11.07.2015 Views

Sommer 2006 - Camphill Norge

Sommer 2006 - Camphill Norge

Sommer 2006 - Camphill Norge

SHOW MORE
SHOW LESS

Create successful ePaper yourself

Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.

I juni 2005 utgav Sosial ogHelsedirektoratet et dokumentmed tittelen ”Et nasjonalt kompetansemiljøfor utviklingshemmede.”I sammendraget tydeliggjøresmange av de behovene vi i<strong>Camphill</strong> Landsbystiftelse nåønsker å fokusere på:Tekst ELISABETH AMELN ogDAG BALAVOINE”I 2005 ser det ut til at idealene frareformen i 1991 fortsatt ligger et stykkefra virkeligheten. Utfordringene erknyttet til å gi hverdagen et mer positivtinnhold, som gir seg utslag iutviklingshemmedes egenomsorg ogselvbestemmelse, sysselsetting, voksenopplæring,sosialt nettverk og fritid…Områder det trenges mer kompetansepå, er utviklingshemmingkombinert med psykisk lidelse ellerrusproblem, generelle helserelaterteproblemer og utfordringer knyttet tillivsfaseovergangene.” (Et NasjonaltKompetansemiljø for Utviklingshemmede,Sosial og Helsedirektoratet,Avdeling for kommunale velferdstjenester,30. juni 2005)Dette dokumentet fokuserer påhvordan de av oss som yter omsorg,støtte og veiledning til menneskermed psykisk utviklingshemming, kanbli mer kompetente tjenesteytere.Dette er selvsagt svært viktig, men vimå gi minst like mye omtanke ogenergi til det å utarbeide konkreteforslag til hvordan vi i praksis kan tilretteleggetiltak og utdannelsestilbudslik at mennesker med psykisk utviklingshemmingi stadig sterkere gradhar muligheten til å bli i stand til å tavare på seg selv.nytt fra landsbyskolenArbeid med ungdom og ungevoksne med utviklingshemmingMye positivt har skjedd i <strong>Norge</strong> iarbeidet med utviklingshemmede i desiste årene. De lærde strides ennå tildels om HVPU reformen – og det forblirvel alltid slik at velmente kommunaleregelverk og lovgivning kan haufordelaktige og til dels ikke tilsiktedekonsekvenser. Men i det store oghele er utviklingen på rett vei, og viljener der til å legge til rette og skapemuligheter for mennesker som harspesielle behov. Det er da opp til osssom arbeider med utviklingshemming,og som føler problemene ogutfordringene ”på kroppen”, å værekreative innenfor denne positive sosialpolitiskearena ved å fortsette åforeslå, vise vei og stadig skape nyeog forbedrede muligheter.Kanskje er det eneste saliggjørendefor den unge psykisk utviklingshemmedei <strong>Norge</strong> i dag ikke nødvendigvisbare å ha en livslang løpebane i entipptopp kommunal bolig med allefasiliteter som hjertet begjærer, kanskjeet arbeidstilbud og en omkrets avbetalte venner som følger en opp.Vi spør også: ”Er evnen til å taansvar for eget liv for en utviklingshemmeten pedagogisk utfordringsom vi bør stille oss?” Vårt svar er etdefinitivt ja. I det følgende vil vi forsøkeå definere problemstillingen og ågi vårt konkrete forslag til hvordanden kan gjennomføres.Verken – eller, alt og ingentingUngdommen. Ut av redet – ut avhjemmet – ut av barndommens trygghet– stadig litt lenger vekk hjemmefraflyr tenåringen full av rampestreker ognysgjerrighet. Hvem er jeg? Hvem erdu? Hvordan kan jeg forstå meg idenne verdenen jeg er født inn i –hvorfor er jeg akkurat her akkurat nå?I årevis har vi vært opptatt av hvorviktig det er å verne om ”barndommensrike”. Det er jo også så nærliggende,så åpenbart – barnet er lite,uskyldig og sårbart. Det er like viktig åverne om ungdomsårene. En tenåringer på mange måter litt nyfødt, nettoppvåknet opp til en ny bevissthet omverden og seg selv. Minst like sårbarsom en baby – bare ikke like søt.Ikke sulten og ikke mett, ikkenaken og ikke kledt, står det i eventyret.Som ungt menneske har man detvel ofte slik, verken fugl eller fisk, verkenvoksen eller barn. BarndommensDag Balavoine.Foto: Borgny Berglund.ansvarsfrihet har man måttet giavkall på – mens voksenidentitetenikke enda er helt innenfor rekkevidde.For ung eller merenn voksen nok, alt etter den voksneverdens, lærere eller foreldres – forgodtbefinnende.Verken eller og samtidigalt og intet, to sider av det åvære ung. Altfor sulten og altfor mett– alt for naken og altfor kledt, ingensmåproblemer eller knuslete idealer.RETT og GALT skrives med storebokstaver.Ungdommens UtfordringHvor lenge varer ungdommen? Evig?Vil verden alltid være – ung? Denamerikanske forfatteren og gjendikterenRobert Bly beskriver ungdommensdilemma slik at siden voksnemennesker viser både med sin oppførselog sine klesvalg at de helstville forbli i tenårene, finnes ingenskikkelige voksne forbilder å strekkeseg mot. (Robert Bly: The SiblingSociety) Hvis ingen voksenverdenfinnes med en gjenkjennelig voksenidentitethva skal man da strekke segetter, se frem til? En godt betaltjobb? Hus og bil? Hvordan nå enndette har seg, så synes det som omdet er noe ved det å være ungdomsom vi aldri blir helt ferdig med, alltidlengter etter og ikke ønsker å miste.landsbyliv nr 8 • våren/sOMMEREN <strong>2006</strong> 7


nytt fra landsbyskolenlingshemmede stilles overfor i møtemed dagens samfunn. Et lærestedder målsetningen er å veilede ungevoksne utviklingshemmede menneskergjennom de første og avgjørendeskrittene fra livet i familiens og skolensregi, til et liv som voksen.Utdannelsen har tre grunnmotiver:Å lære å forstå verden, å lære å levei verden og å lære å arbeide i verden.Å lære å forstå verdenHvordan er egentlig denne verdenog dette samfunnet satt sammen?La oss utforske den igjen på ordentlig.Hva forteller nyhetene oss? La ossdra til kommunehuset, besøke regjeringsbygg,storting, slottet og NRK. Viskal utforske verden både nasjonaltog internasjonalt. Vi skal fordype oss ilitteratur, historie, samfunnsfag, naturfagog vi skal også reise. Etterpå skalvi fortelle om det til de andre.Hvem er den andre, og hva kanvi gjøre sammen? La oss utforskedette store og komplekse område!Undervisningen kan finne sted samleteller i grupper med et spesielttema, for eksempel i samtalegrupperfor menn/kvinner og grupper somfokuserer på spørsmål omkring parforholdog seksualitet. Det dreier segogså om å kunne uttrykke seg,kunne si ja takk eller nei takk. Kunneformulere seg, bli vant til å si sinegen mening og rett og slett fåanledning til å øve seg på å finnefram til sin egen mening, formulereog å dele den med andre.Det kunstneriske arbeidet med teaterog drama, sang, musikk, malingog diktskriving får derfor høy prioritet.Det stimulerer også evnen til å utrykkeseg i verden.Det blir viktig å fortsette med åutvikle lese- og skriveferdighetene,også gjennom data/tekstbehandlingfor dem som ønsker og har behov fordet samt å lære å sende e-post ogfinne frem på internett.Å lære å leve i verdenKan man lære å leve? Ja, det kanman faktisk. Hvordan vi lever vårt liver så avhengig av i hvilken grad vivelger det. Noen trenger trening i åvelge og i å ta konsekvensen av sinevalg. Dette betyr å bli kjent med valgmulighetenevi har i vårt liv, i hverdagog fest, hjemme hos seg selv og hosandre.Å velgeFor unge mennesker med utviklingshemminger det grunnleggende viktigå få anledning til å øve seg på og åpraktisere det å velge. Mye er blitt tilrettelagtog bestemt av foreldre oglærere, og det er ofte ikke lett åbegynne å velge selv. Våre valg skjeri en sammenheng og får konsekvensfor oss selv og andre.Gjennom samtaler og det kunstneriskearbeidet stimuleres evnen til ågodta egne så vel som andres valg.Dette temaområde vil stå i sentrum fordaglige gruppearbeid og undervisning.Kunsten å gjøre det hjemlig omkringseg. Pleie av bolig og klær,planlegge, gjøre innkjøp, lage mat ogstelle i stand til måltid, personlig hygiene,bruk og forståelse av penger ogregnskap, bevissthet om tid og tidsbegreper.Det skal øves og bringe gledenav å mestre de nære tingene i hverdagenså vel som til høytid og fest.I det første året bor elevene påinternat. Vi utarbeider rutiner, reglerog avtaler sammen og siden respektererdet som får fellesskapet til åfungere. Vi øver oss på å respekterehverandre – selv om vi har ulikevaner, behov og meninger.I det andre året, senioråret, erintensjonen å kunne øve seg på å bomer selvstendig. Ikke alle vil velge åbo så tett innpå andre. De aller flesteutviklingshemmede i dag ønsker segen egen bolig og et nettverk av mennesker,oppgaver og muligheteromkring seg i et lokalt miljø, enten isin hjemkommune eller i andresammenhenger. Til dette skrittettrengs det en solid forberedelse ogundervisning.Å lære å arbeide i verdenI arbeidet dekker vi et behov somandre mennesker i verden har. Slikstår vi i et nært forhold til de andremenneskene i verden. Idet vi respektererat alle ikke kan bidra med detsamme eller ”like mye”, og at noenhar større behov og andre mindrebehov, kan vi alle komme med vårtbidrag til de andre menneskene i verden.Denne forståelsen av arbeidetgripes i undervisningen og kandanne grunnlaget for framtidig yrkesvalg.I opplevelsen ”dette kan jeg”vokser identiteten fram.Daglig, på gården, i gartneriet og iverkstedene - og i perioder møterelevene forskjellige arbeidsområder.Det blir også kurs i forskjellige håndverksom å smi, å snekre, å bake,matlaging og andre serviceyrker.Gjennom arbeidstrening på mangeforskjellige områder skal det væremulig å peile inn hvilket arbeidsområdesom er best egnet til fordypelseog videreutvikle for den enkelte elev.Fritid og friluftslivI tillegg til de rike muligheter for friluftsaktiviteterpå sjøen og i fjelletomkring Vallersund, gir både svømmehallenog gymsalen i nærmiljøetmuligheter for utfoldelse, både i organiserteog frivillige aktiviteter.Opplæring i ridning, båtliv og fjellvandringgår også inn som en del avundervisningen.For unge mennesker med utviklingshemminger det særlig viktig åfå anledning til å tilbringe tid medjevnaldrende og jevnbyrdige. Mangehar vært vant til å forholde seg myetil voksne – lærere, foreldre ogomsorgsarbeidere. Mange unge, sompå skolen har vært integrerte i klasserder de alltid har vært sinkene iforhold til de andre elevenes utvikling,lengter etter å finne menneskersom de kan måle seg med og somstiller lignende spørsmål til livet.I den ukentlige rytmen er det rikeligtid til uforpliktende samvær, dansog lek.Forberedelse og organisering avreising til og fra feriene blir øvet oggjennomført med stadig friere oppfølging.Skoleinitiativet, Framskolen, setterseg som mål gjennom to årslæring å kunne gi eleven, pårørendeog kommunal omsorgstjeneste innsikti hvilke muligheter den enkelteelev har i forhold til framtidig boform,videreutdannelse og yrkesvalg.■■■landsbyliv nr 8 • våren/sOMMEREN <strong>2006</strong> 9


nytt fra helsepedagogikkenFår eg bruktmi fulle krafti fellesskapet?Eit heller nedslåande forskningsresultatseier at 75% av allearbeidstakarar her i landet kjennermisnøye i sitt daglege arbeid. Ikkjetil å undrast at det no finst eit vellav litteratur, kurs og seminar lagafor å bøte på dette problemet.Tekst IRÉN KLEIVEN, RostadheimenFoto: Jan BangNorsk forbund for helsepedagogikkog sosialterapi utfordrer!I forbindelse med et seminar medLisbeth Kolmos på Solborg 23.-25.mars, ble vi utfordret til å formulereverdigrunnlaget for Norsk forbundfor helsepedagogikk og sosialterapi.Det mangler enda.Formålsparagrafen til forbundet erklar: ”Forbundets formål er åvidereutvikle den antroposofiskehelsepedagogikk og sosialterapi.”Tekst DAG BALAVOINEDet er så viktig å bevisstgjøre ossverdiene for arbeidet vårt. Da blir detlettere å innarbeide et handlingsgrunnlagslik at vi samlet kan nå våremål. I denne bevisstgjøringen liggerogså å definere vårt interne samarbeidog i hvilken grad vi prioritererdette. Dette er et felles prosjekt foralle som arbeider innenfor helsepedagogikkog sosialterapi i <strong>Norge</strong> ogsom er medlem av Norsk forbund forhelsepedagogikk og sosialterapi.Det var et historisk sus over denbeslutning som ble tatt på dettemøtet, da omfanget av det sosialterapeutiskeog helsepedagogiske arbeidetble definert i 4 egne arbeidsområder.Tidligere har vi kun forholdtoss til arbeid med barn, det helsepedagogiskearbeidet med voksne ogdet sosialterapeutiske arbeidet. Nåhar vi sett og forstått at dette ikke ertilstrekkelig. For første gang ble defire stadiene i livet definert, nemlig.Arbeidet med barn, med ungdommer,voksne og eldre.Det ble da dannet 4 forskjelligearbeidsgrupper som skulle arbeidefram verdigrunnlaget for de forskjelligearbeidsområdene. Det var:BARN: Koordinator: Kristin fra HPSHedemarken. De samarbeider medskolene i Oslo og på Skjold.UNGDOM: Koordinator: Christianapå Grobunn. De samarbeider medGrethe, Ena, Dag, Helen, Hans,Øyunn, og Veronika.VOKSNE: Koordinator: Rigmor påGranly. De samarbeider med Iren,Aud Magny, Martha, Jan, Mette ogRolf Kåre.ELDRE: Koordinator: Ingrid L.Gruppen må settes sammen medmedarbeidere fra Vidaråsen, Granlyog Helgeseter.Det var enighet om å samarbeidemellom stedene for å tydeliggjøredette verdigrunnlaget fram til et nyttmøte i okt./nov. <strong>2006</strong>. Styret i NorskForbund er ansvarlig for å arrangereneste møte. ■ ■■Ein kan bli matt av det enorme tilfanget.Det var difor befriande åhøyre den svenske forskaren PerLindberg i eit radioprogram her i vinter.Han hevda at ein kan ”koke” detheile ned til to faktorar. Får ein ordenpå desse, ville det meste falle påplass. Lindberg har forska på kvafaktorar som fremmer helse ogarbeidsinnsats i ei verksemd. Iutgangspunktet er dei aller flestearbeidstakarar motiverte og ambisiøse.Kvifor er det då så dårlegearbeidsmiljø overalt? Kvar blir det avmotivasjonen og ambisjonane?Lindberg seier at det er viktig atdei psykiske krava er avgrensa, og atein er fornøgd med arbeidet ein gjer.”Men,” seier Lindberg, ”vårt resultatpeker på at arbeidsinnsatsen først ogfremst fremmes av at arbeidet hartydelige mål, der man vet hva somkreves og hva som er den enkeltesarbeidsområde.Dette er to av de viktigste «frisk»-faktorene til god helse på arbeidsplassen.”For at kvar enkelt medarbeidarskal kunne få brukt si fulle kraft i fellesskapet,ser det altså ut til å vereto faktorar som må ligge til grunn:• Tydelege mål• Klare rollerEg må altså vite kvar eg står, kvarolle eg spelar, kva ansvarsområdeeg har og kvar vi som arbeidsplasser på veg, kva mål vi har. Det handlarom korleis ei verksemd blir leda.10 landsbyliv nr 8 nr • VÅREN/<strong>Sommer</strong>en 7 • vinteren 2005/<strong>2006</strong><strong>2006</strong>


nytt fra helsepedagogikkenKorleis står det til i verksemda dereg arbeider, korleis samarbeider vi?Kven styrer kva og korleis? Kven tekinitiativ, kven set ”kjeppar i hjula” forandre, kven lyttar til kven? Kven trurat han kan og bør gjere alt sjølv?Kven har problem med å delegere oggje frå seg ansvar? Kven sitt ord vegtyngst? Kven er rettferdig? Kven serikkje berre andre sin kompetanse,men greier også å løfte den fram?Michaela Glöckler hevdar at konflikteri slike arbeidsfellesskap somvårt oppstår fordi slike spørsmål somdette ikkje har blitt løyste på ein godmåte. Det handlar om ledelse. Dethandlar om makt. Ledelsesspørsmåler maktspørsmål. Glöckler skriv omdette i boka ”Makt i mellanmänskligarelationer” (1997) og viser til tre ulikevegar å gå når ein skal skape einarbeidskultur. Ho viser til eit foredragRudolf Steiner heldt i 1919 der hannemner tre ulike modellar ein kan ta ibruk når ein skal arbeide med denneproblematikken:1. Den hierarkiske modellen,med pyramideforma struktur.2. Den demokratistøtta modellen,prega av kommunikasjon ogmedbestemming (flat struktur).3. Fellesskapsmodellen,som motsvarer ein omvendpyramide.Dette sat eg og las om på togetpå veg til eit tredagarsseminar medtema ”Verdibasert ledelse” på Solborgved Hønefoss. Lisbet Kolmossom har vore med å utvikle ein nyledelsesstruktur på sin arbeidsplassMarjatta i Danmark, var invitert tilseminaret for å arbeide saman med24 representantar for helsepedagogiskeog sosialterapeutiske veksemderi <strong>Norge</strong>.Siste dagen under temaet ”Ledelse”snakka vi om ulike ledelsesmodellar.Marjatta arbeider etter den nemndefellesskapsmodellen, og Kolmos seierat dei har ikkje hatt samarbeidsproblempå Marjatta etter at dei tok ibruk denne modellen for 10 år sidan:”Det er utrolig viktig hvilken lederstilman har.”Kolmos seier vidare at den hierarkiskemodellen høyrer fortida til. Omflat struktur seier Michaela Glöckler:”Demokrati, selvbestemmende ogmedbestemmende er kvaliteter som ivår tid allerede er oppnådd eller iallfalletterstreves verden over. Heltfremtidsorientert er derimot den tredjesamarbeidsformen, - felleskapsmodellen.For denne forutsetter detmyndige mennesket, dvs. et menneskesom realistisk kan avgjøre sinegen oppgave og rolle i et fellesskap.Dette mennesket har kommet sålangt i sin utvikling at hun fritt ogbevisst kan innlemme seg i enbestemt sosial sammenheng (...).”Under seminaret gjekk vi inn i einprosess der vi vekselvis kvar for ossog i fellesskap såg på kva verdiarsom er viktig for oss i vårt daglegearbeid. Lisbet Kolmos gjorde ossmerksame på at verdiar ikkje er eitsett med reglar eller oppskrifter.Verdiar er alt det vi ynskjer oss. Kvener vi, alle som er i fellesskapet? Kvaer våre verdiar,- som kvar enkelt skalkjenne seg heime i fordi kvar enkelthar hatt eit ord med i laget i utformingaav grunnlaget. Vi må berrehugse at verdiane ikkje kan lede oss.Nokon må lede verdiane. Ikkje einsjef på toppen som med påtrykk fårgjennom sine meiningar, men einsom i botnen av ”fellesskapspyramiden”forvaltar verdiane i samsvar meddet fellesskapet har bestemt. Densom har overordna ansvar er densom ser til at dei oppgavene ein harbestemt seg for å løyse, blir løyste.”Få vil være ledere,” seier Kolmos”Sier du ja til ledelse, sier du ja tilekstra ansvar, og det å ha ekstraansvar er å påta seg en ekstra byrde.Derfor må lederen fordele ansvar.Ansvarsfordeling er det same sombyrdefordeling.” Og når det gjeldledarskap seier Kolmos: ”Har våreledere de verktøy som behøves?Man kan ikke bare lede, man måkunne lede”.Om fordeling av ansvar seierGlöckler: ”En virksomhets prestasjonsevnebetinges av i hvilken gradmenneskene evner å sette sinebeste ferdigheter inn i samarbeidet.Det er derfor uhyre viktig at man byggeropp et hierarki avferdigheter og en tilsvarende fordelingav evner og resurser.(...) Detteer lett nok å si, men betydelig vanskeligereå gjennomføre, det å ”leve”.Uten en virkelig vilje til å utvikle seg,til å lære, blir det en umulighet.”Før vi skildest etter tre dagarbestemte vi oss for å møtast igjen tilhausten. Til dess skal vi kvar for ossarbeide med kva verdi, mål og handlingsgrunnlagvi ynskjer for våre respektiveverksemder – alt etter om viarbeider med barn, ungdom, vaksneeller eldre.Som Lindberg seier Kolmos: ”Forat en verdibasert ledelse skal kunnefungere skal alle ha klare roller. Menhusk for arbeidet fremover:Det gjelder å ha en langsomtfremadskridende målsetning” . ■ ■■landsbyliv nr 8 • våren/sOMMEREN <strong>2006</strong> 11


