13.07.2015 Views

I NIERINGSLIVET

I NIERINGSLIVET

I NIERINGSLIVET

SHOW MORE
SHOW LESS
  • No tags were found...

Do you know the secret to free website traffic?

Use this trick to increase the number of new potential customers.

I NIERINGSLIVET FRA PRAKSIS TIL TEORI


Det etiske perspektivTORE NORDENSTAMAIle har vi vire formeninger om hva som er rett og feil. Barnopparbeider raskt sansen for rettferdighet og reagerer sterktpi urettferdig behandling. Pi skolen, i familielivet og i vennekretsener vi n ~dt til i forholde oss til de nornler og verdier son1 settersitt preg pi felleskapet. Og slik er det gennom hele livet. I yrkeslivet,som i alle vire forskjellige fritidsaktiviteter, styres vi av forestillingerom hensikters og handlingers moralske gehalt. Men ikkebare hensikter og handlinger og deres resultater utsettes stadig fornloralsk vurderiiig. Det sanlme gelder for personer og dereskaraktertrekk, son1 kan vzre mer eller nzindre prisverdige ellerklanderverdige, og for alle de praksiser vi m0ter pi livets forskjelligeomrider. Ogsi organisasjoner, institusjoner og stater blirbedamt - positivt eller negativt - fra etisk synsvinkel.Etikk i vid forstand er summen av alle vire forestillinger on1 hvasorn er rett og feil, prisverdig eller forkastelig, bide nled hensyn tilindivider og deres handlinger og med hensyn til organisasjoner ogsosiale systemer av ymse slag og deres atferd. Vire etiske formeningerer innebygd i all vir atferd og finnes der f~rst og fremst somen stilltiende bakgrunn for alt hva vi foretar oss. Etikkens kjerne erden pvaktisevte etikk, som skiller seg mer eller mindre fra v2re etiskeerklzringer - den fovmulerte etikk. Etikken eksisterer f~rst og fremstsom en del av vir tause kunnskap, men av og til pr~ver vi i formulerenoe av det som er innebygd i den praktiserte etikken.Resultatet blir fjerne meget omtrentlige regelformuleringer, tommelfingerreglerav typen c(Du skal ikke drepes, aEn skal ikke lyven


ETIKK I NEKINC;SI.IVET0.1. Miten slike omtrentlige etiske normer skal fortolkes pi er noevi alle mi lare ved i bruke dem i konkrete situasjoner, farst underledning fra eldre og mer erfarne mennesker og med tiden mer ogmer selvstendig med henvisning til vir opparbeidede etiske erfaring.Alle generelle etiske regler forutsetter enighet i bruken avreglene. En nler eller mindre diffus mengde av tidligere erfaringerinngir nsdvendigvis i all etisk klokskap, og av og til hender det atvi praver i hente frem noen av disse erfaringene. Det skjer gjerne isituasjoner hvor vi er genuint usikre pi hva som er den rette handleniiten.Det kan dreie seg on1 nye og uforutsette situasjoner, somnir ny teknikk gj0r at vire tradisjonelle forestillinger ikke lengerkan gi tilstrekkelig veiledning.Innf~ringenav respiratoren i behandlingen av sykehuspasienterer et eksempel pi dette. Den nye behandlingsformen farte til atmange menneskeliv kunne reddes, men den forte ogsi til at menneskerkunne holdes i live i mineder og ir uten i vise noen somhelst tegn pi bevissthetsliv. Situasjonen fremsto for mange son1uutholdelig, og man fikk en utstrakt debatt om de tradisjonellekriteriene for i skille mellom liv og dad. Resultatet ble noe sidrastisk som en revisjon av selve begrepene om liv og dsd (detnye begrepet ahjernedsds).De vanskeligste situasjonene, etisk sett, er gjerne de tilfellenehvor forskjellige regler trekker i forskjellig retning og hvor ulikehensyn mi veies mot hverandre. Slike etiskc dilemmaer er like vanligi det skonolniske liv son1 pi alle andre yrkesomrider. Ofte dreierdet seg da om lojalitetskonflikter. En medarbeider i en bedrifi oppdagerfor eksempel at det foregir ulovlige ting som kan medfsrestore miljsskader. Hva skal veie tyngst i en slik situasjon - hensynettil bedrifien eller hensynet til miljset? (I de falgende kapitlene idenne boken vil du mate en rekke slike eksempler. I slike problemsituasjonerblir vi 110dt til i pr~vei kaste lys over deler av detetiske landskapet i hip om i kunne finne ledetrider son1 kan f ~reoss ut av det etiske ufaret.Etikkens landskap er bide stort og komplekst. De systematiskeforsskene pi i tydeliggjare deler av dette landskapet kan deles inni tre typer. For det fsrste finnes det en rekke beskrivelser av deler


DET ETISKE PEKSI'EKTIVav den etikken som inngir i forskjellige kulturer. Sosialantropologiskebeskrivelser av den praktiserte etikken i fremmede kulturertilh~rer denne kategorien. (Den som blir nysgjerrig pi dette, kanbehynne rned kapitlet ((Ethics in small-scale societies)) i hindbokenA Coinpanion to Ethics, red. Peter Singer, Oxford 1991. Denneboken er en gullgruve for den som vil fordype seg i etikkensman~oldige verden.) Vi kan kalle dette deskviptiv etikk. For detandre finnes det mange fors~k pi i forandre den gitte etikken.Eksernpler pi dette finner vi bide i religiase tradisjoner som kristendommen,islam og buddhismen og hos profane etiske reformatorer.Vi kan kalle dette novmativ etikk. For det tredje har vi en langrekke forsak pi i systematisere og begrunne hele mengden avetiske forestillinger. I vir europeiske kulturtradisjon begynnerdette for alvor rned Platon og Aristoteles pi 300-tallet f.Kr. Vi kankalle det-filosofisk etikk eller movalfilosofi.I moralfilosofien ligger tyngdepunktet pi analyse av de grunnleggendeetiske begrepene (for eksempel: ccrett handling)), ccrettferdighet)),ccmoralsk forpliktelser), cclykke)), ccdet gode liv))) og pi ifrenlskaffe gode begvunnelser for de grunnleggende etiske utsagnene.Det kan neppe forbause noen at uenigheten har vist seg ivzre stor n2r det gjelder analysen av begreper som nrettferdighetneller ndet gode livr). Det kommer vel heller ikke son1 noen overraskelsei vire dager at rnangfoldet pi det etiske omridet har vistseg i vxre inexet stort. I lys av all den uenighet som faktisk eksistererpi det etiske omridet, og ikke rninst i lys av det kulturellernangfold som finnes pi v3r klode, kan oppgaven i finne frem tilen universe11 etikk lett fremsti som totalt urealistisk. Etisk velativisrnefremstir gjerne som et attraktivt st2sted i vire dager. Det ermot denne bakgrunnen nloralfilosofien fir sin relevans. Denrade triden i den moralfilosofiske tradisjonen er nemlig fors~kenepi i vise at det faktisk fiilnes universelt hyldige innslag pi detetiske omridet. Om man begynner i reflektere over vilkh-enefor menneskelig sarnliv, er dette kanskje heller ikke helt overraskende.Dette skal vi komme tilbake til senere i noen av de f0lgendekapitlene.Her og ni vil vi poengtere to forhold:


ETIKK I NEKINGSLIVET(1) Det etiske perspektiv er det overordnede perspektiv. Alle handlingerog praksiser kan bedsmmes fra forskjellige synspunkter.Et tiltak kan for eksempel vurderes fra et begrenset bedrifisokonomisksynspunkt eller fra et samfunnsokononiisk synspunkt.Det samme tiltaket kan vurderes fra juridisk synspunkt.A se en handling eller en praksis i et etisk perspektiv innebzreralltid en helhetsbedsmmelse, hvor de forskjellige delaspektenemi veies mot hverandre i et forssk pi i finne frem til en 10sningsom fremstir som velbalansert, alt tatt i betraktning.(2) Upartiskhet inngir alltid i det etiske perspektiv. A se noe i etetisk perspektiv innebzrer i prove i overskride alle former foretisk egoisme. Med ccetisk egoismer) menes her det samme som((forsok pi skaffe seg selv fordeler ved i bruke metoder somman ikke er villig til i la andre bruke nlot en selv)). Den mestproblematiske formen for partiskhet er nok ikke denne individuelleformen for egoisme, men alle de varianter av gruppeegoismesom eksisterer pi vir klode. Vi kan kalle det etiskprovinsialism~.I v%r flerkulturelle verden er det ikke bare avteoretisk interesse i prove i overskride den eksisterende etiskeprovinsialismen. Sett i et lengre perspektiv dreier det seg om etoverlevelsesvilkir.


~~l~qusrr~rr~n nlgrrr rr~4ur~d rrros lvlorrr rrs2a rrr5 JcrI ls~r1


FlNNES DET EKSPEKTER PA MOIIAL?med privatlivets etikk. I privatlivet er det en grunnleggende regelat man skal holde seg til sannheten. I forretningenes verden er detimidlertid ikke slik. Fremgang i forretningslivet forutsetter at mankan skille skarpt mellom hverdagslivets etikk og de spesielle reglersom gjelder i det 0konomiske liv. Evnen til i lyve og blaffe effektivter simpelthen et overlevelsesvilkir pi dette omridet. Carrillustrerer sin tese med en rekke eksempler.Et av eksemplene omhandler forretningsmannen Tom som spiserlunsj nied en kunde. Denne spar on1 han kunne tenke seg istatte en viss politikers valgkanlpanje med hundre dollar.Forretningsmannen mi tenke seg om litt far han svarer ja.Politikeren tilharer nenilig ikke det partiet som Tom selv soknertil. Men han svarer ja med tanke pi mulighetene til i fi istandgode kontrakter bide ni og pi lengre sikt. Nir Tom forteller sinkone om dagens begivenheter, koninienterer hun: ((Tom, det ernoe som er galt med forretningslivet nir en blir n0dt til i velgemellom familiens eksistensgrunnlag og sine forpliktelser mot segselv pi en slik mite.)) Carrs kommentar er at Tom og hans konebetraktet episoden pi to forskjellige niiter. Hustruen vurdertesituasjonen i lys av privatlivets etiske regler, niannen si pi den somforretningsmann, son1 et sp0rsniil on1 spillestrategi. Vir etiskeerfaring fra hverdagslivet mi settes i parentes on1 vi ansker i spilleen rolle i det ~konomiske liv - det er Carrs budskap.Andre eksenipler son1 blir nevnt i Carrs tekst er Kalph Naderskritikk av bilindustriens manglende interesse for bilistenes liv ogsikkerhet i boken Unsafe af Any Speed (utgangspunktet var mangleneved bilmodellen Chevrolet Corvair; noen ir senere understreketFord Pinto-affieren alvoret i Naders kritikk); den anierikanskepolitikeren Moynihans kritikk av forsikringsselskapenessystematiske bruk av feilaktig statistikk son1 grunnlag for i ta utaltfor h0ye premier fra forsikringstagerne; kritikk fra politisk holdav matindustriens tilbayelighet til i pakke varene inn pi en villedendem3te; n1.v. Carr vurderer disse tilfellene pi sanlme mitesom de berorte selskapene gjorde den gangen: Si lenge en holderseg innenfor lovens grenser, er alt tillatt. Om skjerpet lovgivninggor det nadvendig 3 forandre pi oppleggene, si m3 en aare det.


For clvrig er det bare selskapenes oppgave i utnytte markedet sieffektivt som mulig. Carrs eksempelmateriale er hentet fra 60-irenesUSA, men spclrsmilet er om ikke de holdninger han beskriver,lever i beste velgiende ogsi i dag bide i USA, i Norge og alleandre land. (Andreas Falkenberg kommenterer Carrs synspunkterslik: (((1) 1968 er lenge siden ... (2) Mange vil vxre uenige i at alter tillatt - etter at man har etterlevd lovens bokstav. (3) De flesteforretningsfolk opererer i en bransje der ccalle kjenner alle)) og derdet er viktig i passe godt pi sitt rykte, tillit etc.)) Det siste punkteter selvfalgelig viktig og f.0. helt i trid med Carrs anbefalinger.)Carrs synspunkter er et usedvanlig klart eksempel pi et ikkeuvanlig syn pi etiske forhold: hold deg innenfor lovens rammer,bryt ikke med tradisjonene pi ditt virksomhetsfelt, og gjar foravrig det som tjener dine egne interesser best! Vi kan kalle detteetisk konvensjonalisme.Etisk konvensjonalisme kan kritiseres pi flere miter:(1) Dette farer til en form for dobbeltmoral. Tom og alle andresom er i en lignende situasjon, forutsettes i ha tn moral iarbeidstiden og en annen i fritiden. I sin fritid kan Tom 7 ernekritisere sin egen oppf~lrsel tidligere pi dagen, men ifalge konvensjonalismenm5 de forskjellige rollene holdes atskilt. Pi sammemite kan en argumentere for at det er riktig for en dornmeri falge landets lover i embeds medfor (tenk for eksempel pirasediskriminerende lover i apartheid-tidens Syd-Afrika); ellerskan han (som statsborger og politisk interessert) prclve i bidra tilen forandring av de inhumane lovene som han selv praktiserer isitt daglige virke. Mot denne formen for dobbeltnioral kan detanfares at det er uncldvendig i anta at yrkeslivet krever sin egenetikk. Toms oppfarsel kan og bar drakes ut fra de sammeutgangspunktene son1 all annen atferd.Som alternativ til Carrs oppfatning kan vi da formulere f~lgendetese:Nxringslivets etikk er ikke et moralsk reservat med sine egne


lover, men en anvendelse av normale etiske synspunkter og erfaringerpi et spesielt omride.En av oppgavene for de fslgende sidene er i presentere synspunkterog argumenter som kan hjelpe oss i ta stilling til denne tesensholdbarhet. Kanskje blir resultatet at at de sterkeste argumentenefaktisk gir i retning av Carrs pistand om at n~ringslivets etikk eret helt spesielt felt med sine egne normer?(2) De etiske konvensjonene strekker ikke alltid til. De vanskeligsteetiske avgjorelsene har som regel i gjsre med situasjonerhvor det er forskjellige hensyn som trekker i forskjellige retninger.Typiske eksempler pi slike situasjoner er de lojalitetskonfliktersom vi kan komme opp i yrkeslivet. Tenk pi styremedlemmetKagnhild Smedsruds kvaler i Orkla-caset ovenfor!(Andreas Falkenberg: ((Orkla og slmarkedet i Norge.))) Ellertenk pi de kryssende hensyn som fsrte til Toms dilemma ieksemplet ovenfor! Slike etiske dilemmaev, hvor ulike hensyn oglojaliteter trekker i forskjellige retninger, fgrer til noen av demest problematiske situasjonene overhodet pi det etiskeomridet. Og det er forelspig et ipent sp~rsmil i hvilkenutstrekning standardteoriene pi det etiske omridet kan bidratil en l~sning i slike situasjoner.(3) Ikke minst den tekniske utviklingen fsrer til at vi kommer oppi nye situasjoner hvor de garnle reglene ikke lengre kan fungeresom veiledning. Det oppstir et akutt behov for i finne fremtil nye konvensjoner for i hindtere de etiske problemstillingersom utviklingen fsrer til. Og hvordan skal en da gi frem? Omdette sier Carr ingenting. Mange eksempler er i finne piomridet medisinsk teknolog. Nir respiratoren ble tatt i bruk i1960-irene, ble det mulig i holde pasienter som ellers ville had0dd forlengst, i live i uker, mineder og ir. Dette f~rte til enrekke tilfeller hvor pasientene ikke viste noe som helst tegn pibevisst liv, men hvor de elementzre livsfunksjonene allikevelble opprettholdt ved hjelp av de moderne apparatene.Foreldrene til Karen Quinlan (et av de mest omtalte tilfellene


den gangen) snsket i fa datteren koblet fra hjerte-lungemaskinen.Legene mente at dette ville vxre i strid med et avlegeetikkens grunnleggende pibud, nernlig at en leges oppgaveer i bidra til i opprettholde liv; legen mi aldri medvirke tili ta liv. Tilfellet Quinlan og lignende case fsrte etter hvert tilen omfattende diskusjon om virt tradisjonelle syn pi liv ogdad og til analyser av forskjellen mellom det i ta et liv pi denene siden, og pi den andre siden det i avsti fra en kunstig forlengelseav en rent vegeterende tilstand uten noen av de kjeni~etegnson1 vi normalt regner son1 et minstekrav til god livskvalitet.Kesultatet av diskusjonene var noksi drastisk: De flestehar ni akseptert et nytt begrep on1 hva d0den innebxrer(begrepet ((hjernedodu). Lignende eksempler fra de siste ireneer oppfinnelser som Internet og CD-rom-plater, som har fsrttil nye problemer pi opphavsrettens omride. Skal for eksempelen computer-utgave av en tekst regnes son1 en publikasjonson1 faller inn under de etablerte copyright-bestemmelsene?Her mi det utarbeides nye konvensjoner for i hindtere de nyesituasjonene son1 vi er kommet opp i.(4) Mot den spesielle varianten av etisk konvensjonalisme son1Carr forsvarer, kan det rettes ytterligere en alvorlig innvending:Naringslivet er ikke et spill. Carr peker pi noen likhetermellom det som foregir i et spill son1 poker, og det son1 skjer inxringslivet. Men han sier ikke noe son1 helst on1 forskjellenemellom spill og for eksempel en eiendomshandel. Om jegskulle finne pi i spille poker, mi jeg akseptere at jeg sannsynligvisvil bli lurt av nler erfarne motspillere. On1 jeg gir meginn pi et av mitt livs stsrste investeringer i form av innkjap aven enebolig, s i aksepterer jeg ikke pokerspillopptreden fra selgerensin side. Jeg forventer at bide selger og meMer opptrerxrlig, slik at jeg for eksempel far opplysninger om eventuellemangler. Det kan unektelig vxre oppklarende i peke p5 likhetstrekkmellom nxringslivets praksiser og forskjellige formerfor spilleatferd, men det er sannsynligvis enda mer oppklarendei prsve i fa tak i forskjellene.


