Sensorveiledning dag 1 h10

NEL 28.10.2010
MASTER I RETTSVITENSKAP 4. AVDELING HØSTEN 2010
SENSORVEILEDNING DAG 1
1. Innledning
Oppgaven reiser forskjellige sivilprosessuelle spørsmål knyttet til tingrettens og
lagmannsrettens behandling av en sivil sak. Generelt kan det sies at de aktuelle
spørsmålene bare i liten utstrekning kan besvares ut fra behandlingen i hovedlitteraturen
av enkeltemner. Her dreier det seg mer om å vise at man har oversikt over tvistelovens
system og forståelse for en del grunnleggende prosessuelle prinsipper.
2. Fagbeskrivelse og læringskrav sivilprosess
Fagbeskrivelse:
Sivilprosessen omfatter reglene om domstolsbehandling av sivile saker. I sivile saker er det opp til den
enkelte part å utrede en sak og ta standpunkt til om den skal bringes inn for domstolene. Tvisteloven
regulerer saksbehandlingen først og fremst når saken bringes inn for domstolene. Det kreves god
forståelse av nedenfor nevnte sivilprosessuelle hovedregler og prinsipper.
Læringskrav:
� partsprosessen, med vekt på reglene om kontradiksjon, partsinnsyn og partsdeltakelse samt partenes
kontroll over saken.
� domstolenes organisering og sammensetning, med vekt på reglene om habilitet og uavhengighet.
� forberedelse og gjennomføring av domstolsbehandlingen, med vekt på disposisjonsprinsippet,
forhandlingsprinsippet og fri bevisføring - herunder muntlighetsprinsippet og umiddelbarhetsprinsippet
samt domstolens ansvar for sakens opplysning.
� domstolenes avgjørelser, herunder bevisvurdering, votering og begrunnelse.
� Vilkårene for å ta en sak under realitetsbehandling, herunder reglene om søksmålsgjenstand og rettslig
interesse
� kumulasjon og partshjelp
� overprøving og rettskraft
� offentlighet i sivile saker
� sivilprosessuell metode, herunder internasjonale rettskilders betydning og
� rettsgrunnlaget for de sivilprosessuelle hovedprinsippene
Det kreves kjennskap til reglene om
� alternativ tvisteløsning
� frister og forkynnelser
1

� oppfriskning
� midlertidig sikring
� saksomkostninger og fri rettshjelp
Hovedlitteraturen er angitt i to alternativer, som det kan velges mellom:
Alternativ 1:
Hov, Jo: Innføring i prosess 1 og 2 (2010), med unntak av petitavsnitt.
Alternativ 2:
Anne Robberstad: Sivilprosess (2009) Hele boken inklusive petitavsnitt hører med til
lærestoffet, unntatt notene.
Hovedlitteraturen fra våren 2010 er valgfritt alternativ til eksamen høsten 2010. Det er
imidlertid anbefalt at studentene leser den nye hovedlitteraturen.
Hovedlitteraturen våren 2010 hadde også to alternativer:
Alternativ 1 besto av utvalgte emner fra Hov: Rettergang I (2007) og Rettergang III (2007).
Se nærmere
www.uio.no/studier/emner/jus/jus//JUR4000/v10/JUR4000SIV1/pensumliste.xml.
Alternativ 2:
Anne Robberstad: Sivilprosess (2009) Hele boken inklusive petitavsnitt hører med til
lærestoffet, unntatt notene.
-------
Alle henvisninger til Hov i det følgende er til ”Innføring i prosess”. De to bøkene er
fortløpende paginert.
Det må legges til grunn at kandidatenes valg av hovedlitteratur er uten betydning for
vurderingen av besvarelsene.
III Enkeltspørsmålene
Utgangspunktet for saken er brødrene Volds saksanlegg mot Peder Ås med krav om erstatning
som følge av angivelig ærekrenkende uttalelser til avisen Dagens Gang.
1 Ås påstår prinsipalt saken avvist. Det er naturlig å ta standpunkt til dette spørsmålet
først. To grunnlag er oppgitt i oppgaveteksten.
