Tema: Kvinner i Forsvaret - Befalets Fellesorganisasjon

ffisersforumTemahefte for aktuell forsvarsdebattTema:Kvinner i ForsvaretOffisersForum er Befalets Fellesorganisasjons nyetablerte faglige temahefte. Målsetningen er å skape et nytt forumsom både skal åpne og fornye diskusjoner relatert til militær ledelse og profesjonskunnskap. OffisersForum skal blien viktig arena for tverrfaglige diskusjoner av teoretisk, praktisk og empirisk art. Det skal være en kanal for fridebatt preget av faglige argumenter og motargumenter. Vi ønsker at de faglige innleggene også skal belysesgjennom det vi velger å kalle innhugg. Innhugg vil være korte praksisnære tilsvar til artiklene som trykkes. BFO skalmed sitt OffisersForum kunne bidra til å synliggjøre og utvikle ulike aspekter ved den militære profesjonskunnskap.

Er du moden for mangfold eller?Selv om ikke kvinneandelen er blitt så mye større siden jeg gikkpå befalsskolen på slutten av 80-tallet er både tilretteleggingfor kvinner og diskusjoner som omhandler temaet blitt betydeligmer fremtredende blant medarbeidere og ledere i Forsvaret enndet var den gang. Kvinner fikk i 1977 mulighet til å tjenestegjørei Forsvaret og rett til å inneha ikke-stridende stillinger i krig ogfred. I 1985 fikk kvinner full yrkesmessig likestilling i Forsvaret.Dette betydde at kvinner kunne tjenestegjøre i stridende stillingerpå lik linje med menn. Norge var på dette tidspunktet et avde ledede landene i NATO hva gjaldt integrering av kvinner iForsvaret. Denne utviklingen var politisk initiert samtidig som denfagmilitære ledelsen uttrykte skepsis til å ha kvinner i stridendeavdelinger. De fagmilitæres bekymring for at kvinners inntredenskulle ha noe innvirkning på kampavdelingers stridsevne har blantde fagmilitære vært en særdeles overlevelsesdyktig myte. Detfinnes ikke noe forskningsmessig grunnlag for en slik påstand. Enrapport fra det britiske forsvarsdepartementet konkluderer tvert ommed at kvinners deltakelse i høyintensiv krigføring ikke forringeravdelingenes evne til å løse oppdrag. Rapporten slår imidlertid fastat kvinners evne til å delta i slik krigføring avhenger av hvordan denenkelte kampavdeling klarer å inkludere kvinner, noe som er entidkrevende prosess (Ministry of Defence 2002).I tillegg har den militærteknologiske utviklingen gjort det muligfor den enkelte å inneha langt flere roller enn tidligere.Kampavdelingenes egenart er av den grunn ikke lenger noeargument for ikke å inkludere kvinner. Vi er da kanskje ved kjernenfor å forstå det vedvarende gapet mellom nåværende politiskeambisjoner om en kvinneandel på 20 % og den relativt stabilekvinneandel i Forsvaret på 7-8 %. Lav kvinneandel handler altsåikke om arbeidsoppgavenes natur, men om fordommer,reproduksjon av bestemte forestillinger og språkformer, samt etnedarvet sosialiseringsmønster tilpasset menns yteevne ogkroppslige forutsetninger. Vi hører fortsatt offiserer uttale atfordelen med FN resolusjon § 1325 er da kan vi lettere ransakekvinner i muslimske land. Rent teknisk er det sikkert helt riktig,men dersom man velger å se på jenter som noe annet enn enmilitærteknisk installasjon kommer vi inn på et spor der vi faktiskmå tenke over om og diskutere mangfold som en verdi i seg selv.I hvilken grad våre offiserer og vår organisasjon er moden for etslikt mangfold er det underliggende temaet i de fire bidragene idette Offisersforumet. Vi får her historier om en kvinne sominnenfor rammen av et utdanningsforløp, og i møte med en ”røff”språkform, strever med å oppnå anerkjennelse for sin kompetanse.Det samme forholdet finner vi i neste bidrag, som påpeker hvordanjenter som gruppe lett oppfattes som de; ” som ikke klarer å bæresekken sin” eller de som søker Forsvaret ”for å få menn”.Forskerbidragene understøtter på hver sin måte underteksten i deto forannevnte bidragene. I minesveiperen møter vi en viss skepsistil kvinner, da man tror disse er kvotert inn og er mindre