KUNSTNER- VERKSTED s. 32 - Under Dusken

Under Dusken 

studentavisa i Trondheim 04/2001 

KUNSTNER- 

VERKSTED s. 32 

Vil fjerne stemmeretten ● Fem av seks direktører gikk ● Falkenborg asylmottak ● Klart for ISFiT ● Sære boforhold ● Hva er patetismen?


studentavisen i Trondheim siden 1914 

ansvarlig redaktør: Reidar Mide Solberg 

Preget av paranoia 

Det er et klart sykdomstegn for en organisasjon når de ansatte 

går i konstant frykt for represalier ovenfra. Men dette er altså 

situasjonen i NTNUs administrasjon. 

Under Dusken fikk med egne øyne se hva som er 

tilstanden i NTNUs økonomiavdeling. Da det viste seg at 

det omstride lønns- og personalsystemet omsider ble 

forkastet, forsøkte vi å få en intervjuavtale med de ansatte 

i Lønnsseksjonen. Det skulle vise seg å bli en selsom affære. 

For det første var det ingen som våget å si ett eneste ord 

før fungerende økonomidirektør Rolf Tørring hadde opphevet 

den selvpålagte taushetsplikten. Da intervjuet senere skulle 

finne sted, ble det hele «overvåket» av seksjonssjef Inger 

Talberg. Dermed var det ingen som våget å si noen ting om 

hvordan de opplevde å jobbe i en seksjon som har fått 

kontinuerlig kjeft i flere år. 

Situasjonen i økonomiavdelingen er ikke enestående. Vi 

sitter med en klar følelse av at hele NTNU-organisasjonen 

preges av generell paranoia. De færreste tør kritisere sjefene 

sine åpenlyst, verken gjennom mediene eller internt. Da vet 

de nemlig hva som skjer; de blir sporenstreks kalt inn på 

teppet til nærmeste overordnede. Vi så hvordan det gikk 

da den på papiret så «frie» Universitetsavisa begynte å 

bedrive litt kritisk journalistikk: Det tok ikke lang tid før 

Universitetsdirektør Vigdis Moe Skarstein og hennes 

medsammensvorne sørget for å pålegge redaktør Tore 

Oksholen og hans stab munnkurv. 

Moe Skarstein har en høy stjerne blant mange i NTNUorganisasjonen, 

og hun er kjent for å være et arbeidsjern. 

Vi betviler ikke at hun både er dyktig og sympatisk. 

Men NTNUs organisasjonskultur bærer på ingen måte preg 

av åpenhet. Det er et stort tankekors at all misnøye, 

frustrasjon og kritikk kommer fram så fort de ansatte slipper 

å stå åpent frem med sine synspunkter. Vigdis Moe Skarstein 

må ta sin del av ansvaret for at hun leder en organisasjon 

der frykt og usikkerhet er en del av hverdagen. 

Latterlig lukket 

Lørdag 25. februar var det ledervalg på Samfundet. Å gjøre 

Samfundet mer åpent og inkluderende var lovord som gikk 

igjen i talene til lederkandidatene. Samtidig opplevde 

tilskuerne i Storsalen et over fem timer langt og ikke særlig 

smidig valgmøte der man skulle være svært interessert for 

å bli sittende. Styret skal ha ros for at de hentet inn Trond 

Arne Undheim som debattleder. Målet var å myke opp og 

få mer struktur i utspørringen av lederkandidatene. Men etter 

kort tid på scenen ble Undheim regelrett mobbet vekk fra 

scenen av husvarme kverulanter som ikke var interessert i 

å høre på «pjattet» hans. Litt senere stilte en tilskuer 

kandidatene et helt betimelig spørsmål; hvordan 

brannsikkerheten skulle bedres på huset. Som svar ble hun 

latterliggjort og ydmyket fra talerstolen av husfolk som visste 

bedre - nemlig at lederen ikke hadde ansvar for 

brannsikkerheten. Dette stemmer selvfølgelig, men det er 

svært arrogant å forvente at ethvert medlem av Samfundet 

skal ha oversikt over alle ansvarsforhold på Huset. Slik 

oppførsel fører ikke akkurat til at Samfundet og Storsalen 

oppleves mer tilgjengelig for folk utenfra. Når et ledervalg, 

som skal være årets viktigste møte, blir så internt og lukket, 

er det ikke rart stadig færre velger seg Storsalen på lørdager. 

NYHETER 

3 Vil frata studentene stemmerett 

6 Ny undervisningsstrategi 

7 SVT får betalt for vekttall 

10 Klart for Vinterkonferansen 

11 Hovedfag om mannen 

12 «Globalt ansvar»? 

14 Ny Samfundet-leder 

Skremmer bort lederne 

INNHOLD 04/2001 

4Etter at Vigdis Moe Skarstein (bildet) tok over jobben som 

Universitetsdirektør i 1998, har fem av seks direktører forsvunnet. 

Er dette tilfeldig? 

15 

Et asyl stenger dørene 

Ungene på Falkenborg sprudler av liv, lyst og karnevalskarrramba. 

Det er verre med de voksne. De vet hva som venter når 

asylmottaket stenger dørene. Første fly til Kosovo går 9. mars. 

KULTUR 

FEATURE 

24 Kulturlivet i ISFiT 

35 Highschool to Hell 

36 Patetiske gutter 

37 Jazzkvelder for studentene 

38 Til lykke med dagen 

40 Anmeldelser 

42 Film på trøndersk 

15 Aktuelt: Asylet 

20 Portrett: Trond Andresen 

26 En melkekartong fødes på ny 

28 Sære boforhold 

30 Prøvekluter for barneteater 

32 Kunstnernes Casa 

44 

FOKUS: Gammel kontra ny soul 

Artister som Macy Gray og Lauryn Hill har reddet soulen, hevder 

noen. Men hva med røttene? Under Dusken gir deg historien 

om den opprinnelige soulen. 

ansvarlig redaktør 

kulturredaktør 

featureredaktør 

Reidar Tetris Solberg 

Hedda Fredly 

Kjersti Nipen 

fotoansvarlig Kristin M Ellefsen 

grafisk ansvarlig 

sivilarbeidere 

økonomi 

maskinansvarlig 

annonser 

Jostein Syvertsen 

Ole Kristian Bakkene 

Mathias Molden 

Anders Hanevik 

Johannes Daleng 

Anita Skagnæs 

JOURNALISTER 

Stian Arnesen, André Larsen Avelin, Sæba 

Bajoghli, Morten Bertelsen Eirik Bjørsnøs, Kjetil 

Fallan, Gøril Forbord, Preben Fonahn, Simen V. 

Gonsholt, Hans Jørgen Gåsemyr, Jan-Are Hansen, 

Tommy Halvorsen, Sigrun Haugen Erlend 

Langeland Haugen, Gunn Kari Hegvik, Anne 

Kristine Stokkenes Johansen, Karen Moe Møllerop, 

Henning Wisth Pedersen, Beate Solberg, Ove 

Stapnes, Hege Kristin Ulvin og Hans Ørnes 

FOTOGRAFER 

Siv M Dolmen, Kristin M Ellefsen, Anders M Hanevik, 

Halldor M Gjernes, Fride Haram M Klykken, 

Hans Martin M Momyr, Rikard M Nilsen, Carl 

André M Nørstebø og Sara M Odén 

GRAFISKE MEDARBEIDERE 

Jørn Haabeth, Ola Huseth, Katrine Johansen, 

Camilla Margrete Meier, Helge Magnus Opsahl 

og Jostein Syvertsen 

TEGNERE 

Christian Gilhuus, Christian Hartmann og Ingvill 

Stensheim 

EDB 

Ole Kristian Bakkene, Jørgen Binningsbø, Eirik 

Bjørsnøs, Johannes Daleng, Petter Eide, Øystein 

Handegard, Christian Waale Johansen, Ove 

Stapnes og Håvard Wigtil 

OMSLAG 

Halldor Gjernes (Foto) 

og Camilla Margrete Meier (Grafisk utforming) 

KORREKTUR 

Sæba Bajoghli, Erlend Langeland 

Haugen og Morten Volan 

telefon 

telefax 

e-post 

nettadresse 

adresse 

kontortid 

trykk 

73 53 18 13 

73 89 96 70 

73 89 96 10 

73 89 96 71 (fax) 

ud@underdusken.no 

www.underdusken.no 


Postboks 6855, Elgeseter 

7433 Trondheim 

Hverdager 09-16 

Wennberg Trykkeri AS 

Under Dusken er et selvstendig organ for 

studenter, utgitt i Trondheim av AS Mediastud. 

Under Dusken blir delt ut gratis på læresteder i 

Trondheim med medlemsrett i Studentersamfundet. 

Under Dusken kommer ut åtte ganger i 

semesteret. Opplaget er 10 000. Storsalen i Studentersamfundet 

velger redaktør på politisk 

grunnlag. Redaktøren velger selv sin redaksjon. 

Redaktøren plikter å arbeide i samsvar med den 

redaksjonelle linje redaktøren er valgt på samt å 

være dritings på alle fester. Den sittende redaksjon 

er valgt på et upolitisk partiavhengig grunnlag. 

M NB! Alle bilder er manipulerte og 

alle fotografer er manipulerende 

ORDNET OPP PÅ KAMMERSET: Christer Heimtoft (til venstre) og Ivar Munch Clausen 

hadde ikke tid til å spørre studentene hva de syntes om å miste stemmeretten sin ved 

høstens rektorvalg. (Foto: Anders Hanevik) 

Vil ta fra deg stemmeretten 

Går det som Studenttinget (STi) 

ønsker står du uten stemme 

ved høstens rektorvalg. 

Studentpolitikerne vil nemlig 

stemme for deg. 

AV MORTEN BERTELSEN 

mortenb@underdusken.no 

– Helt horribelt! Forslaget vil frata 

studentene en av deres mest elementære 

demokratiske rettigheter, sier Endre Jo 

Reite. Styrelederen i Studentsamskipnaden 

er forferdet over tanken på at Studenttinget 

skal være valgforsamling ved høstens valg. 

– Forslaget har jo ikke vært ute til høring 

en gang. Ingen har uttalt seg i saken. 

Samtidig vil de frata studentene stemmeretten. 

Et forferdelig forslag, raser Reite. 

Paradoksalt 

Studenttinget foreslår overfor ledelsen å 

fungere som valgforsamling når Emil 

Spjøtvolls etterfølger skal velges til høsten. 

Ved forrige valg - da kun én kandidat stilte 

- mottok alle studentene ved NTNU en 

stemmeseddel i posten, men færre enn 

femti returnerte den. 

Reite mener det er paradoksalt at 

studentenes øverste demokratiske organ 

vil frata studentene retten til å stemme. 

– Studenttinget har verken mandat 

eller legitimitet til å velge rektor for oss. 

Vi må vite hvilke kandidater de vil gi sin 

støtte til før STi-representantene velges. 

Ordningen fjerner studentdemokratiet, 

hevder Reite. 

STi, derimot, mener en valgforsamling 

vil øke studentenes innflytelse. 

– Da må rektor være sitt ansvar bevisst 

overfor en synlig og markant gruppe som 

representerer alle studentene, hevder leder 

i Studenttinget, Ivar Munch Clausen. Han 

tror STi er mer reflektert og kvalifisert til 

å velge rektor enn studenten i gata. 

– I 1998 stemte 45 personer i et valg 

som kostet universitetet én million kroner 

å gjennomføre. Er dagens ordning verdt 

en PC per stemme, spør den nyvalgte 

lederen. 

Hadde dårlig tid 

Da STi fikk saken oversendt fra 

universitetsledelsen satt Christer Heimtoft 

som leder. Saken var merket «Haster». 

– Vi hadde knapp tid, etter planen 

skulle den opp i Kollegiet før jul. Samtidig 

mente vi at valgprosessen ikke ville bli 

mindre demokratisk med STi som 

urnevalgt valgforsamling, når valgdeltagelsen 

ved flere rektorvalg har vært 

ekstremt lav fra studentenes side, sier 

Heimtoft. Nå innrømmer den tidligere 

lederen at dette er en vanskelig sak. Han 

håper et åpent valgmøte med rektorkandidatene 

vil gi studentene større direkte 

innflytelse. 

Munch Clausen avviser påstandene 

om at STi mangler mandat til å stemme 

på ny rektor. 

– Alle i STi er urnevalgt av sine 

respektive fakultet, og skal representere 

en helhetlig tankegang i alle saker, sier 

Munch Clausen. 

Valgforsker skeptisk 

Professor Ola Listhaug er valgforsker ved 

Institutt for sosiologi og statsvitenskap. Han 

mener det er tvilsomt om Studenttinget har 

mandat til å stemme på ny rektor. 

– Hvis ikke spørsmålet om rektorvalg 

var oppe da Studenttinget selv ble valgt, 

må vi anta at studentene trodde det ville 

være den samme valgordningen som ved 

forrige rektorvalg. I så fall har Studenttinget 

ikke mandat til å kaste stemmer på 

rektorkandidat, sier Listhaug. 

Studentenes stemmer utgjør en 

fjerdedel når rektor velges. En valgforsamlingsmodell 

ble sist brukt ved rektorvalget 

i 1996. Før den eventuelt gjeninnføres, må 

Kirke, undervisnings- og forskningsdepartementet 

gi dispensasjon fra 

universitetsloven. NTNU håper å ta stilling 

til spørsmålet på Kollegiets møte i april.UD 

Nyheter 

3

Fem av seks direktører borte 

Direktører forsvinner, de 

ansatte får taushetsplikt og 

økonomirotet fortsetter ved 

NTNU. 

AV SÆBA BAJOGHLI 

bajoghli@underdusken.no 

Fem av seks direktører har forsvunnet 

fra NTNUs sentraladministrasjon siden 

Vigdis Moe Skarstein ble universitetsdirektør 

i 1998. Terje Krogh og Jacob 

Hygen sluttet i sine stillinger som 

henholdsvis økonomidirektør og forskningssjef, 

mens Kåre Kongsnes, Odd 

Lauritzen og Knut Veium fikk lavere 

stillinger i NTNU-systemet. 

Bare teknisk direktør Kjell Næsje 

sitter tilbake fra staben til Skarsteins 

forgjenger, Tor Johansen. Næsje, som 

kom fra næringslivet før han begynte 

ved NTNU, er til gjengjeld en svært 

omstridt person i NTNU-systemet. 

Under Dusken kjenner til at 

samarbeidsklimaet i NTNUs sentraladministrasjon 

har vært preget av 

interne stridigheter og konkurranse. 

Som person er Vigdis Moe Skarstein 

høyt respektert og hennes faglige 

kvalifikasjoner trekkes sjelden i tvil. 

Likefullt kan økonomikaoset og den 

stadige utskiftingen av ledere tyde på 

at hun ikke har klart å sikre NTNU en 

stabil ledelse. 

Orgut mislykkes 

Kilder Under Dusken har vært i kontakt 

med sier de ansatte i ledelsen har blitt 

degradert eller fryst ut. Ingen våger 

imidlertid å gå ut med kritikken 

offentlig - av frykt for represalier. 

Forhenværende økonomidirektør Terje 

Krogh sparte imidlertid ikke på kruttet 

da han kommenterte økonomikaoset i 

Under Dusken før jul. «NTNU spiser sine 

ledere», var Kroghs kommentar til at 

også hans etterfølger, Stein Erik 

Aagaard, ga opp jobben som 

økonomidirektør. 

I 1997 startet NTNU Orgut 

(Organisasjonsutviklingsprosjekt), som 

hovedsakelig skulle rydde opp i, styrke 

og forbedre universitetets organisasjon 

og sentraladministrasjon. Men det har 

vist seg å fungere dårlig ettersom bare 

to av ni Orgut-prosjekter har lykkes. 

Da Stein Erik Aagaard gikk av som 

økonomidirektør før jul, uttalte han til 

Universitetsavisa at «NTNUs organisasjon 

mangler skjelett». Orgut-prosjektet 

ga ikke de resultater man ventet seg, 

noe blant annet kaoset i økonomiavdelingen 

bekrefter. Men Orgut kan 

også ha blitt brukt som en anledning for 

å presse ut uønskede direktører fra 

universitetsstyret. 

Får munnkurv 

De siste årene har NTNU-systemet vært 

preget av at de ansatte pålegges 

taushetsplikt. Kritikk oppover i systemet 

blir svært dårlig mottatt. De ansatte i 

NTNU-systemet frykter represalier, og er 

meget forsiktig med å uttale seg til 

mediene. Da Under Dusken i forrige 

Økonomikaoset fortsetter 

To økonomidirektører måtte 

gå før NTNU kvittet seg med 

det problemskapende lønnsog 

personalsystemet. Nå 

mangler universitetet både 

økonomidirektør og et 

alternativt lønnssystem. 

«Et uferdig og lite fungerende lappverk.» 

Slik karakteriserte daværende økonomidirektør 

Stein Erik Aagaard NTNUs lønnsog 

personalsystem før han sa opp stillingen 

sin før jul. Januar 1999 inngikk NTNU, 

Universitet i Bergen (UiB) og Universitetet 

i Oslo (UiO) en fellesavtale der planen var 

at alle universitetene skulle prøve ut det 

nye lønns- og personalsystemet til IBM. I 

motsetning til UiB som avventet situa- 

4 Nyheter 

sjonen, og UiO som kjørte det nye systemet 

parallelt med det gamle, tok NTNU ukritisk 

det nye systemet i bruk. Det skulle vise seg 

å være dumt, ettersom systemet blant 

annet førte til 5000 forsinkede lønnsutbetalinger. 

Onsdag 21. februar kom 

pressemeldingen som fastslo at NTNU, 

UiB og UiO kvittet seg med lønns- og 

personalsystemet etter to år med kaos. 

Alle taper 

Da økonomidirektør Terje Krogh gikk av 

1. mars i fjor, ble Rolf Tørring leid inn fra 

PricewaterhouseCoopers som midlertidig 

økonomidirektør. Etter Stein Erik Aagaards 

avskjed før jul ble Tørring på ny ansatt som 

fungerende økonomidirektør. Han mener 

NTNU ikke kunne handlet annerledes i 

denne saken. 

– Før jul var tidspunktet svært uheldig 

uke forsøkte å få et intervju med de 

ansatte i økonomiavdelingen, ble vi 

møtt med en mur av taushet. Ingen 

våget å si noen ting uten godkjenning 

fra øverste hold, og seksjonssjef Inger 

Talberg fulgte årvåkent med mens vi 

intervjuet de ansatte i Lønnsseksjonen. 

Et annet eksempel på kneblingen 

av de ansatte er ledelsens takling av 

Universitetsavisa. Etter flere kritiske 

oppslag om blant annet økonomirotet 

Helt tilfeldig? 

Når fem av seks i NTNUs sentraladministrasjon 

slutter omtrent på samme tid, 

kan man spekulere i hva som er årsaken. 

Førsteamanuensis Bjørn Otto Elvenes 

ved Institutt for industriell økonomi 

og teknologiledelse påpeker at det kan 

være flere grunner til at slikt kan 

forekomme. 

– Det kan være maktkamp i ledelsen, 

personlige lojaliteter, at de ansatte får 

andre jobbtilbud eller rett og slett 

tilfeldigheter, opplyser Elvenes, og 

understreker at han uttaler seg på 

generelt grunnlag. Ettersom han ikke 

kjenner til dette spesielle tilfellet vil han 

ikke spekulere i hva som har foregått 

i NTNUs ledelse. 

for forhandlinger - derfor var det vanskelig 

å heve kontrakten om lønns- og personalsystem 

med IBM. Vi har tapt mye tid og 

penger på at IBM ikke leverte et system 

som vi forventet. Selv om vi stiller et 

erstatningskrav vil ikke det dekke vår tap 

av både tid og penger. Alle er tapere i en 

slik bruddfase, sier Tørring. 

Lite populær stilling 

Midt oppe i kaoset med lønnssystemet 

mangler NTNU en fast ansatt økonomidirektør. 

Universitetsdirektør Vigdis Moe 

Skarstein sier de vil vente med å ansette 

en ny direktør til ting har falt på plass. 

– Med Rolf Tørring som fungerende 

økonomidirektør får vi kontinuitet i en 

vanskelig situasjon. Derfor vil vi vente 

med å utlyse stillingen, sier Skarstein. 

– I fjor hadde NTNU tre økonomi- 

ved NTNU, ble redaktør av avisa, Tore 

Oksholen, kalt inn på teppet. I februar 

2000 sa Oksholen til Under Dusken at 

«avisen er fri så lenge det passer 

ledelsen». I fjor vår ble han tvunget til 

å si opp sin stilling som redaktør av 

avisen. NTNU-ledelsen mente åpenbart 

at Universitetsavisa var for kritisk, og 

Informasjonsdirektør Anne Katharine 

Dahl tok over driften. Etter dette har det 

blitt slutt på de kritiske oppslagene.UD 

- Ikke utfrysing 

Universitetsdirektør Vigdis Moe Skarstein 

avviser at NTNU-organisasjonen fungerer 

dårlig, og kjenner ikke til at ansatte skal 

ha blitt frøset ut av administrasjonsledelsen. 

– Grunnen til at det bare er én direktør 

fra Johansens tid som fortsatt sitter i 

ledelsen, er at omorganiseringen av sentraladministrasjonen 

førte til at noen 

stillinger ble lagt ned. Men de berørte fikk 

tilbud om andre jobber i NTNU, understreker 

Skarstein. 

– Noen startet i ny jobb, andre byttet 

jobb innenfor universitetssystemet. Folk 

sluttet av fri vilje. Jeg håper virkelig ikke 

det er tilfelle at tidligere ansatte føler seg 

frøset ut av ledelsen, sier universitetsdirektøren. 

direktører. Dette er visst jobben ingen vil 

ha? 

– Formelt sett har vi bare hatt ett 

direktørskifte i økonomiavdelingen, og 

det var mellom Krogh og Aagaard. Under 

Tørrings ledelse håper vi på å få utarbeidet 

et nytt, velfungerende system. Per i dag 

er vi åpen for nye systemer, sier Skarstein. 

– Stein Erik Aagaard har tidligere uttalt 

at NTNUs system mangler skjelett. Synes 

du organisasjonsstrukturen er for svak? 

– Ettersom vi er midt inne i endringer 

i økonomiske og administrative systemer 

er organisasjonen sårbar. Innføringen av 

lønns- og personalsystemet skulle gjøre alt 

bedre, men det har ikke gitt effektene vi 

håpet på, avslutter Skarstein.UD 

FAKTAØKONOMIROTET 

1.1.1998 Nytt regnskapssystem, 

Oracle Financial, tas i bruk ved 

NTNU. 

Januar 1999 Samarbeidsprosjekt 

mellom universitetene i Bergen, 

Oslo og Trondheim om å ta i bruk 

et nytt lønnssystem fra IBM for å 

få bukt med 2000-problemet. 

September 1999 Riksrevisjonen 

nekter å godkjenne NTNUs 1998regnskap. 

Økonomidirektør Terje 

Krogh tar permisjon for å rydde 

opp i regnskapsrotet, samtidig 

som han skal rydde opp i lønns- 

og personalsystemet - som nå er 

forsinket. 

November 1999 

Universitetsavisa avslører at 

innføring av nye 

økonomisystemer har ført til en 

budsjettsprekk på 43 millioner 

kroner. 

1.mars 2000 Terje Krogh 

forlater stillingen som 

økonomidirektør ved NTNU. 

Statsautorisert revisor Rolf 

Tørring fra Pricewaterhouse- 

Coopers blir ansatt som fungerende 

økonomidirektør. På samme 

tid setter NTNU i drift IBMs lønnsog 

personalsystem, et halvt år for 

sent og uten å ha testet ut 

systemet. 

Mai 2000 Stein Erik Aagaard 

tiltrer som ny økonomidirektør 

ved NTNU. 

Juni/juli 2000 Det nye 

lønnssystemet kollapser. Store 

problemer med utbetaling av 

penger til alle ansatte, mens 

sommervikarer ikke får lønn før 

langt ut i august. 

November 2000 Stein Erik 

Aagaard sier opp og fastslår at 

NTNUs økonomisystemer bør 

forkastes. Rolf Tørring blir på ny 

leid inn som fungerende direktør 

ved NTNU. 

21. februar 2001 NTNU, UiB og 

UiO hever kontrakten om lønnsog 

personalsystem med IBM. 

Universitetet har fremdeles ingen 

fast ansatt økonomidirektør. 

SLUTTET: 

Terje 

Krogh, 

tidligere 

økonomidirektør. 

TILBAKEVISER BESKYLDNINGER: Universitetsdirektør Vigdis Moe Skarstein mener ingen 

har blitt fryst ut eller degradert fra NTNU-ledelsen. (Foto: Fride Haram Klykken) 

SLUTTET: 

Jakob 

Hygen, 

tidligere 

forskningsdirektør. 

ANNEN 

STILLING: 

Odd 

Lauritzen, 

tidligere 

studiedirektør, 

nå 

prosjektleder. 

ANNEN 

STILLING: 

Kåre 

Kongsnes, 

tidligere 

informasjonsdirektør, 

nå 

seniorrådgiver. 

Nyheter 

SITTER 

FORTSATT: 

Kjell 

Næsje, 

teknisk 

direktør 

5

Nytt fra 

provinsen 

Kunstutdanning i Tromsø 

Høgskolen i Tromsø (HiTø) presser hardt på politikerne 

for å få midler til en kunstutdanning. Håpet er at de 

første studentene i visuell kunst kan komme høsten 

2002. Rektor Ulf Christensen og direktør Ben Schei er 

i kontakt med politiske myndigheter. – Vi hadde blant 

annet et møte med Ellen Horn i forbindelse med 

Nordlysfestivalen der jeg la frem planene, forteller en 

optimistisk Christensen. Statsekretær Roger Ingebriktsen 

var også til stede, og han lovet å være en aktivt 

støttespiller for å påvirke politiske miljøer. 