1.1 Det første er at saksøkerne ikke har angitt et maksimumsbeløp for påstanden.
Kandidatene må finne tvl. § 9-2 (2) bokstav a annet alternativ, hvor det fremgår at stevningen
skal inneholde en påstand ”som angir det domsresultat saksøkeren krever”. Noe krav om
maksimering følger ikke direkte av lovteksten. Robberstad omtaler påstanden kort s. 114, men
adresserer ikke spørsmålet om maksimering. Hovs standpunkt (s. 345) er at § 17-2 (2) bygger
2

på en forutsetning om at angivelse av maksimumsbeløp er nødvendig. Noen har kanskje lest
kommentarutgaven til tvisteloven. Her gir Schei m.fl. s. 387 uttrykk for at § 9-2 ikke endrer
den tidligere rettstilstanden, bygget på tvistemålsloven § 14, hvoretter maksimumsbeløp bare
skulle angis når rettens domsmyndighet var avhengig av tvistegjenstandens verdi, i praksis
ved avgjørelsen av hvorvidt kravet til ankesum var tilfredsstilt. I praksis stilles det, så vidt
veiledningsforfatteren kjenner til, normalt ikke krav om at pengekrav skal maksimeres i
påstanden. På den annen side kan det hevdes at rettens allokering av saken til småkravprosess
eller allmennprosess nødvendiggjør en slik maksimering som tvml. § 14 omtalte. Både Hov
og Schei m.fl. finner støtte for sitt syn i § 17-2 (2), som det neppe kan forventes at
kandidatene finner. Her er de således henvist til å resonnere på fritt grunnlag. Hvilket resultat
de kommer til, er underordnet. Hvis noen drøfter om dette i tilfelle er en feil som kan rettes
etter § 11-5 (1) jf. § 16-5, er det bra.
1.2 Ås hevder videre at spørsmålet om han har gjort seg skyldig i ærekrenkelse, ikke kan
avgjøres i en sivil sak. Hjemmel for erstatningskravet er skadeserstatningsloven § 3-6 første
ledd, som lyder:
Den som har krenket en annens ære eller privatlivets fred, skal, såfremt han utvist uaktsomhet eller
vilkårene for straff er til stede, yte erstatning for den lidte skade og slik erstatning for tap i fremtidig
erverv som retten under henvisning til den utviste skyld og forholdene ellers finner rimelig. Han kan
også pålegges å betale slik erstatning (oppreisning) for skade av ikke økonomisk art som retten finner
rimelig.
Ingen må være i tvil om at spørsmålet om straffbarhet eller uaktsomhet prosessuelt blir et
prejudisielt spørsmål i forhold til selve erstatningskravet, og at det som sådant må kunne tas
standpunkt til i erstatningssaken. Det fremgår også rimelig klart av ordlyden i § 3-6 første
ledd at straffbarhet ikke er noe vilkår for å tilkjenne erstatning, noe kandidatene også må
kunne resonnere ut fra, selv om selve temaet prejudisielle rettsforhold er relativt knapt
behandlet i begge hovedlitteraturvarianter (Hov s. 858-859, Robberstad s. 321-322 og s. 325).
1.3 Når Ås begrunner avvisningspåstanden ”bl.a.” med to nærmere angitte grunnlag,
ligger i det en invitt til kandidatene til å undersøke om andre grunnlag kan være aktuelle. Det
er nærliggende å ta opp spørsmålet om rett verneting (Hov s. 211-218, Robberstad s. 67-70).
Kandidatene må finne § 4-4 og konstatere at Ås’ alminnelige verneting er Lillevik. Det kan
nok argumenteres med at skaden har oppstått i Oslo, i og med at det er her avisen trykkes og
gis ut, slik at erstatningsvernetinget i § 4-5 (3) kan benyttes. Kandidatene må uansett finne
§ 4-7(1) og konstatere at konsekvensen av at saken er reist ved feil verneting ikke er
avvisning, slik det var etter tvistemålsloven, men at saken skal overføres til stedlig kompetent
domstol.
2. For den videre drøftelse er det uten betydning om kandidatene kommer til at saken
skal fortsette ved Oslo tingrett eller at den skal overføres til Lillevik tingrett. Oppgaveteksten
synes å bygge på at saken fortsatt behandles ved Oslo tingrett.
Dommer Holm treffer deretter beslutninger om (1) å fremme saken, (2) om å behandle den
etter allmennprosessens regler, ikke etter reglene om småkravprosess, og (3) om å beramme
3

saken til 15. april 2010. Beslutningene blir anket, men brødrene Vold gjør gjeldende at det
ikke er adgang til å anke disse avgjørelsene.
