Direkte nedlasting av pdf

samfunnsokonomene.no

Direkte nedlasting av pdf

tør av et substitutt på samme ledd i distribusjonskjeden.Det vil si at dersomOrkla kjøper opp enda en bryggeribedrift,vil dette være en horisontal fusjon.En vertikal fusjon er et erverv aven bedrift på et annet ledd i en distribusjonskjede.I forhold til eksemplenejeg har vist til tidligere vil altså eteventuelt Orkla- oppkjøp av REMA1000 være en vertikal fusjon. En konglomergUsjoner en fusjon som verkener vertikal eller horisontal. Dersomto produsenter av produkter som eruavhengige i etterspørselen fusjonerer,vil dette være en konglomeratfusjon.Eksempelvis, dersom en hundematprodusentkjøper opp en vaskemiddelprodusent,eller et bryggeri kjøper opp endistributør av biler, vil dette være konglomeratfusjoneretter denne definisjonen.,Det er selvfølgelig glidende overgangermellom disse fusjonstypene.For ' eksempel, hvis TV2 skulle finnepå å kjøpe opp fotballaget Brann, kandenne fusjonen bli klassifisert som horisontalved å betrakte bedriftene somrivaler i underholdningsmarkedet. Fusjonenkan og betraktes som vertikalved å se på Brann som leverandør avTV-programmer. Endelig, det kan væreen konglomeratfusjon ved å betraktefotballag og TV-selskap som tilbyderei urelaterte markeder.Fusjonspolitikk kan defineres somhvordan konkurransepolitiske myndigheterforholder seg til fusjoner.Fusjonspolitikken består av to deler.For det første har vi konkurranselovensom hjemler Konkurransetilsynetsadgang til å gripe inn mot fusjoner.For det andre har vi hvordan lovenpraktiseres. Som uttrykk forpraksis på dette området skal jeg idenne sammenheng ta Konkurransetilsynetsforslag til retningslinjer forinngrep mot fusjoner2.Resten av artikkelen har jeg organisertsom følger. I neste avsnitt gjennomgåsnorsk fusjonspolitikk slikden framgår av forslaget til nye retningslinjerfor inngrep mot fusjoner.Jeg vil vise at det helt sentrale kriterietsom må være oppfylt før eventuelleinngrep vurderes, er at den angjeldendefusjon fører til økt markedskonsentrasjoni det som kallesdet relevante marked. I de to følgendeTommy Staahl Gabrielsen,Cand. polit fra 1989, dr. polit 1995,er førsteamanuensis vedInstitutt for økonomi,Universitetet i Bergenavsnitt (avsnitt 3 og 4) vil jeg i lys avøkonomisk teori diskutere to typer fusjoner,nemlig vertikale fusjoner ogkonglomeratfusjoner. Slike fusjonerhar det fellestrekk at de ikke vil føretil økt markedskonsentrasjon. Jeg vilvise at det å danne vertikalt integrertedistribusjonssystemer kan være etstrategisk trekk for å dempe konkurransenmellom rivaliserende produkter.Jeg skal også argumentere for atkonglomeratfusjoner kan være motivertut fra ønske om å skape etableringshindrefor konkurrenter gjennomhindre dem adgang til egnede distribusjonskanaler.Avslutningsvis, i avsnitt5, diskuteres de fusjonspolitiskeimplikasjonene av analysen.2 FUSJONSPOLITIKKNorsk fusjonspolitikk, som for øvrigikke skiller seg særlig fra internasjonalfusjonspolitikk, reguleres avkonkurranseloven. Konkurranseloven,eller «lov om konkurranse i ervervsvirksomhet»som den egentlig heter,håndheves av Konkurransetilsynet.Inngrep mot fusjoner kan foretas etter§ 3-11 i nevnte lov der det heter:«Konkurransetilsynet kan gripe innmot bedriftserverv, dersom tilsynetfinner at vedkommende erverv vilfOre til eller forsterke en vesentligbegrensning av konkurransen istrid med formålet i lovens § 1-1.»Vedtak om inngrep kan gå ut på ånedlegge forbud, gi påbud samt å gitillatelse på nærmere bestemte vilkår. Iforslaget til retningslinjene for inngrepmot fusjoner er det lagt opp til ensaksbehandlingsprosedyre i fire trinn.Saksbehandlingen er en tradisjonellkostnad-nytte analyse, der eventuellenegative effekter på konkurransenveies opp mot eventuelle effektivitetsgevinstersom følge av fusjonen. Påtrinn 1 avgrenses det relevante marked,og det vurderes om ervervet førertil en sterk markedskonsentrasjon.trinn 2 vurderes det om en økt markedskonsentrasjonkan føre til ellerforsterke en vesentlig begrensning avkonkurransen i det relevante marked.På trinn 3 analyseres framtidig konkurranseutvikling,og på trinn 4 vurdereseffektivitetsgevinster av fusjonen.Det som er verdt å legge merke tilher er de to første trinene, der det tassikte på å avdekke samfunnsøkonomiskekostnader som følge av fusjonen.Vi ser da at en helt nødvendigbetingelse for å vurdere inngrep erOkt markedskonsentrasjon i «det relevantemarked». Det relevante markedetbeskrives som følger:«Det relevante marked er den minstegruppe av produkter og geografiskeområder der et hypotetisk kartellbestående av tilbydeme avdisse produktene i disse områdene,har vesentlig markedsmakt, gittuendret tilpasning fra tilbydereutenfor det relevante marked.»Markedsmakt defineres videre somen bedrifts evne til å sette pris høyereenn grensekostnader i produksjon. Johøyere pris-kostnadsmarginen er, dessmer markedsmakt har bedriften.Videre heter det: «Avgrensingen avdet relevante marked foretas i prinsippetved å ta utgangspunkt i et bestemtprodukt i et bestemt område. Dersomdet ikke er lønnsomt å utøve vesentligmarkedsmakt for et hypotetisk kartellmed kontroll over dette produktet idette området, vil markedet være for2 Jeg tar da selvsagt forbehold om at retningslinjeneer veiledende og ikke endelig fastlagt.SOSIALØKONOMEN NR. 10 1995 3


Fusjonspolitikksnevert definert. Det må da utvides tilå omfatte det beste substitutt for etterspørrerne,enten dette består av en annenproduktvariant eller samme typeproduktvariant solgt i et annet område.Slik utvides det relevante markedgradvis inntil det hypotetiske kartellhar kontroll over et tilstrekkeligstort marked, produktmessig og geografisk,til at det er lønnsomt å utøvevesentlig markedsmakt.» Her er detklart at jo større område og jo fleresubstitutter det hypotetiske kartelletkontrollerer, jo større er sannsynlighetenfor at det kan utøves markeds--makt. Det presiseres også at definisjonenav det relevante marked ikke måvære for vid, noe som vil være tilfelletdersom en inlduderer flere produkterenn det som er nødvendig for at kartelletkan utøve markedsmakt.Fra dette kan vi slå fast at produktersom er uavhengige i etterspørselen,som for eksempel hundemat ogvaskemiddel, ikke tilhører hverandresrelevante marked. Når det relevantemarked er etablert vurderes markedskonsentrasjonenetter nærmere spesifiserteretningslinjer, og det gis terskelverdierfor denne. Normalt vil foreksempel Konkurransetilsynet ikkeforeta videre undersøkelse dersom fusjonspartenestotale markedsandel ermindre enn 40 %, eller hvis den samledemarkedsandelen til de tre størstebedriftene, inkludert den fusjonerteenheten, er mindre enn 60 %.I retningslinjenes omtales også vertikalefusjoner meget kort. Her heterdet blant annet: «I motsetning til horisontalebedriftserverv,..., medførerikke vertikale bedriftserverv at konsentrasjonenøker på noe ledd. Det er derforikke sannsynlig at vertikale bedriftservervmedfører konkurransebegrensendevirkninger med mindre konkurransenallerede er vesentlig begrensetpå det leddet i distribusjonskjeden derde konkurransemessige virkninger aververvet blir vurdert, også kalt primermarkedet.»Man anerkjenner likevel atvertikale fusjoner kan føre til økte etableringskostnaderdersom potensiellekonkurrenter gjennom fusjonen avskjæresfra leveranser eller avtakere.Det framgår av retningslinjene at detnormalt ikke vil være aktuelt med inngrepmot vertikale fusjoner med mindrefølgende tre betingelser er oppfylt:i) konsentrasjonen i primærmarkedetmå være sterk, ii) ervervet må føre tiløkte etableringskostnader ved at nykommeremå foreta irreversible investeringerforbundet med å etablere segpå begge ledd i distribusjonskjeden, ogdet må sannsynliggjøres at dettevanskeliggjør etablering i primærmarkedet,noe som ikke vil være tilfelletdersom det er lett å etablere seg i sekundærmarkedet.La meg ta et eksempel for å illustreredenne politikken. Anta at konsentrasjonener sterk ved at vi har kunto produsenter og to distributører. Viser på en vertikal fusjon bestående i aten produsent kjøper opp distributører.Etter betingelse ii) vil inngrep kunnebli vurdert dersom en produsent fusjonerermed begge distributører, slik atden andre produsenten blir fullstendigutestengt og må etablere en ny distributorfor å få adgang til markedet. Ogikke nok med det, etter betingelse iii)må det i tillegg være betydelige vanskeligheterfor den utestengte produsentenmed å etablere seg med egendistributør. Etter mitt syn er dette enpolitikk som neppe noen gang vilkomme til anvendelse. Det synes urealistiskat for eksempel Volvo vil finnedet lønnsomt å fusjonere med bilforhandlereav alle andre bilmerker, oggjennom dette håpe på å oppnå en monopolsituasjon.En annen ting er atdersom en produsent kjøper opp alledistributørene, så er jo dette i realiteteni horisontal fusjon i nedstrOmsmarkedet,og dermed kan inngripen foretasetter retningslinjene for slike fusjoner.Uansett, det som er viktig å leggemerke til her, og som vil bli viktig formitt argument senere, er at det ikke vilbli vurdert inngrep dersom en produsentfusjonerer med en distributor.Etter dette kan vi konkludere med atnår inngrep vurderes mot fusjoner mellombedrifter på samme ledd, så fokusererfusjonspolitikken på hvordan fusjonenvil påvirke markedsadferden idet relevante marked. Hvis fusjonen giropphav til markedsmakt, vil inngrep blivurdert. Da er det klart at det aldri vilbli grepet inn mot konglomeratfusjoner.På den annen side er det etableringskostnaderfor potensielle nykommereeller utestengte bedrifter som ståri fokus dersom inngrep mot vertikalefusjoner vurderes. I utgangspunktetslås det fast at det er lite sannsynlig atvertikale fusjoner er noe problem. Kriterienefor inngrep er imidlertid slik atfusjonen må føre til full utestenging ogbetydelige etableringskostnader føreventuelle inngrep vurderes.I de følgende to avsnitt skal jegdiskutere vertikale og konglomeratfusjoneri lys av økonomisk teori. Jegskal starte med vertikale fusjoner.3 VERTIKALE FUSJONERI økonomisk teori finner vi i hovedsakfire typer argumenter forhvorfor bedrifter vil ønske å fusjonerevertikalt. Tre av disse argumenteneer av en karakter som indikererat vertikale fusjoner er uproblematiskfor samfunnet, mens det fjerde indikererat vertikale fusjoner kan haalvorlige skadevirkninger på konkurransenog dermed påføre samfunnetet velferdstap. Det første argumenteter at en vertikal fusjon er begrunnetutfra hensyn til organisatorisk effektivitetog/eller transaksjonskostnader3 .3En fusjon mellom en detaljist og en produsentkan bidra til å redusere salgs- og distribusjonskostnader.Fusjonen kan lette informasjonsflytenom markedsforhold og nye produktmulighetermellom leddene og bidra til å realiserestordriftsfordeler i administrasjon. Transaksjonskostnaderer kostnader forbundet med åbruke markedet. Det kan for eksempel værenødvendig med relasjonsspesifikke investeringer,noe som kan gi grunnlag for opportunisme.Det kan også eksistere søkekostnaderknyttet til det å finne leverandører eller detaljister,kostnader med å forhandle kontrakter,spesifisere produktet, lage kredittavtaler, avtalerabatter og å spesifisere leveringstidspunkt.En annen potensiell kostnad med åvære uintegrert er redusert fleksibilitet. Dersomen detaljist er bundet av langsiktige kontraktermed en leverandør, vil dette reduserehans mulighet til å forholde seg på en effektivmåte til endrede markedsforhold. Denne typeargumentasjon er først og fremst knyttet til densåkalte «Chicago-skolen» innen økonomi ogjus. Bork (1978) for eksempel, hevder at nåren bedrift bestemmer seg for å fusjonere vertikalt,er det fordi den akkurat har blitt klar overslike interne effektivitetsgevinster eller at denettopp har oppstått. I følge Bork er dette enhelt naturlig prosess, og den eneste forskjellenpå allerede eksisterende integrasjon i en bedriftog en vertikal fusjon, er historisk.4 SOSIALØKONOMEN NR. 10 1995


-nerfEt annet argument for vertikale fusjoer eksistensen av stor- og samdriftsfordeleri produksjon. Det klassiskeeksempelet på dette er integrasjonav produksjonsprosesser for dlage jern og stål. I dette eksempeletvil fysisk nærhet og integrasjon fjernebehovet for å gjenoppvarme jernetnår stål skal produseres.Et tredje argument er at vertikalefusjoner vil eliminere eller redusereproblemet med at flere ledd i distribusjonskjedenforetar prispåslag på varen.Gjentatte prispåslag, eller dobbelmarginalisering, vil føre til at konsumentenestilles overfor en høyere prisenn dersom to eller flere av aktørene idistribusjonskjeden var vertikalt integrerte.I tilfellet der det finnes kun enbedrift pd hvert ledd vil i tilleggbegge de fusjonerende parter tjene påfusjonen. Dette er imidlertid ikkeegentlig et argument for vertikale fusjoner,ettersom bedriftene ved enklekontrakter kan få til nøyaktig detsamme uten å fusjonere (se Spengler(1950)). I samme and er det også visti litteraturen at konkurrerende bedrifterIan ha et motiv til d benytte vertikahseparerte kanaler (se Bonnano ogVickers (1988), Fershtman og Judd(1987) og Sklivas (1987)). Poenget erher at produsentene kan utnytte distributørenesekstra prispåslag strategisk.Anta at det finnes to produsenter avdifferensierte produkter som hver haren enedistributør. Dersom kontraktenemellom hver produsent og hansdistributør er observerbare og distributørenekonkurrerer pd pris, vil enhøyere kontraktspris ikke bare indusereegen distributor til d heve prisen,men også indusere rivalens distributortil å sette en høyere pris. Dersomprodusentene kan tilby distributøreneto-delte tariffer, dvs. kontrakter beståendeav både pris per enhet og et fastbeløp, vil produsentene kunne innkassereekstraprofitten som følger avredusert konkurranse gjennom kontraktensfastledd. Produsentene har pddenne måten et incitament til d brukeseparerte kanaler fordi de da gjennomkontrakter kan øke begge distribut0-renes kostnader, noe som vil dempekonkurransen mellom dem. Dersombegge bedriftene i stedet hadde fusjonertvertikalt med sin distributør, villebedriftene tapt denne strategiske fordelenog prisene ville blitt redusert.I eksempelet jeg nettopp ga kunneikke en produsent selge til rivalensdistributor. Dersom dette er mulig,som det ofte er realistisk å anta, vil envertikal fusjon kunne føre redusertkonkurranse gjennom å endre markedsadferden.Da er jeg kommet tildet fjerde argumentet, som er det orgumentetsom har interesse for fusjonspolitikken.Det finnes mange varianterav dette argumentet, og jegkan ikke komme inn på alle i dennesammenheng. Det som er felles fordisse argumentene er at en vertikalfusjon mellom en produsent og endistributor kan endre markedsadferdenpå en måte som er uheldig forsamfunnet. En variant er at en vertikalfusjon mellom en produsent og endistributor kan bidra til å øke en rivaliserendedistributors kostnader (seOrdover, Saloner og Salop (1990)).Dette vil bidra til redusert konkurransemellom den fusjonerte enhetenog den andre distributøren.Tenk pd en situasjon med to produsenterog to distributører der beggeprodusenter i utgangspunktet konkurrererom leveranser til begge distributørene.Hovedargumentet i Ordoveret al. (1990) er at når en av produsentenefusjonerer med en av distributOrene,sd vil denne produsenten hamindre incentiver til å konkurrere påpris om leveranser til den ikke-integrertedistributøren. Dette vil gi rivalenmarkedsmakt over den ikke-integrerte(frie) distributøren. Gitt at rivalenikke kan spesifisere fastbeløp i sinkontrakt, vil han øke sin kontraktspris,noe som øker kostnadene for denfrie distributøren. Alt annet likt, viløkte kostnader for den frie distribut0-ren øke hans pris, noe som igjen viløke den fusjonerte forhandlerens pris.Sluttresultatet er altså at prisene harsteget og det samfunnsøkonomisketapet har økt.Argumentet henger pd tre forutsetninger.For det første er begge leddkonsentrerte. For det andre må denfusjonerende bedrift kunne binde segtil d ikke selge til den andre distributøren,og for det tredje sd må rivalenikke kunne spesifisere to-delte tariffertil den frie distributøren.Det største problemet med denneanalysen er de to siste forutsetningene.Imidlertid er det vist av Hart ogTirole (1990) at selv om man fjernerdisse forutsetningene, så vil vertikalefusjoner kunne føre til et velferdstappd grunn av endret markedsadferd inedstrømsmarkedet på samme måtesom i modellen til Ordover et. al.(1990) (se også Bolton og Whinston(1991)).I de eksemplene jeg har gitt over ervertikale fusjoner et problem fordi defører til endret markedsadferd gjennomat den fusjonerte enheten ikkehandler med ikke-integrerte distribut0-rer. Dette fører til at kostnadene forikke-integrerte distributører øker, noesom gjennom konkurransen på detaljistleddetpåvirker den fusjonerte bedriftensprofitt positivt. Det er imidlertidverdt å legge merke til at problemetikke er at fusjonen fører til full utestengingav en oppstrøms rival ellerskaper etableringshindringer fordi nykommeremå etablere seg pd begge nivåer.Følgelig er det lite sannsynlig atdet vil bli vurdert inngrep mot slike fusjoneretter gjeldende fusjonspolitikk.4 KONGLOMERATFUSJONERLitteraturen om konglomeratfusjonerer omfangsrik og det finnesmange teorier. En stor del av dennelitteraturen konsentrerer seg om interneforhold i konglomeratet og taropp problemstillinger knyttet til foreksempel regnskap og skattemessigeincentiver. En annen del av litteraturenforklarer eksistensen av konglomeraterutfra ønsket om risikospredning,og det har også vært hevdet atpersonlige motiver om imperiebyggingkan spille en rolle. Det finnesimidlertid en tredje retning innendenne litteraturen som reiser spørsmåletom hvorvidt konglomeratfusjonerkan virke hemmende på konkurransen.Svaret fra Chicago-skolensøkonomer og jurister er nei. Her hevdesdet at slike fusjoner er begrunnetut fra effektivitetshensyn. Konglomeratfusjonerkan føre til revitaliseringav dårlig administrerte bedrifter. Der-SOSIALØKONOMEN NR. 10 1995 5


AMCFusjonspolitikkFigur 1:norsk norskhundemat a.s vaskemiddel a.sADUsdog-food inc.som en liten bedrift blir overtatt av etstørre konsern, vil den lille bedriftenkunne dra fordel av den ekspertise,kapital, styrke innen markedsføringog distribusjon som det store konsernetbesitter. Dette er realisering avstor- og samdriftsfordeler og må utelukkendebetraktes som positivt forsamfunnet.Skeptikerne tar nøyaktig sammeutgangspunkt, men hevder derimot atkonglomeratets tyngde kan være etkonkurransehinder. Gjennom fusjonenkan konglomeratet redusere konkurranseni den oppkjøpte bedriftensmarked gjennom å indusere nedleggelserav konkurrerende bedrifter, fårivaler til å konkurrere mindre aggressivteller skape etableringshindringer.Avgang fra markedet kanoppstå fordi den fusjonerte enhetenfår reduserte kostnader og dermedbedret konkurranseposisjon. En annenvariant av dette argumentet er detsåkalte «dype lommer» argumentet.Gjennom tilgang til konglomeratetskapital kan den fusjonerte bedriftenssette i verk priskrig mot konkurrenter,i noen tilfeller prise til under produksjonskostnaderog dermed tvingekonkurrenter til nedleggelse. Det blirogså hevdet at i kraft av sin størrelsekan konglomeratet «skremme» småbedrifter til mer vennlig opptreden ogskape et slags stilltiende samarbeid imarkedet. Den tredje typen argumenter at konglomeratfusjoner kan skapeetableringshindringer. La oss se nærmerepå dette argumentet. En kjentkonkurransesak fra USA kan illustreredette.Bakgrunnen for denne saken var atstorkonsernet Procter & Gamble fusjonertemed Clorox Chemical, enprodusent av blekemidler til husholdningsbruk.Procter & Gamble haddeen rekke datterselskaper som produsertevaskemidler, men ikke blekemidler,slik at fusjonen ikke førte tiløkt markedskonsentrasjon i noe marked.I 1967, ti år etter at fusjonenhadde funnet sted, erklærte amerikanskhøyesterett at fusjonen varulovlig. Argumentene mot fusjonenfra «Federal Trade Commision» var ihovedsak to: oppkjøpet skapte en etableringshindringog fusjonen eliminentepotensiell konkurranse. Etableringshindringenskulle bestå i at Cloroxville dra fordeler av Proctersstyrke innen reklame og promotering,fordi Procter blant annet var tungtinne i mediaindustrien. Potensiellkonkurranse ble eliminert av to årsaker.For det første ble det hevdet atProcter sannsynligvis selv ville haetablert seg i blekemiddelindustriendersom fusjonen ikke hadde blittforetatt. Fusjonen eliminerte dermedProcter selv som potensiell konkurrent.For det andre, selv om Procterikke hadde etablert seg på egenhånd,ville bedriftene i blekemiddelindustrienvære klar over faren for dette, ogdermed være forsiktig med å ta forhøye priser. Vi ser at dette argumenteter farlig nær standard argumentet mothorisontale fusjoner, nemlig at fusjonenbringer sammen to bedrifter somellers ville ha konkurrert i sammemarked. Spørsmålet som en da kanstille er hvorvidt ikke det korrektehadde vært å vurdere konsentrasjoneni blekemiddelmarkedet, og forby fusjonendersom Clorox hadde betydeligmarkedsmakt. En annen mulighet,som ikke kom fram i denne saken, erat oppkjøpet kunne være motivert utfra Procters ønske om å kontrollereClorox's distribusjonskanal.Det som driver fusjonen i et slikttilfelle er altså at konglomeratet forsåvidt ikke er spesielt interessert i bedriftensom kjøpes opp, men ønskerhindre at produsenter av konkurrerendeprodukter får tilgang til distribusjonskanalentil den oppkjøpte bedriften.La meg forlate Procter og giet konstruert eksempel illustrert i figur1. Anta at det finnes to norske industribedriftersom opererer i urela -terte markeder. Bedrift A produsererhundemat og bedrift B produserervaskemiddel, og begge har velutvikledeetablerte distribusjonskanalerfram til konsumentene. Anta for enkelhetsskyld at begge bedrifter harmonopol og tjener monopolprofitt4 .Anta så at A ønsker å overta bedriftB. En grunn til dette kan selvsagtvære at hundematprodusenten tror atvaskemiddelindustrien har et lovendeutviklingspotensiale, og at de nåværendeeiere ikke ser like optimistiskpå dette. Hvis det er tilfelle vil det finnesen pris som gjør at A vil kjøpe ogeierne av B vil selge bedriften. Et annetmotiv er ønsket om å skape et etableringshinderfor en utenlandsk hundematprodusent.Anta at det finnes en utenlandskhundematprodusent som ønsker å etablereseg på det norske markedet, bedriftC. Bedrift C kan foreta en fulletablering, dvs. etablere seg på beggenivåer med eget distribusjonsnett.Full etablering kan være kostbart førstog fremst fordi det tar tid å opparbeideen distribusjonskanal, og imange tilfeller et det grunn til å antaat dette vil være prohibitivt kostbartfor bedrift C. En alternativ strategi erderfor å kjøpe opp en norsk bedriftsom har et distribusjonssystem for et4 Dette er ikke avgjørende for argumentet, poengeter at de har en viss markedsmakt ogtjener positiv profitt.6 SOSIALØKONOMEN NR. 10 1995


annet produkt, men som også egnerseg godt til nykommerens produkt. Laoss nå anta at vaskemiddelprodusentenhar et distribusjonssystem somden utenlandske hundematprodusentenvurderer som velegnet for sineprodukter. Dette virker som en realistiskantakelse, ettersom hundematprodukterog vaskemidler ofte omsettes isamme type butikker. Jeg skal ogsåanta at antallet passende distribusjonskanalerfor bedrift C er begrensettil denne ene. Det den norske hundematprodusentenvil oppnå gjennomsitt oppkjøp av vaskemiddelprodusentener å tvinge den utenlandske produsententil å etablere seg på begge nivåerhvis den vil selge i Norge.Jeg skal nå gi et eksempel som vi--ser at det kan være en lønnsom strategifor A å kjøpe opp vaskemiddelprodusentenfor å stenge ute bedriftC. La "A og LIB være monopolprofittenefor bedrift A og B før en eventuellfusjon mellom enten (A og B)eller (B og C). La Pi, i = A,C, værehundematbedriftenes pris for å overtanorsk vaskemiddel a.s., bedrift B. Jegantar at bedrift B vil selge til høyestepris som overstiger dens monopolprofitt,Pi "B . Hvis den utenlandskebedriften fusjonerer med norsk vaskemiddel,vil den utenlandske bedriftenbruke den norske bedriftens distribusjonskanalog konkurrere medden norske produsenten av hundemat.Da vil hver av hundematprodusentenetjene det jeg skal kalle en konkurranseprofitt,#. Jeg vil anta at jonærmere substitutter hundematprodukteneer, jo lavere er nK. Dersomde norske bedriftene fusjonerer (A ogB) vil A tjene monopolprofittene forbedriftene A og B minus prisen forbedrift B, "A FI B- P ADersomdette ikke skjer, vil den utenlandskebedriften kjøpe B, og A vil da tjenekonkurranseprofitten 7cK. Dette betyrat A vil ønske å fusjonere med B hvishan kan få selskapet til en pris somtilfredsstiller ulikhet (1):PA PA 11B (TIA — ( 1)Vi ser av dette at A vil være villig tilby mer enn monopolprofitten for bedriftB for å overta bedriften, og B vilda ønske å selge. A vil være villig tilå betale Bs monopolprofitt pluss dethan vil tape dersom den utenlandskebedriften etablerer seg. Hvis denutenlandske bedriften ikke fusjonerermed B, tjener den ingenting. Hvis handerimot fusjonerer med B, tjener denkonkurranseprofitten pluss Bs monopolprofittminus prisen for 13,70( +— PC. betyr at den utenlandskeprodusentens reservasjonspris for bedriftB er gitt ved ulikhet (2):p c— 27ck (3)Dersom for eksempel hundematprodukteneer homogene og produsenteneidentiske, vil ulikhet (3) holde uansettkonkurranseform i hundematmarkedet.I et slikt tilfelle vil den norskehundematprodusenten fusjonere medB, og opprettholde en nasjonal monopolsituasjon.Den norske hundematprodusentenvil da tilby å kjøpe B formonopolprofitten til bedrift B plusskonkurranseprofitten, et tilbud som Cikke kan overby. Bedrift A vil da tjenemonopolprofitten i hundemat minuskonkurranseprofitten. Dersom hundematprodukteneer tilstrekkelig differensiertevil (3) ikke holde, og denutenlandske produsenten vil kjøpe oppvaskemiddelprodusenten og få tilgangmed sine hundematprodukter gjennomBs distribusjonskanal.Hva er intuisjonen bak dette? Jo,hvis bedrift C etablerer seg gjennomoppkjøp av norsk vaskemiddel a.s.med et nært substitutt til A, vil Asprofitt i hundematindustrien synkesom følge av økt konkurranse. Huskat A var monopolist før en eventuelletablering. Dette medfører at den norskehundematprodusenten vil tapehvis C etablerer seg, mens den utenlandskeprodusenten selvsagt vil tjenepå etableringen. Spørsmålet blir nåhvorvidt det den norske produsententaper på etablering er større eller mindreenn det nykommeren vil tjene påetablere seg. Kjøpet av vaskemiddelprodusentenmå uansett minst kompensereeierne av denne for profittende tjener som monopolist. Den norskebedriften vil tape mye på etableringdersom hundematproduktene er næresubstitutter, og da vil også Cs gevinstav å etablere seg være liten. Dette tilsierat den norske hundematprodusentenvil ha den høyeste reservasjonsprisenfor vaskemiddelbedriftennår hundematproduktene er homogenenok, og As oppkjøp av B kanvære en lønnsom strategi.Det er to ting med dette eksempeletsom er verdt å understreke. For detfOrste indikerer eksempelet at oppkjøpsom er motivert ut fra det å kontrolleredistribusjonskanaler vil generere en«overpris« på selskapet som blir kjøptopp. Med overpris mener jeg en prisover den pris som aksjemarkedet føroppkjøpsplanene ble kjent satte på selskapet.Det er interessant å se dette isammenheng med to norske eksempler,oppkjøpet av Freia sjokoladefabrikkog den kampen om Vital forsikring.Analytikere har hevdet at Freiable solgt for overpris, og det tilbudetfra Aegon og senere DnB for Vital låogså betydelig over gjeldende markedsverdipå Vital aksjene. Et interessantspørsmål er da om disse oppkjøpenei realiteten er en kamp om tilgangtil distribusjonskanaler? For detandre predikerer teorien at det innenlandskeselskap vil ha incentiver til åfusjonere når nykommerens produkter et nært substitutt. Når produktene erdifferensierte nok, vil prisen det norskeselskapet må betale for fusjonenoverstige gevinsten ved å opprettholdeen nasjonal monopolsituasjon.Hvilke implikasjoner har dette fornorsk fusjonspolitikk?5 OPPSUMMERINGI denne artikkelen har jeg tatt oppen del problemstillinger rundt temaetSOSIALØKONOMEN NR. 10 1995 7


