Buddhismen og humanismen - RL-nett

VED
N OTTO R. THELLE
BUDDHISMEN

INNHOLD
Buddha – biografi og legende......................................................................................................................... 438
Litteraturen .......................................................................................................................................................... 438
Beretninger om Buddhas liv .................................................................................................................... 441
Buddhas tidligere liv .................................................................................................................................... 441
Dronning Mayas drøm .............................................................................................................................. 441
Gautama Buddhas fødsel........................................................................................................................... 442
Seeren Asita tyder tegnene på Buddhas legeme .................................................................................... 443
Siddhartha som ung ................................................................................................................................... 444
Siddharthas medfølelse ............................................................................................................................... 444
Et liv i luksus ................................................................................................................................................. 445
De fire møter – Siddhartha oppdager livets realiteter ......................................................................... 445
Avskjed og oppbrudd ................................................................................................................................... 447
Buddha som hjemløs asket ........................................................................................................................ 448
Buddha vraker askesen ................................................................................................................................ 448
Buddha fristes av Mara.............................................................................................................................. 449
Oppvåkningen ............................................................................................................................................... 450
Buddha setter i gang «lærens hjul» (dharmahjulet) .......................................................................... 451
De fire edle sannheter .................................................................................................................................... 453
Buddhas død .................................................................................................................................................. 454
Det første konsil ............................................................................................................................................. 455
Klassiske beretninger om Buddhas disipler ........................................................................................... 456
Shariputra og Maudgalyayana (Mogallana) .................................................................................... 456
Ananda ............................................................................................................................................................ 457
Kashyapa ......................................................................................................................................................... 457
Kvinner i sanghaen ...................................................................................................................................... 458
Moren og det døde barnet .......................................................................................................................... 458
Patachara og livets forgjengelighet ........................................................................................................... 459
Buddha og Angulimala ............................................................................................................................. 460
Buddha og den syke munken .................................................................................................................... 463
Buddhistisk historie ............................................................................................................................................... 464
Keiser Ashoka – «gudenes yndling» .................................................................................................... 464
Mahinda og Sanghamitta .......................................................................................................................... 465
De ti gode handlemåter og de fem leveregler ...................................................................................... 467
De fem leveregler – pluss fem til........................................................................................................... 467
De ti gode handlemåter .............................................................................................................................. 468
Eksempelfortellinger ...................................................................................................................................... 470
/ 436 /

Innledende kommentarer til mellomtrinnet .......................................................................................... 473
Buddhistiske grunnbegreper ............................................................................................................................ 474
Oppvåkning – tekster om innsikt og medfølelse ........................................................................ 474
Karma og gjenfødsel – tekster og bilder om tilværelsens hjul .......................................... 479
Karma og grådighet ..................................................................................................................................... 479
Tilværelsens hjul ............................................................................................................................................ 480
Nirvana ................................................................................................................................................................. 484
Buddhismens vei – innsikt, etikk, meditasjon ....................................................................................... 485
Ordensliv – munker og nonner ............................................................................................................ 487
Buddhistiske høytider .......................................................................................................................................... 490
Buddhistisk kunst ................................................................................................................................................... 492
Symboler i buddhistisk kunst ................................................................................................................. 492
Fra den historiske Buddha til overjordiske buddhaer ............................................................ 493
Maitreya – fremtidens Buddha ................................................................................................................ 493
Avalokiteshvara – det barmhjertige nærvær ......................................................................................... 495
Amitabha – han som favner og ikke forkaster ................................................................................... 495
Kshitigarbha – syke og døde barns beskytter ....................................................................................... 497
Ulike retninger innenfor buddhismen ...................................................................................................... 498
Buddhismens vei gjennom verden – kart ....................................................................................... 501
Historisk oversikt .................................................................................................................................................... 502
Noter ............................................................................................................................................................................... 503
/ 437 /

Småskoletrinnet
BUDDHA – BIOGRAFI OG LEGENDE
L ITTERATUREN
Beretninger om Buddhas liv og lære ble ifølge tradisjonen bevart ved at 500 av hans disipler
møttes til rådslagning etter hans død og utpekte Ananda til å være tradisjonsbæreren. Han
hadde fulgt Buddha trofast i alle år, hadde hørt hans taler og hadde en enestående hukommelse.
Ved å resitere mesterens ord skulle han sørge for at hans innsikt ikke gikk i glemmeboken.
Hver gang han satte seg ned for å fortelle, begynte han med ordene: «Slik har jeg hørt
(Buddha tale)», med angivelse av tid og sted, omstendighetene omkring det hele og hvem talen
var rettet til. Derfor begynner de klassiske buddhistiske sutraene med ordene: «Slik har jeg
hørt… »
Det gikk flere hundre år før Buddhas ord ble samlet og nedskrevet. Da hadde buddhismen
allerede begynt å utvikle seg i forskjellige retninger, med et økende mangfold av tradisjoner.
Årene fra ca. 100 fvt. til 400 evt. kan betraktes som den perioden da de viktigste buddhistiske
skriftene ble skrevet og samlet. Selv om tradisjonen ble nedtegnet, kom man aldri frem til noen
avsluttet kanon (autorisert skriftsamling), og den var åpen for stadig nye beretninger. Mange
av disse beretningene ble fremdeles formet som sutraer, og de fremstår altså som Buddhas
egne taler eller samtaler, men er tydelig preget av nye erfaringer og innsikter. I og med at kanon
i prinsippet aldri ble avsluttet, har de buddhistiske skriftsamlingene utviklet seg videre og blitt
svært store. På pali (som stort sett utgjør den eldste tradisjonen) er de samlet i en utgave på 45
store bind. De kinesiske og tibetanske samlingene er enda større, for de gav plass for stadig nye
skrifter. Den kinesiske kanon er nå trykt i over 100 bind, hver på 1000 tettskrevne sider, mens
den tibetanske består av 325 bind.
Buddhistiske skrifter deles gjerne i tre typer og blir kalt tripitaka, «de tre kurver»:
• Sutra-pitaka1 inneholder samlinger av taler og hendelser fra Buddhas liv. Sutra betyr
«ledetråd», men kan også avledes av ordet for «å høre» (jf. formuleringen «Slik har jeg
hørt»).
• Vinaya-pitaka inneholder regler og instruksjoner for ordenslivet og åndelig disiplin.
Vinaya betyr «regler».
• Abhidharma-pitaka er filosofiske avhandlinger og kommentarer, som etter hvert ble
svært stor. Abhidharma betyr «det som dreier seg om dharma (læren)»
Ingen av de tradisjonelle sutraene har noen helhetlig fremstilling av Buddhas liv. De er gjerne
utformet som en tale av Buddha eller en samtale mellom Buddha og hans disipler eller andre
besøkende. Eller de er formet mer pedagogisk som en samtale med spørsmål og svar. Noen er
ganske enkelt en samling av hans utsagn, f.eks. Dhammapada. Sutraene har biografiske elementer,
men knytter dem ikke sammen til en livshistorie. Det er Buddhas lære og undervisning, og
ikke hans liv som interesserer.
Likevel vokste behovet for mer helhetlige beretninger. Buddhas forkynnelse var dokumentert
i overveldende detalj i sutraene, så den biografiske interessen samlet seg om hans fødsel
og oppvekst, ikke minst hans åndelige utvikling frem mot oppvåkningen og omstendighetene
omkring hans første forkynnelse. I tillegg kom beretningene om Buddhas avskjed med disiplene
og hans død. Det er en tydelig utvikling i disse beretningene, fra de tidligste enklere
/ 438 /

eretninger mot en frodig utbrodering av overnaturlige hendelser. Ikke bare Buddhas liv var
av interesse, men etter hvert også hans utvikling i tidligere eksistenser der hans rolle som
Buddha, ifølge buddhistisk tenkning, ble forberedt.
Den mest kjente av de klassiske biografiene om Buddhas liv heter Buddhacharita (Buddhas
gjerninger), og er ifølge tradisjonen skrevet av Ashvaghosha, som bodde i Nordvest-India i
det 2. århundret evt. Den er skrevet på sanskrit, i poetisk språk og med sans for malende
beskrivelser av overnaturlige hendelser. En del av tekstene nedenfor er hentet derfra. Selv om
de her blir radikalt forkortet av praktiske hensyn, er noe av forfatterens stil bevart.
Flere andre biografier ble også opprinnelig skrevet på sanskrit ved begynnelsen av vår
tidsregning. Lalitavistara (Detaljert beretning om «leken») 2 beretter om Buddhas liv fra før
fødselen til hans første forkynnelse. Også Mahavastu (Den store fortelling) beskriver Buddhas
tidligere liv og hans beslutning om å stige ned fra sin himmelske tilværelse for å opplyse
menneskeheten. Her er han allerede fra fødselen en overjordisk skikkelse, allvitende og i
kontinuerlig meditasjon. Støv fester seg ikke til kroppen hans, og han blir ikke trett. Bare av
hensyn til menneskene opptrer han som om han har menneskelige behov og er avhengig av
asketiske øvelser for å utvikle seg åndelig. Tidlige versjoner av disse og andre biografier finnes
også på kinesisk, tibetansk og mongolsk.
En viktig samling av legender om Buddha finner man i Buddhaghosas Kommentar til
Dhammapada fra det 5. århundret evt. Formelt sett er det en kommentar til den kjente sutraen,
men i virkeligheten er det en kjempemessig samling av legender og folkelige fortellinger,
løst knyttet til den opprinnelige teksten.
Mest gjennomført mytologisk er utvilsomt de såkalte Jataka-historiene, samlinger av beretninger
om Buddhas liv i tidligere eksistenser. Poenget i disse beretningene er å fortelle hvordan
den historiske Buddhas gjerning var blitt forberedt gjennom utallige reinkarnasjoner. Noen av
disse er tatt med nedenfor som illustrasjoner til buddhistiske idealer om å vise medfølelse og
verne om liv.
I buddhistisk tradisjon og forskning har det vært liten interesse for historisk-kritisk studium
av tekstene med tanke på å nå frem til «den historiske Buddha». Saken er vel at historien
ikke er så viktig for buddhistisk tenkning. Om beretningene er historiske eller legendariske, er
ikke avgjørende; spørsmålet er om de inspirerer til selvbesinnelse. I prinsippet er det ikke
Buddhas liv, men den enkeltes vei mot oppvåkning som er viktig.
I virkeligheten viser det seg likevel at Buddha faktisk spiller en enorm rolle i buddhistisk
tro og tradisjon. Buddha ble ikke bare stående som lærer og forbilde, men var mesteren over
alle mestere. Han fikk en overmenneskelig status og ble omgitt med en nesten grenseløs
hengivelse og tilbedelse. Han fikk æresnavn som «Den som er æret av verden,» «Lærer for
guder og mennesker», «Den som er verdig folks offergaver», «Den som overgår alle».
I tillegg til de skriftlige kildene om Buddhas liv kommer en stor mengde buddhistisk kunst
som – inspirert av beretningene – fremstiller viktige episoder i hans liv. Fra de første århundrene
har man ingen slike bilder. Men etter hvert ble buddhistiske stupaer (pagoder, monumenter
bygd over levninger av Buddha eller hellige menn og kvinner) utsmykket med bilder.
De eldste bildene nøyer seg med symbolske henvisninger til Buddhas liv, representert ved
bodhitreet (der han nådde opplysningen) eller tsjakrahjulet (symbolet for hans lære). Først
omkring begynnelsen av vår tidsregning finner man mer utførlige skulpturer og bilder fra
Buddha liv. Noen av de mest kjente finner man i Bharhut og Sanchi i India, Gandhara i det
nåværende Pakistan-Afghanistan, og Borobudur på Java.
/ 439 /

440 /

B ERETNINGER OM BUDDHAS LIV
I det 6. århundret fvt. fantes det et lite, men velstående rike i fjellandet mellom dagens India og
Nepal. Landet ble styrt av kong Shuddhodana, som tilhørte krigerslekten Shakya. Hovedstaden
het Kapilavastu, og omlandet var fullt av små landsbyer. Mot syd lå det landet som het
Kosala, og enda lenger borte var kongeriket Magadha, omtrent i det området som i dag er den
indiske delstaten Bihar. Mot øst lå landet Koliya, og det var derfra Shuddhodana hadde fått
sin hustru. På grunn av sin blendende skjønnhet fikk hun navn etter gudinnen Maya, og hun
ble også kalt Mahamaya, Den store Maya.
De ble foreldrene til den historiske Buddha. Han ble kalt Siddhartha, som betyr «den som
når sine mål». Familienavnet var Gautama, etter en hellig mann i slekten. Som medlem av
Shakya-klanen ble han også kalt Shakyamuni, «den ærverdige av Shakya-slekten». Mest kjent
er han under det navnet han fikk da han nådde oppvåkningen, Buddha, som rett og slett
betyr «den som er våknet opp», «den opplyste». Det er ikke opprinnelig et navn, men en
æresbetegnelse. Det er blitt så vanlig at man gjerne bruker det som et egennavn, akkurat som
Kristus eller Messias gikk over fra å være en kongetittel (den salvede) til å bli et egennavn.
De følgende beretningene om viktige begivenheter i Siddhartha Gautama Buddhas liv er
først og fremst hentet fra Ashvaghoshas Buddhacharita. Teksten er utbrodert og ordrik, så den
er her forkortet og bearbeidet, men noe av stilen i beretningen er bevart. Noen bruddstykker
er også hentet fra kinesiske oversettelser av sutraer fra det 2., 3. og 5. århundret evt. Beretningene
om Buddhas død finner vi først og fremst i forskjellige sutraer som kalles Mahaparinirvanasutraene,
det vil si sutraene om det store nirvana, som beretter om Buddhas død. Men disse
er også tatt inn i flere av de store biografiene. Noe stoff er også tatt fra samlingen Buddhas liv,
utgitt av Karma Tashi Ling, som har bearbeidet forskjellige tradisjoner og redigert dem til en
mer enhetlig beretning.
B UDDHAS TIDLIGERE LIV
Som nevnt i innledningen finnes det mange beretninger om hvordan Buddhas gjerning ble
forberedt gjennom liv i tidligere eksistenser. Vi tar ikke disse Jataka-historiene med i denne
delen, men fordi de har vært så populære i buddhistisk tradisjon, tar vi med en slik fortelling
i avsnittet om «De ti gode handlemåter og de fem leveregler», der de brukes som eksempler på
buddhismens vektlegging av medfølelse (se side 467).
D RONNING MAYAS DRØM
Fordi Buddhas gjerning var forberedt gjennom mange tidligere liv, var han ifølge tradisjonen
i stand til å velge tid og sted for sin nye fødsel. Han valgte å fødes som prins i Kapilavastu,
fysisk og intellektuelt velutrustet, og omgitt av rikdom og kjærlighet. Da tiden var moden,
skjedde det:
Den kommende Buddha forvandlet seg, og ridende på en hvit elefant steg han
ned som en solstråle. Fordi hans mor var i dyp søvn den dagen, viste han seg for
henne som i en drøm og steg inn i hennes høyre side. Mens Maya drømte,
kjente hun at kroppen ble tung. Da kongen hørte om drømmen, tilkalte han en
spåmann og bad ham om å tyde drømmen.
Drømmetyderen svarte: «Drømmen betyr lykke for kongen. En hellig ånd
har steget inn i hennes skjød og har virkeliggjort drømmen. Han som skal fødes
inn i familien, vil enten bli en verdenshersker, eller han vil forlate hjemmet for
/ 441 /
Side 440: Dette tibetanske maleriet viser
Buddhas fødsel. Den hvite elefanten
som steg inn i dronning Mayas side,
står klar i den himmelske verden (øverst).
Dronningen holder seg fast i en gren av
salatreet mens Buddha fødes og blir mottatt
av guddommene Brahma og Indra
(til venstre). Nederst til venstre tar den
nyfødte Buddha sine første sju skritt i
de fire himmelretningene.

Relieff av Buddhas unnfangelse. Den
hvite elefanten trenger inn i dronning
Mayas side. Se også bildet på side 440.
å søke veien, bli en opplyst mester og bringe forløsning til hele verden.» Da
jublet kongen, og dronningen sang en sang.
Kinesisk sutra, 5. årh.
G AUTAMA BUDDHAS FØDSEL
Det var en gang en konge av den uovervinnelige Shakya-slekten. Hans navn
var Shuddhodana. Hans livsførsel var ren, og han ble elsket av sitt folk slik de
elsket månen om høsten. Hans dronning var like praktfull som han var mektig.
Hennes skjønnhet var som lotusgudinnen og hennes trofasthet urokkelig som
jorden selv. Derfor ble hun kalt den store Maya etter den uforlignelige gudinne
Maya.
Mens kongen lekte med sin dronning, ble hun fruktsommelig uten å besmittes,
slik kunnskap bærer frukt når den forenes med mental konsentrasjon. Før hun
unnfanget, så hun i drømme en hvit elefant trenge inn i kroppen uten at hun
følte noen smerte. Hun kjente ikke tretthet, var uten sorg og selvbedrag, og
vendte sine tanker mot skogens renhet. 3 I sin lengsel etter skogen bad hun
kongen om å slå seg ned i Lumbini-lunden, som var full av glede og med trær
av alle slag. Der ventet hun på at den rette tid skulle komme, og omgitt av
tusener av tjenerinner begav hun seg til et leie i skyggen av et solseil. Da tiden
for fødselen var inne, ble en sønn født ut av hennes side for å bringe lykke til
/ 442 /

verden, uten at hun kjente smerte eller plage. Slik noen guddommer ble født fra
låret, andre fra hånden eller hodet eller armhulen, slik var altså Buddhas fødsel.
Da han endelig kom ut av morens skjød, så det ut som om han hadde steget
ned fra himmelen, for han kom ikke inn i verden gjennom den vanlige porten
til livet. Og siden han hadde renset seg gjennom utallige fødsler i uendelige tider,
ble han ikke født uvitende, men ved full bevissthet. Han var som den nye
sol i sin glans, men på tross av sitt blendende skinn, hang alles øyne ved ham,
slik de ser på månen. 4 Med sin glødende solglans fikk hans lemmer alle lys til å
blekne, og med en hud så skjønn som dyrebart gull opplyste han hele universet.
Så trådte han frem med sju faste, lange skritt, vendte seg mot de fire himmelretningene
med en løves mine og forkynte sannheten med følgende ord:
«Jeg er født for å nå opplysningen til beste for verden. Dette er min siste fødsel
i denne verden.» 5
To strømmer av vann, klare som månestråler, en varm og en kald, rant fra
himmelen over hans hode for å forfriske ham. Han lå på et leie som var beskyttet
av en praktfull baldakin, med føtter av beryll og en ramme av gull, og rundt
ham stod skogens ånder med lotusblomster i hendene. Himmelske vesener
bøyde seg for å hylle majesteten og velsignet ham med sine ønsker om opplysning.
Enorme slanger viftet ham, og med øyne fulle av hengivelse strødde de
mandarablomster6 over ham, slik de hadde gjort det med fortidens buddhaer.
Selv gudene som hadde slukket sine lidenskaper, jublet av fryd over hans
fødsel, med tanke på verden som druknet i lidelse. Jorden og fjellene skalv som
et skip i storm, og fra den skyfrie himmelen regnet det av blå og rosa lotuser og
blomster som duftet av sandeltre. Myke vinder blåste, solen brant med skjønne
flammer, og i palasset sprang det frem en kilde med krystallklart vann.
Etter Buddhacharita ved NRT
S EEREN ASITA TYDER TEGNENE PÅ BUDDHAS LEGEME
En av de klassiske beretningene om Buddhas fødsel dreier seg om de spesielle egenskapene
ved hans utseende. Det var en vanlig indisk tradisjon å innkalle en bramin for å tyde fremtiden
til et nyfødt barn. Tradisjonen samstemmer i at den nyfødte Buddha hadde 32 slike
fysiske tegn. Tallet 32 er ikke bare lykkebringende, men er et hellig tall i vedisk tradisjon,
ettersom det er 32 guddommer i himmelen og 32 mirakler ved fødselen.
Da braminene som var tilkalt, hørte om tegnene, ble deres ansikter fylt av
forundring og jubel, og de sa til kongen, som både kjente frykt og glede:
«Mennesker på jorden ønsker intet høyere enn en sønn. Derfor skal du la
frykten fare og glede deg. For han som er født som din sønn, vil bli leder for
dem som går under i denne verdens lidelse. Ifølge tegnene som er funnet på
ham, vil han helt sikkert bli enten en oppvåknet seer (Buddha) eller en verdenshersker.
Skulle han ønske jordisk herredømme, vil han ved sin makt og sin lov
stå på jorden som høvding over alle konger, slik sollyset får alle stjernekonstellasjoner
til å blekne. Skulle han søke frelse og dra ut i skogene, vil han ved sin kunnskap
og sannhet vinne over alle andre religioner og stå opphøyd på jorden, slik
Merufjellet reiser seg over alle andre høyder.
Den store seeren Asita fikk høre om Buddhas fødsel og kom til palasset. Han
var den fremste av seerne og lyste i glansen av prestelig makt og asketisk
/ 443 /
Ifølge tradisjonen regnet det nektar fra
himmelen da Buddha ble født. Hans fødselsdag
feires derfor fremdeles i Japan
ved at folk heller søt te over statuen av
den nyfødte Buddha.

majestet, så kongens åndelige rådgiver brakte ham til palasset med respekt og
ærefrykt. Da han så prinsen ligge der, lik ildguden Agni på gudinnes fang,
glimtet tårene i hans øyne, og han sukket og så opp mot himmelen. Da ble
kongen redd. Han skalv av kjærlighet til sin sønn, og gråtkvalt spurte han
seeren hva som var i veien.
Seeren skjønte at kongen var urolig ved tanken på en ulykkelig skjebne, og
svarte: «Vær ikke urolig, konge, det jeg allerede har sagt, kan ikke rokkes. Min
opprørte tilstand skyldes ikke ham. Jeg sørger over min egen skuffelse. For tiden
er kommet da jeg skal forlate verden, akkurat nå da han er født som skal vise
oss veien bort fra nye fødsler, 7 den veien som er så vanskelig å finne. For han vil
oppgi sitt kongedømme i likegyldighet for verdslige gleder. Etter å ha funnet
den endelige sannhet gjennom bitre kamper vil han lyse som kunnskapens sol
i verden for å spre uvitenhetens mørke. Med kunnskapens mektige båt vil han
bringe verden ut av lidelsens hav, der den driver omkring i smerte, dette opprørte
havet der sykdommen er som skumsprøyt, alderdommen som dets bølger
og døden som dets flommende kav. Selv om jeg har nådd langt i min askese og
mestret transetilstandene, har jeg ikke vunnet frem til målet. Nå sørger jeg fordi
jeg aldri vil få høre hans lære. I forhold til å få hans veiledning er selv fødsel i
den høyeste himmel å betrakte som en ulykke.»
Kongen gledet seg over det gode budskapet, men var samtidig urolig over
spådommen om at prinsen skulle følge vismennenes vei.
Etter Buddhacharita ved NRT
S IDDHARTHA SOM UNG
Kongen ønsket med alle midler å hindre prinsen i å bli foruroliget over livets store spørsmål,
og han lot ham vokse opp i luksus. Prinsen hadde palasser for alle årstider, og han var omgitt
av tjenestepiker og musikere som skulle underholde ham og gjøre ham lykkelig. Som sjuåring
begynte han sin utdannelse. Forskjellige beretninger viser hans overlegenhet over sine lærere.
Han overgikk dem alle i visdom og kunnskap, og var også den fremste i sport og fysisk
utfoldelse. Men hans åndelige kvaliteter kunne ikke undertrykkes.
Hvert år ble det i shakyaenes land avholdt en plogfestival. Kongen selv drev det
første oksespannet, som hadde gylne bånd på hornene og trakk en gyllen plog.
Andre adelsmenn drev okser som brukte seletøy med sølvornamentering og
sølvploger. Så da Siddhartha var sju år gammel, tok kongen ham med til plogfestivalen.
Under forberedelsene ble gutten tatt til side for å hvile under et
rosenepletre på en spesielt tilpasset vogn. Mens han satt der, glemte han hele
plogfestivalen og gikk inn i en meditativ tilstand. Han pustet på en tilmålt og
kontrollert måte, som en erfaren praktiserende, og gikk inn i meditativ fordypning.
Det var den første åndelige opplevelsen som er nevnt i livet hans. Slik fant
tjenerne ham i en tilstand av henrykkelse da de noe senere vendte tilbake.
Denne hendelsen ble rapportert til kongen, som hadde skyndt seg til stedet.
Etter Buddhas liv
S IDDHARTHAS MEDFØLELSE
En dag gikk Siddhartha i skogen sammen med sin fetter Devadatta, han som
senere ble det buddhistiske munkesamfunnets oppvigler. Devadatta hadde med
/ 444 /

seg pil og bue, og da han så en svane fly over dem, tok han sikte og skjøt den.
Begge guttene løp til stedet hvor fuglen hadde falt, men Siddhartha kom først
frem. Svanen var fremdeles i live, så han trakk pilen forsiktig ut av vingen. Så
tok han noen blader og klemte plantesaft over såret for å stoppe blødningen, og
prøvde å berolige det skremte dyret. Da Devadatta nådde frem og gjorde krav
på å få dyret utlevert, nektet Siddhartha. «Hvis du hadde drept den, hadde den
vært din,» sa han. «Men den er bare såret, og siden jeg har reddet dens liv, er det
jeg som eier den.» Uenigheten fortsatte så lenge at Siddhartha foreslo at retten
skulle avgjøre saken. Etter å ha hørt alle utsagnene felte dommerne sin avgjørelse:
«Et liv må tilhøre den som har reddet det. Et liv kan ikke gjøres krav på av
en som bare søker å ødelegge det. Siddhartha har retten til å beholde den
sårede svanen.»
Etter Buddhas liv
E T LIV I LUKSUS
Kong Shuddhodana fryktet at prinsen skulle søke ut i skogene for å bli asket,
og vendte hans sinn mot sanselige nytelser. Han sendte derfor bud på en ung
pike som het Yashodhara, skjønn som lykkens gudinne, dydig og vakker, beskjeden
og snill. For å hindre alt som kunne uroe prinsens sinn, lot kongen
ham bo i palassets øverste etasjer og hindret ham i å komme ned. Disse paviljongene
var hvite som høstskyene, de lignet himmelske boliger og var tilpasset
enhver årstid. Her drev han tiden med vakker musikk. Kvinnene sang,
spilte på tamburiner av gull og danset for ham. De frydet ham med sine myke
stemmer, med fortryllende smiger, lekende beruselse, søt latter, buede bryn
og skjelmske blikk. Fanget av disse kvinnene, utlært som de var i kjærlighetskunst
og seksuell nytelse, steg han ikke ned fra sitt palass, akkurat slik et
menneske som har kommet til paradis, ikke vender tilbake til jorden fra de
himmelske boliger.
Endelig kom tiden da den vakre Yashodhara fødte en sønn for prinsen. Han
fikk navnet Rahula. Og kongen frydet seg like mye over sønnesønnen som over
sin sønn. Han jublet av glede over at prinsen nå ville være bundet til sin sønn
med en fars hengivenhet, slik han selv var det.
Kongene i verden som ønsker å bevare sin makt, vokter sine sønner og lærer
dem deres plikter. Men denne pliktoppfyllende kongen, som overlot sin sønn til
sanselig nytelse, holdt ham borte fra plikten. Men alle bodhisattvaer8 med sin
enestående natur har alltid først smakt jordiske gleder for deretter, når de fikk
en sønn, å forlate hjemmet for å søke ut i skogen.
Etter Buddhacharita ved NRT
D E FIRE MØTER – SIDDHARTHA OPPDAGER LIVETS REALITETER
Det er flere versjoner av beretningen om hvordan Buddha for alvor oppdaget livets brutale
alvor og rives ut av det sorgløse livet i palasset. Men alle knytter det til fire utflukter der han
så fire personer: en olding, en syk, et lik og en tiggermunk. Ifølge Buddhacharita hadde kongen
gitt ordre om at alt som minnet om sykdom og alderdom og død, skulle fjernes fra prinsens
rute. Men gudene sørget for at disse fire viste seg for ham, for å rette hans sinn mot livets
lidelse. Det følgende er en bearbeidet versjon av beretningen slik den er gjengitt i Karma Tashi
Lings tilretteleggelse i Buddhas liv.
/ 445 /

Alle de atspredelsene som kong Shuddhodana hadde skaffet, forhindret likevel
ikke at prinsen kjedet seg, og han begynte å bli rastløs. En dag kalte han på sin
kusk og personlige tjener Channa og bad ham om å kjøre seg en tur på landet.
Channa valgte ut fire flotte hester, hvite og plettfrie som lotusknopper, og
spente dem for en staselig vogn. Siddhartha tok tømmene, majestetisk og strålende
som en guddom.
De hadde ikke kjørt langt før de fikk øye på en krokrygget og utslitt gammel
mann stående i veikanten. Til slutt hadde altså kongens anstrengelser slått feil.
Siddhartha var sjokkert. «Hva er det?» spurte han Channa idet han stoppet hestene.
«Det ser ut som et menneske, men håret hans er helt hvitt, han har ingen tenner,
kinnene er innsunkne, huden er tørr og rynket, og øynene hans er uklare. Se på
den krokete ryggen hans og hans utstående ribben. Se på de tynne armene og
bena som ser ut som om de skal bryte sammen under den skrøpelige kroppen
hans, slik at han må støtte seg på en stokk. Hva slags mann er det?»
Channa gjorde ikke noe forsøk på å opprettholde den falske fasaden som
hadde beskyttet Siddhartha mot virkeligheten inntil da. «Det er en gammel
mann. Det er en som har levd lenge, kanskje i seksti, sytti eller åtti år, slik at
kroppen hans er blitt utslitt og i forfall. Men det er ikke noe å ta på vei for. Vi blir
alle gamle.»
«Mener du å si at alle og også vi selv skal bli gamle?» spurte Siddhartha. «At
Yashodhara og du og alle mine venner og jeg selv en dag vil se slik ut?» «Ja, min
herre,» svarte Channa, «det er alles lodd.»
Siddhartha ble så ute av seg at han ikke kunne fortsette ferden. I stedet
snudde han hestene og vendte tilbake til palasset. Han var nedsunket i tanker
og altfor forstyrret til å kunne snakke.
Men så skjedde det igjen at Siddhartha bestemte seg for å dra ut på tur. Og
denne gangen møtte de en mann som var syk. Han var så svak at han ikke
kunne stå oppreist, men vred seg rundt på bakken. Hans øyne var blodskutte,
fråden skummet rundt munnen, og han slo seg på brystet i smerte. Nok en gang
forklarte Channa dette fenomenet, og enda en gang ble Siddhartha slått av
angst. «Er dette et helt spesielt tilfelle, eller kan det ramme alle?» spurte han.
«Alle kan bli syke, min herre,» svarte Channa, men prøvde å berolige ham.
«Hvis man er forsiktig med kostholdet, holder seg ren og i god form, er det store
sjanser for å beholde helsen. Så det er ikke nødvendig å engste seg.» «Ingen
grunn til å engste seg!» utbrøt Siddhartha. «Først så jeg virkningene av høy
alder, og nå ser det ut til at alle kan rammes av en slik fryktelig situasjon som
denne mannen opplever!» Som forrige gang avbrøt de utflukten, og Siddhartha
vendte tilbake med et tungt hjerte.
Den tredje gangen Siddhartha og Channa satte ut, møtte de et begravelsesfølge.
De pårørende gråt og slo seg for brystet, mens liket de bar på, lå stille og
ubevegelig som en statue. Channa svarte på Siddharthas spørsmål og fortsatte:
«Døden, min herre, er livets avslutning. Når livet opphører, inntrer døden.
Kroppen din dør til slutt av alderdom og slitasje, eller av sykdom. Pusten
stopper, og hjertet slutter å slå. Det er bare naturens gang. Det eneste du kan
gjøre, er å håpe på et langt liv.»
Siddhartha tenkte over dette og skjønte at alt det faren hadde skjult for ham,
var en del av livets realiteter. Livet var forbundet med lidelse. Og så begynte
/ 446 /

han å undre på om det ikke var noen vei ut av denne situasjonen, en måte å
unnslippe på. «Må virkelig alle de jeg er glad i, og jeg selv også, bli tyrannisert
av alderdom, sykdom og død uten å kunne gjøre noe?» Dette opptok ham idet
de igjen vendte tilbake til palasset.
Siddhartha og Channa drog ut på en fjerde utflukt, og nok en gang ventet et
uvanlig syn i veikanten. Men denne gangen var det ikke et ubehagelig syn. En
mann med glattbarbert hode, kledd i en oransjefarget drakt som glødet i det
myke morgenlyset, stod barføtt med en bolle i hånden. Ansiktet viste en opphøyet
ro, og blikket var senket som om han hadde gode og fredfylte tanker. Idet
han stoppet hestene, spurte Siddhartha: «Hvem er dette? Er det et menneske,
eller er det en guddom som utstråler slik ro og fred, som om verdens sorger og
gleder ikke kan nå ham?»
«Det, min herre,» svarte Channa, «er en asket, en munk. Det er et menneske
som har sett hvordan alderdom, sykdom og død rammer alle vesener. Han har
gitt avkall på verden for å finne et svar på livets gåte. Han har ikke noe hjem,
men finner ly i huler og i skogen. Han ber bare om nok mat til et enkelt måltid
om dagen og lever et enkelt liv, han prøver å være ren i tanker, ord og gjerninger
og søker å finne en vei ut av verdens lidelser gjennom meditasjon.»
Alt ble gjort for å bringe prinsen på andre tanker, men han tenkte for seg
selv: «Jeg må også bli som den munken. Jeg må også gi avkall på verden og søke
frigjøring fra den lidelsen jeg har oversett i alle disse årene.»
Mens han satt i slike tanker, kom en budbringer med en nyhet som burde ha
gledet prinsen. Hans hustru, prinsesse Yashodhara, hadde nettopp født en sønn.
Men i stedet for å føle glede mottok han nyheten med motløshet: «Nok et bånd
å binde meg fast med!» utbrøt han da han brøt opp for å vende tilbake til
palasset. Men hans beslutning stod fast. Ingenting, ikke engang nyheten om en
sønn og arving, kunne hindre ham i å gå den veien han hadde valgt.
Etter Buddhas liv
A VSKJED OG OPPBRUDD
Men før han satte av sted, hadde han en siste plikt å fullføre. Han hadde ennå
ikke sett sin sønn, som var født samtidig som han besluttet seg for å gi avkall på
verden. På veien ut gikk han derfor til det rommet hvor barnet og moren sov.
Men Yashodhara lå med barnet tett inntil seg og holdt hånden beskyttende
/ 447 /
Buddhas fire utflukter samles her i ett
bilde. Livets smerte gikk opp for ham
da han for første gang så en olding, en
syk mann og et lik. Da han deretter så
en munk, skjønte han hva han selv måtte
gjøre. Veggmaleri fra tempel i Thailand.

Buddha tar i hemmelighet avskjed med
sin hustru og nyfødte sønn og forlater
palasset. Himmelske vesener holder hendene
under hestens hover så ikke vaktene
skal våkne. Maleri fra Burma.
over barnets ansikt. Et øyeblikk kunne han ikke bestemme seg for hva han
skulle gjøre. Hvis han flyttet morens hånd for å se hans ansikt, ville hun kanskje
våkne og prøve hindre ham i å reise, men hvis han ikke gjorde det, ville han
ikke få se sin sønn. Han bestemte seg raskt: Jeg må dra nå, men når jeg har
funnet det jeg søker, vil jeg komme tilbake for å se ham og hans mor.
B UDDHA SOM HJEMLØS ASKET
De mange beretningene om Buddhas læreår som asket viser hvor rotfestet han er i hinduisk
tradisjon, men markerer samtidig hans brudd med tradisjonen da han til slutt vraket sine
lærere og fant sin egen vei: Buddhaveien. Beretningene forteller om hans vandringer med fem
andre asketer. I seks år vandret de fra guru til guru og mestret deres lærdommer, men fikk
likevel ikke svar på sine spørsmål. Til slutt fortelles det at de seks fant frem til et stille sted som
het Uruvela. Der ville de finne sin egen vei uten hjelp av noen lærer. Der drev Buddha askesen
til dens ytterste grense, og der tok han avstand fra denne form for religiøs disiplin.
B UDDHA VRAKER ASKESEN
Siddhartha Gautama og hans følgesvenner bestemte seg nå for å drive selvpinslene
til ytterpunktet. Han begynte med å spise mindre. Først reduserte han
maten til bare ett måltid om dagen, senere nøyde han seg med ett måltid
annenhver dag, så hver tredje. Han tigget ikke lenger mat, men gikk over til å
spise bare frukt, røtter og blader fra bestemte planter. Hans en gang så sunne og
robuste kropp ble avmagret. Huden ble tørr og rynket, og øynene sank inn i
øyehulene, slik at de lignet på steiner i en dyp brønn. Sulten plaget ham, og han
hadde store smerter. Men selvpinslene stanset ikke der. Han straffet kroppen sin
med å holde pusten lenge, slik at det føltes som om hodet skulle sprekke. Når
/ 448 /

det var som varmest om dagen, oppholdt han seg ute i den stekende solen, og
om natten holdt han seg innendørs der det var trykkende varmt. Om vinteren
badet han i isvann. For riktig å vise forakt for kroppen kledde han seg i de mest
møkkete fillene han kunne finne på avfallsdynga, til og med klær fra lik som
skulle kremeres. Han testet også sinnets utholdenhet ved å sitte på gravlundene
om natten, spesielt ved ny- og fullmåne, da alle slags overnaturlige vesener
flakket omkring. Heller ikke de mer nærliggende farer, som omflakkende ville
dyr, skremte ham vekk. Hele tiden praktiserte han meditasjon, men til liten
nytte.
Etter seks år skjønte Siddhartha Gautama at askesen ikke førte ham noe
sted. En dag bare brøt han sammen. Han ble funnet av en gjeter, som gav ham
melk, og som tok seg av ham. Han ble der til han hadde fått noe av sin styrke
tilbake, og så drog han for å slutte seg til sine fem venner igjen. De hadde
fortsatt med sine selvpinsler, og da de oppdaget at Gautama ikke lenger gjorde
som dem, ble de sjokkert og opprørt. Det var ikke bare et brudd på disiplinen,
men et svik mot alt det de hadde satt seg som mål. De ville derfor ikke ha noe
mer med ham å gjøre, men reiste seg og forlot ham. Overlatt til seg selv fortsatte
Siddhartha Gautama å bygge opp sin fysiske styrke, og kroppen fikk tilbake sin
opprinnelige gylne farge. Tiden var kommet. En kveld satte han seg i stille
meditasjon under et stort pipalatre, det som senere ble kjent som bodhitreet,
treet der Buddha nådde innsikten (bodhi).
B UDDHA FRISTES AV MARA
Hele verden jublet da Buddha satte seg ned under bodhitreet, fast bestemt på å
nå oppvåkningen. Bare Mara, 9 sannhetens utrettelige fiende, skalv av frykt. Folk
påkaller ham gjerne som kjærlighetens guddom, han som skyter med sine
blomsterpiler. Men samtidig frykter de denne Mara fordi han hersker over
lidenskapene og hater tanken på frihet. Han hadde meg seg sine tre sønner –
Lunefullhet, Lystighet og Løsaktighet, og sine tre døtre – Misnøye, Lyst og Tørst.
De spurte ham hvorfor han var så mismodig. Og han svarte dem: «Se der borte
sitter denne vismannen, kledd i en rustning av besluttsomhet, med sannhet og
åndelig styrke som sine våpen, og med forstanden strammet som en bue klar til
skudd. Han har satt seg ned fast besluttet på å erobre mitt rike. Er det underlig
at jeg er fortvilet. Om han overvinner meg og forkynner for verden veien til
forløsning, blir mitt rike tomt.»
Så begynner angrepet. I sitt kogger har Mara piler som rammer mennesket
og formørker forstanden med fristelse og forvirring. Den første pilen angriper Siddhartha
i sentrum av hans forsett, ønsket om å nå åndelig frigjøring. Som kongesønn
har han sviktet sitt kall som kriger. «Skynd deg og kom til sans og samling,»
lokker Mara. «Denne drepende pilen rammer ikke den som gir seg hen til
sanselige nytelser og holder seg til sine elskerinner.» Maras sønner og døtre kaster
seg inn i angrepet for å vekke hans lidenskaper og seksuelle begjær. Men pilene
biter ikke på Siddhartha, vekker ingen sanser og egger ikke hans lyster.
I det neste angrepet griper Mara til vold og trusler og sender hele sin hær
mot ham: alle slags vesener med de mest groteske ansikter og forvridde kroppsdeler,
med de frykteligste våpen, lanser og trær, spyd og klubber og sverd. Men
Siddhartha sitter uforstyrret i sin meditasjon.
/ 449 /
Statuer av den utmagrede Buddha finnes
i alle varianter, fra kunstneriske mesterverker
til folkekunst. Her er en folkelig
beskrivelse av Buddhas ekstreme askese.
Fra et tempel i Nord-Japan.

Mara angriper Buddha med sin overveldende
hær. Øverst i sentrum sitter Buddha
i meditasjon, men berører jorden
for å kalle moder Jord til vitne om sine
gode gjerninger i tidligere liv. Under ham
dukker jordgudinnen opp, løsner håret
og lar en enorm vannflom renne ut så
Mara og hans hær rives bort (nederst til
venstre). Veggmaleri fra Thailand.
I sitt tredje angrep påkaller Mara sin rasende hær av demoner for å skremme
ham. De åpner sine gap mot ham, utallige tunger henger ut, de glefser med
skarpe tenner, og deres onde øyne gløder som solen. Men også denne gangen
er de maktesløse. Ett for ett blir Maras angrep avverget. Og til slutt flykter han
med hele sin hær som fra en slagmark. Bare Siddhartha sitter igjen i uforstyrret
ro. Og månen lyser opp himmelen med en pikes milde smil, mens det regner av
duftende og duggfriske blomster omkring ham.
En av de mest populære beretningene forteller at Mara anklager Buddha
for å mangle den moralske rett til å søke opplysningen. Buddha svarer at han
gjennom mange liv har gjort gode gjerninger. Men Mara avviser ham og sier
at han ikke har noen som kan vitne for seg. Da strekker Siddhartha hånden
mot jorden og kaller selveste moder Jord til vitne. Mennesker kommer og
går, men jorden er den samme og ser alt som skjer. Så står moder Jord frem
og vitner om at hans ord er sanne. I all sin velde løsner hun sitt store hår og
lar en enorm flod flomme ut av det, så Mara og hans hær rives med i en
flom av vann.
Etter Buddhacharita ved NRT, siste avsnitt hentet fra Lalitavistara
O PPVÅKNINGEN
Nå som Maras angrep er avverget, går Buddha inn i dyp meditasjon. Etter å ha
mestret alle transetilstander sitter han i meditasjon gjennom hele natten.
I den første nattevakt husket han igjen alle sine tidligere liv. Han husket
tusener av fødsler som om han opplevde dem på ny – at han hadde vært den
og den på det og det stedet, og at han hadde forlatt det livet for å fødes inn i et
annet. Etter å ha husket alle sine liv ble han grepet av medfølelse med alle
levende vesener som vandrer fra liv til liv uten ende, ubeskyttet og uten noen
til å hjelpe, lik et hjul som går rundt og rundt.
/ 450 /

I den annen nattevakt fikk han den uovertrufne himmelske innsikt. Med sitt
rensede blikk så han verden som i et krystallklart speil. Han så hvordan alt liv
går til grunne og blir født igjen i en uendelig strøm av forandring, og at døden
er allestedsnærværende.
I den tredje nattevakt så han alle tings sanne natur og forstod at årsaken til
den uendelige gjentakelsen av fødsel og død er menneskets grådighet og uvitenhet
som holder det i fangenskap. Deretter gikk han gjennom alle de åtte
stadiene i meditativ transe, og fra meditasjonens høyeste punkt skuet han over
verden og oppdaget at det ikke finnes noe selv lenger. Og han falt til ro, slik
ilden slutter å brenne når brenselen tar slutt. 10
I den fjerde nattevakt, da morgenen grydde, nådde den store seeren det
stadium som ikke kan forandres – hele verdens leder nådde allvitenheten. Da
svaiet jorden som en beruset kvinne, det lyste i alle himmelretninger, og tordenen
rullet som enorme trommer i luften. Myke vinder blåste, det regnet fra en
skyfri himmel, og fra trærne drysset blomster og frukt til hans ære. Mandaravablomster11
og lotuser og vannliljer av gull og beryll regnet ned fra himmelen
og ble strødd over stedet der han satt. Alle guddommer som lengtet etter
frelse, jublet, og gleden spredte seg selv blant dem som bor i lavere verdener.
I sju dager ble Buddha værende der under bodhitreet. Kroppen gav ham
intet besvær, hans øyne lukket seg ikke, og han skuet inn i sitt eget sinn. «Jeg
har funnet friheten,» tenkte han og visste at hans hjertes lengsel var blitt oppfylt.
Etter Buddhacharita ved NRT
B UDDHA SETTER I GANG «LÆRENS HJUL» (DHARMAHJULET) 12
Buddha bestemte seg nå for å dele sin innsikt med andre. «Jeg drar nå til
Varanasi,» sa han. «Der skal jeg slå på den udødelige dharmatrommen, upåvirket
av stolthet, uten å fristes av berømmelse. Nå som jeg selv har krysset over
smertens hav, må jeg hjelpe andre til å gjøre det samme. Nå som jeg selv er fri,
må jeg frigjøre andre. Det løftet gav jeg da jeg så alle levende vesener i dyp
fortvilelse.»
Da han kom frem til Rådyrparken i Varanasi, møtte han sine tidligere følgesvenner,
de fem munkene som fremdeles foraktet ham fordi han hadde brutt
sine strenge forsetter. «Bare ved høyeste og beste askese kan du nå innsikt i
sannheten,» sa de, «men du gir etter for sanselig nytelse. Med hvilken rett sier
du at du har sett sannheten?»
Da talte Buddha og viste veien for dem: «Den dumme som plager seg selv
(med askese), og den som klamrer seg til sansenes verden, tar begge feil, for de
velger ikke veien som leder mot udødelighet. Disse såkalte asketiske øvelsene
forvirrer bare sinnet, som blir overveldet av fysisk utmattelse. De som på sin
side klamrer seg til ødeleggende lyster, blir overveldet av lidenskaper og uvitenhet.
Så jeg har gitt avkall på begge ytterlighetene og har funnet en annen vei
– veien i midten, som bringer smerten til ro og hever seg over lykke og glede.
Det rette syn lyser som en sol over denne veien; den rette tanke ferdes som en
stridsvogn på den; de rette ord talt på rett måte er herberger langs veien; rett
handling gir glede som hundre lunder; den edle levemåte er veiens rikdom; den rette
anstrengelse er veiens hær og følge; den voktes på alle kanter av det forsvars-
/ 451 /

452 /

verket den rette årvåkenhet gir; og utstyres med den rette konsentrasjonens seng og
sitteplass. Slik er i denne verden den høyeste åttedelte vei. Ved den blir en
frigjort fra død, alderdom og sykdom. Ved å gå den veien gjør man alt som må
gjøres, og reisen tar slutt. Det blir ingen videre vandring i denne verden eller
den kommende.
Deretter samlet Buddha sin lære i de fire edle sannhetene om livets smerte og veien ut av dem. De
gjengis nedenfor i en annen variant enn den i beretningen fra Buddhacharita. Da hans tale var
slutt, fortelles det om reaksjonen.
I det øyeblikk dharmahjulet på denne måten ble satt i bevegelse i himmelen og
på jorden for å skape fred for alle uvitende, regnet det blomster fra en skyfri
himmel, og de uvitende i verdens tre eksistensnivåer fikk mektige trommer til
å gi gjenlyd. Så grunnfestet Den Allvitende (Buddha) de fem munkene i den
lære som fører til frelse. Han viste seg for folk, omgitt av de fem munkene som
hadde overvunnet sine sanser, slik månen på himmelen viser seg omgitt av fem
stjerner.
I tillegg til de fem ble sønnen til en adelsmann omvendt. Han kjempet
fortvilet med sine lidenskapelige drømmer, men da Buddha talte til ham, nådde
han brått frem til den fullkomne innsikt. Han ble ledet inn i Buddhas dharma,
og sammen med ham de 54 vennene hans. På denne tiden nådde den første
gruppen av disipler et antall på 60 arhater (hellige), og arhaten over dem alle
talte til dem og sa: «Munker, dere har nådd bortenfor smerte og fullendt deres
store oppgave. Nå er det riktig å hjelpe andre som fremdeles lider. Derfor skal
dere alle, hver av dere på egen hånd, reise over hele jorden og meddele min
lære til alle mennesker i medfølelse med deres smerte.»
Etter Buddhacharita ved NRT
D E FIRE EDLE SANNHETER
Her er den edle sannhet om det som er vondt, munker. Fødsel er vondt, alderdom
er vondt, døden er vondt, sorg, klage, smerte, tungsinn og mismot er
vondt. Det er vondt å være sammen med det som du ikke liker. Det er vondt å
være atskilt fra det som du liker. Det er vondt når du ikke får det du vil ha. Kort
sagt, klamringen til de fem opphopingene13 er vondt.
Her er den edle sannhet om årsaken til det som er vondt, munker. Det er
begjæret, som fører til videre eksistens, som henger sammen med nytelseslyst,
og som søker nytelser her og der, nemlig sansebegjær, eksistensbegjær og destruksjonsbegjær.
Her er den edle sannhet om slutten på det som er vondt, munker. Det er den
fullstendige lidenskapsløshet overfor dette begjæret og opphevelsen av det, det
er å gi det opp, vise det bort, slippe taket i det og bli fri.
Her er den edle sannhet om veien til å gjøre slutt på det som er vondt,
munker. Det er den edle åttedelte vei, det vil si: rett syn, rett intensjon, rett tale,
rett handling, rett levevei, rett bestrebelse, rett oppmerksomhet og rett konsentrasjon.
Fra Mahavagga, etter Kåre A. Lies oversettelse av Walpola Sri Rahula,
Buddhas lære, Oslo: Solum Forlag 1991
/ 453 /
Side 452: En av de eldste fremstillingene
av Buddha som «dreier dharmahjulet»,
hans første forkynnelse. Han sitter
på en lotus og holder hendene i en av de
tradisjonelle undervisningsposisjonene.
Dette nesten frittstående relieffet fra Gandhara
(Vest-Pakistan) var antakelig malt
og forgylt. Legg merke til ansiktstrekkene
som viser sterk påvirkning fra greske
kunstneriske forbilder.