FINNES 1IET EKSPERTER P!.MORAL'(5) Det femte og siste punktet son1 vi vil peke pi, er konvensjonalisrnenspistand oin at alt som ikke er uttrykkelig forbudt i delover og vedtekter som er gjeldende i de land en oppholderseg i, er moralsk akseptabelt. Det er ipenbart ikke en holdbarpistand. Langt pi vei nzi det vxre samsvar mellom gjeldendelov og allment utbredt moral. Ellers ville ikke lovene bli fulgt ionskelig omfatning. Men av dette f~lger det ikke at alle loverer nloralsk akseptable. Tenk for eksempel pi de skattereglenesom gjelder i kongeriket Norge. Noen av dein oppfattes somurettferdig - og blir da heller ikke fulgt. Iblant kan det til ognled vzre en borgerplikt i bryte med eksisterende lover (ccsivilulydighet))). Og frenlfor alt: Omridet for det juridisk riktigesamnlenfaller ikke fullstendig nled omridet for det moralskriktige. Store deler av livet er heldigvis ikke lovregulert. Mendet innebzrer ikke at alt er moralsk tillatt. At seksuallivet iNorge for voksne menneskers vedkonlmende ikke er underkastetmyndighetenes sensur, innebzrer ikke at de etiske prinsippeneon1 omsorg og hensyn er satt ut av spill. Det juridiskeog det moralske overlapper, men alle lover mi i prinsippetutsettes for moralsk granskning. Konvensjonalismen settervognen foran hesten nir den hevder at moralen bestemmes avjussen.Rett handling og moralsk teftMoralfilosofiens tradisjonelle oppgave har vxrt i fremskaffe enoversikt over hele det moralske omridet. Det er ikke noen litenoppgave, tatt i betraktning at praktisk talt alle aspekter ved menneskersliv og virke har en moralsk side. Hvordan bor man gifrem om man setter seg et si arnbisi~st mil? En vanlig strategi harvxrt i prove i vise at moralen kan ses son1 en pyranlide.Pyramidens basis bestir av alle vire handlinger og resultatene avvire handlinger. Handlingene horer hjemme i bestenlte handlingstradisjoncreller praksiser. Handlinger og praksiser tenker manseg gjerne son1 noe son1 styres av regler av forskjellige slag: praktisketommelfingerregler, strategiske overveielser, etiketteregler,


ETIKK I NEI


FINNES DE'T EKSPEKTEK l>A MOKAL:Hvis en finner en god begrunnelse for en norm, si viser det velbare at normen egentlig ikke er helt grunnleggende? Slik blir detofie argumentert. Nir vi kommer til de mest fundamentale normenepi moralens omride, er det bare t-n ting i fjsre: i velgenlellonl i akseptere eller i forkaste dem. Valget mi nsdvendigvisvere irrasjonelt siden det er umulig i vise til mer grunnleggendenormer. Denne posisjonen kalles iblant etirk desisjonisme. Til denetiske desisjonismens mest kjente forsvarere hsrer sosiologen MaxWeber pi begynnelsen av 1900-tallet og filosofen Karl Popperornkring midten av 1900-tallet.Men situasjonen er ikke si hiplss som den kan virke ved fsrstenyenkast. Tesen at moralen nadvendigvis mi hvile pi et irrasjoneltgrunnlag, bygger pi et fordreid bilde av hva moral er. Eksempletsmakt og den moralske erfaringens rolle kommer ikke til sin rett idette bilde, som vi ni skal kritisere og prc3ve i erstatte med et merrealistisk portrett av moralen.Nir man snakker om grunnleggende normer eller ((verdiaksiomeno.l., forutsettes det at moralen, jussen og andre normsystemerer bygget opp pi sanlme mite som aksiomatiske systemer imatematikken (typeeksempel Euklids geometri). Fra de mestgrunnleggende utsagnene (aksiomene) ville man da glennomlogisk deduksjon kunne avlede de mindre grunnleggende utsagnene(det som i matematikken kalles ccteoremer))) og konkreteanvendelser i enkeltsituasjoner. Men dette er ikke et realistisk bildeav hvordan juridisk og etisk argumentasjon faktisk foregir. Detkreves noe mer enn den formelle evnen til i kunne glennomfclrekorrekte deduksjoner for 2 kunne hindtere kompliserte moralskeog legale spsrsmil. Det kreves noe son1 kan kalles livsvisdom,praktisk erfaring, etisk kompetanse eller movalsk teft. For moralensog jussens vedkommende kreves dessuten den juridiske kompetansesom bestir i at man behersker de regler, eksempler og praksiserson1 til sammen utgjclr den relevante del av vedkommenderettssystem (feks. alle lover og bestemmelser som tilsammenutglclr den norske skattelovgvningen, iberegnet kjennskap tilmiten dette regelverket faktisk er blitt brukt pi av ligningsmyndigheteneog rettsapparatet).


Det son1 ikke kommer frem i et ensidig normperspektiv pi slikeomrider son1 moral og rett, er at det er en ncldvendig forbindelseniellom normer (regler), eksempler og opparbeidet konlpetanse.Det er ikke nok i kjenne reglene. Man mi ogsi kunnehindheve dem pi en forsvarlig mite. Regler lxrer nlan normaltved hjelp av eksempler (ccpresedenstilfeller,,, som det heter i jussen),og noen regler kan bare lzeres ved hjelp av eksempler. Dettegjelder blant annet for de regler son1 styrer vir bruk av etiske ogestetiske begreper. Tenk for eksempel pi uttrykk som (crock-androll))og ccsymfoni))! Forstielsen av regelen styres av en rekke m0nstereksempler,samtidig son1 det er slik at disse eksemplene barekan forstis sum eksempel i relasjon til noe mer allment (en norm, enregel, et begrep). Regelforstielse og eksempelforstielse kjennetegnesav en sirkelstruktur son1 minner om forholdet mellom helhetsforstielseog delforstielse nir det glelder tekster. Vi forstirdelene av en tekst i lys av den helhet som etterhvert vokser fremfor oss nir vi leser teksten, og forstielsen av delene endres etterhverti lys av den fremvoksende helheten. Det er den prosessensom kalles ((den hermeneutiske sirkel)).For i illustrere regel- og eksempelforstielsens sirkel kan vi tenkepi hva det innebzerer i vxre for eksempel genergs. Ordet ccgener0-sitet)) og dets tilsvarigheter pi andre sprik er positivt ladet, menoppfatniiigene on1 hva gener~sitet egentlig innebzrer og om hvorgrensene gir mellom generclsitet, un~dvendig slasing og uakseptabelglerrighet, varierer fra samfunn til samfunn. Den enestemiten i finne frem til hva son1 ligger i begrepet genermitet i et gttsamfunn, er derfor i gennomgi en rekke eksempler og moteksempler.Riktignok kan man (som Aristoteles gjorde) peke pinoen faktorer som man b0r ta hensyn til nir man vil utove en dydsom generrasitet. Motivet b0r vxre godt, man b0r gi tilstrekkeligmye til de rette personene pi det rette tidspunktet - og lignendemeget allment formulerte krav. For den som enni ikke vet hvagener~sitet innebxrer, er dette temmelig intetsigende. De allmennekravene f"ar en konkret mening f~rst nir de anvendes pi foreliggendesituasjoner. Det er da ogsi det som skjer i all oppdragelse.Gjennom innwing i forskjellige praksiser erverver vi den kom-


petanse som kreves for selvstendige innsatser pi det omridet detdreier seg om. For i kunne handle pi egen hind mi man ha skaffetseg visse kunnskaper og erfaringer. Nh vi snakker om ((kunnskap)),tenker vi ofte pi en spesiell form for kunnskap, nernlig den formulertekunnskapen som foreligger i form av spriklige utsagn. A ha etvisst kjennskap til fjsikk kan for eksempel innebxre at en kjennerArkimedes lov. Vi kan kalle det teoretisk kunnskap eller pistandskunnskap.Men det finnes andre former for kunnskap som ikke litelett kan formuleres i pistands form. Tenk for eksempel pi denkunnskap vi har nir vi kan skille klangen fra en klarinett fra lydenson1 stammer fra en obo! Vi kan kalle dette fortrol&hetskunnskap. Entredje type kunnskap kan illustreres med det i kuniie havle ellerdet i kunne lage en omelett. Det dreier seg her on1 praktiske ferdighetersom er nerdvendige innslag i snekkerens og kokkensyrkeskompetanse. Iblant brukes uttrykket ((know-how)) for i henvisetil slike ferdigheter. Vi skal her kalle det ferdighetskunnskap.Mye av det vi kan, eksisterer i form av ferdigheter og fortrolighet,for eksempel de spriklige kunnskaper vi har i og med at vi harl~rt virt rnorsrnil. W artikulere alle de regler som inngo rar i vir normalespriklige kompetanse er en oppgave for spesialister, i dettetilfellet sprikforskere. Nir det gjelder andre aspekter ved alt det vil~rer nir vi vokser opp i en viss kultur, er det andre spesialistersom tar seg av oppgaven i fornlulere og systematisere det somallerede foreligger i form av taus kunnskap (det vil si fortrolighetskunnskappluss ferdighetskunnskap), for eksempel sosialantropologerog bedrifisakonomer eller - for moralens vedkornmende -moralfilosofer og empiriske etikkforskere.Son1 pi de fleste andre omrider er brorparten av de regler sornligger til grunn for vire oppfatninger om hva som er moralsk rettog galt ikke formulert som uttrykkelige spriklige utsagn. De flesteav vire moralregler eksisterer implisitt i vire handlinger og holdningersorn fortrolighetskunnskap og ferdighetskunnskap. Vi vetofte hva sorn er riktig eller galt uten i kunne si det klart. W ha dekunnskaper som trengs for i kunne handle rett og for i kunneavgjerre om andres opptreden er moralsk akseptabel eller ikke, er iha ervervet den kompetanse som kan kalles moralsk teft.


ETIKK I NERINGSLIVETI lys av disse betraktningene kan vi erstatte pyramidemodellenfor etikken med et annet bilde: Etikken er som et isfjell. Den formulertedelen av etikken er den lille delen som vi kan se ovenforvannskorpen. Det aller meste av isfjellet skjuler seg under vannet(= vir tause etiske kunnskap).Begrepet etisk kompetanse ligner delvis p3 det kompetanscbegrepetsom man pleier i arbeide med i jussen. aAt en person harkompetanse vil si at han eller hun p3 visse vilkir kan fastsette nyenormer, hvis eksistens nettopp begrunnes ved i henvise til atkompetansen har vxrt utovet~, som N. Kr. Sundby har formulertdet. Ifalge prislovens s26, 2. ledd kan Kongen f.eks. ccgi forskrifierom at bestemte grupper ervervsarbeidende skal ha plikt til ioffentligdare sine irsregnskaper)). Men det er ogsi vesentlige ulikhetermellom etisk og juridisk kompetanse. Juridisk kompetanseinnebxrer en rett til 3 pilegge andre normer, noe som normaltikke er relevant pi moralens omr3de. Moralnormer er normersom en m3 pilegge seg selv og sti inne for. Juridisk kompetansetilskrives visse instanser og rolleutgvere gjennom uttrykkelige stipulasjoner.Moralsk kompetanse er derimot noe som enhver mierverve seg gjennom egen erfaring. Juridisk kompetanse er reservertfor noen fa instanser. Moralsk kompetanse er noe alle voksnemennesker normalt forutsettes iha. Ervervelsen av etisk kompetanseer en vesentlig del av oppdragelsen i alle kulturer. I denutstrekning man overhodet kan snakke om noe slikt som ccetiskekspertiseo, mi man altsi ha in mente at etisk ekspertise (ellermoralsk teft) har en helt annen utbredning enn juridisk kompetanseog andre former for spesialistkompetanse.P3 det rettslige omridet betraktes en norm som gyldig om dener resultatet av at en person eller instans med den forn~ldne kompetansehar utavd sin kompetanse. Pi samme mite kan vi si at enetisk norm eller en etisk avgjclrelse i en konkret situasjon kanbetraktes om gyldig (det vil si nioralsk riktig) om den er resultatetav at en etisk kompetent person har gort bruk av sin kompetanse.Hva innebxrer det da ivxre etisk kompetent, 3 ha moralsk tefi?Allment kan vi si at etisk kompetanse innebzrer at illan har denerfaring, de ferdigheter og de teoretiske kunnskapcr som eventuelt


FINYE5 1)ET EKSPEKTEK P& MORAL;ogsi mitte trenges for 2 kunne strukturere de handlingssituasjonerson1 man konlnler opp i pi en fruktbar mite og at nun har erverveten evne til i finne frenl til losninger pi moralske problenlerson1 i etterhind viser seg i vxre bra. Dette er 112 meget allment.Moralfilosofiens historie kan ses son1 en rekke fors~k pi i uttrykkedet son1 ligger i vir nloralske tefi pi en litt nlindre abstraktmite. Her og ni vil vi bare peke pi ett vesentlig innslag i allnloralsk kompetanse, nenllig evnen og viljen til i generalisere fradet gitte tilfellet til andre lignende tilfeller, slik at nlan unngir diskrinli~lerendebehandling av andre - og seg selv. Pi samme miteson1 pi det juridiske omridet er likhetskravet helt grunnleggendepi det moralske onlridet. I den kantianske tradisjonen inngir kravetom lik behandling av like tillfeller i selve forslaget til etiskgrunn-norm (((det kategoriske imperativet)), som vi kommer tilbaketil i kapitlet c(Tre nloralfilosofiske tradisjoner))). I den utilitaristisketradisjonen innskjerpes det likesi at Era nloralsk synpunkt mialle personer betraktes som likeverdige. Men son1 si ofte nir detaelder etiske forhold mi vi nok konstatere at det finnes et ganskestort gap nlellom teori og praksis pi dette punktet. Nir det gelderde allnlent utbredte forestilli~lgene on1 hvilke tilfeller son1 faktisker like, finnes det uhyre mye holdningsskapende arbeid i utf~re.Etisk provinsialisnle er et vanlig fenomen ogsi i dagens mangkulturelleverden.Debatten om etisk ekspevtiseOm det ni er slik son1 det ble hevdet i foregiende avsnitt at etiskkonlpetanse er noe son1 alle nlenliesker nornlalt forutsettes 3 ha,ser det ikke ut til i bli plass for eksperter pi moral. Om bile11 ikkefungerer, henvender vi oss gjerne til ekspertene pi det omridet.Kriteriet pi at de virkelig er eksperter, er at de pi ell effektiv miteEr bilen til i fungere igjen. Om mitt legeme ikke fungerer son1det skal, henvender jeg nieg til ekspertene pi det omridet, legerog annet helseperso~lell. On1 de lykkes i helbrede meg, tolker jegdet son1 bevis pi at de kan jobben sin. Me11 hva skulle kriterietvxre pi at noen virkelig er ekspert pi det etiske omridet?