Utropia 

Dispensasjon etter stryksjokk i Bergen 

Alle de 126 studentene som strøk på forprøven i 

språkvitenskap får likevel fortsette studiene sine i 

språkfag dette semesteret. Det bestemte 

fakultetsledelsen på HF i går. Studentene tok selv 

affære etter at det ble kjent at hele 72 prosent hadde 

strøket ved forprøven i språkvitenskap. Helge Rossebø 

er en av mange studenter som ikke sto på eksamen, 

og han er svært skeptisk til det faglige opplegget for 

forprøven. 

– Det har vært en halvering av forelesninger etter 

at forprøven gikk ned fra fem til tre vekttall i høst, sier 

Rossebø. Han er også skeptisk til selve eksamensoppgaven. 

– Vi ble spurt om urelevant stoff, og spørsmålsformuleringene 

var svært forvirrende. En kunne nesten 

få inntrykk av at de som hadde skrevet oppgaven 

bevisst prøvde å villede oss, sier Rossebø oppgitt. 

Studvest 

Vil sparke Kvarterstyret i Bergen 

For første gang i historien vil det bli reist mistillitsforslag 

mot Kvarterstyret. På mandag ble det lagt fram et krav 

om ekstraordinær generalforsamling som er 

underskrevet av 68 studenter. Studentersamfunnet, 

Realistforeningen (RF) og Aktive Studenters Forening 

(ASF) vil da foreslå å sparke Kvarterstyret. Årsaken er 

at de mener styret ikke legger til rette for kulturarrangement, 

og således bryter de med statuttene sine. 

– Det er ikke mulig å opprettholde statusen som 

det beste studenthuset i Norge slik det er nå. Nå må 

vi rydde opp, sier RF-president Eva M. Nordskog. 

Studvest 

Boliggaranti for ferske studenter i Oslo 

Minst 330 av Studentsamskipnadens hybler skal holdes 

av til høstens ferske studenter. Universitetet har bevilget 

1,4 millioner kroner til å betale husleie for hyblene fra 

de blir ledige fra mai og utover, slik at der står ledige 

når nye studenter kommer til høsten. 

– Tanken er at unge studenter som kommer fra 

områder utenfor Oslo og Akershus skal kunne tilbys 

boliger ved semesterstart, opplyser avdelingsdirektør 

Toril Johansson ved Universitetet. 

Stadig færre studenter søker seg til Oslo, blant annet 

på grunn av et svært trangt boligmarked. For å få 

hybel gjennom prøveordningen må søkeren være 

under 21 år og dessuten være tildelt plass ved et av 

fakultetene. 

Universitas 

FAKTANTNUS UNDERVISNINGSSTRATEGI 

Læring framfor undervisning er slagordet i NTNUs 

undervisningsstrategi som ble vedtatt i Kollegiet i 

desember 2000. Strategien slår over ti sider fast at alle 

deler av NTNU-systemet aktivt skal jobbe mot konkrete 

mål: 

mindre tradisjonelle eksamener og innføring av nye 

eksamensformer 

utvikling av alternative metoder for vurdering av 

studenter og karaktersetting 

mindre bruk av ordinære forelesninger 

mer undervisning, spesielt ved de frie fagene 

mer problembasert læring, gruppearbeid og 

– Nå må studentene gjøre 

krav på et bedre 

universitet, oppfordrer 

prorektor Kathrine 

Skretting og student i 

Kollegiet, Trine Viken 

Sumstad. 

AV HANS JØRGEN GÅSEMYR 

gasemyr@underdusken.no 

Kollegiet vedtok i desember ny 

strategi for undervisningstilbudet 

ved NTNU. Denne er den første i 

sitt slag, og byr i tillegg til møllspiste 

fraser om bedre studiekvalitet på 

flere konkrete tiltak. 

– Dagens eksamensordning må 

bort. Vi må finne bedre måter å 

måle kunnskap på og bruke 

pengene våre mer fornuftig, sier 

prorektor Kathrine Skretting. 

Hun har ledet utvalget som har 

jobbet fram undervisningsstrategien, 

og er opptatt av at NTNU 

må fornye seg radikalt. 

– Vi må ligge i forkant og tilby 

et læringsmiljø av bedre kvalitet. 

Konkurransen om studentene 

kommer bare til å øke, forklarer 

Skretting. 

Ingen unnskyldning 

Strategien innebærer i hovedsak at 

universitet skal satse mer på aktiv 

læring og alternativ undervisning 

framfor tradisjonelle forelesninger. 

Prorektoren understreker at hvert 

fagmiljø må utvikle egne modeller, 

tilpasset særlige fag og behov. I 

løpet av 2002 skal Kollegiet ha 

rapport om framskritt i omleggingsarbeidet. 

Alle fakultet og institutt 

skal da kunne vise til konkrete 

endringer i tråd med strategien, 

uavhengig av ressurstilgang. 

– Selv med dagens knappe 

prosjektarbeid 

bedre oppfølging av den enkelte student; flere 

kollokvier, flere studentassistenter og mer pedagogisk 

opplæring av disse 

mer kursing av undervisningspersonell 

mer og bedre implementering av informasjons- og 

kommunikasjonsteknologi 

økt vektlegging av undervisningserfaring i 

sammenheng med tilsettelser, promotering og 

avlønning av faglig ansatte 

NTNU viser til Det medisinske fakultet og Fakultetet 

for Bygg- og miljøteknikk som fagmiljøer hvor mange 

av strategiens mål allerede er innfridd. 

Strategi trenger gasspedal 

ressurser er det fullt mulig å gjør 

noe. Mange av tiltakene krever mer 

penger og lengre planlegging, men 

dette er ingen unnskyldning for 

ikke å sette i gang flere prosjekter. 

Som å gjøre noe med eksamen, 

prioritere gruppeøvinger og 

lignende, sier Skretting. Hun oppfordrer 

studentene til å gjøre seg 

kjent med strategien og presse på 

med krav om endringer. 

Studenter avventer 

resultater 

Studentpolitikerne ved NTNU 

trykker undervisningsstrategien til 

sitt bryst. 

– Strategien viser framsyn og er 

et veldig godt utgangspunkt, men 

uten oppfølging er heller ikke dette 

mer enn tomme ord, mener studentrepresentantene 

i Kollegiet, Trine 

Viken Sumstad, Janne Pedersen og 

Hans Bøhle Aarhus. Alle tre er 

enige i at studentene har en sentral 

rolle i arbeidet med å tvinge 

endringene gjennom. 

– Her har vi et vedtak å slå i 

bordet med. Universitetet skal 

fornye seg og tilby nye og bedre 

læringstilbud. Strategien gjør det for 

eksempel helt klart at studentene 

ved de frie fagene skal få mer 

undervisning og bedre opplegg, 

sier Viken Sumstad og legger til at 

det er latterlig at et par uker med 

intensiv eksamenslesning skal være 

nok til å få bestått i enkelte fag. 

Kollegierepresentantene er dessuten 

smertelig klar over at de 

færreste studenter kjenner til at det 

eksisterer en undervisningsstrategi. 

– Vi har en kjempeoppgave 

foran oss med å få ut informasjon 

om strategien. Det er avgjørende at 

studenter prater høyt om målene 

NTNU har satt seg og stiller krav, 

uttaler kollegiemedlem Janne 

Pedersen.UD 

SVT lover mer undervisning 

En ny budsjettmodell på SVTfakultetet 

tildeler instituttene 

penger etter hvor 

mange vekttall studentene 

tar. – Mer rettferdig, mener 

studentrepresentant Kjerstin 

Tobiassen. 

AV MORTEN BERTELSEN 

mortenb@underdusken.no 

SVT-dekan Jan Morten Dyrstad sier 

det var misnøye med dagens studietilbud 

både blant studenter og 

vitenskapelig ansatte, samt mangel på 

penger, som tvang frem den nye 

budsjettmodellen. Hvor stor del av 

potten hvert enkelt institutt vil få, 

avhenger nå av hvor mange kandidater 

det uteksaminerer og antallet vekttall 

som produseres per år. 

Mer undervisning 

Studentrepresentant i fakultetsstyret, 

Kjerstin Tobiassen, tror modellen vil gi 

en mer rettferdig fordeling fagene 

mellom, men understreker samtidig at 

den kan åpne for «billige» vekttall. 

– Selv om instituttene blir tildelt 

penger etter sine resultater, velger de 

selv hvordan de vil bruke dem. De kan 

for eksempel gjennomføre færre 

undervisningstimer og dyrere 

eksamensform uten at det trenger å få 

konsekvenser, opplyser Tobiassen. 

Hun understreker likevel at hun er 

optimistisk på vegne av SVT-fakultetet. 

Med den nye modellen blir det også 

klarere regler for hvor mye undervisning 

studentene har krav på. På 

grunnfag og mellomfag skal det være 

minimum åtte forelesningstimer og fire 

gruppeøvingstimer per uke. Dessuten 

må Dragvoll-studentene forberede seg 

HF følger på 

Også HF-fakultetet innfører en innsatsstyrt 

budsjettmodell. HF-dekanus Petter 

Aaslestad håper modellen vil vise 

hvordan - og hvorfor - fakultetet bruker 

ressursene sine som det gjør. 

– Nå slipper vi å ta hensyn til den 

som roper høyest. Modellen viser klart 

og tydelig hva som er absolutte 

minimum for hvert enkelt fag, sier 

Aaslestad. Han understreker at tross den 

faglige bredden ved HF vil ikke små 

på minst fire innleveringer i semesteret. 

Siv.ing.- og psykologiutdanningen 

holdes utenfor modellen. Det samme 

gjelder forskningen ved fakultetet. 

– Modellen er utvilsomt rettferdig 

og bidrar til bedre undervisning. 

Samtidig må vi være oppmerksom på 

faren for billige vekttall, og iverksette 

nødvendige studiekvalitetstiltak, sier 

Tobiassen. Hun håper strengere fagevaluering, 

ny undervisningsstrategi 

og stolthet for eget fag vil være egnet 

medisin mot vekttallsyke. 

Evaluering på nett 

Dekanus Jan Morten Dyrstad vil også 

ta i bruk nye metoder for å vurdere 

fagkvaliteten. I tillegg til sensorer fra 

andre universitet skal studentene selv 

evaluere faget og foreleserne sine - 

blant annet på internett. 

– Vi håper å kunne lage en 

hjemmeside hvor studentene kan 

krysse av for hvilke kurs de følger og 

hva de synes om kvaliteten på 

undervisningen, sier Dyrstad. Han 

understreker at fakultetsledelsen ikke 

er ute etter å henge ut forelesere, men 

tror studentenes vurderinger kan bli 

et styringsredskap for ledelsen. Ifølge 

Dyrstad ønsket gjennomsnittsstudenten 

høyere intensivitet og flere 

undervisningstimer per uke, noe den 

nye modellen tar hensyn til. Samtidig 

åpner den for tettere kontakt med 

faglærer gjennom gruppeøvinger. 

Ledelsen begynte utredningsarbeidet 

for en ny budsjettmodell to år tilbake, 

og ferdigutviklet den på fakultetets 

ledermøte i fjor høst. En oppsummering 

av erfaringene med 

modellen vil bli foretatt i oktober. Blir 

den en suksess kan SVT-modellen 

bli retningsgivende for hele universitetet.UD 

og undervisningskrevende fag sakke 

akterut i konkurranse med noen av 

Dragvolls største fag. 

– Ingen fag favoriseres. Ingen fag 

marginaliseres. Modellen er helt nødvendig 

for å sikre en rettferdig fordeling 

mellom fagene, noe alle hos oss er 

enige om, hevder Aaslestad. 

I motsetning til SVT skal også forskningen 

ved HF innlemmes i den nye 

budsjettmodellen. UD 

Nyheter 

7

Vil du studere 

i Storbritannia? 

www.studychoice.com 

Søk etter, sammenlign og søk på det riktige studiet i Storbritannia via Internett. 

Hvis du ønsker å studere i Storbritannia, kan du ta en titt på StudyChoice. Med noen få enkle tastetrykk får 

du tilgang til over 70 000 studier i engelsk språk og universitetsstudier på høyere eller lavere nivå. Og du 

kan søke etter, sammenligne og søke på studiene gratis via Internett. 

StudyChoice gir også informasjon om pris, økonomisk støtte, innkvartering, opptakskrav og studentvisum 

- det vil si alt du trenger for å studere i Storbritannia. 

 

VENTURE CUP - FORRETNINGSPLANKONKURRANSE 

Du har idéen, vi gir deg muligheten 

Venture Cup 2001 -er mer enn en konkurranse: 

Å delta i Venture Cup vil gi deg gratis veiledning, et 

omfattende nettverk og solide kunnskaper om det å 

realisere en forretningsidé. Alle innleverte bidrag blir bedømt 

av en kompetent jury, og du får skriftlig tilbakemelding. 

Det kjempes om premier på til sammen NOK 650 000 

Innlevering fase 2 er 30. april: 

(Du trenger ikke ha vært med i fase 1 for å delta i fase 2) 

Krav: Fullstendig, profesjonell og gjennomførbar forretningsplan. 

Ca. 20-30 sider 

Se internettside for mer informasjon og interessepåmelding. 

http://www.norge.venturecup.org 

Venture Cup arrangeres av NTNU i samarbeid med de andre universitetene i Norge med tilhørende 

forskningsparker. Ved NTNU arrangeres konkurransen av studentforeningen Start NTNU og 

Gruppen for entreprenørskap og innovasjon (GREI).

Ny vinterkonferanse på HiST 

Vil du høre hvordan Marvin 

Wiseth skal lede Trøndelag 

ut i verden? Da er årets 

Vinterkonferanse ved HiST 

stedet for deg. 

AV STIAN ARNESEN 

stianarn@underdusken.no 

Moderne teknologi, bedriftsnettverk 

og personlige relasjoner skal bringe 

trønderbedriftene ut i verden. Vinterkonferansen 

2001 finner sted torsdag 

15. mars med «nye.spilleregler@trøndelag.com» 

som tittel. 

– Målet med konferansen er å øke 

konkuranseevnen til trøndersk 

næringsliv, sier Julie Ræder, leder for 

Vinterkonferansen 2001. 

Konferansier Marvin Wiseth vil 

Kostbart skandalebygg 

Praktbygg eller brannfelle? 

Nok en gang stormer det 

rundt Realfagbygget. 



Snart ett år etter kong Haralds 

høytidelige åpning florerer manglene 

på Realfagbygget. I forrige nummer 

kunne Under Dusken fortelle om 

rullestolbrukernes elendige situasjon. 

Dessverre er dette ikke de eneste 

feilene ved bygget. I et internt notat 

fra brannvernleder Geir Lunde 

Kalkulatorkrøll 

NTNU har fått nytt 

kalkulatorreglement, men 

hva betyr det i praksis? 

AV HANS ØRNES 

ornes@underdusken.no 

NTNUs nye kalkulatorreglement for 

siv.ing. og siv.ark. trer i kraft våren 2001. 

Det var ment å bli enklere og mer 

forståelig, men det finnes fortsatt 

mangler og tvetydigheter i reglementet. 

En av konsekvensene er at du bare 

ved åpen-bok-eksamen får benytte 

valgfri kalkulator. Denne eksamensformen 

er sjelden brukt ved NTNU i 

dag, og vanligvis er matematisk 

formelsamling det eneste skriftlige 

hjelpemiddelet du får bruke. Derfor må 

du la din dyrt innkjøpte kalkulator 

10 Nyheter 

sammen med blant andre Ted 

Hanisch, Tron Øgrim og Birger 

Elvestad rette søkelyset mot hvordan 

trønderske bedrifter skal lykkes på det 

internasjonale plan. For 17. gang 

arrangeres konferansen av studentene 

ved HiST, som høster gode erfaringer 

av kontakten med næringslivet. 

– Erfaringene vi får ved dette 

arrangementet er gode både for oss 

og bedriftene, sier Julie Ræder. 

Konferansen avsluttes med en felles 

debatt der alle foredragsholderne 

deltar. Temaet for debatten er 

«Fremveksten av Trøndelag som 

teknologiregion», og intensjonen er å 

skape diskusjon rundt hvordan 

bedriftene kan ta i bruk ny teknologi 

i kampen om kundene på 

verdensmarkedet.UD 

avsløres flere vesentlige mangler. 

«Dørene har en tendens til å sige slik 

at nødåpningsfunksjonen ikke 

fungerer» nevnes blant vrimmelen av 

feil. Særlig er det den branntekniske 

tilstanden som er dårlig, med 

manglende nødlys og talevarsling som 

ankepunkter. Undervisningsrom som 

ikke er brukbare og elendig tilrettelegging 

for funksjonshemmede, er 

andre eksempler. 

1,3 milliarder har bygget kostet så 

langt. Fortsatt er bygget langt fra 

forskriftsmessig stand, og «NTNU 

forutsetter at Statsbygg ferdigstiller 

bygget i sin helhet». UD 

ligge hjemme til fordel for den 

nyinnførte «bestemte, enkle kalkulatoren». 

Denne vil bli produsert for 

NTNU og solgt på Tapir. Den vil koste 

lite og bare ha enkle matematiske 

funksjoner. Høyst sannsynlig vil den bli 

din framtidige følgesvenn på den 

ordinære eksamen ved NTNU. 

Andre ting som kan volde problemer 

er at overgangen til det nye 

reglementet er glidende. Fram mot 

høsten 2002 er det opp til den enkelte 

faglærer om det gamle eller det nye 

reglementet skal benyttes, og dette 

kan føre til misforståelser. Det fins 

også flere tolkningsmuligheter i 

reglementet, et av dem er kravet om 

«lommeformat». For å være på den 

sikre siden er det kanskje på tide å lære 

seg å integrere uten TI-89.UD 

KOMMER: Marvin Wiseth og Trond Øgrim vil skape blæst 

rundt Vinterkonferansen 2001.(Foto: arkivfoto) 

Macho-mannens 

siste arena 

Økt likestilling har utfordret 

menns makt. Men på 

fotballbanen er det fortsatt 

de maskuline idealer som 

råder. 

AV HEGE KRISTIN ULVIN 

hegekris@underdusken.no 

Stig-Are Melby har 

i sin hovedfagsoppgave 

i sosiologi 

ved NTNU 

sammenlignet 

Dag-bladets 

fremstilling av 

mannlige fotballspillere 

i 1978 

og 1998. 

– Med bakgrunn 

i at det har 

skjedd en betyde- 

Mot nye horisonter 

Nå skal slitne studenter 

lokkes ut av lesesalene. Det 

er duket for Aktivitetsuka 

2001. 



NTNU-sosiolog 

Stig-Are Melby 

lig kvinnerevolu-sjon i løpet av 

perioden, var det spennende å se om 

fremstillingen av menn hadde endret 

seg. Det viste seg imidlertid at 

mannlige fotball-spillere faktisk 

opphøyes mer i 1998, forteller Melby. 

Oppgaven konkluderer med at 

herrefotball har blitt et enda viktigere 

felt for konstruksjon av maskulinitet 

i 1998 enn tjue år tidligere. 

– Begge år ble mannlige fotballspillere 

fremstilt som krigere og 

maskiner. Men mens det i 1978 ble 

fokusert bare på fotball, var man i 1998 

blitt mer opptatt av at fotballspillerne 

som «overmennesker» også utenfor 

banen. Det ble i sterkere grad fokusert 

på deres rolle som heteroseksuelle 

erobrere og vellykkede familiemenn. 

Vi ser stadig vekk store fotballstjerner 

i reportasjer hvor innholdet går på alt 

annet enn det sportslige, sier 

sosiologen. 

– Vi ønsker å gi et tverrfaglig bidrag 

til den ellers svært teoretiske siv.ing.- 

Reaksjon på likestilling 

Stig-Are Melby bruker uttrykket 

«hegemonisk maskulinitet» for å 

beskrive hvordan fotballheltene 

fremstilles. 

– Fotball er blitt et viktigere felt for 

hegemonisk maskulinitet. Dette innebærer 

at det er de tradisjonelt sterke, 

fysiske og agressive maskuline verdier 

som dyrkes. Kvinner, homoseksuelle, 

pasifister og «myke menn» underordnes, 

sier han. 

Melby hevder at fremstillingsformen 

kan sees på som et svar på 

økt likestilling. 

– I 1978 utgjorde kvinner en 

mindre utfordring. Kvinners betydelige 

framskritt har gitt menn behov for et 

rom hvor de maskuline idealer fortsatt 

står i første rekke. Det er sagt at «the 

stronger women get, the more men 

love football». På fotballbanen får 

undertrykt maskulinitet fritt spillerom, 

sier han. 

Dette kommer også fram i 

forskjellen på hvordan mannlige og 

kvinnelige fotballspillere fremstilles. 

– Det skilles fortsatt mellom «fotball» 

og «kvinnefotball». Dette forteller at det 

er fotball for menn som oppfattes 

som ordentlig fotball, til tross for at 

kvinnefotballen har opplevd store 

triumfer de siste tjue årene. Det er de 

mannlige fotballsspillerne som opplever 

den store heltedyrkelsen, fastslår 

Melby. 

Uoppnåelige idealer 

Stig-Are Melby er kritisk til den sterke 

betoningen av maskuline idealer i 

fremstillingen av fotballspillere. 

– Jeg vil oppfordre journalister til 

å tenke over hvilket språk de bruker. 

Fotball er en stadig voksende idrett, 

og den vinner i forhold til andre 

idretter. De idealer som uttrykkes 

gjennom fotballspillerne er uopp- 

utdannelsen, sier Petter Norli, leder av 

Aktivitetsuken. 

Aktivitetsuken ved NTNU går av 

stabelen 12. til 16. mars. Faglige og 

sosiale arrangement skal sprite opp 

hverdagen til siv.ing.-studentene. 

– Målet er at studentene skal løfte 

blikket opp fra pensumbøkene og 

utvide sine horisonter, fortsetter han. 

Bedriftsbesøk, Lillehammer-tur på 

fakultetets regning, fotokurs og 

MACHO-FOTBALL: På fotballbanen får menn sjansen til å flykte fra 

likestillingssamfunnet og dyrke de maskuline idealer. (Foto: Fride Haram Klykken) 

nåelige for de fleste menn, samtidig 

som idealene også kan sies å 

underordne kvinner. Den økte 

likestillingen som har skjedd i 

samfunnet mellom 1978 og 1998 kan 

foredrag fra så vel interne som 

eksterne fagfolk er bare noen av 

tilbudene. Arrangementet er 

hovedsaklig for tredje års siv.ing.studenter, 

men foredragene er åpne 

for alle. 

– Jeg er spesielt stolt av å kunne 

skilte med navn som Thomas Hylland 

Eriksen og Erik Tandberg, sier Norli. 

«Mennesker og teknologi» er det 

gjennomgående temaet gjennom 

altså ikke sies å nedfelle seg i medias 

fremstilling av mannlige fotballspillere, 

konkluderer han.UD 

uken. Problemstillingene spenner fra 

«Et liv på våre eller teknologiens 

premisser?» til «Reiser i rom og tid». 

Sosiale sammenkomster er også en 

viktig del av arrangementet. 

– Den sosiale biten er klart viktig 

i en ellers travel studiehverdag, 

påpeker Petter Norli.UD 

Nyheter 

11

KLART FOR ISFIT 2001 

Hvem skal redde verden? 

– Begrepet «globalt ansvar» 

kan lett bli en floskel dersom 

det ikke omsettes i konkret 

handling. ISFiT har valgt et 

svært krevende hovedtema, 

fastslår Gunnar Fermann, 

førsteamanuensis i 

statsvitenskap ved NTNU. 

AV HEGE KRISTIN ULVIN 

hegekris@underdusken.no 

Fermann mener dagens unge har et 

stort ansvar for å være et korrektiv til 

hvordan den eldre generasjon forvalter 

verden. 

– Men den ungdommelige 

idealismen må ha et konkret innhold, 

og karrierisme må ikke bli overordnet. 

Engasjement er mer enn pleiing av 

egen CV. Ønsker man å ta globalt 

ansvar, må man også være villig til å 

ofre noe selv, oppfordrer han. 

– «Globalt ansvar» er en ypperlig 

tittel når folk fra ulike land samles til 

en festival, men tas det ikke ansvar i 

praksis, blir det bare en ungdommelig 

happening. Utfordringen ligger i å 

konkretisere ansvaret, sier Fermann. 

– Er det noen som i det hele tatt 

makter å ta globalt ansvar i dag? 

– ISFiT og Attac er eksempler på 

bevegelser som kan bidra til 

påvirkning. Men generelt viser det 

jevne lag av befolkningen i de fleste 

stater liten interesse for utenrikspolitikk 

og internasjonale forbindelser. 

Og det finnes i dag ingen overnasjonale 

politiske strukturer som kan 

tvinge statene til å handle mot sin vilje 

for å løse globale problemer, hevder 

Gunnar Fermann. 

– Hva med FN? 

– FN er som et aksjeselskap eid av 

medlemsstatene. Som i andre 

aksjeselskaper er det eierne som 

bestemmer, og ledelsen vil tilkjenne 

seg kontroll. Vi ser stadig at FNs 

generalsekretær står maktesløs i 

forhold til hva statene er villige til å 

være med på. For eksempel er det ikke 

mulig å forbedre finansieringene når 

den amerikanske kongressen nekter 

USA å betale sin FN-gjeld, sier 

førsteamanuensen. 

12 

Nyheter 

Realismen knekker idealismen 

Gunnar Fermann sier at det finnes få 

statsvitenskapelige teorier som 

forutsetter at statene er interessert i noe 

utover egeninteresser. 