B UDDHAS DØD
Av de klassiske biografiene om Buddha er det bare Buddhacharita som beretter om hans død,
en beretning som i stor detalj beskriver Buddhas siste samtaler, de overnaturlige hendelsene
ved hans død og hans siste meditative oppstigning. For øvrig er det de såkalte sutraene om
Buddhas «store nirvana» 14 – Mahaparinirvanasutra – som beretter om de siste begivenhetene i
Buddhas liv, inkludert hans siste taler og veiledninger. Utdraget nedenfor er tatt fra Buddhas liv,
som stort sett baserer seg på beretningen i denne sutraen. På sanskrit har man bare noen få
fragmenter, men sanskrittekstene er bevart i en rekke oversettelser på kinesisk og andre språk,
og disse beretningene inneholder langt mer legendarisk stoff. Buddhacharita beskriver hvordan
hele kosmos deltar i sorgen over den døde.
Buddha fullførte sin gjerning i løpet av 45 år. Han ble syk under en reise, men
ville ta skikkelig farvel med sanghaen (ordensfellesskapet). «Hva trenger sanghaen
fra meg?» spurte han Ananda. «Dharma, som jeg har undervist i, er klar, det
finnes ingen skjult versjon atskilt fra det jeg har lært dere. Jeg har ikke holdt
noe gjemt i en lukket hånd. Nå er jeg gammel, Ananda. Jeg er over åtti år
gammel. Derfor, Ananda, la hver og en være en tilflukt for seg selv, som en øy,
og la den tilflukten være dharma og intet annet.»
Til slutt nådde de et sted kalt Kushinagara. Her slo han seg ned i en lund av
salatrær på bredden av elven Hirannavati. Ananda gjorde i stand et leie for ham
mellom to salatrær, og Buddha la seg ned. Igjen henvendte han seg til Ananda
og gjentok det han så ofte før hadde lært dem: «Det kan hende, Ananda, at
tanken kan oppstå i noen av dere at mesterens ord har tatt slutt, og at vi ikke
har noen lærer mer. Men det er ikke slik dere skal se det, Ananda. Læren, slik jeg
har utlagt den for dere, la den være deres lærer etter at jeg har dratt.»
Buddha henvendte seg så til munkene rundt seg. «Det er i tingenes natur at
alle former oppløser seg igjen. Anstreng dere mot oppvåkningen!» Dette er de
siste ordene til Buddha, som så gikk gjennom stadig høyere stadier av lykke i
sin meditasjon, til han til sist ble borte. Hans levninger ble kremert med æresbevisninger
som høvet seg for en kongelig person.
Det var ikke bare Buddhas disipler som sørget. Alt levende var med i sorgen.
Jorden skalv som et skip i storm, og himmelen flammet av ild. Tordenen spydde
gnister av ild som om Indra slynget dem mot opprørske guddommer. Stormer
raste, og månen mistet sitt skinn. Mørke fylte jorden, og elvene kokte som om
de var overveldet av sorg. Salatrærne som kranset Buddhas leie, bøyde seg ned
og drysset vakre blomster enda det var utenom årstiden. På himmelen stod
femhodede slanger og betraktet den vise med rødkantede øyne. De sukket over
tapet, men både disse og andre guddommer som hadde innsikt i alle tings
forgjengelighet, bevarte sin ro og ble ikke revet med av sorgen. Lavere guddommer,
slangekonger og ånder stod på himmelen og var lammet av sorg over
det som hadde skjedd. Bare Mara og hans hærskarer lo rått av glede, hveste
som slanger, danset og slo på trommer. Jorden ble som en himmel uten måne,
som en dam der lotusblomstene er ødelagt av frost.
Etter Buddhas liv. Siste avsnitt etter Buddhacharita ved NRT
/ 454 /

D ET FØRSTE KONSIL
Ikke alle klaget over Buddhas død, for noen mente tiden var kommet til å løsne
opp på de strenge reglene. De ansvarlige munkene fryktet at dette ville føre til
oppløsning av ordensfellesskapet, og de bestemte seg for å lage en fullstendig
og autorisert versjon av Buddhas undervisning. Derfor ble det innkalt til et
konsil (rådsmøte) i byen Rajagriha. Fem hundre munker som hadde nådd arhattilstanden,
ble bedt om å møte. Med Kashyapa som ordfører gjennomgikk de
og lærte utenat alt som var kjent av Buddhas undervisning. Upali og Ananda
spilte ledende roller i formuleringen av de disiplinære reglene og belæringene.
Rådet satt sammen i sju måneder.
Dette materialet ble ifølge tradisjonen samlet og nedskrevet på pali i det
1. århundret fvt. Buddhas ord og undervisning ble inndelt i tre deler som ble
kalt tripitaka eller «de tre kurver».
Etter Buddhas liv
/ 455 /
Buddhas død er et av de mest utbredte
motivene i buddhistisk kunst. Ifølge tradisjonen
gikk han ved sin død inn i det
absolutte nirvana, vendt mot solnedgangen
og i dyp harmoni. Denne jadestatuen
fra Jade-Buddha-tempelet i Shanghai ble
laget i Burma på 1800-tallet.

KLASSISKE BERETNINGER
OM BUDDHAS DISIPLER
Blant Buddhas mange tilhengere var det ti munker som ble hans fremste disipler. De hadde
alle sine særpreg og blir husket for sine spesielle egenskaper og karaktertrekk. De ti er:
Ananda – Buddhas favorittdisippel, spesielt kjent for sin enestående hukommelse
Shariputra – den fremste i visdom
Maudgalyayana – kjent for sine overnaturlige evner
Mahakashyapa – kjent for asketisk disiplin
Upali – den fremste til å holde reglene for munkelivet
Anuruddha – den fremste i guddommelig innsikt
Rahula – Buddhas sønn, den fremste til å gjøre godt i det stille
Katyayana – den fremste til å forklare dharma (læren)
Subhuti – den fremste til å forstå læren om tomheten
Purna-Maitriyananiputra – den fremste til å undervise i dharma
I tillegg kommer en rekke andre sammenstillinger av navngitte disipler, som det også knyttes
en rekke beretninger og anekdoter til. Det finnes tilsvarende rekker av nonner eller lekdisipler.
Her følger noen få karakteristiske historier om noen av de mest kjente. De følgende beretningene
baserer seg på diverse kilder, bl.a. Buddhas liv og Zenno Ishigami, The Disciples of the Buddha.
S HARIPUTRA OG MAUDGALYAYANA (MOGALLANA)
Shariputra og Maudgalyayana var sønner av to landsbyhøvdinger som bodde
i nærheten av Rajagriha. De var nære venner og var glødende interessert i
drama. Men en dag oppdaget de tomheten i det som skjedde på scenen, og
bestemte seg for å lete etter livets sanne mening. Etter å ha søkt forgjeves en
stund møtte Shariputra en munk som gikk fra dør til dør i Rajagriha og bad om
mat. Han merket seg at dette ikke var en vanlig asket. Ansiktet hadde en
fullkommen ro, som en innsjø på en klar og stille dag. «Hvem kan det være,»
tenkte Shariputra. «Han må ha oppdaget det jeg leter etter, eller så må han være
eleven til en slik person. Jeg vil følge etter ham og finne ut hvem hans lærer er.»
Da mannen hadde vært innom alle husene og var på vei ut av byporten,
gikk Shariputra bort til ham og sa: «Bror, din atferd er så behagelig, og du ter
deg så edelt. Og ansiktet ditt gjenspeiler slik fred og ro. Vær så snill å fortelle
meg hvem din lærer er, og hva han heter.»
Mannen han hadde henvendt seg til, var faktisk Assadsji, en av Buddhas
fem tidligere følgesvenner. Han fortalte at læreren hans var den store asketen
fra Shakya-slekten som hadde forlatt sin familie og sitt hjemland for å leve et
hjemløst liv og tjene andre.
Shariputra bad ham innstendig om å forklare om den læren han levde etter,
men Assadsji svarte beskjedent: «Jeg er bare en nybegynner i Buddhas sangha,
så jeg vet ennå ikke så mye om hans lære. Men jeg kan prøve å gi deg en kort
forklaring.» Straks begynte han å resitere et vers der Buddha forklarte om
karma, men han hadde ikke sagt mer enn noen linjer før Shariputra forstod.
/ 456 /

Han ble opprømt og avbrøt den andre: «Hvis dette er det du har lært av din
lærer, har du virkelig funnet den tilstanden som er fri fra sorg og død, noe som
ikke har vært kjent for menneskene i uendelige tider.» Han takket så Assadsji,
fant sin venn, og sammen gikk de for å treffe Buddha. Der ble de opptatt i
sanghaen og skilte seg raskt ut som Buddhas mest fremstående elever. I den
buddhistiske historien er de blitt tillagt en spesiell betydning – Shariputra som
en munk med stor innsikt, og Maudgalyayana som en som utviklet mirakuløse
evner. I Øst-Asia er Maudgalyayana særlig kjent fordi han ifølge tradisjonen
reddet sin mor fra pinen i helvete (se side 491).
A NANDA
Ananda er kanskje den mest kjente og avholdte skikkelsen i den buddhistiske historien. Han
var fetter av Buddha og ble etter hvert hans fremste hjelper. Ananda betyr «lykke», og han fikk
dette navnet fordi hans fødsel hadde vært en slik glede for hans foreldre. Han gikk inn i
sanghaen sammen med andre Shakya-prinser da Buddha besøkte sitt hjemsted. Anandas
hengivenhet til Buddha var total: Han holdt orden på hans rom, vasket bollen og klærne
hans, gav ham massasje og holdt seg alltid i nærheten i tilfelle han trengtes. Senere omtalte
Buddha Ananda som en lærd, årvåken, dannet og besluttsom elev. Ananda er også berømt
fordi han medvirket til at kvinner ble innlemmet i det buddhistiske klosterliv. På grunn av
dette ble han også utsatt for en god del kritikk fra noen av de andre munkene, og han fikk
rollen som syndebukk og skyteskive for mye av misnøyen hos de andre. Det fortelles at
Anandas hengivenhet var så sterk at han aldri hadde nok tid til å meditere. Han nådde derfor
ikke oppvåkning mens Buddha levde. Det skjedde først etterpå, men tidsnok til at han fikk en
fremtredende plass i det første buddhistiske rådet etter Buddhas død. Med sin enestående
hukommelse kunne han da resitere alle Buddhas taler utenat, til gagn for senere generasjoner,
forteller tradisjonen.
K ASHYAPA
Det var flere av Buddhas disipler som het Kashyapa. En av dem fikk navnet
Mahakashyapa, «den store Kashyapa». I det øyeblikk han ble godtatt som Buddhas
disippel, brettet han sammen sine klær, formet dem til en pute og lot Buddha
sitte på den. Buddha bemerket hvor myk den var. Da Mahakashyapa så hvor
fillete Buddhas munkeklær var, bad han ham om å bytte med ham. Det aksepterte
Buddha, og Mahakashyapa var overveldet av glede over å motta Buddhas
filler. Fra den dagen av hengav han seg til et strengt asketisk liv. «Asketen lever
i skogen,» sa han. «Siden han vet at han blir uren av ofringene fra rike familier,
spiser han bare det han mottar ved å tigge, og kler seg bare i filler, men han må
betrakte dette livet som en lykke.»
For en som tidligere hadde levd i stor velstand omgitt av tjenere, må det ha
vært vanskelig å tigge fra dør til dør. Men Mahakashyapa vek aldri unna, som
det kommer til uttrykk i Theragatha (Versene om eldstemunkene): «En gang kom
jeg inn i en by for å be om almisser. Jeg stilte meg ærbødig foran en spedalsk
mann som holdt på å spise. Da han gav meg litt av risen med sin råtne hånd, falt
en av fingrene av og ble liggende i bollen. Men jeg spiste risen, og verken da
eller senere følte jeg noe ubehag av dette.»
Selv da han ble gammel, fortsatte Kashyapa sin harde askese, og Buddha ble
bekymret for hans helse. «Mahakashyapa, du er ikke lenger ung,» sa Buddha.
/ 457 /
Side 456-457: Bilder av fire av Buddhas
disipler: Shariputra og Maudgalyayana,
Ananda og Mahakashyapa.

«Det må være vanskelig for deg å vandre rundt i de fillete klærne. Hvorfor
bytter du dem ikke ut med en av de myke, lette draktene vi har mottatt i gave
fra de rike? Ikke sov under trærne mer. Vær ved min side fra nå av.» Kashyapa
gråt av takknemlighet for Buddhas omsorg, men han svarte: «Mester, jeg bærer
fremdeles de fillene du gav meg den gangen jeg ble munk. Jeg har alltid fått min
daglige mat ved tigging. Jeg har ikke sett på det asketiske livet som noen plage.
Tvert imot gir det den uovertrufne lykke i det å ønske lite og vite tilstrekkelig.»
Det blir sagt om Kashyapa at han nådde opplysningen allerede åtte dager
etter at han møtte Buddha. Etter et langt liv, da Buddha til slutt døde, ble han
leder for munkesamfunnet.
K VINNER I SANGHAEN
Mens Buddha bodde på et sted kalt Nigrodhaparken, kom kongens enke –
Buddhas stemor – og bad om tillatelse til å bli nonne. Han gav ikke sitt samtykke
og fastholdt dette da hun spurte for annen og tredje gang. Trist til sinns
drog dronningen sin vei.
Men dronningen gav seg ikke så lett. En dag gjorde hun et nytt forsøk, i
følge med noen kvinnelige slektninger. For å vise sin besluttsomhet hadde
hun allerede klippet av seg håret og stod ved inngangen til klosteret i det
samme gule tøyet som Buddhas elever hadde. Der ble hun oppdaget av Ananda.
Han var ikke overrasket over å se henne, men syntes synd på henne fordi
hun var dekket av støv. Føttene var opphovnet etter den lange reisen til fots,
og hun gråt av mismot. «Hva gjør du her?» spurte han. «Ananda,» svarte hun,
«jeg står her ute fordi Buddha ikke vil la kvinner bli ordinert.» Ananda, som
ble rørt av synet av henne, skyndte seg til Buddha og tok opp spørsmålet om
å ordinere kvinner.
Da Buddha var like avvisende som før, bestemte Ananda seg for å bruke
Buddhas egen metode med logisk argumentasjon for å få ham til å ombestemme
seg. «Hvis det var tillatt for kvinner å lede et religiøst liv,» sa Ananda, «ville
ikke de også kunne nå oppvåkningen?» Buddha kunne ikke svare nei uten å
forutsette at kvinner var åndelig underlegne, så han svarte: «Det kan de, Ananda.»
Ananda utnyttet overtaket og fortsatte: «I så fall ville det være av det gode om
kvinner kunne ordineres. Og spesielt dronningen som passet deg og oppdrog
deg etter at din mor døde.» Etter det gav Buddha seg, men han satte en del
betingelser for dette, bl.a. at de måtte godta streng disiplin, og at de måtte
akseptere munkenes autoritet. Slik ble dronningen den første buddhistiske
nonnen, og etter hvert ble hun fulgt av flere kvinner i Shakya-slekten, deriblant
Yashodhara, Buddhas egen hustru.
M OREN OG DET DØDE BARNET
Kisagotami var en ung kvinne fra en velstående familie som var gift med en rik
kjøpmann i Shravasti. Da deres førstefødte barn var omtrent ett år gammelt, ble
det sykt og døde før en lege kunne skaffes. Kisagotami var helt ute av seg av
sorg og begynte å vandre om i gatene og spurte folk om de visste om en
medisin som kunne bringe hennes barn tilbake til livet. Noen bare ignorerte
henne. Andre trodde at hun var blitt gal, og bare lo av henne. Men ingen kunne
hjelpe henne.
/ 458 /

Til sist hørte hun at det bare var én person i hele verden som kunne utføre
det mirakelet hun ventet på. «Det er Buddha. Gå dit og be ham om å hjelpe
deg.» Kisagotami oppsøkte Buddha og la liket av barnet ved hans føtter. Buddha
lyttet tålmodig til hennes triste historie og sa vennlig: «Søster, det er bare én
måte å helbrede din sorg på. Men du må først gå inn til byen og skaffe meg et
sennepsfrø fra et hus hvor det aldri har forekommet noe dødsfall.»
Kisagotami kjente seg lettet og satte straks av gårde til byen. Hun stoppet
foran det første huset hun så, banket på og sa: «Jeg er blitt fortalt av Buddha at
jeg skal bringe tilbake et sennepsfrø fra et hus hvor det ikke har forekommet
noe dødsfall.» «Dessverre,» svarte de, «mange mennesker har dødd i dette huset.»
Så gikk hun til det neste huset og ble fortalt: «Utallige mennesker har dødd
i vår familie.» Og slik fortsatte hun fra hus til hus, til hun hadde gått igjennom
hele byen uten å få noe sennepsfrø. Da endelig gikk det opp for henne hva
Buddha hadde prøvd å få henne til å forstå: at døden kommer til alle. Forsonet
med dette faktum tok hun med seg liket av sitt barn til gravplassen og vendte
deretter tilbake til klosteret.
«Har du med deg et sennepsfrø?» spurte Buddha. «Nei,» svarte hun. «Og ikke
skal jeg lete lenger heller. Nå forstår jeg hva du prøvde å få meg til å forstå. Min
sorg hadde gjort meg blind, og jeg trodde at jeg var den eneste som led i dødens
favntak.» «Hvorfor kommer du så tilbake hit?» spurte Buddha. «For å be deg om
å undervise meg i sannheten,» svarte hun.
Deretter begynte Buddha å undervise henne og sa: «I alle de menneskelige
verdener – og i gudeverdenene også – gjelder bare én lov, og det er at alt er
forgjengelig.»
Kisagotami gikk inn i sanghaen, og – fortelles det – oppnådde nirvana.
P ATACHARA OG LIVETS FORGJENGELIGHET
Patachara var datter av en velstående finansmann i Shravasti. Som ung pike ble
hun forelsket i en av tjenerne i huset. Men da foreldrene fant en annen ung
mann i passende stand til henne og fastsatte dagen for bryllupet, pakket hun i
all hast sammen noen eiendeler i en bunt og rømte hjemmefra sammen med
kjæresten sin.
Da hun en stund senere ble gravid, ville hun hjem til familien for å få hjelp
ved fødselen. Men barnet ble født underveis, og de vendte tilbake til sin egen landsby.
Neste gang hun ble gravid, gikk det ikke bedre. Igjen ville hun tilbake til hjemmet
for å føde, men underveis blåste det opp til storm. Lynene gnistret, og regnet
fosset ned. Mannen drog inn i skogen for å skaffe ly, og mens han var borte, fødte
hun en sønn til. Da morgenen kom, var mannen fremdeles borte, og til slutt fant
hun ham død, bitt av en giftig slange. På veien videre hjemover måtte hun komme
seg over en flommende elv. Da kom en hauk og snappet det nyfødte barnet, og
det andre barnet ble revet med av flommen og druknet. Da hun til slutt nådde
frem, elendig og utmattet, fikk hun vite at uværet hadde ødelagt foreldrenes hus.
Begge foreldrene og deres eldste sønn var døde og ble nå brent på likbål.
Patachara hadde mistet alt hun hadde, mann og barn, hjem og foreldre og
storebror, og ble gal av fortvilelse og sorg. Klærne falt av henne, og hun streifet
om på måfå med bare noen filler på kroppen. Overalt hvor hun kom, ble hun
jaget bort.
/ 459 /

En dag Buddha satt og underviste, fikk han se henne virre omkring. «Ikke la
den gale kvinnen komme hit bort!» sa folk. Men mesteren sa: «La henne komme,
og hindre henne ikke.»
Da hun nærmet seg, sa han: «Kom til deg selv, søster!» Da kom hun til seg
selv og fortalte Buddha om alle sine sorger.
«Sørg ikke mer over dette, Patachara, for nå er du kommet til en som kan
hjelpe deg,» svarte Buddha. «Slik du nå gråter over de døde, har du gjennom
livets og dødens kretsløp grått flere tårer over dine kjæres bortgang enn det er
vann i havet. Når du forlater verden, er det ingen hjelp i verken sønner eller
andre ting. Derfor prøver den vise heller å ha omtanke for andre og vandre den
veien som fører til utslettelsen av alt som er vondt.» Da bad Patachara om å bli
ordinert til nonne.
En dag kom hun til å søle ut vann mens hun vasket føttene, og så hvordan
det forsvant ned i sanden. Hun helte ut en skvett til og så at det rant litt lenger
før det forsvant, og det samme gjentok seg en tredje gang. «Den første vannskvetten
jeg sølte, var de som dør i sin ungdom,» tenkte hun. «Den andre, som
rant litt lenger, tilsvarer dem som dør i moden alder, og den tredje tilsvarer dem
som dør i alderdommen.»
Slik nådde Patachara full innsikt om døden og livets forgjengelighet, og hun
formet følgende vers:
Mens jeg vasket mine føtter,
så jeg vaskevannet renne
over stein og ned en skråning
før det sildret ut i sand –
– med det holdt jeg sinnet fast
i tømme som en fullblodshest
til kvelden kom. Jeg tente lampen,
bar den til mitt natteleie.
Lenge satt jeg der i stillhet:
Grunnet. Så. Betraktet flammen,
grep så lampenålen: Veken
trakk jeg ned i oljemørket –
og som denne lampen sloknet,
stilnet sinnet. Jeg ble fri!
Fra Therigatha [Søstrenes sanger], fritt etter oversettelse ved Tone Lie Bøttinger og Kåre
A. Lie, og Thich Nhat Hanh, Old Path – White Clouds, oversatt av Buddhistforbundet
B UDDHA OG ANGULIMALA
En dag da Buddha kom inn i Shravasti, virket byen som en spøkelsesby. Alle
dørene var lukket, og det var ingen å se i gatene. Morderen Angulimala var løs.
Hver gang han drepte noen, kappet han en finger av dem og festet den i en snor
rundt halsen. Når han hadde fått samlet hundre fingrer, ville han få enda flere
onde krefter, ble det sagt. Kongen var ute med soldater og politi for å fakke ham.
/ 460 /

Men Buddha lot seg ikke skremme og fortsatte sin runde for å be om
almisser. Mens han gikk rolig nedover gaten, hørte han plutselig lyden av
løpende skritt bak seg. Han visste det var Angulimala, men følte ingen frykt.
Angulimala ropte: «Stopp, munk! Stopp!»
Buddha fortsatte sin rolige vandring. Da Angulimala kom opp på siden av
Buddha, sa han: «Jeg sa du skulle stoppe, munk! Hvorfor stopper du ikke?»
Buddha fortsatte å gå. «Angulimala,» svarte han, «jeg har stoppet for lenge
siden. Det er du som ikke har stoppet.»
Angulimala ble overrasket og sperret veien for Buddha. Igjen ble han overrasket,
for Buddhas øyne skinte som to stjerner og så på ham som om han var
en venn eller bror. Hvorfor viste han ingen frykt? Angulimala sa: «Munk, du sa
du hadde stoppet for lenge siden, men du gikk fremdeles. Hvorfor sa du at det
var jeg som ikke hadde stoppet?»
«Angulimala,» svarte Buddha, «jeg sluttet å handle til skade for andre levende
vesener for lenge siden. Alle ønsker å leve. Alle frykter døden. Vi må
fremelske medfølelsen og beskytte alt liv.» «Hvorfor skulle jeg være glad i
andre?» spurte Angulimala. «Menneskene er grusomme og upålitelige. Jeg skal
ikke hvile før jeg har drept dem alle sammen.»
«Angulimala, jeg vet at du har lidd mye på grunn av andre mennesker,»
fortsatte Buddha. «Noen ganger kan de være grusomme. Slik grusomhet er
resultatet av uvitenhet, hat og begjær. Men mennesker kan også være forståelsesfulle
og medlidende. Har du noen gang møtt en munk? Munker lover å
beskytte alt som lever. De lover å overvinne begjær, hat og uvitenhet. Hat er
/ 461 /
«Jeg har stoppet for lenge siden». Møtet
mellom Buddha og morderen Angulimala
slik det er beskrevet på et veggmaleri
fra Thailand.

veien du går på nå. Du burde stoppe. Velg tilgivelsens, forståelsens og kjærlighetens
vei i stedet.»
Angulimala ble både rørt og forvirret. Det var som å bli skåret opp og få salt
i det åpne såret, men samtidig merket han Buddhas kjærlighet.
«Det er synd jeg ikke møtte deg før,» sa Angulimala. «Jeg har gått for langt på
ødeleggelsens vei. Det er for sent å snu.» Buddha sa: «Nei, Angulimala, det er aldri
for sent å gjøre en god gjerning.» «Hva slags god gjerning skulle jeg kunne gjøre?»
spurte Angulimala. «Slutt å ferdes på hatets og voldens vei,» svarte Buddha. «Selv
om lidelsens hav er uoverskuelig, se deg tilbake, og du vil se stranden.»
Angulimala tok av seg sverdet han hadde på ryggen, la det på bakken og
bøyde seg til jorden foran Buddha. Han dekket ansiktet med hendene og begynte
å hulke. Etter en lang stund så han opp og sa: «Jeg lover å bli kvitt min
ondskap. Jeg vil følge deg og lære medfølelse av deg. Jeg ber deg om å ta imot
meg som din elev.»
I løpet av de neste ti dagene lærte Angulimala å følge reglene, å meditere og
å be om almisser. Han anstrengte seg mer enn noen munk før ham. Han
utstrålte en slik sinnsro og mildhet at de andre munkene kalte ham Ahimsaka,
som betyr «den ikkevoldelige». Det var faktisk navnet han fikk ved fødselen.
Det var et passende navn, for bortsett fra Buddha var det ingen annen munk
som hadde et så vennlig blikk.
En morgen da Buddha gikk inn i Shravasti for å be om almisser sammen
med Ahimsaka og femti andre munker, møtte de kongen i spissen for en bataljon
soldater på jakt etter Angulimala. Kongen ville ikke gi seg før morderen var
henrettet.
Buddha sa: «Hvis Angulimala angret det han har gjort, og lovte aldri å drepe
igjen, hvis han tok munkeløftet og vernet alt liv, ville De fremdeles behøve å
fange og drepe ham?» Kongen svarte: «Herre, hvis Angulimala ble din elev og
fulgte regelen om ikke å ta liv, hvis han levde en munks rene og uskadelige liv,
ville min lykke være uten ende! Ikke bare ville jeg spare livet hans og gi ham
friheten, men også tilby ham kapper, mat og medisin. Men jeg tror neppe noe
slikt kan hende!»
Buddha pekte på Ahimsaka som stod ved siden av ham, og sa: «Deres
Majestet, her er Angulimala. Han er blitt et nytt menneske.» Kongen ble lamslått
av frykt, men Buddha sa: «Det er ingen grunn til frykt. Angulimala er
mildere enn en håndfull jord. Vi kaller ham Ahimsaka nå.»
Kongen stirret på Ahimsaka, og så bøyde han seg for ham og tilbød ham
kapper, mat og medisin. Men Ahimsaka svarte: «Takk, Deres Majestet, men jeg
har tre kapper allerede. Jeg får mat hver dag ved å be om almisser, og for tiden
har jeg ikke bruk for noen medisin. Ta imot min dypfølte takk.»
Kongen bukket igjen til den nye munken og snudde seg så til Buddha.
«Oppvåknede mester, din makt er i sannhet vidunderlig! Det andre ikke oppnår
med vold og makt, oppnår du med dine gode egenskaper.»
Så ble troppene oppløst, og livet vendte tilbake til byen.
Fra Thich Nhat Hanh, Old Path – White Clouds,
oversatt av Buddhistforbundet, bearbeidet av NRT
/ 462 /

B UDDHA OG DEN SYKE MUNKEN
Så var det en munk som ble syk. Han hadde fått dysenteri og lå tilgriset i sin
egen urin og avføring. Mesteren gikk runden fra hytte til hytte sammen med
Ananda, og kom til hytta der den syke munken lå. Da mesteren fikk se ham
ligge der, tilgriset av sin egen urin og avføring, gikk han bort til ham og spurte:
– Hva er det som feiler deg, munk?
– Jeg har fått dysenteri, mester.
– Men har du ikke noen som kan hjelpe deg?
– Nei, mester.
– Hvorfor hjelper ikke de andre munkene deg, da?
– Jeg har ikke pleid å hjelpe de andre munkene, så derfor er det ingen av dem
som hjelper meg.
Da vendte mesteren seg til Ananda og sa:
– Gå og hent litt vann, Ananda, så skal vi vaske denne munken.
– Ja vel, mester, svarte Ananda.
Så hentet han vann. Mesteren øste vann over munken, og Ananda vasket ham.
Så tok mesteren tak oppe ved hodet, og Ananda tok tak i føttene, og sammen
løftet de munken opp og la ham i sengen.
Dette fikk mesteren til å sammenkalle alle munkene til møte.
– Er det ikke en munk som er syk i en av hyttene her? sa han.
– Jo, det er det, svarte munkene.
– Og hva er det som feiler ham?
– Han har dysenteri, mester.
– Er det noen som steller for ham?
– Nei, mester, det er det ikke.
– Hvorfor er det ikke noen munker som hjelper ham?
– Han har ikke pleid å hjelpe oss, så derfor er det ingen av munkene som
hjelper ham.
– Dere har ikke noen mor eller far som kan stelle for dere, munker. Hvis ikke
dere hjelper hverandre, hvem skal da hjelpe dere? Den som vil hjelpe meg,
skal hjelpe dem som er syke, munker. En lærer eller veileder bør hjelpe
eleven sin til han er frisk igjen, og dette gjelder så lenge de lever. Det samme
bør eleven gjøre for læreren sin, og det samme bør studiekamerater og de
som bor i samme hus, gjøre for hverandre. Skulle det være noen som ikke
har noen slike som kan hjelpe seg, har alle munkene ansvar for å hjelpe til.
Vin. Mahavagga, tilrettelagt av Buddhistforbundet
/ 463 /

BUDDHISTISK HISTORIE
K EISER ASHOKA – «GUDENES YNDLING»
Omtrent 200 år etter Buddha, og noen få år etter at Aleksander den store hadde nådd nesten
til Ganges under sitt felttog østover (326 fvt.), ble grunnen lagt til et av de største dynastiene
i Indias historie, Maurya-dynastiet. Grunnleggeren var kong Chandragupta, med tilnavnet
Maurya. Da han døde omkring 297, omfattet riket hele Nord-India fra Bengal i øst til det
nåværende Afghanistan i vest. Hans etterkommere utvidet riket sydover. Hans sønnesønn
Ashoka, som regjerte fra ca. 270 til 232 fvt., er blitt stående som en av de mest særpregede
herskerne i indisk historie. Grunnen var ikke først og fremst hans erobringer, men at han ble
grepet av buddhistiske ideer, gav avkall på å bruke vold og blodsutgytelse for å erobre nye
områder, og forsøkte å etablere et fredsrike preget av toleranse og ikkevoldelige prinsipper.
Ashokas regjeringstid er spesielt godt kjent fordi mange av hans utallige edikter er bevart
for ettertiden. Noen ble hogd inn på sandsteinssøyler (30 i alt), ofte utsmykket med skulpturer,
andre på klippevegger. I tillegg fremmet han buddhismen ved å bygge klostre over hele landet.
Ifølge en tradisjon bygde han 500 store klostre. Mer legendariske beretninger forteller at han
bygde 84 000 templer og stupaer (pagoder) over hele India, ut fra tanken om at Buddhas lære
består av 84 000 grunnelementer. Det fortelles også at han støttet byggingen av bramanske
templer.
Over hele landet kunngjorde han på denne måten både sine læresetninger og beretninger
om sine store gjerninger. Han ville at styret skulle basere seg på ikkevold (ahimsa – det samme
slagordet Gandhi brukte), fremmet måtehold, vennlighet, toleranse og fromhet. Han bygde ut
vanningssystemer, veier, filantropisk arbeid og helsestell og forbedret behandlingen av fanger.
Ifølge tradisjonen var Ashoka sentral da buddhismens tredje store konsil ble holdt i Pataliputra,
Ashokas hovedstad.
Nedenfor følger utdrag av noen av hans edikter.
K RIGENS GRUSOMHET
Etter at gudenes yndling (Ashoka) hadde vært salvet i åtte år, ble staten Kalinga15
beseiret. 150 000 ble bortført derfra, 100 000 ble såret, og mange flere
døde.
Men nå, etter at Kalinga er erobret, har gudenes yndling blitt mer intens i sin
lydighet mot dharma (buddhismen), i sin kjærlighet til dharma og i sin undervisning
i dharma. Gudenes yndling angrer sin erobring av Kalinga, for når et
uavhengig land blir erobret, utsettes folket der for nedslakting, død og deportasjon.
Det mener gudenes yndling er smertelig og beklagelig. Dette er desto
mer sørgelig da de som bor der, er braminer, asketer og religiøse grupper, eller
husfedre. De respekterer øvrigheten, lyder sine foreldre, adlyder lærere, tar
hensyn til venner, slektninger, kamerater, kjenninger, slaver og tjenestefolk og
er faste i sin tro. (…) Gudenes yndling er bekymret over at krig går ut over alle
mennesker. (…) Om bare en hundredel eller tusendel var blitt såret, drept eller
deportert den gangen Kalinga ble erobret, ville det i dag ha bekymret gudenes
yndling dypt.
Den seieren gudenes yndling betrakter som den viktigste, er dharmas seier.
Og den seieren har gudenes yndling vunnet her og i alle omliggende riker (her
/ 464 /

nevnes nabofolkene fra grekere i vest til kambodsjanere og andre i øst) –
overalt følger de gudenes yndlings undervisning i dharma.
Denne dharma-innskriften er hogd inn for at mine sønner og sønnesønner
ikke skal tro at det er noen ny seier å vinne. I den erobringen de gir seg ut på,
skal de foretrekke tilgivelse og mildhet. Måtte de bare tro på én seier – dharmas
seier. Den gjelder for denne verden og den kommende. Og måtte alle deres
gleder være gleden over et rett liv, for den gjelder for denne verden og den
kommende.
Utdrag fra Klippeedikt 13, ca. 261 fvt., fritt gjengitt etter Bruun, Lindtner
og Nielsen, Buddhismen – tanker og livsformer, og Radhakumud Mookerji, Asoka
T OLERANSE
Gudenes yndling ærer alle religiøse grupper, munker og lekfolk, både med sine
gaver og ulike æresbevisninger. Men viktigere enn gavmildhet og æresbevisninger
er ønsket om å fremme det sentrale i religionen. Det kan utvikles på
mange måter, men grunnlaget er å være forsiktig med sine ord slik at man ikke
ærer sin egen religion og uten grunn forakter andres. (…) Det beste er å komme
sammen og lytte til hverandres lære, og å være villig til å lytte.
Dette er ønsket til gudenes yndling, at alle religiøse grupper skal ha vid
kunnskap og gode læresetninger. Og de som er tilfreds med sin tro, skal vite at
gudenes yndling ikke først og fremst verdsetter gaver og æresbevisninger, men
legger vekt på religionenes åndelige vekst.
Klippeedikt 12, ca. 254 fvt., se ovenfor
M AHINDA OG SANGHAMITTA
Blant keiser Ashokas mange anstrengelser for å spre kunnskap om buddhismen står beretningen
om buddhismens komme til Sri Lanka i et særegent lys.
Ashoka ønsket å gjøre buddhismen kjent for andre folk. Derfor sendte han ut
lærens budbringere til mange kanter av verden. Til Sri Lanka, øya syd for India,
sendte han sin sønn Mahinda, som var munk. Sammen med fem andre
munker drog han av sted. På et fjell utenfor hovedstaden på Sri Lanka traff de
kongen i landet, som var ute på jakt i skogen. Munkenes fredfylte skikkelser
vakte kongens nysgjerrighet, og han spurte Mahinda hvem de var, og hvor de
var kommet fra. Mahinda svarte: «Store konge, vi er disipler av sannhetens
konge (Buddha), og av barmhjertighet med deg er vi kommet ned hit fra
India.»
Da kongen hørte disse ordene, la han buen og pilene fra seg og satte seg ned
foran Mahinda for å høre hva han hadde å fortelle. Flere og flere samlet seg
foran ham. Mahinda forklarte da læren, og det fortelles at kongen etterpå tok
beslutningen om å følge Buddhas lære. Kongen inviterte munkene til å komme
til hovedstaden Anuradhapura. Der gav han en park til munkene, som ble det
første klosteret på øya. Flere og flere mennesker kom for å høre Mahinda
forklare Buddhas lære, mange ble lekdisipler, mens noen bad om å bli tatt opp
i munkeordenen.
/ 465 /

Da regntiden tok til, drog Mahinda og de andre munkene til et fjell for å
tilbringe regntiden der for å meditere og studere Buddhas lære. Fordi det ikke
fantes noe hus der, bodde de i grotter.
Mange kvinner ønsket å bli nonner. Mahinda foreslo da å sende bud på
nonnen Sanghamitta. Kongen sendte da et følge til India til Ashokas slott.
Ashoka forstod at Buddhas lære var ønsket blant folket på Sri Lanka. Han lot
ikke bare Sanghamitta få reise til øya. Han ønsket også å sende folket der et
synlig tegn på Buddha, en stikling fra det treet der Buddha i sin tid hadde nådd
den fullkomne oppvåkning (bodhi), og som derfor kalles bodhitreet. Stiklingen
ble satt i en krukke av gull, og da røttene begynte å vokse, ble krukken båret ut
på et skip på elven Ganges. Sammen med Sanghamitta reiste et stort følge som
pleiet stiklingen fra bodhitreet. Treet ble plantet i klosterhagen i hovedstaden
Anuradhapura. Der har det stått i over to tusen år, og æres stadig som et
levende symbol på Buddhas oppvåkning. Sanghamitta samlet mange kvinner
rundt seg, og de ble tatt opp i nonneordenen. Egne klostre ble bygd for nonnene.
For at folket skulle ha enda et tegn som minnet dem om Buddha, ble det
bygd en stupa. En stupa er et tårn som inneholder rester etter den avdøde
Buddhas kropp, små benrester som ble tilbake da kroppen hans ble brent.
Rundt en stupa kan folk ofre blomster, røkelse og lys for å hedre den medfølende
læremester.
Etter som årene gikk, sluttet flere og flere seg til Buddhas lære. Tusener av
menn og kvinner valgte å bli munker og nonner. Over hele landet ble det bygd
klostre hvor de kunne be, og hvor folk kunne få undervisning i læren.
I en profeti het det at «disse munkene vil bli herrer over denne øya», og på
mange måter ble det slik. Da kongen så folks begeistring, spurte han en gang
Mahinda om buddhismen endelig hadde slått rot. «Den har helt sikker slått
røtter,» svarte Mahinda, «men de har ikke trengt dypt ned i jorden enda. Bare
når vi har et sted der folk kan bli munker, og når en sønn som er født på Sri
Lanka av foreldre fra Sri Lanka, blir munk på Sri Lanka, bare da kan vi i sannhet
si at dharmas røtter er dypt rotfestet her.»
Etter Walpola Rahula, History of Buddhism in Ceylon; H.R. Perera,
Buddhism in Ceylon, Candy 1966; John Snelling, The Buddhist Handbook
/ 466 /

DE TI GODE HANDLEMÅTER
OG DE FEM LEVEREGLER
Buddhistisk etikk er preget av at den både består av leveregler som beskriver den disiplinerte
levemåten som munker og nonner skal følge, og av leveregler som formulerer de universelle
etiske prinsipper som lekmenn og lekkvinner forplikter seg på.
Det er derfor naturlig å skille mellom de monastiske reglene som legger til rette munkenes
og nonnenes disiplinerte liv, og leveregler for buddhister som lever vanlige liv. De første er
beskrevet nedenfor som «De fem leveregler – pluss fem til». De har som sitt klare mål å hjelpe
munker og nonner til å leve uberørt av det som forstyrrer deres søken, og på den måten
fremme mental disiplin og innsikt. De andre er beskrevet i avsnittet «De ti gode handlemåter»
og er formet som allmenne etiske leveregler med tanke på lekfolks behov.
Det finnes en rekke forskjellige måter å systematisere buddhistiske leveregler på, og noen
av de mest kjente er knyttet til 10-tallet, eventuelt 5 pluss 5. Vi har fem fingrer på hver hånd,
og det er kanskje slike pedagogiske grunner som ligger bak inndelingen (jøder og kristne har
også ti bud, islam taler om fem søyler).
D E FEM LEVEREGLER – PLUSS FEM TIL
De mest grunnleggende levereglene er de fem forpliktelsene en buddhist påtar seg når han
eller hun blir innviet til buddhist. De gjelder ikke bare for munker og nonner, men også for
lekfolk som ønsker å forplikte seg på et mer disiplinert liv. De lyder slik:
1. Jeg påtar meg som leveregel å la være å ta livet av noe levende vesen.
2. Jeg påtar meg som leveregel å la være å ta det som ikke blir gitt meg.
3. Jeg påtar meg som leveregel å avstå fra urette sansenytelser.
4. Jeg påtar meg som leveregel å la være å tale usant.
5. Jeg påtar meg som leveregel å la være å beruse meg med noe slags rusmiddel.
For munker og nonner kommer i tillegg fem andre bud som skjerper disiplinen og gir mer
detaljerte råd om hva man bør avholde seg fra for å fremme den åndelige konsentrasjonen.
For munker og nonner gjelder det ikke bare å avstå fra «urette sansenytelser», men fra alle
slags seksuelle forbindelser. Dessuten forplikter de seg til å avstå fra:
6. måltider etter middag (kl. 12)
7. dans, musikk og skuespill
8. blomsterkranser, parfymer og salver
9. behagelige senger
10. å eie gull eller sølv
/ 467 /

D E TI GODE HANDLEMÅTER
Det læreplanen omtaler som «de ti gode handlemåter», er vanligvis utmyntet i positiv og
negativ form som «ti onder» og «ti goder». De er leveregler som utformer de grunnleggende
moralske verdiene for lekfolk. Her får de veiledning for et etisk godt liv som vil gi god karma
og fremme deres vandring på Buddhaveien. Selv om enkelte av levereglene minner om de
monastiske reglene ovenfor, er de utformet på en måte som forutsetter at lekfolket lever
ubeskyttet midt i samfunnet. Reglene gjengis her bare i stikkordform, fordi innholdet forklares
og utdypes nærmere i teksten som følger nedenfor.
De ti onder er: De ti goder er:
1. å drepe 1. å la være å ta liv
2. å stjele 2. å la være å stjele
3. å være utro (dårlig seksualmoral) 3. å unngå utroskap
4. å lyve 4. å la være å lyve
5. å sladre (tale med to tunger) 5. å la være å sladre
6. baktalelse 6. å la være baktale
7. tomme ord 7. å unngå tomme ord
8. misunnelse 8. å unngå grådighet
9. raseri 9. å unngå raseri
10. ekstreme synsmåter 10. å unngå ekstreme syn
Når man legger de ti onder og de ti goder til rette i undervisning og forkynnelse, gjør man
det ofte ved å dele dem i tre og knytte dem til kroppens, talens og sinnets handlinger, slik
det er gjort i de to tekstene nedenfor, en fra den klassiske buddhistiske kanon, en annen fra
Tibet.
K ROPPENS, TALE N S OG SINNETS HANDLINGER
På tre vis gjør man kroppen ren, på fire vis gjør man talen ren, på tre vis gjør
man sinnet rent.
På hvilke tre måter gjør man kroppen ren?
Man slutter med å ta liv, oppgir det helt, man legger bort kniver, man legger
bort våpen, man er samvittighetsfull og barmhjertig, man ønsker gagn for
hvert eneste vesen.
Man slutter med å ta det som ikke er gitt, oppgir det helt. Man tar ikke noe
som ikke er gitt, noe som er en annens eiendom, med tanke om å stjele, om
man finner det i bygda eller i villmarka.
Man slutter med gale gjerninger i kjønnslivet, oppgir det helt. Man ligger
ikke med jenter som er under omsorg av mor eller far, brødre, søstre eller slekt,
eller med gifte kvinner, eller med kvinner som er forlovet, eller med kvinner
som er dømt til straff.
På disse tre måter gjør man kroppen ren.
På hvilke fire måter gjør man talen ren?
Man slutter med å lyve, oppgir det helt. Man taler sannhet, har hengivenhet
for sannheten, man er pålitelig, man er verdig tillit, man er ikke en som bedrar
noen. Er man i et møte, eller blant folk, eller blant sine slektninger, eller i en
/ 468 /

forsamling, eller foran kongens råd, og blir man da tilkalt og bedt om å vitne
om det man vet, da svarer man hvis man ingenting vet: «Jeg vet ingenting.»
Hvis man vet, så svarer man: «Jeg vet.» Har man ikke sett noe, så sier man: «Jeg
har ikke sett noe.» Har man sett noe, så sier man: «Jeg har sett noe.» Slik vil man
aldri vitende si en løgn for å oppnå noen fordel for seg selv eller for noen annen
eller for å oppnå noen vinning i det hele tatt.
Man slutter med sladder, oppgir det helt. Det man har hørt på ett sted, det
forteller man ikke et annet sted for å skape splid der. Slik forener man dem som
er splittet, man gjenoppretter samhørighet. Man gleder seg over samhørighet,
man er lykkelig og oppløftet over samhørighet. Det er samhørighet man skaper
med ordene man bruker.
Man slutter med harde ord, oppgir dem helt. Man bruker ord som er vennlige
og kjærlige, ord som er tindrende, og som går til hjertet på dem som lytter,
man bruker ord som er høflige, gode ord som folk finner glede i.
Man slutter med meningsløs tale, oppgir det helt. Man snakker til riktig tid,
om det som er sant, om det som har verdi, om dharma og om den rette
levemåten, man bruker dyrebare ord i rett tid, som er verdt å lytte til, som er
gjennomtenkt og fulle av mening.
På disse fire måter gjør man talen ren.
På hvilke tre måter gjør man sinnet rent?
Man slutter å være grådig, man begjærer ikke en annens eiendom med
tanken: «Hadde det som den andre eier, vært mitt!»
Man huser ikke onde tanker i hjertet sitt. Ens tanker er ikke tilsølt av ondskap.
Det man ønsker, er: «Måtte alle vesener leve fredelig og lykkelig, fri for
sorg og fiendskap!»
Man har også et riktig syn, ens oppfatninger er gjennomtenkt, man holder
fast ved verdien av slike ting som gavmildhet og offervilje, at gjerninger, gode
som dårlige, modnes og har følger, at en hinsidig verden så vel som denne
finnes, og at vesener i det hinsidige så vel som far og mor finnes, og at det i
denne verden finnes dem som har gått den rette veien, som lever riktig, og
som selv har erkjent denne så vel som den hinsidige verden, og som erklærer
dette.
På disse tre måter gjør man sinnet rent.
Fra Anguttara-nikaya, eng. overs. F.L. Woodward, The Book of Gradual Sayings,
Vol. V, London: Pali Text Society, 1972, tilrettelagt av Buddhistforbundet
De ti positive handlinger består derfor i å gi opp de ti negative handlinger og
anvende de positive motgiftene mot dem.
Kroppens tre positive handlinger er å avstå fra å drepe og i stedet beskytte
livet til dyr og mennesker; å avstå fra å ta det man ikke får i gave, og i stedet
være gavmild; å gi opp uriktig seksuell atferd og i stedet følge fellesskapets
moralske disiplin.
Talens fire positive handlinger er å avstå fra å lyve og i stedet tale sant; å gi
opp å så strid og i stedet skape forsoning i diskusjoner; å avstå fra strenge ord
og i stedet tale med mildhet; å holde opp med nytteløst prat og i stedet lese
bønner.
/ 469 /