kvalifisertenn menn. Bare skipssjefen reflekterer rundt mangfold som noesom; ”introduserer nye perspektiv i en satt gruppe, slik at de bletvunget til å tenke nytt”. Det siste bidraget viser hvordan tiltak iHæren med mål om å beholde jenter i praksis virkerstigmatiserende og utstøtende. I tillegg setter dette bidraget enviktig problemstiling på dagsorden, nemlig hvordan språket vibruker skaper forestillinger som i sin form virker utstøtende påminoritetsgrupper. Med disse bidragene som bakteppe er detmange grunner til å spørre deg om du er klar for mangfold? Det erall verdens grunn til å ønske både debatten og jentene velkommen.God lesning!!Svein-Tore KristiansenFra lærling til offiser: noAv Helene JensenJeg begynte i Forsvaret sommotormannlærling sommeren 2004, davar jeg 18 år gammel.To år før det gikk jeg grunnkursmekaniske fag og vk1 skipsteknisk drift iBodø. Da det var tid for å søke læreplasssøkte jeg Forsvaret fordi jeg hadde lyst åprøve noe annerledes. En annen grunn tilat jeg hadde Forsvaret som førstevalg varat man kunne ta videreutdanningen iForsvaret, og dermed unngå studielån. Jeghadde ikke veldig mange forventninger førjeg begynte, men noe informasjon haddejeg fått på forhånd. Da jeg valgte å satse på maskinistutdanning ogsjølivet visste jeg at dette var et mannsdominert yrke. Jeg får fremdelesspørsmålet hva som fikk meg til å velge dette yrket. For meg er detganske enkelt, jeg liker å jobbe med hendene og er veldig interessert imaskineri og konstruksjoner på skip. Selvsagt trives jeg godt på havet,noe man nesten er nødt til dersom man skal leve halve livet sitt der.Som eneste jente blant en gjeng gutter byr dette livet på utfordringersom både er positive og negative.Etter at rekruttskolen var ferdig, ble vi sendt til Haakonsvern på kurs ica 3 mnd, som blant annet innebar røykdykkerkurs. Vi ble nærmest sattpå skolebenken igjen for å lære de samme tingene vi akkurat hadde lærtpå skolen. Jeg erfarte spesielt en ting da vi gikk kurs. Som eneste jenteblant så mange gutter, som generelt er mer frempå, blir man lett satt littpå sidelinjen. Av det lærte jeg å skrike ut når jeg følte at de overkjørtemeg. Det å la tingene gå sin gang lærer man ikke stort av.I januar 2005 ble vi sendt på fartøyene, for det meste to og tosammen. Dette hadde jeg sett fram til lenge, Vi var tomotormannlærlinger som kom om bord på Kystvaktfartøyet Svalbard. Vible godt mottatt. I starten var det mye sikkerhetsopplæring. Det er veldigviktig å kjenne skipet man er på. Jeg merket fort at oppmerksomhetenjeg fikk som eneste jente i maskin, gjorde meg til et lett bytte for dårligespøker. Det er lett å ha det moro på andres bekostning ogoppmerksomheten mot meg ble ofte litt stor. Det er en stor fordel at maner i stand til å si at nok er nok, når man føler at det blir for mye. Det kanvære moro en eller to ganger, men etter en stund blir man både lei ogirritert. Jeg kan huske at det var en del episoder hvor jeg ikke følte megså veldig komfortabel. Jeg rett og slett gikk min vei fordi jeg følte at nå erdet nok. Selv om det ikke var vondt ment så skjønner de ikke alltid når depasserer streken for hva som er akseptabelt. Det jeg da savnet var atnoen bakket meg opp. På bakgrunn av mine erfaringer stiller jegspørsmål ved om menn i slike situasjoner føler at de må være en del avgutta og kanskje ikke tør å si ifra om kritikkverdige forhold som rammeross som er i mindretall. En ting du da lærer ganske fort er at du må værelitt tøff.De situasjonene jeg opplevde var i utgangspunktet basert på dårligespøker og kommentarer, ikke nødvendigvis en bevisst form for”mobbing”. Selv om jeg ga tydelige og konkrete svar, så tok det litt tid førjeg ble behandlet likt med resten av gutta. Når det gjaldtarbeidsoppgaver merket jeg ikke at det ble gjort forskjell mellom jenter oggutter, bortsett fra at jeg av og til følte at jeg måtte bevise litt mer somjente.Læreperioden var en god erfaring for meg og jeg stortrivdes på KVSvalbard. Et generelt godt arbeidsmiljø var veldig viktig for å trivesombord. Jeg lærte mye og så nå frem til å lære enda mer på fagskolen,som jeg begynte på høsten 2006 etter avlagt fagprøve. Forventningene tilfagskolen var nokså høye da disse to årene er grunnlaget for sertifikatenesom senere skal løses. Skolen var tøff i seg selv, med mye egenstudie og2 T e m a h e f t e