Landsbystiftelsen er nå kalt”<strong>Camphill</strong> landsbystiftelse”Tekst og foto DAG BALAVOINETing tar tid innenfor departementetsvegger, - lang tid og enda lenger.Det ble ikke opphevelse avforskriften i januar eller mars, ikkemai og ikke i juni heller, men endelig- fra og med 1. januar <strong>2006</strong> har dejuridiske for-holdene trått i kraft. ”Ja,detta har vi venta på sålenge…”(seLANDSBYLIV 6)nytt fra landsbystiftelsenNye forskrifter og vedtekterDen mest merkbare forandring erat alle landsbyboere endelig nå fårutbetalt sin fulle trygd og skal dabetale for kost og losji i landsbyeneslik som medarbeiderne også gjør.Jeg tror nok også at alle landsbyboernenå får litt mer å rutte med forsitt private forbruk.Det var et sjokk for stiftelsen atden ble trukket i rammen fordi dendermed skulle få nye inntektergjennom den nye ordningen. Dette,som vi betraktet som en nødvendigog sårt tiltrengt oppjustering av rammenfra staten, klarte finansdepartementetå ta tilbake i statsbudsjettetfor <strong>2006</strong>. De gir med den ene håndenog å tar med den andre.Men hva betyr det mer? Jo. Detbetyr at alle landsbyboere i <strong>Camphill</strong>landsbyenehar en hjemkommunesom er ansvarlig for at de får det tilbudetsom de trenger, og hvis de vilflytte ut av landsbyen, er det kommunensom er ansvarlig for å finne etgodt alternativ. Det betyr også at allekan klage til fylkesmannen hvis ikkekommunen eller landsbyen gir det demener å ha behov for. For Landsbyenesadministrasjon betyr omleggingenen del mer å gjøre i forhold tilinternkontroll og nærmere oppfølgingav og med hjemmekommunene.Fra og med representantskapsmøtetpå Vidaråsen i høst har <strong>Camphill</strong>landsbystiftelse også fått nye vedtekter.De nye vedtektene har klargjortansvarsfordelingen mellomRepresen-tantskapet og Lokalstyrenei sterkere grad enn tidligere.Representantskapet framtrer nåsterkere som et åndslivsorgan.Stiftelsens hovedstyre skal være detaktive handlende organet som følgeropp de løpende sakene innen stiftelsenmellom hvert av de to representantskapsmøtenei året.I lokalstyrevedtektene er det kommeten interessant nyskapning, nemligårsmøtet som hver landsby skalutvikle. Der skal alle som bor i landsbyen,alle foresatte, venner, styremedlemmerog naboer være inviterttil en orientering om landsbyens situasjongjennom årsberetning og aktuelleframtidige prosjekter som harbetydning for alle.Lokalstyreformannen skal ledemøtet. Her skal også styremedlemmenevelges. Det er ment at årsmøteti landsbyene skal ha en kulturellog sosial ramme. Det er en spennendeoppgave for hvert sted å utvikledenne årlige hendelsen. Det er eninvitasjon til alle som er interesserte,på denne måten å bil inkludert iutviklingen av landsbyen.Så har landsbystiftelsen fått nyttnavn. Man har tidligere kanskje spurtseg: har Landsbystiftelsen noe å gjøremed <strong>Camphill</strong>bevegelsen? Det er nåikke lenger noe spørsmål fordi det nyenavnet er: <strong>Camphill</strong> landsbystiftelse.Det klinger litt tregt i begynnelsen,men har man sagt det noen ganger såkommer det seg. Nå kommer navnet”<strong>Camphill</strong>” sterkere til sin rett. ■ ■■Byggegruppefor LandsbystiftelsenByggegruppen på Kristoffertunet,som er sterkt tilknyttet BRO-prosjektet,fortsetter med rehabiliteringav bygningene på Kristoffertunet ogblir snart ferdig med skolehuset iHommelvik.Tekst JAN BANG ogROLF JACOBSENGruppen er ledet av byggmesterTorstein Kristiansen som gjerne vilpåta seg oppgaver i andre landsbyer.Byggegruppen er en lærlingbedriftsom er viktig for utvikling av kompetansefor vedlikehold av Landsbystiftelsensbygningsmasse, og det harblitt foreslått at det blir en egen avdelinginnenfor Landsbystiftelsen medeget styre, budsjett og regnskap.Byggegruppen og spesielt byggmesterTorstein Kristiansen vil haen viktig rolle i BRO-prosjektet vedå delta i byggereiser, ha et byggelederansvarog forhåpentligvis kunneintegrere en lærlingeutveksling medRussland.12 landsbyliv nr 8 • VÅREN/<strong>Sommer</strong>en <strong>2006</strong>


Bygging av hus er åndsarbeid.Husene skapes av ånd, de fyllesmed ånd og de bringer ånd inn ifremtiden. Økologisk bygging kan blien ny impuls i Landsbystiftelsen, dethar allerede vært bygget mye medøkologisk bevissthet både med materialerog design, og det er viktig atdette fortsetter å utvikle seg.Hvordan kan de nåværende vedlikeholdshåndverkerebli innlemmet idenne impulsen? Det er viktig at detikke oppstår konkurranse mellom desom allerede arbeider i dette feltet ogByggegruppen, det er viktig å fremmeden assosiative impuls. På Representantskapeti november ble det foreslåttat Byggegruppens første oppgave blirå kartlegge hvilke behov det er forvedlikehold, rehabilitering og bygginginnenfor Landsbystiftelsen.Hovedstyret og Økonomigruppenhar bedt Byggegruppen vurderebehov i landsbyene, både interne ogeksterne, i samarbeid med eksisterendehåndverkere.nytt fra landsbystiftelsenEn Bro til RusslandByggegruppen vil kunne bli enviktig ressurs for Landsbystiftelsenpå sikt, hvor en bygger opp egenkompetanse på miljøvennlige byggemetoderog et nettverk av fagpersoneromkring dette. Den kontinuerligebyggeaktiviteten og vedlikeholdsbehovetsom er i Landsbyene i <strong>Norge</strong>,gjør det mulig å skape en arena hvoren kan utvikle ny kompetanse, giopplæring og eksperimentere framnye byggemetoder. ■ ■■Brobyggerskolen begynte i år 2000med Lars Henrik Nesheim somsatte opp en skole for økologiskbygging og med praksis iRussland.Tekst JAN BANG ogROLF JACOBSEN (foto)Selv om Brobyggerskolen ikke lengereksisterer, fortsetter Rolf Jacobsendette arbeidet med dugnadsreiser til<strong>Camphill</strong> Svetlana i Russland, hvorde har flere økologiske byggeprosjekterpå gang. Dette prosjektet somhar fått navnet BRO, har utviklet segi et samarbeid med Norsk Jord- ogHalmbyggerforening (NJH) samt forskjelligeskoler og skoleinitiativer forvideregående trinn, fagskole mm.Bro skal etableres som en ideellstiftelse som arbeider for å utviklemodeller hvor overføring av miljøkompetanse,kulturutveksling og støttearbeidtil psykisk utviklingshemmedekombineres. På Ryschkowo, rettved Svetana, skal det bygges opp etskoleanlegg, ”Brohode”, som kan taimot grupper og skoleklasser fra<strong>Norge</strong> /Norden.I mai <strong>2006</strong> går startskuddet fordette prosjektet, og to grupper med tilsammen 55 deltagere vil delta i byggeprosjektet.På sikt vil slik aktivitetgi inntekter til Ryschkowo og hjelp forSvetlana til å bygge opp botilbud.(Fortsetter på side 14)landsbyliv nr 8 • våren/sOMMEREN <strong>2006</strong> 13


nytt fra landsbystiftelsenen hjemmeside. Intensjonen er ådrive et direkte og praktisk hjelpearbeidmot Russland og øst-Europa,utvikle et undervisningstilbud innenøkologisk bygging og skape en arenafor kultur og kunnskapsutveksling ogdessuten å bygge nettverk og bidraaktivt til næringsutvikling. BRO vil haen fri stilling, men vil ha en basis i etsamarbeid med Landsbybevegelsenog nettverket omkring NJH. ■ ■■Det er også et mål at en gjennomdette kan bidra til å spre kunnskapom bærekraftige byggemetoder iRussland. Det er allerede opprettetkontakt med flere miljøorganisasjoneri Russland.Det var et møte i marspå Vidaråsen for å evaluereLandsbystiftelsensstøtte til alle steder i øst,som vil legge kursenvidere. Landsbystiftelsenhar bevilget et starttilskuddtil BRO samt enoppfølging over tre år. Brohar utviklet en brosjyre og<strong>Camphill</strong> Communityfestival i Botton villageAlle medarbeidere som arbeiderog har personlig investert i oppbyggingenav <strong>Camphill</strong>felleskapeneinternasjonalt, var invitert til en festivali Botten uken etter påske <strong>2006</strong>.Tekst og foto DAG BALAVOINEI forkant av møtet var det oppfordrettil å arbeide med Goethes eventyr omden grønne slangen og den skjønneLilje, på alle <strong>Camphill</strong>stedene verdenover. Mange tok imot utfordringen ogmange steder arbeidet med eventyretog flere steder har satte opp eventyreti skuespillform til påsken <strong>2006</strong>.Festivalens hovedtraksjon var nemligat det skulle gjøres en teateroppføringav eventyret med alle festivalensdeltagere. Hver region skulle forberedeseg til å vise fram en eller toscener av skuepillet på engelsk.Under festivaldagene ble detanledning til å fordype seg i Goetheseventyr gjennom forskjellige bidrag,samtaler, spilløvelser og den storeframføring i Botten Hall for helelandsbyen, som kronet festivalen. Detble en to-og-en-halv times fyrverkeriav en ”happening”. ■ ■■14 landsbyliv nr 8 • VÅREN/<strong>Sommer</strong>en <strong>2006</strong>


glimt fra verdenHistorien til Malik og Hadizat Gataeva ogderes familiebarnehjem ”Vå r Familie”Da den første krigen startet iTsjetsjenia i 1994, arbeidet Hadizatsom hjelpepleier. Etter den førstebombingen dukket de første foreldreløsebarna opp, og de lokalemyndighetene spurte Hadizat omhun kunne ta seg av 7 barn. Hadizathadde selv vokst opp på barnehjemog hadde mange vonde minner derfra.Hun hadde lovet seg selv at hunaldri skulle sende et barn til et sliktbarnehjem. Dette var begynnelsenpå en forunderlig historie.Tekst ASTRID BJØNNESHadizat og hennes mann Malik fikkansvar for flere og flere barn sometter hvert dannet et slags ”familiebarnehjem”.Barna kalte dem mammaog pappa, og deres innstilling var åskape et virkelig hjem for dissebarna.Etter den første tsjetsjenske krigenbodde de i et hus rett ved markedsplasseni Groznyj. De hadde allerededa tatt hånd om flere titalls barn somenten var helt foreldreløse ellerhadde foreldre som ikke kunne tahånd om dem. Våpenstillstandenvarte i ca. 3 år.Så kom den andre tsjetsjenskekrigen i 1999. En av de førstedagene av krigen ble markedsplasseni Groznyj bombet. Deres hus bletotalødelagt. Heldigvis hadde dekommet seg ned i kjelleren og overlevdedet hele. Men de mistet alt. Demåtte sove på gulvet i det utbrentehuset de første nettene. Det var daden tyske TV-journalisten fra ZDF, D.Schumann, kom for å lage et TV-programom dem. Da dette programmetble vist på tysk TV, ble hjelpeorganisasjonenCap Anamur involvert.Malik og Hadizat og deres over 40barn reiste til naborepublikkenIngusjetia der Cap Anamur hjalp demtil å kjøpe et hus. Der bodde de mereller mindre uavbrutt frem til 2004 daalle tsjetsjenske flyktninger ble beordretut av Ingusjetia og tilbake tilTsjetsjenia. Krigen var offisielt over,og det skulle ikke finnes flyktningerlenger. Hadizat og Malik og barnaflyttet tilbake til Groznyj, solgte huseti Ingusjetia og kjøpte et nytt i Grozny.I den tiden de bodde i Ingusjetia fikkde kontakt med andre organisasjonersom ville hjelpe, og bl.a. fikk noenbarn et opphold i Ukraina og noen bleinvitert til Litauen. I Kaunas ga delokale myndighetene dem en leilighetog muligheter til å gå på skole. De fikkutvidet oppholdstillatelsen, og en litengruppe av barna har nå vært der iover 4 år. De håpet på mer hjelp iLitauen, men til tross for at det harvært laget to TV-reportasjer om demder de ba om hjelp, og at de har sendthenvendelser til diverse myndighetspersoner,har det ikke kommet noenform for hjelp utenom denne leilighetende har fått bo i gratis.Cap Anamur har hele tiden hjulpettil med penger til livsopphold iTsjetsjenia og til å holde huset iGroznyj, men nå har de sagt at fradesember i år er det slutt på hjelpen.Situasjonen i Tsjetsjenia er langtfra avklaret, det er stadig bombinger,og Hadizat og barna har tilbrakt utalligenetter i kjelleren mens bombenehar haglet rundt dem så kraftig athuset har ristet.De 10 barna som har bodd iKaunas i Litauen, har etter hvert fåttskolegang slik at de har lært segbåde russisk, litauisk og noe engelsk,og noen av dem er på god vei til åkunne klare seg selv om en viss tid.To er allerede ute av familien og hargiftet seg i Kaunas, en er i kokkelære,to jenter går på kurs for å bli manikyrister,en jente vil bli frisør og en avguttene er nettopp flyttet opp fra 6. til11.klasse og vil gjerne inn på universitetetetter skolen. Dette er ganskeoppsiktsvekkende når man tenker påat flere av barna bare så vidt kunnelese og skrive da de kom til Litauen.Cap Anamur har ikke hjulpet til iLitauen, men en ung tysk dame (datterentil TV journalisten som lagetprogrammet om dem i Groznyj),Sandra Schumann, sender 1000euro i måneden. Det holder til mat forde 10 barna og foreldrene. De har daingenting til faste utgifter, medisiner,klær osv. Hun har for øvrig ogsåsendt en stor sending med klær tildem for et år siden og har med segså mye hun kan når hun kommer påbesøk en gang i året.Ved hjelp av en gave på 20.000euro fra Finland i sommer kunneHadizat reise til Groznyj og skaffepass til flere av barna og få dem medseg til Litauen. Hun ankom Kaunas islutten av september sammen med15 barn fra 2 til 18 år. De ble anbraktpå sanatorium for behandling ogrehabilitering. De skal få legehjelpher. To av jentene trenger hjerteoperasjon,en gutt trenger å opererenesa etter en skade fra et granatangrep,en liten jente har åpen ganeog trenger operasjon. Hvert av barnahar en grusom historie å fortelle.Mange av dem har sett sine foreldrebli drept, jentene er voldtatt osv.Hadizat og Malik tar seg av alledisse barna. Uten å se på hvilkennasjonalitet de kommer fra tar dedem inn i sin familie. Det er både russiske,ukrainske, ingusjetiske, dagestanske,ossetiske og tsjetsjenskebarn i flokken. Noen har de adoptert,og de andre har de fått formynderskapfor.(Fortsetter på side 16)landsbyliv nr 8 • våren/sOMMEREN <strong>2006</strong> 15


Leiligheten som de har fått låne avde lokale myndighetene i Kaunas,har de ingen garanti for at de kanbeholde. Dessuten er den i en sværtsørgelig forfatning. Den er så rå atdet lukter muggent inne, veggene erpå sine steder sorte av fukt, vindueneer utette, kjøkkenet er knøttlitemed en komfyr der bare én kokeplatevirker. Det er et knøttlite bad medtoalett som altså benyttes av 10 barnog to voksne.Det er direkte helsefarlig å bo idenne leiligheten. Det viktigste akkuratnå er, foruten å skaffe penger tilmat og klær for de nye barna som erankommet, å finne en ny bolig tildem. For noe over 100.000 euro kande kjøpe et hus som kan romme demalle sammen.Fremdeles har de huset i Groznyjder ca. 15 barn er igjen. Dit reiserHadizat med jevne mellomrom. Malikkan ikke reise fordi noen har vært uteetter ham i det siste. Det har de fåttmelding om fra slektninger i Groznyj.Det er umulig å si hva dette betyr,men det kan være at noen har settseg irritert på at han har kontakt medutlendinger og får hjelp derfra.De håper å kunne hjelpe de avbarna som trenger det til behandling,operasjoner og rehabilitering. Dehåper at de 23 barna som nå er iKaunas kan få bli der, få gå på skoleog ha trygghet rundt seg. De håperogså at de andre barna som er igjeni Groznyj, kan komme til dem, og atde alle kan leve sammen i trygghetfor bomber og granater, fra kidnappingerog løsepenger, fra vold ogsult. Mest av alt håper de på fred iTsjetsjenia og at de kan flytte tilbakedit, men foreløpig ser det mørkt ut,og barna må reddes!I oktober 2005 ble det oppdaget atenda et barn har hjertefeil, og legenesier at hadde de ikke sett det, ville deikke ha trodd at blodprøvene dereskommer fra så små barn. De er altså isvært dårlig forfatning. Men 6 av de15 har begynt på skole. De nestengråt av glede da de kunne gå til skoleni trygghet for første gang på langtid.I november reiste to karer fraglimt fra verden<strong>Norge</strong> til Kaunas for å pusse oppleiligheten, så den kunne bli beboeligover vinteren. Vi fikk gratis maling,lånte en stor bil, malerne gjorde detgratis, og vi sendte med noe vintertøyog sengetøy.I mai i år kom det melding om athuset er kjøpt i Kaunas! Papirene erendelig underskrevet, og Hadizat ogMalik og barna skal flytte inn 1. juni.Det 15 barna som kom til Kaunas iseptember måtte reise tilbake tilGroznyj i slutten av desember fordide ikke hadde noe sted å bo.Leiligheten ble pusset opp og satt igod stand, og det ble kjøpt inn sengertil de 10 barna der i november. Dethar derfor vært ganske bra å bo derover vinteren for de 10 barna somMalik og Hadizat har hatt der. Sidendesember har vi holdt på å samlepenger og lete etter et hus. Nå er detkjøpt, og barna kan komme tilbakesmått om senn.Huset er finansiert slik: Innsamledemidler her i <strong>Norge</strong> og lånte penger iFinland. Det har gjort at RodnajaSemja nå eier 1/3 av huset og finneneved Virve Weckström eier 2/3.Huset kostet til sammen 94.000 euro,så her i <strong>Norge</strong> klarte vi altså å samleca. 30.000 euro (ca. 240.000 kr!!!)Det er nesten helt utrolig. Det er førstog fremst enkeltindivider som hargitt, så er det elevene påSteinerskolen i Vestfold som arbeidetinn 22.000 kr og Helle Bennett-fondethar gitt 45.000 kr. I NorBalSam har viklart å sende ca. 40.000 kr.Vi gir oss ikke med dette. I deneste 3 årene håper vi å kunne få innpen-ger nok til å betale finnene utslik at Rodnaja Semja vil eie helehuset. Dessuten vil de trenge merpenger nå når de får 25 å fø på, ogdet blir vel også endelig mulig å fåskikkelig me-disinsk hjelp til de barnasom trenger det. Vi håper derforogså å kunne bidra med en sum imåneden i tillegg til de 1000 euro defår fra Tyskland. ■ ■■Små og store beløp tas imot medtakk. Send pengene til kontonummer:7176 05 47330Rudolf Steinerskolen i VestfoldFurumoveien,3142 VestskogenMerket: Hadizat<strong>Camphill</strong>Ceske Kopistyi TsjekkiaKontaktperson: Astrid BjønnesKjære LANDSBYLIV!Når bladet Landsbyliv kommer iposten, kjenner vi stor glede.Tidsskriftet gir oss håp og mot tilå fortsette med å skape et<strong>Camphill</strong>-sted her i Tsjekkia.Tekst TURID NEJTEKSiden ideen oppstod i Bergen forflere år siden, har motgang vært etord som vi ble godt kjent med.Mange velmenende mennesker haruttalt seg om hvorfor vegen motmålet er blitt så kronglete, andre harvært heller negative til både sted ogfolk som ville forsøke å skape enlandsby etter Karl Königs ideer ogRudolf Steiners antroposofi.Men…, her er vi fortsatt og kanmed stor glede fortelle at vi nå har3 fastboende landsbyboere, en til harvært på besøk og forhørt seg ommulighet til å få bo her.Ekteparet Vladimir Havrda og LidaHavrdova er husforeldre. Deres bakgrunnfor <strong>Camphill</strong>-arbeidet er praksisved <strong>Camphill</strong> i England og flereår ved <strong>Camphill</strong> i Minnesota.Her er også en gruppe på 3 personermed spesielle behov som kommer2 og 3 ganger i uken. Disse blirgodt tatt vare på av Iveta Sadeckasom kommer 2 dager i uken og arbeideri verkstedene sammen med dem.I tillegg til dette arbeider tsjekkiskeDominik og Hana som praktikanter.Iveta er steinerskolelærer i Semily,en lang togreise unna oss her iKopisty. Hun er også en anerkjenttreskjærer.Den drivende kraften bak <strong>Camphill</strong>Ceske Kopisty har vært RadomilHradil. Hans arbeid har betydd alt fordenne landsbyen. Et styre beståendeav mennesker med antroposofisom livsledsager har også hatt storbetydning.16 landsbyliv nr 8 • VÅREN/<strong>Sommer</strong>en <strong>2006</strong>


glimt fra verden20 forskjellige sorter grønnsaker og20 ulike urter av meget god kvalitetble resultatet. Produktene selges tilbutikker og privatkunder, mesteparteni Praha. Vi har nettopp levert 100kg meget gode poteter til en privatkunde.For neste år er 2000 jordbærplanterkommet i jorden og 50 frukttrærav ulikt slag er plantet.<strong>Camphill</strong>-husene er en gammelgårdbygning hvor hovedhuset nåbare mangler siste oppjustering avfasaden. Her er flere bygninger påden tidligere gården. Et hus er verkstedfor trearbeid, modellering ogtekstilarbeid. Rehabiliteringen her erikke ferdig fordi vi mangler penger,Landsbyens bygninger er plassertmidt i den lille tsjekkiske landsbyenCeske Kopisty. Her er ca. 300 fastboende.Jordbruk har vært hovednæringher i flere hundre år. Landsbyenligger ca 5,5 mil nord for Praha.Kjøretid med bil er ca. 50 min. Et parkm. unna ligger den tidligere konsentrasjonsleirenog gettoen kjent undernavnet Theresienstadt etter byenTerezin. Her døde 35000 menneskerunder krigen, og hver dag har leirenbesøk av mennesker fra hele verden.Flere har ment at denne nærheten ersvært uheldig for <strong>Camphill</strong> CeskeKopisty. Noen av oss har valgt å ståpå en linje som sier at vi må skapeen positiv motvekt mot det onde somfant sted her for 60 år siden.Denne delen av Tsjekkia er kaltfor ”Bøhmens hage” pågrunn av sinbeliggenhet og fruktbarhet. Klimaet ergodt for grønnsaker og frukt, varmesomre, men likevel noe nedbør.Jordsmonnet er noe av det beste iMellom-Europa.<strong>Camphill</strong> har kjøpt 10 hektar jord.For annet år på rad er det dyrketgrønnsaker og poteter på ca. 2 hektaretter biodynamiske retningslinjer,resten er besådd med grønngjødsel.men aktiviteten og kreativiteten erlikevel i stor grad tilstede.Vi leste med glede artikkelen frabesøket i landsbyen Wojtowka iPolen, og håper at <strong>Camphill</strong> CeskeKopisty får besøk neste gang. Detville gledet initiativtaker spesielt å sePhyllis Jacobsen som var her medsin mann Ivan på den første befaring.Likeledes ekteparet Nesheim og OttoKrog som har støttet opp om arbeidet.Mange andre har også biståttmed gode tanker og pengegaver, oguten gave fra Landsbystiftelsen somnedbetales til Cultura Sparebank avHogganvik Landsby, ville det ha værtenda vanskeligere å starte opp. Mensom alltid trengs flere penger!Cultura Sparebank har egen kontofor gaver til stedet.Vi gir oss ikke! ■ ■■landsbyliv nr 8 • våren/sOMMEREN <strong>2006</strong> 17