– Dette bunner i den realpolitiske 

tankegang. Statenes mål er snarere å 

hindre kaos og sammenbrudd i det 

internasjonale system enn å ta felles 

ansvar for globale problemer. Selv om 

hvert enkelt menneske kan ha 

uegoistiske holdninger, kan man ikke 

forutsette at dette gjenspeiles i statssystemet, 

understreker han. 

Fermann påpeker at idealismen ofte 

taper i det politiske systemet. 

– Politikere skal innfri en haug med 

løfter. Idealistene droppes ofte i 

kampen om å nå toppen. Med alle de 

krav og forventninger til løfteinnfrielse 

som møter en politiker, er det ikke rart 

de lett blir realister. 

– Globalt ansvar nødvendig 

Steinar Lem i Framtiden i våre hender 

mener globalt ansvar er helt nødvendig 

for å ta fatt i dagens verdensproblemer. 

– Det er et svært altomfattende 

begrep, men det er bedre å være 

ambisiøs og gape over for mye enn å 

innta en passiv holdning. Den rike 

delen av verdens befolkning viser en 

nedslående mangel på vilje til å foreta 

endringer. Egosentrismen råder, sier 

Lem. Han mener studenter kan ha sterk 

påvirkningskraft. 

– Studenter er en reflektert og 

oppdatert gruppe med makt til å sette 

dagsorden. Og det er dagens studenter 

som skal sitte i viktige stillinger etter 

hvert, poengterer Lem. 

Han mener alt for få i Norge viser 

interesse for det som skjer utenfor egne 

landegrenser. 

– Det er flott at 40 000 møter opp 

til demonstrasjon mot rasisme. Men at 

bare førti mennesker deltok på «Slett ulandsgjelda» 

sin demonstrasjon i 

sommer, illustrerer at engasjementet 

for global sikkerhet nærmest er fraværende. 

Hvem vet; om 80 år kan det 

være Norge som er avhengig av andres 

solidaritet, påminner Steinar Lem. Han 

peker på flere områder hvor det bør 

tas globalt ansvar. 

– Fattigdom, miljø, klimaforandringer, 

atomvåpen - det er vel ingen 

tvil om at det finnes nok alvorlige 

utfordringer. Klima er kanskje det 

området hvor det kommer klarest fram 

at man kun oppnår fremskritt kollektivt, 

understreker Steinar Lem.UD 

GLOBALT ANSVAR?: 

Hva ligger egentlig i 

begrepet ISFiT har valgt som 

hovedtema? Og hvem i all verden 

skal makte å ta globalt ansvar? 

(Foto: Fride Haram Klykken) 

VI MÅ ENGASJERE OSS: 

– Hvis vi ikke prøver fordi alt 

virker så håpløst oppnår vi i alle 

fall aldri noe, sier lederen for ISFiT 

Marte Lerberg Kopstad (t.h) og temasjef 

Inger Oldervik. (Foto: Kristin Ellefsen) 

På tide å våkne 

Hvem kan rekke en hånd i 

været og si: «I dag tar jeg 

globalt ansvar»? 

AV GØRIL FORBORD 

gorilf@underdusken.no 

– Studenter har kunnskap og kunnskap 

er makt. Vi har ansvar for å bruke denne 

makten på en positiv måte, sier temasjef 

for ISFiT, Inger Oldervik. Målet er at 

festivalen skal gjøre både deltakerne - 

som kommer fra mer enn 120 land - og 

resten av studentmassen oppmerksom 

på de problemer og utfordringer 

verdenssamfunnet står overfor. Den 

store visjonen er at festivalen skal 

inspirere deltakerne til handling som 

igjen blir til konkrete resultater. 

– Vår generasjon må snart våkne. Vi 

må jobbe mot holdninger som at jo rikere 

man blir, jo mer vil man ha. Og at man 

ikke trenger å engasjere seg fordi det 

har ingen innvirkning likevel, fortsetter 

lederen for ISFiT Marte Lerberg Kopstad. 

Diffust og uhåndgripelig 

Temasjefen og lederen er samlet for å 

forsvare valg av et tema som for noen 

kan virke både diffust og skremmende 

stort. Lerberg Kopstad er ikke redd for 

at temaet skremmer deltakerne. Hun tror 

heller de tar utfordringen. Ikke at man 

skal redde verden alene, men kjempe 

sammen mot miljøødeleggelser, ujevn 

fordeling og helseproblematikk. 

– Kapitalen bestemmer, men som 

forbruker har du makt fordi du er en 

kunde. Selskapene bruker millioner av 

kroner på å opprettholde eller skape et 

godt omdømme. Hvis mange nok 

boikotter et produkt eller et selskap 

oppnår man noe. Da må selskapene 

legge om produksjonen og ta hensyn 

til for eksempel miljø og menneskerettigheter, 

sier Lerberg Kopstad. 

Hun forsvarer valget av tema «globalt 

ansvar» med at alt henger sammen og 

at man ikke kan snakke om 

miljøproblemer uten å trekke inn 

helsespørsmål og fattigdom. 

– Se på AIDS-epidemien i Afrika. Når 

man snakker om den trekker man 

automatisk inn fattigdom og mangel på 

kunnskap. Det er meningsløst bare å ta 

for seg én side av en sak, sier Lerberg 

Kopstad. 

Studentenes stemme 

Under festivalen skal deltakerne samles 

i mindre arbeidsgrupper, kalt workshops, 

der de skal ta opp forskjellige politiske, 

økonomiske og kulturelle sider ved 

globaliseringen. Workshopene vil blant 

annet handle om global etikk, global 

økonomi, media, bærekraftig utvikling 

og global helse. Meningen er at 

deltakerne skal utveksle ideer, erfaringer 

og få nye impulser slik at ISFiT også blir 

en personlig opplevelse. 

– Hvis du snakker med en som 

daglig lever i et område med konstant 

vannmangel belyser sikkert han eller hun 

dette på en helt ny måte, forklarer 

Oldervik. 

Med utgangspunkt i workshopene 

skal det etter festivalen utarbeides en 

rapport som består av hva 450 studenter 

fra hele verden mener fokus må ligge 

på i forhold til bærekraftig utvikling. 

Rapporten blir trolig presentert på FNs 

årlige miljøkonferanse der miljøvernministere 

fra hele verden er representert. 

– Målet er at den til slutt blir 

studentenes stemme på Earth Summitkonferansen 

i 2002. Det er oppfølgeren 

til den store Rio-konferansen i 1992, der 

bærekraftig utvikling først ble satt i 

fokus, forteller Lerberg Kopstad. 

Slett u-landsgjelda 

Det andre store satsingsområdet under 

ISFiT er den 14. workshopen som har 

sletting av u-landsgjeld som tema. Den 

skal ha mer fokus på handling enn 

diskusjon. Målet er å danne et globalt 

nettverk med studenter og organisasjoner 

som kjemper for å få slettet u-landsgjelda. 

Dessuten skal ISFiT planlegge strategien 

for videre sammarbeid og jobbing etter 

festivalen. 

– Igjen er det viktig med fokus på 

enkeltindividets ansvar, men vi kan ikke 

dra hjem hver til vårt. Det er sammen 

vi skaper en opinion, slår Oldervik fast. 

Begge understreker at temaet kun er en 

del av festivalen, og at folk skal møtes 

og ha det spennende. Dessuten håper 

de å trekke med seg så mange som mulig 

av trondheimsstudentene på både møter 

og kulturtilbud. 

– Det blir nok av arrangementer å 

gå på hvis du har lyst til å engasjere deg 

litt. Det viktigste er at man skal oppleve 

noe, møte mennesker og ha det moro, 

avslutter Lerberg Kopstad.UD 

4 på stripa 

Vet du hva temaet for 

årets ISFiT-festival er? 

Hva syns du om valg 

av tema? 

Inge Hovd, 3. materialteknologi 

Ja, det er «Globalt ansvar». 

Det er et viktig tema. De som 

har mye penger, kompetanse 

eller ressurser må ta ansvar 

for de som har lite. 

Sigbjørn Røneid, 2. marin 

Nei, det aner jeg ikke. Det er 

et diffust begrep som ikke sier 

noe bestemt. De må mene at 

vi skal ta ansvar for den 

generasjonen som kommer 

etter oss. 

Kaja Bye, 3. elektro 

Nei, det vet jeg ikke. Det er fint 

med bevisstgjøring, men det 

der høres ut som et digert 

prosjekt. 

Mona Mellem ,1. sivilarkitekt 

Nei, jeg visste ikke hva det var. 

Men det er et bra tema fordi 

det er noe som bør interessere 

alle. Kjempefint hvis de klarer 

å få til samarbeid mellom 

forskjellige kulturer og folke´slag.

28.02 

28.02 

01.03 

02.03 

03.03 

04.03 

05.03 

05.03 

05.03 

08.03 

10.03 

Aktivistkalenderen 

Politisk ukorrekt og lite opplyst? Under Dusken 

hjelper deg til de riktige stedene: 

Allmøte i Gøteborgkomiteen Gøteborgkomiteen 

forbereder demonstrasjoner i forbindelse med EUtoppmøtet. 

Møt opp sammen med folk som er villig 

til å ta soleklare standpunkt. UFFA kl 1930 

Kollegiemøte Kan Trond Andresen omsider få 

gjennomslag? Tar studentrepresentantene i 

Kollegiet hensyn til sitt mandat? Følg med, følg med! 

Hovedbygget/Gløshaugen fra kl 1000 

«Menn som fedre» Alle som er interessert i 

foreldrerollen, og da særlig menn, bør komme og 

høre på professor David Morgan fra Institutt for 

sosiologi og statsvitenskap. Dragvoll/Bygg 6, nivå 

4 kl 1215 

Slett u-landsgjelda Aksjon Slett U-landsgjelda 

og ISFiT inviterer til seminar om hva som skjer med 

u-landsgjelda og hva som må gjøres annerledes. 

Påmelding via slug@forumfor.no. Seminaret varer 

fra fredag 2. til søndag 4. mars 

ISFiT: Åpningsseremoni Studenter fra mer enn 

130 land kommer for å bivåne åpningen av ISFiT 

2001. KUF-minister Trond Giske står for den offisielle 

åpningen av festivalen. Samfundet/Storsalen kl 

1900 

ISFiT: «Fighting poverty» I den siste tiden har det 

oppstått en rekke nye organisasjoner som jobber 

for sletting av all u-landsgjeld. Skal denne gjelden 

slettes uten betingelser? Hvordan skal problemet 

løses? Samfundet/Storsalen kl 1900 

Tibet på plakaten Filmen «Pempas Arr» er filmet 

i Tibet av eksil-tibetaneren Pempa Dolma Andersen, 

og tar for seg situasjonen i Tibet. Stedet er Prinsen 

kinosenter 

Café Nordsør: Menneskesmugling Hvem har 

ansvaret for menneskesmuglingstragediene? 

Professor Thomas Hylland Eriksen og statssekretær 

Einar Gelius kommer for å debattere temaet. 

Samfundet/Selskapssiden kl 1830 

ISFiT: «Destroying our Future?» «Verdens 

miljøvernminister», dr. Klaus Töpfer vil å snakke om 

miljøproblemen verdenssamfunnet står overfor. 

Samfundet/Storsalen kl 1000 

ISFiT: Utdeling av Studentenes fredspris 

Representanter fra All Burma Federation of 

Student Unions (ABFSU) kommer for å motta 

Studentenes Fredspris. Kjell Magne Bondevik er 

blant æresgjestene. Samfundet/Storsalen kl 1400 

ISFiT: «Global Questions - Local Answers?» Kan 

vi stole på at politikere og byråkrater tar globalt 

ansvar? Er det ikke viktigst at ansvaret tas på lokalt 

plan? Samfundet/Storsalen kl 1900 

Bruk Aktivistkalenderen aktivist@underdusken.no 

til å spre informasjon om spennende foredrag, 

møter, seminarer, utstillinger, aksjoner eller andre 

aktuelle aktiviteter 

Ny dronning 

av det runde hus 

SMILENDE: Slik vil Karin Klemetsrud lokke store navn til Storsalen.(Foto: Anders Hanevik) 

Studentersamfundet. Jevn 

innspurt dro valget ut i de små 

timer. 



Med smil, snille spørsmål og en jentes vilje 

skal lørdagsmøtene atter få sine gode 

innledere for en billig penge. 

– Jeg vil sette en klar tidsramme for 

lørdagsmøtene, og lage et konsept som er gøy 

å gå på, sier Studentersamfundets nye leder, 

Karin Klemetsrud. 

– Dagens møter er for lange og ineffektive, 

og skremmer bort et engasjert publikum, 

fortsetter hun. 

Klemetsrud kom inn i valget etter 

benkeforslag fra salen. Storsalen hadde før dette 

Bill.mrk.: Engasjerte studenter 

Snart inntar ISFiT for alvor 

Trønderhovedstaden. Mange 

kloke hoder vil spre sine tanker - 

om du vil høre. 



Det er ingen tvil om at ISFiT ønsker å rette 

fokus mot «Globalt ansvar», som er temaet 

for årets festival. Programmet vitner om 

variasjon både i emner og formidlingsformer. 

Utdanningsminister Trond Giske vil stå for 

den høytidelige åpningen i Storsalen på 

Samfundet lørdag 3. mars. 

FOREDRAG SAMFUNDET-LEDERLørdag valgte Storsalen ny leder av 

hatt store problemer med å skille de to sittende 

kandidatenes meninger. Klemetsrud gikk hardt 

ut i sitt åpningsinnlegg og angrep Sindre Balas 

og Øyvind Graham for lite revolusjonerende 

meninger. Med 87 mot 84 stemmer kunne hun 

entre scenen som vinner etter to valgomganger. 

– Skal vi skape en provoserende og livlig 

debatt, må vi fronte to radikalt ulike syn i forkant 

slik at publikum kan ta stilling og engasjere 

seg. Jeg vil blant annet bruke de kunstneriske 

gjengene aktivt i profileringen av resolusjonsforslag 

til Lørdagsmøtene, sier Klemetsrud. 

– Dessuten hører ikke studentpolitikk 

hjemme på Lørdagsmøtene, det kan 

Studentutvalgene og de andre drive med. 

Klemetsrud vil heller fokusere på tema 

som miljøpolitikk og norsk fengselspolitikk på 

Lørdagsmøtene. 

– Partipolitisk er jeg nok litt rosa, men det 

er Studentenes meninger jeg skal blæste i 

media, ikke mine egne, avslutter Klemetsrud.UD 

Det faglige avsparket tas søndag, der 

utenlandsgjelden til land i den tredje verden 

settes i fokus. Mandag vil et av festivalens 

trekkplaster foredra i Realfagbygget. Dr. Kaus 

Töpfe er direktør for United Nations 

Environmental Programme og vil forelese 

rundt emnet «Destroying our Future». 

Thorvald Stoltenbergs foredrag «One 

World - One Order?», er avlyst. Men ulike 

forelesere fra inn- og utland skal likevel 

trekke publikum til byens storstuer i festivaluken. 

Medieyndling Thomas Hylland Eriksens 

raske, tunge og profilerte meninger kan 

høres i Sangerhallen mandag 5. mars. 

Tilbudene til den engasjerte student er mange 

under ISFiT-01.UD 

Hvit puddersnø så langt øyet kan se 

og et karneval som nærmer seg slutten. 

Ungene på Falkenborg sprudler 

av liv og lyst. Det er verre med de 

voksne beboerne på asylmottaket. 

De vet hva som kommer. 

AKTUELT Asylet 

– Ta bilde av meg! 

– Og meg! 

Ungene slåss om plassen foran kameraet. Snø 

fyker og luer sendes ut i luftige svev. Småtråkket 

har vært på karneval med pizza, dans, 

ansiktsmaling og ganske mye hårfarge til 

disposisjon. Nyadhnhjim (12), Adrian (10), 

Antonietta (9), Mirlinda (7), Kenneth med 

krøllene (3) og resten av vennegjengen er 

flyktninger. 

– Pizza er godt. Og Norge er bare bra. Men 

jeg liker ikke snø, kommer det fra en jente på 

ti år. Florinda har bodd i asylmottak hele livet, 

og aldri vært i Kosovo. Falkenborg har vært 

hjemmet de siste to årene, Sverige og Tyskland 

før det. 

– I Norge er det best. Vi skal kanskje hjem 

til sommeren, men jeg gleder meg ikke til å dra. 

▲

DIGGER SNØ: Ramyar (10) og Chabab (7) 

lar seg ikke be to ganger når nysnøen melder 

sin ankomst. 

LINSELUS: Eldstemann Nyadhnjim (12) 

dirigerer de yngre festdeltakerne mot 

kameraet. 

Sendes ut med makt 

Første juli stenger Falkenborg asylmottak dørene. 

Fortvilte barnefamilier tvangsflyttes fordi Regjeringen 

har vedtatt at de drøye 4000 kosovoalbanske 

flyktningene i Norge må ut, enten de vil eller ikke. 

Innen utgangen av juni skal samtlige være ute av 

landet. Talsmann for kosovoalbanerne på 

Falkenborg, Naim Berisha, kaller det en tragedie. 

Han er opprørt og fortvilet, men akter ikke å gi opp 

ennå. Håpet om fortsatt opphold i Norge er der. 

Men det er syltynt. På Falkenborg har bare to av 

de 80 kosovoalbanerne fått videre asyl. 

– I Kosovo jobbet jeg i ti år for å bygge et hus 

til familien. Det ble bombet. Knust. Vi har ingenting 

igjen der nede, sier han oppgitt og slår ut med 

armene. Sønnen Roni på fem måneder leker 

16 Reportasje 

intetanende i sofaen mens bestemor byr på sterk 

tyrkisk kaffe. 

– Det er feil å stenge. De fleste her vil ikke tilbake, 

fortsetter han. 

Småbarnsfaren har selv etablert seg i Trondheim. 

I over ett år har han jobbet som murer og flislegger, 

og avslører med et sjeldent smil at han var innom 

Samfundet i høst for å flislegge doene. Sammen med 

sin far, mor, bror, kone og to barn har han bodd 

på mottaket i snart to år. 

– Jeg vil ikke tilbake. Jeg vil prøve alt for at 

familien skal få bli i Norge. I Kosovo har vi ikke 

hus, vann eller strøm. Det er nærmest umulig å få 

jobb. Myndighetene i Norge vet at det er vanskelig 

å leve der. Jeg forstår ikke hvordan politikerne kan 

sende oss tilbake så lett, sukker 29-åringen før han 

vender oppmerksomheten mot lille Roni. 

På flukt 

I andre etasje deler to politiske flyktninger det som 

tidligere var en studenthybel: Samir (55) fra Irak 

og Hassan (59) fra Kurdistan. De ønsker ikke å få 

etternavn eller bilde på trykk. Hassan er advokat. 

Tidligere satt han i Det kurdiske parlament, men 

måtte flykte fra Kurdistan av politiske grunner. Han 

hevder at tre av kollegene i parlamentet er drept. 

Ifølge ansatte ved Falkenborg har han dokumentert 

hver eneste setning i sin søknad om politisk asyl. 

Likevel fikk han avslag. Hassan har ventet 19 

måneder på mottaket uten å få svar. 

– Vent litt, sier han og forsvinner ut. Inn igjen 

har han med seg noen papirer. Et røntgenbilde av 

en hodeskalle. Små hvite prikker på størrelse med 

erter er spredd rundt på bildet. 

– Det var et bombeattentat mot huset mitt, 

fortsetter han. 

– Datteren min har fortsatt mer enn tjue splinter 

i hodet. 

Hassan har ikke hørt fra familien på snart to år. 

Han har fire sønner og to døtre. 

– Hvorfor sitter jeg her i 19 måneder og venter? 

Jeg får ikke beskyttelse. Ikke asyl på humanitært 

grunnlag. Ikke politisk asyl. 19 måneder har jeg 

ventet! Det er ikke så lett, sukker han, blank i 

øynene. Han ser vekk. 

Skjønner ikke nedleggelsen 

På grunn av et vedtak om at nitti prosent av alle 

plasser på asylmottak her til lands skal være i bruk, 

fører den massive utsendingen av kosovoalbanere 

til at mellom tre og fem tusen plasser må lukes vekk. 

Falkenborg er et av mange asylmottak som stenger. 

Slik rammer utsendelsen også beboerne som ikke 

er fra Kosovo. Disse sendes til mottak i andre deler 

av landet. 

Konsulent ved Falkenborg asylmottak, Jon 

Rognes, stiller seg undrende til nedleggelsen. 

– Utlendingsdirektoratet sa opp kontrakten 15 

måneder før fristen. Hvis vi hadde gjort en dårlig 

jobb ville det vært greit, men det tror jeg ikke vi 

har. 

Tvert imot er Falkenborg det femte billigste 

mottaket i landet, ifølge en undersøkelse gjort av 

VG. Kapasiteten på 350 plasser gjør det til Midt- 

TVANGSFLYTTES: Naim Berisha (29) har 

bare få måneder igjen av oppholdet i Norge. 

Sønnen Roni (5 måneder) er mest opptatt 

av fotografen. 

YNGST: Kenneth med krøllene (3) syntes 

karnevalet var moro. Og kjærlighet på pinne 

er snadder... 

Norges største, og standarden på boligene er meget 

god. Bygningene stod ferdig i 1991 og var 

studentboliger frem til mai 1999, da det ble 

asylmottak i forbindelse med flyktningestrømmen 

fra Kosovo. 

Ute er snøballkrigen i full gang. Jentene hviner 

og guttene fryder seg i ennå noen måneder. Ramyar 

på ti år får inn en fulltreffer. 

– Kall meg 2pac! kommer det bryskt fra guttungen 

når han får øye på oss. 

Mon tro om ikke Wyclef Jean og «Refugee 

Allstars» hadde passet bedre. 

Av Erlend Langeland Haugen 

og Kristin Ellefsen (Foto) 

Reportasje 

17

18 Kronikk 

KRONIKK 

Cand.polit. Ingrid Thorbjørnsen skriver i denne kronikken om 

behovet for - og bivirkninger ved stimulerende arbeidsoppgaver 

for kunnskapsarbeidere. «Den statiske forventningsstrukturen har 

lett for å virke lite motiverende på arbeidstakeren, fordi de ikke 

får være med og påvirke arbeidsoppgavene før de har oppnådd 

en viss ansiennitet», skriver Thorbjørnsen, som jobber i Hartmark 

Consulting AS. 

Derfor slutter kunnskapsarbeiderne 

Problemet for mange bedrifter er at ansatte med 

kunnskap og kompetanse slutter i jobben før 

bedriften selv ønsker utskiftning. Denne arbeidskraften 

er helt nødvendig for bedriftene, men dyr 

og vanskelig å erstatte. Kunnskapsarbeiderne slutter 

ofte i jobbene sine fordi ønskene og forventningene 

deres ikke blir imøtekommet. Behovene er mange 

og forskjellige og må imøtekommes individuelt for 

at arbeidstakeren ikke skal skifte jobb. Lønnsnivået 

er ofte ikke svaret på arbeidstakernes behov. Mangel 

på stimuli er en av hovedgrunnene til at kunnskapsarbeidere 

slutter. Arbeidsgivere ser ikke hva de 

ansatte er opptatt av og hva som kan få dem til å 

bli værende i jobbene sine. Hadde arbeidsgiverne 

vært klar over hvor skoen til de ansatte trykket og 

handlet deretter, ville problemet med kunnskapsflukt 

vært mye mindre i mange bedrifter. Arbeidstakernes 

kunnskap er det bedriften investerer i for å levere 

de beste varene eller tjenestene på det gjeldende 

markedet. Kunnskapen som forsvinner representerer 

ikke bare Generasjon X (Colbjørnsen 1999) - de unge 

med høy utdannelse som er mest opptatt av å pleie 

sin egen CV ved å jobbe i prestisjefylte selskaper 

og få høye lønninger. 

«Stimulering gjennom 

arbeidsoppgaver kan by på andre 

problemer som også fører til at 

arbeidstakerne slutter» 

Ledelsen forventer at arbeidstakere må vise hva 

de er gode for, og belønning for innsatsen er økt 

lønn, mer utfordrende arbeidsoppgaver og større 

innflytelse over egen arbeidssituasjon. Forventningsstrukturen 

er med andre ord statisk, det vil si at 

belønning kommer som resultat av innsats og 

ansiennitet som er klart definert fra bedriftens side. 

På samme tid skal kunnskapsorganisasjonene være 

dynamiske (Kvande & Rasmussen 1990). Det vil si 

at de må være fleksible i forhold til hva slags 

arbeidsoppgaver som skal løses, hvordan dette skal 

skje og hvor mye kunnskap arbeidstakeren har i 

forhold til den enkelte arbeidsoppgaven. Her er det 

ikke fastlagte rammer for hvordan oppgavene skal 

utføres, dette avgjøres i stor grad av kunnskapsarbeiderens 

kompetanse. Ledelsen avgjør hvor stor 

frihet arbeidstakeren har i forhold til å løse 

arbeidsoppgavene og påvirke arbeidsprosessen. 

Den statiske forventningsstrukturen har lett for 

å virke lite motiverende på arbeidstakeren, fordi de 

ikke får være med og påvirke arbeidsoppgavene før 

de har oppnådd en viss ansiennitet. Problemet er 

at kunnskapsarbeiderne ikke vil vente til de har 

oppnådd tilstrekkelig ansiennitet før de i større grad 

får påvirke arbeidsoppgavene og arbeidssituasjonen 

sin. Hvilke ønsker og behov arbeidstakeren har, 

avhenger ofte av livssituasjon og ambisjoner i 

forhold til arbeidsoppgaver. Felles for mange 

kunnskapsarbeidere er at interessen og kunnskapen 

knyttet til deres spesialområde er det som gjør 

arbeidsoppgavenes innhold spesielt interessante 

og avgjørende for hvorvidt de blir værende i 

organisasjonen. Mye kan være spennende og 

utfordrende, men ikke alt som er utfordrende er 

stimulerende. Hva som er stimulerende for hvem 

er nøkkelkunnskap for ledelsen i en bedrift for å 

vite noe om trivselen til de ansatte. 