Sinnets tre positive handlinger er å avstå fra grådighet og i stedet lære å
være raus; å slutte med å ønske ulykke over andre og i stedet utvikle ønsket om
å hjelpe dem; og å gjøre slutt på uriktige synsmåter og i stedet legge grunnen
for det sanne og ekte syn hos deg selv.
Fra Patrul Rinpoche, Kunzang Lama’i Shelung:
The Words of My Perfect Teacher, New Delhi: Harper Collins 1996
E KSEMPELFORTELLINGER
Buddhismen er full av fortellinger og anekdoter som gir konkrete uttrykk for dens idealer og
holdninger. Buddhistisk filosofi er altfor komplisert til å bli presentert for barna på barnetrinnet,
men for læreren er det kanskje godt å ha i bakhodet at livets negative grunnkrefter
ifølge buddhismen er uvitenhet, hat og grådighet, symbolisert i tilværelsens hjul ved grisen,
slangen og hanen (side 480). De positive motkreftene står i forhold til disse tre. Når mennesket
våkner av uvitenheten, får det innsikt, hatet viker for medfølelse, og grådigheten erstattes av
gavmildhet (rausheten som slipper taket i tingene). Her følger noen beretninger som legger
vekt på medfølelse og gavmildhet som to beslektede idealer i buddhismen. Beretningene om
Buddhas disipler kan også brukes som eksempler på medfølelse og raushet, f.eks. historien om
Buddha og den syke munken (side 463).
A PEBROEN
En kjempestor ape hersket en gang over åtti tusen apeundersåtter ved foten av
Himalayafjellene. Og gjennom fjellene rant Ganges før den nådde frem til dalene
hvor byene var. Der hvor det brusende vannet falt fra stein til stein, stod et
praktfullt tre. Om våren bar det hvite blomster, og senere ble det fullt av
vidunderlige frukter. Og de milde vindene fra fjellene gjorde dem søte som
honning.
Så lykkelige apekattene var! De spiste av fruktene og bodde i treets skygge.
Men de gjorde alt for å hindre at frukten falt i vannet, for da ville den drive
nedover mot byen, og folk ville finne treet og jage dem bort.
En dag skjedde det at en frukt falt i vannet og drev nedover elven. Den ble
plukket opp og gitt til kong Brahmadatta, som badet ved elvebredden. Kongen
beundret dens skjønnhet og smak. «Vi må finne det treet,» sa han en dag og gav
ordre om at en båt skulle gjøres i stand. Langt om lenge fant de treet med de
gylne fruktene som skinte i månelyset. Men mellom grenene så de også apene.
«Apene spiser opp frukten!» sa kongen. «Omring treet slik at de ikke kan unnslippe.
Når solen står opp, skyter vi dem og spiser kjøttet deres og mangoene.»
Da apene hørte dette, skalv de av redsel og skjønte at de ikke kunne unnslippe,
for det var for langt fra dette treet til de nærmeste trærne. «Jeg skal redde
dere, mine kjære,» sa lederen. «Vær ikke redde, men gjør som jeg sier.» Så klatret
han opp på den høyeste grenen på treet, og så raskt som vinden farer mellom
fjellene, gjorde han et kjempehopp og landet i et tre på den andre siden av
elven. Der, ved vannkanten tok han et langt siv opp med roten, bandt den ene
enden av dette sivet fast i treet og den andre enden til foten. Han ville hoppe
tilbake til mangotreet og binde sivet fast der, så de andre apekattene kunne
flykte over det som en bro. Men dessverre, sivet var for kort, og han greide så
/ 470 /

vidt å klamre seg fast i en av grenene. Men han ropte besluttsomt til sine
undersåtter: «Løp over ryggen min og over dette sivet, og dere vil bli reddet!»
En etter en løp apekattene over ham og over sivet. En av dem, en hjerteløs
ape som het Devadatta, hoppet opp og ned på ryggen hans så den brakk.
Kong Brahmadatta fikk tårer i øynene da han så det som skjedde. Han
beordret sine menn å hente apenes leder ned fra treet, fikk vasket ham med
parfymevann, kledde ham i gult tøy og gav ham kjølig drikke. «Du gjorde
kroppen din til en bro slik at de andre kunne krysse den,» sa kongen. «Du har
vært villig til å gi livet ditt for å redde de andre. Hvem er du, o velsignede, og
hvem er de andre?»
«O, konge,» svarte apen. «Jeg er deres leder. De har bodd sammen med meg
i dette treet. Jeg var som en far for dem, og jeg har elsket dem. Jeg sørger ikke
over å forlate denne verden, for jeg har gitt dem friheten. Hvis min død også
blir til lærdom for deg, blir jeg mer enn lykkelig. Det er ikke sverdet ditt som
gjør deg til konge, bare kjærligheten. Glem aldri at det er lite å gi sitt eget liv,
hvis du dermed sikrer at dine undersåtter blir lykkelige. Når jeg ikke lenger er
her, glem ikke mine ord, kong Brahmadatta!»
Så lukket den velsignede sine øyne og døde. Men kongen og hans folk
sørget over ham og bygde et rent og hvitt tempel for ham, slik at hans ord aldri
skulle bli glemt. Brahmadatta styrte sitt rike med kjærlighet, og alle hans undersåtter
var lykkelige.
Fra Jataka-historiene, beretninger om Buddhas
tidligere inkarnasjoner, bearbeidet etter Bodhibladet
T ETSUGENS TRE UTGAVER AV DE HELLIGE SKRIFTENE
Tetsugen var abbed i det store Obaku-klosteret syd for Kyoto. Han var en from
mann som hengav seg til meditasjon og underviste mange. En dag bestemte
han seg for å utgi en praktutgave av de buddhistiske sutraene, de hellige skriftene
som på den tiden bare var tilgjengelige på kinesisk. Tekstene skulle først
skjæres ut side for side på treplater og senere trykkes i 7000 eksemplarer.
Det var et overveldende foretakende, men Tetsugen begynte å reise rundt
for å samle penger til det gode formålet. Noen få tilhengere gav ham hundre
gullstykker, men stort sett fikk han bare små mynter. Han tok imot gaven fra
hver og en med den samme takknemlighet.
Etter ti år hadde han nok penger til å begynne arbeidet, men akkurat da skjedde
det at Uji-elven flommet over sine bredder, og det ble sult i distriktet. Tetsugen
tok det han hadde samlet til utgivelsen av skriftene, og brukte det til å lindre sulten
og nøden. Deretter begynte han igjen å samle penger til sitt foretakende.
Flere år senere gikk en smittsom sykdom over landet. Enda en gang gav
Tetsugen bort det han hadde samlet, for å hjelpe de nødlidende.
Han begynte arbeidet for tredje gang, og endelig, etter tjue år, var arbeidet
fullført. Treplatene som ble brukt til trykkingen av den første utgaven av de
hellige skriftene, kan i dag beundres i Obaku-tempelet i Kyoto.
Japanerne forteller sine barn at Tetsugen egentlig laget tre utgaver av de
hellige skriftene. De to første utgavene var usynlige, men de var mye vakrere
enn den utgaven alle kunne se.
Fritt etter Paul Reps, Zen Flesh, Zen Bones
/ 471 /

T YVEN SOM BLE DISIPPEL
En kveld mens Shichiri Kojun leste de hellige skriftene, ble han overrasket av en
bevæpnet tyv som sa at han måtte velge mellom pengene eller livet.
Shichiri svarte: «Ikke forstyrr meg. Du finner pengene i den skuffen.» Deretter
fortsatte han å lese videre.
En stund etter stoppet han og ropte etter tyven: «Ikke ta alt. Jeg trenger litt
til skatten som skal betales i morgen.»
Tyven samlet sammen det meste av pengene og skulle til å forsvinne. «Du
må takke når du mottar en gave,» la Shichiri til. Mannen takket og forsvant.
Noen dager etter ble mannen tatt og tilstod blant annet tyveriet fra Shichiri.
Men da Shichiri ble innkalt som vitne, sa han: «Denne mannen er ingen tyv,
iallfall når det gjelder meg. Jeg gav ham pengene, og han takket for dem.»
Da tyven hadde sonet sin straff, drog han opp til Shichiri og ble hans disippel.
Fritt etter Paul Reps, Zen Flesh, Zen Bones
I NGEN KAN STJELE MÅNEN
Zenmesteren Ryokan levde et ytterst enkelt liv i en liten hytte ved foten av et
fjell. En kveld Ryokan var ute, kom det en tyv dit, men han oppdaget til sin
skuffelse at det ikke var noe å stjele.
Ryokan kom tilbake akkurat tidsnok til å gripe tyven. «Du har kanskje
kommet langveis fra for å besøke meg,» sa han til fyren. «Jeg kan da ikke la deg
gå tomhendt herfra. Her, ta klærne mine som en gave.»
Tyven ble forvirret, men tok klærne og lusket av gårde.
Ryokan satt naken igjen og nøt synet av månen som gikk opp over åskammen.
«Stakkars fyr,» sa han. «Jeg skulle ønske jeg kunne ha gitt ham denne
vakre månen også!»
Fritt etter Paul Reps, Zen Flesh, Zen Bones
/ 472 /

INNLEDENDE KOMMENTARER
TIL MELLOMTRINNET
Stoffet om buddhismen på barnetrinnet er først og fremst biografisk orientert, med beretninger
om Buddhas liv og om hans disipler og noen viktige personer i buddhistisk historie. I tillegg
kommer noe stoff om buddhistiske leveregler og etikk.
På mellomtrinnet legger læreplanen opp til en langt mer filosofisk og begrepsorientert
gjennomgang av buddhismen. Stikkordmessig dreier det seg om følgende tema:
• begreper som oppvåkning, gjenfødsel og karma, tilværelsens hjul (samsara), nirvana
og alle tings gjensidige avhengighet
• sutraer som benyttes på mellomtrinnet
• innsikt, livsførsel og meditasjon (de tre hovedelementene i den åttedelte vei)
• ordensliv (munker og nonner)
• templer, kunst og arkitektur
• buddhismens historisk-geografiske vandring
Det sier seg selv at dette er svært vanskelig både for lærere og elever. Det forutsetter at læreren
har god kunnskap om buddhismens grunnelementer. Hvis det på noen måte skal fungere, må
det knyttes til beretninger, tekster og billedstoff som gir begrepene konkrete uttrykksformer og
setter fantasien i sving med symboler og bilder.
Et pedagogisk opplegg vil kanskje med fordel begynne nedenfra på listen og arbeide seg
fra det konkrete – med geografisk utbredelse, templer og ordensliv, kunst og arkitektur – i
retning av det mer filosofiske og abstrakte. Også der vil det være viktig å knytte stoffet til
estetiske uttrykksformer – bilder og symboler, beretninger og poesi – for å gjøre det hele mer
tilgjengelig.
En god del av stoffet som i denne kildesamlingen knyttes til barnetrinnet, kan benyttes
også på mellomtrinnet.
/ 473 /

BUDDHISTISKE GRUNNBEGREPER
De buddhistiske grunnbegrepene som nevnes i læreplanen, blir i det følgende strukturert i tre
hovedgrupper, med tekster og forslag til billedmateriale knyttet til hver hovedgruppe:
• oppvåkningen
• karma og gjenfødsel, tilværelsens hjul og alle tings gjensidige avhengighet
• nirvana
O PPVÅKNING – TEKSTER OM INNSIKT OG MEDFØLELSE
Utvalget av beretninger og tekstavsnitt i dette underkapittelet er gjort med tanke på den vekten
læreplanen legger på oppvåkningen. Å våkne opp er å se virkeligheten med årvåkent blikk,
slik tingene blir tydelige når mørket viker og dagen gryr. Det er måten vi ser tingene på, som
avgjør hva vi ser, den mentale holdningen. Er vi grådige eller hatefulle, ser vi på andre
mennesker på en helt annen måte enn om vi møter dem med raushet og vennlighet. Tekstene
legger først og fremst vekt på innsikten som en del av oppvåkningen, men viser også at
medfølelse er et avgjørende uttrykk for oppvåkningen.
B ERETNINGENE OM BUDDHAS EGEN OPPVÅKNING
Beretningene om Buddhas oppvåkning er gjenfortalt i forskjellige varianter på barnetrinnet (se
side 450). Buddha betyr «den som har våknet opp». Ved å vende tilbake til noen av beretningene
kan man lese dem med dypere forståelse.
D HAMMAPADA – SINNET GÅR FORAN ALLE TING
Dhammapada (Dharmaveien) er kanskje den mest populære av alle buddhistiske sutraer og må
regnes som en av de store klassikerne i den religiøse verdenslitteraturen. Den er en tematisk
ordnet samling av Buddhas utsagn, de fleste nesten ordspråksaktige visdomsord. De ble
opprinnelig skrevet i verseform på pali, men oversatt til utallige språk, også til norsk. Noen
kaller den en samling av Buddhas «greatest hits». Nedenfor følger noen utdrag fra Dhammapada
som særlig har med oppvåkningen å gjøre. De betoner følelsenes manipulering med oss, og
sinnets og tankens betydning for å få en rett holdning til virkeligheten.
1. Sinnet16 går foran alle ting,
sinnet styrer dem, sinnet skaper dem.
Som hjulet alltid følger oksens fot,
vil smerten alltid følge den
som taler og handler med urent sinn.
2. Sinnet går foran alle ting,
sinnet styrer dem, sinnet skaper dem.
Så trofast som hans egen skygge
vil lykken alltid følge den
som taler og handler med et rent sinn.
/ 474 /
3. «Han hånte meg og slo meg,
beseiret meg og plyndret meg.»
Hos dem som går og tenker slik,
tar hatet aldri slutt.
4. «Han hånte meg og slo meg,
beseiret meg og plyndret meg.»
Hos dem som ikke tenker slik,
dør hatet stille bort.

5. For aldri kan vel dette skje:
at hatet tar slutt av mer hat.
Av vennlighet tar hatet slutt,
det er en evig lov.
13. Som regnet trenger inn i
et dårlig tekket hus,
slik gjennomtrenger lidenskapen
et uutviklet sinn.
33. Som en pilmaker retter en pil,
slik retter den vise sitt flakkende sinn,
som er skiftende, nesten ustyrlig,
og vanskelig å holde i tømme.
35. Det er herlig å temme sinnet,
som er flyktig og vanskelig å fange,
og farer hvorhen det vil, –
et temmet sinn bringer lykke.
50. Se ikke på andres feilsteg,
hva andre har gjort og forsømt;
men se heller på hva du selv
har gjort eller unnlatt å gjøre.
104. For sannelig er det langt bedre
å overvinne seg selv enn andre
for den som har temmet seg selv
og alltid vandrer i måtehold.
129. Alle skjelver for voldsbruk,
alle er redd for å dø.
Sett deg derfor i andres sted
og la være å slå eller drepe.
Sitatene baserer seg stort sett på Kåre A. Lies oversettelse av Dhammapada
L OTUSSUTRAEN – BERETNINGEN OM DEN BORTKOMNE SØNNEN
Lotussutraen er ikke nevnt i læreplanen, men tas med her av to grunner. For det første fordi
den antakelig er den mest populære sutraen i mahayanabuddhismen. For det andre fordi den
til forskjell fra de fleste andre sutraene inneholder lignelser og har et rikt symbolspråk som
gjør det mulig for de fleste å forstå noe – det de umodne eller ulærde griper på ett nivå, kan
utdypes ettersom modenhet og lærdom øker. Lotussutraen er en av de eldste mahayanasutraene
og ble oversatt til kinesisk på 200-tallet evt.
Nedenfor følger en svært forkortet variant av en av de mest populære lignelsene i Lotussutraen,
beretningen om rikmannssønnen som hadde glemt sitt opphav. Det er buddhismens parallell
/ 475 /
157. Den som holder av seg selv,
bør ta seg vel i vare.
En av tre nattevakter
bør den vise være våken.
160. For du er din egen frelser,
hvilken annen frelser finnes det vel?
I et veltemmet sinn der har du en frelser
som du ikke finner maken til.
165. I den grad du selv gjør det onde
vil du forsøple deg selv.
I den grad du selv lar det onde bli ugjort
vil du foredle deg selv.
Renhet og urenhet bor i deg selv,
ingen kan gjøre en annen ren.
183. Unngå å gjøre det onde,
gå inn for å gjøre det gode,
foredle ditt eget sinn, –
det er de opplystes budskap.
405. Den som har sluttet fred med alle
levende vesener, sterke som svake,
og som verken straffer eller dreper, –
ham vil jeg kalle høyreist.
406. Vennlig blant de fiendtlige,
fredelig blant de voldsomme,
fordomsfri blant de fordomsfulle, –
ham vil jeg kalle høyreist.

til Jesu lignelse om den bortkomne sønnen i Lukasevangeliet. Poenget i Lotussutraen er å
fortelle at mennesket av naturen har innsikt og sannheten i seg, men glemmer sin bestemmelse.
Buddha – sannheten – søker dem. Når mennesket våkner opp og finner sannheten, er
det tilbake til sitt opphav.
Det er likesom en mann som i sin ungdom forlater sin far og drar hjemmefra. I
mange tiår bor han i fremmede land. Jo eldre han blir, jo større er hans nød.
Han vandrer omkring overalt for å finne klær og mat, og han vet ikke at han
har en far og et hjemland.
Faren har fra første stund forgjeves lett etter sin sønn. Han er rik, med
eiendommer og skatter av gull og edle steiner. Hans forråd og skattkamre er
fulle, han har unge menn og slaver, hærførere og tjenere, elefanter, hester og
vogner og alle slags dyr. Hans handel sprer seg til mange land, og hans handelsmenn
og kunder kan ikke telles.
På denne tiden vandret den stakkars sønnen fra landsby til landsby, fra land
til land, og kom til slutt til byen der faren bodde. Faren hadde alltid tenkt på sin
sønn. Han hadde aldri talt om sin sorg til noen, selv om sønnen hadde vært
borte i over femti år. Han hadde bare lengtet og tenkte med sorg i sitt hjerte:
«Jeg er gammel og rik, men har ingen sønn. En dag vil jeg dø, og min rikdom vil
spres. Hvor lykkelig jeg ville være om jeg kunne få min sønn tilbake og gi min
rikdom til ham.»
Sønnen, som tok forefallende arbeid her og der, kommer uventet til sin fars
hus. Fra porten ser han faren omgitt av rikdom og velstand, skjønnhet og
blomster og gode dufter. Sønnen blir grepet av angst over synet av den mektige
mannen. Han tar ham for en konge og flykter i redsel for å bli tatt til fange som
slavearbeider. Bedre å finne mat og klær i en fattig landsby, tenker han.
Men faren har gjenkjent sønnen og jubler av glede. Han sender ut sine
menn for å bringe ham tilbake. Men sønnen blir grepet av angst, besvimer og
faller til jorden. Faren skjønner at hans rikdom er for overveldende for et
menneske som er sunket så dypt som sønnen, og lar ham gå i frihet.
I stedet legger han sin plan. I all hemmelighet sender han to av sine menn til
sønnen og tilbyr ham arbeid, og sønnen går i hans tjeneste. Etter lang tid kan
ikke den gamle lenger holde sin lengsel tilbake. Han tar av seg sine juveler og
myke klær og tar på seg grove, fillete og skitne klær, smører seg inn med skitt og
arbeider blant sine menn. På den måten nærmer han seg sønnen og vinner
hans tillit. Til slutt røper han hvem han er: «Vær ikke urolig. Jeg er din far. Jeg er
gammel, du er ung. Jeg har sett ditt arbeid. Du er annerledes enn de andre. Du
snyter ikke, du er ikke doven og sint, og du klager ikke. Fra nå av skal du være
min eneste sønn.»
Så gir faren ham et nytt navn og kaller ham sin sønn. Men på tross av sin
glede ser sønnen fremdeles på seg selv som en ydmyk tjener. Derfor fortsetter
han i tjue år til i sin tjeneste med å fjerne skitt. Men når den gamle til sist dør,
overlater han all sin eiendom og alle sine skatter til sønnen, som er overveldet
av glede over sin rikdom: «Enda jeg ikke hadde sansen for skattene eller gjorde
noe for å oppnå dem, er de blitt mine.»
Den rike gamle mannen er Tathagata (Buddha), og vi er alle Buddhas sønner.
Buddha har alltid sett på oss som sine sønner. Men på grunn av det forblindede
/ 476 /

egjæret knytter vi oss til det lave. Buddha kjenner vårt begjær og lar oss være
i det lave, men leder oss skritt for skritt så vi til slutt åpner øynene for den store
skatten. Buddha underviser og leder alle mennesker på det stadiet de befinner
seg, med vel tilpassede midler, slik at de kan nå frem til innsikten.
I TIVUTTAKA – GODE GJERNINGER UTEN TAN KE PÅ EGEN VINNING
Itivuttaka betyr «som det ble sagt» og er en samling av 112 små sutraer, opprinnelig skrevet på
pali. Nedenfor er det tatt med to korte utdrag som legger vekt på gavmildhet og medfølelse. Motivet
for ekte medfølelse er ikke å oppnå fortjeneste i form av god karma, men å nå sinnets frigjøring.
Munker, det finnes tre slags mennesker i denne verden, hvilke tre? Den ene er
lik en tørke, den andre er lik en regnbyge, og den tredje er lik regnet som
strømmer ned overalt.
Den som ikke gir i likt monn til alle, er som tørken.
Den som gir til noen, men ikke til alle, er som en regnbyge.
Den som gir i likt monn til alle, er som regnet som strømmer ned overalt.
Han gir mat og drikke, klær og vogner, blomster, parfyme og såpe, senger og
husly og lys, til prester og munker, til ledende og trengende tiggere …
Munker, hvilke grunner som måtte finnes for gode gjerninger som gjøres med
tanke på resultat for en selv i det kommende liv, er ingen av dem verdt en
sekstendel av den kjærlighet som frigjør sinnet, den kjærlighet som alene frigjør
sinnet, som flammer og skinner, og som strålende overgår dem.
Munker, slik alle stjernenes samlede stråleglans ikke er lik en sekstendel av
månens stråleglans som flammer og skinner, og som strålende overgår dem,
slik overstråler kjærligheten alle gode gjerninger som gjøres med tanke på
resultat for en selv i kommende liv.
Munker, slik solen stiger på himmelen og jager bort alt mørke over jorden
og flammer og stråler overalt, i den siste måneden i regntiden, om høsten, når
himmelen åpner seg og skyene svinner bort, slik overstråler kjærligheten alle
gode gjerninger som gjøres med tanke på resultat for en selv i kommende liv.
Tilrettelagt etter oversettelse fra Buddhistforbundet
P RADSJNAPARAMITA – SUTRAENE OM DEN FULLKOMNE VISDOM
Pradsjna-param-ita oversettes gjerne med «den fullkomne visdom». Direkte oversatt betyr det
den visdommen (pradsjna) man oppnår når man er gått over (ita) til den andre siden (param).
Den eldste helt bevarte mahayanatekst er en slik visdomssutra på 8000 verselinjer. De fleste ble
til fra om lag 100 fvt. til 150 evt. De største har 100 000 verselinjer, mens den korteste, den
såkalte Hjertesutraen, knapt er på en side og kan resiteres i sin helhet på et par minutter.
Hjertesutraen er et komprimert uttrykk for den filosofien som preger alle disse sutraene, læren
om «tomheten» eller shunyata. Det vil være meningsløst å forsøke å formidle denne filosofien
for elever på mellomtrinnet. Den lille tekstbiten nedenfor understreker at oppvåkningen ikke
bare har med innsikt å gjøre, men også medfølelse og omsorg for andre.
Mesteren: Sett at en slik (vis) person, så rikt utrustet, hadde tatt med seg familien
sin ut på en reise, både far og mor, sønner og døtre. Underveis oppdager de
at de befinner seg i en stor, øde skog. De uforstandige blant dem ville bli redde
/ 477 /

og føle frykt. Men denne personen ville være uten frykt og si til familien sin:
«Vær ikke redde! Jeg skal snart føre dere ut av denne fryktelige og skremmende
skogen. Jeg skal sørge for at dere snart kommer i sikkerhet!»
Om flere og flere truende skapninger skulle komme mot ham i denne skogen,
ville da denne modige mannen velge å forlate familien for å ta seg ut av den
fryktelige og skremmende skogen alene – denne personen som ikke trekker seg
unna, er utstyrt med all styrke og besluttsomhet, som har visdom, som er uendelig
varmhjertet og medfølende, som har mot, og som råder over all styrke?
Subhuti: Nei, mester. For denne personen, som aldri vil forlate familien sin,
han råder over store indre og ytre krefter. Hans motstandere og fiender som ser
etter svakheter hos ham, vil ikke få taket over ham. Han vil være i stand til å
mestre denne situasjonen, og vil være i stand til å føre både familien og seg selv
uskadd ut av skogen og komme i trygghet i en landsby, by eller kjøpstad.
Mesteren: Sannelig, Subhuti, slik er det med en bodhisattva som er full av
medfølelse, og som er opptatt av alle veseners gagn, og som lever i kjærlighet,
medfølelse, medglede og likevekt.
Fra E. Conze, Buddhist Texts through the Ages, tilrettelagt av Buddhistforbundet
K ALAMASUTRA – DØM SELV OM SANNHETEN
De mange vandrende læremestrene på Buddhas tid kunne ofte skape forvirring. Den ene etter
den andre gjorde krav på å ha funnet sannheten og talte nedsettende om andre. Hvordan
skulle alminnelige folk vurdere deres påstander og skille mellom sannhet og løgn? Nedenfor
følger et utdrag av Buddhas veiledning til kalamafolket, der han sier at de gjør rett i å føle seg
usikre. De skal ikke basere seg på folks autoritet eller påstander, men heller undersøke selv og
stole på sin egen erfaring.
En gang var Buddha på vandring med en stor gruppe munker, da han kom til
en av kalamaklanens byer. Kalamaene tenkte at endelig hadde de en mester
som kunne fortelle dem hva de skulle gjøre med alle de motstridende lærdommene
de hørte.
«Herre, det er mange forskjellige lærere som kommer hit,» sa de til Buddha.
«De beskriver og klargjør sin egen lære, men andres lære snakker de nedsettende
om. De spotter dem, kritiserer dem og plukker dem fra hverandre. Dette,
Herre, gjør oss usikre, og det oppstår tvil angående dem. Hvem av disse ærverdige
lærerne snakker virkelig sant, og hvem farer med usannheter?»
«Det er sannelig passende, kalamaer, å være usikker, det er passende å tvile.
For i usikre situasjoner er det sikkert at det oppstår tvil. Dere burde, kalamaer,
ta avgjørelser, ikke etter hva dere har hørt, ikke ved å følge konvensjoner, ikke
ved å anta at slik er det, ikke ved å stole på tekstene, ikke på grunn av argumentasjon,
ikke på grunn av logikk, ikke ved å tenke på forklaringer, ikke ved å
samtykke i de synspunktene dere selv foretrekker, ikke fordi det virker sannsynlig,
og absolutt ikke av respekt for en lærer.
Når dere vet, kalamaer, for dere selv at disse tingene er usunne, at disse tingene
fører til skade og lidelse når de settes ut i livet, da, kalamaer, burde dere avvise dem.
Hva mener dere, kalamaer? Når grådighet, hat og forblindelse oppstår i et
menneske, oppstår de til nytte eller til skade for ham?»
/ 478 /

«Til skade for ham, Herre.» …
«Men når dere vet, kalamaer, for dere selv at disse tingene er sunne, disse
tingene fører til velferd og glede når de settes ut i livet, da, kalamaer, når dere
kommer frem til dem, burde dere holde dere til dem.
Hva mener dere, kalamaer? Når grådighet, hat og forblindelse ikke oppstår
i et menneske, er det til nytte eller til skade for ham?»
«Til nytte for ham, Herre.»
Anguttara Nikaya I. 189, bearbeidet fra Buddhistforbundets oversettelse
P ARADISETS PORTER OG HELVETES PORTER
En soldat ved navn Nobushige kom til zenmesteren Hakuin og spurte: «Finnes
der virkelig et paradis og et helvete?»
«Hvem er du?» spurte Hakuin.
«Jeg er samurai,» svarte krigeren.
«Du, en soldat! Hvilken fyrste ville ha deg som sin vokter? Du ser ut som en
ynkelig tigger.»
Nobushige ble så rasende at han skulle til å trekke sverdet, men Hakuin
fortsatte: «Så, du har et sverd! Ditt våpen er antakelig altfor sløvt til å kutte
hodet av noen!»
Da Nobushige i sitt raseri trakk sverdet, bemerket Hakuin: «Her åpnes helvetes
porter.»
Ved disse ordene innså samuraien zenmesterens åndelig disiplin, puttet
sverdet i skjeden og bøyde seg dypt.
Da sa Hakuin: «Her åpnes paradisets porter.»
Fritt etter Paul Reps, Zen Flesh, Zen Bone
K ARMA OG GJENFØDSEL
– TEKSTER OG BILDER OM TILVÆRELSENS HJUL
Den buddhistiske oppvåkningen fører til innsikt. Buddha gjennomskuet de overfladiske forventningene
om lykke og velstand. Han så hvordan all menneskelig aktivitet var forbundet med
smerte, og formulerte den lovmessigheten, karma (sammenhengen mellom handling og handlingens
resultat), som binder mennesket. I dette avsnittet skal vi konsentrere oss om noen tekster og
symbolske uttrykksformer som beskriver denne lovmessigheten. Karmas konsekvenser gjelder
ikke bare for dette livet, men binder mennesket til stadig nye fødsler i liv etter liv.
K ARMA OG GRÅDIGHET
En av Buddhas klassiske taler kalles «Ildtalen», fordi han bruker ilden som symbol på det
grådige begjæret som aldri kan få nok, og som derfor skaper smerte. Talen ble holdt i nærheten
av Gaya.
Alt brenner, munker. Og hva er dette som brenner?
Øyet brenner, munker. De synlige formene brenner, synsbevisstheten brenner,
synskontakten brenner, og alle de gode, vonde eller nøytrale følelsene som
/ 479 /

oppstår som følge av synskontakt, de brenner også, munker. Men hva brenner
de med? De brenner med lidenskapenes, hatets og dumhetens ild. Og de brenner
med sorgens, klagenes, smertenes, tungsinnets og mismotets ild, sier jeg.
Øret brenner, munker. Lydene brenner, hørselsbevisstheten brenner, hørselskontakten
brenner … Nesen brenner, munker. Duftene brenner, luktebevissheten
brenner, luktekontakten brenner … (Her følger en tilsvarende gjennomgang av
de andre sanseorganene som brenner med lidenskapenes og hatets og dumhetens
ild.)
Når den edles elev har lært mye og sett hvordan dette forholder seg, binder
han seg ikke lenger til synssansen eller til det han ser. Han binder seg heller ikke
lenger til hørsel og lyder, nese og dufter, tunge og smak, kropp og berøring, sinn
og tankeobjekter, munker, og heller ikke til tankebevisstheten, tankekontakten
eller til de gode, vonde eller nøytrale følelsene som oppstår som følge av tankekontakt.
Når han ikke binder seg til noe av dette lenger, kjølner lidenskapene, og når
lidenskapene kjølner, blir han fri. Med friheten følger erkjennelse av frihet, og
han vet at fødslene er tilendebrakt, treningsveien er vandret til ende, gjort er
det som skulle gjøres, og det er ikke noe mer som gjenstår.
Mens mesteren gav disse forklaringene, ble alle de tusen munkenes sinn
befridd fra alle ego-oppblåsninger.
Fra Kåre A. Lies oversettelse i Walpola Sri Rahula, Buddhas lære
T ILVÆRELSENS HJUL 17
«Tilværelsens hjul» fikk sin opprinnelig utforming i India og benyttes av alle buddhistiske
tradisjoner, men er særlig knyttet til Tibet, der hvert kloster har minst ett bilde av det. Grunnen
til det er at tilværelsens hjul helt fra begynnelsen av ble mye brukt som et visuelt hjelpemiddel
når omreisende lærere underviste i buddhismens grunnleggende verdensanskuelse. Bortsett
fra noen helt ubetydelige forskjeller i stil og utforming har det holdt seg uendret. Hjulet har et
innviklet sett av symboler som kan tolkes på forskjellige nivåer.
Tilværelsens hjul blir holdt oppe av Yama, dødsdommeren, som et speil for den som ser
på det. Ved å speile sitt eget liv i hjulets mange bilder kan mennesket se sitt eget liv i et nytt lys.
Det ser tydeligere de mentale drivkreftene som former livet, og de konsekvensene som følger
av å bindes av disse kreftene. Noen fremstillinger av tilværelsens hjul har også egne bilder som
viser hvordan Yama holder speilet opp for mennesker som befinner seg i helvetestilstanden,
så de kan se sitt eget egoistiske begjær.
De negative drivkreftene. Den innerste sirkelen har bilder av tre dyr som jager etter
hverandre og biter hverandre i halen: en gris, en hane og en slange. De står for
de tre negative drivkreftene som gjør livet vanskelig å leve. Grisen står for
uvitenheten, hanen symboliserer grådighet, og slangen hat og avsky. Når man
speiler sitt eget liv og gjennomskuer disse drivkreftene, kan de forvandles til det
motsatte. Uvitenhetens mørke viker for oppvåkningens klare innsikt. Grådigheten
slipper taket og blir til gavmildhet. Hatet oppløser seg og blir til medfølelse.
Den neste lille ringen viser hvordan noen mennesker synker og går til
bunns fordi de lar seg drive av de negative kreftene, mens andre er på vei
oppover.
/ 480 /

Tilværelsens hjul samler sentrale buddhistiske lærdommer i et dramatisk symbolspråk. Denne fremstillingen er fra Tibet og befinner seg
på buddhistsenteret Karma Tashi Ling sydøst for Oslo. Detaljene forklares nærmere i teksten.
/ 481 /

Mennesketilstanden
De sultne åndene
Helvete
Dyreverdenen
De seks (fem) tilstander. Den dominerende billedkretsen består av seks (av og til fem) felter som
beskriver forskjellige tilstander mennesket kan vandre gjennom. Ovenfra mot høyre ser man
menneskets verden, sultne ånder, helveter, dyr, opprørske guddommer og den guddommelige
verden. Disse tilstandene er tradisjonelt tenkt som mulige stadier i den uendelige rekken av
gjenfødsler. Moderne buddhister er mer opptatt av å tolke dem som uttrykk for forskjellige
bevissthetstilstander i mennesket. Fra dag til dag, eller gjennom forskjellige livsfaser, kan
mennesket gjennomgå alle disse tilstandene.
I de fleste fremstillingene av tilværelsens hjul er det i hver av seksjonene et bilde av en
Buddha som hjelper mennesket. Selv i helvete er det en Buddha som viser veien videre.
Bildene av tilværelsens hjul i denne boken er en tibetansk fremstilling fra buddhistsenteret
Karma Tashi Ling, og her mangler altså Buddha-skikkelsen i de ulike tilstandene.
Øverst til høyre er mennesketilstanden, som i denne sammenhengen tolkes svært positivt.
Mennesket har fornuft og fri vilje og har mulighet til å gjøre nyttige valg. Det beskrives på
bildet ved arbeid og ulike virksomheter hjemme og ute. Som menneske kan man også søke
åndelig frigjøring, symbolisert ved beskrivelsen av munkelivet.
Deretter følger de sultne åndene, pretaene. Deres oppsvulmede mager og magre lemmer og
nakker symboliserer det umettelige begjær. Når de forsøker å slukke tørsten, blir vannet til ild,
så de blir enda tørstere. Når Buddha plasseres i denne tilstanden, har han gjerne sjeldne gaver
i hendene. De står for muligheten til å erstatte begjær med sannhet, og sanselige lyster med
kunnskap.
Nederst i tilværelsens hjul finner vi helvete, eller niraya, som er en tilstand av smerte og pine.
De som befinner seg i helvetestilstanden, ser her de smertelige resultatene av å drives av de
/ 482 /

negative kreftene, for lidelse er frukter av deres egne handlinger. Men helvetestilstanden er ikke
varig. Flammene og de grufulle pinslene fører mennesket inn i en renselsesprosess som gjør
det mulig å komme ut av helvete igjen.
Til venstre for helvete er dyreverdenen, som står for en tilstand av maktesløs passivitet. Dyr
lever blindt etter sine instinkter og behov og mangler evne til å gjøre valg. Når Buddha dukker
opp i denne tilstanden, har han gjerne en bok i hånden, et uttrykk for at veien ut av
maktesløsheten går gjennom kraften fra tanken og fornuften.
Øverst til venstre er bildet delt i to. Nederst ser vi de opprørske gudene eller asuraene. Deres
maktsyke gjør at de kun forstår seg på maktbruk. Mellom dem og gudene står ønsketreet
Kalpataru. Treet har røttene hos asuraene, men fruktene er hos gudene øverst i bildet. Asuraene
forsøker forgjeves å kjempe seg til treets frukter, men mangler den kunnskapen og innsikten
som fører til lykksalighet. Når Buddha opptrer her, holder han gjerne et sverd eller et annet
symbol for kunnskap, for å vise at bare innsikten fører til lykksalighet.
Helt øverst ser vi den guddommelige tilstanden som er preget av fryd og behag, også kalt
devatilstanden. Ifølge tradisjonen kan guddommene vie seg til sine egne estetiske gleder og
interesser, og de lever en relativt ubekymret tilværelse. Når Buddha dukker opp i gudenes
verden, holder han gjerne et musikkinstrument i hendene for å vekke opp de bekymringsløse
fra deres selvtilfredshet. For heller ikke denne behagelige tilstanden er evigvarende. Den er
bare en del av tilværelsens hjul. Når man konstant vier seg til sine egne forlystelser, vil andre
aspekter ved egoet nødvendigvis etter hvert gjøre seg gjeldende.
Den tolvleddede årsakskjeden. Den ytterste sirkelen i tilværelsens hjul er en symbolsk fremstilling
av menneskelivet fra fødsel til død og viser hvordan alt er en syklus av gjensidig avhengighet
som leder frem til gjenfødsel. Bildene er ikke entydig kronologisk ordnet, men likevel står hvert
bilde i gjensidig forbindelse med og i avhengighet til hvert av de andre. Her er en kort
kommentar til hvert enkelt bilde i rekkefølge ovenfra og mot solens retning:
1. En gammel mann som bærer et lik til kremasjon – står for død, som igjen skyldes fødsel
og fører til ny fødsel (neste bilde).
2. En kvinne som føder – står for fødsel, utgangspunktet for liv og smerte. Til sammen står
liv og død for reinkarnasjonens kretsløp.
3. En gravid kvinne – står for livet (væren) som bærer med seg fødsel og død.
4. En apekatt som klamrer seg til et frukttre – står for den begjærlige klamringen til tingene.
5. En mann som drikker – står for den begjærlige tørsten som ikke kan slukkes, slik alkoholen
leder til beruselse.
6. En mann med pil i øyet – står for følelsene som oppstår fra sanseinntrykkene som så
blinder oss. Vi ser ikke veien, men famler oss inn i begjæret.
7. Et elskende par – står for sansekontakten med tingene som sanses.
8. Hus med dører og vinduer – står for menneskets sanser, dørene som mottar ytre påvirkning.
9. Tre menn i en båt – står for samspillet mellom sansene og bevisstheten. Sanser og bevissthet
kommer til uttrykk i kroppen, symbolisert ved båten som fører mennesket over elven.
10. En apekatt – står for bevisstheten som stadig påvirkes av omgivelsene. Slik apekatten
slenger seg fra tre til tre, vimsende og uforutsigelig, slik hopper sinnet fra ting til ting.
11. En pottemaker – står for de falske forestillingene vi former om verden.
12. En blind mann med stav – menneskets uvitenhet hindrer det i å se sannheten. Dermed er
vi tilbake til kretsløpet av liv og død, som nettopp skyldes uvitenheten.
/ 483 /
De opprørske gudene og den guddommelige
tilstanden

Tilværelsens hjul blir på denne måten stående som et viktig symbol for ideen om gjenfødsel,
en uendelig syklus av fødsel og død. Ved å gjennomskue drivkreftene og ved å bli veiledet av
Buddha kan mennesket se konsekvensene av sine handlinger og få innsikt til å slukke begjæret
og bryte gjenfødselens kretsløp.
Av andre symboler som dukker opp, kan vi nevne solen øverst til høyre, som symbol på
innsikt og visdom, og månen øverst til venstre, som symbol på medfølelse.
Tilrettelagt ut fra materiale i Buddhas lære – en bok om buddhismen
og John Snelling, The Buddhist Handbook
N IRVANA
Nirvana er et av de sentrale begrepene i buddhismen, men også et av de vanskeligste å forstå.
Nirvana betyr «utslukning», symbolisert ved en flamme som slukkes. Det mest nærliggende er
å forstå det i tilknytning til symbolikken om begjærets flamme (sitert i «Ildtalen» ovenfor). Der
beskriver Buddha hvordan alle sansene brenner av grådig begjær og derfor får mennesket til
å leve i smerte. Nirvana er den ro og frihet som oppstår når begjærets flamme slukner. «Når
lidenskapene kjølner, blir han fri …» osv. Nirvana blir derfor oftest beskrevet som fravær av
smerte, den friheten som oppstår når man ikke lenger klamrer seg til flimrende og foranderlige
opplevelser, opphør av begjær, grådighet, og brennede lidenskaper.
Noe av dette beskrives i mer positive vendinger i kapittelet «Lykken» i Dhammapada:
«LYKKEN» BESKREVET I DHAMMAPADA
197. Sannelig lever vi lykkelig,
uten hat blant de hatefulle.
Midt iblant hatende mennesker
lever vi uten hat.
198. Sannelig lever vi lykkelig,
sunne midt iblant usunne.
Midt iblant usunne mennesker
lever vi her i sunnhet.
199. Sannelig lever vi lykkelig,
uten begjær blant de grådige.
Midt iblant grådige mennesker
lever vi uten begjær.
204. Helse er det største gode,
trivsel er den største rikdom,
den trofaste den beste frende,
nirvana er den største lykke.
Fra Dhammapada, oversatt av Kåre A. Lie
/ 484 /

BUDDHISMENS VEI
– INNSIKT, ETIKK, MEDITASJON
Noe av poenget med å tale om buddhismens vei må være å understreke at buddhismen ikke
bare er en lære eller en filosofi, men en måte å leve på. Over hele Østen blir religion oppfattet
som en vei (marga i India, tao i Kina, dô i Japan). Da Buddha selv begynte å lete etter sannheten,
brøt han opp fra den trygge tilværelsen i palasset og gav seg bokstavelig talt på vandring som
tiggermunk. Og han fortsatte å vandre det meste av livet. Over hele Østen finner man
inngravert avtrykk etter Buddhas føtter. (Se side 486.) Fotavtrykket uttrykker ikke bare behovet
for å markere hellige steder, et mirakuløst tegn på at Buddha var der og satte spor etter seg. Det
symboliserer først og fremst at han gikk veien og lærte andre å gå den. Ordet for munk eller
nonne betyr rett og slett menn og kvinner som har «forlatt hjemmet», de har lagt bak seg alle
hindringer for å være frie til å vandre. Pilegrimer gir seg ut på vandring for å følge i de tidligere
mestrenes spor, eller for å finne en mester som kan veilede dem. Ikke bare munker og nonner,
men også bevisste lekfolk betrakter seg som mennesker på vandring. De følger «Buddhaveien»,
veien som fører til oppvåkning.
Det klassiske uttrykket for Buddhaveien er «den åttedelte veien», som ikke er åtte forskjellige
veier, men åtte forskjellige uttrykk for hvordan man må leve for å nå innsikten. Den
åttedelte veien er allerede beskrevet i fortellings form i beretningene om Buddhas liv (side 451-
453). Denne veien består av disse åtte elementene:
1. Rett
syn
2. Rett
tanke
3. Rett
tale
4. Rett
handling
5. Rett
levemåte
6. Rett
bestrebelse
7. Rett
oppmerksomhet
8. Rett
konsentrasjon
De to første elementene går særlig på innsikt og forståelse som er helt avgjørende for all
buddhistisk praksis. De tre neste går først og fremst på etisk handling. De tre siste knyttes
særlig til meditasjonen. Selv om innsikten kommer først, er etisk handling og meditasjon like
viktige. Uten innsikt, ingen meningsfull meditasjon, og uten meditasjon er det umulig å nå
innsikt. Og uten en etisk livsførsel blir innsikt og meditasjon meningsløs teori.
For øvrig er det nyttig stoff å hente i «De ti gode handlemåter og de fem leveregler» (side
467). Noe mer stoff om meditasjon finnes nedenfor i avsnittet «Ordensliv – munker og
nonner».
/ 485 /
Innsikt,
forståelse
Etikk
Meditasjon

486 /

O RDENSLIV – MUNKER OG NONNER
Slik Buddha selv forlot det verdslige liv og ble en vandrende og eiendomsløs munk, er
ordenslivet det klassiske uttrykk for buddhismens vei. En munk eller nonne er et menneske
som har «gått ut av hjemmetilværelsen» (forlatt det vanlige sekulære liv) for å søke sannheten
ubundet av alle bånd. Tilbaketrukket fra verden kan de studere og søke innsikt, meditere og
leve slik at begjær og grådighet slipper taket i sinnet. Det betyr ikke at alle buddhister er
munker og nonner, eller at de lever tilbaketrukket. Tvert imot er de fleste lekfolk opptatt av
dagliglivets gjøremål, og har ingen tanker om å bli munker og nonner. Tradisjonelt er det en
gjensidighet mellom de to gruppene: Ordensfellesskapet er avhengig av lekfolkets støtte i form
av mat og økonomi, mens munker og nonner betjener lekfolk med de nødvendige religiøse
seremoniene: riter ved årets mange begivenheter, buddhistiske høytidsdager, bønner for livets
mange behov, og ikke minst messer for de døde. I mange sammenhenger driver munker og
nonner skoler og andre former for undervisning.
Ordet for munk og nonne, bhikshu og bhikshuni (pali bhikku og bhikkhuni), kommer av et
verb som betyr å tigge eller be om almisse, og står for en som har gitt avkall på det verdslige
livet og lever av folks gaver. De raker av seg håret som tegn på brudd med verden og har ikke
andre eiendeler enn det aller nødvendigste – en enkel klesdrakt i tre deler, en tiggerskål,
barberkniv, en paraply og enkelte andre ting. Ifølge tradisjonen skal de ikke ha med forretningsliv
og pengesaker å gjøre, heller ikke gjøre manuelt arbeid som binder dem til det
verdslige liv (mahayanabuddhismen er stort sett langt mer liberal i synet på dette). Måltidene
er stort sett begrenset til ett eller to daglig, og maten er enkel og som regel vegetarisk.
Det viktigste ved ordinasjonen er seremonien der de underkaster seg de ti reglene som vi
allerede har referert (side 467). Ordinasjonen kalles rett og slett for «å motta reglene», så ingen
kan være i tvil om betydningen av den moralske disiplinen. Ser man nærmere på reglene, er
det tydelig at de ikke er rettet mot samfunnet og allmenne menneskelige relasjoner, men har
som sitt viktigste mål å fremme den åndelige disiplinen. Ved å gi avkall på alt som binder det,
enten det er eiendom, seksualitet eller velstand, luksus og ære, kan menneskets sinn lettere bli
frigjort.
Nedenfor følger en buddhistisk utleggelse av det å ta tilflukt, og deretter noen korte glimt
av tilfluktsformularer og bønner som brukes ved buddhistiske messer og meditasjoner.
Å TA TILFLUKT
Å ta tilflukt er det første steget på den buddhistiske veien til indre frihet, men er
egentlig ikke noe nytt. Vi har tatt tilflukt hele livet, skjønt mest i ytre ting, i håp
om å finne trygghet og lykke. Noen av oss tar tilflukt i penger, andre i rusmidler.
Noen tar tilflukt i mat, i fjellklatring eller i solfylte strender. De fleste av oss
søker trygghet og tilfredsstillelse i et forhold til en mann eller kvinne. Gjennom
hele vårt liv har vi drevet fra en situasjon til den neste, alltid i håp om endelig
tilfredsstillelse.
Å ta tilflukt i Buddha innebærer at vi bestemmer oss for å ta imot veiledning
fra dem som har nådd full oppvåkning, for at vi skal bli fri fra forvirring og
frustrasjon. Dette er den eneste måten vi kan vekke vår slumrende evne til å
oppnå indre frihet.
Å ta tilflukt i dharma betyr å bruke den medisinen en buddha gir. Dharma
er den visdom som gir oss forståelse av vår sanne natur, og som utvikler vår
evne til selv-frigjøring. Dette vil gjenoppbygge vår hittil uklare fornemmelse av
/ 487 /
Side 486: Over hele Asia finner man
fremstillinger av Buddhas fotspor, et av
de eldste symbolene som er brukt i buddhismen.
Dette befinner seg i Mahabodhi-tempelet
i Bodh Gaya der Buddha
nådde opplysningen. Fotsporene kan også
stå som symbol på en religion der veien
og vandringen er sentral.