Til i begynne med kan vi peke pi et viktig skille, nemlig skilletnlellom empiviske tltsagn og normative (eller vurderende) utsagn.Empiriske utsagn er pistander som kan bekreftes eller avkreftesved henvisning til fakta. Pistir noen for eksempel at korrupsjoneni det norske nzringsliv har skt betraktelig de siste irene, si er dettenoe som i prinsippet kan avgjsres ved empiriske undersskelser.Men f~rst mi utsagnets mening avklares. Uttrykket c(korrupsjonsmi presiseres slik at det blir mulig i klassifisere forskjellige handlingerpi en entydig mite. Hvor gir grensen mellom akseptablegaver og uakseptabel smsring - ved en verdi av tusen kroner, foreksempel? Hva innebzrer ccskt betraktelign i denne sammenhengen?En skning med mer enn 20 %I, eller hva? Og hva ligger iuttrykket cde siste irene~? De siste ti irene, eller noe annet? Gittbegrepsavklaringer pi disse punktene vil det i prinsippet vxremulig i fremskaffe materiale som kan ststte eller avkrefte den gittepistanden. Men svaret vil nok bli beheftet med en anselig gradav usikkerhet, tatt i betraktning at dette er et f~llsomt omride somdet ikke er lett i fa oversikt over.Normative utsagn kan ikke bekreftes eller avkreftes ved i henvisetil de faktiske forhold. Et normativt utsagn uttaler seg ikke omeksisterende fakta, men om forhold som burde finnes. Hvordanskal en for eksempel begrunne utsagnet at gaver med en verdi pirner enn tusen kroner ikke er moralsk akseptable i forretningslivet?Normative utsagn har med verdivalg i gjsre, og da nli engripe til andre former for argumentasjon enn pi det empiriskeomridet. Utilitarister, kantianere, aristotelikere og andre tradisjonellemoralteoretikere anbefaler forskjellige fremgangsrniter medhensyn til etiske valg, men i lspet av vir 2500 ir garnle moralfilosofitradisjoner det ikke fremkommet noen allmenn enighet on1den rette miten i gi frem pi innenfor etikkens omride. Det harmed tiden fsrt til en berettiget skepsis med hensyn til mulighetenefor kunne avgjsre etiske spsrsmil pi en entydig mite. En av defsrste som formulerte denne skepsisen pi en sliende mite, var densvenske filosofen Axe1 Hiigerstrom. I sin tiltredelsesforelesning veduniversitetet i Uppsala i 1910 la han frem tesen at det ikke kan finnesen vitenskap i moral, bare vitenskaper om moral. Det vil si at


FINhES IIET EKSPERTER P.4 IC)I


krigforing i Vietnam forte til, diskusjonene omkring industriensmiljoodeleggende effekter og kampen mot forskjellige former fordiskrimineriilg pi grunn av rase, kjonn, religion og si videre. Tilpionerene pi den anvendte etikkens omride horer filosofer somStephen Toulmin, Peter Singer og Thomas Nagel. StephenToulmin var i slutten av 60-2rene gjesteforsker ved et den gangenhelt nytt institutt med bioetikk som sitt forskningsomride. TheHastings Centre utenfor byen New York har etter hvert etablertseg som et av verdens ledende forskningssentre pi den anvendteetikkens omride. I en artikkel fra 1973 beskriver han den nyeutviklingen innenfor moralfilosofien med stor entusiasme.Befatningen med medisinsk-etiske problemer har bidratt til i forandrehele moralfilosofien i positiv retning, skriver han, ikkeminst pi grunn av den fokusering pi allmeilnmenneskelige problemersom den somatiske medisinens utvikling forte med seg.Uansett kulturell tilhorighet har jo alle mennesker samme typekropp og rammes av de samme lidelsene. (S. Toulmin, ((HowMedicine Saved the Life of Ethics)), 1973, genopptrykt b1.a. i T.Beauchamp & W. LeKoy (red.), Contetnpovary Issues in Bioethics, 3.opplag, 1989.) I denne artikkelen gjorde Toulmin seg ogsi til talsmannfor en aristotelisk tilnxrming til etikken, et tema som hansenere ofte har vendt tilbake til. (Srnl. avsnittet om den aristotelisketradisjonen i kapitlet cTre moralfilosofiske tradisjoner)).) Singerskritikk av de lidelser som dyr utsettes for i den industrialisertekjattproduksjonen i USA og lignende land, er blitt stiende som enklassiker innenfor den anvendte etikken (Animal Liberation,Towavds an End of Malz's It~hunzanity to Aninzals, 1975). Sidenmange ir tilbake er Singer leder for et bioetisk forskningsinstitutt isitt hjernland Australia, og er i dag kanskje den mest kjente av allesom ni arbeider pi den anvendte etikkens omride. Vietnam-krigensgrusomheter er utgangspunktet for et av Thomas Nagelsmange bidrag til den anvendte etikken, artikkelen uWar andMassacre)), gjenopptrykt i hans artikkelsamling Mortal Questions fra1979. Ledemotivet hos Nagel er i demonstrere at mange vanskeligeetiske problemer faktisk kan behandles rasjonelt, iberegnet et sivanskelig omride som brutalitet i krig.


FIkNES 1)ET EKSPEIITEI< I'A MORAL'Det som var nytt i 1960- og 70-irene var ikke i og for seg atetiske temaer ble tatt opp til drafting. Det er rimelig i anta at dettealltid har vxrt et innslag i alle menneskelige kulturer son1 erkommet si langt at de har utviklet et sprik. De eldste skriftligedokumentene som o~nhandler yrkesetikk, stammer fra 600-talletog 400-tallet f.Kr. (den indiske legeetikken slik den ble fornlulert iAtreya Anushasana, henholdsvis den hippokratiske ed som fremdeleser grunnlaget for den medisinske etikk i den vestlige delen av verden).Det nye i behandlingen av etiske sporsmil onlkring 1970 varat noen analytisk skolerte filosofer, gjerne i sanlarbeid med legerog andre fagfolk, fant ut at deres filosofiske skolering kunne vzretil nytte i arbeidet nled 3 klargjore nye og vanskelige situasjoner.Ikke minst viste det seg i finnes behov for bqrepsa~zalyserfor ikunne strukturere de vanskelige situasjonene pi en fruktbar mite.Et typeeksempel er analysen av begrepene liv og dad og drclftingerav mulige forandringer i de tradisjonelle begrepene. (Snll.omtalen av tilfellet Quinlan tidligere i dette kapitlet.) Kort sagt ervire dagers anvendte etikk resultatet av en fusjon mellom analytiskfilosofi og tradisjonell yrkesetikk.Den anvendte etikken var til i begynne med sxrlig opptatt avmedisinsk-etiske problemer. Men etter hvert har det oppstittmange spesialiseringer innenfor den anvendte etikken, s3kalteomriideetikker. Nxringslivets etikk er et av de mange delomrideneson1 har nytt godt av fusjonen med analytisk filosofi. Det farsteopplaget av standardverket Ethical Theory and Business kom i 1979,redigert av Tom L. Beauchamp og Norman E. Bowie, og senereer det kommet en lang rekke lignende arbeider. Nzriiigslivetsetikk fremstir i dag, pi sanlme mite som mange andre omrideetikker,som profesjonaliserte forsknings- og undervisningsdisiplinermed egne lxrestoler, konferanser og tidsskrifter. I 1981 begyntefor eksenlpel det amerikanske tidsskriftet journal of BusinessEthics sin virksomhet, og iret deretter startet Business andProfessional Ethicaljournal. I Europa begynte et lignende tidsskrift ikomme ut i 1992, Business Ethics: A European Review.Deni~e utviklingen pi etikkomridet er ogsi blitt matt med enhe1 del skepsis. Fra konservative yrkesutaveres side blir det ofte


E'I IKK I NEKINGS1,IVEThevdet at etikk er noe sorn best formidles i praksis. Egen forskningog undervisning pi dette feltet fremstir da sorn bide usnsket oguheldig. Dette er nok den viktigste grunnen til den seige niotstandenmot etikk sorn fag ved det medisinske fakultetet i Bergen, fori nevne ett eksempel blant mange. Et generalangrep pi forestillingenom etisk ekspertise ble fremfcirt i begynnelsen av 1980-ireneav den amerikanske juristen Cheryl N. Noble. Hennes artikkel((Ethics and Experts)) ble fsrst publisert i 1980, og i 1982 ble dengjenopptrykt sammen med kritiske kommentarer fra andre iHastings Center Report, det utmerkede tidsskriftet son1 utgis avforskningsstiftelsen The Hastings Center. Debatten fortsatte iboken Applied Ethics and Ethical Theory fra 1988 med innlegg avbioetikerne Ruth Macklin og Peter Singer. Nobles pistand var atden anvendte etikken er virkelighetsfjern og abstrakt, resultateneer konvensjonelle og tamme, og hele omridet bestir egentlig ikkeav noe annet enn tekniske filosofiske svelser av tradisjonelt slag.Peter Singer fant anklagen orn tamme konklusjoner temmeligkomisk. Siden 70-irene har han vxrt under konstant press framange hold pi grunn av sine kontroversielle forslag. Han har blantannet argumentert for teser som disse: Vi burde bli vegetarianerealle samnien; nyfgdte har ikke mer rett i leve enn et foster; drappi nyfcidte kan i sjeldne tilfeller vxre etisk berettiget. Det kan tilleggesat motstanden mot Singers forslag senere har fort til at bideforelesninger og hele konferanser i Tyskland og 0sterrike er blittstoppet, ikke minst pi grunn av motstanden fra handicap-bevegelsenei disse landene (sorn


FINNES DET EKSPEKTER 1'A MORAL?kjennskap til etikk og de moralske begrepenes mening. (3) Enetisk ekspert mi ha et forsvarlig kjennskap til de st0rre etiske teoriene(utilitarisme, kantianisme, rettferdighetsteoriene og si videre).(4) Etisk ekspertise krever ogsi en he1 del kuilnskaper om faktiskeforhold. For i kunne regnes som etisk ekspert mi en i detminste ha evnen til raskt i kunne innhente relevant informasjon.(5) Sist men ikke minst mi nlan ha tid til i reflektere over etiskesprarsmil. Dette vilkiret kan vzere vanskelig i oppfylle nir man foreksempel er i fullt arbeid som avdelingslege pi et norsk sykehuseller som direktm i et eksportfirma.Et lignende forsvar for etisk ekspertise finner vi hos KuthMacklin, professor i bioetikk i New York. Hun fremhever at detikke fins noen enkle svar pi vanskelige etiske sprarsmil. Som eteksempel nevner hun en handikappet, alkoholisert og hjendraskvinne som ipenbart trengte medisinsk behandling. I dette tilfelletfant Macklin det umulig i velge mellom kvinnens selvbestemmelsesrettog hensynet til kvinnens eget beste. Men pi samme mitesom Singer freml~ever hun betydningen av kjennskap til relevantefakta, analytiske evner og kjennskap til etiske teorier. Singer gir etglimrende eksempel pi treffende etisk kritikk i sitt bidrag tildebatten. En etisk komiti. i USA fikk i 1970-irene i oppdrag igranske 1aboratorieforsc;lk pi befruktede menneskeegg. Komiteenkom frem til at ((et menneskefoster fortjener dyp respekts, menmed det tillegg at dette ikke mi tolkes dithen at et foster har desamme juridiske og etiske rettighetene som vi tilskriver ccpersoner)).Befruktning av egg i laboratorier er if~llge komiteen ccetiskforsvarlig)), men det utelukker ikke at etisk kritikk ogsi er cclegitim".Hva har da komiteen egentlig sagt? Den sa for eksempelikke noe som helst om hvordan de befruktede eggene barbehandles nir fors~kene er avsluttet. Skal de begraves som andremennesker eller skal de kastes i bosset? I lys av dette eksempletforeslir Singer at det vil vzere en viktig oppgave for etiske komiteerog zndre sorn arbeider innenfor anvendt etikk i utarbeide virkeliggode etiske analyser som kan tjene som manster for andre.Bide Macklin og Singer kan kritiseres for sin ensidige vektleggngav teoretiske kuilnskaper og evner pi den praktiske klokska-


pens bekostning. Spesielt er deres fremheving av de etiske teorienesrolle problematisk. Macklin mener at valget stir mellom ibygge pi etiske teorier eller i la tilfeldigheteiie ride. aThe advantageof having a theory, as philosophers have argued at length, isthat it enables particular judgments to be systematic and wellgrounded, instead of ad hoc,)) som hun formulerer det. Det er idet minste en kraftig overforenkling. Men hvilken rolle kan ogbar da etiske teorier spille pi moralens omride? Hva kan du selvlxre fra etiske teorier som du kan ha nytte av i din egen yrkesvirksomhet?Det er spmsmil som vi mi ta med oss nir vi kommer tilhovedtradisjonene innenfor moralfilosofien i et senere kapittel.