Stimulering gjennom arbeidsoppgaver kan by på 

andre problemer som også fører til at arbeidstakerne 

slutter. Det er kunnskapsarbeidets grenseløshet. 

Illustrasjon: Ingvill Stensheim 

Det finnes ofte ikke klare grenser for muligheter og 

løsninger på en rekke oppgaver, og heller ikke for 

hvor mye tid som kan brukes innen det enkelte 

området. Det kan alltid gjøres mer og arbeidsoppgavene 

er grenseløshet spennende og forførende. 

Dette oppleves ofte som svært stimulerende, men 

gjør det vanskelig å sette grenser for arbeidet i tid 

og omfang. Stimulerende arbeidsoppgaver uten 

begrensninger kan på kort tid føre til utbrenthet og 

være grunnen til at kunnskapen ikke blir værende 

i bedriften. Tiden strekker aldri til og arbeidstakeren 

vil alltid føle en tidsklemme mellom bruk av tid til 

arbeidsoppgaver og fritid. For arbeidstakeren kan 

livssituasjonen være en indikator på hvor mye tid hun 

eller han ønsker å vie arbeidsoppgavene utover 

normalarbeidsdagen på åtte timer. Spørsmålet blir her 

om forventningene til mengden tid arbeidstakeren 

bruker på oppgavene bør endres eller å legge 

forholdene til rette for på best mulig måte møte 

arbeidstakerens behov og bedriftens forventninger. 

Arbeidstakere med familiære forpliktelser er lett å 

tenke seg til at har ønske om fritid, men det har også 

mange av de uten familie. Å ikke ha familie er ikke 

det samme som å være tilgjengelig til enhver tid. 

For at kunnskapen skal være en god investering 

er det viktig at den gir avkastning. Avkastingen er 

her profitt i form av resultater etter anvendt kunnskap. 

Siden kunnskapsarbeidet i stor grad er grenseløst, er 

det lett for bedriftene å bli grådige ved å kreve bedre 

løsninger og forvente større tidsbruk på 

arbeidsoppgavene. Arbeidstakerne kan dermed 

oppleve at innsatsen aldri er tilstrekkelig fordi det 

alltid kan gjøres mer. Utfordringen for bedriftene er 

da å finne en balanse. Arbeidstakerne må få mulighet 

til å gjøre best mulig bruk av kunnskapen ved å 

komme til og bli tatt med ved å være med å påvirke 

arbeidssituasjonen, uavhengig av alder og ansiennitet. 

Tiden som brukes på arbeidsoppgavene må begrenses 

for at arbeidstakerne ikke skal bli utbrent. Bedriftenes 

grådighet må tøyles, likeså må arbeidstakernes 

begeistring for utfordringene i arbeidsoppgavene for 

at de selv ikke brenner seg ut i utfordringenes 

grenseløshet. 

«Å ikke ha familie er ikke det 

samme som å være tilgjenglig 

til enhver tid» 

Kritiske suksessfaktorer for å holde på kunnskapen 

er at individuelle ønsker og behov blir imøtekommet. 

Stimulering gjennom arbeidsoppgaver er viktig, men 

for at arbeidstakerne ikke skal bli utbrent må 

utfordringene begrenses. Det må også forventningene 

fra bedriften om arbeidstakernes innsats i form av 

tid som brukes til arbeidsoppgavene. Blir 

forventningene og behovene imøtekommet, gir det 

en økt motivasjon til å bli værende i organisasjonen. 

Enkeltindividet blir stimulert og lojalitet blir bygd opp 

i forhold til bedriften. Ønskene og behovene varierer 

sterkt, men en pekepinn kan være alder og 

livssituasjon. Arbeidsoppgaver, forventning i forhold 

til tidsbruk, mulighet for fleksibel arbeidstid og 

individuell tilrettelegging er ønsker og behov som går 

igjen veldig ofte og som er hovedårsaker til at 

kunnskapen ikke lenger vil være i bedriftene. 

Gjennom medarbeidersamtaler og klimaundersøkelser 

får man informasjon om hvordan de ansatte opplever 

arbeidssituasjonen sin og hvordan de ønsker at den 

skal være. 

MENINGER 

Engasjert, provosert eller indignert? Send 

leserbrev til meninger@underdusken.no. Vi 

forbeholder oss retten til å forkorte og redigere. 

Studentenes Fredspris 

Norske studentar i dag lever under 

trygge og stabile høve, og «lik rett til 

utdanning» er eit høgt hengande 

prinsipp i vårt demokratiske samfunn. 

På bakgrunn av dette har norske 

studentar eit stort ansvar for å vise 

solidaritet ovanfor studentar i andre 

land der desse rettane ikkje er 

sjølvsagte. I svært mange land i verda 

kjempar studentane for ei betre og 

meir rettvis verd. 

Studentane står som oftast i 

fremste linje i kampen for fred, 

demokrati og menneskerettar. I 

fremste linje under aksjonar i front 

mot politi og hær som er rusta med 

køller, skjold og tåregass, studentane 

med våpen av meir fredeleg art. 

Studentenes fredspris skal sette 

fokus på studentar sin innsats for fred 

i land der studentar som gruppe lever 

under vanskelege kår. Land der 

styresmaktene ser på studentane som 

opposisjonelle og dermed for farlege 

…hver time til 

HiNT 

Ruteinfo: www.nsb.no eller tlf 177 

Gunstig utleie av: 

Personbiler 

Varebiler 

Busser 

på den politiske arena. Prisen skal 

vere ei stadfesting på god innsats og 

motivasjon til vidare arbeid. For at 

fredsprisen skal kunne bli ein pris frå 

studentar til studentar, ser NSU det 

som svært viktig å støtte opp om 

utdelinga av Studentenes Fredspris, 

på lik linje med Studentenes Landsforbund 

(StL) og Studentene og 

Akademikarane Internasjonale 

Hjelpefond (SAIH). I samarbeid med 

NTNU-studentane vil desse organisasjonane 

tilsaman representere nær 

sagt alle studentane i Noreg. 

NSU vil også med dette få nytte 

høvet av å rose Fredspriskomiteen, og 

dei øvrige ISFiT-folka for prisverdig 

og fantastisk innsats så langt. 

Av Signe Aanby, 

Internasjonalt ansvarleg i 

Norsk studentunion (NSU) 

Ta TrønderBanen… 

Weekendpris 

Studentpris 

Idrettspris 

Døgnpris 

73 50 94 40 Ladeveien 24, ved Texaco 

www.nationalcar.no 

Debatt 

19

PORTRETTET 

20 Portrett 

Trond Andresen 

52 år 

Amanuensis 

Bak fiendens linjer 

Amanuensis Trond Andresen er kommunisten som kom inn fra 

kulden og ble kollegierepresentant. Der står han tilsynelatende 

alene mot alle - og ser ut til å like det. 

Han smiler. 

– Kverulant? Jeg er vel kverulant på samme måte 

som Arnold Juklerød var det - nemlig at du må være 

gal for ikke å si ifra i dagens samfunn, sier 52-åringen og legger 

sitt ene grønnkledde cordfløyelsben over det andre. Blå 

bomullsermer krysser seg samtidig som en sort sko vipper 

avventende, parat til å sparke logisk kråkefot på neste 

spørsmål. 

– Er vi en tøddel kranglevoren, Andresen? Litt ilter, kanskje? 

– Jeg er ikke sint! Eller ilter. Jeg er engasjert, ivrig, men 

ikke ilter. Men jeg er kanskje blitt for gammel og sur til å være 

diplomatisk. Jeg sier bare hva jeg mener. 

Andresen smiler inne på det akademisk uryddige kontoret 

sitt i tredje etasje på Institutt for kybernetikk på Gløshaugen, 

vel vitende om at han ble valgt inn som de vitenskapelige 

ansattes protestkandidat ved forrige korsvei. Og protestert har 

han gjort. Mot sentralstyring. Billige vekttall. Innskrenket 

handlefrihet. Konsernifisering av NTNU. Manglende 

engasjement. Andresen har tatt for seg som et barn i en 

godteributikk eller en elefant i et glassvarehus, alt ettersom. 

«Kverulant? Jeg er vel 

kverulant på samme måte 

som Arnold Juklerød var 

det.» 

Nå, to og et halvt år senere, er han i fullt alvor blitt lansert 

som rektorkandidat ved høstens valg. NTNUs mann for 

det nye århundret. Den tidligere Strossa-diskjockey’n. Tenke 

seg til. 

Han har protestert siden han som 19-åring kom til 

Trondheim etter tre kvart års mistrivsel ved den tekniske 

høyskolen i Zürich. Og mens noen av medstudentene hans 

marsjerte hele veien opp til Studentersamfundets talerstol hvor 

de erklærte sin støtte jordens treller, kjempet Andresen sin 

egen kamp på litt andre fronter: Ja til diskotek! Nei til 

dresstvang! Åpent hus på lørdager! Mao Tse-Tung? A-wap-bamboom! 

– Altså. Diskotek i ‘69 var noe helt nytt, revolusjonerende 

og subkulturelt. Jeg spilte Captain Beefheart-plater - og mange 

rømte dansegulvet. Det var greit, liksom. Samfundet var 

veldig spennende på den tiden. Vi brøt fullstendig med 

studentikosen som preget 50- og 60-tallet, sier Andresen. 

Slik kommer Strossa-diskjockeyen inn i «rørsla». Innenfor 

Samfundets runde hjørner er Andresen sentral i Rød Front - 

senere Raud Front, som ikke må forveksles med Progressiv 

Front, Grasfronten, Sosialistisk Front eller noen annen front 

- sitt aller første styre. Derfra er veien er kort opp til talerstolen 

i Storsalen og medlemskap i AKP. Her fikk han ry på seg som 

en av de beste debattantene i Samfundets historie. Han var 

fryktet og elsket, hadde en skarp tunge, og var polemiker av 

rang. 

Sigurd Allern, tidligere redaktør i Klassekampen, er én av 

mange som har fått føle Andresens retoriske evner. Han 

ble skjelt ut av Andresen diverse ganger som redaktør da den 

unge Andresen ikke fikk inn alt han ville ha i Klassekampen. 

«Ilter» er ordet. 

Han havnet på kant med AKP og særlig Allern rundt 1980, 

og et tiår fylt med hissige leserbrev og angrep med alle midler 

fulgte. Andresen brøt til slutt ut av partiet i 1990. I dag kaller 

han seg uavhengig marxist. Angrer han i etterpåklokskapens 

lys? 

– Jeg angrer ingenting! Tvert imot regner jeg kampen mot 

EEC i 1972 som ett av mine høydepunkt. Det er klart at jeg 

ikke er en Mao-fan i dag, men hvem er vel det? spør Andresen 

og legger til: 

– Vi trodde - eller rettere sagt, vi mente å ha et vitenskapelig 

belegg for å hevde at verden var på vei til å bli et sosialistisk 

samfunn. Den gradvise revolusjonen ville begynne i de fattige 

landene i sør og spre seg videre. 

– Og hva med de som var så uheldige å stå i veien for den 

voldsomme bevegelsen som hjemsøkte deres land? 

Etter TV2s program Rikets Tilstand om tidligere AKPmedlemmer 

i fjor høst skriver Andresen på et elektronisk 

debattforum: «Vi visste rett og slett ikke nok, og vi trodde ikke 

(dessverre, kan man si i dag) på det som kom fra andre kilder 

på grunn av deres USA-servilitet. Men jeg greier ikke alle de 

patetiske bekjennelsene om dette fæle partiet som ødela så 

mange unge mennesker. Det var frivillig det vi gjorde, og man 

er da ansvarlig for det man gjør og skriver». 

«Mao Tse-Tung? A-wapbam-boom!» 

Studentpolitikken og folkeavstemmingen i 1972 kostet ham 

ett ekstra år på Gløshaugen. Og mens venner og kolleger 

raskt penset inn på riktig karrierespor ruslet Andresen rundt 

og så på gresset ved svillene. Etter vit.ass.-stilling og forskning 

brøt han tvert av med gløshaugenmiljøet, og begynte i stedet 

som elektriker ved Trondheim Mekaniske Verksted, en stilling 

han etter eget utsagn stortrivdes i. Verkstedet ble forøvrig 

nedlagt tidlig på 80-tallet av en viss Karl Glad, nå Andresens 

▲

▲ 

kollega i Kollegiet. 

Andresen kan lett vippe kontorstolen sin bakover og nyte 

utsikten mot Nidelven og Øya. Men kontoret hans innbyr ikke 

til dagdriveri. På tavla i hjørnet: Noen matematiske formler. 

I bokhylla ovenfor pulten: Halvannen meter fagbøker om 

reguleringsteknikk. På bordet: Datamaskinen som rommer 

alle de ulike diskusjonsforumene han bestyrer. På arkivskapet: 

Den (antatt) tjuvkopierte boka om økonomi samt noen stensiler. 

En grønn plante. En håndvask. Ellers intet. For øvrig et kontor 

lik ham selv - saksorientert. Han beskriver seg selv som en 

asymptotisk kommunist, en som streber etter idealsamfunnet 

slik Marx og Engels beskrev det. Kapitalisme er avansert 

reguleringsteknikk. PCen har revolusjonert dissidentenes liv men 

samtidig fjernet dem fra hverandre. Styring av kapitalbevegelser 

er blitt lettere, ikke vanskeligere, etter at globale datanett kom. 

Han liker Anisette fra det danske bandet Savage Rose. Gift for 

andre gang. Mer trenger vi ikke å vite mer om privatlivet hans. 

Sier Andresen. 

– Til saken, Andresen! Hva har du utrettet siden du ble 

innvalgt i Kollegiet? 

– Jeg har vel først og fremst vært en vaksinering mot en 

ytterligere «konsernifisering» av universitetet. Og dessuten vant 

vi nesten kampen om Universitetsavisa. 

– Og? 

– Men jeg har tapt nesten alle slagene. Jeg burde vel vært 

mer taktisk, men samtidig må noen være stubbebryter, noen 

må si ifra. Hvis Spjøtvoll fikk det som han ville, hadde det gått 

enda verre. Når det er sagt, prøver jeg å rasjonere ut 

opposisjonen min. Det som slår meg er at... 

Og vi er i gang. Her er et lite knippe som får smake pisken: 

Ledelsen som vil rasere det humboldske ideal. Proffene som 

sier seg enig med ham på gangen men «safer» inne på rektors 

kontor. De lydige studentrepresentantene. Studentene som 

sådan som er så innmari upolitiske. Dragvollfagene som er i 

ferd med å bli nyttige for «kommersen». 

– Ville du gjort noen forandringer med universitetet dersom 

du skulle bli vår neste rektor, Andresen? 

– Det er veldig hyggelig at noen synes jeg burde stille, men 

nei. Jobben passer ikke meg. Universitetet trenger en mer 

samlende kandidat. 

«Jeg angrer ingenting!» 

Det som derimot passer ham, er den selvoppnevnte rollen 

som mediekritiker. Og tidvis praktiker. Han var en av 

pionerene bak oppstarten og driften av Radio RV. Veien fra 

piratradio på 70-tallet via Radio RV tiåret etter, til beste 

sendetid på NRK Radio var ifølge Andresen relativt kort. Han 

forklarer det slik: 

– Kritisk journalistikk krever kunnskap. Vi i Radio RV skolerte 

oss og satte makta til veggs. Nærradio må ikke være stupid 

som P4 eller Radio1. 

Senere leverte han stoff både til Her og Nå og daværende 

Notabene i NRK. Men «rørsla» lot seg vanskelig kombinere 

med medias stadige dødlinjer, noe som passet bedre med 

akademikerens stemplingsur. Og han var for glad i faget sitt. 

– Det fine med naturvitenskapen og teknologi er at det 

finnes en overdommer. Du kan ikke bløffe i lengden. 

Med dét som læresetning brøt han seg på de unge 

sortkledde blindernutdannede skribentene i sin kjære 

Klassekampen. Denne gangen gjaldt slaget bak egne linjer ikke 

lenger Kina eller Kiruna, men blant annet filmen «Crash» på 

kino. Ismenes død. At de store fortellingene ikke lenger holdt 

vann. Det relative passet ham relativt dårlig. 

– Jeg gikk inn i debatten som herjet avisas spalter som en 

autodidakt sivilingeniør. Ikke alle satte like stor pris på det. Det 

er ikke til å legge skjul på at en del fagdisipliner på HFfakultetene 

er unødvendig pretensiøse og utsatt for 

motesvingninger. Og det påpekte jeg. 

De sortkledde er der ikke lenger. Nye grenser er gått opp. 

Sier Andresen. Ettermiddagssolen skinner på tavla med 

asymptoten i hjørnet. Digitaluret på den venstre armen hans 

viser at tiden er ute. 

Av Morten Bertelsen 

og Sara Odén (Foto) 

Master of science, 

International Fisheries Management 

Ved Norges fiskerihøgskole , Universitetet i Tromsø, tilbyr man fra høsten 2001 et 

begrenset antall studieplasser for norske studenter på Masterstudiet 

"International Fisheries Management." Studiet er en tverrfaglig toårig 

internasjonal utdanning. Studiet vil fra høsten ta opp 15 studenter fra hele verden 

samt 5 fra Norge. 

På MSc studiet kan du fordype deg i følgende felt: 

Ressursbiologi 

Ressursøkonomi 

Fiskeriforvaltning og organisering 

Studiet vil gi deg: 

Kunnskap om akvakultur og internasjonale fiskerier, 

Feltarbeid i tredje verden 

Kontakt til samarbeidsinstitusjoner ute 

Spennende ekskursjoner og tokt 

Internasjonal atmosfære, studenter fra hele verden 

Framtidige internasjonale karrieremuligheter 

All undervisning på engelsk 

Vi ønsker studenter med eller uten tidligere erfaring fra fiskerisektoren. 

Opptakskrav og søknadsfrist 

Cand mag grad eller tilsvarende i realfag eller samfunnsfag , 

Introduksjonskurs i statistikk eller matematikk 

For mer informasjon kontakt 

Norges fiskerihøgskole, Universitetet i Tromsø, Breivika, 9037 Tromsø, telefon 776 

46000, e-mail: eksped@nfh.uit.no 

Søknadsfrist 15 april. 

nye.spilleregler 

@ trøndelag.com 

En konferanse om 

lokal næringsutvikling 

på 

global arena 

15/MARS/2001 

WWW.VINTERKONFERANSEN.NO 

MARVIN WISETH KOMMER. DET GJØR OGSÅ 

TRON ØGRIM, KOMMER DU? 

OPPTAK AV NYE 

STUDENTER 2001 

Søknad sendes, Studieavdelingen studentopptaket ,Universitetet i Tromsø, 

Breivika, 9037 Tromsø. 

Møt Norske Skog 

Velkommen! 

Søker du en spennende jobb i et 

internasjonalt miljø? 

Sommerjobb? 

Hjelp med hovedoppgaven? 

Møt opp til Norske Skogs 

Newsprint Café! 

Onsdag 14. mars kl.12:15 

Realfagbygget 

Program: 

• Norske Skogs strategi og utvikling 

som globalt selskap 

• PFI - Høy teknologi i spennende 

industri 

• Møt foredragsholderne direkte 

• Intervju til sommerjobber og 

ledige stillinger 

• Hjelp til diplomoppgaver 

Servering 

www.norske-skog.com

kultur 

og reportasje 

▲ 

Festival i kulturens tegn 

– Vi er på en måte som Frelsesarméen. 

Først suppe og deretter Ordet, sier Svein 

Erik Schøyen, teatersjef under ISFiT-01. 

– Vi gir studentene en masse arrangementer først, 

og prøver så å formidle ISFiTs budskap, forklarer 

Svein Erik videre. 

– Tema for festivalen er jo Global Responsibility, 

skyter Tove Alice Johansen, kultursjef, inn. 

– Vi har ikke bevisst prøvd å tilpasse 

kulturprogrammet til temaet, men... 

– ...det å vise ulike kulturformer fra hele verden 

24 Kultur 

er jo også en form for å ta globalt ansvar, utfyller 

Svein Erik. 

2. til 11. mars går ISFiT-01 av stabelen. Det solide 

kulturprogrammet sørger for at det skal være nok 

å gjøre i den drøye uka festivalen varer. Her finnes 

noe for enhver smak, enten man foretrekker 

konserter, kunstutstillinger, lysshow, teater, dans 

eller temakvelder. I tillegg blir det en egen liten 

ENDELIG KLART: Tove Alice Johansen, Svein Erik Schøyen og Frida Carlberg har planlagt 

ISFiT i et år. Nå gleder de seg til å presentere et rikholdig kulturprogram for publikum. 

Ut av ensomheten 

Tg Stan er i dag et av Belgias mest sentrale teaterkompanier, 

og bedriver omfattende internasjonal turnevirksomhet. 

Lørdag 3. og søndag 4. mars kommer de til Teaterhuset 

Avant Garden for å sette opp stykket La Carta basert 

på en roman av Javier Tomeos. Stykket handler om 

hvordan en marki etter 20 års ensomhet i sitt eget slott 

endelig bestemmer seg for å ta kontakt med omverden. 

filmfestival i selve festivalen. Programmet er ment 

å skulle treffe alle målgrupper - det blir barneteater 

for de minste og konsert i Nidarosdomen med 

Reiersrud og Kleive for de litt større. 

Variert og dristig 

Tove, Svein Erik og Frida Carlberg, kunstsjef, 

gestikulerer engasjert mens de begeistret forteller 

Lo-fi på Ni Muser. 

Interesserte i lo-fi-musikk bør følge med på hva som skjer på Ni Muser 

for tiden. Under headingen Terjes Lo-Fi-kafé har Terje Hansen åpnet stua 

si for en rekke konserter i denne sjangeren de siste fem årene, som et 

fast innslag under Eat The Rich-festivalen. Nå vil han invitere flere av 

bandene som har spilt på disse konsertene til å opptre på Ni Muser. Hansen 

satser på et konsertopplegg med samme ramme som stuekonsertene 

på Svartlamo’n, men har foreløpig ikke noe konsertprogram klart. 

om kulturprogrammets fortreffeligheter. 

– Det er mye kultur i år, forteller Tove. 

– Vi vil at det skal skje noe hele tiden. Man 

skal kunne velge mellom ulike tilbud, mener 

Frida. 

– Hvis ikke hadde ISFiT jo bare vært en 

konferanse. 

– 1999 var den første festivalen der kultur 

var en egen gjeng. Styret for ISFiT-01 valgte 

bevisst å satse på kultur, og dette har ført til et 

bredt og bra kulturtilbud for årets festival, 

smiler Tove stolt. 

Hun har så avgjort dekning for ordene. I løpet 

av ti korte dager arrangeres det nærmere 40 ulike 

kulturarrangementer beregnet både på deltakere 

og funksjonærer, studenter og byens øvrige 

befolkning. For virkelig å vise seg fram som 

verdens største tematiske festival og lokke 

publikum til seg, bruker ISFiT lokaler både på 

Samfundet og rundt i byen forøvrig. Nidarosdomen, 

Prinsen Kino, Café Ni Muser og Biblioteket 

er bare noen av stedene ISFiT skal 

arrangere forskjellige «happenings». I tillegg 

kommer ulike arrangementer utendørs - som 

karnevalparade gjennom byen og Sonic Light 

Park på Kristiansten Festning. 

– Sonic Light Park blir virkelig spennende, 

forteller Frida ivrig. Gjennom tre timer skal 

publikum på Festningen få oppleve et multishow 

av lys, lyd, dans og poesi. 

– Vi må bare satse på at været holder, slik 

at vi slipper å dele ut luer og votter, ler hun. 

Internasjonal studentkultur 

Kunstnerne som på ulike vis bidrar til festivalen, 

er valgt ut fra forskjellige kriterier. Felles for 

dem alle er at de holder et svært høyt 

kunstnerisk nivå. Men siden det tross alt er en 

studentfestival, har ISFiT prøvd å satse på 

studentkunstnere - både lokale, nasjonale og 

internasjonale. Derfor kommer publikum til å 

få oppleve Norges tre største studentteatre på 

Knaus, studenter fra Kunstakademiet i 

Trondheim skal ha utstilling, og studenter fra 

India, Mexico og en rekke andre land skal vise 

fram studentkultur fra sin del av verden. 

Det minst internasjonale under festivalen, er 

konsertene. Riktignok er det mange godbiter 

her - som Bugge Wesseltoft, Tre Små Kinesere, 

Silje Nergaard, og Knut Reiersrud og Iver Kleive 

- men ellers er programmet stort sett norsk og 

trygt med få overraskelser. 

FULL KONTROLL: Tove A. Johansen er ansvarlig for 

ISFiTs kultrprogram 

– Det var det mest praktiske og 

publikumsvennlige, forsvarer Tove seg. 

– Samfundet skal jo fungere som vanlig for 

studentene i byen selv om det er festival. Derfor 

har vi flere ordinære arrangement, som storsalsmøter 

og - nettopp - konserter. Vi tror dette er 

et konsertprogram som vil lokke studentene til 

Huset litt flere dager enn fredag og lørdag. 

Med nerver på høykant? 

På spørsmål om de er nervøse, blir det stille et 

øyeblikk mens de måler hverandre med øynene. 