Meditasjon går ofte sammen
med en sterk sans
for naturen. Den japanske
munken Myoe fra
1200-tallet var kjent for
å trekke seg tilbake for
å meditere på ensomme
steder i skogen. Ut fra
bildet er det kanskje ikke
så overraskende at han
fikk tilnavnet «Fugleredemunken».
/ 488 /

menneskelig verdighet og vil gjøre oss i stand til å føle at vi virkelig kan gjøre
noe positivt med oss selv. De som kan ta tilflukt på denne måten, vil aldri føle
seg bortkomne eller desperate.
Å ta tilflukt i sangha er den tredje formen for tilflukt. Sangha er de som har
visdom. De er som pleiere og venner som hjelper oss til å bli friske fra en
sykdom. Sangha er ikke bare de munker og nonner som bærer rødt eller gult
tøy, men alle de venner som påvirker oss gagnlig. Det er også et sted vi kan
bygge opp positiv karma, ved å utføre uselvisk arbeid, som er grunnlaget for
utvikling av innsikt og oppvåking.
Fritt etter Buddhas lære – en bok om buddhismen
H ENGIVELSE TIL BUDDHA OG DE TRE TILFLUKTER (FRA SRI LANKA)
Namo Tassa Bhagavato arhato Ære være Ham, den Velsignede, den opphøyde
Samma Sambuddhassa den fullt Opplyste
Buddham Saranam gacchami Jeg tar min tilflukt til Buddha
Dhammam Saranam gacchami Jeg tar min tilflukt til Dharma (læren)
Sangham Saranam gacchami Jeg tar min tilflukt til Sangha (disippelfellesskapet)
D E FIRE GRENSELØSE TANKER – VED MEDITASJON I TIBET
Må alle vesener være lykkelige og ha årsaken til lykke,
må de være uten lidelse og årsaken til lidelse,
må de nå den største lykke som er helt uten lidelse,
og oppleve ubetinget kjærlighet til både nære og fremmede.
Fra Meditasjon og bønn, utgitt av Karma Tashi Ling Buddhistsenter
D E FIRE LØFTER – VED MEDITASJON I ZENTRADISJONEN
De levendes tall er uten ende. – Jeg lover å frelse dem alle.
Det forblindede begjær tar aldri slutt. – Jeg lover å slukke det.
Lærens port kan ingen måle. – Jeg lover å mestre den.
Opplysningens vei er uten like. – Jeg lover å nå dens fulle innsikt.
Oversatt av NRT
/ 489 /

I det vietnamesiske tempelet Khuong Viet
på Kurland i Lørenskog møtes buddhister
fra Vietnam, Thailand, Sri Lanka,
Tibet, Korea, Japan og Norge for å feire
vesak til minne om Buddhas fødsel, oppvåkning
og død. Til venstre på bildet
står en hvit og smilende Buddha-figur,
omgitt av lekende barn. Det er Maitreya,
den kinesisk-vietnamesiske utgaven av
fremtidens Buddha. Ved siden av ham
troner Shakyamuni Buddha (sittende)
og Avalokiteshvara, ofte kalt «barmhjertighetens
gudinne» (stående). Se nærmere
kommentarer på sidene 493 og 495.
BUDDHISTISKE HØYTIDER
Buddhismen har ingen enhetlig høytidskalender på linje med det kristne kirkeåret. De store
begivenhetene i Buddhas liv blir feiret på litt forskjellige måter og til forskjellige tider. Viktigst
i denne sammenhengen er feiringer i forbindelse med Buddhas fødsel, hans oppvåkning, hans
første forkynnelse og hans død (inngang i nirvana). I Øst-Asia kommer i tillegg en høytid for
de døde, en «alle sjelers fest», som har stor plass i buddhistisk folkereligion.
Den mest samlende høytiden er uten tvil den som knyttes til den sjette måneden etter den
gamle månekalenderen, som stort sett tilsvarer mai måned. Den heter vaishaka (pali vesakha) og
knyttes i theravadabuddhistisk tradisjon til Buddhas fødsel, oppvåkning og død, som feires på
fullmånedagen i mai. Dagen kalles visaka i Thailand, vesak på Sri Lanka. I Tibet feires Buddhas
fødsel og død omtrent på samme tid, mens kinesere og japanere bare feirer Buddhas fødselsdag
på denne tiden. De feirer hans oppvåkning i desember og hans død i februar. I Thailand
feires asalaha i overgangen juli-august til minne om Buddhas oppbrudd fra hjemmet og hans
første forkynnelse. For munkene er dette begynnelsen på en tremåneders tilbaketrekning for
studier og meditasjon i regntiden.
Nedenfor følger noen korte beskrivelser av festligheter i tilknytning til Buddhas fødsels- og
dødsdag, og noen nærmere kommentarer til festen for de døde, som er så viktig i Vietnam,
Kina og Japan.
/ 490 /

V ISAKA I THAILAND
Under Visaka Bucha18 gjør folk fortjenstfulle handlinger ved å bringe mat til
munkene i tempelet om morgenen. Som på andre buddhistiske høytidsdager
begynner kveldsseremoniene med en preken som er laget til denne dagen.
Både munker og de som deltar i tilbedelsen, går så med solen rundt helligdommen
tre ganger, slik tradisjonen tilsier, med lotusknopper, vokslys og røkelsespinner
i hendene som er løftet i hengivelse. Dette ritualet, som på thai heter
wien tien, eller «»rundgang med lyset», fikk navnet fra denne rundgangen med
vokslys rundt helligdommen, og det betraktes som en handling som gir stor
religiøs fortjeneste. Som regel går man rundt på utsiden av ordinasjonshallen
eller forsamlingshallen i tempelet, en sjelden gang inne. Men man kan også gå
rundt en stupa eller et stort buddhabilde. Etter denne rundgangen vender folk
tilbake til tilbedelseshallen, noen fremdeles med brennende lys i hendene, og
lytter til resitasjoner om Buddhas liv og lære. Etter som lysene langsomt slokner
og hallen blir stummende mørk, synger fem munker visakamessen – inkludert
en bønn laget av Kong Mongkut – og på denne måten avslutter messen for
denne viktige høytidsdagen.
Etter Ruth Gerson, Traditional Festivals in Thailand
V ULAN – ULLAMBANA – URABON/ BON – FESTEN FOR DE DØDE
Den 15. juli er, nest etter feiringen av Buddhas fødselsdag i mai, den viktigste høytiden i
vietnamesisk buddhisme. Den heter vulan i Vietnam, etter sanskritordet ullambana, som er en
minnehøytid for å redde døde sjeler fra pinen i de dødes verden. Bakgrunnen for denne
tradisjonen er beretningen om Maudgalyayana, en av Buddhas disipler, som i et syn hadde
sett sin døde mor pines som sulten ånd (se side 456-457). For å redde henne hengav han seg
til åndelige øvelser i tre måneder fra midten av april til midten av juli og avsluttet det hele med
å bære frem rikelige gaver av mat og drikke til munkene. På den måten ble moren reddet fra
pinen.
I Vietnam avslutter vulan en tre måneder lang periode der munkene har vært opptatt av
meditasjon og studier. Etter forbilde av beretningen om Maudgalyayana ofrer de all den
åndelige fortjenesten i denne perioden til beste for sine egne og andres foreldre. Da bærer de
også frem bønner for alle som lider i denne og andre verdener, for dem som er i helvete, for
hungrige ånder og dyr. Samtidig med munkenes og nonnenes feiring er det vanlig at lekfolk
kommer til templene med sine gaver av blomster, røkelse og vokslys og ber for sine foreldre
og forfedre. Mange lekfolk inviterer også munkene til å holde messer for de døde i hjemmene.
I Japan kalles ullambana for bon eller urabon, som regnes for den viktigste buddhistiske
høytiden i året. De fleste japanere reiser da til sine hjemsteder for å være sammen med
familien når de dødes ånder vender tilbake. Et åndealter blir gjort i stand, bål eller lanterner
blir tent som «velkomstild» for å vise veien, og gaver bæres frem på husalteret. En viktig del av
feiringen er den såkalte bon-dansen, som opprinnelig var tenkt som velkomst og farvel for de
døde. I tre dager feirer man deres nærvær før de sendes tilbake til de dødes verden, ofte
symbolisert ved lanterner på små båter som settes ut i elven eller på havet.
/ 491 /

BUDDHISTISK KUNST
S YMBOLER I BUDDHISTISK KUNST
Den eldste buddhistiske kunsten unngikk bilder av mennesker, og særlig av Buddha, og
foretrakk symbolske bilder.
De vanligste symbolene var bodhitreet som symbol på Buddhas oppvåkning, tsjakrahjulet,
som stod for hans lære, og fotavtrykket som uttrykk for hans nærvær, hans vandring og hans
overmenneskelighet. Lotusen, som i Buddhas taler dukker opp som uttrykk for menneskets
søken mot lyset, er også et av de tidlige symbolene i buddhistisk kunst.
I bilder og statuer av Buddha og andre skikkelser utviklet det seg en mangfoldig symbolsk
uttrykksform, ikke minst uttrykt i håndstillinger (mudra) og kroppsposisjoner (asana). Disse knyttes
gjerne til spesielle situasjoner i Buddhas liv. Bildene viser noen av de vanligste posisjonene:
Den vanligste posisjonen for Buddha er lotusstillingen, der han sitter med bena over kors og i
uforstyrret ro, enten i dyp meditasjon eller engasjert i tale og samtale. Men han kan også være
oppreist og i bevegelse fremover eller sittende med bena ned foran seg. Noen av de vanligste håndstillingene
er følgende: Hånden som berører jorden, viser til Buddhas svar på Maras angrep, der
han kaller jordgudinnen til vitne om sine gode gjerninger i tidligere liv (se side 450). Meditasjonsstillingen
symboliseres gjerne ved at håndflatene hviler i fanget, mens tomlene berører hverandre.
Hans første forkynnelse knyttes til en håndbevegelse som viser at dharmahjulet blir satt i gang.
Når han ønsker å beskytte noen, løfter han hånden med håndflaten mot vedkommende. Buddhas
død symboliseres ved at han ligger på siden med ansiktet vendt mot solnedgangen. Se side 455.
Etter hvert ble alle viktige begivenheter i hans liv knyttet til slike posisjoner og håndstillinger. I
Thailand forsøkte man å kodifisere 40 posisjoner, men i virkeligheten dreier det seg om flere
hundre.
/ 492 /

F RA DEN HISTORISKE BUDDHA
TIL OVERJORDISKE BUDDHAER
Vi har allerede sett at tradisjonen tidlig gav Buddha en overmenneskelig status, høyere enn
både guder og mennesker. Man regnet med at det hadde vært buddhaer i tidligere tider,
og man ventet en i fremtiden. Men stort sett må mennesker klare seg uten noen slik veileder.
Munker kan kanskje klare seg med Buddhas lære, men folk flest har behov for langt
tydeligere nærvær. Etter som buddhismen fikk større plass hos lekfolk, ble Buddha forvandlet
til en guddommelig skikkelse, æret og tilbedt, og ble omgitt av et hierarki av større og mindre
guddommer.
Samtidig skjedde det en læremessig nytolkning, som gjorde den historiske Buddha til en
manifestasjon av et åndelig vesen som er hevet over verden og alle guder. Buddha fremtrådte
nok som om han var et menneske, som om han måtte utvikle seg gjennom livets mange
stadier for å nå oppvåkningen. Men det var bare tilsynelatende slik for menneskets skyld (se
side 498-500).
Med en slik transcendent buddhavirkelighet som kan manifestere seg i mange former,
var det mulig å forestille seg uendelig mange manifestasjoner av buddhaer og bodhisattvaer.
Den historiske Buddha fikk utallige tilsvarende buddhaer ved sin side. Det utviklet seg i
mahayana til en grensesprengende kosmologi med utallige buddhaverdener i alle universets
retninger.
For filosofene og de lærde var alle buddhaene bare en manifestasjon av den altomfattende
sannheten – Buddhas dharma – som gjennomtrenger alle ting. De utviklet en slags treenighetslære
med tre «buddhalegemer» – trikaya (tre legemer) – eller tre aspekter av Buddha. Essensen er
dharma-kaya, eller «dharmalegemet», den evige sannheten som er bak alt. Dharmalegemet kan
vise seg i verden som nirmana-kaya, et «manifestasjonslegeme», slik tilfellet var med den historiske
Buddha eller andre historiske skikkelser. I tillegg finnes det hærskarer av buddhaer som
sambhoga-kaya eller «nytelseslegemer» i forskjellige himmelske verdener. Der «nyter de fruktene»
av uendelige tidsepokers åndelige øvelser og fremtrer som strålende skikkelser som kan
komme mennesker til hjelp. Billed- og tekstmontasjen nedenfor viser fire sentrale buddhaer og
bodhisattvaer.
M AITREYA – FREMTIDENS BUDDHA
På samme måte som buddhistisk tradisjon taler om tidligere tiders buddhaer, venter man en
buddha i fremtiden. Navnet Maitreya er avledet av sanskrit maitri, som betyr «vennlighet».
Denne skikkelsen blir æret i alle grener av buddhismen, også i theravada. Når Gautama
Buddhas lære blir glemt og går til grunne i verden, vil Maitreya stige ned fra sin himmel og
gjenopprette det hele.
Maitreya fremstilles gjerne med et uendelig vennlig ansikt, og forventningen om hans
komme uttrykkes av og til ved at han allerede sitter med den ene benet på bakken, klar til å
reise seg. En kinesisk versjon av Maitreya beskriver ham som en fet, leende Buddha, ofte med
barn rundt seg. Fedme og runde former er i Østen et uttrykk for harmoni og overflod av
livsglede. Tradisjonen knytter ham til en kinesisk munk som het Pu-tai, som var så medfølende
og god at han ble betraktet som en inkarnasjon av Maitreya.
/ 493 /
Denne japanske utgaven av Maitreya
understreker hans vennlighet og er preget
av en fremoverrettet, lyttende holdning.
Det markeres også ved at Maitreya
på denne statuen har den ene foten på
bakken, klar til å reise seg. Les teksten
og sammenlign denne utgaven av Maitreya
med den kinesisk-vietnamesiske versjonen
på bildet på side 490.

494 /

A VALOKITESHVARA – DET BARMHJERTIGE N Æ RVÆ R
Avalokita-ishvara er sanskrit og betyr bokstavelig talt «Herren som ser ned over», underforstått
den som «vender seg mot alle nødstedte». Dette er direkte uttrykt i det kinesiske navnet
Guanyin og det japanske Kannon, som betyr «Den som ser verdens lyd». Dette er utvilsomt
den mest populære bodhisattva i hele Det fjerne østen.
Det er i utgangspunktet en mannlig skikkelse, men han får i Østen så mange feminine trekk
at han ofte blir sett på som en kvinne og omtales ofte som «barmhjertighetens gudinne».
Uttrykksformene varierer. Ansiktet er gjerne mildt og medfølende, med myke kvinnelige
former. Ofte fremstilles han eller hun med mange armer – gjerne tusen – som strekker seg mot
de hjelpeløse, eller med elleve ansikter som ser i alle himmelretninger. Noen ganger fremstilles
Avalokiteshvara som en kvinne med barn ved brystet, et universelt symbol på det gode
nærvær.
A MITABHA – HAN SOM FAVNER OG IKKE FORKASTER
Navnet Amitabha (kinesisk Omitofo, japansk Amida) betyr «Det uendelige lys» og brukes
sammen med et annet navn, Amitayus, som betyr «Det uendelige liv». Liv og lys står for
medfølelse og innsikt, og den som hengir seg til Amitabha i tilbedelse og tro, blir favnet av
hans grenseløse medfølelse.
Beretningene om Amitabha finner man først og fremst i sutraene om «Det rene land», som
er Amitabhas paradis. Utgangspunktet er beretningen om en kongesønn som i en fjern fortid
gav avkall på sin makt, gjennomgikk uendelige tidsperioders åndelig disiplin og stod ved
grensen til nirvana. Som en sann bodhisattva lovet han at han ville gi avkall på alt dette hvis
ikke enhver som påkalte ham i tro, også kunne bli født i hans «rene land». Slik opprettet han
sitt paradis og residerer der som Amitabha Buddha. Enhver som vender seg til ham i tro og
påkaller hans navn, vil bli født i hans land, og der kan de få fred og ro til å nå nirvana. Troen
på Amitabha kalles ofte for det rene lands buddhisme, og dette er utvilsomt den sterkeste
tradisjonen i østasiatisk buddhisme. I Kina og Vietnam gjennomsyrer den store deler av
buddhismen, i Japan er den organisert som de mest innflytelsesrike buddhistiske trossamfunnene.
Den japanske reformatoren Shinran (1200-tallet) formet troen på Amitabha til en radikal
nådereligion som forkastet «egne gjerninger» og «egen kraft» og ensidig talte om troen på «den
annen kraft», som er Amitabhas barmhjertighet. Det er en tro for de håpløse, for dem som ikke
/ 495 /
Få skikkelser har appellert så sterkt til
folks hengivenhet som Avalokiteshvara,
bodhisattvaen som ser og hører de nødstedte.
Den kinesiske utgaven av Avalokiteshvara,
Guanyin (side 494), er fremstilt
som en mild og moderlig kvinneskikkelse.
Dette er radikalt markert i strektegningen
fra Kina, der hun ammer et
barn. En noe annen symbolikk kommer
til uttrykk i bildet fra Sanjusangendo
i Kyoto, der Kannon (Avalokiteshvara)
har elleve ansikter og utallige
armer som strekker seg mot de hjelpeløse.
Kannons nærvær markeres ved
at det er samlet 1001 statuer i denne
kjempestore tempelhallen.

496 /

får det til. Den som tror og påkaller Amitabha, blir «favnet og ikke forkastet», sier Shinran. I
Amitabhas løfte «er der ingen forskjell på gammel og ung, ond og god, bare troen alene er
nødvendig. For Buddhas løfte ble avlagt for å frelse alt liv i dyp synd og brennende begjær.»
K SHITIGARBHA – SYKE OG D Ø DE BARNS BESKYTTER
Kshitigarbha betyr bokstavelig talt «jordens skjød». Denne bodhisattvaen er kjent i India fra
300-tallet, men er først og fremst dyrket i Sentral-Asia og Det fjerne østen, i Kina som Dizang
og i Japan som Jizo. Hans bodhisattvaløfter gikk ut på å hjelpe alle de døde sjelene inntil det
ikke lenger var noen igjen i helvete.
Et tegn på hans enorme popularitet er at man finner bilder og statuer av ham på alle
mulige kunstneriske nivåer, fra rått tilhogde steinstatuer og enkle streker til de vakreste kunstverk.
Han fremstilles gjerne som en munk med stav i den ene hånden og en lysende perle i den
andre. Med staven tvinger han opp porten til helvete, og den flammende perlen lyser opp
mørket.
I Japan finner man statuer av Kshitigarbha over hele landet, ofte overhengt med smekker
og luer der foreldre og slektninger har skrevet sine bønner. I våre dager søker mange kvinner
som har abortert, til Kshitigarbha for å lindre sorgen eller stille sitt samvittighetsnag.
/ 497 /
Side 496: Amitabha i midten er «lysets
og livets Buddha», den barmhjertige som
kommer til alle som påkaller hans navn.
Det markeres her ved den utstrakte hånden
som strekker seg så langt ned. Dette
tempelet i Hyogo i Japan er konstruert
slik at når lyset fra solnedgangen skinner
inn, virker det som om Amitabha
stiger ned i glansen fra sitt paradis i
vest.
I hele Øst-Asia er Kshitigarbha dyrket
som de dødes beskytter, ikke minst blir
han sett på som hjelper for syke og døde
barn. Statuen fra Zenko-tempelet i Nagano
(olympiabyen i 1998) markerer
dette ved at han har et vakkert, nesten
kvinnelig ansikt, og at han har barn
på fanget. De røde smekkene og luene er
gaver fra foreldre og foresatte som har
skrevet bønner for sine syke og døde barn.

Ungdomstrinnet
ULIKE RETNINGER
INNENFOR BUDDHISMEN
Nedenfor følger noen korte utdrag fra Lotussutraen (se side 475). Det første utdraget gir et
karakteristisk mahayanaperspektiv på theravadabuddhismen. I motsetning til mahayana –
den store vogn – beskrives theravada litt nedsettende som en liten og trang vogn.
Det andre utdraget gir et mayahanaperspektiv på forståelsen av Buddha. Buddha er ikke
bare den historiske Shakyamuni Buddha, som var overmenneskelig på sin måte. I mahayana
er den historiske Buddha bare en fysisk og historisk manifestasjon av den evige Buddha – en
oververdslig manifestasjon av et åndelig vesen som er hevet over verden og alle guder.
Buddha fremtrådte nok som om han var et menneske, som om han måtte utvikle seg
gjennom livets mange stadier for å nå oppvåkningen. Men det var bare tilsynelatende slik for
menneskets skyld. Den evige Buddha har alltid vært nærværende og forkynt sin lære.
D EN ENE STORE VOGN
Buddha reiste seg fra meditasjonen og talte: «Buddhas visdom er dyp og evig og
vanskelig å fatte. Buddhaenes fullkomne visdom er nesten umulig å oppnå for
«hørerne» (sravaka) og for «de selvopplyste» (pratyekabuddha). 19 Helt siden jeg
ble Buddha, har jeg samtalt og undervist, og med utallige kloke metoder har jeg
ledet levende vesener mot frigjøring. Buddhas visdom er bred og stor, dyp og
grenseløs. Buddha viser skjønn i det han gjør, underviser med dyktighet, bruker
milde ord, oppmuntrer alles hjerter.»
Så fortsetter Buddha å understreke hvor uendelig vanskelig det er for «hørerne»
og «de selvopplyste» å nå videre. Med all sin intelligens og disiplin kan de
nok nå et stykke på vei, men deres selvopptatte søken hindrer dem i å nå den
fullkomne visdom. Det ble for mye for mange av tilhørerne, og 5000 av dem
forlot sine plasser i protest. Buddha kommenterer at det var godt at alle disse
hovmodige disiplene trakk seg tilbake. Den egoistiske konsentrasjonen om å bli
arhat som er så typisk for «hørerne» og de «selvopplyste», gjør dem arrogante
og selvtilfredse. Han har selv skilt mellom disse gruppene, men det var bare et
stadium på veien, en foreløpig talemåte. Til sjuende og sist er skillelinjene
meningsløse. Buddhas undervisning er rettet til alle uten forskjell, tilpasset den
enkeltes evner og behov, men det finnes bare én eneste stor vogn som er
romslig nok for alle – bodhisattvavognen.
Senere forteller Buddha en lignelse for å forklare nærmere hvordan han
bruker kloke metoder for å undervise mennesker på forskjellige stadier:
«Sett at det var en eldste i en by i et land. Hans rikdom var ufattelig. Men en
dag begynner hans store hus å brenne og blir snart overtent av flammene.
Barna er oppslukt av lek inne i huset og skjønner ikke hva som skjer. De vil ikke
slippe taket i lekene sine og vender det døve øret til alle advarsler. Huset har
bare én utgang, og barna vil brenne inne.
Hva skal han gjøre? Til slutt finner han en klok metode. Han lokker de
intetanende barna ut ved å beskrive de fantastiske vognene som venter på dem
utenfor: geitevogner, rådyrvogner og oksevogner. De styrter ut for å finne de
nye lekene, men blir skuffet, for ingen vogner venter dem. Men nå er de reddet
/ 498 /

fra det brennende huset, og faren gir dem i stedet en enorm vogn, romslig og
utsmykket med blomsterkranser og bjeller og forheng. Vognene er fulle av
tjenere som passer på dem, og de blir trukket av store hvite okser som beveger
seg med vindens hastighet.
Har den gamle lurt barna sine ved ikke å gi dem de små vognene han lovet,
og i stedet latt dem få store vogner? Nei, forklarer Buddha, han har bare gitt
dem noe langt mer enn det han lovet. Han måtte tilpasse seg deres nivå for å
redde dem. På den samme måten har Buddha tilpasset sin undervisning til
forskjellige mennesker for å redde dem fra denne verdens brennende hus. Han
har talt om forskjellige vogner: «hørernes vogn», «de selvopplystes vogn» og
«buddhavognen». Men dypest sett finnes det bare den ene store vognen som
har plass for alle.
Fra Lotussutraen, kap. 2 og 3, bearbeidet og gjenfortalt av NRT
B UDDHA – LIVGIVENDE NÆRVÆR OG EVIG VIRKELIGHET
På den tiden henvendte Buddha seg til den store Kashyapa og de andre store
disiplene for å forklare hvordan han alltid velsigner alle levende vesener med
sitt nærvær:
«Sett at det i myriadene av verdener, på fjellene, langs elvene og i dalene,
vokste urter og trær, medisinplanter og skoger. En tykk sky sprer seg over hele
landskapet og væter alle ting samtidig. Det fukter og nærer plantene, trærne,
skogene, alt som gror og vokser, stort og smått. Alle mottar det de trenger, fra
den ene skyen, hver på sin måte og etter behov. De spirer og vokser, åpner sine
blomster og bærer frukt.
På samme måte viser også Buddha seg i verden som en stor sky. Han brer
seg ut over hele verden til beste for alt liv og underviser enhver etter evne og
behov. Jeg viser meg i verden for å undervise i dharma, ren som søt dugg. Jeg
underviser alltid i dharma. Jeg blir aldri trett av å øse den ut over verden, lik
regnet som faller over alle ting – over høy og lav, lovlydige og lovbrytere,
fullkomne og ufullkomne, rettroende og kjetterske, kloke og dumme. Jeg gjør
ingen forskjell, men utrettelig lar jeg dharma regne over alle.»
Senere forklarte han nærmere betydningen av Buddhas evige liv. De fleste
tenker at Buddha levde og døde som den opplyste av Shakya-klanen. Men
dypest sett er denne historiske Buddha bare en manifestasjon av den evige
Buddha. Det er en ufattelig evighet siden han ble Buddha, og han er evig
nærværende i verden.
Hvorfor virker det da så ofte som om han er fraværende? Hans fravær
sammenlignes med en lege som er reist utenlands og har overlatt sønnene til å
klare seg på egen hånd. Når faren til slutt kommer hjem, holder de på å dø av
giftig mat. Han får laget de riktige medisinene, og mange blir reddet. Men noen
er så forgiftet at de ikke sanser seg, og de vil ikke ta medisinen. Da finner han på
et knep for å få dem på andre tanker. Han gir beskjed om at han nå er så
gammel at han skal dø. Han etterlater medisinen, reiser utenlands og sender
bud om at han er død. Sorgen bringer de sanseløse sønnene til sans og samling,
de tar medisinen og blir helbredet.
«Slik er det også med Buddha,» forklarer sutraen. «Det er uendelige evigheter
siden jeg ble Buddha. Jeg er alltid nærværende i verden og har aldri vært
/ 499 /

utslettet. De som har forvrengt sinn, ser meg ikke, selv om jeg er nær. De tror jeg
er borte, og tilber mine levninger, men deres lengsel får hjertet til å tørste med
håp. Med mine kloke metoder åpenbarer jeg meg både som nærværende og
fraværende. Jeg ser på alt liv som synker i smertens hav. Jeg viser meg ikke for
dem, men lar tørsten få dem til å løfte blikket. Når lengselen oppstår, trer jeg
frem og underviser dem om dharma… . Alle som gjør gode handlinger og er
gode og oppriktige, ser at jeg er her og underviser i dharma. Noen ganger
forteller jeg dem at Buddhas liv er evig. Men til dem som endelig ser Buddha,
forteller jeg at det er en sjelden og kostelig ting å møte Buddha.»
Lotussutraen, kap. 5 og 16, bearbeidet og gjenfortalt av NRT
/ 500 /

B UDDHISMENS VEI GJENNOM VERDEN – KART
Aralsjøen
Bukhara •
Samarkand •
Kandahar
(ca. 1. årh. fvt.)
Til Vesten
(19. årh.)
Kabul
Mathura •
Maldivene
(12. årh. evt.)
•
(1. årh. evt.)
Gandhara
(3.–1. årh. fvt.)
HIMALAYA
(6.–5. årh. fvt.)
Gaya
Bharut Magdha
Sanchi
INDIA
(3.–1. årh.
fvt.)
•Amaravati
Indiahavet
Kalinga
Turfan
SRI LANKA
(3. årh. fvt.)
Pilene og årstallene på kartet viser hvordan buddhismen spredte seg fra utgangspunktet i Nordøst-
India og litt etter litt etablerte seg i forskjellige geografiske sentre. Noen av de viktigste geografiske
basene for buddhistisk ekspansjon og kultur ble senere overvunnet av andre religioner, og bare
arkeologiske levninger vitner om den rike kulturen som utfoldet seg der. Det gjelder sentrene i
Nordøst- og Nordvest-India og på Java. Fra slutten av forrige århundre begynte den prosessen som
nå har ført til at buddhismen er i ferd med å etablere nye sentre i Europa og Amerika.
/ 501 /
TIBET
(7. årh. evt.)
(1. årh. evt.)
BURMA
MONGOLIA
KINA
(Etter 1. årh. evt.)
THAILAND
(ca. 2. årh.evt.)
INDONESIA
(4.–5. årh. evt.)
(1. årh. evt.)
Chang-an
•
(5. årh.
evt.)
JAVA
Borobudur •
• Lo-yang
Sør-Kinahavet
KOREA
(4. årh. evt.)
JAPAN
(6. årh. evt.)
Til Vesten
(19. årh. evt.)
Stillehavet

H ISTORISK OVERSIKT
(Mange av årstallene er svært usikre.)
563 fvt. Siddhartha Gautamas fødsel
483 fvt. Buddhas død, det store nirvana
Det første konsil i Rajagriha
383 fvt. Det andre konsil i Vaisali
327-25 fvt. Aleksander den stores indiske felttog
268-233 fvt. Keiser Ashokas regjeringstid
247 Det tredje konsil i Pataliputra
246 fvt. Mahindas misjonsreise til Sri Lanka
2. årh. fvt. Det fjerde konsil (svært usikkert) i Kashmir
0 Mahayana etableres som egen tradisjon i århundrene
før og etter vår tidsregnings begynnelse
1. årh. evt. Buddhismen kommer til Kina
2. årh. evt. Ashvaghosha skriver Buddhacharita
2. årh. evt. Nagarjuna formulerer sin filosofi om «tomheten» (shunyata)
2. årh evt. Buddhismen kommer til Sydøst-Asia
4. årh. evt. Buddhismen kommer til Korea
4.-5. årh. evt. Buddhismen kommer til det nåværende Indonesia
520 evt. Bodhidharma kommer til Kina og grunnlegger zentradisjonen
6. årh. evt. Buddhismen kommer til Japan
7. årh. evt. Buddhismen kommer til Tibet
13. årh. evt. Islam fortrenger buddhismen i India og Indonesia
14. årh. evt. Viktige reformatorer i Japan: Honen og Shinran grunnlegger
Det rene lands buddhisme, Dogen og Eisai innfører soto-zen
og rinzai-zen, og Nichiren former Nichiren-tradisjonen
1871 Det femte store konsil i Mandalay
19. årh. Buddhistisk ekspansjon til Europa og Amerika begynner
mot slutten av århundret
1954-56 Det sjette store konsil i Rangoon, i anledning 2500-årsjubileet
for Buddhas død
1959 Dalai Lama flykter til India etter den kinesiske okkupasjonen
av Tibet
/ 502 /

N OTER
1 Buddhistisk terminologi er stort sett knyttet til to indiske språktradisjoner, pali og sanskrit.
Terminologien i theravada er basert på pali, mens mahayana baserer seg på sanskrit. De to
språkene ligger nær opptil hverandre, og terminologien er stort sett gjenkjennelig i de to
tradisjonene. Tripitaka heter f.eks. på pali tipitaka. Sutra heter sutta. Vi holder oss til sanskrit,
som har størst gjennomslagskraft i internasjonal terminologi.
2 I indiske legender beskrives gudenes jordiske handlinger ofte som «lek». Lalitavistara åpner
med å beskrive Buddha i dyp meditasjon, omgitt av 12 000 munker og 32 000 bodhisattvaer
(her forstått som mennesker på vei mot oppvåkningen).
3 Skogen/skogene er i hinduisk og buddhistisk tradisjon stedet der man trekker seg tilbake for
å søke sannheten gjennom askese og selvdisiplin. I hinduismen er dette det avsluttende
stadium av en manns liv: Etter de første barneårene kommer læretid hos en guru, noen år
som familiefar og samfunnsborger, deretter tilbaketrekning som skogeremitt, før man sier
verden helt farvel som sannyasin (hellig mann).
4 Ifølge en buddhistisk tradisjon tilpasset Buddha seg til menneskets nivå. Fordi mennesket er
så formørket at det ikke tåler solens blendende lys, dempet han sitt lys til månens mildere
glans, så det ble til å holde ut.
5 Beretningen om den nyfødtes første skritt understreker det overnaturlige ved Buddhas
fødsel. I vedisk mytologi er de sju skrittene en rituell og symbolsk erobring av verden. En
guddom går først i de fire himmelretningene, setter så foten på jorden, stiger opp til senit, og
så ned til nadir. Allerede som nyfødt hadde altså Buddha åndelig status og innsikt som en
guddom.
6 Mandara, eller mandarava, er ifølge tradisjonen en guddommelig blomst med usedvanlig
duft og skjønnhet.
7 «Nye fødsler» henviser til at han skal bryte kretsløpet av stadig nye liv.
8 Prins Siddhartha omtales i disse beretningene som en av verdens mange bodhisattvaer.
Bodhisattva betyr «et bodhi-vesen» (bodhi = opplysning) og står her som betegnelse på en
som er på vei mot opplysningen eller søker opplysningen.
9 Mara er buddhismens tradisjonelle frister, sannhetens motstander som minner om Satanskikkelsen
i kristen tradisjon. Satan betyr «bakvaskeren», «motstanderen».
10 Ilden er her et symbol for begjær, grådigheten, lidenskapene som forblinder mennesket og
holder det fast i smerten.
11 Se fotnote 6.
12 Dharma betyr lov og lovmessighet, verdensorden, sannhet, tingenes mening og sammenheng,
og brukes i buddhismen som det samlende uttrykket for Buddhas lære og forkynnelse.
«Å dreie dharmahjulet» er det klassiske uttrykket for Buddhas første forkynnelse, da
han satte «lærens hjul» i gang. Tilsvarende tales det om å «slå på dharmatrommen» etc.
13 «De fem opphopingene» er en oversettelse av de fem skandhaene. Mennesket er ikke en stabil
enhet med en uforanderlig personlighetskjerne, men en flimrende og flyktig «opphoping» av
fem fysiske og mentale komponenter: tingenes fysiske form (materien), sansefornemmelser,
forestillinger, vilje og bevissthet. Kåre A. Lie bruker i sin oversettelse ordet «involveringsgrupper»
for å markere at det ikke er selve «opphopingene» som er smertefulle, men det at
mennesket klynger seg til dem eller involverer seg i disse som om de skulle være evige og
/ 503 /

uforanderlige. Klamringen skaper smerte, fordi alle ting og tilstander er flyktige og forbigående
og derfor ikke kan holdes fast.
14 Nirvana (utslukking) kan brukes i to betydninger: dels om utslukkingen av begjæret og
begjærets flamme, dels som Buddhas død, som i denne sammenhengen.
15 Kalinga ligger i Sydøst-India, i det nåværende Orissa og den nordlige delen av provinsen
Madras.
16 «Sinnet» er bestemt form for sinn, ikke sinne! Alternativ, mer upresis, oversettelse er «tan-
ken».
17 «Tilværelsens hjul» er å foretrekke fremfor «livshjulet», som det heter i populær omtale, for
tilværelsen innebærer i buddhistisk forståelse menneskets eksistens både i liv og død.
18 Bucha er det samme ordet som det indiske pudsja (tilbedelse, eller snarere oppvartning av
gudene).
19 «Hørerne» og «de selvopplyste» er stikkord for theravadabuddhismens idealer: de som først
lytter til Buddhas lære og deretter praktiserer læren for å nå oppvåkningen, og de som uten
andres veiledning får innsikt og praktiserer for å nå opplysningen. De blir arhat, fellesbetegnelsen
på theravadas hellige.
/ 504 /

VED
T ARALD RASMUSSEN
OG
E INAR THOMASSEN
HUMANISMEN

INNHOLD
Innledning ................................................................................................................................................................... 509
Fra antikken ................................................................................................................................................................ 511
Fortellinger om Sokrates............................................................................................................................. 511
Mark Aurel ......................................................................................................................................................... 517
Vitenskap utfordrer religionen ....................................................................................................................... 519
Utviklingslæren ................................................................................................................................................ 519
Sigmund Freud ................................................................................................................................................. 521
Eksempler på moderne religionskritikk .................................................................................................... 526
Fridtjof Nansen ................................................................................................................................................. 526
Bertrand Russell ............................................................................................................................................... 528
Tilman Moser .................................................................................................................................................... 533
Imagine .................................................................................................................................................................. 536
Fra norsk livssynsdebatt i mellomkrigstiden ........................................................................................ 537
Helge Krog: «Diktningens innsats» ....................................................................................................... 537
Sigurd Hoel: «Motstand mot…»............................................................................................................ 538
Kristine Bonnevie: «Et livssyn» ............................................................................................................... 540
Anders Wyller: «Kampen om mennesket» ...................................................................................... 543
Human-Etisk Forbund ........................................................................................................................................ 547
Kristian Horn: «Det human-etiske livssyn» ................................................................................... 547
Lars Gunnar Lingås: «Humanetikk er mer enn kirkekritikk!» ............................................. 552
Profanhumanismens ti grunnleggende punkter .................................................................................. 557
Menneskerettighetene........................................................................................................................................... 558
Verdenserklæringen om menneskerettighetene ........................................................................... 559
FNs konvensjon om barnets rettigheter .......................................................................................... 566
Noter ............................................................................................................................................................................... 571
/ 508 /

INNLEDNING
I den norske skolens formålsparagraf står begrepene «kristen» og «humanistisk» side om side.
Denne sammenstillingen uttrykker en kompleks kulturvirkelighet med lange historiske røtter.
Både kristendom og humanisme er vesentlige bestanddeler av den europeiske sivilisasjonens
egenart. De har begge vært kilder til våre viktigste fellesverdier. Samtidig er forholdet mellom
dem langt fra enkelt. Det finnes en humanisme som står i opposisjon til all religion. Det finnes
også kristne som bruker «humanisme» som et skjellsord. Andre mener derimot at religiøse og
humanistiske verdier både kan og bør la seg forene. Skolelovgiverne har gitt sin støtte til dette
siste synet.
I dette tekstutvalget har vi forsøkt å ta hensyn til kompleksiteten i humanismebegrepet
både som kultur- og idéhistorisk størrelse og slik det kommer til uttrykk i læreplanen. En
første innfallsvinkel er at humanismebegrepet gjerne knyttes til idéimpulser fra antikken,
spesielt gresk filosofi og vitenskap, moraltenkning og kunst. På disse områdene har man i
senere europeisk historie ment at oldtidens grekere nådde fram til innsikter og skapte verk av
universell verdi. De greske tenkerne, dikterne og kunstnerne tilhørte jo en før-kristen kultur, og
for det senere kristne Europa kom de til å representere et kunnskapssyn, en moralitet og
estetiske idealer som hadde verdi gjennom egen iboende kraft, uavhengig av åpenbarte trossannheter.
De forutsatte ikke et bestemt religiøst grunnsyn, men målbar menneskets selvstendige
erkjennelsesevne og skaperkraft.
At læreplanen for KRL-faget knytter an til humanismens røtter i antikken, må ses i en slik
sammenheng. Gresk mytologi, Esops fabler, Sokrates og Mark Aurel er stemmer fra fortiden
som taler til oss fordi de lar oss kjenne igjen allmennmenneskelige situasjoner og verdiproblemer.
På samme måte har de også talt til mange generasjoner før oss, og gjennom dem
blir vi kjent med noe av den europeiske idéarvens felles referanser.
Spenningen mellom den antikke tankeverdenen og den kristne åpenbaringsreligionen er
én av dimensjonene i forholdet mellom humanisme og kristendom. Men den humanistiske
tradisjonen vinner også egen livskraft i Europa gjennom vitenskap og filosofi, rettstenkning,
litteratur og kunst. Også her er det et spenningsforhold til religionen. Kirken får problemer
med Galilei, Darwin og historisk bibelvitenskap. Den nøler også med å anerkjenne menneskerettighetstenkning
og sekulære kunstformer. Men det er ikke noe entydig motsetningsforhold.
Mange forskere og tenkere finner veier til å forsone sin menneskeskapte viten med religiøs tro,
mens kirken på sin side etter hvert aksepterer sekulær vitenskap og humanistiske idealer, og
gjør dem også til sine egne: Den samme kirken som en gang støttet eneveldet, identifiserer seg
i dag sterkt med kampen for menneskerettigheter.
Fra spenningsfeltet mellom religion og vitenskap har vi tatt med tekster av Darwin og
Freud. Darwin kom til å utfordre kristendommens tradisjonelle skapelsestro gjennom sin teori
om det naturlige utvalg. Teksten forsvarer sin plass her fordi den viser hvordan mennesketanken
og naturlige lover gir svar på spørsmål som man til da hadde ment bare religionen
kunne besvare. I den forstand er teksten uttrykk for et humanistisk kunnskapssyn. Det samme
gjelder Freud-teksten, som vil forklare selve gudsforestillingens opphav. Hans teori er naturligvis
langt mindre bevisbar og mer kontroversiell enn det Darwins i dag er. Begge er imidlertid
viktige idéhistoriske dokumenter, og potensielt gode diskusjonsgrunnlag. Begge har også
vært brukt til å begrunne et agnostisk eller ateistisk livssyn.
Menneskerettighetstenkningen må også anses å springe ut av den humanistiske tradisjonen
(bl.a. naturrettsfilosofien), der mennesket anses som et mål i seg selv og med iboende
/ 509 /

ettigheter. Selv om den i sin tid kom i konflikt med et religiøst menneskesyn som heller la vekt
på individets plikter enn rettigheter, har menneskerettstenkningen i dag fått allmenn tilslutning.
Også i verdenspolitikken og i interkulturelle og interreligiøse relasjoner er den blitt en
mektig kraft og et holdepunkt for dialog. Den er blitt et eksempel på at religion og humanisme
ikke alltid trenger å være motsetninger, men kan la seg forene.
Sekulærhumanismen er én utløper av den humanistiske tradisjonen. Her gjøres humanismen
til et religionsløst livssynsalternativ. Religionen er unødvendig både som leverandør av
forklaringer på tilværelsen og som moralbygger. Et meningsfylt og moralsk høyverdig liv kan
leves uten religion. Religion kan endog være en hindring for et fritt samfunn, og skadelig for
enkeltmennesket. Enkeltpersoner med agnostiske eller ateistiske livssyn kan vi finne i alle
kulturer til alle tider. Men som et mer utbredt fenomen og en bevegelse har sekulærhumanismen
utviklet seg i Europa siden 1700-tallet — opplysningstiden. I Norge er Human-Etisk Forbund
registrert som eget livssynssamfunn med mer enn 60 000 medlemmer. Den sekulære livssynshumanismen
og Human-Etisk Forbund er representert med flere tekster i det følgende.
/ 510 /

FRA ANTIKKEN
F ORTELLINGER OM SOKRATES
Sokrates-skikkelsen personifiserer mange av de verdiene som regnes som humanistiske. Det
gjør han ikke minst fordi han våger å stille spørsmål ved autoriteter og vedtatte sannheter:
Han spør alltid etter grunnlaget for at mennesker hevder at noe er sant. Han mener også at
mennesket har en iboende evne til sannhetserkjennelse. Evnen kan kalles fram dersom man
stiller de rette spørsmålene. Denne metoden for erkjennelse gjennom samtale er det som kalles
«den sokratiske dialog». Å avsløre falskhet og søke etter sannhet på denne måten er en plikt for
mennesket. I sin Forsvarstale uttrykker Sokrates dette slik at det er et påbud han har fått av
Apollon, sannhetsguden i Delfi, og som også gir seg til kjenne som en stemme i hans indre. For
dette var han beredt til å ofre alt, endog livet. Det måtte han også: I året 399 dømte Atens
/ 511 /
Romersk marmorkopi av en gresk bronsestatue
av Sokrates, ca. 340 f.Kr.
Alle klassetrinn

folkeforsamling ham til døden for ateisme og for å forderve ungdommen. Dermed ble han en
martyr for kjærligheten til sann visdom — filosofien.
Den beste måten å stifte sitt første direkte bekjentskap med Sokrates på er gjennom Platons
Sokrates’ forsvarstale. Her forklarer og forsvarer Sokrates sin virksomhet for den folkeforsamlingen
som skal dømme ham til døden. Nedenfor har vi forsøkt å gi en mest mulig enkel og moderne
oversettelse av to sentrale utdrag fra denne teksten. Oversettelsen er gjort fra gresk av Einar
Thomassen. Fullstendige oversettelser til norsk er utgitt av Leiv Amundsen (bokmål), Oslo:
Cappelen, 1953, og Anfinn Stigen (nynorsk), Oslo: Samlaget, 1972, og senere opptrykk.
Sokrates i fengselet etter dødsdommen er skildret i den lille dialogen Kriton, hvor han
forklarer hvorfor det ville være urett å prøve å unnslippe dommen ved å rømme. Sokrates’
død ved giftbegeret beskrives i Faidon. De to dialogene er oversatt til nynorsk av Anfinn Stigen
(Kriton og Faidon, Oslo: Samlaget, 1973). Begge dialogene (for Faidons vedkommende særlig
begynnelsen og slutten) kan leses med utbytte av litt eldre elever.
Et typisk eksempel på Sokrates’ dialogform og etiske resonnement er diskusjonen av makt,
lykke og godhet i Gorgias, s. 46–64 i Stigens oversettelse (Oslo: Samlaget 1987). Sokrates
argumenterer her for at det er bedre å lide urett enn å gjøre urett.
Den store dialogen Staten er oversatt av Henning Mørland (Oslo: Dreyer, 1946). Her finnes
noen av Platons mest kjente myter og lignelser: Hulelignelsen i 7. bok (s. 307–312) og myten
om Er i 10. bok (s. 469–479).
Fortellinger om Sokrates finnes også i Xenofon, Erindringer om Sokrates, oversatt av Henning
Mørland, Oslo: Aschehoug, 1967. Men Xenofons Sokrates-bilde er ikke spesielt filosofisk.
Sokrates’ liv og dialoger er dramatisert for ungdom av Tore Frost, Sokrates: Vismannen fra Athen,
Oslo: Universitetsforlaget 1981. Det kan være en idé å lese fra denne i klassen, med fordelte roller.
Det ligger i sakens natur at originale Platon-tekster ikke uten videre er lett stoff. Særlig på
de yngste alderstrinnene vil læreren derfor måtte parafrasere og tilrettelegge på andre måter,
heller enn å bruke tekstene direkte.
Vi går inn i Sokrates’ forsvarstale der han begynner å redegjøre for sin filosofiske virksomhet:
En eller annen av dere ville nå kanskje si: «Men Sokrates, hva er det egentlig du
driver på med? Hva kommer de av, alle disse anklagene mot deg? For om det
var så at du slett ikke drev på med noe som skilte deg ut fra andre, da hadde du
jo ikke fått et sånt rykte og ord på deg. Du må da ha holdt på med noe annet
enn folk flest? Fortell oss da hva det er, så vi ikke kommer til å dømme deg
forhastet.» Dette synes jeg man med rette kunne si, og jeg skal prøve å vise dere
hva det er som har gitt meg et slikt navn og et slikt vanry. Hør nå godt etter!
Noen av dere vil kanskje tro at jeg spøker, men vær sikre på at det jeg sier, er
den rene sannhet.
Det, atenere, som har gjort at jeg har fått et slikt ord på meg, er rett og slett
en slags visdom. Og hva da for slags visdom? Vel, kanskje den kan kalles
menneskevisdom. Og sant å si kan det vel hende at jeg faktisk har en visdom av
det slaget. De andre personene som jeg nevnte i sted, sitter muligens inne med
en slags visdom som er mer enn menneskelig, eller hva vet jeg. Den forstår i alle
fall ikke jeg meg på, og om noen påstår at jeg gjør det, snakker han usant og sier
det for å baktale meg.
Begynn nå ikke å bråke, atenere, selv ikke om dere synes at jeg tar munnen
vel full. For det er ikke mine ord jeg nå skal fortelle dere, men jeg kan henvise
til en hjemmelsmann dere må feste lit til. Til vitne om min visdom, om jeg nå
/ 512 /

har noen, og av hva slag den i så fall er, skal jeg føre fram for dere guden i Delfi1 .
Dere husker sikkert Kairefon. Han var min venn fra ungdommen av, og han var
også en venn av dere som er for folkestyret, han flyktet sammen med dere og
vendte hjem med dere. Og dere husker hvordan Kairefon var – brå og ivrig i alt
han foretok seg. En gang skjedde det at han drog til Delfi, og våget å spørre
orakelet – og husk nå hva jeg sa til dere, og begynn ikke å bråke – det han
spurte om, var om det fantes noen som var visere enn jeg. Da gav Pytia2 til svar
at ingen var visere. Og broren hans, som er til stede her, kan vitne om dette for
dere; Kairefon selv er jo død.
Husk nå på hvorfor jeg forteller dere dette: Jeg vil forklare dere hvordan
denne sladderen om meg har oppstått. Da jeg fikk høre orakelsvaret, tenkte jeg
som så: Hva kan vel guden mene, hva er det for en gåte han kommer med? Jeg
vet jo med meg selv at jeg ikke er det minste vis. Hva mener han da med å si at
jeg er den viseste? Han lyver jo ikke, det kan ikke en gud gjøre.
I lang tid kunne jeg ikke forstå hva han mente. Til slutt gikk jeg så motvillig
i gang med å prøve å finne ut av saken, på denne måten: Jeg gikk til en av dem
som hadde ord på seg for å være vis. Der, om noen steder, tenkte jeg, ville jeg få
motbevist orakelets ord, slik at jeg ville kunne si til orakelet: «Han her er visere
enn jeg, men du sa at jeg var den viseste!»
Jeg studerte så denne mannen nærmere, og diskuterte med ham. Navnet trenger
jeg ikke å si, men det var en av politikerne jeg studerte og gjorde den erfaringen
med som jeg nå skal fortelle om. Jeg kom da fram til at mannen rett nok var vis
i mange andres øyne, og aller mest i sine egne, men han var det ikke i virkeligheten.
Så prøvde jeg å vise ham at selv om han trodde at han var vis, så var han
det ikke. Men da ble både han og mange av de andre som var der, sinte på meg.
Og jeg gikk min vei og tenkte ved meg selv at jeg nok var visere enn den mannen.
Vel kan det være så at virkelig kunnskap, det er det ingen av oss to som har.
Men han innbiller seg at han vet noe uten å gjøre det, mens jeg verken vet noe
eller innbiller meg at jeg gjør det. Det ser altså ut til at jeg er lite grann visere enn
han, nettopp ved det at jeg ikke innbiller meg å vite ting jeg ikke vet.
Deretter gikk jeg til en annen, som ble regnet for å være enda visere enn den
første, og der gikk det meg på samme måte. Og så ble han sint på meg han også,
og mange andre.
Etter dette gikk jeg fra den ene til den andre, og merket med sorg og forferdelse
at folk ble sinte på meg. Men samtidig mente jeg at det var nødvendig å
sette gudens ord høyere enn alt annet. Skulle jeg finne ut av meningen med
orakelordet, var jeg nødt til å gå til alle som hadde ord på seg for å vite noe. Og
fordundre meg, atenere, jeg må si dere det som sant er, dette er det som skjedde:
De som var de mest respekterte, hadde så godt som minst å fare med, syntes jeg,
når jeg spurte dem ut, slik guden befalte meg. Men andre, som stod lavere i
anseelse, var utrustet med bedre forstand. Jeg må fortelle dere hvordan jeg
vandret omkring, så å si fra den ene prøvelsen til den neste som en annen
Herakles, alt for å finne ut om orakelordet var sant.
Etter politikerne gikk jeg til dikterne, både tragediedikterne og korsangdikterne
og de andre. Her skulle det bli avslørt, tenkte jeg, at jeg var mer uvitende enn de.
Jeg tok fram de av diktene deres som jeg syntes var mest forseggjort, og spurte
dem hva de betydde. På den måten kunne jeg også lære litt av dem, tenkte jeg.
/ 513 /