Tre moralfilosofiske tradisjonerTORE NOKDENSTAMKonsekvensetikk eller deontologisk etikk?Det er vanlig i dele etiske teorier inn i to hovedtyper. Noenetiske teorier antar at alle moralske overveielser til sjuendeog sist kan reduseres til betraktninger om den verdi som forskjelligehandlingsalternativer vil f0re til i det lange l0p. Den mestgrunnleggende fremgangsmiten pi det etiske omridet er da konsekvensanalyse.Cost-benefit-analyse og andre former for utilitaristisketilnxrmingsmiter er selve kjernen i moralell, if~lge detteforslaget.Den viktigste innvendingen mot alle former for konsekvensetikker at det finnes sentrale innslag i vir etikk som ikke blir godtnok ivaretatt innenfor de konsekvensetiske teoriene. Hva med degrunnleggende menneskelige rettighetene, for eksempel? Om alleslike rettigheter bare kan begrunlies med henvisning til de velferdsvirkningersom folger om de blir respektert, si innebxrer detat de mi forkastes dersom det kan pivises at det finnes andre miteri innrette seg pi som fsrer til stsrre velferd. Mot dette kan detinnvendes at respekt for de grunnleggende menneskerettighetenehar en egenverdi, uansett alle velferdsvirkninger de ogsi mitte ha.Tenker du p5 denne miten, er du ikke en rendyrket konsekvensetiker.Din etikk er deontolo~iskog ikke teleologisk. Disse etiskefaguttrykkene er avledet av de greske ordene to d&on og telos,som betyr henholdsvis plikt og m81. Deontologisk etikk er ccpliktorientert)),og teleologisk etikk er ccmilorienterta, kan man si. Hvadette skillet innebxrer nxrmere bestemt, skal de folgende sidene


tydeliggcrre. Og hva nled de grunnleggende rettferdighetsprinsippene?Utilitarismens klassiske motto er ccMest mulig lykke for simange som mulig!)) (Forrnuleringen stanlmer fra John Stuart Millpi 1800-tallet.) Anta at det handlingsalternativet son1 sannsynligvisforer til storst lykke for si mange som nlulig ogsi innebxrer enkraftig forfordeling av noen. Anta at de fleste fir det litt bedre pibekostning av et litet mindretall son1 fir det rriye verre. De flestevil nok vxre tilboyelig til i si at dette ikke kan vxre nloralskakseptabelt.Det er ikke nlinst rettferdighetsbetraktninger av dette slag somhar fort til at mange har forkastet konsekvensetikken (den teleologiskeetikken) og i stedet forsokt i utarbeide alternative etiske tilnzerrningsmiter.Det som forener alle former for deontologisketikk er tesen at det er nadvendig i legge begrensninger pi virekonsekvensetiske betraktninger. Deontologenes pistand er medandre ord at det finnes etiske hensyn son1 kan veie tyngre enn allede velferdsvirkninger son1 en handling kan ha. Det kan for eksempeltenkes at visse medisinske eksperimener som innebxrer megetstore plager for de utvalgte ofrene, ville kunne fcrre til stor nyttefor resten av menneskeheten. En deontolog ville forkaste slikeeksperimenter rned henvisning til ufravikelige krav som den konsekvensetisketenkningen mi underordne seg (for eksempel prinsippeton1 at ingen nlennesker m2 behandles rent instrumenteltsom middel for i oppni mil son1 i og for seg kan vxre gode).Den dominerende konsekvensetiske tradisjonen, utilitavismen,stammer fra 1700-tallet. Selve ordet er avledet av det latinskeordet for nytte, utilitas. Man kan godt oversette ccutilitarisme)) medccnyttemoral)), under forutsetning av at man ikke glemmer at denutilitaristiske tradisjonen bruker ordet ccnytteu pi en overraskendemite. Hos Bentham betyr ccnytte)) det samme son1 ccnytelse og fravxrav smerte)), og hos Mill betyr ccnytte)) det samme son1 wlykke)),for i nevne to klassiske eksempler.Samtidig son1 Jeremy Bentham skrev sitt stcrrste bidrag til etikkeni 1780-?irene, utarbeidet den tyske filosofen Immanuel Kantet alternativ til datidens utilitarisme si vel som til alle andre etisketeorier son1 var blitt frenllagt i tiden fra Platoils og Aristoteles'


ETlKK I NERINGSLIVETdager frem til slutten av 1700-tallet. Som utgangspunkt for fremstillingenav den utilitaristiske tradisjonen velger vi Benthamshovedarbeid, An Introduction to the Principles of Morals and Legislatiorz,publisert i 1789. Som utgangspunkt for fremstillingen avden deontologiske etikken velger vi et arbeid av Kant fra 1785med tittelen Grundlrgung xur Metaphysik der Sitten (Grunnleggngtil moralens metafysikk). Denne boktittelen er langt fra selvforklarende,men det komnler vi tilbake til on1 ikke si lenge.Bide Kant og utilitaristene prsver i finne et kriterium som kanbrukes for i dele alle handlinger inn i to typer: de som er moralskakseptable, og de som ikke er det. Det son1 er felles for den kantianskeog den utilitaristiske tradisjonen er at begge retter sskelysetmot enkelthandlinger og de etiske regler som enkelthandlingenefaller inn under. Men alle handlinger utfares av individer rnedbestemte egenskaper. Og da kan man spsrre: Hvilke egenskaperbsr man ha for i kunne utfsre moralsk akseptable handlinger? Itradisjonen fra Aristoteles rettes sakelyset mot denne delen av detmoralske landskapet. Det er en god grunn til i g5 tilbake tilAristoteles' viktigste bidrag til moralfilosofien, et arbeid fra 300-tallet fsr vir tidsregning med tittelen Den nikomakiske etikk.Vi skal stille tre spsrsmil til v5re utvalgte moralfilosofiske tradisjoner.Det fsrste spsrsmilet dreier seg on1 hva som betraktes sometikkens teoretiske kjevne:(1) Hva er det som blir vektlagt innenfor etikken? Hvilke deler avetikken blir spesielt fremhevet av utilitaristene, kantianerne ogaristotelikerne?Den andre spsrsmilet dreier seg om etisk analysestrategi:(2) Hvordan tenker en seg i dekke inn resten av etikken?Hvordan hindteres for eksempel rettferdighetsprinsippene ogmenneskerettighetene av typiske utilitarister? Hvordan kommerkonsekvensbetraktninger inn hos Kant og andre deontologer?


TRE MORALFILOSOFISKE TRADISJONERDet tredje sp0rsmilet dreier seg om teorienes metodiske kotzsekvenser:(3) Hvilke metodiske konsekvenser har den vektleggmgen som deforskjellige tradisjonene velger? Hvilke fremgangsmiter blirspesielt fremhevet innenfor de tre tradisjonene? Og sist, menikke minst: Hva kan vi selv ta med oss fra de tre teoritradisjonenetil bruk i vir egen etiske tenkning?Den utilitaristiske tradisjonenDrivkrafien bak Jeremy Benthams arbeid var forfatterens 0nskeom ibidra til en mer fornufiig lovgivning, ikke minst pi det strafferettsligeomridet. Datidens drakoniske lover hadde for eksempelf0rt til at en sju ir gammel gutt ble hengt offentlig pi grunn av ettyveri - av en sdvskje. Men pi hvilket grunnlag kunne lovenehumaniseres? Benthams forslag var at dette mitte skje pi basis aven rasjonell moral. Grunnvollen for Benthams ccmoralvitenskapr)var noe han kalte for ccnytteprinsippet)):((Med nytte menes det prinsipp som billiger eller misbilligerenhver handling, alt efter hvilken tendens den synes ?iha til i0ke eller minske lykken for den part hvis interesse det dreierseg 0m.n(Betztlzam, Mill, Rawls. Moral og nytte. Klassiske vevkev i utilitavismen,i utvalg ved Eivind Storheim, 1970.)For lovgiveren er det samfunnets interesser som stir i fokus, mensamfunnets interesser er if0lge Hentham ikke noe annet enn summenav alle sanlfunnsborgernes interesser. At en handling er ioverenstemmelse med nytteprinsippet, innebzerer derfor at ((dentendens den har til i oke lykken i samfunnet er starre enn noentendens den har til i minske denn. Det store sp~rsmil er da hvordanen kan gi frem for i beregne starrelsen pi forskjellige lykkebringendeog lykkeminskende tendenser. Benthams svar var at


dette kan glares vitenskapelig ved hjelp av en nyttekalkyle. HosBentham brukes ordene ccnyttes og ((lykke)) som synonymer. Amaksimere nytten eller lykken i verden innebarer ifalge ham ikkenoe annet enn 2 oppni s2 mye lyst som mulig og unngi smerte i sistor utstrekning som mulig.Verdien av hver lyst- og smerteopplevelse er avhengg av densintensitet, varighet, sannsynlighet (ccsikkerhet og naerhet))) samtdens ((fruktbarhet)), foreslir Bentham. Lysten X har starre verdi ennlysten y on1 den under ellers like omstendigheter er mer intensenn y. Blant to ellers likeverdige lyster er det rasjonelt i velge densom vi tilskriver den starste sannsynligheten. Og om to lyster erlike med henblikk pi deres intensitet, varighet, sikkerhet og nzrhet,er det rasjonelt i velge den mest ccfruktbare)) og ccrene)) lysten,det vil si den som sannsynligvis farer til mest lyst og minst smerte ifremtiden. Dreier det seg om en situasjon hvor flere individer erinvolvert, er verdien av en lyst eller smerte ogsi avhengig av hvormange som har opplevelsene. Dette kaller Bentham forlystens/smertens (cornfang)). Ved beregningen av denne faktorenskal alle telle likt. Rimelig nok er altsi et rettferdighetsprinsippinnebygget i selve nyttekalkylen.Metoden for i avgj~reom et handlingsalternativ er bedre ennet annet blir da falgende:1 Lag en oversikt over de to handlingsalternativenes sannsynligekonsekvenser (for alle berarte parter, bide pi kort og pi langsikt).2 Avglar for hver konsekvens hvor stor verdi den har ved i leggesammen verdiene for faktorene intensitet, varighet, sikkerhet,naerhet (i tid og rom), fruktbarhet/renhet og omfang.3 Legg sammen verdien for alle konsekvensene for det farstehandlingsalternativet. Gjar det samme for det andre handlingsalternativet.4 Trekk konklusjonen: Det handlingsalternativet som farer tilstarst verdi er det beste.


TRE MORALFILOSOFISKE TRAUISIONERDreier det seg om flere enn to alternativer, blir kalkylen merkomplisert. Men fremgangsmiten er ellers akkurat den samme.Det er blitt reist mange innvendinger mot Benthams nyttekalkyle.En innvending gir pi hans spesielle oppfatning av hva ccnytteseller cdykke)) innebxrer. Benthams etterfolger pi 1800-tallet,J. S. Mill, foreslo at intellektuelle lyster er mer verdifulle ennsanselige lyster. aDet er bedre i vzre en misfornsyd Sokrates enni vzre et fornsyd win,)) son1 han formulerte det. Andre har foreslitti inkludere andre ting pi listen over goder, for eksempelhelse, vennskap, kunnskaper, godt miljo.En annen innvending er at det ikke bare er den sammenlagtemengden av lykke eller nytte som er av betydning i moralske sammenhenger.Fordelingen av godene har ogsi noe i si. Vi ville nokforetrekke en situasjon A som innebzrer en rettferdig fordeling avgodene fremfor en annen situasjon B med en ubetydelig storresum av goder, men med en meget ujevn fordeling.Rettferdighet spiller en sentral rolle pi det etiske omridet, ogdet er langt fra innlysende at vire holdninger til retferdighet kananalyseres tillfredstillende ved hjelp av forestillinger on1 nytteverdier.Mill prsvde i imategi denne innvendingen ved i si at rettferdigheter cen del av lykkenu. Det er ni temmelig uklart hva ccendel av)) skal bety i denne sammenhengen. Det ville nok vxre merryddig i si at det finnes to grunnleggende verdier (minst): lykke ogrettferdighet. Lykkemaksimeringsprinsippet m2 da suppleres medet prinsipp angiende rettferdig fordeling. Den ipenbare innvendingenmot denne videreumiklingen av utilitarismen er at en dafar to grunnleggende prinsipper son1 kan komme i konflikt medhverandre. Og hvordan skal en da gi frem? Utilitarismen har entendens til i bli sprengt innenfra pi grunn av problemene med ihhdtere vire forestillinger om rettferdighet p2 et rent utilitaristiskgrunnlag.Den teoretiske kjernen i alle former for utilitarisme bestir av toforhold: (i) et kriterium for i skille moralsk akseptable handlingerfra moralsk uakseptable handlinger med henvisning til handlingeneskonsekvenser; (ii) en spesifikasjon av hva som er relevant i tahensyn til nir konsekvensenes verdi skal beregnes. Utilitarister er


ETlKK I NEKINGSLIVETimidlertid ikke enige om hvordan handlingskriteriet skal formuleres,og forskjeller i verdisyn farer til ytterligere oppdelinger iforskjellige retninger.Nir det gjelder det f~rste punktet, gir det et skille mellomhandlingsutilitarisme og regelutilitarisme. Ifalge handlingsutilitarismener hver enkelthandlings moralske status avhengig av hvilke konsekvenserdenne handlingen sannsynligvis farer til. Ifalge regelutilitarismenkan en ikke avgjare handlingers moralske status hver forseg. Alle handlinger mi ses i lys av allmenne regler, praksiser oginstitus~oner.En handlingsutilitarist kunne for eksempel prave i argumenterefor at det ville vzre moralsk riktig for ham i prove seg med skattesnyting:forutsatt at ingen oppdager det, vil han selv kunne nytegodt av pengene, son1 egentlig ikke har noen betydning for statenseller kommunens ~konomi.En regelutilitarist ville argumentere mot dette ved i si at alleenkelthandlinger mi sees i relasJon til en generell regel eller praksissom m5 vzre akseptabel i lys av sine konsekvenser. Regelen atalle skal betale sin skatt forer til bedre konsekvenser enn alle andremulige regler. Det kan tenkes at enkelte regelbrudd faktisk farertil akt velferd, men slike situasjoner fremstir allikevel som moralskuakseptable. Kegelutllitarister mener derfor at deres variant av utilitarismensvarer bedre til vire nioralske formeninger enn den tradisjonellehandlingsutilitarisnien.Det kan tillegges at skillet mellom handlings- og regelutilitarismestammer fra midten av 1900-tallet, og det kan vzre vanskelig iplassere tidligere utilitarister i den ene eller andre bisen. En Hassiskutilitarist som John Stuart Mill har bide handlingsutilitaristiskeog regelutilitaristiske trekk. Og det er kanskje ikke noen svakhet ihans teoribygg. Muligens er det slik at handlingsutilitarismen tilsvarervire moralske intuisjoner pi noen omrider, mens regelutilitarismener bedre egnet som en analyse av vire formeningerinnenfor andre deler av etikken.Nir det gjelder det andre punktet, kan en skille mellom hedonistiskutilitarisme og andre former for utilitarisnie. En ((hedonist)) eri denne sammenhengen en person som mener at det eneste som


TKE MORALFILOSOFISKE TKAIIISJONEKhar en egenverdi er lyst og fravxr av smerte. (At noe har en egenverdiinnebxrer her at det er verdifullt og at verdien ikke beror piat tingen er et godt instrument for i oppni et eller annet mil somen etterstreber. Ogsi smertefulle opplevelser har iblant en instrumentellverdi, for eksempel for i unngi enda st~rre smerter ifremtiden.) I den aktuelle moralfilosofiske litteraturen er det ikkeBenthams hedonisme som doniinerer. I stedet for lyst og fravxr avsmerte snakker en i vire dager gjerne om ccvelferd)) og cclivskvalitetn.Velferd/livskvalitet er avhengig av mange faktorer, noe sominnebxrer at de aktuelle formene for utilitarisme har et pluralistiskverdisyn.En interessant variant av den pluralistiske formen for utilitarismeer prefemnse-utilitarismen, som er blitt kjent ikke minst gjennomden engelske moralfilosofen R. M. Hares mange bidrag til moralfilosofienfra 1950-irene til vire dager. I denne varianten overlatesdet til hvert individ i spesifisere sine goder. Kriteriet pi en handlingsriktighet blir da at handlingen fremstir som det alternativson1 bedre enn andre ferrer til at si mange preferanser son1 muligblir oppfjrlt. Mot denne formen for utilitarisme kan det innvendesat mennesker ofte ikke er sxrlig klar over sine innerste snsker.Evnen til i formulere preferanser varierer sterkt fra individ til individ,og manglende kunnskaper om eksisterende alternativer kanlett fare til at de uttrykte preferansene gir et dirlig bilde av individetsccegentligen snsker.Alle former for utilitarisme forutsetter at alle verdier kan sammenlignesog legges sammen. Utilitarismens vipentrekkere pleieri fremholde at man i praksis mi fire pi de teoretiske kravene. Fordet meste har vi ikke tilgang til rent kvantitative metoder pi detmoralske omridet. Men vi kan allikevel plassere vire handlingsalternativerpi en skala fra det totalt uernskede til det niaksimalt verdifulle,og det er ifslge utilitarismens forsvarere nok til i opprettholdeteorien. Utilitarismens kritikere ser derimot kvantifiserbarhetsantakelsensom den viktigste grunnen til i forlate den utilitaristisketradisjonen.Den amerikanske moralfilosofen Thomas Nagel har pekt pi atdet finnes fern grunnleggende typer av verdi som kan komme i


konflikt med hverandre: (1)forpliktelser mot spesielle personer oginstitusjoner, for eksempel ens egne foreldre eller barn eller detfirma som en er ansatt i; (2) de grunnleggende rettigheter son1ethvert meilneske forutsettes i ha og som legger begrensninger pivire handlingsalternativer; (3)velferdsverdier, det som bide skononierog moralfilosofer pleier i kalle for ccnytte)); (4) vitenskapeligkunnskap og kunst antas iblant i ha en egenverdi, uansett hvormange som eventuelt far muligheten til ?i erfare disse verdiene; (5)vire selvpilagtc forpliktelser innenfor rammen av vire egne prosjekter.(T. Nagel, ((The Fragmentation of Value)), inngir i hansbok Mortal Questions, 1979, som kan anbefales som et usedvanligstimulerende bidrag til etikklitteraturen.)Ifslge det utilitaristiske analyseprogrammet kan alle verdier tilsjuende og sist reduseres til Cn type, nemlig velferdsverdiene.Ifslge Nagel og andre utilitarismekritikere er dette ikke bare etprogram son1 ikke er helt gjennomfgrt til ni. Ifslge kritikerne eroppgaven umulig i lsse pi en tilfredstillende mite. Det er simpelthenikke slik at alle verdier er varianter p2 temaet velferd.I stedet for i satse ensidig p2 det ene eller andre analyseprogrammet,slik utilitarismens forsvarere og kritikere pleier i gjgre,vil vi foresli et pragmatisk syn pi de forskjellige bidragelie tildebatten. Det viktige for oss som moralske aktsrer er ikke om deforskjellige verditypene teoretisk sett kan reduseres til t.n grunnleggendetype eller om alle utsagn om motiv og karakteregenskaperog rettigheter og si videre kan tilbakefgres til skillet mellommoralsk akseptable og uakseptable handlinger slik den utilitaristisketradisjonen antar.Det viktige for oss som moralske aktorer er B oppavbeide et godtmovalsk Rangsyn. I den forbindelse kan vi nyte godt av de forskjelligemoralfilosofiske tradisjonenes bidrag til i klargcrre ulike aspekterpi det moralske omridet. Uaiisett on1 for eksempel Nagels femverdityper teoretisk sett kan reduseres til nytteverdier eller ikke:det viktige er i vzre klar over at alle disse verditypene faktisk spilleren viktig rolle pi det nloralske omridet og at de faktisk oftekommer i konflikt med hverandre. Vire tre moralfilosofiske tradisjonerb0r med andre ord ses som vessurser som vi kaii asre god


