 1962Arbeider med installasjoner«Å rydde en strand»– The BeachcomberDe nærmere 4000 glassbitene er alle fragmenterav noe annet, slipt av sand og vann igjennom tidentil myke former eller bruddstykker av gjenstander vikjenner igjen; flaskehalser, vindusglass, krystallbiter,lampeskår, parfymeflakonger, colaflasker etc.glassbitene er bærere av tid og historie, hukommelseom gjenstander i bruk. De er funnet på øyene i IndreOslofjord, på Hovedøya hvor jeg har mitt atelier, ogpå Langøyene hvor det fortsatt finnes rester etterKristianias søppelfylling som var i bruk fra 1902-1946.Glassfragmentene er samlet, sortert og montert iet gridsystem på hver sin spiker langs veggkanten /lysåpningen i Biblioteket. Installasjonen går i dialogmed byggets lysforhold og arkitektur. Fargeholdning,skyggevirkning og transparens endres i takt meddøgnets og årets skiftende lysvirkninger. Tittelen“Å rydde en strand” peker på det konkrete i selvehandlingen det er å rydde en strand for noe verdiløstog ødelagt. Det som er ryddet bort løftes fram ogbrukes på en ny måte. For meg har tittelen også enmetaforisk betydning; Det å gå inn i litteraturens ogbøkenes verden kan også oppleves som å rydde enstrand, for å finne et større sted for tanken.Takk til to innsatte i Kongsvinger og Oslo Fengsel forhjelp med å borre hull i glassbitene.

Erlend LeirdalFødt 1964Bor og arbeider i TrondheimTreet er det materiale som står megnærmest. Jeg har spesialisert meg påå bruke trematerialets utrolige mang foldi mine arbeider siden jeg var liten. Jeg ser på meg selv som enforteller som leter etter historier og poetisk innhold, skjult likeunder overflaten i vår kulturs konkrete virkelighetsoppfatning.Treet forteller mye på egen hånd, og jeg forsøker å la detkomme fram gjennom mine bearbeidelser. For meg handlerdet om å høre hjemme i naturen.«DRIFT»Skulpturen er like gjerne en struktur, som flyter mellomflere ”krysningspunkt”. Den er ”sted”, arkitektur, funksjoneltmøbel, natur, kunst, og leverandør av framtidigehistorier.Arbeidet er laget for hånd av grove eikebjelker fradanske sluseporter fra ca. 1913. De har tjent sombolverk mot Nordsjøens voldsomme krefter i Nordenseldste by Ribe. Til slutt forvitret jernbeslagene, mentreet har holdt ut og bare blitt finere av forholdene dethar vært utsatt for. Det er nettopp historien de har i segsom førte til at jeg importerte portene med sikte påSentrum videregående skole.I tilegg til å forsøke å gi ungdommene på skolen etutgangspunkt for å ”være”, har jeg søkt å la stedetsegenart fortelle. Glomma renner rett forbi med sinhistorie om fløtning, og alt mulig annet, og jeg ville atmitt arbeid skulle se ut som om det er lagt dit av elva,naturlig tilpasset byggets volum, retninger og rytmeog funksjoner. Det er allikevel ingen tvil om at dette ermenneskeskapt natur slik det ligger, i en hardt utstudertuorden, konsekvent ute av vater og vinkel.Arbeidet tar også opp i seg en intarsia av hånd gravertemessingplater hvor motivet er ville planter som har hattulike nytteformål opp igjennom historien. Veikantensapotek om man vil. Trambulerings teknikken som eranvendt i disse graveringene er lånt fra metallarbeiderfra reisende folk. Arbeidet med messingmotivene erutført av Laila Time på Voss.Kunstverkene ved skolen transformerer, trekkersammen og viser oss krefter til og fra stedets ånd påsvært ulikt vis, men konsekvent og utfyllende. Det erutsmykkingskomiteens rolle å sørge for slikt bokstaveligtalt finner sted.Takk for at jeg fikk bli med i dette flotte klangbildet!

