Reprise: - André Løyning

andreloyning.com
  • No tags were found...

Reprise: - André Løyning

Drømmen var å gå på Statens kunsthøgskole for bli tegner eller maler, men Terje måtte bare en tur ut i skogen for å jobbe. 32 år har gått.


høner, litt poteter. Nå er det ikke dyr på gården,og jorda leies ut til en yngre og ivrig bonde. I etav diktene skriver Terje om at han gjør fjøset omtil «skrivestue med bibliotek og en sittegruppe foruforståelige samtaler». Foreløpig er det blitt medtanken.– Fjøset står tomt i dag, og jeg funderer litt på hvajeg skal bruke det til. Eldstebroren min drev medsau, men jeg var ikke så tent på det. Siden har fjøsetstått tomt, og jeg har tenkt på at jeg burde drive mednoe innen landbruk. Det er noe med tilhørighet ogslektsbånd som skaper en problematikk. Skal jegha denne gården? Skal jeg drive med dette? Ellerskal jeg selge den, flytte og gjøre noe helt annet?Det har jeg tenkt en del på.Like etter «Eg bygger ikkje byar» nådde offentlighetenskrev Klassekampen om innavl i bokbransjen.At de som debuterer på de store forlagene istørst grad er forlagsfolk og journalister, og at avhøstens debutanter var det kun en som kom fraprimærnæringen. Det var Terje det.– Jeg har ikke tenkt så mye over hvorfor det ersånn. Men man kan jo spørre seg om hvem det ersom sender inn manus til norske forlag? Er det såmange med min bakgrunn som gjør det? Det ermange i dag som tar utdanning innen litteratur, ogde får jo ofte jobb innenfor litterære institusjoner.Da er det jo ikke så rart at det blir flere forfatteremed en slik bakgrunn.– Men blir det bedre forfattere av det?– Nei, det tror jeg ikke. Jeg kan ikke skjønne hvorfordet skulle gjøre det. Det kan jo ende opp i enslags litterær-akademisk boble. Jeg tror det er braat det komme noen utenfra med helt andre erfaringer.Det blir nestet et mer interessant spørsmål omhvorfor det er blitt slik at så få med en mer jordnærtilknytning ikke skriver skjønnlitteratur.– Du driver jo med heimstadsdiktning, og...– Heimstaddiktning? Er det det? Jeg liker ikke detordet. Alle som skriver drar vel inn sin egen heimstadog der man kommer fra og reiser ut i fra. Erikke heimstaddiktning om en som bare skriver omdet lille miljøet han kommer fra?Terje drar fram en lapp fra jakkelomma. Det er noehan har på hjertet, og får å huske det har han notertseg noen ord.– «Inspirasjon.» Det er helt greit at du ikke spørom det, for alle spør jo om det og nevner Børli,men jeg er litt lei av det. Men det er en bok som harbetydd mye for meg, «Poetisk modernisme» meddikt fra Sør-Amerika og Øst- og Vest-Europa. Deter skrivemåten, skrivestilen og tematikken. Du kanlese en dikter fra Sør-Amerika eller Italia eller hvorsomhelstog de skriver jo om de samme tingene.Diktere fra hele verden skriver om åsene i sine liv,og det synes jeg er fascinerende. Åspoesien. En åsher kunne like gjerne vært en ås i Chile. Vi skriverom kjærligheten til åsene. En ås symboliserer jobåde det trygge og hjemlige, men også utferdstrangenog lengselen ut. Alle verdens åser fortjener åbli dikta om.Mens tiden går, saga freser, trærne faller, sola bevegerseg sakte over himmelen og temperaturen senkerseg – er omgitt av skarpladde rifler. Det er midti elgjakta, Terje er kamuflasjegrønn og har likevelhvilepuls. Skogsarbeiderne vet at de er dårlig liktblant elgjegerne siden bråket deres kan skremmebort elgen. Dette er en av de beste dagene i skogen,men de varer ikke lenge. Snart kommer kuldegradene,frost og tele i jorda – og metervis med snø.Terje tar en ny slurk av kaffekoppen. Han trives.Han leiter videre nedover på lappen.Poesien binder verden sammen, leser han.Tørrisplass smatter litt på sine egne ord.Ja, det synes jeg er fint.– Må verden bindes sammen?– Det er vel for å få en følelse av å høre til i en størrehelhet. At hver enkelt ikke bare går rundt i sin egenverden og ikke finner helt fram, men at vi faktiskdeltar i en større helhet der vi har masse felles.– Er det viktigere nå enn tidligere, som avstanderog skiller har blitt større enn noengang?– Det er et stort spørsmål. Men da er det kanskjeviktig å få den følelsen av at vi tross kulturforskjellerog ulik levestandard er ett folk og må jobbefor hverandre og ikke bare gnage rundt våre egnehushjørner. Som en slags global etikk. Det kan hendepoesien har en oppgave her, som et felles språkog utgangspunkt til å skape en mer balansert verden.nReprise: Terje Tørrisplass - side 5

More magazines by this user
Similar magazines