TRE MOliALFlLOSOFISKE TRADlFlONERbruk av i vir egen moralske praksis. Som Thomas Nagel formulererdet:((Ethics is not being recommended as a decision procedure, butas an essential resource for making decisions, just as physics,economics, and demography are.))Den kantianske tradisjonenDen utilitaristiske og den kantianske tradisjonen har sammegrunnleggende mil, nemlig i klargjsre de mest grunnleggendeinnslagene i etikken. Det dreier seg ikke om nye alternativer tilden eksisterende moralen, men om forsak pi i tydeliggisre detsom allerede er til stede i vir moralske tenkning pi en mer ellernlindre diffus mite. Men de to tradisjonene skiller lag allerede isynet pi hva som utgjsr etikkens teoretiske kjerne, noe som farkonsekvenser bide for deres analysestrategi og metodikk. I utilitarismener det de sannsynlige velferdsvirkniilgene av forskjelligehandlingsalternativer som stir i fokus. Konsekvensanalyse blirfremhevet som den grunnleggende etiske metoden.I den kantianske tradisjonen er det aktsrens gode vilje som stiri fokus. Velferdshensyn er unektelig en viktig del av vir tilvxrelse.Vi ssker alle lykke, ifslge Kailt. Men dette har ikke noe med etikki giare, forsikrer han. Det sentrale begrepet i etikken er deri godevilje, som henger sammen med begreper som plikt og fi,rnt.lff.Analyser av forskjellige handlingers velferdseffekter er ofte et viktigpraktisk anliggende, men dette ligger altsi utenfor moralensomr;de, om vi skal tro Kant. For i finne frem til hva det innebareri handle rasjonelt etisk sett, kan vi ikke bruke konsekvensanalyse.Vi mi bruke en helt annen grunnleggende metode, nemligen form for tankeeksperirnent.I bebynnelsen av Grunnlegqin'y til i?zoralens metafysikk peker Kantpi at alle i og for seg gode egenskaper kan fore til dirlige resultaterom de ikke kombineres med godvilje. Intelligens, praktisk erfaringog utholdenhet kan vzre meget prisverdig, men i mange1 pigodvilje kan disse egenskapene fare til katastrofale resultater. Tenk


for eksempel pi den tyske embetsmannen og jsdeutrydderenAdolf Eichnlann eller diktatoren Pol Pot som utfornlet en politikksom forte til et av de stsrste folkemordene som har funnet sted.Hva ligger det da i forestillingen om en god vilje?For i forsti Kants svar pi dette spsrsn~ilet mi vi kaste et rasktblikk pi hans filosofiske program. Utgangspunktet for hans filosofiskearbeid er skillet melloni nsdvendige og empiriske utsagn. Etnsdvendig sant utsagn er et utsagn som ikke under noen son1 helstomstendigheter ville kunne forkastes. Et nsdvendig sant utsagn eret utsagn som ikke kan falsifiseres. Matematiske utsagn er eksemplerpi utsagn av dette slag. Uansett hva son1 mitte skje i verdenvil vi aldri forkaste utsagnet 2+2=4. Oni et barn niener i kunnepivise at dette ikke stemmer, vil vi bare ta dette son1 et bevis pi atbarnet ikke har skjsnt hva det innebxrer at summen av to og to eridentisk nled tallet fire. Empiriske utsagn er derimot utsagn som ersanne eller falske avhengig av hva de faktiske forhold er.Nsdvendig sanne utsagn kalles ofte for aprioriske utsagn ellerutsagn som er sanne a priori. Empiriske utsagn kalles ogsi aposterioriskeutsagn eller utsagn som er sanne/falske a posteriori.Ni er det ifslge Kant filosofiens spesielle oppgave i vise hvordanslike nsdvendig sanne utsagn kan vxre sanne. Noen aprioriskeutsagn er helt enkelt sanne pi grunn av sin mening. Gitt atordene ccungkar~ og ccugift mannn betyr det samme, er det nsdvendigsant at en ungkar er en ugift mann. Men hvordan er det medutsagnet a2+2=4))? Det er ikke opplagt at sannheten i dette utsagnetberor pi spriklige konvensjoner, slik som i tilfellet ((En ungkarer en ugift mann)). Matematikere foreslir ikke nye sprikbruksregler.De oppdager matematiske forhold. Den nsdvendigheten somhefter ved matematiske utsagn fremstir med andre ord som etproblem. Hele Kants filosofi er et storstilt forssk pi i vise hvordannsdvendig saline utsagn innenfor matematikken, vitenskapene,moralen og estetikken kan vxre nsdvendig bindende.I samsvar med dette programmet for filosofisk forskning bestirmoralfilosofiens oppgave ifslge Kant i dette ene: i oppspore nsdvendigsanne utsagn pi nioralens oniride for deretter i vise hvordandet kan ha seg at disse utsagnene faktisk er nsdvendig sanne.


TRE MORALFILOSOFISKE TRADISJONERAt et utsagn er nsdvendig sant utlegger Kant som at utsagnetfremstir som bindende for alle rasjonelle vesener. Summen av toog to er fire ikke bare for alle mennesker, men for alle andre vesenersom er utrustet med fornuft (om det ni skulle finnes noen slikevesener i andre deler av virt univers). At det nndvendkvis er slikkan aldri vises med empiriske metoder. Vi mi ty til tankeeksperimenter.Ogsi pi moralens omride mente Kant i finne et grunnleggendeutsagn som er nsdvendig ikke bare for alle mennesker i allekulturer til alle tider, men for alle andre rasjonelle vesener someventuelt mitte finnes. At alle mennesker saker lykke, betraktetKant som et empirisk utsagn som sier noe om hvordan den biologiskearten vi tilhclrer er innrettet. Alt som har med velferdshensyni gore faller dermed utenfor moralfilosofiens felt. Med Kantsegne ord: ((Handlingens moralske verdi ligger altsi ikke i den virkningsom man venter seg av den, altsi heller ikke i noe handlingprinsippsom mi hente sin beveggrunn fra den forventede virkningo.Det sentrale for utilitaristene hsrer ifcllge Kant til omridetccpraktisk antropologi)), det vil si den erfaringsbaserte menneskekunnskapen.Kants innvending mot utilitarismen og alle andreforeslitte moralfilosofier var at de ikke var kommet frem til etikkenskjerne av nsdvendig bindende utsagn og dermed haddeavskiret seg selv fra alle muligheter til i analysere moralens mestsentrale innslag.A ha en god vilje er if~lge Kant det samme som i handle ut frapliktens krav. Et av hans eksenlpler omhandler en kjspmann somopptrer xrlig ogsi overfor barn. Han lar vzre i lure barnet medtanke pi sitt rykte. Men dette er ikke et moralsk motiv, sier Kant.Kjspmannens opptreden er egoistisk motivert, og egoisme ogmoral er uforenlige stclrrelser. Dette leder ham videre til fcllgendepistand: kjspmannens zrlige opptreden har bare moralsk verdi iden utstrekning som alle egoistiske motiver er skjaltet ut. Fra denneheller tvilsomme pistanden trekker han en enda mer problematiskkonklusjon: de eneste tilfellene hvor vi kan vxre sikre pi athandlinger faktisk er moralsk fullverdige er nb aktclrene handlermot sine tilbayeligheter ut fra en overbevisning om hva plikten


ETIKK I NEKINGSLIVETkrever. Slik kommer Kant frem til sin pliktmoral: i handlemoralsk innebzrer alltid ila bevisstheten om hva plikten kreverseire over egoistiske tilbayeligheter.Om vi tenker igjennom saken, vil vi ifalge Kant kunne innse atden allerede eksisterende moralen bygger pi et grunnprinsipp somvirkelig er apriorisk i betydningen abindende for alle tenkeligerasjonelle veseneru. Men dette grunnprinsippet forblir vanligvisuformulert. AV og til finner man forsak pi iformulere noe (menlangt fra alt) av det som ligger i det etiske grunnprinsippet.Hos den kinesiske filosofen Konfucius (K'ung Tzu) heter detomkring 500 f.Kr.: ((Det du vil at andre ikke skal Ejsre rnot deg,skal du ikke gjare rnot andre.)) I det indiske eposet Mahabhavata,som stammer fra perioden fra cirka 400 CKr. til cirka 400 e.Kr.,finner man falgende formulering: ((La ingen gjare mot andre dethan ikke vil at andre skal gjare rnot ham selv.)) I et apokryft skrift iDet Gamle testament finnes fslgende variant: c(Det du ikke vil atandre skal gjare mot deg, skal du ikke gjare mot andre.)) (Tobiar,4, omkring 200 f.Kr.) Og ifslge Det Nye testament skal Jesus hasagt at ccalt dere vil at menneskene skal gjare rnot dere, det skaldere ogsi gjare mot demn (Matteus, 7, 12; srnl. Lukas, 6, 31).Kant selv kjente bare til de bibelske formuleringene, men denkritikken han retter rnot dem kan rettes rnot alle de andre kjentevariantene av det som ofte kalles den gylne regel: cMan mi bare ikketro at det trivielle quod tibi non visJieri osv. /hva du ikke vil skalskje med deg, osv./, kan tjene som rettesnor eller prinsipp. Fordette er, riktignok med visse innskrenkninger, bare avledet av virtprinsipp. Det kan ikke vzre noen allmenn lov for det inneholderikke grunnen til pliktene mot en selv, ikke kjzrlighetspliktenemot andre ... , endelig inneholder det ikke de plikter man skylderhverandre. For forbryteren ville pi dette grunnlag argumenteremot sin straffende dommer, osv.)) De formuleringene som finnesfra forskjellige kulturer er bide upresise og ufullstendige.Det Kant satte seg som mil var for det farste ifinne frem til enadekvat formulering av de nadvendig bindende prinsippene pimoralens omride, og for det andre ibegrunne disse prinsippene(det vil si ivise hvordan de kan vzre apriorisk sanne i betydning-


TRE MORALFlLOSOFlSKE TRADISIONERen abindende for alle rasjonelle vesener))). A gore dette er oppgavenfor det som Kant kalte c(mora1ens metafysikk)). Alle andreundersskelser av moralske forhold henforte Kant til den praktiskeantropologiens omride. I en fotnote i sitt arbeid fra 1785 brukerKant ogsi betegnelsen ccanvendt etikk)), som han kontrasterer medden rene moralfilosofien. Det var hans pistand at filosofer ikke harnoe spesielt i bidra nled pi den anvendte etikkens omride. Det eren pistand son1 ikke fremstir son1 overbevisende i lys av den senereutviklingen innenfor omridet anvendt etikk. (Snll. kapitlet({Finnes det eksperter pi moral?)).)Kant kom frem til at det bare finnes ett nodvendig bindendegrunnprinsipp pi det etiske omridet. Dette prinsippet er temmeligkomplekst. Han formulerer det pi flere forskjellige miter, meninsisterer pi at det dreier seg on1 forskjellige aspekter av det sammeprinsippet. Kant skiller mellom hypotetiske og kategoriskehandlii~gsregler eller ccimperativ)). En hypotetisk handlingsregel siernoe om hvilke midler som er velegnet for i oppni et visst mil,uten i ta stilling til milets moralske gehalt. Han gir selv fslgendeeksempel: on1 ~ L Isnsker i drepe et nlenneske pi en enkel ogeffektiv mite, si bruk arsenikk! Et kategorisk inlperativ er derinloten handlingsregel son1 gjelder uansett hvilke midler en akter i tabruk. En slik regel er kategorisk gyldig for alle rasjonelle vesener,som Kant uttrykker det.Kants forste formulering av det kategoriske inlperativ ivaretaret sentralt aspekt ved det grunnleggende moralprinsippet:Handle bare etter detz rnaksime getztzowl hvilken du sawtldig kan t~illeat den skal bli etz allwlentz lov.Med en c(rnaksimen nlenes her en allmenn handlingsregel.Anta for eksempel at en forretningsnlann er i en situasjon somgjor det naturlig for ham i tenke pi hvor grensen gir mellomakseptable gaver og uakseptabel bestikkelse. Utilitarister oppfordreross til i tenke igjennom de sannsynlige konsekvensene av derelevante handlingsalternativene: (1) i ta imot den diskret overraktegaven, (2) ikke i ta imot den. Kant oppfordrer oss til 3 Gsre


noe helt annet, nernlig i foreta det tankeeksperiment at alle andresom er i samnie type situasjon som forretningsmannen ni er i faktiskhandler pi samme mite som han er tilboyelig til i glare. Antaat han er tilboyelig til i akseptere gaven (som er nok si stor).Tankeeksperimentet gir ut pi 2 forestille oss en verden hvor alleandre som er i samme type situasjon handler pi samme mite - detar ogsi imot temmelig store gaver i det skjulte.Kants kriterium pi at handlingen er moralsk akseptabel er ni atvi kan ville at dette skjer. Om jeg for eksempel onsker i gore etunntak for egen del, si kan jeg ikke ville at alle andre handler pisamme mite. Da ville jo unntaket ikke lenger vzere et unntak. Ogom jeg ransker ryddighet og oversikt p2 det okonomiske omr;det,kan jeg heller ikke ville at slike taktfullt formidlede gaver blirgjengs praksis i forretningslivet. Mitt anske om ryddighet og oversiktlighetkommer i strid med mitt onske om i fa den aktuelle((gaveno. Jeg mi velge mellom i fa i pose eller i fa i sekk.Det er to viktige forskjeller mellom den utilitaristiske fremgangsmitenog Kants prosedyre:(1) Utilitarismen oppfordrer oss til i tenke iglennom verdien avde sannsynlige konsekvensene av forskjellige handlingsalternativer.Kant oppfordrer oss til i tenke igjennom hva som villeiilntreffe dersorn alle andre handlet pi samme mite (uansetthvor sannsynlig eller usaiinsynlig det er at andre faktisk vilhandle pi samme mite som jeg selv).(2) Utilitaristene oppfordrer oss til i velge det handliiigsalternativetsom sannsynlipis forer til starst verdiakning i det langelap. Kant oppfordrer oss til i velge et alternativ som vi kanvelge uten i komme opp i viljemotsigelser.Det er verd 2legge merke til at konsekvensbetraktninger spiller enviktig rolle b2de i den utilitaristiske og i den kantianske tradisjonen.Men konsekvenser trekkes inn pi meget forskjellige miter ide to tradisjonene. I den utilitaristiske tradisjonen hviler etikkenpi de velferdsvirkningene som forskjellige handlingsalternativersannsynligvis vil fore til. Hos Kant er det ikke konsekvensenes