en erfaringeropp til tolv timer jobbing flere dager i uken. Fest og moro i helgen varen sjelden ting, da enkelte fag tok mye tid.Vi var 8 stykker hvorav en jente i klassen, og man merket raskt ather var det veldig ulike personligheter. Alle hadde ulik erfaring frasjøen tidligere. Jeg klarte meg veldig godt på skolen, og var en av desom jobbet mest og hardest i klassen for å få gode resultater. Jeghusker spesielt hovedprosjektet vårt siste året. Vi hadde en del ukerpå oss til å løse noen oppgaver som dannet grunnlaget for et stortprosjektarbeid. Dette prosjektarbeidet var utgangspunkt for eksamenrett etterpå. Vi gikk sammen i grupper, og gruppen min besto av deeldste i klassen. Disse hadde seilt fra 8 til15 år som 2. maskinister, ogsatt med mye praktisk erfaring. Jeg møtte mye motgang alleredeførste dagen, når vi skulle sette oss ned å prate om oppgaven ogfordele arbeidet.Det å lage en disposisjon er ganske viktig i et prosjekt. Jeg prøvde åfå guttene i gang ved å foreslå en måte å sette opp prosjektet på ogmin tanke bak det. Men ble da møtt av 3 personer som ikke vistenoen form for interesse og det var vanskelig å skape et engasjementfor det hele. For min del var det viktig å komme raskt i gang og gjøreet så godt arbeid som mulig. Prosjektet skulle være sammensatt oginneholde alle fagene. Jeg merket tydelig at det å jobbe med dennegruppen kom til å bli håpløst da de ikke ønsket å lytte til noe av detjeg sa. De hadde mye mer erfaring enn meg, og jeg følte straks at jegikke hadde så mye jeg skulle sagt. Det endte med at jeg gjordeprosjektet alene, det resulterte i mye arbeid men jeg lærte desto merav det. Jeg lærte mye disse to årene. Å studere sammen med baregutter, alle med sterke personligheter, er til tider vanskelig. Når detnærmet seg eksamenstid, ble situasjonen straks en annen. Viljen tilsamarbeid økte og samholdet ble mye bedre. Vi jobbet godt sammenog de fleste besto alle eksamener. I dag seiler vi på ulike fartøy og harfortsatt god kontakt med noen av de.Sommeren 2008 fikk jeg en telefon fra maskinmesteren på KVSvalbard. Han spurte om jeg ønsket å komme tilbake på kontrakt, iførste omgang 1 år. Det var ledig en stilling som 3.maskinist. Jeg bleveldig glad for det og mønstret på i august samme sommeren. Jeg såpå det som en fin start på karrieren da jeg kjente båten godt fra før.Nå skulle det bli godt å praktisere det man hadde sittet på skolen i toår og lært. Litt uvant var det i starten. Jeg måtte tenke på en annenmåte og fikk et nytt forhold til befal som nå ble mine kollegaer. Dettevar min første jobb og det var mye nytt å sette seg inn i og mange nyeerfaringer som skulle vinnes.Jeg ble tatt veldig godt imot. Jeg kjente igjen en god del av befaletfra lærlingtiden. Den ene læreren min sa til meg en gang; ”Du kansyntes skolen er tøff Helene men den virkelige skolen begynner nårdu kommer ut i arbeidslivet, forskjellen er bare at du får lønn”. Jeg vilsi han hadde veldig rett i det. For det går litt tid før man får såpasserfaring at man begynner å føle seg ordentlig trygg på seg selv ijobben. Jeg er fortsatt eneste kvinnelige medlem i maskin, men jegmerker stor forskjell fra tiden som lærling. Nå er jeg i en posisjon hvorman tar mer ansvar og det forventes at man jobber mer selvstendig.Jeg drar nytte av erfaringen til kollegene mine, samtidig som jeg ogsåformidler min kunnskap til menige og lærlinger vi har i maskin.Arbeidsmiljøet er kjempebra og vi har mye moro sammen. Nå har jegbegynt på mitt 2. kontrakts år og planen min er å gå befalskurs tilvinteren.I utgangspunktet så jeg for meg å seile sivilt når kontrakten mingikk ut. I dag ønsker jeg å ta befalskurset og konkurrere meg til viderejobb i Sjøforsvaret og Kystvakten. Jeg har aldri angret på at jeg valgtemaskinistyrket, og stortrives i jobben min. Det har nok hent underveisat tanken om at dette kanskje var et feil valg har streifet meg. Menfornuften min sa alltid det motsatte, og dermed var det bare åfortsette å stå på. I dag sitter jeg her ombord, og det er en herligfølelse.t e m a h e f t e 3

