En kropp, norsk. Bind 2 - Norges Kristne Råd

Tanker, erfaringer og refleksjoner fra menneskersom lever med eller er berørt av hivNORGEStigma og verdighetFor å reflektere teologisk rundt stigma knyttet til hiv og aidsinviterte en komité nedsatt av Norges kristne råd til samtaler.Deltakerne var mennesker som lever med hiv, som arbeider ikirken, ved teologiske skoler og diakonale institusjoner. Samtalenefant sted på Aksept, Kirkens bymisjons senter i Oslo foralle som er berørt av hiv. Møtene foregikk over flere måneder,i mindre og større grupper. Refleksjonene som følger, samt desom finnes i første bind, viser hovedtrekkene i samtalene, oger et forsøk på å dele noen av de innsiktene som kom frem der.Denne artikkelen tar opp erfaringen av stigma og behovet forå forstå hva det vil si å være menneske.Betingelser for stigmatiseringI Norge opplever hivpositive utbredt stigmatisering. Selvom stigmatiserende holdninger sjelden kommer til uttrykki ord, er de tydelige for mennesker som lever med hiv. ”Folkbehandler deg på en annerledes måte”, sa en av deltagerne.”Budskapet forstås like klart som om det hadde blitt ropt ut frahustakene.” Selv i helsevesenet, ”det stedet der vi forventer atde har kunnskaper, og der vi burde bli møtt uten fordommer”,hører man om hivpositive pasienter som må stille bakerst ikøen, eller ikke blir operert. ”Det skjer”, i følge en som er blittutsatt for denne type diskriminering, ”fordi menneskers øyne,hjerte og bevissthet er lukket!”For mennesker som lever med hiv, blir stigmatiseringen demøter ute i samfunnet, ofte styrket av selvstigmatisering, somi sin tur kan føre til en beslutning om å skjule sin status fra andre.Noen ganger er denne frykten for å bli avvist grunnløs, ogandre mennesker kan reagere overraskende varmt og positivtnår man forteller om sin hivstatus. Men det motsatte er oftetilfellet. En mor sier at hun ikke synes at hun kan fortelle sinevenner at sønnen er hivpositiv fordi hun er redd for å ”ødeleggehans rykte”. Man er redd for at barna vil bli stigmatisert,eller at man vil miste sårt tiltrengt støtte fra familie og venner.Det er derfor ”det er utrolig mange som isolerer seg, som blirsittende hjemme og ikke går ut” – en situasjon som kan bli tilet selvpåført sølibat og føre noen inn i depresjon, og i enkeltetilfeller lede til selvmord.Identitet og skyldSpørsmål om identitet er særlig problematisk når hiv er medi bildet. Dette er delvis på grunn av skylden som knyttes tilsmitten. Som en deltaker sa: ”Når jeg sier at jeg har hiv, hørerjeg en stemme som sier ’jamen, hvorfor har du det, da?’ Imotsetning til kreft antyder hiv at det er noe man har påførtseg selv.” Når man møter slike holdninger, kan de somlever med hiv, internalisere det selvbilde som andre skaper,og gjøre det til en sannhet om seg selv. Da blir viruset denavgjørende sannheten om deres identitet.”Å si at man har hiv er noe annet enn å si at man er hivpositiv”,sier en. ”Ja”, sier en annen, ”Det er en avgjørendeforskjell, fordi ’er’ har med hele ens identitet å gjøre. Menhvis du sier at du har viruset, blir det noe skilt fra deg selv,noe du har, ikke noe du er. Da er det ikke så sterkt knyttet tilidentiteten din.” ”Dette betyr”, tilføyer en tredje, ”at språk erviktig, også det språk vi bruker om oss selv.”Å være utestengt som menneskeEtter som samtalen utviklet seg, ble det stadig klarere at hivpositiveserfaringer kaster lys over hele vårt syn på hva det vilsi å være menneske. ”Jeg vil ikke fortelle noen at jeg har hivfordi jeg er redd for at de vil synes synd på meg”, sa en av deltagerne.”De vil forholde seg til meg på en helt annen måte.De vil passe på hva de sier til meg.” ”Jeg føler meg så liten”,sa en annen. ”Bare de kunne se at jeg er et virkelig menneskemed potensial og ressurser. Men alt de ser, er et stort virus.”Deltakere talte om en mur av uforstand som de ofte møter nårde forsøker å forklare at de også er mennesker med normalemenneskelige behov. Mange deltakere delte følelsen av å blisett ned på og dømt.Det er så lett å gjøre viruset til mer enn et virus; å gjøre biologitil moral. Det er ikke det at mennesker med hiv er mindresyndige enn andre, men de er heller ikke mer syndige. ”Skalvi først snakke om synd, er vel det noe vi har felles”, sa en deltaker.”Men problemet er at det finnes et idealbilde som folkføler de må leve opp til”, sa en annen, ”og det å lesse alt detonde over på enkelte individer er tilsynelatende en grei måte14 INNLEDNING