– Ja, det er jo klart vi er nervøse, sier Tove 

endelig. 

– Vi har jobbet så lenge med programmet 

og er spente på mottakelsen. Men jeg er ikke 

redd for at det ikke skal komme folk på 

arrangementene - i stedet drømmer jeg om natta 

at jeg ikke skal få med meg noe selv... 

Og hva bør man så få med seg av ISFiTs 

kulturprogram? 

Ny pause. Til sist bestemmer Frida seg: 

– Uri Tzaigs videokunst blir spennende. Og 

filmfestivalen. Og Sonic Light Park. 

Tove nikker, men vil gjerne fremheve 

Internasjonal aften som det kanskje viktigste 

arrangementet. Der vil man få muligheten til å 

oppleve verden bokstavelig talt i et nøtteskall, 

eller i det minste i Studentersamfundets mange 

rom. 

Av Sigrun Haugen 

og Halldor Gjernes (Foto) 

The times, they 

are a-changin’ 

Det er helt tydelig at noe er i ferd med å skje i 

Trondheims teatermiljø. Hvorvidt dette skyldes 

ansettelsen av Catrine Telle som teatersjef ved 

Trøndelag Teater er vel tvilsomt. Men faktum er 

at Kristian Seltun, permittert Avant Gardenhøvding, 

nå er fungerende dramaturg på 

Trøndelag Teater. At studentteatret LÅT får 

spille impro i Trøndelag Teaters lokaler. At 

Teaterhuset Avant Garden spiller for fulle hus, 

får enorm presseoppmerksomhet og må sette 

opp ekstraforestillinger - noe som slett ikke er 

så vanlig for et friteaterhus. At Studentersamfundets 

Interne Teater (SIT) med Vepsen og 

Til lykke med dagen tør å sette opp stykker som 

ikke blott er til lyst, men som også forsøker å si 

noe. 

Er det tilfeldig at alt dette skjer på en gang? 

Neppe. Men hva er det symptomer på? Er det 

trønderske teatret i ferd med å innse sin store 

samfunnsmessige kulturelle og politiske 

betydning? Får Trondheims publikum endelig 

øynene opp teatrets kvaliteter? Uansett årsak: 

Det var på høy tid at noe skjedde! Det argumenteres 

med at teatret ikke lenger treffer; at det 

er en foreldet kulturform som ikke lenger har 

noe å fortelle. Teatret velges bort til fordel for 

film, bøker eller rett og slett bare noe helt 

annet. Stadig mer av det vi ser på som 

underholdning uttrykkes nå kun helt eksplisitt. 

Det å skulle oppfatte antydninger og deretter 

bruke fantasien, virker det som mange ikke 

lenger er i stand til. Teatrets kanskje viktigste 

virkemiddel - illusjonen - er dermed i ferd med 

å miste sin effekt. Publikum blir for blinde og 

for late til å oppfatte denne dimensjonen. 

Men nå er altså noe i ferd med å skje. Hva? 

Det er i grunnen ikke så viktig. Målet må være 

å få gjenopprettet kontakten mellom teatret og 

publikum. Teatret er tross alt det eneste mediet 

som møter publikum bokstavelig talt ansikt til 

ansikt, i det skuespillere og tilskuere treffes i 

teaterrommet - og det må man benytte seg av! 

Et stadig mer matleit publikum er ikke tilfreds 

med å få presentert Shakespeare eller Ibsen på 

en «ny» måte. Skal teatret atter interessere, må 

det som vises treffe eller berøre på et eller annet 

vis. Om teksten er gammel eller ny, om det er 

improvisasjon, klassikere eller surrealistisk opera, 

spiller ingen rolle. 

Jeg håper disse nye teater-taktene ikke bare 

er blaff som tilfeldigvis hender til samme tid, men 

at teatret virkelig er underveis til å finne en måte 

å nå ut til en ny generasjon tilskuere på. 

KOMMENTAR 

Av Sigrun Haugen

Reinkartong Vi 

Hinduistisk tankegang har inntatt celluloseindustrien 

- melkekartongen gjenfødes i en annen 

skikkelse når livet i laktosens tjeneste er over. 

blir til stadighet tutet ørene fulle med 

propaganda om kildesortering og 

resirkulering. Men hvordan fungerer det i 

praksis? Under Dusken tar saken, og følger 

en melkekartong fra spedbarnsstadiet til det 

neste liv. Til Trondheim kommer den 

flatpakket fra fabrikk, fylles på meieriet, 

kjøres til butikken, hvor den blir berørt av 

menneskehender for første gang. Derfra går 

turen til frokostbordet, og forhåpentligvis 

i papp/papir-dunken etterpå. Så tar gutta 

med stor, stinkende bil over, og samler 

kartongene til sortering og gjenbruk. Og 

før du vet ordet av det, befinner 

melkekartongen seg nok en gang på 

kjøkkenbordet, nå i form av en eggekartong 

eller brevpapir. 

Hvitt, hvitt og atter hvitt 

Tine Midt-Norge på Tunga sender ut én 

million kartonger i uka. Dét er mange 

melkebarter! Men før de kommer så langt, 

går kartongene gjennom et sinnrikt system 

av store, avanserte maskiner som fyller 

melken i. Videre via underlige samlebånd 

som gir følelsen av å befinne seg i 

Fraglebergets midte. Kledt, som seg hør og 

bør, i hvite kjortler og plastluer blir vi 

geleidet gjennom bråk, kvalitetskontroll og 

såpeskum. Med nye inntrykk og ny 

kunnskap vinker vi farvel til det hvite 

riket. 

Pensjonister og punkere 

Alle kjøper melk - eldre damer med tom 

og altfor stor handlevogn, punkere med 

skummelt trange bukser, og ikke minst 

frustrerte småbarnsfamilier. Formodentlig 

skjer konsumet minst like diversifisert både 

i kvantum og anvendelse. Og hvis alle har 

vært snille, begynner melkekartongen sitt 

dødsleie i papp/papir-dunken. 

Nyttig griseri 

På Trondheim renholdselskaps sorteringsanlegg 

på Heggstadmoen blir vi møtt av et enormt 

berg av papir og papp. Hit kommer bilene fra 

renholdselskapet og Norsk gjenvinning for å 

tømme cellulose i alle varianter samlet inn fra 

distriktets husstander. Så skyfles søpla på et 

transportbånd hvor kartongene sorteres ut før 

de presses og sendes til Norsk returkartong for 

gjenbruk. 200 tonn drikkekartong fant veien 

dit i fjor. Dét er mange brevark! Cirka 40 prosent 

av all kartong får nytt liv i form av andre 

produkter. Så det er kanskje ikke så dumt å 

putte melkekartongen i riktig søppeldunk 

neste gang. 

Av Kjetil Fallan 


▲ 

▲ 

▲ 

▲ 

▲

I Trondheim er det over tjue tusen studenter. 

De fleste bor bak fire vegger og betaler 

månedlig husleie. En brøkdel har valgt en 

bostil litt utenom det vanlige. 

Permanent camping 

– Jeg er en nomade, sier Christoffer Sjøgren 

(29). Derfor skaffet han seg et rullende hjem. 

BOR SMÅTT: ...men svært 

koselig. Chrille har ingenting 

å utsette på campinglivet. 

Denne vogna, i original ‘77-design, har vært Christoffers 

(Chrilles) hjem det siste året. Den står på kommunal 

grunn på Svartlamoen, så Chrille bor ikke bare 

originalt, men også billigere enn de fleste av oss. Her 

har han bodd i snart ett år, og stortrives med det. At 

det kan bli litt kjølig om vinteren er ikke noe som 

pledd og propanvarme ikke kan bøte på. 

Kreativ plassutnyttelse 

Chrille inviterer oss inn i sitt ydmyke hjem. Hvite 

vegger, blåmalte skap og selvskutte skinnfeller 

dekorerer campingvogna. Inne i den ene veggen er 

det en knøttliten seng. Byggherren er ingen liten mann, 

men mener likevel at han får plass til å strekke ut 

bena inne i sovehylla si. 

– Ingen problemer. Jeg har til og med bokhylle 

her inne, sier Chrille. 

Ikke ulikt mange andre har Chrille satt seg mål i 

livet som medfører at det er vanskelig å binde seg til 

én spesiell plass. Ergo gjør den lille Polar-vognen god 

nytte, den er mer mobil enn de vanlige fjorten 

pappkassene. Hvem sa at campinglivet er synonymt 

med tresko og trekkspill? 

Idealisten 

Ved å bo nesten gratis kan Chrille legge seg opp 

penger til å kjøpe eget hus senere. Uten å ta opp lån. 

– Det kommer nok en tid i livet hvor jeg ønsker 

å roe meg ned. Men inntil da vil jeg gjøre akkurat det 

jeg føler for hver dag, slår Chrille fast. 

For tiden jobber han som smedlærling, men skal 

reise til Grønland etter sommeren for å restaurere 

gamle fangsthytter. For å få penger til reisen skal han 

jobbe som barnehageassistent på Rissa denne 

sommeren. 

– Da kan jeg bare leie en bil og flytte hele hjemmet 

mitt nordover, ler Chrille. 

Snille naboer 

Takket være god naboånd får Chrille vasket både klær 

og hår. Bad låner han nemlig i huset ved siden av. 

Derfra får han også strøm. 

– Jeg lager mat med propanvarme, men man må 

jo ha litt lys også, påpeker Chrille. 

Sparsomt med plass er ingen hindring for middagsog 

overnattingsgjester. Innerst i vogna har Chrille laget 

noe som ligner en kombinert mongolsk spiseplass 

og dobbeltseng. 

– Bordet er i samme høyde som benken, og hvis 

det kommer overnattingsbesøk er det bare å legge 

over et teppe, konstaterer Chrille fornøyd. 

Han mener at en god grunn til å velge campinglivet 

er de unike grillmulighetene om sommeren. Det er 

nemlig plass til mange oppe på taket... 

Av Karen Møllerop og 

Siv Solberg Dolmen (Foto) 

Det ble for mye stress å sykle fra Trolla 

til Gløshaugen hver dag. Derfor tok 

diplomstudenten Mikal Hofsahl (26) 

like gjerne bolig i tegnesalen til NTNU. Rom for det meste 

Lyseblå blondegardiner festet med tegnestift henger 

foran de store vinduene i penthousen i Lucasbygget. 

Huset i Vollabakken eies av NTNU og diplomstudentene 

ved Arkitektur disponerer det som 

prosjektverksted. Mikal så sitt snitt til å bo her til han 

blir ferdig med diplomoppgaven i slutten av februar. 

– De som vet at jeg bor her har godtatt det ganske 

bra. Men de fleste på skolen vet ikke om det, forteller 

Mikal. 

Han er ikke redd for å bli kastet ut selv om Under 

Dusken offentliggjør at han bor på tegnesalen. 

Dessuten er det kun er snakk om dager til 

diplomoppgaven hans er ferdig, og alt han har laget 

her skal flyttes opp til Gløshaugen. 

Samlemani 

Det åpne, lyse rommet er fylt til randen av forskjellige 

gjenstander, alt fra hønsenetting og pensler til 

smeltelim. Mange vil kalle dette rot, men for Mikal 

er det kjernen i hans syn på arkitektur. Han samler 

på saker og ting hele tiden, fordi de kan være kimen 

til en senere idé. 

Midt blant alle tingene står en museumsklar 

Kåk i vannkanten 

Kast ikke bort ferien på hybeljakt. 

Puss heller båt og legg til kai ved den beste tomta i byen. 

En rød speedbåt suser oppover Nidelva, passerer 

Royal Garden og etterlater store dønninger i det stille 

vannet. 

– Tulling, utbryter Ole Morten Friberg og løfter 

plastkruset med kaffe. Båten gynger i takt med 

musikken fra stereoen i byssa. 

På sofaen sitter Enok Moe og klimprer på gitaren. 

Den langhårete ex.phil-studenten gjesper og stryker 

seg over skjeggstubbene. 

– Torsdag er fridagen min, skjønner du. Da ligger 

kassettspiller. Ut fra den strømmer toner av Johnny 

Cash. 

– Den der kjøpte jeg på loppemarked i Berlin, 

sier Mikal stolt, og legger smilende til at stolen han 

sitter på er berget fra en container. Litt ustø, men 

den gjør absolutt nytten. 

Vernet bygg 

NTNU planlegger å selge Lucasbygget til Samskipnaden. 

Huset er vernet, så det skal restaureres og 

bygges om til studenthybler. Mikal er en av de som 

allerede har fått et forhold til huset. Han synes 

spesielt rommet han bor i er ypperlig til å jobbe i. 

– Jeg liker at arbeidsrommet mitt er bebodd. Det 

er praktisk å være i nærheten, for det kan dukke opp 

idéer når som helst, gjerne midt på natten. 

Rommet er fylt av en intens lukt. Mikal forteller 

at han koker såpe som han skal bruke til 

husmodellene sine. Han bærer greit over med å sove 

i såpelukt og gipsstøv. 

– Det var rift om rommet, men jeg var først til 

mølla, ler Mikal hjertelig. 

Først tenkte han å stille ut hele rommet sitt som 

jeg gjerne lenge og pusler rundt på båten. Og så er 

det litt tiltak å komme seg opp til vaskehuset, innrømmer 

Enok. En god unnskyldning for at søvnen fortsatt sitter 

i øynene klokka tre om ettermiddagen. 

MULIGHETER: – Jeg vil holde meg til studierbyer med 

havneanløp, gliser Enok Moe (til venstre). Ole Morten 

Friberg ser heller ikke andre begrensinger. 

▲ 

PENTHOUSE: 

Arkitektstudenten 

Mikal titter ut fra sitt 

midlertidige hjem i 

Lucasbygget. 

Diplomoppgave, men måtte nøye seg med TV’en, 

bordet og senga. 

Trist avskjed 

For en stund siden hadde Mikal damebesøk. Da 

morgenen grydde kom noen fra Teknisk Drift for å 

gjøre oppmålinger av huset. Da de braste inn stod 

damebesøket og kledde på seg. 

– Det var litt pinlig. De skjønte selvfølgelig at det 

bodde noen her, flirer Mikal. 

Før han flyttet inn rundt juletider sov Mikal på 

sponplater i tegnesalen på Gløshaugen. 

– Det ble litt kaldt da de skrudde av varmen om 

natten, forteller han. 

Mikal liker seg mye bedre i Lucasbygget. Selv om 

han må gå helt til Idrettsbygget for å dusje skulle 

han gjerne bodd her lengre. 

– Diplomoppgaven er ferdig i neste uke. Det blir 

trist, avslutter han og går for å røre litt i såpa. 


Hans Martin Momyr (Foto)

▲ 

SENTRALT: ...er billig når du sover i køye og spiser i 

bysse. Ole Morten Friberg har funnet sin drømmehybel. 

Vil ikke ut på havet 

For 350 kroner måneden tumler Enok og Ole 

Morten rundt på 30 fot, sover i køye og varmer 

hermetikk på ekte sjømannsvis. Utsikten deler de 

med hotellgjestene på Royal Garden. 

– Et genialt sted å bo, sentralt og komfortabelt, 

insisterer Ole Morten og ser ut gjennom en av de 

runde, tåkete gluggene. Da faren til Enok i januar 

kom seilende med sønnens nye, mobile hjem, stod 

Ole Morten parat med tannbørste og dyne. Nå har 

han vært på forelesning og sitter med regneoppgaver 

fra ingeniørstudiene ved HiST. 

Regnet slår ned på dekk og vinden river tak i 

den hvite presenningen som er slått opp over døra. 

Utenfor haster mennesker forbi med store paraplyer. 

– Alle tror vi har det kaldt og stusselig, men det 

er helt feil. Etter at vi fikk teppe på gulvet, kan vi 

til og med gå barfot, skryter Enok. Skjønt det heter 

ikke gulv på båtspråket. Man går på dørken. 

– Jeg var på side to i Hvordan lære å seile da 

jeg forstod at lenger kommer jeg ikke. Skal jeg ut 

på fjorden, får det bli med motor, sier Ole Morten. 

Selve sjølivet har han ikke videre sansen for, og 

ingen av dem har planer om å legge fra kai med 

det første. 

Vannskrekk 

Tre kopper og to fat ligger og tørker på den lille 

byssebenken. Tomme colaflasker og flasker med 

blank væske står oppstilt i hele inngangspartiet. 

– Bare vann. Helt sant. Vi får riktig nok mange 

mistenksomme blikk når vi er på vannrunde. På 

vinterstid må vi virkelig bære alt vannet om bord, 

bedyrer Enok, ruller røyk og skyver bustehåret bort 

fra ansiktet. Dusj, toalett og vaskemaskin finner 

båtfolket på gjestekaia, mot myntinnkast. Ole 

Morten har like greit tegnet medlemskap på et 

treningssenter like ved. Enok tar gjerne tannpussen 

på Dragvoll før første forelesning. 

En mobil ringer. Ole Morten reiser seg og klatrer 

opp på dekk. Messa gir ikke rom for private 

samtaler. Strengt tatt byr båten på liten plass for 

noe som helst privat. Bølgeskvulp og lave utgifter 

veier vel opp. 

Av Hans Jørgen Gåsemyr 


30 Reportasje 

Dykk i barnas hoder 

Nostalgien våkner. Eimen av 

våte barn og lyden av gummi 

mot linoleumsgulv. I sånne 

omgivelser planlegger Forfatterkollegiet 

for barneteateret sin 

neste oppsetning som blir under 

UKA 2001. 

Det er mørkt og bilene raser om kapp med 

bussene forbi KBS kjøpesenter. Det regner, 

men likevel ikke. Noen plask i ny og ne. 

Men i skolegården løper små mennesker 

dekket med gummi. De tar fart. Løper. 

Plask i søla. Deretter vill hyling. Det er 

rett før klokka klinger til første time på 

Strindheim barneskole. Den ringer, og de 

små mennskene spurter mot inngangen. 

Ingen står igjen og henger. 

Fire av skribentene fra Forfatterkollegiet 

står klare i klasserommet. I dag 

skal de lure til seg lærdom fra de pur unge. 

Rundt påske skal manuset være ferdig. 

Ennå vet ingen hvordan det ender. Tanken 

bak besøket er å hente inspirasjon som 

de kan jobbe videre med under møtene. 

– Martin ligner på kjæresten til Britney 

Spears, utbryter en barnerøst. Hyling 

følger. De er ti år og sitter på førstehåndskunnskaper 

om barns undergrunnskultur. 

De vet hva som er kult, og hva 

som er skikkelig ukult. Derfor er de hyret 

inn som konsulenter. 

Adresse: voksne og barn 

I denne kretsen av eksperter har 

Forfatterkollegiet søkt råd annenhver 

uke i seks uker. Ettersom stykket former 

seg, tester de det ut på barna. Skribentene 

mener det er nyttig å høre barnas 

assosiasjoner og innspill. 

– Det er egentlig tradisjon dette her 

med å teste ut stykket på barna. Det er 

viktig, for barn er jo et av de mest kresne 

publikum som finnes. De stiller høye krav 

til både handlingen og til skuespillerne. 

Aktørene må jobbe mye med mimikk, 

sier Ingrid Bjørkøy fra Forfatterkollegiet. 

Rundt påske skal manuset være ferdig. 

Under UKA blir det satt opp forestillinger 

både på dagen og sent på kvelden. 

Dermed adresseres stykket både til 

voksne og barn. Litt ulikt publikum kan 

en si. Derfor gjelder det å finne ut 

hvordan vi egentlig tenkte for noen 

skarve år siden? Da hele verden var 

opptatt av ponnier, fotball eller 

minigospel. 

GODE EGENSKAPER: Hedda i Forfatterkollegiet lar ti år gamle konsulenter være med på å forme 

karakterenes egenskaper. Resultatet ser du på barneteater på UKA til høsten. 

Egenskapene 

Tomme melkekartonger flyr gjennom 

klasserommet. 

– Jeg er følsom, sterk og rotete på en 

gang, lyder det fra gutten som kastet 

meieriets stolthet i været. 

– Er du mest sterk eller følsom nå? spør 

Hedda fra Forfatterkollegiet. 

– Jeg er sterk! 

– Også litt følsom, vel? 

– Nei. Jeg er sterk, avslutter han 

kontant. 

Så er den saken ute av verden. 

Dagens oppgave er nemlig å sirkle inn 

egenskapene til en av karakterene i 

stykket. Og prøve å oppføre seg så man 

har flere av kvalitene innabords. Rosa postit-lapper 

deles ut og stikkordene hagler 

ned på papiret. Minuttene tikker, og brått 

har karakteren 236 egenskaper. 

– Jeg tror hun har sytten liter eleganse, 

sier en spirrevipp. 

– Ja, også fire liter forretninger, lyder 

det fra en annen. 

– Hun har i hvert fall krøller, sier jenta 

med fletter. 

Oppskriften 

En kan altså lære mye av et besøk i femte 

klasse på Strindheim skole. For eksempel 

kan oppfatningen av et perfekt menneske 

endres totalt. Et sånt menneske inneholder 

nemlig: 

75 liter stahet 

sju liter gavmildhet 

15 tonn høflighet 

12 ss ramp 

500 g geni 

to sukkertøy (sånn at mennesket skal 

være søtt) 

1/2 ts lathet 

Av Beate Løwald Solberg 

og Carl André Nørstebø (Foto) 

Reportasje 

31

Kassekunst i kunsthuset 

I en tidligere barneskole på Lademoen steker de metallplater i stedet 

for sveler og bygger rom med plass til bare én. Sponset av kommunen. 

UT AV KASSEN: Ståle Sørensen leier ateliér hos 

Lademoen Kunstnerverksteder i ett år. 

Utenfor pisker februarregnet. Men inne på Barbro 

Tillers ateliér er det lyst og trivelig. 

– Jeg har det aldeles vidunderlig her, sier hun. 

Barbro har malt bildene sine i eget atelier på Lademoen 

Kunstnerverksteder (LKV) siden driften startet i 1993, 

med midler fra blant annet kommunen og 

fylkeskommunen. 

LKV er i dag et ateliér- og verkstedhus for 

profesjonelle kunstnere. Daglig leder Kjetil Krøvel 

forklarer: 

– 35 personer fra hele verden som gjør seg 

fortjente til tittelen «profesjonell kunstner», har hvert 

sitt ateliér på huset, sier han, og ramser videre opp: 

– I tillegg har vi verksteder for arbeid med tre, 

metall og grafikk, et uteverksted, en datalab, og et 

verksted for film og video. 

Mystisk kasse 

De fleste verkstedene ligger i kjelleren i det enorme 

murhuset. På vei inn på treverkstedet krasjer man 

nesten i en enorm trekasse med en dør med vindu 

i. Inni er det snekret to smale benker. Mystisk. 

Ei dame står oppslukt ved pussemaskinen, ikledd 

øreklokker og vernebriller. Trestøvet virvler rundt 

hodet hennes. Kanskje hun vet hva kassen skal 

forestille? Men damen enser ikke at det er andre 

personer i rommet. Vi skjønner vi bør nærme oss 

skapende kunstnere med varsomhet, og leter etter 

mulige snakkesalige lenger opp i etasjene. 

Levninger fra barneskolen 

Steintrappene som binder sammen etasjene i 

kunstnersenteret har store fordypninger på hvert 

32 Reportasje 

PARK: Slik kunne friluftsarealet til RiT 2000 sett ut 

hvis Merete Morgenstierne fikk bestemme. 

trinn. Men gropene er ikke laget av de 35 «fastboende» 

kunstnerne. I de 87 årene før billedkunstnerne flyttet 

inn het huset nemlig Lilleby barneskole, og det er 

disse 87 årene med springing inn og ut fra friminuttet 

som har laget arr i sementen. 

Ellers er det ikke mange kjennetegn fra 

barneskoleliv å spore på kunstnerverkstedet anno 

2001. Alle pulter er kastet ut og hvert klasserom er 

gjort om til ateliér eller verksted. Når man kommer 

inn på Barbro Tillers ateliér i andre etasje stirrer et 

pappskjelett - fra tidligere tiders O-fags-undervisning? 

- ned med tomme øyne. 

– Det er tragisk at så mye av skolemateriellet ble 

kastet. Da vi flyttet inn var huset tømt for rubbel og 

bit av inventar. Alt var kastet på dynga. Tenk så mye 

vi kunne dratt nytte av, sukker Barbro irritert. Bortsett 

fra dette har hun ikke mye å utsette på livet på huset. 

– Jeg har det aller fineste ateliéret, skryter hun. 

Det er vanskelig å si seg uenig. Tre meter opp til taket, 

hvite vegger, store vinduer, gode stoler og en pinlig 

ryddighet i malesakene dominerer atmosfæren i 

Barbros ateliér. I tillegg er gulvet dekket av en 

nydelig, lys parkett. 

– Da jeg fikk et stipend i fjor, brukte jeg det på å 

legge gulvet. Man blir så sliten i ryggen når man står 

på et betonggulv ved staffeliet hele dagen. Dessuten 

må jeg ha det ryddig. Når jeg må lete etter en en saks 

i flere minutter, blir jeg så ukonsentrert, sier hun og 

fortsetter å pakke inn bilder til en nært forestående 

utstilling. 

Grafikk og sveler 

Ute på gangen står enda en mystisk trekasse. Denne 

TRIVES: Barbro Tiller synes hun har det fineste 

atelieret på hele kunstverkstedet. 

er signalrød. Under døren er det plugget inn ledninger. 

Den ser riktig så obsternasig ut der den står og vekker 

nysgjerrigheten til tilfeldig forbi-passerende. Hrmf. 

På metallverkstedet står Kurt Edvin Hansen forgapt 

i produksjon av trykkplater til et nytt grafikktrykk. 