Fusjonspolitikkdistribusjonskanaler og fusjonspolitikk.Jeg har tatt utgangspunkt i de foreslåtteretningslinjer for inngrep motfusjoner, og jeg har vist at Konkurransetilsynetfokuserer ensidig påmarkedskonsentrasjon i det relevantemarked når inngrep mot fusjoner vurderes.Inngrep blir først vurdert dersomfusjonen fører til økt konsentrasjonmed fare for utnyttelse av markedsmakt.Dette betyr at fusjoner somikke medfører økt markedskonsentrasjonmed liten sannsynlighet blir underkasteten konkurransepolitisk vurdering.Konkret betyr dette at vertikale fusjonerog konglomeratfusjoner ikkeblir rammet av gjeldende fusjonspolitikk.Grunnen til dette er at ingen avdisse typene av fusjoner vil øke markedskonsentrasjonenpå noe ledd idistribusjonskjeden. Jeg har argumentertfor at slike fusjoner likevelkan være samfunnsøkonomisk uheldigettersom som de kan være motivertutfra delvis eller fullstendig utestengingav rivaler. Jeg har vist at envertikal fusjon mellom en produsentog en distributør, kan føre til dempetkonkurranse mellom den fusjonertedistributør og distributører av konkurrerendeprodukter. Jeg har ogsåvist at konglomeratfusjoner kan væreet lønnsomt strategisk trekk for åskape etableringshindre gjennomkontroll av distribusjonskanaler, ogderigjennom hindre konkurranse.Konklusjonen må derfor bli at fusjonspolitikkenslik den kommet tilutrykk i foreliggende retningslinjerfor inngrep mot bedriftserverv ikketar hand om disse utfordringene oglever dermed ikke fullt opp til konkurranselovensmålsetting. Grunnener ganske enkelt at når det gjelder distribusjonskanalerog fusjonspolitikker det å fokusere på det relevantemarked, irrelevant.REFERANSER:Bolton, P. og M.D. Whinston (1991): «The«Foreclosure» Effects of Vertical Mergers,»Journal of Institutional and Theoretical Economics,147: 207-226.Bonanno, G. and J. Vickers (1988): «VerticalSeparation,» Journal of Industrial Economics,36: 257-265.Bork, R.H. (1978): The Antitrust Paradox: APolicy at War with Itself, New York, BasicBooks.Fershtman, C. and K. Judd (1987): «EquilibriumIncentives in Oligopoly,» AmericanEconomic Review, 77: 927-940.Hart, O. og J. Tirole (1990): «Vertical Integrationand Market Foreclosure,» BrookingsPapers: Microeconomics 1990: 205-286.Konkurransetilsynet (1995): «Retningslinjerfor Inngrep mot Bedriftserverv,» Konkurransetilsynet,Oslo.Ordover, J. A., G. Saloner og S.C. Salop(1990): «Equilibrium Vertical Foreclosure,»American Economic Review, 80: 127-142.Sklivas, S.D. (1987): «The Strategic Choice ofManagerial Incentives,» RAND Journal ofEconomics, 18: 452-458.Spengler, J. (1950): «Vertical Integration andAnti-trust Policy,» Journal of Political Economy,58: 347-352.LPILYTTDRT?Vi vet ikke om våre abonnenter flytter merenn andre, men det virker slik. Hver månedfår vi tidsskrifter i retur fordi adressaten harflyttet. Spar oss for ekstra porto og degselv for forsinkelsen. Meld flytting pr.telefon 22 17 00 35, telefax 22 17 31 55eller skriv til oss.Sosialokonomens ForeningPostboks 8872 Youngstorget0028 OSLONavn . Ab nr./medl nr.Ny adresse .8 SOSIALØKONOMEN NR. 10 1995


Prisen er kr. 100,— for 2 permer inkl. porto.Permene kan bestilles pr. post eller telefon/telefax i sekretariatet.Vi sender med innbetalingsblankett.TIL30SIALØKONOMENESFORENINGPOSTBOKS Q8872YOUNGSTORGET0028 OSLOSamleperm ..01..000 stk..0!** *0* .**4 4,40#.*#*0 ::,.1.0.'t 0 -'00 ,0:00AA0A:001. -0:SOSIALØKONOMEN NR. 10 1995 9


AKTUELL KOMMENTARARNE JON !SACHSEN:Noen kommentarertil Nasjonalbudsjettet for 1996ed en positiv realrenteetter skatt ogmed en kontraktivfinanspolitikklegger myndighetene opptil at høykonjunkturen vinå er inne i, skal få etpenere foam) enn den vierfarte for ti år siden.Et usikkerhetsmomenter om den årlige lonnsstigningenholdes nede påto-tre prosent. Et annet eren oljepris i overkant avhundre kroner fatet.Med store overskudd pådriftsbalansen kan det blien utfordring å unngå etfor lavt rentenivå og en forsterk krone.Den 4. oktober presenterte finansministerSigbjøm Johnsen Nasjonalbudsjettetfor 1996 i Stortinget. Et dokumentpå over 200 tettskrevne siderer blitt rimelig godt mottatt — både avpolitikere og av publikum generelt.Noen kommentatorer har påpekt atbudsjettet er «kjedelig». Det er ikketil hinder for at det er godt.Budsjettarbeidet, som i hovedsak påhvilerFinansdepartementet, har overtid fått en noe endret karakter. Utgangspunkteter Regjeringens beslutning omrammen for de offentlige utgiftene.Med solid vekst i privat sektors etterspørselble økningen i offentlige utgiftersatt til en halv prosent i faste priser,eksklusive oljesektoren. I og med at offentligeinvesteringer i Nordsjøen nå erfallende, er anslaget for samlede offentligeutgifter for 1996 en halv prosentlavere i 1996 enn i 1995.En annen dreining i budsjettarbeideter den økende vekt som nå leggespå normative anslag, spesielt hvagjelder lønnsutviklingen. Regjeringenlegger til grunn en lønnsøkning3% både i år og til neste år. Dette eroptimistisk. Hensikten er at partene iarbeidslivet — i første rekke LO ogNHO — skal oppmuntres til fortsatt åenes om moderate nominelle tillegg.Det er nemlig hva som trengs om denpositive utviklingen i arbeidsmarkedetskal fortsette.Et tredje element som nå har bredereplass i Nasjonalbudsjettet, ergjennomgang og oppsummering avNOU-er som i mellomtiden er kommet.I det foreliggende budsjett er detsåledes en oppfølging både av Statsbankutvalgetsinnstilling (ledet av PerKleppe) og av Spare- og egenkapitalutvalgetsutredning (ledet av HermodSkånland).1. BEHOV FOR EN KONTRAK-TIV ØKONOMISK POLITIKKI Nasjonalbudsjettet for 1996 gjøresdet en interessant sammenligningmed høykonjunkturen vi erfarte for tiår siden. Veksten i BNP og i eksporter på linje med hva vi opplevde dengang. Veksten i investeringer er mindre.Det skyldes at realrenten etterskatt nå er klart positiv — mot negativtidlig på 1980-tallet. Av samme grunnhar realprisen på bolig vist mindrevekst enn den gang.En positiv realrente etter skatt måogså få æren for at husholdningenessparerate fortsatt er positiv. Det betyrat privat konsum vokser mindre dramatisk.En annen forskjell er at næringslivetsinvesteringer nå er «sunnere»fundert; de finansieres i langtstørre grad av tilbakeholdt overskuddenn ved låneopptak.Og sist, men ikke minst, politikkener klart kontraktiv. Det betyr at myndighetenefinner det passende å holdetilbake på egen etterspørsel nå somprivat sektor viser økende kjøpelyst.De offentlige finansene i Norge ermisunnelsesverdige gode. Statsbudsjettetfor 1996 gjøres opp med etoverskudd på 10.6 mrd. kr. Etter desåkalte Maastricht-kriteriene der offentligekapitalinnskudd i egne bedrifterregnes som investeringer, eroverskuddet 1.9% av BNP. Kravetsom andre land sliter med, er at underskuddetikke skal overstige 3%.Offentlig bruttogjeld er også godtinnenfor Maastricht-kravene (som måtilfredsstilles for å få være med i denplanlagte monetære union i EU); forNorge er tallet 41% av BNP, mot etkrav på maksimum 60%. Men ettersomStaten er en betydelig langiver,hovedsakelig gjennom statsbankene,10 SOSIALØKONOMEN NR. 10 1995


"41%.,,to4.4,4'er nettoposisjonen positiv, og tilsvarende27% av BNP.Hva gjelder pengepolitikken ermyndighetene også opptatt av åunngå unødig press. Mens man for etpar år siden sa at renten skulle væreså lav som hensynet til en stabil valutakurstilsa, er utfordringen nå denmotsatte: Hvordan klare å unngå enytterligere rentenedgang uten samtidigå få en sterkere norsk krone?Norges Bank må bidra til å knekkedenne nøtten. Det kan bli aktuell politikkfor sentralbanken å legge utstatspapirer for på den måten å samleinn privat sektors overskudd i valuta.Med økende tilbud av slike papirervil rentenivået lettere kunne holdesoppe. Samtidig vil presset om en appresieringav norske kroner dempes. Ifagterminologien sier man da at NorgesBank steriliserer deler av overskuddetpå driftsbalansen med utlandet.2. FARE FOR RASKERELØNNS VEKSTSom nevnt legges det til grunn enlønnsvekst på 3% for 1996. Det antasi sin tur å gi en inflasjon på 2%. Hvorrealistiske er disse anslagene?For 1995 ligger det an til at 40.000flere mennesker kommer ut i lønnetarbeid, for neste år er anslaget30.000. Det er henholdsvis 2% og1.5% av de som alt er i arbeid. Likevelsynker bare arbeidsledigheten fraomlag 5% til 4.7%. Arsaken er atmange av dem som nå får jobb, ikkestår i køen blant de arbeidsledige.Spørsmålet som det knytter segstor usikkerhet til, er hvorvidt arbeidsmarkedetetter hvert blir såstramt at lønnsglidningen igjen skyterfart. Når blir flaskehalsene i industri, ibygg og anlegg eller i informasjonsintensivevirksomheter så markerte atbedriftene begynner å overby hverandrefor å få fatt i kvalifiserte medarbeidere?Og hva vil skje om enkeltegrupper drar i fra lønnsmessig; vilandre grupper raskt følge etter?I de første syv-åtte årene siden1986 fungerte den såkalte «Solidaritetslinjen»overraskende bra. LOholdt igjen på nominelle lønnskrav,Arne Jon lsachsen er Ph. D isosialøkonomi fraStanford University 1975.Han er professor vedHandelshøyskolen BIkonkurranseevnen holdt seg rimeligbra, og arbeidsledigheten kom etterhvert ned. En viktig årsak til et pentnominelt forløp var at staten betalteen del av gildet; underskudd på offentligebudsjetter gjorde at realinntekteretter skatt gjennomgående voksteraskere enn reallønnen. Med overskuddpå statsbudsjettet er det slutt pådenne «idyllen». Hva arbeidstakerneskal ha i økt kjøpekraft må de få iform av økt lønn. Med rekordstoreoverskudd i bedriftene blir det spennendeå se om moderasjonslinjenfortsatt holder.I denne sammenheng trekker Nasjonalbudsjettetfrem at økt internasjonalkapitalmobilitet stiller nyekrav til bedriftenes lønnsomheten.Ligger den an til bli for liten, flytterbedriftene ut. Da blir det ingen lønn idet hele tatt.I en verden med frie kapitalbevegelserog stadig sterkere integrasjonav de ulike lands økonomier kan detikke være lett å være norsk finansministerfra Arbeiderpartiet. Det er braat man i Nasjonalbudsjettet innser realiteterman neppe er så glade over.Utsagn om at vi må belage oss påate aksjekurser og større dividendeutbetalinger,tyder på en slik innsikt.Norges Bank er mindre optimistiskenn Finansdepartmentet hva gjelderlønnsutviklingen. Der opererer manmed anslag på 4.5% vekst i 1996. Dethar imidlertid bare en moderat virkningfor estimatet for inflasjonen somanslås til 2.3%.Et lyspunkt skal vi ikke unnslå; entendens til økende grad av bonus tilarbeidstakere i bedrifter som gårgodt, snarere enn en permanent økningi lønn, gir en fleksibilitet i lønnsdannelsensom kan komme godt mednår nedgangstidene igjen kommer.3. OLJEFONDET KOMMERHelt siden midt på 1970-tallet harvi snakket om å samle opp oljeformuei form av finansielle fordring påutlandet. Nå kommer oljefondet.Overskuddet på statsbudsjettet på10.6 mrd. kr. skal settes inn på egenkonto i Norges Bank som i sin turskal forvalte midlene ute.I første omgang skal disse midleneforvaltes på linje med ordinære valutareserver— som for tiden er på over140 mrd. kr. Om oljefondet vokserseg stort — la oss si til 30 — 40 mrd.kr., er det trolig at retningslinjene forplassering blir anderledes. Med såstore reserver kan man legge størrevekt på forventet avkastning og tanoe større risiko på kort sikt. Det betyrinvestering i utenlandske aksjer.I media diskuteres det om oljefondetburde komme inn under Folketrygdfondet.I så fall vil ikke politikernekunne bruke av disse pengene.Om gode offentlige prosjekter trengermidler utover hva skatter og avgifterdet enkelte år gir rom for, må i så fallstaten ut på lånemarkedet. Gitt at lånefinansieringdemper politikernesønske om å bruke penger, kan en slikordning virke disiplinerende på finanspolitikken.Et annet forslag som er fremme i media— men ikke i Nasjonalbudsjettetfor 1996 — er å la noe av midlene i oljefondetbli forvaltet av andre ennNorges Bank.Hva vi imidlertid med stor sikkerhetkan si om oljefondet er at detsfremtidige størrelse er meget usikker.I beregningene fra Finansdepartementetlegges det til grunn en oljepris påSOSIALØKONOMEN NR. 10 1995 11


Nasjonalbudsjettet105 kr. fatet. Om prisen skulle bli 90kr., forsvinner overskuddet på statsbudsjettetfor 1996, og dermed også.oljefondet. Sa langt i 1995 har oljeprisenfluktuert mellom 96 kr. fatet og119 kr. fatet. Marginalkostnaden forutvinning av olje mange steder erlangt under 60 kr. fatet. Et sammenbruddi OPEC, med tilhørende fall ioljepriser, vil passe oss svært dårlig.4. SVEKKET KONKURRANSE-EVNE I INDUSTRIENI perioden 1980-88 ble norsk industriskonkurranseevne, målt ved arbeidskostnaderpr. produsert enhetomregnet til samme valuta (RLPE),forverret med 14%. Tidligere har viinnbilt oss at denne perioden ble etterfulgtav en forbedring på 10-12%de neste fem årene. Nyere tall viser etannet bilde. Forbedringen var bare påbeskjedne 3.5%. Og verre enda,denne forbedringen forsvant gjennom1994-95. Vi er altså tilbake på nivåetfra 1988 hva gjelder konkurranseevnemålt på denne måten.Imidlertid kan vi trøste oss med atutviklingen i funksjonærlønningerikke er med. Ettersom høyt utdannetarbeidskraft i Norge gjennomgåendehar lavere lønn enn tilsvarende arbeidstakerei utlandet, gir dette oss etkonkurransemessig fortrinn.5. ØKENDE KONKURRANSE IFINANSMARKEDENEFrie kapitalbevegelser og samarbeideti EØS gjør at norsk næringsliv iøkende grad kan gjøre bruk av tjenes--ter fra utenlandske finansinstitusjoner,det være seg banker eller forsikringsselskaper.Når bedrifter — og enkeltpersoner— således har utenlandskealternativer å velge blant, trengerikke myndighetene å være så engstligefor at antallet frittstående norskefinansinstitusjoner reduseres. Legg tilat nyere teknologi synes å gi økendestordriftsfordeler (economies ofscale) i finansnæringene, i tillegg tilstørre breddefordeler (economies ofscope), og mye av årsakene til å nektesammenslåing til større finansielleenheter i Norge forsvinner.I reguleringene av finansnæringenekan myndighetene således fokuseremindre på konkurranse og mer på soliditet.Et ferskt eksempel er behandlingenav Aegons søknad og DnBssøknad om konsesjon til å erhverveVital Forsikring. Begge har soliditeteni orden, og begge får konsesjon.Markedet bestemmer hvem som tarpotten — og til hvilken pris.6. NOEN AVSLUTTENDE KOM-MENTARERNorsk økonomi er i god form. Tidligerefeil har gitt nyttig erfaring.Imidlertid står (minst) tre uløste problemtilbake.For det første er fokuseringen påkonkurranseevne i industri, ved begrepetRLPE, altfor snevert. Hvordanøke produktiviteten i servicenæringengenerelt og i offentlig sektor spesielter utfordringer som i fremtiden må fålangt større oppmerksomhet.For det andre, og relatert til det første,antall ansatte i offentlig sektor synesnoe i overkant. Under motkonjunkturpolitikkenpå slutten av 1980-tallet ble det bevisst satset på å økeantall ansatte i offentlig sektor. Detlyktes man med. Mens 25% av demmed jobb ble betalt av det offentlige i1985, er tallet nå vokst til 32%.Det tredje problemet har med eldrebølgenå gjøre. Om skattetrykketfor fremtidige generasjoner ikke skalbli større enn for dagens — og om tilleggspensjonerikke skal underreguleres— har Norge behov for en ytterligerestyrking av finanspolitikkenpå anslagsvis 20 mrd. kr. Det synespolitisk vanskelig å få til — med mindreoljeprisen gjør et solid hopp oppover.4" (7‘ 4-1=__wpmTenker du på å melde deg inn i Sosialokonomenes Forening?Be om informasjon i sekretariatet,telefon 22 17 00 35, telefax 22 17 31 5512 SOSIALØKONOMEN NR. 10 1995


ARTIKKELSAIVIL NGI samarbeid med studenter og lærere ved Sosialøkonomiskinstitutt, Universitetet i Oslo har SosialøkorlomanesForening laget en artikkelserie basert påutvalgte artikler fra tidsskriftene Sosialokonornen ogStatsek()noniisk Tidsskrift fra 1958 tit i dag *.Forfatternehar vederlagsfritt stilt sine artikler til disposisj on til detteformal.Vi tror at samlingen kan ha interesse for okonomistudenterogså andre steder i landet . Interesserte kanhenvende seg til sekretariatet pr. brev eller telefon.ARTIKLER FRA SOSIALOKONOMEN/STATSOKONOMISK TIDSSKRIF92 sider. oris kr. 100,—. Til studenter kr. 80.—.Johansen, L..Forholdet mellom næringene under økonomiskvekst. Statsøk. Tidsskrift (1958).Rodseth, A.Nyare teori om stabiliseringspolitikk i opne økonomiar.Sosialokonomen nr, 6. 1979.Holte, F: C.:Hvorfor er det så vanskelig a bli kvitt arbeidslosheterlOECD-landene? Sosialokonomen nr. 8 1985.Hoithe, F.C.:Mer om arbeidsløsheten i OECD-landene. Sosialokonomennr, 9, 1985.liodseth, A.:Inflasjonen i opne okonomiar. SosialokonotTien nr1982.JohanArbwt eldsieshsen L10no en nr ẹ:ten982.Lettere opp enn ned? Sosialoko-Stolen, N.M.:Virkninger av en endring bnnssatsene og valutakur-8, sene analysert ved modellen MODAG A. Sosialokonomennr. 10, 1985.Hagen, K. P.:Optiman prissetting i offentlige bedrifter — en oversikt.Statsøk. Tidsskrift (1986).Sandmo, A.:Normativ beskatningsteori — problemstillinger oresultater, Statsok. Tidsskrift (1982).Hoel, M.:,,.Endogen makroøkonomisk politikk med fagforeninger).Sosialokonomen nr. 7, 1987.SOSIALØKONOMEN NR. 10 1995 13


ARTIKKELERLING STEIGUM JR:*Forventet Nobelprisfor rasjonelle forventningerRasjonelle forventninger ogmakroøkonomisk teoriAt Robert E. Lucas før eller sidenville få Nobelprisen i økonomi for anvendelsenav den rasjonelle forventningshypotesen(RFH) i makroøkonomiskteori, var et av de sikreste tipseneman kunne komme med, usikkerhetsmomentetgjaldt snarere nårdet ville skje. RFH har utvilsomt fåtten betydelig innflytelse på utviklingenav dynamisk økonomisk teori,ikke minst konjunkturteorien og teorienom virkningene av penge- og finanspolitikk,og dette har i særliggrad vært Robert Lucas sin fortjeneste.1 Det kan heller ikke være tvilom at denne innflytelsen indirekte harfått stor betydning for tenkningenomkring makroøkonomisk politikk ilangt bredere kretser av økonomer ogpolitikere enn forskere ved akademiskelæresteder.Robert Lucas startet sin akademiskeløpebane i 1960-årene med solideinvesteringsteoretiske bidrag, sef. eks. Lucas (1967). Ved Carnegie-Mellon University i Pittsburgh2skapte han et ledende forskningsmiljøi dynamisk økonomisk teori før hanble professor ved University of Chicagoi 1975. Hans grunnleggende bidragom rasjonelle forventninger ogpengepolitikk ble publisert i Journalof Economic Theory i 1972, etter førstå ha blitt refusert av American EconomicReview med den begrunnelseat det var for matematisk. 3 I denne artikkelenviser han ved hjelp av en rigorøsstokastisk generell likevektsmodellat til tross for at pengepolitikkener nøytral, vil uforutsette fluktuasjoneri pengetilbudet ha realøkonomiskevirkninger fordi økonomiskebeslutningstakere ikke har nok informasjontil å kunne skille mellom endringeri relative priser og prisnivåendringerpå kort sikt. Denne modelløkonomienvil generere data som innebæreren positiv korrelasjon mellominflasjon og nasjonalproduktvolum.Tilsynelatende kan politikerne derforoppnå et høyere nasjonalproduktgjennom en systematisk ekspansivpengepolitikk. Dette går imidlertidikke på grunn av forutsetningen omrasjonelle forventninger: Markedsaktørenevil gjennomskue virkningeneav denne pengepolitikken som kunfår de klassiske prisnivåvirkningeneuten å påvirke realøkonomien.Dette teoretiske bidraget representerteen betimelig advarsel mot å laempiriske korrelasjoner, her i form aven «Phillipskurve», danne grunnlagfor økonomisk politikk i den hensiktd utnytte dem på en systematisk måte.Samtidig hadde arbeidet en løsningpd følgende problem i pengeteorien:Hvordan forene idéen om langsiktigpengepolitisk nøytralitet med det empiriskefaktum at ekspansjoner ogkontraksjoner i pengemengden ofteinfluerer pd den økonomiske aktivitetenpå kort sikt? Milton Friedmansvelkjente anbefaling om en lav ogjevn vekst i pengemengden, byggetpå et resonnement om at forsøk påaktiv pengepolitisk motkonjunkturpolitikki praksis ville gjøre vondtverre, først og fremst pd grunn avlange og variable tidsetterslep i virkningeneav pengepolitikken. Men Friedmanhadde ikke formulert noen rigorøsteori som forklarte hvorfor enaktiv, og samtidig intelligent og fremsyntpengepolitikk selv ikke i prinsippetville virke gunstig på konjunkturutviklingen.Hvorfor kan ikke myndighetenesystematisk stimulere økonomienmed nye doser pengeekspansjon(eller stadige devalueringer avvalutakursen) for pd den måten A'oppnå en tilnærmet varig høykonjunktur?Det Lucas viste med sin modellvar at selv i prinsippet nyttet ikkedette hvis markedsaktørene hadde rasjonelleforventninger.RFH innebærer at aktører som tarØkonomiske beslutninger i dag på basisav usikre fremtidige forhold, utnytterden tilgjengelige informasjonenoptimalt, dvs. aktørene dannerseg optimale prediksjoner av fremtidigestørrelser som er viktige for dagensbeslutninger. RFH representererderfor en utvidelse og presisering avinnholdet i begrepene rasjonell atferdog likevekt i dynamiske beslutningssituasjonerunder usikkerhet. Lucasforklarer selv bakgrunnen for dennehypotesen slik, i en samtale med MichaelParkin4 :«You would never discover theidea of rational expectations by introspection.Rational expectationsdescribes something that has to betrue of the outcome of a muchmore complicated underlying process.But it doesn't describe the actualthought process people use intrying to figure out the future. Wetry some mode of behavior. If it'ssuccessful we do it again. If not,we try something else. Rational expectationsdescribes the situationwhen you've got it right.»Sitatet viser at Lucas betrakter rasjonelleforventninger som et like-* Erling Steigum jr. er professor ved NorgesHandelshøyskole.RFH stammer imidlertid fra John Muth(1961), som introduserte hypotesen i en partielllikevektssammenheng.2 Ved Carnegie-Mellon var også Edward Prescottsom ble invitert til et gjesteopphold vedNHH midt på 1970-tallet av Finn Kydland.Vi som var stipendiater i samfunnsøkonomipå denne tiden ble derfor tidlig introdusert tilRFH og den såkalte Lucas-kritikken.3 Om denne hendelsen skriver Robert Barro(1995): «In response, Bob expressed outrageto the editor and accused him of trying to runNewsweek.»4 Intervjuet er gjengitt i Parkins (1990) læreboki sosialøkonomi, s. 639-642.14 SOSIALØKONOMEN NR. 10 1995