TKE MORALFILOSOFISKE TRADISJONEKsammenlagte verdi som er det springende punktet. Det avgjsrendeer om det er mulk B ville at alle andre handler pi samme mitesom man selv akter i glare. Og for i finne svaret pi det sp~irsmilet,mi man tenke igjennom de konsekvenser som ville intreffe ien hypotetisk situasjon, nemlig at alle andre velger i handle pisamme mite som en selv.Det som vektlegges hos Kant er altsi ikke velferdsvirkninger,som han eiendommelig nok betrakter som moralsk irrelevanteomstendigheter. (Det dreier seg om ((praktiske)) ting, ikke ommoralske forhold.) Den fsrste formuleringen av det kategoriskeimperativ sier ikke noe om hva vi b0r velge. Men uansett hva vivelger, mi vi pbe at vi ikke innvikler oss i selvmotsigelser. Og detville vzre en form for selvmotsigelse i behandle seg selv pi andremiter enn hva en er villig til i la andre gjsre.Bide pi jusens og moralens omride @elder det nemlig at liketiqelleu vvlB beliandles likt. Det ville vzre irrasjonelt i forskjellsbehandlenoen uten i kunne vise til forskjeller som gjsr dette berettiget.Den fsrste formuleringen av det kategoriske imperativ innskjerperviktigheten av i vzre konsistent pi det moralske omridetog foreslir en brukbar prosedyre for konsistensprsving: generaliseringfra det gitte tilfellet til alle andre tilfeller av samme slag.Det kan lett oppst3 uenighet om hvordan konsistenspr~iven skalutfsres i et gitt tilfelle. Hvilke tilfeller ligner tilstrekkelig mye pidet gitte tilfellet? Hvilke trekk er viktige i den gitte situasjonen, oghvilke kan en se bort fra? Hvordan kan den gitte situasjonen bestbeskrives? Kant befatter seg ikke med slike problemer (som hanmente hsrer hjemme pi det ikke-filosofiske omridet for anvendtetikk). Han konsentrerer seg om noen B grunnleggende trekk idet han avgrenser som moralens kjerneomride.Den fsrste formuleringen av det kategoriske imperativ understrekerviktigheten av i unngi vilkirlighet pi det moralske omridet.Kants andre formulering av det kategoriske imperativ sier noeom hvordan vi skal gi frem nir vi generaliserer fra et tilfelle til alleandre tilfeller av samme slag: vi mi aldri forfalle til i behandlemennesker rent instrumentelt.


ETIKK I h-ERIhCSLIVETHarldle slik af du alltid bruker ~zetzneskel~etetz i dirl (yenpersorl c;yetzhl~er atzrletzs p~rsotz SO^ et for~181 oy aldri bare sow^ ef wliddel.iVi bruker ofte andre nlennesker sorn middel for oppni bestemtemil, men vi rni aldri behandle rasjonelle vesener bare son1 middel,understreker Kant. Mennesker (og andre rasjonelle vesener son1eventuelt rnitte finnes) er personer son1 har en ubefirl'qet verdi. Hanskiller nlellonl markedspris, affeksjonsverdi og den ubetingedeverdi son1 han kaller zlerdiqllet. Her konlrner vi til nok et punkthvor utilitaristene og Kant skiller lag. Uansett den nytteverdi son1mennesker kan representere i forskjellige sarnnlenhenger finnesdet alltid noe son1 ikke kan trekkes inn i nyttekalkylene, nendigdet forhold at nlennesker ogsi er personer nled en absolutt verdi:((For det son1 har en pris kan nlan sette noe annet i stedet sornutiqior def sartlrtle. Det, derimot, son1 er hevet over enhver pris, ogsorn det folgelig ikke finnes noe son1 utgjor det sanlme som, dethar en verdighet.)) De individene son1 betyr nlest for oss er ikkesubstituerbare. Ingen nlennesker er substituerbare.Til det son1 vektlegges i Kants nloralfilosofi liorer ogsi det forholdat moralnormer, til forskjell fra rettsnorrner, er selvpilagte.Vir vilje er selvbestenlt eller ccautonorn)), noe sorn i sin tur forutsetterat vi har frihet til i velge rnellonl forskjellige handlingsalternativer.Viljens frihet fre~llsto sorn et problenl for Kant. Hvordankan nlennesker vxre Erie i en verden sorn styres av unntakslosenaturlover? Om alt er bestemt av forutgiende irsaker, hvordankan da nlennesker vxre nloralsk autonome vesener? Konfliktenniellonl irsaksbestemthet (c(deterrninisnie,)) og fri vilje fremstirneppe sorn et presserende anliggende i vire dager. De virkeligeproblenleile oppstir nir vi prover i finne grensene nlellorn detsorn er betinget av arv og miljo pi dell ene siden, og individetseget ansvar pi den andre siden.Son1 vi har sett inngir det nlange forskjellige nlornenter i Kantsrnoralfilosofi. Det forer gjerne til uklarlieter 11ir en snakker om~kantianske)) innslag i etikken. Man kan velge i beholde Iner ellermindre av Kants opphavelige bygg, og man kan forandre pi byggetpi mange rniter. Til det son1 vektlegges 110s Kant og halls


TRE MORALFILOSOFISKE TKAIIISJONERetterfglgere h0rer generaliseringsidten og forestillingen on1 mennesketsverdighet. Men generalisering til alle tilfeller av sammeslag er noe som nadvendipis mi inngi i enhver etikk. At like tilfellermi behandles likt er et logisk prinsipp sorn rni folges for iunngi selvmotsigelser.De mange uenigheter sorn oppstir i denne forbindelse dreierseg om forskjellige synspunkter pi hvilke likheter og forskjellersom er moralsk relevante. Kan det for eksempel vzre nok i enmoralsk sammenheng i vise til forskjeller mellom de to kjonn ellerforskjellige raser eller kulturell tilhgrighet? Generaliseringsprinsippeter ikke minst et nodvendig redskap i kampen mot alle formerfor etisk provinsialisme. (Se kapitlet cDet etiske perspektiv)) ibegynnelsen av boken.)Ikke minst i etikklarebakenes verden er det helst forestillingenom menneskets verdighet som blir fremhevet sorn spesielt ((kantiansk)).I en artikkel av den amerikanske bioetikeren Ruth M.Macklin heter det for eksempel at regelverket for forskning pimennesker i USA er en blanding av utilitaristiske og kantianskeinnslag. Det utilitaristiske innslaget sies i best; i at man tar hensyntil menneskers velferd. Det kantianske innslaget bestir i at man tarhensyn til individenes selvbestemmelsesrett, deres ccmenneskeligeverdighet)) (R. M. Macklin, ((Theoretical and Applied Ethics. AReply to the Sceptics)), i D. Rosenthal & F. Shehadi, red., AppliedEthics and Ethical Theory, 1988). Til det er det bare i si at alle noenlundekloke mennesker vil ta hensyn bide til velferdsvirkninger ogtil menneskets verdighet, uansett teoretisk utgangspunkt.En utilitarist er forpliktet til en annen analyse av slike begrepersom menneskets verdighet og rettigheter enn en kantianer. Mendet hindrer selvfalgelig ikke utilitaristen i i opptre som menneskerettsforkjempereller aktiv forsvarer av dyrs rettigheter. (Den kanskjemest kjente filosofen som har glort seg til talsmann for dyrenesrettigheter er Peter Singer, sorn bygger sine analyser og utspillpi et rent utilitaristisk grunnlag.) Ogsi en klok kantianer vil selvfolgeligta hensyn til velferdsvirkningene av forskjellige handlingmuligheter.Men ifolge Kant harer dette til et annet omride ennden ccrene)) moralfilosofien, nemlig den praktiske klokskapens


E I IKK I NEIIINGSLIVETomride (ccanvendt etikk))), som han pi heller tvilsomme grunnerbetraktet sorn et ikke-filosofisk omride.Interessante variasjoner pi temaer fra Kant finner vi bide i denamerikanske moralfilosofen John Kawls' rettferdkhetsteori og i dentyske diskursetikken (Karl-Otto Apel, Jiirgen Habermas og andre).Det kantianske innslaget hos Kawls er forst og fremst hans bruk avtankeeksperinient for i finne frem til akseptable rettferdighetsprinsipper.Kawls' anbefalte prosedyre for i komme frem til akseptablegruniiprinsipper c(bak uvitenhetens slar)), sorn han formulerer det,er ikke noe annet enn et kantiansk tankeeksperiment i stor skala.(Se videre Andreas Falkenbergs kapittel om rettferdighetsteorier.)Diskursetikernes innvending mot Kants etikk er at den anbefaltefremgangsmiten er altfor ccmonologisk)). Det dreier seg ikke omreelle dr~fielser med andre. (Denne innvendingen kan for ovrigogsi rettes mot Kawls.) For i fa frem alle parters interesser bestmulig vil det vxre naturlig i trekke partene selv inn i overveielsenenir det er mulig. Og nir det ikke er mulig, for eksempel iiirdet dreier seg om kommende generasjoners interesser, mi manpise at ogsi disse blir godt ivaretatt i droftingene.Diskursetikkens bidrag til den etiske tradisjonen bestir forst ogfremst i dens c(dia1ogiskes eller ccproseduralee videreutvikling av detkategoriske imperativ, som kan antydes av folgende formulering:En handling kan betraktes som nioralsk akseptabel om en erblitt enig om dette i en fri og velinformert diskusjon hvor enhar tatt hensyn til alle berorte parters interesser. Alle berorteparter mi kunne akseptere alle handlingens forutsebare virkningeruten i utsettes for tvang.Utgangspunktet for diskursetikken er makroetiske problemer. Mankan, som Karl-Otto Apel har pipekt, skille mellom forskjelligenivier innenfor etikken: et mikronivd, som angir sarnliv mellommennesker i smigrupper som familie og nabolag, et mesonivd, medetiske problemer i stat og nasjon, og et makronivd, som har i gjoremed menneskehetens globale problemer. Diskursetikernes interessehar forst og fremst rettet seg mot de to hoyere niviene.


TRE MORALFILOSOFISKE TRAIIISJONERTradisjonelt har moralfilosofien konsentrert seg om individuellespsrsmil. Diskursetikere sorn Apel og Habermas fokuserer i stedetpi den politisk-etiske sfxre. Det innebxrer at nasjonale problemer,som sammenbruddet i tysk politikk etter den andre verdenskrig,og internasjonale problemer, sorn overbefolkning, sultekatastroferog miljssdeleggelse, stir i sentrum for deres etiskerefleksjon. For i lsse slike problemer trengs det noe mer enn denindividuelle viljedannelsen sorn Kant begrenser seg til. Og problemeneer av en slik art at man ikke kan lsse dem ved i generaliserefra de etablerte normene pi det mikroetiske nivi. Forholdene milegges til rette for en rasjonell behandling sorn kan sikre enighetom lssninger pi de presserende problemene.A gjsre ytterligere forssk pi fremskaffe enighet om bestemteetiske normer synes ikke i vzre en god strategi med tanke pi allede kulturelle forskjellene som finnes pi vir Mode. Diskursetikerneforeslir i stedet at man bsr konsentrere seg om i legge forholdenetil rette for en rasjonell konsensusdannelse pi de forskjellige etiskeniviene. Det innebxrer at den mest presserende oppgaven blir tietablere prosedyrer for tvangsfvi droftiizg av felles problemer. Prosedyrenem3 vxre etisk n~lytrale i utgangspunktet. De mi ikke favoriserenoen parter.Apel og Habermas mener i ha funnet et uomtvistelig grunnlagfor slike prosedyrer i de regler sorn glelder for all spriklig kommunikasjonog argumentasjon. For at kommunikasjon skal vxremulig mi det for eksempel forutsettes at mennesker normaltmener det sier. AV og til blir vire forventninger til andres sannferdighetskuffet, men forutsetningen for at en lsgn kan lykkes er joakkurat forventningen om at vedkommende snakker sant. Atsannferdighetsnormen stort sett respekteres, er et nsdvendig vilkhfor menneskelig sarnliv. Diskursetikernes pistand om i ha funnetet sikkert grunnlag for all etikk i de allerede eksisterende normenefor spriklig argumentasjon er selve kjernen i deres fors~lk pi i fornyemoralfilosofien og, kan man tillegge, ogsi det mest omstridteinnslaget i deres fremstst.


ETIKK 1 NgRINGSLIVETDen aristoteliske tradisjonenKant og utilitaristene har forskjellige syn pi moralens grunnlag,men de deler den oppfatning at all moral kan sies i vzre basert piCn grunnleggende norm (det kategoriske imperativ hos Kant,prinsippet om nytteniaksimering hos utilitaristene). Ogsi i nitidensvidereutvikling av de kantianske og utilitaristiske tradisjonenekan vi konstatere en sterk interesse for i etablere generellemoralregler (eller i det minste prosedyrer for i finne frem til slikemoralregler, som i diskursetikken). Som motvekt til den universalistiskeregeltenkningen innenfor moralfilosofien kan vi gi tilbaketil Aristoteles og den tradisjon som legger mest vekt pi erfaringensrolle i det moralske liv.Det som stir i fokus hos Aristoteles er ikke skillet niellommoralsk akseptable og uakseptable handlinger. Til forskjell fra Kantog utilitaristene er Aristoteles' etikk ikke handlingssentrert HosAristoteles er det den som utferrer handlingene som stir i fokus.Det som kjennetegner den aristoteliske tradisjonen er at den erakt~rsentrert.Begrunnelsen for denne vektleggngen er en dyp skepsistil mulighetene for i kunne si noe generelt om hvilke handlingersom er moralsk riktige og uriktige i konkrete situasjoner.Aristoteles skriver i begynnelsen av sitt viktigste bidrag tilmoralfilosofien, Den nikomakiske etikk, at hvert omride mibehandles med den presisjon som emnet tillater. Pi det etiskeomridet skal man ikke vente seg samnle form for eksakthet som imatematikk eller andre vitenskaper. Pi etikkens omride finnes detheller ikke teknikker av det slag som vi finner innenfor forskjelligeslags hindverk. I etikken dreier det seg ferrst og fremst om i handlemed utgangspunkt i vir opparbeidede efaring. Virt skj~nnspilleren vesentlig rolle i alle handlingssituasjoner. Han minner ogsi omat det er en nzr sammenheng mellom vire handlinger og holdninger:ccetter som vi handler i omgang med andre mennesker, blirnoen rettferdige, andre urettferdige, og etter som vi handler i farerog venner oss til i frykte eller holde niotet oppe, blir noen feige,andre tapre.)) (Sitatet er fra Arnfinn Stigens norske oversettelse, S.20. Oversettelsen er meget god, men dessverre ufullstendig. Den