Kontonummer i CulturaSparebank:1254 20 08006


kronikkerKRONIKKEREn øvelse for sosial kunstUtdrag av en artikkel skrevet avJohannes Denger i ”Lebensformenin der Sozialtherapeutischen Arbeit”Verlag Freies Geistesleben 1995.Artikkelen heter: Sozialtherapie –Begegnungskunst unter erschwertenBedingungen.Oversatt av ANNE LANGELAND ogDAG BALAVOINEDen som har muligheten til å besøkesosialterapeutiske steder, som forfatterenav denne artikkelen har, vil kommetil å ha viktige menneskemøter. Detdreier seg om menneskemøter, uavhengigeav handikap, møter som larmennesket få verdighet, ja som skapermenneskeverd.Skal et menneskemøte virkelig kunnelykkes, begynner det med å være oppmerksompå det andre mennesket.Dette kan nok først synes som en selvfølgelighet,men gjennom øvelse kandet fordypes. Forutsetningen er en virkeligiakttakelse, en så ren iakttakelseav fenomenet som mulig.Hvert menneske viser seg i sin egnespesielle fremtoning. Fra det vanligedrømmende i menneskemøtet kan detda komme til det Rudolf Steiner kalleroppvåkningen ”til det andre mennesketsnatur.” Med en ren iakttakelse menesdet at den er fri for sympati og antipati,det vil si: å betrakte det mennesket manstår overfor som det er uten bedømmelse.Det neste skritt er så å gjenskape detsom er blitt iakttatt i det ytre, i sitt egetindre. Til dette er, for eksempel kveldensærlig egnet. Om dagen har vi hatt etmenneskemøte. Om kvelden når vi eralene, ser vi tilbake på opplevelsen idetvi prøver å forestille oss og gjenskapedette menneskets ytre fremtoning detaljertog mest mulig eksakt. Nå blir det førsteskritt satt på prøve, for vi merker plutseligat vi ikke kan gjenskape enkelteting. For eksempel kan vi ikke forestilleoss nesen i profil, fordi vi ikke har lagtmerke til den. Dette kan vi da forsøke årette på ved senere møter. Det avgjørendeer at vi gjenskaper forestillingenhelt uten bedømmelse eller verdinormering.Dette danner videre forutsetningenfor en usentimental medfølelse, det åkunne sette seg inn i et annet menneskessituasjon. Nå opplever vi hans/hennesensidighet, som for eksempeluttrykker seg i et handikap, og straksstiger motbilder opp i sjelen som vilutfylle denne ensidigheten. I det ideelletilfelle oppstår da en terapeutisk intuisjon.Ved en slik gjennomtrengning avdet som omgir det andre menneske liket hylster, blir det mulig å komme til etvesensmøte: Den vi møter kan, mereller mindre bevisst, oppleve at den somstår overfor ham, meget godt har setthans ytre fremtoning, men har ikke forveksletden med selve vesenskjernen.Ved å ha blitt gjort hel på denne måtenføler den andre seg ikke gjenkjent pågrunnlag av sin determinerte fortid, menhan føler seg tiltalt som et blivendemenneske: Fremtidskrefter åpner seg.Da blir det fjerde skritt, det egentligemøtet, mulig: Det å bli ett i ånden.Vi har knapt begynt å øve den sosialekunst før vi støter på hindringer: Denstørste faren ligger, etter min erfaring,i at jeg hopper over det 2. skrittet: Vibetrakter – og bedømmer, dømmer, meden gang. Det å fastslå en mangel er lett,det skjer egentlig helt av seg selv.Øvelsen her består i å holde tilbakedenne raske bedømmelsen. Gjennomden forestilling som vi har gjenskapt i vårindre, som er nevnt overfor, kan vidanne vårt eget tankeinnhold om til etkar hvor det andre mennesket kankomme til syne, slik han er. Dette betyret offer for den raske forstandstenkningensom er så utpreget i vår tid.Vi kan sammenlikne disse fire skritt tildet sanne menneskemøtet med sakramentetslik det viser seg i ”den helligemesse”.Det første skritt ville være Forkynnelsen:Den vi møter er i sin væren etbudskap som det gjelder å ta i mot ogforstå.Det andre skrittet, offeret ville væresom antydet ovenfor.Det tredje, forvandlingen, kan inntreved en terapeutisk intuisjon fra en gjenskapelseav iakttakelsen i sjelens indre.Den fjerde skrittet kan føre til kommunionen,å være ett i ånden, når etmøte blir pleiet på denne måten, til åFoto: Dag Balavoinevære ett i ånden. ”Å bli var ideen i virkeligheten,er menneskets sanne kommunion”.(Rudolf Steiner). For å gjeldemenneskemøter ville jeg si: ”Å bli varJeget i dets omsvøpsnatur, er densanne kommunion”.Hvorfor er det å føre sammen iakttakelseog begrep så mye vanskeligerenår det gjelder mennesket enn medandre erkjennelsesobjekter? Med hensyntil objektenes verden som omgiross, er iakttakelse og begrep delt oppbare fordi vår organisasjon er slik dener. Når begge settes riktig i forhold tilhverandre, er erkjennelse mulig.Dette er ikke slik når ”objektet” er etannet menneske.”Når det gjelder mennesket, erbegrep og iakttakelse faktisk atskilt, forat de skal kunne bli forent gjennommennesket selv”. (R. Steiner). Dettegjelder ikke bare når vi skal bli var denandre, men det gjelder også for ossselv: Jeg er ikke bare menneske, jegblir menneske gjennom realiseringenav den frie ånd. Individualiteten som detspørres etter her, kan egentlig ikkepostuleres. Først gjennom iakttakelsenoppstår det ”rommet” der den kan leve.”Individualitet er bare mulig når detenkelte individuelle vesen blir forståttav andre gjennom en individuell iakttakelse.”(R. Steiner.) Var det annerledeshadde vi skapt en ny norm. Det betyrikke mindre enn at individualiseringenskjer gjennom menneskemøter. Ogderfor er sosialterapi et omfattendeøvelsesfelt der vi kan lære ekstremtmye om hva menneskemøter overhodeer, nemlig å erkjenne den andre i sittvesen.Integrasjon er en menneskerett.Politiske og samfunnsmessige betingelsermå gi rammene som muliggjørdette. Virkeliggjort blir integrasjonen derhvor vi som Jeg blir var hverandre, med18 landsbyliv nr 8 nr • VÅREN/<strong>Sommer</strong>en 7 • vinteren 2005/<strong>2006</strong><strong>2006</strong>


fokus: førti år med camPhill i norge<strong>Camphill</strong> i pinsens tegnVidaråsen, den første <strong>Camphill</strong>landsbyi <strong>Norge</strong>, hadde sin begynnelsei pinsen 1966. Pinsen er fellesskapetsfest. Da mottok apostleneden hellige ånd, og i pinsenstegn kunne de gå ut i verden oghelbrede.Tekst JOHN BAUMPinsen og det vi kan kalle pinsenstegn, har spilt en vesentlig rolle i<strong>Camphill</strong>s tilblivelse. Vidaråsen,som en kraftfull gren på <strong>Camphill</strong>bevegelsenstre, er en del av denhistorien som strekker seg tilbaketil tiden før Den andre verdenskrig.Her skal vi se på noen avgjørendemomenter i <strong>Camphill</strong>-bevegelsenstilblivelseshistorie.Den nyutdannede, 25 år gamlelegen, Karl König, holdt et foredragpå et antroposofisk stevne i Wien15. oktober 1927. Lederen av enpsykiatrisk klinikk i Wiesneck, legenFriedrich Husemann, var til stede.Etter foredraget talte de to sammen,og Husemann tilbød König arbeidved hans klinikk.Karl König hadde året før skrevettil Ita Wegman og spurt om hankunne hospiterer ved klinikken somhun ledet i Arlesheim, men hanhadde ikke fått noe svar. 1. november1927 skrev da Karl König til ItaWegman, som ledet den antroposofiskorienterte medisin den gang, ogspurte hva hun syntes om tilbudet tilHusemann 1 . For en ung lege, somhadde fått tilbud om å bli universitetslektori embryologi i Wien og nåkunne bli psykiater, var et slik avgjørendeveivalg vesentlig.Samme dag som Karl König skrevbrev til Ita Wegman, tirsdag 1.november 1927, døde RudolfSteiners søster, Leopoldine Steiner, inærheten av Wien. Ita Wegman reistetil Wien for å delta i begravelsen.Karl König ble spurt om å være medfor å ta imot Ita Wegman på jernbanestasjoneni Wien. Han mislikte situasjonen:”Jeg hadde aldri truffet henne før,og jeg spurte meg selv hvorfor detKarl König, Wien 1936.Foto: Karl König Archives.var nødvendig for meg å vente pånoen jeg slett ikke kjente. Den gangvar jeg ganske ung og sjenert og likteikke å ferdes så mye blant folk.” 2Noen dager senere hadde KarlKönig og Ita Wegman en samtale oghun inviterte han til Klinikken i Arlesheim.Det kan ikke ha tatt mangedager før han reiste til Arlesheim.Nettopp den samme dagen som KarlKönig ankom Arlesheim, kom ogsåTilla Masberg, som to år senereskulle bli hans hustru. Søndag 27.November, den første adventssøndag,opplevde Karl König adventshagen:”En liten haug av grønn mose ogjord var plassert på gulvet i midtenav rommet, kronet med et stort tentstearinlys. I hånden holdt hvert barnet eple med et lite stearinlys stukketinn i… Det ene barnet etter det andremåtte prøve – alene eller med enledsager – å gå langs spiralen avmose, for å tenne sitt lys ved detstorestearinlyset…Plutselig visste jeg: Ja, dette ermin framtidsoppgave!”Anke Weihs kalte Karl Kønigs opplevelseved adventshagen for<strong>Camphill</strong>s unnfangelsesøyeblikk. 3Denne advent opplevde Karl Königfellesskapet og sin framtidsoppgave.Det var i advent, men opplevelsenvar i pinsens tegn.I Tilla Masberg møtte Karl König etmenneske som skulle hjelpe han til åfinne sin vei i livet. Hun hadde startetet lite helsepedagogiske hjem, og hunspurte han snart om han ville væremed. Karl König svarte at han var villigtil det hvis forholdene kunne bli større.På Kristi himmelfartsdag året etter, 18.mai 1928, mindre enn et halvt år etterhan hadde sagt ja til å arbeide vedKlinikken i Arlesheim, ble slottet Pilgramshainin Silesia (nå Polen) tilbudtfor det helsepedagogiske arbeide.Fra høsten 1928 til våren 1936arbeidet Karl König på Pilgramshain.Hans opplevelse ved adventshagen i1927 var vanskelig å få realisert i livet.Da han måtte reise fra Tyskland i1936, var hans jødiske avstamningkun den ytre grunnen, den indre grunnenvar ”den stadige oppløsningen avfellesskapet internt i institusjonen.” 4Han fant ikke pinsens ånd tilstedeværendeder.Karl König reiste tilbake til Wien imai 1936, og der etablerte han en medisinskpraksis. Denne høsten invitertehan en gruppe unge mennesker, 5 somhadde truffet hverandre gjennom syvår. På søndager gikk de turer i skogen”Wiener Wald”, og etterpå leste ogmusiserte de sammen. Vinteren 1936-37 kom flere nye unge 6 til, og de studerteantroposofi sammen med den34 år gamle legen. Vinteren 1937-38begynte de å snakke om å gjøre noepraktisk sammen også.Så kom 11. mars 1938.Dramatikeren Carl Zuckmayer 7 var iWien denne fredagen:”Natten før den 11. mars kom deten veldig sterk fønvind. Den var varmog tørr som om den kom fra ørkenen.Den bølget under en skyfri himmelhele den påfølgende dag ogblåste utallige flygeblad, som oppfordrettil valg, omkring i gatene, somhøstblad. Overalt virvlet det papir.”Den østerrikske statsminister, Kurtvon Schuschnigg, prøvde hele dagendesperat å avverge en tysk overtakelseav Østerrike. Zuckmayer fort-landsbyliv nr 8 • våren/sOMMEREN <strong>2006</strong> 19


fokus: førti år med camPhill i norgeKirkton House gruppe:Stående: Willy Amann, Peter,Anke, Thomas, Alex, Tilla.Sittende: Trude, Marie, Alix. (Barbaraog Carlo var ikke med i Kirkton House)Bildet er tatt pinsesøndag 1940 rett førmennene ble ført bort av politiet.Foto: Karl König.setter:(Fortsetter på side 20)”Da solen sank, talte Schuschniggsitt siste budskap i radioen: ”Jeg måvike for overmakten. Gud beskytteØsterrike!” Han stod, som man senerefikk vite, akkurat da mellom to hakekorsbærendevektere fra hans egenlivgarde, som var i ferd med å ta hantil fange.Denne kvelden brøt helvete løs.Underverden åpnet sine porter ogslapp løs de verste, ufyseligste, skitneånder. Byen forvandlet seg som tilet marerittbilde av HieronymusBosch: “Det synes som om uvesenog halv-demoner kom krypende ut avsine leireegg og steg opp av klisnegjørmehull. Luften var fylt av stadiggjentagende vræl, ville, hysteriskskrik fra menn og kvinnestruper somhylte og skrek dager og netter igjennom.Og alle menneskene mistet sineansikter i fortrukne grimaser, den enei angst, den andre i løyn, andre igjen ivill hatefull triumf.”Denne kvelden gikk de unge menneskenei ungdomsgruppen opp bakkentil Anastasius Grünsgasse 49,huset der familien König bodde oghan hadde sin medisinske praksis,og hvor de alltid hadde møtt hverandre.Med stearinlys og bak lukketgardiner møttes de. Kvelden varlang. Beslutningen ble tatt. De skullemøtes i et annet land og arbeidesammen. Ved avgrunnen ble beslutningenderes tatt, det var i pasjonstiden,men avgjørelsen ble tatt i pinsens,i fellesskapets tegn.Alle flyktet fra Wien. Først prøvdeKarl König å finne en mulighet forgruppen i Frankrike, så i Irland.Høsten 1938 besøkte han ItaWegman i Sveits. Hun sa:”Hvorfor prøver du ikke Skottland?Jeg har en venn i nærheten av Aberdeensom kanskje er villig til å hjelpedeg med å begynne et arbeid og medå bygge opp en framtid der.” 8Karl König var i tvil, for han visstehvor lang tid en innreisetillatelse tok.Ita Wegman var ikke i tvil og sa noeslikt som: “Der det er en vilje, der erdet også en vei.” To dager senerefikk Karl König, overraskende, tillatelsetil å reise til Storbritannia og åbo der. En av ungdomsgruppen fraWien var allerede i Skottland, og detkan ha vært dette, i tillegg til forbindelsentil Ita Wegman, som måtte tilfor at familie Haughton lot gruppenfra Wien overta Kirkton House,Culsalmond nær Insch iAberdeenshire. På pinsesøndag, 28.mai 1939 ble Kirkton House innvietfor helsepedagogiske oppgaver.Våren 1940 ble “the Battle ofBritain” utkjempet i luftrommet overSør-England. Statsminister WinstonChurchill ga uttrykk for den fremmedfryktmange i Storbritannia følte dengang ved å si: ”Collar the Lot”!Utlendinger skulle tas ved nakken oginterneres.På selveste pinsesøndag, 13. mai1940, kom plutselig politiet for åhente alle menn fra Kirkton House.Kvinnene ble alene tilbake sammenmed barna. De var også alene om åbestemme om de ville realisere denplanlagte overflytting til <strong>Camphill</strong>, etstørre gods ved River Dee i nærhetenav Aberdeen. Kvinnene besluttetseg for å flytte likevel, og de begynteå arbeide i <strong>Camphill</strong>, uten mennene.Det var i pinsetiden, og deresbestemmelse var i pinsens tegn.9Som en ny gren på <strong>Camphill</strong>-bevegelsenstre, videreførte Vidaråsensgrunnleggere dette indre forholdet tilpinsen, fellesskapets fest, da destartet den første <strong>Camphill</strong>-landsbyeni <strong>Norge</strong> i pinsen 1966.Å gå tilbake i historie er som å ståved roten av et tre. For å kunne sehele treet er det klokt å tre tilbake forå betrakte det på avstand. Da kantreets karakter og form tre frem foross, og vi kan se at det kraftigstelivet er å finne ved den ytterste delenav grenene. Men hva skulle grenenevære uten stammen, – uten røtter?Og hva skulle røttene og stammenvære uten grenene? ■ ■■1 Detaljene fra Friedwart Bock.2 Fra Hans Müller-Wiedermann, Karl König,Eine mitteleuropäische Biographie im 20.Jahrhundert, Verlag Freies Geistesleben,Stuttgart 1992.3 Formidlet av Nora Bock.4 Se Müller-Wiedermann.5 Bl.a. Hans Schauder, Rudi Lissau,Alex Baum, Sali Gerstler (Barbara Lipsker),Trude Blau (Amann).6 Bl.a. Thomas Weihs, Peter Roth, CarloPietzner og Alix Roth. Anke Nederhoed(Weihs) var venn til Peter og Thomas og pasientav Karl König, men ble ikke invitert til ungdomsgruppen.Marie Blitz (Korach) kom førstmed i Kirkton house.7 Carl Zuckmayer, Als wär’s ein Stückvon mir, 1966.8 Karl König, The Candle on the Hill, TheCresset, Vol VII, Summer 1961.9 Dette skjedde for 66 år siden i år (<strong>2006</strong>).Det er to-tredjedeler av et århundre siden.John Baum vokste opp i <strong>Camphill</strong> iSkottland og England. Han skrev om”Ungdomsgruppen i Wien” og omhans far, Alex Baum, i ”The Builders20 landsbyliv nr 8 • VÅREN/<strong>Sommer</strong>en <strong>2006</strong>