..sfjoif4, •X•Po•• offvektsfenomen.I praksis kan det ta tidfØr beslutningstakere gjennom en læreprosesstilpasser sin atferd og sineforventninger til en endret økonomiskpolitikk, og dette kan bety at folks reaksjonsmønstrevil endre seg i denforstand at virkningene av en viss virkemiddelbrukvil bli ulik fra gang tilgang. En viktig implikasjon av RFHer derfor at virkningene av økonomiskpolitikk kan bli vanskelig å predikereuten å kjenne godt til markedsaktørenesbeslutningssituasjon, spesielthvordan de ser på fremtiden og antesipererfremtidig økonomisk politikk.Dette gjelder særlig hvis myndigheteneforetar vidtrekkende omleggingerav den økonomiske politikkeni forhold til den politikk som folkhar vært vant til.Lucas-kritikkenI en artikkel fra 1976 rettet RobertLucas kritikk mot en praksis somdengang var utbredt når det gjaldtbruk av økonometriske modeller,både én-relasjonsmodeller og størremakroøkonometriske modeller, til åtallfeste virkningene av økonomiskpolitikk. Denne innflytelsesrike artikkelensirkulerte i mange år før den blepublisert og er siden blitt assosiertmed «Lucas-kritikken.» Hovedpoengettil Lucas er at mange typer økonometriskemodeller som gir godekortsiktige prediksjoner, likevel kangi et misvisende bilde av virkningenenår de brukes til politikksimuleringer,dersom atferden i privat sektor byggerpå rasjonelle forventninger. Feilenekan gå begge veier, dvs. at det ermulig å overvurdere eller undervurderevirkningene av ulike typer økonomiskpolitikk. Et eksempel er detilsynelatende gunstige, men egentligillusoriske langsiktige realøkonomiskevirkningene av å føre en inflatoriskpolitikk. Disse vil typisk bliovervurdert hvis man mekanisk stolerpå estimerte lønns- og prisrelasjonerfra en periode hvor en inflatorisk politikkikke ble ført, mens bildet blirhelt anderledes hvis man for eksempelbruker data fra Sør-Amerikanskeland med høy inflasjon (se Lucas,1973).Robert E. Lucas Jr.NTB-foto.Et annet eksempel er at man estimereren konsumfunksjon fra en periodehvor inntektsveksten hovedsakeligskriver seg fra vekst i permanentinntektenslik at den estimerte marginalekonsumtilbøyeligheten er hØy,og deretter analyserer virkningene aven omlegging til aktiv bruk av skattepolitikkfor å motvirke konjunkturellesvingninger i samlet etterspørsel. Enslik politikk vil i liten grad endre husholdningenespermanentinntekt. Dersompermanentinntektshypotesenholder og forventningene er rasjonelle,skulle man forvente en langtsvakere konsumeffekt av denne formfor stabiliseringspolitikk enn det denestimerte konsumfunksjonen skulletilsi.Lucas (1976) nevner også et eksempelpå at virkningene av økonomiskpolitikk kan bli undervurdert.Anta at man har estimert en nyklassiskinvesteringsfunksjon som byggerpå at ønsket kapitalbeholdning pålang sikt er en funksjon av kapitalensleiepris som igjen avhenger av visseskatteparametre som har ligget fast iobservasjonsperioden. Deretter blirdenne relasjonen brukt til å analyserevirkningene av at myndighetene leggerom til en stabiliseringspolitikksom innebærer et midlertidig investeringssubsidiumi lavkonjunkturer. Ihøykonjunkturer blir subsidiet tattbort. Lucas illustrerer ved hjelp av eteksempel at hvis bedriftene har rasjonelleforventninger, vil denne politikkenha en betydelig store effekt påoptimale investeringer enn det estimeringsresultateneskulle tilsi. Grunnener at forventninger om at subsidiettas bort gir et sterkere incentiv tilå flytte investeringsaktivitet over tidenn tilfellet er under statiske forventningerom hva som er ønsket kapitalbeholdningpå lang sikt.Konjunkturer og likevektRobert Lucas er opptatt av å forklarekonjunkturfluktuasjoner som etlikevektsfenomen, og han formulerteselv en stokastisk modell tuftet på nyklassiskfri konkurranse-teori medfull lønns- og prisfleksibilitet, markedsklareringosv., se Lucas (1975).For min egen del fant jeg tanken omlikevektskonjunkturer fremmed i begynnelsen.Fra de Keynesianske lærebøkenevar vi blitt vant til å tenke påkonjunkturelle endringer i den økonomiskeaktiviteten som et utslag av«ulikevekt» i form av overoptimismeeller pessimisme, manglende lønnsogprisfleksibilitet osv., mens markedslikevektble betraktet som enlangsiktig balansert idealtilstand medet litt uklart empirisk innhold. Flereyngre makroøkonomer den gang,fØrst og fremst i Europa, hadde nokmer tro på den nye «ulikevektsteorien»utviklet av amerikanerneClower, Leijonhufvud (opprinneligsvensk), Barro og Grossman, og generalisertav europeiske matematiskeØkonomer som Benassy, Drèze,Grandmont og Malinvaud, enn konjunkturteorientil Lucas. Det viste segimidlertid at ulikevektsteorien ikkelevde opp til forventningene, ogdenne forskningsretningen er nå forlatt.Idéen om at økonomiske fluktuasjonerkan betraktes som en normalside ved en markedsøkonomi i likevekthar opplagt noe for seg. Det erher verd å merke seg at likevektsbegrepetikke brukes i den snevre betydningenat all dynamikk er opphørt,men innebærer at atferden, forvent-SOSIALØKONOMEN NR. 10 1995 15


Nobels økonomiprisningene og likevekten i markedene erkonsistent med sannsynlighetsfordelingentil de stokastiske prosessenesom genererer sjokkene i økonomien.Videre er fri konkurranse-teori kun énav flere mulige valg av økonomisk likevektsbegrep,og i et senere arbeidforeslår Lucas en mer generell Nashlikevektsom teoretisk utgangspunktfor den stokastiske likevekten, seLucas (1987).Den opprinnelig likevektsmodellentil Lucas (1975) var imidlertid sterktinspirert av hans 1972-artikkel omimperfekt informasjon om pengemengden,og disse bidragene forte tilen oppblomstring av modellutviklinginnenfor feltet «ny klassisk makro0-konomi» i siste halvdel av 1970-årene, der særlig amerikaneren ThomasSargent spilte en fremtredenderolle. Dette representerte et kraftigbrudd med den Keynesianske forskningsretningeni makroøkonomi ogførte til heftig diskusjon mellomskeptikere og tilhengere av den nyeklassiske makroøkonomien. Det visteseg imidlertid at de nye klassiskemakromodellene ikke hadde noenstor empirisk suksess, og i 1980-årene ble de fortrengt av realkonjunktur-modellersom så helt bort frapengemengdens betydning, se Kydlandog Prescott (1982).I det tidligere nevnte intervjuetmed Michael Parkin (1990) har Lucasdette å si om sin egen konjunkturmodellog om pris- og lønnsrigiditeter:«The particular models of businesscycles that Tom Sargent and I,among others, advanced in the1970s have run into hard times. Inmy case, I put a lot of emphasis onpeople having inadequate informationabout the quantity of money,and I think a lot of economists nowfeel that that's just too thin a reedto hang a theory of business cycleson....There's also the approach thatlooks at fixed wage contracts,...I'mmuch more sympathetic to that lineof thought than I was 10 years ago.Why is it that people committhemselves to agreements to buyand sell at fixed nominal prices in aworld where the value of a dollar isfluctuating all the time?...That's agreat question. No one yet knowsthe answer to it.»Nyere bidragRobert Lucas er en typisk grunnforskersom er opptatt av de store ogvanskelige spørsmålene i den økonomiskevitenskapen. Metodisk er hankrystallklar5 og med stor sans d brukeØkonomisk teori som grunnlag for åbesvare vanskelige kvantitativespørsmål. I 1980-årene leverte hanviktige bidrag til normativ teori omfinans- og pengepolitikk, se f.eks. Lucasog Stokey (1983) og Lucas(1986), og i Lucas (1990a) begrunnerhan hvorfor hans oppfatning nå omgrunnleggende beskatningsspørsmål(særlig når det gjelder skatt på kapitalinntekter)har endret seg sterktfra1960-årene. Også fundamentalespørsmål om hvorfor noen land stadigblir rikere og andre stadig fattigere,har opptatt ham sterkt i den seneretid, se for eksempel Lucas(1988,1990b,1993a). 6 Hans artikkelfra 1988 regnes som ett av de grunnleggendebidragene til såkalt «endogenvekst-teori». Men Lucas venderenkelte ganger tilbake til sitt gamletema, nemlig pengeteorien. Da handeltok pd en internasjonal konferansei makroøkonomi pd Norges Handelshøyskolei 1993, var det nettopp et arbeidom pengeetterspørsel og inflasjonhan valgte d presentere (Lucas,1993b).Av og til blir forskningen til RobertLucas assosiert med kontroverserknyttet til makroøkonomisk politikk,for eksempel debatten mellom mellomtilhengere av, og skeptikere tilaktiv «Keynesiansk» motkonjunkturpolitikk.Den forskningen som gaham Nobelprisen er imidlertid primærtav metodologisk karakter oghar en langt større rekkevidde og innflytelseenn det mange er klar over.Lucas selv har følgende perspektiv på«den rasjonelle forventnings revolusjonen»i makroøkonomisk teori: 7«Dynamic economic theory...hassimply been reinvented in the last40 years. It is now entirely routineto analyze economic decision-makersas operating through time in acomplex, probabilistic environment...While Keynes and the otherfounders of what we now call macroeconomicswere obliged to relyon Marshallian ingenuity to teasesome useful dynamics out of purelystatic theory, the modern theoristis much better equipped to stateexactly the problem he wants tostudy and then to study it....Whatpeople refer to as the «rational expectationsrevolution» in macroeconomicsis mainly the manifestation,in one field of application, ofa development that is affecting allfields of application. To try to understandand explain these eventsas though they were primarily a reactionto Keynes and Keynesianismis futile...In macroeconomics,certainly, this process of dynamicizationis very far from completed,and I do not believe it has yet takenus to a satisfactory theoretical accountof the events we group underthe term «business cycle». Yet evenat this early stage, I think it is evidentthat certain habits of thoughtthat are central to the way we havethought about macroeconomicsand macroeconomic policy sincethe Second World War need to bereplaced with a point of view thatis in some ways radically different.»REFERANSER:Barro, R.J., 1995, «A rational choice,» TheWall Street Journal Europe, 12. oktober.Kydland, F.E. og E.C. Prescott, 1982, «Time tobuild and aggregate fluctuations,» Econometrica50, 1345-1370.Lucas, R.E., Jr. 1967, «Optimal investment policyand the flexible accelerator,» InternationalEconomic Review 8, 118-137.Lucas, R.E., Jr. 1972, «Expectations and theneutrality of money,» Journal of EconomicTheory 4, 103-124.5 Dette kommer også klart til uttrykk i hansglimrende lærebok i dynamisk teori og metodesammen med Nancy Stokey, se Stockyog Lucas (1989).6 Også det klassiske spørsmålet om målkonfluktenmellom samfunnsøkonomisk effektivitetog inntektsfordeling har han tatt opp, seLucas (1992).7 Lucas (1987).16 SOSIALØKONOMEN NR. 10 1995


Lucas, R.E., Jr. 1973, «Some international evidenceon output-inflation trade-offs,» AmericanEconomic Review 63, 326-334.Lucas, R.E., Jr. 1975, «An equilibrium modelof the business cycle,» Journal of PoliticalEconomy 83, 1113-1144.Lucas, R.E., Jr. 1976, «Econometric policyevaluation: A critique.» I The Phillips curveand labor markets, K. Brunner and A.H.Meltzer (red.), pp. 19-46. Carnegie-RochesterConference Series no. 1. New York:North-Holland.Lucas, R.E., Jr. 1986, «Principles of fiscal andmonetary policy,» Journal of Monetary Economics17, 117-134.Lucas, R.E., Jr. 1987, Models of Business Cycles.Oxford: Basil Blackwell.Lucas, R.E., Jr. 1988, «On the mechanics ofeconomic development,» Journal of MonetaryEconomics 22, 3-42.Lucas, R.E., Jr. 1990a, «Supply-side economics:An analytical review,» Oxford EconomicPapers 42, 293-316.Lucas, R.E., Jr. 1990b, «Why doesn't capitalflow from rich to poor countries,» AmericanEconomic Review 80 (May), 92-96.Lucas, R.E., Jr. 1992, «On efficiency and distribution,»Economic Journal 102, 233-247.Lucas, R.E., Jr. 1993a, «Making a miracle,»Econometrica 61, 251-272.Lucas, R.E., Jr. 1993b, «On the welfare cost ofinflation,» Paper presentert på konferansenQuantitative Aggregate Economics, NorgesHandelshøyskole, 18.-20. august.Lucas, R.E., Jr. and N. L. Stokey, 1983, «optimalfiscal and monetary policy in an economywithout capital,» Journal of MonetaryEconomics 12, 55-93.Muth, J.F., 1961, «Rational expectations andthe theory of price movements,» Econometrica29, 315-335.Parkin, M., 1990, Economics. Addison-WesleyPublishing Company.Stokey, N.L. og R.E. Lucas, Jr., 1989, Recursivemethods in economic dynamics. Cambridge:Harvard University Press.INGVILD SVENDSEN:*Robert E. Lucas, Jr.:Viktig, men omdiskutertTildelingen av årets Nobelpris iØkonomi til Rober E. Lucas, Jr. fraUniversity of Chicago, var ingen storoverraskelse. Lucas' arbeider står såpasssentralt i nyere makroøkonomiskteoril, og har konsekvenser også forempiriske arbeider. Alle som arbeiderinnen feltet bør derfor ha et bevisstforhold til hans ideer, enten de stillerseg blant applaudantene eller blantkritikerne. Lucas har vært blant de,om ikke den, mest betydningsfulleskikkelsen i den retningen som gårunder navnet «The New-ClassicalMacroeconomics», også kalt «TheRational Expectations School», ellerkort og godt «Chicago-skolen» utifraderes geografiske amested. Konklusjonenesom kom ut av arbeidene tilLucas, Sargent, Barro og Wallace på1970-tallet, med hensyn på mulighetenfor å føre en aktiv motkonjunktupolitikk,ble av mange sett på som et,om ikke dødelig, så ihvertfall livstruendeangrep på den Keynesianskeskolen. Sett i ettertid, vil flere si at pasientenikke bare kom seg, men at angrepetførte til en revitalisering og haravfødt mange spennende bidrag tiløkonomisk teori, ikke minst for å forklareprisstivheter og mangel på markedsklareringsom vi faktisk observerer.I begrunnelsen for tildelingen leggesdet vekt på at Lucas introdusertehypotesen om rasjonelle forventningeri den økonomiske litteraturen.Hypotesen har fått en svært sentralplass i den Nyklassiske skolen, ogsvært mange av dens resultater hvilerpå denne forutsetningen. Selve hypotesenog begrepet ble lansert av Muthi 1961, men det var først gjennom Lucas'innlemmelse av hypotesen i sinearbeider, at «The Rational ExpectationsRevolution» for alvor tok til.Dette skjedde med artikkelen«Expectations and the Neutrality ofMoney» i 1972.Det er gjennom dette arbeidet atLucas legger grunnstenene for sittforskningsprogram, og at han, i følgeseg selv, tar det avgjørende bruddetmed den Keynesianske skolen. Artikkelener teknisk komplisert, men flereav hovedpoengene er formulert i enmuntlig og lett tilgjengelig form i seinerearbeider.Betydningen av forventningerhadde lenge vært et tema i økonomiskteori og ulike tilnærminger var lansert.Keynes forutsatte at forventningenevar gitt (i henhold til noen tolkninger),mens Cagan (1956) basertesine resultater på at aktørenes forventningervar et veid gjennomsnittav tidligere observasjoner (adaptiveforventninger). Det samme gjordeFriedman (1968) og Lucas og Rapping(1969)2 i de første arbeidene omforventnings-utvidete Phillips-kurver.I følge disse arbeidene er det mulig dfravike den naturlige arbeidsledighetsratenpå kort, men ikke på langsikt. I 1972 kommer så Lucas med sittbanebrytende arbeid, der adaptiveforventninger er byttet ut Med rasjonelleforventninger, med det resultatat den kortsiktige Phillipskurven fallersammen med den langsiktige. Dennaturlige ledighetsraten blir gjeldendeogså, på kort sikt. En konstantinflasjonsrate, forårsaket av en konstantvekst i pengemengden, vil ifØlge disse resultatene ikke påvirke* Ingvild Svendsen er konsulent i Statistisksentralbyrå.De mest sentrale arbeidene hans er samlet iLucas, Robert E., Jr. (1981): Studies in Business-CycleTheory, The MIT Press.2 Lucas' tilbudskurve skriver seg fra fellesarbeidenemed Rapping, og burde i følge Lucasselv, kalles «The Lucas-Rapping SupplyFunction»SOSIALØKONOMEN NR. 10 1995 17


Nobels økonomiprisarbeidsledighetsraten på verken korteller lang sikt. En systematisk bruk avpengepolitikken har dermed ingen effekt.Kun politikk som kommer totaltoverraskende på aktørene vil kunnegi avvik fra den naturlig ledighetsraten,men i så fall bare midlertidig.Det sterke posisjonen rasjonelleforventninger raskt fikk, skyldes i storgrad den klare tilknytningen til fagetsgrunnaksiomer, hvor vi antar rasjonelle,optimaliserende aktører og hvorenhver arbitrasje gevinst er utnyttet.Er forventningene f. eks. dannet adaptivt,oppstår systematiske forventningsfeilover tid og en mulig arbitrasjegevinst oppstår. Under hypotesenom rasjonelle forventninger, tillatesikke lenger de økonomiske aktørene ågjøre systematiske feil i danningen avforventninger. Aktørene utnytter alltilgjengelig informasjon på en optimalmåte og ettersom tidligere avvik mellomforventninger og faktiske utfall eren del av informasjonen, vil det ikkevære noen systematikk i forventningsfeilenover tid. I svært mange anvendelsersettes informasjonsmengden likden aktuelle økonomiske modellen ogen rasjonell forventning vil være identiskmed modellens prediksjoner — deravnavnet modell konsistente forventninger.Dette er selvsagt svært tiltrekkendeegenskaper, man oppnårmodeller som er gjennomgående konsistenteog en vitenskapelig estetikkoppstar. Man unngår også problemetman møter når adaptive forventningerer forutsatt; hvordan forsvare at manlar aktørene gjette systematisk feil,periode etter periode?Spørsmålet man allikevel kan stille,er om aktørene (der i blant oss) virkeliger sa dyktige i å innhente og brukeinformasjon. I enkelté tilfeller er detuvisst om aktørene vil være i stand tilløse den aktuelle modellen for deravå avlede sine forventninger. Man måogså stille spørsmål ved hvilken økonomiskmodell aktørene bruker? Vanligpraksis er å anta den perfekte enighetmellom økonomen og hans modellindivider.Et annet relevant spørsmåler hva som bestemmer «en tilstrekkeligmengde informasjon?» I enkomplisert verden og sett i lys av denenorme tilgangen på informasjon, vilmange hevde at enkle tommelfingerregler er vel så rasjonelt, hvis en typebegrenst rasjonalitet legges til grunn.I studier av Kahneman og Tversky(1982) og DeBondt og Thaler(1985,1990), gis det belegg for at aktørenelegger større vekt på den nyesteinformasjonen enn hva som eroptimalt. I en gjennomgang av testerav ulike forventningshypoteser på observerteforventninger (Svendsen(1993)), konlduderes det med at det erfå holdepunkter for at rasjonelle forvetningerligger til grunn for observasjoneneog at det i flere tilfeller erstørre støtte for ulike typer tilbakeskuendeforventningsmekanismer.Nd vil ikke innlemmelse av rasjonelleforventninger nødvendigvis føretil resultater som politikk-impotens.Dette avhenger av hvilke andre elementerfra økonomisk teori man byggerpå. I Lucas' arbeider, og også iden øvrige litteraturen fra ny-klassikerne,er antagelsen om fleksible priserog samtidig klarering i alle markeder,minst like viktig for en del av resultatene,som forventningshypotesener. Antas rasjonelle forventninger imodeller som åpner for ulike typer avpris-rigiditeter, kan resultatet bli sværtså Keynesiansk i sine grunntrekk.Viktig informasjon for aktørene, erkunnskap om hvordan myndighetenevil handle i ulike situasjoner, såkaltepolitikk-regler. Vi er da inne på et annetsentralt bidrag fra Lucas, nemligLucas-kritikken (se Lucas (1976)),som av mange oppfattes som et megethardt angrep på modelleringen ogogså bruken av store makroøkonometriskemodeller, som f.eks. Statistisksentralbyrås modell, MODAG. Kri--tikken brukes ofte som en begrunnelsefor å introdusere rasjonelle forventningeri en økonometrisk modell.Utgangspunkter er at aktørenes forventningerpåvirker deres beslutninger,og dannes disse i følge hypotesenom rasjonelle forventninger, vildet gjeldende politikk regime påvirkeaktørenes handlingsregler. Det kanf.eks. tenkes at fagforeningenes avveiningmellom sysselsetting oglønnsvekst, er delvis bestemt av myndighetenesvalutapolitikk. «Vet» fagforeningeneat myndighetene devaluerersa snart pris- og lønnsvekst truerkonkurranseevnen, vil lønnsveksten,gitt ledighetsnivået, bli sterkere ennunder et alternativt regime der devalueringerav ulike grunner er helt utelukket.Lucas' poeng er at en økonometrikersom modellerer sammenhengenmellom lønnsvekst og ledighet ogsom ikke lar forventninger om bl.a.myndighetenes politikk spille inn pådenne sammenhengen, vil ende oppmed en empirisk sammenheng somikke er konstant overfor endringer ipolitikkregime. Den makroøkonometriskemodellen vil vise seg ubrukeligunder et nytt regime. Den mest fatalefeilen skjer, hvis den, i følge Lucas,feilspesifiserte modellen benyttes til åvurdere effekten av ulike typer politikkuten at det tas høyde for at politikkendringenei seg selv endrer folksforventninger og dermed sammenhengenei økonomien. Bygger derimotmakroøkonometriske modeller på rasjonelleforventninger i ulike adferdsrelasjonerog man samtidig modellerermekanismene bak de variablenedet knytter seg forventninger til, vilmodellen være invariant overfor endringeri politikken.Nå er det ikke noe nytt innen denøkonometriske tradisjonen å poengtereviktigheten av å finne økonometriskerelasjoner som er invariante,eller autonome, overfor endringer iandre relasjoner. Både Haavelmoe(1944) og Frisch (1948) var opptattav emnet og siteres hyppig i den internasjonalelitteraturen. Det sentralehos Lucas er at han knytter en eventuellmangel på autonomi til en feilaktigutelatelse av forventninger eller tilen feilaktig modellering av disse. Lucas-kritikkener i så henseende kun etspesialtilfelle av ikke-autonome realsjoner.En interessant gjennomgåelse avden praktiske relevansen av Lucaskritikkener under utgivelse. Ericssonog Irons (1995) graver seg systematiskned i den enorme mengden av artiklersom har Lucas' 1976-artikkel isin referanseliste; totalt 590 artiklerover perioden 1976-1990. Nd viserdet seg at Lucas-kritikken kort oggodt postuleres eller tangeres i godtover 400 av artiklene. Forfatterne fin-18 SOSIALØKONOMEN NR. 10 1995


ner 43, av hva de betrakter som, substansiellesiteringer som er empiriskbegrunnede og hvor artikkelforfatternefinner at Lucas-kritikken har,eller muligens har, relevans. Nå visernærmere studier at i et flertall av disseartiklene, kan den ustabiliteten somavdekkes også tilskrives andre typerfor misspesifikasjon, som f.eks. utelattevariable. Tilslutt sitter man igjenmed to artikler som finner empiriskkonstante forventningsmodeller, ogikke-konstante alternative modeller.Den store mengden siteringer tiltross, de empiriske holdepunktene forrelevansen av Lucas-kritikken er ikkestor.I de seinere åra er Lucas kritikkenblitt relatert til begrepet super eksogenitet(Engle et al. (1983)). En forklaringsvariabeli en økonometriskmodell vil være super eksogen for etsett av parametre vi er interessert i åtallfeste, hvis (a) bruk av kunnskapom den prosessen som beskriver forløpetfor forklaringsvariabelen, ikkevil bedre vårt estimat på parametrene,og (b) hvis de estimerte parametreneikke varierer med endringer i de para--metrene som beskriver forklaringsvariabelen.Forklaringsvariabelen kanvære en politikkvariabel, og prosessensom beskriver den, en politikkregel.Empiriske tester for supereksogenitet,innebærer dermed også en testav Lucas-kritikken (Hendry (1988),Engle and Hendry (1993)). Testenevil imidlertid være begrenset til denestimerte relasjonen og til politikkendringersom er observert i estimeringsperioden.Bruk av disse testeneer demonstrert i den tidligere nevnteartikkelen av Ericsson og Irons, hvorde benyttes til å sannsynliggjøre at inflasjonog renter er supereksogene ien pengeetterspørselsfunksjon forStor-Britannia over perioden 1878 til1970. En litteraturstudie over perioden1980-93, resulterer i 25 artiklersom gir klare holdepunkter for supereksogenitet og dermed forkaster relevansenav Lucas-kritikken pd de aktuelleområdene, mens 5 artikler ledertil motsatt konklusjon. Blant de 25finner vi blant annet to empiriske studierpå norske data, som omhandlerhhv. pengeetterspørsel (Bårdsen(1992)) og konsum (Nymoen (1992)).Man kan stille seg kritisk til enrekke av Lucas' resultater, blant annetfordi de hviler tungt på forutsetningerom rasjonelle forventninger ogmarkedsklarering i alle markeder.Ved formuleringen av Lucas-kritikken,peker Lucas på en mulig, menviktig kilde til ikke-autonome relasjoner.Lucas-kritikken, og debatten denavfødte, har dermed vært bevisstgjØrendefor den delen av økonomimiljOetsom arbeider empirisk og brukermakroøkonometriske modellerREFERANSER:Bårdsen, G. (1992): Dynamic Modeling of theDemand for Narrow Money in Norway,Journal of Policy Modeling 14 (3), 363-393.Brodin, P. A. and R. Nymoen (1992): WealthEffects and Exogeneity: The NorwegianConsumption Function 1966(1)-1989(4),Oxford Bulletin of Economics and Statistics54 (3), 431-454.Cagan, P. (1956): The Monetary Dynamics ofHyperinflation, in M. Friedman (ed.): Studiesin the Quantity Theory of Money, Chicago:University of Chicago Press.DeBondt, W.F.M. and R. Thaler (1985): Doesthe Stock Market Overreact ? The Journal ofFinance XL (3), 793-805DeBondt, W.F.M. and R. Thaler (1990): DoSecurity Analysts Overreact ? The AmericanEconomic Review 80, 52-57.Engle, R. F., D. F. Hendry and J.-F. Richard(1983): Exogeneity, Econometrica 51, 277-304.Engle, R. F., D. F. Hendry (1993): Testing SuperExogeneity and Invariance in RegressionModels, Journal of Econometrics 56, 119-139.Ericsson, N. and J. Irons (1995): The LucasCritique in Practice: Theory without Measurement,in Keevin D. Hoover (ed.): Macroeconmetrics:Developments, Tensions andprospects, Kuwer Academic Publishers(kommer i 1995).Friedman, M. (1968): The Role of MonetaryPolicy, American Economic Review 58, 1-17.Frisch, R. (1948): Repercussion Studies atOslo, American Economic Review 38, 367-372.Haavelmoe, T. (1944): The Probability Approachin Econometrics, Econometrica 12 (supplement),1-118.Hendry, D. F. (1988): The Encompassing Implicationsof Feedback versus FeedforwardMechanisms in Econometrics, Oxford EconomicPapers 40, 132-139.Kahneman, D. and A. Tversky (1982): «IntuitivePrediction: Biases and Corrective Procedures»in D. Kahneman, P. Slovic and A.Tversky (eds.): Judgement under Uncertainty:Heuristics and Biases, New York:Cambridge University Press.Lucas, Robert E., Jr. and Leonard E. Rapping(1969): Real Wages, Employment and Inflation,Journal of Political Economy, 77 (5),721-754.Lucas, Robert E., Jr. (1972): Expectations andthe Neutrality of Money, Journal of EconomicTheory, 4 (Apr. 72), 103-124.Lucas, Rober E., Jr. (1976): Econometric PolicyEvaluation: A Critique in K. Brunnerand A.H. Meltzer (eds.): The Phillips Curveand the Labor Markets, Carnegie-RochesterConference Series on Public Policy, Volume1, Journal of Monetary Economics, supplementaryissue, 19-46, reprinted in Lucas(1981).Muth, J.F. (1961): Rational Expectations andthe Theory of Price Movements, Econometrica29, 313-335.Svendsen, I. (1993): Empirical tests of the Formationof Expectations; A Survey of Methodsand Results, SOS 83, Oslo: Statistisksentralbyrd.118. nasjonale forskermøtet for økonomer 4. og 5. januar på Universitetet i Oslo.Påmeldingsfristen var den 15. november.Har du glemt â melde deg på gjør det NA.SOSIALØKONOMEN NR. 10 1995 19