TRE MORALFILOSOFISKE TRAUISJONERsom vil befatte seg med hele teksten kan med fordel skaffe segPenguin-utgaven, The Ethics ofAristotle.)Vi kan si at handlinger og holdninger inngir i en sirkel: for ikunne utfore de rette handlingene, mi vi ha de rette holdningene;og de rette holdningene oppstir og forsterkes av at vi utforer derette handlingene. For i komme inn i denne etiske sirkelen, mi vibegynne med i handle under andres ledelse. Men det er forst nirvi har bygget opp vedvarende holdninger og den nodvendige livserfaringat vi kan sies i vxre fullverdige moralske aktorer.Oppgaven blir da i prove i gi en systematisk oversikt over demoralsk relevante holdningene og i vise hva forskjellen er mellomde etisk gode holdningene (((dydener)) og de etisk dirlige holdningene(((lastene))) .Aristoteles gir systematisk frem nh han loser denne oppgaven.Det tilsiktede milet var ikke ?i beskrive de allment utbredte synspunktenepi dyder og laster i den kultur som han selv levde i(byen Athen pi 300-tallet for vir tidsregning). Milet var i si detsom sies kan pi et helt generelt plan, med andre ord i bidra tilutarbeidelsen av en universe11 etikk. For i gore dette begynnerhan med refleksjoner over menneskets natur. Mennesket ligner ivisse henseender pi andre dyrearter, og alle levende vesener harvisse grunnleggende behov som vi selvfolgelig ogsi har (ernxring,vekst, reproduksjon 0.1.). Til det som skiller mennesket som art fraalle andre dyr og planter h~rer evnen til i planlegge ens fremtidigeaktiviteter. Til forskjell fra katter og hunder kan vi tenke igjennomhva vil Gore om en uke, om en mined, om et ir. Denneevnen til i ccoverveie)), som han kaller det, er det som Aristotelesser som menneskets sxrpreg. Men overveielsesevnen eller afornuftens(som han ogsi kaller det) mi brukes slik at alle vire biologiskeog kulturelle behov blir tilfredsstilt.Det Aristoteles gjor, er ikke noe mindre enn et forsok pi i kartleggealle de aspekter som nodvendigvis mi inngi i et normalt menneskeliv,uansett i hvilken tid eller kultur en mitte leve. Alle m; foreksempel sorge for i fa tilfredsstilt sine kroppslige behov. Alle miforholde seg pi den ene eller andre miten til de farer som dukkeropp i ethvert menneskeliv. Alle mi finne frem til miter i omgb


andre pi; alle mi sorge for at de blir respektert av andre; og si videre.De rette holdningene innenfor hver sfzre er det vi kaller ccdyder))eller ccgode personlige egenskaper)), ccpnsverdige karaktertrekk)).Videre foreslir Aristoteles at de rette holdningene innenforhver sfzre kan ses som middelveien mellom to ytterligheter. Mot,for eksenipel, er noe som kan sies i ligge mellom de to ekstremenedumdristighet (som innebxrer at man underskatter faren) ogfeighet (som innebxrer at man overvurderer den). Ytterligerenoen eksempler fra Den nikomukiske etikk: aMed hensyn til nytelserog smerter ... er middelveien besindighet og umiteholdenhet detoverdrevne.)) ccNir det gjelder i gi og ta penger, er middelveienrundhindethet, mens odselhet og glerrighet er for mye og forlite.)) ccMed hensyn til are og vanxre, er middelveien storsinnethet,mens det overdrevne er en slags oppblisthet, og for lite storsinnbli smilighet.))Nir det gjelder praktiske gjoremil som det i lage mat eller ibygge en bit, er det nok i folge teknikkene pi angleldende omride.Men pi det etiske omridet er det ikke nok i gj0re noe som eri overensstemmelse med dydene. Vire handlinger mi ha sitt utspring ieii god karakter:ccogsi den handlende mi, idet han handler, vzre av en vissbeskaffenhet: for det farste mi han vite hva han gjar, for detandre mi han beslutte seg til det for dets egen skyld, og for dettredje mi handlingen skje ut fra en fast og urokkelig karakter.))Her skiller Aristoteles lag nied utilitaristene. Det er ikke barehandlingens resultater som er avgjorende for dets moralske gehalt,slik Aristoteles ser det. Handlingen mi ogsi inngi i en bestemtkontekst, nernlig som et ledd i praktiseringen av ervervede karaktertrekk.Og forst og fremst trengs det erfaring for i kunne gj0re det rettei konkrete handlingssituasjoner. ccsiledes kan enhver bli sint -det er lett - eller g~ bort penger eller bruke dem opp)), heter dethos Aristoteles, amen i vite pi hvem og hvor meget og nir og utfra hvilke grunner og hvorledes, det er ikke gtt hvermann, og hellerer det ikke lett. Derfor er det rette bide sjeldent og rosverdig


TRE MORALFILOSOFISKE TRAIIISJONERog edelt.)) Slike formuleringer er det nzermeste en kommer moralskeregler i Aristoteles' etikk. Han minner om en rekke faktorersom vi bar ta hensyn til: hvem falelsen eller handlingen er rettetmot, falelsens styrke og uttrykksform og si videre. Vire handlingerog falelsesuttrykk bar vzere situasjonstilpasset, og det krever erfaringeller cpraktisk visdomn, som det heter hos Aristoteles.Den amerikanske filosofen Martha Nussbaum, som er av deledende representantene for vire dagers c(nyaristotelisme)),l haroppsummert Aristoteles' gjennomgang av erfaringssfzrene medtilhorende dyder pi en klargarende mite:Sfme D Y ~1. Frykt for alvorlig skade, szrl~g d~den Mot2. Kroppslige behov og lyster Selvbeherskelse3. Fordeling av begrensede ressurser Rettferdighet4. Forvaltning av personlig eiendom i 5.relasjon til andre menneskerGenerasitet Forvaltning av personlig eiendom med hensyn til gjesterGjestfrihet 6. Holdninger og handlinger nled hensyn til ens egen verdiStorsinnethet 7. Holdning til fortredeligheter Mildt humor8. Vennskapsforhold og samliv, fellesskap I ord og handling: a. med hensyn til sannhet og l ~g~l Sannferdighetb. i avslappet sarnvm med andre Behagelighetc. i samvzer helt generelt Vennlighet9. Holdning til andres ve og vel Kiktig bed~mmelse (uten sjalusi 0.1.) 10. Det intellektuelle liv F~lsonlhet, kunnskapsrikdonl og andre intellektuelle dyder 11. Planlegging av ens livsf~rsel Praktisk visdom(Oversikten er hentet fra M. Nussbaum, ((Non-Relative Virtues: An Aristoteliat~Approach)), i Martha C. Nussbaum og Amartya Sen, red., The Quality of L+,Oxford 1993, S. 246.)1 En av de mest kjente representantene for den moralfilosofiske ~~nyaristotelismen~~eller .dydsetikkens (virtue ethics) er Alasdair MacIntyre, som b1.a. har publisertbakene A Short History of Ethics (1967) og After Virtue (1981). A Short History c$Ethics (som ogsl finnes pi norsk) kan anbefales som en stimulerende og tilforlateliginnfaring i moralfilosofi. Stephen Toulmin, .How Medicine Saved the Life ofEthics)), formidler mye informasjon pP mindre enn ti sider (gjenopptrykt iBeauchamp & Walters, red., Contemporary Issues in Bioethics, 1978 og senere opplag).Den interesserte bor ogsi se p% kapitlet ((Virtue Theory, i Peter Singers hPndbokA Companion to Ethics (1991 og senere opplag).


Detaljene i denne listen kan selvfolgelig diskuteres. Vi bor ta listensom et diskusjonsgrunnlag som kan tjene som utgangspunkt forvidere refleksjon. Aristoteles' inndeling gjenspeiler bide hans spesiellekulturelle bakgrunn og hans personlige interesser. Aristotelesselv delte dydene inn i to hovedgrupper: de moralske dydene imer snever forstand (1- 9) og de intellektuelle dydene (10). Hanpoengterte at det ofte kan vzre vanskelig i finne gode sprikligebetegnelser for de rette holdningene innenfor hver sfzre; det gelderogsi for oversettelsene til norsk. (I stedet for ccstorsinnethet))ville vi kanskje heller snakke om ((personlig verdighet)) eller ((stolthet)),for 2 nevne ett eksempel.)Det siste punktet pi listen (11) stir i en s~rstilling. Praktisk visdomellerfv6tzesis (som det heter pi gresk) er en overgripende dydsom mi vzre med i utovelsen av alle andre dyder. Uten praktiskvisdom kan man ikke leve et godt liv. Tenk bare pi hva intelligens,mot og si videre kan fore til dersom de hindheves utenpraktisk visdom! Vi kan si at praktisk visdom spiller samme rolle iAristoteles' etikk som begrepet om den gode vilje gjor hos Kaiit.For egen del vil jeg gjerne tillegge at Kants innsnevring av alt detsom ligger i begrepet etisk erfaring til begrepet om den gode viljetilhorer det som gjor det verd i gi tilbake til Aristoteles' etikk.Om vi setter oss ned og diskuterer saken, kan det godt tenkes atvi finner at vi vil forandre en del pi den foreslitte listen. Det erAristoteles' metode som er det mest interessante. Pi samme niitesom hos Kant, for eksempel, mi vi skille mellom den foreslittemetoden og filosofens egen mite i bruke den foreslitte metodenpi.Vi kan sammenfatte Avistoteles' metode pi folgende mite:(1) Finn freni til aspekter ved menneskelivet som nerdvendigvismi vxre til stede i alle kulturer til alle tider (grunnleggendemenneskelige behov, nerdvendige vilkir for menneskelig samliv).(2) Finn frem til karakteristikker av de onskelige holdningeneinnenfor hvert aspekt.


TRE MOKALFILO5OFISKE TKADISJONEKOppsummeringLa oss avslutte med i vende tilbake til de tre sprarsmilene som vistilte i begynnelsen av dette kapitlet: Hva betrakter utilitarismen,den kantianske tradisjonen og den aristoteliske tradisjonen sometikkens teoretiske kjerne? Hvilken analysestrategi bruker de? Hvilkemetodiske konsekvenser medfrarer tradisjonenes svar pi de to foregiendesprarsmilene?(1) Utilitarismen, den kantianske tradisjonen og den aristotelisketradisjonen har vidt forskjellig syn pi hva som utgjsr etikkensteoretiske kjerne. I den utilitaristiske tradisjonen er det rasjonellevalg mellom forskjellige handlingsalternativer som stir ifokus, og denne tradisjonens grunnleggende tese er at alle slikevalg b0r gjsres pi grunnlag av hensyn til de forskjellige handlingsalternativenessannsynlige konsekvenser og ikke noeannet. Ifslge Kant hrarer alle slike overveielser hjemme pi denpraktiske klokskapens omride, som han skiller skarpt fra detmoralske omridet. Det moralske omridet omfatter ifralge Kantbare handlinger som utfsres i bevissthet om at det dreier segom moralske plikter. Moralfilosofiens omride innsnevres hosKant til undersrakelser av normer som er bindende for allerasjonelle vesener. Alt som har med lykke i gjrare hrarer ifialgeKant til den praktiske antropologens omride. Hos Aristotelesog utilitaristene er lykke derimot et meget sentralt etisktbegrep. I den aristoteliske tradisjonen er det ikke menneskershandlinger som stir mest i fokus. Vire handlinger formes avvire holdninger, altsi rettes sskelyset mot vire forestillingerom gode og dirlige karaktertrekk (((dyder)) og ((laster))).(2) Utilitarismens etiske fundament utgjores av (a) formuleringerav skillet nlellom moralsk akseptable og uakseptable handlinger,(b) en utlegning av hva som ligger i begrepet 'gode konsekvenser'.Utilitaristene er dermed programforpliktet til i analyserealle andre etiske forhold pi dette grunnlaget. Det innebzrerfor eksempel at utilitarister mi prrave i vise at alle vire


forestillinger om rettigheter og rettferdighet teoretisk sett kanreduseres til punktene a og b ovenfor.Kritikken mot utilitarismen har ikke minst rettet seg motdette reduksjonistiske programmet, som for mange fremstirsom ugjennomfsrbart. Kant selv interesserte seg bare for etikkensaprioriske innslag, men det folger av hans inndeling i renmoralfilosofi og anvendt etikk at det aller meste av det somutilitarister og andre betrakter som pitrengende moralskeproblemer harer hjemme innenfor omridet anvendt etikk. Itrid med dette burde da den anvendte etikken undersskesnsye, noe som har begynt i skje fsrst de siste desenniene pi1900-tallet. Aristoteles plederer for et tredje alternativ: begynnmed analyser av de gitte rammene for all etikk, nernlig mennesketslevevilkir, og undersok deretter mulige lssninger pipitrengende moralske problemer innenfor de gtte rammene.I de siste desenniene pi 1900-tallet finnes det flere eksemplerpi at bide utilitarister og kantianere har forlatt de tidligerebestrebelsene pi i formulere en etikk med et bestemt normativtinnhold. I stedet har man rettet interessen mot de prosedyrersom mi brukes for i kunne ni enighet on1 bestemtenormer og l~lsninger pi konkrete moralske problemer. I alletre tradisjonene kan man se tegn til akt interesse for 5 klargjarerammene for all etikk.(3) Utilitarismens favoriserte metode er forskjellige former forkonsekvensanalyse. Pi dette ornridet er det blitt utfsrt en stormengde arbeid, hvis resultater ogsi kan innarbeides i andre tilnzermingsmitertil etikken. Hos Kant er det generalisering tilalle lignende tilfeller som blir spesielt fremhevet. Ogsi dette eren metode som kan - og bsr - innarbeides i andre etiske tilnzermingsmiter.Generaliseringsprinsippet bygger nernlig (somvi har sett) pi et logsk prinsipp: ((Like tilfeller mi behandles1ikt.s Aristoteles' metode, slik den ble formulert i to punktermot slutten av avsnittet om den aristoteliske tradisjon, er etgodt komplement til de andre tradisjonene. Det er nenllig iden aristoteliske tradisjon vi finner de beste forsskene pi i


TRE MOKALFILOSOFISKE TKADISJONEKtydeligaerre de eksisterende rammene for alle de kulturelt ogindividuelt betingede variasjoner som tilsammen utgjerr etikkensomr5de. (Dette punktet vil bli videreutviklet i kapitlet((Relativisme eller universe11 etikk?)).)