fokus: førti år med camPhill i norgeFremtiden for LandsbystiftelsenCato Schiøtzof <strong>Camphill</strong>. Lives and Destinies ofthe Founders”. Redigert av FriedwartBock, Floris Book, Edinburgh 2004.I juni feirer vi 40 år siden Vidaråsenbegynte. Dette er en tid for bådetilbakeblikk og fremtidsvisjoner.I denne anledningen spurte vimedlemmene av Representantskapetom de ville skrive noensetninger om hvordan de serfremtiden for Landsbystiftelseni <strong>Norge</strong>.Satt sammen av JAN BANG medinnslag fra CATO SCHIØTZ, SVEINBERGLUND og PER ØVERLANDFoto BORGNY BERGLUNDCATO SCHIØTZ er leder for hovedstyretog har vært med å loseLandsbystiftelsen gjennom en nyordning med myndighetene og til nyevedtekter. Han skriver:Det er viktig å bevare og styrkeLandsbystiftelsens positive sider. Detvil si å opprettholde et kvalitetsarbeidmot mennesker med spesielle behovbasert på det sosiale og økonomiskefellesskap man i dag har blant medarbeiderne.Fremtidens utfordringer ligger ihvert fall på tre hovedområder:1. Hvordan skal medarbeiderne blienda bedre i stand til kvalitetsmessigå oppfylle sitt megetviktige arbeid med landsbyboere?2. Hvordan sikre stedenes økonomi,slik at forholdene legges til rettefor et best mulig tilbud til landsbyboereog til å gi medarbeiderneet økonomisk grunnlag somfremstår som tilfredsstillende?3. Hvordan synliggjøre Landsbystiftelsensviktige sosiale impulsSvein Berglundi norsk offentlighet, slik at ogsåforholdene legges til rette for enforbedret rekruttering av norskemedarbeidere?SVEIN BERGLUND ble valgt inn somformann for Representantskapet forett år siden etter mange år som gjesti representantskapet. Han skriver:Gjennom førti år har Landsbystiftelsendyrket frem en fellesskapskultursom vil kunne få storbetydning for fremtiden. Mer og mervil Lands-bystiftelsen kunne fremståsom en spire til og en modell for etfremtidig samfunn hvor det utviklesomtanke og omsorg for hverandre ogfor naturen. Vi oppdager at i det dagligeblir livet derved varmere og frodigere.Når også det kunstneriske blirpleiet i fellesskapet, vil dette gi ossoverlys og tillit til en høyere meningmed tilværelsen.Innad er det tre kvaliteter som harbetydning for det videre arbeidet:omtanken for hverandre, åpenhetenoverfor hverandre og pleien av detkunstneriske element i fellesskapet.Utad er det en oppgave å synliggjørehva dette fellesskapet står for. Dettekan for eksempel skje ved å ta del ide spørsmål som opptar menneskeneog bygge på de erfaringer ogden innsikt som er utviklet gjennomalle disse årene.PER ØVERLAND har nå vært representantskapsmedlemi flere år i tilleggtil å ha vært styreleder for lokalstyretpå Vallersund Gård. Han har skreveten grundig bok om Vallersunds Gårdshistorie. Han skriver:Så sant det vil være nye menneskersom er villige til å gjøre en uselviskinnsats i landsbyene, tror jeg påPer Øverlanden fin fremtid for bevegelsen i <strong>Norge</strong>,landsbyliv nr 8 • våren/sOMMEREN <strong>2006</strong> 21


fokus: førti år med camPhill i norgeEn fremtid for Vidaråsen Landsby?fordi fremtiden vil trenge denne innsatsenmer enn noen gang tidligere!■■■Hvordan så fremtiden ut før?Dette fant vi i Vidaråsen Nytt fravåren 2000. Red.Tekst JOHAN FUGLÅRHvordan vil Vidaråsen se ut i fremtiden?Vil vi kunne opprettholde denaktiviteten som vi har i dag. Klarer viå fortsette å bo sammen så tett istore familiehus? Er det fremdelesmange unge som ønsker å komme tillandsbyen for å bo og arbeide i kortereeller lengre tid?stand.En mulighet er kanskje å byggeflere familiehus for å få flere folk inn ilandsbyen. En annen mulighet erkanskje å ansette flere til å hjelpehvor det trenges. En tendens somviser seg klart i <strong>Camphill</strong>-bevegelseninternasjonalt er mangelen på nyeunge medarbeidere. Flere av stedenei Europa mangler medarbeidere.Hvordan møter vi en slik utvikling?Blir ideen om å bo sammenutvasket hvis det blir flere ansatte?Hvordan er det for oss som bor her,ser vi oss gamle her? Klarer vi å bopå samme måte som vi har gjortsiden <strong>Camphill</strong> start. Eller må vi tørretenke i nye baner også der? Skal ensom er ansvarlig for et hus ogsåvære ansvarlig for et verksted? Harvi en grense for hvor mye ansvar viklarer å bære før det går ut over vårhelse og vårt velvære? Dermed erdet fare for utbrenthet som følge avstress og overarbeid. Kommer det, erkvaliteten av vårt arbeid ikke god,spesielt for våre barn og for de somvi er ment til å være her for. Der trorjeg det nye årtusenet vil kreve forandringerav oss. Vi må tørre å ta nyeKlarer vi som har bodd her lenge,å tilpasse oss hva det nye årtusenetkrever av oss? Jeg tror noen av vårearbeidsområder må reduseres ellerlegges ned for en tid. Antallet innbyggerei landsbyen er nesten detsamme i dag som for 20 år siden. Vihar i de siste 20 år fått ny hall, bilverksted,snekker-/betongverksted,sentrumsbygg med meieri, urte-/matforedlingog bakketunkafé. Det gamlefjøset er revet og en ny gårdsbygninger bygget. I gartneriet er det kommetet stort drivhus. Det er kommet stortgjestehus og nytt kontorbygg. Det erogså bygget stort terapihus, og KarinKrogstad hus er kommet i de siste 20år. Alt dette må holdes vedlike og iArkivbilder fra Vidaråsen i «gamle dager».22 landsbyliv nr 8 • VÅREN/<strong>Sommer</strong>en <strong>2006</strong>


fokus: førti år med camPhill i norgeVallersundLandsbybevegelsen kommertil <strong>Norge</strong> og til Trøndelagskritt inn i det som ikke er kjent ogprøve å være våkne og se hvilkenvei det fører. Er det en vei vi ikke vil,må vi prøve en annen. ■ ■■Den tyske legen Margit Engel dro i1950 til dr. König i Skottland for åsette seg inn i hans arbeid. Hunble betatt av landsbybevegelsen,og det skulle bestemme resten avhennes liv.Tekst PER ØVERLAND fra hansbok Vallersund GårdHun har en spesiell bakgrunn. Hunble født i Tana i <strong>Norge</strong> i 1921, menvokste opp i Tanzania i Afrika.Hennes mor var norsk. Faren ble enberømt tysk vitenskapsmann, menhan var distriktslege i Tana da Margitble født.Hun studerte medisin bl. a. iErlangen og Tübingen og ble ferdiglege i april 1945. En tid arbeidet hunpå barneklinikken ved Universitetet iGreifswald i Øst-Tyskland (DDR),men et møte med Karl König iTyskland og et besøk hos ham iSkottland ble bestemmende for henneslivskurs. I 1952 var hun påbesøk i <strong>Norge</strong> sammen med Königog det samme i 1953. I 1954 gikkhun inn i arbeidet med å bygge oppen Camp-hill-landsby i Bergen,Helgeseter, men det skar seg, oghun vendte tilbake til England ogarbeidet der til hun i 1964 startet påny frisk i <strong>Norge</strong>.En tid arbeidet hun som assistentlegeunder Gabriel Langfeldt påPsykiatrisk klinikk. En gruppe var igang med å finne et sted å begynneen landsby, men det så ut til å stanseopp. Så ble det i 1966 aktuelt å starteen landsby på den lille og forfalne gårdenBakke i Andebu ved Tønsberg. Enliten gruppe ildsjeler omkring Margitstartet, og eventyret Vidaråsen vokstefrem og ble selve mønsterlandsbyen i<strong>Norge</strong>.I pinsen 1966 var den første gruppenpå fire på Bakke gård: MargitEngel, ekteparet Phyllis og IvanJacobsen og Trygve Thornes. Ivansier om Margits rolle: ”Margit Engelvar kommet inn i bildet, og da haddedet hele fått et nervesentrum og envilje.” (Se Ø. Parmann, ’Skjebnemøter’,s. 94).Flere medarbeidere sluttet seg tilog de første beboere kom. Mye avøkonomien i den første tiden bleskaffet av russen, som ble begeistretfor tiltaket og solgte lys til inntekt forVidaråsen. Om Vidaråsen kan en bl.a. lese i Ø. Parmann, Skjebnemøter,Oslo 1996 og N. Christie, Bortenforanstalt og ensomhet, Oslo 1989. Viskal gå videre til knoppskytingen iTrøndelag.Det var en foreldregruppe iTrøndelag som først ønsket at detskulle bli et trøndersk Vidaråsen. Etbrev gikk til Vidaråsen i 1976, ogsvaret var at dersom foreldrenekunne finne en passende gård, såskulle man gå videre med saken.Foreld-rene begynte selvsagt å leteetter en gård, men det var ikke så lettå finne noe. Når vi skal forsøke ålandsbyliv nr 8 • våren/sOMMEREN <strong>2006</strong> 23


fokus: førti år med camPhill i norgefremstille hvordan landsbyene iTrøndelag ble til, kan vi merke oss etuttrykk fra Parmanns bok s. 142:(Fortsetter på side 24)”At disse tre stedene (i Sør-Trønde-lag) er kommet i stand, skyldesdet mange gode hjelpere…”Kanskje er det mest sakssvarendeå dele de “gode hjelpere” i tre grupper.Den ene gruppen er medarbeidernesom fra starten har arbeidet ogbodd på stedene, den andre gruppener foreldre og andre motiverte menneskersom er levende interesserte iat en landsby skal bli til og den tredjegruppen er offentlige myndighetersom sitter inne med store ressurserog som kan skaffe de nødvendigetillatelser.Alle tre grupper er viktige og detkan være vanskelig å vurdere hvemsom i de ulike stadier har vært viktigst.Kanskje er det direkte uheldig åforsøke å gradere de ulike grupper ogpersoners viktighet i utviklingen av etstort prosjekt. På de ulike stadier varierernok også de ulike gruppers “viktighet”.La oss begynne med deoffentlige myndigheter, selvom de slettikke er de drivende krefter i å få til enlandsby. For en landsby er forståelsehos kommunen og hos fylkets helseogsosialvesen viktig. For den økonomiskedrift er dessuten staten viktig.Men den kan ikke skapes av et vedtaki et offentlig styre. Den forutsettermotiverte og offervillige mennesker.La oss starte med et brev fraLandsbystiftelsen til fylkeslegen i Sør-Trøndelag i 1976. (Noe senere komdet et sirkulære fra dr. Steenfeldt Fossi Helsedirektoratet til alle fylker. Hanhadde vært på Vidaråsen og varbegeistret for det han så. Han menteat slikt sted burde det bli i alle fylker,også i Sør-Trøndelag. Dette rundskrivetmedvirket nok til at stemningen ide fylkeskommunale organer blepositivt stemt til Landsbystiftelsen.)Brevet fra Representantskapet iLandsbybevegelsen tilbød seg åutvikle et “Vidaråsen i Trøndelag”.Brevet ble drøftet på et postmøtesom fylkeslegen og sykehussjefenhadde sammen. Til stede var konsulentenfor psykisk utviklingshemmedehos fylkeslegen, Randi Normann, oghun forteller følgende fra dette møtet:”Både sykehussjef og fylkeslege varlike uforstående til hva dette var – enlandsby for psykisk utviklingshemmede?Siden jeg var den skjulte ogdirekte årsak til at brevet kom til fylket– kunne jeg fortelle om Vidaråsen– hvordan det fungerte osv. De somvar tilstede syntes nok dette varmeget spesielt og undret seg. Særligda jeg fortalte om landsbylivet og atklienter var beboere og de somarbeidet der kalte seg medarbeidere– at de siste ikke hadde fast lønn. Dedro på smilebåndet og mente at dettevar for urealistisk og merkelig til atdet kunne fungere. Sykehussjefenkonkluderte med at han syntes dethele virket som en slags munkeorden.Imidlertid sa han – jeg forstoddet nærmest som en slags avrundingpå hele møtet – at jeg kunne jo reiserundt i kommunene og se om jeg fanten gård som kunne passe. At hanikke hadde noen tro på dette varganske tydelig. Han så vel på dethele som en noe absurd idé hos ennyansatt konsulent hos fylkeslegen.Men siden det var professor Christiesom hadde ført anmodningen i pennenmåtte han gi en tilbakemelding.”Randi Normann hadde kommet tilfylkeslegen i en nyopprettet stillingsom konsulent for psykisk utviklingshemmedei oktober 1974. Hun haddehatt ett års permisjon fra sin stillingved Psykiatrisk klinikk i Oslo. Hunhadde fulgt utviklingen av Vidaråsenpå nært hold og var jo vel kjent medMargit Engel. Letingen etter en egnetgård i fylket fortsatte, men var ikkegreitt å finne. Under letingen haddesykehussjefen nevnt at man kanskjeHallen på Jøssåsenkunne finne en gård på grensen tilNord-Trøndelag slik at begge fylkerkunne være sammen om prosjektet.Da Randi Normann sammen medKjell Moxness fra foreldregruppenbesøkte Malvik kommune, fikk desom sjåfør drosjeeier Ola O. Venn.Da de hadde sett på et par aktuellegårder, fortalte Venn om en ensomgård han kjente til på grensen tilNord-Trøndelag, Jøssåsen. Og derklaffet alt. Nå var O. O. Venn ingenhvem som helst. Han var med i kommunestyretog var senere i mange årvaraordfører og ble også mangeårigmedlem av styret for Jøssåsenlandsby! Jøssåsen har i alle år kunnetglede seg over et eneståendegodt forhold til kommunen. Det hørerogså med til historien at sykehussjefSjur Bjørve ble en god venn avLandsby-bevegelsen og ble ogsåmedlem av Representantskapet!Så skulle Jøssåsen landsby starte.Da kom andre personer inn. RigmorSkålholt forteller: ”Det var våren1977. Arild Smeby, som var bondepå Vidaråsen den gang, tok med segkona si og reiste opp til gården somhet Jøssåsen for å se på forholdene.Og han mente at gården ville egneseg. Min far var også med; han varbonde i Sør-Trøndelag og kjent politiker.Så reiste noen av oss opp tildenne gården for å bo der en uke ogfinne ut hvordan det føltes. Vi snakketmed ordføreren og reiste litt rundti bygda og forhørte oss om hvordannaboene ville stille seg. Vi hadde johatt problemer med naboene iHogganvik. Men alle var positive.Selv syntes jeg stedet var forferdelig24 landsbyliv nr 8 • VÅREN/<strong>Sommer</strong>en <strong>2006</strong>


fokus: førti år med camPhill i norgeFra fjøsetpå Jøssåsenensomt, langt inne i åsen. Her vil jegaldri bo, tenkte jeg.Det ble besluttet at Birgit og TerjeHammer skulle reise opp og starte.De hadde da vært flere år i Tysklandpå et helsepedagogisk seminar. Såstod de da der foran en gruppe forventningsfulleforeldre med psykiskhandicappede barn. Jeg skulle ogsåvære med. Hadde da vært en tre-fireår på Vidaråsen og var egentlig ganskefersk. Var heller ikke overbevistantroposof på det tidspunkt. Det føltessom å bli utkommandert til fronttjeneste.Så viste det seg at Terje haddehatt en drøm om at han skulle starteet slikt pionérprosjekt sammen meden venn, Dag Gunnerød, som varsnekker. Han hadde vært en tid påVidaråsen som gymnasiast. Han saja til å være med som snekker i oppstartingsfasen.Så fikk vi låne engammel buss på Vidaråsen og stappetden full med sengetøy, kjøkkensakerog rusk og rask. Vi ble utstyrtmed 20.000 kroner, og så kjørte vi avsted og kom frem sent på natten likefør pinse. Og vi startet virkelig frabunnen. Folk i nabolaget lurte jo fæltpå hva vi skulle sette i gang. Heroppe i Mostadmarka hadde ikke –som en sa – dansen om gullkalvenstartet ennå. Her var alt likesomfremdeles uberørt og uskyldig. Detvar veldig meget godhet og gammeldagsmenneskelighet der. Fra førstedag kom det folk og gav oss det vitrengte. Vi fikk låne traktor, så vikunne begynne å pløye. Vi fikk enhest i gave, vi fikk en ku og sauer, ogfra Universitetet i Trondheim fikk vikyllinger. Hele tiden kom det folk medgaver; det formelig strømmet på osshele sommeren. Vi ble virkelig båretfrem. Folk kom også for å ta et takmed i onna…Så kom de første landsbyboerne,og foreldrene stilte opphele veien. Dette var faktisk den stikkmotsatte situasjon av den landsbyenmøtte i Hogganvik, hvor man i flereår måtte kjempe mot mistenksomhet,uvilje og uforstand.” Og slik har detfortsatt. I dag er Jøssåsen en velfungerendelandsby som har vokstseg inn i bygdelivet til glede for alleparter.Landsbybevegelsen skulle fortsetteknoppskytingen i Trøndelag.Et nytt initiativ skaper uroi VallersundDa det ble kjent i lokalmiljøet at detskulle komme et behandlingssted fornarkomane til Vallersund gård, bledet stor oppstandelse. Bygdefolketmed skolens rektor i spissen protesterteenergisk mot å få det moderneproblem narkomani inn på sin egendørterskel.I 1981 var det allerede en opphetetdebatt på Fosen om hasj og andrenarkotiske stoffer. En aksjon medslagordet ”Slå tilbake hasjen!” haddefått stor oppmerksomhet, men defleste i befolkningen på Fosen tenktenok på narkomani som et byfenomen.Noen var oppmerksom på atproblemet hadde kommet, og mangevar skremt over utviklingen. Det varjo på denne tiden den norske offentlighetenfor alvor ble klar over at narkoflommenhadde nådd <strong>Norge</strong>. Alletiltak som skulle møte problemene,fikk stor oppmerksomhet. Det varnyhetsstoff av første klasse.Nå ble planene om landsby påVallersund gård kjent på en litt uheldigmåte i Bjugn, og ordføreren varoppbrakt over å få vite om planenepå et sent tidspunkt. Ordfører BjarneNilsen skrev et innlegg i ’Fosnafolket7. juli 1981, og her gjengir vi heledette innlegget:”Landsbystiftelsen til Vallersund.Under denne overskrift referererlokalavisa av 30. juni d. å. et intervjumed Randi Normann om Vallersundsom behandlingssted for vanskeligstiltungdom. I flg. Fosnafolkets referatfra denne samtalen kan folk få detinntrykk at omskrevne sak er beseglet.Det står til og med at aktivitetervil komme i gang fra høsten av.Randi Normann sier også, hvis referatetmedfører riktighet, at: ”Ordførerog herredsagronom er selvsagt orientertom planene fra før.” For mittvedkommende må jeg bare meddeleat noen selvfølgelig orientering fra fører ikke blitt meg til del. Det enestesom er skjedd av informativ karakterdirekte til undertegnede er en telefonfra Vidaråsen Landsby den 26. juni d.å. da det var kjent at kringkasting ogaviser hadde fått tak i og ville gå utmed ”nyheten”. Under denne samtalenble jeg gjort kjent med atVallersund kunne være aktuell somet alternativ eller supplement tilStorbuan i Meldal. Vedkommendesom slo på tråden var på dette tidspunktklar over at massemedia komtil å gå ut med ”stoffet”, men ville da iden 12. time underrette om hva somvar i gjære. Det har ikke lykkes megå få Randi Normann i tale etter dette.Imidlertid må jeg konstatere medbakgrunn i hendelsesforløpet hittil, atdet har skortet på orientering somskulle gi grunnlag for skikkelig og forståelsesfullbehandling, som ogsåslike saker bør ha krav på.”Det er ikke vanskelig å forstå ordførerensreaksjon, men det er hellerikke vanskelig å forstå atLandsbystiftelsen kan komme i medienesklemme når en kjenner til hvorledesden går frem for å finne løsninger.Den har jo ingen egen planleggingsavdelingog egne ansattefolk som kan holde planer innen sinevegger og orientere de rette organernår tiden er inne. La oss se på hvasom hadde gått forut for ordførerensinnlegg.Jøssåsen var vel etablert, ogLandsbybevegelsen hadde gradvisfått mye goodwill hos fylkets helsemyndigheter.Det var fylkets sykehussjef,Sjur Bjørve, som tok kontaktmed Representantskapet for å høreom man kunne tenke seg å gjørenoe for stoffmisbrukere. Svaret var atdet kunne Landsbystiftelsen tenkeseg dersom det kunne skaffes enegnet gård. Bjørve tilbød gårdenStorbuan i Meldal.Storbuan var en gård som tilhørerStatens Skoger. En fin julidag i 1980ble det arrangert en tur til Storbuanmed representanter for alle impliserteparter. Folk fra Statens Skoger (nåStatskog) var guider. Christopherlandsbyliv nr 8 • våren/sOMMEREN <strong>2006</strong> 25