Om det å være kvinne i ForsvaretAv Kristin EggenJeg begynte i HVU som 16-åring av bare en ren tilfeldighet. Det var enav naboene mine som spurte om jeg hadde lyst til å bli med på en avsamlingene og se hva det dreide seg om og har siden den gang værti grønt. Jeg trivdes utrolig godt i HV med friluftsliv, skyting, øvelser ogdiverse. Det var her jeg oppdaget at uansett hvilken bakgrunn manhadde eller hvilket kjønn det var snakk om så hadde man stort settsamme interesse og framtidsplaner.Samholdet og det å knytte vennskap med ”fremmede” var ikkenoen issue da man måtte lære seg å bli kjent på kort tid ogsamarbeide etter beste evne på øvelsene. Jenter som guttersamarbeidet og spøkte i lag, og det var ingen som brydde seg om duhadde langt hår og brukte sminke eller var sterkere fysisk. Alle gjordesitt beste og støttet hverandre. Jeg fikk reise til USA i 14 dager for ålære litt av The National Home Guard, Minnesota. Dette gav mersmak.Interessen for Forsvaret sluttet ikke etter videregående og jegbestemte meg for å ta Førstegangstjenesten. Dette var noe jeg haddegledet meg til og jeg kunne tenke meg en videre utdanning innenForsvaret. Det ble derfor naturlig for meg å gjøre mitt beste og læremest mulig. Jeg begynte som rekrutt på Ørland HFS i Luftvern. Detfysiske var ikke noe problem og jeg tror noen av guttene ble ekstramotivert når de så at en jente kunne anstrenge seg uten å be omhjelp. Rekrutten var egentlig bare lek med masse nytt og senekvelder.Siden Førstegangstjenesten for jenter er frivillig synes jeg at mansom jente skal gi litt mer enn gutter. At jenter som helt frivillig går inn iForsvaret ikke har lyst til å være ute i felt eller ikke tåler å svette litt blirlitt feil. Kanskje er det jentene som også roper høyest om at dette harde ikke lyst til å gjøre, selv om det er deres eget valg.Siden jeg hadde virkelig lyst til å fullføre førstegangstjenesten og blebare mer og mer interessert i Luftvern hadde jeg lyst til å få med megalt. Det var gutter som ikke tålte at jeg gjorde en god innsats og innstiltpå stort sett alt det var å gjøre. De mente det var en form for smisking.De likte også dårlig å få høre hva som måtte bli gjort på laget av enjente, spesielt siden hun ikke var befal. Det lagførerne gjorde var åsende han som var ”hovedmannen” bak dette til et annet lag. Pådenne måten fikk ikke vi skværet opp, og jeg kan ikke si jeg lærte såmye av denne situasjonen som jeg kanskje ville gjort hvis vi fortsattvar på lag.Da Førstegangstjenesten nærmet seg slutten satt jeg langt inne iskogen, i den mest regnfulle måneden Sørlandet har hatt på mangeår, i feltuke på FOS. Alle var motiverte for dette. Hadde noen merkunnskap enn andre hørte de andre gjerne på. Her ble det endatydeligere at ei jente som har meldt seg frivillig til tjeneste i Forsvaretogså burde greie å bære sekken sin selv, tåle å bli møkkete påhendene og i håret. De jentene som ikke greide å bære sekkene sineeller som konstant måtte ha hjelp til å bære utstyret sitt eller klagde ifelten fikk ikke et godt forhold til guttene. Noen fikk høre det direkte,at de var ubrukelige, mens andre fikk høre det via omveier somsladder.Så kom pliktåret og her ble det minst tatt hensyn til om du var gutteller jente. Arbeidsoppgavene var like og de samme kravene ble stiltuavhengig av kjønn. Gjorde du en dårlig jobb eller ikke nådde målenesom var nådd fikk man raskt høre det. Enten tok du det som jenterflest