Jeannette ChristensenFødt 1958, OsloMin virksomhet som kunstner har værtpreget av arbeid med installa sjoner, hvorblant annet en diskusjon omkring tid ogskulpturbegrepet har vært gjennomgående.Skulpturell bruk av forgjengeligeeller sårbare materialer, eller omvendt – klassisk bestandigematerialer – har inngått i dette. Jeg arbeider idébasert og oftestedsspesifikt, både tre- og todimensjonalt, ikke begrensettil bestemte medier, men i et stort spenn av materialer ogteknikker.«Solen»Solen er et neonobjekt (lystegning) montert på østveggeni vestibylen, godt synlig når man kommer innhovedinngangen fra vest. Veggen befinner seg i etåpent fellesareal som strekker seg fra trappe amfi ogkantine i sør til auditoriet i nord. Solen er tenkt i dialogmed lysåpningen sentrert i taket på biblioteket, som erbygget på en idé om å slippe sollyset inn i biblioteket.Solen består av 15 mm neonrør i fargene gult, oransje,rødt. Den har en diameter på 225 cm.Mitt forslag var opprinnelig basert på et klassisk motivi kunsthistorien; nemlig kunstneren og hans modell. Iforslaget var modellen byttet ut med solen som objektfor studium og den mannlige kunstneren med en kvinnesom forskeren ved staffeliet. solen er et mangetydigsymbol for energi. Den er forut setningen for liv og vekst,men også etter hvert en trussel med hensyn til tankenpå klimaendringer.Idémessig forholdt jeg meg både til institusjonen somet sted for studier og til konsulentenes visjon om atkunsten skal reflektere en bevissthet om natur, miljø ogøkologi. I den endelige utføringen ble figuren valgt vekkog elevene har tatt forskerens plass. I et slikt perspektivdreier solmotivet seg også om menneskets bevissthetom seg selv og tilstedeværelse i verden. I tillegg skalSolen fungere som et lyspunkt for alle som bruker bygget.

Anne Karin JortveitFødt: 1964Bosted: OsloMedium: Arbeider mest med forskjellige tekstileuttrykk i objekter og installasjoner«Bruddstykker»– levd livDette arbeidet tar utgangspunkt i miljø, gjenbruk ogtekstile assosiasjoner knyttet til dagliglivet. Alle tekstilenehar vært benyttet av mennesker fra ulike generasjoner.De har tilhørt kvinner og menn, unge og gamle. Flereelever og lærere har gitt personlige tekstiler og er derforviktige bidragsytere.Tekstilene ble først klippet opp og så heklet for hånd.Hver del er formet individuelt. Jeg har valgt et litt røftog til dels skulpturelt uttrykk. Arbeidet er organisk ogornamentalt og forhåpentlig også uhøytidelig. Tekstilenehar tidligere vært brukt til bekledning og bruksområderi hjemmet. De kommer altså med hver sine historier.Kanskje noe av dette kan oppleves som små glimt avegne erfaringer. Som for eksempel når enkelte fargerog mønstre påminner om ting man selv har opplevd.Hekleteknikken finnes i mange kulturer, og er derforgjenkjennelig, nesten uansett hvor man kommer fra.Jeg liker tanken på at det jeg selv har heklet samtidigføyer seg inn i en internasjonal tradisjon. For meg ertekstil mediet spesielt interessant å jobbe med fordi detbefinner seg på utallige arenaer i samfunnet. Det tardel i våre levesett uansett hvem vi er og hvor vi er.Jeg har et sterkt miljøengasjement, og jeg tror at kunstkan involvere seg både på politiske og poetiske måter.Med sin stille ettertenksomhet går dette arbeidet iretning av det sistnevnte. På en nær og konkret måteknytter det sammen referanser og spor etter individuelleog kollektive handlinger.Håpet mitt er at valget av en slik visuell og idémessiginnfallsvinkel kan bidra til tanker og refleksjoner i enstørre samtale om miljø, tilværelse og våre ulike økologiskeavtrykk, både lokalt og globalt. I en utdanningsinstitusjonhvor unge, engasjerte mennesker i dag befinner seg,er det viktig at disse diskusjonene får en plass.