Også her er det mistenkelig ryddig. Ikke mange myter 

om terpentinstank og kaotisk kunstnerliv å bekrefte 

her i gården. 

– Lademoen Kunstnerverksted har kjempemuligheter 

for både nyutdannede og etablerte 

kunstnere, sier den skjeggete kunsteren, og plasserer 

trykkplatene på noe som ser ut som en ... sveletakke?! 

– Ja, du vet tydeligvis ikke så mye om grafikk, ler 

Kurt Edvin. 

– Å bruke sveletakke til å varme opp trykkplatene 

er en gammel, velbrukt teknikk, sier han, og vil tydelig 

ikke utdype metoden videre. Men grafikkprosjektet 

snakker han villig vekk om. 

– Se her; de to platene (les: de hvite, like store 

feltene i bildet) har en optisk virkning. Det ser ut som 

de forandrer størrelse etter hvor du står i forhold til 

bildet, sier Kurt Edvin fornøyd. 

Den hemmelige kassekunstneren 

I tillegg til verkstedene og de 35 ateliérene, rommer 

LKV to gjesteateliérer, to prosjektrom og kaféen «Den 

hvite elefant». I «Den hvite elefant» er hyllene fylt opp 

av elefantfigurer i alle utgaver av sjangeren «nips». 

Kaféen fungerer som sosialt møtested for leieboerne. 

Ståle Sørensen koker kaffe bak ryggen på 

elefantene på bardisken. Han er en av kunstnerne 

som arbeider her på korttid. 

– Jeg har et ateliér på framleie i ett år, sier han, 

NARREBILDE: Kurt Edvin Hansen mener de hvite 

feltene i trykket hans har en optisk virkning. 

og tørker hendene på den malingsflekkede buksa. 

– Det er supert å få komme inn her. Men jeg må 

si jeg ikke er videre imponert over Trondheim som 

kunstby. Det er verken noen stor forståelse for kunst, 

høy aktivitet eller mangfold i visningssteder, sukker 

Ståle, tidligere student ved Chelsea College of Arts i 

London. 

På kunstnerverkstedet arbeider han for tiden på 

en utstilling han skal ha i Oslo i august. Han viser 

vei ned til kjelleren og inn på treverkstedet. 

Og sannelig: Her har vi kunstneren bak de mystiske 

trekassene. 

– Denne heter Diskusjonskammer for to, forteller 

Ståle og klatrer inn i kassen med vindusdør og to 

benker. 

Den knallrøde kassen i tredje etasje er også Ståles 

verk. Denne bærer det høyverdige navnet Spesialkammer. 

Bak døra åpenbarer det seg et klaustrofobisk 

rom hvor veggene er kledd med reinskinn. En liten 

mini-tv henger i øyenhøyde på den innerste veggen. 

Ståle demonstrerer. 

– Meningen er at man skal sitte inni dette klamt 

trange rommet og se på tv-bilder med et åpent 

landskap, og ...pføøyh! Disse skinnene lukter dårlig, 

sier han idét han klatrer inn. Til utstillingen i Oslo 

skal Ståle lage en serie slike kammere. 

Og på Lademoen Kunstnerverksteder har han de 

beste forhold for å snekre på kassene sine. Eller verker 

av en annen art. Men det er en annen historie. 

Av Hedda Fredly og 


KLAUSTROFOBISK: Inne i den røde kassen sitter du godt på reinskinn mens en lar blikket 

hvile på «öppna landskap». Made in Lademoen Kunstnerverksteder. 

Reportasje 

33

Sendinger: 

Søndag - fredag: 19.00 - 02.00 

Lørdag: 18.00 - 02.00 

www.studentradion.ntnu.no 

Sendinger: 

Søndag klokka 14.00 

NYHETER, MUSIKK, KULTUR, DOKUMENTAR OG HUMOR 

Frokost-TV av studenter for studenter 

High school to hell 

Glow-sticks, mikroskopiske singleter og tannregulering. Fjortisene inntar 

trønderdiscoens høyborg under videregående skole-fest på Bajazzo med kåring 

av Mr & Miss High school 2001. 

En eim av deodorant ligger i lufta når vi står foran 

Bajazzo denne mandagen. Kanskje enda mer enn 

vanlig. En glossy plakat med bilde av en fiktiv Miss 

High school lyser mot oss. En tynn isprinsesse med 

et passivt lydig blikk på skoene sine. Slike damer 

vil vi ha. Innenfor døra står en dørvakt som først 

nekter oss inngang. Han har hendene fulle med å 

holde teenagerne innelåst i danselokalet. 

– Ingen skal ut, sier han bryskt. Etter litt slipper 

vi inn og konstaterer raskt at det ikke er 18-års 

grense her. Et proppfullt utested med stengte barer 

er unektelig et uvant syn. En bølge av velfriserte, 

utspjåkede tenåringer velter over oss og tvinger oss 

mot en pustelomme ved en forlatt bar. Hm, kanskje 

allværsjakke og tykk strikkegenser ikke var et 

heldig valg for å gli ubemerket blant ungdommen. 

Stygge og nysgjerrige blikk avløser hverandre mens 

vi ubehjelpelig prøver å se ungdommelige ut. 

Dresscode for i kveld: Gutta - hvit bommulsbukse 

og tennissjorte med oppbrettet krage. Jentene - 

minst mulig. Hva har skjedd med den gamle 

tommelfingerregelen om aldri å ikle seg hvitt etter 

labour day? 

Søviknes’ mekka 

Bak DJ-spakene står en mann som mest av alt virker 

som en gymlærer av den heller tvilsomme typen. 

Han prøver forgjeves å skru på sjarmen med sin 

Radio1-stemme og annonserer for tredje gang at: 

«Nå er det bare ti minutter igjen til kåringen av 

Trondheims Mr og Miss Higschool 2001!» Underlig 

begrep, tatt i betraktning at nærmeste high school 

ligger et stykke unna. 

Mens det virker som om godt og vel alle andre 

når nye høyder i lykksalig rus mens en oppspeeda 

versjon av den køntri-balladen fra Coyote Ugly 

drønner ut fra høyttalerne, har vi på dette 

tidspunktet begynt å stirre nervøst på klokka. En 

typisk hannkjønnsrepresentant for de over 1000 

fjortisene i hormonenes bule har inntatt ett av sepå-meg-podiene, 

vrenger resolutt av seg singleten 

og flexer med fyrstikkene. 

Skal vi måtte tilbringe evigheter i dette trance- 

Ibiza-helvete? 

– Har dere det bra? rauter gymlæreren. Før kidsen 

får summet seg har plateprateren konstatert mutt 

at det var mer liv da de var i Ålesund. I Ålesund 

tar de tydeligvis High school-kåringer på alvor. En 

roseselger har forvillet seg inn på ukjent grunn. Hans 

lettere vantro blikk vitner om en selsom opplevelse, 

men med magert utbytte. 

Dr. Jekyll og Miss High school 

Godt og vel en time etter planen blir kandidatene 

ropt opp på podiet en etter en. De blir kun 

presentert med navn og skole mens de spaserer 

opp catwalken. Vi vurderer ideen om å stille 

benkeforslag og speider etter korrupte dommere. 

Men dommerne er ingensteder å se mens 

kandidatene viser seg fram. De fleste virker utilpass 

der de prøver å få det unnagjort på raskest mulig 

vis. 

– Han der mister Westlife vinner, sier tegner 

Ingvill gjennom skrålet fra scenen. Og ganske 

riktig, en høy bredskuldret ungkalv ikledd rød tskjorte 

med amerikansk leskedrikksgigant-logo og 

boyband-sveis stikker av med tittelen i herreklassen. 

Kvigen er ikke mindre arisk, og var utvilsomt den 

eneste på spinnesiden som så ut til å ta fesjået 

seriøst. Og på under ti minutter er det hele 

unnagjort. Arrangørene hiver ut et par dusin 

hårgelé-beholdere til grafsende guttehender. 

Vinnerne står og gliser mens de ser mulighetene 

åpenbare seg, taperne klør seg likeglade bak øret, 

og en uheldig overivrig tilskuer ligger svinebundet 

med håndjern bak ryggen ved utgangen og venter 

på politiet. Og alle var enige om at det hadde vært 

en fin kveld. Landsfinalen for kjekk, norsk High 

school-ungdom venter i Oslo. 

Av Henning Wisth, Kjetil Fallan 

og Ingvill Stensheim (Illustrasjon) 

Kultur 

35

Du kan ikke slå den følelsen 

For et år siden sto Håkon Elnan Aune og Stian Hovland Pedersen frem i U 

på NRK og lanserte Patetismen. Nå har ideologien blitt testet ut på folket. 

Blæst, søndag 18. februar, klokka 23.00: Det sitter 

to typer i en sofa på scenen. Den ene gjorde seg sist 

bemerket som Gud i UKA-revyen ‘99, den andre kaller 

seg Elvis. Dermed er det på en måte noe salig over dem 

begge. I kveld arrangerer de «Patetisk aften». De har sittet 

her i tre timer allerede, de skal sitte her i tre timer til. 

Det er nå ingenting. Sist gang, for omtrent et år siden, 

opptrådte de 13 timer i strekk på Brukbar. Brukbar 

stengte etter elleve timer den dagen. 

Nå proklamerer de dikt, de synger og spiller gitar, 

de viser film og de leser fra dagbøkene sine, nei, rett 

fra hjertene sine, vil de selv mene. Og de får applaus 

hele tiden. «Jeg var omgitt av mine tre beste venner; Smith, 

Wesson og Jack Daniels», leser den ene fra en 

krimnovelle. «Det ringte en jente her om dagen. Hun 

ville snakke med meg privat, sa hun. Det gjaldt 

telefonnummeret til kameraten min», forteller den 

andre lakonisk. Mens publikum klapper, ler og smiler. 

Noen omfavner hverandre. Sier de aldri har kjent seg 

så godt igjen. Håper det ikke blir et år til neste gang. 

Disse er antakelig ikke helt klar over det, men de har 

allerede havnet i lomma på patetismen. 

Opprop mot ordboken 

– Folk bærer på så mye som vil ut. Store følelser, 

renhårig ærlighet. Bare se når vi nordmenn blir fulle. 

Da kommer det, sier Håkon Elnan Aune, Elvis blant 

venner, litteraturstudent. 

– Du synes vi burde drikke oftere? 

– Jeg synes først og fremst vi burde være ærlige 

oftere, men ja, kanskje i en overgangsfase. 

– Diskoteker og klubber er typisk upløyd mark for 

vårt prosjekt. Mest på grunn av den høye musikken. 

Ingen hører om du er ærlig uansett, supplerer Stian 

Hovland Pedersen. Han har en fortid i 

Studentersamfundets Interne Teater og er nå 

frilansskuespiller. 

– Men for å ta ordet patetisk først, fortsetter Elvis. 

– Så er det i ordboken forklart som overfølsom, 

ynkelig. Jeg mener, som om det overhodet går an å 

være for følsom i dette samfunnet vårt. Dette var 

utgangspunktet. Vi ville ta et oppgjør med ordets 

negative klang. Vi ser det nå slik at en revidert 

ordforklaring kunne lyde overfølsom, ynkelig (men det 

er jo ikke noe problem). 

Exit politikken 

Under showet på Blæst framfører de tekstmateriale som 

skriver seg fra fjortenårsalderen. Såre kjærlighetsbrev, 

for eksempel. 

– Vi utleverer oss. Det liker folk, sier Stian. 

– Men vi driver jo ikke misjonering av denne 

ideologipakka vår. Vi har et enkelt budskap med det 

vi gjør: Vær ærlig. Man skal selvsagt koble ærligheten 

med folkeskikk, men det gjelder å skjære gjennom 

dersom det er nødvendig, mener Elvis. 

Han har et eksempel på hvor tidsånden har spilt 

fallitt: 

– Nå for tiden skal det ingenting av følelser til for 

å bli karakterisert som «patetisk». Sett, for eksempel, 

at jeg skulle komme til å utbryte «Å, dette intervjuet 

var koselig!» Da blir jeg plutselig patetisk, jeg er 

plagsomt følsom, ikke sant. Jeg er overbevist om at 

det var mye større takhøyde for følelser i offentligheten 

for 20-30 år siden. 

– Fremskrittspartiet har vel nylig motbevist det. 

– Ja, nå gavner det ikke akkurat vårt prosjekt at 

36 Kultur 

hun Siv Jensen støtt og stadig tyr til tårene. Det setter 

patetismen litt tilbake, kan du si. Men det er klart, 

kommer Siv Jensens gråt fra hjertet, så er det legitimt, 

sier Elvis. 

– Imidlertid er patetismen vår grunnleggende 

apolitisk. Den sier et klart nei til for eksempel 

vikarierende motiver, og står i direkte motsats til billig 

retorikk. Hvilket på sett og vis utelukker politikken, 

poengterer Stian. 

Enter litteraturen 

De to unge følelsesmenneskene har ambisjoner om å 

arrangere «Patetisk aften» hyppigere i fremtiden, 

sannsynligvis allerede om en måned. Ellers bebuder 

duoen gjerne at de jobber med sitt første bokprosjekt, 

Pateten. De er omtrent halvveis. Det ser visst lovende 

ut. 

– Jeg-personen er en uforbederlig ungkar, som i 

løpet av boken kommer til å presentere tekster vi har 

produsert. 

– For ordens skyld: Dere er fortsatt ungkarer selv? 

– Ja, sier Elvis. 

– Ja, sier Stian. 

Det viser seg at patetismen har en ikke ubetydelig 

ideologisk brist. 

– Det har gått mer og mer opp for meg at denne 

patetiske grunnholdningen ikke automatisk kvalifiserer 

meg til kjærestemateriale. Hos jenter ender det svært 

ofte opp med en vâr og åpenhjertig samtale, medgir 

Stian. 

– Men til gjengjeld har vi altså fått kjempemange 

pene venninner. 

PATETISK AFTEN PÅ BLÆST: – Jeg liker klisjèer, sier Håkon Elnan Aune (t.v). 

– Jeg tror for eksempel ikke det er tilfeldig at ordene hjerte og smerte rimer på hverandre. 

Av Simen Gonsholt og 


Å, SÅ KOSELIG: Her sitter Stian Hovland Pedersen (t.v) 

og Håkon Elnan Aune i parken bak Stiftsgaarden, ifølge 

dem «Trondheims mest patetiske sted». Hattene er i 

anledning Kong Haralds 64-årsdag, til lykke med dagen, 

vær ærlig mot deg selv. 

Flere Studentkvelder på Blue Garden 

Studentkveldene har vært en del av Tondheim Jazzforums program i 

over ett og et halvt år. Nå er det tid for utvidelse av prosjektet og 

programmet er allerede klart. 

Styremedlem i Trondheim Jazzforum (TJF), 

Michael Duch, synes det er for vanskelig for 

jazzlinje-studenter å få skikkelige spillejobber i 

Trondheim. Derfor vil han gjøre annenhver 

tirsdag på Blue Garden til en tumleplass for 

musikkstudentene. 

– Det er for høy taffelfaktor i jazztilbudet 

generelt her i byen, mener Duch. 

Han vil legge opp til jazzkonserter litt mer på 

musikernes egne premisser. 

Duch forklarer at studentkveldene vil bestå 

av musikk som er litt vanskeligere å få solgt enn 

den vanlige «taffeljazzen». Folk skal med andre 

ord få komme til TJFs lokaler og høre musikk som 

musikerne brenner for å spille. 

Duch ser det ikke som noe problem at tilbudet 

kan bli for «smalt»: 

– Hittil har vi hatt et jevnt besøk ved 

studenttirsdagene. Og publikummet er som regel 

svært variert, mener han. 

Tjener ingenting 

Billettinntektene fra disse konsertene går i 

musikernes egen lomme uten at Trondheim 

Jazzforum tjener noe som helst. Men TJF har 

heller ingen utgifter på dette området, verken 

når det gjelder promotering eller arrangering. 

– Poenget er at prosjektet skal være med og 

for studenter, forteller Duch. 

Og med mellom 50 og 60 betalende hver 

gang, får jazzlinjestudentene endelig lønn for å 

spille det de brenner for. Og det er fritt fram for 

mange å spille disse tirsdagene. 

– Vi er åpne for både ferdige produkt, skisser 

og smakebiter, slår Duch fast. 

Samarbeid 

TJF har invitert et band fra Agder Musikkkonservatorium 

til å spille på Blue Garden i vår. 

Så det blir ikke utelukkende Trondheimsstudenter 

som entrer scenen. 

– Vi håper også å få invitert flere av Dragvollstudentene, 

sier Duch. 

TJF ønsker å sette opp flere prosjekter med 

musikkstudenter fra andre plasser i landet, men 

grunnet utilfredsstillende økonomi er dette 

vanskelig for øyeblikket. 

– Ja, det spørs jo alltid på pengene, men etter 

hvert håper vi å få kapasitet til å invitere studenter 

fra Sverige og Danmark, sier Duch. 

Færre ordinære konserter 

Det er en kjensgjerning at internasjonale navn 

koster mer enn Trondheims egne musikere. 

Derfor er det også økonomiske grunner som 

forårsaker denne opptrappingen av 

Studentkveldene. 

ANTI-TAFFEL: Styremedlem i TJF, Michael 

Duch, ønsker å gjøre jazztilbudet i Trondheim 

mer variert med Studentkveldene. 

– Studenttirsdagene blir drevet på en helt 

annen måte, forteller Duch. 

Normalt kostnadsbringende nødvendigheter 

som promotering og scenerigging ordner ofte 

musikerne med selv. En kombinasjon av idealistisk 

drift og kostnadsfrihet gjør derfor prosjektet 

gjennomførbart. 

– Vi setter oss som mål for høsten å få 

presentert mer, blant annet av det som skjer på 

Jazzlinja, sier Duch og legger til slutt til at tilbudet 

allerede musikalsk sett er ganske variert. 


Carl André Nørstebø (Foto) 

Kultur 

37

Master of Science 

Ring 810 00 500 for mer informasjon eller se www.bi.no/msc 

Systemarkitekt 

• Bistå aktivt i å utvikle en av Nordens beste finanstjenester 

• Ansvar for et high-speed utviklingsteam 

• Systemdesign og arkitektur 

• Utvikling i Java 

• Må besitte evne til å sette seg inn i nye teknologier, både 

teknologisk og funksjonelt 

Financial Economics 

Information Technology Management 

Strategy & International Business 

Marketing 

Vårt Master of Science program er en spesialisert utdanning på 

høyere grads nivå for deg som har fullført en Bachelorgrad (treårig 

høyskoleutdanning, cand. mag. eller tilsvarende). Tittelen du oppnår 

er internasjonalt anerkjent og vil styrke dine fremtidige nasjonale og 

internasjonale karrieremuligheter. 

• Fordypningsstudium over to år, 

interaktivt læringsmiljø 

• Utvekslingsprogrammer 

• Grunnlag for opptak til 

doktorgradsstudier 

• Studenter fra hele verden, 

all undervisning på engelsk 

Systemarkitekt og Systemutvikler 

Ing./Siv.ing./Cand.Scient. 

Lansering av nettbank, fonds- og aksjehandel på Internett 

Acta er et nordisk finanskonsern i sterk vekst. Vi fokuserer på markedet for spare- og investeringsprodukter og har spesialisert oss på 

individuell rådgivning. Fordi vi gir våre kunder skreddersydde løsninger og har det største utvalget av fond og investeringsprodukter, er vi 

blant de selskapene i Norge som plasserer mest sparepenger i aksjefond på vegne av våre kunder. Acta har fått konsesjon som bank- og 

finanskonsern, og Acta Online vil tilby hele bredden av finansielle tjenester på Internett med egen nettbank som utgangspunkt. I løpet av 

første halvår skal Acta introduseres på Oslo Børs. Selskapet har god inntjening og solid egenkapital. 

Systemutvikler/Java 

• Kreativ og selvstendig person som skal jobbe med utvikling av 

avanserte Internettløsninger og systemintegrasjon 

• Kompetanse innen ett eller flere av disse områder: 

- Java - ATG Dynamo - C++ 

- VB - SQL - Oracle 

Du vil få muligheten til å jobbe i et ungt og faglig ekspansivt miljø. I tillegg tilbys gode utviklingsmuligheter og faglig samarbeid med team fra Accenture. 

Konkurransedyktige lønnsbetingelser er en selvfølge. Vi betrakter den menneskelige kapital som bedriftens viktigste ressurs. 

Arbeidssted er moderne lokaler sentralt i Oslo. 

Spørsmål om stillingene kan rettes til Wilhelm Marius Castberg i Acta Online tlf. 41 60 12 05, eller 

Audun Bjølgerud/Jørgen Moer Larsen i Futurestep tlf. 22 87 82 00, eller e-post: jorgen.larsen@futurestep.no 

Søknad registreres på www.futurestep.no Velg "ad response", og legg inn ad code N6360 for 

Systemarkitekt, eller ad code N6361 for Systemutvikler. Følg deretter instruksjonene. 

Alternativt kan søknad med CV sendes til: jorgen.larsen@futurestep.no 

Nyutdannede oppfordres til å søke. 

Søknadsfrist: snarest 

An executive recruiting service from 

KORN/FERRY 

INTERNATIONAL 

VT 

VELFERDSTINGET 

Velferdspolitisk organ for 

studentene i Trondheim 

Valg 

På Velferdstingets møte den 8. mars 

skal følgende verv fylles 

Konsernstyret 

2 styremedlemmer (2 år) med vara 

SiT Kafè AS 

1 styremedlem (2 år) med vara 

SiT Bolig AS 


SiT Bygg AS 


Tapir AS 


Mediastud AS 

1 vara 

Driftsstyret for idrettsbyggene 

2 styremedlemmer (2 år) 

Alle studenter tilknyttet SiT 

kan stille til valg. 

Tid: 8. mars, kl 1800 

Sted: Rådsrommet, 

Elektrobygget Gløshaugen 

Mer info? 

Ta kontakt med Velferdstinget 

Tlf: 73 59 74 75, 

e-mail: vt@stud.ntnu.no 

Burlesk feiring 

I det siste har det vært intens øving med en gjeng 

energibunter på Knaus. Tirsdag 27. februar har nemlig 

Studentersamfundets Interne Teater (SIT) premiére på 

Bjørneboes Til lykke med dagen. 

TRUER: Rødtopp (Solveig Hirsch) truer Tonnie 

(Håvard Paulsen) etter en diskusjon. 

– Det er kult å jobbe med Bjørneboe 

fordi han er så sint, bedyrer instruktør 

Kjersti Horn noen dager før 

premiéren. 

Til lykke med dagen er historien om 

Tonnie på 19 som har fem dager 

igjen å sone, men ingen steder å gå. 

Nå vil han skjerpe seg. Han vil slutte 

med dop og finne seg en normal 

jobb. Det handler om mennsker uten 

røtter, om å leve i en virkelighet der 

det ikke er plass til en, og om kampen 

mot det byråkratiske system. Men 

selv om stykket har et sterkt 

samfunnsmessig engasjement, er det 

spekket med beksvart humor og 

satiriske undertoner. 

– Å være innesperret vil alltid 

oppleves som et overgep, mener 

Horn, men forsikrer at oppsetningen 

har vært en nærmest anarkistisk 

produksjon. Resultatet har blitt hva 

hun kaller en anarkistisk rock-musikal. 

– Kreativt kaos. Det har det vært, 

sier hun kort. 

Abstrakt 

– Forestillingen er spekket av 

abstrakte metaforer. Det har vi gjort 

for å vise publikum hvordan Tonnie 

oppfatter virkeligheten, sier Håvard 

Paulsen som spiller Tonnie i stykket. 

For hver gang Tonnie søker jobb, 

eller møter det byråkratiske system, 

treffer han en gruppe av nærmest 

umenneskelige vesener. Eller monstre, 

om du vil. Når han derimot snakker 

med sin kriminelle venn, Rødtopp, 

eller kjæresten Kari, oppfatter han 

verden normalt. 

– Det jeg synes er essensen i 

stykket, er det som skjer idet Tonnie 

prøver å forlate det kriminelle miljøet. 

Han har nemlig en bestevenn, 

Rødtopp, som er lykkelig som 

kriminell. Det ironiske er jo at Tonnie 

som kjemper for å komme ut av 

miljøet, blir ulykkelig, fortsetter 

Håvard Paulsen. 

Men selv om tema i stykket er 

alvorlig, lover gjengen fra SIT et stykke 

med burlesk humor. 

– Jeg tror man kan sammenligne 

spillestilen i stykket med Brecht. Vi 

inngår stadig kontrakter med 

publikum. Derfor krever det litt av 

publikum også. De må liksom være 

med på fantasien, sier Håvard Paulsen. 


og Halldor Gjernes (Foto) 

Kultur 

39

40 Kultur 

Fuskepels, parykk og tangatruse 

Anmeldelse/Teater: Fordi jeg Fordi jeg fortjener 

fortjener det av og med det er et sammen- 

Mona Jacobsen, Grethe 

surie av naive og 

Nordberg og Helle Ottesen. vulgære kvinne- 

Regi: Ivar Tindberg. 

mennesker med en 

Teatercaféen, Trøndelag barokk skjebne og 

Teater. Spilles fram til 31. vatt i bh’en. De tre 

mars 

skuespillerne Mona 

Jacobsen, Grethe 

Nordberg og Helle 

Ottesen har egenhendig 

tryllet fram 

stykket. Inspirasjon 

har de hentet fra 

ukebladene. 