Jeg skammer meg over å fortelle dere sannheten, mine tilhørere, men det må til.
Nesten hvem som helst av dem som var til stede, hadde bedre greie på verkene
deres enn dikterne selv. Dermed kom jeg også når det gjaldt dikterne, snart fram
til at det ikke var ved hjelp av noen visdom at de greide å dikte, men på grunn
av et slags medfødt anlegg og fordi de var inspirert av en gud, på samme måte
som spåmenn og profeter. For disse sier jo også mange vakre ting, men forstår
ikke noe av det de sier. Det stod for meg at det var omtrent på samme måte med
dikterne. Og samtidig la jeg merke til at på grunn av diktningen sin mente de at
de var visere enn alle andre mennesker på andre områder også. Men det var de
ikke. Dermed gikk jeg min vei igjen, og tenkte at jeg hadde det bedre stelt enn
dem også, akkurat som med politikerne.
Til slutt gikk jeg til håndverkerne. Jeg visste at jeg selv ikke hadde kunnskap
nesten om noen ting, men hos dem var jeg sikker på at jeg ville finne verdifull
kunnskap av mange slag. Og jeg tok ikke feil, for de kunne mye som jeg ikke
kunne, så på den måten var de visere enn jeg. Men, atenere, jeg fant ut at de gode
håndverkerne hadde akkurat den samme feilen som dikterne. Fordi de var dyktige
i håndverket sitt, mente de alle som en at de var ualminnelig kloke når det
gjaldt andre viktige saker også, og denne feiltakelsen overskygget den visdommen
de faktisk hadde. Jeg begynte derfor å spørre meg selv på vegne av orakelet
hva jeg syntes var best, enten å være slik som jeg var, uten deres kunnskaper,
men også uten deres dårskap, eller å ha begge deler, slik som de. Og jeg svarte
meg selv og orakelet at for meg var det best å være slik som jeg var.
Denne måten å spørre ut folk på, atenere, er det altså som har skaffet meg så
mange farlige og bitre fiender, og mange har baktalt meg på grunn av dette, og
folk har kalt meg for «klokingen.» For de som står og hører på, tror bestandig at
jeg selv må ha forstand på de tingene som jeg viser at en annen ikke begriper.
Men i virkeligheten, mine tilhørere, er det nok guden som er den vise, og det
han vil si med orakelsvaret sitt, er at menneskenes visdom er lite eller intet
verdt. Og det ser ut til at det ikke egentlig er Sokrates han snakker om – han
bruker bare navnet mitt for å ta meg som eksempel, som om han ville si: «Han
er den viseste av dere, mennesker, som har forstått, liksom Sokrates, at han ikke
har noen virkelig visdom.»
Derfor er det altså at jeg fremdeles går omkring og stiller spørsmål og undersøker,
som guden byr, når det er noen jeg tror kan være vis, enten det er folk
herfra eller utenbys fra. Og når jeg kommer fram til at de ikke har noen visdom,
så beviser jeg det, for å komme guden til hjelp. All min tid har jeg brukt på
dette, slik at jeg nesten ikke har hatt noen mulighet til å drive verken med
politikk eller mine egne saker, men jeg lever i stor fattigdom på grunn av min
tjeneste for guden. (…)
Noen vil kanskje nå si: «At du ikke skammer deg, Sokrates, for at du har drevet
på med en virksomhet som nå kan komme til å koste deg livet?» I så fall ville jeg
ha rett til å svare slik: Du tar virkelig feil om du mener at et skikkelig menneske
skal gi seg til å regne ut sjansene for liv eller død, i stedet for bare å tenke på én
ting, nemlig om det man skal gjøre, er rett eller urett, og om det er et godt eller
dårlig menneskes gjerning. Etter din mening skulle man altså forakte alle de
heltene av gudeætt som gav livet sitt ved Troja, og mest av alle Tetis’ sønn. 3 Han
/ 514 /

ydde seg så visst ikke om farer når det gjaldt å ikke finne seg i noe som var
skammelig. For den gangen han var oppsatt på å felle Hektor, sa moren, gudinnen,
til ham omtrent som så: «Min sønn, om du hevner din venn Patroklos og
feller Hektor, må du selv dø. For,» sier hun, «straks etter Hektor er det du som
står for tur.» Men selv om han hørte henne si dette, foraktet han død og fare;
mye reddere var han for å leve i skam og ikke hevne sine venner. «La meg straks
dø,» sa han, «bare jeg får straffet illgjerningsmannen, så jeg ikke blir sittende her
til spott og spe ved skipene krumme, en byrde for jorden.» Tror du kanskje han
brydde seg om død og fare?
Dette er sannheten, atenere: På den post hvor man har stilt seg fordi man
mente det var best, eller fordi man er plassert der av den som har kommandoen,
der mener jeg man skal holde stand og trosse faren, og ikke ta hensyn til
verken død eller noe annet mer enn skammen om man svikter.
Den gangen da offiserene som dere hadde valgt til å kommandere meg,
stilte meg på post, ved Potidaia, Amfipolis og Delion, 4 da holdt jeg stand der
hvor de hadde plassert meg, jeg som de andre, og trosset dødsfaren. Om jeg nå
her, hvor guden har stilt meg opp, som jeg mener og tror, for at jeg skal bruke
livet mitt til å søke etter visdom og granske meg selv og andre, skulle forlate
min post fordi jeg var redd for å dø eller for noe annet, da ville jeg oppføre meg
meningsløst. Ja, meningsløst ville det være, og da ville man sannelig med rette
kunne føre meg for domstolen og anklage meg for at jeg ikke trodde på noen
guder, for da ville jeg ha vært ulydig mot orakelet i frykt for døden, og trodd at
jeg var vis uten å være det.
For det å frykte døden, mine tilhørere, er ikke noe annet enn å tro at man
er vis uten å være det. Det er nemlig å tro at man vet noe man ikke vet. Ingen
vet jo hva døden er, om den kanskje er det største av alle goder for mennesket;
likevel frykter folk den som om de var helt sikre på at den er den største
av alle ulykker. Og er da ikke dette en uvitenhet å skamme seg over, å mene å
vite noe man ikke vet? Her kan det nok også være at jeg skiller meg fra folk
flest, og om det nå faktisk skulle være noen måte jeg var visere enn en annen
på, så måtte det være i det at jeg ikke vet noen ting om hvordan det er i
dødsriket, og heller ikke innbiller meg at jeg vet det. Men at det er galt og
skammelig å gjøre urett og være ulydig mot den som står over en, enten det
er en gud eller et menneske, det vet jeg. Og aldri vil jeg gjøre ting som jeg er
sikker på er onde, mens jeg er redd for eller flykter fra ting som jeg ikke vet
om de kanskje er gode.
Sett nå at dere frifinner meg og ikke hører på Anytos, 5 som har sagt at enten
skulle jeg ikke ha vært stilt for retten her i det hele tatt, eller så, når jeg først er
blitt det, er det helt nødvendig at jeg dømmes til døden. For om jeg ble frikjent,
hevdet han, så skulle sønnene deres drive på med det de lærer av Sokrates, og
bli fordervet tvers igjennom. Sett nå videre at dere sier til meg: «Sokrates, vi er
ikke blitt overbevist av Anytos, så vi frifinner deg, men på én betingelse: at du
slutter med denne utspørringen og filosoferingen din. Om vi tar deg i den slags
igjen, må du dø.» Om dere altså frifant meg på den betingelsen, da ville jeg
svare dere slik: Atenere, jeg respekterer og er glad i dere. Men jeg vil adlyde
guden mer enn dere, og så lenge jeg lever og har krefter, vil jeg ikke holde opp
med å filosofere og formane og vise dere til rette, og si som jeg pleier til alle jeg
/ 515 /

møter: «Min kjære mann, du som er fra Aten, denne store byen som er så
berømt for sin visdom og makt, skammer du deg ikke over at du strever etter å
skaffe deg mest mulig rikdom og ære og berømmelse, mens du ikke bryr deg
om klokskap og sannhet og hvordan din sjel kan bli bedre?» Og om den jeg
taler med, protesterer og sier at han visst bryr seg om slike ting, så vil jeg ikke
straks gi slipp på ham og gå min vei, men jeg kommer til å stille spørsmål og
prøve ham ut og forsøke å motbevise ham. Og hvis jeg finner ut at han ikke har
tilegnet seg en god karakter, men bare tror det selv, da vil jeg kritisere ham for
at det som er mest verd, bryr han seg minst om, mens han holder det minst
verdifulle for å være det viktigste.
Slik skal jeg gjøre med hvem jeg enn møter, ung og gammel, fremmedfolk
og atenere, men mest med atenerne, for det er dere som står meg nærmest.
For dette befaler guden meg, må dere vite. Og selv tror jeg at en større lykke
har byen aldri opplevd enn denne tjenesten jeg gjør for guden. For det jeg
gjør når jeg går omkring, er ikke noe annet enn at jeg prøver å få dere til å
innse, både unge og gamle, at det ikke først og fremst gjelder å tenke på
kroppens behov, og rikdom, men framfor alt på hvordan sjelen kan bli best
mulig. En god karakter får man ikke av rikdom, sier jeg, men med en god
karakter kan man nyte både rikdom og alle andre goder, enten som privatperson
eller som stat. Om jeg forderver ungdommen med å snakke på denne
måten, så er det vel skadelig det jeg gjør. Men den som påstår at jeg lærer
bort noe annet enn dette, farer med tøv.
Derfor, atenere, ville jeg si, enten dere hører på Anytos eller ikke, og enten
dere frikjenner meg eller ikke, så kommer jeg ikke til å slutte med dette, selv om
jeg måtte dø mange ganger.
Begynn ikke å bråke, atenere, men husk på det jeg bad dere om, og stell ikke
til med spetakkel, men hør på det jeg har å si. For jeg tror dere vil ha nytte av
å høre etter. Jeg har nemlig enda et par ting å si som kanskje vil få dere til å skrike
opp, men det skal dere slett ikke gjøre. For dere må være klar over at om dere
henretter en slik mann som jeg mener at jeg er, så skader dere dere selv mer enn
meg. Meg vil nemlig verken Meletos eller Anytos kunne skade. Det kan de ikke;
for jeg tror ikke at gudenes lov tillater at et bedre menneske blir skadet av et som
er dårligere. Få meg dømt til døden kan han saktens, eller jaget i landflyktighet
eller fradømt mine borgerretter, og dette regner kanskje han og mange andre for
å være store ulykker. Men det gjør ikke jeg; mye verre er det å gjøre det som han
er i ferd med å gjøre, å prøve å få en uskyldig mann dømt til døden.
Derfor, atenere, er det langt fra for min egen skyld at jeg forsvarer meg, som
man kanskje skulle tro, men for deres skyld, for at ikke dere skal gjøre urett mot
den gaven guden har gitt dere, ved å dømme meg. For om dere lar meg henrette,
blir det ikke lett for dere å finne en annen slik som meg, en som, for å si
det som det er, selv om det høres komisk ut, sitter på byen som en klegg,
plassert der av guden, liksom på en stor og edel hest, som fordi den er så stor,
er litt dorsk av seg og trenger å bli vekket opp. Nettopp som en slik klegg ser det
ut til at guden har satt meg på byen, slik at jeg til stadighet vekker og formaner
og irriterer dere alle som én, og biter meg fast på dere overalt, dagen lang. En
slik person får dere ikke lett igjen, mine tilhørere. Så om dere hører på meg,
sparer dere livet mitt. Men det kan også hende at dere blir rasende, slik de
/ 516 /

søvnige blir når de vekkes av en klegg, slår etter meg og dreper meg, som
Anytos vil, på flekken. Så vil dere fortsette å sove livet til ende, så sant ikke
guden forbarmer seg over dere og sender dere en annen.
At dette er hva jeg er, en som er gitt til byen av guden, det kan dere skjønne
av mitt liv. For det kan jo ikke være noen menneskelig grunn til at jeg har
forsømt alle mine egne saker og rolig sett på at hus og hjem er blitt vanskjøttet
i alle disse årene, mens jeg alltid har drevet på med saker som er til deres beste.
Til hver enkelt av dere har jeg kommet som en far eller en eldre bror og prøvd
å få dere til tenke på hva godhet er. Hadde jeg enda hatt noen fordel av dette og
tatt betaling for mine formaninger, ville det vært begripelig. Men nå ser dere jo
også selv at anklagerne ikke har skammet seg for å anklage meg for alt mulig
annet, men så frekke har de likevel ikke vært at de har ført fram vitner på at jeg
noen gang har tatt imot eller forlangt betaling av noen. For jeg har selv et
fullgodt vitne på at jeg snakker sant: min fattigdom.
M ARK AUREL
Fra den senere del av antikken møter vi den romerske keiseren Mark Aurel (161–180). Han er
et fascinerende og gripende eksempel på «filosofen på tronen.» Adoptert til tronfølger utførte
han sine plikter som hersker og hærfører kyndig og samvittighetsfullt. Men det var filosofien
som gav ham en mening med livet. Mark Aurels filosofi var stoisismen, en av oldtidens viktigste
filosofiske skoleretninger. Den bygde på en sterk følelse av samhørighet med verdensaltet
og la vekt på selvkontroll. Menneskets mål er å stille sinnet i harmoni med den evige fornuft
som styrer alle ting. Alle mennesker, både slaver og frie, kvinner og menn er like mye verdt fordi
de alle har fornuften i seg, den samme evnen til å erkjenne det som er sant og godt. Mark Aurel
former sine tanker på samme tid som kristendommen vokser fram, og det er mye i hans
holdning til sine medmennesker som minner om det Jesus sier i evangeliene. Men han har
kommet fram til disse tankene på egen hånd, uten kristen påvirkning.
Mark Aurel skrev i ledige stunder ned sine tanker i et skrift som kom til å bli kalt Til meg
selv. Det er oversatt til norsk av Rebekka Hammering Bang (Oslo: Dreyers kulturbibliotek,
1957). Vi gjengir her noen stykker fra Bangs oversettelse, lett omskrevet enkelte steder.
Si hver morgen til deg selv: I dag kommer jeg til å treffe folk som blander seg
i alt, som er utakknemlige, uforskammede, fulle av falskhet, misunnelse, egoisme.
Alt dette er kommet over dem fordi de er uvitende om godt og ondt.
Men jeg er kommet til erkjennelse av det godes natur – det gode er vakkert –
og av det ondes natur – det onde er heslig. Jeg har innsikt i det menneskes
natur som handler ondt – han er i slekt med meg. Ikke så at han er av samme
blod og sæd, men vi har begge fått del i verdensfornuften, i det guddommelige.
Fordi jeg har denne innsikt, kan ingen som gjør ondt, skade meg. For
ingen av dem kan få meg innviklet i noe heslig. Jeg kan heller ikke bli sint på
eller hate et menneske som er i slekt med meg. Vi mennesker er skapt til å
virke sammen som føtter og hender, som øyelokkene, som tennene i overkjeven
med tennene i underkjeven. Å motarbeide hverandre er mot naturen.
Men det å bli sint på et annet menneske og vende seg fra ham er det samme
som å motarbeide ham. (II 1)
/ 517 /
Mellomtrinnet
Ungdomstrinnet

Portretthode av Mark Aurel,
160-tallet e.Kr.
Det er eget for menneskene å kunne elske også dem som feiler. Det vil du
kunne når du legger deg den tanke på sinne at de er i slekt med deg; de feiler
av uvitenhet uten å ville det. Om kort tid er både han som handlet galt, og du
selv døde. Framfor alt må du huske at den som gjorde urett, ikke skadet deg. For
han gjorde ikke ditt innerste jeg dårligere enn det var før. (VII 2)
Menneskets natur er å gjøre vel mot andre. Når man har handlet vel mot et
annet menneske eller på annen måte ytt sitt bidrag til alles beste, har man gjort
det ens evner bestemte en til. Det har sin lønn i seg selv. (IX 42)
Om morgenen når du våkner, ha da dette for øye: «Jeg våkner til et menneskes
oppgave.» Har jeg fremdeles motvilje mot å gå til det arbeidet jeg er blitt til
for, det jeg kom inn i verden for å utføre? Er jeg kanskje skapt for å ligge i
dynene og ha det varmt og godt? «Men det er så behagelig!» Er du kommet til
verden for å ha det behagelig, for bare å passivt nyte tilværelsen, eller er du
kommet for å handle? Ser du ikke plantene, fuglene, mauren, edderkoppen,
biene drive med sitt og utføre sin oppgave i naturens husholdning? Og så vil du
ikke gjøre menneskets arbeid? Skynder du deg ikke å utføre det naturen krever
av deg? «Man må hvile også!» Hvile er nødvendig, jeg nekter ikke for det. Men
naturen har satt grenser for den. Naturen har jo også satt grenser for spising og
drikking. Likevel gjør du det til overmål; du fortsetter når sult og tørst er
tilfredsstilt. Men når det gjelder arbeid, er det ikke slik, da holder du deg under
grensen for det du kan yte. (V 1)
Når en mann trakter etter å bli berømt, lar han sin egen lykke avhenge av
det en annen vil. Den som trakter etter nytelse, lar den avhenge av sin egen
følelse. Den som har forstand, setter bare lykken i det han selv gjør. (VI 51)
Husk at ditt innerste jeg er uovervinnelig hvis det er samlet i seg selv, har
nok i seg selv, og ikke gjør noe det ikke selv vil, selv om det synes fornuftsstridig
å gjøre motstand. Enda meget sterkere må du da være når du gjør deg opp din
fornuftige og veloverveide mening. Fornuften, frigjort fra affekter, er en festning.
Et menneske har ikke noe tryggere sted. Når han tar sin tilflukt dit, kan
ingen fange ham. Den som ikke har forstått dette, forstår ingenting. Den som
har forstått det og ikke søker sikkerhet der, gir slipp på lykken. (VIII 48)
/ 518 /

VITENSKAP UTFORDRER RELIGIONEN
U TVIKLINGSLÆREN
Charles Darwins The Origin of Species fra 1859 la grunnlaget både for et nytt natursyn og et nytt
menneskesyn. Gjennom teorien om den naturlige utvelgelse gav han en vitenskapelig forklaring
på hvorfor de ulike plante- og dyreartene har egenskaper som er tilpasset deres livsbetingelser.
Det var altså ikke nødvendig å anta at de var skapt slik av et guddommelig forsyn.
En videre implikasjon av teorien var at også mennesket måtte antas å ha blitt til gjennom en
utvikling fra laverestående dyrearter. (Dette gjorde han særlig rede for i The Descent of Man,
1871.) Darwins naturalistiske teorier skapte voldsomt oppstyr og kom til å prege en hel epoke.
Men de la grunnlaget for senere vitenskapelig biologi, samtidig som de førte til at tradisjonelle
religiøse forestillinger om skapelsen som en engangshendelse ble oppgitt, også av de fleste
kristne teologer. For sekulærhumanister ble utviklingslæren et tungt argument for at hypotesen
om en gud var unødvendig og usannsynlig.
Tekstene nedenfor er hentet fra avslutningskapitlet i The Origin of Species. Det er nylig
kommet en ny norsk oversettelse av hele verket: Charles Darwin, Om artenes opprinnelse gjennom
det naturlige utvalg: eller De begunstigede rasenes bevarelse i kampen for tilværelsen, oversatt av Knut
Johansen etter første utgave, London 1859; med et innledende essay av Dag O. Hessen. Oslo:
Dagens bøker, 1998. Vi har her valgt å gi vår egen oversettelse, etter utgaven i Penguin Books,
1968, s. 435, 441–42, 446–47, 459–60.
Siden hele denne bok er et eneste langt resonnement, kan det være nyttig for
leseren å få et kort sammendrag av de mest framtredende fakta og slutninger.
At det kan reises mange og alvorlige innvendinger mot teorien om nedstamning
med endring gjennom naturlig utvelgelse, benekter jeg ikke. Jeg har
bestrebet meg på å gi innvendingene deres fulle tyngde. Intet kan ved første
blikk fortone seg vanskeligere å tro enn at svært komplekse organer og instinkter
skulle ha oppnådd sin fullkommenhet ikke ved hjelp av krefter som overgår,
om de enn synes å være i samsvar med, den menneskelig forstand, men som et
resultat av en endeløs rekke ørsmå endringer som hver for seg er til gagn for det
individ de opptrer hos. Hvor uoverstigelig dette problem enn må fortone seg
for vår forestillingsevne, kan det likevel ikke betraktes som virkelig dersom vi
aksepterer følgende påstander: At for ethvert organ eller instinkt vi måtte ta i
betraktning, finnes det, eller det kunne ha funnes, ulike grader av fullkommenhet
som hver for seg er gagnlig på sin måte; at alle organer og instinkter er
foranderlige, om enn aldri så lite; og endelig at det utspiller seg en kamp for
tilværelsen som fører til at hvert enkelt gunstig avvik i kroppsbygning eller
instinkt blir bevart. At disse påstandene er sanne, er noe som etter min oppfatning
ikke kan bestrides.
(…) I det faktum at de best utstyrte individer og raser klarer seg best i den
stadig pågående kampen for tilværelsen, ser vi en mektig og hele tiden virksom
utvelgelsesmekanisme. Kampen for tilværelsen følger med nødvendighet av
den høye geometriske vekstrate som er felles for alle organiske vesener. Denne
høye vektsrate kan bevises ved hjelp av beregninger, ved å observere utslagene
av at flere unormale sesonger følger etter hverandre, og ved å se på hva som
/ 519 /
Ungdomstrinnet

Gunnar Torvund: Veng med augo, 1987.
skjer når en art innføres i nye omgivelser, slik det ble forklart i tredje kapittel. Det
fødes for mange individer til at alle kan overleve. Et fnugg i vektskålen avgjør
hvilket individ som overlever, og hvilket som dør – hvilken variant eller art som
vil øke i antall, og hvilken som vil avta og kanskje til slutt dø ut. Ettersom det
er individene av samme art som i alle henseender kommer i den tetteste konkurranse
med hverandre, vil kampen vanligvis være hardest mellom dem.
Nesten like hard vil den være mellom varianter innenfor den samme art, og
dernest kommer så kampen mellom arter av samme slekt. Men kampen vil ofte
også være svært hard mellom vesener som står meget fjernt fra hverandre
på naturens skala. Det minste fortrinn som et gitt vesen måtte ha over sine
konkurrenter på et gitt alderstrinn eller i løpet av en viss årstid, eller den minste
antydning til en bedre tilpasningsevne til de omgivende fysiske betingelser, vil
være tungen på vektskålen.
(…) Ut fra det vanlige syn at hver og en art er blitt skapt for seg, hvorfor er
da de egenskapene som finnes innenfor en enkelt art, eller de som skiller arter
av den samme slekt fra hverandre, mer variable enn de slektsegenskapene de
alle har felles? Hvorfor skulle for eksempel fargen på en viss blomsterart være
mer tilbøyelig til å variere når de andre artene, som man antar er blitt skapt
hver for seg, av samme slekt har blomster i ulike farger, enn når alle artene av
en slekt har blomster av samme farge? Dersom artene bare er vel markerte
varianter hvis egenskaper i en høy grad er blitt permanente, er det mulig å
forstå dette forhold. For fra den tid da de forgrenet seg ut fra en felles stamfar,
har de allerede variert ved å få visse egenskaper som har gjort dem karakteristisk
distinkte fra hverandre, og derfor vil disse egenskapene være mer tilbøyelige
til fortsatt å være variable enn det slektsegenskapene er, som er blitt nedarvet
uforandret gjennom uhyre lang tid. Ut fra skapelsesteorien er det umulig
å forklare hvorfor et organ som er utviklet på en særlig uvanlig måte hos en art
innenfor en slekt, og som vi derfor uten videre kan anta er svært viktig for
denne arten, i så stor grad skulle være tilbøyelig til å variere. Men ifølge mitt
syn vil et slikt organ ha gjennomløpt en uvanlig høy grad av foranderlighet og
endring fra den tid da de enkelte artene forgrenet seg ut fra en felles stamfar, og
derfor vil vi kunne vente at dette organet fremdeles er foranderlig. Likevel vil et
organ kunne være utviklet på en høyst uvanlig måte, som vingen på en flaggermus,
/ 520 /

og samtidig ikke være mer foranderlig enn hvilken som helst annen kroppsdel,
dersom organet er felles for mange underordnede artsformer, det vil si hvis den
er blitt nedarvet over svært lang tid, for i så fall vil den ha kommet til å bli varig
på grunn av stadig gjentatt naturlig utvelgelse.
(…) Det er interessant å betrakte en overgrodd bredd, kledd med planter av
mange slag, med fugler som synger i buskene, ulike insekter som piler av sted,
og marker som kryper gjennom den fuktige jorden, og så tenke på at disse
sinnrikt bygde formene, som er så innbyrdes ulike, og som avhenger av hverandre
på en så komplisert måte, alle sammen er brakt fram av lover som virker
rundt oss. Disse lovene, forstått i videste betydning, er: vekst og forplantning, arv —
som nesten innebærer det samme som forplantning — foranderlighet som en følge
av de ytre livsbetingelsenes direkte og indirekte innvirkning, samt av bruk og
ikke-bruk, en vekstrate som er så høy at den fører til en kamp for tilværelsen, og
følgelig til naturlig utvelgelse, hvilket medfører forskjellighet i egenskaper og utdøing av
de minst forbedrede former. Slik, fra krigen i naturen, fra sult og død, følger
direkte det mest opphøyde mål vi er i stand til å tenke oss, nemlig frambringelsen
av de høyerestående dyr. Det er en storhet i dette syn på livet som med alle dets
krefter og muligheter opprinnelig har vært innblåst i noen få former eller bare
én, og at mens denne planeten urokkelig har fortsatt sitt omløp i samsvar med
tyngdeloven, har fra en så beskjeden begynnelse et uendelig antall av de vakreste
og mest forunderlige former utviklet seg og fortsatt gjør det.
S IGMUND FREUD
Sigmund Freud (1856-1939) regnes av mange som en av de moderne pionerene når det
gjelder tolkningen av hva et menneske er. De tidlige moderne filosofene, som John Locke og
Immanuel Kant, la stor vekt på at mennesket er et fritt vesen, og at evnen til å velge hører med
til det helt sentrale ved det å være menneske. Freud utfordret en slik tenkemåte ved å framheve
hvordan det underbevisste styrer mennesket og dets valg. Forestillingen om jeget som sentrum
for frie valg blir på dette grunnlaget regnet som en illlusjon.
Ifølge Freud er det ikke bare det underbevisste som styrer mennesket og hemmer jegets
utfoldelse. Også de overleverte religiøse forestillingene har styrt menneskene på en begrensende
måte, og Freud er opptatt av å gi psykologiske forklaringer på hvordan disse forestillingene
er oppstått, slik at menneskene dermed skal kunne frigjøre seg fra deres uheldige
innflytelse. Tekstutdraget nedenfor har vi hentet fra et av Freuds mest kjente religionskritiske
skrifter, Die Zukunft einer Illusion, som han skrev i 1927. Freud skriver her generelt om religiøse
forestillinger (åpenbart med særlig henvisning til den kristne tradisjon) og prøver å begrunne
hvordan de bør anses som illusjoner.
Teksten er oversatt fra Freud Studienausgabe Bd. IX, Frankfurt am Main 1974, s. 164-167.
Framtiden til en illusjon
Jeg tror vi har beredt grunnen tilstrekkelig til å svare på begge disse spørsmålene.
Svarene finner vi hvis vi vender vår oppmerksomhet mot det psykiske
opphavet til de religiøse forestillingene. Disse forestillingene, som gir seg ut for
å være læresetninger, er ikke et produkt av erfaring eller sluttresultatet av en
tankeprosess. De er illusjoner om oppfyllelse av menneskehetens eldste, ster-
/ 521 /
9. klasse

keste og mest påtrengende ønsker. Hemmeligheten bak deres styrke er å finne
i intensiteten i disse ønskene. Som vi allerede vet, vekker den forferdelige
følelsen av hjelpeløshet i barndommen et behov for beskyttelse – beskyttelse
gjennom kjærlighet – et behov som dekkes av faren, og erkjennelsen av at
denne hjelpeløsheten fortsetter å vare hele livet ut, har skapt et behov for å
holde fast ved eksistensen av en far, men denne gangen en mektigere far.
Forestillingen om et guddommelig og velmenende forsyn som styrer verden,
demper vår frykt for livets farer. Etableringen av en moralsk verdensorden
sikrer at kravet om rettferdighet blir oppfylt – et krav som så ofte er blitt
stående uoppfylt i den menneskelige kultur – og forlengelsen av den jordiske
tilværelse i et framtidig liv danner rammeverket for hvor og når oppfyllelsen av
disse ønskene skal skje. Svar på forskjellige gåter som frister menneskets nysgjerrighet,
som for eksempel hvordan universet oppstod, eller hvilken sammenheng
det er mellom kropp og sjel, utvikles i samsvar med dette systemets
underliggende forutsetninger. Det er en enorm lettelse for den enkeltes psyke
når konfliktene som har sitt utspring i barndommens farskompleks – konflikter
som man aldri helt har kommet over – blir løftet av ens skuldrer og gitt en
løsning som er allment akseptert.
Når jeg sier at alt dette er illusjoner, må jeg definere betydningen av ordet.
En illusjon er ikke det samme som en feiltakelse. Den er heller ikke nødvendigvis
en feiltakelse. Aristoteles sin forestilling om at skadedyr utvikler seg fra
møkk (en forestilling som uvitende mennesker ennå holder fast ved), var en
feiltakelse. Det var også den forestillingen en tidligere generasjon av leger hadde
om at tabes dorsalis6 skulle være forårsaket av et utsvevende seksualliv. Det ville
være uriktig å kalle disse feiltakelsene illusjoner. Derimot var det en illusjon hos
Columbus når han trodde at han hadde oppdaget en ny sjøvei til India. Den
rollen som hans ønske om å oppdage en slik vei spilte for denne feiltakelsen, er
meget tydelig. Man kan betegne som illusjon den påstanden enkelte nasjonalister
kommer med om at den indo-germanske rasen er den eneste som kan
bygge kulturer, eller den tro at barn er vesener uten seksualitet, en forestilling
som først psykoanalysen har greid å ta knekken på. Det karakteristiske ved
illusjoner er at de er avledet av menneskenes ønsker. I så henseende nærmer de
seg de psykiatriske vrangforestillinger. Men de er også forskjellige fra disse, og
ikke bare fordi vrangforestillingene har en mer komplisert struktur. Et trekk
som vi framhever som vesentlig ved vrangforestillingene, er at de står i et
motsetningsforhold til virkeligheten. Illusjoner behøver ikke nødvendigvis å
være falske, dvs. urealiserbare eller i strid med virkeligheten. En jente fra middelklassen
kan for eksempel ha den illusjonen at det vil komme en prins og
hente henne med seg. Dette er mulig, og slike ting har også skjedd noen ganger.
At Messias skal komme og innstifte en gylden tidsalder, er mye mindre sannsynlig.
Hvorvidt man vil klassifisere denne tro som en illusjon eller som noe
analogt til en vrangforestilling, vil avhenge av ens personlige innstilling. Eksempler
på illusjoner som har vist seg å slå til, er ikke lette å finne, men
alkymistenes illusjon om at alle metaller kan omgjøres til gull, kan muligens
være en av dem. Ønsket om å eie en masse gull, så mye gull som mulig, er
riktignok blitt dempet en god del av vår nåværende innsikt i rikdommens
betingelser, men kjemien holder det ikke lenger for umulig å forvandle metaller
/ 522 /

til gull. Vi kaller altså en tro for en illusjon når oppfyllelsen av et ønske er en
vesentlig faktor i motivasjonen, og vi ser i den sammenhengen bort fra dens
forhold til virkeligheten, på samme måte som illusjonen selv ikke legger noe
vekt på å bli verifisert.
La oss etter denne orienteringen vende tilbake til spørsmålet om de religiøse
læresetninger. Vi kan nå gjenta at de alle sammen er illusjoner og umulige å
bevise. Ingen kan tvinges til å mene at de representerer sannheten. Ingen kan
tvinges til å tro på dem. Noen av dem er så usannsynlige, så uforenlige med alt
det som vi så møysommelig har tilegnet oss av kunnskap om verdens virkelighet,
at vi kan sammenlikne dem med vrangforestillinger – om vi tar behørig
hensyn til de psykologiske forskjellene. Hvor mye de egentlig sier oss om virkeligheten,
kan vi for de flestes vedkommende ikke uttale oss om. På samme måte
som de er umulige å bevise, er de også umulige å motbevise. Vi vet fremdeles
for lite til å kunne nærme oss dem på en kritisk måte. Verdens gåter blir bare
langsomt avslørt av vår forskning. Det fins mange spørsmål som vitenskapen
ennå ikke kan gi noe svar på. Men vitenskapelig arbeid er den eneste veien som
kan føre oss til kunnskap om virkeligheten omkring oss. Det er igjen bare en
illusjon å vente seg noe av intuisjon og indre fordypelse. Slike kilder kan bare
gi oss detaljer om vårt eget sjeleliv, detaljer som er vanskelige å tyde, og aldri
/ 523 /
René Magritte:
En helgens erindringer, 1960.

Side 525: René Magritte:
Uventet svar, 1933.
noen informasjon om de spørsmål som de religiøse læresetninger finner det så
enkelt å svare på. Det ville være helt forkastelig om man etter eget forgodtbefinnende
og ut fra personlig skjønn skulle erklære den ene eller den andre delen av det
religiøse systemet for mer eller mindre akseptabel. Til det er disse spørsmålene
for betydningsfulle; man kunne være fristet til å si: for hellige.
På dette punktet må man være forberedt på en innvending: «Men hvis selv
innbitte skeptikere innrømmer at religionens påstander ikke kan motbevises av
fornuften, hvorfor skulle jeg da ikke tro på dem, siden det er så mye som taler
for dem – tradisjon, forståelse mellom menneskene og all den trøst de gir?» Ja,
hvorfor ikke? Akkurat som ingen kan tvinges til tro, kan heller ingen tvinges til
vantro. Men la oss ikke slå oss til ro med det selvbedraget at slike argumenter
leder oss inn på riktig tankegang. Hvis uttrykket «dårlig unnskyldning» noen
gang var på sin plass, så måtte det være her. Uvitenhet er uvitenhet. Man kan
ikke ut fra den utlede noen rett til å tro noe som helst. Intet fornuftig menneske
ville i andre sammenhenger te seg så uansvarlig eller si seg tilfreds med så svake
begrunnelser for sine meninger og standpunkter. Det er bare i de høyeste og
helligste anliggender at man tillater seg det. I virkeligheten er dette bare forsøk
på å narre seg selv og andre til å tro at man fremdeles har et nært forhold til
religionen, når man egentlig for lenge siden har løsrevet seg fra den. Når det
gjelder religiøse spørsmål, gjør folk seg skyldig i alle tenkelige former for uærlighet
og intellektuelle forseelser. Filosofer strekker ordenes betydning til det
knapt blir noe igjen av deres opprinnelige mening. De bruker navnet «Gud» om
en eller annen vag abstraksjon som de selv har skapt seg. Dermed kan de stå
fram for all verden som deister, som mennesker som tror på Gud, og de kan til
og med skryte av at de har erkjent et høyere og renere gudsbegrep, til tross for
at deres Gud nå bare er en substansløs skygge og ikke lenger den mektige personligheten
som han er i de religiøse doktriner. Kritikere fortsetter med å beskrive
som «dypt religiøs» enhver som erkjenner at han føler menneskets ubetydelighet
og maktesløshet i møte med universet, selv om det som utgjør religiøsitetens
vesen ikke er denne følelsen, men først det som kommer etterpå, nemlig den
påfølgende reaksjonen, som søker et botemiddel mot denne følelsen. Den som
ikke går videre, men ydmykt finner seg i den lille rollen som menneskene spiller
i den store verden, han er tvert imot ikke-religiøs i ordets sanneste forstand.
Det er ikke planen med denne undersøkelsen å ta stilling til sannhetsverdien
i de religiøse læresetningene. Det er nok for oss at vi har erkjent at de
er illusjoner i sin psykologiske natur. Men det er ingen grunn til å skjule det
faktum at denne oppdagelsen også har sterk innflytelse på vår holdning til
dette spørsmålet, som for mange må framstå som det viktigste av alle. Vi vet
omtrent i hvilke perioder og av hva slags mennesker de religiøse læresetningene
er blitt skapt. Hvis vi i tillegg finner ut hvilke motiver det skjedde ut fra, vil
vårt syn på religionsproblemet forskyve seg merkbart. Da vil vi si til oss selv at
det hadde vært fint om det fantes en Gud som hadde skapt verden, og som var
vårt vennligsinnede forsyn, og at det hadde vært fint om det fantes en moralsk
orden i universet og et liv etter dette. Men det er en meget påfallende kjensgjerning
at alt dette er nøyaktig slik som vi nødvendigvis vil måtte ønske oss det.
Og det ville være enda mer merkverdig om det skulle ha lykkes våre stakkars
uvitende og ufrie forfedre å løse alle disse vanskelige verdensgåtene.
/ 524 /

525 /

Ungdomstrinnet
EKSEMPLER PÅ MODERNE
RELIGIONSKRITIKK
F RIDTJOF NANSEN
Fridtjof Nansen (1861–1930) vant stor internasjonal berømmelse både som oppdagelsesreisende,
som naturvitenskapelig forsker og som pioner innenfor humanitært og mellomfolkelig
arbeid. Han mottok Nobels fredspris i 1922.
Nansen var svært opptatt av forholdet mellom vitenskapelig tenkning, moral og religion.
Fra midt på 1880-tallet begynner han å gi uttrykk for et darwinistisk preget livssyn, der troen
på framskritt i vitenskapens navn står i sentrum. Nansen arbeidet på denne tiden som konservator
ved Bergens museum og hadde kontakt med naturvitenskapsfolk med et darwinistisk
grunnsyn (bl.a. dr. Armauer Hansen, som var kjent for sin påvisning av leprabasillen i 1873).
I 1886 var Nansen på studietur i Tyskland og oppholdt seg blant annet en periode ved den kjente
tyske darwinisten Ernst Haeckels laboratorium i Leipzig. Utover på 1880- og 1890-tallet gav
også Nansen ved flere anledninger offentlig uttrykk for en positiv holdning til darwinismen.
Etter århundreskiftet svekkes denne utviklingsoptimismen hos ham, og en mer desillusjonert
holdning kommer til uttrykk. Det er ikke utviklingen mot noe stadig bedre, men heller den
stadige forandringen som preger tilværelsen, sier han i et foredrag i 1902.
Teksten nedenfor er hentet fra en norsk oversettelse av en artikkel Nansen skrev i det
engelske tidsskriftet The Forum i 1929. Den engelske originaltittelen er What I believe. Nansen
demonstrerer også her sin tro på fornuften og på naturvitenskapen. I det utdraget vi har tatt
med, argumenterer han dessuten for en moral som ikke er forankret i religiøs åpenbaring.
«Min tro»
Hvorvidt det eksisterer absolutte sannheter, kan vi verken bevise eller motbevise.
Men da tenkeevnen er gitt oss, bør vi selvfølgelig bruke den til å overveie de
spørsmål som er av den største betydning for hele vår livsførsel, og vi må la vårt
resonnement bli ledet av hva vi erkjenner å være sannheter i vår tid. Å tillate vår
tro, vårt livssyn, å bli tyrannisert på bud og befaling – enten ulogisk eller ikke
– av en annen person, en «Guds profet», har intet å gjøre med moral eller godhet.
En befaling som «du skal tro» er umoralsk. Hvis vi kan tvinge oss selv til å adlyde
en slik befaling, så gjør vi det, ikke fordi vi er overbevist om at det er den naturlige,
gode og rette ting å gjøre, men av frykt for å mishage en guddommelig
makt, og derved utsette oss for straff. Dette er det motsatte av moral, fordi vi
underkaster oss et fremmed despoti for derved å vinne noe. Slike bud er levninger
fra tider da menneskene trodde på krigsguder, guder for hevn og belønning;
sådanne som Israels Jahve. I våre dager kunne man vente at vi skulle ha
vokst ut over slik overtro, og at vi skulle betrakte det som vår plikt etter evne å
bringe vårt livssyn, vår tro, våre moralprinsipper i harmoni med vår fornuft, og
å bygge vår livsførsel på prinsipper som vi betrakter som riktige og rettferdige.
Når vi forsøker å danne oss et syn på tilværelsen og på verdensordenen, har
vi intet annet til å lede oss enn våre iakttakelser – det vil si vår vitenskapelige
undersøkelse – og vår logiske tenkning. Vi føres derved til å anta at hele universet
– den levende så vel som den livløse verden, den fysiske så vel som den
/ 526 /

åndelige sfære, beherskes av hva vi med en alminnelig benevnelse kaller naturlover,
og at disse lovene bestemmer det forgangne og fremtiden. Vi kan ikke oppdage
noen fundamental forskjell på ubesjelet og besjelet materie eller på fysiske og
åndelige prosesser. Der er alle deler og utslag av naturen. (…)
Og nå sjelen? Den er en uløselig del av alle former for organisk liv – dyr og
planter. Vi kan i virkeligheten ikke tenke oss noen levende form uten en sjel,
eller en sjel uten en levende form. Hvor livet begynner, begynner sjelens liv, og
når livet ender, ender sjelens liv. Vi kan tale om en ubevisst eller bevisst sjel,
men det er oss ikke mulig å trekke grensen hvor den individuelle, bevisste sjel
begynner på det oppstigende tilværelsestrinn av organiske former fra de laveststående
planter og dyr til de høyeststående pattedyr og mennesket, mer enn det
er oss mulig i utviklingen av det individuelle menneske fra egget til voksen
alder. Når begynte menneskets individuelle sjel sin tilværelse? Ved tankeforestilling?
Jeg tror det. (…)
Nøye forbundet med dette spørsmål om en bevisst sjel er det gamle postulat
om dens u d ø d e l i g h e t, som har sin grunn i vår frykt for tilintetgjørelse,
eller rettere sagt i vårt ønske om å leve. Den påstand at sjelen vedblir å leve
etter oppløsningen av legemet og dets organer – ved hvis prosesser den fremkom
– står i så skarp motsetning til all fornuft at den ikke kan behandles som
et vitenskapelig problem. Ganske naturlig oppstår spørsmålet: På hvilket trinn
i utviklingen av de animalske former antas det at den individuelle sjels udødelighet
oppstod? Er den kun en særrett for mennesket? Men hvis så, besatt da Neandertalmennesket,
eller Pitchecanthropos en udødelig sjel? Har en gorilla, eller en
elefant, en hund, en tiger, en kylling, en slange, en fisk, en hummer, en østers –
har hver av disse en individuell, udødelig sjel? Hvor er det en mulighet for å
angi grensen? Og hvor i universet befinner seg denne utallighet av individuelle
sjeler som fortsetter sin udødelige tilværelse? (…)
For mange mennesker kan det være en trøst å tro at sjelen er udødelig, og at det
er et liv etter dette hvor det kan gis et vederlag for lidelser og mangler ved
denne jordiske tilværelse; men det er selvfølgelig en mindre egoistisk, en stoltere
og sunnere tro å mene at vårt liv er h e r og n å, at vi er forbigående ledd i en
uavbrutt kjederekke fra fortid til fremtid, at vi kun lever videre i kraft av våre
tanker og handlinger, og i våre etterkommere, og at vi derfor må utrette det
beste vi formår i dette ene liv. Dette livssyn er skikket til å styrke solidaritetsfølelsen,
og det danner et sunnere grunnlag for vår livsførsel, og for samfunnets
fremskritt enn foreldede illusjoner og påstander, og en teori som hviler på den
egoistiske tanke om individets frelse i et annet liv. (…)
Verre imidlertid enn dette er det faktum at ideen om moral hittil alminneligvis
var knyttet til religionen, at de gjengse moralregler hovedsakelig hadde sin
opprinnelse i overtro, og man måtte adlyde dem for å behage noen overnaturlige
vesener, eller for å erholde en belønning her eller i et annet liv. Mennesker
som oppdager villfarelsen i sine gamle overtroiske forestillinger og kaster dem
over bord, kan derfor også komme til å kaste sine etiske grunnsetninger over
/ 527 /

