Utdanning nummer 09 2011 - Utdanningsnytt.no

Utdanning > nr 9/6. mai 2011kronikk.> Stortingsrepresentant Saba mot skoledirektør Thomassenhetenes skolepolitikk overfor samiske og kvenske barn i Finnmark:fornorskningspolitikken.Rundt 1900 er oppfatningen i regjeringen og blant dem vi kan kallefornorskningens strateger, blant annet tidligere skoledirektør Killengrenog daværende skoledirektør Aas i Troms stift (som til 1902 også innbefattetFinnmark) at de ressurser som brukes på fornorskningen ikke girønskede resultater. I sin inspeksjonsreise i 1899 slår skoledirektør Aasfast at i flere områder i Finnmark står fornorskningsarbeidet i stampeeller er i tilbakegang («Udtalelse om forskjellige skoleforhold i Tromsog Finnmarkens amter», Kristiania 1899). Rapporten danner grunnlagfor de tiltak som Kirke- og undervisningsdepartementet foreslår i årenesom kommer. Aas ser internering av samiske og kvenske barn i norskefamilier som et ønskelig virkemiddel. Når samiske og kvenske familierikke av egen vilje går over til norsk som dagligspråk, må de «faa satde rent kvenske børn i norske hjem» (s. 26). Rapporten går detaljertgjennom alle skolekretsene i Finnmark og foreslår tiltak knyttet til allesammen. Et finmasket administrativt nett skal fange opp alle avvik frafornorskningspolitikkens mål: språkskifte med påfølgende identitetsskiftehos den samiske og kvenske befolkningen.«Et foretagende kan ofte strande på ting, som kan synes ubetydelige».(Brev fra skoledirektør Thomassen til KUD, 3. mai 1905. Her hentetfra Hoem/Tjeldvoll, side 82–83.) Det var på denne bakgrunn BerntThomassen ble utnevnt som den første skoledirektør for Finnmark.Han skulle vise seg å være en mann med en enorm arbeidskapasitet ogsans for detaljer. Brevjournalene fra hans embetstid (1902–1921) inneholderover 20.000 dokumenter. Han reiser mye rundt i fylket (på detmeste 170 reisedøgn i året), og han pleier en utstrakt korrespondansemed lærere, prester, offiserer og andre. Thomassen vet at fornorskningenmange steder går sakte, 12 til 24 ukers skolegang er vanlig, frafalletav elever er stort, og man mistenker at de forholdsvis mange samiskeog kvenske lærerne bruker morsmålet sitt i klasserommet i større gradenn det fornorskningsinstruksen tillater. Thomassen ivrer for anskuelsesundervisning,fordi man da unngår at lærerne må forklare norskeord og begreper på samisk eller kvensk.«Naar det methodiske ved sprogundervisningen bringes paa bane,vil jeg bemerke, at her som ellers, er anskueligjørelse en meget storfordel i barneskolen. Hvad barnet hører, glemmes lett. Hvad det serbevares bedre, ofte for altid. Og da Finnmarkens folkeskole desværrelider under stor mangel paa billedstoff, er det af viktighed, at lærerebruger kridtet paa vægtavlen. Der stilles ikke større fordringer til tegnefærdighed,end at enhver med lidt øvelse og forberedelse vil kunneskaffe sine elever megen glæde og nytte ved slige tegninger. Børneneer et taknemmeligt publikum og deres fantasi er livlig. Enhver lærer vilbli overbevist herom ved at prøve. Glæden vil lyse paa barneflokken ogoverbevise ham om, at han er paa ret vei» (Skolebladet nr. 49).