ville gjort, nemlig komme med en unnskyldning for hvorfor detble som det ble, eller så sa du bare ”mottatt” og gjorde det bedre tilneste gang.Jeg tenkte på at siden jeg var en for så vidt kortvokst jente med denikke så alt for mørk og kraftfull stemme ville det bli en utfordring å fåmed meg guttene når ting måtte gå relativt fort og gjøres nøyaktig. Jegkunne ikke gi et ”fryktbilde” som store kraftige karer kan gjøre. Dertok jeg feil, heldigvis. Så lenge man har kunnskap om sitt fagfelt ogrespekterer og behandler de andre rettferdig får du det sammetilbake.En arbeidskollega av meg setter alltid jenter i bås fra første stund.De er svake, ubrukelige og har ingen ting i Forsvaret å gjøre. Dette måde motbevise før han kan si noe annet om dem. Jeg bare ler av dette,for han lever av å provosere alt og alle rundt seg. Han har også enfordelingsmåte for å karakterisere kvinner som jobber i Forsvaret:• De som er menn• De som tror de er menn• De som vil ha mennDet finnes jenter som dessverre kommer under kategori 3, men deter også slikt sladder guttene sprer. De jenter som ikke går inn medrett motivasjon og hensikt ødelegger for mange jenter som ønsker ågjøre en god jobb og som kan tenke seg en utdannelse i Forsvaret.Det er litt kjipt å måtte motbevise myten om at kvinner er detsvakeste kjønn i denne bransjen, men jeg har full forståelse for dettepå det grunnlaget at ja, kvinner er svakere fysisk og det er detingenting å si på. Det sier seg selv at en jente på 50kg har mervanskeligheter å bære utstyr på 30kg enn en gutt på 80kg.Det som er med kvinner i Forsvaret, synes jeg, er at de alltid har enunnskyldning for ikke oppnå de målene/kravene som er satt. Hvisman skal f.eks. løse et oppdrag og lagfører sier at slik skal oppdragetløses kan man banne på at hvis det er en jente i laget så skal hunalltid si noe som går imot avgjørelsen. Hvis da lagfører sier ”nei, slikskal vi gjøre det, basta” gir hun seg ikke, i stedet for å gjøre somguttene, nemlig å ti stille og heller ta det på debriefen etterpå, og talærdom i gjennomføringen.Jeg tror også at å ha jenter i arbeidsmiljøet forbedret miljøet på denmåten at man tenker litt ekstra på hva man sier, og mine erfaringer erat jenter tørr å si fra tidlig hvis det er noe som ikke er bra, f.eks. athumoren går litt utover en arbeidskollega.Fram til nå har jeg hatt fine og positive arbeidsår i Forsvaret, og jegtrives utrolig godt. Jeg er ennå en ung Luftvernartillerist og har planerom å fortsette i mange år framover. Jeg synes det er så mangejobbmuligheter i Forsvaret, og hvis man vil kan man omtrent søke segtil hvor som helst i landet. Jeg trives utrolig godt med muligheten til åvære ute i finværet og ikke sitte inne på et kontor som strekker segopp mot 30ºC. Likens trives jeg ute hvis det er litt dårlig vær. Det er daekstra godt å komme hjem igjen til det sivile liv og en varm dusj ogordentlig mat.4 T e m a h e f t e

Sosialantropologisk feltarbeid på minesveiperAv Nina HellumI mai 2009 fikk jeg være medpå en seilas med minesveiperenKNM Otra i forbindelse med detFD(Forsvarsdepartementet)-finansierteprosjektet ”Forskning på årskull”.Hensikten med feltarbeidet var å delta,intervjue, oppleve og undersøke om,og eventuelt hvordan, kjønn virker inn ihverdagen i en enhet i forsvaret.Jeg ble godt tatt i mot, fikk bikke(køye) på seksmannslugar,sikkerhetsutstyr og en sikkerhetsrunde.Fartøyet var preget av høy intensitet førvi la fra kai, mannskapet hadde sine oppgaver som måtte utføres føravreise, så i begynnelsen seilte jeg min egen sjø.Som feltarbeider er det viktig å delta i de ritualer og hendelser mankan for å få en ordentlig følelse av hva mannskapet opplever.Arbeidsoppgavene er som regel såpass spesialiserte at jeg ikke haddemulighet til å hjelpe til på det området, bortsett fra å bistå kokken i åkjøpe 20 liter ekstra melk i Alta. Her kan jeg opplyse om at melk ertungt. Det jeg derimot fikk være med på var dåp ved