ARTIKKELPETTER OSMUNDSEN:Grunnfinansiering gjennom SND?En samfunnsøkonomisk vurdering*tatsbankutvalget konkluderer medat Statens nærings- og distriktutviklingsfond(SND) bare ibegrenset grad bor yte lån mot godpantesikkerhet. Artikkelen gir engrundigere teoretisk analyse av grunnfinansieringsordningentil SND, ogdrøfter i hvilken grad denne oppfyllerrelevante krav til samfunnsøkonomisklønnsomhet. Konklusjonen er at kraveneikke synes å være tilfredsstilt.1. INNLEDNINGStatens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND) harsom formal å fremme en bedrifts- og samfunnsøkonomisklønnsom næringsutvikling både i distriktene og ilandet for øvrig. Ett mulig virkemiddel til å fremme disseformålene er grunnfinansiering, det vil si offentlig kredittgivingmot god pantesikkerhet. Den eksisterendegrunnfinansieringsordningen til SND er i stor grad rettetmot næringslivet i distriktene, men det er også betydeligeutlån i sentrale strøk. Ettersom SNDs virksomhet er begrunnetmed generelle nærings- og distriktspolitiske målsettinger,er grunnfinansieringen i utgangspunktet næringsnøytral.Enkelte næringer som har problemer med åreise kapital i det private kredittmarkedet, eksempelvisskipsbygging, er imidlertid overrepresentert i utlånsmassen.Grunnfinansieringslånene utgjorde omtrent 60 prosentav SNDs utlånsmasse ved årsslutt 1994.Utgangspunktet for artikkelen er Statsbankene underendrede rammevilkår, NOU nr. 11, 1995. Dette er en utredningfra et utvalg oppnevnt ved kongelig resolusjon 7.oktober 1994, som ble avgitt til Finans- og tolldepartementet29. mars 1995. Utvalgets mandat var å vurderestatsbankenes rolle og funksjon. Det prinsipielle standpunktsom framholdes av utvalget er at SND bør kompletteresnarere enn duplisere det private finansmarkedet,og utvalget er derfor i utgangspunktet negativ til grunnfinansieringgjennom SND:«I utgangspunktet bør offentlig virksomhet rettes motforhold som ikke ivaretas tilfredsstillende i det privatemarkedet. Offentlige ressurser bør derfor ikke prinsipieltanvendes for å finansiere og forvalte grunnfinansieringsordningerder det er god pantesikkerhet.»«Utvalget mener at utlån med god pantesikkerhet børbegrenses. Bare der konkurransen på det aktuelle kredittmarkedeter svak, kan det være grunn til at statsbankenegir tilbud om slike lån til næringsvirksomhet. Det vil særligvære aktuelt overfor mindre bedrifter i distrikter derprivate finansinstitusjoner er svakt representert. Tilbud omgrunnfinansiering bør gis til vilkår som ikke er gunstigereenn det som normalt tilbys i det private markedet. Omfangetav tilbudet vil være sterkt begrenset, og rammenefor grunnfinansieringslån kan være mye mindre enn i dag.Der private kredittinstitusjoner sammen med Postbankengir næringslivet tilstrekkelige valgmuligheter, er det ikke* Lars Sorgard og Leif Tore Trwen takkes for utbytterike diskusjoner.Jeg vil også takke to anonyme konsulenter for nyttige kommentarer.20 SOSIALØKONOMEN NR. 10 1995


Aftnaturlig at offentlige finansieringsordningertilbyr grunnfinansiering.»Denne artikkelen vil gi en grundigereteoretisk analyse av grunnfinansieringsordningentil SND. Argumentenei NOU nr. 11, 1995 diskuteres,men også andre momenter trekkesinn. Sentralt i den teoretiske delenav utredningen står imperfeksjoneri kredittmarkedet, herunderasymmetrisk informasjon (bedriftenevet ofte mer om relevante økonomiskeforhold enn finansinstitusjonene)og mangelfull konkurranse ienkelte segmenter av kredittmarkedet.Kriterier for tilstrekkelig konkurranseog årsaker til mulig regionalsegmentering av kredittmarkedet utredes.Dernest diskuteres det omgrunnfinansiering kan være et egnetvirkemiddel til å avhjelpe eventuellemarkedsimperfeksjoner.Den teoretisk drøftingen vil basereseg på følgende forutsetninger: 1)SNDs øvrige virkemidler opprettholdes. Jeg tenker herspesielt på kapitaltilførsel i form av risikolån og egenkapitaltil små og mellomstore bedrifter, og til nyetableringer,2) Jeg antar at gunnfinansieringen er risikofri, det vil si atpantesikkerheten er reell, og 3) Grunnfinansieringsordningener reelt selvfinansierende. Jeg velger altså å taSNDs målsettinger og bestemmelser bokstavlig. Når detgjelder det sistnevnte punktet, er dette en ikke-triviell forutsetningpå grunn av insentiver til og mulighter for hyssubsidiering.I sluttdrøftingen vil jeg derfor løse på denneforutsetningen. Når det gjelder forutsetning 2) er det viktigå påpeke at SNDs eksisterende grunnfinansieringsportefØljeikke nødvendigvis er utelukkende risikofri.Samfunnsøkonomiske kriterier som må oppfylles forat SNDs grunnfinansieringsvirksomhet kan anbefalesopprettholdt, gjennomgås i avsnitt 2. De to hovedgruppeneav relevante markedsimperfeksjoner i kredittmarkedet,asymmetrisk informasjon og imperfekt konkurranse,diskuteres henholdsvis i avsnittene 3 og 4. Optimalvirkemiddelbruk dersom markedsimperfeksjonerkan påvises, er tema for avsnitt 5, og diskusjonen konkluderesi avsnitt 6.2. SAMFUNNSØKONOMISKE KRITERIERBlant fagøkonomer er det en bred aksept for at distriktspolitikkbest kan implementeres gjennom generelle,næringsnøytrale virkemidler, som f. eks. differensiert arbeidsgiveravgift.Grunnfinansiering av utvalgte prosjekterog bedrifter er et selektivt virkemiddel. Eventuellgrunnfinansiering gjennom SND må derfor begrunnesmed imperfeksjoner i kredittmarkedet. Aktuelle imperfeksjonerkan være asymmetrisk informasjon (bedriftenPeter Osmundsen, dr. oeconfra 1994, er forsker vedStiftelsen for samfunns- ognæringslivsforskning (SNE) iBergen.vet mer om bedriftens soliditet ogprosjektets lønnsomhet og risiko ennfinansinstitusjonene) og mangelfullkonkurranse i enkelte segmenter avkredittmarkedet.Næringsfinansiering gjennom SNDer fagøkonomisk tilrådelig dersomfølgende tre krav er oppfylt: 1) Det ermarkedsimperfeksjoner i enkelte segmenterav kredittmarkedet, 2) Næringsfinansieringgjennom SND er detbeste virkemiddelet til å korrigere forimperfeksjonene, og 3) Gevinsten avmarkedskorreksjon er større enn summenav påløpte kostnader (administrasjonskostnaderl, tap på utlån, ogeventuelle rentesubsidier) målt tilsamfunnsøkonomisk skyggepris.Det er en forutsetning for grunnfinansieringsordningentil SND at denneskal være selvfinansierende, det vil siat SND i stor grad er ment å opptresom en privat bank i dette markedssegmentet.Dersom dette fullt ut er tilfelle,får ikke havet under punkt 3) anvendelse. Graden av selvfinansieringkan imidlertid være gjenstand for måleproblemer.Eksempelvis vil andelen av SNDs faste kostnadersom skal belastes grunnfinansieringsvirksomheten, være etskjønnsspørsmål. Dette skjønnet vil bli foretatt av SND,og er ikke så lett å kontrollere eller overprøve for utenforstående.En fagtradisjon innenfor økonomi har satt søkelyspå byråkratiers iboende ekspansjonstendens. Anvendt på.SNDs ledelse og ansatte, vil disse ha interesse av at institusjonensnåværende omfang opprettholdes, og vil såledeskunne ha et insentiv til å kryssubsidiere den konkurranseutsattevirksomheten. 2 En enkel måte å gjøre det på er åla grunnfinansieringsvirksomheten bære mindre enn sinforholdsmessige andel av de faste kostnadene. Hvis så ertilfelle, er kryssubsidiene, målt til samfunnsøkonomiskskyggepris, relevante i vurderingen av grunnfinansieringenssamfunnsøkonomiske lønnsomhet.3. ASYMMETRISK INFORMASJONDet finnes en omfattende litteratur om imperfeksjoner ikredittmarkedet som skyldes asymmetrisk informasjon;Rattsø (1995) påpeker at de direkte administrative kostnadene undervurdererde samlede ressurser som medgår til driften, fordi statsbankenebelaster det samlede offentlige og politiske beslutningssystem.Han argumenterer videre at det må regnes som en kostnadsfaktor atstaten gjør bruk av sin kredittverdighet for å skaffe innlån til statsbankene.Sistnevnte resonnement synes å bygge på en forutsetning om atstaten står overfor en stigende tilbudskurve i kredittmarkedet. Dette erikke uten videre opplagt i dagens økonomiske situasjon, men kan blimer aktuelt i framtiden.2 En lignende problemstilling har vi for Telenor, der konkurrentene påstårat selskapet kryssubsidierer de konkurranseutsatte delene av sinvirksomhet. For definisjon av kryssubsidiering og en diskusjon ommulig kryssubsidiering i Telenor, se Husum (1995).SOSIALØKONOMEN NR. 10 1995 21


Grunnfinansiering gjennom SND?for en innføring, se vedlegg 4 i NOU 1989:1 av Strand ogVale, og Clemenz (1986) for en mer omfattende oversikt.Dersom låntaker er bedre informert enn långiver, kan detoppstå markedsimperfeksjoner i form av rasjonering avkreditt i likevekt, og ineffektiv fordeling av kreditt. Disseimperfeksjonene medfører et samfunnsøkonomisk velferdstap,og kan begrunne offentlige inngrep i kredittmarkedetdersom velferdsgevinsten av inngrepene er størreenn kostnadene med tiltakene. Det er her verdt d påpekeat denne litteraturen behandler situasjoner med manglendepantesikkerhet, det vil si risikolån. Denne teorienfår ikke anvendelse for situasjoner der låntaker kan stillefull pantesikkerhet for lån og renter, dvs. grunnfinansiering,men har relevans for den risikoeksponerte delen avden nåværende grunnfinansieringsporteføljen til SND.Problemene med asymmetrisk informasjon gjelderspesielt for nystartede bedrifter, og for små og mellomstorebedrifter. Årsaken er at disse selskapene ikke erkjente blant sentrale finansinstitusjoner, og at det er endel faste kostnader forbundet med informasjonsinnsamling.Spesielt stort er problemet på områder der annenhåndsverdienav kapitalutstyret er liten (liten pantesikkerhet),for eksempel distrikter med tynt annenhåndsmarkedog investeringer i spesialisert kapitalutstyr. På grunnav moral hazard problemer representerer asymmetrisk informasjonogså et problem på områder der det er viktigmed innsats av komplementær human capital. Det er hernærliggende d tenke på investering i kompetanse og FoU.På disse områder kan SND ha en rolle å spille ved å yterisikolån til bedrifter som er gjenstand for rasjonering, ogved d redusere lånekostnadene slik at samfunnsøkonomisklønnsomme prosjekter kan realiseres. 3Dersom pantesikkerheten er reell, er ikke asymmetriskinformasjon modellene som ble gjennomgått overfor relevante.Asymmetrisk informasjon kan allikevel ha relevansfor lån gitt mot pantesikkerhet. Dette er tilfelle i dengrad asymmetrisk informasjon leder til regional segmenteringav markedet. Pd samme vis som transportkostnader,kan informasjonskostnader lede til en oppsplitting avmarkedet, med påfølgende fare for manglende konkurransei enkelte regionale segmenter.Teoriene som ble beskrevet overfor tok utgangspunktasymmetrisk informasjon mellom bedriften og banken.Det er imidlertid grunn til d tro at det er ytterligere en informasjonsskjevheti kredittmarkedet: Den lokale finansinstitusjonenvet mer om lokalbedriften og dens prosjekterenn en finansinstitusjon lokalisert i storbyene. Arsakener at lokalbanken skaffer seg relevant økonomisk informasjongjennom sin daglige virksomhet. Daglig kontaktmed lokale bedrifter i form av betalingsformidling,rådgivning, kredittformidling og lignende, gir etterhvertet bilde av bedriften. I utgangspunktet er lokalbankenskundekunnskap av det gode — innslaget av asymmetriskinformasjon i forholdet mellom lokalbanken og denskunder reduseres. På den annen side er denne informasjonenikke tilgjengelig for banker lokalisert i storbyeneeller i utlandet, og kan derfor lede til lokal markedsmakt.Problem vil være størst for små bedrifter pd grunn avfaste kostnader ved innhenting av informasjon. Merk atproblemstillingen med imperfekt konkurranse også er relevantfor grunnfinansiering. SND kan her muligens haen rolle å spille — en ekstra aktør i lokale markeder kan giøkt konkurranse. Det relevante spørsmålet er om imperfektkonkurranse er et viktig problem for pantesikredelån, og i så fall, er grunnfinansiering gjennom SND detbeste virkemiddelet for å redusere problemet.4. IMPERFEKT KONKURRANSEFor å undersøke om det er innslag av markedsmakt imarkedet for grunnfinansiering, er det antagelig formålstjenligå ta utgangspunkt i flere konkurranseindikatorer:A) Antall kredittinstitusjoner som er etablert i de ulikemarkedssegmentene4, B) Innslag av etableringshindringer,og C) Forekomst av store overskudd -- høy rentemargini forhold til påløpte kostnader — eller unødvendighøyt kostnadsnivå.Å fastslå om det er innslag av markedsmakt i formidlingav pantesikret kreditt er et empisik spørsmål, menmed utgangspunkt i enkelte av kriteriene som er nevntovenfor kan man danne seg en del apriori oppfatninger.Det synes å være relativt høy konsentrasjon i norsk banknæringper i dag. Vi ser enkelte faretegn — sanering av filialnetteti de store bankene samt et betydelig antall fusjoner.Andre forhold drar imidlertid i motsatt retning. Norskeog utenlandske banker er under etablering i storbyene,og andre typer finansinstitusjoner (herunder livsforsikring)yter kreditt. Mulige etableringshindringer er etablertekundeforhold og direkte etableringskostnader iform av reservekrav og inngangsbillett til bankenes fellesbetalingstjenester. Ved oppheving av kredittreguleringener imidlertid verdien av etablerte kundeforhold sterkt redusert.Nyetableringene tyder ikke på at etableringshindringeneher er uoverstigelige.I distriktene er antallet banker noe mer beskjedent,men situasjonen skulle være noenlunde tilfredsstillende ide fleste regioner av landet. I tillegg til de lokale sparebankene,vil de fleste regionsentra ha filialer av de storeforretningsbankene, postbank, samvirke, og forsikrings--selskap. Avhengig av hvordan man deler inn i delmarkeder,vil det imidlertid også være segmenter av kredittmarkedetder den lokale sparebanken er enerådende. Dette erikke noe problem dersom kredittmarkedet er nasjonalt —bedriftene kan da søke kreditt i storbyene, eller i utlandetfor den saks skyld. Problemet oppstår dersom markedeter segmentert (regionalisert).Segmentering kan som nevnt til en viss grad være gjeldendedersom det er innslag av informasjonsskjevheter i3 Det ligger et faremoment i at risikolånene delvis har karakter av avære et selektivt virkemiddel mot enkeltbransjer. Problemet med ensidignæringsliv i distriktene kan da sementeres. Et annen problemstillingsom det er verdt a være oppmerksom pa, er at statlig forsyningav risikokapital kan lede til overinvestering i enkelte næringer.4 Herunder må man undersøke graden av segmentering i kredittmarkedet22 SOSIALØKONOMEN NR. 10 1995


kredittmarkedet. Det er da ikke så enkelt å få lån fra sentraltlokaliserte banker, og lokalbanken kan få markedsmakt.Dette er imidlertid ikke entydig. Konkurransefordelenved å være lokalisert nær kunden, med bedre tilgangpå informasjon, kan helt eller delvis oppheves avulempen ved at lokalbanker har ikke samme grad av risikospredningsom sentrale banker. Lokalbanker er oftekonsentrert om spesielle næringer som dominerer i regionen,og har ikke samme næringsspredning i porteføljensom landsdekkende banker. I tillegg ligger det en risikoeksponeringav ringvirkninger i det lokale næringsliv;dersom en hjømesteinsbedrift går over ende kan detramme næringslivet i hele regionen. Selv om en bedrifthar full pantesikkerhet, isolert sett, er det fortsatt en risikofor lokalbanken når man tar hensyn til ringvirkninger.Dette problemet unngås i sentrale banker som harlangt større geografisk spredning i lånemassen. Sagt påen annen måte — en del av den systematiske risikoen i lokalbankeneer diversifiserbar for storbankene. Konkurransesituasjoneni delmarkedene er derfor ikke entydig.Et tilleggsmoment er at produktet — kreditt — ikke nødvendigviser homogent. Ved differensierte produkter erdirekte prissammenligninger ikke relevante. Selv om lokalbankeropererer med høyere utlånsrente, trenger ikkedette indikere manglende konkurranse dersom kundenvurderer produktet til å ha en høyere verdi. Verdiforskjellenkan ligge i to forhold: 1) Tilleggstjenester, og 2) Implisittkontrakt om mildere inkassopolitikk ved mislighold.Det er mulig at små banker, som har nær kontaktmed sine kunder, i større grad enn store forretningsbankeryter tilleggstjenester i form av rådgivning. Det erdessuten mange eksempler på at lokalbanker er mildere isin reaksjon ved misligholdte lån — om dette gjelder generelter imidlertid et empirisk spørsmål.Det finnes få empiriske undersøkelser vedrørendekonkurransesituasjonen i norsk bankvesen. I en analyseav den samlede banksektoren i Norge i 1980-årene, finnerTræen (1993) at frikonkuffansehypotesen ikke kan forkastes.Relevant i vår sammenheng vil være å splitte kredittmarkedetopp i geografiske regioner, for å undersøkemuligheten av lokal markedsmakt. Træen arbeider nettoppmed den problemstillingen i sin doktorgradsavhandling,men resultater foreligger ikke enna. 5For å oppsummere er det usikkert, både på teoretisk ogempirisk grunnlag, om lokal markedsmakt er et viktigproblem i det norske kredittmarkedet. Selv om dette imidlertidskulle være et alvorlig problem i enkelte regionalemarkedssegmenter, er det ikke opplagt at statlig grunnfinansieringer beste måten å avhjelpe problemet på.5. OPTIMAL VIRKEMIDDELBRUKFor å utrede optimal virkemiddelbruk ved eventuell lokalmarkedsmakt for pantesikret kreditt, må vi klarleggemulige virkemidler og deres respektive fordeler og kostnader.Statlig grunnfinansiering er her bare ett av flerevirkemidler staten rår over. En åpenbar innvending motstatlig forsyning av pantesikret kreditt er at dersom denregionale markedsmakten skyldes privat informasjon hoslokalbanker, star SND overfor det samme informasjonsproblemetsom sentralt lokaliserte privatbanker. Alternativevirkemidler til statlig grunnfinansiering kan værefjerning av etableringshindringer og ulike former for regulering— det er slike tiltak som treffes i andre markedermed ufullkommen konkurranse.Et grunnleggende samfunnsøkonomisk prinsipp er aten markedsimperfeksjon best lar seg korrigere ved atman direkte angriper kilden til imperfeksjonen. I tilfellemed lokal markedsmakt er det etableringshindringer — ivid forstand — som er kilden. I andre næringer med mangelfullkonkurranse velger derfor staten å bedre etableringsforholdene.I den grad dette ikke er mulig eller tilstrekkelig,griper man gjerne inn med kontroll av eventueltprissamarbeid, eller man iverksetter direkte reguleringstiltak,som for eksempel prisregulering. Her kan detinnvendes at direkte regulering av lokalbanker rundt idistriktene kan være vanskelig å gjennomføre.Viktigste etableringshindring i regionale segmenter avkredittmarkedet, er antagelig de etablerte kundeforhold.For en bank som allerede er etablert i andre delmarkeder,vil problemet med den etablerte lokalbankens eksisterendekundeforhold antagelig være et større etableringshinderenn de direkte kostnadene forbundet med å etablereen ny filial. For en nystartet bank kan det i tilleggvære betydelige direkte etableringskostnader i form avreservekrav og inngangsbillet til bankenes felles betalingstjenester.Etablerte kundeforhold kan gi en innlåsning av bankkundene.Dette skaper etableringshindringer, og kan gi opphavtil lokal markedsmakt. Småbedrifter kan være av den oppfatningat kundeforhold har økonomisk verdi, og kan derforunnlate å søke lån i storbyene. Innlåsningen kan derfor bidratil regional segmentering av kredittmarkedet. Gjennomen bevisst politikk kan bankene øke innlåsningen. Aktuellpolitikk er her å la innskuddsrenten bli knyttet sammenmed utlånsrenten, drive subsidiert betalingsformidling ogrådgivning, og inngå implisitte kontrakter om skånsom inkassofra bedrifter med langt kundeforhold.Et statlig virkemiddel som kan redusere etableringshindringeneer informasjonsvirksomhet: Bankkunder kanopplyses om at den reelle verdien av kundeforhold er reduserti dagens deregulerte kredittmarked. Andre tiltaksom kan bidra til å øke konkurransen er å regulere inngangsbillettentil bankenes felles betalingstjenester, påseat ikke overdrevne reservekrav hindrer etablering, ogforby sammenknyttede priser.5 En implisitt premiss i diskusjonen ovenfor har vært at konsentrasjon ibanknæringen er skadelig, ved at tilbudt kredittvolum reduseres. Nilssen(1995) problematiserer denne vante forestilling ved å vise til atdet også kan finnes positive effektivitetsvirkninger av økt konsentrasjonog profitt i banksektoren. Som eksempler på konsentrasjonsgevinsternevner han bl. a. at profitt reduseres problemet med at bankenepga. innskytersikring har for store insentiver til å ta risiko 9 og at øktkonsentrasjon kan gi mer veldiversifiserte og dermed sikrere banker.SOSIALØKONOMEN NR. 10 1995 23


Grunnfinansiering gjennom SND?Det er under utvikling næringsøkonomisk teori formarkeder med sameksistens av private og offentlige bedrifter.En oversikt gis i Basu (1993). Disse markedene erblitt kalt blandet oligopol, og er karakterisert ved imperfektkonkurranse mellom aktører som har ulik målfunksjon.Målsettingen til de offentlige bedriftene avviker fraprivate bedrifter ved at de også vektlegger konsumentoverskudd.Følgelig vil de opptre mer aggressivt i markedet,og vil bidra til å presse ned prisene. I så måte kan offentligdrift være et egnet instrument i konkurransepolitikken,dersom mer direkte virkemidler ikke fører fram.Jeg er imidlertid ikke kjent med eksempler fra andre næringerat det opprettes et statlig selskap med det formal åøke konkurransen i et bestemt marked.Denne greinen av næringsøkonomisk teori har ikkeumiddelbar relevans for SNDs rolle i markedet for grunnfinansiering,ettersom SND her på mange vis forutsettes åopptre som en privat markedsaktør: Innlåning skal skje tilnormale markedsbetingelser, virksomheten skal væreselvfinansierende, og den er etterhvert landsdekkende.Dersom primærmålsettingen ved grunnfinansieringsordningenskulle være å øke konkurransen i distriktene,burde virksomheten vært langt mer målrettet. Et naturligspørsmål er her følgende; dersom virksomheten skal fungereetter bedriftsøkonomiske prinsipper — hvorfor kanden da ikke være privatdrevet? Et mulig svar er at det erbestemte hindringer for etablering av nye bedrifter.Etableringshindringene er imidlertid ofte ikke naturgitte;i stor grad kan disse kontrolleres av myndighetene.Dersom begrunnelsen for statlig grunnfinansieringskulle være manglende konkurranse for pantesikrede lån,er det viktig å passe på at SND ikke utkonkurrerer lokalebanker. Her er det en reell fare for at man i stedet for åstimulere til økt etablering og derigjennom redusert markedsmakt,faktisk forårsaker markedskonsentrasjon vedat lokalbanker nedlegges. Isolert sett er derfor dette et argumentmot statlig grunnfinansiering. Målsettingen forSND er å yte pantesikrede lån under like konkurransevilkar(level playing field). Umiddelbart synes det som omdette kan være problematisk. Jeg tenker her på muligheterfor kryssubsidiering.Postbanken er i ferd med å ekspandere sin utlånsvirksomhettil næringslivet i distriktene. Sentralt i denne ekspansjonenstår næringslån mot pantesikkerhet. Jeg sluttermeg til det syn som forfektes i NOU nr. 11, 1995,Statsbankene under endrede rammevilkår — det er ikkenaturlig at SND yter grunnfinansieringslån der Postbankener representert. To konkurrerende statsinstitusjonerpå dette markedet virker ikke formålstjenlig.Statsbankutvalgets mandat synes imidlertid å ha fått enunaturlig avgrensning: «Utvalget skal på prinsipieltgrunnlag vurdere statsbankenes rolle og funksjon. Postbankenregnes ikke som en statsbank i denne sammenheng.»Jeg vil påpeke at næringslån ikke umiddelbart syneså passe inn i Postbankens produktspekter. Postbankenskompetanse synes primært å ligge i personmarkedet.I tillegg hefter samme innvendinger mot statlig forsyningav grunnfinansiering gjennom Postbanken somgjennom SND.Det kan argumenteres for at en fordel med grunnfinansieringgjennom SND, er at et vidt spekter av virkemidlervil kunne gi SND finansiell fleksibilitet og slagkraft i nærings-og distriktspolitikken. Man vil da kunne tilbyskreddersydde finansieringspakker til enkeltprosjekter.Det kan imidlertid også være problemer forbundet med etvidt produktspekter, ved at SND kan koble subsidierte ogkonkurranseutsatte produkter. Ellingsen (1995) hevder atdet er problematisk å tillate statsbankene å yte lån i konkurransemed andre banker, ettersom statsbankene vil anvende10fter om subsidier til å selge kommersielle lån.Denne pastanden blir imidlertid ikke dokumentert.Det hevdes at en forutsetning for at SND skal kunnegjøre en god jobb i segmentene med markedsimperfeksjoner,er at SND deltar aktivt i konkurransen i alle markedssegmenter.Eksempelvis, for å kunne gjøre en profesjonelljobb i formidling av risikokreditt til små, nyetablerte bedrifteri distriktene, ma man også drive med formidling avpantesikret kreditt til veletablerte bedrifter i storbyene.Begrunnelsen er at en bred markedskontakt er viktig for åforstå konkurransesituasjonen, samt for å kunne vurderetilbuds- og prisforholdene. En annen antagelse, som ermer vanlig, er at man kan gjøre en bedre jobb gjennomspesialisering mot de markedssegmentene man egentlig erment å betjene.6 Det er vanlig at statlige inngrep for å avhjelpemarkedsimperfeksjoner ikke omfatter hele markedet,men retter seg direkte mot imperfeksjonen. Et muligproblem ved at SND etableres i nær sagt alle markedssegmenterer at dette kan gi en målforskyvning — man kankomme til å opptre som en vanlig bank snarere enn detmarkedskorrektiv man er ment å være.På grunn av transaksjonskostnader i kredittformidling,jeg tenker her spesielt pd kostnader forbundet med kredittvurdering,kan det argumenteres for at SND bør ha etvidt produktspekter. Når en bedrift søker om risikolån, vilSND måtte foreta en kredittvurdering, som medførerkostnader. Når disse kostnadene er påløpt kan det værerasjonelt at SND forsyner bedriften med bade med grunnfinansieringog toppfinansiering, ettersom den nå alleredekjenner reell panteverdi osv. Vi vil få doble transaksjonskostnaderdersom i stedet en privat bank skal yte grunnfinansieringen.På den annen side kan man si at en alternativog uavhengig kredittvurdering også kan være nyttig —NOU nr. 11, 1995 konkluderer med at SND heller i hovedsakbør delfinansiere bedrifter som er rasjonert i detprivate kredittmarkedet.6SND sitter inne med stor kunnskap om enkelte bransjer. En veldiversifisertstatssektor kan i store grad bygge opp slik bransjekunnskapenn private banker som søker ha en næringsdiversifisert utlånsportefOlje.SND kan her ha en rolle å spille ved at de kan gjøre bedre kredittvurderinger.Faremomentet ved selektiv bransjefinansiering er atnæringsstrukturen, som ofte i utgangspunktet er for ensidig, sementeres.SND kan også lett bli gjenstand for lobbying og politisk press —enkeltbransjer har lettere for å organisere seg. Uansett vil besittelse avbransjekunnskapen være viktigst i formidling av risikolån.24 SOSIALØKONOMEN NR. 10 1995