«Deres uvennskap springer ut avmyndighetenes skolepolitikk overforsamiske og kvenske barn i Finnmark:fornorskningspolitikken.»Saba kommenterer dette slik: «Nu skal forstaaelsen bibringesbørnene ved mer eller mindre vellykkede tegninger paa tavlen og vedoppførelsen av smaa skuespill. Hvor meget lettere var det ikke at sif.eks.: baad betyr vanas, god betyr buorre o.s.v.» (Skolebladet nr. 46).Der Thomassen ser «glæden» hos barna, føler Saba sorg og raseri overen politikk som ikke vil anerkjenne barnas morsmål som et naturligutgangspunkt for innlæring av et fremmed språk.«Herrene burde ikke la sit had mot meg komme frem saa altforaabenbart» (Isak Saba i Skolebladet nr. 9, 1907, s. 99.)I Skolebladet kommer flere innlegg som støtter Thomassen, blantannet fra sogneprest Opdahl i Nesseby og lederen i Vest-Finnmarklærerlag, Joh. Johansen. Dette siste innlegget er «bestilt» av Thomassen.I brev (26.11. 1906) til lederen for kretsstyret sier Thomassen om Sabasutspill: «Jeg har i Skolebladet levert en utførligere imøtegåelse av detteoppspinn, (…) jeg [tillater] meg at henstille til lærerlagets overveielse,om der ikke også fra dets side bør avgies en uttalelse i sagen.» I skoledirektørensarkiv for Finnmark (Statsarkivet) finnes mange lignendeeksempler på hvordan Thomassen brukte sine nettverk svært aktivt forå få sine saker igjennom.Saba antyder at det også er personlige grunner til Thomassensutspill mot ham, og han sier at «Hr. skoledirektør Thomassen (…) haraldri udmerket sig ved nogen særlig velvilje mod mig» (Skolebladet nr.2, 1907), og han ser på Thomassen som en litt oppblåst «guvernørtype»(nr. 9, 1907), mens Thomassen ser på Saba som «uetterrettlig» (nr.12/13, 1907). Thomassen engasjerte seg i disfavør av Saba i en rekkesaker. Men hadde dette slikt omfang at Saba hadde grunn til å føle segforfulgt av Thomassen? Flere saker tyder på at Sabas antagelser ikke varubegrunnet: Thomassen stilte spørsmål til departementet om lovligheteni Sabas navneskifte (fra Persen til Saba), han gikk imot skolestyretsansettelse av Saba som lærer i hjemkommunen Nesseby, haninnskrenket og fratok Saba lønnsbidrag fra Finnefondet, og Thomassengjorde en nitid «etterforskning» av hvilken embetsmann i Finnmarksom hadde skrevet brevet som Saba refererte til i sitt første intervju.Enkeltvis kan kanskje disse utspillene sies å være tilforlatelige, samletviser de at Thomassen brukte sin embetsmannsposisjon for alt den varverdt i den hensikt å minske Sabas innflytelse. La oss se nærmere på etpar av disse sakene.Sabas ansettelse i NessebyDa skolestyret i Nesseby krets i 1904 ansatte Saba foran en søker medlengre ansiennitet, sendte Thomassen saken tilbake til Nesseby skolestyrehvor han anmodet at saken «må bli taget under fornyet overveielse».Thomassen argumenterer for at «Menn, som søker stilling i sinhjembygd, av sine sambygdinger søkes foretrukket, kan se smukt ut,da det viser, at man gjerne ser dem vende tilbake til hjembygden. Mendisse følelser må ikke gies en så stor plass, at de trenger de sakligehensyn til side og blir bestemmende ved lærervalget. (…) En urettferdigbehandling av lærerne i ansettelsesspørsmålet er det sikreste middelettil at gjøre dem motløse og til at føre den begavede ungdom bort fralærergjerningen og over i andre livsinstillinger» (Hoem og Tjeldvoll,«Etnopolitikk som skolepolitikk» s. 65–66, H/T i det følgende). Hanslår fast at søkerne står likt med hensyn til karakterer og attester og berskolestyre ta hensyn til den andre søkerens lengre ansiennitet. Skolestyretvalgte å se bort fra Thomassens anmodning og ansatte Saba. I48