Stavangeren 1-2004.pdf - Byhistorisk forening

- 18 -Formidling av lokalhistorie er ikke viktig og derforikke noe offentlig anliggende.Av Gunnar A. SkadbergAlan Bullock forteller i sin store Stalinbiografiat den sovjetiske tyrannen sørgetfor å eliminere landsbyenes fortellere slikat lokalmiljøenes legender og historier blefjernet en gang for alle. Skulle fortidenviskes fra menneskenes sinn, måtte kulturbærerneskaffes av veien. Slik ønsket Stalinå bryte lokalsamfunnet ned fra innsiden.I romanen ”Unntakstilstander” skriverden sør-afrikanske forfatteren André Brink:”I begynnelsen var ordet, vi har det fortsatthos oss. Det er kanskje det siste tegnet påverdighet. Vi må fortelle historier, for det erdet vi blir skapt av.”I boka ”Kulturbærende fortellinger, barnog skole” hevder Ruth Danielsen at ”det ergjennom fortellingene at barna lærer kulturensverdier” og etter hvert blir seg sinidentitet bevisst.Og i boka ”Om å fortelle fortiden” skriverJan Bjarne Bø” ved Høyskolen i Stavanger:”Fortellingen er ikke bare et redskapelevene kan bruke for å takle nye problemstillingeri undervisningen og ellers. Denenkelte elev kan også styrke og utvikle sinidentitet ved å skape fortellinger om segselv og sin rolle i verden.”Alfred Hauge samler essensen av sittforfatterskap i uttalelsen om at dette forfatterskapeter gjennomsyret av ”gleda vedå eksistera innafor ei avgrensing som gjerein medviten om identitet.”Jeg skriver og forteller mine historier forå skape mening til mitt liv – og kanskjetil mine elevers. Vi lever alle i spenningenmellom håpet om mening og frykten for atden eneste meningen med livet er at detikke er noen mening. I mitt liv har den historiskefortellingen alltid skapt mening tiløyeblikket.Mitt barndomsland var fullt av historiersom spente over et vidt register av sjangereog tidsepoker. Jeg husker farfar fortalteat han hadde snakket med en mann somhadde deltatt i Napoleonskrigene. Plutseligkom den vesle franskmannen faretruendenær gutten som lyttet. Avstanden i tidføltes med ett som eliminert.Jeg lyttet til de gamle med hørsel, fantasiog følelser – slik de hadde lyttet til sineeldre som igjen hadde lyttet til sine forfedreog -mødre – med alle sanser åpne. Fortellingenesatte meg inn i den store sammenhengen.Jeg ble klar over meg selv ogmin egen identitet som noe enestående iuniverset og skjønte at min tid i verdenkom til å bli kort, men at jeg hadde værtusedvanlig heldig med oppholdssted! Fortellingengjorde meg også gradvis bevisstpå at jeg var sentrum i mitt eget ufatteligeunivers.Som voksen er jeg betatt av hvilken skattjeg har fått i gave av mine formødre og forfedre,og jeg har en hardnakket visjon omå få lov til å bringe fortellingen om oss selvvidere til nye generasjoner rogalendinger.For hver ny generasjon har behov for å fåfortalt historien tilpasset sin tid.