Danser i kirkerommet Parhester på nytt Orgelfondet ... - Mediamannen

mediamannen.no

Danser i kirkerommet Parhester på nytt Orgelfondet ... - Mediamannen

Danser feiring av livetEn vever kvinne i burgunderrødkjole danser med myke, grasiøsebevegelser. Hun nærmest sveverlydløst over gulvet – foran altereti Nordstrand kirke. – Dansen kanbringe oss nærmere det guddommelige,sier Schirin Zorriassateiny.Tekst og foto: Morten GolimoNordstrand-boeren Schirin Zorriassateiny hardanset hele sitt liv. Hun begynte med turn dahun var fem. På 1980-tallet var hun både norskog nordisk mester i rytmisk sportsgymnastikk,og representerte Norge under OL i 1984. Nådriver hun med både yoga, rosenterapi og ulikeformer for dans. Til og med i kirken.I en tiårsperiode har hun vært engasjert somprofesjonell danser av døvekirken i Oslo. Huntar også oppdrag andre steder rundt om i landeti kirkelige sammenhenger for både hørendeog døve.– Døvekirken har vært banebrytende når detgjelder å ta i bruk dans som virkemiddel i gudstjenesten.Det er noe nytt at kirker begynner åse at også dans kan være med på å berike gudstjenesten,sier Schirin.En ære å få danse i kirkenSøndag 25. mars danset hun under gudstjenesteni Nordstrand kirke. Hun leste i forrigenummer av menighetsbladet at den nye gudstjenesteordningeninviterer også folk som ikkeer aktive kirkegjengere til å delta. Så meldtehun seg til tjeneste, så å si.– Jeg er ikke noen typisk kristen, men haralltid vært på jakt etter et større åndelig rom,en slags overbygning over livet. Far tok livet avseg da jeg var femten år gammel, og det har nokgjort at jeg i ung alder fikk et sterkere forholdtil liv og død. For at vi skal kunne leve fullt oghelt, må vi kunne se døden mens vi allerede eri livet. Kirken er for meg et sted hvor menneskenestrekker seg etter noe større enn vi selvkan favne, og jeg kjenner den samme åndeligekraft enten jeg er i kirken, på yogamatteneller i naturen. Jeg opplever det som en ære åfå være en av de første som har blitt invitertNordstrand-boeren Schirin Zorriassateiny har bredbakgrunn fra dansens verden.inn i kirken med min dans. Det er på sett og vissom om jeg er med på å børste støv av veggenei kirkerommet med kroppen som virkemiddel.Grundige forberedelserSchirin gjør grundige forberedelser før hunpåtar seg en oppgave med sin liturgiske dans.– Dansen skal være en slags feiring av detbudskapet som forkynnes. For å få til det,må jeg gjøre meg kjent med kirkerommetog snakke med organist og prest slik at jegkan plukke opp elementer fra prekenen ogliturgiske elementer og symboler. Så kan jeggjennom dansen skape enkle bilder som er medpå å forsterke budskapet og kanskje bidra til ågi en ny dimensjon til gudstjenesteopplevelsen.Dansen kan for eksempel være en slags poetisksekvens som en kommentar til prekenen,sier hun.Nærme seg det guddommelige– Jeg føler meg veldig feminin når jeg danser,og at det er min måte å komme i kontakt meddet guddommelige. Det at jeg er kvinne ogbruker dansen som uttrykksform, kan væremed på å endre litt på den mannsdominertesymbol bruken i kirken. Dansen har ingenskarpe kanter, og kan derfor virke inkluderende– helt i tråd med det kirkens intensjon.Gjennom dans og musikk beveger vi oss forbiordene, og skaper resonans inn i det guddommelige.Både dans og musikk åpner oss og gjøross mer mottakelige for det som er større ennoss, sier hun.Dans under begravelseSchirin har også danset i begravelser, noe somvirkelig er spesielt.– Jeg var en gang i en begravelse til en ungdanser. Kirken var full av dansere, men ingendanset. Inni meg kjente jeg at det ville værehelt naturlig å ære både Gud og den avdødemed dans.– Hvorfor skulle man danse?Schirin setter sitt intense, varmende blikk påmeg og responderer spontant:– Hvorfor spiller man musikk?Hun svarer selv på sitt retoriske spørsmål:– Kirken har alltid brukt musikk, og noen avde største musikkverker vi kjenner, er kirkemusikk.Musikk skaper stemning og rører vedfølelsene våre. Det forsterker vår åndelige opplevelse.Musikk er noe vi kan hvile i. Slik erdet med dans også. Dans er feiring av liv. Musikkog dans er ett og er med på å åpne flereav sansene våre. Det minner oss på at vi erkropp også. Forskjellen er bare at dansen ernoe vi ser mens musikken er noe vi hører. Jegkan forstå at noen kan oppleve dans i kirkenunderlig og fremmed. Men hvorfor skulle vi istørre grad kunne akseptere å høre enn å se?Begge sansene kan gi oss en opplevelse av åkomme nærmere Gud? Det er mye kraft idans og bevegelse. Og jeg håper jeg kan væremed på at menigheten skal få en enda sterkereopp levelse under gudstjenesten gjennom dans,sier Schirin Zorriassateiny.5Menighetsbladet 2–12

More magazines by this user
Similar magazines