Gitt at det er praktisk vanskelig d dra et klart skille mel-.lom de delene av kredittmarkedet der markedsimperfeksjoneneutgjør et problem, og de segmentene der markedetfungerer bra, må man også vurdere om det er samfunnsøkonomiskekostnader forbundet med at SND tilbyr finansieringover hele landet. I tilfelle med grunnfinansiering harjeg påpekt en del slike mulige kostnader — mulighet forkonkurransevridninger, duplisering av statsbanker i delmarkederder også Postbanken er representert, og koblingmellom SNDs ulike låneprodukter. Rattsø (1995) argumentererfor at statsbankene i en bred forstand representereret styringsproblem for de politiske myndighetene: Ansatteog ledelse i bankene vil ha egne interesser som kangå på tvers av myndighetenes mål, og slik «byråkratimakt»kan gi virksomheten større omfang og en annen innretningenn tiltenkt. I tillegg kommer eventuelle skjulte kostnaderi form av kryssubsidiering, belastning av det samlede offentligeog politiske beslutningssystem, og bruk av statenskredittverdighet for d skaffe innlån til statsbankene.I den utstrekning man aksepterer disse mulige kostnadenesom hefter med statlig grunnfinansiering, vil SNDsmanglende evne til å skille mellom segmenter av kredittmarkedetsom er kjennetegnet med ulik grad av konkurranse,svekke grunnfinansiering som et egnet instrument ikonkurransepolitikken — treffsikkerheten blir for liten.6. KONKLUSJONI avsnitt 2 gjennomgikk jeg samfunnsøkonomiske kravtil at statlig grunnfinansiering gjennom SND skal væretilrådelig: 1) Det er markedsimperfeksjoner i enkelte seg-.menter av kredittmarkedet, 2) Grunnfinansiering gjennomSND er det beste virkemiddelet til d korrigere forimperfeksjonene, og 3) Gevinsten av markedskorreksjoner større enn summen av påløpte kostnader, målt til samfunnsøkonomiskskyggepris. Jeg kan ikke se at disse haveneer tilfredsstilt.REFERANSER:Basu, K. (1993), «Lectures in Industrial Organization Theory», Blackwell,Cambridge, Massachusetts.Clemenz, G. (1986), «Credit Markets with Asymmetric Information»,Lecture Notes in Economics and Mathematical Systems 272,Springer-Verlag.Dale, K., T. Ellingsen, og U. Pedersen (1992), «Distriktspolitikk — innsikterfra Økonomisk teori», Stiftelsen for samfunns- og næringslivsforskning,rapport 47/92.Husum (1995), «Kryssubsidier — hva er det?», Sosialøkonomen, nr. 6.Ellingsen, T. (1995), «Statsbankene under endrede rammevilkår: Kommentar»,Sosialøkonomen, nr. 5.Nilssen, T. (1995), «Hvordan skaffe kapital til næringslivet? Bank kontraaksjemarked», Norsk Økonomisk Tidsskrift, hefte 1, 27-50.NOU nr. 11, 1995, Statsbankene under endrede rammevilkår. En utredningfra et utvalg oppnevt ved kongelig resolusjon 7. oktober 1994,avgitt til Finans- og tolldepartementet 29. mars 1995.NOU nr. 1, 1989, Penger og kreditt i en omstillingstid.Rattso, J. (1995), «Statsbankene under endrede rammevilkår», Sosial0-konomen, nr. 5.Trwen, L.T. (1993), «Empirical Measurement of Market Power. TheCase of the Norwegian Banking Industry in the 1980s», Stiftelsen forsamfunns- og næringslivsforskning, rapport 68/93.Abonnement 1101:oer til oppsigelse foreliggerSOSIALØKONOMEN NR. 10 1995 25


ARTIKKELPETTER JAKOB BJERVE:Innverkna den frå Rag nar Frischpå norsk makroøkonomiskplanlegg ing og politikklFrisch verka inn på denmakroøkonomiske politikken vedå utforme system av omgrep,'Ragnarå stimulere til talfesting avomgrepa i form av nasjonalrekneskapog nasjonalbudsjett og å byggjenumeriske modellar som hjelpemiddelfor makroøkonomisk planlegging ogpolitikk. Dessutan øvde han innverknadgjennom undervisning, organiseringav forsking, opplysingsverksemd ogrådgjeving. Desse innverknadene vartstyrt av vidtfemnande visjonar medsikte på mål som ikkje sjeldan synteseg å vere for ambisiøse.I. INNLEIINGFor d kunne skjøne korfor og korleis Ragnar Frischverka inn på makroøkonomisk planlegging og politikk iNorge, må ein ha det politiske og faglege grunnsynethans i minnet.Han stilte seg svært kritisk til det frie marknadssystemet.Den store arbeidsløysa i 1930-åra sag han på som ei«uverdig stode» og i 1949 karakteriserte han denne stodasom eit «monster». Arbeidsløyse måtte ein hindre vedmakroøkonomisk planlegging og politikk. Frisch varovertydd om at det var mogleg. Sosialøkonomane kunnespele ei hovudrolle i sd måte. Men då måtte dei skiljeskarpt mellom sak og vurdering. Framstillinga hans forstudentane om dette gjorde sterkt inntrykk på mange avdei og var moralsk viktig for rådgjevinga deira til politikarane(Frisch 1946).Fagleg var det først og fremst økonomisk og statistiskteori Frisch interesserte seg for. Økonomisk politikkkunne vere ei oppgåve for elevane hans. Dei ville han utstyremed formålstenlege reiskap for denne oppgava. Slikkunne han vere det «tunge artilleriet» som stødde opp om«infanteriet» av elevar i fremste frontlinje. Etter Andreverdskrig vart teorien for avgjerder i makroøkonomiskpolitikk hovudinteressa.Innverknaden av det teoretiske arbeidet hans er drøfta ihovudavsnitt II-IV. I II er det gjort greie for arbeidet medmakroøkonomiske omgrep og definisjonssamanhenganemellom dei. Resultatet av dette systemarbeidet kom i høggrad til nytte ved utarbeidinga av nasjonalrekneskap ognasjonalbudsjett. I III er det synt korleis elevane hans talfestaviktige makroøkonomiske omgrep. Frisch følgdesjølv opp systemarbeidet med å byggje makroøkonomiskemodellar. Desse vart aldri nytta til opplegg av makroøkonomiskpolitikk, men modellar som elevane hansbygde, vart nytta til dette formålet. Avsnitt IV handlar omdette.i Artikkelen er ei avkorta utgåve av eit foredrag som forfattaren heldtpå symposiet til minne om 100-årsdagen for Ragnar Frisch den 3.mars 1995. Arbeidet med artikkelen og foredraget drog føremonn avgode råd om forbetringar frå heile 13 sosialøkonomar med godtkjennskap til norsk planlegging og politikk, og fleire av dei medrøynsler frå nær kontakt med Frisch gjennom kortare eller lengre tid.Hjarteleg takk!26 SOSIALØKONOMEN NR. 10 1995


am&Den innverknaden på makroøkonomiskplanlegging og politikk somFrisch øvde gjennom meir personlegverksemd, er omtala i hovudavsnitt V.Her er det klårlagt korleis han ved undervisningog organisasjon av forskingla grunnlaget for innverknadgjennom elevane sine. Dessutan er detsynt korleis han øvde innverknad vedei omfattande opplysningsverksemdog i viss monn ved rådgjeving til styresmakteneog einskilde politikarar.Ragnar Frisch hadde vidtrekkandevisjonar og høge ambisjonar. I avsnittVI er somme av desse samanliknamed det som i røynda skjedde.II. SYSTEM AV OMGREPI tiltredingsforelesinga som professorved Universitetet i Oslo, sa Frischi 1932 at «Det ser ut til at vi skal fåen teori som er komplisert nok til åkunne ta imot det konkrete observasjonsmateriale,og at vi samtidig skalfå observasjoner som blir planlagt ogutført i den hensikt at de skal fyllesinn i dette teoretiske skjema» (Frisch1932). I samsvar med dette arbeiddehan i om lag 25 år med å utforme treulike system av makroøkonomiskeomgrep.Det systemet som Frisch offentleggjordeførst, heldt han foredrag ompå eit nordisk statistikarmøte i 1939.Formålet med dette var å gje grunnlagfor ein talfesta nasjonalrekneskap som kunne klårleggjestrukturen i norsk økonomi. Tre år seinare offentleggjordehan eit anna system som opprinneleg hadde til formålå gje definisjonsrelasjonar for makroøkonomisk teori.Det fekk namnet Økosirksystem (Okonomisk sirkulasjonssystem).Det tredje systemet, som vart offentleggjorti 1952, skulle gje definisjonsrelasjonar for likviditetsanalysarog vart framstilt som eit rekneskapssystemfor finanstransaksjonane mellom ulike sektorar av norskØkonomi.Strukturell nasjonalrekneskapI 1937 fekk Socialøkonomisk institutt ved Universiteteti Oslo løyvingar til eit økonomisk strukturoversyn forNorge. Det skulle klårleggje strukturen for både dei einskildenæringane og alle næringane under eitt. Til dettetrongst det ein nasjonalrekneskap. I eit avsnitt av planenfor strukturoversynet (formulert av Frisch) heiter det:«Hensikten med nasjonalregnskapet er å koordinere dePetter Jakob Bjerve vart cand.oecon 1941 og drphilos vedUniversitetet i Oslo 1962.Han var universitetsstipendiatved Universitetet i Oslo 1945-49,byråsjef i Finansdepartementet1945-47, direktør i StatistiskSentralbyrå 1949-1980,Visiting professor vedStanford University 1954-55 ogfinansminister 1960-63.Han har vore rådgjevar iøkonomiske og statistiskespørsmål i ei rekkeutviklingsland.viktigste av de tallmessige data manetter hvert får samlet angående de enkelteområder innenfor landets økonomiskeliv, slik at disse data kommertil å fremtre som ledd i et hele. Nasjonalregnskapetskal danne sammeslags oversikt for landet under ett somdet ordinære regnskaps balansekontoog gevinst- og tapskonto danner forden enkelte bedrift» (Frisch, Keilhauog Wedervang 1936)Systemet for denne rekneskapenvart ikkje offentleggjort i detaljar(maskinskrivne notat om det ligg førepå Sosialøkonomisk institutt), men referatetfrå foredraget i 1939 syner atdet var særs ambisiøst (Frisch 1940).Her kan det vere nok å nemne tredøme på det:1) Rekneskapssystemet skulle ha 127konti som kunne dragast saman til14 hovudkonti. Det skulle ha særskildekonti for realobjekt og finansobjektog kvar konto skulleha både opnings- og sluttbalanse.2) Det skulle nyttast for sektorarframkomne ved ei kryssgrupperingav verksemder etter næringog - organisasjonsform. Som næringsgruppering skulle ein standardutarbeidd av Folkesambandetbli nytta. Grupperinga etterorganisasjonsform vart utarbeiddpå Instituttet.3) Postane i kontosystemet skulleverdsetjast etter tre ulike prinsipp,sjølvkost, marknadsprisar og neddiskontertnemlegverde av framtidige inntekter.Utforminga av dette systemet tok så lang tid at talfestingakom seint i gang. Då Universitetet vart stengt i november1943, var det fullført rekneskap berre for skipsfart og foroffentlege og halvoffentlege bankar. Arbeidet vart ikkjeteke opp att etter frigjeringa.ØkosirksystemetFrisch forelas for studentane om makroøkonomiskedefinisjonsrelasjonar i 1928-29, 1933-34, 1935 og 1940.Han tok og med ei framstilling om slike relasjonar i denvidkjende Cassel-artikkelen frå 1933 (Bjerve 1986). Våren1940 heldt han eit seminar om dette emnet, der fleireuniversitetslærar deltok. Etter nye drøftingar med sommeav deltakarane, offentleggjorde han Økosirksystemet(Frisch 1942). Dette systemet hadde mellom anna følgjandedefinisjonsrelasjonar for realobjekt:SOSIALØKONOMEN NR. 10 1995 27


Frisch, planlegging og politikkNettoprodukt ( R) = Konsum (C) + Realskatt (T) +Nettoinvestering (I) + Eksport(Aex+) — Import (Aex-), der Aex+ —Aex- = netto eksport (Aex)Nettoprodukt ( R ) = Konsum (C) + Realskatt (T) +Sparing (S)Sparing (S) = Nettoinvestering (I) + Netto eksport(Aex)For finansobjekt hadde det eit sett definisjonsrelasjonarsom var analogt med definisjonsrelasjonane for realobjekt.Desse vart jamvel symbolisert med dei samebokstavane med feit shift.For summane av real- og finansobjekt har særleg følgjanderelasjonar interesse:Samla kapital Realkapital (K) + Finanskapital (K)Samla inntekt Nettoprodukt ( R ) + Nettofinansinntekt(R)Samla investering = Nettorealinvestering(I) + Nettofinansinvestering(I)Samla sparing Nettorealsparing (S) + Nettofinanssparing(S)Samla kapitalauke = Samla investering + samla vinst påkapital + samla revurdering av kapital.Økosirksystemet skulle gjelde for ein kvar sektor, oghadde difor ikkje omgrep for transaksjonar mellom ulikesektorar («from whom to whom»). Dette vart endra i einny versjon av systemet fra 1948, der bade konsum og investeringvart splitta i ein offentleg og ein privat del(Aukrust, Bjerve og Frisch 1948). Ei slik oppsplittingvart først gjort i Nasjonalbudsjettet 1946. Finansdepartementetfekk ideen til det frå ei britisk parlamentarisk meldingom «Employment Policy» fed 1944.Definisjonsrelasjonane i Økosirksystemet vart framstiltbåde algebraisk, grafisk og ved eit kontosystem.Kontosystemet kan oppfattast som ei aggregering av dettilsvarande systemet for den strukturelle nasjonalrekneskapen.Ei talfesting av omgrepa i Økosirksystemet villesåleis ha reist langt mindre dataproblem enn den strukturellenasjonalrekneskapen, men vart ikkje freista på Sosialøkonomiskinstitutt.Finansiell nasjonalrekneskapParallelt med systemet for den strukturelle rekneskapenog for det som vart Økosirksystemet, freista Frischtidvis a syne korleis endringar i innanlandske fordringarfor somme sektorar hadde som motpostar tilsvarandegjeldsendringar for andre sektorar. I forelesingar demonstrertehan dette ved hjelp av rekneskapssystem med postarfor finansobjekt av ulike slag og med særskilde kontifor Staten, Norges Bank, andre bankar og ein restsektor.Ved hjelp av slike system synte han mellom anna at aukautlån fra bankane kunne skape auka bankinnskott og atunderskott for staten finansiert ved innanlandske låne-InnanlandskefinansobjektStatenNorges BankAndre bankarAndre sektorarInnanlandskefinansobjekti altNettoendring forinnanlandskefinansobjekt(kolonnesum —linesum)Nettoendring forutanlandskefinansobjektNettoendring forfinansobjekti alt28 SOSIALØKONOMEN NR. 10 1995


opptak, ikkje direkte ville føre til auka nettogjeld for landetsom eit heile.Etter krigen bad Finansdepartementet Frisch om hjelptil å leggje opp eit finansielt rekneskapssystem somgrunnlag for analysar av likviditetsutviklinga og for eimengderegulering av utlåna frå bankane. Resultatet varteit analyseskjema der endringane i fordringar og gjeldvart kryssgrupperte etter ulike slag finansobjekt og ulikeinstitusjonelle sektorar. Det vart 6g gjort freistnader pdtalfeste desse endringane, men det synte seg at kredittmarknadsstatistikkenvar for lite standardisert til at ei talfestingkunne bli god nok.I 1952 la Frisch fram ein finansrekneskap som Statistisksentralbyrå seinare lykkast i å talfeste (Frisch 1952a).Systemet for denne rekneskapen er i forenkla form syntovanfor.I den øvste delen av dette skjemaet syner kolonnanekor store innanlandske fordringsendringar kvar sektor harandsynes sektorane i forspalta og kvar line kor storegjeldsendringar kvar sektor har andsynes sektorane i hovudet.I den nedste delen er nettoendringane i utanlandskefinansobjekt og i alle finansobjekt føydde til. Detteopplegget vart seinare nytta av Statistisk sentralbyrå tilstandardisere kredittmarknadsstatistikken slik at ein talfestafinansrekneskap kunne lagast med ei meir detaljertgruppering av finansobjekt og sektorar.Ill. TALFESTING AV SYSTEMANasjonalrekneskapenI 1943 fekk Statistisk sentralbyrå pålegg frå den «konstituerte»statsråden for Finansdepartementet om å skaffeeit talgrunnlag for krav til dei allierte om krigsskadebotetter ein tysk siger. Dette gav direktør Gunnar Jahn formelldekning for å setje i gang talfesting av det årlege nasjonalproduktetfrå og med 1935 (som det la føre ei bedriftsteljingfor) og av kapitalreduksjonen frå 1939 somfOlgje av krigsskader og kapitalslit.Til dette arbeidet rekrutterte Byrået ei gruppe nyleg uteksaminertesosialøkonomar som alle hadde grundigekunnskapar om Økosirksystemet. To av dei hadde dessutanarbeidd på Sosialøkonomisk institutt både medstrukturrekneskap og med utforming av Økosirksystemet.Dette var nok årsaka til at det i tillegg til talfestingaav nasjonalproduktet og kapitalreduksjonen vart gjortoverslag for Ara 1940-1943 over eksport og import, tyskbruk av varer og tenester og det resterande konsumet(offentleg og privat). Dermed fekk ein talfesta både tilgangenog bruken av ressursar i dette tidsromet (Statistisksentralbyrå 1946).Då Finansdepartementet hausten 1945 skulle lage eitnasjonalbudsjett, vart det gjort på grunnlag av dessenasjonalrekneskapstala frå Byrået, men dei måtte ajourførast.Det vart difor gjort overslag over nasjonalproduktettil og med 1945 og over importoverskott, offentlegbruk av varer og tenester (inklusive okkupasjonskostnadene),privat konsum og privat investering for 1944. Somgrunnlag for nye nasjonalbudsjett utarbeidde Finansdepartementetseinare stendig meir detaljerte nasjonalrekneskap.Det skjedde i samråd med Statistisk sentralbyrå,men stort sett vart Byrået friteke frå dette arbeidetfor å kunne lage ein ny nasjonalrekneskap som skullevere meir omfattande og påliteleg.Den nye nasjonalrekneskapen vart offentleggjort i1952 og avløyste då tala som Finansdepartementet haddelage for åra 1946-1951 (Statistisk sentralbyrd 1952). Systemetfor den nye rekneskapen var i hovudsak det samesom Økosirksystemet, men viktige sider ved det vart 6ghenta frå dei danske og angelsaksiske nasjonalrekneskapa.Særleg viktig var det at ein kryssløpstabell vartbygd inn i systemet.NasjonalbudsjettetI februar 1946 la Finansdepartementet fram eit vedleggtil statsbudsjettet med alternative framskrivingar av nasjonalproduktetog hovudkomponentane av det for året1946 og for tidsromet 1946-1950 (Finansdepartementet1946). Formalet var å gje talgrunnlag for opplegget avden makroøkonomiske politikken i gjenreisingsåra. Nyenasjonalbudsjett vart lagt fram for 1947 og seinare år,med stendig fleire detaljar. Desse vart nytta både til politikkoppleggog til samordning av dei mange verkemidlafor den økonomiske politikken som då vart nytta, og deivart offentleggjorde i eigne stortingsmeldingar som programfor den makroøkonomiske politikken.Arbeidet med desse nasjonalbudsjetta vart i stor monndelegert til dei fagdepartement som hadde ansvaret forverkemidla. Desse utarbeidde såkalla særbudsjett, somvart levert Finansdepartementet der dei vart tilpassa til eitsamla nasjonalbudsjett etter å ha vorte drøfta i eit regjeringsutvalog godkjend av regjeringa. Denne metodenmed suksessive administrative tilnærmingar til det endelegebudsjettet vart sa d seie uendra nytta ved utarbeidingaav heile 14 årlege nasjonalbudsjett og tre langtidsprogram(som i røynda var nasjonalbudsjett for fireårsperiodar).Etter denne desentraliseringa spela Økosirksystemet eiviktig rolle i arbeidet med å gjere særbudsjetta konsistente.I kvart departement vart dette arbeidet anten utfOrtav sosialøkonomar som hadde grundige kunnskapar omdette systemet eller under rettleiing av slike tenestemenn.Økosirksystemet var eit sams «språk» for dei som haddeansvaret for budsjetteringa.Finansmatriks og kredittbudsjettDet systemet for ein finansrekneskap som Frisch lafram i 1952, vart for året 1948 talfesta av Arne Amundsen,men han tok atterhald om at gode nok tal ikkje letseg lage før statistikken over fordringar og gjeld var betresamordna. Ei slik samordning byrja same året.SOSIALØKONOMEN NR. 10 1995 29


Frisch, planlegging og politikkDet vart då sett i gang arbeid med standardar for definisjonarog for grupperingar av finansobjekt etter art og avdebitorar og kreditorar etter næring, og desse vart gjortobligatoriske for alle institusjonar som gav opplysningartil kredittmarknadsstatistikken. På det viset vart det moglegå få til ein påliteleg nok statistikk som for ulike grupperav finansobjekt hadde same gruppering etter debitorogkreditorsektor, og som for kvar sektor hadde den samegrupperinga av finansobjekt etter art. Dermed kunne fordringarog gjeld for alle sektorar summerast opp slik atein til dørnes for innanlandske finansobjekt i alt kunnelage ei kryssgruppering for sektorane slik som synt i skjemaetovanfor. Ei tilsvarande kryssgruppering kunne lagastfor utanlandske finansobjekt og for summen av innanlandskeog utanlandske finansobjekt. Slike oppstillingarvart kalla finansmatriksar. Finansmatriksane synte til domeskorleis utlåna fordelte seg på grupper av kredittinstitusjonarog på låntakargrupper.Nasjonalbudsjettet hadde ikkje noko særbudsjett forutlåna frå alle kredittinstitusjonar før frå og med 1956.Dd vart dei ulike gruppene av kredittinstitusjonar pålagt davgrense utlåna sine i samsvar med eit kredittbudsjett,som synte kor mye kvar gruppe maksimalt kunne utvidekreditten.VurderingJamvel om Sosialøkonomisk institutt ikkje lykkast i dlage ein talfesta nasjonalrekneskap, fremja den logiskerettleiinga som Økosirksystemet gav, arbeidet med bådenasjonalrekneskap i Statistisk sentralbyrd og nasjonalbudsjetti Finansdepartementet. Somme av grupperingssystemasom vart utarbeidde for den strukturelle nasjonalrekneskapen,kom 6g til nytte i begge institusjonane.Utan systemarbeidet til Ragnar Frisch kunne ikkje nasjonalbudsjettetha vorte utarbeidd så tidleg som tilfelletvart, og samordninga av den makroøkonomiske politikkenkunne ikkje ha vorte like effektiv. Med dette systemarbeidetfremja han dessutan konsistens i makroøkonomisktenking, ikkje berre mellom sosialøkonomar, menetter kvart mellom politikarar og andre interesserte 4.Dessutan gav det eit naudsynt grunnlag for bygging avtalfesta makroøkonomiske modellar.Initiativet til nasjonalbudsjettet vart teke av sosialøkonomenErik Brofoss, som var finansminister i den førsteArbeidarpartiregjeringa etter krigen. Han følgde opp eitarbeidsprogram vedteke på landsmøtet i Arbeidarpartiethausten 1945, der partiet gjekk inn for d lage eit «folkehusholdningsbudsjett»som skulle «vise nasjonalinntekten,hvordan den fordeler seg på lønninger og andre inntektsformerog på forbruk og investering» (Det norskeArbeiderparti 1945). Omdøypinga til «nasjonalbudsjett»kan ha vorte inspirert av Frisch som alt i 1940 myntadette ordet. Men Frisch vart ikkje rådspurd om oppleggetfor eller den administrative utarbeidinga av nasjonalbudsjettet.Ideen om eit nasjonalbudsjett kasta Frisch fram alti 1932 (Frisch 1995, s. 68), men det er uvisst om Brofosskjente til dette. Mest truleg er det at han henta ideen fråStorbritannia (Bjerve 1991).IV. MAKROØKONOMISKE MODELLARModellar bygde av Ragnar FrischI eit foredrag som Frisch heldt i New York i januar1947, etter nyleg å ha vorte valt som formann for FNsKommisjon for økonomi og sysselsetting, sa han segsvært nøgd med at Norge hadde fått eit nasjonalbudsjett(Frisch 1947). Men metoden for utarbeidinga av detønska han tydelegvis d forbetre. Han opplyste såleis atSosialøkonomisk institutt ved Universitetet i Oslo dreivmed studiar av strukturrelasjonar mellom postane i nasjonalbudsjettet.Snautt to år etter offentleggjorde han som resultat einnumerisk makroøkonomisk modell som kunne nyttast til åhalde ved lag optimal sysselsetting ved hjelp av pris-, lønsogskattepolitikk (Frisch 1948). Våren 1949 la han fram eitnotat om denne såkalla Submodellen for eit underutval avFN-komiteen, men utvalet fann det ikkje verd å drøfte(Frisch 1949a). Etter dette slutta Frisch som medlem, menhan heldt fram med modellarbeidet. Ut på hausten la hanfram ein særs ambisiøs plan for arbeidet vidare (Frisch1949b). Det skulle utvidast i sju retningar og dekkje1) dei internasjonale sidene ved norsk økonomi2) investeringsproblema3) hovudgruppene av økonomien4) skilet mellom statlege og private foretak5) faktorar på pengemarknaden6) foretaksreaksjonar ved endringar i prisar, løner, skattaretc. og7) sosiale mål.Alt i 1950 var det avtalt eit samarbeid om slike modellarmellom Sosialøkonomisk institutt og Statistisk sentralbyrå.Byrået skulle arbeide med produksjonskryssløpetog pengesirkulasjonen, medan instituttet skulle taseg av dei andre sidene ved modellen. Frisch skullesjølve ha ansvaret for teorien for modellane (Frisch1950a). Snart vart dette samarbeidet utvidd til d gjeldeFinansdepartementet som skulle ha til hovudoppgåveklårleggje korleis modellane burde konstruerast for dkunne forbetre nasjonalbudsjetteringa. Frisch var drivandekraft i dette trekantsamarbeidet. Han sytte foropprette fleire samarbeidsutval, som hadde mange møte,ofte med Frisch som ein særs aktiv deltakar.Frisch hadde etter måten mange medarbeidarar tilhjelp i modellarbeidet ved Sosialøkonomisk instituttgjennom 1950- og 1960-åra. Dei fleste stelte med grupperingsproblemog talfesting, men somme utførte 6gavanserte analysar. Resultatet vart hovudsak tre numeriskemodellar utvikla etter tur i tillegg til Submodellen:1. Medianmodellen (Frisch 1956)2. Refimodellen (Frisch 1959)3. Kanaliseringsmodellen (Frisch 1960)30 SOSIALØKONOMEN NR. 10 1995