fokus: førti år med camPhill i norgeFoto: Dag BalavoineBrodersen fortalte om erfaringer fraSollia-kollektivet som han hadde værtmed på å etablere og der han haddearbeidet i flere år.(Fortsetter på side 26)Randi Normann var med. StatensSkoger var positive. Fylket ville gigaranti for investeringsbudsjettet.Vidaråsen hadde utarbeidet detaljertebudsjettplaner, og Arbeids-direktoratetville stå for driften av stedet. Noenunge antroposofer begynte så planmessigå forberede oppstart der, menlikevel skulle det bli andre som i 1981etablerte Stiftelsen Stor-buan-kollektivet,og som drev arbeid for rusavhengigeder i mange år.Hvorfor kom Landsbystiftelsen til åbakke ut av planene for Storbuan?Det kan forundre, for det er nok riktigsom Rigmor Skålholt fortalte til Ø.Parmann, Skjebnemøter s. 152:”Aldri har vi noensinne forberedt enlandsby så godt som ved Storbuan.Alle tegninger for utbyggingen varklare, all finansiering og alle avtalermed sosialdepartementet og fylkeslegenvar i orden. ”Saken ble drøftetpå et representantskapsmøte somble holdt ved Universitetet i Oslo 20.november 1980. Der kom det fremmotforstillinger mot et“Hasselakollek-tiv”. Et forsøk var gjorti Selbu, men det hadde møtt mangevansker. På møtet kom det klart fremat et “Vidaråsen-tilbud” ikke skullevære en konkurrent til Hasselamodellenfor arbeid for narkomane.På det neste møtet i Representantskapetpå Jøssåsen 20.-22. juni1981 kom saken opp igjen. Rigmorforteller: ”…vi reiste i samlet flokk forå bese Storbuan. Og representantskapetble skuffet. Stedet lå ensomt,stor, tung bebyggelse, dystert medgranskogen tett innpå. Her må vi ikkefinne på å sette noe i gang. Ingenville holde ut å leve her.” (Skjebnemøters. 152).Vi gir også ordet til Randi Normannsom skriver dette om møtet på Jøssåsen:”Representantskapet var påbefaring på Storbuan 21. juni, de komtilbake, noe betenkt. Det haddeskjedd dramatiske ting i Meldal kommunelike før dette besøket. Kirken,som lå midt i sentrum og var megetgammel, var nettopp brent ned.Kommunelegen, som også var sentrali prosjektet, døde plutselig. Desom var på befaring fant også at stedetlå mørkt og avsides Foto: Dag til. De Balavoine haddeet dystert minne med seg tilbake tilrepresentantskapet. Medvirkendeårsak var også at stedet kun var tilleie og ikke kunne kjøpes.”Peter Normann Waage var til stedepå møtet på Jøssåsen og la der fremet tilbud på kjøp av hans og hansmors eiendom, Vallersund Gård.Rigmor forteller: ”Og da medlemmeneetter besøket på Storbuanigjen var samlet på Jøssåsen, bleforslaget fremsatt. Vi dro alle av stedtil Vallersund, og da vi kom dit, vardet ikke tvil i noens sjel. Det varValler-sund vi skulle kjøpe. Jeg huskerpå veien hjem fra Vallersund, vistoppet et øyeblikk og satte oss påen tømmerlunne i skogkanten oghadde et lite representantskapsmøte;det var her vi tok den endeligebeslutningen.Jeg husker jeg var så fortvilet. Jegvar den som hadde hatt kontaktenmed myndighetene og hadde forberedtalt på Storbuan, så skulle vi snupå en femøring og begynne helt franytt av på en annen plass. Det blestor oppstandelse i fylket med avisskriverierog radioinnslag fra Bjugn,hvor de ble helt forstyrret over å få etnarkomiljø der. Vi måtte ha et møtemed Bjugn kommune for å beroligedem.” (s. 153). Dermed er vi tilbaketil ordførerens reaksjon, men vi måse litt nærmere på det intervju i lokalavisasom han henviser til.Det var den 30. juni 1981 Fosna-Folket offentliggjorde saken ved etintervju med Randi Normann som johadde en dobbelrolle for ikke å si entredobbel rolle i denne saken. Vedsiden av å være eier av Vallersund,var hun ansatt ved fylkeslegens kontorog var dessuten personlig engasjerti Landsbystiftelsens arbeid.Leserne lurte vel på i hvilken avdisse rollene hun særlig opptrådte.Avisen varsler på første side:”Vallersund gård blir ”landsby”.Attføringstiltak for stoffmisbrukere i”Landsbystiftelsens regi”. Lesere somnøyde seg med dette oppslaget ogikke leste oppsettet på side fem,måtte få inntrykk av at det kun gjaldtet sted for behandling av stoffavhengige.På side fem er overskriften”Landsbystiftelsen til Vallersund” medundertittel: ”Aktiviteter for vanskeligstiltungdom kommer i gang fra høsten.”Ved siden av ingressen finner viet bilde av hovedhuset på Vallersundmed denne teksten: ”HandelsstedetVallersund med krambu, sjøhus ogdette svære våningshuset, er fredet.Landsbystiftelsen vil fortsette samarbeidetmed riksantikvaren og fylkeskonservatorenfor å ta vare på dekulturelle og historiske interessersom knytter seg til gården.”Ingressen lyder slik: ”Jeg kan bekrefteat Landsbystiftelsen nå går inn forVallersund handelssted i stedet forStorbuan i Meldal som behandlingsstedfor stoffmisbrukere. Dette sierRandi Normann som er med i representantskapetfor Landsbystiftelsenog er eier av Vallersund gård.Hun beklaget at saken kom tilpressen uten at folk i kommunen bleskikkelig orientert først. Det skyldeslekkasje, sier hun. Randi Normann fortellerat Vallersund ble foretrukketframfor Storbuan fordi Landsbystif-26 landsbyliv nr 8 • VÅREN/<strong>Sommer</strong>en <strong>2006</strong>


telsen her kommer til overta stedet ogfår bygge opp noe varig. I Meldal vardet snakk om en leiekontrakt medStatens Skoger. Vallersund, med sinbeliggenhet ved sjøen, gir også fleremuligheter for aktiviteter ved siden avgårdsbruket, sier Randi Normann, somregner med en forsiktig start allerede iløpet av sommeren og høsten.”Nå skal vi sitere det meste avartikkelen: ”Jeg synes det er viktig åunderstreke at dette ikke blir noevanlig kollektiv eller en institusjon.Dette skal bli en landsby, bygd opppå samme måte som Vidaråsen vedTønsberg og Jøssåsen i Malvik.Medarbeidere og landsbyboere leverog arbeider sammen, og vi bygger påde gode erfaringer vi har høstet vedde andre landsbyene i <strong>Norge</strong> og iutlandet.fokus: førti år med camPhill i norgeNormann forteller at det er stoffmisbrukere,eller vanskeligstilt ungdomsom hun foretrekker å kalle det, somskal få hjelp i den nye landsbyen iVallersund. Ved de andre landsbyenei <strong>Norge</strong> er det psykisk utviklingshemmedesom har fått tilbud. Vi vil likevelarbeide etter de samme prinsippene,nemlig at de som kommer blir tatt fordet de er og får utnytte sine evner i ettrygt miljø. Det viser seg her at mangefår ta i bruk ubrukte ressurser. Flereav de som er blitt hjulpet ved deandre landsbyene, har selv bedt om åfå være med på å hjelpe annen ungdommed vanskeligheter.Landsbystiftelsen kommer til åsørge for kvalifiserte medarbeidere,blant annet med erfaring og utdannelsefra tilsvarende steder i utlandet.Som ansvarlig for gårdsbruket kommeren agronom. Jorda vil bli drevet ihenhold til konsesjonsbestemmelsene,og selv gårdsdriften med driftsbygningog besetning vil bli bygget opp etterhvert. Dette skulle jo også være en finutfordring for de som får plass på stedet…Jeg tror de fleste som begynnermed narkotika egentlig søker noeannet som de ikke finner i samfunnet.Her kan landsbyen med sine tilbudog sin filosofi gi dem et meningsfyltalternativ. Fordelen med Vallersunder beliggenheten, og at bolighuseter under restaurering og kantaes i bruk uten særlige kostnader,sier Randi Normann.Det er meningen at sykehussjefeni Sør-Trøndelag skal reise til Bjugnsammen med representanter forLandsbystiftelsen om to uker. Da vilman se på stedet og snakke medrepresentanter for kommunen.Ordfører og herredsagronom er selvsagtorientert om planene fra før, sierRandi Normann. Det var ogsåmeningen å presentere saken forbygdefolket gjennom et åpent møtefør det ble allment kjent. Dette vil vinå likevel gjøre slik at de som bor ikommunen skal vite hva dette går utpå. Det gjorde vi også både i Malvikog i Meldal, og der møtte vi stor forståelse.I Malvik kommune, derJøssåsen har holdt på i flere år, erman svært fornøyd med samarbeidet.En slik landsby innebærer ogsåmange kulturelle aktiviteter som kommerhele bygda til gode.Et annet moment som skulle tydepå stor interesse for saken i Fosen,er at russen ved Fosen videregåendeskole de siste årene har vært sværtflinke til å samle inn penger til Jøssåsengjennom sin lysaksjon. Flere avdem har også vært på besøk der uteog har vist spesiell interesse forarbeidet i landsbyen. De som driverJøssåsen, er virkelig imponert overrussen i Fosen, fortelle Normann.Det er ennå ikke helt på det renehvor mange som får plass iVallersund. Dette avhenger både avøkonomi, bemanning og husrom.Avgjørelsen i representantskapet forLandsbystiftelsen om å starte iVallersund og ikke i Meldal, ble tattnokså raskt for en uke siden.Vallersund gård har imidlertid lengevært et alternativ og var på tale allerededa Jøssåsen skulle etableres.Randi Normann, som skal overdragården til stiftelsen, har i en årrekkearbeidet innenfor denne bevegelsenog var med på planleggingen avVidaråsen for femten år siden ogoppstartingen av Jøssåsen i Malvik.”I ukene etter at denne artikkelenhadde stått i ’Fosnafolket’ og etterordførerens innlegg 7. juli, kom detflere innlegg både for og imot etableringeni Vallersund. Et av de mesttypiske inserater kom fra “tenåring”.Det har som overskrift“Landsbyplanene for narkomane” ogbegynner slik: ”Som alle vel harobservert, har vi nå en hissig debattom landsby (for narkomane) iVallersund gående. Jeg vil ogsåkomme med mitt synspunkt i dennesaken, da jeg mener at jeg på enmåte har noe med det, som ungdomog innbygger i Vallersund. Jeg må siat jeg stiller meg meget skeptisk tildette. En av grunnene er nok at jeger redd for det som denne landsbyenkan bringe med seg. Jeg vil med engang presisere at det ikke er de narkomanejeg er redd for, men langerne,narkotikahaiene. For jeg ser detsom soleklart at når langerne misterlandsbyliv nr 8 • våren/sOMMEREN <strong>2006</strong> 27


fokus: førti år med camPhill i norgeen dag dukker den gode fe opp iform av fylkesantikvaren, eller var detriksantikvaren? Hvorom allting er, detoffentlige spytter visstnok inn en 300- 400.000 kroner til restaurering avhovedlån og bårstue. Dette til et hus iprivat eie, og som ikke bebos av eieren.Dennes forhold til lokalbefolkningenpreges av plakater medAdgang forbudt, Parkering forbudt.Ja, fredelige spaserende vises bort.Nå er man blitt sosial! ”Livsglad ungdomvil overta stedet”, står det medfeite typer i Arbeideravisa. At stoffmisbrukereskulle være livsglad ungdom,må vel være å sette tingen fullstendigpå hodet. Eieren ønsker nå åselge stedet til Landsbystiftelsen,som vil bruke det til å føre ulykkeligemennesker tilbake til samfunnet. Enviss del av klientene vil være psykiskutviklingshemma. De skal visstnokdrive fiske og jordbruk.”Hans ti spørsmål i sakens anledninger følgende:disse ”kundene”, vil det bli dårligeremarked for narkotika i byene, og davil de selvfølgelig komme hit for åskape et marked, både for å lokke tilbakede tidligere narkomane og for åfå nye ”kunder”.(Fortsetter på side 28)Selv har jeg lest og lært såpassmye om hasj og narkotika at jeg nokikke blir lett å lokke. Jeg kommer fraet godt hjem og har ingen nevneverdigeproblemer, så for meg selv erjeg ikke redd. Men jeg har godevenninner, kamerater og små venneri barneskolen som jeg er glad i.Disse er uforstandige og lettlurte, ogdet er spesielt dem jeg er redd for.Derfor sier jeg: La oss slippe å fådenne landsbyen i Vallersund. Detblir for nært innpå, rett og slett.Opprett heller denne landsbyen etsted hvor det ikke er så mange barnog tenåringer! La oss få ha dennefredelige pletten i fred…”Et par innlegg fra Kirsten ogFoto: Dag BalavoineAnders Søtvik gir sterk støtte til planene.De har erfaring med å ta segav narkomane, så deres innlegg blekanskje lest med interesse avmange.Den som kom til å stå frem somden ledende motstander mot planenevar Reidar Lysklætt, rektor ved Sandnesskole i Vallersund. Han var joingen hvem som helst i lokalmiljøet.Hans innlegg i lokalavisa kom til åspille en viktig rolle i folkemøtet somble tillyst på Sandnes skole torsdagden 23. juli 1981. Lysklætts innlegg,som stod i Fosna-Folket samme dagsom møtet skulle holdes, har overskriften”Narko-kollektiv i Vallersund”.Før han stiller ti spørsmål og kommermed tre påstander, skriver han: ”Detgamle handelssteds velmaktsdagerhører fortida til, og det er neppemange som beklager det. Det er eitid vi ikke vil ha tilbake. I dag synesdet som om mange vil idealisere dentida, men de skal vite at den haddeflere skyggesider enn lyse. Forfalletrådde grunnen i mange tiår. Men så1. Hvem bestemmer hva for psykiskutviklingshemma ungdommersom skal plasseres sammen medde narkomane?2. Hvem har ansvaret dersom noenav de psykisk utviklingshemmaskulle bli stoffmisbrukere gjennomkontakten med misbrukerne?3. Skal landsbyen være isolertfra lokalmiljøet?4. Er brannfarlige og uisolerte husuten sanitæranlegg egna som bostedfor psykisk utviklingshemmaog narkomane?5. Kan Landsbystiftelsen garantereenslige og eldre naboerssikkerhet?6. Kan Landsbystiftelsen garantereat det ikke vil bli et vesentlignarkotikapress mot den lokaleungdommen dersom den fåretablere seg i Vallersund?7. Hvor stor del av de narkomanehar Landsbystiftelsen klart ågjøre uavhengige?8. Hvor får Landsbystiftelsen pengerfra til å drive omsorgsarbeid forpsykisk utviklingshemma? (I Bjugnhar vi et helt nytt og tidsmessiganlegg, ”Kongsstein” og i tillegg etnytt og ubrukt internat, som Sør-Trøndelag Fylke ikke har funnetpenger til å sette i drift.)9. Hva vil det koste av investeringer28 landsbyliv nr 8 • VÅREN/<strong>Sommer</strong>en <strong>2006</strong>


fokus: førti år med camPhill i norgei bygninger og redskaper å drivede 200 mål forsvarlig?10. Ved eventuelt salg av eiendommentil Landsbystiftelsen, skalda verdien av de offentlige midlersom er investert tilfalle nåværendeeier?Lysklætt avslutter sitt innlegg medfølgende tre påstander:a) Vallersundgården er ikke egnatil eksperimenter av det slagsom nå overveies.b) Eiendommen er jordmessigvanrøkta og bør nå selges til enfamilie som kan og vil drive denopp til skikkelig bruk om nødvedigmed det offentliges inngripen.c) Folket i Vallersund har ingenønsker om å få dette kollektivet –vi ønsker å ta vare på den ungdommenvi har.Folkemøtet på Sandnes skolesamlet mye folk. Møtesalen var merenn fullsatt med minst 200 mennesker.Ordfører Bjarne Nilsen var møteleder.Rigmor Skålholt og andre fraLands-bystiftelsen hadde en innledendeorientering. Den konsentrerteseg om to punkter. Først redegjordede for hva en landsby er og for arbeidetder. For det andre ville de avdramatiseresituasjonen som var oppståttved bruken av ordet “narkokollektiv”.Deretter viste de en film fraVidaråsen. Av tekniske årsaker kommerikke filmen helt til sin rett.Deretter innledet sykehussjef SjurBørve, som fullt ut støttet prosjektet.Han sa blant annet:”Vihar her en gruppe mennesker medden livsoppgave å leve, arbeide ogbo sammen med funksjonshemmede.Filosofien bak kan det være forskjelligemeninger om, men hovedsakener at arbeidet deres har gittresultater. Terapien skjer gjennomdagliglivets gjøremål. Landsbyentrenger arbeidsoppgaver, og de harderfor en forholdsvis beskjedenmekanisering både i jordbruket og iverkstedene. Fylket har spurt stiftelsenom de i tillegg til Jøssåsenlandsbyenkunne skape et tilbud tilandre funksjonshemmede som trengertilbakeføring til samfunnet, nemligtidligere stoffmisbrukere.Så skulle det være debatt, men istarten gikk det litt tregt. Ordstyrerenble fra salen oppfordret til å lese oppLysklætts spørsmål og påstander frainnlegget i Fosna-Folket. Det gjordehan, og lege Margit Engel svarte pådet første spørsmålet: ”Det finnesulike former for psykisk utviklingshemming,og folk med slike vanskerkan på visse felter være med å hjelpestoffmisbrukere. Dette har vi diskutertpå Vidaråsen. De såkalte psykiskutviklingshemmede som skalvære med, må selv ville det og ettervår vurdering være i stand til det.”Børve fulgte opp og påpekte at organiseringeni storfamilier med et kjerneekteparmed barn, medarbeidere,psykisk utviklingshemmede og enstoffmisbruker, vil garantere både forsikkerheten mot eventuelle tilbakefallog smittefare. Han mente at festene iBjugn kanskje var en større fare.Lysklætt svarte at når norske fengslerikke greidde å holde narkotikaute, hvordan skulle da landsbyengreie det. Assisterende fylkeslegeLars Gleditsch pekte på at det offentligehjelpeapparat er utilstrekklig nårdet gjelder behandling av både narkomaneog psykisk utviklingshemmede.Han sa at en institusjon ikke kangreie det samme som man har oppnåddi landsbyene. I stedet for medisinersatser man på medmenneskelighetog arbeidets velsignelse.Helsedirektoratet ser positivt påLandsbystiftelsen og anerkjennerderes arbeide. Han avsluttet med å siat det her dreier seg om omsorg forpsykisk utviklingshemmede med enintegrering av stoffmisbruker i dengrad det går. Landsbyene har utrettetmye og eksperimenterer ikke. De fortjenervår tillit.Debatten var nok til dels opphetet.Salen delte seg i to grupper der hverpart applauderte kraftig etter de innleggde var enig i. Ifølge avisensreferat var omtrent halvdelen for ogden andre halvdelen imot planene.Dersom en teller de innlegg som erreferert i avisen, ser det ut som omde fleste var for. Det var særligGunnar Melum som støttet Lysklætt,mens Knut Mathisen, Hans Borgfjord,Espen Brustad, Turid Undertun, IngerLysø og Torbjørn Stjern ut fra litt ulikargumentasjon støttet prosjektVallersund. Et innlegg som nok gjordesterkt inntrykk var fra en landsbyboersom hadde erfaring både fraVidaråsen og Jøssåsen. Han sa atdet ikke var nødvendig å bli skremtav stoffmisbrukere. De trenger baremiljøforandring. Han hadde selv værtsammen med dem og hadde ikke føltseg truet. De har vært greie å hamed å gjøre. Et av Børves innlegg laman nok også godt merke til. Han saat han var skeptiker, ja, til og medmotstander da Jøssåsen ble satt igang, men han hadde skiftet meningda han hadde lært landsbyen og folketder å kjenne.Det er mye mer fra folkemøtet somkunne vært tatt med her, men dettefår rekke. Det virker som om møtetfullt ut svarte til hensikten, nemlig å fåbelyst saken fra alle sider. Debattenroet seg forbausende snart ettermøtet.Vallersund Gård Landsby blir tilDersom en sammenligner starten påde ulike norske <strong>Camphill</strong>-stedene, vilen nok undre seg over hvor ulik startenhar vært på de forskjellige stedene.På Vidaråsen vakte startenbeskjeden interesse hos bygdefolket.Pionerene ble vel helst sett på somnoen sære folk med underlige planer.I Hogganvik var bygdefolket til delssvært fiendtlige mot tiltaket. De somskulle komme, ble nærmest sett påsom folk med en fremmed og farligreligion som man gjorde best i åbekjempe. På Jøssåsen tok bygdefolketimot landsbyen med åpnearmer og viste det i praksis medhjelp og støtte på ulik måte. Hvordanmottakelsen i Bjugn ble, har vi settovenfor. Rigmor Skålholt tolket nokbygdefolkets reaksjon riktig da hunuttalte til Fosna-Folket at hun absoluttikke tok folkemøtet som et nei tilplanene. Hun sa: ”Jo, dette var etlivat møte. Jeg hadde ventet at detvar flere oppfatninger om våre planerher ute, så jeg kan ikke si at jeg erskuffet etter dette møtet.” Dessutentrakk hun frem hva en av de nærmestenaboene, Torbjørn Stjern,hadde uttalt. Ifølge avisreferatet sahan at ”han hadde hatt motforestillingerfør han fikk nærmere kjennskaptil planene. Egentlig var valgetenkelt. Jeg tror ikke vi går katastrofeni møte om vi godtar dette. Sinenaboer får en som en sjøl gjør dem.Som sosialdemokrat synes jeg det erviktig å vise at vi mener noe medsolidaritet. Det forundrer meg at partifellerkan vise tommelen ned. Somnaboer skal vi nok greie å leve medlandsbyliv nr 8 • våren/sOMMEREN <strong>2006</strong> 29