2.1 Avgjørelsen om å fremme saken er kommet til uttrykk ved en beslutning. I motsetning
til hva som gjaldt under tvistemålsloven skal avgjørelser ”som fremmer saken etter særskilt
behandling av en påstand om avvisning” treffes ved kjennelse, jf. § 19-1 (2) (a) annet
alternativ. Her har retten benyttet beslutning. Den viktige forskjellen er at kjennelser skal
begrunnes etter § 19-6 (4), mens begrunnelseskravet ikke gjelder for beslutninger. En
kjennelse kan etter § 29-3 (1) ankes i samme utstrekning som en dom, og det er her klart at
den manglende begrunnelsen gir grunnlag for en saksbehandlingsanke. At retten feilaktig har
kalt avgjørelsen beslutning og ikke kjennelse, ville ikke ha vært avgjørende såfremt kravene
til innholdet i en kjennelse hadde vært tilfredsstilt, jf. § 19-1 (4). § 19-1 (2) (a) er kort omtalt
av Hov s. 824, men omtalen sier egentlig ikke mer enn ordlyden. Bestemmelsen er ikke
særskilt kommentert av Robberstad. Her er kandidatene henvist til å finne frem til de
relevante lovbestemmelsene og anvende dem i forhold til hverandre.
2.2 Etter § 10-1 (4), jf. også § 19-1 (2) (a), skal tvist om en sak skal behandles ved
småkravprosess, avgjøres ved kjennelse. Drøftelsen her vil langt på vei bli den samme som
under punkt 2.1. § 10-1 (4) er heller ikke særskilt kommentert i hovedlitteraturen. Også her er
kandidatene henvist til å finne frem til relevante lovbestemmelser og anvende dem i forhold
til hverandre.
Noen vil antakelig ta opp spørsmålet om tingrettens valg av prosessform. Småkravprosess er
påbudt når tvistesummen er under kr. 125 000, jf. § 10-1 (2) (a). Retten skal av eget tiltak ta
standpunkt til verdien av tvistegjenstanden, jf. § 17-1 (1). At dette også gjelder for valget
mellom småkravprosess og allmennprosess, fremgår forutsetningsvis av § 17-2 (1) annet
punktum. I praksis ville nok – og burde – retten ha bedt om partenes uttalelse om spørsmålet
før det ble tatt standpunkt. Betraktninger under dette om hvor stor en eventuell erstatning
måtte formodes å bli, kan ikke gi uttelling. Hvis dette spørsmålet først tas opp, er det
avgjørende om kandidatene viser at de kjenner bestemmelsene om hvorledes
tvistegjenstanden verdsettes.
2.3 Avgjørelsen om berammelse/ikke å omberamme er korrekt truffet ved beslutning.
Beslutninger kan i prinsippet ankes, men her kommer begrensningene i § 29 (3) til
anvendelse, slik at hovedregelen i praksis blir den motsatte. Bestemmelsen er omtalt – og
kritisert – av Hov s. 967 og atskillig knappere av Robberstad s. 306. Kandidatene må i
utgangspunktet finne bestemmelsen og se hvilke begrensninger den innebærer. Grunnlaget for
anken på dette punktet er selvfølgelig at Ås hevder å ha gyldig fravær denne dagen og dermed
kan kreve omberamming, jf. § 16-2. Her er det nødvendig å drøfte både om vilkårene etter §
29-3 for å behandle anken er til stede, og – subsidiært – om Ås har gyldig fravær.
§ 29-3 (3) åpner for anke i tre situasjoner: (a): uriktig generell lovforståelse knyttet til hvilke
avgjørelser retten kan treffe etter den aktuelle bestemmelsen, (b): avgjørelsen er åpenbart
uforsvarlig, (c) avgjørelsen er åpenbart urimelig. Alternativ (a) har som funksjon å være
sikkerhetsventil for de tilfellene der retten måtte ha misoppfattet det rettslige spillerom som
den aktuelle bestemmelsen gir (Schei m.fl. s. 1280-1281). Den konkrete rettsanvendelsen eller
4

subsumsjonen kan ikke påankes. Dette er sagt i klartekst hos Robberstad s. 306, men kommer
ikke tydelig frem hos Hov. Selv om Ås nok opplever berammingsbeslutningen som urimelig,
skal det nok mere til for å konstatere at den er åpenbart uforsvarlig eller åpenbart urimelig.
Disse alternativene bør avfeies relativt kort.
Når gyldig fravær foreligger, fremgår av § 13-4 (1). Bestemmelsen er knapt behandlet av Hov
s. 368 og noe mer utførlig hos Robberstad s. 134-135. Robberstad gjengir også en relevant
uttalelse i forarbeidene (NOU 2001:32 s. 849), hvor det uttales:
Selv ganske tungveiende velferdsgrunner som arbeidsforhold eller en lengre planlagt ferie, representerer
ikke gyldig forfall.