Bertrand Russell, 1872–1970.
bord uten å være i stand til å finne nye. De taper således sin åndelige balanse,
sitt fotfeste i livet. (…)
Man kan ikke vente at moralregler skal være mer absolutte og evigvarende enn
andre menneskelige ideer. Det er naturlig at det som betraktes som moralsk, vil
skifte etter tid og omstendigheter. Mange moralske bud som fremdeles forkynnes
den dag i dag, er vitterlig tilbakelagt stadium, ja, de er endog skadelige. (…)
Det er nødvendig å bygge opp en ny, rettferdig morallov i samklang med
tidsmessige synsmåter, befridd så meget som mulig fra overtro, og på grunnlag
av de gamle prinsipper om solidaritet og kjærlighet. Det må tydelig understrekes
at moralregler ikke er bud som vi må adlyde på grunn av frykt – det laveste
instinkt hos mennesket – men at de er gode i seg selv, fordi deres overholdelse
fremmer menneskenes lykke her i livet, og har ingenting å gjøre med den
egoistiske tanke om en individuell frelse i en annen verden. Som regel kan det
vel sies at moralske handlinger er sådanne som i sine sluttvirkninger er et gode
for individet som for samfunnet, mens umoralske handlinger er de som til slutt
skader samfunnet eller individet, eller begge.
Hvis vi virkelig har håp om å kunne nærme oss en bedre fremtid for menneskeheten,
er den første betingelse å ha mot, og ikke la oss beherske av frykt.
Vi trenger mot til å kaste til side gamle plagg som har hatt sin tid, og ikke lenger
passer for de nye slektsledds behov; vi må arbeide rolig og med tillit for å
kunne legge et nytt og tryggere grunnlag for den enkeltes så vel som for
samfunnets etiske liv.
B ERTRAND RUSSELL
Bertrand Russell er en av dette århundrets fremste filosofer. Ved siden av sitt fagspesialiserte
virke innenfor erkjennelsesfilosofi og logikk var han en flittig og markant samfunnskritiker
og kulturkritiker, og ikke minst: religionskritiker. Han så ikke bare på mange av de religiøse
forestillingene som totalt ufornuftige og uten ethvert grunnlag i erfaring og forsvarlig tenkning,
men de religiøse forestillingenes makt i samfunnet var blant de fremste hindrene for
utvikling av en mer rettferdig og fredsbevarende verdensordning. Hans skriftlige produksjon
er stor og spenner over et stort register av tema. Han forente ofte en krystallklar tankeføring
og et inderlig samfunnsengasjement med en enestående litterær og stilistisk eleganse,
og ikke minst derfor ble han belønnet med Nobels litteraturpris i 1950. Hans tiltro til
den analytiske fornufts rensende funksjon i kultur og samfunn var usvikelig. Disse to tekstutdragene
taler tydelig for seg selv, og de viser også den vittige og underfundige ironien
Russell er kjent for når han avslører uklar og uholdbar tenkning. For Russell var det å leve
etter fornuft et etisk imperativ, å ty til trygghetsskapende illusjoner og religiøs tro var en
form for flukt som virket fremmedgjørende og umyndiggjørende på menneskene, en flukt
inn i uvirkeligheten. Framfor troens trygghet måtte mennesket kunne tåle å leve med tvilen
– tvile uten å fortvile – og den form for begrunnet, men i prinsippet hypotetiske kunnskap
som den vitenskapelige fornuft skaffet til veie. Denne holdningen ligger tydelig under i essayet
«The Free Man’s Worship». En annen av dette århundrets mest toneangivende filosofer
– eksistensialisten Jean-Paul Sartre – gjorde denne holdningen til et hovedpunkt i sin filosofi
/ 528 /

ved å betone at hvis mennesket ønsket å leve ekte og autentisk – med full, handlekraftig
livsintensitet – måtte det tåle å leve med usikkerheten, tvilen og angsten, som til sammen
utgjorde menneskets optimale opplevelse av frihet og livsnærhet.
Den første teksten er hentet fra den norske oversettelsen av Hvorfor jeg ikke er en kristen, overs.
Tone Formo, Humanist forlag, Oslo 1996, s. 24–29, den andre fra Mysticism and Logic and other
essays, London (Longmans) 1918, s. 46–57.
«Hvorfor jeg ikke er kristen»
For så å komme til spørsmålet om Guds eksistens: det er et stort og alvorlig
spørsmål, og hvis jeg skulle forsøke å behandle det på en noenlunde fyllestgjørende
måte, ville jeg måtte holde dere her i evighet, så dere må unnskylde meg
om jeg behandler det på en noe kortfattet måte. Dere vet selvsagt at den katolske
kirke har fastslått det som dogme at Guds eksistens kan bevises ved ren menneskelig
fornuft. Det er et noe underlig dogme, men det er altså et av deres
dogmer. De måtte innføre det fordi fritenkere en gang i tiden fikk for vane å si
at det fornuftsmessig kunne framføres de og de argumenter mot Guds eksistens,
men naturligvis visste man at Gud eksisterte; det var et rent trosspørsmål.
Argumentene og begrunnelsene ble ført fram i det vide og det brede, og den
katolske kirke mente at de måtte sette en stopper for det. Derfor fastslo kirken
at Guds eksistens kan bevises ved hjelp av ren fornuft, og de ble nødt til å sette
fram det de mente var argumenter for å bevise det. Det er selvfølgelig en lang
rekke av dem, men jeg skal bare ta for meg noen få.
Det gudsbeviset som kanskje er enklest og lettest å forstå, er argumentet
om den første årsak. (Det går ut på at alt vi ser i denne verden, har en årsak,
og når man går lenger og lenger bakover i årsakskjeden, kommer man til en
første årsak, og denne årsak gir man navnet Gud.) Jeg antar at dette argumentet
ikke er særlig tungtveiende nå for tiden, først og fremst fordi årsak
ikke lenger er hva det en gang var. Filosofer og vitenskapsmenn har kastet
seg over årsaksbegrepet, og det har mistet mye av sin gamle livskraft, men
bortsett fra det kan man se at argumentet om at det må finnes en første årsak,
ikke kan ha noen gyldighet som gudsbevis. Jeg kan forresten nevne at
da jeg var ung og alvorlig opptatt av disse spørsmålene, aksepterte jeg lenge
argumentet om den første årsak, helt til jeg en dag som attenåring leste John
Stuart Mills selvbiografi, der jeg fant denne setningen: «Min far lærte meg at
spørsmålet: ‘Hvem skapte meg?’ ikke kan besvares, siden det straks fører til
ytterligere spørsmål: ’Hvem skapte Gud?’» Denne meget enkle setningen viste
meg – og det mener jeg fortsatt – det gale i argumentet om den første årsak.
Hvis allting må ha en årsak, da må også Gud ha en årsak. Hvis det kan finnes
noe uten årsak, kan det like gjerne være verden som Gud, altså kan ikke
dette argumentet ha gyldighet som gudsbevis. Det er nøyaktig det samme
som det hinduistiske synet om at verden hviler på en elefant, og elefanten
hviler på en skilpadde, og da noen sa: «Hva med skilpadden?», svarte inderen:
«La oss heller snakke om noe annet.» Som gudsbevis er argumenter ikke
bedre enn som så. Det finnes ingen grunn til at verden ikke skal kunne ha
oppstått uten årsak, og det finnes heller ingen grunn til at den ikke alltid
skulle ha eksistert. Det er i det hele tatt ingen grunn til å tro at verden hadde
noen begynnelse. Ideen om at tingene må ha en begynnelse, skyldes i virke-
/ 529 /

ligheten kun vår fattige forestillingsevne. Derfor behøver jeg kanskje ikke kaste
bort mer tid på argumentet om den første årsak. (…)
Det neste skrittet i denne prosessen fører oss til argumentet om hensiktsmessigheten
i tilværelsen. Dere kjenner alle dette argumentet: at alt i verden er skapt
nettopp slik for at vi kan opprettholde livet på jorden, og hvis verden var aldri
så lite annerledes, ville vi ikke kunnet leve der. Det er argumentet ut fra hensiktsmessigheten.
Det kan iblant anta en noe besynderlig form; for eksempel har
det vært påstått at kaniner har hvit hale for at det skal være lett å skyte dem. Jeg
vet ikke hvordan kaninene ser på denne formen for bevisførsel. Det er et argument
det faller lett å parodiere. Dere kjenner sikkert til Voltaires bemerkning om
at nesen er formet som den er, for at brillene skal passe. Den slags parodier har
vist seg å ikke skyte så langt over målet som man trodde i det attende århundre,
fordi vi etter Darwin forstår mye mer om hvordan levende vesener er tilpasset
sitt miljø. Det er ikke miljøet som er skapt for å passe for dem, men de som har
utviklet seg for å passe til miljøet, og det er grunnlaget for tilpasning. Det finnes
ikke belegg for at det har noe med hensiktsmessighet å gjøre.
Når man ser nærmere på dette gudsbeviset ut fra hensiktsmessighet, er det
forbløffende at folk kan tro at denne verden, med alt som finnes i den, med alle
dens mangler, skulle være det beste som allmakten og allvitenheten har skullet
kunne frambringe på millioner av år. Jeg kan rett og slett ikke tro det. Tror dere
at hvis dere var gitt allmakt og allvitenhet og millioner av år til å gjøre verden
fullkommen – skulle dere ikke kunne produsere noe bedre enn Ku Klux Klan
eller fascistene? Hvis vi dessuten aksepterer de alminnelige vitenskapelige lover,
må vi regne med at menneskelig liv og liv i alminnelighet på denne kloden kommer
til å dø ut med tiden; det er bare et stadium i solsystemets forfall. På et visst stadium
i forfallet får man de og de temperaturforhold og annet som er gunstig for protoplasma,
og så har man liv en kort stund i hele solsystemets levetid. På månen
ser vi en tilstand lignende den jorden nærmer seg – noe dødt, kaldt og livløst.
Det blir fortalt meg at denne typen synspunkter er deprimerende, og folk kan
si at hvis de skulle trodd på dette, kunne de ikke fortsette å leve. Ikke tro på det;
det er bare sludder. Det er ingen som går rundt og virkelig bekymrer seg for hva
som kommer til å skje om millioner av år. De bedrar seg selv om de tror at de
er bekymret for det. Det som virkelig bekymrer dem, er noe mye mer hverdagslig,
eller kanskje det simpelthen er spørsmål om dårlig fordøyelse; det er ingen
som er blitt alvorlig bekymret ved tanken på noe som skal komme til å skje om
millioner av år. Så selv om det naturligvis er trist å tenke på at livet kommer til
å dø ut, tjener det ikke til å gjøre livet ulykkelig – vi kan i hvert fall si det slik,
skjønt iblant når jeg tenker over hva folk kan gjøre med livet sitt, synes jeg snarere
det er en trøst; det får en bare til å rette oppmerksomheten mot andre ting.
En fri manns tro
Dr. Faust fikk i sitt studerkammer historien om skapelsen fortalt på følgende
måte av Mefistofeles:
Den endeløse lovsangen fra englekorene var begynt å bli trøttende, for hadde han ikke fortjent
lovprisningen deres når alt kom til stykket? Hadde han ikke gitt dem glede uten ende? Ville det
/ 530 /

ikke være morsommere å bli lovprist uten å ha fortjent det, å bli tilbedt av vesener som han
torturerte? Han smilte i sitt stille sinn, og så bestemte han seg for at det store dramaet skulle
oppføres.
Gjennom uendelige tider virvlet den glovarme stjernetåken rundt i rommet uten mål og
mening. Til slutt begynte den å ta form. Den sentrale massen slynget ut planeter, planetene
kjølnet, kokende sjøer og brennende fjell steg og sank, og fra svarte skymasser flommet varme
regnskyll over den knapt størknede skorpen. Og nå begynte den første spire av liv å vokse fram
i havdypet, og den utviklet seg hurtig i den livgivende varmen og ble til skoger av store trær.
Enorme bregner skjøt opp av det fuktige jordsmonnet. Sjøuhyrer ynglet, sloss, slukte sin føde og
døde. Og fra uhyrene ble mennesket født etter hvert som skuespillet utfoldet seg, med tankens
kraft, med kunnskap om godt og ondt og med sin grusomme tørst etter noe å tilbe. Og mennesket
så at alt er forgjengelig i denne avsindige, uhyrlige verden, at alt kjemper for å tilrive seg
noen korte øyeblikk av liv før dødens ubønnhørlige dom, koste hva det koste vil. Og mennesket
sa: «Det er en skjult mening bak det hele, om vi bare kunne finne ut av den, og meningen er
god; for vi må ære ett eller annet, og i den verden som er synlig for våre øyne, er det ingen ting
som det er verdt å ære.» Og mennesket tok avstand fra kampen og bestemte seg for at Gud ville
det skulle komme harmoni ut av kaoset ved menneskets hjelp. Og da det fulgte de instinkter
som Gud hadde overført til det fra dets opphav, rovdyrene, kalte det dette for synd og bad Gud
om tilgivelse for det. Men det var i tvil om det virkelig hadde rett til tilgivelse, før det fant på en
guddommelig plan som skulle mildne Guds vrede. Og mennesket så at livet var vondt, og så
gjorde det livet enda verre for seg, i håp om at framtiden derved skulle bli bedre. Og det takket
Gud for at det hadde fått styrke til å gi avkall også på de gleder som det hadde tilgang til. Og
Gud smilte, og da han så at mennesket var blitt perfekt i forsakelse og tilbedelse, sendte han
gjennom himmelrommet en ny sol, som braste inn i menneskets sol, og alt ble igjen til tåke.
«Ja,» mumlet han, «det var et godt stykke. Det vil jeg la oppføre en gang til.»
Slik er grovt sett det verdensbildet som vitenskapen stiller vår tro overfor, bare
enda mer formålsløst og blottet for mening. Midt i en slik verden, om noe sted,
må våre idealer fra nå av finne seg et hjem. At mennesket er et produkt av
årsaker som ikke hadde noen bevissthet omkring det de var i ferd med å skape;
at dets opprinnelse, dets framvekst, dets håp og frykt, alt det som det elsker og
tror på, bare er et resultat av tilfeldige sammensetninger av atomer; at ingen ild,
intet heltemot, ingen tanker eller følelser, hvor intense de enn er, kan sikre oss
et individuelt liv på den andre siden av graven; at alt det arbeidet som er blitt
gjort opp gjennom tidene, all oppofrelse, all inspirasjon, alt det ypperste som
den menneskelige skarpsindighet har frambrakt, er dømt til å utslettes i solsystemets
enorme livløse rom, og at alt det mennesket har skapt, uunngåelig
må begraves under restene av et univers i ruiner – alt dette, om det ikke er helt
udiskutabelt, så er det i hvert fall så bortimot sikkert, at ingen filosofi som
avviser det, kan gjøre seg noe håp om å bli stående. Bare innenfor den rammen
som disse sannhetene utgjør, bare på det faste fundamentet av urokkelig håpløshet,
kan sjelens bolig fra nå av bygges trygt.
Hvordan skal et så maktesløst vesen som mennesket kunne bevare glansen
i sine lengsler og drømmer i en slik fremmed og umenneskelig verden? Det er
et merkelig mysterium at den allmektige, men blinde naturen på sin evige flukt
gjennom rommets bunnløse avgrunner til sist har frambrakt et barn, et barn
som riktignok fortsatt er underlagt dens makt, men som er utstyrt med syn,
/ 531 /

med kunnskap om godt og ondt, og med evne til å vurdere alle de verdener
som dets tanketomme mor består av. På tross av døden, merket, seglet som
viser at det moderlige opphav fremdeles har kontrollen, er mennesket likevel
fritt til å undersøke, til å kritisere, til å skaffe seg kunnskap og til å skape med sin
fantasi i den korte tiden det har til rådighet. I den verden det kjenner, er det
bare mennesket som har denne friheten, og heri ligger menneskets overlegenhet
overfor de uimotståelige krefter som styrer dets ytre liv.
Det primitive mennesket føler seg også tynget av sin maktesløshet overfor
naturkreftene, akkurat som oss. Men ettersom det ikke eier noe annet som det
respekterer mer enn makt, er det villig til å ydmyke seg overfor sine guder, uten
å spørre om de har gjort seg fortjent til å bli tilbedt. Gripende og forferdelig er
den lange historien om grusomhet og tortur, nedverdigelse og menneskelige
offer som mennesket har tålt i håp om at det ville blidgjøre skinnsyke guder.
Den skjelvende troende tror at når han frivillig har ofret det som han setter
mest pris på, da må sikkert gudenes blodtørstighet være døyvet, og de vil ikke
kreve mer. Molok-religionen – som slike trosbekjennelser kan kalles med en
fellesbetegnelse – er i sitt vesen den krypende underkastelse fra slaven, som
ikke tør, ikke en gang i sitt stille sinn, å tillate seg den tanken at hans herre ikke
fortjener noen smiger. Siden idealenes uavhengighet ennå ikke er anerkjent,
kan makten tilbes fritt, og være gjenstand for ubegrenset respekt, på tross av all
smerten den så tøylesløst sprer omkring seg.
Men etter hvert som de moralske forestillingene blir dristigere, begynner kravet
fra idealenes verden å gjøre seg mer gjeldende, og man må begynne å dyrke guder
av et annet slag enn dem som det primitive mennesket har skapt seg, hvis man
ikke skal slutte å tilbe. Noen vil fremdeles bevisst avvise kravene fra idealet, selv
om de føler dem, og fortsatt hevde at naken makt er tilbedelsen verdig. Det er
en slik holdning som innprentes i det svar Gud gir Job ut av virvelvinden: Den
guddommelige makt og kunnskap blir stilt til skue, men den guddommelige godhet
er det ingen antydning til snakk om. Dette er også holdningen til dem som i vår
egen tid begrunner sin moral ut fra kampen for tilværelsen, idet de hevder at de
som overlever, nødvendigvis må være de mest levedyktige. Andre derimot, som
ikke er fornøyd med et svar som virker så frastøtende på deres moralske sans,
vil innta den posisjon som vi er blitt vant til å betrakte som spesielt religiøs, nemlig
at virkelighetens verden på en eller annen skjult måte faktisk er i harmoni med
idealenes verden. Slik skaper mennesket Gud, allmektig og allgod, den mystiske
enhet av det som er, og det som burde være.
Men virkelighetens verden er ikke god når det kommer til stykket, og når vi
lar vår dømmekraft underkaste seg den, er det et element av slavementalitet i
dette som våre tanker må renses fra. For det er en god ting å opphøye menneskets
verdighet i alle sammenhenger, ved å frigjøre det fra ikke-menneskelige
krefters tyranni så langt det er mulig. Når vi har forstått at makt i stor grad er et
onde, at mennesket med sin kunnskap om godt og ondt bare er et hjelpeløst
atom i en verden som ikke har noen slik bevissthet, står vi igjen overfor valget:
Skal vi tilbe makten, eller skal vi tilbe godheten? Skal vår Gud eksistere og være
ond, eller skal vi erkjenne at han er et produkt av vår egen samvittighet? (…)
Knyttet som det er til sine medmennesker med det sterkeste av alle bånd,
den felles undergangs bånd, finner det frie mennesket at det alltid har hos seg
/ 532 /

en ny visjon som kaster et kjærlighetens lys over hvert daglig gjøremål. Menneskets
liv er en lang marsj gjennom natten, omringet av usynlige fiender,
plaget av trøtthet og smerte, mot et mål som få kan gjøre seg noe håp om å nå,
og hvor ingen får dvele lenge. En etter en forsvinner våre kamerater ut av syne
under marsjen, revet vekk på de tause befalinger fra den allmektige Død. Meget
kort er den tiden da vi kan hjelpe dem, da deres lykke eller ulykke blir avgjort.
La oss se det som vår oppgave å spre solskinn på deres vei, å lindre deres sorger
med medfølelsens balsam, å gi dem den rene glede som en aldri sviktende
kjærlighet innebærer, å styrke dem i motløshetens dager og inngi dem tro på
livet i fortvilelsens stund. La oss ikke smålig veie deres fortjenester og feil på
gullvekt, men bare tenke på deres behov – på de sorger, de vanskeligheter og
kanskje den blindhet som er årsaken til elendigheten i deres liv. La oss huske at
de er medmennesker som lider med oss i det samme mørke, aktører i den
samme tragedie som vi selv er med i.
Og så, når deres tid er over, når deres gode og onde sider er blitt foreviget av
det forgangnes udødelighet, la oss da kunne føle at det ikke var noe vi hadde
gjort som var årsaken når de led, når det gikk dårlig med dem, men la oss
kunne si at vi alltid stod klar med oppmuntring, med medfølelse og med gode
ord som inngav mot, hver gang en gnist av den guddommelige ild ble tent i
deres hjerter.
Kort og maktesløst er menneskets liv. Den langsomme og uavvendelige dom
ligger der nådeløs og mørk over hvert enkelt menneske og over hele menneskeslekten.
Den allmektige materien ruller videre på sin hensynsløse ferd, blind
for hva som er godt og ondt, uten tanke på hva den forvolder av ødeleggelse.
For mennesket, som i dag er dømt til å miste sine kjæreste og i morgen selv må
gå gjennom mørkets port, er det eneste det kan gjøre – før det endelige slaget –
å dyrke de høyverdige tanker som adler dets korte dag, i forakt for den feige
redsel som herjer i den som er slave av skjebnen, å tilbe ved det alter som dets
egne hender har bygd, uten å la seg skremme av tilfeldighetenes velde, å bevare
sitt sinn upåvirket av det tøylesløse tyranni som styrer dets ytre liv, mens det
stolt utfordrer de uimotståelige krefter som for et øyeblikk tolererer dets kunnskap
og dets fordømmelse, og alene, som en trøtt, men urokkelig Atlas, holde
oppe den verden som dets egne idealer har formet på tross av den bevisstløse
makts brutalitet.
T ILMAN MOSER
Tilman Moser er en tysk psykolog og psykoanalytiker. Den lille boka Gudsforgiftning kom ut
på tysk i 1976, og i norsk utgave i 1979. Den er et selvbiografisk oppgjør med følgene av en
kristen (luthersk) oppdragelse slik Moser opplevde den på 1950- og 1960-tallet. Moser
sammenligner religionen med en sykdom som trengte inn i hele kroppen, og som var til
stede overalt. Gud og religionen framstår som en usynlig undetrykkende kraft som det
føltes umulig å slippe unna. Mosers religionskritikk går inn i en freudiansk tradisjon, og
den har spesiell interesse i vår sammenheng fordi den er formulert innenfor rammen av en
luthersk tradisjon.
Teksten er hentet fra den norske oversettelsen (Pax forlag).
/ 533 /

Gudsforgiftning
Kjære Gud, jeg vil begynne med å forbanne deg, eller håne deg, slik at jeg kan
føle meg lettet. Jeg ønsker en indre eksplosjon som rev deg i filler. Så ville jeg
ikke bare bli kvitt deg, men også denne fortærende ydmykelsen det er å måtte
bry meg med deg på nytt. Jeg trodde du var død og gravlagt, eller at jeg i det
minste hadde glemt deg – at du var blitt en som ikke vedkom meg.
Du var en slik skuffelse, et slikt svik i livet mitt at jeg bare skjøv deg fra meg
da det etter hvert pinefullt gikk opp for meg. Du var en gang så forferdelig
virkelig. Da jeg var barn, var du den viktigste personen ved siden av far og mor.
Du har ikke overlevd som person, som en jeg kan oppfatte å stå overfor. Men
det forundrer meg likevel hvor lett det fortsatt er for meg å snakke så direkte til
deg. Du har overlevd i min sjelelige struktur der det ble reist bueganger, alter og
kapell for deg. Du bodde i meg som en gift kroppen min aldri kunne fri seg fra.
Du bodde i meg som selvhat. Jeg var bare et barn da du gjorde inntog i meg
som en sykdom det er vanskelig å lege. Uten at jeg kunne bestemme, ble jeg
gjort til ditt hus, og jeg var stolt over at du ville bo i meg, vesle gutten.
Det var år da jeg ville leve bare for deg, og da du og jeg forhandlet om
vilkårene for at jeg kunne bli utvalgt. Svært tidlig lekte du med drømmene
mine om storhet, du gav dem næring og styrket dem med hellige forbilder som
ble holdt opp for meg i ditt navn. Jeg har ofret så forferdelig mye av lyst og
glede både hos meg selv og andre for din skyld. Ved siden av at følelsen av å
være utvalgt, eller kampen for å bli det, ble sterkere, var kanskje lønnen å bli litt
mer elsket eller litt mindre fortapt.
I virkeligheten hatet jeg deg, fordi jeg måtte ydmyke meg for å oppnå
velvilje hos deg eller for å unngå din vrede. Derfor måtte jeg tilbe deg enda mer,
be deg bære litt over med meg. På denne måten ble du hele tiden mer virkelig,
rett og slett fordi du av mange grunner ikke likte meg. Jeg har aldri lidd under
noe slik jeg har lidd under din eksistens, som de tvang på meg. Du snek deg
innpå meg som en sykdom og krøp etter hvert inn over hele meg. Jeg håper å
bli delvis frisk av deg gjennom å vise deg hvordan dette skjedde. Jeg vet at du
kommer til å sitte fast i arrene til jeg dør, selv om jeg greier å drive deg ut. De
kommer til å verke, og du kommer til å plage meg med fantomsmerter lenge
etter at du er amputert bort.
En del av hatet til familien min skyldes at de har innpodet gudssykdommen
i meg. Så snart de første tegn på at jeg var mottakelig og sårbar, kom til syne,
ble du dryppet inn i meg. At sykdommen spredde seg, ble sett på med glede, i
tråd med gammel familietradisjon. I takt med kirkekalenderen fulgte og feiret
de svulsten som vokste i sjelen min. Høytidene var topper i sykdomsutviklingen.
Jeg vil også straks si deg hvorfor jeg lengtet slik etter deg, eller hadde så lite
motstand mot svulsten. Du kunne vokse i den fruktbare jorden til et ulykkelig
barnesinn. Dersom du hadde bare en aning æresfølelse, ville du bli rød av
skam om jeg gjorde klart for deg den egentlige årsaken til at du vokste i meg.
Du som forvalter konkursboet etter kjærligheten, ulykken og den feilslåtte
medmenneskeligheten.
Men vet du hva som er det verste de har fortalt om deg? At de ondsinnet har
spredd overbevisningen om at du ser alt og hører alt og kjenner våre innerste
tanker. Menneskeverdet fikk dermed nokså tidlig et skudd for baugen. Men det
/ 534 /

er jo et begrep fra de voksnes verden. Når en er barn, føler en seg stadig ussel
fordi du hele tiden ligger på lur, og ser og lytter på oss og leser tankene våre
uten miskunnige pauser. En liten stund lykkes det kanskje å gjøre og tenke noe
som gleder deg, eller i hvert fall mildner deg noe.
«Herren løfte sitt åsyn på deg» bad vi på slutten av hver gudstjeneste, som om
det ikke fantes en større lengsel enn alltid å se dette evig kontrollerende storebror-ansiktet
ditt over oss i taket. Du er en sykdom i meg, en normsykdom, og
det dreier seg om normer det er uråd å oppfylle. En sykdom som ytrer seg ved
at en her er avhengig av din nåde. De må tigges om av embetsmenn som er
betalt for det, i tillegg til min egen påkalling. Du var en ågerkar med omsyn til
nåden, ofte gav du den bare mot menneskekjøtt, og alltid bare på lån, med
ubegrenset rett til å trekke den tilbake. «Hver dag må vi på nytt be Herren om
nåde og få hans nåde i gave. Amen.» Samtidig ble det fortalt at nåden din var
vidunderlig og uten grenser, og hvor glade vi måtte være over at vi stadig på
nytt hadde sjansen til å få den, trass i de alltid tilbakevendende syndene våre.
Du ville aldri la ditt åsyn vike fra oss for alltid, men allikevel lenge nok til å skape
angst og holde oss i gudsfrykt. Vet du, jeg er for lenge siden blitt klar over at jeg
ikke frykter noen, uten samtidig å hate ham fordi han tvinger meg til den
ydmykelsen det er å måtte frykte. Hvorfor skulle det være annerledes med deg,
hvorfor skulle ikke frykten for deg være knyttet sammen med hat? Det måtte
bare ikke bli bevisst, fordi gudshat var det mest forferdelige en kunne tenke seg.
Det førte øyeblikkelig til fortapelse. «Vi skal frykte og elske Gud» ble innpodet i
meg. Som om ikke det første gjør det andre nesten umulig. Du krever det
vanvittige å bli elsket og fryktet samtidig, og fordi dette framkalte hat, måtte en
til gjengjeld frykte enda mer. Dermed måtte jeg være desto mer ydmyk og
takknemlig over at du forlenget fristen for å bli forkastet. Men ikke hos på langt
nær alle viste du deg hovedsakelig som sykdom. Jeg vet det. At jeg opplevde deg
framfor alt som forgiftning og svulst, henger sammen med den århundregamle
komposthaugen av kristelig arv som du kunne dyrke dine vekster på i ro og
mak. Giftkonsentrasjonen var en prosess som gikk over generasjoner: Gjennom
den ble gudssyren dannet, og den har etset seg inn i meg.
I nesten tjue år var mitt fremste mål å vinne din velvilje. Det betyr ikke at jeg
var særlig from, men jeg var alltid og overalt plaget av skyldfølelse. Vennene
mine moret seg stadig over å påvise en mekanisme hos meg: Jeg var på besøk
hos noen og hadde det bra, men likevel var jeg plaget av en uklar følelse av at
jeg kanskje hadde gjort noe galt. Noen timer eller dager seinere følte jeg meg
tvunget til å ringe eller skrive for å vri ut av meg en unnskyldning, eller spørre
om jeg kanskje hadde gjort noe upassende. Jeg bar på en grunnleggende usikkerhet
om at jeg kanskje hadde brutt regler jeg ikke kjente til, og at det kanskje
ville komme en uberegnelig straff om kort tid. Kan hende hadde noen begynt
å mislike meg, eller av en eller annen grunn blitt ergerlige på meg. Du tok
grundig fra meg følelsen av å være fornøyd med meg selv, av å kunne forsone
meg med meg selv, eller å synes at jeg var et brukbart menneske.
/ 535 /

Imagine
Imagine there’s no Heaven
It’s easy if you try
No Hell below us
Above us only sky
Imagine all the people
Living for today
Imagine there’s no countries
It isn’t hard to do
Nothing to kill or die for
And no religion too
Imagine all the people
Living life in peace
You may say I’m a dreamer
But I’m not the only one
I hope someday you’ll join us
And the world will live as one
Imagine no possessions
I wonder if you can
No need for greed or hunger
A brotherhood of man
Imagine all the people
Sharing all the world
You may say I’m a dreamer
But I’m not the only one
I hope someday you’ll join us
And the world will live as one.
Imagine: John Lennon (London: Virgin 1989)
/ 536 /

FRA NORSK LIVSSYNSDEBATT
I MELLOMKRIGSTIDEN
Mellomkrigstiden var en periode preget av sterke livssynsmotsetninger i norsk kulturdebatt. På
den ene siden hadde en konservativ kristen fløy samlet seg rundt Ole Hallesby og hadde ham
som sin viktigste leder. På den andre siden stod den såkalte kulturradikale fløyen, med Helge
Krog og Sigurd Hoel som to av de viktigste lederne. Denne fløyen markerte seg kritisk i forhold
til kristendommen, men den ønsket også å være kritisk i forhold til den borgerlige kulturen.
Samtidig følte den seg forpliktet på opplysningstidens idealer og på den kritiske fornuft som
norm. I norsk livssynsdebatt representererer denne kulturradikale tradisjonen i seg selv et
viktig kapittel. Dessuten utgjør den en viktig bakgrunn for etterkrigstidens sekulærhumanistiske
bevegelse. Tekstene av Krog, Hoel og Bonnevie gir et bilde av den kulturradikale tenkemåten.
I mellomkrigstiden fantes det også en egen kristen humanistisk tradisjon i norsk livssynsdebatt,
en tradisjon som er blitt mindre tydelig etter annen verdenskrig. Vi har tatt med en
tekst fra Anders Wyller som eksempel på hvordan en slik kristen humanisme kunne komme
til uttrykk.
H ELGE KROG: «DIKTNINGENS INNSATS»
Et markant uttrykk for et sekulær-humanistisk livssynsalternativ i norsk mellomkrigstid er
kulturradikalismen – en bevegelse som ofte personifiseres i «det radikale trekløver», forfatterne
Sigurd Hoel (1890-1960), Helge Krog (1889-1962) og Arnulf Øverland (1889-1968). At det er
dikterne som setter dagsorden i livssynsdebatten, synes å være typisk for norsk tradisjon;
litteraturforskeren Leif Longum har da også pekt på forfatterrollen – den intellektuelle opposisjon
– som kjennetegn ved kulturradikalismen, i tillegg til trekk som vitenskapstro og drømmen om
det frie menneske. Krog-utdraget er hentet fra den siste av tre artikler med samletittelen «Diktning
og moral», hvor forfatteren framstår som den kritiske avslører – influert av to avslørere som
nærer både vitenskapstro og frihetsdrøm: Karl Marx og Sigmund Freud.
Teksten er hentet fra Helge Krog: «Diktningens innsats» («Diktning og moral III»), i Meninger
om mange ting, Oslo 1933 (Aschehoug), s. 178-184; opptrykt i sin helhet blant annet i leseverket
Ord i tid 1, Oslo 1981 (Samlaget). Litteratur: Leif Longum: Drømmen om det frie menneske. Norsk
kulturradikalisme og mellomkrigstidens radikale trekløver: Hoel — Krog — Øverland, Oslo 1986 (Universitetsforlaget).
Hvilken rolle spiller så dikteren og diktningen i den stadig fortsatte strid for
åndsfrihet, for fremskritt, for en høyere erkjennelse og en redeligere moral?
Vi må stadig holde oss for øye at enhver ny sannhet er en forbrytelse mot
det bestående samfunn, og derfor vekker makthavernes forbitrelse, idet det
bestående samfunn er flesket de sitter på. Kopernikus og Darwin berøvet kristendommen
to av dens grunnpiller. Marx gav sosialismen dens vitenskapelige
grunnlag, og dermed en voldsom styrke. Freud avslørte og skandaliserte den
borgerlig-kristne kjønnsmoral. De ble alle sammen møtt med raseri. Men ofte
blusser raseriet ikke for alvor opp før den nye tanke, den nye idé gir seg uttrykk
i diktning. Først når det skjer, rykker moralens voktere ut i sluttet tropp.
/ 537 /

For den forfatter som ved siden av den dikteriske også har en bevisst sosial
eller moralsk hensikt med sitt arbeid, blir oppgaven først og fremst den: å
forurolige publikum. For først når folk føler seg foruroliget, er der håp om at de
vil begynne å tenke.
Dette trenger ikke forfatteren å foresette seg, det skjer rent uvilkårlig idet
han splitter de intellektuelle og moralske tåker som folk flest svever omkring i,
og som er meget tettere enn London-tåken. Han søker å tilintetgjøre illusjonene,
overtroen, gjengse begreper og nedarvede forestillinger, alt åndelig blendverk
– i den ene hensikt å blotte virkeligheten, få folk til å se virkeligheten. Da er det
de blir foruroliget; da er det de begynner å tenke.
Aha! roper presteskapet, samfunnsstøttene og moralens voktere i stort kor:
Det er altså en rent nedbrytende virksomhet?
Jaha. Det er det. Og der er i dette punkt en nøye overensstemmelse mellom
denne litteratur og alt fremskrittsarbeid overhodet og på alle områder. Fremskritt
består først og fremst i å bryte ned. Bryte ned de befestninger, åndelige
eller materielle, som gir enkelte mennesker eller enkelte grupper av mennesker
privilegium på eller adgang til å undertrykke eller utnytte andre økonomisk,
sosialt, moralsk eller intellektuelt. Milepælene på fremskrittets lange vei er
nettopp ruinene etter slike nedbrutte befestninger. Og den litteratur vi her
snakker om, stiller seg nettopp dette mål: å bryte ned åndelige skranker, styrte
gammel autoritet, fjerne kunstige hemninger og hindringer, feie vekk gammelt
skrammel, så det blir pusterom og armslag, så det blir frisk luft og vekstvilkår.
Deretter besørger livet selv resten. Rydd tomtene, så blir der nok bygd. For det
egentlige byggende, det er alltid til stede, lengselsfullt til stede, som ny trang og
ny vilje. Det gjelder bare å slippe disse friske kreftene til, så vil de forbedre våre
vilkår og forbedre oss selv. (1932)
S IGURD HOEL: «MOTSTAND MOT…»
I denne teksten vender Sigurd Hoel kulturradikalerens avslørende blikk mot kulturradikalismen
selv. Med mellomkrigstiden på lett distanse forsøker han å bestemme bevegelsen som fenomen,
forankre den idéhistorisk, vurdere den kritisk – og ikke minst: formulere dens potensial
i framtidens verdidebatt. Med paroler som «drømmen om det frie menneske» og «et menneskes
liv er en hellig ting» knytter han kulturradikalismen til en humanistisk tanketradisjon med
dypere tildriv enn dagsaktuell opposisjon.
Den følgende teksten er hentet fra Sigurd Hoel: Motstand mot. . . Kulturradikalismens fremtidsproblemer
– i revisjonens tegn, Politiken 1955, opptrykt i Sigurd Hoel: Ettertanker. Etterlatte essays og
artikler i utvalg ved Leif Longum, Oslo 1980 (Gyldendal), s. 115–123.
Før vi går videre, burde vi kanskje gi en definisjon av selve begrepet kulturradikalisme.
Jeg tror imidlertid det kan være praktisk å nærme seg problemet
fra en annen kant, ved å minne om tre kulturradikale bølgetopper.
Den første og kanskje største av disse bølgetoppene hadde vi i det attende
århundre, i den såkalte opplysningstiden. Voltaire var sentralfiguren, men han
hadde et stort følge av vitenskapsmenn og kunstnere; til og med et par fyrster
bekjente seg til fremskrittstroen.
/ 538 /

Den andre store bølgen var av mer lokal karakter, men for oss her i Norden
ikke mindre viktig. Jeg sikter selvsagt til brandesianismen. Brødrene Brandes
var ledere, inspiratorer og delvis makthavere; men folk som J.P. Jacobsen, Ibsen,
Kielland og Strindberg (i en periode) var jo heller ingen småfolk.
Den tredje bølgen, med mange offiserer og mange kommissærer, men ingen
kommanderende general, hadde vi i 1920-årene.
Ut fra disse eksemplene kan vi kanskje nærme oss noe som ligner definisjon.
Kulturradikalismen er en bevegelse som har sitt sentrum blant de intellektuelle
(selv om den ikke har noe imot å få tilslutning fra de bredere lag). Den er,
i hvert fall på overflaten, en rasjonalistisk bevegelse. (Men nissen – det irrasjonelle
– sitter gjerne skjult på lasset ett eller annet sted.) Den er anti-kirkelig og antiborgerlig
eller i det minste anti-spissborgerlig.
I og med at kulturradikalismen bekjemper de maktene i samfunnet som
bygger på tradisjon, tro og overtro, må den selv bygge – eller tro seg å bygge –
på fornuftens makt. Men ettertidens erfaringer og innsikt avslører dessverre
mer enn en gang at den fornuftstroen ofte er så overfladisk at den nærmer seg
snusfornuft. Man behøver bare å tenke på en del av opplysningstidens pannekakeflate
filosofi, som skar av forbindelsen med meget av menneskenes dypeste
følelsesliv.
Den feilen gjorde brandesianismen i langt ringere grad; en av retningens
fortjenester var jo nettopp at den førte europeiske åndsstrømninger inn over
Norden. Men nektes kan det ikke at brødrene Brandes av kjærlighet til problemdebatt
av og til erklærte tørre kvister for grønne skudd å være.
At 1920-årenes kulturradikalisme mente seg å være rasjonalistisk og ofte var
det i en rent spissfindig grad, er dobbelt merkelig i betraktning av at den hadde
som en av sine profeter en mann som Sigmund Freud, hvis livsverk for en stor
del gikk ut på å vise de irrasjonelle krefters veldige makt over menneskesinnet.
Men forklaringen ligger nær. Mange av kulturradikalerne erklærer seg for rasjonalister
nettopp fordi deres innerste motiver ofte er dypt irrasjonelle. De er
ønskedrømmere og utopister og undervurderer (som alle radikalere til alle
tider) menneskenes treghet og andre indre og ytre vanskeligheter som til denne
/ 539 /
Arne Ekeland: Vårbilde, 1941.

dag alltid har hindret en rask og ekte virkeliggjørelse av et radikalt program. De
er mer svermere enn praktiske mennesker, med andre ord. Hvortil riktignok er
å si at hvis verden bare hadde rommet praktiske mennesker, ville vi sannsynligvis
verken hatt ilden eller hjulet, verken boktrykkerkunsten eller radioen,
verken Rembrandt eller Beethoven.
Det dypeste motiv for kulturradikalismen er – tror jeg – drømmen om det
frie menneske.
For øvrig håper jeg at et gjennomgangsmotiv i de kommende ti-tjue års
kulturkamp vil bli motstand mot.
Motstand mot er en tenkemåte som har sneket seg inn på oss fra mange
kanter, en tenkemåte som i den grad «ligger i tiden» at den siver inn til og med
gjennom lukkede dører og vinduer – den tenkemåten at staten er Gud, byråkratiet
hans presteskap, og at alle vi andre rett og slett er en menneskemasse
som har å betale våre skatter, utfylle våre skjemaer og for øvrig tjene som
grunnlag for statistikk.
Motstand mot den nyttemoral som er en yngre skjeløyet bror av den nettopp
nevnte byttingen. Vi gjør ikke «nytte» når vi er forelsket, heller ikke når vi
hører en symfoni av Beethoven, heller ikke når vi går ut i naturen og ser på
gress, blomster, trær og himmel i stedet for å sitte hjemme og pugge pensum.
Allikevel kan det hevdes (og jeg håper det vil bli hevdet) at disse unyttige
tingene representerer en del av livets umistelige verdier.
Motstand mot det syn (som formummer seg i mange fagre orde, men som er
der) at mennesket er et middel, ikke et mål. I høysetet igjen med den gamle
setningen, tenkt av mange, glemt av enda flere: Et menneskes liv er en hellig
ting.
K RISTINE BONNEVIE: «ET LIVSSYN»
Det var ikke bare de utpregede kulturradikalerne – med høy medieprofil og ofte polemisk
form – som ønsket å fremme et sekulært livssynsalternativ i mellomkrigstiden. Da Norsk
rikskringkasting i 1938-39 inviterte ti framtredende representanter for norsk kultur og vitenskap
til å holde radioforedrag under tittelen Et livssyn, tok om lag tredjeparten av bidragsyterne
til orde for en livsanskuelse på ikke-religiøst grunnlag. Blant dem var Kristine Bonnevie (1872-
1948), professor i zoologi ved Universitetet i Oslo med arvelighetsforskning som spesiale.
Bonnevie var Norges første kvinnelige professor. Hun spilte en ledende rolle i kvinnesaksarbeidet
og var aktiv som kommunalpolitiker, en periode vararepresentant til Stortinget og
medlem av hovedstyret for Det Frisinnede Venstre.
Teksten i det følgende er utgitt under overskriften Prof. dr. Kristine Bonnevie i Et livssyn. Ti
radioforedrag, Oslo 1939, s. 16-25.
Det burde være et av de viktigste mål for all oppdragelse å hjelpe de unge fram
til en naturlig livsinnstilling, ikke ved på forhånd å trekke veien opp gjennom
bestemte moralbud, men ved ærlig og fordomsfritt å kunne gi dem kunnskap
om livet og dets lover, om menneskene og det samfunn de har bygd, slik at den
oppvoksende slekt, enhver på grunnlag av sin egen natur, best mulig kan forme
sin innstilling.
/ 540 /

En oppgave som vårt samfunn etter min oppfatning forsømmer, er, kort
uttrykt, den å tilrettelegge til bruk for skole og hjem en etisk oppdragelse, som
i sitt innhold er uavhengig av religion og religionsundervisning. Jeg skal forklare
nærmere hva jeg mener.
Et livssyn, eller en livsinnstilling, må som allerede nevnt oppfattes som en
helt individuell og personlig sak – og det kan være like alvorlig og like sterkt
bærende enten det er religiøst eller ikke. Et selvstendig tenkende menneske må
selv søke å bli klar over sin livsinnstilling. Har en fått den fullt ferdig overlevert
av andre, slik som det nå skjer gjennom religionsundervisningen, vil dette lett
føre til farlige kriser etter hvert som ens egen naturlige innstilling krever sin
plass. (…)
Hva selve den naturlige livsinnstilling angår, kan man vel si at dens etiske
idealer stort sett vil falle sammen med den kristne etikks – det er ærlighet,
godhet, uselviskhet osv. den vil strebe hen imot. Man hører derfor også ofte at
den religionsløse etikk i virkeligheten må ha hentet sine idealer nettopp fra
kristendommen.
Her må en jo imidlertid ta i betraktning at ikke bare kristendommen, men
også de andre verdensreligioner, ja, også de hedenske folkeslag fra gammel tid
har hevdet ganske tilsvarende idealer – og årsaken kan vel bare være den at
disse opprinnelig er knyttet til selve menneskenaturen. De store religionsstifterne
har vært fremstående, høyt etiske personligheter, og de har benyttet sin egen
naturlige etikk som utgangspunkt også for den lære de er blitt talsmenn for.
Men selv om den naturlige etikks idealer stort sett faller sammen med
kristendommens, må den stå helt fri like overfor de religiøse dogmer. Den tanke
f.eks. at den menneskelige natur i og for seg skulle være «syndig» – at et lite
barn som fødes til verden, med den natur som er arvet fra forfedre i utalte
generasjoner, fra fødselen skulle være hjemfallen til straff for en nedarvet syndighet
– dette strider imot selve grunnlaget for en naturlig etikk. (…)
Den naturlige etikks mål bør være dette: stadig å leve opp til det beste i sin egen natur.
Men hva er nå dette beste i vår natur, hvordan skal en vite det? Det er dette
den etiske oppdragelse skulle hjelpe oss til å bli klar over.
Enhver har, bevisst eller ubevisst, en følelse av sin egen naturs krefter og
muligheter, og det er vel intet som hos et menneske vekker større glede og
tilfredsstillelse enn nettopp bevisstheten om på ett eller annet område å ha ytet
sitt aller beste – liksom en er misnøyd med seg selv hvis en har følelsen av at en
kunne og burde ha gjort det bedre. Dette gjelder på alle livets områder, enten
det er en sportsprestasjon, en eksamen eller en rent etisk handling. Å være
misnøyd med seg selv føles i virkeligheten meget verre enn om andre kan være
det. Denne følelse er det vel som danner utgangspunktet for alt som heter
samvittighet, skjønt denne ved siden av sitt naturlige grunnlag også får mange
tilskudd fra miljø og oppdragelse. (…)
Med hensyn til valg av det kunnskapsstoff som bør danne ryggraden i en etisk
oppdragelse, vil meningene sikkert være delte når det gjelder enkeltheter. Men
jeg tror jeg tør hevde at bakgrunnen for en naturlig livsinnstilling må bestå
/ 541 /

Karen Holtsmark:
Mennesket og vilkårene, 1935.
først og fremst i kjennskap til menneskets forhold i naturen og innenfor sin
egen slekt, men dernest også i en klarlegging av dets forhold til medmennesker
og til det samfunn de lever i. (…)
Fra naturens synspunkt er mennesket bare en av de millioner, ja milliarder, av
arter som lever på jorden, og til og med en av de minst betydningsfulle. (…)
Et menneske som først en gang har fått syn for denne sin ubetydelighet like
overfor alt levende liv, og overfor det uendelige, så mektige og altomfattende
univers, kan ikke unngå å bli betatt av en følelse av dyp ærbødighet og beundring
for naturen og for den gjennomførte lovmessighet og evig årsaksbundne
samstemmighet i alle dens fenomener – en følelse som er like dyp enten en ser
inn i de enkleste cellers vidunderlige mikrokosmos eller utover gjennom den
uendelighet som skjuler seg bak stjernehimmelen.
En slik følelse av ærbødighet overfor naturen er i seg selv sikkert ikke
vesentlig forskjellig fra en religiøs hengivelse under en skapers allmakt. En
hører da også ofte det spørsmål stilt, om dette ikke i virkeligheten er ett og det
samme. Kan en ikke like godt identifisere naturens lovmessighet med en styrende
guddom – og tro på ham i en helt dogmefri religion?
Her er vi kommet inn på et område som ligger utenfor vår objektive viten,
og hvor derfor enhver får ta sitt individuelle standpunkt. Men vil en holde linjene
klare, så er etter min oppfatning intet vunnet ved å gi det store ukjente et
navn, og da aller minst ett som innenfor den ortodokse religion allerede har fått
en helt annen betydning – betydningen av en personifisert gud som til og med
har det i sin makt vilkårlig å gripe inn i naturens årsaksbundne lovmessighet. (…)
Angående individets forhold til slekten har vitenskapen allerede vunnet fram
til stor klarhet. Alt tyder på at det fra naturens side er slektens bevarelse, den
kontinuerlige slektslinje, som er det vesentlige, og at det er individenes opp-
/ 542 /

gave til enhver tid og på beste måte å bringe til utfoldelse slektslinjens skjulte
anlegg og muligheter. (…)
Individene er altså, hver innenfor sin slekt, livets representanter og bærere. De
blomstrer opp omkring sin slektslinje i en kort generasjon, likesom plantene
hvert år vokser fram fra en rotstokk som selv stadig fortsetter sin vekst. De har
sin betydning som ledd i slektens kjede, og deres oppgave er det, innen sin
levetid best mulig å gjøre bruk av dennes anlegg og evner, samtidig som de
også hver for seg er bærere av sin slektlinjes arvegods, som uskadet skal føres
videre gjennom kommende generasjoner.
Alderdom og død følger som naturlige ledd i hvert enkelt individs livsløp,
på samme måte som også plantene visner når deres blomstringstid er forbi.
Individene har da gjort sin gjerning, og deres liv er slutt. Men har det lykkes
dem under sin levetid å gjennomføre den naturlige etikks mål, å leve opp til det
beste i sin egen natur, da vil deres liv utvilsomt ha satt spor som lever videre
etter dem, både blant deres medmennesker og i den slekt de tilhører.
A NDERS WYLLER: «KAMPEN OM MENNESKET»
Anders Wyller (1903-1940) var en av de mest markante representantene for en kristen humanisme
i Norge i mellomkrigstiden, en humanisme som ønsket å være teosentrisk mer enn
antroposentrisk. Wyller var særlig påvirket av fransk åndsliv, blant annet av den kjente
humanistiske filosofen Jacques Maritain, men også av forfatteren Paul Claudel, som han skrev
sin doktoravhandling om. Sammen med Kristian Schjelderup grunnla Wyller i 1939 Nansenskolen,
som et norsk humanistisk akademi.
Den teksten vi har tatt med, er hentet fra en artikkel utgitt i tidsskriftet Fritt Ord sommeren
1938, gjengitt i boka Kjempende Humanisme. Taler og artikler, Oslo 1947.
Dette har vært kampen om mennesket på europeisk grunn i mer enn to tusen
år: å vekke hos alle erkjennelsen av at mennesket er mer enn primitiv materie,
at mennesket er av ånd, at det eier en uavhendelig individualitet, et ensomt jeg,
skapt allikevel til samfunn for at hver enkelt kan virkeliggjøre seg selv hen mot
et mål hvor ingen stenges ute.
Denne Europas kamp er humanismens kamp. Begrepet humanisme er på
sett og vis et tåkete og flertydig begrep. Men som en sammenfattende betegnelse
for den europeiske kulturkamp fra antikken frem til i dag kjennetegnes
humanismen av sin lidenskap for helheten og nyansen i det menneskelige. Det
hele menneske og det enkelte menneske, den hele menneskehet og det hele
livsinnhold.
Den europeiske humanisme er grunnlaget for alt vi har virkeliggjort av godt
i Europa. Den er vilkåret for det vi har nådd av nasjonal frihet, sosial rettferd, og
– av forsøk på internasjonal fred. Den er selve innholdet i en kultur som går
bakover så langt vår historie rekker, og som med hele sin tyngde hviler på to
søyler, på to grunnord, den ene med rot i Hellas: «Menneske kjenn deg selv»,
det har friheten og sannheten til forutsetning og følge. Det annet med rot i
Jødeland: «Menneske, glem deg selv», og dets innhold er kjærligheten.
/ 543 /