Etter tretti år møtes Vera og Bitte-Lillen. Vera har 

vært gjennom tre skilsmisser. Bitte-Lillen, som 

forøvrig er født på samme dag som Wenche Myrhe, 

har akkurat opplevd sin første. Skilsmisse, altså. Det 

eneste som skiller Veras tre fra Bitte-Lillens ene, er 

at sistnevntes mann fant seg en mann. En sykepleier, 

sådan. Men Bitte-Lillen gråter ikke av den grunn. I 

alle fall ikke med en gang. Ikke før hun tar en slurk 

av sin hjemmelagde vin. Selv om hun selvfølgelig ikke 

drikker. For sangkråka Myhre har jo forsikret alle, 

både på tysk og norsk, at det finnes lys i enden av 

tunnelen. Ja, vi lever. Vera derimot drikker gjerne 

vin, men spiser bare ja-mat. I hvert fall når noen ser 

på. Dessuten har hun image-briller. 

Sånn er karakterene i Fordi jeg fortjener det. 

Betagende uengasjerende 

Anmeldelse/Bok: Line Blikstad er debutant, og i 

til Ester av Line likhet med veldig mange unge 

Blikstad 

forfattere av i dag, forteller hun 

om en barndom. Men i motsetning 

til mange unge forfattere 

av i dag, bruker hun ikke - takk 

og lov - naivismen som bærende 

element. Dette er tvert imot en 

virkelighetstro og sympatisk skildring 

av en oppvekst sett gjennom 

et barns øyne. 

til Ester handler om Ellen, cirka sju år gammel, 

som er blitt forlatt av moren og overlatt til besteforeldrene 

sine. Gjennom et langt år går hun taus 

omkring og forsøker å finne ut når Ester - altså 

moren - kommer tilbake for å hente henne. Når 

bestefaren dør og Ester endelig kommer, blir 

verden likevel annerledes enn Ellen har sett for seg. 

Middelaldrende, merksnodige og sex-klare. Nesten 

rart de holder ut. 

Heldigvis har Bitte-Lillen en datter. Lille Bitten, 

eller Britt som hun egentlig heter. Hun er 23 eller 

28. Alt ettersom. Britt er på dater’n med en flott neger 

fra trommekurset. Snart skal de gifte seg. Det er noe 

greier med oppholdstillatelsens hans serr’u. Og de 

har jo allerede kjent hverandre i ti dager. 

Dette er absolutt en vellykket produksjon. Ikke 

minst fordi damene framstiller naboen vår på en 

herlig satirisk måte. For de fleste vil neppe innrømme 

at de kjenner seg igjen i damenes kjøpe-seg-gladefakter 

og klokketro på kremer som inneholder 

nanosmer med pratitinol, eller hva det enn heter. 

Livsløgnene stråler. Det er en gru å kjenne seg igjen 

i disse frøknene. Men herregud så vittig. 

Selv om de til tider var på grensen til å bli litt for 

hysteriske og litt for festlige, var balansgangen over 

eggen elegant. All ros til de tre ladyene. 

Spesielt til Mona Jacobsen for praktfull sang. En 

sjeldent god stemme til skuespiller å være. 

Fordi jeg fortjener det er en skruppelløs 

forestilling som smekker hverdags- problemene 

over fingrene på en hysterisk latterlig måte. 

Selv om resten av salen var 40+, var det et 

fullgodt skue for en på 20+. 


og Ingvill Stensheim (Illustrasjon) 

Line Blikstad har en språkføring som gjør boka 

rett og slett behagelig å lese. Gjennom flere 

nydelige beskrivelser - detaljer som bare barn 

legger merke til - kan man i glimt huske sin egen 

barndom og de magiske øyeblikkene der et skjell 

eller en gardin i vinden fanget hele oppmersomheten. 

Slik sett bærer denne ordmagien boka 

framover og dekker nesten over det litt 

stillestående i historien. Og hva har egentlig skjedd? 

Hvorfor dro Ester? Hvorfor drar hun igjen? Svarene 

er grumsete, utydelige. Boka mangler en 

oppklaring eller forklaring. 

Jeg ble sittende igjen med en slags uro over 

Ellens skjebne - og det er godt gjort av 

Blikstad, når boka i seg selv er... på en måte 

uinteressant. 


Velskreven, 

men selvskreven 

Anmeldelse/Bok: Norsk Norsk tankeliv gjennom tusen 

Idéhistorie, bind I. Da år, presentert i seks store bind. 

boken kom til Norge Med vantro og fryd brettes 

av Sverre Bagge 

bokeggen i første del av årets 

største faglitterære utgivelse. 

Vantro fordi det rent intuitivt er 

vanskelig å tro at norsk tankeliv 

skulle være så omfattende. Fryd 

fordi seks av Norges ledende 

akademikere og intellektuelle 

våger seg ut på et såpass ambisiøst foretak. 

Men utgivelsen er likevel ikke den første samlede 

fremstillingen av norsk idéhistorie, slik redaktørene 

Trond Berg Eriksen og Øystein Sørensen hevder i sitt 

forord. Norsk Idéhistorie føyer seg nemlig pent inn i 

rekken av historiske «milleniumsverker» om det særegent 

norske. For selv om Karsten Alnæs’ Historien om Norge 

og Jan-Erik Ebbestad Hansens Norsk tro og tanke har valgt 

andre fortellerstrategier, er det tvilsomt om idéhistorien 

kan kreve eksklusivitet i denne siste tilkomne utgivelsen. 

Mange finner det kanskje fruktbart å få en mer 

nøyaktig sondering mellom historie og idéhistorie. 

Redaktørene av Norsk Idéhistorie er da også interesserte 

i å få frem bredden i den metodiske og tematiske 

tilnærmelsen av norsk tankeliv. Dermed gir de plass til 

en bred og forklarende refleksjon i forordet, noe som 

bidrar til å åpne verket for et bredere publikum enn 

faghistorikerne. 

Samtidig pirres leseren ved å annonsere et verk som 

både tar hensyn til de store intellektuelle ytelsene og 

de mer utbredte, skal vi si vulgære, oppfatningene som 

preget og preger historien. Medforfatterne henter stoff 

fra en rekke fagområder, og alle generalister fryder seg. 

Da boken kom til Norge, skrevet av professor i historie 

ved UiB, Sverre Bagge, er en meget generell og prosaisk 

undersøkelse som sirkler rundt skriftens epokegjørende 

betydning. Med klar innsikt skildres brytningene mellom 

den norrøne og den kontinentale, latinske skriftkulturen. 

Boken forsøker videre å beskrive hvorledes dette møtet 

etter hvert uttrykker visse særnorske former innenfor 

områder som teologi, etikk, samfunnslære, politisk 

retorikk og rettstenkning. Det tegnes likevel et bilde av 

et land i stadige integreringsforsøk i en nordeuropeisk 

(og etter hvert protestantisk) kristendom. 

Og visst føler en seg opplyst ettersom de vel 450 sidene 

pløyes, men samtidig grep denne leser seg i å spørre etter 

noe så obskurt som bokens vilje. Hvor er tilstedeværelsen, 

hvor er ledsageren som viser oss vei, og skaper historien? 

Med fare for å hive akademiske tradisjoner på havet 

etterlyses herved den episke historieskrivingen. Dersom 

Da boken kom til Norge virkelig ville være en annen 

historie, så hadde valget av en mer eksperimentell 

fortellerstrategi medført liten fare for havari. 

Det må gjerne innvendes at dette er irrelevant i forhold 

til de rent faglige kvalitetene boken innehar. Og det 

samtykkes, for professor Bagge hadde selvsagt ikke 

ambisjoner om å skrive noen foucaultsk skrifthistorie. Da 

boken kom til Norge er godt og etterrettelig skrevet, med 

bredt faglig nedslagsfelt, akkurat slik redaktørene lover. 

Imidlertid er det grunn til å etterlyse et bredere sosialt 

nedslagsfelt. Ikke for å glemme at Bagge selv er klar over 

at skriften ved forrige årtusenskifte var forbeholdt en 

meget distinkt elite, men dermed blir løftet om de mer 

folkelige og utbredte oppfatningene likevel noe 

amputert. 

En god fremstilling av den norske overklassens 

tanker ved begynnelsen av 1000-tallet. Velskreven 

så absolutt, men også selvskreven. 

Av André Larsen Avelin 

Opera? Opera! 

Anmeldelse/Teater: The Etter hvert bør vel de fleste 

Norwegian 

ha fått med seg at The Nor- 

Revolutionary Opera wegian Revolutionary 

av og med The Four på Opera ble utrolig populær, 

Avant Garden 17. - 21. til tross for at den ble spilt 

februar 

kun få ganger - inkludert 

ekstraforestilling. Et 

unisont pressekorps har 

ropt over seg for å få 

presentere den kule tre 

meter høye dama med 

ildtunge-kjole og skreket høyt for å fortelle at 

slett ikke alle er operasangere akkurat, selv om 

dette jo er en opera. Liksom. 

Så da tenkte jeg at jeg skulle fortelle om noe 

helt annet. For eksempel at det ble spilt musikk 

med blåselampe, at fyren som kjørte av i 

motorsykkel-dataspillet plutselig lå døende på 

scenen og sang, om dokumentarfilmen En resa 

i min nesa hvor vi fikk utforske stemmebåndenes 

anatomi, og om hvordan skuespillerne stokket 

sofaer og salongbord og kjedet vettet av seg av 

publikum. Vi kan nevne klassiske operaelementer 

som Jussi Björling, Richard Wagner 

og Guiseppe Verdi («Verr-di»). Og så kom dama 

seilende inn igjen med sine omfangsrike skjørt 

og med en kroppsføring som tilsa at hun hadde 

gjemt en sykkel under kjolen. Hun sang en arie - 

på tysk, selvsagt - om tapte sko og slitte sokker. Sånn 

omtrent. 

Til slutt bygde skuespillerne en «Oper» (altså 

operahus, på tysk - igjen) i papp og lot musikerne 

sitte i tårnene og plystre, mens fire dødningehoder 

lyste og blinket. Hva kan man si? 

Dette er noe av det rareste jeg har vært med på 

av teater. Og noe av det mest underholdende. 

Operaen inneholdt alle ingredienser man forventer 

Konstigt 

Anmeldelse/Tegneserie: Unge Kunstneres Samfund har 

UKS - Forum for her funnet ut at de vil hylle 

Samtidskunst: 

tegneserien, og har dermed 

Tegneserienummer invitert alle som vil til å lage 

tegneserier om kunst og 

politikk. Eller som de sier selv: 

«Forfatteren er jo død, og 

historien, maleriet og kunsten 

generelt er i krise, men ingen 

har ennå drept tegneserien.» 

Resultatet er et ganske sprikende nummer uten 

at de helt streifer innom «dens utopiske potensial». 

Åkei, det finnes unntak her som er helt fantastisk 

geniale, men dem er det de etablerte utenlandske 

tegnerne som står for. Ta for eksempel Daniel Clowes’ 

Art School Confidential som avslører kunstakademier 

som bortkastet tid. Han tar for seg alle erketypene 

man finner blandt studenter og lærere, og gjør narr 

av at du kan levere inn tannbørsten din som et 

konseptuelt statement om forbrukermentalitet som 

semesteroppgave. Med på laget har de også fått 

selveste Pulitzer-vinner Art «Maus» Spiegelman, som 

filosoferer over Knøttenes egenart. Blant de norske 

i en opera - syngedamer i enorme kjoler, lidende 

kjærlighet, ulykkelig død og en litt rar historie. 

The Four har med The Norwegian Revolutionary 

Opera gjort et nytt stykke levende, spennende 

teater. Det å toree og lage teater, for ikke å si opera, 

på denne måten, burde kvalifisere til status som 

pensum for byens andre teaterutøvere. Undertegnede 

må bare føye seg til i hylekoret - denne 

forestillingen var virkelig så bra som man har villet 

ha det til. Kansje til og med enda bedre. 

er det vel Steffen Kverneland som utmerker seg 

mest med en eldre stripe kalt Siste kveld på Zoo- 

Lounge. 

Odd-Magne Standnes er også inne på ett eller 

annet med sine psykedeliske innspill. Noen ganger 

klarer ikke bidragsyterne helt å løsrive seg fra de 

artyfarty impulsene og da bærer det over bord i 

abstrakt tullball. Andre ganger er det bare poengene 

som glimrer med sitt fravær, eller det at tegningene 

suger. Nå vil jo jeg påstå at bare Clowes historien er 

verdt de 75 kronene alene, men da kan man like 

gjerne kjøpe blekka hans Eightball istedet. 

Ideen var god, men gjennomføringen strander 

på sin egen ambisiøsitet. Konseptet «kunst og 

politikk» blir for stramt. Bidragene virker 

tvunget inn i sammenhengen eller forhastede. 

Men sett under ett bør et så beundringsverdig 

initiativ støttes uansett. 

Av Henning Wisth 

ANNERLEDES OPERA: Det er ikke arier, alt som synges. Men underholdende er det. 

(Foto: Hans Martin Momyr) 

De som fikk billetter til The Norwegian 

Revolutionary Opera bør nå være fryktelig 

fornøyde. Alle andre får krysse fingrene og 

håpe at Avant Garden og The Four gir nye 

ekstraforestillinger av denne høyst ekstraordinære 

operaen. Det er slett ikke hver dag 

man får oppleve en diva holde en heliumfylt 

hai i sine armer mens hun synger en arie med 

pipestemme. Nydelig. 


Kultur 

41

42 Kultur 

PENGESPØRSMÅL: To av spirene i det trønderske filmmiljøet synes de 

billigste filmene ofte er best. 

Derfor signaliserer både filmfaglige og politiske miljøer 

vilje til omlegging av denne bransjen vi alle elsker å 

hate. Under Dusken inviterte lokale filmprodusenter 

til løs samtale over dagens og morgendagens 

utfordringer. Langt borte fra den statlige pengesekken 

i Oslo, bak et postboksnummer merket Kilowatt Film, 

holder en liten gjeng trønderske filmskapere hus. Vi 

møtte regissør Eirik Sunde og filmfotograf Tor Eigil 

Scheide. 

– I Norge har de statlige støtteordningene gjerne 

konsentrert seg om et fåtall etablerte filmskapere. Må 

man ha en periode med selvoppofrelse og 

egenfinansiering før man slipper til i filmbransjen? 

Sunde: – Når du tenker på hvor mye penger det er 

snakk om, er det ikke rart at de bevilgende instansene 

støtter seg til folk de vet har greie på investeringene. 

Du skal ha en viss tiltro til folk som bare sender deg 

et brev før du deponerer 3-400.000 på kontoen deres. 

Scheide: – Samtidig er det et problem når man jobber 

i Trondheim. Det er jo ingen som har hørt om 

produksjonsselskapene utenfor Oslo, og siden disse 

er så ukjent for filmkonsulentene ender det gjerne med 

at de som får støtte, er de som har fått støtte før. 

Filmkonsulentene går for sikre stikk, med mindre vi 

sender inn noe som beviser at vi ikke er helt bak mål. 

Film på trøndersk 

Faller mellom stolene 

– I den signaliserte omleggingen av filmstøtten skal 

de tre statlige fondene representert ved Norsk Film, AVfondet 

og Norsk Filminstitutt gjøres om til ett stort 

støttefond. Dette skal igjen brukes til å realisere fem-seks 

filmskaperes prosjekter. Hva mener dere om et slikt 

forslag? 

Scheide: – Det er klart at Norsk Film ikke kommer 

til å fungere på samme måte i fremtiden, men pengene 

forsvinner jo ikke ut av filmbransjen av den grunn. 

Sannsynligvis blir det slik at pengene og makten flyttes 

over til de to andre institusjonene. Likevel må en ikke 

glemme at det finnes andre muligheter for finansiering 

enn disse tre. Produktplassering er nok ganske vanlig, 

og selv har vi søkt støtte hos Kassettavgiftsfondet og 

Solofondet, det siste mest på kødd. 

– Så det finnes muligheter? 

Scheide: – Njaa, men egentlig bare i Oslo. Vi faller 

mellom to stoler i og med at vi faller mellom vestnorsk 

og nordnorsk filmsenter. I Stavanger, Bergen og Nord- 

Norge har de ekstra buffere å ta fra, her er det ingenting. 

Sunde: – Jeg tror kanskje det er en av de tingene 

som virkelig mangler her i Trondheim. Dersom det 

hadde eksistert et midt-norsk filmsenter, kunne vi hatt 

et bindeledd mellom den svære bolken med oslopenger 

Skriveriene rundt norsk film er ingen historie om heftig 

begeistring. Snarere er det en høylydt klagesang over 

elendig finansieringspolitikk, kunstneriske fiaskoer og 

røde tall, men med spredte og sjeldne suksesser iblant. 

og et lokalt produksjonsmiljø. Nå står vi nesten uten 

ryggrad, og må støtte oss til trøndersk næringsliv. Ikke 

akkurat drømmesituasjonen. 

Billigste filmer best 

– Mye snakk om økonomi her. Når man skal lage film 

må man ha kunstnerisk innsikt og samtidig være god 

økonom. Blir det stadig mer vekt på økonomien, eller 

har filmproduksjon alltid vært slik? 

Sunde: – Det er for så vidt ikke noe nytt. En må 

nok alltid tenke på begge deler. Film er i en særstilling 

fordi det ikke er noen andre kunstformer som er 

knyttet så tett opp til økonomien. Det er kostbart, og 

i lengden kan vi ikke basere oss på kompisproduksjoner. 

Litt av ideen er jo at det skal gå an å 

leve av dette yrket også. Uten å samle støtte er det helt 

umulig å lage kortfilmer slik vi gjør. Det hadde blitt 

filmens død. 

Scheide: – For å ta noe helt konkret. Vi fremkalte 

to minutter negativer til en pris av 2300 kroner. Deretter 

gjenstår det å spille den over på video, og det koster 

minimum 2200 kroner. Da sier det seg selv at norsk 

kortfilmproduksjon er avhengig av støtte fra de statlige 

filmkonsulentene. 

Sunde: – Men det er lenge stilt spørsmål ved folkene 

LOKAL FILM: Produsentene Eirk Sunde og Tor Eigil Scheide etterlyser 

et mer profesjonelt støtteapparat for filmen i Midt-Norge. 

som sitter med makten i norsk film. Går pengestrømmen 

rett vei, til de riktige produksjonene? Kanskje man 

burde spørre seg om det ikke er disse personene 

som må byttes ut med tid og stunder. 

Scheide: – Du ser jo hvilke filmer som blir bra. 

Det er de som koster minst. Mongoland er en 

suksess, mens Sofies Verden til 70 millioner er en 

fiasko. Budbringeren er steinbra, og den kostet bare 

ti-tolv millioner. 

Kommersiell filmproduksjon 

– Det er også signalisert krav om mer kommersiell 

tenkning blant norske filmskapere. Er det å tekkes 

publikum god motivasjon? 

Sunde: – Jeg syntes ikke at man kan la være å 

tenke kommersielt når en lager film. Her går det 

selvfølgelig et skille mellom kortfilm og langfilm, 

men dersom noen har spyttet 20 millioner inn i en 

produksjon, går det ikke an å la være å tenke at 

du skal presentere et produkt som må ha inntjening. 

Hvis ikke kan du bare glemme å få penger til nye 

filmer. En skal være forsiktig med å bare tenke kunst. 

– Norge har en studentmasse på over 100000. 

Hvor viktig er denne gruppen for den lokale filmen? 

Scheide: – Det er klart denne gruppen har 

potensiale. Men dersom vi ønsker å vise filmer på 

for eksempel Trondheim Kino, må vi gå veien om 

distribusjonsapparatet. Dessuten kreves det ofte at 

filmene er 35mm, og det koster mye penger. En 

mulighet ville imidlertid vært å vise filmene på steder 

som Blæst og Samfundet. Blæst har i alle fall 

videokanon, noe som gjør visninger enklere. 

– Avslutningsvis. Har dere noen visjoner for 

filmen i Trondheim? 

Sunde: – Jeg tror det er viktig å samle folk. 

Trøndersk filmforum eksisterer, men vi har ikke et 

samlingspunkt som omfavner de fleste. Man har 

filmutdannelse på Dragvoll i tillegg til flere 

uavhengige produksjonsselskap, så det må være 

mulig å danne et miljø her også. Likevel er det en 

illusjon å tro at det skal komme i stand av seg selv. 

Får vi ikke penger inn i miljøet, kommer alle til å 

fly rundt med kameraet til pappa uten å ha noe 

apparat rundt seg. Det er viktig å skape kontinuitet 

og samarbeid. Jeg må nesten spørre: Kan noen være 

så snille å etablere et midt-norsk filmsenter hurtigst 

mulig? 

Av André Larsen Avelin 

og Hans Martin Momyr (Foto) 

Litt 

på siden 

Vi er alle idioter 

Idiot er avledet fra det greske ordet idios som betyr 

privat eller personlig. Nordmannens intimsfære er 

for stor. Vi er for private. Ergo er vi alle idioter. 

Min selsomme opplevelse på en buss ledet meg 

til denne erkjennelsen. Jeg var på vei til byen, 

rimelig stressa og sent ute til et fly. Messende på 

mantraet «du rekker det nok», prøvde jeg å senke 

blodtrykket ved å puste rolig. Ganske vanlig. 

Plutselig kjente jeg at noen kakket meg på 

skuldra. Vedkommende på setet bak meg var 

ingen jeg kjente, men han spurte hva jeg het og 

hva jeg skulle bruke dagen til. Ganske uvanlig. 

Inntrengeren fikk motvillige svar. Mannen, som lot 

til å være i slutten av tyveårene, snakket gebrokken 

norsk. Han var amerikansk og pertentlig kledd, og 

altfor nysgjerrig. 

Det oppstod en liten pause, som jeg benyttet 

til å fiske opp et dagbla’ fra veska. Så kakket han 

meg på skuldra igjen. Til tross for min oppgitte 

og dårlig kamuflerte mine, begynte han å snakke 

igjen: 

– Nordmenn snakker for lite med hverandre. 

Beklager hvis jeg har skremt deg. 

Det kan du ta gift på at du har gjort, tenkte 

jeg. Mitt indre selvbilde viser en åpen, sosial og 

vitebegjærlig kjei, og å snakke med ukjente 

mennesker er ikke noe problem for meg. Inntil da. 

Jeg gikk av bussen i sentrum etter enda noen 

pinefulle minutter. Med bankende hjerte innså jeg 

det fatale i mine nylige gjerninger. Fullstendig i 

konflikt med min egen livsfilosofi hadde jeg totalt 

stengt ute et annet menneskes forsøk på å 

kommunisere. Helt uten grunn. Han var bare en 

stakkars tåpelig amerikaner som var vant til høylydt 

synging på bussen og andre tilfeller av ekstrem 

menneskelig interaksjon. 

Vel inne i flybussen utviklet min oppgitthet seg 

til svak paranoia. Kanskje var amerikaneren 

medlem av en eller annen sinnssyk sekt av 

muldvarper som hadde satt seg fore å forene 

menneskeheten. Skrekkscenarioet stod klart for 

meg: en Seinfeld-aktig bizarroverden hvor navnet 

ditt var viden kjent og du alltid møtte naboen når 

du var på ferie. 

Etter å ha sjekket inn stavret jeg meg ut til flyet. 

Jeg var klam på ryggen og så ned mens jeg gikk 

opp flytrappa. Og da flyvertinnen gliste fra øre til 

øre og klukket «Velkommen!», nektet jeg å svare 

og hastet til de bakerste setene. Den eneste plassen 

hvor jeg kunne være sikker på at ingen kakket meg 

på skuldra. 

Kultur 

Karen Kanon 

43

44 Kultur 

Famlende 

fjortisflørt 

Anmeldelse/Cd- Det var vel egentlig bare et tidsspørsmål 

single Ukorrekte før 2 step kom til bakker og berg her i 

rykter av Flirt nord. Sjangeren er noe av det friskeste 

som har skjedd innen popmusikk på 

lenge, og kombinerer i sine beste 

stunder catchy melodier med en rytmisk 

originalitet som distanserer 2 step fra 

resten av McAbsolute-røkla. 

Derfor er det synd at det første norske 

forsøket på å innta denne leiren faller så grundig til 

jorden. Det er lett å mistenke dette for å være et 

produsentstyrt prosjekt av typen 2-step-er-i-vinden,så-la-oss-lage-en-hit. 

Musikken er umiskjennelig 2 step, 

og har hit-potensiale. Problemet er bare at det blir for 

spinkelt, og lydbildet mangler den dybde som 

karakteriserer sjangeren. Men det største ankepuktet 

er utvilsomt vokalen. Maken til fislete og flate stemmer 

skal man lete lenge etter. Det er naturligvis begrenset 

hva man kan forvente av stemmeprakt fra 16-17-åringer, 

men til og med M2M høres ut som de reneste divaer 

sammenlignet med jentene i Flirt. Teksten handler 

betegnende nok om baksnakking, garantert et tema 

som opptar fjortisjenter. Og den fungerer bemerkelsesverdig 

bra, om enn noe ensformig. De synger på norsk, 

et kvalitetstegn for sangtekster - banaliteter blir som 

kjent mye mer fremtredende på morsmålet. 

2 step dreier seg om å tilføre soulens dynamikk 

og følelse til moderne popmusikk. Ukorrekte 

rykter mislykkes fullstendig med det, og 

resultatet er flat og intetsigende tyggegummipop. 

Av Kjetil Fallan 

Soul: 

En tidløs musikksjanger 

Soul er superstjerner som James Brown, Ray Charles, 

Aretha Franklin, Otis Redding, Sam Cooke, Solomon 

Burke, Arthur Conley, Don Covay, Ben E. King og så 

videre. Men soul er mer enn bare navn. 

Dette er først og fremst en historie om en særegen 

musikksjanger. En sjanger som hadde sin storhetstid 

i USAs sørstater på 1960-tallet. Det er et vanskelig 

prosjekt å fremstille hele historien. Hvem kan - og hvem 

vil noensinne gi seg ut på et slikt tiltak? Mark Twain 

skrev en gang at en ekte biografi er umulig, fordi 

«every day would make a whole book - 365 books a 

year». Vi prøver likevel: 

Hva er soulmusikk? 