fokus: førti år med camPhill i norgeHogganvik landsby –begynnelsen og første årdet som kommer, - om de kan levemed oss!”Så kom hverdagen og det møysommeligearbeidet med å realisereplanene. Begynnelsen var tung.■■■Per Øverlands bok ”VallersundGård” ble anmeldt i Landsbyliv Nr. 2,høsten 2004 av Cato Schiøtz.Det er Vidaråsen, sommer 1972 iOle Bull Hus. Helge og ReidunnHedetoft har nettopp kommet hjemfra ferie, masse arbeid venter! AlexBaum kommer og sier vi må væremed til Vestlandet neste morgenkl. 7, for å se på en gård somkunne egne seg til en ny <strong>Camphill</strong>landsby.Tekst og foto REIDUN HEDETOFTEn liten gruppe fra Vidaråsen haddetidligere på våren vært på befaring.Nå var en gård funnet, Hogganvikgård, tidligere pensjonat, 6 mil fraHaugesund.Alex og Thesi Baum, Phyllis og IvanJacobsen, Helge og Reidunn Hedetoftdro så av sted og ble meget begeistret.Eierinnen fru Anna Hansen, somnylig var død i mars måned, haddevært meget sosial, og vi fant en gruppemed slitte husmødre som var pårekreasjon. Vi ble godt mottatt avfamilien, overnattet og hadde bibelafteni et hjørneværelse, husmødreneså på TV i peisestuen med fine gamlemøbler. Da vi kom hjem, oppstospørsmålet – hvem kunne tenke segeller hadde anledning til å starte stedet?– Ingen!Helge og Reidunn, med lang ogvariert erfaring i helsepedagogikken,syntes Hogganvik-prosjektet var enspennende utfordring!Vi var en liten flokk - Helge ogReidunn og barna Christoffer 13 år,Eva Kristin 12 år og Brynhild Hertzbergsom dro med bil over Saudafjellet(vi visste ikke bedre!) i silenderegn den 22. september 1972, ogkom til et tomt hus. Familien somskulle tatt imot oss var syke. Vi fikknøkkelen av forpakteren på gården –Christoffer løp og åpnet døren –”Velkommen til Hogganvik, mammaog pappa”.Huset var kaldt, vi fikk satt varmepå og snart ramlet 10 000 fluer nedpå sengene! Så begynte en spennendetid – mye opprydning ute oginne – vintønner i kjelleren (tomme!),og rottene trivdes! Huset var stort,føltes ødslig og litt mystisk, men ble”forvandlet” da herr og fru Ørnes fraVikedal (nærmeste landsby) kom ogfortalte så varmt om fru Anna Hansen,som de hadde kjent godt. I følge familienhadde hun den siste tiden oftesagt: ”Eg vil håpa at det blir fred og roetter meg”, og på dødsleiet kom hunmed et ønske om at Hogganvik måttegå til en institusjon som kunne gjørenoe godt for små og svake her i verden.– Å høre dette hjalp oss megeti den striden med naboer som skullekomme senere.Etter to uker kom så 5 landsbyboere,Torill Haakonsen, Birgit,Ingeborg, Terje Thoresen og Eivind,som ble kjørt av Gunnar Nesheim (6timer – rekord!). Litt senere sendteMargit Engel Eli og Christer Engquist.Eli ventet barn og syntes Hogganvikvar mørk og trist. En ung amerikaner,Ron, kom også gjennom bekjentskapmed arkitekt David Sandved. Så vivar 12 personer den første tiden.Hogganvik bestod av hovedhuset,annekset, fjøset og forpakterboligen(forpakteren ble på gården i 2 år). Vifølte oss som pionerer, – skulle blikjent med folk i bygda – og bygdamed oss. Vi traff stadig folk som mintesglade dager på Hogganvik: ”Dervar vi på ferie”, og mange hadde feiretbryllup der.Reidunn ble medlem av Sanitetsforeningen– med møter rundt i hjemmene– også på Hogganvik. Det varfint å være med på årsmøtet medreferat fra siste år – hvor AnnaHansen ble æresmedlem. De inviterteogså hele Hogganvik-gjengen medpå sine årlige store bil- eller båtutflukter.Barna våre gikk på skole i Vikedalog ble med i Vikedal musikk-korps.(Christoffer var også senere med ogstartet speidergruppen i Vikedal).30 landsbyliv nr 8 • VÅREN/<strong>Sommer</strong>en <strong>2006</strong>


fokus: førti år med camPhill i norgeVi var stadig med på fester i bygda– korpsfester – 4-H fest – hvor visenere fant ut at vi hadde sittet sammenmed banksjefen og meieribestyreren(det var jo viktig med kontakter!),og Terje Thoresen ”la ut i detvide og det brede om biler osv.” ogble trodd å være bestyreren påHogganvik! Men bygdefolket varskeptiske, det gikk rykter om at vihadde en Buddha-statue midt pågårdsplassen, og vi måtte ikke tråpå blomstene, det kunne jo være tidligeresjeler på jorden!Senere på høsten ble det holdtrepresentantskapsmøte på Hogganvik,og medlemmene var godt fornøyd,sjøl om Hege som sov på loftetholdt på å ”fryse i hjel”. Freddie fraFinland mente vi måtte få sentralvarme,men Margit Engel ”satte fotenned”, – ”vi hadde da en hel skog!”Vi hadde god kontakt med denantroposofiske gruppen i Haugesundmed møter både der og på Hogganvik.Siggen Falkeid, Helge Salomonsenog andre var gode støtter, ogikke minst Marit og David Sandved.Vi hadde ikke mye penger på Hogganvik,så Sigvald Asheim og konakom ofte på besøk (kalte seg ”Karmøyekspressen”)med kasser fulleav gode ting.Margit klaget over at vi ikke haddenoe verksted. Vi satte i gang allemann, - strikket dverger dag og nattog sendte dem til basar på Vidaråsenog fikk hele 5 000 kroner tilbake! Vilånte også en stor vevstol i Vikedal.Ingeborg var flink med veven, og varvi usikre på mønstret, ringte vi tilElse Ørnes, og hun forklarte.Pastor Engquist kom flere gangerpå besøk, og vi hadde Kristensamfunnshandlingpå loftet og senerenede i peisestuen. I november haddevi barnedåp for Eli og Christers lilledatter. Nils Gustav Hertzberg, bror tilJohannes, kom og feiret sin 60 årsdaghos oss.Naturen var sterk og mektig herpå Hogganvik – jeg gikk ikke gjerneut i den mørke garasjen eller ned iden store bøkalléen, man følte ogmerket mange vesener der. Margitsa jeg måtte snakke med dem ogfortelle hvorfor vi var kommet –og det ”funket”!Julen nærmet seg, og alle fikk dettravelt. Helge og Christer laget en helscene med kulisser av granbar, alle12 var med i julespillet og Torill Haakonsenvar en virkelig fin Maria. Viinviterte gjester fra Haugesund og altsom fint var i Vikedal, prest og prostog doktor’n. Prestefruen hadde dårligsamvittighet fordi hun ikke haddebesøkt oss før, men hun hadde lest ileksikon om Rudolf Steiner og reinkarnasjonog Buddha osv. og haddevært engstelig. Etter spillet var hunså begeistret (ga meg en stor klem)og ble en støttespiller for oss ibygda.I januar 73 reiste Eli og Christermed den lille, det ble for tungt for Elipå Hogganvik. Vi fikk så 4 ungdommerfra folkehøgskolen i Bø i Telemark– virkelig fine, positive ungdommer– de visste lite om vårt arbeideeller bakgrunnen for <strong>Camphill</strong>-tanken,men gikk inn for arbeidet medliv og lyst – og vi hadde gode samtaler.Pastor Engquist kom ikke mer,men vi hadde en samling hver søndaghvor vi fortalte legender – ogsåParsival-historien over en lengre periode.Hver morgen ellers i ukenhadde Reidunn en 20 min. medeurytmi-øvelser med hele flokken.Som til julespillet brukte vi mye tidtil å forberede neste fest, nemlig karnevaletden våren – ”På havetsbunn”. Det ble tegnet og malt og spikret– kostymer ble forberedt. Vi dramatiserte”Flyndren”, Grimms eventyr,og Birgit var ”konen i muddergrøften”.Halve bygda var invitert igjen,alle måtte være utkledd, og vi spiste”sjøpølser og sjøvann”. Den vårenble vi også invitert til fabrikken iSauda og også til folkehøgskolenhvor landsbyboer Birgit holdt en fintlite kåseri om livet vårt på Hogganvik.Så kom påsken – verksted medkulisser igjen, og Helge satte i gangmed å instruere Königs påskeaftenog påskelørdagsspill. John og GerdBaum kom også og hjalp til og feiretpåsken sammen med oss. Jeg huskersom et glad minne at Gerd og jegsang foran hvert rom tidlig påskemorgen– Christ ist erstanden!17. mai gikk vi i tog med folket iVikedal og var med i kirken etterpå.Senere hadde vi fest med gjester ihagen på Hogganvik. Så St. Hansmed gjester og rømmegrøt og danspå stranden.Dette er bare enkelte hendelser iforbindelse med starten på Hogganvik,men om det kunne være enstrevsom og vanskelig tid, så var detmest en deilig og gledelig tid.EpilogEtter 4 år flyttet Helge, Reidunn ogfamilien inn til Vikedal. Helge fortsatteå arbeide på kontoret i Hogganvikinntil for et år siden. Reidunn pendletlandsbyliv nr 8 • våren/sOMMEREN <strong>2006</strong> 31


fokus: førti år med camPhill i norgeNu vet jeg hva vi skal gjøre!Vi skal lage en landsby!til Haugesund og kunne i 1977 hjelpeSiggen Falkeid med å starte Steinerskolen.Siggen startet 1. klasse ogReidunn tok over førskolen og ble i19 år og også 14 år på Haugesundmusikkskole.Reidunn fikk Vindafjord kommunenskulturpris for 2003 for arbeid i bygdamed folkedans, musikkbarnehage,dukketeater, eventyr osv. Hun underviseri dag i norsk for utlendinger påHogganvik – har hatt en liten barnehageog folkedans titt og ofte. ■ ■■Phyllis har vært min nabo sidenjeg kom hit til Solborg for seks årsiden. Det har alltid vært en gledefor meg å ta en kopp te med henne,sitte i stuen og gjerne høre omgamle dager.Tekst JAN BANGVi hadde for en stund siden en langsamtale, snøen lå enda dyp ute herpå Solborg, men solen varmet godtgjennom de store sydvendte vinduenemed utsikt over Ringerike og uttil Norefjell.Jan Bang: Hvordan kom det til atArkivfotodu og Ivan fant på å sette i gang enlandsby basert på antroposofien?Phyllis Jacobsen: Ivan var ikkeså interessert i antroposofi, han sa”Nei, nei, aldri i verden!” Han varnesten ferdig med sin snekkerutdannelseda Margit foreslo at vi skulle tavår ferie på et stevne i <strong>Camphill</strong>. Ivanvar først og fremst ikke interessert,men etter en stund sa han at hanville komme med meg. Han kom barefor å holde meg med selskap. Detvar vel sommeren 1965.JB: Og dere dro, alle sammen?PJ: Vi dro da, men bare Ivan,Jon, Karen og meg. Ikke Margit, hunarbeidet som lege på Emma Hjort ogkunne ikke ta fri. Vi kom først tilBotton Village i Yorkshire på en fredag,og det første var at de skulle haåpen dag på søndag. De kunne ikkevære så sosiale med oss, de holdtpå med forberedelser overalt, dehadde satt opp et stort telt i midtenav landsbyen.JB: Hvordan var det, dette førstemøtet med landsbylivet?PJ: Det var bare å vandre rundt ogbli kjent. Jeg så at Ivan innen en timegikk rundt med sag og hammer,hadde allerede funnet seg oppgaver.Jeg kjente ingen, kom i samtaler ogfant flere ting selv som jeg kunnehjelpe med, blant annet å ordne forsalg av varer. Vi bodde ikke i sammehus, så jeg traff ham på stiene; hanvar så "in" med en gang!Foto: Jan BangJB: Ja, hvordan opplevde Ivandette?PJ: Han sa med en gang, ”Nu vetjeg hva vi skal gjøre! Vi skal lage enlandsby, jeg har funnet det jeg harlett etter hele mitt voksne liv!Broderskaps muligheten, å bo ogarbeide sammen.” Det var typisk forIvan at han måtte se det i praksis.Den kvelden, etter alle gjestenehadde reist, kom det flere medarbeiderefor å drikke te og slappe av ogsamtale. De skjønte ikke hvem vi varog ba oss fortelle. Da de fant ut at vihadde tenkt å bygge en<strong>Camphill</strong>landsby i <strong>Norge</strong>, syns de atdet var jo morsomt.JB: Hva skjedde da dere komhjem til <strong>Norge</strong>?PJ: Ja, da vi kom hjem, viste detseg at Vøyen gård, som vi førsthadde sett som en mulig landsby,ikke var ledig lenger. Vi skulle ikke fåden. Det var jo det vår gruppe haddearbeidet for. Da satt vi sammen igruppen og snakket om det, interessenvar begynt å dabbe av. Men visom var interessert i helsepedagogikken,fortsatte å møtes, kanskje vikunne finne et sted og gjøre det,tenkte vi. Vi var Margit, Ivan, jeg,Marta Hønig, Trygve Thornes,Reidun og Helge Hedetoft. Vi fortsatteå tenke på det. Vi ble enige om ålete etter sted å starte en landsby.Men det var egentlig vi fire, Margit,32 landsbyliv nr 8 • VÅREN/<strong>Sommer</strong>en <strong>2006</strong>


fokus: førti år med camPhill i norgeIvan, Trygve og jeg som sto sterkest idet.JB: Hva var det som holdt deresammen?PJ: Vi begynte med bibelaften,bare for oss selv. Margit hadde oftenattvakt, så vi satt på hennes kontorog holdt bibelaften på Emma Hjort.Det var litt artig. Så var det et ungdomsstevnepå Järna. Dit måtte vireise. Der ble Ivan veldig interessert.Der var det mange institusjoner forutviklingshemmede, blant dem etstort snekkerverksted som laget tingmed en helt annen stil, Goeteanistisk.JB: Så han tente på dette?PJ: Ja, han sa til meg: ”Det er detarbeidet jeg kan gjøre på gården nårvi begynner vårt arbeid!” Siden harhan vært helt betatt av snekkerverkstederi <strong>Camphill</strong>. De lager stort settleketøy og annet utstyr for barn. Davi var i Botton, hadde han vært påsnekkerverkstedet der. Alltid opptattpå verkstedet.JB: Hvordan fikk dere tak iVidaråsen?PJ: Da vi skulle sette i gang, haddevi ingen penger! Stort problem! Hvemskal vi spørre? Vi snakket videre omdet på bibelaftener. Vi kom til et punkthvor vi bestemte oss for Bakke gård.JB: Hvorfor bestemte dere det?PJ: Ja, vi hadde sett så mangeumulige steder! Margit foreslo enlang weekend der over Pinse. Vi tokmed soveposer, litt mat, lå på gulvetpå Smestad og tilbrakte langhelgender. Det var virkelig en opplevelse,kjøkkenet hadde bare vedovn, detvar ingen møbler, ingenting. Helehuset var helt tomt. Vi valgte hvertvårt hjørne, vi måtte finne ved tilovnen, måtte låne øks fra de sombodde i det store huset, Bakke hus.Vi måtte sitte på gresset ute ogspise.JB: Var dere alle fire der?PJ: Ja, Trygve var med.JB: Hva snakket dere om?PJ: Hva skal vi gjøre? Hvordan?Det første spørsmål var penger åkjøpe gården for. Ivan og jeg haddeen mulighet til å hjelpe, ta ut et lånpå huset vårt og kjøpe gården, ogdet var det vi gjorde, selv om det toklitt tid. Men hvordan skulle vi betaletilbake?JB: Hva var det første dere gjorde?PJ: Da vi først begynte, hadde vilite tid til å tenke, så vi fikk snekkeretil å begynne å fornye og reparereSmestad. Etter at bonden, LarsHolmen, flyttet kunne vi bruke detstore huset, og vi flyttet inn i Bakkehus. Det var stort og gammeldagsmed brødovn bygget inn, som jegbrukte. En ovn hvor du fyrer opp medved og feier ut så har du varme åbake med. Da kunne vi ta medmøbler, men huset måtte også renovereskraftig. Vi kunne ikke fyllehuset med møbler. Etter hvert tok vimøbler fra vårt hjem i Bærum og flyttetdem inn i vognskjulet, det var etgammelt hus med sprekker mellomplankene. Vi var litt engstelig for våreting!JB: Det er den bygningen som nåer kontor!PJ: Så ble det snekkerverksted.Det var litt av en opplevelse åkomme i gang. Ivan var så ivrig! Vitok en bordplate og laget en modell,konturer av landskapet, daler ogskog. Jeg plasserte små hus der vitenkte vi skulle bygge.JB: Var hele landsbyen planlagt påden tiden?PJ: Da vil jeg fortelle om en opplevelsesom Trygve hadde. Han sto også ut over stedet og tenkte: hvor skalvi bygge det vi trenger? Han planlabygg etter bygg. Så fikk han envisjon, en oversanslig opplevelse.Han så det var som om en klokkesom senket seg ned fra himmelenover oss som dannet et tak over vårlandsby. Da kom det et spørsmål:”Vet du hvem som står bak?” - ”Nei,svarte Trygve, hvem er det?” -”Det erdet Antroposofiske selskaps ånd!”Det var som det strømmet lys ned,og han sto der forundret. Det var virkeligen gave til oss alle, vi følte ossstyrket i våre intensjoner. Ivan pleideå kalle det Trygves osteklokke.JB: Dere var alle aktive medlemmerav Antroposofiske selskap?PJ: Ja.JB: Hvordan gikk det med byggingen?PJ: Vi måtte få en snekker til ågjøre arbeidet. Det var veldig primitivtå bo i det store huset. Jeg måtte flytteom og om igjen, fra det ene rommettil det andre så snekkerne kunnejobbe seg rundt. Det tok en langstund før vi virkelig var etablert.JB: Hva med jordbruket?PJ: Det var høydepunktet i begynnelsen.Trygve fikk lov av Holmen åbruke traktoren, og han pløyde oppen hel eng, så vi kunne begynne medet gartneri. Han begynte å melke. Detvar spennende å begynne på gården.Ivan skulle styre kuene; etter hvertkjente han navn på alle kuene, detvar 6 av dem. Fru Holmen fikk tårer iøynene da hun snakket om dem,kjære dyr som hun hadde stelt medhele livet, det var vanskelig for henne.Det var et veldig liv på stedet!JB: Nu er det 6 landsbyer medmange hundre mennesker og massevisav møter. Er dette blitt noe annetenn hva dere drømte om?PJ: Vi kunne ikke drømme omhvordan det skulle gå. Margit er ikkeså fornøyd med hvordan alt har utvikletseg. Margit er aldri fornøyd. Menhun sier i dag at <strong>Camphill</strong> i <strong>Norge</strong>ikke ville eksistert hadde det ikkevært for Ivan og meg. Det har værten stor lære for oss. Hun takker ossfor mye. Det har ikke vært lett forhenne.JB: Dere holdt sammen i 40 år.Foto: Jan Banglandsbyliv nr 8 • våren/sOMMEREN <strong>2006</strong> 33