Relevante avgjørelser om feriefravær som forfallsgrunn kan ikke sees å foreligge. Her er
kandidatene henvist til å drøfte på fritt grunnlag om et sølvbryllupscruise er en så vidt
kvalifisert velferdsgrunn at det allikevel gir grunnlag for å konstatere gyldig fravær.
3 Dagens Gang AS erklærer partshjelp til støtte for Ås. Brødrene Vold hevder at det
ikke er adgang til partshjelp i det foreliggende tilfelle.
3.1 Etter § 15-7 (1) skal partshjelp tillates for (a) den som har reelt behov begrunnet i egen
rettsstilling for at den ene parten vinner, og (b) foreninger og stiftelser, samt offentlige
organer med oppgave med oppgave å fremme særskilte interesser, i sak som ligger innenfor
deres formål og naturlige virkeområde etter § 1-4.
Partshjelp er omtalt av Hov s. 311-316 og av Robberstad s. 191-194.
Kandidatene må se at Dagens Gang AS, som er et aksjeselskap, ikke kan benytte alternativ
(b). Det blir følgelig spørsmål om avisen har et ”reelt behov begrunnet i egen rettsstilling”.
Faktisk interesse – herunder økonomisk interesse – eller prejudikatsinteresse (Rt. 2009 s.
1535) er ikke tilstrekkelig (Robberstad s. 191). I utgangspunktet kreves det at partshjelperens
egne rettigheter eller plikter må kunne bli påvirket av domsresultatet, eller at partshjelperens
rettsstilling er avledet av partens (Ot.prp. nr. 51 (2004-2005) s. 420). Det er neppe tvilsomt at
dette er gjeldende rett på området. Den interesse avisen påberoper seg, har mest til felles med
en prejudikatsinteresse, og det synes rimelig klart at dette ikke er tilstrekkelig til å gi grunnlag
for partshjelp. Det hører imidlertid med at Hov fremstår som kritisk til begrensingene i
adgangen til partshjelp på grunnlag av prejudikatsinteresser (s. 315-316), og det må derfor
aksepteres om kandidater presenterer synspunkter som samsvarer med hans syn. Hvis noen
resonnerer fornuftig ut fra et regress-synspunkt – risikoen for et regresskrav fra Ås mot
Dagens Gang AS – må det også kunne aksepteres.
3.2 Subsidiært – altså under forutsetning av at partshjelp blir tillatt – krever brødrene Ås
erstatning av Dagens Gang AS. Her er regelen at partshjelperens egne rettigheter eller
forpliktelser ikke kan reguleres i dommen. Han kan ikke tilkjennes eller pålegges noe (Hov s.
317, Robberstad s. 192-193). Unntak gjelder bare for saksomkostninger etter § 20-1 (3).
4. Under hovedforhandlingen forlanger brødrene Vold at redaktør Haug skal gi
opplysninger om kilder. Her må kandidatene finne bevisfritaksbestemmelsen i § 22-11 og
5

drøfte unntaksbestemmelsene i § 22-11(2). Bestemmelsen er behandlet av Hov s. 788-789 og
Robberstad s. 240-241. Robberstad omtaler også avgjørelsen i Rt. 2002 s. 489. Hvilket
resultat kandidatene måtte komme til her, er underordnet.
5. Ås anker over saksbehandlingen, begrunnet med at dommer Kirkerud ikke kunne gjøre
tjeneste. Dette må være begrunnet med det var hun som foresto rettsmekling i saken. Ole Vold
påstår anken avvist. Avvisningspåstanden må være begrunnet med at ankefristen er oversittet.
Naturlig rekkefølge vil her være at avvisningsspørsmålet behandles før habilitetsspørsmålet,
men dette er ikke av vesentlig betydning.