Desse modellane hadde definisjonsrelasjonar henta fråden nye nasjonalrekneskapen og strukturrelasjonar forproduksjonen estimert på grunnlag av tala for produksjonskryssløpeti denne rekneskapen. Modell 1 haddedessutan konsumrelasjonar for ulike grupper av hushald.Modell 2 hadde i tillegg finansøkonomiske definisjonsrelasjonarav det slaget som Frisch offentleggjorde i 1952og strukturrelasjonar som gjorde det mogleg å analyserefinansieringa av realinvesteringane som matte fastleggjasteksogent. Modell 3 hadde investeringsrelasjonarsom trongst for å kunne fastleggje realinvesteringaneinnanfor modellen.Formalet med alle Frisch-modellane var å tene som «eianalytisk ramme som kan nyttast til å oppnå samordningog system i dei mangesidige drøftingane av grunnleggjandemål for den økonomiske politikken og dei verkemidlasom kan nyttast for å nå desse måla» (Frisch 1957,sitatet omsett frå engelsk av forfattaren). Det var medandre ord konsekvensanalysar som modellane skulle nyttasttil. Difor kalla han dei «desisjonsmodellar». Frischmeinte at makroøkonomiske modellar var lite tenlege tilå lage prognosar.Frå midten av 1950-åra vart Frisch meir og meir interesserti å supplere modellane sine med numeriske preferansefunksjonarfor å kunne lage overslag for ein optimalpolitikk, istadenfor å fastleggje målsettinga intuitivt. Diforengasjerte han seg sterkt i programmeringsteknikk.Dei politiske vurderingane som preferansefunksjonaneskulle gje uttrykk for, hevda han at det var mogleg å talfesteved hjelp av intervju med politikarar. Han utformateknikk for og jamvel eksperimenterte med slike intervju.Ingen av dei mange desisjonsmodellane som Frischkonstruerte, vart nytta direkte ved opplegg av makroøkonomiskpolitikk. Til det var talfestinga for upåliteleg.Dessutan tok dei sikte på bruk av fleire verkemiddel enndei som var tilgjengelege etter at liberaliseringa av norskØkonomi byrja først på 1950-talet.Modellar nytta til planleggingI 1950-åra vart makroøkonomiske produksjonsmodellarog ein konsummodell nytta til å gjere betre overslagover einskilde postar i nasjonalbudsjettet. Dette skjeddeutan at den administrative metoden vart vesentleg endra.Men i 1960 vart denne metoden for somme postar avløystav modelloverslag. Dette var eit viktig gjennombrott.Frisch verka på fleire matar inn på denne utviklinga.Betre overslag over einskilde postar vart først ogfremst gjort ved hjelp av ein omfattande produksjonsmodellbygd på kryssløpstabellen i nasjonalrekneskapen for1954. Men alt i 1951 vart ein inversjon av kryssløpstabellenfor 1948 (med 34 sektorar) gjennomført ved eit samarbeidmellom Sosialøkonomisk institutt og Statistisksentralbyrd. To rekneassistentar frå kvar institusjon utforteinversjonen på to veker ved bruk av elektriske bordreknemaskinar.Ei tid etter offentleggjorde Frisch eit omfattandememorandum der han synte korleis resultatakunne nyttast til analyse- og planleggingsformål, mellomanna ved hjelp av verknadstabellar (Frisch 1952b). Sliketabellar vart seinare ofte nytta av Finansdepartementet tilå forbetre somme administrative overslag.Leiaren av arbeidet med kryssløpsmodellar var PerSevaldson, som vart tilsett i Statistisk sentralbyrd i 1949og som hadde vore forskingsassistent for Frisch i studietida.Han utførte djuptgåande analysar for å klårleggjekor gyldige dei teoretiske og empiriske føresetnadene forkryssløpsanalysane var (Sevaldson 1960). I 1954 rekrutterteByrået Arne Amundsen, som i fem år hadde arbeiddfor Frisch. Ved hjelp av ein metode utvikla av Frisch,bygde han ein modell for det private konsumet, basertdels på hushaldsgranskingar (for 1951-52 og 1958) ogdels på nasjonalrekneskapen (Amundsen 1957). Dennemodellen kom 6g til nytte i arbeidet med nasjonalbudsjettet.Det var Sevaldson og Amundsen som stod for gjennombroteti 1960, ved å kombinere dei produksjons- ogkonsummodellane som då lag føre. Den kombinerte modellen,som seinare vart døypt MODIS (MOdell av DISaggregerttype), kunne nyttast til overslag over bruttonasjonalproduktet,importen og storparten av det privatekonsumet ut frå gjevne storleikar av eksporten, detoffentlege konsumet, ein liten del av det private konsumetog bruttoproduktet i næringar der produksjonen i hovudsakblir fastlagd av kapasiteten (Sevaldson 1962).Slike modelloverslag vart for nasjonalbudsjettet 1961nytta istadenfor administrativt fastlagde overslag. Nye ogmeir omfattande versjonar av MODIS vart seinare i stendigstørre monn nytta istadenfor den administrativemetoden. Det reknearbeidet som MODIS-modellenhavde, vart utført ved hjelp av den elektroniske datamaskinenDeuce, som Statistisk sentralbyrd kjøpte inn i 1958.Modelloverslag for lengre tidsrom av produksjon, sysselsettingog investering i ulike næringar vart frå 1968 avgjort ved hjelp av ein vekstmodell som opprinneleg vartbygd av Leif Johansen, som i mange år samarbeidde medFrisch. Denne modellen vart i 1973 integrert med denMODIS-versjonen som dd var i bruk.VurderingModellutviklinga i Statistisk sentralbyrd vart i hoggrad inspirert av Ragnar Frisch og fremja av den opplæringasom modellbyggjarane hadde fått på Sosialøkonomiskinstitutt. Samarbeidet først på 1950-åra om inversjonarog det trekantsamarbeidet som Frisch seinare organiserte,fekk mye å seie for denne utviklinga. I vissmonn gav Frischmodellane 6g rettleiing for modellarbeideti Byrået. Kombinasjonen av produksjons- og konsummodellenvart såleis gjort etter monster av Medianmodellen.Dei andre modellane som Frisch bygde, verkasnautt inn på modellutviklinga i Byrået på annan måteenn ved å vise kva slags variable og strukturrelasjonar detkunne vere formålstenleg å føye til dei gjeldande MO-DIS-modellane. Det omfattande arbeidet med program-SOSIALØKONOMEN NR. 10 1995 31


Frisch, planlegging og politikkmerings- og intervjuteknikk som Frisch utførte, kom derimotikkje til nytte.Samstundes som Frisch stimulerte bygginga av makroøkonomiskemodellar fremja han 6g bruken av slike modellari norsk planlegging og politikk. Måten han gjordedet på, er nærare omtala nedanfor.V. PERSONLEG INNVERKNADUndervisning og organisasjon av forskingI fleire tiår etter at Ragnar Frisch vart professor, pregahan norske sosialøkonomar gjennom undervisning ogstudieopplegg, og for ein del av dei, gjennom den forskingahan organiserte (Bjerve 1989). Han var ein stimulerandeforelesar og ein inspirerande forskingsleiar.Somme gonger kunne studentane ha kjensle av å vere observatørari arbeidsromet hans meir enn lydarar til ei velførebudd forelesing. Men til gjengjeld vart dei fengsla avgeniet i arbeid. Forskingsassistentane hans kunne blinøydde til å vente til arbeidstida var omme før han komtil Instituttet, og somme gonger kunne han deretter haldepå dei til seint på kveld. Men dei som såg andletet hanslyse opp når han fann fine formuleringar eller såg han leså den svære kroppen hans rista når han kom på ein godidé, tilgav han og gløymde det aldri.Før krigen underviste Frisch vel så mye over mikroteorisom over makroøkonomiske emne. Men etter krigendreidde forelesingane hans seg i høg grad om makroøkonomiskplanlegging og politikk.Frisch spela ei leiande rolle ved utforminga av ein nyfem års studieskipnad som Stortinget vedtok i 1935, ogsom førte til embetseksamen og dermed tilgjenge til embetei staten på like line med juridisk embetseksamen.Pensum vart samstundes utvidd og modernisert, mellomanna ved at Frisch heldt fleire forelesingsseriar som vartstensilert. Ved i viss monn å nytte matematisk framstillingsmåte,gjorde han 6g stoffet vesentleg meir presistenn i vanlege lærebøker på den tida. I 1953 stødde Frischopp om ei omlegging av pensum som gav rom for valmellom ulike emne.Saman med professor Ingvar Wedervang fekk Frischoppretta Socialøkonomisk institutt frå 1. januar 1932.Dette førte til ei rekruttering til økonomisk forsking ogskaping av eit sosialøkonomisk forskingsmiljø somFrisch i 1941 hevda ville ha vore umogleg utan instituttet.Kort tid etter krigen la han fram ein plan som mellomanna gjekk ut på at unge sosialøkonomar skulle kunnedrive uavhengig forsking like etter eksamen, utan ellermed små forelesingsplikter (Frisch 1945). Denne planengjorde sitt til at det vitskapelege personalet ved instituttetauka fra 5 i 1947-48 til mellom 7 og 12 i dei neste 12 åra.Mellom dei 22 sosialøkonomane som arbeidde på instituttet- i tidsromet 1947-48 ti11952-53, vart tre departementsråda r, åtte professorar og to dosentar. Dei andre nifekk 6g høge stillingar, særleg i det offentlege der deifleste fekk ansvar for planlegging av makroøkonomiskpolitikk.Storparten av dei stats- og sosialøkonomane som vartuteksaminerte fra midten av 1930-åra, gjekk inn i offentlegteneste, ofte i stillingar som juristar tidlegare haddehatt nærmast monopol pd. Somme fekk 6g politiske tillitsverv.Så mange som 13 vart regjeringsmedlemar forkortare eller lengre tid, ein som statsminister og sju somfinansminister. Frisch lykkast såleis godt med å få«infanteristane» sine plassert i stillingar der dei kunnepåverke politikken.OpplysingsverksemdFrå først på 1930-talet nytta Ragnar Frisch ofte massemediatil å spreie opplysning om makroøkonomiske samanhengarog i viss monn til å gjere framlegg om makroøkonomiskpolitikk. Tidlegare hadde det vitskapelege arbeidetslukt han heilt, men den «uverdige stoda» underlågkonjunkturen fekk han til å byrja ei aktiv opplysingsverksemd.I oktober 1931 gav han, visstnok for første gongen, eitavisintervju (i samband med at Norge nyleg hadde gåttbort frå gullstandarden). Kort tid etter tilrådde han i eitavisinnlegg ein ekspansiv makroøkonomisk politikk. Frådå av offentleggjorde han både før okkupasjonen og etterfrigjeringa mange avisartiklar om makroøkonomisk polifikk,og somme vart trykt oppatt i eigne hefte. Han offentleggjordeòg populære artiklar i veke- og månadstidsskrift.I tillegg heldt han ein del foredrag både i radio ogfor forsamlingar i Oslo og andre stader. Berre nokre fådøme på opplysningsverksemda hans kan nemnast her.I slutten av 1932 skreiv Frisch «i hast» eit notat om:Statens plikt til cirkulasjonsregulering. Dette vart sendtfortruleg til «en rekke framtredende politikere og bankfolk»og dessutan drøfta på møte med somme av dei. Herskildra han krisa som «en sum av ulykke og lidelser»,analyserte årsakene og gjorde framlegg til rådgjerder somville skape ny kjøpekraft «på det strategisk avgjørendepunkt: i forbruket» (Frisch 1951a). Men det «var som årenne hodet mot veggen». Kort tid etter offentleggjordehan ein serie med artiklar i Dagbladet som bygde på dettenotatet.Fleire av avisartiklane frå 1930-åra gjekk ut på å ryddebort vrangførestellingar, som han kalla «fiksjoner» eller«fiksjonstenkning». Ein av desse var «sparingsfiksjonen»,nemleg trua på at auka spareinnskott i bankane gavuttrykk for reell sparing og at lagkonjunkturen kunnemotverkast ved auka realsparing, altså ved mindre konsum.Ein annan fiksjon var førestillinga om at bankanemåtte ha større innskott for å kunne auke utlåna sine.Frisch mynta slagordet «utlån skaper innskott». Ein tredjevar at staten ville velte byrder på framtidige generasjonarved å ta opp innanlandske lån. Frisch synte veddobbel bokføring at slike lån representerte like store fordringarfor långjevarane som gjeld for staten. Når hannytta tid på å rydde bort slike fiksjonar, var det nok fordihan meinte det var naudsynt for å få til ein meir rasjonellmakroøkonomisk politikk.32 SOSIALØKONOMEN NR. 10 1995


I to artiklar som Frisch offentleggjorde i ArbeidarpartitidsskriftetKontakt for oktober 1950 og februar 1951konkluderte han at «Det burde bli en fast praksis at ikkenoe stort økonomisk politisk spørsmål fikk sin avgjørelsefør representanter for de politiske partier med sine økonomiskerådgivere var kommet sammen til en rundebordskonferanseomkring en samgripingsanalytisk modell»(Frisch 1951c). Analysen ved hjelp av ein slik modellmåtte gjennomførast av sosialøkonomar, men i samsvarmed synet på skilet mellom sak og vurdering, strekahan under at dei berre skulle verke som ekspertar. Avgjerdeneskulle «nå som før ligge hos de demokratiske, politiskeorganer».Elles omtala Frisch nasjonalbudsjettet som «det førsteskritt mot en økonomisk samgripingsanalyse». Men hanfOydde til at «Vi må ta et langt og modig steg» ved d byggjemakroøkonomiske modellar. Formålet med artiklanevar tydelegvis å marknadsføre slike modellar.Artiklane vart offentleggjorde pd ny under tittelen«Økonomisk demokrati» i eit memorandum frå Sosialøkonomiskinstitutt i 1952. Dette viser at Frisch ennostødde opp om Arbeidarpartiet. Men seinare stilte hanseg meir og meir kritisk til Arbeidarpartipolitikken. Tid--leg i 1960-åra tok han jamvel fråstand frå Arbeidarpartiet,og stødde i staden opp om Sosialistisk Folkeparti. I1965 offentleggjorde han såleis 12 artiklar i avisa til dettepartiet, der han sterkt kritiserte fleire sider ved Arbeidarpartipolitikken.Desse artiklane vart trykt oppatt i ei brosjyreder ein av dei står under overskrifta «Sosialismenog fredspolitikken forlates, forfallet begynner» (Frisch1965). I ein annan artikkel klaga Frisch over «massivetilbakefall til fiksjonsøkonomien og det uopplyste pengevelde».Fiksjonstenkjinga i dag, hevda han, går ut på «atman ved hjelp av virkemidler som i alt vesentlig er avpenge- og finanspolitisk natur, skal kunne klare samtidigå sikre høy sysselsetting med rask økonomisk vekst og etstabilt prisnivå».Endå meir polemisk var han i kampen mot d gå inn idet Europeiske Fellesskap i 1960- og 1970-åra. I dennekampen skilde han nok ikkje alltid mellom sak og vurdering(Frisch 1963).Râclgjevande verksemdRagnar Frisch hadde ingen fast stilling som økonomiskrådgjevar for regjeringa, slik som professor Mahalanobisi India og professor Tinbergen i Nederland. Men både i1930-åra og i det første tiåret etter krigen øvde han innverknadpå den makroøkonomiske politikken ved andreformer for rådgjeving.Etter offentleggjeringa av Dagbladartiklane i 1933fekk Frisch kontakt med Ole Colbjørnsen, som då varjournalist i Arbeiderbladet, og gjennom han med toppleiarari Arbeiderpartiet. Hausten 1933 vart Frisch bedenom å vere med på å utforme framlegg til finansieringa aveit ekspansivt kriseprogram som Arbeidarpartiet offentleggjordei 1934. Saman med Colbjørnsen la han den 1.januar 1934 fram eit utkast etter å ha drøfta det med toppleiarari partiet. Med visse endringar vart det godkjent. Påoppfordring frå partileiaren Johan Nygaardsvold utformaFrisch dessutan ei fråsegn til finanskomiteen i Stortinget.Like etter at Arbeidarpartiet fekk regjeringsmakt i1935 kom Frisch med i «Komiteen til Utredning av Okonomiskeog Pengepolitiske Spørsmål» (Pengekomiteen).Som medlem av denne komiteen offentleggjorde han i1935 ei framstilling om marknadsoperasjonar, som kominn i pensum for det sosialøkonomiske studiet og somverka med til at Norges Bank seinare fekk høve til å nyttedette verkemidlet (Frisch 1935). Elles fekk rådgjevingahans snautt nokon innverknad på politikken seinare i1930-åra.Under okkupasjonen var fleire elevar av Frisch opptekneav korleis atterreisingsproblema etter krigen kunneløysast, og i dette arbeidet drog dei i høg grad nytte avden makroøkonomiske teorien som Frisch hadde lært dei.Men Frisch arbeidde ikkje sjølv med desse problema.Synspunkt som han hevda på lukka møte om økonomiskeetterkrigsproblem i februar og mars 1945, var lite konhete(Aukrust 1990, s. 8 og 19). På den tida var han mestoppteken av forsking på grunnlag av eksperiment medbier.Etter frigjeringa fekk Frisch nær kontakt med ErikBrofoss. I februar 1946 hjelpte han, saman med fleireandre, til med å utforme den første finanstalen som Brofossheldt, og som varte i heile tre og ein halv time (Brofoss1946). Fleire avsnitt av denne talen er typiske forFrisch, og somme er særs like med formuleringar i to artiklarsom han hadde offentleggjort i januar 1936. I 1950-åra og tidleg i 1960-åra heldt kontakten med Brofoss ogandre framtredande medlemar av Arbeidarpartiet fram,men no først og fremst ved at Frisch søkte råd frå dei ommodellarbeidet sitt.Alt i august 1945, vart Frisch medlem av ein komitesom skulle gje råd om det framtidige nivået for valutakursane,og kort tid etter kom han med i eit meir varigPenge- og finansråd. Valutakurskomiteen tilrådde samrøystesein 20 prosent auke av pundkursen, men regjeringavedtok å ikkje endre kursnivået (Valutakomiteen avaugust 1945). Penge- og finansrådet kom i 1946 saman tilfleire møte med Brofoss som møteleiar. Eit fleirtal somFrisch tilhøyrde, stødde opp om den lågrentepolitikkensom regjeringa hadde gatt inn for ved tiltredinga. Allemedlemane var samde om at dette ville krevje ei meir direkteregulering av kredittilførsla. Då det som før nemnt,enno ikkje fans statistikk over utlån gruppert etter hovudgrupperav låntakarar, rådde Rådet regjeringa til å gjekvalitative retningsliner for forretningsbankane og sparebankaneom omfanget og samansetnaden av kredittgjevingadeira.I åra 1947-1949 kom rådet ikkje saman, men i 1950bad Finansdepartementet på ny om rettleiing. Dd haddeliberaliseringa av økonomien byrja, og rentesatsane steigslik at det vart vanskeleg d finansiere statsbankane vedobligasjonslån til sa låg rente som før. Dessutan steig ut-SOSIALØKONOMEN NR. 10 1995 33


Frisch, planlegging og politikklåna frå dei private bankane for sterkt, trass i dei kvalitativeretningslinene som vart gjevne. I denne stoda gjorderådet fleire framlegg om kredittpolitikk, budsjettpolitikk(mellom anna subsidie- og skatteendringar), lønskompensasjonfor prisstiging, sosialpolitikk og bruken av deimengdereguleringane som enno vart haldne ved lag.Frisch tilrådde for eiga rekning innføring av ein inntektsskattlagt på konsumenteiningar og skattlegging av potensiellistadenfor faktisk inntekt. Saman med eit annamedlem kritiserte han dessutan avviklinga av importreguleringasom då hadde byrja (Frisch 195 lb).Penge- og finansrådet laga to nye utgreiingar innan detvart nedlagt i 1955. Dei viktigaste tilrådingane i desse varat rådet i 1952 gjekk inn for kredittrasjonering, finansieringav statsbankane ved lån frå staten og innføring avplikt for forretnings- og sparebankane til i viss monn 'åkjøpe statsbankobligasjonar til låg rente. Desse verkemidlavart seinare innførde og haldne ved lag i temmeleglang tid. Frisch var med i eit fleirtal for denne løysinga.VurderingDen rolla Frisch spela som lærar og forskingsleiar kanneppe overvurderast. Han påverka tenkjemåten til einheil generasjon av norske sosialøkonomar, særleg ved åklårleggje korleis makroøkonomisk teori kunne kvantifiserastog kombinerast med ei talfesting av omgrep ogstrukturrelasjonar. I viss monn sytte han jamvel for at eindel av «infanteristane» hans vart plasserte i strategiskviktige posisjonar. Slik øvde han gjennom elevane sineein viktig indirekte innverknad på makroøkonomiskplanlegging og politikk i etterkrigstida (Bjerve 1989).Gjennom opplysingsverksemd skapte Frisch betre allmennforståing av måten som økonomien funksjonerarog av aktuelle økonomiske problem. Han lykkast òg vel ikampen mot «fiksjonar», jamvel om fiksjonstenkingframleis skjer, til dømes i ordskiftet om budsjettpolitikk.Framlegga til nye institusjonar eller regelverk, som han iviss monn gjorde i samband med opplysningsverksemda,var derimot som regel for kompliserte og upraktiske til åbli gjennomførde.Den innverknaden som Frisch freista å øve som rådgjevarfor Arbeidarpartiet, var avgrensa til eit tidsrom påsnautt 20 år. Den ekspansive politikken som han tilråddetidleg i 1930-åra, vart i liten monn følgd opp etter at Arbeidarpartietfekk regjeringsmakt i 1935. Frå 1945 avderimot førte den nye Arbeidarpartiregjeringa ein i høggrad ekspansiv politikk. Rådgjevingsverksemda hansetter 1952 hadde derimot snautt nokon verknad på denmakroøkonomiske politikken.Ved ei samla vurdering må konklusjonen bli at FrischØvde større personleg innverknad gjennom utdanningsogopplysningsverksemd enn ved rådgjeving. Viktige f0-resetnader for denne innverknaden var dei vitskapelegeframstega han gjorde med d klårleggje makroøkonomiskeomgrep og definisjonssamanhengar, med bygging av makroøkonomiskemodellar og med å skape interesse for dbruke slike modellar. Det var desse framstega som gjordetidleg bruk av nasjonalbudsjett og planleggingsmodellarmogleg.VI. VISJONAR OG AMBISJONARVisjonen som Frisch hadde om seg sjølv som det


REFERANSAR:Amundsen, A. (1957): Vekst og sammenhenger i den norske økonomi.Statsøkonomisk Tidsskrift, Oslo, 121-158Aukrust, O., Bjerve, P.J., Frisch, Ragnar (1948): A system of conceptsdescribing the economic circulation and production process. Memorandumfrom the Institute of Economics, 8 March, Oslo, 56Aukrust, O. (1990): Dagbok fra 1945. I: Sosiale og Økonomiske Studier78. Oslo, 8 og 19Bjerve, P.J. og Frisch, Ragnar (1970): Økonomisk teori og politikk. I:økonomi og økonomisk politikk. 15 artikler. Oslo 1971, 5-13Bjerve, P.J. (1986): Ragnar Frisch og Økosirksystemet. I: Sosialøkonomennr. 9, 17-23 og nr. 10, 26-30. OsloBjerve, P.J. (1989): Økonomisk planlegging og politikk, Oslo, 228Bjerve, P.J. (1991): Korfor fekk vi nasjonalbudsjettet? I: Norsk ØkonomiskTidsskrift, Oslo, 77-96. Dessutan offentleggjort i: Reprint seriesNo. 56 Statistisk sentralbyråBrofoss, E. (1946): Norges økonomiske og finansielle stilling. Arbeidernesopplysningsforbund. Oslo, 64Det norske Arbeiderparti (1945): Arbeidsprogram. Oslo, 18Finansdepartementet (1946): Nasjonalregnskapet og nasjonalbudsjettet.Særskilt vedlegg nr. 11 til statsbudsjettet. Oslo, 38Frisch, Ragnar (1932): Nyorientering av den økonomiske teori. Økonomikkensom eksperimental vitenskap. Statsøkonomisk Tidsskrift.Oslo, 1-5. Trykt på ny i (Frisch 1995)Frisch, Ragnar (1935): Open Market Operations og deres virkninger påbanksystemet. Bilag 4 til Innstilling om Markedsoperasjoner avgittav Komiteen til Utredning av Økonomiske og Pengepolitiske Spørsmål.Oslo, 43-60Frisch, Ragnar, Keilhau, W. og Wedervang, I. (1936): Plan til økonomiskstrukturundersøkelse for Norge. Oslo, 29Frisch, Ragnar (1940): Nasjonalregnskapet. I: Beretning om Det 3. nordiskestatistikerrnøte i Oslo, 28. og 29. juni 1939. Oslo, 141-149,152-156 og 162-163. Trykt på ny i (Frisch 1995).Frisch, Ragnar (1942): Noen innføringsmerknader om Økosirk-Systemet(Det økonomiske sirkulasjonssystem). Oslo, 37Frisch, Ragnar (1945): Økonomisk forskning og undervisning i Norge.I: Statsøkonomisk Tidsskrift. Oslo, 101-112. Trykt på ny i (Frisch1995)Frisch, Ragnar (1946): Innledning til produksjonsteorien, 7. utgave.Oslo, 7-10. Trykt på ny i (Frisch 1995)Frisch, Ragnar (1947): The Economist and the World Problems of theDay. Address to the International Economic Club. Lake Success, 3.februar, 1-3. StensilertFrisch, Ragnar (1948): Subsidielikningssystemet. Memorandum fra Sosialøkonomiskinstitutt, 9. desember. Oslo, 1Frisch, Ragnar (1949a): Price - Wage- Tax-Policies as Instruments inMaintaining Optimal Employment. Memorandum 28. mars. Oslo, 52Frisch, Ragnar (1949b): Work done and work planned at the UniversityInstitute of Economics. I: Stimulator nr. 5. Oslo, 4-10Frisch, Ragnar (1950a): Hovedsynspunkter for arbeidet med den økonomiskesamgripningsanalyse (Decisjonsmodellen). Memorandumfra Sosialøkonomisk institutt, 3. februar. Oslo, 3Frisch, Ragnar (1951a): Statens plikt til cirkulasjonsregulering. Memorandumfra Sosialøkonomisk institutt, 11. januar. Oslo, 35. Trykt påny i (Frisch 1995)Frisch, Ragnar (1951b): Særuttalelse i Penge- og Finansrådets innstilling,15. oktober. Oslo, 40-41Frisch, Ragnar (1951c): Økonomisk demokrati. Memorandum fra Sosialøkonomiskinstitutt, 16. oktober. Oslo, 1-20. Trykt på ny i (Frisch1995)Frisch, Ragnar (1952a), i samarbeid med associat Arne Amundsen: Betalingsmiddelforskyvningermellom sektorer i et lands næringsliv. I:Innstilling fra Penge- og finansrådet, 13. januar. Oslo, 68-82Frisch, Ragnar (1952b): Reperkusjonsanalytiske problemer som kanstuderes på grunnlag av vare- og tjenestetilgangen oppdelt etter tilrekningsandeler,hovedkategorier av goder og næringssektorer. Memorandumfra Sosialøkonomisk institutt, 6. november. Oslo, 156Frisch, Ragnar (1956): Submodell, Medianmodell og Refimodell. Memorandumfra Sosialøkonomisk institutt, 2. januar. Oslo, 24Frisch, Ragnar (1957): Oslo Decision Models. Memorandum fra Sosial-Økonomisk institutt, 4. juni. Oslo, 47Frisch, Ragnar (1959): Aggregat-Refi-Modeller. Memorandum fra Sosialøkonomiskinstitutt, 20. april. Oslo, 92Frisch, Ragnar (1960): Synopsis of a Channel Model for MacroeconomicProgramming. Memorandum fra Sosialøkonomisk institutt, 23.august. Oslo, 3Frisch, Ragnar (1962): Prinsipiell diskusjon om makroøkonomiske virkemidler.Memorandum fra Sosialøkonomisk institutt, 7. desember.Oslo, 1, 3Frisch, Ragnar (1963): Hva saken gjelder. Oslo, 10-64Frisch, Ragnar (1965): Politikk i pakt med fremtiden. Oslo, 2, 13-16,22Frisch, Ragnar (1995): Troen på nøkken. (Opptrykk av artiklar). Oslo,267Sevaldson, P. (1960): Kryssløpsanalyse av produksjon og innsats i norskenæringer 1954. Samfunnsøkonomiske studier nr. 9, Statistisk sentralbyrå.Oslo, 614Sevaldson, P. (1962): En produksjons - konsum - kryssløpsmodell forØkonomisk planlegging. Statsøkonomisk Tidsskrift. Oslo, 69-98Statistisk sentralbyrå (1946): Nasjonalinntekten i Norge 1935-1943.Oslo, 159Statistisk sentralbyrå (1952): Nasjonalregnskap 1930-1939 og 1946-1951. Oslo, 335Valutakomiteen av august 1945 (1945): Innstilling. Oslo, 1-26Bokanmeldelse forts. fra 3. omslagssideEU-kommisjonen, professor AlexisJacquemin, og det andre av professorJiro Tamura ved Keio University. Dehar naturlig nok visse avvikendesynspunkter, spesielt til gjennomforbarhetenav Scherers forslag, men erenige om at det trenges en eller annenform for samordning og harmoniseringav konkurransepolitikken på intemasjonaltplan. Scherers studie representereret viktig bidrag til etableringenav en ordning som kan bidratil å oppnå dette.Einar HopeKonkurransetilsynetSOSIALØKONOMEN NR. 10 1995 35