Med denne livsnerve i seg måtte målet for europeisk kulturstreben bli større
frihet for den enkelte, større selvstendighet for den enkelte i tanke og følelse og
handling. Verken rasen eller nasjonen eller klassen eller tyrannen kunne godtas
som et endelig mål, men målet ble «en verden hvis erobring ikke splitter menneskene,
men forener dem i åndelig fellesskap».
Gjennom all halvhet, alle nederlag, alt forræderi, alle motsetninger, lever det
i Europas historie en atmosfære av forventning. Ja, en forjettelse. Bjørnstjerne
Bjørnsons ord: Jeg tror på fremtiden gjelder alle de åndsmennesker som i to tusen
år har søkt «å befri og forsvare den menneskelige sjel». Nåtiden vil alltid være
utilstrekkelig og full av skuffelser for den som kjemper for evige mål. Men
sammen med fortid og fremtid blir den ikke håpløs. Tradisjonens verdi ligger i
sammenhengen den skaper mellom alle dem som har kjempet og kjemper den
samme strid, som gjennom dyrekjøpte erfaringer, gjennom seire som, en gang
vunnet, alle allikevel må vinnes på nytt, gjennom hån og ensomhet og samtidens
kulde, gjennom egen tvil og svakhet, har holdt fast ved og trodd på
verdien av dette ene: mennesket som åndsvesen, bestemt til «å være fri, å forstå,
å kjenne glede». Det er lett å gjøre narr av det humane menneske med dets
idealer: frihet, sannhet og kjærlighet. Svelget mellom idé og virkeliggjørelse vil
alltid synes skrikende stort. Og det har vel ikke vært noen samtid hvor ikke
flertallet har ligget under for sin trang til – med «erfaringens rett» – å latterliggjøre
menneskelighetens talsmenn. Men dette flertall forstår ikke idealenes
natur. Idealene er ledestjerner, uforanderlige. De er absolutte holdepunkter, mål
for en bevegelse. Man kunne fristes til å si: nettopp i uoppnåeligheten ligger
deres verdi, deres virkelighet. Kunne vi nådd dem, var de ikke evige. Kunne vi
nå dem, var de en dag tilbakelagte. Men når som helst vi lever på jorden, vil vi
kunne vite at målet ligger – foran.
Men bevegelsen går ikke bare frem. Historien vrimler av tilbakeslag, og også
vårt eget sinn er skueplass for dem. Alle de tilbakeslag som skapes av den
annen kamp, om og med brutal makt. I samme øyeblikk vi mister roen eller
tiden eller lysten til å stille spørsmålet «hva vil det si å være menneske?», vokser
tilbakeslaget i styrke. Den annen kamp kan ha forskjellige former til forskjellig
tid. Men i alle dens former er tvangen og begrensningen de to store midler. I
den annen kamp er det ikke plass til alle. Tyrannen eller klassen eller nasjonen
settes opp som endelig mål, friheten avskaffes, sannheten hånes, kjærligheten
undertrykkes. Mennesket i seg selv teller ikke. Man taler om at det skal gå opp
i «en større enhet», uten å vite at en større enhet ikke finnes enn den som legger
mennesket til grunn.
Vi nordmenn er vokst opp i en god tradisjon. Men selv den beste tradisjon
kan misbrukes. Selv den mest levende tradisjon kan til tider være død. Tradisjonen
er ikke en skatt vi uten videre kan sette oss til herre over. Vi fødes
ikke med rett til den. Vi fødes med en mulighet til å gå inn i en tradisjon
andre har skapt, til å godta den som vår egen og føre den videre. Vi står i
personlig ansvarsforhold til tradisjonen som til alt annet. Men skal vi få noen
*
/ 544 /

mening i dette forholdet, må vi løse opp det fremmede ordet og gjøre oss
klart hva det virkelig betyr.
En tradisjon er en bølgende lenke av menneskers tanke og tro, av deres
lengsel og skapte verk, med ånd av deres ånd og blod av deres blod, den er
summen av viljer og anstrengelser, av seier som ble kjempet frem mot samtidens
kulde og egen tvil, av nederlag der kulden ble for hard og selvtilliten for
svak, en tradisjon er bevegelsen i et folks liv, bevegelsen av de kvinner og
menn som tross alt hevdet sine idealer og sitt jeg og kastet sitt håp inn i
fremtiden.
I Norge er det «drømmerne» som har skapt tradisjonen, og i «drømmens
språk» er den gitt til oss. Med drømmerne menes fremfor noen dikterne, de
kanskje ikke alle riktig synes hører virkeligheten til, de hvis verker vi stundom
ser på som vakker romantikk og kikker på nå og da når vi har en stund. Men
den menneskereisning nordmenn eier, kan de takke først og fremst den universelle
kristendom for, og dernest våre store drømmere, en Wergeland, en Ibsen,
en Bjørnson, en Garborg – jeg kunne også føye til uten å bryte sammenhengen,
en Nansen.
Hva er det da våre norske «drømmere» har å gi oss? Først og fremst ordet
ånd og den menneskelige frihet det krever. Ut fra denne ånd synger Wergeland
om «min sjels ubendige frihet», roper han ut i sin tro på «åndens skapermakt»,
sitt krav om «kunnskap om seg selv og gud», sin lengsel etter «et forsoningsalter»
og sin bønn om kjærlighet, «hvor stort er ei dens rike!» Ut fra denne ånd
reiser Ibsen seg mot «råhetskravet», kjemper han for «adelsmennesket»s og
«personligheten»s ansvar og rett. I denne ånd forankrer Bjørnson sin tro at
«mange former har det store», i den ser han «fremad» og får krefter til å kjempe
for sin sannhets sak.
«Kampen om mennesket» i Norge er en kamp som har til innhold: drep ikke
samvittigheten, friheten, sannheten, forfølg ikke jødene, fortrykk ikke folkene,
tramp ikke på mindretallet, la ikke mennesker forkomme i sult og savn og
landflyktighet. Menneske, husk at du er støv. Husk at du er mer enn støv!
Alle disse «drømmere», har de levd forgjeves for oss? Det som kan friste til
fortvilelse, er at vi har hatt menneskene, vi har erfaringene, ordene, men hvordan
bruker vi dem? Det er som vi frykter at humanisme skal skape et «kjedelig
liv», at den skal slukke menneskenes «hellig harme». Men humanismen dreper
ingen harme, den vender bort fra det som vanhelliger harmen. Hvor blinde
måtte vi ikke være om vi trodde at humanismen lammer kampen for det gode
og innbyr til slapp fredsommelighet, ja, om vi trodde humanismen var for
abstrakt til å ha noen «mening», var for fjern til å skape den heroisme og den
dåd vår slekt synes å kalle på. «Uten mening?» et menneskesyn som fra Sokrates
og frem til i dag, i slekt etter slekt har funnet frem og gitt næring til menneskenes
største vågemot, utholdenhet og offer, som har fått tankens og drømmens
og troens talsmenn, frihetens og sannhetens og kjærlighetens vitner til å tåle
latter og hån, forfølgelse og vold, fangeleir og død! Skulle denne humanisme
være for lite heroisk, for lite dådskraftig, for blodfattig – for oss!
Men kanskje det er tvert imot. Kanskje vi ikke greier å løfte fanen. Kanskje
det er håpløst i dag å gå inn blant humanismens sannhetsvitner.
/ 545 /

Jeg vet ikke om det er håpløst. Jeg vet bare at spørsmålet ligger ikke der.
Spørsmålet er ikke om å seire. Spørsmålet er om å handle rett, om å holde ut,
om ikke å fortvile. Menneskenes vinter er ikke mer evig enn årstidens. En gang
vil stormen som herjer i dag, miste sin velde, en gang vil brenningene som i dag
skyller bort så mange håp og så mange liv, ebbe ut, en gang vil den rå makt
bryte sammen.
Men i åndsvissheten bor et håp tid og vold ikke kan drepe. Se ut over
historien. Hvor er de vel henne, alle de store riker som en gang syntes så evige,
hvor er de henne – Egypterriket og Trojanerriket og hva navn de ellers har? Litt
stein er igjen, litt grus, ikke engang stein og grus. Men stemmen fra Golgata
lyder klar og levende som den har lydt i to årtusen. Lyset fra Akropolis skinner
varmt og rent som det har skint i mer enn to årtusen. Og slik også med vår tids
verden: alle land skal en gang gå under, men de sannhetsvitner landene fostret,
skal leve så lenge mennesket kjenner sin ånd. Menneskeånd og guddomsånd.
Som drømmer og kjemper og lider, men ikke kan dø verken i menneskenes
hjerte eller i historiens sus.
/ 546 /

HUMAN-ETISK FORBUND
Human-Etisk Forbund ble stiftet i 1956, og er en interesseorganisasjon for livssynslikestilling
og for tilhengere av verdslige livssyn i Norge. En viktig sak for Human-Etisk Forbund har
vært å bekjempe statskirkeordningen og lutherdommens særstilling i Norge. Blant organisasjonens
praktiske merkesaker er det særlig grunn til å framheve arbeidet for alternativ livssynsundervisning
i skolen og arbeidet for alternative seremonier som alternativ til kristen konfirmasjon
og begravelse. Human-Etisk Forbund har også engasjert seg i menneskerettsarbeid og lagt
vinn på å fremme dialogen mellom religioner og livssyn i Norge.
Gjennom hele sin historie har forbundet også arbeidet med å formulere sin egen livssynsmessige
plattform. Vi har tatt med to tekster som dokumenterer to ulike faser i dette
arbeidet. Den første er en tekst av forbundets stifter og leder gjennom de første 20 årene (til
1976), Kristian Horn. Horns «Det human-etiske livssyn» har vært en grunntekst til informasjon
om livssynshumanismen i Norge gjennom en årrekke. Den trykkes her opp i en variant
fra 1975, hentet fra tidsskriftet «Humanist» 5/1987.
Den andre teskten er av samme type, men en generasjon nyere. Det er en presentasjon av
et humanetisk livssyn under overskriften «Humanetikk er mer enn kirkekritikk!», skrevet av
Lars Gunnar Lingås, generalsekretær i Human-Etisk Forbund fra 1993 til 1997. Denne artikkelen
ble først trykt i tidsskriftet Schola, 4/1995, og gjengis her med noen mindre endringer
foretatt av forfatteren.
K RISTIAN HORN: «DET HUMAN- ETISKE LIVSSYN»
Human-etikk er navnet på et livssyn. Som begrep er livssyn sammensatt og
omfattende.
Det rommer alt som betyr noe for et menneske. Det er noe rent personlig,
men det er også uttrykk for forholdet til medmennesker og til alt av verdi i livet.
Når vi nå i kortfattet form skal forklare et bestemt livssyn – det humanetiske
– vil vi betrakte noen hovedpunkter hver for seg.
Til slutt vil vi understreke at disse hovedpunkter ikke må sees som isolerte
emner, men at de til sammen danner kjernen i det human-etiske livssyn.
A) Det rasjonale element: Forholdet til vårt evneutstyr
Under denne tittel skal vi rette oppmerksomheten mot noe ganske bestemt i
menneskenes evneutstyr. Vi vil førsøke å gjøre rede for hvordan human-etikeren
stiller seg til de evner vi kaller forstand, fornuft og erfaringsevne.
Human-etikeren mener at forstand, fornuft og evnen til å gjøre erfaringer
hører til menneskets høyeste evneutstyr.
Sitt forhold til disse evner gir human-etikeren uttrykk for ved å erklære seg
som rasjonalist.
«Ratio» på latin oversetter vi som regel med «fornuft». Men det hadde mange
nyanser i de latinske tekster. Imidlertid, om vi holder oss til det rent språklige,
vil en «rasjonalistisk» holdning til et problem eller en oppgave bety «forstandig
gjennomtenkning og fornuftig gjennomføring».
/ 547 /

Egentlig burde dette være et tilstrekkelig svar til den som spør hva en
human-etiker mener med at han er rasjonalist. Men så enkelt er det ikke, for det
er mange som legger hovedvekten på å få vite hvor langt human-etikeren
mener han kan nå med sin rasjonalisme, med sin fornuftstenkning.
Det er overfor slike spørsmål human-etikeren vil understreke at han ikke
mener at han med sin fornuft kan løse alle verdens gåter. Men han setter ikke
mindre pris på sin forstands- og fornuftsevne for det. Og for å gjøre seg ferdig
med alle ørkesløse diskusjoner om hvorvidt en kan bruke fornuften til å nå
viten utenfor grensen for det vi kan sanse, samler han sin oppfatning i denne
erklæring:
Vi innrømmer at mennesket er begrenset. Det er veldige spørsmål vi ikke
klarer å finne svar på, selv med de største kunnskaper og den skarpeste forstand.
Men istedenfor å bli mistrøstig av den grunn vender human-etikeren seg
til det som vi kan utrede med vår forstand og vår fornuft, og han gir sin
interesse og sine krefter til det.
Selv om vi er begrenset, selv om det er meget vi ikke vet, ja, selv om det
sannsynligvis alltid vil bli svære spørsmål og uløste gåter tilbake som mennesker
aldri kommer til å finne ut av, har vi likevel et område for utfoldelse hvor vi
kan arbeide og meddele oss til hverandre, og hvor vi selv forstår om vi fyller
tilforlatelighetens og ærlighetens krav.
I den betydning er vi rasjonalister at vi med glede og klar bevissthet ønsker
å anvende vår forstand og vår fornuft innen dette «tilforlatelighetsområde», og at vi vil få lov til
det uten å ha forpliktelse til å holde for sant det som vi ikke har andre belegg for enn rene ideer
eller forestillinger.
B) Det agnostiske element: Forholdet til vår forestillingsverden
Dette er et viktig punkt, om en vil forstå human-etikerens egenart, og vi vil
presisere det nærmere.
I vår kulturkrets har det vært vanlig at den som erklærer seg som rasjonalist,
blir beskyldt for å ha snever og begrenset virkelighetsoppfatning. I avisartikler
og annen litteratur, i poesi og fra prekestoler, har rasjonalisten vært utsatt for
angrep og hån fordi han, som det hevdes, bare anerkjenner som virkelighet det
som kan måles eller veies, eller etterprøves ved eksperimenter.
Men denne beskyldningen er falsk. Human-etikeren tar i sin rasjonalisme
ikke et slikt standpunkt. Han er rasjonalist i den forstand at han ikke nekter at
det er en virkelighet utenfor det som er mulig å etterprøve. Han nekter ikke en
virkelighet utenfor erkjennelsens grenser.
Men det er nettopp holdningen ved denne erkjennelsens grense som særpreger
human-etikeren. Han sier det slik: Vi er begrenset, både fysisk og mentalt. Hvor
meget vi enn studerer, forsker og samler kunnskaper, stanser vår erkjennelse
ved en grense, og utenfor den er alt ukjent. Det gjelder alle mennesker, hele
menneskeheten.
Human-etikeren mener at når sinnet kommer fram til grensen for vår erkjennelse,
blir det spørsmål om å velge en holdning. Det går naturligvis an å
tenke seg noe ute i det store ukjente. Det går an å danne seg en forestilling, og
så si både til seg selv og andre at slik jeg forestiller meg det, slik er denne
ukjente virkelighet. Det er det de religiøse gjør. De religiøse dogmer er en
/ 548 /

samling av slike forestillinger om det ukjente som man krever akseptert som
gyldige sannheter.
Human-etikeren tar imidlertid en annen holdning. Han er klar over at nettopp
ved erkjennelsens grenser møter hans ærlighetsopplevelse en utfordring.
Skal han være helt ut ærlig, må han innrømme at han ingen sikker viten har
om noe utenfor erkjennelsens grenser. Det hjelper ikke at noen har kalt forestillinger
om det for åpenbaringer.
For human-etikeren blir løsningen at han velger å bevare sin ærlighetsopplevelse ubeskåret
ved grensen til det ukjente. Derfor lager han seg ikke forestillinger som han gjør til dogmer og
krever gyldighet for.
Egentlig er vel det vesentlige om dette spørsmål sagt med dette. Men det er
likevel tilbake en presisering som særskilt angår forholdet til andre mennesker.
Vi gjentar: Human-etikeren er klar over at mennesket har evne til å danne
seg forestillinger om en virkelighet utenfor erkjennelsens grenser. Han er også
klar over at det verken er ønskelig eller mulig å nekte noen å bruke sin fantasi
eller tenkeevne til å danne seg ideer av denne art. I denne forestillingsverden utenfor
det som kan etterprøves med våre sanser, må mennesketanken ha sin frihet. Det er en menneskerett.
Det er en menneskerett som også en human-etiker kan ta i bruk. Selv om han
er rasjonalist, stenger han seg ikke ute fra fantasiens verden.
Men hva blir da forskjellen på human-etikeren og den religiøse?
Jo, det blir likevel tilbake en grunnleggende forskjell: Om human-etikeren
danner seg forestillinger om en virkelighet utenfor det sansbare, er det en
vesentlig ting han ikke gjør. Han krever ikke gyldighet for sine rene forestillinger
som om de er uttrykk for noe objektivt sant. Han bevarer en klar bevissthet
om at det dreier seg om forestillinger og ikke noe annet. Derfor vil han aldri
kreve at andre skal underkaste seg dem eller føle plikt til å godta dem som
uttrykk for noe objektivt sant.
/ 549 /
Per Kleiva: At hendene er våre eigne,
og at jorda tilhører oss, 1977.

Det vil si: Human-etikeren opphøyer ikke sine rene forestillinger til rang av dogmer. Og
minst av alt bruker han slike forestillinger som skremmebilder overfor annerledes
tenkende.
Selv om dette er forklart i språklig negativ form, representerer det en
holdning som er positiv. For dette er i virkeligheten kjernen i den sanne
toleranse.
C) Forholdet til etikken
Ordet human-etikk er satt sammen av «human», som kommer av det latinske
«humanus», og av «etikk», som er avledet av det greske «ethos». «Humanus»
betyr menneskelig. «Ethos» var betegnelsen for alt det som angikk menneskers
oppførsel, forhold til seg selv, til medmennesker og til alt som betydde noe for
menneskene. Noen bruker ordet moral som en betegnelse for det som omfatter
vår rent praktiske livsførsel, og etikk for den mer teoretiske behandling av
moralen. Men mange, ikke minst i engelsk litteratur, bruker «etikk» både for
den praktiske moral og for all teoretisk behandling av moralen.
Det selve ordet human-etikk skal gi uttrykk for, er at det er et livssyn som
begrunner sin etikk i det rent menneskelige, ikke i forestillinger om gud, guder
eller guddommelige makter.
Med denne innstilling er human-etikeren interessert i å formulere det hovedprinsipp
som er rettesnor i etiske og moralske spørsmål.
Det har vist seg at et slikt hovedprinsipp for en etisk innstilling på menneskelig
grunnlag lar seg formulere. En kan finne det, mer eller mindre direkte
uttrykt, i de fleste av de moralsystemer verden kjenner. Det er vanlig å kalle
dette prinsipp etikkens gylne regel, men en betegnelse som gjensidighetsprinsippet er
i grunnen mer dekkende.
Hva dette gjensidighetsprinsipp egentlig betyr, forstår vi når vi gjør denne
refleksjon:
Jeg opplever mitt eget møte med virkeligheten både med min forstand og
med mitt følelsesliv. Det som hender meg, kan gi meg sorg eller glede, savn eller
tilfredsstillelse. Jeg kjenner meg selv i dette stykke. Jeg trenger ikke å søke i
bøker, jeg trenger ikke å spørre andre for å få rede på om jeg blir sørgmodig når
jeg mister noe jeg er glad i, eller om jeg blir glad når jeg får tilbake noe dyrebart
som jeg har savnet. Ingen behøver heller å fortelle meg at det gjør vondt når jeg
brenner meg eller slår meg. Heller ikke behøver jeg noen hjelp til å vite at det
er jeg som opplever dette. Jeg vet dette av egen kraft og evne.
Og jeg vet noe mer, jeg vet at mine medmennesker opplever sitt møte med
virkeligheten i hovedsaken på samme måte som jeg selv. Jeg mener dette i denne
betydning: Det som gir meg sorg eller glede, det virker i hovedsaken på samme
måten hos alle andre mennesker.
Fra opplevelsen av og kjennskapet til meg selv vet jeg hva mine handlinger
vil bety for min neste. Både min forstand og mine følelser forteller meg dette.
Det er dette som er sansen for det gjensidige i mitt forhold til medmennesker. Når
jeg forstår og innrømmer at kildene for sorg og for glede i hovedsaken er av
samme slag både for meg og mine medmennesker (eller min neste), er jeg
våken for hva en etterlevelse av gjensidighetsprinsippet vil bety.
/ 550 /

Da ser jeg verdien av å «gjøre mot andre det som jeg gjerne vil at andre skal
gjøre mot meg», et prinsipp som er formulert om og om igjen i alle moralsystemer
som har hatt bærekraft, enten de har hatt en religiøs eller en rent
human begrunnelse.
Men det er human-etikkens særpreg at den oppfatter dette grunnprinsipp som fundert i
rent menneskelig og medmenneskelige forhold. Derfor er human-etikerens etikk en treklang
som består av individets forhold til seg selv, til medmenneskene og til den ytre verdens krav,
muligheter og konsekvenser.
Sammenfatning
I forsøket på i mest mulig kortfattet form å gi uttrykk for grunnpilarene i
human-etikerens livssyn har vi for det første nevnt holdningen til vårt evneutstyr.
Vi har erklært at human-etikeren er rasjonalist, og vi har forsøkt å gi uttrykk
for hva vi legger i denne erklæring. Vi har sagt at vi bruker vår forstand og vår
fornuft innenfor det området hvor vi selv forstår hva som er tilforlatelig, men at
vi føler oss fritatt for å velge mellom dogmatiske påstander enten det er filosofi
eller religion.
For det andre har vi forklart hvorledes human-etikeren velger sin holdning
til det vi kaller menneskets forestillingsverden. Han nekter ikke en virkelighet
utenfor det som er testbart, han innrømmer at alle har en evne til å danne seg
forestillinger i det ukjente, men human-etikeren lager ikke dogmer av sine
forestillinger.
I det etiske har vi understreket to ting: at human-etikeren finner motivet for
sin etiske holdning i det rent menneskelige, og at den grunn-norm han bygger
på, er gjensidighetsprinsippet.
Selv om disse tre punkter er nevnt hver for deg, må de sees i sammenheng.
For human-etikeren er ikke ett av disse punkter karakteristisk uten at også de
to andre gjelder.
D) Den etiske fordrings omfang
Som resymé kan vi si: Den etiske fordring er å følge gjensidighetsprinsippet, å
gjøre mot andre det vi ønsker at andre skal gjøre mot oss. Dette er praktisk moral.
Men den etiske fordring har også en annen side: De som har et human-etisk
livssyn, opplever det som en svikt mot sin tankemessige ærlighet om de istedenfor
å innrømme sin uvitenhet formulerer et dogme eller godtar andres
dogmer om noe som ligger utenfor erkjennelsens grenser. Ved å innbefatte
denne holdning i den etiske fordring får den et omfang som går ut over den
rent praktiske moral, uten å svekke den. I samme grad som vi blir klar over
dette, får vi visshet for om vårt livssyn er det human-etiske, eller om vi hører
hjemme innen en eller annen av religionene.
/ 551 /

L ARS GUNNAR LINGÅS:
«HUMANETIKK ER MER ENN KIRKEKRITIKK!»
Human-Etisk Forbund ble stiftet i 1956 og er i dag Norges største livssynssamfunn
utenfor statskirken med over 60 000 medlemmer. Medlemstallet øker jevnt hvert
år. Undersøkelser viser at medlemmene har et særlig stort engasjement i forhold
til utdanningsspørsmål som handler om livssynsfag, religionsfag og etikk. De representerer
alle politiske og yrkesmessige avskygninger, men det er en viss overrepresentasjon
av sosialistiske velgere samt offentlig ansatte med høyere utdanning.
Scan-Fact-undersøkelser de siste år viser at 18 % av det norske folk svarer at det
humanetiske livssynet ligger deres eget livssyn nærmest.
Mange i Norge forbinder Human-Etisk Forbund med protester mot kirken.
Mediene bruker gjerne forbundets representanter som motpart til kirkens folk
når kirkespørsmål diskuteres i offentligheten. Dette skaper et falskt inntrykk av
at det kun er kirkekritikk som interesserer forbundet. Og selv om kampen for
livssynslikestilling og mot statskirkesystemet står sentralt i forbundets målsetting,
har forbundet et omfattende engasjement på to andre felter. Det gir
tilbud om alternative, verdslige seremonier ved livsfasene: navnefest, borgerlig
konfirmasjon, humanetiske vigselsseremonier og borgerlig gravferd. Dessuten
har forbundet et etisk engasjement på områder som menneskerettigheter, særlig
når det gjelder rettigheter for kvinner, barn og homofile, antirasisme, naturvern,
krig og fred, teknologi og helse- og sosialpolitikk.
Forbundets alder skulle tyde på at humanisme som livssyn er et etterkrigsfenomen
i Norge. Men humanetikken har historiske røtter tilbake til fritenkerbevegelsen
i Norge rundt århundreskiftet, og til den frilynte ungdomsbevegelsens
og den demokratiske arbeiderbevegelsens tradisjon for å forankre et livssyn
uten tro. Også blant vitenskapsfolk her i landet har frigjøring fra religiøse
dogmer lang tradisjon. Kjente personligheter fra Norgeshistorien som Bjørnstjerne
Bjørnson, Christian Michelsen, Arne Garborg, Marcus Thrane, Katti Anker Møller,
Einar Gerhardsen, Fridtjof Nansen og Gerhard Armauer Hansen representerte
disse åndsstrømningene. De var erklærte fritenkere eller livssynshumanister
(om enn ikke hele livet alle sammen). Det frustrerer dagens humanetikere at
disse verdslige livssynstradisjonene mer eller mindre forties i norsk skole.
Livssynshumanisme
Hva står så humanetikken for i dag? Begrepet humanetikk er særnorsk. Men
som fenomen er humanetikken ikke særnorsk. Internasjonalt kalles dette livssynet
profanhumanisme eller sekulær humanisme. På norsk er det beste uttrykket
livssynshumanisme. Som andre livssyn dekker humanetikken både en
virkelighetsoppfatning, et menneskesyn og en etikk. Disse tre livssynselementene
henger tett sammen og går delvis over i hverandre.
De evige spørsmål
Virkelighetsoppfatningen eller odontologien, som er oppfatningen om eksistensen
(væren) og livet, baserer humanetikeren av i dag i en erklært motstand mot
dogmatikk. Humanetikken gir ikke noe entydig svar på «de evige spørsmål» om
livets opprinnelse, livets formål og synet på et eventuelt liv etter døden, eksis-
/ 552 /

tensen av en gud eller andre metafysiske krefter, universets tilblivelse og utstrekning
i tid og rom eller i uendelighet og evighet. Humanetikeren kan være
ateist og rasjonalist i forhold til dette, og benekte alle forklaringsmodeller som
ikke kan gi et rasjonelt svar. Hun kan være agnostiker og si at ethvert trosorientert
dogme om disse spørsmålene stenger for videre kunnskap, og at det er
meningsløst å gi svar på spørsmål som ikke engang er ferdig utviklet. Hun kan
endatil være en bevisst eller ubevisst panteist og anta at det finnes en hensikt
eller en urkraft i alt levende. Felles for alle disse er at vi har som utgangspunkt
at mennesket kan bruke og misbruke sine muligheter. Mennesket har en fri vilje
og dermed et ansvar for seg selv og vår felles jord. Mennesket kan velge mellom
godt og ondt. De storslåtte handlinger og byggverk, de politiske ideene, de kulturelle
bragdene, de store oppfinnelsene er alt skapt av mennesker. Men også de
tragiske krigene og de undertrykkende regimene opp gjennom historien er menneskers
verk. Vi kan kalle dette det humanistiske erkjennelsesperspektiv, altså
en erkjennelse av menneskets plass og ansvar.
I moralfilosofien er det to store spørsmål som går igjen, og som begge har å
gjøre med hvordan etikk kan begrunnes eller forsvares som gyldige krav til
mennesker om en bestemt atferd. Det ene er spørsmålet om menneskets frie
vilje. Har vi en fri vilje til å følge etiske normer? Har vi dømmekraft og makt til
å gjøre gode handlinger og å unngå dårlige handlinger? Og hvilke konsekvenser
har dette svaret for det ansvaret vi har for våre handlinger? Forholdet
mellom frihet og ansvar berører gyldigheten av etiske normer. Eksistensialisten
som tildeler mennesket fri vilje, gir mennesket fullt ansvar. Deterministen som
ikke tror på den frie vilje, fratar mennesket ansvar (og skyld) for dets handlinger.
Determinisme er derfor uforenlig med humanisme. Og determinismen kan
ha mange uttrykk. Vi finner den i form av «historisme» i totalitære ideologier
(de vil hevde at historiens gang har en forutbestemt hensikt). Vi finner den i
form av en rendyrket naturalisme (det vil si at mennesket bare regnes som et
dyr). Og vi finner den i form av tro på predestinasjon i religiøse evangelier og
/ 553 /
Frans Widerberg: Krigs-sperre, 1980.

i okkult astrologi og spådomskunst. Humanetikere mener at vi er utstyrt med
fri vilje og dermed ansvar for våre valg og handlinger.
Det andre spørsmålet handler om hvorvidt normer for menneskelig atferd
kan utledes på en vitenskapelig og logisk holdbar måte av hvordan samfunnet
er. Det sentrale her er om «bør» kan gis gyldighet ut fra «er». Dette anses som et
stridsspørsmål i etisk teori, og dette er neppe et spørsmål som humanetikken
som sådan har analysert og tatt stilling til. Humanetikkens krav om fornuftig og
vitenskapelig holdning støter her på de samme vansker som all normativ teori.
Moralfilosofen John Rawls hevder at alle samfunn er bærere av normer og
verdier som en viktig forutsetning for kulturell, politisk og vitenskapelig virksomhet.
Disse normene er ikke tilfeldige og skiftende, og de er derfor sjelden
uttrykk for subjektive følelser eller synsing. Ifølge Rawls er ikke normer gitt av
verken Gud, naturen eller historien. Han ser normer som valg, og søker gjennom
sin etikkteori å gjøre valgene rasjonelle. Dette står i en god livssynshumanistisk
tradisjon.
Etisk dimensjon
Menneskesynet i livssynshumanismen rommer noe mer enn erkjennelse av menneskets
plass og ansvar. Det rommer også en etisk dimensjon som vi kan kalle
menneskeverdets ukrenkelighet. I daglig etisk praksis ligger dette perspektivet
neppe langt fra det jødisk-kristne menneskesynet, og det er klart påvirket av dette,
historisk sett. Men humanetikeren begrunner ikke sitt menneskesyn med noe
religiøst «Guds bilde»-dogme. I den humanetiske litteraturen er det humanetiske
menneskesynet ofte utdypet med henvisning til menneskerettighetene. Historisk
er det gode grunner til det, ettersom det var menneskerettighetstenkningen som
lå til grunn for framveksten av den moderne, verdslige livssynshumanisme. Det
er en klar sammenheng mellom de ideologiske fruktene av den franske revolusjon
og opplysningsfilosofenes og rasjonalistenes religionskritikk.
Også i moderne tid er det lett å spore en sammenheng mellom renessansen
for tanken om de ukrenkelige menneskerettighetene etter at nazistenes herjinger
var stoppet, og den sekulariseringen som – med en sterk humanistisk
overbygning – kom fra 50-åra og utover, og som i Norge førte til stiftelsen av
Human-Etisk Forbund i regi av Kristian Horn. Det var mange i vår kulturkrets
som da ble livssynshumanister, fra den jødiske nyomvendte ateist, som mente
at en gud ikke kunne eksistere når man så all den bestialitet og ondskap som
fant sted i KZ-leirenes gasskamre, til den moderne intellektuelle som sir Julian
Huxley, som var UNESCOs første direktør og grunnleggeren av International
Humanist and Ethical Union (livssynshumanistenes «internasjonale»).
Menneskerettighetene målbærer menneskeverdet. Å regne menneskeverdet
som ukrenkelig er imidlertid ikke bare et spørsmål om menneskets ukrenkelighet
qua menneske. Ukrenkeligheten som etisk budskap får bare mening i et
konkret etisk handlingsrom, nemlig den politiske, verdslige sfære. Det er her
beslutninger av rekkevidde tas som vedrører oss som mennesker. Hannah Arendt
sier det slik:
«Frihet… er faktisk grunnen til at mennesker lever sammen i politiske organisasjoner.
Uten frihet ville politisk liv som sådant bli meningsløst. Politikkens
raison d’être er frihet, handling er politikkens erfaringsområde!»
/ 554 /

I Arendts filosofi er frihet noe mer enn rettigheter mot overgrep slik det
tradisjonelt defineres i vestlig liberalisme etter John Locke. Med røtter tilbake til
antikkens frihetsbegrep definerer hun frihet som frihet til å delta i samfunnsliv
sammen med andre frie mennesker. Aristoteles hevdet at mennesket er et sosialt
dyr (zoon politicon). Menneskets aktive liv – vita activa – ser Arendt på som
det genuint menneskelige utover vår rolle i å arbeide og sanke for å overleve –
labor – og vår rolle som kreative skapere av redskaper – homo faber.
Humanismens hovedutfordring i det postindustrielle høymoderne samfunn
er å gjenskape det aktive liv for mennesket. Det fordrer i det minste en bro til
det etiske engasjementet som vaksine mot moderne fenomener som livslede,
handlingslammelse, oppgitthet, privatisering og fremmedgjøring. Det er neppe
tilfeldig at det etiske engasjementet blant norske humanetikere ved inngangen
til et nytt tusenår har fått et oppsving. Og det er en interessant utfordring at
kristne sosialetikere også har dette engasjementet i økende grad.
Når humanister ser på mennesket som et edelt og ukrenkelig vesen utstyrt
med frihet og ansvar, vil noen spørre: Men er ikke dette bare en variant av den
kristne kulturarven? Svaret er både ja og nei. De første humanister under rennesansen
var jo selv kristne og ikke minst preget av det antroposentriske menneskesynet
og budskapet om nestekjærlighet. Men vi kan spore en rekke andre kilder
til ideen om det ukrenkelige menneskeverdet. Arven fra Aten og Roma er vel så
viktig som arven fra Jerusalem. Verken antikkens menneskesyn, der vi finner
den atenske demokratitanken om mennesket som fritt til å delta i samfunnet,
stoikernes menneskekjærlighet, synet på mennesket som sosialt vesen og mennesket
som fornuftsvesen hos Aristoteles, kommer fra kristendommen. Og mye
av vår tenkning om beskyttelse av menneskeverdet i juridiske rettighetstermer
nedstammer fra en romersk antikk tradisjon. Opplysningsfilosofene utviklet og
forsterket forståelsen av det rasjonelle ved mennesket og menneskets evne til
vitenskap, til teknologisk og kognitiv styring av seg selv og omgivelsene. I dette
lå framskrittstroen og grunnlaget for moderniteten. Opplysningstidens helter
som Bacon, Copernicus og Galilei ble motarbeidet av datidens kirker, og troen
på mennesket som rasjonelt vesen har altså slett ikke noen kristen opprinnelse.
Eksistensialismen (særlig Jean-Paul Sartre) stiller mennesket i en uinnskrenket
ansvarsposisjon. For kristne er det ikke mulig å svelge Sartres uinnskrenkede
«forlatthet» og ateisme, men i praktisk syn på menneskets etiske ansvar
behøver det ikke av den grunn være stor avstand mellom kristne og sekulære
eksistensialister. Humanismen er også påvirket av fenomenologisk og ontologisk
filosofi, der vi finner både kristne og ikke-kristne. Jeg tenker da på retninger
som framhever at selve det nære møtet mellom mennesker nærer våre etiske
egenskaper. I møtet med «den annen» erkjenner vi et felles verd, det vil si det
genuint menneskelige. Vi gjenkjenner det menneskelige gjennom «lesningen»
av den annens ansikt, i kjærlighet og empati. Dette er tatt opp av mange tenkere
i nyere tid. Den tyske opposisjonelle Martin Buber beskriver relasjonens betydning
for etiske holdninger i boka «Jeg og du» fra 1938. Sosialpsykologen Erich
Fromm tar det opp både i boka «Flukten fra friheten» fra 1943 og «Om kjærlighet»
som kom på norsk i 1966. Også tenkere med en mer religiøs tilnærming
som den danske teolog og filosof Knud Løgstrup i boka «Den etiske fordring»
fra 1956 med ny utgave i 1991 og filosofen Emmanuel Lévinas i boka «Den
/ 555 /

annens ansikt» som nå også finnes på norsk, behandler etikkens utspring i
relasjon, medfølelse og nestekjærlighet. Liknende innfallsvinkler har også erklærte
humanistiske filosofer som Hannah Arendt i boka «Eichmann i Jerusalem»
fra 1968 og den norske filosofen Harald Ofstad i boka «Ansvar og handling»
fra 1972. De søkte begge å argumentere for at nazismens handlinger var
forbrytelser mot menneskeheten og det menneskelige. En slik tenkning har stor
plass både blant humanister og kristne som har arbeidet med slike spørsmål.
Forståelsen av det genuint menneskelige er nær knyttet til forståelsen av det
universelle gjensidighetsprinsippet (å gjøre mot andre det du vil at andre skal
gjøre mot deg), som har status som et etisk prinsipp både i kristendommens
gylne regel (Matt.7,12) og i moderne verdslig humanisme.
I livssynshumanismen utgjør menneskesynet en grunnstein i etikken. Humanismen
er sterkt påvirket av nyttefilosofien eller utilitarismen, som legger
vekt på de nyttige formålene. Men den har opplagt også påvirkninger i seg,
blant annet knyttet til det ukrenkelige menneskeverdet og til gjensidighetsprinsippet.
Sinnelagsetikken, som står sterkt i en kristen omsorgsetisk tradisjon,
legger vekt på at man skal følge sin samvittighet, at lykken så å si er veien man
går, mens konsekvensetikken legger vekt på resultatene, at lykken eller det
gode liv er målet som lokker i framtiden. I dette perspektivet har humanismen
tradisjonelt vært mest opptatt av konsekvenser, å skape gode vilkår for mennesker
i dette ene livet.
Synet på etikkbegrunnelse eller kildene for etiske normer er imidlertid det
som mest skiller humanetikken fra den kristne etikken, og ikke selve det antroposentriske
prinsippet. En humanist kan ikke redusere sin etikkbegrunnelse til
en gud eller en ytre metafysisk autoritet som antas å vite vårt beste. Det er
uforenlig med livssynshumanismens virkelighetsforståelse og forståelse av menneskets
frihet og ansvar.
/ 556 /

P ROFANHUMANISMENS TI GRUNNLEGGENDE PUNKTER
1. Alt virkelig, alt som er til, er naturen, som da omfatter ikke bare alt det fysiske, men
også den sjelelige virksomhet som er knyttet til mennesker. Utenfor naturen eller
universet finnes ingen ting. Derfor må alt det overnaturlige, som for eksempel en
Gud eller guddommelige krefter, avvises som ikke virkelig.
2. Mennesket er en del av naturen og utviklet innen naturen. Menneskets bevissthet
er uløselig knyttet til hjernens funksjoner og kan derfor ikke fortsette etter døden,
uten en virksom hjerne. Mennesket er en uløselig enhet av legeme og personlighet.
3. Menneskene har bare seg selv å stole på og er i stand til å løse sine egne problemer.
4. Et menneske er til enhver tid påvirket av fortiden, men har likevel virkelig valg- og
handlefrihet.
5. Alle moralske verdier må begrunnes ut fra dennesidige erfaringer. Menneskets
høyeste mål er jordisk lykke, frihet og utfoldelse for hele menneskeheten.
6. Dette mål kan nås ved å forene personlig tilfredsstillelse og utvikling av seg selv
med meningsfylt arbeid til fellesskapets beste.
7. Utvikling av kunstopplevelse og skjønnhetssans.
8. Et omfattende sosialt program med sikte på oppbyggingen av demokrati og fred
i verdensmålestokk.
9. En samfunnsmessig anvendelse av fornuft og vitenskapelige metoder.
10. En stadig overprøving av grunnleggende forutsetninger og overbevisninger, med
åpenhet overfor eksperimentell utprøving, nye fakta og mer stringent resonnement.
Fra Corliss Lamont: Det humanistiske livssyn, Universitetsforlaget 1982
/ 557 /

MENNESKERETTIGHETENE
Menneskerettighetene er betegnelsen på noen grunnleggende rettigheter som alle mennesker
har del i, uavhengig av hudfarge, kjønn, religion eller livssyn, alder, statstilhørighet eller andre
faktorer som er med på å skille dem fra hverandre. Til forskjell fra de enkelte staters rettssystemer
gjør menneskerettighetene krav på å være universelle rettigheter, som ikke bare i
teorien, men også i praksis har forrett framfor de nasjonale rettsordningene. FN og andre
internasjonale organisasjoner arbeider for at menneskerettighetene skal integreres i den nasjonale
lovgivningen og den nasjonale rettspraksisen over hele verden, men det er ennå et godt
stykke igjen til dette målet er nådd.
Menneskerettighetene bygger på flere ulike tradisjoner. Både antikkens filosofi (særlig i
stoikernes lære) og kristendommen (i læren om mennesket skapt i Guds bilde) kan sies å
utgjøre noe av den idéhistoriske forutsetningen for menneskerettstenkningen. Nytidens politiske
filosofi (fra 1500- og 1600-tallet av) og forestillingen om en naturrett som felles grunnlag
for alt sosialt liv har også vært en viktig forutsetning for moderne menneskerettstenkning.
Under den franske revolusjon spilte en politisk utformet erklæring om menneskerettighetene
en viktig rolle i oppgjøret med eneveldets undertrykkingspolitikk. Menneskerettighetstenkningen
fikk her en tydelig antikristelig og antikirkelig brodd, fordi kirken og kristendommen
hadde vært nær knyttet til undertrykkingsapparatet.
Etter annen verdenskrig har FN spilt en sentral rolle i arbeidet for menneskerettighetene.
FNs erklæring om menneskerettene fra 10. desesmber 1948 er blitt et viktig grunnlag for
internasjonalt politisk arbeid. Menneskerettighetene blir i vår tid gjerne inndelt i to store
grupper: sivile og politiske rettigheter som én gruppe; økonomiske, sosiale og kulturelle som
en annen. Sivile og politiske rettigheter er for eksempel frihet fra tortur og retten til ytringsfrihet.
Økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter omfatter eksempelvis retten til skolegang,
retten til medisinsk behandling og retten til å bruke sitt eget språk.
I den senere tid har man også begynt å snakke om et tredje sett av rettigheter: de kollektive
(eller rettigheter knyttet til fellesskap og solidaritet). De omfatter for eksempel rettigheter som
retten til utvikling, retten til fred, retten til et rent miljø og så videre.
Det går an å gruppere disse tre etter den franske revolusjonens slagord om frihet, likhet og
brorskap – om ikke annet som støtte for tanken. Opp gjennom historien – og særlig under den
kalde krigen – ble de første kalt for vestlige, og de neste for østlige. Den tredje gruppen kan etter
disse linjer kalles for sørlige.
FNs menneskerettighetserklæring fra 1948 er siden blitt supplert gjennom flere mer avgrensede
erklæringer, som har hatt som mål å utdype og konkretisere bestemte sider av
erklæringen fra 1948. En av disse var erklæringen om barns rettigheter fra 1959. Den er senere
blitt bearbeidet og videreutviklet fram til den såkalte barnekonvensjonen, som ble vedtatt av
FN i 1989. Norge sluttet seg til denne konvensjonen i 1991. Barnekonvensjonen oppsummeres
gjerne i fire hovedområder av rettigheter :
1. Retten til å leve og vokse opp.
Denne kategorien omfatter barnets rett til liv og til å få dekket de mest grunnleggende
behov. Det inkludrer retten til en tilstrekkelig levestandard, et sted å bo, mat og tilgang
til medisinsk hjelp.
/ 558 /

2. Retten til utvikling.
Denne kategorien omfatter det et barn trenger for å utvikle sine evner og muligheter
best mulig. Eksempler er retten til utdanning, lek og fritid, kulturelle aktiviteter og retten
til religionsfrihet.
3. Retten til beskyttelse.
Denne retten krever at barn blir vernet mot alle former for overgrep, omsorgssvikt og
utnytting. Disse rettighetene gir beskyttelse til barn i væpnede konflikter og verner
spesielt flyktningbarn.
4. Retten til å delta.
Denne rettigheten innbyr alle barn til aktivt å ta del i samfunnet. Det omfatter retten til
å gi uttrykk for sine meninger, å få uttale seg i saker som angår dem, å delta i organisasjoner
og i fredelige sammenkomster. Etter hvert som barnet utvikler seg, skal det gis
muligheter til å delta i samfunnslivet, som en forberedelse til et ansvarlig voksenliv.
Menneskerettighetserklæringen fra 1948 gjengis i sin helhet, og barnekonvensjonen av 1989 i
utdrag. (Overskriftene ved hvert punkt er satt til som lesehjelp.)
V ERDENSERKLÆRINGEN
OM MENNESKERETTIGHETENE
Den 10. desember 1948 vedtok og kunngjorde De forente nasjoners tredje generalforsamling
Verdenserklæringen om menneskerettighetene. Erklæringen ble vedtatt med 48 lands ja-stemmer.
Ingen land stemte imot. 8 land avstod.
Umiddelbart etter denne historiske begivenhet henstilte generalforsamlingen til alle medlemsstater
å bekjentgjøre erklæringens tekst og «sørge for at den blir distribuert, framvist, lest
og forklart spesielt i skoler og andre læreinstitusjoner, uten hensyn til de forskjellige lands eller
områders politiske status».
Erklæringens offisielle tekst foreligger på FNs seks arbeidsspråk: arabisk, engelsk, fransk,
kinesisk, russisk og spansk. En lang rekke av FNs medlemsstater har fulgt generalforsamlingens
oppfordring og oversatt erklæringen til de nasjonale språk.
Denne oversettelsen til norsk er utarbeidet i Utenriksdepartementet. På henvendelse til
FNs nordiske informasjonskontor i København kan en få gratis eksemplarer av erklæringen
på FNs offisielle språk, de øvrige nordiske språk og et begrenset antall andre språk.
/ 559 /

V ERDENSERKLÆRINGEN OM MENNESKERETTIGHETENE
I NNLEDNING
Da anerkjennelsen av menneskeverd og like og umistelige rettigheter for alle medlemmer av
menneskeslekten er grunnlaget for frihet, rettferdighet og fred i verden,
da tilsidesettelse av og forakt for menneskerettighetene har ført til barbariske handlinger som
har rystet menneskehetens samvittighet, og da fremveksten av en verden hvor menneskene
har tale- og trosfrihet og frihet fra frykt og nød, er blitt kunngjort som folkenes
høyeste mål,
da det er nødvendig at menneskerettighetene blir beskyttet av loven for at menneskene ikke
skal tvinges til som siste utvei å gjøre opprør mot tyranni og undertrykelse,
da det er viktig å fremme utviklingen av vennskapelige forhold mellom nasjonene,
da De forente nasjoners folk i pakten på ny har bekreftet sin tro på grunnleggende menneskerettigheter,
på menneskeverd og på lik rett for menn og kvinner og har besluttet å
arbeide for sosialt fremskritt og bedre levevilkår under større frihet,
da medlemsstatene har forpliktet seg til i samarbeid med De forente najoner å sikre at
menneskerettighetene og de grunnleggende friheter blir alminnelig respektert og overholdt,
da en allmenn forståelse av disse rettigheter og friheter er av den største betydning for å
virkeliggjøre denne forpliktelse,
kunngjør
GENERALFORSAMLINGEN
nå denne VERDENSERKLÆRING OM MENNESKERETTIGHETENE
som et felles mål for alle folk og alle nasjoner, for at hvert individ og hver samfunnsmyndighet,
med denne erklæring stadig i tankene, skal søke gjennom undervisning og oppdragelse
å fremme respekt for disse rettigheter og friheter, og ved nasjonale og internasjonale
tiltak å sikre at de blir allment og effektivt anerkjent og overholdt både blant folkene i
medlemsstatene selv og blant folkene i de områder som står under deres overhøyhet.
Artikkel 1
Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er
utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.
Artikkel 2
Enhver har krav på alle de rettigheter som er nevnt i denne erklæring, uten forskjell av
noen art, f. eks. på grunn av rase, farge, kjønn, språk, religion, politisk eller annen oppfatning,
nasjonal eller sosial opprinnelse, eiendom, fødsel eller annet forhold. Det skal heller
ikke gjøres noen forskjell på grunn av den politiske, rettslige eller internasjonale stilling
/ 560 /

561 /

som innehas av det land eller det område en person hører til, enten landet er uavhengig,
står under tilsyn, er ikke-selvstyrende eller på annen måte har begrenset suverenitet.
Artikkel 3
Enhver har rett til liv, frihet og personlig sikkerhet.
Artikkel 4
Ingen må holdes i slaveri eller trelldom. Slaveri og slavehandel i alle former er forbudt.
Artikkel 5
Ingen må utsettes for tortur eller grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling
eller straff.
Artikkel 6
Ethvert menneske har krav på overalt å bli anerkjent som rettssubjekt.
Artikkel 7
Alle er like for loven og har uten diskriminering rett til samme beskyttelse av loven. Alle
har krav på samme beskyttelse mot diskriminering i strid med denne erklæring og mot
enhver oppfordring til slik diskriminering.
Artikkel 8
Enhver har rett til effektiv hjelp av de kompetente nasjonale domstoler mot handlinger
som krenker de grunnleggende rettigheter han er gitt i forfatning eller lov.
Artikkel 9
Ingen må utsettes for vilkårlig arrest, fengsling eller landsforvisning.
Artikkel 10
Enhver har krav på under full likestilling å få sin sak rettferdig og offentlig behandlet av en
uavhengig og upartisk domstol når hans rettigheter og plikter skal fastsettes, og når en
straffeanklage mot ham skal avgjøres.
Artikkel 11
1. Enhver som er anklaget for en straffbar handling, har rett til å bli ansett som uskyldig
til det er bevist ved offentlig domstolbehandling, hvor han har hatt alle de garantier som
er nødvendig for hans forsvar, at han er skyldig etter loven.
2. Ingen må dømmes for en handling eller uttalelse som i henhold til nasjonal lov eller
folkeretten ikke var straffbar på den tid da den ble begått. Heller ikke skal det kunne
idømmes strengere straff enn den som det var hjemmel for på den tid da den straffbare
handling ble begått.
Artikkel 12
Ingen må utsettes for vikårlig innblanding i privatliv, familie, hjem og korrespondanse,
eller for angrep på ære og anseelse. Enhver har rett til lovens beskyttelse mot slik innblanding
eller slike angrep.
/ 562 /