Hvordan klarte dere det?PJ: Vi var jo ikke på Vidaråsen hele tiden, men vi møtte hverandre stadig. Margit er et veldig spirituelt menneske. Hun arbeider meddette. Hun har en kjempevilje som går ut over andre mennesker. Men dette var nødvendig for å stifte <strong>Camphill</strong> i <strong>Norge</strong>. Jeg husker mye,men jeg vet ikke om jeg forteller alt riktig! Hele tiden opplevde vi at samarbeidet er det viktige, og å ha det samme målet, ett ordentlig målsom har betydning for hele menneskeheten, en forberedelse til neste kulturepoke som begynner om 1500 år. ■ ■■


egivenheterNils Langeland fyller 60!Nils ble født i Amerika 14. mars1946, men kom til <strong>Norge</strong> sammenmed foreldrene sine, Phyllis ogIvan Jacobsen, og søsteren Kareni 1950.Tekst ANNE LANGELANDDa Nils var 5 år, fikk han polio, noesom førte til noen fysiske hindringerfor ham selv, men som også førte tilat 100 barn i nabolaget fikk hobbyogfritidstilbud hjemme hos familienJacobsen i Bærum.Da Nils gikk siste året på gymnaset,flyttet Phyllis og Ivan til Bakkegård sammen med Margit for å starteVidaråsen. Nils reiste året etter tilBotton Village i England, for han villese hva som hadde snudd hodet rundtpå faren hans. I Botton glemte Nils athan egentlig hadde tenkt å studeremedisin og bestemte seg for å blilandsbymedarbeider med gullsmedsom fag. Etter endte fagutdannelsekom han tilbake til Botton med Anne i1972. Så fulgte år på Hogganvik,som var nystartet, og videre tilVidaråsen i 1977. Der ble gullsmiahobby, og Nils fikk overta regnskapet,for det var det som trengtes i deneste 25 år. Men det er nok blitt endel gullringer til folk som skulle gifteseg og så turmalinanheng når det blebarnedåp og annet av edelt metall iårenes løp likevel.Bier og fisker i stua i familiehusethar vært et kjennetegn på at her borNils. Dessuten er han kjent for plystringpå vegen eller stien der han går.I 2002 dro Nils og Anne til Latviafor å hjelpe i Rozkalni en stund, ognå er de på Kristoffertunet i Trondheim.Hvis du kommer på besøk,finner du ham stadig opptatt med eteller annet regnskap som noen trengerhjelp til å få gjort, eller et tekniskproblem som må løses, eller det ernoen som må ha hjelp til datamaskinen.Og en dag i uken gleder hanseg spesielt: endelig å få synge med iet stort kor, i Nidarosdomens oratoriekor.Etter 40 år av de 60 i nær tilknytningtil og i <strong>Camphill</strong>, er Nils fremdelesbegeistret for landsbylivet ogplystrer fortsatt når han kjører rundt ipermobilen. Og trenger du hjelp tilnoe, så bare spør. ■■■Fast spørrespalte i LandsbylivLandsbyliv er nå kommet inn i faste former, og vi er villig til å lage enfast spalte med tittel: “SPØRSMÅL OG SVAR”Dette er en åpen spalte for alle som er interessert i landsbylivet. Det erså mye i livet vårt som vi ikke forstår. Ofte kan det å stille et spørsmåltil andre være det avgjørende for å finne et svar. Det kan være spørsmålsom vi tror vi er alene om, men som viser seg å være et spørsmålsom mange bærer på og er opptatt av, kanskje til og med uten å væreklar over det engang. ”Spørsmål og svar”-spalten vil gjerne være enpostkasse for alle slags spørsmål, så skal vi i redaksjonen se hva vi kangjøre med å svare på dem. ■■■Landsbyboere kan få hjelp til å sende spørsmål av de husansvarlige.Alle henvendelser kan sendes på e-post tilrichard.monsen@c2i.net eller jmbang@start.noeller per post til Landsbyliv, Solborg, 3520 Jevnaker.Helge og ReidunHedetoftfeirer årHelge og ReidunHedetoft harvært tilknyttet<strong>Camphill</strong> i over50 år. De var alleredemed i Oslogruppensomsenere stiftetVidaråsen ogflyttet selv dit ikke lenge etterat stedet åpnet.Tekst ANGELA RAWCLIFFEFoto DAG BALAVOINESenere reiste de som grundere tilHogganvik, og de vært knyttet tilHogganvik selv om de har bodd iVikedal mesteparten av tiden.Både Helge og Reidun har bidratttil mye på Hogganvik. Helge var påkontoret til inntil to tre år siden, ogReidun har holdt norskkurs for utlendinger,drevet barnehage og gitt folkedansundervisning.Hun fortsettermed barnehagen og folkedansen tilglede for alle. Begge er de en viktigdel av Hogganviks sosiale liv.Den 22. juli feirer de 50 års bryllupog den 8. august blir Reidun 80 år.Alle på Hogganvik gratulerer demog ønsker dem alt vel! ■■■Inger MarieRåstad er dødInger-Marie Råstaad ble født11.12.1945 og døde på Vidaråsen30. april <strong>2006</strong> kl. 11.00, etter å hagledet seg over en gitarkonsert iAndreas-bygget.Et kapittel av Vidaråsens historie erover… Inger Marie har berørt mangemennesker i hennes 25 år påVidaråsen.I neste Landsbyliv vil det kommeen nekrolog over henne. ■■■34 landsbyliv nr 8 • VÅREN/<strong>Sommer</strong>en <strong>2006</strong>


FellesskapstreetdebattUndersøkelser viser at det er densosiale dimensjonen som er viktigstfor oss mennesker, og at viegentlig heller søker sosial kontaktmed andre enn materiell velstand.Tekst RUNE HOLLUPKun 10% av alle planlagte alternativefellesskap kommer i gang, og mangeav de som klarer å starte opp, gjennomgårstore konflikter og utskiftningeri løpet av de første årene.Hva er vel bedre modell for etfellesskap enn et tre?Bladene er alles hjerter og hjernersom samler kraft for rasjonelle, emosjonelleog kreative prosesser gjennomkunnskap, intuisjon, ferdigheterog gjensidig støtte.Stammen er det som fellesskapetrealiserer fysisk av bygninger, veier,murer, dammer, rør, verktøy, maskinerm.m.Røttene bærer alt og er i dypkontakt med steder der fellesskapethenter ressurser som vann, luft, mat,råvarer, ferdigvarer, energi.NyttårsønskeHva burde man kunne forvente avet land som hvert år utdeler fredsprisen?Tekst OLE VESTERGAARDEr det ikke på tide at vi nedleggerdet norske forsvar som ikke lengerer et forsvar, men som til dels bestårav angrepstyrker som settes inn iskarpe oppdrag rundt i verden somfor eksempel ISAF-soldatene iAfghanistan, SEFO i Kosovo, norskesoldater i Irak og nu også i Ugandaog med et ønske om å delta i EU’sstridsgruppe.Norsk forsvar er ikke lenger til for“norsk forsvar”. De nordiske landmed <strong>Norge</strong> i spissen har vært foregangslandmange steder for å forsøkeå få til fredssamtale og fredsprosesser.Dette arbeidet burde intensiveres,og det kan best gjennomføresnår landet som driver fredsarbeid,ikke er i besittelse av et nasjonalt forsvar.Som utdeler av fredsprisen burdeLivsvæsken er informasjonen somforbinder alt og som må få lov å flytefritt.Immunforsvaret er de som serhelheten, intuitivt fanger opp faresignalertidlig og vet hvordan de helbrederog styrker svake punkter samtstanser skadelig utvikling.Naturen søker alltid å skape ogopprettholde balanse. Fellesskapstreetmå kopiere naturen og alltid opprettholdebalanse mellom blader, stammeog røtter - hele tiden og i alle vekstfaser!Som liten spire kan treet klare segmed få blader, tynn stamme og smårøtter. Men balansen må opprettholdesetter hvert som det vokser opp ogblir større. Enhver ubalanse vil i mereller mindre grad påvirke alt annet ogredusere evnen til å overleve.Skal en forbedre overlevelsesprosententil fellesskapene, må de somer best egnet til å håndtere emosjonellekonflikter, gis mulighet og opplæringslik at fellesskapets selvhelbredendeevner blir best mulig. Detmå bli like viktig (eller kanskje endaviktigere) å jobbe med menneskelig<strong>Norge</strong> gå foran og nedlegge forsvaretog legge grensevakten og kystvaktenover til politiet. Deretter kan de utbyggesivilforsvaret under et annet navnsom for eksempel “beredskapsstyrken”.Denne beredskapsstyrken burdefå tilsvarende med midler som forsvaretfikk og bestå av beredskapspliktigenordmenn og -kvinner. Denne beredskapsstyrkenburde kunne settes inni oppdrag over alt i verden hvor dettrenges hjelp (katastrofeområder somomsorg som å bygge hus og pleielandområdene. ■■■(Klippet fra en artikkel som sto iPermakultur Nordisk Årsskrift <strong>2006</strong>)Vi spør om dette gjelder også for<strong>Camphill</strong>-landsbyene? Synspunktertas imot med takk! Red.jordskjelv, sultekatastrofe m.m.).Da ville <strong>Norge</strong> skaffe seg vennerog ville derfor bli et uinteressant terrormål,hvis ikke industri med Hydroog Statoil, Aker-RGI og andre i spissenutpiner fattige land på jakt etterråstoffer og penger. Da skapes igjenen trussel.Det får da bli neste års Nyttårsønskeat griskheten blant aksjonærenetilsidesettes til fordel for rettferdighandel. Vel har jeg ikke oppfunnetdynamitten på nytt og kan derforikke utdele en alternativ fredspris.Dette er gammel eksplosiv vare. Laoss i <strong>2006</strong> ta bevisste valg gjennomforbruk, levemønster og vaner, somvil forbedre verden, vent ikke på atpolitikerne gjør det, men som verdensborgerer det din plikt og forbedreverden, gjør intet som dine oldebarnvil angre på. ■■■Ole VestergaardEventyrvegen 35 ANO-7056 Ranheimlandsbyliv nr 8 • våren/sOMMEREN <strong>2006</strong> 35


skoleringsveienNobelmannens levereglerDisse leveregler er utarbeidet påVallersund Gård i arbeidet med rusavhengige.Det er de 7 betingelsenefor en indre utvikling, som R.Steiner har foreslått, som er grunnlagetfor levereglene. Med detteavrunder vi denne tematikken fordenne spalten – for denne gang.LEVEREGLERÅ pleie legemlig og åndelig sunnheter ditt helt personlige ansvar.Plikten kan være viktigere ennsunnhet, men ikke viktigere ennnytelsen. Finn gode grunner for åholde deg frisk. Finn ansatspunktertil personlig utvikling der du til enhvertid lever og arbeider. Klar og avbalanserttenkning og følelse er et fundament.Finn din oppgave i livet og lalivet arbeide på deg i det stille. Gjørdet som livet og verden krever avdeg. Intet arbeid er for simpelt.Føl hvordan du selv er en del avhele menneskeheten. Isteden for åklander andre, finn ut hvordan du selvkan forandre deg slik at andre kan blibedre, ikke ved å agitere for at andreskal forandre seg. Lev med tanken:dersom en som er svakere enn megville ha fått mine sjanser, ville han daha fått det bedre til? Som medlem avmenneskeheten bærer jeg med megansvaret for min andel av verdensvelferd. Disse tanker trenger å blipleiet i det stille, langsomt vil det merkesi min ytre ferd. Forandre megselv - arbeid i dybden, i det stille.Tanker og følelser er like virksommei verden som ens handlinger.Hat er like skadelig som ytre vold.Når du strever med å forbedre degselv, gjør du samtidig noe for å forbedreverden. Mitt indre liv og virke ervel så virkelig som mitt ytre livsverk.Lær å innse at menneskets egentligevesen ligger i den indre verden ogikke som en utvekst på den ytre fysiskeverden. Lær å finne balansenmellom å åpne hjertet for verdensbehov og indre fasthet og urokkeligeutholdenhet overfor sitt eget Indre.Vær åpen for det som omverdenentrenger, men vær helt fri for ønsketom bare å tilfredsstille andres behovfordi det gir deg ytre anerkjennelse.Utvikl ufravikelig fasthet i gjennomføringenav beslutninger når de førstengang er fattet. Dette utvikler styrke.Det er ikke resultatet som teller, menmotivet for handlingen. Det gjelder åutvikle kjærlighet til selve handlingen.Et menneske som vil utvikle seg, måvære villig til å gi av seg selv og åbringe gjerninger fram som et offer tilandre og til verden.Utvikle følelsen av takknemlighetoverfor alt det som hender deg.Betrakt livet som en gave. Hvor myeskylder vi ikke andre og verden forden vi er? For virkelig å bli kjent mednoe eller noen i verden, vi må lære åelske det.Møt livets utfordringer med disseleveregler. Det gir stabilitet og harmonii livet og gir grunnlag for en utviklingav det potensial du har. Et livbygget på tillit og sann menneskekjærligheter grunnlaget for en ektesannhetssøken. ■ ■■Disse leveregler er utviklet fra boka“Hvorledes når man til erkjennelse av36 landsbyliv nr 8 • VÅREN/<strong>Sommer</strong>en <strong>2006</strong>


landbrukslivHva skjedde da biodynamiskjordbruk traff Permakultur?Dornach i februar: Korte dager,kaldt og tjukk tåke hele tiden. Detvar mitt første besøk, og jeg haddehørt at det var veldig pent der. Jegså ingen ting! Bare så vidt enanelse av en landsby nedenfor ognoen bakker over.Tekst og foto JAN BANGMen det er jo fordeler med alt, så formeg var det ingen forstyrrelser, det varikke fristende å ta turer i regnværet.Jeg var bare glad for å kunne holdemeg inne i Goetheanum og konsentrertemeg om å snakke med andredeltagere på den InternasjonaleBiodynamiske Konferansen. Jeg varinvitert for å presentere Permakulturog å se hva som skjer når Permakulturtreffer biodynamisk jordbruk.Dette var ikke et møte mellom likestilte.Biodynamisk jordbruk forekommermeg som en velvoksen impulsetter 80 års virksomhet i verden medsterke bånd til flere andre antroposofiskebevegelser. Permakultur trådteinn som en yngling, ikke helt 30 årgammel, men fylt av ungdommensentusiasme og den litt utfordrendeoppførselen som en bevegelse harnår den har etablert seg hurtig overhele verden.Det var nesten 500 deltagere påkonferansen og omkring 30 i de smågruppenesom konsentrerte seg ommøtet mellom Permakultur og biodynamiskjordbruk. De fleste deltagernehadde en god bakgrunn i biodynamiskjordbruk, men få hadde noenerfaring med Permakultur. Dette ertrolig også tilfelle for Landsbyliv sinelesere, så det passer kanskje besther å gi en kort beskrivelse avPermakultur.Tanken bak en perma-nent jordbruks-kulturoppsto på Universitetet iTasmania i Australia i begynnelsenav 1970 årene, som en reaksjon påden globale miljø- og samfunnskrisen.David Holmgren og Bill Mollisonlette etter løsninger i utformingen avstøttesystemer for vanlige mennesker:mat forsyning, husly, teknologi,økonomi og samfunnsordninger. Treaspekter ga Permakultur en vitalitetsom bidro til å skape et av verdensmest omfattende nettverk innen ti år:• Det første var ideen å basereløsningene på skabeloner, modellereller mønster tatt fra naturenskretsløp.• Det andre er å oppmuntre personligansvarsfølelser, å understrekeat hver av oss er ansvarlige for denglobale situasjon verden befinnerseg i, og at hver av oss må gjørenoe med den.• Det tredje er å understreke athandling, ikke bare prat, er detsom teller.Utviklingen av en standardisertundervisningspensum for ”PermacultureDesign Course” hjalp disse ideerå spre seg raskt over hele verdenmed et nettverk av lærere og foreningeri flere land samt en systematisertog kvalifisert gruppe designere.Innen 25 år skapte vi et globalt nettverksom kunne vise til mange vellykkedeprosjekter i nesten alle muligeklimasoner og lokalsamfunn.Permakultur hadde dukket fremsom et redskap som kunne hjelpemed å løse verdenskrisen.Tilbake i Dornach holdt vi oss stadiginne på grunn av det dårligeværet, unntatt de dedikerte røkeresom stimlet rundt utgangsdørene i lyfor tåke og regnvær. Det ga megmuligheten til å drikke mye kaffe, forfriskegammelt vennskap med folkjeg kjente og å snakke med folk jegtraff på møtene.For meg var konferansen enanledning til å forstå mer av det biodynamiskjordbruket. Jeg er jo medarbeideri <strong>Camphill</strong>, omringet av biodynamiskegårder og gartnerier, menmitt daglige arbeid tar meg ikkedirekte inn i disse virksomhetene.Ettersom jeg snakket med folk, hørtepå de større foredragene og deltok iforskjellige ”workshops”, fikk jeg enny forståelse for biodynamisk jordbruk.Det var særlig to aspekter somgjorde inntrykk på meg:• Det ene er å betrakte gården somen organisme. Dette er et områdejeg tror Permakultur har noe åbidra til med sin klare design redskap.Her er det også mye somPermakultur kunne lære fra.• Det andre er det menneskeligelement. Bonden som står i enpersonlig åndelig utviklingsprosess,og som ser jordbruket som et redskapi denne prosessen. Dette girdet biodynamisk jordbruk en åndelig,kulturell og sosial forankring,og det er mye mer enn bare ådyrke saftigere gulrøtter!Biodynamisk jordbruk er balansert,det tar i betraktning kosmiske aspekter,naturens rytmer og støtter, sporstofferog stedets ånd. Det er radikaltog banebrytende, harmoniserer åndog materie. Det er veletablert i denmoderne verden, det behandlerlevende prosesser i dyr og planter forå produsere sunn mat som fremmervitalitet og helse.Grunnen til at jeg var til stede iDornach, var å skape en grenseflatemellom to måter å tenke på, beggeaktive i den fysiske verden. Hvormøtes Permakultur og biodynamiskjordbruk? Hvem er med i samtalen, oghvor går den hen? Disse var spørsmålsom oppsto over de uendelige koppermed kaffe.Hva kan biodynamisk jordbruk læreav Permakultur? Det kom frem fravåre samtaler at Permakultur har utvikletflere praktiske ideer: hvordan sparerman på arbeidskraft, hvordan kuttened bruk av drivstoff, hvordan unngåluking av ugress så mye som mulig.landsbyliv nr 8 • våren/sOMMEREN <strong>2006</strong> 37


landbruksliv(Fortsetter på side 38)Permakultur er bevisst på sunn fornufti kostnader og i utbytte og oppmuntrertil mer effektivitet i vannetsog næringsstoffets kretsløp. Et av destørste bidragene har vært de smarte,økologiske løsningene.Det neste spørsmålet følger jo fradet første: hva kan Permakultur læreav biodynamisk jordbruk? En av desterkeste aspekter til biodynamiskjordbruk er den åndelige og filosofiskebakgrunn, de faste røttene iGoetheanistisk vitenskap og iantroposofien. I bindeleddet mellomånd og jord åpner den opp nye utsiktertil en dypere forståelse for hvordanvår fysiske verden virkelig fungerer,og det gir et solid fundament forfremtidig utvikling.I våre diskusjoner kom vi frem til atdet var to klare områder hvor vikunne oppmuntre til samarbeid. Denene var å skape mer kontakt mellommennesker. Både biodynamisk jordbrukog Permakultur har omfattendenettverk over hele verden, og det villevært positivt å oppmuntre enkeltmenneskertil å ta kontakt med hverandre.”Volunteers” fra Permakultur-nettverketkunne jobbe på biodynamiske gårder,og biodynamiske jordbrukere kunnedelta i Permakultur-stevner. Det andreområdet har å gjøre med grunnkurssom begge bruker som innføring. Vivar enige om at det er viktig at”Permaculture Design Course” inkludereren gjennomtenkt beskrivelse avbiodynamisk jordbruk, og likedan atbiodynamiske grunnkurs inneholder enkort introduksjon til Permakultur.I en sammenligning mellom biodynamiskjordbruk og Permakultur mådet tas i betraktning at vi ikkesammenstiller to ting av samme slag.Permakultur er et ”design system”som kan anvendes til hva som helst,den er like egnet til arkitektur eller tiløkonomi. På grunn av dette haddedet vært mer korrekt å snakke om”landbrukets anvendelse avPermakultur” gjennom hele konferansenog også i denne artikkelen.I biodynamisk jordbruk er detantroposofien som er den grunnliggendetenkemåte, jordbruk er bare etav antroposofiens virkeområder.Konferansen hadde som tema“Åpenhet og Identitet”, og det er klartat det trengs en klar og bevisst selvfølelsefør man kan gå inn i en sanndialog uten å føle seg truet eller å blimisjonær. På grunn av den nåværendeverdenssituasjonen med klimaforverring,samfunnsforstyrrelser ogglobale ressurskonflikter er detvesentlig at vi søker partnere som vikan samarbeide med for å skapepositive løsninger. Målet er ikke at viskal gifte oss og flytte sammen, meret samarbeid mellom naboer.Som min oppsummering på detsiste plenumsmøtet, foreslo jeg atPermakultur var et smart system,men ikke alltid vis, og at biodynamiskjordbruk var fylt av visdom, men ikkealltid så smart! Vi har mye vi kanlære hverandre, og det er mitt håp atet sterkere samarbeid vil gi størrekrefter til oss begge. ■ ■■Jan Bang er sekretær for NorskPermakultur Forening.For mer informasjon ta kontakt:Norsk Permakultur ForeningSolborg3520 JEVNAKERjmbang@start.noJordbruketsfremtid?I våre <strong>Camphill</strong> landsbyer er jordbrukper definisjon biodynamiskjordbruk. Dette er en selvfølgelighetsom burde være uten tvil.Tekst ERIC BRINKHOFFoto JAN BANGMen hva betyr dette? Hva er biologiskdynamisk jordbruk? Og gjør vivirkelig slikt jordbruk på våre steder?Hvordan blir dette synlig? Hva er forskjellenmellom økologisk og konvensjoneltjordbruk? Disse spørsmål harjordbrukere fra <strong>Camphill</strong> steder i dennordiske region tatt opp på februarmøtei <strong>Norge</strong>.Noen personlige synspunkter vilfølge her:I 1924 formulerte Rudolf Steinermange synspunkter om jordbruketsfremtid. Han antydet hva som skal tilfor å utvikle jordbruket til en livsdyktigvirksomhet i fremtiden. Han snakkerikke om hvordan man skal dyrkehvete, hvordan man skal pløye åkeren,hvordan man skal melke kuer.Han ga anvisninger om hvordan jordbruketkan utfolde seg til en virksomhetsom tar hensyn til omverden.Det gjør også konvensjonelt jordbruk.Hver bonde vet at han måvente med såing til åkeren er tørrnok. Han er like avhengig av sol ogregn som alle andre bønder for å fåavlet. Men i konvensjonelt jordbruk ermålet entydig: å få størst muligavling. Hvilke konsekvenser dette harfor omverden er viktig, men bare isammenheng med avlingen.Konvensjonelt jordbruk tar bare endimensjon i betraktning: avlingen.Økologisk jordbruk tar også hensyntil omverden lik det konvensjonellejordbruket.Målet er selvfølgelig også avlingen,men det blir klart tatt vare på konsekvensertil omgivelsene: velferd for38 landsbyliv nr 8 • VÅREN/<strong>Sommer</strong>en <strong>2006</strong>