ARTIKKELTOR JAKOB KLETTE OG KJELL G. SALVANES:•Jobbskap Rig ogomstilling i norsk industri*Cr norsk økonomi lite tilpassingsdyktig som folge av ein storvelferdsstat og ein aktiv næringspolitikk?Forer dette til ein liten gradav omstilling i næringslivet?Ved å undersoka graden av jobbskapingi norsk industri og samanlikna resultatamed andre land med mindre grad avprodukt- og arbeidsmarknadsrigiditetar,finn vi liten forskjell mellomomstillingsevna i Norge og andreEuropeiske land, USA og Kanada.Eit kjenneteikn ved norsk industrisamanlikna særleg med USA — og somkan forklara hog grad av omstilling iNorge — er at vi har ein store andelsmå bedrifter som er meir volatileenn store bedrifter.1. INNLEIINGEit synspunkt ein ofte ser framført med stor tyngde i denoffentlege meiningsytringa om nærings- og arbeidsmarknadspolitkki Norge — både i aviskommentarar og i denmeir lødige diskusjonen som foregår i offentlege utgreiingar(jamfør NOU 1992: 26) — er at norsk økonomi eroverregulert og lite tilpassingsdyktig. Dermed, ifølgemange, er effektiviteten i å skapa arbeidsplassar og å omstillaseg liten samanlikna med eindel andre økonomiarsom t.d. i Nord-Amerika og i Europa. Argumenta er at einfor stor velferdstat og ein aktiv næringspolitikk fører tilstivheter og for liten grad av omstilling i næringslivet.Arbeidsplassar som kanskje burde vore lagt ned for å girom for nye næringar, blir bevarte med subsidier og nye arbeidsplassarblir ikkje i tilstrekkeleg grad etablerte fordi reguleringarog skattar hindrar dette. Likeeins verkar ein godtutbygd velferdsstat til stivheter i arbeidsmarknaden og førertil for liten mobilitet i arbeidsstyrken.I våre analyser har vi studert graden av omstilling ogjobbskaping i norsk industri. Ved A samanlikna våre resultatermed studier frå andre land som har mindre grad avproduktmarknads- eller arbeidsmarknadsrigiditetar, kan vifå innsikt i nokre av konsekvensane av reguleringane inorsk økonomi. Brutto jobbskaping er definert som summenav all sysselsetjingsauke i alle ekspanderande bedrifteri den sektoren ein analyserer, t.d. heile industrien eller einbransje, samt sysselsettingsauke ved nyetablering av bedrifter.Likeeins blir brutto reduksjon av arbeidsplassar definertsom summen av sysselsetjingsnedgang i alle bedriftersom reduserer arbeidsstokken i sektoren pluss sysselsettingsnedgangved avgang av bedrifter frå næringa. Omsetnadeneller samla «turnover» av fylde posisjonar eller arbeidsplassarer då summen av brutto jobbskaping og bruttoreduksjon av arbeidsplassar. Netto jobbskaping er forskjellenmellom brutto jobbskaping og brutto reduksjon av arbeidplassar,og er det tradisjonelle målet i arbeidsmarknadsstatistikkenfor sysselsetjingsvekst.Tilleggsinformasjonen ein får ved å studera brutto flyt avarbeidsplassar, er fyrst og framst at ein får kunnskap om dynamikkeni arbeidsmarknaden som ein ikkje får ved tradisjonellnetto arbeidsmarknadsstatistikk. For eksempel, dersomaggregert etterspurnad etter arbeidskraft vaks i ein periodemed 2 prosent kan dette vera eit resultat av 6 prosentjobbskaping og 4 prosent reduksjon eller av 30 prosent jobb-* Forfattarane takkar Torstein Bye og Lars Mathisen for kommentarartil eit tidlegare utkast til artikkelen.Sjå Leonard 1987; OECD, 1987; Dunne, Roberts and Samuelson,1989; Davis and Haltiwanger, 1992; Blanchard and Diamond, 1990;Boeri and Cramer, 1992; Davies, Haltiwanger & Shuh, 1993; Baldwin,Dunne and Haltiwanger, 1994; OECD, 1994; Konings, 1995.36 SOSIALØKONOMEN NR. 10 1995


nalg.A:mgskaping og 28 prosent reduksjon. Omnettoeffekten kjem av det eine ellerandre alternativet, kan ha stor betydningfor å forstå mekanismane i arbeidsmarknadenog dermed effekten avarbeidsmarknadstiltak. Ein situasjonmed liten «turnover» i arbeidsmarknadenmedfører mindre transaksjons-,søke- og ansetjingkostnader, enni høvet der ein treng større reallokeringav ressurser for å få same nettoeffekten.Ved å dekomponera «turnover» i reallokeringainnan ein bransje, mellombransjar og konjunkturendring for allebransjar, får ein eit visst innblikk i omdet er konjunkturledighet, strukturledigheteller friksjonsledighet som er eitpotensielt problem i økonomien. Likeeinskan ein få informasjon om korleiskonjunktursvingingar har (ulik) effektfor ulike næringar og eventuelt grupperav bedrifter i ein bransje. Vi kanogså dela inn i vekst ved nyetableringog vekst i etablerte bedrifter, og likeeinsfor reduksjon i sysselsetjing foretablerte bedrifter og for avgang av bedrifter. Dette gir innsikti om det er nyetableringar eller vekst i eksisterande bedriftersom står for vekst i ei næring.Denne typen spørsmål finst det analyser av på data fråUSA og nokre Europeiske land. 1 I denne artikkelen vil vipresentera analyser av desse spørsmåla basert på data frånorsk industri (Klette og Mathiassen, 1995a,b, Salvanes,1995a,b; Salvanes og Tveterås, 1995). Vi nyttar data for perioden1976 og fram til 1986 sidan statistikken for tilgangog avgang berre var lagt til rette fram til 1986.2. PRESENTASJON AV DATAMATERIALET OGMETODISK TILNÆRMINGBruttomåla for «turnover» av arbeidsplassar for industrieneller enkeltbransjar, er basert på fordelinga av nettosysselsetjingsendringar eller vekstrater for enkeltbedrifter.Samanhengen med etterspurnadsfunksjonane etter arbeidskraftfor bedrifter er dermed direkte. Enkeltmåla vi nyttar erutrekna som vegde gjennnomsnitt av fordelingane av vekstratenetil bedrifter i industrien for å karakterisera dynamikkeni næringsutviklinga. Bruttomåla omfattar dei fylgjanedefinisjonane2 :A Brutto jobbskaping for etablerte bedrifter på tidspunkt ter lik sysselsetjingsauke summert over bedrifter som ekspanedererfra tidspunkt t-1 til t. Etablerte bedrifter tyderat bedriftene hadde produksjon i perioden t-1.B: Brutto jobbskaping for nyetablerte bedrifter på tidspunktt er lik sysselsetjing summert over bedrifter somhadde sysselsetjing i periode t, men ikkje i periode t-1. 3C Brutto reduksjon i sysselsetjing for etablerte bedrifter patidspunkt t er lik sysselsetjingsreduksjon summert over bedriftersom reduserer sysselsetjinga frå tidspunkt t-1 til t.Tor Jakob Klette,Dr. polit fra 1990, er forskar iForskningsavdelingen,Statistisk Sentralbyrå og ertilknytta Institutt forsamfunnsøkonomi,Norges HandelshøyskoleD Brutto reduksjon p.g.a. avgang av bedrifterpå tidspunkt t er lik sysselsetjingsummert over bedrifter i avgangi periode t. Avgang er definertsom bedrifter som hadde produksjoni periode t-1 , men ikje i periode t.Samla jobbskaping er summen av A(VEKST) og B (ETAB), og vi nyttarnemninga (POS) for A+B. Samla jobbreduksjoner summen av C (RED) ogD (AVG) og vi nyttar nemninga (NEG)for C+D, og samla omsetnad av arbeidsplassareller «turnover» er summenav A,B, C og D (SUM). Nettoendringai sysselsetjing i ein periode(NET) er POS minus NEG.Jobbreallokering refererer til flytenav arbeidsplassar (fylde posisjonar)mellom bedrifter og frå bedrifter og tilandre næringar. Dette er mål basert pånettoendringar i sysselsetjinga for enkeltbedrifterslik at endringar innan einbedrift ikkje er tatt med. Slik sett foregårdet meir reallokering av jobbar enndet vi fangar opp ved våre variablar. Vidare kan det vera slikat tilsetjing og reduksjonar gjennom året opphevar kvarandreslik at kortare intervall mellom måleperiodane enn årlegeobservajsonar som er nytta her, ville gitt eit høgare nivåpå reallokeringa. Ein må også merka seg at vi måler endringi fylde posisjonar slik at om jobbar blir etablerte, men ikkjenokon blir tilsette, blir ikkje dette rekna som jobbskaping ivår samanheng. Vakanserata kunne vore inkludert for åkompensera for dette, men vi har ikkje tilgjengelege data forå konstruere denne rata. Vidare må jobbreallokering genereltskiljast frå reallokeringa av arbeidarar. Ein må sjå påjobbreallokeringa som ei drivkraft bak reallokering av arbeidarari tillegg til andre drivkrefter som påverkar reallokeringav arbeidarar gitt eit fast antal jobbar. 4Datasettet er industristatistikken på bedriftsnivå i perioden1976-86. Alle bedrifter unntatt bedrifter der eigarenogså arbeidar åleine og bedrifter under konstruksjon ermed. 5 Det er viktige å merka seg at bedriften er produksjonseiningavi nyttar og ikkje føretaket. Skifte av eigarskapved oppkjøp osb, vil ikkje bli rekna som at bedriftenblir lagt ned og heller ikkje som tilgang for den nye eigaren(føretaket).2 Sjå Davies og Haltiwanger, 1992, og Klette og Mathiassen, 1995a,b,Salvanes og Tveterås, 1995, for meir formelle definisjonar og tillempingfor norske hove.3 Dei såkalla tilgangs- og avgangsfilene er nytta slik at desse filene erkontrollerte for at det er reelle avgangar og nyetableringar. T.d er detikkje manglande innsende skjema osb som er årsaken til at ei bedriftforsvinn frå periode t-1 til t.4 Sjå Hamermesh, Hassink og Ours (1994) for ein analyse av forskjellenmellom jobb- og arbeidarreallokering.5 Detaljerte oversikter og beskrivelse av datasettet er å finna i Halvorsen,Jenssen og Foyn (1991) og i Industristatistikken, Statistisk Sentralbyrå(fleire årgangar).SOSIALØKONOMEN NR. 10 1995 37


Jobbskaping og omstillingTabell 1 Jobbskaping og reduksjon av arbeidsplassar i perioden 1977-86.ÅrVEKSTPOSETABNEGRED AVGPOS NEG NET SUM19771978197919801981198219831984198519860,0600,0580,0550,0560,0530,0400,0450,0600,0660,0740,0090,0140,0130,0070,0100,0060,0100,0120,0130,0130,054 0,0120,069 0,0170,065 0,0150,054 0,0130,066 0,0140,065 0,0120,099 0,0230,063 0,0200,058 0,0130,059 0,0230,069 0,066 0,003 0,1340,072 0,085 -0,013 0,1580,067 0,080 -0,013 0,1480,064 0,067 -0,003 0,1310,063 0,080 -0,017 0,1440,047 0,077 -0,030 0,1230,055 0,121 -0,066 0,1760,072 0,083 -0,011 0,1550,080 0,070 0,010 0,1500,087 0,083 0,005 0,170Gj.sn.. 0,057 0,011 0,065 0,016 0,067 0,081 -0,014 0,148Std. avv. 0,010 0,003 0,013 0,004 0,012 0,016 0,022 0,0173. ARLEG JOBBSKAPING I NORSK INDUSTRITabell 1 gir resultata for heile industrien i periodenmed årlege gjennomsnittstal for prosentvis vekst (POS)fordelt på vekst for etablerte bedrifter (VEKST) og for nyetableringar(ETAB), og tilsvarande for nedgang (NEG)fordelt på nedgang for etablerte bedrifter (RED) og avgangav bedrifter (AVG). SUM er total turnover og NETer netto vekst i sysselsetjing. Sysselsetjinga i ein bedriftomfatter alle som har arbeid i bedriften, både heil- ogdeltidstilsette, eigarar osb. (sjå Halvorsen m.fl., 1991, forein detaljert definisjon). 6Fleire høve av interesse kan merkast ved denne oversiktstabellen.For det fyrste er det stor forskjell mellom.brutto- og nettoendring av sysselsettjinga eller «turnover»i perioden som det framgår av forskjellen mellomkolonne 9, (SUM) og 8, (NET). I gjennomsnitt blir omkring14,8 prosent av arbeidsplassane i industrien reallokertper år. Med andre ord foregår det ei stor grad avflytting av arbeidsplassar i industrisektoren i denne periode.Brutto reallokering er omkring 10 gonger større ennnettoendringa (i absoluttverdi), slik at det er klårt at einmisser mykje av informasjonen om dynamikken i arbeidsmarknadenmed berre å analysera med basis i nettotal.Til dømes vil ein kraftig undervurdera stabiliteten avjobbane i industrien ved berre å analysera nettoendringar.Sjølv om det er eit klårt monster over konjunktursykluseni allokeringa av arbeidsplassane, er det eit høgt og relativtstabilt nivå på reallokering av jobber i heile perioden.Måler vi konjunkturane med netto jobbskapingsrate, servi at det er relativt klåre sykliske trekk i jobbreallokeringa.Samla turnover (SUM) er faktisk motsyklisk, reallokeringaer styrst ved lagkonjunktur. Det viktigaste bidragettil det motsykliske forløpet for den samla turnoverer den sterke variasjonen for bedrifter med sysselsettingsfråfallframfor variasjonar ved nyetableringar og i bedriftermed vekst. Dette vil vi koma tilbake til nedanfor.Sjølv om det i industrien er ein generell reduksjon avarbeidsplassar på omkring 12 prosent i perioden , foregårdet betydeleg etablering av bedrifter og sysselsetjingsveksti etablerte bedrifter. Samtidig med jobbskapingahar ein også nedgang i bedrifter og reduksjon for etablertebedrifter. For kvar arbeidsplass som blir lagt nedper år i perioden blir det etablert 0.83 nye arbeidplassar.Dette gir ein klår indikasjon på at det må vera stor gradav heterogenitet i tilpassinga for bedrifter i industrisektoren.For heile industrisektoren som omfattar mange forskjelligartaindustrigreiner, er kanskje ikkje dette sa overraskande,men vi vil visa i avsnitt 4 at graden av heterogeniteter nesten like stor sjølv når vi deler inn industrieni snevre bransjar.Ein årleg bruttoreduksjonsrate av arbeidsplassar på 8,1prosent, tyder at omkring 28000 arbeidsplassar forsvann iindustrien per år, medan omkring 24000 arbeidsplassar iandre bedrifter i industrien vart skapt. At så mykje som 8,1prosent av industriarbeidsplassane forsvinn, er sjølvsagtbåde gode og dårlege nyheter.7 På den negative sida tyderdette på at dersom det er noko grad av friksjon i tilpassinga,er det eit stort potensiale for arbeidsløyse. På denandre sida viser dette at det er ein stor grad av fleksibilitet iøkonomien generelt og arbeidsmarknaden spesielt. Dersomein antar stasjonaritet og ei stabil fordeling av jobbreallokeringa,er venta levetid for ein jobb det inverse avjobbreduksjonsrata, som gir oss ei venta levetid på 12.3 årfor ein industriarbeidplass. Graden av omstilling - måltved levetida - kan samanliknast med andre land som t.d.USA og Kanada, som har ei venta levetid på 9.6 og 10 år.Meir informasjon angdande graden av strukturell tilpassingkan vi få ved å analysera forholdet mellom «turnover»av arbeidsplassar i etablerte bedrifter og «turnover» av bedrifter.Klårt den styrste delen av jobbreallokeringa har deietablerte bedriftene, men jobbreallokering ved fødsel ogdød av bedrifter står for ikkje ubetydelege deler av den år-6 Klette og Mathiassen (1995a) har sett på konsekvensar av å endra definsjonenpå sysselsetjinga.7 Sidan dette er ei positiv analyse av norsk industri, gir vi ikkje ei vidaredrøfting av omstilling i eit normativt perspektiv.38 SOSIALØKONOMEN NR. 10 1995


La nettoendring i arbeidsplassar representera konjunkturendringar.Det framgår klårt frå figuren at sysselsetstr,.8Ksslege omsetjinga av arbeidsplassar. Somdet framgår av tablell 1, er det ein sjettedelav nye arbeidsplassar som blirskapt ved nyetableringar, og omkringein femdel av reduksjonen står nedlagdebedrifter for.Årsaken til at vi kan tolka desse årlegejobbskapingsratene og genereltreallokeringsratene som uttrykk for atdet foregår ein kontinuerleg strukturellendring eller tilpassing i økonomien,er at arbeidsplassane som blir skapte eri stor grad permanente. Dei reflektereraltså ikkje midlertidige endring i etterspørselenetter arbeidskraft hos bedrifter.Arbeidsplassane som blir skapte,er varige, og arbeidsplassane som blirlagde ned, er i stor grad borte for godt.Til dømes eksisterer 68 prosent av deinye jobbane etter eitt år, 58 prosentetter to år og 43 prosent etter fem år.Likeeins er det for bedrifter som leggned arbeidsplassar, 66 prosent av deinedlagde har ikkje blitt etablerte igjenetter eitt år og etter fem år er det tilsvarandetalet 63 prosent (Klette og Mathiassen, 1995a, Salvanesog Tveterås, 1995).Over ein tiårsperiode (1977-86) fann vi ei rate på total«turnover» på 71 prosent. Betydninga av nyetableringarog nedleggingar av bedrifter var også betydeleg høgare itiårsperioden sett under eitt. Nyetableringar stod fornesten ein tredjedel av dei nye jobbane, medan nedleggjingautgjorde omlag halvparten av dei tapte arbeidplassane(Klette og Mathiassen, 1995a).Det kan vera interessant å sjå korleis nyetableringar,nedleggingar, vekst og reduksjon i arbeidsplassar endrarseg gjennom konjunktursyklusen. Dette er vist i figur 1.Figur 1. Total jobbreallokering (SUM), Nyetableringar(ETAB), nedleggingar(RED), VEKST og reduksjon(RED) for permanente bedrifter i høve til konjunktursyklusenrepresentert ved netto jobbskaping (NET) fornorsk industri i perioden 1976-86.1086420-2-4 1177 1978 1979 1980 1981 19 1984 1985 1986-6-8Kjell G. Salvanes,Dr. oecon frå 1988, er professorstipendiatvedInstitutt for samfunnsøkonomi,Norges Handelshøyskole, og ertilknytta Stiftelsen for samfunnsognæringslivsforskning-0-- VEKSTETABRED-å- AVG-10-- NETjingsendringa som kjem av utskiftingaav bedrifter ved nyetableringar og avgang,er svært stabil over konjunktursyklusen.Endring i sysselsetjing foretablerte bedrifter, både vekst og nedgang,var brukt syklisk. Total «turnover»av arbeidsplassar er motsyklisk,og drivkrafta er auka reduksjon i antallarbeidsplassar for etablerte bedrifterved ein konjunkturnedgang. Det ermed andre ord dei etablerte bedriftenesom tilpassar sysselsetjinga til svingingari makrostorleikar, og ikkje t.d. atein får færre nyetableringar eller fleireavgangar i dårlege tider. Vi merkar ossfrå figuren at det er i nedgangsperiodenein har aktivitet for etablerte bedrifter,og at det aller meste av endringaer reduksjon av sysselsetjinga,medan veksten i sysselsetjinga er relativtstabil. Med andre ord ser det særlegut til å vera i nedgangsperiodarstrukturell endring skjer, og det er primærtetablerte bedrifter som står forendringa ved at dei reduserer sysselsetjingog ikkje ved avgangar av bedrifter. 8 Nyetableringarog avgangar er knytta til den meir langsiktige trenden i utviklingai ein økonomi (Salvanes, 1995b).4. JOBBSKAPING PÅ BRANSJENIVÅHeterogenitet i industrisektoren fører til at nokre bedrifteraukar sysselsetjinga og andre reduserer sysselsetjingai same periode. Dette kan skyldast at nokre industribransjarveks og at nokre har nedgang, dvs. strukturellendring forstått som endringa mellom bransjar og somgir eit potensiale for strukturledighet. Det kan også veraat bedrifter innan smalt definerte industribransjar er heterogene,noko som kan gi mogleghet for friksjonsledighetdersom det er tregheter i tilpassinga. For å belysa dettespørsmålet, disaggregerer vi dei årlege reallokeringsratenefor heile industrien i tilsvarande rater for industrisektorareller bransjar (for 3-siffer industrikodenivå'), forå sjekka om ein også finn denne graden av heterogenitetpå bransjenivå. I tillegg dekomponerer vi reallokeringagenerell nedgang i industrien, mellom bransjar (her på 3-siffer industrikodenivå) og innan desse bransjane.4.1 Jobbskaping på bransjenivåFrå Tabell 2 ser vi at det er stor forskjell mellom bruttoog netto jobbskaping i dei fleste bransjar. Med andre order det slik at heterogenitet innan same bransje er eit viktigtrekk ved nesten alle bransjer.Ar8 I Salvanes (1995b) finn ein ei grundigare analyse av stukturell endringover konjunktursyklusen. Caballero and Hammour (1994) ereit dome på ein teoretisk analyse av strukturell endring og jobbskaping.SOSIALØKONOMEN NR. 10 1995 39


Jobbskaping og omstillingTabell 2. Jobbreallokering for delt på bransjar på 3-siffer industrikodenivå sortert etter total reallokering (SUM).SIC Industri VEKS ETAB RED AVG NET SUM0,007 353 Raffinering av jordolje0,039 0,0000,000 0,031 0,046372 Ikkje-jernholdige metall314 Tobakksvarer313 Drikkevater362 Glas og glasvarer351 Kjemiske dvarer361 Keramiske produkter355 Produksjon og reparasjon av gummiprodukter371 Jern, stål og ferrolegeringar354 Jordolje- og kullprodukter341 Treforedling342 Grafisk produksjon og forlagsvirksomhet383 Elektriske apparat332 Møbler og innredninger av tre369 Mineralske produkter ellers352 Kjemisk-tekniske produkter311 Næringsmidler356 Plastvarer331 Trevarer, unntatt møbler og innredninger321 Tekstilvarer323 Lær og skinnvarer, unnt. klær og skotøy385 Tekn., vitensk., foto- og optiske artikler390 Industriproduksjon ellers312 Dyrefôr og div. næringsmidler381 Metallvarer384 Transportmidler324 Skotøy322 Klær, unntatt skotøy382 Maskinar0,0300,0180,0480,0430,0330,0190,0290,0250,0400,0310,0540,0530,0540,0550,0580,0640,0590,0580,0480,0510,0590,0540,0770,0670,0540,0390,0560,0910,0010,0000,0010,0090,0160,0160,0040,0010,0080,0080,0080,0090,0070,0080,0070,0090,0110,0090,0070,0040,0110,0180,0170,0180,0090,0060,0120,0270,031 0,001 -0,001 0,0630,053 0,003 -0,037 0,0730,046 0,008 -0,005 0,1030,050 0,005 -0,003 0,1060,053 0,005 -0,0090,1060,057 0,016 -0,037 0,1070,069 0,007 -0,043 0 , 1090,078 0,011 -0,063 0,1150,060 0,008 -0,020 0,1160,063 0,017 -0,040 0,1190,049 0,009 0,004 0,1210,049 0,013 0,000 0,1240,055 0,016 -0,010 0,1320,061 0,011 -0,009 0,1350,063 0,009 -0,008 0,1360,057 0,019 -0,004 0,1490,067 0,014 -0,011 0,1500,065 0,019 -0,017 0,1510,076 0,022 -0,043 0,1540,068 0,031 -0,045 0,1540,074 0,012 -0,016 0,1560,067 0,020 -0,015 0,1590,054 0,012 0,028 0,1600,069 0,015 0,001 0,1690,086 0,025 -0,049 0,1740,096 0,040 -0,091 0,1810,088 0,041 -0,061 0,1970,082 0,017 0,019 0,217Totalt 0,056 0,011 0,065 0,016 -0,014 0,148Forskjellen mellom sektorane er også iaugnefallande.Brutto reallokering (SUM) varierer mellom 4,6 og 21,7prosent årleg for enkeltbransjar. Dette er langt over kvaein treng for å dekka nettoendringa av arbeidsplassar.Viktig å merka seg er også at næringar med tildels kraftigreduksjon i arbeidsplassar, som bransjen «Produksjon avfottøy» (SIC 324) med ein årleg reduksjon på 9,1 prosentog samla reduksjon i antall arbeidsplassar på 68,1 prosenti perioden, også hadde ein betydeleg grad av nyetableringarog vekst for nokre bedrifter; «Produksjon avfottøy» hadde t.d. 0,6 prosent nyetableringar og ei gjennomsnittlegvekstrate på 3.9 for bedrift som ekspanderte.Samstundes hadde ei industrigrein som «Produksjon avmaskinar» (SIC 382) ein samla vekst i perioden på 38prosent, også ein betydeleg reduksjon av arbeidsplassargjennom ein avgang på 1,7 prosent og ein reduksjon på8,2 prosent. Med andre ord er det både veksande industrigreinerog bransjar i kraftig reduksjon som har høg gradav jobbreallokering med både ekspansjon og innskrenkingarfor båe grupper.Vi rekna ut rangkorrelasjonar for å sjekka om det erstor grad av årlig variasjon for enkeltbransjane eller omdet er dei same bransjane som har høg grad av jobbreallokeringover år. Resultata tyder på at bransjar har sameplasseringa over år når det gjeld grad av jobbskaping, somtyder på at graden av hetorogenitet innan bransjar er eitstabilt og relativt varig fenomen. Dette indikerer også atstrukturelle karakteristika er ein viktig forklåringsfaktorfor bransjevise forskjellar (Salvanes og Tveterås, 1995).4.2 Dekomponering av jobbreallokeringI tabell 3 har vi dekomponert turnover i effekten av generellnedgang i industrien, mellom bransjar (her på 3-suffer industrikodenivå) og innan desse bransjane.Som det framgår av tabellen foregår noko overraskande,men i samsvar med anna tilsvarande litteratur, detmeste av reallokeringa av ressursane innanføre enkeltbransjane.9 I gjennomsnitt over dra og over bransjane kan9 I Mette og Mathiassen (1995a) er det også vist at ei endå finare inndeling,i 5-siffer industrikodenivå, gir nesten same grad av heterogenitetinnan kvar industrigrein. I Salvanes (1995a) har ein dekomponerti industrigrein/region, og resultatet tyder på at reallokeringa skjerogså innan same industrigrein/region.40 SOSIALØKONOMEN NR. 10 1995