Artikkel 13
1. Enhver har rett til å bevege seg fritt og til fritt å velge oppholdssted innenfor en stats
grenser.
2. Enhver har rett til å forlate et hvilket som helst land innbefattet sitt eget og til å vende
tilbake til sitt land.
Artikkel 14
1. Enhver har rett til i andre land å søke og ta imot asyl mot forfølgelse.
2. Denne rett kan ikke påberopes ved rettsforfølgelse som har reelt grunnlag i upolitiske
forbrytelser eller handlinger som strider mot De forente nasjoners formål og prinsipper.
Artikkel 15
1. Enhver har rett til et statsborgerskap.
2. Ingen skal vilkårlig berøves sitt statsborgerskap eller nektes retten til å forandre det.
Artikkel 16
1. Voksne menn og kvinner har rett til å gifte seg og stifte familie uten noen begrensning
som skyldes rase, nasjonalitet eller religion.
2. Ekteskap må bare inngås etter fritt og fullt samtykke av de vordende ektefeller.
3. Familien er den naturlige og grunnleggende enhet i samfunnet og har krav på samfunnets
og statens beskyttelse.
Artikkel 17
1. Enhver har rett til å eie eiendom alene eller sammen med andre.
2. Ingen må vilkårlig fratas sin eiendom.
Artikkel 18
Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å
skifte religion eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller
privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og
ritualer.
Artikkel 19
Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å hevde meninger
uten innblanding og til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer gjennom
ethvert meddelelsesmiddel og uten hensyn til landegrenser.
Artikkel 20
1. Enhver har rett til fritt å delta i fredelige møter og organisasjoner.
2. Ingen må tvinges til å tilhøre en organisasjon.
Artikkel 21
1. Enhver har rett til å ta del i sitt lands styre, direkte eller gjennom fritt valgte representanter.
2. Enhver har rett til lik adgang til offentlig tjeneste i sitt land.
/ 563 /

3. Folkets vilje skal være grunnlaget for offentlig myndighet. Denne vilje skal komme til
uttrykk gjennom periodiske og reelle valg med allmenn og lik stemmerett og med hemmelig
avstemning eller likeverdig fri stemmemåte.
Artikkel 22
Enhver har som medlem av samfunnet rett til sosial trygghet og har krav på at de
økonomiske, sosiale og kulturelle goder som er uunnværlige for hans verdighet og den
frie utvikling av hans personlighet, blir skaffet til veie gjennom nasjonale tiltak og internasjonalt
samarbeid i samsvar med hver enkelt stats organisasjon og ressurser.
Artikkel 23
1. Enhver har rett til arbeid, til fritt valg av yrke, til rettferdige og gode arbeidsforhold og
til beskyttelse mot arbeidsløshet.
2. Enhver har uten diskriminering rett til lik betaling for likt arbeid.
3. Enhver som arbeider, har rett til en rettferdig og god betaling som sikrer hans familie og
ham selv en menneskeverdig tilværelse, og som om nødvendig blir utfylt ved annen sosial
beskyttelse.
4. Enhver har rett til å danne og gå inn i fagforeninger for å beskytte sine interesser.
Artikkel 24
Enhver har rett til hvile og fritid, herunder rimelig begrensning av arbeidstiden og regelmessige
ferier med lønn.
Artikkel 25
1. Enhver har rett til en levestandard som er tilstrekkelig for hans og hans families helse
og velvære, og som omfatter mat, klær, bolig og helseomsorg og nødvendige sosiale
ytelser, og rett til trygghet i tilfelle av arbeidsløshet, sykdom, arbeidsuførhet, enkestand,
alderdom eller annen mangel på eksistensmuligheter som skyldes forhold han ikke er
herre over.
2. Mødre og barn har rett til spesiell omsorg og hjelp. Alle barn skal ha samme sosiale
beskyttelse enten de er født i eller utenfor ekteskap.
Artikkel 26
1. Enhver har rett til undervisning. Undervisningen skal være gratis, i det minste på de
elementære og grunnleggende trinn. Elementærundervisning skal være obligatorisk. Alle
skal ha adgang til yrkesopplæring, og det skal være lik adgang for alle til høyere undervisning
på grunnlag av kvalifikasjoner.
2. Undervisningen skal ta sikte på å utvikle den menneskelige personlighet og styrke
respekten for menneskerettighetene og de grunnleggende friheter. Den skal fremme forståelse,
toleranse og vennskap mellom alle nasjoner og rasegrupper eller religiøse grupper og
skal støtte De forente nasjoners arbeid for å opprettholde fred.
3. Foreldre har fortrinnsrett til å bestemme hva slags undervisning deres barn skal få.
Artikkel 27
1. Enhver har rett til fritt å delta i samfunnets kulturelle liv, til å nyte kunst og til å få del
i den vitenskaplige fremgang og dens goder.
/ 564 /

2. Enhver har rett til beskyttelse av de åndelige og materielle interesser som er et resultat av
ethvert vitenskapelig, litterært eller kunstnerisk verk som han har skapt.
Artikkel 28
Enhver har krav på en sosial og internasjonal orden som fullt ut kan virkeliggjøre de
rettigheter og friheter som er nevnt i denne erklæring.
Artikkel 29
1. Enhver har plikter overfor samfunnet som alene gjør den frie og fulle utvikling av hans
personlighet mulig.
2. Under utøvelsen av sine rettigheter og friheter skal enhver bare være undergitt slike
begrensninger som er fastsatt i lov utelukkende til formål å sikre den nødvendige anerkjennelse
av og respekt for andres rettigheter og friheter, og de krav som moralen, den
offentlige orden og den alminnelige velferd i et demokratisk samfunn med rette stiller.
3. Disse rettigheter og friheter må ikke i noe tilfelle utøves i strid med De forente nasjoners
formål og prinsipper.
Artikkel 30
Intet i denne erklæring skal tolkes slik at det gir noen stat, gruppe eller person rett til å ta
del i noen virksomhet eller foreta noen handling som tar sikte på å ødelegge noen av de
rettigheter og friheter som er nevnt i erklæringen.
/ 565 /

Side 567: Gunnar Torvund:
Naknare, 1993.
FNS KONVENSJON OM BARNETS RETTIGHETER
1. Alder 18 år
Alle under 18 år er barn dersom ikke en tidligere alder er lovfestet av staten.
2. Ingen diskriminering
Konvensjonens rettigheter gjelder for alle barn uten unntak. Staten skal sørge for at
ingen diskrimineres.
3. Til barnets beste
Alle tiltak skal tjene barnets beste. Barnet har rett til å bli hørt, eventuelt gjennom
representant, i saker som angår det.
4. Statens ansvar
Det er statens ansvar å sette barnerettighetene ut i livet. Landene må samarbeide for å nå
dette målet.
5. Foreldreansvaret
Staten skal respektere at foreldrene har hovedansvar for å oppdra barnet. Hvis andre
foresatte eller samfunnet har hovedansvaret for barnet, skal staten også respektere dette.
6. Retten til liv
Staten plikter så langt som mulig å sørge for at barn overlever og får utvikle seg.
7. Navn og statsborgerskap
Barnet har rett til å bli registrert med navn og nasjonalitet, og å kjenne og bli tatt vare på
av foreldrene.
8. Identitet
Mister barnet navn, familie og/eller statsborgerskap på ulovlig vis, skal staten sørge for
støtte og beskyttelse slik at det får disse rettighetene igjen så raskt som mulig.
9. Holde familien sammen
Barnet skal ikke atskilles fra sine foreldre mot sin vilje, unntatt når dette er til barnets
beste.
10. Gjenforene familien
Søknader om familiegjenforening over landegrenser skal behandles på en positiv, human
og rask måte.
11. Bekjempe kidnapping
Staten skal bekjempe at barn blir tatt ulovlig ut av et land eller hindret fra å vende
tilbake.
12. Å si sin mening
Barnet har rett til å framføre sin mening i alt som vedrører det, og barnets meninger skal
tillegges vekt.
/ 566 /

567 /

13. Få og gi informasjon
Barnet har rett til ytringsfrihet, til å søke og motta informasjon og ideer av alle slag og
på alle måter, også fra utlandet.
14. Tanke- og religionsfrihet
Barnet har rett til tanke-, overbevisnings- og religionsfrihet. Staten skal respektere foreldrenes
retter og plikter til å veilede sine barn i slike spørsmål.
15. Forsamlingsfrihet
Barnet har rett til organisasjons- og forsamlingsfrihet.
16. Rett til privatliv
Barnet skal ikke utsettes for ulovlig innblanding i sitt privatliv, i familien, i hjemmet eller
korrespondansen sin. Det skal beskyttes mot ulovlige angrep mot sitt gode navn og
rykte.
17. Tilgang til massemedier
Barnet har rett til å motta informasjon fra nasjonale og internasjonale kilder. Staten skal
oppfordre massemedier og forleggere til å spre informasjon som skaper forståelse og
kunnskap mellom mennesker, og til å lage eget barnestoff, også for minoritetsbarn.
Staten skal beskytte barna mot skadelig informasjon.
18. Foreldrene har myndighet og må hjelpes
Med støtte fra staten har begge foreldrene det grunnleggende ansvaret for å oppdra og
utvikle barnet. Barnets beste skal ligge til grunn for oppdragelsen.
19. Beskyttelse mot misbruk
Staten skal beskytte barnet mot fysisk eller psykisk mishandling, forsømmelse eller
utnyttelse fra foreldre eller andre omsorgspersoner.
20. Barn uten familie
Enslige barn har særlig rett på beskyttelse og omsorg, for eksempel adopsjon, fosterhjem,
barnehjem eller andre egnede institusjoner.
21. Adopsjon
Nasjonal og internasjonal adopsjon skal bare finne sted i samsvar med loven, og være
autorisert av myndighetene.
22. Flyktningbarn
Staten skal gi flyktningbarn og barn som søker flyktningstatus, beskyttelse og humanitær
støtte. Barn skal blant annet bli hjulpet til gjenforening med foresatte eller andre
familiemedlemmer.
23. Funksjonshemmede barn
Psykisk og fysisk funksjonshemmede barn har rett til å leve et fullverdig og anstendig liv
som sikrer deres verdighet, fremmer selvtillit og legger forholdene til rette for at de skal
kunne delta aktivt i samfunnet.
/ 568 /

24. Helse
Barnet har rett til en god helse og skal ha den beste medisinske behandling som
samfunnet kan gi. Barn skal også ha hjelp til å komme seg etter sykdom. Staten skal
spesielt arbeide for å redusere barnedødeligheten mest mulig og fjerne helsefarlige
tradisjoner.
25. Institusjonsbarn
Barn plassert på institusjoner, sykehus, barnehjem og lignende har krav på regelmessig
vurdering av behandlingen og oppholdet der.
26. Sosiale tjenester
Staten skal sikre at barnet får den sosiale hjelpen og den økonomiske støtten det har
krav på etter landets lover.
27. Levestandard
Barnet har rett til en levestandard som sikrer det en sunn utvikling på alle måter. Alt etter
nasjonale forhold og ressurser har staten plikt til å støtte de foresatte, om nødvendig
med materiell hjelp.
28. Utdanning
Barnet har rett til utdanning. Staten har plikt til å gjøre grunnskoleutdanningen gratis og
obligatorisk og sørge for at barna blir behandlet med respekt.
29. Målet med utdanning
Utdanningen skal fremme utvikling av barnets personlighet og teoretiske og praktiske
ferdigheter. Den skal skape respekt for menneskerettighetene og fremme holdninger om
fred, toleranse og vennskap mellom folk. Utdanningen skal skape respekt for naturen
og for barnets egen og andres kultur.
30. Kultur, religion og språk
Minoritetsbarn har rett til, i fellesskap med andre i sin kultur, å praktisere sin religion og
sitt språk.
31. Lek og fritid
Barnet har rett til hvile, avkopling, lek og rekreasjon og rett til å delta i kunst- og
kulturliv.
32. Barnearbeid
Barnet har rett til beskyttelse mot økonomisk utnytting i arbeid og mot å utføre arbeid
som kan svekke utdannings- eller utviklingsmulighetene.
33. Narkotika
Barnet har rett til å bli skånet mot ulovlig bruk, omsetning og produksjon av narkotiske
stoffer.
34. Seksuell utnytting
Barnet har rett til beskyttelse mot alle former for seksuell utnytting og misbruk.
/ 569 /

35. Bortføring, prostitusjon og salg
Staten har plikt til å gjennomføre nasjonale og internasjonale tiltak for å hindre kidnapping,
bortføring eller salg av barn til ethvert formål og i enhver form.
36 … og all annen utbytting
Staten har plikt til å beskytte barnet mot alle former for utnytting som er skadelig for
barnets velferd.
37. Tortur, dødsstraff og fengsel
Barn skal ikke utsettes for tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling
eller straff. Dødsstraff eller fengsel på livstid uten mulighet for løslatelse er ikke tillatt
hvis forbrytelsen ble utført før fylte 18 år. Barn skal ikke holdes i fengsel sammen med
voksne.
38. Barn i krig
Staten skal ta rimelige skritt for å hindre at barn som ikke er fylt 15 år, tar direkte del i
krigføringen.
39. Rehabilitering og reintegrering
Staten er forpliktet til å iverksette alle hensiktsmessige tiltak for å sikre rehabilitering og
reintegrering av barn som er offer for misbruk, utnytting, forsømmelse, tortur, væpnede
konflikter eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff.
40. Behandles med respekt
Barn som er anklaget for eller dømt for straffbare handlinger, har rett til en behandling
som sikrer verdighet og fremmer dets respekt for menneskerettighetene. Målet er rehabilitering.
41. Når andre lover er bedre
Rettighetene i konvensjonen skal ikke gjelde hvis andre nasjonale eller internasjonale
lover eller avtaler sikrer barnet på en bedre måte.
42. Kjennskap til konvensjonen skal spres
Staten er forpliktet til å gjøre konvensjonsteksten kjent for barn og voksne.
/ 570 /

N OTER
1 Dvs Apollon.
2 Pytia er navnet på prestinnen som sier fram gudens orakelsvar.
3 Akillevs, den største av alle heltene i trojanerkrigen, var sønn av gudinnen Tetis. Under
kampene feller Hektor, trojanernes fremste kjempe, Patroklos, Akillevs beste venn. Når Akillevs
vil hevne vennen, kommer moren opp fra havet og vil få ham fra det — hun vet at da må
Akillevs selv dø. Sokrates siterer fra Iliadens 18. sang, versene 94 ff. … «skipene krumme»
(linje 8, s. 515) er en uttrykksmåte for skip med smekre kurver.
4 Slagsteder i de greske borgerkrigene.
5 Anytos er en av anklagerne i rettssaken mot Sokrates.
6 En nervesykdom, senkomplikasjon til syfilis.
/ 571 /

B ILDELISTE
Side 12, 42 Annunciazione e due santi, 1333, Simone Martini 1284–1344,
© Galleria degli Uffizi, Firenze/Foto: Scala, Instituto Fotografico
Editorale Antella
Side 13, 73 Olavsantemensale, Haltdalen stavkirke, Holtålen, Sør-Trøndelag,
© Universitetets Oldsaksamling/Foto: Erik Irgens Johnsen
Side 17 Erschaffung der Gestirne, 1380 c., Meister Bertram 1300-tallet,
© Hamburger Kunsthalle/Foto: Elke Walford Fotowerkstatt
Side 17 Erschaffung der Tiere, 1380 c., Meister Bertram 1300-tallet,
© Hamburger Kunsthalle/Foto: Elke Walford Fotowerkstatt
Side 18 Storie di Noe’, 1100 c., S. Marco, Venezia, mosaikk, © Foto: Scala,
Instituto Fotografico Editorale Antella
Side 18 Sacrificio de Isacco, 1600 c., Michelangelo Merisi da Caravaggio
1573-1610, © Galleria degli Uffizi, Firenze/Foto: Scala, Instituto
Fotografico Editorale Antella
Side 19 Esau verkauft sein Erstgeburtsrecht, 1625, Hendrick Terbrugghen,
1588-1629, © Staatliche Museen zu Berlin - Preussischer Kulturbesitz.
Gemäldegalerie/Foto: Jörg P. Anders
Side 20 Mystic Nativity (NG 1034), 1500, Sandro Botticelli 1445 c.-1510,
© National Gallery, London
Side 21 The Nativity, at Night (NG 4081), 1480 c., olje på eik, Geertgen
tot Sint Jans 1445 c.-1495 c., © National Gallery, London
Side 21 Johannes der Täufer in der Einöde, 1480 c., Geertgen tot Sint Jans
1445 c.–1495 c., © Staatliche Museen zu Berlin - Preussischer
Kulturbesitz. Gemäldegalerie/Foto: Jörg P. Anders
Side 22 Vocazione di S. Matteo, 1602, Michelangelo Merisi da Caravaggio
1573-1610, © S. Luigi dei Francesi, Roma/Foto: Scala, Instituto
Fotografico Editorale Antella
Side 23 Christ driving the Traders from the Temple (NG 1457), 1600,
El Greco 1541-1614, © National Gallery, London
Side 23 Jesus renser templet, 1872 c., tresnitt, Gustave Doré 1832-1883,
© Colleen McDannell: Material Christianity, Yale, U. P. New Haven
Side 24 Jesus opens the Eyes of a Man born Blind (NG 1140), 1310 c.,
Duccio di Buoninsegna 1260 c.-1318/19, © National Gallery,
London
Side 25 Maesta’, verso: Cristo percosso, 1310 c., Duccio di Buoninsegna
1260 c.-1318/19, © Museo dell’Opera Metropolitana, Siena/Foto:
Scala, Instituto Fotografico Editorale Antella
Side 25 Maesta’, verso: bacio di Giuda, 1310 c., Duccio di Buoninsegna
1260 c.-1318/19, © Museo dell’Opera Metropolitana, Siena/Foto:
Scala, Instituto Fotografico Editorale Antella
Side 25 The Agony in the Garden (NG 726), 1465, Giovanni Bellini 1430
c.-1516, © National Gallery, London
Side 26 Noli me Tangere (NG270), 1510-1515 c., Tiziano Vecellio 1477/87
c.-1576, © National Gallery, London
/ 573 /

Side 27 The Supper at Emmaus (NG 569.1), 1601,
Michelangelo Merisi da Caravaggio 1573-1610,
© National Gallery, London
Side 28 The fish. The monogram of Christ. A bird quenching its thirst.
The anchor. The dove with the oliv-twig. The good shepard,
100-200-tallet c., San Callisto-katakomben, Roma, © Antonio
Baruffa: The Catacombs of St. Callixtus, Libreria Editrice Vaticana,
Roma
Side 30 Polittico Quaratesi: S. Nicola da Bari placa il fortunale in mare,
1425, olje på tre, Gentile da Fabriano 1370 c.-1427,
© Vaticano Pinacoteca/Foto: Scala, Instituto Fotografico
Editorale Antella
Side 32 S. Nicola dà la dote a tre fanciulle povere ed è eletto vescovo
di Mira, 1420-tallet, på tre, Ambrogio Lorenzetti 1285-1348 c.,
© Galleria degli Uffizi, Firenze, Firenze/Foto: Scala, Instituto
Fotografico Editorale Antella
Side 32 S. Nicola resuscita un fanciullo e libera Mira dalla carestia,
1420-tallet, på tre, Ambrogio Lorenzetti 1285-1348 c., © Galleria
degli Uffizi, Firenze, Firenze/Foto: Scala, Instituto Fotografico
Editorale Antella
Side 33 Das Martyrium der heiligen Lucia, 1445-1448, Domenico Veneziano
1400 c.-1461, © Staatliche Museen zu Berlin - Preussischer
Kulturbesitz. Gemäldegalerie/Foto: Jörg P. Anders
Side 40 Der hl. Lukas malt die Muttergottes (Inv.-nr. Gm 144), 1521,
Lucas Cranach 1472-1553, © Germanisches Nationalmuseum,
Nürnberg
Side 44 The Coronation of the Virgin with Adoring Saints (NG 569), 1370,
Jacopo di Cione & workshop, © National Gallery, London
Side 45 The Virgin and Child Enthroned, with Scenes ... Altarpiece
(NG 564), 1262 c., Margarito of Arezzo, © National Gallery,
London
Side 46 Schutzmantelmadonna (Inv. Nr. 421), 1480, Michael Erhart,
© Staatliche Museen zu Berlin - Preussischer Kulturbesitz.
Gemäldegalerie/Foto: Jörg P. Anders
Side 47 Kart over pilegrimsreisene til Santiago, 1648
Side 51 Apostelen Jacob, fra Uggdal-skapet, Tysnes, © Bergen Museum/
FOTO
Side 57 S. Catarina, 1597, Michelangelo Merisi da Caravaggio 1573-1610,
© Coll. Thyssen, Bornemiza, Madrid/Foto: Scala, Instituto
Fotografico Editorale Antella
Side 60 St. George slaying the dragon (detail from altarpiece), 1410,
uten signatur, © V&A Picture Library, London
Side 65 St. Martin and the Beggar 1597/1599, oil on canvas, wooden strip
added at bottom, El Greco 1541-1614, © 1998 Board of Trustees,
National Gallery of Art, Washington
Side 66 St. Martin, 1471-1472, tresnitt med farger, © Das Leben der Heiligen,
Insel Verlag, Frankfurt
/ 574 /

Side 70 St. Placid is miraculously rescued, 1200-tallet, Sacro Speco
(underkirken), Subiaco, Magister Consolus, sec. XIII, © Padre
Benedettino di Subiaco: Subiaco, Christofaro Editore, Roma
Side 70 Donna che porge a S. Benedetto il pane avvelenato mandatogli
da padre Fiorenzo, 1200-tallet, Sacro Speco, (underkirken),
Subiaco, Magister Consolus, sec. XIII, © Foto: Scala, Instituto
Fotografico Editorale Antella
Side 70 S. Benedetto comanda a un corvo di portare via il pane,
1200-tallet, Sacro Speco (underkirken), Subiaco, Magister Consolus,
sec. XIII, © Foto: Scala, Instituto Fotografico Editorale
Antella
Side 78 Francis gives back his clothes to his father, 1297 c., San Francesco
(overkirken), Assisi, Giotto di Bondone 1266-1337, © Casa Editrice
Francescana/Foto: G. Ruf/U.Terni
Side 80 St. Francis, 2. halvdel av 1200-tallet, Santa Croce, Firenze,
B. Berlinghieri 1228-1274, © Ferrucio Canali: The Basilica of Santa
Croce, Bonechi Edizioni «Il Turismo» S.r.l. /Foto: Paolo Bacherini
Side 85 Alterskap fra gamle Austevoll kyrkje, Hundvågøy, Hordaland,
© Bergen Museum/Foto: Ann-Mari Olsen
Side 86 De tre norske helgener i vestveggen på Nidarosdomen, © Foto:
Radek Doupovec
Side 93 Birgitta ved skrivepulten, 1400-tallet, tresnitt, uten signatur,
© J. Collijn: Iconographia Birgittina typographica, Kalmarunionen
600 år, Margrete 1., Nationalmuseet, København
Side 96 S. Benedictus regulam scribit, 1070 c., © Cod. ms. Vat. lat. 1202,
fol. 80r (pars singularis), Biblioteca Apostolica Vaticana, Roma/Foto:
Biblioteca Vaticana
Side 100 Pierre l’Ermite prêchant la première croisade, 1300-tallet, miniature,
fond d’or, © British Library/Bridgeman-Giraudon
Side 103 Martin Luther mit dem Doktorhut, 1521, kobberstikk, Lucas
Cranach 1472-1553, © Stiftung Luthergedenkstätten in Sachsen-
Anhalt, Wittenberg/Foto-Studio Wilfried Kirsch
Side 108 Der Junge Calvin, 1500-tallet, © Joachim Rogge: Martin Luther,
sein Leben, sein Zeit, sein Virkung, Gütersloher Verlaugshaus Gerd
Mohn/Musée historique de la Réformation, Genève
Side 114 Der Kazike Hatuey lehnt die Taufe ab, 1599, kobberstikk, Theodore
de Bry, © Illustrasjon til Bartolomé de Las Casas: Hans-
Joachim König: Die Entdeckung und Eroberung Amerikas, Staatsbibliothek
Bamberg
Side 119 Pontoppidans forklaring, 1751, tittelblad, Universitetsbiblioteket
i Oslo, © Brynjar Haraldsøl (red.): Kirke - skole - stat 1739-1989,
IKO-forlaget
Side 121 Altertavle, Harstad kirke: Hans Egede, 1958, Axel Revold
1887-1962, glassmaleri, © To-Foto a.s.
Side 129 Bønnemøde, Harboøre, 1897, Niels Bjerre 1864-1942, © Aarhus
kunstmuseum/Foto: Fotograferne T. Pedersen P. Pedersen
O.H. Pedersen
/ 575 /

Side 130 Et Missionsmøde (ved Fyrbakken på Skagen) (inv.nr. 1073), 1903,
Anna Ancher 1859-1935, © Skagens Museum
Side 134 Fanatikere, 1866, A. Tidemand 1814-1876, © Per Petersson/
O. Væring Eftf. AS
Side 143 Nedtagelse, 1982, Håkon Bleken 1929-, © Kunsthalle, Kiel/Håkon
Bleken/BONO 1999/Foto: Per Petersson/O. Væring Eftf. AS
Side 145 NS-gudstjeneste med én tilhører, Sæbø kirke i Hjørundfjorden,
© Magne Skodvin (hovedredaktør): Norge i krig, Bind IV: Fremmedåk
og frihetskamp, H. Aschehoug & Co
Side 149 Nedstigningen til dødsriket, Håkon Bleken 1929-, © Håkon
Bleken/BONO 1999/Foto: Per Petersson/O. Væring Eftf. AS
Side 153 Sårad ängel, 1903, Hugo Simberg 1873-1917, © Museet
för finlädsk konst Ateneum, Helsingfors/Foto: Centralarkivet
för bildkonst/Hannu Aaltonen
Side 156 God giving Birth, 1968, Monica Sjöö, © Monica Sjöö
Side 158 Religiøst opptog, Antigua, Guatemala, © Samfoto/Fredrik
Naumann
Side 160 Påske i indianerlandsby, Oaxaco, Mexico, © Mira/Samfoto/
Kent Klich
Side 162 Vandring på korsveien, 10. og 12. stasjon, tresnitt, Azaria
Mbatha, © Azaria Mbatha
Side 166 Tankehus (gult), 1996, Gunnar Torvund 1948-, © Gunnar
Torvund/BONO 1999/Dannevig foto
Side 168 Den siste nattverd, et morgenbord, 1997, gjenbruksmaterialer,
Ann Linnemann, © Ann Linnemann
Side 178, 270 Keramikk, (Tile panel), 16. årh., © Topkapi Palace Museum,
Istanbul, F. Robinson: Atlas of the Islamic World since 1500,
Andromeda Oxford Limitid
Side 178, 277 Glasslykt, 1285 c., © The Metropolitan Museum of Art,
New York/Foto: Carmel Wilson
Side 179, 241 The Gibla, the «prayer-niche» indicating the direction to Makkah,
in the Prophet’s Mosque in Madinah, © Aramco World,
Houston, Texas/Foto: S. M. Amin
Side 199 In the centre, the Kacbah, 1978, © T. Nagra, E. Guellouz,
A. Frikha: Pilgrimage to Mecca, Sud Éditions/Foto: Abdelaziz Frikha
Side 200 Kaba at night, tresnitt, © Sipa Press/NTB/Aral
Side 200 Mecca, © Sipa Press/NTB/Aral
Side 201 The ambulatory, © T. Nagra, E. Guellouz, A. Frikha: Pilgrimage
to Mecca, Sud Éditions/Foto: Abdelaziz Frikha
Side 202 A baetyl as they used them before, © T. Nagra, E. Guellouz,
A. Frikha: Pilgrimage to Mecca, Sud Éditions/Foto: Abdelaziz Frikha
Side 228 Hira-fjellet, © Privat eie
Side 230 Klippedomen, © Foto: Øystein Sandsdalen
Side 232 Burak, fargetrykk, © P. Centlivres, M. Centlivres-Demont: Imageries
populaires en Islam, Georg Éditeur/Foto: M. Centlivres-
Demont
/ 576 /

Side 235 «Haft Paikar». Ascent of the Prophet to Heaven. From a manuscript
by Nizamis Khamsa, Ms. Or. 2265, 1540 c., blekk, vannfarger
og gull på papir, © The British Library, London
Side 239 Thaur-fjellet, 1997, © Privat eie
Side 243 Everyone evokes God in his own manner, © T. Nagra, E. Guellouz,
A. Frikha: Pilgrimage to Mecca, Sud Éditions/Foto: Abdelaziz
Frikha
Side 244 Pilegrimer i Mekka, Arafat, © Scanpix Norge/Magnum Photo
Side 245 Plain of Arafat, © Sipa Press/NTB/Aral
Side 246 The Mount of Mercy, © T. Nagra, E. Guellouz, A. Frikha: Pilgrimage
to Mecca, Sud Éditions/Foto: Abdelaziz Frikha
Side 246 Watching the horizon from the Mount of Mercy, © T. Nagra,
E. Guellouz, A. Frikha: Pilgrimage to Mecca, Sud Éditions/Foto:
Abdelaziz Frikha
Side 246 Profetens moské i Medina, © Ukjent
Side 256 Kart over Islams utbredelse, © Andromeda Oxford Limited,
England
Side 262 Bønneteppe med kompass og Mekka-motiv, © Scanpix Norge/
Ingar Storfjell
Side 262 The circumambulation of the faithful stops at prayer times,
© T. Nagra, E. Guellouz, A. Frikha: Pilgrimage to Mecca, Sud Éditions/Foto:
Abdelaziz Frikha
Side 263 Mosképlan, tegning, © Martin Frishman/Martin Frishman,
Hassan-Uddin Khan: The Mosque: History, Architectural Development
and Regional Diversity, Thames and Hudson Ltd.
Side 264 Suleymaniye-mosque, Istanbul, © Magnum Photo/Steve
McCurry
Side 264 Badshahi-mosque, Lahore, © Martin Frishman, Hassan-Uddin
Khan: The Mosque: History, Architectural Development and Regional
Diversity, Thames and Hudson Ltd./Foto: Hassan-Uddin Khan
Side 264 Sultan Hasan-moskeen, © Martin Frishman, Hassan-Uddin
Khan: The Mosque: History, Architectural Development and Regional
Diversity, Thames and Hudson Ltd./Foto: Bernard O’Kane
Side 265 Paris-moskeen: Mihrab, © M.Chebel, L. Hamani: Symbols of Islam,
Éditions Assouline/Foto: Laziz Hamani
Side 265 Paris-moskeen: Minbar, © M.Chebel, L. Hamani: Symbols of Islam,
Éditions Assouline/Foto: Laziz Hamani
Side 266 Troslæren, plakat fra Istanbul, © P. Centlivres, M. Centlivres-
Demont: Imageries populaires en Islam, Georg Éditeur/Foto:
M. Centlivres-Demont
Side 268 The verses of the Qur’an in calligraphy, © T. Nagra, E. Guellouz,
A. Frikha: Pilgrimage to Mecca, Sud Éditions/Foto: Abdelaziz Frikha
Side 269 Koranhåndskrift, 1500c., © Chester Beatty Library, Dublin/Foto:
Pieters Davison international Ltd.
Side 269 Calligraphie, Shah Mahmud Nisaburi, © Topkapi Palace Museum,
Istanbul, A. Khatibi, M. Sijelmassi: L’Art calligraphique
/ 577 /

de l’Islam, Éditions Gallimard (Collection Livres d’Art), Paris/Foto:
Ara Güler
Side 270 Moskékuppel, Isfahan, Iran, utsiden, 1612-1637, keramiske fliser
på murstein, © Martin Frishman, Hassan-Uddin Khan:
The Mosque: History, Architectural Development and Regional Diversity,
Thames and Hudson Ltd./Foto: Josephine Powell
Side 271 Moskékuppel, Isfahan, Iran, innsiden, 1612-1637, keramiske fliser,
© The Unesco Courier, «L’Islam et l’art musulman», Éditions Citadelles
& Mazenod/Foto: Jean Mazenod
Side 273 Ali, Hasan and Hussein, 20. årh., fargetrykk, © Georg Éditeur/
Foto: M. Centlivres-Demont
Side 296, 322 Torah Ark Curtain 1681, Venezia, Silke brodert med silke
og metalltråder, Simshah Meshullan, © The Jewish Museum,
New York
Side 297, 336 The Talmudists, 1934, olje på lerret, Max Weber 1881-1961,
© The Jewish Museum, New York
Side 297, 342 King David playing the Harp (Rotschild Misc. N. Italy 24),
c. 1450-1470, Ferrara, tegning med forgylling, © The Israel
Museum, Jerusalem
Side 301 Mor tenner sabbatslysene, 1973, tegning, Marc Chagall
1887-1985, © Marc Chagall/BONO 1999
Side 304 Havdalah, 1995, © M. Ouaknim: Les Symboles du judaïsme, Editions
Assouline/Foto: Laziz Hamani
Side 307 Moses and Aron c. 1700, olje på lerret, Aaron de Chavez -1705,
© Spanish and Portuguese Jews’ Congregation, London
Side 308 Shofar, gammel mann blåser i bukkehornet, © Government
Press Office, Jerusalem
Side 308 Tashlichseremonien, © Government Press Office, Jerusalem
Side 310 Yom Kippur, 1878, oil on canvas 245 x 192 cm, Maurycy Gottlieb
1856-1879, © Tel Aviv Museum of Art
Side 312 Sukkot celebration at the Western Wall, 1984, © N. de Lange:
Atlas of the Jewish World, Equinox Ltd., Oxford/Foto: Werner Braun
Side 313 Pynting av løvhytte 1971, © Spiegel, TED/NGS Image Collection
Side 315 Hanukka Lamp, 1787, Brody, Russland, sølv med forgylling,
© The Jewish Museum, New York
Side 317 Purim celebration, 1984, © N. de Lange: Atlas of the Jewish World,
Equinox Ltd., Oxford/Foto: Werner Braun
Side 318 Med bønnesjal og bønnebok, © Government Press Office,
Jerusalem
Side 319 Shema, den jødiske trosbekjennelse, kopi fra bønnebok
Side 321 Tora-ark, 6. årh., Bet Alfa, Galilea, mosaikkgulv, © Herschel
Shanks: Judaism in Stone, The Archaeology of Ancient Synagoues,
The Biblical Archaeology Society, Washington
Side 321 Moses and Farao’s daughter, 240, freske, © National Museum,
Damaskus/Herschel Shanks: Judaism in Stone, The Archaeology
of Ancient Synagoues, The Biblical Archaeology Society,
Washington
/ 578 /

Side 327 Torah Crown, c. 1770, Lemberg, Galisia, Polen, sølv med forgylling
og smykkesteiner, © The Jewish Museum,
New York
Side 328 Med torarull ved Vestmuren, © Foto: Øystein Sandsdalen
Side 341 Hanukkastaken, © Government Press Office, Jerusalem
Side 343 The Temple, c. 1988, tegning, © Ritmeyer Archaeological Design
Side 344 Jerusalem, c. 1988, tegning, © Ritmeyer Archaeological Design
Side 346 Titusbuen, 71, Roma, relieff, © Grøndahl & Dreyers Forlag,
Marshall Editions developments ltd./Foto: C.M. Dixon
Side 350 Vestmuren med Klippedomen i bakgrunnen, © Foto: Øystein
Sandsdalen
Side 350 Petitions stuck into the Western Wall, © Foto: Øystein
Sandsdalen
Side 350 Gravgård på Oljeberget, 1975, © Foto: Torleif Elgvin
Side 353 Ecclesia and Synagoga, Replica from the original in the Strasbourg
Cathedral, France, 1230, © Beth Hatefutsoth, The Nahum
Goldman Museum of the Jewish Diaspora, Tel Aviv/Foto:
B. Canarutto
Side 354 Korsfareres forfølgelse av jøder, c. 1250, Frankrike, © Cliché
Bibliothèque Nationale de France, Paris
Side 355 Skjending av jødisk butikk, 1941, Oslo, © Redaksjonskomiteen:
Du skal fortelle det til dine barn, Det Mosaiske Trossamfund
Side 364, 394 Sirkeldansen, Krishna med fløyten, 1630-1640, © The British
Museum, British Museum Press, T. Richard Blurton: Hindu Art
Side 365, 396 Krishna dansing with the gopis, © Privat eie/Foto: Øystein
Sandsdalen
Side 365, 406 Om omgitt av gayatri-mantraet, © Privat eie
Side 368 Hands with offerings, 1990, © P. Fouce, D. Tomecko: Shiva,
The Tamarind Press, Bangkok/Foto: P. Fouce, D. Tomecko
Side 373 Shiva as Nataraja, 1100, © T. Richard Blurton: Hindu Art,
The British Museum, British Museum Press
Side 376 Ganesha, statue, Sanatan Mandir Sabha, Slemmestad, © Foto:
Radek Doupovec
Side 377-380 Tegneserie, © Amara Chitra Katha: Ganesha, India Book House
Pvt. Ltd., Bombay
Side 381 Shiva, Parvati og Ganesha, plakatmaleri, © Privat eie
Side 382 Ganesha skriver ned Mahabharata etter Vyasas diktat,
© Deva-Bhasa 1, Ashok Pustak Mandir, Calcutta, Varanasi
Side 385 Vishnu på ørnen Garuda, plakatmaleri, © Privat eie
Side 387 Tegneserie, © Amara Chitra Katha: Valmiki’s Ramayana, India
Book House Pvt. Ltd., Bombay
Side 387 Gudegruppen Rama, Sita, Lakshmana og Hanuman, statuer,
Sanatan Mandir Sabha, Slemmestad, © Foto: Radek Doupovec
Side 388-389 Tegneserie, © Amara Chitra Katha: Valmiki’s Ramayana, India
Book House Pvt. Ltd., Bombay
Side 391 Krishna som Ardsjunas vognfører, plakatmaleri, © Privat eie/
Foto: Øystein Sandsdalen
/ 579 /

Side 397 Durga, statue, Sanatan Mandir Sabha, Slemmestad, © Foto:
Radek Doupovec
Side 398 Tegneserie, © Amara Chitra Katha: Tales of Durga, India Book
House Pvt. Ltd., Bombay
Side 399 Durga in the battle with the Buffalo Demon, relieff i stein,
© The British Museum, British Museum Press, T. Richard
Blurton: Hindu Art
Side 400 Ganga, plakatmaleri, trykk, © Privat eie
Side 401 Tegneserie, © Amara Chitra Katha: Ganga, India Book House Pvt.
Ltd., Bombay
Side 402 Rituelt bad i Ganges, © Foto: Øystein Sandsdalen
Side 403 Tegneserie, © Amara Chitra Katha: Ganga, India Book House Pvt.
Ltd., Bombay
Side 404 Prayer book, tegning, © E. R. Jansen: The Book of Hindu Imagery,
Binkey Kok Publications, Diever, Nederland
Side 404 Prayer beads, tegning av hånd med bønnekjede, © E. R. Jansen:
The Book of Hindu Imagery, Binkey Kok Publications, Diever,
Nederland
Side 405 Ancient handwritten sanskrit scripture, © Pramesh Ratnakar:
Hinduism, Roli Books (P) Ltd., New Delhi
Side 406 Abhaya, frykt ikke. Dsjnana, viten. Dhyana, meditasjon, tegning
av hender, © E. R. Jansen: The Book of Hindu Imagery, Binkey Kok
Publications, Diever, Nederland
Side 407 Sadhu Raghunath Baba, © Dolf Hartsuiker: Sadhus. India’s Mystic
Holy Men, Inner Traditions International, Rochester, USA/Foto:
Dolf Hartsuiker
Side 412 Sadhu Laksmi Narayan Giri, © Dolf Hartsuiker: Sadhus. India’s
Mystic Holy Men, Inner Traditions International, Rochester, USA/
Foto: Dolf Hartsuiker
Side 414 Shankaracharya, © P. Fouce, D. Tomecko: Shiva, The Tamarind
Press, Bangkok/Foto: P. Fouce, D. Tomecko
Side 416 Kali, en route by rickshaw, © Foto: Øystein Sandsdalen
Side 418 Tempel fra Khajurahu, indisk middelalder, © Foto: Øystein
Sandsdalen
Side 419 Hinduismens diaspora under det engelske koloniherredømmet,
© G. Chaliand, J.-P. Rageau: The Penguin Atlas of Diasporas,
Penguin Books, London
Side 420 Hinduismens diaspora i dag, © G. Chaliand, J.-P. Rageau:
The Penguin Atlas of Diasporas, Penguin Books, London
Side 422 Mahatma Gandhi, © NTB/Scanpix Norge
Side 434, 452 Buddha setter Dharmas hjul i gang, © Dietrich Seckel: Buddhistisk
konst: Vardande, vandring og omvandling, Allhems Förlag /Foto:
W. Bruggmann
Side 435, 481 Tilværelsens hjul, tibetansk tanka, Karma Tashi Ling Buddhistsenter,
Oslo, © Foto: Radek Doupovec
Side 435, 442 Buddhas unnfangelse, relieff, © India Museum, Calcutta
/ 580 /

Side 440 Buddhas fødsel, 18. årh., tibetansk tanka, © Musé Guimet, Paris,
Heinz Bechert and Richard Gombrich (Ed): The World of Buddhism,
Thames and Hudson Ltd, London
Side 443 Den nyfødte Buddha, © D. B. Stuart/Picken: Buddhism: Japan’s
Cultural Identity, Kodansha International Ltd., Tokyo/Foto:
E. Tamihisa/C. Kodonsha
Side 447 De fire møtene, © Choomsri Mahasandana et al.: The Life of Lord
Buddha from Thai Mural Painting, Asia Books Co., Bangkok/Foto:
Tom Chuawiwat
Side 448 Siddhattha, the Buddha-to-be, leaves. 19. årh., burmesisk
manuskript, Ms. Or. 4762, © Heinz Bechert and Richard
Gombrich (Ed.): The World of Buddhism, The British Library,
London
Side 449 Den avmagrede Buddha, steinskulptur, Yamadera, Japan,
© Foto: Notto R. Thelle
Side 450 Maras angrep, veggmaleri, Thailand, © Choomsri Mahasandana
et al.: The Life of Lord Buddha from Thai Mural Painting, Asia Books
Co., Bangkok/Foto: Tom Chuawiwat
Side 455 Buddhas død, 19. årh., skulptur av jade importert fra Burma,
© Temple of the Jade Buddha, Shanghai
Side 456-457 Shariputra. Maugalyayana. Ananda. Mahakashyapa, gamle
trykk, ukjent, © Disciples of Buddha, Kosei Publications Company,
Tokyo
Side 461 Angulimala og Buddha, veggmaleri, Thailand, © Choomsri
Mahasandana et al.: The Life of Lord Buddha from Thai Mural Painting,
Asia Books Co., Bangkok/Foto: Tom Chuawiwat
Side 482-483 Detaljer fra «Tilværelsens hjul: Indre sirkel. Mennesketilstanden.
De sultne åndene. Helvete. Dyreverdenen. De opprørske gudene
og den guddommelige tilstanden», tibetansk tanka, Karma Tashi
Ling Buddhistsenter, Oslo, © Foto: Radek Doupovec
Side 486 Buddhas fotspor, Mahabodhi-tempelet, Bodh Gaya, © Andrew
Powell: Living Buddhism, Berkeley: University of California Press/
Foto: Graham Harrison
Side 488 Mediterende munk i tre, 13. årh., hanging scroll, Kozanji, Kyoto,
© Heinz Bechert and Richard Gombrich (Ed.): The World of Buddhism,
Thames and Hudson Ltd., London
Side 490 Vesakfeiring i Lørenskog, 26.05.97, Khuong Viet tempel, © Scanpix
Norge/Foto: Rolf M. Aagaard
Side 492 Buddhas håndstillinger, tegninger, © Rigmor Bové
Side 492 Bodhitreet. Tsjakrahjulet. Buddhas fotavtrykk. Lotusen, tegninger,
© Rigmor Bové
Side 492 Buddha i lotusstilling. Buddha stående. Buddha sittende, tegninger,
© Rigmor Bové
Side 493 Maitreya, treskulptur, © Nihon bijutsu No. 21, Shibundo, Tokyo
Side 494 Avalokiteshvara, kalenderbilde, Kina
/ 581 /

Side 495 Avalokiteshvara, tegning, © Alice Getty: The Gods of the Northern
Buddhism, The Clarendon Press, Oxford, Monuments et Mémoires,
l’Académie des Inscriptions et Belles Lettres, 1910
Side 495 Avalokiteshvara, statue, tusenarmet kannon, Sanjusangendo
tempel, Kyoto, Japan, © Foto: Notto R. Thelle
Side 496 Amitabha, treskulptur, Hyogo, Japan, © Butsuzô monogatori
(Fortellingen om Buddhastatuene), Gakken, Tokyo
Side 497 Kshitigarbha, Jizo med barn, bronsestatue, © Zenkoji, Nagano/
Foto: Notto R. Thelle
Side 501 Kart over buddhismens utbredelse og hovedsentra gjennom
tidene, © Rigmor Bové
Side 506-7, 518 Parthenon-frisen Relieff, 442-438 f.Kr., Aten, © The Trustees
of the British Museum/British Museum Photographs
Side 507, 523 Les mémoires d’un saint, 1960, René Magritte (1898–1967),
© René Magritte/The Menil Collection, Houston/BONO1999/
Foto: Hickey-Robertson
Side 511 Sokrates, 340 f.Kr., romersk kopi; Roma, © Theodor Kraus:
Das Römische Weltreich, Deutsches Archeäologisches Institut Rom
Side 518 Marc Aurel, 160-169, Tripolis, © Theodor Kraus: Das Römische
Weltreich, Deutsches Archeäologisches Institut Rom
Side 520 Veng med augo, 1987, Gunnar Torvund 1948–, © Gunnar
Torvund/BONO 1999/Foto: Per Petersson/O. Væring Eftf. AS
Side 525 La réponse imprévue, 1933, René Magritte (1898–1967),
© René Magritte/Musées royaux des Beaux-Arts de Belgique,
Bruxelles/BONO 1999/Photo d’art Speltdoorn et fils
(dimensions 9x12)
Side 528 Bertrand Russell, foto
Side 539 Vårbilde, 1941, Arne Ekeland 1908–1992, © Arne Ekeland/
BONO 1999/Foto: Per Petersson/O. Væring Eftf. AS
Side 542 Mennesket og vilkårene, 1935, Karen Holtsmark 1907–1998,
© Karen Holtsmark/BONO 1999/Foto: Per Petersson/
O. Væring Eftf. AS
Side 549 At hendene er våre eigne og at jorda tilhører oss, 1977, Per
Kleiva 1933–, © Per Kleiva/BONO 1999/Foto: Per Petersson/
O. Væring Eftf. AS
Side 553 Krigs-sperre,1980, Frans Widerberg 1933–, © Frans Widerberg/
BONO 1999/Foto: Per Petersson/O. Væring Eftf. AS
Side 561 Verdserklæringa om menneskerettane, plakat, © FN-Sambandet,
Oslo
Side 567 Naknare, 1993, Gunnar Torvund 1948–, © Gunnar Torvund/
BONO 1999/Foto: Per Petersson/O. Væring Eftf. AS
Brosjyre
Apostelen Jacob, fra Uggdal-skapet, Tysnes, © Bergen Museum/
FOTO
/ 582 /

Yom Kippur, 1878, oil on canvas 245 x 192 cm, Maurycy Gottlieb
1856-1879, © Tel Aviv Museum of Art
Burak, fargetrykk, © P. Centlivres, M. Centlivres-Demont:
Ima-geries populaires en Islam, Georg Éditeur/Foto: M. Centlivres-
Demont
Chiva Nataraja-templet i Chidambaram, © Knut A. Jakobsen
Tilværelsens hjul, tibetansk tanka, detalj, Karma Tashi Ling
Buddhistsenter, Oslo, © Foto: Radek Doupovec
Mennesket og vilkårene, 1935, Karen Holtsmark 1907–1998,
© Karen Holtsmark/BONO 1999/Foto: Per Petersson/
O. Væring Eftf. AS
Tilleggsopplysninger om tekster
Side 36 Selma Lagerlöf: Kristuslegendene, © Sveriges Författarförbund
Side 125-126 Baker, Frank and Heitzenrater, Richard P. (ed.): The Works of John
Wesley, © Abingdon Press, Nashville, USA
Side 142-143 Dietrich Bonhoeffer: Motstand og hengivelse (i norsk oversettelse),
© Chr. Kaiser/Gütersloher Verlagshaus, Gütersloh
Side 231-236 Mardijah Aldrich Tarantino: Marvellous Stories from the life
of Muhammad, © Mardijah Aldrich Tarantino
Side 239-240 Abdul Rahman Rukaini: Stories of the Prophets of Islam 10: Muhammad
(pbuh) the Bearer of Islam, © Abdul Rahman Rukaini
Side 420-421 Hinduism Today, © Courtesy of Hinduism today magazine,
107 Kaholalele Road, Kapaa, HI 96746
Side 421 Stephen Conway Hay: Sorurces of Indian Tradition, vol. 2,
ed. Wm Theodore de Bary, © 1988 Colombia university Press
Side 456- Zenno Ishigami, ed. : Disciples of the Buddha, © Kosei Publishing
Co., Tokyo, Japan, 1989
Side 468-469 F.L. Woodward: The Book of Gradual Sayings, © Pali Text Society
Side 469-470 Patrul Rinpoche: Kunzang L ama’i Shelung: The Words of my Perfect
Teacher, © Alta Mira Press
Side 530-533 Bertrand Russell: Mysticism and Logic, 1919, © The Bertrand Russell
Peace Foundation
Side 534-535 Tilman Moser: Gudsforgiftning, © by Suhrkamp Verlag, Frankfurt
am Main
Side 536 John Lennon: Imagine, © EMI Scandinavia, Bromma, Sverige
/ 583 /

KILDESAMLING
TIL KRISTENDOMSKUNNSKAP
MED RELIGIONS- OG LIVSSYNSORIENTERING
B IND 2
© NASJONALT LÆREMIDDELSENTER 1999
ISBN 82-486-0039-4
ISBN 82-486-0037-8 (FELLES)
G RAFISK FORMGIVING: RADEK DOUPOVEC
R EPRO OG TRYKK: GAN GRAFISK AS
P RINTED IN NORWAY