polarsirkelen(burr), dimmebad i 4 grader i Altafjorden (dobbeltburr),minesprengninger (to torsk omkommet), tur på byen i Honningsvågmed påfølgende kebab på brygga, måltider sammen i messa,fotballkamp med ”snø” på skjermen der Molde tapte med fire mål,utepils i Alta og busstur til Nordkapp. Om jeg muligens ikke bleoppfattet som en av gjengen, så følte jeg meg mer og mer som det, ogdet var med tungt hjerte jeg forlot fartøyet etter tolv døgn.Etter hvert som skipet falt mer til ro på fjorden fikk jeg mulighet til åsnakke mer med folk om bord. Jeg var interessert i å høre hva folk iForsvaret selv mente om målet til stortingsmelding 36 om øktrekruttering av kvinner til Forsvaret. Det er skrevet mye om temaet,men å få med seg hva de menneskene som faktisk skal leve med depolitiske beslutningene mener, synes, føler og tror om saken erviktigere enn hva politikere og forskere skriver i sine taler og rapporter.Det var mange synspunkter om dette om bord, men de som selvmente de ikke hadde de ”politisk korrekte meningene” var mindrevillige til å diskutere emnet mens jeg var til stede. Jeg fikk inntrykk avat man skulle mene noe spesielt, nemlig at det er fint med kvinner iforsvaret, men at de som ikke var enige kunne snakke om det mer på”privaten”. Holdningene kan godt være der, men skal ikke synes. Førstetter en noe fuktig aften i Alta sa noen med mer negativt syn påkvinner i forsvaret seg villig til å la seg intervjue om dette. Det viste segat meningene og holdningene til kvinner ikke var så ulike mellom desom virket politisk korrekte og de som selv mente de ikke var det. Detvar forholdsvis stor enighet om bord om at kjønn ikke var avgjørendefor hva slags jobb du gjorde.Derimot var det stor motstand mot kvotering, særlig mot det de selvoppfattet som skjult kvotering. Flere av dem jeg snakket med varnegative til å gi kvinner fordeler og mente det skjedde mye som deikke fikk vite om. Dette er selvsagt vanskelig å motbevise, og atkvinner blir kvotert inn i jobber og på studieplasser virker å være enetablert ”sannhet” blant mange. Dette er svært uheldig og slår tilbakepå kvinners renommé i en arbeidssituasjon. En kar sa han aldri stoltepå en ny kvinnelig kollega før hun eventuelt beviste at hun var godnok for jobben, han tok for gitt at hun var kvotert inn i studier ogstillinger uten å være like god som en mann. Denne usikkerheten førertil at kvinner har mer å bevise enn menn. Imidlertid var det ikke noesom tydet på at kvinnene blant mannskapet på KNM Otra haddedette problemet, det er mulig de allerede hadde bevist overfor sinemannlige kolleger at de dugde.Det er også en del antakelser om at jenter får førstevalget sitt, mende jentene jeg snakket med, hadde ikke opplevd det. De var stort settlikevel fornøyde med den tjenesten de nå hadde.Majoriteten av mannskapet understrekte at kjønn ikke hadde noenbetydning på båten. Likevel la de vekt på at jenter må ha ”bein i nesa”for å passe inn, de må være litt tøffere og tåle sjargongen. Så kjønnhar ingen betydning så lenge jentene oppfører seg som guttene i endel sammenhenger. Få la vekt på at kvinnelige egenskaper kan virkepositivt inn på arbeidet, men flere nevnte at miljøet ble litt ”mykere”.Med en kvinne eller flere om bord blir vitsene litt annerledes, tonenblir mindre tøff. Skipssjefen var den eneste som trakk fram atkvinnelige offiserer ofte kunne introdusere nye perspektiv i en ”satt”gruppe, slik at de ble tvunget til å tenke nytt. Han så på dette somsvært positivt.Tilstedeværelse av kvinner gjør noe med miljøet. Det sies at påfartøy med kvinner om bord brukes det mye mer vann enn på fartøymed kun menn. Ikke fordi kvinner dusjer mer eller pusser tennenelenger, men fordi gutta er mer opptatte av å lukte godt når det errepresentanter fra det motsatte kjønn om bord. Om dette er en positiveller negativ konsekvens er opp til øyet som ser, men at det har eneffekt er det stor enighet om.I løpet av vinteren 2009 vil det komme en FFI-rapport basert pådette feltarbeidet der flere funn og forslag til mulige tiltak vil blipresentertt e m a h e f t e 5