Etisk relativisme eller universe11 etikk? TORE NOKDENSTAMEtikkens omride kjennetegnes av et stort mangfold. Formeningeneom hva som er moralsk rett og feil varierer innenforvir egen kultur, og sammenligner vi forskjellige kulturer, finnervi enda stsrre sprik. At det faktisk er slik, er ofte blitt bruktsom ststte for to generelle utsagn om etikk:1) Det finnes ikke noen universelt gyldige etiske normer ellerverdier.2) Det er aldri moralsk akseptabelt i fordgmme andre individereller kulturer med andre moralske verdier enn de som manselv har.Men disse to utsagnene fslger ipenbart ikke fra det forhold atmangfoldet pi det etiske omridet er stort. Det er in ting i beskrivede eksisterende forholdene pi det etiske omridet. En heltannen ting er det i uttale seg om hva som er akseptabelt og uakseptabeltinnenfor det eksisterende mangfoldet. Det er en logiskgrunnregel at utsagn om hvordan tingene bsr vEre ikke fslgerlogisk fra utsagn om hvordan tingene er. Normer og vurderingerkan ikke avledes uten videre fra empiriske utsagn. I klarhetensnavn bsr vi derfor skille mellom to betydninger av ccetisk relativisme)).Uttrykket ccetisk relativismea kan sti for pistanden at det faktiskikke finnes fullstendig enighet om hva som er rett og feilmoralsk sett og at variasjonene pi det etiske omridet er store


ETISK RELATISME ELLER UNIVERSELL ETIKK?Dette kan vi kalle kulturrelativisme. ((Etisk relativismea kan ogsi stifor pbtanden at det ikke finnes noen etiske normer eller verdiersom er universelt gyldige i betydningen bindende for alle menneskeri alle kulturer til alle tider. La oss kalle dette normativ relativisme.Den kulturrelativistiske tesen er unektelig en sann empiriskpistand. Men dette medfarer ikke at den normative relativismenogsi er holdbar. Utsagnet (2) ovenfor falger heller ikke fra denkulturrelativistiske pbtanden. Utsagnet uttaler seg om hva vi b0rog ikke b0r gl0re og harer altsi hjemme i den normative etikken.Vi kan kalle dette ni~ytralitetsnormen.Virt f~rste poeng er altsi atverken den normative relativismen eller naytralitetsnormen falgerfra det forhold at den kulturrelativistiske tesen er holdbar.Virt andre poeng er at etiske relativister overdriver uenighetenpi det etiske omridet. Det er unektelig sant at det ikke er enighetom mange ting. Uenigheten beror dog ikke alltid pi norm- ogverdiforskjeller. I konkrete situasjoner kan det oppsti uenighet pigrunn av at man bedammer de faktiske forhold pi forskjellig vis.Det er for eksempel fullt mulig i vaere enig i at barnearbeid er enforkastelig praksis og samtidig vxre dypt uenig nh det glelder depraktiske konklusjonene i et gitt tilfelle. Uenigheter pi detteomridet kan ogsi bunne i uklarheter i selve betegnelsen ((barnearbeid))som kan tolkes pi forskjellige miter. Vi kan ogsi konstatereat det ofte har vist seg mulig i oppni enighet i enkeltsaker trass idyptgiende uenigheter i grunnleggende moralsyn. I etiske forskningskomiteer,for eksempel, er det en vanlig erfaring at man kanbli enig om hva som bar glares i konkrete saker, men medlemmenesbegrunnelser kan vaere meget forskjellige pi grunn av ulikhetermed hensyn til religion, verdensanskuelse, livssyn etc. Men deter ogsi et faktum at det finnes en dyptgiende uenighet nir detgjelder slike ting som abort, dadsstraff og prioritering av menneskerettigheteri forhold til 0kt velstand og opprettholdelse av ro ogorden i landet. Tenk for eksempel pi diskusjonene om menneskerettighetenesrelevans i de nyindustrialiserte land i Asia, der myndigheteneofte forsvarer den ridende tilstanden med henvisning tilde asiatiske kulturenes egenart!Det finnes ingen som helst grunn til i forvente at man noensin-


ETIKK I NkRINGSLIVETne vil oppni fullstendig enighet i alle saker pi det etiske omridet.Men hva om vi flytter oppmerksomheten fra uenighetene innenforetikken til det som det faktisk gir an i oppiii enighet om?Oppgaven kan synes umulig. Bide religioner og politiske ideologierkonkurrerer pi den etiske arena, og alle opptrer gjerne medmonopolistiske krav pi i representere den eneste sannheten pi detetiske omridet. Forscakene pi i formulere universelt gyldige normerhar da heller ikke frart til allmenn enighet. Det ggelder ogsi etav de mest lovende bidragene til denne sjangeren, FNs deklarasjonom menneskerettighetene, som ofte kritiseres for i gjenspeiletypisk vestlige verdier. For i komme videre trenger vi noe merenn lister med forslag til felles normer, verdier og rettigheter. Vitrenger en metode for i finne frem til slike forslag. Vht tredjepoeng er at det faktisk finnes en slik metode. Grunntrekkene i denble utarbeidet av Aristoteles (srrd. kommentarene til Aristoteles'metode i kapitlet ((Tre moralfilosofiske tradisjoner))). Men det finnesmange variasjoner pi samme tema hos senere forfattere. Dengrunnleggende mancaveren bestir i i ta utgangspunkt i de gitte vilkirenefor menneskets eksistens. For i demonstrere metoden, skalvi kort oppsummere tre nyere bidrag til den filosofiske og cakonomiskelitteraturen.Det fcarste eksemplet stammer fra den kjente cakonomenAmartya Sen, som er opphavsmann til athe capability approach))innenfor cakonomisk teori. Hva det dreier seg om har han selvsammenfattet i sitt eget bidrag til rapporten The Quality of Lije(red. Nussbaum & Sen, 1993),en artikkel med tittelen ((Capabilityand Well-Being)). Utgangspunktet er iakttagelsen at alle menneskermi ha et antall ferdigheter (capabilities) for ikunne leve som decansker. Milet pi livskvalitet blir da evnen til i utrave disse ferdigheteneslik at en kan vaere den en vil vaere og gjcare det en vil ggrare.Noen ferdigheter er grunnleggende i ethvert menneskes liv,for eksempel evnen til i livnzre seg og skaffe seg tak over hodetog evnen til i unngi unradvendige sykdommer og en altfor tidligd0d. Andre evner er individuelt og kulturelt betinget. Men fellesfor alle disse evnene er at de er nradvendige for de forskjelligefunksjoner som inngir i det liv som man vil leve. Noen funksjo-


ETISK RELATISME ELLER UNIVERSELL ETIKK?ner (((functionings)) er Sens eget uttrykk) har med mennesket sombiologisk art i gjsre, som det i fa nok med mat, ha god helse 0.1.Andre funksjoner har med det sosiale liv i gjsre, som det i oppniselvrespekt og integrasjon i fellesskapet. I tillegg kommer alle defunksjoner som er betinget av personlige muligheter og valg.Ifslge utilitarismen har menneskelige evner og funksjoner bareverdi i den utstrekning de farer til skt lykke (nytelse og fravxr avsmerte, etc.). En av fordelene med Sens tilnxrmingsmite er (somhan selv fremholder) at den ipner for muligheten i tilskrive enmengde handlinger og tilstander en egenverdi, uansett hvilke lykkeeffekterutsvelsen av evnene ogsi mitte ha. En annen fordelmed hans teori er at den unngir i tilskrive slike ting som inntektsnivi,formue, makt og privilegier en egenverdi, som for eksempelJohn Rawls gjsr det i sin rettferdighetsteori. Slike ccprimxrgoder)),som Rawls kaller det, har en instrumentell verdi i den utstrekningsom et individ kan bruke dem for i fungere slik hun eller han vilgjsre det. Pi samme mite fremholder Sen at frihet kan ha enegenverdi; tilgang til resurser som gjsr det mulig i oppni frihetenhar derimot en instrumentell verdi. Sen har selv lagt frem en nyteori om fattigdom og hevder at ((the capability approach)) eravglort bedre enn alternative ansatser som prsver i identifisere fattigdomved hjelp av for eksempel inntektsnivi.Amartya Sens samarbeidspartner, den amerikanske filosofenMartha C. Nussbaum, fremholder likhetene mellom Sens tilnaermingsmiteog det Aristoteles glorde i sin etikk. Hun beskriverglerne seg selv som ccaristoteliker)) og hsrer altsi hjemme i denmoralfilosofiske tradisjon som iblant kalles ccnyaristotelismea elleradydsetikkr) (virtue ethics). Sens kommentar til dette er at den aristotelisketilnxrmingen er godt forenlig med hans egen ansats, menat aristotelismen slik Nussbum representerer den risikerer i ta medaltfor spesielle tiiig i sill liste over universelle aspekter ved denmenneskelige eksistens. Og det er nok en treffende kritikk avNussbaums bidrag til boken The Quality of Lije, en artikkel medtittelen ((Non-Relative Virtues: An Aristotelian Approach)).Som et utgangspunkt for videre draftinger foreslir hun f0lgendeliste over fellesmenneskelige trekk:


ETlKK I NERINGSLIVET1) Dodelighet: Alle mennesker er dodelige, og alle er klar overdet, noe som setter sitt preg pi alle aspekter ved et menneskesliv.2) Kroppen: Alle mennesker har legemer med samme grunnleggendebiologiske behov.3) Nytelse og smerte: Dette er noe som alle mennesker normalt eri stand til i erfare. I alle kulturer finnes det begrep om nytelseog smerte.4) Forstielsesevne: ogsi noe som alle mennesker normalt har, mensom - pi samme mite som de andre punktene pi listen - formesav den kultur man vokser inn i.5) Praktisk fornuft: Alle mennesker, uansett hvilken kultur de tilharer,praver normalt i planlegge sine egne liv og stiller sporsmilom hvordan en b0r leve og handle. Et vesen som manglerdenne evnen fullstendig, ville ikke regnes som et menneske inoen kultur.6) Utviklingen i tidlig barndom: Alle mennesker behynner sine livsom ((hungry babiesr, hjelpelose vesener som erfarer hva detinnebzrer i 0nske og savne noe og hva misunnelse, bedrravelseog takknemlighet innebarer. Slike fellesmenneskelige erfaringerer all morals grobunn.7) Sosiale relasjoner: er ogsi noe som inngir i all menneskeligerfaring og som utvikles til for eksempel kjzrlighet og vennskap.8) Humor: Hva som oppfattes som humoristisk, varierer kraftigfra kultur til kultur, men sansen for lek og humor ser ut til ivare et fellesmenneskelig trekk. Nussbaum foreslir at humor ien eller annen form mi vzre til stede for at et liv skal kunneregnes som ((belt menneskeligs.Nussbaum understreker selv at denne listen er ment som enbegynnelse. Den kan og bar modifiseres i lys av videre droftingermed deltagere fra mange kulturer, slik at man unngir i fa medtrekk som bare harer hjemnie i noen kulturer og far med en rekkeandre trekk som viser seg i vxre universelle, men som ikke erkommet med pi denne meget korte listen. Milet er i fa med ((the


ETlSK RELATlSME ELLER UNlVERSELL ETIKK?basic necessary conditions of the capability to choose and live afully good human life, with respect to each of the major humanfunctions included in that fully good life)).Uansett hva du mitte synes om detaljene i Nussbaums framlegg,m2 du nok gi med pi at hun i det minste peker pi noen trekksom faktisk er fellesmenneskelige. Det finnes en felles ramme forall menneskelig eksistens, nemlig det forhold at vi alle lever pi enklode med bestemte livsvilkir og at vi alle tilhsrer en biologisk artmed bestemte behov og evner. Moralen utspiller seg innenfordenne rammen og bunner i et antall rnenneskelige grunnerfaringersom er av en slik karakter at de nadvendigvis rni vxre til stede ialle kulturer i en eller annen form.Nussbaurn fremhever selv at miten disse grunnleggende fellestrekkenehindteres pi, skiller seg fra kultur til kultur. Vi kunnesarnmenfatte dette som at det finnes et antall felles etiske parametre,som tilskrives forskjellige verdier av forskjellige individer i forskjelligekulturer. Den etiske relativismens grunnleggende feil er atden ser bort fra de universelle etiske pararnetrene. Vi kan legge tilat tradisjonelle etiske universalister har beg2tt samme slags feil. Dehar pravd 2 finne frem til universelle innslag i etikken ved i samrnenlignede normer og verdier som finnes i forskjellige kulturer.Men ved i konsentrere seg pi det niviet, har de avskiret seg fra ifa tak i det son1 faktisk er felles for all etikk, nernlig at etiske reglerog handlemiter er mer eller mindre vellykkede forssk pi i lsseproblemer sorn i en eller annen form alltid er til stede i alle kulturer.Det er pvoblemetze sorn er felles snarere enn lasningene.Virt tredje og siste eksempel p2 moderne bruk av Aristoteles'gamle metode er ogs2 det nyeste: Jennifer Jackson, An Intvodlictionto Business Ethiis, publisert i 1996. Forfatteren er filosof og lederfor senteret for ((Business and Professional Ethics)) ved universiteteti Leeds i England.Som i de to foregiende eksemplene er utgangspunktet for hennesbehandling av etikken refleksjoner over hva som kjennetegnermenneskets eksistens. I alle menneskers liv oppstir det problemersom bunner i begrensninger av forskjellig slag. Hva det dreier segom, kan antydes med fslgende lille liste: $sisk sirbarhet, begrenset


E I IKK I NEKINGSLIVETmakt (cctilnxrmet likestilling))), begrenset altruisme, begrensederessurser med hensyn til fode, klxr og oppholdssted, begrensetforstielse og begrenset viljestyrke. For i hindtere de problemersom disse begrensningene f~lrer til, har mennesket utviklet deholdninger og handlemiter som til sammen utgwr moralen. Tilden utrustning som trengs for 2 kunne h2ndtere alle de forskjelligeknapphetsproblemene, horer ikke minst visse personlige egenskaper:de moralske dydene. ((Moralske dyder)) kan definieres som((dispositions of character that equip us for living well and fordoing well: for having a life worth living)). Jackson inndeler demoralske dydene i (1) sosiale dyder, (2) alle de karakteregenskapersom trengs for i kunne leve et meninsfcullt liv. De sistnevnte kallerhun ((aspirational virtues)). Jacksons alternativ til relativismen er n2pistanden at bide de sosiale dydene og de mil- og meningsrettededydene er universelle. I alle samfunn mi det finnes sosiale dyder iform av forestillinger on1 rettferdighet, xrlighet og lojalitet, oglikesi holdniiiger som kan antydes med ord som ccmedmenneskelighetn,ccmedfolelses, ccgener~sitet)) og (cvennskap)). Og for at etmenneske skal kunne leve et liv som er verd i leve, mi det blantannet finnes muligheter til samvxr med andre, muligheter til ileve trygt, muligheter til 5 bevare sin selvrespekt og muligheter tili gi sitt liv et meningsfullt innhold ved i spille forskjellige rolleretter beste evne. Som Jackson formulerer det: ((Anyone's life ismarred by the inability to find companionship, by loneliness, byinsecurity, by lack of self-respect, by dependence, by boredom, bya sense of insignificance.))Om det er riktig at karakteregenskaper av ovennevnte slag virkeliger nodvendig i ethvert menneskes liv for at det skal kunnefremsti som et godt og meningsfullt liv, si har det ogsi en rekkekonsekvenser for forretningsmoral and andre onirideetikker.Aktorene pi de forskjellige okonomiske arenaene er ikke fritatt frade generelle vilkirene for menneskets eksistens. Men det skal viikke gi nxrmere inn p2 i dette kapitlet. Den interesserte henvisessimpelthen til Jennifer Jacksons bok, som er et usedvanlig oppklarendeog velskrevet bidrag til etikklitteraturen.Viser n5 vire tre forfatteres utlegninger av nlenneskets levevil-


ETISK RELATISME ELLEK UNIVERSELL ETIKK?kir at den etiske relativismen er uholdbar og at det faktisk finnesen universe11 etikk? Svaret pi den ferrste delen av sperrsmilet er: ja.Alle mennesker i alle samfunn mi prerve i finne lasninger pi defellesmenneskelige problemer som oppstir pi grunn av vire innebygdebegrensninger. Men av dette kan man selvfalgelig ikketrekke konklusjonen at det finnes entydige lasninger pi de fellesproblemene. Det gjor det for det meste ikke. Hvilke lasningersom er blitt valgt, og som vil bli valgt i fremtiden, er i stor utstrekningavhengig av de spesielle omstendigheter som en til enhver tidlever i. Men det grunnleggende antirelativistiske poenget er atikke noe samfunn ville kunne eksistere uten et visst rnil av medmenneskelighet,zerlighet, respekt for andre og seg selv, og s5 videre.Svaret pi sp0rsmilets andre ledd blir derfor ogsi ja. Men sompi det forrige punktet mi vi ogsi legge til at dette ikke utelukkeret mangfold av variasjoner pi de felles temaene. Det er det at detfiiines et antall felles temaer som gl0r det mulig i kommunisereover de etiske grensene. Det som trengs mest av alt for i overvinneden provinsialismen som kjennetegner etikken per i dag, er enbedre forstdelse av andre kulturers lasninger pi de felles problemene.Med bedre forstielse ipner seg ogsi muligheter til i bidraeffektivt til forandringer. Og til sist: Som alltid p5 etikkens omrideer de beste bidragene ikke det man sier, men det man gjar -eksemplets makt.

Hooray! Your file is uploaded and ready to be published.

Saved successfully!

Ooh no, something went wrong!