Den personlige bragd - OSI Fjell

16
På toppen av Norge
En gløtt av sol kunne skimtes gjennom snøen.
2469 meter over havet så vi ingen verdens
ting. Men faen, det var godt å være øverst.
Det var dette med å gjennomføre drømmer.
Og min våte drøm om Galdhøpiggen tok til
å hjemsøke meg da mitt nordnorske fjellhjerte
i femtenårsalderen skjønte at dette
var Norges høyeste topp. Eksotisk, fjernt og
fantastisk, virket det.
Men da jeg 22 år gammel, naiv og freidig,
proklamerte mine forventninger til fjellføre
sør- øst- og vest-lendinger i Oslo, forstod jeg
at min høye drøm var et lavmål.
– Der har jeg vært hvert år siden jeg var 12.
– Kjempekjedelig tur, du går jo i kø hele veien.
– Landskapet er jo på ingen måte ekstraordinært.
Dette var bare noen av reaksjonene jeg
møtte. Fjellsnobberi, tenkte jeg, og holdt fast
ved at dette skulle bli fantastisk.
I en fullstappet stasjonsvogn la vi i vei mot
Jotunheimen første helga i september. Jeg,
Ivar, Odrun, Alia og Kim. Lite visste vi om at
også 972 ansatte i firmaet Atea hadde planer
om å sette en Guinness-rekord samme helga.
Vi fikk i oss frokost lørdag morgen mens en
skokk av motiverte IT-folk passerte teltene
våre, før vi selv kom oss i gang. På veien
hilste vi på en ny Atea-er hver tiende meter.
Vi tapet skoene deres, ga oppmuntrende
kommentaret, og trasket videre selv. På
veien ned gikk vi i kø. Bokstavelig talt.
Men likevel. Vi nådde toppen, Norges
høyeste. For meg og de andre; aller første
gang. Og selv om andre ser på dette som en
standard-tur, var hvert fall vi med på å sette
en verdensrekord. Samtidig som en drøm
gikk i oppfyllelse.
Tekst og foto: Christina Svanstrøm