Jentene slutter:noen ekskluderingsmekanismerAv Tonje LauritsenØstlandsforskning (ØF) er som det enesteeksterne forskningsinstituttet med i prosjektet“Forskning på årskull” som ledes avForsvarets forskningsinstitutt (FFI). Andredeltakere i prosjektet er Krigsskolen (KSL) ogVernepliktsverket (VPV). Østlandsforskningsom en ekstern aktør, ønsker å ha et kritiskblikk på Forsvaret utenfra. Sentrale tema forvårt forskningsprosjekt er motivasjon for ågå inn i Forsvaret, opplevelser og erfaringersoldater og ansatte har når de er i Forsvaretog hvordan disse erfaringene påvirkervurderinger for videre karriere i Forsvaret.ØF har intervjuet soldater iførstegangstjeneste og (yngre) befal for åbelyse deres motivasjon for en karriere iForsvaret og deres erfaringer med Forsvaretsom organisasjon og arbeidsplass. Denneartikkelen baserer seg på foreløpige funn fragruppeintervjuer med soldater. Vi ønsket åha både kvinner og menn i gruppene da detå være kvinne i Forsvaret må sees i forhold tilhvordan det er å være mann i Forsvaret. Vitror at dersom vi skal forstå kvinnerserfaringer med Forsvaret skjer det best i møteder også menn gis anledning til å ytre seg omsine erfaringer og opplevelser. I intervjueneble soldatenes motivasjon og egne erfaringer itjenesten viet mest oppmerksomhet avsoldatene selv - og det med et særlig fokuspå jenter og gutters ulike erfaringer.Ingen vi snakket med er negative til flerekvinner i Forsvaret, jf. St.meld. nr 36 (2006-2007), bare det er ”de riktige”, og at ”de måkomme inn på samme grunnlag somguttene” og ”det kan ikke bli for mange”.Disse utsagnene illustrerer det som synes åvære en fremtredende holdning både blantjenter og gutter inne til førstegangstjeneste.Derimot samsvaret ikke praksisen i Forsvaretmed den uttalte holdningen om at jenter ervelkomne.I vår empiri er det tydelig at ulike hendelseri tjenesten tilskrives individet eller situasjonenut fra hvilket kjønn som er involvert. Jenterpå samme rom betyr intriger og konfliktermener mange i Forsvaret. Dette forklaresmed at jenter har egneskaper som gjør atde baksnakker hverandre, blir sure påhverandre og dermed legger opp til intriger.Det at de er en marginalisert gruppe og harfå jenter “å spille på” er ingenforklaringsgrunn. Ryktespredningen, sommange tar opp som et problem i Forsvaret,tillegges derimot ikke guttene som tross altdominerer organisasjonen og som i praksisbåde er kilden til ryktene og de som holderliv i dem. I motsetning til jentenes intrigerså forklares ryktespredningen med atguttene er isolert i en leir over en lengreperiode. Guttene lager “ugreie” fordi de erder de er, mens jentene er intrigemakere oghar derfor skylda selv. Det er altså et“jenteproblem” som en av informantenedefinerer slik:”Når en jente har et problem, så er det etjenteproblem. Når en gutt har et problem, såer det bare et problem”.Gjennom jentebriefen som mangeavdelinger gjennomfører for nyinnrykkedejenter, tydeliggjøres forskjellen mellom“jenteproblemer” og “vanlige problemer”.Denne briefen er en samtale med befal ompraktiske utfordringer som mangel påtilpassede uniformer, menstruasjon i felt, ogandre forhold knyttet til det å være jente iForsvaret. Hvordan dette legges frem oghvordan det snakkes om er interessant.En av soldatene (jente) sa dette om briefen:Befalet sa: ”De av dere som er her for å hasex – der er døra”.Og videre”… ja, at vi måtte være forsiktige da, medhva vi gjorde. Hvis ikke var det lett å blistemplet som feltmadrass”.Mens et befal (kvinne) fortale om hensiktenmed jentebriefen på denne måten:”… og kanskje at det er greit å ikke ha sexmed alle guttene på kaserna, for det har entendens til å gi et veldig dårlig rykte.Det er veldig mye rykter. Sånn snakker vimed jentene om, at de må tenke litt oversin egen situasjon, og at de må bry seg littom hva andre