- 18 -Formidling av lokalhistorie er ikke viktig og derforikke noe offentlig anliggende.Av Gunnar A. SkadbergAlan Bullock forteller i sin store Stalinbiografiat den sovjetiske tyrannen sørgetfor å eliminere landsbyenes fortellere slikat lokalmiljøenes legender og historier blefjernet en gang for alle. Skulle fortidenviskes fra menneskenes sinn, måtte kulturbærerneskaffes av veien. Slik ønsket Stalinå bryte lokalsamfunnet ned fra innsiden.I romanen ”Unntakstilstander” skriverden sør-afrikanske forfatteren André Brink:”I begynnelsen var ordet, vi har det fortsatthos oss. Det er kanskje det siste tegnet påverdighet. Vi må fortelle historier, for det erdet vi blir skapt av.”I boka ”Kulturbærende fortellinger, barnog skole” hevder Ruth Danielsen at ”det ergjennom fortellingene at barna lærer kulturensverdier” og etter hvert blir seg sinidentitet bevisst.Og i boka ”Om å fortelle fortiden” skriverJan Bjarne Bø” ved Høyskolen i Stavanger:”Fortellingen er ikke bare et redskapelevene kan bruke for å takle nye problemstillingeri undervisningen og ellers. Denenkelte elev kan også styrke og utvikle sinidentitet ved å skape fortellinger om segselv og sin rolle i verden.”Alfred Hauge samler essensen av sittforfatterskap i uttalelsen om at dette forfatterskapeter gjennomsyret av ”gleda vedå eksistera innafor ei avgrensing som gjerein medviten om identitet.”Jeg skriver og forteller mine historier forå skape mening til mitt liv – og kanskjetil mine elevers. Vi lever alle i spenningenmellom håpet om mening og frykten for atden eneste meningen med livet er at detikke er noen mening. I mitt liv har den historiskefortellingen alltid skapt mening tiløyeblikket.Mitt barndomsland var fullt av historiersom spente over et vidt register av sjangereog tidsepoker. Jeg husker farfar fortalteat han hadde snakket med en mann somhadde deltatt i Napoleonskrigene. Plutseligkom den vesle franskmannen faretruendenær gutten som lyttet. Avstanden i tidføltes med ett som eliminert.Jeg lyttet til de gamle med hørsel, fantasiog følelser – slik de hadde lyttet til sineeldre som igjen hadde lyttet til sine forfedreog -mødre – med alle sanser åpne. Fortellingenesatte meg inn i den store sammenhengen.Jeg ble klar over meg selv ogmin egen identitet som noe enestående iuniverset og skjønte at min tid i verdenkom til å bli kort, men at jeg hadde værtusedvanlig heldig med oppholdssted! Fortellingengjorde meg også gradvis bevisstpå at jeg var sentrum i mitt eget ufatteligeunivers.Som voksen er jeg betatt av hvilken skattjeg har fått i gave av mine formødre og forfedre,og jeg har en hardnakket visjon omå få lov til å bringe fortellingen om oss selvvidere til nye generasjoner rogalendinger.For hver ny generasjon har behov for å fåfortalt historien tilpasset sin tid.
- 19 -Som ung og fersk lærer omkring 1970oppdaget jeg at mine høresvake elever påAuglend skole syntes det var morsomt å slåfølge med læreren til lokaliteter omkringskolen, for å se og lære om hendelser somhadde funnet sted der fordum. Jeg forstodat de syntes at dette var kjekkere enn å sitteinne i klasserommet å lese i læreboka. Åkonkretisere historien var selvsagt viktig formine språkfattige elever, men også blanthørende elever fant jeg den samme følelsenav å oppdage noe om seg selv i møtemed den ”nære” historien”.Denne innsikt skapte i meg en visjonom å samle lokalhistorisk stoff fra helebyen, strukturere og redigere det til brukfor mine kolleger i skolen. Jeg bukte myefritid og ferier på dette arbeidet de neste25 årene, og jeg valgte å organisere stoffetinnenfor 25 geografi ske områder. Jeg tilbødmine 3000 maskinskrevne sider til skoleverketslik at mine kolleger deretter skullekunne gå til skolens lokalhistoriske bibliotekog ta ut det stoffet han/hun hadde brukfor om Skagen, Rådstuen, Breiavatnet, Kirkegaten,Prostebakken, Nedre Strandgate9, Bjelland, Alexander og Kitty Kielland,Corneles Cruys, Mette Christine Zetlitz osv.osv. Jeg ble særlig inspirert til å arbeidevidere med mitt prosjekt etter at undervisningi lokalmiljøet kom så sterkt inn i læreplanenefor skolen fra og med planen fra1974.De ambisiøse læreplanene som har værtprodusert på løpende bånd av ulike regjeringeretter planen fra 1974, samsvarer ikkemed økonomien i de kommuner som ersatt til å sette planene ut i livet. Jeg har i allefall ikke vært i stand til å fi nne noe mottakerapparatfor mine lokalhistoriske skriverierverken innen byens skole- eller kulturetater.Situasjonen fortoner seg noe absurd. Mineoverordnede oppfordrer meg til å arbeidefor å gjøre mine elever kjent i sine nærmiljø,men i det øyeblikket jeg framskafferslikt stoff til bruk for mine kolleger og våreelever, leter jeg forgjeves etter interessenterblant mine overordnede i Stavangerkommune. Mens kommunaldirektøren forskole og barnehage lot være å svare på mitttilbud om å lage bøker à la ”Madla i fortid”for alle bydelene i Stavanger, svarer kultursjefenpå mine henvendelser enten medavsalg på søknadene eller med å tilby støtteoppkjøpav ferdige bøker. Tror han at jeggambler med private pengemidler for å fågitt ut lokalhistorisk materiale som tilfredsstillerkravene læreplanene stiller til kommunaleskole- og kulturetater? Og er detvirkelig meningen at markedskreftene somskal styre om slikt stoff blir publisert? Hvorblir det i så fall av den manglende dyrkingenav våre helter som kultursjef og ordførersnakket om i et intervju med ”RogalandsAvis” for et par år siden? Hvem skalgjøre våre elever kjent med ”helter” somPeder Severin Krøyer, Lars Larsen Geilane,Børge Olsen-Hagen og Gustava Blom Kiellandhvis ikke våre myndigheter føler noeansvar i forhold til publisering av nytt stoffom disse personene?Jeg føler meg som et gammeldags bybudsom høflig følger metallskiltets oppfordringom å bruke bakdøra, der jeg med lua ineven tilbyr mine varer til kommunale- ogfylkeskommunale representanter, men bliravvist med produktene med mindre jegbetaler for at varene skal tas imot – varerdisse personer er ansatt for å formidlevidere til barn og unge i denne byen ogdette fylket! Her får de varene på et sølvfat,men de avsetter ikke tid til å se nærmerepå dem en gang! En saksbehandlermed etternavnet Reilstad avviser en søknadom å få publisere nytt stoff om Norgesførste utvandring til Amerika, der bygdasom bærer hans etternavn står i sentrum.Begrunnelsen for avslaget er at stoffet blirfor perifert! Har han ikke hørt om en mannsom heter Karsten Alnæs – som nettopptar utgangspunkt i mikrokosmos for å fortellenoe viktig om det generelle og universelle?Er det rart jeg føler meg på feilklode?Mange lokalhistorikere før meg har møttveggen i sine forsøk på å få publisert verdi-