Soul er i stor grad en fortelling om tre byer: Memphis, 

Macon og Muscle Shoals - byer som var regionale 

utposter og lå langt vekk fra den store plateindustrien. 

Her kunne artister, låtskrivere og produsenter få 

sjansen til å definere sin egen rolle utfra egne ressurser. 

Man fikk en slags provinsiell følelse, og med det 

menes at sørstatene ble en bastion bestående av sann 

populisme og regional triumf. Vi kan derfor si at 

sørstatene ble det ville vesten for de svarte 

soulartistene, der de kunne boltre seg fritt. 

Soulmusikk er musikk som søker en konklusjon. Man 

forsøker hele tiden å nå melodien og konvensjonens 

ytterste grenser. Sørstatssoulen oppstod i en tid som 

bar preg av visse sosiale omstendigheter - 

omstendigheter som neppe lar seg repetere. I denne 

sammenhengen vil ikke det legendariske plateselskapet 

Motown Records, som hadde sin base i nordstatene 

og Detroit få den store oppmerksomheten, av den 

enkle grunn at Motown var et fenomen som 

hovedsakelig appellerte til et hvitt amerikansk 

tenåringspublikum. Mens Motown var ren pop-industri, 

var sørstatssoulen gospelbasert og full av emosjonell 

kraft. Motown manglet sørstatssoulens råhet. Ikke fordi 

sangerne her var mindre talentfulle eller dårligere til 

å vise sine sanne følelser, men heller fordi Motown var 

ren industri. 

Sørstatssoulen bestod av en gjeng frilansere og 

individualister. Her kunne bandet være ustemt, 

trommisen umoderne og sangerne kunne synge falskt. 

Men allikevel kom budskapet frem, siden det var den 

underliggende smerten som var det viktigste. Noen 

ganger handlet sangene om et tidspunkt; In The 

Midnight Our - andre ganger om et sted; At The Dark 

End Of The Street. 

En gospelbasert sjanger 

Det er opplest og vedtatt at soulmusikken ikke hadde 

blitt til uten den svarte kirkemusikken. Sangteknikken 

med call/response mellom forsanger/prest og 

kor/menighet er symptomatisk for gospelen. Men 

selve det tekstlige budskap med en egen retorikk var 

like viktig. Gospelmusikken hadde en politisk 

mobiliserende kraft for de svarte 

borgerrettighetsforkjemperne. Uten Mahalia Jackson 

ingen Martin Luther King. Gospelretorikken var musikk 

i seg selv. Kings profetiske «I Have A Dream»-preken 

noen timer før han ble skutt i 1968 var et ekko av Sam 

Cookes A Change Is Gonna Come fra noen få år 

Soulmusikken har fått en ny 

oppblomstring. Artister som 

Macy Gray og Lauryn Hill har 

reddet soulen, hevder noen. 

Men hva med røttene? Her 

er historien om den 

opprinnelige soulen. 

tidligere, før de store raseopptøyene satte USAs svarte 

storbyghettoer i brann. De ble begge myrdet på et 

tidspunkt da de var i ferd med å innta nye roller som 

samlingsskikkelser for USAs svarte befolkning. 

Raseblanding 

En viktig komponent som må nevnes når en snakker 

om sørstatssoul, er den unike raseblandingen. Her ble 

hvite og svarte integrert, og den amerikanske drømmen 

viste seg i praksis. For første gang i amerikansk historie 

kunne svarte og hvite jobbe sammen i team, selv om 

enkelte hvite fanatikere hevdet at soulen kun 

representerte sex, barbarisme og jungelrytmer. 

Svarte artister ble soulen et springbrett vekk fra 

bluesens primitive sound. I soulen fikk man et snillere 

tema og et mer harmonisk nivå. Låtene fikk dessuten 

et poetisk og filosofisk budskap, der Gud var en viktig 

aktør. Musikalsk ble soulen universell ved at den 

oppstod i den svarte kirken. Historisk representerer den 

et annet kapittel i de svartes selvbevissthet. 

Sørstatssoulen er historien om svarte og hvite som 

kommer sammen, og det er historien om fattige svarte 

som drømte om en middelklassetilværelse. 

Mer troverdig enn The Beatles 

På midten av 1960-tallet toppet både The Beatles og 

Motown hitlistene, mens sørstatssoulen fortsatt ventet 

på å få sin første store hit. Men i sammenligning med 

for eksempel The Beatles, var sørstatssoulen mer 

lidenskapelig og emosjonell i sitt uttrykk, og selvsagt 

mer individualistisk enn sine mer berømte 

konkurrenter. 

Essensiell sørstatssoul 

The Complete Stax Singles 1959-1968 

(Atlantic) 

Sam and Dave: Sweat ‘N’ Soul (Rhino) 

Otis Redding: Dreams To Remember, 

Anthology (Rhino) 

Percy Sledge: It Tears Me Up (Rhino) 

Clarence Carter: Snatching It Back (Rhino) 

I sørstatene var soulen noe mer enn bare et nytt 

popfenomen. Det unike i denne sammenhengen var 

at de fikk en fornemmelse av å ta del i noe 

betydningsfullt - en slags spirituell erfaring. Artister 

som Aretha Franklin, Otis Redding og James Brown 

bante vei for svarte generelt og svarte musikere både 

da og senere. 

Gospelimpulsen lever fortsatt 

Craig Werner, professor i afroamerikanske studier ved 

University of Wisconsin, hevder at kvinnelige vokalister 

som Lauryn Hill og Mary J. Blidge også baner vei for 

de svarte i USA, ikke minst ved hjelp av det han kaller 

gospelimpulsen. Mens hip hop og rap har vært vanlig 

å betrakte som en mannlig sjanger, blir den gamle 

betegnelsen R&B stadig sterkere identifisert med 

kvinnelige vokalisters soul. 

Werner ser her muligheten for dialog mellom 

rasene i en nasjon som er bygd opp på slavehandel og 

utrydding av urbefolkningen. Bruce Springsteen er for 

ham en skikkelse som solidariserer seg med alle som 

er blitt sviktet av den amerikanske drømmen. 

Springsteen blir en gospel-preacher som hever seg opp 

fra bluesens elendighet, på lignende måte som en Curtis 

Mayfield, som alltid har hatt dialogen mellom rasene 

i tankene, selv når han er på sitt mest brutalt 

ghettorealistiske. 

Werner øyner at den håpets impuls som 60tallmusikken 

fikk fra borgerrettighetsbevegelsen er i 

ferd med å komme tilbake på 2000-tallet. Den globale 

musikkulturen som den oppvoksende slekt av i dag tar 

del i, representerer en utfoldelse av det menneskelige 

James Brown: Star Time (Polydor) 

Aretha Franklin: Very Best Of Vol. 1 og 2 

(Rhino) 

Don Covay: Mercy Mercy - The Definitive Don 

Covay Colection (Razor & Tie) 

Wilson Pickett: A Man and a Half - The Very 

Best Of (Rhino) 

Solomon Burke: Home In Your Heart - The 

Very Best Of (Rhino) 

potensiale, noe som gir håp. 

Felles for svart musikk er at den motsetter seg 

forenkling av virkeligheten og at den aldri 

undertrykker det emosjonelle. Svart musikk forholder 

seg til det onde i verden og i den enkelte. Bluesen 

gir styrke til å møte hverdagen. Ved å vitne om 

kjærlighetens kraft gir gospel og soul mot til å stå 

på for en frelse som både er åndelig og politisk. 

Soulen minner oss om at vi alle er i samme båt, selv 

om hvem som er «vi» til enhver tid er åpent for 

definisjoner. 

Men om nåtidens soulartister har den samme 

evnen til å formidle hjerte og smerte slik det ble gjort 

i sørstatene på 60-tallet, er heller tvilsomt. Av den 

enkle grunn at den historiske konteksten på denne 

tiden la grunnlaget for en effektiv formidling av de 

svartes lidelse. Kontra dagens soulmusikk som opptrer 

under helt andre samfunnsmessige lover, blir derfor 

sørstatssoulen mer troverdig, eller hva? 

Jostein Ansnes, lektor i musikk, mener at mye av 

dagens soulmusikk kan karakteriseres som glatt 

kosemusikk. Han nevner her Torhild Sivertsen som 

et typisk eksempel. Men i likhet med Craig Werner, 

mener også han at nye artister som Macy Gray og 

Lauryn Hill er representanter for en ny soulrenessanse. 

Disse har skikkelig brodd i seg, og de står for en kultur 

som forsøker å fortelle noe meningsfullt om livets harde 

hverdag. 

Men , soul i går og soul i dag er for alle, fordi alle 

har en sjel. Soul er party - og alle er invitert. 

Av Tommy Halvorsen 

Kultur 

45

Spitposten 

Nr. 4, 2001 4. årgang 

spit (frå lågtysk) 

erting, krenking; spott 

Spitposten registrerer 

...at den nye Studenttingslederen, Ivar 

Munch Clausen, har gjort tidenes dårligste 

entré. Først ble han knipset idet han var på 

strippeshow. Nå har han markert seg politisk 

ved å foreslå at studentene ikke skal få lov 

til å stemme ved neste rektorvalg. Munch 

Clausen står utvilsomt foran en lysende 

politisk karriere. 

...at sju av ti deltagere i barne-tvprogrammet 

Big Brother oppgir at familie og 

venner er det som gjør dem glade. Kanskje var 

det ikke en genistrek å la seg låse inn i en 

bunkers i 100 dager likevel? 

...at Se og Hør virkelig gjorde scoopet - 

trodde de. I forrige utgave avslørte de at Loren 

var blitt gammel, stygg og herjet. Men så 

viste det seg at det ikke var Sophia Loren, men 

en person som lignet 

...at vår konkurrent Under Dusken kuppet 

Samfundet-valget ved å stille benkeforslag på 

en av kandidatene som ble danket ut i fjor. 

Men ingen hadde trodd at Karin Klemetsrud 

skulle vinne valget... 

...at Unge Høyres Øyvind Graham lovet 

å gjøre seg sexy for media hvis Storsalen bare 

kunne velge ham til leder for Samfundet. 

Men: 

...ledervalget var så kjedelig at ingen av 

Spitpostens representanter tenkte på sex en 

eneste gang under den fem og en halv times 

lange seansen. 

...at Studentradion gjorde sitt for å gjøre 

Samfundet-valget enda mer useriøst. Radion’s 

mann, Sindre Balas, stilte egentlig opp på 

tøys - men grunnet elendige konkurrenter 

holdt han på å bli valgt. 

...at tidligere Under Dusken-redaktør Bernt 

Gran ble oppfordret om å stille som kandidat 

under ledervalget på Samfundet. Gran avslo 

tilbudet fordi: «Jeg har lyst, men jeg får ikke 

lov av Marte». Tøffel, sier vi. 

...at Trondheim Konservative 

Studenterforening på sine nettsider lover å 

ha nye sider klare «de første ukene i Januar 

01». Hallo, det er snart vår! 

...at Trondheim Unge Høyres nettside sier 

følgende: «Beklager, men siden du prøvde å 

finne, befinner seg ikke på noen av våre 

servere». 

...at Unge Høyres Øyvind Graham tapte 

ledervalget på Samfundet. 

...at de konservative studentkretsene i 

Trondheim virkelig sliter. 

...at Unge Høyres studentforening i 

Trondheims hjemmeside bare sier «?”» 

...at akkurat det kan vi si oss helt enig i. 

Rektor på vift! 

NTNU-rektor Emil Spjøtvoll har vært på farten - ikledd 

sine nye designerbriller. Spitposten har fått tilgang til 

de ekslusive bildene. 

Spjøtvoll har den siste måneden 

vært på turné på kontinentet og i 

USA. Her har han frekventert 

spennende begivenheter, og blant 

annet truffet sin gode venn fra 

ungdomsårene, Playboy-guruen 

Hugh Hefner. 

Fint å treffe Hugh igjen, sier 

Spjøtvoll i en kommentar til 

Spitposten. 

▲ 

DAMETEKKE: Med moteriktige briller har NTNU-rektor 

Emil Spjøtvoll virkelig dametekke. (Foto: Hugh Hefner) 

For øvrig vil ikke Spjøtvoll 

kommentere hva som skjedde på 

turneén. Spitposten kan imidlertid 

avsløre at rektor også har vært 

involvert i den mye omdiskuterte 

ulvejakta. 

– Det hjelper ikke rope ulv-ulv 

når man vil ha gjennomslag for 

noe, kommenterer Emil Spjøtvoll. 

EMINENT: Emil Spjøtvoll er en stor fan av Eminem, og holdt seg i 

bakgrunnen under årets Grammy-utdeling. (Foto: Elton John) 

▲ 

Only 16 

ANNONSE-ANNONSE-ANNONSE 

Kost med en 

studentpolitiker? 

Christer Heimtoft 

og Ingvill 

Kvernmo har 

kost seg før. Nå 

vil vi høre om 

dine koseopplevelser 

med 

studentpolitikern 

e! (Foto: Endre Jo 

Reite) 

Spitposten har i fire år publisert 

trondheimsstudentenes 

kose-vaner. Nå inviterer vi til en 

konkurranse der leserne kan fortelle 

om sine kose-opplevelser med 

studentpolitikere både på NTNU og 

HIST. Send ditt bidrag til Spitposten, 

Studentersamfundet, 7433 

Trondheim. 

Vinneren får en kose-reise til 

Dragvoll (for gutter) eller til 

Gløshaugen 

(jenter)! I tillegg får de ti beste kosebidragsyterne 

ett års gratis 

abonnement på Spitposten. (Som om 

ikke Under Dusken var gratis fra før, 

spit.anm) 

Vinn kosetur til Dragvoll 

eller Gløshaugen! 

Orker ikke vente på premien? 

Reis rundt i alle Trondheims 

studentpolitikere på 

www.underdusken.no. 

– Det nytter ikke rope ulv-ulv når man 

vil ha gjennomslag for noe, mener 

Emil Spjøtvoll. (Foto: Privat) 

PÅ OSCAR:Emil Spjøtvoll og John 

Travolta er gode kamerater. (Foto: 

Samuel L. Jackson) 

“Akkurat nå er det bare 

puppene som betyr noe for 

meg. De er fullkomne” 

Katie Price, Søndag Søndag 

Lookalikes 

Terje Søviknes .................og en rotte 

Terje Søviknes ...............Butthead 

Terje Søviknes ...............Guffen 

Fikk ikke napp 

Terje Søviknes var - oppsiktsvekkende 

nok - ikke til stede på High Schoolparty 

på Bajazzo i forrige uke. Men 

det var nok av andre slibrige gutter 

som siklet på pubertale 

tenåringsjenter. 

Søviknes har derimot gått tilbake 

til fiskeryrket. Det spørs om han får 

mer napp på havet. 

Hjelp Carl Ivar! 

Nå kan du hjelpe Carl Ivar med å rydde 

opp blant muldvarper, kreftsvulster, 

urokråker, verstinger, sabotører, AKP 

(ml)-ere, provokatører, opprørere, 

homser, sørlendinger, sexovergripere, 

sikkerhetsrisikoer og annet pakk. 

Klikk deg inn på 

www.underdusken.no/ekskluder 

for å delta i det store eksklusjonsspillet! 

Albansk hacker 

Datavirus er populære greier. En 

albansk hacker ville kaste seg på 

virusbølgen, og sendte ut følgende epost: 

«Dette er et datavirus. Jeg er en 

albansk hacker med begrenset 

teknologisk innsikt. Jeg ber om at du 

går inn på harddisken din og sletter 

alt du har lagret der.» 

TILBAKE I BYEN: Gitaren falt fra hverandre, to strenger røk og Ricochets hadde vanvittige tekniske 

problemer på Klubben. Men på underlig vis ble det en bra konsert likevel, konstaterer bandet på 

bakrommet. 

Brannman Sam 

Det handlet ikke bare om brannslukking. Det handlet litt om valium, litt om 

penisbarter og litt om gyngende turnèbusser også. 

six-pack 

praten 

Lørdag var Ricochets tilbake i 

byen, to uker etter at de 

pulveriserte Blæst. 

– Ingen kommentar. Jeg er 

ferdig med saken. (Ferdig med 

saken. Ferdig. Skal ta konsekvensene. 

Sikkert ikke så lurt. 

Hakk i plata). 

Foreløpig nøyer Alex Kloster 

Jensen seg med spak mumling 

om pulverepisoden bak sin 

velfriserte pornobart - som skapt 

for Trøndelag. 

– Jeg har en, jeg også, skryter 

vokalist Trond. 

– Men den er i underlivet. En 

bart over penis. Det er for å 

ligne på Alex. 

Rusa på valium 

Gutta i Ricochets har rykte på 

seg som livets glade gutter, så 

Spitposten økte dosen til to 

sixpacker for fredrikstadbandet. 

De går fort ned. 

– Fredrikstad er en by full av 

folk som går på valium. Det er 

nesten sant, sier Alex. 

Trondheim står heller ikke 

veldig høyt i kurs. Men 

Samfundet duger. 

– Et hjem for oss, et hjem for 

dere. Samfundet er bra. Men 

nachspiel her er et helvete. Alle 

de gangene. Det er litt fengselsfølelse. 

Publikum er som innsatte, 

vrøvler bandmedlemmene og 

jekker øl. 

De har blitt kåret til årets 

liveband både her og der, og fått 

nesegruse hyllester i øst og vest 

for debutplata Slo-mo Suicide. 

– Men det er vel på scenen 

dere er best? 

– Nei, det er to like bra ting. 

Skiva og konsertene utfyller hverandre 

som fot i hose, sier Knut 

på bass. 

– Som hånd i hanske, mener 

Alex. 

– Som kukk i fitte, utdyper 

Trond hjelpsomt. 

Brannslukking 

De har reist i buss hele dagen 

før konserten på Klubben. Tror 

de. 

– Jeg mener det var med båt, 

sier Alex. 

For det gynget, nemlig, hele 

veien. 

– Og jeg mener bestemt at jeg 

spydde over ripa. 

Ricochets gjør en god jobb i 

å gi tynnslitte rockemyter 

renessanse. Men så var det 

episoden på Blæst da. Var det 

mytebygging? 

– Jeg skal sende ut en pressemelding, 

prøver Alex seg. Noen 

har visst hvisket ham i øret at han 

skal ligge lavt i terrenget etter at 

han ødela utstyr for et par 

trillioner. Vi skjenker mer Dahls, 

men får ikke brannslukkeren 

Alex på gli. Han mumler mer i 

barten. Vi serverer flere alkohyler. 

– Idioti er en hyllest til livet, 

erklærer Alex. 

Men Alex mente ikke å være 

en idiot, altså. Han har nemlig 

vært på brannslukkerkurs da han 

var sivilarbeider i Oslo. 

– Da lærte jeg at brann i 

elektriske anlegg kan spre seg 

eksplosivt. Eksplosivt! sier Alex og 

gestikulerer ivrig. Lærdommen 

tok han med seg til Blæst der han 

ville hindre en eksplosiv brann i 

høyttaleren. Men så var det bare 

det at han hoppa over timen på 

kurset der de lærte å bruke 

brannslukkingsapparatet. 

– Jeg måtte noe viktig. Men 

jeg kan bruke det nå. 

Av Gorilf (anstand), Theodor 

(dusken-wannabe), Kjersti 

(forhørsleder) og Anders 

(daguerrotypi).

Kulturkalender 

Nå er det ISFiT for alle penga. 

Tirsdag 27. februar 

Posepilten: Litterær kro med Lars Ramslie - forfatteren 

av boka Destroyer - klokka 1930. Senere på kvelden blir 

det jazz med Eide/Konradsen/Vik 

Samfundet: Premiere på SITs Til lykke med dagen klokka 

2130 på Knaus 

Onsdag 28. februar 

Samfundet: Swingaften i Storsalen med S. Møllers 

Storband klokka 2000 

Trondheim filmklubb: X-Men klokka 1800 og 

Manhattan mordmysteriet klokka 2100 

Torsdag 1. mars 

Samfundet: Få med deg Eggs i Storsalen klokka 2000 

Dragvoll, Black Box: Teatersport av og med Drama 

grunnfag klokka 1210 

Fredag 2. mars 

Samfundet: I kveld er det Vårslepp. «…hele huset fylles 

til randen av vårkåte studenter», står det i Samfundets 

vårprogram. Hvis du orker å kave gjennom kuldegradene 

og snøstormene som er den trønderske våren og møte 

opp på Huset i kveld, kan du få med deg Erlend Jentoft 

Project på Edgar klokka 2100. I Storsalen er det Pulz klokka 

2200. Orango speller på Knaus klokka 2400 

Lørdag 3. mars 

Samfundet-ISFiT: ISFiT 2001 åpnes av Kirke- og 

utdanningsminister Trond Giske i Storsalen klokka 1900. 

Etterpå er det karneval i hele huset. Rundt midnatt er 

det energisk disko-punk med Martine&Mirejam på Knaus 

Søndag 4. mars 

Samfundet - ISFiT: Funk-jazz-rap med Planet Derrick 

klokka 1700. Få også med supportbandet NextLife som 

spiller Commodore 64-progmetal. Technomusikk og 

jazz i skjønn forening i Storsalen klokka 2300 når Bugge 

Wesseltoft spiller 

Trondheim filmklubb: Tekkelig og tarvelig klokka 

1800 og The War Zone klokka 2100 

Mandag 5. mars 

Prinsen kino - ISFiT: 10 kortfilmer laget av ISFiTdeltagere 

fra land som Nigeria, Argentina, Estland og 

Venezuela. Begynner klokka 1800. Gratis inngang 

Samfundet - ISFiT: Performance av The Nordic Black 

Theatreschool på Knaus klokka 1800 og 2000. Tre små 

kinesere spiller i Storsalen klokka 2200 

Café Ni Muser - ISFiT: Urban Connection knekker til med 

akustisk jazz klokka 2030 

Tirsdag 6. mars 

Café Ni Muser - ISFiT: Ghanesisk dans med Owusu 

Kwateng og norske dansere klokka 1900 og 2100 

Samfundet - ISFiT: Internasjonal natt. Musikk, dans, 

performance og sang fra land du kanskje aldri hadde hørt 

om før. Storsalen klokka 1900 

Olavshallen: Mari Maurstad one-woman show Glade 

Mariritt klokka 2000 

Onsdag 7. mars 

Samfundet - ISFiT: Meksikansk dans på Knaus klokka 

1800 og 1900. Konsert med Gåte i Edgar klokka 1900. 

Teatergruppa Immaturus fremfører stykkene A Little 

Idiot og That’s What’s With You klokka 2000 og 2130. 

Dansegruppa Empazzion fremfører stykket Elements i 

Storsalen klokka 2000 

Kristianstens festning - ISFiT: Sonic Light Park. En 

happening bestående av lyd, lys, dans og poesi. Møt opp 

klokka 2100 

Olavshallen: Tryllefløyten Opera av W.A. Mozart klokka 

1930 

Trondheim filmklubb: I Spit on Your Grave klokka 1800 

og Romper Stomper klokka 2100 

Torsdag 8. mars 

Samfundet - ISFiT: Silje Nergaard i Storsalen klokka 2100 

Café Ni Muser - ISFiT: Studentteateret fra Oslo viser 

stykket Gilgamesj 

3B: Trippelkonsert med Stuk, Mornings og Bitch Cassidy 

Arbeiderforeninga: Medisinerstudentene setter opp 

revy klokka 1930. Spilles også 9. og 10. mars 

Gløshaugen, Kjelhuset: Interessert i seilsport? NTNUI 

Seiling inviterer til foredrag om taktikk klokka 1900. 

Foredragsholder er Christen With, en av landets beste 

seilere og seilmakere 

Fredag 9. mars 

Samfundet-ISFiT: Locomotives spiller i Storsalen klokka 

2100. Irsk moro med Musha Rings på Knaus 2300 

Gløshaugen, hovedbygget: Sintef Storband har konsert 

klokka 1500 

Hjertebarn: Rune Lindbæk. Denne mannens herlige 

discobeats og ikke minst humør må oppleves. 

Lørdag 10. mars 

Nidarosdomen - ISFiT: Ivar Kleive og Knut Reiersrud 

lager liv i den gamle kjerka klokka 2000 

Samfundet - ISFiT: Cowboyinspirert speed-balkanboogie 

med Farmers Market klokka 2300. Crescent Moon 

på Knaus klokka 0000 

Studenterhytta: Swing- og gammeldanskveld med 

instruksjon klokka 1800 

Søndag 11. mars 

Samfundet - ISFiT: Avslutningsseremoni. Nå er det bare 

å bekjempe sin egen etnosentrisitet i to år til ISFiT 2003 

begynner 

Trondheim filmklubb: Angels Wild Women klokka 

1800 og The Insider klokka 2100 

Mandag 12. mars 

Å være global er slitsomt. I dag slapper du av med 

Grandiosa, Mot i brøstet på TV2 og pils på 3B. Trondheim 

er en del av verden den også, uansett hva enkelte måtte 

mene 

Tirsdag 13. mars 

Samfundet: Excenteraften på Knaus klokka 1900. 

Kveldens tema er «Kunsten å lese Asterix» 

Bruk Kulturkalenderen hvis du arrangerer noe 

andre studenter kan være med på. Fristen for 

neste nummer er 8. mars E-post: 

kulturkal@underdusken.no 

www.underdusken.no

KUNSTNER- VERKSTED s. 32 - Under Dusken

Transform your PDFs into Flipbooks and boost your revenue!

Delete template?

Save as template ?