mener. Her oppe skal devære soldater og konsentrere seg om det.De skal ikke konsentrere seg om andreting”.Her er det god grunn til å spørre; Er detvirkelig slik at kvinner som ønsker seg inn iForsvaret konsentrerer seg om andre ting ennå være soldater? Utsagnene ovenforsamsvarer ikke, slik vi forstår det, med detsom ellers sies om jentene i Forsvaret. Jenterbeskrives gjerne som konkurranseinnstilte ogmed et ønske om å hevde seg blant de beste.Noe også mange gjør. På bakgrunn av våreintervjuer kan det se ut som om jentenesmotivasjon for å tjenestegjøre i Forsvaretsammenlignet med guttenes motivasjon, ermer preget av å utfordre seg selv fysisk ogpsykisk, og det er det de konsentrerer segom.Flere av rådene som gis i jentebriefen erknyttet til seksualitet eller faren for at slikesituasjoner skal oppstå, frivillig eller ufrivillig,og det er ofte jentene som gis ansvaret for atdet ikke skal oppstå slike situasjoner. Det eret “jenteproblem”. Derfor bør ikke jentenebruke sminke og parfyme, ikke gå i bareundertøy til og fra dusjen, ikke gå alene hjemfra byen i helgene, og tenke over hvordanderes blikk og kommenterer kan utfordreguttene. Jentene må ta ansvar å passe segfor guttene.Det er flere skriftlige regler i Forsvaret somkontrollerer samværet mellom jentene ogguttene i Forsvaret, for eksempel separatejente- og gutterom og at guttene ikke får værepå jenterommene. Denne typen regler girandre konsekvenser for jentene enn forguttene. Flere jenter vi snakket med føler segisolert fra det sosiale miljøet i troppen. Ikkebare det at de bor på egne rom, men de borofte i en annen etasje i kaserna eller i en heltannen kaserne enn resten av troppen. Av ogtil bor de også sammen med jenter fra andretropper og andre innrykk.En av jentene pekte på den sosialedimensjonen:”…hadde ikke jentene fått vært påguttenes rom så hadde ikke de hatt detsærlig sosialt”.Jentene er ikke en naturlig del av detsosiale miljøet og når guttene heller ikke fårvære hos dem så må jentene selv aktivtoppsøke det sosiale fellesskapet pågutterommene. Deler jentene rom medguttene så er de i det sosiale fellesskapet ogder det skjer uten å måtte “banke på” åspørre om å få være med. Den sosialedimensjonen er et av argumentene for atjenter og gutter kan dele rom blant soldatenehar erfaringer med det.6 T e m a h e f t e

Andre “jenteproblemer” omhandlerjentenes kropp og dens naturlige behov.Mye av organiseringen og praksisen underførstegangstjenesten er lagt opp etterguttenes kroppslige behov. Ta for eksempeløvelser og tissepauser. Soldatene marsjerersom regel i en rytme på 50/10 minutter.Det vil si at tissepausene er korte forjentene. Korte pauser som gjør at ikkejentene rekker å tisse fordi de skal finne etegnet sted og ta av seg alt utstyret for åsette seg på huk. Flere av guttene visnakket med påpekte at i en reel situasjoner det ingen som kan gå på do, og bådekvinner og menn er nødt til å holde seg.Dette er selvsagt, men på en øvelse er detkanskje mulig å legge litt mer til rette ogsåfor de behov kvinnekroppen naturlig haristeden for å gjøre den til noe som avvikerfra det normale i Forsvaret. Det gjøres jo forguttene. Jentene ønsker ikke å bliforskjellsbehandlet. De vil ikke være til bryeller til hinder for laget og troppen. Likeveler det jo det de blir når de ikke har desamme mulighetene til å imøtekomme sinkropps primære behov på lik linje somguttene.Forsvaret sier de ønsker flere kvinnerfordi de trenger dem og det mangfoldet derepresenterer blant soldater og befal. Vårtintervjumateriale tyder så langt på atForsvaret er en organisasjon der symbolskeog sosiale praksiser skaperekskluderingsmekanismer som støterjentene bort - fremfor å ivareta detmangfoldet de kan representere.t e m a h e f t e 7

Utgiver: Befalets Fellesorganisasjon, Pb. 501 Sentrum, 0105 Oslo. Telefon: 220/23 10 02 20/0510 5694 www.bfo.noFoto: Forsvarets MediesenterGrafisk design: punkt&prikke… punktprikke@me.com Trykk: Prinfo Unique