landbrukslivplanter og dyr og hensyn til miljøet.Økologisk jordbruk går klart mye meri bredden, men fortsetter å bli i detmaterielle, i det synlige. Dette jordbruketkaller jeg 2-dimensjonalt:Den tredje form for jordbruk somskal tas i betrakting her kalles for biologiskdynamisk jordbruk.Selvfølgelig er den formen også heltavhengig av omgivelsene på lik måtesom de andre to, det konvensjonelleog det økologiske jordbruket. Ogsåbiodynamiske bønder ønsker å avlefra jorden sin. Og i tråd med det økologiskejordbruket prøver biodynamiskebønder å ta vare på sin omgivelse:velferd for planter og dyr ogjorden er veldig viktig. Jorden er ikkebare et substrat som vi kan utnytteså mye vi ønsker. Jorden er enlevende organisme som trenger vårpleie.Men hva da med de antydningerRudolf Steiner ga i 1924? Jo, de gikkjo et stor skritt videre enn det materielle,det synlige. Steiner antydet atjordbruket skal ta en tredje dimensjoni betraktning: jordens sammenhengmed hele kosmos.Som sagt, i 1924 ga han ingenanvisninger om pløying eller melking,men han ga åtte foredrag om – somdet står det i den norske undertittelen:”idégrunnlag for biologisk-dynamisklandbruk”. Eller enda tydeligere i dentyske orginalteksten: ”GeisteswissenschaftlicheGrundlagen zum Gedeihender Landwirtschaft”.Steiner fortalte om landbruksindividualitet,om virking av kalk og kisel,om gjødsel og preparater, om planeterog mye mer. Men overalt spennerhan en bro mellom det jordiske,materialistiske, synlige og det himmelske,åndelige som blir synlig i detjordiske, materialistiske for dem somvil og kan se det. Landbrukskurset erikke en kokebok full av oppskriftersom skal følges og ferdig med det.Landbrukskurset er en rekke anvisninger,idégrunnlaget, ’geisteswissenschaftlicheGrundlagen zumGedeihen der Landwirtschaft’. Som ihele antroposofien kan nøkkelordetogså her være: utvikling. Utvikling avlandbruket i alle retninger, særlig dentredje.Hvorfor spesielt den tredje dimensjon?Fordi vi jordbrukere ikke harfått dette til ennå!Avlingen har kommet stordelt, dener bare 15% mindre enn det konvensjonellejordbruket. Velferd av dyr,planter og miljø har gjort mange skritt.Men tar vi inn i bildet den ”usynlige”verden bak den synlige i jordbruket?Prøver vi å samarbeide med denumålelig mengde vesener bak og iden synlige verden i naturen?Ja og nei.Ja, fordi vi biodynamiske bøndervet om en åndelig verden og vi gjørmerkelige ting som preparatsprøytingog såing etter såkalenderen.Nei, fordi vi samarbeider ikkebevisst nok.Verden viser i dag på mangemåter at vi alle er på feil vei. Hvordankan vi ellers tolke naturkatastrofersom tsunami og voldsomme orkaner,husdyrsykdommer og fugleinfluensa?På mange måter spenner vi etworldwide web, et spindelvev rundtjorden, som kutter jorden av fra detkosmiske, og innenfor spindelvevetlager vi en steril verden innenfor somskal være fri for plager. Og vi er ikkebevisst på at akkurat dette svekkerbåde naturens krefter og våre krefter,fordi tilstrømningen av kosmiskeenergi stanser mer og mer.Men tiden er inne til å få bevissthetom dette. Vi mennesker må prøve åstyre verden i samsvar med denåndelige verden. Vi må åpne opp fornaturveseners verden som jo liggerså utrolig nær. Og vi jordbrukere somjobber hele tiden med de elementene,vi må få bevissthet om denenorme hjelp vi får fra elementarvesenesverden, slik at vi kan begynneet samarbeid som er gjensidig.Er ikke dette biodynamisk jordbruk:landsbyliv nr 8 • våren/sOMMEREN <strong>2006</strong> 39


samarbeid med naturen i sin helhet? ■ ■■


Pingvinenes livTekst KARL KÖNIG oversatt avSIGRUN og DAG BALAVOINEDen årlige syklusI de siste tiår har pingvinenes oppførselblitt meget inngående studert. Deter kommet frem at rytmen for å reiseog å komme tilbake er meget forskjelligfor de enkelte artene. For eksempelEsel-pingvinene som Kearton studertepå Dassen øya nord for Cape Town,kommer inn to ganger i året, i mars ogi september. Begge gangene kommerde for å legge egg, ruge og klekke utunger. Disse pingvinene legger ogsåfor det meste to egg, mens andre arterlegger kun ett egg.Keiser-pingvinene ble nylig studertav en fransk forskergruppe. Keiserpingvinenevelger den antarktiske vinter,den mest drepende årstid som finnes,for å ruge, klekke og fø opp unger. Mankan her neppe snakke om instinkt somtjener til artens bevarelse. De ungehannene og hunnene kommer til synepå de høye antarktiske isflatene i aprilog mai. Her blir de værende uten å tatil seg føde. Med rørende hengivelsesteller de sine nyfødte unger i polarnattensdyp, i perioden for de verste orkanerog isnende kulde.Så langt vi vet, hekker de flesteandre artene i den antarktiske vår ogsommertid. Således har vi ingen enslivsrytme i pingvinslekten. De forskjelligeartene har sine individuelle trekktider.På samme måte kan vi sammenlignepingvinenes ankomst med deandre trekkfuglenes hjemreise. Forpingvinene er hekking en tid for arbeidog våking. De må lide seg gjennomkjærlighet, fødsel og kamp i dissemånedene. Ikke før de vender tilbaketil sjøens drømmeland, vil deres gledeog lek begynne. Det som ”syden” erfor fugler på våre breddegrader, det er”sjøen” for pingvinene. De er fuglersom ikke bare er falt i vannet, mensom tvert i mot har kåret vannet til sittparadis. De streber til vannet, som deandre fuglene trakter etter å nå sittfjerne drømmeland.Men på land forsøker de å oppføreseg som alle andre fugler, selv om deikke kan fly. De viser fugleaktige gesterbroder dyrog parringsskikker. De bygger de forskjelligstereder, de er monogame iårevis, og de er spesielt omsorgsfulle irugingen. Denne fugleoppførselen eroverdrevet hos pingvinene, ofte er desågar karikert og fordreid inntil detbisarre. Siden de går oppreist, ser viordentlige kyssescener i tiden for beilingog parring. Parene stryker nebbeneog hodene sammen og smygerseg rundt hverandre. De unge hannenesprer ofte sine vingestumper og forsøkerå omfavne sin brud til alle muligeslags larm, skrik og bjeffende lyder.Redebyggingen blir utført av beggepartene. Først arbeider den ene, og nården første blir trett, kommer den andretil, inntil redet, som oftest en grop i bakkensom ligner på en liten hule, er ferdig.Når arbeidet er gjort, klatrer mannog kone ned til stranden og tar seg etbad og får seg et aftenmåltid. Så praterde med noen kjenninger og flanererlangs hovedgaten før de vender tilbaketil sitt nybygde hus.Egget som blir lagt etter tre eller fireuker, blir tatt imot og hilst med overraskelseog glede. Og igjen er det beggeforeldrene som bytter på å ruge. Detteer en tid med fare og trussel. Rovgriskemåker og ibiser lurer for å få en sjansetil å stjele og spise opp disse verdifulleeggene. Ikke flere enn halvparten avkyllingene kravler ut av skallet, ogmange faller som offer for fiender og deugjestmilde livsbetingelsene.For de små keiserpingvinene er detikke noe rede. Eggene blir løftet oppog ruget i en bukfold, og ungen sitter iukevis på føttene til faren, dekketover, beskyttet og varmet av hansmage. Moren er langt borte, vedhavet etsteds, for å spise og kommetil krefter. Fedrene står i hundre- ogtusenvis i den isende polarnattentrengt tett sammen, for å holde stand ide drepende, tilintetgjørende stormene.De danner hele klaser av pingvinerog gir hverandre siste rest avden varmen som de har. Under dennefugleklasen sitter de nesten fjærløsepingvinbabyene og venter på strålenefra solen som etter som ukene gårvender tilbake. Livet til pingvinene erikke bare lyst og lek. Mens de er påland, bærer de med seg sin fugleskjebnesom en smertefull, tyngendeerindring; kval og nød er deres lodd.Engang må de ha kastet vekk sinfugletilværelse for å tilegne seg etannerledes og kanskje bedre liv. Slikdukker de ned i sjøen, men må derforen eller til og med to ganger i åretoppgi sin fortryllelse og erindre medsmerte sin fugleeksistens. Keartonbeskriver hvordan de små, noen ukergamle pingvinene, fremdeles er engsteligefor vannet. Bare med de størsteanstrengelser og tålmodighet fraforeldrenes side kan de fristes til ågjøre sine første forsøk på å dykke ogå svømme. Kearton tilføyer noe mer.”Noen ganger”, sier han, ”synes demerkelig nok å ha følelsen av at luffenederes er vinger, og at de med littøvelse kunne fly ... I ethvert fall harjeg ofte kunnet observere hvordanunge fugler med tydelig flid slår medluffene, som om de var overbevist omat de kunne gjøre det. Disse forsøkser man så ofte at det etter minmening ikke kan handle om avspenningav musklene. Kanskje er det enarv fra tidligere tider.. den gang dapingvinene virkelig kunne fly.”Det er meget mulig at det engangvirkelig var tilfellet, og at en rekkebegivenheter, eller bare en begivenheti jordens fortid, kan ha forårsaketderes tap av flygeevne. Etter at pingvineneikke lengre kunne fly, skrumpetvingene inn og ble til luffer, noe somgjorde deres liv i vannet mulig. Deantarktiske øydannende krefter, mørketidog det mektige vannødet, svelletopp kroppen dens så armer og bensvant inn i den. Slik ble det en fisk aven fugl, men en gang i året må denvære fugl, selv om det er tungt ogbesværlig. Rasen kunne ikke levevidere om det ikke var for dette offer,å gå på land en gang året. ■ ■■Cherry Kerton. 1930.The Island ofPenguins. London: Longman Green.40 landsbyliv nr 8 • VÅREN/<strong>Sommer</strong>en <strong>2006</strong>


SkjebnemøterØystein ParmannGrøndahl Dreyer 1996Anmeldt av Jan Bang”Hvordan oppstår i dypere forstand –slike fenomener som for eksempelVidaråsen landsby? Ved departementalebeslutninger? Nei. De oppstårved at de rette menneskermøtes på det rette tidspunkt. Menhvordan skjer slike menneskemøter?Er det rene tilfeldigheter, eller er detslik som de gamle mente, at det ernoe som heter skjebne. At det er noesom forberedes i det skjulte for så åspringe frem i tidens fylde?”I Øystein Parmanns bok kan vi lesevidere om hvordan disse menneskenetraff hverandre, de som la grunnlagetfor <strong>Camphill</strong> Landsbystiftelse i <strong>Norge</strong>.Dette er ikke bare en historisk beskrivelse,men en skildring av mennesker,deres liv, deres drømmer og tanker ogfremfor alt deres handlinger sammen.Boken kom ut for ti år siden, og daer det vel på tide at vi anmelder denher i Landsbyliv. Den er skrevet avbokanmeldelseren dreven skribent, en som ikke barehar forståelse for ord, men også forhistorie, mennesker og antroposofien.Parmann satt lenge iRepresentantskapet og virket somformann i flere år. Han visste hvahan skrev om, han kjente personligde han skildrer.Først og fremst er dette en spennendebok, en bok om oss. Vi kjennerigjen de som snakker tilParmann, vi fryder oss over bilderhvor vi ser hvordan de så ut da devar yngre. Handlingen skjer på stedervi bor på og har besøkt. Men dengår mye dypere, den stiller spørsmålom hvordan vi ser verden. Ligger detvirkelig et mønster i det skjulte? Erdet en mening med det hele?Hvordan kan vi også fornemmedenne meningen? I det siste kapitlettar Parmann oss tilbake tilTempelridderne og fremover igjenforbi Rosencreuzerne, den franskerevolusjon i 1789 og Steiners tankerom tregreningen.Denne boken er anbefalt alle somkjenner Landsbystiftelsen, men ogsåde som vil gjøre seg bekjent medden. Den har historisk verdi, det er etdokument om hvordan de forskjelligestedene ble grunnlagt, hvem somgjorde hva. Den følger mange av desom sto og enda står sentralt i landsbyenegjennom livet. Ta den med påferie og kom tilbake med en dypereforståelse for hva det er vi driver medher på våre steder! ■ ■■Kristus-Året – Iagttagelser og Erfaringer af Inger CarlsenUtgitt av Kristensamfundet, Danmark65 sider – pris 170,- Dkr.Kan bestilles på tlf. 00 45 3324 9118eller via e-mail: inca@c.dkAnmeldt av Edda Distler, oversattfra dansk av Per EngebretsenI vår tid har mange mennesker vanskelighetermed å forbinde noe medde kristne fester; hvordan kan manfå et fornyet og dypere forhold til detkristne årsløpet så festene ikke bareer en tradisjon eller overhodet ingenting?På tysk finnes det jo et utall avforedrag om årstidsfestene i RudolfSteiners store livsverk; det er et temasom han gjennom årene utdyper heletiden. På dansk/norsk har vi bl.a.foredragene om årstidsimaginasjoneneog om årsløpet som jordensåndedrett. Vi har sjelekalenderenmed de 52 ukevers. Og vi har – utgittav Kristensamfundet – ( i Danmark)”Højtidsbetragtninger” 1-6.I desember 2004 kom det ut enliten bok av Inger Carlsen: ”Kristus-Året. Iagttagelser og Erfaringer”, somsammenfatter hele årsløpet fraadvent til over jul, Helligtrekonger,pasjonstiden, påske, himmelfart,pinse, St. Hans til Mikkelsmess. Vihører om den esoteriske bakgrunn utfra Rudolf Steiners kristologiske forskning.Vi hører om ”Kristensam-fundetsTidebønner”, som gjennom åretbeskriver det særlige ved festene ogtiden omkring dem. Og vi hører somnoe særlig ved denne lille boka omen prests egne opplevelser og iakttagelseri sammenheng med Kristusvesenetsvei gjennom årsløpet.Inger Carlsen har gjennom sitt 40-årige virke i Kristensamfundet kommettett på ”kildene” og ervervet segen evne til å ane, spore, fornemmeog føle virkningen av Kristusvesenet idets aktuelle gang gjennom året.Det er intime opplevelser, som hungir videre til den åpne leser, som lyttendekan få bekreftet at festene ikkebare er minnefester for noe somskjedde for 2000 år siden, men eraktuelle tildragelser hvert år på ny,og som man kan følge hvis man somInger Carlsen har levd med dem.Heftet er skrevet i et klart språkuten vanskelige abstrakte begreper,og teksten blir ytterligere understøttetav fem plansjer. Boka vil være enstor hjelp for alle som prøver å fordypesitt forhold til de kristne fester, ogsom ønsker å få en anelse omKristusvesenets virke, væren og vandrendegang gjennom året.landsbyliv nr 8 • våren/sOMMEREN <strong>2006</strong> 41


eklameKokekurs påAsbjørnsen ogMoe Seminar HusKokekurs på seminarsenteret påSolborg f.o.m 18. t.o.m 22. september.Asbjørnsen og Moe husseminarsenterHar dere lyst på en ferie? Kanskje noen dager med fred og ro inaturskjønne omgivelser? En retrett for medarbeidere?Trenger dere et sted for et kurs eller seminar?Etter noen år med aktiviteter, seminarerog konferanser har vi i Solborg<strong>Camphill</strong> Landsby etablert Asbjørnsenog Moe hus seminarsenter.• Solborgs hovedhus er bygget om,et stort kjøkken er satt inn, spisesalog seminarrom er pusset opp.• Vi har også et lite bibliotek medbokutsalg hvor du vil finne myelitteratur innen økologi og antroposofi.• 18 senger er fordelt på enkeltromog noen tremannsrom, og vi vilgjerne tilby stedet til grupper ide periodene vi ikke selv holderseminar og kurs. Vi har kapasitettil enda større grupper, men da blirdet madrasser i tillegg til senger.• Vi er åpne for forskjellige løsningerog servicenivåer i forbindelse medbruk av huset – fra at gjestene kunleier lokalene, tar med mat ogsengetøy og står for rengjøringenselv, - til at de får alt ferdig ogservert.• Vi forsøker å bruke mest muligøkologisk mat og produkter, entenfra eget gartneri eller innkjøpt.Landsbyen består av en biodynamiskgård, store grønnsakshager, et bakeri,en vevstue og en stor skog som giross tømmer og ved.Solborg Landsby kan tilby besøkpå gården og verkstedene.Solborg ligger på Ringerike – et godtutgangspunkt for mange forskjelligeaktiviteter, som for eksempel:Ringerike Museum, HadelandGlassværk, Blaafarveværket,Hadeland Folkemuseum,Søsterkirkene, VeienKulturminnepark, Pilgrimsleden,Tyrifjorden, Randsfjorden ogNordmarka. Norefjell alpinanlegg,Fjorda med kanoutleie og Oslo medsitt rike kulturtilbud.Alle disse stedene ligger ca. 1 timeskjøretur unna.Vi kan hjelpe med forslag til turer ogaktiviteter, sommer og vinter.Ta kontakt for mer informasjonog priser:ASBJØRNSEN OG MOE HUSSolborg, 3520 JevnakerTlf.: 32 13 30 58 / Fax: 32 13 20 20E-post:seminarsenter@camphill.nowww.camphill.noAnna Rose Smeby og Kristin Hertzbergtilbyr et grunnkurs i koking forde nye medarbeidere som kanskjealdri har lært noe om koking, mensom likevel blir satt til å koke for etfamiliehus. Vi ønsker i hovedsak åbruke de grønnsakene som vi selvdyrker på de fleste <strong>Camphill</strong> steder.For eksempel vil vi vise hvor mangeretter du kan lage av en gulrot!Vi ønske også lære bort litt om kjøtt ogfisk. Vil du unngå flere måneder medtørre, smakløse og triste middager, såsend oss din blivende kokk!Det vil komme en invitasjon til allehus i landsbyene, men det lønner seg ånotere datoen nå, så tid kan bli satt tilside for de som kan delta.Vi ønsker påmelding så snart sommulig og senest 24. august. Da burdedet være klart hvilke unge, nye medarbeideresom skal koke.Nærmere opplysninger og tidlig påmeldingtil:seminarsenter@camphil.nomobil 4585294042 landsbyliv nr 8 • VÅREN/<strong>Sommer</strong>en <strong>2006</strong>


eklamelandsbyliv nr 8 • våren/sOMMEREN <strong>2006</strong> 43


RETURADRESSE:LandsbylivSolborg,3520 Jevnaker,Norwaycamphill – norgeskalender <strong>2006</strong>JUNIFredag 2. – søndag 4. PinseVidaråsen og Landsbystiftelsenfeirer 40 år!Mandag 12. – fredag 16.Vevkurs 3 – Vidaråsen.Fredag 30. juni – lørdag 1. juliMiddle European and NorthernRegion – Pahkla.JULIOnsdag 12. – onsdag 19.Ferieleir for landsbyboere – Solborg.AUGUSTTorsdag 3. – søndag 6.<strong>Camphill</strong> festival Latvia –Valmiera/Rozkalni, LatviaFredag 25. – søndag 27.Plante farge kurs – Kristoffertunet.Onsdag 30. – torsdag 31.Introduksjonsår <strong>2006</strong>, møte forkursledere – Solborg.SEPTEMBERTirsdag 5. – fredag 8.Northern work with village lectures /work – Pahkla.Mandag 11. – torsdag 14.Julia Wolfson seminar Del 1 –Solborg.Fredag 15.Karl König Fond møte – StPetersburg.Mandag 18. – fredag 22.Kokekurs for unge medarbeidere –SolborgOKTOBERMandag 9. – fredag 13.Eventyr Festival – Solborg.Torsdag 12. – søndag 15.Northern Regional Group – SylviaKoti.Tirsdag 17. – torsdag 19.Mellomstedsmøte – Vidaråsen.Onsdag 25. – søndag 29.Lek og dans for medarbeidere medPetra – Solborg.Lørdag 28.Pahkla <strong>Camphill</strong> Kula Trust Meeting– PahklaNOVEMBERFredag 3. – søndag 5.Introduksjonsår, møte 1 for ungemedarbeidere – Solborg.Torsdag 9. – mandag 13.Baltic Seminar – Tapola.Fredag 17. – søndag 19.Representantskapsmøte – Vidaråsen.Mandag 20. – fredag 24.Hogganvik stevne.Mandag 27. – torsdag 30.Julia Wolfson seminar Del 2 –Solborg.DESEMBERVinter <strong>2006</strong> – 2007Art retreat for villagers andco-workers – Svetlana.For oppdatering og endringerta kontakt med:JAN BANG, vanlig post:Solborg, 3520 JevnakerTelefon hjemme: 32 13 30 51Telefon kontor: 32 13 34 56Mobiltelefon: 48 12 96 53Fax: 32 13 20 20Epost: jmbang@start.noProduksjon: Ulleberg Wold / Fosen Trykkeri, Brekstad • Produsert på Miljøvennlig papir i henhold til EMAS miljøstiftelse sertifikat nr. S-000061.

Hooray! Your file is uploaded and ready to be published.

Saved successfully!

Ooh no, something went wrong!