78 prosent av jobbreallokeringa tilbakeførast til reallokeringinnan enkeltnæringane. Med andre ord er det ekspansjonog reduksjon i sysselsetjinga innan bransjanesom er viktigaste forklåringsfaktor, og t.d. ikkje strukturellendring ved at arbeidsplassar blir lagt ned i ei næringsgreinog overført til ei anna. Konjunkturmessige endringarog makroendringar påverkar også jobbskapinga irelativt liten grad, - det er omstillinger innan næringsgreinersom er mest påfallande. Eit viktig spørsmål erderfor kva som karakteriserer dei bedrifter som veks ellerer suksessfulle i å skapa jobbar, og kva er det moglegfinna av felles trekk for dei som er mislukka?Tabell 3. Dekomponering av «turnover» i effeketen avgenerell nedgang i industrien, mellom bransjar (her på 3-siffer industrikodenivå) og innan desse bransjane.År Totind. Mellom Innad iINETI ind. ind.1977 0,020 0,115 0,8651978 0,084 0,122 0,7941979 0,089 0,151 0,7601980 0,027 0,121 0,8521981 0,118 0,088 0,7951982 0,246 0,017 0,7381983 0,373 0,002 0,6251984 0,072 0,107 0,8211985 0,064 0,113 0,8231986 0,027 0,248 0,725Gj.sn. 0,112 0,108 0,780Std.avv. 0,107 0,065 0,067Min 0,020 0,002 0,625Maks 0,373 0,248 0,865Våre resultat tyder på at å forstå mekanismane betrefor jobbskaping med utgangspunkt i karakteristika vedjobbskapingsprosessen og «matching»-prosessen på mikronivå,er eit interessant forskingstema. For arbeidsmarknadspolitikkener fokusering på mogleg friksjonsledighetsentralt. Sjølvsagt er ikkje endringar i makrostorleikaruinteressant som forklåring på ledighetsjølvom ein relativt liten del av reallokeringa av arbeidsplassarkan forklårast med utgangspunkt i reine konjunktursvingingar,men ein bør studera i større grad samspeletmellom friksjon-, struktur- og konjunkturledighet. Detkompliserte her er sjølvsagt at ein ikkje kjenner karakteristikaved dynamikken i jobbskapinga. Vi har lite kunnskaperom kva som karakteriserer bedrifter som overleverog skaper arbeidsplassar og bedrifter som blir nedlagde.I neste avsnitt presenterer vi nokre resultat langs todimensjonar som kan vera ei fyrste tilnærming for karakteriseraslike ulike bedrifter.5. JOBBSKAPING I LYS AV BEDRIFTENSALDER OG STORLEIKUlik alder og storleiken på enkeltbedrifter er i utgangspunktetto rimelege kandidatar som kan forklåra gradenav heterogenitet innan industribransjar. Årgangsmodellarfor kapital er ein mogleg forkldringsmodell for heterogenåtferd innan bransjar ved at den predikerer at dei eldstebedriftene har høgast grad av reallokering ved at dessehar styrst avgang (Johansen, 1972, Klette og Mathiassen,1995b). Ein annan litteratur argumenterer sterkt for at deter primært små bedrifter som skaper mest arbeidsplassar(T.d Birch, 1981). Det siste er heller ikkje ukjend i denoffentlege debatten i Norge.5.1 Forskjellar mellom små og store bedrifter iNorgeVed utrekninga av dei gjennomsnittlege reallokeringsratenefor ulike storleiksgrupper har vi tatt omsyn til at midlertidigeendringar i bedriftsstorleik (målt i sysselsetjing)kan gi opphav til ein skeivhet («regression to the meanbias»; sjå Davis m.fl.,1994, for ei drøfting). Vi har nyttaden gjennomsnittlege bedriftsstorleiken i dataperioden forå unngå denne skeivheten. Vidare gjorde vi ei finare inndelingi storleikskategoriar enn ein t.d. har som standard iOECD (OECD, 1987, 1994), sidan storleiksfordeling iNorge ser ut til å vera noko ulik enn for andre land. Detteer forøvrig eit tema vi kjem tilbake til i avsnitt 6 der vi gjerei samanlikning med andre land. I tabell 4 presenterer vinetto og brutto jobbreallokeringsrater etter storleikskategoriar,samt sysselsetjingsandel for dei ulike gruppene.Små bedrifter har dei høgaste vekst- og nyetableringsratene,men dei har også dei høgaste ratene for nedleggingar.Med andre ord er det slik at små bedrifter er mestTabell 4. Netto og brutto jobbreallokeringsrater etter bedriftsstorleik for norsk industri i perioden 1977-86StørrelseVEKSTETAB RED. AVGANG NET SUMSyss. andel0-2020-5050-100100-250250-500500-10001000-0,0830,0640,0550,0520,0450,0480,0340,029 0,077 0,031 0,003 0,2210,011 0,064 0,020 -0,009 0,1600,008 0,065 0,015 -0,017 0,1440,007 0,066 0,013 -0,020 0,1390,005 0,062 0,012 -0,024 0,1240,005 0,057 0,004 -0,009 0,1140,003 0,054 0,005 -0,022 0,0960,1730,1510,1480,1960,1400,0980,094Totalt0,057 0,0110,0650,016 -0,014 0,148 1,000SOSIALØKONOMEN NR. 10 1995 41


Jobbskaping og omstillingustabile. Dette er eit viktig poeng å få fram. Vel er det slikat små bedrifter veks raskare og har ein høgare grad avetablering, men det er også slik at blant desse finn ein denstyrste graden av nedlegging.Vidare merkar vi oss at netto er det dei minste bedriftenesom er dei einaste som har ein positiv auke i sysselsetjingai gjennomsnitt i perioden (kolonne seks). Nettoaukener liten - berre 200 arbeidsplassar årleg i absoluttetal - både fordi netto vekstrata er liten og fordi bedriftermed inntil 20 arbeidsplassar har ein liten andel av sysselsetjinga.Ikkje desto mindre viser dette resultatet at sværtsmå bedrifter aukar sin andel av sysselsetjinga i perioden.Størrelsen på gjennomsnittsbedriften i industrien har dåogså falt litt i denne perioden (frå 25.7 sysselsatte per bedrifti 1976 til 24.5 i 1986). Den negative trenden ein harhatt i sysselsetjinga i industien i perioden, har dei størrebedriftene stått for; særleg dei over 50 tilsette. Årsaken erbåde at dei har ein større andel av samla sysselsetjing iindustrien - 70 prosent for bedrifter over 50 tilsette - ogfordi dei negative vekstratene har vore større.Sjølvom nettoauken har vore positive berre for små bedrifter,har det vore skaping av arbeidsplassar også forstørre bedrifter som det framgår av tabellen ved å sjåbruttoratene. I kolonnene to og tre, ser vi at alle storleikskategorianehar ein positiv auke i arbeidsplassar både vedat eindel permanente bedrifter veks og at det er nyetableringi kvar storleikskategori. Merk at det er bedrifter inntil50 tilsette som både har høgast vekstrater og styrst tilgangav nye bedrifter i perioden. Til dømes er det slik at50 prosent av nye arbeidsplassar som blir skapt iperioden ved nyetableringar, er ved bedrifter inntil 50 tilsette.5.2 Alder på bedrifterEin finn svært stor skilnad i graden av jobbreallokeringmellom bedrifter av ulik alder.Det framgår av tabellen at total reallokering (SUM) forbedrifter som er inntil tre år, er meir enn 30 prosent. Resultatsom ikkje er rapport her syner at total reallokeringer 50 prosent for bedrift som er inntil eitt år. Kjeldene tildenne graden av total omsetnad eller «turnover» av arbeidsplassarfor unge bedrifter er at dei har ei mykje hØgarevekstrate for dei bedriftene som har ein positivvekst, og samstundes at avgangsrata er svært mykjehøgare enn for eldre bedrifter. Reduksjonen i sysselsetjingaer derimot på nivå med dei andre storleiksgruppene.Vidare gir også unge bedrifter - ofte synonymt med småbedrifter - eit positivt bidrag til netto jobbskaping i perioden.Når dette er sagt er det også klårt fra tabell 5 (sjå kolonne10 som viser sysselsetjingsandel) at det er eldre bedrifterog særleg frå 10 år og eldre, som står for styrstedelenav jobbar som blir skapt og lagt ned, og for nettoreduksjonenein har i sysselsetjinga i industrien frå 1977-1986.6. SAMANLIKNING AV JOBBSKAPING I NORGEMED ANDRE LANDI tillegg til å gi ei beskriving av viktige fakta omkringjobbskapingsprosessen i Norge, er eit føremål med vårstudie å samanlikna resultata med undersøkingar someksisterer for andre land. Nokre tidlegare studiar meinteseg å finna prov på at regulerte økonomiar fører til laggrad av jobbskaping og ein viktig årsak til arbeidsløyse(Leonard og van Audenrode, 1993). Det er eit interessantspørsmål om ein økonomi som den norske, som mangeomtalar som lite fleksibel og tilpassingsdyktig p.g.a. reguleringari produkt og arbeidsmarknaden, har samanliknbareresultat med omsyn på jobbskaping som andreOECD land. Meir generelt er spørsmålet om relativt regulerteøkonomiar likevel er fleksible i tilpassinga eller i«matching»-prosessen i arbeidsmarknaden, og kva mekanismaneer. Før vi går laus på samanlikninga overland, gjer vi merksam på at kvaliteten på dataene er ulikmellom land og ei varsemd i tolkinga må nyttast. Nokoulike tidsperioder er nytta, ulikt nivå (bedrift versus foretak),ulike storleikskategoriar er med osb. Studiane fråUSA og Kanada er dei mest samanliknbare med norskedata.Generelt sett er resultata for Norge ikkje ulike med kvaein finn i studiar for USA og andre land i Europa, t.d.Tyskland og England, for tilsvarande periode, sektor ogmetodisk tilnærming og datanivå. Litt overraskande erdet at nivået på turnover i arbeidsmarknaden målt sliksom dette er relativt høgt i Norge. Omkring 15 prosentturnover er omkring det same som i England og Tyskland.For USA og Canada er den omkring 20 prosent 1°.io Sjå Leonard 1987; OECD 1987, 1994; Dunne, Roberts and Samuelson,1989; Davis and Haltiwanger, 1992; Blanchard and Diamond,1990; Boeri and Cramer, 1992; Baldwin, Dunne and Haltiwanger,1994; Konings, 1995Tabell 5. Jobbreallokeringsrater etter bedriftsalder for norsk industri 1976-86.Aid. Prod. Syss. Syss. VEKST RED. AVG. NET SUM Syss.einingar i år t-1. år t. andel9,304 0,087 0-3 1,13610,728 0,1860,046 0,053 0,319 0,0283-6 1,3186-10 1,32310- 10,51113,81115,784318,58413,90215,646308,7440,1180,0980,0470,084 0,027 0,007 0,229 0,0390,082 0,023 -0,007 0,202 0,0440,062 0,014 -0,029 0,124 0,888357,484 0,069 Totalt 14,288349,018 0,029 -0,029 0,149 1,00042 SOSIALØKONOMEN NR. 10 1995


Tabell 6. Reallokering av arbeidsplassar i norsk og amerikansk industri etter storleik på bedrifter.Størrelse Norge USAPOS NEG NET SUM Andel POS NEG NET SUM Syss. andel0-100100-250250-500500-10001000-0,0840,0590,0530,0520,0370,0940,0790,0740,0590,055-0,009-0,020-0,022-0,007-0,0180,1780,1380,1270,1110,0920,4700,1960,1430,0990,0920,1400,0990,0860,0700,0600,1640,1200,1050,0930,078-0,023-0,021-0,019-0,023-0,0190,304 0,2460,219 0,1850,191 0,1620,163 0,1340,138 0,273Totalt 0,067 0,081 -0,014 0,148 1,000 0,092 0,113 -0,021 0,205 1,000a) For Norge er dataene henta frå perioden 1977-86, og for USA er dei henta frå perioden 1973-86.Kjelde USA: Davis and Haltiwanger (1992, s. 841).Nd kan det førast som argument at storleiksfordelinga iNorge er noko forskjellig enn i dei landa ein samanliknarmed, i og med at vi antakeleg har ein skeivhet som hellermot fleire små, bedrifter. Sidan små bedrifter generelt setthar forholdsvis stor grad av jobbreallokering vil dette påverkaresultata. I stor mon er dette tilfelle. I tabell 6 presenterervi jobbreallokeringstal for Norge og USA medsame storleiksinndelinga.Det framgår av tabellen at fordelinga av bedrifter erulik i Norge og USA, og som vi skulle venta har norskØkonomi ei overvekt av små bedrifter under 100 tilsette.Ein må merka seg at bedrifter under fem tilsette ikkje ermed for USA, slik at dette antakeleg er ei overdriving avforskjellen. Det viktigaste er imidlertid at graden av reallokeringer høgare for alle storleiksgruppene i USA enn iNorge. Dette tyder på at iallefall eindel av forklåringa påhøg grad av fleksibilitet i norsk økonomi når ein nyttarjobbskaping som mål, skyldast at vi har ein sto del relativtsmå bedrifter. På denne andre sida er det mogleg åtolka det faktum at norsk industri består av mange småbedrifter som ei tilpassing som nettopp gir stor grad avfleksibilitet. Norsk industri har ein forholdsvis stor «omstillingsevne»ved at vi har mange små bedrifter.7. AVSLUTTANDE KOMMENTARARSpørsmålet vi starta med var om norsk økonomi har litenevne til omstilling og nyskaping som i fleire samanhengarhar blitt halde fram. Våre resultat så langt, er at viikkje kan bekrefta dette synet, men at norsk økonomi serut til d ha ei omstillingsrate på nivå med dei andreOECD-land i Europa. Dei fleste landa vi samanliknarmed har ein samla «turnover» av arbeidsplassar mellom10 og 20 prosent, medan Norge ligg midt i laget her med14,8 prosent. USA og Kanada har rett i overkant av 20prosent. Nå kan det diskuterast om forskjellen mellomNorge og dei nord-amerikanske landa er stor eller liten;det er som å diskutera om flaska er halvtom eller halvfull- det avheng av augene som ser. Ein kjem ikkje vidaremed ei slik problemstilling før spørsmålet blir sett inn iein større samanheng og ein teoriramme."Eit interessant perspektiv å ha i minne, er det faktum atdet er stor grad av kontinuerleg omstilling også i Norge,og dermed er det eit betydeleg potensiale for ledighetdersom ein har treghet i tilpassingsprosessen. I den periodenvi undersøker var ledigheten svært låg i Norge, medanden i dei fleste andre Europeiske OECD-land var påomkring 10 prosent. Det ser altså ut til at «matchingprosessen»i arbeidsmarknaden i Norge fungerte bra i denneperioden. Tiltak på tilbodssida i arbeidsmarknaden medarbeidsmarknadstiltak som blir holdt fram av t.d. OECDsom særleg stor i Norge, kan vera noko av årsaken til eingod tilpassing.Eit anna tema med tilknyting til økonomisk politikk erom ein skal nytta generelle versus spesielle verkemiddel iindustripolitikken. Det resultata viser både for Norge ogfor andre land, er den store graden av heterogenitet i tilpassingaav bedrifter sjølv i smalt definerte industrigreiner.Slik sett er det vanskeleg å peika på spesielle satsingsområderblant enkelte bransjar eller områder sidanheterogeniteten innan bransjar eller områder er så sterk.Å peika ut vinnarbransjar er svært vanskeleg p.g.a. denneheterogeniteten. Vidare er det uklårt kva som karakterisererdei bedriftene som overlever og veks raskt eller stårfor omstilling og skapar arbeidsplassar. Vi veit foreløpigsvært lite om dette. Generelle verkemiddel i næringspolitkkenkan utifrå denne typen resonnement vera å føretrekkjaframfor selektive tiltak.Eit underliggjande tema i artikkelen er i kva grad reguleringarog subsidier verkar negativt på omstillingsprosesseni økonomiar. Noko på veg kjem ein ved samanlikningover land for industrien. Vidareføringar under arbeid,er å utvida til tenesteyting, og å undersøka meir presistpå næringsnivå i Norge korleis reguleringar og gradenav subsidier verkar. Vidare er det slik at ein fekk høgarbeidsledighet i Norge mot slutten av 80-talet, og vi harplanlagt arbeid for å forstå denne omstillingsprossen betre.Blant anna har vi planar om å analysera samanhengenmellom omstilling av bedrifter eller «turnover» av arbeidsplassarog «turnover» av arbeidstakarar. Eit avi i Sjå f.eks. Hopenhayn og Rogerson (1994) og Atkeson m.fl. (1995).SOSIALØKONOMEN NR. 10 1995 43


Jobbskaping og omstilling\I?spørsmåla her er både om det går an å karakterisera bedriftersom har stor grad av omstilling i ein nedgangsperiode,og om det er spesielle arbeidtakargrupper som misserarbeid. Dette har konsekvensar for korleis ein skaltolka den type arbeidsledighet ein har idag og kva varighetein skal venta. Vidare er det arbeid i gang med å analyserejobbskaping og omstillinga i kunnskapsintensivebedrifter (Klette og Førre, 1995).Skal ein forstå prosessane for omstilling, mekanismanefor tilpassing av bedrifter betre og effekten rigiditetarhar, må ein ta innover seg den framtredande graden avheterogenitet på mikroplan som både våre analyser synerog som samsvarar godt med resultat for andre land. Einrepresentativ produsent er ein metafor som det er vanskelegå halda fast ved og som vanskeleg kan forklåra denvedvarande observerte heterogeniteten i bedriftstilpassinga.Teoriutviklingafor å forstå desse mekanismanesom produserer heterogenitet er komen kort, og det erstore utfordringar for å koma til plausible modellar somkan forklåra observert åtferd. Interessant å merka seg fornorske leserar, er at Wedervang i sitt arbeid frå 1965(som i stor .grad blei utført på 50-talet på Norges Handelshøyskole),ganske klårt påviser denne graden avheterogenitet som ein av dei fyrste også i internasjonalsamanheng. 12 I tillegg kom eit av dei fyrste bidraga i denteoretiske litteraturen også frå Norge ved Leif Johansen(1959, 1972) sin modell for årgangskapital. Dette var einav dei fyrste analysane som påpeikar og prover å utviklaein teoretisk modell for at ulik bedriftåtferd og teknologivalgkan observerast samstundes. 13LITTERATUR:Atkeson, A., A. Kahn og L. Ohanian (1995): «Are Data on IndustryEvolution and Gross Job Turnover Relevant for Macroeconomics?»,Mimeo. Presentert på NBER Summer Institute 1995.Baldwin, J. R, T. Dunne og J. Haltiwanger (1994). «A Comparison ofJob Creation and Job Destruction in Canada and the United States.»National Bureau of Economic Research (Cambridge, MA), WorkingPaper No. 4726.Blanchard, O. J og P. Diamond (1990). «The Cyclical Behaviour ofgross Flows of Workers in the US.» Brookings Papers of EconomicActivity, 2: 85-55.Boeri, T. og U. Cramer (1992). «Employment Growth, Incumbents andEntrants. Evidence from Germany». International Journal of IndustrialOrganization, 10: 545-65.Birch, D.L. (1981). «Who Creates Jobs?» The Public Interest, 65: 3-14.Caballero, R. J. og M. L. Hammour (1994). «The Cleansing Effect ofRecessions» American Economic Review, 84(5): 1350-68.Davis, S. og J. Haltiwanger (1992). «Gross Job Creation, Gross JobDestruction and Employment Reallocation», Quarterly Journal ofEconomics, Vol 107 (3), 819-863.Davis. S., J. Haltiwanger og S. Shuh (1993). «Small Business and JobCreation: Dissection the Myth and Reassessing the Facts», NationalBureau of Economic Research, (Cambridge, MA), Working PaperNo. 4492.Dunne, T., M. J. Roberts og L.Samuelson, (1989). «Plant Turnover andGross Employment Flows in the US Manufacturing Sector.» Journalof Labor Economics, 7(1): 48-71.Halvorsen, R., R. Jensen og F. Foyn (1991). «Dokumentasjon av IndustristatistikkensTidsseriebase», Mimeo, Statistisk Sentralbyrå.Hamermesh, D. S., W. H. J. Hassink og J. C. van Ours (1994). «NewFacts About Factor-Demand Dynamics: Employment, Jobs and Workers.»National Bureau of Economic Research (Cambridge, MA),Working Paper No. 4625.Hopenhayn, H.A. og R. Rogerson (1994): «Job Turnover and PolicyEvaluation: A General Equilibrium Analysis». Journal of PoliticalEconomy 101: 915-38.Johansen, L (1959): «Substitution versus Fixed Production Coefficientsin the Theory of Economic Growth: A Synthesis», Econometrica 27,157-76.Johansen, L. (1972). Production Functions. Amsterdam: North-HollandPublishing Company.Klette, T.J. og S.E. Form (1995): «Innovation and Job Creation in aSmall, Open Economy», Mimeo, Statistisk Sentralbyrå.Klette, T.J. og A. Mathiassen (1995a): «Vekst og fall blant norske industribedrifter- Om nyetableringer, nedlegginger og omstilling inorsk industri», kommer i serien Sosiale og Økonomiske Studier,Statistisk Sentralbyrå.Klette, T.J. og A. Mathiassen (1995b) «Job Creation, Job Destructionand Plant Turnover in Norwegian Manufacturing», Discussion Papers136, Statistisk Sentralbyrå. Kommer i Annales d'Economie et deStatistique.Konings, J. (1995). «Job Creation and Job Destruction in the UK ManufacturingSector.» The Oxford Bulletin Economics and Statistics,(kommer).Leonard, J. (1987). «In the Wrong Place at the Wrong Time: The Extentof Frictional and Structural Unemployment.», i Lang, K. og Leonard,J. (red.), Unemployment and the Structure of Labor Markets, London:Blackwell.Leonard, J. og M. Van Audenrode (1993). «Corporatism Run Amok:Job Stability and Industrial Policy in Belgium and the United States.»Economic Policy, : 356-400.NOU (1992). «En nasjonal strategi for økt sysselsetting i 1990-årene».nr 26.OECD (1987). «The Process of Job Creation and Job Destruction.» inEmployment Outlook, OECD: Paris.OECD (1994). «Job Gains and Job Losses in Firms» in EmploymentOutlook, OECD: Paris.Salvanes, K.G. (1995a) «The Flexibility of the Norwegian Labour Market:Job Creation and Job Destruction in Manufacturing 1977-86»,Arbeidsnotat, NHH.Salvanes, K.G. (1995b) «Job Creation and the Business Cycle in Norway»,Arbeidsnotat, NHH.Salvanes, K.G. og R. Tveterås (1995). «Job Turnover in NorwegianManufacturing 1977-1986», Rapport, SNF.Wedervang, F. (1965). «Development of a Population of IndustrialFirms. The Structure of Manufacturing Firms in Norway 1930-1948». Universitetsforlaget, Oslo.12 I Salvanes (1995a) er det gjort ei samalikning av resultat for jobbskapingpå trettitalet, basert på Wedervang (1965), med perioden 1976-86.13 Sjå Klette og Mathiassen (1995b) for ein analyse av årgangsmodellen.44 SOSIALØKONOMEN NR. 10 1995


BOKANMELDELSERF. M. Scherer:COMPETITION POLICIES FORAN INTEGRATED WORLD ECO-NOMYBrookings Institution,Washington DC, 1994126 s + index.Denne boken er første utgivelse ien serie fra Brookings Institution somer kalt «Studies on Integrating NationalEconomies». Formålet med detteprosjektet, som ble startet i 1992, harvært å sette søkelyset på økonomiskpolitiskeforhold knyttet til utviklingeni retning av økende økonomiskintegrasjon og avhengighet mellomland i en global økonomi.Oppdragsgiverne kunne knapt havalgt en mer egnet person til å behandlespørsmålet om å utforme oghåndheve en konkurransepolitikk foren integrert internasjonal økonomienn nettopp professor Fred M. Scherer.Han har vært en av de ledendeakademiske økonomer innenfor konkurranseøkonomiskanalyse og konkurransepolitikkfra 1960-tallet, menhar også arbeidet med konkurransepolitikkfra et mer praktisk synspunkt,bl.a. som sjefsøkonom ved FederalTrade Commission i USA. Hanslærebok «Industrial Market Structureand Economic Performance» er velkjentfor alle innen feltet IndustrialOrganization og er nærmest blitt enklassiker. Han er nå professor i «businessand government» ved John F.Kennedy School of Government vedHarvard University.I boken gir Scherer en bred oversiktover utviklingen i konkurransepolitikkeni utvalgte land fra det tidspunktman kan si at det ble utformeten konkurransepolitikk, og drøfter iden forbindelse også forholdet mellomkonkurransepolitikk og handelspolitikk.Han vier naturlig nok mestplass og oppmerksomhet til utviklingenav konkurransepolitikken iUSA som et nasjonalt politikkområde,og til utviklingen i EU som ek -sempel på en transnasjonal konkurransepolitikk.I omtalen av andre nasjonergjør han i denne forbindelse enobservasjon om at det på en internasjonalkonferanse i London i 1930 bledokumentert at det bare var to europeiskeland — Tyskland og Norge —som hadde spesifikke bestemmelser isin lovgivning vedrørende kontroll avkarteller og monopoler.I kapittel 4 går Scherer nærmereinn på en analyse og drøfting av noenområder hvor konkurransepolitikk,nasjonal næringspolitikk og internasjonalhandelspolitikk møtes, og derdet kan oppstå målkonflikter og kryssendehensyn mellom de ulil(e- politikkområ'dene.Han behandler i denforbindelse standard emner som karteller,dominerende foretak og sammenslutninger,vertikale bindinger,prisdiskriminering m.v. Kapitlet ernieget lesverdig og viser Scherersevne til å kombinere teori, empiri ogpolitikk på en innsiktsfull måte.Det mest interessante med boken erkanskje likevel den avsluttende del,der Scherer drøfter hvordan man kanutforme en konkurransepolitikk foren mtegrert verdensordningmed sikte på d oppnå en mer ef-økonomiskfektiv ressursutnytting pd global basis.Dette er utformet som forslag tilet program for politikkutforming i 11punkter. Det første forslaget går ut påat det etableres en «InternationalCompetition Policy Office» (ICPO) itilknytning til den nye World TradeOrganization. Denne organisasjonentenkes både å ha undersøkelses- ogan på konkurransepoliikkensoturåde og vil etter forslagetetter hvert også bli tillagt internasjonalthåndhev ingsansvar. De øvrigepunkter utdyper hvilke oppgaverICPO skal arbeide med, og hvordanprosessen med å etablere og implementeredenne nye ordningen kantenkes gjennomført. Forfatteren leggervekt på at det oppnås konsensusmellom de land som slutter seg tilICP0 om prinsippene som skal leggestil grunn for konkurransepolitikkenog om hvilke tiltak som konkretbør iverksettes.Det er et djervt forslag Schererkommer med, men det er et forslagsom fortjener oppmerksomhet og debatt.To debattinnlegg er allerede inntatti boken; det ene av rådgiver tilForts. s.35MO,SOSIALØKONOMEN NR. 10 1995


C-BLAD Retur: Sosialøkonomen,P.b. 8872Youngstorget 0028 OSLOTLFNorsk institutt forlandbruksøkonomisk forskningNorsk institutt for landbruksøkonomisk forskning er en frittståendeforskningsinstitusjon under Landbruksdepartementet. Det foreligger forslagom omgjøring til egen stiftelse fra 1 januar 1997. De viktigstearbeidsoppgavene er forskning, utredning og rådgivning på det landbruks-Økonomiskeområdet. Instituttet har ca. 80 ansatte, fordelt på fire distriktskontorerog hovedkontoret i Oslo.ForskningsdirektørForskningsdirektøren skal lede en nyopprettet forskningsavdeling som samler alle forskningsaktivitetene i NILF. Satsningsområdeneer nasjonal og internasjonal landbrukspolitikk, matvareindustri og marked, foretaksøkonomi, næringsutvikling/bygdeutviklingog miljøøkonomi. NILFs mål er å være ledende nasjonalt og samtidig hevde seg godt internasjonaltpå disse områdene.Vi søker en person som kan lede og videreutvikle forskningsvirksomheten i NILF. Den som tilsettes må ha godelederegenskaper og evne til å representere NILF utad. Vedkommende må kunne bidra til å markere NILF som ettyngdepunkt i den nasjonale landbruksøkonomiske debatt. Vi vil videre legge vekt på evne til samarbeid og til koordineringav FoU-aktiviteter. Det kreves høyere samfunnsfaglig utdannelse, betydelig forskererfaring og formell forskerkompetanseminimum på førsteamanuensisnivå. God kjennskap til norsk landbruk og landbrukspolitikk vil være enfordel.AvdelingssjefAvdelingssjefen skal lede en nyopprettet avdeling for grunnlagsdata, statistikk og dokumentasjon. Avdelingen skalsamle inn og analysere økonomiske data om norsk landbruk og tilknyttede næringer g formidle dette til aktuelle brukereinnen forskning, forvaltning, primærjordbruket og i næringslivet. Driftsgranskingene og sekretariatsfunksjonenfor Budsjettnemnda for jordbruket er sentrale oppgaver i avdelingen.Vi søker en person som kan lede og videreutvikle NILFs aktiviteter på disse områdene. Vedkommende må ha godelederegenskaper og evne til å representere NILF utad. Vi vil videre legge vekt på evne til samarbeid og til utvikling avnye produkter på avdelingens kerneområder. Det kreves høyere samfunnsfaglig utdannelse, og det er ønskelig medforskererfaring. God kjennskap til norsk landbruk og landbrukspolitikk vil være en fordel.Begge stillingene lønnes etter avtale fra ltr. 47 opp til ltr. 55 (kr. 290.600 — 329.800). Medlemskap i Statens pensjonskasse.Kvinner oppfordres til å søke.Nærmere opplysninger gis av direktør Knut Bove, tlf. 22 17 35 40.Søknadsfrist er 25. november.Søknaden sendes tilNorsk institutt for landbruksforskning, postboks 8024 Dep., 0030 Oslo

More magazines by this user
Similar magazines