5.1 Når det gjelder ankefristen må kandidatene vise at de kjenner ankefristen på én måned
(§ 29-5 (1)), og de bør samtidig vise at de kjenner og forstår fristberegningsreglene i
domstolloven §§ 146 annet ledd og 147. § 147 er uttrykkelig nevnt hos Robberstad s. 126 og
s. 287. Her er situasjonen at ankeerklæringen er sendt som PDF-fil vedlagt en e-post på den
dato som etter vanlig beregning fremstår som fristens siste dag. Spørsmålet er om dette
tilfredsstiller kravene i domstolloven § 146 annet ledd, som forutsetter postlegging av et
”skrift”. Svaret blir enkelt for de kandidater som kjenner avgjørelsen i Rt. 2010 side 688, som
ikke har kommet med domssamlingen som kandidatene har med seg. Her ble oversendelse
som PDF-fil vedlagt e-post likestilt med etablert praksis for forsendelser pr. telefaks, som har
vært ansett som rettidige dersom telefaksen blir sendt innen fristen og originalen omgående
følger etter. I vårt tilfelle postlegges originalen på første hverdag i romjulen 2009, og det må
åpenbart være tilstrekkelig. Avgjørelsen er ikke omtalt i litteraturen, og de som ikke kjenner
den, er henvist til å resonnere ut fra lovens ordlyd og generelle synspunkter på elektronisk
kommunikasjon i dagens samfunn. Om kandidatene samtidig får vist til domstolloven § 197 a
om elektronisk kommunikasjon med domstolene og får frem at forskrift som omtalt i
bestemmelsen ennå ikke er fastsatt, er det bra.
5.2 Et ytterligere poeng her, som mange nok kommer til å overse, er at anken i ethvert fall
er rettidig som følge av at ankefristen ikke løper i rettsferien. I juleferien løper denne fra og
med 24. desember, jf. domstolloven §140 første ledd. Forarbeidene gir uttrykk for en
oppfatning om at ankefristen skulle løpe i rettsferien, noe som er vanskelig å forene med
lovteksten, og Høyesteretts ankeutvalg avgjorde i Rt. 2008 s. 1263 at ankefristen ikke løp.
Avgjørelsen er tatt inn i domssamlingen. Den er omtalt av Robberstad s. 57 og s. 127. Hov gir
uttrykk for en korrekt regel i et petitavsnitt på s. 729, men viser her til Rt. 2008 s. 1723, som
igjen viser til Rt. 2008 s. 1263.
5.3 Neste spørsmål blir så om dommer Kirkerud har vært utelukket fra å gjøre tjeneste, og
hva som i tilfelle blir konsekvensene av det. Her må kandidatene finne § 29-21 (2) bokstav b),
få frem at forholdet må likestilles med inhabilitet, og at inhabilitet hos dommeren er en
absolutt opphevelsesgrunn. Bestemmelsen er kort behandlet av Robberstad s. 298. Når det
gjelder den nærmere vurdering av habiliteten, må kandidatene finne § 8-7 (2) første punktum
– kort omtalt hos Robberstad s. 110 – som lyder:
En dommer som har vært rettsmekler i saken, kan bare delta i den videre behandling av saken hvis
partene ber om det, og dommeren selv finner det ubetenkelig.
6

Hov s. 204 gjengir lovteksten uten drøftelse.
Spørsmålet her er om vilkåret ”partene ber om det” er tilfredsstilt ved at ingen av partene
fremsatte innsigelser mot at dommer Kirkerud gjorde tjeneste. Her er imidlertid lovens
forutsetning at partene må be aktivt om at samme dommer gjør tjeneste, og at de ikke skal
komme i en situasjon hvor de må samtykke etter initiativ fra dommeren, jf. Schei m.fl. s. 377
og Ot.prp. 51 s 391-392. Vilkåret for at Kirkerud skal kunne behandle saken er ikke
tilfredsstilt, slik at tingrettens dom må oppheves på dette grunnlaget. Om kandidatene ikke
finner § 8-7 (2), vil de etter omstendighetene også kunne få uttelling på grunnlag av en
forstandig drøftelse med utgangspunkt i domstolloven § 108.
6 Siste spørsmål gjelder rettskraftsvirkningene av tingrettens dom i forholdet mellom Ås
og Per Vold, og dreier seg om konsekvensene av at Ås ikke har anket tingrettens dom i
forhold til Per Vold. Det følger av hovedregelen om rettskraft i § 19-14 (1) at dommen er
rettskraftig i forholdet mellom disse partene. Om det skulle være slik at Per har vært en
bifigur i forhold til broren, er dette uten betydning. Avgjørende er at Ås er dømt til å betale et
beløp til brødrene ”under ett”. Per kan derfor kreve oppgjør i henhold til dommen. Om han
kan kreve hele beløpet eller bare den del som etter det underliggende forhold mellom
brødrene skal falle på ham, er et materielt spørsmål. Antakelig må Ås kunne betale hele
beløpet til Per med frigjørende virkning, og da må Per tilsvarende kunne kreve oppgjør. Det
kan gjerne nevnes at konsekvensene av fullt oppgjør overfor Per nødvendigvis må bli at Ås
må frifinnes i ankesaken mellom ham og Ole, dersom anken ikke blir trukket.
2. november 2010
Nils Erik Lie
7